– Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt.

Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss, sier Chrisstos Giovaopoulos i dette intervjuet.

Christos Giovaopoulos er aktivist i den greske selvhjelpsbevegelsen. Han arbeider med å koordinere og utvikle kollektive løsninger på de sosiale problemene som følger av den økonomiske krisa i Hellas.

Stian Bragtvedt er leder av internasjonalt utvalg i Rødt og medlem i redaksjonen til Rødt!.

Vel, jeg tok kanskje litt hardt i. Men så jeg ikke blir misforstått, la oss starte med det grunnleggende. Jeg mener ikke at vi skal forlate vårt politiske prosjekt eller ideologi. Jeg mener heller ikke at venstresida, enten det er kommunister, venstresosialdemokrater, progressive eller radikale skal forkaste 300 år med erfaringer og tradisjoner. Det er ikke det jeg mener. Det jeg vil, er å rope et varsko med tanke på de endringene vi trenger å gjøre for å oppdatere og fornye venstresida for det 21. århundret. Vi må ta inn over oss at vi på mange måter befinner oss i ny situasjon etter den økonomiske krisa som ble utløst av finanskrisa i 2007–2008. Dette kommer i tillegg til forandringer som kommer av globaliseringen, nyliberalismen og informasjonsrevolusjonen. Tankesettet, den politiske kulturen og organisasjonsformene til de sosiale bevegelsene henger fortsatt igjen i det gamle samfunnet. Da var produksjonen i industrien utgangspunktet for den politiske overbygningen. Det 20. århundret var preget av klassekamp på arbeidsplassene, i velferdsstaten og i samfunnet. Venstresida som vi kjenner den, sprang ut av og deltok i disse kampene, og bærer preg av det. Det var en offensiv venstreside med et prosjekt. Nå er vi på defensiven, presset inn i et hjørne og prøver så godt vi kan å forsvare det som er oppnådd, selv om mye av det kollapser rundt oss. Forsvarskampene er viktige, og må føres. Men samtidig må vi skue framover. Ideene som kan revitalisere venstresida og hjelpe oss med å komme på offensiven igjen, finner vi ikke ved å skue bakover og romantisere en historisk situasjon som ikke finnes lenger.

Jeg foretrekker å bruke begrepet identitet utelukkende deskriptivt, og en identitet kan heller ikke være et politisk mål. Jeg tror at når identitet blir sentralt, da er det et tegn på at du forsøker å forsvare noe som allerede har vært, at du skuer bakover. Men det kommer selvsagt an på hvordan man forstår identitet som begrep. Å gi et begrep definerte karakteristikker, å si at «arbeiderklassen» eller «venstresida» er sånn og sånn, det gjør fort at du lukker den identiteten. Det blir en lukket størrelse, noe som har sluttet å vokse eller utvikle seg. Å skape en arbeiderklasseidentitet, som du sier, vil fort være å definere arbeiderklassen som noe statisk. Noe man er, fremfor hva man gjør. Derfor mener jeg identitet per se er et konservativt begrep.

Det høyresida har lyktes med, er nettopp å utnytte folks misnøye ved å få politiske diskusjoner til å handle om identitet og drive identitetspolitikk. Vi må gå forbi identitetspolitikken og skape nye fellesskap og felles plattformer. Det er nødvendig for å komme forbi de identitære oppfatningene om at arbeiderklassen er, hva innvandrere er, hva venstresida er. Vi lever i en overgangsperiode hvor ting endrer seg raskt. Det vil bli flere Bernie Sanderser, flere valgseire til outsiderpartier, flere høyrepopulister som Trump og så videre. Kort sagt, det vil bli flere jordskjelv som dette, ikke bare på det politiske nivået, men det vil også bli store endringer i måten folk tenker på. Hva vi gjør og hva motstanderne våre gjør i denne overgangsperioden, vil få stor betydning for hvordan det politiske landskapet ser ut etter disse jordskjelvene. Venstresida må gå inn, og være en del av, disse tektoniske skiftene som skjer nå. Allerede har to-partisystemene i Hellas og Spania kollapset. Flere lignende endringer vil komme. Skiftet fra industriell til post-industriell kapitalisme får konsekvenser for måten folk tenker på og hvordan samfunnet ser ut.

Jeg sier ikke at den er kaputt eller borte, men tankgangen om høyre og venstre i politikken springer ut av et annet samfunn, og grunnleggende strukturer i dette samfunnet svekkes av de nye forholdene. Nyliberalismen, globaliseringen og ikke minst informasjonsrevolusjonen er alle bidragsytere til dette. Det var helt andre vilkår for å lage et hegemoni for arbeiderbevegelsen på 1950-tallet enn det er i dag. Jeg tror vi lever i en tid hvor det gamle systemet imploderer, fordi det svekkes på grunn av sine egne motsigelser. Dette får også følger for vilkårene for organisering og kamp. Den nye politiske konflikten er mellom det gamle establishmentet og vanlige folk. En ny politisk konfigurasjon, de etablerte politiske partiene, mot samfunnet som ikke føler seg representert av dem. Suksessen til Trump og Sanders i USA er konkrete eksempler på dette. Det er ikke nødvendigvis slik at de politiske partiene eller etablerte bevegelsene er agentene for endring. Lærdommen fra Hellas er at folket ligger foran partiene og strukturene som skulle representere dem. Så det er en motsetning mellom det nye og det gamle. De som greier å hegemonisere dette, altså komme opp med en fortelling som lager et klart fiendebilde og gir fornuftige forklaringer med handlingsalternativer, er de som kommer til å forme framtida. Det er her den radikale venstresida må gripe muligheten. Alternativet er ikke status quo, alternativet er at høyresida oppnår hegemoni og former misnøyen i reaksjonær retning.

Forskjellige folk legger forskjellige ting i begrepet populisme, så en presisering er på sin plass. Nyliberale politikere bruker populisme som et skjellsord for å sverte alle som står på folkets side. Hvis du lover velferd og helsetjenester som bryter med nyliberal budsjettdisiplin, er du en populist. Populister er uansvarlige politikere som lover mer enn de kan holde. De skikkelige politikerne er modige nok til å fortelle folket at vi nå dessverre må gjøre noen tøffe prioriteringer for å få økonomien i gang igjen, kutte noen velferdsgoder og så videre.

Dette angrepet og denne fortellingen er det viktig at venstresida ikke er med på. Den oppnår ikke annet enn å skape politikerforakt eller apati. Hvis venstresida distanserer seg fra populismen, oppnår vi ikke noe annet enn å gi den som en gave og et nyttig redskap til den nasjonalistiske og rasistiske høyresiden. Folk oppfatter, ofte med rette, at politikerne ikke tar dem på alvor eller hører på problemene deres. Mot denne politiske marginaliseringen er det nødvendig å utvikle en politisk praksis som åpner opp rom for at folk kan delta. Ikke bare for å diskutere eller bli enige om en liste med krav som kan gis til politikere, men for å eksperimentere med løsninger på deres egne problemer. Kreftene som forsvarer det bestående, er livredde for at folk selv skal skape strukturer som kan tilfredsstile behovene deres, og beskylder også solidaritetsbevegelsen i Hellas for å være populistisk. Hvis vi virkelig vil utfordre det nyliberale hegemoniet, må vi tørre mer, være offensive og i større grad samarbeide med vanlige folk.

Vi må jobbe med ideer og løsninger som er viktige for folk, ikke først og fremst ideer som er viktige for venstresida. Vi trenger bredere og dypere deltakelse. Venstresida sitt prosjekt må handle om å åpne opp det lukkede politiske rommet, ikke gå inn i det og lukke døra etter seg.

Når de mørke kveldene setter inn, og tv-kanalene bare sender slappe serier, er det godt at det finnes alternativer. Denne spalta følger derfor opp med lenker til filmer, dokumentarprogrammer og forelesninger som bidrar til klokskap og kampvilje. Det er en uslåelig kombinasjon.

En dråpe luksus

La oss starte med noe på norsk. I mediene i det siste er det kjent at Nato-generalen har brukt sin markedsmakt til å skaffe seg royalty-avtale få andre kan drømme om. Det kommer ikke som en bombe, for å bruke et nærliggende språk, at den er forhandlet fram av Knut Brundtland. Han tilhører en familie med stor evne til skatteplanlegging, som det heter. Men hvordan ser han egentlig ut når han svett forsøker å bortforklare pinligheter på vegne av Voss Foundation, som bruker Voss Water (som aldeles ikke er fra Voss, og heller ikke kommer fra en spesiell kilde) til å promovere et veldedighetsprosjekt for trengende i Kenya. Bak dette mesterverket av en dokumentarfilm står professor Terje Tvedt, som ikke alltid treffer blink, men her gjør han det til gagns. Ligger ute gratis, og i sin helhet,her.

TeleSUR og Tariq Ali

http://www.telesurtv.net/english/news/Tariq-Ali-Brazil-PTs-Austerity-Gave-Elite-Ammo-for-Coup-20161005-0033.html

TeleSUR har i snart ti år vært et alternativ for nyheter, analyser og dybdereportasjer fra det globale Sør, med medarbeidere fra flere land, men med utgangspunkt i Venezuela. Dermed er kanalen en høyst påkrevd motvekt til USAs propagandaoffensiv både i Latin-Amerika og andre steder. I det siste har de kjørt en serie på fem programmer, der den britisk-pakistanske aktivisten og forfatteren Tariq Ali presenterer og kommenterer «Global empire». Det siste av dem kom i begynnelsen av oktober, og følger – i likhet med mange andre innslag i TelesSUR – bakgrunnen og framgangsmåten for det nyliberalistiske kuppet i Brasil, forkledd som en riksrettssak. Han ser også utbredt misnøye som et resultat av innstrammingstiltak som PT bærer ansvaret for.

David Harvey

http://davidharvey.org

Få marxistiske samfunnsforskere er så godt representert i saiberspeis som David Harvey. I oktober i år byr hans hjemmeside på tre nye innslag med spørsmål og spennende debatter, som er filmet fra forelesninger ved City University of New York. Felles tema er Marx og Kapitalen: Bok, begreper og historie. I tillegg er det en video fra et foredrag fra Harvard-universitetet i mars 2016, der han i løpet av en time – etterfulgt av en nesten like lang diskusjon – gir en oversikt over global økonomi, marxistisk verdilære og markedets begrensninger (Senior Loeb Scholar lecture).

Bokredaktør
Tore Linné Eriksen er tidsskriftets bokredaktør.

I januar 2016 leverte Arbeidstidsutvalget sin innstilling.

De ønsker at folk skal ha lengre arbeidsdager og jobbe flere helger, hva som er nattarbeid skal forminskes, arbeidsgiverne skal ha mer makt og fagforeningene mindre.

Jorun Gulbrandsen er pensjonert lærer, forfatter, medlem av Rødts kvinneutvalg og var leder av AKP fra 1997 til 2006.

Normalarbeidsdagen angripes. Ingen fagforening var representert i utvalget, naturlig nok. Her skal vi se på forslag og konsekvenser.

Utvalget vil:

• Arbeid mellom klokka 21 og 23 skal ikke lenger regnes som nattarbeid, og blir dermed billigere for arbeidsgiver.
• Den sammenhengende hviletida i døgnet som vi minimum har rett til, skal ned fra 11 til 9 timer. Det betyr pausa mellom to skift. Du kan da slutte et skift klokka 22, og gå på et nytt skift klokka 07. I noen sammenhenger vil de ha 8 timer.
• Arbeidsgiver skal ensidig få lov til å korte ned den daglige, arbeidsfrie perioden (ned til 9 eller 8 timer).
• Arbeidsgiveren skal ha ensidig rett til å lage turnusordninger uten avtale med tillitsvalgte, og det er noe nytt.
• Forslaget utfordrer arbeidstidsdirektivet ved at arbeidsgiver ensidig kan pålegge 10 timers arbeidstid per døgn og 48 timer per uke, samt at hviletiden kan senkes ensidig til 9 timer per døgn.
• Arbeidsgiver skal få adgang til ensidig å gjennomsnittsberegne arbeidstida, jobbe lengre dager og flere helger, uten å samarbeide med tillitsvalgte. Mange steder vil det derfor blir mindre betaling for overtid, og bruk av overtid øke.
• Det skal bli lettere for arbeidsgivere å bestemme helgearbeid.
• Flere arbeidstakere skal kunne tas ut av arbeidstidsbestemmelsene. Utvalget vil lage ei ny, stor gruppe som de kaller arbeidstakere med «delvis uavhengig stilling».
• Utvalget vil erstatte tillitsvalgtes rett til å gjøre avtaler om arbeidstidsordninger, med drøftinger. Turnusen kan få flere kvelds- og nattevakter, flere vaktskift med kort hviletid mellom (kveldsvakt med påfølgende dagvakt), flere kortvakter (og dermed flere oppmøter) og flere helgevakter. Turnusene kan på denne måten bli langt mer belastende til tross for at vaktenes lengde ikke er ut over 10 timer og daglig hviletid ikke er under 9 timer

Alle arbeidstakere vil merke konsekvensene av utvalgets forslag, hvis de blir vedtatt. Det som kalles «den norske modellen», med en ganske stor grad av forhandlinger og avtaler mellom arbeidskjøper (arbeidsgiver) og tillitsvalgte, skal svekkes.

Loven i dag

Slik er loven i dag: Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Den normale arbeidsdagen skal ligge innafor klokka 6 og 17. Arbeidsuka skal være på maksimum 37 1/2 time, altså er normalarbeidsdagen på 7 ½ time. Det er lov å jobbe overtid i maksimum 10 timer i løpet av 7 dager, og maksimum 25 timer i løpet av fire sammenhengende uker. Arbeidstaker har krav på minst 11 timer sammenhengende fritid i løpet av 24 timer og minst 35 sammenhengende timer i løpet av 7 dager. Nattarbeid er fra klokka 21 til 06. Overtid og nattarbeid må arbeidsgiveren betale høyere lønn for. Det lages egne avtaler for dem som jobber skift og turnus. Det finnes flere detaljer, og loven ligger på nettet.

Fagforeningene protesterer

Det er ikke kjent når Arbeidstidsutvalgets innstilling skal behandles. Det var frist for høringsuttalelser 1. juli 2016. De ligger på nettet der Arbeidstidsutvalgets innstilling ligger. Her er klipp fra noen av dem:

– Transportarbeiderklubben Postnord Oslo er ikke nådig: Klubben er i harnisk over forslaget om at arbeidsgiver ensidig skal få bestemme skift eller turnus i alle bransjer. Det finnes ingen tvil om at denne type arbeid har særlig store skadevirkninger, og burde heller vært strengere enn i dag.

Klubben vil heller ikke utvide adgangen til arbeid på søn- og helligdager.

– LO i Trondheim:

Arbeidsfolk organiserer seg fordi man ønsker kollektiv innflytelse over blant annet arbeidstid og organiseringen av denne i form av arbeids- og turnusplaner i bedriftene. Utvalgets forslag vil føre til flere individuelle avtaler og styrke arbeidskraftkjøpers styringsrett når det gjelder arbeidstid. Tillitsvalgte får svekket sin posisjon på arbeidsplassene. Det strider mot fagbevegelsens grunn­leggende verdier om bruk av lovverk og kollektive avtaler. Vi avviser på det sterkeste utvalgets forslag.

– Delta sier:

Det blir et dårligere arbeidstakervern. Flere arbeidstakere tas ut av arbeidstidsbestemmelsene, mange kan få mer belastende turnusordninger med mer helgearbeid, redusert hviletid, økt konsentrasjon av arbeidstida, uten å inngå avtale med arbeidstaker eller tillitsvalgt.

– Norsk sykepleierforbund sier:

I kapittel 13.4.5 skriver Arbeidstidsutvalget at «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst». Med dette sier altså utvalgets flertall at de er villige til å ofre arbeidshelsa til de som jobber turnus med behov for gjennomsnittsberegning og redusert hviletid, til fordel for samfunnet. Å ofre ansattes arbeidshelse er ikke en fordel for samfunnet. Det er heller ikke en fordel for helsevesenet med dets eksisterende og fremtidige behov for arbeidskraft. Vi snakker om arbeidstakere som skal klare å stå i arbeid til pensjonsalder.»

– LO-ledelsen kritiserer det samme som de andre i en grundig gjennomgang, og starter slik:

Innledningsvis vil LO bemerke at prosessen som resulterte i lovendringene som trådte i kraft fra 1/7-2015, samt opprettelsen av Arbeidstidsutvalget i august 2015, representerer et brudd med de tradisjonelle partssamarbeidet som har vært vanlig ved gjennomgang av arbeidsmiljøloven. Arbeidsmiljøloven er, og skal fortsatt være, en vernelov som skal ivare-ta arbeidstakerne. Det fremstår derfor som urimelig at et slikt «ekspertutvalg» ikke har representanter som skal ivareta arbeidstakernes interesser.

– Utvalget vil ha vekk «en tredelsregelen» i olja, som er slik: Jobber du tre dager offshore, må du være på land én dag før du får reise ut igjen. Den regelen vil utvalget ha vekk for dem som har tariffavtale. De tenker vel at det er lettere å få ut regelen av tariffavtalene enn av regelverket, i neste omgang.

– Elektromontørenes Forening Oslo og Akershus sier:

Dersom vi åpner for innskrenking av hviletidsbestemmelsene for de som jobber i petroleumssektoren, så er vi bekymret for at dette vil kunne føre til en økt risiko for ulykker, noe som kan få alvorlige konsekvenser, både for personell og miljø.

«Delvis uavhengige stillinger»

Arbeidskjøperne hater antakelig Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid mer enn det meste. Når en tariffavtale (overenskomst) sier at arbeideren skal ha 50 prosent høyere timelønn ved overtid inntil klokka 21, og 100 prosent høyere lønn for overtid etter det, og det er 200 arbeidere eller hele samfunnets arbeidere, har sikkert arbeidskjøperen regna ut hva han sparer på å betale samme lønn time for time, eller komme i nærheten av det. De vil helst la være å ansette nok folk, og i stedet bruke hver og en mye lengre og til dårligere lønn. Som vi har sett, går forslaga fra Arbeidstidsutvalget i den retninga. Men tenk om de kunne få flere til å stå utenfor arbeidsmiljølovens krav? Her kommer «delvis uavhengige stillinger» inn.

I dag er det ei gruppe i Arbeidsmiljøloven som har noe som kalles en «ledende eller særlig uavhengig stilling». Det er mye sjefer. De har stor sjølstendighet i arbeidet på alle vis. Nå vil arbeidstidsutvalget lage ei ny gruppe med folk som har «delvis uavhengige stillinger», som skal være delvis unntatt fra Arbeidsmiljølovens bestemmelser om arbeidstid. De skal kunne jobbe inntil 48 timer per uke i gjennomsnitt over 16 uker, og sikres bare minst 8 timer arbeidsfri i døgnet. Arbeidsdagen kan derfor vare i 16 timer, og hver time med lik betaling.

Dårlige erfaringer fra Akademikerne

Fagforbundet Akademikerne har dårlige erfaringer med hvordan arbeidsgiverne håndterer dem med «uavhengige» stillinger, sjøl før det nye forslaget er vedtatt, og de har skrevet en svært kritisk høringsuttalelse om dette. Det var Akademikerne som tok ut medlemmer til streik på sjukehusene, mot arbeidsgiverforeninga Spekter i oktober 2016. Akademikerne mener at arbeidstid ut over Arbeidsmiljølovens grenser må planlegges i kollektivt rullerende planer eller et annet system det er enighet om. Spekter mener arbeidsgiver skal stå fritt til å bestemme arbeidstida individuelt i kraft av sin styringsrett. Streika ble stansa etter tre uker med tvungen lønnsnemnd den 11. oktober 2016.

Akademikerne organiserer jordmødre, veterinærer, arkitekter, leger, tannleger, jurister, psykologer, farmasøyter, ingeniører og flere. Dette er lønnsarbeidere. Forbundet har hele 193,500 medlemmer. De forteller at det er «uheldig praksis» i dag, med dem som allerede defineres som «uavhengige» av arbeidsgiver. Mange arbeidstakere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene i strid med loven. Eksempler på unntak er mange, som nyutdannede, at den ansatte har høy utdannelse, er lærlinger (trainee), ansatte med skiftordninger, alle med utdannelse på masternivå, alle med en bestemt høyere inntekt, alle med en bestemt yrkestittel og mer. Motparten er arbeidsgiverforeninga Spekter, som til 2007 het «Norges arbeidsgiverforening for virksom-heter med offentlig tilknytning». Spekter er den tredje største arbeidsgiverforeninga i Norge. Her er helseforetakene med, andre sjukehus, NSB, Posten Norge, NRK, se sjøl den lange lista på hjemmesida deres. Det Akademikerne sier, bør tas som en advarsel til veldig mange.

Det er tydelig at arbeidsgivere elsker unntaksbestemmelsene. NITO, ingeniører og teknologer, sier:

Det er godt dokumentert at langt flere unntas fra arbeidstidsbestemmelsene enn det loven tillater.

Og:

De siste årene har ca. 36 prosent av NITOs medlemmer i privat sektor oppgitt at de er unntatt. Dette er en svært høy andel sett på bakgrunn av vår kunnskap om hvilke stillingstyper dette gjelder. Mest påfallende er det at ca. 28 % av nyutdannede oppgir at de er unntatt arbeidstidsreglene. De fleste av NITOs medlemmer, som i dag er unntatt, er styrt av ytre faktorer og kan i liten grad påvirke sin totale arbeidsbyrde.

Konsekvensen av forslaget om flere på «delvis unntak» vil bli «at store arbeidstakergrupper får et svært begrenset vern. … Det blir illusorisk. »

Arbeidstidsutvalget og kvinnene

Arbeidstidsutvalget har heller ikke tatt kvinne-brillene på. Norsk kvinnesaksforenings høringsuttalelse er viktig. De sier at det ikke er vurdert hvilken innvirkning forslaga kan få på kvinners tilknytning til arbeidslivet eller barns oppvekstvilkår eller barnefattigdom. En utvidelse av normalarbeidsdagen og arbeidsgivers økte adgang til å gi pålegg om helgearbeid, kan føre til at enslige mødre ikke jobber heltid. Økonomisk må det vurderes. Endring av normalarbeidsdagens plassering og lengde vil tvinge enslige foreldre over i deltidsstillinger. Skift- og turnustillegg kan bli borte, og vanskeligere å få overtidsbetaling. Småbarnsforeldre, særlig enslige forsørgere, kan ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om fleksibilitet i arbeidslivet. De mest krevende yrkene i dag er innen helse- og omsorgssektoren. Der arbeidet det i hovedsak kvinner, ofte lavtlønte. Det kan nå bli vanskeligere å jobbe et helt yrkesaktivt liv.

Dette er viktige ord. Kvinner utgjør minst halve arbeiderklassen, men tjener 60 prosent av hva menn gjør i løpet av livet. Kvinner tilpasser yrkeslivet sitt til arbeidet hjemme med husholds- og omsorgsarbeid. Statistisk sentralbyrå (SSB) sier at omfanget av husholdningsarbeidet målt i timeverk er nesten 40 prosent høyere enn lønns-arbeidet i år 2000 (Samfunnsspeilet 2/2009). Husholdsarbeidet er undervurdert når det gjelder mengden. Ble det omskapt til timer i vareproduksjon, altså ved at tjenestene ble kjøpt som varer og ikke var gratis, sier SSB at verdiskapningen i husholdningene utgjorde 24 prosent av BNP og var større enn verdiskapingen i oljevirksomheten i år 2000. Kvinner er navnet på dem som tilpasser yrkeslivet sitt til denne enorme mengden arbeid, daglig, og som straffes for det med mindre lønn og pensjon. Men kvinner kjemper likevel for å ha en jobb de kan forsørge seg sjøl og eventuelle barn på. Økonomisk sjølstendighet gir mange friheter i livet.

Arbeidstidsutvalget vil, som Norsk kvinnesaksforening sier, forverre mange kvinners situasjon, og hindre flere i å jobbe heltid.

Vi heier på normalarbeidsdagen!

I Norge må du normalt jobbe i 7 ½ time for å ha full dag og dermed få full lønn. Timelønna blir lønna for hele dagen delt på 7 ½, og hvis du jobber i seks timer, får du normalt betalt for en og en halv time mindre enn full dag. Når kvinner krever rett til heltid, så er det normalarbeidsdagen de krever. Arbeidere som jobber skift eller turnus, har egne avtaler fordi arbeidet er mer belastende.

Arbeidstida betyr ekstremt mye for kapitalistene/overklassen/arbeidsgiverne i privat og offentlig sektor. For dem betyr den: Hvor stor del av dagen kan vi få brukt arbeidernes arbeidskraft, til en billigst mulig penge? For arbeiderne betyr den også ekstremt mye: Vi selger arbeidskrafta vår for å leve – vi trenger den i mange år før den blir ødelagt. Vi vil ha avtaler og lover som begrenser dagen og beskytter oss!

Når den normale arbeidsdagen i Arbeidsmiljøloven skal ligge mellom klokka 06 og 17, skal det gjelde de fleste, og tid utenom skal begrenses, avtales og betales høyere. Så arbeidstida har betydning for livet vi kan leve, hvor mye tid folk har utenom lønnsslaveriet, om vi har fri tid noenlunde på samme tid så vi kan gjøre ting sammen, om vi kan se unga våre mens de er våkne, hvor mye vi får sove, hvor mye slitasje vi må få, om vi kan spille gitar, gå på tur, fotografere elger, gå på møter og organisere ting, synge og danse, være late, skrive skjønne dikt og oder, … og den er viktig for lønna. Den gir oss mulighet for å slåss sammen for å forbedre våre vilkår, for å bli representert av ei fagforening og tillitsvalgte, for å kunne praktisere en for alle – alle for en. Vi heier på normalarbeidsdagen!

Hva slags normalarbeidsdag?

Vi trenger en forsvarskamp for en avtalt og lovbestemt normalarbeidsdag. Men den vi har på 7 ½ time er for lang. Den stenger tusenvis av kvinner ute fra full dag og full lønn. Den gjør at mange ikke får et fullt arbeidsliv, fordi de alt for tidlig får skader av arbeidet. Skader og smerter i knær og rygg og armer går heller ikke over den dagen du slutter! Og har du ikke full opptjening, kommer det til å stå dårlig til med pensjonen. Husk at tempoet er økt og at det ofte ikke er nok folk som ansettes. Skal vi forsvare en normalarbeidsdag, må det være en som de fleste kan greie. Vi må derfor slåss for en kortere normalarbeidsdag. En defensiv kamp for å forsvare en normalarbeidsdag og en offensiv kamp for noe bedre. Det er allerede en bevegelse for en seks timers normalarbeidsdag, som en samfunnsreform med mange gode virkninger.

LO-kongressen i 2017

I mai 2017 er det LO-kongress. Mange vil sette sekstimersdagen på dagsorden der. For eksempel:

• Fagforbundets ledere i Tromsø, Trondheim og Oslo.
• Fagforbundet, Fellesorganisasjonen og NTL.
• Trondheimskonferansen 2016:

Tariffoppgjøret 2018: Pensjonsrettigheter og kortere arbeidstid må være prioriterte krav i kommende tariffoppgjør. 6-timersdag/30-timersuke må innføres gradvis. Målet er å få til sekstimersdag i løpet av 2020-2022. LO-kongressen i 2017 må fastslå kravet.(Et liknende vedtak ble også gjort januar 2015.)

• Rogalandskonferansen med 140 deltakere i Sandnes i oktober 2016 vedtok: «Vi trenger en arbeidslivsreform!» og:

LO må gå inn for en reduksjon med en halvtime om gangen – i tariffoppgjørene inntil 6 timers dag er nådd.

• LO Oslo sitt representantskap vedtok i oktober 2016 krav til LO-kongressen og sa blant annet:

Jobbe for en tariffesta nedsettelse av arbeidstiden tilsvarende 6 timersdagen, med full lønnskompensasjon. Dette skal iverksettes ved å prioritere kravet om en halv time kortere daglig arbeidstid i tariffoppgjørene i 2018, og så ytterlige halvtimer i 2020 og 2022.

Her er det duka for en kamp! Les mer om sekstimersdagen, erfaringer og diskusjoner: www.sekstimersdagen.no

Kampen mot Arbeidstidsutvalget

Det kommer gode og grundige hørings-uttalelser som protesterer mot de arbeiderfiendtlige forslaga. Men burde ikke slike ekstreme forslag møtes med streik og andre aksjoner? Det står om normalarbeidsdagen!

LO i Trondheim har allerede tatt på seg et ansvar her:

Kampen om arbeidervernet. Årsmøtet i LO i Trondheim 2016 avviser Arbeidstidsutvalgets inn­still­ing, og vil ta initiativ til en landsomfattende aksjons- og demonstrasjonsdag mot utvalgets forslag.

Trygge mennesker våger, yter og skaper mer, basert på tariffavtaler, høy organisasjons-andel i arbeidslivet og tillitsvalgte som har reell innflytelse over hvordan arbeidet i bedriften organiseres.

Utvalget ønsker å styrke bedriftseiernes /arbeidskraftkjøpernes styringsrett, og følger således opp den mørkeblå regjeringas arbeid med å svekke fagorganisasjonens posisjoner på arbeidsplassene og det organiserte arbeidslivet i Norge.

Det er grunnlag for en brei allianse i denne motstandskampen, som forhåpentligvis får uttrykk i handlinger, i tillegg til uttalelser. Foreninger i offentlig og privat sektor, lavtlønte og høytlønte, baker og smed, kvinner og menn, ingeniører og hjelpepleiere, leger og bussjåfører, harstadværinger og arendalitter, – og lederen for UNIO, Ragnhild Lied, som sier: Denne rapporten håper vi finner sin rette plass – i skuffen!»

To lange kassakøar. Det var gunstig. Så valde han rett kø, mannen var rimeleg sikker på at det var rett kø. Kassadama hadde lyst, halvlangt hår, var i trettiåra og passa til beskrivelsen. Ho i den andre kassa var middelaldrande.

Da køen langsamt bevega seg framover, fekk han eit glimt av namneskiltet som kassadama hadde festa på blusen. Brit. Mannen gliste for seg sjølv. Brit som hadde meldt seg inn i Handel og Kontor.

Mannen reiv til seg ei laussalsavis frå stativet og bana seg brått veg utanfor køen av handlevogner og stressa kundar.

Han slengde nokre myntar på varebandet.

«Har hastverk!» ropte han og veifta med avisa.

«Men …» sa kassadama.

Men han var vekk.

Dagen etter fekk kassadama oppseiingsbrevet.

Avskjedsgrunn: Ho hadde unnlatt å føre ei vare gjennom kassa.

Øyvind Bremer Karlsen

Skyldes krigen i Syria primært interne motsetninger eller imperialistisk aggresjon?

Det er et vanskelig spørsmål, og åpenbart er begge deler viktig.

Men det er den imperialistiske aggresjonen vi i Norge bør fokusere på å gjøre noe med.

Aslak Storaker er redaktør i kvartalstidsskriftet Sosialistisk fremtid. Han arbeider som bibliotekar og har en bachelorgrad i historie.

Da opprøret mot Assad-regimet i Syria begynte i mars 2011, var det dominert av fredelige massedemonstrasjoner, men etter at flere demonstrasjoner blei møtt med grov vold, blei opprøret raskt militarisert. I slutten av mai 2011 skal 150 av de til da 1150 drepte ha vært regjeringssoldater og -politi.¹ I slutten av mai 2012 oppga Syrian Observatory for Human Rights at 3072 av de til da 13 004 menneskene som var drept i opprøret, var regjeringssoldater. Observatoriet hadde videre registrert 749 av de drepte som tidligere soldater som var blitt opprørere, og 9183 som sivile, men talsmannen Abdul Rahman innrømte at sivile som hadde tatt til våpen mot regjeringa, også blei klassifisert som «sivile».²

Etter hvert som opprøret blei militarisert, blei det også i stadig større grad dominert av islamister. En lekka amerikansk etterretningsrapport fra august 2012 slo fast at «salafister, det muslimske brorskapet og Al-Qaida i Irak er hovedkreftene bak opprøret i Syria», og at en eskalering av volden kunne føre til «etablering av en erklært eller uerklært salafistisk statsdannelse i Øst-Syria» og at dette igjen ville «skape ideelle muligheter for at Al-Qaida i Irak vil kunne vende tilbake til Mosul og Ramadi» og «erklære en islamsk stat gjennom å forene seg med andre terroristgrupper i Irak og Syria.»³ USAs etterretning forutså altså IS’ framvekst, men valgte likevel å støtte det væpna opprøret.

Etter hvert som opprøret blei både islamisert og militarisert, begynte mange som hadde sympatisert med de opprinnelige demonstrasjonene å ta avstand fra opprøret, og flertallet av de religiøse minoritetene og de sekulære sunnimuslimene ser trolig på Assad som det minste ondet av de krigende partene i Syria. En spørreundersøkelse utført av det velrenommerte ORB International utført i alle provinsene i Syria i oktober 2015 viste at 47 % av de spurte mente Bashar al-Assad har en positiv innflytelse i Syria, mens bare 35 % sa det samme om Den Frie Syriske Hæren og deres allierte i Al-Qaida-tilknytta Al-Nusra.4 Tilsvarende sa 50 % av de spurte at de mente Assad hadde en negativ innflytelse, mens hele 63 % sa det samme om FSA og Al-Nusra.⁵

Utenlandsk intervensjon har skapt krigen

Fra oktober 2011 begynte Tyrkia å la de syriske opprørerne krysse den tyrkisk-syriske grensa fritt og opprette baser på tyrkisk territorium. Våren 2012 begynte Saudi-Arabia og Qatar å forsyne opprørerne med våpen. Høsten 2012 begynte også USA, Frankrike og Storbritannia å gi opprørsstyrkene økonomisk støtte, og siden 2013 å trene syriske opprørssoldater i Jordan. CIA-agenter i Tyrkia har deltatt i å dirigere våpentransporter fra Qatar og Saudi-Arabia til opprørere i Syria siden 2012, og fra juni 2013 begynte USA å støtte «moderate» syriske opprørere med våpen.⁶ Blant gruppene som har mottatt militær støtte fra Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar, finner vi den al-Qaida-tilknytta Nusrafronten.⁷ USA har på sin side gitt omfattende støtte til andre opprørsgrupper som samarbeider med, eller har overgitt militært materiell til al-Nusra. Lekka e-poster fra Hillary Clinton har seinere vist at Saudi-Arabia og Qatar også ga direkte støtte til IS⁸, mens IS-dokumenter som blei funnet ved et amerikansk raid mot gruppas «finansminister» Abu Sayyaf, viste at også Tyrkia har samarbeida med IS.⁹

Støtten USA, Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar sto for, var helt avgjørende for at opprøret i Syria ikke skulle bli knust. Dersom disse landene hadde opprettholdt sine folkerettslige forpliktelser¹⁰ overfor Syria ved å unnlate å gi militær støtte til væpna syriske grupper og nekte væpna jihadister å krysse den syrisk-tyrkiske grensa, ville opprøret i Syria antagelig ha blitt slått ned allerede i 2012. Dersom opprørerne hadde innsett at de ikke ville få militær støtte utenfra, kunne dette antagelig også ha blitt gjort med like stor grad av amnesti og forhandlinger om reformer som med maktbruk. Syria ville fortsatt vært et diktatur, men en hadde unngått mange hundre tusener drepte, millioner flyktninger og framveksten av IS og Al-Qaida på syrisk territorium.

USA og Russland like ille?

En del venstreorienterte tillegger Russland og USA hovedskylda for konflikten i Syria. Etter mitt syn er dette feilaktig av flere grunner, og på meg virker det som det har røtter i nedarva m/l-tankegods om «kamp mot begge supermaktene». For det første har de regionale aktørene Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia spilt en minst like destruktiv rolle som USA, for det andre er Russlands rolle i konflikten av en helt annen karakter enn USAs. Dersom en isolerer konflikten til et forhold mellom USA og Russland er det helt tydelig at det er USA som flytter fram sine posisjoner for å styrte regimet i en stat som er en gammel og viktig alliert av Russland, mens Russlands handlinger er en rein defensiv reaksjon på amerikansk aggresjon. Dersom en analyserer det reint folkerettslig, så er det USA som har begått folkerettsbrudd mot den syriske staten ved å trene og utruste væpna opprørere som angriper Syria fra utenlandsk territorium, mens Russland opptrer i tråd med Folkeretten fordi de har blitt invitert av Syrias myndigheter til å hjelpe med å bekjempe denne aggresjonen. Så kan en selvsagt innvende at Russland antagelig har brutt krigens folkerett ved å bombe sivile mål ved flere anledninger, men hovedskylda for krigens brutaliteter ligger hos den parten som «slipper krigens hunder løs».

Russland har også helt siden konfliktens begynnelse kommet med pragmatiske forslag for å få slutt på volden på en måte som innebærer reformering av statsapparatet, men uten de katastrofale følgene av kollaps som en har sett etter de amerikanske krigene mot Irak og Libya. USA har på sin side ikke hatt noen plan for Syria utover nettopp å ødelegge det eksisterende statsapparatet. Russlands FN-ambassadør foreslo allerede i februar 2012 en fredsplan som innebar tre ting: 1) Ikke gi våpen til opposisjonen. 2) Skape dialog mellom regimet og opposisjonen. 3) Finne en «elegant» måte for Assad å gå av på etter at fredsforhandlingene var kommet i gang. Forslaget blei avvist av USA, Storbritannia og Frankrike som insisterte på Assads umiddelbare avgang.¹¹ Robert Mood har skrevet at

krisa kunne vært løst om det internasjonale samfunnet hadde tilbudt presidenten og regjeringa hans en ærerik vei framover sommeren 2012, …

men at

Når de politiske lederne i USA, Storbritannia og Frankrike, for å blidgjøre sine egne velgere, kom med harde offentlige uttalelser som fordømte handlingene til president Bashar al-Assad, så førte disse offentlige fornærmelsene effektivt til at diplomatiets og dialogens dører blei lukka igjen … Retoriske henvisninger til Responsibility to protect, FNs initiativ for å etablere en norm for å intervenere for å hindre overgrep, og den Internasjonale Straffedomstolen virka mot sin hensikt, fordi det overbeviste Assad og hans nærmeste om at det internasjonale samfunnet – med et par unntak, som Russland og Kina – ikke forsto hva som foregikk.¹²

Også etter at Russland kasta seg inn i krigen i september 2015, har de lagt fram en rekke konstruktive planer for å avslutte krigen. Russland har foreslått at de kurdiskdominerte delstatene i Nord-Syria får autonomi innenfor den syriske staten, og at sjølstyre-myndighetene som har oppstått der i løpet av borgerkrigen, får status som lokal administrasjonsapparat innenfor en syrisk føderalstat.¹³ Og ikke minst har Russland forsøkt å presse både Damaskus og Washington til å gå med på det som etter mitt syn framstår som den mest fornuftige løsninga for å få slutt på krigen, nemlig å isolere al-Nusra og andre ekstremister fra de andre opprørsgruppene, for deretter å samarbeide med USA for å bekjempe ekstremistene mens de andre gruppene integreres i et reformert syrisk statsapparat. Det var dette som var grunnlaget for våpenhvila som blei inngått i høst. Denne kollapsa hovedsaklig av to grunner: For det første at USA angrep og drepte over 60 syriske regjeringssoldater som var beleira av IS i Deir ez-Zor, for det andre at de såkalt «moderate» opprørerne ikke gjorde noe som helst for å distansere seg hverken fysisk eller politisk fra terroristene i al-Nusra.

Folket mot diktatoren?

Tilhengere av opprørerne i Syria liker å framstille konflikten som «folket» som kjemper mot «diktatoren». Dette følges gjerne opp av en nedlatende formaning om at «IS ikke er det eneste alternativet til Assad». Problemet med dette er at det store flertallet av de andre opprørsgruppene også er islamske fundamentalister. En rapport fra Center on Religion and Geopolitics fra desember 2015 kom fram til at 100 000 krigere, rundt 33 % av opprørerne i Syria, står for den ekstreme forståelsen av islam som kjennetegner IS. IS sjøl utgjør bare drøyt 30 000 av disse, mens saudi-støtta al-Nusra og Ahrar al-Sham har henholdsvis 10 000 og 15 000 krigere. Dersom en utvider definisjonen til å gjelde alle som kjemper for en eller annen form for shariabasert islamsk stat, stiger prosentandelen til over 60 % av opprørerne. Bare 38 % er med i opprørsgrupper som har målsetning om å innføre demokrati i Syria – og dette inkluderer de kurdiske gruppene som ikke er i krig med Assad-regimet. Rapporten sier at «ethvert forsøk på å skille mellom ’moderate’ og ’ekstremister’ er feilslått, og at «IS ikke er mer ekstreme enn Al-Qaida, Ahrar al-Sham eller noen av de andre gruppene som deler ideologien deres.»¹⁴

Dette blir spesielt påfallende om en ser på den voldsomme propagandaen som blir spredt for å overbevise folk i Vesten om å «gjøre noe» for å beskytte sivilbefolkninga i de opprørskontrollerte delene av Aleppo. (Å «gjøre noe» vil i praksis innebære å gå til krig mot Russland og Syria.) Høsten 2016 var det eksilsyriske aktivister både på Popvenstre og Litteraturhuset som snakka lenge og varmt om at det er «folket» som har makta i de opprørskontrollerte om-rådene i Aleppo. Dette er reint tøv.

En rapport fra Institute for the study of war lanserte i februar 2016 en rapport der de identifiserte de åtte mektigste opprørsgruppene i Aleppo. Av disse er to salafi-jihadistiske (al-Nusra og Ahrar al-Sham), fem islamistiske (deriblant tilknytta det muslimske brorskap) og én «moderat sekulær». Ahrar al-Sham har i følge rapporten egne shariadomstoler i Øst-Aleppo som forsøker å påtvinge lokale kvinner til å bruke burka, mens det er al-Nusra som «opprettholder kontroll over de viktigste delene av vannforsyning og kraftverk».¹⁵ FN har i nyere tid anslått at 900 av de 8000 opprørs-krigerne i Øst-Aleppo tilhører Al-Nusra.¹⁶

Disse representantene for «folket» i Øst-Aleppo har begått grove krigsforbrytelser ved å beskyte sivile områder i regjeringskontrollerte Vest-Aleppo.¹⁷ Syrian Observatory for Human Rights publiserte for en stund siden en oversikt over antall drepte i kampene i Aleppo i perioden 31. juli til 10. september. Tapstallene viser til sammen 625 drepte regjeringssoldater, 948 drepte opprørere og 718 sivile. Av de sivile blei til sammen 454 (hvorav 96 barn) drept av regjeringsstyrkene, 213 (hvorav 73 barn) blei drept av opprørere og 45 (hvorav 6 barn) av Tyrkia.¹⁸ Dersom disse tallene er riktige, viser de at opprørerne dreper om lag en like stor andel sivile (og en større andel barn) i forhold til hvor mange soldater de dreper, som det regjeringssoldatene gjør. I tillegg nekter disse representantene for «folket» sivilbefolkninga i byen å flykte fra de opprørskontrollerte delene av byen. Elisabeth Hoff fra WHO kunne nylig fortelle at de nekta å sende kronisk syke pasienter ut for å motta medisinsk behandling i Vest-Aleppo dersom de ikke fikk medisinske leveranser inn til sine områder til gjengjeld.¹⁹ Den erfarne journalisten Robert Fisk intervjua nylig flyktningen Khaled Kadoura fra Øst-Aleppo som fortalte at opprørerne hadde gått til angrep på sivile som ønska å benytte seg av regjeringas tilbud om å forlate området gjennom en «humanitær korridor». «De skjøt en del folk – jeg blei fortalt at seks stykker døde – og de drepte en gravid kvinne,» fortalte Kadoura.²⁰

Avskaff revolusjonsromantikken

Jeg er stolt av å være med i et revolusjonært parti, Rødt, som setter kampen mot norsk krigsdeltakelse i høysetet. Det viktigste er at vi står sammen i kampen mot at Norge skal delta i de imperialistiske krigene i Midtøsten, og dette burde bli prioritert enda høyere av partiorganisasjonen. At vi står sammen om det viktigste bør likevel ikke hindre oss i å diskutere disse krigenes karakter internt, så lenge det foregår på en kameratslig måte. For hvis vi skal vinne opinionen i Norge til å være mot krigsdeltakelse, må vi også utfordre «den store fortellinga» som brukes til å legitimere krigene i folket.

Johan Galtung sa på et møte jeg var på en gang, at nordmenn analyserer krig og konflikt på en religiøs måte: Vi prøver å finne ut hvem som er gode og hvem som er onde, og så heier vi på de gode og hater de onde. I stedet for å gjøre det, bør vi heller analysere hvilke interesser de ulike aktørene har og hvordan en kan få krigen til stanse. Faren ved å velge seg ut noen grupper å heie på er blant annet at det kan ødelegge for en edruelig analyse. Ett eksempel: 10. mars 2011, omtrent to uker før Norge gikk til krig mot Libya, kom Rødt med en offisiell uttalelse der det het at

Opprøret er retta mot den anstrengte økonomiske situasjonen som også flertallet i Libya er ramma av, i kontrast til den overflod det korrupte regimet til diktatoren har nytt godt av.

og at

Opprørerne må få politisk, materiell og økonomisk støtte slik at de sjøl kan styrke også sin militære slagkraft. Samtidig som sanksjonene mot Gaddafi må gjøres mer effektive. Det nasjonale overgangsrådet må overta Libyas sete i internasjonale fora.²¹

Ettertida har vist at denne uttalelsen overhodet ikke samsvarte med virkeligheten. Libya var det mest velutvikla landet i Afrika i økonomisk henseende, og islamister og anti-svarte rasister spilte en viktig rolle i opprøret. Opprørernes seier førte ikke til at de tok «kontroll over landets rike naturressurser til fordel for folkets beste» slik Rødt predikerte, men at staten kollapsa, levestandarden blei halvert, tortur og etnisk rensing blei utbredt, og våpen og terrorisme spredt over hele regionen. I tillegg representerte Rødts anbefaling av politisk linje en grov innblanding i det som etter Folkeretten er libyske indre anliggender, og uttalelsen bygde opp under narrativet som blei brukt til å rettferdiggjøre krigen.

Ingen på det norske stortinget hadde noe begrep om hva som egentlig foregikk i Libya februar/mars 2011, da kan vi heller ikke forvente at Rødt skulle klare å gjøre noen presis analyse hverken av interne motsetninger, ulike gruppers politiske mål eller i hvilken grad utenlandske aktører var drivende for konflikten. Det det derimot hadde vært lett å si, er at konflikten i Libya er et internt libysk anliggende som Norge er folkerettslig forplikta til å holde seg utenfor, og at vi ikke veit nok til å ta stilling utover at vi krever at alle parter gjør sitt ytterste for å unngå sivile tap. Skulle en krevd noe utover det, burde det vært at Norge tok diplomatiske initiativ for å unngå opptrapping og bringe partene til forhandlingsbordet. I kontrast til Rødts daværende linje hadde jeg et debattinnlegg i Klassekampen 23. mars der jeg anbefalte å lytte til Indias FN-ambassadør som argumenterte for at FN burde fokusere på å skape våpenhvile og begrense volden heller enn «maktbruk basert på relativt lite troverdig informasjon om situasjonen».²² Venstresida hadde kommet bedre ut av det om flere den gangen hadde delt den indiske FN-ambassadørens skepsis.

I det hele tatt mener jeg sosialister bør være ytterst forsiktige med å ta stilling i interne væpna konflikter i andre land. Vår oppgave som internasjonalister bør i hovedsak rette seg mot å kritisere vår egen regjering og våre allierte regjeringer, som er det vi faktisk kan gjøre noe med. I tillegg slipper vi da å ende opp i en situasjon med å gi politisk og økonomisk støtte til «frigjøringsgrupper» som ender opp som Røde Khmer i Kambodsja, Mujahedin i Afghanistan eller Folkefronten i Eritrea. Instinktet mange revolusjonære har om å støtte alle slags opprør overalt i verden, gjør sjelden noe godt for verden og kan være direkte ødeleggende både for fredssaken og for partiets kredibilitet i utenrikspolitiske spørsmål. Folkerettens forbud mot væpna innblanding i andre staters interne anliggender bør være vår fremste rettesnor når vi analyserer konflikter i andre land.

Noter:

1. https://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_Syrian_Civil_War#Protests.2C_civil_uprising.2C_and_defections_.28January.E2.80.93July_2011.29
2. http://gulfnews.com/news/mena/syria/more-than-13-000-killed-in-syria-since-march-2011-ngo-1.1028367
3. http://www.judicialwatch.org/wp-content/uploads/2015/05/Pg.-291-Pgs.-287-293-JW-v-DOD-and-State-14-812-DOD-Release-2015-04-10-final-version11.pdf
4. Al-Nusra endra sommeren 2016 formelt navn til Jabhat Fateh al-Sham. For enkelhets skyld bruker jeg her det mer kjente navnet Al-Nusra.
5. https://www.orb-international.com/perch/resources/syriadata.pdf
6. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Syrian_opposition
7. https://en.wikipedia.org/wiki/Al-Nusra_Front#External_support
8. http://www.independent.co.uk/voices/hillary-clinton-wikileaks-email-IS-saudi-arabia-qatar-us-allies-funding-barack-obama-knew-all-a7362071.html
9. https://en.wikipedia.org/wiki/Foreign_involvement_in_the_Syrian_Civil_War#Support_for_the_Islamic_State_of_Iraq_and_the_Levant
10. I 1986 slo den Internasjonale Domstolen fast i Nicaragua v.s USA-saken at det er brudd på maktforbudet i folkeretten å trene, utstyre og finansiere opprørsgrupper og bruke dem til å angripe en annen stat.
11. https://www.theguardian.com/world/2015/sep/15/west-ignored-russian-offer-in-2012-to-have-syrias-assad-step-aside
12. http://carnegie-mec.org/diwan/54238
13. http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2016/10/turkey-russia-mediates-between-kurds-and-assad.html#ixzz4O6V7Jpwj
14. http://tonyblairfaithfoundation.org/sites/default/files/If%20the%20Castle%20Falls.pdf
15. http://www.understandingwar.org/backgrounder/syrian-armed-opposition-forces-aleppo
16. http://www.dailymail.co.uk/wires/afp/article-3894292/Impossible-refuse-jihadist-help-Aleppo-Syria-opposition.html
17. http://www.aftenposten.no/verden/Amnesty-Opprorssoldater-i-Aleppo-har-vist-sjokkerende-mangel-pa-respekt-for-sivile-liv-607986b.html#xtor=RSS-3
18. http://www.syriahr.com/en/?p=50493
19. https://tv.nrk.no/serie/torp/NNFA52110116/01-11-2016
20. http://www.independent.co.uk/news/world/middle-east/thousands-of-civilian-families-forced-by-militias-to-remain-in-eastern-aleppo-a7389346.html
21. http://xn--rdt-0na.no/nyheter/2011/03/skjerp-sanksjonene-mot-gaddafi/
22. http://bevegelsen.no/forumet/view.php3?site=bevegelsen&bn=bevegelsen_aentforum&key=1300660755

2007 var det året som endret framtida. Apple lanserte iPhonen. Den store økonomiske krisa hadde begynt. Begge deler preger verden fortsatt idag.

Jokke Fjeldstad er organisasjonssekretær på partikontoret til Rødt, og med i redaksjonen til Rødt!. Foto: Dllu/Wikimedia-Commons

De siste tre årene har ordet delingsøkonomi blitt mer og mer populært for å beskrive veksten i salg av tjenester gjennom bruk av apper, enkle internettbaserte dataprogram som er lette å bruke på mobilen. Ordet som kom inn i norske aviser allerede i 2013, har i dag blitt dagligtale. NHO har trykket delingsøkonomien til sitt bryst. På årskonferansen til NHO viet «det nye arbeidslivet» ble det slått fast i konferansens temahefte Remix – det nye arbeidslivet «delingsøkonomien skaper nye muligheter» og at «i det nye arbeidslivet vil se et større mangfold av tilknytningsformer til arbeidslivet enn vi har vært vant med.» NHO ser at

Delingsøkonomien bør føre til en oppmykning av eksisterende tjenester og ikke en ‘oppregulering’ av nye tjenester på samme nivå som tradisjonelle tjenester fra dag en.¹

Hovedfokuset fra venstre har derimot vært at ordet «delingsøkonomi» er feil. Med forskjellige avgrensninger har man foreslått begreper som: mikrofranchise, plattformsøkonomi, apploitation, samhandlingsøkonomien, koblingsøkonomi og så videre. Trondheimskonferansen vedtok i 2016 at «piratdrosjeselskapet Über ikke på noen måte kan kalles delingsøkonomi.»²

I bakgrunnen av den rent språklige debatten ligger en kritikk av selskapsform, skatteunndragelser, unnvikelse av arbeidsgiveransvar og lovgiving og krav til regulering av delingsøkonomien. Alt dette er viktig kritikk av delingsøkonomien. Multinasjonale selskaper har ofte et kreativt forhold til lover og skatter i landene de holder på i. Men denne kritikken krever ofte avgrensninger og er ikke nødvendigvis generelle for delingsøkonomi. Delingsøkonomien er ofte et veldig bredt begrep der man inkluderer både kommersielle og tilsynelatende ikke-kommersielle aktører. Jeg ønsker ikke i denne artikkelen å lansere nye begrep og definisjoner, men heller peker jeg på noen trekk jeg mener er avgjørende for analyse av delingsøkonomien.

2007 året som endret framtida

I 2007 skjedde det to ting som skapte grunnlaget for delingsøkonomien. Det ene var utbruddet av den store økonomiske krisa som fortsatt preger verden. Det andre var at Apple lanserte symbolet på delingsøkonomi og apper, iPhone.

Med smarttelefonen gjennomgår samfunnet store endringer. Man kan sammenligne det med privatbilen i det forrige århundret. Det at bilen ble allemannseie, ga på den ene siden arbeiderklassen stor frihet i hvor de kunne forflytte seg. Avstander som tidligere hadde vært utilgjengelige, ble nå noe som var i nærheten. Det endret hvordan vi bygde byer, boliger og lokalsamfunn. Bare tenk, før bilen måtte hjem, arbeid, skole ligge relativt nær hverandre. Med privatbilismen kunne man skille arbeidet og fritiden, ved å bygge boliger i egne områder og ha arbeidsplasser i andre. Både nærheten og lokalsamfunnet rundt fabrikken ble brutt opp og spredd. Dette betydde store endringer i hvordan arbeiderklasselivet var både på jobb og når man hadde fri.

Smarttelefonen er teknologien som endrer forholdet mellom fritid og arbeid i våre dager. Alle nikker bekreftende eller «liker» bilder på Facebook av hvordan nå alle har nesa ned i telefonen i stedet for å snakke med hverandre. Som om vi var mer opptatt av å kommunisere med de som ikke er tilstede. Men smarttelefonen skaper større endringer enn de rundt cafébordet. Vi bruker veldig mye av vår våkne tid med telefonen. Vi sover ved siden av dem, har dem med på do, vi stirrer på dem mens vi går, spiser, studere, venter med mer. Men smarttelefonen endrer mye mer enn fritida vår. Med den nye teknologien viskes grensene mellom arbeid og fritid lett ut, når du kan sjekke jobb e-post fra du står opp til du legger deg. Du blir gjerne pirret til å sjekke den ved hjelp av varslinger. Internett blir plassen fler og fler jobber. Med smarttelefonen har vi med oss internettet overalt og med det også jobben vår. Men det er ikke bare jobben som spiser av fritida, men vi tar også oftere fritida vår med på jobben, ved at vi sjekker Facebook på jobb e.l. Jobb og fritid stjeler litt tid fra hverandre og skillet blir gradvis visket ut. Denne prosessen øker kapitalens kontroll over livene våre. Arbeidsgivere har nesten ubegrenset tilgang til sine ansatte. Med økt løsarbeid vil også større andel av arbeidsstyrken være klart til å jobbe når som helst.

Jeg mener den økonomiske krisa er et viktig grunnlag for delingsøkonomien. Med krisa har vi fått en betydelig større masse av arbeidsledige internasjonalt. En generasjon med universitetsutdannede unge voksne møtte et arbeidsliv der ingen hadde bruk for dem. Både i EU og USA økte ledigheten blant de unge til nye høyder. Delingsøkonomiens utbredelse er avhengig av at det finnes en masse av mennesker som søker nye inntekter. Massearbeidsløshet og at det tvinger fram løsarbeid er ikke noe nytt. Men den nye generasjonen arbeidsledige var høyt utdannede, unge folk vokste opp med rask utvikling innen datateknologi. Delingsøkonomien krever at arbeidskraften må ha en viss kompetanse i bruk av digitale verktøy og være fleksible i forhold til arbeidsmengder og tider. Denne unge og teknologikyndige generasjonen av ledig arbeidskraft passet delingsøkonomien perfekt.

Delingsøkonomien har ofte pakket seg inn i et ideologisk bilde som den fleksible tilleggsjobben. Den ideologiske fortellinga er at den skaper muligheter for å tjene penger på det som ellers ikke brukes. Det er ikke noe vesentlig skille i denne fortellinga om det er tid eller eiendeler. Det framstilles som en lukrativ biinntekt. Tjen penger på å leie ut boligen når du ikke er hjemme, eller på å la noen sitte på fra a til b. Men denne bløffen avslører seg veldig raskt. Delingsøkonomien lar tilbud og etterspørsel bestemme når du er tilgjengelig på jobb. Ser vi til USA er ofte delingsøkonomien ikke en biinntekt, men primærinntekten til familien.

Kapitalismen på internett

I utgangspunktet finner vi alle relasjoner i den kapitalistiske verden igjen på internettet. Som Ursula Huws viser i sin artikkel Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi i Rødt! i nr 2/14, finner vi igjen relasjonen mellom arbeid og kapital, handel og grunnrente også på nettet. Jeg mener at når vi skal diskutere delingsøkonomien, må vi ha en forståelse av disse relasjonene. Den nye teknologien gjør at relasjonene blir skapt på ny innenfor nye teknologiske rammer. Det gjelder både internettets første kapitalistiske fase, men også at det blir skapt på nytt med smarttelefonen som den nye infrastrukturen.

I likhet med andre moderne kapitalistiske foretak er det ikke sånn at de nødvendigvis bare henter inn profitt innen handel, grunnrente eller vareproduksjon. Alle tre formene kan sameksistere i en forretningsmodell. For eksempel kan en matbutikk i dag hente ut sin fortjeneste av handel, men også i tillegg fra å selge hylleplasser til leverandører (rente) og produksjon av ferskvarer i butikk eller ved felles produksjonsanlegg (vareproduksjon). Vi ser det samme i delingsøkonomien og på internett. En app kan både være en handelsapp, videreselge reklameplass og produsere egne produkter for salg.

Rente på internett kommer til uttrykk gjennom en finansieringsmodell som bygger på en eller annen kombinasjon av bruks- eller bestillingsavgift til tjenesteyter og/eller tjenestebruker og/eller annonsører. Facebook og Google som er de to mest vellykka eksemplene på nye internettselskap, baserer seg mye på det siste. Facebook og Google er de globale motorveiene på internett. Annonser langs disse motorveiene er attraktive plasseringer. Her er alle de potensielle kundene, og i tillegg gjør den nye digitale data det mulig å kun markedsføre seg mot de som man ønsker å nå.

Med apper på smarttelefonen er den sosiale plassen begrenset fysisk gjennom lagringskapasitet av apper. Men også praktisk. Det er begrenset antall apper du ser i hvert skjermbilde. Og de fleste av oss er fornøyd med å ha en app som funker til hvert formål. Den appen du foretrekker, etablerer på denne måten et monopol over deg som forbruker. Når en app da får en kritisk masse av brukere, får den dermed en sosial maktposisjon.

Appen registrer en masse informasjon om ditt dagligliv. Den kan også ved hjelp av algoritmer styre ditt dagligliv inne i appen. Denne informasjon er svært attraktiv i markedsøkonomien. Appen kan selge tilgang til brukerne sine til både tilbydere av tjenesten du ønsker å tilfredsstille hos brukerne og reklameplass til annonsører som ønsker å nå dine brukergrupper. App-firma skviser på denne måten ut merverdi fra tilbyderne i bytte mot markedstilgang. Algoritmer og datainnsamling er sammenkoblet i delingsøkonomien. Alt både bruker og tilbyder gjør i appen, registreres. Attraktive brukere og tilbyder kan premieres for å forsterke handlingsmønstre gjennom algoritmer.

Når en aktør ikke bare er etablert i et marked, men er i flere, blir denne sosiale makten på et nytt nivå. Markedsfordelen med at du tar med deg brukerne over landegrensene når de er på ferie, skaper rom for potensielt globale maktstrukturer og markeder. Det er i dag ganske tydelig da de fleste appene som vi har, er del av multinasjonale selskap.

Finn.no – den norske monopolisten

Finn.no har utviklet seg til å bli den norske monopolisten på rubrikkmarkedet på nett. Enten vi skal selge bolig, rydde ut av boden eller trenger å få hjelp med å få gjort en jobb, går vi dit. Både som kjøper eller selger er det fint at det finnes en plattform der det meste finnes hvis man vil kjøpe eller selge noe. Det er både tidsbesparende og effektivt at det finnes en nettside alle veit om. Finn.no kjører store reklamekampanjer for å beholde sin posisjon hos norske internettbrukere. Det har de også vært flinke til. I 2015 var det selskapet som kom øverst i den årlige omdømmeundersøkelsen gjort av kommunikasjonsbyrået Apeland. Mange brukere og godt omdømme kommer ikke gratis. De driver heller ikke Finn.no for å være snille. Finn.no eies over 90 prosent av Schibsted. Et internasjonalt selskap som holder til i over 30 land. Schibsted er et børsnotert selskap eid av en rekke aksje-eiere som forventer utbytte fra sine aksjer.

Det å kontrollere en nettside eller app som dominerer et marked, innebærer å ha mye makt. Makt over forbruk, gjenbruk, reisemål og boligdrømmer. Filtrering av søk, annonseringsmuligheter osv. er noe man balansere mellom å tilby og ikke ødelegge egen nettside. Brukeren vil effektivt finne det den leter etter og ikke bli distrahert. Dermed dyrkes en slags nøytralitet, likebehandling. Men nettsiden har makt til å endre vilkårene til sin fordel enten det da går utover selger eller kjøper. Selger eller kjøper er ikke organisert slik at det utgjør noen trussel i å gå til en annen nettløsning. Å miste enkeltkunder har lite å si når man kontrollerer markedet. Det store flertallet blir med på utviklingen da det er her kundene eller tilbudene finnes.

Men Finn.no har også makt slik at de kan kontrollere hva som er gjengs pris. Skal du selge noe, vil du normalt se hva som ligger ute fra før og hva det er prissatt til. Og du vil prise ditt objekt litt dyrere eller billigere i forhold til ønsket omsetningstid og kvalitet på ditt eget produkt.

Kickstarter – snylter på nye ideer

Kickstarter, indiegogo, bidra.no med flere er tjenester for å finansiere prosjekter og oppstart av produkter. På norsk er de ofte kalt folkefinansieringstjenester. Vanlige folk får gjennom nettsida eller app muligheten til å støtte oppstart av produksjoner, prosjekter osv. ved hjelp av donasjoner. I bytte mot donasjonen kan du ofte mottatt en spesiell fordel (pledge, perks, belønning). Innovatører får her mulighet til å finansiere prosjektene sine ved hjelp av små investeringer fra vanlig folk. Folkefinansiering blir ofte framstilt som et giverdemokrati der det er lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. De forskjellige folkefinansieringsløsningene tar seg godt betalt av pengene som overføres gjennom disse plattformene. Mellom 5 og 10 prosent av summene som blir samlet inn, går til plattformen. Dette blir ikke småsummer i eiernes lommer. Gjennom Kickstarter har snart 2,7 milliarder dollar blitt donert.

Matvarebransjen

Innen handel av mat, framstår både daglig-varer og take-away som den mest vellykkede delen av den nye økonomien i Norge. Foodora sine rosa syklister er blitt en del av sentrums bilde i Oslo. Foodora er et tysk selskap med matbudvirksomhet i ti land på tre kontinenter. Gjennom Foodora kan du bestille mat levert fra restauranter og gatekjøkken. Leveringen koster 49 kroner. Foodora har forsøkt å framstille seg som den snille motsatsen til Über. Sykkelbudene er ansatt i selskapet. Og har i dag rundt 250 sykkelbud i Oslo. Arbeidstilsynet kontrollerte virksomheten og kom med 6 pålegg som måtte utbedres for å ikke få dagbøter.

Enda større suksess har de som leverer dagligvarer på døra. Kolonial, Marked.no og Meny driver butikk med levering av dagligvarer hjem på døren. Selv om tjenestene foreløpig består av beskjedne deler av det totale dagligvaremarkedet, vokser aktørene sterkt. Kolonial skryter av at omsetninga øker med “en Kiwi-butikk i måneden». Det er nok liten tvil om at netthandel på sikt vil være en stor utfordring for de fysiske butikkene.

Både Coop og Norgesgruppens Trumf bruker handlingsmønstrene våre til å lage skreddersydde tilbud og kuponger for å øke salget i butikken. Når handelen flyttes fra butikk til app eller internett, kommer også nye muligheter til å påvirke ditt forbruk. Appene kan bruke informasjonen du legger igjen ved din handling, til å komme med fristende tilbud skreddersydd til ditt handlemønster. I flere år har det blitt satt søkelys på at dagligvarebransjen aktivt har solgt hylleplasser og markedstilgang. Muligheten til å selge attraktiv plassering i appene til leverandører vil kunne føre til enda større makt til salgsleddet i denne bransjen.

Hvordan skal vi ta imot delingsøkonomien?

Både i fagbevegelsen og på venstresida har delingsøkonomien blitt debattert. Ofte har Airbnb og Über fått mye av oppmerksom-heten. Det har kommet krav om nyregulering og krav til at myndighetene slår hardere ned på forsøk å vri seg unna eksisterende regulering. LO har gitt ut et førti siders notat om samhandlingsøkonomien. Manifest og De Facto har laget et notat til Handel og Kontor om koblingsøkonomi. Det er også satt ned et offentlig utvalg (NOU) som skal utrede plattformsøkonomien og skal etter planen levere sin utredning i 2017.

I de store linjene ser det ut som norsk fagbevegelse har landet ned på en reguleringslinje ovenfor delingsøkonomien. Fenomenet skal først og fremst reguleres av staten. Uheldige virkninger og problemer blir på denne måten noe staten skal løse, mens fagbevegelsen setter seg litt på sidelinja.

I USA har det blitt organisert demonstrasjoner og søksmål mot delingsøkonomiselskapene. Men amerikansk fagbevegelse har vært delt i om de skal organisere de som livnærer seg i delingsøkonomien. I noen delstater prøver de aktivt å organisere, mens i andre delstater nekter fagbevegelsen å organisere dem. Norsk LO holder døren åpen for organisering i sitt notat om Samhandlingsøkonomien. Transportarbeiderforbundets forrige leder, Roger Hansen, har uttalt at vi må først få avklart lovligheten til Über før man kan vurdere å organisere. ³

Mye tyder på at det kommer til å bli tøffere konfrontasjoner i delingsøkonomien framover. Venstresidas svar på samfunnsproblemer har alltid vært organisering. Og det er organisering i delingsøkonomien som trengs hvis vi ønsker at noen skal ta kampen mot urettferdige avtaler. Ellers er man dømt til å akseptere vilkårene i delingsøkonomien. Det kommer til å være arbeiderklassen i delingsøkonomien som må sloss mot kapitalen i delingsøkonomien. Vi på utsida har først og fremst rollen som støttespillere i deres klassekamp. Hvis fagbevegelsen ikke engasjerer seg nå, vil motstanden og organiseringa vi trenger inne i denne økonomien lete etter andre uttrykk.

En strategi som kun satser på forsvar av etablerte næringer og krav til reguleringer for å beskytte disse, er en strategi for å tape i det lange løp. Selv med statlig regulering må det organisering til for å etablere et apparat som kan følge opp at reguleringen etterleves.

Skal de som blir utsatt i delingsøkonomien få komme til ordet, er det nødvendig at vi organisere dem og støtter opp mot deres krav. Organiserer vi dem ikke, er vi uten sjanse for å få de med på å opprettholde prisnivået på varen arbeidskraft. Dette er den grunnleggende kjernen i all fagorganisering. Å inngå et solidarisk løfte mellom arbeidsfolk at vi ikke jobber for mindre enn det vi er enige om.

Les mer:

• LO sitt notat om «samhandlings-økonomien»: http://www.lo.no/Documents/Okonomi_og_sysselsetting/Samhandlings%c3%b8konomien%20hefte%20A4-NETT.pdf
• Ursula Huws: Labor in the Global Digital Economy: The Cybertariat Comes of Age, Monthly Review Press, 2014
• Idar Helle og Lars Gunnesdal: – Koblingsvirksomhet eller delingsøkonomi De Facto Manifest, 2016
• Nicole M. Aschoff – The Smartphone Society (Jacobin 17: Ours to Master)

Noter:

1. NHO, 2016,Remix – det nye arbeidslivet https://www.nho.no/arskonferanser/remix/forside/tema/
2. http://loitrondheim.no/innkomne-forslag-til-trondheimskonferansen-2016
3. http://frifagbevegelse.no/?app=NeoDirect&com=6/158/336235/2e0ee1e3a4&t=-For-mange-drosjeloyver-er-en-storre-trussel-enn-Uber

På Popvenstre 27. august ledet Ekman samtalen mellom Bhaskar Sunkara, Pablo Bustinduy, Christos Giovanopoulos og Pernille Skipper om veier videre for Europas radikale bevegelser.

I dette intervjuet svarer hun på hva hun selv mener om hva som skjer i Europa, og utviklingen vi ser i EU, hvem venstresida i Skandinavia burde lære av og hvilke feministiske kamper som er viktige i Europa.

Kajsa Ekis Ekman er en svensk journalist, forfatter og aktivist. Hun har skrevet den kritikerroste boken Varat og Varan, og i 2013 ga hun ut boken Skulden som handler om den økonomiske krisa i Europa med utgangspunkt i Hellas.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom. (Foto: Antonio Marín Segovia/Flickr)

Ekman: De strømningene vi ser i Europa nå, er egentlig uproposjonalt med hva som skjer i Europa. Det er landene i sør som blir rammet av økonomisk krise og har størst andel flyktninger, og det er også der venstresida vokser. Det er her i nord, hvor vi har færrest flyktninger og gode økonomiske forhold, at høyresida gjør det godt. Hvis høyresida hadde riktig politikk, ville det jo vært motsatt. Da ville jo folk i større grad stemt på høyresida i sør, men det gjør de ikke. Det handler jo om selvbestemmelse. I sør blir de overstyrt av EU og er i en avmaktsposisjon. De og vi i nord som er medlem i EU burde se på England nå og melde oss ut av EU.

EU er jo en kapitalistisk stat som skaper en motkraft til demokratiet. Nå ser vi hvordan Europas «core countries» som Tyskland, Nederland og Frankrike har lagt resten av Europa under seg. Det er markedet og markedsøkonomien som styrer EU og som fratar land deres folkestyre. La oss bare se på Sverige, hva har EU gjort? Vi har ingen selvstendig politisk innflytelse eller politisk selvbestemmelse. Vi har heller ingen selvstendig politikk når det gjelder handel. Spesielt ikke når vi skal gå med på nye handelsavtaler som TTIP og CETA-avtalen. Og så finnes det folk for eksempel i Vänster som alltid sier: «Da må vi ha en annen visjon». Nei, vi trenger ingenting i stedet for EU. Vi må bare få det bort sånn av vi kan bestemme selv.

Politikk er jo bare en manifestasjon av samfunnskonflikter. Når vi får hardere motsetninger i samfunnet, når vi får større klasseskiller, får vi også større motsetninger i politikken. Hvis alle mennesker har det likt og har lik levestandard, da vil vi jo ikke ha noen samfunnskonflikter. Da vil jo alle mennesker så å si mene det samme. Men når det er stor forskjell mellom mennesker og fellesskap mangler, blir mennesker sinte og forbanna og mener svært ulike ting. Den utviklingen vi ser nå, der velgerne går vekk fra sentrum, er bare en manifestasjon av de økende klasseskillene og motsetningene vi ser i samfunnet.

Her synes jeg Portugal er et kjempebra eksempel. De har lykkes der Syriza har mislykkes. Portugal tok makten med en allianse mellom ulike venstrekrefter. Det nye koalisjonspartiet Portugal à Frente (PàF), som består av Partido Social Democrata og Centro Democrático e Social – Partido Popular, og vant valget i 2015 med 38,6 % av stemmene. På andre plass kom Partido Socialista med 32,3 % av stemmene. Først trodde alle i Portugal at høyresida vant valget, men venstrekreftene gikk fram. En slik historisk allianse har aldri skjedd før. Her har mennesker og partier som før hatet hverandre, funnet sammen. Nå har de klart å ta tilbake besparingspolitikken som EU før hadde tvunget dem til. I tillegg til at de tar tilbake den politiske styringa over lønn, kollektive avtaler og flere andre politiske områder som EU før overstyrte. Det er utrolig viktig å gå sammen med sine gamle fiender. Vi er ikke sterke alene, vi er sterke sammen. Da kan vi til og med ta tilbake selvstyret.

Portugal havner fort litt i skyggen når EU kun retter fokuset vårt mot Hellas. Høyresida kommer aldri til å snakke om det. De snakker bare om venstresida når venstresida taper, kapitulerer eller begår folkemord. Vi må snakke om Portugal og bruke det som et eksempel. Se på Portugal! Dritbra.

Det er jo bare å skape. Man trenger ikke å bruke all tiden sin på å tenke det ut, altså, gjør det bare! Start en organisasjon, har du fem personer, så går det bra. Neste gang har du seks, så går det enda bedre. Og så har du syv personer. Og så har du åtte personer. Det er bare å komme i gang, og så må vi lære av våre feil. Det finnes så mange som bare sitter og analyserer. De gjør jo ingenting.

Vi tenker så mye. Se på høyre populistene. De var fem nerder på 80-tallet som ingen brydde seg om. De kjempa, kjempa og kjempa, og nå har de mange velgere. Det må vi også gjøre. Det finnes ingen snarvei rundt organisering. Vi kan ikke sitte og vente på at det plutselig skal komme en million mennesker, det er ikke sånn det fungerer. Vi må kjempe. Det er vår jobb og det er hardt arbeid.

Det er veldig ulikt i Norden og i andre land. Det finnes mange land i Europa der venstresida ikke engang har en feministisk politikk. Eller land der ingen partier har en feministisk politikk, og der det ikke finnes noen feministisk bevegelse. Så det er veldig ulikt. I sør kan det handle om retten til delt foreldrerett, eller retten til mammapermisjon når man har født barn. Bare en så enkel sak. I Tyskland kan det handle om å ikke få sparken når man har født barn. Det er veldig vanskelig å generalisere den feministiske problemstillingen. I Tyskland har de for eksempel en gigantisk sexindustri som institusjonaliserer prostitusjon. Hver fjerde mann i Tyskland går til en prostituert. Mannen har en hjemmeværende kone, de har barn, han har jobb, og han går til prostituerte. Det er sånn livet til den gjennomsnittlig tyske mannen ser ut nå. Derfor er det veldig viktig at Norge også forsvarer Sexkjøpsloven og ikke går tilbake på den. Prostitusjon kommer til å være en stor del av Europas framtid.

Jeg ville nasjonalisert alle bedrifter som slipper ut CO2 eller drivhusgasser for å direkte kutte alle utslipp. Mål én for disse bedriftene ville vært å kutte i utslipp. Så ville jeg innført en generell billettpris for å kjøre med tog i hele Europa. Alle togbilletter skulle hatt samme pris og kosta sånn 100 kroner. Da kunne alle mennesker tatt tog i stede for å fly. Og så ville jeg forsvart retten til arbeid og bolig. Jeg ville sørga for at alle mennesker hadde en jobb og et sted å bo. The New Green Deal skulle innrettes på dette. Alle som ikke har jobb, kunne fått jobb med å bygge boliger. Det viktigste nå er å kutte utslipp.

Det feier en kraftig avdemokratiseringsvind over landet. Profesjonspolitikere har alliert seg med byråkrater og næringsinteresser i det som i praksis er et angrep på demokratiet.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, velferdsprofitører, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Norge sa NEI 25. september 1972.

Mange prosesser virker samtidig, og resultatet blir et kraftig svekket folkestyre. EØS-avtalen, og nye internasjonale avtaler som TTIP og TISA, tømmer folkevalgte organer for makt. Parallelt jobber elitene for å tegne norgeskartet på nytt, gjennom nye og større regioner og flest mulig sammenslåtte kommuner. Resultatet blir flere tusen færre folkevalgte, med alt det medfører av tap av folkelig kontroll og innflytelse.

Som nordmenn tar vi demokratiet for gitt, det er liksom ikke noe tema. Når det så skjer raske og omfattende endringer som fjerner mye av fundamentet som demokratiet bygger på, virker det som om opinionen blir tatt på sengen. Om noen år kan vi våkne opp i det postdemokratiske samfunnet, uten mulighet til å kunne påvirke vår egen hverdag.

Folkeavstemminger til besvær

To ganger har det norske folk sagt elitene i politikk og næringsliv imot. Både i 1972 og i 1994 hindret et sterkt folkelig engasjement at politisk makt ble flyttet ut av Norge og inn i politiske institusjoner i EU, de fleste uten noen egentlig demokratisk forankring. Vi kan si at folket la ned veto og sa ja til fortsatt folkestyre. Men elitene respekterte aldri folkeviljen. Når folkeavstemming gir «feil» resultat, finnes det andre metoder.

I Norge har den politiske eliten sørget for å lure landet inn i EU bakveien, via EØS-avtalen. Den ledende kraften var statsminister Gro Harlem Brundtland. Mye tyder på at EØS egentlig var hennes idé. I 1988 vedtok AP-regjeringen at alle lover skulle tilpasses EFs regelverk. Formelt ble EØS-forhandlingene satt i gang på initiativ fra EF-kommisjonens leder Jacques Delors i 1989. Spesialrådgiver Jonas Gahr Støre ledet forhandlingene fra norsk side. Endelig avtale ble underskrevet 24. juni 1994, altså før folkeavstemningen om EU-medlemskap 28. november 1994.¹

EØS – et politisk kupp

I etterkant kan vi se på dette som et politisk kupp! Eliten hadde allerede kommet oss i forkjøpet, og undergravde dermed folkets nei noen måneder senere. EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. EØS bygger på de samme markedsprinsippene som EU, og omfatter EUs konkurransepolitikk samt reglene for næringsstøtte og regionalstøtte. Ved å inngå en slik avtale bandt Brundtland og Støre landet til EU-masten, og la samtidig store begrensninger på det handlingsrommet norske politikere har. Den markedsliberalistiske politikken ble med en kuppliknende manøver politisk norm.

De juridiske implikasjonene av EØS-avtalen har heller ikke blitt i nærheten av det Brundtland og Gahr Støre forespeilet oss. I Grunnloven § 49 står det: «Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget (…) ». Med EØS-avtalen er i realiteten utformingen av lovene på de områder som EØS-avtalen gjelder, flyttet til EU. Statsviteren Johan P. Olsen sier at avtalen gjør reglene for EUs indre marked til norsk lov på en måte som uthuler Stortingets rolle som lovgiver.² I 1994 omfattet avtalen 250 direktiver og forordninger, i 2016 er over 10 000 lover fra EU gjort gjeldende for Norge gjennom EØS.³

Allerede i 2003 fastslo Makt- og demokratiutredningen at folkestyret var svekket. Makt er overført til markedet, multinasjonale konserner, uavhengige forvaltnings-organer og rettslige institusjoner, med EØS-avtalen som en hoveddrivkraft i utviklingen.⁴ Konklusjonene i utredningen passet den politiske eliten dårlig. Derfor ble den låst ned i en skuff og nøkkelen kastet.

TTIP og TISA

TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) er en avtale mellom EU og USA, som Norge får inn bakdøren gjennom EØS. Forhandlingene startet i 2011 og foregår i hemmelighet, kun lekkasjer har gitt innblikk i hva som foregår bak ryggen på oss. Vi vet at alt legges til rette for næringsinteressene, som er nærmest enerådende når det gjelder å drive lobbyvirksomhet. Bl.a. har det kommet frem at avtalen vil tillate selskaper å saksøke suverene stater om politiske vedtak som truer selskapenes fremtidige profitt.⁵

TISA (Trade in Services Agrement) forhandles mellom 23 partnere hvor EU er en part, altså mellom 50 land. Forhandlingene omfatter kun tjenester, men definisjonen av «tjenester» er svært vid. Norge er aktivt medlem i forhandlingene som også startet i 2011. Alle velferdstjenester som også private kan tilby, vil inngå i avtalen. Skole, barnehage, omsorgstjenester, post, avfallshånd-tering o.l. kan dermed privatiseres. Kun politi, forsvar og domstoler vil stå utenfor.⁶

Investoravtaler sikrer næringsinteresser

I offentlig debatt fremstilles disse avtalene som handelsavtaler og av stor betydning for norsk eksport. Men avtalene har knapt noen betydning for handelen. Andre avtaler (f.eks. WTO) sikrer at det ikke opprettes nye tollmurer uansett hva som skjer med disse avtalene. Likevel er det dette våre motstandere vil diskutere, utsagn som «vi må sikre vår eksport» gjør at de gjerne vinner diskusjonen i opinionen.

Det riktige er å betrakte TTIP og TISA som investoravtaler, med hensikt å legge til rette for den globaliserte kapitalen. Avtalene skal sikre nye investeringsmuligheter over landegrensene, fjerne begrensninger for kapitaleksport, og fjerne begrensninger for arbeidsmigrasjon. Gjennom TISA økes rommet for investeringer ved å privatisere oppgaver som nå i hovedsak utføres av det offentlige.

I sum betyr dette at marked og juss overtar for demokratiske avgjørelser. Jussen vil gjøre disse vidtrekkende avtalene irreversible, dvs. gi næringsinteressene vern mot folkelige protester og fremtidige politiske endringsforsøk. Det politiske handlingsrom blir minimalt.

Med tvang skal landet bygges

Samtidig som dette skjer på den internasjonale scenen, forsøker de samme kreftene å omorganisere det norske demokratiet etter sitt behov. De blå-blå begrunner forslaget om kommunereform med et ønske om å skape bedre tjenester for folk flest. Påstanden er at små kommuner ikke klarer å gi innbyggerne gode nok tjenester. Det merkelige er at de som bor i disse kommunene, er fornøyd med tjenestene! KS (kommunesektorens organisasjon) sier selv i en ny undersøkelse at «det er en myte at innbyggerne ikke er fornøyd med kommunale tjenester».⁷

Kommunalminister Jan Tore Sanners idealkommune skal ha minimum 15000–20 000 innbyggere, og antall kommuner skal reduseres fra 428 til omkring 100. Den første fasen av reformen var basert på frivillighet, kommunene ble gitt en frist til 30. juni 2016. Det ble fattet vedtak angående sammenslåing i 416 av landets da 428 kommuner. 65 % av kommunene vedtok å stå alene, mens 40 kommuner vedtok sammenslåing uten å finne en partnerkommune. Erfaringene fra de folkeavstemmingene som er avholdt, sier at om innbyggerne fikk bestemme ville det store flertall av dagens kommuner bestå.⁸

Men elitene har valgt å se bort ifra folkets vilje. Regjeringen vil våren 2017 legge fram forslag til ny kommunestruktur, og Stortinget har åpnet for tvangssammenslåinger.

Næringsinteresser presser på

Innbyggerne er altså fornøyde med kommunene, så hva er den egentlige motivasjonen for å tegne norgeskartet på nytt? Direktør Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen 2. april 2014:

… for oss som bedrifter er det positivt at man lager større enheter, både når det gjelder innkjøp og drift av velferdstjenester. Det blir mer volum. Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester.

I ettertid er det nærliggende å spekulere på om dette var en forsnakkelse, for uttalelsen er svært avslørende.

NHO Service, som organiserer selskapene som selger velferdstjenester til det offentlige, er en sterk lobbyorganisasjon som vinner gehør hos de blå-blå regjeringspartnerne og deres støttepartier på Stortinget. Sammen med tenketanken Civita har de lagt de ideologiske føringene for kommunereformen, der hovedmålet er å gjøre offentlige tjenester vidåpne for privatisering. I deres verdensbilde er dette «et virkemiddel for å skape bedre og mer kostnadseffektive tjenester for dem tjenestene er til for – innbyggerne».⁹

Disse høyreideologene lar ikke sin argumentasjon påvirkes av andres erfaringer. I Danmark, der en liknende kommunereform er gjennomført, viser resultatene at færre kommuner slett ikke gir økonomiske innsparinger, men tvert imot mer byråkrati og økte kostnader.¹⁰ En stor undersøkelse viser at 60 prosent av kommunepolitikerne mener lokaldemokratiet er svekket etter innføringen av storkommuner. De store kommunene har gitt kommunepolitikerne større bunker med sakspapirer, mer avhengighet av byråkratene og press for høyere honorarer og profesjonalisering av de folkevalgte.¹¹

Kapitalens beveggrunner

De dypereliggende årsakene til det som med sin riktige benevnelse kan kalles angrep på demokratiet, finner vi i internasjonal økonomi. Etter 2. verdenskrig, og frem 1970-tallet, var vestlig økonomi preget av sterk vekst. Hovedsakelig pga. gjenoppbyggingen etter krigen.

Fra 70-tallet og utover falt profitten, og svaret lå i omfordeling mellom arbeid og kapital. Det ga seg utslag i at vanlige lønnsmottakere fikk en stadig mindre andel av verdiskapningen. I USA har middelklassen sakket akterut år for år siden 1980. Dette var Thatchers og Reagans æra, der angrep på fagbevegelsen sto i fokus, med sterk økning i sosiale forskjeller som resultat. Den markedsliberale politikken ble etter hvert adoptert av sosialdemokratiske partier i Europa.

Men omfordeling fra fattig til rik har ikke løst kapitalens problemer. Siden 2008 har det i praksis vært negativ vekst i Europa. Nå er globalisering blitt kapitalens svar på stagnasjonen. De store konsernene er blitt mye større og mye mer internasjonaliserte. De ledende partiene i Norge, systempartiene Høyre og AP med støttepartier, legger forholdene til rette. Hovedpoenget med EØS, TISA og TTIP er først og fremst å møte den globaliserte kapitalens behov.¹² Kommunereformen er et lokalt uttrykk for det samme, ved at offentlig sektor legges åpen for privatisering.

En ny embetsmannsstat?

De internasjonale avtalene er en trussel mot det politiske handlingsrommet. På vesentlige områder settes politikerne sjakk matt, det vil ikke være mulig å endre politikken, siden den er løftet over i en juridisk sfære. Vi når politikkens sluttpunkt.

Folkesuverenitetsideen, ideen om at all legitim statsmakt stammer fra folket selv, er et viktig prinsipp i det norske demokratiet. Vi har fortsatt rundt 10 000 mennesker som er folkevalgte på ulike nivåer i Norge. Disse folkevalgte er våre «ombudsmenn» som beskytter våre interesser. Kommunereformen vil fjerne flere tusen av disse. Vi får flere heltidspolitikere og dermed stadig færre politikere som kjenner hverdagen til folk flest på kroppen.

Det vil fortsatt bli avholdt valg, men de representantene vi velger, kommer inn i politiske organer som er ribbet for vesentlig makt. Vi vil få en sterk gruppe av heltidspolitikere, superbyråkrater og jurister som i praksis vil styre landet som en ny embetsmannsklasse. På mange måter er vi da tilbake til situasjonen før 1884, før en folkelig og demokratisk bevegelse gikk til valg på slagordet «All makt i denne sal».¹³

Noter:

1. Gunnar Rutle: Innledning om EØS, TISA og TTIP på Rødt-seminar 10. september 2016 http://rutle.net/eu-eos-tisa-ttip-mm
2. Johan P. Olsen «Folkestyrets varige spenninger», Universitetsforlaget 2014.
3. «Folkestyre eller fjernstyre?», Nei til EUs skriftserie, nr. 1 2016.
4. «Makt og demokrati», NOU 2003: 19, https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2003-019/id118893/
5. «Det du trenger å vite om TTIP», Attac.no, http://attac.no/stopp-ttip/
6. «Det du trenger å vite om TISA», Attac.no, http://attac.no/stopp-tisa/
7. “Innbyggerne er fornøyd med kommunale tjenester», KS 30. juni 2016, http://www.ks.no/fagomrader/om-ks/myter-og-fakta/okonomi-og-arbeid/fakta-innbyggerne-er-fornoyde-med-kommunale-tjenester/
8. Oversikt over folkeavstemminger om kommune-sammenslåing, oppdatert 16. september 2016, https://distriktssenteret.no/kommunereformen/folkeavstemninger/
9. «Kvalitet og valgfrihet er viktigst», Civita.no 12. juli 2016 https://www.civita.no/2016/07/12/kvalitet-og-valgfrihet-er-viktigst
10. «Fikk 1650 nye byråkrater», Klassekampen 22. oktober 2010, http://www.klassekampen.no/58091/article/item/null/fikk–nye-byrakrater
11. «Danske politikere mener storkommunene har svekket lokaldemokratiet», ABC Nyheter 3. desember 2013. http://www.abcnyheter.no/nyheter/2013/12/03/185362/danske-politikere-mener-storkommunene-har-svekket-lokaldemokratiet
12. Gunnar Rutle, ibid.
13. 13. Uttrykk brukt av Johan Sverdrup i «Statsrådsaken» i Stortinget 8. mars 1872, https://snl.no/All_makt_skal_samles_i_denne_sal

Den blå-blå regjeringen vil at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniserings-prosjektet.

Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.

Peder Martin Lysestøl er sosialøkonomog forfatter. Har blant annet skrevet grunnboka for palestinaaktivister i mange år, Palestinerne (Oktober/Rødt) som bare er å få kjøpt som e-bok, og Israel (Forlaget Manifest) som kom i år.

Norge spilte fra første stund en viktig strategisk rolle for Israel. FNs første generalsekretær Trygve Lie hadde en aktiv rolle under forhandlingene i FN som førte til vedtaket om delingen av Palestina og opprettingen av en jødisk stat. I 1966 sto Israels atomanlegg Dimona ferdig takket være norsk tungtvann, og i 1993 kunne Norge smykke seg med å ha spilt en nøkkelrolle for vedtaket om Oslo-avtalen som har legalisert Israels kolonisering av Vestbredden. Nå drømmer den blå-blå regjeringen om at Norge igjen skal spille en nøkkelrolle i det israelske koloniseringsprosjektet. Det viktige strategiske spørsmålet som står på dagsorden, er kampen om energisikring for Israel og Israels muligheter til å bli en stor gasseksportør.

Den 11. september dro FrP-statsråd Tord Lien med en større delegasjon til Israel for å styrke forbindelsene mellom de to landene.

Det er ingen tvil om at det er området det er størst potensial for samarbeid mellom norsk industri og forskningsmiljøer og Israel, er innenfor olje- og gassproduksjon, sa statsråden på årskonferansen til Med Israel for fred (2016).

Det var ingen tilfeldighet at Tord Lien framhevet petroleumssektoren. Helt siden Israel i 2009 fant store gassforekomster i Levantbassenget i Middelhavet, har israelske ambassader og diplomater tryglet olje- og gassland og oljeselskaper om samarbeid. En rekke norske leverandører til olje- og gassektoren har også i flere år levert varer og tjenester til Israel. Den største av disse er Aker Solution som i følge palestinske kilder har inngått en avtale om å levere 240 kilometer stålrør til ilandføring av gass. Men direktør Ole Paus i Aker sier til avisa Dagen at de vil ha en «lav profil» (Dagen 20/11-14). Årsaken til den lave profilen er lett å forstå: israelsk energihistorie er ei historie om ran og folkerettsbrudd.

Israels ran av olje

Israel hadde fra statsdannelsen ambisjoner om å bli en «europeisk» industristat. Dette krevde tilgang til blant annet energi og vann. Problemet var at Israel hadde svært lite av begge deler. På 60-tallet var 90 % av vannreservene oppbrukt. Krigen i 1967 og erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene var i stor grad en krig for å sikre økonomiske ressurser. Til tross for at folkeretten er klar på at en okkupant ikke kan utnytte naturresursene i det okkuperte området, tok Israel straks kontroll med de store vannreservoarene på det palestinske høylandet.

Israel hadde også et stort energiproblem. Tross intensiv leting over hele det okkuperte området, hadde de bare funnet ubetydelige oljereserver. De arabiske oljelanda hadde gjennomført en effektiv boikott av Israel, og Israel var blitt tvunget til å importere olje fra Iran. Via store oljetankere ble oljen transportert inn Rødehavet og losset i Eilat. Oljen ble så ført i rør gjennom ørkenen til sentrale strøk i Israel.

Moses førte oss i 40 år gjennom ørkenen for å ta oss til det eneste stedet i Midtøsten hvor det ikke finnes olje.

Denne ironiske kommentaren fra Golda Meir, Israels statsminister 1969–74, var alvorlig ment.

Men erobringen av store deler av Egypt i juni 1967 ga Israel adgang til de egyptiske oljekildene i Sinai. Uten hensyn til internasjonal rett konfiskerte Israel de egyptiske oljeanleggene og etter kort tid sikret Sinai-oljen 22 % av Israels energiforbruk.

Men Israels planer om økt oljeproduksjon på Sinai, kom ikke stort lenger enn til papiret. Som en følge av Camp David-avtalen i 1978 ble Israel tvunget til å levere tilbake oljefeltene i Sinai til Egypt. Etter revolusjonen i Iran i 1979, brøyt Iran de diplomatiske forbindelsene til Israel og kuttet oljeleveransene. Israel hadde nå ingen sikre leverandører av olje og måtte kjøpe kostbar olje på spotmarkedet. Israel var igjen i en akutt energikrise. Bare utbygging av sterkt forurensende kullkraftverk, kunne sikre Israel den energien landet trengte. Så seint som i 2008 var den israelske energibalansen slik:

• Olje 48 %
• Kull 35 %
• Gass 17 %

Selv om USA garanterte at Israel skulle skaffes energi, var de israelske energikildene svært usikre. For en stat som hadde som mål å trekke til seg verdens største hightech selskap, var usikker energitilgang et strategisk problem.

Erobringen av Vestbredden, Gaza og Golanhøydene har gitt Israel tilgang til områder der det har vært håp om mulige oljereserver.

Først på 90-tallet kartla eksperter at det trolig var oljereserver vestnordvest for Ramallah på Vestbredden på det såkalte Rantis-feltet. Eksperter mener oljereservene finnes på begge sidene av den Grønne Linjen, men Israel behandler oljen som vannet, som israelsk eiendom.^{1 2} Boring etter olje startet her i 1992, og i 1998 fant de den første oljen, mens utvinning startet i 2011. I følge operatørselskapet tas det ut 1000 fat olje om dagen fra feltet.³

Men Israel nøyer seg ikke med å stjele palestinsk olje. Det er antatt at det kan finnes olje på de syriske Golanhøydene som Israel også okkuperte i 1967 (og annekterte i 1981 mot FNs protester). Israel har nå besluttet, til tross for at Golan er syrisk territorium, å starte boring etter olje på området. Våren 2013 ble den første letelisensen for oljeboring på Golan-høydene delt ut. Firmaet Genie Energy med milliardærer som Rothschild og Murdoch blant aksjonærene, og tidligere visepresident Dick Cheney som rådgiver, fikk lisensen.⁴ De fikk rettigheten til å lete etter olje på et område tilsvarende halve Golanhøyden. Oljeletingen førte til internasjonale protester, men Netanyahu svarte på protestene med selv å besøke området og uttalte:

Det er på tide at verden anerkjenner Israels suverenitet over Golanhøydene.

Uttalelsen var så provoserende at Sikker-hetsrådet, med USAs stemme, uttrykte «sin dypeste bekymring over israelske uttalelser nylig om Golan». (26/4/2016).

Samtidig som Israel ikke har skydd noen midler for å sikre seg mulige oljereserver på okkupert jord, har de gjort alt de kan for å hindre at den palestinske administrasjonen (PA) skal bli uavhengig av israelsk energiforsyning. Samtidig som det amerikanske oljeselskapet Nobel Energy i 1999 startet seismiske undersøkelser utenfor kysten av Israel, ga palestinske myndigheter (PA) leterettigheter i havområdet utenfor Gaza til British Gas. I de to brønnene som ble boret i år 2000 på 600 meters dyp, ble det funnet betydelige mengder gass, anslått til 32 mrd. m3, til en verdi som den gang ble anslått til 4 mrd. US-dollar.⁵ Det er antatt at 60 % av gassforekomstene utenfor Gaza-kysten ligger i palestinsk havområde, og British Gas anslo at det var store muligheter for langt større mengder gass i de palestinske områdene enn 32 milliarder m3.⁶ Inntekter fra gassen ville styrke den palestinske økonomien og uavhengigheten. Dette kunne ikke Israel tillate. Da Sharon ble valgt til statsminister i 2001, erklærte han at Gazas offshore gassreserver tilhører Israel. Og, proklamerte han: «Israel vil aldri kjøpe gass fra Palestina».⁷

Nobel energi finner store gassreserver for Israel

Den 28. mai 2012 meldte Oil and Gas Journal at etter intensiv leteboring de siste årene var det funnet store gassreserver i Levantbassenget mellom Israel og Kypros. Endelig kunne israelske myndigheter gå ut med den meldingen de hadde drømt om i 50 år: Israel skulle bli en energistormakt!

Ministeren for energi og vannressurser kunne i et intervju fortelle at Nobel Energy i 2009 og 2010 hadde funnet flere store gassfelt på havdyp ned mot 1700 m, 135 km utenfor Haifa.⁸ Det største, Leviatan ble anslått å inneholde 700 milliarder m3 naturgass og det nest største, Tamar 240 milliarder m3. ⁹ Gassforekomstene ville, i følge ministeren, sikre Israel viktig energi for 70 år framover. Han kunne også fortelle at Israel alt var i gang med planer for ulike alternative rørledninger fra gassfeltene til naboland.¹⁰ Meldingen om gassforekomstene førte til store oppslag i internasjonal presse, men det var også kjent at Israel måtte løse en rekke juridiske, politiske og tekniske problemer før gasseventyret kunne bli til virkelighet.

Produksjonen på Tamarfeltet startet i mars 2013. Opplysninger basert på tall fra våren 2014, viser at Tamar nå produserte så store mengder gass at det dekket Israels behov for gass.¹¹ Regjeringen la planer for å gjøre Israel selvberget på energi innen 10 år. Gassen fra Tamarfeltet kom svært beleilig, på et tidspunkt da Israel hadde fått store problemer med gassleveransene fra Egypt. Folk protesterte mot gassavtalen med Israel, og i 2012 ble rørledningen ødelagt av demonstrerende egyptere. Dermed kunne ikke Egypt levere gass til Israel lenger, noe som tvang Israel til igjen å importere mer olje.

Tamarfeltet har nå levert gass til Israel i tre år og gassen står for 40 % av Israels energiforbruk.¹² Men fortsatt er Israel avhengig av kull og olje. Store problemer med å finne villige leverandører av olje har økt behovet for snarest mulig å utvide landets gassproduksjon. Den israelske energi-ministeren uttalte i januar 2016 at det trolig er 10 000–15 000 milliarder m3 gass i det østlige Middelhavet i alt.¹³

Det vil ha stor sikkerhetsmessig og økonomisk betydning for Israel å kunne utnytte ressursene, innenfor den israelske økonomiske sonen.¹⁴ Det særegne ved produksjon av olje og gass på store havdyp er at produksjonen er ekstremt kostbar og at operatørene må kreve svært stor grad av sikkerhet. Eksempelvis koster den ene plattformen som er satt opp for å ta ut gass fra Tamarfeltet, ca.3 mrd. dollar.¹⁵

Kan Israels gasseventyr realiseres?

Men det israelske gasseventyret har ikke utviklet seg som planlagt. Problemene har tårnet seg opp: fallende gasspriser, mangel på potensielle kjøpere av israelsk gass, protester fra nabolanda og liten interesse fra de store operatørselskapene.¹⁶ Den israelske regjeringen har anslått at gassmengdene er så store at de kan eksportere 60 %. Men hvem skal kjøpe gassen? Den billigste transportformen er å frakte gassen i rør. Men rørtransport kan bare gjøres til de nærmeste markedene. Skal gassen transporteres over lengre avstander, må den transporteres i flytende form.¹⁷ Alle Israels naboland har politiske problemer med å kjøpe gass fra Israel. Hva med transport av gassen i flytende form? Israel har kjørt en voldsom diplomatisk kampanje overfor Hellas og Kypros for å få til et samarbeid om et såkalt LNG-anlegg. Den 28. januar 2016 ble det holdt et toppmøte mellom Hellas, Kypros og Israel i Nicosia der statslederne kom med en felles uttalelse om et bredt økonomisk og politisk samarbeid. Det ble også bestemt å arbeide videre med å sikre transport av Israels gass til Hellas via Kypros.¹⁸ Dersom Israel i framtida skal lykkes med sin gasseksport, er nok dette det mest sannsynlige alternativet. Sannsynligheten har også økt etter at den greske Syriza-regjeringen har snudd 180 grader i sitt politiske forhold til Israel. Fra å være det mest propalestinske EU-medlemmet i flere ti år, har Hellas med statsminister Tsipras kommet med så sterke pro-israelske uttalelser at palestinske ledere føler seg dolket i ryggen. I en artikkel i Haaretz spør Nabil Sha’ath, Fatah-veteran og tidligere utenriksminister i PA: «Vil Hellas forråde palestinerne?». Den tidligere radikaleren, Tsipras, skal ha sagt at hele Jerusalem er staten Israels historiske hovedstad.¹⁹ Som kjent er det ingen av FNs medlemsland som aksepterer denne påstanden. Tsipras må ha fått fete løfter fra Israel, for å gjøre en slik politisk helomvending.

De store oljeselskapene vil ikke til Israel

Det amerikanske oljeselskapet Nobel, et mellomstort oljeselskap, i samarbeid med et lite israelsk selskap, Delek, er eneste operatører på den israelske sokkelen.²⁰ Til sammenligning er det over 50 operatører på norsk sokkel. Ingen av de største oljeselskapene i verden, som BP, Total, Exxon, Shell, Conoco eller Statoil ønsker å delta i det «israelske gasseventyret». Årsakene er mange: store kostnader, uavklarte grenseproblemene og ikke minst redsel for å få et dårlig forhold til de store arabiske oljelanda og Iran.

Mangel på konkurranse om oppdrag på den israelske sokkelen har gitt Nobel en posisjon som har gjort det mulig for selskapet å ta monopolpris. Dette har nå skapt stor debatt i det israelske Knesset. Knesset har kritisert regjeringen kraftig for den spesielt gunstige avtalen Nobel Energy har hatt. Etter dette har Netanyahu lansert en plan for å frata Knesset muligheten til å ta standpunkt til Nobels posisjon. Dette har nå blitt en sak for Høyesterett som har uttalt seg kritisk til Netanyahus framgangsmåte. Netanyahu har svart på kritikken med å advare om at hvis avtalen med Nobel svekkes, kan det få “store konsekvenser».²¹ Måten Netanyahu reagerer på, viser hvor hardt presset Israel er i gass-spørsmålet. I følge Netanyahu er det meningsløst om denne historiske muligheten til å løse energiproblemet skal stoppes av juridisk formalisme.

Derfor advarer Netanyahu mot juridisk flisespikkeri og trygler opposisjonen:

Investorene vil ikke vente på oss. De vil dra andre steder, til våre fiender».²²

Norges strategiske innsats for Israel

FNs Generalforsamling slo i januar 2009 fast:

Det palestinske folket i de okkuperte områdene, inklusive Øst-Jerusalem og Golanhøydene, har suverenitet over sine naturressurser». Oslo-avtalen hadde også slått fast palestinernes suverenitet over de såkalte A-områdene, noe som da inkluderte Gaza. PA ble også kjent med mulighetene for gass i palestinske havområder utenfor Gaza, og i 2012 kom det en anmodning fra det palestinske Ministry of Energy and Natural Resources om norsk støtte gjennom Olje for Utvikling(NORAD) til å bygge opp en kapasitet på palestinsk side for forvaltning av petroleumssektoren. I januar 2012 var et norsk team i Israel/Palestina og gjorde undersøkelser, ved samtaler og befaringer. Etter besøket lager teamet en rapport der det står at “Det anbefales at Olje for Utvikling svarer positivt på anmodningen fra palestinske myndigheter.²³

Men til tross for den klare anbefalingen fra Norad svarte utenriksdepartementet, ved utenriksminister Espen Barth Eide, nei til å hjelpe palestinerne.²⁴ Den samme negative holdningen hadde Stoltenbergregjeringen til en tilsvarende henvendelse fra den israelske ambassaden. Begrunnelsen var de uavklarte grenseområdene på Leviathanfeltet.

Men sterke proisraelske krefter i det norske «bibelbeltet» ga seg ikke med dette. Etter aktiv innsats fra det norsk–israelske handelskammeret ble det i 2013 undertegnet en avtale mellom universitetet i Stavanger(UiS) og det israelske universitetet Technion om samarbeid på petroleumsområdet.²⁵

Mangelen på interesse fra internasjonale oljeselskap har ført til et sterkt behov i Israel for å bygge opp egen petroleumskompetanse, et eget «Statoil». Særlig er kunnskap om gassproduksjon på havbunnen, uavhengig av kostbare plattformer, ettertraktet kunnskap. På dette området er petroleumsmiljøet på NTNU i ferd med å bli verdensledende. Denne kunnskapen vil Israel ha tak i. Og den blå-blå regjeringen, som har som mål at Norge igjen skal bli Israels beste venn, er positiv. Det er mulig petroleumsmiljøet ved NTNU er blitt smigret over den store interessen fra Israel? I juni 2016 meldte Universitetsavisa:

NTNU vurderer å inngå forskningssamarbeid med israelske universiteter om olje og energi.²⁶

Meldingen ble møtt med skarp kritikk, men Rektor Bovin svarte på kritikken med å hevde at samarbeidet med Israel «ikke er politisk» og at «samarbeid om forskning og utdanning bygger bro mellom mennesker». I september reiste olje- og energiminister Tord Lien til Israel med en delegasjon som blant annet omfattet petroleumsekspertise fra NTNU.

Motstanden mot NTNUs samarbeidsplaner med Israel har skapt mye debatt og stor motstand. Vi som har jobbet politisk i NTNU-miljøet, er ikke overrasket. Oppropet om akademisk boikott av Israel, som ble startet av en gruppe universitetsansatte i 2009 etter initiativ fra AKULBI (Akademisk og kulturell boikott av Israel), fikk langt større oppslutning på NTNU enn ved andre universitet. Her oppfordret over 100 ansatte ved NTNU, mange i fulle professorstillinger, til boikott av Israel:

Vi ber styret ved våre institusjoner om å vedta akademisk boikott av Israel. Boikotten omfatter staten Israels utdannings-, forsknings- og kulturinstitusjoner og deres representanter, uansett religion og nasjonalitet. Dette innebærer at vi avstår fra å delta i noen form for akademisk eller kulturelt samarbeid med israelske institusjoner og deres representanter, inntil det er gitt garantier for at okkupasjonen opphører.

Henstillingen om boikott ble ikke fulgt opp av styrene, men oppropet skapte debatt og styrket opinionen. I juni i år ble det startet et nytt opprop. Denne gangen konkret rettet «mot norsk–israelsk samarbeid på petroleumsområdet».²⁷ En rekke kjente professorer og fagfolk på området har alt undertegnet protesten.

Rektor ved NTNU, Bovin, forsvarer en avtale med at dette «ikke er politikk» og at de bare følger den offisielle norske politikken. Men Bovin kommer ikke bort fra at NTNU har etiske retningslinjer som klart sier at institusjonen «skal bidra til nasjonal og internasjonal rettferdighet». De kan heller ikke dekke seg bak politikken til ei «blå-blå» regjeringen. Etikken slår klart fast at «Forskning har uavhengig ansvar». I NTNUs strategiske plan fram mot 2020 står det også at NTNU skal samarbeide med andre for å «Fremme menneskerettigheter og dialog mellom kulturer».

Det går ikke an for en rektor, ved landets største universitet, å påstå at å bidra til å styrke Israel på det strategisk viktige området energi, er å fremme «menneskerettigheter». Israel er verdens mest militariserte samfunn. Fra 2006 har de ført 4 brutale kriger mot Gaza og intensivert koloniseringen av Vestbredden. Israelske politikere diskuterer nå åpent hvordan de kan fordrive den palestinske minoriteten ut av den jødiske staten for å styrke jødifiseringen av landet. I oktober 2016 kom en rapport fra FN som sa at Israel i 2016, fram til oktober, har revet 75 % flere palestinske hus enn året før (i alt 960 hus). Situasjonen i Israel er for tida så konfliktfylt at tidligere statsminister og general, Ehud Barak, uttalte:

Israel er infisert av gryende fascisme.(Haaretz 20.05.2016).

Det er denne staten NTNUs ledelse planlegger å samarbeide med – fordi det er «faglig interessant».

Noter:

1. Den Grønne linjen er Israels grense mot Vestbredden. Israel har ikke en offisiell grenselinje. Våpenhvileavtaler fungerer som «midlertidige» grenser.
2. Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
3. NRK Brennpunkt dokumentar: http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694
4. Tribune Business News 20.2.2013
5. Global Research 10.8.2014 og Haaretz engelsk utgave 21.11.2014
6. Til sammenligning var Norges gassproduksjon i 2013 på 117 milliarder m3
7. Global Research, ibid
8. Gassen på Trollfeltet ligger på ca. 1400 m dyp http://www.statoil.com/no/OurOperations/ExplorationProd/ncs/troll/Pages/default.aspx.
9. Dette tilsvarer omlag 80 % av anslåtte reserver i Trollfeltet, Norges største gassfelt. Norsk gassproduksjon i 2015 var på 115 milliarder m3. Norge er verdens 7. største gassprodusent.
10. Oil & Gas Journal 28.5.2012.
11. Commentary Magazine mars 2014, https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
12. https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower/
13. Reuters 28.1.16
14. Havretten sier at kystland har rett til bruke naturressurser på havbunnen innenfor en sone på 200 nautiske mil (370 km) https://snl.no/havrett. Den palestinske administrasjonen signerte havretten 1/1-2015. Bare 7 stater, herav USA og Israel har ikke signert havretten. Netanyahu har sagt at Israel ikke lar seg begrense av reglene i havretten når det gjelder å forsvare sitt territorium: http://www.jpost.com/Opinion/Columnists/BORDERLINE-VIEWS-Defending-Israel-on-the-high-seas-345078
15. https://www.commentarymagazine.com/articles/will-israel-be-the-next-energy-superpower
16. Libanon har levert et kart til FN som viser at Leviatanfeltet også omfatter deres havområde.
17. LNG, liquefied natural gas, er naturgass i flytende form. Ved å fryse naturgass ned til -160 grader går den over i flytende form og volumet reduseres 600 ganger og kan dermed transporteres på spesialskip. Fryseprosessen krever store landbaserte anlegg, eller havbaserte anlegg, FLNG. LNG-anlegget på Melkøya ved Hammerfest er et norsk storskala LNG-anlegg.
18. Haaretz 31.1.2016
19. Haaretz 27.01.2016
20. At Nobel har engasjert seg har kanskje sammenheng med at den amerikanske utenriksministeren John Kerry har en betydelig aksjepost i selskapet?
21. Financial Times 16.02.2016
22. Ibid.
23. Rapport: Palestinsk anmodning om norsk støtte til å bygge opp kapasitet på petroleumssektoren. Norad 2012.
24. NRK Brennpunkt, http://www.nrk.no/dokumentar/vil-ikke-gi-palestinerne-olje-hjelp-1.10924694.
25. Det norsk–israelske handelskammeret ble etablert i 1991 og har som mål å styrke de økonomiske forbindelsene mellom Norge og Israel. Kammeret har avdelinger i både Kristiansand og Stavanger.
26. Universitetsavisa 090616, NTNU.
27. http://www.ipetitions.com/petition/opprop-mot-norsk-israelsk-oljesamarbeid-i-akademia. AKULBI er initiativtaker til oppropet

I forrige utgave av Rødt! hadde Unni Kjærnes en inngående analyse av matsikkerhet, sult og utfordringer i landbruket i India.

Vi mener det er viktig å forstå nyere utvikling i det rurale India som både mangfoldig og motstridende. Noe av denne kompleksiteten viser vi her ved å spørre hvem den indiske bonden faktisk er.

Vi vil også diskutere noen av de løsningsforslagene Kjærnes presenterer.

Jostein Jakobsen er stipendiat ved Senter for utvikling og miljø (SUM), Universitetet i Oslo. Han jobber med en doktorgrad om jordbruksendring og politisk økonomi i det sørlige India.

Kenneth Bo Nielsen er ved Sosiologisk Institutt, Universitet i Bergen. Han koordinerer også Asianettverket, det Norsk Nettverk for Asiastudier.

Foto: Neil Palmer

Kjærnes’ analyse er viktig, for Indias problemer på dette området er både reelle og store. For eksempel har geografen D. Asher Ghertner i en ny bok regnet seg fram til at 80 prosent av alle indere – dvs. en milliard mennesker – ikke får nok mat, målt ut i fra statens egne normer for daglig «minimum per capita calory consumption». Vi sier oss langt på vei enig i det meste av det Kjærnes skriver, samtidig som vi ikke helt kjenner oss igjen i hennes generelle beskrivelse av livet på landet.

Fra 2007 til 2009 bodde en av oss (Nielsen) i flere omganger i en landsby i den indiske delstaten Vest-Bengal. Formålet med oppholdet var å bli klokere på hvordan bøndene i denne og de omkringliggende landsbyene hadde mobilisert til kamp mot delstatsregjeringen, som nettopp hadde ekspropriert litt over 400 hektar fruktbar landbruksjord fra området. I framtida skulle det ligge en stor bilfabrikk på jorda, men denne ideen var mange av de lokale bøndene imot – derfor den kraftige motstanden mot eksproprieringen.

Tvangseksproprieringer i denne formen har vært hyppig forekommende i India det siste tiåret. Ny industri, økonomiske frisoner, infrastruktur, gruver og urbanisering krever plass og ofte er det småbønder som må vike. Fenomenet diskuteres ikke av Kjærnes, men slike eksproprieringer er ofte katastrofale for den enkelte bonde som rammes. De er dessuten et viktig element i et utbredt narrativ blant deler av den indiske intellektuelle venstresida og i akademia, om statens og kapitalens stadige angrep og overgrep på den indiske bonden. Dette narrativet er på en måte et konsentrert og dramatisk uttrykk for den såkalte «agrarkrisen» som India for tida går gjennom, og som også manifesterer seg i hyppige medierapporter om påstått – og ofte overdrevne – høye selvmordsrater blant indiske bønder.

Narrativet har åpenbart en høy grad av sannhetsverdi, for det er, som Kjærnes skriver, ikke lett å være småbonde i India i dag. Og det er lite tvil om at eksproprieringsprosessene som India gjennomgår, har klare likhetstrekk med det Marx kalte «primitiv akkumulasjon» – volden og frarøvelsen som den moderne kapitalismen vokste frem gjennom og som geografen David Harvey har påpekt at fortsatt finner sted den dag i dag. Men det er også like selvsagt at det finnes andre sannheter om agrare endringsprosesser i India.

I den ovennevnte landsbyen snakket særlig de eldre bøndene begeistret om hvordan hele deres liv hadde dreid seg om landbruket. Og dette var ikke noen trist fortelling – snarere tvert imot. Folk snakket om hvordan de i ungdommen gikk barfot rundt i en landsby hvor folk stort sett bodde i hus eller hytter av strå og leire; nå gikk de alle med sko og bodde i større hus av betong og murstein. For noen generasjoner siden hadde den store drømmen vært å lære å lese og skrive og å få seg en sykkel; nå til dags gikk ungdommen på gymnas eller enkelte til og med på universitetet, og de fleste familier hadde flere sykler og ofte også en motorsykkel. I gamle dager hadde folk samlet seg rundt en batteridrevet transistorradio for å høre musikk, men nå hadde nesten alle hus farge-TV. Alle hadde mobiltelefoner og langt flere både busser og tog forbandt landsbyen med omkringliggende større byer enn for et par tiår siden. Dette var altså et narrativ om landsbyens sosiale og økonomiske framgang, som gikk hånd i hånd med forbedringer i jordbruket, og som hadde ført til et bedre og mer komfortabelt liv for mange – ikke for alle, naturligvis, men for mange. Og de forbedringene i livskvalitet som den gamle generasjonen i landsbyen i Vest-Bengal kunne fortelle om, er langt fra unike. Lignende beretninger kan man høre på kryss og tvers av det rurale India i dag.

«Pluriaktive bønder»

Samtidig var det karakteristisk for landsbyen at de færreste bønder bare var bønder – for mens all jordbruk per definisjon er rural, er det omvendte ikke tilfellet. De fleste familiene var kjennetegnet ved en høy grad av «pluriaktivitet», det vil si at de opererte både i og utenfor landbruket. Ofte var jordstykkene ganske små (under et hektar) og det typiske var at et eller flere familiemedlemmer hadde en lønnsinntekt: Noen var tømrere, andre gullsmeder; noen drev en liten butikk i landsbyen, mens andre var skolelærere; noen hadde fått jobb i en statsdrevet virksomhet, mens enkelte hadde etablert seg som suksessfulle forretningsmenn eller entreprenører. Forestillingen om at indiske landsbyer er befolket av «bønder» i tradisjonell forstand, holder altså ikke lenger, for livet på landet er i dag så mye annet enn bare landbruk. I India som helhet er det kun ca. halvparten av alle rurale hushold som er engasjert i jordbruk og under 40 prosent har sin hovedinntekt derfra. Og særlig landsbyens yngre generasjon var ikke spesielt begeistret for utsikten til å bli bonde. De fleste hadde større ambisjoner enn det, for ofte hadde de studert i flere år og håpet på en mer behagelig, respektert og vellønnet jobb. Å bli bonde var i beste fall noe man kunne falle tilbake på hvis man ikke kunne finne noe bedre å gjøre.

I store deler av India tilstreber folk på landet denne formen for økonomisk pluriaktivitet, men av vidt forskjellige grunner. Mange av de relativt suksessfulle små og mellomstore bøndene har for lengst med større eller mindre suksess diversifisert sine aktiva ut av landbruket, hvor det er mer penger å tjene. Et tydelig tegn på dette er at de store bondebevegelsene som kjempet for bedre vilkår for indisk landbruk, og som var en synlig politisk kraft i India fra 1970- til 1990-tallet, nå nesten er helt forsvunnet. Hvorfor? Fordi de mellomstore eller halvstore bøndene som frontet disse bevegelsene, og som den gang hadde økonomiske hovedinteresser i jordbruket, nå hovedsakelig har plassert aktivaene andre steder og derfor ikke har store insentiver til å fronte landbrukets sak i dag – i hvert fall ikke hvis det skal gå på bekostning av andre sektorer. Det kan godt tenkes at det er fraværet av organisert opposisjon som gjør det mulig for myndighetene å slippe unna med den formen for passiv forsømmelse av landbruket som ofte har kjennetegnet offisiell politikk.

Hvem taper?

Blant taperne er til gjengjeld de som ikke har suksess med å diversifisere ut av landbruket. Folk uten utdannelse eller uten tilstrekkelig økonomisk, sosial eller politisk kapital har ofte store problemer med nettopp dette. Og i en situasjon hvor landbrukets bidrag til Indias samlede BNP nå relativt sett er mindre enn det burde være, målt ut i fra hvor mange «bønder» India har, er det åpenbart at livet som småbonde eller – enda verre – jordløs arbeider er hardt og nøden stor. Millioner av slike folk har i seinere år blitt arbeidsmigranter, på stadig reise mellom arbeidsplasser i og utenfor landbruket. Mange er «sirkulerende» migranter; man har sitt hjemsted i landsbyen, men reiser deler av året til andre områder eller byer – ofte hundrevis av mil hjemmefra – for å jobbe. Disse menneskene er kanskje «bønder» eller «jordløse» på hjemstedet noen måneder i året og «byggearbeidere» eller «renholdere» resten av tida.

Kjærnes’ løsning på de jordløses armod er jordreform, men i praksis er det tvilsomt om jordreform ville løse noe som helst. Innfører man for eksempel et nasjonalt løft på jordeierskap på rundt 8 hektar per familie, ville man bare frigjøre nok jord til at hvert av Indias jordløse hushold kunne få tildelt 0,2 hektar. Som sosiologen Jonathan Pattenden skriver i en ny artikkel, vil dette utvilsomt føre til en moderat sosioøkonomisk forbedring, men det vil langt fra være nok til å tilfredsstille basale materielle behov. Hvis løsningen på matsikkerhets-problematikken ikke ligger i jordreform, hvor ligger den da?

En annen mulig løsning, som Kjærnes er inne på, er en økologisk omstilling drevet fram av småbønder. Forslaget er sympatisk, men det framstår som relativt usannsynlig. Som sagt, har de færreste bønder interesse av å være småbonde – økologisk eller ei. Og en økologisk omstilling vil i overskuelig framtid måtte foregå innenfor rammene som kapitalismen setter. Lesere som studerte på 1960- eller 1970-tallet vil kanskje huske datidens noe innfløkte marxistiske debatter om produksjonsmåter i landbruket? Som India-forskeren Barbara Harriss-White har påpekt, har «the incontrovertible evidence of capitalism racing across India’s rural regions» nå avgjort debatten: «overgangen til kapitalismen» i indisk landbruk er fullstendig. Dette er et faktum som tanker om økologisk omstilling må forholde seg til. I en slik kontekst er det vanskelig å forestille seg at det først og fremst er småbønder som på egen hånd skal drive fram et økologisk skifte.

Et karakteristisk trekk ved kapitaliseringen av jordbruket er – til tross for de oppløftende historiene fra landsbyen i Vest-Bengal – at det har blitt mer risikabelt for mange. Agrarkrisen og bondeselvmordene kan særlig spores til de deler av befolkningen som har spesialisert seg på ensartet landbruk basert på avlinger for salg, ofte rettet mot eksportmarkedet. Slike former for spesialisert landbruk er ikke et «tradisjonelt» fenomen, men ble snarere utbredt i India etter den såkalte grønne revolusjonen på 1960- og 70-tallet. Flere områder – for eksempel i Punjab i nord og Kerala i sør – så flere tiår med sterk økonomisk vekst som følge av endringene i landbruksformer. Men det vi har sett i seinere år, er en økt sårbarhet for prisfluktuasjoner på internasjonale markeder, kombinert med vanskelighetene med å dyrke på små jordlapper der vannressursene er under press. Mange bønder som driver slik virksomhet, har sett seg nødt til å ta opp større lån for å holde seg flytende. En av oss (Jakobsen) har under feltopphold i sørlige India stadig hørt beretninger om uhåndterlig gjeld, om hensynsløse lånehaier og familier som har kollapset økonomisk under vekten av disse byrdene i situasjoner der avlingene gir dårlig avkastning. Det å være bonde i slike situasjoner kan kanskje sammenlignes med å drive forretning: innsatsen er stor og det samme er fallhøyden.

Finnes det en «agrar overgang»?

Endringene i hva «jord» betyr – og hvem den indiske «bonden» er og ønsker å være – innebærer også at vi bør unngå å forestille oss at de sosioøkonomiske endringsprosessene i India vil følge samme mønster som i Europa. Den klassiske «agrare overgangen» som man så i Europa, hvor bønder ble omformet til og integrert i den kapitalistiske økonomien som industriarbeidere, gjentar seg ikke i India. Og nyere marxistisk forskning har påpekt at vi må forstå agrare overganger som høyst sammensatte fenomener; selv om fellestrekk utvilsomt finnes (som «primitiv akkumulasjon»), flettes disse sammen på nye måter og danner nye mønstre. Det vi ser i India i dag, er da også søkt forstått som en slags «komprimert kapitalisme», hvor noen «overganger» skjer veldig raskt – tenk på framveksten av segmenter av indisk tertiærsektor slik som den høyteknologiske IT-sektoren. Andre «overganger» har derimot nærmest gått i stå – svært få bønder blir industriarbeidere, og i det hele tatt kan verken den sekundære eller tertiære sektoren absorbere folk i stort nok omfang.

Mulige løsninger på de store utfordringene knyttet til indisk landbruk og mat-sikkerhet må dermed nødvendigvis omfatte mye mer enn én «sektor». Det rurale og det urbane bindes sammen på kompliserte måter i den indiske komprimerte kapitalismen. Vi er selvsagt enige med Kjærnes i at enhver løsning, uansett utforming, må være politisk. Et skritt i riktig retning vil være å ta som et utgangspunkt at politikkutforming forutsetter forståelse av hva det vil si å være bonde – eller å bo på landet – i dagens India.

Mot alle odds og forventninger: Trump blir president. Folk er i sjokk – og tar til gatene.

Hva vil et Trump-regime bety? Hva slags motstand er nødvendig – og mulig å bygge.

Som alltid i USA er det to sider av virkeligheten som ligger tett opp under overflaten, nemlig klasse og rasisme

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 og 3/16 om valget i USA. Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen

Jeg skriver dette en uke etter det epokegjørende og skremmende presidentvalget i USA. Folk her er fremdeles i sjokk – det viser seg i økende grad i gatene, med demonstrasjoner som i antall deltakere nå overstiger millionen.

Donald Trump – en riking som tramper seg fram, en sexist og rasist, en megaloman, en mann som plutselig dukker opp i politikken med en forretningskarriere full av feilgrep og et svært populært «reality TV» program – er klar til å ta kontroll over verdens mektigste nasjon. I tillegg vil hans Republikanske parti kontrollere begge hus i Kongressen. Rasister og reaksjonære smyger seg ut av de feberaktige sumpene på internet og fram i lyset. Og de angriper folk.

Hvordan i helvete kunne dette skje?

Det er det spørsmålet alle på venstresida i USA, og de fleste andre her har spurt seg selv siden valgnatten. Selv om det var noen galluper med bekymringsfullt små marginer, ventet nesten alle seier til det Demokratiske partiet. Vel, Hillary Clinton vant når det gjelder selve stemmetallet med en drøy million stemmer når alt er opptelt, men tapte flesteparten av de såkalte vippestatene som er nødvendige for å vinne flertallet i Valgmannskollegiet. Analysene av stemme-givingen går for seg på febrilsk vis, og det kastes fram en rekke synspunkter men flesteparten av dem legger dessverre skylda for katastrofen på noen andre, som for eksempel at gallupinstituttene bommet fullstendig på grunn av manglende vitenskapelige metoder, eller at massemedia ga Trump fri bane gjennom mesteparten av kampanjen. Andre unnskyldninger er at Sanders stilte mot Clinton, at det sentrale apparatet til Demokratene satset på Clinton, at hvite arbeidsfolk stemte på Trump, at fargede befolkningsgrupper ikke stilte opp i tilstrekkelig antall, at de Grønnes kandidat Jill Stein i det hele tatt eksisterte, og så videre. Forøvrig fikk ikke Stein nok stemmer til at det hadde noen innflytelse på resultatet.

Klasse og rasisme

Det er unektelig slik at en stor del av den hvite arbeiderklassen i USA flokket seg om Trump, til tross for at mange av dem stemte for Obama, både for fire og for åtte år siden. Massevis av arbeidsfolk og mange innen forskjellige deler av middelklassen har opplevd økonomisk tilbakeslag gjennom flere år. De bor i områder av landet hvor det ikke lenger finnes bra betalte jobber, og de ser at de rike bare blir rikere mens de selv sliter. De ser at barna deres vokser opp uten noen framtid. De vet at bankene ble reddet etter at de hadde sendt økonomien mot stupet i 2008. De slapp ustraffet unna. De er ofre for neoliberalismen og de merker det. Idéen om revolusjon finner gjenklang hos mange av dem.

Men klasse var allikevel ikke avgjørende. Arbeidsfolk fra de fargede gruppene stemte i all hovedsak for Demokratene, ikke fordi de likte Clinton eller neoliberalismen, men først og fremst fordi de så faren med Trump. Altfor mange hvite arbeidere så det ikke. I stedet kjøpte de myten om at de var blitt ofre for de «liberale» som har styrt landet, og for svarte og immigranter som var kommet foran dem i samfunnets kø. Valget gjorde det klart hvor sentralt hvit nasjonalisme er blant Trumps tilhengere på alle inntektsnivåer. Selverklærte evangelisk kristne svelget den frynsete moralen hans uten en gang å snakke om synd eller løfter om forbedring. Hvite kvinner som stod overfor valget mellom en mann kjent for overgrep og uten anger, og muligheten for en kvinnelig president valgte Trump. Det er klart at det er en mer kompleks dynamikk som ligger bak, men dette er et utgangspunkt for å forstå hva som har ført oss hit.

Hva skjer nå?

Ingen veit. I de tidligere artiklene (jfr. bl.a 2/16 og 3/16) beskrev jeg hvordan Trump bare valset inn i den Republikanske valgprosessen og kapret den konservative basen partiet hadde brukt nesten femti år på å dyrke fram. Gjennom dette valgt har han tatt kontroll over Det republikanske partiet, som er det politiske uttrykket for det noen av oss kaller Den Nye Konføderasjonen. Den Nye Konføderasjonen består av styrker til høyre som inkluderer noen deler av nasjonal kapital innen handel, energi og andre industrier innen gruvedrift og liknende, landbruksindustri og så videre, sammen med ultra-rike individer innen områder som høyteknologi og mange, mange mindre kapitalister. I tillegg er det en solid base blant evangelisk kristne og hvite nasjonalister som er blitt lært opp til å tro at landet deres er blitt stjålet fra dem og er på vei mot ruin. Den Nye Konføderasjonen dominerer allerede de politiske institusjonene både lokalt og på delstatsnivå i sør og i store deler av Midt-Vesten og statene ved De Store Slettene.

Trump er en tvers gjennom uvitende person og dessuten fullstendig overbevist om sitt eget geni, et selvbilde som bare ble forsterket ved at han på overraskende vis først vant det Republikanske primærvalget og deretter selve valget. Han er ikke drevet av noen ideologisk overbevisning eller noen sammenhengende strategi. Han er heller ikke knyttet til noen av de store blokkene av kapital som dominerer det Republikanske partiet. Ut fra det er det uklart hvilke av de ofte motsetningsfylte løftene fra valgkampanjen som han kommer til å prøve og omsette i politikk og lover. Likedan er det uklart hvilke initiativ fra de konservative ideologene i Kongressen han kommer til å slutte seg til, eller hvilke han eventuelt vil avvise.

På den andre siden er han på ingen måte noe blankt ark. I løpet av den første uka etter valget sikret han seg Steve Bannon som sin fremste rådgiver og strateg. Navnet er sannsynligvis ukjent i Norge, amerikanere flest kjenner det heller ikke. Han er en av gudfedrene til den kvasi-fascistiske «Alt-Right» bevegelsen og han står bak den giftige websiden «Breitbart» som spesialiserer seg på artikler om kriminalitet blant svarte, fornektelse av klimaendringene, de fryktelige konsekvensene av feminisme, og som kaller alle muslimer terrorister m. m.. Åpne fascister og tilhengerne av hvitt herredømme hyller Bannons rolle med åpenlys glede.

Det vi helt sikkert kan vente oss helt fra starten av Trumps presidentperiode er et alvorlig angrep på immigranter, og det er ikke er avhengig av at det bygges en stor mur. Det kommer til å forsterke bølgen av deportasjoner som allerede er gjennomført av Obama-administrasjonen, og eliminere all lovbeskyttelse av de som oppholder seg i USA uten papirer, særlig tenåringer og unge voksne som kom hit som barn. Det vil også gjelde foreldre til millioner av barn som er statsborgere fordi de er født her.

Hva gjør vi?

Vi slåss. Vi har en svak venstreside i USA og innafor der er de revolusjonære sosialistene en ganske liten styrke. Men, vi har allerede startet. Protester under navnet «Ikke min president» har fylt gatene i snesevis av byer, der hundretusener har erklært at de er bestemt på å møte et hvert angrep fra det nye regimet med aktiv protest. Og den første delen av dette tiåret har allerede vist at det finnes et solid grunnlag for motstand. Occupy-bevegelsen styrte et kraftig folkelig sinne mot den ene prosenten og ga støtet til Bernie Sanders kampanje. Miljøbevegelsen vant en uventet seier ved å blokkere ferdigstillelsen av det som kalles Keystone XL Pipeline mellom Canada og Louisiana. Fagforbund og andre aktivister mot slike transnasjonale avtaler fikk satt en stopper for den neoliberale TPP-avtalen. Ekteskap mellom mennesker av samme sex er blitt gjort lovlig i hele nasjonen og rettighetene til transpersoner har blitt betydelig forbedret. Bevegelsen «Black Lives Matter» anerkjennes som gnisten som har ført til gjenopplivelse av de svartes kamp for frihet, en kamp som altfor lenge har vært sovende. Akkurat nå, ved Standing Rock i Nord-Dakota finnes den største samlingen

på over hundre år av folk fra urfolkets nasjoner. De trosser politiet, Nasjonalgarden og private sikkerhetsstyrker i fors-øket på blokkere en oljeledning og forsvare rettighetene knyttet til Lakota-avtalen (den gamle avtalen mellom staten USA og lakotaene), og for å forsvare rent vann.

Men, dette er ikke tida for koseprat. Vi har noen barske år foran oss. Vi må gjøre det folk som oss pleier å gjøre – slutte oss til og arbeide innenfor de største og mest militante kampene som utvikler seg i arbeiderklassen og andre deler av folket og bruke erfaringen og analysen vår og den begrensede organisatoriske styrken for å hjelpe til å bygge opp disse kampene. Etter hvert som de utløses og vokser blir det grunnlaget for en brei anti-Trump front. Karakteren til en slik front vil sikkert ikke være tydelig fra starten av. Hvis det skjer angrep, hvis det kommer alvorlige angrep på ytringsfriheten, lovlige og illegale angrep på immigranter og på muslimer, på fargede folk, på kvinner og homoseksuelle kan det hende at vi vil befinne oss i en situasjon hvor vi må bygge en anti-fascistisk front på lik linje med det som ble gjort på 30-tallet. Det kan til og med hende at vi må slåss på et halvpatriotisk grunnlag mot «uamerikanske» angrep.

Uansett så vil vi særlig rette oppmerksomheten om saker som kan avsløre Trump-regimets sanne natur for tilhengerne hans. Republikanernes har sagt at de vil oppheve Obamas helsereform. Det er en reform som har sine mangler og den er ikke populær overalt, men om de gjennomfører det vil det sette 20 millioner fattige og arbeidende amerikanere uten helseforsikring, en rettighet de fikk for aller første gang i løpet av de seineste åra. De Republikanske ideologene i Kongressen vil helst gå enda lenger og privatisere «Medicare» og «Social Security.» Hvis de gjør det vil det provosere fram en ildebrann av protester.

Et av de største spørsmålene er hvilken rolle det forslåtte maskineriet til Demokratene vil spille i en hvilken som helst anti-Trump front. Vil de søke kompromisser og forsøke å inngå avtaler med ham? Vil de komme seg videre fra problemene med å oppsummere det som har skjedd, noe som har holdt dem i et indre jerngrep etter valgtapet, og vil de kunne fungere som en anti-Trump blokk i Kongressen? Hva vil Sanders prøve å gjøre med de drøyt hundre tusen medlemmene, flesteparten unge i gruppa «Our Revolution» som oppstod etter at han avsluttet sin kampanje?

For revolusjonære sosialister har vi jo det evige spørsmålet om hvordan vi skal forholde oss til spørsmålet om parlamentariske valg. Den flere tiår gamle drømmen om å bygge et tredje, ikke- kapitalistisk parti virker fjernere enn noen gang. De Grønnes svake resultat og det faktum at hundretusener valgte å stemme blankt framfor å stemme for Trump eller Clinton forteller noe om det. Noen mener at vi kommer til å få hendene fulle med å bygge en motstandsbevegelse, og andre mener at det er avgjørende å jobbe innenfor det Demokratiske partiet. De jeg jobber sammen med prøver en strategi som innebærer å bygge lokale, uavhengige politiske organisasjoner som kan gjennomføre kamper og kontinuerlig bygge baser, samtidig som man kan være klar til å delta i valg når det er aktuelt.

Noen ord til venner i Norge

Nok en gang kjenner jeg behov for å formidle en unnskyldning for sjåvinismen som er typisk for en stor nasjon, og den generelle uvitenheten overfor verden som karakteriserer dette landet. Venstre i USA har også en flik av det. Når det gjelder de to aller viktigste sakene for verdens folk, krig og fred og miljøet er det ikke mye håp i vente nå for tida. Så langt kan Trumps erklæringer knyttet til slagordet «Make America Great Again» tolkes på to måter. Det kan enten bety en isolasjonistisk tilnærming hvor USA tar noen skritt tilbake fra global deltakelse, eller så kan det bety en arrogant plattform som innebærer at USA hevder sin rett til å gjøre hva USA vil, hvor som helst og når som helst. Hvis, eller når Trump velger den siste tolkningen vil han i utgangspunktet møte liten motstand fra den lille og desillusjonerte kjernen som er igjen av anti-krigsbevegelsen som utfordret Bush de første åra av krigen i Irak.

Det finnes de som mente at det ville være mindre fare for flere og mer dødelige krigseventyr med Trump som president enn det ville være med Clinton som er velkjent for sin krigslyst. Den første uka etter valget har alt vist at slike tanker bare er drømme-spinn. Hans rådgivere og mulige ministre inkluderer velkjente hauker som John Bolton, en fanatiker som er for å bombe Iran og uten omsvøp kaller Russland en fiende, og general Michael Flynn som går inn for å knuse regimene i alle islamske republikker, en gruppe som inkluderer både Iran, Afghanistan og Pakistan! Når det gjelder miljøet er Trump velkjent for følgende uttalelse: «Begrepet global oppvarming ble skapt av og for Kina for å hindre konkurransedyktigheten til USAs industri.» Hans løfte om å øke både fracking og kullproduksjon er økonomisk idioti – de konkurrerer seg i mellom og er i stadig større grad uprofitable energikilder. Men det vil bety alvorlig og varig skade på planeten. Og det er slett ikke sikkert at selv de beste anstrengelser fra miljøbevegelsen vil være tilstrekkelig til å bygge opp et massebasert opprør som kan stoppe det, kanskje ikke en gang nok til å begrense det. Send oss lykkønskninger, norske venner. Arbeidet vårt er meislet ut for oss.

Værnes

Rødt tar skarp avstand fra planene om at USA skal stasjonere 300 marinesoldater på Værnes.

– Dette betyr i praksis å opprette en amerikansk militærbase i Norge, sier Marielle Leraand, nestleder i Rødt.

Dette er klart i strid med baseerklæringen som ble utformet da Norge ble med i NATO i 1949. Den slo fast at det ikke vil bli åpnet baser for fremmede land på norsk territorium så lenge Norge ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep.

– Det som nå skjer må ses i sammenheng med USA og NATOs militære opptrapping mot Russland over lengre tid. Omlegging av basepolitikken er også en følge av regjeringas langtidsplan med nedbygging av norsk forsvarsevne, og i enda sterkere grad å gjøre Norge til en brikke i USAs militære strategi. Dette gjør oss også enda mer utsatt i tilfelle krig, advarer Leraand.

Snowden hjem med Trump?

Ikke det at det behøver å være noe hold i det, antakeligvis ikke,men 18. juli twitret USAs nye president:

– All I can say is that if I were President, Snowden would have already been returned to the U.S. (by their fastest jet) and with an apology!

Trondheim boikotter

Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt fremmet et forslag om boikott som ble vedtatt torsdag kveld, skriver Adresseavisen (17/11).

Høyre, FrP, Venstre, Pensjonistpartiet, KrF og Senterpartiet stemte imot.

I vedtaket heter det at staten Israel stadig forverrer sin okkupasjonspolitikk.

– Ulovlige bosetninger utvides, bygging av muren fortsetter, palestinerne utsettes for daglig trakassering og møter store hindringer i sine dagligliv. Dette er en politikk Trondheim kommune ikke kan støtte opp under. Kommunen ønsker derfor å avstå fra innkjøp av varer og tjenester produsert på okkupert område, heter det i vedtaket.

KrFs kommunalråd Geirmund Lykke tok til orde for å avvise boikotten og mente heller Norge må være en pådriver for dialog mellom partene i Israel.

Bystyret ber også kommunens innbyggere å gjennomføre en boikott.

(ABC Nyheter)

I grøfta?

Valget av Donald Trump innebærer at forhandlingene om en frihandelsavtale mellom EU og USA inntil videre blir lagt på is, medgir Tysklands statsminister Angela Merkel.

Merkel sa dette under en felles presse-konferanse med Barack Obama i Berlin torsdag, der den amerikanske presidenten takket for åtte år med tett og godt samarbeid.

– Jeg har alltid engasjert meg sterkt for å få sluttført en handelsavtale med USA. Vi har gjort mye framgang i forhandlingene, men de vil ikke bli sluttført nå, sa Merkel.

Håper

Merkel ga uttrykk for håp om at forhandlingene om den såkalte TTIP-avtalen mellom EU og USA en dag vil bli gjenopptatt, selv om det neppe kommer til å skje så lenge Donald Trump sitter i Det hvite hus.

Trump gjorde det helt klart i valgkampen at han er motstander av frihandelsavtaler som TTIP.

(Aftenbladet 17/11)

Rojava

Rojava (oversatt til norsk: «Vestlandet») er betegnelsen på kurdisk-dominerte områder i Syria, som fra september 2013 er erklært som autonome regioner i landet. Regionen hadde i 2014 omkring 4,6 millioner innbyggere.Litt over 8 % av befolkningen i Syria er kurdere, men deres identitet har ikke vært offisielt anerkjent. Kurdisk språk har ikke vært tillatt brukt offentlig. Hundretusener av kurdere ble fratatt sitt statsborgerskap i 1962. De og deres etterkommere har ikke hatt rett til å eie jord, få reisedokumenter osv. I grenseområdene mot Tyrkia og Irak har den kurdiske befolkningen mange steder vært fordrevet og erstattet med arabere.

(Wikipedia)

Slipper å jobbe bare 31 prosent stilling

Ingund Ljosnes jaget ekstravakter og sa ja hver gang arbeidsgiver spurte, men da hun krevde større stilling, fikk hun nei. Nå takker hun Fagforbundet for at hun vant ankesaken mot Fredrikstad kommune. (…)

En lovendring som trådte i kraft ved nyttår i fjor ga deltidsansatte rett til å kreve fast ansettelse i den stillingsprosenten de faktisk har jobbet de siste 12 månedene.(…)

Tvisteløsningsnemnda ga henne medhold. Ljosnes’ faste stilling i kommunen økte fra 31,81 til 71,81 prosent – tilsvarende det hun faktisk hadde jobbet. Hun jobber fortsatt 31,81 prosent som assistent på Kjæråsen, mens de 40 prosentene hun fikk økt stillingen sin med, er er hun ansatt i en ressurspool i Fredrikstad kommune.

– Det betyr selvsagt mye for både lønna og pensjonen min. Dessuten får jeg faste dager på jobb og faste fridager. Det blir enklere å planlegge hverdagen, sier Ljosnes.

(Fri Fagbevegelse)

Innhold
Leder: To amerikanske helter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2
Plukk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4
Dikt: Øivind Bremer Karlsen: Jæ fôra katta . . . . . . . . . . . . 4
2 Intervjuer:
Beatice Halsaa: Stemmerett i 100 år – og enno ikkje i mål. . . . . . 6
Michael A. Lebowitz: Å bygge sosialisme
for det tjueførste hundreåret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12
Geir Hem: Marxisme og økologisk økonomi. . . . . 20
Mimmi Kvisvik: Etter LO-kongressen – nå begynner jobben . . . . . 30
Boye Ullmann: COOP og kampen mot EØS og sosial dumping nå. . 36
Arne H. Rolijordet: Rødt, arbeiderklassen og stortingsvalgene . . . 42
Bjørn Sigurd Svingen: Å organisere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46
Essay: Vimmel. . . . . . . . . . . . . . . . . 50
Per-Gunnar Skotåm: Gruvedrift – en del av framtida. . . . . . . . . 54
Per-Gunnar Skotåm: Mineralloven og lokalt utbytte. . . . . 58
Jenny Dahl Bakken: Ny vår for den baskiske frigjøringsbevegelsen. 62
Arnljot Ask: Syriza er blitt et parti . . . . . . . . . . . . 66
Pål Steigan: Høyreekstrem islamisme . . . . . . . . . . . . 70
Jørgen Sandemose: Om tellemestere, arbeid og religion. . . . . . . . . .74
Mathias Bismo om boka Venstreekstremisme – ideer og bevegelser.79
6 Bokomtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Saudi-Arabia og de andre eneveldige konge- og sjeikdømmene rundt Persiagulfen har gjennom den kalde krigen og fram til i dag vært Vestens viktigste allierte i Midtøsten.

Vil det fortsette med Trump?

Torgeir Salih Holgersen er lektor og lærebokforfatter. Han underviser i geografi, samfunnsfag og historie på Blindern videregående skole.

Et av de retoriske poengene som Donald Trump effektivt kunne bruke mot Hillary Clinton i presidentvalgkampen, er hykleriet som ligger i hennes framstilling av seg selv som forkjemper for kvinners rettigheter, tatt i betraktning hennes nære bånd til de mest kvinneundertrykkende av alle stater i verden. Vi snakker da om Saudi-Arabia og de andre eneveldige og shariabaserte konge- og sjeikdømmene som har samlet seg i Samarbeidsrådet for arabiske stater i Gulfen, bedre kjent som Gulfrådet.

Spørsmålet er likevel om Trump som president vil løsne på båndene mellom USA og Vesten og Gulf-monarkene. For dette er en allianse som på ingen måte er avgrensa til Clinton eller begrunna med Gulf-monarkenes rundhånda donasjoner til Clinton Foundation.

Gulfoljas betydning

Helt siden mellomkrigstida har landene rundt Persiagulfen vært viktige oljeleverandører. USA har imidlertid i mesteparten av perioden vært selvforsynt med olje, og etter at USA ble en nettoimportør av olje har størstedelen av importen kommet fra mer nærliggende produsentland som Venezuela og Mexico.

Fram til et stykke ut i etterkrigstida, var det i hovedsak amerikanske og andre vestligeide oljeselskaper som utvant olja i Midtøsten. Da den demokratisk valgte regjeringa i Iran valgte å nasjonalisere britisk-amerikanske selskapet som sto for mesteparten av oljeutvinninga i 1951, utløste det en politisk konflikt som endte med at de vestlige stormaktene støttet et militærkupp ledet av kongen, sjahen.

Men mer enn det direkte økonomiske tapet i seg selv, er det grunn til å se det Vesten-støtta kongekuppet i Iran i 1953 som et resultat av frykt for at den politiske radikaliseringa som lå bak nasjonaliseringa skulle føre Iran inn i Sovjetunionens interessesfære. Da Saudi-Arabia og vestallierte Gulfstater nasjonaliserte oljeselskapene i løpet av 1970-tallet, uten at dette på noe tilsvarende vis var koblet til noen politisk radikaliseringsprosess, fikk vi ingen tilsvarende konflikt med Vesten.

Det er altså verken innenriksøkonomiske forsyningsbehov eller profittinteressene til oljeselskapene isolert som kan forklare hvorfor politisk kontroll over den oljerike Gulfregionen tillegges helt avgjørende vekt i USAs utenrikspolitikk. Forklaringa ligger først og fremst i oljas geopolitiske betydning, og de økonomiske implikasjonene av dette igjen.

I en krigssituasjon som ikke inkluderer atomvåpen, blir kontroll over olje av helt avgjørende betydning. Verdens mest avanserte fly, raketter, stridsvogner, krigsskip og annet militært utstyr er ikke mye verdt uten tilstrekkelig drivstoff. Oljetilgang er også avgjørende for å drive rustningsindustrien og annen essensiell industri som må til for å opprettholde samfunnsdrift og evnen til å videreføre krig.

Selv om USA ikke er avhengig av olje fra Gulfen til eget forbruk, heller ikke i krigstid, er USAs allierte i Vest-Europa og Øst-Asia helt avhengige av denne olja, og det samme er i økende grad USAs viktigste rival på verdensarenaen, Kina. Det å ha politisk kontroll i Midtøsten er dermed avgjørende for å kunne trygge leveransene av olje til strategiske allierte, og like viktig, for å kunne stenge leveransene til hovedmotstanderen. Så lenge USA gjennom politiske allianser understøtta av våpenleveranser og baseavtaler opprettholder geopolitisk dominans i Gulfregionen, har USA også et militærstrategisk overtak på Kina.

USAs supermaktsøkonomi

For den amerikanske eliten er det å miste statusen som enerådende supermakt en avgjørende politisk-ideologisk trussel. Forestillinga om «American exceptionalism», det vil si forestillinga om USA som en hegemonisk makt med evne og vilje til å diktere politisk utvikling i alle politisk viktige deler av verden, er en like viktig del av den amerikanske politiske identiteten som troen på markedets usynlige hånd og «the self made man». Men det er også i høy grad et økonomisk spørsmål.

Det som har gjort det mulig for USAs økonomi å ha en forbruksdrevet vekst basert på økende handelsunderskudd gjennom lang tid, er to faktorer. Den første er bruken av dollar som internasjonalt byttemiddel. Det gjør det mulig for USA å trykke opp stadig flere penger for å dekke inn det økende underskuddet, uten at dette leder til hyperinflasjon slik det ville gjort i ethvert annet land. Det at dollaren fortsatt har en dominerende rolle som internasjonalt byttemiddel, har uten tvil sammenheng med USAs dominerende politiske rolle i verden, som igjen er et produkt av USAs posisjon som den dominerende militære supermakta.

Den andre faktoren er kapitalstrømmen som skyldes repatriering av profitt fra USA-eide transnasjonale selskaper. Selskapseierskap er det ene økonomiske området hvor USA fortsatt innehar den dominerende lederposisjonen globalt. I følge Fortune 500, er 134 av verdens 500 største selskaper hjemmehørende i USA, ned fra 153 i 2008. Men Kina kommer halsende etter. 101 av de 500 største selskapene er nå kinesiskeide.

Det som er særlig verdt å merke seg når man sammenligner de dominerende USA-eide selskapene med globale storselskaper som er hjemmehørende i andre land, er fire forhold:

1. Den relativt svake posisjonen for selskaper innen industrisektorer hvor konkurransen selskapene imellom først og fremst avgjøres av selskapenes evne til å drive fram kostnadseffektive produksjonsprosesser, som metall- og bilindustri.
2. Den sterke posisjonen for selskaper som er avhengig av et kjøpekraftig innenlandsk marked, spesielt bank og forsikring, private helseforetak og varehandel. Siden disse bransjene i hovedsak er fokusert på hjemmemarkedet, bidrar profitten fra disse selskapene i mindre grad til å kompensere for underskuddet på handelsbalansen.
3. Den sterke posisjonen for sektorer hvor det er statsmakt og politiske beslutninger som i siste instans avgjør hvilke selskaper som oppnår suksess eller fiasko. USA-eide olje- og oljeserviceselskaper er fortsatt blant de viktigste globalt, for i oljeindustrien er det ikke private forbrukere, men regjeringer, som gjerne ønsker å blidgjøre den ledende supermakten, som avgjør konkurransen gjennom tildeling av utvinningsblokker.
   En annen sektor hvor konkurransen avgjøres politisk, er våpen- og flysektoren. Konkurransen mellom svenske Saab og amerikanske Lockhead Martin om leveranser av kampfly til Norge, viser med all mulig tydelighet hvordan politiske forhold er styrende for utfallet.
   Den viktigste bransjen hvor USA-eide selskaper gjør det godt i en global konkurranse som avgjøres av forbrukere på grunnlag av pris og kvalitet, er selskapene innenfor elektrisk og elektronisk utstyr. At USA-eide selskaper gjør det godt på dette området, har sammenheng med at teknologien som anvendes ofte utvikles som spinn-offs fra militær forskning og fra militærindustrien.
4. USA har total dominans i bransjer hvor samspillet av politisk, ideologisk og kulturell dominans er avgjørende. Alle de tre mediekonsernene som er på Fortune 500-lista, er hjemmehørende i USA. Samtidig har USA også en sterk posisjon innen merkevarebaserte forbruksvarer, som drikkevarer og tobakk.

Israel og Gulf-monarkene

USAs økonomi er altså basert på forutsetninga om at USA fortsatt er verdens dominerende supermakt, og USAs rolle som dominerende supermakt forutsetter geopolitisk kontroll i Persiagulfen. Spørsmålet er hvorfor USAs og Vestens geopolitiske kontroll i regionen må hvile på allianse med sterkt kvinneundertrykkende eneveldige monarkier. Dette er det umulig å forstå uten å trekke inn USAs relasjon til Israel.

USAs bastante støtte til Israel er først og fremst et produkt av amerikansk innenrikspolitikk. Mens de jødiske velgergruppene, som i hovedsak er sterke Israel-tilhengere, er viktige for det demokratiske partiet, spesielt som økonomiske bidragsytere, utgjør enda mer fanatiske Israel-tilhengere blant kristenfundamentalistene bortimot halvparten av det republikanske partiets kjernevelgere.

På grunn av USAs støtte til Israel, ble mange vanlige arabere positivt innstilte til Sovjetunionen under den kalde krigen. Sovjetunionen støttet da også den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) og radikale nasjonalistiske arabiske ledere, som Hafez Al Assad i Syria. For det saudiske kongehuset og de andre eneveldige monarkene ved Persiagulfen, var radikale republikanske krefter imidlertid en direkte trussel mot deres fysiske overlevelse. Det gjorde at USA ble deres naturlige allierte, på tross av USAs støtte til Israel.

Gulfstatenes statsideologi, knyttet til kongen som opprettholder av Guds lov, sharia, gjorde det mulig å holde folkemassene unna politisk makt, og gitt folkets sympati med palestinerne og motstand tilhørende motstand mot Israels sterkeste forsvarer, var og er det en ideologi som også ivaretar USAs strategiske behov, uavhengig av hvor fremmed ideologien måtte framstå for den amerikanske befolkninga.

Sekterisk hat som forsvarsstrategi

Iran, som ikke er et arabisktalende land, hadde i utgangspunktet et vennskapelig forhold til Israel. Dette endra seg imidlertid dramatisk etter at den USA- og Israel-vennlige sjahen ble styrta gjennom den islamske revolusjonen i 1979. Den nye islamske republikken i Iran ønsket å spre revolusjonens ideer om motstand både mot Vestens ideer og politisk allianse med Vesten også til den arabiske verden.

Iran har søkt å bygge allianse mot USA og Israel med alle som vil være med, enten det er snakk om sekulære regimer, som Assad-regimet i Syria, sjiaislamistiske grupper, som Hizbollah i Libanon, eller sunniislamistiske grupper, som Hamas i Palestina.

Saudi-Arabia og de andre Gulfråds-statene har derimot gjort seg helt avhengige av våpenleveranser og etterretningssamarbeid med USA for å overleve. På tross av at den nye islamske republikkens konservative ideologi er nærere Saudi-Arabias enn den mer sekulære, liberale politikken som den avsatte sjahen sto for, er Irans arbeid for å mobilisere en felles front i hele den muslimske verden mot Israel, som dermed også er en front mot USA, dermed ikke bare en stor trussel mot Israel. Det er i like stor grad en trussel for Saudi-Arabia og de andre Gulfstatene.

Den arabiske våren i 2011, som felte de sekulære provestlige regimene i Tunisia og Egypt, viste at det å hvile seg på rå våpenmakt alene, gjør provestlige autoritære regimer sårbare. Saudi-Arabia med allierte trenger også en ideologisk base for sin motmobilisering mot Iran, og denne finns i sunniislamsk sekterisme. Mens Iran gjerne kan gå i allianse med relativt moderate sunniislamske bevegelser som Hamas, er det umulig med noen allianse mellom Iran og ekstremistiske salafistgrupper, som ser på sjiamuslimer som vantro eller frafalne.

For å demme opp mot faren for flere Iran-inspirerte opprør, både i landet selv og i andre allierte arabiske land, har Saudi-Arabia lagt stor vekt på å vise seg fram som et land som forsvarer sunnimuslimer, mot sjiamuslimske Iran. Den sekteriske agitasjonen fra saudi-arabiske medier har særlig vært retta mot Irak etter at sjiadominerte Iran-vennlige partier vant valgene der i 2005. Selv om USA har framstilt seg som en motstander av sekterisk politikk, har landet i realiteten gitt full støtte til den saudi-arabiske narrativen om at de Iran-vennlige sjiadominerte partiene må begrenses av hensyn til den sunnimuslimske minoriteten. Det er på basis av en slik sekterisk hatideologi, primært retta mot sjiamuslimer, at forløperen til IS, Islamsk Stat i Irak – ISI, ble etablert i 2007.

Det syriske opprøret som i likhet med opprøret i Bahrain oppsto i kjølvannet av den arabiske våren i Tunisia og Egypt i 2011, har også utviklet seg i en veldig sekterisk retning. Mens Saudi-Arabia og Forente Arabiske Emirater intervenerte militært for å knuse demokratiopprøret i Bahrain, hvor flertallet er sjiamuslimer, har de samme Gulfstatene vært de mest ivrige støttespillerne for opprørerne i Syria, sammen med Vesten.

I krass kontrast til mediaframstillinga i Vesten, er de såkalt moderate syriske opprørsgruppene fullstendig dominert av ekstreme salafistiske grupper som Ahrar al-Sham og Jaish al-Islam. Dette er grupper som både omtaler sjiamuslimer som vantro eller frafalne, og som definerer demokrati som å være i strid med islam. Målet for disse «moderate» opprørsgruppene er en shariastyrt stat, ganske tilsvarende hva Saudi-Arabia er. Det er dermed ikke særlig paradoksalt at de også har samarbeida nært med al-Qaidas offisielle avdeling i Syria, Nusrafronten (som rett nok nylig har offisielt gjort seg uavhengig av al-Qaida, og omdøpt seg til Fatah al-Sham-fronten). Nusrafronten ble etablert av ISI i 2012, og ISI og Nusrafronten var både organisatorisk og ideologisk knyttet sammen inntil personlig rivalisering skapte en splittelse i 2014.

Trumps motsigelser

Donald Trump har i valgkampen kritisert Hillary Clintons nære forbindelser til Saudi-Arabia. Han har også riktig påpekt at Hillary Clintons forslag om å etablere en «flyforbudssone» for å beskytte opprørskontrollerte områder mot syriske og russiske flyangrep, ville kunne utløst tredje verdenskrig. Han har også nektet å ta avstand fra Putin og Russland, og tvert imot stått fast på at han ønsker gode forbindelser og samarbeid med Russland om å bekjempe Islamsk Stat. Han har også uttalt at selv om Assad er en «drittsekk», er det ikke gitt at det er lurt å støtte gruppene som vil styrte han.

Alt dette peker mot at USA under Trump vil komme til å bryte den langvarige alliansen med Saudi-Arabia. Men Trump har samtidig uttalt at han vil rive i filler atomavtalen med Iran, og at han vil gi ubetinga støtte til Israel, blant annet ved å flytte ambassaden til Jerusalem, og dermed anerkjenne Israels folkerettsstridige anneksjon av Øst-Jerusalem.

Trump vil altså skjerpe motsetningene til Iran og palestinerne og dermed de arabiske folkemassene, men samtidig føre en politikk overfor Syria som ikke bare vil styrke Russland, men også Iran og den arabiske motstandsfronten mot Israel. Gjennomfører han begge delene av sin uttalte politikk samtidig, betyr det at USA, tross symbolske gester til Israel, effektivt styrker posisjonen for Israels motstandere og spiller USA helt ut over sidelinja som stormakt i Midtøsten. Dermed faller grunnlaget for USAs posisjon som supermakt.

Det er ikke sikkert at det er dette Trump egentlig vil, og enda mindre sikkert at han får det til, om han virkelig vil, gitt den makta Israel-vennlige krefter har i amerikansk politikk. Det er derfor ikke gitt at alliansen mellom USA og Vesten og Saudi-Arabia og de andre eneveldige og kvinneundertrykkende monarkene i Gulfrådet, vil ta slutt med Donald Trump i Det hvite Hus. Men den usikkerheten uttalelsene hans har skapt om dette, er trolig hovedgrunnen til at han på ingen måte var maktetablissementets kandidat ved valget.

Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning. At dette skulle komme som et plutselig innfall fra varehandelsbransjen om å drive veldedighet overfor arbeidsledige er heller tvilsomt.

John Thomas Suhr er vaktmester og hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS. Avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor.

De siste virkningene av de målrettede angrepene på arbeidsfolk stilling i arbeidslivet som tidligere arbeids og sosialminister Robert Eriksson initierte, skjedde gjennom endringene av Sosialtjenesteloven som ble iverksatt 1. januar 2016. NAV-finansiert praksisplass, formelt benevnt som «arbeidspraksis», ble da formelt omdøpt til «arbeidstrening» i forskrift om arbeidsmarkedstiltak. Dette ble gjort sammen med flere andre endringer av lovgivningen hvor et av hovedmålene med endringene var «å øke bruken av ordinært arbeidsliv som tiltaksarena». Som vi husker, var økt adgangen til midlertidig ansettelse det mest kraftfulle av flere tiltak som ifølge Høyre/FrP-regjeringen skulle gi «økt bruk av ordinært arbeidsliv for å styrke utsatte gruppers muligheter til å komme i arbeid»¹.

Begge deler er eksempel på tiltak som øker og letter tilgangen på arbeidskraft for arbeidsgiverne, og ender med press på lønns- og arbeidsbetingelsene i de bransjene som er mest utsatt.

Men før vi kommer tilbake til den overordnede politikken som tilrettelegger for utstrakt misbruk av «arbeidstrening», så må vi se litt nærmere på den aktuelle bransjen veldig mange arbeidsledige (med eller uten nedsatt arbeidsevne) skal «arbeidstrene» i:

I varehandel utføres daglig et omfattende arbeid som gir familier over hele landet god og enkel tilgang til forbruksartikler – noe som tilrettelegger for at vi alle kan hente oss inn igjen med avslapning og adspredelse i og utenfor hjemmet. Men når folk prater om «butikk-jobb», er det dessverre sjeldent som et eksempel på et nødvendig og anstendig yrke. Det kreves ikke formell utdannelse for mye av arbeidet som utføres i varehandel. Men en holdning om at butikk-jobb er noe annenrangs, hvor vi skal godta annenrangs arbeidsbetingelser, underslår hvor store ringvirkninger det faktisk får, om vi godtar dumping av lønns- og arbeidsbetingelser i en så stor sektor i samfunnet. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere.

Sammenlignet med forholdene for varehandelsansatte nedover i Europa, men også sammenlignet med forholdene i våre nærmeste naboland, har butikkansatte relativt sett kommet godt ut av det med HKs tariffavtaler fram til i dag. Men utviklingen av fordelingen av verdiskapning går i feil retning. I dag opplever vi at topplønninger til kjedeledelse og avkastning til eiere når nye høyder, samtidig med at ansatte daglig konfronteres med resultatene av at lønnsbudsjettene blir stadig strammere ute i butikkene. Det er ikke tilfeldig at eiere som har store deler av inntekten fra varehandel, år etter år har tronet øverst på listene over Norges rikeste. Olav Thon, Odd Reitan og Stein Erik Hagen er blant disse. Likevel presses stadig marginene ute i butikkene. De viktigste grepene skjer gjennom overstyring fra kjedekontor, franchiseavtaler og avtaler med kjøpesenter- og gårdeiere som griper langt inn driften av den enkelte butikk. Dette kombineres med overetablering av butikker i stadig større og flere kjøpesenter. Mantraet er at her skal det jobbes stadig mer og fortere, men med stadig færre betalte folk, og driftsresultatet blir aldri stort nok.

For å få driftsbudsjettet til å gå opp ender mange butikksjefer med å jobbe gratis overtid og uten kvelds- og helgetillegg, også i småbutikker hvor det er opplagt at de har krav på tilleggene. Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.

Til tross for at alt nevnt overfor strider mot lov- eller avtaleverk, er ikke slike eksempler særtilfeller som forekommer bare hos enkelte såkalte useriøse arbeids-givere. Dette er praksis som tvinger seg fram når butikksjef, eller områdeleder, har fått handlingsrommet begrenset gjennom at tildelte budsjetter f.eks. ikke kan lønne to fulltidsstillinger, til tross for at turnusen og åpningstidene ikke kan fylles med mindre arbeidskraft.

I de små butikkene som er i flertall på et kjøpesenter, er bemanning med én person på jobb av gangen heller regelen, enn unntaket. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og vi i HK erfarer at det gjøres i stadig større utstrekning.

Veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner?

På nyåret 2015 avholdt fagbevegelsen en historisk bred politisk streik i protest mot forverringene av arbeidsmiljøloven som ble gjennomført av Høyre/FrP-regjeringen. Mindre oppmerksomhet fikk endringene av Sosialtjenesteloven som ble lansert som en del av samme tiltakspakka. Det er kanskje ikke så rart, i og med at endringene i velferdsordningene til dem som faller utenfor, ikke var annet enn enda en innstramming av «arbeidslinja» som ble innført også i Norge under sosialdemokratisk ledelse på begynnelsen av 90-tallet – i kjølevannet av høyredreiningen i den vestlige politikken under Reagan og Thatcher².

«Det skal lønne seg å jobbe», sier noen forsvarere av «arbeidslinja». Men slik politikk er ikke som det høres ut, at det skal skaffe flere arbeidsplasser eller at lønna skal økes. Tvert imot er essensen i «arbeidslinja» å straffe folk som mister jobben, gjennom å kutte i stønader og øke kravene til den enkelte. Slik skal den enkelte «motiveres» til å finne seg en jobb. Men på samfunnsnivå blir det ikke flere arbeidsplasser for arbeidsledige å konkurrere om, uansett hvor vanskelig det gjøres for den enkelte å klare seg uten arbeid.

Som sosialmedisiner Ebba Wergeland så treffende formulerer det:

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid, uten rett til å få arbeid. Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet. Nå er trygd en stønad som bør være så dårlig som mulig for ikke å ødelegge arbeidsmoralen.³

Men presset mot den enkelte arbeidsledige har ikke bare som mål å hindre passiv lediggang – som gud vet hva kan føre til. Det viktigste målet er å gjøre den enkelte tilgjengelig på arbeidsmarkedet.

Tidligere var bruk av skjermede bedrifter, arbeidstrening utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, mer vanlig. I dag opplever vi avvikling av disse skjermede tilbudene, som tidligere begrenset de negative virkningene i det ordinære arbeidsmarkedet. Nå skal alle ut i det ordinære arbeidslivet.

NAV-ansatte gjør så godt de kan med å bistå mennesker som av forskjellige årsaker har havnet utenfor arbeidslivet. Den ordinære arbeidsformidlingen har for lenge siden blitt privatisert og gitt som gavepakke til vikarbyråene. Og under trusselen om at det enkelte NAV-kontor skal få sin bemanning kuttet ytterligere kuttet, hvis man ikke bruker opp tiltaksplassene og møter måltallene blir naturlig nok det å få en pen statistikk over antall som kommer i praksis fort det viktigste. Undersøkelser av hvor mange som faktisk ender opp med ordinært arbeid etter praksisplass, gir imidlertid ikke et like hyggelig bilde. For enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har for mange praksisplasser på CVen, og sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor.⁴

Personlig har jeg opplevd eksempler med kolleger hvor arbeidspraksis har vært en vei ut av det ordinære arbeidslivet, og ikke på noen som helst måte en inngang inn:

Flere tidligere kollegaer av meg som har jobbet i bokhandel gjennom år av livet sitt, har i forbindelse med endringene i bransjen, fra store velassorterte og brede bokhandler, til en mer kiosklignende kjedestruktur, opplevd nedbemanninger og oppsigelser. En tidligere kollega som etter en periode hvor han uten hell søkte på den ene jobben etter den andre, endte til slutt å opp med en praksisplass nettopp i en bokhandel. Altså hadde han nå mer eller mindre fått seg «arbeidstrening» i å jobbe i den samme type virksomhet som han tidligere gjennom år hadde hatt fast fulltidsjobb. Den største forskjellen mellom den nye og den gamle arbeidsplassen, var som han selv formulerte det, at han nå ikke fikk lønn for jobben.

Vi må ikke gjøre samme feilene som andre har gjort

Denne politikken er tidligere ført ut i sin fulle konsekvens gjennom de såkalte Hartz-reformene i Tyskland på 2000-tallet, initiert av Gerhard Schrøder og det sosialdemokratiske partiet SPD. En rekke reformer ble gjennomført i rask rekkefølge, for å fylle det ordinære arbeidslivet med grupper som da stod uten ordinært arbeid, enten det var på grunn av sykdom, arbeidsuførhet eller at det rett og slett ikke var nok lønnede arbeidsplasser til alle. Det åpenbare resultatet var en kraftig dumping av lønningene for folk flest i Tyskland.

Da Hartz-reformenes fulle virkning var trådd i kraft, var situasjonen i 2012 at av 6,1 millioner tyskere som da var på trygd, så var nesten 4,5 millioner av disse i arbeid, men de tjente så dårlig at de var berettiget til sosialhjelp.⁵

Den tyske elitens mål var å gi arbeidsgiverne tilgang til billigere arbeidskraft, for derigjennom å øke handelsoverskuddet innen eurosonen. Noe som var så overmåte vellykket at det regnes som en av flere viktige bakenforliggende årsaker til den økonomiske krisen i Hellas. For den vanlige tysker var imidlertid den viktigste konsekvensen at det for folk flest knapt er mulig å finne ukvalifisert arbeid som er mulig å leve av.

Reformene gjorde uopprettelige skade på forholdet mellom sosialdemokratene og tysk fagbevegelse, og de tradisjonelle kjernevelgerne til sosialdemokratene har snudd ryggen til partiet i hopetall.

Hva må gjøres for å stanse misbruket

Iht dagens lovverk så skal ikke tiltaksplasser fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet.⁶ Det er imidlertid påfallende vanskelig å finne dette presisert i den offentlige informasjonen om tiltaket på NAVs web-sider og informasjonsmateriell. Samtidig veit vi at forsvinnende få NAV-ansatte vil ha tid til å følge opp de som er utplassert. Når det NAV-ansatte måles på er antallet de får ut i praksis, er det ikke vanskelig å skjønne at sjansen for misbruk i bedriftene er overhengende.

Arbeidstakerne i tilrettelagt arbeid i arbeidsmarkedsbedrift har fått sin lønn framforhandlet i egen tariffavtale mellom Fellesforbundet og NHO. Gjennom at enkeltpersoner blir plassert i arbeidstrening i det ordinære arbeidsliv, blir de tidligere arbeidskollektivene i skjermete bedrifter brutt opp. På samme måte som midlertidig ansatte, er dermed heller ikke personer i «arbeidstrening» i noen posisjon til å kreve noe, eller forbedre sin posisjon overfor arbeidsgiver, i praksis ikke en gang gjennom medlemskap i en tradisjonell fagforening. Hvis dette skal endres av de som er i tiltak selv, så må det nybrottsarbeid til.

Det er helt opplagt at den utviklingen vi nå ser i Norge, ikke kan fortsette. Når arbeidspraksiskandidater bemanner en butikk sammen med kun en fast ansatt, burde varsellampene lyse. Eller når våre medlemmer melder om bedrifter som under lokale lønnsforhandlinger forsvarer lave lønnsbudsjetter, med argumentet at det kan kompenseres med praksiskandidater fra NAV.

Et moderat krav som en motreaksjon på denne utviklingen er en nedre grense for fast bemanning før bedrifter kan ta inn kandidater til arbeidstrening. Som en motreaksjon mot de verste utslagene av Hartz-reformene, innførte de i Tyskland på et tidspunkt strengere begrensninger på lengden av praksisplassene, og krav om at praksisplasser skulle inngå i en formell utdannelse. Uansett hvilke formelle krav som stilles, er det opplagt at kontrollen med dette må strammes kraftig inn, før dette sklir ytterligere ut. Handel og Kontors forbundsstyre har vedtatt som krav til LO kongressen 2017 at «Tiltaksplasser gitt av NAV må forbeholdes virksomheter med tariffavtale og etableres i samråd med tillitsvalgte og skal ikke fortrenge ordinære ansatte».

Noter:

1. Stortingsproposisjon 39 L (2014–2015) Endringer i arbeidsmiljøloven og sosialtjenesteloven (adgang til midlertidig ansettelse mv. og vilkår om aktivitet for stønad til livsopphold)
2. Ebba Wergeland, Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen, Transit Forlag (2006)
3. Ebba Wergeland i Rødt! nr 1, 2009 (http://www.ebbawergeland.no/artikler/arbeid_eller_brod.html)
4. Intervju med FAFO-forsker Anne Britt Djuve, LO-Aktuelt 16.09.2013
5. Terje I. Olsson (http://frifagbevegelse.no/artikkel-6.158.22393.b9d50bb83a)
6. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak § 1-6.

Målstyring med folkelig makt over målsetting og målemetoder kan bli en sentral del av den demokratiske sosialismen, og er dessuten en kjærkommen anledning til å utfordre elitens styringsrett i dag.

Leidulf Husjord er daglig leder/rådgiver i Omicron automasjon as, og leder av Strinda Rødt.

Som mange andre på min alder utviklet jeg tidlig på 70-tallet en bevissthet om at løsningen på mange problem var at folket tok makta fra markedet. Da jeg senere ble med i ml-bevegelsen slo jeg meg til ro med at folkemakta skulle sikres med folkekommuner og kulturrevolusjoner. Etter at disse vidunder-oppskriftene mistet sin troverdighet, har vi revolusjonære sosialister i realiteten manglet modeller for folkemakt. Vi vet det ikke er tilstrekkelig at folket velger sine representanter. Et virkelig demokrati forutsetter et engasjement av de mange der folk har avgjørende innflytelse på sitt daglige arbeid og styrer virksomhet og samfunn sammen med folkevalgte.

Mål og styring er gamle begreper i politikken. Et fast mønster for målstyring ble først lansert på 50-tallet av amerikaneren Peter F. Drucker. Ut over 80- og 90-tallet ble det utviklet mange nye verktøy for sentralstyring av virksomheter, både private og offentlige. Da de amerikanske professorene Kaplan og Norton på begynnelsen av 1990-tallet etablerte begrepet «balanced scorecard», ble på mange måter flere verktøy og metoder innenfor ledelses- og organisasjonsutvikling samlet under en ny merkelapp. Professorenes hovedbudskap var at styring og utvikling av organisasjoner forutsetter helhetlig og detaljert kunnskap om organisasjonens oppnådde prestasjoner og resultat innenfor flere områder, i tillegg til økonomiske forhold. Balanced scorecard ble utviklet for- og sammen med private selskap, men har i Norden fått stort gjennomslag i offentlig sektor. Kommunal- og regionaldepartementet promoterte metoden, utarbeidet veiledere og kjørte forsøksprosjekt sammen med fylker og kommuner tidlig på 2000-tallet, som et ledd i kvalitets- og effektiviseringsarbeid. Det norske navnet ble Balansert Mål Styring (BMS).

Arbeidsmodellen for BMS som er brukt i mange norske kommuner, kan deles inn i fire faser. Etter evaluering i fase 4 er det naturlig med revisjoner i en ny fase 1. På denne måten blir både mål og metoder stadig fornyet.

De fire fasene med de viktigste aktivitetene og avklaringene som må gjøres, er vist i tabell 1 under.

I BMS er målekartet et sentralt dokument. Her presenteres fokusområder, suksessfaktorer, styringsindikatorer, målemetoder og mål/ambisjon. Tabell 2 er et eksempel fra Drangedal kommune.

Hva kan måles?

Alle større organisasjoner måler og evaluerer kritiske parameter. Budsjett og regnskap kommer ingen utenom. I diskusjonen om pengeflyten kommer det også raskt spørsmål om tids- og ressursbruk, kvalitet, kompetanse, sykefravær, arbeidsmiljø etc. Selv har jeg god erfaring med måling av teknisk tilstand i bygg og infrastruktur, energibruk og andre miljøparameter, i henhold til nasjonale og internasjonale målestandarder. Måling er med andre ord ikke enestående for organisasjoner som praktiserer BMS. Det spesielle er systematikken.

Hvorfor måle?

For et kommersielt selskap er det viktigst, og ofte tilstrekkelig, å måle pengeflyten for å sikre fortjeneste og fortsatt drift. Dette gjøres med timeregistrering, budsjett og regnskap. Kostnads-, og kvalitetskontrollen utføres av markedskreftene. Under sosialismen eller for en ikke-kommersiell virksomhet, er det imidlertid vesentlig å kontinuerlig vurdere om virksomheten tjener sin hensikt og om dette gjøres med en samfunnsmessig forsvarlig ressursbruk. Dette krever målinger av både kvantitet, kvalitet, effektivitet, miljøpåvirkning etc. Her kommer BMS inn som et effektivt verktøy fordi man kan holde fokus på flere områder samtidig. Politikken bestemmer mål og prioriteringer og målingene kan gi et beslutningsgrunnlag for ikke-eksperter.

Hvordan gjøre BMS til et verktøy for folkemakt?

Når målstyring har tatt helt av i offentlig sektor i Norge, skyldes nok dette delvis at sentrale politikere og byråkrater ser de sterke kontrollmulighetene og at sosial-demokratiske politikere ser verktøyet som et alternativ til konkurranseutsetting. Imidlertid vil ikke eliten la folk være med i beslutningene selv om BMS modellen ikke har noen stengsler mot at allmøter, fagforeningsmøter, beboermøter etc. kan være rådgivende eller besluttende organ. Deltakende budsjettering, for å bestemme hva som skal prioriteres i nærmiljøet, har vært praktisert i mange år i lokalmiljøene i Porto Alegre i Brasil og i Sevilla i Spania. På samme måte kan folk innenfor arbeidsmodellen til BMS bestemme hva som skal være virksomheten eller kommunens mål og prioritering. To sentrale problemer for demokratiske beslutninger er kunnskap og deltakelse. Dersom målingene i BMS er godt faglig vurdert, gir måleresultatene grunnlag for faktabasert beslutning for både ansatte, brukere, pårørende, beboere etc. Vi ser daglig hvordan mer eller mindre tilfeldige medieutspill hindrer diskusjon på grunnlag av fakta om helheten. Alternativet vårt må være demokratisk forankrede målinger og evalueringer med et målekart som er allment kjent.

Mange husker Klassekampens oppslag 19/2 i år om de 2770 målene som grunnskolen i Oslo skulle styres etter. Hva om ansatte og fagbevegelse klarte å komme på offensiven for å bestemmelse utforming av mål, hva som skal måles og hvordan måledata skal brukes? Hvem andre er bedre enn de utøvede profesjoner til å vurdere hva og hvordan ting kan måles? Kun overordnede mål i skolen burde avgjøres i parlamentariske organ, og da etter involverende prosesser med ansatte, elever og foreldre. På samme måte kan vi tenke oss at folk i andre sektorer tar utgangspunkt i sitt hverdagspers-pektiv og bruker BMS til å snu pyramiden. Folket tar kontrollen over både byråkratiet og de folkevalgte.

I dag har vi kommet dit at ambisiøse ledere og flittige teknokrater sammen med konsulentbransjen, bruker BMS som destruktive og Stasi-lignende kontrollregimener. Måletyranniet forutsetter en oppsvulming av byråkratiet, og frustrerte ansatte bruker store ressurser på å måle irrelevante parameter. I realiteten er både ansatte, fagbevegelse, folkevalgte og media begravd i en haug av mål. Jeg mener vi er kommet dit fordi kritikken av målstyring fra «venstresiden» har vært konsekvent unyansert og lite egnet for mobilisering til handling. Eller som det står i en avsluttende betrakting Utdanningsforbundets temanotat 4/2013:

Så langt har målstyringsdebatten til tider vært preget av uklar begrepsforståelse, og det har vært lettere å formidle hva man er mot enn hva man er for. Det er ikke vanskelig for Utdanningsforbundet å argumentere for at andre ikke har nødvendig kompetanse for å vurdere de komplekse forholdene i skolen, eller at det må utvikles systemer som har gyldige og pålitelige kvalitetsindikatorer som fanger opp lærernes og elevenes hverdag på en bedre måte enn i dag. På den annen side vil en strategi som kun bygger på motstand lett virke mot sin hensikt. Definisjonsmakten og målemakten vil da kunne tilfalle andre, og Utdanningsforbundet plasseres på sidelinjen.

Forskere og samfunnsdebattanter som argumenterer mot mål og styring i offentlig sektor, har vært et lett bytte både for nyliberalister og sosialdemokrater fordi kritikerne har fremstått som motstandere av demokratisk kontroll over offentlig virksomhet. På denne måten har eliten frarøvet de ansatte, i viktige deler av arbeidslivet, store deler av tilkjempet medbestemmelse.

Som tillitsvalgte, parlamentarikere og skribenter kan man innta mange roller. De mest bekledde rollene er kanskje talsperson på vegne av møkkagraver, administrator eller politisk fyrtårn. Alt dette er nødvendige oppgaver, men jeg mener revolusjonære sosialister først og fremst bør være opptatt av å engasjere de mange til selv å søke innflytelse. Vi må ikke glemme de revolusjonære som for 100 år siden reiste en bevegelse for arbeidsfolks medbestemmelse og innflytelse. Det er hyperaktuelt å kreve større lokaldemokrati, større åpenhet i politikken og forvaltingen og ikke minst større innflytelse for ansatte i sin virksomhet. Vi må rett og slett utfordre elitens styringsrett. På denne måten kan vi utvikle både ideer for et nytt samfunn og vise i praksis at folket kan ha den reelle makta. I offentlig sektor betyr dette å kreve innflytelse på målstyringen. Kravet må reises både blant brukere, pårørende, på arbeidsplassen, i fagbevegelse og i parlamentariske organ.

Det er ingen tvil om at eliten i dag bruker balansert målstyring som et effektivt verktøy både for kontroll og disiplinering og for å spille ut fagbevegelsen. Målstyring kan imidlertid etableres med forskjellige ledelsesfilosofi og menneskesyn. Drucker som lanserte målstyring i klassesamarbeidets tid på 50-tallet, poengterte at det vil medføre stor skade og tap av motivasjon dersom måleinformasjonen misbrukes til å innføre kontroll ovenfra. Den demokratiske kampen om BMS står om hvem som skal definere mål, målemetoder og evaluere data. Målstyring der grunnplanet legger premissene, er grunnleggende for å gi folk reel makt. Vi har nok erfaring til å si at det representative demokratiet er ufullstendig. Ved å aktivt gå inn for styringsrett i prosesser med balansert målstyring kan vi skape rom for det sosialistiske perspektivet. På denne måten kan BMS bli et Kinderegg. Folk krever medbestemmelse som gir engasjement, trivsel og bedre virksomheter. I tillegg peker hele engasjementet mot sosialismen.

Litteratur:

• Asbjørn Wahl, Styringsrett og slett, For velferdsstaten 21.05.2014 http://www.velferdsstaten.no/tema/arbeidsliv/?article_id=113244
• Bie-Larsen, Harsvik og Skulberg, Målstyring eller styring etter mål – utfordringer og muligheter, Utdanningsforbundet 2013 https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Publikasjoner/Temanotat/Temanotat%202013/Temanotat_2013_04.pdf
• Åge Johnsen, Målstyring, medvirkning og muligheter, UNIO august 2013 http://akademikerne.no/filestore/File_library/Kurs_og_konferanser/Ledelse_i_offentlig_sektor/geJohnsen-Ermlstyringioffentligsektorvirkeligmlstyring.pdf?issuusl=ignore
• Balansert målstyring i kommunal sektor, Kommunal- og regionaldepartementet 2002 http://www.aksjonsprogrammet.no/vedlegg/MBS%20Veile024.pdf
• Resultatledelse for lokalpolitikere, Kommunal- og regionaldepartementet 2007 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/krd/vedlegg/komm/rapporter/resultatledelse_for_lokalpolitikere.pdf?id=2249583
• Opptrykk av artikler, kronikker og leserinnlegg i Klassekampen 2009 www.velferdsstaten.no/file/ef30d40bc83b3ea816828274333844e8/NPM%20lav.pdf

Dei undersøkingane som er gjort til no, har vist at den fremste grunnen til at dei stemte for å forlata EU, var folkestyre, demokrati, kven skal styra Storbritannia, altså «Who governs Britain».

Ting rundt arbeidsinnvandring er grunn nummer to, folkestyre ligger eit godt stykke over som grunn.

Men folk har jo tusen grunnar.

Helle Hagenau er leiar i internasjonalt utval i Nei til EU.

Ingrid Baltzersen er med i redaksjonen i Rødt! og intervjuer Helle Hagenau.

Dei to store på Brexit-sida var Vote Leave, og deira slagord var «Vote leave – take back control». Den andre store var UKIP med slagordet «I want my country back». Både «Take back control» og «I want my country back» handlar om kven som skal styre Storbritannia, men også om kven som skal kontrollera innvandringa, kven skal bestemma kor mykje politi i gatene, kven skal bestemma finansieringa av helsevesenet, alt saman. Det er mange store spørsmål, eit EU-medlemskap er jo stort.

Eg har jobba med Brexit døgnet rundt dei siste fire–fem månadane, har sett debattar på nett og tv og vore i kontakt med mange folk der borte, så eg har god innsikt i kampanjen. Det er heilt tydelig at når det gjelder økonomi, så hadde Remain overtaket der. Økonomiske argument som «kva skal me leva av»? Dei hadde det som av våre folk blei døpt «project fear», på Remain-sida som sa at tre millionar arbeidsplassar ville gå tapt, kvar husstand ville mista 50 000 kroner viss dei gjekk ut, det ville bli resesjon, alt ville gå til helvete. Det var faktisk mange som var bekymra for det, eg veit ikkje om dei nødvendigvis trudde på regjeringa og Remain-kampanjen, men dei var bekymra for økonomien. Leave-sida sa at me betalar brutto 350 millionar pund i veka til Brussel, det kan me bruka til andre ting. Ein har ganske mykje pengar ekstra som ein kan bruka til gode ting viss ein ikkje betaler dei til Brussel. Leave-sida prøvde å argumentera med det. Eg veit ikkje om eg kan sei at dei lukkast, men eg har lese analyser som seier 350 millionar pund, det huska folk, sjølv om det var omstridt. På grunn av den høge arbeidsinnvandringa som har vore, så var det ein av grunnen til at mange Labour-veljarar stemte Brexit. Dei følte at arbeidsplassane var truga. Mange av dei ser at arbeidsplassane forsvinner til utlandet, eller at jobbane deira er tatt over av folk frå Aust-Europa. Det er ein konsekvens av arbeidsinnvandringa, og det var ein av grunnane til at folk stemte Leave.

Folkestyre og arbeidsinnvandring var dei to fremste argumenta på leave-sida. I løpet av dei siste femten åra har det kome ti millionar arbeidsinnvandrarar til Storbritannia, to gongar befolkninga i Noreg. Fordi det ikkje har vore investert nok i skule og helse, så aukar befolkningsauka presset på tilbodet. Eg synst ikkje det er rasisme, det er framandfrykt. Fordi Storbritannia er ein del av Commonwealth, så er det er folk frå alle land og alle hudfargar som har budd der i mange år. Eg seier ikkje at det ikkje finst rasisme i Storbritannia, det har det vore mykje av, men eg synst ikkje rasisme var ein del av valkampen. Folk vil kontrollera kor mange som kjem til Storbritannia. For andre innvandrarar frå resten av verda har Storbritannia faktisk eit poengsystem i dag.

Det har vore innslag av det eg nesten vil kalla rasisme når ein har bruka det at Tyrkia som eit muslimsk land kan bli medlem i EU. Eg var i Storbritannia ei veke før avstemminga. Dagen før avstemminga skulle me hjelpa Leave til å dela ut flygeblad, men me ville ikkje dela ut den fordi me var ukomfortable med det. På flygebladet var eit kart over EU-landa, med søkarlanda i rødt, og Syria og Irak var også utheva i rosa. Så det ville trekka fram at viss desse søkarlanda blei medlem i EU, så ville også folk frå Syria og Irak koma til Storbritannia. Men eg oppfatta dette som ein liten del av kampanjen.

Både det politiske etablissementet i Noreg og Storbritannia har interesse i å brunskvetta EU-motstanden, så jo meir dei kan gjera det, jo betre for dei. Du hadde jo Brexit-folk i Labour også, som hadde deira eigen organisasjon, Labour Leave, dei argumenterte heilt likt som dei andre for kontroll av arbeidsinnvandring. Du hadde tre fagforeiningar på Brexit-sida, og ein eigen organisasjon som heitte Trade Unionists against the EU som besto av uavhengige fagleg-aktivistar. Den siste nemnde ikkje arbeidsinnvandring i det heile tatt. Eg spurte dei om det ikkje var eit problem med sosial dumping, og dei svarte det var eit problem, men dei ville ikkje snakka om det, de meinte ein ikkje kunne snakka stygt om dei som kjem til landet og ville ta vare på ryktet sitt som gode venstresidefolk. Men når dei blei spurt om det var eit problem, hadde dei ingen løysingar.

Labour sin offisielle politikk var jo Remain. Dei hadde Labour In og Labour Leave. Me frå Nei til EU jobba svært tett med Labour Leave, me skjønte fort at viss me skal vinna denne folkeavstemminga, må me få Labour-veljarane til å stemma for Brexit. Mange i Labour Leave er på venstresida i Labour. Hadde ikkje Jeremy Corbyn vore Labour-leiar hadde han vore med der. Ein god ven av meg sit i parlamentet for Labour og var med i Labour Leave, han er også god ven av Jeremy Corbyn. Han sa fleire gongar til meg: «Innst inne er Jeremy fortsatt ok.» Me veit jo ikkje kva han har stemt, og han var ikkje så aktiv i valkampen. EU-motstanden i Storbritannia er heilt annleis enn i Noreg. Den er overvegande konservativ og høgredominert, og så er det litt på venstresida, heilt omvendt av i Noreg. Venstresida i Labour og desse tre fagforeiningane og denne uavhengige fagleggruppa, eg oppfatta dei siste som sekteriske. Dei meinte at viss det ikkje blei sosialistisk Storbritannia, etterpå var det utelukka for dei å stemma noko som helst i folkeavstemminga. Det var det som var på venstresida.

Nesten halvparten av dei konservative parlamentsmedlemmane var på Brexit-sida, Vote Leave som var den store Leave-organisasjonen, var kraftig dominert av dei konservative. Du hadde Gisela Stuart som er ein Labour-politikar der, men elles var det dominert av konservative, og så hadde du UKIP. Det finst eit mangfald av EU-kritiske organisasjonar i Storbritannia, og dei var aktive alle saman.

Inntil 1988 var Labour EU-motstandarar. Thatcher kom i 1979, og ho klarte å rasera fagrørsla og arbeidstakarrettar. Etter det begynte EU å utvikla politikk på det sosiale området, og Labour begynte å sjå dit for å få rettar sidan dei ikkje fekk det av Thatcher. På LO-kongressen i 1988 holdt Jacques Delors, dåverande president i EU-kommisjonen, tale og klarte å snu folk. Argumentasjonen er at mange av rettane i Storbritannia kjem frå EU, men mange av dei fanst frå før. Problemet var også at sist det var Labour-regjering i Storbritannia, så var det Blair og hans menn, og han er jo så langt til høgre, så han gjorde ikkje noko for arbeidstakarar sine rettar. På visse område som likelønn har dei dårligare beskyttelse enn i Noreg, men det har ikkje vore politisk vilje til å gjera noko med det, uansett regjering.

Eg har budd i Storbritannia og vore der veldig mykje, så eg føler eg kan tenkja litt som dei. Eg er usamd med folk i Noreg i tolkinga av resultatet, fordi eg vel å tolka og analysera på britane sine premiss. Eg vil ikkje legga til grunn ein norsk verkelegheit, for det blir feil. Me har våre kampar i Noreg. Me har også tradisjon med folkeavstemming, til dømes om unionsoppløysinga i 1905, det er ein del av den politiske kulturen. Storbritannia er eit mykje eldre land, sjølv om dei ikkje har ei grunnlov.

Ja, eg trur den vil bli gjennomført. Det har vore så mange som ikkje vil erkjenna nederlaget. På House of Commons sine nettsider er det mogleg å ha underskriftskampanjer om ulike ting. Det har vore fire millioner som vil ha ny folkeavstemming om EU-medlemsskapet. Men regjeringa har sagt at det ikkje blir nokon ny folkeavstemming, punktum. Den nye statsministeren, Theresa Maye, har sagt at Brexit er Brexit, sjølv om ho er for Remain. Eg er overbevist om at dei vil gå ut, men spørsmålet er kor langt ut dei kjem. Det er umogleg å sei på noverande tidspunkt. Viss dei får ein EØS-liknande avtale, så kjem dei ikkje heilt ut, og det er jo dumt å ikkje bruka sjansen dei har no.

Artikkel 50 i Lisboa-traktaten seier at frå ein startar forhandlingane, har ein to år. Det er ikkje to år frå 23. juni 2016, datoen på folkeavstemminga, men frå forhandlingsstart. Eg har møtt folk som er redde for at dei aldri skal begynna forhandlingane, men eg meiner det ville vera politisk umogleg å ikkje gjennomføra det. Det er advokatar som seier det må vera avstemming i parlamentet, at ikkje berre regjeringa kan gjennomføra det. Men det er umogleg å sei no kva type avtale dei vil gå for. Det har vore fullstendig politisk kaos i Storbritannia etterpå, Cameron gjekk av og Theresa Maye har no blitt vald til ny leiar. Labour er i opprør, Corbyn har fått mistillit og dei skal ha leiarval der, leiaren av dei Grønne går, UKIP-leiaren går. Innafor den etablerte politikken er det ingen som har hatt høve til å tenkja over kva som skal skje no.

Eg har vore i kontakt med eit konservativ parlamentsmedlem som har vore leiar for det som svarer til Europautvalet i House of Commons. Han fått tilsendt mykje argumentasjon om kvifor Nei til EU meiner EØS-avtalen er dårlig, kvifor me vil ut, eksempel på vanvittige konsekvensar av avtalen, så han har kanskje begynt å tenka litt. I fiskarmiljøet så er det tenkt ganske mykje. Eg vil påstå at 95 % av fiskarane stemte Leave, dei har oppretta ein organisasjon som heiter Fishing for Leave, som er heilt fantastisk. Me har hatt to norske fiskarar i England og Skotland i ti dagar. Eg reiste bort til Aberdeen, og me hadde lansering av denne organisasjonen. Fiskeriministeren talte, han er på vår side. Dei hadde ein fantastisk flotilla, førti til femti båtar som seilte inn til London med tidevatnet. Eg har snakka ein del med leiaren i Fishing for Leave etter folkeavstemminga, me prøve for å få Storbritannia, Norge, Færøyane, Island og kanskje Grønland til å få til samarbeid på fiskeriområdet. Til saman så har me eit ekstremt stort havområde, Barentshavet, Nord-Atlanteren og mesteparten av Nordsjøen. Viss dei fem landa fekk til eit samarbeid, ville dei blitt ei fiskeristormakt. Dei har kontakt i Storbritannia, har kontakta meg i Noreg, og eg har gått vidare i fiskerimiljøet. Eg kjenner det som tilsvarar fiskeriministeren på Færøyane og den tidlegare fiskeriministeren på Island, og me trur me kan få til noko. Det er så flott at dei vil noko med den fridommen dei får. Leiaren i Fishing for leave ringte meg og sa at «det er ein nytt kapittel me skal skriva», eg sa «Det er ikkje eit nytt kapittel, det er ei ny bok». For meg har dette vore veldig kjenslemessig, det er så stort, sjølv om eg er ein av dei få som har trudd på det heile tida. NTEU har gitt ut eit hefte som heiter Stormen om Storbritannia der eg har ein artikkel om dette. NTEU har også eit område på nettsida der det står mykje bakgrunnsstoff om Brexit, og siste nummer av Standpunkt handlar også om dette.

Politisk handlar det om å bruka fridommen på ein god måte, for eksempel på fiskeriområdet. Dei må prøva å forhandla fram gode handelsavtalar med land i den store verda. Storbritannia har vore medlem i EU i 43 år, så det handlar også om at dei skal gjennom ei demokratisk vekking. Dei må finna ut kva det er dei skal bruka dette til. Eg trur mange politikarar har tenkt på dette, men ikkje den vanlige brite, og i alle fall ikkje den vanlige Remain-veljar. Det blir eit sjølvstendig land, dei kan bytta regjering, og det vil få konsekvensar. Det har i mykje mindre grad fått konsekvensar i Storbritannia til no, fordi så mykje blir styrt frå Brussel. Alt det som står i partiprogramma, kan no faktisk gjennomførast. Det blir eit nytt liv.

Økonomisk så synst eg det blir veldig vanskelig å sei, dei får fleire pengar, men korleis det vil gå, har eg ikkje kompetanse til å sei noko om. Den avtroppande regjeringa sa at det vil bli resesjon, det har ikkje skjedd enno, men det er framleis fryktelig tidlig.

Nord-Irland stemte Remain, men valdeltakinga var ikkje så høg, mykje lågare enn i resten av Storbritannia. Eit parti Raudt tradisjonelt har samarbeida mykje med, Sinn Fein, var på Remain-sida. Eg var også overraska i starten fordi dei har fronta ein krass kritikk mot austerity-politikken til EU. Når det kjem til avstemminga om EU-medlemsskap tenkjer dei nasjonalt. Dei tenkjer at viss Nord-Irland ikkje lengre er ein del av EU, vil det vera mindre sannsynleg at dei blir ein del av Irland. Martin McGuinnes frå Sinn Fein har i etterkant hatt eit forslag om folkeavstemming om eit foreint Irland, så heile Irland kan vera med i EU. Men viss ein ser på det, så er det ikkje fleirtal for foreint Irland i Nord-Irland no. Det kan bli det no når EU er ein faktor. Men Irland er spesielt, ein del av dei politiske konfliktane kjem frå gamle dagar frå konfliktane mellom nasjonalistar og unionistar. Eg trur ikkje det vil skje noko spesielt med Nord-Irland.

Skottland synst eg er fryktelig vanskelig, rundt 60 % stemte Remain. Den skotske førsteministeren har sagt at ho vil ha ei ny folkeavstemming om uavhengighet, utan å ha sett dato. Dei første dagane var ho veldig oppteken av at Skotland skulle ha ein spesiell status eller eit spesielt forhold til EU, som ikkje var det same som resten av Storbritannia. Men ho har roa seg litt. Eg har aldri skjønt kvifor dei er så EU-fanatiske, dei vil ha uavhengighet frå Storbritannia men vera med i EU. Då mistar dei jo sin uavhengighet på nytt. Eg har snakka med mange frå Scottish National Party, men eg har ikkje møtt nokon endå som klarer å forklara meg det.

Ikkje berre Skottland, men også Nord-Irland og Wales har politikkområde som dei bestemmer over. Det er ikkje heilt utenkeleg at dei kan få til ein avtale på eit område dei bestemmer heilt over sjølv, til dømes utdanning, men det blir berre spekulasjon. Det var mykje bitterhet og sinne frå Remain-folka etter avstemminga, med ein demonstrasjon for EU i Central London. Eg tenkjer at forhandlingsteamet må inkludera minst ein frå den walisiske, skotske og nord-irske regjeringa i forhandlingane, og også representasjon frå dei ulike partia. Ikkje alt kan blir bestemt i House of Commons. Men akkurat no veit me lite.

Det er fleire folk som no ser at det går an å stemma for å gå ut. Det har vore fleire undersøkingar i fleire land der langt over halvparten ønsker å ha folkeavstemming, men dei vil ikkje stemma for å gå ut. Dette er fordi dei ikkje har hatt høve til å stemma om EU-medlemsskapet på mange år. Kanskje dei hadde ei folkeavstemming på femtitalet eller når det var dei blei medlem, men EU har forandra seg så mykje etter det. Danmark er det landet der ein kunne ha stemt for å gå ut, viss det kom ei folkeavstemming. Dei har stemt nei til Maastricht, nei til euroen, og nei i fjor til overnasjonalt justissamarbeid. Danskane er det mest opplyste folket om EU, bortsett frå det norske. Men andre land som Nederland, Frankrike, og Sverige kunne fått folkeavstemming, men eg trur ikkje dei ville stemt for å gå ut. Men alt er så nytt, det har vore lite diskusjon både i Europa og i EU om korleis EU vil bli påverka av at Storbritannia går ut. Det vil få mange konstitusjonelle konsekvensar, du mister eit av dei store medlemslanda og mykje pengar. Korleis vil det gå? Når me begynner å sjå konturane av kva avtale dei får, så vil debatten ta seg opp på nytt. Eg veit om folk omkring som vil nytta høvet til å få debatt om EU-medlemsskapet til deira land.

Korleis dette vil påverka EU-debatten i Noreg, er heilt avhengig av kva avtale Storbritannia får til. Viss dei får ein handelsavtale, vil det vera positivt. Då kan me sei at det kan andre også få. Men viss dei får ein EØS-liknande avtale, vil det gjera det vanskeligare for oss.

I visse kretsar, spesielt på venstresida, må ein ta ei sjølvransaking om kvifor ein ikkje har vore meir på banen, sjølv om til dømes Labour-veljarane stemte for Brexit. Kvifor er venstresida så EU-positiv i Europa? Tener det venstresida å vera det? Det blir diskutert i små kretsar rundt omkring. Til dømes konsekvensane av euro-prosjektet, sjå på korleis folket i Hellas, Spania, Portugal og Irland lir. Er dei faktisk tent med å fortsatt vera medlem? Kvifor har ikkje venstresida vore meir på banen? Med dei omfattande privatiseringane og kutta i velferdstenester, sjølv partileiinga i Syriza i Hellas har ikkje vore mot EU-medlemskapen.

Innhold nr 4 2016

Leder: Syria

Plukk

Rødt!-samtalen. Kajsa Ekis Ekman: Det europeiske venstre

Hans Ebbing: Kampen om «marxismen»

Jokke Fjeldstad: Delingsøkonomien og den nye hverdagen

John Thomas Suhr: Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker

Jorun Gulbrandsen: Normalarbeidsdagen: Verdt en kamp!

Leidulf Husjord: Målstyring og demokrati

Ursula Huws: Slutten for middelklassen?

Terje Alnes: Angrep på demokratiet

Peder Martin Lysestøl: Israels energistrategi og Norge

Mark Kilian: Den lange depresjonen. Intervju med Michael Roberts

Dennis O’Neil: Med Trump i førersetet

Venstre–høyre-aksen kaputt? Intervju med C. Giovanopoulos

Aslak Storaker: Syria. Intern konflikt eller aggresjonskrig?

Torgeir Salih Holgersen: Gulfmonarkene – Vestens varige venner?

Bærekraft-begrepet og Cuba. Intervju med Jan Strømdahl

Øyvind Bremer Karlsen: Provokatøren

Per Velde: 80 år siden den spanske borgerkrigen

Debatt:

Jostein Jakobsen, Kenneth Nielsen: Hvem er den indiske bonden?

Monica Quirico: Populisme einaste vegen for venstresida i Italia?

Bøker:

Joar Hoel Larsen: India

Tre bøker om Hillary

Samir Amin: The reawakening of the Arab world

Joakim Medin: Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS

Yanis Varoufakis: And the weak must suffer what they must?

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red): Europe in revolt

Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg

David Harvey: The ways of the world

Marta Breen og Jenny Jordahl: Historiske kvinner i bilder

Kathrine Geard: Det blir sikkert glede. Kamerater i motstandskamp

Dag Østerberg: Fra Marx til nyere kapitalkritikk

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!

I går morges ble jeg plutselig slått (det føltes kroppslig, som et slag) av erkjennelsen at det var veldig sannsynlig at Trump ville vinne det amerikanske presidentvalget. Jeg fulgte halvveis med på morgennyhetene på BBC, mens jeg lagde frokost.

Trump brukte ordet arbeiderklassen!

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia. Artikkelen er opprinnelig publisert på Huws sin blogg https://ursulahuws.wordpress.com/. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad. Foto: Gage Skidmore/Flickr

BBC viste et klipp av de siste folkemøtene til de to kandidatene: Clinton i Philadelphia som omfavner Bruce Springsteen, og Trump som taler til sitt publikum i New Hampshire. Hva som fanget min oppmerksomhet var Trump sitt språk: «I morgen», sa han, med full overbevisning, «Vil den amerikanske arbeiderklassen slå tilbake». Wow, tenkte jeg, han sa det faktisk; han brukte uttrykket ’arbeiderklassen’. Arbeiderklassen som alltid har virket som et tabuord blant den jevne demokrat. Jeg følte en dyp overbevisning om at Trump forsto nøyaktig hva han gjorde, da han sa det.

I mange år har jeg, og mange andre på den europeiske venstresida, vært forbauset over at på den andre siden av Atlanteren har arbeiderklassen blitt konsekvent omtalt som middelklassen. Det kan forklares på flere måter: negativt, som en måte å skape avstand fra hint til kommunistiske sympa-tier. Eller mer positivt som en appell til ambisjonene til de fattige i et samfunn. Ambisjoner om oppadgående sosial mobilitet, særlig blant andregenerasjons innvandrere. Eller som en måte å tildekke klasseforskjeller i et valgsystem der seier kun vinnes av brede allianser, mellom hva marxister ville kalt proletariatet og elementer av småborgerskapet.

En av mange konsekvenser er at det har gjort det vanskeligere å snakke tydelig om klasse i det hele tatt. Folk blir analysert i forhold til sitt forbruksmønster, eller i forhold til sin etnisitet eller andre demografiske variabler, men sjelden i forhold til sin rolle i arbeidsdelingen. Selv om den industrielle arbeiderklassen kan bli romantisert nostalgisk (ikke minst av demokratenes støttespillere som Bruce Springsteen), er den marginalisert i den generelle diskursen. Forestillingen om at hardt arbeidende familier befinner seg i sentrum av politikken, er en fiktiv ide som har erstattet arbeiderklassen i den generelle samfunnsdebatten. (Dette er som et ekko av retorikken fra sentrum–venstre på 90-tallet om hvorfor en uklar «tredje vei« politikk kunne fungere.)

Tragisk nok har denne oppløsningen av tydelig klasseanalyse blitt gjentatt til venstre, så vel som i sentrum, hvor begreper som «99 %», «the multitude» og «prekariatet» har blitt en erstatning for arbeiderklassen.

Ved å ikke tørre å bruke ordet, har disse fornektere åpnet døren til en omdannelse av arbeiderklasse identiteten. Hvis folket (arbeidere eller tidligere arbeidere) som oppfatter seg som tapere i den nyliberale globaliseringen og selv vet det veldig godt, og med rette avviser betegnelsen «middelklassen», opplever at de ikke blir ivaretatt av sosialdemokratiske partier, så vil de se etter ledere som synes å gjenkjenne dem for hvem de er og hva de frykter. Det vi ser i USA, i Storbritannia og i andre deler av verden, er at de som gjør det, er populister.

Når arbeiderklassen blir fortalt at de er middelklassen, vet at de har blir løyet for. De vil ikke stole på politikere de mener er løgnere. Tragedien er at man da kan bli mottagelig for andre løgnere. Løgnere som overtaler dem til å avlede deres raseri mot andre medlemmer av arbeiderklassen, som de ikke gjenkjenner som sådan, etter å ha blitt fratatt deres analytiske verktøy for å kunne gjenkjenne dem.

For å omskrive G. K. Chesterton: Når mennesket velger å ikke tro på sosialismen, betyr det ikke at de da tror på ingenting, men at de da blir i stand til å tro på hva som helst.

Men jeg vil prøve å avslutte med et glimt av håp. Denne gangen fra Hegel: Minervas ugle begynner først sin flukt når det begynner å skumre.

Med håp om visdom i mørke tider.

Krigen i Syria har nå vart i over fem år. Nesten like lenge har den anti-imperialistiske venstresida diskutert hva som skjer, og hva vi skal legge vekt på. Synspunktene befinner seg grovt sett på en akse mellom ytterpunktene støtte til det folkelige opprøret eller støtte til Assads kamp mot terror.

De første årene var Norge i stor grad tilskuere til de mange konfliktene som utspiller seg i Syria. Men i 2014 vedtok regjeringen å sende soldater til Irak, og i sommer kom vedtaket om å sende soldater til Jordan for å lære opp syriske opprørere. Norge deltar dermed i krig både i Irak og Syria, der konfliktlinjene går på kryss og tvers, og utfallet er uvisst.

Det vi vet, er at opprørerne Norge støtter via Jordan, New Syrian Army, sier at etter at IS er bekjempet, er Assad neste på lista. Dermed er Norge helt ute på viddene med tanke på å følge Folkeretten. Det er skremmende å se hvor liten rolle virkeligheten spiller, i forhold til den norske utenrikspolitiske eliten sitt fokus på å beholde et godt forhold til USA. Norge er i fremste rekke blant landene som stiller seg til disposisjon for amerikanske krigshandlinger.

Hvordan det vil stille seg under Donald Trump, gjenstår å se. Men det som er sikkert, er at kamp mot norsk krigsdeltakelse og folkerettsbrudd vil bli høyst nødvendig framover. Og det er vi tross alt enige om, selv om vi er uenige om hvordan vi skal forstå krigen i Syria.

Stian Bragtvedt

Det er et privilegium å leve som homofil i denne epoken da homofile og lesbiske bryter fortielsen, fordømmelsen og undertrykkelsen. Hver eneste av oss gjør noe som er viktig for hele menneskeheten – for all framtid. Hver eneste av oss gir vårt lille bidrag til at livet blir litt friere for menneskene, at flere får utfolde sine varmeste og beste følelser, at det menneskelige mangfoldet etter hvert får blomstre.

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen. (Foto: Alisdare Hickson https://www.flickr.com/photos/alisdare/)

«Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger».

Den svenske lyrikeren Karin Boye hadde egen erfaring å bygge på. Hun kjempet for å få utfolde sin lesbiske kjærlighet, men kampen kostet. Til slutt kostet den henne livet. Les hele diktet!

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden –
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

Karin Boye

Orlando-massakren var et grufullt utslag av homohatet. Men vi lar oss ikke stoppe. Det er 66 år siden den første organiseringen av homofile fant sted i Norge. 66 års organisert homokamp har gitt store resultater. Det samme er tilfellet i en rekke vestlige land med høyt utviklet kapitalisme.

Pål Steigan hadde et oppslag 5. mars 2016 på bloggen sin, med overskriften «Hvorfor er milliardærene så opptatte av kjønn og legning?».¹ Han viser til at milliardærenes verdenskongress World Economic Forum (WEF) har satt LHBT-rettigheter på dagsorden (LHBT = lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Han har rett i at det er en ganske klam omfavnelse. Han etterlyser at venstrekreftene må prioritere opp innsats og organisering av klassekamp og anti-imperialistisk kamp. Det er jeg helt enig i. Men jeg har hørt enkelte si at da er LHBT-kampen noe som kan prioriteres lavere. Det blir feil. Vi må passe oss vel for å la milliardærenes klasseinteresser prege kampen, men det er et spørsmål om innrettingen av kampen, ikke om prioriteringen av LHBT-saken.²

Jeg reagerer på hva Sam Gindin skriver i en ellers interessant artikkel i tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. En av hans overskrifter lyder slik: «Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle».³

Er det virkelig riktig at klasseutbytting er grunnlaget for all undertrykking? Det er mange som fortjener å bli trukket fram som viktige for resultatene som er oppnådd i homokampen i Norge, men det er jo ingen hemmelighet at en av dem som har stått sentralt, er skipsrederdatter og advokatfrue Karen-Christine Friele. Hennes ektefelle, rektor, direktørdatter og stortingsrepresentant for Høyre Wenche Lowzow har heller ikke vært uviktig. Poenget er selvfølgelig at det ikke er i egenskap av skipsrederdatter eller rektor at de to har gått ut i kampen. De har gått ut i kampen fordi de er lesbiske, og med utgangspunkt i sin egen homofili – sine egne sterke ønsker om å utfolde sin seksualitet og sin kjærlighet – har de engasjert seg i kamp mot en undertrykking som også rammer hundretusener i arbeiderklassen i Norge. Ulik klassebakgrunn kan ha betydning, men homokampen er et eksempel på at felles interesser på tvers av klasser har ført til en stor innsats i det som mange har opplevd som en kamp om hvorvidt livet skulle være verd å leve.

At milliardærer på WEF går inn for åpenhet og aksept av homofili, er selvsagt mye bedre enn at de engasjerer seg i undertrykking av homofili. Men deres engasjement henger sammen med at homokampen er kommet så langt en del steder at det er penger å tjene på den. Todd Sears, grunnlegger av et strategisk rådgivningsfirma som har hatt stor suksess med å engasjere en rekke av verdens ledende finansinstitusjoner i LHBT-arbeid, har til WEFs nettsider skrevet artikkelen «3 reasons why multinationals should invest in LGBT leaders».⁴ De tre grunnene han trekker fram, er:

Business: LHBT-folk er et enormt, globalt marked, som Todd Sears anslår til å være verd mer enn 3 000 milliarder dollar.

Talent: LHBT-ledere som er åpne om sin seksuelle orientering, viser et mot, en selvtillit og en selvinnsikt som er umåtelig verdifull for framsynte selskaper.

Likestilling lønner seg: Det er en mye gunstigere kursutvikling for aksjer i selskaper som er LHBT-inkluderende enn for aksjer i selskaper som ikke har markert seg slik. Det å gi LHBT-folk, kvinner og underrepresenterte minoriteter muligheter, viser seg å være svært lønnsomt. En undersøkelse som McKinsey & Co foretok i 2015, viser at selskaper som lå i den øverste fjerde-parten mht. kjønnsfordeling hadde 15 prosent større sannsynlighet for å ha høyere lønnsomhet enn gjennomsnittet for sin bransje generelt. For rasemessig mangfold («racial diversity») var tallet 35 prosent.

Splitt og hersk?

Det er de resultatene som homokampen har oppnådd i de framskredne kapitalistiske landene, som gir grunnlaget for disse tre suksesspunktene. Jeg tror at Sears har rett: Dette er de viktigste årsakene til de mest framsynte milliardærenes entusiasme. Og svært viktig: LHBT-kampens framgang oppfattes ikke som farlig for utbyttingen, tvert imot. Jeg deler ikke Pål Steigans oppfatning om at milliardærene gjør dette som ledd i en bevisst splitt-og-hersk-strategi. Men de er selvsagt opptatt av det som tjener deres egne klasseinteresser, og det er viktig at de ikke får prege innrettingen av kampen basert på disse klasseinteressene. Jo lengre vi kommer i LHBT-kampen, jo sterkere vil ulike klasseinteresser vise seg gjennom ulike syn på hva som bør være krav og innretting av kampen.

Sears går nærmere inn på hvordan selskapene bør forholde seg i land som har en anti-LHBT-lovgivning:

Leaders from multinational companies have a major opportunity to leverage their «soft-power» in countries where they operate, to help drive change locally – as evidenced by global corporate support for local LGBT equality movements in countries from the United States to Singapore.

Multinasjonale selskaper i spissen for LHBT-kampen omkring i verden, der de bruker sin «soft-power» til å forandre de enkelte landene for å fremme utbytting og egne økonomiske interesser? Gjett om det vil spre entusiasme for LHBT-saken hos arbeiderklassen i de landene der undertrykking og diskriminering ennå er knallhard. Jeg minner om at propagandaen for den USA-ledete krigen i Afghanistan bl.a. gikk ut på å stoppe Talibans grove kvinneundertrykking. Og angrepet på Irak skjedde jo for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Slik omfavnelse er ikke bare klam, den er kvelende.

Vi kan hente mye klokt hos Marx og Engels når det gjelder innsikt i de drivkreftene som driver menneskesamfunnet framover (men som vi snart skal se, var ikke alt like klokt). I forordet til Kritikk av den politiske økonomien skrev Marx i 1859 bl.a. dette:

Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men det er omvendt deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet.⁵

Tanker og analyser som var utenkelige og ikke i det hele tatt lot seg formulere på ett tidspunkt i historien, vil – basert på erfaringer og iakttakelser – kunne presse seg fram på et senere tidspunkt, når den materielle virkeligheten er endret som følge av menneskenes innsats.

Til alle tider

Det er grunnlag for å fastslå med stor sikkerhet at homoseksualitet har eksistert til alle tider. Utviklingen av naturvitenskapelig innsikt er helt knusende for forestillingen om at homoseksuell utfoldelse er «mot naturen». I 1999 utga Bruce Bagemihl boka Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity,⁶ som er blitt stående som selve standardverket om forekomsten av homoseksualitet i dyreriket. I 2006 åpnet Naturhistorisk Museum i Oslo den første utstillingen i verden med homoseksualitet hos dyr som tema. Nyere forskning har påvist homoseksualitet hos 1500 dyrearter. Den høyeste andelen som er påvist, er hos rosenkakaduen, der andelen er hele 40 prosent.⁷

Selvsagt finnes det derfor utallige eksempler opp gjennom historien på at det har eksistert homoseksuelle mennesker. Homoseksualitet er blitt håndtert forskjellig i forskjellige slags samfunn. Når vi leser beretninger om homoseksuell utfoldelse i tidligere tider, lar vi oss ofte lure til å tro at det dermed var akseptert. Vi glemmer lett at det er folk fra overklassen som har skrevet det vi leser. Som oftest er det fenomener i overklassen som er beskrevet. Situasjonen for slaver og andre undertrykte var vanligvis helt annerledes. I en del samfunn har det likevel vært rom for en slags homoseksuell identitet, men da i form av en helt sær kategori.

Det vi opplever i vår tid, har imidlertid menneskeheten aldri tidligere sett maken til. Kvinner og menn framstår som homofile i et stort mangfold, noen lever i parforhold, andre gjør ikke det. Noen kommer fra overklassebakgrunn, de fleste kommer fra helt vanlig arbeiderklassebakgrunn. Vi homofile har høyst varierende erfaringer, men vi er altså særpreget av at vi har seksuell tiltrekning og seksuelle erfaringer med vårt eget kjønn. Det er noe de fleste heterofile går glipp av. Til gjengjeld har de som oftest sine erfaringer med folk av motsatt kjønn. Det går de fleste homofile glipp av. I de senere årene er kampen i stadig større grad blitt en felles kamp med bifile og transpersoner. Det menneskelige mangfold er stort, og det er åpenbart ikke så låste og ekskluderende kategorier som mange har trodd. Folk som har heteroseksuelle samleier i vår tid strever som oftest med å sikre at det ikke skal bli barn av det. Homoseksuelle samleier blir det heller ikke barn av – uten at det krever særskilte tiltak. I vår tid framstår det som litt merkelig å hevde at det er i strid med naturens orden å drive med seksuell utfoldelse som ikke kan resultere i barn.

Karl Heinrich Ulrichs

Det er ingen tilfeldighet at den organiserte homobevegelsen har utviklet seg parallelt med at føydalsamfunnet er blitt avløst av kapitalisme Den aller første homofile som sto offentlig fram i Tyskland som forkjemper for homoseksuelles sak, var Karl Heinrich Ulrichs. Han viste stort mot ved å stå åpent fram på et stort møte i den tyske juristforeningen i 1867.⁸ Det første organisatoriske uttrykket for den begynnende homokampen kom ikke før i 1897, da den tyske Wissenschaftlich-humanitäre Komitee (WhK) ble opprettet med Magnus Hirschfeld som en drivende kraft.

Det er heller ingen tilfeldighet at i samfunn som i dag er preget av føydale forhold, har både kvinnekamp og homokamp svært dårlige kår. Under kapitalismen lever de fleste mennesker som enkeltstående selgere av arbeidskraft, og hver enkelt kan være et fullverdig samfunnsmedlem – uavhengig av familieforhold og uten å være knyttet til en føydalherre eller annen «herre». Arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen har kjempet målbevisst for å drive fram en velferdsstat og et samfunn basert på likestilling mellom kjønnene. Et helt sentralt krav er at alle skal kunne leve av eget arbeid. Det skal ikke lenger være nødvendig å ha barn og barnebarn for å sikre sine levekår ved sykdom og alderdom. For stadig færre er det viktig å ha arvinger som kan føre gården eller annet livsgrunnlag videre. En del materielle forhold som gjør det rasjonelt å undertrykke homoseksualitet, er kraftig svekket. I denne historiske fasen ligger vilkårene til rette for at lesbiske og homofile kan bli bevisste sin egen identitet og kan organisere seg til kamp mot undertrykking og diskriminering. Til syvende og sist er det vår egen kamp som er avgjørende for resultatene.

Bibelen inneholder skrifter som er 2000 år og eldre. Det finnes ikke noe menneske som lever etter Bibelens bokstav i alle forhold. Mennesker i dag avgjør hva som skal anses som vesentlig. Hva er preget av datidens virkelighet, og hva har evig betydning? Å lese 2000 år gamle bøker som autoritative kilder om homofili – bokstav for bokstav og ute av sin historiske sammenheng, er meningsløst. De kunne skrive om tempelprostitusjon og seksuelle utskeielser i den greske overklassen. Men homofilt forpliktende samliv, ansvarlig homoseksuell utfoldelse eller likestilte kvinners rettigheter anno 2016 lå langt utenfor deres begrepsverden, og var like umulig å beskrive for dem som å omtale internett og Facebook og Bybanen i Bergen. Derfor var de også ute av stand til å mene noe eller formidle et gudegitt standpunkt om disse fenomenene som eksisterer i vår tid. Dette gjelder selvsagt også den 1400 år gamle Koranen.

I 1954 gikk Bispemøtet hardt ut mot et forslag om å oppheve straffelovens forbud mot sex mellom menn:

Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting som de er […] vi står overfor en samfunnsfare av verdens-dimensjoner».⁹

På tross av slik intens motstand ble forbudet opphevet i 1972. I april i år vedtok Kirkemøtet at Den norske kirke skal få en liturgi for kirkelig vigsel av likekjønnede par. Dette er et resultat av vår – de homofiles – egen innsats. Det er et resultat av 66 års organisert kamp. Denne utviklingen har møtt motstand hos Kirkens ledere, der det likevel smått om senn har utviklet seg en erkjennelse hos stadig flere, slik at noen er blitt støttespillere. Det er en kamp som har kostet mange liv – det ligger et stort antall selvmord i kjølvannet av denne utviklingen.

I vår tid knyttes mennesker over hele kloden sammen i et omfang som aldri tidligere har skjedd. Et utslag er innvandring – også til Norge. Mange av dem som kommer, har bakgrunn fra samfunn der produksjon og tenkning ennå har sterke spor av føydale forhold. De kommer uten å ha opplevd 66 års organisert homofil frigjøringskamp. De må forholde seg til norske normer og en lovgivning preget av en prosess som de selv aldri har opplevd.

Selv i dag er homofili det største stridstemaet i kristne kretser i Norge. De mest horrible uttalelser om homofile og homofiles rettigheter kommer fra folk som har levd hele sitt liv her i landet. De er til og med representert i regjeringen, der Sylvi Listhaug uttrykker stolthet over sin og partiets innsats mot homofil frigjøring og likestilling.¹⁰ Hvordan skal vi da kunne vente at mennesker som kommer til Norge fra samfunn og kulturer der homofil frigjøringskamp ikke har forekommet, skal være fiks ferdig homofrigjorte?

Å respektere norsk lov er ikke det samme som å skjønne hvorfor den er slik. Den langvarige og seige innsatsen som har ført fram til slik lovgivning, må vi fortsette overfor dem som aldri har hatt muligheten til å oppleve denne prosessen. Vi må forstå og ha respekt for deres utgangspunkt, men ikke godta undertrykking. Kristne homofile har spilt en sentral rolle i å presse fram forståelse i kristne norske miljøer. Støtte fra oss som ikke er kristne, har vært svært viktig for dem. På samme måte må vi som ikke er muslimer, støtte homofile muslimer i deres kamp.

Ord-for-ord-anvendelse av gamle skrifter helt uten å ta hensyn til den historiske sammenhengen, har vært blant de viktigste hindrene vi har møtt i homokampen. Det gjelder ikke bare religiøse skrifter og praksis. Det går fint an å anvende gamle politiske skrifter på en tilsvarende religiøs måte, og utforme en svært skadelig politikk på det grunnlaget.

Marx og Engels var flittige brevskrivere. Der la de ut om løst og fast, med en ordbruk som av og til var så grovkornet at det kan sjokkere lesere i vår tid. Men en ting er grovt språk. Vesentlig verre er det at da de omtalte homoseksualitet, var innholdet svært nedsettende.¹¹ Engels var særlig ille. Marx og Engels kunne selvsagt ikke ane at brevene deres skulle bli utgitt i bokform og studert med lupe i ettertid. Men det unnskylder uansett ikke innholdet. Det er ingen tvil om at deres syn på homoseksualitet var helt i tråd med de rådende fordommene på den tiden, noe som også går fram av enkelte formuleringer i Engels sin bok Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse.¹²

Hvorfor skrev Marx og Engels slik?

Svaret er: De hadde ikke peiling. De hadde ikke studert temaet, og de hadde heller ingen forutsetninger for å studere det. De ga heller aldri uttrykk for å ha studert det. De var – som alle andre – på skjellsordstadiet. Homokampen var i sin aller spedeste begynnelse, og den omfattet svært få utenom den modige Karl Heinrich Ulrichs, som sendte sine pamfletter til en hel del mennesker, også til Marx og Engels. Men Ulrichs ble jo ansett for å være mer eller mindre gal.

Engels skrev likevel noe i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse som faktisk var gjennomtenkt, og som var en viktig oppsummering av hans studier om bokens tema. Når han skal konkludere bokens hovedkapittel om familien, skriver han¹³:

Men hva vil så komme til? Det kommer til å avgjøres når en ny slekt er vokst fram: en slekt av menn som aldri i sitt liv har vært i den stilling at de kjøpte seg en kvinne i kraft av penger eller andre sosiale tvangsmidler, og en slekt av kvinner som aldri har vært i den stilling at de enten ga seg til en mann av noen annen grunn enn virkelig kjærlighet, eller nektet å gi seg til den mann de elsket av frykt for de økonomiske følgene. Når en slekt av slike mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum. (Min utheving, TD)

Det siste sitatet er det sjelden referert til. De fordomsfulle og nedsettende uttalelsene om homoseksualitet er det derimot en del som legger vekt på – helt i tråd med f.eks. kristne fundamentalisters bruk av bibelsitater. Det verste er når det sludderet de skrev, faktisk legges til grunn for aktuell politikk av «marxister». Men det brukes også av andre, som på den måten får Marx og Engels til å framstå som duster, slik at man heller ikke skal behøve å ta alvorlig deres epokegjørende skrifter om bl.a. politisk økonomi og om de grunnleggende utviklingslovene for menneskesamfunnet, som de faktisk hadde meget gode forutsetninger for å studere.

Fråsegna

Et tragisk eksempel på dogmatisk bruk av Marx og Engels så vi da AKPs partiledelse på tampen av 1974 sendte ut det famøse «Framlegg til fråsegn om homofili». Det omtalte homofili som «eit seksuelt avvik med røter i samfunnsmessige og sosiale tilhøve». Det uttrykte full støtte til den fortielsen og undertrykkelsen som foregikk i land som Kina og Albania. Utspillet ble opplevd som et dolkestøt i ryggen på oss som var aktivister i homokampen, og i fem år forgiftet det debatt og holdninger til homofili i partiet. Det ble i 1979 trukket tilbake med en tilhørende beklagelse fra partiledelsen. Det er viktig å understreke at det både før og etter denne femårsperioden var et aktivt støttende miljø som dominerte partiet, men i ettertid er det dette grovt feilaktige utspillet som er blitt husket. Det splittet og svekket kampkraften til den revolusjonære bevegelsen. Det skadet AKPs gjennomslagskraft og organisering også på helt andre områder i klassekampen. Folk vendte seg vekk. Å støtte opp om folkelig engasjement også på områder som mobiliserer på tvers av klassene, er faktisk viktig – og ikke noe blindspor.

På de fleste områder av LHBT-kampen synes jeg at FRI (tidligere LLH) fremmer gode og viktige krav. Det har vært helt riktig å utvide perspektivet på kampen ved å inkludere bifiles, transpersoners og interseksuelles krav.¹⁴

Men det finnes også viktig uenighet i LHBT-kampen i Norge. Ulike linjer kommer bl.a. til uttrykk i et sterkt økende press for å legge kapitalismens vare- og markedssynsvinkel til grunn for kampen. Kjøpekraftige homofile menn kan f.eks. skaffe seg barn gjennom surrogati, der kvinner lar kroppen sin bli brukt til barneproduksjon for disse mennene. Det ytrer seg også gjennom krav om alminneliggjøring av prostitusjon, krav om fjerning av sexkjøpsloven, bruk av ord som «sex-arbeid», og forslag om innføring av bordeller for omsetning av «seksuelle tjenester»¹⁵.

Et felt som har mindre plass enn det burde ha i LHBT-kampen i Norge, er rett og slett kamp for at alle skal ha en selvstendig plattform økonomisk og sosialt i samfunnet. Det betyr f.eks. at alle – også enslige kvinner – skal ha råd til å bo og leve også i større byer, noe som i virkeligheten har meget stor betydning for LHBT-folks livsutfoldelse. Det samme gjelder kravet om en pleie- og omsorgssektor som er så god at alle voksne mennesker er uavhengige av slektningers omsorgsinnsats (som svært ofte faller på kvinner i slekten). Dette er krav som er viktige i klassekampen generelt, men som også står helt sentralt som fundament for utviklingen av LHBT-kampen.

Det er en fatal misforståelse å tro at homokampens framgang betyr at den nå kan prioriteres lavere. «Homo» er et av de vanligste skjellsordene blant ungdom, mye mer vanlig enn før, da homofile var usynlige. Holdningene i innvandrermiljøer er ofte svært dårlige, noe som er helt naturlig siden de altså mangler erfaringene fra 66 års organisert homokamp. Samtidig blir mennesker som flykter til Norge på grunn av kjønnsuttrykk eller seksuell orientering, dårlig behandlet av norske myndigheter, og mange avvises på grunnlag av et syn om at de ikke vil bli fysisk angrepet hvis de holder sin seksuelle orientering hemmelig.¹⁶

Det er viktig å forstå at kampen mot undertrykking av LHBT-folk må føres igjen og igjen. I virkeligheten er homokampen bare ført hos en ganske liten del av jordens befolkning. Milliarder i Kina, India, Pakistan, Indonesia, Latin-Amerika, Afrika, Øst-Europa mm vil kreve sin selvsagte rett til å være med på å bestemme og etter hvert få gjennomslagskraft i verden. Derfor er det i vår egen interesse – kanskje av livsviktig betydning for oss – at vi bidrar til å spre denne kampen til andre miljøer, til andre kulturer og religioner, til andre deler av verden. Og de som er så modige her i landet at de går i spissen i miljøer der homofil frigjøring er et ukjent begrep, må vi støtte på alle mulige måter.

Noter:

1. http://steigan.no/2016/03/05/hvorfor-er-milliardaerene-sa-opptatte-av-kjonn-og-legning/
2. Jeg bruker stort sett «LHBT-kampen» om den kampen som føres nå og framover. Den kampen som har vært ført, har først og fremst vært en «homokamp». «Homofili» er et begrep som hovedsakelig har vært brukt i Norge. Begrepet skulle markere at det dreier seg om noe mer enn seksualitet i snever forstand. Internasjonalt har «homoseksualitet» også dekket det vi i Norge omtaler som «homofili».
3. Sam Gindin, «Kapitalismen varer ikkje evig», i Tidsskriftet Rødt! nr. 2A/2016. s. 23–24.
4. https://www.weforum.org/agenda/2016/03/why-multinationals-should-invest-in-LGBT-leaders/
5. Karl Marx, «Forord til Kritikk av sosialøkonomien», sitert fra Karl Marx, Verker i utvalg 2. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax Forlag, Oslo 1970, s. 217
6. Bruce Bagemihl, Biological Exuberance – Animal Homosexuality and Natural Diversity, St. Martin’s Press, New York 1999
7. Museumsnytt nr. 4/2006, side 18-19
8. Hubert Kennedy, «Karl Heinrich Ulrichs. First Theorist of Homosexuality», i Vernon Rosario (ed.), Science and Homosexualities, Routledge, New York 1997, s. 26–45.
9. Se f.eks. i Skeivt Arkiv: https://www.facebook.com/skeivtarkiv/posts/501324333379052
10. Se bl.a. http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=16749
11. Marx og Engels omtalte homoseksualitet med ulike uttrykk i brev 23.07.1868, 26.09.1868 og 17.12.1869 fra Marx til Engels, brev 21.07.1868 og 22.06.1869 fra Engels til Marx og brev 08.02.1890 og 11.02.1891 fra Engels til Friedrich Adolph Sorge
12. Friedrich Engels, Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Forlaget Ny Dag, 2. utg., 3. opplag, Oslo 1976, s. 68 og 72. Originalen skrevet på tysk 1884
13. Samme, s. 85–86
14. Interseksualitet skiller seg fra transbegrepene fordi dette ikke dreier seg om opplevelse av kjønnsidentitet, men betegner personer som har kropper med både mannlige og kvinnelige kjønnskarakteristika.
15. Trykket for å legalisere surrogati skjer nå mest gjennom å foreslå såkalt «altruistisk surrogati», men også kommersiell surrogati foreslås av bl.a. Unge Venstre, se http://www.ungevenstre.no/politikk/unge-venstres-politiske-plattform, s.14. Se også fellesutspill av UH, FpU og UV 11. juli 2016 http://www.aftenposten.no/norge/politikk/Presser-pa-for-a-fa-Regjeringen-til-a-fjerne-forbudet-mot-a-kjope-sex-588314b.html
16. Se f.eks. justisminister Knut Storbergets svar på spørsmål fra Geir Jørgen Bekkevold (Krf) 18.11.2009: https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2009-2010/091118/ordinarsporretime/8/

Intro:

Vi lever i et jordisk paradis, stapper i oss hummer og laks og helstekte lam og tømmer i oss amarone og cava og proseco, mens flatskjermene fyller stuene våre med knivskarpe bilder av vettskremte og utsulta medmennesker på desperat flukt fra krig, terror, sult og fornedring.

Vi ser endeløse rekker av nedkjørte mennesker kjempe seg inn i Europa, i en desperat jakt på brød, trygghet og en hverdag uten tønnebomber og snikskyttere, vi ser at de bærer med seg sine små eiendeler i en bylt på ryggen, vi ser angsten i deres øyne og vi ser deres døde barn flyte i land på strendene i Hellas og Italia.

Vi lever i et jordisk paradis, vi veit at hjertet sitter på venstre side og vi veit at vi må hjelpe, når vår neste og hennes barn banker på vår dør og ber om husly og smuler fra vårt bord.

1.vers:

Men noen lukker sitt hjerte og vil ikke hjelpe.
Noen har hjertet i en pose på magen.
Noen har ikke hjerte og stemmer på Hagen.
Noen vil ha Edens Hage helt for seg selv.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

2.vers:

Noen bygger murer og lar tornehekken gro
Noen frykter svartinger og voldtar deres barn.
Noen kaster brannbomber hvor tyrkere bor.
Noen knytter neven sin og slår og slår og slår.

Ref:

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue,
men vi låser vår dør.

3.vers:

Vi har hjerte. Vi har ord. Vi gir aldri opp.
Vi er mange. Vi har ord. De har bare hat.
Vi må skape sterke bånd av solidaritet.
Våre hender åpner seg og tar imot din hånd.

Det er kaldt i Europa
og det snør og det snør.
Det er varmt i vår stue.
Vi må åpne vår dør.

Alf Henriksen

Då Marx sa dei kjende orda om at filosofane hadde tolka verda, men at poenget var å endre ho, då hevda han at det ikkje var nok å drøyme om ei anna verd, eller å forstå korleis ting hang saman her og no.

Framfor alt gjaldt det å forstå kven som var hovudkrafta i denne endringa av verda.

For Marx var denne krafta arbeidarklassen.

Sam Gindin var forskingsdirektør i Canadian Auto Workers frå 1974–2000, og er no assisterande professor ved York University i Toronto. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, nr 14. Omsett av Gunnar Danielsen.

Gapet mellom dei faktiske behova til arbeidarane og liva dei reelt levde – mellom ønske og røyndom – gav arbeidarane interesse av radikale endringar, mens plassen dei hadde i produksjonen gav dei makt til å handle.

Marx og Engels hevda at den grunnleggande motseiinga i kapitalismen var at når kapitalistane samla arbeidarane for å auke profitten, då opna dei for at arbeidarane skulle oppdage sitt eige potensial. Kapitalismen skapte sine eigne gravleggarar.

Men det som ikkje vart lagt nok vekt på, var at det også var motseiingar i arbeidarklassen. Desse motseiingane motarbeidde det revolusjonære potensialet til klassen, og underminerte til og med klassens evne til å forsvare seg. Same kor samansveiste arbeidarane kunne vere på ein arbeidsplass, så var dei spreidde ut over arbeidsplassar, og som klasse lagdelte etter inntekt. Dessutan lærte dei daglege erfaringane dei kor avhengige dei var av kapitalen. Arbeidsgivarane skaffa kvar for seg sin eigen arbeidskraft, styrte teknologien med vitskaplege metodar, hadde dei nødvendige banda til finanskapitalen, leverandørar og marknader. Og nettopp arbeidsvilkåra, den låge lønna og dei utrygge jobbane, pressa arbeidarane til å tenke umiddelbare forbetringar, ikkje endringar på lengre sikt.

Fagforeiningar vaks fram for å ta seg av arbeidarane sine interesser, og med vekta dei la på solidaritet, vart dei eit motmiddel til kapitalens press for at arbeidarklassen skulle vere fragmentert, avhengig, og tenke kortsiktig. Men fagforeiningar er i botnen ikkje klasseorganisasjonar, men organisasjonar for særgrupper. Dei representerer spesifikke grupper arbeidarar som arbeidsgivaren har samla, og spesifikke gruppekrav, ikkje interessene til arbeidarklassen som eit heile. Det eksisterte sjølvsagt tidspunkt tidlegare, då dei vaks fram, der desse særdraga flaut over i breiare klassekrav, og mobilisering av heile samfunn. Men sjølve suksessen til fagforeiningane gav dei særeigen institusjonell base og forsterka særgruppepreget.

Utan ein visjon som omfatta heile arbeidar-klassen, og utan eit mål om å utvikle arbeidar-klassens evne til å demokratisere økonomien og samfunnet, vart fagforeiningane reint instrumentelle organisasjonar. Det vil seie at dei såg på det indre livet sitt som eit pragmatisk byttehandel mellom aktive leiarar og passive medlemmer. Leiarane leverte tenester og fordelar, grasrota betalte kontingent. Slike organisasjonar er særleg utsette for hestehandling frå topp til botn, og byråkratisering.

Under dei spesielle vilkåra på 1950- og 1960-tallet vann arbeidarklassen framgangar trass i desse avgrensingane. Mykje av dette kom jamvel større delar av befolkninga til gode. Men militante arbeidarar seint på 60-tallet bidrog til å presse profitten ned, og til inflasjon, som i sin tur førte til økonomisk krise. Ute av stand til, og utan vilje til, anna enn å kjempe for snevre økonomiske krav – utan å krevje kontroll over prisar, investeringar og kapitalflyt – vart fagforeiningane sårbare for aggressive motangrep frå staten. Som Eric Hobsbawn konstaterte om britiske fagforeiningar: «då arbeidarrørsla avgrensa seg til å bli ei pressgruppe for særgrupper av industriarbeidarar, som i Storbritannia på 70-tallet, mista ho både evna til å kunne bli eit senter for allmenn mobilisering av folket, og kunne gi håp for framtida.»

Åtaka på arbeidarrørsla blir vanlegvis knytt til Reagans og Thatchers konservatisme. Men det var demokraten Jimmy Carter som starta dereguleringa av fly- og lastebilindustrien, og som fekk Paul Volcker til å styre sentralbanken. Og i Storbritannia var det statsminister James Callaghan frå Labour som opna døra for thatcherismen ved å erklære at keynesianismen var død. Det var ikkje politikken som blei gjennomført etterpå, kalla nyliberalisme, som skapte ein veik arbeidarklasse. Det var tvert imot slik at denne politikken avdekka eksisterande svake sider i arbeidarrørsla, og gjorde eliten tryggare på at dei kunne utnytte desse lytene som hadde eksistert lenge.

Det som skjedde, fekk konsekvensar for arbeidsfolk langt ut over individuell levestandard. Frustrasjonen over innstrammingane førte ikkje til radikalisering, men auka bare presset for å halde forbruket så høgt som råd i arbeidarklassefamiliane. Utan kollektive løysingar fann dei andre måtar å forsørgje seg på, som fekk djupe konsekvensar og underminerte arbeidar-klassen som ein opposisjonell klasse. Familiemedlemmer jobba fleire timar, studentar tok heiltidsjobb, og ungdom flytta heim for å spare til huslån eller buffer til ei uviss framtid. Skattekutt vart sett jamgodt med lønnsauke, jamvel når dei uunngåeleg førte til velferdskutt, og oppgang på børsen blei heia fram fordi aksjekursar avgjør framtidig pensjonsnivå. Truande miljøproblem vart sett til side for meir umiddelbare problem. Gjelda auka og bustadene blei aktiva som skulle sikre framtida.

Det ironiske resultatet av desse overlevingsstrategiane var at dei bidrog til å reprodusere den same individualistiske ny-liberale tidsånda som hadde skada levekåra til arbeidarklassen så hardt. Som Mimmo Porcaro oppgitt merkar seg: «dess meir klasse avgjør liva til folk, dess mindre ser folk på seg sjølve som medlem av ein klasse.» Når streikevakter og gatedemonstrasjonar betyr mindre, så svinn solidaritet og evna til kollektiv kamp. Nyliberale endringar introduserte på nytt det harde arbeidarklasselivet og forsterka det. Det fekk den kjente bilarbeidaren Gregg Shotwell i USA til å erklære: «Me er alle vikarar. Me er alle fråtatt røysteretten. Me er alle immigrantar i landet me vart fødde i.» Desse endringane øydela i tillegg nabolag der klasseidentitet hadde utvikla på tvers av alder, og dei spreidde arbeidarane til fjerne utkantar heime og i utlandet.

Og då arbeidsmarknaden vart liberalisert for å spegle «marknadsverdiar» og velferdstiltak underminerte, auka forskjellane ikkje bare mellom dei rike og resten, men au innanfor arbeidarklassen. Det forverra interne spenningar og splittingar. Relativt godt stilte arbeidarar likte ikkje å betale skatt av surt tente pengar for å betale velferdstiltak, mens trygdemottakarar og arbeidslause var bitre på fagforeiningane som ikkje brydde seg om dei.

Intensivert konkurranse fortel ei liknande historie. Konkurranse kan øydelegge enkeltbedrifter, men nettoeffekten for kapitalen er å konsentrere og styrke han som klasse. Verknaden for arbeidarane er heilt annleis: sjølv om enkelte arbeidarar kan ha fordelar, svekker konkurransen hovudvåpenet arbeidarane har – deira solidaritet – og svekker dei dermed som klasse.

Det me må forstå i kjølvatnet av det historiske nederlaget i revolusjonane i 1848, er at det skjedde ei endring i den vekta Marx la på å endre og ikkje bare tolke verda. Marx hadde vore for optimistisk, og desse knuste forhåpningane førte han tilbake til at det var viktig å forstå verda som grunnlag for å endre ho. Denne jakta på ei historisk materialistisk forståing dominerte resten av livet hans. I lys av våre eigne nederlag, er det like avgjørande med eit djupare innsyn i verda me står framfor. Det følgande er meint å fremme slike refleksjonar og diskusjonar.

1. Nyliberalismen er bare kapitalismen som er tilbake på sporet igjen. Det er dei gylne etterkrigsåra som er avviket, og det er ingen veg attende.

Som ideologi passer nyliberalismen tida-utan-alternativ så godt fordi presset for å gjøre alt avhengig av marknaden verkar til å avpolitisere det sosiale livet. «Marknaden tvang oss til det» blir ei nasjonal orsaking, og kapitalismen-med-menneskeleg-ansikt frå etterkrigstida er erstatta av ein kapitalisme utan ansikt i det heile. Adolph Reed har sagt at nyliberalismen «bare er kapitalismen som har frigjort seg frå motstand frå arbeidarklassen». Det viktige i Reeds konsise karakteristikk er at han tar oss bak diskurs, ideologi, og til og med politiske program, til å vurdere nyliberalismen som ei djuptgripande endring i styrketilhøvet mellom sosiale krefter.

Slik kan ein forstå at opphavet til nyliberalismen ikkje er at dei kapitalistiske elitane brått er blitt gjerrige, men er svaret desse folka gir på ei krise dei ikkje kan ignorere. Det kapitalistiske svaret på krisa på 70-tallet, då etterkrigsveksten var uttømt samtidig som militante arbeidarar skvisa profitten, var meir kapitalisme. Kapitalistiske statar, leia av USA, gjekk med faste steg til det Greg Albo har kalla «eit nytt sosialt styre-sett», eit «klasseprosjekt» med drastisk endra sosiale tilhøve og sosiale institusjonar, for å støtte kapitalakkumulasjonen og gi nytt liv til profitten.

Det er freistande å sette nyliberalismen opp mot velferdsstaten frå etterkrigstida og gå tilbake til fortida. Men slik nostalgi viser drastisk senka håp for framtida. Same kor positiv velferdsstaten var (og mykje var svært bra), så har han ei tvilsam historie når det gjeld kvinner, klasseskille, skjult fattigdom og kolonialisme. I alle tilfelle ville forsøk på å gå tilbake til denne typen velferdsstat utløyse dei same motseiingane som førte til åtaka på han. Og sjølvsagt ville det å gå tilbake i tid bety ei radikal avdekking av dei dramatiske endringane som har skjedd etterpå, med globalisering, finans og statens rolle. Dette veit dei kapitalistiske elitane svært så godt. Sjølv om kapitalen tidlegare var interessert i eit midlertidig kompromiss med arbeidarane, er det i dag absolutt det dei minst kan tenke seg, og det er ikkje eit sosialt grunnlag for ein ny «sosial kontrakt».

Dessutan finn ein sentrale band mellom velferdsstaten og nyliberalismen om ein ser nærare på det. Det var i dei gylne etterkrigsåra at byggeklossane til nyliberalismen først utvikla seg: satsinga på frihandel, eksplosjonen i multinasjonale selskap, den raske utviklinga av finanssektoren som støtte for desse selskapa, men au veksten i bustadlån og pensjonsfond i arbeidarklassen. Og det var i denne perioden produktivitets-tenkinga (prioritere produktivitetsauke bytta mot privat konsum) marginaliserte meir radikale idear om demokratisk kontroll over produksjonen og sosial utjamning. Det nederlaget, og innsnevringa av perspektivet og kampevna det førte til, gjorde arbeidarrørsla særleg sårbar for framtidige nyliberale åtak.

Poenget er at å konfrontere nyliberalismen inneber meir enn moralske motargument, eller ein lettvinn tilbakegang til ei meir tolerabel fortid. Det inneber å ha eit klart alternativt syn, og å utvikle tilsvarande sosial makt for å utfordre ikkje bare filosofien, men kjernestrukturen i «den reelt eksisterande kapitalismen».

2. Ikkje peik ut finans. «Produktiv kapitalisme» er ein like stor del av problemet som den «spekulative».

Blant aktivistar er det bare «finansialisering» som er eit verre skjellsord enn nyliberalisme. Som frittflytande, abstrakt kapital, blir finans sett som spekulativ, parasittisk, og på kant med «verkeleg» produksjon. Mykje er sant nok, men om finans er så kontraproduktiv og har gjort så mykje skade – særleg under dei siste krisene – korfor har ikkje andre kapitalistar slutta seg til åtaka på finans? Korfor har det ikkje oppstått splitting innanfor kapitalen?

Svaret er bare delvis at mange av desse andre kapitalistane også er finansialiserte. Viktigare er det at sjølv der det ikkje er tilfelle, så har kapitalistar utanfor finanssektoren forstått at han er ein viktig for deira eigen suksess. Finans har ikkje bare forsynt næringslivet og forbrukarane det treng med låg rente; dei står heilt sentralt i den nyliberale omstruktureringa. Finans omfordeler kapital dit han er mest profitabel, tvingar fram nedlegging av fabrikkar marknaden ser som ineffektive, og gjennom venture-kapital stør dei utviklinga av høgteknologiske selskap.

Sjølv om derivat har auka den innebygde risikoen i kapitalismen som eit heile, så har operasjonar i slike marknader vore særleg viktige for at selskapa har kunna takla vekslande valutakursar, rentenivå og politiske endringar. Utan denne typen vern – eller utan billig transport – hadde ikkje globaliseringa vore på dagens nivå. Endeleg har finansmarknadene spelt ei avgjørande imperialistisk rolle. Finans hentar inn sparepengar til USA, slik styrkar han USA i rolla som øvste leiar for verdskapitalismen.

Poenget er sjølvsagt ikkje å forsvare finanssektoren, men å understreke at han ikkje eksisterer skilt frå kapitalismen. Det irrasjonelle i finans er det irrasjonelle i kapitalismen. At kapitalismen har gjort ein så ekstremt anti-sosial sektor så viktig for seg sjølv, er ein del av årsaka til at han er eit slikt forkasteleg sosialt system.

Problemet er ikkje at finans er dysfunksjonell innanfor kapitalismen, men at han samtidig som han leverer viktige tenester, gjør kapitalismen ekstremt ustabil. Mange er uroa og vil redusere dette problemet, men dei når ikkje fram fordi eliten i statsapparat og næringsliv er redde for at reguleringar kan underminere det finanssektoren tilfører kapitalismen.

3. Globalisering er ikkje Pandoras krukke. Og globaliseringa betyr ikkje at det er «for seint» med politiske tiltak for å få nakketak på kapitalen.

Globaliseringa er tredje beinet i ein mektig triade, saman med nyliberalismen og finansialiseringa. Utan at det er lagt til rette for frihandel og fri kapitalflyt i kvar enkelt stat blir det ikkje noka globalisering. Frå eit slikt perspektiv dreidde framveksten av nyliberalismen seg i stor grad om å etablere heimlege vilkår for blomstrande akkumulasjon på globalt nivå. Samtidig førte fokuset på nyliberalismen til at faren for splittingar mellom kapitalistiske statar vart kanalisert til eit felles åtak på arbeidarklassen i kvart enkelt land. Det som derfor skil den nyliberale løysinga i krisa på 70-tallet og depresjonen i 30-åra, er at internasjonaliseringa av kapitalismen vart avbrote i 30-åra, mens ho akselererte siste gongen. Det gjaldt også i den siste krisa, der nyliberalismen var ført vidare saman med frihandelen, og alle tankar om kapitalkontroll vart stansa raskt.

Som nyliberalismen er ikkje globaliseringa uunngåeleg, men eit medvite «klasse-prosjekt». Sjølv om kapitalismen som Manifestet seier er kjenneteikna av at «Over alt må det [borgerskapet] slå seg ned, over alt sette seg fast, over alt knytte forbindelser» (Sitert frå: https://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/index.htm), så er tanken om friksjonsfri global kapitalismen langt frå uunngåeleg, det såg faktisk umauleg ut heile første halvdel av 1900-tallet. Den globale kapitalismen var delt i rivaliserande sfærar, og kapitalistisk internasjonalisme vart blokkert av to verdskrigar, og proteksjonismen frå depresjonstida. Den endelege renessansen for globaliseringa skjedde ikkje spontant, men som resultat av statens rolle, og framfor alt staten i USA.

4. Motsett det me blir fortald, speler enkeltstatar ei større rolle i global ekspansjon enn nokon gong før.

Statar blir ofte sett som offer for globaliseringa, der internasjonalt press avgrensar sjølvstyret. Eller det blir sett opp ei motsetning mellom økonomisk aktivitet på globalt og på nasjonalt nivå, der dei multinasjonale selskapa har «sleppt unna» staten. Men som Leo Panitch har framheva, motsett av å vere offer for globaliseringa er statane i det store og heile dei som har forma ho. Statane har mobilisert befolkninga til å godta globale reglar, og etablert institusjonane som gjør globaliseringa mauleg.

Som ein del av den globale kapitalismen har statane blitt «internasjonalisert»: dei har tatt ansvar innanfor sine område for å støtte oppunder all kapitalakkumulasjon, både for innanlandsk og utanlandsk kapital. Og langt frå å bli mindre avhengig av staten, har selskapa blitt avhengig av staten i mange land.

Det som forvirrar her, er at statar og marknader blir sett som motsetningar når dei i røynda er gjensidige partnarar. Marknader kan ikkje eksistere utan statar, ikkje bare på grunn av behovet for fysisk infrastruktur, men for å handheve eigedomsrett, opprette eit rammeverk for kontraktar, handtere klasserelasjonar, og ta fatt i dei motsetningane og krisene som marknadene nådelaust skaper. Liberaliseringa av finansmarknaden i USA førte til dømes til dramatisk auke i reguleringsbyråkratiet for å legge til rette for denne liberaliseringa og kompleksiteten som følgde med. Selskapa kan unngå å sjå skogen for bare tre når dei fokuserer på eigen konkurranseevne og profitt, og er slik avhengige av staten til å ta opp, vere mellomledd for, og jamvel forme overordna kapitalistiske interesser. Og kapitalistiske statar er sjølvsagt avhengige av marknadene for å skape jobbar og skatteinnbetaling så dei kan reprodusere og legitimere seg sjølve.

Denne forvirringa om tilhøvet mellom stat og marknad gir au misoppfatninga om at den nyliberale globaliseringa fører til «svake» statar. Men det som har skjedd, er at nyliberal globalisering har omstrukturert staten, ikkje svekka han. Det er for eksempel heilt absurd å snakke om at staten i USA er veik gitt det aggressive militærapparatet, korleis han trenger inn i privatlivet på alle område, og sentralbankens rolle som garantist for finanssystemet.

Staten i USA har au omfattande ansvar for å skape arbeidsmarknader, påverke investeringsklimaet, oppmuntre forskingsevna i industrien og så vidare. Om fridom har gått tapt, så er det ikkje staten, men folket som har mista påverknad, når statane har sett lovgivande organ utanfor sentrale administrative vedtak – dei mest markante eksempla er pengepolitikken og handelsforhandlingar.

5. USA-imperialismen bleiknar ikkje

Elitane rundt i verda vil framleis ha USA til å vise vegen for dei herskande klassane i verda.

Det amerikanske imperiet er unikt. Alt etter første verdskrig var USA den dominerande økonomiske makta i verda, og den største kreditoren. Men som andre statar var han primært opptatt av eigne interesser, og tok ikkje på seg å halde den globale kapitalismen på sporet. Det endra seg med erfaringane frå depresjonen og andre verdskrig. Den amerikanske staten forstod at ustabile internasjonale forhold, der nasjonalisme kunne avgrense det økonomiske handlingsrommet, truga den amerikanske kapitalismen ikkje bare ute, men også heime.

Framgang for amerikansk kapitalisme var derfor avhengig av framgang for kapitalisme internasjonalt. Ut over spørsmålet om eigne interesser, var det spesielt viktig at då krigen slutta, hadde staten og kapitalen i USA utvikla administrativ og økonomisk evne til å støtte oppretting og styrking av kapitalisme på verdsbasis, og i krisetider reprodusere han.

Det spesielle med USA-imperialismen er korleis han er eit spesifikt kapitalistisk, uformelt imperium. Det britiske imperiet likna på enkelte område, men USA tok det til nye høgder. Ulikt tidlegare imperium opererte dei i hovudsak gjennom suverene statar og ikkje koloniar, og primært gjennom marknader og ikkje direkte styre – sjølv om militærmakta aldri var langt unna. Det gav den amerikanske staten eit visst anti-imperialistisk truverd etter andre verdskrig, då dei støtta opprettinga av sjølvstendige statar i tidlegare koloniar. Støtta dei gav til å spreie kapitalismen innebar nye konkurrentar, men det at dei opererte gjennom suverene statar og marknader, førte til at mange av konkurrentane vart integrert i den globale kapitalismen.

Denne nye typen imperialisme førte til mindre rivalisering mellom ulike imperialist-makter. Uansett motseiingar som måtte bryte ut mellom kapitalistiske statar, så dreier dei seg aldri om å utfordre leiarskapen til USA. Den felles oppfatninga er at den «absolutt nødvendige» rolla til USA er til felles beste, for alle. Den strukturelle integrasjonen av andre statar viste seg då somme av dei aktivt søkte opptak i den USA-leia ordenen – det Geir Lundestad kalla «empire by invitation». I andre tilfelle, som med Tyskland og Kina, var det rett nok kritikk av USA. Men det var ikkje kritikk av USA-imperialismen, men kritikk for å halde den amerikanske staten til sitt ansvar som imperialist.

Denne knyttinga til andre statar og lunefulle marknader skaper uunngåeleg kriser. Den amerikanske staten kan ikkje alltid hindre dei (å vere leiande kapitalistisk stat gjør deg ikkje allmektig), og ettersom ein måtte godta denne avgrensinga, blei «hindre kriser» bytta ut med det meir praktiske «avgrense kriser». Det at slike kriser stadig dukkar opp igjen, særleg den noverande finanskrisa som først braut ut i USA, har styrka oppfatninga om eit USA i tilbakegang. Etter enkelte mål er det sjølvsagt sant at landet reint kvantitativt ikkje er så dominerande som det for eksempel var etter andre verdskrig. Men det er ein for økonomistisk målestokk. Det er viktigare at det materielle grunnlaget for USA-imperialismen framleis er der, gjennom kommandohøgdene i den globale økonomien. Og når det gjeld krisehandtering som avgjørande faktor, så har verda først og fremst sett sin lit til at den amerikanske staten skal redde finanssystemet og hindre proteksjonismen i å vende tilbake.

6. Frykt for miljøkrise eller økonomisk kollaps gjør ikkje folk til sosialistar på magisk vis.

Me må bygge store, demokratiske organisasjonar som direkte utfordrar statsmakta.

Stadige erklæringar om at ei avgjørande krise er rett rundt hjørnet kan skape blest, men er skadeleg som organisasjonstaktikk. Ei økonomisk krise kan skremme folk og få fram deira mest konservative instinkt. Det kan senke forventningane og få folk til å lengte etter tida før krisa (same kor mykje dei har kritisert ho tidlegare), håpe desperat på å lappe på, ikkje erstatte eller jamvel markant endre kapitalismen. Me kan ikkje stole på at kriser skal gjøre det politiske arbeidet for oss. Om me meiner at kapitalismen er eit system som hindrar menneskeleg utvikling, då er utfordringa å overbevise folk om at kapitalismen er problemet sjølv når han fungerer som best.

Ein liknande tendens er miljø-katastro-fismen. Sant nok må me ta klimakrisa alvorleg og møte ho. Men erklæringar om at verdas ende bare er tiår unna om ikkje kapitalismen blir endra radikalt, kan bare forsterke kjensla av at me er fortapte og ikkje kan gjøre noko med det. Eller at folk når dei ikkje har alternativ, hoppar på bedragerske marknadsbaserte «løysingar» som blir presenterte som raskare, meir praktiske og mindre risikable.

For å møte miljøkrisa ville det vore mykje meir fornuftig å knytte miljøkrisa til ein breiare kamp som omfattar omfordeling av inntekt og formue for å få til ei likare fordeling av kostnadene ved miljøkrisa; eit skifte i fordelinga mellom individuelt forbruk av varer og kollektive tenester; utvikle offentlege rom og hardt tiltrengt fornying av infrastruktur (medrekna kollektivtransport); omlegging av brukbare produksjonsanlegg som marknaden har lagt ned til produksjon av samfunnsmessig nyttige og miljømessig nødvendige produkt og tenester. Eit slikt opplegg ville også knytte miljøkrisa til det openbare behovet for demokratisk planlegging, og kunne i tillegg starta diskusjonen om å gjøre private bankar til offentlege tenester, og sikre finansiering av det som er nemnt ovanfor.

Likeins er det med den manglande interessa for – og jamvel fiendtlege haldninga til – at ein i politikken i siste instans må sikte mot statsmakt. Det hindrar oss i å konfrontere makta der ho er mest konsentrert, og tenderer mot å protestere mot kapitalismen, ikkje erstatte han. Det dreier seg ikkje om å ta over ein kapitalistisk stat og administrere han som best me kan (eit prosjekt det er all mauleg grunn til å møte med skepsis), men å demokratisere statlege institusjonar i djupaste forstand. Det vil sei å sjå for seg og kjempe for ein stat der hovudfunksjonen er å støtte og utvikle kollektive evner for å demokratisere økonomien og alle sider av liva våre, nasjonalt, regionalt og på lokalt nivå.

Opposisjonelle rørsler som har dukka opp den siste tida, er ikkje homogene, men dei ser ut til å ha visse viktige haldningar felles, i politikken og sambandet dei ser mellom mobilisering og organisering. Det er så visst mykje ein kan rose dei for. Dei har fått nye generasjonar inn i politikken, vist at kreative og dristige aksjonar kan treffe ein nerve i folket, dei har våga sette klassepolitikk (sjølv i umoden form) på sakslista. Dei har reist rettmessig kritikk av dei ulike retningane i den gamle venstresida. Men om desse lovande kimane blir sett fram som sjølve politikken, og om nye sosiale medium skal vere måten å organisere på og ikkje eit nyttig verktøy, då er me på eit blindspor.

Som Alfredo Saad-Filho har konstatert, så er måten desse rørslene glorifiserer spontanitet og fragmentering på, ubehageleg nær å spegle nyliberalismens kjør for friare marknad, individualisme, og ein ustabil arbeidsstyrke utan røter. Det som ligg under ein slik politikk, synest å vere ei oppfatning om at radikal endring vil komme som resultat av akkumulerte protestar, og dermed tenker dei lite på å utvikle ein djupare analyse av det som skjer, dei nødvendige strategiane for å takle skiftande tilhøve eller politiske program som kan gi litt samanheng til radikaliseringsprosjektet, og nå verkeleg breitt. Når Occupy frå starten nekta legge fram eit program, var det ein taktisk genistrek fordi det innebar at det var systemet som eit heile som var problemet, ikkje eit spesifikt spørsmål. Men når det gjaldt å bygge ei rørsle på lengre sikt, vart dette avslaget snart ein alvorleg hemsko.

Denne mobiliseringsmåten gir lite entusiasme for faste organisasjonsstrukturar. Rørsla kan få folk på gata, men kan ikkje organisere dei til å bygge og halde liv i stadig sterkare kollektiv makt. Utan slike strukturar blir demokratiet redusert til diskusjonsmåtar, ikkje felles semje. Strategiske diskusjonar bli marginalisert. På det beste blir det sekundært å konsolidere framgang eller trekke lærdommar av feilsteg.

Flat struktur hindrar resolutte kollektive aksjonar, og permanent protest tar over for ein politikk for endring. Utfordringa med å skape og spreie kollektiv sjølvtillit og evne til strategisk tenking, å dele kunnskap breitt, bygge alternative politiske institusjonar, og å handle blir marginalisert.

7. Det er mange undertrykkingar ein ikkje må ignorere. Men klasseutbyttinga er grunnlaget for alle.

Ein kan ikkje skille danninga av arbeidarklassen frå det historiske samspelet mellom rase, kjønn, etnisitet og klasse. Den faktiske arbeidarklassen er alltid mangfaldig og har mange identitetar. Men venstresida har dessverre ofte hatt ein øydeleggande polarisert politikk når det gjeld identitet og klasse.

Identitetspolitikk dukka opp på 1970-talet, dels som resultat av at venstresida ikkje klarte å snakke med og integrere spesifikke grupper i ein klassebasert politikk (særleg kvinner og afroamerikanarar). Det var ikkje tilfeldig at det skjedde samtidig som nyliberalismen vaks fram, då generelt veike fagforeiningar og venstrerørsler opna veg for nyliberalismen. Mens identitetspolitikk ofte var eit tillegg til og styrka ein klasseretta politikk, hadde han au ein farleg tendens til å skyve klassespørsmålet til side.

Det var bittert ironisk at i den augneblinken staten sette i verk eit storstilt åtak på makta til arbeidarklassen, så delte identitetspolitikken arbeidarklassen opp i stadig fleire fragmenterte grupper. Sjølvsagt betyr identitet svært mykje, men kan ikkje gi ein samla og felles politikk fordi kjerna er at dei er ulike. Det trengst noko anna som kan føre dei saman i ein breiare, sameint og meir konsekvent politikk, noko utover dei spesifikke interessene til både identitetsgrupper og fagforeiningar. Dette «noko» er klasse.

Eit eksempel frå arbeidet til Walter Benn Michaels kan klargjøre dette. Reint faktisk opplever afroamerikanarar at den uvissa dei møter rundt lønn, formue, utdanning og helsestell er langt høgare enn for kvite. Det kan brukast til å mobilisere afroamerikanarane som særleg undertrykt gruppe, men det medfører risiko for å avgrense problemet politisk til dei grovt 10 prosent av befolkninga som er afroamerikanarar. Ein slik politikk vil på sitt beste bare føre til avgrensa reformer eller særbehandling som bare tener det mindretalet av dei svarte som er best budde på å «vinne» på marknaden.

Alternativet er å definere rasespesifikk undertrykking som ein del av ei allmenn undertrykking av klasse, og mobilisere heile klassen for offentleg og universelt helsestell, gratis utdanning, jobbar med ei lønn å leve av, og offentlege pensjonar til å leve av. Bare ein slik politikk kan gi politisk kraft nok til reelle reformer, reformer som ut frå skillene som eksisterer i dag, ville gi den afroamerikanske delen av arbeidarklassen størst uttelling.

Utfordringa er korleis ein skal sameine særeigne grupper på måtar som skaper full respekt og likeverd innanfor klassen – frå lik lønn og kamp mot diskriminering på jobben, til reproduktive rettar, offentleg ansvar for barnepass, lik behandling av immigrantar – så kan ein ta opp det større spørsmålet om eit likare samfunn. Det er på den måten klasse trumfar identitet utan å bagatellisere han.

8. Me treng å kjøpe oss litt tid.

Større kontroll over tida er eit vilkår for ei ny og varig politisk rørsle, og det reiser spesifikke krav ein må mobilisere rundt. Nyliberal omstrukturering av arbeidsmarknaden, med fleire arbeidstimar per familie for å kunne betale lån og forbruk, har auka tidspresset på arbeidarklassen dramatisk. Utan tid til å lese, tenke, dyrke kunst, møtest og vere aktive er det vanskeleg å bygge ei rørsle som kan jobbe langsiktig med å endre samfunnet.

Ei godt etablert rørsle kan skape begeistring både hos eksisterande og nye aktivistar, og gjøre tidlegare passiv tid (for å hente seg inn frå frustrerte liv) til politisk aktiv tid. Det kan vere til hjelp, men løyser ikkje problemet med å finne tid individuelt til politisk engasjement på eit nivå som monar. Alle løysingar må omfatte djupe kulturelle endringar og radikal omfordeling av inntekt.

Det er for eksempel vanskeleg å sjå føre seg ei løysing dersom kontinuerleg vekst i privat konsum framleis skal vere eit mål. Om me på den andre sida tar meire av produktiviteten ut i form av kollektive ordningar betalt over skattesetelen, då kan tidspresset reduserast på tri måtar. For det første kan tenester som offentlege barnehagar og offentleg eldreomsorg eller betre offentleg kollektivtransport spare den enkelte for mykje tid. For det andre, om ikkje heile det stigande utbyttet per capita går til fleire forbruksvarer, kan det gå til kortare nødvendig arbeidstid – og også bety noko i miljøsamanheng. For det tredje vil det å rette seg mot kollektive ordningar skape meir likeverd fordi skatten som betaler dei er basert på inntekt, mens fordelane dei gir er basert på behov.

Auka likeverd, saman med høgare lønn for dei låglønna, kan minske presset på dei låglønna arbeidarane som må løpe mellom to eller tri tidslukande jobbar om dei no kan konsentrere seg om ein. Her er spørsmålet ikkje bare talet på arbeidde timar, men å kunne styre når ein skal jobbe. Eit særleg konfliktområde er det mellom fleksibiliteten arbeidsgivarane krev og kontrollen arbeidaren prøver skaffe seg, ein del av eit meir generelt problem med korleis for stor arbeidsbyrde slit oss ut og påverkar korleis me bruker «fritida» vår.

9. Den beste måten å hjelpe resten av verda på, er å få skikk på eige hus først.

Sosial rettferd må etter sin natur vere universell – alt venstresida gjør må ha eit internasjonalt blikk. Men om me ikkje eingong kan bli samde mellom arbeidsplassar i same fagforeining, om fagforeiningar slåst innbyrdes om medlemmer framfor å bygge ei klasserørsle, og om tilsette i privat og offentleg sektor er skilte: korleis skal me då reint realistisk få til noko over dei juridiske, administrative og kulturelle avstandane internasjonalt? Korleis skal me kunne overføre teknologi til Sør om me ikkje kontrollerer produksjonen? Korleis kan me fordele inntekt og formue meir likt om me ikkje har kontroll over staten? Internasjonalisme er avgrensa av den styrken me har nasjonalt.

Marx og Engels hevda i Manifestet at sjølv om kampen var internasjonal i innhald (det arbeidarane gjør heime påverkar indirekte utanlandske arbeidarar), var han nasjonal i form (arbeidarklassane må først ordne opp med eigne borgarskap). Me kan og må sjølvsagt engasjere oss i spesifikke solidaritetsaksjonar i særlege kampar som ein avgjørande streik. Me bør mobilisere mot at eigne statar intervenerer utanlands og undergrev progressive eksperiment som er viktige for alle progressive. Men det viktigaste daglege bidraget til internasjonalismen må starte heime. Kampar i eitt land skaper rom til – og inspirerer – kampar i andre land. Det omfattar solidaritet med migrantar som arbeidskameratar. Og det å bygge rørsla innanfor dei eigne landa er det mest effektive bidraget for å bygge ei internasjonal sosialistisk rørsle.

Det største nederlaget dei siste tri tiåra er tilbakeslaget for den sosialistiske venstresida, og lågare forventningar både sosialt og politisk som resultat av det – både kva me håper på, og det me trur me kan oppnå kollektivt. Å snakke om eit sosialistisk samfunn er blitt som å love gull og grønne skogar. Men det verkeleg utopiske er løftet om at eit betre liv under kapitalismen er like rundt hjørnet. Me må gjøre det radikale svaret til det praktisk tenkelege.

På verdensbasis har kjøttforbruket per person doblet seg siden FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) startet registrering på 60-tallet.

Økningen er problematisk, ikke bare med hensyn til utslipp av klimagasser (særlig metan), men også ut fra ressursbruk, helse og dyrevelferd.

Unni Kjærnes og Gunnar Vitterssø er seniorforskere ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Høyskolen i Oslo og Akershus.

Historisk har kjøttforbruket i Norge vært forholdsvis lavt, men er nå på europeisk gjennomsnittsnivå. Konkrete politiske tiltak sammen med omfattende markedsføring har aktivt bidratt til denne utviklingen. Denne kjøttfremmende politikken har ikke blitt møtt med bred mobilisering, verken fra miljø- eller forbrukerbevegelsen. Folk flest har lite kunnskap om de negative konsekvensene av det økende kjøttforbruket, og anser ikke eget kjøttforbruk som problematisk. Kjøttproduksjonens betydning for landbruksøkonomien har fått dominere den politiske debatten, mens kjøttets miljø- og klimavirkninger forblir nokså usynlige. Norge ligner i så måte på det som skjer i andre land, som i USA.

Endringer i forbruk blir ofte framstilt som noe naturlig, som en historisk nødvendighet og et resultat av økt materiell velferd. Vi spiser mer kjøtt fordi vi liker det og fordi vi har fått råd til det. Stort sett er det også «forbrukerne» som gis ansvaret for å få til endringer. Men det vi legger på middagstallerkenen, kan ikke sees isolert fra økonomiske og politiske betingelser, og derfor vil vi trekke inn maktforhold for å forstå miljøpolitikken, eller mangel på politikk overfor denne type miljøproblemer. I denne artikkelen utforsker vi hvilke samfunnsmessige betingelser som ligger bak, dels at vi spiser mer kjøtt, dels at dette ikke blir møtt med større motstand. Vi diskuterer hvilke politiske og økonomiske krefter som ligger bak økningen slik den framstår i Norge.

Bærekraft og kjøttforbruk

Internasjonalt finnes det en omfattende akademisk litteratur og en lang rekke offentlige rapporter som tar for seg miljø- og klimaproblemer som følge av vårt vestlige matforbruk. Det høye og økende forbruket av kjøtt trekkes fram som et hovedproblem. Det å begrense kjøttforbruket er den mest effektive måten å gjøre vårt matforbruk mer bærekraftig på. Studier viser at en reduksjon av kjøttinntak vil ha en stor innvirkning på blant annet energiforbruk og klimagassutslipp.

Sett i global målestokk er det trolig ingen andre produksjonssystemer som har en større arealmessig betydning enn kjøttproduksjonen, og den er en illustrasjon på hvordan menneskelig aktivitet påvirker og former naturmiljøet på godt og vondt. Kjøttproduksjonen legger beslag på store arealer ikke bare til beiting og produksjon av gras, men også korn og oljevekster til fôr. Produksjonen er svært energi- og vannkrevende, og det er knyttet betydelige forurensningsproblemer til gjødselhåndtering m.m. I flere deler av verden tas tidligere skogbevokste områder i bruk til enorme plantasjer for fôrproduksjon, samtidig som en økende andel av etablerte jordbruksarealer brukes til å produsere dyrefôr. Produksjonen av kjøtt er en betydelig kilde til globale klimagassutslipp. Ifølge FAOstår kjøttproduksjon for 18 % av verdens samlede klimagassutslipp, først og fremst i form av metan. Dyrevelferden i industrialisert oppdrett av kylling har fått mye oppmerksomhet, men også mindre intensive produksjoner blir kritisert.

Kjøtt har også flere helsemessige sider. Ernæringseksperter har lenge visst at fettet i kjøtt er usunt (fare for hjerte og karsykdommer), særlig fra ku og sau. De seinere årene har de sett at mye rødt kjøtt (fra ku, sau og svin) gir økt risiko for kreft, særlig bearbeidet kjøtt, altså pølser og lignende.

Den økende etterspørselen etter kjøtt har ikke bare klima og miljøkonsekvenser, men er også et spørsmål om sosial rettferdighet. Fôrproduksjonen konkurrerer ofte med annen planteproduksjon til mat, som dermed blir dyrere. Det går systematisk ut over de aller fattigste i verden.

På den annen side kan jordbruk og husdyrhold spille en positiv rolle i å beskytte det biologiske mangfoldet, og veldrevet grasmark kan blant annet fungere som et karbonlager. Ekstensivt storfehold kan utnytte grasmark i marginale områder som ikke egner seg for intensiv dyrking av matvekster. Moderat kjøttspising er selvfølgelig heller ikke negativt for helsa, men bidrar positivt med næringsstoffer. Diskusjonen handler om problemene knyttet til den økende kjøttproduksjonen og forbruket, ikke kjøtt som sådan.

På verdensbasis har kjøttforbruket per person doblet seg siden FAO startet registreringer på 60-tallet. Også i Norge har forbruket av kjøtt vokst betydelig de seineste 25 årene, spesielt av svin og kylling. Norsk kjøttproduksjon er i økende grad basert på importert råstoff av fôr, ikke minst (lite bærekraftig) soya fra Brasil.

De politiske og økonomiske rammene særlig for amerikansk kjøttproduksjon er beskrevet i flere bøker. Kjøttproduksjonen der står sentralt i utviklingen av landbruket, sterkt støttet av politiske tiltak og subsidier, som i sin tur har bidratt til en kjøttorientert matkultur. Konsekvensene for helse og miljø er vidtrekkende, samtidig som dyrevelferden er omdiskutert. Drivkraften er et økonomisk-politisk kompleks som binder de ulike delene av ikke bare den amerikanske, men hele den globale kjøttøkonomien sammen. Kjøtt som det dominerende produktet i matproduksjonen har fortrengt andre utviklingsbaner i landbruket, samtidig som den symbolske og kulturelle betydningen av kjøtt har hjulpet på utbredelsen og en kontinuerlig vekst i forbruket i mange land.

Nå er vi vant til å tenke at norsk produksjon er langt mer ekstensiv, småskala og både dyre- og miljøvennlig, veldig ulikt det amerikanske systemet. Kjøttfokuset i landbrukspolitikken de siste 25 årene har imidlertid utfordret denne produksjonsmåten. For å forstå hvilke faktorer som påvirker forbruket av kjøtt i Norge, vil vi først undersøke endringene i forbruket av kjøtt, dernest kjøttbransjens initiativer og strategier, fulgt av et avsnitt om hvordan denne dynamikken synes å bli påvirket av politisk regulering.

Økt forbruk av kjøtt i Norge

Historisk har kjøtt hatt en høy status i norsk matkultur, men har ikke stått sentralt i hverdagskostholdet for de fleste nordmenn. Kjøttforbruket har vært forholdsvis lavt sammenlignet med andre vestlige land. Nordmenn har i stedet spist mer fisk, melk og meieriprodukter. Men mens gjennomsnittlig kjøttforbruk i Europa har endret seg lite siden midten av 90-tallet, har det norske kjøttforbruket steget betydelig. I 2012 var gjennomsnittlig årlig forbruk per person 75 kg på engrosnivå (det som blir solgt), inkludert grensehandel. Gjennomsnittet i Nord-Europa var i 2011 79,8 kg/person/år, generelt høyere i vestlige enn i østlige land. I 2013 var verdens gjennomsnittlige kjøttforbruk 43,1 kg per person, med 79,3 kg i den vestlige verden og 33,3 kg per person per år i såkalte utviklingsland. For å møte klimautfordringene er det estimert at tallet bør ned til 30 kg per person per år.

Tilsvarende økning finner vi også i tall på husholdsnivå (det folk kjøper). Ifølge Statistisk sentralbyrås forbruksundersøkelse skjedde den kraftigste økningen fra midten av 2000-tallet. I 1999 spiste nordmenn gjennomsnittlig 45,1kg/år/forbruksenhet, 46,2 kg i 2005 og 50,8 kg i 2012. Fra å være helgekost, er det en stadig større andel som spiser kjøtt til middag 3 eller flere ganger i uka.

Norkost-prosjektet fra 2010–11 har enda mer grundig informasjon. Undersøkelsen viste store forskjeller mellom kvinner og menn. Kvinner hadde spist 116 gram kjøtt og kjøttvarer per dag, menn 181 gram. Det var 33 prosent av kvinnene og hele 55 prosent blant mennene som spiste mer enn det Helsedirektoratet anbefaler. I følge Norkost spiste de yngste helst klart mer kjøtt enn de eldste. Det kan tyde på en generasjonsendring, der kjøtt for de unge inngår i dagligkosten på en annen måte enn det gjør for eldre generasjoner. Men det var også betydelige sosiale forskjeller. Menn med lav utdannelse spiste mest, 192 gram. Menn som er lite opptatt av helse, spiste hele 222 gram per dag, i motsetning til menn som er mye opptatt av helse, som spiste 165 gram. Slike forskjeller var det ikke for kvinner (de fleste kvinner tenker mer på sunn mat). I Oslo og Akershus spiser folk noe mindre kjøtt enn andre steder i landet. Et høyt kjøttforbruk synes altså i dag ikke å være noe elitefenomen, snarere tvert imot. Vi må da huske på at det ikke er biff vi snakker om; størstedelen av kjøttet selges som kjøttdeig og pølser. Elitegrupper spiser mindre kjøtt enn folk med lav utdanning og inntekt.

Vi må likevel anta at tendensen til økt kjøttforbruk finnes i de fleste grupper, om enn med varierende profil. I tiårsperioden 1997 til 2007 var det kvinner i urbane strøk og med høy utdannelse, de som i utgangspunktet var mest skeptiske og spiste minst kjøtt, som i størst grad hadde blitt mer positivt innstilt til kjøtt. De spiser ikke så mye pølser og kjøttdeig, men snarere mager kyllingfilet. På denne måten er det ikke så vanskelig å finne flere faktorer på forbrukersiden som kan forklare det økte kjøttforbruket; økt kjøpekraft selvsagt, men også endrede holdninger og nye vaner.

Går vi tilbake til tall for forbruk på engrosnivå (altså hvor mye som samlet sett er solgt), viser Figur 1 at det særlig er forbruket av kylling og annet fjørfe som har økt. Den største økningen har her skjedd etter 1995, altså på svært kort tid. Dette har ikke gått på bekostning av forbruket av andre typer kjøtt. Tvert imot spiser vi mer av alt. Forbruket av svinekjøtt er mer enn doblet siden 1959, med et særlig hopp i løpet av 2000-tallet. Økningen i forbruket av storfekjøtt er nesten fordoblet i løpet av denne perioden, men her er kurven jevnere. Vi spiser også mer lam, men økningen har vært mindre.

Dette kan ikke forklares med at folk synes det er verd å bruke mer penger på kjøtt. Mens andel av forbruksutgiftene som ble brukt til kjøtt var 2,6 % i 1999, var denne andelen redusert til 2,3 % i 2012. Andelen brukt på mat samlet sett gikk også ned, fra 12,2 % til 11,8 %. Hver enkelt av oss spiste omtrent samme mengde kalorier, så kjøtt og pølser har erstattet andre matvarer. Denne utviklingen reflekterer nok en økning i det gjennomsnittlige inntektsnivået i Norge; de fleste har råd til å kjøpe mer kjøtt. Men det at andelen av husholdsbudsjettet brukt på kjøtt har gått ned, tyder på at romsligere budsjett ikke kan være hele forklaringen (da ville andelen vært konstant), heller ikke økt prioritering av kjøtt i kostholdet (da ville andelen gått opp). Slike observasjoner gir grunn til å se på hva som har skjedd på tilbudssiden i denne perioden.

En kjøttproduksjon tilpasset økt etterspørsel?

I landbrukspolitikken er det vanlig å hevde at produksjonsutviklingen er en tilpasning til økt etterspørsel. Kjøttproduksjon er ressurskrevende, og kjøtt har historisk vært dyrere enn andre matvarer. Men siden 1990 har kjøttprisene økt mindre enn prisene for mat generelt og prisene på forbruksvarer samlet sett. Den relative nedgangen i kjøttprisene er en av de viktigste faktorene som kan forklare økningen i kjøttforbruket. Kjøtt har blitt billigere. Dette kan til en viss grad sees i sammenheng med hva slags produksjon som har økt. Det er intensive produksjoner som har hatt den største økningen, med kylling på topp. Kyllingproduksjonen er konsentrert til få enheter og stor omløpshastighet, med store muligheter for effektivisering. Den foregår også stort sett i bestemte deler av landet, noe som gir korte transportavstander til slakteri. Motsatsen, storfekjøtt, har en helt annen produksjonsstruktur, med mange og spredte enheter, lang produksjonstid og i hovedsak kopling til melkeproduksjon. Økt og lønnsom produksjon av storfekjøtt i Norge er ikke enkelt. Men det er fortsatt dyr produksjon, og produksjonskapasiteten er begrenset. Dette er blant annet reflektert i økt import av storfekjøtt, mens det er svært lite import av kylling. Svineproduksjonen inntar en mellomposisjon.

Strukturen i foredlingsindustrien spiller også en rolle. Norge har generelt en ganske konsentrert foredlingsindustri. Den største, Nortura, er eid av landbrukskooperasjonen. Industrien er sterkt orientert mot produksjon av store volumer av standardprodukter. En stor andel selges som bearbeidede, ferdigpakkede produkter, særlig farsevarer som pølser og kjøttdeig, og med konkurranse på pris.

En kartlegging av norsk matreklame på fjernsyn, i aviser og reklamebrosjyrer viser at kjøtt står i en særstilling. Dagligvarekjedene bruker billig kjøtt for å lokke kunder til butikken. Kjøtt inngår gjerne i større salgskampanjer hvor kjente TV-personligheter eller mateksperter brukes aktivt. Denne markedsføringen har bidratt både til å holde prisene nede og samtidig sørget for at kjøtt nytes på nye måter og til mange ulike anledninger. Det er sterk priskonkurranse både mellom ulike dagligvarekjeder og mellom kjedene og kjøttindustrien.

Ut fra dette kan det synes som det er tunge prosesser på tilbudssiden som legger til rette for økt kjøttforbruk og samtidig en forbrukerkultur som setter pris på den økte tilgjengeligheten av lettvinte produkter. Billige standard ferdigvarer som pølser synes å passe godt med en ikke-elitistisk matkultur orientert mot enkelhet snarere enn kvalitet og distinksjon.

Politisk styring for eller mot økt kjøttforbruk?

Selv om matbransjen spiller en viktig rolle i å øke tilbudet og presse prisene på kjøtt, har landbrukspolitikken en avgjørende betydning for hva og hvor mye kjøtt som produseres og tilbys i det norske markedet. Den norske kjøttproduksjonen er i utgangspunktet beskyttet av høye tollmurer. I tillegg mottar særlig storfeproduksjon høye subsidier. Slik har det vært siden 1970-tallet. Men på 1990-tallet skjedde det en dreining av politikken. En stortingsproposisjon om landbrukspolitikken som ble behandlet i Stortinget i 1993, hadde to uttalte mål: å fremme bærekraftig produksjon og forbruk av mat og å styrke konkurranseevnen til norsk matproduksjon. Norsk landbruk skulle stå bedre rustet til å møte økt internasjonal konkurranse (dette var før EU-avstemningen i 1994). Et viktig grep var å senke prisene på korn og kraftfôr. Konsekvensene av denne politikken er tydelige i form av en markant økning i de kraftforbaserte produksjonene: kylling og svin. Dessuten har det vært en betydelig endring i fôrgrunnlaget for storfe, vekk fra beite og bruk av lokale ressurser over mot (billig) importert kraftfôr. Denne politikken har bidratt til en mer ressurskrevende matproduksjon og betydelige utslipp av klimagasser.

Med skiftende flertall i Stortinget, har myndighetenes strategi etter denne omleggingen vært å kople vern av norsk landbruk til økt produksjon av kjøtt. Det kan stilles spørsmålstegn ved hvor vellykket denne strategien har vært. I de seinere årene har det vært en økning i importen av kjøtt samtidig som lønnsomheten har falt, spesielt i storfekjøttsektoren. Økt produksjon basert på billig kraftfor og med fokus på priskonkurranse passer best for bransjer med intensiv drift, særlig kylling, som heller ikke er bundet opp av en desentralisert produksjonsstruktur. Her kan en møte redusert pris per kilo med å intensivere driften.

I 2013 lanserte Landbruks- og matdepartementet en ny strategi for å bedre forholdene for storfekjøtt. Strategien innebar å øke antallet husdyr, bedre prisene og øke kjøttkvaliteten og utvalget av produkter. Denne politikken kom i forlengelsen av en tidligere stortingsmelding i 2009 om jordbrukets påvirkning på klimaendringer. Selv om FNs klimapanel (IPCC) hadde rettet oppmerksomhet mot landbruket som en betydelig kilde til klimautslipp, konkluderte denne stortingsmeldingen med at dagens norske landbruk representerer løsninger på klimaendringene, snarere enn å være en del av problemet. I følge den nye landbrukspolitiske strategien står norsk landbruk i en nøkkelposisjon med hensyn til å møte økt etterspørsel etter mat som følge av befolkningsvekst og endrede forbrukerpreferanser (sic). Dette, heter det, kombinert med mulighetene for en internasjonal matvarekrise, betyr at produksjonen av norsk kjøtt må økes snarere enn reduseres. Samlet sett har denne politikken bidratt til å øke det norske landbrukets avhengighet av import, og problemene knyttet til forbruk av ikke-fornybare ressurser og utslipp av klimagasser forsterkes. Miljøverndepartementet har tatt opp klimabetydningen av rødt kjøtt (storfe og sau), og helsemyndighetene er bekymret for helsekonsekvensene. Men landbruksmyndighetenes argumenter ser ut til å ha seiret.

Noen sluttkommentarer

Det er bred enighet internasjonalt om at redusert kjøttforbruk er viktig for å håndtere klima- og miljøproblemer og står sentralt i diskusjonen om å sikre verdens matforsyninger. Det støttes av en rekke fagfolk og organisasjoner også i Norge, samt av miljø- og helsemyndigheter. Men forbruket i Norge, som allerede er på europeisk nivå, fortsetter å øke.

Få protesterer i offentligheten, der kjøttproduksjonens betydning for landbruksøkonomien får dominere. Kjøttets klima- og miljøpåvirkninger forblir usynlig i den politiske debatten. Det manglende engasjementet kan også henge sammen med måten man diskuterer matforbruk på, der en kommersiell ordbruk dominerer. Økt kjøttproduksjon trengs for «å møte forbrukernes økte etterspørsel», altså at dette har med en slags uuttømmelig kjøtthunger å gjøre. Få er klar over hvor mye kjøttforbruket har økt.

Vi har funnet at forbruksøkningen i stor grad er resultat av bestemte politiske beslutninger og tiltak. Økt kjøttforbruk gjennom lave priser har blitt løsningen i norsk landbrukspolitikk. Dyreholdet har blitt mye mer intensivt, med kyllingbransjen som den store vinneren, mens storfeholdet strever med å henge med. Industrien har satset på billige standardprodukter som pølser og pålegg. Dagligvarekjedene bruker kjøtt aktivt i sin markedsføring i konkurransen seg imellom. Dette er prosesser som ligner mye på det vi har sett i mange andre land, med USA som et slags «foregangsland».

Dagens miljø- (og helse-)politikk er basert på at såkalt grønn vekst og økt miljø-bevissthet blant forbrukere skal føre til endring. Samtidig motarbeides dette altså aktivt av andre politiske tiltak. Kjøttforbruk er bare ett av mange eksempler som viser hvordan miljøspørsmål «låses inne» på grunn av motstand fra sterke aktører og manglende politisk vilje til å ta i bruk effektive tiltak. I tilfellet med kjøtt er det i den offentlige debatten skapt en usikkerhet både rundt årsakene til problemene og løsningene på disse til tross for at dagens kjøttforbruk utvetydig bidrar både til helse og miljøproblemer. Når dette i liten grad kommuniseres i offentligheten, usynliggjøres og bagatelliseres problemene. Dette gir et svært dårlig grunnlag for mobilisering av vanlige folk i retning av mindre kjøttforbruk.

Det hadde ikke vært så vanskelig å redusere forbruket. Det hadde bare vært å øke prisene. Ikke som en avgift, men for å dekke produksjonskostnadene ved et mer bærekraftig og dyrevennlig husdyrhold og sunnere varer fra industrien. Folk kan motiveres til å endre spisevaner – det har skjedd før. Men det trengs god informasjon om hva som er bra for dem selv, miljø og samfunn, vel å merke sammen med andre tiltak.

Figur 1. Beregnet engrosforbruk av kjøtt for noen husdyrslag. Millioner kg. Kilde: NILF 2014

– Svaret ligger ikke i ytterkantene, kapitalisme eller sosialisme. Vi kan like gjerne finne det i folkedypet.

Arundhati Roy er forfattaren av Guden av Små Ting og vinnar av den prestisjefylde Booker Prize. New York Times kallar henne «Indias mest lidenskaplege kritikar av globalisering og amerikansk påverknad.» Ho har mottatt Lannanprisen for Kulturell Fridom. Roy har skrive mange bøker, blant andre Sjekkheftet & Kryssarraketten, Feltnotatar om Demokrati: Lytte til Grashopper og På vandring med kameratane (Rødt! nr 4/2010). Se presentasjon av Roys forfatterskap og politiske virke, artikkelen før dette essayet, av Tore Linné Eriksen. Essayet er oversatt av Anne Minken.

Trickledown revolution¹ heter Arundhati Roys essay fra 2010. Det ble første gang publisert i det indiske nettmagasinet Outlook.

I de tidlige morgentimene 2. juli 2010, i de dype skogene i Adilabad skjøt statspolitiet i Andra Pradesh en mann i brystet. Mannen het Chemkuri Rajkumar, og han var kjent blant kameratene sine som Azad. Azad var medlem av politbyrået i det forbudte partiet Indias kommunistparti (Maoistene). Partiet hadde oppnevnt ham som sjefsforhandler i de kommende fredsforhandlingene med Indias regjering. Hvorfor skjøt politiet ham på nært hold, og hvorfor etterlot de ham med brennemerker på brystet som viser at han ble skutt på den måten? De kunne jo så lett ha skjult sporene sine. Var det en feil eller lå det et budskap i dette? De drepte enda en person samme morgen. Det var den unge journalisten Hemchandra Pandey, som reiste sammen med Azad. Hvorfor drepte de han? Var det for å forsikre seg om at det ikke var noe levende øyenvitne som kunne fortelle historien? Eller ble det bare sånn? Det var krig og det var et tidlig stadium i fredsforhandlingene. Når den ene siden henretter den andre sidens sendemann, er det rimelig å tro at de som skjøt, ikke ønsket fred. Det ser virkelig ut som om Azad ble drept fordi noen bestemte at det var for risikabelt å la ham få leve. Det er mulig at denne beslutningen vil vise seg å være et alvorlig feilgrep. Ikke bare fordi Azad var den han var, men på grunn av det politiske klimaet i dagens India.

***

Noen dager etter at jeg hadde tatt avskjed med kameratene og reist ut av Dandakaranyaskogen, trasket jeg den kjedelige, men velkjente veien til Jantar Mantar på Parliament Street i New Delhi. Jantar Mantar er et gammelt observatorium bygget i 1710 av maharajaen av Raipur, Sawai Jai Singh den 2. På den tida var det et vitenskapelig underverk som ble brukt til å beregne tida, spå om været og studere planetene. I dag er det en turistattraksjon som ikke er så voldsomt populær. Samtidig fungerer det som Delhis lille utstillingsvindu for demokrati.

I noen år har alle protester som ikke er støttet av politiske partier eller religiøse organisasjoner, vært forbudt i Delhi. Båtklubben på Rajpath hvor det tidligere var store, historiske demonstrasjoner som kunne vare i dagevis, er stengt for politisk aktivitet nå, og bare åpen for utflukter, ballongselgere og båtturer. På India Gate er det bare tillatt med lysvaker og middelklasseprotester, som for eksempel aksjonen «Rettferdighet for Jessica». Jessica var en modell som ble myrdet i en bar i Delhi av en gangster med politiske forbindelser. Deler av byen er sperret i henhold seksjon 144, en gammel lov fra 1800-tallet som forbyr ansamlinger på offentlig sted av mer enn fem personer med et felles ulovlig mål. Loven ble vedtatt av britene i 1861 for å forhindre en gjentakelse av Sepoy-opprøret. I utgangspunktet skulle den bare gjelde i en unntakstilstand, men den har blitt permanent i mange deler av India. Kanskje var det i takknemlighet for lover som denne at vår statsminister i en takketale for en æresgrad i Oxford takket britene for å ha velsignet oss med en rik arv: «Våre domstoler, vårt lovverk, vårt statsapparat og våre politimyndigheter er alt sammen glimrende institusjoner som stammer fra den britisk-indiske administrasjonen, og de har tjent landet vårt godt.»

Jantar Mantar er det eneste stedet i Delhi hvor Seksjon 144 ikke håndheves. Hit kommer det mennesker fra hele landet. De er lei av å bli oversett av det politiske etablissementet og mediene, og de har et desperat håp om å bli hørt. Noen har lagt ut på lange togreiser. Andre, som for eksempel ofrene fra gasskatstrofen i Bhopal, har gått i ukevis hele den lange veien til Delhi. De var ofte nødt til å slåss med hverandre om de beste plassene på det steikende hete (eller iskalde) fortauet, men fram til nå har de fått lov til å slå seg til i Jantar Mantar så lenge de vil – i uker , måneder, ja til og med år. Under skarp overvåking av politiet og sikkerhetsstyrkene kunne de rigge opp sine falmede shamianas³ og bannere. Fra dette stedet proklamerte de sin tro på demokratiet med opprop, protester og sultestreiker. Herfra prøvd de å marsjere mot Parlamentet, men klarte det aldri. Herfra håpet de.

Men i det siste har demokratiets åpningstid blitt endret. Nå gjelder demokratiet bare i arbeidstida 9–17. Ikke noe ut over det. Ingen overnatting. Det spiller ingen rolle hvor langt folk har reist eller om de har noe sted å bo i Delhi. Hvis de ikke forlater stedet før kl 18, blir de jaget bort med makt. Om nødvendig av politiet, og i verste fall med batonger og vannkanoner. Disse nye reglene ble innført for at Samveldelekene som ble holdt i Delhi i 2010, skulle kunne avvikles problemfritt. Men ingen tror at reglene vil bli endret når lekene er over. Kanskje passer det bra at det vi har igjen av demokrati ofres for et arrangement som ble innstiftet for å hylle det britiske imperiet. Kanskje er det bare rett og riktig at 40 000 mennesker får hjemmene sine rasert og blir jaget ut av byen. Eller at høyesterett tar levebrødet fra hundretusener av gateselgere sånn at kjøpesentre kan ta over forretningene. Eller at titusener av tiggere blir tvangsflyttet ut av byen samtidig som hundretusener av galeislaver blir fraktet inn for å bygge veibroer, metrotunneller, svømmeanlegg med olympisk standard, oppvarmings-stadioner og luksusinnkvartering for idrettsmennene. Det gamle imperiet finnes kanskje ikke mer, men det er tydelig at vår tradisjon for servilitet har blitt alt for lønnsom til at vi kan kvitte oss med den. Jeg var på Jantar Mantar fordi tusen hjemløse fortausboere fra byer over hele landet hadde samlet seg for å kreve noen få, grunnleggende rettigheter: Retten til et sted å bo, retten til mat (rasjoneringskort)⁴ og retten til et liv (beskyttelse mot politiets overgrep og lokale myndigheters kriminelle pengeutpressing).

Det var tidlig vår. Sola var sterk, men fortsatt til å leve med. Det er stygt å måtte si det, men det er sant. Du kunne lukte protesten på temmelig langt hold. Det var den oppsamlede lukta av tusen menneskekropper som var blitt umenneskeliggjort, som i årevis, ja kanskje i hele sitt liv, ikke hadde fått dekket det grunnleggende menneskelige behovet for helse og hygiene (det samme behovet som også dyra har). Kropper som hadde blitt marinert i søpla i storbyene, kropper som hadde bodd ute i all slags vær, som ikke hadde tilgang til reint vann, rein luft, hygiene og helsestell. Ingen del av dette store landet, ingen av de antatt progressive programmene, ikke en eneste institusjon i byene har gjort noe for å bedre disse menneskenes liv. Ikke Jawaharlal Nehrus nasjonale byfornyingsprogram, ikke noe slumutviklingsprogram, ingen jobbgarantier eller velferdsprogram. Ikke engang kloakksystemet. De må drite oppå det. De er skyggemennesker som lever i sprekkene mellom planer og institusjoner. De sover på gata, elsker på gata, føder barn på gata, blir voldtatt på gata, skjærer opp grønnsakene sine, oppdrar barna sine, lever og dør på gata. Hvis film var en kunstform hvor også luktesansen ble tatt i bruk, med andre ord hvis filmer luktet, ville ikke filmer som Slumdog Millionaire ha vunnet Oscar-priser. Stanken av sånn fattigdom går ikke godt sammen med duften av varmt popcorn.

Menneskene som deltok i protesten på Jantar Mantar var ikke engang slumbeboere. De bodde på fortauene. Hvem var de? Hvor kom de fra? De var flyktninger skapt av Indias økonomiske suksess. Mennesker som skvalper rundt som giftig avfall i en industriprosess som har gått berserk. Representanter for mer enn 60 millioner mennesker som har blitt tvunget vekk av den bunnløse fattigdommen på landsbygda, av langsom utsulting, av oversvømmelser og tørke (i mange tilfeller menneskeskapt), av gruver, stålverk og aluminiumssmelteverk, av motorveier med opptil åtte felt, av de 3300 store damanleggene som er bygd etter at India ble selvstendig, og nå av de nye økonomiske sonene. De er en del av de 830 millioner indere som må leve på mindre enn 20 rupi per dag, de som sulter mens millioner av tonn matkorn blir spist av rotter i regjeringens kornlagre eller brent opp. Fordi det er billigere å brenne mat enn å dele den ut til fattige mennesker. De er foreldrene til de titalls millionene av feilernærte barn i landet vårt, til de to millionene barn som hvert år dør før de fyller fem. De er millionene som inngår i lenkegjengene som blir fraktet fra by til by for å bygge det nye India. Er det dette som kalles å «nyte fruktene av den moderne utviklinga»?

Hva tenker de disse menneskene om en regjering som ikke har noe problem med å bruke ni milliarder dollar av offentlige midler (2000 prosent mer enn det opprinnelige an-slaget) for et to uker langt overdådig idretts-arrangement som mange utenlandske idrettsutøvere ikke vil delta på fordi de er redde for terrorisme, denguefeber og New Delhis nye antibiotikaresistente superbakterie? Et arrangement som den engelske dronningen selv, Samveldets formelle overhode, ikke kunne tenke seg å arrangere, ikke engang i sine mest uansvarlige drømmer. Hva tenker de om det faktum at mesteparten av milliardene har blitt stjålet og saltet vekk av politikere og arrangører. Ikke særlig mye, tror jeg. For mennesker som lever på mindre enn 20 rupi per dag, blir sånne summer mer som science fiction. Sannsynligvis tenker de ikke på at det er deres penger. Det er derfor korrupte indiske politikere aldri har problemer med å komme til makta, de bruker penger som de har stjålet til å kjøpe velgere. (Og etterpå later de som de er opprørt når de spør hvorfor ikke maoistene stiller til valg?)

Mens jeg sto der i den tette mengden på en lys og vakker dag, tenkte jeg på alle kampene folk i dette landet har vært nødt til å kjempe. Mot store demninger i Narmadadalen, Polavaram, Arunachal Pradesh, mot gruver i Orissa, Chhattisgarh og Jharkand; adivasienes kamp mot politiet i Lalgarh⁵, mot at jorda de dyrket ble overtatt av industrivirksomhet og økonomiske soner over hele landet. I hvor mange år (og på hvor mange forskjellige måter) har folk kjempet for å forhindre dette? Jeg tenkte på Maase, Narmada, Roopi, Nity, Mangtu, Madhav, Saroja, Raju, Gudsa Usendi og kamerat Kamala (min unge livvakt i den tida jeg var sammen med maoistene i jungelen), alle med geværet slengt over skulderen. Jeg tenkte på den store og ærverdige skogen jeg nettopp hadde vandret i og de rytmiske slagene fra adivasitrommene ved Bhumkal-feiringen6 i Bastar, som hørtes ut som de heftige pulsslagene til en rasende nasjon.

Men så tenkte jeg på Padma som jeg reiste sammen med til Warangal. Hun er bare i trettiåra, men når hun går i trapper, må hun holde seg i rekkverket og dra kroppen opp. Hun ble arrestert en knapp uke etter at hun hadde gjennomgått en blindtarmsoperasjon.

Hun ble banket opp helt til hun fikk indre blødninger og måtte få flere organer fjernet. Da de knuste knærne hennes, informerte politiet henne på vennlig vis om at det var for å hindre at hun noen gang skulle kunne gå i jungelen igjen. Hun ble løslatt etter å ha sonet en dom på åtte år. Nå driver hun «Amarula Bladhu mitrula»-komiteen , komiteen for slektninger og venner av martyrer. Komiteen henter hjem de døde kroppene til mennesker som politiet hevder er drept i kamp. Padma reiser på kryss og tvers over den nordlige delen av Andra Pradesh. Hun bruker de transportmidlene hun kan finne, vanligvis en traktor, og frakter de døde hjem til ektefeller og slektninger som er for fattige til å reise og hente hjem kroppene til sine kjære.

Utholdenheten, klokskapen og motet hos dem som har slåss i mange år, i tiår for forandring og bare et snev av rettferdighet, er helt ekstraordinær. Om folk slåss for å knuse den indiske staten eller mot store damanlegg, eller om de bare slåss mot et spesielt stålverk eller en gruve eller en økonomisk sone, så er det sentrale at de slåss for sin verdighet, for retten til å leve og lukte som et menneske. For dem lukter fruktene av den moderne utviklingen som dødt kveg på motorveien, derfor slåss de.

På 64-årsdagen for Indias uavhengighet klatret statsminister Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks på det Røde fortet. Der holdt han en tale som var blottet for følelser og isnende banal. Når man lyttet til ham var det få som ville gjette at talen ble holdt til et land som har flere fattige mennesker enn 26 av Afrikas fattigste land tilsammen, til tross for at dette landet har den nest høyeste økonomiske vekstraten i verden.

«Dere har alle sammen bidratt til Indias suksess», sa han. «Det harde arbeidet til våre arbeidere, håndverkere og bønder har brakt landet vårt dit hvor det er i dag … . Vi bygger et nytt India som alle borgere vil ha sin rettmessige andel av, et India med blomstrende økonomisk vekst, hvor alle borgere vil kunne leve sine liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser. Et India hvor alle problemer kan løses med demokratiske midler. Et India hvor de grunnleggende rettighetene til alle mennesker blir sikret.»

Noen ville kalle dette galgenhumor. Han kunne like gjerne holdt tale til det svenske eller det finske folket.

«Brødre og søstre, jeg hilser dere på denne dagen hvor vi minnes vår ærerike historie. Det er blitt litt dyrt å leve, jeg vet det, og dere murrer stadig over matvareprisene, men se heller på det på denne måten: Mer enn 650 millioner av dere arbeider i landbrukssektoren som bønder og landarbeidere, men samlet bidrar dere med mindre av 18 prosent av vårt bruttonasjonalprodukt. Så hvilken nytte har vi av dere? Se på IT-sektoren. Den sysselsetter 0,2 prosent og står for fem prosent av BNP. Kan dere konkurrere med det? Det er sant at sysselsettingen ikke har holdt tritt med veksten, men heldigvis er over 60 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt utenfor lønnsarbeidssektoren. 90 prosent av arbeidsstyrken er sysselsatt i den uorganiserte sektoren. Det er sant at de bare får arbeid noen måneder i året, men siden vi ikke har noen statistisk kategori som kalles undersyssel-satt, trenger vi ikke å gå nærmere inn på det. Det ville ikke være riktig å klassifisere dem som arbeidsløse. Statistikken forteller at vi har den høyeste spebarns- og mødredødeligheten i verden, Vi bør stå sammen som nasjon og heve oss over dårlige nyheter akkurat nå. Vi kan ta fatt på disse problemene seinere, etter «trickledown-revolusjonen» når helsesektoren har blitt fullstendig privatisert. I mellomtida håper jeg at dere alle sørger for å skaffe dere helseforsikring. Når det gjelder det faktum at tilgangen på matkorn per hode faktisk har gått ned i de siste 20 åra, den perioden hvor vi har hatt høyest økonomisk vekst, så er dette en rein tilfeldighet, tro meg.

Mine felles medborgere, vi bygger et nytt India hvor de hundre rikeste – millionærer og milliardærer – sitter på verdier som utgjør 25 prosent av BNP. Det er alltid mer effektivt å konsentrere rikdommen på færre hender. Dere har alle hørt ordspråket om at for mange kokker fører til mye søl. Vi ønsker at våre kjære milliardærer og våre noen hundre millionærer, deres nære og kjære og deres forbindelser i politikken og i forretningslivet, skal få suksess og leve et liv med ære og verdighet i fredelige og positive omgivelser hvor de grunnleggende rettighetene blir trygget.

Jeg er klar over at drømmene mine ikke kan gå i oppfyllelse hvis vi bare bruker demokratiske midler. Faktisk har det blitt min overbevisning at virkelig demokrati springer ut av geværløpet. Det er derfor jeg har beordret hæren, politiet, det sentrale reservepolitiet, de sentrale industrielle sikkerhetsstyrkene, grensevaktstyrkene, de væpnede politistyrkene i Uttar Pradesh, det indo-tibetanske grensepolitiet, de væpnede politistyrkene i Vest Bengal (EFR) samt spesialpolitistyrker med navn som Scorpions, Greyhounds og Cobras, til å knuse de villedede opprørene som bryter ut i de mineralrike områdene våre.

Våre eksperimenter med demokrati begynte i Nagaland, Manipur og Kashmir. Jeg trenger ikke å gjenta at Kashmir er en viktig del av India. Vi har sendt mer enn en halv million soldater dit for å bringe demokrati til folket. Ungdommer i Kashmir har i de to siste månedene satt livet på spill ved å trosse portforbudet og kaste stein på politiet. De er Laskar-e-toiba aktivister⁷ som bare ønsker seg en jobb og ikke azadi.⁸ Tragisk nok har seksti av dem mistet livet før vi kunne se nærmere på jobbsøknadene deres. Jeg har nå instruert politiet om at de skal skyte for å skade, men ikke drepe disse villfarne ungdommene.»

I de sju åra Manmohan Singh har vært statsminister, har han likt å bli framstilt som Sonia Gandhis forsiktige og milde underordnede. Det er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra, først som finansminister og seinere som statsminister, har tvunget gjennom en ny økonomisk politikk som har brakt India inn i dagens situasjon. Jeg vil ikke antyde at Manmohan Singh ikke er en underordnet. Men det er ikke sånn at han får alle ordre fra Sonia Gandhi. Ashok Mitra, den tidligere finansministeren i Vest Bengal, har i sin selvbiografi (A Prattlers tale) fortalt historien om hvordan Manmohan Singh kom til makta. I 1991, på et tidspunkt da Indias valutareserver var i ferd med å tømmes, tok Narasimha Rao-regjeringen kontakt med Det internasjonale pengefondet for å få et nødlån. IMF stilte to betingelser. Den første var strukturelle tilpasninger og økonomiske reformer. Den andre var at India måtte få en finansminister etter IMFs ønske. Mannen som IMF pekte på, var Manmohan Singh, skriver Mitra.

Manmohan Singh har i årevis fylt opp regjeringen og statsadministrasjonen med mennesker som er nesten religiøst opptatt av privatisering av alt – vann, elektrisitet, mineraler, landbruk, jord, telekommunikasjon, utdanning, helsestell – samme hvilke konsekvenser det får.

Sonia Gandhi og hennes sønn har en viktig rolle i alt dette. Deres jobb er å styre «Departementet for medfølelse og karisma» og vinne valgene. De tar æren for (og får lov til å ta æren for) beslutninger som ser progressive ut. Men i virkeligheten dreier det seg bare om taktikk og symbolpolitikk. Hensikten er å dempe raseriet i folket og sørge for at den store skuta kan seile videre. Det beste eksempelet på dette er det politiske masse-møtet som ble holdt for at Rajul Gandhi skulle kunne kreve æren for at gruveselskapet Vedantas tillatelse til å åpne bauxitt- gruver i Niyamgiri ble trukket tilbake. I allianse med både lokale og internasjonale aktivister hadde Dongria Kondh-stammen kjempet mot denne gruvevirksomheten i mange år. På massemøtet proklamerte Rahul Gandhi seg som «en soldat for stammefolket». Han nevnte ikke at politikken til partiet hans er basert på masseforflytninger av stamme-folk. Eller at annenhver ås med bauxitt i nabolaget har blitt omgjort til et gruveinferno, mens denne «soldaten for stammefolk» så en annen vei. Det kan være at Rahul Gandhi er en anstendig mann. Men når han går rundt og snakker om todelingen av India – «det rike India» og «det fattige India», som om partiet han representerer ikke har noe å gjøre med dette – så er det en fornærmelse mot alles intelligens, inkludert hans egen.

Det er en arbeidsdeling mellom politikerne. Noen har massebasis og vinner valg, andre er de som faktisk styrer landet. De trenger ikke å vinne valg, enten fordi de er dommere eller ansatte i offentlig administrasjon, eller fordi de får slippe presset med å vinne valg (som vår statsminister). Dette er en effektiv undergraving av demokratisk praksis. Det er feil å tro at Sonia og Rahul Gandhi er i ledelsen av regjeringen. Den virkelige makta er overført til en sammen-svergelse av oligarker – dommere, byråkrater og politikere. De igjen blir holdt i stramme tøyler av noen få store selskaper som eier nesten alt i dette landet. De kan tilhøre forskjellige politiske partier og iscenesette store show hvor de later som om de er politiske rivaler, men det er bare et spill for galleriet. Den eneste virkelige rivaliseringen er konkurransen mellom de store selskapene. P. Chidambaram er et erfarent og ledende medlem av denne gjengen. Noen sier at han er så godt likt av opposisjonen at han vil fortsette som innenriksminister selv om Kongresspartiet taper neste valg. Det er kanskje like greit. Han kan trenge noen år til på taburetten for å sluttføre oppgaven han har fått. Men det spiller ingen rolle om han blir sittende eller må gå. Verktøyet er allerede ferdig støpt.

Chidambaram beskrev sin oppgave i et foredrag han holdt på sitt gamle universitet, Harvard, i oktober 2007. Foredraget hadde tittelen «Stakkars rike land. Utviklingens utfordringer». Han kalte de tre tiåra etter uavhengigheten for «de tapte åra» og utbredte seg begeistret om veksten i BNP som økte fra 6,9 prosent i 2002 til 9,4 prosent i 2007. Jeg synes at det han sa, er så viktig at jeg vil plage dere med litt av hans sjarmløse prosa:

«I et demokrati skulle man tro at utfordringene knyttet til utvikling vil bli mindre når økonomien er inne i en periode med høy vekst. Men i virkeligheten er det motsatt. Demokrati – eller riktigere de demokratiske institusjonene og arven etter den sosialistiske perioden, har faktisk skapt flere problemer for den økonomisk utviklingen. La meg forklare det ved hjelp av noen eksempler. Indias mineralressurser omfatter kull (vi har de fjerde største kullreservene i verden), jernmalm, mangan, mica (phyllosilikater), bauxitt, titanmalm, krom, diamanter, naturgass, olje og kalkstein. Sunn fornuft tilsier at vi bør utvinne disse ressursene raskt og effektivt. Det krever mye kapital, effektive organisasjoner og et politisk klima som gir spillerom for markedskreftene. Men i gruvesektoren foreligger ingen av disse forutsetningene i dag. Lovverket er foreldet og parlamentet har bare så vidt klart å flikke litt på det. Våre anstrengelser for å tiltrekke oss private investeringer til prospektering og utvinning har stort sett slått feil. Og i mellomtida er gruvesektoren bastet og bundet i hendene på regjeringer på delstatsnivå. Grupper som – helt legitimt – vil bevare skogen, miljøet eller stammefolk, motsetter seg enhver endring av status quo. Vi har også politiske partier som mener at staten bør ha monopol på gruvedrift og motsetter seg private investeringer på ideologisk grunnlag. De får støtte fra de etablerte fagforeningene, og bak fagforeningene, enten de vet det eller ikke, står en mafia. Resultatet er at investeringene er lave, og gruvesektoren vokser i lusefart og virker som en brems på økonomien. Jeg skal gi dere et annet eksempel. For å utvikle industri trengs det store arealer. Mineralbasert industri som stål og aluminium krever omfattende landområder til utvinning, prosessering og produksjon. Infrastrukturprosjekter som flyplasser, havner, damanlegg og elektrisitetsverk trenger også veldig store landområder for å kunne sikre vei- og togtransport og nødvendige leverandør- og støttefunksjoner. Inntil nå har regjeringene kunnet sikre seg slike områder ved å utøve sin ekspropriasjonsrett. Det eneste som måtte ordnes, var adekvat kompensasjon. Nå er situasjonen forandret. Det melder seg nye interessegrupper i ethvert prosjekt, og kravene deres må behandles. Vi må nå vurdere spørsmål som miljømessige virkninger, begrunnelser for ekspropriering, kompensasjoner for tap av rettigheter, billighetserstatninger og gjenbosetting for folk som må flytte, alternative bolig- og jordbruksområder og jobber for alle berørte familier … .»

Å la markedskreftene utvinne ressursene raskt og effektivt, det er det koloniherrene gjorde, det Spania og Nord-Amerika gjorde mot Sør-Amerika, det Europa gjorde (og fortsetter å gjøre i Afrika), det er det apartheidregimet gjorde i Sør-Afrika, og det marionettdiktatorer i små land gjør for å utpine folket sitt. Det er en oppskrift for vekst og utvikling. Men den gjelder for noen andre. Det er en gammel, gammel, gammel historie – må vi virkelig gjenta den? Nå da det har blitt delt ut gruvelisenser med en fart som du vil forbinde med et opphørssalg, og skurkene har håvet inn milliarder av dollar, nå da gruve-selskapene har forurenset elver, sprengt vekk delstatsgrenser, rasert økosystemer og utløst borgerkrig, ser vi for fullt følgene av hva denne sammensvergelsen har satt i gang. Som en gammel klagesang over raserte landskaper og de fattiges døde kropper.

Merk med hvilken beklagelse ministeren snakker om demokrati og de forpliktelsene det innebærer: «Demokrati – eller snarere demokratiets institusjoner – og arven fra den sosialistiske perioden har ført til økende problemer for utviklingen.» Han følger opp med et sett av standard løgner om kompensasjon, rehabilitering og jobber. Hva slags kompensasjon? Hva slags ekspropriasjonsrett? Hva slags miljørehabilitering? Og hva med én ny jobb for hver familie? Seksti år av industrialisering i India har skapt jobber for seks prosent av arbeidsstyrken. Han snakker om å være «forpliktet» til å gi «begrunnelser» for «ekspropriasjon». Et medlem av regjeringen vet sikkert at å ekspropriere stammefolks områder (og det er der mesteparten av mineralene er) og gi dem til private gruveselskaper er ulovlig og strider mot Indias konstitusjon i henhold til Panchayat loven (utvidelsen til Scheduled areas) også kalt PESA som ble vedtatt i 1996.¹⁰ Det er en lov som tok sikte på å rette opp noe av urettferdigheten mot stammefolkene i den indiske konstitusjonen da den ble vedtatt i 1950. Den overstyrer alle andre lover som kan komme i konflikt med den. Det er en lov som tar utgangspunkt i den stadige økende marginaliseringen av stammefolk og tar sikte på å endre maktbalansen radikalt. Som lovgivning er den unik fordi den ser på lokalsamfunnet – kollektivet ­– som en juridisk enhet og gir stammefolk som bor i stammeområder, retten til selvstyre. I henhold til PESA er det ikke mulig å tvangsekspropriere stamme-folkenes landområder med noen slags juridiske begrunnelser. Så ironisk nok er det sånn at de som kalles «maoister» (og det inkluderer alle som slåss for landområdene sine), faktisk er de som slåss for å bevare konstitusjonen. Mens regjeringen gjør sitt beste for å ødelegge den.

Mellom 2008 og 2009 ga departementet for Panchayati Raj (landbyadministrasjon) to forskere i oppdrag å skrive et kapitel i en rapport om lokal landsbyadministrasjon. Kapittelet fikk tittelen «PESA, venstre-ekstremisme og styresett. Bekymringer og utfordringer i Indias stammeområder». Forfatterne er Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury. Her er noen utdrag:

«Loven av 1894 om ekspropriasjon av jord (the Aquistion act) har fram til nå ikke blitt justert for å bringes i samsvar med PESA. Denne loven fra kolonitida blir nå i stort omfang misbrukt til tvangsekspropriering både av individuelt og kollektivt eide landområder som blir overført til privat industrivirksomhet. I mange tilfeller er delstatsregjeringenes framgangsmåte først å undertegne omfattende intensjonsavtaler med store selskaper og så gå videre ved å anvende loven av 1894 (The Aquistion act), tilsynelatende for å sikre landområder for statseid industri. Men deretter blir jorda ganske enkelt lagt ut på leasing til det private selskapet. Dette er en parodisk omgåelse av formuleringen «overtakelse for offentlig formål» som er det loven foreskriver … .

Det er tilfeller hvor formelle protester, vedtatt av gram sabhas¹¹, har blitt destruert og erstattet med falske dokumenter.

Og hva verre er, når det har blitt oppdaget og dokumentert at statsansatte har drevet med sånt, har delstatsmyndighetene ikke fulgt opp saka.

Budskapet er klart og tydelig. Det er snusk og hemmelighold på mange nivåer i disse avtalene.

Salg av stammefolks jord til personer som ikke er stammefolk, er i henhold til grunnlovens kap. 5 forbudt i alle disse delstatene. Men overføringene av jorda fortsetter og i post-liberaliserings æraen skjer det stadig mer åpenlyst. De viktigste formene for slik overføring er bruk av rein svindel, ikke-registrerte overføringer på grunnlag av muntlige avtaler, juks med faktagrunnlaget og formålet med overføringen, okkupasjon av stammeområder, overføringer gjennom ulovlige ekteskap, tvilsomme søksmål, feilaktige opplysninger fra landmålingen, ekspropriasjon og utkastelser under påskudd av å skulle utnytte skogområdene til tømmerdrift. Ja, til og med velferdsutvikling har blitt brukt som påskudd.»

I konklusjonen sier de: «Intensjonsavtaler som blir inngått mellom delstatsregjeringer og industriselskaper, inkludert gruveselskaper, bør kontrolleres i full offentlighet, med gram sabhaene som en sentral part i slike undersøkelser.»

Ja, her har vi det – ikke brysomme aktivister, ikke maoistene, men en regjeringsrapport som anbefaler at intensjonsavtalene med gruveselskapene blir revurdert. Så hva gjør regjeringen med dette dokumentet? Hva er svaret? Statsministeren la fram rapporten 24. april 2010 i en høytidelig seremoni. Modig av ham, tenker du kanskje. Det var bare det at dette kapittelet ikke var med, det var rett og slett kuttet ut.

For femti år siden, bare ett år før han ble drept, skrev Che Guevara: «Når undertrykkerne klarer å holde seg ved makta i strid med lovene som de selv har innført. Da må vi si at freden er brutt.»

Ja, det er sant. I 2009 sa Manmohan Singh i en tale i parlamentet: «Hvis venstreekstremismen fortsetter å vokse i områder hvor vi har mineralressurser, vil investeringsklimaet helt sikkert bli påvirket.» Det var en skjult krigserklæring.

(La meg få komme med en liten digresjon her. Jeg vil fortelle en kort historie om en annen sikh. Bhagat Singh var en populær revolusjonær og marxist. I det siste bønneskriftet han sendte til guvernøren i Punjab før han ble hengt av den britiske regjeringen i 1931, skrev han: «La oss erklære at det virkelig er krigstilstand og at det vil være det så lenge som Indias hardt arbeidende masser og naturressursene blir utnyttet av en håndfull parasitter. Det kan være reint britiske kapitalister eller en blanding av briter og indere, eller også reint indiske. Det betyr ingenting.»)

Mange av kampene som finner sted i India i dag, dreier seg bare om at folk krever sine grunnlovsfestede rettigheter. Men Indias regjering føler seg ikke lenger forpliktet av den indiske konstitusjonen, som jo skal være det legale og moralske rammeverket for vårt demokrati. Grunnloven er et fornuftig og velformulert progressivt dokument slik konstitusjoner pleier å være. Men de fornuftige formuleringene blir ikke brukt til å beskytte folket. Det er stikk motsatt. De blir brukt som en spikerklubbe til å slå ned dem som protesterer mot at staten bruker stadig mer vold mot sitt eget folk under påskudd av å arbeide for det felles beste. I en artikkel i Outlook (3.5. 2010) svingte B.G. Verghese svingt spikerklubba i et forsvar for staten og de store aksjeselskapene. «Maoistene vil forsvinne, det demokratiske India og grunnloven vil bestå. Men det vil ta tid, og det vil bli smertefullt.» Azad svarte på dette (Outlook 19.7.2010), og det var det siste han skrev før han ble myrdet:

«I hvilken del av India kan vi si at konstitusjonen består, Mr. Verghese? I Dantewada, Bijapur, Kanker, Narayanpur, Rajnandgaon? I Jharkhand, Orissa? I Lalgarh, Jangalmahal? I Kashmir-dalen? Manipur? Hvor gjemte din grunnlov seg i 25 år etterat tusenvis av sikher ble massakrert? Da tusener av muslimer ble meiet ned? Når hundre tusen bønder ble presset til å begå selvmord? Når tusener blir myrdet av statsstøttede Salwa Judum gjenger?¹² Når adivasi kvinner blir utsatt for gjengvoldtekt? Når folk blir bortført av uniformerte livvakter? Din grunnlov er et stykke papir som betyr mindre enn toalettpapir for det store flertallet av det indiske folket.»

Da Azad ble drept, forsøkte flere mediakommentatorer å glatte over forbrytelsen ved å forvrenge det han skrev. De beskyldte ham for å ha kalt den indiske konstitusjonen for et stykke dopapir.

Hvis regjeringen ikke vil respektere grunnloven, så bør vi kanskje kreve en endring i selve åpningsparagrafen: Formuleringen «Vi, Indias folk, har besluttet at India skal være en selvstendig, sosialistisk, sekulær og demokratisk republikk» kan erstattes med «Vi, de øverste kastene og klassene i India har besluttet at India skal være en hinduistisk satellittstat tilpasset de store selskapene».

Opprøret på den indiske landsbygda, spesielt i stammeområdene, er en radikal utfordring, ikke bare for den indiske staten, men også for motstandsbevegelsene. Opprøret får oss til å stille spørsmålstegn ved de allmenne ideene om hva som utgjør framgang og utvikling, ja faktisk ved sivilisasjonsbegrepet i seg sjøl. Det reiser grunnleggende spørsmål både ved etikken og effektiviteten til ulike motstandsstrategier. Ja, disse spørsmålene er ikke nye. De har blitt stilt rolig og vedvarende, år etter år, på hundre forskjellige måter, av motstandsbevegelser som Chhattisgarh Mukti Morcha, Koel Karo og Gandhamardhan-aksjonene¹³ og hundrevis av andre folkelige bevegelser. Spørsmålet ble stilt mest inngående og kanskje tydeligst av Narmada Bachao Andolan, protestbevegelsen mot de store demningsanleggene i Narmadadalen. Det eneste svaret den indiske regjeringen har kommet med, er undertrykkelse, falskspill og en form for tåkelegging som bare kan komme av en total mangel på respekt for vanlige mennesker. Og hva verre er, regjeringen bare fortsatte som før, med enda mer tvangsflytting og tvangsekspropriasjon av jord til det kom til et punkt hvor det var bygd opp så mye raseri blant folk at det ikke lenger lot seg stoppe. I dag har de fattigste menneskene i verden klart å stoppe noen av de største og rikeste selskapene i verden. Det er en enormt stor seier!

De som gjør opprør, er klar over at landet deres er i unntakstilstand. De vet godt at de, sammen med folk i Kashmir, Manipur, Nagaland og Assam, har blitt fratatt sentrale borgerrettigheter ved hjelp av lover som for eksempel Unlawful Activities Prevention Act (UAPA)¹⁴ og delstaten Chhattisgarhs særlov for offentlig sikkerhet (CSPSA). Disse lovene kriminaliserer enhver form for opposisjon i ord og handling. Ja, til og med intensjoner blir kriminalisert.

Perioden med unntakstilstand var brutal, men folk kunne fortsatt drømme om bedre tider, om rettferdighet. Da Indira Gandhi erklærte unntakstilstand ved midnatt 25. juni 1975, var det for å knuse en begynnende revolusjon. Naxalitt-opprøret i Bengal var på det nærmeste knust. Men millioner av mennesker sluttet opp om Jayaprakash Narayans¹⁵ parole ‘Sampoorna Kranti’ (total revolusjon). Drivkraften for urolighetene var kravet om at jorda skal tilhøre dem som dyrker den. (Det var sånn den gangen også, det er ikke noe forskjell på det. Det var nødvendig med en revolusjon for å få til omfordelinga av jorda, selv om omfordeling av jord faktisk er ett av de styrende prinsippene i Grunnloven.)

35 år seinere er situasjonen dramatisk forandret. Den store og vidunderlige ideen, rettferdighet, har blitt redusert til å bety menneskerettigheter. Likhet er nå en utopisk fantasi. Ordet har mer eller mindre blitt kastet ut av ordforrådet vårt. De fattige har blitt presset opp mot veggen. Revolusjonære partier har blitt tvunget til å skru ned målsetningene sine – fra å kjempe for jord til de jordløse til å kjempe for folks rett til å beholde de få jordstykkene de har. Den eneste formen for omfordeling av jord som er aktuell nå, ser ut til å være ran av jorda til de fattige og omfordeling til de rike til deres jordbanker som går under navn av SEZs (Special Economic Zones). De jordløse (for det meste dalitter), de arbeidsløse, slumbefolkningen og arbeiderklassen i byene blir nærmest ikke regnet med lenger. På steder som Lalgarh i Vest-Bengal er det eneste folk ber om, at politiet og regjeringen lar dem være i fred. Adivasi-organisasjonen pcapa (Folkets komite mot politibrutalitet)¹⁶ startet med ett enkelt krav: At politisjefen skulle komme til Lalgarh for å be om unnskyldning for politiets overgrep mot landsbybefolkningen. Det ble oppfattet som absurd. (Hvordan kunne halvnakne ville forvente at en av delstatsregjeringens embetsmenn skulle be dem om unnskyldning?) Da satte folk opp barrikader i landsbyene for å hindre politiet i å komme inn. Politiet trappet opp voldshandlingene. Folk svarte med raseri. Nå etter to år og mange grusomme voldtekter, drap og politiovergrep¹⁷, er det full krig. Pcpa har blitt stemplet som en maoistorganisasjon. Lederne er kastet i fengsel eller skutt. (En liknende skjebne har rammet Chasi Mulya Adivasi Sangh i Narayanpatna i Orissa og Visthappen Virodhi Ekta Manch i Potka i Jharkhand.) Mennesker som en gang drømte om rettferdighet og likeverd, som våget å kreve jord til de jordløse, krever nå bare en unnskyldning fra politiet for at de har blitt banket opp og lemlestet. Er dette framskritt?

Under unntakstilstanden ble det sagt at når Indira Gandhi ba pressen om å ligge litt lavere, så la den seg ned og krabbet. Men selv da hendte det at riksavisene i protest mot sensuren trykket blanke felter i stedet for lederartikler. (Ironi over all ironi, en av disse trossige redaktørene var B.G. Verghese).

Denne gangen, under den ikke-erklærte unntakstilstanden, er det ikke mye rom for trossig motstand fordi mediene faktisk er regjeringen. Ingen, unntatt de store selskapene som kontrollerer mediene, kan fortelle regjeringen hva den skal gjøre. Ledende politikere, regjeringsmedlemmer og offiserer i sikkerhetsstyrkene konkurrerer om å få vise seg fram på TV og trygler Arnab Goswami¹⁸ eller Barkha Dutt¹⁹ om å få avbryte dagens messe. Flere TV-kanaler og aviser deltar åpenlyst i kommandosentralen og desinformasjonskampanjen til Operation Green Hunt.²⁰ En historie om maoistenes milliardindustrier ble trykket ordrett i mange forskjellige aviser, men med forskjellige journalister oppgitt i byline.²¹

Nesten alle aviser og TV-kanaler kjørte historier som ga pcpa²² (også omtalt som maoistene) skylda for den forferdelige togulykken i nærheten av Jhargram i Vest-Bengal i mai 2010. Ulykken krevde 140 menneskeliv. To av de hovedmistenkte har blitt skutt av politiet i såkalte «sammenstøt», men årsakene til ulykken er ennå ikke klarlagt. Press Trust of India kom ut med flere usanne historier, som ble lydig gjengitt av Indian Express, deriblant en om hvordan maoister lemlestet likene til politimenn de hadde drept. (Dementiet som kom fra politiet selv, ble trykket i frimerkestørrelse, godt gjemt på midtsidene.) Det var også flere identiske intervjuer (alle kalt eksklusive) med en kvinnelig geriljaleder som fortalte at hun var blitt voldtatt av maoistledere en rekke ganger. Hun skulle angivelig nettopp ha klart å rømme ut av skogen og maoistenes klør for å fortelle verden sin historie. Nå har det kommet fram at hun hadde sittet i varetekt hos politiet i flere måneder.

Historiene om grusomheter som skriker mot oss fra TV-skjermene, er laget for å lure oss og få oss til å tenke: «Ja stammefolkene har blitt dårlig behandlet og har hatt det vondt; ja, de trenger utvikling; ja, det er regjeringens feil, men akkurat nå er det krise, Vi må først bli kvitt maoistene og gjøre landet trygt, deretter kan vi hjelpe stammefolkene.»

Ettersom krigen skjerpes, har de militære, på sin helt spesielle måte, kunngjort at de også vil styre hodene våre. I juni 2010 offentliggjor to operasjonsdoktriner: Den ene var en felles doktrine for luft- og bakkeoperasjoner. Den andre var en doktrine om militære psykologiske operasjoner som «beskriver en planlagt prosess for å spre et budskap til en utvalgt målgruppe, for å få fram informasjon som kan føre til ønskede holdninger og atferd som kan påvirke landets politiske og militære måloppnåelse … . Doktrinen gir også retningslinjer for aktiviteter knyttet til opinionsstyring i ikke-konvensjonelle militæroperasjoner, særlig under forhold hvor det er nødvendig å bringe en villedet befolkning tilbake til fellesskapet.» Pressemeldingen slo videre fast at «doktrinen om militære psykologiske operasjoner er et policy-, planleggings- og implementeringsdokument som tar sikte på å skape et godt arbeidsklima for hæren ved å bruke tilgjengelige medier og deres tjenester til hærens fordel».

En måned seinere ble det holdt et møte for regjeringssjefene i delstater som var berørt av naxalittkonflikten²³. Her ble det fattet beslutning om opptrapping av krigen. 36 bataljoner fra Indias reservestyrker ble plusset på de 105 bataljonene og de 16 000 spesialpolitimennene (væpnede sivilister som var hyret inn for å fungere som politi). Innenriksministeren lovte å ansette 1,75 millioner nye politimenn i løpet av de kommende fem åra. (Det er en god modell for en sysselsettingsgaranti: Ansett halve befolkninga for å skyte den andre halvparten. Du kan bare stokke om på forholdstallene om du vil.)

To dager seinere oppfordret hærsjefen sine ledende offiserer «til å forberede seg mentalt på å delta i kampen mot naxalittene … . Det kan bli om seks måneder eller om et år eller to, men hvis vi fortsatt skal være et relevant redskap for staten, må vi ta på oss de oppgavene nasjonen vil vi skal utføre.»

I august rapporterte avisene om at planene om å bruke flyvåpenet igjen, var aktuelle. «Det indiske flyvåpenet kan skyte i selvforsvar i anti-maoist-operasjoner», skrev Hindustan Times. «Klarsignalet har blitt gitt, men under strenge begrensninger. Det er ikke tillatt å bruke raketter og heller ikke de integrerte helikoptermaskingeværene, og vi kan bare skyte hvis vi selv blir beskutt. Men vi har montert maskingevær på siden av helikoptrene. Disse kan opereres av våre Garuds (kommandosoldater i det indiske flyvåpenet).» Det er en lettelse. Ingen integrerte maskingevær, bare sånne som er montert på sida av helikopteret.

Kanskje «om seks måneder eller om et år eller to», det er omtrent så lang tid det vil ta for brigadehovedkvarteret i Bilaspur og flybasen i Rajnandgaon å gjøre seg klare. Kanskje vil regjeringen da med en storslått gest av demokratisk sinnelag bøye seg for den folkelige vreden og trekke tilbake AFSPA (Loven om særlige fullmakter til hæren). Denne loven gjelder for Manipur, Nagaland, Assam og Kashmir og gir underoffiserer rett til å drepe på mistanke. Så snart applausen legger seg og feiringene dabber av, vil AFSPA bli gjeninnført i revidert form i henhold til retningslinjene i Jeevan Reddy-rapporten. (Den kommer til å høres mer human ut, men være mer dødelig). Så kan den få gyldighet over hele landet, men under et nytt navn. Kanskje vil det gi Hæren den straffefriheten den trenger for å kunne gjøre det «nasjonen» vil ha utført – å bli satt inn mot de fattigste av de fattige som kjemper for å overleve.

Kanskje det er sånn kamerat Kamala kommer til å dø, når hun prøver å skyte ned et tungt armert angrepshelikopter eller et militært treningsjetfly med pistolen sin, eller kanskje hun har avansert til en AK-47 eller et lett maskingevær stjålet fra et av regjeringens våpenlagre eller fra en drept politimann.

Kanskje mediene som står til tjeneste, vil ha ordnet opp i oppfatningene til dem som fortsatt er «villedet», slik at de kan motta nyheten om hennes død med rolig sinn.

Så her er den indiske staten i all sin demokratiske prakt, villig til å plyndre, utsulte, beleire og nå sette inn flyvåpenet i «selvforsvar» mot sine fattigste innbyggere. Selvforsvar. Å ja, Operation Green Hunt er en selvforsvarsaksjon regjeringen driver for å gi de fattige tilbake den jorda som har blitt stjålet fra dem av store kommunistkorporasjoner.

Når regjeringen bruker et tilbud om fredsforhandlinger til å dra opp fisk fra dypet og drepe dem når de kommer til overflata, er det da noen framtid for fredsforhandlingene? Er begge sider genuint interessert i fred og rettferdighet? Folk spør: Er maoistene virkelig interessert i fred? Er det noe vi kan tilby maoistene innafor det nåværende systemet som vil føre til at de gir slipp på målet om å knuse den indiske staten? Svaret på det er sjølsagt nei. Maoistene tror ikke at dagens system kan gi rettferdighet. Saken er at stadig flere mennesker er i ferd med å bli enige med dem. Hvis vi hadde levd i et samfunn som var genuint demokratisk, et samfunn hvor vanlige mennesker i det minste kunne håpe på rettferdighet, da ville maoistene bare ha vært en liten og marginalisert gruppe av militante aktivister, med svært liten folkelig appell.

En annen påstand er at maoistene ønsker seg en våpenhvile for å skaffe seg et pusterom sånn at de kan omgruppere seg og konsolidere stillingen sin. I et intervu i avisen The Hindu (14. april 2010) uttalte Azad seg overraskende åpenhjertig om dette: «Det trengs ikke mye sunt folkevett for å forstå at begge parter vil utnytte en våpenhvile til å styrke seg.» Han forklarte videre at en våpenhvile ville gi et pusterom for vanlige mennesker som var fanget i krigssonen.

Regjeringen, derimot, trenger denne krigen. (Les næringslivsavisene så vil du se hvor desperat de trenger krigen.) Den internasjonale kapitalen puster regjeringen i nakken. Den er nødt til å levere, og det må skje fort. For å forhindre at maska faller, må regjeringen fortsette å tilby forhandlinger med den ene hånda og undergrave forhandlingene med den andre. Elimineringen av Azad var en viktig seier fordi den kvalte en stemme som etter hvert hørtes farlig fornuftig ut. Så langt, i det minste, har regjeringen lykkes med å avspore fredsforhandlingene

Diskusjonen om fredsforhandlinger kan gjøre noen og enhver kynisk. Det vi må huske på, er at for vanlige mennesker er fraværet av fredsforhandlinger det samme som opptrapping av krigen. I løpet av de siste månedene har regjeringen pøst titusenvis av tungt bevæpnede paramilitære tropper inn i skogen. Maoistene svarte med en serie av aggressive angrep og bakhold. Mer enn 200 politifolk har blitt drept. Likene fortsetter å komme ut av skogen. Nedslaktede politifolk svøpt i Indias flagg, nedslaktede maoister framvist som jakttroféer med håndledd og ankler bundet fast til bambusstokker og med kroppene fulle av kulehull, kropper som ikke lenger ser menneskelige ut, lemlestet i bakholdsangrep, halshogginger og summariske henrettelser. Kroppene som blir brent i skogen, vet vi ingenting om. Krigssonen har blitt avsperret, stengt for aktivister og journalister. Så vi har ingen fullstendige opplysninger om antall døde.

Den 6. april 2010 slo PLGA (Folkets frigjøringsgeriljahær) til med sitt hittil største angrep. Et CRPF-kompani²⁴ i Dantewada ble lokket inn i et bakhold og 76 politimenn ble drept. PLGA gikk ut med en kaldt triumferende seierserklæring. TV-stasjonene utnyttet tragedien for alt den var verdt. Nasjonen ble oppfordret til å fordømme drapene. Mange av oss var ikke villige til det. Ikke fordi vi liker dreping, ikke fordi vi alle sammen er maoister, men fordi vårt syn på Operation Green Hunt er mer komplisert. Vi som nektet å kjøpe aksjer i den raskt voksende fordømmelsesinidustrien, ble stemplet som terroristsympatisører og bilder av oss ble stadig vist på TV som om vi var ettersøkte forbrytere.

Hva var det reservepolitistyrkene egentlig drev med når de patruljerte i landsbyene bevæpnet med 21 AK-47 automatgevær, 38 INSAS-gevær²⁵, sju SLR-geværer²⁶, seks lette maskingevær, en stengun og en 58 mm-bombekaster? Å stille det spørsmålet ble nærmest regnet for landsforræderi.

Noen dager etter angrepet støtte jeg på noen paramilitære kommandosoldater som stod og snakket med en gruppe sjåfører på en parkeringsplass i Delhi. De ventet på at VIPene som de jobbet for, skulle komme ut fra en restaurant, et treningssenter eller et hotell. De uttrykte verken sorg eller patriotisme. Det var enkel regnskapsføring. De satte opp et balanseregnskap. De snakket om hvor mange hundretusener av rupi en må betale i bestikkelser for å få jobb i de paramilitære styrkene og hvordan mange familier må sette seg i dyp gjeld for å kunne betale bestikkelsene. Den gjelda kan aldri bli tilbakebetalt med den usle lønna til en jawan.²⁷ Den eneste metoden for å få betalt gjelda er å gjøre det som politimenn i India gjør: Drive med utpressing og trusler, kreve beskyttelsespenger og bestikkelser og drive med lyssky forretninger. (I tilfellet Dantewada dro de på plyndringstokt til landsbyene og stjal penger og smykker.) Men hvis en politimann dør i tjenesten, sitter familien igjen med den store gjelda. Mennene på parkeringsplassen var sinte på regjeringen og toppledelsen i politiet som tjener seg rike på bestikkelser og deretter på en lettvint måte sender unge menn i døden. De visste at de store erstatningssummene som var utlovet for dem som døde i 6. april-angrepet, bare ble gitt for å dempe virkningen av skandalen. Det ville aldri bli standard praksis for alle politimenn som dør i denne skitne krigen.

Da er det ikke rart at meldingene fra krigssonen forteller at CPRF-styrkene stadig blir mer motvillige til å dra ut på patrulje. Det kommer rapporter om at de jukser med den daglige loggføringa og fyller loggbøkene med falske patruljer. Kanskje de begynner å innse at de bare er fattig khaki-kledd søppel i den rike manns krig. Og det er tusener som vil steppe inn når en av dem er borte.

17. mai 2010 kom et nytt større angrep. Maoistene sprengte en buss i Dantewada og omlag 44 mennesker ble drept. 16 av de døde var offiserer i spesialpolitiet (SPO), med andre ord, medlemmer av den fryktede regjeringsstøttede folkemilitsen Salwa Judum. Resten av de døde var vanlige mennesker, for det meste stammefolk. Maoistene beklaget pliktskyldigst at de hadde drept sivile, men argumentasjonen var farlig lik det forsvaret staten pleier å komme med, nemlig at handlingen bare var et svar på motstanderens overgrep. I forrige måned kidnappet maoistene fire politimenn i Bihar og krevde å få satt fri en del av sine ledere. Da gisseldramaet hadde vart noen dager, drepte de en av de kidnappede, adivasi-politimannen, Lucas Tete. To dager seinere ble de andre tre sluppet fri. Nok en gang hadde maoistene skadet sin egen sak ved å drepe en fange. Det var nok et eksempel på «den revolusjonære voldens» moralske Janusansikt, og sånt må vi vente oss mere av i en krigssone hvor taktikk trumfer moral og gjør verden til et verre sted.

Mange av analytikerne og kommentatorene som var rystet over maoistenes drap på sivile, unnlot å merke seg at akkurat på samme tid som maoistene sprengte bussen i Dandawala, omringet politiet flere landsbyer i Kalinganagar i Orissa og i Balitutha og Potko i Jharkhand. Der skjøt de på tusenvis av mennesker som protesterte mot at jorda deres ble tatt over av Tata-gruppa, av Jindal selskapene og Posco.²⁸ Beleiringen pågår ennå. Politisperringene gjør det umulig å frakte de sårede til sykehus. Videoer på YouTube viser hundrevis av væpnede politifolk fra opprørspolitiet i konfrontasjon med vanlige landsbyfolk, noen av dem er bevæpnet med pil og bue.

Den eneste tjenesten Operation Green Hunt har gjort vanlige folk, er at den har klarlagt vesentlige spørsmål. Selv barna i landsbyene vet at politiet arbeider for «kompaniene», og at Operation Green Hunt ikke er en krig mot maoister, men en krig mot de fattige.

Det er ikke noe smått som foregår. Det vi ser er et demokrati som vender seg mot seg sjøl og prøver å spise sine egne lemmer. Vi ser vantro på at disse lemmene motsetter seg å bli spist.

Av alle de politiske grupperingene som er involvert i opprøret, er ingen mer omstridt enn CPI (maoistene). Den mest opplagte grunnen til det er at partiet konsekvent hevder at væpnet kamp er den eneste veien til revolusjon. En av de grundigste framstillingene av bevegelsen er Sumanta Banerjees bok In the wake of Naxalbari. Boka dokumenterer hvordan naxalittene i den første perioden på nesten tåpelig vis prøvde å få i gang den indiske revolusjonen ved å «tillintetgjøre klassefienden». De trodde at det ville føre til spontane massereisninger. Banerjee beskriver hvilke krumspring CPI var nødt til å foreta for å holde seg på linje med den kinesiske utenrikspolitikken, hvordan naxalismen spredte seg fra delstat til delstat og hvordan den ble nådeløst knust.

Dypt begravd bak både de ortodokse kommunistenes og den liberale intelligentsiaens raseri mot CPI (maoistene) ligger et ubehag som det virker som de også opplever selv, og en underlig, nesten mystisk tendens til å beskytte den indiske staten. Det er som om de blunker når de står overfor en politisk situasjon med et genuint revolusjonært potensiale. De finner påskudd til å se en annen vei. Politiske partier og enkeltpersoner som i løpet av de siste 25 åra aldri har støttet for eksempel Narmada Bachao Andolan²⁹ eller marsjert i solidaritet med noen av de mange fredelige folkevegelsene i landet, har plutselig begynt å tale varmt for ikke-vold og Gandhis satyagraha³⁰. På den andre sida kan nok de som har deltatt i fredelige folkebevegelser, være sterkt uenig med maoistene. De er på vakt mot dem og ganske irritert på dem, men de ser dem som en del av den samme motstandsbevegelsen.

Det er vanskelig å si hvem som misliker maoistene mest, den indiske staten, dens hær av strategiske eksperter og dens nærmest instinktivt høyreorienterte middelklasse eller Communist Party of India (CPI) og Communist Party of India (Marxist) vanligvis kalt CPI (M), og de mange utbrytergruppene som var en del av de opprinnelige marxist-leninistene, eller den liberale venstresida. Diskusjonen begynner med navngivningen. De ortodokse kommunistene tror ikke at maoismen er en «isme» i det hele tatt. Maoistene kaller de parlamentarisk orienterte kommunistene for «sosialfascister» og anklager dem for «økonomisme» og for at de gradvis har droppet målet om revolusjon.

Det er nok få som nå vil forbinde ordet «revolusjonært» med CPI og CPI (M). De har overlevd som store partier av standardtypen fordi de har solgt ut ideologien.

Begge mener at de er det eneste genuint marxistiske partiet. Begge mener at det andre partiet har feiltolket den marxistiske teorien og misforstått historien. Enhver som ikke har medlemskort i noen av organisasjonene, vil kunne se at ingen av dem tar fullstendig feil eller har helt rett i det de sier. Men bitre splittelser, ikke ulikt dem vi finner i religiøse organisasjoner, er en naturlig følge av de strenge kravene om å holde seg til partilinja som gjelder i alle kommunistpartier. Så de dykker ned i et arsenal av fornærmelser som kan føres helt tilbake til den russiske og den kinesiske revolusjonen, til de store debattene mellom Lenin, Trotskij og Stalin og til Maos lille røde, og kaster dem på hverandre. De beskylder hverandre for feilaktig anvendelse av marxismen-leninismen Mao Tse-tungs tenkning som om det skulle være en slags medisinsk salve som ble påført på feil sted. (Mitt tidligere essay «Walking with the Comrades» (Norsk oversettelse kan leses her)  landet rett i skuddlinja for denne debatten, og dermed fikk det sin rimelige del av pussige fornærmelser. De kunne ha fortjent en egen pamflett.)

I tillegg til debattene for og mot parlamentarisk arbeid er uenighetene mellom de forskjellige variantene av kommunisme i India knyttet til om forholdene er modne for revolusjon. Er prærien klar for brannen, slik Mao sa, eller er det fortsatt for fuktig til at en enkelt gnist kan tenne den? Problemet er at India befinner seg i forskjellige århundrer på samme tid, så kanskje prærien, de lange, flate, gressbevokste områdene, ikke er en riktig analogi for Indias sosiale og politiske landskap. Kanskje et kaninhull med fullt av underjordiske tunneler ville være et bedre bilde? Å komme til enighet om timing av revolusjonen er sannsynligvis umulig. Så alle marsjerer i sin egen takt. CPI og CPI(M) har mer eller mindre utsatt revolusjonen til det hinsidige. Charu Majumdar, stifteren av naxalittbevegelsen, mente at revolusjonen burde ha kommet for 30 år siden. Ganapathi, den nåværende lederen for maoistene, mener at revolusjonen vil komme om ca 50 år.

I dag, 40 år etter Naxalbar-opprøret, er den parlamentariske venstresidas hoved-anklage mot maoistene den samme som alltid. De blir beskyldt for å lide av det Lenin kalte «en barnesykdom», for å erstatte masselinje med militarisme og for å ha unnlatt å bygge opp en genuint revolusjonær arbeiderklasse. De har forakt for arbeiderklassen i byene, de er en ideologisk forsteinet bevegelse som bare kan fungere som en frosk på ryggen av de «uskyldige» (les primitive) stammefolkene i jungelen, heter det. Ifølge de ortodokse marxistene har ikke stammefolkene noe revolusjonært potensiale. (Dette er kanskje ikke stedet for å diskutere synspunktet om at folk må bli lønnsarbeidere og slave under et sentralisert industrielt system før de kan bli godkjent som revolusjonære.)

Det er en riktig kritikk at maoistene ikke er særlig relevante for arbeiderklassebevegelsene i byene, for dalitt-bevegelsen og for bønder og landarbeidere utenfor skogsområdene. Det er ikke tvil om at maoistenes militariserte politikk vanskelig kan drives i områder hvor det ikke er mulig å gjemme seg i skogen. Men vi kan også peke på at grunnen til at kommunistpartiene har overlevd som store, etablerte partier er at de har foretatt så drastiske ideologiske kompromisser at det nå er umulig å se forskjell på dem og andre borgerlige politiske partier. Et annet argument er at de mindre fraksjonene som ikke har gjort så store ideologiske kompromisser, har kunnet unngå det fordi de ikke er en trussel for noen.

Uavhengig av deres svakhet eller styrke som borgerlige partier, er det få som vil forbinde ordet «revolusjonær» med CPI og CPI(M). (CPI deltar i noen av kampene mot gruveselskapene i Orissa.) Men selv på de områdene hvor de har valgt å engasjere seg, kan de ikke påberope seg å ha gjort store tjenester for det proletariatet som de hevder å representere. Bortsett fra de tradisjonelle bastionene i Kerala og Vest-Bengal hvor de nå er i ferd med å miste grepet, er de svært lite tilstede i andre deler av landet, by eller landsbygd, sletteland eller skogområder. Fagorganisasjonene deres er kjørt ned i bånn. De har ikke vært i stand til å stoppe det massive tapet av arbeidsplasser og oppløsningen av den regulerte arbeidsstyrken som mekaniseringen og den nye økonomiske politikken har forårsaket. De har ikke vært i stand til å forhindre den systematiske nedbyggingen av arbeidernes rettigheter. De har klart å fjerne seg nesten fullstendig fra adivasi- og dalittgruppene. I Kerala vil nok mange si at de har gjort en bedre jobb enn de andre politiske partiene, men etter at de har «styrt» Vest Bengal i 30 år, er delstaten nærmest ruinert. Volden de slapp løs i Nandigram og Singhur, og nå mot adivasiene i Jangalmahal, vil trolig føre til at de mister makta i noen år. (Men ikke lenger enn den tida det tar for Mamata Banerjee å bevise at folket ikke kan sette sin lit til henne.)³¹

Selv om vi kan sette opp en lang liste over de etablerte kommunistpartienes synder, må det også sies at det ikke er grunn til å feire deres sammenbrudd. I det minste ikke hvis det ikke åpner for en ny, vital og virkelig venstreorientert bevegelse i India.

Maoistene har, både i sin nåværende og tidligere framtredelsesformer, fulgt en helt annen politisk bane.

Omfordeling av jorda, om nødvendig ved bruk av voldelige midler, har alltid vært kjerneområdet i maoistenes politiske aktivitet. På det feltet har de mislykkes fullstendig. Men de militante aksjonene som førte til at tusenvis av deres kadre og også mange vanlige mennesker måtte bøte med livet, har satt søkelyset på den dyptgående strukturelle urettferdigheten i det indiske samfunnet. Fra Telangana-bevegelsens tid (denne bevegelsen var en slags forløper for opprøret i Naxalbar), klarte naxalit-bevegelsen til tross for alle sine feil, å tenne et raseri mot utbyttingen, og i noen av de mest undertrykte samfunnene vokste det fram et ønske om å gjenvinne respekt. I Vest-Bengal førte det til Operasjon Barga (en bargador er en leilending) og i Andra Pradesh ble regjeringene presset til å sette i verk mer begrensede landreformer. Og alt snakket til statsministeren om «ujevn utvikling» og «utnyttelse» av stammeområdene, regjeringens planer om å overføre budsjett-midlene til skogpleie fra departementet direkte til landsbyrådene (gram panchayats) og Plankommisjonens kunngjøring om at den vil avsette 140 millioner rupi til utvikling i stammeområdene, er alt sammen strategier for å dempe «maoist-trusselen». Hvis disse midlene virkelig kommer adivasi-samfunnene til gode og ikke suges opp av mellommenn, så må «trusselen» sannelig få noe av æren for det. Til tross for at maoistene bokstavelig talt nesten ikke er tilstede utenfor skogområdene, så har de en økende sympati og en tilstedeværelse i folks oppfatninger som et parti som står opp for de fattige mot statens hersing og trusler. Hvis Operation Green Hunt etter hvert blir en virkelig krig og ikke bare en «sub-konvensjonell» krig, hvis mange vanlige adivasier blir drept, så kan den sympatien tenne en gnist som kan utvikle seg videre på uventede måter. En av de mest alvorlige anklagene mot maoistene er at lederne deres har en interesse av å holde folk nede i fattigdom og analfabetisme for å kunne beholde grepet over dem. Nå har de arbeidet i områder som Dandakaranya i mer enn 30 år. Hvorfor driver de ikke skoler og helseklinikker der, spør kritikerne. Hvorfor har de ikke bygd opp flomkontroll og mer avansert jordbruk, og hvorfor dør folk fortsatt av malaria og feilernæring? Gode spørsmål. Men de undervurderer hva det vil si å være en forbudt organisasjon. Medlemmer av denne organisasjonen, også leger og lærere, står i fare for å bli skutt rett ned av myndighetene. Det ville være bedre å stille samme spørsmål til Indias regjering som ikke arbeider under sånne begrensninger. Hvorfor er det ikke skoler, sykehus og flomvern i områder hvor det ikke er maoister? Hvorfor lider folk i Chhattisgarh av en form for akutt feilernæring som legene har begynt å kalle ernæringsaids på grunn av virkningen den har på immunsystemet?

I det sensurerte kapittelet i rapporten fra departementet for landsbyadministrasjon skriver Ajay Dandekar og Chitrangada Choudhury (Ingen av dem er tilhengere av maoistene. De kaller partiets ideologi «brutal og kynisk»):

«Så maoistene har en tosidig effekt i PESA-områdene. Med våpnene sine skaper de en viss frykt i administrasjonene på landsby-, blokk-³² og distriktsnivå. Det fører til at landbybefolkningen ikke er like forsvarsløs når beskyttelseslover som PESA³³ blir neglisjert eller brutt. For eksempel kan maoistene advare en talati³⁴ som krever bestikkelser for å gjøre den jobben han er pålagt i henhold til loven om skogrettigheter, en handelsmann som betaler underpris for skogsprodukter, eller en arbeidsgiver som ikke følger bestemmelsene om minstelønn. Partiet har også gjort et stort utviklingsarbeid på landsbygda. Maoistene har organisert dugnadsarbeid for graving av vanningsdammer, oppsamling av regnvann og beskyttelse mot jorderosjon i Dandakaranya-regionen. Landsbyfolket forteller at dette har ført til bedre avlinger og en sikrere tilgang på matvarer.»

Nylig ble det offentliggjort en empirisk analyse av arbeidet NREGA (Den nasjonale planen for en sysselsettingsgaranti på landsbygda)³⁵ har gjort i 200 maoist-influerte områder i Orissa, Chhattisgarh og Jharkhand. Analysen ble trykket i tidsskriftet Economic and Political Weekly. Forfatterne, Kaustav Banerjee og Partha Saha skriver:

«Feltundersøkelsen viste at anklagene om at maoistene har blokkert utviklingsplaner ikke har mye for seg. Faktisk er det slik at Bastar-området ser ut til å gjøre det mye bedre når det gjelder NREGA enn en del andre områder. Dessuten kan arbeidet med lønnsforholda, gjennomføringa av minstelønn, føres tilbake til lønnskampene som maoistene ledet i dette området. Et klart resultat er at lønna for å samle tendu-blader er dobbelt så høy i de fleste maoist-områdene som i andre områder. Maoistene har også oppmuntret til å gjennomføre antikorrupsjonsmøter (forvaltningsrevisjoner), og dette har bidratt til en ny form for demokratisk praksis som hittil har vært ukjent i India.»³⁶

Implisitt i mye av diskusjonene rundt maoistene er den gamle formynderske tendensen til å framstille massene – i dette tilfellet adivasiene – som en mindre begavet horde, kontrollert av ondsinnede utenforstående. En universitetsprofessor, godt kjent som maoist-hater, kalte lederne av maoistpartiet for parasitter som snyltet på fattige adivasier. For å underbygge det sammenliknet han mangelen på utvikling i Dandakaranya med velstandsveksten i Kerala. Etter å ha antydet at alle ledere som ikke var adivasier, var feiginger som gjemte seg i skogen, oppfordret han alle medlemmer av landsbymilitsen og alle geriljasoldater som var adivasier til å overgi seg til et panel av ikke-volds aktivister fra middelklassen (som han selv hadde håndplukket). Han krevde at ledere som ikke var adivasier, skulle tiltales for krigsforbrytelser. Hvorfor ikke-volds tilhengere som ikke er adivasier, er akseptable, mens maoister som ikke er adivasier, ikke er det, sa han ikke noe om. Det er noe urovekkende ved den manglende evnen til å innrømme at vanlige mennesker er i stand til å vurdere en situasjon og gjøre sine egne valg.

I Orissa har ubevæpnede motstandsbevegelser ført en rekke kamper. De er ofte sterkt uenige seg imellom, men likevel har de klart å få til en midlertidig stans i prosjektplanene til noen av de store selskapene – Tata i Kalinganagar, Posco i Jagatsinghpur, Vedanta37 i Niyamgiri. I Bastar har maoistene godt feste og kontrollerer territoriet, men Orissa bruker de nærmest bare som en korridor som troppene kan passere gjennom. Når sikkerhetsstyrkene presser på og trapper opp overgrepene, må det foretas grundige vurderinger for og mot å åpne for at maoistene deltar i kampen. Vil maoistenes væpnede tropper bli værende for å møte den statlige volden som uunngåelig følger etter en «maoistaksjon»? Eller vil de trekke seg tilbake og la ubevæpnede mennesker møte polititerroren aleine? Aktivister og vanlige mennesker som har blitt beskyldt for å være maoister, har allerede blitt fengslet. Mange har blitt drept på blodig vis. Det er en nervøs og ubehagelig drakamp som pågår mellom de ubevæpnede motstandsbevegelsene og CPI (Maoistene). I enkelte tilfeller har maoistpartiet stått for en uansvarlig linje som har ført til grusomme konsekvenser for vanlige mennesker. I 2006 da spenningene mellom dalitter og adivasisamfunn toppet seg, drepte maoistene Laxmanananda Saraswati, lederen for Vishwa Hindu Parishad (VHP), en fascistisk gruppe av misjonærer, som arbeidet blant adivasiene for å få dem «tilbake i Hindu folden». Etter mordet ble rasende medlemmer av Kandha-stammen som ganske nylig hadde blitt omvendt til hinduismen, oppmuntret til å gå til aksjon. Nesten 400 landsbyer ble rystet av anti-kristne voldsaksjoner. 54 kristne daliter ble drept i Panna, mer en 200 kirker brent ned, titusener måtte flykte fra hjemmene sine. Mange lever fortsatt i flyktningleire og kan ikke vende hjem.

Nå brygger det opp til en litt forskjellig, men like farlig situasjon i Narayanpatna og Koraput, distrikter hvor Chasi Mulya Adivasi Sangh (som politiet sier er en maoistisk front) slåss for å få tilbake adivasi-eid jord som er ulovlig beslaglagt av lokale pengeutlånere og brennevinsselgere (mange av dem er dalitter). I disse områdene hersker polititerroren. Hundrevis av adivasier sitter fengslet i Koraput. Og tusenvis gjemmer seg i skogen og tør ikke vende hjem.

Folk som lever i sånne situasjoner, lar seg ikke instruere av en håndfull ideologer som dukker opp ut av det blå og vifter med geværene sine. De strategiske valgene de foretar bygger på mange overveielser: Hvordan har kampene utviklet seg over tid, hva slags voldsbruk risikerer de å møte, hvor presserende er situasjonen og hvordan er landskapet de slåss i? Valget mellom ikke-vold eller maoisme, militant eller fredelig (eller litt av hvert som i Nandigram), er ikke alltid et moralsk eller ideologisk valg. Ganske ofte er det et taktisk valg. For eksempel er Gandhis Satyagraha en form for politisk teater. Hvis satyagraha skal bli virkningsfullt trengs det et sympatisk innstilt publikum, og det har ikke landsbyfolk dypt inne i skogen. Når en gjeng på 800 politifolk sperrer av en landsby i skogen midt på natta og begynner å brenne ned husene og skyte folk, vil det da hjelpe med en sultestreik? (Kan mennesker som sulter gå til sultestreik? Og virker sultestreiker når de ikke kommer på TV?) På samme måte er geriljakrig en taktikk som ikke passer for landsbyer på slettelandet hvor det ikke finnes noen steder å søke dekning.

Heldigvis er folk i stand til å bryte gjennom de ideologiske kategoriene. De kan være ikke-voldsforkjempere i Jantar Mantar, militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene uten å få noen form for identitetskrise. Styrken i Indias opprør er at det er mangfoldig ikke ensrettet.

Siden regjeringen har utvidet definisjonen av «maoist» til å omfatte enhver motstander, er det ikke overraskende at maoistene nå har blitt veldig synlige i nyhetsbildet. Men maoistenes firkanta dogmatisme, deres manglende evne til å tåle uenighet og til å samarbeide med andre politiske grupperinger og aller mest deres enspora strengt militære tankegang, gjør dem for små til å fylle de kjempestore støvlene de nå blir tildelt.

Da jeg møtte kamerat Roopi i skogen, var det første denne teknologi-nerden konfronterte meg med et intervju som ble publisert kort tid etter at maoistene hadde angrepet Rani Bodili, en jenteskole i Dantewada som hadde blitt gjort om til en politileir. Mer enn 50 politimenn og SPO-er ble drept.

Vi var glade for at du ikke fordømte aksjonen, sa hun. Men i det samme intervjuet sa du at hvis maoistene noen gang kom til makta, var du sannsynligvis den første vi ville henge. Hvorfor sa du det? Hvorfor tror du at vi er sånn? Jeg tenkte å begynne med en lang begrunnelse, men vi ble avbrutt. Sannsynligvis ville jeg ha begynt med å snakke om Stalins utrenskninger, hvor millioner av vanlige mennesker og nesten halvparten av de 75 000 offiserene i den røde hær enten ble fengslet eller skutt, og 98 av de 139 sentralkomitemedlemmene ble arrestert. Så ville jeg ha gått videre til å snakke om den høye prisen folk betalte under Det store spranget og Kulturrevolusjonen i Kina, og jeg ville kanskje ha avsluttet med Pedamallapuram-episoden i Andhra Pradesh hvor maoistene i sin tidlige form, People´s War38, drepte landsbyens sarpanch³⁹ og angrep kvinnelige aktivister fordi de ikke fulgte oppfordringen om å boikotte valgene.

For å komme tilbake til spørsmålet: Hvem kan fylle de kjempestore støvlene? Kanskje det verken kan eller bør være bare ett par føtter. Noen ganger ser det ut som om de som har en radikal visjon om en ny og bedre verden, ikke har styrken til å motstå de militære represaliene. Og de som har styrken, mangler visjonen.

Akkurat nå er maoistene den mest militante delen av et bredbånd av motstandsbevegelser som slåss mot et kartell av gruve- og infrastrukturkompanier som prøver å legge under seg adivasi-områder. Men av den grunn kan vi ikke konkludere med at CPI (Maoistene) er et parti som er nytenkende når det gjelder utviklings- og miljøspørsmål. Det ville være å trekke det for langt. (Et betryggende tegn er at partiet har uttalt at det er mot de store vannkraftutbyggingene. Hvis partiet virkelig mener det, vil det i seg sjøl innebære en radikalt ny utviklingsmodell). Men til å være et parti som vanligvis blir oppfattet som en motstander av de store gruveselskapenes herjinger, er maoistenes politikk og praksis temmelig ullen. I mange områder hvor folk slåss mot gruveselskapene er det en utbredt oppfatning at maoistene er villige til å åpne for gruvedrift og gruverelatert infrastrukturvirksomhet bare de får beskyttelsespenger. I intervjuer og uttalelser fra ledende maoister kan det se ut som om tilnærmingen er: «Vi vil gjøre jobben bedre.» De kommer med vage løfter om «miljømessig bærekraftig» gruvedrift, høyere vederlag til lokalsamfunnene, bedre bosettingsopplegg for dem som må flytte og høyere utbetalinger til partshaverne. (Den sittende ministeren for gruver og mineralressurser tenker også langs de samme linjene. I parlamentet lovte han at 26 prosent av «overskuddet» fra gruvedriften skal gå til «utvikling i stammeområdene». Det blir nok en flott fest for grisene i grisetroa.)

Men la oss ta et raskt blikk på det som er det aller mest verdifulle i gruveområdet, nemlig bauxitten som har en verdi på atskillige tusener milliarder dollar. Det finnes ikke noen miljømessig bærekraftig metode for å utvinne bauxitt og produsere aluminium. Det er en sterkt forurensende prosess som de fleste vestlige land har plassert utenfor sine egne områder. For å produsere et tonn aluminium trenger du om lag 60 tonn bauxitt, mer enn tusen tonn vann og en voldsom mengde elektrisk kraft. For å skaffe tilstrekkelig vann og elektrisk kraft trengs det store damanlegg som vi vet ofte fører til enorme ødeleggelser. Og til slutt – det store spørsmålet – hva skal vi med aluminiumen? Hvor havner den? Aluminium er det viktigste materialet som brukes i våpenindustrien, det vil si andre lands våpenindustrier. På bakgrunn av dette: Hva kan være en sunn og «bærekraftig» gruveindustri? La oss tenke oss at maoistene fikk kontrollen over den såkalte røde korridoren, stammeområdet med de store forekomstene av uran, bauxitt, kalkstein, dolomitt, kull, tinn, granitt, marmor. Hvilken politikk ville de føre og hvordan ville de forvalte ressursene? Ville de utvinne mineralene og selge dem på markedet for å skaffe penger i statskassa, bygge infrastruktur og utvide virksomheten? Eller ville de utvinne bare akkurat nok for å dekke folks grunnleggende behov? Hvordan ville partiet definere «grunnleggende behov»? Vil for eksempel atomvåpen være et «grunnleggende behov» i en maoistisk stat?

Hvis vi skal dømme etter det som skjer i Russland og Kina og også i Vietnam, har kommunistiske og kapitalistiske samfunn én ting felles – vi kan kalle det DNA-et i drømmene deres. Etter revolusjonene, etter å ha bygd opp de sosialistiske samfunnene som millioner av bønder og arbeidere måtte ofre livet for, har begge land nå sluppet løs den kapitalistiske økonomien. Også for dem har forbruket blitt målestokken på framskritt. Til denne typen «framskritt» trengs det industri. For å fôre denne industrien trengs det stabil tilgang på råstoffer. Og til det trenger du gruver, damanlegg, herredømme, kolonier, krig. Gamle stormakter visner vekk, og nye vokser fram. Det er den samme gamle historien, bare med forskjellige aktører. De rike landa plyndrer de fattige. I går var det Europa og Amerika, i dag er det India og Kina. I morgen blir det kanskje Afrika? Hvis det blir noen morgendag? Kanskje er det for seint å stille spørsmålet, men håp har lite å gjøre med fornuft.

Kan vi vente at et alternativ til det som ser ut som den visse død for planeten, skal springe ut av den samme tenkinga som har brakt oss ut i uføret? Det virker usannsynlig. Hvis det finnes et alternativ, vil det komme fra grupper og områder som har stått mot kapitalismens og imperialismens herredømme, ikke fra dem som har overtatt mye av den samme tankegangen.

Her i India finnes det fortsatt mye håp, til tross for all vold og grådighet. Hvis noen kan klare det, er det oss. Vi har fortsatt en befolkning som ennå ikke har blitt fullstendig oppslukt av forbrukspresset. Vi har en levende tradisjon fra Gandhis visjoner om bærekraftige samfunn og sjølberging, en tradisjon for sosialistiske og egalitære ideer og sosial rettferdighet. Vi har Ambedkars visjon som utfordrer både Gandhis og sosialistenes visjoner på noen viktige måter.40 Vi har en fabelaktig koalisjon av motstandsbevegelser som både har erfaring, innsikt og visjoner.

Og viktigst av alt India har en adivasibefolkning på nesten hundre millioner. Det er denne delen av folket som fortsatt kan kunsten å leve bærekraftig. Hvis de blir borte, vil de nødvendige ferdighetene for en bærekraftig levemåte bli borte med dem. Kriger som Operation Green Hunt vil få dem til å forsvinne. Så seier for dem som fører disse krigene, inneholder kimen til destruksjon ikke bare for adivasiene, men til syvende og sist for hele menneskeslekten. Det er derfor krigen i det sentrale India er så viktig. Det er derfor vi har et påtrengende behov for reelle samtaler mellom alle politiske grupperinger som er mot krigen. Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser og til å anerkjenne at den ikke kan herske uinnskrenket, den dagen den blir tvunget til å erkjenne at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig. Den dagen kommer forandringen. Hvis det i det hele tatt er noe håp for verden, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene eller i byer med høye bygninger. Håpet lever lavt nede på bakken. Det holder armene rundt de menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene sine fordi de vet at skogene, fjellene og elvene beskytter dem.

For å tenke nytt om vår verden hvor alt har gått så fryktelig galt, vil det første skrittet være å stoppe utryddelsen av dem som tenker annerledes, de som har en tankegang som overskrider både kommunisme og kapitalisme, en tankegang som bygger på en helt annen forståelse av hva som fører til lykke og tilfredshet. For å finne dette filosofiske rommet, er det nødvendig å sette av fysisk rom for dem som det kan se ut som om lever i fortida, men kanskje i virkeligheten er våre veivisere til framtida. For å oppnå dette må vi spørre dem som sitter med makta: Kan dere la vannet være i elvene? Og trærne i skogen? Kan dere la bauxitten forbli i fjellet?

Hvis de svarer at de ikke kan det, så bør de kanskje slutte å preke moral til ofrene for krigene de fører.

Noter:

1. «Trickle-down» er et begrep hentet fra nyklassisk økonomi. På norsk har det blitt oversatt med «nedsildringseffekt». Tanken er at økende inntekter for de rikeste også vil komme de fattige til gode. O.anm.
2. En skurk med uflaks blir kasta i fengsel hvis han stjeler ei gås fra allmenningen, men en større skurk som stjeler allmenningen fra gåsa, går fri. Anonym dikter, England 1821.
   På 64 årsdagen for Indias selvstendighet klatret Manmohan Singh inn i sin skuddsikre talerstolboks i det Røde fortet for å holde en tale som var iskaldt banal og helt uten følelser.
   The law locks up the hapless felon
   who steals the goose from off the common,
   but lets the greater felon loose
   who steals the common from the goose.
   (Anonymous, England, 18212)
3. Shamiana er et slags telt. O.Anm.
4. Det dreier seg om en type rasjoneringskort som gir innehaveren rett til å kjøpe mat og brennstoff til subsidierte priser. O.anm. I det siste er demokratiets åpningstid endret. Nå gjelder demokratiet bare i kontortida 9–17. Samme hvor langt du har reist og samme om du har noe sted du kan overnatte: Hvis du ikke forlater stedet før klokka 18, blir du fjernet med makt. Hvis film var en kunstform som også involverte luktesansen, ville aldri Slumdog Millionaire fått Oscar. Stanken av sånn fattigdom går dårlig sammen med duften av varmt popcorn
5. Adivasi er en samlebetegnelse for forskjellige indiske minoritetsgrupper.De regnes ofte som Indias urbefolkning og omtales også som «stammefolk». I 2008 ble store politistyrker satt inn mot adivasiene i Lalgarh. O.anm.
6. Bhumkal-opprøret fant sted i 1910. Det var en opprørsbevegelse mot det britiske koloniherredømmet. Utgangspunktet var lokalbefolkningens kamp for å beholde sine tradisjonelle rettigheter til skogen. O.anm.
7. Laskar-e-taiba. De rettferdiges hær, en islamistisk organisasjon som er forbudt i India og Pakistan . O.anm.
8. Azadi – retten til selvbestemmelse for Kashmir. O.anm.
9. Inntrykket av Manmohan som Sonias forsiktige og milde underordnede er en glimrende forkledning for en mann som i de siste 20 åra har presset igjennom en økonomisk politikk som har brakt oss inn i dette uføret.
10. Loven om landsbystyrer. Indisk lov opererer med to begreper «tribal areas» og «scheduled areas». Tribal areas brukes om områdene nordøst i landet. Områder hvor det bor stammefolk andre steder i landet kalles for «scheduled areas». Noen av kriteriene for at et område skal regnes som en «scheduled area» er at det har en overvekt av stammefolk, et noenlunde samlet territorium og at befolkningens økonomiske status er lav. O.anm.
11. Gram Sabha er et råd hvor alle voksne beboere i en landsby møter. Gram sabha velger representanter til landsbystyret, gram panchayat. O.anm.
12. Salwa judum en miltia som ble etablert for å kjempe mot naxalittene. Militiaen ble støttet og trent av delstatsregjeringen i Chhattisgarh. Etter mange tilfeller av overgrep og menneskerettighetsbrudd ble denne militiaen vedtatt oppløst og forbudt i 2011. O.anm.
13. Chhattisgarh Mukti Morcha (Chhattisgarhs frigjøringsfront) er et politisk parti i delstaten Chhattisgarh. Partiet har særlig markert seg i motstanden mot genmodifisert såkorn. Koel Karo bevegelsen var en motstandsaksjon mot to store damanlegg som ville føre til at landsbyer og viktige stammeområder ble lagt under vann. Prosjektet ble endelig stoppet i 2010 etter 15 års aktiv motstandskamp. Gandhamardan-aksjonene var rettet mot utvinning av bauxitt i Gandharmadan-fjellene i Orissa. O.anm.
14. Loven for å forhindre ulovlige aktiviteter
15. Jayaprakash Narayan (1902-1979), indisk uavhengighetsaktivist sosial reformator og politiker. O.anm.
16. People’s Committee Against Police Atrocities
17. Forfatteren bruker uttrykket «fake encounters» (falske sammenstøt). Termen brukes om politidrap på fengslede eller ubevæpnede. Politiet hevder da å ha skutt i selvforsvar og planter ofte våpen på ofrene. O.Anm.
18. Redaktør og nyhetsanker i TV-kanalen Times now.
19. TV-journalist og kommentator i NDTV.
20. Operation Green Hunt er navnet på den store offensiven mot Naxalittene i 2009–2010.
21. Forfatteren skriver at artikkelen handlet om «the 1,500-crore Maoist industry» 1500 crore er det samme som 1,5 milliarder. O.anm.
22. People´s Committee against Police Atrocity
23. Naxalittene drev gerilja krig blant fattigbønder fra slutten av 1960-tallet. O.anm.
24. Den sentrale reservepolitistyrken.
25. INSAS = Indian small arms system. INSAS-gevær er standardvåpenet i den indiske hæren. O.anm.
26. Selvladende geværer.
27. Jawan= en menig soldat. O.anm.
28. Tata Group er et indisk multinasjonalt holdingselskap. Jindal Steel and Power (JSPL) er et av Indias største selskap innen stål og elektrisk kraft. Posco er et multinasjonalt stålselskap med hovedkvarter i Sør-Korea. O.anm.
29. Narmada Bachao Andolan er en folkebevegelse som består av stammefolk, bønder, miljøvernere og menneskrettsaktivister. Bevegelsen har blant annet brukt sultestreiker som virkemiddel. O.anm.
30. Satyagraha er en form for ikke-voldsmotstand utviklet av Gandhi. O.anm.
31. Mamata Banerjee leder partiet AIMTC som ble stiftet som et utbryterparti fra Kongresspartiet. Hun vant valget Vest-Bengal i 2011 med et overveldende flertall og ble gjenvalgt for en ny femårsperiode i 2016. O.anm.
32. Block er administrasjonsnivået over landsbyen. O.anm.
33. Panchayats (Extension to Scheduled Areas) Act, 1996. Loven skal sikre landsbyrådenes rett til å styre sine naturressurser.O.anm.
34. En offentlig utpekt landsbyadministrator, O.anm.
35. The National Rural Employment Guarantee Scheme.
36. Dette er en form for antikorrupsjonsarbeid på lokalt nivå. Det dreier seg om sjekking av offentlige registre og kontroll av hvorvidt bevilgninger har blitt brukt til formålet. O.anm.

Lokalbefolkningen der må foreta en grundig vurdering. Skal de involvere maoistene i de lokale kampene. Vil maoistenes tropper bli værende og møte de statlige voldshandlingene som uunngåelig følger en «maoist-aksjon».

37 Vedanta Resources er et verdensomspennende selskap som har interesser i sink, bly, sølv, kopper, jernmalm, aluminium, elektrisk kraft og olje og gass. O.anm.

Tendensen til å framstille massene (i dette tilfellet adivasiene) som en gjeng av mindre begava mennesker som er helt ute av stand til å ta egne avgjørelser, ligger implisitt i mye av diskusjonene rundt maoismen.

Folk er i stand til å følge Gandhis ikke-volds-linje i Jantar Mantar, være militante på slettelandet og geriljakjempere i skogene. Styrken i Indias opprør er mangfoldet, ikke det

ensrettede.

Trickledown

38 People´s War eller Communist Party of India (Marxist–Leninist) People’s War ble stiftet i 1980. Pedamallapuram-episoden fant sted i 1998. O.anm.

39 En sarpanch er en landsbyleder som er valgt av landsbyrådet. O.anm.

Den dagen kapitalismen blir tvunget til å tolerere ikke-kapitalistiske områder innafor sine grenser, den dagen den forstår at tilgangen på råstoffer ikke er uendelig, den dagen kommer forandringene.

Hvis det finnes håp, så vil vi ikke finne det i møterommene på klimakonferansene. Vi vil finne det nær bakken, rundt menneskene som slåss hver dag for å beskytte skogene, fjellene og elvene.

Trickledown

40 Bhimrao Ramji Ambedkar var inspirator for dalitt-bevegelsen. Han var også en talsmann for kvinnekampen og fagbevegelsen. O.anm.

Norge har snart nådd et metningspunkt når det gjelder flyktninger. Det er hovedpoenget til Halvor Fjermeros i Rødt! nr. 2 2016.

Riktignok Fjermeros ta imot noen flere kvoteflyktninger, men det gjennomgående poenget i hans innlegg er at Norge ikke må åpne for flere flyktninger. Han stiller seg dermed på feil side i flyktningdebatten ved å gjøre flyktningene til et problem i stedet for å gjøre norsk grensekontroll og regjeringens innstramminger i asylpolitikken til det den norske venstresiden bør samle seg mot.

I samme nummer av tidsskriftet er det en artikkel av AUFer Andreas Tharaldsen som sier:

Det er på tide å ta et oppgjør med strenghetstyranniet som rir asylpolitikken som en mare.

Tharaldsen viser til eksempler fra i fjor da folk i Norge reagerte spontant i solidaritet med flyktningene som kom over norskegrensen. Fra Kirkenes til Oslo så vi hvordan folk var handlekraftige og tok imot mennesker på flukt, mens regjeringen virket handlingslammet. I stedet for å se på denne solidaritetsbølgen som en positiv kraft og gå i allianse med Tharaldsen og andre som deler hans frustrasjon, sier Fjermeros seg enig med FrP-minister Sylvi Listhaug i at det er moraliserende og urealistisk å mene at Norge kan ta imot mange flere flyktninger. Ikke bare tar han Listhaug i forsvar, han etterlyser enda flere grensestengsler. Han er misfornøyd med at regjeringen ikke strammer inn også overfor arbeidsinnvandrere, og peker på at de taler med to tunger når de stenger grensen for flyktninger og ikke for arbeidsinnvandring.

Fjermeros mener det finnes et metningspunkt for hvor mange flyktninger et land kan ta imot, og viser til at Tyskland og Sverige har nådd dette punktet. Han skaper dessuten inntrykk av at det er uhåndterlig mange som kan tenkes å søke beskyttelse i Norge. For det første; det finnes ikke noe slikt metningspunkt, like lite som det finnes en grense for solidaritet. For flyktningene er krisen enda verre i dag enn hva den var for et år siden. EU og NATO har gjennom avtalen med Tyrkia vist at selv den største flyktningtragedien etter andre verdenskrig ikke får Europas ledere til en gang å lage sprekker i Festning Europa. De forsterker heller den festningen vi har vist til så ofte i kampen mot norsk EU-medlemsskap og i vår kritikk av Schengenavtalen. Men flyktningene selv klarte å lage noen sprekker i fjor da de brøt seg gjennom grenser. Det utløste to svært ulike responser:

På den ene siden gjorde nasjonalister, nazister i forskjellige avskygninger, rasister og islamofober det de kunne for å skape frykt blant folk flest. På den andre siden hadde man en bølge av ekte solidaritet der folk strømmet til for å hjelpe flyktningene, og også for å bryte ned grensegjerder eller frakte folk ulovlig over grenser. Det er den politiske kampen mellom disse to retningene som avgjør hvor mange Norge, Sverige, Tyskland og andre land er i stand til å ta imot. Det skal ikke være tvil om hvilken side Rødt står på i den kampen.

Så til tallene: I år har kun 1678 søkt asyl i Norge i første halvår. Det er et forsvinnende lite antall av de over 65 millioner flyktningene som finnes i verden i dag. Det er mulig for Norge å ta i mot mange flere. Men situasjonen har forandret seg dramatisk siden i fjor sommer. Regjeringen gikk til angrep på solidaritetsbølgen ved å hause opp panikk og frykt, og fikk med Arbeiderpartiets hjelp vedtatt en rekke alvorlige innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken. I tillegg til Festning Europa har land etter land innført strenge grensekontroller. Det har blitt nesten umulig å ta seg til Norge. I den situasjonen må vi stå frem som de som sloss hardest for at flest mulig får komme hit, og at flyktninger hentes inn direkte fra de overfylte leirene.

I to solide innlegg i Rødt! nr 1 og 2 i år gjør Rødts Maria Wasvik helt rett i å avvise endetidsstemningen som er skapt rundt flyktningsituasjonen. Det samme gjelder Rødt-leder Bjørnar Moxnes da han i sommer avviste at flyktningene truer den norske velferdsstaten. SVs Audun Lysbakken fremsto som et tydelig alternativ til panikken da han i valgkampen i fjor forsvarte flyktningenes rett til å komme til Norge. Situasjonen er først og fremst en krise for flyktningene, ikke for Norge eller den norske arbeiderklassen.

Fjermeros bruker mange ord og argumenter for å pakke inn sitt hovedbudskap, som er at han vil ha færrest mulig flyktninger og at han er skeptisk til innvandring. Det er først og fremst trist når personer med lang fartstid på venstresiden velger feil side i et så viktig spørsmål. Når han forsøker å fremstå som om hans argumentasjon har noe med marxisme å gjøre, må det avvises. Fjermeros gjentar behovet for anti-imperialisme som en del av flyktningdebatten. Det er bred enighet i Rødt om behovet for anti-imperialisme, og det å trekke det inn her blir dermed en avsporing. For flyktningene som står ved Norges grenser, må vi si velkommen inn, ikke at løsningen for dem er å vente resultater fra vårt antikrigsarbeid. For marxister er internasjonalisme og bekjempelse av alle former for undertrykking grunnleggende forutsetninger for å klare å jobbe for sosialisme. Vi tar selvfølgelig utgangspunkt i humanistisk moral. Derfor er de som identifiserer seg med det gode, de som vil hjelpe, som viser spontan medmenneskelighet og solidaritet alltid våre naturlige allierte. Men solidaritet for marxister og sosialister er noe mer enn moral. Det er i tillegg basert på en forståelse av at arbeiderklassen ikke har kraft til å endre samfunnet hvis den lar seg splitte av nasjonalisme, eller ved å tro at det tjener én del av arbeiderklassen at en annen del undertrykkes. Det være seg i vår tid grupper som møter rasisme, kvinner utsatt for sexisme – eller mennesker på flukt fra krig og nød.

Den norske velferdsstaten og norsk arbeidsliv er ikke truet verken av flyktninger eller av arbeidsinnvandrere, men av privatisering, liberalisering og angrep på rettig-heter som føres av kapitalister, arbeidsgivere og staten. Hotell- og restaurantstreiken i vår ville ha falt sammen om arbeiderne hadde pekt på arbeidsinnvandrerne som problemet. Det vi så, var en fantastisk demonstrasjon av hvilken kraft som finnes når arbeidere på tvers av nasjonalitet og bakgrunn kan stå sammen som en klasse, slik vi så under fellesstreiken mot endringer i Arbeidsmiljøloven i fjor. Skal flyktninger og arbeidsinnvandrere få tarifflønn og verdige arbeidsforhold, må fagbevegelsen og venstresiden sette dette på dagsorden uten å gjøre ofrene for sosial dumping til syndebukkene, men tvert imot stå sammen med dem.

Mengden arbeidsplasser, lønn eller velferdsgoder er ikke noe konstant, men gjenstand for politisk kamp. Derfor er det heller ikke en grense for hvor mange flyktninger som kan tas imot i Norge. Flyktninger skaper arbeidsplasser i form av behov for mottak, boliger, skoleplasser, helsetjenester og andre tjenester. Etter hvert bidrar de også til fellesskapet gjennom arbeid og annen samfunnsdeltakelse. Ved å slå fast at det finnes et metningspunkt, ser Fjermeros bort fra dette.

Det er ikke Rødts oppgave å hvile seg på Listhaug eller EU når det gjelder å finne løsninger på flyktningsituasjonen. Vi må i stedet bygge videre på solidaritetsbølgen som ble utløst i fjor, og svare Tharaldsen og andre med et klart alternativ til Listhaugs ekskluderende politikk.

Mariette Lobo
antirastistisk leder i Rødt

I dette nummeret presenterer vi en rekke artikler om India. Om mat, om det politiske India, India og WTO, indisk venstreside – og ikke minst Arundhati Roys politiske essay The Trickledown Revolution. Men først litt fakta, og et kart over.

• 1,2-1,3 milliarder mennesker

• Hindi er offisielt språk (pluss engelsk). 22 anerkjente språk, hvorav 13 språk brukt av mer enn 10 millioner mennesker – flere med eget skriftspråk.

• India ble selvstendig i 1947.

• Føderal stat med 29 delstater, med ulike språk, sosial struktur, politikk og styringssystem. Svært varierende økonomisk utvikling.

• Parlamentarisk demokrati.

• Kongresspartiet (partiet til Gandhi og Nehru) dominerte hele etterkrigstida. Regulert («sosialistisk») økonomi, men ikke likhetsorientert sosial struktur.

• I dag regjerer Bharatiya Janata Party (BJP), med statsminister Narendra Modi. Satsing på utenlandske investeringer og nærhet til store indiske selskaper og økonomisk deregulering kombinert med hindufundamentalisme. Økt satsing på det militære – grensetvister pluss kontroll av egen befolkning.

Satsing på skole og utdanning, fra barnetrinn til universitet, der kasteløse og stammefolk blir kvotert inn. Men fortsatt 35 % analfabetisme blant kvinner, 18 % blant menn.

• En av verdens raskest voksende økonomier (7. plass i verden ). Industri 26 % av økonomien, ca 10 % av sysselsettingen. Landbruk 18 % av økonomien, 49 % av sysselsettingen, 58 % lever av landbruket

90–95 % av jobbene er uten regulær kontrakt, sosialytelser osv. Andelen har økt, lovbeskyttelsen har blitt enda svakere. Voksende lønnsforskjeller mellom de som har regulær ansettelse og de som ikke har det. 18 millioner jobber i slavelignende forhold, mye barnearbeid, begge flest i verden.

• Økende arbeidsmigrasjon mellom stater, til byer og til utlandet. 25 millioner jobber i utlandet, særlig i arabiske land. Familiene blir gjerne tilbake, oftest på landsbygda.

70 % av befolkningen bor på landsbygda (2001).

• Det trengs ca 4 hektar (ha) for å kunne livnære en familie. Bare ca 20 % har over 1 ha jord, 40 % har mindre, mens 40 % av landsbygdsbefolkningen har ikke tilgang til jord i det hele tatt. Men et kolonialt plantasjesystem er lite utbredt, det er heller gamle føydalsystemer som lever videre.

• Småbønder er gjerne avhengige av føydalherrer, pengelånere og mellommenn. Av de mange jordløse lever de fleste av sesong-arbeid i landbruket, ofte med pendling mellom flere distrikter.

• Matproduksjonen øker, men stadig færre kan leve av egenproduserte basisvarer som korn og bønner.

Offisiell fattigdomsgrense (Below Poverty Line – BPL) i India er 32 indiske rupi per dag i byer, 26 rupi på landsbygda. 32 rupi er nå 0,58 US$. Offisielle anslag er at 21 % lever under BPL i byene, 34 % på landet.

De tradisjonelle kommunistpartiene i India har 1,5–2 millioner medlemmer, 130 000 lokallag og stor innflytelse i fagbevegelser, småbondeorganisasjoner og kvinneforbund med oppslutning fra titall millioner.

Men er det håp for dem? Og finnes det alternativer?

Tore Linné Eriksen er professor em. ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Praful Bidwai var en av gigantene på den indiske venstresida, både som forfatter, journalist, uavhengig marxist og ihuga aktivist. Med sine enorme kunnskaper spilte han en viktig rolle som folkeopplyser, og i de siste åra var det ikke minst hans pamfletter og bøker om miljø- og klimaspørsmål som fikk betydning både innenfor og utenfor India. Sammen med Achin Vanaik, sto han også bak en rekke publikasjoner om internasjonal politikk, godt forankret i kampen for atomnedrustning. Selv fikk jeg glede å komme nær begge i 2001/2002, da India og Pakistan sto på randen av atomkrig og hindusjåvinistene pisket opp islamofobiske stemninger etter 11. september. (Bill Gates staveprogrammer er for øvrig ukjent med ord som folkeopplyser og islamofobisk.)

23. juni i fjor døde han brått, bare 66 år gammel. Symptomatisk skjedde det under en konferanse i Amsterdam, der han var med i ledelsen av det internasjonale nettverket TransNational Institute. Dermed fikk han ikke være med på den storstilte lanseringa av den boka som var levert til trykking, og som vil bli stående som hans hovedverk og politiske testament.

Lange linjer

The phoenix moment. Challenges confronting the Indian left* er et usedvanlig rikholdig, ambisiøst og mangfoldig arbeid, som bærer preg av Bidwais sørlige kjennemerke: kombinasjonen av et drivende språk og enorme mengder nyttig kunnskap. Notene og littteraturlista er i seg sjøl ei gullgruve for dem som interesserer seg for India, og i tillegg til langvarige arkivstudier studier trekker forfatteren på utallige intervjuer og egne erfaringer. I tillegg til å være en historisk gjennomgang, byr boka – ubeskjedent – på et manifest for ei ny venstreside som kan komme opp fra dagens hengemyr.

De lange linjene fører leserne tilbake til starten på Communist Party of India (CPI) midt på 1920-tallet, med ei anti-kapitalistisk og anti-imperialisme som alternativ til det langt mer dominerende Kongresspartiet til Gandhi og Nehru. Selv om ledelsen som oftest besto av høykastehinduer, ble partiet nest størst ved det første sjølstendighetsvalget i 1951. Gjennombruddet kom i delstaten Kerala (i dag: 35 millioner innbyggere) i 1957, som ga verdens første folkevalgte kommuniststyre. Ved splittinga i 1964 brøt mer sovjetkritiske – og noe mer Kina-vennlige – utbrytere ut, og deretter er det CPI (Marxist) som har vært overlegent størst. Det er da også disse to partiene som står i sentrum i Bidwais historie, selv om han også er innom en rekke mindre organisasjoner som også stiller til valg. (Rekka av partier med kommunist, marxist, revolusjonær, leninistisk, Rød stjerne osv., i navnet, er uten grenser). Litt skuffende er det at han i liten grad berører CPI (ML), som så dagens lys som en del av det væpnete naxalittopprøret sist på 1960-tallet, og som seinere har gått inn i CPI (Maoists). På denne måten har han lite å fortelle om de grupperingene som i dag kjemper for livet for å forsvare urfolks ressurskamp i skogsområder.*

Sviende kritikk av venstrefronter

En rekke partier har, under ledelse av CPI (M) i en venstrefront, styrt i lange perioder delstatene Kerala og Vest-Bengal. I den siste av dem, med nær 100 millioner, hadde de regjeringsmakt i 34 sammenhengende år fra 1977. Bidwais fortelling er en nedgangshistorie om forspilte muligheter, tilstivnet dogmatikk, opportunistiske ledere og synkende oppslutning. På den nasjonale arena har CPI og CPI (M) aldri hatt noen sterk posisjon, men lå lenge på rundt 10 %. Ved katastrofevalget i 2014, havnet de på under 5 % for første gang. I Vest-Bengal har stemmetallet nesten blitt halvert i løpet av de tiåra, og delstatsvalget i mai i år bekreftet tilbakegangen. Litt bedre er situasjonen i Kerala, der den største av venstrefrontene nå er tilbake i regjeringsposisjon igjen.

Analysen stikker dypt, og er desto mer sviende. Det er tre grunnleggende kriseforklaringer. Den første er at det ikke er utviklet noen egen sosialistisk strategi som er tilpasset indiske forhold, og at det altfor lenge har vært avhengighet av de modellene som havnet i totalhavari i Sovjetunionen og i en slags markedsstalinisme i Kina. Særegne indiske forhold har derfor aldri blitt konfrontert, slik som kastesystemet, undertrykkinga av daliter (tidligere kalt «kasteløse», den ekstremt patriarkalsk-religiøse kvinneforakten og et samfunn hvor det overveiende flertallet lever i et slags uformelt arbeidsforhold, dvs. uten fagorganisering og reguleringer. Som et vedlegg gjennomgår Bidwai dessuten en ganske kronglete debatt om «produksjonsmåter» på en forbilledlig måte, der hans poeng er at kapitalistiske produksjonsforhold er så rotfestet på landsbygda at man ikke kan tale om før-kapitalistiske eller føydale forhold. Dermed blir den kommunistiske forestilling om føydalisme, og dermed alliansemuligheter også med agrarborgerskapet, så håpløs.

Autoritær sentralisme og glideflukt mot høyre

Den andre kriseforklaringa handler mest om partistrukturen, med «demokratisk sentralisme», autoritære (og eldre) menn, mangel på kvinne- og dalitrepresentasjon, fravær av åpen diskusjon og stor mistenk-somhet overfor folkelige bevegelser som ikke så lett lar seg dirigere. (Venstrefronten i Vest-Bengal har aldri hatt under 50 prosent av sine regjeringsmedlemmer fra høykaster.) Dessuten er det et partiapparat som knapt er noe annet enn en parlamentarisk valgmaskin, og som ikke en gang klarer å være dette. En ting er å stille ved valg, noe annet er å unnlate å utvikle tanker om et dypere demokrati og mer folkelig makt nedenfra. Bidwai peker også på mistenksomhet over miljøbevegelser og et ambivalent forhold til feminisme.

Det tredje hovedtema, som særlig belyses gjennom et meget nærgående studie av Vest-Bengal, handler om en ideologisk glideflukt mot høyre, i kombinasjon med korrupsjon og maktarroganse. (Disse to kapitlene er nesten ei bok i seg selv.) Bidwai dokumenter hvordan CPI (M) i praksis har omfavnet nyliberalismen, inkludert lån fra IMF/Verdensbanken på deres betingelser, gitt spillerom for utenlandsk kapital i «skattefrie industrisoner», invitert Wal-Mart til konfrontasjon med de mange småbutikkene og hilst velkommen Cargill som truer småbøndene. Mest grotesk er selvsagt er at delstatsregjeringa i 2006–2008 sendte inn politi- og militærtropper i to områder der folk protesterte mot å bli drevet vekk av bilproduksjon og kjemisk industri. (I Nandigram blei 14 fredelige demonstranter drept.) Ikke uten grunn har dette ført til oppslutning om «utenomparlamentarisk» opposisjon og geriljagrupper både i Vest-Bengal og i Odisha, samtidig som mange tradisjonelle støttespillere vendte partiet ryggen.

Et anti-kapitalistisk manifest

Bidwai øyner ikke noe håp for de tradisjonelle kommunistpartiene, men ser likevel for seg at de – under forutsetning av grundig fornying – kan være med i ei ny venstreside. De har tross alt 1,5–2 millioner medlemmer, 130 000 lokallag og stor innflytelse i fagbevegelser, småbondeorganisasjoner og kvinneforbund med oppslutning fra titall millioner. Men for Bidwai er utgangspunktet at det i takt med forvitringa i partiene har vokst fram et mangfold av det kan kaller nye bevegelser, og som er forankret i folkelig kamp og mobilisering. Det gis også eksempler på hvordan de i flere tilfeller har oppnådd resultater, slik som retten til informasjon, motstand mot vannprivatisering, bedre arbeidsforhold gjennom streiker og okkupasjon av jord. Arenaene er mange: kamp mot kvinneundertrykking seksualisert vold, mobilisering for dalitrettigheter, motstand mot hindusjåvinisne, opplysningskampanjer mot frihandelsavtaler, aksjoner for kollektivtrafikk, krav om en helt annen miljø og klimapolitikk i et av verdens mest forurensete land, organisering for å beholde adgang til ressurser å leve av, vern om en arbeiderlovgivning som nå uthules, et mer rettferdig helsevesen og kollektiv organisering i uformell sektor.

Så langt nede som den tradisjonelle venstresida befinner seg, mener Bidwai at det ikke er lett å stable på beina et alternativ. Men han ser ingen annen vei enn å forsøke å smelte sammen konkrete dagskrav og langsiktige perspektiver, innenfor ei anti-kapitalistisk ramme – og bidrar sjøl med et fyldig manifest (A People´s Charter) som trekker opp noen hovedlinjer. Dagens hindusjåvinistiske nyliberalisme, sammen med en tettere USA- og Israelallianse og en økonomi som skaper få arbeidsplasser, gjør endringer mer nødvendig enn noen gang. Praful Bidwai sto sjøl sentralt i det gryende arbeidet på å få mange strømninger i alle fall til å starte samtaler, bli bedre kjent med hverandre og legge demper på sin sekterisme. Etter boka hans blei utgitt, har mange av disse initiativene blitt ført videre. Noen kritiske røster har imidlertid innvendt at det må et sterkt parti til for å lede kampen, men heller ikke de veit riktig helt hvor de skal finne det for tida.

* Praful Bidwai: The phoenix moment. Challenges confronting the Indian left. Noida, Uttar Pradesh: HarperCollins India, 2015, 586 s.

*Her anbefales isteden Arundhati Roy: «På vandring med kameratane – Krig i skogen», Rødt! nr. 4, 2010, http://marxisme.no/arundhati-roy/. For en kritisk tilnærming, se Tore Linné Eriksen: «Adivasier, maoister og Arundhati Roy – Et riss av en indisk diskusjon», Agora, nr. 4, 2012: 5 – 32.

I en verden med mange dramatiske hendelser som fanger vår umiddelbare oppmerksomhet, kan det virke litt underlig å ofre tid og oppmerksomhet på utviklingen i India nå.

Men det som skjer i dette landet med rundt 1,3 milliarder innbyggere, får ikke bare følger for sitt eget folkehav, men på flere forhold som også angår oss her i lille Norge.

Arnljot Ask er landsstyremedlem i Rødt. var tidligere leder av Internasjonalt utvalg i Rødt.

1990-åra markerte et skifte i både innenriks- og utenrikspolitikken til India. De måtte nyorientere seg etter Sovjets sammenbrudd, også når det gjaldt den økonomiske politikken, for å tilpasse seg vilkårene til den dominerende markedsliberialismen som nå rådde grunnen verden over.

Det var sosialdemokraten Manmohan Singh fra Kongresspartiet, som da var finansminister, som satte i gang den økonomiske liberaliseringspolitikken i 1991. Først et tiår seinere, da størrelsen på den indiske økonomien var dobla og flere indiske selskaper var på vei ut i verden, begynte indiske stats- og forretningsledere å leke med målsettingen om at India kunne bli en global økonomisk stormakt. Tidsskriftet India Today sitt desembernummer i 2003 hadde store oppslag om framtidige «Global champs». Røde Fane, som Rødt! het da, hadde et ekstranummer, nr 1A 2004, som satte søkelyset på India¹. Leser du det, vil du se at den rivende utviklinga i BNP og inntoget av indiske storselskaper på listen over verdens storselskaper ikke betydde at flertallet av indere fikk nytte av den økonomiske boomen.

Siden 2003 har India fulgt opp en imponerende økonomisk vekst med rundt 8 % økning av BNP per år det neste tiåret, i følge IPRI Journal XIII, nr 2, 2013².

I 2014 hadde India verdens tredje største økonomi målt i BNP per person hvis vi måler i forhold til kjøpekrafta , og den sjuende største i nominell BNP (Wikipedia). Siden 2014–15 har India hatt den største vekstraten i nominell BNP av alle de store økonomiene, i 2015–2016 var den på 7,5 %. Men India er fortsatt langt bak tungvekterne i verdensøkonomien. De er fortsatt i tredje divisjonen (med land som Brasil, Italia, Russland og Canada) og et godt stykke bak andre divisjonen (Tyskland og Japan).

Som jeg kommer tilbake til, har India fortsatt de samme problemene med fordelingen av rikdommen som de hadde i 2003. Men andre faktorer, som at de er en anerkjent atomvåpenmakt, spiller på lag med andre framvoksende makter i BRICS, er i ferd med å inngå økonomisk samarbeidsavtale med Japan, og er blitt en viktig alliert med USA, gjør at ambisjonene om å komme opp i elitedivisjonen nå er det som råder blant makthaverne både politisk og økonomisk. Slik sett opptrer India som en annen global aktør enn de har vært i mesteparten av perioden siden uavhengigheten i 1947.

Bandung og NAM

Ifølge John Ciorciari, i en analyse i Fletcher Forum of World Affaires i 2011 (3) har India helt fra starten av søkt innflytelse og makt langs tre akser:

• Bygge opp landets materielle selvstendige kapasitet økonomisk og militært.

• Fulgt en langsiktig strategi med å bruke multinasjonal institusjoner og svakere staters allianser for å bli bedre hørt enn Indias egen kapasitet tilsier.

• Søkt å plassere seg mellom de eksisterende stormaktene for å vinne fordeler fra den ene eller andre siden ut i fra hva situasjonen tilbyr.

Hvilke akser som har dominert, har skiftet opp gjennom tidene, både ut i fra internasjonale forhold og hvilken utviklingsfase den indiske staten har vært i. Ciorciaris artikkel gir en fyldig og bred oversikt. Jeg skal begrense meg til noen hovedtrekk.

I den første tiden var India materielt sett en svak stat og måtte prioritere å konsolidere seg sjøl, med mindre vekt på global innflytelse. Den politikken Jawaharval Nehru gikk inn for, var å bruke Indias rolle som nylig frigjort nasjon til å få en viktig rolle innenfor den antikoloniale Sør-bevegelsen. De inntok en relativt nøytral posisjon i forhold til stormaktene, holdt på en relativ autonom posisjon for å øke sin diplomatiske og økonomiske styrke ved å fremme interessene til de såkalte utviklingslandene. Banebryteren for dette samarbeidet ble Bandungkonferansen, som fant sted i Bandung i Indonesia i april 1955. Den ble signert av 29 land fra Asia og Afrika som underskrev en 10 punkt erklæring mot kolonialisme og nykolonialisme og forsvar for menneskerettighetene og prinsippene i FNs Charter. (se Wikipedia). India var en av de fem i initiativgruppa. Dette initiativet ble fulgt opp gjennom den såkalte ikkeallierte bevegelsen (engelske betegnelsen NAM) i 1961 og videre etableringen av G-77-gruppen i 1964.

Sovjet-tilnærming

Kina, som nettopp var blitt en uavhengig nasjon, spilte også en betydelig rolle i denne prosessen, og India la vekt på å bygge ned motsetningene mellom Kina og USA. Forholdet til Kina ble mer anstrengt etter krigen mellom de to landene i 1962, og India la større vekt på å bygge opp sin egen militærmakt. Dette brakte dem i et nærmere samarbeid med Sovjet, som skjøt ytterligere fart etter Kinas atombombeprøve i 1965. Konfliktene med Pakistan, som hadde nære bånd både til Kina og USA, førte til at India på 1970-tallet tok skrittet over fra i hovedsak å satse på Sør/NAM-bevegelsen til å inngå en uformell allianse med Sovjet.

Samtidig forsterket India anstrengelsene for å bygge opp sin militære styrke, inkludert utvikle egne atomvåpen. Da de hadde sin første prøvesprengning i 1974, den såkalte «smilende Buddha», forvansket det forholdet til USA enda mer. Med sovjetisk hjelp bygde India opp en hær som dominerte i Sør Asia. Den sto seg mot rivalen Pakistan, men den var fortsatt underlegen i forhold til Kinas og ga ikke India noen stormaktstatus i regionen.

Målet om å oppnå større innflytelse på den globale arenaen ble hemmet av at økonomien stagnerte utover 1970-80-tallet. Den innenlandske økonomien tok til seg mange av de sovjetiske trekkene, med sterkt statlig innflytelse og et omfattende byråkrati. Det siste også forsterka av tradisjonene fra det britiske imperiet. Sjøl om de lente seg mot Sovjet også sikkerhetspolitisk, beholdt de ennå en sterk posisjon innenfor Sør/NAM-bevegelsen. India ble et ledende medlem i G-24-gruppen, som fungerte som et uoffisielt skygge-IMF for utviklingslandene, ifølge Ciorciari³ Bevegelsen for «En ny økonomisk verdensorden» på 1970-80-tallet sprang ut av dette. Mangelen på framgang for dette prosjektet, problemene med utviklingen av den indiske hjemlige økonomien og det kommende sammenbruddet av Sovjetunionen førte til at Kongresspartiet, som tok over makta igjen i 1991, la om kursen både innen- og utenrikspolitisk. Det ble sett på som avgjørende å få framgang på den utenrikspolitiske arenaen å utvikle et sterke fundament for Indias egen økonomi.

Liberalisme og globalisering

Nyorienteringen fra 1991 av ble påskyndet både av de høye oljeprisene etter Golfkrigen i 1991 og av bortfallet av militær støtte fra Sovjet. Å sikre støtte fra IMF, begynne å reparere forholdet til USA, åpne for utenlandsinvesteringer i India og trekke den indiske økonomien inn i den vestlig dominerte verdensøkonomien ble nå viktig pilarer.

Den veksten i BNP som dette førte til, ga India muligheter til å styrke seg militært. De fikk også en økende regional innflytelse i Sør Asia, i forhold til de mindre statene der og gjennom samarbeidsorganet SAARC, som ble opprettet i 1985. Fortsatt hadde de det ene beinet i Sør-bevegelsen, og brukte FN-systemet for å fremme Sør sine krav. Det førte til at de ofte var i opposisjon til den vestlige blokken, sammen med den såkalte «tredje verden»-blokken, også på 1990-tallet. Som under intervensjonene i Irak, Kosovo og Øst Timor. De fulgte også opp sitt atomvåpenprogram, gjennom «Pokhran II testen» i 1998, som førte til sanksjoner fra USA. Men gradvis førte disse styrkemarkeringene til at India fikk større respons i vestlige hovedsteder, ikke minst Washington. USAs relativt nøytrale holdning til Kashmir-krisa med Pakistan i 1999 var et vendepunkt her.

«Sving staten»

Ciorciari3 bruker betegnelse «sving stat» på India etter tusenårsskiftet. For å markere at landet på grunn av sterkere økonomi og militær styrke har bedre muligheter til å forfølge de to siste aksene i sin stormaktstrategi som han mener at India fortsatt følger, uten å binde seg helt opp til en av stormaktene. Det har vært politisk enighet mellom de to store partiene, det opprinnelig sosialdemokratiske Kongresspartiet og det hindunasjonalistiske høyrepartiet Bharatiya Janata Party (BJP) om utenrikspolitikken. BJP kom til makta i 1998 og satt med den fram til 2004. Ved valget i 2014 vant de en knusende seier, etter at Kongress satt ved makta de ti årene mellom.

Finansministeren i 2007, P. Chidambaram, oppsummerte den rådende oppfatninga som «Verden respekterer India på grunn av sin kapasitet som et økonomisk kraftsenter». Landets dynamiske høyteknologisk sektor og entreprenørskap har stimulert investeringer og tiltro til framtidig vekst. At India kom seg helskinnet gjennom Asia-krisen på slutten av 1990-tallet og også kom seg relativt godt gjennom finanskrisa 2007–09, har også styrket landets prestisje.

Men etter årtier med en relativt lukket økonomi, mangler India fortsatt økonomisk tyngde på verdensmarkedet i forhold til sin størrelse. Dets totale utenlandshandel var i 2011 fortsatt mindre enn Taiwans. Infrastrukturen er et hinder for framtidig vekst. Fattigdom og ulikhet er fortsatt hovedutfordringer for stormaktsambisjonene og, ikke minst, et hjemlig problem som også kan true stabiliteten i landet.

Sjøl om militærutgiftene har økt dramatisk, India har en av verdens største hærer, og landet nå er en anerkjent atommakt uten å være sluppet inn i ikkespredningsavtale-klubben, er landets militære styrke liten i forhold til utfordringene de møter i regionen.

Summen av egen militær og økonomisk styrke og at India nå har tettere bånd til USA, samtidig som forholdet til Kina og Japan også er forbedret, ligger bak bruken av uttrykket «sving stat», som en stat som har et viss manøvreringsrom mellom de virkelig store på verdensarenaen. Forholdet til Russland er også forbedret etter 2000, gjennom en strategisk partnerskapsavtale, og Russland er igjen Indias hovedleverandør av våpen, samt at flere samarbeidsprogrammer både på det militære, tekniske og økonomiske feltet er inngått³.

India ble også observatør i Shanghai Cooperation Organization i 2005, som ledes av Kina og Russland, og fokuserer på utviklingsprosjekter i Sentral Asia.

«Sving stat» posisjonen harmonerer med det som var utgangspunktet for Indias utenrikspolitikk fra J. Nehrus tid, med å inngå flersidig internasjonalt samarbeid som fremmet Indias autonomi og integritet. Dette viser seg også gjennom satsingen på internasjonale institusjoner og ved at de fortsatt ser på seg som en ledernasjon for Sør/NAM sine interesser, som i WTO-sammenheng og styringsreglene for IMF og multinasjonale utviklingsbanker. Behovet for endringer i FNs Sikkerhetsråd er en av kjepphestene, som de riktig nok ikke har fått særlig gjennomslag for ennå.

Urealistiske vyer?

I tidsskriftet Aspects of Indias Economy nr 494, utgitt av det Mumbai-baserte Research Unit for Political Economy (RUPE), vurderes Indias muligheter for den videre utviklingen mot en global stormakt noe mer pessimistisk en Ciorciari.

RUPE mener at de øverste sjiktene i Indias klassehierarki, sammen med presse og annen media, ikke ser klasseinteressene innenfor den enkelte nasjon og den påvirkning dette også får for forholdet mellom nasjoner som manifesterer verdensimperialismen i dag. Skildringen av India som en voksende uavhengig makt, som uttrykker dette øvre sjiktets oppfatning og agitasjon for sine egeninteresser, appellerer til nettopp Indias elite og en del av middelklassen.

Denne virkelighetsbeskrivelsen er fullstendig falskt og misledende mener de. I det virkelige samspillet mellom kreftene på den globale arenaen underminerer overklassens higen etter stormaktsposisjonen Indias virkelige nasjonale interesser, dersom vi snakker om interessene til det indiske folket. Det leder bare til forsterket grep fra imperialismen over folkeflertallet.

De begrunner dette gjennom 5 punkter. Jeg har bare plass til et kort resymé her:

1. Indias stormaktskrav anerkjennes fortsatt ikke av verdenssamfunnet. For å nærme seg denne statusen må de lene seg mer og mer mot verdens eneste supermakt, USA. Det bringer India nærmere en konflikt med den mektigere regionale stormakten Kina, som er USAs hovedrival. Det fører til ytterligere tilnærming til USA, med svært farlige strategiske utsikter for det indiske folket.

2. Indias aktive engasjement i ulike internasjonale fora, som talsperson for raskt voksende «tredje verden» land, blir et tveegget sverd. Det gir de indiske lederne et inntrykk av voksende makt, mens de i virkeligheten må opptre som stormaktenes representant for å kaste byrdene over på folkene i alliansene India representerer, og sette nasjonene der opp mot hverandre, som i G-20-gruppen eller i WTO-forhandlinger eller klimakonferanser. Det hemmer den nasjonale produktive kapasiteten til India og andre «tredje verden» land.

3. India tvinges til å delta med styrker i flere og flere internasjonale operasjoner og i å være med i omfattende atom-, romfarts- og rakettforsvars prosjekter. Dette er også hemmende for satsing på innenlandsk produksjon i småskala industri og jordbruk som er viktig for folkeflertallet. .

4. Reetableringer av produksjon til lavkostland og fri flyt for finanskapitalen har innlemma deler av «tredje verden» i den imperialistiske økonomien. Det har svekka den hjemlige økonomien i «tredje verden» landene, som også India, og påskynda plyndring av naturressurser og småbøndenes aktivitet. De indiske «global champs» har styrka sin posisjon og rykket ut på verdensarenaen, på bekostning av det svære baklandet som er vesentlig for økonomien og levekåra til folkeflertallet.

5. En hovedutfordring for Indias overklasse er mangelen på politisk tillit hos et misfornøyd folk. Det er også denne mangelen som er en av faktorene som driver dem til å søke global stormakts status, i håp om at det vil bedre deres interne prestisje. Mens den indiske herskerklassen drømmer om at deres tid nå er inne på verdensarenaen, så øker motstanden og turbulensen blant folkene i India og truer deres drømmer, avslutter RUPE. Braknederlaget for Kongresspartiet i 2014, etter å hatt makten da i 10 år, er et uttrykk for dette. De endte på 44 av de 543 parlamentsmedlemmene, og mistet 162. BJP tok reint flertall med 282 representanter.

RUPE går også videre i å analysere de interne forholdene i Aspects of Indias Economy nr 505 for de som vil følge opp.

Som en merknad til RUPE sin slutning om at den indiske overklassens luftige drømmer om stormaktsambisjon, avslutter jeg med å peke på at de såkalte indiske «global champs» ikke har styrket sin posisjon nevneverdig med sin internasjonalisering siden 2003. Indias største multinasjonale konsern er fortsatt, i følge Forbes 2000⁶, detaljvare-giganten Reliance Industries, som ligger på 121. plass, Den største indiske banken, State Bank of India ligger på 149.plass, så vidt foran NORDEA. Flaggskipet, over mange år, i indisk økonomi, Tata, som nå er delt opp i to hovedselskaper, inntar 278. plassen med Tata Motors, og 385. plassen med Tata Consulting Service. Tata har forøvrig flyttet mye av sin virksomhet ut av India, til Europa og USA, noe som understreker at marsjen mot global innflytelse gjerne fører til at de økonomiske kraftsentraene mister sin nasjonale tilhørighet og lojalitet mot det samfunnet som har båret dem fram.

Noter:

1. Røde Fane 2004 1A, «Indisk bonanza for hvem?»

2. Indian Great Power Aspirations, IPRI Journal XIII, no 2, 2013

3. John Ciorciari i Fletcher Forum of World Affaires, januar 2011

4. Aspects of Indias Economy, nr 49 august 2010

5. Aspects of Indias Economy, nr 50 august 2011 (

6. Forbes 2000 for 2015

Hittil har denne spalta vist til lenker som byr på spennende, dvs. progressive, tekster. Men livet består også av ord som er framført i levende bilder av engasjerende talere. Når høstmørket snart setter inn, finnes det heldigvis alternativer til sløvende tv-medier. Det er nesten ubegrenset hva som finnes ute i saiberspeis, her er bare noen aktuelle tips.

HTTP://www.greeningtherevolution.org/ byr på en 80 minutters dokumentarfilm om kampen for «matrettferdighet», som er fra 2016 og har allerede vunnet en rekke priser. Først og fremst handler den om den kampen som føres mot det kapitalistiske jordbrukssystemet både lokalt og globalt, der vi møter folk som forteller sin historie i Brasil (MST), Mexico (Chiapas), India, Cuba og flere afrikanske land. Dessuten viser den at det finnes alternativer til stordrift, rovdrift og internasjonale bio-pirater. Filmen er gratis, men det er mulig å gi en donasjon på nettet. Sånn kan det gjøres!

HTTPS://www.youtube.com/user/swpTvUk drives i regi at det britiske Socialist Workers Party, som ikke er så stort, men som har i sin midte en rekke av tids fremste marxistiske tenkere og aktivister. I tillegg til at det jevnlig legges ut kortere nyhetsoppslag, intervjuer og taler, er mange av de nyeste bidragene henta fra Marxism 2016 i juli, en slags revolusjonær festival. Hva med å tilbringe en time sammen med Tariq Ali, som analyserer det amerikanske imperiet? Eller lytte til John Bellamy Foster – redaktør i Monthly Review – som foreleser om den globale økologiske krisa? Eller høre Phil Marfleet (se bokmelding om i dette nummeret) opplyse oss om revolusjon og kontrarevolusjon i Egypt? Eller møte Alex Callinicos (redaktør av kvartalstidsskriftet International Socialism, som er tilgjengelig på nett) trekke opp linjene i dagens fase av imperialismen? Eller den israelske historikeren Ilan Pappé med sin gjennomgang av Israel som en apartheidstat?

HTTP://links.org.au/ er nettstedet til et sosialistisk nettverk i Australia, som har et vell av lesestoff. De sto også bak et større stevne i mai år, og flere av de viktigste bidragene ligger nå i sin helhet på nett. Herfra kan bl.a. anbefales Martha Harnecker og Michael A. Lebowitz, som begge tar for seg strategier for sosialisme i det tjueførste århundret. Ikke minst er Lebowitz kjent for leserne av Rødt! gjennom flere artikler og boka Sosialisme skapes ikke i himmelen (2007). Dessuten er det et strålende og informativt bidrag fra Ian Angus, som introduserer boka Facing anthropocene. Fossil capitalism and the crisis of the earth system, som akkurat er kommet på Monthly Review Press. Angus er redaktør for det økososialistiske nettmagasinet Climate og capitalism.