Norske massemedier, toneangivende akademikere og de fleste utenrikspolitiske talspersonene i stortingspartiene har et felles verdensbilde. Mens høstens valgkamp med rette kasta lys over «Forskjells-Norge», var det knapt noen som lot til å interessere seg for «Forskjells-verden».

Samtidig som den globale kapitalismens rovdrift på mennesker og ressurser tilsløres, tales det i høytidelige stunder om en «liberal-demokratisk» verdensordning og «våre verdier» som trues av Russland, Kina og andre autoritære regimer. Dette selv om ulikheter i makt, formue, levekår og klimakrisa er enda mer groteske og dødbringende i den globale, kapitalistiske verden.

Denne tilsløringa gjør det mulig å unngå å stille spørsmålet om hva det betyr å være en del av et system som driver rovdrift på mennesker, miljø og ressurser i hele verden. Det befester også inntrykket av at det finnes en slags regelbasert verdensordning. I virkeligheten er dette et kodeord for regler utforma i kapitalismens sentrum, det globale Nord, og som derfor er noe annet en verdensordning basert på folkeretten. 

Fribillett til folkemord

Ikke noe illustrerer dette tydeligere enn den fribilletten som er gitt Israel til å utføre et apartheid-basert folkemord. En annen konsekvens er at det opprettholdes en myte om «det gode Norge», styrt av småstatsidealisme, internasjonale forpliktelser, folkerett, respekt for naturen, solidariske verdier, diplomati, bærekraftig utvikling og retten til å utdele fredspriser. 

Sjøl om det har vært enkelte motkrefter, ikke minst fra partier og organisasjoner som stiller seg på det palestinske folkets side, kan det vanskelig sies at den anti-imperialistiske arven står like sterkt som tidligere på den breie venstresida her hjemme. Et stort tilbakeslag for ulike varianter av fredsbevegelse fant sted da SV i regjering i 2011 velsignet bombeflyene som la Libya i grus, medvirket til krigsforbrytelser og destabiliserte en hel region. 

I årets siste utgave av Gnist har vi satt oss som mål å belyse temaer som er livsviktige for klodens framtid. Vi er mange som mener at den sosialistiske venstresida burde ha vært langt bedre til å løfte fram denne virkeligheten. På Det er mange – ikke bare norske – stemmer å lytte til. 

Hyperimperialisme

Det er en god start å finne ut hvordan verden ser ut gjennom brillene til «Tricontinental Institute for Social Research». Det er et ledende forsknings- og aktivistsnettverk med avdelinger i både Asia, Afrika og Latin-Amerika, der inderen Vijay Prashad er en nøkkelperson. Det er herfra vi har henta nøkkelbegrepet «hyperimperialisme», som viser til en aggressiv fase der USA, landets allierte og vestlige kapitalinteresser kjemper med alle midler for å bevare sin økonomiske og militære makt. Mange studier og rapporter viser til hvordan det økonomiske og industrielle tyngdepunktet allerede er forskjøvet i retning av Kina og andre deler av det globale Sør, og at den historiske kontrollen over det internasjonale finanssystemet og teknologisk utvikling er i ferd med å nærme seg et vippepunkt. 

Tilbake står det imperialistiske systemets ubestridte militærmakt, USA, som Nato og alliansens partnere rundt om i verden styrker for å bevare så mye som mulig av sin historiske dominans fra kolonitida og Den kalde krigen. Studier av hyperimperialismens kraft handler også om muligheten for samarbeid innafor BRICSs-nettverket, et tema som belyses ytterligere av statsviteren Vegard Bye i en oversiktsartikkel. Et sentralt tema er her hvilken utviklingsretning Kinas Kommunistiske Parti velger. Mens det fra «Tricontinentalen» gjerne understrekes at Kina trolig vil utvikle seg videre som en motkraft, er dette bildet ikke like entydig i samtalen med Kina-kjenner og journalist Gustav Gillund. Dette er et av de områdene hvor diskusjonen når høye bølger på den internasjonale venstresida. 

Der hvor det er undertrykking og krig, er det også motstand i mange ulike former. Her har vi latt oss inspirere av blant annet De jordløse landarbeidernes bevegelse (MST) i Brasil, kvinneaktivister i flere land i Sør, det palestinske folket, frigjøringsideologen Frantz Fanon og imperialismeanalytikere som Adam Hanieh og Jason Hickel. De gir oss ei nødvendig ramme for å avkle ideologiske vrangforestillinger om kapitalisme med et «menneskelig ansikt». 

Slik historikeren Helge Ryggvik viser i Gnist-samtalen i dette nummeret, er dette temaer som også bør stå sentralt når sosialistiske strategier og kamp for meningsfulle reformer skal føres i vårt eget land. Det er ikke grenser for spørsmål som må stilles. 

Er det for eksempel mulig å se bort fra at Statens Petroleumsfond Utland, Oljefondet, er et resultat av gambling i kasinokapitalismen, naiv tillit til systemets krisefrie liv og fortsatt brenning av fossil energi som koker kloden? I ei tid med nyfascistiske strømninger – og en høyst uberegnelig president – bør det minnes om at Oljefondet har 18 000 milliarder kroner plassert i statsobligasjoner i USA. Det svarer til ni prosent av fondets portefølje. Ved inngangen til 2025 var mer enn halvparten av fondet plassert i USA. 

Det er interessant å merke seg at et notat fra det liberalistiske reklamebyrået Civita, ført i pennen av Steinar Juel, spør om vi kan komme i en situasjon der president Donald Trump kan true med å beslaglegge deler av fondet – eller true med lavere rente – for å tvinge oss til å etterkomme hans politiske ønsker. 

En god del av de 23 000 milliardene stammer fra grunnrente på oljeressurser, men mer kommer fra profitt som bygger på utbytting av arbeidsfolk og plyndring av naturressurser. Det handler ikke bare om private kapitalinteresser, men om den norske staten som en imperialistisk spydspiss gjennom Oljefondet og selskaper som bl.a. Equinor, Yara/Hydro og Telenor. Og hva med Norge og folkeretten på Svalbard og de nye sjøveiene i nord, rett til og fra Asia, som Per-Gunnar Skotåm skriver om? 

Tidligere Nato-generalsekretær, Jens Stoltenberg, er påtroppende leder for det hyperkapitalistiske – og lukkete – nettverket med navnet Bilderberg-gruppa. Det er heller ikke uten betydning at utenriksminister Espen Barth Eide har ei fortid som en av direktørene i World Economic Forum med årlige Davos-stevner.  Der var han vikar, mens Høyre-politikeren Børge Brende satt i regjering. Også dette er en del av «den norske modellen».

Det er ikke privat eller moralistisk å minne om at fattigfolk i Sør mister dør på grunn av tørke, oversvømmelser og stigende havnivå. Som kjent er det en elite med privatfly, luksusyachter og enorme boliger som per capita bærer størst ansvar. Men det store flertallet stemmer på partier som vil «utvikle» istedenfor «å avvikle» produksjonen av gass og olje, sjøl om rask omstilling er nødvendig for sikre utsatte arbeidsplasser. 

Den ovennevnte studien fra «Tricontinental» legger stor vekt på militarisering, Nato-baser og risikoen for at økonomiske utfordringer møtes med militær aggresjon. Som det heter: Også en døende hest kan sparke. Dette burde spore til en intensivert motstand mot Nato-baser på norsk jord, norske fregatter i Sør-Kina-havet og deltaking i øvelser med bruk av folkerettsstridige masseødeleggingsvåpen? Som det går fram av artikkelen til Kristine Mollø-Christensen, skjer det nå ei markant militarisering av EU og et ønske hos mange medlemsland om å styrke det institusjonaliserte partnerskapet med Nato. På samme måte bør EU/EØS-debatten også handle om unionens brutale Frontex-system, samarbeid med autoritære regimer for å hindre migrasjon og bytte av bistand mot adgang til fiskeressurser og strategiske mineraler. 

Global apartheid

Også andre spørsmål trenger seg på. Er det ikke også slik at småbønder, jordløse landarbeidere eller industriarbeidere uten fagforeningsrettigheter i Sør er blant «de virkelige verdiskaperne», det vil si dem som uten fagforeningsrettigheter produserer billig elektronikk, biler, kaffe og frukt til norske forbrukere i alle samfunnsklasser? Hvordan ville prisene på matvarer og elektroniske dingser vært om en times arbeid i Norge blei bytta mot en time med samme lønn i det globale Sør? Det minner mer om global apartheid enn om et globalt system der «fellesskap nytter». Er det kanskje ikke slik at solidaritet også må bety felles arbeiderkamp på tvers av landegrensene, og at dette er ei forutsetning for at Norge skal «bli greit igjen»?  

I all beskjedenhet håper vi med dette nummeret å bidra med analyser og opplegg til diskusjoner, sjøl om det foreløpig er flere spørsmål enn klare svar.  

I en tid med ulikhet, løpske klimaendringer og en katastrofekapitalisme som nærer seg på folkemord og okkupasjon kan det synes malplassert med et nummer om visjoner. Før var arbeiderbevegelsen de som forkynte det «glade budskap» om revolusjonens komme. Sosialdemokrater som Karl Kautsky, en prominent finur innen det tyske Arbeiderpartiet for hundre år siden, spredte en ren determinisme som hevdet at kapitalen ville komme stadig nærmere sitt endelikt i takt med produktivkreftenes utvikling. I dag er situasjonen snudd på hodet: reaksjonære visjoner om patriarkatets revansje, om militariserte nasjonalstater og høye murer er det som preger tidsånden. Det er imidlertid ingen naturlov at det skal være slik.

Det er det lett å glemme at kapitalismen kun har vart ved i noen få århundrer – et lite blaff i menneskehetens historie. I sin artikkel skriver Jokke Fjelstad om hvordan Rudolf Nilsen aktivt bidro i klassekampen gjennom å løfte blikket til arbeiderne fra deres sørgelige materielle kår og mot en kollektiv visjon for et bedre samfunn. Framtidstro ble tent av arbeidere som oppdaget kraften i å kjempe sammen.

Vi byr ikke på oppskrifter til framtidas suppekjøkken i dette nummeret, men vi vil by på noen visjoner for hvilket samfunn vi sammen skape. Med utgangspunkt i en gammel debatt mellom Prodhon og Marx skriver Oscar Dybedahl om hvordan et kommunistisk samfunn kan se ut, mens Kari Celius skriver som om egne politiske visjoner i møte med arbeidsplassens realiteter. Samfunnsgeograf Alf Jørgen Schnell bruker kulturen som prisme for å se både dystopiske og utopiske muligheter for en verdensby som New York, mens Ellisiv Rognlien minner oss på at kampen fortsatt, i år som for hundre år siden, står mellom sosialisme eller barbari.

Dette nummeret har tema fritid. Ofte har marxister vært mest opptatt av det motsatte, nemlig arbeidstid, og hvordan kampen om innhold og makt over den påvirker livene våre. Men kampen om arbeidstidas lengde er også en kamp om fritidas lengde.  Kampen for kortere arbeidsuke har fått ny aktualitet med klare krav fra den svenske LO kongressen ifjor om arbeidstidsreduksjon. Her hjemme har HK gjort tydelige landsmøtevedtak på at dette er en prioritet også for dem. Vi har i nummeret plukket opp debatten om fire-dagers uke fra Tyskland i håp om å inspirere våre leser til kamp for arbeidstidsreduksjon. Vi vil fortsatt si at 6-timersdag med full lønnskompensasjon er parola, men på veien dit må vi ikke avskrive de som formulerer parolene sine litt annerledes. 

Kampen om fritida er også en kamp om det ubetalte arbeidet. For noen år tilbake trykte vi en lengre artikkel av Ursula Huws kalt Å løyse opp knuten – levekår, arbeid og verdi. Huws bidrag er å se arbeidet ikke bare som produktivt eller reproduktivt, men også skille mellom betalt og ubetalt. Huws skiller mellom produktivt og reproduktivt arbeid, blant annet for å understreke at også ikke-produktivt arbeid har en funksjon for kapitalismen. Hun tar også med seg den feministiske kritikken av det ulønnede arbeidet i hjemmet, og lanserer en fjerde form for arbeid, produktivt ikke-lønnet arbeid, såkalt forbrukerarbeid. Samtidig holder hun fast på at det er vareproduksjonen, felt C i tabellen, som utgjør selve knuten i det kapitalistiske systemet. Det er utgangspunktet for å forstå de andre formene for arbeid – offentlig administrasjon og tjenester, husarbeid og forbrukerarbeid. Det er, tross alt, i dette punktet at verdiene skapes og dermed lønnen som gjør det mulig for den enkelte å drive ulønnet arbeid, genereres.

Huws mener at : 

«Den meir generelle omgjøringa av forbrukargode og tjenester til varer har også omfatta store flyttingar frå felt B (husarbeid/ubetalt og reporduktivt) til D (forbruksarbeid/ubetalt og produktivt), og endra noko ubetalt arbeid frå direkte produksjon av bruksverdi for medlemmer av hushald over til kjøp av varer i marknaden, med eit direkte forhold til kapitalistisk produksjons- og distribusjonsaktivitet.»

Huws analyse peker på at det foregår en like viktig kamp om fritida som arbeidstida. Mange opplever i dag en utvisking mellom arbeidstid og fritid. Mye av det vi gjør på fritida var det kanskje noen før som fikk betalt for å gjøre. Som i selv-betjeningskassen, nettbestillings-løsningen eller andre semiautomatiserte oppgaver. Kampen om fritida på internett og hvordan vi skal bruke KI følger vi opp i nummeret. Audun Myhra Bergwitz ser på skjermdebatten i sin artikkel Datadrevet fritid og ber oss rette fokuset mot hva slags internett vi egentlig vil ha. Cheshta Arora og Debarun Sarkar oppfordrer med sin artikkel oss til å ta kontroll over tida før KI gjør det. Marlene Chronholm Bøyesen følger opp politikernes ønske om at mer av fritida skal gå til det ubetalte reproduktive arbeidet. Når tidligere statsråd Ingvild Kjerkol sa at «Hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for alderdommen» mener Bøyesen hun åpner for en farlig ideologi som reproduserer klasseskiller. 

Dette nummeret belyser at kampen for fritid er en kamp som ikke bare handler om hvor mye tid vi ikke skal jobbe, men at det også er en kontinuerlig klassekamp om hvor grensene for fritid går og hva som er innholdet i den. 

Høyresida er på fremmarsj over hele verden. Putin styrer Russland med jernhånd, Trump vinner presidentvalget i USA og her hjemme på berget fosser Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet frem i popularitet. 

Det er heller ikke bare i politikken vi ser høyresidas popularitet. På sosiale medier verden rundt har høyresiden bygget YouTube-plattformer, laget Tik Tok-videoer og Instagram-kontoer. Populære kvinnelige influensere omfavner den såkalte TradWife-bevegelsen og konservative kjønnsroller, hvor de glorifiserer hvor herlig det er å være hjemmeværende husmor og økonomisk avhengig av sin ektemann. Samtidig klarte Andrew Tate for et par år siden å skape en hel mannsbevegelse rundt det å være en mest mulig mannssjåvinistisk drittsekk. I USA jublet republikanske velgere over at Trump jobbet på McDonalds og kjørte søppelbil for å appellere til arbeiderklassen, som ledd i valgpropagandaen sin. Samtidig som høyresiden fosser frem, innskrenkes kvinners rett til å bestemme over egen kropp, og for alle som ikke er heterofile, er verden blitt et mye farligere sted.  

Det er lett å bli oppgitt når en følger med på all galskapen. Samtidig kan ikke vi på venstresida la være å spørre oss: Hvordan kunne dette skje? Ble vi for fornøyde med velferdsstaten og sosialdemokratiet, lente vi oss makelig tilbake for å hvile på våre laurbær og tenkte at nå hadde vi gjort vårt, nå kunne vi slappe av? 

De siste årene har vært preget av krig og ufred, som har bidratt til dyrtid med økende priser på mat og strøm, både i Norge og internasjonalt. De sosiale og økonomiske forskjellene har økt, og stadig flere kjenner på en usikkerhet for framtida. Historisk sett er det i slike tider at ledere som fremstår som sterke og som formidler konservative verdier har stor suksess. Folk vil ha trygghet og stabilitet i en utrygg verden. Slik var det både i 1930-årene og i dag. 

Vi som har fulgt den amerikanske valgkampen nøye, har nok lagt merke til hvor flinke republikanerne var med sosiale medier. Det var influenserne og podcasterne som var Trumps viktigste hjelpere, med å nå ut til massene, ikke minst til de yngre velgergruppene som ikke leser aviser eller følger med på andre tradisjonelle nyhetskanaler. Særlig «The Joe Rogan Experience», startet av komikeren og mediepersonligheten Joe Rogan, er en av verdens mest innflytelsesrike podcaster og har unge menn som sin viktigste lyttebase. 

Så sent som fredag 17. januar, skriver Bjørnulv Braanen i Klassekampen om hvordan de høyrevridde podcastene er de som får flest lyttere. Her er tonen uformell og åpen, litt «guttastemning», rett og slett. Ikke rart det treffer blink i sin målgruppe! Kanskje har venstresida noe å lære her? Kunne vi vært litt mer på banen og fanget opp signaler, og forsøkt å bruke de samme kanalene? Heldigvis har ungdomspartiene Sosialistisk Ungdom og Rød Ungdom vært flinke til å ta i bruk sosiale medier for å nå ut til en ung målgruppe, det samme gjelder Fagforbundet Ung. Med over 22 millioner avspillinger på Tik Tok og 70 000 følgere når virkelig ut til sin målgruppe, ungdom mellom 15 og 25 år. Kanskje ungdommen kan klare å skape en motkultur mot høyresida? God lesning!

Tematittelen på dette nummeret av Gnist er Kokebok. Hvorfor akkurat den? Fordi mat er politisk som bare det, noe Nick Dearden og Daisy Pearsons artikkel om mat og monopol viser. 

I et utdrag av artikkelen skriver Dearden og Pearson:

Mens de fleste mennesker i verden opplever dyrtid og krise, og små matprodusenter sliter, leverer baronene i matindustrien på rekordhøye utbetalinger til sine aksjonærer eller eierfamilier. 

Det anbefales å lese artikkelen i sin helhet på globaljustice.org, men i Gnist 3/24 serverer vi et sammendrag, bearbeidet og oversatt av Tore Linné Eriksen. En tankevekker når dagligvarebaronene bruker dyrtida til å presse prisene enda mer oppover. 

Mange har fått merke konsekvensene av et år hvor matvareprisene bare har økt og økt. For de med middels inntekt eller mer, er det kun et lite irritasjonsmoment – kanskje man kutter ned på noen pils eller går noe sjeldnere på kafé eller ut for å spise, men de med dårligst inntekt må kanskje droppe hele måltider, eller få hjelp hos Matsentralen eller andre frivillige organisasjoner. 

Myndighetene lanserer snart de nye kostholdsrådene, og stortingsrepresentant Seher Aydar påpekte allerede i august i år at det hjelper ikke med nye råd når det likevel er størrelsen på lommeboka som avgjør hva du putter i munnen. Når frukt og grønnsaker koster mer enn smågodt og junkfood, sier det seg selv at de med dårligere råd kommer verst ut helsemessig:

Når tid og penger står i veien for muligheten til å spise sunt, så er det dette som må være en politisk diskusjon.

Sehers tekst om de nye kostholdsrådene og økonomi, trykt på tv2.no den 14. august i år, kan leses i litt omarbeidet utgave i dette nummeret av Gnist. 

Hva vi spiser, avgjøres ikke bare av lommeboka, men også av sosial bakgrunn. Gnist-redaksjonens Jokke Fjeldstad presenterer i dette nummeret antirasistiske hvitløkssuppe fra Holmlia. Vi som vokste opp på 80-tallet og tidlig 90-tall fikk fort erfare hvorfor rasister brukte hvitløk nærmest som et skjellsord i innvandringsdebatten. Som Jokke skriver selv i oppskriften på sin antirasistiske hvitløkssuppe:  

Skepsis mot hvitløk var nærmest et kodeord for at man egentlig var rasist.  

Uansett, intet slår mat med fersk hvitløk, spør du meg! 

Mat har lenge hatt et kjønnsperspektiv. Paradoksalt nok har økt fokus på vekt, kropp og utseende økt i takt med den økende kvinnefrigjøringen på 70-tallet. Er det mannssamfunnets krampaktige forsøk på å tvinge kvinnene tilbake i gamle mønstre, eller kan det også være noe frigjørende i å ta kontroll over egen kropp og eget utseende gjennom kaloritelling og BMI-skalaer? Hilde Berit Moen fra Nord Universitet har studert slankespalter fra ukebladet Hjemmet tidlig på 70-tallet, i kvinnefrigjøringens glansalder. 

Gnist nr.3/24 handler imidlertid ikke bare om mat. Konflikten i Midtøsten er dessverre like relevant som alltid, noe både Palestinakomiteens Kjell Stephansen skriver om i sin artikkel om Oljefondet og Israel, og Erik Ness’ intervjuer med Hege Bae Nyholt og Aram Zaheri fra den internasjonale solidaritetsaksjonen Ship to Gaza viser. Å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat har en viktig symboleffekt, men tiltak som Freedom Flotilla Coalition, som skipet Handala er en del av, er en uvurderlig solidaritetsaksjon for å forsøke å oppheve den illegale blokaden av Gaza. Også i Ukraina raser krigen, og Gnist har intervjuet Bjørnar Moxness om hvordan konflikten påvirker det store, globale bildet. 

Da gjenstår det bare å ønske god lesning, og Bon Apétit!

Blant høyrefolk er det ikke uvanlig å forstå sosialisme som et utslag av misunnelse: I stedet for å ta ansvar for eget liv, velger sosialister å legge skylda på de av oss som har lyktes i livet fordi de gidder å stå opp om morran. Heller enn å stemme for å straffe de rike over skatteseddelen, bør derfor vanlige folk være takknemlige for de positive ringvirkningene av kapitaleiernes initiativ og skapervilje, heter det. 

Implisitt i dette verdensbildet er at økonomisk verdi skapes av kløkt og risikovilje på børsen og sjefens kontor – ikke i fabrikkhallene, sykehjemmene, åkrene eller bak Foodora-budenes sykkelstyrer (ja – de avkreves å stille med egne sykler/fast kapital). I den ferske boka Hjelp, de drar til Sveits! argumenterer Mímir Kristjansson og Sofie Marhaug for at venstresida offensivt må utfordre fortellingen om at vi har milliardærer som Røkke, Dæhlie og Stordalen å takke for at vi har noe å leve av. Det gjør vi best, hevder de, ved å børste støv av Marx’ arbeidsverditeori, som tvert imot viser at det er arbeidskraft utbyttet av kapitalistklassen som er opphavet til all verdi. Dette er det som marxist vanskelig ikke å applaudere. Men samtidig kan det være strategiske hensyn som taler for at vi vokter oss mot å dra all kapital under én kam.

Arbeidsverditeorien – som Marx utlegger i vol. 1 av Kapitalen – gir oss ikke hele bildet av hvordan samfunnets verdier fordeles under kapitalismen. Fordelingen skjer nemlig ikke bare i produksjonsprosessen, men også gjennom markedet – eller sirkulasjonsprosessen – som Marx ikke teoretiserer før i vol. 2 og 3. Kapitalistklassen består dermed ikke kun av den klassiske fabrikkeieren en gjerne lærer om på studiesirkel i RU, men også av kapitalister som uten å investere én krone i produktiv virksomhet akkumulerer betydelige mengder kapital ved å kjøpe billig og selge dyrt – eller, som er hovedtema for dette nummeret, gjennom å høste renter på å eie ressurser det er knapphet på.

Ifølge samfunnsgeografen Brett Christophers preges det tjueførste århundrets vestlige kapitalisme – i større grad enn gårsdagens – av rentenisme. Renters del av profitten som genereres i den britiske økonomien er ifølge Christophers nå så stor, at det er blitt på tide å omtale den britiske kapitalismen som rentenistisk. Med det kan venstresida ha behov for å supplere den klassiske studiesirkellærdommen med et nytt fokus på renteteori. For selv om verdien blir til i produksjonsprosessen, har fordelingen av den – gjennom blant annet renter – stor betydning for styrkeforholdet ulike kapitalinteresser imellom. Dette avgjør igjen hvilken politikk som pushes overfor staten av de ulike kapitalfraksjonenes ideologiske våpendragere. Vi håper dette nummeret kan bidra til diskusjon om hvordan venstresida skal forstå rentenismen og hvilken sosialistisk politikk som er best skikket til å møte rentenist-klassen.

Av Tonje Lysfjord Sommerli, medlem av Gnist-redaksjonen

Om høyreekstremisme, mannosfære og røde piller i en urolig tid

Har verden blitt snudd på hodet?

Den nederlandske forfatteren Carline Tromp stiller med rette spørsmålet i sin nye bok Tilbakeslaget. Om den reaksjonære bølgen og hvordan Andrew Tate vant internett, som kom ut tidligere i år. Og når vi leser nyhetene er det lett å tenke det samme: Hvor er verden på vei? Elon Musk, verdens rikeste mann, eier nå Twitter og lar blokkerte nettroll som Donald Trump slippe til igjen, influenseren Andrew Tate lærer unge gutter at kvinner er menns eiendom og fortjener å bli dominert og voldtatt, det høyreekstreme Sverigedemokraterna er på fremmarsj, og unge kvinner lovpriser livet som «tradwife», en tradisjonell, hjemmeværende husmor som lar seg forsørge av sin ektemann.

I Tilbakeslaget fortsetter Tromp på sporet hun startet i sin forrige bok Kulturkrig – det nye ytre høyre og normaliseringen av det ekstreme fra 2022. Med rette spør hun om det mange av oss undres over – har verden blitt snudd på hodet? Friheter og rettigheter vi har tatt for gitt i flere tiår er under press: Reverseringen av Roe v. Wade i USA har innskrenket kvinners rett til selvbestemt abort i flere delstater, og også i flere europeiske land er denne retten under angrep. Skeive og transpersoner opplever også en tilbakegang i sine hardt tilkjempede rettigheter, og i noen tilfeller direkte drapsforsøk; 25. Juni 2022 ble Oslo utsatt for et terrorangrep i forkant av Pride-feiringen. To menn mistet livet og 25 ble såret. Som følge av angrepet ble Pride-paraden det året avlyst etter anbefalinger fra Oslo-politiet. Høyreekstreme og kristenkonservative politiske partier vinner nye tilhengere over hele verden – gjennom å snakke om bevaring av tradisjonelle, kristne verdier og det ekte, nasjonale. Både Republikanerne og vårt eget FrP har mye til felles her.

Kampene vi i en årrekke trodde var vunnet – for likestilling og likeverd, mot diskriminering og rasisme – må vi kanskje utkjempe på nytt. Har vi tatt våre privilegier for gitt?

Kulturkrig på nettet: Woke eller anti-woke?

Alle som har fulgt med på sosiale medier de siste par årene har fått med seg begrepet woke. Opprinnelig ble det brukt av den afrikansk-amerikanske bevegelsen i mellomkrigstiden om å være oppmerksom på den systematiske rasismen som gjennomsyret hele det amerikanske samfunnet; å være årvåken og bevisst. I dag brukes det om å gjenkjenne og bekjempe undertrykkende samfunnsstrukturer. Som med alle andre fenomener, vil woke generere et motsvar – influensere og politikere kappes over å vise motstand mot det de føler er «liberale verdier tredd nedover hodet på folk», de såkalte «kulturmarxistenes» kamp om å være mest mulig politisk korrekt. Dette er et stort problem ifølge Tromp.

Med noen få unntak har den norske mediedekningen av woke hoppet over ordets opprinnelige, positive betydning. Woke blir framstilt som et altomfattende importfenomen som innebærer sensur, redigering og knebling – ting som de færreste vil si at de er for på et generelt grunnlag.

Slikt er farlig fordi det gir grønt lys for nett-provokatører som Andrew Tate. Tate, som NRK i en artikkel i fjor døpte til «TikToks farligste fenomen» og «Kongen av giftig maskulinitet», ble verdenskjent som kickbokser og reality-TV-deltager tidlig på 2000-tallet. Etter å ha blitt kastet ut av Big Brother UK i 2016 grunnet en episode hvor han slo en kvinnelig med-deltager, skjønte Tate at han kunne vinne digital oppmerksomhet gjennom å være drøyest mulig. Etter å ha bygget opp ulike onlineforetak, blant annet nettkurset Hustler´s University (senere omdøpt til The Real World) i 2021, hvor han lovet kursdeltagerne, som oftest er unge menn, såkalte «livsendrende» kurs i hvordan man kan bli rik og berømt på null tid. Et kjapt kikk på nettsiden therealworldside.com lover at

We exist only to help you make money. This is our singular focus. The Real World is not a group for idle chatter, politics, or drama. There are no complainers or time-wasters. 

Som Tromp kan jeg forstå hvorfor dette appellerer til unge menn med en usikker fremtid – arbeidslivet i 2023 er tross alt et usikkert og lite forlokkende sted. Hvem vil ikke heller være sin egen herre og styre seg selv? Særlig hvis man kan få både penger, privatfly og pene damer på kjøpet.

Tromp trekker også fram allegorien med den røde og den blå pillen fra filmen The Matrix fra 1999, hvor hovedkarakteren, programmereren Neo, etter å ha fått slengt sannheten om hvordan den verden han kjenner er en løgn rett i fjeset av karakteren Morpheus, deretter blir tilbudt valget mellom en rød og en blå pille. Den blå pillen vil sende ham rett tilbake i hans gamle liv, i salig uvitenhet. Den røde pillen kutter av denne muligheten for alltid. Han må se verden som den er, og ta konsekvensene av dette – et liv i kamp.

Pillebegrepet fra The Matrix er i dag innbakt i subkulturer på nettet som er skeptiske til hvordan samfunnet utvikler seg. For å bli «redpilled», må du våkne opp til sannheten om at liberale samfunnseliter er ute etter å ødelegge samfunnet vårt gjennom feminisme, sosialisme og liberale verdier. Andrew Tate lover deltakerne på sine nettkurs nettopp en slik rød pille. I hans verden er The Matrix selve systemet som gjør folk til lønnsslaver, mens han selv inntar rollen som motstandshelten Morpheus. Takket være hans røde pille kan du bli sterk, superrik og helt immun mot woke – om du er mann, vel å merke. Kvinner, ifølge Tate, er mindre verdt enn menn og eksisterer kun for å tilfredsstille menn. Hvorfor er særlig likestillingskampen slikt et brennbart tema i kulturkrigen?

Maskuliniteten i fare

“When you’re accustomed to privilege, equality feels like oppression.” (Franklin Leonard)

De siste tiårene har stadig flere grupper som historisk sett har vært undertrykt, fått sine rettigheter og privilegier: kvinner, homofile, minoritetsgrupper og urfolk. Da kommer det naturlig nok en motreaksjon fra de som har sittet med makten og privilegiene i hundrevis av år – heterofile, hvite menn med middels eller mer inntekt. Fra konservativt hold snakkes det om at likestillingen har gått for langt, mens såkalte incels, en subkultur på nettet som legger et ekstremt kvinnehat for dagen og skylder på ufrivillig seksuell avholdenhet, mener at feminismen har skapt et veikt og handlingslammet samfunn. Lignende holdninger finner vi også i manifestene til Brevik og incel-terroristen Elliot Rodger. Donald Trump gikk fra å være tilhenger av selvbestemt abort til å snu brått på flisa for å høste stemmer hos det amerikanske, kristenkonservative miljøet i USA i 2016. Tradwife-bevegelsen, som sprer seg i konservative miljøer i vesten, kan også tas med i denne trenden. Unge kvinner som velger bort arbeidsliv og karriere for å være hjemmeværende husmødre på heltid er blitt en trend som startet i USA og Storbritannia under koronapandemien i 2020, og siden gikk viralt. Selv om det kan argumenteres med at de velger det selv og anser det som en frigjøring fra karrierejag og arbeidspress, er det flere skribenter som aner at det står mektige, høyreekstreme krefter bak. Som Tromp skriver:

Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke) er et gammelt slagord som ble tatt i bruk av nazistene. Tradwife- trenden og nasjonalistiske eggdietter kan vekke uhyggelige assosiasjoner. 

Tromp spekulerer på om denne konservative trenden skyldes den såkalte fear of falling (frykten for å falle), et begrep som ble lansert av den amerikanske forfatteren Roxane Ehrenreich: Den nye middelklassen fryktet å miste sine nyvunne privilegier, så de tok kollektivt avstand fra sine liberale idealer og trakk seg inn i en beskyttende boble. «Vi og dem»-tankegangen spredte seg, og det ble viktigere å orientere seg innover, med seg og sine egne først.

Hva kan gjøres?

Tromp har rett i at kulturkrig er fortvilende og forvirrende å stå i. Det er vanskelig å unngå å velge side, og havne i en «oss mot dem»-tankegang, perfekt for den polariserende tankegangen som hylekor på sosiale medier ofte legger opp til.

«Kampen mot woke» har klart å samle høyresida under én felles paraply, siden begrepet er såpass vidt at det kan romme utallige hatobjekter og irritasjonsmomenter i det moderne samfunnet. Betyr det at venstresida bør bli «anti-woke»? Selv om Tromp trekker frem venstresidas kritikk mot woke-begrepet, mener hun at begrepet først og fremst er en stråmann. Det som er viktigst, er at venstresida klarer å se tilbake på sin egen historie og finne frem til det som har vært vår styrke til alle tider:

Solidaritet, skulder ved skulder, samhold mellom mennesker som har ulike meninger og perspektiver – men en felles interesse og en felles frihetskamp. Kun slik kan vi møte høyresidas kulturkrigere.

Regjeringa har bestemt seg for å erstatte elektrisiteten som i dag produseres i et eget gasskraftverk ved gassanlegget på Melkøya, med strøm fra land. Dette er beregnet å kutte klimagassutslippene med 850 000 tonn. Dermed kommer vi oss bittelitt nærmere målet vi har forpliktet oss til under Parisavtalen.

Det er imidlertid ikke slik at gassen som i dag brukes til å produsere strøm på Melkøya, fordamper, eller på et eller annet magisk vis blir ren. I stedet for å forbrennes i Norge, vil den bli fraktet med skip til Tyskland for å bli forbrent der, og dermed forlenge fossilalderen i tysk energiproduksjon. Norges klimagassregnskap vil se litt bedre ut. Globalt, derimot, er effekten mer tvilsom.

Det er som med elbilpolitikken. Om alle norske fossilbiler hadde blitt byttet ut med elbiler, ville de norske utslippene gått betraktelig ned. Derfor har også norske myndigheter en aktiv politikk for å få folk til å bytte ut fossilbilene sine med nye elbiler. Det er imidlertid bare én side av historien. Når elbilene produseres med elektrisitet basert på fossile energikilder, øker de globale utslippene, og man skal kjøre temmelig mange kilometer med en fossilbil for at bruk av ren norsk elektrisitet skal kompensere for utslippene i produksjonen. Men for det norske klimaregnskapet ser det bra ut.

Klimautslippene er globale, men behandles som om de skulle vært nasjonale. Men like lite som man holder Norge reint ved å kaste søpla i Sverige, like lite løser man klimakrisa ved å skyve utslippene ut av landet. Det eneste sikre resultatet av Melkøya, vil være økte strømpriser og flere vindturbiner i nord – alt annet er ren teori.

Protestene mot vindturbinene på Fosen og bilder av demonstranter i samekofter foran Stortinget som blir båret vekk av politiet, har i stor grad preget nyhetsbildet denne vinteren. Artister som Mari Boine og sametingspresidenten Silje Karine Muotka har deltatt i protestene, sammen med Greta Thunberg. Saken har også vekket internasjonal oppmerksomhet; Society for Threatened People, en urfolksorganisasjon som jobber for urfolks rettigheter over hele verden, har tydelig uttalt at de ikke liker det de ser i Norge. Saken er omtalt på deres nettside, hvor de gir klar beskjed om at det såkalte «grønne skiftet» ikke må gå på bekostning av urfolks rettigheter. Utøvelsen av reindrift er uløselig knyttet til den samiske identiteten og kulturen, den ene kan ikke eksistere uten den andre.  

Den norske storfilmen Ellos eatnu – la elva leve hadde premiere 3. februar i år. Den bringer konflikten om Alta-Kautokeinovassdraget frem i lyset for en ny generasjon. I filmen møter vi Ester, som må ta et oppgjør med sin samiske bakgrunn da hun blir kastet inn i Alta-konflikten når hun flytter til Alta for å jobbe som lærer. Konflikten blir starten på hennes reise ut av skammen hennes forfedre har båret på i generasjoner – en skam som til denne dag sitter dypt rotfestet hos flere samer, takket være den norske statens assimileringspolitikk som går over hundre år tilbake i tid. I lys av demonstrasjonene mot vindturbinene på Fosen er den virkelig rett film på rett tid. 

Men hvorfor får Fosen-saken så stor oppmerksomhet, og hvorfor engasjerer den så mange over hele landet, uansett om de er samer eller ei? Alta-konflikten, som for alvor satte søkelyset på urfolks rettigheter i nord for førti år siden, har fått ny aktualitet. Dommen i Høyesterett slo fast at vindturbinene på Fosen er i strid med urfolks rettigheter og truer reindriftssamenes eksistensgrunnlag i Sør- og Nord-Fosen sitje (reinbeitedistrikt). 

Med Fosen-saken blir den samiske identiteten og den gamle konflikten mellom samene og den norske staten atter brakt opp i dagen, og filmen Ellos eatnu tydeliggjør en mørk skamplett av vår historie for en ny generasjon aktivister. 

Den norske staten lærer tydeligvis ikke av historien, men samene og vi andre glemmer ikke. 

Det var en sterk norsk venstreside som kom ut av stortingsvalget i september. Parallelt med at venstresiden har vunnet parlamentarisk makt, har det skjedd en oppblomstring av strategiske diskusjoner blant venstresideaktører om hvordan igjen å ta eierskap og kontroll over økonomien. Samtidig har deler av venstresiden, særlig miljø -og klimabevegelsen, begynt å eksperimentere med det taktiske repertoaret gjennom direkte aksjoner og en generelt økt militanse. 

Venstresiden har med andre ord inntatt posisjon og gjenvunnet troen på seg selv. I dette nummeret ønsker vi å bidra inn i diskusjonen om strategiske og taktiske veivalg i tiden fremover. Et sentralt spørsmål for oss i nummerredaksjonen er hvordan konkret politikk som forbedrer folks levekår her og nå står i relasjon til langsiktige strategier som kan flytte maktbalansen i samfunnet – og på sikt bygge et post-kapitalistisk samfunn. Vi har valgt å diskutere dette spørsmålet gjennom overordnede og teoretiske artikler såvel som tekster som tar for seg noen enkeltsaker som er sentrale for den norske venstresiden.

En viktig teoretiker på forholdet mellom umiddelbar politikk og langsiktig strategi er André Gorz, som med sitt begrep ‘ikke-reformistiske reformer’ la vekt på at reformer her-og-nå kan muliggjøre større samfunnsendringer om venstresiden evner å sette konkret politikk inn i større sosialistiske visjoner. I tillegg til en lengre historisk tekst om Gorz og hans teori om ikke-reformistiske reformer, diskuterer dette nummeret spørsmålet om taktikk og strategi i norsk klimapolitisk sammenheng. Daniel Vernegg tar i en artikkel til orde for at den norske klimabevegelsen må gå inn for å bli en investeringsrisiko for fossilkapitalen. Det norske sosialdemokratiet ble muliggjort av at den militante arbeiderbevegelsen ikke skydde radikale taktikker for å oppnå sine mål, og på denne måten presset kapitalen til å inngå kompromisser. På lignende vis, argumenterer han, må klimabevegelsen i dag bruke radikale metoder for å oppnå sine langsiktige mål om en bærekraftig fremtid. 

Nummerets Gnist-samtale er med fagforeningsmannen Asbjørn Wahl, som i tillegg til å ha vært aktiv i fagbevegelsen i flere tiår, har bakgrunn som leder for alliansen For velferdsstaten. I intervjuet snakker vi blant annet om klassekampens betydning for velferdsstatens fremvekst og om hvorfor arbeiderbevegelsen nødvendigvis må innta en sentral rolle i den grønne omstillingen vi har foran oss. 

I kampen for å bevare Repparfjorden har den norske miljøbevegelsen i sommer vunnet en viktig seier gjennom bruken av sivil ulydighet. Gruveselskapet Nussirs viktigste kunde, det tyske selskapet Aurubis, valgte å trekke seg fra oppkjøpsavtalen fordi ledelsen innså at gruvedriften, med påfølgende dumping av gruveavfall i Repparfjorden, gikk på bekostning av urfolks rettigheter og dermed satte selskapet i et dårlig lys. Gjennom et intervju med aksjonister spør vi om sommerens aksjoner kan bli utgangspunktet for en styrket norsk klima -og miljøbevegelse.

Gjennom Hurdalsplattformen har den nye regjeringen uttrykt at de ønsker endringer i Husleieloven for å sikre mer stabile leieforhold for leietakere. En ny Husleielov, utformet på leietakernes premisser fremfor utleiers, slik som i dag, vil være med på å utjevne maktforholdet mellom utleier og leietaker og være en viktig seier for en sårbar gruppe på et stadig mer nådeløst utleiemarked. 

Kvinnedagen nærmer seg med stormskritt, og flere av artiklene i dette nummeret har kjønnskamp og kvinnehistorie som tema. En norsk samtykkelov bør komme på plass snarest mulig og vil være et viktig våpen mot i kampen mot seksuelle overgrep, siden bevisbyrden flyttes fra offer til overgriper. Berit Rusten har bidratt med et viktig stykke kvinnehistorie i dette nummeret: En artikkel om de kommunistiske motstandskvinnene i tiden før, under og etter andre verdenskrig. Gjennom en artikkel om David Graebers tanker om kommunisme i mellommenneskelige relasjoner inviteres vi til å reflektere over omsorgsarbeidets potensiale for å bygge sosialisme her og nå.

Vi i nummerredaksjonen håper at dette nummeret kan bidra til refleksjon rundt hvor vi er på vei – og ikke minst, minne på at det fortsatt er mange kamper å kjempe på veien mot et bedre og mer rettferdig samfunn. God lesning!

På årets første dag ble Lula sverget inn som president i Brasil. Den tidligere fagforeningslederen og metallarbeideren anførte med det slutten på det høyreradikale vanstyret til Jair Bolsonaro. Under den påfølgende stormingen av kongressen og andre statlige bygninger i Brasil 8. februar, anført av Bolsonarotilhengere, så vi omfanget og faren ved de antidemokratiske strømningene i landet.

Latin-Amerika er i dag nok en gang inne i en “rosa bølge” med progressive regjeringer, som på ny setter omfordeling på dagsorden. Fargenyansen er imidlertid viktig: Colombias nye president Gustavo Petro har selv sagt han vil utvikle, ikke avvikle kapitalismen, for å komme seg ut av det han betegner som føydale strukturer i landet. Likevel er det nok vel så mye trusselen fra høyresida som ligger bak den relativt pragmatiske linjen som føres av mange av dagens “rosa” regjeringer. Også Lulas første presidentperiode var preget av en storstilt utvinning av naturressurser som skulle gi grunnlag for økonomisk vekst, mens klassekamp ble lagt til side.

Selv om langt de fleste latinamerikanske regjeringene nok en gang er ledet an av venstresida, trengs et aktivt sivilsamfunn og folkelig press for å få til reformer som monner. Internasjonal kapital, inkludert fra Norge, fortsetter å tiltrekkes av kontinentets mange naturressurser. Uten medbestemmelse for lokalbefolkning i beslutninger om naturinngrep risikerer man at koloniale forhold blir videreført. 

Nettopp i en slik kontekst er det forstemmende at brigadeprosjektet til Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) har mistet offentlig støtte fra Norec (tidligere Fredskorpset). LAG har over årtier sendt ungdommer fra Norge til ulike land i Latin-Amerika og vise versa. Gjennom prosjektet har de bygget opp et unikt nettverk med bevegelser som kjemper for økt demokrati, sosial rettferdighet og bærekraftige løsninger. Dersom dette vedtaket står ved lag, betyr det trolig kroken på døra for brigadeprosjektet slik vi kjenner det. Solidaritet med Latin-Amerika trengs som aldri før, og få norske prosjekter kan sies å ha bidratt mer til dette enn brigadene. Uten slike initiativer risikerer man at bistandsmidlene reduseres til en ukritisk fasilitering for norsk kapital. Bevar brigadene!

Peder Østring, Tonje Lysfjord Sommerli, Kari Celius og Anja Rolland, redaksjon for nummeret.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.

Da vi startet arbeidet med dette nummeret hadde vi en ide om å lage et nummer om det nye 20-tallet. 2020-årene startet med en verdensomfattende pandemi. I de fleste land har man satt samfunnet bokstavelig på pause. Staten har holdt kapitalismen i livet med massive krisepakker. Forskjellene mellom folk har økt massivt i starten av dette tiåret. Den globale urettferdigheten i at i vesten har vi fått tre vaksinedoser før de fattigste landene har fått gitt sin første er brutal. 

Vi ønsket oss et nummer som skulle se framover på et tiår som startet med en verdensomspennende pandemi. Når dette nummeret går i trykken viser det seg at dette er et langt mer dramatisk tiår enn det vi trodde da vi begynte. 

Når redaksjonen begynte på sluttspurten av dette nummeret rystet Russland en hel verden med å gå til krig mot Ukraina. Krig er forakt mot mennesket. Vi står sammen med fredsbevegelsen og krever at Russland må trekke seg ut av Ukraina nå. 

Den nye 20-tallet har hatt en dramatisk start. Kapitalismen og imperialismen er brutal. Det trengs nå mer enn før at vi finner andre måter å organisere våre liv som mennesker her på jorda. At arbeiderklassen igjen finner tilbake til visjoner om et annet samfunn. 

Det største dogmet i norsk boligpolitikk er at bolig er et personlig ansvar. Dette standpunktet er gjentatt av skiftende regjeringer siden 80-tallet, rødgrønn så vel som mørkeblå. Dette dogmet står i veien for en reelt ny boligpolitikk. Etter høstens valg er det nemlig det vi trenger. En radikalt ny boligpolitikk som anser gode hjem som et samfunnsansvar – ikke spekulasjonsobjekter. Å ha et sted å bo er for viktig til å bli avfeid som et individuelt ansvar, eller noe markedet på magisk vis skal ordne av seg selv. Likevel har de siste 40 årene vært en oppvisning i fraværende boligpolitikk fra norske politikere. Politisk styring har blitt erstattet med markedsliberalisering, og resultatet er galopperende sosiale forskjeller.

Av nummerredaksjonen for Gnist 03/2021: Jokke Fjeldstad, Peder Ressem Østreng og Hannah Sigriddatter Ander
Foto: Erik Mclean

I dette nummeret av Gnist vil vi åpne opp diskusjonen om boligpolitikk og legge et grunnlag for kampen om hvor den skal tas videre. Peder Martin Lysestøl gir oss et tilbakeblikk på hvordan sosialister før har arbeidet med boligspørsmålet. «Få samfunnsområder viser kapitalismens menneskefiendtlighet så godt som boligområdet. Derfor må sosialister gi dette politikkområdet høy prioritet»; skriver Lysestøl og stiller oss spørsmålet om «Hva slags boliger vil vi ha når vi ikke lenger er bundet av kapitalismens snevre rammer?»

Selv om det vanligste i Norge er å eie bolig, så har vi over en million leietakere i landet. Dagens husleielov forsterker et allerede asymmetrisk forhold mellom utleier og leieboer, derfor trengs en ny husleielov som styrker leietakernes rettigheter. Likevel er ikke kampen mellom de som eier og de som leier, den er mellom kapitalister og vanlige folks rett til et trygt hjem, som Sigrid Elise Høeg, fra Reduser Husleia skriver.

Et år med nedstengning har økt bevisstheten rundt trangboddhet, økte leiepriser og forskjellen mellom å ha et faktisk hjemmekontor eller å sitte på en pinnestol ved kjøkkenbenken. Vi håper dette temanummeret av Gnist vil bidra til bedre å forstå problemet vi står i, men også alternativene som finnes. Stadig flere røster er nå med å danne konturene av et boligopprør. Nå må denne bevisstheten omsettes til handling, for på nytt å kunne sørge for at verdien av å ha et godt hjem settes foran verdistigning i markedet.

Kvinners stemmerett feirer 100 år. Dette viktige jubileet holdt på å bli usynliggjort, men over hundre års kvinnekamp har satt spor. Nå er det på alles lepper.

Jorun Gulbrandsens artikkel heter: «Vis fram kvinnene, ikke la dem forsvinne!» Rødt! gjør det. Noen av pionerene er kjente, men har du hørt om Elsa Laula Renberg? Torild Skard, Norges første lagtingspresident og sentral i jubileet, skriver om henne. Renberg tok initiativ til det første samiske landsmøtet som ble åpnet 6. februar 1917. Den dagen ble Samefolkets dag. Landsmøtet ble organisert av bare kvinner.

Katti Anker Møller, abortkampens pioner, reiste i 1915 rundt med foredraget «Moderskapets frigjørelse». Hun sier: «… den beste beskyttelse for barn ligger i den kjendsgjerning at kvinden elsker barn og gjerne vil ha barn.»

Ellen Aanesen var sentral i vinne kampen for selvbestemt abort i 1978, og oppsummerer den i boka «Ikke send meg til en «kone», doktor».

Gerd von der Lippe var den ene av to kvinner som i 1972 løp Holmenkollstafetten, et manneløp. Politiet tok stafettpinnen etter 2, etappe, og en blomsterkvast gjorde derfor nytten til mål. Justisminister Faremo vil endre loven om voldtekt slik at overgrep defineres når kvinnen ikke samtykker. Det er bra og betyr at nye generasjoner kvinner har tatt den politiske stafettpinnen.

Seher Aydar, Rød Ungdoms leder, skriver om årsakene til voldtektene: «Det finnes gode grunner til å tro at det er maktforhold i samfunnet og kjønnsroller som har skylda.»

Kjell Arild Nilsens kronikk, i Aftenposten 13. august er om Rødt! sitt ekstranummer om oppstykkinga av Jugoslavia av Edvard S. Herman og David Peterson.

Det er ingen tvil om at den brutale massakren i Srebrenica fant sted. Heftet betviler ikke dette. Det er omfanget av denne krigsforbrytelsen og hvordan Den internasjonale forbryterdomstolen anvender folkemordkonvensjonen i forhold til de ulike forbrytelsene som ble begått, som forfatterne mener er tvilsom.

Rødt!s ekstranummer, som først ble trykt i Monthly Review, er et viktig innspill for at vi skal lære, og kunne skrive den endelige historia om Jugoslavia-krigen. Sjøl om mye taler for at massakren i juli 1995 i Screbrenica skiller seg ut som den verste enkeltforbrytelsen, og også rammes av folkemordskonvensjonen.

Nilsen ser ut til å ville ha en versjon av historia som visker ut USAs rolle som oppdeler og regissør av oppgjørene i domstolene etterpå. Imperialisten går fri.

Konsekvensene av Det store ranet, omleggingen av pensjonssystemet som stortingsflertallet vedtok i 2005, blir tydeligere for stadig flere: Forverring for folk flest, i særdeleshet for kvinner. Det bekreftes nå også av Statistisk sentralbyrå. Kvinner kommer dårligere ut enn menn. Tallene forteller at forskjellen vil øke enda mer.

Underdirektøren hos Likestillings- og diskrimineringsombudet kaller den nye ordningen for en likestillingskatastrofe. Siri Jensen, fra Rødt og Kvinner på tvers, sier den er et brudd på likestillingsloven.

Fra kvinnepolitisk og faglig hold reises kampen for en ny besteårsregel. Idag teller de 20 beste årene av yrkeslivet. Den nye ordningen legger en alleårsregel til grunn. Samtlige yrkesaktive år skal telle.

Vårens tariffoppgjør er siste skanse i kampen for å bevare AFP-ordningen slik den er i dag. Forsvaret for AFP-ordningen kan også sees i et større perspektiv, som noe mer enn en siste skanse, som en kamp for å reversere pensjonsreformens som en arbeider- og kvinnefiendtlig reform.

En naturkatastrofe er hinsides menneskeskapte systemer, men det kapitalistiske systemet har allikevel et stort ansvar for de skadene og lidelsene som er påført de berørte områdene.

Omfanget av ødeleggelsene etter tsunamien er skapt av den økonomiske politikken som føres i disse landa, og skvisen fra Verdensbanken og IMF setter ytterligere press på lokalt næringsliv.

Etter at Verdensbanken og IMF har sørget for privatisering av offentlig økonomi, kommer utenlandske investorer og bygger for eksempel rekefarmer, som båndlegger kjempestore områder. Ofte på de fattigstes jord, nær havet. Farmene er maskinelt drevet og gir ikke arbeid til mange. Saltvann pumpes inn over jorda som blir ødelagt. Når rekefarmene flyttes etter 2-3 år, kan ikke jorda brukes til å dyrke mat på. Forbruket av kjempereker som dyrkes på disse farmene, spises i USA, Canada og Vest-Europa. Forbruket har økt med 300 % på fire år.

Ødeleggelsene etter tsunamien er ikke like store overalt. På Maldivene er ikke korallrevene ødelagt av turismen ennå. I Burma er ikke mangrovene hugget ned, og ødeleggelsene er mindre.

Turismen har tatt knekken på mange korallrev. Samtidig er økonomien nå helt avhengig av den samme turismen. Fisket som næringsgrunnlag lider av overfisking. Andre næringer er for små eller for lite utvikla til å gi arbeid til millioner av fattige.

Hva er alternativene? Neppe å vende tilbake til en økonomi basert på fangst og fiske. Hvis turismen i dag stopper, vil millioner av mennesker sulte i hjel, flere regioner vil kollapse økonomisk og påføre fattige mennesker enda større lidelser. Sosialister og solidaritetsbevegelser over hele verden står overfor virkelige dilemmaer.

Ingrid Baltzersen er leiar i AKP

Me treng betre organisering av klassekampen og eit sterkare press frå venstre på regjeringa.

Den såkalla raud-grøne regjeringa har fortsett Jern-Erna si strame line mot asylsøkjarar og åtaka på sjukehusa og øydelegg folkepensjon og AFP. Noreg er i krig i Afghanistan, hjelper USA i Irak og boikottar Palestina. Noreg er eit kapitalistisk og imperialistisk land: Pengar til dei få før velferd for dei mange.

Det trengs eit parti som stiller den store oppgåva på dagsordenen: Ei revolusjonær omvelting av samfunnet for å skapa eit utan klasser.

Fram for ei samling av dei revolusjonære kreftene i eitt parti – med kommunismen som mål!

Bli med!