I kjølvannet av min nylige polemikk mot ideene Nobelprisvinner Joseph Stiglitz presenterte i en ny bok, har en leser beskyldt meg for «dogmatisk tompreik».¹ Dette innebærer, antar jeg, at han anser at argumentene mine ikke støttes av bevis eller logikk. Vel, la meg forsvare meg selv.

Leiv Olsens innlegg finner du her: https://marxisme.no/debatt-spar-oss-for-dogmatisk-tompreik/)

Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Oversatt av Mathias Bismo

Hovedtemaet i Stiglitz’ bok, Power, People and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent, er at årsaken til redusert økonomisk vekst, stagnerende realinntekter og økende ulikhet i inntekter og rikdom i de fleste økonomier gjennom de siste 30 årene, er at politikerne og regjeringene som har hatt makt, har «endret spillereglene». Stiglitz hevder at Ronald Reagan og Margaret Thatcher trådte inn og forandret reglene.² 1960-tallets progressive kapitalisme ble ødelagt. Kapitalismen begynte å basere seg på ukontrollerte markeder, utbytting og ulikheter, den ble tillatt å løpe løpsk. Jeg tok i artikkelen min til orde for at dette ikke var årsaken til uhyrlighetene og ulikheten de 99 prosentene nå står overfor i de fleste land. Mitt argument er at den kapitalistiske verdensøkonomien ble svekket på 1970-tallet, og at kapitaleierne verken ville eller kunne forbedre situasjonen for de mange uten å svekke grunnlaget for sin egen eksistens – å skape profitt.

Leiv Olsen mener at kritikken min av Stiglitz’ standpunkt er ubegrunnet. Vel, jeg siterte Stiglitz i artikkelen slik:

«Joda, kapitalismen pleide å være ‘progressiv’ […], og det fungerte bra. […] Men så, på 1980-tallet, kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher inn i bildet. […] Og dermed har 1960-tallets progressive kapitalisme blitt ødelagt.»

For meg er dette belegg godt nok til å rettferdiggjøre mitt syn på at Stiglitz faktisk mener at det er enkelte politikere som har gjort ting verre.

Dette er et forenklet syn. Som jeg skrev i artikkelen min, vet «lesere av bloggen (min) at det skjedde et skifte i objektive vilkår fra midten av 1960-tallet, nemlig et kraftig fall for kapitalens profitabilitet globalt.» Og det var dette som tvang regjeringer og politikere til «å endre spillereglene» og til å rette seg inn mot å presse ned realinntekten og å øke profitten gjennom en rekke politiske tiltak. Mange kaller dette for «nyliberale» tiltak, og de handler om å svekke fagbevegelsen, kutte offentlige tilbud, privatisere statseiendom og deregulere finans, miljøet og andre sektorer.

Jeg antar at kritikeren min er enig med meg i at det siden begynnelsen av 1980-tallet har blitt verre for de mange, sammenlignet med de få, enten det er snakk om de utviklede kapitalistiske økonomiene eller resten av verden. Men det betyr ikke at kapitalismens utvikling av produktivkreftene (teknologien) de siste to hundre årene, med økt levestandard for milliarder og mange som har unnsluppet fattigdommen, ikke har vært «progressiv». Vel, jeg er enig i dette. Det er ingen tvil om at realinntekter, forventet levealder og nivået på helsestell og livet generelt har forbedret seg noe uhørt gjennom den kapitalistiske utviklingen siden slutten av 1700-tallet.

Men som han også peker på, så er det forbehold her. For det første har mange av disse forbedringene blitt oppnådd gjennom sprang i legevitenskapen som har tilintetgjort mange sykdommer, redusert spedbarnsdødeligheten osv. Urbaniseringen har også, på tross utbytting av milliarder i fabrikker og på kontorer og elendige boforhold for mange, forbedret forholdene for milliarder, sammenlignet med landlivets «idioti» (Marx’ ordvalg) som fortsatt holder hundrevis av millioner nede i dyp fattigdom.

Det andre forbeholdet er at hovedårsaken til at fattigdommen, i hvert fall i den offisielle statistikken, har falt så dramatisk, er Kina. Siden revolusjonen i 1949 har Kina oppnådd et vekstmirakel som har løftet mer enn 800 millioner mennesker ut av fattigdom. Holder du Kina og til en viss grad India utenfor, derimot, så har fattigdomstallene for den samlede verdensbefolkningen knapt blitt bedre. Dette er også noe kritikeren min merker seg, tror jeg. For å sitere:

«Det store unntaket er Kina, der det faktisk ser ut til at breie lag av folket har fått betre levekår dei siste tiåra, som nødvendige konsesjonar frå dei styrande for å halda oppe produksjonsveksten og unngå (for mykje) uro.»

Jeg er imidlertid ikke enig med begrunnelsen. Levestandarden i Kina vokste brått fordi økonomien hadde en tosifret vekst allerede fra 1960-tallet, og enda mer fra 1970-tallet. Men det ble ikke gitt noen innrømmelser til arbeiderne den gang. Og årsaken til at Kina kunne gjøre dette, mener jeg, er at det ikke er en typisk kapitalistisk økonomi, og heller ikke som de asiatiske tigrene eller resten av de såkalte «underutviklede» landene. India har ikke kommet i nærheten av like langt som Kina. Jeg skriver om dette i en annen artikkel på bloggen min der jeg vurderer tallene for global fattigdom, hvorvidt de faller like mye som kapitalismens tilhengere hevder og hvorvidt gapet mellom rike og fattige globalt faktisk reduseres.³

Konklusjonen min er at fattigdom og ulikhet mellom land og mellom rike og fattige egentlig ikke har blitt redusert, og det er derfor jeg i artikkelen min skrev at «De ‘gylne årene’ etter 1945 og frem til slutten av 1960-tallet var unntaket i de utviklede kapitalistiske økonomiene, og da bare for disse økonomiene, ikke for Latin-Amerika, Asia, Midtøsten og Afrika. For mesteparten av kloden, var dette tiår med brutal fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.» Etterkrigsperioden var et unntak fordi det var en periode med et oppsving i de fleste kapitalistiske økonomiene, basert på høy profitabilitet for kapitalen. Men, som Marx forklarte med sin lov om profittratens tendens til å falle over tid, kunne ikke dette vare, og under profitabilitetens nedgang fra slutten av 1960-tallet til 1980-tallet var det også flere globale økonomiske nedturer (1974–75, 1980–82) som fremprovoserte krav om å vri politikken vekk fra «progressive» tiltak som velferdsstaten, offentlige tjenester, sterke fagorganisasjoner og økende lønninger.

I boka mi, The Long Depression, går jeg inn på en detaljert forklaring av denne prosessen. Og det er årsaken til at jeg ikke tror Stiglitz og andre har rett i at vi kan gå tilbake til etterkrigstidens «gylne år» bare ved å forandre en politikk som bevarer den kapitalistiske produksjons­måten.

Leiv Olsen kritiserer meg for ikke å innse at det kan hjelpe økonomiene å reversere den voksende ulikheten:

«Men det treng ikkje bety at aukande økonomiske klasseforskjellar er utan betydning for det økonomiske velvêret i eit samfunn, og det betyr definitivt ikkje at aukande økonomiske klasseforskjellar er uinteressant for eit parti som vil vera talsfolk for arbeidarklassen.»

Jeg er enig i at et politisk parti som ikke går inn for å redusere ulikheter ved hjelp av progressiv skattlegging, å fjerne skatteparadiser, å gjøre slutt på de rikes svindel osv. ikke er mye verdt. Dette vil også hjelpe på økonomien, siden det vil gi myndighetene større inntekter de kan bruke på investeringer, offentlige tjenester osv. Men det er ikke nok, siden en slik politikk, som er det Stiglitz vil ha, ikke gjør noe med årsakene til ulikheten i første omgang. Når du er syk, hjelper medisiner til å svekke symptomene, men det er ikke sikkert at årsaken til sykdommen vil forsvinne og sykdommen ikke komme tilbake. Og disse årsakene ligger i den kapitalistiske produksjonsmåten som frembringer en kasinoøkonomi av ­spekulasjon, sløsing og, fremfor alt, regelmessige og gjentakende økonomiske nedturer. Stiglitz ser bort fra disse årsakene, han mener de er irrelevante, og derfor vil ikke den lindrende politikken hans gjøre slutt på dem.

Olsen er enig i at kapitalismen er et system basert på utbytting og som derfor må avvikles. Men, som han korrekt påpeker, har kapitalismen bragt menneskeheten fremover teknologisk og i levestandard siden føydale tider. Og han mener vi ikke kan utelukke en ny progressiv fase for kapitalismen. Tross alt, se på de teknologiske miraklene vi har sett, selv i den «nyliberale» perioden, som datamaskiner, internett osv. Kan ikke dette skje igjen?

Jeg tror det kan det, og jeg forklarer hvorfor i The Long Depression. Kapitalismen er ikke uttømt ennå, og det er uansett behov for politisk handling for å gjøre slutt på den. Men det blir stadig vanskeligere for kapitalismen å utvikle produktivkreftene. Utfordringene vokser på 2000-tallet – klimaendringer, fortsatt økende ulikhet, fremveksten av roboter som erstatter menneskelig arbeidskraft. Og jeg tror ikke kapitalismen vil være i stand til å håndtere disse gedigne problemene effektivt. I stedet vil det kreve en grunnleggende systemendring basert på felles eierskap til produksjonsmidlene og en demokratisk global plan for å bruke moderne teknologi og avansert menneskelig arbeid til alles nytte. Hvis ikke vil enhver ny progressiv fase i den kapitalistiske utviklingen ende opp med nye nedturer og grufulle konsekvenser av global oppvarming.

 

1 Leiv Olsen, «Spar oss for dogmatisk tompreik», Gnist 3/19.

2 Se Michael Roberts, «Changing the rules or changing the game?», https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/02/changing-the-rules-or-changing-the-game/

3 Se Michael Roberts, «Bill Gates and 4bn in poverty», https://thenextrecession.wordpress.com/2017/04/05/bill-gates-and-4bn-in-poverty/

 

Etter rettssaken hvor The Pirate Bay (TPB) ble dømt i Stockholm tingrett, og etter Rødt gikk ut med støttekampanjen filesharer.org, har debatten gått høyt om fildeling, både i og utenfor Rødt. Debatten har fortsatt nå som TPB blir forsøkt solgt, men som jeg vil komme tilbake til, endrer et evt. slikt salg lite.

Det er mange påstander som slenges ut i debatten, og terskelen for krasse karakteristikker mot tilhengerne av fri fildeling er lav. I tillegg blandes ulike spørsmål sammen på en måte som ofte skaper forvirring, og den teknologiske kompetansen blant debattantene er høyst varierende – og jeg mener at dette har en viss betydning her. Denne teksten er altså et forsøk på å rydde opp.

Rettssaken

 

Hva er? Bittorrent er en teknologi for å dele datafiler som baserer seg på at et stort nettverk av datamaskiner deler den samme filen mellom hverandre på kryss og tvers uten å gå innom noen sentral server. Torrent-fila som koordinerer delingen, henviser brukeren til trackere som gir en oversikt over andre brukere som deler ut fila. Cache-folder er en mappe som midlertidig lagrer nettsider, og andre filer som du surfer på, på nettet. Ludittene var arbeidere som i fortvilelse over å ha mistet jobbene sine under den industrielle revolusjonen, brøt seg inn i fabrikkene og knuste maskinene. Napster var det første store fildelingsprogrammet og var spesiallaget for å dele musikk. Napster ble stoppet allerede før de store skjerpelsene i åndsverksloven kom fordi musikkfilene der var innom en sentral server, og ikke ble delt direkte mellom brukerne. napster.no var en norsk nettside som lot brukerne legge ut lenker til musikkfiler som lå andre steder på nettet. Den må ikke forveksles med det tidlige fildelingsprogrammet Napster, som den lånte navnet fra.

La oss først se på de tiltalte. Var det riktig å dømme TPB? For å gjenta noe som er blitt nevnt før, men kanskje ikke forstått: TPB deler ikke ut en eneste ulovlig fil. TPB er derimot er verktøy som gjør det mulig for brukerne å søke opp torrent-filer (se boks), som inneholder informasjon om hvor de kan finne både lovlig og ulovlig innhold. (Mange tilbydere av lovlig materiell – blant annet det store nettbiblioteket Gutenberg. org bruker torrent-teknologi til å spre sine produkter). Den viktigste forskjellen mellom TPB og for eksempel Google, er kanskje at TPB søker på torrent-filer, mens Google søker på alle slags filer. Man kan likevel kjapt lage et Google-søk som også utelukkende søker på torrent-filer, og den mest brukte torrent-klienten (programmet) uTorrent hadde lenge nettopp et slikt søk på sine nettsider (før de byttet til søketjenesten Ask).

TPB har også selve torrentfilen lagret på sine servere og driver en tracker, men denne filen er i seg selv altså bare en lenke, som peker til materiale som ligger rundt på tusenvis av ulike datamaskiner rundt om i verden – ute hos den enkelte fildeler.

 

Når man dømmer TPB for det de tilbyr, beveger man seg altså ut på en vei hvor man gjør tjenesteleverandører ansvarlige for det brukerne bruker tjenesten deres til. Vi ser en utvidelse av dette nå ved søksmål mot Telenor med krav om å sperre bestemte sider, og vi har tidligere sett nettaviser gått til sak mot Google News for lenking. Dette er den samme logikken som platebransjen forsøkte å få inn i norsk rett i «napster.no»- dommen (se boks), hvor de argumenterte med at lenking i seg selv er en tilgjengeliggjøring. Heldigvis nådde de ikke helt fram med det argumentet.

Alle søkemotorer som finnes i dag, vil uten unntak kunne hjelpe deg å finne store mengder ulovlig delt materiale. Dersom man skal holde innholdsleverandører som TPB eller Google ansvarlig for hva brukerne deres gjør med dem, har man faktisk effektivt drept hele internett, og det er ikke åndsverksloven verdt. Slik sett er et av hovedpoengene på Rødts nettside filesharer. org – at de «kriminelle» er de millionene av vanlige mennesker som laster opp og ned filer, og ikke TPB – ganske åpenbar.

Er det mulig å stoppe fildeling?

Bjørgulv Braanen påstår i sin leder i Klassekampen 20/2-09 at rettssaken i Sverige «ikke er rettet mot dem som laster ned, men mot bakmennene i Pirate Bay». Å se på TPB som «bakmenn» blir etter det som er skrevet over, relativt misforstått. (Da kunne man heller se på film-ripperne og opplasterne av torrents som «bakmenn», men de er også stort sett bare vanlige ungdommer.) Men om man så klarte å stoppe TPB og lignende sider – hadde man da stoppet fildelingen? Svaret er enkelt og greit nei. Vi hadde fildeling også før TPB, gjennom nettverk og programmer som for eksempel DC++, hvor du ikke baserer deg på noen nettside, men laster opp og ned filer direkte fra andre brukere gjennom et program. Hvor er de skumle «bakmennene» der? Når TPB nå selges, er det ingen mangel på andre torrentsider som tilbyr akkurat de samme tjenestene. Skulle man lykkes med å stenge også disse, vil det samme skje som når man stengte Napster (se boks): fildelingen vil flytte seg over på andre plattformer, og annen teknologi, og fortsette å øke i omfang.

Den eneste måten å effektivt hindre fildeling på, er å detaljovervåke all datatrafikk. Da har vi skaffet oss et storebror ser degsamfunn. Det er neppe det verken Braanen eller andre som er skeptiske til fildeling, ønsker. Om vi ikke ønsker oss det, er det kanskje en bedre strategi å prøve å finne måter å leve med fildeling på, enn å hive oss på Luditt-vogna.

Er det ønskelig å stoppe fildeling?

Så er det selvsagt mulig å si at det er uetisk å fildele, og at man ikke bør støtte det selv om man i praksis ikke kan stoppe det. Da er vi inne på noe av kjernen – intellektuelle rettigheter – eiendomsrett til uhåndgripelige ting som ord, bilder, lyder og tanker.

I det meste av musikkens historie har det ikke vært noen som helst form for «åndsverkslov ». Tvert imot har det både innen klassisk musikk og tradisjonell folkemusikk vært vanlig skikk-og-bruk å låne fra hverandre, og den slags kreativ idédeling (creative commons) har vært ekstremt viktig for at mange kunstformer i det hele tatt har fått utviklet seg. Nye musikkformer som baserer seg på det samme prinsippet med bruk av sampling etc., fører i dag til rettssaker – det er synd for musikken. Her har vi en tilsvarende parallell til diskusjonen om programvarepatenter. Dersom den praksisen som storselskapene forsøker å innføre nå hadde vært gjeldende i internetts barndom, hadde vi antageligvis aldri sett den teknologirevolusjonen vi nå er inne i.

Intellektuelle rettigheter av typen «copyright » innenfor ymse områder, fikk fotfeste samtidig som man begynte å distribuere kultur gjennom salg av fysiske enkelteksemplarer (bøker, plater etc.), og det var da en enkel og logisk ordning for å sørge for at opphavsmannen/kvinnen fikk sin del av kaka. Nå går vi inn i en tid da salget av fysiske enkelteksemplarer er over. I den digitale verden flyter informasjonen kontinuerlig i alle retninger, og den kan ikke stoppes. Når den teknologiske basisen for en økonomi endrer seg, må også økonomien endre seg. Platebransjen forsøker i stedet å begrense teknologien for å passe den nåværende økonomi- og finansieringsmodellen – slik ludittene gjorde i sin tid. Det er en strategi som aldri vil lykkes, og den er heller ikke ønskelig.

Om vi ser på mulighetene og ikke begrensningene, gir fildeling og internett muligheten for stadig flere til å få en bredere tilgjengelighet på kultur enn vi noen gang tidligere i historien har sett. Når distribusjon og kopiering har en kostnad lik null fordi brukerne selv tar seg av det, er det ekstremt lite samfunnsøkonomisk å insistere på å selge enkelteksemplarer. Musikken blomstret før åndsverksloven, og den vil blomstre mye mer etter vi er kvitt den, siden den i dag i stor grad bare bidrar til å legge begrensninger på både teknologisk og kulturell utvikling.

Den autoritære digitale hverdagen – alle er forbrytere

Etter plate- og filmbransjen startet sitt korstog mot fildeling, har mange land strammet inn lovverket på måter som både er fullstendig ulogisk fra en teknologisk synsvinkel, men også fra en samfunnsøkonomisk.

For å ta det siste først så har det de siste årene vært et stadig press for å utvide tiden som copyright varer. Begrunnelsen for åndsverkslov har vel historisk vært noe av det samme som for patenter: Det skal bidra som et incitament til å lage kulturprodukter eller oppfinnelser, og det er rettferdig om skaperen får igjen noe dersom produktet kommersialiseres. Derfor har det alltid vært begrensninger både på hva som kan dekkes av loven, og hvor lenge. – Etter en tid skal kulturprodukter gå inn i vår felles kulturarv, som vi alle skal kunne benytte fritt. I dag ville ingen film bli laget dersom filmselskapet ikke trodde den ville spille inn utgiftene i løpet av et par–tre år. Likevel har man altså mulighet til å fornye copyrighten igjen og igjen. Hvor er rettferdigheten i at noen skal fortsette å tjene penger på et produkt tiår etter at produsenten er død?

Europaparlamentet har nylig vedtatt å utvide copyrighten til 95 år. Fra den opprinnelige begrunnelsen for denne type eiendomsrett er en slik utvidelse fullstendig irrasjonell, men det er et stadig sterkere press fra bransjen. All kulturproduksjon hviler på menneskehetens felles kulturarv, men villigheten til å la noe gå tilbake til denne kulturarven, blir stadig mindre. Det er likevel ikke bare nå i det siste, og det er ikke bare i EU innstramminger kommer. Om man husker noen år tilbake, ble også den norske åndsverksloven innskjerpet for å blidgjøre plate- og filmindustrien. Der det tidligere bare var ulovlig å laste opp åndsverkbeskyttet materiale, ble det nå også ulovlig å laste det ned. Fra en teknologisk synsvinkel er dette en hårreisende lov, all den tid det rent prinsipielt er umulig å avgjøre hva en fil inneholder (og da også hvorvidt dette er beskyttet), uten først å laste den ned.

Den nye loven gjelder selvsagt ikke bare film og musikk, men også ting som tekst og bilder. Dette betyr at samtlige nordmenn som bruker internett, antageligvis gjør seg selv til jevnlige lovbrytere. Dersom du besøker en nettside som har lagt ut et bilde (eller en tekstbit) uten tillatelse, kan du ikke selv se dette uten at det først lastes ned og lagres på datamaskinen din (i en cache-folder av et eller annet slag). Den lovstridige informasjonen er da automatisk lastet ned til din maskin, og du er i en bokstavelig lovtolkning per def. lovbryter. Dette er noe alle nordmenn som bruker internett jevnlig, vil komme til å gjøre, og det gjør dermed alle til lovbrytere. Dette blir selvsagt ikke håndhevet, men vi ser nå at bransjen har fått seg en lov som i prinsippet er så vidtgående, for å kunne rettsforfølge de personene de ønsker. Er det denne utviklingen vi ønsker?

Nå kan man alltids argumentere for at intellektuelle rettigheter er mye mer problematiske på patentområdet, hvor medisinpatenter dreper tusenvis av mennesker i Afrika, store selskaper er i ferd med å skaffe seg rettigheter til arvestoffet vårt, og programvarepatenter setter hele den teknologiske utviklinga i fare for å bli underlagt store private monopoler og «truster». Hvorfor dette maset om film og musikk, hvor det finnes gode grunner til å beholde intellektuelle rettigheter? Poenget er vel at vi nå engang har kommet dit at det er teknologisk mulig å dele film og musikk fritt, og videre at åndsverksloven er en menneskeskapt lov, som er relativt ny (i forhold til kulturens historie svært ny), og langt fra noen naturlov, og dermed en lov det er naturlig å endre når den teknologiske basisen for loven endrer seg.

Alternativene til et digitalt overvåkingssamfunn

Hva gjør vi så – dersom vi aksepterer at svaret på fildelingen ikke er å kjøre en håpløs og skadelig kamp for å stoppe den? Alles hovedargument mot fildeling er at noen må ha betalt for å lage musikken og filmene, ellers vil de ikke bli laget. Nå eksisterte det jo både musikk og annen kultur (om enn av teknologiske årsaker ikke film), lenge før noen hadde tenkt på noen åndsverkslov, og det vil det også gjøre lenge etter. Det er ikke menneskets trang etter profitt som har skapt kulturen, men heller menneskets trang etter å skape kultur. Slik sett er det bare tøys at «kopiering dreper musikken» og lignende. Nettet er etter hvert fullt av amatørartister, som deler musikken sin fritt, også under Creative Commons-lisenser. (Et eksempel på dette er all musikken som ligger ute på nettstedet jamendo.com) Et mulig svar vil dermed være at vi bør akseptere færre Hollywood-filmer og Britney Spears-album, og heller satse på mer dugnad i kulturproduksjonen. (Teknologien gjør jo også mye produksjon billigere.)

Dette vil naturlig nok ikke profesjonelle kulturprodusenter, det være seg musikere, forfattere eller filmskapere, se på med blide øyne, og det kan man forstå. Selv om den teknologiske muligheten og den politiske viljen skulle være der til å innføre både 6- og 4-timersdag etter hvert, kan det være at samfunnet faktisk ønsker at noen skal kunne drive på med kulturproduksjon på fulltid. (Jeg ønsker for eksempel det.) Da må vi legge til rette for det på en annen måte enn å kjøpe og selge enkeltprodukter, og her er mulighetene mange.

Det første og enkleste er vel å si at de fleste inntjeningsmetodene kulturprodusenter har i dag, fremdeles vil være der i framtida. Konserter, kino, teater osv. vil fremdeles være der i overskuelig framtid.

Så kan man mene at dette ikke er nok, og det er jeg fullstendig åpen for å ta en diskusjon på. Penger kan hentes inn på mange måter. Dette digitale verdensbiblioteket kan finansieres som andre bibliotek – via skatteseddelen. (Nå må det vel påpekes at svært mye av produksjonen allerede i dag er laget med en god del offentlig støtte, og at for eksempel NRKs programmer ikke skal kunne deles fritt av alle, er for meg ganske urimelig – de er finansiert av alle TV-eiere i fellesskap, og også i forhold til en del andre som mottar mye støtte, hadde det ikke vært urimelig med en CC-publisering av produktene.) Om man ønsker å koble betalingen mer direkte til bruken, er det også mange muligheter. Man kan lage en avgift på lagringsmedia, slik det i sin tid ble gjort med kassetter. Man kan også avgiftsbelegge bredbånd, og man kan legge et tillegg i prisen på alt pc- og audiovisuelt utstyr (en varekategori som er blitt stadig billigere og som byttes ut stadig oftere – en prisøkning her ville antagelig vært miljøvennlig også.). Hvordan skal man så fordele disse midlene? Man kan gjøre det på forskjellige måter. Man kan velge ut offentlige satsingsområder, og gi målrettede tilskudd og stipender etter det. Dersom fildeling er lovlig, kan man også inngå samarbeid med de største fildelingssidene/nettverkene, om en innrapportering av hvor mye trafikk den ene eller andre fila har, slik at utbetalingen kan kobles til popularitet og bruk, og man kan selvsagt ha alle mulige kombinasjoner av dette. Det er et demokratisk spørsmål. I utgangspunktet mener jeg at en finansiering over skatteseddelen er den beste og mest sosiale løsningen, men jeg mener samtidig at dette er spørsmål hvor de som jobber i kulturfeltet, bør få et avgjørende ord med i laget. Det samme gjelder fordelingsordningen for pengene.

Det er denne debatten kunstnere og musikere burde gå inn i, og det er her de burde stille krav. Å fortsette å gå etter et kart som ikke lenger stemmer med terrenget, fører sjelden til annet enn at man risikerer å gå utfor et stup. Heldigvis er det etter hvert musikere som har begynt å skjønne dette, men bransjen som helhet henger etter. Jeg venter i spenning på at man skal bruke mer krefter på konstruktive politiske prosesser for å finne gode løsninger for framtida, og mindre krefter på håpløse rettsprosesser.

Ronny Kjeldsberg

Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez i Venezuela mener visst det. Peder Martin Lysestøl antydet det samme i Rødt! nr 2A. Og partiet Rødt er visst ikke langt fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz (Rødt! nr. 2/2007).
Lebowitz er en pensjonert kanadisk professor som har slått seg ned i Venezuela, og som etter alt å dømme har bidratt vesentlig til å spre ideen om arbeiderstyrte bedrifter som sjølve nøkkelen til å videreutvikle revolusjonen i landet i sosialistisk lei.
Det er særlig kapittel 6 og 7 i boka som utvikler denne ideen.
Jeg kommer tilbake til disse kapitlene til slutt, men først må jeg si litt om det jugoslaviske systemet og om sosialistisk økonomi i sin alminnelighet. (1)

Jugoslavia

Etter at Jugoslavia hadde brutt med Sovjet og Østblokka i 1948, hadde man i 1949–50 behov for å reorganisere økonomien, blant annet for å etablere andre handelspartnere. Man beholdt ettpartistyret (det var kanskje ikke det lureste man kunne beholde), men ville kombinere det med økonomisk demokrati. Derfor blei det opprettet arbeiderråd i alle statsbedrifter. Dette var bare ett av elementene i en mer omfattende reform for å desentralisere makta og gi større sjølstyre til republikkene og kommunene, og dermed til de ulike nasjonale gruppene. Kollektiviseringa i landbruket blei reversert, og privat gårdsdrift gjeninnført.

Det var ikke tanken at det skulle bety slutten på sentral planlegging. Sentrale myndigheter beholdt makta over prissetting og kredittvesen. Lønningene var også regulert. Men til tross for tidvis sterk økonomisk vekst oppstod det etter hvert alvorlige økonomiske problemer. Arbeiderrådene hadde klart å bevilge seg sjøl store lønnsøkninger, samtidig med altfor store og ofte feilslåtte investeringer. Prisene kom ut av kontroll, og underskuddet på handelsbalansen økte. I 1965–67 blei dette møtt med en hestekur som IMF ville vært stolt av: En kraftig devaluering av valutaen, et prinsippvedtak om mest mulig markedsøkonomi, 60 % reduksjon i bedriftsskattene, desentralisering av investeringsansvaret til bankvesenet, liberalisering av importen osv. Men det spesielle var at arbeiderrådene blei innført i alle bedrifter og organisasjoner. De fikk større spillerom for å sette egne priser på lønninger, de skulle ha profitt som mål, de kunne beholde eksportinntektene for seg sjøl, hadde full frihet til å ta ut utbytte fra bedriften og bestemme eget lønnsnivå.

En av følgene var arbeidsledighet. Mange Jugoslavia – et tvilsomt forbilde hundre tusener måtte dra utenlands for å finne arbeid. Jugoslavia var et av de første landene etter krigen som eksporterte arbeidskraft i stor stil til resten av Europa. Likevel var mange hundre tusener arbeidsledige igjen i Jugoslavia. En annen følge var inntektsulikhet mellom vellykte og mindre vellykte bedrifter og mellom rike og fattige regioner. «Det viktige er ikke hva du gjør, men hvor du gjør det.» Arbeiderklassen hadde ikke lenger styringa i staten (om den noensinne hadde hatt det). Den var splittet opp i små grupper
av monopolistiske utsugere som dreiv utpresning mot mindre heldige bedrifter, mot kommunen de holdt til i og mot staten. Lebowitz kapittel 6 gir noen eksempler. I tillegg besto den av en større mengde arbeidsledige og utvandrere.

Var det kapitalisme? Nei, ikke riktig, for bedriftene behøvde ikke gå konkurs om de gikk med stadige underskudd. De kunne som regel få nye lån fra bankene eller skattelettelse fra staten, fordi det motsatte ville bety katastrofe for kommunen de lå i, for regionen, for banken og for de politikerne som fungerte som distriktets beskyttere. En slik situasjon kalles «myke budsjettbetingelser». Myke budsjettbetingelser finnes i en viss grad under kapitalismen, men mer utpreget under «sosialisme» av østeuropeisk type. Det sees ofte som en avgjørende grunn til den økonomiske stagnasjonen i de østeuropeiske økonomiene under sovjettida. Moene og Ognedal forteller om et typisk tilfelle: En delegasjon av norske økonomistudenter var på bedriftsbesøk på et jugoslavisk kaffebrenneri i 1984, og fikk et langt foredrag om arbeidernes rett til sjølbestemmelse. For å runde av foredraget foreslo en fra den norske delegasjonen at de kunne få se seg om i produksjonen. Da kom det fram at bedriften hadde stått stille i to måneder av mangel på råstoff. Det hadde det åpenbart ikke vært noen grunn til å nevne. Kanskje det ikke betydde stort heller. (2)

Svakheter

Det er naturligvis sant at en viss form for økonomisk demokrati hører med hvis det skal være snakk om sosialisme, og en kan ikke gi opprettelsen av arbeiderråd på bedriftene skylda for at det endte så galt. Det må likevel være åpenbart at det jugoslaviske systemet hadde innebygde svakheter fra starten. En serie av kriser for systemet førte til behov for nye reformer, som førte lengre og lengre vekk fra arbeiderklassens herredømme. Hvilke svakheter var det?

Var det bruken av markedsmekanismene? Ikke nødvendigvis. Å produsere og fordele hundretusenvis eller millionvis av forbruksvarer etter en sentralstyrt plan er åpenbart en tungrodd og vanskelig oppgave. Bruk av markedspriser til å styre denne oppgava letter problemet vesentlig og frigjør ressurser til større strategiske beslutninger. I prinsippet kan markedsmekanismer også spille en større eller mindre rolle i lønnsfastsettelse og produksjon av innsatsvarer. (3) Uansett vil jo prisen på en mengde varer være bestemt utenfra i en liten og åpen økonomi som den jugoslaviske eller den norske.

I første avsnitt av Kapitalen – de fire kapitlene om varer og penger – viser Marx at et samfunn av like og frie produsenter som eier sine produksjonsmidler og produserer for markedet, inneholder motsigelser som gjør at noen hoper opp rikdom og andre mister sin eiendom, noen blir kreditorer og noen synker ned i gjeld. På slutten av fjerde kapittel møtes pengeeieren og han som ikke lenger har noe annet enn arbeidskrafta si å
selge. De inngår en kontrakt, og scenen er satt for kapitalistisk utbytting. Den enkle vareproduksjonen framskaffer altså de formene som kapitalismen rører seg i, og skaper samtidig til en viss grad de klassene som den består av.

Men må produksjon for markedet gi samme resultat også under sosialismen? Sosialismen er ikke er samfunn av uavhengige produsenter – med mindre man har en proudhonistisk eller anarkistisk forestilling om hva sosialisme er. Sosialisme er arbeiderklassen ved makta. Arbeiderklassen – de
forente produsentene – bruker sin makt til å planlegge i store trekk hvordan samfunnets ressurser (hovedsakelig arbeidskrafta) skal brukes. Om den, innafor en slik ramme, tar markedsmekanismer i bruk til å fordele noen av innsatsfaktorene og produktene i detalj, er det likevel utenkelig at de ikke skal kunne motvirke polariseringstendensene som vareproduksjonen gir opphav til. Det finns lovgivning, det finns skattlegging, det finns tusen andre muligheter for folk til å realisere seg sjøl og for myndighetene til å hjelpe de som kommer uheldig ut.

Først må altså arbeiderklassen miste makta, så kan kapitalistspirene røve til seg produksjonsmidlene og omgjøre dem til kapital (som i Sovjet) eller bruke markedsmulighetene til å omdanne produksjonsmidlene de har ansvar for, til kapital (som i Jugoslavia). Det spesielle med Jugoslavia er måten arbeiderklassen mista makta på: Den blei splitta opp i produksjonskollektiver som bare hadde seg sjøl å ta hensyn til, og som utviklet seg til kapitalister i kamp mot sentralmyndighetene og mot hverandre.

Snarere enn bruken av markedet er det altså desentraliseringen av makt til bedriftsnivået som er svakheten i det jugoslaviske systemet. Desentralisering til lokalsamfunnet som helhet hadde vært en bedre ide, i alle fall når det gjelder bedrifter som produserer for lokale behov. Kommunalt eide sjukehus, skoler, vannverk, elektrisitetsverk, kollektivselskaper, kinoer osv. er jo ting vi har god erfaring med. I alle fall utvikler de seg ikke av egen kraft til monstre som maksimerer profitt gjennom utpresning og gangstermetoder. Bedrifter som produserer for et nasjonalt eller internasjonalt marked må være eid av staten eller tilsvarende nasjonal myndighet (LO?). Dette må gjenspeile seg i styret.

En hovedgrunn til det er problemet med myke budsjettbetingelser. Skal vi unngå store økonomiske problemer, må vi ha effektive bedrifter som tilpasser seg skiftende behov. Det kan av og til bety nedlegginger og store omstruktureringer, som ikke vil la seg gjennomføre hvis en ensidig skal legge de kortsiktige interessene til arbeidsstokken på den enkelte bedrift til grunn. Det betyr ikke at en ikke skal ha arbeiderråd eller bedriftsdemokrati. Men arbeiderklassens interesser som helhet må være styrende, enten det er på lokalsamfunnsnivå eller nasjonalt nivå.

Et siste problem med det jugoslaviske systemet er demokratiet. Ettpartisystemet blir lett et bytte for karrierister. Det utvikler seg en ukultur som ikke kommer til overflata. Viktige diskusjoner og uenigheter kan holdes skjult for arbeiderklassen. I de store jugoslaviske bedriftene var det bare partimedlemmer som i praksis var aktuelle for arbeiderrådet, slik at karrieristene blei partimedlemmer, og interessen hos de andre arbeiderne forsvant. I det hele er det vanskelig å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere hvis bedriftene er for store. Dette er en viktig innvending mot hele systemet, for i de fleste bransjer som produserer fysiske gjenstander (til forskjell fra tjenester) er det stordriftsfordeler, slik at bedriftene ikke kan være for små. (4)

Valget

Det er en motsetning mellom å satse på arbeiderstyrte bedrifter og det å gjøre fagforeningene til et hovedredskap for å utøve arbeiderklassens makt under sosialismen. En må velge det ene eller det andre. Personlig er jeg ikke i tvil om at en modell som gjør fagforeningene til viktige redskaper for arbeiderklassens makt, er å foretrekke. Fagforeningene organiserer alle. De er organisert fra topp til bunn i samfunnet, og kan derfor brukes direkte til å utøve arbeidermakt på nasjonalt nivå og på lokalsamfunnsnivå. Og demokratiet i dem er ikke uforenlige med store bedrifter – tvert imot. I Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er det eneste aktuelle, og finner det underlig at partiet Rødt ser ut til å velge en annen veg. Jeg vil ikke utelukke at arbeiderstyrte bedrifter kan være den riktige modellen i et samfunn som Venezuela, der den organiserte arbeiderklassen har tendert mot å være kontrarevolusjonær, men jeg har vondt for å tru at det kan bli sosialisme av det uten at denne situasjonen endrer seg.

Det bringer meg tilbake til kapittel 6 og 7 i boka til Lebowitz. I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummeringen av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram. Mye må altså gjøres annerledes enn i Jugoslavia. Men det Lebowitz satser på i kapittel 7, er at medlemmene i de arbeiderstyrte kollektivene skal utvikle en høyere bevissthet gjennom kamperfaring under veiledning av den bolivariske grunnlova, slik at de tar hele samfunnets interesser inn over seg når bedriftens planer legges opp. Det blir for idealistisk. Som Moene og
Ognedal sier (side 62): «En bør være skeptisk til å innføre medarbeidereie dersom et godt resultat krever at medarbeiderne opptrer mer uegennyttig og idealistisk enn eksterne eiere. Et godt økonomisk system bør fungere selv når aktørene opptrer egoistisk.»

Det finns en rekke praktiske vurderinger som må gjøres for å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere bedre enn i Jugoslavia. Det kan for eksempel være viktig at de ikke får bedriften gitt opp i hendene, men må betale en andel for å være med, og at bedriften ikke har tilgang til stadig nye «lån» fra det
offentlige. En må ha klare regler for hvem som kan bli med, hvordan man blir medlem, hva som skjer om man melder seg ut, hvordan en skal takle nedskjæringer osv. Ellers vil en liten klikk av de opprinnelige eierne snart ha tatt over butikken og gjort den til sin egen privateiendom. Bedriften bør betale skatt som et konkret uttrykk for solidaritet med de som står utenfor. Boka til Moene og Ognedal har mye verdifullt stoff for de som vil få det beste ut av arbeiderstyrte bedrifter. Lebowitz bryr seg ikke mye om slikt.

Harald Minken 

Fotnoter:

1) Når det gjelder det jugoslaviske systemet, bygger jeg bl.a. på utdrag av Lysestøls bok i Rødts studiemateriale, boka Titokratiet av Jan Otto Johansen (Pax 1967) og en artikkel fra 2003 av Lebowitz, «People and property in the building of communism».
2) K.O. Moene og T. Ognedal (199 0) Marked uten kapitalisme. Ad Notam, Oslo, side 145 .
3) Jeg sier ikke med det at man må bruke markedet. Mange ulike utforminger av planleggingssystemet er sikkert mulige. Planhushållning av W.P. Cockshot og A. Cottrell (Manifest Kulturproduktion, Stockholm 2002) gjør greie for et system som klarer seg helt uten markeder. Mine egne ideer, som gjerne kan være feilaktige, finnes i artikkelen «Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen», Røde Fane nr. 4 og 5 1999 .
4) Om stordriftsfordeler, se min artikkel i Materialisten nr. 4/199 3, avsnitt 2.2.

I mars 2007 raste det en lengre polemikk på internlista i det da helt nystarta partiet Rødt. Temaet var kommunistisk organisering, og hvorvidt et venstresosialdemokratisk parti som Rødt er et egna redskap, eller om kommunistisk organisering er nødvendig.

---

Rødt sitt tidsskrift Rødt! trykte i november 56 sider av denne debatten, inkludert et forord av redaktøren. Det spesielle var at de kun trykte friserte utgaver av Øgrims innlegg. Forordet bar også preg av at her var det «den store tenkeren» som satte den ubetydelige gruppa Tjen folket på plass. Eller for å si det på en annen måte, eksistensen av Tjen folket var bare en mulighet for den store tenkeren Øgrim til å legge frem sine konklusjoner. Vi er av en annen oppfatning.

Vi har laga et hefte med hele debatten som vi sender ut gratis til interesserte. Heftet kan bestilles på våre internettsider: http://tjen-folket.no/materiell eller e-post: post@tjen-folket.no. Vi har også lagt ut polemikken på våre Internettsider.

Vi har laga dette heftet fordi vi mener debatten om hvorvidt kommunistisk organisering er nødvendig er viktig. Vi mener debatten mellom oss og Øgrim viste at det også i dag er slik at revisjonismens tannløse versjon av marxismen kun kan forsvares overfor borgerskapet, men ikke i en skarp polemikk om hva som faktisk trengs for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Men ta hverken vårt eller Rødt! sitt ord her. Bestill heller heftet fra oss sjøl, les det og gjør om din egen mening!

Hvorfor vi vil, og Øgrim ikke ville ha et kommunistparti

Øgrims innfallsvinkel i debatten var defaitistisk og dels sjølmotsigende: Han argumenterte for at kommunistisk organisering ikke er mulig i Norge, at AKP(m-l) sjøl på sin storhetstid ikke var «’det revolusjonære partiet’ som KUNNE ha styrta kapitalismen i Norge».

Her avslørte Øgrim at han hadde glemt hva en revolusjon er. En revolusjon er ikke noe et parti gjennomfører på vegne av folket. Et kommunistisk parti kan ikke skape en revolusjonær situasjon, dette er som Lenin forteller en situasjon der herskerklassen ikke lenger kan herske på samme måte som tidligere og der de som er blitt herska over ikke lenger vil eller kan finne seg i dette. En slik revolusjonær situasjon kan enten føre til at arbeiderklassen griper makta eller at borgerskapet etablerer en ny stat, da gjerne i form av fascisme.

En sosialistisk revolusjon gjennomføres AV folket, men med et kommunistparti i spissen. Kommunistpartiets rolle er å være ledende i revolusjonen. Det må ha en forståelse av hva som trengs, stake ut en retning og koordinere og organisere de revolusjonære.

Hvorvidt AKP(m-l) kunne fylt denne rolla er et rimelig hypotetisk spørsmål. Det var aldri noen revolusjonær situasjon i Norge i AKP(m-l)s levetid. Dersom en slik situasjon hadde oppstått, så hadde det slått kraftig inn i kommunistpartiet. Det viktige er at det VAR et kommunistparti som kunne stilt seg i spissen, rekruttert og skolert flere og slik sett fungerte som den ledelsen som er avgjørende for utfallet av en revolusjon.

Her skiller partier som AKP(m-l) seg fra sosialdemokratiske partier opp gjennom tidene som SV, SF, DNA og Rødt. De sosialdemokratiske partiene har ikke den forståelsen og organisasjonsstrukturen som kreves for å kunne spille den ledende rolla under en revolusjon. Tvertimot har de sosialdemokratiske partiene historisk heller stilt seg MOT revolusjonen. Agitert MOT at folk skal gjøre revolusjon og FOR at folk skal holde seg i ro!

I en revolusjon kreves en sterkt organisert ledelse. Et opportunistisk parti som spriker i alle retninger kan ikke gå i spissen.

Ingen har sagt at det å skape et kommunistisk parti er en lett sak i et rikt imperialistisk land. Likevel merker vi at situasjonen i dag med et SV som i praksis demonstrerer sosialdemokratiets udugelighet, deltakelse i imperialistiske røverkriger og en tikkende miljøkatastrofe som kapitalismen er ute av stand til å løse, skaper større bevegelse og søken for kommunismen enn det vi har hatt på mange år.

Rødt er ikke et alternativ for slik ungdom. SV har vist sosialdemokratiets fiasko. Hva skal en med en ny utgave av SV anno 1973 (se vårt hefte: Hvor går DNP)? Bestill dette heftet på: http://tjen-folket.no/materiell/, det koster kr. 15, inkludert porto. Vi driver ikke med inkasso, alt vårt materiell må forskuddsbetales.

Øgrims «revidering» av maoismen

Øgrim kalte seg maoist, men var MOT kommunistisk organisering og FOR det sosialdemokratiske partiet Rødt. – Et parti som er til forveksling likt det partiet Øgrim sto i spissen for å bryte ut av til fordel for arbeidet for å starte et nytt kommunistparti. Hvordan kan dette forenes med maoisme og leninisme? Maoismen bygger på leninismen. Teorien om et leninistisk kaderparti er et av kjernespørsmåla som skiller leninismen fra sosialdemokratiet.

Derfor skreiv Mao:

«Skal det bli noen revolusjon, må det finnes et revolusjonært parti, uten et parti som bygger på den marxist-leninistiske revolusjonære teorien og som er av marxist-leninistisk revolusjonær type, er det umulig å lede arbeiderklassen og de brede folkemassene i kampen for å knuse imperialismen og dens lakeier.»

Poenget med behovet for et marxist-leninistisk revolusjonært parti, blei også tatt opp av Kinas kommunistparti i den store polemikken mot den revisjonistiske ledelsen i Sovjets kommunistparti. Den store polemikken kan bestilles fra oss for kr. 60, gå til: http://tjen-folket.no/materiell/.

Vi skal merke oss dette sideskiftet Øgrim gjorde her i forhold til dette synet. Vi skal komme tilbake til dette.

Det er også et annet minst like viktig kjernespørsmål som skiller kommunister, leninister og maoister på den ene sida, og opportunister, revisjonister og sosialdemokrater på den andre sida: Spørsmålet om proletariatets diktatur. Lenin skreiv det slik:

«Ein kan seia utan å vera redd for å overdriva at dette er nøkkelproblemet for heile den proletariske klassekampen.»

og videre:

«Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelsen av proletariatets diktatur.»

Hvordan omtalte så «kommunisten», «leninisten» og «maoisten» Øgrim dette spørsmålet?

«Jeg tror fx ikke på «proletariatets diktatur», som teorien blei utvikla under Stalin, men heller ikke som den blei utvikla under Kulturrevolusjonen eller i Albania. Teorien er åpenbart feil. Full av forfalskninger av virkeligheta, byråkratisk svindel, antimarxistisk og forkasta av historia.»

Vi svarte:

«Kaster du ikke ut barnet med badevannet nå? Teorien er jo dessuten oppfunnet av Marx, og ikke Stalin. Klart at den helt sikkert kunne blitt praktisert bedre. Også klart at den må tillempes til våre forhold, men å forkaste hele teorien, er å forkaste et kjerneelement i den marxistiske forståelsen: Forståelsen av at proletariatet MÅ ha et statsapparat til å undertrykke (ha diktatur over) borgerskapet.»

Dette svarte aldri Øgrim på.

Øgrim forkasta altså teorien om proletariatets diktatur. Han forkasta kommunistisk organisering til fordel for sosialdemokratisk organisering. Han kalte seg likevel fortsatt «kommunist», «marxist», «leninist» og «maoist». Var dette troverdig? Hva ville den unge Øgrim selv ha kalt folk som gjorde dette? Kan dette kalles noe annet enn revisjonisme?

Hva er revisjonisme og hvorfor må den bekjempes?

Revisjonisme er borgerlig revidering av marxismen. Revisjonismen er marxisme uten tenner. Her fjernes alt det revolusjonære innholdet, og alt som utgjør en trussel for borgerskapet lukes vekk, og tilbake står en ufarlig liberal humanisme. Øgrim vandret på revisjonismens vei. Han «fjerna behovet» for et kommunistparti, og han «fjerna» nødvendigheten av proletariatet-diktatur. Uten dette blir marxismen ufarlig. En sosialistisk revolusjon kan ikke gjennomføres uten et kommunistparti i spissen. Arbeiderklassen kan ikke holde på makta si, uten å opprette et revolusjonært diktatur over borgerskapet. I striden rundt dette skilles kommunister og sosialdemokrater. Historien er full av eksempler på «sprenglærde» (som f.eks. Lenin kalte Kautsky) som forlater kommunismen, og går over i den revisjonistiske og sosialdemokratiske leiren.

Konklusjon

Tron Øgrim har spilt en betydelig, og kanskje avgjørende rolle for kommunismen i dette landet. Han har vært kanskje den viktigste strategen og teoretikeren i norsk m-l historie. Han har skrevet bøker og tekster som kommunister i Norge i dag fortsatt studerer og lærer mye av. Paradoksalt nok nettopp i de spørsmål han på slutten fornekta: Kommunistisk organisering og nødvendigheten av proletariatets diktatur.

De siste årene av sitt liv dreiv han ikke med stort av praktisk politisk arbeid (i den grad han overhodet gjorde det). Han jobba med teori uten et kommunistisk kollektiv, og uten å knytte arbeidet opp mot praksis. Det blei en stor motsigelse mellom liv å lære i forhold til Øgrims gamle forståelse for behovet for om et kommunistisk kaderparti og den praksis han sjøl hadde (eller ikke hadde). Sjølsagt blei han som alle andre påvirka av den virkeligheten han levde i. Marx skrev det slik:

«Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilvære, men omvendt : deres samfunnsmessige tilvære bestemmer deres bevissthet.»

Det er derfor naturlig at han gikk bort fra vesentlige marxistiske teorier. Men hans «nye» tanker på sine gamle tanker, var ikke «nye» tanker. Det var de samme gamle tankene han i sin ungdom bekjempa. De samme tankene som er ufarlige for borgerskapet, men tilsvarende farlige for arbeiderklassen. Når Rødt! valgte å vie 56 sider til Øgrims mest elendige og borgerlige tanker, så sier ikke det bare mye om Tron Øgrims utvikling, men også minst like mye partiet og tidskiftet Rødt (med eller uten utropstegn).

 

Stortingsvalget viste at våre verdier om rettferdighet, likhet og frihet er moderne og aktuelle verdier også i 2005. Men vi har også sett at oppslutningen om disse verdiene er avhengig av vår innsats. Velgerne stiller krav om resultater, om gode tjenester. Vår overordnede oppgave fremover blir å forvalte seierens innhold. Det er krevende i en utålmodig tid, for det tar lengre tid å bygge opp enn å rive ned.

---

Med utgangspunkt i Arbeiderpartiet vil jeg si at mye av årsaken til valgseieren er at vi etter nederlaget i 2001 hadde krefter til å velge riktig hovedkurs: Arbeiderpartiet skulle være et ideologisk parti. Velferdsstat, fellesskap og rettferdighet skulle være de bærende ordene. Samfunnet skulle være for alle. Dette skapte vi en enighet om i partiet, og det la grunnlaget for at vi gjenvant en sterk posisjon i fagbevegelsen. Dette ga oss nok kraft, ro og selvtillit til å ta initiativ til flertallsfilosofien.

Budskapet om en flertallsregjering med et annet mål for samfunnsutviklingen enn Bondevik-regjeringen ble positivt mottatt. Folk var misfornøyd med det de så – pengene styrte for mye.

Denne erkjennelsen må vi være veldig bevisste på. Vårt mandat er å kjempe for et samfunn som utjevner forskjeller framfor å skape ulikheter.

En politikk for rettferdighet og fellesskap

Vår regjering står for en helt ny kurs, og ambisjonene er store. Vi ser resultatene begynner å komme. Vi har senket barnehageprisene med 6.000 kroner, til glede for tusenvis av barnefamilier over hele landet. Vi gjennomfører kulturløftet. Satsingen på samferdsel og på fattigdomsbekjempelse har økt. Vi har økt skatten for de rikeste, og bruker pengene på velferd. Vi stopper kommersielle privatskoler. Regjeringen er i gang med å levere.

Aller best ser vi det i kommunene. Den sterkeste satsingen vi fikk til på statsbudsjettet, handlet om å styrke kommuneøkonomien. For det er i kommunene velferden skapes. Med 5,7 milliarder kroner mer i frie inntekter til kommunene, er vi godt i gang med å gjenreise kommuneøkonomien og nedbyggingen av velferd.

Kritikerne har vært mange. Høyre sier at dette vil stoppe nødvendig effektivisering. Som om ikke kommunepolitikerne er de fremste til å ønske et best mulig tilbud til innbyggerne for hver krone. Fremskrittspartiet er redd for at lokalpolitikerne skal sløse bort pengene på kulturhus og rådhus, og vil ha en statlig finansiering av eldreomsorg og skoler. I praksis tar de til orde for å legge ned norske kommuner med denne tankemåten. Den nye regjeringen tror på folkestyret og lokaldemokratiet som forutsetninger for en god velferdsstat. Kommunene som gode og sterke tjenesteytere er mye av kjernen i dette.

En annen utvikling av samfunnet, basert på en sterk velferdsstat og tro på folkestyret er sentralt for regjeringen. Soria Moria-erklæringen beskriver et grunnlag for regjeringens politikk:

«Regjeringen vil føre en politikk forankret i et levende folkestyre, bærekraftig utvikling, sosialt og samfunnskritisk engasjement, vår nasjonale kulturarv og de humanistiske verdier og ideer.»

I gjennomføringen av dette mener jeg følgende prinsipp gjelder for regjeringens arbeid: Vi skal holde hva vi har sagt og lovet, vi skal styre samfunnet politisk, vi skal være åpne og demokratiske, og vi skal ikke bare administrere, men representere forandring.

Det første er vi i gang med. Statsbudsjettet og sakene som til nå er lagt frem fra regjeringen, viser en retning. Gjennom de fire årene i valgperioden vil vi få mulighet til å arbeide langsiktig og forutsigbart for å gjennomføre vår politikk.

Samfunnsstyringen og den demokratiske holdningen henger nøye sammen. Regjeringen skal styrke folkestyret ved å gi tillit og muligheter til lokalsamfunnene, ved å styrke den politiske styringen på bekostning av markedsstyringen, og ved å sørge for bred deltakelse og dialog med organisasjoner og enkeltmennesker.

Selv skal vi fortelle om det som er bra og går bra, men vi må også ha evne til samfunnskritikk. Vi skal gjøre som vi har lært av svensk fagbevegelse – være stolte, men ikke fornøyde. Vi skal hele tiden være oppmerksomme på hvordan systemene slår ut for enkeltmenneskene, og være ombudsmenn og -kvinner som tar opp de utfordringene de som har valgt oss, møter.

Trusler mot velferdsstaten og venstresidens verdier

Mange velgere oppfatter ikke forskjellene i norsk politikk som dramatiske fordi endringene i samfunnsstrukturen skjer langsomt og skrittvis. Resultatene av de politiske endringene kan imidlertid bli store og svært synlige når de får virke en tid. Grunnleggende goder vi har tilgang til gjennom vår velferdsstat, vil svekkes og forsvinne.

De fire første årene vil folk gå i demonstrasjonstog. Det gjør de helt til mange ser ned i egen lommebok og innser at de har råd til å kjøpe private løsninger i stedet. De private løsningene vil ligge klare. Etter noen år vil de samme personene stille spørsmål ved hvorfor de skal skatte til et system og til et tilbud de likevel ikke benytter seg av. Da er den sosialdemokratiske samfunnskoden brutt og landet ligger åpent for mer marked og større forskjeller.

Venstresiden og velferdsstaten har også andre utfordringer. Vi ser tendenser til en økende «rettsliggjøring» av velferdsstaten. Fremfor å fokusere på politikk og rammer for gode tjenester, fokuseres det på å rettighetsfeste omsorg og ytelser. Dette gjør politikk og forvaltning i økende grad til domstolenes sak. Denne utviklingen er farlig, fordi det er de ressurssterke som har ressurser til å forfølge sine rettigheter via rettssystemet. Dette skaper nye ulikheter.

Noen ønsker denne utviklingen velkommen. Under debatten om Maktutredningen i Stortinget sa Carl I Hagen blant annet:

«Maktutredningen har hevdet at folkestyret på en måte blir redusert, at makten hos folkevalgte organer blir redusert, bl.a. gjennom den såkalte rettsliggjøring og overføring av oppgaver til bestemmelsesmyndighet til de såkalte markedskreftene. (…) Han har helt rett, det er noen av oss som synes dette er en fornuftig utvikling.» Og videre: «I tidligere tider var det mange beslutninger som ble truffet i Stortinget, som nå treffes av de såkalte markedskreftene. Det er en utvikling som vi synes er positiv. Man skulle tro at markedskreftene er noen farlige greier. Markedskreftene er stort sett summen av borgerne. Vi synes rettsliggjøringen bør utvides.»

En rekke av dagens velferdsordninger er rettighetsbaserte, og skal være det. Men jeg vil advare mot å skape systemer der lovfesting av rettigheter er løsningen på alt, og man tar fokuset vekk fra politisk styring, prioriteringer og fordeling.

Selv om vi skal være stolte av valgseieren, skal vi ikke bli selvtilfredse. For da taper vi neste gang. Med dagens blokkdeling i politikken er jeg ganske sikker på at det kommer til å bli kamp inn til målstreken også de neste årene. Derfor må vi synliggjøre hvilke forskjeller i samfunnsutvikling høyre- og venstresiden står for. Vår første utfordring er å møte Frps store oppslutning.

Frp er et liberalistisk parti. Deres filosofi er at privat sektor er bedre enn offentlig sektor. Alt som skapes kan gjøres til marked. Markedet er rammen for all økonomi. Konsumentene bestemmer alt. Du får igjen det du legger inn. Ingen fordeling. Denne tankegangen representerer noe grunnleggende annet en våre verdier, og en gjennomføring av denne politikken vil gi varig skade til velferdsstaten. Dette angrepet må møtes. Derfor må vi argumentere mot FrP og deres politikk.

Kampen mot venstrekonservatismen

En regjering utgått fra sentrum/venstrepartiene står også overfor en annen utfordring. Det er vår egen evne til å være kritiske nok til hvordan velferden blir organisert og hvordan oppgavene blir utført.

Sosialdemokratiske partier må motarbeide høyrekonservatisme og høyrepopulisme. Det er en hovedoppgave for oss. Men vi skal også kjempe mot venstrekonservatismen. Den tradisjonelle venstresida har litt for ofte hatt problemer med å se behovet for omorganisering og nytenkning. Venstrekonservatisme er det alltid mer krevende å jobbe mot, fordi vi på mange områder er enige om målene for samfunnsutviklingen. Ideologisk er det stor forskjell mellom disse to retningene, i praksis er det likevel slik at venstrekonservatisme kan skape grobunn for høyrepolitikk. I andre land ser vi at velferdsordningene blir fjernet fordi man ikke har klart å fornye dem tidsnok. En slik utvikling er det først og fremst de svake gruppene som taper på. Hvis ikke sosialdemokratiet klarer å modernisere seg selv og samfunnet, vil det frie markedet overta jobben. Da vil ikke verdier som rettferdig fordeling og frihet være styrende.

Å motarbeide en slik utvikling er en av norsk venstresides store utfordringer i åra som kommer. Venstresidas oppgave og rolle er å være progressive. Arbeiderpartiet skal være et moderne dynamisk parti. Da er vi alltid på vei. Veien blir ofte målet. Viljen til forandring, samfunnskritikk og da også selvkritikk må være sentralt. Dette er også en avgjørende forutsetning for kontakten til folk. Den avgjørende premiss for et folkeparti.

En samlet venstreside

Den norske velferdstaten er bygd opp som resultat av kompromisser. Mellom arbeid og kapital. Mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, og mellom stat og marked. Kompromisser er ofte skjøre fordi begge sider føler at de har tapt noe. Men vår modell har holdt fordi Arbeiderpartiet har stått på kompromissene og gjort dem til sitt eie.

Arbeiderpartiet har blitt kritisert fordi vi har vært kompromissenes fremste arkitekter og forsvarer. I dag vet vi at den norske velferdsmodellen blir sett opp til internasjonalt. Vi har høy yrkesdeltakelse, god økonomi, lav ledighet og er blant de mest likestilte land i verden. Dette til tross for at vi i forhold til mange økonomiske teorier har gjort alt galt. I internasjonal målestokk har vi en stor offentlig sektor, velferdsordninger i verdenstoppen, høyt statlig eierskap, sterke fagforeninger og en streng arbeidsmiljølov.

Ved flertallsprosjektet har vi også forandret det norske politiske landskapet. Vi har fått en klar todeling der det før var uklarhet. Utfordringen nå er å sørge for at denne forandringen er varig. Vi må styrke og videreutvikle klare forskjeller i politikken. Ikke slik at vi lager kunstige avstander og konfrontasjoner der det ikke er behov for det. Men slik at forskjellene mellom sidene blir tydelige. Det er venstresiden tjent med. Og framfor alt er politikken tjent med dette.

Da må vi i all vesentlighet klare å holde venstresida samlet. Og da snakker jeg både om Arbeiderpartiet, om våre regjeringspartnere, om alliansen med andre viktige, folkelige miljøer. Det er ingen liten oppgave, men den er helt avgjørende. De forskjellige partiene og grupperingene som skal holdes samlet, har svært forskjellig karakter. Skal vi lykkes i å dra sammen, må vi forstå hverandres behov, og vi må respektere hverandres prosesser. Vi må ikke mistenkeliggjøre hverandres motiver, og vi må vise forståelse for hverandres utfordringer og interne forhold. Tradisjonelt har vi ikke vært gode nok til dette, og trass i felles bred oppslutning om velferdsstaten og den nordiske samfunnsmodellen har de sterkeste kreftene til forsvar for denne slitt med interne uenigheter, og dels brukt kreftene på strid mellom hverandre, fremfor felles angrep på høyresidens argumenter. Dette løser vi best gjennom dialog, og ved å benytte hverandres sterke sider.

Den viktigste alliansen er med fagbevegelsen. Venstresiden vil ikke klare å forsvare og fornye velferdsstaten uten i samarbeid med fagbevegelsen. I Norge har vi en ansvarlig fagbevegelse som både tar et helhetsansvar og har en klar ideologisk profil. Det er et godt utgangspunkt. Når vi skal gjøre offentlig sektor bedre, må det skje i samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner. Når vi skal gjøre en stor dugnad for å sikre framtidas pensjoner, må det skje sammen med landets arbeidstakere. Når vi skal føre kampen mot nyliberalismen, må det skje sammen med vanlige arbeidsfolk: Menn og kvinner som ikke er tjent med at hyperkapitalismen får utvikle seg motstandsløst og at markedets logikk skal innføres i alle deler av samfunnet.

Svært mange mennesker deltar i lokalt organisasjonsliv, og på andre arenaer for styre og stell enn de rent politiske. FAUene på skolene, samarbeidsutvalget i barnehagen, styret i idrettslaget og menighetsrådene. Skal vi lykkes i å samle venstresiden, må vi også lykkes i å spille på disse kraftfulle miljøene. De representerer nyttige korrektiv til forvaltning og styrende organer, og kan bidra til at vi klarer å opprettholde systemkritikken.

Vi må være flinke til å være i dialog med organisasjoner og dra nytte av deres kompetanse og viktige innspill til de politiske prosessene – og vi må ut til disse miljøene for å mobilisere ressurspersoner derfra til engasjement også gjennom de politiske kanalene. En slik styrking av folkestyret må være et viktig mål for et rød-grønt samarbeid.

En varig allianse mellom de rød-grønne partiene

Det har vært mye fokus i den offentlige debatten på uenighet innad i og mellom regjeringspartiene. Selv om tilvenning til situasjonen vil føre til at man unngår noen av disse tingene etter hvert, tror jeg fokuset på slike uenigheter vil være stort i hele perioden. Fordi vi har en flertallsregjering vil mye av fokus flyttes vekk fra spillet i Stortinget, fordi sakene får sin avgjørelse i regjeringen. I en slik situasjon må vi være flinke til å få frem enighet og løsninger, og synliggjøre resultatene partiene oppnår gjennom regjeringens arbeid.

Arbeiderpartiet vil føre en politikk som gjør at vi kan videreføre den modellen som har gjort oss til ett av verdens beste land å bo i. Det gjøres gjennom en ansvarlig økonomisk politikk og et stadig kritisk blikk på hvordan fellesskapsløsninger organiseres og utøves. Det er nettopp dette som legger grunnlaget for et samfunn hvor alle skal ha like muligheter. Å gi alle tilgang til et velferdssamfunn, er å gi alle tilgang til framtida.

Via det rød-grønne regjeringssamarbeidet har vi klart å skape noe som kan være en stabil forsvarer og videreutvikler av den nordiske velferdsstaten. Klarer vi å utvikle dette arbeidet gjennom de fire år vi har foran oss, er min spådom at mye av grunnlaget for en varig samlet venstreside er lagt. Ikke slik at det betyr at vi kan slå sammen partiene. Vi er forskjellige og vi har forskjellige roller å spille. Men den overordnede retningen er den samme, og partiene utfyller hverandre i en kraftfull politisk allianse.

 

I forrige nummer av Rødt! satte Jan O. Jacobsen søkelys på skolen med artikkelen «Hva må gjøres med den norske skolen?». Det er åpenbart et omfattende spørsmål, som Jacobsen sjøl var tydelig på at han ikke prøvde å besvare i sin helhet, og det kommer nok ikke vi til å gjøre med denne artikkelen heller. Vi vil imidlertid ta tak i et av Jacobsens sluttpoeng: At analyse er viktig. Skolen er en viktig samfunnsinstitusjon, og utviklinga i skolen skjer ikke isolert fra resten av samfunnet, verken politisk eller økonomisk. Vi kommer ikke til å ta utgangspunkt i de internasjonale testresultatene, men i utviklinga vi har sett i skolen de siste 10–20 åra.

Det har skjedd mye med skolen de siste 20 åra, men det har alltid skjedd mye med skolen. Norsk skole i 1920 og 1940 var grunnleggende forskjellige, og mens det i 1980 både var ungdomsskole og lov om videregående opplæring, fantes ikke noen av delene i 1960. Skolen har endra seg, både for å tilpasse seg kapitalens behov, og som resultat av politisk kamp. Det er interessant å se hva som er det viktigste grunnlaget for endringen de siste 20 åra.

La oss bare gjøre det helt klart at denne artikkelen ikke er et forsøk på å servere den endelige analysen, snarere er det et entusiastisk bidrag til en debatt som så vidt er i gang. Vi trenger denne debatten om utdanningssystemet, vi trenger å utvikle å en skikkelig utdanningspolitikk for Rødt og vi trenger å se både på hvilke krav som er riktig å stille i dag, og hva slags utdanningssystem vi ønsker for framtida. Vi tror ikke det første spørsmålet vi må stille oss da er: «Hvorfor gjør norske skoleelever det dårlig på internasjonale tester?» Vi vil heller spørre: «Hvilken vei vil de som styrer skolen?»

Tilsynelatende finnes de to motpoler skolepolitisk i kongeriket Norge. Høyre står som den tydelige pådriveren for elite- og privatskoler, og motpolen skal på sett og vis være SV, som er mot elite- og privatskoler. Hva SV er for, er imidlertid litt vanskeligere å finne ut av – «en god skole» holder ikke som slagord, det er nemlig alle for. Når SV skal analysere hvorfor det er viktig med en god, offentlig fellesskole for alle, er noe av analysen i programmet dette: «En god offentlig skole for alle er den fundamentale institusjonen som sikrer et rettferdig folkestyre.» Med andre ord er skolen utgangspunktet for demokrati, det er vel fort sannsynlig at vi ville plassert økonomien litt mer sentralt i forhold til rettferdighet. Vi vil vel også at barn og ungdom skal bli i stand til å slåss for, og utvide, rettighetene sine, heller enn at de skal tilpasse seg «rettferdigheten» i det rådende systemet.

Dessuten er det sånn at hvis vi ser litt tilbake i tid, og ser på de faktiske utdanningsreformene som er satt i verk her til lands de siste tiåra, så er det vanskelig å finne de store gjennomgående uenighetene mellom partiene. Unntaket her er selvsagt oss sjøl, RV har stort sett stemt mot der det har vært mulig.

Reform 94 i videregående skole ble satt i verk av et samla storting, seksåringene ble sendt inn i skolen av den samme enigheten (selv om RV stemte mot) og de nasjonale prøvene er det også «bred politisk enighet om», SV har vært mot en kort periode etter press, men har hele tida hatt som linje at dette er en god ide. Da klassedelingstallet blei fjerna i 2003, var det Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke SV som stemte mot. SV anså tvert imot vedtaket som en seier, og hadde det med på lista si over hva de hadde oppnådd det året. Klassedelingstallet var den bestemmelsen som sikra et maks antall elever i klassene på de ulike klassetrinna, og at skolene fikk bevilget midler ut fra antall klasser, ikke ut fra antall elever. Etter at klassedelingstallet forsvant, har vi mistet et av de viktigste forsvarene mot nedskjæringer i skolen. Det var nok ikke det SV ville, men sånn kan det altså gå, når man ikke har en analyse av hva som skjer.

Men hva er da våre tanker om alle disse reformene i skolen – hva mener vi er årsakene? Skolens samfunnsmessige oppgave er å utdanne arbeidskraft som kan fungere innenfor samfunnets rammer. Blant annet som følge av politisk kamp har vi i Norge og Europa for øvrig et sterkt offentlig skolesystem. I etterkrigstida gikk utviklinga hele tiden mot mer utdanning for flere – dette var hensiktsmessig for kapitalen som trengte høyt utdanna arbeidskraft, og det var et resultat av at arbeiderklassen sloss for at deres barn skulle ha de samme mulighetene som borgerskapets barn – i hvert fall på papiret.

I de siste 20 åra, i nyliberalismens tid, så er det ikke mest mulig utdanning som har vært slagordet. For å sikre kapitalen nye markeder og fortsatt økt profitt, har stadig større deler av offentlig sektor blitt privatisert. Det har vært tydeligst på helse og omsorg, men det har lenge vært på vei inn i utdanningssystemet også. La oss se hva som har ligget til grunn for utviklinga i skolen – økonomisk.

Victor Norman leda i 1991 et statlig utvalg på oppdrag fra Syse-regjeringa (rapporten blei levert den nylig tiltrådte Brundtland-regjeringa). Oppdraget gikk ikke ut på å gjøre verden bedre, men mer kostnadseffektiv. I NOU 1991: 28 Mot bedre vitende? Effektiviseringsmuligheter i offentlig sektor kunne Norman-utvalget vise at det var stort effektiviseringspotensial i skolen. Dette handlet først og fremst om å få ned antallet lærere, men også om å sikre raskere gjennomstrømming, spesielt i videregående og høgere utdanning. En viktig tanke var å få ungdommen raskere ut i arbeidslivet, og løsningen ble da at grunnskolen kunne starte et år før – 6-åringene skulle inn i skolen. Nå blei som vi veit kompromisset at 6-åringene skulle inn i skolen, men at grunnskolen blei 10-årig, så her blei det ikke spart så mye.

Inntil 20 milliarder mente Victor Norman og utvalget hans at det kunne spares – og dette var analyser som passet makta godt. Når målet var redusert offentlig forbruk, og åpning av markedet for private aktører, så må man si at Norman leverte et godt utført oppdrag.

I 1997 kom 6-åringene inn i skolen under mottoet «Det beste fra barnehage og skole», en ekstra pedagog per 18 elever var det som skulle sukre pillen for skeptikerne. Den ekstra pedagogen forsvant stille og rolig sammen med klassedelingstallet. Antall lærere i Oslo har i perioden 2000–2006 blitt redusert med 1087, samtidig har det blitt 2904 flere elever. Den videregående skolen har blitt hardest rammet av effektiviseringa. Mens vikarløse timer er en umulighet i barneskolen, skjer det mer enn ofte i den videregående skolen. I tillegg vokser klassene, og trenden med å ha forelesningstimer hvor en lærer har 50–100 elever er vanlig både på ungdomsskoler og videregående skoler. Dette var også et tiltak som Norman-utvalget så positivt på – det som anses for å være en nødløsning for lærerne, er et strålende effektiviseringstiltak for makta.

Nå er vel ikke denne elendighetsbeskrivelsen noe nytt, og mange er kanskje lei av den, men det skjer også mer i norsk skole. Mens lærere, elever og foreldre er opptatt med å slåss for å forsvare et minimum av ressurser til å drive skole, skjer det større og mer dramatiske endringer. I Oslo er de svært tydelige, og Oslo har dessverre ofte vært et dårlig forbilde for resten av landet.

Med opplæringsloven, som blei vedtatt i 1998, fikk vi for første gang en felles lov for grunnskolen og videregående skole. Etter dette har det vært en pågående prosess for å viske ut skillene mellom grunnskole og videregående. Det ser ut til å være et sterkt ønske å etablere det 13-årige løpet som én pakke. I Oslo har de kommet lengst i dette arbeidet, og høsten 2007 ble den første 8.–13. klasse skolen åpnet, og flere er planlagt. Her går ungdomsskoleelever og videregående elever på samme skole, og målet er blant annet å gjøre det lettere for ungdomsskoleelevene å ta videregående fag, såkalte programfag. Dette peker da tydelig mot en raskere gjennomstrømming, etter modell fra Norman-utvalget.

Samtidig har vi en utvikling mot individualisme som henger sammen med innføringen av Kunnskapsløftet og fokuset på individuelle kompetansemål, som har pågått en tid i grunnskolen. I Oslo blir nå lærerne satt til å utvikle egne planer for hver enkelt elev, og det sentrale for virksomheten er i ferd med å bli den enkelte elevens prestasjoner og måloppnåelse. Dette forsterkes både gjennom nasjonale prøver og Osloprøver, som er egne normerte prøver som brukes på bestemte alderstrinn i Oslo. Fokuset på menneskelig utvikling, å lære gjennom felles aktiviteter og opplevelser og det å bruke fellesskapet konstruktivt i opplæringa, er ikke noe som står sentralt i dokumentene som kommer fra Rådhuset og utdanningsdirektøren.

Samtidig med den økte satsningen på individualisme, kommer en litt paradoksal satsning på kollektiv opplæring. Barnehage og skole får flere og flere oppgaver når det gjelder holdningsskapende og forebyggende arbeid. Arbeid som bare kan gi resultater hvis man jobber som kollektiv, men flere og flere mål skal settes individuelt for hvert barn. Hvis dette er den linja som makta vinner fram med i skole og barnehage, er det ingen grunn til å tro at full barnehagedekning og heldagsskole kommer til å bidra til at den oppvoksende slekt kommer til å bli spesielt kollektivt orientert.

Men er det nå så farlig å fokusere på den enkelte elev? Er det fra venstre det skal komme kritikk mot tilpasset opplæring? Ja, det er faktisk riktig med kritikk, for opplæringa tilpasses ikke elevens behov, men kapitalens behov for rask gjennomstrømming. Ved at klassene er fjerna og ved at skillene mellom de ulike skoleslaga blir viska ut, åpnes det sakte men sikkert for et system hvor den enkelte elev kan sendes raskest mulig gjennom og oppover i systemet. Det er jo ingen grunn til å holde tilbake den som har nådd kompetansemålene, er det? Og som for å understreke at det er den enkelte som er fokuset, jobbes det hardt for at alle grunnskoler i Oslo skal tilby fleksibel skolestart, dvs. at elevene kan begynne på skolen det året de fyller seks år, gjerne i januar – hvis foreldrene ønsker det. SFO er billigere enn barnehage, og får man 5-åringer ut av barnehagen, kan man putte 3-åringer inn.

Fleksibel skolestart har møtt stor motstand, både hos lærere og barnhagepersonale. Både fellesskapet i barnehagen og fellesskapet i den felles skolestarten blir skadelidende. Men det er ikke fellesskapsbevisste elever som er målet for denne utviklinga, men individualistiske elever, som først og fremst tar ansvar for seg selv. I barnehagene i Oslo satses det også på å innføre mer skoleretta aktiviteter med programmer som 1–2–3 ABC. Heldigvis er personalet i Oslobarnehagene flinke til å holde fast på barnehagetradisjonene, for det er ikke tvil om at Rådhuset ønsker seg miniskole. Det er nok ikke usannsynlig at de ser positivt på utviklinga i England og USA, der pengesterke foreldre søker barna sine inn på «de rette» førskolene nesten før de er født. Alle vil jo det beste for sine barn.

Det er også interessant å se på hva som ligger til grunn for den brede politiske enigheten rundt full barnehagedekning. En åpenbar årsak er behovet for å få flere ut i arbeid, men det kan også være andre grunner. En obligatorisk barnehage med skolepreg, vil uten tvil legge et godt grunnlag for «effektiv gjennomstrømming» i skolen.

På samme måte som helse, pensjon og lønnsforhandlinger individualiseres og privatiseres – følger skolen samme utvikling. Og hvis ikke ditt barn får det best mulig utbytte for seg i den utarma offentlige skolen, ja da kan du jo kjøpe tjenesten utdanning fra det private. Dette er ikke resultatene av en ond plan, men av en samfunnsmessig utvikling.

Denne utviklinga finner vi igjen over hele kloden, og ikke bare i land «som det er naturlig å sammenligne seg med». Utdanningsforbundet er med og støtter et forskningsprosjekt i Mellom-Amerika, som viser at også der er trenden utarming av det offentlige og tilrettelegging av lovverket for å åpne for private aktører. I en OECD-rapport fra 1996 ser man på utdanning for voksne på denne måten: «Den offentlige sektor sin eneste rolle vil bli å sikre tilgang til læring for de som aldri vil bli et profitabelt marked – de som vil falle stadig mer utenfor det vanlige samfunnet ettersom andre fortsetter å utvikle seg.» (Adult learning and technology in OECD countries, 1996.). Tanken er at det private selvsagt skal ta seg av det som er profitabelt å drive. Grunntanken er å komme vekk fra at utdanning skal være et gode og en rett man har krav på, til en tjeneste man kan kjøpe hvis man har penger.

I Norge har utdanning blitt gratis gjennom politisk kamp, men det er på ingen måte utenkelig å se for seg profitable områder innenfor utdanningssystemet på relativt kort sikt. De siste åra har rundt 20 % av elevene i videregående skole sluttet underveis i utdanningsløpet, og har ikke fullført noen videregående utdanning i løpet av 5 år. De fleste av disse kommer tilbake og tar en videregående utdanning, men mange venter noen år, og noen venter mange år. Med det nåværende lovverket har hver enkelt begrensa rettigheter til videregående opplæring, og har du passert 20 år, så må du vente til du har passert grensa for å komme inn under bestemmelsene om voksenopplæring før du igjen har noen rettigheter å gjøre krav på. Vi ser allerede for oss en vekst i privatskoler, både yrkesfaglige og studieforberedende, som retter seg mot disse unge voksne, slik som Sonans etc. Systemet forutsetter at du tar ansvar for å bruke de utdanningsrettighetene du har, og hvis du på en eller annen måte roter deg bort, så får du heller kjøpe tjenesten et annet sted. Vi kan se dette for oss.

La oss prøve å oppsummere litt til slutt. Skolen er i stadig endring fordi den er en del av samfunnet som er i stadig endring. Skolen utvikler seg per i dag i en retning av å bli en tjeneste for individer, ikke en bygger av fellesskap. Samtidig utarmes de offentlige skolene, og markedet åpnes gradvis mer og mer for private aktører. Til tross for enkelte uenigheter på noen områder, støtter alle partiene på Stortinget endringene i utdanningssystemet som gjør denne utviklinga mulig. For Rødt blir det dermed viktig å arbeide i forhold til, ikke bare skolen, men i forhold til veien hele samfunnet utvikler seg.

Har vi nå løst problemet som Jan O. Jacobsen trakk opp i sin artikkel – nemlig at arbeiderklassens barn ikke lærer å lese og regne skikkelig? Nei, vi har ikke en gang presentert et utkast til en løsning, men vi blir gjerne med videre i debatten. Noe av det vi er opptatt av, er at diskusjonen ikke blir om PISA-undersøkelsene, men om politikk. Vi vil virkelig ikke underslå at det er et problem at mange barn har lite utbytte av skolegangen sin, vi mener det ikke er et uhell, men en del av en samfunnsmessig utvikling, og vi må undersøke det nøye for å finne løsninger.

Vi er spesielt opptatt av at vi ikke havner i grøfta hvor vi begynner å rope etter enkle løsninger som mer prøver og mer disiplin. Vi deler Jacobsens syn på at disiplin er en bra ting, men vi ser ikke at det har noen sammenheng med flere prøver eller mer leksehøring. Vi mener det er udelt positivt at de fleste barn ikke lengre er redde for lærerne sine, eller er redde for å bli hørt foran hele klassen. Vi tror det er riktig å viktig at barn og ungdom for være med å bestemme mer over skolehverdagen sin. Og vi tror at vi både kan fortsette å jobbe for dette, og jobbe for en best mulig skole for flest mulig – også, som en start, under det kapitalistiske systemet.

Jorunn Folkvord og Gard Solstad

Jeg er blitt bedt om å ta del i debatten om digital dugnad. Jeg har lest to innlegg, og de er ikke enige. Det er ikke jeg heller.

Det ene innlegget hevder – forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett bærer i seg spirer til kommunismen og dermed er en trussel mot det kapitalistiske herredømmet. Det andre hevder – også forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett er en kapitalistisk forretningsidé. Jeg hevder at kapitalismen er utrolig seigliva og tilpasningsdyktig, gjennom blant annet stadige teknologiske nyvinninger OG at enhver samfunnsform bærer i seg kimen til en annen. Puddingstandpunkt: Ny teknologi og nye samarbeidsformer på Internett er både ledd i en forretningsidé og kimen til en kommunistisk samarbeidende samfunnsform.

Samarbeid for nek og nerd

De nye samarbeidsformene på Internett er ikke én ting. Det er mange. Det handler om nerder som i iver og entusiasme skaper og forbedrer programmer med åpen kildekode. Det handler om store firmaer som utnytter – og utbytter – massenes uendelige skaperkraft. Det handler om kunnskapsrike mennesker som setter sammen «bits and pieces» til en felles uendelig stor kunnskapsbase. Det handler om barn og unge som utveksler erfaringer om meninger på tvers av alle slags grenser. Det handler om nettspill som transformeres til en ny økonomi. Og det handler sikkert om mye, mye mer. I det følgende skal jeg se på noen av disse samarbeidsformene.

Linux

Linux er kanskje det beste, og i alle fall det mest kjente, eksemplet på samarbeid mellom nerder. Linux er et operativsystem (styreprogrammet som fordeler ressursene i en datamaskin) utviklet på dugnad. Linus Torvalds startet arbeidet med den første utgaven i 1991. Han delte kildekoden med andre programmerere via diskusjonsforum på Internett. I 1994 var første versjon frigitt. Torvalds bestemte å legge Linux under åpen lisens, slik at alle kan bruke det gratis og bidra med de endringene de måtte ønske, forutsatt at endringene også gjøres tilgjengelig for andre. Linuxkoden er et resultat av en dugnad med flere tusen utviklere.

Flere systemer utvikles på denne måten, og det er en hel bevegelse av entusiastiske tilhengere av åpen kildekode. Det finnes for eksempel en gruppe åpen programvare som ofte kalles LAMP (Linus – operativsystem, Apache – web-server, MySQL – databasehåndtering, PHP – script-programmering for å lage dynamiske web-sider). Denne gruppa programvare brukes av mange store bedrifter og virksomheter over hele verden. For eksempel bruker min arbeidsplass, Høgskolen i Oslo, hele denne gruppa programmer.

Selv om Linux og de andre LAMP-programmene i utgangspunktet er utvikla på dugnad, og selv om dugnadsarbeidet fortsetter, er det ikke bare idealisme som driver utviklinga i dag. Store programvarefirmaer som IBM og Sun har gått inn i Linux-samfunnet med betydelige midler og programmeringsressurser. En grunn kan være at programmene er robuste og av god kvalitet. En annen grunn er at de er billige, ja rett og slett gratis, i anskaffelse. Mange teknologisk avanserte brukere har lojalitet til produktene, noe som kan være en fordel for de store, og sist, men ikke minst, de store firmaene tilbyr brukerstøtte og utvikler brukerprogrammer som er tilpasset LAMP-plattformen. På den måten drar de nytte av massenes uuttømmelige skaperkraft. Og det kan vi neppe si at fører lukt inn i kommunismen. Likevel: arbeidsformen, samarbeidet, det å stole på folks skaperkraft, det er en spire, en mulighet som kan vernes om og pleies, og bidra til menneskehetens utvikling.

En annen form for digital dugnad er deling av datakraft via Internett. World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». IBM er foreløpig største aktør. Når en datamaskin som er knyttet til griden ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke.

Wikipedia

Wikipedia er tumleplass både for lek og lærd. Det er, som de fleste vel vet, verdens største leksikon. Det er skrevet på dugnad. Hvem som helst kan melde seg inn som forfatter og skrive artikler eller føye informasjon til eksisterende artikler. Tjenesten finnes på over 200 språk. Wikipedia ble etablert i 2001, og per november 2007 inneholder det over åtte millioner artikler, hvorav nesten 140.000 i den norske bokmålsutgaven. Wikipedia er ikke vitenskapelig og faglig kvalitetssikret, men er basert på «kollektiv kvalitetssikring». I mange tilfeller fungerer det helt utmerket og bedre enn noe papirbasert leksikon eller noe nyhetsmedium.

Et eksempel er bombeaksjonen i London juli 2005. Atten minutter etter at bombene var sprengt, sto den første artikkelen i Wikipedia. I løpet av dagen hadde over to og et halvt tusen vitner bidratt med «bits and pieces» og skapt et kollektivt bilde av hendelsen. Også i forhold til «harde» vitenskapelige fakta og teknologiske begreper og forklaringer er Wikipedia etterrettelig.

Når det kommer til mer kontroversielle emner, er den demokratiske – eller kanskje heller anarkistiske – organisasjonen mer problematisk. Jeg velger et «tilfeldig» eksempel, artikkelen om Kvinnegruppa Ottar. Da jeg kom over den sto det:

Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.

Det er ikke regnet som god tone blant «wikipedianere» å slette en annens tekst, så det gjorde jeg ikke. Etter ganske mye fram og tilbake framstår teksten i dag slik:

Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og av mange betegnet som ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar beskriver seg som en partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon. Organisasjonen kaller sin feminisme for «brøytebilfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Enkelte hevder at Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.

Selv om teksten er bedre enn før, er den ikke akkurat etter mitt hode. Massenes anarkistiske skaperkraft kan også føre på både underlige og ville veier.

Wikipedia er dugnad, og det virker. Det er fantastisk, og det vokser. Titusenvis av forfattere deltar, med sin lille bit av menneskehetens kunnskap. Det gjør at en tredveåring i Oslo kan skaffe oppdatert kunnskap om Nepal – kunnskap som ikke er oppsummert og oppdatert noe annet sted. Når en statsråd går av, når en skuespiller dør, da er leksikonet oppdatert nesten i samme øyeblikk. Den felles, den kollektive intelligensen, eller i alle fall den kollektive kunnskapen, vokser, og oppdateres hver eneste dag og hver eneste time. Det er et glitrende eksempel på – om ikke massenes, så i alle fall store deler av den intellektuelle elitens – uendelige skaperkraft. Og det er til stor nytte for menneskeheten.

Facebook

Blant nye samarbeidsformer på Internett er Facebook og andre nettsamfunn. Medlemmene publiserer en enkel dynamisk nettside kalt profil, og får muligheten til å bygge sitt eget nettverk, sende e-post, publisere bilder, videoer og tekster, delta i diskusjoner og liknende. Innen hvert nettsamfunn er det som regel mulig å opprette og bli medlem av egne grupper og informere om ulike aktiviteter, og det er oftest mulig å begrense andres tilgang til grupper og aktiviteter. Nettsamfunnene kan være organisert rundt en interesse, for eksempel er Smootown et kristent, norsk nettsamfunn for ungdom, mens Undergrunn er organisert for å informere medlemmene om kulturbegivenheter. Gaysir er mest for homofile og bifile, mens Blink er mest populært blant ungdom. Verdens største nettsamfunn er MySpace og FaceBook.

Særlig barn og unge bruker nettsamfunn til å presentere seg sjøl og til å utveksle meninger og erfaringer om alt og ingenting. I den sammenhengen er kanskje andre tjenester som går under fellesbetegnelsen web 2.0 – av noen kalt sosial programvare eller brukerstyrt web – viktigere. Web 2.0 er en populærbetegnelse på den nye situasjonen at nettsidene er mer dynamiske eller foranderlige enn før og at brukerne kan styre mer av innholdet. Ny teknologi gjør det enkelt å publisere innhold, utveksle filer, slik som bilder, musikk, video og dataprogrammer – og er derfor mer brukerstyrt. Tross navnet, er det ikke snakk om en «ny versjon» av Internett, det dreier seg om nye måter å ta i bruk teknologien på. Eksempler er, i tillegg til de nevnte nettsamfunnene og wiki, et utall blogg-verktøy, systemer for enkel fildeling, deling og presentasjon av bilder, musikk og video – de fleste kjenner vel YouTube i hvertfall av omtale. Pratekanaler og nettbasert telefon, kraftig forbedret nettsøk – reklamefinansiert og tilpasset individuelle vaner, enkle systemer for publisering av nettsider osv osv.

Web 2.0 åpner teknologien for nye brukere. Web 2.0 er samarbeid for både lek og lærd. Teknologien gir vanlige folk et redskap for kommunikasjon, presentasjon og ytring, et redskap som aldri før har eksistert. I så måte ligger det spirer som kan gro inn i kommunismen.

Second Life

Et spesielt fenomen er Second Life. Det er i utgangspunktet et globalt internettbasert rollespill, som har vokst til et enormt nettsamfunn, med egen økonomi og kjøp og salg av tjenester. Universiteter er medlemmer, lærde professorer holder forelesninger og diskusjoner med studenter fra hele verden som møtes virtuelt i Second Life. Store selskaper gjør forretninger i Second Life, der valutaen heter Linden-dollar, som kan veksles i US-dollar. Eiendommer kjøpes og selges, tjenester utveksles, konserter og pokerturneringer holdes, og store mengder Linden-dollar skifter eier.

Men reglene i Second Life følger reglene i Real Life: den som har skal gives, den som intet har, skal intet få. Jo større innsats, desto høyere gevinst. Det hjelper med dyktighet og flaks, men hovedregelen er den samme. Og: porno og virtuelle bordeller er blitt en av de store suksessene.

Second Life er spennende og morsomt. Det bygges og utvides på dugnad gjennom massenes uuttømmelige skaperkraft. Men kommunisme er det neppe.

Wikinomics

Jeg har nettopp lest ei ny bok. Den heter Wikinomics. How Mass Collaboration Changes Everything, og er skrevet av amerikaneren Don Tapscott og engelskmannen Anthony D. Williams. Morsom tittel og morsom bok. Hovedpoenget i boka er at «new mass cooperation» eller nye former for samarbeid over Internett er utrolig smart for kapitalismen.

Sånn jeg leser boka er poenget: Massene er i besittelse av en uendelig skaperkraft. Skaperkraft blir utløst ved at flere kreative mennesker utveksler ideer. Samarbeid er altså nødvendig for utvikling. Denne skaperkraften må bedriftene få tak i. Det er ikke lett, for den kan være hvor som helst i verden, og er avhengig av at ulike folk jobber sammen.

Det er (i alle fall) tre måter å få tak i, eller å få utnyttet skaperkraften fra samarbeidet:

• gjennom å oppmuntre til dugnadsarbeid ala Linux, og ta i bruk resultatene som grunnlag for egen virksomhet.
• gjennom å bygge brukersamfunn rundt egen virksomhet.
• gjennom å legge ideer og kode åpent tilgjengelig og betale «stykkpris» for gode ideer og bidrag.

Om å bygge brukersamfunn: Et eksempel er LEGO: De har en egen nettside for LEGO-nerder, der de kan konstruere fantastiske byggverk og legge oppskriftene ut til andre fantaster, som i neste omgang kan kjøpe skreddersydde LEGO-esker basert på oppskriftene på nettsida. For LEGO er det en utvidelse av markedet og av sortimentet, kundene knyttes til bedriften med lojalitetsbånd, og bedriften drar nytte av nye ideer og bruksmåter for sine produkter.

Om å presentere ideer: Et eksempel i boka er en pensjonert kjemiker som hadde et laboratorium hjemme nærmest for moro skyld. Han satt en dag på Internett og så at en stor kjemisk bedrift hadde utlyst en konkurranse om å løse et problem. Han gikk løs på problemet med liv og sjel og prøvde ut løsninger i laboratoriet. Over 1000 forslag til løsninger kom inn, og vår venn pensjonisten fikk nærmere en halv årslønn i premie. Dette er en metode flere større bedrifter bruker. På den måten kan de utnytte «ledig», eventuelt arbeidsløs hjernekapasitet over hele verden, uten å måtte bry seg med arbeidsgiveravgift og sosiale utgifter.

Men historia går ikke på skinner

Web 2.0 og nye samarbeidsformer gir oss mulighet til å dele kunnskap og erfaringer, både systematisk gjennom for eksempel Wikipedia, og mer usystematisk via blogg og FaceBook. Teknologien gir muligheter menneskeheten aldri før har hatt.

Samarbeid over Internett, både om datakraft og hjernekraft, gir mulighet til å løse alle menneskehetens problemer.

Men historia går ikke på skinner. Det er ingen automatikk i at mulighetene blir brukt til menneskehetens beste. Kapitalismen har en utrolig evne til overlevelse og tilpasning.

Leikny Øgrim