Even Sandvik Underlid:
Det nye Cuba, Reisefortellinger,
Forlaget Manifest, 2012, 367 sider

Jeg var i utgangspunktet usikker på hvordan denne boka ville være. Jeg har lest noen bøker om Cuba som har som agenda å være veldig mot det kubanske samfunnssystemet, eller veldig for.

Boka ble en hyggelig overraskelse. På det politiske planet var boka svært balansert i den forstanden at begge aktuelle parter kommer til orde. USAs og Cubas myndigheter, myndighetene og opposisjonen og ikke minst den vanlige kubaneren, representert med veldig forskjellige personer. Forfatteren gir seg ikke ut for å framstille den endelige sannheten om Cuba i dag, slik som forfattere av andre bøker, også norske, har forsøkt seg på. Derfor er boka svært leseverdig for personer som vil vite noe om Cuba, eller har tenkt å reise dit. Mye informasjon og lite propaganda.

Boka kan med utbytte leses både av personer som kan en del om Cuba, og personer som er blanke og skal reise dit. Det første kapitlet er viet det som først møter en utenlandsk (norsk?) person som kommer til Cuba på José Martí flyplassen og inn til Havanna by. De tre neste kapitlene er en gjennomgang av tre av Havannas bydeler som knyttes til historien på en pedagogisk måte. Bydelene får et eget liv ved referanse til forskjellige personer som taler til oss via forfatteren. Disse personene er vanlige, ekte kubanere, slik som de jeg har truffet der, stolte og kritiske, åpne og vennlige.

Via beskrivelsen av de tre bydelene får leseren tilgang ikke bare til historiske hendelser der, men også til hvordan livet for vanlige folk er der. Ulikheten med Norge i hverdagskulturen skildres gjennomgående. Tidsbegrepet, spontanitet, afrikansk og kristen religiøsitet, forhold til kropp og seksualitet i det åpne rom, dobbeltvalutaens implikasjoner der 50 % av befolkningen har inntekter i hardvaluta i tillegg til vanlige lønninger, den svarte økonomien, interessen for kultur, den amerikanske blokadens innvirkning i hverdagslivet, å kunne kommentere en persons hudfarge osv. Samtidig gir han et nøyaktig bilde av hvordan bydelene ser ut, hovedgatene og hva som finnes der, av bygninger, monumenter, kafeer, diskotek etc. samtidig som andre samfunnsspørsmål knyttes til dette og tidligere historie eller til dagens samfunn.

Forfatteren har en svært pedagogisk forklaring på hva blokaden fra USA består i, blant annet at tredjeland nektes å handle med Cuba, men USA selger varer til Cuba, som de selv ønsker å øke eksporten på, som matvarer. Likeledes forklares det kubanske valgsystemet forståelig og hva som fra forfatterens side ansees å være både positive og negative sider. En beskrivelse av opposisjonens forskjellige bestanddeler, de som tar imot økonomisk støtte fra USA og de som nekter å ta imot gir en bra oversikt. De siste erkjenner at systemet på Cuba har mange gode sider som de vil bevare, de første mener alt ved systemet er feil, og ønsker vel en markedsorientert økonomi og i allianse med USA.

Befolkningens økonomiske problemer skildres bra via de kubanske talerørene til forfatteren, samtidig som det knyttes til fakta om økonomien i landet.

I det siste kapittelet drar forfatteren oss med på en tur østover i landet. Der får vi, på samme måte som foran, et innblikk i situasjonen på landsbygda og de byene som ligger der, beskrivelsene av stedene med dagens situasjon og historiske hendinger, i fjern og nær fortid flettes sammen. Landbrukets situasjon og tiltak er også godt beskrevet.

Til slutt er det en oversikt på sju sider med private utleieboliger, hoteller, utesteder, museer og lignende, samt hvor det finnes spanskkurs i Havanna. Dernest en litteratur og film oversikt.

Kombinasjonen av dagens situasjon, stedbeskrivelse og historikk er meget vellykka. Kun et par steder er det et lite problem hvor en befinner seg i tid og hvilken person. Faktaene er også korrekte, kun et par ubetydelige uklarheter.

Anbefaler alle Cuba-interesserte å lese boka. Det burde være et must for folk som skal reise for første gang til Cuba.

Olaf Svorstøl Sierraalta

Charles Dickens:
Vardagsord. Tidningsmannen
Dickens i urval av Jan Myrdal
Leopard förlag, 2011

Jan Myrdal ga sist høst ut et utvalg tidsskriftartikler (Household Words) redigert av Charles Dickens i perioden mars 1850 til mai 1859. Myrdal har i sitt utvalg tatt sikte på å gi et tverrsnitt av hvilke dagsaktuelle tema som ble kommentert av Dickens og hans medforfattere. 1850-tallet er starten på den nye tid da industrien gjorde sitt inntog, og England var pioneren for den nye tidsalderen. Den første verdensutstillingen i 1851 i Hyde Park med banebrytende Crystal Palace bygd i stål og glass kan sees på som den symbolske starten for den nye industriepoken. De tema som tas opp av Dickens og hans medarbeidere, er nyttige påminnelser om problemstillinger som også i dag er relevante.

Som en illustrasjon vil jeg løfte fram noen tema som tas opp i disse artiklene. Ut fra min egen yrkesbakgrunn vil jeg særlig løfte fram hans kampanje om bedring av arbeidsmiljøet i datidens England. På denne tiden ble maskineriet i spinneriene og fabrikkene drevet av store dampturbiner med en rekke drivremmer på kryss og tvers i fabrikklokaler for drift av diverse maskineri som for eksempel spinnemaskinene –«Spinning Jenny». Disse drivremmene representerte en betydelig døds- og skaderisiko med knuste hodeskaller, avkutting av armer og bein for de som var så uheldige å komme for nær.«Den ubarmhjertige maskinen som tar tak i et forkle, kaster henne opp i luften, kutter armen ved skulderen, forårsaker brudd på høyrearmen og gir hodeskader i fallet. Hun fikk muligheter til å dø, men tapte den.» I løpet av en 3-årsperiode kan Dickens konstatere at det hadde vært mer enn hundre dødsfall pga drivremmene og om lag tolv tusen ulykker. Det aktuelle tiltaket var innebygging av drivremmene for å unngå unødig kontakt mellom maskin og menneske. I den gjeldende fabrikkloven var kapitlet om tilstrekkelig innebygging og avskjerming av drivremmer ikke trådt i kraft. Fabrikkeiernes fortjeneste var prioritert. «Når fabrikkeierne setter prisen på sine hoder, er det ikke å undres på at arbeiderne setter en ennå lavere pris på arbeidsgivernes hjerte!» Han beskriver i detalj og latterliggjør industriens lobbyvirksomhet for å unngå nødvendige arbeidsmiljøtiltak, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk.

I denne sammenhengen bidrar han med interessante kritiske kommentarer til kost–nytteanalyser. Han sammenlikner innsatsen for å hindre overlagte mord med tiltakene for å senke antallet ulykkesdødsfall i industrien, og konstaterer at moralen erstattes med aritmetikk. Tallberegninger kan ikke løse moralske spørsmål om rett og feil.

Som ung og nybakt ingeniør var jeg på begynnelsen av 70-tallet på Andersens Takpappfabrikk i Drammen. Der kunne jeg med egne øyne se 1850-tallets teknologi med drivremmer i full drift – en særegen opplevelse. Denne formen for teknologi er nå historie, men arbeidsmiljøproblemer eksisterer fortsatt, men i andre former. Den gangen var det i hovedsak en umiddelbar sammenheng mellom årsak og effekt i form av skader og død. Nå er det mer snikende sammenhenger der det kreves omfattende epidemiologiske studier for å avdekke eksponeringsforhold og sykdom. Det er for eksempel ikke åpenbart at eksponeringer for gass og støv i smelteverk, bakerier (melstøv) og sveising kan forårsake KOLS og andre luftvegslidelser. Men det er faktisk slik at det er alminnelig enighet om at det årlig er 200 dør av KOLS som kan spores tilbake til arbeidsmiljøet. Teknologien for å redusere dette problemet finnes, og prosessene for å få gjennomført nødvendige tiltak er sammenliknbare med det som beskrives i artiklene fra 1850-tallets England.

I boken er de økende vannforurensingsproblemene i Themsen kommentert i flere artikler, og redaksjonskollektivet har noen interessante vurderinger hvorfor vannforurensningen i Themsen er mer alvorlig enn i Seinen som renner gjennom Paris. Men det vises også til at utslippene til Themsen også vil bidra til forurensning av Nordsjøen, og at dette utslippet til og med vil kunne ha konsekvenser for hummerfisket i Norge og derved konsekvenser for tilførselen av hummer og piggvar fra Norge til England. På dette viset foregriper Dickens algeoppblomstringen i Nordsjøen 1988 – og nødvendigheten av Nordsjøavtalene som ble vedtatt i kjølvannet av disse algeoppblomstringene og den økende forurensningsbelastningen i Nordsjøen.

I flere artikler kommenteres slaveriet i USA – i reportasjer fra slavemarkedet, men også, selvsagt, som erklært motstander av dette. Grunnleggende fører han i marken det moralske uholdbare i å holde slaver. Men artiklene som Myrdal har tatt med i boken, tar tak i at slavehold er ulønnsomt. Slaven er mindre produktiv enn den frie arbeider, og leverer arbeid med bedre kvalitet. Argumentasjonen om at opplæring og ulike motivasjonsfremmende tiltak er moderne, gjelder også i dag.

For øvrig er det en rekke interessante reportasjer fra livet til koloniadministratorene i India. Sepoyopprøret i 1856 behandles særskilt. Her avslører Dickens en av sine svakheter ved å være nokså ukritisk til denne mørke siden av hans hjemlands imperialisme – slik det var problematisk for venstresiden i Frankrike å støtte opprøret i Algerie – for ikke å nevne manglende motstand i Norge sin deltakelse i de nye krigene i Serbia, Libya og Afghanistan.

I samlingen inngår en reportasje om en nokså spesiell engelsk henrettelsesmetode for indiske opprørere. Personene ble bundet fast i munningen på en kanon, og bokstavelig talt blåst til himmels.

Dette «skuespillet kan fordømmes av visse engelskmenn som grusomt og umenneskelig, men før man fordømmer dette, burde man huske på hvilke enorme forbrytelser de menn som har blitt henrettet har planlagt»! Etter at opprøret er avsluttet og ro og orden er gjenopprettet, anbefales det tross alt at denne straffen avskaffes. Henrettelse med bruk av kanon er nødvendig, men bør derfor ennå ikke avskaffes på grunn av at den inngir tilstrekkelig frykt. På mange måter er galgen bedre. Opprørske indere blir som bikkjer når de føres fram for galgen, men marsjerer som soldater når de skal skytes i biter framfor kanonmunningen. Det er mange hensyn som skal ivaretas når henrettelsesmetoden skal velges.

For øvrig rettes det en advarsel for godtroende engelskmenn om man ikke må tro alt for mye på det innfødte politiet i India – som man ikke kan stole på afghanske militære og politi i dag. Ulike land i ulike tidsaldre, men okkupasjon har alltid de samme utfordringer.

For en gangs skyld er fotnotene til artikler nyttig lesestoff, og bidrar til en oppfrisking av hukommelsen om 1800-tallets England. – også med opplysninger om historiens første terrorbombing av en by – den engelske beskytningen av København i 1807.

Boken anbefales på det beste – mat for tanken også i dag.

Uno Abrahamsen

Matt Taibbi:
Griftopia
Bubble Machines, Vampire Squids and the Long Con that is Breaking America
Spiegel & Grau 2010, 252 sider

Griftopia er den siste boken til den amerikanske journalisten og forfatteren Matt Taibbi. Boka er et dykk ned i den amerikanske finanssektoren i tiden rundt finanskrisen i 2008. Griftopia er polemisk, rasende og veldig underholdende. Og samtidig den mest lettfattelige forklaringen jeg har lest på hva en Credit Default Swap og en Collaterallized Debt Obligation egentlig er for noe.

Taibbis hovedtese er følgende: USAs økonomi og politikk domineres av en allianse mellom de største aktørene i finansbransjen og et kobbel av politikere som ivaretar deres interesser i Kongressen og Senatet i bytte mot store valgkampbidrag eller andre frynsegoder. Denne gruppen har gjennom en generasjon flyttet penger og makt oppover i systemet gjennom stadig mer komplekse finansprodukter. Samtidig med at dette skjer, brer apati og kynisme seg blant vanlige folk og i politikken.

Amerikansk valgkamp har blitt et show, en forestilling, som i stadig mindre grad dreier seg om noe som helst som har med folks liv å gjøre. I stedet blir de ulike kandidatenes moralske fiber det som teller. Den offentlige debatten forfaller til krangel om abort og «kristne verdier», mens USA er på vei mot stupet. Folket skjønner at noe er galt, men ikke hva. Resultatet blir folkebevegelser som Tea Party eller 9/11 Truth. USA blir Deranged, med Taibbis ord, noe som også er tittelen på hans forrige bok, som handler om disse bevegelsene.

Å peke på en allianse mellom det politiske toppsjiktet og finanseliten i USA er kanskje å sparke inn åpne dører for lesere av tidsskriftet Rødt!, men det er altså den fornøyelige måten det skjer på som gjør boka verdt å lese. Taibbi omtaler tidligere sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, i kapittelet som bærer tittelen The Biggest Asshole in the Universe. Latterliggjøringen av ideologien inspirert av forfatteren Ayn Rand, objektivismen, er glimrende satire og hysterisk morsom. Griftopia anbefales på det varmeste for alle som vil forstå litt mer av den økonomiske krisa samtidig som de blir underholdt.

«If American politics made any sense at all, we wouldn’t have two giant political parties of equal size perpetually fighting over the same 5-10 percent swatch of undecided voters, blues versus reds. Instead, the parties should be broken down into haves and have-nots – a couple of obnoxius bankers of the Upper East Side running for office against 280 million pissed off credit card and mortgage customers. (..) But we’ll never see our political parties sensibly aligned according to these obviouis economic divisions, mainly because it’s so pathetically easy to set big groups of voters off angrily chasing their own tails in response to media-manufactured nonsense.»

Stian Bragtvedt

Manifest Analyse har nylig (desember 2011) levert fra seg notatet Den late greker. Myter og fakta om den økonomiske krisen i Hellas. Skriftet er typisk i mange henseender, og fortjener en omtale.

Manifest leverer et argument for at den ivrige anti-greske agitasjonen i europeisk kulørt presse (som Bild-Zeitung), og blant fargeløse politikere, særlig Merkel, er basert på begrepsforvirring.

Forfatteren, Lars Gunnesdal, sammenlikner fire variable for de siste årene. Det er tale om ukentlig arbeidstid, arbeidstimer per sysselsatt, faktisk pensjonsalder, og til slutt offentlige trygde- og helsekostnader i prosent av BNP. For de to førstes vedkommende kommer det til syne en dramatisk forskjell mellom Hellas og eurosonen samlet: Utlagt arbeidstid i Hellas er mye lengre, etter vanlige mål. For de to siste er derimot likhetene, ikke forskjellene, dominerende.

Førsteinntrykket er: Grekere jobber mer enn eurofolk flest, og de tar ikke mer til seg i personlig konsum av arbeidets langsiktige frukter enn eurofolk gjør.

En slik statistikk er et tilstrekkelig motargument til Bild-og-Merkel; men dessverre, dette er bare fordi disse drøfter på et bunnnivå. Og Manifest skriver: «Det viser seg faktisk at grekerne, på tross av sin (altfor) lave kvinnelige arbeidsdeltakelse, i sum arbeider mest blant alle land i Europa.»

Det er (altfor) opplagt at dette ikke holder vann, for vi måler ikke arbeid bare etter tidsutstrekning, men også etter intensitet. Det er et poeng for Gunnesdal at det som undersøkes, er forhold innen eurosonen. Denne sonen finnes fordi medlemmene har samme valuta. Det betyr at de kan sies å utgjøre samme marked. Nå forteller vår barnelærdom (Kapitalens første kapitler, og studiesirkler i «marxistisk politisk økonomi») oss at en vare kan selges for en mengde penger (gull) som tilsvarer den arbeidstid som er nedlagt i den. Men dette betyr ikke at en klosset baker, som lager ett brød på den tid det tar for en gjennomsnittlig dyktig baker å framstille tre, kan selge sitt brød for samme sum som den flinke. For verdien er en gjennomsnittsstørrelse, og normalt vet vi hvilken (gjennomsnittlig) produktivitet som bestemmer verdien. Dette innebærer at hvis vi forutsetter at hele svermen av bakere (minus én) i et samfunn består av folk som er like flinke, så vil det arbeidet som den klønete bakeren utfører, ikke skape mer verdi enn det som tilsvarer én time. I en fornuftig statistikk over økonomisk tidsbruk er det denne timen som vil telle, og to vil falle bort. De representerer simpelthen ikke «arbeid».

Lærdommen sier oss mer enn som så. Den forteller at innenfor enhver nasjon vil intensiteten i arbeidsytelsene være spesifikk. Forskjellige nasjoner har altså forskjellige gjennomsnittlige intensitetsgrader. La oss for illustrasjonens skyld tenke oss at barnevognsproduksjonen både i Tyskland og i Hellas tilfeldigvis er en bransje som ligger på det nasjonale gjennomsnittet når det gjelder arbeidsproduktivitet og –intensitet. La oss si at én arbeider i Tyskland kan produsere 6 barnevogner på 8 timer, mens en arbeider i Hellas trenger 16 timer. På euromarkedet vil det da vise seg at de tyske vognene er produsert med en lav tidsutgivelse, og at de ligger an til å koste bare halvparten av de greske. Men i virkeligheten vil den tyske handelsfordelen være større enn som så. Kanskje vil tyske vogner uten videre kunne selges fire ganger billigere enn de greske. Hvorfor?

Enkelt sagt: Fordi arbeidets mengde måles ikke bare i utstrakt, men også i ”innstrakt” tid: Ikke bare ekstensivt, men altså også intensivt. Hos Marx er ”tid” altså et sammensatt begrep. Det går på en indre fysisk anspennelse hos arbeideren like mye som på en utstrakt ytelse. Det mer intensive arbeid produserer mer verdi per utstrakt tidsenhet fordi den utstrakte arbeidstiden her er ”fortettet” i høyere grad, som Marx sier. Forutsetter vi at tysk gjennomsnittsarbeid er dobbelt så intensivt som gresk, så får vi resultatet ovenfor.

Verdien av en valuta, den gullproduksjon den tilsvarer per tidsenhet, er innen nasjonen utjevnet, slik at på det nasjonale markedet er det bare forskjeller i produktivitet som teller når bedriftene konkurrerer. Men når bedrifter konkurrerer internasjonalt, teller intensitetsforskjellene også som forskjeller i produktivitet. I det tilfellet vi bringer her, betyr dette at åtte utstrakte tidsenheter i Hellas i realiteten ikke er lik åtte utstrakte tyske tidsenheter, men langt flere, slik at grekeren virkelig framstår som en klønete baker.

Men ettersom Hellas og Tyskland har samme valuta, uten at de opphører med å være forskjellige nasjoner, oppstår et spesialtilfelle som Marx ikke analyserte særskilt. Det er likevel ikke særlig forskjellig fra den struktur for internasjonal handel som ble påvist allerede av David Ricardo: Mindre produktive nasjoner tappes for gull når de må handle med mer produktive. I dag tappes de også for gullekvivalenter i form av valuta de tvinges til å låne, kreditter de tvinges til å inngå, osv. På denne måten mister de ett av flere insitamenter til selv å øke sin produktivitet, og dermed kutte ondets rot. (Noe Ricardo derimot ikke innså!) Denne koloniseringspolitikken fører IMF og den europeiske sentralbanken i dag med det påståtte formål å bringe fattige land på fote!

Hvorfor finnes intensitetsforskjellene? Lutheraneren Merkel vil vel peke på den åndelige revolusjon protestantismen førte med seg i arbeidsdisiplinen. Hun ville ha litt rett i dette. Men forklaringen blir seriøs først når den viser at Tyskland historisk har utviklet en storindustri, mens Hellas knapt har gjort det. Industrien gir intensitetsfordeler – til dels i stor grad.

Hva må gjøres? Gunnesdal vil fjerne euroen, og det er et bra tiltak. Men han ønsker seg tydeligvis det gamle systemet i stedet, hvor Hellas ville kunne «devaluere egen valuta» for å bedre sin konkurranseevne.

Er dette fremtiden for Europas arbeiderklasser? Små ineffektive økonomier som kan muntre seg litt med devalueringer for å skape pusterom mellom nedturene? Eller er løsningen tvert om å skape en sosialistisk industri i alle land?

Gunnesdal skriver faktisk: «En sentral årsak til at Hellas og de andre landene i eurosonens sørlige periferi har sakket akterut er den felslåtte innføringen av en felles valuta.» Dette er å overse at de store strukturforskjellene (som vi rett og slett kan kalle intensitetsforskjeller) i Europa har vært til stede lenge før euro’en. De går tilbake også på fundamentale klasseforskjeller, som i Hellas uttrykker seg i korrupsjon og skattesnyteri som Gunnesdal åpenbart ikke vil betrakte som sosialt-økonomisk baserte fenomener.

Fordi intensitetsforskjeller som et grunnleggende fenomen er oversett, blir notatets forsøk på å tolke produktivitetsutviklingens rolle (som uansett er sekundær) i eurosonen temmelig virkelighetsfjernt. Det samme gjelder særlig variabelen «offentlige trygdeog helsekostnader i pst av BNP»: Med den betydning svart arbeid har i Hellas, blir det offisielle BNP en heller uklar størrelse her.

Slikt er likevel perifere innvendinger. Mer sentralt blir det at «Den late greker» er helt i overensstemmelse med tidligere skriv om eurosonen fra Manifest: Tilbakeliggende produksjonsforhold blir glorifisert, og det vises ingen tegn til lydhørhet for marxistisk kritikk eller til at forfatterne er oppmerksomme på de grunnleggende variable på verdensmarkedet.

Jørgen Sandemose og Terje Skog

Før trykking sendte Jørgen Sandemose utkastet til Terje Skog, som foreslo endringene i avsnittene. Uten å ha lest anmeldelsen på trykk refererte JS og TS til denne versjonen i en artikkel i Klassekampen 6. mars, og kalte den et fellesprodukt. Det skapte litt forvirring, men dette er historia)

Svensk jernbane har kommet på besøk til Norge for å se på hvordan de kan få togene mer i rute. Alle som kjenner norsk jernbane vet at det ikke skyldes at vi i Norge driver bra, bare at i Sverige har det utviklet seg til en katastrofe.

15. oktober 2008 rives kjøreledningen ned sør for Lund 16:45. Den nye vedlikeholdsbedriften, hollandske Strukton Rail er raskt på pletten. 17:31 ringer deres «feilavhjelper» og melder seg på plass i sporet. Men det tar nesten ni timer å få trafikken i gang. To fullsatte tog blir stående i 4 timer før passasjerene får buss videre. Forklaringen er enkel. Strukton sender hva de har – en signalmontør – som sørger for at responstid ved feil opprettholdes. Så står han flere timer i sporet og venter, mens Strukton må lete rundt etter utstyr og fagfolk som kan kontaktledning. Kontrakten om feilretting er i ettertid ikke å spore opp hos Trafikkverket. Men sammenhengen er nokså opplagt. Kontrakten må ha stilt krav til responstid, men ikke til kvalifikasjonene. Så oppfyller Strukton kontraktskravet, men er ikke i stand til å reparere feilen i rimelig tid. Men det er jo ikke Strukton sin oppgave. De skal oppfylle minimumskravene i kontrakten og tjene penger. Passasjerenes og samfunnets behov er ikke deres greie.

Publikum og ansatte

Hva som skjer når statsansatte fagfolk med yrkesstolthet erstattes av en rekke private kontrakter med firma som har profitt i blikket og som er uten samfunnsansvar, er det boka beskriver. Mikael Nyberg har snakket med mange «på gulvet». Han får enkle og gode forklaringer på hvorfor svensk jernbane forfaller og blir stadig mindre i stand til å ivareta samfunnets transportbehov. Han stiller dette opp mot uttalelser fra diverse bedriftsledere som bortforklarer med harde vintere, personalmangel og gud vet hva. Helt konkret beskrives forfallet, sløsingen og holdningsendringene. Hans styrke er at han setter virkningene av liberaliseringen overfor publikum sammen med virkningene for de «ansatte». Utleiebyråer, korttidskontrakter og tilkallingsavtaler erstatter faste arbeidsplasser. Lønnsog arbeidstidsforholdene blir dramatisk dårligere, og ulykkestilfellene øker. «Konkurransen» på sporet effektiviserer ikke. Gevinstene, hvis det er noen, på å presse de ansattes arbeidsvilkår går helt andre steder.

Norge på samme kurs

I Sverige har de gjennomført det som samferdselsminister Skogsholm prøvde i Norge i 2004 da hun ville si opp alle vedlikeholdsarbeider i Jernbaneverket og sette alt ut på anbud. Hun måtte snu da «de oppsagte» sluttet og fant bedre ting å drive med. Det fantes ikke noe «marked» som kunne overta i Norge. Hun kunne ikke drive Jernbanen uten de ansatte fagfolkene. Siden den gang i 2005 har Stoltenberg-regjeringen strevd med å få til konkurranse slik som Sverige.

Alle større kontrakter settes ut, og det jobbes voldsomt med å få flere «leverandører» fra Jernbaneverkets side. Snart er det mulig å følge i Sveriges fotspor her hjemme.

«Sossarne»

Nyberg går nøye gjennom hvordan «sossarne » (sosialdemokratene) og facket har håndtert omveltningen. Begge parter støtte opp om liberaliseringen i starten. Facket (SECO) trodde det var eneste mulige vei ut av underskudd og uføre. Sossarne at det var effektivisering. Det tror «sossarne» enda. Men facket har snudd. De har opplevd galskapen for nært.

EU direktiver – med unntak

Oppsplittingen og privatiseringen av Jernbanen er drevet fram av EU-direktiv. England og Sverige er først ute. Mens Frankrike og Tyskland har omgått alle direktivene og latt sine nasjonale selskap beholde full kontroll. Selskapene sier de ikke kan drive moderne jernbane uten full kontroll over skinner og tog. Nyberg sannsynliggjør at Tyskland vil ta over Norden og de små landenes jernbane hvis vi følger Sveriges eksempel.

«Titanic»

Denne boka handler om Jernbanen. Men utviklingen er ikke så forskjellig innenfor veivesen, helsevesen og alle andre vesener som privatiseres. Den kan derfor med hell leses av alle som er avhengig av, eller jobber innenfor noen av disse vesenene.

Boka illustrerer godt hvorfor de nyliberale landene går dukken og blir internasjonalt taperlandene. Stikk motsatte av hva de som argumenterer for privatisering sier.

Svensk jernbanesjargong kan være litt vanskelig, men ellers en absolutt leselig bok.

Nadifa Mohamed er ei britisk-somalisk dame på rundt 30 år som har skrivd ein biografisk roman om den store reisa far hennar foretok på slutten av 30-talet. Faren Jama, som også blir kalla svart mamba, veks opp som gategut i den jemenittiske byen Aden. Ti år gamal drar han frå heimbyen i Somalia for å finna faren sin, ein odyssé som tar han forbi viktige historiske hendingar og byar i området. Jamaa finn etter kvart ut at faren er ein del av den mest meiningslause krigsinnsatsen i opptakten til 2. verdskrigen, som kanonføde for småpengar i Mussolini sitt felttog i Aust-Afrika. Han deltar også ei stund der sjølv, som gutunge under  italienske offiserar, men drar vidare for å nå den store draumen om kjappe pengar i europeisk teneste.

Det er tragisk å lesa om forsøket på å komma gjennom den tids Schengen-grense, og faren for å enda som mange tusen gjer kvart år skylt i land på stranda eller tørka til beinrester i ein ørken. Men som me skjønner så kjem jo Jamaa alltid vidare, sidan han over 40 år seinare skal bli far til forfattaren.

På omslaget blei eg redd for at boka var ei melodramatisk tåreperse. Det er ei dramatisk historie. Men forfattaren klarer å framstilla gledane i det ofte korte og meininslause livet til mange av dei Jamaa møter, utan å verken rettferdiggjera eller glorifisera lidinga.

Ingrid Baltzersen

Cevita-filosofen Svendsen har skrevet ei lita og lettlest bok. Den er original på engelsk og oversatt til norsk. Det er muligens derfor så godt som alle sitater, henvisninger til forfattere, forskere osv er amerikanske, engelske eller sydeuropeiske. Det er få nordiske hensvisninger, med unntak av Lotta Elstad.

Boka har ni kapitler foruten innledning og anbefalinger til videre lesing, litteraturhenvisninger og navneregister.

I innledningen er Svendsen helt tydelig på sitt filosofiske og politiske ståsted. Han vil drøfte arbeidets mening, dets eksistensielle aspekter.Han ser mindre på dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». Svendsen tar alle de «riktige» forbehold en akademiker bør gjøre i forhold til egen posisjon. Og så klemmer han i vei med en undersøkelse gjort i 2006 i USA (Pew Research Center), der amerikanere tror arbeiderne må jobbe hardere for mindre lønn, mindre sikkerhet for jobben og færre sosiale goder. Svendsen bruker et 100 års perspektiv på dette for å si at amerikanerne tar feil. Desverre har de jo rett; amerikanske arbeidere har hatt reallønnsnedgang i 30 år, arbeidsløsheten stiger og den nye helsereformen er fremdeles ikke for alle.

Etter å ha brukt første kapittel på historien, tar Svendsen utgangspunkt i Immanuel Kants påstand om at «mennesket er det eneste dyret som har et eksistensielt behov Arbeidets filosofi for å arbeide». (Kant, 1803) Arbeidet er det som gir livet innhold, underholdning vil over tid gjøre livet «livløst». Sett i det historiske perspektivet der arbeidets betydning både for «de frie borgerne i bystaten» og seinere den religiøse overbevisningen om at arbeidet er til «Guds ære», har vi nå kommet til industralismen.

Industriarbeid skildres i all sin «grusomhet » av Adam Smith, Marx og diverse forfattere. Ensformigheten i gjentagelser og meningsløsheten, hvis gjentakelsen ikke har noen hensikt. Svendsen drøfter spesialiseringen i arbeidsprossessen, oppdelingen i mindre oppgaver og hva det gjør med opplevelsen av mening.

Han bruker egne erfaringer fra arbeid som renholder til å vise at for å bli god i noe trengs tid til å lære og utvikle ferdigheter/ kunnskaper.

En drøfting av hva spesialisering innen nesten alle typer arbeid gjør med de som utfører dette, hadde vært interessant. En bilmekaniker som jobber med å skifte eksosanlegg, hver dag hele uka, hele året. En syer på skjortefabrikken som syr den samme kravesømmen hver dag hele uka, hele året. Arbeidslivet har mange utfordringer i perspektivet mening; er det mulig å se sammenhengen i egne og andres arbeidsoppgaver og resultatet av dem. Gir resultatet mening? For hvem gir det mening?

Eksempelet telefonselgeren; ansatt på et callsenter, lønn i prosent av salg, ulike «produkter», hurrarop hver gang noen får napp. Mening i dette arbeidet, hva er det? Selvfølgelig at du har en jobb og tjener penger til livets opphold, men utover det? Drøfting av mening i arbeidet hos Svendsen har store begrensninger når han ikke vil bevege seg inn i «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering» og heller ikke i særlig grad samarbeid eller fellesskap.

Mange steder i boka tar han opp misforholdet mellom kjappheten i vårt vestlige postindustrielle arbeidsliv og menneskenes behov for mening i det vi gjør.

I vår postindustrielle tid er det hedonismen, egen tilfredstillelse, som er målet for arbeidet hevder Svendsen. Han drøfter jaget etter tilfredstillelse, hva slags mening det gir, hvor fort det går over osv.

Jeg må igjen minne meg på hvem han snakker om.

Svendsen er opptatt av at vi lurer oss sjøl til å henge med i karusellen der økt hastighet i jobbskifte, tilfredstillelse, inntekter og forbruk, fleksibilitet i arbeidstid m.m. Han drøfter hva dette gjør med mennesket (les mann), og er bekymret for at vi mister oversikten og ikke tar oss tid til det viktigste i livet som han mener er familie og venner.

Dagens diskusjoner om brutalisering av arbeidslivet koples inn, og undersøkelser fra SSB og Statens arbeidsmiljøinstitutt brukes til å fortelle oss at 9 av 10 arbeidstakere i Norge er fornøyd med jobben. Brutalisering av arbeidslivet er altså bare syting og kan ikke dokumenteres.

Svendsen bruker plass på å drøfte fremmedgjøring, og her får Marx ganske stor plass. Det er mange filosofer, sosiologer, historikere og politiske tenkere som har tatt tak i dette, men den dimmensjonen Marx hadde med; sammenhengen i arbeid, de sosiale relasjoner og tilegnelsen av resultatet av arbeidet ( eller; er arbeidet splittet opp i så små deler at betydningen for sluttproduktet ikke er synlig for arbeideren, at maktforholdene er så skjult at journalisten ikke ser dem i egen arbeidsgang, at bedriftslojaliteten helt skygger for at eierne blir rikere sjøl om ansatte må gå ned i lønn) er det ikke lett å få øye på.

Det er underlig å lese drøftinger av så mange aspekter ved arbeid og arbeidsliv uten at forfatteren ser at disse nettopp beskriver mye av det som er innholdet i brutaliseringen av arbeidslivet.

Lykke kobles til penger, konsum og hyppige brudd/prøve noe nytt. Det moderne mennesket har gått fra å være produsent til konsument er Svendsens påstand, og han har langt på vei rett. I vestlige samfunns øverste skikt er det overveiende sånn og forbruket er mer enn jorda kan tåle.

Det mest spennende med temaet, arbeidets filosofi, er for undertegnede om boka har noen nye tanker eller tråder å utvikle når det gjelder framtidas samfunn og arbeid. Svendsen er opptatt av arbeid i overflodens tidsalder, (og her må vi gjenta at han forholder seg bare til vestlige samfunn) og tenker rundt forbruk, lykke og fritid. Helt ordinære, vanlige bekymringer som rike, fete hvite utdannede har.

Men spørsmålene rundt arbeid i denne fasen av kapitalismen kunne vært: Siden effektiviteten er så, høy ville vi ikke behøve å ha lønnet arbeid mer enn fire timer, fem dager i uka. Den frie tida da? Forbruk i ennå flere timer? Eller tid til å være sammen, dyrke blomster, gjete dyra, male, synge, tegne, hjelpe en nabo, være aktiv i organisasjonslivet, studere,diskutere … . Marge Piercy lar Connie, hovedpersonen i Kvinne ved tidens rand, besøke framtida i 2137. Etter at det virkelig har skjedd dramatiske ting på jorda og det handler om å reparere etter overforbruk, miljøødeleggelser osv. Her er menneskene litt av alt; mødre, forskere, snekkere, jordbrukere, kunstnere, renholdere, osv. De er spesialister også her og livet er ordnet i et fellesskap som gjør tingene sammenhengende og forståelige. Dette er fantasi og veldig spennende og utfordrende for vår forestillingsverden. Men arbeidet har mange meninger og er blant annet knytta til egenskaper, talenter og interesser, men ikke til lønn og overlevelse.

I disse spørsmålene er det uutforskede filosofiske områder, og det er langt utenfor Svendsens prosjekt og intelektuelle horisont.

Svendsen skal ha ros for å ha laget en bok om dette viktige temaet. Utfordringen til alle som er opptatt av hvordan vi skal få til mer rettferdige samfunn og bærekraft i ordets konkrete betydning, ligger i å arbeide fram filosofien, teorien og praksis for å få det til.

Er det så noen vits i å bruke tid på en konservativ filosof som i boka ikke bryr seg så mye med «dets politiske aspekter. Han tar ikke for seg «kjønn, sosial klasse, etnisitet, funksjonshemming, migrasjon og globalisering». (Nåja, han slår fast at kaptalismen ikke vil gå under.)

Svendsen er en av premissleverandørene i hele Cevita-kjeden, fra frokostmøter til utdanninga av de unge på Cevitaakademiet. Han gir intelektuell legitimitet til oppfatningene av arbeid, arbeidsliv og økonomisk politikk som ikke tar hensyn til noe særlig annet enn vekst og fleksibilitet.

Argumentasjonen er viktig å kunne. Og utfordringen for oss til venstre er ikke ubetydelig.

Taran Anne Sæther

Elfriede Jelinek er en forfatter som ikke kan sies å gå stille i gangene. Bøkene hennes er omdiskuterte og kontroversielle. Da Jelinek fikk tildelt Nobels litteraturpris i 2004 fratrådte Knut Ahnlund i svenska akademin sin stilling i protest. Jelinek har også vært en høylytt samfunnsdebattant i den østerrikske offentligheten, og har markert seg i opposisjon til det østerrikske frihetspartiet, FPÖ, et høyreradikalt parti som ved valget i 1999 var Østerrikes nest største parti. Kritikk av Østerrike og landets mangelfulle oppgjør med andre verdenskrig gjennomsyrer Jelineks forfatterskap, og har gjort at hun har blitt beskyldt for å male et i overkant nattsvart bilde av hjemlandet i sin litteratur. Også hennes tilknytning til det østerrikske kommunistpartiet og hvordan dette kommer til uttrykk i litteraturen hennes, har blitt kritisert.

Ved siden av å hamre løs på det østerrikske samfunnet, er kampen mellom kjønnene og mellom samfunnsklasser et tema som går igjen hos Jelinek. I Lyst er kampen kvinnen må kjempe mot mannens maktmisbruk ikke bare metaforisk, men en faktisk slåsskamp. I denne uutholdelig voldelige romanen som Jelinek skrev i 1989, skriver Jelinek igjen med store bokstaver. Boka motsetter seg all form for forsoning i spørsmålet om kjønnenes posisjoner i samfunnet. Jelineks prosjekt er ikke å lage en nøktern beskrivelse av likestillingens utvikling eller hvordan kvinnens posisjon i samfunnet har forbedret seg de siste femti årene. Tvert imot viser hun hvordan kjønnenes rollemønstre er underlagt nye undertrykkelsesmekanismer, og sinnet eller protesten må sies å være den primære drivkraften i verket.

Boka handler om et ektepar, Gerti og Herman, som bor i en østerriksk landsby tett på et skianlegg. Gerti er hjemmeværende, mens Hermann er sjef på den lokale papirfabrikken. Herman og Gertis har en bortskjemt gutt hvis eneste interesse er skiutstyr. Hermann fremstilles som en nådeløs og ubarmhjertig tyrann som anser Gertis kropp som sin egen eiendom. Gerti voldtas, bankes opp og ydmykes av sin mann, og for Hermann er det en selvfølgelighet at hans umettelige begjær skal tilfredsstilles til enhver tid. Gertis begjær er av en annen art enn Hermans. Som direktørfrue får hun muligheten til å kjøpe seg dyre kjoler og undertøy og dekke sine luksusbehov. Til tross for dette er hun misfornøyd med ekteskapet, og når hun møter studenten Michael, kaster hun seg i armene på ham med forhåpninger om å oppfylle sin drøm om romantisk kjærlighet. Michael viser seg imidlertid å være en like stor sadist som Herman og Gertis illusjoner knuses for godt.

I romanen er kvinnen underlagt mannen, mens mennene styrer samfunnet og er de som undertrykker. Jelineks politiske bakgrunn kommer tydelig frem i Lyst. Kampen som foregår mellom arbeider og arbeidsgiver eller mellom mann og kvinne, er et resultat av pengesystemet som umuliggjør mellommenneskelige relasjoner ved å gjøre menneskelige egenskaper til varer. Ekteskapet mellom Hermann og Gerti er en utveksling av varer og tjenester. Gertis  begjær etter materiell velstand byttes mot Hermanns begjær etter sex.

Men i Lyst er det ikke kun kvinnen som er offeret i begjærsmaskineriet. Raseriet man er vitne til i Lyst, er ikke bare rettet mot den urettferdige maktfordelinga mellom menn og kvinner. Hatet er kanskje først og fremst mot systemet som Gerti og Hermann er underlagt. Mannen er innesperret i sin rolle som hersker og tyrann, ikke fordi han er ond, men fordi den verden han lever i, er strukturert etter forholdet mellom herre og tjener. Som man kan lese i dette utdraget, er det selve strukturen i de mellommenneskelige relasjonene det er noe galt med:

The community looks up to them in all things. Let’s face it, it’s a community short on sporting lasses to look up to. The woman beds down in her troubles and Herman beds down on the woman, in the peace of the night. And then their son: he has mastered the other children more completely than his violin. Father manufactures the very least of the things that pass beneath the flame of his passion: paper. All that remains, wherever the eye looks upon the works of men, is ash.

Det samfunnet Gerti og Herman lever i, er et som bygger opp under og tjener på et stadig voksende begjær. Både kvinnen og mannen forderves under materialismens logikk, og det eneste som står igjen av menneskets bestrebelser, er aske.

Det er altså ikke barnemat man får servert i Jelineks roman. Det å lese Lyst er en kamp og som leser slites man mellom trangen til å legge fra seg de utmalende, groteske voldsscenene og begjæret etter å få vite hva som skjer til slutt. Elfriede Jelinek skriver også et tettpakket språk der beskrivelser av faktiske hendelser, karakterenes fantasier og fortellerens fortolkninger og konklusjoner blandes sammen. Disse forskjellige stemmene settes sammen til en slags tragisk korsats der dysterheten og dystopien er så total at det i blant slår over i det komiske. Lyst er en marerittaktig tragedie, et skrik i protest mot et uhelbredelig destruktivt samfunn. Skal du lese Lyst må du være forberedt på en slåsskamp.

Kristin Buvik Sivertsen

Da Richard Wilkinson og Kate Pickett i 2009 ga ut boka The Spirit Level, vakte den betydelig debatt, ikke bare i Storbritannia og USA. I Norge gikk blant andre NHO og den nyliberale tenketanken Civita, i forsvar for sitt politiske og økonomiske grunnsyn, til angrep på bokas troverdighet. Nå når boka over to år senere har kommet i norsk språkdrakt, har imidlertid diskusjonen nesten vært fraværende, ikke bare blant kritikerne, men også blant dem som burde ha trykket boka til sitt bryst – et sosialdemokrati fanget i den nyliberale ortodoksien.

Hovedtesen i boka er at økonomisk ulikhet og skjev fordeling skaper dårligere samfunn enn de ellers ville vært. De tar for seg en rekke velferdsindikatorer innenfor områder som kriminalitet, helse, utdanning, vold, rus og sosial mobilitet, og ser på sammenhengen mellom disse og graden av økonomisk ulikhet, både på tvers av land og amerikanske delstater. De statistiske analysene viser en klar sammenheng på alle disse variablene, og de presenterer også en rekke momenter til forklaring både på de enkelte sammenhengene og sammenhengen mellom ulike velferdsindikatorer.

Dette ville neppe blitt så kontroversielt i enkelte kretser om de ikke kombinerte det med to andre elementer. For det første viser statistikken at ulikheten forklarer forskjeller som ikke kan forklares ut fra økonomisk utvikling. Selv om graden av økonomisk utvikling har stor betydning om man sammenligner for eksempel Norge og Zambia, har den ingen betydning om man sammenligner USA og Hellas, selv om BNP per innbygger i USA er nesten det dobbelte av hva det er i Hellas. Når man kommer til et visst nivå i økonomisk utvikling, mener de, så er det de økonomiske ulikhetene som betyr noe. Dette er også interessant sett i et økologisk perspektiv, for land som befinner seg over dette nivået har ikke økt produksjon og forbruk noen sammenheng med økt velstand.

For det andre viser statistikken at det ikke bare er de som er nederst på den økonomiske rangstigen som lider under ulikhet, det gjelder hele samfunnet. For eksempel er spedbarnsdødeligheten blant de mest velstående i et utpreget ulikhetssamfunn som det engelske og walisiske høyere enn den er blant de minst velstående i Sverige, og selv om dødeligheten blant mennesker i arbeidsfør alder er høyere blant de minst velstående i hele USA, er dødeligheten, også blant de mest velstående, høyere i delstater med stor ulikhet enn i delstater med mindre ulikhet. Dette får forfatterne til å konkludere med at økt likhet er til alles beste.

Selv om denne konklusjonen i og for seg er korrekt, er det også her svakheten i boka trer fram. Siden alle tjener på økt likhet, mener de, og siden ulikheten varierer fra land til land, også blant det de kaller markedsdemokratiene, ligger løsningen i skrittvise forandringer i retning av kooperativer og et lovverk som bygger opp under et likhetsideal. Det er selskapsmakten som er elefanten i rommet, ikke det kapitalistiske varebyttet. Dermed tar de heller ikke hensyn til at det kapitalistiske varebyttet og den tilhørende kapitalakkumulasjonen har en helt klar tendens i retning av økt ulikhet. Det jugoslaviske eksperimentet med såkalt markedssosialisme, der arbeiderne i fabrikkene selv driver fabrikken, bidro ikke til en bedre fordeling enn i andre land som baserte seg på tradisjonell privatkapitalisme. Og som andre markedsøkonomier, ble også den jugoslaviske økonomien offer for økonomiske kriser.

De forutsetter også at de mest velstående er villige til å redusere sin rikdom for å nyte godt av de velferdsgevinstene også de har av økt likhet. Da tar de ikke hensyn til det Marx kalte varefetisjismen, ideen om at en vare har egenskaper utover sin egentlige bruksverdi. Statussymboler, enten det er den tiende Jaguaren i oppkjørselen eller den varme følelsen man får av å donere av sin utrolige rikdom til trengende, er viktige for egenfølelsen hos de mest velstående – det er noe håndfast og håndgripelig, noe som er der i dag. Når forfatterne endatil kombinerer dette med en visjon om en stasjonær økonomi, der den enkeltes økologiske fottrykk begrenses av kvoter, kan dette vanskelig fremtre som noe annet enn en skremmende visjon. Forfatterne viser til at fire av fem amerikanere ønsker et samfunn preget av større likhet enn i dag, men dette argumentet falmer noe når det settes opp mot andre verdier. Det er ikke slik at varefetisjismen er mindre blant de mindre velstående, og den amerikanske drømmen lever fortsatt i beste velgående, også langt utenfor USAs grenser. Det handler om maktforholdet mellom klassene, ikke individuelle preferanser om likhet.

Den norske utgaven av boka er utgitt av den venstresosialdemokratiske tenketanken Res Publica, og i likhet med sosialdemokratiet som sådan gjør den ikke noe forsøk på å konfrontere den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital. De strategiene boka legger opp til representerer høyst en strategi for å begrense kapitalens makt, å gi arbeiderklassen en større del av kaka. Men om en slik bevegelse skulle vinne frem, vil den stadig være under press fra varebyttets logikk, som peker i motsatt retning. Det er, for all del, all mulig grunn til å støtte opp om og bidra aktivt til en slik kamp. Boka gir et godt grunnlag for å forutse hva alternativet, økt ulikhet, innebærer. For et sosialdemokrati som er blitt en del av den nyliberale ortodoksien, som bare skiller seg fra de tradisjonelt borgerlige partiene ved å gå inn for nyliberale reformer i noe mindre omfang og noe lavere tempo, om de i det hele tatt gjør det, gir boka gode anvisninger for å kunne revitalisere seg som en representant for noe annet, å flytte fokus fra ensidig vekst til fordeling. Men det er også det boka er – en ny-sosialdemokratisk manifest.

Mathias Bismo

Det er sjelden undertegnede blir så fanget av en diktsamling som denne gangen. Jeg har lest hele flere ganger og noen enkeltdikt mange ganger. Hvorfor?

Er det gleden over at noen tør skrive poesi der ordet sosialismen er med? Fordi hun skriver om «vanlige» arbeidsfolk? Fordi det er godt? Fordi hun er kvinne?

Kallskänken handler om å jobbe på kafe på Avenyn i Gøteborg. Wrangborg beskriver hvordan det er å kjøre i gang et kjøkken, fra det stille suset av kjølerne, til varmebenker, kaffe- og vispemaskiner, skrammelet med boller, tallerker, bestikk osv. fyller rommet. Hun skriver konkret om arbeidet, om det som skjer mellom menneskene som jobber sammen.

Fra åpningsdiktet «Kallskänken»:

…… klockan sju og köket gnuggar sömnen ur ögonen och sträcker på sig
Mangan, Danne, Freddan og Jonne preppar lunchen
Masen och Pillan i renseriet og kallskänken rullar inn back efter back med bröd
Mangan frågar om jag fått någon kram idag och
jag skämtar med Freddan om at jobba som kock och lida av panikångest
jag litar inte riktigt på någon förrän vi jobbat ihop
under press
«Nu kör vi!» og nogon slänger på en punkskiva
idag kommer allt att klaffa …

Det er flere poeter som har gjort dette, blant annet Tina Aamodt i Anleggsprosa (Oversettes og utgis i Sverige av Kata förlag). Jenny Wrangborg skriver inn mange flere dimensjoner i diktsamlingen sin. Når slitenheten beskrives, så er det ikke bare opplevelsen av å være sliten etter en lang arbeidsdag. Hun tar med sjefen som synes de jobber for sakte uansett hvor fort de jobber, uansett hvor mange som er sjuke. Og overvåkningen, kjeften, ulikheten og gjestene latter.

Som her i «Jämlikar»:

den största tröttheten/kommer inte från/ kroppsarbetet
……
arbetet består inte av/att laga maten eller servere
gästerna
nej, det är/chefens ord/efter veckor av obetalt övertid
blickarna från de velbestälda/tanterna/och
oräkneliga leenden …

I diktet «Vi måste prata» bruker hun den vanlige termen fra parforhold i overskriften, og så kritiserer hun poetene for å fylle sidene med maktens språk, og avslutter med «vi måste prata om socialismen». Det gir en overraskende virkning, fordi hun bruker termer som vi lett tenker hører til i intimsfæren, i foreldre/barn-, kjæresteforhold. Og det er når noe virkelig alvorlig er fatt, at vi sier «vi må snakke sammen».

Denne diktsamlingen handler om «de evige spørsmålene», kjærligheten, livet, arbeidet, solidariteten og sosialismen. På en måte som er uvanlig, men oppleves som viktig. Den er intens, påståelig, dirrende, insisterende. Lavmælt og støyende, vakker, skarp, inkluderende, konfronterende.

Mange av diktene egner seg for opplesning. Det spenner fra folkeopplysning om kafeansattes arbeidsvilkår, pengene (de fleste) som havner i eiernes lommer, undertrykking og verdien av å organisere seg. Det siste diktet «Vär här nu» slutter sånn:

ni hör oss kanske inte än
ni kanske inte ser oss
men vi är här
och vi förbereder oss på att ta över

I diktet «Spillolja» er det erkjennelsen av å trenge kjæresten mer enn noen gang som er tema. Dikterjeget har fått sparken, arbeidskameratene har krevd henne tilbake uten resultat.

……
jag behöver ditt:
«Vi ska ta oss igenom det här»
så berätta för mig om värmen
mellan dig og dina arbetskamrater i
promenaden ner til bussen
…….
berätte för mig att
det fortfarande finns nogot varmt
som växer mellan oss efter de hårda orden
förtvivlans avstånd mellan dag och nattskift
att vi orkar älska varandra timmarna mellan venda dygn ……

Det som gjør meg begeistret, er at den oppleves som så «sann», det er sånn i arbeidslivet. Altfor mange steder. Og det er sånn å bli god arbeidskollega, å få sparken, å gjøre en god jobb, å bli lurt, å oppleve fellesskapet. Wrangborg skriver inn manges erfaringer i sine dikt. Hun klarer en vanskelig ting godt, slik jeg leser diktene; å skrive om «menneske» som noe mer enn arbeidskraft, mye mer enn forlengelsen av en kaffemaskin eller et annet arbeidsredskap. «Mennesket» blir subjekt og handlende individ i en felles virkelighet. Nødvendig og godt gjort i en medieverden hvor det er vanskelig å få øye på arbeidsfolk som noe annet enn arbeidskraft.

Noen svenske fagutrykk er litt vanskelig å oversette (og ennå en god grunn til at et forlag bør oversette boka), men det betyr ikke så mye i denne teksten. Temaene er allmenngyldige.

Følelsen av at denne boka ble til av et trykk inne fra forfatteren, er sterk. Språket og bildene forteller det som skal sies. Her er ingen «som» et eller annet. Konkret og presist. Noen ganger halter rytme og bilder, som det gjør i alle tekster. Men diktene hekter seg liksom fast i deg, gjør egne erfaringer synlige. Sjelden har jeg lest noen skrive så vakkert om arbeidskamerater.

Taran Anne Sæther

– Jeg er ikke historiker, slår Frank Rossavik fast i forordet til sin bok, SV – Fra Kings Bay til Kongens bord
Nei, det skal være visst! Her er ikke engang tilløp til analyse, verken av de opplagte tingene eller de mindre opplagte. Leserne dynges ned i en uendelighet av personintriger, og får ingen mulighet til å forstå. For ikke noe forklarer bakgrunn og tidsbilde.
Da kan vi like gjerne sette oss ned med en årgang Donald.

Morten Falck er journalist.

Partiet SF (og senere SV) framstår i boka som et uløst mysterium. Det er dannet ut fra NATO-motstand og motstand mot atombomber og krig, men er blitt et aggressivt krigsparti innafor NATO. Dette henger ikke sammen, men Rossavik prøver ikke å forklare det. Slik blir vi sittende med alle spørsmålene, rimelige og urimelige. Det er sørgelig, for det burde være ett og annet å lære av denne historien.

Vi lever i partienes tidsalder. Men hva innebærer det? Spørsmålet melder seg raskt når man leser SV –Fra Kings Bay til Kongens bord (Spartacus, 2011). Må et parti være så fullt av personintriger og med så lite fast substans? Et hobbesiansk mareritt av alles kamp mot alle, uten mål og prinsipper utover det rene begjæret etter makt?

Mange vil sikkert protestere mot denne beskrivelsen. For SV er da ikke sånn? SV er tvert imot fullt av snille, fornuftige, hensynsfulle og innsatsvillige mennesker, som ofrer mye for sitt parti av både innsats og krefter, mennesker som det er naturlig å assosiere med venstresida, folk med standpunkter og prinsipper, kloke folk som kan samarbeide om det aller meste. Fredselskende krigsmotstandere, ofte pasifister, ja, til og med gudfryktige, om du vil – rettlinjete, respektable, arbeidsomme, standhaftige og rettskafne.

Men partiets ledelse, da? Partiet SV sitter i en regjering som fører en aggressiv, imperialistisk røverkrig og faktisk dreper uskyldige mennesker i Afghanistan og Libya. Bosnia, Irak, Afghanistan og Libya har gitt SV blodflekker på slipset, og de kan ikke bare tørkes av. Så hva betyr alle disse strålende medlemmene da, når det kommer til stykket? Hvilken av beskrivelsene er sann? Problemet er at begge disse sidene er like riktige, like sanne.

Hva er et parti?

Et parti er en organisasjon av mennesker med felles interesser, som kjemper for et definert mål. Det skiller seg fra for eksempel en fagforening eller et idrettslag ved at det tar opp medlemmer fra enhver del av befolkninga, at det ikke er lokalt begrenset, og at det har langsiktige, politiske mål. Det har gjerne vedtatte programmer av strategisk (prinsipprogram) og taktisk (arbeidsprogram) karakter, som medlemmene slutter seg til og som partiet jobber målrettet for. Partier er organisasjoner som kjemper for makta i samfunnet. Ikke sjelden er partier nokså reine klasseorganisasjoner, som for eksempel Høyre, Senterpartiet, eller slik Arbeiderpartiet eller NKP en gang var, organisasjoner som kjemper for en bestemt klasses interesser. Vi kan si partier er den form klassekampen tar i vår tid.

Men bildet er ofte komplisert, for eksempel når partiene blir talerør bare for et sjikt innafor en klasse – eller når det faktisk er tilholdssted for flere sjikt innen en klasse, som kan føre en kamp seg imellom om makta i partiapparatet. Partiet kan si en ting og gjøre noe helt annet i praksis. Slik kan Arbeiderpartiet for eksempel være hoveddrivkraften bak nedbygging av velferdsstaten, samtidig som det snakker om solidaritet! Nedlegge sjukehus, aggressivt gå inn for oljeboring i Lofoten/Vesterålen, være drivkraft i privatiseringa og i å redusere pensjonene og heve pensjonsalderen, men samtidig søke sin medlemsbasis i arbeiderklassen.

SF var i 1961, da det ble stiftet, et arbeiderklasseparti, dvs. et parti av arbeidere, forteller Rossavik. 65–66 % av velgerne var arbeidere. Sånn sett kan man trygt si at SF var begynnelsen på et nødvendig oppbrudd fra Arbeiderpartiet. Var det også et parti for arbeidere, et parti som tok arbeiderklassens standpunkt?

Forspilte muligheter I

Nei, det kan man vanskelig si. SFs ledelse var preget av å være en samling intellektuelle rundt ukeavisa Orientering, utbrytere fra Arbeiderpartiet, tidligere NKP-ere, og uavhengige intellektuelle. I denne forsamlinga var det flere sterke viljer enn det var rom for disiplin, og siden partiet ikke hadde noen eksklusjonsparagraf, var det på mange måter prisgitt enkeltpersoner. Av de tingene som kom ut av dette, var iallfall mange personmotsigelser og mye vondt blod. Rossavik skildrer personmotsetningene ganske inngående. De ser blant annet ut til å ha krystallisert seg ut i en allmenn mistro til Knut Løfsnes, som likevel var partiets formann – Rossavik får det til å se ut som grunnen bare er at ingen andre ville.

De som dannet SF, var motstandere av blokkpolitikken, mot norsk medlemskap i NATO, motstandere av EEC (EU), anti-militarister, fredselskende atomvåpenmotstandere. Men de kom aldri lenger. De diskuterte seg aldri fram til enighet om hva slags parti de ville ha, om synet på imperialismen, om synet på DNA, om synet på staten og på klasser og klassekamp, eller om synet på frigjøringskriger (Vietnamkrigen var under utvikling).

De var i stor grad sosialdemokrater som ønsket seg tilbake til Arbeiderpartiet, hvis det bare hadde hatt en litt mer «menneskelig » profil. Eller frustrerte tidligere NKPere, som alltid hadde sett på Arbeiderpartiet som et sosialistisk parti. Begge disse gruppene ønsket seg hovedsakelig «tilbake» til Arbeiderpartiet. Idealismen – i filosofisk forstand – sto sterkt i SF. Marxismen var så godt som ukjent. Tida og medlemstokken gitt, ville noe mer kanskje ikke vært mulig, men det lå en mulighet gjemt i kortene som eventuelt kunne ha gitt SF et sterkere arbeiderklassepreg.

Men dette blir ikke mer enn en hypotese, en spekulasjon uten rot i virkeligheten. Vi sitter jo med fasit! Velgerne fikk ikke prege partiet.

Denne mangelen på intern og målrettet diskusjon gjorde at partiet ikke greide å samle seg om viktige standpunkter, men at ulike syn eksisterte side om side i partiet. Det ga rom for utvikling i mange retninger – en av dem brøyt ut i 1969, og dannet AKP i 1973. En god porsjon av medlemmene i SV var kristne, og innslaget av Israel-venner og «Kibbutz-sosialister» var betydelig. Alt dette sier Rossavik nesten ingenting om. Men det betydde også at grunnlaget blei lagt for uendeligheter av personintriger, skuling og skumling. Enkeltpersoner fikk frie tøyler til å tolke vedtak og følge eller ikke følge partiets program, og det oppbruddet fra DNA som begynte så lovende, rant mer eller mindre ut i sand i løpet av de første ti årene. Velgerne forsvant – kanskje i stor grad tilbake til DNA eller til sofakroken(?) – man visste jo hva man hadde.

Men så kom EEC-kampen i 1972, og det mirakuløse skjedde: Partiet fikk en ny sjanse.

Forspilte muligheter II

Kampen mot medlemskap i EEC (som etterhvert ble hetende EF og nå altså EU, nærmest for å bekrefte de verste spådommene), var mangslungen og komplisert. Den førte til ytterligere svekkelse av Arbeiderpartiets stilling, og en sterk oppblomstring av det lokale demokratiet, som vi fortsatt flyter på. Norge ble et «annerledesland » – det ble et land der folket hadde større makt og ikke nødvendigvis led nederlag. Dermed var det heller ikke noen grunn til å bøye nakken i utgangspunktet.

Det er selvfølgelig ikke sant. Folket led nederlag i ett sett – Alta-kampen er et trist eksempel. Men selv de nederlagene folket faktisk led, var begrenset og kunne føre med seg et mer allment oppsving – slik Alta-kampen førte til et oppsving for samenes rettigheter. Dette gjør jo den norske etterkrigshistorien svært interessant – hva er det som gjør at det norske folket greier å unnslippe imperialismens åk i større grad enn svensker, dansker og finner? Hvilke folkelige tradisjoner er det som ligger til grunn? Eller er det motsigelsen mellom det norske monopolborgerskapets egne imperialistiske ambisjoner og den europeiske monopolkapitalismen som er årsaken?

Disse perspektivene ligger naturligvis langt utafor siktemålet til ei bok om SV, men vil kanskje ha et visst tilknytningspunkt likevel i spørsmålet om hvorfor og hvordan en slik allianse oppsto. Hvordan kunne den valgalliansen som SV opprinnelig var, oppstå? Hvorfor søkte alle gruppene sammen, og hvorfor rundt SF? Hvorfor la alliansepartnerne seg så flate for NKP – og hvorfor ble AKP stående utafor? Her er det mange spørsmål som trenger seg på.

Ragnar Kalheim, som er en av bokas absolutte helteskikkelser, ville ha ml’erne med i valgalliansen, og ble rasende da de heller dannet sitt eget parti. Ligger noe av grunnen til SVs paranoide forhold til AKP her? Det får vi ikke vite. Rossavik later stort sett som om AKP aldri har eksistert, han bare nevner det i bisetninger enkelte steder der han ikke kan unngå det: «Kampen SU og SV fortsatt måtte føre mot AKP(m-l) og Rød Ungdom i mange miljøer.» (s. 285) Jaså? Måtte SV det? Hvorfor?

«Karl O. Rikardsen var de radikale ansattes helt. ‘Mange av oss ville ha vært i AKP om det ikke var for ham‘, sier Liv Røvik.» (s. 271). Det er tydelig at her ligger det noe mer bakom, noe som kanskje hadde gjort det naturlig med et eget kapittel om forholdet mellom de to partiene. Men dette går Rossavik behendig utenom. «En del SV-ere var med i Kvinnefronten, men gikk ut da den ble mer dominert av AKP(m-l)» (s. 205). Ja, særlig på sentrale steder var forholdet mellom de to partiene ganske skarpt. På mange mindre steder gikk samarbeidet ofte mer knirkefritt.

Motsigelsen mellom de to partiene hadde flere røtter. AKP hadde et klart standpunkt til staten, til sosialdemokratiet, og ikke minst til Sovjet – nettopp punkter som må være ganske såre for et parti som SV. Rossavik er imidlertid lojal, og sier ingenting. Dette er punkter som burde vært avklart mellom partene i valgforbundet. Men det er kanskje for meget forlangt å avklare forholdet til Sovjet med NKP og forholdet til sosialdemokratiet med AIK?

Faktum er i alle fall, at etter et brakvalg med enorm framgang, deiset SV nedover igjen, og endte i «skyggenes dal» – hvorfor skulle egentlig velgerne slutte opp om et sånt parti, der ledelsen rev øynene ut på hverandre og alt snakk om demokrati var bare munnsvær og ikke gjaldt for partiets egne medlemmer?

Forspilte muligheter III

Enda en sjanse skulle SV få. Stortingsvalget da det var gjennombrudd for regjeringssamarbeid i den såkalt «rød-grønne» regjeringa i 2005. Det er liten tvil om at oppslutninga om SV i dette valget skyldtes at velgerne trodde på snakket om at nå skulle SV endelig greie å hale regjeringa mot venstre. Det viste seg imidlertid vanskelig. Jo mer SV trakk, jo mer førte båndene til AP til at partiet gikk mot høyre. Sånn går det når man står på glatt underlag. Halvorsen og partiet hennes hindres i alle fall ikke i å rutsje inn i sosialdemokratiets nyliberale varmestue av overdreven marxistisk forankring. Hennes forhold til Marx ser ifølge Rossavik ut til å være bestemt av det meningsløse utsagnet «Marx var en kvinnehater»!

Hvis vi skal tro på at de prøvde å trekke. For med en leder som Kristin Halvorsen, som fortsatt kan prestere å skrive at hun har tro på en sterkere styring av kapitalismen (Klassekampen, 28.05.2011), kan man jo undre. Hva er viktigst her – regjeringstaburettene eller politikken?

At hun fortsatt kaller partiet sitt for sosialistisk, må være beregnet på å trekke velgere til støtte for krigspolitikken. Erik Solheim ser ut til å ha kommet til det samme, når han i Klassekampen uttaler med vanlig arroganse at «Eg har førebels ikkje sett noko gjennomtenkt alternativ til kapitalismen.» (26.05. 2011)

Rossavik er åpenbart ikke i tvil. Han skriver en bok som ender som en rein hagiografi for Kristin Halvorsen, med en personfiksering som effektivt sperrer for alle andre perspektiver. Rossavik blokkerer faktisk enhver mulighet for analyse.

«Jeg er ikke historiker»

Dette er ganske påfallende. Boka gir seg ut for å være en historiebok. Da er det naturlig å vente seg en beretning som i det minste gir mulighet til å forstå hvorfor det og det skjedde – mens hint ikke fant sted. Hvorfor kunne ikke diskusjoner vært gjennomført og partiet kommet fram til enighet om viktige spørsmål? Henger det sammen med at ledelsen ikke ville, for å beskytte sine egne standpunkter?

Et helt kapittel handler om reisevirksomheten i «Østerled». Men ikke om hva den betydde for partiet. Når Berge Furre var på gratis ferie med hele familien i Romania, og også ble vartet opp av Ceaucescu, fikk det da noen betydning for hans syn på det Gustavsen kalte «den reelt eksisterende sosialismen », (som ikke ser ut til å ha inkludert Kina)?

Men det at Rossavik ikke er historiker, kan ikke unnskylde at han ikke sier ett ord om hvilke resultater dette knefallet for østeuropeisk oppkjøpspolitikk fikk.

Stopp litt. Han driver det så langt at han siterer SVeren Svein Skotheim: «Vi lot oss kjøpe. Vi trodde det var bedre der borte enn det var, og slike turer skapte ikke mer klarhet.» (s. 260) Dette er jo bare fantastisk. Partiet lot seg kjøpe! Så sier Rossavik ikke mer om den saken!

Rundt omkring på mange arbeidsplasser ble forholdet mellom SV og AKP ofte forsuret av SVs forhold til Sovjet. Siden Rossavik unnlater å nevne det, skal jeg bare minne om at AKP hadde en mye bedre forståelse av problemet – en som både var klokere og skulle vise seg å være mye riktigere. For det finnes vel neppe lenger illusjoner om at Sovjet ikke var en imperialiststat, med aggressive utenlandsambisjoner og fascistiske overgrep «innenriks» (Altså særlig i forhold til de undertrykte klassene, arbeiderne, og nasjonene), og at det kloke var å holde dem på et par armlengders avstand?

Å være journalist unnskylder ingenting

Etter hva Rossavik skriver, er boka blitt slik fordi han er journalist. Det beste man kan si om en sånn påstand, er at boka bærer preg av visse moderne myter om det å være journalist. På godt og på vondt. La oss ta et eksempel på det siste:

Nøytralitet?

Ifølge moderne mytologi er journalister såkalt «nøytrale» – de tar ikke stilling til det de skriver om. Rossavik tilsidesetter dette prinsippet suverent. Han kaller noen av de framtredende personene for «stjerner » (for eksempel Gustavsen og Solheim). Ragnar Kalheim blir stadig omtalt som «fagforeningskjempen». Det blir derimot aldri Roald Halvorsen. Sånne ord fra festtalevokabularet ødelegger stilen og svekker inntrykket av boka. Og det forteller leserne at Rossavik har en agenda, han er ikke noen nøytral skildrer av SVs historie. Han er forutinntatt, og rir sine egne kjepphester. Det innebærer dessverre at store deler av SVs innsats mot EU i folkeavstemningene og i Nei til EU blir usynliggjort. Som Tore Linné Eriksen har pekt på, gjelder det samme for nord-sør-perspektivet. Det er fullstendig fraværende, og den innsatsen SV-medlemmer har gjort for solidaritet med folk og frigjøringsbevegelser i sør, glimrer ved sitt fravær. Enten betyr det at Rossavik ikke ser på den som viktig, eller han mener at den ikke har eksistert. Jeg vet ikke hva som er verst. SV var riktignok ikke det partiet som tok anti-imperialismen mest på alvor, men som i tilfellet Palestina kom de jo etter. Og i noen tilfeller gikk de foran, som når det gjaldt Sør-Afrika, og Latin- Amerika. Det burde de krediteres for.

Et annet særtrekk ved moderne journalistikk er personfokusering, ned til det håpløse «du»-nivået. Dette gjør verden vanskelig å forstå, og løser opp alle sammenhenger og historiske tendenser i meningsløse anekdoter. Det er på dette området boka må sies å bekrefte påstanden fra forfatteren om å være «journalistisk», og det er vel også derfor alle politiske kommentatorer har rost den. Det er jo sånn de er vant til å se politikken! Siv gjør sånn, Erna gjør slik, Jens sier ditt og Kristin sier datt. Men det viktigste ved dette er at da skjønner ikke leserne hvorfor – hvilke interesser er det som snakker ut av munnen til «Siv» og «Erna» og «Jens».

Moderne norsk journalistikk preges også av en forunderlig naivitet – som om det er ufint å ikke feste lit til makthavernes framstilling. Etter å ha fortalt om Lundkommisjonen, presterer Rossavik å skrive: «Punktum ble nå satt for førti år med løgn.“ Akk! Tenk om det var så vel! Men for det første fortsetter overvåkingen like dulgt og usynlig som før, og for det annet – hvorfor fikk en framtredende person som Erling Folkvord bare se en tom mappe? Selv ikke Rossavik kan mene at dette betyr slutt på løgnen? Fortielsen av AKP: Riktignok er dette ei bok om SV, men AKP nevnes påfallende lite. Dette grenser etter min mening til det løgnaktige. SV brukte så mye krefter på å bekjempe AKP, at dette burde fått større plass i boka. Det kunne ha styrket troverdigheten. For eksempel er Klassekampen omtrent ikke nevnt. Før det plutselig står om landsmøtet i 1997: «Klassekampens journalist, som hadde kommet seg inn i salen, …» Resten av journalistene hadde drukket seg fulle og gått hjem, men de hadde til gjengjeld vært invitert. Hva gjorde det lille AKP (m-l) til en så farlig konkurrent at det måtte bekjempes med alle skitne tricks? Nei, Rossavik sier ingenting om det. Det er nok det tryggeste.

Rossavik driver dette ut i det virkelig latterlige: «Gang på gang hadde folk i SF og SV – iblant også noen fra andre partier – hevdet at den ulovlige overvåkingen pågikk.» Tenk det, Hedda! «Iblant også noen fra andre partier»!!! Rossavik ser ikke ut til å ha hørt om verken Peder Martin Lysestøl, Erling Folkvord eller Finn Sjue – bare for å nevne tre. (Kunne du ikke plassere dette sammen med der du snakket om SV og AKP litt lenger foran?)

1914 om igjen?

Boka ender med å hylle bombe-Kristin og hennes kumpaner for innsatsen i regjeringa. Argumentet er omtrent som følger: Uten SV i regjering hadde det vært sendt flere soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå! soldater til Afghanistan! Herre min gud, og sancta simplicitas! Når man først sklir utpå skråplanet her, ville det alltid vært verre hvis de ikke deltok i regjeringa. OG HVOR GÅR GRENSEN? Ved Verdun? Denne ministersosialismen har jo vært prøvet ut i praksis tidligere, det er helt unødvendig å gå i fotspor som er nesten nøyaktig 100 år gamle. Første verdenskrig var ille nok, og burde ha lært også SVs ledelse noe om nødvendigheten av å holde på noen prinsipper. Men de har kanskje ingen igjen?

Det må jo være et spørsmål som stadig flere medlemmer stiller seg. Tore Linné Eriksen ga opp og gikk ut av partiet etter 50 års medlemskap. Hans utmeldelsesbrev var sviende. (Klassekampen, 25. mai 2011) Det må også ha kostet en god del mot å bryte med et parti man har vært medlem av i 50 år. Dette partiet, som er så løst fundert på en så usikker ideologisk grunn, har alle standpunkter i munnen samtidig, og ingen i praksis. Gjennomsnittet blir ganske vassent, og bringer uvilkårlig tankene til Johannes’ Åpenbaring, kapittel 3, vers 16: «Derfor, da du er lunken, og verken kold eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.“ Faren er jo at partiet vil trekke med seg den ene etter den andre inn i imperialismens krigshysteri. Ett sted må grensen gå!

Hans Scherfig: Frydenholm Pax 1962

I flaumen av opptrykte og (nokre) nye bøker om den 2. verdskrigen, i bokhandlar, kioskar og supermarknader, er det påfallande at ein av dei beste, etter mange si meining, ikkje er å få på norsk lenger, anna enn i antikvariat og bibliotek. Eg tenkjer på dansken Hans Scherfigs roman Frydenholm frå 1962, på norsk på Pax femten år seinare.

Kort fortalt er dette den skjønnlitterære versjonen av «besættelsen» i Danmark. Med vekt på opptrappinga og innleiinga og korleis tyskarane tilsynelatande udramatisk og «ikkje-valdeleg» kom og blei der. Og med vekt på det danske statsapparatet, politikarane, politiet, næringslivstoppar osv. sitt dramatiske svik mot folket, og særleg mot kommunistane.

Biletet av motstandskampen i Danmark er i dag for mange identisk med «Flammen og sitronen» og andre filmar og dokumentarar om heltemotige grupper og personar, ofte svært likvideringskåte og vågale inntil det sjølvmordariske. Men 2. verdskrigen i Danmark handlar i stor grad også om kolaborering, svik og passivitet. Ho handlar om ei sosialdemokratisk/Radikale Venstreregjering som i mai 1939 inngjekk ei oppsiktsvekkjande ikkje-angrepspakt med Tyskland, og som i april 1940 slett ikkje gjekk av eller flykta, men i staden fekk med seg dei andre borgarlege i ei samlingsregjering. Og som administrerte landet på Hitlers nåde, mot at dei skulle få vern mot angrep frå England (det var militær motstand eit par stader 9. april, men regjeringa tvang gjennom kapitulasjon etter halvannan time).

Historia om 2. verdskrig i Danmark handlar også om ei liste over 66 medlemmar av kommunistpartiet, samla av det danske overvakingspolitiet, men som utan store samvitskvalar fann vegen til den tyske «siviladministrasjonen » på Rådhusplassen i Kongens by. Etter krav frå tyskarane blei ikkje berre desse, men i alt over tre hundre likesinna fengsla av dansk politi og etter kvart plasserte i Horserød leir ikkje langt frå Helsingør. Det heitte seg at dei skulle «vernast mot tyskarane ». Dei skulle få sleppe fri straks tyskarane gjorde krav om å ta over, men då dette skjedde, «fungerte ikkje» denne rutinen. Mange hamna i konsentrasjonsleir i Tyskland, og over tjue kom aldri tilbake.

Mykje av dette var likevel «gløymt» fram til 1962, då det overraskande romanprosjektet Frydenholm på kort tid blei ein verkeleg bestseljar (danskane hadde også ein «sanningskommisjon» etter krigen, der mykje av dette kom fram, blant anna var det fleire openberre brot på grunnlova, men ingen ansvarlege blei sikta eller dømde). I 1962 var forfattaren og biletkunstnaren Hans Scherfig alt populær, med romanar bak seg som Det forsømte forår, Den forsvunne fullmektig og Idealister, alle satiriske, skarpe og aktuelle bøker, nærmast i krimsjangeren. Men Frydenholm står for dei fleste som hovudverket hans. Han hadde jobba med det i femten år, og manuset var opphavleg på åtte hundre sider. Han gjekk med på å kutte over tre hundre, det var mest dialogar mellom dei fengsla kommunistane, skal han ha sagt.

Boka går føre seg i ein liten landsby på Sør-Sjælland, der det også finst eit slott, Frydenholm, eit skikkeleg nazi-reir. I landsbyen finst eit gjennomsnitt av det danske folket, med regjeringsog tysk-lojale sosialdemokratar og fagforeiningsleiarar, tilsvarande lojale prestar og næringsdrivande, nokre meir vinglande småborgarar, men også sterkt frustrerte fattigfolk og arbeidarar, nokre av dei kommunistar. Dette er samtidig legendarisk Gjønge-land, frå den svensk-danske krigen på 1600-talet, med dansk, folkeleg geriljakrig mot svenskehæren. Så blir då også ein av kommunistane i landsbyen, som klarer å stikke seg vekk, ein berykta sabotør.

Men vi får også innblikk i visse miljø i København, frå regjeringskvarteret og Politihuset til meir tradisjonelle kriminelle krinsar, og sjølv om forfattaren gav dei fleste aktørane, ikkje alle, nye namn, er mykje av det dei seier og skriv, autentisk. Scherfig bidrog slik, i ein roman, til at mange historisk viktige dokument blei betre kjende, særleg mange som kompromitterte samfunnstoppane.

Sluttscena i Frydenholm er omtrent så satirisk som det går an, utan at ho tippar over. Kanskje gjer ho det. Men samtidig får kommunisten Scherfig godord frå til og med borgarlege kritikarar, for at han ikkje heile tida omtalar sine eigne heltar som ufeilbarlege.

Mykje skil den norske og danske lagnaden under denne krigen, og med både den aktuelle interessa for 2. verdskrigen spesielt, og store samfunnsomveltingar generelt, burde Pax eller andre gjere også denne boka meir tilgjengeleg igjen.

Eller: Om du gjerne les dansk, få gjerne tak i originalen. Den norske bokmålsomsetjinga er i unødvendig grad prega av «danoismar», samtidig som det blir for dumt når enkelte av landsbybebuarane på Sjælland snakkar dialekt frå Indre Østfold.

Om ein vil lese meir om den danske «besættelsen», er nettleksikonet, Leksikon for det 21. århundrede, ein god start: www.leksikon.org

Anders Ericson

Kvifor okkuperte Frankrike Algerie i 1830? Var det fordi franskmennene ikkje kunne betala gjelda si til Algerie, og at dei samtidig ønska seg kontroll over den osmanske provinsen? Eller var det fordi den algeriske deyen hadde daska til den franske konsulen med ein flugesmekkar, og dermed fornærma fransk stoltheit?

Rogan har skrive eit omfattande verk om  historia til arabarane. På berre litt over seks hundre sider dekkjer han dei viktigaste hendingane i regionen dei siste fem hundre åra. Rogan skildrar drivkreftene i historia, både økonomisk og materiell utvikling og personar som driv fram historiske endringar. Dei økonomiske kreftene er like levande forklart som daskinga med fluesmekkar, og for å få det fulle bildet bør begge med. Særeigne måtar å tenkja på eller organisera seg på blir skildra og forklart. Det osmanske riket baserte seg på ein type føydalisme der dei som styrte lokalt, ikkje arva posisjonen sin. Dette var effektivt for eit ekspanderande imperium, og til forskjell frå den europeiske føydalismen skapa det ikkje eit adelskap som konkurrerte i makt med sultanen. Men det skapa etter kvart konflikt med lokalbefolkninga, fordi dei styrande kom utanifrå, og ikkje hadde nokon lojalitet til dei dei styrte over. Særeigen måte å fordela makt og jord på gir bakgrunn for å forstå politisk utvikling fram til i dag. Kolonihistoria er godt dekka, og er eit viktig bakteppe for opprøra som foregår i Midtausten no. Rogan skildrar korleis dei oppadstigande sjølvstendige regima var dei første til å falla under europearane si makt. I eit forsøk på å frigjera seg frå osmansk styre, og å bygga opp moderne samfunn, endte både Egypt og Tunisia opp med å gå konkurs, og på den måten havna under europeisk administrasjon. Drømmen om å få europeisk modernitet, saman med islamsk eller arabisk kultur og moral, endte med å bli utbytta av dei ein forsøkte å etterlikna. Og forsøket på å fri seg frå kolonimaktene tok lang tid, og krevde mykje blod. Ein del av dei regima som blei til då landa fridde seg frå utanlandsk styring, er dei som fell no. Og mange av dei rørslene som blei bygd opp i opposisjon til kolonistyringa, pregar fortsatt politikken i regionen, anten det er islamisme, arabisk nasjonalisme eller Palestina-spørsmålet sin sentrale rolle. Mange av oss følgjer med på det som skjer i Midtausten, og har lese ein del om regionen frå før. Eg vil likevel påstå at dei fleste av oss kan få mykje ut av å lesa Araberne, anten ein knapt har fått med seg meir enn det som blir nevnt på Dagsrevyen, eller ein har fulgt regionen i mange år. Kombinasjonen av å vera lettlest, full av interessante detaljar og samtidig overordna og analytisk har blitt ei god og viktig bok å lesa.

Ingrid Baltzersen

Boka til NRK korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen er den fjerde boka som norske reisende i Pakistan har kommet med de siste 2 år. Fra før har vi blitt kjent med Laila Bhokaris «Hellig vrede», Kristin Solbergs «Gjennom de Renes land» samt Elisabeth Eides og Terje Skaufjords « Pakistanmidt i verden.

USA, Nato og Norges krigføring i Afghanistan mot en opprørsbevegelse som også har bindinger, logistikk og baser i Pakistan, har aktualisert Pakistan som interessefelt for norsk journalistikk og for norsk publikum.

I boka til Mikkelsen følger vi han på ei reise i 3 bolker og med start i Pakistans største havneby Karachi. Vi følger Mikkelsen, mens han besøker og intervjuer islamske skriftlærde, unge motefolk, politiske aktivister og personer som han møter på sin vei. Innimellom beskrives viktige hendelser i Pakistans historie og skjellsettende hendelser i forholdet mellom India, Pakistan og Afghanistan. Den største svakheten i den delen av boka, som foregår i Pakistan, er mangelen på bilder som ville ha løftet teksten og beskrivelsen der Mikkelsen går opp igjen historiske stier i Pakistan.

De tre bolkene i boka har undertitlene: Ved havet, På slettelandet og I fjellene. Titlene henspeiler på reisa fra Karachi til Peshawar og seinere til Afghanistan hvor han reiser med fly til Kabul og Mazar E Sharif.

Boka er ikke uinteressant. Særlig ikke for underegnede som kan se bildene i eget hode fra stedene forfatteren beskriver. Samtidig er det noe uforløst over boka.

Tittelen henspeiler på en hensikt, en ide’, en plan for prosjektet før reisen ble innledet som boka ikke evner å ta fatt i eller beskrive. Reisen blir episodisk og fragmentert, og reportasjen blir bruddstykker uten noen sammenheng og ikke i nærheten av å være biter i et puslespill som kan bidra til et større bilde.

Det opereres med en lang referansebokliste bak i boka, samt direkte kildehenvisninger til teksten. Jeg forutsetter at forfatteren faktisk har lest de bøkene han refererer til, men mangelen på noen forståelse utover enkeltstående kildehenvisninger og gjengivelse av sitat gjør at jeg må stille spørsmålstegn ved det. Alternativt kan det også være et uttrykk for en ny journalistgenerasjons postmoderne verdensbilde hvor alt bare er henvisog ikke har noen forutgående historie som gir forståelse for observasjon i øyeblikket. Det forklarer også hvordan den fragmenterte reiseskildringen kan oppstå og bli utgitt i bokform av et forlag som muligens heller ikke har et perspektiv som strekker seg særlig lenger.

Per-Gunnar Kung Skotåm

Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.

Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og derfor må dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer.

Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

De menneskelige omkostingene

Testskolen har mange menneskelige omkostninger. Marsdal trekker fram mange hjerteskjærende eksempler på hvordan barn rammes av prestasjonsangst. Spesielt graverende er eksempler på at elever ikke får den spesialundervisningen de trenger og har krav på, fordi ressursene i stedet settes inn for å bedre prestasjonene til elever som kan gi skolen bedre resultater på de nasjonale prøvene.

Det har vært en eksplosjon i antall barn som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning og får spesialundervisning etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006. På landbasis har andelen elever som får spesialundervisning økt med 39 prosent, i Oslo 45 prosent. Det dreier seg nå om over 60 000 elever på landsplan. Marsdal slår fast at denne økningen er uten sidestykke i norsk skolehistorie, en vekst som må skyldes at de svakeste elevene får større og større problemer med å takle skolehverdagen Resultatet er stadig mer segregert undervisning. Dette er en av bokas viktigste påpekninger.

Samtidig er systemet bygd på løgn. Det er eksempler på hvordan «svake» elever bevisst holdes vekke fra de nasjonale prøvene, foreldre får feilaktig beskjed om at elevene har fått de lovpålagte timer spesialundervisning, på enkelte skoler får elever bedre tid enn den stipulerte på de nasjonale prøvene for å bedre resultatene osv.

For min del vil jeg si at dette er et brudd med den tillit og ærlighet vi forventer av offentlig organer og forvaltning. Samtidig er systemet knytta til belønning, som individuell lønn, og straff til de som ikke er lydige. Her ligger kimen til korrupsjon.

Tilfellet Sandefjord

Det er Oslo-skolen som er mest kjent for all drillinga, men Marsdal trekker fram Sandefjord der skiftet til det nye testregimet skjedde i løpet av noen måneder, et varsko på hva som kan skje mange andre steder. Starten på det hele var kommunens engasjement av konsulentfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC). Det skulle utrede ressursbruken i kommunens skoler. Firmaet skulle også utføre en såkalt prosesskontroll. Forslaget fra PwC var å innføre resultatmålstyring. Flere ledere skulle ansettes, og de skulle ha resultatansvar. Dette kosta penger, årlig dreide det seg om 5,9 millioner. Politikerne vedtok å ta pengene fra klasserommet; for eksempel mista den største barneskolen i kommunen tre lærerstillinger.

Rektor Knut Søyland ved en av Sandefjord-skolene, Framnes barneskole, gikk av i protest. Han ble erstatta med Ivar Ramberg, sterk entusiast for det nye regimet og bystyremedlem for SV.

Både Oslo og Sandefjord var kommuner styrt av Høyre/FrP. Men de nasjonale prøvenes mor og skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har bakgrunn i DNA og var statssekretær under Gudmund Hernes. En konklusjon en kan trekke av Marsdals bok, er at disse skolene blir styrt etter New Public Management, et uttrykk av Marsdal ikke bruker – av ukjente grunner. NPM har vært den dominerende ideologien for alle offentlige reformer siden 1980-tallet, også under Stoltenbergs regjeringer.

«Grisen blir ikke feitere om du veier den ofte»

Bokas tittel, Kunnskapsbløffen, er slående, men den dekker ikke helt innholdet i boka. Kunnskapsbløffen henspiller på Kunnskapsløftet, altså læreplanverket som ble introdusert i 2006. Men det er store lokale forskjeller på hvordan Kunnskapsløftet blir praktisert. Marsdals bok må derfor leses som et varsko for hvor ille det kan gå om testregimet spres og New Public Management gjennomføres i ytterste konsekvens.

Kunnskapsløftet introduserte blant annet metodefrihet for lærerne, noe som er under press fra flere hold. Lærerne må forsvare sin metodefrihet med nebb og klør, den siste skanse for pedagogisk frihet og intuisjon.

Marsdal viser også hvordan elever i Oslo og Sandfjord i lang tid forberedes til å klare høyest skår i de nasjonale prøvene. Dette går ut over undervisningen etter læreplanene, altså de læreplanene som myndighetene har pålagt lærerne å undervise etter. Det er en rekke selvmotsigelser i systemet. Det er utviklingspsykologisk stor forskjell på en åtteåring og en tiåring. Hvis man driller en tredjeklassing på en prøve eleven skal mestre som femteklassing, vil det lett spre seg mismot og skoletrøtthet blant elevene. Og systemet hjelper heller ikke fram de skoleflinke, for når de flinke elevene mestrer prøven, er det ikke noe insitament til å hjelpe dem videre.

Marsdal viser overbevisende at hele testregimet hemmer kunnskap fordi det er så mange sider ved elevenes kompetanse og ferdigheter som ikke kan måles på et snevert grunnlag. Om intensjonen var å heve kunnskapsnivået, så er resultatet av testregime det motsatte. Så ut fra dette perspektivet er Marsdals tittel dekkende.

Utdanningsforbundet har svikta

Med rette etterlyser Marsdal foreldreengasjement mot drillskolen. Marsdals bok bør derfor leses av alle, ikke minst foreldre. Boka har likevel en del svakheter. Den er ikke godt gjennomarbeida. Den er rotet disponert, for eksempel blir eksemplet fra Sandefjord spredd ut over mange kapitler og gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Marsdal har for mye på hjertet. Problemer med bruk av PCer i skolen (kapittel 8) er verd en egen bok og kunne vært utelatt her. Boka burde vært korta ned, bedre poengtert og heller lagd som en pamflett som lettere kunne nå flere lesere.

Boka har møtt stor begeistring og engasjement blant lærere over hele landet. En styrke ved boka er nettopp at den intervjuer en masse folk fra grasrota slik at deres meninger kommer fram og som lærerorganisasjonene ikke har klart å fremme.

Det ser heller ut til at Utdanningsforbundets sentrale ledelse helst vil glemme boka. Utdanningsforbundet er en stor lydig hund som sjelden viser tenner. Ledelsen sentralt er opptatt av å holde «åpne kanaler », de lever i et symbiotisk forhold til den politiske eliten og har blant annet støtta innføring av nasjonale prøver. Men de nasjonale prøvene ble ikke primært innført som pedagogiske hjelpemidler, men som redskaper for konkurranse mellom skolene, et trinn i innføringa av New Public Management. Når Utdanningsforbundet har gitt Fanden lillefingeren, så kan de sjøl se resultatet: at det er fare for at våre barns framtid skal tas hånd om av folk fra PricewaterhouseCoopers og BI.

Øyvind Andresen

I forordet beskriver Marta Breens selv sin lille bok «Rosa streker, røde tall» på denne måten: «Dette er bare en liten historie om mitt møte med det norske helsevesenet. Og et forsøk på å forstå hva som skjer. Kall det gjerne helsepolitikk for dummies – som meg.»

Forfatteren gjør altså ikke noe forsøk på å framstå som en kjenner av helsevesenet, når hun friskt går i gang med å beskrive dette kjempestore feltet med utgangspunkt i sin egen graviditet fram til fødsel på Ullevål sykehus – det Breen for øvrig kaller Fødefabrikken. Det er noe forfriskende over dette. Som en bok som ikke pretenderer stort annet enn å skrape på overflaten, fungerer den godt.

Breen har valgt en kåseriliknende form, i en blanding av private observasjoner, hyppige referanser til politisk dagligliv og det løpende nyhetsbildet. Det er også ansatser til grundigere dokumentasjon av de politiske og organisatoriske kjempeomveltningene som er skjedd på dette feltet i løpet av de siste ti-femten årene. Vi tas med på kortfattete framstillinger av innføringen av stykkprisfinansieringen i sykehusvesenet, det frie sykehusvalget, liberaliseringen av apotekene og ikke minst tidsskiftet som inntraff med sykehusreformen i 2001, da alle landets 80 sykehus met ett slag ble tatt ut av den politiske forvaltningen og gjort til egne rettssubjekter. Vi får også vite litt mer om de politiske strømningene bak New Public Management og spillet rundt Stoltenberg 1-regjeringens voldsomme høyredreining. Det hele bindes sammen av Breens egne opplevelser, både knyttet til svangerskapet – hennes andre – samt hennes første fødeopplevelse, og også Breen som innbygger og småbarnsmor bosatt i rekkehus på Manglerud i Oslo.

På det beste er dette flytende og godt skrevet. Bokas definitive styrke er skildringene av de store endringene som fødende kvinner i Norge er utsatt for i løpet av de siste årene, med dels dramatiske konsekvenser av et stadig press for kortere liggetider, kutt i barselomsorgen og den utpregete løpebåndstekningen som nå preger de store fødeavdelingene. Godt skrevet, personlig opplevd og skremmende relevant.

Enkelte steder er den lette tonen Breen anlegger i overkant flåsete, som om vi skal fristes til å le når det vi leser om i realiteten er dypt alvorlig. Noen av anekdotene virker kanskje også litt malplasserte, som når Breen bruker flere sider på å fortelle om en biltur i USA med en gammel kjæreste for å underbygge at vi bor i et land med en god velferdsstat.

Boka er krydret med rundt 150 henvis ninger, der særlig Aftenposten er en viktig kilde. (Aftenpostens journalister Anne Hafstad og Siri Gedde-Dahl takkes til og med spesielt i etterordet «for deres mange gode og dyptpløyende helseartikler» – artikler som i manges øyne ikke sjelden riktignok også har vært i overkant offisiøse og systemtro.) Å bruke nyhetsmedier som kildemateriell har begrenset verdi og fungerer sant og si litt anmassende. Breen er selv journalist, og har kanskje litt for stor tro på den ofte flyktige journalistikkens dokumentariske verdi? Heldigvis har hun også listet opp en liten litteraturliste for ytterligere fordypning.

Uten at dette skal lastes Breen, gjør denne boka det fristende å problematisere Forlaget Manifests utgivelsesprofil. Forlaget har de siste årene spesialisert seg på en jevn strøm av argumentsamlinger om brennbare politiske temaer som pensjonsreformen, sosial dumping, uføre- og sykelønnskampen og konkurranseutsetting. FrP er gjennomanalysert (mon det, forresten!) i bøker som «FrP-koden» og pamfletten «FrP på 1–2–3». Uryddige arbeidsforhold i hotellbransjen er avslørt. De rødgrønne har vekselvis fått pepper for å ikke følge eget program og fått drahjelp i valgkamp osv osv. Forlagets utgivelser er med god grunn blitt omfavnet av venstresiden og av store deler av fagbevegelsen, som dessuten har bidratt med store summer til forlagets satsing. Manifest har dessuten vist god teft for timing, og sluppet sine utgivelser midt i pågående kamper der behovet for lettfattelige argumenter er stort. Pamflettformen forlaget har valgt til mange av sine utgivelser har i hovedsak passet godt til slike poengterte, polemiske og tidsaktuelle tekster.

Å overføre pamflettformen til bokformatet er derimot krevende. Selv om Marta Breens bok heller ikke er så stor – den er på 223 tekstsider, men har til gjengjeld et meget lite fysisk format – så framstår den i overkant lett til å bære sitt alvorlige innhold. Sykehuspolitikken, som forlaget nå har gitt seg i kast med for første gang, roper på debatt. Helse- Norge brenner. En avgjørende viktig del av velferdsstaten er i realiteten satt i fritt spill. Utviklingen går raskt i gal retning. Venstresiden er rett og slett nødt til å reise en omfattende og opplyst kamp for å redde det som korrekt hittil er blitt kalt et av verdens beste og mest rettferdige helsesystemer.

I en slik sammenheng faller dessverre Breens bok gjennom som lite annet enn en aperitiff. Det gjør likevel ikke «Rosa streker, røde tall» til en dårlig bok, som den innføringen i helsepolitikk Marta Breen selv presiserer at den er.

Are Saastad

Rolv Rynning Hanssen er ansatt i Fagforbundet, stasjonert utenfor Genève og er regnskapsfører i Rødt!.

Boka Vår korrupte hovedstad av Erling Folkvord er boka som ikke skulle ha blitt skrevet. Ikke av Erling Folkvord og hans lille bystyregruppe i alle fall. Problemene burde vært løst av andre. Siden Oslo kommune ikke løste problemene, måtte Erling Folkvord skrive om en alvorlig og gjennomgående systemsvikt i landets hovedstad.

Folkvord sier sjøl noe slikt i boka Vår korrupte hovedstad (Spartacus, 2011) når han åpenbart misliker merkelappen både aviser og politiske meningsfeller og motstandere har satt på han som «vaktbikkje». Denne merkelappen er tilslørende og fordummende, sier han. Betegnelsen er på en måte med å si at korrupsjon er noe som skal løses, avsløres og bekjempes utenfra.

Boka skulle aldri blitt skrevet, da de sakene Folkvord her tar opp åpenbart skulle vært løst internt i Oslo kommune, gjennom tilsynsutvalg, revisjon og ikke minst politisk behandling. Boka skulle kort og godt ha vært overflødig.

Men det interessante med boka er at den på en meget grundig måte dokumenterer en gjennomgående systemsvikt, samtidig som den peker på mange kjente personer i administrasjon, og særlig i politisk ledelse, som alminnelige kriminelle som aldri blir gjennomskuet, som dekker hverandre og får gjensidige fordeler. Jeg er usikker på om alt som trekkes fram kan kalles korrupsjon i vanelig forstand, noe Folkvord også diskuterer flere steder i boka. Organisert mafiavirksomhet ville være mer dekkende.

Korrupsjon fantes ikke i norsk straffelov før 2003 og i følge loven er det straffbar korrupsjon om du krever, mottar eller tilbyr en utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Det er straffbart å tilby en utilbørlig fordel sjøl om svaret du får er et klart nei takk.

Jeg har arbeidet internasjonalt med korrupsjonsspørsmål nå i lengre tid, men jeg har sjelden eller rettere sagt aldri, sett så konkrete beskyldninger mot navngitte personer – vel kjente personer – som i denne boka. Vanligvis er rapportene om korrupsjon generelle – du må gjette deg til hvem det gjelder. Men her er det annerledes. Med ett unntak – en høgskolelektor som hjelper til å jukse med eksamener som var nødvendig for å importere filippinske sjukepleiere – er sentrale aktører navngitt.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at hauger av folk omtalt i boka kun har et alternativ om de ikke skal innrømme at Folkvords påstander er riktige, nemmelig å saksøke Folkvord med krav om oppreisning. Folkvord kommer med så konkrete påstander om løgn og svindel at de omtalte vil miste all ære om de ikke forsøker å slå tilbake.

Men jeg har en mistanke om at de aldri vil forsøke å få saken rettslig belyst. Det vil gi Folkvord en mulighet til i full offentlighet å dokumentere sine påstander. Og dokumentasjon har han åpenbart. Boka er på 198 sider, tettpakka med fakta. I tillegg her det 105 sider med noter til de foregående sidene. Jeg har ikke sjekka alle notene, men de få jeg slo opp på er meget godt dokumentert. Boka virker som en provokasjon fra Folkvords side for å lokke de korrupte politikerne ut i åpent lende.

Boka starter med «gammeldags» tjenestemannskorrupsjon, hvor Folkvord følger Thorolf Johannessen gjennom 40 år med korrupsjon og kriminell virksomhet fram til pensjonsalderen, hvor hans rulleblad er rent som snø, som Folkvord uttrykker det. Som en stigende fagforeningsstjerne og AP-politiker, ender han til slutt i tilsynsutvalget etter å ha blitt skriftlig anklaget for korrupsjon. Dette er symptomatisk for eksemplene i boka. Alle kontrollrutiner svikter, og der hvor for eksempel den kommunale revisjonen gjør jobben sin, blir rapportene neddyssa og hemmelighetsstemplet.

Men Johannessens korrupsjon er egentlig småpenger. Store penger blir det når de tidligere sporveisdirektørene fortsetter sitt hemmelige brorskap og skaffer venner fordeler og kontrakter. Eller når man skal bygge sjukehjem i Spania og lar kommunen betale svarte penger til de mørkeblå politikerne i vertskapskommunen i Spania og bruker mer enn 30 millioner på å fordele fordeler til hverandre med resultatet en palle med et par leca-blokker på tomta i Spania som eneste resultat. Men de virkelig store summene kommer når man forfordeler Atle Brynestad slik at han tjener 24,5 millioner skattefritt på 10 måneder ved sprek manipulering med kontrakter og tomtesalg.

Og boka topper misbruket med Ivar Tollefsens kjøp av sjukehusboligene ved Aker og Ullevål. Her viser den fantastiske historia Tollefsen fikk en gevinst på 1,4 milliarder kroner gjennom manipulasjoner og kameraderi. Samtidig ser de som bodde i boligene til å bli de store taperne sammen med Oslo kommune. Torstein Dahle har skrevet et kapittel i boka om hvordan Tollefsen kunne gjøre den utrulige gevinsten skattefritt gjennom meget kompliserte transaksjoner. Jeg måtte lese kapittelet Dahle hadde skrevet to ganger før jeg riktig forsto hva han mente. Ikke fordi Dahle skriver dårlig og komplisert, men metoden som ble brukt var virkelig hinsides min fantasi. Dette er et kapittel som kan være en lærebok i hvordan de aller, aller rikeste gjør seg enda rikere ved å utsuge det offentlige. Det er her klasseperspektivet kommer klarest fram.

Folkvord sier at New Public Management har gjort korrupsjon mye mer utbredt og mye lettere å skjule. Det er åpenbart riktig, men her savner jeg en mer grunnleggende analyse på hvordan. Vi vet at bruk av anbud er en av de mest forlokkende foreteelser når man planlegger korrupsjon. Men det kunne vært utdypet mye mer og gitt boka mer innhold som slo mot nyliberale metoder for å bygge ned det offentlige og bruke felleskassa til egen profitt.

Folkvord gjør et stort poeng av manglende innsynsrett, og svekkelse av innsynsretten. Det er viktig, og det er særlig viktig fordi de som er nærmest til å avsløre misligheter – de ansatte – ikke lenger har de samme rettighetene til innsyn. Like viktig ser det ut til å være at Oslo har et parlamentarisk system hvor bystyret ikke blir informert om hva byregjeringa – byrådet – gjør. En overskift er veldig talende og oppsummerende: (Byråd Bård Folke) Fredriksens metode: la ikke bystyret få vite om det!

Det er allerede lang vei fra folk til bystyret, men byrådet praktiserer en lukkethet – og Folkvord dokumenterer reine løgner fra byrådet til bystyret – som ganske enkelt avslører mangel på demokrati og i hvor liten grad parlamentariske valg har noe som helst å si når det gjelder politikerkriminaliteten og politikken.

Til slutt diskuterer Folkvord tiltak mot korrupsjon. Det er interessant og må følges opp. Han dokumenterer hvordan frykten for korrupsjonsavsløringer har ført politikerne sammen. I hovedsak er det FrP- og Høyrepolitikere som er nevnt i boka. Men når det gjaldt det viktige tiltaket med beskyttelse av varslerne, var det AP/SV/SP som utsatte sitt eget initiativ fra opposisjon om lovfestet varsligsrett- og beskyttelse.

Boka viser også en hel del hederlige tjenestemenn som blir presset for å gå med på korrupsjon, eller rettere sagt å overse den. Men noen nekter, og det går så langt som at de blir presset ut av jobben sin som Øyvind Lønnå som mottok avskjedsvarsel pga at han prøvde å følge regelverket og varslet om det som var ugreit i kommunens spanske sjukehjemseventyr.

Boka viser også den viktige rollen til en uavhengig revisjon, og gir en ny forståelse for hvorfor man nå ofte vil kutte ut den kommunale revisjonen.

Folkvord slutter boka med å påpeke at de korrupte har navn, adresse og ansikt. Denne boka fungerer som en «telefonkatalog med oppføring av de som er kvalifisert som korrupte». De har et ansikt, men boka er på langt nær fullstendig. Fremdeles er det nok mange uten kjent adresse. Og de vil ikke havne i katalogen om ikke tiltak settes inn. Og det kan ikke bli gjort av ei vaktbikkje. Det må omfattende tiltak til, og ikke minst må de internasjonale erfaringene inn:

Hvis korrupte politikere og tjenestemenn ikke rettsforfølges umiddelbart, mister inne jobber og verv og blir fordømt i og av offentligheten når de blir avslørt, kan det oppmuntre til kriminelle handlinger og en straffefrihetskultur som igjen gir grobunn for mer korrupsjon.

En slik praksis ville medført en stor mangel på byråder fra FrP og Høyre i Oslo.

Boka anbefales – det er som en kriminalroman fra den nære virkelighet. Håper bare den følges opp med mer stoff om systemet som fremmer korrupsjonsmetodikken: New Public Management, hemmelighold og oppsplitting.

(Du får kjøpt Vår korrupte hovedstad i vår nettbutikk)

Kampen om folkeretten av Arne Overrein ble utgitt høsten 2005. Stadig nye internasjonale konflikter, og diskusjoner om hva som er tillatt etter folkeretten og FNs rolle, gjør at den imidlertid fortsatt er aktuell.
Boka framstår som en slags blanding mellom en fagbok og debattbok.
Overrein gir et klart forsvar for den internasjonale folkeretten, og er også preget av forfatterens USA-kritiske holdning.

Boka består av tre hoveddeler.

Kapitlene 1–4 er første hoveddel. I kapitlene 1 og 2 presenteres folkeretten som en særegen rettsorden i motsetning til den nasjonale retten, og forholdet mellom makt og rett/politikk. I kapitlene 3 og 4 legges vekt på å forstå folkeretten i sammenheng mellom reelle konflikter og ulikheter i verdenssamfunnet, særlig når det gjelder krig og opprustning.

Andre hoveddel er kapitel 5–8. De omhandler folkerettens historiske opprinnelse i Europa og overgangen til global folkerett.

Tredje hoveddel er kapitel 9–16. De tar for seg aktuelle konflikter sett i forhold til folkeretten og FNs rolle. Det er i hovedsak den siste delen som blir omtalt.

Bokas inndeling framstår ikke nødvendigvis logisk når den leses sammenhengende, men de ulike delene kan godt leses hver for seg. Den vanlig politisk interesserte leser vil sannsynligvis finne den tredje hoveddelen mest interessant, men kan også med fordel hente nyttig kunnskap i de andre hoveddelene.

Som nevnt innledningsvis er boka preget av forfatterens politiske ståsted. Dette er ikke nødvendigvis noe dårlig utgangspunkt for en debattbok, men det kan også bli bokas største svakhet. I kapitel 11 som omhandler krigen i det tidligere Jugoslavia, tilkjennegir forfatteren en proserbisk (ikke nødvendigvis til staten Serbia) holdning. Det i seg selv er selvsagt ikke galt, men undertegnede får et inntrykk av at han bagatelliserer og demper overgrep som er skjedd mot andre deler av befolkninga enn den serbiske, i alle fall i noen deler av det tidligere Jugoslavia.

Det er stor forskjell på omfanget av drap og overgrep i Bosnia-Herzegovina og Kosovo. Forfatteren har valgt å ikke omtale noe annet enn konflikten i Kosovo, til tross for at det i perioden 1992–1995 var over 4400 nordmenn stasjonert i UNPROFOR, United Nation Protection Force i Kroatia og Bosnia-Herzegovina. FN-styrkene klarte dessverre ikke å hindre alle overgrep mot befolkningen. Den internasjonale domstolen i Haag avsa i januar 2007 dom om at massedrapene i Srebenica (Bosnia- Herzegovina)i 1995 var et folkemord, og at bosnisk-serbiske ledere, var skyldige.

Den moderne folkeretten

Den moderne folkeretten slik vi kjenner den, oppsto som en følge av erfaringene fra 1. og 2. verdenskrig. Utgangspunktet var: aldri mer krig.

I følge FN-paktens art. 2(4) er angrepskrig forbudt. FNs sikkerhetsråd kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, jfr. art. 42. Boka viser til flere angrepskriger, hvor sikkerhetsrådet ikke har gitt noen slik godkjenning før angrep. Det er særlig USA som har stått i spissen for å intervenere på egenhånd, og forholde seg til FN-systemet som det passer dem.

Humanitær intervensjon og forebyggende krig, har også i den tidligere folkerett vært brukt som grunn til å gå til krig mot en annen stat, som ikke har angrepet.

Kriger

I den første Irak-krigen i 1991 (etter invasjonen i Kuwait) fikk USA i mandat fra FN å lede en koalisjon fra 36 ulike land. Det var bred enighet om at Irak hadde angrepet Kuwait, og at det var rettmessig å drive Irak ut.

Når det gjaldt NATOs angrep på Kosovo/ Jugoslavia i 1999, fantes det derimot intet FN-mandat. I følge forfatteren var grunnlaget for krigen svakt, og framskyndet av USAs antiserbiske holdninger og støtte til de mest ekstreme kosovoalbanske nasjonalistene i Kosovos frigjøringshær (UCK). Kina og Russland truet med å nedlegge veto mot et vedtak i Sikkerhetsrådet om væpnet angrep på Jugoslavia. USA valgte da å ta med seg NATO, uten godkjenning fra FN. NATOs parlamentariske forsamling hadde vedtatt i november 1998 at begrepet sjølforsvar i FN-pakten måtte tolkes dit hen at det også omfattet «forsvar av felles interesser og verdier».

Grunnlaget som NATO påberopte seg, var at det forelå en humanitær krisesituasjon, som ga den nødvendige folkerettslige hjemmelen for et angrep. Noen slik hjemmel finnes imidlertid ikke i FN-pakten. Forfatteren hevder at det ikke forelå en situasjon, som gjorde at en i omfang eller konflikttype kunne snakket om et folkemord. Forfatteren karakteriserer situasjonen som en borgerkrig med tilhørende menneskerettsbrudd og drap/bortføring på begge sider. Mange er nok uenig med han i det siste, men selv om det var nødvendig å hindre overgrep mot kosovoalbanerne, gir dette ikke noen automatisk hjemmel for den bombingen som ble satt i gang av NATO. På Stortinget var det imidlertid også i forfatterens eget parti SV, flertall for NATOs bombing, uten FN mandat. Det er ingen tvil om at denne operasjonen svekket FN. Etter at bombingen var avsluttet fikk FN rollen med å «rydde opp». FN overtok myndigheten over Kosovo og innførte en sivil FN-administrasjon (UNMIC). Som i Bosnia, klarer ikke FN-styrker å hindre ulike overgrep mot deler av befolkningen. I alle fall ikke i starten.

Den 17. februar 2008 erklærte Kosovo seg som en uavhengig selvstendig stat. FNs domstol avgjorde i 2010 at uavhengighetserklæringen var i samsvar med folkeretten. Men Kosovo er fortsatt ikke godkjent som egen stat av FN.

Om situasjonen har utviklet seg i Kosovo etter at boka kom ut (i 2005), har det ikke skjedd så mye når det gjelder Afghanistan.

Etter terrorangrepene i USA 11. september 2001, ble USA møtt med mye sympati og støtte. FNs resolusjon 1368 av 12. september tjente som rettsgrunnlag for USAs antiterrorkrig. USA hevder at de har en rett til å forsvare seg mot terror når de blir angrepet selv. I følge forfatteren anså USAs ledelse at de hadde rett til å forsvare seg mot aggresjon. I Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september ble enhver form for internasjonal terrorisme definert som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Resolusjonen nevnte ingen land.

FN paktens art. 39 gir Sikkerhetsrådet myndighet til å fastslå om det foreligger en slik trussel og om hvilke tiltak som skal treffes for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet. Slik myndighet tillegger ikke den enkelte stat.

Jakten på Osama Bin Laden var startet. Taliban-regimet i Afghanistan tok avstand fra terrorhandlingene, men krevde bevis for at det var en klar sammenheng mellom Bin Laden og terrorhandlingene. Noen slike bevis ble ikke framlagt, og Bin Laden ble ikke utlevert til USA. Den 8. oktober 2001 startet USA sin bombekrig mot Afghanistan. Men Bin Laden var ikke lett å fakke. Først våren 2011, ble han skutt og drept i en villa i en militærleir i Pakistan.

Da USA startet sin bombekrig mot Afghanistan, skrev USA i et brev til Sikkerhetsrådet at landet også forbeholdt seg retten til «sjølforsvar» i «forhold til andre organisasjoner (Al-Qaida) og andre stater». Dette innebar at USA kunne slå til militært mot enhver stat hvis de mente seg truet av terrorisme. Det er ikke rimelig å hevde at Sikkerhetsrådets resolusjon av 12. september 2001 åpner for dette.

Da USA i løpet av kort tid høsten 2001 fikk styrtet Taliban-regimet, ønsket USA å trekke inn FN igjen. Den NATO-ledede ISAF-styrken fikk et klart FN-mandat i form av en resolusjon i Sikkerhetsrådet 20.12.2001. Meningen med styrken var at den skulle gi sikkerhet til det nye USAinnsatte regimet.

20. mars 2003 startet USA og England krigen mot Irak, uten noe FN-vedtak. Det var i forkant store konflikter og uenighet innad i Sikkerhetsrådet. USA ga opp å få et vedtak i Sikkerhetsrådet tidlig i mars 2003. Det var sannsynlig at de ville få et vedtak med mindre enn ni ja-stemmer og med bare støtte fra to vetomakter.

Krigen var derfor, i følge forfatteren, illegal i dobbelt forstand. Det var en angrepskrig med sikte på regimeskifte og avvæpning av Irak når det gjaldt masseødeleggelsesvåpen, som det ikke var bevist at de hadde.

I ettertid har det også vist seg at det grunnlaget for krigen som USA presenterte i Generalforsamlingen og Sikkerhetsrådet, masseødeleggelsesvåpnene, ikke bare var slik at det ikke kunne føres bevis for det, men det har tvert imot viste seg å være direkte usant.

I en studie gjort av irakiske og amerikanske forskere presentert, omtalt i Aftenposten 11. oktober 2006, ble det hevdet at krigen til da hadde tatt livet av hele 600 000 sivile irakere. Selv om dette tallet skulle være noe for høyt, forteller det mye om de lidelser krigen har utsatt det irakiske folket for.

Boka omtaler ingen av de fire krigene (Irak 1991, Kosovo/Jugoslavia 1999, Afghanistan 2001 og Irak 2003) som suksesshistorier. Det er de fortsatt ikke blitt, 6 år etter at boka kom ut.

Det har skjedd endringer i USA etter boka ble skrevet. Barak Obama har tatt over som president, og USA har satset litt mer på kommunikasjon med omverden, uten at USA har skiftet karakter.

Dagens «aktuelle» krig i Libya med FN-mandat og Norges aktive deltakelse, reiser de samme spørsmål som blir reist i boka. Bombinga var begrunnet ut fra å beskytte sivilbefolkningen og spare liv – en såkalt humanitær intervensjon. Det må være lov å stille spørsmål om FN-paktens vilkår for resolusjonen som åpnet for militært angrep, var oppfylt, og om dette betyr dette at FN er på gli i forhold til militære aksjoner uten et forestående angrep. Ville det vært bedre for FNs framtid om dette angrepet hadde skjedd uten en godkjennelse fra Sikkerhetsrådet?

Vi vil aldri få vite hvor mange liv som ville gått tapt uten denne intervensjonen, og om det hadde vært realistisk med andre løsninger. Det eneste vi sikkert kan vite noe om til slutt er krigens kostnader.

Kampen om folkeretten er en interessant bok, som gir mye kunnskap. Bøker som dette blir imidlertid fort uaktuelle i vår stadig omskiftende virkelighet. Det er dermed lett å overse at de fortsatt kan gi verdifull viten om aktuelle spørsmål. Kanskje hadde det vært en god løsning å lage mindre debatthefter som kunne oppdateres og selges separat om en del av disse spørsmålene. Alle kommentarer om ting som har skjedd etter 2005 står utelukkende for undertegnedes regning.

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt.

Jan Myrdals siste bok om India, Red Star over India, ble utgitt på engelsk nå i sommer. Boka er oversatt til flere språk, og kommer i norsk utgave til høsten, utgitt av tidsskriftet Rødt! og oversatt av Morten Falck. Red Star over India gir et godt innblikk i ett av de revolusjonære stormsentrene i vår tid.

Den nye boka til jan Myrdal bærer preg av en mann som har levd med India i et langt liv, og som evner å sette det som skjer der nå inn i et bredere historisk perspektiv. Red Star over India trekker veksler på alle hans besøk i India og samvær med indiske venner, siden hans første lengre opphold der i 1958, gjennom hans og Gun Kessles besøk i geriljasonen nordøst i Andra Pradesh i 1980 til reisen til geriljaområdene i Dandakaranya rundt nyttårstider i 2010.

Myrdals revolusjonære standhaftighet, parret med evnen til å se sammenhenger og utviklingsprosesser, gjør det også forståelig at han som 84-åring, med et kne som vanskeliggjør gangen selv i svenske bygater og slake hustrapper, begir seg ut på en strabasiøs reise i uveisomt terreng i hjertet av India. Han må følge opp ting han har jobbet et langt liv med, koste hva det koste vil.

I sluttavsnittet av boka slår han fast at han neppe vil få oppleve fullbyrdelsen av den indiske revolusjonen, som han trekker opp linjene for helt tilbake til soldatopprøret mot de engelske kolonisatorene i 1857. Slik sett kunne han gjerne ha gitt boken sin tittelen India venter fortsatt, som en oppfølger av hans og Gun Kessles India venter fra 1980. Når han har valgt Edgar Snow-vinklingen, kan vi mistenke han for å ville sette søkelyset på at det som skjer i India, kan få tilsvarende internasjonale ringvirkninger som forrige århundres revolusjon i Kina.

Det er ikke bare India som venter på hvordan det indiske opprøret utvikler seg. Det vil ha følger for hele verden, selv om det i dag er ganske godt gjemt bort i mediabildet her hos oss. Indiske makthavere sier at maoistene – de velger bevisst å avgrense det til noe som angår bare dem – er det største sikkerhetsproblemet i India i dag. USA har også CPI(Maoist) på sin liste over terrorister som må bekjempes. For Norge er India et svært viktig land å satse på, både for statlige og private kapitalinteresser.

Det er prisverdig at Jan Myrdal gjorde dette «stuntet» for å få fram informasjon om hva som skjer i dypet av India, og som vil få følger de fleste ikke er oppmerksomme på i dag. Til tross for at boka er komprimert med, som sagt, grundige betraktninger over «de lange linjene», så er det en liten og lettlest bok. Jeg er ikke bedt om å kommentere boka i detalj. Det er da også mye bedre at du skaffer deg den, og leser den! Jeg skal bidra med noe bakgrunnsstoff, som det ikke har vært plass til i Myrdal sitt prosjekt, pluss litt om den aktuelle situasjonen i dag som vil være relevant for solidaritetsarbeidet.

Motsetningenes kontinent

India framstilles som en av de kommende «global champs», for å bruke uttrykket i en skryteartikkel i India Today fra noen år tilbake. Globaliseringa og liberaliseringa av den indiske økonomien fra begynnelsen av 1990-tallet av har gjort India til et klondyke for internasjonale storselskaper og større selskaper med indisk herkomst. Det har ført til en utvikling som har akselerert nasjonalbudsjett for India – de siste åra har veksten nærmet seg 10 %.

Men dette har også forsterka motsetningene i landet, eller kontinentet som det snarere kan kalles, som fra før av var svært store som følge av den føydale samfunnsstrukturen og kastesystemet. De hundre familiene som styrer livsvilkåra til en milliard mennesker, har brutt ned all beskyttelse mot kapitalforflytninger inn og ut av India – og framstiller det som utviklingens naturlige gang. De rike mineralforekomstene i områdene til stammebefolkningene gis til gruveselskaper og tungindustri, som utbytter naturressursene og gir svært lite annet enn forurensing og forringa næringsgrunnlag tilbake til folk som lever der.

Symbolet for den industrielle indiske nasjonsbygginga, Tata-gruppa, illustrerer godt den utviklinga India nå er på vei inn i: Fra oppstarten i 1868 sto Tata i spissen for oppbygginga av indisk stålindustri, kraftstasjoner, hoteller, kjemikalier, bilproduksjon, flyselskap og dataindustri osv. I dag er selskapet den fremste eksponenten for globaliseringa av den indiske økonomien og opererer i over 80 land. De har kjøpt opp større selskaper som Corus, Europas nest største stålprodusent, Jaguar Land Rover og Tetley Group i England. I dag har Tata-gruppen over 60 % av sin fortjeneste i utlandet, og har flere ansatte i England enn noe annet selskap der. Tata Motors og Tata Communications er store på New York-børsen. Tata Steel har mer enn doblet sitt utbytte siden 1994, mens de har skåret ned på arbeidsstokken i India fra 78 000 til ca. 30 000, ifølge Economist 5. mars 2011.

I India Today 22. juli i år stilles det spørsmål om regjeringa kveler den indiske økonomien, mens det indiske næringslivet flytter ut. De peker de på at utenlandske investeringer i India minker dramatisk. Deres anliggende er imidlertid å kritisere den nåværende regjeringa for å legge restriksjoner på liberaliseringa igjen, slik at kapitalen flytter ut. De snakker for overklassen og den kjøpesterke middelklassen, til sammen opp mot et par hundre millioner, som jo er et betydelig marked. Men de 7–800 millionene som ikke nyter godt av denne utviklinga, har ikke annet enn sine lenker å miste.

Det er dette misforholdet som ligger bak den pågående revolusjonære kampen i India, og som gjør at det som kalles «naxalitopprøret » har pågått i over 40 år. Det startet i Vest Bengalen, hvor det de siste årene har blusset opp igjen harde konfrontasjoner flere steder, som i bondeopprørene i Nandigram og Singpur i 2007 og 2008. Her tok bønder og landsbybefolkning opp kampen mot politi og soldater sendt ut av det daværende regjeringspartiet i delstaten, Communist Party India (Marxist). CPIM gikk inn for å gi blant annet Tata Motors jorda til bøndene. Opprørene her var med på å undergrave CPIM-regjeringa, som mista makta under valgene der i fjor.

Tyngdepunktet i opprøret har de siste tiåra flytta seg inn i landet, til det beltet som kalles «den røde korridoren». Den strekker seg fra delstaten Karnataka, med databyen Bangalore, gjennom Andra Pradesh, stammeområdene i Maharastra, Orissa, Jharkand, Chkattisgahr, Madhya Pradesh, Vest Bengal, østlige deler av Uttar Pradesh og nord til Bihar, opp mot grensa til Nepal.

I dette området regnes det med at CPI(Maoist) kontrollerer et område på ca 90 000 km2, dvs. over en firedel av Norges areal. Indiske sikkerhetsmyndigheter regner med at det dreier seg om rundt 20 000 væpnede naxalit-kadre i tillegg til ca. 50 000 vanlige medlemmer i bevegelsen.

Dette er deler av India som ikke nyter godt av den kapitalistiske bonanzaen, men som bidrar til å skaffe råvarer for mye av rikdommen som overklassen velter seg i. Her er i skogsområdene er de rikeste jernmalmfeltene i India. Problemet for kapitalen er at dette også er hjemstedene til en stammebefolkning, som nekter å flytte bort for å overlate grunnen til gruvedrift. Området er også rikt på andre mineraler: 60 % av bauxitten, 92 % av nikkelen, 28 % av mangan og 25 % av kullressursene. I tillegg til trevirke og potensielle vannkraftverk.

Det er maoistenes forsvar av interessene til lokalbefolkningen som har gitt dem den oppslutningen de har. Det er også lokalbefolkningens motvilje mot å overlate de ressursrike områdene til storkapitalen som er hovedgrunnen til at den indiske regjeringen setter inn så store ressurser i den krigsoperasjonen de har hatt gående siden november 2009, under dekke av krig mot terror. Men sjøl om 80 000–100 000 soldater, politi og paramilitære styrker er satt inn i den operasjonen som indiske media kaller «Green Hunt», har ikke regjeringen klart å knuse maoistgeriljaen eller jage bort lokalbefolkninga. Snarere skaper denne krigsoperasjonen både militære og politiske problemer for den indiske regjeringa. De får større og større vansker med å legitimere operasjonen politisk. I begynnelsen av juli vedtok Indias høyesterett (Supreme Court) at regjeringen i delstaten Chkattisgarh måtte slutte å væpne lokale militser. Det er i klartekst en beskjed om å slutte å støtte militsgruppen Salwa Judum, som delstatsregjeringa har støttet opp under for å bekjempe maoistene. Flere kjente intellektuelle enn Arundhati Roj har sluttet seg til kritikken av den skitne krigen.

Det angår også oss

For å ta opp tråden fra introen: Det er ikke bare India som venter, men hele verden. Kapitalistene håper og satser på at India skal bidra til en ny vår for en vaklende verdensøkonomi. Den norske staten og norske kapitalister har lenge hatt India som et satsingsområde, med India-strategier som regelmessig oppdateres. Vår sympati ligger hos de indiske millionmassene, som holdes nede på grunn av den økonomiske og sosiale politikken som vår maktelite støtter opp om. Bør ikke vi da bidra med litt for at det skal bikke den rette veien, også til vår fordel?

Rødt har lenge hatt kontakt både med massebevegelser blant bønder og arbeidere og med flere revolusjonære organisasjoner i India, inkludert maoistene som Myrdal besøkte for halvannet år siden. Det minste vi kan gjøre er å spre informasjon om hva som skjer, som å skrive denne artikkelen og andre bidrag til aviser og tidsskrifter, spre boka til Jan Myrdal osv.

Ett steg videre vil være å spre initiativ fra støttekampanjer som våre venner prøver å få mest mulig internasjonal blest rundt. Det er dannet en «International Campaign Against War on the People of India» (ICAWPI) som både samler protester mot trakassering av folk som har stått i spissen for den folkelige kampen, og som ber om at vi utfordrer egne regjeringer til å legge demper på krigen som Indias regjering nå fører. Eksempelvis pågår det nå en kampanje for å hindre at folk blir henrettet for å ha skrevet agitatoriske artikler til støtte for kampen som adivasier (stammebefolkning) og daliter (kasteløse) fører i de mest turbulente områdene. Til og med en verdenskjendis som forfatteren Arundhati Roy står i fare for å bli fengsla.

Du kan komme i kontakt med ICAWPI) gjennom www.icawpi.org og hvis du ønsker tilsendt informasjonsmateriale kan du sende en blank e-post til info-request@lists.icawpi.org.

Et mer krevende tiltak vil være å starte opp praktisk solidaritetsarbeid, ved å dra på reportasjereise til områdene, organisere ulike former for støttearbeid som helsetjenester eller innsamlingsaksjoner.

Det er inderne sjøl som drar dette lasset, men vi kan bidra med å puffe på litt.

(Rødt! har gitt ut den norske oversettelsen av Rød stjerne over india den kan du bestille her)

Om ikke annet har boka Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. Samfunnsdebatten trenger en bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. Den fikk vi ikke med denne boka, skriver anmelderne.

Boka Utilslørt, Aschehoug (2011), med Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan som redaktører ble lansert som muslimske kvinners svar på Råtekst. Vi møter i boka 19 forskjellige kvinner som gjennom hver sin tekst forteller sin historie om å være muslimsk kvinne. Kvinnene har røtter fra blant annet Pakistan, Iran, Somalia, Storbritannia, Marokko og Algerie. Boka er skrevet som et forsøk på å vise at muslimske kvinner er en mer mangfoldig gruppe i samfunnet enn det som er den etablerte ideen i dag.

Det er gjort mye for å fremme individet i Utilslørt. Hver tekst starter med et bilde av forfatteren, samt kvinnens navn, alder, utdannelse, yrke og personlige helter. I bokas forord finnes en setning som er verdt å legge seg på minnet: «For det finnes ikke én korrekt måte å være muslimsk kvinne på, like lite som det finnes én korrekt måte å være menneske på.»

Vanligvis ville disse anmelderne sagt at den kollektive kampen er den viktigste, men i dette tilfelle ser vi at det er riktig å fokusere på enkeltindividet. Det er en vanlig feiloppfattelse at muslimske kvinner er en enhetlig, statisk gruppe i det norske samfunnet, en oppfattelse som boka ønsker å bryte med. Vi tror nok boka til en viss grad mislykkes i det, nettopp fordi mangfoldet man viser, er så lite.

Nesten alle forfatterne har en høyere utdannelse, unntaket er de som ikke er gamle nok til å ha en. Det er trist at man bestandig må oppsummere med at feministiske bøker bare klarer å beskrive virkeligheten til høyt utdanna damer. Dette er noe vi har konkludert med gang på gang tidligere, med norske bøker som Råtekst, Glitterfitter og Generasjon Sex. Redaktør av Glitterfitter, Sigrid Bonde Tusvik, begrunnet i sin tid valget av damer med:

Vi prøvde å bruke tekster skrevet av vanlige damer, men tekstene var rett og slett ikke gode nok litterært.

Det hadde vært interessant å vite hvordan Nazneen Khan-Østrem og Mahmona Khan (red.) begrunner sitt valg av forfattere. Er valget representativt, med tanke på at muslimske kvinner topper statistikken i høyere utdannelse? I så fall må man spørre seg hvor det har blitt av majoriteten, alle de eldre kvinnene, mødrene til de høyt utdanna, kvinnene vi aldri hører fra. Kanskje faller de under kategorien som ikke er gode nok litterært. Spesielt fordi det er et større problem med utilstrekkelig språk i minoritetsmiljøer.

Gjennomsnittsdama er den virkelige helten. Hun har klart å overleve, og å levere, i et patriarkalsk samfunn. Det er hun somaliske damen du ser på t-banen som klarer å sjonglere fire barn i forskjellige aldre, en telefonsamtale og ørten bæreposer med matvarer. Det er moren til Seher, når hun full av entusiasme prøver å overbevise kvinnelige slektninger om å ta utdannelse, være økonomisk uavhengig. Det er hun som vasker på skolen og jobben vår, hun som står i kassa i nærbutikken. Det er hun vi ikke hører noe fra i Utilslørt.

Khan-Østrem skriver i sin tekst om sitt ønske om å avvike fra den vanlige «innvandrernormen ». Istedenfor å beskrive virkeligheten til de vanlige innvandrerkvinnene, velger hun å skrive om sine refleksjoner rundt frykten om at barna skal bli som alle andre barn. Hun skriver:

Jeg er også bekymret for at barne mine skal bli klisjeer på innvandrerkids. De bør ikke drive med breakdans eller starte rap-gruppe. Jeg vil heller at de skal høre på Vampire Weekend, et amerikansk indie-band bestående av kule, intellektuelle som har studert ved Columbia University. Det er mulig det er snobbete. Barna mine er tross alt ikke fra da hood, altså gettoen, i Oslo.

Det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Disse ønsker vi å trekke fram i denne bokanmeldelsen.

Aesha Ullah skriver om sin frustrasjon over venninnen Fatima som gikk fra å være en gæren partyjente, til å bli en sterkt troende hijabkledd muslim. Om jenta som en gang utfordret henne til å drikke seg full på byen i Oslo, som nå har blitt et moralpoliti som legger seg opp i hva hun spiser, hvordan hun kler seg og hvilken musikk hun hører på. Videre beskriver hun hvordan de muslimske miljøene endret seg etter 9/11. «Det foregår en muslimsk oppblomstring, den har poppet opp rundt meg i form av hijaber, muslimske foreninger, norsk-muslimske nettsteder og mer fokus på hva som er haram og halal. Etter 9/11 ble muslimer mer og mer polarisert i sine oppfatninger av Vesten og fiendebildet som ble skapt av vår religion».

Vi møter Fatima Elkadi, som forteller historien om rasisme i oppveksten, om motebransjens manglende bruk av svarte modeller, og om å ønske å bryte med det tradisjonelle pakistanske jentemiljøet. Elkadi analyserer seg selv som kvinne i et samfunn, og selv om vi ikke er enig i mye av det hun skriver, er det interessant lesning. Og ikke minst; lesning som trigger til videre diskusjon.

Teksten som skiller seg mest ut, er historien om Dua, «en skeiv muslims bekjennelser ». Dua forteller historien om sin egen oppvekst som sterk troende muslim, om koranstudier og om forelskelsen på et internat for jenter. Om å stå fram som skeiv muslim, til venner, medmuslimers og familiens forskrekkelse. Om kjønnsroller, seksualitet, sinne, frustrasjon og om å ønske å bryte gjeldende strukturer. Ikke med sin religion, men med sin religions «kvinnelige tilbehør». Sitat:

Slik jeg ser det, trenger ikke islam å forandres for å passe inn i vår verden, derimot må tankegangen forandres. Vi må få en mer balansert fordeling av kvinner og menn i alle de hellige rådene, som Europas fatwaråd, slik at materialet vi blir presentert for inneholder mer virkelighet, mer rettferdighet og mer medmenneskelighet enn det vi ser i den patriarkalske versjonen av islam som vi får tredd over hodene våre i dag. Få kvinner inn i moskeene, ikke bare for å delta i bønnen, men også for å være ledere.

Dua har gjennom hele livet gjort et personlig opprør, et opprør for retten til å være frigjort muslimsk kvinne og retten til å være lesbe. For det er hun en evig helt for oss.

Det ville vært umulig å anmelde denne boka uten å røre innom temaet religion, på samme måte som det hadde vært rart å skrive Utilslørt uten å reflektere over emnet. Det er dessverre vanskelig å gi en grundig analyse av de religiøse aspektene ved denne boka, fordi de aller fleste forfatterne har valgt å skrive om sitt eget, personlige forhold til islam. Vi vet av erfaring at man skal være forsiktig med å uttale seg om noe man ikke har forutsetning for å si noe om, og personlig religion er under denne kategorien. En ting kan vi i hvert fall si helt sikkert: vi vet om flere muslimske jenter i våre egne vennegjenger som er skeptisk til islam, enn det som finnes i denne boka representativt. Det er mulig å elske sin religion, men fremdeles se de negative strukturene. Det hadde vært fint om boka kunne forfatte den ideen.

Videre er det positivt at de har valgt forfattere som både er sterkt troende og mer tvilende, som både bærer slør og som ikke gjør det. Vi forventet ikke bare å lese islamkritiske tekster, men vi forventet å lese kjønnskritiske tekster. Fraværet av kjønnsanalyser i tekstene er faktisk svært påfallende. Dette er ikke en feministisk bok, det er kvinner som skriver, men de skriver ikke om kvinnekamp. Forfatterne viser liten, kanskje ingen, forståelse av seg selv som kvinne i verden. En jente skriver blant annet om moren sin med opprinnelse fra en landsby i Tyrkia: «Når søsknene mine forteller historier fra landsbyen, hører det ikke ut som om skillet mellom kvinne og mann begrenset mamma». En annen beskriver et Iran som om det ikke skulle være et undertrykkende regime. Det finnes med andre ord svært få tekster som utfordrer systemet som det er i dag, vi savner et ønske om opprør. En synliggjøring av kvinners plass i islam og i Norge. Det virker usannsynlig på oss at ingen av disse kvinnene ønsker å gjøre opprør, eller i det minste ser interessen av det. Forfatterne forteller fantastiske og spennende historier, men de ville vært så mye bedre om de var kjønnskritiske. Om historiene sa noe om hvordan det er å være muslim og kvinne. Nå handler de mest om hvordan det er å være muslim.

Hvis dette ikke er et forsøk på en bok om feminisme, er det kanskje en bok om antirasisme. Flere av kvinnene forteller gripende historier om å være mørk i et rasistisk Norge, om å miste jobben på grunn av hijaben, om å bli kalt neger av skolekamerater og om identitetskrisa i oppveksten når man ikke føler seg hjemme i noe land.

Det er nok en uting for Utilslørt-redaksjonen at det er et stort forlag som Aschehoug som utgir denne boka. Prisen er på svimlende 399,- i en vanlig bokhandler, en pris som ligger langt over hva de fleste av oss vil bruke på en slik bok. Med andre ord øker terskelen for å få folk til å lese den. Boka er på 215 sider, noe som er langt bokens format tatt i betraktning. Det er en riktig avgjørelse når formålet er å vise mangfoldet av muslimske damer, og man trenger 215 sider på å gjøre det. Vårt inntrykk er likevel at man ikke lykkes i å vise det mangfoldet, og da forsvinner også poenget. Begge anmeldere konkluderte med at vi ikke ville lest ferdig alle historiene hvis vi ikke skulle anmelde boka.

En tanke som gikk igjen, da vi leste Utilslørt, var at det hadde vært fint å vite hvem boka er skrevet for. Er den skrevet for unge, muslimske jenter? I så fall, gjør den noe forskjell? Vil hun ta mer plass i samfunnet? Vil hun gjøre opprør mot strukturer i det norske samfunnet som muslimsk kvinne, og har boka gitt henne verktøyene? Eller er den rett og slett den skrevet til norske feminister? I så fall, hva har vi lært? Har vi endelig skjønt, og hva var det egentlig vi skulle skjønne? Denne boka har lært oss to viktige ting, om ikke annet:

1. Det finnes damer under slørene, hijaben, niqaben, burkaen. Vi må bare se dem!
2. Unge, nitten år gamle muslimske jenter er sint på norsk kvinnebevegelse og føler den tar kamper på deres vegne. Kamper de i grunn ikke ønsker å ta.

Og til det må vi i så fall spørre: Vil du være med å ta kampen? Både for deg selv og for dine søstre?

En innrømmelse: Vi har ingen forutsetning for å anmelde denne boka som «helt vanlige damer». Vi vil derfor være ærlige om utgangspunktet vårt, som er alt annet enn nøytralt. Vi er to damer i tjueårene som jobber mer enn gjennomsnittet med feministisk kamp. Begge har vi våre særegne innfallsvinkler til kvinnekampen: den ene som muslim og den andre som kvinne i et mannsdominert yrke. Vi har lest vanvittige mengder feministisk litteratur, og er godt kjent med å diskutere analysene. Viktigst av alt er at vi analyserer alt i livet vårt med utgangspunkt i at vi er et kjønn. Vi er damer, og det ligger et feministisk perspektiv bak alt vi tenker.

Nok en innrømmelse: Vi blir ofte irriterte over at jenter ikke analyserer seg som kjønn. Likevel er vi klar over at de aller fleste damer nettopp ikke gjør det. Hadde vi gitt denne boka til en hvilken som helst venninne utenfor bevegelsen, ville hun ikke reagert på fraværet av kvinnekamp i boka. Det er vi klar over. Nettopp derfor burde dette perspektivet vært tilstede i boka, den burde ha vært en tankevekker, og burde trigga til endring i hvordan den kvinnelige leser ser på seg selv. Det gjør den ikke, og derfor vil boka aldri bli et verktøy for videre kvinnekamp.

Vi hadde fordommer som utgangspunkt da vi begynte å lese. Det er selvfølgelig trist at det er sånn, men det er også trist når fordommene blir bekrefta. Det er en stor skuffelse fordi vi håpet på å lese en feministisk bok, som vi ønsket å være uenig med, og som ville skape en interessant debatt. Det gjorde den ikke. Om ikke annet har Utilslørt skapt et tomrom som den selv ikke greide å fylle. En bok om usynliggjøring, om islam og om kvinnefrigjøring. En bok vi mener samfunnsdebatten trenger, men aldri fikk.

Denne boka har ikke gitt oss mye. Det er et verk skrevet av og for middelklassen i Norge, enten den er hvit eller mørk, religiøs eller ateistisk, tilslørt eller utilslørt. Vi står fast ved vår egen analyse av kvinnekampen, og tror ikke den har blitt spesielt preget av det som forfattes i Utilslørt. Vår analyse har vi fått fra helt andre damer, og helt andre bøker. Det hadde vært flott om denne boka kunne vært et verktøy for videre kvinnekamp, at den hadde endret noe. Det finnes ingen milepæl, ingen før og etter Utilslørt. Vi er fremdeles to unge feminister som har en drøm om å forene kvinnekamp og antirasistisk kamp. Denne boka gjør avstanden mellom de to kampene større.

Svetlana Đordevic: Helvetesfjellet: Dagbok fra krigen i Kosovo, Progon forlag, 2008 Oversatt fra serbisk av Marit Holten

Helvetesfjellet er basert på den serbiske kvinnen Svetlana Đordevics dagboksnotater fra siste halvdelen av nittitallet. Den ble først utgitt i 2003 av det serbiske fondet for menneskerettigheter og er en viktig bok. Utgivelsen har vært et stort personlig offer, og Đordevic lever i dag i asyl i Norge på grunnav trusler fra serbiske kriminelle.

Hovedpersonen er forfatteren selv, Ceca. Boka starter i Serbia på begynnelsen av nittitallet i en atmosfære av «akselererende, irreversibel galskap». Mens ultranasjonalister pisker opp «følelsen av å tilhøre et truet serbisk folk» og et «voldsomt hat mot alt som ikke er serbisk», kjemper Ceca mot mektige maktstrukturer for å finne lillebroren sin. Det gjør hun, men blir knust fordi han er blitt en fryktet krigsforbryter i Bosnia. Denne delen er et viktig vitneprov om kommandolinjer mellomBeograd og serbiske paramilitære.

Cecas grunnleggende skepsis mot «folk som plaget andre som var svakere enn dem selv» gjør at hun tidlig gjennomskuer tidlig Miloševic-regimet «forbryterske» natur. Politikken som føres «i navnet til ett eller annet høyere, nasjonalt mål» dreier seg nemlig ikke om annet enn å holde detMiloševic ved makten.

Bokens hoveddel foregår i Kosovo når Ceca i 1995 følger Beograds oppfordringer til serbere om å flytte dit. Som provinsens eneste kvinnelige drosjesjåfør beveger hun seg inn på mafiaens enemerker der brutale menn rår grunnen. På kjøreturene avslører hun nasjonalistenes fiendebilde og ser at det i virkeligheten er serbiske styrker som terroriserer albanske sivile. Overalt møter de veisperringer og «hundre politimenn, hvorav halvparten ønsker livet av deg». Ceca blir selv banket opp og hardt skadet, men nekterå slutte å hjelpe sine medmennesker.

Daglig observerer hun hvordan konfliktens dynamikk gjør «alle redd alle». Serberne styres fra Beograd og er blitt «ute av stand til å tenke selv». Til hennes forferdelse bifaller de fleste den intensiverte etniske renskningen. Ceca konkluderer atserbisk nasjonalisme til slutt selv skapte sin egen skrekkvisjon av albanere som terrorister.

Boken er en hyllest til folk som gjør så godt de kan og ønsker å leve i fred og fordragelighet med sine naboer, men som i motsetning til kyniske og korrupte ledere, har alt å tape på konflikt. Cecas fortelling har også et eksplisitt kjønnsperspektiv, med vekt på hvordan de grusomste forbrytelser under krigene på nittitallet ble begått av menn fra «patriarkalske familier, hvor mannligsadisme mot kvinner var en livsstil».

Đordevic innsett hvor destruktiv den serbiske nasjonalismen var og er: «Hvem er det som har sådd et slikt hat mot den albanske nasjonen og hele den demokratiske verden i serberne? Hvem er det som har trukket oss inn i en skitten krig mot dem?» Hun ser selv at den serbiske nasjonalismen i Kosovo har lite med kulturhistorie og nasjonalhelligdommer å gjøre men i stedet tjener psykopater, krigsprofitører, pyromaner oglikrøvere.

Allerede i forordet presiserer Đordevic at «de skammelige, dyriske forbrytelsene ble i hovedsak utført av enkeltpersoner». Skillet mellom gode og dårlige mennesker følger ikke nasjonale og etniske grenser og er heller ikke absolutt, men dels situasjonsbetinget. Ceca skiller nøye mellom for eksempel serbisk politi som mislikte den rollen de var tvunget inn i, mens andre nøt muligheten til å slippe sadisten i seg fri. Selv om enkeltmennesket kan være fanget av de mektiges rammer, har de alltid et visst spillerom for å handle mer eller mindre moralsk, om ennaldri så lite.

Å kalle Đordevic antiserbisk faller på sin egen urimelighet. Boka er en viktig påminnelse om meningsmangfoldet blant serbere, der stemmer som dette ikke har kommet nok til orde. Helvetesfjellet kan i stedet ses som hjelp til selvhjelp for serbere og spille en positiv rolle i forsoningsarbeidet i Kosovo. Helvetesfjellet er ikke bare et viktig dokument og en fengslende fortelling, men også et forsvar av sunt vett og menneskeliganstendighet.

Cecilie Endresen

Lotta Elstad: En såkalt drittjobb, Forlaget Manifest, 2008

«For en drittjobb,» tenkte hun da hun så Iliana komme løpende ned hotellkorridoren med sprayflaske og klut. «Glad jeg ikke må gjøre rent etter andre. Dårlig lønn og kjip jobb,» sa hun til seg selv før hun hastet av gårde til kick-off i reklamebyrået. «Fy faen for en møkkajobb,» hviska han til henne der de satt tett sammen på bussen, på vei til fest hos Roger. Han pekte på Salemi som vaska for harde livet inne på den stengte restauranten. «Glad jeg slipper den slags skitt,» sa hun, og rynket på nesa.

Hvis du har en jobb andre ser ned på, tenker du fort at jobben din er uviktig og at din innsats er uvesentlig. Det er trist at en hel generasjon nedvurderer og nedprioriterer den uvurderlige jobben renholdere gjør. Vi i Fellesforbundet avd. 246 – Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av den dritten som omgir jobbene våre. Unge og uskolerte ledere uten peil på lover og regler, ulovlige kontrakter og elendig HMS-arbeid i bedriftene.

Lotta Elstad har skrevet en bok om ekstrahjelpene i vår bransje, En såkalt drittjobb. Hun beskriver arbeidsdagen til de mange som sitter hjemme ved telefonen, og venter på at sjefen skal ringe og tilby arbeid for den dagen. Jobber du som ekstrahjelp og for eksempel rengjør hotellrom, er hver arbeidsdag i praksis et fysisk jobbintervju. Vasker du ikke nok rom i dag, blir du ikke oppringt i morra. Blir du ikke oppringt, får du heller ingen lønn. Ikke kan du bli permittert eller melde deg arbeidsledig for du har ingen jobb å bli sagt opp eller permittert fra. Er du ekstrahjelp, ansettes du om morgenen når du kommer på jobb, og sies opp når arbeidsdagen er ferdig. Det er dette uvesenet Lotta skriver om i boka si.

På tross av den dritten som omgir våre arbeidsforhold, så er det faktisk ofte ganske morsomt å jobbe på hotell og i restauranter. Du treffer mange flotte mennesker, både som gjester og kollegaer. Det er høyt tempo og du får ikke tid til å kjede deg. Når det kommer topper av arbeid, kaster vi oss rundt og møter bølgen i fellesskap. Etterpå puster vi ut sammen og gratulerer hverandre med a job well done.

Jeg tør påstå at i vår bransje kan du bli multikulturelt kompetent i løpet av en liten uke. I Oslo er det hoteller hvor det jobber opp mot 70 ulike nasjonaliteter. Jobber du der, får du direktelinjer inn i mange konfliktområder rundt om i verden. Du får høre om hvordan menneskene på grasrota har det. De problemene du har opplevd i din trygge tilværelse her i Norge, blir bittesmå og ubetydelige når du hører historiene kollegaene dine forteller. Du utvikler en ydmyk respekt overfor den innsatsen innvandrerne gjør, ofte på bekostning av egen helse, for det norske brutto nasjonalproduktet. Du blir direkte rasende når politikere og andre slår om seg med påstander om late minoriteter som snylter på den norske velferdsstaten. Det er sannelig lærerikt å jobbe i hotell- og restaurantbransjen.

Det fant også Lotta Elstad ut, da hun tok seg jobb som ekstravakt på et hotell her i Oslo. Hun kunne fått seg jobb på hvilket som helst hotell, men det var tilfeldigvis et Thon-hotell hun begynte på. Hun ble ansatt som tilkallingsvakt eller ekstrahjelp. Dette er en arbeidskontrakt hvor arbeidsgiver gjør det klart at du ikke har rett på arbeid og kun får jobbe når arbeidsgiver trenger deg. Du får selvsagt kun lønn når du jobber. Noe annet ville vært uhørt i vår bransje.

Ikke det at Olav Thon er verre enn andre hotelleiere. Hotellkongene bruker massevis av ekstrahjelper. Det må være sånn, sier de. Vi kan ikke ha bare faste ansatte hos oss. Hva skal vi gjøre med dem når det er lite gjester? Det gjør heller ikke noe for de som jobber som ekstrahjelper, trøster Olav Thon seg med, for det er jo mange som liker å jobbe på denne måten. De liker den fleksibiliteten det medfører å ikke ha noen fast forpliktelse, sier han, da kan de jobbe når de vil.

Vi i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av å hjelpe de mange som ikke synes det er greit å være ekstrahjelp. Derfor har Lottas bok En såkalt drittjobb vært en helt unik hjelp for oss. Lotta har gjort noe som egentlig er ganske enkelt. Hun har jobba i vår bransje, og skrevet bok om det hun opplevde. En lettlest bok om en del av arbeidslivet som på mange måter er udokumentert. Det hun opplevde som ekstrahjelp på et hotell, er en arbeidssituasjon flere og flere utsettes for i Norge i dag, i mange bransjer. Forsøk på å unnvike arbeidsgiveransvaret er en utbredt sport i næringslivet. En sport som brer om seg over alt hvor det finnes arbeidere som kan brukes og kastes. Arbeidere som har kunnskap som arbeidsgiver ikke verdsetter. Er du ikke fornøyd, er gata full av andre som vil ha jobben din, sier mange av våre sjefer til oss og peker på døra, hvis vi forsiktig spør om å få fast kontrakt. Dette har de ulike fagforeningene i bransjer som rammes av dette, skreket om i årevis. Men vi har ikke blitt hørt.

Lottas bok er et rop på en ny frekvens. Et rop som ble hørt. Etter hennes bok har mange fått øynene opp for de problemer det skaper å være ekstrahjelp, både for den enkelte, men også for storsamfunnet. Fellesforbundet har fått større forståelse for at de må jobbe politisk for å få rettet opp den skjeve maktbalansen som har op%ått mellom ekstravaktene og deres arbeidsgivere. Til og med Arbeids- og inkluderingsdepartementet har begynt å glippe med det ene øyet sitt, og har begynt å diskutere behovet for lovendringer. Lottas bok En såkalt drittjobb er en bok vi anbefaler på det sterkeste. Får du lyst til å gjøre en innsats etter å ha lest boka så kan du oppfordre venner og kjente som jobber i vår bransje, om å gå inn på www.ohraf.no eller www.fellesforbundet. no og organisere seg.

Jorid Tveita

Den engelske historikeren Simon Sebag Montefiores prisbelønte bok Stalin. Den røde tsarens hoff, fra 2003, har blitt møtt med åpne armer av praktisk talt alle anmeldere som har skrevet om den. På feltet internasjonal antikommunisme som tradisjonelt alltid har vært viktig for de største forlagshusene i Norge, kan en si at denne boka er den viktigste etter Beevors Stalingrad, før stafettpinnen denne våren igjen er overtatt av Beevors nyutgivelse av boka om borgerkrigen i Spania. Ellers er de to forfatterne og deres bøker ganske ulike. I motsetning til den militærkonservative Beevors forsvar for britiske stormaktsinteresser, står Montefiores arbeid i en liberalhumanistisk tradisjon; han er opptatt av relasjoner, kultur, arkitektur og menneskesyn.

(Navneformen i anmeldelsen følger formene i boka.)

Simon Sebag Montefiore: Stalin – den røde tsarens hoff
Cappelen 2006
820 sider, ISBN 8202240883

Dette er en stor bok på over 800 sider, tettpakket med noter, kildeangivelser og henvisninger. Montefiore har tidligere skrevet to romaner samt en historisk studie over fyrst Potemkin, Katarina den stores rådgiver, og er ellers kjent som bidragsyter i Sunday Times og New York Times.

For Rødt!s lesere, som er opptatt av politisk historie, kan Montefiores bok være både opplysende og fremmedartet. Ikke fordi vi har så mange illusjoner om personen Stalin, men fordi anmelderne har skapt forventninger om en politisk bok. De har ikke kunnet rose ham nok for å skrive den endelige sannheten om kommunismen og dets despotiske produkt, Stalin. Det som møter leserne, derimot, er en tekst som konsentrerer seg om privatlivet til de om lag 20 mest sentrale bolsjeviklederne, som forfatteren omtaler som «magnatene». De utgjør i hans øyne Stalins «hoff».

Montefiore poengterer i forordet at han ikke har tatt mål av seg til å skrive den endelige politiske sannheten om Stalin, men en «krønike om hoffet hans». Det har han også gjort. Dette er en bok om magnatene, deres familier og slektninger, om de sosiale relasjonene i miljøet rundt Stalin. Våre begreper om hoff er knyttet til monarkiet og adelen. Hvor vellykket det er å anvende dem på noe så radikalt annerledes som bolsjevikstatens styringsform, er det sikkert delte meninger om. Men her er mye nye kunnskap, ukjent for de fleste. Når en likevel er usikker på hvor vellykket resultatet er, så er det først og fremst savnet av en balansert analyse av hvor stor betydning hoffintrigene spilte i forhold til den politiske kampen om ulike linjer og om bolsjevikpartiet som politisk organisasjon, hvilken dynamikk som styrte partimekanismene og hvilken rolle partiet faktisk hadde for de store sosiale og politiske spørsmålene i sovjetsamfunnet.

En annen hovedinnvending er en gjennomgående ukritisk behandling av hva kildene faktisk kan fortelle om enkelthendinger. Boka kvalifiserer neppe til sannhetsgehalt ned på detaljnivå. Men Montefiores grovtegnede, sosiale bilde kan vurderes for seg selv. Og det kan være nyttig. Her er mer enn nok til å fjerne enhver illusjon om Stalins despoti.

Stalinbiografiene og kildene

Først litt om bakgrunnen for boka, og om selve genren Stalin-biografi. Den er gammel, med mange bidrag. Isaac Deutschers Stalin kom allerede i 1950 og ble mye lest i Norge. Deutscher framstilte Stalin som den russiske revolusjonens ødelegger, en byråkrat som uten egne politiske visjoner kunne surfe på resultatene fra revolusjonen på sin vei til allmakt. For Deutscher var det Lenin, og framfor alt Trotskij, som var den geniale revolusjonstenkeren. Stalin derimot var den upolitiske og ikke særlig intelligente sekretæren, som ved å ta i bruk den gamle tsarmaktas enkle men effektive byråkratiske metoder, kunne bygge skiftende allianser og utmanøvrere sine konkurrenter.

Deutschers arbeid er primært en politisk biografi, som angrep temaet etter mye av de samme linjer som Trotskijs posthume Stalin-biografiske arbeid (utgitt i 1968), og kom i fortsettelsen av Deutschers tre-bind store Trotskij-biografi. I Norge utløste disse arbeidene en politisk Stalin-debatt på venstresida for første gang etter Krustsjovs avsløringer i 1956. Krustsjovs avsløringer var blitt tatt i mot med nærmest stum forskrekkelse og adskillig skepsis i de gamle kommunistmiljøene, hvilket ikke var helt urimelig på grunn av Krustsjovs sentrale posisjon under store deler av Stalin-regimet.

I Vesten kom mange bøker om Stalin på 1970- og 80-tallet, som ble oppfattet å være kald-krigs innspill fra historikere med nær kontakt til hemmelige tjenester. Av de mest kjente var Robert Tuckers biografi fra 1974 og Robert Conquest fem bøker i tida 1968-89. Foruten å rettferdiggjøre den kalde krigen og Vestens kamp mot kommunismen, var dette bøker som på en fundamental måte var upolitiske, de tematiserte ikke stalinismen som politisk problem for radikale mennesker som var opptatt av veien videre etter kapitalismen, og berørte ikke den pågående debatten mellom maoismen og sovjetmarxismen. De var til forveksling lik KGB-litteraturen, og brukte mange av de samme kildene fra avhoppermiljøene. De ble også brukt av hjemlige antikommunistiske skribenter for alt hva de var verdt og mer til. Det var derfor flere grunner til å være skeptisk og det var lett å avvise dem. Naturlig nok var de preget av kildetørke, ettersom få eller ingen sovjetiske kilder var tilgjengelige.

Kritisk Stalin-materiale fra sovjetsamfunnet av mer politisk karakter var en mangelvare helt fram til 1989, med unntak av en smal eksillitteratur og sensurerte arbeider som Krustsjovs og Sjukovs memoarer, inntil først Roy Medvedevs og senere Dmitri Volkogonovs biografier utkom. Volkogonov var trolig den første som hadde tilgang til verifiserbare sovjetarkiver. Hans bok Stalin. Triumph and Tragedy skapte voldsomme reaksjoner også på hjemmemarkedet.

Volkogonov hadde med sin bakgrunn som generalstabsoffiser fått lese enkelte dokumenter fra de såkalte «presidentarkivene» i Kreml, som fortsatt, sammen med KGB-arkivene, var blant statens aller best bevoktede hemmeligheter. I tida etter hans bok har disse to arkivbestandene vært det mest attraktive mål for sovjetiske og utenlandske historikere.

Det bringer oss fram til Montefiore. Han forteller at han var på plass i Moskva da presidentarkivene ble åpnet i 1999. Da hadde han allerede knyttet kontakter gjennom sitt relativt sett upolitiske arbeid om Potemkin og det med en kapitalsterk britisk forlagsgruppe i ryggen. Han var ingen spesialist på moderne historie eller politisk historie, tvert i mot. Det framgår heller ikke av opplysninger som er tilgjengelige om ham, at han var politisk eller historisk opptatt av fenomenet Stalin. Men da han så at Stalins privatarkiv, hans korrespondanse og tjenstlige dokumenter var innen rekkevidde, slo han til og gjorde sitt livs scoop. Dette resulterte i Stalin. Den røde tsarens hoff.

Hoffkrøniken og motforestillingene

Hva handler Montefiores bok om? Det sentrale temaet er det personlige livet til Stalin og hans omlag 20 nærmeste medarbeidere mellom 1917 og 1953, beskrevet gjennom kilder som Stalin har etterlatt seg i form av brev, påskrifter og andre dokumenter, i tillegg til intervjuer med etterlatte slektninger og bekjente. De store politiske hendingene er nærmest for kulisser å regne, og blir bare påspandert noen få sider som introduksjon til ulike kapitler. Det gjelder så vel kollektiviseringene, krigshendingene og utrenskningene. Den betydelige politiske litteraturen om disse spørsmålene er bare summarisk referert. Et eksempel her kan være de inngående studiene av utrenskningene på 1930-tallet som er utført av det amerikanske forskningsmiljøet rundt J A Getty, med verk som Origins of the Great Purges. The Soviet CP Reconsidered 1933-38 (1983) og andre, på grunnlag av det omfattende partimaterialet fra partiledelsen i Ukraina som Wehrmacht tok som krigsbytte. Det er så vidt referert, men de velbegrunnede konklusjonene fra dette veldige materialet om årsaken og forløpet til de store utrenskningene, stemmer neppe med Montefiores.

Montefiore føler seg neppe helt hjemme i den politiske historien. Den krever selvfølgelig en tilnæring til forskningsfronten på en vitenskapelig måte, som ikke er gjort i en håndvending å tilegne seg, når man ikke er spesialist på feltet. Ved å kalle boka en hoffkrønike, kan han med en viss rett hoppe over en slik prosess. Riktignok presenterer han noen av sine britiske og amerikanske hovedmentorers arbeider, men ikke andre deler av forskningsfronten. Motforestillingene og det kritiske blikket mangler. Spørsmålet er om det å kalle boka en hoffkrønike fritar han for dette kravet til systematikk og kildekritikk? En kan undre seg over om denne kategoriseringen er blitt til i ettertid, for letthets skyld.

Drikkegildet som politisk metode?

Det er altså gjennom middagene, gjestebudene, de private samtalene, ferieoppholdene ved Svartehavet og alkoholforbruket at Montefiore finner forklaringen på Stalins vedvarende maktposisjon. Underlig nok tillegger han også arkitekturen en stor rolle, og han har derfor kostet på seg en rundreise til alle Stalins boliger, som han inngående beskriver. Øyensynlig var arkitekturen viktig for Stalins iscenesetting av sine møter med magnatene og deres familier, uansett om det var i Kreml eller i Sotsji. Det var intrigene som utspilte seg innen slike rammer som avgjorde og formet politikken og gir nøkkelen til å forstå Stalins rolle. De store og små politiske avgjørelsene han fattet ut fra diskusjonene med magnatene ble tilsynelatende utformet med ett formål: å utmanøvrere rivaler til tronen.

Rivalene ble jevnlig samlet til drikkebakkanaler, og ordene som falt under rusen ble utgangspunktet for Stalins neste trekk. Kildene til skjebnesvangre replikker har Montefiore funnet hos slektninger i andre og tredje generasjon i de om lag 20 magnatfamiliene. Til å kvitte seg med rivalene, deres venner, slektninger og allierte hadde Stalin KGB-lederne Jagoda, Jezjov og Beria og deres «gorillaer», som da tida var inne, likviderte magnatene og deres medarbeidere på nærmere gitte signaler. Så ble de selv ble likvidert, for å skjule at det var Stalin som sto bak.

Hvis Montefiore kan tillegges noen historieteori i denne boka, må det være dette: Det er intrigene mellom de store menn (og deres «hysteriske» kvinner) i Stalins nære krets som rydder veien for, og langt på vei også skaper grunnlaget for, kollektiviseringen, utrenskningene, partioppgjørene, nederlagene under verdenskrigen etc, kort sagt sovjethistorien. Kommunistpartiets ledelsesorganer er bare en scene hvor dette utspiller seg, i hemmelighet for partimedlemmene selv og for utenforstående. Massene er tilsynelatende uvitende og umælende tilskuere (eller ofre), som kun får seg presentert en velfrisert, offentlig løgnhistorie. Økonomiske og politiske forhold er kulisser.

Montefiore skriver virkelig på mange måter som gamle dagers middelalderhistorikere, som var opptatt av å finne forklaringer på tidas hendinger i intrigene mellom prinser og baroner, deres rivaler, mødre og elskerinner. Parallellen til Snorre er av og til ganske treffende. Hans metode er nettopp å vise hvordan hevn og rivalisering, som kunne komme til uttrykk gjennom en replikkveksling, gir opphav til drap og krig. Historien utspiller seg i kongens hoff.

Nytt: Den intelligente Stalin

På et punkt tilfører Montefiore noe nytt i forhold til vårt tidligere bilde av Stalin. Han polemiserer mot Deutschers gamle teori om Stalin som den uintelligente byråkraten; bondegutten fra presteseminaret med de klumsete kompleksene, som står mot den superintelligente akademikeren Trotskij. Tvert imot, han tegner et bilde av en overlegent intelligent politiker, som er utstyrt med en sjeldent utviklet luktesans for grensene mellom politisk mulige og umulige intriger, kombinert med en høyt utviklet intuitiv menneskekunnskap. Han er belest og kunnskapsrik for sin tid. Han har store evner til langsiktig og strategisk planlegging. Desto verre, for gjennom disse egenskapene introduseres vi til «a mastermind» over en skremmende og nådeløs verden. Montefiores Stalin har ingen sans for menneskeliv, heller ikke, eller kanskje særlig ikke, innen den innerste krets. Volden er ubønnhørlig, systematisk og rammer alle, magnater som menige partimedlemmer. Også deres familier blir utslettet, eller sendt til leire i Sibir. Slik går det med Zenovjev, Kemenev, Bukharin, Mehklis, Jenukidze, Redens, Ordzjonikidze, Zjdanov, Voznesenkij, Kuznetsov og mange, mange flere. Samme vei går i en viss utstrekning deres koner og barn.

Men Montefiore korrigerer samtidig oppfatningen av den allmektige Stalin. Fordi det etter hans oppfatning ikke er politikk, men ren maktvilje alt dreier seg om, er Stalin avhengig av stadig skiftende allianser med sine magnater, slik at han alltid får støtte fra noen, mens andre kan spilles ut mot hverandre. Det går på kryss og tvers gjennom ulike politiske spørsmål. Det er hoffet som regjerer, og den dynamiske motoren som driver det framover er «splitt og hersk».

Fascinasjon for sex, perversjoner, vold

Beskrivelsen av voldsutøvelsen er gjerne seksualisert. Montefiore er nærmest opphengt i aktørenes seksualvaner, og langt mer enn av deres politiske meninger og roller. Han overlesser leserne med abnormiteter og perversjoner, som hentet fra Chauchers Canterbury Tales. «Terroren (var) den snerpete seksualmoralens triumf over 1920-årenes seksuelle frihet … Duften av skuespillerinner, de virvlende diplomatballene og gløden fra den utenlandske dekadanse var av og til nok til å overbevise den ensomme Stalin og den pedantiske Molotov, begge osende av puritansk misunnelse, om at forræderi og dobbeltspill lurte i vannskorpen» (s. 275). Stalin blir framstilt som en gammeldags, viktoriansk moralist, en type som Montefiore kjenner godt fra sine hjemlige historiske studier. Likevel kan vi lese om at Stalin hadde flere elskerinner.

Marskalk Tukhatsjevskij får merkelappen «denne blendende kvinnejegeren» (s. 254). Om Jezjov leser vi at han «trøstet seg med biseksuelle orgier … og nøt de mest perverse former for utskeielser», om hans kone at hun «gikk til sengs med de fleste av de kunstneriske stjernene» i Moskva (s. 302). Berija var en «kåt kvinnejeger som makten fordreide til et seksuelt rovdyr» (s. 312). Kalinin, Sovjets president, var «en kvinnekjær tidligere bonde» (s. 160, V), NKVD-sjefen Jagoda «gjorde kur til Gorkijs svigerdatter, samlet på dameundertøy og kjøpte tyske pornografiske filmer» (s. 352, IV), NKVD-sjefen Jezjov «en biseksuell dverg» (s. 352, V), general Nikolai Vlasik «en drikkfeldig libertiner med et harem av «konkubiner»» (s. 352, VII) som «var en umettelig kvinnejeger … med så mange «konkubiner» at han laget liste over dem, glemte navnene deres og klarte noen ganger å ha en i hvert rom under orgiene sine» (s. 323, Jenikidze «en nytelsessyk ungkar med sans for ballerinaer» (s. 160, V), osv osv, i det uendelige.

Hvorfor trengte partiet vold som politisk metode?

Tilintetgjort ble Stalins partifiender, innbilte og virkelige, i mengder. Finnes det noen i Norge i dag som fortsatt tror på det naive bildet av hva som foregikk på dette området, slik man gjorde i kommunistmiljøene før Stalins død, og i noen grad fram på 1970-tallet også i ml-miljøet? Om Montefiores bok kan ha noen som helst funksjon for kritiske radikalere i dag, må det være nettopp på dette området. Han viser hvordan tortur og mord systematisk var tatt i bruk av regimet som legitime midler i den politiske kampen, i mange tilfeller direkte beordret av Stalin selv eller stilltiende godtatt av ham. Til det finner Montefiore overveldende bevis i form av påtegnelser på brev, rapporter og ordre, som Montefiore har gravd fram. Riktignok gir han lite bidrag til å forstå hvordan slike midler ble del av partiets krav og metoder til de sentrale kadrene. Når han gjengir Bukharins siste brev til Stalin, med spørsmålet «Koba, hvorfor trenger du at jeg skal dø?» (s. 699), så gir det anledning til å stille slike spørsmål.

Montefiore gir mange liknende eksempler, det ene mer hårreisende etter det andre. Men for ham blir det bare bestialiteter og utslag av «bolsjevistisk ideologi». Det eksemplene i all sin brutalitet viser, var at døden, torturen og de falske tilståelsene om komplotter og intriger var blitt en politisk metode, som gjorde det mulig å kriminalisere politiske uenigheter. For Stalin gjaldt bare objektiv skyld, da var det uinteressant hva den «skyldige» mente eller faktisk hadde foretatt seg. Det var den samme politiske tenkningen som gjorde at politiske fanger i arbeidsleire godtok sin skjebne fordi det tjente partiet, på tross av at deres eneste forbrytelser var at det ble hevdet at de på en eller annen måte var assosiert med partiets fiender. Hvor mange som ble henrettet eller som døde som følge av politiske kampanjer er neppe blitt klarere med denne boka. Til det er den for uvitenskapelig og usystematisk. Men Montefiore gir gode eksempler; han viser at NKVD-sjefen Nikolai Jezjov i 1937 la fram forslag for politibyrået i kommunistpartiet om at regionene skulle tildeles kvoter over hvor mange som skulle henholdsvis deporteres og skytes. I løpet av noen uker høsten 1937 ble over 70.000 skutt i en nærmest industriell prosess (s. 262 ff). Formålet var å skape terror, derfor var kvoten poenget, ikke identiteten eller de antatte forbrytelsene til de enkeltmenneskene som ble rammet. Det Montefiore dokumenterer er at sovjetstaten hadde omskapt politiske uenigheter til kriminalitet, og at fiender av sosialismen dermed kunne bekjempes med lovens hardeste straff, helt uten hensyn til individuell rettsikkerhet eller skyld.

Uklart hva som er fra annenhåndskilder

Det går ikke an å komme utenom noen ord om Montefiores manglende kritikk av egne kilder, som skjemmer framstillingen og dessverre er argumenter mot å bruke tid og penger på den. For å få storyen til å henge sammen og for å finne forklaring der de skriftlige kildene ikke strekker til, har han oppsøkt slektninger av magnatene og samlet opp synspunkter fra dem. De snakker stort sett stygt om rivalfamiliene. Hvor sentralt dette materiale er for detaljene i boka, får vi ikke noe helhetlig bilde av. Intervjuer av denne type kan være viktige, men vanligvis framkommer også en masse løst og fast, som ikke har særlig sannhetsgehalt. Her er de nærmest blitt et arsenal for forklaringer der dokumentene slutter. Montefiore viser liten distanse til slike intervjuobjekter, slik at det blir et problem å forstå hva som er kontrollerte sannheter og hva som er antatte.

Resultatet er at vi ikke kan stole på detaljene i boka. Det gjelder side opp og side ned. En ting er som allerede berørt, at rykter om sex og perversiteter går igjen, så det må tydeligvis ha vært et foretrukket emne i denne familierivaliseringen og opptatt Montefiore sterkt. Men ellers elsker Montefiore alle slags personkarakteristikker som trolig har framkommet slik, saklig som usaklige, og han dynger dem ned over leseren. Vi kan lese om «den kvapsete, ondsinnede og engstelige «kontoristen» Malenkov» (s. 480, VIII), «liten og kvapsete, med månefjes og skjeggløs hake … mongolpregede øyne … og bred, feminin munn … denne slu, evenukklignende magnaten» (s. 288), om Stalins «apeliknende» sekretær, Poskrjobysjev (s. 301), at Stalin «valgte ham på grunn av det stygge utseendet», om Stalins livvakt, «den griseliknende» Vlasik (s. 672, I), om marskalk Budjonnys «intelligensnivå på høyde med hesters» (s. 352, IV), osv. Han bruker til og med tilnavn på en rekke av magnatene til erstatning for de virkelige navnene, Molotov = «Jernræva», Jezhov = «Bjørnebæret» osv, som om leserne intuitivt forstår bakgrunnen for dem. På noen bruker han også konsekvent fornavn, som på Ordzjonikidze («Sergo»). Hvorfor skjønner vi ikke. Trolig ble det brukt i «hoffet»? Det gir likevel et merkelig inntrykk. Hvor han har dem fra er uklart, men han bruker dem med den største selvfølgelighet. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt underlig å lese om den dovne idioten «Jernræva», som kunne dominere verdenspolitikken i to tiår …

Et lite tankekors. Montefiore framstiller altså Sovjets politiske ledere mellom 1917 og 1989 som en gjeng inkompetente, bøllete, perverse kriminelle. Var de det? Sloss de ikke om politiske ideer? Hvordan kunne de styre et land? Hvordan kunne de vinne en verdenskrig? Man kan undre seg over om hvordan en biografi over for eksempel Margareth Thatcher, Harold Wilson, Edward Heath eller Winston Churchill ville se ut, om Montefiore hadde tatt utgangspunkt i deres sexliv og forsøkt å analysere deres politiske handlinger med begrunnelser i personintrigene i deres respektive omgangskretser, hadde krydret dem med beskrivelser hentet fra private brev og betroelser fra rivaliserende og hatefulle familiemedlemmer i andre og tredje generasjon? Han ville trolig stå til vanns i rettssaker.

Helt til slutt. Biografier dominerer bokmarkedet mer og mer, og mange kan være lærerike, som Montefiores bok. Når slike bøker er basert på veldokumenterte akademiske studier, skal det være mulig å se hvilke deler av teksten som bygger på eksakte kilder. Dette er ikke så lett her. Montefiore har riktignok utstyrt boka med noter og litteraturoversikter, den siste helt uforståelig delt i en primær og en sekundær, ettersom de brukes om hverandre. Problemet med notene er at de er samlet kapittelvis og kun referer til hovedpunkter i teksten. De er ikke angitt presist til et bestemt sted i teksten. Denne teknikken er dessverre blitt vanlig i biografier, dels fordi forlagene ønsker så få noter som mulig, dels fordi forfatterne ikke lenger er så nøye på å gjøre seg kontrollerbare. Her er det derfor vanskelig å forstå om Montefiore har en opplysning fra et dokument, en samtale eller et intervju. Kritikk av egne kilder forekommer nesten ikke, unntatt i forordet, der han antyder at han vet hva det er. Presidentarkivene ser ut til å ha vært viktigste kilder. Han hevder riktignok også å ha brukt KGB/FSB-kilder, men det er få noter som henviser til slike. Men mange kilder ser ut til å være muntlig referert fra hans rådgivere i Russland og i hans hjemlige forskingsmiljø, uten at det er synliggjort på en begripelig måte.

Oversettelsen er grei nok, men ser ut som at den har skjedd temmelig fort; noen begreper er misforstått og burde vært sett av korrekturen. Viktigere er imidlertid at det er valgt en muntlig stil som er temmelig uventet for denne typen bøker. Det gjør at boka virker litt overflatisk. Samtaler, referater og tekst kommer om hverandre. Uansett om Montefiore kaller den en hoffkrønike er det jo et tradisjonelt akademisk, analytisk, kildebasert verk, ikke Hellbillys siste bok fra Hallingdal.

Når man forteller deres historie, må det bli en historie til skrekk og advarsel. Av de mange massemorderne som blir omtalt her, ble bare Berija og Jezjov tiltalt (og ikke for sine virkelige forbrytelser). Det har vært fristende å legge skylden for alle forbrytelsene på én mann, Stalin. Det er en besettelse i Vesten i dag å dyrke ondskapen, en makaber, men banal konkurranse mellom Stalin og Hitler for å finne frem til «verdens ondeste diktator» ved å telle deres antatte ofre. Dette er demonologi, og ikke historie. Det har den virkningen at det bare reiser tiltale mot én vanvittig, og gir oss ingen lærdom, verken ved faren for utopiske ideer og systemer eller om enkeltmenneskets ansvar.

(…)

Det moderne Russland har ennå ikke tatt et oppgjør med fortiden. Det har ikke fremkommet noen lutring, et forhold som kanskje fremdeles kaster en skygge over utviklingen av det borgerlige samfunnet. Mange moderne russere vil ikke takke meg for den intime oppriktigheten i en historie som de vil foretrekke å glemme eller unngå. Selv om denne boken ikke reduserer Stalins fundamentale skyld, kan den motvirke den beskjemme fiksjonen om eneansvaret hans ved å avsløre hele lederskiktets drapshandlinger, så vel som deres egne lidelser, ofre, laster og privilegier. (Montefiore, side 18.)

Artikkelsamlingen i boka er foredrag holdt på konferansen Housework; Labour, Consumption, Agency i Rosendal i 2004. Dette er en del av forskningsprosjektet Between market and demography: The ideology and practice of modern housework ved Forum for sammenliknende historie ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Gro Hagemann. Forskningsprosjektet ville undersøke husarbeidet, dets innhold, sosiale og økonomiske betydning og utvikling og utøverne av det.

Gro Hagemann og Hege Roll-Hansen (red): Twentieth-century housewifes. Meanings and implications of unpaid work.
Unipub forlag 2005

Diskusjonene om omsorgsarbeidet er mest framtredende i dag, forhandlingene om menns økte ansvar for barn og eldre slektninger er et sentralt politisk spørsmål i kampen mellom kjønnene og i den offentlige debatten. Men husarbeidet er ikke borte i virkeligheten, bare mer i skyggen i debattene. På denne bakgrunn er det et spennende og viktig arbeid som framlegges i denne boka.

Redaktørene vil som feministene på 1960-70-tallet undersøke forholdet mellom privat og offentlig, individ og familie, arbeid, fritid og konsum, og mellom kjønnene.

Boka er delt i tre. Første del handler om interessekonflikter mellom grupper og kjønn, fordeling av ressurser og politiseringen av kvinnespørsmål. Andre del undersøker husmødrenes roller som konsumenter og konsumentmakt, mens tredje del tar opp forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid. Hvordan ulønnet arbeid er blitt kategorisert og målt.

Det vil føre for langt å gå inn på alle artiklene som spenner over svært omfattende og brede temaer, så jeg vil omtale noen av dem. Temaene i alle artiklene har berøringspunkter, og boka "henger" sammen på en utfyllende og spennende måte.

Husmødre og samfunnsborgere

Den første delen, "Forhandlinger om sosial rettferdighet", starter med Gro Hagemanns "Husmødre og samfunnsborgere". Hun har sett på skiftene i det politiske klimaet fra ca 1920 til 1970-årene når det gjelder gifte kvinners rett til arbeid, egne individuelle sosiale og politiske rettigheter.

Den radikale politiske holdningen i slutten av 1930-årene og de første årene etter andre verdenskrig, hvor utvidet demokrati og arbeid til alle var et samstemt mål for samfunnsutviklingen, blir avløst av en annen, mer borgerlig utvikling. Familieforsørgermodellen, med husmødre på heltid er den løsningen som velges. Gro Hagemann spør om det var altfor optimistisk og utopisk å tro at det var mulig for gifte kvinner å få både moderskapet og lønnet arbeid, individuelle skatt og sosiale rettigheter?

Feminister i fagbevegelsen, i venstrepartiene og kvinneorganisasjonene stod på for at kvinners, og særlig gifte kvinners individuelle rettigheter til arbeid og lik lønn skulle ha lik status som menn i de optimistiske åra. I 1946 samlet alle kvinneorganisasjonene i Norge seg i "Norske Kvinners Samarbeidsnemnd" om kravene knytta til både moderskapet og individuelle rettigheter for gifte kvinner. I ILO kjempet kvinnene for det samme og Åse Lionæs, leder i Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i etterkrigsårene, trekkes fram som en sterk og prinsipiell forsvarer av likestillingen mellom gifte kvinner og menn.

Var det uunngåelig at mannlige arbeidere og småbøndene ble prioritert når det gjaldt krav og rettigheter? De magre kårene i Norge etter fem års okkupasjon gav ikke rom for å innfri alle krav til sosiale reformer, men hvilke faktorer var avgjørende? Hvorfor var det en kontinuerlig mangel på kvinnelig arbeidskraft fra 1946 til 70-åra?

En blant flere faktorer var at det mannsdominerte LO hadde sterk motsand mot å legge til rette for deltidsarbeid. En annen at Arbeiderpartiets feminister var blitt mer opptatt av å finne løsninger på de vanskelige dag-til-dagproblemene.

Hagemann trekker inn DNA-regjeringens prioriteringer av å bygge nasjonal industri framfor produksjon av forbruksvarer (som Sovjetunionen etter revolusjonen), Norges tilnærming til USA, med Marshallhjelpen, opprettelsen av Nato, Verdensbanken og OEEC.

I et kvinnepolitisk perspektiv ser hun på den "Den kalde krigen" og USAs redsel for Sovjetunionens innflytelse internasjonalt. Med vektleggingen av borgelige familie- og kristne liberale verdier ville de demme opp for ideer om kollektive løsninger på eiendomsspørsmål, sosial omsorg og barnetilsyn. Hagemann understreker at det er nødvendig med mer forskning på feltet internasjonalt samarbeid og påvirkning osv. Men hun setter norsk kvinnepolitikk inn i en stor og spennende sammenheng.

Kortere åpningstider!

Inger Johnson ved Universitetet i Uppsala har studert dilemmaer og løsninger på deltid og heltid i den svenske detaljvarehandelen. Fagbevegelsens strategi for kvinners rett til arbeid, fagorganisering og sosiale retter, og samtidig ikke ville utfordre den mannlige fagbevegelsen? Kvinnenes ansvar for hus og hjem satte begrensninger for deres muligheter for heltidsarbeid og de ønsket seg deltid. I disse skjæringspunktene stod også arbeidsgiverne med krav om fleksibilitet og økte åpningstider. Og diskusjonene som begynte å få stor oppmerksomhet, fars ansvar for barnas omsorg. I denne situasjonen krevde "Handelsanställda förbund" blant annet kortere åpningstider!!!

Johnson undersøker hvorfor deltid ble en mye mer utbredt løsning på ønsket om lønnet arbeid for gifte kvinner i Sverige enn for eksempel i Norge.

Husmorfilmene

I andre del, "Consumers", undersøkes "Husmorfilmene" som kom til Norge i 1953 etter ide fra Sverige.

Husmorfilmene var en blanding av underholdning, opplysning og oppdraging til hvordan kvinner skulle "utdanne" seg til kvalifiserte, lykkelige og attraktive heltids husmødre, konsumenter og mødre. Anne Marit Myrstad, ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, har sett på bakgrunnen for budskapet i disse filmene, hvordan de ble distribuert og mottatt. Filmene endret etter hvert også noe på innholdet og la etter hvert mer vekt på kvinnenes ansvar for å være attraktive. Myrstad viser ved konkret å gå gjennom filmer i hele utgivelsesperioden fra 1953 til 1972 hvordan innholdet og budskapet i filmene endrer seg i takt med "forsyningssituasjonen" og framveksten av det borgelige kvinnesynet som Gro Hagemann tar opp i sin artikkel.

Den siste filmen som ble laget i 1972, Kjære Husmor, er viet salg av produkter som skal hjelpe husmødrene å unngå skam over skitne bad man ikke kan be gjester inn på for eksempel. Filmen promoterer videre hvor viktig det er for en moderne husmor med en moderne mann å være ren og proper og på den måten være til hjelp for han i hans karriere!

Artikkelen gir innsikt i det vell av krav som gifte kvinner skulle forholde seg til i denne perioden og som i dag kan gjenkjennes i normene for "vellykkethet", slank, pen, frisk osv.

Såpekrigen

Lilleborg fabrikker med Blenda som flaggskip vant såpekrigen med amerikanske "Procter and Gamble". I sin artikkel "Soap war!" forteller Ellen Cathrine Lund historien om strategi og teknikker de to fabrikantene gjorde bruk av i salgsframstøtene overfor norske husmødre. Lilleborg henvendte seg direkte til kvinnene, tok husmødrenes behov på alvor og brukte deres erfaringer når de utviklet og markedsførte såpe. De hadde bare kvinner i markedsføring og salg. Blant flere andre elementer var dette smart for Lilleborg og opplevelsen av å ha forbrukermakt og viktig kunnskap viktig for kvinnene.

Men uten at det eksplisitt står i artikkelen sitter undertegnede igjen med følelsen av at det sosialdemokratiske samfunnsansvaret ligger langt framme hos husmødrene, det var viktig å bygge norsk industri i denne perioden.

Melkestreiken

Nevnes må også Iselin Theisens korte og morsomme artikkel om melkestreiken i 1948. Knappe tider, med restriksjoner på nesten alle viktige varer. Alkohol og tobakk hadde fritt leide, men knapt noe kvinner sårt trengte for å gjøre hverdagens forsyningsstrev lettere. Og i denne situasjonen kom altså meierisamvirkets forslag om å sentralisere utsalgsstedene for melk. En voldsom debatt og tilslutt aksjon! Kvinnene vant gehør hos myndighetene og meierisamvirket måtte trekke planene tilbake.

Den forutgående diskusjonen om restriksjoner på varer førte også til at kvinnene igjen tok aktiv del i politikken (under krigen trakk kvinnene seg helt tilbake) og i 1947 var det flere kvinner enn menn som stemte ved kommunevalget.

Odda

Del tre starter med artikkelen om deltidsarbeidende husmødre i Odda i 1950-åra, som viser seg å være vanligere enn statistikkene over kvinners betalte arbeid forteller. Hilde Danielsens arbeid med å finne ut hvorfor og hvordan husmødre i arbeiderfamilier jobbet deltid inneholder blant annet tre konkrete historier. Om en som måtte skaffe ekstrainntekter fordi mannen drakk opp egen inntekt, om en som måtte skjøte til fordi mannens inntekt ikke holdt til alt. Begge disse forteller at de allikevel ikke fikk noen håndrekning fra mann eller barn med alle gjøremålene i huset. De er litt bitre i sin fortelling som rimelig er. Den tredje kvinnen forteller om mannen sin som gjerne tok sin del både av husarbeid og omsorg for barna. Jobbene disse kvinnene tok var gjerne rengjøring, kantine eller kaféjobber.

I May-Len Skilbreids artikkel om norske, ufaglærte kvinner i rengjøringsbransjen fra 1990-tallet får vi en innsiktsfull og grundig analyse av hvordan disse kvinnene gjør den lønnede jobben om til en forlengelse av sin husmoridentitet. Om hvordan de kjemper mot profesjonaliseringen av vaskejobben og gjør "ordneting" de ikke skal når det skal være profesjonelt. De mener seg kvalifisert for jobben av naturlige grunner; kjønn og erfaring. Sjøl om hjertet blir stort og varmt av forsvar for disse kvinnene mens man leser, bringer artikkelforfatteren oss barskt ned på bakken. Og stiller spørsmål ved om de ikke samtidig gjør seg sjøl en bjørnetjeneste? Lav status og dårlig lønn er fremdeles kjennetegn ved denne bransjen. Ikke har de støtte verken hos fagforbund eller arbeidsgiver. Men er på god fot med kundene.

Hva hendte med husmoren? Og med husarbeidet?

Avslutningsvis tar Anne Trine Larsen fra Institutt for Kjønnsforskning i Århus for seg disse spørsmålene. Ideologien om heltidshusmoren var for nedadgående fra tidlig på 1970-tallet og så var husmoren og i Danmark. Argumentasjonen om at kvinnene tok arbeid av økonomiske årsaker alene, argumenterer hun mot ved å vise til at kvinnene fortsatte å være i arbeid også når den økonomiske krisa satte inn midt i 70-åra. Samme situasjon var det forresten også i Sverige og Norge. Hun legger vekt på den innflytelsen radikale feminister hadde når det gjelder endringene i synet på mannen som familieforsørger. Dette gjelder også kvinners selvstendighet og uavhengighet og derfor egen forsørgelse. Artikkelen tar opp mange spørsmål som var under heftig diskusjon og endring fra slutten av 1960-tallet i Danmark, som menns forhold til egne barn, måtte husarbeid være koblet til kjønn osv. osv.

Larsen gjør sammenlikninger mellom Danmark og andre nordiske og europeiske land og finner mye av den samme utviklingen. Men at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er større utenfor Danmark og at deltidsarbeid og fordeling av ansvar og arbeid i hjemmet og med barn ikke har endret seg så mye som i hennes hjemland.

Husmødrenes tid som heltidsarbeidere ser i ettertid ut til å ha vært et blaff i historien og derfor det som trengte forklaring. I knappe 15 år var det i de fleste vestlige land vanlig at gifte kvinner var heltidshusmødre utover den perioden de hadde små barn. Men det var et spørsmål om hvordan arbeidet ble definert, for eksempel i jordbruket og i en industriarbeiderfamilie og at det endret seg også over tid. Gifte kvinners rolle i arbeid utenfor hjemmet og i hjemmet er blitt endret i statistisk sammenheng flere ganger, noe særlig Silke Nunsinger gjør rede for i sin artikkel "Challenging statistics: Married women’s right to work in Germany and Sweden 1919-1939".

Heltidshusmoren ser ut til å ha vært en kort parentes i historien, men husarbeidet er her ennå. Og er gjenstand for forhandlinger mellom kjønnene og fremdeles plassert i familien. I Norge øker antallet hushjelper og aupairer. De er ofte ikke norske, har ofte dårlige arbeidsforhold, svart betaling og er ofte uten rettigheter både sosialt, økonomisk og politisk. Denne i vår tid voksende måten å løse "husmorknipa" på bør være en del av nye forskningsarbeider i dette feltet.

Taran Anne Sæther

Bøker om Palestina-konflikten er ikke akkurat mangelvare i våre dager. To av de mer interessante bidragene i så måte er Norman Finkelsteins Beyond Chutzpah – on the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History og Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace. På tross av at forfatternes utgangspunkt er milevidt fra hverandre bidrar begge på hver sin måte til forståelse av Palestina-konflikten både nasjonalt og internasjonalt.

Norman G Finkelstein: Beyond Chutzpah. On the Misuse of Anti-Semitism and the Abuse of History,
Verso Books 2005

Shlomo Ben-Ami: Scars of War, Wounds of Peace. The Israeli-Arab Tragedy,
Weidenfeld & Nicholson history 2005

Norman Finkelstein er både i Norge og internasjonalt trolig mest kjent for boka Holocaustindustrien, som har påført ham merkelapper både som "selvhatende jøde", "anti-semitt" og "holocaustfornekter" (på tross av at store deler av slekta hans ble utryddet i Hitlers konsentrasjonsleire). De reaksjonene som har kommet mot Beyond Chutzpah fortsetter i samme spor. Da Finkelstein nylig var i Norge, nektet eksempelvis det statlig finansierte Holocaustsenteret å møte ham i debatt, visstnok fordi han er "spekulativ" og "usaklig". Dette uten at dets representanter har vist seg i stand til å fortelle oss hvilke av de nærmere 400 fotnotene i Beyond Chutzpah som rettferdiggjør slike påstander.

Beyond Chutzpah er en spesiell bok i amerikansk historie. Det er sannsynligvis første gang i nyere tid at en guvernør har vært tvunget til å ta stilling til et akademisk verk. Alan Dershovitz, USAs kanskje fremste jurist, hvis bok The Case for Israel Finkelsteins bok er en kritikk av, klarte først å true det forlaget som egentlig skulle gi ut boka til å bryte kontrakten. Da University of California Press sa ja til å gi ut boka, ble de forsøkt presset på tilsvarende måte. I stedet for å gi etter valgte forlaget å sende saken videre til universitetsledelsen, og siden University of California er et statlig forlag, er det derfor i siste instans ingen ringere enn Arnold Schwarzenegger som sikret utgivelsen av denne boka. Etter dette skulle man tro at boka ville fanget en viss interesse, men det har ikke skjedd. Tvert imot, etter atNew York Times i kjent stil avfeide boka som "anti-semittisk", har den blitt fullstendig ihjeltiet av det etablerte kritikerkorpset i USA.

Boka er, som nevnt, rettet mot Dershovitz' bestselgende The Case for Israel, et klassisk eksempel på sionistisk propaganda, der Israel fremstilles som en eksemplarisk rettsstat, en varm forsvarer av menneskerettighetene og en fredselskende stat, som klarer å opprettholde det moderne liberaldemokratiske idealet på tross av at den er kringsatt av uforsonlige fiender. Punkt for punkt tilbakeviser Finkelstein disse påstandene, først og fremst gjennom å vise til rapporter fra organisasjoner som Amnesty International, Human Rights Watch og den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem. Han viser også hvordan Dershovitz til stadighet motsier seg selv, og han kommer med flere eksempler på at han regelrett har kopiert deler av Joan Peters' bok From Times Immemoral, en bok først Finkelstein og siden også en rekke andre forskere har bevist at er bygd på oppkonstruerte data i den hensikt å bygge opp under et pro-sionistisk standpunkt.

For den som følger med på situasjonen i Palestina representerer ikke denne boka spesielt mye nytt. Det er imidlertid en konsentrert og ikke minst klar fremstilling av realitetene i konflikten. Den gir også mye ammunisjon til solidaritetsbevegelsen for palestinerne i form av henvisninger til entydige rapporter fra anerkjente menneskerettighetsinstitusjoner.

Beyond Chutzpah er nok først og fremst beregnet på et amerikansk marked. Dershovitz er ved siden av å ha vært forsvareren til O J Simpson kjent som en, i amerikansk forstand, liberaler og borgerrettighetsforsvarer. Nettopp fordi han ut fra dette nyter stor tillit, er det viktig at hans egentlige hensikt blir avslørt. Men også i Norge finnes det en "venstre"-sionistisk tendens. Norsk forum mot antisemittisme, som benytter seg av mange av de samme argumentene som Dershovitz, har for eksempel et godt samarbeid med Antirasistisk senter. Også blant lederne for Holocaustsenteret ser slike argumenter ut til å falle i god jord. Nettopp derfor er det grunn til å glede seg over at forlaget L.S.P. i løpet av året vil gi ut Beyond Chutzpah på norsk.

Shlomo Ben-Amis Scars of War, Wounds of Peace er en helt annen type bok. Ben-Ami er i følge egne utsagn en "glødende sionist". Han er tidligere parlamentsmedlem i Israel, og var først minister for indre sikkerhet, senere utenriksminister under Ehud Barak, og tilhører venstresida i den grad det er mulig å snakke om den i israelsk politikk, duene i det israelske arbeiderpartiet. Han er også tidligere diplomat og historieprofessor, noe som gjør denne populærhistoriske fremstillingen av sionismens og Israels historie fra rundt 1920 til noe mer enn memoarer eller et partsinnlegg.

Boka er spennende å lese, ikke minst fordi forfatteren, med et kraftig forbehold for den perioden han selv satt med makten, er ærlig. I stedet for å presentere løgner a la Joan Peters om at Palestina nærmest var folketomt da de første jødiske nybyggerne kom, er han helt åpen på at sionismen for å etablere seg var avhengig av å drive etnisk rensing mot den palestinske befolkningen. Han er også helt klar på Israels krigerske karakter, og legger ikke skjul på at den israelske motviljen mot fred og kompromisser har vært den viktigste årsaken til den situasjonen som har rådd i området. Som sådan kan også Ben-Amis bok bidra fungere som en god introduksjon til de historiske omstendighetene rundt konflikten mellom Israel og araberne – både palestinerne og arabiske stater.

Det Ben-Ami fremfor alt viser, er at det er Israel selv som er arkitekten bak Israels politikk. I motsetning til påstandene fra både arabiske statsledere og enkelte krefter innenfor solidaritetsbevegelsen om at Israel først og fremst er et redskap i hendene på USA, viser Ben-Ami hvordan ulike israelske regjeringer har manøvrert i forhold til både USA og andre stater med den hensikt å sikre og utvide Eretz-Israel (det mytiske Stor-Israel). En interessant faktor han i så måte trekker frem, er hvordan de jødiske nybyggerne i årene før og under andre verdenskrig gikk inn i kyniske allianser med palestinske og arabiske overklassefamilier og på den måten bidro til å splitte det palestinske folket. Det er også interessant å lese hvordan Ben-Ami, som erfaren sionistisk diplomat, vurderer ulike fredsfremstøt som gjennom tidene har kommet fra Israel.

Det skal imidlertid sies at forfatteren, som deltakende forfattere flest, tenderer til å sette seg og sine i et spesielt godt lys. Mens han er klar i forhold til tidligere israelske statslederes uvilje til fred, fra Ben-Gurion til Nethanjahu, med et delvis unntak for Rabin i hans andre statsministerperiode (1992-95) og senere også Sharon, fremstiller han Ehud Barak ganske så utvetydig som en fredens mann. Svakheten kommer særlig godt frem når han tar for seg Camp David-forhandlingene i 2000, der han selv deltok. Her legger han nærmest hele ansvaret på Arafat. Også utover Camp David får Arafat svært dårlige skussmål. Han fremstilles nærmest som en religiøs fundamentalist, hvis eneste mål var personlig makt. Ben-Ami kan nok ha mye rett i at Arafat først og fremst var fedayine, og kanskje ikke så mye statsmann. Det er sikkert også mye annet å kritisere Arafat for, slik blant andre palestineren Edward Said gjorde i en rekke artikler. Men når Ben-Ami kritiserer Arafat for å ikke stoppe selvmordsbombere uten samtidig å nevne den vesentlige detaljen at han på det tidspunktet var beleiret av israelske styrker i Ramallah, så er det politikeren mer enn historikeren som kommer frem.

I likhet med sionister flest preges også Ben-Ami av en manglende forståelse av Israels rasistiske karakter. Han ser, og kritiserer, undertrykkelsesmønsteret, men han ser ikke hvordan den jødiske eksklusiviteten som staten Israel er fundamentert på, i seg selv bidrar til å opprettholde dette mønsteret. Derfor klarer han heller ikke å presentere noen løsning annet enn vage formuleringer om et nytt, mer rettferdig "veikart". Men nå er det heller ikke politikken som gjør Ben-Amis bok leseverdig. Det er fremfor alt det at boka forteller en historie som, med unntak av det som direkte og indirekte har å gjøre med Baraks regjeringstid (1999-2001), er uvanlig balansert og nøytralt. Visst, forfatteren erklærer seg indirekte som tilhenger av etnisk rensing. Men uansett hvor forkastelig et slikt synspunkt er, så er det for oss som solidariserer oss med det palestinske folket, hundre ganger bedre enn de mange sionistiske historiefortellingene som vrir på sannheten og sprer løgner.

Mathias Bismo

I 2005 kom Lars Ove Seljestad sin debutroman Blind ut på det norske bokmarkedet, og ble viet en oppmerksomhet få debutanter kan vise maken til. Det er en roman med politisk brodd og språklig råhet som skildrer desperasjon, ensomhet, svik og rotløshet med en sjelden treffsikkerhet. Hovedpersonen Geir Kinsarvik er plassert inn i en samfunnshistorisk, kulturhistorisk og individualpsykologisk ramme.

Lars Ove Seljestad: Blind
Cappelen, 2005

Klassereise før og nå

Klassereise ble begrepet som av mange ble knyttet opp mot boka. Geir Kinsarvik gjør sin klassereise ved å reise til Oslo for å studere. Han bestemmer seg for aldri å vende tilbake til Odda. Romanfiguren har dermed tydelige likhetstrekk med Arne Garborgs Daniel Braut i romanen Bondestudentar fra 1883. Daniel er bondesønnen som ønsker å bli teolog, og får økonomisk støtte fra velstående sambygdinger til å dra til Kristiania for å studere. Han har mindreverdighetskomplekser på grunn av sin bakgrunn som bondesønn, og utvikler etter hvert også et anstrengt forhold til faren. Daniel tar etter hvert avstand fra bondestanden, og forsøker blant annet å legge av seg dialekten, som han selv oppfatter som en hemsko. Han skifter etternavn, først fra Sørbraut til Olsen, senere til Braut.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik vil bort, opp og fram. De tar spranget fra sine røtter og hjemsteder til studentstatus i Oslo, der de begge mister og svikter seg selv. De framstilles med betydelig autoritetstro og mangel på selvtillit. Daniel Braut kunne gjøre sin klassereise ved hjelp av økonomisk bistand fra sambygdinger. For Geir Kinsarvik er det sosialdemokratiet som kommer til unnsetning, hvor en forespeiler arbeiderklassens barn utvikling og suksess gjennom utdanning. Statens lånekasse for utdanning er verktøyet som skal sørge for at alle får lik rett til utdanning, og universitetene bygges ut til masseinstitusjoner hvor alle skal kunne gå.

Sosialdemokratisk narrespill

Mens for eksempel Ingvar Ambjørnsens romanfigur Elling i sin reise gjennom livet støttet seg til Gro og hennes sosialdemokratiske prosjekt, framstilles Geir Kinsarvik som en fange av det samme prosjektet. I hans verden har det sosialdemokratiske prosjektet feilet. Kollektiv og sosialt fellesskap er erstattet med mobilitet og personlig tilpasningsevne. Samfunnsdeltakelse med felles forpliktelser er erstattet med konsum, og ansvar for egne individuelle valg.

I Blind inneholder denne individualiseringen to dimensjoner. På den ene siden skildringen av et lokalsamfunn som preges av nedleggelse av industri og fraflytting. Smelteverksovnene i Odda er stengt, og den gamle industriarbeiderkulturen er erstattet med markedsliberalismen i økonomien, politikken og kulturen. På den andre siden hvordan Geir Kinsarvik svikter kollektivet og solidaritetstanken med sin reise bort fra Odda og sin egen bakgrunn. Kinsarviks foreldre har en tradisjonell arbeiderklassebakgrunn – moren er renholder for smelteverksarbeiderne, og faren jobber ved smelteverket.

Idealet og virkeligheten i det sosialdemokratiske prosjektet skildres direkte, nærgående og til dels humoristisk i kapitlet «Fars tale». Her er det arbeideren som taler til sin kommende akademikersønn og uttrykker sin forakt mot boklig lærdom og de som forlater sin stand. Faren blir med dette det ideologiske motstykket til det Geir Kinsarvik streber mot, og sier til sin sønn at det å bryte opp og «gå ut av sin stand» uansett ikke er mulig. Faren sår tvil om den sosialdemokratiske drømmen er mulig. Uansett hvor mye Geir strever, så vil «borgerungane» alltid være ett hakk foran, og alltid ha noe å falle tilbake på, dersom drømmen om utdanning ikke går i oppfyllelse. «Fars tale» er slik sett en tydelig beskrivelse av det som kan sies å være klassereisens begrensning, og de båndene som hindrer en reell forflytning i klassestrukturen.

Oppbrudd

En reise innebærer oppbrudd. For Geir Kinsarvik blir utreisen noe han «må» gjøre. Etter vonde opplevelser i barndommens Odda gjør at han ser på det å reise bort som eneste løsning. Men samtidig er han knyttet til hjemplassen sin – noe av poenget med det å reise bort og «bli noe», er at han skal hjem og vise sine sambygdinger. Det ligger et element av hevn i hans reise. Slik sett er også boka en psykologisk roman på det individuelle planet. Geir Kinsarviks opplevelse av stygg mobbing på en klassefest på ungdomsskolen blir en skjellsettende opplevelse og kan forklare hans senere rotløshet.

Kinsarvik preges gjennom hele hans reise av at han ikke passer inn, han er rastløs, jager konstant videre. Han klarer ikke å knytte seg til de menneskene han møter, han bruker dem opp isteden. I sin ytterste konsekvens får Kinsarviks utilpasshet og rotløshet effekter også for hans forhold til kvinner. Boka inneholder et par stygge voldtektsskildringer, som synliggjør hans blindhet og vei mot nederlaget.

Er klassereise mulig?

Kan Kinsarviks rastløshet og manglende tilknytningsevne kobles til en endring fra et samfunn preget av fellesskapsverdier og likhet, til et nyliberalt samfunn med vektlegging av individuelle valg? Blind viser de individuelle valgenes begrensninger, og at de kan forstås i en ramme av samfunnsmessige strukturer. Det er både de materielle forholdene, men også de mer sosiale/kulturelle forholdene som legger begrensningene for hovedpersonen. Uansett om Geir klatrer gjennom det sosialdemokratiske utdanningssystemet, så vil han ikke nå helt opp. De kulturelle kodene og sosiale rammene fører til fremmedgjøring for Kinsarvik. Han kommer fra en industribygd og tilhører arbeiderklassen. Han har et annet språk enn de akademikerne han i stor grad vil møte på universitetet. Selv om alle formelt sett har like muligheter, vil ikke alle kunne bli like. «Du kan aldri bli som borgerungane,» sier faren. Kanskje kan de kulturelle kodene være en del av den akademiske elitens måte å holde på sine posisjoner på? Kulturell og sosial kapital er dermed sentrale perspektiver i lesningen av Blind.

Både Daniel Braut og Geir Kinsarvik viser på hver sin måte at klassereisen er en reise i språk, samværsformer, fordommer og ambivalens. Bildet som tegnes av livsløpet til Kinsarvik er en sterk påminning om at sperrene Daniel Braut møtte i sin reise, enda er nærværende og aktuelle – mer enn 120 år etter.

Eirik Lund og Sigrid Angen

Buru-kvartetten består av bøkene Menneskenes jord, Et barn av alle nasjoner, Fotspor og Glasshus. I følgje bokomslaget blei bøkene til mens forfattaren sat i fangenskap i perioden 1969-79 under president Suharto i Indonesia.

Pramoedya Ananta Toer: Buru-kvartetten
Pax 2003 og 2004

Bøkene blei fortalt munnleg til medfangar og skrivne ned da han slepte ut. Bøkene blei forbodne i Indonesia kort tid etter utgjevinga, fordi dei skal ha spreidd marxistisk tenking.

Buru-kvartetten er fire bøker om romantikk, nasjonalisme, imperialisme og organisering i perioden før og etter 1900. Hovudpersonen i dei tre første bøkene er Raden Mas Minke, ein javanesisk ung mann av adelsslekt. Karakteren Minke er basert på ein historisk person. I Menneskenes jord går Minke på nederlandsk skule saman med nederlendarar og indoar, det var beteikninga dei bruka på folk med både europeiske og indonesiske anar. I denne perioden skjer det mykje i Indonesia, dei har blitt ei sukkerplantasje for Nederland, teknologien er i rivande utvikling med framvekst av jernbane og presse, andre folk gjer opprør mot kolonimaktene og rykte om denne motstanden spreier seg ved hjelp av den nye teknologien.

Tetralogien følgjer den politiske og personlege utviklinga til Minke. Den politiske utviklinga hans startar med at han ser liding og undertrykking og har behov for å fortelja om det. Han leverer artiklar til aviser og opplever at han sjølv og dei nærmaste blir undertrykt på grunn av verksemda hans. Privatlivet hans blir prega av sterke kvinner, mora ynskjer at han skal ta vare på tradisjonane, mora til kjærasten hans inspirerer han til å skriva og til å utdanna seg og til å visa motstand, kjærasten hans inspirerer han til å bli seg sjølv. Tetralogien er full av sterke kvinner. Forfattaren visar at dei har begrensa handlingsrom, men samtidig flytter dei både personlege og politiske grenser, og inspirerer Minke.

Bøkene følgjer analysane til Minke, frå å reagera på undertrykking til å forsøka å laga organisasjonar og aviser for å endra på undertrykkinga. Toer viser at inspirasjonskjeldene til folk i andre deler av verda ikkje berre er ideala frå den franske eller amerikanske revolusjonen, men opprøra dei får høyra om frå andre deler av den undertrykte verda. Minke blir inspirert av opprøra på Filippinane, og dei kinesiske organisasjonane. Men det nederlandske imperiet er ikkje interessert i opprørske innbyggjarar, og boka viser også klårt korleis kolonistyret undertrykte innbyggjarane.

Ingrid Baltzersen

Forskningsrapporten Fremmer EU freden? er ei einmannsutgreiing skrive av Jan Øberg, freds- og framtidsforskar og direktør for forskningsstiftinga TFF, www.transnational.org, i Lund, Sverige. Rapporten er skrive på oppdrag av den sterkt EU-kritiske danske tenkjetanken NyAgenda, www.nyagenda.dk, og er fritt tilgjengeleg i pdf-format.

Jan Øberg: Fremmer EU freden? Analyse, kritik og alternativer
Tænketanken NyAgenda, 2005

Rapporten tek føre seg omgrep, verdiar og målsetnader EU som institusjon har på eit overordna plan innanfor feltet fredsarbeid. Øberg går medvite ikkje inn på einskildproblem knytte til EU som "fredsprosjekt", men nyttar fleire døme i teksten for å eksemplifisera problem på eit generelt plan. Det er nyttig.

Øberg kritiserer EUs omtale av seg sjølv som eit fredsprosjekt. Kritikken går på to ting: For det fyrste at EU etter Øbergs meining legg opp til feil bruk av militære styrker for å oppnå målet om fred (side 4). For det andre at EU verkar å vera fullstendig umedvitne om kva type rolle dei leiande landa innanfor EU-samarbeidet har historisk sett spelt i verda. Både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Danmark, Spania, Portugal og Nederland har fortid som kolonimaktar. Heller ikkje har nokon av desse landa tenkt å gjera opp for seg for fortida si som koloniherre.

Dokumentene Øberg tek fatt i for å greia ut om EUs fredsarbeid, er framlegget til EU-grunnlov, som førebels er lagt på is etter nei til det i folkerøystingar i Nederland og Frankrike. I ljos av fire ulike dimensjonar av vald analyserer Øberg EUs fredspolitikk. Desse dimensjonane er:

• direkte vald (at ein aktør skadar ein annan)
• strukturell vald (at aktøren er eit system, til dømes ein stat)
• kulturell vald (at ein er overtydd om at sin eigen kultur er betre enn andre sin kultur og at ein difor må påtvinga andre sin eigen kultur)
• miljømessig vald (at ein oppfatter naturen og skaperverket utelukkande for å tilfredsstilla menneskeætta sine eigne naudsyn)

(Denne modellen innanfor fredsforskning vart i si tid utarbeidd av Johan Galtung i boka EF – en supermagt i verdenssamfundet frå 1973. Øberg tilrår å nytta denne boka for å skjøna EU-systemet, nesten 35 år etter at boka kom ut.)

Ut frå desse perspektiva gjev Øberg ei god og lettfatteleg utgreiing om kva problem EU-systemet har i dag for å skapa fred både i Europa og elles i verda. Det siste er nemleg eit av EUs overordna mål ifylgje EU sjølv. EU skal etter kva som står i EUs overordna tryggleiksstrategi (utarbeidd av Javier Solana i 2003) ikkje berre syta for eit fredeleg Europa, men også opptre som ein aktør for å skapa fred andre stadar i verda kor dette måtte vera naudsynt. Øberg påviser i rapporten sin at dette ved tidlegare tilfelle har vore så som så, mellom anna både på Balkan og i ulike afrikanske land. Dette er av di, meiner han, at EUs tenkjing om tryggleik og mangelen på oppgjer med eigen kolonial tradisjon hjå mange av dei leiande aktørane i EU-samarbeidet.

Det danske språket i rapporten er lettfatteleg og flyt fint også for lesarar som ikkje er vande med å lesa forskningsrapporter. I motsetnad til kva som er vanleg i dansk faglitteratur, etterstrebar også Øberg å finna danske omsetjingar av utanlandsk (engelsk) terminologi. Forfattaren gjer ein god jobb med å forklåra vanskelege omgrep slik at arbeidet hans skal bli spreidd best mogeleg. Og det er eit godt arbeid Øberg har gjort. Skal ein utsetja noko frå ein politisk synsvinkel, må det vera Øsergs klåre haldning mot nasjonalstaten. Dette diskuterer han ikkje i det heile, men markerer klårt sitt subjektive syn på nasjonalstaten si rolle i historia.

I dag er kan henda ordskiftet om tenestedirektivet den viktigaste einskildsaka for oss EU-motstandarar. Men det er samstundes viktig å kunna møta EU-tilhengjarane sine argument om EU som eit fredsprosjekt med konkrete analysar av EU og fredspolitikken deira. Difor er rapporten viktig for EU-motstandarar.

Jan Erik Skretteberg

Ebba Wergeland skriver innledningsvis i den helt ferske boka: "Dessverre finnes det ikke noe fag in skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper."" Desto viktigere er det at denne boka blir spredd og lest, siden den handler om nettopp dette – og er et kampskrift for dem som vil forandre til det bedre, ikke forandre for å ødelegge for folk.

Ebba Wergeland: Arbeidsmiljøloven, sykefraværet og sekstimersdagen
Transit Forlag 2006

Forfatteren har skrevet en bok satt sammen av tidligere artikler – noen av dem har stått i Røde Fane – arbeidervernlover fra slutten av attenhundretallet og en lengre nyskrevet og oppdatert artikkel. For Rødt! sine lesere er det første kapitlet, "Moderne tider", god grunn nok til å skaffe seg boka. Det er nemlig ikke en historiebok hun har skrevet, men en bok som går rett inn i kampen om pensjon, arbeidsmiljø og arbeidstid – kort sagt: folkehelse.

Er det ikke merkelig at Victor Norman og andre markedstilhengere framstiller liberalisering og svekking av arbeidervernet som økt valgfrihet? Men de uttallige framstøtene fra kapitalens menn gjør noe med hodene på oss, språket vårt, ideologien. Wergeland skriver derimot: "For den som er ung og sterk og orker mye, eller den som har høye avdrag på boliglånene og satser på overtid, er det lett å tenke på loven som en hemsko. Men både fagorganisasjonene, arbeidervernlovene og trygdeordningene ble til på grunn av folks bitre erfaringer med denne "valgfriheten" som til syvende og sist ender opp som den sterkestes rett. Den enkelte kan saktens kreve "retten" til å jobbe helsa av seg for arbeidsgiver og bank. Men fellesskapet kan mer. De kan kreve kontroll med spekulanter og banker, og rett til "ei lønn å leve av" innafor normalarbeidsdagens grenser."

På samme måte mener Wergeland det er med tenkinga rundt overtid: "Ordninger som gir større muligheter til å øke lønna individuelt ved å jobbe lange dager eller holde høyt tempo, svekker arbeiderkollektivets evne til å disiplinere de sterkeste og beskytte de svakeste." Hun viser til historikeren Edvard Bull som sa: "De mest konkurransedyktige tjener på det, og pokker ta den bakerste."

Arbeidstida er i fri flyt, bare det lages lokale avtaler. Det får også konsekvenser for søvn – og det er både velferd og sikkerhet. Forfatteren viser til en australsk undersøkelse av lokførere, der de fant at søvnmengden varierte mellom 3,9 og 7,9 timer etter når på døgnet hvileperioden kom. "Startet hvilen på morgenen, fikk de minst søvn. Et gjennomsnitt på syv til åtte timers søvn oppnådde de bare når de fikk seksten timers hviletid, og denne hviletida begynte mellom klokka 16 og 24, slik at søvnen kunne plasseres på normal tid." Alle som har jobbet skift eller turnus med nattevakt, kan skrive under på det.

Hvis det fortsatt er noen som tror på "arbeidslinja" til AP eller IA-avtalen (avtalen om inkluderende arbeidsliv), så les hva Ebba Wergeland skriver. De er like inkluderende som arbeids- og inkluderingsminister Hansens forhold til afghanske flyktninger. Hun er kjent for klare meldinger om sykefravær: "Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd."

På syttitallet var den nye, radikale ungdomsbevegelsen opptatt og forholdet mellom forskning, vitenskap og politikk. Ebba Wergeland åpner kapittelet "Om nødvendigheten av å blande fag og politikk", slik: "De fleste er klar over farene ved å blande fag og politikk. Den objektive, verdinøytrale legen blir gjerne lovprist som idealet, fra trygdekontor til forskningsråd. Men i hverdagen kan ingen unngå å blande. Og denne blandingen av fag og politikk er ikke bare nødvendig i betydningen uungåelig, men også i betydningen påkrevet, ønskelig.

Sterke partsinteresser kan forblinde, men også åpne for nye perspektiver. Politiske drakamper kan skape forutsetninger både for større helseulikheter og for bedre folkehelse – legeyrkets legitimitet avhenger av at legene tar helsa i forsvar, også når det kalles politikk."

Den nye boka til Ebba Wergeland er spesielt viktig for oss som har valgt side, for folkehelse og velferdsstat. Angrepene på dem som ikke har store bankkonto for å sikre pensjonsalderen, betale for å komme forbi sykehuskøene, har råd til å jobbe kortere dager uten lønnskompensasjon, er mange. Det trengs motkunnskap. Det er ikke sikkert at det kommer et fag i skolen som heter "den norske velferdsstatens historie og grunnleggende prinsipper", på en stund.

 Erik Ness

Endelig har anarkistene kommet på banen igjen i den norske sosialismedebatten. Det nystarta anarkistiske forlaget News from NowHere har utgitt sin første bok, Utopi Revolusjon Sosialisme, skrevet av Jonas Bals og avdøde Harald Beyer-Arnesen. Boka er en presentasjon av et nytt anarko-syndikalistisk prosjekt. Men har arbeiderklassen i Norge bruk for anarko-syndikalismen i 2006?

Jonas Bals og Harald Beyer-Arnesen: Utopi Revolusjon Sosialisme
News from NowHere 2006

Det er befriende å lese en bok som tar så klart standpunkt for en spesifikk venstreideologi. Alt for få bøker som kommer ut på radikale forlag, tør å gi seg sjøl så tydelige merkelapper som dette. Boka kritiserer sosialdemokratiets byråkratisering av fagbevegelsen og viser hvordan hovedavtalene i Skandinavia ble et verktøy for å holde arbeiderklassen på plass. Det er heller ikke vanskelig å være enig i at vi trenger en mer kampvillig fagbevegelse, som slåss for ett nytt samfunn. Boka presenterer også viktige og nyttige ideer om hvordan folk må bli aktivisert og myndiggjort, istedenfor å bli passivisert og umyndiggjort, i fagforeningene. Men den tar lite hensyn til situasjonen fagbevegelsen er i i dag. Den drøfter lite forholdet mellom forsvarskamp for de rettighetene fagbevegelsen har gjennom det sosialdemokratiske systemet, kontra det å avvise det systemet. Vi får flere svar på hva våre besteforeldre burde ha gjort, enn på hva vi sjøl burde gjøre nå.

Boka kritiserer også marxismen. Bals og Beyer-Arnesen avviser konsekvent at vi kan lære noe ved hjelp av en vitenskapelig metode i sosialismestudier og politisk arbeid. Dette gjør at kritikken deres mot marxist-leninister og den russiske revolusjonen, og andre, framstår mest som synsing. På den andre siden er boka full av gode sitater og plukker opp mange tråder fra tidligere tenkere. Boka stiller en del vanskelige spørsmål til statssosialistene, som man bør prøve å finne svar på. Bokas svar på disse spørsmålene er å avvise statssosialismen.

Hva er anarko-syndikalismen i 2006? Svaret er sjølsagt noen selvfølgeligheter, som at staten ikke kan være et middel i kampen for et anarkistisk, sosialistisk, kommunistisk samfunn (boka bruker disse begrepene litt om hverandre), og at den viktigste organiseringa er anarko-syndikalistiske revolusjonære fagforeninger.

Bals og Beyer-Arnesen trekker fram utopier som et grunnleggende element for å lage ideer om det nye samfunnet. Dette har jo venstresida og spesielt anarkistene en lang tradisjon for. Det er ikke noe ufornuftig i å drømme litt om alternative måter å skape en bedre verden på, men når man samtidig avviser vitenskapelig metode for å skissere samfunnet, blir det til tider litt naivt og ikke så radikalt nytt som man kanskje kunne ha håpet på. Det er også en tydelig svakhet at de ikke ser noen forskjell på et sosialistisk og kommunistisk samfunn. Det er etter min mening stor forskjell på et arbeiderstyrt sosialistisk samfunn og et klasseløst kommunistisk samfunn. Om klassene vil fordufte ved den første solstråle på den statsløse sosialistiske morgenen, eller om det forsatt vil være klassekamp inn i det nye samfunnet, drøfter boka heller ikke.

Når det kommer til organisasjonsspørsmålet setter de et mål, som jeg synes andre venstregrupper også burde sette seg. De vil vurdere organisasjonen ut i fra "i hvor stor grad det bidrar til å myndiggjøre mennesker" (side 23). Dette henger sammen med kampen for et nytt samfunn der styringa skal gjøres av folk sjøl. En organisasjon som ikke aktiviserer og ansvarliggjør sine medlemmer utvikler seg til en byråkratisk og topptung organisasjon. Og jeg er helt enig med forfatterne at det ikke blir et redskap for å frigjøre arbeiderklassen. Den anarko-syndikalistiske organisasjonen skal også sjøl være et bevis på at sosialismen fungerer, mener forfatterne. Det må være sammenheng mellom det mål de har og hvordan de organiserer seg.

Bals og Beyer-Arnesen ser behov for en stor anarko-syndikalistisk organisasjon. Her bruker boka mye plass på å gå gjennom mange små og noen store anarkistgrupper. Og de kommer med mye kritikk av organisasjoner i sin egen tradisjon. De trekker opp mange svakheter ved disse tidligere organisasjonene, og det kan også være interessant for andre som diskuterer omorganisering på den revolusjonære venstresida til å se litt på disse erfaringene. De legger videre mye vekt på anarko-syndikalismens organisatoriske dobbeltstruktur. Også beskrevet sånn: "Denne dobbeltstruktur er forbundet lokalt gjennom foreninger av produsenter innenfor samme industri (i vid betydning), ut ifra en føderativ modell, hvorfra utgår på den side en horisontal organisering langs de gitte materielle forbindelseslinjer, som praktisk forener produsenter på tvers av alle grenser." (Side 155.) Dette fungerer både som prinsipp i organiseringa av den revolusjonære, anarko-syndikalistiske organisasjonen og i det nye sosialistiske samfunnet uten stat.

Aktiv klassekamp etterlyser boka også. De ønsker seg "En 'åpen syndikalisme', mindre opptatt av distinksjonen medlem/ikke-medlem enn av klasse, og en kultur basert på aktiv solidaritet og en (prinsipiell!) raushet med hensyn til ens doktriner." (Side 119.)

Alt i alt så klarer ikke boka å overbevise om nødvendigheten av anarko-syndikalismen. Men det er mulig å spille videre på en del av tankene i boka, både om hva som er revolusjonært i fagbevegelsen og hvilke utfordringer som stilles til et sosialistisk prosjekt i 2006. News from NowHere har jo lovet å komme med flere utgivelser. Jeg håper det er med på å utvikle en større offentlig debatt om sosialismen her i Norge.

 Jokke Netland