Oslo byarkiv startet i 2004 opp prosjektet Oslos multikulturelle arkiver. Målet med prosjektet er å sikre en flerkulturell innsamling og formidling i vår institusjon, så vår kollektive hukommelse blir rikere og mer flerstemmig. Minoritetsbefolkningen skal også finne noe de kan «identifisere seg med» hos oss og få overbrakt perspektiver de ikke kjenner om tidligere generasjoner.
Artikkelen er tidligere trykt i heftet «Spor etter oss. Oslos multikulturelle arkiver», Oslo byarkiv 2007.
Oslo byarkiv er Oslo bys egen arkivinstitusjon med 18.000 hyllemeter arkivmateriale. Vi kaller oss byens hukommelse. Vi er en liten og ung institusjon som skal bevare og gjøre tilgjengelig kommunens arkiver og gi råd om arkivdanning. Vi skal også være en samfunnsinstitusjon og virke i tjeneste for samfunnet, og må være relevant for omgivelsene våre i dag og i framtida. Alle osloborgere bør ha rett til en plass i hukommelsen og rett til å bruke og finne noe av interesse, noe som angår dem hos oss.
Oslo er Norges største innvandrerby med en tredel av landets innvandrerbefolkning. 23 % av befolkningen er nå innvandrere etter statistikkens definisjon. Likevel hadde vi lite materiale som kan gjenspeile at Oslo er blitt et flerkulturelt samfunn. Det vi hadde, viser nokså ensidig myndighetenes møte med innvandrerbefolkningen, det være seg i form av mapper i arkivet til Flyktning- og innvandreretaten og helse-, skole- eller sosialhjelpsmateriale. Vi kunne fastslå at nye minoriteter er overrepresentert i samfunnsminnet som sosialklienter pga. utvalgsmetoder for kassasjon (som vi siden har fått endret) og underrepresentert i samfunnsminnet ellers. Denne delen av befolkningen finner det ikke naturlig å «sette spor» i form av å avlevere sine arkiver fra foreningsliv, menighetsliv etc. De er også lite representert i samfunnets maktposisjoner på et nivå der de automatisk setter spor.
Fortida fins jo ikke noe sted! Folk husker ikke. Internett er tilfeldig. Mens arkivene inneholder dokumentasjon og kilder som vi kan bygge historien på. Arkivene inneholder fortidas direkte og ufortolkede stemmer. Men dersom vi ikke får inn andre enn myndighetenes perspektiv på innvandrere – fordi vi automatisk bare får inn myndighetenes arkiver – så blir deres egne stemmer borte. Da blir bildet skjevt. Vi bør si velkommen inn for å bli del av den felles hukommelsen. Så dagens og framtidas befolkning – blant annet skolebarn og ungdom med flerkulturell bakgrunn, som utgjør nesten 40 prosent i Oslo – skal kunne finne noe som representerer deres identitet, noe de kan kjenne seg igjen i. Og selvsagt er det essensielt for majoritetsbefolkningen og forståelsen av samfunnet som helhet å få dette perspektivet inn. Derfor tok vi initiativ til innsamling av arkiver fra innvandrerorganisasjoner i Oslo byarkiv for fire år siden. Vi erkjenner at det er nødvendig å være aktør på dette feltet og har fått støtte fra ABM-utvikling, Norsk kulturråd og Fritt Ord og et mindre beløp fra Enhet for mangfold og integrasjon i Oslo kommune.
Prosjektet vårt skulle sikre og gjøre tilgjengelig et visst antall av de sentrale arkivene til viktige innvandrergrupper i Oslo by som representerer en god bredde av Oslos kulturelle mangfold. Det hadde ikke vært samla inn slikt materiale av noen skala i Norge tidligere. Materialet er nå i ferd med å forsvinne, særlig fra den første tida på slutten av 1960-tallet, fra 70- og 80-tallet. Vi ønsker å få inn materiale som dekker et vidt spekter – det være seg organisasjonsarkiv, forretningsarkiv, trossamfunns arkiv eller personarkiv, men hovedfokus er på organisasjonsarkiv.
Ikke uventet var noen av de første som var positive til vårt initiativ, institusjoner med bakgrunn i utadvendt kulturvirksomhet: Nordic Black Theatre og Cosmopolite. Nordic Black Theatre ble oppretta i 1992 som det første kosmopolitiske teater i Norden. Da Cosmopolite ble etablert i 1992, var dette faktisk en av de første scenene i Norge som presenterte artister innen verdensmusikk-sjangeren. Fremmedarbeiderforeningen (FAF) ble stiftet i 1972. Hensikten var å skape en multinasjonal organisasjon som ville arbeide for utenlandske/innvandrede arbeidstakeres interesser, og for at menneskerettighetene også skulle gjelde for dem. FAF ble oppløst rundt 1980, og splittet opp i flere organisasjoner. Vi har fått inn noe materiale fra Fremmedarbeiderforeningens første periode fra 1972 til 1976. Den gambiske forening, The Gambian Association i Oslo, ble formelt etablert i 1972 av en gruppe gambiske sjømenn bosatt i Oslo. Foreningen hadde da allerede i ca. 6 år eksistert i mindre formaliserte former. Foreningen driver mange forskjellige kulturelle og sosiale aktiviteter og har gitt oss materiale.
Vi prøvde å få ut informasjon om prosjektet i media og fikk gjennomslag i Migrapolis, som lagde eget program om å bevare minoritetshistorie og viste fram prosjektet vårt, Jødisk museum som var under etablering og Prosjektet Norsk i går i dag i morgen som Norsk Folkemuseum og Internasjonalt kultursenter og museum driver. Vi har også møtt i Innvandrerrådet i Oslo, og fått holde innledninger på kurs for innvandrerorganisasjoner i Oslo kommune og på et kontaktmøte. Det har gitt oss nyttige kontakter. Men det tar tid å få materiale inn. Kontakt må pleies over tid. Ansvarlige kan ha vanskelig for å sette av tid til oss og ikke minst til å gå gjennom arkivet før avlevering, noe de fleste selvsagt ønsker. En innsamling på dette feltet møter de fleste utfordringer man møter i arbeidet med privatarkiv. Det holder ikke å få ut informasjon om vår institusjon og våre ønsker med prosjektet. Enkelte innvandrere og deres organisasjoner vil se på en offentlig arkivinstitusjon med mistro ut fra erfaringer fra eget hjemland og i møter med norske myndigheter. Dette er en ny virkelighet å forholde seg til for oss. Vi er derfor avhengig av å skaffe oss enkelte døråpnere som kan gi oss innpass og tillit i miljøene. Rådet for innvandrerorganisasjoner er en viktig samarbeidspartner her. Vi forteller om viktigheten av å bevare arkivene til organisasjonene, og prøver å bygge opp et tillitsforhold og forståelse for at de sjøl kan sette begrensninger på hva som blir tilgjengelig for offentligheten i samtida og sjøl kan være med på å avgjøre adgangssøknader.
Dette har resultert i flere positive kontakter og avleveringer, men også triste avsløringer om at arkivene dessverre er borte, blant annet er de kastet av vaktmester/huseier (Tyrkisk arbeiderforening, Afrikan Youth etc.) eller vanligst: Det har skjedd en naturlig kassasjon ettersom de som forvaltet papirene, har flyttet og ikke har hatt noe sted å gjøre av gamle papirer.
Prosjektet vårt har resultert i 20 innsamlede arkiver og arkivbrokker, fire intervjuer, samt heftet og utstillingen vi har kalt Spor etter oss, se www.byarkivet.oslo.kommune.no.
Flere, store enkeltarkiv
MiRA-Senteret (tidligere Foreign Women’s Group), som er et ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har begynt å gi oss materiale og har deponert sin samling om den klassisk utdannede spirituals-/bluessangeren Ruth Reese (1921–1990). Ellers kan nevnes Primærmedisinsk Verksted, som særlig har jobbet med kvinner fra Somalia og Asia, Pakistan Norwegian Welfare Organisation, den eldste organisasjonen for pakistanere i Norge, etablert i 1971, Pakistan Workers Welfare Union, Norway (1973–1980) og Bazm-e-Ahbabe Pakistan Norway (Venners samling for pakistanere i Norge). Denne foreningen er opptatt av det kulturelle, og har arrangert litteratur- og poesikvelder, for eksempel i forbindelse med feiringen av bursdagen til Pakistans grunnlegger Muhammed Ali Jinnah og den filosofiske poeten Iqbal, 17. maifeiring og feiring av Pakistans grunnlovsdag. Islamabad Rawalpindi Welfare Society, som blant annet organiserer transport for muslimer som vil gravlegges på familiegravstedet i hjemlandet, og er en sosial forening. Vi har også fått et personarkiv etter Mohammed Anwar Soofi med bokhandel- og kolonialdrift inkludert. Soofi så behovet for bøker til undervisning og litteratur på urdu. I 1981 tok han kontakt med diverse bokhandlere i Pakistan for å importere bøker til Norge. Ikke så mye senere fanget han også opp interessen for tidsskrifter og blader i den pakistanske gruppa i Norge. Det siste arkivet vi har fått inn er Damini House of Culture som driver opplæring og formidling av indisk dans.
Byarkivet ønsker at et multikulturelt perspektiv skal prege virksomheten vår videre framover og ikke stoppe opp når dette prosjektet tar slutt. Vi ønsker å skape en bevissthet i minoritetsbefolkningen om at den har rett til en plass i våre samlinger og en demokratisk rettighet til å være brukere av vår institusjon. Dessuten kan arkivene virke identitetsskapende for for eksempel skoleelever og bygge bro mellom fortid og nåtid. For barna kan vi vise at Oslo har vært en innvandrerby i lang tid. Oslos befolkning ble mer enn sjudoblet mellom 1855 og 1900. Det voldsomme suget etter arbeidskraft til industri, handel, bygg og anlegg ga en strøm til byen av folk fra landsbygda, også svenske arbeidere. Av ca. 230.000 osloinnbyggere i 1900 var 6 % født i Sverige og i alt nesten 8 % av befolkningen født i utlandet.
Vi påpeker at de arkivene vi nå samler inn, kan si noe om enkelte gruppers aktiviteter, innsats, sjølforståelse, behov og problemer. Etterkommere og andre får overbrakt perspektiver de ikke kjenner om sine forfedre; og samfunnet kan øke forståelsen for hvordan Oslo og Norge er blitt som det er.
Siden 2005 har Oslo byarkiv hatt ungdomsskoleelever på besøk i programmet til den kulturelle skolesekken. Elevene prøver seg som historiedetektiver: Gjennom studier av kilder forsøker de å rekonstruere den spennende historien om Robert Levin. Pianisten Robert Levin og hans familie bosatte seg på Grünerløkka, som så mange andre innvandrede jøder. Via kilder i Byarkivet får elevene gå bakover i historia til den første jødiske innvandring til Kristiania rundt 1880, og framover i tid til tiåra etter 1945. Et sentralt tema har vært å se nærmere på hva jødene ble utsatt for under andre verdenskrig. Prosjektet videreføres nå som En innvandret historie.
I 2005 etablerte vi et kunstnerisk samarbeid med Nordic Black Theatre. Bakgrunnen var deres avlevering til oss og fascinasjon for magasinet vårt som rom for en teateropplevelse. Vi kunne prøve ut ideen i forbindelse med 100-årsjubileet for landet som sjølstendig nasjon. Cliff Moustache lagde manus til et teaterstykke basert på våre kilder i samarbeid med oss. For første gang i Norge – og kanskje også i verden – ble det spilt teater i et arkivmagasin. Blant kilometervis med historiske dokumenter, fikk publikum i 2005 en reise gjennom året 1905 i Oslo, med skuespillere fra Nordic Black Theatre.
Vi viste også stykket for innbudte representanter for innvandrerforeningene i et møte hos oss i fjor. Interessen var stor over alle nasjonalitetene som var representert her for hundre år siden og parallellene til mange ting i dag.
Vi søkte så å videreutvikle samarbeidet og bruke stykket på skoleelever og fikk i stand Fortida er ikke hva den engang var! Bli kjent med ukjente kapitler fra hovedstaden Kristianias historie, rundt 1900 som også ble del av den kulturelle skolesekkens program i 2006 og 2007. Det er blitt 40 forestillinger for rundt 600 elever. Tilmelding fra skolene viste en fantastisk interesse for dette tilbudet – både i fjor og i år! Så dessverre må vi avvise de fleste. Vi fikk svært gode tilbakemeldinger fra lærerne som fulgte elevene og fra mange elever, ja til og med fra foreldre som hadde hørt om opplevelsen.
Vi har våren 2007 arbeidet med en utstilling og et hefte om prosjektet kalt «Spor etter oss …». Den sto fra 24. mai til sankthans i Internasjonalt kultursenter og museum. Nå står den i Oslo byarkiv i en litt mindre versjon. Vi håper det skal bidra til økt interesse og at vi får flere arkiver fra de nye minoritetene i Oslo så de får satt bedre spor etter seg. Vi håper dette arbeidet skal fortsette som del av vår daglige drift både i form av innsamling og bevaring og formidling også utover mangfoldsåret som vi er gått inn i. For vi har bare gjort en begynnelse og må fortsette arbeidet.