– Den som lever skal ikke si: aldri!, sier Ebba Wergeland, og siterer Bertolt Brechts «Ros av dialektikken». 80-åringen har sterk tro på folks evne til å endre historiens gang, og mener at det er viktig å ikke ta de herskendes versjon av historien for gitt.
– Blant de mange bøkene mine har jeg ei som heter «Hvorfor de herskende klasser frykter historien», av Harvey J. Kaye, sier Ebba Wergeland.
– Boka tar opp viktige poenger. Jeg leser mye historie. Det er fordi at hvis du går historia litt etter i sømmene, så oppdager du at veldig mange andre løsninger enn det vi har i dag er mulig. Og de som er best tjent med verden som den er, frykter jo at folk skal oppdage at det går an å gjøre ting på andre måter.
Boksamleren
Vi møtes over en kopp te i leiligheta hennes på Grünerløkka, med bøker i hver ledig krok. En diger pakke fra Wangsmo antikvariat troner innafor døra, med atter nye historiebøker å fordype seg i. Men Ebba er også i gang med å sortere bøker som skal ut. Hun er tross alt på et sted i livet der det kan være greit å rydde litt opp etter seg.
80-åringen er nokså ettertenksom når det gjelder hva hun kan ha å melde til Gnist lesere.
– Hva er det jeg kan fortelle som er relevant for nye slekter? Mye av det som har preget mitt liv er fjernt for de som er unge i dag. Det tenker jeg ofte på når dagens «eksperter» har meninger om tida som var. For dem er det historie de er blitt fortalt eller har lest om. For meg er det noe jeg husker. «I all verden, tenker jeg, er det det dere har fått med dere?». Revolusjonen i Iran i 1979, for eksempel, den er jo fjern historie for de som er født etter den tid. Hva tenker de når de ser at Fritt Palestina, bladet til Palestinakomiteen, feiret den med Khomeini og Arafat på forsida?
– Ja, jeg blir av og til litt sjokkert når jeg kommer på at 70-åra er lenger tilbake for dagens unge enn 2. verdenskrig var for oss som var unge i 70-åra. Så hva kan man formidle?
– Jeg kan ikke si hva de unge skal gjøre, bare fortelle hva jeg har opplevd, så får nye generasjoner se om de får noe ut av det. Det finnes ingen Historie med stor H. Historien avhenger av perspektivet. Det som er skjedd ser forskjellig ut om du ser det ovenfra eller nedenfra, på nært hold eller på lang avstand. Dagens eksperter er for eksempel ikke eksperter på sykelønnsordningens historie.
Folkeopplyseren
Ebba Louise Wergeland rundet 80 år den 26. april. Bak seg har hun et langt liv som lege og aktivist på norsk venstreside. I norsk fagbevegelse og kvinnebevegelse er hun kjent som dama som bidrar med krystallklare og skarpe foredrag og leserinnlegg om sekstimersdag, arbeidsmiljø og forsvar for velferdsstaten. Blant sine mange venner er hun en høyt skattet, vittig, omsorgsfull og klok samtalepartner.
Hun tok embetseksamen i medisin ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1970, blei spesialist i arbeidsmedisin i 1985 og tok doktorgrad i 1999, på ei avhandling om gravides arbeidsforhold.
Ebba har jobbet i Arbeidstilsynet og ved Institutt for samfunnsmedisin ved UiO. Hun har vært, og er, en aktiv samfunnsdebattant i tema som helsefarlig arbeid, kjønn og helse, arbeidstid, trygd, pensjon og sykefravær. I sitt formidlingsarbeid har hun lansert begrepene «pølsemodellen» og «sykenærvær», som seinere nærmest har blitt fagtermer i velferdsdebatten.
Hun har mottatt en rekke priser, blant annet hedersprisen fra den faglige Trondheimskonferansen, Klassekampens Neshornpris for sin folkeopplysningsinnsats og Karl Evang-prisen «for sin lange innsats for norsk arbeidsmedisin og arbeidsmiljø, for kvinnene sine rettar og for internasjonal solidaritet».
Ebba har nettopp sluttført arbeidet med en revidert utgave av boka «Verneombudet». Den ble lansert på et seminar i Oslo 28. mai, i regi av LO i Oslo, Gyldendal Akademisk og Pensjon for alle.
Sykelønnsordningen
I 1978 vedtok Stortinget enstemmig full lønn fra første fraværsdag for alle. Fram til da hadde dette vært et privilegium for høyere funksjonærer.
– Jeg blir jo av og til utkalt for å si noe om sykelønnsordningen. Og da forteller jeg folk at jeg husker tilbake til den tiden da vi ikke hadde dagens sykelønnsordning. Jeg husker også at det var slik at da sykelønnsordningen ble vedtatt, var alle partiene på Stortinget enige om at det skulle være full lønn under sykdom. Høyres Jo Benkow holdt et av de beste innleggene. Han gjorde også narr av dem som bekymret seg for misbruk, og påpekte av de største skeptikerne var de som sjøl allerede hadde lønn under sykdom. Og ingen av partiene snakket om at det ville bli for dyrt, eller at fraværet var for høyt, selv om det var på samme nivå som i dag.
Hun påpeker at da folketrygden kom i 1967, var formålet å sikre økonomisk trygghet i perioder uten arbeid, og å utjevne forskjeller.
– Når kom holdningsendringen?
– Fra 1990 og utover ble styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet, som vekslet om å ha makta, opptatt av at sykelønnsordningen var for dyr. De fulgte den sosialpolitiske endringen i resten av OECD-området. Endringer i styrkeforholdet mellom klassene endret også de økonomiske teoriene som fikk dominere. Stønadene var ikke lenger en rettighet for mottakerne, men en tyngende utgift for staten. Svaret på manglende arbeidsinntekt var ikke lenger stønader som ga økonomisk trygghet, men dårligere stønader som skapte utrygghet og «arbeidsmotivasjon».
Hun understreker at siden sykelønnsordningen var enormt populær, klarte ikke norske regjeringer å knekke den.
– Det de gjorde i stedet, var å lage en fortelling som snakket ned ordningen. De mente den var for dyr. Men i stedet for en politisk diskusjon om riktig pengebruk, sa de at fraværet var «for høyt», og fikk NHO og LO til å si det samme. Uten at noe definerte hva de la i «for høyt» fravær, sier arbeidsmedisineren, og sukker over at ikke flere forstår at det ikke går an å samtidig ha et inkluderende arbeidsliv og et lavt sykefravær.
Hun viser til at Finansdepartementet har sagt at det er et paradoks at verdens friskeste folk har det høyeste sykefraværet.
– Men det er jo slett intet paradoks, tvert imot. Nasjonalt fravær er først og fremst et uttrykk for hvor samfunnet gjør av folk med dårligere helse. I gamle dager mistet folk jobben og havnet på fattigkassa. I Norge i dag har mange sykelønn og beholder jobben, selv om mange langtidssykmeldte blir støtt ut med arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Jeg skulle ønske at LO-ledelsen kunne se at dette handler om sosial trygghet, og at det faktisk er en styrke at fraværet holder seg høyt, fordi det viser at arbeidslivet også inkluderer folk som kan ha bruk for sykelønn.
Manipulerer folkemeningen
Ebba mener at «alt dette maset om at sykefraværet er for høyt» kan sees som en kampanje fra politikerne for å forberede folk på at man skal kutte i ordningen.
– Og kampanjene virker. De manipulerer folkemeninga til at folk tror at det er et stort problem med sykelønnsordningen, at fraværet må ned. Men hvis fraværet skal ned, må færre med dårlig helse få være i arbeid med rett til sykelønn. Da snakker vi om et ekskluderende arbeidsliv. Jeg liker ikke at regjering etter regjering snakker som om vi har et sykefraværsproblem, og at ingen protesterer.
Før man ble så opptatt av å få ned fraværet, hadde man mer fokus på inkludering og på fravær som en nødvendig mestringsmåte i arbeidslivet. Norske bedrifter er små, og der svinger fraværsprosenten ut fra tilfeldigheter fra år til år. I dag har bedrifter bonusordninger som belønner dem som er uten fravær. Mer reaksjonært blir det ikke. Men det gjør fravær til noe straffbart. Det ville ikke Benkow likt – eller Høyre anno 1978.
Angrepene på sykelønnsordningen og pensjonsreformen ser hun som et uttrykk for at sosialpolitikken og trygdepolitikken er endret i hele EØS-området.
– Endringene fra 1990-tallet er ikke uttrykk for endringer i folks adferd, men i Stortingets holdning. Debatten nå er helt annerledes enn i 1978. Nå skal det «ikke være for fristende å bli uføretrygda». De snakker som om folk flest egentlig trakter etter å få trygd, og at det at sosialstønadene er for gode er årsaken til at flere mottar helserelaterte ytelser.
200 år gamle tanker
– Da Arbeiderpartiregjeringen lanserte «arbeidslinja» i 1995, var det ikke mange som husket hva ordet opprinnelig sto for, Det fantes en gammel arbeidslinje, som sa at folk hadde rett til arbeid, og hvis de ble nektet denne retten, skulle staten gi dem det de trengte, og ikke bare forsorg. De kjempet mot overklassens ordninger for fattighjelp. Men den nye arbeidslinja fra 1995 bryter fullstendig med den gamle og henter faktisk fram igjen overklassens gamle prinsipp for fattighjelp, at ingen offentlig stønad måtte være bedre enn den laveste lønna i arbeidsmarkedet. Det står på trykk i Fattiglovkommisjonens rapport i England i 1834, og blir kalt «prinsippet om lavere attraktivitet». Ei omtrent identisk formulering står på trykk i et notat fra LOs samfunnspolitiske avdeling fra 2023 om arbeidslinja. De skriver at den bygger på «prinsippet om lavere attraktivitet», at trygdene ikke overskride de laveste lønnsnivåene og at det skal lønne seg å jobbe.
– Det er jo samme argumentene som ble brukt mot at folk skal få jobbe mer ved siden av uføretrygden.
– Nettopp. Jeg fatter ikke at ikke LO og Ap-politikerne ser det som et problem at sosialpolitikken nå tilpasses et syn på stønadsmottakerne som er det samme som overklassen hadde i England for 200 år siden. At politikerne har skiftet menneskesyn. Ser man historisk på det, sto Bratteli og Nordli for en helt annen politikk enn dagens Ap-ledere.
Hun mener at også NAV er prega av det samme menneskesynet.
– Det gjelder ikke den enkelte ansatte, men hva de skoleres i. Nav ble oppretta for å styrke arbeidslinja. Det ligger innbakt i deres samfunnsoppdrag. «Færre på trygd, flere i arbeid og aktivitet» der «aktivitet» ikke er jobb, men jobbsøking. NAV vil ha problemer til de innser at folketrygdlovens formål var bedre. De har ikke turt å endre formålsparagrafen, men alt ellers tilpasses arbeidslinja. Det er viktig å fortelle folk dette. Dette er historie en bør grave i.
6-timersdagen
– Noen har argumentert med at 6-timersdag kan få ned fraværet?
– Jeg advarer alle som vil prøve 6-timersdag til å la seg lure til å bruke sykefravær som målestokk for suksess. Men på grunn av at folk er så drilla på at fravær er et problem blir det ofte gjort. Og velger man en arbeidsplass med høyt fravær til forsøk med 6-timersdag, så ansetter de ofte et par til, og det er jo friske folk. Slike nyansettelser fører ofte til at fraværet går ned, men samtidig vil flere eldre holde ut lenger på grunn av kortere dager. Og gamle folk samler jo gjerne opp flere diagnoser gjennom livet, så etter hvert går fraværet opp igjen. Det betyr en dipp i fraværet først og så går det opp igjen. Gamle og folk med dårlig helse må ut hvis fraværet skal ned.
– Så hva er ditt hovedargument for 6-timersdag?
– 6-timersdag trengs fordi mange har bruk for lettelser i arbeidslivet, både på grunn av egen helse og fordi de har andre omsorgsoppgaver i livet sitt. Folk har annet å bruke livet sitt til enn bare å jobbe. Kåre Willochs regjering fikk utredet arbeidstidsreformer. Et tverrfaglig utvalg utredet flere muligheter, blant annet 6-timersdag og senkning av pensjonsalderen til 60 år. Utvalget fant at begge deler ville være godt for eldres helse, forebygge slitasje, stimulere til frivillighet. Slike utredninger gjør ikke regjeringene idag, påpeker hun, og understreker at det til syvende og sist handler om hvorvidt du skal se på folk i et samfunn som mennesker eller arbeidskraft.
80-åringen forteller at hun sjøl merker dette godt «nå som jeg er gammel og ikke lenger er av interesse som arbeidskraft».
– Uten restarbeidsevne som Nav kaller det, er vi restavfall som det er dyrt å bli kvitt. De minste og de eldste behandles som utgifter. Barna er framtidig arbeidskraft, men barn med helseproblemer vil ikke arbeidsmarkedet ha, så de får ikke samme muligheter som de friske.
Samtidig påpeker hun at det at menneskets mening er å være arbeidskraft ikke gjelder for alle.
– I Norge har særreglene for stortingsrepresentanter vist hvor lett det er å tenke på seg sjøl som en annen enn folk flest. Ser vi stort på det, er det alltid farlig å skille mellom oss og «de andre», historisk og globalt «de som intet eier men som skapte alt». I en verden med store ulikheter er det farlig å tenke oss og de andre.
Kampen for Palestina
Som student traff Ebba folk fra SUF (m-l), blant annet i studentersamfunnet og i Solidaritetskomiteen for Vietnam (Solkom). Hun betegner seg som «et barn av den store vekkelsen», og ble tidlig med i ml-bevegelsen, og i Palestinakomiteen.
– Palestina dukket jo opp for fullt da SUF laget jordskjelv på sitt landsmøte i 1967, med en resolusjon om at Israel i sin nåværende form bør opphøre, men at de som bor der nå må få fortsette å bo der. Jeg var ikke med i SUF ennå, men har merket meg at resolusjonen SUF vedtok i 67 ser ut som om den er klipt ut fra resolusjoner fra israelske jødiske antisionister samme år. Jeg har spurt folk som kjenner SUF fra da om de hadde kontakt med disse israelerne. De mener at de ikke hadde det. Men de leste engelske blader, som publiserte tekster fra jødiske antisionister.
– Når ble du sjøl med i Palestinakomiteen?
– Palkom ble stiftet i 1970, drevet fram blant annet av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Sjøl ble jeg med fra 1971, og reiste til Midtøsten første gang høsten 1977. Jeg reiste da til Sør-Libanon, til de områdene som Israel nå bomber til grus.
Solidaritetsarbeideren
Etter hvert ble det mange turer til Midtøsten. Ebba har blant annet vært i Egypt, Palestina, Syria, Jordan, Libanon, Irak. Hun sier at det å fortelle om palestinerne er litt av det samme som å fortelle om sykelønnsordningen.
– Det handler om hvordan historien forfalskes. Den palestinske historien om Nakba, katastrofen, er forsøkt utradert av Israel. Boka «The Hundred Years’ War on Palestine: A History of Settler Colonialism and Resistance, 1917–2017» av Rashid Khalidi viser igjen at man ikke skal la seg by historiefortelling av dem som er fornøyd med status quo. De mektige er redd for historien.
– Haakon Lie og Ap-ledelsen støttet opprettelsen av Israel, og så på sioniststaten omtrent som vi så på Albania, som et fyrtårn. I hele min levetid har Norge støttet kolonimaktene mot koloniene i frigjøringskrigene deres. At Norge også støttet en kolonistat som Israel var derfor logisk.
– Hvordan ser du på palestinernes muligheter nå? Er vi ved historiens ende?
– Man kunne jo håpe på en slags ende på koloniprosjektet. Det koloniprosjektet som har en så katastrofal virkning også for verdens jøder.
– Det ser svart ut for palestinerne nå?
– Ja. Men litt for mange kjenner nå historien deres også i vår del av verden.
– Og i land i sør, vel. De aller fleste av verdens land stemmer jo med palestinerne i FN.
– Absolutt. Resolusjonen som slo fast at sionisme er rasisme ble jo vedtatt i FN på 70-tallet.
Lever på andres arbeid
Ebba spør seg også om det som skjer i verden nå vil føre til en annen fordeling av makt, en annen verdensorden. At en supermakt kan tenkes å avløses av flere, en multipolar verdensorden. Hun mener også at det er viktig å huske at vi i Norge faktisk lever på andres bekostning, blant annet gjennom avkastingen fra oljefondet.
– Gnist hadde en utmerket artikkel om dette i siste nummer, som peker på at den verdensorden vi har nå holder folkene i sør i fornedrelse og fattigdom, og legger øde den naturen vi alle lever av. Det er rom for en annen fordeling. Men vanskelig å se hvordan og hvilke land man kan eller ikke kan stole på, sier hun, og fastslår at vi trenger en ny internasjonal orden som ivaretar sør. Handelsavtaler som ikke er utbytting.
– Det folk flest har oppnådd i Norge er kjempet fram av arbeiderklassen gjennom organisasjonsbygging, stemmerett, politisk makt til fagbevegelsen. Det de mangler i sør, er ikke ekspertise, men krefter og muligheter til å kreve anstendige levekår. De mektige landene sitter på enorme mengder våpen. Men selv USAs militærmakt er ikke nok til å verne dem mot nederlag. Spørsmålet er: Hva tenker millionene i sør selv om framtida si? Hvilke løsninger kommer fra de som ikke har noe nå? Hører vi dem, når vi dem? Vi som lever i deler av verden som tjener på dagens ulikheter må holde kontakt ut over landegrensene, ikke la oss forføre av de fortellingene som er offentlige sannheter her.
Hun roser Gnist for at tidsskriftet under forskjellige navn i mange år har hjulpet leserne med viktige motforestillinger og kunnskap.
– Det er viktig at tidsskriftet har holdt det gående og at de fortsetter. Vi trenger motstemmene for å forstå mer av verden og vår egen plass i den. Og at vi selvfølgelig er mye mer enn arbeidskraft.
– Har du en siste kommentar om palestinernes situasjon?
– Kampen for Palestina er ikke over. Det bare ser sånn ut. Tenk på det som ble synlig under den arabiske våren – de motsetningene er der ennå. Det er store kull av utdanna arabiske unge som ikke får jobb. De vil finne en løsning. Og når jeg ser videoene fra Gaza, der de danser, leser dikt midt i helvetet, da er det ikke mulig ikke å ha tro på at de skal kunne komme seg videre. Jeg så blant annet en video av ei mor i en rasert sykehuskorridor, som satt der og lærte sin fire år gamle datter å skrive, på veggen. Mora tenkte framover, bortenfor krigen.
Det sikre er ikke sikkert
– Hva tenker du om framtida for verdens folk?
– Det eneste som er sikkert, er at vi alltid lever i forandringenes tid. Bertolt Brecht skreiv om det på 1930-tallet, i diktet «Ros av dialektikken», som Georg Johannesen gjendiktet:
Urettferdigheten går i dag trygt omkring,undertrykkerne planlegger de neste titusen år.
Volden sverger: Det som er forandrer seg aldri.
Ingen stemme overdøver maktens stemme.
Og på markedet sitter utbytterne: Nå først begynner vi.
Men blant de undertrykte sier mange:
Det vi vil går aldri.
Den som lever skal ikke si: aldri!
Det sikre er ikke sikkert.
Det som er forandrer seg alltid.
Når de mektige har talt
tar de avmektige ordet.
Hvem våger å si: aldri?
Hvem bestemmer at det fins undertrykkelse?
Det er vi!
Hvem bestemmer om den skal slutte?
Også vi.
Du som er slått ned, reis deg!
Du som har tapt, kjemp!
Du som har forstått din tilstand:
Hvordan kan du holde den ut?
For de beseirede av i dag
er de seirende av i morgen
Og aldri blir: Nå i dag.