Harald Minken har gjort et solid oversettelsesarbeid med tredje bok av kapitalen, men hans egen oppsummering vitner om manglende begrepslig presisjon.
Det er gledelig at Marx’ økonomiske teori endelig kan diskuteres mer helhetlig på norsk, særlig takket være Harald Minkens grundige oversettelsesarbeid. I en nylig artikkel («Tredje bok av Kapitalen: Merverdien blir til profitt») forsøker Minken også å gi en samlet framstilling av Marx’ tredje bok. Til tross for verdifulle poenger, inneholder artikkelen noen påstander som kan diskuteres.
Profitt eller produksjonspris?
Innledningsvis bør det framheves at artikkelen gir en forbilledlig framstilling av gjennomsnittsprofitten – både hvordan den oppstår og hvilke betingelser som må være oppfylt for at den skal gjøre seg gjeldende i praksis. Artikkelen argumenterer godt for at disse forutsetningene – kapitalens og arbeidskraftens frie bevegelighet – fører til en utjevning av utbyttingsraten og en tilsvarende utjevning av profitten til gjennomsnittsprofitt. Dermed kan man regne denne utjevningen som en virkelig tendens. Likevel ville det styrket artikkelen om den hadde klargjort nærmere hva det innebærer å forstå en lov som en tendens. Et annet og mer umiddelbart problem er at artikkelens uklare begrepsbruk tidvis gjør det vanskelig å følge resonnementet. Jeg vil begynne med det siste.
Minken antyder med tittelen på sin artikkel at hovedtemaet i tredje bok av Kapitalen er omdannelsen av merverdi til profitt. Dette er en litt overraskende formulering. Hvorfor framhever Minken temaet for første avsnitt, av en bok bestående av syv ulike avsnitt, som om det var dekkende for boka som helhet? Minken skriver:
Problemet er ikke å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene, og heller ikke å utlede verdiene på grunnlag av produksjonsprisene. Problemet er å utlede profitten på grunnlag av merverdien. Og det er faktisk det som gjøres i tredje bind av Kapitalen. Vi trenger bare å lese overskriften på første del [avsnitt] av boka for å bli overbevist om hva som skjer. Denne delen heter ‘Merverdiens forvandling til profitt og merverdiratens forvandling til profittrate’. (s. 66)
Denne argumentasjonen er ikke overbevisende. Man har ikke vist at temaet for hele boka er overgangen fra merverdi til profitt, ved å påpeke – som riktig er – at dette er tema for et av syv avsnitt. Fastholdelsen av dette premisset gjør at artikkelen vikler seg inn i en veldig omtrentlig begrepsbruk, der den med overgangen fra merverdi til profitt, ønsker å beskrive tre ulike fenomener, som i virkeligheten behandles i ulike avsnitt og under ulike overskrifter i tredje bok. For å sette det på spissen så blir det at profitten slukes av grunneieren i form av grunnrente, et eksempel på at “merverdien blir til profitt”!
Først innebærer overgangen fra merverdi til profitt bare en endring i “hvordan man ser på tingene” (s. 66), altså hvorvidt merverdien i tanken stilles i forhold til den variable kapitalen eller til totalkapitalen. Men så omtales overgangen som om den innebærer noe helt annet enn en annen betraktningsmåte: “Merverdien kan la seg omdanne til profitt, hvilket betyr at den fordeles mellom kapitalistene etter hvor mye kapital de har brukt” (s.70). I motsetning til dette påpeker Marx at profittens eksistens er en forutsetning for at det skal kunne oppstå en gjennomsnittsprofitt: “For å jamne ut profittrater må profitten allerede være tilstede som et element av vareprisen. Konkurransen skaper den ikke.»
Minken forklarer videre at merverdiens forvandling til profitt, innebærer at den blir “et sett av inntektskilder for ulike utbyttende klasser og lag”, eksempelvis grunneieren (s. 66-7). Når Minken så diskuterer forutsetningene for dannelsen av gjennomsnittsprofitt – altså arbeidskraftens og kapitalens frie bevegelighet – så omtaler han dette igjen som forutsetninger for at merverdien skal bli til profitt (s. 67). Dette blir dessuten blandet med spørsmålet om forutsetningene “for beregningen [min uth.] av hvordan merverdien omformes til profitt” (s. 67). Dersom forutsetningene for merverdiens virkelige overgang til profitt (eller gjennomsnittsprofitt), blir forvekslet med forutsetningene for å beregne den, så står man i fare for å blande erkjennelse og virkelighet.
Ifølge artikkelen er det disse forutsetningene, altså de som gjorde at merverdien ble fordelt og forvandlet til profitt, som så gjør at merverdien blir identisk med profitten. Hvordan skulle imidlertid dette henge sammen? I første omgang var profitt bare merverdi betraktet på en annen måte, og i så fall må det være trivielt at profitten og merverdien er identisk. I neste omgang var profitt bare merverdi som ble fordelt mellom bransjer, og så mellom kapitalister av ulike slag, og igjen blir det en triviell sannhet at det som fordeles, og det man har fordelt, må være av samme kvantitet. Det gir derimot ikke mening å hevde at forutsetningene for at merverdien blir til profitt, eller for at profitten blir gjennomsnittsprofitt, skulle skape selve likheten mellom profitt og merverdi. Tvert imot så er det disse overgangene som gjør at de to størrelsene ikke lenger umiddelbart sammenfaller. For å hevde det motsatte må man forutsette at merverdien og profitten i prinsippet er adskilte størrelser som bare sammenfaller under ganske bestemte betingelser. Og Minken hevder faktisk det: “Gitt [min uth.] arbeidskraftas og kapitalens frie bevegelighet, er altså den årlige mengden profitt pr. tidsenhet (år) i et kapitalistisk samfunn lik den årlige mengden merverdi som er produsert” (s.67).
Når artikkelen så ser tilbake på sitt eget resonnement om hvordan merverdi blir til profitt, så oppsummeres det slik: “Vi har sett at merverdien i en gitt sektor av økonomien kan omformes til profitt.” (s. 68). Igjen er dette uklart. Vi har sett hva som skal til for at all merverdi framstår som profitt, ikke bare merverdien i en gitt bransje, og vi har utforsket gjennomsnittsprofitten, som for å eksistere må ha dannet seg i mange bransjer, ikke bare i én.
Alt i alt så illustrerer det at den manglende begrepslige presisjonen i Minkens artikkel vanskeliggjør problemstillingene han ønsker å diskutere.
Det viser seg likevel at det som motiverer denne begrepsbruken fra Minkens side, er et ønske om å forsvare Marx mot den voldsomme kritikken han ble utsatt for blant økonomer på 70- og 80- tallet, og som hadde å gjøre med “transformasjonen” fra verdi til produksjonspris. Det Minken antyder er at man kan løse dette problemet dersom man bare forstår at denne transformasjonen egentlig ikke er så viktig, og at det viktige for Marx snarere er transformasjonen fra merverdi til profitt, og videre til avarter av denne, slik som industriprofitt, handelsprofitt, pengerente og så videre. Når Minken snakker om overgangen fra merverdi til profitt, bruker han dette synekdotisk for å betegne hele utviklingsforløpet, først fra merverdi til profitt, dernest fra profitt til gjennomsnittsprofitt, og så spaltingen av profitten i ulike tilsynelatende «uavhengige» former.
Minken skriver at han har dette fra den nyklassiske amerikanske økonomen William Baumol. Baumol var en anerkjent «borgerlig» økonom og kollega av Paul Samuelson, som på sin side var en sentral skikkelse i den økonomiske kritikken av Marx. Samuelson hadde hevdet at det eneste man trengte for å løse «transformasjonsproblemet» – overgangen fra verdier til priser – var et viskelær, slik at man kunne fjerne de overflødige verdiene. Baumol hevdet derimot at Samuelson og co hadde misforstått hensikten med Marx’ teori. Formålet med verditeorien “burde ikke på noen måte bli forstått som et forsøk på å forklare hvordan markedspriser bestemmes”, siden “verditeorien aldri var ment som en teori om pris.” Teoriens mål var heller å vise hvordan det samfunnsmessige overskuddet ble skapt gjennom arbeiderklassens ubetalte arbeid og deretter omdannet til profitt, som igjen ble fordelt videre som industriprofitt, handelsprofitt, renter, grunnrente og så videre.
Minken skriver i tråd med Baumol at «problemet» ikke består i «å utlede produksjonsprisene på grunnlag av vareverdiene», men av å utlede profitten av merverdien. «[D]et er faktisk det som gjøres tredje bind av Kapitalen.» (s. 66.) I artikkelen til Baumol finner man inspirasjonskilden til denne påstanden: «Mye av litteraturen har forsøkt seg på feil transformasjon – fra verdier til priser i stedet for fra merverdi til profitt, renter og grunnrente.»
Baumol påpeker selv at hans syn på “transformasjonsproblemet” har mye til felles med tenkningen til den japanske økonomen Michio Morishima. Ifølge Morishima var Marx’ viktigste bidrag å vise at profittens kilde var merverdien, og at en «langsiktig likevektsprofittrate bare kunne eksistere dersom utbyttingsraten var positiv». Dette kalte han det grunnleggende marxistiske teoremet. Morishima understreket at dette teoremet egentlig var “fullstendig uavhengig av verdibegrepet”. Det anså han likevel ikke som særlig problematisk, så lenge man – slik Baumol gjorde – oppfattet kjernen i Marx’ teori nettopp som dette «grunnleggende marxistiske teoremet»: altså at profitten hviler på utbyttingen av arbeiderklassen.
Howard Nicholas gir en god oppsummering av bakgrunnen for løsninger av denne typen:
Fram til 1980-tallet var det vanlig for de fleste marxister å akseptere at Marx’ transformasjon [fra verdi til produksjonspris] riktignok var inkonsistent i den tilstand han etterlot den i, men at den kunne gjøres konsistent ved å følge en eller annen transformasjonsprosedyre som innebar løsninger av sett av simultane ligninger. Det ble også godtatt at disse løsningene krevde at man ofret en av de to grunnleggende likhetene som Marx hadde postulert, nemlig likheten på den ene siden mellom de samlede verdiene og prisene, og på den andre siden mellom den samlede merverdien og profitten. … Et flertall av marxistene gikk inn for å ofre likheten mellom de aggregerte verdiene og prisene, med den begrunnelse at det egentlige formålet med Marx’ verditeori var å forklare profitten, ikke prisene i seg selv.
På denne måten ble Marx’ teori delt opp, slik at verdi- og pristeorien ble forkastet, samtidig som man forsøkte å bevare en slags teori om merverdi. Drivkraften bak slike grep var det faktum at økonomer som Baumol og Morishima betraktet transformasjonsproblemet som en alvorlig utfordring. Den eneste måten å redde teorien på var å kvitte seg med deler av den, slik at kjernen – som tross alt var viktigst – kunne beholdes. Selv om dette er velment, hviler det på en misforståelse. I virkeligheten lar det seg ikke bestride at Marx med sin verditeori ikke bare ønsket å avsløre utbyttingsforholdet, men også å forklare priser.
Baumol begrunner likevel sin «redningsoperasjon» noe annerledes enn Morishima. Ifølge Baumol dreier teorien om produksjonspris seg «utelukkende om framtredelsesformer» og «mystifikasjoner». Baumol tror at teorien om produksjonspris må være uviktig, siden produksjonsprisen fordreier og mystifiserer de virkelige forholdene. Han overser dermed at Marx nettopp utviklet produksjonspristeorien utav verditeorien for å avdekke og avsløre disse mystifikasjonene. Baumol hevder derimot at Marx ikke ønsker å utlede priser fra verdier (eller verdier fra priser), men at disse to størrelsene eksisterer «mer eller mindre uavhengig av hverandre» og skiller seg «substansielt og systematisk».
I virkeligheten er Marx’ fremstilling i Kapitalen motsatt av det Baumol hevder. Marx starter med prisen (bytteverdien), med varer som byttes mot hverandre i bestemte proporsjoner. Ut fra dette konstaterer han at varene må dele én felles substans som gjør dem sammenlignbare, og denne substansen viser seg å være verdi, skapt gjennom abstrakt, menneskelig arbeid og målt gjennom samfunnsmessig nødvendig arbeidstid. Når Marx har etablert verdibegrepet, utforsker han hvordan verdien kun kan framtre gjennom forholdet mellom varer, først som enkel bytteverdi og til slutt som pris. Marx viser altså ikke bare hvordan verdiene forholder seg til prisene, men også at verdier og priser (bytteverdier) forutsetter hverandre: “Å si at en vare og dens pris er ekvivalente er derfor en tautologi, siden prisen nettopp er pengenavnet på det arbeidet som er nedlagt i varen.”
Baumol var en sympatisk økonom, og artikkelen hans er verdt å lese, men løsningen hans på Samuelsons utfordring gir mer til djevelen enn han fortjener.
Grunnrente eller ekstraprofitt?
Teorien om gjennomsnittsprofitt gjør det mulig å forklare hvordan merverdien deles opp i ulike former, slik at handels- og pengekapitalister kan tilegne seg merverdi uten å delta direkte i produksjonen av den. Med dette blir det også mulig å utvikle en forklaring av grunnrentens rolle i det moderne samfunnet. Her ser det imidlertid ut til at Minken har misforstått Marx, da Minken omtaler grunnrenten som en ekstrainntekt som tilfaller produsenten:
Videre viser den hvordan profitten deler seg i renter til de som låner ut kapital og eierinntekter til kapitaleierne, og hvordan de som produserer (!) under særlig gunstige forhold kan sikre seg en grunnrente på toppen av dette. (s. 70)
Det er riktig at Marx’ forklaring av grunnrente begynner med å konstatere at det kan oppstå en ekstraprofitt når man produserer under gunstige forhold, da produsenten for eksempel kan bruke et fossefall i stedet for en dampmaskin, men poenget er ikke at “de som produserer”, forpakter-kapitalistene, nå får sikret seg en grunnrente. I neste runde støter de på grunneieren, som nekter tilgangen til jordstykket med mindre ekstraprofitten betales ut gjennom forpaktningsavgiften. Dermed “forvandles ekstraprofitten til grunnrente, dvs. den tilfaller eieren av fossen”.
Minken er ikke konsekvent i sin beskrivelse av grunnrenten som en ekstrainntekt til produsenten, siden han like etterpå omtaler den som «ekstraprofitten til de som eier særlig verdifulle naturressurser» (s.70). Men heller ikke denne formuleringen er tilfredsstillende. På hvilken måte kan denne inntekten kalles profitt, og hva sammenlignes den med for å rettferdiggjøre betegnelsen «ekstra»? Det positive er at eierskapet til jorden blir fremhevet, i stedet for den opprinnelige antagelsen om at grunnrenten tilfaller produsenten. Men ved å omtale grunnrenten som en form for profitt blir grunneieren samtidig gjort til en slags kapitalist, og grunneiendommen til en type kapital. Da har man akseptert den vulgærøkonomiske «hverdagstenkningen» Marx kritiserte.
Distinksjonen mellom ekstraprofitt og grunnrente, og klarhet rundt hvem som egentlig tilegner seg den, er viktig siden det kapitalistiske hverdagslivet får alt til å framstå opp-ned og forvridd, slik at grunneieren, som i virkeligheten bare “overfører en del av den produserte merverdien fra kapitalens lomme til sin egen”, likevel framstår som en slags kapitalist. Denne sammenblandingen er blitt en gjenganger.
Hvordan tester vi gjennomsnittsprofitten?
Minken kommer på et tidspunkt inn på spørsmålet om hva det vil innebære å teste – og eventuelt bekrefte – Marx’ teori om gjennomsnittsprofitten. Han reflekterer over hvor rimelige Marx’ forutsetninger er, og hvordan statistiske data om arbeidstid og priser kan brukes til en kritisk vurdering av teorien. I en tidligere artikkel kunne det virke som om Minken antok at teorien gjennomsnittsprofitten var feilaktig, fordi kapitalismen hadde utviklet seg til monopolkapitalisme. Nå ser det ut til at Minken mener teorien i og for seg er riktig, men at han heller ønsker å diskutere i hvilken grad den er riktig og hvordan man kan gå fram for å teste den empirisk. Her kan man imidlertid savne en grundigere redegjørelse av hva slags lov loven om gjennomsnittsprofitt egentlig er.
Hvis man på en overflatisk måte skulle forsøke å «empirisk teste» teorien om gjennomsnittsprofitten, ville man sannsynligvis ende opp med å tilbakevise den. Man ville oppdage at det eksisterer et stort mangfold av profittrater i økonomien, og at disse til dels avviker betydelig fra hverandre. Problemet er at man da har regnet loven for å være en beskrivelse av en tilstand, heller enn en beskrivelse av en tendens som bare kan identifiseres over et lengre tidsrom:
I noen år vil profitten være høyere i visse bransjer, i andre år lavere. Det er bare når man betrakter en lengre periode, eller en hel utviklingsrekke, at gjennomsnittsprofitten blir synlig. Den framstår imidlertid aldri som direkte gitt, men bare som et gjennomsnittsresultat av motstridende svingninger.
Dessuten må man også ta hensyn til at teorien om gjennomsnittsprofitt kommer relativt tidlig i tredje bok, slik at man må modifisere den i lys av det som følger i resten av boka. Eksempelvis når man leser avsnittet om grunnrente, blir det tydelig at Marx ikke legger til grunn noen dogmatisk forutsetning om at alle bedrifter til enhver tid nyter samme profittrate, siden man her finner en intrikat analyse av monopolets betingelser i den kapitalistiske økonomien.
I prinsippet må man her også ta hensyn til kapitalens sykliske og kriseartede bevegelsesmåte – fra oppgangsperioder til nedgangs- og stagnasjonsperioder. Slike svingninger må også sies å modifisere teorien om gjennomsnittsprofitt, siden de innebærer at kapitalen i perioder må selge varene til priser under eller over produksjonsprisen.