Blomsterselgerne

Sannar Araszadeh:
Blomsterselgerne
Himle Forlag, 2022, nå Tekst Forlag

Sannar Araszadeh er kurder og var 26 år da han flykta fra Iran. Det er vanskelig å være radikal og aktivist i hjemlandet, spesielt når man er medlem av et forbudt politisk parti. Etter tre år i Tyrkia kom han til Norge i 2011 som kvoteflyktning. Araszadeh er kanskje den eneste kurderen som har skrevet en roman direkte på norsk.

Boka, Den mørke solen over de trange smugene (2015), er den første boka fra Sannar Araszadeh. Nå har nummer en, Blomsterselgerne, kommet.
Først omtaler jeg den siste boka og så kommer en samtale med forfatteren.

Blomsterselgerne

Da jeg leste boka, slo det meg hvor lite man egentlig veit. Jeg kan litt om kurdernes historie og kamp, og har vært i Kurdistan på tyrkisk side. Har i flere år prøvd å forstå og analysere. Allikevel «forstår» man ikke helt. Denne boka hjelper.

Dette er ikke en historiebok, ingen årstall, navn på organisasjoner eller kriger, men en roman om noen få afghanske tenåringer i en landsby i Iran, som hadde flykta til Iran. De prøvde å finne en måte å bo på og skaffe seg mat. Boka handler også om skolegang med mobbing og to lærere, en tyrann og en vennlig.

Det er mye å bli forskrekka over, lite å glede seg over og mye sjokkerende i hverdagen. Millioner av unger har like utrygge liv som dem. Fort voksne, men barn uten å få være det. Hovedpersonene i Blomsterselgerne er to unge gutter som selger blomster i et lyskryss, når de må. For å overleve. De blir sendt dit av voksne fordi de heller ikke har salt til maten.

Fortellinga i romanen er at den ene gutten blir fanga opp, rekruttert til militæret og sendt til Midt-Østen. Skikkelig lurt, og det går forferdelig dårlig. Den andre bor hos ei gammel tante som banker han opp for det minste, og som bare greier å slappe av når opiumspipa er tent. Dagene går med til juling på skolen, skulking og å hvile ut ved moras grav – og å unngå den gamle, sure tanta.

Dette er naturligvis tragisk og trist. Kunsten er å skildre angsten og savnet, mangelen på noen å stole på, en venn. Det er ganske sjelden noe å bli glad av – eller noen å bli glad i. Bokas styrke er når vi kommer litt under huden på de to guttene, og ikke bare hva de gjør og har gjort, men føler gråten og gleder seg over smilet. Det er her forfatteren får oss til å «forstå». Det er også politikk, uten politiske ord. Man behøver ikke få argumenter for å forstå.

Når man ser reportasjer på tv, når neste bok man leser er om de unge krigerne i Syria fra Afghanistan, blir analysa sterkere og man forstår mer.

Unger i andre fattige land, for eksempel i India, selger pocketbøker og servietter i lyskryss. De presser ansiktene sine mot ruta på drosja, og vi vender ansiktet vekk i nødverge.

Bare en liten sommerferie unna har vi Moria-leiren, øya noen av oss ikke drar til lenger fordi bare et glimt av leiren spolerer ferien.

Boka er skrevet rett på norsk, ikke oversatt. Det er en prestasjon etter noen få år i Norge. Det er formuleringer som gjør at vi skjønner at morsmålet til Sannar Araszadeh ikke er norsk. Av og til tenkte jeg at det styrka oppriktigheten, at det er en «utafra» som skriver. Ei bok av kjøtt og blod – tårer og noen få lysglimt.

En prat med forfatteren

Av og til hjelper det leseren å vite litt om forfatteren. Derfor et lite intervju.
Du kom til Bodø. Var det første du gjorde, å sette deg ned med ordboka å lære deg norsk?
– Nei, jeg var aleine, en fremmed og kjente ingen. Jeg gikk til sjøen, satt på en stein, grublet og så på bølgene. Var innom biblioteket og leste noen bøker på persisk.
– Jeg likte ikke det norske språket, og brydde meg ikke om å kunne lese norske bøker. Etter tre måneder begynte jeg på norskkurs, men synes det var kjedelig. Broren min måtte vekke meg om morgenen for å få meg på skolen.

En forfatter blir til
Men du begynte skrive, etterhvert.

– Det gikk kort tid etter at jeg begynte på norskkurset, noen få korte setninger. Det husker jeg godt. Det handlet om fugler, sjø, bølger, frihet, liv, kjærlighet til dyr og mennesker, himmel …

Tankene mine var alltid veldig forskjellige. Når jeg skrev en setning, tenkte jeg veldig dypt og skrev meningsfylt. Jeg hadde både evne, vilje og tro på at jeg kunne skrive. To av lærerne mine hjalp meg mye med å skrive korrekt norsk. De oppmuntret meg, og sa at setningene mine var sterke.

En dag ble jeg innkalt til et møte med en sykepleier fra kommunen. Hun oppdaget at jeg var veldig glad i å skrive, og sa hun kjente en mann, Kurt Lyngved, som kanskje kunne hjelpe meg. Da fikk jeg håp. En ettermiddag gikk søstra mi og jeg på kontoret hans. Jeg banket på døra, og etter litt klarte jeg å fortelle han at sykepleier W hadde sendt meg for å bli kjent med han. Vi fikk en kopp kaffe, søstera mi og jeg. Så begynte jeg å prate, tok skriveboka ut av sekken og la den på bordet foran han. Han sa at han har aldri hadde møtt en flyktning som liker å skrive og at han gjerne ville hjelpe meg på fritida. Kurt Lyngved er leder av Batteriet Nord-Norge i Bodø. Han ble læreren min. Hver gang jeg møtte han, gikk vi gjennom tekstene. Jeg fikk både kunnskap og erfaring.

Nå er den andre boka ferdig.

Erik Ness, redaksjonsmedlem i Gnist 

Forfattere: Magnus E. Marsdal og Astrid Hauge Rambøl

Det store strømsjokket. Om hva som gikk galt og hva vi kan gjøre med det

Manifest Tankesmie og Forlaget Manifest, 2022, 95 sider

Av Lars Thue, professor emeritus ved Handelshøyskolen BI

Magnus E. Marsdals og Astrid Hauge Rambøls kaller skriftet sitt om strømsjokket en «pamflett». Forfatterne treffer godt denne sjangerens kriterier: Temaet er svært aktuelt, framstillingen er både politisk og polemisk og boka har klare budskap, som at kabelavtalene med Tyskland og England må reforhandles. I sin materielle framtoning bryter den riktignok med Unescos normer som sier at en pamflett ikke skal ha over 48 sider. Dette skriftet har akkurat det dobbelte. Men fordi disse sidene bare er halvparten så store som vanlige boksider, er det likevel akkurat innafor!

Skriftet er lettlest og gir en god innføring i hovedproblemene knyttet til svikten i strømmarkedet. Kraftsektoren er et teknologisk og institusjonelt kompleks som de færreste overskuer, men her får du en kort gjennomgang både av kraftregimets historie og nåsituasjon, med utgangspunkt i politisk relevante problemstillinger. Forfatterne er kritiske, men også konstruktive. Det siste kapitlet heter «Mulige utveier for Norge», og følger løftet i siste del av pamflettens tittel, «… hva kan vi gjøre med det».

Deler av boka er bygd på Marsdals intervjuer med Hogne Hongset. Hongset er en god guide inn i kraftfeltet, med lang erfaring fra ulike deler av energibransjen. Marsdal stiller for det første de spørsmålene som nykommere til denne problematikken vil være interessert i å få svar på. I tillegg foregripes innvendinger som hovedbudskapet i skriftet vil bli møtt med. Som når Marsdal spør: «Er det ikke noe selvgodt over den intense norske motstanden mot å innlemmes i det europeiske kraftmarkedet? Finnes det et anstrøk av ‘Norway first’ her? En norsk energisjåvinisme som sier at Ola Dunk og industrien hans skal ha billig strøm, og så får resten av verden klare seg som best de kan?» Hongset svarer: «Dette handler ikke om ‘Norway first’. Det er heller omvendt: Skal det være ‘EU first’?»

Innledningsvis konkretiserer og eksemplifiserer forfatterne hvordan tre hovedgrupper rammes av strømsjokket. Først husholdningene: noen «måtte selge hunden sin for å ha råd til strømregninga». Deretter får vi høre om drivhusbonden i Vestfossen som måtte la titusener av julestjerner visne. Han eksemplifiserer problemene til mange små og mellomstore næringsdrivende. Den tredje kategorien er den kraftkrevende storindustrien. Denne sektoren står overfor en utgiftsøkning på mange hundre millioner kroner, der «titusener av arbeidsplasser, 200 milliarder årlig eksportverdi og den viktigste industrinæringen når olje og gass går ut på dato, er satt i fare».

Det er problemene til denne storindustrien som får størst omtanke i pamfletten, blant annet gjennom et eget kapittel. En pamflett skal ha klare budskap, men en anmeldelse kan koste på seg noen nyanser. Hydro er en av de bedriftene som trekkes fram, blant annet som hjørnesteinsbedrift i Sunndal med 700 ansatte der. Hva skjer hvis bedriften legges ned? Men trenger Hydro spesiell omsorg? Det går fram av pamflettens egne tabeller at Hydro er landets tredje største kraftprodusent med en egenproduksjon på rundt 10 TWh. I 2020 sluttet Hydro Energi en avtale med kraftforetaket Lyse, som gjør at Hydro i dag er operatør av 40 norske kraftverk med en produksjon på 13,7 TWh. I tillegg har Hydro 15 langsiktige kontrakter som gjør at Hydro Energi forvalter 18 TWh, tilsvarende forbruket til 900 000 husholdninger.

Et annet av selskapene som nevnes, Norske Skog, solgte i 2002 ti vannkraftverk til Buskerud Kraftproduksjon, og valgte dermed å gi fra seg kontroll over krafttilgangen sin. Det er gode grunner til å tilrettelegg for denne storindustrien, men de mange tusen små og mellomstore bedrifter spredt rundt i landet fortjener like stor oppmerksomhet. De er ofte mer sårbare enn den kraftkrevende storindustrien.

Forfatternes tredelte periodisering av kraftsektorens historie har mye for seg, men også her vektlegges storindustrien mer enn det er historisk belegg for. De norske konsesjonslovene som grodde fram i perioden 1906–1917 hadde en klar brodd mot storindustrien. Ikke minst arbeiderdemokrat og justisminister Johan Castberg la vekt på hensynet til husholdninger, jordbruket og landets mange små og mellomstore bedrifter. Når kraftoverskudd og krise inntrådte i mellomkrigstida, ble det imidlertid større politisk åpenhet både for krafteksport og storindustri. Og når forfatterne kaller tiåra etter krigen for «Storindustriens periode»» antyder det bare halve sannheten. De mange kommunale og fylkeskommunale energiverkene var pådrivere for å skaffe lys og varme til folk flest og å støtte det ordinære næringslivet. Disse sto lenge for over halvparten av kraftproduksjonen i landet, mens staten etter hvert bygde seg opp til en tredjedel.

Tida etter at energiloven ble vedtatt i 1990 kaller forfatterne «markedets periode». Det påpekes riktig at Eyvind Reiten var olje- og energiministeren som loset denne nyliberale markedsvendingen i havn. At Reiten var administrerende direktør i Hydro Energi hører også med til historien. Han bidro til å utvikle et «gråmarked» for overskuddet av Hydro-strøm allerede før liberaliseringa. Hydro Energi hadde klare interesser av et mer åpent kraftmarked.

Utenlandskablene og krafteksportens betydning for de økte strømprisene er et naturlig hovedtema i skriftet. Vi får en god diskusjon om sammenhengen mellom gamle og nye kabler og prisene på kraften her hjemme. De fleste mediene har terpet på dette gjennom de siste månedene, men det er greit å få de relevante forholdene oppsummert. Litt på samme måte med det siste kapitlet om mulige utveier av krisa. Her hentes det blant annet flere gode forslag og kommentarer fra professor emeritus Øystein Noreng på BI. Han mener blant annet at «Norge trenger en styrket suverenitet på energiområde, og at vi bør frigjøre norsk kraftpolitikk fra EUs energibyrå, Acer.» Både dette og de øvrige løsningsforslagene som nevnes i boka har etter hvert blitt nevnt av andre. Men det er heller ikke kommet til så mange nye forslag, så her får du de fleste samlet. Kanskje litt overraskende foreslås det ikke å reversere energiloven, eller droppe det markedsbaserte kraftregimet. Det må bare grundig reformeres.

Innimellom de ordinære tekstsidene, er det en rekke gode plansjer med informasjon om kraftsektoren, som oversikten over de største kraft- og nettforetakene, kraftsjefenes lønninger, forklaringer på en del kraftuttrykk, hvordan strømmen i landet brukes, litt om børshandelen på Nord Pool og så videre.

Forfatterne sier i innledningen at «pamfletten er blitt til i all hast», og det synes som om siste ord ble skrevet en gang ved inngangen til februar i år. Siden den gangen har strømsjokket rystet oss ytterligere og gjort skriftet enda mer relevant.

Imperialisme er hovedtema for dette nummeret av Gnist. Artiklene og debattinnleggene inneholder perspektiver og synspunkter som er sjeldne i dagens norske offentlighet. Forhåpentligvis vil de kunne danne grunnlag for debatt om imperialismen i dag.

Like før dette nummeret skulle ferdigstilles døde Dronning Elisabeth. Framfor noen annen nasjon representerte Storbritannia gårsdagens imperialisme der “sola aldri gikk ned over det britiske samveldet” og monarken var det øverste symbolet på dette. Kolonisystemet av i går er stort sett over, men det imperialistiske verdenssystemet lever fortsatt i verste velgående. 

Siden vi begynte å planlegge nummeret har verdenssituasjonen blitt mer dramatisk. 24. februar gikk Russland til angrep på Ukraina. Denne invasjonen har skapt rystelser som få tidligere kriger har klart.

Det er ingen tvil om at det russiske angrepet er i strid med folkeretten og må fordømmes. Folkeretten gir ukrainerne rett til selvforsvar. Dette er et prinsipp som må gjelde uavhengig av hvordan en vurderer et lands regjering. Samtidig er det åpenbart at Vesten er involvert med sin egen agenda. NATO har flyttet sin østgrense helt fram mot Russlands grenser. Det er ikke urimelig at dette fra russisk side oppfattes som innringning. 

Den norske opinionen har reagert kraftig på invasjonen av Ukraina. Derimot har få i Norge reagert på at Vesten de siste tiåra har gjennomført flere folkerettsstridige angrepskriger. Norge har deltatt i flere av disse krigene, ikke minst i Libya, hvor norske fly slapp 588 bomber. De ulike reaksjonene på disse angrepskrigene er påfallende.

Det er heller ikke slik at dette er den første krigen på europeisk jord etter annen verdenskrig som det av og til hevdes. På 90-tallet foregikk det flere brutale kriger i forbindelse med at det tidligere Jugoslavia gikk i oppløsning.

Invasjonen i Ukraina har også skapt rystelser i det politiske landskapet både i Norge og andre land, og bidratt til at en allerede sterk militarisering av samfunnet har eskalert kraftig. Sverige og Finland er på vei inn i NATO. Den norske basepolitikken er endelig formelt avviklet ved avtalen Stortinget gav tilslutning til i juni i år, etter lang tids uthuling. I Norge har flere tidligere NATO-motstandere blitt tilhengere av alliansen. At venstreorienterte har blitt positive til NATO er til å undres over siden NATO jo i minst like stor grad som tidligere er en militærallianse dominert av USA.

Noen venstreorienterte tenderer dessverre i retning av å unnskylde Russland. Det kan imidlertid ikke underslås at Russland er ansvarlige for å ha gått til angrep. At venstreorienterte er sympatisk innstilt til den erke-borgerlige russiske staten er også påfallende. Det er viktig å få fram at kritikk av NATO ikke er sammenfallende med støtte til Russland.

Kamp mot all imperialisme og stormaktsinnblanding må være parolen for alle som hevder å tilhøre venstresiden.

Daniel Vernegg, Hannah Sigriddatter Ander og Per Medby, redaksjonen til dette nummeret av Gnist.