Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss, sier Marie Sneve Martinussen i dette intervjuet.

Foto: Markus Spiske
Av: Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Marie Sneve Martinussen er nestleder i Rødt,samfunnsøkonom og politisk rådgiver for finans i stortings­sekretariatet til Rødt.

Tomine: I juni refererte du i et Facebook-innlegg til en spørreundersøkelse hvor 60 % svarte at de mener klimapolitikken er tilpasset de med god råd, og 70 % at den er tilpassa folk i storbyene. I innlegget hevdet du at: «Vårt mest undervurderte miljøproblem er at folk oppfatter klimapolitikken som urettferdig. […] Dette er et miljøproblem fordi vi aldri kommer til å vinne klimakampen uten å ha med oss et bredt flertall». Hva må til for at klimapolitikken skal være, og bli oppfattet som, rettferdig?

Marie: Målet er å løse klimakrisen og unngå irreversible endringer i naturen, og for å komme dit trenger vi et stort folkelig flertall med oss. I dagens samfunn, med dagens maktkonstellasjon, vil det ikke skje noe som kan skape en bærekraftig framtid. Så lenge målet er at den økonomiske veksten skal gå i turbofart, vil enhver klimaløsning bli spist opp av nedbygging av naturen, utnyttelse av begrensede ressurser og så videre. Det vi trenger er et maktskifte i verden, der hensynet til flertallet av verdens befolkning går foran hensynet til et fåtall veldig rike mennesker. Og det får man ikke til før dette store flertallet av folk er enig.

Det er derfor Rødt er opptatt av rettferdig miljøpolitikk – både fordi vi er opptatt av rettferdighet, men også fordi det for oss er utrolig viktig at vi faktisk vinner klimakampen. Miljøpolitikk har fått et image som usosialt. Det mener jeg er et stort og undervurdert miljøproblem, fordi folk kan ende opp med å stemme mot miljøpolitikk, fordi de opplever det som urettferdig. Om man fører en ikke-rettferdig miljøpolitikk, vil man ikke få gjennomført den grunnleggende klimapolitikken som vi trenger.

Det jeg synes har vært vanskeligst med norsk miljøpolitikk det siste tiåret er at den både har vært veldig teknisk, veldig mye snakk om mål, prognoser og forskjellige type gasser – veldig naturfagstime. Det gjør det veldig fjernt fra hverdagen til veldig mange, og man føler man må kunne veldig masse for å delta i diskusjonen.

Tomine: Hvordan balanserer man hensynet til folks rettferdighetsfølelse, og den stadig mer tidspressede situasjonen vi befinner oss i?

Marie: Egentlig tenker jeg et godt eksempel er transportsektoren. Dagens politikk er for eksempel subsidier på dyre elbiler, og samtidig dyre bompenger. For veldig mange er det ikke et alternativ å ikke kjøre bil, mange har et reelt behov bruke bilen som transportmiddel. Hva kunne vi gjort for fylle dette behovet, men med mindre utslipp? Et av de største problemene i Norge at vi aldri har tatt de store, dyre engangsinvesteringene når det kommer til for eksempel jernbane, som kunne fått ned privatbilismen og utslippene. Å bygge alternativet har stadig blitt ansett som for dyrt og tungvint. Men det er en løsning som både kunne fått ned utslippene fort, og i tillegg vært sosialt rettferdig.

Jeg tror det er en bjørnetjeneste å tenke at usosiale avgifter og subsidier skal være en quick fix for å få ned utslipp. Det er de store strukturelle tiltakene som monner, og selv om de åpenbart er forsinket, er det ingen grunn til å utsette de noe mer.

Tomine: Hva kan være en motvekt til at debatten om klima har blitt veldig teknisk?

Marie: Under den rødgrønne regjeringen hadde man en uttalt strategi om at klimapolitikken skulle løses med økonomiske virkemidler. Vi hadde en økonom som statsminister, Jens Stoltenberg, og han og andre la mye vekt på at man skulle satse internasjonalt på klimakvoter. Man skulle altså handle seg til den beste og mest effektive måten å kutte klimagassutslipp på. Dette var en strategi som preget klimapolitikken, både under den rødgrønne regjeringen og i etterkant. Det ble sagt at Norge skulle ta masse ansvar for klima, men ingenting skulle skje i Norge.

Den politikken førte ikke til noen synlige endringer i samfunnet, men heller til at klima ble ansett som noe som påvirkes utenfor folks hverdag. Det er egentlig kun de siste årene man har begynt å se flere klimatiltak, for eksempel flere hus bygget i tre, mer beplantning, flere elbiler og lignende. Vi er veldig sent ute med å skjønne at klimapolitikk er noe som vi alle må forholde oss til i vår egen hverdag.

I tillegg lot man altfor lenge klimaskeptikerne påvirke debatten altfor mye, og man brukte veldig mye tid på å bevise at ­klimaendringene var reelle, og at de var menneskeskapte. Det gjorde at det ble en veldig tung forskningsdebatt. Her har de store oljeselskapene all skyld, fordi de finansierte oljelobbyens motkampanjer mot den globale klimaforskningen. Det har gjort at man er 20–30 år forsinket i alt man gjør, fordi strategien om å «trolle» klimadebatten i stor grad lykkes.

Tomine: Var det en kamp om virkeligheten man måtte vinne først?

Marie: Ja, tidligere kunne man ikke snakke om klima før man hadde kommet med en lang innledning om at klimaendringene fantes og var menneskeskapt. Jeg tror at det er først de siste årene, og med det økende ungdomsopprøret, man har innsett at dette er en sak som handler om folks hverdag, og at det er noe som angår stedet man bor og livene man lever.

Tomine: Tror du koronakrisen vil føre til noen nyttige lærdommer for klimakampen? Med korona har vi jo sett at staten har gjort en rekke inngripende tiltak i folks liv, tror du folk vil være mer åpne for inngripende klimatiltak?

Marie: Koronakrisen viser at folk er villig og kapabel til enormt store endringer i egen hverdag på kort tid. Men det er noen veldig viktige premisser som må ligge til grunn: Det må gjelde alle. Vi har jo sett det, at når noen skulker karantenereglene, så er det vanskeligere å argumentere for at alle skal ta regningen. Og når regjeringen midt under koronasituasjonen har kuttet i formuesskatten, – igjen – er det vanskeligere å godta at vi skal gjennomføre tiltak som fører til at mange blir arbeidsledige.

Selv om alle er med på klimadugnaden, er det en større kostnad for noen enn for andre, akkurat på samme måte som det var en større kostnad for noen å ha barna sine hjemme fra skole og barnehage på grunn av korona i vår. Og det var en større kostnad for noen barn å ikke kunne få gå skolen, enn det var for andre. Det betyr at først må alle bidra i dugnaden, så må man se på hvem kostnadene ble store for, og hvem det kanskje til og med ble en gevinst for. Regningen må være rettferdig fordelt.

Om det oppfattes som at de rike fortsatt kan fly privatfly og dra på kjærestetur til New York tre ganger i året, mens folk som har en sliten dieselbil og ikke har råd til å oppgradere må betale mer for å komme seg på jobb – da føles det ikke som at alle er med. Helt med rette rakner motivasjonen til å bidra i fellesskapet når man føler at noen sluntrer unna, og at regningen blir skeivt fordelt. Det er vel litt det vi ser med korona, at det har skjedd litt mer over sommeren. Vi stiller mer kritiske spørsmål: hvorfor skal ikke sykepleiere få mer lønn, hvorfor får dagligvareansatte lite betalt, når matvarekjedene har tjent mye penger?

Tomine: I kronikk i Klassekampen om investeringer som en vei ut av koronakrisen skrev du at: «Kriser er gode tider for å investere fordi det staker kurs ut av krisa, og fordi det finnes ledige ressurser som kan tas i bruk. Når vi nå står midt i den største økonomiske krisa siden krigen, trengs investeringer for å ta oss videre». Er en slik statlig økonomisk investeringspolitikk er en grunnleggende forutsetning for å løse klimakrisen?

Marie: Ja, det er akkurat det jeg mener. Investeringene man bestemmer seg for, legger føringene for retningen samfunnet skal gå i. I dag står kommersielle aktører bak veldig mye av investeringene, og de investerer med mål om avkastning for sine aksjonærer. Men det vi trenger er å gjøre investeringer i fellesskap, til det beste for både folk og miljø. Vi gjør jo litt av det allerede, vi bygger for eksempel skoler, sykehus og jernbaner, men vi trenger mye mer av det. Vi trenger en demokratisk investeringspolitikk. Det trenger ikke kun være staten som investerer, det kan også være kommunene, regionene, ­regionale samarbeid eller arbeiderkollektiv.

Vi har blitt fortalt at det ikke er riktig at fellesskapet skal gjøre slike valg for fremtiden, fordi vi i det nyliberale hegemoniet blir fortalt at det er markedet og konkurranse som vet best hvilke investeringer som er best for oss. Det er her Rødt, med vårt ideologiske fundament, kan peke på hvor galt nettopp dette er, og hvordan denne tankegangen har brakt oss til både pandemi og klimakollaps.

Det er en slags idékrig som er viktig, tror jeg, for å få til raske og omfattende nok klimaløsninger. Jeg tror ikke vi kan vente på at det skal bli lønnsomt å redde klima. I en kapitalistisk økonomi er behovet for vekst så fundamental, at kapitalistiske løsninger på klimafeltet vil gå ut over blant annet naturmangfoldet.

Tomine: I forbindelse med korona var det diskusjon om krisepakke til oljeindustrien i vår, også innad i Rødt. Hvordan ble det, og hva vil Rødt?

Marie: Vi foreslo på Stortinget, og gjennom offentlig debatt, at den akutte situasjonen i leverandørindustrien måtte møtes med at staten nettopp igangsatte et slikt investeringsprogram. Vi sa at vi skulle erstatte krone for krone – alle koronatapte investeringer hvor oljeprosjekter enten ble utsatt eller avlyst – med samfunnsnyttige, grønne investeringer. Vi hadde en hel lang liste over konkrete mulige investeringer: skipstunnel på Stad, nye havforskningsskip, jernbanebygging, utbedring av havner. Altså tiltak som kunne igangsettes raskt, og skape arbeidsplasser på kort sikt.

Det er viktig å si at det var stor oppslutning om Rødts primærpolitikk når det gjelder industri og omstilling av olje- og gassindustrien i Norge. Men, som kjent har ikke Rødt særlig stor støtte på Stortinget, så våre forslag fikk ikke flertall. Da var det mange i fagbevegelsen og i Rødt som mente at Rødt måtte ta stilling til kravene fagbevegelsen hadde reist om akutte tiltak for olje- og leverandørindustrien. Det ble en diskusjon i Rødts sentralstyre og landsstyre om hvordan man sekundært skulle stemme over endringer i skatteregimet for oljenæringen. Der var det en tydelig uenighet, og den er nok ikke over enda.

Vi har flere løfter i arbeidsprogrammet, blant annet at vi vil omstille oljenæringen raskt, men uten at det fører til arbeidsledighet. I en sånn her veldig spisset sak, kan det være vanskelig å oppfylle disse to kravene samtidig. Det som vi landet på, etter en uenighet hvor et stort mindretall fortsatt var uenige i konklusjonen, var at flertallet i landsstyret sa at man kunne støtte veldig midlertidige tiltak rettet mot oljeleverandørindustrien. Men med ganske strenge krav, blant annet at til at oppdrag måtte gå til Norge, og at tiltakene måtte møtes med tilsvarende tiltak for fornybar industri. Det som ble fremmet i Stortinget fulgte ingen av våre krav, og heller ikke fagbevegelsens krav, men ga mer skatteletter til oljeselskapene enn de selv hadde bedt om. Til syvende og sist stemte Rødt selvfølgelig mot hele pakken.

I Norge, hvor store deler av arbeiderklassen og fagbevegelsen er tilknyttet oljeindustrien, må man ha en politikk som vekker tillit og troverdighet også hos industriarbeidere. I vår sto deres arbeidsplasser i fare. Da landet vi i Rødt på det man kan kalle et kompromiss, som mange er fortsatt er uenige i, men som jeg mener står seg. Vi var det eneste partiet som klarte å lete med lys og lykt etter noe som kan berge arbeidsplasser, uten å sette i gang nye store oljeprosjekter.

Det er løgn å si at det ikke finnes motsetninger mellom arbeidsplasser og miljø i en oljenasjon som Norge. For meg er det et godt tegn at vi i Rødt ikke lett kunne ta et standpunkt helt for eller helt mot i en sak som denne. Det betyr at Rødt er et parti hvor både fagbevegelsen og miljøbevegelsen er representert og aktivt til stede. Partier som SV eller MDG trenger ikke forholde seg til hva klubblederen på et oljeavhengig verft mener, fordi han er ikke medlem i SV eller MDG. Men han er medlem i Rødt! På samme måte er det mange partier som ikke har medlemmer fra miljøbevegelsen. Her mener jeg Rødt er et unikt parti. Jeg håper de ulike synspunktene kommer fram i diskusjonene frem mot neste landsmøtet, fordi jeg tror det er den eneste måten vi reelt kan få til standpunkt som forener arbeid og miljø. Vi må diskutere oss frem til gode foreninger av standpunktene i Rødts primære industripolitikk.

Tomine: Hva tenker du er forskjellen på miljøpolitikken til MDG og Rødt?

Marie: Hvis du er en person fra middelklassen i Oslo som ikke syns det er forskjell på høyre- og venstresida, er MDG partiet for deg. Men om du mener at miljøpolitikken må være rettferdig geografisk fordelt, hele landet må med og vi må ha forståelse for at det er forskjell å bo i Oslo og på bygda, er Rødt et bedre alternativ. Det er forskjell på de to hverdagene, og det må klimapolitikken ta på alvor.

Det ideologiske argumentet er at MDG ikke har en kritikk av kapitalismen. De har ikke et ønske om å fjerne verken økonomisk vekst eller kapitalistiske maktstrukturer. Det sier jeg ikke for å gi dem minuspoeng i studiesirkelen min, men fordi jeg mener at de to tingene helt reelt fører til at man ikke får en miljøpolitikk som løser problemene.

Tomine: Et argument jeg har hørt brukt mot Rødts miljøpolitikk er at klimaproblemene haster å løse, og at man ikke har tid til kapitalisme­kritikk. Hva tenker du om det?

Marie: Den største klisjeen om Rødts miljøpolitikk er at vi mener at ingenting kan gjøres før Revolusjonen, med stor R, er gjennomført, analysert og evaluert. All vår miljøpolitikk er gjennomførbart uten å vente på det perfekte samfunnet – eller den perfekte teknologien, som en del partier gjør. Vi mener at utslippene må reduseres her og nå. Men vi mener samtidig at miljøpolitikken som gjennomføres nå, må peke fremover mot et samfunn som skal være bærekraftig i hundrevis av år. Den må forholde seg til de kapitalistiske maktstrukturene som finnes her og nå, for eksempel må vi bryte med storselskapenes makt, ellers får vi ikke gjennomført klimapolitikk. Da må vi forstå kapitalismen – og motstrategier som fagbevegelsen og andre folkelige bevegelser. Ellers kan man ende opp som Venstre, og tenke at så lenge gründerne er grønne nok, løses problemene.

Tomine: Hva tenker du er status for klima akkurat nå? Er situasjonen håpløs?

Marie: Situasjonen er som alltid mer alvorlig enn noensinne. Uten å innse hvor alvorlig den er, og hvor fundamentalt vi må bryte med dagens maktstruktur for å løse klimaproblemene, tror jeg ikke vi klarer å mobilisere den kraften som må til. Men det er mange gode eksempler på at bevegelsene allerede er i gang.

For å si det sånn: Jeg fester ikke noe håp til dem som i dag leder verden, men jeg har stor tro på dem som skal lede verden i fremtiden. De er på vei nå, med ungdommen i spissen, men folk i alle aldre er med. Jeg tenker at Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel på at lokale, konkrete saker er der man vinner mot storkapitalen.

Perry Anderson:
Brazil apart (1964-2019)
Verso, 2019, 231 s.

Den 81 år gamle historikeren, sosiologen og marxisten Perry Anderson har vært en drivkraft i det britiske tidsskriftet New Left Review over flere generasjoner. Som relativt ung ga han ut tunge og lærde verk – Passages from antiquity to feudalism (1974), The antinomies of Antonio Gramsci (1976, ny utgave 2017 med nytt og spennende forord), In the tracks of historical materialism (1983), for å nevne noen. Etter hvert har han gått over til å dyrke elegant skrevne essays om aktuelle emner. Som professor ved University of California, Los Angeles (UCLA) har han særlig hatt et globalt blikk på politikk. De siste årene har han hatt et stort prosjekt med å studere det politiske livet til de større maktene i verden (USA, Europa/EU, Russland, Kina, India, Brasil), samt det nye mellomstatlige systemet som disse landene er i ferd med å utvikle.

Einar Braathen er «brasileirista» og medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vardøger.
Foto: Verso

Hans siste bok, Brazil apart, springer ut av dette prosjektet. Boka er en samling essays han publiserte i London Book of Reviews med ujevne mellomrom fra 1994 til 2019, hver gang det hadde vært et «politisk vendepunkt» i Brasil, ifølge han. Hans første lengre utenlandsopphold var i nettopp dette landet. Studieoppholdet fra 1966 til 1967 ga ham et faglig grunnlag, og ikke minst venner for livet, som har inspirert ham til å skrive disse artiklene. De utgjør antakelig de mest innsiktsfulle sammenfatningene og betraktningene av brasiliansk politikk etter 1964 som er publisert av en ikke-brasilianer. Anderson får fram både de dramatiske detaljene og de lange linjene, med et spesielt blikk for det som skiller Brasil fra resten av verden, på en måte som en innenlandsk analytiker ikke ville klare.

Hva mener Anderson er så særskilt med de siste tiårenes Brasil?

Anderson fremmer flere synspunkter på dette, og de oppsummeres ikke klart i avslutningskapitlet som er skrevet spesielt for boka. Men følgende sitater fra de ulike artiklene får fram de tre kanskje viktigste særtrekkene:

1. «Brasil var i 12 år det eneste større landet i verden som motsa epoken, ved å avvise en forsterking av kapitalens nyliberale regime» (s. 196, om perioden som startet i 2002/2003).
2. «Brasil er det eneste landet i verden etter andre verdenskrig som har produsert et nytt arbeiderklasseparti av klassiske dimensjoner» (s. 28, om Arbeidernes Parti, PT). «Kombinasjonen av en karismatisk personlighet (Lula) og en landsomfattende masseorganisasjon utgjorde en formidabel maktfaktor» (s. 53).
3. «Brasil har vært en arena for et sosio-politisk drama uten sidestykke i noen annen større stat» (s. ix).

Dette «dramaet» ble altså innledet med at Luiz Inácio Lula da Silva (Lula), metallarbeideren og streikelederen uten fullført folkeskole, ble valgt til president i oktober 2002. Han ble gjenvalgt i 2006 og gikk av som «den mest populære politikeren i sin tid» (s. 53). Han ble etterfulgt i 2011 av sin stabssjef Dilma Rousseff. I hennes andre presidentperiode fra 2015 fikk hun ikke utrettet noe særlig. Ført kapitulerte hun for nyliberalismen etter press fra Kongressflertallet. Så ble hun avsatt etter en konspirasjon og juridisk tvilsom riksrett i 2016. Slik ble «dramaet» avsluttet akkurat som forrige gang Brasil hadde en demokratisk valgt regjering som på ingen måte var revolusjonær, bare litt for radikal sett fra de militære og økonomiske elitenes synsvinkel. Som i 1964, erfarte Brasil vel 50 år seinere et kupp som endte med at generaler tok over styringa av landet. Anderson framhever at kuppet i 2016 ble utført av den folkevalgte kongressen og rettsapparatet, ikke av militæret. Men dette kuppet banet veien for at den tidligere offiseren Jair Bolsonaro, «en febril beundrer av militærdiktaturet» (1964-1985), ble valgt til landets president i 2018, og i regjeringen hans sitter flere generaler (i alt 45 inkludert alle med ministerstatus) enn i noen regjering under militærdiktaturet.

Som i de greske tragediene gjorde hovedpersonene store feil, uten at vi kan forklare tragedien fullt og helt med disse feilene. Dypereliggende krefter spilte en avgjørende rolle. Ut ifra avslutningskapitlet «Parabola» tolker jeg Anderson slik: Brasil skiller seg fra de andre stormaktene ved å ha maktstrukturer som ikke lar seg reformere. Brasil kan aldri bli et sosial-liberalt eller på andre måter «modernisert» kapitalistisk land. Landet lider av et uavklart og ustabilt forhold mellom sivil-demokratiske og militær-autoritære krefter. Landet ble hjemsøkt av denne Jair Messias Bolsonaro fordi det ikke hadde tatt et grundig nok oppgjør med sin militær-autoritære fortid. Brasil trenger en sosial og demokratisk revolusjon!

Paul Cockshott:
How the World Works: The Story of Human Labor from Prehistory to the Modern Day
Monthly Review Press, 2019, 440 s.

Paul Cockshott begir seg i boken How the World Works ut på et forsøk på å beskrive arbeidets historie fra forhistoriske tider og frem til i dag. Det lykkes han bare delvis med.

Cockshotts utgangspunkt er trivielt. Mennesket må produsere for å overleve, som individ, som gruppe, og som art. Det som varierer, er måten produksjonen foregår på, produksjonsmåten, som Marx kalte det. Cockshott identifiserer fem ulike produksjonsmåter – klansamfunn, slaveøkonomi, bondeøkonomi, kapitalistisk økonomi og sosialistisk økonomi. Men, understreker han, det er ingen gitt progresjon fra det ene til det andre. Det er ikke slik at en slaveøkonomi er en forutsetning for en bondeøkonomi, like lite som en kapitalistisk økonomi er en forutsetning for en sosialistisk økonomi. Ja, mener han, det er endatil mulig å gå direkte fra et klansamfunn til sosialisme, slik de skal ha gjort i Mongolia.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Monthly Review Press

Det avgjørende, mener Cockshott, er hvordan motsetningene internt i en gitt produksjonsmåte utvikler seg. Det var ikke en overhistorisk usynlig hånd, en nødvendig utvikling fra det ene til det andre, som gjorde at den romerske slaveøkonomien gikk over i en mer eller mindre føydal bondeøkonomi. Det var motsetningene internt i slaveøkonomien. Men også i det germanske klansamfunnet var det faktorer som pekte mot det samme, selv om det ikke er noe som tyder på at det eksisterte noen slavebasert produksjonsmåte der. Samtidig, understreker han, var det ikke slik at bondeøkonomien var én og den samme, akkurat som den oppsto på bakgrunn av ulike omstendigheter, fikk den også ulik form alt etter hvor den dominerte. Og det var nettopp formen den antok, som la grunnlaget for den kapitalistiske økonomiens gjennombrudd.

Trass i at dette er en tilnærming som gir mening i stort, har Cockshott likevel en tendens til å bli vel teknologideterministisk i sine tilnærminger, og jo nærmere vår tid han kommer, desto mer kommer dette til syne. Han innleder kapittelet om den kapitalistiske økonomien med et sitat av Marx der han skriver at håndmøllen gir deg føydalherren, mens dampmøllen gir det industrikapitalisten. Og dette tolker han rent bokstavelig. Grunnen til at den kapitalistiske økonomien slo gjennom når den gjorde, mener han, var at teknologien var moden. Vekselvirkningen mellom teknologiske og andre samfunnsmessige faktorer, som han beskriver på en god måte, særlig i analysen av den romerske slaveøkonomiens sammenbrudd, skyves her i bakgrunnen. I stedet blir teknologien det avgjørende.

Kapitalistisk produksjon er maskinproduksjon, skriver Cockshott, og reduserer samtidig produksjonsmåten til den karakteristiske tekniske måten noe produseres på. Produksjonsforholdene blir altså sekundære. Det betyr ikke at han ikke har gode poenger i sine beskrivelser av kapitalismen. Blant annet har han en interessant tilnærming til teorien om profittratens tendens til å falle, og han har også en original tilnærming til spørsmålet om produktivt og uproduktivt arbeid. Selv om det absolutt er grunn til å sette spørsmålstegn ved tilnærmingene, er de likevel godt underbygd gitt Cockshotts overordnede tilnærming til den kapitalistiske produksjonsmåten, og dermed også et godt utgangspunkt for debatt.

De virkelig problematiske sidene ved boka, kommer imidlertid til syne når forfatteren skal analysere sosialismen. Hva sosialisme egentlig er, skriver han ikke, men han baserer en stor del av analysen sin på «den reelt eksisterende sosialismen» slik den utviklet seg fra 1917 og fremover, og deduserer sosialisme fra dens kjennetegn. Dermed ender det hele opp i en slags sirkelargumentasjon – «den reelt eksisterende sosialismen» var en virkelig sosialisme fordi den var «en reelt eksisterende sosialisme». For Cockshott er det altså ingen motsetning mellom sosialisme på den ene siden, og lønnsarbeid, en pengeøkonomi og kapital på den andre.

Men Cockshott kjenner sin Marx, og han forsøker heller ikke å skrive om Marx for å få dette til å passe inn. Derimot fokuserer han på det som skiller disse fenomenene i en kapitalistisk og en sosialistisk form. Det lykkes har bare sånn måtelig med. Han nevner ikke engang motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi, som var så sentral for Marx, og han problematiserer heller ikke hensikten med produksjonen. Dermed blir rikdommen også innenfor sosialismen «en uhyre vareansamling», som Marx skrev. Og om man så skulle mene at dette ikke helt harmonerer med det Marx la til grunn, vel, da kan Cockshott fortelle oss at millioner av kommunister i land med «reelt eksisterende sosialisme» ikke kan ta feil.

Selv om Cockshott altså bryter med tendensen til å se menneskehetens historie i form av trinn, tar han det igjen, og vel så det, med en teknologideterminisme som blir stadig strengere desto nærmere vår tid man kommer. Dermed blir det hele likevel nokså mekanisk. Menneskenes aktive rolle – klassekampen – skyves i bakgrunnen.

Billy Jacobsen:
Jack – et liv i søkk og kav. Protest­sangeren som stengte døra til EU
Utenfor allfarvei, 2019, 400 s.

Det er slett ingen selvfølge at en radikal nordlending er best egnet til å omtale Jack Berntsens biografi. Ja, det er nesten ironisk, fordi mitt forhold til ham er alt annet enn politisk. Det var i alle fall det jeg trodde, da jeg så undertittelen til Billy Jacobsens Jack. Et liv i søkk og kav: «Protestsangeren som stengte døra til EU». Jeg kjente ikke denne Jack-en, og visste knapt nok hva ei protestvise var på 70-tallet.

Ingrid Klein Hedlund er lærer og aktiv i Rødt Harstad
Foto: Utenfor allfarvei

Jeg var så vidt begynt på skolen da mamma søkte ly for vær og vind med oss på Kaffistova i Svolvær. Tilfeldigvis hadde Jack Berntsen konsert. Det eneste jeg husker, er skrekken over å se selveste Senja-trollet i levende live. Derfor leter jeg etter min Jack. Han som sang seg inn i barndommen min, og helt uforskyldt skremte livet av meg.

Samtidig varsler forordet at biografien vil finne Jacks mot, glød og vilje til å kjempe mot overmakta. Noe vi vil få innblikk i gjennom både hans arv og miljø. Og som etter hvert også vil forklare hvorfor jeg selv er radikal i dag. Uten at jeg helt forstår det. Ennå.

Boka starter med Joakim Berntsens russekort, og etter en fjerdedel av sidene er vi fortsatt bare kommet 20 år ut i livet hans. Jacks oppvekst er gjenkjennelig. Jeg har hørt historien før, fordi han deler den med veldig mange. Han er en av de første i sin generasjon som faktisk har russekort, og mottoet «Gå stille, gå dypt» er slett ikke så lyrisk som det ser ut til.

Mye av bakgrunnsstoffet i biografien er fra Jack Berntsens eget arkiv, lydopptak og biografiske sangtekster, noe som skaper stor troverdighet og dybde. Jeg tror på hvert et steinsens ord! Det at hovedpersonen selv står for deler av arkivmaterialet, gir lesinga en ekstra dimensjon. På denne måten skriver han seg selv inn i sin egen storhet. Menneskene rundt Jack Berntsen er skildret lunt og underfundig, det nærmest oser ømhet fra fotografiene i svart-hvitt. Skildringene får leseren til å nesten glemme krigen.

Billy Jacobsen har en stødig fortellende stil, og bygger stemninga som gir oss et rikt portrett av Nord-Norge i etterkrigstida. Innebygd er rockens inntog, med musikkens makt over folk og Jack. Akkompagnert av mange sjarmerende bilder, som heldigvis vies stor plass.

Steg for steg, bokstavelig talt, følger vi Jack gjennom livet. Dette fungerer som ei fin ramme rundt en oppvekst i enkle kår, uten at det blir sentimentalt. Moren Lilly blir nærmest kilden til Jacks mot og vilje, der hun sammen med sin Johan går opp nye stier for seg selv og sønnene.

Boka markedsføres også som ei fortelling om Nord-Norge. For yngre lesere kan det virke malplassert med et referat fra en fotballkamp i Harstad, helt til det elegant føyes inn i Jacks egen historie. Kapitlet om fotballsystemet og fordums hybelannonser i Oslo virker som et brudd i både stil og tema, men er et viktig utgangspunkt for kampen som Jack og hele landsdelen var en del av.

For Billy Jacobsens tydelige språk vever både handling og tematikk sammen. På samme måte er historien bak begrepet «Nord-Norge» viktig for forståelsen av bokas hovedperson og hans liv og virke. Og peker framover mot dagens kamp mot overmakt og kapitalkrefter.

Jack Berntsens livshistorie er krydra med små drypp av politikk, drypp som blir større og større. Vi følger ham fra enkle kår i Nordland til Universitetet i Oslo, og slektninger og venner med spesielle forbindelser der sør. Vi får være med i brytninga mellom dansemusikk, viser og rock, og videre til punken. Fortellinga om han Ludvig i Skilvassbakk er like sentral som Dylan og Seeger. Sakte, men sikkert formes Jacks voksenliv i politikk, protest og musikk.

Det kunne ikke passet bedre at han kommer som nyutdannet lærer til et av Norges rødeste gymnas i 1968. Slik skaper boka en fin balanse mellom det nære og private og verdensbegivenhetene som utspilte seg samtidig. Vi blir tatt med i Jack Berntsens tilsynelatende ordinære oppvekst og det som skulle komme til å bli hans helt ekstraordinære liv. Hans møter med andre norske kunstnere flettes naturlig inn, både de andre bautaene i norsk kulturliv, og større og mindre døgnfluer.

Litt etter litt befester Jack Berntsen seg som katalysator for en hel bevegelse. Boka er likevel raus overfor de som kjempet sammen med ham. Ikke minst er viseklubben Lovisa et eksempel på hvor nær verdens midtpunkt man kan være «ytterst i havgapet». Det kan garantert deltakerne på Troilltampen skrive under på! Med Lovisa i front ble visefestivalen født i 1973, uten kjendiser, honorar og alkoholservering. Filosofien var enkel: «har du ei vise eller et dikt, så er scenen din».

Billy Jacobsen trekker oss i tillegg inn i Jack Berntsens engasjement i kulturpolitikken. «Vi må synge om vår egen virkelighet, på vår egen dialekt. Vi må skrive sjøl, være motkultur mot det kommersielle og importerte», siteres Jack. 40-50 år senere vet vi at han lyktes, det er ingen som stusser når det kommer musikk på dialekt, verken fra nord eller sør i landet. Ei heller på samisk, noe Jack Berntsen også kan tilskrives noe av æren for. Finnmarkingene, ikke minst viseklubben Svartoksen tok grep og fikk Jack nordover til kampen mot utbygging av Alta/Kautokeino, hvor han blant annet opptrådte sammen med Nils-Aslak Valkeapää.

Boka om Jack Berntsen er ei historielekse, så vel som en biografi. Min egen Jack blir også mindre skremmende. Ut fra glemselen kommer «Karamell og sukkertøy», en rabulistisk barnekamp-sang med et fengende refreng som jeg gikk og kauka på som liten. Lite ante jeg at jeg like gjerne kunne sunget den i dag, med langt mer trøkk på versene.

Det eneste som imidlertid holder denne bokmeldinga fra terningkast 7, er noteapparatet: Det er litt strevsomt å bla fram og tilbake for å se hva som skjuler seg i fotnotene bakerst. Flere av dem kunne med fordel vært skrevet inn i teksten. Eventuelt kunne de vært plassert på sine respektive sider. Det kunne også hjulpet på klosse-formatet, selve boka på 400 små sider er tung å holde i hånda.

Jeg får dog sett Frank A. Jenssens bilde av Jack på stranda hver gang jeg må bla, og det veier veldig opp for umaken. Det store mennesket i harmoni med gitaren, havet, fjellet og sjarken – og ikke minst seg selv. Bildet favner Jack Berntsens liv, uten snev av klisjeer.

Jovial og trivelig av utseende, og full av politisk sprengkraft: Jack Berntsen møtte motstand, både profesjonelt og privat. I tillegg viser biografien hvordan arven etter ham ikke dør. Og hvordan han, som ble beskrevet som kulturgangster og kystforkjemper, også engasjerte barn og ungdom.

Og han ville garantert støtta godt opp om Moddi fra Senja, som i 2019 lanserte «Det nye nord», og har som mål å «etablere en norskspråklig, slagkraftig visepop som er relevant for vår egen tid.» Jack. Et liv i søkk og kav er ikke bare ei minnebok, den er vel så mye en manual for de nye unge modige.

Tore Linné Eriksen:
Afrika. Fra de første menneskene til i dag
Cappelen Damm, 2020, s. 392

Jeg har blitt oppfordret til å omtale Tore Linné Eriksens (TLE) sin bok Afrika. Fra de første menneskene til i dag. Kanskje fordi jeg har et nært forhold til Afrika, har jobbet for og med mange fagforbund særlig i det sørlige Afrika og tilbringer så mye som mulig tid i vårt annet hjem i Zimbabwe.

På den bakgrunn har jeg lest mye om historie og politikk i Afrika. Men TLEs bok har lært meg at jeg bare kjente brøkdeler. Jeg har konsentrert meg når jeg har lest. Det er ikke en bok å lese på senga – med 391 sider i nesten A4-format. Den spenner vidt over tid og områder. Forfatteren går ikke i detaljer, men er opptatt av hovedlinjene, leseren oppfordres til å bruke internett og bibliotek for å følge opp hans introduksjoner til ulike hendelser og personer.

Rolv Rynning Hanssen er rådgiver i Fagforbundet og regnskapsfører i Forlaget Rødt.
Foto: Cappelen Damm

Boka er, som forfatteren sier, en reise i arkeologi, antropologi, miljøhistorie, økonomisk historie, sosialhistorie, kulturhistorie og religionshistorie. Jeg har aldri opplevd at noen har greid å dra hele Afrika sammen. Som oftest er det enten nord eller sør for Sahara, engelsk-, fransk- eller portugisiskspråklige områder. Men Sahara er jo interessant i seg selv, og TLE beskriver de første klimaflyktningene fra mer enn 5000 år tilbake, de som flykta ettersom det fruktbare området forvandlet seg til dagens ørken. Men det er ingen barriere mellom nord og sør i Afrika. Afrika er et kontinent, folk har mange felles problemer og interesse av å stå sammen. Men det har ikke alltid vært tilfellet. Boka er historien om kriger og konflikter på alle nivå. Fra stammekriger til verdenskriger og borgerkriger.

Boka starter med eksempler på det beste. TLE skriver om hvordan mennesker, homininer, utviklet seg i Afrika og hvordan menneskene deretter spredte seg over hele verden fra Afrika. Her setter han inn en av de mange rammetekstene, hvordan kan vi vite? Det er korte forklaringer, tilføyelser og interessante sidesprang. Mange av oss lurer f. eks. på hvordan man vet så mye om ting som skjedde for mange millioner år siden, her er nyttig informasjon og oppmuntring til å finne ut mer.

Vi er alle afrikanere

TLE forklarer folkestrømmen ut av Afrika for å befolke verden. Han beskriver utviklingen til Homo habilis (det dyktige mennesket) og hvordan man tok i bruk redskaper, temmet dyr og ble jordbrukere. Men han beskriver også hvordan utviklingen går sprangvis, og snur opp ned på en del forestillinger som at overgangen til jordbruk var en historisk triumf, men sankere, jegere og fiskere hadde fortsatt et bedre kosthold. Samtidig knytter han mye av de fjernere historiske hendelsene til store endringer i klimaet. Ikke bare oppsto Sahara, men folkevandringene og de første statene eller avanserte stammestrukturene oppsto der man hadde gode naturlige forutsetninger for å overleve og produsere.

Her kan vi trekke paralleller til i dag, Afrika er en verdensdel hvor store områder er karrige, tynt befolket og utsatt for uberegnelig eller sviktende nedbør og rammes hardest av de klimaendringene de bærer minst ansvar for. Dette skaper mennesker på søken etter steder de kan livnære seg og sin familie, det er liten grunn til å moralisere over dette.

Selv om Afrika er karrig, har landet enorme rikdommer. Landbruksprodukter eksporteres, blant annet kjøtt. Men først og fremst er det mineraler, gull, sjeldne metaller for bl.a. batteriproduksjon og diamanter. Boka forteller om Mansa Musa som dro på pilgrimsferd til Mekka med mellom 20 og 30 deltakere og hundrevis av kameler lastet med gull. Rikdommen var enorm allerede på 1300-tallet da dette fant sted. Med moderne produksjonsmetoder er rikdommen enda større og like ulikt fordelt.

Slike historier hvor kildene er afrikanske historikere, bidrar til å skape et nytt bilde av Afrika. Ikke som det fattige, lidende kontinentet, men som det utviklede, rike, men utbyttede kontinentet. Ikke engang sin egen historie fikk de lov til å skrive. Særlig har dette blitt tydelig under koloniperioden. Ett av TLE mål er at kolonihistorien må avkoloniseres, som han skriver. Det er denne boka et betydelig bidrag til. Her løftes afrikanske historikere, afrikansk kultur og afrikansk storhet fram.

Et av de første store ranene av Afrika var slavehandelen. Bare over Atlanteren ble det sendt minst 12,5 millioner slaver. Tall for slavehandel østover og i andre former er ikke så nøyaktige. Det ble en stor forretning også for afrikanske herskere å selge slaver i bytte for særlig våpen. Boka er grundig på dette området og mulige virkninger det har i Afrika. TLE drar også fram den dansk-norske slavehandelen som sto for salg av ca 100 000 slaver. Det var ikke mange i Danmark-Norge som reagerte moralsk på denne handelen, midt på 1700-tallet fikk virksomheten sin teoretiske begrunnelse av Bergens biskop Erik Pontoppidan. Han var ikke fremmed for enkelte uheldige sider av virksomheten, men det telte mest at slavene slapp unna det hedenske mørke og fikk møte kristendommen på dansk-norske plantasjene.

En av forventningene til boka var at den skulle ta opp mer hvordan religionen har og blir brukt til å undertrykke folk. Det blir noen korte passasjer, men synes det er underkommunisert. Av egen erfaring ser jeg hvordan folk identifiserer seg mer med sin egen kirke enn sin klasse og posisjon i samfunnet. Tradisjonelle healere og profeter og kirkeledere har en enorm innflytelse over folk, og bruker det delvis til å passivisere (be – ikke slåss) og til å berike seg selv. Profetene er multimillionærer, TV-predikantene setter Jan Hanvold TV Visjon Norge i amatørklassen. Kirkene slåss mot informasjon om kondombruk under de verste aids-bølgene. Men det finnes unntak. Erkebiskop Desmond Tutu var et symbol mot apartheid og ble sentral i motstanden. En for en gangs skyld modig nobelkomite ga ham Nobelprisen. Men religionens påvirkning tror jeg er en av Afrikas svøper, jeg var sjokkert første gang jeg var på et fagforeningsmøte og de startet med bønn og salmesang. Dog opplevde jeg i bushen i Nigeria at de sang både muslimske og kristne religiøse sanger for å understreke enighet over religionsgrensene.

Et annet problem som blir underkommunisert, er lobola, at man betaler brudens familie for å få gifte seg med dattera. Dette er ikke som noen sier, en utdøende tradisjon, men lever selv i relativt utdannede familier, og i Sør-Afrika er den lovfestet i Customary Law of Marriage. Det gjør at kvinnen blir sett på som mannens eiendom og har svært få rettigheter. Dør mannen, mister kvinnen alt eller hun tilbys å bli andre-hustru til mannen bror. Dette kunne vært utdypet mye mer i boka.

De tre C-er

Det er svært interessant lesning når TLE legger fram opptakten til koloniseringa av Afrika. Han er svært så forsiktig med å bruke ord som imperialisme, i stedet beskriver han inngående bakgrunnen for ekspansjonen, koloniseringa, av Afrika. Det var behovet for råvarer til innenlandsk britisk og fransk industri som var hoveddrivkrafta. Fra slutten av 1800-tallet var det ikke lenger nok å ha kontroll med kystområdene, man måtte lenger inn i landet. Koloniseringen av Afrika var en del av en verdensomspennende kamp om kolonier og makt. Det var mange pådrivere for kolonisering, ­handelsselskaper, rederier og misjonsselskap som TLE oppsummerer for Tysklands del. Rasismen gjorde det lettere å kolonisere, man hadde en naturgitt rett – eller plikt – som europeere til å herske over andre, Ideen om at afrikanerne hørte hjemme aller nederst på en rasebiologisk rangstige og iblant ble de framstilt som en del av faunen heller enn menneskeheten, sto sterkt i. De tre C-er, Christianity, Civilisation, Commerce, er en god oppsummering av dette.

Historien som fortelles i en rammetekst om Sarah Baartman, er forklarende. Hun kom fra Kappkolonien, men ble tatt til Storbritannia og vist fram som et dyr i en dyrehage. Etter hennes død ble hennes hjerne og kjønnsorganer oppbevart i glassbeholdere og vist fram helt til 1970-tallet. Etter at Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika, tok det 8 år med internasjonalt press før levningene kunne hentes hjem. I 2002 ble hun begravd under store offisielle æresbevisninger, og hovedbygningen ved universitet i Cape Town bærer nå hennes navn.

I sin beskrivelse av kolonitiden beskriver TLE utviklingen kortfattet, men intenst. Mellomtitler som «Mat eller eksport?», «storselskaper og ensidig økonomi», «hvem skal eie jorda», «gruvedrift og rovdrift», «inn i verdenskrisen» sier alt. Han forklarer også hvordan en liten del av afrikanerne fikk utdanning i Europa og etter hvert overtok mye av administrasjon og styre i koloniene. Men like fullt var herredømmet over koloniene trygt.

Men nye former for imperialistisk utbytting vant fram. Motstanden mot koloniveldet økte også over hele Afrika. Det er interessant å se hvordan frigjøringsbevegelsene valgte ulike veier, og hvordan koloniene en etter en ble selvstendige. Den eneste gjenværende kolonien i dag er Vest-Sahara. Statsdannelsene bak koloniene var egentlig tilfeldig styrt ikke av innbyggerne, men av koloniale interesser. Statene rommet mange motsetninger og mange av grensene var bare rette linjer på kartet.

Bokas beskrivelse av problemene etter selvstendigheten er lærerik, en beskrivelse av motsigelser og stridigheter i de nye selvstendige statene, men også en beskrivelse av drømmer og visjoner som ble knust. Ikke bare av indre konflikter, men også av utenlandsk innblanding og fortsatt utbytting. Kanskje den sterkeste illustrasjonen i boka er «hvem tjener på kaffen». Kakediagrammet viser hvem som får penger for en kopp kaffe solgt for 30 kroner i London. Kaffebonden får 12 øre!

Landene ble etter hvert avhengige av lån fra Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Disse krevde i kjent stil ­markeds­liberalistiske tiltak for å gi lån. Dette var tiltak som reduserte mulighetene for innenlandsk velferd og sikkerhet, og ga prioritet for å betale tilbake lånene og dermed omlegging av nasjonale prioriteringer.

Sjelden har jeg sett statistikk og grafer over antall statskupp presentert som i boka. På nittitallet var det 40 vellykka i Afrika og halvparten så mange mislykka. Det er sjelden en president går fra makta frivillig, men det er noen unntak og noe framgang. Noen presidenter sitter på livstid, andre steder er det de gamle frigjøringslederne som hersker. Men det å frigjøre landet sitt, ofte gjennom væpna kamp, er noe annet enn å bygge en demokratisk stat. Det er ikke bare i Afrika det er tydelig.

Boka avsluttes egentlig med spørsmålet «et håpløst eller skinnende kontinent?». Det er et godt spørsmål. Vi ser framgang, men Afrika er mer enn noensinne tynget av gjeld. I tillegg til gamle kolonimakter turer nå Kina og EU fram for å få sin del av kaka. En liten reise i Afrika avslører fort hvor enormt Kina bygger seg opp. De spør sjelden om det er demokratisk styresett, men lever godt med enhver leder. TLE peker på at i forhold til (den latterlig lave) fattigdomsgrensa Verdensbanken bruker på USD 1,90 per dag, så er andelen fattige sunket, men antallet har økt. Det er mye å glede seg over, men Afrika generelt er dårlig rustet til å håndtere for eksempel en oppblomstring av koronapandemien på kontinentet. Det kan snu gode statistikker på hodet.

Og hva med AfCFTA (African Continental Free Trade Area). Denne frihandelsavtalen er undertegnet av 54 av de 55 afrikanske statene. Fagbevegelsen spesielt i Sør-Afrika og Nigeria har uttalt seg skarpt mot avtalen som likner vår EØS-avtale, bortsett fra at det er valgfritt om man vil ha fri bevegelse av personer. Det har vært sterke innvendinger mot avtalen, som man mener kan avindustrialisere de svakeste landene, men den er nå i kraft og flere og flere land ratifiserer den. Inngåelsen av denne avtalen ligger tett opp til avslutninga av boka, og er derfor så vidt nevnt.

Det enorme korrupsjonsproblemet en møter over hele Afrika er forklart, men det bare konstateres. Det er synd for korrupsjon er en av grunnene til at framgangen går så sakte. Men du får ikke alt inn på 391 sider.

Jeg koste meg som sagt med boka og ­tenker meg TLE som en drone som har svevet over Afrika fra tidenes morgen og observert, plukket opp viktige hendelser og tendenser og dem for oss. Han presenterer dem på en slik måte at du blir utfordret til å lese mer uten at du blir fortalt det. Du bare må ha enda mer kunnskap etter å ha lest boka. Da er henvisningene til annen litteratur bak i boka nyttig.

Boka er ikke ei lærebok, men jeg har helt siden folkeskolen likt å studere kart, geografiske og politiske. Her fikk jeg stort utbytte av å studere de mange kartene i boka. Kart sier mye, det samme gjør tabellene og grafene. Det er lagt mye arbeid i dette og gir leseren mye ekstra og gjør den lettlest. Språket er i det hele veldig muntlig og fagbegreper er alltid forklart. Den har ikke fotnoter, det er imponerende når det er en professor som har skrevet den. Boka er ikke ei lærebok, men den er utrulig mest fornøyelig bildet er mellom de Klerk og Mandela under nobelprisutdelinga i 1993. Et offisielt smilebilde og et reelt stemningsbilde nok ingen av dem var klar over.

Afrika-boka avsluttes med et ordspråk fra Kamerun: Det er ingen snarvei til toppen av et palmetre.

Det er ingen snarvei for Afrika heller.

Kjetil Gyberg:
Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo.
Manifest, 2019, 165 sider

Det er noe med måten vi snakker om bolig på. Du skal gjøre boligkarriere, sikre deg en del av prisstigningen på markedet og få en fot innafor. Gjennom flere tiår med deregulering har vi fått en nasjon av små spekulanter, hvor postnummeret til foreldrene dine er med på å reprodusere ulikhet mellom generasjoner. Heller enn å sikre alle et godt sted å bo, slik undertittelen på boken lyder, er dagens boligmarked en katalysator for regional ulikhet, segregering og en stadig voksende boligboble. Hvorfor er bolig noe som snakkes om mer som en vare enn som en rettighet? Og ikke minst, kunne det vært annerledes? Om man med denne korte boken følger Kjetil Gybergs fotspor til Wien, London, København og Zürich, får man kanskje ikke hele svaret, men en god inngangsport til et komplisert tema.

Peder Ressem Østring studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Manifest

Kjetil Gyberg har skrevet en kunnskapsrik og tankevekkende bok, som tar leseren med på en reise til fire europeiske storbyer, i jakten på sosial boligpolitikk. Selv om Norge har en av Europas mest frislupne boligmarkeder, er ikke forfatteren ute etter å dvele ved alt som ikke fungerer. Tvert imot gir boken et oppløftende innblikk i realiserte prosjekter og program innen sosial boligbygging. Ta for eksempel i Danmark, hvor alle kommuner kan bestemme at inntil 25 % av alle nye tomtereguleringer for bolig skal avsettes til ikke-kommersielle boligbyggelag, en såkalt tredje boligsektor. Dette fungerer som en ventil i et overopphetet boligmarked, som sikrer eget tak over hodet til grupper i samfunnet som ellers aldri kunne kjøpe egen bolig.

Overraskende nok blir vi også tatt med til London, en by hvis assosiasjoner løper i retning Charles Dickens og grufulle kår for arbeiderklassen, heller enn progressiv boligpolitikk. Det har blitt så dyrt å bo i byen at det er problematisk å rekruttere folk til helt vanlig betalte jobber, da man ikke kan bosette seg i nærheten av der man arbeider. Dette er en problematikk vi også har blitt kjent med fra Oslo. Den såkalte sykepleierindeksen viser hvor mange prosent av solgte boliger en sykepleier kunne kjøpt, og i 2019 ville en heltids sykepleier kun hatt råd til 2,9 % av boligene i hovedstaden¹. I London har det Labour-kontrollerte bystyret lagt flere tiltak på bordet, blant annet en progressiv dokumentavgift, hvor utbygging av boligprosjekt i det dyreste sjiktet subsidierer boligsosiale prosjekter og hvor offentlige subsidier kanaliseres inn i ikke-kommersielle allmennboliger med delt eierskap og leie-til-eie-system for å hjelpe flere frem til et eget tak over hodet. Likevel sliter London med en grunnleggende utfordring: løpske tomtepriser.

Wien ble i fjor kåret til verdens beste by å bo i for tiende år på rad. Grunnlaget ble lagt i «røde Wien» og med radikale sosialdemokraters kompromissløse kamp i starten av 1900-tallet for å sikre arbeiderklassen en rett til byen. Wien er et levende eksempel på at man ikke bare kan sikre arbeidere tak over hodet, men også virkelig gode og rimelige boliger. Aktiv tomtepolitikk, med et sterkt fokus på allmennboliger, samt et eget boligfond hvor finansieringen er delt mellom arbeidskjøper og arbeidstaker, har gjort at Wien burde være pensum for alle som ønsker en by for alle.

Etter reisen blant boligpolitiske fyrtårn i Europa vender forfatteren hjem til Oslo. For kanskje er ikke den eneste nøkkelen for å sikre alle et godt sted å bo å finne i hverken Zürich eller London, men noe som kan sikres ved å børste støvet av det som var kjernen i den sosialdemokratiske politikken, nemlig Husbanken og reguleringer på uttak av profitt i boligtransaksjoner. Eierlinja blir betimelig utfordret i boken, og Gyberg stiller spørsmål om subsidier til boligeiere gjennom rentefradrag heller kunne vært bedre utnytta gjennom en satsning på leie, hvor langtidsleie, og til og med arvet leierett, kan sikre langsiktighet samtidig som man hindrer at offentlige midler ender opp som privat kapital.

Det rødgrønne byrådet har, etter press fra Rødt, kommet på banen med pilotprosjekter for det de kaller en tredje boligsektor. Gyberg mener at selv om tiltakene er velkomne, er ambisjonsnivået for lavt så lenge eierlinja ligger fast, og det offentlige ikke ønsker å legge penger på bordet. Selv om man skulle få til å ta bort profitten som forsvinner til private utbyggere gjennom ikke-kommersielle boligbyggelag, hjelper det ikke stort dersom kjernen i de løpske boligprisene ikke berøres – nemlig tomteprisene. I København har man klart å få havnevesenet til å tilby en betydelig del av nye tomter ved havna, altså selve indrefileten av deres fjordbyområde, til ikke-kommersielle almennboliger.

Jeg kom over Boligdrømmen på et bokbad på Tøyen bibliotek en regnfull februarkveld. RadioRabulistene hadde live-podcast og bokbad, som en del av sin serie boligskammen på RadiOrakel. Programlederne beskrev med indignasjon det de omtalte som bolighelvete og et boligmarked som skaper tapere, og vinnere som trekker stigen opp langt utenfor rekkevidden til hvermannsen. Programledernes patos ble fint balansert av forfatterens saklige og kunnskapsdrevne tilnærming til boligspørsmålet. Jeg skulle ønske noe av denne kveldens engasjement også hadde vært mer fremtredende i boken, som kunne gått lengre i en politisering av dagens situasjon for å vekke engasjement hos leseren.

Boligdrømmen er en lærerik og oppløftende bok – et friskt pust i en norsk boligdebatt preget av Civita og sjeføkonomer. Boken er ingen fasit, men et godt sted å starte for en opplyst og kritisk debatt om noe av det viktigste materielle grunnlaget for våre liv, nemlig hvor vi bor. Selv om boken er full av informasjon og har en del tall, blir det ikke kjedelig, da forfatteren med sine litterære grep gir fortellingen en form som føles litt som et reisebrev. Med start og sluttpunkt i Oslo kan vi kalle det vår tids bolig­politiske dannelsesroman.

Sluttnoter:

1 Bård Amundsen: «Her er verdens største boligbobler», forskning.no: https://forskning.no/okonomi/her-er-verdens-storste-boligbobler/1358124

Mímir Kristjánsson:
Mamma er trygda
Kagge Forlag, Oslo 2019, 189 s.

Den etter kvart ganske kjende tidlegare journalisten, forfattaren og Raudt-politikaren Mímir Kristjánsson har laga politikk av det personlege i Mamma er trygda. Men også ei bok med gode skjønnlitterære kvalitetar.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist
Foto: Kagge Forlag

Boka vekslar mellom ei notid, der forfattaren nettopp har fått beskjed om at mora var medvitslaus og er lagt inn på sjukehuset, og glimt frå oppveksten med ei kreftsjuk mor. Det er brutalt skildra, ispedd galgenhumor men også varme. Boka viser korleis det er for eit barn å veksa opp med ein alvorleg sjuk forelder. Mora fekk på nytt kreft då Kristjánsson var ti år gammal. Han skriver om korleis han pleidde gøyma seg i hagen når han kjem heim frå skulen, fordi han ikkje vil gå inn og finna mora daud.

Det finst mange skildringar av korleis liding gjer folk til edlare menneske. Men det som ofte skjer er at ein blir opptatt av sine eigne smerter og ikkje har plass til så mykje meir. Både kroppen og hovudet blir skada av behandlinga. Mora blir framstilt som krevjande og sjølvsentrert. Dei kranglar, og har ingenting å snakka om. Ho som pleidde å lesa mykje, klarer ikkje ein gong å lesa bøkene til sonen. Han skriver: «Det er de beste som dør, og den beste versjonen av mamma var død for lengst. Så hadde den nest beste dødd, så den tredje og den fjerde beste, og nå hadde den femte beste utgaven også tatt kvelden».

Mora blir framstilt som krevjande, mens sonen blir framstilt som skamfull og distansert. Han fortel om korleis han for ein gongs skuld sto opp for mora mot ein lege som himla med augo då mora ikkje hugsa kva medisiner ho gjekk på og ikkje kunne finna lappen i veska si. Men dette som kontrast til alle dei gongane han sto på legens side. Likevel forklarer og forsvarer han mora i same kapittel. Når ho pyntar seg til legetimen, og for lesaren framstår som litt latterleg, så er det samtidig smart. For pasientar som framstår som dei er frå høgare klasse og med høgare utdanning får betre behandling i helsesystemet enn dei frå lågare klasse.

Naving er eit gjennomgåande tema i boka, som det framgår av tittelen. Forfattaren gir ein god gjennomgang av korleis det å motta trygd har blitt stigmatisert, og at politikarar og tenketankar framstiller folk som late unnasluntrarar. Mamma er trygda, men ho er ikkje ein fornøyd navar, ho har kreft. Og det er ikkje berre sjukdommen og plagane ho har fått etter behandlinga som tar opp plass i hjernen. Det er bekymringar for økonomi og praktiske ting, som parkeringbevis for forflytningshemma. Det er vanskeleg nok for friske folk å forstå NAV sine reglar og få skikkelege svar frå chatbotar eller venta i telefonkø. Når ein har meir enn nok med å vera sjuk og har problem med å orientera seg på nett blir det nærmast umogleg. Kristjánsson samanliknar tilliten det norske systemet har til oss som lønnstakarar, der me har ansvar for å melda inn inntekter og utgifter sjølv, med kontrollsystemet til NAV. Ekspertane anslår at det blir svindla for ti milliardar i trygdesystemet kvart år. Mens i skattesystemet er det anslått at det blir svindla for nærmare femten gongar så mykje. Likevel er det dei som går på trygd ein ser på som snyltarar.

Boka har vore viktig i debattane om NAV den siste tida, og Kristjánsson har mykje god politisk argumentasjon i boka som er nyttig å ha med seg for dei som skal delta i desse debattane. Men styrken til boka er at både han og mora har tort å blottlegga det mest såre i livet sitt. Han refererer ein del til skjønnlitteratur om temaet, blant anna Édouard Louis sin Hvem drepte faren min, og eg kjenner igjen ein del grep frå dei andre Louis-bøkene eg har lese, i det å blottstilla korleis sjukdom og klasseforakt øydelegg livet.

Ann Pettifor:
The Case for the Green New Deal
London: Verso Books, 2019, 208 s.

I The Case for the Green New Deal presenterer økonomen Ann Pettifor på drøyt 170 sider sin visjon for en radikal og omfattende Green New Deal (GND). Gjennom penge- og finanspolitisk reform kan vi, ifølge Pettifor, både ta makten over økonomien tilbake fra «the 1 %» og sikre avkarboniseringen, som er tvingende nødvendig for at klimakrisa ikke skal få et katastrofalt utfall.

Daniel Vernegg er samfunnsgeograf og aktiv i Kritisk Bynettverk
Foto: Verso Books

Hva er The Green New Deal?

Venstresiden har i land etter land omfavnet ulike varianter av ideen om en GND som strategi for å omstille økonomien i møte med klimakrisa. I USA er ideen blitt omfavnet av presidentkandidaten Bernie Sanders, i Storbritannia har det nyradikaliserte Labour programfestet det de kaller en «Green Industrial Revolution» og her hjemme har tankegodset funnet veien inn i programmene til både SV og Rødt. GND synes å være på alles lepper. Men hva går ideen om en GND egentlig ut på?

Pettifor påpeker at det finnes flere ulike utgaver av planen om en GND. Selv om disse kan være ulike på enkelte punkter, identifiserer hun syv nøkkelprinsipper som ligger til grunn for både den britiske versjonen hun selv er talsperson for, og den amerikanske versjonen foreslått av den sosialistiske kongressrepresentanten Alexandria Ocacio-Cortez. Disse er 1) en økonomi av stabil størrelse, 2) oppfyllelse av begrensende behov, ikke av ubegrensede lyster, 3) selvforsyning, 4) en blandingsøkonomi, 5) en arbeidsintensiv økonomi, 6) penge- og finanspolitisk koordinasjon og 7) at en forlater alle illusjoner om evig økonomisk vekst.

Kort oppsummert kan en si at punktene over samlet definerer GND som en plan for å ved hjelp av mer aktiv statlig kontroll over økonomien skape en nullvekstøkonomi som er økologisk bærekraftig, sosialt rettferdig, har full sysselsetting og hvor nasjonal selvforsyning og kontroll prioriteres foran globale forsyningskjeder og markedsintegrasjon over landegrenser.

Penge- og finanspolitikk

Inspirasjon til hvordan en politikk som kan sikre disse målene bør se ut, finner Pettifor primært i økonomen John Maynard Keynes (1883 – 1946). Særlig fokuserer hun på hvordan alternativer til dagens penge- og finanspolitikk er nødvendige forutsetninger for en GND. Faktisk kan en si at boka vel så mye omhandler penge- og finanspolitikk som GND.

Finanspolitisk argumenterer Pettifor for keynesiansk motkonjunkturpolitikk i form av offentlige investeringer i grønn omstilling. Hun går inn for at denne kan finansieres gjennom at sentralbanken kjøper statsobligasjoner hvor rentenivået settes lavt. Når økonomien som følge av investeringene ekspanderer og genererer nye arbeidsplasser, vil også statens skatteinntekter øke, og den vil kunne betjene rentene på statsobligasjonene. Slik kan en sikre at investeringer går inn i produktiv grønn industri som generer arbeidsplasser fremfor å havne i den uproduktive finanssektoren.

Selv om Keynes gjerne primært forbindes med finanspolitikk av typen beskrevet over, var det for Pettifor pengepolitisk at han gjorde de mest sentrale nyvinningene, noe hun illustrerer blant annet ved hjelp av en gjennomgang av Keynes 1919-forslag for gjenoppbygging av Tyskland etter første verdenskrig. Sentralt for Pettifor er at pengepolitikken må underlegges offentlig og nasjonal kontroll. Hun argumenterer for intet mindre enn en «demontering […] av det nåværende globaliserte finanssystemet (s. 59)» og for at det i dets sted må bygges en likhets- og samarbeidsbasert infrastruktur for regulering av finans globalt. 

Hvordan få til radikal reform?

Å skissere opp tekniske løsninger er én ting, det å faktisk implementere disse en annen. I Pettifors diskusjon av hvordan en GND vil kunne realiseres, spekulerer hun i at det vil være sannsynlig at kommende kriser – både økonomiske og økologiske – vil kunne komme til å medføre at stadig større deler av befolkningen vil reise krav om politikk som utfordrer det bestående, og at dette vil tvinge politikere til å ta mer radikale grep enn hva det har vært politisk vilje til hittil. Da vil det være essensielt at venstresiden har utformet konkrete og realistiske alternativer. Det er nettopp slike alternativer Pettifor med denne boka søker å bidra til å skissere opp, noe som er verdifullt, selv om motstanden fra høyresida vil være stor.

Leder … 4
Plukk … 6
Gnist-samtalen med Marie Sneve Martinussen … 10
Susanne Normann og Henrikke Ellingsen: Rasisme, reindrift og ren energi … 18
Ivar Espås Vangen og Aslak Storaker: Det norske militærvesenet – et miljø- og klimaperspektiv … 26
Daniel Vernegg: Å spore stormens utvikling … 30
Ståle Holgersen: Miljø og økonomi: Refleksjoner rundt kapitalismens kriser … 40
Ronny Kjelsberg: En egalitær koalisjon for det 21. århundre … 50
Tomine Sandal: Følelsenes politikk … 60
Marie Brunstad Ekeberg: Politiets kontroll av minoriteter … 66

Tore Sivertsen: Er et samfunn med
arbeiderklassen ved makta en utopi? … 76
Johan Petter Andersen: Den nye ideologien til de kurdiske revolusjonære … 84
Debatt: Bjørn Tore Egeberg: Tok Karl Marx feil – og har Peder Martin Lysestøl rett? … 94
Oscar Dybedahl: Sosialismens varierte historie – og tilfellet Pål Steigan … 98
Per-Gunnar Skotåm: Utbygging av havvindmøller med strøm til hva, for hvem
og hvorfor? … 106

Bokomtaler:
Terje Halvorsen: Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommu-
nistiske motstanden i Norge 1940–1945 … 114
Mike Gonzales: In the red corner. The marxism of José Carlos Mariátegui … 116
Frank M. Snowden: Epidemics and society.
From the Black Death to the present … 120
Marta Breen: Hvordan bli (en skandinavisk) feminist … 122
Ola Innset: Reinventing Liberalism. The Politics, Philosophy and Economics of Early Neo-liberalism (1920-1947) … 124
Heike Geissler: Midlertidig ansatt … 128
Mímir Kristjánsson: Martin Tranmæls metode … 130
Bhaskar Sunkara: Det sosialistiske manifest – Radikal politikk for en tid med ekstrem ulikhet … 134

Revolusjonens A-Å:
Jokke Fjeldstad: Stoffskiftebruddteori … 140