Lite vil bli som før når den pågående krisa er over. Etterpå vil være langt fra sånn som det var før. Men: Hva skal vi leve av, hva skal vi leve for og hvordan skal vi leve sammen etter koronaen? Pengemakta legger planer allerede. Det er like godt å begynne å tenke på det nå, så med en gang.

Av Per Gunnar Skotåm, sentralstyremedlem i Rødt og fylkestingsrepresentant i Nordland.
(Artikkelen ble levert redaksjonen 27. mars.)
Foto:Robert Metz | Unsplash

Det er pengemaktas representanter ved regjeringa som formidler tiltak daglig sett fra den sida. Arbeidsfolkets og små næringsdrivendes representanter må ta del i striden om hvordan situasjonen skal handteres, om ikke vil de bli sittende med svarteper.

Pandemihandteringa og smittekrisa har avdekket at det er og vil bli en krise på fire måter.

1. Det er en helsekrise, en pandemi, som må bekjempes gjennom å begrense smitte og behandle de som trenger det.
2. Det er en økonomisk krise ved at nedstengning av produksjon og annen samfunnsvirksomhet fører til enorme kostnader og tapte inntekter. Det har trigget en djup finansiell krise i en oppblåst økonomi som er basert på gjeld over hele verden de siste 20 åra.
3. Det er en tillitskrise hvor befolkninga opplever hvordan systemer svikter, og at landet ikke er rustet til å handtere en pandemi med 10 ganger større smittefrekvens enn den årlige influensaen
4. Det vil kunne utvikle seg til en systemkrise fordi folk neppe vil være villig å gå tilbake til det som var for bare noen måneder siden. Det gamle har vist seg å ikke duge når vi ser problemene befolkninga har møtt. Kanskje vil ikke folk la seg styre på den gamle måten, av de samme som har lagt til rette for den sårbarheten folk opplever at landet og befolkninga er i? Med de samme folka menes skiftende regjeringer av ulik farge som har hatt privatisering, globalisering og kapitalistisk vekst som drivkraft.

Permitteringene er omfattende hos private små og store virksomheter, og nedstenging av produksjon og tjenesteyting har kastet folk ut i en usikker økonomisk framtid. De langsiktige perspektivene er usikre. Vi aner konturene av et økonomisk katastrofescenario som vil kaste folk ut i massearbeidsledighet. Stor inntektssvikt vil føre til at folk ikke klarer å overholde forpliktelsene sine på boliglån og andre lån. Den allmenne, reduserte, økonomiske aktiviteten vil tvinge fram konkurser innafor mindre private virksomheter som forretninger, frisørsalonger, restauranter og annen privat tjenesteyting.

Klassekamp på høyt nivå

Er dette krisemaksimering? Jeg tror ikke det, kanskje heller er det kriseminimering? Vi står foran en periode med hard og skjerpet klassekamp. Det har vi allerede tydelig kunnet se av regjeringas første krisepakke hvor lønnsmottakere og sjølstendige næringsdrivende var i ferd med å bli latt i stikken. Men folk krevde og de fikk det igjennom at rentenedsettelsen til bankene fra Norges Bank, i midten mars, skulle iverksettes også til det beste for boliglånskundene. Stopp i utbytter fra selskaper som får tilgang til midler fra krisepakkene, var viktige motkrav. Kapitalkreftene ønsker nå som alltid å sosialisere tapene og privatisere fortjenesten.

Kapitaleierne tenker som Erna Solberg, sikre sine egne først. Steinar Juel var sjefsøkonom i Kreditkassen/Nordea, rådgiver for flere finansministre og nå i Høyres tenketank Civita. Han sier det slik i Dagsrevyen 21. mars:

Skulle man virkelig holde ut lenge, så trenger bedriftene en åpen konto i Oljefondet, hvor de kan trekke ut penger som de ønsker.

Tenke det, prate om det på bakrommet (les: i regjeringa) er én ting, men våge å si det, er dristig, kanskje dumdristig. I hvert fall avslørende.

Kapitalkreftene ønsker som alltid å privatisere fortjenesten og sosialisere tapene (les: la vanlige folk svi) så de rike blir rikere. Nå dreier det seg om liv og død. I det samme innslaget på Dagsrevyen 21. mars sa Steinar Juel:

«Det er spørsmål om å vurdere to onder opp mot hverandre: Å sette mange unge, arbeidsfriske personer i en vanskelig livssituasjon – med kanskje mange år i arbeidsledighet og en vanskelig økonomisk situasjon – eller at man har en situasjon hvor man redder noen, så de kan leve lenger.»

Det er sterk kost. Regjeringa har ikke turt å si at det er de produktive, som skaper verdier og profitt, vi skal ta vare på. Uføre, trygdede, pensjonister og folk med ustabile arbeidsforhold får det gå som det vil med. Dessverre.

Det var ikke normalt før heller

Nå kan vi se at tida før pandemien ikke var en normalsituasjon. Det var tydelige og synlige mangler ved samfunnets organisering som gjør at vi verken kan, vil eller ønsker å gå tilbake til den.

Koronaviruset punkterte den største gjeldsbaserte finansielle bobla i verden gjennom tidene. Det kunne ha vært andre – flere titalls – hendelser som ble den nåla som punkterte bobla. Situasjonen har vært latent lenge. «Finanskrisa» i 2007–2009 skyldtes en tilnærmet fri tilgang til billig kreditt. Da bobla sprakk, var tiltakene fra sentralbanker over hele verden å pøse på med økonomiske stimulanser og øke intensiteten av tilnærmet fri kreditt. Man forsøkte altså å tøyle krisa ved å fortsette med tiltakene som hadde frambrakt den, og i en periode på 11 år klarte man å holde situasjonen stangen. Men gjeldsbyrden fortsatte å øke over hele verden, og vi har fått en bonanza innafor eiendom og aksjemarkedet. Bare noen få uker før koronaviruset krevde tiltak, toppet det amerikanske aksjemarkedet – og det norske – seg med tidenes høyeste «verdi» på aksjebørsene. Begge er nå redusert med en tredel og fortsetter å falle.

Lite tilsier at dette ikke vil fortsette. Aksje- og obligasjonsmarkedet er preget av sterk belåning hvor de som spiller på børs med sikkerhet i belånte aksjer, har fortsatt å spille. Blant finansspekulanter er det helt vanlig å belåne investert beløp både 5 og 10 ganger. Det fungerer slik: Når man investerer 10 millioner kroner, låner man 50 til med pant i de 10. Ved voksende aksjeverdier blir fortjenesten 5 dobbel. Ved fallende aksjeverdier derimot vil banken kreve økt grad av sikkerhet for lånet siden et fall utover 20 prosent i dette tilfellet vil si at sikkerheten på 10 millioner er tapt. I avtalen ligger det en forpliktelse om at banken kan tvangsselge aksjene om ny sikkerhet ikke stilles. Kravet om ekstra sikkerhet kan komme tidlig, kanskje allerede ved 8,10 eller 12 prosents fall. Det er dette som kalles «margin calls». Derfor sprer ei børskrise seg til alle deler av økonomien både den finanskapitalistiske og industri, produksjon og eiendom. I situasjoner hvor det iverksettes margin calls, vil alle typer aktiva bli forsøkt solgt for å frambringe kapital. Når mye bys ut til salgs samtidig, faller prisene. Ikke bare på børsene men i alle markeder. Sannsynligheten for videre børsfall er overhengende, og det er umulig å si hvor det vil ende.

At finansspekulanter taper sine spekulasjonsformuer er i og for seg ikke noe å fortvile over, men dette slår ut i realøkonomien, den virkelige produksjonen hvor verdiskapinga finner sted. Her blir det konkurser, oppsigelser, permitteringer og økonomisk elendighet for folk flest. Det vil også slå inn i den offentlige økonomien for kommuner og fylkeskommuner ved at skatteinngangen reduseres. Allerede pressede kommunebudsjett vil svekkes ytterligere. Kravet om krise- og tiltakspakker fra staten til kommunene må reises.

Oljeprisfallet

Samtidig treffes Norge av et brått fall i oljeprisen som har mer enn halvert prisen per fat siden januar. Den nedgangen man nå ser i verdensøkonomien knyttet til smitteverntiltak kombinert med en finansiell krise, vil uvergelig føre til lavere aktivitet i industriproduksjon og transport over hele verden og påfølgende lavere etterspørsel etter energi og særlig olje. Et videre prisfall på olje er derfor sannsynlig. Dette vil de fleste land tjene på, men for Norge sin del vil det forsterke den økonomiske nedgangen ytterligere. Kostnadene ved norsk oljeproduksjon varierer veldig, men når prisen går under 30 dollar fatet, vil en del felt slite med lønnsomheten. Samtidig ser spekulanter muligheter også her. Det leies nå supertankere på halvårsbasis for å fylles opp med olje i påvente av prisstigning om noen måneder. USA skal fylle opp med 80 millioner fat i sine lagre på en lav oljepris som gjør at deres egen skiferoljeproduksjon blir enda mer ulønnsom.

Debatten i Rødt det siste året har dreid seg om at norsk økonomi må omstille oljesektoren slik at vi får en klimamessig bærekraftig industriproduksjon. Det betyr
– å utvikle landbasert industri med økende grad av videreforedling basert på vår elektriske energiproduksjon
– en rettferdig fordeling som minsker forskjellene
– og en politikk som ivaretar bosetting i distriktene basert på de verdiene som skapes der og tilflyter de større befolkningssentra.

Bakgrunnen for den politiske optimismen som har preget Norge, har vært et oljefond (Statens pensjonsfond utland) som passerte papirverdier tilsvarende 10 000 milliarder NOK i utenlandske papirverdier. For Nordland sitt vedkommende en produsert eksportverdi for 2019 som passerte 30 milliarder kroner, olje og energieksport unntatt.

Så opplever vi krisa med Covid-19 viruset hvor ikke bare Norge går i lock-down, men gjør det sammen med en stor del av resten av verden. En krise hvor de langsiktige konsekvensene for landet, verden og befolkninga bare antydningsvis er synlige. Vi kan bare ane konturene av hva dette vil bety på lengre sikt.

Når siste hand legges på denne artikkelen (27. mars), har vi nettopp vært gjennom en samfunnsdebatt om hvorvidt Stortinget skal gi regjeringa utvidede fullmakter til å styre uten vedtak i Stortinget. Fullmakter som ikke har vært gitt siden 9. april 1940 da tyskerne sto i landet og regjering og storting var på flukt. De fikk det ikke som de ville, men de prøvde seg.

Regjeringene kommer ikke til å rydde opp

Alle illusjoner om at den sittende regjeringa frivillig vil komme med støttepakker for å hjelpe vanlige arbeidende mennesker, må legges til side. Denne regjeringa, som er en videreføring av den politikken som er ført siden 2013, har som formål å støtte de som har mest fra før. All rettferdig sosial fordeling for å avhjelpe den økonomiske situasjonen for folk flest, må kjempes i konfrontasjon mot hovedlinjene i regjeringas politikk. Det trengs derfor samarbeid og alliansebygging mellom partiene til venstre, fagbevegelsen, landbruket, aksjonsgrupper, små og mellomstore bedrifter for å skape motkrefter og for å hindre at vanlige arbeidende mennesker og trygdede blir latt i stikken. Husk hva Gro Harlem Brundtland sa i forbindelse med bankkrisa i 1988 da hun ble utfordret på hvorvidt det var riktig at vanlige lønnsmottagere skulle betale for dette: «Ja, hvem andre skal betale for det». Regninga for dette vil som alltid bli forsøkt presentert for vanlig arbeidende mennesker.

Vi er foreløpig kun i innledende faser av den økonomiske og samfunnsmessige krisa. Børsfall, oljeprisfall, økende utrygghet med arbeidsledighet og forsiktighet fra folk i å bruke penger kan sende verden inn i en økonomisk depresjon ikke ulik og muligens verre enn 1929–1932. Massearbeidsledighet på 20–30 %? Etter den sjokkopplevelsen folk får nå med utrygghet for framtida og egen økonomi, vil spareraten gå opp. Folk vil utsette eller kansellere større kjøp og nøle med å oppta lån om det ikke er absolutt nødvendig. Nedbetaling av gjeld og begrensing av nye kjøp vil drastisk redusere etterspørselen og bringe verdensøkonomien som sliter, inn i en nedadgående spiral. Myndighetene vil kun ha ett svar: fortsatt tilgang til lave rente-billige lån og «Løp og kjøp». Det var det svaret finansministrene Per Kristian Foss og Kristin Halvorsen hadde som svar på krisene i henholdsvis 2002 og 2008. Begge utsagnene kom i november en drøy måned før jul de respektive år. En sannsynlig konsekvens er at mindre industriell aktivitet og mindre transport vil gi redusert klimagassutslipp. Det vil synliggjøre at kapitalismens vekstkrav er den viktigste driveren for klimakrisa og andre miljøutslipp. Samtidig vil folk oppleve at gjennom disse månedene vi gjennomlever med smittevernberedskap, så er det en rekke ting og greier som vi har vært vant til som vi klarer oss godt uten. Folk vil derfor i mindre grad ønske å gå tilbake til det samme forbruksmønsteret vi hadde før mars 2020.

Når det gjelder det helsefaglige og smittevernsmessige kan myndighetene ordner opp – kanskje. Men når det gjelder gjenreising av en bærekraftig økonomi som på lenger sikt gir trygghet mot lignende pandemier og rettferdig økonomisk fordeling på en miljømessig forsvarlig basis, er svaret et klart nei. Den svikten i beredskap vi har opplevd når det gjelder mangel på smittevernutrustning, mangler på egen medisinproduksjon, mangel på matlagre knyttet til nedlegging av kornlagrene som i sin tid var plassert over hele landet, må møtes med politiske krav og protester.

Kommunene sier: Kom til oss!

Omlag 80 prosent av alle kommunene i Norden har befolkningsmessig stagnasjon og befolkningsnedgang. Sammenkoblet med endret demografi hvor andelen eldre øker og antall yngre går ned, har det i berørte kommuner gitt en framtidspessimisme hvor man forsøker å øke attraktiviteten til sin kommune med håp om næringsvekst og befolkningsvekst. Dette brukes av næringsliv og politikere i symbiose for å få tilgang til næringsareal til lands og til sjøs for oppdrett og tangfarmer, utmarksareal til vindmøller og skjærgårdsareal for vindmølleparker osv.. Politikernes lønnlige håp er økte antall arbeidsplasser i byggeperioden og i drifta framover og hjelpe en skranten kommuneøkonomi. Lokale ressurser bys fram på billigsalg og reduserer inntektsgrunnlaget for andre næringsutøvere som benytter de samme arealene. Det reduserer kvaliteten i livet for lokale innbyggere og tilreisende som benytter områdene til fritid og rekreasjon. Det satses ikke på videreforedling lokalt med vår store energiressurs, elektrisk produksjon, eller videre bearbeiding lokalt av metallene som foredles. Lokalt produsert fiskeråstoff fra oppdrett og villfisk eksporteres i hovedsak som ubearbeidet fisk, fryses i blokker og bearbeides utenlands. Det er 20 000 arbeidsplasser i EU knyttet til bearbeiding av fisk fra Nordland. Tilsvarende i Kina for bearbeiding av norsk fisk – oppdrettsfisk og villfisk.

Den politiske høsten og vinteren i Nordland, Nord-Norge, Vestland, Møre- og Romsdal har vært preget av protester. Fakkeltog og delegasjoner knyttet til nedskjæringer på båt- og fergetilbud, nedlegging av linjer på videregående skoler, nedtrapping av tannhelsetjenesten som tilligger fylkeskommunene, for å nevne de viktigste. Det er en underliggende harme og raseri i befolkninga som lever i distriks-Norge. En voksende følelse av at staten og andre myndigheter, som fylkeskommunene, trekker seg ut av distriktene og overlater folk til seg sjøl og private løsninger. Skattegrunnlaget for kraftverk endres slik at mindre del av verdiskapinga tilfaller kommunen hvor kraftverket ligger. Landings- og bearbeidingsplikten lokalt uthules til fordel for de større trålerrederiene. Den såkalte nærpoliti-reformen, som gjør politiet mindre nærværende, nedlegging av tingrettene med påfølgende sentralisering og det samme med trafikkstasjonene. Et svekket og mye dyrere ferge- og hurtigbåttilbud forsterker kostnadene og bryderiet med å bo utafor større sentra. Systematikken i den sentrale politikken over tiår og den fylkeskommunale tilpasningen til den samme politikken er et metodisk opplegg for sentralisering. Dette gjelder både nasjonalt, regionalt innafor fylkene og kommunalt innafor kommunene.

Debattene om hva vi skal produsere i framtida, og hvordan vi skal produsere det, har med lærdommene fra smittekrisesituasjonen og den pågående svekkelsen av økonomien nå fullstendig endret karakter sammenlignet med bare for et par måneder sida.

Avhengig av import, EU og EØS

Folk i Norge opplever nå at vi forsyningsmessig er enormt sårbare. Sammenbruddet for dagliglivet som vi kjenner det, synliggjør hvordan den globaliserte økonomien, svekket sjølforsyningsgrad og pålegg knyttet til EØS-avtalen har gjort landet sårbart på en rekke vitale områder. Vi er i avgjørende grad avhengig av import av landbruksprodukter og import av fôr til dyrehushold og fiskeoppdrett. Hva skjer om Brasil brått stopper forsendelsen av soyaen som er forgrunnlag for kylling, svin og fiskeoppdrett i Norge?

Vi produserer ikke lenger de medisinene som landet trenger, og vitale forbruksartikler innafor helse- og smittevern importeres.

Det trengs en folkelig offensiv for økt grad av sjølberging først og fremst innafor landbruket, men også når det gjelder andre vitale faktorer for bearbeidet mat og produksjon. Den tvangstrøya som EØS utgjør, må vi kjempe oss ut av som en del av en nasjonal plan for industriell utvikling basert på landets fortrinn.

Norges fortrinn

Disse er for det første den store, rene, elektriske energiproduksjonen som må bli et fundament for økt videreforedling og mangfold i produksjon for egne behov og for eksport av bearbeidede eksportprodukter. For det andre har vi det omfattende fisket hvor kystflåten må beholde rettighetene, slik at det blir lokal verdiskaping og bosetting. For det tredje må vi få et bærekraftig fiskeoppdrett uten smittepåvirkning og lokale utslipp.

Den norske oljeformuen som har passert 10 000 milliarder kroner, må benyttes til denne satsinga og ikke til å kjøpe opp handlegater i London eller investeringer i utenlands industri eller finansielle fond. Plassert på utenlandske børser risikerer vi at den reduseres sterkt og en del av papirverdiene er nettopp det – et utrykk for oppblåste børsverdier – ikke realverdier. Verdistigningen i norske kroner i oljefondet (Statens pensjonsfond utland) skyldes utelukkende en svekket norsk krone internasjonalt. I realiteten har rundt 20 % av fondet forsvunnet siste året målt i dollarverdi. Det pågående børsfallet vil redusere dette ytterligere. Verdens oppblåste børsverdier med påfølgende fall har ikke rammet oljefondet som et lyn fra klar himmel. Tvert om har det gjennom sine investeringer bidratt til å blåse opp ballongen som lufta nå er på tur ut av. I slutten av mars ble det bekjentgjort hvem som skal være ny sjefsforvalter for oljefondet. Vedkommende har personlig tjent milliarder på hedgefondinvesteringer og plassert omtrent hele sin formue på mer enn 5 milliarder i skatteparadiset Cayman Islands. Med det perspektivet vil den reine spekulasjonsinnrettinga på oljefondet bli videreført.

Oljefondet ble gitt navnet «Norges pensjonsfond utland». Dette var en propagandamanøver hvor man påsto at dette fondet skulle benyttes til å betale ut framtidige pensjoner i Norge. Dette har egentlig aldri vært meninga, men det bidrar til at kampen om hvordan oljepengene skulle disponeres, omtrent ikke finner sted. Det er sikkert lurt å ikke bruke opp de store reservene på kort tid, men det er uforståelig at ikke deler av midlene brukes til styrking av grunnleggende infrastruktur som jernbane og et styrket riks- og fylkesveinett i distriktene. Det vil på lang sikt bedre næringsgrunnlaget, grunnlaget for å ta hele landet i bruk, og ha en spredt bosetting som fortsetter å produsere mer enn det forbrukes.

Oljefondet gir Norge en mulighet til å utvikle en framtidig bærekraftig industripolitikk hvor eksperimentering går sammen med vitenskaplig og industriell forskning. Alt vil ikke lykkes, men kombinert med landets fremste industrielle miljøer kan det bygge videre på kunnskapen som finnes innafor kraftforedlende industri, leverandørindustrien til en avansert oljeindustri, norsk treforedling, norsk oppdrett, fiskeforedling og landbruk. Jeg nevner her eksplisitt norsk treforedling for av skog kan man produsere alt som i dag produseres av olje, pluss en del mer. Et industrielt arbeid i å utvikle dette i samarbeid med vår to skogrike naboland Sverige og Finland burde absolutt settes på dagsorden og være retningsgivende for Enova og Innovasjon Norge.

Norge har forutsetninger for å dekke en betraktelig større andel landbruksprodukter på eget territorium. Vi har et ansvar overfor oss sjøl og verden i å utnytte fotosyntesen til å dyrke mat på de areal som ligger til rette for det. Vi kan ikke forlite oss på at det kan kjøpes på verdensmarkedet for all framtid. Det trengs en offensiv for en ny landbrukspolitikk som en del av et mer sjølberget Norge.

Ut av den krisesituasjonen vi er i, må det vokse en folkelig bevegelse som forrykker den eksisterende makta som styrer, slik at ikke vekst og kapitalakkumulasjon er meninga med samfunnet.

Et langsommere samfunn

Vi må slutte å fortvile over tilbakegangen i befolkninga i de fleste kommuner. Tvert om må vi med utgangspunkt i at vi lever lengre, bygge på den ressursen som etter hvert en eldre og friskere befolkning utgjør. I dag konkurrerer kommunene i distrikts-Norge med hverandre om å tømme kommunekassa for å bygge kulturhus, kjøpesentra og alpinanlegg for å gjøre «vår» kommune attraktiv sånn at folk bosetter seg her og ikke i nabokommunen. Vel, det blir ikke mer folk utav det. Ønsker vi attraktivitet, må stillingsprosentene økes opp mot heltid i det offentlige, særlig innafor helse- og omsorg. Først da vil unge mennesker oppleve den økonomiske tryggheten som skal til for å stifte bo og skape familier.

Et bærekraftig framtidig Norge må ha menneskelig lykke som mål for produksjonen og være tilværelsens mening. Det innebærer sjølsagt at folk må være mette, ha tak over hodet og produserer dette på et miljømessig forsvarlig grunnlag.

Vi trenger et langsommere samfunn der de som ikke kan delta 100 % i lønnsarbeid, er inkludert og deltar i det samfunnsmessige arbeidet. Det må kjempes for både 6 og 4 timersdagen for å frigjøre den samfunnsmessige ressursen som i dag til dels ufrivillig er støtt ut på sidelinja gjennom trygdeordninger. Et sosialt inkluderende samfunn med overskudd til fritids- og kulturaktiviteter hvor folk i større grad produserer og bearbeider mat lokalt og kortreist.

Oppdrettsfisk har blitt en milliardindustri i Norge. Hvordan skal denne industrien bidra til fellesskapet, er det kampen står om?
20 milliarder skattekroner er i spill i tautrekning mellom distrikt, stat og havbruksnæringa denne våren.

Jens Ingvald Olsen er fylkestingsrepresentant for Rødt i Troms og Finnmark
Foto: Norsk Havbrukssenter

Å unndra 20 milliarder kroner i skatt må kunne sies å være et særdeles vellykka kupp. Særlig når det skjer på en tilsynelatende lovlig måte. Dette blir resultatet av lobbykampanja som Sjømat Norge, interesseorganisasjonen for havbruksnæringa i Norge har drevet de siste to åra. Stortinget kommer i løpet av våren til å vedta, med stort flertall, helt marginal økning av beskatninga av oppdrettsnæringa.

Hvem hadde trodd at en grunnrente-debatt i Norge skulle få adrenalinet til å bruse. Det har vært ordbruk i avisspaltene på nyåret fra redaktører, direktører og samfunnstopper i NHO, Norsk Industri, LO, fagforbund, fra ordførere, og fra eiere av oppdrettsselskapene som man ellers finner i kommentartråder på Facebook, men sjelden ser på trykk i avisspaltene.

Grunnrente

Regjeringa oppnevnte 7. september 2018 et utvalg ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe for å utrede fremtidig beskatning av fiskeoppdrettsnæringa/havbruksvirksomhet. Utvalget la frem sin innstilling NOU 2019: 18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet» 4. november 2019¹. Den sentrale drøftinga i denne NOUen er grunnlaget for de enorme fortjenestemarginene i oppdrettsnæringa de siste årene på nærmere 25 prosent, mens annen virksomhet har hatt et gjennomsnitt på 5 prosent. Det gjennomføres både en drøfting, og dokumentasjon, på at det er grunnrente i oppdrett i sjø slik den foregår langs norskekysten, og at grunnrenta er så stor at den bør beskattes.

Nå skal ikke jeg gå inn på en djuppløyende teoretisk drøfting av grunnrentespørsmålet. Fra Richardo, Malthus og Marx til våre dager har dette vært drøfta, både som teoretisk spørsmål, men også helt konkret om den finnes, hvor den finnes og hvordan grunnrente eventuelt skal beregnes og beskattes.

Forståelsen av grunnrentebegrepet som Ulltveit-Moe-utvalget har basert seg på, er at dette er en arbeids- og investeringsfri ekstrafortjeneste som fiskeoppdrett i sjøen langs norskekysten har. Utvalget kaller det også renprofitt. Oppdrett av laks og ørret i sjø må regnes som en stedbunden næring, sier utvalget, og dermed gi grunnlag for grunnrente. Sjøen er fellesskapets eiendom som oppdrettsnæringa har fått tilnærma gratis tilgang til. Av en beregnet markedsverdi på 200 milliarder ­kroner har ­selskapene betalt 6,8 milliarder kroner (2019-kroner) for tillatelsene/konsesjonene, om lag 3 prosent av markedsverdi.

I Norge i dag er det to næringsvirksomheter som betaler skatt på grunnrente. Det er en statsskatt og gjelder for olje- og gassvirksomheta, der grunnrenteskattesats er 56 prosent i 2020, og for vannkraftverk der den er 34 prosent i 2020. Dette er i tillegg til ordinær overskuddsskatt for bedrifter på 22 prosent. Før denne skatten beregnes, er det en rekke fradrags- og avskrivingsregler før overskuddet kommer til beskatning. Det er ikke tilfeldig at selskapene har et kobbel av skattejurister engasjert for å redusere det skattbare overskuddet mest mulig.

Ekstrafortjenesten i oppdrettsvirksomhet i sjø er så stor i forhold til investering at det etter utvalgets vurdering gir grunnlag for beskatning. Utfra beregning av fortjeneste i oppdrettsnæringa for årene 2016–2018 mener utvalget at grunnrenta, ekstrafortjenesten, utgjør om lag 20 milliarder kroner årlig. Med skattesatsen som de foreslår lagt mellom vannkraft og olje/gass på 40 prosent, vil det utgjøre 7 milliarder kroner i økt skatt. Selskapene vil da beholde 13 av de 20 milliarder kroner i grunnrente.

I tillegg foreslår utvalget at kommunene skal få en produksjonsavgift, uten at de sier hvor stor denne skal være. Denne produksjonsavgiften skal være fradragsberettiget før grunnrenteskatten beregnes. Eiendomsskatten som gjelder nå, foreslås avviklet. Økonomisk har denne gitt helt marginale inntekter til ­kommunene.

På samme måte som eiendomsskatt på landgrunn, vil også en arealavgift, som utvalgets mindretall foreslår, også være en grunnrenteskatt, men den vil da ikke være relatert til bedriftens overskudd og betalingsevne det enkelte år, slik en overskuddsskatt vil være. En arealavgift vil også bli satt langt lavere enn grunnrenteskatt på overskudd, men den skal regnes ut fra 25–35 øre per kilo produsert fisk. Med om lag 1,2 millioner tonn fisk betyr dette en samlet avgift på om lag 350–400 millioner kroner årlig, altså bare 5–6 prosent av det utvalgets flertall foreslår. De som har gått inn for arealavgift, er blant annet Nettverk for fjord- og kystkommuner, (NFKK), Norsk Industri og Sjømat Norge.

Hvorfor blir ikke flertallets forslag vedtatt?

Interesseorganisasjonen til havbruksnæringa i Norge, Sjømat Norge, der Geir-Ove Ystmark er adm.dir. starta allerede tidlig på høsten 2018, da regjeringa oppnevnte Ulltveit-Moe-utvalget, det som nå må betegnes som en av de mest vellykka lobbykampanjene i Norge noen gang.

Landsmøtene i regjeringspartiene H, FrP og V vedtok tilnærma likelydende uttalelser våren 2019, et halvt år før utvalget la frem innstillinga, der de gikk mot innføring av grunnrenteskatt i oppdrettsnæringa. Etter at NOUen ble lagt frem 4. november, har flere parti kommet tilnærma samme konklusjon.

«- Mitt råd til regjeringen er å legge forslaget om en ny statlig ekstraskatt i en skuff, låse skuffen og svelge nøkkelen», sa Geir Pollestad (Sp) til Dagbladet, 6. november 2019

Men fra SV, som tidligere har foreslått en produksjonsavgift på 25–30 øre per kilo, sa stortingsrepresentant fra Troms, Torgeir Fylkesnes til Dagbladet at SV er fornøyd med utvalgets innstilling. SV fremma sitt forslag på Stortinget i 2017. Det ble ikke vedtatt, men var i stor grad grunnlaget for at regjeringa oppnevnte utvalget under ledelse av prof. Karen Helene Ulltveit-Moe.

Undertegnede, som er fylkestingsrepresentant for Rødt Troms og Finnmark, skreiv en kommentar den 6. november der jeg ga tilslutning til utvalgets forslag²:

Arbeiderpartiets konklusjon har latt vente på seg, men ble presentert 19. februar. Cecilie Myrseth, fiskeripolitisk talsperson, sa til NRK/Troms at de også går inn for produksjonsavgift, men ville ikke helt utelukke en statlig grunnrenteskatt. I intervju i Klassekampen 22. februar utdyper hun deres standpunkt ytterligere. Politisk uklarhet har tydeligvis blitt et varemerke for Ap: – Ap går ikke inn for utvalgets forslag fordi regjeringspartiene ikke støtter utvalget! Konklusjonen fra Ap er likevel ikke overraskende. Det viktigste for både Ap og regjeringspartiene er å få fjord- og kystkommunene, særlig i nord, til å legge ut arealer for fortsatt oppdrettsmerder uten rensekrav i åpen sjø. Skal deres mål, som etter vår vurdering er fullstendig uansvarlig, med 5 dobling av oppdrettsnæringa innen 2050, må kommunene få insentiv til å tilrettelegge for denne veksten i oppdrettsnæringa.

Har SV snudd på nytt?

Høringsfristen til NOUen gikk ut 4. februar. De fleste uttalelsene går mot grunnrenteskatt, men støtter forslag om arealleie/produksjonsavgift til kommunene, og delvis til fylkene og noe også til staten. Sjømat Norge følger opp innholdet i lobbykampanja, og går for første gang inn på å kvantifisere hva «moderat arealleie/produksjonsavgift» er. 25–35 øre pr kg produsert laks foreslås. Dette er så godt som identisk med SVs forslag i 2017, og vil utgjøre om lag 350 millioner kroner årlig i inntekt til fellesskapet. Det vil si kun 5 prosent av de 7 milliarder kroner flertallet i lakseskattutvalget gikk inn for som grunnrenteskatt i NOUen.

Intrafish, nettsted for fiskerinæringa, intervjua 7. februar Torgeir Knag Fylkesnes, SV om dette der han uttrykker stor glede over at Sjømat Norge nå støtter SVs forslag. Men denne uttalelsen står, etter det vi kan se, i skarp kontrast til den tilsynelatende støtten Fylkesnes i november ga til forslaget fra lakseskattutvalget.

Et stort flertall på Stortinget ser nå ut til å vedta en skatteordning for oppdrettsnæringa som gir knapper og glansbilder til fellesskapet, mens milliardærene kan fortsette å beholde hele den arbeids- og investeringsfrie grunnrenta på om lag 20 milliarder kroner årlig i egen lomme.

Sakens kjerne

Utdragene fra avisspaltene og høringsuttalelsene viser at det er ulike oppfatninger om det er grunnrente og eventuell beskatning av oppdrettsvirksomhet i fjorder og sund langs norskekysten. Men sakens kjerne dreier seg om oppdrettsselskapene fortsatt skal få beholde det aller meste av superprofitten som de har hatt siste årene, og ligger an til å få i kommende år. Eierne av oppdrettsselskapene har fått tilslutning fra det store flertallet på Stortinget, men også fra mange kystkommuner og fylkeskommuner om at det fortsatt skal være slik. Kommunene skal riktignok få en liten belønning som «insentiv» til fortsatt å tilrettelegge for oppdrett i sjø, uten rensetiltak for det organiske avfallet under merdene, og til fortrengsel for lokale fiskerier og annen bruk.

I dag betaler oppdrettsselskapene ordinær bedriftsskatt, som i 2020 er 22 prosent av skattbart overskudd. I tillegg har kommunene mulighet til å ilegge eiendomsskatt. Det er en minimal skatteinntekt, for Tromsø kommune utgjorde den 114 000 kroner for 6 av 8 oppdrettskonsesjoner. De to siste er «utviklingskonsesjoner» og har fritak for eiendomsskatt. Utover dette betaler selskapene et engangsbeløp for tildeling av nye konsesjoner som går til Havbruksfondet. Disse midlene fordeles på kommunene (70 prosent), fylkeskommunen (20 prosent) og staten (10 prosent). I 2018 fikk Tromsø kommune 32 millioner kroner, mens Troms fylkeskommune 55 millioner kroner. Ytterligere inntekter er avhengig av at nye sjøarealer settes av til oppdrett.

Gründere og milliardkonsern

Det som var en «fisker/bonde»-næring på 70-tallet, er nå en multinasjonal milliardnæring som i hovedsak er eid av børsnoterte selskap. Mowi ASA som John Fredriksen kontrollerer, tidl. Marine Harvest as, eier alene 21 prosent av oppdrettsvirksomheten i Norge. Mens de børsnoterte selskapene eide 40 prosent i 2005, eide de i 2017 68 prosent. I dag er nok ­andelen over 70 prosent. Fire konsern kontrollerer hele 50 prosent av fiskeoppdrett i Norge. Ulike laksesykdommer, omfattende medisinering og antibiotikabruk, internasjonale importrestriksjoner, store økonomiske problemer og konkurser dominerte før årtusenskiftet. Nå har det vært en årrekke med oppkjøp og eierkonsentrasjon og stadig økende fortjenestemarginer. Dette til tross for økende problemer med lakselus hvor det årlig har vært brukt opp mot 5 milliarder kroner til lusebekjeming, og stor fiskedødelighet. Flere titalls millioner fisk dør årlig i merdene. Det er også interessant samtidig å se hvor få personer som er sysselsatt i oppdrettsnæringa.

Distriktene mot Oslo-makta?

Fiskeripolitikk har alltid engasjert, og blitt diskutert på kysten, ofte i heftige ordelag. Kjell Inge Røkkes innmarsj i trålerflåten, som påstått redningsmann for fiskerinæringa særlig i Finnmark for 15 år siden, diskuteres fortsatt fordi lovnadene og pliktene forsvant. Samtidig pågikk struktureringa i kystfiskeflåten, fritt salg og kjøp av torskekvoter, som egentlig er ulovlig. Vi fikk fremveksten av kvotebaronene og nedlegging av landbasert filetindustri, som har hatt enorm betydning for samfunnsutviklinga i kyst-Norge. Men det ble aldri så stort nasjonalt engasjement, hverken fra fagøkonomer eller samfunnets makteliter som vi ser nå om grunnrentebeskatning av oppdrettsnæringa.

Redaktøren i Nordlys formulerte problemstillinga på denne måten i lederartikkel 30. januar i år:

«Fagøkonomer og tunge maktmiljøer i hovedstaden ønsker statlig grunnrenteskatt på distriktsbaserte næringer. Det kan ende med at man flytter inntektene fra vertskommuner og fylker, til statskassen. Dette skjer med bred støtte fra Oslo-mediene, som nok en gang sluker hovedstadslogikken med hud og hår.»³

«Flertallet i Havbruksskatteutvalget har fått stående applaus fra kommentatorer i de største osloavisene.», skreiv Anna Ljungren, leder i NFKK, Geir-Ove Ystmark, Sjømat Norge, og Jørn Lier-Hansen, Norsk Industri i Nordlys den 6. februar⁴.

Sjelden har vi sett at distriktskortet i et slikt omfang har blitt brukt til å tjene en milliard­industris eiere.
Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Oversikt over største aktører i oppdrettsnæringen.

Andel av produksjonskapasitet per 31. desember 2017.

Kilde: NOU 2019:18 «Skattlegging av havbruksvirksomhet»

Sysselsatte i havbruksnæringen per fylke

Kilde: Statistisk sentralbyrå, Panda analyse og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
 

Sluttnoter

1 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2019-18/id2676239/
2 https://nordnorskdebatt.no/article/et-godt-forslag-lakseskatt
3 https://nordnorskdebatt.no/article/feil-modell-lakseskatt
4 https://nordnorskdebatt.no/article/naive-nordlending

Kanskje kan korona bane vei for et langt grønnere skifte enn det vi hittil har sett omrisset av. Et økologisk skifte for alle, og hvor den usynlige veven som samler oss, ikke lenger heter supply chains, men solidaritet.

Foto: João Ramid
Av
Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM), Universitetet i Oslo.
Elise Fjordbakk, prosjektkoordinator for Latin-Amerikagruppene og mastergradsstudent ved SUM.

De siste dagene har nettplattformen The Intercept sirkulert en video av Naomi Klein og boka Sjokkdoktrinen hun utga i 2008. Sjokkdoktrinen handler om krisekapitalisme forklart som høyreregjeringers målbevisste, nyliberale sjokkbehandling av hele lands økonomier samt oppheving av demokratiet i kjølvannet av kriser. Dette er en bok mange har husket de siste ukene. Kriser skaper åpne historiske øyeblikk som kan gå i hvilken som helst retning, skriver Klein i Sjokkdoktrinen. Dette forteller også filosofen Srecko Horvat i et intervju om sin siste bok om apokalypser i Klassekampen lørdag 22. mars. Selv om begge peker på at veien er åpen, advarer de om at mer konsentrasjon av makt, og mer autoritarianisme, kan bli konsekvensen dersom vi ikke foregriper en slik utvikling.

Vi ser det skje nå. Gjennom krisepakker er milliarder allerede overført fra offentlig til privat sektor, og flere slike pakker er varslet. Tusenvis har likevel blitt permitterte og går en usikker fremtid i vente. Hvordan kan vi klare å komme styrket ut av den mangfoldige krisa som koronaviruset har katalysert? Klarer vi å samle oss bak et krav om at milliardoverføringene må gi privat sektor et helt annet type ansvar, når vi er forbi helsekrisa en gang i fremtiden? I The Intercept-videoen krever Klein at framfor å redde en skitten industri som stammer fra forrige århundre, bør vi «booste» rene industrier, «som skal lede oss inn i fremtidens trygghet». Dette er også kjernen i Green New Deal i USA, som promoteres av demokrater, og som har fått et ekko i SVs Grønn New Deal her til lands, eller Green Industrial Revolution i England. Grønn industrialisering, sier Rødt. Og her kommer vi til det som denne teksten egentlig forsøker å reflektere litt rundt; nemlig buzzordet grønn, aluminium og behovet for å rekonstruere en tydelig internasjonal solidaritet.

Det grønne skiftet og fagbevegelsen

Grønn industriutvikling og klimajobber var et av temaene i en av venstresidens siste, store og fysiske samlinger her til lands før smitten nådde også oss: Broen til Framtiden, avholdt i Oslo den 28. februar. Et av hovedspørsmålene i konferansen dreide seg om hvordan vi kan skape klimavennlige arbeidsplasser i nær fremtid. Målet om 100 000 klimajobber har forent LO og miljøvernere i tidligere 1. mai-tog, og har vært blant klimastreikernes paroler.

Grønn industrialisering søker å bety noe annet enn grønnvasking, et begrep som brukes om ufullstendige mekanismer som er med på å tilsløre, eller kanskje til og med forverre eller utvide miljøskader selskaper står for.

I denne teksten har vi to hovedteser: a) prekæriseringen av arbeidsfolk i kjølvannet av korona kan gjøre det mye vanskeligere å gjennomføre det grønne skiftet, siden styrkeforholdet mellom arbeid og kapital er forverret (om ikke vi sammen tar grep nå.) Og b) om ikke denne kampen inneholder et mye tydeligere element av internasjonal solidaritet mellom norsk fagbevegelse og jordløse landarbeidere, urfolk, fiskere og andre tradisjonelle samfunn innenfor og utenfor Norges grenser, vil klasseskillene og grensemurene styrkes enda mer, og miljøskadene vil øke.

Pandemien som nå rammer oss, viser at verden er én, kanskje på en tydeligere måte enn vi hittil har klart å synliggjøre i den minst like alvorlige klimakrisa. Heldigvis er norsk industri, i følge E24, ikke den sektoren av økonomien hvor flest mennesker er permitterte – i hvert fall ikke hittil. Om eierne i industrien vil bruke dette for å i mindre grad imøtegå fagforeningenes krav i fremtiden, er et åpent spørsmål. Vi håper at midt oppe i dette, kan denne krisas «åpne vei», som Horvat og Klein kaller det, skape mer og ikke mindre, internasjonal solidaritet. For å følge opp Horvats apokalypsetenkning: Vi bør ikke akseptere en Kielland uten redningsvester til alle, eller et Titanic, der man på forhånd vet hvem redningsvestene er til, og hvem de ikke er til.

Aluminium i Norge og i verden

I boka Aluminum Dreams: The Making of Light Modernity fra 2014, skriver Mimi Sheller om aluminiumsindustriens lyse og mørke sider. Fra 1910 til 1960 kom aluminium til å spille en sentral del innenfor sektorer som transport, elektrisk konstruksjon, maritim industri og arkitektur; samt for forbruksvarer som sminke, deodoranter og hermetikk. «Å spore de sølvfargede aluminiumstrådene gjennom tid og rom binder sammen noen av de mest fjerne stedene på jorden med noen av de sterkeste sentrumene for global makt, noen av de rikeste menneskene i verden sammen med noen av de fattigste, og noen av de mest presserende miljømessige og politiske bekymringene vi står overfor», skriver Sheller. Boka er fra 2014, men siden den gang har aluminiumens betydning innenfor det grønne skiftet bare vokst ytterligere.

I tillegg til at aluminium kan resirkuleres, er vekten til aluminium om lag en tredjedel av stålets vekt. Det gir aluminium et fortrinn når det kommer til energieffektivitet. Jo lettere, jo mindre energiforbruk, og derfor kan aluminium erstatte stål i for eksempel bilindustrien. Samtidig er produksjonen av aluminium enormt energikrevende: Omtrent 1 prosent av verdens samlede klimagassutslipp stammer fra aluminiumsektoren. Dette er noe av bakgrunnen for at aluminiumsproduserende selskaper nå forsøker å få sertifisert driften sin som bærekraftig og grønn. Dette gjør selskapene for å sikre seg større markedsandeler, fordi innenfor det grønne skiftet skal i prinsippet alle kjøpe og selge grønne løsninger. Sagt med andre ord: Skal Audi kunne selge en «grønn» bil, bør Audi kunne dokumentere at metallet som den ble bygget med, er «grønt», og det vil Audi betale mer for.

Grønt aluminium i Brasil

Vi ble selv opptatt av aluminium og solidaritet fra to ulike utgangspunkt. En av oss var i gang med et doktorgradsprosjekt, hvor hun ser på konsekvensene av en norsk klimapolitikk, som styrker en kraftig nyliberalisering av norsk energisektor. Plutselig opptrer enorme investorfond som Aquila Capital og Blackrock i norsk energisektor, ingen liten endring. Dette på bekostning av blant annet samisk reindrifts rettigheter, og dermed også på bekostning av økologi og matsuverenitet. Det er dette sametingspresident Aili Keskitalo har kalt grønn kolonialisme eller klimaendringenes doble byrde. Men det siste viser Keskitalo til at klimaendringene i seg selv skaper uforutsigbarhet og vanskeligheter for reindrifta, som i tillegg må takle utbygging av fornybar energi og grønn utvinningsindustri på sine beitemarkeder.

To av de mest omstridte utbyggingsprosjektene, Øyfjellet Vindpark og Fosen Vind DA, skal gi strøm til Alcoa sitt aluminiumsanlegg i Mosjøen og til Norsk Hydros aluminiumsverk. Slike langsiktige avtaler, i Norge tilrettelagt gjennom GIEK-ordningen, skal sikre at anleggene sertifiseres som bærekraftige, eller grønne, som man ofte sier. Det var interessant å spore at mye av råvaren, alumina, kom både til Alcoa og Hydro i Norge fra delstaten Pará nord i Brasil, der lokalsamfunn lenge har kjempet mot den gigantiske gruveindustrien. I Pará er det farlig å engasjere seg i politiske aktiviteter eller menneskerettighetsarbeid. På statistikker over drap på miljøvernere og urfolk, rager Brasil høyt, og i Pará enda høyere. På tross av den åpenbart store forskjellen når det gjelder direkte vold er på mange måter sørsamenes og de tradisjonelle samfunnene i Parás erfaringer om å miste land og selvråderett til industriutvikling sammenkoblet under et globalt paradigme om et vekstbasert grønt skifte. Denne sammenkoblingen er dessverre usynliggjort, ikke bare av selskapene, men, også av fagbevegelsen, ser det ut som for oss.

Den andre av oss jobber i organisasjonen Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). I 2018 var LAGs Solidaritetsbrigade¹ i delstaten Pará, kun måneder etter oversvømmelsen av Norsk Hydros rødslam-deponi tilknyttet alumina-fabrikken Alunorte i kommunen Barcarena. Avfall etter aluminaproduksjonen forurenset elvene og skapte det deler av befolkningen kaller en massiv helsekrise. LAG har siden oversvømmelsen vært blant de norske miljø- og solidaritetsorganisasjonene som har støttet krav fra lokalsamfunnene i Barcarena om at Hydro må rydde opp etter seg.

Det som Hydro synes å kalle en ulykke, og lokalbefolkningen kaller miljøkriminalitet, fikk mye oppmerksomhet både i Brasil og Norge. En brasiliansk domstol krevde midlertidig stans av store deler av Hydros produksjon, og inntrykket til mennesker vi har snakket med, var at produksjonsforbudet Hydro var pålagt, og det gjorde selskapet mer mottakelig for kritikk. Selv i en kontekst hvor flere av de lokale aktivistene fortsatt lever med politibeskyttelse etter protestaksjoner mot Hydro i mars 2018, kom avtaler i stand som skulle kompensere lokalbefolkningen, gjennom blant annet drikkevannsforsyninger og helseprøver. Samfunnene har nemlig uttrykt sterk bekymring for at de har høye konsentrasjoner av aluminium i kroppen: De forteller om høye krefttall i området, at sår gror sakte, at de mister håret, og at de har luftveisproblemer. Blod- og hårprøvene kom i stand, men ifølge folk vi har snakket med, ble prøvesvarene ofte holdt tilbake, eller de ble levert tilbake individuelt. I stedet for en gjennomsiktig prosess, med folkehelse som mål, synes prosessen å aktivt ha blitt tilslørt og individualisert. Lokalsamfunnene vi har snakket med, har ingen tillit til Norsk Hydro.

Rekonstruere solidaritet

– Vi tror vi kan produsere alumina uten å forurense, og uten å gjøre lokalsamfunn og arbeidere syke, eller ha konflikt, sier en fagorganisert arbeider ved Alunorte til oss. – Men da må vi endre modellen. Dagens modell er basert på eksklusjon, og hos Hydro ser vi intet annet enn kapitalisme og profitt. De fagorganiserte på Alunorte som vi har snakket med, er opptatt av å bryte ned det de kaller et konstruert skille mellom fagbevegelsen og tradisjonelle samfunn i kommunen Barcarena, og å jobbe for å rekonstruere solidaritet. I Barcarena virker dette viktig: I 2018 var personer fra de tradisjonelle samfunnene, som fortsatt lever av sanking og fiske, og som er i en kamp mot Hydro og andre selskapers ekspansjon, redde for å bli angrepet av Alunortes arbeidere fordi de siste fryktet å miste sin arbeidsplass. Heldigvis skjedde ikke dette, men situasjonen er et speilbilde av hvordan dagens utviklingsmodell fragmenterer solidaritet mellom folkegrupper. Fagbevegelsene organiserer en sektor som i likhet med de fleste av oss gjennom historien har tapt mulighetene til selvberging i forbindelse med opprinnelig akkumulasjon², og har måttet gå med på betingelsene som lønnsarbeidere. I dag er man så presset i kampen for å bevare arbeidsrettigheter mot prekærisering, at å forsvare egne arbeidsrettigheter bidrar til at andre folk mister selvbergingsmulighetene, og til slutt vil presses til å godta de samme premissene, som fremmedgjorte og utbyttet. Det virker lett å glemme, og vi forveksler målet om frie og skapende liv med målet om å holde på arbeidsplass.

I oktober i fjor, da vi var tilbake i Brasil, var produksjonsstansen Norsk Hydro var pålagt av en brasiliansk domstol, opphevet. Norsk Hydros anlegg i Barcarena var blitt sertifisert som bærekraftig (grønn), av DNV GL (tidligere Norske Veritas), og de vi snakket med fortalte at Hydro ikke lenger var imøtekommende ovenfor deres krav. Vi kikket på sertifikatet, som skal være med på å sikre Hydro markedsandeler og samtidig etablere arbeidsplassene i Brasil og i Norge som grønne. Dette vil vi gjerne invitere norske politikere, som jobber med grønn industrialisering til også å gjøre. Sertifikatene er svært enkle dokumenter, som bruker Hydros egen årsrapport som dokumentasjon for å bekrefte at selskapet oppfyller kravene som stilles. Vi er ikke ekspertene her, men vi tror det er viktig å spørre om disse sertifikatene hjelper oss til å ta gode beslutninger, og om ikke dette egentlig er grønnvasking av industri.

Periferiene på jorda: Foren eder!

Det er ikke rart at disse periferiene havner utenfor synsrekkevidden til norske politikere og til fagbevegelsen. Innenfor kapitalismen kan komplekse supply chains føre oss til de minst forventede utkantene, eller periferiene, på denne kloden. Amazonas er kanskje et slikt sted, og de nordiske viddene har også vært et slikt sted. Utkantene kommer kanskje på kartet når det brenner, slik det gjorde i høstens Amazonas, eller når utvinningsindustrien skal utvide grensene. Det har vært skrevet mye om koronaviruset de siste dagene, blant annet at viruset lar oss se alle verdens geografier. Det blir lettere å sammenligne der hvor offentlig politikk feiler og der den kan komme til å ha større suksess. Brasils president, Jair Bolsonaro, har uttalt at koronaviruset er en fantasi. Samtidig er han også en president som mener urfolk skal assimileres, at Brasil skal ut av ILO-konvensjon 169³, og at Paras åpne årer⁴ skal åpnes enda mer for transnasjonale gruveselskaper som Alcoa og Norsk Hydro. I denne konteksten har en føderal domstol nektet Alcoa å sirkulere i Lago Grande, et område hvor selskapet ønsker å åpne en ny gruve for bauksittutvinning. Før forbudet hadde lokalbefolkningen meldt fra om at selskapet forsøkte å vinne befolkningens tillit, på tross av at Lago Grandes befolkning, på lik linje med urfolk er beskyttet av ILO-konvensjon 169 og skal derfor konsulteres. – «Slipper du dragen inn, så spiser den deg», sa en ungdom til oss, da han forklarte at samfunnene forsøker å stanse Alcoa, fordi selskapet har en raffinert diskurs som trigger den internaliserte rasismen⁵ i folk og får dem til å føle seg underutviklet uten gruva. I november marsjerte 3000 ungdommer 37 kilometer gjennom Lago Grande om natten, med fakler og musikk, mens de rope «Lago Grande-territorium fritt for gruvedrift». Hydro, på sin side har signert intensjonsavtale med en ny railway som skal forenkle strømmen av mineraler fra Amazonas hjerte til internasjonale havneanlegg, allerede før urfolksgrendene som får sine landområder kompromittert er blitt konsultert. I Norge er det samene som må vike, for en grønn industrialisering, på tross av at de driver en, fortsatt, økologisk primærnæring som kunne bidratt med forsyningssikkerhet om den hadde fått bedre vilkår.

Alt dette er kapitalens verk, men en fagbevegelse bør komme på banen og jobbe ut ifra prinsipper om internasjonal solidaritet, ikke bare innenfor kategorien, men til alle jordas fordømte. Kanskje kan veiene vi åpner opp etter koronaviruset, på den måten føre til et bedre sted – for oss alle.

1 Latin-Amerikagruppene har sendt to Solidaritetsbrigader til Latin-Amerika hvert år siden 1982. Der samarbeider brigadene, som består av frivillige, unge mennesker med forskjellige sosiale bevegelser. I dag mottar også Latin-Amerikagruppene brigader fra Brasil, Guatemala og Colombia til Norge. Disse lærer blant annet om norsk venstreside, landbrukspolitikk og arbeiderrettigheter her i Norge.

2 Begrepet ble brukt av Marx om prosessene som ledet frem til kapitalismen, og er tidligere forklart i Gnist, med utgangspunkt nettopp i Amazonas: https:marxisme.no/privat-eiendomsrett-i-amazonas-rett-til-jord-eller-primitiv-akkumulasjon/

3 ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter av 1989, også kalt Urfolkskonvensjonen, er en sentral folkerettslig bindende konvensjon om urfolks rettigheter

4 Boka Latin-Amerikas åpne årer, ble skrevet av den uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano (940–2015) i 1992. I følge bokklubben er denne klassiske boka historien «om hvordan kontinentet gjennom århundrer er blitt tappet for sine rikdommer. Latin-Amerikas årelating er uløselig knyttet til kapitalismens historie. Ifølge forfatteren er dette systemet uten fremtid.» Boka er en klassiker og en «must read» for venstresiden i Latin-Amerika.

5 Frantz Fanon (1921–1965) var en psykiater fra øya Martinique, som jobbet store deler av sitt liv med frigjøringsbevegelsen i Algerie. Før han skrev den kjente boka Jordas Fordømte, brukte han sin erfaring som psykiater og som svart fra Martinique, en øy kolonisert av Frankrike, for å reflektere om hvordan rasisme og diskriminering til slutt blir forvandlet til en del av oss selv: Vi tror på det overherrene sier om oss, og vi forsøker å bli som de er. Dette ble til boka Hvite masker, svart hud, også den en klassiker.

Artikkelen er fra: https://monthlyreview.org/2020/04/01/covid-19-and-circuits-of-capital/

Rob Wallace er evolusjonsepidemiolog som har vært tilknyttet Food and Agriculture Organization og Centers for Disease Control and Prevention. Alex Liebman er doktorgradsstudent i humangeografi ved Rutgers University, med en Master of Science i agronomi fra University of Minnesota. Luis Fernando Chaves er sykdomsøkolog og var seniorforsker ved Costa Rican Institute for Research and Education i Nutrition and Health i Tres Rios, Costa Rica. Rodrick Wallace er forsker ved Divisjon for epidemiologi ved New York State Psychiatric Institute ved Columbia University.

Beregninger

COVID-19, sykdommen forårsaket av coronavirus SARS-CoV-2, det andre alvorlige akutte luftveissyndrom-viruset siden 2002, er nå offisielt en pandemi. Fra slutten av mars er hele byer skjermet, og ett etter ett går sykehus i medisinsk baklås som følge av økt antall pasienter.

Kina, der det første utbruddet trekker seg tilbake, puster for tiden lettere.[1] Det gjelder også Sør-Korea og Singapore. Europa, spesielt Italia og Spania, men stadig flere andre land, kneler allerede under mengden av dødsfall, til tross for at de fremdeles er tidlig i utbruddet. I Latin-Amerika og Afrika begynner antallet tilfeller først nå å øke. Noen land forbereder seg bedre enn andre. USA er verdt å følge som det rikeste landet i verdenshistorien. Den nærmeste fremtid ser dårlig ut. Utbruddet er ikke beregnet til å nå toppen i de ulike delstatene før i mai, men helsepersonell og sykehusbesøkende sloss allerede om tilgang til de minkende lagrene av personlig verneutstyr. [2] Det er rystende at Centers for Disease Control and Protection (CDC) har anbefalt sykepleierne å bruke tørkler og skjerf som masker. Sykepleierne har allerede har erklært at «systemet er fortapt.» [3]

Imens fortsetter sentraladministrasjonen i USA å overby de enkelte delstatene i budrunder om grunnleggende medisinsk utstyr. Utstyr som den i utgangspunktet nektet å kjøpe inn til dem. Den har også kunngjort stengte grenser som et folkehelseinngrep, mens viruset raser videre innenlands, der mottiltakene er dårlige.[4]

En gruppe epidemiologer ved Imperial College har anslått at den beste kampanjen for å dempe – det vil si å flate ut den framskrevne kurven for akkumulering av tilfeller ved bruk av karantene for oppdaga tilfeller og sosial distansering for eldre   fortsatt vil gi USA 1,1 millioner døde og et antall tilfeller som er åtte ganger landets totale antall senger for intensivbehandling. [5] Å undertrykke sykdommen, med sikte på å avslutte utbruddet, ville lede folkehelse-arbeidet i retning av Kinas behandling av enkelttilfeller (og familiemedlemmer) med karantene, og gjennomføring av sosial distansering i hele samfunnet, inkludert stenging av institusjoner. Det ville redusere antallet dødsfall i USA til anslagsvis rundt 200 000.

Imperial College-gruppen anslår at en vellykket undertrykkingskampanje vil måtte pågå i minst halvannet år, og innebære en sammentrekning av økonomien og sviktende samfunnstjenester. Gruppen foreslo å balansere kravene til sykdomskontroll og økonomi ved vekselvis å lette på eller innskjerpe samfunnskarantenen etter hvor mange intensivplasser som var i bruk.

Andre modellmakere har tatt til motmæle. En gruppe ledet av Nassim Taleb, kjent for Black Swan-begrepet, sier at Imperial College-modellen ikke inkluderer kontaktsporing og dør-til-dør-overvåking.[6] Strategien deres tar ikke hensyn til at utbruddet er kommet lenger enn mange lokalstatsregjeringers vilje til å etablere en slags «cordon sanitaire» (linje som bryter en smittebane, linje rundt et område som er i medisinsk karantene. O.a.). Mange land vil ikke se på slike tiltak som berettiget før utbruddet er i tilbakegang, forhåpentligvis har de da en brukbar og pålitelig test. Som noen spøkefullt har sagt: «Koronavirus er for radikalt. Amerika trenger et mer moderat virus som vi kan svare på trinnvis.»[7]

Taleb-gruppen peker på Imperial-gruppens manglende vilje til å undersøke hva som skal til for å utrydde viruset. Utryddelse (fjerning av sykdom) betyr her ikke null tilfeller, men tilstrekkelig isolasjon til at enkelttilfeller med liten sannsynlighet vil produsere nye smittekjeder. I Kina ble bare 5 prosent smittet av alle de mottakelige personene som var i kontakt med en syk person. Med andre ord går Taleb-gruppen inn for Kinas undertrykkelsesprogram; å gå hardt ut raskt nok til å slå tilbake utbruddet til utryddelse og unngå en maratondans som veksler mellom sykdomsbekjempelse og sikring mot mangel på arbeidskraft i økonomien. Kinas strenge (og ressurskrevende) tilnærming sparer med andre ord befolkningen for den månederlange – eller til og med årelange  tvangssituasjonen som Imperial-gruppen anbefaler for andre land.

Epidemiologien Rodrick Wallace, en av oss forfattere, avviser modelleringssporet helt. Det er nødvendig å lage modeller for krisesituasjoner, men de sier ikke når og hvor du skal begynne. Strukturelle årsaker er like viktige elementer i krisesituasjonen. Hvis vi tar med dem hjelper det oss å finne ut hvordan vi skal komme oss videre og ikke bare starte opp igjen den samme økonomien som skapte krisen. «Hvis brannmenn får tilstrekkelige ressurser,» skriver Wallace, «vil de fleste branner under normale forholdsom oftest la seg begrense med minimale skader på mennesker og materiell. Men denne brannbegrensningen er helt avhengig av noen mye mindre romantiske, men ikke mindre heroiske tiltak, nemlig lovreguleringer som begrenser risiko på grunn av bygningskonstruksjonen ved å sette standarder og håndheve dem. Og som også sikrer at det er tilstrekkelige ressurser til brannvern, renovasjon og vedlikehold på alle nivåer …

Konteksten (her: de ytre omstendighetene og sammenhengene. O.a.) er viktig for en pandemi. Nåværende politiske strukturer tillater multinasjonale jordbruksbedrifter å privatisere profittene samtidig som de lar samfunnet betale utgiftene., Hvis man virkelig vil unngå pandemier med massedød i nær framtid, må disse bedriftene bli underlagt håndheving av standarder som gjør at bedriftene må betale disse kostnadene selv.»[8]

 Mangelen på forberedelser og reaksjoner på utbruddet, var ikke noe som oppsto i desember 2019 da land verden rundt var ute av stand til å respondere på spredningen av COVID-19 fra Wuhan. I USA for eksempel, startet det ikke da Donald Trump oppløste Det nasjonale sikkerhetsrådets pandemienhet eller lot syv hundre stillinger i CDC (Center for Disease Control – USAs Helsedirektorat) stå ubesatt.[9] Det begynte heller ikke da føderale myndigheter lot være å følge opp resultatene fra en pandemi-øvelse i 2017, som viste at landet var uforberedt.[10] Heller ikke da USA, som nyhetsbyrået Reuters skrev, «kutta en CDC-ekspertstilling i Kina, noen måneder før virusutbruddet», selv om det utvilsomt svekket USAs respons at de ikke hadde en tidlig direkte kontakt med en amerikansk ekspert på bakken. Det begynte heller ikke med den uheldige beslutningen om ikke å bruke test-settene fra Verdens helseorganisasjon som allerede var tilgjengelige.  Forsinkelsene pga manglende tidlig informasjon og total mangel på testing har utvilsomt ansvaret for mange, sannsynligvis tusenvis, av tapte liv.[11]

Grunnlaget for svikten ble faktisk lagt for flere tiår siden, da fellesskapsløsningene i folkehelsearbeidet både ble forsømt og samtidig omgjort til noe det kunne tjenes penger på.[12] Et land som er fanget i en individualisert og kortsiktig sykdomsforståelse («just in time»- epidemiologi) – og knapt nok har sykehussenger og utstyr til normaldrift– er per definisjon ikke i stand til å skaffe til veie nødvendige ressurser til å følge samme undertrykkelsesstrategi som Kina.

Sykdomsøkologen Luis Fernando Chaves, en annen medforfatter av denne artikkelen, følger opp Taleb-gruppens poeng om modellstrategier i mer eksplisitt politiske termer. Han viser til biologene Richard Levins og Richard Lewontin (forfattere av boka The Dialectical Biologist) når han sier at «å la tallene snakke» bare betyr at man dekker over alle forutsetningene som er lagt inn på forhånd.[13] Modeller som Imperial-studien begrenser eksplisitt analysen til begrensete spørsmålstillinger  innenfor rammen av den rådende sosiale orden. Analysene er designet slik at de ikke klarer å fange opp de bredere markedskreftene som driver fram utbruddene, eller de politiske beslutningene som ligger til grunn for tiltakene.

Enten det er bevisst eller ikke, fører framskrivningene som følger av analysene til at det å sikre helse for alle kommer i annen rekke, inkludert de mange tusen av de mest sårbare som vil bli drept hvis et land veksler mellom sykdomskontroll og økonomien. Den Foucault-aktige visjonen om en stat som handler mot en befolkning ut fra egne interesser, er bare en oppdatering, om enn mer godartet, av den Malthus-aktige innsatsen for flokkimmunitet som Storbritannias Tory-regjering og seinere Nederland har foreslått å la viruset brenne gjennom befolkningen uhindret.[14] ​​Det er få indikasjoner utover et ideologisk håp, på at flokkimmunitet garantert vil stoppe utbruddet. Viruset kan lett utvikle seg (mutere) under befolkningens immunteppe.

Intervensjon

Hva bør gjøres i stedet? For det første må vi forstå at selv om vi responderer riktig på en krisesituasjon, vil vi fremdeles håndtere på en begrenset måte i forhold til nødvendighet og fare.

Vi må nasjonalisere sykehusene slik Spania gjorde som et svar på utbruddet.[15] Vi må gjennomføre massiv testing og få til en snuoperasjon slik Senegal har gjort.[16] Vi må sosialisere legemidlene.[17] Vi må sørge for maksimal beskyttelse for medisinsk personell for å bremse frafallet. Vi må sikre retten til å få reparert respiratorer og annet medisinsk utstyr.[18] Vi må starte masseproduksjon av cocktailer av antivirusmidler som remdesivir og gammeldags antimalaria-klorokin (og alle andre medisiner som virker lovende) mens vi gjennomfører kliniske forsøk som tester om de virker utenfor laboratoriene.[19] Det må innføres et planleggingssystem for å (1) tvinge selskaper til å produsere den nødvendige mengde respiratorer og den typen personlig verneutstyr som helsepersonell trenger, og (2) prioritere tildeling til de stedene som har størst behov.

Vi må etablere et stort pandemikorps for å skaffe fram arbeidsstyrken som trengs til alt fra forskning til omsorg, og kan takle utfordringene som viruset (og alle andre kommende patogener) gir oss. (Et patogen er for eksempel et sjukdomsframkallende virus eller bakterie. Oversetters merknad) Antallet tilfeller må stemme med antallet intensivplasser, bemanning og nødvendig utstyr, slik at undertrykkingsstrategien kan fjerne dagens mangelsituasjon. Vi kan med andre ord ikke godta ideen om å bare overleve pågående luftangrep fra COVID-19 for deretter å gjenoppta sporing av kontakter og isolasjon av enkelttilfeller og få utbruddet under terskelen for reproduksjon igjen. Vi må ansette nok folk til å identifisere COVID-19 fra hus til hus i dette øyeblikket, og gi dem nødvendig verneutstyr, for eksempel adekvate masker. Underveis må vi stenge av et samfunn som er organisert rundt statlig ekspropriering overfor alle, fra landeiere og like til sanksjoner mot andre land. Slik at folk kan overleve både sykdommen og kuren.

Inntil et slikt program kan gjennomføres, blir imidlertid størstedelen av befolkningen stort sett overlatt til seg sjøl. Selv om det fortsatt må øves press på motvillige regjeringer, bør folk flest hvis de er i stand til det, bli med og hjelpe hverandre i dugnadsgjengene og nabolagsgruppene som dukker opp. Det er i pakt med en 150 år gammel tradisjon i proletariatet for organisering, som nå stort sett er gått tapt.[20] Kvalifiserte folkehelsearbeidere som fagforeninger kan avse, bør trene disse gruppene slik at det de gjør av medmenneskelighet, ikke fører til spredning av viruset.

Ved alltid å ta de strukturelle årsakene til viruset med i kriseplanene, kan vi for hvert skritt framover sørge for at vi beskytter mennesker framfor profitt.

En av mange farer ligger i å normalisere syndromet pasienter lider av ved å kalle det «batshit crazy» (spenna gæren), som stemmer med en utbredt forestilling om at de har flaggermus-skitt i lungene. Vi må beholde den samme sjokkvirkningen som kunnskapen om et annet SARS-virus ga oss, det hørte normalt hjemme i dyreverdenen, men var brutt ut derfra og spredte seg til hele menneskeheten i løpet av åtte uker.[21] Viruset dukket opp ved en terminal i en lokal forsyningslinje for eksotiske matvarer, og klarte å sette i gang en smittekjede fra menneske til menneske i den andre enden, i Wuhan, Kina.[22] Derfra spredte utbruddet seg lokalt, og hoppet på fly og tog. Det spredte seg over hele kloden via et nettverk  av reiseforbindelser, og nedover hierarkiet fra større til mindre byer.[23]

Bortsett fra å beskrive matmarkedet med levende og nyslaktede eksotiske dyreslag, typisk for orientalismen, har lite vært gjort for å besvare det mest åpenbare spørsmålet. Hvordan kunne den eksotiske matvaresektoren ende opp med å selge varene sine sammen med dem som solgte kjøtt av mer tradisjonelle husdyr i det største markedet i Wuhan? Dyrene ble ikke solgt bak på en lastebil eller i en bakgate. Tenk på tillatelsene og avgiften (og dereguleringen av disse) som er involvert.[24] Det gjelder ikke bare fisk, men også mat av ville dyr, som over hele verden blir en stadig mer formalisert sektor, med stadig større innslag av kapital fra de samme kildene som driver industriproduksjonen.[25] Selv om de ikke på noen måte er like store i produksjonsmengde, er skillet blitt mindre tydelig.

Den overlappende økonomiske geografien strekker seg fra Wuhan-markedet til innlandet der oppdrett av eksotiske dyr og tradisjonell mat foregår i grenseområdene mot en villmark som er i tilbakegang.[26] Etter hvert som industriproduksjon ekspanderer inn i den siste resten av skog, må villmat-virksomheten gå lenger inn for å ale opp sine delikatesser eller raide de siste villdyrsbestandene. Resultatet er at de mest eksotiske smittestoffene, i dette tilfellet SARS-2 med flaggermus som vert, finner veien til en lastebil, enten det skjer via matdyr eller arbeiderne som håndterer dem. Som en haglladning blir smittestoffet spredt fra sted til sted mot bynære områder, og videre til verdensscenen.[27]

Infiltrasjon

Vi trenger å utdype disse sammenhengene, både som en hjelp til å planlegge fremover under dette utbruddet, og for å forstå hvordan menneskeheten manøvrerte seg inn i en slik felle,

Noen patogener kommer direkte fra produksjonssentrene, for eksempel matbårne bakterier som Salmonella og Campylobacter. Men mange, som COVID-19, kommer fra yttergrensene av kapitalproduksjonen. Minst 60 prosent av de nye smittestoffene som gir sykdom hos mennesker er faktisk oppstått ved  overføring fra ville dyr til mennesker i lokalsamfunn (før de mer vellykkede sprer seg til resten av verden).[28]

Noen eksperter innen økohelse laget et verdenskart basert på tidligere utbrudd tilbake til 1940 som indikerer hvor nye patogener sannsynligvis vil dukke opp framover.[29] De var delvis finansiert av Colgate-Palmolive og Johnson & Johnson, selskaper som driver fram avskogingen i regi av agrobusiness. Jo varmere fargen på kartet er, desto mer sannsynlig er det at det kommer et nytt patogen der. Men kartet, som er varmt rødt i Kina, India, Indonesia og deler av Latin-Amerika og Afrika, går glipp av et kritisk poeng når de bare ser på utbruddenes absolutte geografi. Ved å fokusere på utbruddssoner overser de relasjonene mellom globale økonomiske aktører, som preger epidemiologien (sykdommenes årsaker og utbredelse. Oversetters merknad).[30] Kapitalinteressene som støtter utviklings- og produksjonsfremmende endringer i bruken av jord og fremmer sykdomsutvikling i underutviklede deler av kloden, belønner forskningsinnsats som legger ansvaret for sykdomsutbrudd på urfolk og deres såkalt ”skitne” kulturelle praksis.[31] Tilberedning av vilt og hjemmebegravelser er to praksiser som får skylda for framveksten av nye patogener. Kartlegging av relasjonsgeografi  gjør i stedet plutselig New York, London og Hong Kong, viktige kilder til global kapital, til tre av verdens verste hotspots.

Samtidig er ikke utbruddssonene lenger organisert etter tradisjonelle politiske enheter. Skjev økologisk utveksling, som omdirigerer de verste skadene fra industrielt jordbruk til det globale sør, stripper ikke lenger bare lokale områder for ressurser under statlig ledet imperialisme, men er gått videre inn i nye komplekse forhold på tvers av skalaer og varesorter.[32] Jordbruksmonopolene legger om operasjonene som henter ut ressurser til fysisk atskilte nettverk på tvers av territorier og med ulik skala.[33] En rekke «soyabønnerepublikker» basert på multinasjonale selskaper, strekker seg for eksempel over Bolivia, Paraguay, Argentina og Brasil. Denne nye geografien er konkretisert med endringer i selskapenes ledelsesstrukturer, kapitalisering, underleverandører, erstatninger for forsyningskjeder, leasing og transnasjonal land-pooling (At ulike land behandles som en enhet av et multinasjonalt selskap. Oversetters merknad).[34] På tvers av nasjonale grenser produserer disse «varelanda», som har etablert seg fleksibelt i ulike økologier over ulike politiske grenser, nye mønstre av sykdoms årsaker og utbredelse på sin vei.[35]

Det foregår for eksempel en generell forflytning av befolkningen over hele verden fra vareproduksjon på landsbygda til slummen i byene. Forholdet mellom landsbygd og by preger mye av diskusjonen om sykdom, men den tar ikke hensyn til det arbeidet som utføres på landsbygda og den raske veksten av landsbyer rundt urbane sentre, desakotas (bylandsbyer) eller zwischenstadt (midt mellom byer). Mike Davis og andre har vist hvordan disse nylig urbaniserte landskapene fungerer som både lokale markeder og regionale knutepunkter for globale jordbruksvarer.[36] Noen slike regioner har til og med blitt «post-landbruk.»[37] Som et resultat er ikke dynamikken bak skogsykdommene, som er patogenenes opprinnelige kilde, begrenset til innlandet lenger. Sykdomsårsaker og utbredelse påvirkes av relasjonene i tid og rom. Et sars-virus kan plutselig smitte over på mennesker i storbyen bare noen dager etter å ha forlatt flaggermushulen.

Økosystemer der slike «ville» virus til dels ble kontrollert av kompleksitetene til den tropiske skogen, blir drastisk strømlinjeformet av kapitalstyrt avskoging, og av utviklingen i utkanten av urbane sentre på den andre sida, der det er mangel på folkehelsetilbud og renovasjon.[38] Mens mange patogener i skogen dør ut med sine vertsarter, finnes nå undergrupper av infeksjoner som en gang brant ut relativt raskt for eksempel på grunn av for lite kontakt med sine typiske vertsarter. Nå forplanter de seg i mottakelige menneskebestander som i byene ofte har fått større sårbarhet for infeksjon på grunn av kutt i offentlige budsjetter og mangelfull lovregulering. Selv i møte med effektive vaksiner er utbruddene som oppstår preget av større omfang, varighet og spredningshastighet. Det som en gang var lokale utbrudd, er nå epidemier som sprer seg gjennom globale nettverk skapt av reise- og handelsvirksomhet.[39]

Takket være denne effekten, som bare skyldes en endring i miljøbakgrunnen – er utbrudd fra gamle kjenninger som Ebola, Zika, malaria og gulfeber, som utvikler seg relativt lite, blitt til regionale trusler.[40] De er plutselig gått over fra å smitte fjerne landsbyboere av og til, til å smitte tusenvis i hovedstedene. I en annen del av økologien lider ville dyr som til vanlig er langtidsreservoarer for sykdom. Når bestanden blir redusert på grunn av avskoging, mister New World-aper flokkimmuniteten sin mot villtype-gulfeber, som de har vært utsatt for i minst hundre år, og dør i hundretusenvis.[41]

Ekspansjon

Takket være sin globale ekspansjon blir varelandbruket både en pådriver og et nettverk for spredningen av patogener av forskjellig opprinnelse, fra de mest avsidesliggende reservoarene til de mest internasjonale befolkningssentrene,[42] Det er her, og underveis, at nye patogener infiltrerer de inngjerdede jordbrukssamfunnene. Jo lengre forsyningskjedene er, og jo mer omfattende avskogingen omkring dem er, jo mer varierte (og eksotiske) blir de zoonotiske (som kan gå fra dyr til mennesker, o.a.) patogenene som går inn i næringskjeden. Blant nye og gjenoppdagete smittestoffer fra gårdsdrift og mat, finner vi afrikansk svinepest, Campylobacter, Cryptosporidium, Cyclospora, Ebola Reston, E. coli O157: H7, munn- og klovsyke, hepatitt E, Listeria, Nipah-virus, Q-feber, Salmonella, Vibrio, Yersinia og en rekke nye influensavarianter, inkludert H1N1 (2009), H1N2v, H3N2v, H5N1, H5N2, H5Nx, H6N1, H7N1, H7N3, H7N7, H7N2, H7N9.[43]

Selv om det ikke er tilsiktet, er hele produksjonslinjen organisert slik at det påskynder utviklingen av mikroorganismenes evne til å framkalle sjukdom og overføre smitte.[44] Når man dyrker genetiske monokulturer – enten det er matdyr eller planter med nesten identiske genomer – fjerner man brannmurer av immunitet som bremser smitteoverføringen i mer varierte populasjoner.[45] Patogenene kan raskt utvikle typer verten ikke er immun mot. Samtidig svekker plassmangel immunresponsen.[46] Større husdyrbestander og  større tetthet av industrielle gårdsbruk letter smitteoverføring og tilbakevendende infeksjoner.[47] Stor gjennomstrømning, som kjennetegner all industriell produksjon, gir stadig ny tilførsel av vertsorganismer som er mottakelige for smitte i fjøsene, på gårdene og på regionalt nivå og fjerner begrensinger som ellers bremser utviklingen av smittestoffenes dødelighet.[48] Når det er mange dyr sammen favoriserer det smittestoffene som mest effektivt brer seg gjennom bestanden. Når slaktealderen blir redusert, til seks uker for kyllinger, vil det sannsynligvis favorisere patogener som kan overleve mer robuste immunforsvar.[49] Når man har utvida det geografiske området for handel og eksport av levende dyr, har man økt variasjonsbredden for hva slags arvestoff som de tilhørende smittestoffene utveksler (flere typer dyr som kan være smittebærere. Oversetters merknad), og dermed  kan de sykdomsfremmende mikroorganismene raskere prøve ut utviklingsmulighetene sine.[50]

Mens utviklingen av patogenene skyter framover på alle disse måtene, er det få eller ingen mottiltak, ikke en gang som krav fra bransjen, bortsett fra det som må til for å redde de finansielle marginene for et kvartal fra et plutselig utbrudd.[51] Tendensen går i retning av færre myndighetskontroller av gårdsbruk og prosessanlegg, og lover som retter seg mot myndighetsovervåkning og aksjoner fra aktivister, ja til og med lover som forbyr detaljrapportering i media om dødelige utbrudd. Til tross for at det nylig er vunnet seire i domstolene i saker mot forurensning med plantevernmidler og mot forurensning fra svinehold, er den private styringen av produksjonen fortsatt fullstendig fokusert på profitt. Skadene som skyldes sykdomsutbruddene som oppstår blir tilskrevet husdyr, avlinger, dyreliv, arbeidere, lokale og nasjonale myndigheter, folkehelsesystemet og annerledes jordbruks-systemer utenlands, alt etter nasjonal prioritering. I USA rapporterer CDC (Center for Disease Control, tilsvarer Helsedirektoratet O.a.) at matbårne sykdomsutbrudd øker både i antall berørte stater og antallet personer som blir smitta.[52]

Det vil si at kapitalens fremmedgjøring er til fordel for patogenene. Mens allmennhetens interesser blir stanset ved porten til gården eller næringsmiddelfabrikken, sniker patogenene seg forbi den bio-sikkerheten som industrien er villig til å betale for, og  ut til allmennheten. Hverdagsproduksjonen er lønnsom for noen, men for de fleste av oss utgjør den en risiko som skader folkehelsa.

Frigjøring

Det er en megetsigende ironi i at New York, en av verdens største byer, må beskytte seg mot COVID 19 et virus som oppsto på den andre sida av jordkloden. Millioner av New Yorkere gjemmer seg i en boligmasse som fram til for kort tid siden var administrert av Alicia Glen, byens varaordfører for bolig og økonomisk utvikling fram til 2018.[53] Glen var  tidligere leder i Goldman Sachs med ansvar for investeringsselskapet Urban Investment Group, som finansierer prosjekter i lokalsamfunn av den sorten som firmaets andre enheter avviser.[54]

Glen er selvfølgelig ikke på noen måte personlig skyld i utbruddet, hun er mer et symbol på en lokal forbindelse. Tre år før byen ansatte henne, etter en boligkrise og den store resesjonen i 2008 som Goldman Sachs delvis var skyld i fikk hennes tidligere arbeidsgiver, sammen med JP Morgan, Bank of America, Citigroup, Wells Fargo & Co. og Morgan Stanley,  til sammen 63 prosent av kriselånet som føderale myndigheter ga til nødfinansiering.[55] Goldman Sachs, som nå ble kvitt en del utgifter, begynte å utvide interessefeltet for forretningsdriften når de var ute av krisen. Goldman Sachs kjøpte 60 prosent av aksjene i Shuanghui Investment and Development, en del av den gigantiske kinesiske agrobusinessvirksomheten Shuanghui, som igjen kjøpte det USA-baserte Smithfield Foods, den største svineprodusenten i verden.[56] For 300 millioner dollar kjøpte Goldman Sachs også 100 % eierskap i ti oppdrettsanlegg for fjærkre i Fujian og Hunan, en provins unna Wuhan og godt innenfor byens fangstområder for mat fra vilt.[57] Deinvesterte dessuten bortimot 300 millioner dollar i svineavl i de samme provinsene sammen med Deutsche Bank.[58]

Disse relasjonelle geografiske forbindelsene har altså gjort hele rundturen. Pandemien som for tiden sprer sykdom fra leilighet til leilighet i Glens valgkretser over hele New York, som er det største COVID-19 episentret i USA. Men vi må også erkjenne at årsakskjeden fram til utbruddet delvis startet i New York, uansett hvor små Goldman Sachs investeringer er det store systemet som Kinas landbruk utgjør.

Nasjonalistiske pekefingre, fra Trumps rasistiske snakk om «Kina-virus» og fra andre over det liberale spekteret, dekker over de sammenvevde globale forbindelsene mellom stat og kapital.[59] Karl Marx beskrev dem som «Fiendebrødre».[60] Døden og ødeleggelsene som rammer arbeidsfolk på slagmarken, i økonomien, og nå på sofaene der de kjemper for å trekke pusten, viser både konkurransen mellom elitene i kampen om minkende naturressurser, og metodene de i felleskap bruker for å splitte og herske over det store flertallet av menneskeheten, som er fanget i tannhjulene i dette maskineriet.

En pandemi som oppstår fra den kapitalistiske produksjonsmåten og som staten forventes å takle, kan gi fordelaktige muligheter for dem som styrer systemet og tjener på det. I midten av februar 2020 dumpet fem amerikanske senatorer og tjue kongressmedlemmer millioner av dollar i form av aksjer de eide i næringer som sannsynligvis vil bli tape på den kommende pandemien.[61] Politikerne baserte sin innsidehandel på ikke-offentliggjort etterretning, selv om noen av dem fortsatte å gjenta meldingene fra regimet om at pandemien ikke var noen slik trussel.

Utover slike grove «knus og ta»-forhold, er den statlige korrupsjonen systemisk, og når kapitalen kjøper seg ut, markerer det slutten på den amerikanske oppgangssyklusen.

Det er noe ganske anakronistisk ved forsøkene på å fortsette som før, selv når det foregår ved å gi finansene egenverdi over de reelle primære økologiske systemene som de er basert på (og sykdomsmønstrene som hører til). For selvsamme Goldman Sachs betyr pandemien, som tidligere kriser, «rom til å vokse»:

Vi deler optimismen til de forskjellige vaksineekspertene og forskerne i bioteknologiselskapene, basert på den gode fremgangen som er oppnådd så langt med ulike behandlinger og vaksiner. Vi tror at frykten vil bli mindre ved det første betydningsfulle tegnet på slik fremgang …

Å prøve å omsette ut fra en antatt nedgang når målet satt for slutten av året er vesentlig høyere, kan passe for daghandlere, de som følger strømmen og for noen hedgefondforvaltere, men det passer ikke for langsiktige investorer. Det er av like stor betydning at vi ikke har noen garanti for at markedet når de lavere nivåene som kan rettferdiggjøre salg i dag. På den annen side er vi mer sikre på at markedet etter hvert vil nå det høyere målet, gitt den amerikanske økonomiens livskraft og overlegenhet.

Og til slutt tror vi faktisk at nåværende nivåer åpner en mulighet for langsomt å øke en porteføljes risikonivå. For de som eventuelt sitter på ekstra kontanter, har utholdenhet og en riktig strategisk plassering av aktiva, er dette tida for litt etter litt å anskaffe Standard & Poor aksjer.[62]

Mennesker over hele verden sjokkeres av døden og ødeleggelsene de ser, men de trekker forskjellige konklusjoner.[63] Kretsløpene av kapital og produksjon som ett etter ett blir merket av patogenene som av radioaktive merkelapper blir sett på som overmektige.

Hvordan kan man beskrive slike systemer utover det å gi episodiske og tilfeldige kjennetegn som vi har gjort  ovenfor? Vår gruppe er midt i arbeidet med å utvikle en modell som overgår den moderne kolonimedisinen man finner i såkalt økohelse som fortsetter å gi  urfolk og lokale småbrukere skylda for avskoging som igjen fører til at det oppstår dødelige sykdommer.[64]

Den generelle teorien vår om hvordan nyliberalismen (inkludert i Kina) bidrar til sykdom oppstår, kombinerer flere forhold:

1. globale kretsløp av kapital;

2. bruken av denne kapitalen på en slik måte at det ødelegger regionale, komplekse systemer i miljøet, som ellers holder veksten av sykdomsskapende mikroorganismer i sjakk;

3. resultatet av denne kapitalbruken, som er økt forekomst og effektbredde av smitteutbruddene

4. veksten i sirkulasjonen av varer rundt byene, som bringer smitteutbrudd fra husdyr og arbeidskraft fra de fjerneste utkantene inn til byene i regionen;

5. veksten i de globale transportnettverkene (inkludert husdyrhandel), som bringer smitten fra byene i regionen til resten av verden på rekordtid;

6. disse nettverkene bygger ned hindringer som ellers kunne bremse overføring av smitten, og bidrar til en utvikling mot dødeligere smitteeffekt både for husdyr og mennesker;

7.  En av de mange ulempene ved at industriell husdyrproduksjon ikke lar dyrene forplante seg normalt, er at de naturlige utvalgsmekanismene blir borte, de som i normale økosystemer gir sanntidsbeskyttelse mot sjukdom (og er nesten gratis).

Utgangspunktet vårt er at årsaken til at COVID-19 og andre slike mikroorganismer fører til sykdom, ikke bare finnes i smittestoffets egenskaper eller det kliniske forløpet, men også i forhold ved økosystemer som kapitalen og strukturelle årsaker har forstyrret og svekket til kapitalens fordel.[65] Det store mangfoldet av patogener, som representerer forskjellige arter, vertsorganismer, smittemåter, kliniske forløp og sykdomsutbrudd, alle disse kjennetegnene som får oss til å kaste oss over søkemotorene våre ved hvert nytt utbrudd, markerer bare forskjellige deler av og traséer langs de samme kretsløpene for arealbruk og verdiakkumulasjon.

Et generelt handlingsprogram må dreie seg om atskillig mer enn et bestemt virus.

(Advarsel fra oversetterne: De følgende to avsnittene er svært vanskelige å forstå. Man kan hoppe over dem.)

For å unngå de verste konsekvensene fra nå av, må det motsatte av fremmedgjøring være den neste store forandringen vi trenger oppgi settler (nybygger)-ideologier, sette menneskene tilbake i jordas gjenskapingssykluser igjen, og gjenoppdage følelsen av å være et individ blant mange i mengden hinsides kapitalen og staten.[66] Økonomisme, troen på at alle årsaker er økonomiske, vil ikke være tilstrekkelig for å føre til frigjøring. Global kapitalisme er et mangehodet troll som approprierer, internaliserer og skaper mange lag av samfunnsmessige relasjoner.[67] Kapitalisme opererer på tvers av komplekse og sammenkoblede områder, som omfatter raser, klasser og kjønn, i sin streben etter å realisere regionale verdiregimer på ulike steder.

Med fare for å akseptere tesen som historikeren Donna Haraway avviste som frelseshistorie – «kan vi uskadeliggjøre bomben i tide?» – må opphevelse av fremmedgjøring avvikle disse mangfoldige undertrykkingshierarkiene og de stedspesifikke måtene som de samhandler med kapitalakkumulering.[68] Langs veien, må vi navigere oss ut av kapitalens ekspansive appropriasjoner på tvers av produktive, sosiale og symbolske materialismer.[69] Det vil si ut av det som i sum innebærer totalitarisme. Kapitalismen gjør alt til varer — utforskingen av Mars, søvn, litium-laguner, respirator-reparasjon, til og med bærekraft, og så videre. Disse mange gjennomgripende endringene skjer også langt utenfor fabrikkene og gårdene. Det kunne ikke ha vært tydeligere hvordan, på alle de ulike måtene, blir nesten alle, overalt utsatt for markedet. Et marked som i denne epoken blir stadig mer representert av politikere.[70]

Kort sagt, et vellykket inngrep som kan hindre et av de mange patogenene som står i kø et sted i jordbruksøkonomiens kretsløp, fra å drepe en milliard mennesker, må innebære et globalt sammenstøt med kapitalen og dets lokale representanter, uansett hvor mye borgerskapets fotsoldater, som Glen, forsøker å begrense skadevirkningene. Som gruppa vår beskriver i et av våre nyeste arbeider, er jordbruksindustrien i krig med folkehelsen.[71] Og det er folkehelsen som taper.

Men hvis menneskeheten vinner en slik avgjørende konflikt, kan vi starte på nytt og vende tilbake til et globalt stoffskifte som, kobler sammen økologiene og økonomiene våre, selv om måten varierer fra sted til sted.[72] Slike idealer er ikke bare utopiske. På denne måten kan vi gå sammen om umiddelbare løsninger. Vi beskytter skogens kompleksitet som hindrer at dødelige patogener fra å samle vertsorganismer til et direkte angrep via verdens reisenettverk.[73] Vi gjeninnfører husdyr- og avlingsmangfold, og organiserer dyre- og avlingsoppdrett i mindre enheter for å hindre at patogenene blir farligere og at spredningen øker.[74] Vi lar matdyrene våre reprodusere på stedet, og restarter de naturlige utvalgsmekanismene som lar immunitetsutviklinga holde tritt med patogenene i sanntid. Vi må slutte å behandle naturen og samfunnet med  alt vi trenger for å overleve, som om de bare var en konkurrent blant alle de andre som markedet må håndtere.

Veien ut er intet mindre enn å skape en ny verden (eller kanskje det mer er snakk om å vende tilbake til jorda). Det vil også bidra til å løse mange av de mest presserende problemene våre. Ingen av oss som nå sitter isolert hjemme fra New York til Beijing, eller i verste fall  sørger over døde, ønsker å gå gjennom et slikt utbrudd igjen. Smittsomme sykdommer har i det meste av menneskenes historie vært den viktigste årsaken til tidlig død og de vil fortsatt være en trussel. Men slik vi kjenner patogenene som nå er i omløp, med omtrent årlige smitteutbrudd for de verste, vil vi sannsynligvis stå  overfor en ny livsfarlig pandemi etter langt kortere tid enn det hundreårige pusterommet siden 1918. Kan vi endre måten vi forholder oss til naturen på så grunnleggende at vi oppnår mer av en våpenhvile med disse infeksjonene?

Noter

Vi legger artikler ut på nettet, men uregelmessig og forsinka. Det lureste er å abonnere.

Innhold nr 2 2020

Peder Ressem Østring : Leder. Klassekamp i pandemiens tid av s. 4

Plukk  s. 6

Jokke Fjeldstad: Næringspolitikk nedenfra s. 10

Kari Celius: Gnist-samtalen med Dan Andre Syvertsen og Ingjald Gaare s. 18

Erik Ness: Intervju med Tobias Drevland Lund. Spørsmål i klimakampen s. 30

Anne Cecilie Tvedten, Katrin Glatz Brubakk, Hanne Edøy Heszlein-Lossius og Marthe Valle:

Er det plass til flere i solidaritetsdugnaden? s. 36

Per-Gunnar Skotåm: Krise og klassekamp. Hva skal vi leve av etter korona? S. 40

Mette Kalager: StatMed kan bli den nye oljen s. 50

Intervju med Rob Wallace: Kapitalismen – ei smittegryte s. 54

Jens Ingvald Olsen: Kampen om laksemilliardene s. 62

Håkon Edøy Hansen: En alternativ plan s. 70

Rose Maiken Flatmo: Statlig styring av arbeidsmarknaden og arbeidskraftinnvandringa s. 78

Susanne Normann og Elise Fjordbakk: Grønn aluminium og internasjonal solidaritet i krisetider s. 88

Kathrine Kinn: En ny landbrukspolitikk s. 96

Unni Kjærnes: En tiltrengt politisering av matpolitikken s. 102

Timo Daum: Smidige metoder s. 112

Peder Martin Lysestøl: Tok Karl Marx feil? s. 118

Mathias Bismo: «Det var dette Karl Marx kalte kommunisme …» s. 124

Per Velde: DDRs siste dager s. 130

Bokomtaler

Ann Pettifor: The Case for the Green New Deal  s. 142

Mímir Kristjánsson: Mamma er trygda s. 144

Kjetil Gyberg: Boligdrømmen. Hvordan sikre alle et godt sted å bo s. 146

Tore Linné Eriksen: Afrika. Fra de første mennesker til i dag s. 149

Billy Jacobsen: Jack. Et liv i søkk og kav s. 155

Paul Cockshott: How the World Works s. 158

Perry Anderson: Brazil apart (1964–2019) s. 160

Jokke Fjeldstad: Revolusjonens A – Å: Aksjeselskap s. 162

Foto: TedEdward Quinn l  unsplash
Av Peder Ressem Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO, sitter i Bydelsutvalget for Rødt i Frogner og er redaksjonsmedlem i Gnist.

Med utbruddet av det nye koronaviruset gikk verden inn i en unntakstilstand man ikke hadde sett maken til siden krigen. Vi vet at konsekvensene for liv og helse er alvorlige – samtidig er det også viktig å ta inn over seg hva den nåværende situasjonen har å si for den moderne kapitalismen.

En klassisk spøk er at av de fem siste økonomiske krisene har marxister forutsett åtte. Økonomer som Michael Roberts har lenge påpekt at verdensøkonomien har vært haltende etter resesjonen i 2008, og at de indre motsetningene i systemet langt fra har blitt løst. Allerede før virusutbruddet slet verdensøkonomien med fallende vekstrater, og en gjeldstynget arbeiderklasse hadde tatt opp stadig mer lån for å kompensere for en svak lønnsvekst. Dagens konjunktur er ikke ene og alene et resultat av en uforutsett x-faktor som har veltet et ellers bærekraftig system – koronaviruset er tvert imot dråpen som får begeret til å renne over. Heller ikke opprinnelsen til viruset er nødvendigvis frakoblet kapitalens grep om verden.

Evolusjonsbiolog Rob Wallace advarte i 2016 med sin bok Big farms make big flu om at agrokapitalismen, gjennom fortrenging av stadig flere ville dyr og ensretting av arter i matproduksjonen, har ført til en sårbarhet overfor nettopp slike utbrudd.

Konfrontert med en verdensomspennende krise av et slikt kaliber blir det gjerne sagt at vi alle sitter i samme båt. Det kan være, men ikke alle er innlosjert på samme klasse i pandemiens Titanic. De som må møte fysisk til jobb, har de dårligste lønningene, og de som bor trangt er mest utsatt.

Vi ser nå for alvor konsekvensene av sentralisering og nyliberale kutt i velferden. Det skjer i et helsevesen som allerede har slitt med fulle køer skal møte krisen.

Da det gikk opp for regjeringen i Norge at tiltak måtte på bordet for å bøte på situasjonen, var de første forslagene å utsette av formuesskatt og lønnsoppgjør, i tillegg til å flytte utgiftene til permittering fra arbeidsgiver til arbeidstaker. Dette burde fjerne alle illusjoner om at klassekampen er lagt til side frem til normaliteten ­gjenopprettes.

Tida framover vil bli en prøve for venstresida i å motsette seg premissene fra kapitalen, og reise krav om en progressiv fordeling av byrdene pandemien fører med seg. Sjølforsyning av medisiner, mat og nasjonalisering av strategisk viktige sektorer er mer aktuelt enn på lenge, og i dette nummeret av Gnist vil du få et innblikk i det som må bli svaret på dagens situasjon – en sosialistisk næringspolitikk nedenfra. God lesning!

Marx teori om at profittraten har en tendens til å falle har vært gjenstand for mye debatt blant marxistiske økonomer. Men hva er det egentlig Marx skriver om profittraten i bok 3 av Kapitalen?

Av Harald Minken,
medlem av Rødt, har jobbet ved Transportøkonomisk institutt og har oversatt Kapitalen bok 2 til norsk.
Foto: JP Valeru l Unsplashed

All produksjon krever arbeidskraft og produksjonsmidler (produksjonsanlegg, maskiner, energi og råvarer). Under kapitalismen er det kapitalistene som eier alle produksjonsmidlene. Arbeiderne kan derfor ikke produsere noe på egen hånd, men må selge arbeidskrafta si til kapitalistene for å leve. De selger den for et avgrenset tidsrom om gangen, og i denne tida er det kapitalisten som bestemmer hva arbeideren skal gjøre. Det kalles styringsretten.

Kapitalistisk produksjon er produksjon for profitt. Vi kan tenke oss at kapitalisten starter med en kapital, en pengeformue som han investerer i de to tingene han trenger for å drive produksjonen, arbeidskraft og produksjonsmidler. Det han investerer i arbeidskraft kaller Marx variabel kapital, og det han investerer i produksjonsmidler kalles konstant kapital. Det ligger i begrepet kapital at det er verdi som brukes for å skaffe mer verdi, eller med andre ord: gi profitt. Etter Marx’ syn er det bare bruken av arbeidskrafta, det levende arbeidet, som kan skape profitt, eller merverdi som han kaller det. Det skjer ved at arbeideren produserer større verdier pr dag enn hun ­mottar i lønn.¹ I den kapitalistiske produksjonen arbeider altså arbeiderne gratis for kapitalisten en del av dagen.

Profittraten

Profittraten er forholdet mellom merverdien og den investerte kapitalen. (Med et vanlig språk kan vi si at det er avkastningen i prosent av kapitalen.) Det er sjølsagt en størrelse kapitalisten vil gjøre så stor som mulig. Men hvordan? En første ide om det kan vi få ved å se på følgende formel:

Formelen sier at profittraten p er merverdien m delt på summen av konstant kapital k og variabel kapital v. Deler vi på v over og under brøkstreken, ser vi at profittraten bestemmes av to forholdstall. Tallet m/v, ofte kalt utbyttingsgraden, kan tolkes som forholdet mellom ubetalt og betalt arbeidstid. Utbyttingsgraden kan økes ved å forlenge arbeidsdagen, øke arbeidstempoet eller redusere lønna, men den kan også økes dersom produktiviteten øker i bransjene som leverer forbruksvarer, siden det innebærer at en mindre del av arbeidsdagen går med til å skape verdier tilsvarende lønna.

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Tredje bok av Kapitalen

I tredje bok av Kapitalen, kapittel 13, 14 og 15, har Marx behandlet profittratens tendens til å falle på grunnlag av formelen ovenfor. Om vi holder arbeidsdagens lengde og lønnsnivået fast og ser bort fra verdiforandringer ellers i k og v, mener han helt klart at det finnes en slik tendens. Den bunner rett og slett i nye produksjonsmetoder og tekniske framskritt gjør at en arbeider produserer mer pr dag, og følgelig vil bruke mer råmaterialer k enn før. De nye metodene vil som regel også kreve større og dyrere maskiner, hvilket også øker k. Kapitalens organiske sammensetning vil altså øke med tida, og gi profittraten en fallende tendens.

Her melder det seg flere spørsmål. For­ det første: Vil det ikke samtidig være utviklingstrekk som virker i motsatt retning, og som kanskje til og med kan gi høyere profittrate på sikt? Og for det andre: Hvor langt kan dette gå? Kan det gå så langt at profitten nærmest forsvinner, og hva skjer med kapitalismen da?­

Vi har altså sett bort fra verdiforandringer. Men de er jo også nødvendige resultater av den teknologiske utviklingen. Med økende produktivitet kan arbeidernes reallønn opprettholdes med en lavere v, hvilket isolert sett entydig øker p. Og økningen i den fysiske mengden av produksjonsmidler kan godt være forenlig med at denne mengden har lavere verdi, eller i alle fall at verdien k vokser langsommere enn den fysiske mengden av produksjonsmidler. Også det vil motvirke fallet i profittraten.

Det er ingen tvil om at Marx likevel så de motvirkende kreftene som svakere enn hovedtendensen i historisk perspektiv, slik at profittraten ville ha en synkende tendens historisk, og være lavere i høyt utviklede kapitalistiske land enn i land der kapitalismen var noe relativt nytt. Dette kommer tydelig fram både i kapittel 13 og 14.

Hvilken profittrate?

La oss se på hvilken sammenheng kapittel 13, 14 og 15 står i. Bedrifter og bransjer har naturligvis ulik profittrate. Det Marx er opptatt av, er imidlertid gjennomsnittsprofittraten. Han antar nemlig i tredje bok av Kapitalen at ­konkurransen mellom kapitalistene vil føre til en utjamning av profittratene i ulike bransjer, slik at uansett hvor kapitalistene investerer kapitalen sin, vil den grovt sett kaste omtrent like mye av seg. Når det er tilfelle, vil de også sette prisene på varene sine slik at de får dekket kostnadene pluss en gjennomsnittsprofitt.

Til grunn for analysen ligger det altså at profittraten er utjamnet til et samfunnsgjennomsnitt. Det ser også ut til at Marx antar at ved å konsentrere seg om gjennomsnittet av alle bransjer, vil man få et mål som i liten grad er påvirket av de ulike verdiendringene som brått kan endre profittraten i enkeltbransjer. Den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten kan altså tilnærmet sies å avspeile endringer i totalkapitalens organiske sammensetning, uten innblanding av verdiendringer. Verdiendringer og andre motkrefter vil gjøre seg sterkere gjeldende i enkeltbransjer, men de kan da behandles seinere, som bivirkninger og unntak fra hovedtendensen. Det er slik jeg trur Marx har tenkt.

Spørsmålet er naturligvis om utjamning til gjennomsnittsprofitt er en så sterk kraft som den teoretiske modellen forutsetter. Kanskje vi heller burde skille mellom bransjer med full utjamning av profittraten, bransjer med ufullstendig utjamning, og bransjer uten utjamning i det hele tatt? Den tradisjonelle måten å gjøre det på er å innføre monopolkapitalen som begrep, og erstatte utjamning til gjennomsnittsprofitt med monopolkapitalens maksimalprofitt (SUKP 1955). Men det kan også finnes andre grunner til forskjell mellom profittratene i ulike bransjer. En av dem kan jo faktisk rett og slett være forskjellen i hvor mye abstrakt arbeid varene i ulike bransjer inneholder, eller med andre ord vareverdiene, slik de framstår uten utjamning.

Så vidt jeg veit har det ikke vært mange forsøk på å modifisere forutsetningen om full utjamning mellom bransjene i den teoretiske litteraturen om profittraten, og heller ikke mange forsøk på å forklare grunnene til at den ikke er lik i alle bransjer, i de empiriske studiene der man finner det. Vi mangler gode teorier om hvorfor utjamningen eventuelt er ufullstendig. Men om den er ufullstendig uten at det skyldes enkeltkapitalisters markedsmakt, burde vi kunne skimte de opprinnelige vareverdiene, slik de er definert i første bok av kapitalen, bak de observerte prisene.

Profittraten og kapitalismens langsiktige utvikling

«Akkumulere, akkumulere, det er Moses og profetene», sier Marx et sted. I kampen for å skape merverdi og akkumulere vil kapitalistene alltid øke produktiviteten. Det betyr relativt mer konstant kapital og relativt mindre levende arbeid, altså fall i gjennomsnittsprofittraten. «Et fall i profittraten og raskere akkumulasjon er simpelthen ulike utslag av samme prosess, i og med at begge deler er uttrykk for produktivitetsutviklingen», heter det i kapittel 15.²

Prosessen innebærer kapitalkonsentrasjon og sentralisering, oppkjøp og nedlegging av småbedrifter, og arbeidsledighet for de som har hatt jobb i bedrifter som går under og bransjer som blir utdatert. Men også en større arbeiderklasse og økt merverdiproduksjon.

Det er de samme årsakene, de samme prosessene, som frambringer motstridende tendenser: stordrift, store konserner og økt merverdiproduksjon på den ene sida, og økende organisk sammensetning og lavere profittrate på den andre sida. Dette viser at kapitalismen ikke er den frie utfoldelsen av skaperkraft og produktivitet som den utgir seg for å være, men at den stadig vekk må legge kjelker i vegen for seg sjøl.

Denne motsigelsesfylte bevegelsen, som jeg bare kan skissere her, har en hovedside, mener Marx. Hovedsida er at kapitalakkumulasjonen stadig utvikler seg, og profittraten faller. Arbeiderklassen vil vokse, men også reservearmeen vil vokse.³ Det er likevel ingen indikasjon i kapittel 13 og 14 på at kapitalismen stagnerer fullstendig og akkumulasjonen opphører, eller at arbeiderklassen som helhet vil bli stadig fattigere. De motvirkende kreftene, blant annet det at den konstante kapitalens elementer og arbeidernes forbruksvarer blir billigere, kan dessuten dempe profittratefallet. Men de motvirkende kreftene vil fremdeles være underordnede tendenser, mener han.

Marx’ teori er på et såpass abstrakt nivå at den er forenlig med mange slags utvikling. Det er derfor ikke rart at det er utviklet ulike teorier på det grunnlaget han la, og at det fremdeles gjøres mange forskjellige forsøk på å verifisere eller avkrefte dem. Samtidig virker den fornuftig i grunntrekkene. Kapitalismen har tross alt erobret verden, akkumulasjonen fortsetter, produktiviteten har vokst, varene har blitt billigere, de store kapitalistene har blitt større, og både arbeiderklassen og de arbeidsløse har blitt flere.

Konjunkturer og kriser

Kapittel 13 og 14, og mye av kapittel 15, dreier seg om langsiktige tendenser som utvikler seg over tiår, og kanskje hundrevis av år. Men utover i kapittel 15, som handler om «utvikling av lovas indre motsigelser», er det som om tidsperspektivet blir kortere, og motsigelsene ser etter hvert ut til å kunne utspille seg innafor ett og samme tiår, for eksempel. Med andre ord: Det handler om konjunktursvingninger, med oppgangstider avløst av kriser.

I dette kapitlet finner man en stor del av de mest kjent Marx-sitatene om økonomiske kriser. Og det dreier seg ikke bare om den typen kriseteorier som knytter krisene til en langsiktig fallende profittrate, men like mye om manglende kjøpedyktig etterspørsel eller misforhold mellom de store sektorene i økonomien (vilkårene for produksjonen av merverdi faller ikke nødvendigvis sammen med vilkårene for å realisere merverdien, som han sier), klassekamp som reduserer merverdien, og kanskje mere til. I en komplisert og motsigelsesfylt verden er det ikke sikkert at det ene utelukker det andre.

På de siste tre sidene av kapittel 15 lanseres en tolkning av motsigelsen mellom profittratefall og de motvirkende kreftene som minner om teorien som blei lansert av Ben Fine (Fine og Harris 1979, kapittel 9 i Fine og Saad-Filho 2009), og som også er fremmet i Norge av undertegnede (Elstad og Minken 1986, Minken 2011). Det er en teori for kortsiktige konjunktursvingninger og medfølgende kriser. I oppgangstider er etterspørselen så stor at vareverdiene ikke faller, sjøl om flere bedrifter innfører nye metoder som egentlig skulle tilsi det. I stedet kan de som har innført de nye produksjonsmetodene, innkassere en ekstraprofitt ved eksisterende priser. Men når de nye metodene seinere er innført av tilstrekkelig mange bedrifter, slår de nye, lavere vareverdiene gjennom i markedet, og de som ikke har klart å følge med på kjøret, forsvinner ut. I en slik prosess er det økende organisk sammensetning (og potensielt lavere profittrate) som preger oppgangen. De motvirkende kreftene (verdiendringene) eliminerer etter hvert de som ikke har hatt råd til å henge med i fornyelsen, samtidig som de motvirker profittratefallet for de overlevende.

Uansett vil enhver større krise ha sine egne særtrekk. Det er sjelden det samme som skjer igjen og igjen. I våre dager spiller bankvesenet og sentralbanken en særlig viktig rolle for hvordan krisene forløper.

Årsraten

Tredje bok av Kapitalen er skrevet før andre bok. Dermed er den litt utdatert på et viktig punkt. Det som kapitalistene prøver å øke, er nemlig ikke profittraten slik vi har definert den ovenfor, men profittens årsrate. Når en kapitalist investerer en viss pengesum i produksjonen av en vare, får han hele investeringen tilbake etter en stund med en profitt. Han kan dermed fortsette produksjonen, og kanskje til og med utvide, uten å investere på nytt. Hvor mye profitt han får på et år, er helt avhengig av hvor fort pengene vender tilbake. Antall ganger pengene vender tilbake på et år, kaller vi omslagstakta. Bruker vi bokstaven n til å betegne omslagslagstakta, kan profittens årsrate P skrives slik:

Den store forskjellen mellom p fra den gamle formelen og P fra den nye, er at vi får med oss hva som skjer i sirkulasjonen. Går salget treigt? Må varene fraktes langt av gårde? Det er klart det påvirker profitten. Når Marx for eksempel (i kapittel 14) har regnet utenrikshandel som noe som motvirker profittratefallet, har han ikke tatt med i beregningen at det kan gå månedsvis å få varene på markedet i fjerne land om India, og månedsvis å få pengene for salget tilbake til England. Det er slett ikke sikkert det er så lønnsomt.

En sak som blir behandlet i tredje bok, er spesialiseringen mellom produsenter og kjøpmenn. Produsentene selger til en kjøpmann for å få pengene sine raskere tilbake, dvs. for å øke n. Riktignok må de da overlate noe av profitten til kjøpmannen, men som formelen viser, er det ikke utelukket at det lønner seg.

De aller fleste som har befattet seg med profittraten og prøvd å finne ut om den stiger eller faller, har ikke tatt hensyn til utviklingen av omslagstakta, men har implisitt satt den til 1. Tre unntak jeg har funnet fram til, er Passarelli og Baron (2013), Alemi og Foley (1997) og Fichtenbaum (1992).4 Det vil sikkert finnes andre også, i litteraturlistene til de tre og andre steder. Men hovedinntrykket er at omslagstakta er utelatt fra hele litteraturen om profittraten, helt fra det meste av det Marx sjøl skreiv og til våre dager. Dette kan og bør det nå bli en slutt på. Som formelen viser, kan en økning av omslagstakta virke like sterkt på profitten som økt merverdirate. Men vi aner ikke engang om den går opp eller ned.

I det lille heftet jeg har laget som veiledning til andre bok av Kapitalen, har jeg vist hvordan omslagstakta n og k og v i formelen kan beregnes på grunnlag av bedriftsregnskap eller industristatistikk. (Se side 53-59 i Minken 2017.) Håpet er at noen vil ta opp denne tråden.

I den grad det fremdeles er den gjennomsnittlige profittraten vi er interessert i, vil vi møte nye problemer med å aggregere over bedrifter når vi har tatt med omslagstakta i formelen. Det nyttet ikke å regne ut omslaget n og profittraten pr omslag p hver for seg og så multiplisere, for produktet av to gjennomsnittstall er ikke nødvendigvis lik gjennomsnittet av produktet. Men dette lar seg nok ordne.

Et mer grunnleggende problem er hvordan vi skal behandle skatter og avgifter, lånerenter og kostnader til de uproduktive arbeiderne. Hvis det er profitten for de kapitalistiske produksjonsbedriftene vi er interessert i, må vi trekke fra skatter, avgifter og renter i merverdien m. Det er litt mer uklart om vi også skal trekke fra administrasjonskostnader og sirkulasjonskostnader. Om vi anser disse funksjonene som helt nødvendige, sjøl om de ikke produserer merverdi, er det kanskje liten grunn til å trekke ut de uproduktive arbeidernes lønn fra v.

Hvis vi derimot er mest interessert i den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av en bedrift eller bransje, må vi føye både skatter, avgifter, renter og lønn til administrasjonsarbeiderne til det regnskapsførte overskuddet. Dette er ikke uinteressant, men det sier mindre om hva som driver kapitalistene.

Et tilsvarende problem gjelder egenkapital og lånekapital. Problemet er ikke så mye å beregne avkastningen på egenkapitalen isolert etter at lånekapitalen er trukket ut, men mer hvilken avkastning vi er interessert i. Dessuten trenger vi kanskje å forstå bedre hvorfor bedriftene bruker lånekapital, og hva som er virkningen av å øke lånegraden. En liten begynnelse er gjort i Minken (2011).

Om vi fortsetter å drøfte profittraten uten å utvikle metodene vi måler den med, vil henge fast i hundre år gamle fruktesløse krangler. Men hvis vi får til et konkret arbeid langs de linjene vi her har streket opp, vil vi kanskje skjønne mer av våre dagers norske kapitalisme.

Konklusjon

1. Det er verdt å studere i hvilken grad Marx’ forutsetning om utjamning til gjennomsnittsprofitt faktisk har funnet sted, og hva som er grunnene til at det eventuelt ikke har skjedd.

2. Gjennomsnittsprofittratens (eventuelle) fallende tendens kan best forstås som ei av flere sider ved det Marx i kapittel 23 i første bok av Kapitalen kalte den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen. Det vil si at historiske analyser som ser alle trekk ved utviklinga av kapitalismen i sammenheng, er viktigere enn statistiske analyser av en enkelt indikator.

3. Målet for en kapitalistisk bedrift er å gjøre profittens årsrate størst mulig. Det er den vi må studere, både i enkeltbedrifter, bransjer og økonomien som helhet. Det betyr å utvide perspektivet fra produksjonen til hele kapitalkretsløpet, og trekke inn kapitalens omslagstakt som viktig motvirkende eller forsterkende faktor til profittratefallet. (Alemi og Foley 1997, Fichtenbaum 1992, Passarella og Baron 2013.)

4. Når en pengekapital er omgjort til produktiv kapital, er det ikke lenger mulig å skille egenkapital og lånekapital. Først når kapitalen igjen går pengeform gjennom salget, er det mulig. Men det er avkastningen på egenkapitalen som teller for kapitalisten. Økt lånegrad kan betraktes som en metode for å øke egenkapitalavkastningen, men til prisen av økt risiko (Minken 2011).

5. Moderne bedriftsregnskap og nasjonal ­statistikk­ gjør det mulig å studere profittens årsrate både på bedriftsplanet og i større sammenhenger. (Minken 2017)

6. På kort sikt vil motsetningen mellom profittratefallet og de motvirkende tendensene spille seg ut i opp- og nedgangskonjunkturer, både i markedet for de enkelte varene, i enkeltbransjer og nasjonalt. I oppgangskonjunkturen vil nye metoder i enkeltbedriftene ikke påvirke vareverdiene, men øke kapitalens organiske sammensetning i disse enkeltbedriftene. Når de nye metodene blir mer allment utbredt, vil de nye verdiene slå gjennom og presse ut bedriftene som ikke har kunnet omstille seg. (Fine og Harris 1979, Fine og Saad-Filho 2009, Elstad og Minken 1986).

Siste ord om profittratens fallende tendens og motkreftene er altså på ingen måte sagt. Tvert imot finns det mange perspektiver som ikke er tilstrekkelig utforsket og mange uløste konkrete oppgaver å ta fatt på, både for forskere i økonomisk historie og for statistikere og økonometrikere. Og som vanlig vil det trenges ildsjeler som kan organisere arbeidet og sørge for at det blir gjort.

1 Naturligvis kunne hun ikke gjort det uten produksjonsmidler, men det som skjer med dem i produksjonen, er bare at de blir forbrukt eller slitt ned. Verdien de har, er da overført til produktet, men heller ikke mer. Det er ikke produksjonsmidlene som skaper ny verdi.

2 Side 251 i Das Kapital. Dritter Band. Dietz Verlag, Berlin 1969.

3 At kapitalakkumulasjon og arbeidsledighet går hånd i hånd, kalte Marx i kapittel 23 av første bok av Kapitalen for «den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen».

4 En svakhet ved Fichtenbaum er at han bruker et feilaktig begrep om kapitalen – han setter hele den faste kapitalen under brøkstreken. Det som må brukes, er kapitalslitet pr omslag (eller avskrivningene).

I 2017 var det halvannet århundre siden Marx’ Kapitalen ble utgitt for første gang, og i fjor to hundre år siden forfatterens fødsel. Merkedagene har tjent som en naturlig foranledning til kommentarartikler og debatter som skiller det levende fra det døde i Marx’ tenkning. Likevel kan det se ut til at flere av innleggene i den norske debatten bygger på en noe vaklende forståelse av hva han ønsket å få til med «kritikken av den politiske økonomi», som ble hans livsprosjekt. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte arbeidsverditeorien som av kritikerne blir regnet som en slags for lengst motbevist økonomisk lov, og av mange tilhengere nesten som et etisk rettferdsprinsipp som skal bevise at arbeidsfolk fortjener hele profitten. Ingen av tolkningene er holdbare.

Foto: Sol / Unsplash
Oscar Dybedahl,
styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Den moralistiske tolkningen

Det siste kan kalles den moralistiske tolkningen av verditeorien, og går noenlunde slik: Marx viser at bare arbeidet skaper verdi og at arbeiderne dermed fortjener verdiene de selv skaper, som blir stjålet fra dem i form av merverdi og gjort til profitt for kapitalistene. Han utviklet denne teorien etter inspirasjon fra klassiske politiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo, men videreutviklet den særlig for å få fram utbyttingsforholdet.

I Store norske leksikon kan vi under oppslagsordet «utbytting» lese følgende: «Karl Marx hevdet at hele produksjonsresultatet alene skyldtes produksjonsfaktoren arbeid, og at arbeiderne derfor hadde et rettmessig krav på hele utbyttet.»¹ Her kommer det moralistiske hovedpoenget noenlunde fram, selv om leksikonet blander begrepene «verdi» og «produksjonsresultat». Det sedvanlige poenget – arbeiderne skaper verdiene og fortjener derfor å få dem – blir forvridd til en påstand som er fullstendig absurd: Arbeidet er den eneste «faktor» som bidrar til produksjonen (av rikdom) overhodet.

Lesere med sunn sans vet hvor feilaktig dette er. Det gjorde også Marx, som polemiserte mot denne forestillingen på 1870-­tallet i en tekst som er blitt kjent som Kritikk av Gotha-programmet. «Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden … som arbeidet», kan man lese i andre avsnitt.²

Leksikonet har forvirret rikdom med verdi, en feilslutning som er overraskende idet den gjør teorien til et usammenhengende virvar. Den er likevel nokså vanlig. Ser man bort fra dette gjenstår at «alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne og derfor egentlig tilhører dem», som sosiologiprofessor Roar Hagen også oppsummerer marxismen. «Det eneste rettferdige», fortsetter Hagen, «er derfor at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte[r] sine verdier i fellesskap».³

Også ifølge tidligere SV-nestleder Hilde Bojer var motivasjonen bak analysen av verdi en tanke om at folk skulle beholde «frukten av sitt arbeid», som gjorde det nødvendig å «finne en metode for å finne ut hvem som produserte hvilke og hvor store verdier».⁴ I det hele tatt virker dette som den kanskje mest utbredte tolkningen av Marx’ teori.

For Bojer fører verditeorien Marx inn i «et håpløst skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid», for lengst forlatt av «den sosialøkonomiske akademiske hovedstrømmen». Problemet kommer til uttrykk ved at Marx regner forskning og undervisning ved offentlige universiteter som uproduktivt arbeid, selv om de åpenbart «gir viktige, ja, avgjørende, bidrag til økonomisk vekst.»⁵ Hagen framfører mer eller mindre samme poeng, nemlig at merverdi-/utbyttingsteorien fikk Marx til å regne den private materielle produksjonen som det eneste viktige, på bekostning av «sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet». Dermed «har [b]ørs og bank [ingen] funksjon for samfunnet og er overflødige».⁶ Også disse står beviselig for bidrag til økonomisk vekst. Arbeidsverditeorien fører til et absurdum og må derfor forkastes.

Det holdbare i resonnementene er at dersom verditeorien skal peke ut hvem som bidrar til samfunnet og i en rettferdig verden fortjener fruktene, da må bank- og finansfolkene, selgerne, regnskapsførerne etc. være overflødige for samfunnet. Marx regner dem tross alt som «uproduktive», i den forstand at de verken skaper verdi eller merverdi. En skumlesing av et par kapitler i annet og tredje bind av ^Kapitalen vil gjøre det klart nok at Marx ikke regner disse som overflødige, verken for «samfunnet» eller for merverdien.⁷

Er bare industriarbeidet produktivt?

Marx kritiserer klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo fordi de begrenser seg teoretisk til «kapitalen som industrikapital». Dette gjør dem ute av stand til å forstå hva som gjør handelskapitalen til en særskilt form for kapital, med andre egenskaper enn industrikapitalen.⁸ I den forbindelse påpeker han at selv om verdi og merverdi bare skapes i produksjonen, kan handelskapitalen «indirekte … være produktiv».⁹

Relevant for dette er Marx’ analyse av sentraliseringen av handelskapital, som for så vidt også burde tjene som en vekker for de på venstresida som tror sosialisme handler om å forsvare «kjøpmannen på hjørnet».¹⁰ I Kapitalens tredje bok lanserer Marx et tankeeksperiment der handelskapitalen spaltes opp slik at det bare finnes småhandlere med hver sin butikk. Dette ville føre til at de handelsrelaterte utgiftene til industrikapitalisten ble «uendelig utvidet». Heller enn å handle med et par store handelsmenn «måtte [industrikapitalisten nå] hanskes med 100 eller 1000 ulike».¹¹ Tilsvarende ville utgiftene til sortering, transport, regnskap, korrespondanse etc. også øke voldsomt.

Eksempelet illustrerer hvordan handelskapitalens selvstendiggjøring fra industrikapitalen, og dens konsentrasjon i noen få store foretak, hører nødvendig sammen med en mer utviklet kapitalistisk produksjon. Det reduserer industrikapitalens uproduktive utgifter og frigjør penger, som kan skytes inn som produktiv, merverdiproduserende kapital. Handelskapitalen har ikke skapt noe av merverdien, men den står for funksjoner som gjør at industrikapitalens merverdi blir absolutt større enn den ellers ville ha vært. Den får dermed en andel av merverdien som er proporsjonal til sitt ­kapitalutlegg.

«Produktivt arbeid» handler altså ikke om å peke ut de som bidrar, verken til samfunnet eller den økonomiske veksten. Hagens og Bojers argument ad absurdum viser bare manglene ved deres tolkning.

I deres antakelser ligger også kilden til en annen utbredt misforståelse: at industriarbeidet for Marx er det eneste viktige og mest omfangsrike arbeidet i kapitalistiske samfunn. Dette blir tatt for gitt av alle som regner det som en krise for marxistiske teorier at kanskje bare ti-tyve prosent av arbeidsstokken i mange vestlige land nå er industriarbeidere. Idehistorikeren Ola Innset er ikke alene om å hevde at arbeidslivets utvikling og måten industriarbeiderklassen har blitt redusert og supplert av «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran datamaskiner», representerer en formidabel utfordring for Kapitalens teorier.¹²

Ingen teori er uten utfordringer, men det bør nevnes at det for Marx ville ha vært en stor overraskelse, i strid med hans forventninger, dersom industriarbeiderne stod for et varig flertall av arbeidsstokken. De som skal selge bøker om spennende nye trender i ­økonomien og arbeidslivet har for vane å anta at arbeidslivet i vår tid, som blir mer «prekært» og mangfoldig, med industriarbeiderne bare som en av flere grupper ved siden av serviceansatte, kontorister, it-folk etc., fullstendig skiller seg fra alle tidligere perioder. På mange måter virker det heller motsatt. Stabile ansettelser og at industriarbeiderne teller flere enn alle øvrige arbeidere og gir arbeidet et enhetlig preg, står snarere fram som det store historiske unntaket. Slik sett har arbeidslivet i vår tid flere fellestrekk med tilstanden på midten av 1800-tallet enn mange synes å tro.

At det oppstår mangfoldige former for arbeid lar seg forklare av kapitalismens egne mekanismer:

Den usedvanlige økningen av produktivkrafta i storindustrien blir fulgt av intensiv og ekstensiv økt utbytting av arbeidskrafta i alle øvrige produksjonsområder, og gjør det mulig å anvende en stadig større del av arbeiderklassen på uproduktivt vis. [Min ­utheving]¹³

Marx viser hvordan denne mekanismen medførte at flere arbeidsfolk, som følge av den industrielle revolusjonen, i 1861 hadde ­havnet i tjenerklassen enn i metall- og tekstil­industrien.¹⁴

Proudhons moralisme

At verditeorien hovedsakelig hadde med rettferd å gjøre ble hevdet av Pierre-Joseph Proudhon i boka Elendighetens filosofi av 1847, som Marx kritiserte og satiriserte i Filosofiens elendighet samme år. Proudhon tok ­utgangspunkt i Ricardos økonomiske teori, prinsippet om verdibestemmelse ved arbeidstid og hevdet dette «rasjonelle» prinsippet ble motvirket og undergravet av den «irrasjonelle» kapitalistiske bytteprosessen, slik at arbeiderne fikk betalt for varenes pris og ikke deres verdi. Bytteforholdene måtte derfor endres slik at arbeiderne fikk betaling i henhold til verdien av arbeidet deres.15

Om ikke annet fikk dette liv i den polemiske pennen til Marx, som mente Proudhon bare utbroderte en eneste stor selvmotsigelse. Der Ricardo med et klart språk viste hvordan bytteforhold i det eksisterende samfunn ble styrt av verdiforhold, ville Proudhons tåkete og blomstrete teorier bruke verditeorien som et utopisk formular og skape et samfunn av småprodusenter som virkelig fikk sitt arbeids verdi. Han skulle «innrette verden etter en angivelig ny formel» (verdi), men det var bare «det teoretiske uttrykk for den virkelige bevegelse» i kapitalismen, skildret av Ricardo.¹⁶

Der verdiforhold for Marx var grunnleggende i kapitalistiske samfunn og selve formen for arbeidernes underordning under kapitalistene, ble de av Proudhon misforstått som kimen til et rettferdig alternativ til kapitalismen. Som Marx skrev videre, det som virkelig var «formelen for arbeiderens moderne slaveri», «verdien, målt ved hjelp av arbeidstiden», ble av Proudhon snudd på hodet og gjort til «den ’revolusjonære teori’ for proletariatets frigjøring». Proudhon stilte kapitalismens egne ­relasjoner mot den og kalte det revolusjon.

Rettferdighet og likhetssosialisme

Verditeorien er ikke beviset på hva arbeiderne egentlig fortjener, men en beskrivelse av samfunnsforholdene som faktisk hersker i kapitalistiske samfunn. Det er et faktum at kapitalens profitt i slike samfunn stammer fra ubetalt arbeid, selv om man for så vidt ikke trenger verditeorien for å bevise det. Kapitalismens fordeling mellom profitt og arbeidslønn var likevel for Marx i seg selv helt «rettferdig», som han sa i polemikk mot tilhengere av Ferdinand Lassalles drømmer om et «uavkortet arbeidsutbytte» eller en «rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet».¹⁷ Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten og Marx antar hun får arbeidskraftens fulle verdi tilbake som lønn. Likt byttes mot likt.

Hensikten med teorien er ikke å få fram at dette er urettferdig, som ville vært å hevde at kapitalismen ikke etterlevde prinsippet likt mot likt. For Marx er kapitalismen på mange måter et likhetssamfunn og en historisk kraft for likhet, våre liv og ofte også våre rettigheter blir likere. Sosialisters hang til likhet som ideal og slagord viser kanskje hvordan deres tenkemåter fengsles innenfor kapitalistiske samfunnsforhold, som har likheten i seg som en slags immanent tendens. Riktignok fører ikke kapitalismen tendensielt til særlig materiell likhet, men den muliggjør forvridde forestillinger om virkelig likhet mellom mennesker som en lik fordeling av penger eller verdier mellom dem. Marx påpekte allerede i 1844 at likhetssosialistene bare tok privateiendommens prinsipper og jevnet dem ut. De evnet ikke å sprenge dem.

Kommunismens prinsipp var ikke lik belønning etter lik innsats, som jo overfor kapitalismen kunne innebære et framskritt, men forble fanget innenfor «en borgerlig begrensning». Siden individer har ulike behov, egenskaper og forutsetninger blir en slik rett «etter sitt innhold en ulikhetens rett, som all rett». Når derimot den «snevre borgerlige retts horisont helt overskrides» erstattes likhet med ulikhet, etter prinsippet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».¹⁸ Først med dette erstattes kapitalismens likhetsprinsipper med virkelig praktisk hensynstaken til forskjellene mellom mennesker.

Den ahistoriske tolkningen

En tolkning som ofte går sammen med den moralistiske, er den ahistoriske. Enkelt sagt hevder tilhørerne at Marx’ teori går ut på at arbeid skaper verdi, hvilket i seg selv er uriktig. Arbeid skaper stort sett ikke et fnugg verdi. Derimot kan det gjøre det under visse bestemte samfunnsmessige og historiske betingelser. Nettopp hensynet til disse betingelsene skiller Marx fra en økonom som Adam Smith, noe man ser allerede på et overfladisk nivå: der Smith analyserer «Nasjonenes rikdom» tar Marx for seg «rikdommen i samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår». Allerede med Kapitalens første setning har Marx dermed snevret inn undersøkelsens historiske omfang nettopp for å skille seg fra Smith, som ikke gjør det. Der Smith gir inntrykk av at rikdom, som finnes i alle samfunn, og rikdommen i kapitalismen (som har verdiform) går ut på det samme, vil Marx gjøre forskjellen tydelig. Dersom produksjon og kapitalistisk produksjon overhodet er det samme, er kapitalismen like naturnødvendig som behovet for å dyrke, fordele og konsumere mat. Derfor er kanskje analysen av verdiens historiske betingelser den viktigste dimensjonen ved verditeorien. Som Marx oppsummerer i en sentral passasje:

Arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen [for] den borgerlige produksjonsmåten. Gjennom verdiformen blir denne produksjonsmåten karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og gir den dermed dens særegne historiske karakter. Dersom en feilaktig anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en nødvendigvis det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv.¹⁹

Manglende forståelse for den historiske siden ved Marx’ framstilling preger ofte også de moralistiske tolkerne, men feilslutningen er problematisk nok til at den fortjener en egen gjennomgang.

Ser vi tilbake på Hilde Bojer mente hun i 2017 at Kapitalen ikke kunne anbefales fordi den praktisk talt var «uleselig». Hun føyet til at arbeidsverdilæren var direkte feil og at beviset for dette lå i måten den sovjetiske økonomien selvdestruerte i forsøket på å følge den. Eksempelvis hevder hun Marx’ falske skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid fikk sovjeterne til å neglisjere detaljhandelen, som Marx mente var uproduktiv.

Dette er en original, eller kanskje heller merkelig kritikk av arbeidsverdilæren. Hun forstår den som en slags allmenn lov om økonomiske nødvendigheter som ble brukt som styringsmodell av sovjetiske myndigheter. Likevel skulle verditeorien for Marx, som vi har sett, begripe kapitalistiske samfunn og blir neppe tilbakevist av at Sovjetunionen kollapset.

Kanskje med rette er ikke Bojer kjent som noen stor fortolker av Marx. Det er vel heller ikke sosiologen Gunnar C. Aakvaag, som omtrent en gang i året føler behov for å erklære Marx’ teorier for utdaterte, gjerne med et vift til Jon Elster, en filosof han til gjengjeld kaller «Norges fremste Marx-kjenner».²⁰ Dette er en merkelapp Elster har fått før.

Hinsides historien: Elster og Østerberg

Elster vil granske Marx med analytiske redskaper for å se om det finnes noe skikkelig igjen når det dialektiske hokus-pokuset ryddes bort. Han hevder teorien om at bytteforholdet mellom varer kan forklares av at arbeidet har en viss intuitiv appell, men at den likevel bryter sammen.

Hvis jeg bruker seks timer på å knytte strå til en matte, og du bruker tre timer på å fange en fisk i elva med bare hendene, vil et eventuelt bytteforhold måtte forventes å være to fisk mot en matte. Jeg ville ikke være fornøyd med noe mindre, for jeg kunne fanget samme antall fisk selv på den tiden jeg brukte på matten – og tilsvarende ville ikke du godtatt noe mindre enn hele matten.²¹

Elster innvender at dette er sterkt forenklet og nevner problemer som individuelle evneforskjeller og at de to arbeidene kan være mer eller mindre behagelige.

I første kapittel av Kapitalen begynner Marx framstillingen av verditeorien ved å forklare at varen er rikdommens «elementærform» i kapitalistiske samfunn, og at den er en sammensetning av bruksverdi og bytteverdi. Som bruksverdi sørger den for et menneskelig behov av et hvilket som helst slag, slik brødet stilner sulten eller atombomben tilfredsstiller en stats drøm om geopolitisk makt. Bytteverdien er «det kvantitative forholdet (…) i hvilken bruksverdier av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag».22 Bytteverdien er på sin side bare «uttrykksmåten, ‘framtredelsesformen’» for noe annet – nemlig verdien. Verdien til varene har å gjøre med noe de har til felles, som gjør at de byttes i bestemte proporsjoner. Dette «noe» kan ikke være varenes bruksverdier. Betraktet som bruksverdier er de ikke like, men forskjellige. I hvert fall om man ser bort fra like bruksverdier, som det er meningsløst å bytte mot hverandre (en frakk mot en frakk). «Dersom en nå ser bort fra bruksverdien, så blir det bare en egenskap tilbake hos varelegemene, den at de er arbeidsprodukter.»²³

Elster sier seg ikke tilfreds med dette argumentet. Det er tross alt ikke nødvendig at alle goder er produkter av menneskelig arbeid. Man kan tenke seg «en økonomi som ble drevet av dyktig trente aper» eller «en helautomatisert økonomi, med en kapitalistklasse og en klasse dårlig betalte soldater i en stående hær. Her ville godene ha blitt overført mellom firmaer og fra firmaer til forbrukerne … men intet arbeid ville gå inn i produksjonen av godene.»²⁴

Legg merke til at Elster først dikter opp et primitivt samfunn bestående av to personer for å se hvordan verdiloven utspiller seg. En slik abstraksjon er helt fremmed for Marx, som vi jo har sett regner verdiformen som det historisk særegne ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Elsters forsøk på å vise at goder ikke byttes etter verdiloven i et samfunn av to personer, som verken kan ha noen egentlig arbeidsdeling eller privateiendom, er i seg selv overbevisende, men også Marx har forklart hvorfor dette vil være umulig. Desto verre blir det når Elster dikter opp økonomier fullstendig drevet av aper eller roboter, fordi han av en eller annen grunn mener den tredje felles egenskap må kunne finnes i «alle mulige økonomier». Som om verditeorien skulle gjelde alle samfunn som har eksistert, eller som er tenkelige. Igjen viser Elster overbevisende nok at byttet av goder i slike økonomier antakelig ikke vil følge noen verdilov, men Marx forsøkte heller ikke å utvikle noen allmenngyldig teori. Han gjør det tydelig at han ville vise hva som skilte kapitalismen fra alle øvrige menneskesamfunn. Helautomatiserte økonomier faller utenfor dette siktepunktet.

Heldigvis tok Dag Østerberg til motmæle mot Elster i Et filosofisk forord til Kapitalen. Dessverre fikk han likevel flere av de samme problemene.

Til spørsmålet om bevis støtter Østerberg seg på marxisten Ernst Mandel, som har vist at arbeidsverdilæren er blitt bekreftet av «kjensgjerningene». «Han har samlet et svært historisk og etnografisk materiale som viser hvordan menneskene i oldtidens samfunn og i hva man tidligere kalte primitive samfunn virkelig byttet bruksverdier mot hverandre i henhold til arbeidsverdilæren.»²⁵ Dagens økonomiske forhold er langt mer kompliserte og uoversiktlige, hvilket forklarer at vi ikke er i stand til å bekrefte den på samme måte.

For Østerberg er verdi et meta-økonomisk grunnbegrep som ikke umiddelbart er et nyttig verktøy til å forutsi varepriser, men den utgjør en allmenn rettesnor for vår økonomiske forståelse. Dette perspektivet har blitt avvist som metafysikk fordi det ikke redegjør for det økonomiske livs umiddelbare erfaringer, «empiriske data». Østerberg repliserer at økonomien uten slike meta-økonomiske begreper mister det historiske siktepunkt og ser bort fra de økonomiske forholds foranderlighet. Videre sier han om verdilærens historiske gyldighet: «Arbeidsverdilæren som knytter menneskenes arbeid til økonomisk virksomhet overhodet, kan bare være gyldig så lenge den økonomiske nød varer ved (og Marx regner med den vil vare til evig tid)».²⁶

Elster og Østerberg minner her om den ungarske marxisten György Lukács’ utbrudd om «vulgærmarxismen» i Historie og klassebevissthet. De forfalt «til de samme feil som Marx kritiserte vulgærøkonomien for: den holder klart historiske kategorier – det kapitalistiske samfunnets kategorier – for å være evige kategorier».²⁷ Vi kan føye til at en slik ukritisk, «vulgær», begrepsbruk risikerer å eviggjøre de kapitalistiske samfunnsforholdene og beskytte dem mot det Lukács kaller «teoretisk-praktisk kritikk». I hvert fall var verken Elsters kritikk eller Østerbergs forsvar særlig vellykket. For Østerbergs del kan det tilføyes at den nyere boka Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk ikke har de samme problemene.²⁸

En historisk og kritisk verditeori

Vi har sett hva Marx’ verditeori ikke er, nemlig verken en rettferdsteori om hvem som fortjener arbeidets frukter eller en allmennhistorisk teori om arbeidets verdiskapende evner. Dermed har vi via negativa sagt noe om hva verditeorien går ut på: arbeidets egenskaper under bestemte, nemlig kapitalistiske samfunnsforhold.

Verdi oppstår ikke i en enkelt vare fordi noen har arbeidet på den. Det oppstår i et samfunn med en bestemt arbeidsstruktur: produsentene arbeider «uavhengig av hverandre» som «sjølstendige produsenter», og koordinerer bare produksjonen indirekte ved å bytte tingene de har produsert. Når de på denne måten forholder seg til hverandre via sine arbeidsprodukter, får arbeidsproduktene deres verdiform. Av dette utvikles analysen av penger og kapital som videre bestemmelser av verditeorien. Kort sagt viser det seg at verdien må utrykke seg i noe (penger) og holde seg i stadig bevegelse (som kapital).

Marx tar for seg denne struktureringen av arbeidet i første kapittel av Kapitalen, særlig seksjonen om «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet». De samfunnsforhold Marx her tegner opp er bare de mest abstrakte kjennetegnene til ethvert kapitalistisk samfunn. Som vi lærer rundt 650 sider senere: Først når arbeidskraften gjøres til en vare, med de kapitalistiske samfunnsforholdene, blir vareproduksjonen alminnelig og «ethvert produkt fra begynnelsen produsert med sikte på salg».²⁹

Siden produsentene forholder seg til hverandre gjennom ting, ser også tingene ut til å få herredømme over produsentene, til å få sin egen vilje og bevege seg i henhold til usynlige lover og virkeprinsipper. «De samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter har for dem form av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.» Man får «en samfunnsformasjon der produksjonsprosessen behersker menneskene, i stedet for at menneskene behersker produksjonsprosessen».³⁰ Det er dette Marx-kjenneren Moishe Postone i en viktig bok kaller de kapitalistiske samfunnsforholdenes «abstrakte sosiale dominans», som skiller seg fra kapitalistenes mer personlige klassedominans over arbeiderne.³¹

Verditeorien – bevist eller motbevist?

Er verditeorien blitt «bevist», som Elster, Østerberg og andre har drøftet? Er den motbevist? Jeg kan heldigvis skylde på plasshensyn for å unngå redegjørelser av den lange debatten om verditeoriens stilling. Men det er mulig å utvikle et litt overordnet poeng. Elster har rett i at noe kan selges som en vare uten at det er et arbeidsprodukt, noe Marx også vedkjenner (ubearbeida jord, eiendommer på månen). Marx’ argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen. Det ble påpekt av anmeldere kort tid etter utgivelsen i 1867, en kritikk Marx kommenterte i et brev til Kugelmann (juli, 1868):

All snakk om at det er nødvendig å bevise verdibegrepet hviler kun på uvitenhet, både med hensyn til saken det dreier seg om og med hensyn til vitenskapens metode. (…) Vitenskapens oppgave består nettopp av å gjøre rede for hvordan verdiloven slår gjennom. Hvis man på forhånd skulle forklare alle fenomener som tilsynelatende var i strid med loven, måtte man bedrive vitenskap før vitenskapen.³²

Det Marx gjør her er ikke å sno seg unna beviskravet, men å forklare den vitenskapelige måten å levere et bevis, slik han oppfattet det. I vitenskapssyn var han framfor alt en elev av Hegel. Marx skrev tydelig om dette i et av utkastene til Kapitalen, kjent som Grunnriss. Kort sagt er svaret at det eneste beviset kan finnes i en utvidet framstilling som gir et konkret bilde av kapitalismen som et sammensatt og sammenhengende hele. En slik framstilling må utvikles over tid, eller snarere over mange sider, og lar seg ikke fange i ett argument.

Han kan ikke begynne med framstillingen av «det reelle og det konkrete», som i utgangspunktet bare danner et kaotisk usammenhengende hele, men må «analytisk komme til stadig enklere begreper … inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser.» Og derfra gradvis innføre nye ledd, til det konkrete kommer tilbake som «en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjoner», «en sammenfatning av mange bestemmelser».³³

Dette var måten Marx ønsket å utvikle framstillingen i Kapitalen på, og et stykke på vei lyktes han. For å vurdere verditeorien er det denne rike totaliteten av bestemmelser og relasjoner man må ta for seg, som ikke utvikles i et avsnitt eller i en artikkel, men gjennom en framstilling over tre (lange og ikke minst ufullstendige) bind. Man må forsøke å lese dem som deler av en helhet og fylle ut noen hulrom. Ikke bare kritikere, men også mange tilhengere har gått glipp av dette poenget.

Radikal kritikk

Det som her kommer fram er altså både varens og verdiens historiske forankring i bestemte samfunnsforhold. Det er det historiske poenget. Det kritiske poenget angår her ikke så mye fordelingen av verdi, men selve eksistensen av den, som gir samfunnsforholdene egenskaper menneskene knapt kan forstå og i hvert fall ikke beherske.

Framstillinger av økonomiske lover eller kategorier som allmenne og nesten naturlige nødvendigheter, fremmer det György Lukács kaller en «kontemplative», «uengasjerte» og «virksomhetsløse» holdninger, at menneskene betrakter seg selv som mekaniske ledd i et voldsomt system og «[føyer] seg viljeløst etter systemets lover».³⁴

Det radikale i Marx’ kritikk er at han går til røttene, det menneskelige samfunnslivet, for å avdekke de økonomiske kategorienes skjulte innhold, deres virkelige historiske og samfunnsmessige betingelser: bestemte samfunnsforhold gir opphav til den kapitalistiske produksjonsmåten, med alle tilhørende økonomiske kategorier og verdilover. Med dette identifiserer han hvilke tilgrunnliggende samfunnsforhold som må endres for å bryte verdiens og de økonomiske lovenes tyranni over samfunnslivet. Han avslører, i samme vending, det illusoriske ved disse kategorienes natur­aktige og lovaktige skinn.

Det er blitt vanlig å framstille Marx i Kapitalen som en kyniker som reduserer alt til harde økonomiske lover og nødvendigheter, som stilles opp mot den «humanistiske» Marx i ungdomsverkene. Det er heller omvendt. Som Ernst Bloch har sagt må detektiven sette seg inn i tenkemåten til morderen.³⁵ Kynismen og de harde lovmessighetene man finner i Kapitalen beskriver praktisk-samfunnsmessige realiteter Marx vil få fram i lyset og framvise som midlertidige og foranderlige. Slik bistår han heller «menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet», som filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen.

Sluttnoter:

1. https://snl.no/utbytting

2. Karl Marx, Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951), s. 10.

3. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

4. I Klassekampen 14.09.2006

5. I Klassekampen 21.09.2006

6. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

7. Et vel så viktig poeng er at uttrykk som «produktivt» eller «verdiskapende» arbeid hos Marx ikke involverer noen normativ vurdering av den som samfunnsnyttig, eller at uproduktivt arbeid er unyttig for samfunnet. «Nyttig for samfunnet» er i det hele tatt et abstrakt og lite meningsfullt uttrykk.

8. Jf. Kapitalen bd. 3, kap. 20 («Om kjøpmannskapitalens historie»). Her sitert fra utkast til den nye norske oversettelsen i emning hos Rødt Forlag. Kapital i en form kan likevel forvandles til kapital i en annen, noe utjevningen av profittrata stadig også presser fram. «Fraksjoneringen» mellom kapitalene burde ikke overdrives.

9. Ibid, kap. 17.

10. Det hevdet eksempelvis nyproudhonisten Andreas Halse, som også har vært leder for Sosialistisk Ungdom, da han i Dagbladet løftet fram «den lille gründeren med store drømmer» og tok til orde for et samfunn med et spredt eierskap der alle kunne være entreprenører. Jf. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vMOw5/kronikk-eierskap-fra-venstre

11. Kapitalen bd. 3, kap. 17. Op.cit.

12. https://www.manifesttidsskrift.no/marx-og-oss/

13. Marx, Kapitalen, første bok, bind tre (Oktober, Oslo 1983), s. 94.

14. Ibid., s. 95. Poenget har jeg fra Mike Davis’ Old Gods – New Enigmas: Marx’s Lost Theory (Verso, London 2018), s. 38.

15. Gjengivelsen av Proudhon bygger på Peter Hudis, Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism (Brill, Leiden 2012), s. 94-5.

16. «Filosofiens elendighed» i Karl Marx skrifter i utvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighed (Rhodos, København 1974), s. 122.

17. Marx, Programkritikk (op.cit).

18. Ibid.

19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien: første bok (Bokklubben, Oslo 2008), s. 97.

20. Aakvaag i Morgenbladet 22.06.2018.

21. Jon Elster, Hva er igjen av Marx? (Universitetsforlaget, Oslo 1988), s. 78.

22. Marx, Kapitalen første del (op.cit), s. 45.

23. Ibid., s. 46.

24. Jon Elster, Making Sense of Marx (Cambridge University Press, Cambridge 1985), s. 139-40.

25. Østerberg, Et filosofisk forord til Kapitalen (Pax, Oslo 1972), s. 26.

26. Ibid., s. 30.

27. György Lukács, Historie og klassebevissthet (Gyldendal, Oslo 1971), s. 216.

28. Noen problemer gjenstår likevel, som tar for meg i en anmeldelse for Salongen.no http://www.salongen.no/marxisme-og-kapitalkritikk/

29. Marx, Kapitalen, del fire (op.cit), s. 33.

30. Marx, Kapitalen, første del (op.cit), s. 90.

31. Moishe Postone, Time, Labour and Social Domination (Cambridge University Press, Cambridge 1993).

32. https://www.marxists.org/dansk/marx/breve/68-m-ku1.htm

33. Karl Marx, «Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien (innledningen)» i Åsmund Birkeland (red.), Karl Marx – arbeid, kapital, fremmedgjøring: sentrale tekster (Falken forlag, Oslo 1992), s. 86.

34. György Lukács, op.cit, s. 87.

35. Som Marx også skriver i Filosofiens elendighet: «Visselig er Ricardos sprog så kynisk som noget kan være. At sætte lighedstegn mellem fabrikationsomkostningerne for hatte og menneskets leveomkostninger, det betyder at forvandle mennesker til hatte. Men man bør ikke råbe for meget op over denne kynisme. Kynismen ligger i selve sagen og ikke i de ord, der betegner sagen. [Min utheving.]» (op.cit, s. 124.)

Har sosial dumping og trussel om flytting av arbeidsplasser satt det tradisjonelle kjerneproletariatet i sjakk? Krever det ny strategi fra oss som ønsker å frigjøre arbeiderklassen? Hva er kjerna i framtidas klassekamp?

Foto: Joanna Kosinska
Av Jokke Fjeldstad,
redaksjonsmedlem i Gnist

I en generasjon har to-spissteorien vært synonymt med vår bevegelses syn på faglig strategi. To-spissteorien er et resultat av kvinneoppgjøret i Akp på 80-tallet. Der den klassiske ml-marxismen ble utfordra og utvikla i møte med kvinnekampen. Siri Jensen sin artikkel fra 80-tallet har blitt trykt på nytt i Gnist/Rødt!, senest i 2009.

Kort oppsummert er to-spissteorien at arbeiderklassen har to spisser. En rundt det som blir kalt kjerneproletariatet, ofte forstått som arbeiderne i industrien. De tilhører en kjerne fordi de produserer merverdi, og dermed befinner seg i hjertet av den kapitalistiske produksjonen. I dag er det en tendens til at organisasjonsgraden synker, og flere av de store arbeiderkollektivene forsvant med nedleggelsen av industri på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.

Den andre spissen «utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien»¹. Analysen argumenterer for at krafta som ligger her, ikke kommer så tydelig til uttrykk på grunn av mangel på organisering. I stedet uttrykker den seg gjennom underliggende bevegelser med brei oppslutning, som kravet om likelønn, 6-timersdagen eller kampen mot seksuell trakassering. «Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.»²

#metoo en kasta bort sjanse for fagbevegelsen

Når vi nå, 30 år etter to-spissteorien ble formulert, studerer klassekampens posisjon så er vi ikke kommet så mye lengre. Høyresidas angrep på abortloven har ført til sterk motstand og uttrykt seg i en bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var et nytt uttrykk for en annen underliggende bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var en protest mot utnyttelse av maktforhold i yrkeslivet. Sammenheng mellom kjønn, seksualisert maktutøving og arbeidslivet ble satt på dagsorden. Dessverre så hverken posisjon eller opposisjon i fagbevegelsen potensialet til denne bevegelsen. Spørsmålet ble behandlet som underordnet, men burde i stedet ha vært løftet øverst på dagsorden. Oppropene «Ikke til forhandling» og «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta» var viktige uttrykk for at det finnes krefter som reagerer i fagbevegelsen.

Men tenk om vi hadde omfavnet og satt #metoo øverst på fagbevegelsens dagsorden. Satt søkelyset på det maktforhold som gjør at noen føler de kan behandle noen andre krenkende og uverdig. Ville vi ikke da synliggjort det skjeve maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger? Kanskje kunne gjort noe med det, eller i hvert fall åpnet diskusjonene om hvordan vi kunne endret dette forholdet. Dessverre tok vi ikke denne diskusjonen. Den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen har ikke interesse av å skjerpe klassemotsetningene. Men for oss som mener det er nødvendig ble dette dessverre en bortkasta sjanse. Så det strategiske spørsmålet fra 80-tallet er fortsatt der, hvordan kan denne krafta finne organisatorisk utløp.

Det sløve kjerneproletariatet

Marxistiske analyser har tradisjonelt lagt mye vekt på industriarbeiderklassen, siden det er de som skaper merverdien. Men også sosialdemokratiet ser industriarbeiderklassen som strategisk viktig. Posisjonen til denne delen av arbeiderklassen har blitt institusjonalisert i det sosialdemokratiske klassekompromisset gjennom frontfagsmodellen. Altså de som skal gå først inn i forhandlinger og fastsette rammene for tariffoppgjørene i Norge. Resultatet av dette de siste tiårene har vært lønnsmoderasjon og i beste fall stillstand i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Frontfaget fører som regel til begrensa handlingsrom for å gjøre noe med lavtlønte grupper og likelønnsproblematikk. Små tiltak skjer i enkelte oppgjør, men de store grepa mangler.

At dette er resultatet er ikke overraskende. Kjerneproletariatet er på defensiven i hele den vestlige verden. Det er en konstant trussel om å flytte produksjon til andre land med lavere kostnader. Produksjonsbedrifter blir presset ut av høye boligpriser i sentrale strøk. Når ikke bedriften flyttes, utfordres lønns og arbeidsvilkår med sosial dumping og import av billigere arbeidskraft. Kontroll over innleie, tiltak mot sosial dumping og lav lønnsvekst er ikke en uforståelig prioritering. Men det kjennetegner heller en brems enn en spiss. Det er en defensiv situasjon som sliper ned spissen til en butt stump.

Kapitalen har alltid prøvd å flytte produksjonen til der arbeidskrafta er billigst. Dette var en viktig motiv for engelsk kapital når de sluttet å bruke vannkraft ved elvene og flytta inn produksjonen til byene med kull som brennstoff. I byene var det mer ledig og billigere arbeidskraft. Produksjonen sto sentralt i bybildet under arbeiderbevegelsens framvekst. Med biltransport og kollektivtrafikk kunne kapitalen utvide sitt nedslagsfelt for arbeidere i etterkrigstida. Til vi i den nyliberale tidsperioden kunne bytte plassering. De sentrale fabrikkene ble fylt med boliger, mens produksjon flyttes ut til billigere tomter. Eller enda oftere til land med billigere arbeidskraft.

Kjerneproletariatet sin posisjon i samfunnet under sosialdemokratiets glansdager etter andre verdenskrig var annerledes i enn i dag. Da sto den i kjernen av arbeidsmarkedet, politiske beslutninger og produksjonen. Men med noen unntak i Distrikts-Norge har dette i stor grad endret seg. Produksjonsbedriften er ikke lengre hjørnesteinen som samfunnet sirkler rundt. Dette gjør etter min mening noe med det politiske landskapet, og da må også kartet endres.

Strukturbevegelser vil skape forandring

Vi må tørre å stille spørsmål ved kjerneproletariatet som en ledende kraft eller spiss. Jane McAlevey³ ser fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som strukturbevegelser. De kjempet for å vinne flertall. Flertallet på arbeidsplassen under opporganiseringa på 30-tallet, eller i menighetene for borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Organisering handler for McAlevey ikke om organisering av de beste og mest bevisste i egen klubb. Men organisering av flertall i samfunnet, nabolagsorganisering, arbeidsplassorganisering og kobling mellom de to. Klasseorganisering i brei forstand for å oppnå politiske mål på kort sikt og flytte makt på lang sikt.

Forholdet mellom arbeid og kapital er fortsatt det samme i kapitalismen. KapItalen utbytter arbeideren med mål om maksimal profitt. I kampen for å maksimere profitten har også kapitalen reorganisert samfunnet flere ganger. Nyliberalismen er den siste store re-organiseringen, som tar for seg både hvor og hvordan arbeid utføres, i tillegg til hvordan fritid leves og sosiale bånd knyttes.

Det finnes en forståelse av at arbeiderklassens styrke ligger i å forstyrre produksjonen. Det er ved at vi kan stoppe, utsette og ødelegge kapitalens flyt som gjør at vi kan vinne fram i forhandlinger med arbeidsgiver. Selvsagt er det mye sant i dette. Siden kapitalen er profittmaksimerende vil den intelligente kapitalist alltid vurdere kostnadene ved konflikt kontra kostnadene ved kompromiss. Men dette er også en forståelse der klassekampen begrenses til innafor arbeidsplassen.

En klassekampforståelse som stopper ved fabrikkportene, ser kun den faglige kampen og ikke klassekampen. Det er nettopp gjennom organisering utover de rammer kapitalen påfører oss arbeiderklassen kan vinne. Kapitalens fremste våpen er kontrollen med arbeidet. Hvem som har jobb og hvem som ikke har det. Hvor og når arbeidet skjer. Siden arbeideren er avhengig av å ha arbeid for å overleve tvinger det arbeideren til å underkaste seg kapitalen.

Arbeidernes motmakt springer ut av organisering. At arbeidstakerne gir hverandre et faglig løfte om å ikke underby hverandre. Ikke selge sin arbeidskraft til vilkår under tariff. Begrenser vi forståelsen av denne organiseringa til den fysiske arbeidsplassen så begrenser vi også handlingsrommet for organiseringa til de rammer kapitalen har lagt på arbeidet. Klasseorganiseringa må derfor organiseres utover arbeidsplassens begrensninger og inn i det samfunn arbeidsplassen befinner seg i.

Ideologisk tåkelegging

Argumentasjon for frontfaget eller kjerneproletariatets opphøyde posisjon kommer ofte i form av utsagn som «vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre». Dette er en tilsløring av varebyttets karakter. Alt arbeid vi gjør under kapitalismen er arbeid for andre. Alle varer som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Alle tjenester som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Grunnleggende i samfunnet vårt er at vi skaper varer for å dekke andres behov. At vi ved å bytte varer får dekket de totale behovene vi har. Det at behovet materialiseres i et fysisk objekt, som skal eksporteres for å dekke behov på andre siden av kloden, gjør ikke at det grunnleggende ved byttet av varer for å dekke behov forsvinner. Den eneste som ikke kan leve av å gjøre noe for andre er den som selv produsere alt den trenger selv.

En annen påstand er «når det offentlig streiker så sparer stat eller kommune». Dette er et flåsete argument for at det egentlig er nytteløst for offentlige arbeidere å drive arbeidskamp. Det vitner heller om en misforstått forståelse av hva offentlig sektor er for noe. Kommunestyre og stat skal ikke drive profittmaksimering for utbetaling til eiere. Offentlig sektor skal utføre fellesoppgaver. Det er derfor et problem for arbeidskjøper når ikke oppgavene blir utført selv om det fører til mindre kostnader på budsjettet. Oppgaveutføring er det vesentlig målet, ikke profittmaksimering. Det er derfor fullt mulig med effektiv arbeidskamp i offentlig sektor. Men kampen må også føres på et samfunnsnivå. Det er viktig å få med seg oponionen når oppgavene ikke ­utføres.

Disse ideologiske løgnene spiller en viktig funksjon i å opprettholde klassekompromisset. Siden en liten del av arbeiderklassen, i en presset posisjon, gis den ledende posisjonen. De som skal sette rammene for forsvarlig lønnspolitikk og hva vi andre kan kjempe for. Dermed holder det arbeiderklassen tilbake i klasse­kampen.

Kjernen i klassekampen

Hvis analysen om at det tradisjonelle kjerneproletariatet er malt inn i et hjørne stemmer, så bør det også få konsekvenser for vår strategi. På hvilke arbeidsplasser er det mulig å drive politisk kamp? Hvor er det rom for offensiv kamp? Hvor finnes store ansamlinger av arbeidere sentralt plassert i samfunnet?

Hvis vi ser klassekampen i videre forstand, utover de enkelte bedriftene og som noe som foregår i hele samfunnet, da trenger vi en analyse av relasjonene mellom institusjonene i samfunnet og arbeidsplassene. Arbeidsplassen er dermed ikke bare en del av en bedrifts- eller konsernstruktur, men en del av en samfunnsstruktur. Hvilke type arbeidsplasser eller næringer som er i sentrum av strukturen kan variere. Noen steder er det industribedriftene, mens andre steder er det andre arbeidsplasser som er de sentrale.

Med en slik forståelse blir det uviktig å snakke om et kjerneproletariat, noen som er litt «viktigere» eller «bedre» proletarer enn andre. Man slipper også forhåpentligvis unna til tider latterlige diskusjoner om hvem som tilhører den viktigste delen av arbeiderklassen. Om lagerarbeideren eller transportarbeideren er verdig, mens sykepleieren eller frisøren ikke kan få være det.

Den sentrale arbeidsplassen vil vise seg i relasjon med andre. At den definerer arbeidsvilkår i det konkrete samfunnet. Hva folk oppfatter som normale og akseptable vilkår. At den skaper ringvirkninger og opprettholder samfunnet. For eksempel dør bygda uten skolen eller den klassiske hjørnesteinsbedriften. At den er avhengig av en relasjon til lokalsamfunnet. Det er umulig eller vanskelig å flytte bedriften vekk fra samfunnet uten at det medfører kostnader.

Sosial klassekamp

Er det andre type arbeidsplasser, som er i sentrum for strukturen, må det føre til nye former for organisering og politisk kamp. Arbeidsplasser som hele tiden er under trussel om å bli flytta vekk, kasta ut av byen eller arbeiderne byttes ut, skaper ikke gode vilkår for en styrka arbeiderbevegelse. Istedenfor er det nemlig de arbeidsplassene det ikke er lett å flytte vekk, som gir rom for å flytte posisjoner.

Den faglige strategien må bygge videre på det viktigste elementet fra to-spissteorien. Behovet for å bygge nettverk og allianser på tvers. Kvinner på tvers og konferanser som trondheimskonferansen er viktige resultater. Der har allianser og nettverk blitt etablert på tvers i fagbevegelsen, og mellom kvinne- og fagbevegelse. La oss utvikle denne alliansesøkende faglige strategien.

Mange bevegelser ser på fagbevegelsen som den store sterke bevegelsen de spør om hjelp hos for å få gjennomslag. Men framover vil behovet være viktigere omvendt. Fagbevegelsen trenger alliansepartnere og samarbeid på tvers for å kunne ta kamper og vinne. Slagene vil vinnes i samfunnet, ikke bak lukkede dører. Organisering som lokal-LOene kan her spille en nøkkelrolle i å forene den faglige og den samfunnsmessige kampen. Fagbevegelsen må engasjere seg mer i både politiske partier og sosiale organisasjoner. Vi må ikke bare ta med oss våre saker inn i fagbevegelsen. Men ta med oss fagbevegelsens kamper ut i våre lokalsamfunn. Kan vi be om støtte for streik i idrettslaget, menigheten, i foreldreutvalget? De fleste av oss tenker nok på det som en ganske rar scene. Men det er i de baner vi må tenke strategi og taktikk hvis klassekampen skal bli en ­samfunnskamp.

Noter

1 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

2 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

3 Jane McAlevey – No Shortcuts Organizing for Power in the New Gilded Age, Oxford University Press, 2016

Erik Ness er berykta for én ting. Han eier ikke stedsans eller retningssans. En gang skulle noen feire en av kampanjene for Klassekampen ved å treffes på Ammerud i Oslo og spise middag. Erik, det trofaste kampanjemennesket, skulle sjølsagt dit. Det hjalp lite at han er født og oppvokst i Oslo. Han visste ikke hvor Ammerud var. Han fikk beskjed om å bare kjøre oppover Trondheimsveien og ta av når han så skiltet til Ammerud. Men han visste ikke hva Trondheimsveien var heller, så han tok E6 fordi det var et skilt der som det sto Trondheim på, og kom forbi Gardermoen, nesten til Eidsvoll, før han skjønte at han var på ville veier. En annen gang skulle han kjøre til et møte ute i skogkanten mellom Moss og Fredrikstad, med tydelig kart og beskrivelse, og kjørte isteden i en helt annen retning, nemlig til Jessheim.

Det er jo underlig at en med så dårlig retningssans på kart, kan ha så god retningssans i det politiske arbeidet!

Av Jorun Gulbrandsen,
skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Tønsbergs Blad, Fra valgkampen 1979

Erik Ness har brukt og bruker livet sitt på den revolusjonære bevegelsen, er en optimist og en stayer. Jeg vil fortelle om han gjennom to eksempler, om Erik som kampanjeleder og Erik som kvinnepolitisk strateg.

Kampanjelederen

Hvordan ville du som leser dette, organisere en dugnad for å samle inn 5 millioner kroner på fire måneder? Jeg vil foreslå at du tar en prat med Erik først. Han leda ei kampanje som skaffa 5,873 millioner kroner til ­Klassekampen i 1998. Bakgrunnen var at Klassekampen hadde mista abonnenter, kassa sto i minus. Så kom Jon Michelet som ny redaktør. Han og flokken på KK-huset laget ei avis som store deler av venstresida ville ha, og denne venstresida ville trå til – og redda avisa fra konkurs.

En viktig måte å få inn penger til Klassekampen på, var og er å selge aksjer. Det er fordi myndighetene har bestemt at aviser skal være aksjeselskaper. For å styrke økonomien, må en selge aksjer. AKP eide de fleste, og la aksjer i potten som skulle selges for 1000 kroner stykket, til inntekt for Klassekampen. Målet var 5 millioner kroner. Resultatet blei altså 5,873 millioner, som tilsvarer cirka 8,5 i dagens pengeverdi. Dag Solstads ord om å gjøre det umulige, å sykle på vannet, ble rimelig nok brukt. Men det var nok organisering som hadde skylda. For å få ting til å skje, trengs det organisasjoner, og en ledelse som forstår at disse flere tusen menneskene må snakkes med, ringes til, så de får en sjanse til å velge om de vil være med på å gjøre noe eller ikke. Det er her Erik Ness kommer inn. Han er et levende eksempel som kan undersøkes nøyere, av dem som vil ha noe gjort.

Han har beskrevet hvordan han tenker. I ei oppsummering av kampanja skreiv han i juli samme år:

Da jeg ble politisk aktiv i SUF(m-l) i 1972 lærte jeg noe som har vært grunnleggende for det meste jeg har drevet med seinere – både i politikk, på jobb og privat. Det viktigste var forholdet til folk. Den norske maoismen var ekstremt folkevennlig. Det ble riktignok – på kinesisk vis – formulert som en parole, «stol på massene», men innholdet var ekstremt positivt og revolusjonært. Positivt på den måten at folk ikke ble oppfatta som et problem, men spennende og med uutløste krefter.

«Det er godt at abonnementskampanja til ­høsten begynner i medvind,» avslutta han innlegget med.

Klassekampen fra 1996 og framover er lagt ut på nett. Er du abonnent, kan du søke og lese. Blant annet om Erik Ness som høsten 1998 forteller at nå gjelder det å skaffe 3500 nye abonnenter. I begynnelsen av 1999 kan vi lese i at lederen i Foreningen Klassekampens venner, Erik Ness, forteller om ei ny kampanje, hvor målet er å få 200 nye medlemmer til foreninga, høyere bidrag og flere på autogiro. I 2002 forteller Erik om et nytt aksjesalg. Et sted sier han at det er viktig å «satse på de mange små maurene. Dronningmaur verken kan eller vil være med og bygge den store tua».

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992. Erik Ness var partisekretær i den første halve tida. Jeg har spurt Siri hvordan det var. Hun sier at Erik gjorde det viktigste for en partisekretær: Han snakka med medlemmer og styrer når det var planer om å gjøre noe. Interesserte seg for de lokale forholda, diskuterte, og gjorde avtaler. Det er ikke uvanlig i organisasjoner at ledelsen nesten bare sender brev. Da blir det ingen dynamikk, ingen utveksling.

Det var om Erik Ness som leder.

Erik Ness og kvinnepolitikken

Jeg må også fortelle litt om Erik Ness og hans forhold til kvinnepolitikk. Han har i årevis jobba sammen med kvinner i institusjoner og boliger i kommunen. Han kan noe om kvinnene i arbeiderklassen. Han har studert kvinnepolitikk i mange år, han kan bygge på erfaringer fordi han er nysgjerrig og ser rundt seg og han lager politikk av erfaringene. I Gnist nr. 3/2017, Ikke bare klasse, beskriver han veldig godt hvordan klasseundertrykkinga ikke er lik for kvinner og menn. Her er noen av hans eksempler:

Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best. Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat.

Siri Jensen sier at Erik virkelig forstår hvor viktig kvinnepolitikken er for den revolusjonære bevegelsen. Han ser på kvinnekampen og kvinnepolitikken som et strategisk politisk område, altså noe som er viktig for kampens seier, for sosialisme, det klasseløse samfunnet kommunismen og menneskenes frigjøring. Jeg er helt enig. Og da tenker vi på en marxistisk analyse av kvinneundertrykkinga under kapitalismen, kvinnene i arbeiderklassen sin betydning i dag og vilkåra for full kvinnefrigjøring. Jeg vil trekke fram to kvinner som har helt aktuelle analyser av det som er nevnt, og som Erik Ness publiserer: Kjersti Ericsson (leder av AKP 1982–88) og Siri Jensen. De er talere og skrivere, og Erik Ness har brukt tidsskriftet Røde Fane/Rødt! og forlaget Rødt til å fremme deres analyser. Også tidsskriftets nye navn Gnist, med redaktør Ingrid Baltzersen og redaksjonen, gjør det samme. Det er ikke noe å ta for gitt i et patriarkalsk samfunn som gjør kvinners tenkning og erfaringer lite viktige og til og med usynlige.

Jeg vil nevne noe han publiserer og noe han sjøl skriver, fordi det viser hva han mener er viktig for å mobilisere for revolusjon og ­sosialisme:

• Søstre! Kamerater! av Kjersti Ericsson kom ut på Oktober forlag i 1987, utgitt på nytt av Røde Fane i 1999, og i 2014 av forlaget Rødt! Boka beskriver hvordan den kapitalistiske økonomien og klassesamfunnet har vevd kvinneundertrykkinga inn i sin økonomi. Den forklarer familiens økonomiske rolle spesielt, og er bakgrunnen for parola «oppløs familien som økonomisk enhet». Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om en sosialisme på kvinners betingelser! Kjersti har en ny tekst i Gnist nr. 2 i 2017.
• Den flerstemmige revolusjonen av samme forfatter kom ut i 1991, og ble trykt opp igjen av Forlaget Rødt! i 2009.

• Kvinner på tvers 25 år av Siri Jensen, artikkel i Gnist nr. 4/2018. Hun forteller at flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser, og hva det betyr. Hun har flere artikler i Røde Fane og Rødt!
  Ericsson og Jensens analyser ble til gjennom at mange kvinner i den revolusjonære bevegelsen deltok i kvinnekampen på 70- og 80-tallet og diskuterte linjer og erfaringer. Hele prosessen la grunnlaget for kvinnepolitikken til den norske revolusjonære bevegelsen. Bøkene er interessante og nyttige for alle som vil skape et samfunn uten kapitalisme. Jeg tenker ­særlig på nye og gamle medlemmer av Rødt, som skal behandle prinsipprogrammet sitt på lands­møtet i mai 2019.
  Bøker og hefter av disse kvinnene ­selges fra Forlaget Rødt!, og de ligger gratis på Internett som html- og pdf-filer, og Erik har bidratt til at flere titler er oversatt til engelsk, tysk og spansk. Det er nemlig en (evig) diskusjon i mange revolusjonære partier i verden, om kvinnekampens betydning for revolusjon og kommunisme. Her har den norske revolusjonære bevegelsen noe å bidra med.

Strategi for sosialismen

Erik har sagt at han liker særlig godt boka Den flerstemmige revolusjonen, og da den kom, ga han den stor plass i bladet Opprør, der han var redaktør. Opprør var medlemsavisa til AKP og RV. Kjersti skiver i slutten av boka:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom for sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane».
I den omtalte artikkelen Ikke bare klasse, skriver Erik:

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.

Dette burde diskuteres i Rødt!

Erik Ness ser framover. Han fremmer revolusjonære analyser, han bygger organisasjoner, han er strateg. Fordi han vil ha med forskjellige folk, ikke bare dem som likner han, og andres måter å se ting på, ikke bare sin egen, så får han til noe. Vi andre kan være veldig glad for at han, som gjør så mye og til tider forvandles til propell, har en så bra politisk retningssans. Så får vi bare ha det herlig med en fyr som med kartet i handa kjører mot det store Trondheim når han skal til det lille Ammerud.

Bare kamp gir seier, heter det ofte i fagbevegelsen og på venstresida. Men under hvilke vilkår kan kamp føre til seier, og hva skal regnes som seier? Jørn Magdahl oppsummerer erfaringer fra krisa i verftsindustrien i Vestfold og kampen for å bevare arbeidsplassene.

Foto: DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum
Skipsbygging På Kaldnes Mek, Tønsberg på 1970- eller 1980-tallet
Av Jørn Magdahl,
pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.

Krisa i verftsindustrien

Oljekrisa i 1973 markerte slutten på den unikt lange og sterke oppgangsperioden etter krigen. Store og moderne tankskip blei liggende i opplag. Ny teknologi hadde gjort det mulig å bygge båter med enorm kapasitet, og utsiktene til store profitter hadde ført til gedigne overinvesteringer og en oppblåst tankskipsflåte. Det internasjonale nybyggingsmarkedet tørket nesten helt inn, og skipsverft måtte innskrenke, omstrukturere og permittere – ofte med det resultatet at de likevel blei nedlagt til slutt. I Norge var det i 1978 14245 ansatt med å bygge nye skip – i 1984 bare 3980. I perioden fra 1977 til 1983 kompenserte antallet som var sysselsatt med produksjon av oljerigger for nedgangen i bygging av nye skip, men så sank totalantallet verftsarbeidere raskt. Mellom 1978 og 1987 ga eierne opp disse verfta og verkstedene: Strømmen Staal (1978), Stavanger­ Staal, (1978), Pusnes Mek. med verksted i Arendal (1979), Troms Skibsverft og Mek. verksted (1981), Foss Jernstøberi og Nyland Vest i 1982 (det opprinnelige Nyland Øst var nedlagt allerede i 1971. Nyland var på slutten navnet på det egentlige Akers mek.), ­Ankerløkken i Fredrikstad (1983), Trondhjems mek. Verksted (1984), Ankerløkken Nye Verft i Florø (1985), Einar S. Nielsens Mek. Verksted i Harstad (1986), Ankerløkken Verft i Førde (1986), Jarlsø Støperi ved Tønsberg (1986), Trosvik verksted i Brevik (1986), Horten Verft (1987) og Framnæs mek. Værksted i Sandefjord (også i 1987). Kaldnes mek. i Tønsberg bygde sin siste hele båt i 1984, da selskapet blei oppdelt, men det blei ikke nedlagt før i 1992.

Ringvirkningene av skipsindustrien i andre sektorer av økonomien var store. En undersøkelse fra Produksjonsteknisk Institutt, den såkalte Profoundersøkelsen, tydet på at hver krone skipsbyggingsarbeiderne produserte for, ga en ringvirkningseffekt på 82 øre.

Kamperfaringer

Krisa utløste stor kreativitet og kampvilje blant verftsarbeiderne, men med vekslende tro på om seier var mulig. Nå vel 30 år seinere er det lett å se at det var dårlige odds for å unngå drastiske innskrenkninger, men det er likevel viktig å analysere kamperfaringer. Et hovedproblem var selvfølgelig, som ved alle ­nedgangskonjunkturer under kapitalismen, at minskende behov for arbeidskraft i sektoren svekket kampkrafta overfor arbeidsgiverne. Kortvarige streiker kunne være politisk virkningsfulle overfor myndighetene, og aksjoner overfor eierne kunne føre fram i bestemte situasjoner, men som pressmiddel for varige arbeidsplasser var streikevåpenet nå lite effektivt.

Denne artikkelen om kamperfaringer bygger i hovedsak på et kapittel i den boka jeg i 1993 skreiv om Framnæsarbeidernes historie, fra et skipsverft i Sandefjord.¹ Hvert verft har sin særegne historie, men mye herfra vil være gjenkjennelig fra andre deler av bransjen.²

Rettet kampen mot de politiske myndighetene

Den sterkeste gjennomgangsmelodien i kampen mot innskrenkninger og nedleggelser, var politiske krav om en annen og mer aktiv statlig politikk overfor næringa. Disse krava kan igjen deles i flere kategorier:

1. Krav om å kunne konkurrere på like vilkår. Påstanden, som ganske sikkert var riktig, var at noen av konkurrentene nøt godt av større subsidier fra myndighetene i sine land, og at den norske staten burde utlikne denne forskjellen. Dette var selvfølgelig krav som var lettere å stille før EØS-avtalens tid. Det var mulig å påvirke de politiske avgjørelsene i eget land, slik fagbevegelsen alltid hadde forsøkt, og det er ingenting urettferdig i å kreve «like vilkår». Men om arbeidere i ulike land vinner fram med krav om mer drahjelp i et skrumpende marked, så vil sluttresultatet lett bli at den internasjonale krisa forsterkes ytterligere.

2. En annen måte å kreve større statlig innsats var rettet mot «staten som innkjøper». Det kunne være krav om å framskynde bygginga av slikt som kunne være samfunnsmessig nyttig, f.eks. flere ferger eller fiskefartøy, men det kunne også være krav om mer omstridt produksjon, som f.eks. av militært materiell.

3. Det blei også stilt krav om at flere og større deler av leveransene til oljeindustrien skulle gå til norske selskap. Prinsipielt var dette å be om det motsatte av «like vilkår», men kravet kunne likevel gis legitimitet ved at norske oljepolitikk tok sikte på å sikre betydelig grad av nasjonal kontroll.

Klassekamp eller bransjesolidaritet?

Trusselen om innskrenkninger kom fra «arbeidsgiverne», dvs. eiere og direktører, men siden mye likevel dreide seg om bransjevilkår kunne det også være grunnlag for betinga allianser mellom fagbevegelse og arbeidsgivere overfor de politiske myndighetene. Direktør Wegger på Framnæs mek. uttalte f.eks. sommeren 1983:

«Det mest deprimerende er at ordrebøkene ved norske verft det siste halvannet året er skrumpet ned til under halvdelen av normalt nivå, mens ordrebøkene ved de andre europeiske verftene ligger på et normalt nivå. Det forteller litt om forskjellen på subsidienivået i vårt og andre land. Det er helt klart at Norge fører en spesialpolitikk i forhold til andre vestlige land. Det må bli nedleggelse av en rekke norske verft på grunn av myndighetenes politikk.»³

Direktører delte altså fagbevegelsens krav om at norske myndigheter skulle øke subsidiene for å få til konkurranse på like vilkår, og de fremmet ikke prinsipielle markedsliberalistiske argumenter mot proteksjonisme. Wegger var ikke atypisk i så måte. «Subsidier på OECD-nivå» var en av parolene da arbeiderne ved hans eget verft rett etterpå gikk til politisk streik. Mer konkret var kravet at staten måtte subsidiere oppdrag til norsk skipsbyggingsindustri med 15 %. Industriminister Bratz (Høyre) var imidlertid totalt avvisende til dette, og hevdet at subsidiene allerede var på 25 %. En økning den sommeren på 3,5 % monnet lite.

Men selv om det altså var en betinget allianse mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om å kreve bedre rammevilkår, var det like fullt mange kamper dem imellom om hva som burde gjøres – gitt at situasjonen var som den var.

Klarest kom motsetningen mellom arbeid og kapital fram når arbeidsgiverne ville ha med arbeiderne på lønnsreduksjon, eller ville spare utgifter ved å kutte i andre opparbeida rettigheter. På Framnæs mek. var det flere kamper om lønnsnedslag. Bedriftsledelsens to hovedargument var at lavere lønn gjorde det mulig å vinne anbud, og dessuten at når bedriften var villig til å ta oppdrag som ville gå med underskudd, så måtte arbeiderne også være villige til å bidra med lønnsnedslag. Fagbevegelsens viktigste motargument var at det var usolidarisk overfor arbeidere på andre verft å konkurrere på lønn, og at å konkurrere gjennom lønnsnedslag var å undergrave opparbeida rettigheter, altså sosial dumping (selv om begrepet ikke blei brukt så mye på den tida). I bedriftsklubben var det hard kamp for og imot et forslag om 10 % nedslag. Da klubben stilte betingelser for å gå med på dette, blei det ikke noe av. Et nytt forslag om å gå med på en minstelønnsgaranti på 80 % blei anbefalt av «det gamle» og moderate regimet i klubben, som i januar 1984 blei avløst av et mer «rødlig» for å si det med Sandefjords Blad, men blei nedstemt av medlemmene.

Hvis ordrebøkene viste lite å gjøre, ville arbeidsgiverne permittere og gå til innskrenkninger, mens fagforeningene strittet mot så lenge det var mulig. Innafor en kapitalistisk logikk var det en viss fare for at seire i slag mot permitteringer og innskrenkninger i neste omgang ville føre til at krigen for å overleve som verft og redde arbeidsplassene på varig basis, kunne bli enda hardere.

Når det først kom til permitteringer kunne fagforeningene forsøke å få til ordninger som gjorde det mulig å dele byrdene. På Framnæs fikk klubben gjennom et krav om at de som var 61 år eller eldre skulle tilbys førtidspensjonering. Klubben møtte motstand hos direktøren, men fikk likevel gjennomslag for et ønske om rullerende permitteringer. I Norge er det særlig heismontørene som har gjort gode erfaringer med det å ta permitteringer «på tur».⁴ Men på Framnæs blei det gnisninger også når ordningen skulle prøves ut i praksis. Ledelsen mente den truet effektiviteten når det endelig hadde lyktes å få oppdrag. Den lot noen av de eldste gå langtidspermitterte – og lot noen fagfolk med spesialkompetanse jobbe hele tida. Dermed blei goder og byrder likevel ikke fordelt så godt som det var tenkt fra klubbens side.

Omstilling

Krisa i skipsbyggingsindustrien førte til strategidebatter – og til en hektisk aktivitet for omstilling. Det tegnet seg et komplisert mønster av interessemotsetninger, og det oppsto uvante allianser.

I en konfidensiell rapport analyserte konsulentselskapet Habberstad i 1984 situasjonen på fire verft med et kritisk blikk, og kom med forslag til tiltak. I en overskrift i Aftenposten var dommen «stryk for Framnæsstyret». Rapporten ga et passivt styre mye av skylda, siden det ikke var på høyde med moderne kapitalistisk «management». Det var lite spesialisering i ledelsen, det var drevet lite systematisk produktutvikling, og en salgsavdeling som angivelig bare hadde to ansatte, var sørgelig underbemannet for den skjerpede konkurransen. Resultatet var at den tidligere så solide bedriften nå gikk med store underskudd, og hadde en likviditet som var så dårlig at verftets videre eksistens sto i fare. Alt dette ifølge Habberstadrapporten. På den annen side fikk arbeidsstokken skryt for fleksibilitet og faglig dyktighet!

Det var uenighet innad i klubben om analysen i Habberstadrapporten, men klubbledelsen valgte i den konkrete situasjonen å «slutte rekkene» med egen ledelse. Ved første øyekast kan dette virke noe vanskelig å forstå, men det blir enklere om en vet at et hovedpunkt i kritikken i Habberstadrapporten var at ledelsen hadde hatt for stort fokus på å redde arbeidsplasser. En ny ledelse kunne ikke ha dette som noe hovedhensyn i fortsettelsen, het det i rapporten. Klubben var også mot divisjonering/oppsplitting av konsernet, som kanskje var det viktigste grepet som var anbefalt i rapporten, og imot forslag om å bygge ned fagskillene innad på verftet.

To år seinere gikk det såkalte Etholm­utvalget inn for både sammenslåing av de tre vestfoldverfta, og for en enda sterkere opp­splitting enn det som var anbefalt av Habberstad. I klubben på Framnæs tolket arbeiderne utvalgets innstilling som et forsøk på styrt ­nedbemanning av 25–50 % av arbeidsstokken.

Nå var allerede ingeniøravdelingene på Kaldnes og Framnæs skilt ut, men utvalget ville slå dem sammen, og så skille ut en rekke andre avdelinger som egne selskap, men med felles eierskap, felles ledelse og felles markedsføring. Arbeiderne ved de tre verfta skulle plasseres i en felles arbeidspool, samtidig som verfta skulle spesialisere seg og heve det teknologiske nivået. Eierne og ledelsen på Framnæs reserverte seg mot viktige deler av innstillingen, og den blei aldri realisert. Isteden kom direktøren, uten diskusjon med klubben, med eget forslag til strategi – den såkalte «Weggerplanen», der en istedenfor sammenslåing med de andre store verfta i Vestfold, skulle omstrukturere virksomheten i Sandefjord med utgangspunkt i Framnæs. Bedriften skulle fusjonere med et lokalt «reisefirma» (Arne Vidar Holtan) med 150 ansatte. De ansatte her skulle beholde jobbene sine, og evt. suppleres med folk fra Framnæs. Dette underselskapet skulle ta oppdrag der det var noe å hente. Den øvrige virksomheten skulle deles opp i ulike selskap.

I klubbstyret var de redde for at restene av skipsbyggeriet, som skulle overleve som reparasjonsverksted, skulle bli et «A/S Skrap og perm». Det reiste parola: «Ja til omstrukturering, nei til oppsplitting», og satte i gang «gå sakte»-aksjoner. Enden på visa var at styreformann og direktør trakk seg, og at en ny ledelse organiserte bedriften i klart avgrensa virksomheter, men under en felles paraply i en konsernmodell. Dette blei først sett på som en seier for de fagorganiserte, men det endte altså likevel med nedleggelse, og i etterkant blei det stilt spørsmål ved om ikke dette hadde ligget i korta allerede da den gamle ledelsen gikk av.

To linjer i fagbevegelsen

Fagbevegelsen kunne nok samle seg om noen krav overfor myndighetene, men innad var det var grunnleggende motstridende perspektiver på kampen. I en artikkel i 1986 oppsummerte Erik Ness det slik:

Hele den sosialdemokratiske tankegangen går ut på å tilpasse arbeidsfolk det kapitalistiske markedet. Dette i motsetning til den revolusjonære tradisjonen som stiller krav om retten til arbeid først og gjør kampen for denne retten til et prinsipielt spørsmål.⁵

Det er ingen tvil om at forbundsledelsen med Lars Skytøen i spissen forsøkte å bremse raset i antall arbeidsplasser nettopp ved å støtte tilpasning til markedet. Sagt på en annen måte: Forbundstoppene mente det var mulig å opprettholde flest mulig arbeidsplasser gjennom en styrt avvikling av mange av dem. Historikeren Terje Halvorsen skriver:

I tråd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkemåte tok ikke forbundsledelsen sikte på å oppheve markedsmekanismene, men å filtrere dem gjennom et filter av offentlige inngrep og reguleringer. Slik skulle de negative følger motvirkes eller avdempes.⁶

I det statlig oppnevnte Ulveseth-utvalget, som leverte innstilling i 1978, gikk forbundsledelsen inn for en styrt nedbemanning på 30 % sammenliknet med nivået i 1977.⁷ Seinere gikk Skytøen og co. kraftig inn for å slå sammen Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten verft, der Kaldnes skulle være et plateverft og Horten et utstyrsverft. Det førte for øvrig til sterk misnøye på Verven og i Horten ellers, at klubbformannen på Kaldnes, arbeiderpartimannen Sven Eriksen, gikk offentlig ut mot Vervens ambisjoner om også å konkurrere på offshoreoppdrag. Uttalelsen til Eriksen blei oppfattet som usolidarisk også innad i klubbstyret på Kaldnes, og han måtte gjøre delvis retrett. Seinere var Eriksen svært skeptisk til den såkalte Bastøyfergeaksjonen i oktober 1983, der klubben på Verven tok initiativ til leie Bastøyferga for at arbeiderne ved de tre vestfoldverfta skulle kunne dra til Oslo for å aksjonere sammen med arbeidere fra mange andre verft. Først da klubben i Horten tilbød seg å fylle de plassene Kaldnesklubben ikke greide, blei det skikkelig fart i sakene også der. Seinere virket Sven Eriksen mest opptatt av at han etter sin egen oppfatning, greide å forhindre det han bedømte som fare for uhøvisk opptreden fra aksjonistene da de besøkte Stortinget.⁸

Historikeren Terje Halvorsen mener at krisa i skipsbyggingsindustrien styrket de korporative trekka ved styringssystemet i Norge, som i andre land.⁹

«Fagre ønsker gir ingen vår. Ikke nytter det å ønske seg trygge arbeidsplasser heller. De må kjempes for, streikes for, trues for. Og allikevel vil kapitalismen i de fleste tilfelle seire og folk vil miste jobbene sine. Poenget er at kampen må reises. Av og til vil vi også seire – som arbeiderne ved Upper Clyde-verftet i Scotland10 eller lokalsamfunnet i Tyssedal. Å reise kampen er nødvendig hvis arbeiderklassen skal være klassebevisst og få sjøltillit. Også derfor må nederlag ikke aksepteres uten sverdslag.»¹¹

Erik Ness gir her ingen illusjoner om at det er lett å vinne disse kampene under kapitalismen. Han sier kampene er nødvendige, at de noen ganger seirer – og at de kan gi klassebevissthet og sjøltillit.

En kunne kanskje tenke seg en alternativ strategi der arbeiderne spilte helt og fullt på lag med egen ledelse for at akkurat deres eget verft skulle overleve, men det ville altså både være usolidarisk overfor arbeidene på andre arbeidsplasser, og dessuten likevel føre til nedleggelse av arbeidsplassene den dagen eierne trodde på større avkastning andre steder.

Kamplinje med dilemmaer

Også ei kamplinje kunne være motsigelsesfylt og stille tilhengerne overfor vanskelige dilemma. Den ga sjøltillit og klassebevissthet så lenge den kunne vise en måte å bekjempe permitteringer og innskrenkninger. Problemet kom for fullt den dagen kapitalistene hadde bestemt seg for å legge ned alt sammen. På Framnæs hevdet klubben at dette var et løftebrudd når nedleggelse blei bestemt, men hadde da lite å stille opp med. Oppmerksomheten blei tvunget over på det å redde stumpene – og sikre flest mulig jobb i flere «etterfølgerbedrifter», som blei bygd på ruinene av den gamle, og andre steder. Mange av «etterfølgebedriftene» blei for øvrig døgnfluer, mens andre fikk til varig virksomhet.

På Horten Verft gikk tidligere klubbformann og AKPer Jan Petter Hansen fullt og helt og langvarig opp i et arbeid der han gjennom Horten omstilling, sysselsetting og attføringssenter (HOSA) jobbet aktivt for å opprette ny virksomhet på verftsområdet, «for å ta vare på slitne vervensfolk og hjelpe dem over i en verdig avslutning på arbeidslivet etter at Verven blei lagt ner. Det blei også lagt vekt på å hjelpe yngre folk over i andre jobber ­eventuelt utdanning eller attføring.»¹² Dette var et eksempel på å ville tjene medlemmene under nye betingelser, men ga vel samtidig lite rom for kamplinje og sosialistisk strategi.

I enkelte tilfelle fortsatte kriseramma bedrifter istedenfor å bli nedlagt, som (formelt eller reelt) arbeiderstyrte. Dette gjaldt f.eks. verftet BMV Solheimsviken i Bergen. I noen tilfeller kan arbeiderstyrte bedrifter gi forsterket tro på en sosialisme der arbeiderne styrer hele samfunnet. Men det vil også være dypt problematisk at en slik bedrift må konkurrere på det samme markedet som resten av bransjen, og at den derfor kan bli tvunget til å velge løsninger som ville bli bekjempet hvis de kom fra ledelsen i en vanlig kapitalistisk bedrift.¹³

Linjekampen i fagbevegelsen ga seg organisatoriske utrykk

Linjestriden i kampen for arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien blei ekstra hard fordi den fra begge sider blei satt i sammenheng med LO-toppenes samarbeid med Arbeiderpartiet, og blei en prøve på om ledelsen i Jern- og metall fortsatt var i stand til å holde «hustukt» i egne rekker.

Vestlandskonferansen tok høsten 1983 initiativ til en demonstrasjon for «Ja til arbeid» i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet. Initiativet var støttet av fagforeninger og klubber som representerte over halvparten av alle jern- og metallarbeiderne i Norge. Da det var på tale å organisere «Ja til arbeid» på varig basis, kritiserte forbundsledelsen aksjonen for illojalitet og fikk tvunget den til oppløsning, men denne hardhendte opptredenen skapte mye turbulens mellom organisasjonsledd og innad i klubber og foreninger, og satte en stopp for det eneste håpet om felles kamp for å forhindre nedleggelsene av verfta, var det noen som mente.¹⁴

Før valget i 1985, da Arbeiderpartiet mente regjeringsskifte var den beste medisinen mot skipsfartskrisa, gikk 33 framtredende tillitsvalgte, og deriblant sju hovedtillitsvalgte i skipsbyggingsindustrien, ut med et opprop for en Fri og uavhengig fagbevegelse (FUF). Mange av initiativtakerne hørte nok til partiene til venstre for Arbeiderpartiet, men det var et par andre trekk som var verdt å merke seg. Oppropet hadde sterkest basis på de verfta på Vestlandet som hadde greid seg best gjennom krisa, og den favnet politisk langt inn i rekken av sympatisører med Arbeiderpartiet, nettopp fordi det var misnøye med opplevd passivitet overfor trusselen om å legge ned arbeidsplasser. Denne gangen drøyde ikke forbundsledelsen med å trekke «fraksjonskortet». Lokalt var det enkelte som blei ekskludert for tilslutningen sitt til oppropet, og konserntillitsvalgt og forbundsstyremedlem Leiv Furre (SVer) i Akerkonsernet var utelukket fra valgkomiteens innstilling, og røyk ut av forbundsledelsen etter en kampvotering.

«Ja til arbeid» og FUF viste likevel at fagopposisjonelle strømninger var voksende, og i åra som fulgte var det en voksende erkjennelse av at opposisjonen ikke bare kunne valses ned som før.

Oppløsning av sterke arbeiderkollektiver

Arbeiderne på de tre store skipsverfta i Sandefjord, Tønsberg og Horten hadde gjennom mer enn et halvt århundre utgjort kjerna i den lokale fagbevegelsen, og hadde også vært den viktigste motkrafta mot den blå dominansen i disse byene. Nedlegginga av verfta førte til oppløsning av de sterkeste bedriftsklubbene i fylket, og selvfølgelig til en kraftig svekkelse av de fagforeningene som organiserte jern- og metallarbeidere.

Den generelle tilbakegangen i industrisysselsetting fra begynnelsen av 70-tallet var en viktig del av forklaringen på at Arbeiderpartiet aldri skulle gjenvinne et «grunnfjell» blant velgerne på samme nivå som i de første tjue åra etter krigen. Likevel blei ikke den relative svekkelsen av sosialdemokratiet og av venstresida så sterk i valg som en kanskje kunne ha forventet. De hadde et betydelig velgerpotensial også i voksende samfunnsgrupper, ikke minst blant kvinner som tok lønnsarbeid, og spesielt i offentlig sektor.

En regner med at 30–40 % av industriarbeiderne stemte på kommunistene (NKP) i 1945. På Framnæs og Kaldnes var det i mange år deretter en steinhard strid om hegemoniet mellom sosialdemokrater og kommunister, og på Framnæs var det også SF-ere som lenge gjorde seg sterkt gjeldende i klubb- og fagforeningsarbeid – etter at NKP-erne var blitt få. I 1984 var AKP-eren Jan Petter Hansen (1948-2018) blitt klubbformann på Verven i Horten (til 1986), og fylkespartiets talsmann Erik Ness rykket opp fra sekretær til nestleder i klubben på Kaldnes, der høyresosialdemokraten Sven Eriksen var klubbformann.¹⁵ På Framnæs blei AKP-eren Alf Sandve i 1984 nestformann i klubben under kampen for å redde arbeidsplassene – og da i tett samarbeid med Rune Samuelsen som blei klubbformann.

AKP-ernes allmennpolitiske og organisatoriske oppslutning sto selvfølgelig ikke i stil med den faglige innflytelsen i skipsbyggingsindustrien, men for partiet var nedleggelsen av skipsverfta på mange måter et strategisk tilbakeslag i partibygginga blant arbeidsfolk i Vestfold.

Konklusjon

Hensikten med denne artikkelen har ikke vært å undergrave den gamle parolen om at «det nytter å kjempe!». Tvert om viser den at det var mulig å vinne mange enkeltslag i forsvaret av arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien. Men når eierne ikke lenger fant det profitabelt å drive videre, så var det vanskelig å stoppe nedleggelse med de konvensjonelle faglige metodene. Arbeiderveto mot bedriftsnedleggelser var et prinsippstandpunkt på deler av venstresida, men ingen aksjonsparole. Mange verftsarbeidere erfarte at kamp var nødvendig, men når sluttresultatet likevel blir nedleggelse, er det vanskelig forhindre at mismotet sprer seg. På flere verft gjorde klubbstyrene en fortjenestefull innsats med å hjelpe folk til ny jobb eller med å få innfridd rettigheter, men kampen var rett og slett ikke på et nivå der sosialisme og behovsstyrt produksjon kjentes som et realiserbart alternativ – på kort sikt.

Noter

1 Framnæsarbeidernes historie 1901 – 1987, Sandefjord Jern- og metall 1993, kap. 16 – Slutten. Framnæs mek. var ett av de tre store verfta i Vestfold. De andre var Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten Verft (Verven på folkemunne), Marinens hovedverft fram til begynnelsen av 70-tallet da produksjonen for sivile formål var blitt viktigere, alle tre i lange perioder med over 1000 ansatte.

2 En interessant problemstilling som ligger utafor temaet for denne artikkelen er hvorfor krisa i skipsbyggingsindustrien bidro til at tyngdepunktet i bransjen blei flyttet fra Østlandet til Vestlandet.

La meg likevel nevne masteroppgaven Hvor fartøy bygges kan…Skipsindustriell utvikling i Møre og Romsdal i lys av statlige rammevilkår 1975-2000, Skrevet av Arnt-Ove Skoge ved Universitetet i Bergen i 2010. Han framhever at verftene i Møre og Romsdal riktignok var omstillingsdyktige, men at den fremste suksessfaktoren for skipsindustrien der i fylket, som faktisk ser ut til å ha ekspandert i perioden 1975-2000, var utviklinga av en maritim næringsklynge som var spesielt dyktig i lobbyvirksomhet overfor staten. På 2000-tallet blei den kontraktrelaterte verftsstøtten helt avviklet, formodentlig som en nødvendig følge av EØS-medlemskapet.

3 Framnæsarbeidernes historie s. 440

4 Se Magdahl: «Meningsløst god». Heismontørenes Fagforening 1981-2005, Oslo 2007, s. 108-111.

5 Røde Fane 2/86. Artikkelen «Kaldnes på slaktebenken.»

6 Terje Halvorsen, Jern- og metall 100 år, s. 468

7 Samme sted. Mindretallet i utvalget mente 60 % var mer realistisk (s. 464).

8 Se Sverre Mortensen: Samorg i fellesskap og samhold. Tønsberg og omegn Faglige Samorganisasjon gjennom 80 år, Tønsberg 1996.

9 s. 558

10 Den konservative Heath-regjeringa hadde stoppet støtte og lånegarantier til dette skipsverftet i 1972, som en dermed regnet med ville bli nedlagt. Arbeiderne svarte med «work in», der de møtte på jobb likevel og fullførte alt etter ordrebøkene. Dette fikk regjeringa til å snu. Magdahls merknad.

11 Røde Fane 2/86

12 Jan Petter Hansen døde i 2018. På Facebooksida Hortensfolk, som det her er sitert fra, blei han hyllet under overskriften «En stor mann er død». I dag er det for øvrig flere industriarbeidsplasser på det gamle verftsområdet enn det var på Vervens tid.

13 Om erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter i heisbransjen på denne tida, se Magdahl: «Meningsløst god», s. 120-128, også trykt i Røde Fane 2/2010.

14 Se Framnæsarbeidernes historie s. 469. En felles aksjon der alle slo ring rundt hvert av de nedleggingstrua verfta, var eneste farbare mulighet, mente klubbstyret på Framnæs i 1985.

15 SV-eren Jan Jensen var den tredje i spissen for Kaldnes-klubben under kriseperioden på 90-tallet, og blei den siste klubbformannen før nedleggelsen i 1992. Erik Ness var etter Kaldnes-perioden ansatt på Framnæs mek. inntil dette blei nedlagt. På Kaldnes har det vært produksjon av moduler til oljeindustrien etc. hele tida også etterpå, men det kan det se ut som om det blir slutt på tidlig 2020-tallet. Selv om dette også har vært en relativt stor industrivirksomhet under vekslende eierskap og navn har det aldri fått på langt nær samme betydningen for lokalsamfunnet som Kaldnes mek.

Dette er ei hverdagshistorie, en fortelling fra en høyst vanlig dag, en av mange på skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted. Skipsverftsindustrien i Vestfold sysselsatte flere tusen mennesker på 70-tallet. Erik Ness var en av dem som jobba der og fikk praktisk opplæring i kunsten å forvandle en haug stålplater om til et skip som kunne seile rundt på verdenshavene.

Av Kurt Ben Nilsen,
kommer fra fiskeværet Gamvik i Finnmark, men bor i Larvik. Jobbet i fire år på Kaldnes Mek. i Tønsberg.
Røde fane nr 2/1986. Erik Ness har skrevet saken "Kaldnes på slakterbenken"

Nå er denne industrien for lengst borte, og de fleste som engang behersket denne kunsten, har gått over i helt andre yrker. At verftene ble lagt ned er beklagelig, men kanskje det mest beklagelige er at mange dermed ble fratatt muligheten til å lære seg å skape noe med sine hender. Dette er et tap som vanskelig lar seg erstatte av et tastatur, for ved hjelp av håndens arbeid skaper mennesket både sin tilværelse og seg selv.

Skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted var på 70-tallet en av de aller største arbeidsplassene i Vestfold. Her jobbet godt over tusen personer, mer enn nitti prosent av dem menn. Men det var også andre store verft i Vestfold i denne verftsindustriens «gullalder». Både Horten verft og Framnes Mekaniske Værksted i Sandefjord av anselig størrelse, omtrent like store som Kaldnes. Til sammen sysselsatte de flere tusentalls arbeidere. Verftenes store behov for arbeidskraft gjorde at skarer av ungdom fikk seg jobb. Mange, kanskje de fleste, av dem som fikk seg jobb der var ufaglærte. Dette var tida da det ennå ble bygd skip i stor skala i Norge, og tida før import av billig arbeidskraft­ fra Øst-Europa ble vanlig. Jeg begynte å jobbe på Kaldnes høsten 1971 rett etter å ha dimittert fra militæret. Ansettelsesprosedyren den gang var i motsetning til i dag herlig enkel. Den besto i at jeg på arbeidskontoret i Tønsberg en fredag formiddag fikk den greie beskjeden: «Dem trenger folk på Kaldnes, du får gå dit.»

Særlig vanskeligere ble det heller ikke på personalkontoret da jeg møtte fram der. Fyren bak skrivebordet, personalsjefen, Thorvaldsen tror jeg han het, kikket knapt opp fra haugen av papirer han hadde foran seg, før han sa: «Vi trenger folk på rørleggerverkstedet, kan du komme på mandag?» På rørleggerverkstedet jobbet det cirka 70 mann, og på mandagen møtte jeg opp som avtalt. To år etter gikk også Erik inn porten på Kaldnes. Han begynte riktignok ikke på rørleggerverkstedet, men på plateverkstedet. Vi tilhørte begge kategoriene hjelpearbeidere. Dette var folk, de fleste ungdommer, som skulle bistå fagarbeiderne på verftet. På denne måten lærte man seg gjennom praktisk arbeid kunsten å beherske faget som man jobbet innenfor. Jeg visste knapt hva ei rørtang var før jeg begynte, og Erik hadde vel neppe sett en X21 skjærebrenner før han fikk en i handa på Kaldnes. Men veien ble til mens man gikk, og etter hvert ble man dreven i det man holdt på med. Måten å lære faget foregikk vanligvis ved å jobbe tett sammen, dag etter dag med en som hadde fagbrevet, og målet var at man selv skulle ta fagprøven, som krevde både et praktisk svennestykke og en bestått teoriprøve, før man avanserte fra hjelper til fagarbeider. Dette tok vanligvis rundt tre år. Som fagarbeider hadde man i det minste bedre lønn, men også større ansvar, og dermed mer stress. Båtene skulle jo stå ferdig innen fastsatt tid. Dette passet ikke for alle, av høyst ulike årsaker. Derfor valgte noen og ikke ta fagprøven, men fortsatte med å være hjelpearbeidere helt til de gikk av med pensjon. Årsakene til valget kunne være mange, men ble respektert. Det fine med ordningen var at den var såpass romslig at folk som hadde diverse å slite med, allikevel hadde en jobb å gå til. Kaldnes var en broket ansamling av folk med høyst ulik bakgrunn og erfaring.

Jeg ble kjent med Erik rett før tida på Kaldnes. Det var i miljøet som oppsto rundt Oktober bokhandel som holdt til i en sliten kjeller oppe i gamlebyen i Tønsberg. Dette var sekstiåttergenerasjonens tid. Tida rett etter opprøret i Frankrike. EEC og Vietnamkrigens tid. Men også tida for ML-bevegelsen, som skjøt fart etter at ungdomsfløyen i Sosialistisk Folkeparti brøyt ut og SUF ble dannet. På Oktober holdt «raddisene» med ulik tilknytning til ML-miljøet hus. Herfra ble det organisert alt fra 1. mai tog til leserbrev i Tønsbergs Blad, og stensilmaskinen som produserte løpesedler var flittig i bruk. Erik var en av de mest sentrale skikkelsene i dette miljøet, og han var en dyktig organisator. Selv var jeg på denne tida innom mer som en «hangaround» enn som medlem av noe parti eller organisasjon. Jeg husker at jeg deltok i et par studiesirkler, der Erik også der hadde en finger med i spillet, men noe særlig aktivitet utover dette viste jeg ikke. Jeg var heller ikke, i motsetning til Erik, blant de som pleide å stå utenfor Kaldnes-porten og selge Klassekampen.

Etter at Erik hadde fått seg jobb og kommet innenfor denne porten, måtte han i likhet med alle oss andre iføre seg den blå kjeledressen. Det var bare funksjonærene som skilte seg ut fordi de gikk med frakk, og så var det formennene da som gikk i sine grønne dresser. Men Erik var allikevel annerledes på en litt annen måte. Ikke bare på grunn av Klassekampen-salget og de politiske meninger som han ofte ga uttrykk for i leserbrev i Tønsbergs Blad. Erik skilte seg ut fordi han var utdannet lærer. Han hadde «skolane» som folk sa. Mange var klar over det, og ryktet løp foran mannen. Dette kunne på 70-tallet, i ei tid da Arbeiderpartiets ideologi nærmest var enerådende på industriarbeidsplassene, til tross for nederlaget under EF kampen, gi seg til dels bisarre utslag.

I matpausen som varte en halvtime midt på dagen gikk hele verftet til ro. Lunsj var et ukjent ord den gang. Men uansett navnet så var dette tida for fullstendig stillstand. Et fåtall gikk til kantina, de aller fleste spiste matpakka der på avdelinga hvor de jobba. Sånn var skikken også på rørleggerverkstedet hos meg. Gamlekara, dvs de over 50, heiv gjerne innpå brødskivene i full fart, for så å legge seg opp på arbeidsbenkene og sovne som om lyset hadde blåst ut av dem, og Gud hjelpe den som laget noe bråk eller snakket høylytt da.

Vi som var litt yngre, pleide å samle oss borte i en krok for oss selv, der vi satt og nærmest hvisket for ikke å forstyrre de sovende. Var været fint hadde vi en plass oppe på verkstedstaket. Der kunne vi utfolde oss mer uhemmet. Erik pleide ofte å komme bort til oss i denne pausen. En av dagene da Erik hadde vært innom, sto han og jeg og vekslet noen ord ved verkstedsdøra like før matpausen var over. Erik var på vei tilbake til platehallen og rundt omkring oss på rørleggerverkstedet hadde gubbene sånn smått begynt å våkne etter dvalen. Noen satt fortsatt på benkene og gnei søvnen ut av øya, mens andre alt var i gang med å gjøre seg klare til å gå ned til båten for å fortsette der de slapp før pausen.

Odd og Bassen, fagarbeideren som jeg var hjelper for, sto ved benken vår og samlet sammen noen rørdeler som vi skulle ha med oss. Odd dreiv på med å hampe gjengene på et to-toms galvrør som han hadde satt fast i skrustikka. Ikke før hadde Erik gått ut av døra, så snur Odd seg mot meg og sier: «Var det ikke han derre kommunisten han derre Erik Ness som var her? Du kjenner han du Finnmark, gjør du ikke?» Odd gliser mot døra til rørleggerverkstedet som Erik har lukket bak seg. Gjennom vinduet ser jeg at han strener over plassen på vei mot platehallen. «Skjønner ikke hva den karen har her på Kaldnes å gjøre. Er ikke han lærer egentlig?» Odd venter tydeligvis på å få et svar fra meg. Men før jeg rekker å åpne munnen hører jeg Bassen si «Han derre Erik Ness har vel kommet hit for å lage revolusjon, har dere ikke lest hvor mye rart han pleier å skrive i avisa?» Nå hadde flere våkna til liv og omkring oss, og det hadde samla seg ei lita klynge med folk. «Får sånne som han der Ness noe å si så er det ikke lenger før Bresjnev styrer her i landet.» Det er Arne, en kar ti år eldre enn meg som blander seg inn. Åge, en av de andre som har slutta seg til klynga kommer også med en kommentar. «Nei, nei Arne. Bresjnev er ikke mannen til sånne som han Ness. Han og de gutta der, de er SUF´ære, dem tror bare på Mao dem.» Skredderen, han bare går under det navnet, har karet seg ned fra benken og sluttet seg til gjengen. Også han vil tydeligvis hive seg innpå med noen fyndige ord: «SUF-ærane, er ikke det dem som flyr rundt i lange frakker og røyker hasj, hæ?» hører jeg ham si. Odd begynner å le. «Det derre har du ikke greie på Skredder. Du får holde nesa di nedi Travtips. Det er bare hest som gjelder for deg vet du.» Trygve, den mest trofaste AP-mannen av alle, og med øye for karriere innenfor partiet, har også kommet til og sier morskt: «Har dere ikke fått med dere at marxist-leninistane, dem som dere kaller SUFere, har starta nytt parti, AKP (ml), Arbeidernes Kommunistparti kaller de seg. Erik Ness er en av dem. – For noe tull det de holder på med, men de har bestemt seg for å infiltrere rundt omkring på arbeidsplassane.»

Litt bak i klynga står Per Åge, og han pleier som regel å ha noe på lur, så jeg bare venter på det som må komme. Og gjennom skyen fra rødmixsneipen han har i munnviken hører jeg. «Ja da får du kjøre fram reinsdyra dine du Finnmark. Ka du tru! Og så fyller du pulken med alle de derre SUF-ærane, maoistane og AKP-ærane, heller hva erre de nå kaller seg, og så drar dere inn på Stortinget og lager revolusjon! – Og du Trygve kan jo henge deg bakpå etter et tau!»

Hele gjengen bryter ut i latter som stopper brått da Bassen som har øynene festet på kontorbygget rett overfor plassen roper advarende ut. «Nei, gutter nå må vi komme oss i arbe. Formann Daffinsen er på vei hit, og i dag har vi vel strekt pausen vel langt.» – Som ved et trylleslag har klynga løst seg opp og blitt erstattet av et lite opptog av blåkledde, møkkede kjeldressmenn som haster mot utgangsdøra nederst i verkstedet, akkompagnert av den skranglete klangen fra rør og rørdelene de bærer med seg. Bak meg hører jeg Bassen brumme for seg selv. «Det ække noen som arber her på Kaldnes. Her gjør vi ikke annet enn å sjaue og bære og gnur. Gnur! – Det er det vi gjør!»

Ute av verkstedet, på veien ned mot utstyrskaia der den blåmalte Mærsk båten som vi holder på å gjøre ferdig ligger, ser jeg gnistføyka fra skjærebrennere og slipeskiver lyse opp beddinga til høyre, der er man i full gang med neste nybygg. Det er nok platefolka, gjengen Erik hører til, som driver på der borte. – Ja, ja, tenker jeg, la dem nå bare holde på med sitt. Vi har i det minste tatt oss tid til å diskutere politisk ideologi, og det var jo viktig på 70 tallet!

For all rettferdighets skyld må jeg få legge til at det tok ikke lange tida før Erik var tatt inn i varmen på Kaldnes. Han ble neppe sett på som en infiltratør, men vant tillit blant sine arbeidskamerater, og etter hvert plass i klubbstyret. I den siste tiden, før både Kaldnes og resten av verftsindustrien i Vestfold ble lagt ned, var Erik nestformann i klubben.

Flere årtider har passert og Erik har for lengst lagt hjelmen og sveisebrillene på hylla. Men de politiske brillene han tok på seg den gang er fortsatt i daglig bruk. I løpet av årene har det vel ikke vært til å unngå at behovet for å justere litt på linsene har vært nødvendig. Derfor har Erik beholdt evnen til å se verden med et klart og skarpt blikk. Ikke verst for en som nå runder 70 år. Turen med reinsdyr og pulk har han fortsatt til gode, og han burde vel fått den ved denne anledning. Men jeg får nøye meg med å gratulere en høyst oppegående jubilant med ei historie fra 70 tallet. Reinsdyrturen får komme ved neste jubileum.

Spiller tidsskriftene noen rolle? Og spiller de noen rolle for politikkutvikling på venstresiden?

Foto: Patrick Tomasso
Av Sofie Marhaug, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap og gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre.

I

Det første spørsmålet har vært gjenstand for endeløse debatter jeg har overvært. En mangeårig forelskelse i en tidsskriftredaktør var nok en av beveggrunnene til å oppsøke disse arrangementene. Interessen for tidsskrift overlevde forelskelsen. Dessuten blir jeg stadig mindre overbevist om at det går an å skille skarpt mellom fornuft og følelser, kropp og sjel, hjerne og hjerte. Jeg synes den kanadiske forfatteren, Margaret Atwood, beskriver problem­komplekset godt:

It’s not the heart that remembers your moral pluses and minuses, really — it’s the brain. But we can’t be convinced of that. No one ever sends his valentine a picture of a brain with an arrow through it; nor, in the case of romantic failure, do we say, ‘He broke my brain.’ Maybe that’s because, although the brain’s in the control tower, it’s the heart we can feel responding to our emotions — as in, Be still my beating heart. (Not brain.)¹

Interessen min for tidsskrift har satt seg et eller annet sted i kroppen min, fortrinnsvis i ­hjernen.­­

En annen grunn til at jeg ble eksponert for debatter om tidsskriftenes eksistensberettigelse er min litteraturvitenskapelige utdannelse. Disip­linens obsternasige tante – litteratur­kritikken – har utviklet seg i symbiose med tidsskriftene, og litteraturvitenskapen verken kan eller bør overse denne kritikken og formen den tar.

Til tross for mitt mer og mindre profesjonelle engasjement, opplevde jeg at disse diskusjonene hadde et utmattende preg. Kanskje var det selve premisset for debatten: Hva skal vi med tidsskriftene? Som et ekko av det samme, angivelig kritiske spørsmålet: Hva skal vi egentlig med humaniora? I en profittdrevet økonomi er ikke svaret alltid like åpenbart. Det er ikke gitt at kritisk tenkning, etterfulgt av langsom redigering og periodevis publisering, er lett å omsette i et kapitalistisk marked. Dermed blir tidsskriftene (så vel som de humanistiske fagene) ofte avhengige av dugnadsånd og ulike former for offentlig støtte.

Det siste elementet – de offentlige midlene – er nok den viktigste årsaken til at problemstillingen knyttet til tidsskriftenes (nytte)verdi ­stadig reises, gjerne i sammenheng med offentlige utredninger, eksempelvis Stortingsmeldingen om humaniora (2017) eller Kulturrådets oppdragsbok med tittelen Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge (2018). Om ikke spørsmålet om eksistensberettigelse stilles direkte, ulmer det i bakgrunnen, slik professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, peker på i sin kommentar til utredningen Hvorfor tidsskrift?. Han lufter muligheten for at spørsmålet er lite strategisk, ettersom at svaret vil kunne være nølende. Ifølge Vassenden balanserer tidsskriftene mellom aktualitet og ettertenksomhet på en måte som muligens er på kollisjonskurs med den offentlige debatten for øvrig, uten at dette gjør behovet for tidsskriftene mindre prekært idet han spør om det ikke er «mer langsomhet offentligheten trenger i dag? Mer tid til å tenke? Kunne det være en grunn til å ville senke tempoet, investere i en kollektiv gå-­sakte-aksjon?».²

Det er slitsomt å skulle forsvare sin eksistens til det kjedsommelige, særlig når svaret ofte er det samme, nemlig at tidsskriftenes verdi verken kan eller bør måles i penger. Ei heller i antall leste artikler eller delinger i sosiale medier! For tankene som tidsskriftene diskuterer lar seg ikke kvantifisere. Dette gjør ikke tankene eller tidsskriftene automatisk ubrukelige, men heller ikke umiddelbart anvendelige. Bør det fortsatt eksistere et eget rom hvor vi – i tanke og skrift – tillater oss å prøve og feile?

Muligens er det også noe befriende ved nettopp det å bruke tiden sin på noe som unndrar seg økonomisk nyttetenkning. Tidsskriftene ville neppe eksistert dersom mennesker ikke hadde hatt en overstrømmende motivasjon til og glede av å lage dem. Den menneskelige drivkraften kan ikke alltid måles, veies eller en gang forklares.

II

Det andre spørsmålet – spiller tidsskriftene noen rolle for politikkutvikling på venstresiden? – står tilsynelatende i motsetning til svaret mitt på det første. Hvis tidsskriftenes verdi på mange måter ligger i at de ikke har en umiddelbar verdi, kan de da instrumentaliseres og omsettes til politisk handling?

Ser vi empirisk på saken, vil det åpenbare svaret være ja. Hvis ikke, hadde ikke superrike nordmenn investert i tidsskrift og tankesmier som Minerva og Civita. Selv om markedsverdien på disse produktene er lav – for ikke å si ikke-eksisterende – er ikke dette ensbetydende med at tankevirksomheten er ubrukelig. Det later til at borgerskapet har forstått at det finnes en annen måte å få gjennomslag for sin politikk på som er mer effektiv, dvs. mindre demokratisk, enn de tradisjonelle massepartiene. Gjennom ­ideologiske tankeeksperimenter jobber de for å flytte den politiske debatten ut av partiene og, som regel, mot høyre. Høyresidens kamp om tankene ser ut til å fungere etter sin hensikt: Klassekampens gjennomgang viste at Civita står for 45 % av de siterte tenketankene mellom 2014 og 2018,³ mens rikskringkastingen det siste året har brukt deres sjefsideolog, Kristin Clemet, som «nøytral» kommentator i forbindelse med KrFs veivalg.

Høyresiden har sett nytten av å bruke blant annet tidsskriftene som en arena for å føre­ ­klassekamp.

Debattene, innleggene og utredningene jeg refererer til for å besvare det første spørsmålet om tidsskriftenes rolle, og dernest verdi, dreier seg i hovedsak om kulturtidsskrifter, især om de litterære publikasjonene. Slike tidsskrift skiller seg fra de politisk motiverte tidsskriftene. Til tross for at begge kategoriene av tidsskrift kan slite med å få abonnenter, har de kulturelle tidsskriftene sjeldnere rike onkler, politiske partier eller fagforeninger som bidrar til finansieringen. Liten markedsverdi til tross, så demonstrerer de politiske tidsskriftene hvordan tidsskrift kan inngå i en interessekamp, og følgelig at kampen om folks tanker har konsekvenser for politikkutvikling. Denne interessekonflikten foregår mellom klasser, mellom det offentlige og det private, og mellom enkelt­personer og større sammenslutninger.

I 2013 var jeg med å starte opp et politisk tidsskrift. Fra før av hadde jeg erfaring fra det litterære studenttidsskriftet med det pretensiøse navnet Prosopopeia, som allerede da var nærmest som en institusjon å regne ved ­Universitetet i Bergen. Tidsskriftet som nå skulle etableres var noe annet: Det skulle ikke anses som en del av en estetisk dannelse eller videreformidle en litterær tradisjon. Det nye tidsskriftet var mer ambisiøst på en annen måte; vi var lei av den ideologiske høyresidens politiske dominans; og vi var enda mer trett på Oslogrytens blinde virkelighetsframstilling. Etter at Høyre, og bergenseren Erna Solberg, hadde vunnet valget, ble det tegnet et karikert bilde av det borgerlige Vestlandet som vi ikke kjente oss igjen i. For oss var fortellingen om et blått Vestland like oppkonstruert som forestillingen om blått blod. Vestlandet består av oljeindustri og vannkraft, av utdanningsinstitusjoner, et av landets største sykehus, og av værhardt jordbruk og fiske. Selvsagt er det noen kapitaleiere som røver til seg fruktene som dette arbeidet genererer, men disse eierne er tross alt i mindretall.

Vi startet opp det vestlandsbaserte tidsskriftet Røyst – politikk og tankeleik på venstresida. Det første, ekstensive nummeret handlet om frihet, mens det neste hadde Vestlandet som tema. Min største innvending mot å arbeide med et politisk tidsskrift – den gang som nå – var at organisasjonen har noe lukket, nærmest udemokratisk over seg. Det er jo denne fordelen de borgerlige ideologene har utnyttet til det fulle. Samtidig mener jeg det er viktig å anerkjenne at tidsskriftet tross alt er et medium som tillater å tenke langsommere og muligens også lengre tankerekker – tanker som ikke har plass i dagspressen eller i partiprogrammer, men som ikke er desto mindre viktige. Noen ganger er disse tankene nyttige, andre ganger er de ubrukelige, og innimellom påvirker de den politiske virkeligheten.

La meg avslutningsvis gjøre et forsøk på å forene de to innledende spørsmålene i påstanden om at tidsskriftet befinner seg mellom tanke og handling, ikke helt ulikt Vassendens betraktning om dets vektstang av aktualitet og ettertenksomhet. Mer spesifikt relaterer aktualitet til aksjon, til det å agere (politisk) i verden, for de politiske tidsskriftene.

I fjor fikk jeg tilsendt antologien Kritik im Handgemenge. Tittelen er lånt fra Karl Marx, og i bokens første kapittel argumenterer Matthias Bohlender for at den marxistiske kritikken, dvs. den historiske materialismen, formes av sine betingelser, og videre at Marx’ skrift tar form i håndgemeng – i et slags verbalt slagsmål.⁴ Denne symbiosen av skrift og aksjon, den handlende tanken om man vil, minner også om Raoul Pecks Marx-portrett i verdens første fiktive spillefilm om filosofens liv, The Young Marx (2017). Også her understrekes sammenhengen mellom ord og handling, fra den noe parodiske scenen hvor den unge Marx forteller Engels – på fylla – at filosofene har til nå fortolket verden, mens det det kommer an på er å forandre den, til utgivelsen av polemikken mot Bruno Bauer, Die heilige Familie, oder Kritik der kritischen Kritik (1845), før begivenhetene kulminerer i virkelig handling: i opprettelsen av den kommunistiske liga.

Selv om Marx’ tanker mildt sagt er komplekse, og slik krever stor grad av ettertenksomhet, produseres de i en rasende fart i filmens fremstilling, og tar litterære former som gjerne befinner seg et sted mellom dagspressens nyhetsformidling og universitetenes avhandlinger: som lengre artikler, pamfletter eller Det kommunistiske partis manifest – hele tiden i polemikk til det bestående.

Etter mitt syn befinner også de politiske tidsskriftene seg mellom det aktuelle og det langsomme. De inngår i samfunnets interessekamper, samtidig som de skaper et rom for å tenke på en litt annen måte, over en annen tidshorisont og i et annet fellesskap enn de vi ser på andre samfunnsarenaer. På sett og vis egner de seg perfekt til å forbinde tanke og handling, med sine regelmessige og utadrettede utgivelser. Like fullt mener jeg at det er viktig å beholde forsinkelsen, nemlig dette mellomrommet fra tanke og handling, hvor det skal være lov til å eksperimentere uten å måtte konkludere. Politikken må nemlig også ha rom for unyttige tanker, særlig de tankene som er unyttige for kapitalen.

Noter

1. Margaret Atwood, Payback: Debt and the Shadow Side of Wealth, 2007 (e-bok, upaginert).

2. Eirik Vassenden, «Hvorfor tidsskrift?», Vagant, 7.3.2018.

3. Torbjørn Tumyr Nilsen, «Civita vinner tanke­krigen», Klassekampen, 6.8.2018.

4. Matthias Bohlender, «Marx, Engels und der »wahre Sozialismus« oder: Die Geburt des »Historischen Materialismus« aus dem Handgemenge», Kritik im Handgemenge. Die Marx’sche Gesellschaftkritik als politischer Einsatz, 2018.

Det tidsskriftet som nå heter Gnist har en lang historie – helt tilbake til 1972. Røde Fane som det het da og i mange år framover ble startet av det som het MLG (marxist-leninistiske grupper) i 1972, før AKP ble stiftet.

Foto: Forsiden på Røde Fane Nr. 1, 1972. Kilde: Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP).
Av Birger Thurn-Paulsen, har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Birger har skrevet artikler, oversatt og laget bok­omtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.

Pål Steigan var første redaktør. Tidligere hadde NKP et tidsskrift med samme navn. Det var fra starten av et teoretisk tidsskrift. Det skulle ikke være et parti-programmatisk blad, selv om det helt klart var et ledd i oppbyggingen av det nye partiet AKP(m-l). Bladet fortsatte som et teoretisk tidsskrift under navnet Røde Fane fram til 1989. De første åra var undertittelen Tidsskrift fra AKP(m-l). Etter hvert ble undertittelen Tidsskrift for kommunistisk teori og debatt. I 1989 kom det ut med 5–6 velfylte nummer. Så skjedde det noe.

Fra og med 1990 og til og med nummer 1 /1992 kom det ut under navnet R, selv om det formelt fortsatt het Røde Fane. Det samsvarer med en periode med mye uro og kamp i partiet. En del meldte seg ut, samtidig som det var sterke krefter som ville bygge Rød Valgallianse som en selvstendig organisasjon, et selvstendig revolusjonært parti. Det er fristende med noen betraktninger om dette, og man kan spørre seg hvor tilfeldig disse kampene var. I tid samsvarer det med sammenbruddet i Sovjet-systemet og Berlinmuren falt. Kommunismen og sosialismen ble erklært død og begravet. Margareth Thatcher kunne uttale: «There is no alternative.» Det var en viss debatt om man fortsatt kunne bruke begrepet kommunisme. Kapitalismen ble presentert nærmest som en naturlov, og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt. Den ideologiske offensiven var hissig, sammen med markedsliberalismens destruktive frammarsj. Men det Sovjet-systemet som brøt sammen hadde fint lite med kommunisme å gjøre, og den revolusjonære bevegelsen i Norge som sprang ut av 60- og 70 åras ungdomsopprør holdt aldri fram Sovjet som noe forbilde. Mye uro, men den norske revolusjonære bevegelsen kom bedre gjennom det enn mange andre.

I 1993 gjenoppstod tidsskriftet med ett nummer under navnet Røde Fane. Forsida markerte at det var 100 år siden Maos fødsel. Fra og med 1994 ble det full drift med fire nummer i året. Undertittelen var Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Erik Ness og undertegnede har vært med siden da. Det er faktisk rundt 25 år. Erik har vært redaktør og lokomotiv for utviklinga av tidsskriftet i 22–23 av disse åra. Og mannen blir 70 i nær framtid. Derfor disse ord.

Dette er et stort og vesentlig politisk prosjekt. All innsats er frivillig politisk arbeid. Hvor mange timer redaktør Ness har lagt ned i alle disse åra er umulig å beregne. Erik er selverklært propell, og så er han litt «far» som holder øye og passer på at du gjør det du skal, sånn som du skal. Det er kanskje nødvendige og nyttige egenskaper som redaktør for et tidsskrift som dette. Han har holdt sin stødige hånd over mye av de vi kan kalle den administrative delen av virksomheten, i tillegg til den redaksjonelle jobben. Nå er det ingen helt liten virksomhet å holde gående og utvikle et slikt tidsskrift hvor alt utføres på fritida. Det er fire nummer i året, og så og si uten unntak et ekstranummer. Redaksjonen skal ikke først og fremst skrive sjøl. Et nummer skal bygges politisk, vi skal finne skribenter og oversettere, det er korrekturlesing og ombrekk før trykk, og det er alt som har med distribusjon, abonnement og salg å gjøre. Når det gjelder det siste har Eriks sans for tall og salg vært svært viktig.

Han har bygd opp et stort nettverk av skribenter. En frukt av det er at vi til tider får henvendelser med tilbud om artikler. Oversettere trengs også. Ikke minst har vi hatt et godt samarbeid med Monthly Review som vi vederlagsfritt har kunnet oversette fra. Et internasjonalt perspektiv og samarbeid med andre tidsskrifter er viktig.

I perioden fra tidsskriftet ble gjenreist i 1993 har navnet endra seg flere ganger. Røde Fane fra starten, så Rødt! fra 2005, før tidsskriftet fikk både ny grafisk profil og ble til Gnist i 2017.

I 2005 ble også formatet endret. Hele tida har undertittelen i navnet vært Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Det vil si, med navnet Gnist og en del endringer i grafisk utforming ble undertittelen forenklet til Marxistisk tidsskrift. Fortsatt tydelig uttrykk for hva vi er og vil være. Etter at vi tok navnet Rødt! valgte det nye partiet et par år etter det samme navnet. Det førte til nye navnediskusjoner med ulike mellomrom. Vi ønsket ikke å bli oppfattet som et partiorgan, snarere så vi oss selv som et marxistisk tidsskrift, uavhengig av partilinjer. Et syn Erik og alle redaksjoner i hans tid har stått på – og som vi fortsatt står på. Det er tidsskriftets eksistensgrunnlag.

Redaksjonsmedlemmer har av gode grunner kommet og gått. Særlig i de første åra var stabiliteten ikke så god. Rundt 2000 kom det noen nye som har blitt, blant andre Ingrid Baltzersen som nå er redaktør. Gjennom utprøving av forskjellige former for arbeidsmetoder har vi nå over tid med hell praktisert en arbeidsdeling som innebærer at redaksjonen deles opp i nummer-redaksjoner. Det gir ansvar og bedre langsiktig planlegging. Samtidig har jo hele redaksjonen ansvaret for helheten. Vi har i dag en stabil og god redaksjon, med god balanse både med hensyn til kjønn og alder. Uten en redaktør med godt blikk, både for folk og stoff hadde vi ikke vært der vi er. Og hvor er vi?

2017 var enda et merkeår. På sett og vis starten på en ny epoke. Vi skiftet navn til Gnist – og Erik ga seg som redaktør. Men han er fortsatt med i redaksjonen med all sin erfaring og kunnskap om alle sider ved tidsskriftet. Men – vi er mer enn et tidsskrift. Vi er et lite forlag også, med Erik som drivkraft. I tillegg er vi et par andre som har oppgaver knyttet til forlagsvirksomheten. Vi har gitt ut egne hefter og bøker, og vi har til tider avtaler om formidling av bøker gitt ut av andre. Det er særlig to utgivelser som bør nevnes. I 2008 ga vi ut en ny utgave av Det kommunistiske manifest i hendig format, oversatt av Morten Falck. Den selger jevnt og trutt. Folk bestiller den via nettsida vår eller gjennom en bokhandel. Så, i 2017, ga vi ut Kapitalen Bok 2, oversatt av Harald Minken. En begivenhet. Uten Eriks innsats bak disse utgivelsene er det slett ikke sikkert det hadde blitt noe av.

Tenk det, 25 år siden vi gjenopplivet Røde Fane. Tidsskriftet lever og gnistrer og redaktøren gjennom mesteparten av denne perioden blir snart 70. Gratulerer!

Ingrid Baltzersen, redaktør
Foto: Erik Ness, 3 år gammel

Aktivist, redaktør og lesar Erik Ness blir 70 år 11. mars 2019. Redaksjonen i Gnist Marxistisk Tidsskrift vil markera det med eit festskrift for han. Å laga tidsskrift er ei oppgåve for eit kollektiv. Men det er ikkje til å komma utanom at Erik Ness sidan tidsskriftet starta opp igjen, har spelt ein nøkkelrolle i arbeidet. No når han har gått av som redaktør, og i tillegg fyller 70 år, tenkte me det var eit god høve til å løfta fram nokon av de temaene Erik har vore opptatt av i sitt politiske virke.

Han er opptatt av å læra meir sjølv, og å spre politikk og kunnskap. Så me har prøvd å finna artiklar om det han er opptatt av som han kan læra av eller tipsa andre om å lesa. Og me har funne folk som kan skriva om Erik sin metode, fordi me trur at det også er noko me andre kan læra av. Ein metode som har bestått av å bruka livet som eit sosiologisk studie. Ei motsett klassereise som først gjekk til Kaldnes Mek. i femten år, der han nysgjerrig observerte kor mykje sukker dei andre hadde i kaffien. Så som barn av kvinneopprøret i AKP og partisekretær under Siri Jensen kunne han ikkje gå tilbake til industrien etter det, men begynte som omsorgsarbeidar.

Sjølv som pensjonist og nesten syttiåring har han den siste tida likevel jobba nesten femti prosent i bufellesskapen for psykisk utviklingshemma. Han har aldri hatt ambisjonar om å bli leiar, han vil ikkje vera for langt unna bleieskift. Han lærer framleis av å høyra om kollegaene sitt liv: Korleis dei syr saman mange deltitsstillingar til ei lønn det nesten går å leva av, dobbeltarbeidet. Men også om ganske gode liv i ein viktig jobb.

Me har laga dette nummeret av Gnist heilt utan at han har fått greie på det. Fordi det er gøy med overraskingar, men også som en demonstrasjon på at det kollektivet han har bygd opp rundt tidsskriftet kan vidareføra prosjektet han har lagt ned så mykje arbeid i, og til og med lage eit nummer heilt utan at han sjekkar korrektur, finner stoff og passar på at ting blir gjort. Hadde du trudd det Erik? God lesing!

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser:
Populisme
Oversatt av Helle Sommerfeldt
Dreyers forlag 2019, 162 sider

Av Tore Linné Eriksen
bokredaktør i Gnist.

Hege Ulstein, Dagsavisens skarpskodde kommentator, fortalte oss nylig at Norge har tre populistpartier: Rødt, Senterpartiet og FrP. Særlig var Bjørnar Moxnes en fullblods populist etter mønster fra Carl I. Hagen. I Aftenposten følger Harald Stanghelle opp med at populister polariserer og hindrer de gode kompromissene, som åpenbart er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Slik kan man ikke ha det. Populisme ser dermed ut til å være en felles­betegnelse på alt man ikke liker.

Det er altså behov for å rydde i begreper, og det er det Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser tar sikte på i den vesle boka Populisme. De er begge professorer i statsvitenskap, med base i henholdsvis University of Georgia og universitetet i Santiago de Chile, og anlegger et sammenliknende perspektiv i et leservennlig språk. Et sentralt poeng er at populisme er en «tynn» ideologi, som først får sin kraft gjennom kopling til en vertsideologi, som kan stamme fra både venstre- og høyrefløyen.

Alt handler selvsagt ikke bare om stil og form. Isteden legges det vekt på noen substansielle fellestrekk, slik som forestillingen om at ­samfunnet er skarpt – og moralsk – todelt mellom det gode «folket» og den onde og korrupte «eliten». Selve trumfkortet er «nasjonen», og hvem husker ikke uttalelsen om at Arbeiderpartiet setter terroristenes interesser framfor nasjonens interesser?

Målt etter forfatternes definisjoner må Moxnes forresten sies å skåre dårlig. Han tror neppe at den sanne og reine nasjonen bare har én allmennvilje og et felles sett av verdier, og ikke ulike klasseinteresser. Det er dessuten stor forskjell på å være solidarisk og å være solid arisk. Med utgangspunkt i Mudde og Kaltwasser er det også naturlig å spørre: Hvor mye skal vi høre på Sylvi Listhaug når hun maner til kamp mot eliten? Er hun ikke statsråd, ansatt i First House og nestleder i et parti som rikfolk investerer i for å få skattelette?

«Populisme» formidler mye kunnskap, men blir i blant for knapp. For eksempel hadde jeg ønsket meg mer om hvordan sentrumsnære partier fristes til å delta i kampen om fremmedfiendtlighet og islamofobi. Det er heller ikke så mye om viktige strømninger som anti-intellektualisme og forakt for vitenskap. Nasjonalisme er heller ikke definert særlig tydelig, selv om «norskhet» gjerne brukes som kodeord for å ekskludere dem som ikke er hvite nok eller tror på feil gud.

Som leser blir en slått av hvor mye som har endra seg fra Mudde og Kaltwasser skreiv denne boka i 2016. Ikke minst har Donald Trump, Matteo Salvini, Sverigedemokratene og,det spanske Vox stormet fram. Enda flere har fylket seg under Bannons banner og ­opprettet «den brune internasjonalen», slik det skjedde i Milano siste helga i mai. Nå ser de også ut til å tro på at EU-kan påvirkes innafra. Men det er nok Jair Bolsonaro i Brasil som tydeligst har suksess med autoritær nostalgi, homofobi, kvinnefiendtlighet, høyrekristendom, lefling med militærdiktatur og bruk av vold i statens tjeneste. Slik blir det lettere å kalle en spade for en spade.

Det hjelper at den norske utgava er oppdatert med ei innledning av Anders Ravik Jupskås, som også gir glimt av norske forhold. Men nå som flere populismestudier er oversatt, burde tida være kommet til bøker som viser hvordan høyreorientert nasjonalpopulisme truer demokratiet innenfra. Det begynner også å bli en rikholdig litteratur som dokumenterer fascistiske islett også hos dem som opererer innafor demokratiet og taler om kultur og nasjon istedenfor blod og rase.

Populisme lykkes bare sånn måtelig med å forklare forskjellene mellom det som med upresise samleord kalles høyre- og venstrepopulisme. Men det er grunn til å tro at Cas Mudde vil rette dette opp når han om noen måneder utgir The far right today, som handler om hvordan holdninger fra det ekstreme og mørke høyre nå blir normalisert gjennom statsledere både i USA, Brasil og India. Det varsles at han denne gang også vil ta opp hvordan disse kreftene kan bekjempes, det vil si at han trer ut av rollen som observatør.

(Omtalen har stått i Klassekampens bokmagasin)

Karl Marx:
Kapitalen Bok 2
Oversatt av Harald Minken
Forlaget Rødt, 2017, Larvik, 676 s.

Av Stein Rafoss,
en av oversetterne av den første boka av Marx’ Kapitalen.

I den første norske oversettelsen av ­Kapitalen hvor Bok 1 kom ut fra 1930 av på Fram forlag, og hvor Bok 2 og Bok 3 fulgte i løpet av 30-åra, står Erling Falk oppført som eneste oversetter. Men vi vet fra Trygve Bulls bok om Mot Dag at denne oversettelsen langt på vei var et stort felles prosjekt, hvor oppimot et tyvetalls av Mot Dags medlemmer til tider var med på oversettelsen. Jon Elster forteller dessuten til Ståle Holgersen (Gnist 2018 nr 3) at hans far, Torolf Elster, måtte oversette hele bind 2 for Falk. Men all produsert tekst gikk gjennom Falks hender, ble bearbeidet og publisert i hans navn. Da jeg for noen år siden fikk høre at Harald Minken hadde begynt å oversette Karl Marx’ Kapitalen Bok 2, tenkte derfor jeg at dette er det vel ikke mulig for én person å gjøre som dugnadsarbeid på fritida. I arbeidet med oversettelsen av Bok 1 av Kapitalen for forlaget Oktober var vi tre personer (Erling Kielland, Tom Rønnow og meg) som arbeidet med full betaling. Men Minken har vist en bemerkelsesverdig stahet og utholdenhet, og er nå kommet i mål med oversetterprosjektet sitt.

Da jeg ble kjent med Minken i Sosialistisk Studentlag og på Filosofisk institutt på Blindern i 1960-åra, hadde vi en felles interesse for blant andre Wittgenstein og Marx. Minken studerte omsider sosialøkonomi og ble cand. oecon. og ansatt som forsker på Transportøkonomisk institutt. De siste 17 årene har han publisert godt over 20 artikler, noe som viser at Minken er en erfaren og dyktig økonom.

Om å oversette Marx

Når man skal oversette faglitteratur, må man beherske både faget og originalspråket. Min erfaring med oversettelser er dessuten at det nesten er aller viktigst å beherske det norske språket.

Undertittelen i både bok 1, 2 og 3 er: «Kritikk av den politiske økonomien». Minken (i likhet med Erling Falk) har unnlatt å oversette denne undertittelen, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis er dette den eneste utelatelsen jeg har registrert. For øvrig har han fulgt sitt prinsipp om at oversettelsen skal være fullstendig. Og ikke utelate noe, slik Falk gjorde i sin oversettelse fra 1930-årene. Han peker også på to andre grunner til at Falks oversettelse ikke duger i dag: At noen av faguttrykkene ikke er passende oversatt og at språkdrakta er litt for gammeldags.

Dette siste punktet peker på et allment problem ved oversettelser: Vårt eget språk er i stadig utvikling og forandring slik at en oversettelse kan «gå ut på dato». I dette tilfellet: Lesere i 2018 kan ha problemer med å forstå normal norsk tekst fra 1938. 80 års språkutvikling har gjort det vanskelig å forstå Falks norsk. Dette problemet kommer i tillegg til problemet med at Kapitalen var 70 år i 1938 og 150 år i 2018. De mange oversettelsene av Dantes Guddommelige komedie som er gjort til bokmål og nynorsk i løpet av de siste 50 årene, illustrerer dette oversettelsesproblemet og behovet for nyoversettelser i det samme språket.

Erling Falk beskriver i 1930 prinsippene for sin oversettelse slik:

Oversettelsen har voldt adskillige vanskeligheter. Fremmedord og tekniske uttrykk er i stor utstrekning erstattet av norske ord. Stilen er til dels tung og innviklet. Den skriver seg fra en annen tid enn vår, den henvender seg til lesere hvis sproglige og litterære forutsetninger var helt andre enn hos de lesere som den norske oversettelsen henvender seg til. Samtidig er fremstillingen særpreget, kraftig og malerisk. Et forsøk er gjort på å oversette den til almindelig, moderne norsk og samtidig så vidt mulig bevare den opprinnelige fremstillingens særpreg. (Karl Marx Kapitalen, Fram forlag, 1930, s. 8)

Mot Dag mente, i likhet med Marx, at det er arbeiderklassen som er den klassen som skal lede an i revolusjonen som skal styrte det kapitalistiske systemet. Og at Kapitalen er et viktig våpen i denne sammenheng. Derfor var det viktig for Falk at språket i oversettelsen var forståelig for norske arbeidere. Deres markedsføring og distribusjon av Kapitalen rettet seg logisk nok mot arbeidere.

Minken skriver: «Vi ser vår oversettelse av andre bok som en fortsettelse av Oktobers utgivelse av første bok.» (Kapitalen Bok 2, s. 12) Våre prinsipper for oversettelsen av første bok for Oktober var: Oversettelsen skal være vitenskapelig og filosofisk korrekt, og den skal være på godt norsk. Det siste innebar ikke minst å bryte opp den tyske setningsstrukturen til flere setninger. Minken har arbeidet etter liknende prinsipper som han formulerer slik:

Prinsippet for oversettelsen har vært å gjengi meningen i alle setninger og avsnitt så nøyaktig som mulig, i et så enkelt språk som mulig. Det innebærer at lange og kompliserte setninger mange steder er brutt opp i sine enkelte deler, og ofte også stokket litt om, for å få det til å flyte logisk. Men alle meningsbærende deler skal være tatt vare på, og helheten av hvert avsnitt skal si det samme som originalen. (Kapitalen Bok 2, s. 9–10).

Minken har klart å følge programmet sitt. Han har stort sett klart å løse opp den kronglete tyske setningsstrukturen slik at vi har fått et lesbart norsk. Han har også brukt de etablerte norske termene for Marx’ økonomiske begreper og vært konsekvent i begrepsbruken. Minken nevner at han har hatt god hjelp av filosofen Oscar Dybedahl som har «lest igjennom hele oversettelsen og kommet med kommentarer og rettelser.» (ibid s. 13). Kapitalen er preget av en hegeliansk begrepsbruk fra begynnelse til slutt. Det er nødvendig å ha et filosofisk hode for å sikre en god oversettelse av disse begrepene, og her har Minken/Dybedahl gjort en god jobb.

Oversetteren viser en herlig udogmatisk holdning til Marx når han redegjør for de anmerkningene som han for egen regning ledsager teksten med i form av fotnoter. Han bruker dem:

til å forklare spesielt vanskelige steder i teksten eller til å si noen sannhetsord når jeg mener Marx roter det til. For det gjør han noen steder. Men så sier jeg også ifra når det, midt i et avsnitt med kjedelige gjentakelser, plutselig kommer dype innsikter. (Kapitalen Bok 2, s. 11)

Marx’ samfunnssyn

Kapitalen er først og fremst et økonomiteoretisk verk, men også i stor grad sosiologi og historie. Hele verket er dessuten skrevet innenfor en hegeliansk filosofisk og vitenskapsteoretisk forståelseshorisont som gikk av bruk for over 100 år siden. De siste 50 årene har det vært en renessanse for Hegels filosofi, noe som har gjort det mulig for våre dagers lesere å forstå Marx’ metode bedre enn det som var mulig for Erling Falk.

Marx’ plan var å lage en helhetlig beskrivelse og analyse av den kapitalistiske økonomien, som han skulle presentere i tre bøker. Denne tredelinga henger sammen med hans metode: Det er Marx’ syn at det kapitalistiske samfunnet som han undersøker utgjør et sammenhengende hele, en totalitet hvor helheten bare kan forståes når en kjenner delene, og delene bare kan forståes når en kjenner helheten. Dette forståelsesproblemet kalles tradisjonelt for den hermeneutiske sirkel og er virksomt i all formidling av samfunnsmessig kunnskap. Det er ikke all filosofi som anerkjenner dets eksistens siden de ikke vil gå med på at det virkelig forekommer slike totaliteter som antydet ovenfor. En slik filosofi vil ifølge marxistisk tankegang nødvendigvis ikke kunne fatte virkeligheten adekvat. Det er en av fordelene ved den dialektiske metoden framfor den analytisk-empiriske/hypotetisk-deduktive, nemlig at den tar hensyn til at samfunnet faktisk i dag (og på Marx’ tid) utgjør en totalitet.

At dette siste er tilfelle er ikke på noen måte en evig, overhistorisk sannhet. Samfunnets totalitet er historisk konstituert, og Marx viser i Kapitalen hvordan dette har skjedd.

Å påvise de enkelte delenes sammenheng med helheten og de andre delene vil si å gå fra det abstrakte til det konkrete. Her viser Marx’ hegelianske begrepsbruk seg. At noe er abstrakt betyr i denne sammenheng at det sees isolert, som noe enkeltstående, mens det som er konkret sees i sammenheng med andre ting, som noe «sammenvokst». Når noe sees i sin umiddelbarhet er det abstrakt, når dets formidlethet blir blottlagt, blir det konkret.

Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige. I tenkningen fremstår det derfor som en prosess av sammenfatning, som resultat, ikke som utgangspunkt, til tross for at det er det virkelige utgangspunkt og derfor også utgangspunkt for anskuelsen og forestillingen. (Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien», Verker i utvalg 2, s. 162)

Marx’ prosjekt

I første bok analyserer han kapitalens produksjonsprosess, i andre bok kapitalens sirkulasjonsprosess og i tredje bok den kapitalistiske produksjons samlede prosess.

Han tar i første bok utgangspunkt i noe abstrakt; varen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en «uhyre varesamling», med den enkelte varen som dens elementærform. Undersøkelsen begynner derfor med analysen av varen.» (Kapitalen Bok 1, s. 43)

Varen er her abstrakt fordi den sees isolert. Den brukes som utgangspunkt for å nøste opp totaliteten i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Varen er et skinn som er uttrykk for et vesen som det gjelder å erkjenne. Marx tenker og skriver innenfor en hegelsk forståelse av virkeligheten: Det er et skille mellom Wesen og Erscheinung, mellom vesen og skinn/framtreden/fenomen. Vesenet framtrer/viser seg og kan bare erkjennes via dets framtreden. Målet for enhver vitenskap er å erkjenne noes vesen. Dette skillet er parallelt til skillet mellom innhold og form. Et vesen kan framtre på ulike måter, det kan ha flere former, men det er det samme vesenet som viser seg i ulike former.

I Bok 2 og 3 ville Marx utvide analysefeltet slik at de tre bøkene samlet grep den kapitalistiske produksjonen som helhet – i dens totalitet. Og at de dermed også hadde grepet dens vesen. Bok 2 og 3 er gjort ferdig av Engels ut fra Marx’ etterlatte manuskripter. Er det noe poeng i å lese Bok 2 og 3 av Kapitalen i våre dager? Har de mer enn historisk interesse?

Bok 1 er et helstøpt og gjennomarbeidet verk, en vitenskapelig bragd og litterært mesterverk. Den viser hva som er den grunnleggende dynamikk i en kapitalistisk økonomi, også i dag, etter at vi har fått en stat som forsøker å styre økonomien og omfordele en del av rikdommen som blir skapt. Marx har også et historisk perspektiv og en moralsk nerve i sin politiske økonomi. Alle som arbeider vitenskapelig med samfunnsmessige forhold i dag, bør ha lest Kapitalen Bok 1!

Bok 2 og 3 er tyngre lesing. Det var ­vitenskapelig­ nybrottsarbeid av Marx da han i Bok 2 analyserte vareproduksjonen i sammenheng med varesirkulasjonen og konstruerte sine reproduksjonsskjemaer. I dagens økonomiske vitenskap har man matematiske modeller som brukes til å analysere hvordan elementene i økonomien påvirker hverandre gjensidig. Dette er sentrale planleggingsredskaper for økonomisk politikk for ethvert finansdepartement ­­­­i dag.­­­

Når alle som har oversatt Kapitalen til norsk har hatt som målsetting at den skal være på godt og leselig norsk, så ligger det en tanke bak at de som ønsker å bekjempe kapitalismen skal kunne bruke den som et vitenskapelig våpen til å forstå kapitalismen, for så å kvitte seg med den. Både Mot Dag og AKP(m-l) hadde opplegg for å spre oversettelsene til politiske aktivister og til politisk interesserte arbeidere. Mot Dag samarbeidet med Arbeidermagasinet og ml-bevegelsen overbeviste medlemmer og sympatisører om at de trengte Kapitalen i det politiske arbeidet.

Et hovedpoeng i Kapitalen er å vise hvordan den enkelte kapitalist og en kapitalistisk økonomi som helhet er underlagt en akkumulasjonstvang: De må øke kapitalen for å overleve, noe som fører til en umettelig rovdrift på natur og mennesker. Bok 2 analyserer denne mekanismen nærmere.

Økonomer som arbeider med samme tema som Bok 2 inneholder, bør gjerne bruke litt energi på å lese i den. Hvis du er marxolog vil du ha glede av den. Hvis du allerede er fortrolig med og sympatisk til Marx’ analyser i Bok 1, og arbeider politisk med å avskaffe eller bare temme kapitalismen, vil du kunne finne ytterlige ammunisjon her i Bok 2. Men ikke gå løs på teksten uten å ha Minkens hjelpebok for hånda! ¹

Minken varsler at han nå ønsker å gå i gang med å oversette Bok 3 av Kapitalen. Jeg ønsker ham lykke til og håper han klarer det!

Litteraturliste

Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Cappelen Damm, 1987

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge, Gnist nr 3 2018

Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien» i Verker i utvalg 2, Pax forlag, 1970

Karl Marx: Kapitalen Bok 1 oversatt av Erling Falk. Fram forlag, Oslo 1930

Karl Marx: Kapitalen Bok 2 oversatt av Harald Minken, Forlaget Rødt!, Larvik 2017

Karl Marx: Kapitalen Kritikk av den politiske økonomien Bok 1. Oversatt av Erling Kielland, Stein Rafoss og Tom Rønnow. Forlaget Oktober, Oslo1983

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2, Forlaget Rødt, Larvik 2017, 82 sider

Noter

1 I forbindelse med utgivelsen av Bok 2 har Minken skrevet «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2» som er på 82 sider. Han gir et sammendrag av innholdet i de enkelte kapitlene og har en fremstilling av de såkalte reproduksjonsskjemaene som Marx utvikler i Bok 2. Han forklarer og kommenterer disse og forteller hvilken rolle reproduksjonsskjemaene har spilt for marxistiske økonomer siden. Denne boka er virkelig en god hjelp til å forstå Bok 2 og anbefales som en inngang til alle som vil gi seg i kast med denne.

Klimaet skal vi berge med meir alternativ energi. Den nye framtida er ikkje lenger fossil. Slik snakkar snart alle som vil hindre at jorda vert varmare. Men er dei store nok, kjeldene som skal halde himmelen rein og det moderne livet gåande?

Foto: Gonz Ddl
Av Erik Solheim,
tidlegare leiar i Naturvernforbundet.
(Artikkelen har tidlegare vore trykt i Dag og Tid.)

Debatten går heilt utan tal som kan illustrere kor langt vi kan rekke med vind, vatn, drivstoff frå skogen og kva det no måtte vere. I England prøvde David JC MacKay å kvantifisere situasjonen. Han var professor i fysikk ved universitetet i Cambridge. MacKay døydde i 2016, men gav i 2009 ut boka Sustainable Energy – without the hot air. Boka fekk rosande omtale i mange land for både innhald og framstilling.

Mest grundig studerte han situasjonen i England, Skottland og Wales. Grovare overslag laga han for Europa og USA. Utgangspunktet er: Kor mykje energi går med til å drive desse samfunna? Eininga som han brukte, er kilowattime per dag og person (kWh/dag og person). Når talet for britane – og resten av Europa – er om lag 125 kWh/dag per person, vil dette seie at kvar innbyggjar kvar dag har eit så stort direkte forbruk av energi frå kol, olje, gass, vind og andre former som er i kommersiell omsetning. Det som ligg innbakt i importerte varer er ikkje med – etter tala frå MacKay om lag 40 kWh/person og dag – og heller ikkje energi i matvarer.

Når han så summerer det som teoretisk er råd å få ut av vind på land og til havs, sollys til varme og straum, vasskraft, tidevatn, bølgjekraft, biomasse og jordvarme, vert talet høgt nok til å forsyne dagens forbruk. Men dette er altså teoretiske tal. Når han trekkjer frå det som han trur er uråd å realisere, sit han att med vel 18 kWh/dag og person, knappe 15 prosent av dagens forbruk. Talet 18 er sjølvsagt usikkert, men det er så lågt at sjølv det doble – 30 prosent – ville gjere det moderne livet stusseleg på øya der vest.

Avstanden frå dei teoretisk tilgjengelege mengdene til det praktisk gjennomførlege er så stor av fleire grunnar. Fornyeleg energi er uhyre lite konsentrert samanlikna med kol, olje og naturgass. Fossile kjelder er hermetisert, organisk stoff, samla gjennom periodar som for oss er ufatteleg lange. Grunnlaget for oljen i Nordsjøen var frodig plantevekst i varmt klima gjennom 15 millionar år. Denne epoken, som geologane kallar sein jura, tok slutt for 146 millionar år sidan. Etterpå er massen destillert til ein konsentrasjon som er heilt framand for den levande naturen. I boka Peaking at Peak Oil har den svenske fysikkprofessoren Kjell Aleklett ein slåande illustrasjon. Om ein mann med handemakt og taljer skal heise ein liten bil på 1200 kilo opp til toppen av Eiffeltårnet, 321 meter høgt, må han vere ei kjempe som kan sitt fag, og han vil bruke minst to dagar på oppdraget. Når han til slutt tørkar sveitten, har han utført eit arbeid som svarer til 1 kWh energi. Ein liter råolje inneheld 10 kWh, og kan altså løfte 10 bilar til toppen av tårnet, mykje raskare enn mannen kan.

Vind

Samanlikna med prisen for å få bilane opp med muskelkraft, to dagar med helseslit, kostar oljen praktisk tala ingen ting. Den fossile energien er uhyre konsentrert, også geografisk. Oljen hentar dei gjennom små hol i jordskorpa. Fornyeleg energi er det motsette, svært utspedd. Vi må drive fangst over store areal. Å få tak i 10 kilowattimar vindkraft vil, med dei tala som MacKay har brukt for England, krevje eitt dekar (1000 m2) mark der vinden bles seks meter i sekundet, og det tek fem timar. Per rutemeter gjev vindturbinar, etter hans tal, ein effekt på to watt. Å utnytte 10 prosent av det britiske landarealet kan levere 20 kWh/dag og person, halvparten av det som går med til å drive bilane i landet. For Guleslettene vindkraftverk i Flora og Bremanger gav søkjaren opp ein effekt på 5,5 watt per kvadratmeter planareal. Søknaden om Storheia i Trøndelag har to alternativ, innanfor eit areal på knappe 60 kvadratkilometer. Det eine skal gje noko under 4 watt/m2 og det andre noko over. Men dei leverer ikkje heile året. På Smøla venta dei i planen at omrekna til full effekt ville turbinane svive i knappe 3400 timar, av 8760 i eit år. I 2018 roterte vengjene for fullt i 2380 timar, skriv NVE i ein rapport om saka. Når maskinene står i ro eller går sakte, altså det meste av tida, må anna straumforsyning vere der i staden.

I Europa er det Tyskland som har satsa mest på vindkraft. Store delar av Nord-Tyskland har turbinar i alle retningar. Tal frå AG Energibilanzen fortel at i 2018 leverte vinden 4,5 prosent av det totale energiforbruket. Andre tal er nede på tre prosent, og leveransane varierer frå år til år. For heile EU gav vindkraftverka 8 prosent av elektrisitetsforbruket, som er ein liten del av all energien som driv unionen. Og no ser det ut til at veksten i Tyskland stagnerer. Den sveitsiske avisa Baseler Zeitung fortalde i april 2017 at mykje av det 20-30 år gamle utstyret treng utskifting og at overføringsnettet bryt saman under dei brå vindkrafttoppane. Både i Sveits og Tyskland har abonnentane stått utan straum langt oftare enn før. Ei tredje innvending frå folkedjupet er at dei enorme kostnadene har gjort straumen dyrare. Og ikkje minst har det vore vedvarande aksjonar mot inngrepa i landskapet og plasseringa av turbinane nær hus som folk bur i. Trivselen går ned og helseproblema opp. Over heile landet er det registrert tusen borgarinitiativ mot vindkraftplanar. Juristar stiller opp for aksjonistane som forsvarer sitt heimelandskap med fuglar og dyreliv. Stadig fleire vinn fram med sine innvendingar.

Bioenergi og sol

Dei mest effektive plantene i Europa klarer å gjere om to prosent av energien i solstrålane til karbohydrat, det som vekstane inneheld mest av. Skogstre er av dei minst effektive, i lag med raps til biodiesel og mais. Dersom planteenergi skal drive motorar, er det tropiske plantasjar som kan levere mest.

Her i nord er innstrålinga mindre enn lenger sør. For England har MacKay enda med ein årleg tilvekst 0,5 watt pr. kvadratmeter som eit middels energiinnhald i planter. Ei årsavling sukkerbetar i England kan bli 5,3 tonn per dekar, grunnlag for 120 liter biodiesel. Men det vert ikkje meir enn 0,13 watt pr. rutemeter åker; Med slike tal kan likevel kvar brite få disponere 3,1 kWh som biodiesel dagleg, dersom dei tek i bruk så mykje som 75 prosent av landarealet til sukkerbetar, på lag det same som dagens jordbruksmarker. Dette vil seie vel to liter på tanken kvar dag.

Hos oss er det mest snakk om å gjere om skogstre til drivstoff. Dersom vi tenkjer oss å drive bortimot halvparten av vår bilkøyring i året med brennstoff frå skogen, treng vil litt over 20 millionar fat. Til eitt fat går det med rundt 3 kubikkmeter tømmer. Vi treng altså 66 millionar kubikkmeter kvart år, meir enn 2,5 gonger den årlege tilveksten, som er om lag 25 millionar kubikkmeter. All tilvekst som i dag ikkje vert avverka, er i overkant at 10 millionar kubikkmeter, nok til sju av hundre bilar. I 2017 åtvara ei gruppe forskarar under FNs klimapanel mot å hogge tre for å spare fossile drivstoff. Skog på tanken vil føre til minst dobbelt så store utslepp pr. kWh fram til 2050, skreiv The Guardian.

I Tyskland har dei lagt ein god del solceller på hustaka. Dei leverer straum til bygningane under, og til nettet. Nytten for klimaet er ikkje all verda, 1,3 prosent av tysk energiforbruk i 2017, fortel AG Energibilanzen for det året. I Englande kom MacKay til eit tal på 5 kWh/dag og person dersom alle i landet fekk 10 kvadratmeter solceller på sørvende tak.

Reelt tilgjengeleg

Kva kom så den britiske professoren til i sum tilgjengeleg energi frå fornyelege kjelder? Det teoretiske talet, altså det som vind, sol, vekstar, tidevatn og litt meir kan levere ved maksimal utnytting av areala, er stort – 178 kWh/dag og person – men ustabilt. Dagens samla ­energiforbruk sette altså MacKay til 125 kWh/dag og person, vesentleg mindre enn dei teoretiske reservane.

For professoren var tala så langt spekulative. Han kom til at det meste som eksisterer i teorien, er ikkje råd å få ut i praksis. Også britar som køyrer bil, treng mat i staden for energi frå åkrane. Nokre av dei teoretiske kjeldene er for dyre, andre lite teknisk utvikla. Vindturbinar nær husa som folk skal sove i, heldt han for ugjennomførleg. Når han så sette ei meir nøktern lupe over sine overslag, dempa han dei kraftig – ned til 18 kWh/dag og person, vel 20 prosent av det teoretisk oppnåelege. Dette er ikkje meir enn halvparten det som skal til for å drive dagens biltrafikk, 14 prosent av all energien kvar brite brukar.

Joseph Stiglitz har vunne økonomiprisen til minne om Nobel frå den svenske riksbanken, og er tidlegare sjeføkonom i Verdsbanken, og rådgivar for den venstreorienterte leiinga i Labour i Storbritannia. Han står til venstre i flokken av tonegivande økonomar.

Foto: Wei Ding
Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Han har nettopp gitt ut ei ny bok med tittelen People, Power, and Profits: Progressive Capitalism for an age of Discontent (Folk, makt og profitt: Progressiv kapitalisme for ei tid med misnøye). Her forkynner han at «me kan redde det øydelagde økonomiske systemet vårt frå seg sjølv.» Han er svært uroa for aukande forskjellar i inntekt og formue i dei store økonomiane, særleg i USA.

Rundt nitti prosent har sett inntekta stagnere eller gå ned dei siste tretti åra. Det er ikkje overraskande når USA har dei største forskjellane blant utvikla land, og samtidig er blant landa der folk har færrast alternativ – der livsvilkåra til ungdommen er meir avhengig av foreldras inntekt og utdanning enn andre stader.

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» då han utvikla økonomien og betra levekåra for menneska, med vitskap og innovasjon; det fungerte godt, med rettsstat og demokratisk kontroll av «utskeiingar». Men så kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher på 1980-talet og endra reglane og deregulerte økonomien – og no bryt Trump ned kontrolltiltak og maktfordeling. Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd. Med ukontrollerte marknader har utbyttinga og forskjellane løpe løpsk.

Resultatet er ein økonomi med meir utbytting, enten det er lyssky handlingar i finanssektoren, eller teknologisektoren som invaderer individa og skor seg på privatlivet vårt. Svekka antitrust-lover, og eit lov- og regelverk som ikkje held tritt med endringar i økonomien, og innovasjonar som skaper og utnyttar marknadsmakt, førte til at marknadene blei meir konsentrerte og mindre utsette for konkurranse. (Stiglitz.)

Kva er løysinga til Stiglitz? «Det treng ikkje vere slik. Det er eit alternativ: progressiv kapitalisme. Progressiv kapitalisme er ikkje ei sjølvmotseiing; me kan faktisk styre marknadsmakt til å tene samfunnet.» Du skjønner, det er ikkje kapitalismen som er problemet, men kapital­eigarane, særleg monopolistar og bankfolk. Svaret er å vende tilbake til den styrte kapitalismen Stiglitz trur eksisterte i dei gylne åra på 1950- og 1960-talet.

Korleis skal me gå tilbake til den gylne progressive kapitalismen? På Democracy Now, nett-radioen, fekk Stiglitz spørsmålet: «skal det vere progressiv kapitalisme eller arbeidarmakt?» Han svarte «marknaden må spele ei viktig rolle. Derfor vil eg bruke ordet «kapitalisme». Men eg ville signalisere at den kapitalismen me har hatt dei siste førti åra, ikkje har vore til fordel for folk flest. Derfor snakkar eg om folk. Me må ha progressiv kapitalisme. Me må temme kapitalismen, og styre han så han tener samfunnet vårt. Du veit, folk skal ikkje tene økonomien; økonomien skal tene folket.» På spørsmålet «Har ikkje kapitalismen alltid gjort det (altså tent dei rike og monopola framfor fattigfolk og arbeidarar)?» svarte han: «ikkje slik han gjør i dag.»

Oppfatningane til Stiglitz er enten rein naivitet eller dyktig ordkløyveri – eller kanskje begge delar. Trur han verkeleg det var ei tid der kapitalismen var til fordel både arbeidarar og selskap; fattige og rike? Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og bare for desse, ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Uansett er det ein myte at alle tente på ein «progressiv kapitalisme» i Vesten på 1950- og 1960-talet. Og vinningane i offentlege tenester, velferdsstaten, relativ full sysselsetting og stigande inntekter var i hovudsak resultatet av kamp og press frå arbeidarrørsla som tvinga kapitaleigarane til konsesjonar.

Og Stiglitz forklarer aldri korfor det blei slutt på denne påståtte regulerte, demokratiske progressive kapitalismen på 1970-talet, bortsett frå at det skuldast den skammelege politikken til Reagan, Thatcher o.a. Men lesarar av bloggen­­­­ min veit at dei objektive vilkåra endra seg frå midten av 1960-talet, det kom eit skarpt fall i profitten globalt.

Det innebar at kapitalen ikkje lenger kunne gå med på aukande realinntekt, fleire offentlege tenester og gratis utdanning og helsestell o.a. Åra med høge profittar som tillét konsesjonar var over. Profitt er drivkrafta i kapitalismen, så politikarane (både til høgre og venstre) blei valde på og forplikta til å redusere velferdsstaten og arbeidarmakta, til privatisering og deregulering. Framfor alt hadde den «progressive» kapitalismen ei rekke større konjunkturnedgangar, som svekka arbeidarrørsla og fekk opp profitten (til ein viss grad).

Stiglitz nemner faktisk ikkje årsakene til tilbakeslaga i det heile tatt, bortsett frå å meine at dei kjem av stigande forskjellar: «Om me hadde lagt band på profitten i alle former og stimulert velstand, hadde me hatt ein meir dynamisk økonomi med mindre forskjellar. Me kunne dempa opiumskrisa og unngått finanskrisa i 2008.» Og likevel kom dei internasjonale tilbakeslaga i 1974–75 og 1980–82, på ei tid då forskjellane var som minst sidan industrikapitalismen starta (ifølgje Thomas Piketty – sjå grafen). Så større forskjellar var ikkje årsak til 2008-krisa, men resultatet av tiltak for å auke profitten etter 1980-talet.

Og korleis skal me elles komme tilbake til denne «progressive» kapitalismen? Stiglitz gjør framlegg om regulering, bryte opp «monopola», progressiv skattlegging, få slutt på korrupsjonen og handheve handelslovverket. «Resepten følgjer av diagnosen: Det startar med å sjå den avgjørande rolla staten speler for å få marknaden til å tene samfunnet. Me treng reguleringar som sikrar sterk konkurranse utan ulovleg utbytting, som gjør om forholdet mellom selskapa og dei tilsette og kundane dei skulle tene. Me må kjempe like hardt mot marknadsmakta som selskapa slåst for å auke ho.» Denne resepten er verktøyet til den reformistiske venstresida i USA og elles. USAs senator Elizabeth Warren, venstre-demokraten, har reist eit liknande forslag med sin plan for ein «ansvarleg kapitalisme».

Kva i all verda skulle få den eine prosenten på toppen og dei svært rike kapitaleigarane med på å redusere sine inntekter for å få ein meir likeverdig og framgangsrik økonomi? Og korleis skulle regulering og meir likskap handtere den truande katastrofen global oppvarming utgjør når den rovgriske kapitalismen akkumulerer utan omsyn til ressursar og liv på planeten?

Omfordelingsprogram bidrar lite til det. Og om det blir mindre økonomiske forskjellar, vil det stanse framtidige konjunkturnedgangar eller store kriser? Tidlegare økonomiar med mindre forskjellar unngjekk ikkje tilbakeslaga.

Ulikt 1949, i 2019 er ikkje nokon av dei «progressive» tiltaka maulege. Radikale endringar er truleg bare mauleg med «arbeidarmakt». Og blei det ein realitet, kunne me gå lenger enn slike «progressive» tiltak – til verkeleg demokratisk kontroll over økonomien, ved å erstatte kapitalismen framfor å «redde han frå seg sjølv».

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Øyvind Andresen,
pensjonert lektor og lærebokforfatter. Skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: neonbrand / unsplash.com

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Det internasjonale gjennombruddet i norsk utdanning

Mens Gudmund Hernes arbeidet som kirke- utdannings- og forskningsminister fra 1990–1995, skjedde skoleutviklinga i all hovedsak innenfor en nasjonalstatlig ramme. Rundt år 2000 begynte ledende historikere og økonomer i Skandinavia å bruke begreper som kunnskapsalderen og konkurransestaten. Utdanning skulle først og fremst sikre økonomisk vekst og konkurranseevne. Bevegelse av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester skulle understøttes av et felles utdanningsmarked. Det var særlig representanter for sosialdemokratiet som ivret for dette. Tony Blair sa at «utdanning, utdanning, utdanning» var hans høyeste prioritet som statsminister. Statsminister Torbjørn Jagland gjentok det samme slagordet i Norge på slutten av 90-tallet.

Våren 2000 overtok Jens Stoltenbergs første regjering, og Trond Giske ble statsråd for kirke, utdanning og forskning. Han var tilhenger av klarere markedsorientering av både forskning og undervisning. Han framholdt University of Warvick som inspirasjon, der bare en tredel av inntektene kom fra det offentlige. Resten av inntektene kom fra salg av undervisning og forskningskontrakter.

Som kjent innførte den første Stoltenberg-regjeringen en rekke nyliberale reformer som å delprivatisere Statoil og innføre foretaksmodellen i helsevesenet. Det hele endte etter et år da Arbeiderpartiet ved valget bare fikk 24 %, men slusene var åpna for liberalisering og globalisering, ikke minst i utdanningssektoren der Kristin Clemet (Høyre) overtok jobben etter Giske. Hun ville innføre en «kulturrevolusjon» i norsk skole.

Den nyliberale skole innføres

Drivkraften i den nyliberale skole er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna og derfor må dokumentere alt de gjør og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer. En ny lærerrolle måtte derfor introduseres, og lærernes fagforeninger måtte knuses fordi fagforeninger representerer «særinteresser» ifølge nyliberal ideologi. Dette nye systemet var primært inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

Et viktig begrep i den nyliberale skolen, er begrepet humankapital, som defineres som den totale mengden kvalifikasjoner, evner og kunnskap en arbeidstaker har, ifølge Wikipedia. Elevene må forstås som en økonomisk størrelse, et investeringsobjekt der samfunnets konkurranseevne er avhengig av hvor gode resultater skolen kan frambringe. Disse resultatene er kobla mot målbare faktorer, altså hvor mye styrking av humankapitalen man får ut fra investeringer. Kvalitetsvurdering skulle bli skolens kjerne, ble det påstått. Skolene skulle bli enheter i et skolekonsern som skulle produsere resultater. Lærere og rektorer ble ansvarlig for å nå de politiske målene: bedre testresultater for elevene innafor faste økonomiske rammer.

Import av ideer fra USA

Men ideene bak Clemets «kulturrevolusjon» var importert fra USA og England etter nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet. Skolene skulle forbedres gjennom fritt skolevalg, resultatmåling, resultatlønn og private leverandører. Det innebar et oppgjør med den offentlige skolen og innføring av modeller fra privat forretningsdrift.

En av guruene innen amerikansk skoleforskning er Eric Hanushek. Ideen om drømmelæreren har sine røtter i hans forskning. Han hevder at læreren har avgjørende betydning for elevens resultater uavhengig av klassestørrelse, elevenes sosiale bakgrunn eller psykiske forutsetninger. Evaluering av lærerne skal skje kontinuerlig for å bli kvitt ineffektive lærere. Det skal innføres prestasjonslønn for lærerne. Hanushek er svært inspirert av den nyliberale økonomen Milton Friedman. I 2004 skreiv han en hyllest til Friedman: «Skolen, den tøffeste slagmarken». Der spør han hvordan den offentlige skolen er blitt så mye vanskeligere å rive ned enn muren mot kommunistblokken. I 2007 skreiv han at Friedmans «kreative ødeleggelse» av offentlig skole ikke er fullført.

Han er tilknytta den konservative tenketanken Hoover Institution som sammen med Civita er en del av det store Atlas Network som samler nyliberale tenketanker over hele verden. Atlas Network er i realiteten beinharde nyliberalister som sverger til ideologer som Milton Friedman og Friedrich Hayek – begge støttespillere til diktatoren Pinochet i Chile på 70-talet. Navnet Atlas Network gir assosiasjoner til Ayn Rands roman «Atlas Shuggerd», på norsk «De som beveger verden». Rand er kjent for sine ideer om at det bare er «enerne» som holder verden oppe. Hun er imot enhver form for kollektivisme og velferdsstat.

Eric Hanushek er sammen med John Hattie og konsulentbyrået McKinsey eneste forskningsreferanse i Høyres «Visjoner for skolen» fra 2011. Vi ser altså at de ideene som har vært med å forme norsk skole etter 2000, har dype røtter i nyliberale tenketanker – ikke minst der Kristin Clemet og Civita har lagt en strategi som har lykkes. Det er tydeligvis presserende for Clemet å unngå å snakke om de nyliberale ideene som ligger bak skole­utviklinga de siste ti åra.

Et eksempel på dette er at hun i et tilsvar til en kronikk av meg om Civita, skriver følgende: «Andresen skriver videre at jeg som utdanningsminister var inspirert av skoleforskeren Eric Hanushek (og dermed Milton Friedman). Det burde jeg kanskje vært, men det var jeg ikke.» Dette er en direkte løgn. Etter at hun hadde vært minster i ett år, framla hun dokumentet «Skolen vet best! Situasjonsbeskrivelse av norsk grunnutdanning november 2002».  Clemet skrev i forordet at dokumentet «skisserer viktige utfordringer for norsk skole, basert på nasjonale og internasjonale undersøkelser og sentral forskning pr. oktober 2002.»  I referanselista finner jeg ikke mindre enn ni referanser til arbeider av Hanushek (og seks fra OECD).

Dokumentet ble framlagt midt under prosessen med å forberede innføringa av Kunnskapsløftet 2006. Det var typisk nok Astrid Søgnen som leda det offentlige utvalget «Kvalitetsutvalget» som forberedte denne reformen. Hun var allerede i 2000 ny utdanningssjef i Oslo. Oslo-skolen skulle bli et fyrtårn for spredning av Clemets og Høyres ­«kulturrevolusjon».

Bologna-prosessen

I høyere utdanning fikk vi den såkalte Bologna-prosessen fra 1999 som dreide seg om en gradvis harmonisering og tilpassing for høyere utdanning og universiteter i Europa. Prosessen endte med et felles opplegg, blant annet med bachelor-, master- og doktorgrader. En av målsettingene var at «den europeiske dimensjonen» – politisk og ideologisk – skulle gjennomføres i all undervisning. Utdanning skulle fremme EUs erklærte målsetting om at i dette århundre skulle «Europa til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til å opprettholde økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial kohesjon». Norge var en svært aktiv deltager i denne prosessen, et av de viktige møtene ble holdt i Bergen i 2005 der 50 ministre fra 45 land var til stede.

«PISA-sjokket»

OECD er har som nevnt vært viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk i vårt århundre, helt på linje med skoleutviklinga i USA. Ofte blir de samme skoleforskerne fra USA sentrale også i OECD som for eksempel Hanushek. Organisasjonen består i dag av 36 medlemsland og ble oppretta i 1961 for å fremme økonomisk vekst og internasjonal handel. OECD driver PISA ((Programme for International Student Assessment) som måler og sammenlikner 15-åringers kompetanse internasjonalt når det gjelder lesing, ­matematikk og naturfag.

De første PISA- undersøkelsene starta i 2000, og de norske resultatene var langt under forventa. Norge plasserte seg på midten av resultatlista sammen med Sverige og Danmark. Dette såkalte «PISA-sjokket» innleda perioden med omfattende testing i norsk skole, blant annet de nasjonale prøvene. Kunnskapsminister Kristin Clemet utnytta «PISA -sjokket» til å forberede skolereformen Kunnskapsløftet 2006 som bygde på «globalisering, individualisering og pluralisme» og bygger på den styringsmodellen New Public Management. Det ble innført kompetansemål til erstatning for kunnskapsmål – og parallelt med dette ble det satt i gang en storstilt og kostbar digitalisering av den norske skolen. Kunnskapsløftet ble innført og videreført av de rødgrønne som satte med makta fra 2005 til 2013 uten å endre noe – til tross for at SV hadde kunnskapsministrene (Djupedal, Solhjell og Halvorsen) gjennom hele perioden.

I 2013 ble «Directorate for Education and Skills» stifta som er OECDs Utdanningsdirektorat. Tradisjonelle pedagogiske begreper som oppdragelse, undervisning og dannelse er erstatta med markedsøkonomi, statistikk og ledelse. Det er den tyske statistikeren Andreas Schleicher som siden 2013 har vært direktør for OECDs Utdanningsdirektorat. Det norske Utdanningsdirektoratet er mer og mer blitt en lokal filial av OECDs Utdanningsdirektorat. I PISA-prosjektet har en valgt bort fag som historie, samfunnsfag, kunst og etikk – tradisjonelt sentrale i norsk skole. Om PISA har Andreas Schleicher sagt: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid»

De nye PISA-undersøkelsene fra 2015 viste at Norge lå på omtrent samme nivå som femten år tidligere.. Dessuten var det mange flere som ble fritatt, selvsagt de elevene man venta ville gjøre det dårligst. I 2000 var fritaksprosenten 2,7, i 2015 var den på 6,7 %. Clemet-skolen viste ikke noen forbedringer, selv målt ut fra egne premisser.

SV viderefører den nyliberale skolen

Til tross for at Høyre fikk gjennombrudd for et skolesystem som i klartekst var utvikla i motsetning det de kalte «SV-skolen» («lekeskolen»), godtok SV uten videre den nyliberale skolen, ja, de kjempa aktivt for den. Her er noen eksempler:

Det var det såkalte Mjøs-utvalget som med sin offentlige utredning «Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge» gikk i spissen for å innføre markeds­styring og internasjonalisering av høyere utdanning. Nestleder i utvalget, Tora Aasland (SV) stemte med flertallet for en mer markedsorientering når det dreide seg om statlig eierskap, ledelse og finansiering.

SV styrte kunnskapsdepartementet fra 2005 til 2013 med fire statsråder: Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen var kunnskapsministre, alle viderefører Kunnskapsløftet uten endringer. Tora Aasland var minister for forskning og høyere utdanning i perioden 2007–2012. Helsvig skriver i sin bok om Kunnskapsdepartementets historie:

Departementet skrev selv at Stoltenberg-regjeringen fra 2005 til 2013 i det store og hele representerte en videreutvikling av reformene i skolen som ble satt i gang av Kristin Clemet». Bård Vegard Solhjell er nå generalsekretær i WWF, Verdens naturfond. I Aftenposten 25/10 2018 skriver han en hyllest til Astrid Søgnen: «Eg har hatt gleda av å vere statsråd både for klima og utdanning. På begge felta går debatten om måling og resultatkontroll både høgt og lågt. På klimaområdet har eg ofte drøymt om systemtenking og styringskultur som liknar den Oslo vidgjetne skuledirektør Astrid Søgnen er kjent for.

Ellers har motstand mot den nyliberale skolen kommet fra lærere som opplever sterke begrensninger av sin ytringsfrihet. Den store lærerorganisasjonen med Utdanningsforbundet har spilt en passiv rolle. I 2014 var det en omfattende lærerstreik mot bunden arbeidstid. I realiteten var denne streiken et forsvar for de siste restene av lærerprofesjonen, og typisk nok var Utdanningsforbundets ledelse i utgangspunktet mot streiken.

Et voksende mektig og kontrollerende byråkrati utvikles alltid når målstyring introduseres i offentlig sektor. Det har vært en mangedobling av antall skolebyråkrater i på noen tiår – fra 400 på 1970-tallet til 1900 i dag, ifølge Kim Helsvig.

Barnehagene

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. Ifølge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innleda en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Kunnskapsdepartementet overtok ansvaret for barnehagene i 2006, og dette markerte at barnehagene skulle nå være første trinn i utdanningsløpet – og første plattform for livslang læring.

To pedagogiske syn har stått mot hverandre i barnehagepedagogikken. Den ene er den rådende i departementet; at barnehagen skulle være en forberedelse til skole. Denne teorien bygger på ideen om humankapital. Den andre har sett på fri lek som grunnleggende i barns utvikling og har understreket barndommens egenverdi.

I 2016 deltok Kunnskapsdepartementet i forberedelsene til OECDs internasjonale og sammenliknende undersøkelse «International early learning study» (IELS). IELS skulle være et verktøy for å vurdere tidlig læringsutbytte for 5-åringer på tvers av landegrensene, et slags barnehage-PISA. Etter sterke reaksjoner trakk Norge seg fra testen som i første omgang kommer til å bli gjennomført i mellom tre og seks medlemsland.

Digitaliseringa i utdanningsvesenet har vært mislykka

Etter nesten to tiår med storstilt digitalisering av norsk skole, er resultatene ikke gode. Norsk elevers kunnskapsnivå er ikke blitt bedre.  Mange sliter med konsentrasjonen, og mange har et alarmerende dårlig ordforråd.

Å fjerne trykte lærebøker er helt etter ønsket til den store norske læringsteknologi-næringen som er i sterk vekst. Dette til tross for at entydig forskningen viser at hvis elever leser en tekst på papir, så får de en dypere og mer varig forståelse av innholdet. Dataindustrien har i stor grad lagt premissene for utviklingen av norsk utdanning, helt ned i barnehagene, og de styrker sin posisjon.

Selvsagt skal skolene benytte moderne teknologi i skolen, både i administrasjonen og i pedagogikken, men det må skje ut fra samfunnets behov. Den ukontrollerte digitaliseringa har bidratt til å undergrave pedagogens profesjonalitet. Om dette tema viser jeg for øvrig til mer utdyping min artikkel «Hvem skal eie kunnskapen?» (Gnist nr. 4/2010, finnes også på min blogg andresensblogg.no).

Læringsprofitørene av ulike slag

Parallelt med innføring av den nyliberale skolen, har det vokst fram en stor bransje med ulike typer læringsprofitører, nasjonalt og internasjonalt. Det er dels eiere av barnehager og skoler, men også en voksende bransje med læringsteknologibedrifter. Og It-bransjen har tjent milliarder på sine produkter som er solgt til skolene. Den nyliberale skolen har ført til en enorm overføring av offentlig midler til ulike kommersielle aktører. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, bare nevne et eksempel som professor Svein Sjøberg trekker fram. Sjøberg er fysiker og var den første i Norden som ble professor i naturfagenes didaktikk. Han skriver:

I de siste årene har PISA alliert seg med verdens største kommersielle aktør innen «edu-business», Pearson. Tidsskriftet Utdanning dekket dette grundig i januar 2016. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land og omsetter for milliarder av kroner. Pearson var inne i PISA 2015, men har fått en mer sentral rolle i PISA 2018, som nå er under utvikling.

Sjøberg skriver videre:

Slik bidrar spesielt PISA til å gi drahjelp til det enorme globale utdanningsmarkedet. I økende grad blir utdanning kommersialisert og privatisering. Slik flyter offentlige midler til private lommer, ofte i andre land. Pearson vant nemlig anbudet om å utvikle rammeverket for PISA 2018. I den felles pressemeldingen heter det at «rammeverket definerer hva som skal måles, hvordan det skal rapporteres og hvordan man skal utvikle tester og spørreskjemaer».

Nå skal altså Pearson, verdens største kommersielle aktør definere hva som er verdifull kunnskap og hvordan den skal måles og rapporteres. I neste omgang står de klare med både private skoler, læremidler, tester og verktøy for å overvåke utviklingen. Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer Pearson også et internasjonalt nettverk av forskere, og samarbeidet med ­selveste OECD gir også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt alle land. Da de vant anbudet for PISA 2018 var det et taktisk trekk som investorene bak Pearson så som gunstig, for de krever avkastning på sin risikokapital.

Skolen fram mot år 2030: Tankepolitiet inn i norsk skole?

OECD har i et sentralt dokument utforma hva de mener om hva skolen bør bli i 2030: «The Future of Education and skills». Rapporten beskriver en nær framtid som preges av VUCA: volatility, uncertainty, complexity and ambiguity. Framtida er altså både usikker, kompleks, flyktig og full av ambivalens. Ja, krisene vil møte menneskeheten, både de økonomiske og de klimatiske. Men OECD ønsker selvsagt ikke opprør, de ønsker elever som kan tilpasse seg endringene innenfor systemets rammer. (VUCA er et begrep som først ble introdusert av US Army War College som beskrivelse på verden på 1990-tallet, på slutten av den ­­­­­kalde krigen).

Fra høsten 2020 skal det innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, finner vi Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne. OECDs ideologi gjennomsyrer Ludvigsen-utvalgets innstilling.

Et sentralt element i utvalget er at sosial og emosjonell kompetanse som del av kompetanseområdene som skal utvikles og vurderes i skolen. Det brede kompetansebegrepet som er lagt til grunn, innebærer at sosial og emosjonell kompetanse står sentralt i alle ­kompetanseområdene.

Utvalget skriver: «Sosial og emosjonelle kompetanser som tidligere ble sett på som stabile trekk ved personer, kan utvikles og læres, og har betydning for faglig læring.» Videre skriver de: «Elevene må også få tilbakemeldinger om hvordan de utvikler sosiale og emosjonelle sider av kompetansen i alle fag.» En annen formulering jeg reagerer på: « I samhandling med andre må elevene også lære seg å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger.» Å regulere elevenes handlinger har skolen alltid gjort. Det står nedfelt i skolereglementet. Men jeg aldri før sett formuleringer som tilsier at skolen skal inn å regulere følelser og tanker. «Din tanke er fri», sang Alf Cranner i sin kjente vise, men det gjelder tydeligvis ikke i framtidas norske skole?

«Skoleeierne» i KS deltar aktivt i OECD-­prosjektet Education 2030. De skriver på sin nettside om visjonen for framtida elever som skal tilpasses den nye globaliserte verden. Morgendagens utdanning skal blant annet ha dette som mål: «Se hele mennesket. Dannelse som også inkluderer å vektlegge sosiale, emosjonelle sider av kompetansen, ikke bare de kognitive.»

Det er elevenes kompetanse som er grunnlaget for karaktersettinga. Og karakterene betyr nesten alt for elevenes framtidsmuligheter. Læreren skal altså i framtida også måle elevens emosjonelle kompetanse på en skala fra 1 til 6. Dette er en inngripen i enkeltindividets integritet – og kan bety at «ikke-korrekte tanker og følelser» får dårlig karakter. Framtida er usikker. Det er derfor viktig for makthaverne å legge planer for hvordan de skal disiplinere ungdommen slik at det ikke blir opprør mot systemet. Planene er tydeligvis at lærerne skal inn for å regulere og vurdere elevenes følelser og tanker slik George Orwell beskriver det i sin roman 1984. Spørsmålet er om lærerne vil la seg bruke til å bli tankepoliti.

Ta tilbake den nasjonale fellesskapsskolen!

Svein Sjøberg skriver: «Norske utdanningspolitikere hevder, og tror kanskje, at utdanningspolitikken formes av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.» I realiteten har norsk politikere gitt opp nasjonal styring av utdanningspolitikken – og det har skjedd under full konsensus.

Den nyliberale skole har mislyktes. Den har skapt problemer på mange nivåer. Mange elever sliter med psykiske problemer på grunn av karakterpresset som øker år for år. Mange lærere merker seg at det allmenne kunnskapsnivået blant ungdom er dårligere enn før. Lærere er frustrerte over angrepene på sin profesjon, kravet om dokumentasjon og knebling av ytringsfriheten. Den nyliberale skolen lovet billigere og bedre skole. Dette er ikke innfridd. Det er blitt flere skolebyråkrater, de gode resultatene uteblir. Særlig gjelder det i Oslo, den nyliberale skolen fyrtårn er i ferd med å slokke, ikke minst etter Malkenes-saken og Astrid ­Søgnens avgang.

For alle som ønsker en annerledes skole, er det på tide å diskutere mer offensivt hvordan vi ønsker å bryte den nasjonale konsensusen Sjøberg beskriver. Denne debatten må føres på mange nivåer, blant lærere, foreldre og elever, ja, alle som er opptatt av framtida. Det er på tide å ta felleskapets skole tilbake.

Kilder:

Helsvig, Kim: Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017 Pax 2017

Malkenes, Simon: Det store skoleeksperimentet Forlaget Manifest 2018

NOU 2015: Fremtidens skole (Ludvigsen-utvalget)

Slagstad, Rune: «Ny læreplan i norskfaget» Foredrag 5/11 2018

Svein Sjøberg: «Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» Bidrag til Halvard Hølleland (red.) (2007). På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer Cappelen

Svein Sjøberg: PISA: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid» Utdanningsnytt 23/11 2016

Sjøberg, Svein: «Pisa legger premissene for skolen» Klassekampen 12/12 2016

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie,
leder i Rødt Tromsø
Foto: Harry Jaschhof l unsplash

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i ­fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av «Vi bryr oss»-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren «Et Tromsø i Rødt» like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i ­formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner­­­ på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

Ingrid Baltzersen,
redaktør
Foto: Brage Aronsen

Rødt har hatt landsmøte og vedtatt at partiet er for det klasselause samfunnet. Det er naturlig for eit revolusjonært, sosialistisk parti. Marx var også for det klasselause samfunnet og kalte det kommunisme. Sånn sett er alt ved det gamle.

Marx kan me ikkje gjera noko med og landsmøtet valde å ikkje gjera noko med formuleringane på dette punktet i prinsippprogrammet.

Men noko er nytt, og det er den enorme oppslutninga og antall nye medlemmar i Rødt. Kanskje passerer partiet 10 000 til hausten? Mange av desse nye medlemmane var på sitt første landsmøte i livet. Det var ei positiv oppleving for desse og partiet. Dei nye medlemmane fortel at dei blei høyd og tatt på alvor, og dei stemte uten å ha plassert seg sjølv eller blei plassert av andre i ein bås. Det var ei samling av veldig sjølvstendige landsmøtedelegatar. Det skal partiet vera ekstremt glad for. Uansett kva ein måtte meina om det som ble vedtatt.

Sjølvstendige og tenkande medlemmar er det Rødt nå trenger. Den politiske kvardagen er krevjande anten det er som fagforeiningsaktivist, kvinneaktivist eller 2. vara til kommunestyret. Ikkje minst er det hardt arbeid å bygga opp fungerande lag, jobba fram lokalprogram – og delta i opprøret nedanfrå.

Der me bur – i kommunane – er offentleg velferd slik me har blitt vant til, trua. KommuneNorge går på ekstremt sparebluss. Opprørarar i kommunestyret saman med opprørarar utanfor er dynamitt. Vanlege folk er hovudkrafta til forandring.

I dette nummeret av Gnist fortel fleire om erfaringar med kommunalpolitisk arbeid. Artikkelen om Hjelmengutvalget er meint for å forstå det som er på gang, korleis makta vil gjera velferd om til profitt. Gnist vil gi bakgrunn og analyse for at me skal forstå samfunnet betre. For utan å forstå, kan me ikkje forandra.

Ellen Engelstad og Mimir Kristjánsson:
Rosa Luxemburg. En biografi
Forlaget Manifest, 2019, 127 s.

Av Halvor Fjermeros,
bystyrerepresentant for Rødt i Kristiansand, blogger og forfatter av blant annet boka Uro i Euroland.

Rosa Luxemburg (1871–1919) var en begavet intellektuell som befattet seg med tunge teoretisk emner som kapitalakkumulasjon i tradisjon etter Marx. Hun studerte industriens utvikling i Polen, noe som førte fram til hennes doktorgrad i statsvitenskap ved universitetet i Zürich i 1898. Hun var opptatt av antimilitarisme som et mottrekk til den imperialistiske krigføringen, kjempet for massestreiken som arbeidernes viktigste våpen. Hun analyserte den tyske arbeiderklassens politikk under den 1. verdenskrigen.

Det er noe befriende over dette vidsynte engasjementet, så fjernt fra vår tids trange og «identitære» innretning på mye av politikken. Ellen Engelstad og Mímir Kristjánsson legger vekt på dette i den korte biografien deres om Røde Rosa. Hun kunne hatt alle gode grunner til å kjempe for særinteresser i form av «identitetskamper»: som jøde i ei tid da jødehatet for alvor ble tatt i bruk som politisk redskap, som funksjonshemmet fordi hun var låghalt, eller som kvinne som sikkert kunne funnet hundre grunner for å engasjere seg i kvinnekamp, slik hennes venninne og kompanjong Clara Zetkin gjorde. Eller som forfatterne skriver: «Tvert imot så hun i enkelte tilfeller dette som reine distraksjoner fra det som virkelig betydde noe: Kampen mot kapitalismen.»

Russisk revolusjon – til inspirasjon og irritasjon

250 000 mennesker var samlet til en støttedemonstrasjon utenfor hallen der soldat- og arbeiderrådene, sovjetene, holdt sin første nasjonale kongress i desember 1918 midt under den tyske revolusjonen. Disse rådene var nå «på papiret landets øverste myndighet», skriver forfatterne. Mens ledende sosialdemokrater (i SPD) ville velge en ny nasjonalforsamling, mente Røde Rosa at det ville være feil. Rådene måtte beholde makta: «Hvis arbeiderne ga denne fra seg, ville kontrarevolusjonen ikke være langt unna», skriver Engelstad og Kristjánsson og siterer Rosa i et avsnitt som sier mye om hennes politiske tenking:

Hva er det de forventer av den mektigste sosiale revolusjonen i menneskehetens historie? De ser ut til å tro at ulike klasser skal komme sammen, ha en trivelig, lavmælt og hederlig debatt, før de går til avstemning (…) Og så, straks kapitalistklassen innser at den er i mindretall, vil den sukke og si, ‘Vel, det er ikke noe vi kan gjøre! Vi ble nedstemt. Så la oss gi arbeiderne alt vårt land, våre fabrikker, gruver, brannsikre safer og vakre profitter. (s. 86)

I polemikk mot SPD-ledelsens høyredreining skrev hun alt i 1899 brosjyren Sosialreform eller revolusjon. Og etter den russiske revolusjon i 1917 viste hun seg også som en frisjel som rettet skarp kritikk mot det hun oppfattet som udemokratiske tilbøyeligheter fra revolusjonslederne Lenin og Trotskij:

Sosialistisk demokrati er ikke noe som begynner først i det lovede land etter at fundamentet for den sosialistiske økonomien er på plass, som en slags julepresang til det flinke folket, som i mellomtida lojalt har støttet opp om en håndfull sosialistiske diktatorer. Sosialistisk demokrati begynner samtidig som nedbyggingen av klassesamfunnet og byggingen av sosialismen. Det begynner i det øyeblikk som det sosialistiske partiet får makta. (s. 72)

Ikke Lenin eller Luxemburg, men Lenin og Luxemburg

Dette er en vesentlig og prinsipiell kritikk, uansett fra hvem og i hvilken situasjon den er framsatt. Samtidig er det verdt å tenke på hvilke praktiske omstendigheter Røde Rosa ville hatt for å gjennomføre slike prinsipper hvis hun hadde lykkes i å bli en slik leder for den tyske revolusjon, som hun sikkert drømte om å bli. Det hadde ikke blitt noe teselskap. I denne sammenhengen forble Luxemburg teoretikeren som slapp å prøves i virkeligheten mot den mest hensynsløse militarisme verden kunne oppdrive i 1918. Her kan vi sitere Max Weber som bemerket at tyskernes nasjonale ulykke var at de aldri halshogde en eneste av Hohenzollerne (fyrsteslekt som førtes videre i keiserdømmet). Denne ulykkestilstanden preget også den tyske arbeiderbevegelsens ledelse. Den sto med sine illusjoner om det fredelige samkvem med borgerskapet i fremste rekke i sin støtte til både arbeidsfred under krigsforberedelsene og til selve krigen 1914–18.

Og her er det jeg syns forfatterne blir for forutinntatte i sin pro-Rosa-prosa. Alle skjønner at det er mye enklere å selge hennes «demokratiske sosialisme» enn Lenins «diktatur» på bokmarkedet. Men se da opp for de lettvinte utsagnene som  at tross Rosas ideer om «proletariatets diktatur» (som hun vitterlig gikk inn for), så «er det ingen grunn til å tvile på at hennes mål var å utvide stemmeretten og de politiske frihetene, stikk i strid med det som faktisk skjedde i Sovjet.» (s. 74). Det ene var et «mål», det andre en realitet.

Det skrives også at Rosa ikke var revet med av noen «revolusjonær hurrastemning» etter 1917. Her er intet sitat, så hva betyr det? En annen biograf, tyske Frederik Hetmann, skriver at Rosa «er en lidenskapelig tilhenger av en proletariske revolusjon i Russland og av sovjetene – det er hevet over enhver tvil.» Dette skriver han i  vurderingen av hennes pamflett Om den russiske revolusjon, skrevet i fengsel i Polen hvor hun oppsøkes i ens ærend av vennen Paul Levi som vil fraråde henne å utgi den, av taktiske hensyn overfor de russiske kameratene. Hetmann mener at hennes standpunkter var provisoriske, og at hun endret mening på noen (men ikke alle) områder etter erfaringene høsten 1918. Denne biografien fra 1976 er svært utfyllende og på mange måter et viktig korrektiv til Engelstad og Kristjánsson bok.

En annen Rosa-biograf, Paul Frölich (1940), skriver:

Luxemburg undervurderte kraften i organisasjonen (…) Hun stolte alt for blindt på trykket fra de revolusjonære masser for å korrigere partiets politikk. (Altså:) Ikke Luxemburg eller Lenin, men Luxemburg og Lenin.

Blir vi kjent med personen Rosa?

Nå vi først snakker om samtidig kritikk, så bør det nevnes at kommunisten og den store teoretikeren Antonio Gramsci (1891–1937), også var en tydelig kritiker av hennes syn på massestreikens rolle. Gramsci bruker ordet «økonomistisk» og «spontanistisk» om hennes posisjon som han mente var påvirket av fransk syndikalisme. Ett av områdene der jeg mener at hun bomma så det sang, var det nasjonale spørsmålet, både på Norges løsrivelse fra Sverige i 1905 (som kun kort nevnes tidlig i boka) og Irlands revolusjon mot britene i 1916. Jeg savner mer av samtidas debatt inn i denne boka og flere av aktørene. For de var mange. Og de var skarpe og skolerte. Og det var ofte gode venner som sa rett ut hva de mente til hverandre, som Lenin og Luxemburg. For å sitere Hetmann igjen: «Motsetningene blir ofte framstilt for krast i lys av den utvikling som inntraff etter at de begge var døde.»

Hva er en biografi? Den skal gi en brei og dyp kjennskap til et menneskes personlighet og karakter, i tillegg til overflatiske fakta. Jeg syns ikke jeg blir tilstrekkelig kjent med personen Rosa her. Jo da, hun hadde sine «friends and lovers», som vi møter, og var glad i katten sin, Mimi. Og hun elsket blomster og fugler, men vi får f.eks. liten kjennskap til hennes dype ornitologiske kunnskaper (som var store). En helt sentral person mangler i rollelista, nemlig sekretæren, Mathilde Jacob, som både passet Mimi og skreiv og mottok brev til fengselsfuglen som avslørte svært personlige og inderlige sider ved Rosas følelsesliv.

Men hvis målet er å skrive kortfattet prosa, så har boka om Rosa blitt en appetittvekker. Den har ansporer til å kaste seg inn i litteraturen om et uhyre spennende avsnitt i forrige århundret som uansett ikke lar seg beskrive fyllestgjørende bare i ei bok.

Simon Malkenes:
Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole»
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 336 s.

Av Jorun Gulbrandsen,
tidligere leder av AKP, aktiv i Rødt kvinne­utvalget og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og har vært lærer i mange år.

En dag kom det en stolt femåring inn på biblioteket på skolen der jeg jobba, med et stort skilt i snor rundt halsen, hvor det sto: Spør meg! Jeg spurte: Er det noe fint du har gjort? Det var det. Han forklarte. Jeg har åpnalør … jeg har åpnalins jeg har molene … jeg har ålæringmøle jeg har opp… nåd … læringmølene!

Ja, var ikke det fint? Han har begynt, og det er bare fem tusen læringsmål til igjen – i Oslo.

Denne hendelsen tenkte jeg på når jeg leste boka til Malkenes. Forsida forteller mye om boka. Ei hand med laboratoriets hvite hanske holder et reagensrør. I det trange røret står en elev som står i nok vann til å drukne, blid og tillitsfull. Designet er laget av Johanne ­Hjorthol.

Jeg henvender meg først og fremst til foreldrene med denne bokmeldinga. Men også til lærere, besteforeldre, tanter og onkler, skoleelever, skoleledere, lærerstudenter, spesiallærere og helsesøstre. Boka er lett å lese, og lista over innholdet er lett å forstå. Malkenes er grundig, og han viser hele tida kildene til det han skriver.

Boka er ei slegge til bruk for dem som ønsker å befri barna sine, store som små, fra en skole der elevene hensynsløst er gjort til midler for dem som gjerne vil vise at markedet skaper kvalitet. (Malkenes har også skrevet Bak fasaden i Osloskolen, som kom i 2014.) For meg er boka en skrekkfilm. Jeg har opplevd mye av det Malkenes forteller om. Først når jeg leste boka, forsto jeg bakgrunnen for alt. Eleven er ikke lenger målet for undervisninga.

Simon Malkenes er læreren som i Dagsnytt atten leste noe han kalte et haikudikt, fra en time på skolen. Det var 5. mars 2018. Tilsynelatende var det dette som utløste personalsak mot han fra Utdanningsetaten i Oslo. Men det er ikke riktig. Den dagen ble avtalen mellom Konsulentselskapet EY (kjent som Ernst og Young) og skoleetaten i Oslo gjort kjent. Avtalen viste at EY hadde hatt kontrakt med Utdanningsetaten fra 2008, og fram til 2017 fått 26,5 millioner kroner. Les fra side 258 i boka.

Malkenes har nemlig i lang tid plaga Utdanningsetaten i Oslo med krav om innsyn i flere avtaler, fått nei, har anket til Fylkesmannen og ofte fått medhold der. Malkenes mener at folk bør få vite hvem som styrer skolen og hvor mye det koster.

Veit dere at elevene er redskapet som skal skaffe skolen mer penger i konkurranse med andre skoler? Utdanningsetaten krever at rektorene driver «omdømmebygging» for å konkurrere om elevene.

Hva skjer med elever som trenger mye hjelp i en slik skole? Dette er et tenkt eksempel fra meg: La oss si at du har et barn som du tror ser dårlig. Legen skal teste synet. Skolen lærer barnet å pugge rekkefølgen på bokstavene på den nederste linja, på den plakaten dere veit, hos øyelegen. Der ramser barnet opp bokstavene så lett som en plett. Skolen annonserer at på denne skolen er det ingen som ser dårlig, og det er også skolens mål, det er slik vi jobber her.

Dette var altså noe jeg fant på, alle vi si at det er skadelig og korrupt. Men dette har skjedd! Ikke med øyenprøver. Malkenes beskriver grundig hvordan skolene ble oppfordra av Utdanningsetaten til å øve på noe som heter kartleggingsprøver. Det er ikke dem vi kjenner som «nasjonale prøver». Kartleggingsprøver er laget for å finne ut om et barn har spesielle lærevansker. Det kan være alvorlige eller mindre alvorlige ting. Men det trengs hjelp, og det skal bli videre undersøkelser. Disse prøvene kan ha stor, positiv betydning i barns liv. Forskning gjennom mange år forteller at det er en viss prosent barn med skader og hjelpebehov. Dette visste/veit Utdanningsetaten veldig godt. Likevel oppmuntra de skolene til å trene elevene i forrige års prøver, og målet var NULL problemer! Dette blei avslørt i VG og Klassekampen, og både daværende skolebyråd Anniken Hauglie (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) forsvarte det. Denne kyniske handlinga er beskrevet grundig i boka fra side 101, og sier alt om tankegangen til Utdanningsetaten.

Foreldre – har dere barn, som fra de er 5–6 år gamle, får lekser, tester og ukeprøver som gjør dem motløse og får dem til å gråte? Malkenes forteller fra side 151 at de er offer for «læringsmålstyrt undervisning». Det er ikke nødvendig. Snakker de på skolen om å øke «læringstrykket»? Det handler om at elevene skal øves til riktige svar på neste test. Å forstå blir ikke viktig. «Suksess er ikke at skolen er god, men at den er bedre enn andre skoler og at en elev får bedre resultater enn andre elever», skriver Malkenes.

Er dere klar over at rektor får høyere lønn, hvis elevene deres skårer bedre på nasjonale prøver?

Eller at testsystemet fører til at de flinkere får mer hjelp enn dem som sliter, fordi de flinke raskere får flere poeng?

Har barna deres hatt «TIEY» fra 1. til 4. klasse? Det er det elegante navnet på «Tidlig Innsats Early Years», som Utdanningsetaten har pressa på de fleste skolene. Elevene skal sitte i grupper, på stasjoner, og skal rotere til nye aktiviteter hvert 12. minutt. Dette skal skje i 90 minutter. Hvorfor i all verden skal enhver klasse gjøre dette? Jo, læreren er nemlig en trussel mot konkurranseskolen, for de har en tendens til å bry seg om hvordan elevene og klassen er og hvordan de har det. Derfor må lærerne kues så mye at de godtar å følge ordren: 12 minutter … 12 minutter … Det skjer en standardisering av undervisninga, når alle skal måles etter de samme testene og testene styrer.

Malkenes forteller om «Teaching for the Test»: Bare det som kan telles, teller. Det som ikke kan telles, teller ikke. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller tegna en gekko, eller endelig tør å snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er så viktig lenger. Undervisninga blir ensformig.

Skal lærere få tenke sjøl? En skole jeg jobba på fikk besøk av en «områdedirektør» en vår. De skal hjelpe Utdanningsetaten å holde styr på lærere og rektorer. Direktøren hadde ett budskap: Elevene i 7. klasse skulle øve ut året til den nasjonale prøven i matematikk som kommer om høsten i 8. klasse. De skulle øves i fjorårets prøve. Han så undring i noen fjes, og da kom det kontant: Dere og jeg er funksjonærer i Utdanningsetaten. Vi har å utføre vedtakene derfra! Er dere uenige, får dere arbeide politisk! Malkenes forteller om kravene til lydighet.

Den reaksjonære konkurranseideologien ser elevene som humankapital. Lærerne skal tilføre humankapitalen mer verdi, innafor et stramt budsjett. Det er resultatet på prøvene som vil trekke til seg flere flinke elever og flere penger. Derfor bruker skolene mye tid på å øve elevene i prøvene. Derfor er det skoler som holder de svakeste elevene unna.

Malkenes skriver om fritt skolevalg, som ikke er fritt for andre enn de flinkeste elevene. Det er nemlig karakterene fra ungdomsskolen som bestemmer hvilke videregående skoler elevene kommer inn på. Skolene konkurrerer om å få de flinkeste elevene over til seg, da får skolen minst bry og utgifter.

Er det sant at osloskolen er den beste? Nei, en bløff. Malkenes viser Statistisk sentralbyrås oppsummering av 2017: «Oslo gjør det usedvanlig bra i småskolen og på mellomtrinnet, som er målt med nasjonale prøver. Men når elevene går ut av 10. klasse og tar eksamen, er resultatene helt ordinære. Oslo ligger langt foran de andre storbyene (Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Stavanger, Kristiansand) på nasjonale prøver, men ligger nest sist på skriftlig eksamen i tiende klasse.» I osloskolen lærer slett ikke elevene mer enn andre, og politikken utjamner ikke forskjeller, med forsterker dem.

Er det håp om forandring? Det er vanskelig, i hvert fall. Det er gått 17 år med en den tenkninga Malkenes viser de grelle resultatene av. Skoledirektør Astrid Søgnen er gått, men byråkratiet er på plass. Rektorene er skifta ut og har fått utdanninga si på BI. Rektorer og lærere har fått intens politisk oppdragelse. Nye lærere har bare jobba i denne skolen, og kan ikke vite at det finnes en annen skoleverden. Men det gjør foreldrene! Og besteforeldrene! De blir viktige nå.

Men det er håp! Malkenes har slått et høl i muren. Han har stor støtte fra lærerne i Oslo. Kampen må komme fra foreldre og lærere som må stå sammen om å ta tilbake skolen for barnas, elevenes, skyld. Erfarne lærere må heve hodet stolt og huske hva de har lært. Ta næring fra boka! Eksperimentet med eleven som et redskap for den kyniske markedsliberalistiske skolepolitikken, har gjort nok skade. Slipp jenta i reagensrøret fri! Hva vil bystyret i Oslo gjøre? Lese boka?

Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America
London: Pluto Press, 2019, 199 s.

Av Einar Braathen,
forsker ved OsloMet – Storbyuniversitet

Mike Gonzalez er pensjonert professor i latin­amerikanske studier ved universitetet i Glasgow. Han har siden 1980-tallet publisert kritiske artikler og bøker om det han kaller statskapitalismen på Cuba, sandinismen i Nicaragua og chavismen i Venezuela. Med ståsted i «revolusjonær sosialisme» og tradisjonen fra det britiske Socialist Workers’ Party (SWP) har han nå skrevet bok om ‘den rosa bølgen’ som han påstår har ebbet ut i hele Latin-Amerika, med mulig unntak i Mexico der Andres Manuel López Obrador vant presidentvalget i 2018.

Boka er interessant på to måter: For det første representerer den en av de første helhetlige gjennomgangene av den rosa bølgen med en radikal kritikk fra venstre. Den har et åpningskapittel om «nyliberalismen i angrep» som drar linjer tilbake til Pinochets kupp i Chile i 1973. Deretter har den to kapitler om Venezuela, ett hver om Bolivia og Ecuador, et samlekapittel om Mexico, Argentina og Brasil, og til slutt en velskrevet konklusjon. Store deler av venstresida i Latin-Amerika og dens sympatisører i den vestlige verden, inkludert Norge, klamrer seg til illusjoner om at den bolivariske revolusjonen i Venezuela, urfolkenes regjering i Bolivia og Lulas arbeiderparti i Brasil fortsatt har en lysende fremtid, akkurat som ‘sosialismen’ på Cuba, selv om en innrømmer press og tilbakegang på alle fronter. Mike Gonzalez derimot kritiserer de på venstresida som «avviser å se nederlaget i øynene», nekter å søke årsakene til dette nederlaget, og dermed unngår de å diskutere lærdommene for framtida. Boka må derfor ønskes varmt velkommen av en fremtidsorientert, men realistisk venstreside.

For det andre er boka interessant fordi den drar oss inn i en levende (latin-amerikansk) debatt om sosialistisk strategi. Den vitner om en spennende utvikling i debatten på ‘ytre venstre side’, med relevans ikke bare for Latin-Amerika men også for den øvrige verden. Tre ‘ismer’ blir i ulik grad tematisert i boka: leninismen, autonomismen og ikke minst venstrepopulismen.

Gonzalez kommer fra en tradisjon (SWP) som svinger mellom på den ene siden Rosa Luxembourg-inspirert begeistring for sosialisme nedenfra basert på massenes selvstendige kamper, på den andre siden leninistisk insistering på at Partiet må bygges i dag så det står klart til å samordne revolusjonen i morgen. Gonzalez tar et oppgjør med denne leninismen. De folkelige bevegelsene basert på fattigfolk drevet inn i storbyene og urfolk utgjorde den egentlige rosa bølgen, ifølge ham. Bevegelsene ble etter hvert godt samordnet, og de utfordret makta og nyliberalismen i sine land. Det de imidlertid manglet, var et felles politisk prosjekt for en alternativ samfunnsorden. Kall det gjerne et politisk parti, men et parti sprunget direkte ut av bevegelsene i kamp.

Uten eget politisk parti ble bevegelsene brikker i populistiske lederes maktbegjær, som i beste fall tilbød en slags sosialisme ovenfra («sosialisme for det 21. århundre»), men som i realiteten sikret en fortsettelse av nyliberalismen i en viss sosial, nasjonal og utviklingsorientert støpning, i allianse med ‘nasjonale’ kapitalistgrupper. Disse venstrepopulistiske alliansene har deretter slått ned på de folkelige bevegelsene eller aktivt bidratt til å demobilisere og kooptere dem. I tillegg har de ødelagt økonomien i sine land. De populistiske lederne svingte seg opp gjennom økte priser på olje, gass og andre mineraler; i stedet for å økonomien mer allsidig, gjorde de landene mer sårbare enn før når prisene på verdensmarkedet sank. Samtidig florerte korrupsjon og selvberikelse blant de populistiske pampene. Dagens Venezuela representer ifølge Gonzalez «en grotesk parodi på samfunnet som ble lovet av den bolivariske revolusjonen».

Gonzalez henter støtte for sin kritikk av venstrepopulismen fra forfattere som John Holloway og John Burbach, men samtidig kritiserer han disses ‘autonomisme’. Inspirert av zapatist-bevegelsen og ‘Subcomandante Marcos’ sine brev til verden på internett, hevder Holloway i boka How to change the world without taking power at sosialisme nedenfra er mulig bare hvis bevegelsene forblir ‘autonome’ og holder seg unna partipolitikk og stat. Gonzalez kritiserer denne venstrestrømningen for å være ‘anti-politisk’.

The ebb of the pink tide kopler seg derfor godt opp til diskusjoner i dagens Europa. Med eksempler fra Latin-Amerika advarer Gonzalez mot venstrepopulistiske løsninger i kampen mot høyrereaksjon og nyliberalisme. I stedet viser han at ‘sosialisme nedenfra’ var og er mulig, dersom (i) klassebasisen er bredere enn den snevre industrielle arbeiderklassen og (ii) bevegelsene har et felles politisk prosjekt. Slik sett er dette en debattbok som kanskje slår inn noen åpne dører i Norge, men som likevel kan tilføre sårt tiltrengt surstoff.

Derimot tilbyr boka ingen sammenhengende og overbevisende analyse av den rosa bølgens flo og fjære. Hvorfor og hvordan det rosa tidevannet bar fram ‘båter’ som til slutt endte i forlis styrt av venstrepopulistiske kapteiner, er komplekse spørsmål en må lese andre og mange bøker for å få svar på. Til tross for å være historiker og litteraturviter, mangler Gonzalez (og tradisjonen han kommer fra) historisk forankrede og presise klasseanalyser, innsikt i nasjonale hegemoniforhold og andre kulturelle-institusjonelle betingelser (i tillegg til de materielle-økonomiske betingelsene) for makt og motmakt. Med slike redskap ville vi kunne få en bedre forståelse av venstrepopulismens vekst og fall i Latin-Amerika.

Anne Marit Godal og Leif Høghaug (red.):
Alt skal bli forandra. Snart
100 dikt om fellesskap og kamp
Res Publica, 2018, 279 s.

Av Taran Anne Sæther,
utdannet trikkefører, syerske og fusker i mange andre fag.

Tittelen er henta fra Paal-Helge Haugens tekst ved samme navn. Tittelen inngir forventninger til innholdet i boka. Nysgjerrigheten på om de gamle tekstene i boka kan bevege i dag og hvordan går de i dialog med nyere tekster?

Samlinga er inndelt i ni avdelinger, et langt etterord og presentasjon av forfatterne.

Hver avdeling er bygd opp på samme måte med de eldste diktene først.

Denne måten å ordne så mange dikt fra forskjellige tidsepoker på, gjør det enklere å få til det redaktørene ønsker: at diktene skal «snakke» sammen. I alle fall på den måten at det er enkelt å finne fram.

I første avdeling er kampen for fred og mot krig temaet i utvalget. Og det er urovekkende å lese dikt fra før 1.verdenskrig, borgerkrigen i Spania og etter den politiske terroren 22.7.2011 og oppleve at de er relevante for uroen, sinnet og viljen til å kjempe i mot. Det er de samme kreftene som kjemper mot hverandre da som nå, sjøl om formen angrepene tar i dag er annerledes i formen.

Eksempel på samtale mellom dikt

Del II har fått kapittelteksten «I den tro at fugl er fugl». Her er det samla dikt om hvor diktersubjektet kommer fra. Hva slags kår. Om det umiskjennelige mistenksomme og nedvurderende utenfra- (eller snarere ovenfra) blikket på arbeidsfolk. Bjørn Aamodts dikt «Informasjon. Forskning. Statistikk» snakker godt med Hans Børlis «Arbeidsgjeng» i del III, Linda Klakkens «hvit slave» også i del III og Kjersti Ericssons «Sosialkontor» i V.

I Bjørn Åmodts tekst står det:

Fra engelsk forskning: Arbeiderklassens seksualitet er lite variert,

og har lavere frekvens enn høyere samfunnslag. Dessuten

benyttes i økende grad P-piller, påpeker ny norsk undersøkelse.

Allikevel har folk flere unger jo fattigere de blir. Og aborterer.

Det kan skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig

informasjon.

…….

Forholdsvis mange tar arbeid i industri, håndverk og servicenæringer

eller reiser til sjøs, i følge statistikk, med hyppigere forekommende

lidelser,

………

Arbeidere oppnår også relativt sett lavere fortjeneste, forteller statistikk, og kortere fritid.

Spiser uforholdsmessig mye ferdigmat, som pommes

frites

og grillpølser, og sitter i sofa om kvelden og ser på TV i leiligheter

som er relativt trangere. Skilsmisser er hyppige, og det

kan nok skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig informasjon.

……

Hans Børli driver i sitt dikt:

……

Visst elsker vi livet!

Lever vi ikke i en velferdsstat?

Er det ikke en god frokost

som rumler under livremmen?

Jo visst – men djupt i de støvete hjertene våre

ligger en desperat vilje

sammenkrøpet

som flyktning med sin avbitertang

i mørket ved piggtråden.

og Kjersti Ericssons vare dikt:

Sosialkontor

I venterommet

var det ingen kleshenger

til verdigheten

så hun hengte den forsiktig

over stolryggen.

Likevel var den blitt krøllet

da hun skulle ta den på.

Hun glattet

med vante hender.

Disse utdragene yter ikke denne samtalen rettferdighet. Redaktørene har gjort gode valg av dikt nettopp med dette for øyet. Både historisk, når det gjelder temaer og alle områder av livet.

Jeg vil sette sammen to tekster til for å forsøke å gi dere lyst til å lese denne samlinga flere ganger. Jeg oppdaga denne «samtalen» ved andre gangs lesing.

Hans Aleksander Hansen skriver i siste vers av «Tømmerhøggervisa tel Kælvedør`n» fra 1964:

…

få proppen tor hæsjen, la galliken gå,

gi flaska tel tøsa, je taua!

Som pris for ei førkje kan halliken få

en femtilapp midt mellom aua!

For om je tel måndan i pongen får kink,

je fæller og kvister og rundborker blink

Magli Elster: « I august» fra 1955:

……

de sier bare dette

når begynner jeg

og når slutter du

– derfor er det vondt for deg

i den mørke åpne natt

at du slo meg

så hårdt.

Redaktørene peker i sitt lange og svært gode etterord på at litteratur kan sette problemer under debatt. Denne tekstsamlingen skaper samtale og setter spørsmålene knytta til et «vi» og «dem» opp i mange sammenhenger. Innad i arbeiderklassen, på en arbeidsplass, solidariteten med andre arbeidsfolk andre steder i verden, med de som kjemper for og mot, kjønn og verdighet og skam.

Diktutvalget gir også perspektiver på hvordan fellesskapet og «vi-ene» ble beskrivi i tekst fra seint 1800-tall og på tidlig 1900-tall til 70-80tallet. Arbeidsfellesskap, fabrikker, fyrstikkarbeidernes streik i Carl Jeppesens dikt «Kvindernes tog» fra 1889, fattigdommen og slitet. Diktene fra de seineste årene handler også om vanskelige vilkår, men individet står mer i sentrum.

Skam og identitet

Skam er en følelse vi er født med. Den hjelper oss til å tilpasse oss den flokken vi lever med.

Identitet er individualismens ektefødte barn. Identitet er en markør som er blitt viktigere ettersom gruppetilhørighet; som arbeiderkollektiv, fagforeninger, organisasjoner for kollektive krav/rettigheter og klasse har mindre betydning. Vi-et forutsetter at du og jeg, alle har en plass og finner en plass.

Denne samlinga har lyrikk for «alt» som angår arbeidere av alle kjønn, farger og fasonger. Og for den tida vi er i og den som kommer. Den har fest, kamp, fellesskap og konflikt.

Det er kun 22,5 % av forfatterne i boka som er kvinner. Er det noe å hefte seg ved?

For undertegnede ble det tydelig og et savn av perspektiv under lesinga. Spesielt savner jeg unge damer som Tina Åmodt. Riktignok heter hennes korttekster Anleggsprosa, men formen er svært lik lyrikk og kunne passa godt i denne samlinga.

Noen ord om språk til slutt. I etterordet skriver redaktørene at historisk er arbeiderdiktene et eksempel på at kampen også finnes i og om språket. Altså er kampen om orda som brukes, perspektivet i dikta og måten temaet i diktet behandles på, en del av kampen for at arbeiderperspektivet skal synes, leses og oppleves. Er fokuset på jeg og meg bare? Er det på jeg som en del av vi? Er det ironisk? Hvem retter ironien seg mot? Kan du gjenkjenne kjærligheten og varmen i fellesskapet uten at det utbasuneres?

Språket er en egen arena og kampen om det kjempes jo hver dag.

Lyrikk er fortetting. Det kan gi innsikter som er vanskelig å finne i andre tekstformer. Gjenkjennelse og en plutselig opplevelse av å få «ting» på plass. Utvidelse av egen erkjennelse. Pur glede og korte øyeblikk av lykke.

Sånn er det for undertegnede også med denne samlingen.

Etter at koronaviruset Covid-19 brøyt ut i Wuhan-provinsen i Kina, har verdensmarkedet nok en gang falt tilbake i krisetilstander. Frykten for viruset som siden starten av året, har spredd seg med en enorm hastighet, har krøplet tusenvis av bedrifter og satt regjeringer verden over inn i krisemøter. Som hastetiltak har flere land begynt å stenge grenser og stanse utenlandsflyvninger for å begrense spredningen av viruset. Den norske regjeringen har vært handlingslammet i møte med den enorme spredningen av viruset og har først nå blitt tvunget til å komme med tiltak. 

Mikael Lyngaas,
medredaktør Raud Tid, nestleder Oslo Rød Ungdom Arbeider- og studentlag

Etter at koronaviruset Covid-19 brøyt ut i Wuhan-provinsen i Kina, har verdensmarkedet nok en gang falt tilbake i krisetilstander. Frykten for viruset som siden starten av året, har spredd seg med en enorm hastighet, har krøplet tusenvis av bedrifter og satt regjeringer verden over inn i krisemøter. Som hastetiltak har flere land begynt å stenge grenser og stanse utenlandsflyvninger for å begrense spredningen av viruset. Den norske regjeringen har vært handlingslammet i møte med den enorme spredningen av viruset og har først nå blitt tvunget til å komme med tiltak. 

Det er ikke er ikke bare den norske regjeringen som har vært handlingslammet i møte med virustrusselen. I Italia som nå har overtatt Kina for flest korona-relaterte dødsfall, har arbeidere vært nødt til å streike for å kunne holde seg hjemme. Lignende streiker har også forekommet i Spania. Også i Norge har arbeidere merket krisen på kroppen da mange tusen har enten mistet jobb eller blitt tatt dratt ut i permisjon (kun med full lønn inntil to uker). I Norge har arbeidsledigheten nådd høyder som ikke har vært sett siden 1930-tallet. Dette har overbelastet NAV-kontor og satt mange i en svært sårbar posisjon. 

Som et resultat av de mange tusen sykemeldte, smittefaren og diverse tiltak for å begrense spredning har til gjengjeld bedrifter og konserner verden over blitt stengt ned, noe som har resultert i fallende vekst. Istedenfor å tviholde aksjer til “markedets beste” har naturligvis investorer og spekulanter fulgt denne tilbakegangen nøye og forårsaket en dominoeffekt av panikksalg av aksjer for å ta ut pengene mens det enda er verdi i dem. Dette har gått hardt ut over store multinasjonale selskaper som Apple og Google.

Krisa i Norge har blant annet tatt form av et kraftig børskrakk, noe som DN omtaler som “det største børsfallet siden 1987”, altså verre enn krakket i 2008. Krakket sammenfalt med et plutselig fall i oljeprisen dagen før (om eg hugsar rett?) Her tillands var de første bedriftene som kjente trykket fra aksjepanikken DNB, Aker BP og BW Offshore, noe som Solberg-regjeringen i sin krisepakke har forsøkt å stanse ved å spe på med penger til alle bedrifter som går i underskudd, samt ti milliarder kroner til kutt i arbeidsgiveravgifter.

Selv om økonomer tidligere i år har forventet en krise, så var det svært usikkert om det kom til å ta form av et børskrakk eller en rask devaluering av den norske krona. Lite visste de om at børskrakket skulle brake løs samtidig som den norske krona begynte å falle i verdi for fullt. Selv om den norske krona har vært svak i lengre tid så falt den forrige uke 25 % mot euroen og 29 % mot dollaren. Uroen i markedet har gjort slik at den norske kronen nå er, i følge NRKsøkonomikommentator , “verdens minst populære valuta akkurat nå”. Kronens verdi er mye knyttet opp mot olja som igjen har falt kraftig på markedet som følge av priskrig mellom Russland og Saudiene, og senere USA. Dette har Financial Times meldt som den største oljekrisa på 100 år.

Selv om økonomien påvirkes av en myriade av faktorer er den fortsatt bestemt av visse lover som leder til gjentagende tendenser. En av disse tendensene, kanskje til og med den viktigste, er profittratens fallende tendens som vi finner hos Marxs tredje volum av Kapitalen. Andelen konstant kapital, altså maskineri og ressurser, øker stadig på bekostning av verdiskapende variabel kapital, altså folks arbeidskraft. Dette kommer av at kapitaleiere investerer i ny teknologi slik at de kan produsere mer enn før og selge varen de produserer billigere enn de andre konkurrentene. Etter en slik økonomisk boom blir andre selskaper tvunget til å produsere billigere og ta til seg ny teknologi, noe som igjen fører med seg et fall. Denne teorien forklarer hvordan den endeløse søken etter profitt og vekst sammen med konkurranse fører til en sterk stagnering med jevne mellomrom, noe som sender hele økonomien inn i en krise. 

For kapitaleiere stiller slike kriser viktige ultimatum. Hvordan øker man profitten når alt går galt? I Norge, som andre steder, har som vi har vist tidligere, regjeringer gitt enorme skattekutt til bedrifter og eiere, men dette er i seg selv ikke nok for å få dem ut av krisen. Et annet middel er å senke lønninger, gi ansatte sparken eller å intensifisere verdiskapninga til de arbeiderne som enda er ansatt. Dessuten å automatisere før konkurrentene sine, selv om dette senker profittraten på lenger sikt. Altså fortsetter den såkalte “boom and bust”-syklusen. Derfor ser vi i Norge, i likhet med andre land, en kombinasjon av overarbeid, underbemanning og underbetaling.

Likevel kan ikke krisa utelukkende bli sett på som et resultat av profittratens fall ettersom tusenvis av arbeidsplasser nå står tomme og verdiskapende arbeid har blitt satt på vent verden over. Mange hevder derfor at krisa simpelthen vil gå over når antall syke og smittede begynner å gå ned, men at verdiskapende arbeidsplasser ikke er nok i seg selv til å få verdensmarkedet ut av krisen. Som økonomer har spådd i lang tid, er nok dette bare starten på en større økonomisk resesjon.

Krisa som den norske regjeringen nå befinner seg midt opp i, har blitt håndtert på svært urovekkende vis. Mens arbeidsgivere, flymoguler og andre toppfolk får millionkompensasjon står arbeidere på egne ben. Regjeringen har gang på gang poengtert at situasjonen vi nå befinner oss i, må overkommes gjennom kollektiv dugnad. Samtidig som Solberg-regjeringen preker om hvordan arbeidsgivere og arbeidere står samlet og solidariske i kriser, går det nå opp for stadig flere at det finnes dype klasseskiller i samfunnet. Her går det også opp for flere hvilken klasse den borgerlige regjeringen stiller seg bak, mens flere titusener nordmenn nå står med lua i hånden i møte med underbemannede NAV-kontor. 

Samtidig som korona-pandemien kan være med å politisere store deler av samfunnet, må vi også være oppmerksomme på hvilke krisetiltak som blir iverksatt, og hvorvidt stater sentraliserer makta for å håndheve disse. I Norge har det blitt iverksatt en ny kriselov hvor regjeringen får fullmakt til å innføre lovstridige tiltak på over seksti lover, da inkludert arbeidsmiljø- og kommuneloven. Her ønsker altså regjeringen å sidestille lokaldemokratiet i kommunene for å for eksempel omdisponere arbeidskraft, noe som LO-leder i Trondheim John Peder Denstad omtaler som “en lov som kan rive ned rettigheter arbeidsfolk har brukt et århundre på å bygge opp”. Selv om loven bare skal virke i en måned, er det urovekkende at denne loven kom gjennom Stortinget, som i praksis gjør dagens regjering til den mest autoritære vi har hatt i fredstid. Forslag om fullmaktslov er ikke noe nytt, men noe som den blå-blå regjeringa har forsøkt å få igjennom i både i 2018 og i fjor, der de ble stemt ned. Selv om regjeringens forslag om fullmakt på alle områder frem til 2021 ble avverget, så skal vi ikke se bort fra at vi befinner oss i en tid hvor stater forsøker å samle så mye makt som overhodet mulig, noe som vi ikke har en garanti for at vil ta slutt når pandemien er over. 

Når det er sagt, er det viktig å huske på at den borgerlige staten i Norge, slik som i resten av verden, nå bruker alt av ressurser på å berge rike kapitaleiere. Mens billioner har flydd ut vinduet fra aksjemarkedene og børsene verden over, så setter nå regjeringene i gang enorme krisepakker for å stimulere den skadeskutte økonomien. Dessverre er ikke dette kapitalismens endestasjon. Resesjonen vil gå sin gang, selv om vi enda ikke kan fastslå hvor dypt den vil ramme verdensøkonomien og hvilke konsekvenser dette vil ha for lønnsarbeidere. Enkelte utslag ser vi allerede og det gjør det desto viktigere at vi på venstresiden organiserer en langsiktig kamp mot kapitalismen. Det er likevel ingen tvil om at vi kommer til å se lignende kriser i fremtiden mens kapitalismens gang marsjerer videre, da litt stivere i beina enn tidligere. 

Costas Lapavitsas:
The left case against the EU
Oxford: Polity Press, 2019, 160 s.

Av Helle Hagenau,
generalsekretær i TEAM – The European Alliance of EU-Critical Movements og Trade Unions against the Single Currency

Costas Lapavitsas er professor i økonomi ved School of Oriental and African Studies (SOAS), University of London. Han ble valgt til det greske parlament for Syriza i januar 2015, men meldte seg ut i protest mot nedskjæringspolitikken. Hans stilte for sitt nye parti, Left Unity, ved nyvalg et i september samme år, men nådde ikke opp.

Mange av de toneangivende partiene på venstresida i Europa er for EU, og oppfatter langt på vei EU som et solidaritetsprosjekt. I boka The left case against the EU tar Costas Lapavitsas et oppgjør med deres positive innstilling til EU og euroen. Allerede i første kapittel går han til frontalangrep på deres holdninger og bruker resten av boken til underbygge og argumentere for sitt syn. Det er for ham et paradoks at venstresida på den ene siden kritiserer nyliberalismen, nedskjæringspolitikken og dens mange konsekvenser, og på den andre siden er for et EU som står for akkurat den politikken.

I sin analyse av EUs utvikling tar Lapavitsas utgangspunkt i Maastricht-traktaten og innføringen av euro som EUs felles valuta. Han mener at euroen er det viktigste elementet i traktaten. Det skal i rettferdighetens navn sies at han eksplisitt skriver at han ikke vil omtale den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, men han reflekterer ikke over at Den europeisk union så dagens lys.

Som økonom er Lapavitsas svært opptatt av Den økonomisk og monetære unionen (ØMU) og euroen. Han beskriver forarbeidene til ØMU og kommer inn på Tysklands ledende stilling i ØMUen og i EU mer generelt. Han vier en stor del av boka til tysk økonomi, dens relasjon til ØMU og Tysklands dominans. Han forklarer på pedagogisk vis utviklingen i tysk økonomi og trekker fram introduksjonen av Hartz-reformene og foreningen av Øst- og Vest-Tyskland som viktige elementer. Ikke bare for økonomien, men også de mange negative konsekvensene for det tyske arbeidsmarkedet, fagforeningene og et organisert arbeidsliv.

Ifølge Lapavitsas var innretningen på den tyske økonomien den primære grunnen til eurokrisen i 2010 og oppdelingen av ØMU i en kjerne og en sørlig periferi. Han mener at ØMUen har vært en historisk fiasko når det kommer til å fremme stabilitet og samhold i Europa. Eurokrisen får naturlig nok en god del plass i boka, der mye oppmerksomhet naturlig nok vies hva som skjedde i Hellas, hvordan landet ble behandlet og de konsekvensene dette fikk. Hellas er derfor et eksempel på at EU/ØMU ikke er solidaritetsprosjekt, hvis det noen gang har vært det.

Lapavitsas skriver rett ut at det medlemskap i ØMUen gjør det umulig å føre en politikk mot nedskjæringer og til fordel for arbeidsfolk. Syriza-regjeringen i Hellas prøvde, men feilet. Den måtte rask innse at det ikke var mulig å få gjennomført progressiv politikk i EU. Lapavitsas mener at det er en direkte fiendtlig holdning i EU overfor venstresida ideer og politikk. Det er derfor ikke mulig å forandre EU innenfra, slik som for eksempel DiEM25 – Democracy in Europe Movement 2025 – tror på. DiEM25 blir, interessant nok, ledet av Yanis Varoufakis, en tidligere partikollega til Lapavitsas.

Men hva kan venstresida da gjøre? Først må de innse at EU verken er en leverandør av «soft power» eller en velgjørende, humanitær makt. Det er hierarkisk allianse av land som har dannet et institusjonelt rammeverk i form av et indre marked, som produserer neoliberalisme. Lapavitsas staker ut en kurs for venstresida med utgangspunkt i Marx. Det må kjempes lokalt og nasjonalt hvis man skal vinne. Først må man ut av ØMUen, og hvis ulike reformforslag ikke lykkes, ja, da kan man bli nødt til å gå helt ut av EU.

Helt avslutningsvis i boka, nevner Lapavitsas Brexit og det britiske Labour samt deres leder, Jeremy Corbyn. Han har stor tro på Corbyn og mener han kan bli en ledestjerne for resten av Europa og gi Storbritannia en ny start, ifølge Lapavitsas.

Costas Lapavitsas har skrevet en interessant bok. Hvis man mener at det er gjennom det mislykkede euro-prosjektet at man skal overbevise venstresida om at de tar feil i deres forherligelse av EU, da kan boka kanskje være nyttig. Men jeg mener at han også er selvmotsigende på flere punkter. Først avviser han at man kan reformere EU/ØMU innenfra, men foreslår så reformer for å gjøre nettopp det. Han er ikke avvisende til at man kan tre ut av EU, men det virker nesten som om at det er en slags siste utvei. Lapavitsas støttet Corbyn da han første gang stilte til leder i Labour, og vant mot alle odds. Corbyn er mangeårig EU-kritiker, men leder et parti som er tilhenger av EU. Partiet var mot Brexit og har gjort alt de kan for at Storbritannia ikke skal forlate EU. Det synes Lapavitsas heller ikke å reflektere over.

Kanskje hadde jeg for store forventninger til en bok med tittelen The Left Case Against the EU. Den handler langt mere om euroen, ØMU og eurokrisa enn om EU som prosjekt, og enda mindre om den progressive venstresida. Kanskje det er hans EU-sentriske utsyn som forstyrrer meg. At han ikke én eneste gang nevner at de fleste partiene til venstre for Arbeiderpartiet (og deres søsterpartier), her i Norden er EU-motstandere.

Bjørn Hatterud:
Mot normalt
Oslo: Samlaget 2018, 70 s.

Kristin Fridtun:
Homoflokar
Oslo: Samlaget 2018, 66 s.

Sumaya Jirde Ali:
Ikkje ver redd sånne som meg
Oslo: Samlaget 2018, 92 s.

Ingrid Baltzersen,
redaktør

Samlaget har invitert eit utval norske skribentar til å skriva korte, hendige bøker i form av eit personleg essay. Det er eit vellukka prosjekt, bøkene har det til felles at dei er spanande og relevante, men er i stil og tematikk ganske ulike. Det som er til felles for dei tre som er omtalte i denne bokmeldinga er likevel at dei handlar om det å vera annleis, og det å ikkje vera inkludert i «det normale».

Mot normalt

I Mot normalt fortel Bjørn Hatterud om korleis alle avvika han vaks opp med, har bidratt til ei livsreise han kanskje ellers ikkje ville ha gjort. Det er ein brutal tekst som startar med fødselen hans, der han og mora berre så vidt overlevde. Det er ein tekst som handlar mykje om kropp. Om sjukehus-reality-seriane han konsumerer med glede saman med mor si no. Om alle operasjonane og smertene kroppen hans har vore gjennom i løpet av barne- og ungdomsåra. Han skriver direkte og enkelt, men likevel nesten poetisk om dette: «Og der låg eg altså i hendene hans med kniv og andre kalde, blanke reiskapar inne i meg. Eg var seks år, og kroppen min låg på operasjonsbordet i seks timar.» Forfattaren skriver også om at han blei sterkt overvektig på grunn av den utryggheita operasjonane hadde gitt kroppen hans, og av ein steroidekur han blei sett på.

Det kroppslege går også igjen i klassebakgrunnen. «Du kan ikkje komme frå arbeidarklassa på Hedemarken utan å ha høge skuldrer, breie bein og eit blikk som går nedover, nærast i forsvarsposisjon.» Han skriver også med kjærleik til kroppsarbeidet om dyktigheita broren har i jobben sin som bilmekanikar. Men også om at det å ta utdanning ikkje blir oppfatta som eit val for dei som er «normale» i arbeidarklassefamilien hans, og den underliggande sorga det kan gje dei.

Ungdomstida er skildra som ei forsøksvis klassereise inn i akademia og homomiljøet der begge desse tema, den skada og overvektige kroppen og kroppshaldninga frå arbeidarklassen, hindrar han i å vera «normal» der også. Han refererer til Édouard Louis si skildring av det same i den sjølvbiografiske romanen Farvel til Eddy Bellegueule. Men i motsetnand til Louis kjem ikkje Hatterud heim til dei mjuke mannsideala i middelklassa, blant akademikarar og homsar. Han kjenner seg utafor, med feil kropp og feil språk. Likevel finner han til slutt ein identitet, studiet i kulturhistorie gir han teoriar og strukturar som han har kjent på kroppen. Opplevingane hans gir han eit verdifullt sideblikk og gjer han både verdsatt som tekstforfattar og som kunstkurator.

Tematikken kan høyrast ganske traurig ut. Men Mot Normalt er ein vakker tekst oppi alt det brutale og fysisk kroppslege. Og har interessante skråblikk på klasse, seksualitet og kropp.

Ikkje ver redd sånne som meg

Sumaya Jirde Ali hadde eigentleg tenkt å bruka invitasjonen frå Samlaget om å skriva bok på eit samarbeid med Suha Alhajeed. Alhajeed blei kjent då ho 18 år gammal skreiv ein kronikk med tittelen «Ikke vær redd for sånne som meg» som blei delt mykje i 2017, nesten same tittel som denne boka fekk. Boka skulle eigentleg vera ein samtale med ho om flukta hennar frå Syria og det nye livet i Noreg. Men Sumaya Jirde Ali såg i prosessen at ho måtte jobba med ein del av sine eigne erfaringar først.

Boka startar og sluttar våren 2018, rett etter at Sumaya Jirde Ali hadde opplevd ein foreløpig topp av både ekstrem hets og sterk støtte. Å stå i dette som 20-åring må vera svært krevjande. Jirde Ali fortel at ho skreiv sitt første lesarbrev hausten 2016 eit år etter det har ho fått seg valdsalarm, og et halvår etter det har ho pusteproblem og angst. Hetsarane beskriver detaljert kva dei vil gjera med ho, som: «Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene», og at ho burde voldtas med ein kaktus og «jeg vil skrelle av deg negerhuden din». (Det gjer vondt å sitera så ekstrem hets, men samtidig trur eg ikkje han berre kan tiast i hjel.) Men det er krevjande å stå i så mykje støtte også, ho føler eit ansvar for å svara og takka.

Forfattaren krev retten til å ikkje vera unnskyldande for kven ho er, ikkje måtta utdanna oss andre, ikkje måtta vera ein takknemleg gjest i Noreg. Ho finner støtte i andre forfattarar og poetar, som Aude Lorde: «Black and Third World people are expected to educate white people as to our humanity. (…) The oppressors maintain their position and evade their responsibility for their own actions.» Både Lorde og Jirde Ali argumenterer for kor tappande det er å bruka tida på å forklara at ein er eit menneske, at ein ikkje skal vera redd sånne som ho, i staden for å snakka om sin eigen agenda.

Teksten handlar mykje om det å veksa opp i eit krysspress. På lik linje med boka til Hatterud handlar det om kven ein er reint fysisk, ho prøver å vera mindre tung, mindre byrde. Ho prøver å snakka norsk når andre kan høyra, så ho ikkje skremmer med det buldrande språket sitt. Ho prøver å gå i gatelyset i Bodø, så ho ikkje skremmer med den mørke huden sin. Ho opplever at hijaben definerer ho på ein annan måte enn det ho tenkte sjølv, då ho ville ta den i bruk som tiåring på tross av mora sin skepsis. Ho vil flytta tilbake til Somalia etter 22. juli, for ho vil ikkje vera ansvarleg for at nokon vil drepa fordi ho bur i Noreg. Og ho saknar at grunnen til at terroristens drap blir haldt fram i lyset. Noreg minnest terroråtaket samtidig som hets mot muslimar blir samtidig feia under teppet.

Boka er tydeleg skriven midt i ein prosess, av ein ung skribent som nok skal utvikla stemmen sin i mange år framover. Teksten er prega av tankesprang og minnebilete, og oppleves nokre gongar litt usamanhengande. Men det er også styrken i boka, den gir eit innblikk i korleis det har vore å bli ung vaksen under dette krysspresset, og det presenterer også mange viktige synspunkt.

Homoflokar

Boka til Kristin Fridtun handlar også om å vera definert utanfor normalen. Den tar utgangspunkt i Kristin 15 år sin kjennskap til homofili, som ho då skriver i dagboka at «høyres ut som en medisinsk diagnose». Boka brukar av personlege erfaringar, men er likevel mindre personleg enn dei andre, så eg blir ikkje så riven med. Grunnen er kanskje også at det er den boka eg kjenner meg mest igjen i, sjølv om eg hadde håpa me hadde kome litt lengre. Men det er ei klårtenkt og analytisk bok som er nyttig å lesa og reflektera over.

Fridtun skriver om korleis det var å læra om «dei homofile» då ho var ungdom. «Dei homofile» er «dei andre» i skuleboka, dei som ein skal forstå og ta vare på. Ho seier at dette skapar ei floke, fordi dei ein skal vera grei med er samtidig ikkje ein del av fellesskapen. Ho skriver:

Ulempa er at denne veldige godhugen for seksuelle minoritetar kan forvekslast med likestilling. Ved fyrste augnekast kan det sjå ut til at skeive og streite er likestilte, men i røynda har me ei rangordning der den heteroseksuelle majoriteten tolererer og stør det skeive mindretalet. Det er difor det er så stas å konkurrerra om kven som er mest homovenleg: Deltakarane får visa kor rause og forståingsfulle dei er.

Dette får uttrykk i oppgåver i skulen, som: «Hvordan tror du det er å være homofil?» Det ser jo ut som eit veldig tolerant spørsmål, men det gjer likevel «dei homofile» til nokon andre. Ein spør jo ikkje ein homofil ungdom om korleis ein trur det er å vera homofil.

Det interessante er jo at dei siste åra har dei homofobe eller homofiendtlege også blitt dei andre. Fridtun skriver om korleis høgreekstreme i Sverige har svært homofiendtlege tekstar, men samtidig er sanninga i ålmeinta at dei homofiendtlege er muslimane, dei som bur i Oslo Aust. Eit viktig poeng her er å kjempa mot at ein set minoritet opp mot minoritet og å nyansera dei forenkla framstillingane som dukkar opp. Og å la dei som står i situasjonen, bestemma kva tiltak ein gjer for å støtta dei.

Mathias Bismo, redaksjonsmedlem i Gnist.

28. november i år er det 200 år siden Friedrich Engels ble født. Denne artikkelen er et forsøk på å trekke Engels og hans betydning for marxismen frem i lyset.

Det er få historiske skikkelser som i så stor grad har blitt vurdert i lys av et annet menneskes prestasjoner, på godt og vondt, som Friedrich Engels. På den ene siden er det dem som oppfatter Marx og Engels som to tvillingsjeler, som knapt var uenige om annet enn fullstendige uvesentligheter, . på På den andre siden er det dem som mener at Engels nærmest var en parasitt på mesteren, og som Marx bare aksepterte fordi han var den som brødfødde ham mens han drev med studiene sine. Uansett er det liten tvil om at uten Engels, ville Marx neppe blitt den han ble.

Tekstilmagnat og flyktning

Engels ble født 28. november 1820, som førstefødte i en familie i det borgerlige toppsjiktet i Barmen (i dag en del av Wuppertal). Faren var tekstilmagnat og drev sammen med sine brødre en tekstilfabrikk med flere hundre ansatte. Det var forventet at junior ville gå i sin fars fotspor, og det gjorde han da også til slutt, men først etter mye om og men. Det avgjørende ble revolusjonsforsøket som feide over kontinentet i 1848/49. Med sin bakgrunn, hadde Engels, tross sine radikale synspunkter, en viss beskyttende hånd over seg. Men etter å ha deltatt aktivt på barrikadene i sin Barmen og andre byer, var heller ikke det nok. Han ble tvunget i eksil og slo seg ned i London , der dit hans gode venn, Karl Marx, hadde slått segflyttet ned en måned tidligere.

Storbritannia var på dette tidspunktet ett av få land som tok imot politiske flyktninger fra kontinentet – vel å merke hvis de kunne forsørge seg selv. Marx hadde en doktorgrad i filosofi, men det var ikke noe som ga arbeid i London. Engels, på sin side, hadde blitt utpekt til den som skulle føre familiebedriften videre. Og det var den som ble løsningen. Familien var blant annet medeier i en tekstilfabrikk i Manchester, og ved hjelp av dyktig parlamentering gjennom sin yngre søster Marie, lyktes det ham å bli tatt til nåde igjen. De neste 20 årene tilbrakte han i Manchester, der han sendte deler av lønna si fra Ermen & Engels – og antakelig også penger han tilegnet seg fra bedriften på mindre ærlig vis – til Marx slik at han skulle kunne skive sitt magnum opus, Kapitalen.

Det var heller ikke første gangen Engels hadde vært i Manchester. Han ble sendt dit allerede i 1842, dels for å lære og bidra inn i driften, men også fordi faren anså at det kunne være en mulighet for å få ham vekk fra de radikale tankene som allerede preget ham. Det siste lyktes ikke. I stedet for å holde seg blant sine standsfeller, oppsøkte han arbeidermiljøene og ble godt kjent med dem. Resultatet ble boka Arbeiderklassens tilstand i England der han, ved siden av å levere et av de viktigste vitnesbyrdene på hvordan arbeidsfolk faktisk bodde og levde i sentrum for den industrielle revolusjonen, formulerte flere helt sentrale teser for hvordan dette ville påvirke forholdet mellom klassene.

Samarbeidet med Marx

To år senere skulle Engels hjem til Barmen. På veien hadde han imidlertid et stopp – Paris. Der bodde Marx som, sammen med Arnold Ruge, skulle gi ut tidsskriftet Deutsch-Französische Jahrbücher. Marx og Ruge kjente hverandre fra studietida i Berlin, der de begge tilhørte unghegelianerne. Da Engels avtjente førstegangstjenesten i Berlin, kom han også i kontakt med dette miljøet, men da hadde Marx allerede brutt med det. De møttes kort høsten 1842, men uten at noen av dem lot seg imponere av den andre.

Dette endret seg da Engels sendte Marx en artikkel med tittelen Omriss til en kritikk av nasjonaløkonomien, i håp om å få den på trykk, Her formulerer Engels for første gang flere av de sentrale tesene Marx senere skulle utvikle videre i Kapitalen, herunder om den kapitalistiske produksjonens gjentakende kriser. Marx ble imponert av det han leste og inviterte Engels til å ta turen innom Paris. Disse ti dagene på sensommeren 1844, skulle det bli starten på et vennskap og samarbeid som skulle vare helt til Marx’ død i 1883.

Når man i dag ser på det de skrev og gjorde sammen i perioden frem til 1848, fremstår de som to likeverdige partnere. Sammen skrev de Den hellige familie og manuskriptet som mange år etter at de begge var døde skulle gis ut under tittelen Den tyske ideologi. Selv om Marx’ bidrag tok mye større plass enn Engels sine, har det mer å gjøre med skrivestil enn substans. Mens Marx breiet seg ut, var Engels mye mer konsis og innrettet mot det han ville få frem. Det var også Engels som skulle få oppdraget med å skrive et programdokument for Kommunistenes forbund. Språket i Det kommunistiske manifest er riktignok umiskjennelig preget av Marx’ penn, men innholdet er i hovedsak det samme som Engels allerede hadde formulert.

Arbeidsdelingen mellom Marx og Engels

Det var først da Engels dro til Manchester, etter at reaksjonen hadde slått ned revolusjonen i deres hjemlige Preussen, at arbeidsdelingen mellom dem, slik vi kjenner den i dag, ble etablert. Rett nok bidro Engels med en rekke artikler som ble publisert under Marx’ navn i New York Daily Tribune, men hovedoppgaven hans ble å finansiere Marx’ arbeid og å være sparringspartner gjennom en omfattende brevveksling. I Manchester deltok han samtidig aktivt i sosietetslivet, og for den som ikke kjente ham godt, var det ingenting som tydet på at han samtidig var en aktiv revolusjonær. Etter farens død i 1860 ble han gjort til partner i Ermen & Engels, før han i 1870 solgte sin andel til brødrene Ermen og reiste sørover til London for å slå seg ned der.

Da Engels kom tilbake til London, hadde allerede første bok av Kapitalen kommet, og Marx jobbet med bok to og tre. Samtidig var det store stridigheter innen Den internasjonale arbeidersammenslutningen, i dag bedre kjent som Den første internasjonale. Men selv om han igjen bodde i samme by som sin gode venn og samarbeidspartner, var det nå med et helt annet samarbeidsforhold enn før han flyttet til Manchester. Engels var blitt Marx’ medhjelper og fanefører.

Det kanskje fremste uttrykket for dette er boka Herr Eugen Dührings omveltning av vitenskapen, bedre kjent som Anti-Dühring. Eugen Dühring var en tysk sosialist som gikk til angrep på Marx’ teorier, og det ble opp til Engels å forsvare vennen sin. Marx bidro også til boka, men det var Engels som var hovedforfatteren, og det var hans navn som sto på tittelbladet. Anti-Dühring var på mange måter den første boka der Marx’ teorier ble fremstilt på et systematisk vis, . og Den ble i årene som fulgte, en helt sentral lærebok i marxisme, med et langt større nedslagsfelt enn noen av Marx’ egne skrifter.

Førstefiolinist

Engels uttalte en gang at han alltid hadde spilt annenfiolin i forholdet til Marx. Med vennens død i 1883 var det han som måtte spille førstefiolin. Han avbrøt arbeidet sitt med et vitenskapsteoretisk manuskript som hadde vært hans hjertebarn i flere år. Det ufullstendige manuskriptet ble først utgitt i 1925 under tittelen Naturens dialektikk. Selv om manuskriptet er preget av nivået vitenskapen befant seg rundt 1880, er det slett ikke uten verdi. Blant annet har økomarxismen som har vokst frem de senere tiårene lent seg betydelig på Engels’ metoder og tilnærminger.

Marx hadde i sine siste år interessert seg for samtidens etnografi og antropologi. Basert på notatene han etterlot seg, og egne studier, skrev Engels boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Selv om også denne var preget av samtidens forskning, viser Engels her hvordan kjennskapen til hvordan menneskene tidligere levde, bekrefter at makt- og undertrykkingsforhold er historisk betinget. Boka har også vært viktig for den marxistisk inspirerte delen av kvinnebevegelsen fordi Engels her legger stor vekt på familien og kvinnenes underordning under mannen.

Det var likevel arbeidet med Kapitalen som skulle kreve mest av ham. Marx hadde etterlatt uferdige manuskripter til bok to og tre, og særlig manuskriptet til bok tre befant seg i en særs ufullstendig form. Mye tyder også på at Engels ikke kjente til disse manuskriptene, i hvert fall ikke i detalj, før han kom over dem i de etterlatte skriftene. Likevel satte han seg ned for å sette dem i en så tilfredsstillende stand at de kunne gis ut, bok to i 1885 og bok tre i 1894.

I ettertidens lys har nok Engels likevel satt sine dypeste spor gjennom sin betydning for utbredelsen av marxismen. Da Marx døde var han fortsatt en nokså obskur figur. Da Engels døde tolv år senere, utgjorde teoriene hans den viktigste rettesnora for arbeiderpartier i en rekke land. Engels var en helt sentral skikkelse i Den annen internasjonale som ble opprettet i 1889, og etter hvert som marxismen fikk gjennomslag, mye takket være populariseringene i Anti-Dühring og i kortversjonen, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, ble han den ubestridte autoriteten. Det var han som ble kontaktet for tips og svar på spørsmål, og han svarte det han var god for. Helt frem til sin død i 1895 var han helt uvurderlig for den neste generasjonen med marxister.

Den politiske arven

Blant dem som sto Engels nærmest i denne perioden, finnes navn som Karl Kautsky, Eduard Bernstein og Georgi Plekhanov, navn som i dag først og fremst forbindes med reformisme, klassesamarbeid og nasjonalsjåvinisme. Det er likevel en tilsnikelse å holde Engels ansvarlig for dette. Riktig nok skrev han i et av sine siste skrifter at arbeiderklassen «med den vellykkede bruken av stemmeretten har tatt i bruk en helt ny kamparena». Men han la heller ikke skjul på at borgerskapet fort kunne komme til å benytte seg av «grunnlovsbrudd, diktatur og en retur til absolutisme» dersom arbeiderklassen faktisk skulle vinne frem på denne arenaen. For ham var det i 1895, som det hadde vært da han skrev Arbeiderklassens stilling i England femti år tidligere, et taktisk spørsmål. At noen valgte å bare forholde seg til den ene siden av dette dilemmaet, kan knapt tilskrives Engels.

På den annen side har Engels, i motsetning til Marx, blitt fremstilt som den ansvarlige for alle uhyrlighetene som har skjedd i sosialismens og kommunismens navn. Det var Engels, sies det, ikke Marx, som fremstilte marxismen som en vitenskap, og som dermed la grunnlaget for despoti og fåmannsvelde. Da ser man imidlertid bort fra at også Marx bidro til Anti-Dühring, og at han skrev et forord til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap der han roste Engels for sin «innføring i den vitenskapelige sosialismen». Det er rett og slett vanskelig å slå inn en kile mellom Marx og Engels i dette spørsmålet uten å se bort fra det Marx selv skrev. Eller, sagt med andre ord, om man holder Engels ansvarlig for overgrep som er gjort i sosialismens navn, kan man ikke la Marx gå fri. Hvorvidt anklagen medfører riktighet, er et helt annet spørsmål.

Forenklinger eller forfalskninger?

Engels har også blitt anklaget for å ha gjort unødvendige forenklinger av Marx’ teorier. Og det er ingen tvil om at han forenklet mye. Men Marx skrev ikke for å få en plass i universitetsbiblioteker, han skrev fordi han ville bidra til forandring. Det innebærer selvsagt ikke at studier av skriftene hans er bortkastet tid, men med mindre man forventer at alle revolusjonære skal studere alle de planlagte 114 bindene av Marx Engels Gesamtausgabe, så må man faktisk forenkle.

Det har også blitt reist særlig kritikk mot Engels’ arbeid med Kapitalen, særlig bok tre. Enkelte har gått så langt som å kalle det en forfalskning. Og, selvsagt, så lenge han ikke trykte manuskriptet slik Marx’ etterlot seg det, så vil det være nyanser. Men det er også en grunn til at Marx ikke lot det trykke slik det forelå – det var ikke ferdig. Han kritiseres også for fortolkningen han la til grunn i ulike sammenhenger etter Marx’ død, særlig hans hang til å lese Marx’ abstraksjoner inn i en historisk kontekst. Og det er godt mulig han gjorde feil her. Men mens Marx brukte år og dag med materien, var Engels opptatt med å finansiere arbeidet hans, uten å være involvert i selve arbeidet. Han kunne ikke få det samme overblikket. Likevel er det vanskelig å forstå hvem andre enn Engels som skulle gjort verkene klare for publisering. Marx-forskningen var tross alt ikke blitt en egen fagretning ved universitetene, og de hundrevis av hyllemeterne med oppklarende og utdypende kommentarlitteratur vi har i dag, var ennå ikke blitt skrevet.

Uten Engels’ bidrag, er det nok mest sannsynlig at manuskriptene for bok to og tre ville ha lidd samme skjebne som Marx’ øvrige uutgitte økonomiske manuskripter. Etter Engels’ død ble Marx’ arkiver overtatt av de tyske sosialdemokratene, som lot dem støve ned. Det var ikke før Marx-Engels Instituttet i Moskva begynte å fatte interesse, at de ble hentet frem. Men fortsatt skulle det ta lang tid før de ble kjent for offentligheten. Manuskriptet Marx skrev i 1857–58, for eksempel, i dag kjent som Grundrisse, ble for eksempel ikke allment kjent før i 1939, mens manuskriptet han skrev i 1861–63, ikke ble kjent i sin helhet før i 1982 – altså nesten hundre år etter hans død. Det kan godt hende at Engels var slumsete, unøyaktig og ikke godt nok kjent med innholdet. Men for ham var det viktigste å få dem frem i lyset. Så får heller Marx-forskerne utfylle og utdype detaljene, nå som originalmanuskriptene finnes i bokform.

Den første marxist?

Engels omtales ofte som historiens første marxist. Men mer enn bare dette, var han en aktiv bidragsyter til at marxismen ble det den ble, fra han sendte artikkelen sin til Marx i Paris til han mot slutten av sitt liv ble selve personifiseringen av den fremvoksende sosialistiske arbeiderbevegelsens teoretiske tilnærminger. Marx og Engels utfylte hverandre, personlig, politisk og historisk. Likevel er forskjellen på omfanget av markeringen av Marx’ 200 års fødselsdag og Engels’ 200 års fødselsdag, påtakelig, noe også den som har lest Gnist siden 2018 vil ha merket seg. Denne artikkelen kan forhåpentligvis bidra til å bøte noe på dette.