Parlamentsvalget i Storbritannia i desember ga Boris Johnson et solid flertall, og førte til Jeremy Corbyns avgang som Labour-leder. Var problemet et for radikalt program, eller er det bare høyrefløyen som ønsker at det skal bli stående som historia?

Foto: Jeremy Corbyn / Flickr

Helle Linné Eriksen
Lektor på Lillestrøm vgs. Hun har hovedfag i engelsk, og har fulgt britisk politikk tett i en årrekke.

For tredje gang på fem år har det ikke spesielt forente kongedømmet avholdt parlamentsvalg. I denne perioden har de også hatt en folkeav- stemning, avholdt diverse lokalvalg og sendt motvillige briter til EU-parlamentet. Det var derfor lite entusiasme rundt dette valget som skulle avholdes i en mørk desembermåned, og ikke minst på svært kort varsel. Det var vanskelig for velgerne å se grunnlaget for et nytt parlamentsvalg. Hadde statsminister Boris Johnson gitt parlamentet litt mere tid var det ikke utelukket at avtalen mellom Storbritannia og EU ville blitt godkjent. Før kunne statsministeren når hen ønsket det oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, men etter en ny lov vedtatt under koalisjonen mellom det konservative partiet og liberaldemokratene 2010–2015 skal dette egentlig bare skje i helt spesielle omstendigheter, og med to tredels flertall i parlamentet. Det ser ut til at både Johnson og forgjengeren Theresa May har en noe løs definisjon av helt spesielle omstendigheter, og julehandel måtte kombineres med stemmegiving denne gangen. I motsetning til May som ønsket seg et mer styringsdyktig flertall da hun sendte velgerne til urnene i 2017 og ble belønnet med å miste flertallet sitt fikk Johnson en tidlig julegave, i form av det mest solide flertallet det konservative partiet har hatt siden Thatchers valgseier i 1987.

STORE KONSEKVENSER AV VALGET

Et valg som ikke føltes så veldig viktig, har vist seg å resultere i et så solid flertall at det konservative partiet kan gjøre stort sett hva de vil (og de vil mye …), Johnson har kvittet seg med en rekke av bråkmakerne i eget parti som enten ikke søkte eller ikke fikk renominasjon i valgkretsene sine, Labour har gått på sitt fjerde valgnederlag på rad og Jeremy Corbyn har trukket seg som partileder. Liberal Democrats som drømte om valgseier, liberalkonservativ koalisjon og en grønn framtid har tapt sin unge nyvalgte leder Jo Swinson, det nord-irske unionistpartiet DUP som har hatt uforholdsmessig mye innflytelse i en vippeposisjon siden 2017-valget sitter i Belfast og slikker sine sår, og det skotske nasjonalistpartiet bruser med vingene og krever ny folkeavstemning om et selvstendig Skottland. Er det rart nordmenn fortsetter å interessere seg for den forblåste lille øya?

Det er umulig å diskutere britiske parlamentsvalg uten å minne om at valgordningen deres lett kan gi et feil inntrykk av endringer. Fordi de har flertallsvalg i enmannskretser er det ofte stort avvik mellom antall mandater og valgoppslutning i prosent. F.eks. ble 2017-valget framstilt som et gedigent nederlag for Mays parti mens de egentlig gikk fram fra 36,6 % oppslutning i 2015 til 42,3 % oppslutning i 2017 – men mistet 13 plasser i Underhuset. Valget nå i desember var egentlig ikke så opp- siktsvekkende, men det viktigste er ikke opp- slutningen, men hvor oppslutningen er konsentrert. Denne gangen var den plassert på en måte som gjorde at beskjedne 1,3 prosent- poengs økning ga dem 58 flere mandater. En annen virkning av valgordningen er at den favoriserer de store partiene så sterkt at det i liten grad finnes småpartier som har noen sjanse ved parlamentsvalg. Det betyr at det er ikke noe reelt alternativ til venstre for Labour, og at partiet derfor rommer medlemmer – og meninger – som i Norge ville fordelt seg på tre–fire partier. Hvis vi ser på Labours resultat i dette valget er det en klar nedgang fra det forholdsvis gode 2017-valget, men de ligger likevel et par prosentpoeng over valgresultatet i 2015. Likevel har de fått 30 færre representanter i Underhuset enn det de hadde etter 2015-valget.

ARBEIDERKLASSEN FORLATER LABOUR

At arbeiderklassen forlater Labour er ikke nytt, dette har vært en trend i årevis. Hvis vi ser på «den røde muren» som nå falt, dvs. arbeider klassevalgdistriktene i Nord-England som har blitt ansett som ganske sikre mandater, så har det konservative partiet vokst jevnt det siste tiåret. I Redcar vant Liberal Democrats i 2010, i Stockton South vant de konservative i både 2010 og 2015.

Brexit har selvfølgelig bidratt, men det langt fra hele forklaringen. Det kan likevel se ut som at Nigel Farage hadde rett da han morgenen etter valget feiret at strategien hans hadde fungert. Brexit Party, årets arvtaker etter UKIP, stilte bare til valg i kretser hvor Labour hadde hatt flertall før. Nye velgere behøvde ikke å gå til de konservative for at partiet skulle vinne, på grunn av valgordningen var det tilstrekkelig at færre stemte Labour og at stemmene ble fordelt på flere partier for at de konservative skulle bli det største partiet i valgkretsen. Selv om Labours nedgang ikke er så dramatisk og brå som enkelte medier vil ha det til, er det klart at det er alvorlig at man ikke har klart å snu en urovekkende tendens, som man hadde håp om etter 2017-valget. Årsakene er mange. Mangelen på klar Brexit-strategi og et krav om enda en ny folkeavstemning mange av Labours velgere ikke støtter har gjort sitt. Programmet var snekret raskt sammen og framsto som urealistisk og uferdig. Labour har i liten grad klart å slippe til med en alternativ politikk de siste par årene, og det hjelper ikke med vakre valgløfter om velgerne ikke kjenner dem igjen som del av en helhetlig politikk. Og så var det Corbyn.

CORBYN I SKVIS

En av Corbyns største utfordringer har vært at han har stått i en skvis mellom forskjellige fløyer i partiet. Partilederen har sine røtter i den gamle venstrefløyen i partiet. Helt siden EEC-folkeavstemningen, som daværende Labour-statsminister Harold Wilson gikk til valg på i 1974 og gjennomførte i 1975, har venstrefløyen vært skeptiske til det europeiske prosjektet, med en argumentasjon som er lett gjenkjennelig for norsk venstreside. Corbyn stemte for å forlate EEC i 1975, han stemte mot ratifiseringen av Maastrichttraktaten i det britiske parlamentet i 1993, og mot Lisboa- traktaten i 2008. Han støttet idéen om en folkeavstemning i 2011 – og så ble han leder av Labour i 2015. Partiet hadde et klart flertall for fortsatt medlemskap i EU, og som leder måtte han fronte dette standpunktet utad. Han må også ha vært preget av at det var mange av de yngre Labour-medlemmene som støttet ham og sikret ham seier i ledervalgene i 2015 og 2016, og de er solid plassert på Remain-sida. I Brexitkampen la han vekt på argumenter som var forenelig med hans ideologiske grunnsyn – «Remain but Reform» – og understreket EUs betydning for både miljøstandarder og arbeidsmiljølov. Partiets høyrefløy, med tyngdepunkt i partigruppa i parlamentet, kritiserte Corbyn likevel kraftig for å være uklar og lite konsekvent i sin innsats da de prøvde å kaste ham som leder i 2016. Lenge motsatte han seg også kravet om en ny folkeavstemning om Brexit, og ga seg første på dette etter et landsmøtevedtak høsten 2018 og etter at flere parlamentsmedlemmer forlot partiet i februar 2019. Det er grenser for hvor mye sympati man har krav på når man ikke blir gjenvalgt etter å ha undergravd eget parti gjennom kritikk av lederen ved enhver korsvei. Det var forventet at kritikken ville roe seg etter at Corbyn ble gjenvalgt med god margin etter forsøket på å kaste ham i 2016, men kritikk av partiets vedtekter som har overført makt fra folkevalgte politikere til menige med lemmer har legitimert en manglende lojalitet til partivedtak. Hvis man sier mange nok ganger at partilederen ikke er valgbar, så vil det til slutt bli sant.

ANKLAGER OM ANTISEMITTISME

Labour har hatt andre problemer å stri med de siste årene også. Anklager om antisemittisme i partiet har tatt mye oppmerksomhet, og i et forsøk på å møte disse anklagene adopterte man IHRAs omstridte definisjon av antisemittisme. Denne definisjonen slår fast at det er antisemittisme å si at staten Israel er rasistisk, eller å sammenlikne nazistenes handlinger med statens Israels behandling av palestinere. Corbyn har blitt koblet til solidaritetsorganisasjoner og facebookgrupper for Palestina som har gjort seg skyldige i dette, og har slitt med å balansere mellom å prøve å forklare forskjellen på antisionisme og antisemittisme, å ta et oppgjør med helt reelle antisemittiske holdninger blant egne partimedlemmer, og å prøve å blidgjøre jødiske grupperinger både innenfor eget parti og i Storbritannia generelt. Han har ikke lykkes. Med dette som grunnlag ble Corbyn stadig omtalt som en ekstremist, med bånd til IRA under den nord-irske motstandskampen, og til Hamas. Natta før valget ble hundrevis av plakater med «Would you trust you children with this man» spredt i Nord-England, med påstander om at barns arv, utdanning og sikkerhet ville stå i fare dersom ekstremisten vant. Plakater var ikke den eneste formen for propaganda. Loughborough University sin analyse av medias rolle i denne valgkampen avslører en sterk forskjell i omtalen av parti- ene, med stadige angrep på Labour som økte i styrke for hver uke. Brexitdebatten i 2016 demonstrerte en ny bruk av politisk reklame i sosiale medier. Det som gjør denne formen for valgkamp annerledes er at avsender er mer utydelig. I stedet for at reklamene er fra de store partiene er de fra «bevegelser» med uklar bakgrunn, med tidvis uklare navn og ikke minst med uklar finansiering. Et smutthull i regelverket lar individer og grupper som ikke er registrert som poliske partier bruke 200 000 kroner på politisk reklame uten å måtte oppgi dette noe sted. Flere av de som står bak gruppene har vist seg å ha tette bånd til politiske partier eller media, og flere av dem har drevet målrettede kampanjer mot Corbyn, som f.eks. Campaign against Corbynism.

SKRIVER HØYREFLØYEN HISTORIEN?

Corbyn har valgt å ta sjølkritikk for valgresultatet og har erklært sin avgang, og en rekke Labour-politikere står og tripper for å overta etter ham, og etter nestlederen som også har trukket seg. Mange mener det er på tide at Labour i 2020 velger sin første kvinnelige leder. Uavhengig av kjønn er fløykampen sterk. Dette er også en kamp om historien. Etter Labour sitt sagnomsuste tap for Margaret Thatcher i 1983 skrev høyrefløyen historien og la skylda på et altfor politisk radikalt program. Det kan bli resultatet denne gangen også, dersom ikke venstrefløyen beholder grepet om ledelsen og kan frambringe et radikalt alternativ i kampen mot et sterkt konservativt parti når et nytt Storbritannia utenfor EU skal skapes.

Når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord? Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

Hans Husum ga ut boka Skjult, ny krigsmaskin rett før jul 2018. Dette er et utdrag av boka.

Hans Husum,
krigskirurg og forfatter av boka Skjult, ny krigsmaskin (Forlaget Rødt, 2018).

Sjølmord, Phoenix USA

I juni 2003 dro tjueen år gamle Daniel Somers i krigen, i Irak.

Ti år seinere drepte han seg sjøl med et hodeskudd hjemme i Phoenix.

Daniel var en god tenker. Han la igjen dette brevet til foreldrene:

«Nå har jeg gjort mitt beste for å holde ut i mer enn et tiår. Men egentlig har jeg vært

vekk lenge, lenge.

Hodet mitt er en ødemark av fæle bilder, endeløs fortvilelse, og lammende angst.

Jeg kan verken le eller gråte.

Dette er tortur.

Sannheta er ganske enkel:

Under det første oppdraget i Irak måtte jeg være med på saker som ikke kan beskrives.

Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menn­eske­­heten.

Verre enn folk flest kan forestille seg.

Hvordan i all verden kan jeg leve videre som alle andre, mens enkene etter meg og alle de farløse ungene fortsatt slåss for å overleve.

Er det noe rart at rapportene viser at 22 veteraner tar livet av seg hver dag? Det er flere veteraner enn alle ungene som ble drept ved Sandy Hook, hver eneste dag. Hvorfor støtter ikke presidenten disse familiene? Kanskje fordi vi ikke ble drept av én enkelt gærning, men av hans eget dehumaniserende system.

I det siste har jeg spekulert på å gjøre et siste oppdrag.

Det er litt trøst i tanken på å kunne bruke evnene og drapsinstinktet mitt til å gjøre noe godt.

Men faktum er at det ikke er realistisk.

For det første er det all logistikken med å finansiere og utstyre en slik operasjon.

Så er det vissheta om en uhyggelig død, og å bli hengt ut i media som terrorist.

Men det som egentlig holder meg tilbake er at jeg faktisk har blitt for sjuk for slike jobber.

Til og med det har de stjælt fra meg.

Derfor er det ingenting igjen.

Altfor fanga i krigen til å ha fred.

Altfor skada til å drive krig.»

Glyfosat brytes ned svært sakte i vann. I monsuntida er India fylt av vann. US Army bruker Roundup i ­krigen mot Mesopotamias bønder.

Sjølmord, Maharashtra India

Høsten 2008, mens Daniel fortsatt rava rundt på krigens branntomter, drepte den femti år gamle bonden Shankar Mandaukar seg sjøl på den andre sida av kloden, i Maharashtra i India.

Shankar skyldte lånehaiene 80 000 rupier, to års inntekt fra det lille bomullsbruket.

Også i 2008 var det klart at avlinga kom til å bli dårlig.

– Han tenkte ikke på noe annet, fortalte kona hans, Nirmala. Jeg sa til ham at det finnes nok ei løsning. Men han svarte bare at døden er bedre når alt er tapt.

En søndag før solnedgang tømte Shankar et glass med sprøytemiddelet Roundup.

Han falt om på bakken da magekrampene satte inn, stønna i smerte og skrapa i jorda med fingrene. Nirmala, naboene og de to ungene hans sto lenge og så på ham.

Det var ikke første gang de hadde sett folk dø sånn.

Da sola gikk ned, lå Shankar endelig stille.

– Shankar var en god mann, sa naboene. – Han sendte ungene til skolen og han betalte skatt.

– Det var disse mystiske såkorna som drepte ham.

– De selger frø og sier at vi ikke trenger å sprøyte, men det er ikke sant.

– Og vi må kjøpe de samme såkorna hvert eneste år fra selskapet.

– Dette dreper oss. Vær så snill, fortell verden hva som skjer her.

Shankar levde og døde i Indias ‘sjølmords-belte’, Maharashtra-staten øst i India. Det var her Monsanto sammen med korrupte politikere og lokale lånehaier introduserte den gen modifiserte bomullen seint på 1990-tallet. Monsanto frøa gir mye større avlinger enn den tradisjonelle bomullsvarianten. Men den krever også mye mere vann. Og den er «Roundup-ready». Plantene må ha – og de tåler – den kraftige ugrass-dreperen glyfosat.

Monsantos genkode har en innebygd sjølmords-mekanisme, et terminator-gen. Bøndene kan ikke legge til side deler av avlinga for neste års planting. Frøa spirer ikke. De har begått sjølmord.

Det må kjøpes nytt såkorn hvert år.

Prisen på Monsantos ‘forbedra såkorn’ er åtti ganger høyere enn de gode gamle frøa.

Som nå ikke er å få tak i lenger.

I løpet av de siste femten åra har en kvart million indiske bønder tatt livet sitt.

Det er ikke lenger bærerne av gammel økologisk visdom som kontrollerer jorda – men Monsantomaskina.

Da dør bonden ved å snu det kjemiske våpenet innover, mot seg sjøl.

Sjølmord?

Menneskeverdenen er hard, og mange tar livet av seg.

Dødsårsakene er mangslungne, hvert sjølmord en roman.

Men når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord?

Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

USA mister flere soldater hjemme etter endt tjeneste enn i krigene ute.

Hver time tar en amerikansk soldat med blodige hender sitt eget liv.

Minner om skitne drap kan være dødelige.

Men det er verre.

Pentagon-statistikken omfatter bare sjøldrap hjemme, soldater som har kommet trygt hjem fra krigen.

Hva med alle sjøldrapa og de skjulte morda under krigens gang? Mens jeg skriver dette er 6 774 amerikanske krigere rapportert døde i de nye krigene i Asia og Afrika. 1 452 av dem ble ikke drept av fienden, de døde av «ikke-krigsrelaterte årsaker». Femten hundre drept i bil- og helikopterkrasj? Umulig. Vietnamkrigen viste at når en aggresjonshær kjører seg fast og råtner fra innsida, internaliserer krigerne hatet mot fienden og begynner å drepe hverandre.

Det er meningstunge dødsfall på hjemmefronten også. Bil i fjellvegg i høy hastighet – trafikkulykke? Soldat voldtatt ute i krigsteateret finni død hjemme etter to flasker whisky – alkoholforgiftning? En hær av amerikanske ex-krigere som har risikert livet i krig, kommer tilbake til et hjemland uten hus, uten arbeid – working class heroes døde og kalde på en benk i parken ved soloppgang.

Snakker vi fortsatt om sjølmord?

Enda verre.

De fleste sjølmordere mislykkes i første forsøk. Ørkenvandrerne vekkes tilbake til livet av dyktige leger og fortvila foreldre, livredda til fortsatt eksistensiell fortvilelse.

Mange av førstegangstaperne prøver igjen.

Og igjen.

Det er en epidemi av sjøldrap på gang ‘her hjemme’, drap like stygge og dehumaniserende som Irak-krigen.

– Jeg kan kunsten å drepe, skreiv Daniel i avskjedsbrevet.

Han vurderte til og med å rigge et nytt 11. september.

– Vi ble drept, forteller Shankar og Daniel.

Hva slags skitten krig hadde de vært inne i?

‘Bunker Buster’ er et dobbelt-prosjektil som er designa for å knuse bomberom. Jeg så det i bruk første gang 12. august 1982

mot et tilfluktsrom i flyktningeleiren Borj el Baranje i Beirut der en familie på tolv palestinere hadde gjemt seg. Den første ladninga

bryter gjennom de armerte betongveggene, den andre ladninga griller innholdet i rommet. Vi så silhuetten av barnet på

fanget svidd inn som et foto-negativ i brannsåra på moras kropp.

Monsantos Krigsmaskin

Vi veit en del om Daniel Somers i Irak. Han jobba i etterretningsnettverket til James Steele, ‘Morderen fra El Salvador’, arkitekten bak Iraks ‘black sites / svarte hull’. Sjøl om Steele er fagmann i forkledning, har også han etterlatt seg noen spor, tilstrekkelig for en dekonstruksjon av uhyret.

Shankar derimot, kunne umulig forstå hva slags monster han hadde møtt. Det finnes mengder av dokumentasjon om genmodifisert såkorns-krig retta mot den sjølstendige småbonden. Men Shankar kunne ikke lese. Og det er krevende å spa opp røttene til Monsantos Krigs-Maskin.

Shankar visste ikke at Monsantos første store treffer var Agent Orange, dioxin-gassen som de amerikanske pilotene brukte for å avskoge Vietnam i et forsøk på finne ‘Ho Chi Minh-veien’ som uten opphold forsynte den anti-amerikanske motstanden i Sør med ammunisjon. Der det før var jungel, fødes i dag den tredje etterkrigs-generasjonen vietnamesere med misdannelser.

Etter dioxin-suksessen i Vietnam har MKMs kommandonettverk vært godt bemanna med krigshissere: CIA direktørene Helms, Turner og Deutch, teppebomberne Scowcroft og Kissinger, general Ashcroft – mannen bak Abu Ghreeb-torturen, og sjølsagt Rumsfeld – føringsoffiser for James Steele.

En annen interessant flora knytta til dette dynamiske rhizomet er Rockefeller klanen, den ‘Grønne Revolusjonens’ fedre på 1960 tallet, nå hovedsponsor for noe de kaller ‘Den Andre Gen-Revolusjonen’.

Rockefeller-stiftelsen har tatt ansvaret for å åpne Afrika for genmodifisert såkorn. Og ‘bunkers-knuseren’ som sikrer god gjennomtrengning er AGRA, Alliansen for Grønn Revolusjon i Afrika, stifta i 2006 med Kofi Annan ved rattet. Bill Gates, informasjonsstrategikeren som nylig åpna bakdørene på Google for CIAs globale informasjonskrig, er co-designer for AGRA-prosjektilet.

Shankar kjente ikke sjølmords-frøets historie.

Og vendte våpenet mot seg sjøl.

Cofer Black forlot CIA i 2005 for å ta over ledelsen av Blackwater/

Academi, verdens største skygge-armé. Se side 121, de siste revisjonene av amerikansk lov har gjort leiemordernes spor usynlige.

Monsanto og kjeveknuserne

Vi kan også bruke ei indirekte tilnærming for å dekonstruere det indiske sjølmordet.

En professor i forskningsmetodikk lærte meg ’overflate-responsmønster-analyse’ for å avdekke utydelige konturer: å smelle squash baller i den ukjente veggen for så å studere mønsteret i returene.

Utgangspunktet i vår studie er at krig er jævlig og nødvendigvis avler motreaksjon.

Hvordan svarer MKM på reaksjon? Hvordan handterer maskina sine motstandere?

MKM har tatt om bord Al Gore og Hillary Clinton, eksperter på internasjonale lover og smutthull. Obamas bidrag var utnevnelsen av Elena Keagan fra Monsanto-lobbyen til leder av Høyesterett. Det avfødte ‘Vern Monsanto Loven’ av 2013 som gir rettslig immunitet for amerikanske produsenter av genmodifisert såkorn.

Studier av proaktive MKM offensiver tar oss til Tyskland der Monsantos sikkerhetssjef møtte Cofer Black for å knekke den europeiske kampanjen mot genmodifisering. Det er en rik flora omkring Mister Black. I 2008, da han leda angrepet på de tyske miljøaktivistene, var han sjef for Blackbird Technologies. Det ligger en lekker Blackbird-trailer på Internett som forsikrer oss om «nøkkelkompetanse i hardware- og software-utvikling, hurtig reaksjon og avanserte kommunikasjonssystem, pålitelige også i fiendtlige scenarier.»

Noe som kan forklare den sofistikerte hackinga av anti-Monsanto-bevegelsen i Europa i 2009.

Graver vi fram røttene til det vitale utskuddet Cofer Black, kommer vi ned til 2001 og jakta på bin Laden. Black var direktør for CIAs Anti-terrorist Senter som leda mannejakta i Afghanistan. To måneder før Twin Tower-hendelsen, i juli 2001, forutså han et angrep av 11. september-type mot USA – men ingen hørte på ham. Black er ikke bare smart, men tøff også. Jakta på bin Laden fikk navnet ‘Kjeveknuser-5’. Like etter 11. september rapporterte Cofer Black til generalstaben omkring Bush: «Når jeg har gjort jobben vil fluene danse på øyeeplene deres.»

Det er matkrisa som har gjort MKM kraftfull. Nå er maskina klar for vannkrigene:

– Vi har vært i en matskvis, men vannkrisa vil nok blir enda mere dramatikk, og den er her snart, sa Monsanto-sjefen allerede i 2008.

Cofer Black sier seg enig. I et intervju med Men’s Journal samme år ble Black spurt, – Hvilke trusler skal vi passe oss for? Han svarte,

– Vi må regne med nye trusler som et resultat av den raske befolkningsveksta på kloden. Det er ganske enkelt ikke nok for alle. Først vil vi se knapphet på energi-ressursene.

Så kommer kampen om livsgrunnlaget – vann, rein luft, og mat. Konkurransen nasjonene i mellom for å sikre sin andel av disse varene kan få bisarre uttrykk.

Vi tilskuere kan vanskelig fatte energiflyten under bakken. Men to ting synes klare:

De djupe krigene er allerede i gang.

Og leiesoldaten vi kjente fra tidligere kriger – den tatoverte kjeveknuseren – har gått ut på dato.

Leiemorderne vi skal se etter, er Cyber ­Space-krigere i blankpussa sko.

 

 

 

Marte Michelet har skrevet en modig bok: Hva visste hjemme­fronten? Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, der hun påstår Hjemmefronten svek jødene under 2. verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i Hjemmefronten ikke anså en redningsaksjon av jøder i forbindelse med deportasjonene som viktig å prioritere. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avis­spalter og har til dels fått mye motbør.

Av Berit Rusten,
faglitterær forfatter, scenekunstner og feministaktivist
Foto: Gyldedal, «Jude»-merker som jødene ble tvunget til å gå med i Tyskland. Fra samlingen til Jüdisches Museum Berlin.

 

 

Når Marte Michelet skriver om Hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette er diskutabelt.

Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad/Wærdahlgruppene) siden 2011, har jeg etterhvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom AP, regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og kommunistenes og andre som hadde vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten på den andre. Bergliot Egge understreker dette i et intervju i 1995 i forbindelse med Bjørn Nilssens TV-serie for NRK om Rinnan, Skyggespill. I råmaterialet, som finnes på Falstad, forteller hun hvordan hun ble trukket inn i motstandsarbeidet. Det var en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Under krigen ble hun kommunist. Hun snakker om motsetninger i Hjemmefronten. Hun snakker om historikere som hun ikke har tillit til. Om historieskriving som er skeiv. Etter å ha lyttet til dette intervjuet, fikk jeg en tydeligere forståelse av et stort materialet som ligger i skyggen og som vil forbli der, om man ikke tar inn det Bergliot Egge snakker om.

Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Marte Michelet skriver om kvinnene og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, men nettopp fordi hun ikke bruker «kartet», får innsatsen et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort. Dette er forsåvidt forståelig, da Marte Michelets fokus jo ligger på Hjemmefrontledelsens manglende innsats relatert til jødedeportasjonene. Med det stakk hun fingeren i et vepsebol og i kjølvannet av dette, drukner nesten det aspektet som hun også skriver om og som jeg tenker er vel så viktig i fortellingen. Representasjonen av en annen praksis, i holdninger og innsats, relatert til jødenes skjebne. Det er dette aspektet jeg prøver å vektlegge i denne artikkelen.

Sviket, fortielsen og unntaket

Hjemmefronten sviktet jødene eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.

Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942, nevnte massearrestasjonene 7. november 1942 og 21.november ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge. Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6. kolonne, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til Hjemmefronten og regjeringen i London.

Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.

Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle ovenfor jødene i mellomkrigstiden

I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot.

Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.

Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om jødiske barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.» 

Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder, og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tsjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten til okkupasjonen fikk totalt 400 opphold til Norge.

Nansenhjelpen og det illegale apparatet

Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet. Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.

Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.

Arrestasjon av jødene og de som advarte

Fredag 23. oktober 1942 klokka 21.30 blir polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobber 48 timer i strekk med å forberede aksjonene.

Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle jøder, mannlige, over 15 år, skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo.

Mandag 26. oktober. 124 politi og tjenestemenn var klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg konsentrasjonsleir.

Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. I følge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og tatt kontakt. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra Hjemmefrontens folk varslene kom!

Kvinner fester grepet

Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som Hjemmefronten disponerte, ble stengt samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.

Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt. 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet. Lovisenberg. Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.

Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934 og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940-1945, men dette var et proforma ekteskap.

Banden blir til

Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalt seg Banden. En av dem som var tilknyttet Banden var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles.

Bandens metode

Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.

Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg, kledde av dem pasientklærne og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.

Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blant drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.

Harald Johansen Sæle, kommunist, som var involvert i Bandens arbeid, måtte flykte i midten av november. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80–100 jøder i dekning og mente at ettersom drosjene kun tok 3–4 personer om gangen, ville dette ta tid å få alle jødene i sikkerhet. Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter. Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.

NKPs fluktruter ble brukt

Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at mye tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.

I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone var jøde. Edith Raphael. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun måtet flykte i midten av november, skriver hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith og at de var til stor hjelp.

Kvinnene, Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etter at Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzergt. 3. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid Lilleba Frøyland i 1978. Sigrid navngir flere kvinner, Markje Kullmann, Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.

NKP og Moskvas linje

At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. Fra mitt arbeid med Thingstad/Wærdahlgruppene (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), finnes flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.

At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15. november 2018.

La oss først slå fast at ingen som kalles «venstresosialistisk» satt i ledende posisjon i hjemmefrontens lederorgan i 1942. Eventuelle unnlatelsessynder derfra ovenfor jødene kan derfor ikke skyldes dem (…) En av frontfigurene, Ørnulf Egge (senere NKP- sentralt sin kontakt til Trøndelag under okkupasjonen, min anmerkning), inngikk under studieopphold i Paris på 1930-tallet et proforma-ekteskap med en jødisk tysk kvinne for å sikre henne innreise til Norge og norsk statsborgerskap. De ble skilt, men Egge organiserte under krigen flukt til Sverige for henne og en annen jødisk kvinne. (…) Både NKP og ungdomsforbundet NKU hadde jødiske medlemmer også i styreverv. (…)

Partiets sterke mann og redaktør av hovedorganet Arbeideren, Henry W. Kristiansen, var gift med en sovjetiskfødt jødinnene. 26. april 1940 begrunnet han i avisa hvorfor partiet tok avstand fra fascismen og nazismen. Ett argument var at disse sto for «jødeforfølgelser og andre eksesser». Tyskerne grep inn og lot restopplaget i avisa beslaglegges.

I juni samme år, under pakten, ga Komintern i Moskva direktiver til NKP. Ett av dem var at partiet skulle «stå opp mot enhver antisemittisk hets» (…)

Ved det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble ekteparet Kristiansen arrestert. Mirjam («Mira») som hustruen het, var en av de to første jøder som ble gasset ihjel i Auschwitz. Den andre var Helene Strand Johansen, også sovjetiskfødt og gift med en fremtredende NKP-er. Kommunistenes fluktorganisasjon var for øvrig aktiv med å hjelpe jøder over til Sverige og spilte en sentral rolle da barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble reddet.

Evakulering av barnehjemmet i Holbergs gate – en kvinnebragd med støtte i NKPs illegale nettverk og fluktruter

Barna var kommet til Norge fra Wien i Østerrike i 1938. De var på sommeropphold i Oslo. De kom 15.juni. Bodde først i en feriekoloni i Bærum. I en hytte som ble drevet at den jødiske ungdomsforeningen.

Det var først meningen at de skulle bli til begynnelsen av september. Men. Det ble samlet inn penger slik at barna kunne bli i Norge. Bidragene som strømmet inn kom fra alle kanter av landet. Det at det kom bidrag fra ikke-jøder, viste at kampanjen hadde alles sympati og at det var en forståelse for å skåne barn for lidelser. Det ble fremhevet at barna burde anbringes i Jødisk barnehjem i Oslo. Og i den forbindelse var pengeinnsamlingen viktig. Det var behov for bortimot 8–10 000 kr, og bare i Trondheim lyktes man å få innbetalt 3000 kr.

Barnehjemmet

Den 22.oktober 1938 kunne seksten barn (fire hadde reist hjem) flytte inn i det nye barnehjemmet som ble opprettet for dem. Hjemmet ble drevet av Wienerbarnas venner og bestyrerinnen var Nina Hasvold. Dette var i en leilighet i Industrigaten i Oslo. Etter hvert flyttet barna inn i Holbergsgate 21, en bygård som den jødiske menigheten i Oslo hadde kjøpt. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia.

Nic og Nina

Det var en mystiske stemmen i telefonen som advarte med ordene: «Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen».

Nic Waal tok kontakt med venninnen Nina Hasvold, senere Nina Hasvold Meyer, som var bestyrerinne ved barnehjemmet for de jødiske barna i Holbergs gate. Nic og Nina hadde kjent hverandre lenge.

Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Hun tok gymnas og begynte på sosialpedagogisk seminar i Berlin. Her ble hun kjent med Nic Waal fra Oslo som kom til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina ble venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjorde at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flyktet etter hvert til Frankrike, men kom i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betydde imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjente Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerte et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år giftet de to seg, med Nic som forlover.

Fluktplanene

Den kryptiske beskjeden om «de små pakkene» betydde at nazistene skulle arrestere jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. Deportasjonen skjedde 26. november 1942. Da ble 532 jøder sendt fra Oslo med skipet MS Donau.

Nina og Nic med flere hadde begynt å planlegge flukt allerede etter 26. oktober, da mange av de jødiske mennene ble arrestert. I Nina Grünfeldts dokumentar sier Nina Hasvold Meyer:

Så forsto vi at det kunne bli farlig også for oss kvinner og barn og vi begynte å planlegge sammen med Nic Waal og de andre i det kommunistiske nettverket. Vi hadde mange gode hjelpere som skaffet penger til oss.

I filmen Ninas barn er det snakk om 10 000 norske kroner, som ble levert til Gudrun på Grorud. Dette skulle brukes til flukten. Det er mye penger!?

Her bør det nevnes at NKPs fluktruter ikke var fullfinansiert fra Stockholmslegasjonen, slik de rutene som var stengt for jøder frem til slutten av november var. Da ble de åpnet for Carl Fredriksens Transport (CFT). CFT har fått mye ære, medaljer og en statue, for å ha bragt så mange over grensa til Sverige. Dette nettverket opererte i en begrenset periode, i hovedsak fra 30. november til 6. desember. Kanskje seks uker tilsammen? 350 jøder forlot Norge med Carl Fredriksens Transport (CFT). Da Hjemmefrontledelsen endelig åpnet sine ruter, tok det altså ikke lang tid å få den gjenlevende jødene over til Sverige. CFT tjente 180 000 på dette. Det tilsvarer 4,1 millioner anno 2018. Profittmotivet i denne operasjonen setter Marte Michelet spørsmålstegn ved.

Nina Hasvold sier i filmen:

Da vi hadde ligget i dekning, ble vi fraktet til Finnskogen av mine venner i det kommunistiske nettverk. Der ble vi møtt av en grenselos. Han skulle følge oss over til Sverige.

I forbindelse med Nina Grünfeldts bok og film, Ninas Barn, sies det at barna ble ledsaget at representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Dette var nettverk som var involvert i Bandens virksomhet og det er sannsynlig at Bandens nettverk ble brukt også i denne fluktfortellingen. Lise Børsum og mannen nevnes også blant de som hjalp.

Basert på NKPs fluktruter kan det se ut som om nettverket tilknyttet Banden fikk 88 jøder over i uka fra midten av november og siste uka i november fikk de over 38.

Fortellingen om flukten

De 14 barna som sov i sengene var mellom 10 og 13 år. De fikk beskjed om å ta på seg to av alt. To truser, to bukser, to gensere. Skoene måtte de ta i hånda, for i etasjen under bodde ei dame som sympatiserte med nazistene.

Nic Waal var lege og hadde tilgang til bensin og en sykebil. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninnen Gerda Tandberg på Ullern. Der skulle de ligge i dekning. Så dro hun tilbake for å hente de eldste barna. Da de kom opp til Majorstua, holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over.

Nic Waal og nettverket hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling. En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje. Barna lå i bunnen av drosjen, så de ikke skulle synes, til de kom et godt stykke ut av Oslo. Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken. De måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der. Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige. Den neste losen fulgte Nina og de 14 jødiske barna helt over grensa. De jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate var i sikkerhet. Takket være flere kvinners innsats og med støtte i kommunistenes fluktruter.

Kilder:

Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal 2018

Lars Egelands blogg www.nrk.no/ostlandssendingen/jodebarnas-ukjente-redningskvinne-1.8703890

Nina Grünfeldts film Ninas barn; https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

Terje Halvorsen, «Antisemittisme fra Moskva?», Klassekampen 15/11 2018

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23307/Kap.x3.pdf?sequence=3

Skyggespill – Norsk dokumentarserie om Henry Rinnan.

https://tv.nrk.no/serie/skyggespill/DSTL76000195/11-01-1996

Steven Bannon, ein av hjernane bak Trumps siger i presidentvalet i USA, og som no prøver å byggja ei paneuropeisk høgrerørsle, har ofte vore sitert på at «politics is downstreams from culture». Politikken fylgjer av kulturen. Gjennom filmane han har produsert, nettstaden Breitbart og andre prosjekt har han prøvd å ta kampen om kulturen.

Foto: Fahrul Azmi
Av Magnus Bernhardsen,
er nordist og tilsett i bokhandel. Han bur i Moss.

Med dei politiske krisane Trump, Brexit og dei gule vestane er diskusjonen om elitane og makta deira kome for fullt. Kultureliten vert i stadig større grad peikt ut som fiende av folket. På venstresida har ein gjerne vore nøgd med å fastslå at det er eigarklassen og arbeidskjøparane som er den eigentlege fienden, og at snakk om «kultureliten» er ei avsporing. I periodar har også ytre venstre markert seg som eit opprør mot elitekultur og kulturelite, men det verkar som lenge sidan no. Kva skal eigentleg «vår» kulturpolitikk vera?

Berre ved å stilla spørsmålet vert eg redd for å skriva meir. Dette er verkeleg utanfor mi komfortsone. Det finst så mange omsyn å ta, så mange definisjonar å undersøkja, så mange teoretikarar ein skulle ha lese fyrst. Og kven skal ein snakka på vegne av?

Eg vil ikkje påstå at eg har tenkt mest og best om desse spørsmåla, men ettersom eg er så lite tilfreds med ordskifta våre om kulturpolitikk og kulturarbeid tek eg likevel sjansen på å skriva denne artikkelen.

Om ein vil vita kva den radikale venstresida meiner om kulturpolitikk, kan ein til dømes lese fylgjande på nettsida til partiet Raudt:

Kultur er et offentlig ansvar. Rødt ønsker et rikt og mangfoldig kulturliv, der ulike kunstarter, stilretninger og kulturer med både profesjonelle utøvere og et bredt folkelig kulturliv blir stimulert. Kultur er en viktig del av livet. Norge er et lite land med et mangfoldig kulturliv. Det er stor økonomisk usikkerhet rundt finansiering av både profesjonelle og amatørers kulturaktiviteter. Rødt ønsker å styrke den offentlige støtten til kulturen. Gjennom offentlig støtte kan man satse på mer kultur, støtte til profesjonelle og amatører og subsidiering av priser. Kunstner- og forfatterorganisasjonenes krav til økt bruk og vederlag må innfris.¹

Det var det. Det står tilvisingar til politikk for bibliotek, målsak og liknande også, men dette er kulturpolitikken slik han vert presentert. «Kultur er et offentlig ansvar». Det lyder som ein parodi på Raudt frå ein høgreorientert satirikar, om noko slikt kunne eksistert. Fyrst og fremst er kultur eit offentleg ansvar, liksom. Men kultur er også ein viktig del av livet, det skal vi ikkje gløyma. Og så vil Raudt ha eit rikt og mangfaldig kulturliv, noko Noreg alt har, i alle fall mangfaldig. Det er nok ikkje så rikt, ettersom det trengst meir pengar frå det offentlege så vi kan få meir kultur. Den beste måten å få meir kultur på er kanskje å innfri kravet frå kunstnarar og forfattarar om auka bruk, som det står.

Meininga mi er ikkje å harselera med nettstaden til Raudt, eller dei som hadde ansvar for å samanfatta arbeidsprogrammet til ein snerten liten snutt. Kulturpolitikken er noko meir utfyllande skildra i arbeidsprogrammet og prinsipprogrammet, og eg kjem attende til det. Likevel, dette tyder jo på at ein ikkje har nokre store idear om kulturpolitikken som ein vil fremja for dei som søkjer kunnskap. Eg trur Raudt kunne fått stort fleirtal på Stortinget for det siterte avsnittet om kultur, men ikkje nett fordi ein hadde vunne fram med nokre nye idear.

Arbeidsprogrammet inneheld fleire konkrete formuleringar, men det er ikkje mogleg å sjå noko revolusjonært eller spesifikt sosialistisk der. Støtte til betre arbeidstilhøve for kulturarbeidarar og kunstnarar, støtte til bibliotek, støtte til bokavtalen og så vidare. Det er eit program for meir kvantitet i kulturen, og seier lite om kva som skal vera innhaldet i kulturen. Den mest programmatiske formuleringa er kanskje denne:

Arbeide for eit ambisiøst, mangfaldig og utovervend kulturliv som markerer Noreg som ein kulturnasjon nasjonalt og internasjonalt^.2

Kvifor skal det vera viktig for Raudt at Noreg markerer seg som ein kulturnasjon internasjonalt? Og nasjonalt er det vel endå meir overflødig?

I prinsipprogrammet er det ei langt betre formulering om kultur:

Då arbeidarklassen var på offensiven, og klassemedvitet var høgt, hjelpte arbeidarkulturen fram ei solidarisk haldning og klasseidentitet. I dag er denne kulturen kraftig svekka. Det er strategisk viktig å bruke arbeidarrørsla sine erfaringar på dette området, og utvikle ein arbeidarkultur for vår tid som ei sjølvstendig og mangfaldig kulturell kraft.³

Her er utviklinga av ein del arbeidarkultur strategisk viktig for å koma på offensiven for arbeidarklassen, og vinna tilbake klassemedvit, solidaritet og klasseidentitet.

No kan ein sjølvsagt og heilt korrekt innvenda at i arbeidsprogrammet bør ein setja opp politikken for partiet i det daglege arbeidet innanfor og utanfor folkevalde organ, medan prinsipprogrammet skal trekkja opp dei lengre linene. Likevel har ein altså skrive at det er viktig å markera Noreg som ein kulturnasjon internasjonalt i arbeidsprogrammet. Kunne ein ikkje ha skrive noko om korleis ein skal nå det strategisk viktige målet om å utvikla og styrkja arbeidarkulturen?

I det alternative statsbudsjettsframlegget til Raudt kjem det eit anna viktig poeng:

Kulturpolitikk overlatt til markedet vil kun skape den kunsten som de med mest penger vil ønske å løfte fram. Og det vil bare være folk med solid økonomi som kan ta seg råd til å være kunstner. Fordi kunst og kultur trengs for å fortolke, kritisere og utvide verdensbildet vårt er det et demokratisk poeng at markedet ikke skal rå.⁴

I arbeidsprogrammet er det formulert litt ulikt, der legg ein vekt på at det er kulturformene utan kommersielt potensial som skal gjerast synlege, ettersom kommersialiseringa svekkjer dei.

Raudt meiner at kommersialisering av kultur bidrar til å svekke dei kulturformene som ikkje har det største publikummet. Kulturformer utan kommersielt potensial, må gjerast synlege mellom anna ved langt meir støtte frå Norsk Kulturråd til kulturuttrykk knytt til minoritetar, ungdom og andre grupper.⁵

Men budsjettframlegget inneheld også det at kunst og kultur trengst for å fortolka, kritisera og utvida verdsbiletet vårt – det er ikkje berre kvantiteten ikkje-kommersielle kulturuttrykk som er viktig, men også kvalitetar ved dei.

Kulturminister Trine Skei Grande la 23. november i fjor fram ei ny kulturmelding, Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida. Her kan vi i opningsavsnittet lesa at

Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. […] Noreg står framfor ei stor økonomisk omstilling som vil krevje nytenking på mange felt, både i privat og offentleg sektor. Kreativitet er ein drivar for innovasjon og kan medverke til å styrkje den internasjonale konkurransekrafta vår. Kulturpolitikken skal vere med på å fremje læring og skaparkraft.⁶

Her vil eg spørja om det ikkje også er slik at det finst, og bør finnast, kunst og kultur som ikkje har samfunnsbyggjande kraft. Vonleg strekk ytringsfridomen og toleransen seg også til slikt. Målsetnaden om at kunsten skal styrkja norsk økonomisk tevlingsevne kjem att fleire gonger i teksten, til dømes slik:

Ein godt innretta kunstnarpolitikk er ei investering i nyskapinga som er nødvending for at vi skal etablere nye jobbar og finne nye løysingar framover.

eller slik:

Noreg har talent, innhald og produksjonar som held eit høgt internasjonalt nivå. Men samanlikna med dei nordiske nabolanda våre har vi framleis eit potensial for å utnytte dette meir til inntektsgivande verksemd.

Så kan ein tenkja seg at kritikken frå venstre må vera at den opprørske, kritiske, antikapitalistiske kunsten må få offentleg støtte, slik at den overlever mot den kommersielle kulturindustrien. Den reine kunsten, den som ikkje ser til innteningspotensial eller bryr seg om å fremja jobbskaping og moderne løysingar, den er det vel vi må syta for. Men er det verkeleg slik at det kritisk kunst som bed oss fortolka verda på nytt ikkje får støtte frå marknaden og dei med mest pengar?

Klassekampens kunstkritikar Tommy Olsson oppsummerte kunståret 2018 med å skriva om Banksys sjølvdestruerande måleri og ­«analpluggnomen» som vart plassert i ei rundkøyring i Gamlebyen i Oslo. Båe døme på kritisk kunst som skal hjelpa oss å fortolka verda på ein ny måte, men som vart kjende fordi nokon betalte millionar for måleriet til Banksy før det byrja å makulera seg sjølv – og auka i verdi, og fordi Christian Ringnes kan betala seg fram for å få plass til verka han eig i Oslo. Julenissen med ein rompedildo vart presentert av ein Johan Andresen som i fylgje Dagbladet framsto pønka fordi han kalte forsamlinga som var møtt fram «motherfuckers».

Samtidig prøvde jeg fortvilt å slå vekk en paranoid tanke: Muligheten for at Paul McCarthys «Santa» var blitt kjøpt inn på pur faen. At den var kjøpt for å provosere frem kvalme og harme hos dem som er profesjonelt pripne og morsomme når de blir opprørt. Og at beistet så ble plassert midt i veien for å irritere livskiten ut av dem som tar denne veien når de kjører bil til jobben hver morgen. En saftig rød langfinger til alle som tror de er noe fordi de jobber, og derfor ser ned på de utstøtte sjeler som bare eier usannsynlig masse greier og har ubegrensede midler. Motherfuckers! Føkk janteloven! […] Det er altså, nesten uten unntak, et særdeles dårlig tegn når representanter for stat og kapital – de som besitter reell makt, tilegner seg antikapitalistiske strategier. Ikke primært fordi manglende kjennskap til de opprinnelige referansene kortslutter potensialet for noe annet enn posering, men fordi konsekvensen av en herskerklasse som dyrker ungdommens aggresjon historisk sett indikerer, vel, den snare etableringen av et diktatur. Makt i sin aller reneste form.⁷

Eg tykkjer Olsson har mykje rett her, og dette er jo ikkje ein trend i vår lokale andedam. Den danske kunsthistorikaren Mikkel Bolt Rasmussen skriv om samtidskunst i boka After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Der peiker han på at

Den relative autonomien som kunst og akademia har hatt dei siste 200 åra er under eit valdsamt press, både innanfrå og utanfrå. Innanfrå pressar løftet om lukke kunsten til avantgardistiske overskridingar eller revolusjonær deltaking i dei pågåande kampane mot makt og kapital. Utanfrå trugar kulturindustrien med å snu kunsten opp-ned som ein utvida deltakande opplevingsøkonomi. Når det kjem til akaemia er omdanninga av utdanning, forsking og kunnskap til varer nesten fullført. […] Etter at Berlin-muren fall, og serleg sidan slutten av 1990-talet, har kunstmarknaden ikkje berre gått mot å få hegemoni i samtidskunsten, men samtidskunsten har også vorte del av ein utvida opplevingsøkonomi, der kunsten har blanda seg saman med kulturturisme, popkultur og gentrifisering. Eksplosjonen i talet på biennalar og reisinga av det eine museumet meir spektakulært enn det andre er dei mest synlege uttrykka på denne utviklinga. […] Samtidskunst er ikkje lenger berre ei forskings- og utviklingsavdeling i avansert kapitalisme. Det er i staden for vorte ein altomfattande opplevingsøkonomi på nivå med reklame, mote, musikk, TV og spel.8

Samtidskunsten, det ein gjerne ser for seg som kunsten med minst kommersielt potensial, med størst rom for kritikk og ny fortolking, den har berre vorte ein del av ei opplevingsøkonomi, hevdar Rasmussen. Den revolusjonære, eller kritiske, eller antikapitalistiske, kunsten vert teke inn i galleria og institusjonane, og kjøpt av verdas rikaste. Det sjølvstendige og uavhengige i kunsten er med på å gjera kunsten verdifull, det er eigentleg det som gjer objekta til kunst og til noko ein kan investera i.

Spørsmålet venstresida står andsynes er eigentleg kva vi vil med ein kulturpolitikk. Er det berre å auka løyvingane? Bør kulturpolitikk ha målsetjingar om å styrkja Noregs økonomiske tevlingsevne eller marknadsføringa av Noreg i utlandet? Er det likegyldig kva kultur som får støtte, så lenge kulturlivet er mangfaldig og rikt?

Eg tykkjer dette er vanskelege spørsmål, og det enklaste er kanskje å berre ynskja seg meir pengar til bibliotek, kunstnarstipend og meir pengar til friviljug kulturarbeid. Eg skulle likevel vona at målsetnaden om å skapa ei ny arbeidarkultur fekk meir merksemd. Kva vil det seia å attreisa arbeidarkulturen? I den flotte antologien Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp har Anne-­Marit Godal og Leif Høghaug samla 100 arbeidardikt i vid tyding. Dei avsluttar etterordet slik: «Dette er sanninga om nederlaget. Thranittarrørsla tapte, dei franske kommunardane tapte – men i tapet finst kimen til den komande revolusjonen. Sanninga om nederlaget er sanninga om ein kunst: kunsten å snu nederlag til siger.» ⁹

Eg er i utgangspunktet heilt samd. Og vi har stort sett nederlag å læra av. Likevel, det å læra av fortida og tidlegare nederlag er ikkje akkurat utan risiko. Nostalgi og romantisering er ikkje ukjent på venstresida, der ein kan oppleva at spørsmål om historiske vegval i soga til arbeidarrørsla/sosialismen/kommunismen kløyvar oss opp til stadig mindre grupper. Det finst knapt eit standpunkt som ikkje er representert blant nokon på venstresida. Og då må eg nesten telja med folk som Mikkel Bolt Rasmussen, som helst vil avskaffa heile venstresida.

Motstandarane våre, fiendane våre meiner dei er i ein kulturkrig. Utan at vi finn ut av kva vi faktisk vil med kulturpolitikk, med kunst, med dei fellesskapa vi ynskjer å byggja er eg redd vi vert ståande med vått krut.

Sluttnoter

1. Raudt. (u.d.). Raudt. Henta 9. januar, 2019 frå Kultur: https://rødt.no/kultur

2. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 85

3. Raudt. (2014). Raudts prinsipprogram. Oslo: Raudt, s. 30.

4. Raudt. (2018). Fordi det er mulig – alternativt statsbudjett 2019. [Oslo]: Raudt, s. 33.

5. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 84.

6. Kulturdepartementet. (2018). Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida (Meld. St. 8 2018-2019). Oslo: Det kongelege kulturdepartement.

7. Olsson, T. (2019, januar 8.). Å vanne det ut en gang til. Klassekampen.

8. Rasmussen, M. B. (2018). After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Winchester: Zero Books.

9. Godal, A. M., & Høghaug, L. (Red.). (2018). Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp. Oslo: Res Publica, s. 249.

 

Få saker vekker større engasjement og følelser enn skolestruktur og lokalsjukehus. Sjøl i Oslo er det opphetede ordskifter om framtida til Ullevål sjukehus, til tross for at tjenestene eventuelt skal flyttes knappe to kilometer. Da er det kanskje ikke så rart at lokalisering av sjukehus i områder av landet med betydelige avstander og værutfordringer, kan få partene til å bruke svært sterke ord om hverandre. På Helgeland – helt midt i Norge – foregår det nå en interessant og spennende prosess om hvorvidt tre mindre lokalsjukehus skal samles til et stort. Hva kan sosialister lære av lokaliseringsdebatten på Helgeland for å hindre at det beste blir det godes fiende?

Av Margit Steinholt,
jobber som lege og er spesialist i fødselshjelp og kvinnesjukdommer. Kommunestyrerepresentant for Rødt i Alstahaug kommune.

Jeg er gynekolog, legespesialist i kvinnesjukdommer og fødselshjelp, og har jobbet i Nord-Norge siden 1986. Det meste av tida har jeg vært på Helgeland, men også på sykehusene i Bodø og Tromsø. Helgeland strekker seg fra grensa mot Trøndelag i sør og til Saltfjellet i nord. Træna ligger 33 nautiske mil vest i havet. I øst ligger Børgefjell og Hattfjelldal som grenser mot Sverige. Befolkninga er omtrent 78 000, og av disse bor omlag 50 000 personer i byene Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Resten lever på øyer som Vega og Løkta, i fjordarmer som Sjona og dalfører som Plurdalen og Varnträsk.

For 20 år sia var det tre relativt likeverdige lokalsykehus på Helgeland, i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Etter foretaksreformen i 2001 har sykehuset i Mosjøen sakte, men sikkert, mistet de fleste akuttfunksjonene, inkludert kirurgi og fødetilbudet. Det er fødeavdelinger i Sandnessjøen og Mo i Rana med ca. 300 fødsler per år hvert sted. I tillegg er det ei lita jordmorstyrt fødestue i Brønnøysund. Der blir det født 30 -40 barn i året. I samme tidsrom har veiene på Helgeland gjennomgått ei voldsom oppgradering. Det er bygd to store tunneler gjennom Korgfjellet og Toven. Dette har redusert kjøretida, og ikke minst risikoen ved å kjøre på smale veier vinterstid, mellom triangelet Sandnessjøen – Mosjøen – Mo i Rana betydelig. Det er derfor ikke unaturlig at bedre kommunikasjon blir et argument for å samle tjenester.

Medisinsk utvikling

Den medisinske utviklinga har vært formidabel siden jeg begynte som turnuslege i Sandnessjøen i 1986. Hjerteinfarkt behandles med «plumbo» allerede i ambulansen før pasienten flys til UNN i Tromsø for å få staket opp blodårene i hjertet. For 30 år siden kunne vi bare gi smertelindring og nitroglyserin for deretter vente og se om pasienten overlevde. Dersom hen sto det over, var det som regel med stor hjertesvikt fordi deler av pumpemuskelen var skadet for alltid.

Et annet gjennombrudd er behandling av magesår. Som ung lege var jeg med på heltemodige operasjoner der deler av magesekken ble tatt bort. Pasienten ble ofte bedre etter inngrepet, men måtte leve resten av livet på diett og med fysiske bivirkninger. Nå veit vi at det er en bakterie som gir magesår, og pasienten behandles effektivt og godt med en antibiotikakur. Det er heldigvis ikke lenger behov for store og risikable operasjoner.

Svangerskapsavbrudd har på 15 år forandret seg fra å være et kirurgisk inngrep med narkose og utskrapning til at 95 % av abortene skjer ved at den gravide tar tabletter som får kroppen til å støte ut graviditetsproduktet. Kvinnene slipper innleggelse på sjukehus, og mange velger å gjennomføre aborten heime. Dette er et utrolig framskritt som har redusert risikoen for alvorlige komplikasjoner betydelig. Ikke minst er kvinnene sjøl svært fornøyde.

Det er ikke bare magesår, hjerteinfarkt og aborter som har fått ny og bedre behandling. Mulighetene for å stille tidligere diagnoser gjør at dødeligheten har gått ned for mange kreftsjukdommer. I tillegg får flere eldre tilbud om avansert behandling der en tidligere hadde strenge aldersgrenser. Dette har medført at det medisinske behandlingstilbudet også er blitt mer spesialisert. For 30 år siden kunne en kirurg gjøre både hoftenagling, tarmoperasjoner og keisersnitt. Nå er jobben fordelt på tre forskjellige spesialister; ortopeden, tarmkirurgen og gynekologen. Antall leger og spesial­sykepleiere for å ta seg av den samme pasientbefolkninga har derfor økt betydelig. I tillegg har nasjonale helsemyndigheter laget retningslinjer for hvilke faggrupper som skal være på vakt til enhver tid, samt hvor ofte blant annet leger kan gå døgnvakter. Dette øker også behovet for personellressurser. I dag anbefales det at det skal være to jordmødre tilstede på en vanlig fødsel. For 20 år siden var det tilstrekkelig med en jordmor og en barnepleier. I mitt fag felt, fødselshjelp, er jeg sikker på at fødekvinnene er glade for at det ikke er en lege som opererer hofter som blir tilkalt dersom noe haster på fødestua! All ære til de «gamle» kirurgene som kunne alt, men det er ingen tvil om at spesialiseringa i medisinen kommer pasientene til gode.

Et siste eksempel er kreftbehandling. Nå er de fleste planlagte kreftoperasjoner ­samlet på universitetsklinikkene. Det gir bedre overlevelse og mer likeverdig behandling av alvorlig sjuke pasienter. Oppfølging og celle­giftkurer kan derimot gjerne skje på lokalsjukehuset. Da kan pasienten slippe lange reiser, og være nærmest mulig heime i ei krevende rekonvalesenttid.

Kvinnehelse

De siste tiårene har det skjedd ei betydelig sentralisering av fødsler i Norge. I 1979 var det 95 fødeinstitusjoner i Norge. I 2018 var tallet 45. Samtidig har antall barn som dør innen i løpet av første leveuke (inkludert dødfødte) gått ned fra 4,9 /1000 fødte til 1,3/ 1000 fødte. Det er altså ikke blitt farligere å føde i Norge sjøl om doktorgraden til Hilde Engjom viser at risikoen for transportfødsler har økt med lengre reisevei til fødestue/avdeling.

Parallelt med sentralisering av fødsler går fruktbarheten i Norge ned. I 2017 var antall barn per kvinne i fruktbar alder 1,62. For at befolkning skal opprettholdes bør antall barn per kvinne være 2,1. Fortsetter utviklinga med lave fødselstall, vil antall døde overstige antall fødte. Befolkninga vil dermed gå ned dersom ikke innvandring øker betydelig. Med dagens Storting er det neppe et realistisk scenario.

Kvinnehelse har tradisjonelt vært sett i sammenheng med reproduksjon, ivaretakelse av kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Helsetjenester rettet mot unge kvinner retter seg hovedsak mot uønska svangerskap og forebygging av kjønnssjukdommer. Staten dekker for eksempel utgifter til prevensjon for aldersgruppa 16 -21 år.

Kvinner lever imidlertid mesteparten av sine liv uten å være gravide eller å skulle føde, men i diskusjoner om nærhet til behandling er det som oftest de dramatiske fødselshistoriene som får søkelys og oppmerksomhet. Sjelden eller aldri skrives det artikler og facebookoppslag om kvinner med blæreframfall, urinlekkasje eller eggstokkreft. I tillegg rammes kvinner av de samme sjukdommene som menn, dvs. lungekreft, hjerteinfarkt, diabetes, høgt blodtrykk og psykiske lidelser. Akutt psykiatri er helsevesenets stebarn som dessverre får liten eller ingen oppmerksomhet.

Helgeland 2025

De tre lokalsjukehusene i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana er organisert i foretaket Helgelandssykehuset HF. Styret i Helse Nord startet i 2013 en prosess for å planlegge framtidas spesialisthelsetjeneste på Helgeland, og prosjektet har fått navnet Helgelandssykehuset 2025. I likhet med sjukehusdiskusjoner ellers i landet, vekker dette et enormt engasjement lokalt.

Det er imidlertid interessant at svært man­ge­, inkludert fagfolk og lokalbefolkning, mener at dersom spesialisthelsetjenesten skal være bærekraftig i tiår framover, må ressursene samles i et felles sjukehus – ikke spredt rundt på tre mindre som i dag. Dette er jeg helt enig i. Alternativet er en gradvis nedbygging der vi kan ende opp med Bodø eller Namsos som nærmeste fullverdige sjukehus. Jeg er ikke i tvil om at det er lettere å rekruttere jordmødre til ei fødeavdeling med 700 fødsler i året enn til ei avdeling med 300. Ei større fødeavdeling gir rom for å ansette flere gynekologer som dermed kan gi et bedre tilbud til kvinner som har sjukdommer som ikke gjelder svangerskap eller fødsel. Ei større fødeavdeling vil gi grunnlag for at Helgeland kan ha si egen barneavdeling med barneleger i døgnvakt. Det vil gjøre fødslene enda tryggere, og sjuke nyfødte trenger ikke å bli sendt i helikopter til Bodø når noe haster.

I tillegg vil et stort felles sjukehus gi Helgeland muligheten til å bygge ut et sengebasert psykiatritilbud samlokalisert med den øvrige spesialisthelsetjenesten. I dag må psykotiske pasienter sendes med politieskorte i 6–7 timer i bil for å komme til Bodø. Det er uverdig og uholdbart for de mest sårbare av alle pasienter, men deres stemme høres sjelden i opphetede sjukehusdiskusjoner.

Uenigheten på Helgeland står i all hovedsak rundt lokalisering: Skal sjukehuset ligge i den største byen Mo i Rana, siden stedet i utgangspunktet har god infrastruktur, eller skal sjukehuset legges noenlunde på midten av Helgeland for å være mest mulig tilgjengelig for alle som bor i regionen? Diskusjonen går høgt både i lokalaviser og sosiale medier, og skillelinjene følger i all hovedsak geografien: De som bor på Mo mener det er åpenbart at sjukehuset skal bygges der, mens befolkninga sør for Korgfjellet mener Mo i Rana ligger for perifert i forhold til resten av Helgeland. De om lag 15 000 personene som bor på Sør-Helgeland og øyene utafor Sandnessjøen vil, om Mo i Rana blir valgt, få landets lengste reisevei til sjukehus.

Pasienten i sentrum

Helsetjenesten er til for pasientene, og i lokaliseringsdiskusjoner må tilgjengelighet og kvalitet for sjuke og skrøpelige være hovedsak. Det hjelper lite med kvalitet dersom sjukehuset ligger for langt unna. Likedan er nærhet ingen garanti for kvalitet dersom fagmiljøene er for små eller ikke eksisterende.

Som sosialister har vi et spesielt ansvar for å se en sak fra flere sider, ikke minst er vi skolert i å se samfunnsmessige og økonomiske sammenhenger. Vi skal tale de svakeste sin sak, og i helsespørsmål er det pasienter og pårørende som trenger vår solidaritet. Jo, det er viktig med arbeidsplasser i kommunen, men sjukehusutbygging er ikke det samme som byutvikling. Sjukehus er en del av den infrastrukturen som skal legge til rette for at folk kan bo, arbeide og leve også utafor de store bysentrene. Tilgjengelighet er også et klassespørsmål. Velstående mennesker finner alltids en utvei siden det er fritt sjukehusvalg for mange tilstander. For ungdom, innvandrere og andre med dårlig råd, kan det bety allverden at ungen din får behandling på et robust lokalsjukehus i relativ nærhet til heimen din, i stedet for at du må på en kronglete flyreise.

Ressursfordeling

Som sosialister må vi ta inn over oss at Norge (som Europa forøvrig) vil komme til å mangle arbeidskraft i tiåra som kommer. Derfor må personellressursene i helsevesenet fordeles der de gjør mest nytte for seg. 90 prosent av alle akutte sjukdommer håndteres av primærhelsetjenesten, og slik det ser ut nå, er det nettopp kommunene som kommer til å mangle flest sykepleiere, jordmødre, helsefagarbeidere og leger. Kapasiteten i spesialisthelsetjenestene må planlegges og dimensjoneres slik at de ikke stjeler ressurser fra kommunene. Ingen er tjent med at pasienter blir overbehandlet.

Som sosialister må vi være i stand til å diskutere hvilke samfunnsmessige investeringer som gir best og mest helse. Skolemat og trygge gangstier vil kunne forebygge overvekt, høgt blodtrykk og diabetes hos barn og unge. Det vil gi flere gode leveår for individet, men også spare samfunnet for utgifter til medisiner og behandling når barnet er blitt 60 år. Dette er ikke rakettforskning, men svært vanskelig å argumentere for siden helsegevinstene tas ut mange år seinere. Skolemat er ikke sexy – blålysmedisin er det. Dessuten er det kommunene som har ansvaret for forebyggende tiltak som gangveier og skolemat, og alle veit at kommuneøkonomien dessverre er skral mange steder. Det er kanskje på tide å diskutere ett felles forvaltningsnivå for all helsetjeneste i Norge?

Det store bildet

Det er få saker som vekker så mye følelser og engasjement som skole og sjukehus. Helgeland er et eksempel på hvor krevende debatten kan bli når det gjelder lokalisering og verdivalg, men også hvor framtidsretta en slik debatt kan være når lokalbefolkning, fagfolk og politikere diskuterer sammen.

Som lege, tillitsvalgt og lokalpolitiker har jeg deltatt i og observert mange slike diskusjoner. Det mest sørgelige er når debattanter går i skyttergravene og blir der – også lenge etter at avgjørelser er tatt.

Norge har en av verdens beste helsetjenester. Den er godt demokratisk fordelt på ei av verdens friskeste befolkning. Og som vi ser førte ikke sentraliseringa av fødesteder til økt dødelighet; snarere tvert imot. For kvinner generelt er helsetilbudet blitt mye bedre enn det var på 1970 og 1980-tallet. Det er uomtvistelig for kort liggetid på landets barselavdelingene, men reduksjonen skyldes krav til innsparinger på driften, ikke sjukehusstrukturen i seg sjøl.

Spesialisthelsetjenesten er en del av det store puslespillet som skal gi folk mest mulig trygghet i livene uansett hvor de bor eller hvilket samfunnssjikt de tilhører. Håpet mitt er at vi som sosialister bruker skoleringa vår og evner å se det store bildet – også når det river i «lokalmuskelen». Det er ikke lett, men øvelse gjør mester!

Sluttnoter:

1. Engjom, H: «Reiseavstand og fødselsstad påverkar utkome for mor og barn» Ph.d UiB 2018

2. Statistisk sentralbyrå: www.ssb.no/statbank/table/07401/

3. Helgeland 2025 https://helgelandssykehuset.no/seksjon/Helgelandssykehuset2025/Sider/Helgelandssykehuset-2025.aspx

 

Bankene forteller deg at det haster med å starte med pensjons­sparinga, det er aldri for tidlig å tenke på pensjon. Politikerne snakker om at vi lever lenger og må jobbe lenger. Beskjeden er til deg: Du må ta ansvar. Du må jobbe hardt og lenge. Du må spare mye og ta ansvar for deg sjøl. Dagens Næringsliv har en annen melding ­– de etterlyser et pensjonsopprør.

Foto: Gudmund Dalsbø
Av Jorunn Folkvord,
sitter i Rødts faglige utvalg. Hun er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og sitter i styret til Forsvar offentlig pensjon.

Det er ikke rart at mange blir stående forvirra igjen mellom bankenes sparereklamer og lure på hva det hele handler om. Denne artikkelen tar for seg noen av de vanligste pensjonsbudskapene du finner i massemediene, og forklarer hva som er hva.

Lever vi lengre enn før?

Et kjapt søk med en selvvalgt søkemotor på internettet viser at «vi lever lenger enn før» gir treff på en romslig mengde nettsteder, fra avisa Nordlys, tenketanken Minerva og forskning.no, til Klassekampen, Vi over 60 og Universitetet i Bergen. At den gjennomsnittlige levealderen øker får vi også bekreftet av offentlig statistikk, alt fra Statistisk Sentralbyrå¹ til Verdens Helseorganisasjon² gir entydige positive svar.

Det neste spørsmålet er selvfølgelig: Hvem er «vi»? Det er lett å tenke seg at «vi» inkluderer alle, men gjennomsnittsverdier betyr også at noen er over og noen er under midten. Det er absolutt ikke likt for alle.

Manifest analyse gir oss tall som rett og slett er ganske triste – for noen av oss³. Tallene viser helt klart at noen grupper er langt mer «vi» enn andre grupper når det gjelder økning i levealder. Blant kvinnene er markedsanalytikere (+3 år) og ingeniører (+2,5 år) mest «vi». De som er litt mindre «vi» er omsorgsarbeidere (+0,4 år) og renholdere (+ 0,2 år). Servicepersonell i hotell og restaurant er ikke «vi» i det hele tatt – de lever kortere enn før.

Blant mennene er advokater, jurister og dommere mest «vi» (+ 1,9 år), yrkessjåførene er blant de som er minst «vi» (+ 0,5 år). Mannlige renholdere er absolutt ikke «vi», de lever 0,4 år kortere enn før. Tallene viser endring fra perioden 2004-08 til 2009-2013.

Det er ingen overraskelse at arbeidsfolk med tunge fysiske yrker lever kortere enn akademikere med heve-og-senke-pulter, treningsrom og kaffemaskin på jobben. Dette er godt kjent og dokumentert. Men det er viktig at vi minner oss sjøl om dette ofte, for det er nettopp økningen i gjennomsnittlig levealder som er den viktigste begrunnelsen for endring i folketrygden.

Det du må vite for å forstå dette med pensjon, er at den som ikke klarer å øke lengden på sin egen yrkesaktive alder i tråd med den gjennomsnittlig økninga i levealder vil få mye lavere pensjon enn tidligere. Pensjonsreformen er navnet på endringene i folketrygden, og det er en sparereform. Vi som betaler innsparinga er alle vi som ikke klarer jobbe lenge nok – og vi er faktisk flesteparten. De av oss som har de aller tyngste jobbene, er ikke bare de som dør først, det er også de som tjener minst. De som er friskest og klarer å jobbe lenger enn snittet, belønnes med ekstra høye pensjoner – som om ikke god helse og et langt yrkesliv ikke er belønning nok i utgangspunktet.

Jobber vi ikke lenge nok?

Det at mange av oss lever lenger enn før hadde tydeligvis ikke vært et problem hvis vi bare hadde passet på å jobbe lenge nok. Lenge nok etter pensjonsreformens logikk, betyr at dagens 50-åringer må jobbe til de er minst 69 år for å få samme pensjon folk tidligere fikk ved 67 år.

For å få folk til å bli med på denne argumentasjonen må de som har bestemt dette først overbevise oss om at vi blir pensjonister tidligere enn vi burde, og at det er enkelt å velge og fortsette i jobben utover pensjonsalderen. Vi skal overbevises om at vi ikke er modne for pensjonering ved 67 år, at det nærmest er naturstridig å «gi seg» så tidlig.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2005 ble det sagt igjen og igjen at det ikke ville være mulig å fortsette med pensjonering ved 67 år, alle måtte jobbe lenger. I 2005 var det bare to land i Vest-Europa som hadde en pensjonsalder på 67 år⁴. Bare to! Norge og Island. De aller fleste andre land hadde 65 år som pensjonsalder! Det var forventet at folk jobbet kortere enn hva vi gjorde i Norge.

I årene som har gått siden 2005 har pensjonsalderen blitt hevet eller foreslått hevet til 67 år i mange av disse landene. Dette har ført til massive protester mange steder, men endringene har stort sett blitt presset gjennom. Hvorfor har det ikke vært massive protester mot pensjonsreformen i Norge? Det er en spennende historie, men den får dessverre ikke plass i denne artikkelen.

Alle kan ikke velge å jobbe lenger

Poenget er at dette ikke handler om hva som er eller var pensjonsalderen, ei heller handler det om hvor vi lenge vi jobber – det handler om å bygge opp en argumentasjon som rettferdiggjør store kutt i pensjonene. Det snedige er at i den nye folketrygden ser det ut som om du selv velger å få lavere pensjon, for hvis du går av ved pensjonsalderen og straffes med lavere pensjon er det ditt eget valg – ingen tvinger deg.

Pensjonsreformen har utradert problemer som kroniske sykdommer, utslitte ledd, dårlige rygger og alvorlige ulykker – det klare budskapet er at det bare er å velge å fortsette å jobbe. Hvis vi ser på tallene for når det er vanlig å forlate arbeidslivet i Norge ser vi en helt annen historie.

I 2005, da budskapet var at vi ikke kunne slutte å jobbe ved 67 år, var gjennomsnittlig avgang fra arbeidslivet 63,1 år⁵. I en FAFO-rapport fra 2017⁶ finner vi forventet pensjoneringsalder for ulike yrkesgrupper i kommunesektoren i Norge, forutsatt at man fortsatt er i jobb ved fylte 50 år. Hjelpepleiere og renholdere ligger på 59,9 år, barnehagelærere ligger på 59 år, fagarbeidere og transportarbeidere ligger på 60,2 år.

I alle disse gruppene er gjennomsnittlig avgangsalder under 62 år, det betyr at de gjennomsnittlig går av med uførepensjon. Jobben de har hatt har slitt dem ut. Hvordan skal disse menneskene klare å jobbe lenger? Hvilket valg har de? Eller skal vi si: Hvilket valg har vi? Ferske tall fra SSB viser at i underkant av 30 % av aldersgruppa 62–67 år er helt eller delvis uføre⁷. Ingen av oss kan vite hvilke kort livet gir oss, og arbeidsuførhet er det rett og slett ganske vanlig å bli tildelt.

Hvis den faktiske motivasjonen bak pensjonsreformen hadde vært at så mange som mulig skulle stå lenger i jobb, så kunne det åpnet for masse flott reformer. Tenk på din egen arbeidsplass og hvilke endringer som må gjøres for at flere skal kunne slippe å forlate arbeidslivet som uføre og utslitte. Mange vil nok tenke at bedre bemanning, kortere dager, mulighet til trening, tilgang på fysioterapeut og gode pauserom hadde vært en god plass å starte. Men dessverre er ikke friskere arbeidere som har et godt og langt arbeidsliv målet, målet er å senke fellesskapets pensjonsutgifter. Det kommer vi tilbake til når vi ser på hvem som tjener på dette.

Er det virkelig eneste utvei å kutte i pensjonene?

Nå har vi sagt at ikke alle lever lengre og at ikke alle kan jobbe lengre, men vi må vel akseptere at vi må få ned pensjonsutgiftene? Eldrebølgen kommer jo, og det vil bli helt umulig å finansiere alle pensjonene. Dette går det vel ikke an å vri seg unna? Joda, det går helt fint, og det er gjort grundige beregninger som beviser det.

Våren 2007 publiserte Da Facto en rapport som heter «Om tidligpensjon i det nye pensjonssystemet». Der viser de hvordan et økt skattetrykk på rundt 3 % vil være nok til å dekke de økte kostnadene folketrygden vil ha med eldrebølgen. Istedenfor å senke utgiftene til fellesskapet, kan vi altså øke inntektene. Dette er jo egentlig ganske logisk, men kanskje folk i Norge ikke vil betale mer skatt?

Gratis helsevesen, utdanning, bibliotek, statistisk sentralbyrå, lekeplasser og kongefamilie er bare noen eksempler på hva vi er villige til å betale skatt for, slik at fellesskapet kan finansiere det. Siden pensjonsreformen er en sparereform betyr det at de fleste av oss vil få lavere pensjon enn før. Skal vi unngå en alderdom i fattigdom må vi sette en del av pengene våre i private spareordninger hos banker og forsikringsselskaper. Men hvor mye må vi spare for å kompensere for det vi taper med pensjonsreformen?

Kredittsjef i Sparebank 1, Endre Jo Reite, sa det enkelt og greit til Dagens Næringsliv (31.12.2016): «Du må spare ti prosent av nettoinntekten din. Da vil du komme ut med rundt 70 prosent av inntekten i pensjon, og sitte greit i det.». Du trenger ikke å være økonom for å se at ti prosent til sparing er mer enn tre prosent i skatt. Nå må det også nevnes at å opprettholde folketrygden på nivået før pensjonsreformen ikke vil gi 70 prosent av inntekten i pensjon, det vil mer gi noe i nærheten av 54 prosent for de fleste.

Nå er det også sånn at de fleste av oss har ikke råd til å spare 2–3000 kr. hver måned. En liten økning i skatten i bytte for økonomisk trygghet i alderdommen, er et bytte som vil være svært fordelaktig for de fleste av oss. Men nok en gang må det nevnes at det er ikke trygghet i alderdommen som er hensikten med pensjonsreformen, hensikten er å senke det offentliges andel av utgiftene til pensjon, det er nemlig svært lønnsomt – for bank- og forsikringsbransjen.

Hvem tjener på at hver og en av oss må bære utgiftene til egen pensjon?

Så har vi kommet til at det er noen som tjener på at du og jeg og alle andre må sette penger i banken hvis vi ikke skal ende opp som fattige pensjonister. Som pensjonist har du tre vanlige inntektskilder: Folketrygden (fra felleskapet), tjenestepensjon (fra arbeidsgiver) og din egen sparing.

Tradisjonelt har folketrygden stått for den absolutt største andelen. For de som hadde minst 40 år i arbeidslivet ville vanligvis folketrygden gitt opp mot 55 % av lønna i pensjon. Hvor stor andel tjenestepensjonen har utgjort, har vært avhengig av mange faktorer. Generelt har tjenestepensjonen vært langt bedre i offentlig sektor enn i privat sektor, for mange har dette vært sett på som en kompensasjon for at lønna i offentlig sektor har vært lavere. Egen sparing er selvsagt ikke en fast størrelse, men ingen blir overraska over at en med lav inntekt har lite eller ingen sparepenger, mens en med høy inntekt har masse penger på konto og i fond.

DNB har en enkel illustrasjon for å forklare hvordan pensjonene ser ut før og etter pensjonsreformen (se ill. under teksten). Her er det reine ord for penga. Budskapet er klart: Du må spare mer! Dette er et unisont budskap fra bankene og forsikringsselskapene, og de konkurrerer hardt om at du skal plassere pengene dine hos akkurat dem. De selskapene som får tak i mest av den private sparekapitalen, min, din og alle andres, får tilgang på mest kapital til å gjøre videre investeringer og spekulere med.

Istedenfor at pengene til pensjonene våre forvaltes av fellesskapet, blir pensjonene våre privatisert. Finansselskapene tar seg også godt betalt for muligheten til å spekulere med våre sparepenger, gebyrer og avgifter sikrer gode inntekter – i tillegg til muligheten til spekulasjon og investering.

Pensjonsreformen har blitt framstilt som en sparereform, men den kunne like gjerne blitt kalt en privatiseringsreform. Da Lov om folketrygd trådde i kraft 1. januar 1967 var det en klar beskjed til folk i Norge om at nå tok fellesskapet ansvar. Fellesskapets penger ble brukt på å gi fellesskapet trygghet i alderdommen, på samme måte som fellesskapets penger hadde bygd jernbane, kraftproduksjon og skoler. Etter andre verdenskrig ble det bygd opp sterke velferdsstater i Europa. Velferdstjenester som alle trengte ble ivaretatt av det offentlige, og dermed holdt unna kapitalens profittjag. Det var brei enighet om at sjukehus, postombæring og barnevern var viktige tjenester for å bygge et godt samfunn, det var ikke en kilde til profitt og berikelse for enkeltpersoner og selskaper.

Nå opplever vi at det går den andre veien. Tjeneste etter tjeneste, sektor etter sektor, blir konkurranseutsatt, og private krefter kaster seg over mulighetene til å tjene store penger. Barnehagebaroner og velferdsprofitører har blitt betegnelser på de som klarer å grabbe til seg av fellesskapets penger. Med pensjonsreformen som ble vedtatt i 2005 har det samme skjedd med pensjonene våre, det har bare ikke skjedd like plutselig. Først i 2025, tjue år etter at den ble vedtatt, vil pensjonsreformen få full effekt – hvis ikke vi klarer å snu utviklinga.

Hva er det som haster?

Haster det med å begynne å spare for å sikre egen alderdom? Nei, det haster med å få i gang et pensjonsopprør som kan sikre alles alderdom. Mange som kan mye om pensjon er lurer på hvorfor ikke opprøret har kommet allerede.

«Nordmenn har gått fra å være forvirret av pensjon til å bli engstelig for hva som kommer, men de er ennå ikke blitt sinte. Hvis de hadde visst hvor mye de trenger å spare til pensjon, hadde de blitt sinte». Dette sier kredittsjef Reite i Sparebank 1 til Dagens Næringsliv (30.12.16). I samme artikkel sier Alexandra Plahte at det er rart at det ikke er et pensjonsopprør. Plahte er seniorrådgiver og leder for pensjon i selskapet Gabler, Steenberg & Plahte.

Både Reite og Plahte ser nok mest på hvordan reformen slår ut for den enkelte, men det er også pensjonseksperter som ser mer samfunnsmessig på det. Harald Engelstad er en uavhengig pensjonsekspert som i tiår har analysert og beregnet pensjoner. Han oppsummerte kort og greit da offentlig tjenestepensjon ble endret for å tilpasses den nye folketrygden: «Vinnerne i den nye pensjonsordningen vil være de som har høy lønn, god helse, en interessant jobb, og som greier å overleve alle omstillinger og som kan jobbe fullt til minimum 67 år, helst til 70. (…) Taperne vil bli de som har de tyngste jobbene og laveste lønningene, og som har behov for å slutte tidligere».

Kort oppsummert/Klar for opprør?

Den gjennomsnittlige levealderen i Norge øker, men den øker mest for de friskeste med høyeste inntekt. For noen av de med de tyngste jobbene og laveste lønningene går faktisk levealderen ned. Det er en sannhet med moderasjoner at «vi» lever lenger.

Det er ingen tiltak i pensjonsreformen som legger til rette for at folk skal kunne stå lengre i jobb enn det de gjør i dag. Derimot har pensjonsreformen grundige tiltak og systemer som sikrer at de som ikke kan jobbe «lenge nok» vil bli straffet hardt økonomisk. De som ­allerede er friskest, lever lengst og har de høyeste lønningene, belønnes med høyere pensjon enn tidligere.

Pensjonsreformen flytter fellesskapets pensjonspenger over til privat sektor og gir banker og forsikringsselskaper mulighet til å berike seg på at alle har behov for økonomisk trygghet i alderdommen. Istedenfor gebyrfri sparing i felleskassa, tvinges vi nå over i individuelle løsninger og må gi store summer til finansselskapene i administrasjonsgebyrer. Mange vil også falle utenfor – de har ikke penger de kan sette av til sparing. Dette er de samme som har aller minst mulighet til jobbe lenge og som tjener minst.

Vi kunne valgt å øke skattetrykket, vi kunne valgt å øke fellesskapets inntekter og holdt pensjon vekk fra kapitalkreftene. Vi kunne valgt strengere bestemmelser i arbeidsmiljøloven for å sikre alle arbeidsforhold som tok vare på folks helse, ikke tok helsa fra dem. Vi kan fortsatt gjøre disse valga, men da trengs det et pensjonsopprør.

Noter

1 https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/dode

2 https://www.who.int/gho/countries/nor/en/

3 Rapport nr. 1/2016: Vinnere og tapere – yrkesgruppers levealder og pensjonsreformens konsekvenser, Manifest tankesmie

4 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

5 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

6 Forventet pensjonsalder innen KS´tariffområde, FAFO 2017

7 https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/ufore

 

Når vi diskuterer hvilken betydning etnisk eller nasjonal opprinnelse har på lønnsnivået, er kapitalismens globale ekspansjon og imperialistmaktenes dominans et viktig bakteppe. Samtidig som kapitalismen har spredd seg til hele kloden, har kapitalen blitt sentralisert og konsentrert på stadig færre hender, noe som har ført med seg en ekstrem økonomisk ulikhet i verden.¹

Foto: Guilherme Cunha
Av Ellisiv Rognlien,
bor i Oslo og Warszawa og jobber for EL og IT Forbundet med ansvar for ikke-norskspråklige medlemmer og potensielle medlemmer. Er aktiv på venstresida i Polen og Norge.

En global arbeiderklasse

Den globale arbeiderklassen har aldri vært større – verken totalt eller som andel av verdens befolkning. Samtidig har den delen av nasjonalinntekten som går til lønn blitt redusert siden 1990-tallet i de fleste land – både i rike, framvoksende og fattigere land, men i sterkest grad i de to sistnevnte, ifølge en rapport fra ILO, referert til av Michael Robert på hans blogg.²

Barnearbeid, slavekontrakter, repressive regimer og fagforeningsknusing bidrar til å holde lønnsnivået nede. Tekstilarbeiderne i Bangladesh som jobber for de store vestlige kleskjedene, har en minstelønn på 776 kr. i måneden.³ En gruvearbeider i Kongo som risikerer liv og helse for å utvinne kobolt som brukes bl.a. til mobil- og elbil-batterier, kan tjene 30 kr. på en god dag – men finner du ikke kobolt, får du heller ingen lønn.⁴ Minimumslønna i Qatar er 240 USD i måneden. Bygningsarbeiderne som bygger anleggene til fotball-VM i 2022, får betalt etter hvilket land de kommer fra – og lønnsforskjellene er store.⁵

Rasismen som ideologi oppsto som ledd i et forsøk på å rettferdiggjøre slavehandelen med mennesker fra Afrika. Ulike former av rasistisk ideologi har ledsaget kolonialismen og seinere den post-koloniale imperialismen. Rasisme, etnisk og nasjonal diskriminering er med på å definere situasjonen også for arbeidstakere i rike, vestlige land som skiller seg fra majoritetsbefolkningen.

Konkurranse

Arbeidskraftas verdi defineres av Karl Marx som den «samfunnsmessig nødvendige arbeidstid» som går med til å reprodusere denne arbeidskrafta. Altså den tida som i en gitt historisk og geografisk sammenheng, går med til å produsere de varer og tjenester arbeideren trenger for å overleve og for å være i stand til å fortsette å gå på jobb og selge arbeidskrafta si. Hva som er arbeidskraftas reelle pris, altså lønnsnivået, avhenger av historiske og samfunnsmessige faktorer og ikke minst av styrkeforholdene mellom klassene.

Kapitaleierne er interesserte i konkurranse, også innad i arbeiderklassen, mellom ulike grupper, og helst helt ned på individnivå (individuell lønnsfastsettelse), for at arbeiderne skal underby hverandre. Kapitalistklassen søker mulighet til ekstra utbytting og underbetaling av ulike grupper av arbeidere ved å presse ned lønningene under gjeldende lønnsnivå. Mange ulike grupper har historisk vært forsøkt brukt på denne måten – nye arbeidere hentet inn fra landsbygda, ufaglærte, kvinner, ungdom og migranter.

Samtidig forsøker utbytterklassen å få arbeiderklassen til å knytte seg ideologisk til kapitalismen og å så splid mellom ulike grupper av arbeidere. Nasjonalisme er et av de viktigste virkemidlene for å skape en falsk enhet mellom utbytter og utbytta, illusjonen om en nasjonal fellesinteresse på tvers av klassene.

Karl Marx drøftet «det irske spørsmålet» i flere artikler og brev på 1860-tallet, der han beskrev fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, og hvilken virkning dette motsetningsforholdet hadde på den engelske arbeideren:

Overfor ham [den irske arbeideren] ser han [den engelske arbeideren] seg som medlem av den herskende nasjon og gjør seg nettopp derfor til et verktøy for sitt aristokrati og sine kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over seg selv. Han hegner om religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Han forholder seg til ham omtrent som de fattige hvite gjør til de svarte i tidligere slavestatene i USA.

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert ved hjelp av pressa, prekestolen, vittighetsbladene, kort sagt alle midler den herskende klassen har tilgjengelig. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklassens avmakt, til tross for dens organisering. Den er hemmeligheten bak kapitalistklassens opprettholdelse av sin makt. Dette er sistnevnte fullt bevisst.⁶

Lønn i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en statistikk over de 30 yrkene i Norge som hadde flest arbeidstakere med innvandrerbakgrunn (totalt antall, ikke andel) pr. september 2016.⁷ Statistikken omfatter antall arbeidsforhold og gjennomsnittlig månedslønn, fordelt på ansatte uten innvandrerbakgrunn og innvandrere etter region-/verdensdelbakgrunn. Statistikken omfatter også yrker som administrerende direktører, leger, sykepleiere og lærere, men jeg drøfter ikke disse her, da andelen arbeidstakere med innvandrerbakgrunn i disse yrkene er lav, selv om totalantallet er på flere tusen.

Denne statistikken, basert på et gjennomsnitt av alle de 30 yrkene, viser at arbeidstakere med fødested i Asia (inkludert Tyrkia) tjente 82 prosent av det befolkningen utenom innvandrere gjennomsnittlig hadde i lønn (hhv. 36 100 og 44 200 kr. i måneden). Tilsvarende tall for ansatte med bakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var hhv. 77 prosent og 78 prosent (34 000 og 34 500 kr.). På samme måte som hoveddelen av forskjellen mellom kvinne- og mannelønn utgjøres av at arbeidsmarkedet er delt mellom såkalte kvinne- og mannsyrker, er det også en tendens til at arbeidstakere med innvandrerbakgrunn er konsentrert i enkelte bransjer og yrker, som ofte er blant de lavest lønte.

Av de 30 yrkene som er med i denne statistikken har 10 yrker en andel arbeidstakere som ikke er født i Norge på over 30 prosent. Dette gjelder renholdere i bedrifter, malere og byggtapetserere, hjelpearbeidere bygg, operatører innen næringsmiddelproduksjon, kjøkkenassistenter, servitører, kokker, gatekjøkken- og kafemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, samt bussjåfører og trikkeførere. Alle disse yrkene ligger lavt på lønnsskalaen, de fleste langt under gjennomsnittslønna i Norge på det gitte tidspunktet (43 300 kr. i måneden). Lavest ligger gatekjøkken- og kafemedarbeidere med 26 300 kr. i måneden – altså kun 61 prosent av det aktuelle gjennomsnittet. Noen av de lavest lønte yrkene i denne statistikken har først det siste året vært omfattet av allmenngjøring av tariffavtalen (overnatting og servering), og det vil være interessant å se hva dette vil bety for lønnsnivået i denne bransjen i framtida.

Arbeidere med opprinnelse i Asia jobber i størst grad som lagermedarbeidere, kokker, servitører, i butikk, på gatekjøkken/kafe, i barnehage/skolefritidsordning, som helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, operatører innen næringsmiddelproduksjon, sjåfører på bil, drosje, varebil, buss eller trailer, renholdere (den desidert største gruppa) og kjøkkenassistenter. Dette er alle yrker som i utgangspunktet ligger lavt på lønnsskalaen – fra 61 til 86 prosent (helsefagarbeidere) av gjennomsnittet. Den største lønnsforskjellen innad i disse yrkesgruppene finner vi blant kokkene, der de med bakgrunn fra Asia tjener 87 prosent av det de som er født i Norge har i lønn. I de fleste øvrige yrkene ligger de fra Asia på noen og nitti prosent av de norskfødte.

Arbeidstakere med fødested i Afrika er sterkest representert i yrker som lagermed­arbeidere, butikkmedarbeidere, barnehage- og skolefritidsassistenter, helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, renholdere i bedrifter, samt kjøkkenassistenter – yrker som ligger fra 63 til 86 prosent av det generelle gjennomsnittet. Når det gjelder lønnsforskjellene mellom folk med forskjellig landbakgrunn innad i disse yrkesgruppene, er disse relativt små – størst er ulikheten blant renholderne, der gruppa født i Afrika tjener 91 prosent av lønna til dem uten ­innvandrerbakgrunn.

Arbeidstakere fra Øst-Europa utgjør den største gruppa av innvandrere på arbeidsmarkedet. Det er flest østeuropeiske arbeidstakere i yrkesgruppene renholdere i bedrifter, samt tømrere og snekkere (hhv. 16 212 og 11 483 ansatte). Ellers er disse arbeidstakerne sterkest representert i andre yrker i bygningsbransjen, men også i næringsmiddelindustrien, som lagermedarbeidere, kokker, servitører, kjøkkenassistenter, bilmekanikere og lastebilsjåfører, samt i barnehager og helsevesen. Yrkene i bygningsbransjen ligger generelt på mellom 72 prosent (hjelpearbeidere bygg) og 87,5 prosent (betongarbeidere) av den generelle gjennomsnittslønna. Den største lønnsforskjellen innen ett yrke finner vi blant kokker og betongarbeidere, der de fra Øst-Europa tjener hhv. 84 og 87 prosent av lønna til kolleger født i Norge.

SSBs statistikk behandler ikke faktorer som utdanning, alder, botid i Norge og ansiennitet på arbeidsmarkedet. Men ingen slike faktorer kan forklare et lønnsnivå i enkelte yrker som ligger helt ned mot 60 prosent av gjennomsnittslønna i Norge – og lønnsforskjeller som faktisk øker, da de laveste lønte gruppene har hatt dårligst reallønnsutvikling de siste 10 åra. Det er nok å minne om at ufaglærtes lønn i forhold til faglærte i de fleste tariffavtaler ligger på 85–95 prosent. Videre er definisjonen på lavtlønte bransjer som i lønnsoppgjør oppnår lavlønnstillegg, at de ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Statistikken omfatter selvsagt heller ikke den «svarte» delen av økonomien, så her er det helt sikkert mørketall.

Svaret fra arbeiderklassen

Arbeiderklassens svar på kapitaleiernes forsøk på å sette folk opp mot hverandre har siden kapitalismens barndom vært organisering, oppretting av tariffavtaler som et felles minimum man ikke går under, kollektiv disiplin og samhold. Men overfor nye grupper som kom inn på arbeidsmarkedet, har det grovt sett vært to linjer i fagbevegelsen – en konservativ som har forsøkt å utestenge nye grupper både fra arbeidslivet og fra fagforeningene (jf. holdning til gifte kvinners arbeid i norsk fagbevegelse i mellomkrigstida og deler av amerikansk fagbevegelses holdning til organisering av svarte arbeidere), og en radikal som har sett det sentrale i å organisere disse gruppene – f.eks. Eleanor Marx og de nye fagforeningene for ufaglærte i England på 1880–90-tallet⁸, eller International Workers of the Word (IWW) sin organisering av migrantarbeidere i USA tidlig i det 20. århundre.⁹ Sitatene fra Marx om irske og engelske arbeidere viser også hvor viktig det er å bekjempe fordommer og splittelse mellom arbeidergrupper med ulik etnisk og nasjonal opprinnelse. Anti-rasisme kan ikke skilles fra den økonomiske, faglige kampen.

Da EU i 2004 ble utvidet til å omfatte land i Øst-Europa, er det klart at mange arbeidsgivere så for seg store muligheter til å utnytte billig arbeidskraft. Særlig de første årene så vi mange grove eksempler på underbetaling og elendige bo- og arbeidsforhold. Fortsatt blir skandaløse forhold avslørt på mange arbeidsplasser. Noen av de verste eksemplene dreier seg om arbeidstakere som har svake rettigheter når det gjelder opphold og arbeid i Norge – f.eks. papirløse asylsøkere eller arbeidstakere fra «det globale sør» som er totalt avhengige av sine arbeidsgivere for å få oppholdstillatelse i Norge. Ekstreme lønns- og arbeidsforhold gjelder f.eks. mange indonesiske10 og filippinske sjøfolk.11 Myndighetenes reaksjon i slike saker er ofte at det er arbeidstakerne som blir straffet gjennom utvisning fra Norge. Når arbeiderne vet at de risikerer deportasjon hvis de avslører ulovlige arbeidsforhold, er det klart at grensene for hva de er villig til å akseptere blir tøyd langt. Innvandringsrestriksjoner overfor arbeidere vil bare svekke muligheten for å føre en kamp for reell arbeidersolidaritet, fordi det er ofrene for underbetaling som straffes, mens arbeidsgiverne svært ofte går fri. Norsk fagbevegelses strategi har vært å organisere nye grupper arbeidstakere som kommer til Norge fra andre land, samtidig som man har stilt krav til staten om endringer i lovverket.

De viktigste av disse kravene er allmenngjøring av tariffavtaler, begrensninger overfor bemanningsbransjen og straff mot arbeidsgivere for ulike typer arbeidslivskriminalitet. Det ser ut til at særlig allmenngjøringen har virket ved å demme opp for de groveste tilfellene av underbetaling. Det er oftest minstesatsene i tariffavtalene som blir allmenngjort, og i mange yrker er det denne satsen som blir dominerende, særlig for EØS-arbeidstakerne. Men det er ofte stor avstand mellom minstelønn og det reelle lønnsnivået i en bransje – dette er nok en del av forklaringen på ulikhetene i lønningene f.eks. i bygningsbransjen. Samtidig er mange av arbeidsinnvandrerne fra EØS-land ansatt i bemanningsbransjen, med den usikkerheten dette ofte innebærer når det gjelder jobb- og inntektsstabilitet – mange har iallfall fram til endringene i arbeidsmiljøloven fra 01.01.19 ikke hatt noen garanti for fast inntekt. Likebehandlingsprinsippet som gjelder for utleide fra bemanningsselskap, blir også i stor grad omgått av arbeidsgiverne.

Endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 01.01.19, er en viktig delseier for fagbevegelsen og ble vedtatt av Stortinget etter demonstrasjoner og politiske streiker mot bemanningsbransjen. Hovedkravet om forbud mot hele bransjen ble ikke innfridd, men de viktigste endringene er:

• Generell innleie (med unntak av vikariater og arbeid av midlertidig karakter) vil bare være lovlig etter avtale med tillitsvalgte i bedrifter med landsomfattende tariffavtale med fagforening som har over 10 000 medlemmer.
• Fast ansettelse blir klarere definert – formen «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» vil ikke lenger være lovlig.
• Ansettelsen skal være tidsubegrenset, ha forutsigbarhet for arbeid (og lønn) og et reelt stillingsomfang.

Enhver lovbestemmelse til fordel for arbeiderklassen er lite verdt hvis den ikke følges opp av en aktiv kamp for å få den gjennomført i praksis. Derfor blir fagorganisasjonens styrke, både kvantitativt og kvalitativt, helt avgjørende for hva de nye lovbestemmelsene vil bety i praksis, i hvilken grad arbeidsgiverne vil klare å omgå dem. Det er en myte at arbeidere som har bakgrunn fra fattigere land, aksepterer «alt» de blir utsatt for i Norge, fordi de uansett har så mye bedre vilkår enn de ville hatt i sitt eget land. Det tar ikke lang tid før man orienterer seg om hva som er gjeldende kår i Norge – og før man merker det reelle kostnadsnivået (ofte med doble utgifter – i Norge og i hjemlandet). Diskriminering og underbetaling på arbeidsmarkedet er ikke noe som svelges rått. Aktivister i fagbevegelsen som har bakgrunn i majoritetsbefolkningen, må se og høre disse eksemplene på forskjellsbehandling og gripe fatt i dem, sammen med dem som rammes.

Første bud i kampen mot underbetaling og etnisk lønnsdiskriminering er fagorganisering og aktiv involvering i den faglige kampen av grupper med annen bakgrunn enn majoriteten. Organisering må følges av krav om tariffavtaler. På bedrifter hvor det er innleide arbeidsinnvandrere, må aktivister i fagbevegelsen sørge for at de innleide får informasjon om fagorganisering og gjøre alt for å innlemme dem i arbeiderkollektivet, samtidig som man krever at faste ansettelser erstatter innleie.

Aktuelle krav man må kjempe for er høyere minstelønn i tariffavtalene, som dermed vil heve nivået på allmenngjort lønn, allmenngjøring av flere tariffavtaler, forbud mot ­bemanningsbransjen (som Norge hadde før 2000), krav til egne ansatte og tariffavtaler for å få offentlige oppdrag, tiltak mot konkursrytteri og straff for arbeidsmiljøkriminalitet. Kollektiv søksmålsrett må gjeninnføres, slik at det ikke er den enkelte innleide eller midlertidige ansatte som må ta kampen på egen hånd.

Fagorganiserte på venstresida må presse på for en mer aktivistisk fagbevegelse, som ikke er redd for å ta i bruk streikevåpenet, organisere sympatistreiker og blokader mot bedrifter som driver med underbetaling, diskriminering og fagforeningsknusing. Enhver seier for fagbevegelsen vil før eller seinere bli møtt med forsøk på motoffensiv fra kapitalkreftene – under dekke av at det er krisetider, eller at konkurranseevnen må styrkes. Derfor må perspektivet for arbeiderkampen også være anti-kapitalistisk.

Mot et verdensomspennende system som er styrt av interessene til en svært liten minoritet av de aller rikeste, må det bygges en internasjonal arbeidersolidaritet som kan danne grunnlag for et alternativ til den kapitalistiske produksjonsmåten – et system basert på arbeidermakt, demokratisk planlegging og styring, der økonomien er underlagt menneskehetens og planetens behov. Med kapitalismen vil også den økonomiske og politiske basisen for rasisme og andre former for diskriminering bli borte.

 

Noter

1. https://www.nrk.no/urix/atte-milliardaerer-eier-mer-enn-halve-verden-1.13324217.

2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/07/imperialism-and-super-exploitation

3. https://www.framtiden.no/201809217341/aktuelt/levelonn/misnoye-med-ny-minstelonn-i-bangladesh.html.

4. https://bil24.no/prishopp-kan-drepe-elbil-batteriene/

5. https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/vil-vm-arbeiderne-fa-det-bedre/

6. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm

7. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/lavere-lonn-blant-innvandrere?tabell=329230

8. http://socialistreview.org.uk/397/rediscovering-eleanor-marx

9. https://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

10. https://www.dagbladet.no/nyheter/de-skjulte-slavekontraktene/70460627

11. https://www.nrk.no/sognogfjordane/aksjon-mot-lastebat_-meiner-mannskap-gar-pa-slavelon-1.14303917

Dagens interessekamper i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i de nye regionale handelsavtalene inneholder alle elementene av det som lenge har skapt konflikter mellom sivilsamfunn på den ene siden, og nyliberale politikere og storkapital på den andre. Nå er det nye forslag og utfordringer som ikke må bli borte i all oppmerksomheten om USAs og Trumps handelskriger. Det gjelder spesielt forslag som rammer velferdsordningene og demokratiet. Her er det tre konkrete tema som krever oppmerksomhet fra oss som ønsker at politikken og ikke markedet skal styre samfunnet.

Foto: Chuttersnap / Unsplash
Av Helene Bank,
spesialrådgiver i For velferdsstaten og talsperson for Handeldskampanjen

Det ene er det som i handelspolitikken kalles «politisk risiko» for investorer – rettet mot demokratiske vedtak som begrenser markedet. Det andre er angrep på retten til å kunne utforme og innføre «innenlandske reguleringer» uten å måtte bevise overfor utenlandske aktører at det er nødvendig. Det tredje er storselskapenes kontroll over «stordata» og den nye digitale økonomien.

Politisk risiko – eller kampen mot demokratiet

De siste årene førte det globale engasjement mot avtaler som TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement) til en engasjert debatt om handelspolitikk. Disse avtalene er ikke bekjempet, de er bare kjempet ned i skuffer og inn i lukkete rom. Felles for dem er at de begrunnes med at de skal redusere politisk risiko.

I TISA-avtalen var det såkalte skralle-­klausuler som skal hindre stater i å avvikle konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. TTIP avtalen skulle harmonisere tekniske handelshindre og etablere et harmoniseringsutvalg for å sikre at statene ikke innførte handelshindrende politikk. TTIP inneholdt også en tvisteløsningsmekanisme der utenlandske selskap kan saksøke staten for tapt fortjeneste knyttet til demokratisk vedtatte reguleringer (investor-stat-tvisteløsning).

Konsekvensen er at mer markedsretting er lovlig under slike avtaler og klausuler, mens begrensning i markedets frie spill kan bli utfordret og kanskje medføre handelssanksjoner. Hvis en blåblå regjering konkurranseutsetter offentlige tjenester, eller tillater dumping av gruveavfall i en fjord, eller slipper bemanningsbransjen fri, så vil en rød-grønn regjerings innskjerpinger kunne føre til at befolkningen må betale erstatning til investorer som forventet inntjening på den blåblå politikken. Slik skal handelsavtaler redusere kapitalens tap av profitt. Slik skal befolkningen betale for selskapers politiske risiko ved å være et demokrati.

Effekter av slike avtaler kan være at begrensninger på markedsføring av private helsetjenester, eller å drive offentlige finansierte tjenester i offentlig regi, kan bli sett på som «unødig» begrensende på handel og investeringer, eller konkurransevridende. Vi kan presses til å åpne for konkurranse gjennom harmonisering. Vi kan hindres i å slutte med konkurranseutsettingen med skralleklausuler, og med investor-stat tvisteløsningsordninger risikerer vi å betale selskaper om de får rett i at vi hindrer deres inntjening.

Nødvendighetstest av nasjonal politikk

I WTO ligger det nå et kontroversielt forslag til avtale knyttet til handel med tjenester. Vi kan risikere at våre politikere må bevise at innlandsreguleringer er nødvendige for å kunne føre en bestemt politikk.

Det er riktignok formulert slik at land skal kunne innføre legitim politikk for å sikre helse, miljø andre samfunnspolitiske formål. Men om politikken og reglene er legitime, er det handelsjurister som kommer til å bestemme. Å ta tilbake konkurranseutsatte offentlige tjenester kan vi ikke regne med kommer inn under det tvisteløsningsorganene og handelsjuristene vil kalle legitim politikk.

Hegemoni over den digitale økonomien

Skandale etter skandale om elektroniske data på avveier er rullet opp både i Norge og andre vestlige land. Utenlandske IT-arbeidere har hatt tilgang til våre helsedata og til graderte beredskapsdata både i Norge og Sverige. Det er åpenbart behov for mer kunnskap, kontroll og regulering av de nye teknologimarkedene. Ikke minst er norske helsedata – som er samlet over mange tiår – verdifulle for farmasøytisk industri, forsikringsselskap og firma som jobber med kunstig intelligens.

I kronikken «Telefonalarmen ringer for det 21. århundre» skriver Petter Titland (tidl. leder i Attac Norge, i Klassekampen 11.10.17) om hvordan datagigantene utvikler både fantastiske og skremmende tjenester ved å bruke våre persondata og hvordan datainnsamlingen påvirker maktforholdet mellom selskap og individ, mellom selskap og ansatt, og mellom stat og selskap. Om vi ikke vet hvordan våre data brukes og misbrukes, kan tilliten til det offentlige påvirkes negativt.

Den digitale økonomien er nye samfunnsområder som det er et stort kommersielt press for å hindre reguleringer. Bak avtaleforslag i WTO står storselskapene og datagigantene Apple, Google, Microsoft og Amazon, og det kinesiske Alibaba, som også vil hindre at sektoren skal avgiftsbelegges eller at deres markedsmakt skal reguleres. Blant de kontroversielle forslagene er forbud mot krav om lokal datalagring, krav om at data skal flyte fritt over grenser, og at stater ikke skal ha tilgang til å sjekke programmers kildekoder og algoritmer (viktig i sikkerhetshensyn). Hvis en stat ikke kan kreve lokal datalagring, vil det gi teknologigigantene fri tilgang på dataene, og regelverket som styrer datahåndtering og innsamling vil være underlagt det landet dataene behandles i.

Foreløpig har den norske regjering ingen egen politikk, analyse eller vurdering av hva som utgjør norske interesser på dette feltet som etter hvert rommer alle våre bevegelser, finansielle- og helsedata, aktiviteter på sosiale medier, hvor vi beveger oss i samfunnet, eller hvem vi har vært i nærheten av.

Handelskriger er ikke nytt.

Nesten 30 år med frihandels-retorikk og nyliberalistisk politikk har i praksis vært en handelskrig – der stormaktene har ført en politikk til gode for storkapitalen, mens arbeidere, fellesskapet, naturgrunnlaget og utviklingsland har tapt.

På 1990-tallet og på 2000-tallet handlet handelskrigene om blant annet hormonbiff og GMO mellom EU og USA. Det var også interessekamper om privatisering av vann og offentlige tjenester. Det ble i frihandelens navn utarbeidet et stadig økende antall ubalanserte frihandelsavtaler mellom industriland og tidligere koloniland, noe også Norge og EFTA har vært med på. I «frihandelens» navn ble utviklingsland hindret i å bruke politiske virkemidler som industrilandene hadde brukt i århundrer til å bygge samfunn og bygge velferdsordninger.

De nye angrepene på demokratiet og opparbeidete velferdsordninger, og de autoritære tendensene knyttet til stordata og den digitale økonomien, er handelskriger som ikke har fått betegnelsen handelskrig. Det er en ideologisk begrunnet politikk og avregulering i tråd med storselskapenes interesser. Derfor er det all grunn til å engasjere seg i hva regjeringene våre holder på med i WTO og andre internasjonale forhandlinger.

Sosial reproduksjon: Korleis sosiale band blir skapt og tatt vare på frå fødsel til død, mellom generasjonar, og på tvers, i og utanfor familien.

Hausten 2016 oppmoda polske aktivistar til stor kvinnestreik, og klarte å stanse ei lov som ville forby abort. Dei var inspirerte av den historiske streiken mot lønnsskilnader på Island. Dei argentinske aktivistane frå Ni Una Menos [«Ikkje ei (kvinne) mindre»] brukte same taktikk då dei protesterte mot mannleg vald i oktober 2016. Ut frå massedeltakinga i desse streikane samordna feministiske grasrotorganisasjonar seg for å få til ei internasjonal mobilisering i november 2016, på den internasjonale dagen for å få slutt på vald mot kvinner. Den 26. november tok 300 000 kvinner til gatene i Italia.

Foto: Chloe Simpson,
frå sosial reproduksjon til kvinnestreik
Av Cinzia Arruzza,
assisterande professor i psykologi ved New School for Social Research i New York. Artikkelen her er siste kapittel av boka Social reproduction theory. Remapping class, recentering oppression, Pluto Press, 2017.
Omsett av Gunnar Danielsen.

 

Oppmodinga til internasjonal kvinnestreik 8. mars vaks naturleg fram av desse kampane: Initiativet kom frå dei polske aktivistane som organiserte streiken i september, og i løpet av månader breidde han seg til omlag femti land.

I USA hadde ideen om kvinnestreik opphav i våre særeigne erfaringar.

Masseoppslutninga på kvinnemarsjen 21. januar 2017 synte at det kunne vere grunnlag for ei ny og gjenreist kvinnemobilisering. På same tid viste marsjen au dei strukturelle grensene for den liberale feminismen som har vore i høgsetet dei siste tiåra. Denne feminismen viste sitt sanne andlet i primærvala i Det demokratiske partiet, der kampanjen til ­Bernie Sanders vart utsett for konstante åtak frå liberale feministar som støtta Hillary Clinton. Dei hevda det var anti-feministisk å røyste på Sanders, og kvinnene måtte samle seg bak den «kvinnerevolusjonen» Clinton stod for. Men i presidentvalet røysta eit fleirtal av dei kvite kvinnene som røysta for ein open kvinnehatar, og ikkje den påståtte kvinneforkjemparen.¹

Rein rasisme kan forklare delar av valresultatet, men er ikkje heile sanninga. Den forklarer ikkje korfor Clintons påståtte feminisme ikkje appellerte til desse kvinnene. Ein måte å ta fatt i dette på er å stille eit enkelt spørsmål: Kven har heilt konkret hatt fordel av den liberale feminismen Clinton står for?

Ifølgje sosiologen Leslie McCall tener ei kvinne med college-utdanning frå 1970-talet mindre enn ein mann utan slik utdanning. I tiåret frå 2000 til 2010 endra stoda seg dramatisk: Snittinntekta for kvinner og menn frå arbeidarklassen låg flatt, mens inntekta til kvinner på toppen auka raskare enn menn på same nivå. I 2010 hadde høglønte kvinner i snitt 1,5 gonger meir enn menn frå middelklassen. Denne endringa var resultatet av progressive lover, som Equal Pay Act frå 1963. Lova fjerna dei mest skrikande formene for kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen. Men desse lovene kom på ei tid då økonomiske forskjellar totalt vaks raskt. Resultatet var veksande sosial og økonomisk ulikskap mellom kvinner, der overklassekvinner gradvis minska lønnsgapet, mens arbeidarklassekvinnene blei hengande heilt etter.²

I ein artikkel i The Nation tidleg i 2017 funderte Katha Pollitt på kva ein skulle rekne som feministiske spørsmål. Ho konkluderte med at ein heilt klart kan sjå reproduktive rettar og kampen mot kjønnsdiskriminering som feministiske, mens krig, fattigdom, miljøkrisa, og kanskje tilmed antirasisme ligg utanfor feminismefeltet.³ Pollitt speglar her viktige og sentrale argument i den liberale feminismen – ein juridisk og rettsbasert definisjon av feminisme. Då er det ikkje overraskande at denne feminismen ikkje appellerte til millionar av kvinner frå arbeidarklassen. Til dømes er lik lønn og slutt på kjønnsdiskriminering på arbeidsplassen opplagt verdige saker, men som McCalls data syner, har dei få berøringspunkt for arbeidarklassekvinner om dei blir kopla frå krav om minstelønn eller omfordeling av lønn.

Resultatet av presidentvalet markerte ein stillstand for den liberale feminismen, som ikkje ein gong den enorme oppslutninga om kvinnemarsjane i januar fullt ut kunne bøte på. Oppmodinga til kvinnestreik vaks ut av denne stillstanden, han opna rom for ein alternativ kvinnepolitikk. Det var dusinvis med grasrotkollektiv, nettverk og organisasjonar på landsplan som alt utvikla alternativ til den liberale feminismen: Ein klassebasert og anti-rasistisk feminisme, som inkluderte transkvinner, skeive og ikkje-binære*. Bak streiken låg derfor at dei såg denne andre feminismen – oppfordringa skapte eit nettverk på landsplan av organisasjonar og individ, han gjorde denne feminismen synleg på nasjonalt nivå, han utfordra hegemoniet til næringslivsfeminismen Clinton og hennar folk står for, og til sist opna han for ein nasjonal samtale om å styrke arbeidarklassen, migrantar og svarte kvinner.

Ved å bruke ordet streik skulle ein framheve arbeidet kvinner utfører, ikkje bare på arbeidsplassen, men utanfor, i den sosiale reproduksjonen. Det hadde ein funksjon i tillegg, som er lettare å forstå om ein ser på stoda for arbeidarklassen i USA.

Frå 1983 til 2016 sank organisasjonsgraden i USA frå 20,1 til 10,7 prosent. Stoda i privat sektor er endå meir deprimerande, det gjekk frå 16,8 til 6,4 prosent i same tidsrom. Om me ser på tal for lovlege streikar som omfatta meir enn tusen arbeidarar, fall tala for streikedagar frå 1947 til 2016 frå 25 720 000 til 1 543 000. Då hadde 2016 ein liten oppgang, særleg på grunn av lærarstreiken i Chicago, og streiken på Verizon. Det er resultatet av fagforeiningsfiendtleg lovverk og ei snever bedriftsorientert fagforeiningslinje. Men klassekamp er ikkje det same som arbeidarkamp på arbeidsplassen – klassekampen tar mange former. Viktige uttrykk for klassen som politisk aktør og utløysar av konflikt kjem ofte til syne innanfor den sosiale reproduksjonen. Der har desse kampane potensiale til å angripe profitten til kapitalistane. Dei siste åra har me sett ei rekke viktige arbeidarkamper som er organiserte av utradisjonelle arbeidarorganisasjonar og -nettverk. Til dømes Fight for Fifteen** eller aksjonane til Restaurant Opportunities Centers (ROC)***. Aksjonar som Black Lives Matter, ­migrantstreikane, og mobiliseringane mot muren på grensa til Mexico. Og den nesten-spontane mobiliseringa mot «muslimforbodet». I staden for å sjå dei ulike mobiliseringane som alternativ til å organisere folk på arbeidsplassen, er det rettare å sjå dei som ulike måtar klassekampen artar seg på i dag, former som kan gi styrke til kvarandre, og som kan skape vilkår for å organisere arbeidsstans på arbeidsplassen. Kvinnestreiken var del av denne prosessen: Han bidrog til at det blei politisk lov igjen å nytte ordet «streik» i USA, han laga ukonvensjonelle arbeidsstansar i tri skoledistrikt, og gjorde synleg arbeidarorganisasjonar der kvinnene var i fleirtal, som ROC og New York State Nurses Association (NYSNA)**** og tilfelle med arbeidarorganisering på grasrotnivå leia av kvinner og skeive.

Den konkrete erfaringa med kvinnestreiken og teorien om sosial reproduksjon som inspirerte nokre av dei som organiserte han, gjorde spørsmålet om klassekamp skulle stå over «identitetsbasert» kamp ikkje bare ubrukande, men reint ut misvisande. Om me tenker på klassen som ein politisk aktør, må ein sjå kjønn, rase og seksualitet som uløyseleg knytt til måten folk konkretiserer sjølvkjensla si og tilhøvet sitt til verda, og derfor ein del av måten folk blir politiserte og engasjerte i kamp. I levde liv er ikkje klasse, rase og kjønnsskilnader opplevde som skilde og kategoriserte fenomen som skjer igjennom utanfrå: Skiljet mellom dei er bare resultatet av ein analytisk tankeprosess, som ikkje må forvekslast med sjølve røyndommen.

Dette er ei nøkkelinnsikt for politisk organisering. Politiske strategiar, taktikk, og organisasjonsformer må alltid ha rot i dei konkrete erfaringane folk har. Å fjerne seg frå erfaringane fører til at ein erstattar materialisme med rasjonalisme – det vil seie blandar analytiske kategoriar og subjektiv røyndom og projiserer boklege oppfatningar av kva klassekamp betyr (eller burde bety) på det livet folk lever. På andre sida, om feminisme og antirasisme skal bli frigjøringsprosjekt for heile menneskeslekta, då er spørsmålet om kapitalismen uunngåeleg. Problemet med å erstatte klassekampen med identitetsbaserte kampar må derfor omformulerast som eit politisk problem med rot i hegemoniet dei liberale har hatt til å artikulere den feministiske diskursen. Den artikuleringa gjør feminismen til eit sjølvhevdingsprosjekt for elitekvinner ved å fjerne nøkkelspørsmålet: det strukturelle tilhøvet mellom kjønnsundertrykking og kapitalisme. Korleis me skal bryte det hegemoniet er det me må diskutere no, og kvinnestreiken var eit første viktig steg i den retninga.­

Ikkje alle som organiserte og deltok i kvinnestreiken støtta seg på teorien om sosial ­reproduksjon, men kvinnestreiken kan rettmessig sest som ei politisk tolking av denne teorien. Aksjonane nyleg viser ny og aukande merksemd for behovet for å bygge opp igjen solidaritet og kollektive handlingar som einaste måte å forsvare oss mot stadige åtak på kroppane våre, fridommen vår, og mot imperialisme og nyliberal politikk. Ikkje minst fungerer dei som motgift mot tilbakeslag for feministisk teori og praksis under nyliberalismen.

Men å få bukt med denne måten å forstå feminismen på betyr ikkje å gå tilbake til økonomisk reduksjonisme, eller til ein allmenn politikk rive laus frå forskjellane. Dei siste tiåra er me blitt meir klar over den sosiale lagdelinga hos cis-***** og transkvinner, etter klasse, etnisitet, rase, alder, talent, og seksuell legning. Utfordringa for den nye feministrørsla er å lage aksjonar, organisasjonar og krav som ikkje gjør desse skilnadene usynlege, men tvert om tar dei med, på alvor. Dette mangfaldet må bli våpenet vårt og ikkje ei hindring eller noko som skil oss. Skal det skje, er det nødvendig å syne dei indre relasjonane mellom ulike undertrykkingsformer, og samle skilnadene undertrykkinga skaper i ein meir omfattande kritikk av sosiale forhold under kapitalismen. I den prosessen kan all medvite erfaring av ulike undertrykkingsformer gi oss ny innsikt om dei ulike måtane kapitalismen, rasismen og sexismen påverkar liva våre.

Forklaringer

* Ikkje-binær: når ein opplever seg som verken mann eller kvinne

** Fight for Fifteen: krav om 15 dollar i minstelønn

*** ROC – organisasjon som jobbar for betre lønns- og arbeidsvilkår for restauranttilsette

**** NYSNA – sjukepleiarane i New York

***** Cis-kjønna: når ein reknar seg til det kjønnet ein fekk ved fødselen

Notar

1. Det er viktig å peike på at talet på kvite kvinner som røysta på Trump er svært lite samanlikna med det totale talet på kvite kvinner med røysterett i USA.

2. Leslie McCall: «Men Against Women, eller the Top 20 Percent Against the Bottom 80? How Does Growing Inequality Affect Traditional Patterns of Gender Inequality?» («Menn mot kvinner, eller topp tjue prosent mot dei åtti på botn? Korleis veksande økonomisk ulikskap påverkar tradisjonelle kjønnsskilnader?») Council on Contemporary Families, 16. oktober 2013. https://contemporaryfamilies.org/top-20-percent-against-bottom-80/

3. Katha Pollitt: «Actually, Not Everything Is a Feminist Issue. And That’s OK». Nation, 23. mars 2017. («Ikkje alt er kvinnespørsmål. Og det er greitt.») https://thenation.com/article/actually-not-everything-is-a-feminist-issue

Av Eivor Evenrud,
gruppeleder for Rødt i bystyret i Oslo.

(Eli Aaby svarer i Gnist nr 2/19:http://https://marxisme.no/abortdebatt-hvem-skal-bestemme/)

Endelig grense for abort er i dag ved svangerskapets 22. uke (21 uker + 6 dager.) De 10 siste ukene av denne perioden, altså etter uke 12, må kvinner sende søknad til en nemd for å få innvilget abort.

Hvorfor må de det, er ikke kvinner selv best egnet til å bestemme over egen kropp? Jo, selvfølgelig er de det. De aller fleste faller lett ned på dette standpunktet, inkludert meg selv.

Men så skjer det noe i tankerekken min. For, siden kvinner selv er best egnet til å bestemme over egen kropp, bør ikke kvinner da kunne ta avgjørelsen om abort helt til uke 22?

Jeg har lyst til å svare «ja, selvfølgelig skal kvinner det!», slik som Rød Ungdom har gjort.

Men det er ikke så enkelt. I uke 22 er det ikke lenger snakk om bare kvinnens kropp, men også et foster som i mange tilfeller er levedyktig. Abort i uke 22 innebærer en fødsel, og hva skal skje med barnet som blir født? I Norge overlever mange premature barn født i uke 22. De overlever ikke fødsel og nyfødtperioden på egenhånd, men med medisinsk hjelp.

I dag kan ikke et svangerskap avbrytes etter uke 18, med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det. Dersom man tror at fosteret er levedyktig, kan det ikke gis tillatelse til svangerskapsavbrudd (i følge abortloven.)

Et foster har ikke rettigheter på egenhånd før uke 18, men med dagens lovverk trer på dette tidspunktet fosterets levedyktighet ved svangerskapsavbrudd inn som en faktor i spørsmålet om abort.

Det jeg savner i debatten om nemder og kvinners rett til å bestemme over egen kropp, er hva som skal skje med et levedyktig foster.

Har kvinnen som har valgt abort også mulighet til å bestemme at den nyfødte ikke skal få hjelp til å overleve? Kan helsepersonell pålegges å ikke foreta seg noe ovenfor et barn som kan overleve hvis det gis riktig hjelp?

Debatt om abort er både enkelt og komplisert. Det er ikke sikkert antallet senaborter øker hvis man fjerner alle nemnder og endrer lovverket slik at levedyktige fostre kan aborteres. Det argumenteres ofte med at tall fra Storbritannia viser at kun 2 % tar abort mellom uke 20–24. Det høres lite ut, men med tallene fra Norge (2017), så vil det bety 254 senaborter.

Jeg er selvfølgelig for at kvinner skal bestemme over egen kropp, men jeg er ikke for at kvinner skal kunne bestemme at et levedyktig prematurt barn ikke har rett til å få medisinsk hjelp til å overleve. Foreslår man opphevelse av nemdene og selvbestemt abort helt til endelig grense på uke 22, må man samtidig komme med konkrete standpunkt på løsninger for den «sårbare». Ved abort i uke 22 er det ikke lenger bare kvinner som avbryter svangerskap som er i en sårbar situasjon. Et prematurfødt barn er totalt prisgitt omgivelsene og den medisinske hjelpen som blir gitt, eller ikke gitt.

Ingen andre enn den gravide vet best hvordan situasjonen for den gravide er. Den gravide er den beste til å ta avgjørelsen om abort. Men hvem skal bestemme hva som skjer med et levedyktig foster ved en senabort? Jeg kan ikke støtte selvbestemt abort helt til uke 22 uten å få konkret svar eller forslag på det spørsmålet. Og det synes jeg det er merkelig at noen som helst kan.

 

Foto: Ricardo Gomez Angel
Stanley Simon Malinowitz,
økonomiprofessor ved Universidad Nacional de Colombia og har Phd i økonomi fra University of Massachusetts. Malinowitz har bodd i Colombia siden 1995.
Av Peder Østring,
studerer samfunnsgeografi ved UiO og var høsten 2018 på utveksling i Bogotá.

– Mange jublet etter at fredsprosessen mellom den colombianske staten og FARC-geriljaen endelig ble underskrevet under president Santos. Hvordan er situasjonen nå med den nye regjeringa som skal administrere implementeringen av fredsavtalen? Er borgerkrigen i Colombia nå over og konflikten på vei inn i en varig fred?

– Først er det viktig å skille mellom fred og slutten på konflikten med FARC. Fred er mer enn å ende én spesifikk konflikt. Colombia er et land som har hatt mye politisk vold gjennom hele sin historie. Krigen mot geriljagruppene FARC og ELN, som har vart i 54 år, er kun én fase i denne historien. Geriljagruppene dukket opp i Colombia omtrent samtidig som i andre land i Latin-Amerika, men krigen varte mye lenger. Like fullt er politisk vold mer enn geriljaen, noe man så med oppblomstringen av paramilitære grupper som hadde visse bånd til staten. Først var det et våpen i kampen mot geriljaen, men etter hvert fikk det andre ­funksjoner, som for eksempel trusler og vold mot sosiale bevegelser. Det er bra at krigen med FARC er over, den kom det aldri noe godt ut av. Geriljaen var ikke nære ved å ta makten og folk sine liv ble ikke forbedret – men det vi har nå er ikke fred. Alle mulige typer grupper kommer nå inn i det vakuumet FARC har etterlatt seg, hvor de kjemper om land og narkoruter. Det vi ser er noe som ligger et sted mellom en politisk konflikt og mafiavirksomhet, og mye er direkte knyttet til økonomi. Men vold er fortsatt måten ting løses på, det være seg fra staten, paramilitære eller andre grupper som er vanskelig å klassifisere. Det er ikke akkurat snakk om fred, men det er et viktig steg i riktig retning.

– Med en konflikt som har vart i et halvt århundre, hvorfor kom fredsavtalen nå? Er det et resultat av at selskaper og næringsliv ønsker seg bedre arbeidsforhold for utnyttinga av Colombia?

– Det er i alle fall ingen selvfølge at avtalen ble underskrevet nå, spesielt med tanke på at Santos var forsvarsminister under Álvaro Uribe og en skikkelig hauk. Vel, tidene forandrer seg. Økonomisk og sosialt var Santos en forlengelse av Uribe. Men han var medlem av og representant for borgerskapet i Bogotá. De samme som tjente godt på krigen, så nå at de kunne tjene godt på å få slutt på den. Min analyse er at Santos og Uribe representerer to forskjellige deler av den colombianske eliten. Uribe representerer landeierklassen og Santos det urbane borgerskapet. Jeg tror freden kom som et resultat av en allianse mellom økonomiske interesser. Geriljaen kontrollerte mye land før Uribe sin regjeringstid. Alle var enige om at slik kunne man ikke ha det, så Uribe åpnet opp landet for alle mulige typer utenlandske investeringer og ekstraktivisme etter å ha svekket geriljaen betraktelig. Så kommer Santos til makten, og velger en helt annen strategi. Geriljaen var svekket, og myndighetene trengte ikke å komme FARC noe særlig i møte i forhandlinger. I tillegg har den colombianske landsbygda blitt avfolket som resultat av konflikten, og landet har over sju millioner internt fordrevne flyktninger, flest i verden. Nå er spørsmålet, hva gjør vi med all den etterlatte jorda? Elitene i byene har etter hvert begynt å spekulere i jord til megaprosjekter, spekulasjon, biodrivstoff og eksport – alt har det til felles at det kreves mye jord, men tilsvarende lite bønder. Også den tradisjonelle eliten på landsbygda er tjent med en slik demografisk utvikling på landsbygda. Kvegdrift er veldig utstrakt, mye land trengs per kvegenhet. Men man kan se en dialektisk motsetning mellom gruppene Santos og Uribe representerte når det kommer til administrasjonen av jorda på landsbygda. Byborgerskapet var tjent med godt definerte eiendomsrettigheter og oversiktlige grenser for hvem som eier hva, mens den tradisjonelle jordeieren foretrekker et regime dominert av den sterkestes rett heller enn skriftlige avtaler, noe som har vært opphavet til mange jordkonflikter og mye vold opp gjennom historien. Jordeierne har sin private hær de kan bruke og har brukt for å vinne gjennom med sine interesser, mens det moderne borgerskapet vil ha en klar eiendomsrett, og de har sin egen idé om hva de vil bruke jorda til.

Jeg tror dette kan forklare konflikten, i tillegg til hva vi ser i media, som gir en mer ideologisk forklaring. Uribe og Duque er imot hele fredsprosessen, men samtidig ser det ikke ut som Duque prøver å gå tilbake på den, annet enn å gjøre noen forandringer. Jeg tror ikke Duque ønsker å gå tilbake til krig med FARC, men han vil gjøre forholdene vanskeligere for dem. Uribe og Duque vil kjøre den harde linja, det tviler jeg ikke på. Jeg tror det er konsensus om ikke å la FARC kontrollere territorium, så nå er det kun et spørsmål om hvilken annen rolle de vil spille, nå fungerer de som et politisk parti. Jeg tror Santos’ standpunkt er at man ikke trenger å bekymre seg for dem som parti, da de ikke har mye prestisje i landet. De kan muligens vinne noen veldig lokale valg, men mesteparten av landet hater dem, av gode og noen mindre gode grunner. Forstå meg rett, de har gjort forferdelige ting, kidnappinger, og stått for helt uberettiget vold, men media har også vært veldig effektiv i sin demonisering. Så jeg tror ikke den herskende klassen er redd FARC, det er mer et spørsmål om hva som er betingelsene for avtalen. Når det kommer til fredsavtalen, er det en avtale mellom FARC og den colombianske staten, så det er bindende også for Duque sin regjering. Det Duque vil kunne komme til å gjøre, er rett og slett ikke å finansiere de tiltakene som har blitt skrevet under på. FARC har på sin side indikert at uansett hva som skjer, vil ikke de ta til våpen igjen.

– I tillegg er fortsatt geriljaen ELN aktiv. Er en fredsavtale mellom dem og staten innenfor rekkevidde?

– Fredsforhandlingene med ELN ser ut til å gå frem og tilbake, jeg vil ikke gjøre meg noen spådommer om hva som vil skje med den. ELN er mye mindre enn FARC. Dynamikken er slik den har vært i mange år, hvor geriljaen ikke kan vinne, men de kan heller ikke bli overvunnet. ELN har lokal makt, men den er til gjengjeld veldig lokal. De vil åpenbart ikke vinne en krig mot den colombianske staten. Man kan håpe på forhandlinger, og det vil sannsynligvis bli fremforhandlet en avtale. Samtidig er det også slik at enhver geriljagruppe ser på den forrige fremforhandlede avtalen. Etter fredsavtalen med den urbane geriljaen M19, der de gikk over til et politisk parti, fulgte det en periode med systematiske attentater mot dem som gjorde at de aldri fikk fungere ordentlig som et parti. Samtalene med FARC var i en annen epoke, men nå ser ELN at Duque planlegger å utlevere en av FARCS tidligere kommandanter, Jesus Santricht, til USA, under påstand om innblanding i narkotrafikk etter fredsavtalen, noe som gjør at mekanismene om amnesti i fredsavtalen ikke gjelder. FARC på sin side hevder at det er en svertekampanje. Dette har også skjedd med en annen sentral figur i FARC, Iván Marques, som er en av de viktigste lederne. Det foreligger påstander om innblanding i narkotrafikk, men bevisene virker mangelfulle. Våpnene til FARC er levert inn, så det er vanskelig å gå tilbake. Dette er nok ting ELN er redde for.

– Drapsraten på ledere av sosiale bevegelser har ikke minket etter fredsavtalen eller innsettingen av Duque som president. Er det det vi nå ser, paramilitære strukturer som blir mer dristige i vakuumet som FARC etterlot seg?

– Nei, om noe så har drapsraten økt. Den har alltid vært veldig høy i Colombia, men den har fortsatt, og til og med økt, etter fredsavtalen. De drepte er menneskerettighetsaktivister, urfolk som forsvarer jorda og ledere for alle typer sosiale bevegelser. Når det kommer til paramilitære, blir det forvirrende når man setter en enkelt merkelapp på dette fenomenet, da det består av mange forskjellige typer grupper. Noen kontrollerer narkotikahandelen, andre sloss for kontroll over land, mens andre spiller en politisk rolle. Det er mange bånd mellom paramilitære og politikken. Det finnes bånd til kongressen, militæret, lokale politikere og landeiere, altså alle mulige typer forbindelser. Duque har sagt at han ønsker å stoppe drapene, men det ser ikke ut til å være noen politisk vilje, siden denne undertrykkingen utgjør en viktig politisk funksjon i det colombianske maktspillet. Dette landet har alltid hatt mye voldelig undertrykking, noen ganger fra militæret, andre ganger fra paramilitære. Av og til vil en eller annen general fra hæren ende opp i fengsel, men alltid for ting som skjedde for 10 år siden eller mer. Paramilitarismen handler ikke bare om en gruppe som hater geriljaen, men om et helt system med forbindelser langt inn i det formelle maktapparatet.

– Apropos politisk undertrykkelse, Gustavo Petro, lederen av opposisjonen i landet, står nå i fare for ikke å få stille som presidentkandidat neste valg. Hvordan påvirker dette venstresiden, og hva sier denne prosessen om hvordan politikk fungerer i Colombia?

– Han kjemper fortsatt kampen i retten, så vi får se hva som skjer. Petro er interessant, han er en helt sentral politisk skikkelse i Colombia og klarte å samle den historisk splittede venstresiden i valget i sommer. Her fikk venstresiden en historisk valgoppslutning, selv om det ble tap. Da Petro var borgemester i Bogotá ble han fjernet fra makten av en uribistisk statsadvokat. Ikke for korrupsjon, men for å ta tilbake søppelhentinga i byen i offentlig regi. Søppelhentinga i Bogotá var drevet av fire firma, og Petro tok det tilbake i byrådets regi. Han ble fjernet i en ikke særlig velhåndtert prosess, i bunn og grunn for å stå opp mot frie markedskrefter. Han ble riktignok innsatt igjen en måned senere, men han fikk personlig en latterlig stor bot, tilsvarende millioner av dollar, og Petro er en av de politikerne som faktisk ikke er millionær i Colombia. Vi får se hvordan denne prosessen utspiller seg, men den gir i alle fall en indikasjon på hvordan politikken fungerer, og hvor vanskelig det er hvis noen på venstresiden kommer i nærheten av å vinne eller på noen som helst måte truer makta. Så skal det sies at Gustavo Petro ikke er veldig radikal i dag selv om han er en gammel geriljasoldat.

– Her kan man kanskje trekke paralleller til Bernie Sanders? Et viktig håp for venstresiden i et tradisjonelt konservativt land, men hvis man ser på den foreslåtte politikken er det vel slående likt et nordisk sosialdemokrati?

– Ja, men et nordisk sosialdemokrati ville vært veldig radikalt i Colombia. Petro ville ikke kunne blitt valgt på en valgplattform som en transisjon til sosialisme. Han ville blitt drept, rettssystemet ville ikke tillatt det, og det ville haglet med trusler. Petro er tross alt en av de hyppigst truede personene i landet. Colombia har en veldig rå kapitalisme, så det reformistiske programmet han gikk til valg på, med helsereform hvor alle har reell, ikke bare formell, adgang til helsetjenester og satsing på offentlig utdanning, ville vært veldig positivt. Jeg tror det er det beste som er mulig å få til innenfor det representative demokratiet i Colombia.

– Og ikke minst ville mulighetsvinduet for en progressiv politikk og sosiale bevegelser blitt større, rammen for hva som er mulig å få til og kreve, ville blitt utvidet? Samtidig er det vel nok å se på historien til land som Chile for å se hva som kan skje om noen går for langt mot kapitalens interesser.

– Ja, det kan godt hende at en seier til venstresiden ville vært katastrofe, og at volden ville økt. Å forstå Colombias historie er å forstå at de har hatt en herskende klasse som ikke ­inngår kompromisser. Colombia er landet med mest ulikhet i Latin-Amerika. Landet er ikke fattig, det har et BNP per innbygger som er litt over gjennomsnittet, men ulikheten er veldig stor. I motsetning til andre land i regionen har landet aldri hatt noen reformistisk periode og heller ingen omfordeling av jord. I Colombia har borgerskapet gått all in. Når folk har prøvd seg på reformer, har det vært mye undertrykkelse og kontroll av media, som spinner ting i elitenes favør. Det er også et veldig regionalistisk og fragmentert land som ikke har den samme nasjonalfølelsen som i mange land i Latin-Amerika.

– Og når vi er inne på regionen: Vi har sett den rosa bølgen komme og bli erstattet med nyliberale, eller til og med fascist-lignende, regjeringer, mens land som i teorien blir styrt fra venstre som Venezuela og Nicaragua ser ut til å ta en stadig mer autoritær dreining. Hva kan du si om dagens politiske situasjon på kontinentet som en gang var venstresidas store håp?

– Situasjonen for noen år tilbake var at venstresida vant med noen prosentpoeng, nå taper de tilsvarende. Det er en veldig bekymringsfull utvikling, ikke bare at sentrum venstre taper, men at ytre høyre vinner. Brasil er spesielt kritisk fordi det en virkelig fascistisk president som har kommet til makta. Av og til er det en debatt om man bruker fascismebegrepet litt vel løst, men i Brasil er det ikke annet å si enn at det er fullt ut fascisme. Argentina og Macri kan ikke puttes i samme kategori, men det er et veldig høyredreid styre. Vi får se hva som skjer, men det er en del av et verdensfenomen. Se på Ungarn, Italia, USA og ikke minst Brasil, et så viktig land for regionen, men med en ny president som er så ekstrem at det er skummelt. Venstresideregjeringene gjorde noen gode ting, men det finnes grenser hva de kan utrette, og deler av den gamle marxistiske analysen er interessant her. Jeg er ikke imot noen av sentrum-venstreregjeringene vi har sett, noe er bedre enn ingenting. Om folket kan lide mindre selv om man ikke kommer seg over all urett, så er det å foretrekke, altså Lula over Bolsonaro eller Kirchner over Macri. Samtidig ser man begrensningene til regjeringene under den rosa bølgen – det er en slags reformisme innenfor nyliberalismen. De er ikke nyliberale med tanke på at de faktisk hadde noen velferdsprogrammer, men de er nyliberale i henhold til en definisjon David Harvey en gang gav: nyliberalisme er et klasseprosjekt for å gjenopprette kapitalismen og profitt på bekostning av arbeiderne. De fortsatte å være veldig servile overfor nasjonale selskaper og fremmed kapital, noen ville kanskje sagt at regjeringene under den rosa bølgen var mer fordelaktig for kapitalen fordi de glattet over sosiale konflikter med noen velferdsprogram, men uten å ta fra de rike.

– Og problemet med den modellen er vel at dette ikke kan fortsette for alltid, at når en resesjon kommer vil klassekonflikten komme til overflaten. Man har altså sosiale tiltak for arbeiderklassen så lenge økonomien vokser, men det er ingen reell omfordeling?

– Det er riktig. Denne politikken er vanskelig å opprettholde på lang sikt, det har vi sett i Argentina og Brasil. Men alle land som var en del av den progressive rosa bølgen er forskjellige. Nicaragua ville jeg ikke kalt venstreside, de er undertrykkende og kulturkonservative selv om de har noen fordelingsprosjekter. Venezuela er kanskje det viktigste landet som prøvde å gjøre noe annerledes – det er ikke sosialisme, men jeg tror Chávez hadde en idé om at det skulle være et steg mot sosialismen. Vel, det prosjektet er borte nå. Det som er igjen er kun krisehåndtering. Man ser sosiale bevegelser kjempe mot regjeringa og en sentralisering av makt, noe som skjer under kriser. Landet har en cocktail av problemer. For det første er det utfordringen med å bevege seg gradvis mot sosialisme uten å ekspropriere. Vi har sett kapitalen slår tilbake, så når president Nicoás Maduro sier det er en økonomisk krig, har han rett. Venezuelansk og amerikansk kapital driver med en helt klar økonomisk krigføring, noe som er en av grunnene til krisen. For det andre har man korrupsjon og vanstyre, som er det høyresiden sier er problemet. Det er delvis rett, men vi har dette i Colombia også. Så har man oljeprisen. Chávez var heldig med oljeprisen, så han kunne gjennomføre alt han gjorde. Det er alltid krise i Venezuela når oljeprisen er lav. Alle disse faktorene i samspill har ført landet ut i den krisen vi ser i dag, men det var ikke kun uflaks heller. Det ser ut til at den eneste måten å stabilisere økonomien på er enten virkelig å radikalisere ting, eller å inngå kompromisser og forlate venstresideprosjektet helt og holdent. Maduro har prøvd seg på en mellomting som gjør at ingen egentlig liker han fra hverken den ene eller andre politiske leiren, men motsetningene er for store. Og når det kommer til olja, har det blitt sagt at man ønsker å distansere seg fra den og diversifisere økonomien, men når prisen er høy har det ikke passet, og når den er nede er det for sent. Jeg liker ikke ordet «uunngåelig», men det er et ord som kommer fram i hodet når man ser på dagens krise. På en måte ga Venezuela oss håp under Chávez. Det interessante med Chávez var at han var en sosialist som faktisk ønsket en overgang til sosialismen. Han var intellektuell, og han hadde en teori om hvordan overgangen skulle gå for seg. Noe man glemmer litt i dag er initiativene med de demokratiske kommunene som ble satt i gang, selv om det i dag har gått i vasken med krisa. Vi vil ikke få sosialisme med en gerilja som kaster regjeringa, det skjer ikke i det 21. århundret. Så vi trenger å tenke på hvordan vi beveger oss mot makta. Jeg tror Chávez hadde interessante ideer – enten du tar makta med makt eller gjennom valg, kommer man til å møte motstand fra sterke krefter og internasjonal kapital. Ingen på kontinentet har svaret, men Venezuela er det mest interessante forsøket. Ecuador fikk til mye, men man ser fortsatt en ekstraktivistisk kapitalisme der, hvor utvinningen av fossile ressurser er grunnlaget for mye av inntektene til staten. I Bolivia er det flere interessante konsepter som grønn økonomi og en «andisk kapitalisme» på sitt eget urfolks vis.

For å oppsummere har det vært vanskelig for sentrum-venstre å fortsette og vinne. Når verdensøkonomien går dårlig, går det dårlig med Latin-Amerika, og hvem som enn sitter ved makta får skylda. Dette har styrket høyresida, i tillegg til at de har blitt veldig sofistikerte i sin bruk av media, manipulasjon og forskjellige former for vold. Statlig vold og vold med forbindelser til staten, fenomener vi har sett i Colombia lenge, vokser nå andre steder.

– I det minste har vi Mexico som et lyspunkt med en venstresidepresident som vinner for første gang på en mannsalder?

– Tja, det er mange tegn på at AMLO vil være en moderat reformist, men inngå mange kompromiss. Vi får se hvordan det går, men jeg ville ikke hatt for store forhåpninger.

– Den politiske situasjonen i Colombia er rimelig spent og president Duque står overfor mange utfordringer med studentstreik og andre sektorer i samfunnet som også har gått ut i streik mot den foreslåtte skattereformen til regjeringen. Hvordan ser du på denne konjunkturen med sosial mobilisering i Colombia?

– Det har alltid vært mange sosiale bevegelser i Colombia. De har hatt to problemer. Det ene er represjon, det andre er at de har vært fragmenterte og konsentrerte om sitt felt, og det har vært vanskelig å forenes til en større, nasjonal bevegelse. Det er heller ikke første gang det har vært nasjonale mobiliseringer, Under Santos streiket alt fra lastebilsjåfører til bønder, men Santos trumfet til slutt gjennom viljen sin. Men denne bølgen av mobiliseringer er interessant, ikke minst er studentstreiken i offentlig sektor nasjonal, med 32 universiteter landet rundt som er lammet av protester. Det har vært en rekke store marsjer. Vanligvis dør slike mobiliseringer sakte ut, men denne gangen ser den ut til å holde seg. Det streikes for finansieringen av offentlig utdanning og det umiddelbare behovet for penger til drift i en kriserammet sektor. Men det har også vært et smart trekk fra studentene samtidig å kreve strukturelle endringer slik at høyere ­utdanning kan bli bærekraftig, og stille spørsmål om i hvilken grad man skal tjene private bedrifter. Studentbevegelser har imidlertid alltid hatt problemet med at med en gang semesteret er ferdig, drar folk vekk fra campus, og det er vanskelig å få folk i gang igjen etter ferien. Men det virker større og bedre organisert enn på veldig lenge. I tillegg har man fagforeninger som agiterer for aktivitet i andre sektorer samtidig. En del av utfordringene man står overfor, er at nyliberalismen har vært god til å splitte forskjellige grupper som er rammet av den. Colombianere er spesielt utsatt i et land hvor de forskjellige regionene like gjerne kunne vært forskjellige land, forskjellen mellom by og land er enorm, og nord og sør i Bogotá er som to forskjellige verdener. Fagforeningene er svekket akkurat som mange andre steder i verden. De representerer færre arbeidere enn tidligere og de har ikke funnet ut av hvordan man organiserer uformelle arbeidere og arbeidere på midlertidige kontrakter som florerer i det colombianske arbeidslivet. Men det blir interessant å se hva som vil skje med den nasjonale streiken. Spørsmålet er bare hva som vil skje neste dag. Det er håp, men samtidig har det vært undertrykking av demonstrasjoner og politi som infiltrerer mobiliseringene. Det man har sett er en i all hovedsak fredelig studentbevegelse, men med noen små grupper som lager hjemmelagde bomber og kaster stein. Noen av disse har påviselig vært infiltratører fra politiet. Så melder de store mediene om 20 personer som kaster stein, heller enn ti tusen i fredelig marsj. De sosiale bevegelsene har oddsene mot seg, men det er en interessant tid å følge med på

 

Dei siste åra har NAV prøvd meir og meir å halda «brukarane», altså dei som trenger og har rett på tenester, på ein armlengdes avstand. Ein skal helst ikkje ha eit direktenummer eller e-post til ein saksbehandlar, alt skal gå gjennom det felles nummeret. Og kontora skal ikkje ha ope for anna enn avtalar som er gjort på førehand, ein må då ringa dette fellesnummeret eller henvenda seg via nettløysinga.

Av Ingrid Baltzersen,
redaktør av Gnist

 

Dette stenger folk ute frå å få det dei har rett på. Behovet for å komma til NAV er ofte akutt, ikkje noko ein kan tinga time for på førehand. Det kan vera at ein har blitt kasta ut av leiligheten sin, trenger pengar til mat eller har fått eit brev frå NAV som ein ikkje forstår og som har kort klage- eller svarfrist.

Samfunnet vårt blir meir og meir digitalisert, men dei som trenger NAV mest er ikkje det. Eit døme er flyktningar og innvandrarar med låg utdanning og litan erfaring med databruk, i tillegg til dårlege norskkunnskapar. Mange eldre manglar også datakompetanse. Rusavhengige utan stabil livssituasjon har kanskje ikkje moglegheit til å bruka kontantkortet på sitta i telefonkø eller hugsa kodane og finna ein pc med nett for å logga seg inn med MinId.

Det å skulla orientera seg på nettløysinga, eller trykka seg gjennom menyen for å stå i telefonkø for å snakka med nokon dei ikkje kjenner, og som ikkje kjenner saka deira, blir for dei heilt uoverkommeleg.

Kirkens Bymisjon i Stavanger­­ kursar no frivillige tillits­personar som kan vera med i møtet med hjelpeapparatet. Det er også andre enkeltpersonar som har sett dette behovet, og prøver å hjelpa personar som ikkje får den hjelpa dei skulle hatt.

Når det er så vanskeleg å få kontakt med NAV fører det også til underforbruk av tenester. Folk som har rett på stønadar søker ikkje om dei, for det er for krevjande og komplisert.

Omlegginga blir seld inn med at ein då skal få betre tid til å hjelpa dei som trenger det mest. Men viss dei som trenger det mest ikkje klarer å komma i kontakt med NAV, så blir det vanskeleg å hjelpa dei. Ein kan spør seg om dette er ønska, og det er difor NAV har stengt dørene.

 

 

Ahmet Altan:
Eg får aldri sjå verda igjen
Oslo: Samlaget, 2019, 179 s. s

Av Tomine Sandal,
med i redaksjonen til Gnist, bokredaktør for bøker på norsk og studerer nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.

Hva gjør det med et menneske å bli frarøvet friheten?

I september 2016 ble forfatter og journalist Ahmet Altan arrestert og fengslet. Arrestasjonen er en del av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğans angrep på den kritiske pressen. Altan beskriver i Eg får aldri sjå verda igjen deler av de kaotiske – og kafkaske – rettsrundene, hvor anklagene stadig skiftes og bevisene aldri legges frem. Til slutt blir han dømt til livstid i fengsel.

Eg for aldri sjå verda igjen er en kort bok, og hvert kapittel består av fragmenterte avsnitt. Den oppstykkede formen passer til bokens innhold, for i fengselet er det ikke akkurat lagt opp til at den livstidsdømte forfatteren skal kunne få muligheten til å skrive. Boken er politisk på flere nivåer, både ved at den beskriver den manglende ytringsfriheten og rettsvernet i Tyrkia, men også ved at Ahmet Altans skrivehandling i seg selv er politisk. Han er fengslet på grunn av ting han har skrevet og sagt, men denne fengslingen kan ikke stoppe han fra å fortsatt heve stemmen sin.

Det er en sjokkerende historie, som dessverre ikke er unik. Gjennom Altans penn blir vi introdusert for flere andre innsatte, som også har opplevd justisens manglende rettferdighet. «Dagen lang prater eg med menneske som ingen har sett eller høyrt, menneske som ikkje fins før eg har prata om dei», skriver han. Gjennom bokens trykte sider blir disse menneskene levende igjen, de blir husket.

Å skrive er ifølge Ahmet Altan både å huske og å glemme. Skrivingen blir en fluktmulighet. Gjennom skrivingen kan Altan glemme den vonde realiteten han befinner seg i, han kan gjemme seg i fantasien, og han kan skape tekster som kan spre seg forbi fengselsmurene og ut i verden. Disse tekstene bidrar til at han som forfatter ikke blir glemt. Senere skriver han: «Dei har makt til å setje meg i fengsel, men ingen har makt til å halde meg innesperra. Eg er ein forfattar.»

Ahmet Altan finner trøst i litteraturen. Han referer ofte til ulike bøker og tekster han tidligere har lest. På ett tidspunkt får han låne en bok av Tolstoj fra fengselsbiblioteket, og dette får stor betydning. Altan diskuterer ikke bare bøker han har lest av andre forfattere, han reflekterer også rundt sitt eget forfatterskap. Disse refleksjonene utvikler seg i retningen av en slags poetikk, altså tekster som reflekterer rundt egen poetisk praksis. Dette er interessante tanker, som alle som er opptatt av skriving og litteratur vil få glede av å lese.

Skrivingen er Altans våpen i kampen mot det autoritære systemet som har stjålet friheten hans. Han finner inspirasjon til å stå i kampen fra blant annet Homers fortelling om den greske helten Odyssevs: «Eg burde kjempe som ein Odyssevs i møte med Poseidons vreide, all mi kraft burde setjast inn på å komme heil gjennom stormen, ikkje ved å fokusere på stormen i seg sjølv, men på kva eg sjølv burde gjere, eg måtte skrive min eigen odyssé i den mørke cella».

Altans kamp er en alvorlig kamp, men Eg får aldri sjå verda er også en forbausende morsom bok. Humoristiske anekdoter dukker stadig opp, også etter mer alvorstunge tekstpassasjer. Vi besøker ikke bare Altan i fengselscellen hans, leseren får også være hans følgesvenn i fantasien. «Sperr meg inne kor de vil, i mitt grenselause sinn slår eg vengjene og fer jorda rundt», skriver han på bokens nest siste side. Eg får aldri sjå verda igjen står som et fysisk bevis på at de tyrkiske myndighetene ikke har vunnet over Ahmet Altan, de har ikke knekt han og det kommer de heller aldri til å gjøre – i hvert fall ikke så lenge han fortsatt er en forfatter.

Alle har ei historie å fortelje til dei som vil lytte. Det er ikkje mangel på historier her i verda, men på lyttarar.

Ahmet Altans historie er verdt å lytte til. Det er vondt å lese om hvordan ytringsfrihet og rettsvern ikke eksisterer i Tyrkia, og hvordan Altan og hans medfanger frarøves friheten av diktatoriske politikere. Men det er viktig fortelling å lytte til. I tillegg skriver Altan enormt godt, og han behandler et alvorlig tema med en letthet og humor som er klart beundringsverdig. Eg får aldri sjå verda igjen er en bok man ikke glemmer. Med denne boken makter Ahmet Altan å overskride fangenskapet han befinner seg i.

 

Hans Husum:
Skjult. Ny krigsmaskin
Larvik: Forlaget Rødt!, 2018, 224 s.

Av Harald Dyrkorn,
pensjonist og bur på Skarnes. Han er samfunnsvitar med bakgrunn i samfunnsgeografi og sosialantropologi.

Hans Husum, forfattar av Skjult, er ein krigskirurg med 40 års erfaring frå mellom anna Afghanistan  der han arbeidde for Afghanistankomiteen. Han har medisinsk doktorgrad i krigsskadar og har publisert ei rad artiklar i internasjonale tidsskrift. Han har skrive fagbøker om emnet som er utgjevne på 12 språk. Saman med den kurdiske filmskaparen Zaradasht Ahmed laga han i 2016 dokumentarfilmen Nowhere to hide frå krigssonene i Irak. Delar av boka Skjult byggjer på materiale frå denne filmen.

Du merkar det med ein gong du får denne boka i handa: Dette er ei annleis bok. Berre ved å bla gjennom henne merkar du at ho verkar kroppsleg eller affektivt på deg. Der er bilete av menneske som står midt oppe i krigen, kombinert med vitnemål frå kirurgens kvardag i feltsjukehusa der nesten sundsprengde kroppar blir borne inn på operasjonsbordet og kirurgen og hjelparane hans fortvila freistar å bøte skadane. Men trass i denne håpløysa greier Husum å gje lesaren innsikt i korleis krigen har endra seg frå å vere den gamle krigen mellom statar om klårt definerte territorium, til å bli ein hyperkrig der fienden er uspesifisert og dehumanisert.

Den nye krigsmaskinen er eit monster. Dette er ikkje den type krig Carl von Clausewitz skreiv om i si kjente bok Om krigen (Vom Kriege) frå 1832. Under lesinga av Skjult kan det likevel vere nyttig å ta med seg ei viktig påminning frå Clausewitz – at krigen er eit framhald av politikken med andre middel. Den reint militære oppgåva til hyperkrigen viser Husum oss ved å sitere US Air Force general Horner (Nasjonalt Militæruniversitet, 1998):

Oppgava er å ødelegge, nedkjempe og kastrere fiendens vilje til motstand. Målet er å levere ei ferdig pakke av ferdigheter som forårsaker sjokk og avmakt til en slik grad at fienden blir gjort varig impotent.

Du startar kanskje å lese framanfrå – som du elles gjer når du les ei bok – men så oppdagar du desse små myggane som Husum har plassert i margen. Det er interne referansar til andre stader i boka. Ved å følgje desse oppdagar du at boka ikkje er ei vanleg lineær bok, men ein hypertekst. Slik skjønar du at du eigentleg kan starte lesinga kvar som helst i boka, noko Husum også tilrår. Boka er såleis eit rhizom – ein bokmodell Husum nok har henta frå dei franske filosofane Gilles Deleuze og Felix Guattari. Husum bruker også rhizomet som tankereiskap fleire stader i boka. Rhizomet er eit omgrep frå botanikken: ein underjordisk stengel som det stendig dukkar opp nye plantar frå. For å få overblikket kan vi ikkje nøye oss med berre det som stikk opp over bakken.

Husum skriv:

Langsomt gående har du mulighet til å lese skjulte mønstre. Se, teppet av hvitveis i vårskogen, så vakkert! Du plukker en blomst, og en til, og du tror du plukker blomster. Men så enkelt er det ikke. Du napper noen vitale skudd fra et rhizom, en svær rotvev av energi, under bakken. Hvitveisen i handa di er like stor som heile skogen.

I ein handteikna illustrasjon på side 132 har Husum erstatta kvitveisen med uttrykk og termar frå hyperkrigens verd – som jo også er eit rhizom, eit skjult mønster som boka til Husum hjelper oss å avdekke.

Hyperkrigen er ikkje berre ein krig mot konvensjonelle militære installasjonar og avdelingar. Det har utvikla seg til ein bykrig der det handlar om å sprenge kroppar, og framfor alt sivile. I dei store verdsbyane forskansar overklassen seg no i sosiale tilfluktsrom åtskilt frå dei store massane som etter kvart blir til overs. I eit lengre avsnitt om sprengkrafta i moderne bykrigsvåpen med sterke illustrasjonar, viser Husum korleis desse våpna er tilpassa føremålet: sjokk og avmakt. Nye våpen særleg designa til å drepe folk heime. Vi får vite at også i Norden blir det produsert våpen som til dømes på Gaza er blitt brukte mot sivile. Nordic Ammunition Company (NAMMO) med hovudkvarter på Raufoss er verdsleiande i å utvikle nye våpen til moderne krigføring.

Korleis finn hyperkrigsmaskinen sine mål? Husum siterer General Fogelman (US Air Force, 1997): «Tidlig i det 21. århundre skal vi kunne finne, spore og i samme sekund ta ut hva som helst som beveger seg på jordas overflate». I boka blir vi gjort kjende med PRISM, det enorme overvakingsnettet til krigsherrane. Amerikanarane kallar det Obamas søppelsil. Det er eit filter som skal skilje ut uønska menneske. Systemet har mellom anna 500 datastasjonar på bakken – ein av dei på Eggemoen ved Hønefoss. Eit slikt system har vi ikkje sett før. Det er basert på at det imperialistiske krigsmaskineriet ikkje veit kva menneskekroppar kan finne på. Det er eit overvakings- og kontrollregime som opererer i notida med eit blikk på framtida. Det har ein ambisjon om å førutsjå og kontrollere kva desse kroppane i det heile teke kan kome til å gjere.

Frå Tidsskrift for Den norske legeforening 21. juni 2016, har eg saksa frå eit intervju med Hans Husum:

Han peker opp i fjellsiden: – Du vet, ­afghanerne har et uttrykk som jeg lurte på i lang tid. ‘Du vinner ikke en krig uten en god fjellbase’, sa de. ‘Fjellbase, fjellbase, hva er det?’ spurte jeg, og lærte at en fjellbase er et sted hvor du er trygg, har ro, hvor du kan tenke og hvor du har dine nærmeste. Hvis ikke du har en fjellbase, kan du ikke vinne en langvarig fight, forklarer han.

Kva tyder dette for oss? Kva kan vere vår fjellbase mot kreftene bak hyperkrigen? Hans Husum fortel at han har ei «storesyster» – vi treng alle ei slik når vi er utafor og fortvila. Storesystra, Swee Chai Ang, politisk flyktning frå Singapore, krigskirurg og overlækjar på Royal London Hospital seier:

– Gå, og gjør godt, Hans. Gode gjerninger kvalifiserer deg.

– Gjør godt?  Men de dreper jo til og med biene!

– Hvem de?

– Veit ikke.

– Så, se nå til å finne det ut.

– Ja. Vi må vel det.

Fjellbasen – det er solidariteten og samhaldet mellom alle som kjempar mot imperialisme, krig og undertrykking. Til det treng vi slike bøker som denne, og vi må ta oss arbeidet med å lese, følgje vegane som myggane i margen viser oss, bli uroa og prøve å forstå.

 

Skal vi løse den økologiske krisa, kreves en massebevegelse som kan stå opp mot voldsomt mektige næringer. Men miljøspørsmål med base i den profesjonelle styringsklassen og med fokus på forbruk har små muligheter til å få støtte fra arbeiderklassen. Denne artikkelen argumenterer for at miljøkrisa må organisere arbeiderklassens ut fra deres interesser.

Oversatt av Unni Kjærnes, medlem av redaksjonen i Gnist.

Matt T. Huber er amanuensis i geografi ved Syracuse University. Han har skrevet Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (University of Minnesota Press, 2013). Nå arbeider han med en bok om klasse og klimapolitikk for Verso Books.

Artikkelen sto i Catalyst vol 3, nummer 1, våren 2019

https://catalyst-journal.com/vol3/no1/ecological-politics-for-the-working-class

Her finner du notene. De sto ikke i papirutgava. Når hele artikkelen legges ut, følger notene med.
Altså en god grunn til å abonnere.

1 Paul Griffin, The Carbon Majors Database: CDP Carbon Majors Report 2017 (London: Carbon Disclosure Project, 2017), 5.

2 Elizabeth Gamillo, “Atmospheric carbon last year reached levels not seen in 800,000 years” Science.

3 Intergovernmental Panel on Climate Change, Global Warming of 1.5 °C.

4 Maisa Rojas, Fabrice Lambert, Julian Ramirez-Villegas, and Andrew J. Challinor, “Emergence of robust precipitation changes across crop production areas in the 21st century,” Proceedings of The National Academy Of Sciences (early view, 2019).

5 Climate Guide Blog: “Non-survivable humid heatwaves for over 500 million people,” March 9, 2019.

6 Intergovernmental Panel on Climate Change, “Summary for Policymakers of IPCC Special Report on Global Warming of 1.5ºC approved by governments,” October 8, 2018.

7 Democracy Now, “Climate Scientist: As U.N. Warns of Global Catastrophe, We Need a “Marshall Plan” for Climate Change,” October 9, 2018.

8 Griffin, 2017.

9 Naomi Klein, This Changes Everything: Capitalism vs. the Climate (New York: Simon and Schuster, 2014).

10 Adaner Usmani, “Democracy and Class Struggle,” American Journal of Sociology 124, no. 3 (2018): 664–704.

11 Vivek Chibber, “Why the Working Class?” Jacobin,March 3, 2016.

12 Barbara Ehrenreich and John Ehrenreich, “The Professional-Managerial Class” in Pat Walker (ed.) Between Labor and Capital (Boston: South End Press, 1979), 5–45.

13 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

14 or recent, but somewhat different arguments along these lines see, Stefania Barca and Emanuele Leonardi, “Working-class ecology and union politics: a conceptual topology” Globalizations 15, no. 4 (2018): 487–503; Daniel Aldana Cohen, “Working-Class Environmentalism,” Public Books, November 16, 2017.

15 See Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times March 12, 2019.

16 Andrew Szaz, Shopping Our Way to Safety: How We Changed from Protecting the Environment to Protecting Ourselves (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2009).

17 I don’t have space to develop this here, but the concept of life here is crucial. Under capitalism, life is opposed to work or production. By quarantining life as the zone of freedom, choice, and politics, work remains an unfree space where political intervention is not permitted. I develop this in Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013).

18 Neither lifestyle nor livelihood environmentalism are my terms. This blog post also argues they are deeply connected (but from a much different perspective than mine): Mat McDermott, “Is there a difference between lifestyle & livelihood environmentalism?” Treehugger, June 6, 2011.

19 Joan Martinez Alier, The Environmentalism of the Poor: A Study of Ecological Conflicts and Valuation (Cheltenham, UK: Edward Elgar, 2002).

20 Nicky Chambers, Craig Simmons, and Mathis Wackernagel, Sharing Nature’s Interest: Ecological Footprints as an Indicator of Sustainability (London: Routledge, 1996), xix.

21 Ibid, 60.

22 Timothy Gore, “Extreme Carbon Inequality: Why the Paris climate deal must put the poorest, lowest emitting and most vulnerable people first,” Oxfam International, December 2, 2015.

23 Ibid, 1.

24 Ibid, 3.

25 Kevin Ummel, “Who Pollutes? A Household-Level Database of America’s greenhouse gas footprint,” Working Paper 381, Center for Global Development.

26Chambers et al., Sharing Nature’s Interest, 66.

27 Phillips, Austerity Ecology, 37.

28E.F. Schumacher, Small Is Beautiful: Economics as if People Mattered (New York: Harper and Row, 1973).

29 Erik Olin Wright, “How to Be an Anticapitalist Today,” Jacobin,December 2, 2015.

30 I present a very sympathetic critique of these approaches here. My entire intellectual development is rooted in them still.

31 Piers Blaikie and Harold Brookfield, Land Degradation and Society (Oxford: Blackwell, 1987), 17.

32 Richard Peet and Michael Watts, Liberation Ecologies: Environment, Development, Social Movements (London Routledge, 1996 1st Ed; 2004 2nd Ed).

33 See, in particular, Anthony Bebbington, “Capitals and Capabilities: A Framework for Analyzing Peasant Viability, Rural Livelihoods and Poverty,” World Development 27, no. 12 (1999): 2021–2044.

34 David Harvey, The New Imperialism (Oxford: Oxford University Press, 2003).

35 See Robert Bullard, Dumping in Dixie: Race, Class, And Environmental Quality (Boulder, Co: Westview, 1990).

36 Eileen McGurty, Transforming Environmentalism: Warren County, pcbs, and the Origins of Environmental Justice (New Bruinswick, NJ: Rutgers University Press, 2009).

37 United Church of Christ, Commission for Racial Justice, Toxic Wastes and Race in the United States (New York: United Church of Christ, 1987).

37 Delegates to the First National People of Color Environmental Leadership Summit, “Principles of Environmental Justice.” Available online: https://www.ejnet.org/ej/principles.html.

39 Richard Heede, “Tracing anthropogenic carbon dioxide and methane emissions to fossil fuel and cement producers, 1854–2010,” Climatic Change 122, no. 1–2 (2014): 229–241.

40 Chelsea Harvey, “Cement Producers Are Developing a Plan to Reduce CO2 Emissions,” E&E News, July 9, 2018.

41 Energy Information Agency, International Energy Outlook 2017. Table: Delivered energy consumption by end-use sector and fuel. Case: Reference | Region: Total World. Available online: https://www.eia.gov/outlooks/aeo/data/browser/#/?id=15-IEO2017&region=4-0&cases=Reference&start=2010&end=2050&f=A&linechart=Reference-d021916a.2-15-IEO2016.4-0&map=&sourcekey=0.

42 Intergovernmental Panel on Climate Change, Climate Change 2014 Mitigation of Climate Change Working Group III Contribution to the Fifth Assessment Report (New York: Cambridge University Press, 2014), 44.

43 Benjamin Goldman, “What is the future of environmental justice?” Antipode 28, no. 2 (1995): 122–141; 130. Given this was published after the Newt Gingrich Republican wave in 1994, I can only assume the metaphor was a conscious choice.

44 Ibid, 127.

45 Laura Pulido, Ellen Kohl, and Nicole-Marie Cotton, “State Regulation and Environmental Justice: The Need for Strategy Reassessment,” Capitalism, Nature, Socialism 27, no. 2 (2016): 12–31; 12.

46 Goldman, “What Is the Future of Environmental Justice?” 129.

47 Ibid 126.

48 Pulido et al., 27.

49 Ibid, emphasis in original.

50 Alan Greenspan, “The Impact of the 1973–1974 Oil Price Increase on the United States Economy to 1980,” US Council of Economic Advisors, Alan Greenspan, Box 48, Folder 1, Gerald Ford Presidential Library, Ann Arbor, Mich.

51 Herbert Marcuse, One Dimensional Man (Boston: Beacon Press, 1964), 255.

52 Guy Debord, Society of the Spectacle (London: Rebel Press, 1967), 32, 21.

53 William Leiss, Limits to Satisfaction: An Essay on the Problem of Needs and Commodities (Toronto: University of Toronto Press, 1976), x.

54 Christopher Lascsh, The Culture of Narcissism: American Life in An Age of Diminishing Expectations (New York: W. W. Norton & Company, 1979), 32, 73; Jimmy Carter, “The Crisis of Confidence Speech,” 1979.

55 Daniel Horowitz, Anxieties of Affluence: Critiques of American Consumer Culture, 1939–1979 (Amherst, MA: University of Massachusetts Press, 2004).

56 Matthew T. Huber, Lifeblood: Oil, Freedom and the Forces of Capital (Minneapolis, MN: University of Minnesota Press, 2013), 112.

57 Donella H. Meadows et al., The Limits to Growth (New York: Universe Books, 1974).

58 Paul Ehrlich and Anne Ehrlich, The End of Affluence: A Blueprint for your Future (New York: Ballantine Books, 1974).

59 William Catton, Overshoot: The Ecological Basis of Revolutionary Change (Urbana, IL: University of Illinois Press, 1980).

60 Leigh Phillips, Austerity Ecology and the Collapse Porn Addicts (London: Zero Books, 2015).

61 André Gorz, Ecology as Politics (Montreal: Black Rose Books, 1975), 68–69.

62 Richard White, “Are you an environmentalist or do you work for a living? Work and nature” in William Cronon (ed.), Uncommon Ground: Toward Reinventing Nature (New York: W. W. Norton & Company, 1996), 171–186.

63 Rudolph Bahro, From Red to Green: Interviews with the New Left Review (London: Verso, 1984), 184.

64 Troy Vettese, “To Freeze the Thames: Natural Geo-Engineering and Biodiversity,” New Left Review 111 (May–June 2018): 63–86.

65 Giacomo D’Alisa, Federico Demaria, and Giorgos Kallis, Degrowth: A Vocabulary for a New Era (London: Routledge, 2015), 3–4.

66 For a critique of degrowth and Vettese’s article in particular see, Robert Pollin, “De-Growth vs a Green New Deal,” New Left Review 112 (July–August 2018): 5–25.

67 I think there are significant political-ideological cleavages between “managerial” and “professional” occupations; particularly with regard to ecological politics where the former is likely quite oppositional and the latter quite supportive. See the Ehrenreichs’ full essay and a book full of commentary and critique in Pat Walker (ed.) Between Capital and Labor (Boston: South End Press, 1979).

68 Ehrenreich and Ehrenreich, 1979.

69 Ibid, 6.

70 Ibid, 7.

71 See, André Gorz, Strategy for Labor (Boston: Beacon Press, 1967) and Serge Mallet, Essays on the New Working Class (St. Louis, MO: Telos Press, 1975).

72 Nicos Poulantzas, Classes in Contemporary Capitalism (London: Verso, 1974).

73 Erik Olin Wright, Understanding Class (London: Verso, 2015).

74 Kim Moody, On New Terrain: How Capital is Reshaping the Battleground of Class War (Chicago: Haymarket, 2017), 40.

75 Poulantzas, ibid.

76 Ibid, 1.

77 Meadows et al. Limits, 11.

78 Barry Commoner, The Closing Circle: Nature, Man, and Technology (New York: Knopf Doubleday, 1970).

79 Ophuls, Ecology and the Politics of Scarcity (W.H. Freeman, 1977).

80 Joe Conley, Environmentalism Contained: A History of Corporate Responses to the New Environmentalism Doctoral Dissertation Manuscript, Princeton University, Program on the History of Science, November 2006.

81 bid, 62.

82 Ted Steinberg, “Can Capitalism Save the Planet? On the Origins of Green Liberalism,” Radical History Review 107 (Spring 2010): 7–24.

83 Ibid, 15.

84 Poulantzas, Classes in Contemporary Society, 298.

85 Ibid.

86 For others who fold decommodification into eco-socialist politics see: Thea Riofrancos, Robert Shaw, and Will Speck, “Eco-Socialism or Bust,” Jacobin, April 20, 2018; Greg Albo and Lilian Yap, “From the Tar Sands to ‘Green Jobs’? Work and Ecological Justice,” Bullet, July 12, 2016.

87 For a useful review see Scott Prudham, “Commodification” in Noel Castree, David Demeritt, Diana Liverman, and Bruce Rhoads (eds.), A Companion to Environmental Geography (London: Wiley, 2009), 123–142.

88 Daniel Aldana Cohen, “A Green New Deal for Housing,” Jacobin, February 8, 2019.

89 Kate Aronoff, “Could a Green New Deal Make Us Happier People?” Intercept, April 7, 2019.

90 Johanna Bozuwa, “Public Ownership for Energy Democracy,” The Next System Project, September 3, 2018.

91 David Roberts, “The key to tackling climate change: electrify everything,” Vox, October 27, 2017.

92 US Energy Information Administration, https://www.eia.gov/tools/faqs/faq.php?id=427&t=3.

93 Jim Lazar, Electricity Regulation in the US: A Guide. (Montpelier, VT: The Regulatory Assistance Project).

94 The Providence DSA chapter has embarked on a campaign on this terrain called “#NationalizeGrid.” See, Riofrancos, Shaw, and Speck, “Eco-Socialism or Bust.”

95 Spencer Piston, Class Attitudes in America: Sympathy for the Poor, Resentment of the Rich, and Political Implications (New York: Cambridge University Press, 2018).

96 Patricia Cohen and Maggie Astor, “For Democrats Aiming Taxes at the Superrich, ‘the Moment Belongs to the Bold,’” New York Times, February 8, 2019.

97 Keith Bower Brown, Jeremy Gong, Matt Huber, and Jamie Munro, “A Class Struggle Strategy for A Green New Deal,” Socialism Forum (Winter 2019).

98 Edward Abbey, The Monkey Wrench Gang (Salt Lake City, UT: Dream Garden Press, 1985).

99 Naomi Klein, This Changes Everything, 293–336

100 Sean Sweeney, “Earth to Labor: Economic Growth is No Salvation,” New Labor Forum 21, no. 1 (2012): 10–13.

101 Connor Kilpatrick, “Victory Over the Sun,” Jacobin, August 31, 2017.

102 Trish Kahle, “The Seeds of an Alternative,” Jacobin,February 19, 2015.

103 Erik Loomis, “Why labor and environmental movements split—and how they can come back together” Environmental Health News, September 18, 2018.

104 Jane McAlevey, No Shortcuts: Organizing for Power in the New Gilded Age (New York: Oxford University Press, 2016).

105 Alyssa Battistoni, “Living, Not Just Surviving,” Jacobin, August 15, 2017.

106 Bureau of Labor Statistics, “Work Stoppages Summary,” February 8, 2019.

107 Kate Aronoff, “Striking Teachers in Coal and Gas Country are Forcing States to Rethink Energy Company Giveaways,” Intercept, April 12, 2018.

108 Steven Greenhouse, “The strike isn’t just for wages anymore. It’s for ‘the common good.’” Washington Post, January 24, 2019 and Nato Green, “Why Unions Must Bargain Over Climate Change,” In These Times, March 12, 2019.

109 United Teachers of Los Angeles, “Summary of Tentative Agreement/UTLA and LAUSD January 22, 2019,” https://www.utla.net/sites/default/files/Summary%20of%20Tentative%20Agreement%20FINAL3%20012219_0.pdf.

110 Karl Marx, Capital Vol. 1 (London: Penguin, 1990), 381.

Helt siden den første episoden gikk på lufta i 2008, har Luksusfellen vært en av TV3s store suksesser. Gjennom 20 sesonger har programmets ekspertkorps av økonomer og psykologer etablert seg som noen av landets fremste autoriteter på privatøkonomi, og tittelen har blitt et begrep som i dag benyttes uanstrengt i offentlig debatt.

Selve programkonseptet består i at to eksperter sendes ut for å hjelpe en person eller en familie som ikke har klart å sette tæring etter næring, og som dermed har havnet i et økonomisk uføre, ut av dette. Hadde Luksusfellen eksistert i Storbritannia for 150 år siden, ville Karl Marx vært en soleklar kandidat til å bli deltaker i programmet. Han hadde en inntekt langt over gjennomsnittet, men likevel var han kronisk blakk og syltet ned i gjeld. Men han ville helt sikkert også hatt mye å si om konseptet.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Mohammed Hassan

 

FORBRUK OG GJELD

Som tittelen på programmet også antyder, er det rettet inn mot det som kan oppfattes som et luksusforbruk. I virkeligheten er det sjelden slik. Det som kjennetegner den typiske deltakeren, er dermed at han eller hun har litt for dyre hobbyer, spiser litt for mye ute, bestiller litt for dyre reiser osv., og finansierer dette med penger de ikke har. Når en potensiell deltaker kommer i kontakt med Luksusfellen, har de allerede kommet til et punkt der gjelda har blitt for stor til at de klarer å betjene den. Mange har allerede lagt om, eller forsøkt å legge om, forbruket sitt. Men gjelda vokser fortsatt fordi den har nådd et nivå der valget står mellom å bruke inntekten på å betjene gjeld eller å opprettholde et visst forbruk. Eller for å si det med Marx:

Akkurat som den virkelige slaven, er også lønnsslaven utelukket fra å bli en gjeldsslave gjennom sin stilling, i det minste i egenskap av å være produsent – han kan bare bli det i egenskap av å være forbruker. I denne formen tilegner ågerkapitalen seg de umiddelbare produsentenes fulle merarbeid uten å endre produksjonsmåten.¹

Forbruksgjeld, enten den kommer fra forbrukslån, kredittkort, avbetalingskjøp eller at man rett og slett ikke har betalt regningene sine, er det Marx kaller førkapitalistiske lån eller ågerlån. Selv om formen er førkapitalistisk, betyr ikke det at låneformen har forsvunnet, bare at den har blitt en underordnet form. Utgangspunktet for disse lånene er helt enkelt at noen vil ha noe de ikke har penger til, og prisen på lånene, altså renta, er derfor et spørsmål om hvor mye forbrukeren ønsker å betale. Eller, sagt på en annen måte, hvor mye mer enn pri- sen forbrukeren er villig til å betale for å sikre seg en vare der og da.

BIG BUSINESS

Ågerlån er big business i Norge i dag. Selv om gjelda fra disse lånene bare utgjør om lag tre prosent av husholdningenes gjeld, står de for om lag 14 prosent av de samlede renteutgiftene.² Mens et lån til investering eller et boliglån med første prioritet i boligen i dag har en rente på 2–3 prosent, kan et forbrukslån fort vekk ha en rente som er ti ganger så høy, ja, til tider enda høyere. Dermed vil den årlige renta på et forbrukslån på 100 000 kroner fort være like høy som på et annet lån på 1 million kroner. Begrunnelsen bankene gjerne gir for dette rentenivået, er at de ikke har samme sikkerhet som andre lån. Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi ser stadig deltakere som har eller trues med lønnstrekk, og vi ser også at det ikke er avdragene som er den store bøygen, som gjør dem til livslange gjeldsslaver, det er rentene, renters renter, forsinkelsesrenter, innkrevingsgebyrer osv.

Forbruksgjeld er ikke noe nytt fenomen. Så lenge det har eksistert kjøpmenn, har de tillatt kundene sine å kjøpe på kreditt, og har ikke det vært nok, så har forbrukeren gjerne blitt henvist til pantelåneren – en institusjon også Marx hadde omfattende nærkjennskap til. Likevel har vi sett en drastisk økning de senere tiårene, med en vekst på om lag 15 prosent årlig de siste 20 årene.³ Teknologien anføres ofte som forklaring på dette – du trenger ikke lenger oppsøke en bank for å få lån, og du trenger heller ikke oppsøke en butikk for å handle det du vil ha. Men at det i det hele tatt er mulig å ta opp lån uten sikkerhet, at det i det hele tatt er mulig å betale for varer med penger man ikke har, det er et valg noen har tatt. Eksplosjonen i forbruksgjeld er nok heller et eksempel på hvordan teknologien låses i bestemte samfunnsmessige forhold, hvordan
«all vitenskap er tatt til fange i kapitalens tjeneste,» som Marx formulerte det.⁴

PARASITTVIRKSOMHET

For bankene har forbrukslån vært en måte å skaffe seg økte inntekter på i en tid der forret- ningsutlånene går ned. Tradisjonelt har bankenes hovedoppgave vært å gi lån til bedrifter mot å få en andel av profitten i form av rente. Det var dette Marx kalte kapitalistiske lån. Med en stadig større konsentrasjon av kapital i store konserner, har dette lånebehovet avtatt. Selskapene låner investeringsmidler fra profitten som allerede finnes i selskapet, og skrur dermed til krana for bankene.

Sett fra bankenes ståsted, er forbrukslån en god erstatning for kapitalistiske lån. Når en kapitalist tar opp lån for å investere, ønsker han selvsagt å sitte igjen med en andel av profitten selv. Han er derfor ikke interessert i å låne penger dersom renta ikke er lavere enn profitten han kan vente å sitte igjen med. For forbrukslån, derimot, er det ikke noen slik øvre grense. I den svenske varianten av Luksusfellen har vi sett at deltakere har tatt opp lån med mange tusen prosent rente. Årsaken til at vi ikke har sett noe lignende i Norge, er at regelverket her nok fortsatt er noe strengere enn i Sverige, men det betyr ikke at det ikke har skjedd ting her også de siste tiårene.

I Kapitalen skrev Marx at arbeidskraftas verdi hadde et «historisk og moralsk element»⁵. Det inngår altså mer i lønningsposen enn det som er nødvendig bare for å overleve rent fysisk, i hvert fall i de utviklede kapitalistiske landene. Det er følgelig ikke slik at man ikke overlever om deler av inntekten faller bort, det eneste som skjer er at man må overleve med en lavere standard – eventuelt finansiere det hele med dyrekjøpte penger man ikke har.

Det er dette elementet bankene tærer på når de, med myndighetenes velsignelse, gjør sine fremstøt mot forbrukerne. Der kapitalistiske lån er en type virksomhet som er nødvendig for at investeringer som ellers ikke kan realiseres, faktisk blir realisert, så er forbrukslånene ren parasittvirksomhet, et forsøk på å tilegne seg en størst mulig andel av de allerede produserte verdiene. De gjør lønnsslaven til gjeldsslave og reduserer på dette viset arbeidskraftas verdi.

HAR DU PENGER, SÅ KAN DU FÅ

Denne veksten ville selvsagt ikke vært mulig om ikke folk faktisk hadde tatt opp forbruks- lån, og det er jo helt frivillig. Riktignok bruker bankene betydelige penger på å markedsføre sine produkter, men det alene kan neppe forklare hvorfor folk biter på gang etter gang. Det vi imidlertid ser i Luksusfellen er hvordan gjelda gjerne har sammenheng med skjellsettende hendelser i deltakernes liv, som samlivsbrudd, sykdom, dødsfall hos nærstående, midlertidig arbeidsløshet eller at man rett og slett forlater hjemmets lune rede.

I noen tilfeller fører disse hendelsene også til at den disponible inntekten går ned. Da står man reelt sett overfor et valg om hvorvidt man skal gå ned i levestandard eller ta opp lån, og mange velger det siste. Samtidig har man i mange land sett en utvikling der gebyrer, avgifter og egenbetalingsordninger vokser, noe som reelt sett reduserer den disponible inntekten. Selv om Norge ikke har gått i front her, har vi også fulgt med, og siden det jo er de med dårligst utgangspunkt som gjerne blir hengende lengst etter, får det helt klart følger. Siden imidlertid Luksusfellen forutsetter at deltakerne har et visst inntektsnivå, er det ikke disse vi får se på skjermen.

I andre tilfeller går ikke den disponible inntekten nødvendigvis ned. Men, som Marx slår fast allerede i åpningssetningen av Kapitalen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en ‘uhyre vareansamling’.»⁶ «Uhyre» må her oppfattes i dobbel betydning, vareansamlingen er enorm, men den er også uhyrlig og pervers, for, som han skriver noen titalls sider senere, får «forholdet mellom produsentene formen av et samfunnsmessig forhold mellom arbeidsproduktene.»⁷ Varene styrer oss, ikke omvendt. Det var dette Marx omtalte som varens fetisjkarakter.

Har du penger, så kan du få, har du ikke, så må du gå, heter det i barnesangen. Jo mer enerådende kapitalistiske former blir, jo mer fremtredende blir dette. Varer og penger blir et mål i seg selv, også for den som ikke har. Mens etterkrigstiden var preget av en utvikling og en ideologi der man anerkjente at markedet hadde sine begrensninger, og der det ble etablert sek- torer helt eller delvis unntatt markedet, har dette snudd under det nyliberale hegemoniet. Og det er heller ikke slik at Luksusfellen bidrar til noen motvekt. Selv om TV3 ikke reklamerer for forbrukslån og spillselskaper i reklamepausene under Luksusfellen, er det nok fristelser her, fristelser som for eksempel kan finansieres ved å pådra seg forbruksgjeld.

MORAL OG INDIVIDUALISME

En helt sentral del av Luksusfellen består likevel i å påføre deltakerne skyld og skam, altså å individualisere de økonomiske vanskelighetene. Deltakerne kunne valgt annerledes og dermed unngått å havne i den situasjonen de har gjort, og selv når ekspertene anerkjenner at det er bakenforliggende årsaker bak handlingsmønsteret deres, så reduseres det likevel til personlige feil – det er først og fremst en karakterbrist hos deltakeren at han eller hun ikke har klart å tilpasse seg en ny situasjon.

Luksusfellen er et program som faktisk avslører en flik av varens fetisjkarakter, men dette skjer i en kontekst der den rådende ideologien ikke problematiseres. Ekspertene er på ingen måte fremmede for å kritisere bankene – og noen banker mer enn andre – for deres markedsføring, for å låne ut penger til folk som ikke har råd til å betjene lånene sine, og for å være vanskelige i forhandlinger. Problemet er bare at de begrenser dette til et spørsmål om moral, de avslører ikke hvorfor det er slik, hvorfor bankenes utlånspraksis og deltakernes tilbøyelighet til å låne til over pipa er to sider av samme sak. Det er ingen tvil om at mange har kommet seg ut av økonomiske vanskeligheter ved Luksusfellens hjelp, men det skjer likevel på et grunnlag som stadig vekk vil skape nye potensielle deltakere.

Selve bankenes forretningsidé består i å øke sin egen kapital, ikke ved å øke den samlede verdiskapningen, men ved å ta for seg av verdier andre skaper. Rett nok har de en rolle å spille i å legge til rette for andres verdiskapning, men når regnskapet skal avlegges, gjør det ingen forskjell om pengene kommer fra dette eller fra ren parasittvirksomhet. Å be bankene slutte med dette, i en situasjon der de produktive investeringene avtar, er som å be sebraen om å slutte å ha striper.

Luksusfellen skraper i overflaten på dette forholdet, men ikke mer. Og så lenge program- konseptet har et moralsk og individualistisk utgangspunkt, så kan man neppe unngå det. Men om man klarer å trenge gjennom dette, er det også et vitnesbyrd om hvilken uhyrlig og pervers form rikdommen tar i et samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår.

Sluttnoter:

1 Marx Engels Werke (MEW), bind 25, s. 609.
2 Steinar Holden og Gisle J. Natvig, «Forbruks- lån må bli mindre lønnsomt», Dagens Næringsliv, 16.05.2019.
3 Johan B. Sættem, «Spår at forbruksgjelden krym- per for første gang på 20 år», NRK, 10.07.2019, https://www.nrk.no/norge/spar-at-forbruksgjelden- krymper-for-forste-gang-pa-20-ar-1.14613139
4 MEW, bind 42, s. 600.
5 Karl Marx, Kapitalen, første bok, bind 1, Oslo: Forlaget Oktober 1983, s. 200.
6 Marx 1983, s. 43.
7 Marx 1983, s. 86–87.

Kristina Leganger Iversen:
Bli mor no?
Samlaget, 2019, 255 s.

I Bli mor no? kombinerer forfatter og litteraturviter Kristina Leganger Iversen politiske analyser av mødres situasjon med personlige refleksjoner over om hun selv skal velge å bli mor. Resultatet er en klok bok om det nyliberale arbeidslivet, kjønnsroller og morskap.

Tomine Sandal studerer master i nordisk litteratur og er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Samlaget

I boken reflekterer Iversen over valget om å bli mor eller ei, muligheten for å velge å være bar- nefri og det å angre på å ha blitt mor. Likevel er det spørsmålet om tidspunktet er rette som utgjør den primære tvilen i Iversens personlige beretning, noe som kommer frem i bokens tittel Bli mor no? Er nå det rette tidspunktet?

På mange måter kan svare synes å være nei. Iversen forteller åpenhjertig om egne erfarin- ger med et yrkesliv hvor midlertidige stillinger og timeskontrakter er regelen heller enn unntaket. Hun har gjort «alt rett», tatt høyere utdanning, spart penger og kommet seg inn på boligmarkedet i liten leilighet på Sagene. Men hva hjelper det når man ikke vet om man har jobb neste måned?

Iversen kobler spørsmålet om å bli mor til prekariseringen av både arbeider- og middelklassen.

Med et arbeidsliv preget av stadig større usikkerhet, blir det enda tydeligere at det å få barn også er et økonomisk spørsmål. Iversen viser også til at det faktisk straffer seg økonomisk å få barn – for kvinner. Kvinner tjener mindre enn menn, jobber mer deltid og får oftere midlertidige stillinger. Til tross for Ernas Solbergs bønn til norske kvinner, er faktum det at dagens Norge, preget av nyliberalistisk politikk og fortsatt manglende økonomisk likestilling, ikke er et veldig mødrevennlig sted.

Iversen understreker dermed at å få barn eller ei ikke bare er et eksistensielt spørsmål. Hun skriver:
Det er noko både nyliberalt og historielaust over å redusere spørsmålet om morskapet til berre eit eksistensielt val for kvar enskild kvinne, uavhengig av kva samfunn, kultur og kontekst hos tår i. Kva kostnadar morskap (og foreldreskap) inneber avheng av den politiske organiseringa av mor- og foreldreskap, av omsorg og oppdraging.

Det personlige og det politiske er sammenvevd i livene våre. I det nyliberale arbeidslivet er det alle mot alle, og som akademiker og frilanser forteller Iversen åpenhjertig om stress, usikkerhet og følelsen av at man må delta i en konkurranse hvor man alltid må være best. En stressende arbeidssituasjon fører i en periode til at Iversen har færre eggløsninger enn normalt. Dette er et godt eksempel på at en kapitalistisk økonomi ikke sammenfaller perfekt med menneskets «natur».

Boken er skrevet over et år, og underveis svarer Iversen «ja» på sitt eget spørsmål. Hun føder datteren Anny, oppkalt etter sin egen oldemor. Selv om forfatteren selv velger å bli mor, skriver hun også godt om kvinner som har valgt annerledes. Hun påpeker at vi vanligvis går ut fra at «mødrer som er ambivalente, sårbare eller fortvila, over morskapet eller kva det krev å vere mor, er dårlege mødrer».

Det må være rom for tvil, og for å kunne snakke åpent om morskapets skyggesider, uten å bli stemplet som en dårlig mor. Og det må ikke minst bli en større aksept for at mange kvinner rett og slett ikke ønsker å få barn. Denne boken er et forsøk på å åpne dette rommet.

Bli mor no? er en politisk undersøkelse av, og en personlig refleksjon over morskapet. Men boken er også en kjærlighetserklæring: til kvinnekroppen, til formødrene, til han hun velger å få barn med og ikke minst til velferdsstaten – til alle som er involvert i å skape trygghet for både mødre og barn.

Marianne Hafnor Bøe:
Feminisme i islam
Universitetsforlaget, 2019, 200 s.

Av Rameen N. Sheikh
Studerer tverrfaglige kjønnsstudier med fordypning i kriminologi på UiO. Har tidligere vært aktiv i Rød Ungdom.

Feminisme i islam av Marianne Hafnør Bøe er den første faglige boken om temaet på norsk, så vidt meg bekjent. Den tar for seg ulike internasjonale feministiske stemmer med muslimsk bakgrunn, hvilke spørsmål disse er opptatt av og hvilke måter de jobber på for å få til en forandring i muslimske miljøer innenfra. De siste årene har vi i Norge sett flere unge kvinner med muslimsk bakgrunn som tar oppgjør med ukultur i muslimske miljøer, dermed er denne boken også høyst aktuell.

Boken er informativ og presenterer ulike stemmer som er opptatt av hvordan forholdet mellom mann og kvinne behandles i Koranen, og viser til flere ulike stemmer og motsetninger. Forfatterens mangfoldige valg av ulike feministiske stemmer som har jobbet med likestillingskamp i muslimske miljøer i flere tiår, samt nye stemmer som har kommet til de senere årene, får godt frem at «muslimske feminister» ikke er en homogen gruppe.

I alle bokens kapitler har forfatteren inkludert ulike feministiske stemmer fra den muslimske verden og deres syn på de aktuelle problemstillingene. Det skilles mellom den akademiske retningen som bruker teologi og tolker Koranen i henhold til den tradisjonelle fortolkningstradisjonen i islam, og den aktivistiske retningen som jobber for en endring gjennom aksjoner og kampanjer.

Noen sentrale skikkelser går igjen i de ulike kapitlene, deriblant amerikanske Amina Wadud som er en av de mest kjente for sitt syn på kjønn og islam. Hun har skrevet en rekke bøker og uttalt seg om feminisme og islam i flere tiår, og har selv sagt at for henne kom religionen først, deretter innså hun at kvinners posisjon er sterk i islam. For henne var islam en åpenbaring som ga kvinner en rekke rettigheter som den vestlige verden har hengt etter med, blant annet arverettigheter.

Bøe viser til et større mangfold av kvinnelige stemmer som kommer fra ulike muslimske land, deriblant pakistanske Asma Barlas, iranske Ziba Mir-Hosseini, og sørafrikanske Sadiyya Shaikh. Synet på kjønn og islam er preget av hvilke land disse kvinnene er oppvokst i, og hvilke muslimske tradisjoner de kjenner best til. For eksempel står spørsmålet om bekledning og om kvinner kan stille til valg sterkt i Iran. Bøe presenterer i tillegg til nye stemmer også kvinnelige lederskikkelser datert tilbake i tid til så langt som 1100-tallet.

Feminisme i islam tar for seg hvordan ulike muslimske feminister har tolket koranvers, og dermed brukt teologiske argumenter for å oppnå kjønnslikestilling. Bøe presenterer også ulike definisjoner av feminisme, og påpeker at en rekke muslimske kvinner som jobber for kjønnslikestilling ikke ønsker å definere seg som feminister. «Feminisme» sees på som et «vestlig begrep», som ikke har rom for disse kvinnene. Dessuten kan det være farlig i enkelte land, deriblant Iran, å kalle seg feminist. Likevel har alle disse kvinnene en ting til felles: de jobber for en bedre posisjon for muslimske kvinner, uavhengig av hvilke merkelapper og begreper de bekjenner seg til. De fleste velger å si at de er opptatt av kjønnslikestilling og at de ønsker å se kvinners posisjon ut fra budskapet i Koranen, og hva den sier om forholdet mellom mann og kvinne.

Boken presenterer også hvordan ulike muslimske feminister går tolkninger av muslimske tekster i sømmene med kildekritikk, og bruker koranen til å forstå Hadith-litteraturen, altså skriftene om profeten Muhammads liv og lære. Hadith-litteraturen har imidlertid ikke stått sentralt for muslimske feminister, da det er fortellinger fortalt av mennesker som kan inneholde en rekke feilsiteringer. Bøe får frem hvorfor det er viktig at muslimske feminister bruker koranen, som Guds ord og det uforanderlige språket, som sin kilde for å kjempe for kjønnslikestilling i islam. Dette er noe som også vil gi disse stemmene mer troverdighet, da alle muslimer er enige om at Koranen er det mest hellige. Dette stiller muslimske kvinner som ønsker en endring for kvinners posisjon i en sterkere posisjon til å bli hørt og tatt på alvor.

Forfatteren skildrer også på en god måte hvordan muslimsk feminisme er i endring i dag, og hvordan stadig nye stemmer verden over slipper til og engasjerer seg innenfor feltet, selv om de kanskje ikke omtaler seg selv som «muslimske feminister». Flere engasjerer seg for å eie sin muslimske identitet i sameksistens med sin seksuelle legning, eller i kraft av å være en selvstendig kvinne som krever sin plass.

Bøe viser også til kritikken muslimske feminister får både innenfra og utenfra. Utenfra er det særlig fra eks-muslimer som mener at det å lete etter svar i gamle religiøse tekster er å svikte kvinnekampen. Fra egne trosfeller får muslimske feminister høre at de har importert tankegods fra vesten og forvrengt koranens budskap.

Jeg mener boken er høyst aktuell i dag, også i Norge, da det er mye snakk om islam og muslimske kvinners posisjon i den offentlige samtalen. Vi ser også farlige tendenser i resten av Europa, med fremveksten av høyreekstremistiske organiseringer og partier som bruker blant annet muslimske kvinners bekledning som et argument for strengere innvandringspolitikk. Denne boken utfordrer et vestlig syn på muslimske kvinner som må reddes fra islam og undertrykkelse.

Som en med muslimsk bakgrunn, har det vært svært befriende å lese en bok om mangfoldige muslimske kvinner med sterke meninger, som plasserer konservative muslimer på plass med teologiske og religiøse argumenterer, samtidig som de også gir et spark til et vestlig narrativ om stakkarslige og undertrykte muslimske kvinner. Jeg syns det har vært ekstra spennende å lese de feministiske tolkningene versene som har blitt brukt til å kontrollere kvinners atferd og bekledning. Det har gitt meg en trygghet på at jeg selv kan lese hovedkilden dersom jeg er usikker på en tolkning som er allment kjent hos muslimer. Boken har vist meg at det ikke trenger å være etablerte imamer som setter premissene for hvilken utvikling muslimer skal gå i møte.

Boken viser at det pågår et opprør innenfra, på muslimske kvinners egne premisser. Det er godt at det endelig har kommet en bok om det på norsk, og det beste med boken er dens informative form. For det er nemlig viktig at når det kommer en slik bok på norsk for første gang, at den er informativ og ikke debatterende. Boken opplyser om hvilke bevegelser som allerede finnes der ute og hva som gjøres av likestillingsarbeid i islams navn.

Aaron Bastani:
Fully Automated Luxury Communism
Verso, 2019, 288 s.

Av Peder Østring
Medlem av Gnist-redaksjonen og studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo.

I 1894 sto London midt i en krise. Verdens største by var i ferd med å drukne i hestemøkk, og man hadde ikke infrastruktur til å ta unna det enorme restproduktet av kapitalens sirkulasjon. The Times spådde den gang at om femti år ville London være dekket av nesten tre meter med hestemøkk, og døpte den prekære situasjonen «den store hestemøkk-krisen». Noen år senere kom Londons første trikkelinje, og krisen var avverget.

Aaron Bastani spør: Hva er vår tids hestemøkkrise? Han tror vi står foran enda større endringer enn det man så rundt inngangen til 1900-tallet, og mener at dagens økologiske krise også kan komme til å virke fullstendig overkommelig om ikke lenge. Fully Automated Luxury Communism (FALC) er en idé om at full automatisering av arbeid vil kunne gi mennesker overflod av varer og tjenester. Ideen har blitt popularisert av den radikale mediagruppen Novara Media, hvor blant andre Bastani er medvirkende. FALC vil koble kapitalismens automatisering med kommunismen, og endelig befri oss fra lønnsarbeidet. Den er en moderne radikal utopi ment for å spres på internett som ild i tørt gress, som et visjonært motsvar til nyliberalismens mantra «there is no alternative».

Kapitalismens produksjon har allerede brakt oss utgangspunktet for en verden med overflod, mener Bastani. Verdens første burger har blitt grodd frem i et laboratorium, og senere eksperiment har gjenskapt det samme resultatet med synkende kostnader og stadig bedre resultat. Menneskets DNA er for lengst kart- lagt, og genterapi brukes i dag for å behandle flere sykdommer, inkludert kreft. Solenergi kan gi desentralisert, grønn energi til land i det globale sør, som kan hoppe over mange utviklingstrinn for å nå vårt velferdsnivå. Mye av den akselererende teknologiutviklingen som har muliggjort dette, er selv et resultat av prosessorkraften i datamaskiner, som har økt eksponentielt i årevis.

Og her kommer hesten inn i bildet. Akkurat som man nådde «peak hest» i overgangen mellom det 19. og 20. århundre, mener Bastani vi i dag har nådd «peak menneske» i produksjonen. Datamaskiner kan ikke bare slå hvilket som helst menneske i sjakk, den kan også lage fengende popmusikk, og humanoide roboter kan ta baklengs salto med en motorikk som snart overgår den menneskelige. Hvordan skal denne utviklingen fortsette, når det kreves stadig mer av begrensede ressurser som platina, kobber og andre metaller? Også her har Bastani svaret klart: Han hevder at vi i en nær framtid vil kunne drive gruvedrift på asteroider i verdensrommet!

Bastani har i sin bok tatt kraftig sats for å male en populistisk visjon av det post-kapitalistiske samfunnet. Venstresidens styrke har vært å skape begeistring rundt en bedre fremtid enn det kapitalismen kan gi oss, og Bastani ønsker å ta steget videre fra å kun forsvare seg mot stadige nyliberale offensiver. I Peter Frases bok Four Futures: Life After Capitalism (2016) skildres fire ulike fremtidsscenario ut fra om demokrati eller hierarki vinner frem, og hvorvidt man klarer å sikre nok ressurser til alle. FALC kan ses på som en beskrivelse av et scenario hvor teknologiens frukter blir underlagt demokratisk kontroll, og overflod og luksus blir allemannseie. Han spesifiserer også at det er slik boken må leses, som en mulighet og ikke en nødvendighet. Nettopp derfor manes det til kamp for at den teknologiske utviklingen vi nå opplever styres mot det som vil være alles beste, og ikke underlegges kunstig knapphet gjennom lisenser og monopol. Utfallet vil ifølge Bastani være avhengig av styrkeforholdene i samfunnet, altså klassekamp.

Boken skriver seg inn i en tradisjon man kan kalle akselerasjonisme. I stedet for å sakke ned tempo, bør man tråkke på gasspedalen og omfavne teknologi som svaret på våre moderne problemer. Karl Marx så i sin tid kapitalismens produktivitet som dens egen undergang. I følge Bastani er denne spådommen riktig, den kom bare to hundre år for tidlig. Først nå har man mulighet til å overvinne knapphetens tyranni, fordi marginalkostnaden innen visse deler av produksjonen går mot null.

Bastanis visjon kan virke forlokkende, men den er også en flammende brannfakkel. Vekst og ressursmangel blir ikke problematisert i særlig grad, og i likhet med teknologioptimister og tilhengere av grønn kapitalisme feies utfordringene under teppet med forsikringer om teknologiens frelse. Et stadig økende for bruksnivå hvor alle skal ha samme forbruksmønster som i USA, er ikke noe som resonnerer godt med nåværende kunnskap om planetens tålegrenser. Videre vil økt produksjon av energi kunne medføre konflikt med areal og ressursbruk, slik vi har sett med norske vindturbiner, og dette er en motsetning man ikke kommer utenom, selv om en overflod av grønn energi skulle kunne bli en realitet. Ikke minst har verdensrommet blitt en lekegrind for superrike menn som Jeff Bezos og Elon Musk, heller enn en allmenning som vil gi oss kollektiv overflod og luksuriøse liv i fremtiden.

Noen av tiltakene boken foreslår for å bryte med nyliberalismen er mer jordnære og kommer slett ikke ut av det blå for dagens kommunister. BNP kan ikke fortsette å være det viktigste målet på menneskelig fremgang, og rike land og kapitalister må skattlegges for å hjelpe frem ren energi i det globale sør. Lokal proteksjonisme trekkes frem for å skape sysselsetting og vekst, og for å motvirke kappløpet mot bunnen som mange regioner i dag deltar i. Videre bør basisvarer og tjenester som bolig og mat bli gratis. Det vil til slutt være styrke- forholdet mellom klassene som avgjør hvilken fremtid vi går i møte.

Boken er et provokativt bidrag i debatten om hvordan venstresida igjen kan komme på offensiven. Uansett om man er med på konklusjonene eller ei, er spørsmål knyttet til automatisering og teknologi noe man ikke kommer utenom. På tross av dette fungerer Fully Automated Luxury Communism bedre som science fiction enn som politisk manifest.

Hans Olav Lahlum:
Reiulf Steen – Historien, triumfene og tragediene
Cappelen Damm, 2019, 670 s.

Av Per Medby
Redaksjonsmedlem i Gnist

Reiulf Steen hadde en klassebakgrunn som var typisk for ledende politikere i Arbeiderpartiet før han. Han vokste opp i industriarbeidermiljøet på Sætre i Hurum og kom tidlig ut i arbeidslivet. Han mistet faren som sjuåring og opplevde fattig-Norge på kroppen. Vi snakker matlapper, og ofte bare poteter til middag. Reiulf Steen organiserte seg første gang i arbeiderbevegelsen som 14-åring, og var knapt fylt 20 før han satt i AUFs landsstyre. Han begynte å arbeide som industriarbeider, men kom raskt inn i Arbeiderpressen i likhet med mange andre Ap-politikere med hans bakgrunn.

Reiulf Steen kom inn i ledelsen i Arbeiderpartiet på et tidspunkt da partiet nøyde seg med å administrere kapitalismen, kombinert med utbygging av velferdsstaten. Forholdet mellom Steen og den mektige partisekretæren Haakon Lie var anstrengt, blant annet fordi Steen hadde et mer nyansert syn på utenrikspolitikken. Motsetningene mellom sekretær og nestformann kom også tydelig til uttrykk når det kom til partidisiplin. Der Haakon Lie styrte partiet med jernhånd, ville Reiulf Steen i langt større grad åpne for diskusjon og meningsbrytning, også i partiets styrende organer.

Lahlum legger etter mitt syn unødvendig vekt på at det han kaller «de nye gruppene» (sannsynligvis grupper med høyere utdanning) var lite representert blant Arbeiderpartiets politikere. I 1950 var det bare 10 prosent av ungdomskullet som tok artium. «De nye gruppene» var altså av relativt liten betydning i denne perioden. Hans påpekning av det nærmest fullstendige fraværet av kvinner i partiets organer i mange tiår, er derimot viktig. Så godt som alle ledende politikere var menn, gjerne godt opp i alderen.

Steens periode i partiets ledelse skulle bli prega av motsetninger mellom partiets dels aldrende ledelse og nye ungdomskull. USAs krigføring i Vietnam bidro til at ungdomskullene i hele verden på slutten av 1960-tallet ble sterkt radikalisert. Dette slo også til en viss grad inn i Arbeiderpartiet, til Haakon Lies store ergrelse. NATO-spørsmålet var i en periode betent i Arbeiderpartiet. AUF, som Steen en gang leda, hadde i 1969 med overveldende flertall blitt motstandere av NATO. Dette ble stående helt fram til 1987. Også i partiet fantes det et mindretall som stemte mot fortsatt NATO-medlemskap på Arbeiderpartiets lands- møte i 1969, de fleste av dem AUF-ere. Steen var aldri blant NATO-motstanderne.

Steen var i hele sin politiske karriere en entusiastisk tilhenger av norsk EEC/EF/EU-medlemskap, selv om hans entusiasme nok falmet litt mot slutten av livet. Det viktigste for ham i EU-spørsmålet var det han oppfatta som det europeiske fellesskapets fredsskapende funksjon. Det virker som at han i liten grad reflekterte over EUs liberalistiske traktatgrunnlag, selv om han på sine eldre dager ble kritisk til visse deler av EUs politikk. Han var imidlertid forsonlig i møte med partiets EF-motstandere,og bidro til å holde partiet sammen etter ledelsens nederlag i EF-avstemninga i 1972. Dette i motsetning til partisekretær Ronald Bye. På sine gamle dager skulle Bye innrømme at Steen hadde rett i sin måte å tilnærme seg EF-motstanderne. Lahlum undervurderer imidlertid at det faktisk skjedde et utbrudd fra DNA i 1973, da store deler av EF-motstanderne i AIK (Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot norsk medlemskap i EF) gikk inn i det nye Sosialistisk Valgforbund. Arbeiderpartiet gikk også sterkt tilbake ved Stortingsvalget i 1973, men det er mulig tilbakegangen hadde vært enda sterkere og utbruddet større uten Steens forsoningslinje.

Steen har ofte blitt framstilt som litt til venstre i Arbeiderpartiet. Hvor venstreorientert NATO- og EU-tilhengeren Steen var, kan i høy grad diskuteres. Det varierte fra sak til sak. Steen kunne ha radikale standpunkter i enkeltsaker. Som leder av Steen-komiteen fikk han gjennomslag for retten til treårig utdanning for alle etter ungdomsskolen, tilrettelagt for funksjonshemmede og med mulighet til å mikse yrkesutdanning og allmennfag. Dette var helt nye tanker. Han gikk i likhet med SF/SV inn for full sosialisering av bank- og kredittsektoren, noe hovedtyngden i hans eget parti var nølende til. De nøyde seg med å kreve styrerepresentasjon. På sine gamle dager fortsatte Steen å innta noen radikale standpunkter. Han gikk for eksempel i 2005 i Klassekampen sterkt ut mot pensjonsreformen. Han var også en periode nestleder i Attac. Han var en av dem som tidlig talte for miljø- og naturvern, og da klimaspørsmålet seinere ble aktualisert fronta han besteforeldrenes klimaaksjon.

Det kan diskuteres om Reiulf Steen ble mer radikal på sine gamle dager. Etter mitt syn er det snarere slik at Steen holdt fast på noen gamle sosialdemokratiske standpunkter partiet hadde forlatt. Tyngdepunktet både i Arbeiderpartiet og det øvrige politiske Norge, sto i Steens periode som politiker vesentlig til venstre for i dag. Høyredreininga i de siste tiåra illustreres for øvrig godt ved at SV-politikeren Lahlum i sitt oppsummeringskapittel karakteriserer Steens støtte til forslaget om sosialisering av banker og forsikringsselskaper som en skivebom. Det er tankevekkende at et profilert medlem av et parti som kaller seg sosialistisk fullstendig avviser et av kjernepunktene ved sosialisme.

Steen vektla at Arbeiderpartiet måtte ha for ankring i arbeiderklassen. Han var derfor negativ til millionæren Jonas Gahr Støre som leder av Arbeiderpartiet. Han mente Støre sto fjernt fra både Arbeiderpartiets grunnfjell og de fleste som bodde i Norge ved årtusenskiftet.

Steens avskjed med norsk toppolitikk ble trist. Den uortodokse omgangen med møbelhandler Arvid Engen ble offentlig kjent i 1989. Engen ble kalt «edderkoppen», og brukte opplysninger han fikk i sin omgang med Steen til å så splid innad i Arbeiderpartiet. Reiulf Steen ble nødt til å innrømme denne kontakten – til og med at han ofte hadde sagt ja til at telefon- samtalene ble tatt opp på bånd. Steen forlot Stortinget i 1992, ett år før stortingsperioden utløpte. Etter å ha forlatt norsk politikk, ble han utnevnt til ambassadør i Chile i 1992, hans kone Ines Vargas’ hjemland, noe som ikke var en udelt suksess. Han fikk ikke noen ny ambassadørstilling etter at åremålet var utløpt.

Lahlum behandler også Reiulf Steens personlige problemer i full bredde. Reiulf Steen hadde både alkoholproblemer og psykiske problemer, som angst og depresjoner. Mot slutten av livet fikk han diagnosen unipolar depresjon og var flere ganger innlagt på psykiatrisk sjukehus. Fyllehistoriene i boka er mange. Steen kunne nok i flere tilfeller være glad for at han ikke ble eksponert for dagens medier. Boka viser også til det Lahlum omtaler som flere upassende episoder i forhold til kvinner, både partifeller og ansatte ved ambassaden. I dag ville det nok kunne blitt saker av noe av dette.
Det kan stilles spørsmål om Lahlum i en politisk biografi burde ha tatt med så mye som han gjør om Steens privatliv. Spekulasjoner rundt det påståtte forholdet mellom Reiulf Steen og Gro Harlem Brundtland kunne for eksempel etter mitt syn ha vært droppa.

Selv om det er tatt med mye om Steens privatliv, er det tydelig at dette er en historisk biografi, og Lahlum bidrar med en solid gjennomgang av Arbeiderpartiets etterkrigshistorie. Jeg liker denne sjangeren som etter hvert har blitt sjeldnere. Gjennomgangen blir imidlertid litt for referatpreget noen steder, og boka er skrevet i et litt stivt og konservativt språk. Jeg savner mer kritisk diskusjon, men underskudd av dette kan skyldes at Lahlum er lite kritisk til Arbeiderpartiet.

 

Er denne problematiseringen virkelig nødvendig? Kan vi ikke bare snakke om hvordan vi kan få flere folkevalgte, PUNKTUM? Men da jeg begynte å se nærmere på det hele, innså jeg at kvinneperspektivet faktisk er en relevant problemstilling

Foto: Dakota Corbin

Silje Mikkelsen er utdannet musiker fra Griegakademiet i Bergen. Nylig valgt representant i utvalget for kultur, idrett og fritid, og som vara i kommunestyret i Sandefjord for Rødt.

Dette er hva jeg fant: For 50 år siden var det bare 10 prosent kvinner i kommunestyrene. I følge tall fra BufDir, ble det ved kommune- styrevalget i 2015 valgt inn 39 prosent kvinner. I perioden fra 1967 til 1987 økte andelen kvinner i kommunestyrene kraftig, men siden 1991 har økningen på landsbasis vært svak. De fleste folkevalgte forsamlinger i Norge er mannsdominerte.

I 2017 oversteg kvinneandelen på Stortinget for første gang 40 prosent.

HVORFOR ER DET SLIK?

For å belyse tematikken har jeg tatt utgangs- punkt i det som gjorde at jeg selv ble engasjert i politikken: Jeg ble spurt om å være med. En undersøkelse utført i 2010 (Jacob Aars, Rokkansenteret i Bergen), viser at 15 prosent av kvinnene er politisk aktive, mens ytterligere 22 prosent kan tenke seg å bli det. 22 prosent av kvinnene vil altså gjerne stille, men er aldri blitt spurt! Det viser at partiene må spørre andre og flere enn dem de tradisjonelt spør, og vi bør oppfordre til å rekruttere på utradisjonelle måter i kommende nominasjonsprosesser. Det er partiene som bestemmer sammen setningen av valglistene – hvem som skal stå øverst på valglisten, og hvem som eventuelt skal få stemmetillegg. Valgforskningen viser at velgerne oftest gir personstemmer til de kandidatene som partiene har gitt stemmetillegg (de kandidatene som er uthevet og står øverst på valglistene).

KARRIERE ELLER BARN?

Øyvind Skorge, forsker ved Institutt for Samfunnsforskning, fremsatte følgende påstand i Agenda Magasin den 19. april 2019:

Mens menn kan velge karriere og barn, må kvinner i større grad velge karriere eller barn.

Påstanden blir godt underbygget i artikkelen av forskning på området, og forklares ved begreper som doble standarder; altså at egenskaper bedømmes forskjellig avhengig av hvilken gruppe en person tilhører, i dette tilfellet kjønn. Og doble forpliktelser, det vil si egenskaper som blir satt pris på (for eksempel i en valgkamp), krever langt større investeringer eller oppofrelser for kvinner enn for menn. For å illustrere siterer han sosiologen Sigtona Halrynjo: Blant «karrieremenn» betyr det å ha familie og barn, ofte også å ha en partner som tar hovedansvaret hjemme. Blant «karrierekvinner» betyr det å ha familie og barn ofte også å være gift med en ambisiøs partner hvor hjemmearbeidet deles likt. Til sammen gjør det at doble forpliktelser skaper ulike rammebetingelser for kvinner og menn, selv i fravær av direkte diskriminering. Mange av kvinnene velger, som en følge av dette, ikke å stille til gjenvalg. Kvinnene blir ikke godt nok kjent blant velgerne, og får derfor ikke så lett ekstra kryss på stemmeseddelen. Kvinnene havner i en negativ sirkel. Paradoksalt benytter flere kvinner enn menn seg av stemmeretten. Kjell Werner, ansvarlig redaktør i ANB, fastslår i en kommentar i nettavisen Fri Fagbevegelse den 17. juli 2019 at det burde være en enkel sak for kvinner å øke kvinneandelen ved å sette et kryss på kvinnelige representanter. Han hevder videre at grunnen til at dette ikke skjer, kan knyttes til at janteloven fortsatt synes å være gjeldende blant kvinner. Sett i lys av begrepene doble standarder og doble forpliktelser – kan utfordringene med lav kvinneandel forklares så enkelt som at «kviner er kvinner verst» og at Janteloven fortsatt hersker? Er det slik at kvinner ikke vil hver andre vel? Eller kan vi karakterisere det som en samfunnsutfordring som går rett tilbake til kvinnene selv?

HVA SKAL VÆRE KOMMUNENS ROLLE?

Personlig reflekterte jeg ikke noe særlig overkommunens innvirkning da jeg valgte å stille som folkevalgt. Men nå, etter å ha sett nærmere på problemstillingen, tenker jeg at også kommunene ved administrasjonens rolle bør ha et visst ansvar i å tilrettelegge for flere kvinnelige folkevalgte. Selve rekrutteringen skjer innenfor kommunenes kontekst, og det kan være grunn til å stille noen spørsmål:
– Er det bedre kjønnsbalanse i kommuner som har iverksatt tiltak for å bedre kjønnsbalansen?
– Har det betydning for kvinner i representant- rollen om de er i et miljø med jevn kjønnsfordeling i et miljø der de er sterkt underrepresenterte?
– Har kvinner i kommunale lederverv, for eksempel ordførervervet, betydning for rekrutteringen av kvinner?
– Bør kommunen tilrettelegge den politiske hverdagen slik at det blir lettere å kombinere politisk engasjement med familieliv? Og kan dette løses uten å påvirke deltakelsen til/ekskludere dem som er i en jobb som ikke gir permisjon med lønn for å delta i demokratiet?

SPØR KVINNENE!

Etter å ha dykket ned tematikken knyttet til rekruttering av kvinner til politikken ser jeg til min store overraskelse at behovet for å sette søkelyset på dette, er smertelig tilstede. Det hadde jeg ikke trodd. I 2019. Men partiene må SPØRRE kvinner, og de må i større grad være sitt ansvar bevisst når det gjelder å etterstrebe kjønnsbalanse hos representantene. På hjemmefronten må partner gi rom for politisk engasjement ved å ta større ansvar i hjemmet, og sist men ikke minst – også kommunen må være sitt ansvar bevisst.

 

Alle har en mening om kabinansatte, det har jeg erfart etter tretten år i yrket. Jeg startet med å jobbe deltid, etter en stund begynte jeg å jobbe fullt, så kom jeg ut på interkontinentale flyvninger, og til slutt ble jeg tillitsvalgt. I løpet av disse årene har jeg sett hva internasjonal konkurranse, inntoget av lavprisselskaper og sosial dumping har gjort med norsk luftfart.

Foto: Free to use the sound

Av Sofia Rana
Jobber som kabinansatt i SAS og er tillitsvalgt, på fritiden sitter hun i Oslo Bystyre for Rødt og er aktiv antirasist.

 

Vår jobb er å trygge passasjerene våre, vi skal smile, vi skal yte service, vi skal trøste, vi skal bære og vi skal for all del ikke nevne med et ord at vår arbeidsuke er 47,5 timer, 10 timer mer enn en ordinær norsk arbeidstaker. Vi skal latterliggjøres fordi vi mener det er drøyt å jobbe 7 av 9 helger, for da er det er jo «bare å bytte jobb da vel» og vi mistros når vi forteller at lønnen nå har nådd et nivå der mange kabinansatte i 100 % stilling må ha flere jobber for å klare seg økonomisk.

TØFFE ARBEIDSFORHOLD

I løpet av en arbeidsperiode, eller slinge, som det kalles på vårt «språk», kan man oppleve mye. Som nevnt er vår arbeidsuke 10 timer lenger enn andre arbeidstakere. Det betyr ikke at man jobber 47,5 timer hver eneste uke, men at man kan bli planlagt til å jobbe så mye. Ved uforutsette hendelser, som en forsinkelse på grunn av dårlig vær, eller tekniske problemer med fly, kan man jobbe opp til 60 timer. Disse reglene gjelder også for Europa for øvrig. I løpet av en slik arbeidsperiode hender det at man flyr med de samme kollegene, men det er ofte at man bytter i løpet av dagene man er på jobb. Det er tidlige morgener, sene kvelder på jobb, korte netter med liten tid til å gjøre annet enn å få i seg mat og få seg etterlengtet søvn. Det hender man har energi til å være sosial og ta et lite måltid med sine kolleger, men det er begrenset hvor stor lysten blir etter en 10 timer lang arbeidsdag der man har sagt «hei» og «ha det» til 500 mennesker i løpet av dagen. Personlig synes jeg det mest gunstige er å fly interkontinentale flyvninger. Man sjekker inn, flyr en tur til for eksempel New York, er der minst et døgn, flyr tilbake og har minst 3 fridager etter endt arbeidsperiode. Nattflyvningen hun kan være seig, men som B-menneske er dette å foretrekke enn å brekke seg opp av sengen klokken 04:45 fire dager på rad for å fly opp og ned Norges vestkyst.

Alle hører om tilstandene i byggebransjen, oljebransjen, hos transportarbeiderne eller havnearbeiderne. Noen få yrkesgrupper tier og lager ikke støy selv om det er på høy tid. Noen stemmer høres ikke i den offentlige debatten.

I denne kategori hører vår yrkesgruppe til – de kabinansatte. Flere tusen kabinansatte i norske eller skandinaviske flyselskap tilhører en full- stendig oversett yrkesgruppe i norsk arbeidsliv.

Yrket vil i løpet av ganske få år være borte i Norge og Skandinavia, dersom utviklingen vi er vitne til fortsetter uten inngripen. Som flygende personell har vi hatt håp om at myndighetene ville vie oppmerksomhet til utviklingen, og sette en stopper for utflaggingen av norske arbeidsplasser, men den gang ei. Politikere, tilsynsmyndigheter og folk flest har kun vært opptatt av at alle skal kunne fly overalt, og at man ikke skal betale mer for flybilletten enn for bussbilletten. Innerst inne vet de fleste at det ikke kan bli lønnsomhet i et flyselskap når billettprisene er så kunstig lave.

SOSIAL DUMPING

Når bevisstløse politikere imidlertid ikke har gjort noen verdens ting for å regulere luft farten, og billettprisene er så lave at de ikke dekker kostnadene for å kunne drive flyselskap på hjemmebane, så må først vilkårene til de lokalt ansatte kuttes kraftig, og ned til beinet. Så langt ned til beinet at det ikke er mer igjen å hente, og vilkårene er gått fullstendig av hengslene. Deretter er fremtiden til norsk luftfart klinkende klar, jobbene vil forsvinne ut av landet. Til land der man slipper å betale norsk lønn og norske skatter og avgifter. Det er et mannefall i yrket vårt som vi aldri tidligere har sett. Økt arbeidstid og lav lønn trekker ikke trofaste, lojale medarbeidere som ønsker å fortsette i yrket, selv om det er mange søkere. Mange søker fordi det fortsatt er et attraktivt yrke. Det er et yrke med vedheng av eventyr om en jobb med spenning og med mange opplevelser.

Det er allikevel dessverre blitt manglende stabilitet i arbeidsstokken. Nyansatte finner raskt ut at et godt arbeidsmiljø og gode kolleger ikke kompenserer for arbeidsmengden, og at ansvaret i jobben ikke samsvarer med den lønn som utbetales for å bedrive sikkerhetsarbeid. Et yrke med uforutsigbarhet og unntak fra arbeidsmiljøloven på nær sagt alt som har med arbeidstid og HMS å gjøre. I 2012 gikk for eksempel alle ansatte med på en lønnsreduksjon på 10 %. Selskapet vårt var nær kon- kurs, og alle kluter måtte til for å redde SAS. Dette gikk man med på, mot at man skulle få igjen alt man ofrer når situasjonen snudde. Situasjonen har snudd, men vi som tillitsvalgte føler oss allikevel maktesløse, da man uansett blir presentert med mulige situasjoner i frem tiden som gjør at lønningene til de ansatte ikke kan økes for mye eller vilkårene bedres.

IKKE SERVITRISE MEN SIKKERHETSANSVARLIG

For jobben består ikke av å snakke med fly vertinnestemme over høyttaleren om at du skal slå av mobiltelefonen og plassere hånd- bagasjen godt under stolen foran deg. Det er tilleggsoppgavene vi gir deg, for at vi enklere skal kunne redde livet ditt den dagen det, gud forby, måtte gå riktig galt og flyet lander der det ikke burde lande. Da er vi trent til å få deg ut av flyet på maks 90 sekunder. 90 sekunder gjelder uansett om det er 15 passasjerer om bord eller 415. Vi skal lose deg gjennom forberedelsene før en eventuell nødlanding. Vi skal gi deg førstehjelp om du får hjertestans, eller er på vei til å forblø og vi skal forsøke å slukke brann om den oppstår 10 000 meter over bakken med tre timers flytid til nærmeste flyplass. DET er oppgaven. Den er vi godt trent til, og den oppgaven trener vi godt på og repeterer i kursing hvert år. Det er samtidig vesentlig å nevne viktigheten av samkjørte nødtreninger med pilotene. I SAS har vi en sterk kultur for sikkerhet der vi alle er drillet på rutinene ved et nødstilfelle. Alle vet hva de til enhver tid skal gjøre og vi er drillet på hvordan vi skal kommunisere. Dette er noe som kan bli påvirket av at man har ansatte i ulike bemanningsbyråer. Flysikkerheten kan trues fordi operasjonen fordeles på luftfartsmyndigheter i ulike land. Flere luftfartsmyndigheter gjør det vanskelig å føre tilsyn med hva slags ansettelses- forhold, kontrakter og stillingsvern de ansatte fra bemanningsbyråene har.

Alt det andre, rødvinen, måltidet, vennlige ord på veien, assistanse til barnefamilien eller de som går litt dårlig, er bare ekstraoppgaver vi har blitt tillagt fordi vi allikevel er om bord. Vår jobb er å ivareta sikkerheten til passasje- rer og mannskap og deretter å få flyet av gårde noenlunde i rute. Service og servering kommer på tredjeplass. Ergo er vi ikke servitører, men sikkerhetspersonell. Sammen med pilotene er vi det teamet som du forventer skal få deg trygt frem til din destinasjon. Intet mindre. Det er dette vi jobber for. Hver dag, hver avgang og landing. Hele året. Det i seg selv kvalifiserer for anstendige vilkår og lønn.

Vindkraftindustri utgjør en trussel for videreføring av samisk reindrift. Venstresiden bør bygge allianser basert på solidaritet og kamp mot grønn kolonialisme.

---

Av: Henrikke Ellingsen, masterstudent i miljøgeografi ved UiO og med i fylkesstyret til Rødt Oslo – og Susanne Normann, stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø (SUM).
Foto: Red Hat Factory

Våren 2020 åpnet bevegelsen Black Lives Matter (BLM) et handlingsrom for å ta et oppgjør med rasisme og kolonialisme. Etter at George Floyd ble brutalt kvalt av politiet i USA, og BLM ble intensivert i mange deler av verden, har en oppvoksende generasjon gitt samfunnet en ny mulighet til å lære. Unge stemmer har ristet i etablerte sannheter, sannheter som også rister i venstresiden. Her hjemme, i kjølvannet av BLM, skriver Erik Reinert «vi forblir rasister overfor vår egen urbefolkning» i Klassekampen 15. juli 20201. Reinerts kronikk foreslår at verdien av reinkjøtt målt opp mot annen kjøttproduksjon synliggjør hvordan Norge systematisk undergraver den bærekraftige samiske reindriften gjennom lovendringer, styringsmodeller og arealinngrep. Videre skriver Reinert retorisk at det trolig vil være enklere å rive ned statuer av Holberg enn å røske opp i strukturell rasisme mot samene.

Vi tenker at hverken å bryte gjennom med kritiske narrativ om norsk deltakelse i slavehandelen eller om norsk politikk ovenfor samisk urbefolkning har vist seg å være enkelt. Siden vi ble invitert til å skrive om vindkraft i dette nummeret av Gnist, ønsker vi å utforske Reinerts argumentasjon videre ved å se spesifikt på hvordan noen sentrale dynamikker i vindkraftsektoren også kan ses som utrykk for strukturell rasisme. Kampen mot rasisme og kolonialisme er ikke ny, men momentumet for oppgjør som BLM skaper, bør materialiseres i antirasistisk politikk og organisering, også når det gjelder energipolitikk og det grønne skiftet. Rødt, som Norges mest antirasistiske parti, kan gjøre mer enn å stille seg kritisk til vindkraft på land.

Utvinningsindustri, kolonialisme og rasisme

I dag er det omkring to til tre hundre tusen tamrein i de nordiske landene Norge, Sverige og Finland, og til sammen er reindriften knyttet til et samisk kulturlandskap som tilsvarer nær halvparten av landarealet til de tre landene totalt sett. Det samiske reindriftsområdet i Norge er på kartet et sammenhengende område fra Hedmark til Finnmark. Men realiteten ser ikke slik ut. Mange reinbeitedistrikter har fått områdene sine fragmentert over tid til mange små biter av en rekke utviklingsprosjekter med store arealinngrep. Det bygges alt fra veier, jernbane, hytter og vannkraft i reinbeiteområder. Bit for bit-politikk kaller mange i Sápmi det. Litt etter litt mistes kulturlandskapet som forvalter samenes historie og reindriftas fremtid. De siste årene har vindkraft kommet på toppen av andre inngrep, som gjør at flere unge samer i dag er usikre på om de vil klare å videreføre reinmerket til sin familie. På deres skuldre hviler det bredere samiske samfunnets kulturelle overlevelse.

«Om ikke dette er rasisme i deres øyne må dere være blinde», sa Ina Theres Sparrok til NRK i 2015, da hun og andre unge kjempet mot konsesjonen til Fred Olsen Renewables2. Distriktet hennes vant til slutt kampen og Olje- og energidepartementet trakk tilbake NVE-konsesjonen. Internasjonal faglitteratur har dokumentert konsekvensene av utvinningsindustri i det globale sør, og koblet ressursutvinning (extractivism) med kolonialisme og rasisme. Forskerne kategoriser kolonialisme på flere måter, ofte knyttet til hvor en betrakter verden fra. Nykolonialisme har for eksempel blitt brukt for å beskrive hvordan maktforholda som ble etablert da Europa koloniserte Afrika, Latin-Amerika og Asia opprettholdes gjennom handels- og industrirelasjoner etter frigjøringskampene.

Settler Colonialism brukes ofte om USA, Australia, New Zealand og Canada, der urfolk fikk sine områder invadert av bosettere. Coloniality ble introdusert av forskere fra Latin-Amerika, som vurderer koloniseringen av Afrika og Latin-Amerika som helt grunnleggende for å forstå dagens verdenssystem. Om situasjonen i Sápmi bruker forskerne ulike begrep, men understreker at koloniseringen har skjedd gradvis gjennom at ikke-samer sakte, men sikkert har gjort innhugg i det som har vært samiske områder. Deretter har denne prosessen blitt formalisert gjennom statlig politikk.

Felles er likevel at alle kolonialistiske systemer knyttes til rasisme. De trenger rasisme for å legitimere eksistensen sin, for eksempel gjennom å kategorisere befolkningen som hedensk eller underutviklet. I 2022 skal Sannhetskommisjonen levere en rapport om utviklingen og konsekvensene av assimilering og kolonialisme mot samer, kvener og norskfinner i Norge. Sentralt blir trolig fornorskingspolitikken fra 1800-tallet, som videreførte assimileringen som hadde startet ved grensedragning og tvangskristning fra 15–1600-tallet. Fornorskningen motarbeidet systematisk samisk språk og tok etter hvert mange barn fra familiene sine. Men sentralt blir også den rasebiologiske forskninga på starten av 1900-tallet som etablerte rasistisk kvasivitenskap om samisk underutvikling, og Norges første professor i etnografi, Yngvar Nilsen, sine rasistiske beskrivelser av sørsamene.

Under forberedelsene til Sannhetskommisjonen i 2018, tok mange til ordet for at de pågående utbyggingene av gruvedrift og vindkraft må analyseres som kolonialisme. Grønn kolonialisme, har dagens sametingspresident Aili Keskitalo kalt det, og peker i retning av en tendens som også internasjonal forskning har synliggjort, nemlig at klimapolitikk kan eskalere kolonialisme. Dette skjer blant annet fordi stor-skala vindkraft, vannkraft, biodrivstoff, solceller, og ikke minst mineralutvinningen fornybar energi bygger på, legger beslag på enorme jordområder. Dette fjerner livsgrunnlaget til flere urfolk eller andre tradisjonelle samfunn som lever nært på naturen og forsvarer ikke-kapitalistiske produksjonssystemer. Klimatiltakene representerer enn dobbel byrde: i stedet for støtte til å tilpasse bærekraftige næringer klimaendringene, ekskluderes man fra det som skal reddes.

Murrey og Jackson bruker begrepet localwashing3 om diskurser og praksiser som skjuler hvordan strukturell rasisme kan operere innenfor utvinningsindustri, blant annet gjennom at majoritetssamfunnet avgjør hva som er bra, rasjonelt, profitabelt og mulig i distriktene det gjelder. Begrepet deres er relevant for å analysere vindkraft i Norge. Både for å sette et spørsmålstegn til utviklingsretorikken, for å se på hvordan en feilet distriktspolitikk kan gjøre kommunene villige til å ofre urfolksrettigheter for å få inn selv begrensede inntekter fra vindkraftindustrien, men også for å se på hvordan fornybar energi krever ressursutvinning (av blant annet mineraler), som kan gå hardt utover lokalsamfunn og natur andre steder i verden. I den norske debatten snakker vi først og fremst om konsekvensene her, men ikke om hvilke utvinningsindustrier internasjonalt som kobles til det grønne skiftet. Det diskuteres for eksempel sjelden mengden metaller og sjeldne jordarter en vindturbin eller et batteri er satt sammen av, og hvilke økologiske og menneskelige tap og forgiftninger av vannkilder som pågår i områdene dette utvinnes.

En Grønn New Deal (GND), eller en grønn industrialisering, må diskutere grundig hva en rettferdig overgang innebærer, og for hvem. GND forsøker å snu en kapitalistisk grønn økonomi til å ha en sosial profil, men i en tid der arbeid prekariseres og behovet er stort for klimajobber, kan vi risikere at når klimajobbene kjempes frem, forverrer de også kolonialistiske relasjoner, som venstresiden fortsatt ikke har tatt et grundig nok oppgjør med. De samiske reinbeitedistriktene forsvarer utenom-kapitalistiske produksjonssystemer, i motsetning til mange andre næringer. At reindriften må vike i et av landene i verden med høyest intensitet av energiforbruk, er ikke mulig å forsvare. I Gnist 2A skriver Matt T. Huber at vi må slutte å se på arbeiderklassen som syndebukker for klimaendringene. Det er vi enige i, klimaendringene er ikke menneskeskapt, de er skapt av kapitalismen. Men å være antikapitalist og feminist er ikke alltid synonymt med å være bevisst kolonialistisk undertrykkelse eller rasistiske mekanismer, noe deler av diskusjonen rundt det grønne skiftet her i landet er et eksempel på.

Avkolonisering av kunnskap: En kamp for samisk overlevelse

Norge har det formelle på plass når det gjelder å følge internasjonalt lovverk som skal beskytte urfolksrettigheter. Likevel har det samiske samfunnet gjentatte ganger påpekt at prosessene ikke er gode nok. Sentralt står debatten om kunnskap og forskningsmiljøer, blant annet fordi kunnskapsstatusen i forskningen på reinens atferd er svært viktig under utredningene som fører frem til konsesjoner. Forskerne som utfører utredningene, er tilknyttet selskaper som delvis finansieres av statlige selskaper, for eksempel Statnett. Disse statlige selskapene er igjen pådrivere for kraftutbygging, slik det ble dokumentert i tingretten i rettsaken mellom Fosen Vind DA og Fovsen Njaarke i 2018. Praksisen med at selskapene velger utredere er problematisk. Gjennom vår forskning har vi best kjennskap til situasjonen i det sørlige Sapmi. Her kjenner vi ikke til eksempler fra de pågående vindkraftsakene på at samiske utredere har blitt valgt. Enkelte ganger har det samiske samfunnet klart å kjempe frem tilleggsutredninger utført av Protect Sapmi, men da er ofte prosjektene kommet så langt at de i praksis har vært umulig å stanse.

Kunnskapsmangel innenfor norske institusjoner som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), Olje- og energidepartementet (OED) eller rettsapparatet, utheves som et sentralt problem. I konsultasjonene kan det være satt av time- eller daglange møter, og selv om NVE har folk med noe kompetanse i reindrift, kan funksjonærene som deltar i konsultasjoner mangle dette. Da er det reinbeitedistriktenes vanskelige oppgave å forklare dem kompleks økologi i løpet av noen få timer. Når kunnskapsmangler er systematiske og opprettholdes over tid og bidrar til å legitimere inngrep, på tross av gjentatt kritikk fra det samiske samfunnet, kan vi se på dette som en strukturell ignoranse som opprettholder en kolonialistisk praksis.

Det finnes flere paralleller mellom BLM og avkoloniseringdebatten av akademia som raste i Norge i 2018. Studentene hentet i 2018 inspirasjon fra kampene i andre land. Siden rettet mange blikket mot hvordan norsk kunnskapsproduksjon innenfor høyere utdanning har etablert, forsterket og fornyet kolonialisme og rasisme ovenfor den samiske befolkningen. Kampanjen var viktig fordi den skapte oppmerksomhet om forholdet mellom kunnskap og kolonisering av Sápmi, som samiske forskere og samfunnsaktører har beskrevet i en årrekke.

Selv om de færreste innenfor det norske byråkratiet vil si at de har rasistiske holdninger mot samer, er det ikke alltid det handler om individets onde intensjoner, et poeng som har kommet hyppig frem i debatten rundt rasisme i det siste. Slik sett speiler det som skjer i konsultasjonsprosessene noe av samfunnsdebatten i kjølvannet av BLM, nemlig sammenhengen mellom individuelle privilegier, kunnskapsmangel og strukturell rasisme. Institusjonene kan ha iboene rasisme ved at de ikke anerkjenner ikke-vestlige kunnskapssystemer, og heller ikke har verktøy til å bli oppmerksomme dette. Forskere har vist at det kan være svært vanskelig for majoritetsbefolkningen å oppdage rasistiske trekk i sitt eget samfunn, fordi dette blir så innarbeida i diskurser og institusjoner4. Med andre ord, vanskelighetene samene opplever i vindkraftsakene, viser viktigheten av avkoloniseringsdebatten.

I dommen fra Frostating lagmannsrett som kom i juni om Fosen Vind DA, Europas hittil største vindkraftanlegg på land, vant endelig samisk reindrift gjennom med det de har sagt helt fra starten: at reinsdyr ikke kan leve sammen med stor-skala vindkraftindustri. Områdene anses av retten som tapt. Dette er et fremskritt, og dommen kan skape et nytt utgangspunkt for å diskutere kunnskap om disse temaene. Likevel, at vindkraftanleggene anses som gyldige inngrep i reinbeiteområder er en reell barriere for anerkjennelse av den tradisjons- og erfaringsbaserte kunnskapen som reindriften baserer seg på. Ifølge Fischer5 har inntoget av stadig flere tekniske eksperter gitt oss en mer elitistisk og teknokratisk beslutningsform som går ut over demokratiet.

Szulecki6 legger til at dette fremstår spesielt sant i energisektoren, som tradisjonelt har blitt presentert som et teknologisk vitenskapelig domene reservert for ingeniører og naturvitenskapelige forskere, mens de sosiale konsekvensene ofte blir ansett som plagsomme hindre som står i veien for utvikling. Dette kunnskapshegemoniet som alt for lenge har fått styre samiske spørsmål, er synlig i utviklingen av vindkraftanlegg i reindriftsområder, og er noe av årsaken til at reindriftseiere ikke blir hørt i saker som angår dem. I fjor kom to rapporter fra FN som etterlyste at stater inkluderer urfolks kunnskap i klima-planer. Bortsett fra en kort referanse i Norges oppdaterte klimamål fra februar 2020, kan vi ikke se spor av dette i klimapolitikken.

Et passivt samfunn overfører politisk kamp til retten

At rettsakene skjer når prosjektene har kommet langt i konstruksjonen, som i Fosen, er et demokratisk problem og illustrerer i våre øyne hvordan debatten ikke har blitt tatt politisk. Et poeng i artikkelen til Matt. T Huber i forrige nummer av Gnist, virker å definere støtten til urfolks- og ikke-kapitalistiske produksjonssystemer først og fremst som politiske økologers og andre akademiske retningers interessefelt. Kanskje kan vi snu litt på Huber sitt argument, og tenke at gjennom å ikke ha en tydelig antikolonialistisk og antirasistisk linje når det gjelder utvinningsindustri, har venstresiden forlatt disse «utkantene», og at dette først og fremst er venstresidens ansvar.

I forskning på rasisme og kolonialisme, er rollen til den passive tilskuer viktig og det er et diskusjonsspørsmål om tilskueren skal defineres som en aktiv eller passiv part. Fraværet av en tydeligere politisk linje i solidaritet med den samiske befolkningen er uansett slående. Selv om det har oppstått spennende allianser mellom miljøvernere og lokale aktivister og reinbeitedistriktene, og selv om venstresidens partier de siste årene har tatt mer tydelige standpunkt, ender reinbeitedistriktene ofte opp ganske alene i svært tunge kamper, hvor et feil valg er alvorlig for enkeltmennesket, for familien, for distriktet og det øvrige samiske samfunnet.

Med en passiv venstreside, blir rettssystemet arenaen hvor kampene omkring reindrift og utvinningsindustri utspiller seg. I desember i fjor, samtidig som Frostating lagmannsrett behandlet ankesaken om Fosen Vind DA, pågikk klimatoppmøtet COP25 i Madrid. Urfolksdelegasjonen på COP25 kjempet hardt for å styrke rettsvernet til urfolk i forbindelse med klimatiltak. I rettsalen i Frostating utspilte det seg et alvorlig eksempel på hva som kan skje når dette ikke er på plass i praksis. Rettssystemet er konservativt, tungrodd, og det kreves fagekspertise og bakgrunn i juss for å ha en tydelig rolle. Politiske diskusjoner har heller ikke plass i et rettssystem, og når bevisbyrden hviler på reindriftas skuldre, som må bevise at i fremtiden må en eller flere familier forlate reindrifta, er det i praksis vanskelig å komme gjennom.

Kunnskapsdebatten får også en sentral rolle her. For hvordan kan vi være trygge for at dommere forstår essensen i reineiernes situasjon, om de ikke har en utdanningsbakgrunn som gjør de i stand til det? Rettslokalene i Frostating burde vært fylt opp av et interessert og engasjert publikum, men stolradene i det romslige rettslokalet var nesten tomme. Det er historisk viktige rettsaker som til slutt handler om Norges evne til å garantere det sårbare sørsamiske samfunnets rett til overlevelse, og burde hatt stor allmenn interesse.

Rasisme utrykkes på flere måter: ungdommer fra Mortensrud blir ydmyket gjentatte ganger av politiet, kvinner med hijab blir diskriminert hos fastlegen og folk med et etternavn med opprinnelse i Midtøsten får ikke komme på jobbintervju. Strukturell rasisme handler også om at folk som bor i Norge kan kjøpe kilovis av nye klær i året, men enten aktivt distanserer seg fra lidelsen til lutfattige kvinner i land som Bangladesh, eller ikke har en god nok lønn til å velge mer etiske alternativer. Slik blir strukturell rasisme både et produkt av, og en driver for, imperialisme og kolonialisme. Systemer som ikke viser vilje til å endre på disse strukturene er også rasistiske etter de fleste definisjoner – vindkraftsektoren inkludert.

Takk til arkeolog/museolog Liisa-Ravna Finbog ved UiO og historiker Mikkel Berg-Nordlie ved Oslomet for verdifulle innspill.

Noter

1 Klassekampen 15.7.2020

2 https://www.nrk.no/trondelag/samer-sier-vindkraftutbygging-er-rasisme-1.12414413

3 Murrey, A., & Jackson, N. A. (2020). A decolonial critique of the racialized “Localwashing” of extraction in Central Africa. Annals of the American Association of Geographers, 110(3), 917-940.

4 HA, B. (1985). Frantz Fanon and the Psychology of Oppression.(Path in Psychology).

5 Fischer 2000: 7. I: Citizens, experts, and the environment: The politics of local knowledge. Duke University Press, Durham, NC.

6 Szulecki 2018: 29. I: Conceptualizing Energy Democracy. Environmental Politics. 27, 1. 21-41.

 

Gnist får tak i Charlotte Therkelsen Sætersdal da ho akkurat har kome inn døra på hybelen i Oslo, etter å ha kjørt frå heimbyen. Ho sit i kommunestyret i Kragerø for Raudt, i førre periode var ho varaordførar.

Foto: Marius Sætersdal
Intervjuet av Ingrid Baltzersen, redaktør av Gnist

Kva driver du med for tida politisk?

Eg er vikar for Marie Sneve Martinussen, nestleiar i Raudt, som politisk rådgjevar for finanspolitikk i stortingsgruppa. Jobbar der femti prosent no, pendlar til Oslo, og bur på ein bitte liten hybel på Snarøya. Eg får med meg litt klasseperspektiv også når eg er her, Snarøya er jo ein rikmannsstad.

Eg er elles medeigar i ein liten bedrift i Kragerø. Har jobba der i mange år, fører rekneskap. Har også ein liten stilling på Raudt-kontoret i Oslo med kommunepolitikk og er leiar av eit nytt komunalpolitisk utval. Me skal ha første møte i morgon. Me håpar å bli ein god ressurs for folkevalde i Raudt. Ser for oss å bistå nye folkevalde i praktisk folkevaldarbeid. Vil også koordinera folkevaldarbeid rundt om i landet på ulike nivå, så me har ein gjenkjenneleg politikk over alt. Ønsker å formidla gode forslag og vedtak som er gjort ein stad, med folkevalde andre stadar. Som folkevald i Raudt i mange år har eg kjent på at Raudt har mangla eit nav for kommunearbeid.

Du er inne i din fjerde periode i kommunestyret no. Kva gjorde at du engasjerte deg i Raudt?

Det var veldig lokalpolitisk, det var grendeskular i Kragerø som var trua med nedlegging og stor utbygging i havnefronten midt i sentrum i Kragerø. Eg har alltid kjent på klassemøtet. Ein merkar det når ein veks opp i Kragerø med eit lokalsamfunn som har liten utdanningsgrad, låg gjennomsnittsinntekt og levekår som ikkje er så gode, i møtet med Oslos beste veskant som inntar oss kvar sommar. Kragerø har 50 000 turistar, går frå å vera 10 000 fastbuande til 60 000 totalt på sommarstid. Eg trur den krasjen er ein av grunnane til at Raudt og før det RV har vore store i Kragerø.

Ja, eg hadde tenkt å spør om det, kvifor er Raudt så populære i Kragerø?

Det eg nevnte er ein del av det, det andre er at ein har hatt tydelege personar over lang tid, som Ole Andre Engrav som har sete i kom- munestyre for RV og Raudt sidan 1987. Han har vore veldig flink til å vera i kontakt med forskjellige folkerørsler og bringa utfordringar frå lokalsamfunnet og inn i kommunestyresalen. Han har vore ein foregangsfigur og eit godt eksempel på kva ein solid Raudt-politikar kan vera. Etter å ha vore varaordførar i Kragerø i fire år, er det no Høgre, FrP og Senterpartiet som har inntatt kontora. Det var gøy å ha ein sånn posisjon, men eg tenkjer at no har eg gjort det, og det er heilt greit å ikkje ha det lengre også. Men me fekk 12,5 prosent i valet i 2019, så me gjorde vårt andre beste val nokon sinne, har gjennomgåande representasjon og sit i formannsskapet. Me er veldig fornøyd med den posisjonen me har fått etter valet.

Eg hugsar mitt første møte med budsjettarbeid då eg var nyvald representant i bystyret i Oslo i 2007, det var ganske overveldande, eg skjønte ingenting. Korleis var ditt første møte med budsjettarbeid i Kragerø?

Det var heilt forferdeleg, eg hugsar at etter me hadde vore på presentasjon av budsjettet og eg fekk med seg blekka heim, så sette eg meg berre rett ned og gret. Det var også 2007. Det er veldig overveldande, og eg har stor sympati for alle dei nye folkevalde som må forholda seg til det no.

Heldigvis har det skjedd noko med dei dokumenta i fleire kommunar og fylkeskommunar. Administrasjonen har forstått at politikarar ikkje er økonomar, så det er meir tekst enn tal no heldigvis. Ein tenkjer ikkje lenger at det skal vera verdens lengste og mest intrikate og uleselege dokument, men at det faktisk skal kunna gå an å komma seg gjennom for ein som ikkje har økonomisk utdanning eller politisk erfaring.

Det er faktisk mange gode prosessar i gang i kommunane rundt om kring, blant anna «klarspråk» der ein prøver å rydda opp i det forvaltningsmessige språket. Det er eit veldig bra prosjekt, og viktig for Raudt å foreslå denne typen prosjekt i kommunar og fylkes- kommunar. Det er mykje makt i framandord og forvaltningsmessig språk.

Kva er viktig når ein skal laga eit budsjett, når ein som parti ikkje står inne for fordelingsmodellen som gir kommunane for lite pengar?

Viss ein er heilt fersk i politikken, laget er ferskt og det er første gongen ein er representerte i kommunestyret, så tenkjer eg at ein skal prøva å gløyma dei tala som står der. Det er ein del prinsipp bak kommueøkonomi som ikkje nødvendigvis Raudt kan stilla seg bak, blant anna det at ein skal ha eit visst prosentmessig overskot. KS anbefaler 1,75 prosent mindre forbruk i driftsbudsjettet og at alt av overskot skal stuast bort på fond. Dette er prinsipp som er vanskeleg for Raudt å vera med på, at ein skal kutta i velferdstilbod med den eine handa, og så skal ein spara dei på fond med den andre.

Det å utfordra dei overordna prinsippa der kan godt vera like viktig som å flytta på nokre få millionar. Det vil seie å ha eit overordna ideologisk blikk på korleis kommunen vel å styra pengane til innbyggarane.

Korleis var det å laga budsjett saman med andre parti då dokker sat i posisjon?

Då sette me oss ned i alle dei fire partigruppene som samarbeidde og spikra ut nokre ting ein ville gjera med budsjettet, reint talmessig. Og så møttest me, og krangla om det. Då er det jo veldig lurt å på førehand bli einige internt i partigruppa om kva ein kan gi slepp på og ikkje. Men det med budsjett blei me fort einige om. Når ein styrer saman med Arbeidarpartiet, så er mi erfaring at dei er glade i å styra og ikkje så glad i politiske detaljar, så viss ein møter godt førebudde til budsjettmøte, så får ein ofte stort gjennomslag.

Fekk de nokon gong negative reaksjonar frå lokalbefolkninga på budsjettet?

Også når Raudt styrer i kommunen, så er det gitt kva ein får frå regjering og storting, og økonomien er stram. Så det er viktig å vera tydeleg heile tida til innbyggarane om kva som er dine krav, og ha openheit rundt det. Mange gongar når ein endar med å få kjeft, så er det fordi for eksempel fire parti som styrer sitter saman sit og kokkelerer, og så kjem dei ut med eit forlag som eigentleg ingen er nøgde med, og ingen veit korleis prosessen har foregått. Det er viktig å vera open med velgarane sine før ein budsjettprosess om at dette er det me vil oppnå i år. For oss var det viktigaste i år at barnetrygda skulle haldast utfor utrekninga av sosialhjelpa. Me har då opplevd at så lenge me har vore tydelege på det, så blir velgarane glade for det du får til, heller enn å bli sinte på det du ikkje får til.

Det er sant at det er alvorleg det ein gjer i eit budsjett, men i eit kommunalt budsjett så er det lite pengar ein flyttar på. Så lenge ein ikkje overser eit heilt forferdeleg forslag som er stikk i strid med politikken ein fører, så går det vel som regel greitt. Me haldt på å gå på ein kjempesmell andre året me sat i posisjon. Då hadde rådmannen ved ein feil gjort at den sida med eit forslag om nedlegging av ein barnehage hadde falt ut av budsjettforslaget. Forslaget var ikkje med på budsjettet som var på nettbretta til politikarane, men det fanst i ein versjon av budsjettforslaget. Det haldt på å gå alle politikarane hus forbi, og me skjønte ingenting då dei starta å skriva om det ein dag før budsjettet skulle vedtas.

Det er ei sjokkkjensle når ein havnar i posi- sjon når ein har vore mange år i opposisjon. Plutseleg har ein ikkje fridommen til å vera den som kritiserer og rabulerer rundt alt. Ein blir stilt til ansvar for mange ting ein ikkje meiner heilt ut sjølv. Men eg meiner det er ein viktig del av det å skulle vera eit tydeleg og faktisk reelt alternativ. Så dette er ei viktig øving for oss.

Korleis har det vore å jobba med budsjettarbeid på Stortinget?

Det har vore veldig travelt, men veldig gøy. Det som er fantastisk med å jobba med stortingsbudsjett heller enn lokalt budsjett, er at ein lagar sine eigne pengar! Det kan ein jo ikkje gjera på lokalt nivå, der det einaste ein eventuelt kan gjera, er at ein kan justera eigedomsskatt litt opp eller ned. Det har vore eit mykje meir givande poli tisk prosjekt å vera med på å laga stadsbudsjett, fordi då kan ein forma eit heilt økonomisk samfunn på nytt.

Men til forskjell frå då du var i posisjon lokalt, så lagar du jo no eit fantasibudsjett?

Ja, det gjer jo alle partia som er i opposisjon, også dei store partia. Men ein kan jo visa mykje tydelegare ei politisk retning i eit forslag til statsbudsjett. Raudt gjorde ein genial ting i forfjor då ein laga sitt første heilskaplege statsbudsjett. Det var å skru skattenivået opp til nivået under den siste raudgrøne regjeringa for å synleggjera kor mykje velferd regjeringa har kutta bort. Det er eit godt politisk poeng å visa kva dei tjuefem milliardane i året kunne gitt oss av velferdsreformar. Det ville vore innfasing av gratis tannhelse, gratis barnehage for femåringar, auke av barnetrygda og andre store velferdsreformar. Det er ingen politisk utopi å få det til, ein treng berre gå nokre få år tilbake, så hadde staten dei pengane.

Sjølv om me går tilbake til raudgrønt skattenivå, så viser me at me har ein annan omfordelingsmodell og skattemodell. Det me kallar dynastiskatt er mykje meir progressiv skattemodell, som blant anna inneber at dei som tener under 600 000 i året, ikkje får skatteauke. Me vil henta skatteinntektene hos dei som tener mest. Den omfordelingseffekten har ein eigenverdi ut over akkurat det budsjettet.

Når me ser det som er lagt fram i budsjettet frå regjeringa no med kutt i AAP, barnebriller og tannregulering, sånne smålege kutt som ein ikkje kan tru er sant, så er det ei viktig politisk øving å visa dei andre partia korleis ein skal fordela pengane motsett veg av det regjeringa gjer. Det er hovudbodskapen i budsjettet vårt. Det er ingen hemmelighet at Raudt har eit arbeidsprogram som er veldig dyrt. Arbeidsprogrammet er ikkje nødvendigvis eit operasjonalisert stortingsprogram, men etter landsmøtet i 2021 så må ein ha eit arbeidsprogram som har konkretisert politikk. Så me ikkje havnar i skvis mellom å laga eit realpolitisk budsjett som skal passa i 2020, og noko som skal passa vårt arbeidsprogram. Eg meiner ikkje at me skal fira på krava våre, men at krava må fasast inn. Me vil ein heilt annan stad til slutt, men no har ein vald å vera med på å søka parlamentarisk makt og delta i Storinget, så då må ein ha ein plan for å komma dit innfor det systemet som er no. Den balansen er morsom å jobba med, og blir gøy fram til landsmøtet i 2021. Det som er så fint med Raudt, er at me har vakse frå kommunen og inn på Stortinget. Det er ute i kommunane me har vakse og blitt større først, og der me har lært politikk, og så har me bragt inn dei erfaringane i Stortinget. Så det å knytta dei to nivåa saman og gjera politikken operasjonell, synst eg er gøy.

Kva oppnår ein med budsjettarbeidet på Stortinget?

Når ein stemmer over eit budsjett, så stemmer ein over ein pakke. Det er ikkje så mange moglegheitar å få gjennom pengemessige krav så lenge ein ikkje er i regjering eller støtteparti. Men me har sett at Raudt har bidratt til å aktu- alisera at barnetrygda skal stå utfor sosialhjelpsutrekninga, og pressa KrF på det. I Granvollenerklæringa og budsjettet kom det ei merkeleg mellomløysing på det, som sikkkert ikkje er verd papiret den er skriven på, men det er jo eit lite skritt.

Når det ikkje er valår, så er det ikkje så mange utfor organisasjonen vår som er opptatt å setta seg inn i vårt budsjett. Men det er ei kjempenyttig øving for stortingssekretariatet og partiet. Det er første gongen me skal operasjonalisera politikken vår og gjera den om til moglege politiske vedtak. Det er også eit nyttig dokument for folkevalde på andre nivå. Stortingsbudsjettet er ein grei ting å ha med seg inn i dei lokale budsjettdebattane, ein har blant anna oversikt over kor mykje meir kommunane hadde fått i frie overføringar viss Raudt hadde fått gjennom sitt budsjett på Stortinget. Ein har også brukt det for å laga eksempelbudsjett lokalt.

For andre år på rad heiter Raudts statsbudsjett «Det er mulig». Det synst eg er ein veldig fin tittel som gjenspeiler det me har snakka om no. Me skal vera det tydelegaste opposisjonspartiet og me skal villa noko heilt anna enn det som rår i dag. Men det er samtidig mange gode ting me kan gjera på vegen dit. Så det å laga stadsbudsjett gjer det vanskeleg for andre parti å avskriva oss som eit utopiparti.

 

Vi lever i en verden hvor underskudd heter merforbruk, hvor krig kalles fredsbevarende operasjoner og barnehagebarn er blitt barneekvivalenter. Er det rart vi føler oss fremmedgjorte, sier vi, og ser oppgitt på hverandre. Men hva mener vi med det, vi sier? Og hjelper det egentlig å si det?

Jorunn Folkvord, allmennlærer og leder i skole- og barnehagelaget i Rødt Oslo, for tiden frikjøpt på heltid som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.
Foto: Torstar News Service

BARNEEKVIVALENTER OG HUMANKAPITAL

Når fremmedgjøring brukes i dagligtalen, er det som regel for å forklare nettopp det at vi opplever at ting gjøres fremmed og uforståelig for oss. Vi er omgitt av datamaskiner som vi bruker daglig, men ikke egentlig forstår hvordan virker. Behovene våre styres av markedsføring som vi ikke har innsikt i, og arbeidsplassene vår omorganiseres mens begreper som proaktiv, mulighetsvindu og fleksibel brukes til å dekke over at oppgavene blir flere og at pausene blir færre.

Som barneskolelærer kjenner jeg flest eksempler på fremmedgjørende begrep fra utdanningssystemet, der er det gjengjeld nok å ta av. I NOU 6-2003 «I første rekke», finner vi blant annet denne perlen:

I Norge har vi kommet lenger enn de fleste land vi gjerne sammenlikner oss med, når det gjelder å legge til rette for utvikling av kompetanse og humankapital innenfor rammen av livslang læring.¹

Dette kan jo være greit å huske på for de av oss som har fått inntrykk av at livslang læring handler om menneskelig utvikling.

Sitatet er hentet fra avsnitt 4.2 Humankapitalen – vår viktigste ressurs. Utredninga handlet om å forsterke kvaliteten i grunnopplæringa for alle. Dette kunne selvsagt få noen av oss til å tro at det handlet om å gjøre grunnskolen og videregående bedre for alle, men essensen er at vi må utvikle humankapitalen. Det er ikke så rart om man føler seg litt fremmedgjort når man reduseres fra skoleelev til humankapital. Men hvis du skulle føle deg redusert til et slags produksjonsmiddel, så kan du trøste deg med det som står litt lenger ned på samme side:

Tross alt er høyt utdannet arbeidskraft posi- tivt for produktiviteten.²

Så hvis du opplever din egen utdanning som meningsløs og er frustrert, så kan du i hvert fall vite at det er positivt for produktiviteten, og det er vel egentlig det viktigste, eller?

Det kan være lett for oss å leite fram sitater å le av når vi er litt lei av en lang dag som humankapital, men dette må ikke ses på som bare moro med ord. Om vi går bak ordene, om vi bytter dem ut med et konkret innhold, så finner vi en logikk. Det vi opplever som uforståelig, frustrerende og fremmedgjørende, har faktisk både sammenheng og mening.

Når barnehagebarn omtales som barneekvivalenter i offentlige dokumenter³, er det et klart og tydelig signal om at det er barna som utgiftspost som er det sentrale. Vi kan himle med øynene og riste på hodet av denne typen formuleringer, men det viktigste er å prøve å forstå hva som egentlig sies. Når kommunepolitikere skal spare penger, så er det litt enklere å legge inn en barneekvivalent eller tre ekstra på den enkelte delenhet. Det er litt vanskeligere å putte enda flere barn inn på en allerede overfylt avdeling. Sier man at man skal gjøre dét, kan det hende at foreldrene protesterer.

Blomstrende og byråkratiske begreper brukes for å tilsløre, mens samtidig sier man sannheten rett ut. Det er en tung jobb å grave seg gjennom teksten, men når man har gjort det og funnet meningen bak orda, faller ofte brikkene på plass. Da kan man gå fra å føle seg fremmedgjort, til å føle seg skremt over hva politikere og byråkrater kan få seg til å si rett ut uten at noen protesterer. Ett eksempel er fylkesmannen i Agder som innledet på et opp vekstmøte med følgende klare melding:

Hvert enkelt barns muligheter for å delta i Norges verdiskapning er godt for selvfølelsen, men er også viktig for å opprettholde vårt velferdsnivå.⁴

Tygg litt på den. Hvor ble det av menneskets egenverdi? Overskriften som ble brukt på saken på fylkesmannens nettsider var: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital». Så hvis du trodde at motivasjonen for å forebygge mobbing var at barn og unge skal ha det bra, så må du nok tenke en gang til.

FREMMEDGJØRING SOM OBJEKTIV VIRKE LIGHET, IKKE BARE SOM EN OPPLEVELSE

Fremmedgjøring er en opplevelse som mange har, også uten noen gang å ha tenkt på begrepet. Men det er ikke følelsen vår av fremmedgjøring Karl Marx var mest opptatt av. Marx fokuserte ikke på frustrasjonen jeg føler når elevene mine reduseres til humankapital, han var opptatt av at menneskene var fremmedgjort fra produksjonen.

Jeg må innrømme at dette gjorde meg forvirret da jeg begynte å lese om fremmedgjøring. Jeg opplevde at jeg hadde en god forståelse av hva fremmedgjøring er – jeg har jo faktisk følt det på kroppen. Så måtte jeg forholde meg til en helt ny vinkling, og resultatet var at jeg følte meg, ja – litt fremmedgjort. Plutselig var noe jeg trodde jeg hadde forstått, noe som jeg så vidt klarte å holde fast ved.

Marx var opptatt av menneskets forhold til produksjonen, med produksjonen mener han at vi lager ting (redskap, møbler, klær, mat), men også at vi produserer tjenester (oppvask, servering, transport). Marx er opptatt av at mennesket er skapende i sin natur, at det faller oss naturlig å bearbeide naturen rundt oss og at vi stadig utvikler, bygger, oppfinner og skaper. Det er enkelt å se at det er riktig, det er bare å se på menneskenes historie og utvikling.

Marx påpeker at under kapitalismen får vi liten mulighet til å være skapende mennesker, siden de færreste selv bestemmer over sin egen rolle i produksjonen. Vi selger arbeidskrafta vår til en arbeidskjøper, så gjør vi de oppgavene arbeidsgiver pålegger oss. Hvis det er uenighet om hvordan arbeidet skal utføres, eller hva som skal produseres, så er det arbeidskjøper som bestemmer. Hvis vi skulle være i tvil om at det er sånn det henger sammen, så kan vi bare ta en titt på Arbeidsmiljølovens §10-1 om arbeidstid:

Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.⁵

ER DET LIKT FOR SAMLEBÅNDS ARBEIDERE OG LÆRERE?

Vanskene mine med å forstå begynte med dette med å være fremmedgjort fra produksjonen. Jeg kunne fint forstå at en tekstilarbeider som produserer vinterklær for Bergans i Vietnam, var fremmedgjort fra produksjonen. Hun produserer klær hun aldri kommer til å bruke, kanskje hun ikke en gang ser det ferdige produktet. Lønna er minimal, arbeidet er fysisk hardt og hun har null innflytelse på prosess, produkt eller arbeidsdag. For henne er hensikten å være produktiv arbeider, for å få betalt nok for sin arbeidskraft slik at hun kan forsørge seg selv og eventuelt familie.

Jeg kan også fint forstå hvordan en litauisk bygningsarbeider på nulltimerskontrakt for lyssky bygningsfirmaer er fremmedgjort fra produksjonen. Noen dager på denne byggeplassen, så noen dager et annet sted. Hvor lange arbeidsdagene blir, veit han ikke på forhånd, kanskje ikke engang hvilke oppgaver han skal utføre. Noen dager er det ikke arbeid, men ikke en gang det veit han, så han kan ikke planlegge fritida si. Yrkesstoltheten som ligger i et vel utført arbeid, får også kjørt seg, for tida strekker ikke til. Jobben skal bare bli ferdig raskest mulig.

Da jeg leste hva Marx skreiv om fremmedgjøring i 1844, hadde jeg ikke noe problem med å se hvordan dette gjaldt hun som står ved samlebåndet i Vietnam eller han som bor på en kjip brakke i Oslo, mens han venter på nye oppdrag.

Hva består så fremmedgjøringen av arbeidet i? For det første i at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelig energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd. (Karl Marx, 1844)⁶

Problemet var at jeg ikke kunne se hvordan dette hadde betydning for meg som lærer. Jeg produserer jo ikke varer, jeg underviser barn. Her kræsjer Marx sin definisjon på produksjon med den hverdagslige oppfatninga de fleste har av produksjon. Hvis jeg ser på jobben min med Marx’ øyne, er det klart at jeg produserer tjenesten undervisning. Dette er en tjeneste som kan kjøpes og selges, selv om den i Norge stort sett er en del av offentlig sektor. Og selv om vi har medbestemmelsesavtaler i offentlig sektor, så er den enkelte lærers innflytelse på de store linjene ganske ubetydelige.

LÆRER – OGSÅ KJENT SOM PRODUSENT AV HUMANKAPITAL

Ser vi nøyere på språket óg hverdagen for oss som jobber i offentlig sektor, blir det svært tydelig at vi deltar i produksjonen. Siden vi i hverdagen forbinder produksjon med varer, ikke med mennesker, kan møtet med dette språket bli litt brutalt, spesielt når det gjelder velferdstjenestene våre. NAV-skandalen som ble rullet opp høsten 2019, er et eksempel på at «produksjonsmål» i NAV-systemet har fortrengt hensynet til menneskene systemet skal hjelpe. Fellesorganisasjonens (FO) representanter som var på høring i Stortinget 10. januar, var ikke nådige i sine uttalelser:

Resultatenhetene sammenlignes og det blir en form for konkurranse dem imellom. Etatens sterke fokus på mål- og resultatstyring påvirker det faglige arbeidet negativt. Målekort blir styrende for ansattes innsats. Resultat på målkortene synes viktigere enn forsvarlig juridisk sakshandling med utgangspunkt i lovens formål.⁷

Flere hundre mennesker har blitt uskyldig dømt som følge av feil som kunne vært rettet opp. Hvor mange som ikke har fått støtte de har hatt krav på, får vi sannsynligvis aldri vite. Det kan se ut som det har blitt viktigere å holde vedtaksproduksjonen oppe, snarere enn å hjelpe mennesker med deres faktiske problemer.

Vedtaksproduksjon er et begrep som brer om seg innenfor offentlige direktorat. Universitet og høgskoler har ikke lenger høyere utdanning, forskning og menneskelig utvikling som hovedaktivitet – det viktigste er produksjon av studiepoeng. I skolen forbedrer vi altså humankapitalen, for det er humankapitalen – ikke barna som er framtida. Eller som Kristin Halvorsen (SV) sa da hun overleverte nøkkelen til kunnskapsdepartementet til Torbjørn Røe Isaksen (H) i 2013:

Dette er det viktigste departementet. Det forvalter humankapitalen, som er Norges viktigste formue.⁸

Men det at elever omtales som humankapital, er ikke det som gjør at jeg kjenner igjen at jeg er fremmedgjort fra produksjonen i marxistisk forstand. Det er arbeidskjøpers kontroll over arbeidet mitt, og at jeg har stadig mindre inn flytelse over produksjonen som gjør at jeg etter hvert kjenner at min posisjon har noe til felles med en tekstilarbeider i Vietnam. For ikke å snakke om følelsen av at det er faktisk produksjon, av en spesiell type resultater, som kreves. Resultatet det er snakk om, er prøveresultater. En skoles verdi nå om dagen måles nærmest utelukkende gjennom nasjonale prøver i lesing, regning og engelsk. I Oslo kommune har bystyret vedtatt flere mål for grunnskolene, ett av dem som jeg liker veldig godt, er:

Elevenes grunnleggende ferdigheter, dybdekompetanse i fag og evne til å skape, tenke kritisk, forstå, lære og utforske på tvers av fag skal utvikles gjennom hele skoleløpet.⁹

En skole med sånne mål er det lett å like, men ingen mål uten resultatindikatorer som det kan målstyres etter. Det kan kanskje virke merkelig at noen av de sentrale indikatorene på om vi når dette målet om dybdekompetanse og kritisk tenking, er at elevene i Oslo gjør det bedre på nasjonale prøver på 8. trinn.

Budskapet er krystallklart: Vi har mange mål, men det eneste som egentlig teller, er resultatene på nasjonale prøver. Det er det produktet lærere i grunnskolen i bunn og grunn blir bedt om å levere. Jo bedre resultatproduksjon, jo bedre humankapital. Vi skal ikke bygge relasjoner til elevene fordi positive relasjoner mellom mennesker er et gode i seg selv, vi skal bygge relasjoner fordi det gir bedre resultater på nasjonale prøver.

Det er svært sjeldent tiltak innføres fordi det er allment bra for elevene eller lærerne, tiltak innføres fordi det gir bedre resultater i produksjonen. Elevenes utvikling er ikke lenger et mål i seg selv, det er et middel. Eller som de sier i Agder: «Inkluderende oppvekstmiljø – en investering i humankapital».

NÅR DU ER FREMMEDGJORT OG VEIT DET …

Mitt poeng er at det ikke bare er opplevelsen av å være fremmedgjort jeg har funnet fram til, den hadde jeg for så vidt i utgangspunktet. Nå har jeg vist at jeg også er en del av en produksjon, som jeg er fremmedgjort fra. Jeg kan også se at jeg produserer en tjeneste som kan kjøpes og selges, det er ikke naturgitt at den skal være en del av offentlig sektor. Denne kunnskapen hjelper meg til å forstå virkelig heten rundt meg, og det er viktig hvis jeg vil prøve å forandre den.

Denne artikkelen har ikke gått i dybden, verken på Marx’ teorier om fremmedgjøring eller når det gjelder en analyse av skolesystemet, men det har heller ikke vært målet. Mitt mål har vært å peke på at vi trenger å undersøke for å forstå. Opplevelsen av fremmedgjøring kan gjøre oss frustrerte, oppgitte og passive, men ved å finne ut hvor opplevelsen kommer fra, og ved å undersøke hvordan den faktiske fremmedgjøringa fungerer, kan vi se nye sammenhenger og lage gode analyser.

Gode analyser og forståelse for sammenhenger gir grunnlag for å legge planer for forandring, og dét trengs om vi skal kvitte oss med kapitalismen som ødelegger både mennesker og miljøet vi lever i.

LESETIPS

For deg som vil lese mer om fremmedgjøring i marxistisk forstand, kan dette være et sted å begynne: http://www.jonegilbrekke.no/pol/ fremart.html

For deg som vil se nærmere på NOU-er, og spesielt NOU 6-2003 I første rekke, så kan det være interessant å se på Terje Valens grundige gjennomgang: http://www.tvalen.no/oneweb- media/hjemmeside/NOU2003_16.htm

 

Noter

1 NOU (Norsk offentlig utredning) 6-2003 I første rekke, kapittel 4.
2 Som forrige
3 Økonomiske analyser 2/2006, Arbeidskraftbehov i det kommunale tjenestetilbudet mot 2060, Statistisk sentralbyrå
4 https://www.fylkesmannen.no/nn/agder/Barnehage-og-opplaring/Nyheter—Barneha- ge-og-opplaring/Inkluderende-oppvekstmiljo—en-investering-i-humankapital/
5 Arbeidsmiljøloven § 10
6 Økonomisk filosofiske manuskripter, Karl Marx 1844
7 «Navs målstyring påvirker det faglige arbeidet negativt, sier Fellesorganisasjonen», frifagbevegelse.no, 13.01.2020
8 https://www.forskerforum.no/du-overtar-det-viktigste-departementet/
9 Alle sitat om budsjettet er fra forslag til budsjett for Oslo kommune 2020, kapittel 7.