Jon Nixon
Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal.
London: Pluto Press, 2018, 208 s.

Det er snart 100 år siden Rosa Luxemburg ble myrdet i Berlin den 15. januar 1919, men hun leses og diskuteres fortsatt hyppig. Kanskje har det kommet ekstra mange bøker om henne den siste tida fordi denne minnemarkeringen nærmer seg? Kanskje kommer de fordi hun oppleves veldig aktuell særlig nå, i vår post-finanskrise-verden preget av høyrepopulisme på frammarsj, en ideologisk død nyliberalisme og en litt famlende venstreside? Eller kanskje kommer det ikke ekstra mange bøker om Luxemburg nå, kanskje har de alltid kommet på løpende bånd og jeg har bare ikke lagt merke til det før. Uansett: Av de seneste årenes bøker om Luxemburg har jeg tidligere anmeldt Nina Björks flotte Drömmen om det röda (2016) som bruker Luxemburg til å tenke med og mot samtida, i spørsmål om kapitalisme og revolusjon, men også om identitetspolitikk og kjærlighet. Jeg har også lest britiske Kate Evans Red Rosa (2015), en tegnet biografi som nesten utelukkende bruker tekst fra originale kilder til å brette ut Luxemburgs dramatiske liv og skarpe penn. Jon Nixons bok om Luxemburg av året, Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal, kan sies å være en slags blanding av disse to. Den gir en fin biografisk innføring, samtidig som den diskuterer hvordan Luxemburgs tanker passer inn i dagens politiske landskap.

Ellen Engelstad er redaktør i Manifest Tidsskrift og litteraturkritiker i Klassekampen.
Foto: Pluto Press

Nixon er filosof og professor, og har tidligere skrevet bøker om filosofer som Hans-Georg Gadamer og Hannah Arendt. Boka om Luxemburg er delt i tre deler, hvorav den første er en biografisk gjennomgang av Luxemburgs liv. Denne ligner Evans sin tegneserie, men er mer detaljert, særlig når det gjelder politiske stridigheter og grupperinger i hennes samtid, og dermed en ypperlig introduksjon til svært spennende sosialistisk historie. Den biografiske delen deler på en måte livet hennes inn i to: Som en lang skole for teoretisk og intellektuell utvikling og debatt, som går fra fødselen og fram til utbruddet av første verdenskrig. Det andre kapittelet blir da hennes fem siste leveår, som består av første verdenskrig og den mislykkede, tyske revolusjonen. I denne perioden gikk hun aktivt inn i historien som en aktør, ikke bare en intellektuell, hevder boka. Og det er jo sant, men hun hadde vitterlig også gjort det tidligere, helt fra tenårene. Jeg tror imidlertid ikke at boka er opptatt av å lage noe klart skille mellom disse, snarere å understreke hvor dramatisk verdenskrigen var for Luxemburg og den internasjonale sosialismen.

I del to undersøker Nixon noen begreper han mener er gjennomgående i Luxemburgs tenkning, og som er viktige for aktivister på venstresida i dag: politisk kamp, politisk handling og politisk formål. Under overskriften kamp skriver Nixon om Luxemburgs syn på politikk som både en forlengelse av Marx og en kritikk av marxismen. Nixon viser hvordan Luxemburg brøt med et syn på politikken som nærmest ensbetydende med økonomi, og hvordan hun manet til kritisk tenkning og å involvere folk flest i dette. Med andre ord at en revolusjonær arbeiderklasse ikke oppstår ut av ingenting, men skapes gjennom kunnskap og kritikk av rådende samfunnsformer. Luxemburg insisterte også på historien som en åpen og ikke avgjort prosess, noe som var et brudd med den mest ortodokse marxismens tro på historisk determinisme. Her finnes også en diskusjon av hennes tanker om spontanitet, revolusjon og organisering. Organisering var for Luxemburg mer en virkning av enn årsaken til en revolusjonær prosess, noe hun var i mange diskusjoner med andre sosialister om, fra Lenin til det tyske sosialdemokratiske partiet SPD.

I kapittelet om politisk handling («political agency») ønsker Nixon å vise at Luxemburgs tanker ikke er utdatert selv om det gamle industrisamfunnet har forsvunnet, i hvert fall fra vesten. Han hevder at Luxemburg ønsket å inkludere «hele det arbeidende folk», slik Gerhardsen formulerte det, i sitt revolusjonære subjekt, og at det inkluderte kvinner og folk i den tredje verden, som hun var opptatt av i sin undersøkelse av imperialismens herjinger. Det viktigste for Luxemburg var ikke hvem man er, men hvilket perspektiv man velger å innta. Politikken må ha et materialistisk grunnlag, og ta utgangspunkt i de som lider mest under kapitalismen. Utdanning, kunnskap og fakta er dermed uvurderlig for den revolusjonære. Dette glir over i en diskusjon om politikkens formål og hvordan Luxemburg tenker om organisering: Å bygge på fortiden og gå forsiktig og skrittvis fram. Her trekker forfatteren inn filosofer som Alain Badiou og Slavoj Žižek, som går i dialog med Luxemburgs tanker om spontanitet.

I bokas tredje og siste del forsøker Nixon å trekke Luxemburg enda lengre inn i samtiden, ved å bruke henne til å analysere starten på den arabiske våren på Tahrirplassen i 2011 og solidaritetsstreiker i Sør-Afrika. Det er godt sett at det er klare forbindelseslinjer mellom Luxemburg og alle de spontane opprørene på plasser rundt om i verden etter finanskrisen, fra Occupy Wall Street i USA til den arabiske våren og 15M-bevegelsen i Spania, Syntagma-bevegelsen i Hellas og Nuit debout i Frankrike. Disse bevegelsenes spontane tilblivelse og demokratiske massestruktur, hvordan de forsøkte å la folk komme sammen og finne ut av ting sammen uten å bli styrt av noen partielite, er så åpenbart knyttet til Luxemburgs tekning at Nixon ikke er den første som har dratt denne parallellen. Den diskuteres for eksempel også i den fine antologien Rosa Remix som ble utgitt av Rosa Luxemburg Stiftung i New York i 2016. Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør. I delen om Tahrirplassen siterer han fra dagboken til den kvinnelige aktivisten Ahdaf Soueif, og historiens sus fra Luxemburg til henne formelig bruser over sidene.

Men at Nixon ikke er den første som leser vår tids bevegelser opp mot Luxemburgs tankegods er jo ikke viktig så lenge han gjør det bra. Og det synes jeg absolutt han gjør.

Mot slutten maner Nixon oss til å bruke Luxemburg til å drømme, men ikke minst tenke, oss til et annet og bedre samfunn drevet av andre krefter enn profittjag og rovdrift på naturen. Det er mye mot og kraft å hente hos henne, og Nixon setter Luxemburg fint inn i både hennes egen samtid og vår, samt i en god dialog med andre tenkere. Det gjør Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal til en veldig fin liten bok som både fungerer som innføring til Luxemburgs tekster, og som et verk å tenke videre med. Det eneste jeg har å utsette på den er at den til tider er litt gjentakende, men i det store og det hele har Nixon lyktes med sin demokratiske fornyelse.

Gérard Duménil og Dominique Lévy
Managerial Capitalism: Ownership, Management, and the Coming New Mode of Production
Pluto Press, 2018

Den kapitalistiske produksjonsmåten, slik Marx analyserte den, er på vei ut. En egen klasse av ledere – managers – er i ferd med å overta posisjonen som herskende klasse fra kapitalistene, om de ikke allerede har gjort det. Det betyr ikke at motsetningen mellom arbeid og kapital har forsvunnet, men den formidles nå gjennom dette ledersjiktet. Klassekampen handler derfor fremfor alt om å vinne lederne for sin sak. Det mener i hvert fall de franske økonomene Gérard Duménil og Dominique Lévy, som har skrevet boka Managerial Capitalism.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Pluto Press

De er ikke de første som sier dette. James Burnham, som i mellomkrigstiden var en del av den amerikanske trotskistiske bevegelsen og som senere skulle bli en konservativ kaldkriger, lanserte en lignende påstand allerede i 1941. Men der disse tankene var en sentral komponent i Burnhams drift fra marxismen til konservatismen, er de for Duménil og Lévy fremfor alt en videreutvikling av marxistisk teori. De er med på at Marx’ analyse av kapitalismen, fremfor alt i Kapitalens første bok, var en presis analyse av den samtidige produksjonsmåten. Men det har skjedd mye siden da, og et helt sentralt utviklingstrekk, mener de, er fremveksten av en klasse av ledere.

Utgangspunktet for lederklassen, finner de i storindustriens fremvekst rundt forrige århundreskifte og i det voksende skillet mellom eiere, eller kapitalister i tradisjonell forstand, og ledere. Selv om lederne opprinnelig var eiernes forlengede arm, mener de, har de gradvis skilt lag, og mens kapitalinntekter relativt sett har blitt mindre viktig, mye på grunn av de utviklingstrekkene Marx selv beskrev, så har ledernes økonomiske posisjon styrket seg til et nivå der interessene ikke lenger nødvendigvis sammenfaller med kapitalistenes. Det betyr ikke at vi i dag lever under en «lederistisk» produksjonsmåte heller, noe tittelen heller ikke antyder. Forfatterne viser i stedet til kapitalismens barndom, da kapitalistene konkurrerte med føydalherrene om makta, og forstår dagens situasjon i et lignende perspektiv. Men de virker ganske sikre på at det er lederne som vil gå seirende ut av kampen – det har den nyliberale alliansen med kapitalistene gjort sitt for.

Nå er det ikke slik at Marx ikke var opptatt av skillet mellom dem som eier kapitalen og dem som forvalter den, noe Duménil og Lévy også understreker. Men så lenge det er viktig for dem å fremstille teorien sin som en videreutvikling av, og ikke et brudd med, marxismen, gjør de en del underlige sprang. Marx var jo aldri egentlig ute etter å kategorisere individer. Tvert imot, gjennom hele Kapitalen var han svært nøye med å understreke at han analyserte klassene gjennom deres roller i produksjonen. Om man da skal følge Marx, må man da på en eller annen måte kunne vise at disse rollene i produksjonen har endret seg så dramatisk at det ikke lenger er motsetningen mellom arbeid og kapital som står i sentrum.

Det gjør ikke forfatterne.

Det er riktig, som det hevdes i boka, at lønnsinntekter har blitt stadig viktigere blant de rikeste, mens kapitalinntektene i hvert fall relativt sett har blitt mindre viktige. Men om profitten utbetales som lønns- eller kapitalinntekter er i stor grad et teknisk spørsmål, som ikke rokker ved klassekarakteren til mottakerne av disse inntektene. Dessuten er det jo heller ikke slik at hele profitten tas ut som inntekt av kapitalistene, enten det er som lønn eller utbytte. En større eller mindre del av profitten vil i stedet bli reinvestert i utvidet produksjon, og det er denne prosessen, ikke kapitalistenes eget forbruk, som utgjør kapitalismens drivkraft, i hvert fall i følge Marx.

Det er også riktig at kapitalen i dag er langt mindre personifisert enn tidligere. Selv om det fortsatt finnes typiske eier-kapitalister – navn som Bjørn Kjos og Olav Thon renner en fort i hu – er dette unntak. Men om en kapitalist eier 100 prosent av aksjene i ett selskap, eller 5 prosent av aksjene i tjue selskap, eller for den saks skyld 5 prosent av aksjene i ett selskap av en viss størrelse, så endrer ikke det på saken. Det gjør det heller ikke om ens aktivitet først og fremst er rettet mot finansielle virkemidler. Det bare forklarer hvorfor det har oppstått et skille mellom eiere og ledere innenfor rammene av den kapitalistiske produksjonsmåten, og hvorfor dette har blitt som det har blitt.

Duménil og Lévys ideer har, hvis vi skal ta dem på alvor, betydelige konsekvenser for klassekampen. Siden arbeiderklassen nå ikke lenger står i et motsetningsforhold til herskerklassen, vil den heller ikke lenger kunne være et redskap for endring. Dette var viktig for Burnham i sin tid, og selv om utgangspunktet hans var et noe annet, så forsvinner det revolusjonære potensialet også her. Det arbeiderklassen maksimalt kan håpe på, er å få med seg lederne på en politisk og økonomisk utvikling i tråd med arbeiderklassens interesser, slik den klarte i den vestlige verden i kjølvannet av annen verdenskrig. Men i motsetning da, da politikken var et svar på en historisk unik økonomisk og politisk situasjon, så reduseres det hele til et rent politisk spørsmål. Hvem heier lederne på?

Det er kontroversielle synspunkter Duménil og Lévy kommer med. Nettopp derfor er det synd at de i stedet for å rette oppmerksomheten mot disse kontroversene, synes å samle sammen de argumentene som taler for deres på forhånd definerte ideer og mer eller mindre hoppe bukk over motstridende argumenter. Og all den tid de faktisk hevder å basere seg på Marx, så er det underlig at to så drevne økonomer ser ut til å ha forstått så lite av Kapitalen. Det er ikke slik at beskrivelsene i de 3-4 første kapitlene av første bok er ment å være en uttømmende analyse av den kapitalistiske produksjonsmåten. Tvert imot, det er få som abstraherer og forenkler like mye som Marx gjør for å få frem hovedpoenget sitt her. Dessverre er det nok litt for mange som har gitt opp å lese boka etter å ha lest gjennom dette – det er få verker som er bygget opp så lite leservennlig som Kapitalen – men Duménil og Lévy er neppe blant disse. Det bare virker sånn.

Når dette er sagt, så er det ikke slik at det ikke har skjedd ting med kapitalismen siden Marx skrev Kapitalen. Det er mange utviklingstrekk ved kapitalismen Marx ikke forutså eller hadde forutsetninger for å forutse, og Duménil og Lévy setter pekefingeren på flere av disse. Selv om Marx observerte og analyserte det fremvoksende skillet mellom eierskap til og forvaltning av kapitalen, så han neppe for seg den utviklingen vi har sett, der eierskapet fremstår så ubetydelig at noen hevder at det heller ikke har noen betydning. Men at et fenomen fremstår på en bestemt måte, betyr ikke at det er slik. Tvert imot, det å avdekke fenomeners vesen sto helt sentralt i Marx’ metode. Når Duménil og Lévy, på sin side, gjør et fenomens fremtredelsesform til dets vesen, så snur de det hele på hodet.

Ledernes betydning i det moderne samfunnet er et fenomen som bør analyseres og forstås, ikke minst for marxister. Men det er skrevet mye som på en langt bedre måte enn denne boka utvikler et marxistisk perspektiv på ledelse, som Harry Bravermans bok Labor and monopoly capital fra 1974 eller Erik Olin Wrights bøker om klasse.

Andreas Malm
The progress of this storm. Nature and society in a warming world.
London: Verso Books, 2018, 280 s.

Andreas Malm, som er professor i humanøkologi ved Universitetet i Lund, ble «verdensberømt» for boka Fossil capital. The rise of steam power and the roots of global warming ^{1, 2}. Nå har han igjen levert et vektig bidrag til debatten om forholdet mellom samfunn og kultur, der han ikke minst leverer en knusende kritikk av ulike postmodernistiske filosofiske retninger. Et typisk utsagn fra dette hold er at naturen ikke er annet enn «en spesielt kraftfull fiksjon», som bare er dere ute et sted om så lenge vi kollektivt tror at den eksisterer. Dette kaller Malm den «konstruktivistiske» skolen. Naturen finnes «egentlig» ikke – den er konstruert av oss. For konstruktivistene er ikke nøytroner noe mer reelle enn enhjørninger, nøytronene har bare med «mer mektige animalske og ikke-animalske allierte»³. Her finnes det altså ikke noen objektiv sannhet, bare mer eller mindre utbredte kollektive fiksjoner. En annen retning innenfor postmodernismen er «ny-materialisme» hvor naturen er et selvstendig objekt, slik at naturfenomener har blitt «aktører» som påvirker samfunnet. Bakterier blir (intensjonelle?) aktører i historien – skoleeksemplet er Svartedauen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Verso Books

Malms kritiske utgangspunkt i The progress of this storm er sjølsagt det helt åpenbare faktum at naturen og dens prosesser eksisterer uavhengig av vår beskrivelse av dem og at det er menneskearten, strukturert av kapitalismens logikk, som er den eneste intensjonelle aktøren i politisk forstand. Malms kritikk er hovedsakelig rettet mot Bruno Latour, som til og med er tildelt den prestisjefylte Holberg-prisen. En undersøkelse fra 2007 viste at Latour var den mest siterte innenfor humaniora, klart foran Freud og Marx. Latours utgangspunkt er at «På godt og vondt har vi beveget oss inn i en post-naturlig verden»⁴. At Latour er en dilettant er det ingen tvil om. Han hevder for eksempel at den egyptiske faraoen Ramses II ikke kan ha dødd av tuberkulose, siden denne basillen ikke ble påvist vitenskapelig før 1882. At en moderne obduksjon fant tuberkulosebasiller i det balsamerte liket spiller derfor ingen rolle for Latour ⁵ Spørsmålet om hvordan slike åpenbart uvitenskapelig påstander ikke bare kan gi folk akademiske posisjoner, men en stor utbredelse i noen spesielle akademiske miljøer, går ikke Malm inn på.⁶. Forfatteren nøyer seg isteden med å påpeke at dette meningsløse ordgyteriet får konsekvenser for klimapolitikken: når det ikke finnes noe som er mer sant enn noe annet, når hva som virkelig er vitenskap er usikkert, så fører det til handlingslammelse.

Malms motivasjon for å bruke tid på dette pølsevevet er at «Noen teorier kan gjøre [den klimapolitiske] situasjonen klarere, mens andre kan grumse den til. Aktivisme er best tjent med teoretiske kart som kan vise de motstridende kreftene med en viss nøyaktighet, ikke som utydelige figurer og tåkete tenkning – og som vi skal se – det ikke er noen mangel på.» (s. 16). Denne anmelderen er ikke så sikker på om å skrive denne boka har vært vel anvendt tid. For som Malm selv påpeker, i klimabevegelsen har «aktivistene så langt vært uinteresserte i konstruktivisme, Latourisme, ny-materialisme, post-humanisme etc. og hele tiden vært mer inspirert av marxisme/anarkisme»⁷. Malm påpeker også at klimabevegelsen fortsatt er «svak og fragmentert», men konkluderer helt riktig med at det gjør det desto «viktigere å bli med i den og bidra på alle mulige måter» (s. 176).

Nå som Malm har levert en skarp og knusende kritikk av postmodernistisk skvalder om natur og samfunn, er det på høy tid å komme med en bok som diskuterer klimabevegelsens strategier. Men det vil bli vanskeligere å gjøre, ettersom det Malm først og fremst vil gjøre er å stanse all videre utvinning av fossil energi. Han har den «kløende følelsen av at det eneste meningsfulle man kan gjøre nå er droppe alt annet og bare fysisk stanse forbrenning av fossilt brensel, tappe ut luften ut av dekkene, blokkere rullebanene, omringe plattformene, invadere gruvene». (s. 16). Det han foreløpig ikke ser er at om en slik «keep the coal in the hole, the oil in the soil» taktikk skulle lykkes, så ville det reduserte tilbudet av fossilt brensel i første om gang bare skape en kraftig prisstigning, jf. OPECs «prissjokk» på sytti- og åttitallet. En slik prisstigning ville ramme sosialt skjevt. Det er bare ved å kombinere en stadig stigende pris på karbon med kraftige omfordelingsmekanismer, dvs. grønn skattlegging av de rike, at man kan mobilisere arbeidsfolk for økt karbonpris som vil gjøre slutt på forbrenning av karbon.

For de som er nødt til å forholde seg til postmoderne ord- og begrepsgyteri på «feltet» natur og samfunn så er denne boka viktig lesning. Men for aktivister på venstresida er det bedre og spare tid og penger til Malms neste bok.

Sluttnoter:

1. Tittelen på boka henspeiler på et sitat fra Fredric Jameson, kjent marxistisk litteraturviter, som i 1990 skrev at «we are stranded in the mega-city where glass surfaces mirror each other, where images and simulacra rule over night and day, where the free play of masks and roles goes on and on without any real, material substance. But towards this city a storm is on the move”. Stormen som nærmere seg det «kunstige», virtuelle livet i mega-byene er konsekvensene av global oppvarming.
2. For min anmeldelse i Gnist, se http://marxisme. no/hvordan-oppstod-fossilkapitalismen/ . En mer utførlig kritikk min side finnes i Agora, 1-2017.
3. “We cannot say that neutrons are more real than unicorns, only that they are stronger than unicorns. After all, neutrons simply have more and better animate and inanimate allies testifying to their exis- tence.” Graham Harman: Bruno Latour: Reassembling the political (London: Pluto Press, 2014), s. 7 (kursiv i orginalen).
4. Bruno Latour, Facing Gaia (Cambridge: Polity Press, 2017), s. 142.
5. Denne og de følgende henvisningene til Latour & Co har jeg tatt fra en mer utførlig og meget god anmeldelse av Malms bok av Ian Angus, redaktør for nettstedet «Climate and Capitalism», http://climate- andcapitalism.com/2018/02/19/the-progress-of-this- storm/
6. For en kortfattet, marxistisk analyse, se Terry Eagleton: The illusions of postmodernism (Oxford: Blackwell, 1996).
7. På midten av nittitallet var jeg involvert i kampen mot postmodernismen som hadde fått en viss innflytelse i redaksjonen i avisa Klassekampen. Når post-modernismen får innflytelse blant de politiske aktivistene må den bekjempes. Innenfor akademia har post-modernismen mange skarpe kritikere som Malm refererer til.

Eric Holt-Gimenez
A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat.
New York: Monthly Review Press, 2017, 280 s.

Dette er ei bok som bør leses av alle som er opptatt av de aller viktigste spørsmålene i verden; hvordan produsere nok og sunn mat til verdens befolkning på bærekraftige måter og samtidig bekjempe fattigdommen. Forfatteren har solid bakgrunn for å skrive om dette. Han har i mange år vært leder for The Institute for Food and Development Policy i USA, bedre kjent som Food First. Han har tidligere arbeidet i Latin-Amerika, forsket og undervist ved flere kjente universiteter, og skrevet flere bøker om tema knyttet til mat og landbruk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handels- kampanjen og Attac. Jobbet i Utviklings- fondet i mer enn 20 år.
Foto: Monthly Review Press

Boka inneholder mye viktige fakta. En del av det vil være oppsiktsvekkende for de fleste lesere som ikke sjøl arbeider med slike spørsmål. Blant eksempler på dette er at bare ca. 15 prosent av all mat som produseres i verden, krysser landegrenser, og at 30–50 prosent av maten som produseres, ikke blir spist. For det store flertallet av lesere vil det antakelig også være ny informasjon at Frankrike nylig innførte forbud mot kasting av mat fra dagligvareforretninger. Boka vil forhåpentligvis for mange bli et oppslagsverk for viktig og interessant informasjon om mat og landbruk. Det er hele 20 sider med kildehenvisninger. Likevel hadde det vært ønskelig med noen flere Det har betydelig større tyngde å vise til at fakta er hentet fra navngitte FN-rapporter enn fra ei bok av en radikal forsker og forfatter.

Noe av det viktigste ved boka, og som også skiller den fra de aller fleste andre bøker som handler om mat og landbruk, er at den setter konkrete fakta, utviklingstrekk og politikk inn i en større samfunnsmessig og politisk sammenheng og analyse. Som tittelen på boka klart sier, så knytter den spørsmål knyttet til mat sammen med beskrivelse og analyse av kapitalismen. Det er det dessverre få bøker som gjør!

Det er noen direkte henvisninger i boka til Karl Marx’ analyser av kapitalismen. Følgende sitat fra Kapitalen, som er tatt med i boka, er verdt å merke seg: «All framgang i kapitalistisk landbruk er en framgang i kunsten, ikke bare i ran av arbeideren, men også ran av jord; all framgang i å øke fruktbarheten av jorda for en viss tid, er framgang i retning av å ruinere den langsiktige kilden av fruktbarhet.»

Konklusjonen som forfatteren trekker ut av alle fakta og analysene som han presenterer i boka, er at for å skape et godt, reint og rettferdig matsystem, er det nødvendig å bygge et alternativ til kapitalismen. Av dette følger innholdet i de siste linjene av boka; «Det er to lærdommer i denne boka som jeg håper leserne til ta innover seg. Den ene er at det er nødven- dig å forstå kapitalismen for å forandre vårt matsystem. Den andre er at kjærlighet aleine ikke vil forandre vårt matsystem, men uten det vil vi aldri forandre verden.»

Boka har et globalt perspektiv, og kommer med mange gode eksempler og beskrivelser av forhold i mange deler av verden. Det er virkelig imponerende hva forfatteren kan om landbruket og politikk verden over! En stor del av innholdet er imidlertid om forholdene i USA der forfatteren har sitt daglige virke.

Til tross for at jeg synes boka er god og viktig, og anbefaler den varmt, så mener jeg den har noen svakheter. Den viktigste er at jeg synes forfatteren ikke skiller godt nok mellom beskrivelsene og analysene av landbruket i USA og i andre deler av verden. Jeg mener han «overfører» beskrivelser, utviklingstrekk og analyser av landbruket i USA til å gjelde for andre deler av verden der de etter min mening ikke passer.

De er bra at agroøkologi løftes fram i boka. Likevel hadde jeg ønsket at boka hadde gått grundigere inn i hva agroøkologi er og hvordan det praktiseres. Til tross for at agroøkologi har vært en betegnelse på en form for landbruk siden 1930-tallet, så er det først de siste fire-fem årene at oppmerksomheten og kunnskapen om agroøkologi har nådd bredt ut. Det har nærmest «eksplodert». FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO, har avholdt symposier om agroøkologi over hele verden. Det samme har bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner. Verdens største internasjonale bondeorganisasjon, la Via Campesina, som består av 182 bondeorganisasjoner i 81 land, og som representerer omtrent 200 millioner småbrukere, er en av organisasjonene som går i spissen for praktisering av og informasjon om agroøkologi.

Boka ville også blitt styrket av en mer systematisk gjennomgang og forklaring av ulike former og betegnelser på forskjellige former for landbruk, og på likheter og forskjeller mel- lom økologisk, agroøkologisk, regenerativt og bærekraftig landbruk, og kunne godt tatt med permakultur.

La ikke mine kritiske merknader til enkelte sider ved boka, og mine ønsker om mer informasjon på enkelte temaer, få deg til å «slå bort» tanken om å kjøpe og lese boka! Kjøp den og les den! Det er jeg ganske sikker på at du ikke vil angre på.

Simon Hannah
A party with socialists in it – A history of the Labour left.
London: Pluto Press, 2018, 288.s.

Det har blitt skrevet en rekke beretninger om Labours historie, men som kjent er det seier- herrene som oftest skriver historien. Denne gangen er det partiets venstreside som slipper til, og historiefortelleren er Simon Hannah, forfatter og politisk aktivist, med bakgrunn fra fagbevegelsen og medlem av Labour. Det har blitt en velskrevet og svært innholdsrik bok, med relevans ikke bare for partiets nye med- lemmer som Hannah begrunner bokprosjektet med, men også for andre som prøver å forstå sosialdemokratiet og venstresidas fortid – og forhåpentligvis framtid – i Vest-Europa.

Helle Linné Eriksen er lektor ved Lillestrøm vgs. og medlem av SV
Foto: Pluto Press

Hannah beskriver Labours to forskjellige hovedretninger. På den ene sida, ønsket om å utfordre maktforholdene i samfunnet, og på den andre, forsøket på å integrere arbeiderbevegelsens interesser i det bestående. Dette kunne blitt pinlig overtydelig – Corbyn utfordrer makta, Blair gjorde det ikke. Men om man løfter blikket fra partiprogrammer og landsmøtevedtak og ser på politikken som handling og ikke ord, blir det med en gang en mye mer spennende beretning.

Bokas tittel spiller på et sitat av Tony Benn:

«Labour har aldri vært et sosialistisk parti, men et parti med sosialister i seg». Dette er et godt utgangspunkt for å forstå partiet. På samme måte som i Norge begynte Labour som arbeiderbevegelsens valgallianse rundt 1900, men deretter er forskjellene større. Partiet rommet Keir Hardies Independent Labour Party, militante marxister og den mer reformistiske Fabianbevegelsen. Det var også i perioder skepsis i de deler av fagbevegelsen som mente at arbeidernes kamp burde føres gjennom fagbevegelsen, og ikke i parlamentet. Sårbare allianser førte til et forsiktig parti, for eksempel tok det tolv år før partiet støttet stemmerett for alle, og en pasifistisk grunnholdning gjorde at man fordømte Påskeopprøret i Irland i 1916. Etter at kommunistene forlot partiet etter revolusjonen i Russland, skiftet det politiske tyngdepunktet i det som ble et formelt parti året etter, på tross av at man vedtok den etter hvert så omstridte Paragraf IV som tydelig erklærte at målet var arbeiderklassens eierskap av produksjonsmidlene. Dette ble stående til Blair fjernet paragrafen i 1995, men har sjelden kommet til uttrykk når Labour har vært i posisjon: radikale programmer overlever ikke nærkontakt med regjeringsmakt. De første Labour-regjeringene i mellomkrigstida var så opptatt av å framstå som ansvarlige og styringsdyktige at de i økonomiske krisetider kuttet i velferdsordninger, og satte inn soldater mot streikende havne- arbeidere. Det var også full oppslutning om det britiske imperiet, jfr. den første koloniministerens utsagn «I am here to make sure there is no mucking about with the British Empire» (s. 31). Med unntak av India, var dette også posisjonen til langt ut på 1950-tallet.

ADMINISTRASJON AV KAPITALISMEN

Deler av Hannahs analyse er gjenkjennelig, men tidvis slår han til med nylesing av etablerte historiske sannheter. Da Attlee-regjeringa i 1945 nasjonaliserte deler av industrien og bygde ut velferdsstaten har det blitt sett på som et tegn på Labours styrke og radikale grunnverdier. Hannah hevder at dette kun var mulig fordi det ga mening også for det konservative partiet i en oppbyggingstid, og at det derfor var utbredt enighet i etterkrigstida om dette. Nasjonaliseringen det var strid om, særlig stålindustrien, ble reversert så snart de konservative hadde muligheten. I mellomtida lot de Labour administrere kapitalismen, for selv i de nasjonaliserte fabrikkene ble ingenting endret – verken lønn, streikevilkår eller arbeiderrepresentasjon sto på dagsorden.

En annen spenstig diskusjon er Hannahs drøfting av det beryktede valgnederlaget i 1983. Han legger ikke ansvaret entydig på partiets radikale venstreside og deres mye omtalte selvmordsbrev av et program, men på en illojal høyrefløy som sutret til pressen over partiets vedtatte politikk, Thatchers popularitet etter Falklandskrigen som Labour ikke klarte å møte med et tydelig alternativ, og en høyre-sosialdemokratisk utbryterfløy som splittet stemmene. Men mest av alt beskriver Hannah en hundre år lang runddans, med Labour som går til høyre i posisjon, til venstre i opposisjon, og hvor høyrefløyen systematisk knebler opposisjonen ved nedlegging av aviser og lokallag, manipulerer med ministertaburetter og tomme verv, driver en heksejakt McCarthy verdig og mistenkeliggjør såkalt minoritetskamp, det være seg fra kvinner (som i Labour helt riktig kan omtales som en minoritet), skeive eller svarte.

ANNERLEDES ENN DET NORSKE PARTILANDSKAPET

Ettersom boka er skrevet av en brite, for briter, om Storbritannia, så er det noen elementer som kunne vært tydeligere for en norsk leser. Det viktigste er betydningen av den britiske valgordningen. Som kjent holder de seg med flertallsvalg i enpersonskretser, noe som betyr at det er nesten umulig å få representasjon dersom man ikke tilhører de store partiene. Et godt eksempel på dette er UKIP, som i 2015 med 12,6 % av stemmene ble avspist med én plass i parlamentet. Dette gjør at der hvor vi i Norge de siste tiårene ville sett splittelse etter splittelse, tørker Labours venstrefløy tårene og knytter nevene og fortsetter sin relativt håpløse kamp. De få ganger grupper har meldt seg ut eller blitt ekskludert, har de raskt forsvunnet fra den politiske scenen, ettersom det er kaldt i Labour, men kaldere på utsida. Det er lett å trekke et lettelsens sukk for en norsking, her er det som kjent to partier til venstre for sosialdemokratiet å stemme på, for ikke å si å delta aktivt i.

Det andre som trenger en tydeligere forklaring, og jeg vil anta også for den unge, britiske målgruppa, er den formelle oppbyggingen av Labour og partiets organer. Dette er partiet som i mesteparten av sin historie valgte sin leder i stortingsgruppa, ikke på landsmøter, og hvor fagforeningene møtte på landsmøtet med sine «blokkstemmer» på tusenvis av fag- foreningsmedlemmer, og hvor sentralstyret (og ikke landsmøtet) ofte vedtar valgprogrammet, fordi man ikke vet når det blir parlamentsvalg neste gang. Mangelen på et ryddig og forutsigbart partidemokrati har bidratt til at ledere fra høyrefløyen gang på gang har sett bort fra landsmøtevedtak de ikke er enig i, og sluppet unna med det. De har til og med argumentert for at dette er det eneste fornuftige å gjøre, ettersom de står ansvarlige kun ovenfor sine velgere, ikke partiet.

FORSIKTIG OPTIMISME?

Det er mer krevende å skrive en historiebok om historie som leserne husker, og Hannah går raskere gjennom de siste tiårene med Tony Blair, Gordon Brown og Ed Miliband, for å lande i Corbyns Labour. Historien om New Labours høyredreining av partiet blir jo også mindre interessant når beretningen har vist at denne dreiningen fant sted flere tiår før, og at New Labour i større grad handlet om profesjonelle mediespinnere og hvilke velgere man klarte å appellere til, enn de faktiske standpunktene. I et forsøk på å slippe unna fagforeningene har Blair-tilhengerne gradvis omstrukturert deler av partiet, noe som utilsiktet bidro til Corbyns to valgseiere. Hannah vektlegger bevegelsenes tidsalder og en internasjonal ung optimisme når han forklarer Corbyns framgang, blant annet ved å løfte blikket og se utenfor Storbritannia. Når mobiliseringen for Corbyn kunne trekke inn ungdom, antikrigsbevegelse, skeive, antirasister og desillusjonerte tidligere medlemmer, så var det fordi Corbyn selv hadde kombinert sin parlamentariske karriere med utenomparlamentarisk arbeid. En radikal bevegelse trenger flere føtter å stå på, samfunnsendringer trenger noe mer enn et stortingsflertall for å kunne gjennomføres i møte med sterke høyrekrefter. Det er en lærdom som ikke er begrenset til Storbritannia.

Simon Hannah holder optimistisk døra på gløtt for tanken om at Labour under Corbyn en gang i framtida kan ta mål av seg til å gjøre noe annet enn å forvalte kapitalismen. Vi håper han har rett, men forfatteren burde ha drøftet dette fyldigere med tanke på sosialdemokratiets krise både i Norge og andre europeiske land.

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie er leder i Rødt Tromsø
Foto: Svein-Magne Tunli/Wikimedia Commons

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av “Vi bryr oss”-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren “Et Tromsø i Rødt” like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

I kommunestyrevalget i 2015 økte Rødt Vefsn sitt svært gode resultat på 9,3 prosent i 2007 (gjennombruddet) og det samme i 2011, til 11,7 prosent. Det var det tredje beste resultatet i kommunestyrevalget for Rødt i landet, og vi økte fra 3 til 4 representanter i kommunestyret. Fordelingen mellom de ulike partiene ble slik: Ap 10, Høyre 5, Rødt 4, SP 2, SV 1, FrP 2, Venstre 2 og en lokal liste mot bompenger (Vefsn Tverrpolitiske Parti, VTP) 3. Hva var bakgrunnen for framgangen? Og hvordan skulle vi nå forholde oss til spørsmålet om samarbeid med Arbeiderpartiet?

Gunnvald Lindset er gruppeleder i Rødt Vefsn
Foto: Rune Lund/Wikimedia Commons

Årsaken til framgangen mener vi skyldes en tydelig og konsekvent politikk og godt arbeid over lang tid. Vi har blant annet kjempet mot nedskjæringer i skole, barnehage og eldreomsorg hvert eneste år i budsjett og økonomiplan. Kampen for lokalsykehuset gjennom mange år har vært frontet av vår gruppeleder i kommunestyret som leder for den lokale sykehusaksjonen. Vi har også tatt opp mange viktige saker utenom sakskartet i kommunestyret, slik som sosial dumping, søndagsåpne butikker, TISA/TTIP, endringene i Arbeidsmiljøloven m.m., og fått flertall for gode vedtak.

Vi har fått innført Telemarksmodellen mot sosial dumping for kommunale innkjøp og anbud, og flertallet har satt ned foten for økt bruk av midlertidige stillinger. Vi har aktivt støttet havnearbeidernes kamp både på landsbasis og mot lockouten lokalt. Det førte til at flere av dem meldte seg inn i Rødt. En av dem stod på 3. plass på lista i 2015 og ble valgt inn i kommunestyret. Mange av de andre bidro blant annet med å dele ut valgmateriell i postkasser rundt omkring i kommunen.

Vi har også, sammen med FrP, frontet kampen fra dag én mot bruk av bompenger for å utbedre E6 og fylkesvei 78. Bompengene har rammet folk i nordkommunen svært hardt, med årlige utgifter opp mot 30 000 kr. i de verste tilfellene. Der fikk vi størst oppslutning, med 12,7 prosent, i lokalvalget og 14,7 prosent i fylkestingsvalget. Det ble stilt en «bompengeliste» (VTP) som fikk tre representanter. Uten den hadde vi sannsynligvis fått en oppslutning i nordkommunen tilsvarende det vi fikk i fylkestingsvalget.

Skal Rødt ha varaordføreren?

Valgresultatet gjorde det mulig for oss, hvis vi ville, å få varaordføreren i et samarbeid med Ap, SV og SP. Ap var fullstendig avhengig av vår støtte for å få ordføreren. Dette var en situasjon vi ikke var forberedt på, og som vi ikke hadde diskutert på forhånd.  Det var uenighet i lokallaget i synet på hva slags samarbeid vi skulle inngå.

Noen mente vi burde ta varaordførervervet ut fra blant annet at mange hadde stemt på oss med forventninger om at vi skulle få større innflytelse og ta politisk ansvar. Andre mente vi ikke burde binde oss opp i en politisk plattform fordi det ville hemme oss i å fremme vår politikk. Han som var aktuell som vår varaordførerkandidat, ønsket ikke å gå inn i en slik posisjon. Med en diskusjon om dette før valgkampen hadde vi kanskje hatt en kvinnelig kandidat i stedet for.

Hvis vi hadde vært forberedt, og hatt noen som var villig til å ta jobben som varaordfører, hadde vi nok gått inn for å prøve å forhandle fram en politisk samarbeidsplattform slik det ble gjort blant annet i Bodø.

Det endte med at vi vedtok å gå inn i et valgteknisk samarbeid med de tre partiene, slik vi hadde i perioden før. Det innebar et samarbeid om valg av ordfører og varaordfører samt fordeling av ulike verv i utvalg, nemnder og råd, men at vi ellers stod fritt til å fremme vår politikk. Etter som vi sa nei til vervet som varaordfører, krevde vi at en ung kvinne i SV, som var deres eneste representant, skulle ha det vervet. Vi fikk én representant i formannskapet slik vi hadde hatt, lederen i oppvekstutvalget, én representant i omsorgsutvalget og ble representert i flere andre utvalg/nemnder.

Politiske motsetninger

Allerede samme høst fikk vi en sak som viste at en forpliktende samarbeidsplattform ville blitt vanskelig. I kampen mot nedlegging av en skole og barnehage i nordkommunen som hadde vært en gjenganger i mange år, inngikk Ap og Høyre et samarbeid som ga et knapt flertall (15 mot 14) for nedlegging i forbindelse med budsjett og økonomiplan. Da selve nedleggingen måtte behandles som egen sak i mars 2016, brøt to av representantene til Ap ut og stemte mot nedlegging. Dermed ble skolen og barnehagen berget så langt.

Samme året inngikk vi for første gang et samarbeid om budsjett og økonomiplan med de tre partiene og la fram et felles forslag. Året etter, i 2017, var dette ikke mulig å gjenta på grunn av ulikt syn på innføring av eiendomsskatt også utenfor byen. Vi gikk mot det fordi det ville komme på toppen av bompengebelastningen, og i tillegg blant annet dårlig/manglende mobildekning og internettdekning i deler av distriktet.
I 2018 ble det heller ikke felles budsjett og økonomiplan. Dette skyldtes først og fremst at nedlegging av skolen og barnehagen i nordkommunen nok en gang kom på sakskartet som en del av et forslag om endring av skolestruktur. Dette var et klart løftebrudd overfor befolkningen i nordkommunen etter vedtaket i 2016.

Vi kunne ikke godta et forslag om å redusere skolen til 1.-4. skole, og samlokalisere skolen og barnehagen. VTP, som skulle være et distriktsparti, inngikk en avtale med Ap, SP og SV som ga flertall for dette forslaget. Befolkningen, vi og de andre partiene som var mot dette (V og FrP), mente dette ville bety at skolen ikke ville overleve særlig lenge. Høyre fremmet et eget forslag om Montesorriskole. Dette hadde noen i nordkommunen undersøkt muligheten for, men det var ikke et aktuelt alternativ.

Utviklingen fra 2015 og fram til i dag viser etter min mening at det var riktig å ikke inngå et forpliktende samarbeid på en felles politisk plattform. Den ville ha sprukket allerede i desember samme året, og på nytt både i forbindelse med innføring av eiendomsskatt utenfor byen, skolestruktur og budsjett og økonomiplan både i 2017 og 2018. Vår konsekvente linje med støtte til befolkningen i nordkommunen, har ført til at flere som bor der har meldt seg inn i Rødt eller står på lista i kommunestyrevalget i år. Denne kampen har også splittet Ap, slik at en representant meldte seg ut av Ap, og ble uavhengig representant. I løpet av vinteren meldte hun seg inn i Rødt. I likhet med andre lokallag har vi fått en god del nye medlemmer, og er klar til en spennende valgkamp i tida framover.
 

EØS er en abonnementsordning på høyrepolitikk, sa SV-leder Audun Lysebakken. En god beskrivelse av EØS, men Hjelmengutvalget tar regjeringen et skritt videre og bruker ESA til ytterligere å privatisere ut over hva EØS faktisk tvinger fram.

I mandatet til Hjelmengutvalget sier regjeringa:

Problemstillinger i lys av EØS-avtalens regler om offentlig støtte EØS-reglene om offentlig støtte regulerer i dag forhold av stor betydning for konkurransen mellom offentlige og private aktører. EFTAs overvåkingsorgan, ESA, har behandlet en rekke klagesaker om støtterettslige problemstillinger knyttet til kryss-subsidiering, skattefritak og manglende etterlevelse av markedsinvestorprinsippet de siste årene. På bakgrunn av enkeltsakene har ESA på generelt grunnlag reist spørsmål om skattelovens generelle skattefritak for staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak, og ubegrensede garantier for de ovennevnte subjektene, er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse utøver økonomisk aktivitet. ESA har også anmodet norske myndigheter om å innføre tiltak som hindrer at det offentlige kryss-subsidierer sin økonomiske aktivitet. Skattefritaket i skatteloven § 2-30 første ledd bokstav b, c og g nr. 5 gjelder i utgangspunktet all aktivitet som staten, fylkeskommuner, kommuner, regionale helseforetak og helseforetak utøver innenfor sitt rettssubjekt. Det omfatter alle inntekter, herunder inntekter fra kommersiell virksomhet, utbytte, gevinster og renteinntekter. ESA har foreløpig konkludert med at det generelle skattefritaket i skatteloven § 2-30 for ovennevnte subjekter er i strid med EØS-avtalens regler om offentlig støtte når disse aktørene utøver økonomisk aktivitet.

I tillegg er utvalget bedt om å komme med ytterligere forslag til tiltak for å sikre like konkurransevilkår mellom offentlige og private aktører. Dette har ingenting med EØS-avtalen å gjøre, det er rett og slett et forsøk på å øke privatiseringsomfanget.

EØS-avtalen hadde utgangspunktet at avtalen ikke skulle regulere hvordan Norge organiserte sin velferdsstat og offentlige virksomhet. Poenget var likebehandling av norsk og utenlandsk næringsliv. Det som kalles ulovlig statsstøtte, skal bare gjelde om de statsstøttede tjenestene ble tilbudt i et grenseoverskridende marked.

Å anse det som problematisk at offentlige virksomheter får lavere rente fordi de ikke kan gå konkurs, samt at offentlig virksomheter ikke betaler skatt (eventuelt til seg selv!) er noe ingen før har seriøst brukt i argumentasjon for privatisering.

Det er verdt å merke seg at utvalget som regjeringa oppnevnte, har delt seg på de fleste viktige områder. Det er særlig Beatrice Dankertsen Hennyng fra Kommunesektorens organisasjon (KS) og seniorrådgiver Stein Reegård ( LO) som opponere mot flertallets linje med uvanlig sterke ord til å komme fra disse organisasjonene.

Stein Reegård skriver i en merknad:

Fremstillingen ser ut til å mangle den innsikt at offentlig sektor (ca. en tredel av norsk økonomi) i all hovedsak er innrettet for å ivareta roller som ikke egner seg for generell markedskonkurranse. Uten den betydelige endringen i norsk konkurransepolitikk som utvalgets flertall går inn for er de reelle problemstillinger som ligger i mandatet 1 Bakgrunn, mandat og sammendrag 17 knyttet til begrensede berøringsområder mellom offentlig og privat tjenesteyting.

Stein Reegård innledet om Hjelmengutvalgets rapport om offentlige tjenester og konkurranse på Nei til EUs faglige konferanse i Oslo. Der sa han blant annet:

– Det er helt opplagt at SFO kan bli skattlagt. Det finnes nærliggende private tilbud, SFO er ikke obligatorisk og det er høy egenbetaling. ESA har sagt at dette skal gå fri, men det tror jeg er fordi de sitter der nede i Brussel og ikke aner hvordan SFO drives.

– Det er på to områder EØS-avtalen har gitt oss uventede virkninger. Det er i arbeidslivet og det er for offentlig sektor. På begge områdene var det forutsatt at dette skulle være nasjonalt og suverent, også i EU. Men slik er det ikke når det kommer til stykket.

Flertallet i Hjelmengutvalget mener at konkurs-immunitet ikke trenger å endres, men man må innføre det de kaller et markedsaktørprinsipp.

Dette innebærer at det offentlige, når det driver aktivitet i et marked, må handle på samme måte som en sammenliknbar, rasjonell og profittorientert privat aktør ville ha gjort. Dette betyr blant annet at rentefordelen (som en får da en ikke kan gå konkurs) ikke gjelder den kommersielle delen; det må stilles krav til markedsavkastning i tråd med hva private ville krevd; det må lages en egen tilsynsmyndighet for å påse at det offentlige virkelig etterlever rollen som markedsaktør. Utvalget vil at Konkurransetilsynet skal få denne rollen og få myndighet til å bøtelegge offentlige aktører som ikke etterlever dette.

KS: Hjelmengutvalgets forslag om et generelt markedsaktørprinsipp uten krav om samhandelspåvirkning innebærer at offentlige, lokale vare- og tjenestetilbud av begrenset omfang, må følge de samme kravene til separat regnskapsførsel og skatteplikt som gjelder for mer omfattende vare- og tjenestetilbud som er omfattet av EØS-avtalens støtteregler. I tillegg forstår vi forslaget slik at det at det skal innføres løpende avkastningskrav slik at det offentlige vil være forpliktet til å prise sine varer og tjenester basert på en kalkyle hvor alle kostnader inngår. Forslaget innebærer på dette punktet en betydelig endring av rammebetingelsene for mange av de vare- og tjenestetilbudene som norske kommuner har i dag. Ytterligere medfører forslaget betydelige ekstra kostnader for lokale tjenestetilbud.

Flertallet foreslår lovfesting av et generelt markedsaktørprinsipp, jfr. rapporten pkt. 10.8: «et generelt prinsipp om at når en offentlig aktør driver kommersiell aktivitet i konkurranse med andre (juridisk betegnet som økonomisk aktivitet) skal dette gjøres på markedsmessige vilkår, det vil si at det stilles krav om markedsmessig avkastning i virksomheten.»

Det blir da sentralt å avklare på hvilke områder Hjelmengutvalget foreslår strengere regler. KS har identifisert at dette i hovedsak dreier seg om:

• Innføre et generelt markedsaktørprinsipp.
• Innføre skatteplikt, med eller uten en nedre omsetningsgrense.
• Innføre et krav til regnskapsmessig skille, med eller uten en nedre omsetningsgrense. Innføring av krav om regnskapsmessig skille er en nødvendig følge av de to første.

Regjeringa fortsetter å omdanne den norske staten fra hva vi kjenner som en stat med et omfattende, skattefinansiert sikkerhetsnett, til en stat basert på markedet. Samfunnet har i dag målsettinger knyttet til fordeling, med andre ord om hvordan den samfunnsøkonomiske kaka skal fordeles. Det offentlige driver inn skatter og avgifter som ikke bare finansierer offentlig virksomhet, men som også går til ulike tilskudd- og støtteordninger.

Fordelingshensyn vil stå i veien for hensynet til effektivitet. For eksempel vil omfordelende skatter som oftest skape et effektivitetstap, både gjennom de direkte inndrivingskostnadene og gjennom de vridningsvirkningene skattene kan forårsake. Aktørene står ikke overfor de riktige samfunnsøkonomiske kostnader og inntekter når beslutninger som størrelsen på arbeidstilbud eller investering skal fattes.

Statsstøttereglene på sin side har fokus på likebehandling og økt samhandel. EØS sine statsstøtteregler kommer derfor ofte i konflikt med ønsket om størst mulig samfunnsøkonomisk velferd fordi statsstøttereglene ikke har samfunnets og innbyggernes velferd som målsetting.
Hva er samfunnsøkonomisk effektivitet? Hvis et kommunalt svømmebasseng som allerede er bygget, blir tvunget til å ta så høye priser på grunn av markedsaktørprinsippet slik at kapasiteten ikke blir brukt, er dette sløsing med ressurser og derfor en ineffektivitet. Hvis en trekker inn fordelingshensyn, som for eksempel at kommunens innbyggere teller mer enn eierne av private konkurrenter, vil resultatet bli motsatt.

Hvordan vil kravene etter markedsaktørprinsippet vil påvirke tjenestetilbudet, særlig om det fører til dyrere tjenester eller eventuelt bortfall av tjenester. Hjelmengutvalget legger for øvrig til grunn vurderinger av at dersom det offentlige påføres samme «ulemper» som de private, så blir det like vilkår. Utredningen analyserer ikke betydningen av at det offentlige ofte har ulemper som de private ikke har, typisk forpliktelser til å operere ulønnsom infrastruktur. Hva er den samfunnsøkonomisk sett optimale utnyttelsen av eventuell overskuddskapasitet i slik infrastruktur? Eksempler basert på kommunale svømmehaller eller kulturhus kan være illustrerende her. Nyere statsstøtteretningslinjer legger til grunn at det offentlige kan benytte inntil 20 prosent av kapasiteten i infrastruktur for økonomisk aktivitet uten at statsstøttereglene kommer til anvendelse, men Hjelmengutvalget anbefaler ikke å anvende dette unntaket.

Hva om vi tar utgangspunkt i ulike typetilfeller som vi mener det er sannsynlig at er unntatt EØS, men som nå vil bli omfattet etter Hjelmengutvalgets forslag? Dette kan for eksempel være offentlig ikke-økonomisk aktivitet som har relativt store faste kostnader, men der det finnes restkapasitet som kan brukes av innbyggerne, og der denne aktiviteten kan komme i et konkurranseforhold til tilsvarende privat aktivitet.  Fullkostbasert prising innebærer at en bedrift setter prisene slik at alle kostnader inkludert kapitalkostnader dekkes på et hvert tidspunkt for alle produkter i alle markedssegmenter. Utleie av skolesvømmebasseng og lokaler i kulturhus er noen relevante eksempler. Laboratorietjenester er også et godt eksempel og er relevant på mange områder, som for eksempel innenfor helse, mat og vann.

Kulturhuset eller skolesvømmebassenget står der, og det er ikke lett å avhende det. Det finnes en marginalkostnad ved for eksempel å la publikum bruke et skolesvømmebasseng i helgene. Dette er kostnader til oppvarming og bemanning. Men de store investeringskostnadene er ikke relevante ettersom de er tatt og er irreversible. Når betalingsviljen overstiger de marginale kostnadene, er det samfunnsøkonomisk lønnsomt at den tilgjengelige kapasiteten tas i bruk. Det er sløsing av ressurser at publikum ikke får bade i bassenget hvis de har en betalingsvilje som overstiger marginalkostnaden ved å la dem slippe til. I noen eksempler vil marginalkostnaden være nær null. Anta for eksempel at en organisasjon får låne et skolebygg etter skoletid. Kostnaden er kanskje ikke annet enn å låse opp og igjen lokalet. Da er det samfunnsøkonomisk effektivt at all kapasitet tas i bruk. Den rette prisen i slike markeder er den som gjør at ønsket engde restkapasitet tas i bruk. Bruken av svømmebasseng er et eksempel på en kommunal investeringsbeslutning med en restkapasitet som kan selges i et marked, men argumentasjonen vil gjelde et vidt spekter av grunnlagsinvesteringer utover dette.

Utredningen fra KS har foretatt beregninger av hva prising etter fullfordelte kostnader, inkludert kapital- og driftskostnader på eiendom, vil bety for prisen på en SFO-plass. Eksempelet er basert på Brynseng skole i Oslo. I dagens situasjon er full foreldrebetaling 2998 kroner per måned. Betaling er inntektsgradert, så foreldrebetalingen ligger i spennet 640 kroner – 2998 kr. Det første året skolen er ny, vil fordelte kapitalkostnader utgjøre 2314 kroner i snitt per plass, mens fordelte driftskostnader i snitt per plass utgjør 2231 kroner. I en fullkostmodell vil snittprisen måtte vektes ut i fra inntektsgraderingen for å dekke totalkostnaden. Dette medfører at høyeste inntektsgruppe vil dekke mer enn snittkostnadene per plass. Til sammen vil foreldrebetalingen for høyeste inntektsgruppe da utgjøre 10 991 kroner. Til en så høy pris vil det sannsynligvis være sterkt redusert etterspørsel, og tilbudet kan stå i fare for å bryte sammen. Prinsippet om fullfordelte kostnader som basis for salg av restkapasitet vil, som i dette tilfellet med skolebygninger, medføre at aktiviteten legges ned.

Kostnadene med å innføre et regnskapsmessig skille og markedsaktørprinsippet kunne bli så høye at det kommunale tilbudet faller bort (kommunen vil velge å ikke tilby tjenesten). Som nevnt vil dette også kunne smitte over på investeringsbeslutninger. Lønnsomheten for en kommune av å investere i for eksempel et skolebasseng kan være avhengig av at restkapasiteten også kan utnyttes av innbyggerne. Dersom muligheten for dette begrenses eller hindres av at salg av restkapasitet må utskilles i regnskapssted og fullkostnadsprises i henhold til markedsaktørprinsippet, vil dette trekke i retning av at kommunene ikke vil investere det samfunnsøkonomisk optimalt, men vil underinvestere. Det finnes ikke rasjonelle samfunnsøkonomiske argumenter for å innføre et pålegg om regnskapsmessig skille, markedsaktørprinsippet og/eller skatteplikt i et slikt tilfelle. Eller sagt på en annen måte, hvis kostnadene ved regnskapsmessig skille og det å følge markedsaktørprinsippet er store, samtidig som det blir stor grad av underinvestering i det kommunale tilbudet, så vil disse reguleringene nærmest sikkert være samfunnsøkonomisk ulønnsomme.

Fagforbundet har pekt på områder som kan bli rammet av Hjelmengutvalget, lista er ikke utfyllende:

• Stell av gravplass
• Svømmehall
• Bygdekino
• Treningstilbud
• Kulturskole
• Musikkskole
• Café/kantinedrift
• Parkering
• Kulturhus
• Utleie av eiendom
• Storkjøkken / kantinedrift
• Kino
• Kultur og konserthus (kafédrift, utleie.)
• Parkering
• Brannvesen, alarmtjenester

Det er åpenbart ikke grunnlag for de omfattende tiltak som Hjelmengutvalget foreslår. Den minst inngripende løsningen er å vente til ESA faktisk reiser en sak. Dersom det skulle gå så langt at en kommune blir dømt, er det verste som kan skje, at de får tilbake den ulovlige kommunale støtta. Det er mye mindre inngripende å gjøre tiltak i konkrete saker enn de endringene utvalget foreslår.
Å innføre et generelt krav om markedsrente, skatteplikt og avkastning må Norge ta til EFTA-domstolen om ESA skulle opprettholde sin sak. Det vil ha svært store konsekvenser for velferdsstat og tjenestetilbud. Derfor: motstand mot Hjelmengutvalget er sentralt i å opprettholde dagens velferdsstat og motvirke markedstenkning.

Kilder:

• http://regjeringen.no
• KS-bestilt rapport: «Konkurranse på like hvilkår» – hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser har dette for kommunesktoren?
• Nei til EU: Høringsuttalelse om Hjelmengutvalget

Valgkampen i 2015 ble en suksess for Rødt Bodø, og kulminerte i rekordresultat på 10,4 prosent, fire representanter og tredje største parti i bystyret.

Vi gikk inn i forhandlingene med en god følelse og en kravliste på 17 punkter. Vi gikk ut av forhandlingene med helt eller delvis gjennomslag på alle punktene, noen ekstra saker, maksimal uttelling på posisjoner, og ingen punkter vi var direkte uenige i. På pressekonferansen der de fem partiene presenterte samarbeidsavtalen i Rådhusparken, i nydelig sol og med smil fra øre til øre på samtlige deltakere, utropte påtroppende ordfører Ida Pinnerød fra Arbeiderpartiet vår egen Synne Høyforsslett Bjørbæk som landets kuleste varaordfører. Vi kunne ikke gått inn i samarbeidet med mer positiv energi enn vi gjorde. Snart fire år senere er situasjonen snudd på hodet.

Andreas Tymi er lærer og bystyrerepresentant
Foto: Røed/Wikimedia Commons

Rødt ble kastet ut av samarbeidet våren 2018, med en tynn begrunnelse i mine offentlige uttalelser om en tildeling av 700 000 kr til et kunstprosjekt i forbindelse med søknaden om å bli Europeisk kulturhovedstad (for dem som ikke er kjent med saken kan man søke på “nakne nordlendinger” og mitt navn). Like etter ble MDG dyttet ut av samarbeidet fordi de sto fast på samarbeidsavtalens viktigste punkt da Ap og SP (med SV på slep) ville bygge ned 213 dekar mer matjord enn samarbeidsavtalen tillot på Rønvikjordene.

Etter bruddet har de resterende partiene, som har under 40 prosent av bystyrerepresentantene, fortsatt å opptre som en slags flertallsposisjon, og verken snakket med Rødt, MDG, eller andre partier om sine forslag og sjeldent vært villige til å forhandle om endringer på dem. Dette kulminerte i at de borgerlige partiene og MDG ble enige om et budsjett som Bodø nå styres etter.

Bakgrunn

Før vi går videre til hvordan dette skjedde, må vi ta litt mer av forhistorien lokalt. Bodø er et av stedene i Norge der Rødt og forløperen RV har lengst kommunestyreerfaring. Bodø RV kom med Brigt Kristensen inn i bystyret i 1987, og fikk fire representanter inn i bystyret første gang i 1991. De neste tre periodene gikk det litt nedover igjen, men i 2007 gjorde Rødt Bodø en liten forbedring fra forrige valg, og i 2011 fikk vi inn tre representanter etter en veldig god valgkamp. På valgdagen i 2015 var det samlet over 80 års folkevalgterfaring i lokallaget, pluss mange som har møtt og bidratt i flere perioder som vararepresentanter.

Allerede i 2007 sa Rødt seg villige til å forhandle om et samarbeid med det som til da hadde vært en flertallskonstellasjon av Ap, SV og Sp. De valgte da å heller ta med KrF i samarbeidet – etter påtrykk fra spesielt SV om å holde oss ute. Styrkeforholdet var veldig annerledes, men erfaring og innstilling gjorde at vi mente vi kunne bevare uavhengigheten vår i et slikt samarbeid, og derfor var vi villige til å prøve.

Da vi gjorde det gode valget i 2011 gikk vi inn med samme innstilling. Det var lenge forhandlinger om en slik mulighet, men valgresultatet var slik at man trengte å samle minst fem partier, derav såvel Rødt, KrF og Sp. Sentrumspartiene hadde bestemt seg på forhånd for å prøve å gå samme vei og Sp var da svært skeptiske til samarbeid med Rødt, mens både KrF og Venstre var ideologisk gått langt til høyre. Derfor inngikk de heller i et Frp-dominert borgerlig styre som utviklet seg veldig kraftig og ideologisk mot høyre gjennom hele perioden.

Valget 2015

Dette gjorde at inngangen til valgkampen i 2015 var bedre for venstresida enn vi noen gang tidligere hadde kunnet håpe på. Høyresida lokalt og nasjonalt dyttet fra seg SP med sentralisering og kuttpolitikk. Både i 2014 og 2015 hadde vi rekordstore 1. mai-tog og egne protestaksjoner mot kutt i tjenestetilbud og regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven. Likevel gjorde Høyre en veldig god og uvanlig aggressiv valgkamp, der de i stor grad stagget framgangen til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, og mobiliserte egne velgere i så stor grad at de endte som største parti i bystyret.

Allikevel ble det flertall for den breie venstresida fordi Rødt greide å bli et tydelig alternativ og gjøre en god valgkamp. Vi satte dagsorden på viktige områder som privatisering av bydrift, kommunesammenslåing, en offensiv boligpolitikk og mye mer. Ikke minst var vi synlige i saken som dominerte avisene i innspurten – nemlig Stormen-skandalen som starta med en kronikk av Morten Strøksnes. Dette var saker som et overforsiktig Arbeiderparti ikke turte å ta tak i, mens vi dominerte dekningen av dem både i media, på sosiale medier og på stand.

I tillegg synliggjorde vi flere profiler, og fremstod som et sterkt kollektiv i media, i debatter og ute på gata. Det er ikke tilfeldig: over tid har vi massemobilisert medlemmer og sympatisører til aktivisme i valgkamper. I de to siste ukene hadde vi stand flere steder i kommunen, og hadde likevel flere aktivister på hovedstanden i sentrum enn alle de andre partiene til sammen. Vi er gode på valgkamp, og det når ut til folk både på nett, i postkasser og på gata. Vi ble det partiet folk snakka om på arbeidsplassene og hjemme – enten de støttet oss eller var skeptiske.

Mandatfordelingen ble til slutt slik at Arbeiderpartiet trengte minst fem partier for å samle et flertall i bystyret, og Rødt måtte være ett av dem. Venstre og KrF til sammen var ikke store nok til å gi flertall uten oss.

Godt valg, hva nå?

Vi hadde på forhånd vurdert det slik at gitt riktig styrkeforhold, kunne vi inngå i et samarbeid. Likevel var vi ganske samstemte om at dette måtte innebære en viss fristilling av Rødt. Bodø styres etter formannskapsmodellen, som er en mye åpnere samarbeidsform enn ved en parlamentarisk byrådsmodell. Da vi fikk stort gjennomslag i forhandlingene, forsikringer om gode samarbeidsrutiner og rom for en slik uavhengig og fristilt posisjon, til og med i budsjettsaker – og vel vitende om at vi var et av lokallagene med lengst parlamentarisk erfaring i gruppa i Norge – valgte vi å ta sjansen på et tett samarbeid av denne typen.

I starten gikk samarbeidet veldig bra. Rødt hadde diskutert nøye hvordan vi kunne være i et flertallssamarbeid uten å miste oss selv. For oss var det avgjørende at vi ikke havna i «SV-fella» og måtte tilbringe de neste årene som dørmatte for AP. Vi reflekterte over hvordan vi kunne bruke varaordfører-posisjonen til å nå ut til flere, og til å knytte kontakter og jobbe sammen med folkebevegelser: fagbevegelsen, miljøorganisasjoner, solidaritetsbevegelser og lokale aksjonsgrupper. For Rødt har det å knytte det utenomparlamentariske arbeidet sammen med bystyrearbeidet alltid vært en viktig arbeidsform. Det skulle vi også fortsette med i posisjon. Vi fulgte det vi over lang tid har utviklet som strategi lokalt, og kaller en motmaktstrategi.

For oss var det et poeng å bruke varaordførerrollen på en annen måte enn «normalen». Synne hadde praksisdag i hjemmetjenesten, deltok i ulike aksjoner, tok seg god tid til tillitsvalgte, organisasjoner og enkeltpersoner som tok kontakt, og la veldig stor vekt på ombudsrollen. Etter hvert som vi markerte oss på egne saker, og i noen tilfeller sa oss uenig med Arbeiderpartiet begynte stemninga å snu – og det rimelig fort.

Samarbeidet slår sprekker

Veteranen Svein Olsen fortsatte som gruppeleder og skulle egentlig sitte i halve perioden, men måtte av forskjellige grunner tidlig overlate den rollen til den eneste ferske bystyrerepresentanten, Linda Forsvik. Vi hadde ukentlige møter hvor vi ble forsøkt banka på plass, og hvor Arbeiderpartiet strevde hardt for å legge lokk på uenighet. Dette var en prosess som utvikla seg gradvis til det verre.

Fra å ha hatt en tydelig enighet om at partiene var fristilt i saker som ikke var omhandla av samarbeidsavtalen, så kom vi nå til et punkt hvor selv små uenigheter innebar kraftige verbale salver, forsøk på utfrysning, latterliggjøring og baksnakking. Personer tett på ledelsen i Arbeiderpartiet snakket nedsettende om våre representanter til andre medlemmer og venner som var tillitsvalgte på arbeidsplassene våre, og ledere i kommunen og på steder der vi jobbet eller søkte jobber. Vi opplevde at mange av dem som blei kontakta på denne måten sa det videre til oss, mens andre trodde på hvert et ord. Det hjelper ikke at historiene ofte ble mer og mer overdrevet for hvert ledd ryktene ble viderefortalt. Tidligere venner, kontakter og kamerater frøs oss plutselig ut.

Representanter for Ap snakket med forskjellige tillitsvalgte og medlemmer i Rødt om påtatte og falske bekymringer for andre tillitsvalgte i partiet, og forsøkte å skape splid og tvil internt. De ringte til menige representanter og vararepresentanter for å gå bak ryggen på gruppeleder og varaordfører og få oss til å trekke forslag, eller uttale enighet i noe som Linda og Synne hadde argumentert mot i samarbeidsmøter. De gikk fra person til person i styret og gruppa, og til tidligere tillitsvalgte og vanlige medlemmer som de kjente om de ikke fikk ønsket respons. Heldigvis var vi veldig samsnakka og hadde stort sett lagt taktikken før de to gikk inn i disse møtene, så akkurat det var lite vellykka, selv om det var ubehagelig.

Det ble veldig viktig for AP å beskytte sitt eget omdømme, derfor skulle ikke vanskelige sider ved politikken eller kritikkverdige forhold belyses – og dermed ble åpenhet, offentlighet og demokratisk behandling hindret i saker der de visste at det var uenighet, som i saken med søknaden og prosessen om å bli Europeisk kulturhovedstad. Dette i enighet mellom relevante komitéledere og ordfører, og med aksept fra administrasjonen – men uten å informere varaordføreren eller Rødt.

I samarbeidsavtalen var ett av punktene at vi skulle reindyrke formannskapsmodellen, hvor beslutninger tas i åpne formannskaps- og komitémøter hvor også de andre partiene er representert. En stund inn i samarbeidet hadde dette gradvis utvikla seg til en form for kvasiparlamentarisme. Saker ble i stor grad avgjort før komité- og bystyremøter, til og med før gruppemøter og fellesgruppemøter. Ofte fikk vi skryt og støtte fra menige medlemmer av Aps bystyregruppe for forslag som gruppeledelsen deres hadde truet med å bryte samarbeidet om vi i det hele tatt stilte. Informasjon ble konsentrert til komiteledere, og fagkomiteene fikk nesten ikke politiske saker til behandling.

Slik ble de folkevalgte – både i posisjon og opposisjon – i stedet for å delta i politiske verksted, invitert til å strø sand på beslutninger som allerede var fattet i lukkede fora, om de i det hele tatt fikk gjøre såpass mye.

For oss ble det – på tross av mye gjennomslag – umulig å være del av en slik kultur hvor politikken ble utforma på bakrommet med krav om full enighet mellom flertallspartiene. Det innebar en situasjon hvor vi stadig måtte være i kampmodus. Ap tillot seg å bryte løfter fra budsjett og samarbeidsavtalen når det passet dem, mens vi møtte sterke motreaksjoner hver gang vi tillot oss å mene noe annet enn dem – selv om samarbeidsavtalen eksplisitt tillot det. Den konstante konflikten i små og store saker mellom Ap og Rødt ble også slitsom for de andre samarbeidspartiene, som følte at vi tok all plass i samarbeidet. Arbeiderpartiet bygde på denne misnøyen ved å snakke «privat» med alle de andre partiene om situasjonen.

Vi opplevde også at AP benytta skitne triks for å sverte oss i media, eller la oss ta skylda for upopulær politikk som de selv stod for.

Eiendomsskatt

Situasjonen etter takstnemndas arbeid med eiendomsskatten er et godt eksempel. Høsten 2015 vedtok bystyret Rådmannens innstilling om å gjennomføre en retaksering av eiendomsskattegrunnlaget i Bodø kommune. Dette både fordi loven pålegger at det blir gjort med ti års mellomrom, og det allerede var utsatt i to år, men også fordi takstområdet var utvidet fra bare sentrum til å gjelde hele kommunen. Etter at de svært skjeve og usosiale virkningene av den lukkede prosessen i nemnda ble kjent, reiste ordføreren til fjells og lot varaordføreren takle stormen og kritikken. I etterkant var det åpenbart behov for et fritt ordskifte om konsekvensene.

Det Arbeiderpartiet stilte krav om, var det motsatte: Ingen av flertallspartiene skulle ytre et ord utad, og vi skulle bare vente til stormen drev over. Dette var noe vi ikke kunne akseptere. Rødt foreslo flere tiltak som ville gjøre eiendomsskatten mer rettferdig, og vi fikk gjennomslag for det. Men ikke uten kontinuerlig strid og trusler om sammenbrudd av hele samarbeidet – uten hjemmel i samarbeidsavtalen.

I det neste året fortsatte vi å følge opp flere endringer for å gjøre eiendomsskatten mer sosial og gi lettelser til vanlige huseiere. I de siste budsjettforhandlingene høsten 2018 hadde vi dette som en hovedsatsing, men fikk ingen gjennomslag for det når Ap igjen truet med å holde oss på Fauske hotell fram til vi ga oss, og med brudd av samarbeidet om vi ikke gjorde det. Vi godtok motvillig at vi skulle få opp en sak med evaluering av eiendomsskatten i løpet av påfølgende vår, og gjøre eventuelle endringer da.

Etter at det ble klart at denne saken ikke ville komme før desember, kom vi på et fredagsmøte, altså gruppeledermøte i posisjonen, med absolutt krav om at vi måtte ta det opp i påfølgende bystyremøte der regnskapsavslutning med et overskudd på 120 millioner gjorde det mulig å sette av penger til det. Arbeiderpartiet nektet, og vi måtte forlate møtet uten at det ble avklart. Påfølgende onsdag gikk Arbeiderpartiet ut i Avisa Nordland og annonserte at de ville sette ned eiendomsskatten med en promille, uten å orientere Rødt først. Det var altså ett sett med regler for Rødt, og et helt annet for Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet har nok lang tradisjon for å arbeide på denne måten, og vi opplevde at de andre partiene var vant med og komfortabel at det er slik et AP-samarbeid fortoner seg. Derfor var det svært forsiktige SV og Sp vi hadde med å gjøre, som til sammen kom med en knapp håndfull egne forslag i løpet av de tre årene vi var med på samarbeidet. MDG var helt nye i bodøpolitikken, og viste stor tillit til den veien Arbeiderpartiets ledelse staket ut til enhver tid.

Åpne prosesser, ikke lukkede rom

Rødt tror at de beste løsningene skapes i fellesskap. Vi tror på åpne prosesser, at beslutninger blir bedre når flere involveres, og at det noen ganger kan være smart å snu når ny kunnskap kommer på bordet. Vi ønsker et åpent ordskifte, der alle folkevalgte skal kunne uttrykke seg fritt om eget partis politikk – også i samarbeid.

Erfaringene så langt tilsier at det er umulig å få til denne typen åpenhet og samarbeid med Arbeiderpartiet uten kontinuerlig kamp – selv når det står i en samarbeidsavtale. Arbeiderpartiet bruker alle mulige metoder for å disiplinere samarbeidspartier inn i en lukket og tilsynelatende harmonisk samarbeid på deres egne premisser. Det kan sikkert være lokale forskjeller, men alt i alt bør en forsøke å unngå å havne i en situasjon hvor makt blir til avmakt på denne måten. Å holde ting internt og utenfor media og folks oppmerksomhet er alltid til hinder for vår politikk og strategi. Ikke alt gjennomslag i verden kan unnskylde å godta en slik måte å arbeide på over tid.

Samarbeidet tok brått slutt våren 2018 – samtidig som Ap varsla at de trakk seg fra avtalepunktet om å bevare Rønvikjordene. De brukte en uttalelse fra undertegnede, som menig bystyremedlem, som et lettvint påskudd til å bryte med Rødt, og forsøkte å spinne en svært overdrevet historie rundt det – igjen uten henvisning til samarbeidsavtalen. Vi tror bruddet handla vel så mye om en panikk som begynte å bre om seg etter ei dårlig AP-måling i Tromsø og en tro på at de måtte gå i en mer “næringsvennlig” retning for å komme seg videre. Her i Bodø anså de det som Rødts feil at den politiske ledelsen i Tromsø ikke var mer populær, og Rødt lokalt som en hemsko på egen vekst.

I etterkant av bruddet har ordfører, uten grunnlag i virkeligheten, forsøkt å få varaordføreren sykemeldt, forsøkt å få valgt en permanent settevaraordfører, og nekter fortsatt å snakke med henne direkte eller inkludere henne på noe som helst måte. Ap har forutsigbart nok også tapt budsjettflertallet – siden MDG gikk til høyresida. Et berykta kommunalt tilskudd i hundremillionersklassen til adkomstvei til et hotellprosjektet til milliardæren Arthur Buchardt, bidro til at det ble umulig for MDG og Rødt å stemme for Ap, SV og Sp sitt budsjettforslag. Hotellutbygginga innebærer ikke bare ei voldsom omfordeling fra offentlig velferd til en hotellkonge, men bidrar til å flytte markagrensa. Hotellet er nemlig plassert midt på Rønvikfjellet, i ett av Bodøs mest populære friluftsområder, og vil føre til en enorm økning i privatbilisme til området. I tillegg nekta Ap, Sp og SV å gå tilbake på avtalebruddet om Rønvikjordene, og godtok vel 24 millioner kroner i ostehøvelkutt i tjenestetilbudet. Det gjorde kontrasten til høyresiden veldig svak, og de nektet i tillegg å i det hele tatt forhandle om endringer i dette, men forventet på en eller annen måte at Rødt bare skulle stemme for det.

Erfaringer

Alt i alt har vi gjort oss noen erfaringer vi ikke ville ha vært foruten. Vi har blitt smartere, vi har lært oss hvor mange tjuvtriks som kan brukes mot oss, og vi er nok mye bedre rusta til å inngå i nye forhandlinger i fremtida. Og vi har fått innsikt i hvor mye arbeid det krever og hva prisen kan være både politisk, profesjonelt og privat, om man kommer på feilsida av feil folk. Man skal være rimelig rakrygga, mentalt sterk og ideologisk og politisk overbevist for å stå oppreist i denne typen stormer, og ikke minst ha et bra lagarbeid internt.

Rødt fikk mye gjennomslag i felles budsjetter i samarbeidet fordi vi nettopp forberedte oss godt og stilte med egne ferdig salderte budsjett på budsjettforhandlingene, noe vi har lagt mye arbeid i, helt siden valget i  2007. Erfaring med budsjettarbeid er noe som er ekstremt viktig for å inngå i budsjettsamarbeid med andre partier. Uten det blir man veldig fort lurt til å gå med på politikk man ikke egentlig kan stå inne for i budsjettsaker. Det har vi hovedsakelig unngått.

Om vi i framtida skal inn i noe lignende samarbeid kan vi ikke garantere, men det som er klart er at vi må ha mye klarere formuleringer i samarbeidsavtalene – ingenting kan baseres på tillit og muntlig enighet om tolkning ved inngåelse. I tillegg må vi ha mye klarere formuleringer om prosesser, der åpenhet om hvem som stiller og støtter forslag på interne møter og hvilke avtaler man inngår underveis må være en selvfølge – og det må være rom for å endre forslag, inkludert budsjettforslag etter høringer, debatt, nye forslag og innspill utenfra. Det er også mulig at et løsere samarbeid, uten så mange interne møter og med mer frihet til å operere helt uavhengig, er bedre i de fleste tilfeller.

Det vi har fått til på fire år er ganske unikt for Rødt: vi har kanalisert omlag 100 millioner til boligsosiale formål, vi har stansa og reversert privatisering, vi har styrka krisesenteret, etablert alternativ til vold, økt antall ansatte i skolehelsetjenesten, bedra rusomsorgen, bygd boliger for funksjonshemmede, gitt barn i fattige familier et aktivitetstilbud, satt en stopper for velferdsprofitt, bedra arbeidsforholdene i kommunen, og fått prisregulering av boliger i sentrum inn i kommuneplanens samfunnsdel. Alt dette og mye mye mer er ting som aldri ville skjedd, ikke engang ville blitt foreslått, uten at Rødt hadde deltatt i samarbeidet. Vi har vi vist at Rødt greier å oppnå mye i posisjon.

Men alt koster – i tid, arbeid og overskudd. Uten den erfaringa vi hadde til å starte med, styrkeforholdet etter valget, og den gjennomtenkte strategien, kan vi ikke anbefale et så tett samarbeid for noen andre lokallag av partiet. Men det er klart at de avgjørelsene må man ta lokalt, og opplyst med forskjellige erfaringer fra forskjellige steder og forholdene der man er. Forhold kan være helt annerledes, men en ting kan vi si sikkert: Aldri gå inn og forvent at samarbeid skal være lett å få til, og at det bare skal være fint og trivelig å stå i det. Forvent det verste, og forbered dere på det – og vær klar til å bryte ut igjen om det blir nødvendig.

Det har tatt litt tid, men i løpet av våren 2019 har Rødt Bodø fått mer uttelling i befolkninga for den linja vi har ført etter at vi ble kasta ut av samarbeidet. To av de tre beste meningsmålingene våre noen sinne, der den siste viser 11,8 prosent oppslutning og fem representanter i bystyret, viser at vi når ut til folk, på tross av at vi ikke akkurat har fått noe gratis av lokalmedia. Om noe som ligner dette blir endelig resultat, vil det igjen være umulig å stable på beina et flertall for venstresida uten Rødt.

Rødt er ikke avhengige av posisjoner eller å stå i et formelt samarbeid for å vinne fram. I eller utenfor formelle samarbeid er det i allianser med bevegelser, aksjoner og folk på utsida av de styrende elitene at vi får gjennomslagskraft – og det må vi aldri glemme. Derfor har Rødt Bodø fortsatt å få flertall for forslag vi egentlig har vært alene om også etter at bruddet skjedde – på kryss og tvers i bystyret. Vi må aldri la formelt samarbeid stå i veien for det som er Rødts sjel og arbeidsmåte: Det er selve definisjonen på «SV-fella».

– Ingenting er mer verdt enn frihet og uavhengighet, sa Ho Chi Mihn, lederen for Vietnams frigjøringskamp, først mot franskmennene og deretter mot USA. Dette er utgangspunktet for enhver forsvarsdebatt, særlig i et land som Norge.

I denne artikkelen utfordrer jeg en av de viktigste premissleverandørene for norsk forsvarspolitikk, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen. Ikke bare utfordrer han viktige sider ved Rødt sin forsvarspolitikk, men også dagens, rådende forsvarspolitikk.

Per-Gunnar Skotåm er sentralstyremedlem i Rødt, sitter på fylkestinget i Nordland og i kommunestyret i Fauske.
Foto: ukjent

Diesen har medvirket til det som i dag er norsk forsvarspolitikk fra han var en del av planleggingstaben som medlem av Forsvarets Overkommando/Hærstaben og var med å gi ut «Reform eller Nederlag: Landforsvarets operative ide’ ved en skillevei.» Forsvarsstudier 4/1988.¹

Han var seinere en vesentlig bidragsyter til utformingen av «Stortingsmelding 16 – Langtidsplanen for Forsvaret i 1992».²

Sverre Diesen bidro både til det teoretiske grunnlaget og den praktiske utforminga av Forsvaret som det utviklet seg gjennom 1990-åra og utover på 2000-tallet fram til det Forsvaret vi har i Norge i dag. Han tjenestegjorde som forsvarssjef fra 1. april 2005 fram til han gikk av for aldersgrensen 1. oktober 2009. I hele sin militære yrkeskarriere har han vært en aktiv analytiker og debattant, og er det fortsatt i dag. Diesen er en aktiv forsvarer av innkjøpet av de 52 nye kampflyene, F-35 Lightning II, og går i debatten imot de som mener at en generell styrking av Hæren er løsningen på framtidas utfordringer for forsvar av Norge. Tydeligst kommer dette til uttrykk i artikkelen «Kampfly eller hærstyrker» i Norsk Militært Tidsskrift nr. 2/2016.³

Dette utdypes ytterligere i to påfølgende artikler i år med tittelen «Forstår vi dagens Norske forsvarsproblem?».⁴

Det er ikke mulig å øve Diesen rettferdighet ved i kortform forsøke å gjengi hans hovedpremiss og konklusjoner. Artiklene er på til sammen 30 sider.

Hva mener Diesen?

Dette er slik jeg forstår Diesen:

– Det er kun et effektivt og stort jagerflykorps av typen F-35 som kan mobiliseres på noen timer, og kan påføre en militær angriper store tap hvor som helst i Norge.

– Hærens begrensede størrelse og utplassering i indre Troms og Østerdalen har ingen evne til dette med unntak av operasjoner nært der de er plassert. En økning i hærstyrkene vil ikke oppnå dette uten en massiv oppbygning av hærstyrker over hele landet, noe som vil sprenge alle akseptable økonomiske rammer. En så sterk styrking av Hæren på bekostning av jagerflyvåpenet vil bety at flere jagerfly må brukes til å forsvare de samme hærstyrkene fra lufta. Dette betyr et lavere antall fly til angrep mot en angriper mot norsk territorium.

– Hæren i indre Troms er i dag ikke plassert for de to sannsynlige angrepsscenarier fra Russland:

1) En militær aksjon mot Norge, fortrinnsvis i nord, for å presse Norge i en bestemt politisk retning. En landgang i nord vil ikke ha som mål å okkupere norsk territorium over tid, men være et middel for å oppnå en bestemt politisk hensikt. En slik aksjon kan også ha til hensikt å oppnå varig kontroll over norske havområder/rettigheter og ha territorielle mål for deler av Svalbard.

En slik konfrontasjon med Russland kan fort bli for stor for Norges forsvar, men likevel ikke være stor nok til at NATO vil aktivere artikkel 5 og komme Norge til unnsetning. Norge vil da være tjent med at en slik konflikt eskaleres slik at NATO ikke har annet valg enn å engasjere seg for å ikke miste all troverdighet overfor alle (mindre) alliansepartnere.

2) Det andre scenarioet er at det allerede er en stor konfliktsituasjon/krig mellom Russland og deler av NATO et annet sted i (sentral) Europa. Artikkel 5 kan allerede være aktivert, og Norge er da per definisjon i krig med Russland. Utfra Russlands behov for å oppnå større geografisk avstand mellom sine viktige baser og styrker på Kola – samt behovet for ytterligere etterretning, strategisk dybde og kontroll over nordområdene – rykker Russland inn og tar kontroll over Finnmark fram til områdene av Troms som topografisk ikke er høvelig for hjul og beltegående panserstyrker.

I begge disse scenarioene vil brigaden i Nord Norge være plassert i garnisoner som er langt unna det aktuelle stridsområdet. Alt fra 300 til 900 km unna om dette skjer på fastlandet i nord. Ved angrep mot andre deler av fastlands-Norge, snakker vi om avstander på 1000–2000 km.

Å forflytte Brigade Nord⁵ på i hovedsak E6 nordover, på forholdsvis smale veier med havet på ei side og fjellet på den andre, gjør at russiske flystyrker og rakettartilleri vil kunne desimere de norske styrkene bit for bit og uten at en vil kunne ta opp kampen mot inntrengeren. Om brigaden skal transporteres motsatt vei, snakker vi om en omfattende logistisk operasjon med kombinasjon av fly, ferger, containerskip og lastebiler for forflytning og stridsmessig utgruppering. En dobling av hæren i Troms vil ikke forandre på dette topografiske og geografiske premisset, men i beste fall gjøre at norske styrker ikke kommer til kamp for å bidra til å kaste fienden ut. I verste fall vil dobbelt så mange menneskeliv og dobbelt så mye materiell gå tapt.

Jeg anbefaler alle som er interessert i dagens forsvarsutfordringer, å sette seg inn i Diesens artikler. Han har NATO som hovedpremiss for hele sin forsvarsmessige tenking. Det er ikke uvanlig at tidligere forsvarssjefer eller annet høytstående befal etter fratreden er friere til å utfordre den politikken de tidligere tjenestegjorde under. Siden Diesen aldri har valgt lettvinte eller populære standpunkt, må det antas at han fullt og helt mener at Norge er best tjent med integrering i og underlagt NATOs kommandostruktur. Han argumenterer for at Norge må evne å trigge aktiv støtte fra NATO, sjøl i en situasjon med en begrensa provokasjon fra et naboland (les: Russland). Diesen deler i likhet med resten av det etablerte forsvarspolitiske Norge perspektivet om at det kun er én mulig konflikt eller et krigsscenario – med Russland: Russland er uberegnelig, aggressivt og ekspansivt.

Det er anneksjonen og tilbakeføringen av Krim i 2014 til Russland som er eksemplet på at dette er tilfellet. I tillegg påstanden, med en ikke ubetydelig sannhetsgehalt, om at russiske spesialsoldater deltok og deltar i krigstjeneste i de tidligere ukrainske provinsene Donetsk og Luhansk som har erklært seg uavhengig av Ukraina. Dette har fått navnet hybridkrigføring i militær terminologi, infiltrasjon av tropper i sivile miljøer som del av en konflikt med lav intensitet.

Løfter en blikket og observerer objektivt uten forhandsdefinerte fiendebilder, er det mulig å trekke andre slutninger. Da er det mulig å karakterisere Russlands handlinger som defensive tiltak i en situasjon hvor NATO innlemmer land etter land i NATO langs Russlands grenser. Observert fra Russlands side oppfattes det som om en omringning fra NATO (les: USA) sin side. I en situasjon hvor det var risiko for at USA kunne tenkes å innlemme Ukraina i NATO og opprette en base på Krim, måtte Russland ut fra sine historiske erfaringer komme situasjonen i forkjøpet.

Norske utfordringer

Før jeg drøfter de norske forsvarsutfordringene, trengs en drøfting av hvilke sikkerhetsutfordringer Norge har.

Russland er en stormakt og verdens største land i areal. Konflikter som Russland vil kunne ha med USA eller EU ved sine grenser, vil kunne få politiske og militære utslag også i våre grenseområder med Russland. Dette sjøl om konfliktens grunnlag ikke befinner seg der. Norge er tjent med å ikke skjerpe spenningsnivået ved egne grenser mot Russland, og bør ha en utenrikspolitikk som ivaretar dette.

Det har aldri har vært voldelige konflikter mellom Norge og Russland. De trakk seg tilbake til det som tidligere hadde vært finsk område, og som nå utgjør vår grense mot Russland etter frigjøringen av Finnmark fra tyskerne i 1945.

Norge har en lang historie med godt samarbeid med Russland, særlig innafor fiskeriforvaltninga i nord. Uenighetene med Russland har ikke vært større enn mellom norske myndigheter og norske fiskere angående kvotestørrelser og lignende. Norge har ingen uløste grensetvister med Russland som kan være utgangspunkt for framtidige konflikter.

Fra Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har NATO systematisk flyttet fram sine posisjoner opp mot Russlands grenser, mot de aller fleste av de tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland og i de tidligere deltakerne i Warzawapakten som grenser opp mot Russland som Romania , Tsjekkia og Polen. Norge lar seg villig bruke som et oppmarsjområde for NATO ved å tillate permanente baser for US Marines på Værnes og indre Troms. Norge klargjør Rygge for bruk til amerikanske F-35 og F-22 samt bruk av amerikanske Poseidon-P8 overvåkingsfly på Andenes Flystasjon.

Observert fra russisk side oppfattes dette naturlig nok som at NATO-styrker systematisk flyttes nærmere deres egne grenser.

Det ligger derfor to helt ulike premiss til grunn i debatten om styrking av norsk forsvar. Det dominerende og det som den offentlige debatten dreier seg om når det gjelder struktur, bevilgningsnivå osv., definerer at Norge har én fiende, og det er Russland. Som en del av dette definerer man Norges Forsvar som både underlagt og integrert i USA og NATOs militærstruktur, inklusive dets atomvåpenstrategiske paraply.

Undertegnede og Rødt ser USAs baser og permanente styrker på norsk jord som en usjølstendiggjøring av Norge. Vi ser samtidig på dette økende militære nærværet som en faktor som øker spenningen til et naboland som vi ønsker å ha en god naborelasjon til, noe vi historisk alltid har hatt.

Det er interessant å se hvor skarpe uenighetene er i debatten innad i hærmiljøene som er enige om at Norge ikke kan forsvare seg utenfor NATO. Diesen kritiserer gjennom sine artikler den rådende forsvarstenkning innafor hæren, men treffer også Rødt og undertegnedes forsvarspolitiske synspunkter med den samme kritikken som han framfører mot andre.

For å kunne drøfte hvor undertegnede mener at Diesen og i hovedsak det rådende forsvarspolitiske synet i Norge tar feil, vil jeg først gjengi eget syn på Forsvaret i kortform. Dette er til dels sammenfallende med Rødt sine programmer, men skiller seg også på en del områder.

Hva trengs for å forsvare Norge?

Våpenteknologi har med unntak av stasjonære kystfort (som det forøvrig ikke finnes noen igjen av i Norge) i seg sjøl ingen defensiv eller offensiv karakter. Det er med andre ord det politiske målet som bestemmer hvordan våpensystemene skal brukes av den politiske ledelsen av landet. I dag bestemmes premissene for innkjøp og strukturering av Forsvaret av de politiske partiene som har gått til krig i Afghanistan og Libya under USAs strategiske paraply. Det er disse som strukturerer det norske forsvaret ved å kjøpe jagerflyet F-35, og som vil bruke det framskutte jagerflyvåpenet i samvirke med tilsvarende styrker fra USA og NATO i andre land.⁶

Denne bruken av begrensa økonomiske ressurser til det norske forsvaret går på bekostning av å styrke andre viktigere deler av Forsvaret og svekker muligheten til å styrke hæravdelingene. Slik frambringes en ubalanse mellom våpengrenene. En fornyelse av norsk forsvarsdebatt og forsvarspolitikk må legge til grunn at landet skal være fritt og uavhengig og kun inngå i internasjonale allianser, som ikke gjør landet til en annenrangs aktør.

De kreftene som kjemper for uavhengighet av EU, USA og NATO, er nødt til å ha dette i bånn. En nasjonal uavhengighetspolitikk kan innebære samarbeid med andre land på det forsvarsmessige området, men da må forsvaret dreie seg om det og ikke være et vikarierende argument for styrking av aggressive hensikter mot Russland.

Nasjonalt forsvar eller utrykkingskorps etter Legokloss-prinsippet?

Jeg vil ha et sterkt og uavhengig forsvar av norsk territorium, bygd på konvensjonelle stridsmiddel og allmenn verneplikt.

Jeg mener hærstyrkene og sjøforsvaret, sammen med overvåking av luftrommet, er viktigst for å hindre at en fiende tar kontroll over landet.

For å få en militær styrke som har evne til forsvarskamp over tid, trengs det både materiell og ideologisk opprustning fra dagens nivå.

Dagens oppstykka Forsvar er resultatet av to sikkerhetspolitiske premisser som den utenrikspolitiske og forsvarspolitiske ledelsen har bygd på helt siden Golfkrigen i 1991. Uten et oppgjør med disse kan vi ikke få en fornuftig enighet om hva slags forsvar Norge har bruk for.

Det første: Norge er ikke i stand til å forsvare sitt eget territorium alene. Derfor må vi stille styrker til rådighet for andre større makter i bytte for at de skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.

Det andre: En territorial, etnisk eller regional konflikt hvor som helst på kloden kan utvikle seg slik at den på et senere tidspunkt kan true våre grenser og vår stabilitet. Det er derfor riktig å delta i intervensjoner sammen med andre for å hindre at slike konflikter utvikler seg til et slikt nivå at de truer Norge. George Bush spissformulerte dette i doktrinen om retten til forebyggende angrep da han holdt tale på West Point militærakademi i 2002.⁷

I løpet av de siste femten årene har skiftende forsvarsministre i Norge levert hver sin lett fornorska kopi av Bush-doktrinen.

Dessverre har struktureringen, dimensjoneringen og sammensetningen av hærstyrkene vært styrt av disse to premissene og ikke av ei seriøs vurdering av hva som trengs for å ha et framtidsrettet, militært forsvar av norsk områder. Derfor er norsk forsvarsevne drastisk redusert.

Norge har fått en hær etter Legokloss-prinsippet. Evnen til sammenkobling med styrker fra NATO og Vestunionen dimensjonerer den norske hæren. Å kunne supplere stridselementer fra andre land har vært viktigere enn å ha evnen til å føre langvarig strid i norsk terreng i samhandling med egne støtteelement.

Gjennom å godta disse to premissene havnet Norge i en politisk og militær hengemyr i Afghanistan. Hadde vi ikke fått massedemonstrasjonene med 60 tusen mennesker på gatene i februar 2003 mot krigsdeltakelse i Irak, kunne vi ha vært i samme situasjon der.

Ettersom det i Stortinget er bred enighet om de to feilaktige premissene, var Norge etter 11. september 2001 et lett og villig bytte for George W. Bush sin ideologiske, politiske og militære kampanje mot terror. Denne kampanjen ga USA militært fotfeste i alle de åtte tidligere sovjetrepublikkene sør for Russland, delvis med Norge på slep. Den totale ødeleggelsen av Libya, et av Afrikas mest velfungerende land med et utdanningssystem og velferdsordninger det sto respekt av, er toppen av skjensel for den norske politiske eliten representert ved alle partiene på Stortinget i 2011.

USA og NATO med Norge som aktiv aktør nærmer seg den russiske vestgrensa ved stadig å innlemme nye østeuropeiske land i NATO. USA planlegger i tillegg utstasjonering av atomraketter i Polen, Tsjekkia og Romania. Ikke rart om Russland opplever dette som det det er – en omringning.

Hvis man er enig i at USA i oktober 1962 hadde grunn til å reagere mot sovjetisk bygging av utskytningsramper for atomraketter på Cuba, må man vel i all anstendighet godta at Russland ser på tilsvarende handling i dag som en form for aggresjon?

Når Norge villig deltar i krigseventyr nær Russlands sørgrense og er med i en militær allianse som presser på den russiske vestgrensen, bør vi ikke undre oss over at temperaturen også øker i nordområdene.

Om vi ser på verdenssituasjonen som en ballong, så øker trykket i hele ballongen når trykket øker i ett område. Norge er et lite land som er tjent med at etablert folkerett blir respektert. Det betyr at vi bør arbeide for et best mulig samarbeidsforhold til alle land, naboland og andre. Vi ønsker respekt for egne grenser og egen territoriell og nasjonal integritet. Da må vi selvsagt respektere det samme hos andre.

En stat som ikke selv tar ansvar for å sikre egne grenser og sin egen uavhengighet, kan ikke forvente at andre skal stille opp for å forsvare det staten selv ikke tar ansvar for. Det siste hundreåret er fullt av eksempler på at moderne stormakter handler ut i fra sine egne interesser og enkelt overkjører mindre land, uten å hindres av inngåtte avtaler.

Fordi det nasjonalt baserte territorialforsvaret av Norge nå er under kritisk masse, trenger vi en debatt om hvilke konkrete målsettinger Norge trenger å bygge opp Forsvaret, innenfor økonomisk håndterbare rammer.

Hva trenger vi konkret?

Jeg skal prøve meg på en overflatisk skisse:

– Hæren styrkes med en ny, stående brigade av vervet personell. Den plasseres sentralt i Norge i nærheten av logistiske knutepunkt.

– Brigaden i Nord-Norge fortsetter som brigade med ansvar for opplæring samt med den stridskraft Brigade N alltid har hatt.. Øvingsforholdene i indre Troms er det beste for god opplæring i Norge og for strid på norsk territorium.

– Sjøforsvaret må drifte 3 av fregattene og være stammen i et effektivt kystforsvar og havoppsyn. Vi bør børste støvet av de opprinnelige planene fra 90-tallet om modernisering av MTB (missile torpedobåter) og Stridsbåt 90-konseptet, og la de utvikle samhandling med Kystjegerkommandoen.

– Innenfor dette konseptet inngår modernisering av ubåtvåpnet med nye ubåter.

– Norge bør satse på mobilt kystartilleri og effektivt samvirke mellom Sjøforsvaret og Hæren.

– Luftforsvaret sine radarstasjoner for luftovervåkning og kystradarstasjonene skal være operative. Vi skal beholde Orion-flyene, og Andøya Flystasjon opprettholdes som base.

– Jageflykjøpet skrinlegges. Om vi bruker ledige milliarder til å bygge opp et høyteknologisk, missilbasert luftforsvar, som skal operere desentralisert og knyttet til hærstyrkene, får vi 100 ganger mer luftforsvar for pengene.

– Det bør vurderes om Hæren skal få et eget støttekorps av fly av typen A-10 Thunderbolt II (Warthog) til direkte nærstøtte under operasjoner. Disse underlegges Hæren. Disse prioriteres i stedet for nye stridsvogner. Hæren styrkes med et helikopterkorps for rask innsetting av spesialsoldater og jegeravdelinger.

– Heimevernet styrkes.

– Opplærte soldater som ikke tar verving eller som dimiteres etter tjenestegjøring i den stående brigaden, brukes som stammen i et oppgradert HV som kan utvikles i et 5–20 års perspektiv. HV forsterkes med tyngre og mer avanserte våpensystem.

– Det norske Crows-systemet integreres som et viktig element i dette Heimevernet.⁸

– Soldatene i HV øves inntil 1 måned i året.

Ingenting av dette vil i seg sjøl tilsi et styrket, nasjonalt, uavhengig forsvar så lenge den politiske eliten, som har lagt alle premissene i alle år og ihvertfall de siste 16 åra siden angrepet på Afghanistan, får fortsette. De vil vri enhver av disse materielle satsningene til det forkvaklede imperialistiske premisset som ligger til grunn for norsk utenrikspolitikk. Men som et mulig forsvarsmessig grunnlag for en virkelig nasjonal uavhengighetspolitikk, kan det være en del av en plattform for utvikling av en ikke sjåvinistisk og ikke imperialistisk uavhengighetspolitikk.

Så til drøftingen av Sverre Diesens premiss og konklusjoner. Premisset om at det kun er et avansert jagerflyvåpen som F-35 Lightning II som innenfor timers mobilisering kan levere ildkraft mot en angriper over hele Norges areal og sjøterritorium, er isolert sett helt rett. Diesen har som premiss at dette både skal stanse/begrense en angripers handlingsrom, men samtidig bidra til å eskalere konflikten slik at NATO kommer oss til unnsetning. Diesen har av andre meningsmotstandere innenfor hæren blitt forsøkt vulgarisert dit hen at han vil bruke massive jagerflyangrep i enhver konflikt med et annet land. Noe sånt er ikke i nærheten av hva han hevder. Tvert om mener han at når Norge kommer til kort med sivile, politiske, politimessige og de militære virkemidlene som Norge rår over i en situasjon hvor det er nødvendig å benytte tunge militære virkemiddel, er det jagerflyvåpenet som kan utgjøre dette. Implisitt så vil dette også bidra til å eskalere en situasjon slik at det kan trigge at NATO kommer Norge til unnsetning. Her er Diesen og undertegnede ikke enige. Jeg mener det amerikanske nærværet i Norge er uønsket og er et bidrag til å usjølstendiggjøre landet. Mer vesentlig i dag er at NATOs økende tilstedeværelse i Norge i seg sjøl tolkes inn i en offensiv og aggressiv ramme og kan ved sin utvikling trigge motreaksjoner, som vil kunne trekke landet inn i en krig vi ikke er tjent med.

Det som Diesen ikke behandler i sine tre artikler i NMT⁹, er hva om NATO ikke kommer?. Da sitter han igjen med et effektivt jagerflyvåpen som gradvis slites ned uten at Forsvaret har operativ evne til å landsette/overføre hærstyrker, og som over tid ikke kan hindre en angriper å iverksette det som var angriperens mål.

Diesen har rett i at brigaden i Nord Norge vil ha liten påvirkning i et kort tidsperspektiv for å drive en angriper tilbake om angrepet kommer noe annet sted enn i Troms. En dobling av hærstyrkene i Troms vil ikke løse dette, kun øke kostnadene og forsterke problemene med forflytning.

Vil så de forslag undertegnede har, løse det norske forsvarsproblemet og gi grunnlag for en effektiv utdriving av en fiende som for en kortere eller lenger periode vil befeste seg på vårt territorium?

Nei.

For det første hviler det meste av norsk forsvarsdebatt på det feilaktige premisset fra de fleste av deltakerne inklusive mitt eget parti at det skal være mulig å finne «De vises stein». Middelet som gir et forsvarskonsept som kan slå tilbake enhver angriper og hindre at han befester seg territorielt, er etter mitt syn en illusjon. Og viktigere: ikke en gang nødvendigvis ønskelig. Ønsker man det motsatte, vil det også si at om en motstander befester en halvøy i skjærgården knyttet til en fiskeritvist med Norge, så skal 3. verdenskrig utkjempes på og over norsk territorium. Jeg tror det kan være lurt å bruke noe lenger tid på prosessen for å få den uønskede ut. Overført til konvensjonell krigføring er jeg tilhenger av konseptet «fleksibel respons». Bruke de internasjonale virkemidler innafor folkerett og annet som finnes. I tillegg til nødvendige militære virkemidler.

Hva med premisset som brukes i debatten, hvor Norge er en del av en konflikt mellom NATO og Russland? Som drøftet foran, kan Russland ha legitime grunner til det om vi lar oss bruke som en frontlinjestat i USAs oppmarsj mot Russland. I en slik situasjon kan Russland se det nødvendig for å skaffe en buffer i forhold til Kola og gå inn i Finnmark.

Det er fortsatt gunstig om en stående brigade ikke befinner seg i Finnmark i en slik situasjon. Om Russland i en storkonflikt med NATO vil sikre seg en buffer ut fra sin bastionforsvarstankegang,¹⁰ vil sjøl en brigade fra Norge plassert i Finnmark ikke kunne hindre det. Den vil bli slått ut. Det vil vel da være lurere å ha denne plassert et annet sted for å kunne brukes en annen dag.

Det er ingen grunn til å forsøke å opprettholde en falsk illusjon om at Finnmark kan forsvares ved en storkrig med Russland. Det har ikke vært mulig siden 2. verdenskrig, og er det fortsatt ikke.

Hva om en angriper har til hensikt å okkupere og besette hele landet over en viss tid? Militærteoretikere i Norge inklusive Diesen mente at det var et helt uaktuelt scenario i framtidens verden som de så den på slutten av 90-tallet. Så fikk vi okkupasjonen av Afghanistan og Irak som på hvert sitt vis var et uttrykk for at USA og NATO ville tvinge gjennom sin vilje og bestemme landenes politiske retning og uttrykk. Vi vet alle hvordan det gikk, men det ligger utenfor denne artikkelen å drøfte det ytterligere.

Den forsvarsmessige skissen – som jeg presenterer med en ekstra stående brigade med vervet personell, økte støttefunksjoner til Hæren og et kvalitativt annet HV med en helt annen bestykning og trening etter en effektiv førstegangstjeneste – vil kunne gi en angriper som har tenkt å bli her, noe å skrubbe seg på.

Men billig blir det ikke!

Noter:

1. https://forsvaret.no/ifs/FS-41988-Reform-eller-nederlag
2. https://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/?p=1992-93&paid=3&wid=b&psid=DIVL484
3. https://www.ffi.no/no/Publikasjoner/Documents/NMT2-2016.pdf
4. https://www.oslomilsamfund.no/wp-content/uploads/2018/03/NMT-1.2018-LR.pdf
   https://www.oslomilsamfund.no/nmt-norsk-militaert-tidsskrift-2-2018/
5. https://forsvaret.no/fakta/organisasjon/Haeren/Brigade-Nord
6. https://www.klassekampen.no/article/20160916/ARTICLE/160919923
7. https://www.nytimes.com/2002/09/20/politics/full-text-bushs-national-security-strategy.html
8. https://www.tu.no/artikler/det-startet-som-teknologi-for-a-beskytte-norske-soldater-na-finnes-det-20-000-systemer-i-19-land/432648
9. Norsk Militært Tidsskrift
10. https://www.nupi.no/Nyheter/Hybridkrig-bastionforsvar-og-landmakt-Hvilket-Forsvar-trenger-vi

 

Tre milliarder spart på å sette Sørlandsbanen på anbud?

Samferdselsminister Jon Georg Dale påstår han skal spare tre milliarder skattekroner på å sette Sørlandsbanen ut på anbud. Dette stemmer ikke påpeker forbundssekretær Grethe Thorsen i Norsk Lokomotivmannsforbund i et innlegg i Aftenposten 23. oktober¹. Hun hevder det er flere mangler ved samferdselsminister Jon Georg Dale sitt regnestykke og at det er basert på mangelfulle og gale forutsetninger hun framhever blant annet at:»

• Leieprisen for togene er billigere i anbudet Go-Ahead er blitt tildelt enn i NSBs direktekjøpsavtale for 2018. Prisen på togleie ville blitt redusert på samme måte også i en direktekjøpsavtale med NSB.
• Go-Ahead skal spare på at togvedlikehold, renhold, catering og kafédriften i togene skal settes ut til underleverandører. Prisene på kjøp av disse tjenestene går dermed ned, sannsynligvis på bekostning av de ansattes lønns-, arbeids og pensjonsvilkår. At NSB og SJ har lagt inn samme forutsetninger i sine tilbud, viser at konkurransen allerede legger press på lønns- og arbeidsvilkår.
• Go-Ahead estimerer at de skal ha mye høyere kundetilvekst enn NSB og SJ har estimert i sine anbud. Derfor har de gitt et lavere tilbud enn de andre tilbyderne. Det er vanskelig å vite hvem som har rett.
• NSB leverer årlig utbytte til staten. I år har de betalt 225 millioner. I 2016 leverte de omtrent 600 millioner, og samlet de siste fire årene før oppdelingen av NSB-konsernet leverte NSB 1,5 milliard i utbytte til staten. Omtrent 10 prosent av NSBs overskudd kommer fra Sørlandsbanen. Go-Ahead vil ikke levere utbytte til den norske stat, men til eier David Brown.
• Billettprisene har NSBs kilometertakster som tak. Men Go-Ahead kan ta fri pris på produkttillegg som blant annet sovekupeer, komfort og plassbilletter og eventuelt andre ting. Det betyr at billettprisene kan øke for passasjerene.»

Marxisme i Teen Vouge

At marxismen er tilbake på moten er nå bevist en gang for alle. I det kjente motebladet Vouge sin utgave rettet mot ungdom, Teen Vouge, kan vi lese om Karl Marx og hans ideer:

«Du kan ha kommet over kommunistiske memes på sosiale medier. Mannen, meme, legenden bak denne trenden er Karl Marx, som utviklet kommunismens teori, som taler for arbeidernes kontroll over deres arbeidskraft (i stedet for sine sjefer).»

I artikkelen intervjuer Teen Vouge to lærere som bruker marxismen til å lære elever om klassekamp, historisk materialisme og falsk bevisthet. Før motemagasinet oppsumerer:

«Mens du kanskje ikke nødvendigvis identifiserer deg som en marxsist, sosialist eller kommunist, kan du fortsatt bruke Karl Marx sine ideer om historie og klassekamp for å bedre forstå hvordan det nåværende sosiopolitiske klimaet i Amerika har blitt som det har blitt. I stedet for å se på president Donald Trumps seier i november 2016 som et øyeblikksbilde, kan vi se det større bildet av hvilke tidligere hendelser fører oss frem til i dag.»

Les hele historien på:
www.teenvogue.com/story/who-is-karl-marx?

Tung avdeling i Fellesforbundet går mot EØS

Avdeling 5 i Fellesforbundet har snudd i EØS-spørsmålet. I det minste har styret i avdelingen, som har vært kjent som de varmeste forsvarerne av avtalen, endret syn, i følge frifagbevegelse.no².

Om et år har Fellesforbundet landsmøte, da kommer EØS-spørsmålet opp. Kan vedtaket i avdeling 5 endre forbundet syn på EØS-avtalen, og det igjen føre til at LO på kongressen i 2021 krever at Norge sier opp avtalen som knytter oss til EU?

Leder i Norsk Transportarbeiderforbund, Lars Johnsen, kan godt bli delegat på neste års landsmøte i Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet er rett ved å slutte seg sammen med Fellesforbundet. Transportarbeiderforbundet har et enstemmig landsmøtevedtak mot EØS.

«Når avdeling 5 i Fellesforbundet går ut mot EØS-avtalen, så er det nok et flertall i Fellesforbundet i dag som sier nei», sier Johnsen.

«Hvis Fellesforbundet går mot EØS, tror jeg at hele LO kan endre standpunkt i EØS-spørsmålet, tror Lars Johnsen. Hvis dette skjer, vil det gjøre at det blir flere EØS-motstandere i Arbeiderpartiet også, mener han. Da vil EØS-motstanden i Arbeiderpartiet bli legalisert,mener lederen i Transportarbeiderforbundet.»

Øyner vi muligheten til å komme ut av EØS i løpet av 2020-tallet?

Noter:

1. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/vm2xnm/Tre-milliarder-spart-pa-Sorlandsbanen–Grethe-Thorsen
2. https://frifagbevegelse.no/magasinet-for-fagorganiserte/fellesforbundetvedtak-i-bergen-kan-vippe-los-syn-pa-eosavtalen-6.158.589578.3234541915

Det er uverdig at Høgre har gått med på å opna diskusjonen om abortlova for å få KrF med i regjering. Det er ekstra skammeleg at KrF og Høgre brukar den delen av abortlova som handlar om eit fåtal av sakene, rundt 300 abortar i fjor, men som har så store konsekvensar for dei det gjeld. Bak den mykje omtala paragraf 2c gøymer det seg mange skjebner som dei siste vekene har kjent seg tvungne til å stå fram med si private tragedie.

Ingrid Baltzersen er redaktør i Gnist

Den generelle delen av abortlova gjelder alle som kan bli gravide og ikkje ønsker å bæra fram eit barn, og som har rett til å velga det bort innan tolvte svangerskapsveke. Men punkta som kjem under, som no er oppe til debatt, handlar om val som er vanskelegare. Og KrF og Høgre vil gjera det endå meir vanskeleg.

Paragraf 2c handlar om at fosteret ein bærer på, ganske truleg ikkje vil leva fram til fødselen. Og viss det gjer det, så vil det kanskje ha eit liv i nokre få år som er prega av smerter. Det kan også handla om at fosteret har andre anlegg som fører til funksjonsnedsettingar, ofte fleire samtidig, og vil kanskje vera pleietrengande heile livet. KrF og Høgre ønsker at berre tilfelle der fosteret ikkje er levedyktig skal kunna føra til abort. Men kor går grensa for levedyktig? Er det å leva eit par år med ein familie i krise og gjentatte sjukehusopphald levedyktig?

Argumentasjonen for å flytta dei andre tilfella ut av paragrafen og over i 2b der det går på livssituasjonen til kvinna, er at ein ikkje ønsker eit sorteringssamfunn. Vil det komma til å bety at viss ein er ressurssterk, skal ein kunna tola konsekvensane av å bæra fram barnet, men viss ein ikkje er det så kan ein få abort? Stortingsrepresentant Marianne Marthinsen frå Ap spurte Erna Solberg om definisjonen, men fekk svar frå helseminister Bent Høie om at dette høyrer til i regjeringsforhandlingane.

Me må møta denne debatten med eit motkrav om å heva abortgrensa og kutta nemndene. Ingen ønsker å ta seinabort, noko også aborttala viser, dei fleste svangerskapsavbrudda blir tatt lenge før grensa på tolv veker. Når kvinner gjer det, har dei gode nok grunner, som ikkje trenger å prøvast av ei nemnd av framande.
 
Ingrid Baltzersen
Redaktør

Fjernsynet er kanskje det viktigste kulturelle uttrykket for kapitalismen etter andre verdenskrig. Det er ikke bare en teknologisk oppfinnelse som har preget etterkrigstiden, men premissleverandør for en kulturell reorganisering av samfunnet.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

 

FJERNSYNETS ORGANISASJONSFORM

Fjernsynet har i stor grad opprettholdt sin originale organisasjonsform. Fjernsynet er organisert med sentralisert kringkasting og seerne er spredte mottagere av enveiskommunikasjon. Mediet er i stor grad kontrollert av statlig eller kommersielle interesser, og opprettholder et gap mellom de som sender og de som mottar budskapet. Samtidig framstår som det er en «bro» eller samhørighet mellom avsender og mottaker.

Kostnadene til produksjon og distribusjon har økt i hele fjernsynets levetid, samtidig som kostnadene for den som mottar sendingene (utstyr,avgifter og abonnement) har gått ned. Kommersielt fjernsyn er finansiert via reklame. Dermed har kostnadene til produksjon av programmer blitt spredt utover det økonomiske systemet gjennom markedsføringskostnader. Den økte kommersialiseringa og kjøpepresset som følge av reklamen blir alle seere utsatt for.

I Vest-Europa var fjernsyn i begynnelsen kontrollert av statlige tv-monopoler, kontrollert gjennom lov og kontrollorganer. Monopolet ble oppløst da det kom ny teknologi, i hovedsak individuelle satellitt mottakere og senere kabel-tv. Med satellittoverføring ble også fjernsynsinnholdet og organisasjonsstrukturen internasjonalisert. Fjernsynsseeren fikk økt tilgang på innhold skapt i eller sendt fra andre land. På 80- og 90- tallet ble også fjernsynsmarkedet deregulert i tråd med den nyliberale ideologien. Med dette fikk vi større internasjonale og nasjonale kommersielle fjernsynsselskaper som vant plass på bekostning av de statlige. Selv om mange programmer fortsatt er lokale i innhold, så operer de dominerende kringkasterne mer og mer på en global skala. Fjernsynsselskapene har blitt fusjonert med andre medie-, telekom- munikasjon- og produksjonsselskaper. Store internasjonale kringkastere i dag driver både med produksjon og distribusjon av fjernsynsinnholdet, men har også kommersielle interesser i relaterte produkter som leker, klær, restauranter og opplevelsesparker.

I det siste tiåret har fjernsyn i større grad gått fra såkalt lineær tv over til strømmeabonnent (som Netflix og HBO). Overgang fra lineær tv til strømmetjenester via nett har styrket internasjonaliseringa og monopoliseringa av innhold.

MARXISTISK FJERNSYN?

Marxistiske tilnærminger til fjernsynet har ofte vært i sporet til Brechts radio-teori. Radioen var et apparat for distribusjon. For kun å sende ut et budskap. Brecht mente utfordringa var å endre dette til apparat for kommunikasjon. Lytteren skal bli deltager i kommunikasjonen så Brecht for seg. En annen tilnærmingstradisjon finner vi i arven fra de tidlige Sovjetiske filmskaperne. Sergei Eisenstein så at muligheten i klipping og redigering av film kunne få fram dialektikken på en annen måte enn litteratur og teater kunne. En annen retning var representert av Dzinga Vertov som så filmen som et mekanisk øye som kunne se verden mer nøyaktig. Men film og tv som har blitt populær, har liten grad vært i noen av disse tre tradisjonene, Brechts deltagende, Eisensteins modernistiske eller Vertovs realisme.

FJERNSYNETS SOSIALE ROLLE

Den historiske betydningen av fjernsynet kan ikke bli funnet i en spesifikk teknisk utvikling eller i et spesielt kunstnerisk uttrykk, men i den måten tv ’n endret det sosiale livet og de sosiale forholdene mellom mennesker. Det har vært mange store innovasjoner og endringer gjennom fjernsynets tid, men ingen av dem har snudd på det fakta at fjern- synets fremste egenskap har vært den sosiale organisering av fritiden.

Fjernsynet holder seerne hjemme hos seg selv – hvor de i stor grad får oppgaven å bli informert og underholdt. Der mellom programmene de blir presentert for mer kommende innhold som skal fortsette å holde dem hjemme og underholdt. Man kan ikke se TV uten å være bevisst at det er andre som ser på et annet sted. På denne måten forener fjern- synet oss samtidig som holder oss adskilt fra hverandre.

Fjernsynet er et massemedium. Men har likevel aldri vært et symbol for totalitær ensrettet kontroll. Fjernsynet har lagd noe for alle. Det har med sin sosiale funksjon styrket elitens kontroll over den offentlige samtalen. Fjernsynet er blitt noe langt mer enn en enkelt vare i det kapitalistiske samfunnet, men er blitt en institusjon som bidrar til å reprodusere og opprettholde samfunnsstrukturene.

Skal vi reorganisere samfunnet og bryte ned gamle maktstrukturer trenger vi ikke bare kritikk av fjernsynet, men revolusjonær teori for hva vil med fjernsynet. Det er på tide å komme forbi Gil Scott-Heron sin berømte tekststrofe: The revolution will not be televised. Og stille spørsmålet om vi kan revolusjonere fjernsynet.

Martijn Konings
Capital and time. For a new critique of neoliberal reason.
Palo Alto: Stanford University Press, 2018, 184 s.

Dette er en dypt filosofisk bok, som til tross for at den handler om svært konkrete, økonomiske realiteter, tidvis kan framstå ganske svevende. Faktisk er noe av bokas argument at kapitalismen i seg selv er et flytende, ustabilt og svevende system som ikke hviler på noe fast, men at dets kritikere likevel vil gjøre lurt i å forsøke å forstå det produktive i kapitalismens spekulative natur.

Ola Innset er forfatter og historiker med doktorgrad fra European University Institute i Firenze. Jobber for tiden med en bok om nyliberalismens historie i Norge.
Foto: Stanford University Press

KAPITALISMEN ER GRUNNLEGGENDE SPEKULATIV

Målskiva for Konings’ kritikk er ikke først og fremst kapitalismen eller nyliberalismen i seg selv, men kritikere som han mener mangler verktøyene for å forstå det de kritiserer. Dette gjør han ikke for å forsvare nyliberalismen, men for å legge grunnlaget for en bedre kritikk. Her er Konings hovedpoeng godt: Helt siden finanskrisa i 2007/2008 har en lang rekke venstreorienterte tenkere beskrevet den som et slags nyliberalismens sammenbrudd. Den tyske sosiologen Wolfgang Streeck er blant de mange som har hevdet noe i nærheten av at nyliberalistisk politikk har gjort at kapitalismen nå lever på «lånt tid», og at endringer er nødt til å presse seg fram. Men det er vanskelig å si at vi har vært vitne til noe sammenbrudd, systemet fortsetter i den samme tralten og de politiske endringene lar vente på seg.

Konings hevder finanskrisa misforstås som noe som «avslørte» et misforhold mellom finansøkonomien og det som ofte kalles den produktive økonomien, altså den delen av økonomien som produserer faktiske varer og tjenester. Dette i motsetning til finansøkonomien, som kun omsetter verdipapirer, opsjoner, derivater av andre derivater og stadig mer kreative «finansielle produkter». Dette skillet mellom spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet er imidlertid ikke så tydelig som man kanskje skulle tro, og ifølge Konings har ulike venstreorienterte kritikere sett seg blind på denne motsetningen mellom finansøkonomien og «den virkelige økonomien». Alt fra ulike marxister til mer sentrumsorienterte keynesianere har dermed misforstått kapitalismens grunnleggende spekulative natur, og misforstår dermed også de siste tiårenes nyliberalisme og samtidens politiske utvikling.

«DOBBELTBEVEGELSER»

Konings er særlig ute etter tenkere som nevnte Streeck, som er inspirert av ungarske Karl Polanyi (1886–1964) sine arbeider. Polanyi var radikal sosialist, men uten det marxistiske rammeverket som forstår historiens gang som drevet av kamp mellom samfunnets klasser. Polanyi var isteden opptatt av markedsformens utbredelse fra og med Den industrielle revolusjon. Han mente at markedets logikk, med konkurranse og kjøp og salg, var en ekspansiv og destruktiv logikk som alltid ville forsøke å underlegge seg flere sfærer av samfunnet, og løsrive økonomien fra sosiale bånd. Dette mente imidlertid Polanyi at ville føre til en

naturlig motreaksjon, etterhvert som samfunnet motsetter seg å gjøres om til et marked. Den moderne historien kan dermed forstås som en slags «dobbeltbevegelse», hvor markeder først blir forsøkt «satt fri», for så å bli reintegrert i samfunnet gjennom ulike reguleringer og kontrollmekanismer.

Ifølge Polanyi var fascismens framvekst på 1930-tallet et uttrykk for nettopp en slik dobbeltbevegelse: Laissez-faire kapitalismen kollapset med blant annet børskrakket i 1929, og fascismen var, tross sin destruktive natur, en form for beskyttelsesmekanisme fra samfunnets side mot markedets herjinger. Etterkrigstidas klassekompromiss kan så forstås som et langt mer konstruktivt og vellykket utfall av dobbeltbevegelsen, hvor markeder ble regulert og dermed underlagt samfunnets egen logikk og behov i langt større grad enn i tida før. I vår tid har en ny generasjon «polanyianere» forstått nyliberalismen siden 1970-tallet som en ny episode av denne bevegelsen, hvor markeder er blitt forsøkt «satt fri». De destruktive konsekvensene av dette ser vi nå, og etter krisa i 2008 venter vi dermed på dobbeltbevegelsens fortsettelse: En eller annen form for politikk som sikter på igjen å underlegge markedene samfunnets kontroll. Dette gjelder ikke bare Streeck og de mange andre som eksplisitt refererer til Polanyi. Langt inn i den mer sentrumsorienterte venstresida venter man stadig på en «ny økonomisk politikk», til forveksling lik etterkrigstidas såkalte keynesianisme «embedded liberalism», som skal stabilisere finansmarkedene og bremse den sosiale ulikheten.

MISFORSTÅTT KAPITALISME

Men så langt venter vi altså forgjeves. Ifølge Konings skyldes dette at venstreorienterte tenkere har misforstått hvordan markeder fungerer, og dermed intet mindre enn hele kapitalismen. Det er ganske få filosofer som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham, (det finnes unntak her, for eksempel Donald Mackenzie, Joseph Vogl og Melinda Cooper). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på. Har man ikke først forstått ganske kompliserte finansøkonomiske sammenhenger, så må man også lese seg opp på moderne fransk filosofi for å forstå hva Konings forsøker å si om finans. Jeg er verken filosof eller økonom, men jeg skal forsøke å forklare kort hva Konings argument går ut på:

Ifølge Konings er utviklingen av kapitalismen tett knyttet opp mot utviklingen av moderne, sekulære samfunn, hvor endring skjer mye raskere enn tidligere, og ikke lenger forstås som forutbestemt av en guddommelig vilje. Det er her tid kommer inn i bildet, fordi kapitalistiske praksiser som utlån av penger og reinvestering av overskudd, i bunn og grunn kan forstås som en måte å håndtere slik sekulær tid på. Sekulær tid er preget av det Konings kaller radikal kontingens, altså det faktum at framtiden, for moderne mennesker, er usikker – man kan ikke vite hva som kommer til å skje. En rekke filosofer og modernitetsteoretikere har pekt på dette åpenbare som en viktig forskjell mellom moderne og tradisjonelle samfunn, ettersom innbyggerne i tradisjonelle samfunn opplevde at framtiden var nokså forutbestemt. For de aller, aller fleste var livets gang gitt på forhånd og at på til styrt av guddommelige makter. Dette forandret seg med overgangen til moderne, kapitalistiske samfunn når det, med filosofen Hartmut Rosas begrep er som om tiden akselererer og livsbetingelser som kan så mye om finansmarkeder som Konings, og blant de som kan mye om finansmarkeder er det få som har en så solid filosofisk bakgrunn som ham (…). Dermed blir dette en unik og viktig bok, som det tidvis også er vanskelig å henge med på.

forandrer seg på en helt annen måte og med en helt annen hastighet enn tidligere. Konings hevder at kapitalisme i seg selv alltid er en form for spekulasjon, samme hvor konkrete produkter man opererer med, fordi all kapitalistisk virksomhet i prinsipp innebærer satsing på en usikker framtid. Det er denne grunnleggende forståelsen av kapitalismen som gjør Konings så kritisk til skillet mellom spekulasjon og produksjon, som svært mange kritiske tenkere opererer med og bruker for å forstå nyliberalisme og finansialisering av verdensøkonomien etter 1970-tallet.

En slik forståelse av kapitalismen stiller nemlig denne utviklingen et litt annet lys: Den økonomiske politikken som er blitt ført siden 1970-tallet forstås altså nå av mange som feilet, ettersom finansmarkedene kollapset for over ti år siden og regjeringer verden rundt måtte gjennomføre storstilte redningsaksjoner som i mange tilfeller fortsatt pågår. Men hva om 2007/2008, sett med nyliberalistiske øyne, egentlig ikke var noen jordskjelvlignende krise som gjør at alt må endres, men snarere en hendelse man nok gjerne skulle ha vært foruten, men som man tross alt kan hanskes med – innenfor systemet og med akseptable kostnader? Slik forstår Konings den nyliberalistiske filosofen Friedrich Hayek (1899–1992) sin insistering på at økonomien er noe som verken kan eller bør forstås eller styres. Hayek var en reaksjonær tenker som ønsket å argumentere mot enhver form for omfordeling av makt og velstand, og hans teorier bygde videre på Adam Smiths (1723–1790) idé om markedets usynlige hånd, som gjør at egoistiske enkelthandlinger går opp i en høyere, samfunnsnyttig enhet. Som Smith var Hayek opptatt av hvordan uplanlagte og tidvis svært komplekse markedsinteraksjoner likevel generer en form for orden.

Konings ser Hayeks fokus på ordenen som oppstår gjennom markedsinteraksjoner som nyliberalismens essens, og foreslår dermed et nokså originalt syn på bakgrunnen for skiftet til nyliberalistisk økonomisk politikk på 1970-tallet. Utviklinger som liberalisering av kredittmarkeder og arbeidsmarkeder foregikk over hele verden på 1970-tallet, også i Norge. Istedenfor å forstå denne politikken som et mislykket forsøk på å skape vekst og stabilitet, ser han den som forsøk på å tilpasse samfunnsstyringen til kapitalismens spekulative logikk. Han mener det er misforstått å se stater og sentralbanker som noe som kan og bør legge bånd på spekulasjonen, snarere ser han de som institusjoner hvis oppgave under nyliberalismen er å normalisere kontingens og spekulasjon i selve samfunnsveven. Etter en krise kan man alltids «mop up after», og bruke krisesituasjonen til å innføre tiltak som ikke bryter med nyliberalismen, men tvert i mot forsterker den og

går enda hardere til angrep på omfordelende og forsøksvis samfunnsstyrende mekanismer i kriserammede samfunn.

NY MATERIALISME?

Her hopper Konings så elegant som bare en filosof kan fra finansmarkeder og over til den store litteraturen som finnes om nyliberalistisk rasjonalitet. Her er poenget at enkeltmennesker i våre samfunn i stadig større grad tvinges til å forstå seg selv som humankapital, og gjøre selv de mest hverdagslige foreteelser til en del av kapitalens logikk med kjøp og salg, inves- tering og avkastning. Mye av dette er relativt kjent stoff fra annen litteratur, så Konings store bidrag må ligge i påstanden om at andre kritikere sitter fast i ideen om at det er for- skjell på spekulasjon og produktiv økonomisk virksomhet, og at misforholdet mellom de to førte til finanskrisa. Konings poeng er altså at kapitalisme i seg selv er spekulativ, ja faktisk at hele den moderne, sekulære og sammenvevde verden er det, og at denne måten å kritisere nyliberalismen på derfor bommer på mål. Spørsmålet blir hvordan nyliberalismen da skal kritiseres, og der har dessverre Konings lite konkret å komme med. Siste kapittel er enda mer teoretisk enn de forutgående, og omhandler noe han kaller «ny materialisme» – men det forblir svært uklart hvordan dette skal kunne brukes til å kritisere og ikke minst finne alternativer til nyliberalismen. Konings kritikk av en rekke gjengse oppfatninger på venstresida av hva nyliberalisme er og hvordan det skal bekjempes er likevel såpass treffende at det er lov å håpe at den legger grunnlaget for økt forståelse av verden rundt oss. Det er ikke utenkelig at det er en nødvendighet for å kunne forandre den.

Reidar Strisland
Bernie Sanders og det nye USA
Manifest, 2018

Bernie Sanders og det nye USA er uten tvil en «page turner». Gjennom et kritisk blikk på det amerikanske demokratiet og en glimrende skildring av Bernie og bevegelsen rundt han fanger Reidar Strisland leseren fra første side.

Per Emil Skjelbred sitter i sentralstyret til Rød Ungdom og studerer nordisk litteratur, språk og retorikk på UIO.
Foto: Manifest

Boka er en del av Manifest Forlag sin serie Radikale bevegelser som nå omfatter bøker om blant annet Enhedslisten i Danmark, Podemos i Spania og Jeremy Corbyn fra britiske Labour. Felles for alle bøkene er at de gir et innblikk i ulike politiske og demokratiske systemer og de venstreradikale kreftene som preger dem. Strislands bok er intet unntak.

Boka starter med en skildring av den lille industribyen Toledo i delstaten Ohio, hvor det blir dannet et bilde av de sosiale utfordringene som har preget USA, og særlig industribyene, etter finanskrisen. Arbeidsledighet og økonomiske nedgang er sentrale begreper for å forstå den thrilleren av et presidentvalg verden var vitne til i 2016. Strisland gir leseren et bilde på den fremmedgjorte mentaliteten som preget det amerikanske folket.

Denne mentaliteten er et sentralt tema videre i boka, og brukes som et slags forklaring på, eller som et springbrett for, Bernie Sanders suksess. Sanders ble alternativet til den klassiske demokraten. Han var ikke styrt av Super-PACs og donasjoner fra ideelle organisasjoner. Han ønsket å ta et oppgjør med hemmelighold, oligarkiet og big business i det amerikanske politiske systemet. Og ikke minst, han ønsket seg en venstrevending hos Demokratene. Dette er det bildet Strisland danner av den lille, store mannen som skulle ta USA med storm og bygge en bevegelse for et bedre USA. Det er denne bevegelsen boka handler om, Bernie var bare gnisten som tente en flamme i det amerikanske folket.

Strisland skriver grundig om bevegelsen rundt Sanders og drar linjene tilbake til Occupy Wall Street bevegelsen. Han løfter fram problemene som har preget venstresidebevegelser i USA, med særlig vekt på manglende organisering på nasjonalt plan. Sanderskampanjen ble det som samlet alle disse kreftene fra Our Revolution til folkene bak den Youtube-baserte nyhetskanalen The Young Turks. Måten dette redegjøres for viser hvordan organisering i høyeste grad er politisk, gjennom at bevegelsen rundt Sanders fungerte som en opponering mot status quo hos Demokratene. Historien om bevegelsen er preget av fantastiske oppturer og lamslående nedturer. Likevel klarer Strisland å gjøre den store nedturen om til et optimistisk syn på framtida. Ved ikke å ende boka med nederlaget til Sanders på landsmøtet til DNC, men heller la den fortsette med revolusjonen etter tapet, gjør at boka vekker et slags håp for et nytt USA og flere progressive kandidater.

Bernie Sanders og det nye USA er boka du skal plukke med deg fra bokhandleren neste gang du er innom. Den gir deg en livlig skildring av Bernie Sanders, bevegelsen rundt han og det politiske USA. Strisland har virkelig klart å sette fingeren på hva som rører seg i «the land of the free». Gjennom å møte alle slags politiske supportere under sin reise i USA klarer Strisland å tegne et spennende og interessant, men også forståelig, bilde av det politiske kaoset som herjer i USA. Jeg vil også gi honnør til forfatter for språket som er med på å innkapsle leseren, noe som er oppløftende å møte i sakprosa. Enten du liker Bernie Sanders eller ei, så er dette en av de politiske bøkene man børe lese i år.

Magnus Marsdal
Frihetens mødre
Forlaget Oktober, 2018, 261 s

Har venstresiden vært på retrett i tretti år fordi vi aldri forsto dette med frihet? Stemmer det at sosialdemokratiet byttet bort frihet mot likhet? Hvor er mennesker mest frie – i USA eller i Norge? Dette er de store spørsmålene Magnus Marsdal, leder av tankesmien Manifest, undersøker i sin nye bok Frihetens Mødre.

Anja Ariel Tørnes Brekke er tidligere generalsekretær i Rød Ungdom og studerer forfatterstudiet i Tromsø
Foto: Forlaget Oktober

Dette er viktige spørsmål å finne svar på. Hvem ønsker vel ikke å være fri? De i politikken som har eierskap til frihet vil være godt stilt for å vinne velgernes virkelighetsoppfatning. Marsdal, som har jobbet med bokprosjektet i 7 år, leverer et grundig, viktig og spennende produkt.Boka tar utgangspunkt i Marsdals oldemor Sanna og hennes søster Lina, som flytter til USA på jakt etter et bedre liv, imens Sanna blir igjen på Brasøya på Helgelandskysten. Marsdal, i foreldrepermisjon i USA, bestemmer seg for å oppsøke Linas etterkommere i USA for å finne ut hvilken slektsgren som fikk mest frihet. Familien i «the land of the free» – USA, eller den sosialdemokratiske arbeiderfamilien i Norge? Slektsforskningen gjør det enkelt å følge historien og konkretisere frihetstoppfatningen, som fort kan fremstå abstrakt i politisk debatt.

Den amerikanske friheten er bygget på ideen om at statens innblanding alltid vil være mer ufri, og at desto mer fritt markedet er, desto mer fri er innbyggerne. Tea party-aktivisten Heidi Monsun, som Marsdal møter på Northgate Mall i Seattle, mener at personlig ansvar er selve nøkkelen til frihet. Dersom det kun er din innsats – ikke statens – som er bakgrunnen for din frihet, vil du oppnå en fullkommen frihet, slik vi blir fortalt i mottoet: «Land of the free, home of the brave!»

Men grunnlovens vern av ytringsfriheten – The First Amendment – beskytter individet mot myndighetenes inngrep, ikke bedriftslederens. Resultatet blir arbeidere som blir i jobber med seksuell trakassering eller politisk sensur, fordi det å si sin ærlige mening kan komme til å koste dem jobben, og i mange tilfeller også helseforsikring som kommer med den.

Her blir forskjellen på den amerikanske og den norske frihet tydelig. I USA har man friheten til å dominere. Trump kan si «you’re fired!» uten saklig grunnlag, mens vi i Norge har et vern mot slik oppsigelse. Vi har frihet fra dominans. Den norske friheten er til for folk flest – den amerikanske friheten er til for de øvre samfunnslag. Den norske friheten er egalitær, mens den amerikanske er hierarkisk. Der amerikanerne ser på statlige inngrep som et hinder for frihet, argumenterer Marsdal for at vi i Norge, gjennom skattepenger, har finansiert institusjoner og kjempet frem rettigheter som sikrer oss frihet. Dette gir oss valgalternativer, og frihet uten valgalternativer er en mager frihet. Marsdal skriver at «De økonomiske omstendighetene Adam Smith døpte «markedets usynlige hånd», kalte pionerene i amerikansk fagbevegelse nødens og avhengighetens sverd. «Nødens sverd avtvinger vårt samtykke», skrev arbeideren Thomas Skidmore i New York i 1829.»

Fortellingen i Frihetens Mødre blir ytterligere aktualisert når Marsdal trekker inn Ileana Ducu, vaskehjelpen fra Romania. Tilsynelatende er alt på det rene hos vaskefirmaet Marsdal og familien ansetter Ducu fra, men det viser seg fort å ikke stemme. Hun lever under det samme ufrie skrekkregime som mange arbeidere i USA.

Utviklingen i norsk arbeidsliv viser at Norges frihet ikke vokser lineært. De underordnedes avhengighet, pluss maktens vilkårlighet, skapte til sammen grunnlaget for den ufrihetens mentalitet vi kalte husmannsånd. EØS, bemanningsbransjen og 0-timerskontrakter uten lønn mellom oppdrag, tvinger frem den samme mentaliteten. Det vokser frem et løsarbeidersamfunn i Norge der arbeidere ikke kan fagorganisere seg eller si sin mening uten å frykte for jobben de er avhengig av.

I et intervju med Aftenposten sier Marsdal at: «Det er mye viktigere for meg å skrive en bok som kan bety noe mer enn å være med i en relativt forutsigbar debatt hver uke». Det klarer Marsdal med Frihetens Mødre. Han er på banen som premissleverandør for venstresiden – neste oppgave er å finne ut hva som må gjøres for å beholde og utvide den friheten som gjør oss selvstendige og rakryggede.

Tollef Hovig
Forandring
Bind 1: Kapitalens svanesdang
Bind 2: Den store sammenhengen
Kolofon, 2017

Tollef Hovig har gjort et imponerende forsøk på å sammenfatte menneskenes historie fram til vår tid. Noen av prediksjonene hans av vår videre tid er også interessante. Likevel halter tobindsverket både i dybde, struktur og mangelfulle analyser.

Ivar Espås Vanegn er historielektor og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Kolofon

EN EUROPEISK GLOBALHISTORIE?

Første bind i tobindsverket tar for seg menneskenes historie fra de første avanserte menneskeapene, til vår tids industrikapitalisme. Mye av dette er interessant og spennende lesning. Hans utgreiing av de tidlige perioder i menneskets historie, fra perioden med storviltjakt, til jordbrukets og de første sivilisasjonenes tilblivelse, er både spekket med detaljer og gode overblikk. Detaljkunnskapene sitter løst, og sjøl synes jeg å ha lært mye både om økonomiske og religiøse forhold av disse delene.

Boka virker på mange vis som et nytt tilskudd i tradisjonen globalhistorie, altså historieskriving som forsøker å se forbi den tradisjonelle nasjonshistoria, men heller fokusere på verdenshistoria over landegrensene. Dette skulle både motvirke nasjonalistisk fordreining av historiefaget, samt åpne viktige perspektiver for viktige transnasjonale prosesser innen økonomi og tenkning, og ikke minst: bøte på mange års svært Europa-sentrert historieskriving. Her kommer den første unnlatelsessynden i Hovigs verk. Når man påberoper seg å skrive en framstilling av menneskets historie som «Den store sammenhengen», og knapt beveger seg utafor den vesterlandske kulturkrets, sier det seg sjøl at man mister noe. Joda, hans dekning av de tidlige oldtidssivilisasjonene i Mesopotamia og Den fruktbare halvmåne er gode og utførlige, men derifra beveger han seg knapt utafor Europa. Enorme sivilisasjoner som den kinesiske og indiske er så vidt nevnt. Resten av verden utafor Europa nevnes mer eller mindre bare når de kommer i kontakt med europeerne. Det er en ærlig sak å ville skrive et verk om den vestlige kulturkrets’ historie, men da bør man være mer ærlig om at det er dette man prøver på.

SKRÅSIKKERHET OG MANGLENDE REFERANSER

Noe typisk når personer som ikke er faghistorie skriver historie, er skråsikkerheten. Man konkluderer gjerne raskt når man trekker koblinger mellom ulike fenomen, kanskje uten at man veit at dette er omdiskutert eller én av mange ulike tolkninger mellom fagfolk. Jamt over styrer Hovig unna slikt, og passer som oftest på å understreke at ting er «uvisst» eller «omdiskutert» når han veit de er det. Likevel hender det flere ganger gjennom lesninga at jeg spør meg sjøl: Er dette virkelig sant? Med tanke på kunnskapene forfatteren åpenbart er i besittelse av, er det godt mulig det er det. Men dette ville blitt gjort mye lettere med noen enkle kildehenvisninger til de mer radikale påstandene som framsettes. Det finnes som oftest ikke, ogforuten litteraturlista til hvert kapittel, er det umulig for meg å vite hva forfatteren baserer påstandene sine på, med mindre dette spesifikt nevnes. Det er en stor svakhet for et bokverk som gaper over så mye.

RESSURSMANGEL OG ØKOLOGISKE KRISER

Noe av det mest interessante i boka er i bind 2 hvor Hovig prøver å si noe om hvor menneskeheten er på vei. Da kommer han selvsagt ikke forbi menneskenes påvirkning på miljøet og klimaet.Hovig skal ha honnør for at han ikke lar klimaspørsmålet fullstendig overdøve spørsmåla om andre kriser: energikrise, forsuring av havene, vannkrise, ressurskrise, overbefolkning m.m. Uavhengig av om man fornektermenneskeskapte klimaendringer eller ei, gjør man seg en bjørnetjeneste om man unnlater å snakke om disse.

Men også her synes jeg Hovig underkommuniserer flere av dem. Han bruker for eksempel mye tid på å snakke om de begrensa reservene og den ujamne fordelinga av ferskvann på jorda, noe vi som er opptatt av økonomi og internasjonale relasjoner bør gjøre mye mer. Derimot snakker han relativt lite om hvordan vi skal klare å produsere og fordele nok mat til kommende generasjoner, estimert til totalt 12 milliarder mennesker i 2015, når vi etter hvert ikke lenger kan benytte oss av fossile brensler eller store fosfatressurser. Bind 2 i boka heter tross alt Kapitalens svanesang. En skulle trodd at han dermed viet mye mer plass til nettopp motsetninga mellom kapitalismen og jordas bæreevne, slik for eksempel Pål Steigan og Naomi Klein, men også dette tidsskriftet har gjort ved flere anledninger de siste årene.

STRUKTUR, MÅL OG MENING

Jeg merker jeg sliter med å oppsummere disse to bøkene for folk. På den ene siden har jeg lært veldig mye, ikke minst om økonomisk og religiøs historie. Dette har jeg satt pris på, og håper at også andre kan dra nytte av dette. Hovig har gjort et enormt arbeid, og har på mange vis skrevet et unikt politisk verk med globalhistoriske veksler. Med en bedre struktur og med bedre oppfølging, kunne dette fått et bredt og kraftig nedslagsfelt.

Der kommer dog den andre siden. Jeg slet ofte med å forståhvor forfatteren ville. Noen ganger er det viet utrolig mye plass til periferi ting som ikke egentlig tjener til å underbygge de sentrale poengene i boka, og som heller ikke er særlig interessante. Strukturen er ofte svært rotete, og mye av språkføringer vitner tydelig om at dette er et enmannsverk, uten nok ressurser til redigering og etterarbeid. Mye av stoffet er dessuten veldig tungt, og gjør at jeg, som tross alt har utdanning innafor historie, noen ganger sliter med å følge med. Andre ganger er tonen lett og folkelig igjen. Dette skaper en vanskelig flyt å forholde seg til.

Alt i alt er ikke dette noe jeg anbefaler for hvem som helst. Dette verket krever mye, og man bør slik jeg ser det være temmelig belest for å få noe ut av dette. Dersom man dog først tar fatt på verket, vil man utvilsomt lære mye nytt, og vil trolig få igangsatt en rekke tankeprosesser om verdenen vi lever i, og verdenen våre barn forhåpentligvis skal arve i framtida.

Gøran Greider og Åsa Linderborg
Populistiska manifestet
Forlaget Natur & Kultur, 2018, 313 s

Åsa Linderborg, kultursjef i Aftonbladet, og Gøran Greider som er sjefsredaktør i Dala-Demokraten har begge fått utgitt flere bøker og begge er hjemmehørende på venstresiden. De er helt klart representanter for den kultureliten høyrepopulistene har som et av sine hatobjekter. I omslaget på boka kalles Populistiska manifestet for et «forsvar for populismen som politisk strategi».Ved å kalle det et «manifest» innrømmer de flørten med det kommunistiske manifestet, og mener det passer godt fordi de – som forfatterne av det kommunistiske – benytter seg av maktanalyse og konfliktterminologi, og framhever nødvendigheten av at folk organiserer seg og står sammen. De vil spre argumentasjonen om at en annen verden er mulig, nå som da. I boka framsettes det 151 teser. Disse er ikke i henhold til noen rekkefølge eller innbyrdes rangering. Noen teser er framsatte påstander som ikke kommenteres, mens andre blir grundig drøftet. Det gjør at boka kan virke tematisk springende, og at den framstår som en samling litt uferdige debattinnlegg.

Kari Celius er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Forlaget Natur & Kultur

Gjennomgangen av tesene analyserer populisme både som politisk strategi og «fenomen i tiden». Her er det mange gode poenger, illustrert med gode eksempler. Etter min mening er dette noe av det mer forklarende og oppklarende jeg har lest på dette tema.

Her er noen utvalgte poenger:

• Høyrepopulismens framgang må forstås som en protest mot 30 år med markedsliberalisme, der avregulering, privatisering og innstrammingspolitikk har bygget ned båndene mellom folk og senket deres forventninger til framtida.
• Høyrepopulistene tør å love noe, mens etablerte partier med sine bånd til den globale markedsliberalismen sier at det ikke fins andre alternativer enn det vi har i dag, dermed ikke kan love noe i det hele tatt. Inkludert her er de svenske sosialdemokratene som har utelatt klasse og konflikt fra poltikk og agitasjon.
• Det er arbeiderklassen som er blitt den tapende part gjennom disse 30 årene. De har mistet faste trygge jobber og velferd gjennom globaliseringa, men de blir også forsøkt fratatt klassebevisstheten når klasse er forsvunnet fra den politiske agitasjonen.
• Venstresiden er på ingen måte vernet i denne boka. De får sitt for moralisme og mangelen på folkelighet, for klasseforakt. Det er viktig å forstå dette som et grunnlag for at deler av arbeiderklassen slutter opp om høyrepopulistiske partier, heller enn moralisere over det.
• Venstresiden må tørre å ta diskusjonen om hvor stor innvandring et land kan ha, og den må ta på alvor de spørsmålene som høyrepopulistene stiller. De må besvares med argumenter og alternativ politikk, ikke avfeies. De må fortelle hvem som er den virkelige eliten, de som eier og forvalter kapital.

Når jeg leser det som skrives om flyktning- og innvandringspolitikken så tenker jeg at det er forskjell på norske og «svenske tilstander»: Sverige har vært åpne for å ta imot flere flykninger og asylanter, også før 2015. Det henger sammen med at de har hatt et borgerskap som har ønsket seg innvandring. I Norge har vi hatt en mer restriktiv innvandrings- og flyktningpolitikk i utgangspunktet. Sosial dumping og arbeidsinnvandring behandles ikke i denne boka, kun innvandring/flyktningpolitikk. Det kan bety at det ikke har vært en del av den politiske debatten på samme måten som den er i Norge. En tilsvarende analyse av situasjonen i Norge ville vært annerledes.Behovet forfatterne ser for venstrepopulisme gjøres rede for i etterordet. Venstrepopulismen disse holder fram er snarere representert ved Jeremy Corbyn og Bernie Sanders enn Podemos og de søreuropeiske/søramerikanske folkelige bevegelsene.

I etterordet uttrykkes populismen som «en budbringer gjennom demokratiet». Det høres litt luftig ut, men det betyr noe slikt som at den er et slags termometer som viser tilstanden til et samfunn eller en tidsepoke. Det gjelder enten populismen framtrer som dypt usympatisk og nasjonalt innsnevret, eller som systemkritisk og utopisk.

Det går føre seg ei omfattande forsking på Marx. Her skal eg berre konsentrere meg om nokre relativt få arbeid som ikkje er særleg godt kjend i Noreg, og som er viktig for vidareutvikling av den marxistiske tenkemåten og utforminga av radikal politikk her og no. Eg har omsett ein god del av dei tekstane eg kommenterer. Det finn du i notane, saman med biografiske opplysningar. Vil du forstå meir om det eg skriv, så er det nyttig lesing. Den nyare forskinga held seg nøye til Marx sine opphavlege tekstar og situasjonen dei blei laga i. Ein er ikkje lenger så prega av all den kritikken som sprang ut av forvekslinga mellom Marx sine analyser, teoriar og tankar og den omforminga og ideologiske bruken av dei som fann stad under Stalin og kritikken av han. Resultatet av denne forskinga er ei rehabilitering av Marx som leiande teoretikar i arbeidet for å oppheve kapitalismen.

Terje Valen er medlem av Raudt Bergen. Han bloggar på www.tvalen.no.
Foto: John Jabez Edwin Mayal/International Institute of Social History

INDRE SAMANHENG OG PROFITTRATEN SIN FALLANDE TENDENS

Påstanden om at Marx sine teoriar manglar indre konsistens, har gjort at mange som har bruk for Marx sin økonomiske teori i den politiske og økonomisk kampen sin, ikkje har hatt tiltru til han.

Andrew Kliman er av dei som har vist at denne påstanden er feil. Etter det har det vore ein lang debatt om dette der dei som forsvarer den gamle påstanden har lansert angrep på angrep mot Kliman utan å kunne motprove det han har vist.

I 2013 gav han så ut boka Reclaiming Marx’s Capital der han samanfatta heile debatten frå han starta på 1800-talet og fram til i dag og der han han la fram sitt eige standpunkt. Då kunne han vise at påstandane om manglande indre samanheng hos Marx byggjer på lesemåtar der utgangspunktet har vore å prove manglande konsistens. Men om ein tar utgangspunkt i vanleg vitskapeleg praksis, så må ein først undersøke nøye om det finnast haldbare tolkingar av teksten som kan gi indre konsistens, før ein slår fast at slik konsistens ikkje finnast. Det har ikkje Marx sine kritikarar gjort. Dernest gir Kliman ei tolking som godt samsvarer med Marx sine tekstar og som gir indre konsistens og dermed at Kapitalen, sett frå eit vitskapeleg synspunkt, ikkje kan skuldast for manglande konsistens. Med det er boka rehabilitert som eit sentralt vitskapeleg verk om økonomi og det må vere utgangspunktet for kritikk av ho. Eg skal ikkje gjennomgå dette i detalj, men viser til ei melding av boka frå økonomen Michael Roberts.¹

Kliman gav så i 2015 ut ei bok, The Failure of Capitalist Production – Underlying Causes of the Great Recession, der han går inn på den empiriske utviklinga av kapitalismen ut frå ei marxistisk analyse. Den aukande organiske samansetninga av kapitalen tvingar fram lågare profittrate og når denne når ei grense kjem stans i investeringar og følgjande krise.

Han legg vekt på at arbeidarklassen må vere verkeleg leiande i utviklinga også etter ein revolusjon. Og viss vi ikkje klarer å oppheve kapitalismen, så går vi inn i ein periode med kriser som må løysast gjennom stadig større øydeleggingar av produktivkrefter – konstant kapital – og at dette krev djupe økonomiske kriser, men og nye verdskrigar.

AVSPEGLING OG FØRESTILLING

Isabelle Garo er viktig i den nye internasjonale marxistiske renessansen. Ho er utdanna filosof og underviser ved franske vidaregåande skoler og har gjeve ut fleire bøker². I 1996 tok ho doktorgraden på Reflet et représentation dans la pensée de Marx ved universitetet Paris-1. Ho er med i ei gruppe som arbeider med å gi ut Marx sine samla verk på fransk.

I 2000 gav ho ut Marx, une critique de la philosophie, 2000 der ho la fram resultata frå doktoravhandlinga. Der tar ho utgangspunkt i omgrepet førestilling (Vorstellung) hos Marx. Dermed kan ho gå inn i Marx sin kunnskapsteori som ho seier har vore definert som «hjartet» i den materialistiske dialektikken. Altså: korleis utvikla Marx, gjennom alt han skreiv, synet sitt på måten menneska dannar seg førestillingar om verkelegheita. Eit av dei viktigaste tekstene som ho viser til, er frå Den tyske ideologien, Feuerbach³.

Det sentrale her, som Garo framhevar, er at menneska produserer førestillingane sine ut frå heile livssituasjonen sin, ikkje gjennom ei passiv spegling av verkelegheita i medvitet sitt, men ein aktivt produksjon, innan si samfunnsmessig ramme, for å skape førestillinga i medvitet ut frå den verkelegheita som eksisterer utanfor medvitet i formidla samband med dette. Den forenklinga som Engels gjorde då han snakka om spegling eller attspegling, og som Lenin følgde opp i det filosofiske verket sitt om empiriokritisismen⁴, og som har prega delar av «marxismen» etter dette, er altså ikkje i samsvar med Marx sine tankar om det same. Eg har laga eit notat etter lesing av boka som går inn på dette i større detalj.⁵

For forståinga av Marx sin erkjenningsteori er dette et like viktig arbeid som Andrew Kliman si rehabilitering av Kapitalen.

Som poet er ho òg interessert i tilhøvet mellom kunst og kapital og har skrive ei viktig og interessant bok om dette som eg har omsett delar av.⁶

DEN NYE DIALEKTISKE LOGIKKEN

Lucien Sève er ein sentral forskar på Marx. Han skriv no eit fire binds verk der han, ut frå ei nøye nylesing av Marx sine tekstar, kan kritisere ei rekke tolkingar som eigentleg byggjer på overflatisk lesing og lesing av mindre utval av tekstane. Han bruker alle Marx sine tekstar i framstillinga si. Det han skriv er innhaldsrikt og grundig dokumentert. Er du usamd, er det lett å sjå.

I Frankrike fall Marx ut av filosofistudiet på universiteta etter angrepa frå dei nye filosofane på 1970-talet. Gjennom Sève sine arbeid har han komme inn att.

Sève sitt viktigaste arbeid er samanfatta i eit planlagd fire binds verk med samletittel Penser avec Marx aujourd’hui. Dei tre første binda er ute. Det er Marx et nous frå 2004, L’homme frå 2008 og La philosophie frå 2014. Han jobbar no med bind fire som har undertittel Le Communisme.

Det tredje bindet omhandlar korleis Marx utvikla materialismen og dialektikken gjennom arbeidet med Kapitalen.

Konklusjonen er at Marx er den store fornyaren av logikken etter Aristoteles sine syllogismar med Carnap si vidareutvikling av desse, og han avdekker korleis Marx oppheva heile den gamle filosofiske logikken sine idealistisk lineært, stilleståande logiske kategoriar og erstattar dei med endringsprega, dialektiske og materialistiske logiske kategoriar som gjer det mogleg å forstå kompliserte system i endring. Det er ikkje mogleg ut frå den gamle logikken.

Det finnast ein kortversjon som han skreiv i 2012, Karl Marx – écrits philosophiques. Eg har omsett han. ⁷ Vil du verkeleg vite kva det dreier seg om, kan du sjå på den.

KLASSEKAMPANE

Domenico Losurdo er ein kjend italiensk Marx-forskar og eg skal ta for meg boka Der Klassenkampf – die Rückkehr des Verdrängten (Italiensk utgåve 2013, tysk 2016). Med utgangspunkt i Det kommunistiske partis manifest viser han at Marx alt i denne teksten har ei allsidig forståing av klassekampen. Her skriv nemleg Marx at klassekampen er kampar mellom klassane, kampar for å oppheve kvinnene sitt slaveri i den borgarlege familien, kampar for at arbeidarane må erobre statsmakta i sine nasjonalstatar og kampar om ideologiar. Så viser han at Marx også såg på kamp for nasjonalt sjølvstende som klassekamp, og at det òg gjeldte slavane sine kampar mot slaveeigarane i USA. Dette gjer at mange klassar og lag i folket deltar i sine kampar, ut frå sine særeigne tilhøve i samfunnet.

Desse kampane går ikkje parallelt, dei følgjer sine eigne banar. Det er naudsynt å sameine dei forskjellige typane klassekamp i retning felles mål. Dette er svært vanskeleg fordi den herskande klassen er flink til splitte klassekampane og få folk til å kjempe mot kvarandre i staden for å finne saman. Berre når kapitalismen er oppheva vil dei forskjellige kampane kunne førast fram til avgjerande sigrar.

Han seier at vi lever i den kolombianske epoken, dvs. tida etter at Columbus kom fram til Amerika og dei vestlege maktene tok til å dominere, røve og undertrykke alle andre statar, og fram til i dag, då han går mot slutten, på grunn av framveksten av dei store økonomiane i aust – Japan, Sør-Korea og først og fremst Kina.

For at dei avhengige landa skal kunne utvikle seg på sjølvstendig vis, må dei erobre nasjonalt sjølvstende, kaste ut imperialistane, ta makta over sin eigen økonomiske utvikling, og klare å få til ei rask utvikling av produktivkreftene gjennom storstilt industrialisering. Utan dette vil dei utan tvil falle tilbake i hendene på imperialistmaktene.

Ut frå dette tar han opp situasjonen til land som Kina, Russland, Nord-Korea, Russland, Iran, Syria og Venezuela som er utpeika til hovudfiendane til Vesten, fordi dei columbiske statane med USA i spissen ikkje har kontroll der.

Han ser Kina som ein stor inspirasjon for alle statar og nasjonar som vil ut av den columbiske imperialismen sitt grep. Det er ikkje mogleg å komme seg ut av dei columbiske statane sin makt utan politisk sjølvstende og industrialisering. I Kina har dei klart å få nasjonalt sjølvstende og rask industrialisering. Under Mao blei grunnlaget skapt, og det Deng gjorde var òg heilt naudsynt. Utan det ville Kina med usvikeleg sikkerheit bli underlagt under columbiarane att. Utviklinga i Russland frå revolusjonen, gjennom Stalin-tida og fram til no vert analysert på same måten.

Columbiarane er rovgriske, omsynslause, utruleg gruelege og løgnaktige. Dei driv folkemord utan å blinke, dei slepp atombomber over menneske og innfører restriksjonar på handel som til dømes drep 500 000 born (som i Irak for ikkje lenge sidan). Og dei prøver å stå fram som forsvararar av menneskerettar og demokrati.

Og han konkluderer med at den columbiske epoken er på hell no og at det økonomiske og politiske tyngdepunktet trekk mot aust, med Kina i spissen. Berre ein stor krig kan hindre at dette skjer.

UTVIKLING AV OMGREP OG KATEGORIAR GJENNOM ARBEIDET MED KAPITALEN

Enrique Dussel er relativt ukjent i det radikale miljøet i Noreg og den anglo-saksiske verda. Men han er den som kanskje har levert verdas mest inngåande analyse av heile tekstmengda som høyrer til Marx’ Kapitalen ved at han, ut frå originaltekstane, har gjennomgått i detalj og analysert alle dei fire utkasta til Kapitalen som Marx skreiv.

Dussel vil finne ut kva Marx eigentleg skreiv og meinte, for å sjå om dei grunnleggande resultata av arbeida hans og tenkemåten kan vere til hjelp i frigjeringskampen i Latin-Amerika. Han tar oss med på ei fascinerande reise gjennom Marx sitt arbeid med å skape nye kategoriar som gjer det mogleg å forstå korleis kapitalismen fungerer. Han finn at Marx’ verk har svært mykje å gi i arbeidet for menneska si frigjering frå utbytting og undertrykking, og ikkje berre for folk i dei kapitalistiske kjernelanda, men også for perifere kapitalistiske land. Det handlar til dømes om dei mekanismane som gjer at verdiar blir overført frå dei perifere, avhengige landa til dei sentrale leiande landa. Dette er noko som vil bestemme hovudliner for korleis folk i det perifere landa kan organisere seg på best vis for å frigjere seg frå den tilstanden av underutvikla økonomi som dei blir haldne i.

Eit av dei viktige poenga hans er at arbeidarane ikkje er kapital. På grunn av dette er ikkje arbeidarane innelukka i det kapitalistiske systemet på ein slik måte at dei ikkje kan sjå det utanfrå. Det gjer at teoriar som går ut frå dette og dermed hevdar at arbeidarklassen ikkje kan vere ei kraft for å oppheve kapitalsystemet, tar feil (som André Gorz og andre pessimistar). Eit anna poeng er at det kapitalistiske systemet er umoralsk fordi det er grunnlagd på tjuveri av arbeidskraft kamuflert under eit skinn av likskap som kjem fram i at arbeidaren og kapitalisten er formelt likeverdige partar når arbeidaren sel arbeidskrafta si. Eg har skrive ein

tekst som går inn på dette i meir detalj.8

REHABILITERINGA AV MARX OG VARIG ENTUSIASME

Den nyare Marx-forskinga viser at Marx, gjennom det grundige arbeidet sitt med å finne logikken i kapitalen si utvikling og korleis denne trer fram på ymse nivå i samfunnet, både er den store fornyaren av den økonomiske vitskapen og den filosofiske logikken. Han er også ein fornyar av historievitskapen, av korleis statar og sivilsamfunn utviklar seg og korleis vi kan gripe inn i dette. Dermed er han ein fornyar av politikken og ein inspirator i det daglege politiske arbeidet i alle kapitalkritiske parti og rørsler. Det gir mykje energi å studere han, og utan det vil vi nok ikkje kunne oppheve kapitalismen.

Sluttnoter:

1 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Tilbakevisningen%20av%20at%20Marx.htm
2
-Marx, une critique de la philosophie, Seuil (Points Essais), Paris, 2000
-L’Île – légendes définitives, Le Bruit Des Autres, Limoges, 2001 (Poésie)*
-L’Idéologie ou la pensée embarquée, La Fabrique, Paris, 2009
-Foucault, Deleuze, Althusser & Marx – La politique dans la philosophie, Démopolis, Paris, 2011
-Consignes pour un communisme du XXIe siècle, La Ville Brûle, Montreuil, 2011 (Poésie et livre-objet)
-Marx et l’invention historique, Syllepse, Paris, 2012 , La Ville Brûle, Montreuil, 2013 dir. avec J.-N. Duca- nge, Marx politique, La Dispute, Paris, 2015
3 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Den%20tyske%20ideologien%20v2.pdf
4 V.I. Lenin, Materialismen og empiriokritisismen, Falken forlag, 1982.
5 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo,%20en%20kritikk%20av%20filo- sofien%202000.htm
6 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Isabelle%20Garo%20Bildenes%20gull.htm
7 http://www.tvalen.no/onewebmedia/hjemmeside/ Marx%20dialektikk%20og%20materialisme.htm
8 http://marxisme.no/den-umoralske-kapitalismen/

Natten til 15. april 1918 glir 4 skip rolig inn Saltenfjorden. Ett av skipene seiler inn til Rognan for å «vokte» lensmannen der. De tre andre; «Aafjord», «Erling Jarl» og «Farm» ankrer opp ved Finneid kai i Fauske. Om bord er det 350 soldater, masse våpen, komplett mannskap til båt og jernbane. Målet er å innta gruvebyen, ta over kontrollen av all kommunikasjon mellom Finneid og Sulitjelma, og arrestere personer med oppviglerske eller revolusjonære tanker.

Først og fremst hovedpersonen Johan Medby, men også arbeidere i Sulitjelma som hadde hjulpet han. Forbrytelsen; militærnektelse og bråk mot myndighetspersoner.

John Strøm er historiker og pensjonert lærer bosatt i Fauske. Tidligere redaksjonsmedlem i Saltdalsboka og Fauskeboka.
Foto: Norsk Jernbanemuseum

I år er det hundre år siden Sulitjelmaaffæren satte Indre Salten til de grader i begivenhetenes sentrum.

For å forstå bakgrunnen for disse dramatiske hendelsene må en først gå tilbake i tid og se litt på nasjonale og internasjonale hendelser.

VERDENSKRIG OG REVOLUSJON, DYRTID OG ANTIMILITARISME

1. verdenskrig startet i 1914. Norge var nøytralt, det vil si at de ikke deltok i krigshandlingene. Landet ble allikevel trukket inn i krigen da Tyskland fra januar 1917 erklærte uinnskrenket ubåtkrig mot alle land som forsøkte å frakte forsyninger til Storbritannia. Norske fraktebåter ble senket både før og særlig etter økning i ubåtaktiviteten og mange sjøfolk omkom. Dermed opplevde nordmenn en sterk nedskjæring av forsyningene til landet. Varene steg dramatisk i pris mens lønningene sto stille eller gikk ned. Det ble både «dyrtid» og en tidlig «jappetid» med den følge at konflikten mellom «vanlige» arbeidsfolk og de rike økte dramatisk.

Prisene på matvarer økte mere i Norge enn i Danmark og Sverige fra 1914 til 1917. Indeksen for matvareprisene steg også ekstra i 1917; fra 180 i mars 1917 til 230 i november samme år, på samme tid som reallønna gikk ned fra 100 i 1914 til 77 i 1917. (fra Askeröi 1970). Utrolig nok var det høykonjunktur og full sysselsetting, mange fikk seg jobb, men til svært lav lønn. (23 % lavere i 1917 enn i 1914). Arbeiderne krevde at noe måtte gjøres for å avhjelpe den direkte nøden som bredte seg. Det ble gjennomført en dags suksessfylt demonstrasjonsstreik.

De kravene som ble fremmet i forbindelse med demonstrasjonsstreiken var fremsatt av AP og AFL (Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, nå LO) i fellesskap. Både partiet og organisasjonen hadde på denne tiden en reformistisk, nærmest borgerlig ledelse. Etter demonstrasjonsstreiken imøtekom den borgerlige regjeringen på langt nær de krav som var fremsatt.

På forhånd var det vedtatt at hvis en ikke fikk gjennomslag for de fremsatte krav skulle man innkalle «til en almindelig arbeiderkongres». Kongressen skulle få folk fra grunnplanet i organisasjonene til å drøfte om det skulle gjennomføres en generalstreik. I Martin Tranmæls fravær avlyste dyrtidskomiteen, bestående av reformistiske ledere fra parti og fag- bevegelse, arbeiderkongressen og avviste også et vedtak om en militærstreik. Dette ble det sterk reaksjon på i grunnplanet i de to organisasjonene. Avisen «Klassekampen» krevde før avlysningen av kongressen at den måtte samles, og det måtte opprettes arbeiderråd – inspirert av rådene i Russland. Rådene skulle være en grasrotpressgruppe mot myndighetene for å få fremmet radikale vedtak.

Det var et opprør på gang i Arbeiderpartiet og Fagbevegelsen. Dette opprøret var ledet av «Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund», «Fagopposisjonen» og andre radikale krefter. Disse organisasjonene virket innad i arbeiderbevegelsen, de ville ikke danne nytt parti eller ny fagorganisasjon. De så at den gamle ledelse ikke var i kontakt med de rådende forhold i landet. De ville revolusjonere parti og fagbevegelse slik at politikken reflekterte forholdene i samfunnet. «Fagopposisjonen» hadde siden 1911, med utgangspunkt i fagbevegelsen i Trøndelag, jobbet for å dreie AP og fagbevegelse i en mere radikal retning. Lederen var Martin Tranmæl. De tok makta ved landsmøtet i 1918.

Antimilitarismen sto sterkt i arbeiderbevegelsen helt fra partiets dannelse i 1890-årene. Motstanden mot militæret fortsatte under 1. verdenskrig, den styrket seg frem mot 1917. Regjeringen foreslo en sterk økning av bevilgninger til militæret. Arbeiderne syntes det var galskap å bruke masse penger på våpen når folk sultet. De ville heller ha «dyrtidstillegg» i lønna for å bøte på den nøden som rådde blant det arbeidende folk. De ville også at AP skulle vedta almen militærstreik på programmet, som vi så skjedde ikke dette.

Kravet om en antimilitaristisk aksjon var nært knyttet til kravet om et dyrtidstillegg. Fikk man ikke det og det ble en generalstreik regnet man det som høyst sannsynlig at regjeringen kom til å kalle inn militære tropper for å roe ned gemyttene eller utføre streikebryterarbeid slik at den gode fortjenesten for de rike ble opprettholdt. I årene før 1917 var så langt militæret brukt mot arbeidere på Kongsberg, i Skien, i Bergen, på Rjukan og på Spitsbergen (Svalbard) (Askeröi 1970).

Kampen om Dyrtiden, og militærstreiken hadde en sentral plass i Tranmæls kamp om makten i Arbeiderpartiet. Måten dyrtidsaksjonene ble avviklet på var sentrale i opposi- sjonens nye linje, og sentrale i opptakten til Sulitjelmaaffæren i 1917 og hendelsene i Sulitjelma i 1918; troen på kraften på den Direkte Aksjon. Inspirert av utviklingen i Russland, Ungdomsforbundet, det amerikanske IWW (som inspirerte Tranmæl), Fagopposisjonen osv skulle arbeiderne overraske borgerskapet med en kraftig, godt iscenesatt markering og ikke vente på at den skulle treneres – og svekkes – ved å gå veien gjennom alskens organer.

Det er i ly av dette man må forstå hendelsene på Drevjemoen i 1917 og i Sulitjelma i 1918.

DREVJEMOEN 1917

Ovenfor har jeg vist at det lenge hadde vært en sterk motstand mot militæret i arbeiderbevegelsen. Ekstra sterk var denne motstanden i Nord-Norge. Peder Kaasmoli, daværende redaktør i avisa «Nordlys» ga en versjon av denne motstanden i sin forsvarstale i Høyesterett. Han var tiltalt for å ha skrevet en «militærnektervennlig» artikkel i 1917:

«Den antimilitaristiske bevægelse i Nord-norge, den er, mine herrer, født i fiskerbaaten, i fiskernes fattige hjem naar familjen drøftet hvordan de skulle klare det naar ældste gutten,…, skulle ind til moen og far skulde stræve alene…»

«Den antimilitære bevægelse begyndte samtidig med vernepligtens indførelse i nordnorge der saavidt jeg ved fandt sted i 1898. Den har øket gjennom tiårene.»

Motstand på grunn av behov for arbeidskraft i landbruket er en av forklaringene, Johan Medby sier selv dette om bakgrunnen for aksjonen i en artikkel i «Arbeidsmanden» nr 2/3 1948:

«Krigen (1. verdenskrig) avslørte brutalt de militaristiske og imperialistiske kreftenes skjendige spill… I Sulitjelma, på Kirkenes og andre anlegg var ideene til den revolusjonære ungdomsrørsla og fagopposisjonen fast forankra…. Det gikk et vekkelsens vårvær over hele landet, men mest i Nord-Norge. «Det avbrukne gevær» ble tidens symbol… Det var ingen «forsvarsnihilisme», men en naturlig klassebetont reaksjon mot et militærvesen som var et ensidig redskap i den herskende klassens hånd. Både i ord og gjerning gjorde borgerskapet det klart for alle og enhver hva militæret skulle brukes til her i landet.

Det var mot «den indre fiende», og fienden var arbeiderklassen.»

I 1917 var rekruttene fra Salten, Rana og Vefsn innkalt til 90 dagers rekruttskole på Drevjemoen med oppmøte 17. mai. 15. mai plukket båten opp rekruttene i Saltdal, Fauske og Bodø. Før båten dro hadde det vært møte på Rognan hvor man hadde uttrykt sterk motstand mot militæret, men vedtatt at man skulle reise nedover og heller vise en samlet motstand på selv Drevjemoen.

Vel framme i Mosjøen den 17. mai vasset rekruttene i høy snø derfra og opp til Drevjemoen. Brakkene de skulle bo i var kalde og de første timene ble brukt til å fottrakke plassen i leiren.

Ifølge Medbys artikkel i «Arbeidsmanden» samlet flere hundre mann seg til en revolusjonær demonstrasjon samme kveld. De startet med å gå vekk fra leiren i retning Mosjøen. Så slitne som de var etter dagens aktiviteter ble «rømningsforsøket» snart oppgitt. Etter dette fortsatte den antimilitære agitasjonen i leiren, det ble dannet en «aksjonskomite», delt ut flyveblader og vedtatt en demonstrasjon 19. juli. Da gikk man i demonstrasjonstog med gevær påsatt bajonett, sang «Internasjonalen» og andre revolusjonære sanger til befalets forferdelse. De vettskremte offiserene kom ikke til ordet; slagordene «Ned med militarismen» og «Leve revolusjonen» ljomet. Til slutt ble det ro i leiren.

Roen varte ikke lenge. Etter en tid ble rekruttene innkalt til forhør hos kompanisjefen. De mest aktive ble peilet inn, noe som førte til at Johan Medby og andre ble innkalt til militær forhørsrett. Medby ble først dømt til «kakebu» på over 20 dager på Drevjemoen før han ble overført til Bodø kretsfengsel. Etter en tid måtte han tilbake til Drevja for dom i krigsretten. Der ble Johan Medby dømt til 5. mnd fengsel. 34 andre soldater fikk fra 20. dager opp til 5 mnd. En annen soldat fra Rana, Martin Olsen, fikk også max straffen på 5. mnd. Etter dommen slapp de dømte fri i påvente av soning.

Vel hjemme fra Drevja fikk soldatene skryt for sine handlinger fra sine meningsfeller. Søndre Saltens kretsparti (av AP) vedtok at noen soning for Medby sin del skulle «hindres med alle til rådighet stående midler». Mens Medby ventet på innkalling til soning tok han i januar 1918 seg arbeid i Sulitjelma; på «Hanken».

Etter en tids jobbing fikk han brev med innkalling til Bodø kretsfengsel.

SULITJELMA TAR SAKEN

Hendelsene på Drevjemoen og dommene som kom i kjølvannet var godt kjent i Sulitjelma.

Arbeiderne støttet Medby, de visste også om innkallingen til soning, den var et hett diskusjonstema på arbeidsplassene rundt om i gruvebyen. Det er verd å merke seg at selv om det var en bedrift, Sulitjelma Gruber, så var det på det meste 10 forskjellige arbeidsplasser på stedet. Hver arbeidsplass hadde sin fagforening som igjen var innmeldt i det Stedlige Styre, senere Samorganisasjonen. I ettertid sa Medby selv at han var innstilt på å dra inn og sone straffen, men arbeiderne ville det annerledes. I et møte mellom et representativt utvalg av tillitsvalgte vedtok man å NEKTE Medby å sone dommen. Ifølge mange kilder ble dette vedtaket først fattet av ungdomslaget «Brandfaklen». Det ble sendt et skriv til politimesteren i Bodø om vedtaket. Et massemøte med 550 arbeidere 3. februar støttet vedtaket og brevet som var sendt.

Over nyttår møtte lensmannen i Fauske opp med et par medhjelpere for å arrestere Medby. De ble sendt ned med uforrettet sak med henvisning til vedtaket om at arbeiderne ikke ville utlevere Medby. I mars dukket selveste politimesteren i Bodø opp. Med seg hadde han 5 medhjelpere som var bevæpnet. De dro opp til Hanken og arresterte Medby. Han fulgte godvillig med. Arrestasjonen ble straks kjent i hele gruvebyen, arbeidet stoppet opp og arbeiderne møtte opp for å hindre politimesteren å ta med seg Medby. Ifølge Kåre Odlaug beregnet politimesteren i Bodø at det var ca. 4-500 ved Sandnes og ca. 1000-1200 ved Furulund. I tumultene mellom Sandnes og Charlotta tvang forsamlingen Medby bort fra det bevæpna politiet, avvæpnet dem og fjernet epålettene fra uniformene. Nå var det arbeiderne som holdt politiet i «varetekt» til det ble kjørt fram et ekstratog. Med det ble politiet sendt tilbake med uforrettet sak. I Sulitjelma var det «jubel og høy stemning» ifølge Medby i «Arbeidsmanden» i 1948

Ivar Orestad, en av politimennene som var med på aksjonen, sa i en bok han ga ut sammen med to kollegaer i 1959 at angrepet var dramatisk. De fikk tak i Medby uten problem oppe ved Hanken, men de la merke til en del finlendere der som «..hadde det travelt med å slipe knivene sine. Og for hver og en … gnislet han mellom tennene: «Satana Bergola, Satana Bergola». Om det var disse bemerkningene som gjorde at 13 finnlendere ble utvist etter militærets ankomst i 1918 er usikkert. Politimennene føler seg truet og var glade for at de kom seg uskadet fra stedet.

Etter denne hendelsen gikk livet i Sulitjelma videre. Nå sier en del litteratur at lite skjedde før militæret kom. Ifølge et brev fra formannen i Norsk Arbeidsmands Forbund (NAF) sitt Stedlige Styre til Arbeidsmandsforbundet i Kristiania var det skjedd mye. Brevet var sendt 24/4-1918 og er i Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo.

«I mellomtiden blev hær sat forhørsret i sakens anledning og der blev indstævnet 40 mand som alle møtte og avgav forklaring og ikke en eneste mand tenkte paa at hindre retten sitt arbeid og alt gik sin vante gang i Sulitjelma.»

«Der kom et telegram til ordføreren fra Amtmanden om at sammenkalde et massemøte i Sulitjelma for at formane arbeiderne til lydighet mod loven. Dette møte blev avholdt og man mente der ikke at modsette sig loven i anden form en som militærlov. Ordføreren og Viseordføreren skulde da utarbeide en framstilling til amtmanden, og vi trodde ikke at vi skulde faa militær hit, da allerede forhørsret var sat i saken(s) anledning.»

Dette brevet slår fast at arbeiderne hadde respekt for lov og orden, de ville bare ikke godta en dom av en militær domstol.

Det er mulig at en av grunnene til at militæret allikevel kom var at arbeiderne i Sulitjelma var blitt ytterligere radikalisert i løpet av 1917/1918. Inspirert av Den Russiske Revolusjon hadde man dannet arbeiderråd i alle fagforeninger over hele Sulitjelma. I første omgang skulle man sikre matforsyningen til arbeiderne på stedet. Man valgt også 2 representanter til Landsmøtet i arbeiderrådene i mars. Lars Næss fra Rognan ble der valgt inn i landsstyret. Den massive støtten arbeiderrådene fikk sendte nok et signal til myndighetene om at svært radikale tanker rådde på stedet.

I april 1918 skjønte man at noe var på gang. Telefonforbindelsen ble brutt, det ble brevsensur. Bare en melding kom frem til baker Oscar Ripnes på Kooperativen. Martin Tranmæl, redaktør i avisa «Ny Tid» meldte at militæret var på vei fra Oslo til Trondheim. Det ble heftige demonstrasjoner i Trondheim mens de militære fartøyene lå der. Man regner at ca 30000 arbeidere demonstrerte mot militæret. Skipene nådde frem til Finneid natt til mandag 15. april.

Reidar Hernes, en bodømann som i 1918 var på befalsskolen i Harstad og ble med på turen til Sulitjelma, fortalte i «Nordlandsposten» i 1968 om hendelsen. Han hevder at det var 480 personer totalt som var med på ekspedisjonen. Her tar han nok sterkt i, ca 380 er vel nærmere sannheten. Militæret var et gardekompani, noen fra befalsskolene i Trondheim og Harstad, mannskaper som kunne betjene ferge og tog, samt politifolk fra Oslo. Om bord på båten inn til Finneid ble det tatt inn 14-15 mitraljøser, ammunisjon og annet utstyr. Det ble fortalt at all arrestasjon skulle foretas av politiet, militæret skulle være med for å se til at arrestasjonene skulle skje.

Troppen nådde Sulitjelma sent på kvelden 15. april. De fant ikke Johan Medby. Han var på forhånd dratt på ski til Siriheim i Saltdal sammen med en annen kamerat, Martin Olsen, fra hendelsene på Drevjemoen. Der ble de en tid før de ble arrestert og sendt direkte til Bodø med det skipet som skulle passe på lensmannen i Saltdal. Sulitjelma ble beleiret, politifolkene som var støttet av de militære tropper arresterte 21 arbeidere, 13 finner og en del andre utenlandske arbeidere. Utlendingene ble utvist, Medby sendt til Kabelvåg hjelpefengsel i Lofoten. Etter 3 måneders på ordinær fangekost fikk han omgjort de resterende 2 månedene til 20 dagers «vann og brød». Av de 14 tiltalte i Sulitjelma ble 3 frikjent, 2 fikk 60 dagers fengsel, 1 fikk 50 dager, resten fra 36 dager til 30 dagers fengsel. Straffen deres ble sonet i Bodø kretsfengsel.

I en noe syrlig kommentar i «Nordlands Social-Demokrat» sies det om arrestasjonene:

«21 mann ble arrestert og transportert til Bodø kretsfengsel. Mange av dem tilhørte organisasjonens beste folk. Verket feirer nu sine store triumfer i ly av bajonetspidserne. Man har bare at peke ut de mest brydsomme, og man blir kvit dem paa en meget letvindt måte»

Hvor mange som man på denne måte ble kvitt under aksjonen er usikkert. Militærets aksjon i Sulitjelma viste at arbeiderne hadde rett i sin oppfatning av at militæret skulle brukes mot aktivister i arbeiderbevegelsen hvis de truet den rådende samfunnsorden. Staten gjenvant autoritet, men arbeidernes skepsis til militærvesenet ble nok heller styrket med aksjonen enn svekket.

Sulitjelmaaffæren viste også at ifølge myndighetene skulle respekten for den militære straffelov bevares på lik linje med den sivile. Sulitjelmaarbeiderne hadde latt seg avhøre og formant til ro av myndighetene med ett unntak; de respekterte ikke militær rett. Det førte til at de fikk sitt samfunn inntatt av militære tropper.

La oss avslutte med Johan Medbys egne ord om affæren: «Jeg ser ingen grunn til å distansere meg fra det som skjedde i Sulitjelma våren 1918. Disse hendelsene…vil for meg alltid stå som et eksempel på sunn og helhjertet arbeidersolidaritet i ei tid som var preget av krig og dype sosiale motsetninger…-et fulltonende uttrykk for den samme solidaritetsånd som manifesterte seg ved det historiske møtet på Langvassisen elleve år tidligere.»

Kilder:

Diverse artikler av Johan Medby, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2, Kåre Odlaug: Sulitjelma og Sulitjelma-affæren, Brenne, Høiberg, Orestad; Erind- ringer av tre politimenn gjennom 50 år (1959), Jan

E. Askerøi: Dyrtidsaksjonen og striden omkring den (1970), John Strøm: Sulitjelmaaffæren 1918 (1983)

Leder 4

Bendik Hugstmyr Woie: Fortsatt Rødt håp i Tromsø 6

Andreas Tymi: Rødts erfaringer med samarbeid i Bodø 12

Gunnvald Lindset: Lokale samarbeidsformer etter valget 2015 22

Øyvind Andresen: Ta fellesskapets skole tilbake! 26

Rolv Rynning Hanssen: Hjelmengutvalget 36

Michael Roberts: Progressiv kapitalisme – ei sjølmotseiing 44

Erik Solheim: Finn vi nok fornyeleg energi? 50

Bokomtaler

Karl Marx: Kapitalen bok 2 56

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser: Populisme 62

Leder 4

Plukk 6

Gnist-samtalen med Ellen Engelstad: Rosa Luxemburg og ettertidens radikale bevegelser 8

Hallvard Berge: Er det progressivt å boikotte selvbetjeningskassene? 16

Kari Celius: Datahaller – den nye olja eller den store floppen? 24

Tale Hammerø Ellingvåg: Historien om den fagforeningsdrevne grønne omstillinga i Odda 30

Christina Colclough: Å få sparken av en algoritme 38

Christian Fuchs: Hva ville Marx sagt om Facebook og Cambridge Analytica? 44

Mathias Bismo: Marx om teknologi 50

Inger Hagerup: Vær utålmodig menneske! 60

Arne Overrein: Fake news, offentlighet og demokratiforfall 62

Unni Kjærnes, Per Medby, Ole Marcus Mærøe og Tomine Sandal: Hva er staten – og for hvem? 74

Magnus Westbye: Nyliberalismens mange ansikter – Bolsonaro og grasrotmotstand 88

Debatt

Eli Aaby: Hvem skal bestemme? 96

Jørgen Sandemose: Den faste kapital må analyseres 98

Jorun Gulbrandsen og Gudmund Dalsbø: Liv og diktning er ett 104

Bokomtaler

Anne Bitsch: Brev til en ufødt datter 114

Hans Husum: Skjult 116

Marte Heian-Engda: Israel, historie, politikk og samfunn 120

James Bloodworth: Innleid og underbetalt. Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter 124

Ahmet Altan: Eg får aldri sjå verda igjen 126

Leder: Gambling om kvinnerettar for taburettar 4
Plukk 6
Per-Gunnar Skotåm: Hvordan forsvare Norge? 10
Birger Thurn-Paulsen: Norske våpen – på fredens vinger? 22
Marianne Gulli: Frykten for Russland 28
Ragna Vorkinnslien: NATO i nabolaget 34
Terje Skaufjord: Norge i Afghanistan 42
Per Velde: Hvordan AP lurte Norge inn i NATO 52
Astor Larsen: 70-tallet starta i Solkom 62
Jorun Gulbrandsen: Ja til verneplikt for kvinner! 66
Siri Jensen: Kvinner på tvers 25 år 70
Arne Byrkjeflot: Sosialdemokratisk og revolusjonær? 78

Øyvind Andresen: Faglig kamp og kald krig 88

Debatt:
Halvor Langseth: Om strategi for fagbevegelsen 94
Hallvard Berge: Ikke vær anti antiverdi! 102

Bokomtaler:
Anja Sletteland og Hannah Helseth: Håndbok mot seksuell trakassering 108
Jorun Gulbrandsen: Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk 110
Jørn Magdahl og Dag O. Bruknapp: Ildsjelen 112
Asbjørn Wahl: Fagbevegelsen i samfunnskampen 114
Knut Kjeldstadli: Arbeid og klasse. Historiske perspektiver 116
Mimir Kristjánsson: Hva ville Gerhardsen gjort? 120
Aud Korbøl og Arn nn H. Midtbøen: Den kritiske fase 124
Alfred McCoy: In the shadow of the American century 128
Terrell Carver: Marx og Jan Ho: Marx worldwide 134
Mike Davis: Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory 139
Joseph Choonara: A Reader’s Guide to Marx’s Capital 144
Bokhjørnet 146

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Meningsløse jobber 150