Hvordan kan vi hindre at teknologiutviklinga fører oss ut i høyrepopulismen?

Vi lever midt i en teknologiutvikling historien aldri har sett maken til. Denne utviklingen vil også påvirke samfunnet. Kan vi styre denne utviklingen slik at den blir til alles beste, eller vil den gi oss en dyster framtid?

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU og leder i Rødt Sør-Trøndelag.
Foto: Riksarkivet

En teknologidrevet utvikling

Jeg har vokst opp på et lite småbruk på fjellet. Da jeg var liten og besteforeldrene mine var i fjøset, ble jeg innimellom passet av storebroren til oldefaren min – Lars Kjelsberg. Lars var født i 1897, og levde til 1990.

Da han vokste opp, slo de gress med ljå. Pløyde med hest. Bygde husene og fjøsene sine sjøl. Melka kyr for hand.

En person født i 1797 som hadde gått inn i det samfunnet Lars vokste opp i på starten av 1900-tallet ville ikke hatt store problemer med å skli rett inn. Noe var forandret, men det meste var godt gjenkjennbart.

Slik er det ikke i dag, hundre år senere. Ikke bare er landbruket mekanisert og automatisert – de fleste fjellgårdene er nedlagte.

Da Lars ble født var det fortsatt 4 år igjen til menneskeheten fikk det første flyet til å lette. Da han døde var det allerede flere tiår siden menneskene hadde satt foten på månen. I dag sender vi bruktbilene våre ut i verdensrommet som et reklamestunt.

Det er dermed liten tvil om at vi teknologisk har gått gjennom en utvikling som antageligvis er større og mer dramatisk i løpet av de siste 100 årene, enn vi gjorde i løpet av de tusen årene før der igjen. Og denne teknologiske utviklinga påvirker selvsagt også andre områder av samfunnet.

Hvor går verden?

Men hvordan går det så med verden under denne teknologidrevne utviklinga? Grovt sett kan man vel spenne ut mulighetsrommet med to vanlige svar. Vi har det klassiske Willoch-svaret: «Nu går alt så meget bedre»¹, eller vi kan ta en trøndersk Terje Tysland-variant og erklære at «No går det på rævva.»

Om vi skal kikke litt på de tørre tallene blir derimot bildet som vanlig litt mer nyansert. Om vi begynner med «meget bedre»-delen, kan vi i hvert fall peke på tre positive utviklingstrekk.

Det første er at fattigdommen går ned – også i de fattigste delene av verden. I Øst-Asia, hvor 60 prosent levde i ekstrem fattigdom så sent som i 1990, falt tallene allerede i starten av 2010-tallet under 5 prosent. Selv i Afrika Sør for Sahara, som har den svakeste utviklingen, er andelen redusert fra 55 til ned mot 40 prosent i samme periode.² Relatert til dette har også folk bedre helse og lever lenger over hele verden, og mest i de fattigste delene. I lavinntektsland har gjennomsnittlig forventet levealder økt med 9 år fra 1990-2012.³

I motsetning til hva man skulle tro fra avisoverskriftene er det også stadig færre som dør i krig. Mens man rundt 1950 hadde en global rate på rundt 20 drepte i krig per 100 000 innbyggere, så var tallene – på tross av svingninger – gradvis redusert over tiårene til godt under 2 ved inngangen til 2010-tallet.⁴ Det betyr ikke at ulike diktatorer og stormakter som driver sine geopolitiske spill i dag ikke står bak ufattelige grusomheter. Men det betyr at det var enda verre før. De gode gamle dager var ikke så gode. De var ofte ganske jævlige.

Så kan man jo si – at med den teknologiske utviklingen vi har, og med det kunnskapsnivået vi har, så har vi mye bedre forutsetninger for å løse disse problemene enn noen gang før – og at vi dermed gjør en ganske så dårlig jobb uansett. Det er et synspunkt jeg kan ha en betydelig sympati for.

Så til noen ting som ikke går så bra. På tross av at verdens toppolitikere har snakket og snakket om klimaendringer i flere tiår nå, og inngått avtaler med mål om kutt, har de faktiske klimagassutslippene bare gått opp og opp fra litt over 20 milliarder tonn CO2-ekvivalenter i 1970, til over 45 milliarder i 2012. Den eneste perioden vi har hatt en liten nedgang siden årtusenskiftet var rundt 2008/9.⁵ Det var som kjent tidspunktet for den største globale økonomiske krisen siden tredvetallet. Det var altså et virksomt klimatiltak, men bare litt, og det er et tegn på hvor tett klimagassutslippene følger den økonomiske aktiviteten.

Som mange kanskje husker fra debatten rundt Thomas Pikettys bok Kapitalen i det 21. århundre for noen år siden, hadde vi en nedgang i sosiale ulikheter i den vestlige verden gjennom store deler av 1900-tallet, fram til omtrent 1970. Det er ikke en veldig dristig hypotese å se dette i sammenheng med framveksten av den organiserte arbeiderbevegelsen i samme periode. Men fra 70-tallet har den nedgangen stoppet, og ulikhetene har begynt å krype oppover igjen. I USA har topp 10 prosent i dag en større andel av inntektene enn de hadde på 20-tallet. Europeiske land er ikke like ekstreme, men også i et land som Tyskland må vi tilbake til før 2. verdenskrig for å finne like store ulikheter, og i Sverige har vi hatt en kontinuerlig økning i ulikhetene siden 1980.⁶

Men har det noe å si, så lenge fattigdommen går ned samtidig? Jo – det har det. Sosiale ulikheter er i seg selv knyttet til en lang rekke sosiale indikatorer som viser at for land over et bestemt velstandsnivå er ulikhetene mye viktigere enn det absolutte velstandsnivået for hvor gode de er å leve i.⁷

Så vi har litt sprikende utviklingstrekk. Mye går bedre, men vi har også alvorlige utfordringer framfor oss.

Teknologisk determinisme og marxisme⁸

Men kan vi gjøre noe med det? Funker politikk? Eller er vi bare slaver av den teknologiske utviklinga?

De fleste artikler om teknologisk determinisme – troen på at det teknologiske nivået bestemmer samfunnet – starter med dette sitatet av Karl Marx: «Håndmøllen gir oss føydalherren; dampmøllen gir oss den industrielle kapitalisten.»⁹

Ofte brukes dette til å framstille Marx som teknologisk determinist. Det er omstridt. Som med Bibelen og forøvrig som med mange andre som har skrevet svært mye om mye forskjellig gjennom hele livet, kan man finne sitater fra Marx til å begrunne det meste mellom himmel og jord. (Og det var da også en populær idrettsgren på deler av den politiske venstresida i forrige århundre.)

Mer interessant enn hva Marx egentlig mente, er hvordan disse ideene har utviklet seg senere. Selv om man kan så tvil om Marx’ determinisme, er determinismen mye tydeligere i den videreutviklingen en del av hans tanker ble utsatt for av andre tenkere. På starten av 1900-tallet var arbeiderbevegelsen i voldsom vekst i Europa, og Marx tanker ble spredt i stadig større grad. Etter den russiske revolusjonen i 1917 og etableringen av den såkalte «tredje internasjonale» eller Komintern – en sammenslutning av arbeiderparti fra ulike land – foregikk mye av teoriutviklingen der.

Bukharin og andre determinister

Et av høydepunktene i utviklingen av en deterministisk marxisme kommer kanskje fra utgivelsen av Nikolaj Bukharins Populær innføring i sosiologi fra 1921¹⁰ Bukharin framstiller blant annet fri vilje som en illusjon, noe som er en interessant debatt i seg selv, men som i dette tilfelle brukes til å fremme et deterministisk historiesyn. Han bruker blant annet det følgende diktet av den russiske poeten Dmitrij Mereshkovskij for å illustrere poenget:¹¹

Hver regndråpe
Hvis den tenkte som deg
Fallende ned fra det høye
En velsignelse fra himmelen
Ville helt sikkert ha antatt:
“Ingen formålsløs makt
Kontrollerer meg
For av min egen frie vilje
Ned mot de tørstende åkrene nedenunder
Faller jeg hurtig

En del av de tidlige marxistene var svært inspirerte av naturvitenskapens framskritt i det foregående århundret, og hadde et ønske om å etablere en like objektiv (og deterministisk) forståelse av menneske og samfunn. Den russiske marxisten Y.M. Uranovskij skriver blant annet i teksten Marxism and Natural Sciences fra 1935¹²:

Marx bryter ned alle typer lære om fri vilje ved å vise at ens sosiale vesen bestemmer den sosiale bevisstheten og på denne måten utvides den objektive metoden også til studiet av de mest komplekse sosiale fenomener.

Sammen med Bukharins lærebok framstår Uranovskijs tekst som tydelige eksempler på en retning innen marxismen hvor bestemte materielle forutsetninger – i stor grad teknologi – førte til nye typer samfunn. Utviklingen, og gjerne da utviklingen av nye produksjonsmidler – nye teknologiske løsninger som brukes i arbeid og produksjon, gjorde i tur at steinalderens stammesamfunn ble avløst av slavesamfunn, som igjen ble avløst av føydalsamfunn basert på enkel jordbruksteknologi og stor konsentrasjon av jordeiendom hos et fåtall føydalherrer. Gjennom den industrielle revolusjon blir føydalsamfunnet erstattet av det borgerlige samfunnet, hvor bedriftseieren representerer den herskende samfunnsklasse som så igjen skaper en stor arbeiderklasse som etterhvert vil bli lei av å leve i fattigdom mens andre lever i luksus, og vil ta samfunnsmakta og bygge et sosialistisk samfunn.

Hos enkelte tidlige marxister var denne deterministiske troen så sterk at man kan stille spørsmål om det overhode var noen vits i å kjempe for sine politiske mål, siden de nødvendigvis kom til å bli oppfylt uansett. Den amerikanske marxisten August Claessens, som i pamfletten Is Socialism Inevitable? fra 1922 i hovedsak svarer et rungende ja på spørsmålet i tittelen, løser det problemet med å redusere den politiske kampen til en rolle som fødselshjelper: «Den sosialistiske bevegelsen er jordmoren til den sosiale revolusjonen», konkluderer han mot slutten av teksten.¹³ Enkelte innenfor den såkalt rådskommunistiske bevegelsen gikk enda noe lenger. F.eks. Anton Pannekoek, mente at rådskommunistene skulle begrense seg til å analysere og studere kapitalismen og arbeidernes kamp.¹⁴

Determinisme for fall med Lukács og Gramsci

Men historiens gang passet relativt dårlig med disse forenklede deterministiske framstillingene. Den russiske revolusjonen skjedde for eksempel i et samfunn som stort sett var dominert av bønder (på tross av en del industri i de større byene), mens de revolusjonsforsøkene som kom i de mer industrielt utviklede landene i Vest-Europa mislyktes. Det var også mange som utviklet tankene fra Marx i en helt annen retning.

Den ungarske marxisten Georg Lukács avviste for eksempel ganske umiddelbart Bukharins determinisme i en anmeldelse av boken fra 1925.¹⁵ Han skriver blant annet:

Bukharins teori havner svært nær den borgerlige – naturvitenskaplige – materialismen og får på den måten karakter av en «science» (etter den franske språkbruken) og i sin konkrete anvendelse på samfunn og historie utvisker den derfor det avgjørende i den marxistiske metoden: å føre alle foreteelser innenfor økonomien og «sosiologien» tilbake til de sosiale relasjonene mellom mennesker. Teorien får et anstrøk av falsk «objektivitet»: den blir fetisjistisk.

Om vi klarer å tolke formuleringene over som sikkert kan framstå som noe gammelmodige og intern-marxistiske for den jevne leser, ser vi at Lukács kritiserer Bukharin, nettopp for å konstruere samfunnsvitenskapen etter modell av naturvitenskapen. Lukács var også av de som ikke mente Marx var determinist, og passer derfor på å slenge inn en del påstander om at Bukharin ikke er marxistisk.

Den italienske tenkeren Antonio Gramsci (1891-1937) kritiserte Bukharin og hans likesinnede langs lignende linjer.¹⁶ Gramsci beskriver «sosiologien» som

…et forsøk på å finne fram til lovene for utviklinga av det menneskelige samfunnet på «eksperimentelt vis». Hensikten er å «forutsi» samfunnets framtid med den samme grad av sikkerhet som man kan forutsi at et eiketre vil utvikle seg av ei kongle.¹⁷

Gramsci hadde ikke selv spesielt mye til overs for det han kaller «den vulgære evolusjonismen», og beskriver det som et filosofisk forfall som «består i at ei verdensoppfatning reduseres til et mekanistisk formular.»¹⁸

Nå er det et ganske stort spenn i rommet mellom at vi kan styre teknologien akkurat som vi vil, og at den bestemmer alt for oss. Det mest interessante er da kanskje å se hvor i dette rommet vi befinner oss i en del sammenhenger. Vi er åpenbart på vei inn i store teknologiske endringsprosesser i framtida, som vil kunne endre deler av logikken som for eksempel en del økonomiske modeller jobber etter, men de kan møtes på ulike måter, og det vil få ulike konsekvenser.

Hva skal vi gjøre med utviklinga?

Den teknologiske utviklinga stopper ikke opp. Det betyr at vi år for år produserer stadig mere varer med den samme arbeidskrafta, fordi vi får stadig mer avansert teknologi til å hjelpe oss. Den arbeidskrafta vi har til overs har vi da to muligheter med. Vi kan jobbe litt mindre, eller vi kan produsere litt mer.

I Norge har vi tradisjonelt, selv om vi har hatt litt arbeidstidsreduksjon, i hovedsak skjøvet produksjonen over i andre næringer når vi har effektivisert primær- og sekundærnæringene,¹⁹ og framskrivinger peker mot at dette skal fortsette.²⁰

Jeg tror vi trygt kan si at denne utviklingen kommer til å fortsette, både med effektivisering av sektorer som i dag allerede er sterkt automatiserte – melkerobotens inntog er jo et eksempel, og med økt teknologisk innslag i nye deler av servicebransjene. Stadig flere butikker lar deg scanne varene dine selv med ulike løsninger. Førerløse biler er en realitet, og det varer neppe alt for mange tiår før hele transportsektoren er mer eller mindre førerløs. Og hvor mange tiår går det før selv en universitetsansatt kommer til å oppleve at det finnes en AI som kan gi studentene like gode faglige svar på spørsmålene sine på Blackboard som det en gjennomsnittlig akademiker kan gjøre? Mitt tips – ikke alt for mange. Men kanskje jeg rekker å pensjonere meg først – litt avhengig av hvor langt oppi søttiåra jeg nå må jobbe for å få en anstendig pensjon.

Ulike analyser gir litt ulike svar på hvilke bransjer som er mest sårbare for denne utviklinga, men ingen spår annet enn at den kommer.²¹

Så utviklinga av kunstig intelligens og robotiseringa kommer utvilsomt til å gjøre at vi produserer enda mer varer, og i økende grad tjenester, med stadig færre arbeidstimer. Så hva gjør vi med det?

Vekst og klima

Om vi tar et blikk tilbake til nettopp klimaendringene, er det en veldig tydelig sammenheng vi ikke har råd til å neglisjere – den tette sammenhengen mellom produksjon og forbruk på den ene siden, og klimagassutslipp på den andre.²² Dette er en veldig tydelig indikasjon på at vi ikke kan produsere oss vekk fra arbeidsledighet med å lage og forbruke stadig mer. Vi må tvert imot utnytte teknologien til å produsere ting med mindre forbruk av både arbeidskraft, råvarer og energi, og ikke ødelegge for miljøgevinsten med å la den gå opp i spinninga ved å forbruke stadig mer.

Merk da at dette er gjennomsnittsbetraktninger. Det er absolutt mange – særlig globalt, men også her til lands, som trenger å forbruke mer. Men utslippene må samtidig gå ned. Det er et kraftfullt argument for alle som jobber for sosial utjevning. Kan hende det gjelder å redde vår jord.

Samtidig fører denne utviklingen til store utfordringer for den politiske bevegelsen som kanskje i størst grad har preget Norge de siste hundre årene. Arbeiderbevegelsen.

I diskusjonen rundt det politiske spillet risikerer vi innimellom å glemme hva politikk i bunn og grunn handler om, og det er et begrep som vi snakker litt for lite om: makt. «Makt» er et slags fy-ord i Norge. Det er få som vil innrømme at de har det. Og i et demokratiperspektiv ønsker vi jo at makten skal være likt fordelt. Samtidig vet vi at den er ikke det. Den økonomiske makta er ikke jevnt fordelt, og økonomisk makt, gir selvsagt også politisk makt. Hele organiseringa til arbeiderbevegelsen handler om erkjennelsen av at den enkelte arbeidsgiver har mer makt enn den enkelte ansatte. Så derfor har arbeidere over hele verden slått seg sammen i fagforeninger og politiske partiene for å som et kollektiv utjevne arbeidsgivers makt.

Basisen for denne makta er monopolisering av arbeidskrafta. Det er denne som gjør streikeretten så mektig. Man kan lamme arbeidsgiveren i lommeboka dersom man stopper produksjonen.

Men hva skjer med denne makta – de kollektive manges makt stilt overfor de mektige få – når produksjonen krever stadig mindre arbeidskraft?

Man kan enkelt se for seg en dystopi hvor både de økte økonomiske ulikhetene og robotiseringen fortsetter. Der arbeiderne ikke har noe makt fordi det trengs så få av dem, og hvor robotene eies og kontrolleres av noen svært få. Det hjelper ikke om transportarbeiderne streiker når bilene er selvkjørende. Vi kan ende opp med en situasjon hvor stadig flere arbeidere konkurrerer om stadig færre jobber.²³

Arbeidslinja

Men er dette en nødvendig utvikling? Jeg mener nei. Jeg tror de fleste i utgangspunktet vil være enige i at målet for politikken bør være å gi mennesker mulighet til å leve gode og meningsfulle liv. Det må bety å dele på de jobbene som er, slik at folk kan få mer fritid.

Men da må vi snakke litt om den såkalte «arbeidslinja». Overalt i den politiske debatten får vi høre at vi må jo jobbe mer. Nå sist i forbindelse med endringene i pensjonssystemet i offentlig sektor, hvor man legger det om til en belønningsmodell for å få folk til å jobbe langt inn i søttiåra. Hvordan i all verden får vi disse framskrivingene som konkluderer med økt arbeidskraftbehov til å rime med at roboter tar alle jobbene våre?

Da må vi se litt på detaljene i framskrivingen. Den siste perspektivmeldinga anslår en årlig prosentvis økning i realinntekt i snitt per innbygger på 0,9 prosent fram mot 2060.²⁴ Det er mindre enn vi har hatt de siste årene, og mindre enn tidligere perspektivmeldinger, men dette er årlig prosentvis vekst. Også kjent som eksponentiell vekst.

Totalt fram mot 2060 vil det gi nesten en 50% økning i inntekt – det vi grovt kan kalle «penger tilgjengelig til privat forbruk i husholdningene». Men om vi ser på de av oss som har det romslig økonomisk i dag: hvor mange flere flatskjermer har jeg plass til i huset? Hvor mange ekstra cafébesøk har jeg tid til? I tillegg viser altså forskning viser at når du kommer over et visst nivå, øker ikke livskvaliteten nevneverdig av økt forbruk.²⁵

For skal jeg ikke bruke livet på noe annet enn å tjene penger, og bruke penger? Og kan vi løse klimaendringene samtidig som vi skal øke det private forbruket med 50 prosent fram til 2060?

Dersom vi satser på sosial utjevning heller enn vekst i privat forbruk kan vi se for oss en mye mer positiv visjon av robotiseringen. Vi trenger ikke lenger å gjøre de kjedelige jobbene. Vi kan ha mer fritid, og mindre tidspress.

Men det skjer ikke av seg selv. Det krever politisk handling og mot. Ulike sektorer har ulikt potensiale for robotisering. En del yrker, primært kanskje helse og utdanning krever menneske-til-menneske-interaksjon på en annen måte enn andre gjør. Disse er i større grad i offentlig sektor. Konklusjonen på det blir i så fall mer skatt, og relativt flere offentlig ansatte. Ikke akkurat den foretrukne retninga til sittende regjering.

Kan man bygge en framtidsvisjon som framstår positiv og realistisk rundt noe slikt? Positivt, ja. Realistisk – vil vel mange nettopp si det ikke er. Men da er spørsmålet hva som er alternativet? Å fortsette som før er åpenbart ikke et alternativ.

Om ingen handler

Dersom venstresiden ikke tar aktive politiske grep i den retningen som er skissert, og bare lar utviklingen skure og gå, kan kombinasjonen av økende ulikheter, arbeidslinje og teknologiutvikling bli en potensielt eksplosiv blanding.

Undersøkelser fra presidentvalget i USA viste at driveren for de som stemte på Trump var frykt for å miste sosial status. Trump-velgerne var ikke særlig rammet av økonomiske harde tider. De satt bedre i det enn Clintons velgere, men de fryktet å ramle nedover på den sosiale rangstigen.²⁶ Det stemmer godt med andre undersøkelser som viser at fryktfølelse får folk til å stemme konservativt^{.27 28}

Sosialdemokrater i hele den vestlige verden har de siste årene med arbeidslinja og «austerity» i bakhodet, har vært med på å stramme inn og redusert det sosiale sikkerhetsnettet, gjennom for eksempel i Norge strengere krav for å få støtte fra NAV, og å legge om pensjonssystemet. Intensjonen har nettopp vært at en frykt for tap av sosial status om vi ikke gjør det, skal få oss i jobb og få oss til å jobbe lenger.

En bieffekt av dette har gjort at man (sannsynligvis ubevisst) har lagt veien åpen for nettopp den frykten ytre høyre vokser seg sterk på, noe vi ser over store deler av den vestlige verden.

Dersom man ønsker å bekjempe høyrepopulismen må man gjøre det motsatte. Man må fjerne frykten. I et samfunn med små sosiale ulikheter og gode sikkerhetsnett er det mye mindre å være redd for.

Derfor må robotiseringa møtes med arbeidstidsreduksjon og sosial utjevning. For å si det med Thatcher: There is no alternative.

Sluttnoter

1. Som faktisk egentlig ikke stammer fra Willoch, men fra en sketsj fra 80-tallet hvor han ble parodiert, men det funker for å få fram poenget vårt for det.
2. Max Roser (2017) Global Extreme Poverty. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/extreme-poverty
3. WHO (2014) World health statistics 2014. WHO.
4. Roser, Max (2017) The Visual History of Decreasing War and Violence. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/slides/war-and-violence/#/15
5. Ritchie, Hannah og Roser, Max (2018) CO₂ and other Greenhouse Gas Emissions. Our World in Data. Hentet fra https://ourworldindata.org/co2-and-other-greenhouse-gas-emissions
6. Piketty, Thomas (2013) Capital in the Twenty-First Century. Harvard University Press.
7. Wilkinson, Richard og Pickett, Kate (2009) The Spirit Level.
8. Dette delkapitlet er i hovedsak basert på et delkapittel fra Kjelsberg, Ronny (2017) Teknologi og vitenskap – Historie, metode, etikk og miljø. Universitetsforlaget.
9. Marx, Karl (1847) The Poverty of Philosophy, hentet 6.5.2014 fra https://www.marxists.org/archive/marx/works/1847/poverty-philosophy/ch02.htm
10. Boka er kjent under ulike titler i ulike utgivelser. For denne norske tittelen har jeg brukt oversettelsen fra Gramsci (1992) s.70. Som kilde til boken vil jeg bruke Nikolai Bukharin (1921) Historical Materialism A System of Sociology, hentet 6.4 fra https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/index.htm
11. Bukharin (1921) https://www.marxists.org/archive/bukharin/works/1921/histmat/2.htm#a
12. Uranovsky, Y.M. (1935) Marxism and Natural Sciences, I N. I. Bukharin m.fl. (1935) Marxism and Modern Thought. George Routledge & Sons. Hentet 4.5.2015 fra https://www.marxists.org/subject/science/essays/science.htm
13. Claessens, August (1922) Is Socialism Inevitable? Socialist Party of the United States. Hentet 7.5.2015 fra http://debs.indstate.edu/c583i8_1922.pdf
14. Linden, Marcel van der (2004) On Council Communism. Hentet 7.6.2015 fra http://socialhistory.org/sites/default/files/docs/publications/council_communism_0.pdf s. 6
15. Georg Lukács (1925) Anmeldelse av Nikolai Bukharin: Theorie des historischen Materialismus. Archiv für die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung 1925. Norsk oversettelse hentet 7.6.2015 fra https://www.marxists.org/norsk/lukacs/1925/bukharin.html
16. Gramsci, Antonio (1992) Kritiske merknader til et forsøk på «Populær innføring i sosiologi». I Gramsci, Antonio (1992) Gramsci i utvalg Tre artikler. ISO rapportserie Rapport 2. Institutt for Sosiologi. Universitetet i Oslo
17. Gramsci (1992) s. 78
18. Gramsci (1992) s. 80
19. Kilde: SSB (2015) Dette er Norge 2015 Hva tallene forteller. Hentet fra http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/dette-er-norge-2015
20. Nærings- og fiskeridepartementet (2017) Meld. St. 27 (2016–2017) Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-27-20162017/id2546209/sec1
21. Se f.eks. Samfunnsøkonomisk analyse (2017) Framskrivinger av arbeidslivets reelle kompetansebehov. Rapport R59-2017. Hentet fra https://static1.squarespace.com/static/576280dd6b8f5b9b197512ef/t/58c7db8bdb29d6e87591c659/1489492882634/R59-2017+Arbeidslivets+reelle+kompetansebehov.pdf
22. Se f.eks. CO2 emissions per capita vs GDP per capita 2014, i Richie og Roser (2018). Hentet fra https://ourworldindata.org/grapher/co-emissions-per-capita-vs-gdp-per-capita-international-?stackMode=absolute&time=1950..2014
23. Blakeley, Grace (2018) Robots Aren’t Coming for Our Jobs – Capitalists Are. Novara Media. Hentet fra http://novaramedia.com/2018/03/20/robots-arent-coming-for-our-jobs-capitalists-are/
24. Regjeringen (2017) Perspektivmeldingen 2017. s. 121. Hentet fra https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/norsk_okonomi/perspektivmeldingen-2017/id2484715/
25. Wilkinson og Pickett (2009)
26. Mutz,Diana C. (2018) Status threat, not economic hardship, explains the 2016 presidential vote. PNAS 23.4.2018. DOI: 10.1073/pnas.1718155115
27. Jost, JT, Glaser, J, Kruglanski, AW, Sulloway, FJ. (2003) Political conservatism as motivated social cognition. Psychol Bull. 2003 Mai;129(3). s.339-75.
28. Azarian, Bobby (2016) Fear and Anxiety Drive Conservatives’ Political Attitudes. Psychology Today 31.12.2016. Hentet fra https://www.psychologytoday.com/us/blog/mind-in-the-machine/201612/fear-and-anxiety-drive-conservatives-political-attitudes

Det er nok ikkje mange marxistar som trur på eit liv etter døden. Då er det kanskje perverst å tenke seg Karl Marx sittande på ei sky i himmelen, mens han ser ned på Jorda og funderer over stoda på venstresida. Uansett, om me set tvilen til sides og slepp fantasien laus, er det vanskeleg å tru at han ikkje gir frå seg eit opprørt, frustrert og vantru sukk over den kollektive gløymsla som ser ut til å hindre folk i å lære av historia.

Ursula Huws er professor på fagfeltet arbeid og globalisering ved University of Hertfordshire i Hatfield i Storbritannia.
Foto: Pexels.com

Det han ville sjå frå den luftige kvite trona, omlag slik han såg det føre seg, er den ustoppelege kapitalismen som reiser seg frå endå ei av krisene sine. Mektigare enn nokon gong, med eksponentielt fleire øydeleggingar av menneske og miljø enn gongen før. Etter krisene i 1973 og tidleg 1990-tal, utløyste krisa i 2007-2008 enorme øydeleggingar. Tallause millionar mista verdiane sine, materielle og ikkje-materielle. Produksjonsanlegg vart stengde ned, og hundretusenvis av tilsette fekk betale prisen: gjennom tapte eller utarma jobbar, redusert verdi på sparepengane, og straffa med offentleg innstrammingspolitikk som krisa legitimerte.

No som støvet byrjar legge seg, er det tydeleg at kapitalismen framleis er i full vigør. Han har omstrukturert seg, funne nye profittområde og nye marknader, fått attende overtaket på arbeidarane i sektorar der fagorganiseringa var relativt høg, og funne nye måtar å kue både arbeidarklassen og reservearmeen på. Som alltid har dei ikkje oppnådd dette vilkårslaust. Alle kapitalistiske nyskapingar krev arbeidarar til framstillinga. Alle omstruktureringsprosessar skaper ny dialektikk, som igjen skaper nye motsetningar. Men sjølv den mest brennande optimist må sjå at på det noverande stadiet er arbeidarklassen langt frå sameina, og ingen revolusjon synest nær.

Korleis kan det ha seg? Kva er som gir kapitalismen denne utrulege evna til å trasse den fallande profittraten og overmette verdsmarknader, og til å finne seg opp på ny som ein fugl Fønix?

I denne artikkelen påstår eg, som eg har gjort mange gonger sidan 1970-talet, at kapitalismen overlever i det minste delvis ved å bringe nye område av livet inn i sin sfære. Men før me går i detalj her, er det fornuftig å undersøke nokre av argumenta som forkludrar tenking om framtida for arbeidet, frå venstresida, det meste av akademia og populærkulturen. Dei gjør det vanskeleg å forstå at denne utviklinga er ein del av den økonomiske utviklinga.

Arbeid i framtida: forvirring, utopiar og dystopiar

Ein openbar kjelde til ugreia er den forvirra diskusjonen om teknologi som kjem kvar gong konjunkturane svingar. Alt nytt kjem per definisjon ikkje med ein ferdig terminologi som kan definere det nye. Det blir heller ikkje fanga opp av offisiell statistikk, som er basert på kjende kategoriar. Så det er opent for alle – frå akademia, media, konsulentbransjen, politikk eller næringsliv – dei kan vere nyfikne, forvirra, framheve seg sjølve, eller genuint uroa. Dei finn opp nye ord, og utan empirisk prov kjem dei med grandiose påstandar om korleis livet vil endre seg i framtida som resultat av endringane desse moteorda påstår vil komme.

På 1970- og tidleg 1980-tal gjekk diskusjonen om «informatikk», «telematikk», «informasjons-motorvegar», og «informasjonssamfunnet», eller ganske enkelt «ny teknologi». På 1990-talet blei desse orda erstatta av «kunnskapsbasert økonomi», «vektlaus økonomi», «digital økonomi» eller bare «ny økonomi». Etter at dot-com-bobla sprakk ved tusenårsskiftet gjekk desse termane av moten, bare for å erstattast med «plattformøkonomi», «enkeltoppdragsøkonomi», «delingsøkonomi», «nettverksøkonomi» og liknande.

Kvar gong påstår somme kommentatorar at ein ny industriell revolusjon er på veg (om det er andre, tredje eller fjerde avheng av synet personen har på verda). Dei tradisjonelle økonomiske lovene verkar derfor ikkje, og må oppfinnast på nytt for ein ny æra. Kvar gong ligg ei ikkje uttalt forutsetning bak: Denne spesielle utviklinga er både uunngåeleg og ønskeleg, og vil føre med seg ei rad antatte sosiale og kulturelle fordelar. Desse vil etter ein slags kost-nytte-analyse vege opp for det som måtte vere av ulikelege sideeffektar av forandringa.

For enkelte, særleg dei marxistane som blei opplærte til å tru at vitskap og framsteg er synonyme ord, bringer alt det nye oss nærmare ei ny post-kapitalistisk verd med fritid og velstand for alle. Her kan arbeidarane bli skapande og sjølvstyrte. Teknologien vil gi grenselaus produktivitetsauke som set oss i stand til å dekke behov utan å slite, og gi fritid som folket kan dele likt.

Som motvekt til slike utopiar finst det meir negative scenario, med bakgrunn i erfaringane frå automatiseringa av spesifikke industriar og jobbar. Teknologiar blir ikkje tatt i bruk for eigen del, men fordi dei fyller somme spesielle og nyttige funksjonar for dei som tar dei i bruk. I eit kapitalistisk system, særleg eit på veg ut av krise, vil selskapa ha opp profittnivået igjen. Ein av dei mest openbare metodane er å automatisere område der arbeidskostnadene historisk har vore høge, for å auke produktiviteten – ikkje for å skape fritid, men for å skape profitt igjen. Store selskap som har råd til det, vil derfor typisk bruke nyaste teknologi på kapitalintensive område som har godt betalt arbeidskraft. Det er her ein kan vente dei største innsparingane. Fordi gode lønningar ikkje ramlar ned frå himmelen, men er resultat av tidlegare kampar, er det sannsynleg at dette er område der arbeidskrafta er godt organisert, og sett som brysame av kapitalistane. På same vis som vevarane var i front på 1700-talet, var trykkeri- og bilarbeidarane det på 1970-talet.

Desse organiserte gruppene med kvalifiserte, rimeleg godt betalte arbeidarar, godt synlege i arbeidarrørsla, finst sannsynlegvis i store konsentrasjonar. Det speglar tidlegare geografisk mønster i kapitalismen: vevarane i dei delane av nordlege Storbritannia der den første industrielle revolusjonen starta; bilarbeidarane samla i byar som Detroit, Coventry og São Paulo. Område der det blir godt synleg at jobbane forsvinn. Arbeidarane er også forbrukarar, og forståsegpåarane ser på nedturen til byane, og prøver rekne det økonomiske tapet. Så ser dei på arbeidskraftkartet for resten av den utvikla verda (med eksisterande yrke i eksisterande sektorar). Og (med forutsetningar baserte på teknologiar dei kjenner til) så konkluderer dei. Vevstolar kjøper ikkje klede, peikar dei på, og robotar kjøper ikkje bilar. Automatiseringa vil gi overproduksjon og ein spiral som går nedover. Massearbeidsløysa kjem, og med ho krise for kapitalistiske selskap som ikkje får selt produkta sine. Kapitalismen vil kollapse, fordi han manglar nye marknader han treng i sin umettelege appetitt på vekst.

No er me midt i nettopp slike debattar. På eine sida ein utopisk samtale om korleis «delingsøkonomi» eller «person-til-person-nettverk»¹ kan skape ei «verd utan arbeid»² der tenester og varer (enkelte sjølvproduserte på 3D-printarar) kan bytast mellom individ i cyber-regulerte desentraliserte marknader ut frå behov. På andre sida truande varslar frå tenketank-økonomar³ om at storskala arbeidsløyse er rundt hjørnet.

Dei tilsynelatande polariserte syna kviler i røynda på tilnærma like misoppfatningar. Begge spådommar tenderer å bygge på noko sneversynte idear, der det kjente arbeidskraftlandskapet vil vere konstant, med endringar bare innanfor det som er synlege grenser i dag. Som i dei utopiske visjonane til André Gorz⁴ og Ivan Illich⁵ på 1970- og 1980-talet. Arbeidskrafta ein ser for seg kan dele i den post-kapitalistiske verda er arbeidskrafta som får lønn i dag, og som er synlege i statistikken. Det totale talet på arbeidstimar i ein nasjonal økonomi er grunnlaget for reknestykket, lagt saman og delt på befolkninga i arbeidsfør alder – for å gi ei kortare arbeidsveke som dei antar er nok til at alle får dekt behova sine. Lite eller ingenting blir sagt om det ubetalte reproduktive arbeidet som ligg i botnen av dette betalte arbeidet. Som eg har skrive ein annan stad: «Me må spørje: Mens Adam bloggar, kven vaskar toalettet?»⁶ Dei antar at både menneskelege behov og eksisterande arbeidsdeling blir frosne i tida.

Ein liknande null-sum-logikk ligg under mange delar av reknestykka på tap av arbeidsplassar på grunn av automatisering. «Jobbar» er ofte rekna som faste og endelege i tal. Lite omsyn blir tatt til omstruktureringa som skjer på alle ledd i verdikjeda, kvar gong den tekniske arbeidsdelinga blir endra. Denne siste gir tap av arbeidsplassar på somme bedrifter, mens det blir skapt nye andre stader: til dømes gruvedrift etter råmateriale, framstillinga av komponentar og samanstillinga av alle desse robotane, dronane og 3D-printarane som skal gjøre arbeidarane overflødige. Utforming og testing og vedlikehald; forsyningskjeda og kundestøtta; det logistiske arbeidet som skal bringe dei frå fabrikk til konteinerskip, til tog, til lager, til kunde. For ikkje å snakke om arbeidet som trengst til vedlikehald og støtte til den breie informasjonsstrukturen som ligg under og får den globale verdikjeda til å fungere: satellittar, fiberoptiske kablar, kraftkablar; dei tallause soklane, overgangane, ladarane, skjermane, tastatura, smarttelefonane, hovudtelefonane, ruterane, batteria, og anna utstyr som blir forelda mest like fort som det er kjøpt, og krev kontinuerleg utskifting. Og så er det jobben, som så ofte blir gløymt, med å halde alt reint.

No snakkar eg bare om det fysiske arbeidet knytt til eksisterande produksjonsindustri og utstyret som blir lansert for å omdanne dei, men sjølv her blir det fort klart at det er dynamiske prosessar i sving. Nye jobbar blir skapt mens gamle mistar innhald eller bli øydelagde, men dei nye er ikkje nødvendigvis på same stad som dei gamle, heller ikkje krev dei like kvalifikasjonar. Restruktureringa kan bety å sette ut arbeid frå eit selskap eller ein sektor til andre, eller omplassering frå ein region eller ein nasjon til ein annan, eller begge delar. Desse omveltingane endrar au den romlege organiseringa av arbeidet, med nye klynge- og oppdelingsmønster; ny sentrum- og periferidynamikk. Mens det er ein tendens til at kapitalintensive funksjonar krev høgt kvalifiserte menneske konsentrert på spesifikke plassar, kanskje nær sentrer for forsking og utvikling, og at rutine- og støttefunksjonar er spreidde, er det ikkje noko uunngåeleg i slike mønster. Dess meir arbeidet blir standardisert og rutineprega, dess lettare blir det for arbeidarane å erstatte kvarandre. Modulbaserte oppgaver kan bli kombinerte og rekombinerte på eit utal av måtar, ombygde som legobrikker til kva som no måtte passe arbeidskjøparen best.

Nye profittområde

Så brutalt desse omstruktureringane av eksisterande industri no kan slå ut, gjør dei ofte lite anna enn å halde ved like det gamle profittnivået, ved å senke arbeidskostnadene og auke utbyttingsgraden. For at kapitalismen skal skyte fart, treng han au nye akkumulasjonsområde. Han treng skape nye varer å gjøre profitt på. Det kan seiast at han treng ein kontinuerleg prosess med det som marxistar opphavleg vart omsett til «primitiv» eller «opphavleg akkumulasjon», ein oreigningsprosess som David Harvey har omdøypt til «akkumulasjon gjennom frarøvelse»⁷ i det ein kan sjå som ei omskriving av Pierre-Joseph Proudhons berømte anarkistiske slagord «eigedom er tjuveri».⁸

Naturen som vare

Dette omgrepet skildrar godt somme av dei mange måtane naturressursane blir brukte til akkumulasjon rundt om på kloden i dag, og som gir grunnlag for nye industriar (og ny sysselsetting). Det omfattar, i eit omfang synleg frå rommet, konfiskering av landområde og kolonisering av havbotnen for å utvinne ressursar, industrilandbruk, eller fiske- eller kveglandbruk. Mindre synleg, men like fråstøytande, betyr det tileigning, manipulering og privatisering av genmateriale frå liv, for å lage medisin, patenterte frø og andre bioprodukt.

Offentlege tenester som vare

Omgrepet akkumulasjon gjennom frarøvelse er au brukande for å forstå eit anna kolossalt område for kapitalakkumulasjon i dag: privatiseringa og omdanninga av offentleg eigedom eller allmenningar til varer. Her blir offentleg eigedom regelrett selt, og offentlege tenester (etter klargjøring ved standardisering) sett ut på anbod slik at dei kan melkast for profitt av private selskap. Første del av denne prosessen kan sjåast som grunnlegginga av nyliberalismen, som frå 1980-talet starta salet av offentleg eigedom, frå energi til infrastruktur for transport, frå telekommunikasjon til bustader. Det fekk eit enormt løft etter 1989, då enorme verdiar i tidlegare statskapitalistiske eller sosialistiske økonomiar vart gitt til kleptokratiske oligarkar. Neste del av bølgja, som veks eksponentielt, omfattar utsetting av formelt offentleg eigde tenesteområde til private selskap. Eller lagt til dunkle offentleg-private partnarskap eller andre organ skjerma frå ettersyn eller ansvar på grunn av kompleks organisering.⁹

Nokre av dei største og raskast veksande selskapa i verda skyldar mykje av veksten sin til denne kjelda. Dei omfattar tidlegare nasjonale selskap som EDF, Telefonica, og DHL, og selskap som har blitt feite på å levere utsette tenester til styresmaktene, som G4H, Serco, og Siemens Business Services, og rekneskapsfirma og konsulentselskap som oljar maskineriet, som Capgemini eller Accenture.

Det er omstridd i kva grad denne prosessen har skapt nye jobbar, men det er klinkande klart at det omformar eksisterande jobbar. Arbeidarane blir direkte kontrollerte av kapitalistiske organisasjonar, som underordnar dei kapitalistisk disiplin og gjør arbeidsforholda utrygge. Frå starten kan dei – i det minste i Europa – vere verna av TUPE. (The Transfer of Undertakings (Protection of Employment) regulations 1981. [Overføring av eksisterande regelverk som vernar tilsette ved eigarskifte.] Eller ved motstand frå eksisterande arbeidsstyrke. Men som tida går med utsetting over landegrensene, så kan selskapa dra fordel av den globale reservearbeidskrafta. I tenester som må utførast på plassen (som reinhald, omsorg, tryggingstenester eller sjåførarbeid), kan dei tilsette migrantarbeidarar. Arbeid som kan utførast på avstand (som IT-støtte, telefonsentra eller skattelikning), kan dei sette ut kor som helst i utviklingsøkonomiar der arbeidskrafta er billegare.

Private tenester som vare

Offentlege tenester er absolutt ikkje einaste nye akkumulasjonsområde kapitalistane ranar til seg no. Private tenester representerer eit anna enormt område. Kanskje fordi dei ofte i hovudsak har blitt utført av hustenarar eller småhandlarar. Reinhald av private heimar, hagearbeid, barnepass og husarbeid har tidlegare vore noko oversett av økonomane, og sosialistar har ofte gått ut frå at slikt arbeid dør ut saman med andre før-kapitalistiske tilsettingsformer. Trass i at feministar har peika på at grunnlaget for at kvinner har kunna bli yrkesaktive, meir eller mindre likeverdige med menn i utvikla økonomiar, bare fordi låglønna migrantkvinner har vore tilgjengelege til å utføre deira reproduktive arbeid.¹⁰

I dag, takk vere internettplattformer som Handy, Uber og Helpling, kan kapitalistane rane til seg slikt arbeid og flytte det direkte til si interessesfære. Slike selskap tar typisk 20-25 prosent frå kvar transaksjon. Samtidig blir oppgavene standardiserte og arbeidarane disiplinerte, med metodar dei individuelle kundane ville nøle med å bruke direkte. Erfaringane til tenestearbeidarane i denne nye arbeidsmarknaden samsvarer med dei til andre arbeidarar frå tidlegare tider, då dei første gong kom under kapitalistiske forhold. På visse måtar er ein som går frå dør til dør med stigen sin for å vaske vindauge ikkje ulik ein før-kapitalistisk handverkar som falbyr produkta sine direkte til sluttkunden. Internettplattforma som organiserer vasking av vindauge i det tjueførste hundreåret har mange fellestrekk med fabrikkeigaren som på 1700-talet bestemte seg for å sentralisere produksjonen for å styrke kontrollen. Arbeidet blir formalisert og disiplinert, men det vil framleis vere svært utrygt – til arbeidarane klarer organisere seg for å handtere det. Dei som før tilbaud slike tenester sjølvstendig, mistar heilt klart autonomi, men for nykommarar på arbeidsmarknaden opnar det seg nye høve til å få arbeid utan det seige arbeidet med å skaffe seg godt rykte (kanskje med rot i nettverk av venner og familie). Dei desperate migrantane kan gå til internettselskapa no, akkurat slik tidlegare generasjonar kom frå reservehæren til plantasjen eller fabrikkporten, som inngangsport til den kapitalistiske arbeidsmarknaden¹¹ for å bytte tid og arbeid for å overleve.

Det er også andre like punkt mellom nye kapitalistiske organisasjonsformer, som internettplattformer, og dei som var før dei. Akkurat slik det vart venta tidleg under den første industrielle revolusjonen at arbeidarane stilte med eige verktøy, og somme tider betale for plassen dei jobba på, så unngår au kapitalistane i den nye «plattformøkonomien» å binde pengane sine opp i verdiforringande eigedelar. Dei ventar at arbeidarane sjølve investerer i eigne produksjonsmiddel: Uber-sjåførane må stille med eigne bilar, innimellom er dei jamvel forplikta til å ta opp lån frå selskapet for å kjøpe bil av høveleg standard. Dei som utfører digitale oppgaver på nettet for selskap som Upwork eller Amazon Mechanical Turk må stille med eigne datamaskiner.

Kunst og kultur blir vare

Formaliseringa av den uformelle økonomien som skjer gjennom internettplattformer må derfor plussast på omgjøringa av offentlege tenester og naturressursar til varer, som veg til nye område for akkumulering for kapitalen. Men dei er ikkje dei einaste kapitalismen trekk inn i sitt garn, som tidlegare var utanfor rekkevidde. Tentaklane strekk seg au inn i privatlivet, medrekna kroppen sjølv (i form av til dømes kosmetisk kirurgi eller prestasjonsfremjande middel) og det sosiale livet, kunst og kultur.

Somme tider blir det gjort gjennom den hevdvunne metoden simpelt ran – av folks idear, musikk, kunst, eller kulturelle arv. Det blir kopiert, patentert eller tillagt opphavsrett, om lag som med plante-DNA, og blir nye, kopierbare varer. Somme tider, likt med offentlege tenester eller uformelt sørvisarbeid, blir kunstnarleg aktivitet som tidlegare var utanfor eller i grenselandet til kapitalismen, trekt trygt innanfor. Og i prosessen endrar dei sjølve naturen til kunstnarleg arbeid. I det tjueførste hundreåret blir det stadig vanskelegare å delta i kunstnarleg aktivitet utan direkte eller indirekte bli involvert med fleirnasjonale selskap.

I sitt mest tilsynelatande armlengds avstand-eksempel: Det er tydelegvis naudsynt å putte firmanamn på opera- eller ballettoppsettingar, konsertar eller kunstutstillingar verda over. Men ofte er det meir direkte. Det har skjedd massiv kapitalkonsentrasjon i det som på 1900-talet var separate industriar for film, musikk, spel, fjernsyn, aviser og bøker. Dei er slått saman til gigantiske globale konglomerat. Walt Disney, Time Warner, Reed Elsevier, Thomson Reuters, Sony og Comcast er blant dei største selskapa i verda, med interesser på desse og andre område. Verdikjeda som lager produkta deira er like omfattande som i anna produksjonsindustri. Til dømes blir animasjon utført i Vietnam, korrektur i India, digitale spesialeffektar i Argentina eller ferdigstilling i Canada. Mange arbeidarar blir tilsette av underkontraktørar, på enkeltprosjekt med lange arbeidsdagar på usikre vilkår. Andre jobbar som praktikantar utan lønn, og skal truleg skaffe seg arbeidserfaring. Andre skapande arbeidarar er sjølvstendig næringsdrivande. Om dei lagar fysiske gjenstandar, blir dei stadig oftare trekte til internettmarknader som Etsy, for å selje i konkurranse med millionar andre frå heile verda. Alternativt kan dei finne seg mesenar i form av selskap, eller gå til folkefinansieringsplattformer for å skaffe seg nødvendig finansiering. Det krev at dei på førehand må spesifisere kva dei vil lage, og detaljere ideen, ein prosess dei au må gjennom om dei søke eit av dei stadig sjeldnare offentlege stipenda.

Mange skribentar, musikarar og andre skapande arbeidarar har tradisjonelt hatt inntekter (om ikkje ei lønn) frå godtgjøring for bruk, ut frå selte bøker, plater eller DVD-ar, eller småpengar ut frå talet på framvisingar av film eller videoar dei har vore med på å lage. Tradisjonelt har det betydd felles interesser mellom kunstnar og forlag eller produsent. Når det først var semje om fordelinga, hadde begge partar interesse av så stort sal som mauleg, til høgast mauleg pris. I den digitale æraen har dette fellesskapet brote saman. Makta er flytta frå selskapa som produserer individuelle kunstnarlege produkt (som vertikalt integrerte bokforlag eller plateselskap) til dei som distribuerer dei. Selskap som Amazon og Apple som distribuerer e-bøker og digital musikk sel au boksane som gir tilgang til dei (Kindle, iPad osv). Derfor har dei interesse av å gi tilgang til så mykje innhald som råd til lågast mauleg pris. Dette passer med forventninga om at innhald skal vere gratis tilgjengeleg på internett, og legg press på prisane. Resultatet er at bortsett frå ein liten minoritet av store stjerner, så slit skapande arbeidarar med å få til livets opphald av arbeidet sitt. Mange produserer faktisk utan betaling, og håper videoane dei lastar opp på nettet, eller e-bøkene dei gir ut sjølve, eller bloggen dei skriv, skal gi ei lita inntekt frå reklame, eller tilfeldige oppdrag om å opptre eller vere skyggeforfattar for andre. Bortsett frå dei store distributørane, er det eit knippe mindre firma som haustar av arbeidet deira (til dømes internettleverandørar, programvareprodusentar, bloggplattformer), men dei skapande arbeidarane sjølve blir stadig oftare drive i armane på internettplattformene (som sjølvstendige vindaugevaskarar, sjåførar, gartnarar og andre tenesteytarar). Her må dei konkurrere med folk frå heile verda om å få utføre standardiserte skapande enkeltoppgåver: formgi ein logo, omsette ein tekst, retusjere eit fotografi, eller skrive inn tekst for ei nettside.

Kva med akademia? Er ikkje det framleis ein stad for uavhengig intellektuell og kulturell aktivitet? Kan ikkje skapande arbeidarar overleve ved å undervise? Dessverre er ikkje universiteta i dag immune for det som skjer i resten av økonomien. Faktisk kan ein sjå at dei speler ei viktig rolle som pådrivar for kapitalistisk ekspansjon. Forskinga er ofte spydspissen i denne ekspansjonen, leitar opp nye aspekt av den naturlege og sosiale verda som kan vere grunnlag for nye varer. Mange avdelingar er lite anna enn offentleg finansierte forskings- og utviklingsavdelingar for globale selskap. Undervisninga blir på eine sida tatt over, brukt til å selje kommersielle kurs, og på andre sida, som så mange andre aktivitetar, intensivert, standardisert, rutineprega og styrt av prestasjonskriterier (innimellom vurdert av studentar).

Kort sagt, rommet der uavhengige kunstnarar og intellektuelle kan overleve økonomisk krympar dramatisk. Dei skapande må stadig oftare velje mellom å bli delar i verdikjeda til globale selskap (med alle etiske, skapande og intellektuelle kompromiss det inneber) og ­fattigdom.

Menneskeleg samvære blir vare

Når me går inn på mindre handgripelege område av menneskelivet, passer kanskje «akkumulasjon gjennom frarøvelse» mindre. Utviklinga av sosiale media har skapt eit nytt enormt akkumulasjonsområde ut av former for – ofte trivielle – menneskelege aktivitetar som var utanfor marknaden før. Frå det å huske fødselsdagane i slekta til å finne ein kjæraste. Somme vil hevde at det ikkje så mykje er uttrykk for kapitalistisk nasking og ran inn i privatlivet, men at folk frivillig byr det fram til utbytting mot å få bruksverdien av produkta igjen. Sjølv om enkelte internettselskap produserer varer, eller bidrar til utviklinga, får andre mesteparten av inntekta frå ulike former for rente¹², med forretningsmodellar basert på annonsesal, vidaresal av brukaropplysningar, eller ein prosentdel av kvar transaksjon på plattforma.

Om me ser dette som «ran» eller ikkje, så blir det heilt klart henta ut mykje profitt, og det blir det skapt mange arbeidsplassar. Dei godt synlege jobbane i hovudkvartera til selskap som Google og Facebook er bare toppen av isfjellet. Titusenvis andre jobbar som blir skapt utanfor det offentlege søkelyset, utfører det skjulte husarbeidet i internett. Mykje av arbeidet er slikt ein trur utført av algoritmar, som den «kunstige intelligensen» Amazon Mechanical Turk (oppkalla etter ein «sjakkmaskin» frå 1700-talet, der eit menneske var skjult inni). Slikt menneskeleg arbeid er brukt på ei rad med oppgaver, som moderering av innhald (kva for bilete av barnemishandling, halshoggingar, råskap eller anna fælske som må fjernast), manuell rangering av søketreff på Google, tagge foto, trykke «liker» på bedrifts- eller politiske sider, eller kople arbeidarar med potensielle kundar. Menneskeleg arbeid er au involvert i utforming og oppdatering av nettsider, redigering av videoklipp, moderering av chatte-kanalar og eit virvar av andre oppgaver på nettet. Dei som på 1990-talet spådde at internett ville føre til netto jobbtap i andre sektorar kunne ikkje tatt meir feil.

Konklusjon

Uro for at talet på arbeidsplassar i verda vil falle, eller at kapitalismen vil kollapse som resultat av omstruktureringsskjelva, er feil. Men det betyr ikkje at det ikkje vil komme dramatiske jobbreduksjonar i spesielle område. Som i tidlegare tider er det sannsynleg at det i hovudsak vil ramme kvalifiserte, organiserte arbeidarar som har klart å forhandle seg fram til sømmelege lønningar og arbeidsvilkår. Dei nye jobbane vil i hovudsak vere utrygge, låglønna, og geografisk plasserte i område utan sterke fagforeiningstradisjonar. Resultatet er med andre ord meir kvalitativt enn kvantitativt.

Dette er ein klar lærdom for arbeidarrørsla i den utvikla verda: Reservehæren dukkar opp igjen i ny form. Enkelt sagt blir arbeidar sett opp mot arbeidar når ein slik hær finst: Dei organiserte på innsida kan bare forsvare sine etter måten privilegerte vilkår, som dei har kjempa lenge og hardt for, ved å krevje nye tilsette inn på same vilkår som dei har. I praksis betyr det ofte at alle på utsida blir ekskluderte. Samtidig vil dei på utsida leite desperat etter kva jobb som helst, på kva vilkår som helst.

Då Marx og Engels skreiv, var reservehæren knytt til nærområdet. Kapitalistar på jakt etter billegare arbeidskraft såg etter innflyttarar frå landsbygda rundt, eller arbeidslause i slummen i byane, sjølv om dei au brukte kvinner og barn for å undergrave menns lønningar. Og immigrantar når dei var tilgjengelege. I koloniane var det sjølvsagt ei anna historie, med slavar, kuliar, plantasjearbeid som sørga for billege varer og råmateriale til heimlandet.

Midt på 1900-talet var det uansett mauleg å løyse (rett nok ufullstendig) denne motsetninga på nasjonalt nivå i dei fleste utvikla landa: ved å skape velferdsstatar som sikra alle borgarar universelle anstendige kår. Det ga grunnlag for solidaritet mellom dei som var innanfor og dei utanfor. Dei såg at fagforeiningar og sosialdemokratiske parti stod for interessene til heile arbeidarklassen, med sosiale trygdeordningar som vern mot absolutt fattigdom. Det sette dei arbeidslause og dei med utrygge jobbar i stand til å unngå å underby (eller blei hindra i å gjøre det) sine meir heldige motstykke på velorganiserte arbeidsplassar. Det var langt frå perfekt, og mange, spesielt kvinner og immigrantar, kjente seg – og var – underordna i arbeidsmarknaden. Men det gav rom for sosialt fellesskap på eit visst nivå.

Slike hyggelege nasjonale kompromiss byrja rakne etter at Berlinmuren fall i 1989, den symbolske starten på globaliseringspolitikken. I dag er det ein global reservearbeidshær som er tilgjengeleg på to måtar: ved å sende arbeid utanlands, eller ved å importere migrantarbeidarar til å utføre det. Kvar omstruktureringsbølgje kastar ut fleire av dei som er innanfor, og kapitalistane blir friare til å ta i bruk reservearmeen.

Etter mitt syn er det feil å sjå denne reservehæren som del av eit permanent «prekariat». Alle erfaringar tyder på at når dei først er stengde inne i kapitalistiske arbeidsforhold, då vil arbeidarane byrje gjøre motstand, slå seg saman, organisere og reise og få gjennom krav som gir betre tryggleik, høgare lønn og andre forbetringar. Uorganiserte arbeidarar er del av ein framtidig organisert arbeidsstyrke. (Sjølv om det, eit par generasjonar fram i tid, gjør dei til mål for nye bølgjer med automatisering og nedskjeringar.)

Den noverande bølgja med omstrukturering skaper uansett, saman med nedskjeringspolitikken, ei alvorleg krise for solidariteten i arbeidarklassen, på kort sikt. Ei krise som er altfor tydeleg gjennom veksten i fremmendfrykt, som vala i Austerrike og Frankrike og brexit-røystinga i Storbritannia viser. Dei kan lesast dels som desperate rop frå tidlegare organiserte industriarbeidarar som er overflødige, og kjenner seg forlatne og svikta av dei sosialdemokratiske partia dei stolte på før. Populistar på høgrefløya og giftige massemedia har omdirigert sinnet til desse folka, ikkje mot dei multinasjonale selskapa som er den verkelege fienden, men mot dei desperate medlemmene i reservehæren som er deira lidingsfeller. Slik den kapitalistiske arbeidsmarknaden fungerer, blir dei kortsiktige interessene deira motsette, i strid med kvarandre.

Utfordringa for venstresida i Europa no er å bygge opp igjen solidariteten, og utforme ein politikk som kan samle dei som er innanfor i dag og tidlegare med dei som er utanfor arbeidsmarknaden. Det kan bare skje om fagforeiningane ser lenger enn til å representere dagens medlemmer, til interessene til heile befolkninga. Kva skulle slike krav vere? Dei må sjølvsagt utarbeidast i detalj i dialog med politiske parti på venstresida og representantar for lokalsamfunna som er ramma. Men høgst sannsynleg må dei ha med: auka investeringar i helse, omsorg, utdanning og bustader; auka minstelønn (forma slik at det passar alle typar avlønningsformer); borgarlønn (eller i det minste endring av trygdesystemet slik at ingen kan bli tvinga til å godta kva som helst for å unngå fattigdom), redusert arbeidstid; velferdspermisjonar, ferie- og sjukepengar; og støtte til arbeidarkooperativ. Slike krav kan vere vanskeleg å selje til medlemmene (som forståeleg nok meiner formålet med fagforeininga er å representere dei som betaler kontingent). Men utan slike mål er det ein reell risiko for at alt som er oppnådd tidlegare forsvinn i eit masseutbrot av xenofobisk raseri. I globaliseringas æra treng me internasjonal solidaritet gjennom heile den globale verdikjeda, men me treng au solidaritet nasjonalt, på alle styringsnivå, over heile verda.

Notar

1. Sjå td Michel Bauwens (2006): The Political Economy of Peer Production, ctheory.net.
2. Sjå td Nick Srnicek og Alex Williams: Inventing the Future: Postcapitalism and a World Without Work, London: Verso, 2015, og Paul Mason: PostCapitalism: A Guide to Our Future, London, Penguin, 2015.
3. Sjå td rapportane frå Oxford Martin Programme: The Impacts of Future Technology av Carl Benedikt Frey og Michael A. Osborne: The Future of Employment: How Susceptible are Jobs to Computerisation? 2013, og frå European Bruegel Thinktank: The computerisation of Euroean jobs, 2014.
4. André Gorz: Paths to Paradise: On the Liberation from Work, London, Pluto Press, 1985 og: Farewell to the Working Class, London, Pluto Press, 1982. [På norsk: Farvel til proletariatet, Pax, 1981.]
5. Ivan Illich: Tools for Conviviality, London, Marion Boyars, 1973 og: Gender, New York, Pantheon Books, 1982.
6. Ursula Huws: When Adam blogs: cultural work and the gender division of labour in Utopia, The Sociological Review, Volume 63 (2015), Issue Supplement, pp. 157-173.
7. David Harvey: The “New” Imperialism: Accumulation by Dispossession, Socialist Register 40 (2004), pp. 63-87.
8. Pierre-Joseph Proudhon: What is Property? Or, an Inquiry into the Principle of Right and of Government, 1840, Donald R. Kelley and Robin G. Smith (red), Cambridge and New York, Cambridge University Press, 1994.
9. Eg har skrive meir inngåande om desse prosessane i Ursula Huws: The new gold rush: the new multinationals and the commodification of public sector work, Work Organisation, Labour and Globalisation Volume 2 No 2 (2008), pp. 1-8, og Crisis as Capitalist Opportuniy: New Accumulation Through Public Service Commodification, Socialist Register, 2012, pp. 80-107.
10. Sjå td Barbara Ehrenreich og Arlie Russel Hochschild: Global Woman: Nannies, Maids and Sex Workers in the New Economy, New York: Henry Holt, 2004, og Brigitte Young: The “Mistress” and the “Maid” in the Globalized Economy, Socialist Register, Vol 37 (2001), pp. 315-327.
11. Eg har drøfta plattformarbeid meir fullstendig i fleire forskingsrapportar og artiklar. Sjå til dømes Ursula Huws: The Future of Work: Crowdsourcing, Report to the EU-OSHA, 2015 og Ursula Huws: Logged labour: a new paradigm of work organisation?’, Work Organisation, Labour and Globalisation, Vol 10, No 1 (2016).
12. Eg har drøfta dette meir inngåande i Ursula Huws: The Underpinnings of Class in the Digital Age: Living, Labour and Value, Socialist Register Vol 50 (2014), pp. 80-107.

Omsett av Gunnar Danielsen.

Det snakkes ofte om at vi står midt oppe i en teknologisk revolusjon, og at ingenting vil bli som før. Hva skjer med digitalisering, robotisering og arbeidslivet? Stian Bragtvedt fra redaksjonen i Gnist har intervjuet Anne-Jorunn Berg om teknologi, kjønn og hva som skjer nå.

Anne-Jorunn Berg er teknologiforsker og leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
Stian Bragtvedt er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: Rachel Barton/US Air Force

Stian: I 2015 meldte NRK at halvparten av jobbene kan bli overflødige de neste 20 årene. Kunstig intelligens, sensorer og robotisering i fabrikkene blir kalt den fjerde industrielle revolusjon. De tre forutgående var dampmaskinen, masseproduksjon basert på elektrisitet og digitaliseringen, før robotene nå skal ta oss inn i framtida. Det er lett å få inntrykk av at vi lever i en tid med enorme teknologiske framskritt og endringer. Men gjør vi det?

Anne-Jorunn: Teknologideterminisme, at teknologien har en dynamikk i seg selv som presser utviklinga inn i bestemte baner, har alltid hatt et sterkt grep om teknologiforståelsen. Teknologien blir forklaringen, både på det vi frykter eller det vi håper skal komme. Enten det er massearbeidsløshet eller redusert arbeidstid for alle. Denne ideen er jeg skeptisk til. Noe av det teknologiforskningen har bidratt til de siste 30 årene, er nettopp forståelsen av at teknologi handler om politikk. Teknologien er ikke et nøytralt fenomen som bringer med seg lovmessige endringer. Tvert imot er det et gjennom-politisert felt, hvor det først og fremst er menneskene som avgjør hvordan teknologien skal tas i bruk. Robotene inneholder materielle disposisjoner, men det er ingen innebygde konsekvenser i robotene.

Stian: Hva med påstanden om at vi står ved et vippepunkt til en tid hvor alt vil forandres?

Anne-Jorunn: Svaret på det spørsmålet kommer an på hvor det er du befinner deg. Hvor du ser virkeligheten fra. Det er klart man kan finne argumenter for at det er store endringer på gang, men det er også fullt mulig å finne gode argumenter for at vi er inne i en tid med overdreven tro på hva det er den nye teknologien skal utrette. På 1980-tallet var det også store diskusjoner om kunstig intelligens og hvilke grunnleggende endringer i samfunnet de intelligente maskinene skulle stå for. Når jeg ser debatten som foregår i dag om de samme tingene, er det mer slående hvor lite den faktisk har endret seg de siste 30 årene. Men oppmerksomheten om disse tingene er helt klart større i dag. Noen langtidsendringer tar sakte men sikkert form. Men en brå revolusjon med kunstig intelligens, det tror jeg ikke på. Så raskt går ikke den teknologiske utviklinga.

Stian: Ursula Huws sin artikkel om teknologi i dette nummeret har tittelen «Verken utopi eller dystopi», er det et synspunkt du kan slutte deg til?

Anne-Jorunn: Jeg husker både tenkinga hun refererer til og Huws fra debatten om teknologi på 1980-tallet. Da var det mange som mente at maskinene skulle frigjøre menneskene, og vi alle kunne være filosofer på dagen og jakte på kvelden, eller omvendt. I dag vet vi at det ikke akkurat gikk slik. Men ideene om utopi og dystopi har en tendens til å klistre seg fast til forestillinger om teknologisk utvikling. Dette er tanker man kan finne langt tilbake i historien. Jeg skulle ønske vi kunne komme videre fra den generelle debatten om teknologi, til konkrete debatter om konkrete teknologier, i konkrete situasjoner. Opp mot klimakrisa og menneskets ødeleggelse av naturen er det underlig hvor mye spalteplass som brukes på å feire at en kunstig intelligens kan slå en annen i sjakk.

Stian: Men at maskiner eller kunstig intelligens kan løse regelstyrte oppgaver, vil ikke det ha store konsekvenser for alle arbeidsoppgaver som er regelstyrte?

Anne-Jorunn: Automatisering av rutinearbeid er ikke noe nytt, det har pågått i lang tid. Vaskemaskina er bare et av mange eksempler på at maskiner tar over rutinepregete arbeidsoppgaver. Men prosessen med at maskiner tar over rutinepreget arbeid støter mot en del grenser. Jus trekkes ofte fram som eksempel på regelstyrt arbeid som til en viss grad kan overtas av kunstig intelligens. Men det gjelder allikevel bare de aller enkleste sakene. I rettsaker hvor det er vitnemål fra ulike eksperter vil det være nødvendig å legge vekt på et syn fremfor et annet. Å erstatte det faglige skjønnet med maskiner og regnekraft er vanskelig å se for seg hvordan skal gjøres. Et annet eksempel er førerløse biler. Hvem er det som skal ha ansvaret når de kræsjer? Når man må velge mellom å kjøre på noen eller kjøre i grøfta? I overvurderingen av maskiners evne til å gjøre oppgaver for oss, ligger det en undervurdering av hvor mange avgjørelser et menneske tar gjennom en vanlig dag, som bygger på erfaring og skjønn. Nettopp derfor mener jeg det er grenser for hvor mye som kan settes ut til kunstige intelligenser. Samtidig ligger det i sakens natur at den som vil spå om framtida også vil ta feil. Jeg mener vi som forsker på teknologi ikke var flinke nok til å se hvor stor endring det er i hverdagslivet at vi er online hele tida. Forholdet mellom jobb og privatliv viskes ut. Det at vi alltid er koblet opp mot nettet har konsekvenser. Da tenker jeg ikke først og fremst på jobber, men på ting som skrekkvisjonen av ekkokammer på nett, hvor jeg får bekreftet mitt eget verdensbilde fremfor at ens oppfatninger brytes mot andres.

Stian: Er det ikke en fare for at den offentlige samtalen fragmenteres når alle sitter i sin egen sfære på nettet? Hva gjør dette med vilkårene for kollektiv politisk handling?

Anne-Jorunn: Vilkårene for aktivitet og politisk aksjonisme endrer seg, det er det ingen tvil om. Men hvilken retning det går i er ikke gitt. Kampanjen til Bernie Sanders i USA er et godt eksempel på dette. At en selverklært sosialdemokrat på over 70 år skulle mobilisere ungdom i så stor grad var det ikke mange som hadde trodd. Det samme så vi i England med Jeremy Corbyn og Momentum. Så i Frankrike med Macron, riktignok med motsatt politisk fortegn. Så ja, den politiske mobiliseringa endrer seg, men det er ikke noe entydig bilde.

Stian: I et tidligere nummer av tidsskriftet intervjuet vi den greske aktivisten Christos Giovanopoulos (se nummer 4/2016). Han hevdet at skillet mellom høyre og venstre er i ferd med å bli irrelevant, og at nye former for politikk tvinger seg fram, blant annet som en følge av informasjonsrevolusjonen. Hva tenker du om det?

Anne-Jorunn: Det kan godt hende, men vi kommer ikke utenom at forhold knyttet til økonomi og fordeling vil fortsette å være grunnleggende. Eksemplene fra USA og England viser jo nettopp det. Så lenge den økonomiske ulikheten og undertrykkinga består vil det alltid være en kime til politisk motstand som kan utvikles konstruktivt. Et av de store spørsmålene nå er jo hvordan mobilisering rundt disse temaene kan knyttes til utfordringene rundt klima. Her tror jeg ikke man kommer utenom en form for overnasjonalitet.

Stian: Men hvordan skal man greie å mobilisere for slike løsninger, utover nasjonalstatene?

Anne-Jorunn: Vel, det er et viktig spørsmål. Jeg har ikke noe svar, utover at det er nødvendig å få det til. Ecuador gjorde et forsøk da de ba om støtte internasjonalt for å la olja ligge i bakken i nasjonalparken Yasuní. Det var et forsøk på å løfte spørsmålet om utvinning av olje ut av den nasjonale konteksten og si at dette spørsmålet angår oss alle. Ecuador tilbød seg å la olja ligge for å bevare naturen og artsmangfoldet i Yasuní, i bytte mot støtte til utvikling av økonomien i landet. Det ble ikke noe av, dessverre. I stedet er det kvotehandel hvor Norge skal kjøpe seg fri fra ansvaret som er den foretrukne løsningen internasjonalt. Mens å la olje ligge i bakken, det var ikke en foretrukket løsning. Skal det bli noe grønt skifte å snakke om må det skje endringer i måten vi tenker om industriutvikling og natur på.

Stian: Grønn industripolitikk er ikke for­sidestoff i dag?

Anne-Jorunn: Norge er jo en oljeproduserende nasjon, med en stor leverandørindustri knyttet til oljen. Å snakke om alternativer til dette møter motstand. En forklaring kan være at oljelobbyen er for sterk og dominerende. Men det kan også være at politikken har en tendens til å styre unna spørsmål som er vanskelige.

Stian: På pulten har du boka Pressed for Time, the Accelration of Life in Digital Capitalism av Judy Wajcman. Hvis tiden går fortere og fortere i den digitale kapitalismen, hvordan skal kulturen greie å holde tritt?

Anne-Jorunn: Til tross for tittelen, så er hovedargumentet i boka det motsatte. Det er mye snakk om at livet akselererer med ­smarttelefoner­, sosiale media og konstant nettilgang. Men det er ingen dokumentasjon på det. At ting går fortere og fortere har man ment og snakket om veldig lenge. Et av argumentene i boka er at vi snakker mye om at livet akselererer. Vi har alltid snakket om at ting går fortere. Hvis man ser Chaplin filmen Moderne tider, så er budskapet der blant annet at i det moderne industrisamfunnet, så går ting fortere og fortere. Dette er en gammel fortelling knyttet til endring som ikke er lett å kjenne igjen i empirien. Min inngang til teknologiforskning var vaskemaskina. En sentral del av fortellinga rundt den var at nå skulle husmødrene få frigjort masse tid til å drive med andre ting. Men det gikk ikke slik. Det som skjedde var at nye oppgaver kom i stedet. Kvaliteten på klesvasken gikk riktignok opp, men husmødrene fortsatte med å gjøre like mye husarbeid som før. I dag ser vi riktignok at menn har tatt over litt, men disse endringene tar veldig lang tid. Det er små forskyvninger i hva vi bruker tid på i løpet av en dag, men de er små og endrer seg langsomt. Men ideen om at ting går stadig fortere, den har lange ­historiske røtter.

Stian: I starten av intervjuet var du skeptisk til ideen om at vi står oppe i en teknologisk revolusjon. Da antar jeg du heller ikke ser for deg store endringer i forholdet mellom kjønn som en følge av teknologisk endring?

Anne-Jorunn: Teknologi og fortellinger om teknologi har ofte vært brukt til å forklare tradisjonelle oppfatninger av kjønn. I min forskning på teknologi har jeg sett nærmere på ting vi ikke tenker på som teknologi, som mikrobølgeovner og støvsugere. Det som oppfattes som viktig teknologi er den teknologien som brukes i fabrikken. Du spør meg jo også om kunstig intelligens og produksjonsteknikk, ikke støvsugere. Hvorfor spør du om akkurat det?

Stian: Nei si det..

Anne-Jorunn: Jeg tror det henger sammen med at teknologi og kjønn er flettet sammen i tenkinga vår på måter vi ikke er bevisste på. Du har teknologi med stor T, som er viktig i fabrikker, romraketter og ting som ofte forbindes med det maskuline, så har du teknologi med liten t, som forbindes med det kvinnelige. Da mikrobølgeovnen kom ble den introdusert som såkalt brunevare, i samme seksjon i butikken som stereoanlegg. Dette var teknologi som kom fra militæret, som var mannsdominert og som ble brukt av menn, derfor ble mikrobølgeovnen til å begynne med markedsført mot menn. Men da solgte den veldig dårlig. Så ble den flyttet over til hvitevareavdelinga og rettet mot kvinner. Da solgte den bedre. Om den ikke skiftet kjønn, så skiftet den i alle fall farge.

Stian: Men kan i det minste automatisering i produksjonen bidra til et skudd for baugen for det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, ved at kvinner får lettere innpass i industrien?

Anne-Jorunn: At mannsarbeid er fysisk tungt og kvinnearbeid lettere er en utbredt forestilling, som ikke nødvendigvis er riktig av den grunn. I industrien har man fått tillegg for å løfte tungt. I vareproduksjon for eksempel kunne kvinner løfte mindre delprodukter på samlebåndet som tilsammen kunne utgjøre flere tonn på en dag, uten at det var snakk om noe tillegg for tunge løft der. Om man ser på arbeidet kvinner og menn har gjort historisk, er det ikke nødvendigvis slik at fordelingen følger fra de fysiske utfordringene ved jobben.

Stian: Du er skeptisk til dystopier og utopier knyttet til den teknologiske utviklinga. Men om vi allikevel kan spekulere litt avslutningsvis, så er jo science fiction en litteratur hvor nettopp teknologiske dystopier og utopier diskuteres. En av de klassiske dystopi­fortellingene fra Alien-universet eller Blade Runner er en verden hvor store selskaper har enorm makt, og bestemmer det aller meste. Er ikke dagens ekstreme monopolisering med Amazon og Google nettopp en advarsel om hvor vi er på vei?

Anne-Jorunn: Da er vi tilbake der vi startet, med teknologideterminismen, at teknologien i seg selv har innebygde egendynamikker. Hvis vi aksepterer at det er slik, så er det lett å se for seg et slikt framtidsscenario. Advarsel – ja, men jeg tror ikke at det er slik teknologi trenger å være. Jeg vil legge vekt på at det er et åpent spørsmål. Hva slags politikkforståelse som vinner fram, hva slags samfunn vi kan se for oss og ønske oss, er langt viktigere enn teknologien i seg selv.

I den britiske tv-serien Back in Time lever familier en uke i hvert tiår fra 1950 til 1990-tallet. De gjennomlever moderniseringer, endringer i velstand og ny teknologi. Den gjennomgående moralske pekefingeren i programmet er at familielivet var bedre før vi fikk all teknologien inn i våre hjem. At teknologien har brakt med seg kortsiktig glede og entusiasme, med bedre underholdning og lettere husarbeid. Men på lengre sikt har teknologien splittet opp og brutt ned familiefellesskapet. Til vi sitter i samme sofa, spiser av samme skål med potetgull, men ser inn i hver vår skjerm.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist

Denne måten å diskutere teknologi på, som noe som bare skjer, noe som bare endrer og tar over livene våre, isolert fra politikk og demokrati er ganske vanlig. Teknologien blir ofte framstilt som en kraft som brøyter seg fram. En kraft vi ikke kan stoppe, som står over politikken. Som vi alltid skal heie frem fordi den representerer framskrittet. Teknologideterminismen blir drøftet av flere i dette nummeret.

Teknologi oppstår ikke av seg selv. Den er et resultat av menneskelige beslutninger. Av å bruke fantasien til å løse problemer. Men hvilke løsninger som utvikles videre, og trer inn i hverdagen under kapitalismen, avgjøres ikke av fellesskapet, men av private selskaper.

Teknologi er ikke synonymt med framskritt. Håpet om en bedre verden uten utbytting og undertrykkelse vil ikke bli skapt av teknologiske framskritt, men av mennesker som ønsker det. Lar vi teknologien forbli udiskutert og ukritisert overlater vi den til krefter som ønsker å isolere politikken og demokratiet fra besluttningene som virkelig får konsekvenser for menneskers liv.

Ronaldo Munck
Marx 2020. After the crisis
London: Zed Books, 2016, 240 s.

Vi som har levd en stund, ser alltid med forventning til nye bøker av Ronaldo Munck, en argentinsk-født sosiolog som for det meste har hatt sitt tilholdssted i Irland. Gjennom mange tiår, og 30 bøker, har han levert viktige bidrag til studier av imperialisme, kapitalisme og globalisering, med en gjennomgående interesse for produksjonsmåter og arbeiderbevegelse. Som man kan vente med hans bakgrunn, er det hans oversikt over latinamerikansk politikk og fagbevegelser i «den tredje verden», som nok har sett spor etter innenfor og utenfor de akademiske murene.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.

Det har aldri vært noen tvil om at Munck har hentet mye av sin inspirasjon og sine analyseredskaper fra det som dekkes av samlebegrepet «marxisme», noe som tidlig gjorde han i stand til å avsløre nyliberal retorikk omkring globalisering, utvikling og formelt demokrati. Men samtidig har han alltid vært kritisk mot de sider ved marxismen som springer ut av den rådende eurosentrismen på Marx’ egen tid, og har både vært åpen for – og selv medvirket til – meningsfulle korreksjoner og revisjoner.

Det som etter mitt syn gjør at Munck fortsatt er verdt å lese, er den utrolige oversikten han har over både klassisk og nyere litteratur på nær sagt alle felter av betydning i dagens samfunn. Ettersom han også skriver uten jålete akademisk sjargong, er det umulig å lukke boka uten å ha fått ny kunnskap og perspektiver som utfordrer vanetenkning. Marx 2020 er også forbilledlig bygd opp, med egne kapitler om Marx og historie, Marx og naturen, Marx og kultur, Marx og religion, Marx og arbeid og Marx og kjønn. Kapitlene er dessuten inndelt slik at vi først får presentert klassiske formuleringer basert på mesterens egne skrifter, før Munck går videre til egen vurdering av hvordan disse har blitt brukt – for ikke å si misbrukt – gjennom 1800- og 1900-tallet. Det tredje leddet er de siste tiårs kritikk som er lansert, i første rekke i den akademiske verden, og da særlig fra retninger som gjerne begynner med «post» (postmodernisme, poststrukturalisme, post-utvikling, postkolonialisme osv.) Som oftest henter de mer fra litteraturvitenskap og filosofi enn fra historie og samfunnsvitenskap, dvs. at de er mer opptatt av tekst enn av kontekst. Han ser ut til å føle seg mer hjemme i dette selskaper enn det han har gitt uttrykk for tidligere.

For å oppsummere kort: Jeg synes at Muncks klassiske presentasjon gir god mening for dem som ikke har så lang fartstid, at mange av de kritiske vurderingene av marxistiske og sosialistiske bevegelsers historie i de siste to årene er vel verdt å lytte til, og at de som vil finne ut av hva de ulike post-retningene står for, kan bli opplyst. Men det betyr ikke deres innvendinger mot mer klassiske marxisme treffer så særlig godt, i stedet synes jeg at de ofte vrangleser. Deres mangler og svakheter trer enda tydeligere fram når de samles på et brett. Det er én ting å gå Marx og mange av hans disipler etter i sømmene og antyde måter å fornye på som kan gi en revitalisering. Men det er ikke det som er deres anliggende, de er mer ute etter å skrinlegge mye av selve kjernen i det som gjør Marx så aktuell, til og med i kretser som før krisa i 2008 ikke ville drømt om å ta hans navn i sin munn.

Selv om Munck selv ikke går fullt så langt, er det klare berøringspunkter til «post»-tilnærminger, det vil si at tenkning (diskurser) langt på vei lever sitt eget liv, at historisk materialisme er deterministisk, og at det ikke finnes store fortellinger om motsetning mellom arbeid og kapital, eller om merverdi, profittrater og akkumulasjon. Det verst tenkelige i et slikt perspektiv er jo at dette hos Marx blir sett på som allmenngyldige, eller universelle, forhold. Noe slikt skal jo som kjent ikke finnes, og da særlig ikke hvis noen av røttene hos Marx kan spores tilbake til europeisk opplysningstid. Det som nærmest trumfer alt, er identitet (kjønn, etnisitet, nasjon), som et langt stykke på vei oppfattes som løsrevet fra klasser, arbeid og andre maktforhold enn dem springer ut av «diskursiv» makt. Mens Munck i tidligere verker har hatt stor nytte og glede av Gramsci, ser også hans stjerne nå ut til å blekne. Derfor fascineres forfatteren av økofeminisme, men er mindre opptatt økososialisme eller marxistisk økologi, slik John Bellamy Foster, Ian Angus og andre står for.

Når det gjelder 1800- og 1900-hundretallet, har forfatteren sans for å forstå sammenhengen med teori og praksis, men når han beveger seg inn i vårt eget hundre år, blir interessen for det siste mindre. At tida ikke akkurat er preget av revolusjonære sprang, og at store deler av den vestlige arbeiderklassen (i vid forstand) har pakket vekk sigd og hammer, er det lett å bli enige om. Men det å føre en defensiv kamp er tross alt noe annet enn å velge defaitisme som svar.

Akkurat når leseren synker litt ned i tristhet, glimter Munck til igjen i siste kapitlet. Her gjenoppdager han klasser og kamp (for ikke å si klassekamp), og ønsker oss lykke til i anti-kapitalistiske bevegelser. Men da er det synd at han har misbrukt sjansen til å gi oss bedre redskaper på veien, og at han i tidligere kapitler har vært for ukritisk overfor Marx’ kritikere.

Leder: Demokratisk sosialisme eller sosialdemokrati? 4

Plukk 6

Dikt: Utdrag fra Vårs 8

Samtalen: Venstresidens oppgjør med EU 14

Anja Ariel Tørnes Brekke: – Det er en økende tro på forandring 20

Brigt Kristensen: Makt, motmakt og strategi for sosialisme 24

Tobias Drevland Lund: En strategi for en radikal fagbevegelse 40

Nora Warholm Essahli: Hvor ble det av studentopprøret? 46

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge 50

John Strøm: Sulitjelmaffæren 1918 60

Aslak Storaker: Hva slags forsvar trenger vi? 70

Terje Valen: Nyare Marx-forsking 80

Tore Linné Eriksen: Samir Amin og «den reelt eksisterende kapitalismen» 86

Bokomtaler:

Gøran Greider og Åsa Linderborg: Populistiska manifestet 100

Tollef Hovig: Forandring 102

Magnus Marsdal: Frihetens mødre 105

Reidar Strisland: Bernie Sanders og det nye USA 108

Martijn Konings: Capital and time. For a new critique of neoliberal reason 110

Simon Hannah: A party with socialists in it – A history of the Labour left 114

Eric Holt-Gimenez: A foodie’s guide to capitalism. Understanding the political economy of what we eat. 117

Andreas Malm: In the progress of this storm. Nature and society in a warming world. 119

Gérard Duménil og Dominique Lévy: Managerial Capitalism. 122

Jon Nixon: Rosa Luxemburg and the struggle for democratic renewal. 126

Marta Breen og Jenny Jordahl: Kvinner i Kamp 129

Daria Bogdanska: Lønsslaver 131

Revolusjonens A – Å
Jokke Fjeldstad: Fjernsyn 134

Når en diskuterer forsvarspolitikk i dagens Norge, kretser som regel debatten rundt tekniske detaljer. Men en fornuftig sikkerhetspolitisk strategi ligger såpass langt unna de rådende dogmene at vi først må se på hva som er galt med dagens politikk, før vi kan gå inn i diskusjonen om hva slags forsvarspolitikk som tjener Norges sikkerhetsbehov.

Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret

Den internasjonale situasjonen

Det internasjonale utgangspunktet er en anspent situasjon mellom supermakta USA på den ene sida og stormaktene Kina og Russland på den andre, men disse sidene er ikke jevnbyrdige. USA står aleine for 37 % av verdens militære utgifter, like mye som de syv neste landene på lista¹. Av de syv er fire allierte med USA, nemlig Saudi-Arabia, Storbritannia, Frankrike og Japan. NATO-landene står for 52 % av verdens samla militære utgifter, mens Kina står for 13 % og Russland 3,8 %² . I lys av dette burde det være enkelt for norske politikere å avvise Donald Trumps og Jens Stoltenbergs press for å øke de militære utgiftene i Norge og andre NATO-land.

USAs sikkerhetspolitiske strategi er å opprettholde sin status som enerådende supermakt og verdens største imperialiske økonomi. USAs mål er å drive gjennom regimeskifte i USA-fiendtlige stater slik at de kan sikre kontroll over strategiske ressurser, først og fremst olja i Midtøsten, og dermed hindre rivaliserende stormakter som Kina i å utfordre USA som eneste supermakt. I tillegg ønsker USA å fravriste særlig Ukraina fra Russlands innflytelsessfære. Den tidligere sikkerhetsrådgiveren Zbigniew Brzesinski skriver i boka The Grand Chessboard at «Uten Ukraina vil Russland opphøre å være et eurasiatisk imperium» men om Moskva skulle gjenvinne kontroll over Ukraina «vil Russland igjen automatisk bli et mektig imperium, som strekker seg over både Asia og Europa.»³ Tidligere viseforsvarsminister Paul Wolfowitz formulerte USAs mål som å «hindre framveksten av en ny rival [og …] hindre enhver fiendtlig makt fra å dominere en region hvis ressurser, under konsolidert kontroll, ville være tilstrekkelige for å generere global makt». General Wesley Clark hevder at han fikk fortalt fra en bekjent i det amerikanske forsvarsdepartementet etter 11. september 2001 at USAs ledelse planla å «eliminere syv land på fem år: først Irak, så Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og til slutt Iran».⁴ USAs siste sikkerhetspolitiske strategidokument beskriver Russland og Kina som «revansjonistiske makter» – Kina fordi de ønsker å erstatte USAs dominans i Stillehavsregionen, Russland fordi de ønsker å reetablere sin innflytelse i sine nærområder.⁵

Russlands strategi er først og fremst reaktiv for å hindre videre NATO- og EU-ekspansjon i sine nærområder. Sentralt i russisk sikkerhetspolitisk tenkning er å ha vennligsinna «bufferstater» mellom seg sjøl og potensielt fiendtlige vestmakter.⁶ Russland anser vestlige regimeendringskriger som forsøk på å underminere russisk innflytelse og med kaos og ustabilitet som resultat. Russland står langt svakere enn USA økonomisk, militært og innflytelsesmessig men er jevnbyrdige på atomvåpen. Både USA og Russland har – i motsetning til Kina – en offisiell førsteslagsstrategi, som i Russlands doktrine sier at i en situasjon der et konvensjonelt militært angrep utgjør en trussel mot statens eksistens, forbeholder de seg retten til å atombombe motstanderen.

Kina har hatt en enorm økonomisk vekst de siste årene. Mellom 1978 og 2018 har Kina 35-dobla sin økonomi og løfta 700 millioner ut av fattigdom⁷. Kina har passert USA i samla kjøpekraft. Regna per innbygger ligger USA fortsatt foran Kina, men gapet er stadig minkende.⁸ Kinas store prosjekt er «Ett belt, en vei», enorme investeringer for å binde sammen hele Eurasia til et handelsområde åpent for kinesisk kapital og handel. Forsvarspolitisk ligger Kina i konflikt med både nabolandene og USA ved at de forsøker å hevde sin dominans i Sør-Kinahavet ved grensekrav basert på gamle kart og kunstige øyer, som ikke anerkjennes av de omkringliggende statene. Kinas krav på havområdene er knytta til deres akilleshæl: avhengigheten av oljeimport. Kineserne ønsker kontroll for å hindre USA i å kunne blokkere deres forsyningsruter og for å kunne utvinne olje i de omstridte havområdene.⁹

I tillegg til de sikkerhetspolitiske motsetningene kommer den imperialistiske rivaliseringa om å kontrollere markeder og eiendom i andre land for å hente ut profitt og utbytte. Her står hovedmotsetninga mellom USA og det framvoksende Kina, som bl.a. har overtatt rollen som den største utenlandske investoren og handelspartneren med Afrika¹⁰. Russland kan derimot ikke sies å være imperialistisk i leninistisk forstand – de har verken kapitaleksport eller multinasjonale selskaper å snakke om. Deres styrke hviler ensidig på militærmakt og rollen som råvareeksportør av olje og gass. Av de ti største multinasjonale selskapene i verden er 3 amerikanske, 3 kinesiske, 3 europeiske og 1 japansk. Russiske Gazprom dukker først opp på 49. plass.¹¹

Mål og utgangspunkt for norsk forsvarspolitikk

Målene for norsk forsvarspolitikk bør være å forsvare Norges uavhengighet, ikke å beskytte norske investeringer i utlandet eller et virkemiddel for å styrke båndene til USA. I tillegg må Forsvaret være underlagt demokratisk kontroll og dominert av vernepliktige, slik at det ikke kan brukes mot folkelige bevegelser i en skjerpa innenrikspolitisk konflikt.

For å utforme en norsk sikkerhetspolitikk må en ta utgangspunkt i hvilken betydning Norge har for andre stater. Norge grenser til Russland i nord, områder som har stor betydning for Russlands annenslagskapasitet. Dersom USA angriper Russland med et førsteslag med atomvåpen, vil Russland fortsatt ha igjen nok atomvåpen til å svare med et knusende motangrep mot USA – det er deres fremste garanti for at USA ikke vil kunne gjennomføre et førsteslagsangrep. Viktige deler av Russlands atomvåpenarsenal befinner seg på ubåter utenfor Kolahalvøya, og i tilfelle krig finnes det lekka dokumenter som viser at Russland kan finne det nødvendig å framskyve sine forsvarslinjer for å beskytte disse anleggene fra å bli slått ut av USA – dette kalles Bastionforsvaret og strekker seg langt inn på norsk territorium: Barentshavet, Svalbard og deler av Nord-Norge.¹²

Vi har også det utgangspunktet at Norge er med i NATO, at vi er en stadig mer aktiv deltager i USA og NATOs kriger i utlandet, og at Forsvaret er ombygd fra å være et defensivt innretta territorialforsvar til et «innsatsforsvar» bestående av færre, eliteprega styrker som ikke er i stand til å operere selvstendig uten allierte. Mens Forsvaret tidligere kunne mobilisere nærmere 500 000 soldater i tilfelle krig, er antallet i dag redusert til 65 000.¹³ Antallet reduseres ytterligere i den nylig vedtatte Langtidsplanen for forsvaret ved at Heimevernet reduseres og Sjøheimevernet avvikles.¹⁴ Reduksjonen skyldes prioritering av såkalte «strategiske kapasiteter», først og fremst innkjøpet av 52 F-35-kampfly som er beregna til å ha samla levetidskostnader på over 260 milliarder kroner.¹⁵ I tillegg kommer omlegginga av den norske basepolitikken, der en for første gang har tillatt en fremmed makt å ha permanente militærbaser på norsk jord med de 330 amerikanske soldatene på Værnes og den planlagte amerikanske flybasen på Rygge. Basen på Værnes kan i følge den amerikanske generalen Robert B. Neller oppgraderes til 3000 soldater «over natten».¹⁶ I tillegg lagrer amerikanerne militært utstyr på hemmelige baser i Trøndelag som er i stand til å utstyre hele 16 000 amerikanske soldater i tilfelle krig, inkludert med 1150 militære kjøretøy.¹⁷

Dette er det materielle utgangspunktet for dagens situasjon. Men i tillegg kommer de ideologiske premissene for forsvarspolitikken som jeg mener er feilaktige og må utfordres.

Truer Russland Norge?

Det mest grunnleggende premisset for norsk forsvarspolitikk er at Russland truer Norge. Det er så selvsagt at det knapt diskuteres eller reflekteres over. Imidlertid har Russland aldri angrepet Norge, og har ikke noen territoriale krav overfor Norge. En kan bruke Russlands anneksjon av Krimhalvøya og innblanding i konflikten i Øst-Ukraina som argument for at Russland kan utgjøre en trussel også mot Norge. Men det er mange faktorer som var til stede i den konflikten som ikke er det i forholdet mellom Norge og Russland: For det første skjedde den russiske aggresjonen som en respons på et vestlig-støtta regimeskifte i Ukraina som hadde til hensikt å skyve Ukraina ut av den russiske innflytelsessfæren og inn i NATOs og EUs innflytelsessfære. Norge er ikke i Russlands innflytelsessfære i utgangspunktet, i det russerne omtaler som «det nære utland». På Krim hadde dessuten Russland en militærbase de ville beskytte, det har de ikke i Norge. I Øst-Ukraina og på Krim var det sist men ikke minst en betydelig russisk-språklig minoritet som ønska tilslutning til Russland. Det er ikke tilfellet i Norge, med mulig unntak for de russiske bosetningene på Svalbard. Russland har verken evne eller vilje til å gjennomføre en lignende anneksjon av norske territorier.

Også i den nylig vedtatte Langtidsplanen heter det at «Russland utgjør i dag ikke en militær trussel mot Norge» og at «Russisk militær aktivitet i norske nærområder anses ikke å være rettet mot Norge». Regjeringa ser på Russlands primære mål som å «hindre ytterligere NATO-utvidelse østover og etablering av baser og utplassering av militært utstyr i [russiske nærområder]» og at «Russiske ledere gir uttrykk for manglende tillit til vestlige lands intensjoner».¹⁸

Derimot gjenstår problemet med at Russland i en situasjon der de er redde for å bli angrepet av USA fra norsk territorium kan gjennomføre et forkjøpsangrep – ved å slå ut F-35-flyene eller de amerikanske basene, eller ved å okkupere deler av Norge for å beskytte atomvåpenbasene på Kolahalvøya. Klassekampen avslørte i september 2016 at det i regjeringas planer for de nye F-35-flyene inngår at de skal kunne «angripe russiske fly, luftvern og andre militære mål – inne på russisk territorium». ¹⁹ Dette merker selvfølgelig russerne seg og legger det inn i sine planer i tilfelle krig.

I utgangspunktet er det ingen ting i forholdet Norge-Russland som har potensiale til å utløse krig mellom våre to land i overskuelig framtid, men vår stadig tettere allianse med USA skaper eller øker muligheten for å bli dratt inn i en krig vi ikke har interesse av å være med i, f.eks. dersom det oppstår en væpna konflikt mellom Russland og USA i Syria eller Ukraina.

Kan Norge forsvare seg sjøl?

Omlegginga av det norske forsvaret etter den kalde krigen har vært basert på en idé om at store stående armeer er avleggs fordi det er de teknologisk mest avanserte styrkene, med særlig vekt på luftherredømme, som vinner kriger i moderne tid. Den fremste eksponenten for denne tenkninga i Norge er tidligere forsvarssjef Sverre Diesen.²⁰ Tenkninga er basert på erfaringene fra USAs kriger mot Irak i 1990–91 og Jugoslavia i 1999 der en teknologisk overlegen amerikansk militærmaskin fullstendig overkjørte utrangerte irakiske og jugoslaviske hærstyrker. Per-Gunnar Skotåm har oppsummert (og kritisert) dette synspunktet slik: «Å gå til krig uten å ha det mest avanserte, ville tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende.»²¹ Landmakta vil innenfor denne tenkninga i ytterste instans bare tjene til å rekognosere fiendtlige mål for de «strategiske kapasitetene», i norsk sammenheng først og fremst F-35-flyene.

Dette premisset er skutt i filler av krigene i Afghanistan og Irak på 2000-tallet, som viste at en teknologisk overlegen styrke kan vinne slag, men ikke vinne kriger. I Afghanistan har verdens mektigste militærallianse etter 15 år ikke vært i stand til å vinne over lokale motstandsbevegelser som bare har hatt primitive våpen, men lokal kjennskap, motivasjon, stort antall og spredt tilstedeværelse. Også Irak og Libya viser at det er umulig å opprettholde kontroll uten «boots on the ground», sjøl om en er i stand til å vinne enkeltslag ved hjelp av overlegen luftmakt.

Derimot er det sant at dagens forsvar ikke kan forsvare Norge. Utrederne bak Landmaktproposisjonen mener at Hæren per i dag bare er i stand til å forsvare en middels stor norsk kommune.²² Landmaktproposisjonen legger til grunn at det norske forsvaret bare skal være i stand til å forsvare Norge i samarbeid med NATO-allierte styrker: «Landmakten skal i en fellesoperativ og alliert ramme bidra til å ivareta norsk sikkerhet på norsk territorium.»²³

Hovedproblemet med å satse alt på «strategiske kapasiteter» som F-35 er at dersom vi taper ett slag, så er allerede hele krigen tapt. F-35-flyene kan enkelt tas ut som forkjøpsangrep i en konflikt, enten ved å bombe flyplassen, likvidere pilotene eller ved å forstyrre de tekniske systemene.

Et annet problem er at vi blir svinebundet til det amerikanske militær-industrielle komplekset, ved at vi er avhengige av reservedeler o.l. og ikke har noen sjølstendig forsvarsevne. Det gjør også at vi mister politisk handlefrihet i forhandlinger overfor Russland og andre naboland, og at regjeringa føler det enda mer påtrengende å «please» USA ved å delta i deres utenlandskriger.

I motsetning til et flyvåpen som lett kan slås ut i begynnelsen av en konflikt, vil et stort landforsvar med tilstedeværelse over hele landet kunne forsvare Norge ved å avskrekke en motstander fra å angripe og opprettholde en stridssituasjon over lengre tid, men uten å utgjøre en potensiell trussel som kan provosere fram et forkjøpssangrep. Det nøytrale Finland har opprettholdt et territorialforsvar med en hær på 160 000 og et forsvar som totalt teller 230 000, og har i tillegg betydelig mer artilleri og luftvern enn Norge, samtidig som det finske forsvarsbudsjettet bare er halvparten av det norske.²⁴

Også om en legger NATO-alliansen til grunn, er nedprioriteringa av hær og heimevern til fordel for kampfly svært lite klokt. Mens allierte fly vil kunne komme til Norge på 3-4 dager vil det ta 1-3 måneder før bakkestyrker av betydning kan settes i land.²⁵ Det er vanskelig å se noen militær grunn til å prioritere kampfly dersom en legger til grunn at målet er forsvar av norsk territorium.

Kan USA forsvare Norge?

Dersom vi for diskusjonens skyld likevel antar at Russland utgjør en trussel mot Norge, og at Norge ikke er i stand til å forsvare Nord-Norge mot mulig russisk aggresjon: Ønsker vi virkelig at Norge skal bli slagmark for en krig mellom USA og Russland? Under den kalde krigen var USAs plan for å stoppe en sovjetisk invasjon av Norge å atombombe styrkene deres i Finnmark.²⁶ På hvilken måte er det i norsk interesse? Er det ikke da bedre å møte en eventuell aggresjon med motstandskamp og geriljakrig?

Vi trenger ikke delta i USAs kriger for at USA skal bry seg om Nord-Norge

USA og NATOs regimeendringskriger de siste årene har ført til statskollaps, regional ustabilitet, undergravd respekten for folkeretten, skapt territorialt rom for terrorgrupper og økt terrortrusselen mot Vesten, skapt flyktningkatastrofer og svekka det norske territorialforsvaret. Likevel legges det i Langtidsplanen opp til at Norge skal bidra med inntil én kampflyskvadron og én bataljonsstridsgruppe i «internasjonale operasjoner». Regjeringa legger opp til at Norge skal «stille betydelige bidrag til operasjoner og kapasitetsbygging, også utenfor alliansens territorium.» For Norge handler det om «å ta ansvar og å være en forutsigbar og troverdig alliert».²⁷

I Godal-utvalgets rapport «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014» slås det fast at Norges viktigste mål med å delta i krigen i Afghanistan har vært «å støtte USA og bidra til å sikre NATOs relevans».²⁸ Å holde seg inne med ledelsen i USA er det fremste utenrikspolitiske målet til både Høyre og Arbeiderpartiet, basert på ideen om at vi må støtte USA i deres kriger for at de skal støtte Norge i en eventuell konflikt med Russland.

Én innvending mot denne strategien er at Norges bidrag til disse utenlandskrigene ikke er av avgjørende betydning for USA. Det området der Norge er viktig for USA er etterretning. Dokumenter frigitt av Edvard Snowden har avslørt at amerikanske NSA anser Norge som en av sine to viktigste partnere når det gjelder signaletterretning, og at norsk etterretning blant annet har klart å trenge inn i den russiske marinens datasystemer.²⁹ Å fri seg fra dette samarbeidet vil bli mer krevende for oss enn å slutte å delta i aggresjons- og okkupasjonskriger.

Viktigere er det at stater «ikke har venner eller fiender, bare interesser», som Henry Kissinger har sagt. USA kommer ikke til å intervenere mot en russisk aggresjon mot Nord-Norge fordi de er takknemlige for at Norge har slåss i Afghanistan og Syria, men fordi de har egne interesser av at Russland ikke utvider Bastionforsvaret sitt på en måte som svekker USAs strategiske trusselkapasiteter overfor Russland.

Realpolitisk ligger norske interesser ikke i å bringe USA nærmere Nord-Norge, men i å holde dem på avstand for å redusere spenningene mellom NATO og Russland. Norske interesser ligger ikke i å utvikle elitestyrker for å krige i utlandet, men i å gjenoppbygge et kvantitativt sterkt territorialforsvar og respekt for FN-paktens forbud mot militær maktbruk mot andre land.

Vårt alternativ

I Rødts arbeidsprogram heter det at vårt alternativ er «et nasjonalt forsvar, uavhengig av NATO og EU-hær. Rødt er for å utvikle et forsvar som tar sikte på å bekjempe en okkupasjon gjennom en vernepliktshær, og opplegg for å mobilisere befolkninga til ulike former for motstandskamp.»³⁰

Hovedvirkemiddelet for å trygge norsk sikkerhet er å arbeide for avspenning mellom NATO og Russland, og respekt for FN-paktens forbud mot bruk av makt mot andre stater, et prinsipp som blir undergravd av USAs (og Norges) kriger i utlandet. Norske soldater skal ikke delta i utenlandsoperasjoner med unntak av fredsbevarende operasjoner i regi av FN der den militære tilstedeværelsen er akseptert av begge parter, som den tidligere FN-innsatsen i Libanon.

Militært er vårt viktigste krav å avlyse kjøpet av kampflyet F-35. Dersom ikke hele kjøpet lar seg kansellere, kan vi videreselge de flyene vi har forplikta oss til å kjøpe. I verste fall får vi skrape dem. Levetidskostnadene til flyene overstiger uansett langt innkjøpskostnaden, og de er ikke egna til å forsvare Norge, bare til å øke sannsynligheten for at Norge skal angripe andre land og faren for at andre land kan angripe Norge.

Pengene vi sparer på å droppe F-35, kan vi bruke til å styrke hær og heimevern både kvantitativt og kvalitativt ved å utstyre landstyrkene med antiluftskyts og anti-tank-missiler. Bakke-til-luft-forsvar har vi sett er i stand til å skyte ned både israelske og russiske fly i Syria, og det var sentralt for at mujahedin vant over Sovjetunionen i Afghanistankrigen på 1980-tallet. Mobilt luftvern er både billigere enn kampfly og kan spres over større områder og til flere enheter slik at ikke de kan tas ut i ett forskjøpsangrep, og kan opprettholde stridsevne over tid og dermed avskrekke enhver potensiell angriper fra å true Norge.

Videre bør vi melde oss ut av NATO, hvis eneste praktiske funksjon for Norge er å øke faren for en konflikt mellom Norge og Russland. Vi bør arbeide for å etablere en nordisk forsvarsallianse med Sverige og Finland, som vil gi oss et større forsvar på et sammenhengende territorium og muligheten for å bygge opp en sjølstendig forsvarsindustri. Det forutsetter imidlertid at Norge bryter med NATO og Sverige og Finland med EU. Om ikke dette er mulig, er norsk nøytralitet å foretrekke framfor NATO-medlemskap.

Sist men ikke minst bør Norge slutte seg til FNs forbud mot atomvåpen. Atomvåpentrusselen truer hele menneskeheten med utslettelse om de blir avfyrt, og utgjør dermed også den største trusselen mot norsk sikkerhet. Nøytralitet, gjensidig nedrustning, og en streng tolkning av FN-paktens forbud mot aggresjon mot andre stater er i tillegg til et defensivt innretta territorialforsvar den beste sikkerhetsgarantien for Norges frihet og suverenitet.

Noter:

1 U.S. Military Spending vs. the World. I: National Priorites Project.
2 Global military spending remains high at $1.7 trillion. I: Stockholm International Peace Research Institute 02.05.2018.
3 Brzezinski, Zbigniew: The Grand Chessboard. (1997). New York: Basic Books.
4 Sitert fra Tunander, Ola: Norges säkerhet och geopolitikens återkomst. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
5 National Security Strategy of the United States of America. (2017).
6 Kongshem, Mette: Russland – en sikkerhetspolitisk trussel? I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
7 China’s record in poverty reduction unparalleled in human history: British expert. I: Xinhuanet. 23.04.2018
8 Sandvær, Hilde & Haugan Bjørn: Dette er det Kina som møter Erna Solberg. I: Verdens Gang. 06.04.2017.
9 Harang, Alexander: Konflikten i Sør-Kinahavet: Et nytt våpenkappløp? (2015) Oslo: Norges Fredslag.
10 China becomes single largest contributor of Africa's FDI – Report. I: Africanews. 04.05.2017.
11 List of largest companies by revenue. I: Wikipedia.
12 Stormark, Kjetil: Frykter russisk «forhåndsangrep». I: aldrimer.no. 08.04.2016.
13 Børresen, Jacob: Småstatens sikkerhets- og forsvarspolitikk i en ny tid. I: Aslak Storaker (red.): Sikkerhetspolitiske veivalg. (2016). Oslo: Progressivt forlag.
14 Leraand, Marielle & Storaker, Aslak: Regjeringas langtidsplan for krig. I: Radikal Portal. 30.12.2016.
15 Vermes, Thomas: – F-35 kan bli Norgeshistoriens største feilinvestering. I: ABC Nyheter. 30.01.2018.
16 Langøren, Ståle: – Jeg håper jeg tar feil, men det er en krig på vei. I: Adresseavisen. 23.12.2017.
17 Dalløkken, Per Erlien: Norske fjellhaller er stappfulle av amerikansk militærutstyr. I: Teknisk ukeblad. 24.02.2016.
18 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
19 Lysberg, Magnus & Tallaksen, Simen: Derfor vil hun ha 52 fly. I: Klassekampen. 16.09.2016.
20 Egeberg, Kristoffer: Fredsnasjonen Norge. (2017). Oslo: Kagge.
21 Skotåm, Per-Gunnar: For et sterkt, uavhengig og nasjonalt forsvar. I: Aldri mer 1940? (2001). Oslo: AKP.
22 Bentzrød, Sveinung Berg & Braathen, Frøydis: Mener Hæren bare kan forsvare en middels norsk kommune – nå kommer forslagene som skal øke slagkraften. I: Aftenposten. 03.04.2017.
23 Videreutviklingen av Hæren og Heimevernet. Landmaktproposisjon. (2017).
24 Bentzrød, Sveinung Berg: Tenker Norge feil om sitt forsvar – og Finland riktig? I: Aftenposten. 09.04.2016
25 Stormark, Kjetil: Tar 1-2 måneder før NATO kan hjelpe. I: aldrimer.no. 05.04.2016.
26 Kristoffersen, Tor Kjetil: USA skulle slippe atombomber over Finnmark. I: Nordlys. 02.02.2015.
27 Kampkraft og bærekraft. Langtidsplan for forsvarssektoren. (2016).
28 En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. (2016).
29 Lysberg, Magnus & Sørenes, Kjetil Magne: Massiv norsk spionasje. I: Klassekampen 03.03.2018.
30 Rødts arbeidsprogram 2017 – 2021.