Raoul Peck (regissør)
Den Unge Karl Marx
Another world entertainment, 2017

I en liten kinosal i København er det duket for visning av Der Junge Karl Marx, en to timers lang spillefilm om en politisk supernerds unge liv. Salen fylles godt opp med mange eldre, som jeg mistenker har vært på studiesirkel om Marx flere ganger enn meg – det går et gisp gjennom salen i det de første ordene i det kommunistiske manifest endelig blir formulert og skribles ned. Denne filmen treffer utvilsomt sitt publikum godt.

Peder Østring studerer samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo
Foto: Another World Entertainment

Den unge Karl Marx utspiller seg i Europas turbulente 1840-tall. Mens industrisamfunnets og kapitalismen rulles ut i et forrykende tempo preges kontinentet av fattigdom, nød og politisk enevelde. Handlingen sparkes i gang med scener fra tyske bønder på leting etter nedfallsved i en rik jordeiers skog som blir sablet ned av politi til hest. Rett etterpå ser vi hvordan den politiske avisen Rheinische Zeitung, hvor Karl Marx jobber, blir stormet av statspolitiet for å ha dekket saken i media og for å drive subversiv virksomhet. Vi blir kastet inn en politisk samtid som hvor det finnes enorme motsetninger i samfunnet og hvordan Marx må flykte fra land til land for å kunne drive sitt intellektuelle arbeid fremover.

Peck klarer gjennom sin filmatisering av den unge Marx å fortelle en medrivende historie om hvordan personer og hendelser var med å påvirke Marx sine livsvalg. Parallelt med at kapitalismen blir grenseløs, organiserer også de sosialistiske tenkerne seg på tvers av landegrensene, og vi får et innblikk i datidens polemiske møter mellom ideologiske kjemper som Proudhon, Marx og Engels. Selve møtet mellom Friedrich Engels og Karl Marx er særlig fornøyelig, hvor vi får se hvordan to mennesker som i utgangspunktet ikke kan fordra hverandre, bli forvandlet til kamerater og intellektuelle sparringspartnere som sammen får til mer enn de noen gang kunne gjort alene. Det kan være vanskelig å se for seg hvordan en historisk personlighet som Marx faktisk levde sine unge år, men filmen klarer å vise oss overraskende mange dimensjoner av de to agitatorene Marx og Engels, som når de finner samhold ute på en skikkelig tur på byen og senere må løpe fra fransk politi i trange smug.

Filmen er basert på brevvekslinger Marx gjorde med andre, og briljerer med selv­ironiske skildringer av sin disputter med andre samtidige skikkelser på venstresiden. I tillegg tar den med hvor sentral Jenny Marx var for den kommende suksessen til marxismen. Med en enorm intellektuell kapasitet var hun med å forme og nedskrive Karl Marx’ ubegripelige håndskrift, i tillegg til å måtte bære hovedvekten av den materielle nøden og forsørge barna. En kanskje enda mer glemt historisk skikkelse er Mary Burns, arbeiderklassekvinnen som ble Engels’ livslange partner som vi får se stå opp mot undertrykkelse på fabrikken til Engels far og som blir Engels’ inngangsport til sine studier om arbeiderklassens forhold i Manchester.

Den unge Karl Marx er et originalt, interessant og til tider vittig portrett av en personlighet som har betydd enormt mye frem til våre dager. Raoul Peck har klart å lage en medrivende fortelling som viser mennesket Karl Marx, krydret med personer og referanser som mange på venstresiden vil dra kjensel på.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik (red.)
Kven skal eige jorda? Ei bok om mat og makt.
Oslo: Res Publica, 2018, 144 s.

Hovedtittelen på denne boka – Kven skal eige jorda?– gir en presis melding om hva som er hovedinnholdet, men også undertittelen er viktig for å forstå hva boka handler om: Ei bok om mat og makt. De åtte personene som har skrevet de ulike kapitlene i boka, har gjort en god jobb. De legger fram både mye viktig fakta og gode analyser. De fleste vil også få ny og historisk kunnskap om odelsrett, odelsloven og konsesjonslover, som er viktig bakgrunnskunnskap for å forstå utviklingen og dagens situasjon i norsk landbruk. Boka fortjener derfor å bli lest av langt flere enn dem som til daglig er opptatt av landbrukspolitikk. Med fine bilder, god layout og stive permer er boka også godt egnet til å ligge framme på stuebordet når venner kommer på besøk.

Aksel Nærstad er internasjonal koordinator for More and Better Network, styremedlem i Handelskampanjen og styremedlem i Attac.
Foto: Res Publica

Boka gir gode beskrivelser av kamper om eierskap til jord både i Norge, Danmark, Romania, Ukraina, Skottland, Polen og i deler av Afrika. Fakta og beskrivelsene av norske økonomiske interesser i landbruket bl.a. i Romania, Ukraina og Afrika, er alene god nok grunn til at mange bør lese denne boka, og at det bør bli en offentlig debatt rundt disse spørsmålene. Hvor mange vet f.eks. at et norsk selskap leier 24 260 dekar jord i Ukraina? Det tilsvarer over 100 gjennomsnittsgårder i Norge. Norfunds investeringer i storskala industrilandbruk i Afrika blir også kort omtalt i boka. Det er å håpe at det kan bidra til mer offentlig debatt om hva det statlige investeringsselskapet bør investere i, for på best mulig vis å bidra til å redusere fattigdom.

Norge har fortsatt en stor andel småbruk i landbruket og en betydelig større andel enn andre vesteuropeiske land, men antall småbruk går også drastisk ned hos oss. Alt tyder på at det kommer til å bli enda færre og større gårder i Norge i åra framover – om ikke forholdene for småbrukere blir forbedret. Det bør bekymre mange. Bekymringene blir ikke mindre av å lese i boka at «tungvekteren», tidligere president for Næringslivets Hovedorganisasjon, Jens Ulltveit-Moe, mener at norske landbrukseiendommer er for små.

Forordet til boka er skrevet av Nora McKeon, som i mange år arbeidet i FNs organisasjon for mat og landbruk, FAO. Hun har spilt en viktig rolle bl.a. for at bondeorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner skal få en plass og bli lyttet til i FNs arbeid med mat og landbruk. I den korte oversikten om forfatterne er en henvisning til hennes siste bok, fra 2015; Food security governance – Empowering communities, regulating corporations. Forhåpentligvis fører det til at mange kjøper og leser den boka også. Det er få – om noen – som har så god innsikt i dette temaet som McKeon , som nylig var i Norge på en konferanse av landbruksforskere.

Det siste kapittelet i boka – før etterordet – handler om Per Olaf Lundteigen og hans synspunkter. Det er på sin plass ettersom han både har spilt og spiller en viktig og positiv rolle i norsk landbrukspolitikk. Han er småbruker sjøl, har vært leder for Norsk bonde- og Småbrukarlag, og er stortingsrepresentant for Senterpartiet.

Etterordet i boka tar opp internasjonal handelspolitikk. Det er skrevet av Helene Bank som er spesialrådgiver i For Velferdsstaten og også leder av Handelskampanjen – en organisasjon bestående av 17 norske organisasjoner. Det er bra at også handelspolitikk knyttet til mat og landbruk tas opp i boka, og Bank gjør som alltid en god jobb. Jeg skjønner imidlertid ikke helt hvorfor handelspolitikken er «henvist» til etterordet. Det er antagelig fordi handelspolitikken ikke så direkte angår det som er hovedfokuset for boka –Kven skal eige jorda. Uansett grunnen til at det er henvist til etterordet, så les det også!

Det er umulig å ta opp alle viktige temaer knyttet til mat og landbruk i ei bok på 144 sider. Jeg synes likevel det hadde vært fint om boka også hadde hatt en artikkel som gikk inn på en del myter knyttet til landbruket, som for eksempel at mesteparten av maten krysser landegrensene, at industrilandbruket produserer mesteparten av maten, og at økologisk landbruk ikke kan fø verden. Det hadde også vært fint om agro-økologisk landbruk hadde blitt løftet fram.

Selv om det for dagens barn og ungdom er vanskelig å forstå, er det faktisk sant at vi mennesker har klart å leve uten både mobiltelefoner og nettbrett. Men alle skjønner at mat var – og er – helt avgjørende for at vi skal kunne leve. Likevel er mye av politikken og praksisen knyttet til matproduksjon så skremmende at det er grunn til bekymring. En skulle tro at de fleste av dagens politikere tror at det om noen få år vil være mulig å hente mat fra andre planeter, og at de derfor ikke synes det er så farlig om naturressursene som er avgjørende for matproduksjon ødelegges.

Hilde Lysengen Havro og Astrid Sverresdotter Dypvik har vært redaktører og sentrale bidragsytere, og har nedlagt et stort og fortjenestefullt arbeid. Kjøp og les boka, og delta i en av verdens aller viktigste debatter: om forholdene for matproduksjon!

James Petras & Henry Veltmeyer
The Class Struggle in Latin America. Making History Today
New York/Milton Park: Routledge, 2018, 284s.

Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais:
Brazil. Neoliberalism versus Democracy
London: Pluto Press, 2018, 237 s.

Etter et par tiår med oppsving for venstresiden («rosa bølge»), har Latin-Amerika de siste par årene vært vitne til ytre høyres tilbakekomst. Ikke bare i Brasil, Argentina, Venezuela, men også i mindre land som Peru, Paraguay, Chile («brun bølge»). Rett før 200-årsjubileet til Marx foreligger to bøker som på forskjellig vis demonstrerer at marxistisk analyse er egnet til forstå kompliserte samfunnsmessige endringer i samtiden. Begge bøkene er skrevet på et likeframt engelsk for et bredere publikum. Når vanskelige uttrykk blir presentert, blir de greit forklart.

Einar Braathen er seniorforsker, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – Storbyuniversitetet.
Foto: Routledge/Pluto Press

Klassekamp ovenfra,nedenfra, overalt

James Petras (født i USA) og Henry Veltmeyer (Ecuador) har preget amerikansk forskning om Latin-Amerika med til sammen nærmere 100 bøker siden 1960-tallet, på en erklært revolusjonær anti-imperialistisk plattform. Til tross for, eller på grunn av, lang fartstid leverer de en overraskende oppdatert analyse av kontinentets utvikling. Foruten fire innledende og to avsluttende tematiske kapitler, inneholder boka sju kapitler fokusert på land: Argentina, Brasil, Chile, Mexico, Paraguay, Peru og Venezuela. Til fem av landstudiene har de hentet inn yngre bidragsytere.

Forfatterne viser klart hvordan nyliberalismen har dannet rammen for nye former for klassekamp. Investeringer i fabrikkindustrisektoren har avtatt. Den internasjonale kapitalen har fått utfolde seg friere siden 1980-tallet, særlig innenfor mineral- og annen ressursutvinnende («ekstraktive») næringer. Gruve- og landbrukssektoren bidro dermed til sterk eksportvekst, godt hjulpet av stigende råvarepriser og frihandelsavtaler internasjonalt. Motsetningene mellom ekspanderende jordbruks- og gruvekapitalister på den ene siden, og jordløse grupper og ikke minst urfolk på den andre siden, har blitt viktigere enn den gamle motsetningen mellom arbeid og kapital. Samtidig har offentlig politikk representert ved bortfall av subsidier, privatisering og avvikling av offentlige tjenester, og økte skattefordeler for de rike, skapt en serie med opprør i byene. Lavlønte og undersysselsatte arbeidere, støttet av lavere middelklasse, reiste seg mot nyliberalismen. Dette har skapt nye klasseallianser og en ny front i klassekampen: valgfronten.

Seier i demokratiske valg brakte undertrykte grupper til statsmakt. Gjennom økt statlig tilegnelse av grunnrente og superprofitter, f. eks gjennom statlige olje- og gasselskap, har rikdom og makt blitt omfordelt. De folkelige klassene har blitt styrket. ‘Post-nyliberale regimer’ entret scenen. Venezuela og chavismen («den bolivarianske revolusjonen») er det tydeligste eksemplet på dette. Når prisene på olje- og andre råvarer synker drastisk, skjerper klassekampen seg. Kapitalistklassen i privat nasjonal sektor utnytter folkets misnøye med den progressive regjeringens krisepolitikk. Med støtte fra den internasjonale kapitalen og stadig mer konservative deler av middelklassen skyr kapitalistklassen ingen midler for å vinne makten. Den kriminaliserer representanter for det tidligere regjeringspartiet og opphever alle forordninger som beskytter arbeidsfolk. Dette så vi med maktovertakelsene til henholdsvis Mauricio Macri i Argentina i desember 2015 og Michel Temer i Brasil i april 2016. Dette skiftet forklarer Petras og Veltmeyer med at ‘klassekampen ovenfra’, fra de herskende klassene, har mer kraft enn ‘klassekampen nedenfra’, fra arbeidere, bønder og andre folkelige grupper. I konklusjonskapitlet maner de likevel fram en viss optimisme. Enden på råvareboomen og påfølgende svikt i eksportinntekter gjør at kapitalmakt basert på jordbruks- og gruveindustri blir sterkt svekket, og de nye høyreregjeringene vil bli kastet gjennom fornyet klassekamp nedenfra.

Denne fremstillingen kan kritiseres for å lage for tette koplinger mellom endringer i økonomi, klassekamp og politikk. Forskjellen blir borte mellom ‘klasse’ og ‘sosial bevegelse’. Mange viktige ledd blir oversett: ideologisk strid (også på venstresida), kampen om demokratiets innhold, representasjonen av folket, massemedienes rolle, de politiske strategiene, de strategiske politikerne, klassenes og partienes organisering, forutsetningene for bærekraftig alternativ til nyliberalismen. Forskjeller mellom landene blir i liten grad sammenliknet og forklart. (Hvorfor holder de små landene stand – Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador. Men de store har bukket under for ytre høyre). Analysen blir grovmasket. Den får likevel fram de store linjene.

Klassekamp av og til

Alfredo Saad-Filho og Lecio Morais er begge brasilianere. Den første er professor i politisk økonomi ved SOAS, University of London. Den andre er økonomisk rådgiver i det brasilianske parlamentet. De leverer en kronologisk, systematisk og ikke minst raffinert gjennomgang av utviklingen i verdens femte største land (og en av verdens ti største økonomier) fra 1930 til i dag. De siste seks av bokas ti kapitler handler om perioden fra 2002, da Luís Inácio Lula da Silva (Lula) vant presidentvalget, til høyresida gjennomfører kontrareformer i 2017.

Deres analytiske hovedgrep er å forstå utviklingen av ‘akkumulasjonssystemer’, som viser til kapitalismens konkrete form og organisering i avgrenset rom og tid. Kapitalens tvang til vekst (akkumulasjon) er kjernen i kapitalismen. Akkumulasjonssystemet bestemmes av klasseforholdene og forankres i politiske regimer, økonomisk politikk og institusjonelle historier. Ethvert akkumulasjonssystem preges av ‘ytre’ ressursbegrensninger – f. eks arbeidskraft, finans, råvarer – så vel som ‘indre’ kompromisser og motsetningsfylte hensyn. Kombinasjonen av indre og ytre press kan bringe et akkumulasjonssystem i krise, og ny vekst og stabilitet er da mulig bare når en ny klasse (-fraksjon, -allianse) har tatt over det politiske hegemoniet. Brasil har gjennomgått tre akkumulasjonssystemer siden uavhengigheten i 1822. Først, eksportledet vekst basert på jordbruksprodukter (særlig kaffe) med en fåmannsstat fram til 1930. Deretter import-erstattende industrialisering med en byråkratisk utviklingsstat og fram til 1980. Til slutt, etter en lang overgangsperiode, et nyliberalt økonomisk system med politisk demokrati.

Dette nyliberale systemet er spesielt sårbart overfor endringer på det internasjonale finans- og råvareprismarkedet, og det sliter med demokratiets krav om likhet politisk og sosialt. Den nye grunnloven av 1988 var et svar på en sosialistisk klassebevegelse organisert rundt Arbeidernes Parti (PT). Grunnloven pålegger staten å utvikle en moderne velferdsstat. Utover på 1990-tallet har avindustrialisering bidratt til å svekke den organiserte arbeiderklassen. Nyliberale regjeringer får inn tillegg i grunnloven som forplikter framtidige presidenter og regjeringer å føre nyliberal finanspolitikk: ingen underskudd på statsregnskapet, lavest mulig inflasjon osv.

Før Lula ble valgt i 2002, lovte han å respektere de nyliberale lovene og alle internasjonale avtaler med IMF og andre finansinstitusjoner. Men i sin andre presidentperiode beveger Lula politikken til venstre. Gjennom økte minstelønninger, pensjoner og andre overføringer til de fattigste stiger den innenlandske etterspørselen, og sysselsettingen øker. Brasil er i ferd med å bli en velferdsstat. Lula innfører dessuten trekk av ‘utviklingsstat’ (neo-developmentalism) med dynamisk samarbeid mellom staten og det innenlandske borgerskapet, særlig i bygg- og anleggsindustrien. Gjennom statseide banker og statsoljeselskapet Petrobras blir det fart i økonomien. Samtidig var det balanse i statsfinansene og lav inflasjon. Lula går av med den høyeste popularitetsraten som noen gang er målt for en president i et demokrati.

Dilma Rousseff fortsetter fra 2011 Luas prosjekt med å kombinere nyliberalisme og velferdspolitikk. Når prisene på olje, andre mineraler og soya faller særlig fra 2013, gjør kapitalisteliten og den øvre middelklassen opprør. De har flertall i kongressen. De bruker avsløringer av korrupsjon i Petrobras fra 2014 og utover som påskudd for å kreve avvikling av all statsstyring. Og de krever slutt på ‘populistisk’ velferdspolitikk – dvs. slutt på ‘pakten’ som lå til grunn for demokratiets innføring i 1988. Med andre ord, et opprør mot demokrati, og for radikalisert nyliberalisme. Dette leder til riksrettssak mot Dilma Rousseff og hennes avgang i april 2016. Men denne politikken medfører også krise for det akkumulasjonssystemet som var bygd opp siden 1980-tallet. En radikalisert nyliberalisme kunne danne kjernen i et nytt system, men dette prosjektet har svært liten støtte i folket, så det forutsetter en avskaffelse av demokratiet.

Saad-Filho og Morais avslutter derfor med en betraktning om klassekamp. I motsetning til Petras og Veltmeyer, ser de på klassekompromiss som det ‘normale’ i et stabilt akkumulasjonssystem. Den åpne klassekampen gjenopplives når akkumulasjonssystemet er i krise og et nytt må utvikles. I Brasil fremover dreier denne kampen seg om demokrati-spørsmålet. Arbeiderklassen vil reorganisere seg og mobilisere for en dyp demokratisering av økonomien, samfunnet og det politiske systemet. Bare når denne kampen lykkes, vil folket kunne nyte langvarig sosial og økonomisk framgang.

Maria Berg Reinertsen
Reisen til Bretton Woods
Oslo, Cappelen Damm, 2017, 222 s.

Maria Berg Reinertsen er samfunnsøkonom og journalist i Morgenbladet. Nå har hun skrevet bok om båtreisen i juni 1944 da utvalgte økonomer, byråkrater og diplomater fra flere land reiste fra Storbritannia til USA med det tidligere luksusdampskipet «Queen Mary». Båtreisen var et slags arbeidsseminar i forkant av en konferanse som skulle etablere grunnlaget for et stabilt system for regulering av finansielle transaksjoner mellom ulike land. Om bord arbeidet økonomer som John Maynard Keynes, Lionel Robbins, Wim Buyen og norske Wilhelm Keilhau fram utkastene som skulle diskuteres på den andre siden av havet. Reinertsen presenter deltakerne og forteller litt om flere av dem. Hun forteller også litt om skipet og trekker inn det som skjer i krigen som fortsatt pågikk.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Cappelen Damm

Resultatet av arbeidet ble opprettelsen av to institusjoner som har spilt og som fortsatt spiller en viktig rolle i verdens monetære system – Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert på en konferanse i Bretton Woods, USA i juli 1944, like i etterkant av båtreisen. Systemet etablerte regler for kommersielt og finansielt samvirke mellom verdens ledende industriland og er det første eksemplet på en internasjonal avtale som dekket finans- og valutaforhold mellom en rekke uavhengige nasjoner. Den viktigste effekten ved Bretton Woods var en forpliktelse for hvert av de deltakende land til å føre en pengepolitikk som opprettholdt en fast vekslingskurs (±1 %) for sin valuta målt i forhold til gull, samt IMFs evne til å tre støttende til ved midlertidige avvik i betalingsbalansene landene imellom. Hensikten med Verdensbanken var først å finansiere gjenoppbyggingen av Europa etter ødeleggelsene under andre verdenskrig, men her spilte Marshallhjelpen en større rolle. Etter hvert som Europa ble gjenoppbygd, endret bankens mandat seg til utvikling av den tredje verden.

Formålet med institusjonene var å unngå ustabilitet og valutakriser i den internasjonale økonomien. Håpet om en krisefri kapitalisme var stort, en trodde det var mulig å unngå de store økonomiske vanskene mellomkrigstida bar preg av. Boka gir en god oversikt over hva som ble diskutert da Bretton Woods systemet ble etablert uten å gå overdrevent inn i detaljene. De siste tiårene har både Verdensbanken og IMF spilt en helt annen rolle. Dette har skjedd gradvis etter at fastkurssystemet kom under økende press mot slutten av 1960-tallet og brøt sammen i 1971 da USA suspenderte den faste vekslingskursen mellom dollar og gull. Reinertsen beskriver den faglige uenigheten mellom keynesianere og nyklassikere på en enkel og lettfattelig måte. I de siste tiårene har den uregulerte markedsliberale versjonen av kapitalismen igjen vunnet hegemoniet, ikke minst i IMF og Verdensbanken. Hun lykkes også godt i å få fram den ulike virkemåten de to institusjonene har nå i forhold til det de hadde under den regulerte «velferdskapitalistiske» perioden.

Reinertsen kommer også inn på protestene mot IMF og Verdensbanken på seint 90-tall og tidlig 00-tall. Hun viser også med lettfattelige eksempler hvilken politisk rolle disse institusjonene spiller i dag, f.eks. i Hellas etter eurokrisen. Hun trekker også inn egne erfaringer fra diskusjoner av temaet som student på Blindern og sine egne møter med representanter fra IMF og Verdensbanken som journalist, og om sitt dypdykk etter dokumenter under arbeidet med boka. Boka blir på den måten mer fortellende en det som er vanlig i sakprosa. Måten boka skrives på gjør, at den blir en mellomting mellom ei historiebok og ei debattbok som gir oversikt over sentrale stridstemaer i verdensøkonomien de siste tiårene. Disse grepene fungerer ganske bra.

For meg er det imidlertid til tider litt vanskelig å få tak i hva forfatteren selv mener om spørsmåla hun reiser. Mellom linjene antyder hun imidlertid stor grad av skepsis til måten verdensøkonomien fungerer under nyliberalismen, samtidig som hun antyder skepsis til både proteksjonisme og det hun kaller nasjonalisme. Samtidig er det et faktum at det var mye større grad av nasjonal sjølråderett i perioden 1945–71 enn i dag, selv om det var regler som regulerte internasjonal handel og finanstransaksjoner mellom land. Trengs det internasjonale institusjoner som fungerer som overdommere overfor folkevalgte organer eller er det bedre med større grad av nasjonal råderett? Dette burde vært diskutert kort i boka.

Nik. Brandal, Cora Alexa Døving, Ingvill Thorson Plesner (red.):
Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016.
Oslo, Cappelen Damm Akademisk, 2017, 317 s.

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) ¹ samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Anne Minken er historiker og har skrevet doktorav­handlingen Tatere i Norden før 1850.
Foto: Cappelen Damm Akademisk

Denne boka tar for seg norsk minoritetspolitikk på 1900-tallet. I hovedsak dreier det seg om de fem gruppene som har fått status som nasjonale minoriteter (jøder, kvener, skogfinner, rom og romanifolk/tatere) ¹ samt om samer (urbefolkning). Alle disse gruppene har en til dels traumatisk historie, og boka tar også opp hvordan de historiske erfaringene påvirker gruppenes situasjon i dag og hvordan oppgjøret med fortida har blitt gjennomført. I tillegg er det et kapittel om språk og identitetspolitikk og tre kapitler om skolens undervisning om minoriteter. Cora Alexa Døving har et innsiktsfullt og godt sluttkapittel.

Boka er en artikkelsamling. De 22 artikkelforfatterne har en brei samfunnsvitenskapelig bakgrunn. Hovedtyngden er historikere og sosialantropologer, men forfatterkorpset teller også sosiologer, jurister, teologer og pedagoger.

I forordet skriver de tre redaktørene at det har blitt gjort lite «analyser av likheter og forskjeller i norsk minoritetspolitikk historisk og komparativt mellom grupper». Bakgrunnen for boka er et ønske om å foreta en slik sammenlikning. Intensjonen er god og viktig, men lever boka opp til dette siktemålet? I boka behandles i hovedsak hver gruppe for seg. Det dreier seg om oversiktsartikler og sammenfatninger av tidligere forskning og gir boka et litt tørt lærebokpreg. Det er mange gode artikler om norsk politikk overfor jøder, kvener, rom, romanifolk/tatere og samer, men innslagene av sammenliknende analyse burde ha fått en breiere plass.

Et annet siktemål har vært at erfaringene fra historien til de «gamle» minoritetene skal kunne belyse statens politikk når det gjelder de mer nylig innvandrede minoritetene. Dette kunne etter mitt syn ha blitt gjort mer eksplisitt ved å løfte fram noen aktuelle problemstillinger som for eksempel etnisk særlovgivning og framstilling av minoriteter som en undergravende politisk trussel.

Når det gjelder etnisk særlovgivning, skriver Vibeke Kieding Banik om forbudet mot tradisjonelle jødisk slaktemetoder (1921) og Chalak Kaveh om forbudet mot omstreifernes hestehold (1951). Lovgivningen ble i begge tilfeller begrunnet med dyrevelferd, men hadde en umiskjennelig undertone av etnisk særlovgivning. I dag diskuteres blant annet forbud mot ekteskap mellom søskenbarn og mot rituell omskjæring av gutter. Argumentene er helse og barnevelferd. Når det gjelder søskenbarn-ekteskap, blir også integrering og begrensning av hente-ekteskap brukt som argumenter. Det kan være gode argumenter for begge forslag, men de vil utvilsomt fungere som en form for etnisk særlovgivning.

Når det gjelder synet på minoriteter som en politisk trussel, vet vi at både kvener, jøder og rom i perioder på 1900-tallet ble framstilt som farlige spioner og en trussel mot nasjonal sikkerhet. De ble anklaget for å ha lojaliteten sin utenfor Norges grenser. Liknende oppfatninger finner vi i dag når det gjelder innvandrere og flyktninger fra muslimske land. En av de vanligste fordommene mot muslimer i Norge dreier seg om at de først og fremst er lojale mot islamske lover og ikke vil innordne seg norske lover og normer.

Et tredje punkt hvor det kunne ha vært interessant med sammenlikninger med dagens situasjon, dreier seg om minoritetenes organisasjonsbygging. I Lars Liens kapittel om minoritetsorganisering nevnes blant annet en form for jødisk parallellorganisering i mellomkrigstida (jødiske feriekolonier, jødiske barnehjem og jødiske eldresentre). Når det gjelder nye innvandrergrupper er det ikke uvanlig å fordømme liknende organisering som utvikling av parallellsamfunn. Konkurrerende strategier og interne konflikter i minoritetsmiljøene er heller ikke nytt, og det kan virke som om det er mange fellestrekk i fortid og nåtid. Eksempler på ulike oppfatninger innad i minoritetsmiljøer blir godt belyst i Aarset og Lidéns kapittel om historiens betydning for rom og romanifolk/tateres situasjon i dag.

I kapittelet «Gamle minoriteter i det nye Norge» blir vi presentert for en undersøkelse av undervisningen om samer og nasjonale minoriteter i norsk skole. Resultatet av undersøkelsen er ikke oppløftende. Det står lite i lærebøkene, og emnet oppleves ofte som mindre relevant. Aktualisering blir framhevet som vesentlig både av elever og lærere. Artikkelforfatterne konkluderer med et ønske om en bedre balanse og sammenheng mellom beskrivelse av historiske fenomen som fornorsking, nasjonalisme og antisemittiske strømninger og beskrivelse av dagens situasjon for minoritetsgruppene. De foreslår også å løfte blikket fra de enkelte gruppene og se på fellestrekk som gjelder behandling av minoritets grupper generelt. Det samme tas opp i Cora Alexa Døvings utmerkede sluttkapittel. Dette er i tråd med et grep som jeg (og også forfatterne, tror jeg) hadde ønsket for denne boka, men som glipper litt i gjennomføringen. Mer vekt på sammenliknende analyser både i fortid og nåtid ville ha gjort en ellers god bok skarpere og mer kontroversiell og nyttigere med tanke på debatt og undervisning.

Noter:

1. Egentlig er det bare fire av gruppene som blir behandlet. Bortsett fra en omtale av politisk mobilisering i nyere tid er skogfinnene knapt nok nevnt. Redaktørene begrunner det med at det i liten grad var noen egen politikk overfor skogfinnene som gruppe på 1900-tallet. Det kan nok være så, men de kunne også ha nevnt at her er det et forskningsmessig tomrom. Skogfinnene har ikke vært tema i nyere norsk historieforskning. Det er synd for gruppa er svært interessant både innvandrings- og minoritetshistorisk.

Frode Ulvund:
Nasjonens antiborgere. Forestillinger om religiøse minoriteter som samfunnsfiender i Norge, ca. 1814 – 1964.
Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2017, 228 s.

Frode Ulvund er professor i historie ved ­Universitetet i Bergen. Han har blant annet arbeidet med jødisk historie og med kriminalitetshistorie med vekt på disiplinering og sosial kontroll. I denne boka tar han for seg tre religiøse minoritetsgrupper, jøder, mormoner og jesuitter, og ser nærmere på hvordan de har de blitt behandlet av myndighetene og hvordan de har blitt omtalt.

Bokas mer teoretiske kapitler om religionsfrihet og toleranse kan være litt tunge, men stort sett er boka skrevet i et levende og tilgjengelig språk med omfattende bruk av konkrete eksempler. Boka er i tillegg rikt illustrert med uttrykksfulle historiske karikaturer.

Det er en klar styrke ved boka at den norske historien om de religiøse minoritetene er supplert med skandinavisk historie og et videre internasjonalt perspektiv. Jøder, mormoner og jesuitter er svært forskjellige religionsgrupper, men Ulvund viser at framstillingene av dem har mange fellestrekk. Sentralt er oppfatningen om at de var illojale mot norske styresmakter, at de isolerte seg og dannet «en stat i staten», og at de forholdt seg på en løgnaktig og dobbeltmoralsk måte mot personer utenfor deres eget trossamfunn. Alt dette gjorde dem farlige og uskikkete som borgere.

Den jødiske «fare» 1814–1851

Jødeparagrafen i Grunnloven har blitt forklart nærmest som et arbeidsuhell, og ansvaret har blitt lagt på bondelederen Theis Lundegaard som skal ha revet forsamlingen med seg ved et stemningsutbrudd. Frode Ulvund har tidligere avkledt denne myten i boka Fridomens grenser 1814–1851. Handhevinga av den norske «jødeparagrafen». I Håkon Harkets bok Paragrafen er det lagt fram forskning som dokumenterer de anti-jødiske holdningene i den norske eliten, ikke minst blant de sentrale grunnlovsfedrene.

I denne boka får vi en presis sammenfatning av hvordan de anti-jødiske oppfatningene i Norge bygget på et felles europeisk tankegods som særlig spredte seg fra Tyskland og Danmark til Norge. Spesielt interessant er gjennomgangen av de såkalte jødefeidene i Danmark. Her oppsto det også interne konflikter blant jødene som kan minne om konflikter i det muslimske miljøet i dag. Jøder som stod for reformpolitikk, brukte langt på vei majoritets­samfunnets argumentasjon og anklaget den jødiske menigheten i København for å danne «en stat i staten». De kritiserte blant annet rabbinernes maktposisjon og foreslo at det skulle bli forbudt å hente rabbinere fra Polen, og at menighetene skulle pålegges å bruke tysk eller dansk som administrasjonsspråk. En av reformjødene gikk så langt at han foreslo at de fanatiske jøder skulle deporteres til «Arabien eller Palæstina».

Fra slutten av 1830-tallet gikk «jødespørsmålet» inn i en ny og mer liberal fase. Særrestriksjoner ble opphevet både i Danmark, Sverige og Norge i løpet av 1840–1850-tallet. Men det kan se ut som om de typiske fordommene mot jøder ble overført til en ny religiøs minoritet, mormonene.

Islams sanselige søster – den mormonske fare. 1851–1955

Mormonisme som religiøs bevegelse oppstod i USA i 1820-åra. De første mormoner-misjonærene kom til Norge i 1851. Misjonsvirksomheten ga resultater, spesielt i arbeiderklassen. Innen utgangen av 1860-tallet hadde mer enn 2500 nordmenn gått over til mormonismen. Misjoneringen ble beskrevet som en samfunnsfare, religiøst, men i enda høyere grad moralsk og politisk. I offentlig debatt ble mormonerne ofte assosiert med jøder, muslimer, jesuitter og kommunister. De ble beskrevet som politisk illojale og forbundet med «Østens umoralske sanselighet». Mye av argumentasjonen var direkte importert ­­fra USA.

Mormonmisjonærene i Norge risikerte fengsel og dom for ulovlig religiøs virksomhet. Grunnlovsforslag på linje med innreiseforbudet for jesuitter ble drøftet. Med passloven av 1917 ble det innført visumplikt fra Amerika og Centralpasskontoret håndhevet i noen år visumnekt for mormonere som fast regel. Samme virkemiddel ble brukt for jøder og rom.

Den jesuittiske fare 1892–1956: Den papistiske motreformasjonens soldater

I andre halvdel av 1700-tallet ble jesuittene utelukket fra en rekke stater. I Norge ble forbud mot jesuitter og munkeordener nedfelt i Grunnloven. Først i 1890-åra ble det debatt om disse forbudene. Bestemmelsen mot munkeordener ble opphevet i 1897, men jesuittforbudet sto ved kraft helt til 1956. Den direkte foranledningen til at det ble opphevet, var at Norge hadde sluttet seg til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Krav om full religionsfrihet gjorde det dermed vanskelig å opprettholde forbudet. Når grunnlovsforbudet ble opprettholdt så lenge, har enkelte knyttet det til såkalt grunnlovskonservatisme – det vil si en generell forsiktighet med å endre grunnlovsbestemmelser. Men Ulvunds gjennomgang av debattene om jesuittforbudet viser at her var mange av de samme argumentene som ble anvendt mot jøder og mormoner i aktiv bruk. Spesielt gjelder det synet på gruppa som en politisk trussel. Jesuittene ble beskrevet som skruppelløse agenter som tok sikte på å underminere staten. De adlød ikke landets myndigheter, men fulgte blindt organisasjonens øverste ledelse: På 1900-tallet ble de sammenliknet med både kommunister og fascister.

Nasjonens antiborgere

Ulvund vektlegger hvordan både jøder, mormonere og jesuitter ble framstilt som motstykker til den lojale og gode norske borger. Sånn sett spilte disse gruppene en viktig rolle i nasjonsbyggingen. Det var ikke alltid så enkelt å beskrive hva en god nordmann var, det kunne det være delte meninger om. Det var enklere å få fram hva han ikke var ved å tegne et skremmebilde av «de andre». Argumentasjonen mot de religiøse minoritetsgruppene var gjennomgående mer moralsk og politisk enn religionsbasert. Og det var ikke bare i Norge at slik argumentasjon kunne bidra til nasjonsbygging. Tankegodset var alleuropeisk og transatlantisk og sirkulerte fra land til land.

I dag er de religiøse minoritetene Ulvund skriver om, langt på vei ufarliggjort. Mormoner er blitt et muntert innslag i underholdningsprogrammer og musikaler. Spor av de truende jesuittene finner vi nå stort sett bare i språklige vendinger. I ordbøker forklares ordet «jesuittisk» som «skinnhellig og slu». Antisemittismen er ikke borte, men i følge Holocaustsenterets nyeste undersøkelse er den på retur. Men undersøkelsen viser også at de gamle stereotypiene om jøder fortsatt lever, ikke bare blant muslimske innvandrere, men også blant vanlige nordmenn.

Muslimene som dagens antiborgere?

Ulvund skriver ikke om dagens situasjon for religiøse minoriteter. Men han slår fast at bokas tema ikke bare er historisk interessant. Det er også relevant for dagens debatt om minoritetsgrupper.

I gjennomgangen av muslimfiendtlige stereotypier I HL-senterets rapport, Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017, er det mange fellestrekk med det historiske materialet Ulvund behandler. Det gjelder for eksempel påstandene om at muslimer først og fremst er lojale mot islamske lover og derfor illojale overfor norske/europeiske verdier, at muslimer ikke kan integreres fordi de egentlig ikke vil, at muslimer forakter demokrati, utgjør en trussel mot vestlig kultur og snakker med to tunger. Stereotypien om at den muslimske mannen er styrt av en primitiv seksualitet», gjenfinner vi både i kampanjene mot mormonere og i eldre oppfatninger om «den orientalske og vellystige jøden».

I nåtidas forsøk på å definere norske verdier brukes muslimene ofte som motstykker eller antiborgere. Sånn kan for eksempel bilder av søte grisunger og felles svømmeundervisning bli definert som umistelige norske verdier. I Sylvi Listhaugs klassiske «Her i Norge spiser vi svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt.» defineres det norske som det motsatte av hva muslimer står for. Ulvund hjelper oss med å forstå de historiske røttene.

Ilan Pappe
Ti myter om Israel
Oslo, Solum, 2018, 171 s.
Oversatt av Jarle Petterson og etterord av Jørgen Jensehaugen.

Først en honnør til det lille Solum forlag, som rett som det er oversetter viktige bøker som de store forlagene ikke bryr seg om. Nå er de akkurat ute med Ti myter om Israel, skrevet av den framstående historikeren Ilan Pappe. Her fatter han seg i korthet, og boka egner seg derfor like bra som en første introduksjon som en hendig repetisjon. Utgivelsen kunne ikke være mer aktuell; den går rett inn i debatten etter LO-kongressen oppfordring til økonomisk, kulturell og akademisk boikott. Beskyldningene om «antisemittisme» hagler som vanlig tett, og det er derfor nødvendig å rytte opp i begrepene.

Tore Linné Eriksen er bokredaktør i Gnist
Foto: Solum

Forfatteren er israelsk statsborger med tysk-jødiske foreldre, og avtjente sin verneplikt under 1973-krigen. Men det har ikke hindret dødstrusler og hets om landssvik. For ti år sida blei han jagd fra sin stilling ved Haifa-universitetet, og er nå professor ved et britisk universitet. Fra hans hånd har det deretter strømmet fagbøker både om israelsk og palestinsk historie, i tillegg til en velrenommert lærebok i Midtøstens historie. Men vi har måttet vente til 2018 før noe er oversatt til norsk.

Pappe gir et presist oppgjør med ti av de vanlige vrangforestillingene som dukker opp i norsk debatt, ikke minst i kommentarfeltene. Palestina er ikke et nærmest folketomt ørkenområde før den sionistiske bevegelsen skjøt fart for hundre år sida. Og masseutdrivinga i 1948 var verken frivillig eller en følge av oppfordringer fra arabiske stater, men rett og slett en massiv etnisk rensning. Dagens Israel er derfor et eksempel på en settlerkolonialisme som vi kjenner det fra Nord-Amerika, Australia eller Sør-Afrika, og motstanden må forstås som kamp for avkolonisering. Mytene om at Israel stadig strekker ut handa for forhandlinger og at landet er et demokrati, står også lagelig til for fall. I hvilket demokrati er det liste over steder eller byer hvor den opprinnelige befolkninga ikke får lov til å bosette seg? Og hvilken fredsvenn bryter systematisk med FN-resolusjoner og folkerettslige avgjørelser som krever at apartheidmuren fjernes, samtidig palestinere sperres inne i okkuperte områder som må regnes som fengsler?

Aller skarpest er Pappé når han avkler Oslo-avtalen, og steg for steg forklarer hvorfor den mest er et verktøy for oppsplitting i kolonier, et middel til å sørge for at det viktigste av alle spørsmål – flyktningenes rett til å vende tilbake – blir liggende i skuffen.

I skrift og tale har Pappe vist at han er helt på linje med flertallet på LO-kongressen. En mer opplysende gave til de tillitsvalgte kan LO-sekretariatet neppe gi, og det er sikkert bare å ta kontakt med forlaget for et rimelig masseopptrykk. Det er det minste man kan vente.

En gave til delegatene på LO-kongressen!

Jon Nordenson:
Fra opprør til kaos. Midtøsten etter den arabiske våren.
Oslo: Universitetsforlaget, 2018, 366 s.

Jon Nordenson har skrevet en innsiktsfull, innholdsrik og faglig solid bok om en av samtidens største og mest sammensatte politiske dramaer. Det er i seg selv en bragd.

Den arabiske våren er den mest spektakulære og massive folkereisningen så langt i vårt århundre. I løpet av få uker tidlig i 2011 hadde millioner inntatt gater og torg i hele den arabiske regionen fra Marokko i vest til Bahrain i øst. Noen regimer falt, andre sloss for sin eksistens, noen land endte i nådeløs borgerkrig.

Nils A. Butenschøn er professor ved Norsk senter for menneske­rettigheter, Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
Foto: Univeritetsforlaget

Opprør og reaksjon

Opptøyer og sammenstøt mellom demonstranter og sikkerhetsstyrker var ikke noe nytt i disse landene. Men for første gang siden Nassers tid var brede lag på tvers av grenser, generasjoner og religiøse skillelinjer samlet om et felles grunnmotiv. På 1950- og -60-tallet var det i første rekke kampen mot imperialisme og restene av europeisk kolonialisme, samt kampen for palestinsk frigjøring, som kunne samle folk om et frihetsmotiv og gi arabisk identitet et innhold. Nå var det kampen mot egne ledere, mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i ulike varianter som brakte folk sammen. Men som revolusjon for folkestyre var den arabiske våren mislykket, i det minste på kort sikt. I dag har de konservative motkreftene gjenvunnet kontrollen og initiativet i store deler av regionen, klarest markert ved aksen Riyadh–Kairo, det vil si alliansen mellom det militær-byråkratiske regimet til Abdel Fattah al-Sisi i Egypt og det islamistiske oljekongedømmet til kong Salman av Saudi-Arabia og hans ekspansive sønn Muhammad bin Salman.

Et ambisiøst og krevende prosjekt

Det finnes etter hvert en omfattende faglitteratur internasjonalt som søker å gi svar på hvordan vi skal forstå den arabiske våren og utviklingen siden, men lite av dette er så langt formidlet på norsk. Med denne boka får vi et viktig bidrag til å rette opp dette bildet. Det er viktig at norske forskere ser en slik innsats som en naturlig del av sitt samfunnsoppdrag, og Nordenson fortjener en stor takk for en vel gjennomført jobb.

Organiseringen av det omfattende kunnskapsstoffet i boka har nok vært en utfordring for forfatteren. Han beskriver formålet med boka slik: «Skal vi forstå den arabiske våren, må vi … kritisk benytte et vidt tilfang av kilder, vi må plassere og tolke hendelsene i sine relevante kontekster, og vi må trekke linjene tilbake i historien. Det er også målet med denne boken» (s. 12). Nordenson gir seg selv med dette en krevende oppgave uten klare avgrensninger. Han tar leseren gjennom regionens historie fra sekshundretallet med profeten Muhammed og utbredelsen av de første islamske imperiene, via det osmanske imperiet og den europeiske imperialismen fram til våre dager. Som en framstilling og analyse av Midtøsten etter den arabiske våren framstår boka derfor som litt omstendelig. Man må lese seg gjennom ca. 140 sider med bakgrunn før man kommer til 2010 og utviklingsforløpet umiddelbart før de massive oppstandene fra desember 2010 og framover.

Det kan være vanskelig for leseren til enhver tid å se relevansen av de ulike historiske utviklingstrekkene for å forstå den arabiske våren. Palestina-konflikten vies for eksempel ganske mye plass i den historiske gjennomgangen, men står det i forhold til betydningen dette spørsmålet hadde for opptøyene under den arabiske våren? Nordenson sier selv at dette spørsmålet ikke var spesielt viktig i denne spesielle historiske sammenhengen, at det kom i skyggen av protestene lokalt mot vanstyre, korrupsjon og diktatur i de enkelte arabiske landene. Han sier riktig nok at Palestina-spørsmålet har en «enorm symbolkraft» i den arabiske verden (s. 273), men betydningen av dette for den arabiske våren og tiden etter forblir uklar.

Det alternative grepet for organisering av boka ville være å bygge historikken inn i framstillingen av opprøret og den mer aktuelle samfunnsutviklingen som lå bak. Dette kunne han gjøre ved å bygge ut de 5–6 siste kapitlene av boka. Disse kapitlene gir til sammen et helhetlig perspektiv på begivenhetene og er uten tvil den sterkeste delen av boka. Her kommer også Nordensons egen forskning til sin rett, knyttet til språk, offentlig ordskifte, sosiale medier og demokratisering, i første rekke i Egypt.

Opprøres anatomi

I kapittel 9, som innleder denne mer analytiske delen av boka, trekker forfatteren opp en rekke strukturelle utviklingstrekk som bidrar til å forklare utbruddet av den arabiske våren: For det første den voksende misnøyen i den yngre, tallmessig sterke og etter hvert bedre utdannet generasjonen. Rekordhøy arbeidsløshet, svake utsikter til arbeid som står i forhold til utdanningen, og myndigheter som ikke tok problemet på alvor skapte økende bitterhet. For det andre bidro privatiseringer og strukturtilpasninger til det internasjonale kapitalmarkedet på 1980-tallet (og igjen i forbindelse med finanskrisen i 2008–2009, kan det føyes til) til økende klasseskiller og fattigdom. For det tredje åpnet denne privatiseringen for utbredt korrupsjon der eliten kunne utnytte den godt befestede klientsystemet i samfunnet til å bygge allianser, kooptere viktige grupper og berike seg selv.

For de fjerde, og i forlengelsen av dette, ble den samfunnskontrakten som i første rekke karakteriserte republikkene i regionen undergravd av den økonomiske politikken som ble ført. Denne uformelle kontrakten gikk ut på at staten bidro med subsidier på basisvarer, velferdsordninger og jobbsikkerhet mot at folk ikke skulle ha forventninger om bred politisk deltakelse og medbestemmelse. Man så en viss politisk liberalisering på 1980-tallet, men økende tilstramninger igjen på 1990-tallet. Et femte punkt er dynasti-tendensene blant herskerne i mange av de arabiske republikkene. I Tunisia, Libya, Egypt, Syria, Irak (under Saddam Hussein) og Jemen ble det lagt opp til at sønnene av presidenten – som i alle disse landene hadde styrt i årtier – skulle overta makten og at maktstrukturene rundt statsledelsen skulle sikre denne arvefølgen. Som Nordenson påpeker skapte dette også motstand innad i regimene, noe som bl.a. forklarer at hæren i Egypt ikke reddet president Mubarak da protestbølgen slo innover landet med voldsom kraft i januar 2011. Flere faktorer, ikke minst de notorisk repressive trekkene ved disse regimene, kunne nevnes. Nordenson gir en interessant beskrivelse av hvordan undertrykkelsesapparatet i flere av landene som ble hardest rammet av den arabiske våren nettopp bidro til eskalering og noen steder til borgerkrig.

Voldens destruktive dynamikk

Et typisk mønster var at demonstrasjoner som i utgangspunktet var fredelige ble møtt av myndighetene med uproporsjonal vold, som i sin tur skapte ytterligere raseri og bredere mobilisering, som så ble møtt med enda skarpere vold osv. Når denne dynamikken først hadde nådd et visst nivå fantes det få mekanismer i disse autoritære statene for nedtrapping og konfliktløsning. Skjebnen til president Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt fortalte om en folkemakt som andre ledere ikke visste hvordan de skulle møte annet enn med vold. Millioner av demonstranter hadde overvunnet frykten for statens undertrykkelsesapparat, apparatet som holdt regimene ved makten. al-Assad i Syria hadde derfor gode grunner til å se på opprøret som en eksistensiell trussel. Ettergivenhet kunne inspirere til enda bredere oppslutning om opprøret og feie regimet til side. Hvis demonstrantene på sin side skulle trekke seg på grunn av regimes voldsanvendelse kunne de med like godt grunnlag i erfaring frykte en nådeløs hevn fra regimets side. Bedre da å stå løpet ut og håpe på regimets fall, med eller uten ekstern intervensjon.

Hvorfor klarte monarkiene seg best?

Et verdifullt trekk ved Nordensons bok er de mange nyansene han får fram, både når det gjelder variasjoner i forutsetninger for opprør i de enkelte landene og de ulike reaksjonene opptøyene ble møtt med fra regimehold. Her er det et interessant mønster som også flere andre har påpekt, nemlig at monarkiene i regionen ble mindre utfordret enn republikkene. Dette kan synes paradoksalt, republikkene har tross alt gjennomgått en politisk modernisering fra monarki til republikk, og man skulle tro at monarkiene ville bli de første regimene til å bli feid til side i en demokratibølge som den arabiske våren. Det var kraftige demonstrasjoner også i monarkiene, mest alvorlig i Bahrain der kongefamilien påkalte militær intervensjon fra storebror Saudi-Arabia for å stabilisere regimet. Men gjennomgående var protestene mindre omfattende og kravene mer moderate enn i republikkene.

En forklaring på dette mønstret går i retning av at de monarkiene som fortsatt eksisterer i dag har vist seg levedyktige og motstandsdyktige. De springer ut av en tradisjonell stammekultur med sterk lokal forankring og henter legitimitet på det grunnlaget. En annen forklaring er at monarkiene i det store og hele også er blant de rike olje- og gassproduserende landene, og bruker sin velstand til å kjøpe befolkningens lojalitet. Kanskje enda viktigere er det at republikkene i teorien bygger på folkesuverenitetsprinsippet; presidenten styrer på vegne av folket, henter sitt mandat fra folket. Når presidentstyret utvikler seg i retning av en totalitær styreform og et utilslørt røverregime som legger beslag på store offentlige ressurser, oppstår det en tillitskrise der befolkningen føler seg forrådt av en president som foregir å styret landet til folkets beste og på dets vegne.

En internett-revolusjon?

Et annet interessant trekk ved den arabiske våren som Nordenson dekker godt, og som spilte inn i konfliktdynamikken mellom regimene og deres opponenter, var betydningen av internettet, de sosiale mediene og TV-kanalen al-Jazeera. Dette er et felt som har fått stor oppmerksomhet, og spørsmålet har vært reist om den arabiske våren var drevet fram av de mulighetene som den nye kommunikasjonsteknologien ga unge sinte kvinner og menn. Det er ikke vanskelig å dokumentere at Twitter og Facebook ble hyppig brukt i mobiliseringen, men Nordenson gir her et nyansert bilde basert på et omfattende materiale. Han påpeker blant annet: «Ser vi på tall for tilgang til og bruk av internett som sådan, er det to ting som er ganske klare: Et klart flertall av befolkningen i de arabiske landene brukte ikke internett i 2011, og det ser ikke ut til å være noen umiddelbar sammenheng mellom graden av internett-tilgang og graden av protester» (s. 196).

Samtidig viser Nordenson at internett var viktig som medium for mobilisering i enkelte land, særlig i en tidlig fase av den arabiske våren. «Borgerjournalistikken», det vil si beskrivelser og foto/video-dekning av protestaksjoner og regimebrutalitet i sann tid fikk voldsomt gjennomslag, også fordi mye ble plukket opp og formidlet gjennom tradisjonelle medier. Dette svekket regimenes kontroll med nyhetsbildet.

Dessuten, og minst like viktig, internettet ga demonstrantene en mulighet til å diskutere mål, strategi og taktikk uten å måtte møtes fysisk og utenfor regimets sensurkontroll. Forfatteren gir eksempler fra egen forskning på Kuwait der regimet lenge tillot debatt og demonstrasjoner så lenge kravene holdt seg innenfor konstitusjonens rammer som sikrer hegemoniet til det utøvende kongedømmet. Men da kravene om overgang til et «konstitusjonelt emirat» fikk økende oppslutning sommeren 2012, også blant parlamentsmedlemmer, var dette å gå over en rød strek for regimet, og protestbevegelsen ble slått ned. En stor endring hadde likevel skjedd, sier Nordenson «Konstitusjonelle endringer er nå en del av diskusjonen om Kuwaits politiske fremtid, og rammene for mulige løsninger på problemene man står overfor er dermed endret» (s. 203).

Fra undersåtter til medborgere

Basert på egen forskning vil jeg mene at vi her er inne på et tema som er sentralt for å forstå viktige grunnmotiv i den brede protestbevegelsen og dens langsiktige virkninger. Av grunner som er sterkt sammensatte, og som Nordensons bok også omhandler, hadde samfunnsutviklingen i de fleste arabiske landene nådd et krisenivå omkring 2010 som de autoritære og tilstivnede regimene ikke var i stand til eller hadde ønske om å løse. Folk krevde en endring i selve samfunnskontrakten; de godtok ikke lenger å bli behandlet som undersåtter som herskerne kunne kreve lojalitet av, nå krevde de rettigheter som fullverdige borgere og en statsledelse som sto til ansvar for sine handlinger. Opprøret i de enkelte landene hadde sine særegne trekk og historiske forutsetninger, men slagordene var forbausende like på tvers av landegrensene.

Her er vi inne på et tema som også er blitt berørt av andre forfattere, nemlig om de ikke-målbare og langsiktige virkningene av den arabiske våren. Sammenlikninger blir gjort med blant annet den europeiske «folkevåren» i 1848, som også var en spontan folkereisning mot undertrykkende regimer. Den gang som nå ble opprøret slått ned av den privilegerte eliten, og gamle regimer ble restaurert. Men demonstrasjonen av folkemakt, tidlige seire, samholdet og den nye demokratiske bevisstheten som ble skapt i den europeiske offentligheten beredte grunnen for senere kamper for demokratiske reformer i Europa. Mange i den arabiske verden som med fortvilelse nå ser egen kamp lagt i ruiner vil kunne finne en viss trøst i dette perspektivet, men det er klart for alle og enhver at en ny demokratisk reisning i den arabiske verden ligger langt fram i tid.

Demokrati-debatten: Hvordan komme videre?

Boka avsluttes med et kort konklusjonskapittel: «Demokrati er løsningen». Forfatteren påpeker at problemene som utløste den arabiske våren fortsatt er uløste og at demokrati «… er et langsiktig mål som vil være nødvendig for å løse de fundamentale problemene de arabiske landene står overfor over tid» (s. 282). Det vil nok de fleste si seg enige i, men det blir litt enkelt når han etterlater inntrykket at ‘demokrati’ er en entydig samfunnsmodell. Boka ellers illustrerer at den arabiske våren i stor grad utspilte seg som en kamp om samfunnsmodeller og demokratiforståelse. Demokrati har mange dimensjoner: sivile og politiske rettigheter, økonomiske og sosiale rettigheter, minoritetsrettigheter osv. Problemene ligger langt på vei i hvordan konfliktene rundt disse grunnstrukturene skal løses, og av hvem. Uten en dypere analyse av slike spørsmål blir dermed løsningen (demokrati) en del av problemet, og vi er like langt.

Denne innvendingen svekker likevel ikke hovedinntrykket av boka som et vellykket prosjekt og av en forfatter som har solide innsikter i de utfordringene som den mangefasetterte arabiske verden strir med.

Espen Goffeng:
Vikeplikt for høyre
2017, Kolofon forlag 257 s.

Espen Goffeng har skrevet en bok om det han oppfatter som venstresidas problematiske møte med multikulturen. Han leverer flere gode eksempler på hvordan dette møtet er problematisk, men dessverre så stopper det der – det er vanskelig å se at han har noe alternativ. Dermed fremstår boka mer som en utblåsning enn et konstruktivt innlegg til en viktig debatt.

Når Goffeng skriver om multikultur, er han først og fremst opptatt av de muslimske miljøene i Norge og sammenlignbare land. Venstresidas problem i møtet med disse, mener han, er at den overlater til høyresida å flagge standpunkter som tradisjonelt har vært dens egne kampsaker, som kvinnekamp, ytringsfrihet, religion og homogenitet. Årsaken til dette ligger i en slags frykt for å legitimere eller å bli slått i hartkorn med høyresida. Derav tittelen – Vikeplikt for høyre.

Det ene temaet som han behandler særskilt, er den sosiale kontrollen kvinner utsettes for i muslimske miljøer. Her trekker han frem en rekke kritikere fra disse miljøene, både i innland og utland, og han har også snakket med flere av dem i arbeidet med boka. Felles er at de har blitt møtt med kraftige sanksjoner fra det miljøet de kritiserer. Selv om kampen deres er inspirert nettopp av den vestlige kvinnebevegelsens og venstresidas vellykkede kamp, har støtten de har fått fra den kanten, vært svært begrenset. Derimot har ikke høyresida nølt med å gi dem sin støtte og dermed gjort kvinnefrigjøring innen disse miljøene til sin sak.

Det andre temaet han behandler særskilt, er forholdet til ytringsfrihet og religionskritikk. Tradisjonelt er også dette saker venstresida har fremmet, og som høyresida har vært motstandere av. Men i møtet med multikulturen, fra Sataniske vers, via Muhammed-karikaturene, og frem til Charlie Hebdo, har det vært motsatt. Plutselig er det høyresida som er for å tillate blasfemi, mens venstresida har solidarisert seg med krenkede konservative imamer. Ja, enkelte har nærmest gått så langt som å hevde at om du opptrer krenkende, da er det din egen feil at du lever under en konstant dødstrussel eller at redaksjonslokalene dine blir angrepet og medarbeiderne dine drept. Dermed reduseres ytringsfriheten til et situasjonsbestemt prinsipp, noe ikke minst venstresida burde frykte.

Man kan selvsagt diskutere høyresidas beveggrunner for å innta disse tradisjonelle venstresidestandpunktene. Men som Goffeng spør, burde ikke venstresida glede seg over det? Burde den ikke glede seg over en høyreside som vil bekjempe sosial kontroll? Burde man ikke glede seg over en høyreside som vil forsvare ytringsfriheten mot konservative krefter? Det mener Goffeng venstresida ikke gjør. I stedet lar den høyresida sette dagsordenen og lar dem gjøre dette til sine saker. Frykten for å bli fremstilt som rasist, uansett hvor beskyldningene kommer fra, trumfer alt. Og da er det kanskje ikke så rart at de i de muslimske miljøene som fronter disse kampene, slutter seg til partier og bevegelser til dels langt ute til høyre?

Goffengs argumenter er overbevisende så langt. Men hva vil han egentlig gjøre med det? Hvordan bør venstresida møte multikulturen på sine premisser?

Høyresidas løsning er genuint individualistisk. De heier gjerne på en Abid Raja, en Amal Aden eller en Shabana Rehman Gaarder. Men det er den enkeltes ansvar å heve seg over sin bakgrunn. Klarer de ikke det, så er det ingen andres skyld. Dessverre er det vanskelig å se at Goffeng har så mye mer å tilby enn individualisme. Tvert imot, hans ankepunkt mot venstresida, er at den ikke, eller i hvert fall i alt for liten grad, stiller opp for dem som vil bryte ut av miljøene. Men hva med dem som fortsatt er en del av miljøene? Hva med dem som ikke er «skamløse jenter»? Det er jo, tross alt, disse det er flest av.

Det eneste stedet jeg egentlig finner ansporing til en særskilt venstresidetilnærming, er i en fotnote der han kritiserer en ensidig assosiasjon mellom innvandring og svekkelse av den gjensidige samfunnsmessige tilliten i Storbritannia, der han påpeker at dette ble målt i samme periode som nyliberalismen hadde sitt gjennombrudd. Men han går ikke videre langs dette sporet. Dermed blir det en debatt om overflatefenomen, der alt reduseres til kultur. Og det er da ikke akkurat det som har vært typisk for venstresida?

Ja, Goffeng har mange gode poenger. Det bør være et tankekors når venstresida gjør seg til støttespillere for konservative imamer. Han har også flere interessante betraktninger rundt hvordan og hvorfor det har blitt slik. Men hva bør venstresida gjøre? Så lenge han ikke går inn på dette, kan boka vanskelig bringe debatten videre.

Samir Amin er mange ting i ett: en økonom som mange mener ville ha fått en nobelpris om han ikke var marxist, en utviklingsteoretiker som har vært på å danne en særegen skoleretning, en samfunnsanalytiker som bokstavelig talt ikke kjenner noen grenser i tid og rom, en globalhistoriker som avslører eurosentrisk ideologi, en fornyer av marxis- tiske analyser av kapitalismen i dens ulike faser, en inter- nasjonalist som hører hjemme både i det globale i Sør og i vår egen verdensdel, en aktivist i – og inspirasjonskilde for – anti-imperialistiske bevegelser, en sentral bidragsyter i debatten om så vel meningsfulle reformer som nødvendig- heten av revolusjonære endringer, en nådeløs kritiker av «politisk islam» og andre former for religiøs fundamenta- lisme, en av vår tids mest produktive forfattere med lesere verden over og en uredd debattant som opptrer både med polemisk lyst og med vilje til å lytte til motforestillinger. Det er få andre som passer så godt til Antonio Gramscis begrep: en organisk intellektuell.¹

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og professor emeritus i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus.
Foto: Rosa Luxemburg Stiftung/Wikimedia Commons

Samir Amin har bak seg over 40 bøker, og sikkert tusen artikler om vi regner med oversettinger til utal- lige språk. På norsk finnes bare ei eneste bok i sin helhet: Eurosentrismen (1990), der han avkler eurosentrismens ideologi, og minner om at slikt slagg også finnes i ulike varianter innenfor marxismen. Før dette var han represen- tert med kapitler i to antologier på 1970-tallet.² I de siste åra har imidlertid tidsskriftet Rødt! servert sine lesere flere artikler, som ofte samtidig har vært publisert på nettet og i Monthly Review, et ledende marxistisk tidsskrift i USA. De er nå samlet mellom to permer i denne boka, som også inneholder to helt nye artikler fra 2014, som ikke tidligere er publisert på norsk. Selv om de bare representerer et lite utsnitt, er de egnet til å vise bredden i Samir Amins forfatterskap om Kina, imperialisme, fascisme og behovet for å erstatte kapitalistisk barbari med det han kaller en høyere sivilisasjon, dvs. sosialisme.

Fra Egypt til Frankrike Det blir lettere å forstå utviklinga av Samir Amins tanker og politiske praksis om vi kjenner litt til hans livshistorie. Her er det bare plass til et kort riss, men de som er interessert i mer, har heldigvis flere informative kilder å søke til. Et godt sted å starte er A life looking forward. Memoirs of an independent Marxist (2006), der vi følger Amins liv helt tilbake til 1931, da han blei født med egyptisk far (med koptisk bakgrunn) og fransk mor, begge leger. Men før han utga denne fortellinga om sitt eget livsløp, hadde han allerede gitt ut en slags intellektuell selvbiografi, Re-reading the postwar period. An intellectual itenary (1994). Her blir leseren tatt med på ei spennende reise i Amins vitenskapelige produksjon og faglige innspill i aktuelle debatter, formet som en presentasjon av grunntrekkene i hans forfatterskap inndelt i epoker. Fordi denne boka er skrevet i et enklere språk enn det som ofte kan være tilfelle, egner den seg utmerket som ei innføring. Men verken verden eller Samir Amin har stått stille i de siste tjue åra, og jeg vil derfor mot slutten gi noen pekere inn mot noen av hans nyere verker.

Den egyptiske bakgrunnen er et naturlig utgangspunkt for Samir Amins livslange forsøk på å forstå arabiske og afrikanske samfunnsformasjoner, både i et historisk perspektiv og i deres særegne plass i det som han i dag kaller for globalt apartheid. Han var født i et Egypt som lå under britisk koloniherredømme, og vokste opp i en familie med antikolonialistiske, nasjonale og demokratiske holdninger. Samtidig så han et samfunn rundt seg med skrikende forskjeller mellom ufattelig rikdom og ekstrem fattigdom. I tillegg til kamp mot alle former for imperialisme, har Amin derfor understreket at opprør mot sosial urett er en rød tråd i hans tenkning og politisk aktivisme. Oppveksten under den andre verdenskrigen, som også raste i hans eget hjemland og i hjembyen Port Said, forklarer også interessen for å for- stå fascistiske utviklingstrekk. Det ferskeste eksempel på dette ser vi i artikkelen «Fascismens tilbakekomst i dagens kapitalisme» (kap. 6). I Amins familie var det ingen som lot seg lokke til å se på Tyskland og Italia som venner i felles motstand mot den mest opplagte fienden, nemlig det britiske imperiet. Den andre verdenskrigen bidro samtidig til en fascinasjon for Sovjetunionen. Samir Amin forteller i sin memoarbok hvordan han som 11-åring jublet over seieren ved Stalingrad. Seinere i ungdommen stiftet han bekjentskap med Det kommunistiske manifestet av flere av Marx’ politiske skrifter, og nølte ikke med å erklære seg som kommunist.

Samir Amin har sin høyere utdanning fra Frankrike i perioden 1947–1957. Det er forklaringa på at det meste av hans forfatterskap har fransk som originalspråk, selv om det også er bidrag på arabisk og engelsk. Kombinasjonen av Egypt og nærheten til Europa, europeisk arbeider- bevegelse og marxistisk idédebatt – innenfor og utenfor det franske kommunistpartiet – har ført til en konsekvent internasjonalisme. Derfor har han da heller aldri vært det som litt nedsettende kalles for en «tredjeverdenist». (Dette begrepet reserverer Amin for desillusjonerte franske intellektuelle sist på 1960-tallet, som satte sin lit til at folk i den tredje verden skulle gjøre revolusjon på deres vegne.) Fra Frankrike har han også hentet ideer fra opplysnings- tidas ideer om folkesuverenitet og sekularisme, dvs. avvisning av alle former for religiøs obskurantisme. (Det er ikke Gud som styrer, men mennesker som skaper sin egen historie). Hans slekt på morssida springer da også ut fra en jakobinsk tradisjon. På samme måte deler han Karl Marx’ vekt på betydningen av borgerlig revolusjon og kapitalismens framvekst i Storbritannia. I motsetning til mange andre intellektuelle fra Sør, vender han derfor ikke ryggen til alt som har å gjøre med europeisk «modernitet», slik som er så populært innenfor postmodernistiske og postkolonialistiske moteretninger. I nyere arbeider har han imidlertid gjort det til et sentralt poeng at de progressive trekkene ved en slik europeisk modernitet – med røtter i opplysningsprosjektet – for lengst har utspilt sin rolle, og at dagens utgave av kapitalismen både truer planetens livsmiljø og befinner seg i ei krise som kan kaste menneske- heten ut i barbari.
Både familieforhold på morssida, ekteskap med en fransk kvinne og langvarige studie- og arbeidsopphold i Frankrike er med på å forklare Samir Amin interesse for å forstå vilkårene – og hindringene for – ei sosialistisk omdanning også i kapitalismens «sentrum». Hans innsikt i kapitalismens politiske økonomi, forankret i marxistiske begreper og den europeiske arbeiderbevegelsens historie, kommer til utrykk i flere artikler i denne boka, ikke minst i det omfattende fattende essayet om «enhet og mangfold» (kap. 7).

Imperialisme og global kapitalakkumulasjon

Under det ti år lange oppholdet i Frankrike deltok Samir Amin ikke bare i det franske kommunistpartiet, men også i bevegelser som organiserte studenter fra Afrika og Asia, og som ikke minst var engasjert i kampen for frigjøring fra kolonistyret. En egyptisk horisont ble dermed utvidet til å omfatte alle deler av det som ble kalt for den tredje verden. Selv har Amin fortalt at pensumlesing var begrenset til det mest nødvendige, slik at det ble desto mer tid til politiske aktivisme. Ikke minst var den kinesiske revolusjonen en avgjørende inspirasjons- kilde, og de revolusjonære styrkenes frammarsj blei fulgt på kartet i de siste åra fram til 1949. Dette viste også det revolusjonære potensialet som lå hos bondemassene i Sør, noe som også blei demonstrert gjennom Frankrikes ydmykende nederlag ved Dien Bien Phu i 1954. Det samme året startet den væpnete delen av den langvarige frigjø- ringskampen i Algerie, samtidig som Amin merket seg at det ofte var en lunken holdning å spore hos det franske kommunistpartiet og i fagbevegelsen. Likevel sluttet han på denne tida helhjertet opp om den prosovjetiske (eller stalinistiske) linja, en posisjon som han seinere har tidfesta til perioden 1948–1956. Ikke minst bidro han aktivt til å knytte forbindelsene mellom det franske og egyptiske kommunistpartiet.

Etter hvert så Samir Amin med mindre begeistring på det sovjetiske systemet, og kom til å dele mye av den kinesiske – eller maoistiske – kritikken. Det var langt mer et slikt oppgjør «fra venstre» enn avsløringene på den tjuende partikongressen i 1956 som førte til et endelig brudd. Den kinesiske revolusjonen blei også oppfattet som mer relevant for Afrika, Asia og Latin-Amerika. Av samme grunn blei trotskismen aldri noe alternativ, med den vekt som tradisjonelt blei lagt på den europeiske arbeiderklassen som en slags fortropp. Fra slutten av 1950-tallet identifiserte Samir Amin seg i all hovedsak med maoismen som ideologisk posisjon, og hadde følgelig ingen problemer med å velge side da det endelige bruddet mellom Kina og Sovjetunionen fant sted. På denne tida var han også ukritisk i sin begeistring for kulturrevolusjonen, ikke minst slagordet «bombarder hovedkvarteret», mens han seinere har analysert hvordan denne sporet ut i et anarki som var med på bringe partiapparatet og statsmakta tilbake ved roret. I artikkelen «Det oppstigande landet» (kap. 5) forklarer han både styrker og svakheter ved en maoistisk posisjon, samtidig som han skiller seg ut fra mange andre som analyserer Kina i dag ved å understreke hvordan den udiskutable framgangen har sine røtter i den maoistiske perioden.

I arbeidet med doktoravhandlinga, som blei fullført i Paris i 1957 etter studier i statsvitenskap, statistikk og økonomi, tok Samir Amin sikte på noe så ubeskjedent som å forklare hvorfor kapitalistisk akkumulasjon bare kan forstås i et globalt perspektiv. I omarbeidet utgave kom avhandlinga ut på fransk i 1970, og på engelsk i 1974: Accumulation on a world scale. (Imponerende bok som kom i svensk utgave samme år.) Dette må sies å være et hovedverk med klassikerstatus både innenfor marxistisk økonomi og internasjonale utviklingsstudier. Sammen med bl.a. André Gunder Frank og Immanuel Wallerstein la han grunnlaget for den retninga som ofte kalles «underutviklingsskolen», og som har til felles historiske studier av forholdet mellom sentrum og periferi og en understrek- ning av at verdenssystemet må studeres i sin helhet.

Kapitalisme i ulike utgaver

Et sentralt poeng hos Samir Amin har helt fra starten vært påvisning av grunnleggende ulikheter mellom kapitalismen i sentrum og kapitalismen i periferien, som utgjør forskjellige – men sammenhengende – deler av det samme systemet. I en slik forstand er «underutvikling» i Sør ikke en slags opprinnelig urtilstand, men et historisk resultat av dominans, forvridning og blokkering av utviklingsmuligheter. Der kapitalismen i sentrum reproduseres gjennom en autosentrisk vekst, med en organisk sammenheng gjennom investeringer i kapitalutstyr og produksjon av forbruksvarer (slik Marx beskriver i bd. 2 av Kapitalen), kjennetegnes den i periferien av en forvridd, ensidig og eksportavhengig struktur med store produktivitetsforskjeller mellom de ulike sektorene. Men det handler om noe langt mer enn abstrakte økonomiske modeller, og Amin viser samtidig til forskjellene mellom «avføydalisering», jordbruksrevolusjon og et nasjonalt/produktivt industrielt borger- skap i sentrum og et tynt sjikt av et byråkratisk kompradorborgerskap i et hav av bønder i Sør. På samme måte blir det understreket at ufullstendig proletarisering og enorme arbeidskraftreserver gjennom utarming av landsbygda bidrar til et lavt lønnsnivå i periferien, slik at handel bygger på et ulikt bytteforhold hvor gevinstene havner hos kapitalistklassen (og forbrukere) i sentrumslanda. Et slikt ulikt bytteforhold er ikke en naturlov eller økonomisk lov, men blei særlig framtredende etter 1880, og bunner bl.a. i at arbeiderklassen i Nord – i motsetning til i Sør – nå kjempet fram en mer anstendig del av gevinsten ved produktivitetsøkning. (Som kjent er det siste ikke lenger tilfellet i vår del av verden, der en stadig større andel nå tilflyter kapitalen). Dermed kan svaret aldri være en ytterligere innkapsling (i dag kalt «globalisering»), og forestillingen om å «hente igjen og overta» innenfor rammen av det samme kapitalistiske verdenssystemet forbli en illusjon. Alternativet er istedet det Samir Amin omtaler som en frakopling (delinking eller decoupling på engelsk), som igjen er en nødvendig forutsetning for å gå videre på den lange veien i retning av ei sosialistisk omdanning av samfunnet.

Et annet trekk i Samir Amins forståelse av kapitalismen er at den har gått gjennom ulike faser fra 1500-tallet til i dag, fra merkantilisme og den tidlige industrikapitalismen (som var den Marx beskrev) til dagens kapitalisme kjennetegnet av monopoler, dype kriser og kollektivt organisert imperialisme. Felles for alle faser er ekspansjon og en iboende akkumulasjonstvang. Dermed handler det ikke bare om markeder eller nyliberalistisk ideologi, som mange later til å tro, men om et system med en grunnleggende motsetning mellom arbeid og kapital. Ved å understreke betydningen av både produksjon, politisk makt og sosiokulturelle forhold, begrenser Samir Amin seg ikke til formelle og abstrakte økonomiske «lover», men viser nødvendigheten av historisk materialisme – med vekt på klasseforhold og politisk kamp – som analyseredskap.

Avhandlinga fra 1957 utfordrer ikke bare borgerlig vitenskap og den kalde krigens moderniseringsideologier, men stiller seg også kritisk til mange trekk ved tradisjonell marxisme. Det kommunistiske manifestet tegner et bilde av en dynamisk kapitalisme som ubønnhørlig sprer seg og gjøre verden mer homogen, og Karl Marx utformet sine teorier på et tidspunkt hvor virkningene av imperialistisk underordning ikke var så åpenbare. Gang på gang har Amin lagt vekt på at dette er en blind flekk, som også innebærer en risiko for at den europeiske venstresida trår feil i sine strategier. Enda mer kontroversiell er hans diskusjon av faren for at gevinstene i globale utbyttingsforhold kan være med på knytte arbeiderbevegelsen sammen med «nasjonale» interesser i kapitalismens sentrum, dvs. en form for sosialkolonialisme, som han kaller det i artikkelen «Maoismens bidrag» (kap. 2). I noen av sine nyeste arbeider fører han dette videre i en advarsel mot rasisme og fristelsen til å gjøre innvandrere og «de andre», dvs. folk i Sør, til fienden istedenfor å bekjempe egne herskerklasser. (Innenfor den franske studentbevegelsen var han tidlig på 1950-tallet i kamp med Jean-Marie le Pen!)

Samir Amins tidligste arbeider er kritisert for å bære preg av en slags økonomisk determinisme, og for å legge mer vekt på bytteforhold enn på klasseforhold. Han har seinere innrømmet at det er mye rett i en slik kritikk, men kan med rette vise til at han samtidig med teoretiske hovedarbeider også leverte empirisk-baserte studier av økonomisk politikk og konkrete samfunnsformasjoner. Mange av dem er samlet på engelsk i Unequal development. Essays on the social formations of peripheral communities (1977) og Imperialism and unequal development (1978). Ei slik tilnærming kjennetegner ikke minst bøker som byr på inngående analyser av enkeltland, slik som Egypt (gitt ut under psevdonym tidlig på 1960-tallet) og vestafrikanske stater som Mali, Senegal og Elfenbeinskysten i de første åra etter kolonifrigjøringa. Mens tidligere bidrag mest kretset rundt økonomisk teoridannelse, ser vi her en klarere forankring i historisk materialisme som analyse- metode. Dette viser igjen en klar forbindelse mellom Samir Amins biografi og hans vitenskapelige produksjon, etter- som disse bøkene sprang ut av egne erfaringer som planleggingsøkonom i Egypt (1957–1960) og i Mali (1960– 1963). Deretter arbeidet han i noen år i Dakar ved Africa Institute for Economic Development Planning (IDEP), som lå under FNs økonomiske kommisjon for Afrika. I 1967 vendte tilbake til Frankrike som økonomiprofessor. Her fikk han også med seg 1968 i Paris, som han alltid har regnet som en skjellsettende begivenhet, ikke minst fordi opprøret var et brudd med forestillingen om avpolitisert ungdom og en arbeiderklasse som slo seg til ro med de velferdsreformer som var oppnådd. Dessuten representerte 1968 på store deler av den europeiske venstresida et oppbrudd fra sovjetmarxismen.

Sammenbrudd i etterkrigstidas modeller

Mellom 1970 og 1980 var det igjen Dakar som var Samir Amins hovedbase, denne gang som professor og direktør ved IDEP. Dette ga seg utslag ikke bare i forskning om utvikling i Sør, men også i flere dyptpløyende studier av det sentrumskapitalistiske systemet. Det handlet ikke bare om økte oljepriser og konjukturnedgang, men om ei dyptgripende og strukturell krise. Det gjaldt ikke minst USA, med det ideologiske oppsvinget i 1968, dollarens sammenbrudd i 1971, oljekrisa i 1973, utfordringa fra europeiske rivaler og nederlaget i Indokina i 1975 som symboler. Tidligere enn mange andre så Samir Amin at dette var slutten på det som er kalt «de tretti gyldne åra» (les trentes glorieuses), dvs. en av etterkrigstidas tre bære- bjelker. (Litt mer om de to andre følger snart). Mens åra etter 1945 hadde innslag av et historisk kompromiss hvor arbeiderbevegelsen i europeiske industriland oppnådde velferdsgoder og borgerskapet en fordistisk produktivitets- vekst, så dette ikke lenger ut til å gi den samme framgangen. De herskende klasser så med andre ord behovet for å finne et nytt akkumulasjonsgrunnlag og innlede en ny offensiv mot arbeiderklassen. Amin var tidlig ute med å identifisere flere av de trekkene som manifesterte seg for alvor fra slutten av 1970-tallet, slik som «globalisering» (dvs. geografisk ekspansjon og flytting av deler av industriproduksjonen til periferien), større spillerom for finanskapitalens spekulasjoner, privatiseringer og innlemming av tidligere felles- goder under «markedsfetisjismen», dvs. at alt blir varer. Dette var ikke en tilfeldig politikk, men et svar på nye krisetider. Kapitalismen hadde fra før vært i krise fra tidlig på 1870-tallet til 1945, inkludert to verdenskriger, slik at det bare var de særegne omstendighetene etter 1945 som representerte det som noen av en aller grunner kaller for «normalt».

Også det som Samir Amin betegner som «Bandungæraen», og som utgjorde den andre av etterkrigstidas globale hovedtrekk, gikk inn i ei dyp krise utover på 1970-tallet. Begrepet tar sitt utgangspunkt i den alliansefrie bevegelsens konferanse i Bandung (Indonesia) i 1955, hvor en rekke stater kom sammen i en slags optimistisk fase under ledelse av Jawarharlal Nehru, Gamal Abdel Nasser og Sukarno. Dette er en epoke som etter Amins mening var så betydningsfull at den fortjener et eget navn, ettersom den sprang ut av frigjøringa fra kolonistyret, som ifølge Amin var et nasjonal-folkelig gjennombrudd for flertallet av jordas befolkning. På denne måten blei grunnlaget lagt for et «nasjonalt suverenitetsprosjekt», som igjen var en forutsetning for begynnende frakopling fra imperialismen. Men med sin egyptiske bakgrunn var Samir Amin godt plassert for å studere begrensningene i det som er kjent som nasserismen, som trass i enkelte progressive trekk var basert på et svakt borgerskap som verken kunne skape ei nasjonal utvikling eller utfordre kapitalismen. Dette blei enda tydeligere etter Nassers død i 1970 og den påfølgende åpninga (infitha) for uten- landsk kapital under Sadat. Bandung-epokens svanesang (eller krampetrekning) var ifølge Samir Amin det forsøket på å få til ei «ny økonomisk verdensordning» som fant sted under første halvdel av 1970-tallet. Målet var aldri noe mer enn et slags globalt sosialdemokrati som var ute av stand til å oppheve skillet mellom sentrums- og periferikapitalismen. Men selv dette ble gjort umulig gjennom de vestlige stormaktenes motoffensiv, som i Chile ga seg et enda mer direkte uttrykk gjennom et USA-ledet militær- kupp og fritt spillerom for nyliberalistiske eksperi- menter. I det globale Sør fulgte det store tilbakeslaget utover på 1980-tallet, kjennetegnet av bl.a. gjeldskrise og Verdensbanken strukturtilpasning, dvs. et diktat om privatisering, nedbygging av staten, handelsliberalisering og friere spillerom for utenlandsk kapital. Politisk struktur- tilpasset også de nye elitene seg, og ytterligere underordning gjorde at mulighetene for en felles front blei enda mindre. På 1970-tallet leverte Samir Amin også flere analyser av forvitringa av den tredje av grunnsteinene i den eksisterende verdensordninga. Da hadde han lenge beskrevet utviklinga i Sovjetunionen som en blindvei om målet var sosialistisk frigjøring, sjøl om han strevde med å definere hva slags system det var tale om. Som utvei valgte han å tale om en særegen «sovjetisk produksjonsmåte», som han mente hadde nådd en tilstivnet tilstand. I ettertid ser han at han nok overdrev dette systemets stabilitet, selv om krisa etter hans oppfatning var dyptgripende. Det var altså på samme tid et sammenbrudd både i etterkrigstida framherskende form for sentrumskapitalisme, Bandungepokens «tredjeverdensprosjekt» og i den sovjetiske modellen (og dermed sovjetmarxismen).

Nye bevegelser og nye bøker

Det er mot en slik bakgrunn – dvs. det tredobbelte sammenbruddet – at Samir Amin har sett det som sin hovedoppgave å forstå hva de nye fasene, både i Nord, i Sør og i den globale kapitalismen som helhet, består i. Dette har han gjort samtidig som han fra 1980 har vært en frittstående akademiker og heltidsaktivist. Ettersom han beskriver seg sjøl som et «politisk dyr», er det ingen motsetning mellom disse to rollene. I den første delen av denne perioden, fram til 1980, ledet han Third World Forum. Med base i Dakar var han stadig på reisefot rundt om i verden, og knyttet nære forbindelser til både radikale intellektuelle og sosiale bevegelser i det globale Sør. Fra 1997 har han så vært en forgrunnsfigur i World Forum for Alternatives, som sprang ut som en motstykke til World Economic Forum i Davos.

Mange av Samir Amins hovedsynspunkter i det siste tiåret gjenfinnes i de påfølgende kapitlene i denne boka. De bygger igjen på langt grundigere analyser i et imponerende knippe av bøker, ettersom verken kvantiteten eller kvaliteten i hans forfatterskap ser ut til å avta. Skal jeg driste meg til å anbefale noe fra øverste hylle, velger jeg The world we wish to see. Revolutionary objectives in the twenty-first century (2008), Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010) og The implosion of capitalism (2013). Ikke minst den siste av dem, der Kina-kapitlet (kap. 9) nå er oversatt til norsk, gir en sammenfattende oversikt i en ikke altfor innviklet form. Det bør også legges til at en kortfattet presentasjon av hele hans forfatterskap, med en rekke tematiske tekstutdrag, også foreligger i et eget bind i en bokserie viet vår tids mest sentrale tenkere og forskere: Theory as history (2013).

Andre kunne sjølsagt ha gjort et annet utvalg. For eksempel har historikere med stor begeistring tatt imot Global history. A view from the South (2010), som er utgitt samtidig med ei ny utgave av Eurocentrism (2010). I begge bøkene spenner Amin opp et bredt lerret, med særlig vekt på å forstå førkoloniale samfunnsformasjoner utenfor Europa. Særlig verdifullt er det at han også med et vell eksempler dokumenterer hvilke viktig bidrag til vår felles historie som har kommet fra den arabisk-islamske verden og fra Sentral-Asia. Dette er et høyst påkrevd oppgjør med vestlig «triumfalisme», som ser verdenshistorien som lite annet enn en stafett fra de gamle grekere til kristen middelalder og – som et historisk høydepunkt – fram til den europeiske kapitalismen og europeiske verdier som arrogant framstilles som universelle. Også et annet innslag i konstruksjonen av eurosentrisk ideologi er det han kaller «kulturalisme», dvs. forestillingen om at det er iboende og nærmest uforan- derlige kulturtrekk som – helt uavhengig av klasseforhold og produksjonssystemer – er drivkrefter som forklarer at historien har tatt forskjellig retning i kapitalismens sentrum og i dens periferi. Samir Amin henter også fram ny empiri og nye tolkninger som tjener som supplement – eller korrektiv – til Marx ́ forenklete skjemaer. Det er det utvilsomt behov for, ettersom de europeiske kunnskapene om andre deler av verden var enda mer mangelfulle på Karl Marx’ tid. (Marx kan dermed unnskyldes, men det er ingen unnskyldninger for dem som ukritisk viderefører eurosentrismen i dag).

Lange historiske linjer og studier av konkrete samfunnsformasjoner i den arabiske verden kjennetegner også The people ́s spring. The future of the Arab revolution (2012). På samme måte som når det gjelder Bandungepoken, ser vi hvordan Samir Amin både løfter fram folkelige protester og analyserer folkevårens begrensninger. I ettertid har han også fått rett i sine advarsler mot religiøs fundamentalisme og etno-sjåvinistisk ideologi, som etter hans oppfatning tildekker både klassemotsetninger og motsetningsforholdet til imperialismen. «Politisk islam» løftes her og andre steder fram som et eksempel på nettopp et slikt feilsteg.³ Den aktuelle situasjonen i hjemlandet, med et potensial for grunnleggende endringer, har for øvrig ført til at Samir Amin har kastet seg inn i egyptisk politikk på ny. Her har sammen med andre representanter for ei mangfoldig venstreside utarbeidet et omfattende manifest for hvordan kampen kan føres videre. (I bokform er det foreløpig bare tilgjengelig på arabisk).

La det også være nevnt, i tillegg til bøker om aktuelle forhold, at Samir Amin i de siste åra har vendt tilbake til grunnleggende spørsmål innenfor marxistisk politisk økonomi. Han har selv fortalt at han nærmest oppskriftsmessig har foretatt en nylesning av Karl Marx hvert tjuende år (første gang var i rundt 1950, da han var tjue år). Dette har foreløpig ført til to bøker: The laws of worldwide value (2011), som er en revisjon av en tidligere utgivelse, og ei samling av tre kortere artikler i Three essays on Marx ́ value theory (2013).⁴ Her griper Samir Amin tilbake til, og fornyer, sentrale temaer i sitt teoretiske forfatterskap. Et viktig poeng er begrensningene i den del av marxismen som gjerne kalles en «økonomisk vitenskap», og som på et høyt abstraksjonsnivå har blitt brukt til å formulere «lover» om verdi, arbeid, lønn, pris og profitt. Til tross for at dette er med på gi innsikt i akkurat den formen for kapitalisme som eksisterte på Karl Marx’ tid (hva ellers skulle han studere?), ser Amin disse bidragene som underordna et annet grunnlag i marxismen, nemlig ei historisk-materialistisk tilnærming. Bare slik kan førkapitalistiske samfunn, kapitalismens oppkomst og postkapitalistiske formasjoner forklares. Som vi har sett ovenfor, og som vi snart skal vende tilbake til, betyr dette at marxistiske analyser må ta høyde for at kapitalismen framtrer annerledes i en fase som er kjennetegnet av globaliserte (og finansialiserte) monopoler, ulikt bytte og polarisering med basis i ulikheter mellom sentrums – og periferikapitalisme. Imperialisme kan ikke bare studeres som et uttrykk for akkumulasjonstvang, men må suppleres med en konkret analyse av USAs konkrete politikk og militarisme. På samme måte må ei historisk-materialistisk tilnærming til for å forstå klassekamp, ideologiske forvrengninger (som eurosentrisme) og motstanden i globale Sør, som utspiller seg i spenningsfeltet mellom klasse og nasjon.

Kollektiv imperialisme og nye monopoler

De nyeste bøkene har alle til felles at de analyserer den «reelt eksisterende kapitalismen», altså ikke i idealutgavene i lærebøkene på BI, men i den aktuelle formen som framstår som tilstivnet og kjennetegnet av dyp krise. Den har ikke minst vært drevet av en finansialisering og en para- sittisk tilraning av en økende del av overskuddet fra eierklassens representanter. Ettersom så mange har reist spørsmålet om hvorfor «økonomene» ikke forutsa finanskrisa i 2007/2008, er det naturlig å minne om hvordan Samir Amin rundt 2000 trakk fram finansspekulasjoner, gjeldsbasert forbruk og grotesk ulikhet, og gjorde det klart at det bare var et tidsspørsmål før ei slik boble ville briste. Det var da også dette som skjedde, og det var ikke noe vakkert syn.

Et annet hovedtrekk i Samir Amins analyser av dagens kapitalisme, er at den blir mer militarisert. Sammen med en stadig tydeligere kollisjonskurs mellom akkumulasjonstvang og økologiske lover, viser dette at forestillingen om en fredelig og bærekraftig verden innenfor rammen av global kapitalisme er en farlig illusjon. Han har vært opptatt av ødeleggingen av planetens livsgrunnlag sida han deltok på FNs miljøkonferanse i Stockholm i 1972, men inntil de siste åra har dette ikke hatt noen sentral plass i hans teoretiske arbeider. Her har han utvilsomt fanget opp økososialistiske analyser som særlig er forbundet med hans samarbeidspartnere i miljøet rundt Monthly Review, i første rekke John Bellamy Foster og Fred Magdoff.⁵ Dette er da også en av de viktigste grunnene til at sosialistiske alterna- tiver – og utviklingsstrategier i Sør – må se helt annerledes ut enn det som blei lagt fram i det forrige århundret.

Selv om det altså er tale om en ny fase og nye framtredelsesformer, viser Samir Amin hvordan kapitalismen gjennom historien har vært kjennetegnet av økende polarisering, utbytting og framvekst av monopoler, alltid med en imperialistisk Nord/Sør-dimensjon. Hans skrifter byr derfor på lite lystelig lesning for dem som måtte tro på en slags globalisering som går av seg selv, som visker ut skillet mellom sentrum og periferi, og som bidrar til global utjamning og konvergens. Selv om det har vist seg mulig for enkelte land i Sør å industrialisere, særlig i Asia, er det Amins oppfatning at dette verken opphever polariseringa eller gir muligheter for land i Sør til å «ta igjen» forgjengerne i kapitalismens sentrum. Den viktigste grunnen til dette er at USA, EU og Japan – kjent som triaden eller kollektiv imperialisme – sikrer seg en slags monopolrente (eller imperialistrente) gjennom sitt overtak når det gjelder militærmakt og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, kontroll over det globale finanssystemet, forsprang innenfor høyteknologiske nyvinninger, kommunikasjons-, infor- masjons- og mediemessig hegemoni og adgang til natur- ressurser over alt i verden. Med et nøkkelbegrep omtales dette som «generaliserte – eller altomfattende – monopolers tidsalder».⁶ En slik kollektiv imperialisme skiller seg på mange måter fra den nasjonalkapitalistiske rivaliseringa som Lenin analyserte for rundt 100 år sida. Det følger også av den kollektive imperialismens natur at det er skapt felles instrumenter, slik som våpen (særlig rettet mot Sør), Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF), OECD, Verdens handelsorganisasjon (WTO), G7 og – ikke minst – Nato. Dette betyr ikke at stater og grenser har utspilt sin rolle, og Amin har naturlig nok gitt USA- imperialismen en sentral plass i sine aktuelle analyser. Blant de viktigste innslagene i et sammenhengende prosjekt, identifiserer han bl.a. forsøk på å a) nøytralisere og kontrollere triadepartnere, b) utøve militær kontroll gjennom Nato, c) «latinamerikanisere» det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa, d) beholde og utvide råderetten over Midtøsten og oljeressursene, e) svekke Kina og gjøre India og Brasil til klienter, f ) hindre framvekst av regionale blokker som kan utfordre den rådende form for globalisering og g) marginalisere de strategisk mindre interessante deler av Sør, slik som Afrika, som noen ganger omtales som «en fjerde verden». Et nøkkelelement i dette prosjektet er militær dominans, ettersom USA ikke lenger har noe avgjørende økonomisk fortrinn dersom det var en «fri konkurranse». USA er med andre ord avhengig av utenom økonomiske midler for å bevare sin stilling som en slags parasitt, ut fra oppskriften: verden produserer, USA konsumerer.

Et viktig steg på veien mot det som kalles en mer polysentrisk verden, må derfor være å begrense spillerommet for USAs militærmakt og globale nettverk av baser og allianser. Samir Amin ser derfor med stor bekymring på den framrykkinga som USA/Nato i våre dager gjør for å innsirkle Russland og Kina, med Ukraina som et av flere eksempler.⁷

Det er ikke minst kampen om naturressurser og investeringsmuligheter for overskuddskapital som gjør at Amin i nyere bøker understreker geopolitikkens betyd- ning. Med dette menes mer enn motsetninger mellom stater og «nasjonale interesser», slik dette begrepet tradisjonelt brukes. Isteden er det interessene til de hegemoniske kreftene innenfor den transnasjonale monopolkapi- talen, og da ikke minst finanskapitalen, som løftes fram. Av denne grunn argumenterer Amin også overbevisende for at EU som prosjekt ikke kan utgjøre noen motvekt til USA, slik det går fram i «Samanbrotet i det europeiske systemet» (kap. 4). Når dette er viktig å framheve, er det fordi han også er kjent for å understreke at det er (eller i alle fall har vært) betydelige forskjeller mellom USA og Vest- Europa når det gjelder historie, politisk kultur, velferd, sosiale bevegelser og styrkeforholdet mellom klasser. Men i nyere tid har det vært tydelig hvordan ledere som Tony Blair – og de fleste av hans etterfølgere (ikke minst i Norge under skiftende regjeringer) – har valgt militær underordning i Nato, et EU hvor nyliberalisme er nedfelt i grunnlova, en felles sentralbank som ikke utfordrer dollar/oljeprosjektet og en innstrammingspolitikk i form av en krigserklæring mot arbeiderklassen. Japan kan heller ikke være noen motvekt, ettersom landet er så geopolitisk knytta til USA gjennom rivaliseringen med Russland og Kina, og med en økonomisk vekst med klare begrensninger. Japan har dessuten vist seg å være lite attraktiv for andre asiatiske land. I enda mindre grad gjelder det India, som etter Amins mening ikke oppfyller noen av vilkårene for å være en «moderne» stormakt. Det skyldes både det høyst mangelfulle bruddet med koloniarven når det gjelder jordbruk og sosiale strukturer, utvikling til fordel for et lite mindretall og underordning under USAs militære hegemoni. Det siste er ytterligere forsterket gjennom valgseieren til BJP i mai 2014 og den nye regjeringa til Narendra Modi, som også bunner i en hindunasjonalistisk vending.

Som det framgår av kap. 5, er Samir Amin langt mer tvetydig når det gjelder Kina. Det er ikke minst fordi han ser at kampen mellom forskjellige retninger innafor kommunistpartiets politiske (og økonomiske?) elite på langt nær er endelig avklart. Den raske veksten utgjør i seg selv ingen dyptgripende utfordring til triadens kollektive imperia- lisme, og ikke minst økologisk er det mange blokkeringer for å fortsette i samme spor. Fortsatt er det tale om en slags periferikapitalisme bygd på arbeidsintensiv industri, ekstremt lave lønninger og underleveranser til utenlandske selskaper, og dermed fortsatt et ulikt bytteforhold. Men Kina kan etter Amins oppfatning likevel bidra til en mer multipolar eller polysentrisk verdensordning, og er det eneste landet i Sør som har et potensial til en mer sjølstendig og sammensatt produksjon. Ettersom landet heller ikke er like underkastet det globale finanssystemet som andre såkalt «oppstigende« land, står Kina i en klar særstilling. Det er da også dette som gjør at USA følger nøye med på Kinas økende tilgang på naturressurser fra andre deler av verden og på landets økende militære kapasitet.

Er en annen verden mulig?

Et velkjent slagord fra World Social Forum og regionale avleggere er at «en annen verden er mulig». (Som Samir Amin sier: En annen kapitalisme er derimot ikke mulig.) Men hvilke endringer skal til for at en annen verden skal bli mulig, hvordan kan den se ut, og hvordan kan radikale bevegelser i siste instans bli et redskap for ei sosialistisk omdanning? Det handler selvsagt ikke om det han kaller en «24-timers-revolusjon», men om å finne de første skrittene på en lang og kronglete vei. Med alle sterke motkreftene som Samir Amin har brukt sitt liv på å beskrive (og bekjempe), kan det vanskelig sies at han byr på noen lettvint optimisme.

En rød tråd hos Samir Amin har vært å diskutere mulighetene for solidaritet mellom stater i Sør som en mulig motvekt, men han ser nå hvordan dette er ytter- ligere vanskeliggjort gjennom nyliberalisme, manglende demokrati/folkemakt, korrupt samarbeid med utenlandske kapitalinteresser og innkapsling i USA militære strate- gier. Men dette betyr ikke at bildet er statisk, og Amin har et våkent øye for nye tendenser. Det er i våre dager f.eks. økende motstand mot USAs militære hegemoni og «forkjøpskriger», tilløp til en mer sjølstendig kurs i deler av Latin-Amerika, motstand mot liberaliseringskjøret i Verdens handelsorganisasjon (WTO), og diskusjon om nasjonal matsuverenitet og småbønders eksistensgrunnlag. Men fortsatt ser han et stort problem i nasjonale, kulturelle og religiøse «forvridninger» av denne kampen. Det gjelder ikke bare islam og Midtøsten, men – som han viser i sin nye fascismeartikkel (kap. 6) – også i det hindu- sjåvinistiske India.

Ifølge Amin er utfordringene til globale motstandsbevegelser mange. Ikke minst er han nådeløs i sin kritikk av FN-retorikk om avpolitiserte tusenårsmål og av «sivilsamfunnets» NGO-humanisme som vil bekjempe fattigdom uten å bekjempe det systemet som med nødvendighet produserer fattigdom og ulikhet. Etter hans oppfatning er det et alvorlig problem at det ofte er middelklassebevegelser som dominerer på toppmøter i regi av WSF o.l, mens for- utsetninga for å kunne avskaffe «globalt apartheid» er den kampen som bønder, jordløse landarbeidere og arbeiderklassen – både i Nord og Sør – fører for sin eksistensvilkår. Derfor løfter han ofte fram den jordløse landarbeiderbevegelsen i Brasil (MST), den globale småbondealliansen Via Campesina og deler av fagbevegelsen i Sør-Afrika. Bare slik ser han muligheter for at et mangfold av krefter, gjennom både dristighet og tålmodighet, over tid kan forenes i partier som bygger på sosialisme, dvs. både frihet (fullt demokrati) og likhet (frigjøring fra utbytting).

Det som noen kaller illusjoner, velger Samir Amin i mer optimistiske øyeblikk å se på som «konstruktive utopier». Målet er produksjonsmidlenes overgang til samfunnseiendom, et økologisk fotavtrykk som kloden kan leve med og brudd med en global kapitalisme som dømmer flertallet av jordas befolkning – dvs. det globale Sør – til fattigdom og ufrihet. Men et langsiktig mål er ikke det samme som oppskrift, og underveis er det viktig med aksjonsfellesskap omkring oppgaver som f.eks. å slette gjeld, redusere risikoen for nye USA-ledete kriger og forsvare retten til jord og vann. Med rette løfter Samir Amin også fram «bondespørsmålet», som bl.a. handler om vern om naturgrunnlaget, matsuverenitet, jordreformer, organisering av bønder, motsetningsforholdet til agribusiness og slaget om ressurser (landran, matdrivstoff og olje). Det store flertallet i Sør består av bønder og arbeidere, og det er nettopp i slike klasseforhold og i ei slik sammensetning av befolkninga at Amin ser et potensial for anti-systemisk organisering og mobilisering mot både imperialisme og nasjonale herskerklasser. Ettersom både mulighetene og hindringene blir gjennomgått i flere av de påfølgende kapitlene, skal ikke denne diskusjonen foregripes i denne innledninga.

Som det heter: Kampen fortsetter! Det gjelder også Samir Amins forfatterskap, som han selv beskriver som en sosial og politisk handling. I skrivende stund er han tross alt bare 83 år.

Mer å lese: et utvalg

Accumulation on a world scale (1974).
New York: Monthly Review Press.

Unequal development. Essays on the social formations of peripheral communities (1977).
New York: Monthly Review Press.

Imperialism and unequal development. Essays (1978).
New York: Monthly Review Press.

På vei mot 1984. Artikler om krise, kapitalisme, underutvikling (s.m. Andé Gunder Frank (1979).
Oslo: Gyldendal.

Delinking. Towards a polycentric world (1990).
New York: Monthly Review Press.

Re-reading the postwar world. An intellectual itenerary (1994).
New York: Monthly Review Press.

Obsolescent capitalism (2003).
New York: Monthly Review Press.

The liberal virus. Permanent war and the Americanization of the world (2004).
New York: Monthly Review Press.

Beyond US hegemony? (2005).
New York: Monthly Review Press.

A life looking forward. Memoir of an independent Marxist (2006).
London: Zed Books.

The world we wish to see: Revolutionary objectives in the twentyfirst century (2008).
New York: Monthly Review Press.

Ending the crisis of capitalism or ending capitalism? (2010).
Oxford: Pambazuka Press.

Eurocentrism. Modernity, religion and democracy. A critique of eurocentrism and culturalism (2010, opprinnelige utg. 1989).
New York: Monthly Review Press/Oxford: Pambazuka Press.

Global history. A view from the South (2010).
Oxford: Pambazuka Press

The law of worldwide value (2011, 2. utg.).
New York: Monthly Review Press.

The people ́s spring. The future of the Arab revolution (2012).
Oxford: Pambazuka Press.

The implosion of capitalism (2013).
London: Pluto Press.

Three essays on Marx ́ value theory (2013).
New York: Monthly Review Press.

Theory is history (2013).
Cham (Sveits): Springer International Publishing (Springerbriefs on pioneers in science and practice).

Noter:

1.Tittelen på en nyutkommet Amin-biografi er da også Samir Amin – intellectuel organique au service de l’ emancipation de Sud, skrevet av Demba Moussa Dembélé (Dakar: CODESRIA, 2013).
2. I all beskjedenhet redigerte jeg begge: Underutvikling (Oslo: Gyldendal, 1974) og På vei mot 1984. Artikler om krise, kapitalisme, underutvikling (Oslo: Gyldendal, 1979). Den første har en lang rekke bidragsytere, mens den andre bare har artikler av Samir Amin og André Gunder Frank.
3. Mest spesifikt er dette drøftet i artikkelen «Political islam in the service of imperialism», Monthly Review, Desember 2007 (årg. 49, nr. 7). På nett: http://monthlyreview.org/2007/12/01/ political-islam-in-the-service-of-imperialism/
4. For en lett tilgjengelig og kortfatta diskusjon, se John Bellamy Foster: «Samir Amin at 80. An introduction and tribute», Monthly Review, Oktober 2011 (årg. 63, nr.5), på nett: http://monthlyreview.org/2011/10/01/ samir-amin-at-80-an-introduction-and-tribute/
5. I meget popularisert form har disse to forfatterne presentert sitt syn i What every environmentalist needs to know about capitalism (New York: Monthly Review Press, 2011). Se også Ståle Holgersen/Rikard Warlenius: «Ødelegg det som ødelegger planeten!» Rødt! 3/2014.
6. Samir Amin gir en mer teoretisk gjennomgang av diskusjonen omkring begreper som «overskudd» og «imperialistrente» i «The surplus in monopoly capitalism and the imperialist rent», Monthly Review, Juli- August 2012 (årg. 64, nr. 3). På nett: http://monthlyreview.org/2012/07/01/the-surplus- in-monopoly-capitalism-and-the-imperialist-rent/. Denne artikkelen utgjør også kap. 2 i boka Three essays on Marx ́ value theory (2013). 7 Se bl.a. Russia and the Ukraine crisis. The Eurasian project in conflict with the Triad imperialist policies (24.03.14), på nett: http://mrzine.monthlyreview.org/2014/amin240314.html