Trond Gram og Ole Martin Rønning
De lange linjer.
Arbeiderbevegelsens historie i Norge
Res Publica, Oslo 2017, 184 s.

Ole Martin Rønning¹ og Trond Gram² har skrevet sin versjon av den norske arbeiderbevegelsens historie – fra Marcus Thrane til i dag. Boka deres er på 184 små sider, har myke permer, og er utgitt med støtte fra LO. Forfatterne vil skrive på «en lettfattelig og informativ måte» (s.10). Ambisjonen kan være å nå langt ut blant medlemmer og tilhengere av arbeiderbevegelsens organisasjoner, og bidra til større historiebevissthet.

Jørn Magdahl er historiker og kommunestyre­representant for Rødt i Færder kommune (tidligere Nøtterøy).
Foto: Res Publica

Boka står på solid historiefaglig grunn. Spørsmålet blir mer om den ut fra intensjonen er pedagogisk god nok. De fleste kapitlene starter med en «appetittvekker» i form av en dramatisk episode e.l. Det fungerer. Korte biografier av noen nøkkelpersoner er også med. Hver tidsperiode har fått sin plass, og det er bra at også den moderne historia, som av gode grunner mangler eller er mangelfullt behandlet i mange tidligere oversiktsbøker, er viet like mye tekst som den tidligere historia. På liten plass evner forfatterne å få fram vesentlige trekk ved de ulike periodene. Spørsmålet er om det til tross for en del kortfattede forklaringer og resonnement, likevel blir mer beskrivelse enn egentlige linjer som tittelen lover. Kanskje har de ikke vært klare nok på hvilke linjer de vil vise fram. I forordet sier de at de vil følge fire lange linjer: «1) Arbeiderbevegelsens organisering og løsninger som svar på økonomiske utfordringer. 2) Bevegelsens overordnede mål om velferd inkludering og demokrati. 3) Den norske arbeiderbevegelsen som en del av den internasjonale utviklingen. 4) Spørsmålet om makt, styring og veien til innflytelse.» Flere av disse punktene er lite distinkte, og vil til dels overlappe hverandre, målet om sosialisme faller utenfor her, selv om det berøres noen steder i teksten. La meg likevel understreke at det er mye å lære her for dem som ikke veldig godt bevandret i stoffet fra før.

Framstillingen i boka er nøktern og balansert. Den er ikke «AP-lojal», men har vel heller ingen klar(e) «personlig stemme(r)» eller noen vrier, som egger til sterke motforestillinger eller til videre refleksjon. For å understreke poenget kan jeg som en kontrast, vise til Harald Berntsens pamflett Tilbake til start, som jeg anmeldte her i tidsskriftet for noen år siden.

Grunnfortellingen til Rønning og Gram er nok at arbeiderbevegelsen har oppnådd store resultater og har forandret Norge fundamentalt, men i tråd med intensjonen er den mer preget av «logos» enn «patos», og vil neppe skape den helt store begeistring.

Det kjennes ikke helt riktig å pirke i forfatternes stort sett forsvarbare utvalg og vurderinger, men la meg likevel nevne noen eksempler på ting som burde ha vært annerledes. Spesielt påfallende for mange lesere av Gnist vil det være at de har en god framstilling av NKPs rolle under okkupasjonen, men ingenting om Asbjørn Sunde og Osvaldgruppa. De viser viktige områder i nyere tid hvor det har vært opposisjon til lederne i AP, men når de kommer til EØS, blir dette et historisk spørsmål om tilslutningsformen og ikke til et av de store konfliktspørsmåla i fagbevegelsen i dag. «Solidaritetsalternativet» på 1990-tallet er entydig framstilt som den fornuftige og vellykkede løsningen i en situasjon med høy arbeidsledighet.

Martin Tranmæl er gitt betydelig plass «som på mange vis den reelle leder av (Arbeider)partiet i mellomkrigsårene» (s. 40), men innholdet i hans og Fagopposisjonen av 1911 sin offensive faglig strategi, som har vært obligatorisk i alle andre oversiktsframstillinger av arbeiderbevegelsens historie, er her mangelfullt beskrevet. Dermed er det heller ikke å vente at de forklarer hvorfor Arbeiderpartiet under «tranmælismen» fikk store strategiske problemer da de økonomiske konjunkturene ikke lenger gjorde det mulig for arbeiderklassen å flytte fram posisjonene gjennom økonomisk/faglig kamp, men hvor en tvert om blei tvunget over i en defensiv posisjon. Det oppsto et slags ideologisk vakuum, som etter hvert åpnet veien over til sosialdemokratiske posisjoner med klassekompromiss, ministersosialisme og statlig reformpolitikk. Selv i et kort hefte, burde dette ha vært belyst.

Sluttnoter

1. Ole Martin Rønning har doktorgrad i historie med avhandlingen «Stalins elever: Kominterns kaderskoler og Norges Kommunistiske Parti 1926-1949. Han er nestleder i Arbeiderbevegelsens arkiv.
2. Trond Gram har historieutdanning og er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i LO.

Torgny Hasås (red.):

Det mørke arbeidslivet
Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping
Gyldendal, 2017, 271 s.

Arbeidsliv og arbeidslivsspørsmål burde ha hatt en langt viktigere plass i valgkampen enn det som har vært tilfellet, rett og slett fordi det pågår en forslumming av arbeidslivet. Alt «går ikke så mye bedre» og sosial dumping og rein arbeidslivskriminalitet er ikke bare et tankefenomen, men noe som rammer de fleste av oss, direkte eller indirekte. Allikevel bagatelliserer høyresida spørsmålene og snakker om «sosial jumping» og at fagbevegelsen vil dra stigen opp etter seg.

Petter Vellesen er leder for Oslo Bygningsarbeiderforening, Fellesforbundet avd 603. Han er faglært forskalingssnekker.
Foto: Gyldendal

Derfor er det helt nødvendig at søkelyset settes skarpt på disse problemene. I et nummer av Bygningsarbeideren anmeldte vi Jonas Bals’ bok Hvem skal bygge landet?, som tar for seg problemstillinga først og fremst fra bygningsbransjens ståsted. Norsk Arbeidsmandsforbund har medlemmer i mange bransjer, og flere av dem er utsatt for denne forslummingen. Forbundet tok derfor initiativet til å gi ut en bok som setter fokus på dette. Boka foreligger nå. Den heter Det mørke arbeidslivet med undertittelen Menneskehandel, arbeidsmiljøkriminalitet og sosial dumping. Det er Torgny Hasås, mangeårig journalist i LO-aktuelt/frifagbevegelse.no og med bakgrunn som elektriker, som har vært redaktør for boka og skrevet de fleste kapitlene.

Denne boka tar for seg flere bransjer, og særlig renholdsbransjen får mye plass. Det er helt naturlig, både siden det er en av bransjene hvor både sosial dumping og arbeidslivskriminalitet er mest utbredt og fordi det er Arbeidsmandsforbundet som organiserer renholderne. Jeg synes disse kapitlene er veldig informative. Men ellers er det nok av lesestoff dersom leseren bare vil se det fra en bygg- og anleggsside også. Både kapittelet om bemanningsbransjen, kapittel 12 om saker fra bygningsbransjen og Steinar Rindhølens kapittel om at arbeidsplassene til norske anleggsarbeidere er under press, burde være særlig interessante for Bygningsarbeiderens lesere. Det samme gjelder oversikten over de kriminelles metoder og de historiske gjennomgangene av kampen om allmenngjøringen, forflytningen av arbeidskraft i Europa og kampen mot sosial dumping. De to siste er skrevet av henholdsvis FAFO-forsker Anne Mette Ødegaard og Jan-Erik Støstad som tidligere var statssekretær i arbeidsdepartementet.

Boka forsøker ikke bare å dokumentere de uønska forholda i arbeidslivet. Den setter også opp noen tiltak for å få bukt med dette ondet. Det viktigste tiltaket tror jeg er det som forbundssekretær Brede Edvardssen skisserer i kapittelet om renholdsbransjen, nemlig ­fagorganisering, fagorganisering, fagorganisering. «Høy organisasjonsgrad, gode tillitsvalgte og velfungerende tillitsvalgtsorganisasjoner ute i bedriftene er det som virker.» Dette er jeg helt enig i, men i denne boka beskrives også en annen virkelighet, «det mørke arbeidslivet», hvor både styrkeforholdene, kultur- og språkproblemene og reell fare for arbeidstakeren fører til at denne linja vil være umulig å følge. I tillegg til en styrking av «oss selv» trengs altså reelle lovendringer og langt sterkere reguleringer. Brede Edvardsen ramser opp en rekke slike tiltak i sitt avslutningskapittel. Skal det pirkes her, så må det være at han ikke har tatt med seg LO-kongressens forslag til tiltak mot bemanningsbransjen. Dessuten synes jeg at de tiltakene som er gjort vedrørende offentlige innkjøp – Telemark-modellen, Oslo-modellen osv – fares litt lett over. Jeg tror at dette er blant de viktigste forebyggende tiltakene man kan gjøre.

Hasås sier i sitt forord at boka er skrevet «for at folk i Norge skal bli mer oppmerksomme på hva som skjer». Jeg tror man kan ha større ambisjoner med boka. Den kan helt sikkert brukes som studiemateriell av tillitsvalgte og aktivister i fagbevegelsen og politikken. Jeg regner med at Norsk Arbeidsmandsforbund har tenkt å bruke den på en sånn måte. Flere andre forbund og foreninger bør henge seg på.

I sin bok, Det moderne fengsels historie, skiller den franske filosofen Michel Foucault mellom to typer forbrytelser: de forbrytelsene som han kaller «små dagligdagse overtredelser», og som han beskriver som forbrytelser som alle lett kan være fristet til å begå; og de forbrytelsene som han kaller «forbrytelse[r] uten etterfølgelse», og som han beskriver som «begått under så uvanlige omstendigheter, i dypeste hemmelighet, med slik villskap, og […] til de grader på randen av det umulige at det nødvendigvis er første og siste gang [de] begås».¹ I følge ham, kan det fremstå som viktigere å straffe de første enn de andre, fordi de første, i motsetning til de andre, kan etterlignes, formere seg, og derfor skape sosial uorden.

Nadji Aïssa Khéfif er sosiolog, med et hovedfag i sosiologi fra NTNU.
Foto: Metrónomo/Wikimedia Commons

I krimfiksjoner er det ofte besteborgere, medlemmer av overklassen, som begår forbrytelsene uten etterfølgelse, mens småfolk, medlemmer av de brede samfunnslagene, fremstilles som bare i stand til å begå små dagligdagse overtredelser. På samme måte, i disse fiksjonene, er det ofte privatdetektiver som prøver å oppklare de forbrytelsene uten etterfølgelse, mens politietterforskere fremstilles som bare i stand til å oppklare små dagligdagse overtredelser. Når politiførstebetjenten Japp står overfor en forbrytelse uten etterfølgelse, ber ham Hercule Poirot om hjelp. Og når politibetjenten Lestrade befinner seg i en lignende situasjon, ber han Sherlock Holmes om hjelp. I krimfiksjoner pleier en klasseforskjell å skille privatdetektiven og politietterforskeren fra hverandre. Og i den grad vi leser og ser på krimfiksjoner, bidrar denne klasseforskjellen til å strukturere vår oppfatning av kriminaliteten. Denne klasseforskjellen bidrar til å definere hvem vi anser som i stand til å begå en type kriminell handling snarere enn en annen type kriminell handling. Og på grunn av dette, ønsker jeg å belyse den.

Sinn over kropp

Fordelen som privatdetektiver som Poirot og Holmes har i forhold til politietterforskerne, er at de føler seg hevet over loven. De føler seg ikke forpliktet til å respektere lover og til å følge prosedyrer. De tenderer mot å tenke at målet helliger middelet. En politietterforsker kan nok oppføre seg på denne måten, men da handler han eller hun som en privatdetektiv og ikke lenger som en politietterforsker.

Selvfølgelig føler privatdetektivene seg ikke nødvendigvis komfortable med det å overskride loven. Men å kjenne en indre uro hjelper dem å oppleve seg selv som sinn snarere enn som kropper, og derfor som medlemmer av en overklasse snarere enn som medlemmer av et bredt samfunnslag, fordi en overklasse er en klasse som antas å ligge over bredere samfunnslag, som sinnet til et stående menneske kan oppleves som liggende over en kropp.

I krimfiksjoner virker det åndelige å være sosialt hevet over det kroppslige. I TV-serien Agatha Christie’s Poirot (1989–2013) har den forfinete Poirot overtaket på Japp og hans respektinngytende skulderbredde. I filmen From Hell (2001) av brødrene Hughes, er den opiatavhengige og hjemsøkte politibetjenten Abberline den glade og overvektige sersjanten Godleys overordnete. Poirot og Abberline er fysisk svake, men viljesterke. De bestemmer og er sta. Japp og Godley befaler over ordensstyrker, men selv adlyder de, stiller organiserte fysiske styrker til rådighet for Poirot og Abberline, og i den grad de iverksetter planer, forvandler de idéer til virkeligheter.

Drøm over faktum

Å oppklare små dagligdagse overtredelser er et fysisk arbeid. Politifolk samler vitnesbyrd og indisier. De foretar arrestasjoner, avhører, tar bilder og avtrykk, utfører rettsmedisinske undersøkelser, kryssjekker opplysninger, skriver rapporter, osv.

Å oppklare forbrytelser uten etterfølgelse er tvert imot et tankespill. Privatdetektivene ser og hører, og sitter i dype tanker ved sine skrivebord. Timene flyr på urskiven. Og plutselig, treffer de en idé som klargjør gåten.

I filmer kan narkotika hjelpe til å gjøre dette tankespillet synlig. I From Hell, kan man se Abberlines indre visjoner når han røyker opium, eller drikker en blanding av absint og laudanum. I filmen Minority Report (2002) av Stephen Spielberg kan man se detektivene Agathas, Dashs og Arthurs indre visjoner mens deres hoder er fulle av dopamin og endorfiner. Da virker narkotika å ha en dobbel effekt: det å dempe stresset som det å være overfølsom innebærer, det å være mer et sinn enn en kropp; og det å forsterke denne overfølsomheten, den åndelige tilstanden, i så stor grad at man ikke bare får intuisjoner men ser bilder. Disse bildene er vanligvis ikke helt realistiske, og virker å komme i en tilfeldig orden. Men slik fremstår fantasien i forhold til virkeligheten: lunefull og diskontinuerlig, en sump av usammenhengende bilder og lyder snarere enn en maskin styrt av kausallover. Privatdetektivene drømmer og tyder sine drømmer, som sjamaner som prøver å gjenopprette en viss sosial balanse som har vært brutt. I motsetning til politietterforskerne, er privatdetektivene ikke metodiske bevismakere.

Sofa over stol

Å vise en privatdetektiv som tar ulovlige stoffer, kan være en måte å stille til skue besteborgerskapets private forhold til loven, samtidig som kontrasten som eksisterer mellom de fine strøkene hvor besteborgerskapet bor og de beryktede bydelene hvor ulovlige stoffer selges.

En detektiv som Poirot reflekterer i et komfortabelt hjemmekontor og handler i luksuriøse stuer, der det å handle i hovedsak består i det å prate uten hensyn til tiden. En politietterforsker for sin del reflekterer på politistasjoner og handler på gater, det vil si både reflekterer og handler på steder som alltid er fulle av mennesker som forter seg og ikke har tid til å snakke. En privatdetektivs hjemmekontor er et privat og individuelt rom, mens en politistasjon er et offentlig og kollektivt rom. En privatdetektiv tenderer mot å blande privatliv og arbeid, mens en politietterforsker må opprettholde et klart skille mellom de to.

En politietterforsker som skulle begynne å sove på sin arbeidsplass, eller å arbeide hjemme, skulle begynne å oppføre seg som en privatdetektiv. Og en privatdetektiv som skulle arbeide for politiet kunne, som, for eksempel, Patrick Jane i TV-serien The Mentalist (2008–2015), være fristet til å be om å få en god skinnsofa i stedet for et vanlig skrivebord som kontorplass ved politistasjonen.

En privatdetektivs kropp virker ikke å være mye mer enn et appendiks. Og dette er spesielt synlig i filmen Minority Report, hvor detektivene Agatha, Dash og Arthur, som forutser kommende mord, sover, spiser og arbeider på en politistasjon, der de aldri forlater liggestolene sine.

Skjønnhet over funksjonalitet

I TV-serien Agatha Christie’s Poirot, har politiførstebetjenten Japp og Hercule Poirot to ulike livsstiler. Poirot spiser à la kontinental i så små porsjoner at maten virker delikat og sofistikert. Poirot gjør sine måltider til seremonier som har som formål å skjule det at han spiser for å nære seg. Politiførstebetjenten Japp for sin del spiser engelske retter, det vil si enkle retter, dagligdagse retter. Han liker å ha sine tallerkener fulle. Han spiser først og fremst for å fylle sin mage, for å varme seg og for å trøste seg. Til frokost spiser Poirot kun et lite bløtkokt egg med et par brødstrimler, mens Japp vil gjerne ha pølser, eggerøre og bakte bønner.

Poirot er en mann som drikker likører i små glass, mens Japp er en mann som drikker mørke øl i store glass. Poirot bor alene i en leilighet som ligger i Londons sentrum, mens Japp bor med sin kone i et lite hus i en forstad til London. Poirot bor i en høyereliggende etasje. Japp bor på gatenivå. Poirot har et interiør av sin tid hvor alle møbler ser ut til å ha vært laget like mye for å bli beundret som for å bli brukt. Japp har et enkelt tidløst funksjonelt interiør.

Klasser over massen

Selvfølgelig, selv i krimfiksjoner, er ikke alle privatdetektiver like velstående som Poirot. De amerikanske privatdetektivene som sies å være hardkokte og variasjoner over den amerikanske krimforfatteren Dashiell Hammetts fiktive privatdetektiv Sam Spade, ligner mer uteliggere enn rike dandyer. De lever vanligvis i dårlig opplyste, skitne, fuktige og rotete leiligheter; og arbeider for rettsvesenet i fargeløse saker hvor de vanligvis har å bekrefte eller avkrefte mistanker.

Disse privatdetektivene er tøffe snarere enn svake, dårlige purker snarere enn super cops, alkoholikere snarere enn narkomane, voldelige snarere enn maniske, jentefuter snarere enn kyske, avvikere snarere enn fremmede. De er engelske privatdetektiver overført til et samfunn som antas å være klasseløst. For dem, er de sosiale ulikhetene mer en kald dusj enn et varmt bad. De er hjemsøkte av en skuffelse som hjemsøker en hel del av den amerikanske skjønnlitteraturen, nemlig: skuffelsen over det at den amerikanske drømmen er bare en drøm; skuffelsen over det at det amerikanske samfunnet faktisk er et klassesamfunn.

I deres verden er motsetningen mellom det gode og det onde ofte en motsetning mellom et vesen og et utseende. Politifolk er korrumpert, og skjuler det bak dydens maske. De, for sin del, er gode mennesker, og skjuler det bak syndens maske. Man kan si at de også tilhører en overklasse som skiller dem fra politietterforskerne, men denne overklassen er moralsk snarere enn sosial og økonomisk.

I krimfiksjoner der samfunnet åpenbart består av sosiale klasser, er det gode og det onde mer tydelig atskilt fra hverandre, men også dobbelte. I de brede samfunnslagene må man se på loven som det gode og på forbrytelser som det onde. I overklassen, må man se på kunnskapen som det gode og på det ukjente som det onde. De små daglige forbrytelsene er ordensforstyrrelser, og de store eksepsjonelle forbrytelsene er intellektuelle utfordringer. Ideelt sett, burde politietterforskerne sørge for at ingen forbrytelse forblir ustraffet, mens privatdetektivene burde sørge for at ingen forbryter forblir ukjente. Det er forskjellen mellom de brede samfunnslagene og overklassen, mellom loven og kunnskapen, som definerer politietterforskerne som ansvarlige og naive, og privatdetektivene som intelligente og uansvarlige. Politietterforskerne har sine fengselsceller. Privatdetektivene har sine små grå celler.

Historier over beviser

Politietterforskerne vil ha beviser for å forvandle muligheter til fakta. Privatdetektivene vil ha indisier for å brette ut den historien som en forbrytelse uten etterfølgelse inneholder. I filmen Zodiac (2007) av David Fincher, forveksler amatørdetektiven Robert Graysmith indisier med beviser, og historie med fakta. Og politibetjenten David Toschi minner ham på at det å ha indisier og en historie tillater ham å gjøre krav på sannheten, men ikke på rettferdigheten, ved å si: «Easy, Dirty Harry. Finish the book.»

I krimfiksjoner, lager privatdetektivene ofte en fortelling som har som formål å mane fram en tilståelse. I Zodiac, maner Graysmiths skriftlige fortelling fram bare en partiell tilståelse i form av et truende blikk. Poirot for sin del klarer alltid å lage muntlige fortellinger som får den skyldige til å innrømme alt, som en demon kan vise seg til en eksorsist i en skrekkfilm.

Poirots fortellinger er torturer som ligner spiritismeseanser. Han samler i et rom alle som hadde en grunn til å begå forbrytelsen, som han prøver å oppklare. Og samtidig som han forteller sin historie, anklager han hver enkelt, turvis, og sparer den personen som han faktisk mistenker til slutten. Poirot har aldri det minste beviset å legge frem til støtte for hans siste anklage. Men forbryterens tilståelse fjerner alltid behovet for bevis. I krimfiksjoners overklasse, er den verste forbrytelsen kanskje ikke å stjele eller å drepe men å tro at man kan holde sin identitet skjult.

Hva gjorde at Jack the Ripper og Zodiac gikk over fra virkeligheten til fiksjonen, fra verden til boken og fra boken til filmen? Hva gjorde dem legendariske kriminelle? Grusomheten av deres forbrytelser, eller det at de aldri har vært formelt identifisert? Deres forbrytelsers enestående karakter har sannsynligvis bidratt til deres berømmelse, til å gjøre dem like mye fiktive som reelle. Men det å ha forblitt gåter for myndigheter som helst vil at alle skal være begripelige og pågripelige, har sannsynligvis også bidratt til det.

Berømmelse over glemsel

I Det moderne fengsels historie setter Foucault krimlitteraturen opp mot de små avisartiklene som oppdaterer folk om det arbeidet som politiet og rettsvesenet utfører: om de siste arrestasjonene, de siste siktelsene, og de siste dommene.² Likevel, vet alle som allerede har lest krimbøker eller sett krimfilmer basert på sanne historier, at slike små avisartikler, i noen tilfeller, blir grunnlaget til krimfiksjoner. Jack the Rippers mord eller Zodiacs mord, for eksempel­, er virkelige forbrytelser som ble grunnlag for krimfiksjoner.

Det er mulig det er når journalistene klarer å formidle en politietterforskning som et spill snarere enn som et arbeid, at denne etterforskningen kommer inn i fiksjonen. I dette tilfellet, kan Zodiac ha fremmet sin egen mytifisering ved å be noen aviser til å publisere som et makabert puslespill noen kodete brev som han hadde lagt.

Når pressen formidler et politiarbeid som et arbeid, ender dette omtalte arbeidet i en skjult administrativ hukommelse som konsentrerer det. Men når pressen klarer å formidle et politiarbeid som et spill, ender dette omtalte arbeidet i en synlig kunstnerisk hukommelse som broderer det. Dagsavisene, bøkene, og filmene ser ut til å utgjør tre lag i denne kunstneriske hukommelsen: dagsavisene som laget til de pågående etterforskningene, bøkene som laget til de historiske etterforskningene, og filmene som laget til de mytiske etterforskningene. Politiarbeidet utføres i nåtiden, mens krimfiksjoner utvikler seg i fortiden, slik at bildene virker å være det som ordene blir etter at de har gått over en viss kritisk masse.

I filmen Zodiac, følger man Toschis politietterforskning før man følger Robert Graysmiths amatøretterforskning. Filmen begynner i en hektisk dagsavisredaksjon, og ender opp i det dystre kjølvannet av en monoman søken. Nåtiden fremstår som en lys, livlig, og kollektiv tid, før fortiden fremstår som en mørk og ensom tid. Men etter hvert, via krimfiksjonen, blir fortiden en lampe som belyser en nåtid som plutselig viser seg mørk.

Kosmopolitter over innvandrere

Man kunne si at krimfiksjonen blomstrer på politiarbeidets nederlag. Det er i hvert fall det som virker å skje i filmen Zodiac. Man kan legitimt spørre seg selv om Graysmith ville ha skrevet en bok om Zodiac hvis politiet hadde funnet beviser som kunne ha begrunnet en rettssak.

I krimfiksjoner kan privatdetektivene bli ansatt fordi de kan vise mer takt og diskresjon enn politiet og pressen.³ Men de er også ansatt når det ser ut som kun det onde kan beseire det onde. Privatdetektivene har en spesiell posisjon i overklassen. De er både inne og ute, både beundret og foraktet, både utfordret og fryktet. De ses på som mennesker som kan bekjempe og jage vekk det onde uten å sette klassen og seg selv i fare. I følge den franske sosiologen Pierre Bourdieu, okkuperte de gamle kvinnene, de svarte menneskene, smedene, slakterne og kornmålerne lignende posisjoner i det kabylske samfunnet.⁴ Dette kan forklare hvorfor noen fiktive gamle damer, som, for eksempel, Miss Marple og Jessica Fletcher, er kjente amatørdetektiver.⁵ I det kabylske samfunnet var kvinnene som ikke lenger kunne føde, sett på som kvinner som hadde vendt tilbake til en vridd og uhellsvanger natur;⁶ nettopp den naturen som mange tillegger Miss Marple, og som man kan være tilbøyelig til å tillegge Jessica Fletcher etter å ha merket at døden virker å følge etter henne uansett hvor hun drar.

Siden det å være en belgier i England er å være en fremmed, men ikke så fremmed at man ikke er en nordeuropeer fra en nordeuropeisk sammensatt kongerike som også er en kolonimakt, er Poirot både inne og ute det engelske samfunnet. Han er en ambivalent og eksentrisk karakter, feiret og spottet, som setter de skarpe bladene som sine små grå celler er, opp mot drapsvåpenet, og sin intelligens’ vold opp mot forbrytelsens vold.

I sin bok Mytologier, skrev den franske semiologen Roland Barthes at «tenkning er en voldsom, katastrofal operasjon» for «en nasjon av forretningsfolk».⁷ I England er Poirot voldelig i den grad han tenker. Å tenke er en overtredelse som gjør det mulig for livet å gjenoppta sin gang, etter at en forbrytelse uten etterfølgelse avbrøyt denne. Tenkningen tåles i den grad det kan hjelpe til å gjenopprette en viss sosial orden, men ellers er det ansett som farlig, og bør helst ikke gjøres.

I det velstående miljøet der Poirot arbeider, er han ansett som en kosmopolitt snarere enn som en innvandrer. En kosmopolitt er en fremmed som man verdsetter ved å forestille seg ham eller henne som sjelden eller enestående, mens innvandrerne er fremmede som man tvert imot nedvurderer ved å forestille seg dem som utbredte eller ordinære. De fremmede som tilhører de brede samfunnslagene, er sett på som innvandrere snarere enn som kosmopolitter.

I overklassen er kosmopolittene så verdsatt—sannsynligvis som et bevis på at miljøet er internasjonalt—at de kan bli privatdetektiver. Men selvfølgelig, er de så få, at bare en, Poirot, har blitt det. I de brede samfunnslagene, er innvandrerne så nedvurderte – sannsynligvis som en trussel mot en viss nasjonal integritet – at de ofte er kontrollert av politiet, og mistenkt for forbrytelser. Kosmopolittene er fremmede subjekter, det vil si fremmede som iakttar og lytter, i så stor grad at de noen ganger er spioner—«jetsetter» à la James Bond eller «traveller» à la Jason Bourne—som verken er sett eller hørt når de gjør en god jobb. Og innvandrerne er fremmede objekter, det vil si sette og hørte fremmede, som noen ganger oppleves som altfor synlige og altfor støyende, og tillegges lite sinn fordi de har språkvansker.

Det at man tenderer mot å se på innvandrerne som litt dumme gjør at man forventer små dagligdagse overtredelser av dem, snarere enn forbrytelser uten etterfølgelse; lovbrudd begått for å tilfredsstille fysiske eller materielle lyster og behov, som, for eksempel, voldtekter eller butikktyverier, snarere enn planlagte lovbrudd gjennomført med kaldt blod, som, for eksempel, et mord uten bevis eller et bankran uten offer.

Selvsagt kan innvandrerne drepe. Men når dette skjer, tenderer man mot å se på disse drapene som noen kulturelle eller politiske drap begått for å gjenopprette en ære, opprettholde et hierarki, eller fremme en ideologi; som noen dumme drap, begått på grunn av dumhet og/eller uvitenhet; snarere enn som noen psykologiske og patologiske mord ment til å gjenopprette en indre fred som en altfor stor intelligens stadig forstyrrer.

Perfekt mord over lommetyveri

Hvis mordet er både den mest avskyelige og den mest fascinerende av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg minst i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et subjekt, det vil si av et sinn.

Hvis tyveriet tvert imot virker å være den meste banale og ubetydelige av alle forbrytelser, er det kanskje fordi det er den forbrytelsen som man føler seg mest i stand til å begå, eller fordi det er den illegitime avskaffelsen av et objekt, det vi sil av en kropp.

Hierarkiet som foreligger mellom sinnet og kroppen— kanskje fordi man forestiller seg at sinnet ligger i hjernen som selv kan ses på som toppen av kroppen— ser ut til å etablere et hierarki mellom forbrytelsene, hvor angrepene mot sinnet står hevet over angrepene mot kroppen som både mer forferdelige og mer komplekse. Det er kanskje på grunn av denne rangordningen at et mord kan være perfekt og at et tyveri ikke kan være det. Eller det kan være fordi et mord er en avskaffelse som er irreversibel, mens et tyveri er en avskaffelse som er reversibel. Noe stjålet kan gis tilbake, men noen drept kan neppe vekkes opp fra de døde.

Det perfekte mordet er et mord som er gjennomtenkt i en stille og ryddig innside, og gjennomført i en stille og ryddig innside. Det er den berømte «lukket rom»-forbrytelsen. Man kunne nesten si et mord i laboratorium. Selvfølgelig er den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomtenkt, et besteborgerlig sinn, og den stille og ryddige innsiden hvor dette mordet er gjennomført, er et besteborgelig hus, det vil si et hus som er rent og ryddig hele tiden, og som har tykke vegger som holder verdens støyer og uroer ute.

I motsetning til det perfekte mordet, er lommetyveriet et tyveri som er både gjennomtenkt og gjennomført i den rastløse, forsømte, skitne og brokete utsiden som en folkemengde er, av mennesker som dessverre altfor mange ser på som rastløse, forsømte, skitne og brokete utsider, nemlig innvandrere.

Lommetyveriet er den minste av alle forbrytelser slik det perfekte mordet er den største av alle forbrytelser. Og det er godt mulig at politiarbeidet sprer det strukturelle synet på lommetyveriet som jeg akkurat har malt like mye som krimfiksjonen sprer det strukturelle synet på det perfekte mordet som jeg har beskrevet like før.

De perfekte mordene er begått under lyspærer eller gasslamper, det vil si under et kunstig lys som lar huden være hvit, blodet være kaldt, og gjør det mulig å se i mørket. Lommetyveriene for sin del er begått under solen, det vil si under et naturlig lys som mørker huden, koker blodet, og blinder.

I sin bok Evil Under the Sun (1941) spiller Agatha Christie på kontrasten mellom det perfekte mordet og sollyset. En forbrytelse uten etterfølgelse virker enda mer eksepsjonell når den er begått under en brennende sol. En forbryter som klarer å beholde sitt blod kaldt og sin hud hvit under en slik sol virker enda mer djevelsk, enda mer umenneskelig.

Det er mulig at en brun hud som befinner seg under et kunstig lys virker like mye umenneskelig som en hvit hud som befinner seg under et naturlig lys. Det er mulig at en innvandrer som bryter seg inn i et stort og fint hus, virker like mye umenneskelig som en besteborger som dreper noen på en solrik strand. Men likevel er det sannsynlig at mange skulle ha en tendens til å se på den første som et undermenneske, og på den andre som et overmenneske.

Naturrett over positiv rett

I krimfiksjoner, kan besteborgerne føle seg sosialt deklassert når politiet arresterer dem, og når de må møte frem for retten. Og, de kan føle seg sosialt anerkjent når en privatdetektiv mistenker dem for å ha begått en forbrytelse uten etterfølgelse. Det kan virke merkelig, men en privatdetektivs mistenksomhet kan være en form for sosial anerkjennelse. Og en god privatdetektiv er kanskje ikke noe annet enn en god sosiolog som vet at jo mer han eller hun kommer til å skryte av forbrytelsen, kommer til å si at den har vært vanskelig å oppklare, at den er verket til et genialt individ, jo mer kommer han eller hun til å trekke forbryteren mot tilståelsens kløft. Den gode privatdetektiven bruker den besteborgerlige forbryterens sosiale natur mot hans eller hennes individualitet.

Kun det frie mennesket, det vil si han eller hun som kan vende den sosiale anerkjennelsen ryggen, kan begå den perfekte forbrytelsen, det vil si forbrytelsen som verken en politietterforsker eller en privatdetektiv kan oppklare. Den perfekte forbrytelsen er den platoniske idéen om forbrytelse, den ideale forbrytelsen, som per definisjon ikke kan begås, men som likevel definerer den perfekte forbryteren som han eller hun som etterlater seg ingen bevis og som aldri tilstår.

I krimfiksjoner, er en tilståelse ofte en dom, ikke et samfunns dom over en forbryter, men en forbryters dom over sitt offer eller sine ofre. I krimfiksjoner, innrømmer de besteborgerlige forbryterne ofte at de har vært straffeinstrumentet til en guddommelig rettferdighet som samfunnet ikke har vært i stand til å iverksette. Selvfølgelig er denne rettferdigheten, som antas fra en annen verden, generelt sett ikke noe annet enn forbryternes egen overbevisning og derfor dypt forankret i dem. De ser på seg selv som rettferdighetsforkjempere, av samme grunner som rettferdighetsforkjemperne, som, for eksempel, Zorro, ofte er sett på som forbrytere. De forsvarer en naturrett mot en positiv rett.

Indisier over beviser

I krimfiksjoner, har privatdetektivene ofte en kropp som er svakere enn de fleste, og et sinn som er skarpere enn de fleste. Lite er alminnelig eller gjennomsnittlig hos dem. De er dristige og overskridende snarere enn fornuftige og måteholdne. De er alt politietterforskerne ikke må være for å være gode politietterforskere. De er veldig oppmerksomme på bitte små uregelmessigheter, kommer fram til overbevisninger ut fra bare indisier, og kan være fristet til å håndheve en subjektiv naturrett snarere enn å la en legitim myndighet håndheve en objektiv rett definert med lover.

Politietterforskerne må tenke ut noen hypoteser og teste dem ut. Det forventes ikke av dem at de skal ha andre overbevisninger enn de overbevisningene som de bevisene som de finner tillater dem å ha. Indisiet må være for dem et mindreverdig, tvilsomt, tvetydig tegn, et tegn fremkalt av omstendighetene, som egner seg til allslags fortolkinger. De må ikke la noen historie bli viktigere enn faktaene. De må sammenligne snarere enn kombinere; grunnfeste likheter og forskjeller snarere enn spekulere. De må vise verken skarphet eller blindhet, verken unyttig intellektuell vold eller ulovlig fysisk vold. De må ha den fornuften og det måteholdet som trenges til å produsere beviset, det vil si et likhetstegn (=) mellom to eller flere avtrykk. Politietterforskerne må ikke verdsette indisiet, som er enten noe til overs (+) eller noe som mangler (-).

I krimfiksjoner har politietterforskerne som plikt å heve seg til voksenalderens øko-tekno-byråkratiske romtid, mens privatdetektivene, med deres indisier og overbevisninger, får lov til å forbli innenfor barndommens audio-visjo-tragiske romtid. I filmen Zodiac, er Graysmith en troskyldig avistegner som bruker sine unge barn for å assistere ham i hans amatøretterforskning. Og i filmen Prisoners (2013) av Denis Villeneuve, har den oppmerksomme og voldelige politibetjenten Loki tatoveringer som han ikke helt klarer å skjule under sine kontorskjorter. Loki redder et bortført barn, men tydeligvis mer som et dristig barn enn som en ansvarlig voksen mann, mer som en privatdetektiv enn som en politietterforsker.

Fra klassesamfunn i krimfiksjon til politiarbeid i klassesamfunn

Fra et visst marxistisk standpunkt kan man se på politiet til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land som en offentlig sosial styrke som har som formål å forsvare en sosial orden som består av en overklasse, en middelklasse og en underklasse. Men når dette er sagt, må man ikke glemme at politifolk til et vestlig kapitalistisk og demokratisk land også tilhører et klassesamfunn, og at de ikke har de beste posisjonene i dette samfunnet, at de tilhører de brede samfunnslagene snarere enn noen overklasse.

Når man ser på politifolk som store barn som har vansker med å oppfylle øko-tekno-byråkratiske krav, eller når man gjør dem heltene til realityshow der de løper etter og pågriper mennesker som tilhører samfunnets laveste lag, plasserer man dem i de brede samfunnslagene. Man assosierer det kroppslige med de brede samfunnslagene, og det åndelige med overklassen. Man tar i bruk den kognitive strukturen­ som krimfiksjoner formidler ved å vise forbrytelser og etterforskninger som varierer etter sosiale klasser.

Å bli klar over det er å oppnå en viss autonomi i forhold til det sosiale blikket som klassesamfunnet definerer, og derfor i forhold til de sosiale ulikhetene og de utbyttingsprosessene som utgjør dette samfunnet. Jeg snakker ikke om å bli klar over skjulte hensikter. Jeg er ikke en konspirasjonsteoretiker. Jeg snakker om å bli klar over det at sosiale strukturer også er kognitive strukturer, som noen underholdninger, som kan virke helt banale og apolitiske ved første blikk, som, for eksempel, krimfiksjoner, kan spre.

Noter:

1 Michel Foucault, Det moderne fengsels historie, overs. av Dag Østerberg (Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1977), 85-86.
2 Foucault, Det moderne fengsels historie, 65.
3 Luc Boltanski, Énigmes et complots. Une enquête à propos d’enquêtes (Paris: Gallimard, 2012), 99-100.
4 Pierre Bourdieu, Le sens pratique. (Paris: Éditions de Minuit, 1980), 351-352.
5 Ved siden av Hercule Poirot er Miss Marple den andre berømte detektiven som Agatha Christie har skapt. I motsetning til Poirot, er hun en amatørprivatdetektiv. Men som Poirot, har hun sin TV-serie: Agatha Christie’s Marple (2004- ). Jessica Fletcher er også en amatørprivatdetektiv. Hun er heltinne til TV-serien Murder, She Wrote (1984-1996).
6 Bourdieu, Le sens pratique, 353-356.
7 Roland Barthes, Mytologier, overs. av Einar Eggen, 3. utg. (Oslo: Gyldendal, 1999), 27.

Bertolt Brecht
Landskap i eksil
Gjendiktet av Johann Grip
Kolon forlag, 2017, 36 s.

Bertolt Brecht (1898–1956) er kjent som dramatiker, sangtekstforfatter, manusforfatter, teaterregissør, poet, librettist, litteraturkritiker, skribent. Født i Augsburg i Tyskland opplevde han keisertiden, første verdenskrig, Weimar-republikken, måtte rømme utenlands da Hitler kom til makta i 1933, levde i eksil til etter annen verdenskrig – for en stor del i USA, ble i 1948 skyteskive ved McCarthy-angrepet på Hollywood, og slo seg da ned i Øst-Berlin, der han arbeidet resten av livet.

Jon Egil Brekke er cand.philol., amatørmusiker og mangeårig kulturaktivist, og er nå ansatt som seniorrådgiver FoU i Kulturtanken.
Foto: Kolon Forlag

Et rikt utvalg av diktene hans er nå utgitt på Kolon forlag under tittelen Landskap i eksil, i norsk gjendiktning ved Johann Grip. Det er ikke første gang Brecht gjendiktes til norsk (tidligere er dikt av Brecht utgitt i versjoner ved Georg Johannesen, Kjell Askildsen, og Olav H. Hauge), men dette er en fyldig utgave på drøyt 360 sider, inkludert et 30 siders forord ved Johann Grip. Utvalget spenner over hele Brechts produktive liv, fra slutten av første verdenskrig via eksilperioden og til hans død i Øst-Berlin (men har også utelatt en rekke tekster som er kjent via teaterstykker eller som sanger).

Hvorfor lese dikt av Brecht? Brecht i original har en egen evne til å forme bitende kommentarer ved bruk av enkle ord (og rim, når formen tilsier det). Han er ikke lett å oversette godt. Et eksempel er hvordan Brecht omtaler Adolf Hitler som «der Anstreicher» – et ord med mange nyanser på tysk som ikke på samme måten samles i noe norsk ord: anstreichen kan i følge ordboka bety å pensle ut maling, men også å streke under/overstryke, tenne en fyrstikk, eller å la noen svi for noe de har gjort (i denne utgaven har Grip valgt å bruke den uvanlige norske ordkombinasjonen «plankestrykeren», som knapt tar opp i seg førstnevnte betydning – men dette er blant de få ting som har distrahert anmelderen i Grips gjendiktning).

Brecht identifiserte seg med opprør. Mange av hans dikt gjengir en brutal virkelighet. Fattigdom, krig, heslige sider ved klassesamfunnet. Midtveis på 1920-tallet fattet han interesse for marxismen, som for Brecht også kastet lys over tekster han allerede hadde skrevet: «Når jeg leser Marx, skjønner jeg stykkene mine!» Men Brecht forble alltid en individualist, på leting etter egne, originale innfallsvinkler.

Samtidig som Brecht skrev tekster som velger fattigfolks perspektiv og tar spenntak i samfunnets paradokser, framstår han ikke selv som noen helgen eller rollemodell. Diktene er åpne om dikterens egne dilemmaer og begrensninger, og samtidig ikke fri for blinde flekker og sexistisk slagg her og der. Like fullt: For Bertolt Brecht var det å snu og vende på tilvante tanker noe som lå øverst i den mentale og skrivetekniske verktøykassa han hadde med seg. Og nettopp der finnes en av de gode grunnene til å lese Brecht: Kombinasjonen av engasjement og motforestilling. Evnen til å formulere det han observerte slik at andre synsvinkler enn herskernes ble mulige.

Kolon-utgaven avsluttes pussig nok med en førstelinjeoversikt uten sidehenvisninger. Da er nok det innledende registeret til bedre nytte.

David Harvey
A companion to Marx’s Capital volume 2
Verso, 2013, 404 s.

William Clare Roberts:
Marx’s Inferno – The political theory of Capital
Princeton University Press,
2017, 282 s.

Marxismen og ikke minst Karl Marx sitt hovedverk Kapitalen har igjen fått økt interesse 200 år etter at Karl Marx ble født. Ikke minst som følge av Forlaget Rødts utgivelse av Kapitalen bok 2. Men når man skal prøve å pløye seg igjennom tykke bøker skrevet for 150 år siden, trenger man ofte en diskusjonspartner. For alle som ikke har noen å lese dette verket sammen med, kan de mange leserguidene til Kapitalen være til god hjelp.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Verso Books/Princeton University Press

En av de mest populære leseguidene er David Harveys A companion to Marx’s Capital volume 1 og 2. I forbindelse med utgivelsen av Kapitalen bok 2 vil jeg her fokusere på Harveys Volume 2. Bøkene er basert på David Harveys foredragsrekke om kapitalen som også er tilgjengelig som video på http://davidharvey.org. Volume 2 tar for seg Kapitalen bok 2 og delen av bok 3 om kredit og finans.

Generelt er det to ting jeg synes Harvey er veldig god på i sin lesing av Marx. Det første er at han er god på å gjøre boka aktuell i dag. Jevnlig gjennom teksten trekker han inn eksempler fra dagens kapitalisme. Det abstrakte blir konkret og beskrivende på dagens kapitalisme. Det andre er Harveys dialektiske tilnærming til stoffet. Der andre ofte gjør Marx mer statisk for å forklare, viser Harvey hvordan det handler om krefter, bevegelser og motsigelser som gir et mer komplisert bilde av kapitalismen. Og på denne måten avslører han hvilket monster vi står ovenfor.

Andre bok av kapitalen ser på kapitalen i tid og rom. Et tema som er sentralt også for Harvey som samfunnsgeograf. Kapitalen går gjennom et kretsløp fra kapitalen blir lagt ut i pengeform til den vender tilbake med profitt. I den første delen av kretsløpet gjør kapitalisten innkjøp av arbeidskraft og produksjonsmidler. Neste del foregår i produksjonen der arbeidskrafta og produksjonsmidlene blir brukt til å framstille varer. I den siste delen av kretsløpet blir varene solgt og pengene fra salget kan brukes til å sette i gang et nytt kretsløp.

I bok 1 av Kapitalen er Marx hovedsakelig fokusert på produksjonen i kapitalismen. I bok 2 ser Marx mer på hva som skjer med kapitalen i når den sirkulerer i kretsløpet. Varene er nå produsert og må finne et marked for å få realisert merverdien for kapitalisten. Harvey veileder oss gjennom de motsetningene kapitalen må overkomme før den igjen skal inn i produksjonen. At kapital er bundet opp av maskiner, eiendom, lager, at varer må flyttes til markedet, osv. skaper hindre som kapitalen må overkomme. Det blir fort åpenbart at motsetningene i sirkulasjonen ikke kan løses uten at det finnes en form for et kredittsystem. Uten dette ville kapitalen måtte hamstre større og større mengder penger for å kunne løse utfordringene. Noe som ville ført til at pengene ville vært uproduktiv, død kapital. Tatt ut av merverdiproduksjonen. Kapitalen trenger pengereserver for å fornye den faste kapitalen, for å forholde seg til forskjeller i tid når det kommer til produksjonen av forskjellige innsatsfaktorer. Jo mer komplekst og intrikat et kapitalistisk system blir, jo mere penger trenger den å hamstre. Samtidig blir denne hamstringen en større og større barriere for kapitalakkumulasjonen. Dette fordi disse pengene jo kunne vært kapital som satte i gang nye runder med kapitalakkumulasjon

Derfor tar Harvey med oss til delen av bok 3 om varehandelskapitalen, kredittens rolle og banksystemet. Harvey mener at Marx utsetter innføring av kreditt og banksystemet nettopp for å avsløre motsetningene i sirkulasjonen. Kapitalen kan ikke eksistere uten et kredittsystem. Akkumuleringen av rikdom fører også parallelt til en akkumulering av gjeld. Kreditten er sentral for å tilrettelegge for merverdiproduksjon, men også helt avgjørende for den ekspanderende evnen til systemet for å skape og tilegne seg merverdi.

En annen Kapitalen-lesning som fortjener oppmerksomhet, er William Clare Roberts sin Marx’s Inferno. Boka fikk den prestisjetunge prisen Deutscher Memorial Prize i 2017. Roberts forsøker å vise hvordan Kapitalen var skrevet etter modell av Dante Alighieri sitt klassiske verk Inferno. Marx komponerte Kapitalen som et moderne og sekularisert Inferno, for å avsløre det moderne samfunn som et sosialt helvete.

I Inferno blir Dante ledet gjennom helvete av Virgil. Helvetet består av ni sirkler i diktet. Og for hver sirkel kommer man dypere ned i helvetet til man møter Djevelen sjøl i sentrum av det hele frosset fast i en elv. Roberts viser hvordan Marx tar på seg rollen som Virgil og graver oss dypere og dypere inn i det helvetet kapitalismen er. Dette er en spennende og dramatisk Kapitalen-lesning.

Men mer interessant er den andre vinkelen Roberts har i sin lesning av Kapitalen. Han leser Kapitalen som et innlegg i diskusjonen med andre sosialister. Marx er i følge Roberts ute etter å overbevise andre sosialister, radikale arbeidere. At Kapitalen ikke bør eksklusivt leses som et bidrag til den politiske økonomien, men som et forsøk på å vinne diskusjonen blant de revolusjonære og radikale. Det er for Roberts først og fremst en politisk bok.

Roberts er spesielt opptatt av Marx sitt forhold til Proudhon, Fourier, Saint-Simon og Robert Owen. Retorikken i denne sosialistiske tradisjonen fokuserer på spørsmål om likestilling og sosial rettferdighet, og på verdighet og respekt for arbeideren. Roberts leser Marx som en som prøver å bryte med en sosialistisk moralisme og kobler han til en republikansk idetradisjon rundt frihet og ikke-dominans. For Roberts mener Marx at noe mer enn sosial rettferdighet og likhet er nødvendig for den kommunistiske eller sosialistiske bevegelsen.

Roberts peker på at Marx ser for seg kommunismen som «en sammenslutning av frie menn, som arbeider med produksjonsmidlene i fellesskap. Utnytter deres mange forskjellige former for arbeidskraft i full selvbevissthet, som en enkelt sosial arbeidsstyrke.»

Tankesmien Agenda skrev i samarbeid med LO Stat et notat om fagbevegelsen i forbindelse med sin Kartellkonferanse i 2017. Notatet med tittelen «Fagbevegelse søker folk» utforsker hvorfor organisasjonsgraden faller og hva fagbevegelsen kan gjøre for å snu utviklingen. Notatet har identifisert 10 utfordringer som fagbevegelsen må arbeide med. Det som kanskje er det mest interessante med notatet, er hvor fraværende forholdet mellom arbeid og kapital er.

Markus Hansen er faglig leder i Rødt
Foto: Jan Richard Kjelstrup/Arbeids- og sosialdepartementet

I notatet har ikke arbeidsgiver og arbeidstaker motstridende interesser, og de skal i harmoni finne løsninger sammen uten konflikter eller kamp. Tankesmien Agenda er for øvrig LO sin egen tankesmie, opprettet for å styrke sentrum–venstre-samarbeidet.

Notatet tegner et bilde av arbeidslivet litt sånn som vi kjenner det i dag: Utfordringer knyttet til omstillinger, og viktigheten av trepartssamarbeidet. Mye av utfordringene blir fremstilt som om de er naturgitt, at det ikke har ligget politiske beslutninger bak, eller at vi har hatt en liberalisering av sosialdemokratiet i Norge. Agenda nevner EØS én gang, da i forbindelse med at det har gitt økt mobilitet.

«Noen av trendene i arbeidslivet kan politikken påvirke, andre er mer unngåelige». Notatet nevner lite hva slags påvirkninger som har kommet i lys av politiske vedtak, eller mangelen på slike. Alt har på en måte «kommet av seg selv» via markedet. Det skal dog nevnes at notatet understreker at dagens velferdsstat Norge hadde ikke vært mulig uten «sterke» fagforeninger. Dessverre skriver ikke Agenda hva en sterk fagforening er, det kunne jo vært veldig interessant å finne ut av. Det som er gjennomgående i hele notatet, er viktigheten av samarbeid, evne til å finne gode løsninger, yte service til medlemmene og være en pådriver for omstilling i bedriften. Ja, og så er det viktig at den tillitsvalgte «viser vilje til samarbeid med sin arbeidsgiver»(!). Agenda tar utgangspunkt i at det ikke eksisterer noen form for konflikt på arbeidsplassen, og at man sitter i samme rom som sin egen sjef, holder hender, og synger Kumbaja mens man venter på at medlemstelefonen skal ringe for å kunne yte service.

Videre bedyrer Agenda viktigheten av å ha både en sterk arbeidstakerside og en sterk arbeidsgiverside, akkurat som om partene i arbeidslivet er likeverdige og at det ikke eksisterer noen maktforhold på en arbeidsplass. Så lenge man er snille og greie med hverandre, vil trepartssamarbeidet blomstre, og for øvrig kan man gjøre som man vil. Kardemomme by? Nei, det er fortellingen som Agenda vil fortelle.

Det må sies at flere av problemstillingene som Agenda trekker opp, er reelle. Som for eksempel at LO sin andel av de organiserte har gått fra 40 % på 70-tallet, til 25 % i 2016. De andre hovedsammenslutningene UNIO og Akademikerne vil være større enn LO om 20 år om den samme utviklingen fortsetter, siden de organiserer 3 ganger raskere. LO mister andelen av de organiserte. I 1946 jobbet 1/5 i industrien, i 2014 jobbet 1/10 i industrien. Jobbene har gradvis endret seg til tjenestebaserte jobber. Arbeidstakere med utdanning på grunnskolenivå er sjeldnest organisert.

En viktig årsak til at organiseringen har gått nedover er, som Agenda påpeker, at arbeidsmarkedet har endret karakter med økende bruk av bemanningsbransjen hvor folk har en mindre tett tilknytning til arbeidsplassen. Agenda nevner ikke hvem som innførte den, eller hvorfor man åpnet opp for den i år 2000. En annen viktig årsak er den økende individualiseringen i arbeidslivet hvor man i større grad tenker som et individ, enn som et kollektiv. Nesten halvparten av de uorganiserte som har blitt spurt i en undersøkelse, svarte at årsaken til at de ikke er organisert, var at de fikk de samme godene uansett – gratispassasjerer som jeg også kaller det.

I en undersøkelse hvor fagorganiserte er spurt om hva de syntes om fagbevegelsen i Norge, så svarer hele 39 % at «fagforeningene er for tett koplet til politiske partier». Det er vel ikke til å unngå å tenke på koplingen det henvises til er koplingen mellom AP og LO, i negativ forstand. I den samme undersøkelse­n­ fremgår det også at flere ønsker en individualisering av lønnsdannelsen. Dette er å gå imot de kollektive avtalene som fagbevegelsen alltid har kjempet for, men må sees i lys av avsnittet over med tankegangen om økende individualiseringen av arbeidslivet.

Agenda har listet opp disse utfordringene for LO, som undertegnede kommenterer:

1) Forbundene speiler ikke det nye arbeidsmarkedet

LO har vært en av forkjemperne for gratis høyere utdanning, men det kan virke som om LO ikke klarer å tiltrekke seg de med høyere utdanning.

2) Fagbevegelsen ligger ikke foran medlemmenes behov

Agenda lister opp tre motivasjoner for å bli medlem; Egeninteresse, beskyttelse og verdiorientering. Agenda nevner ingenting at det finnes en arbeidsgiver som har andre interesser enn arbeidstakere, og tilsynelatende skal de tillitsvalgte yte service, rådgivning og gi tilgang på advokathjelp til medlemmet, og medlemmet skal få gode bank- og forsikringsordninger.

3) Konflikt, retorikk og kultur som flere ikke kjenner seg igjen i

Her kan det tolkes som at det ikke skal legges vekt på at det verken er motstridende interesser eller kamp. Man skal være konstruktiv, og «forhandlinger skal begrenses til tariffoppgjørene».

4) Fagbevegelsen rekrutterer for lite

Igjen så snakkes det om rekruttering, ikke organisering.

5) Enkeltforbunds interesser går foran fellesskapets beste

Konkurransen om medlemmene strammes til, og forbundene begynner «å spise av hverandre» i stedet for å tenke helhet og felleskap.

6) Medlemskap er for dyrt for mange som trenger fagbevegelsen

Når tankegangen har blitt at man kjøper et produkt ved å organisere seg, så har man allerede tapt. Man må organisere seg inn i et fellesskap, man kan ikke kjøpe seg et produkt og så kan hver og en foreta en «kost–nytte-analyse».

7) For stor avstand fra folk til fagbevegelsen

Når LO forsøker å ta fra lokal-LOene både makt og ressurser, så er det for å redusere aktiviteten lokalt, for så å øke ressursene sentralt. Legg til et voksende pampevelde som ikke har vært på en vanlig arbeidsplass på mange, mange år, så er det ikke rart høyt lønnede tillitsvalgte kopler seg fra medlemmene.

8) Det trengs bedre skolering av tillitsvalgte

«Den tillitsvalgte må bli ansett som konstruktiv og kompetent av arbeidsgiver for å bli inkludert» Her bommer Agenda totalt. Godt skolerte tillitsvalgte må representere medlemmenes interesser på en gode måte. Det har ingenting med arbeidsgiver å gjøre. Medlemmene må velge den som er best skikket for medlemmene.

9) Arbeidsgiversiden må bidra. Forholdene må legges til rette

«… arbeidsgiverne gjør for lite for å oppmuntre sine ansatte til å organisere seg». Her må Agenda gå og spørre seg sjøl om det virkelig ikke finnes motsetningsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Selvfølgelig ønsker ikke alle arbeidsgivere at ansatte skal organisere seg, så de får økte utgifter, kollektiv lønnsdannelse eller i verste fall begynner å rette felles krav mot bedriften. Agenda faller tilbake på Kardemomme by som nevnt i innledningen.

10) For mange hovedsammenslutninger

Så lenge man har hovedsammenslutninger som sloss om de samme medlemmene i de samme profesjonene eller yrkene, vil det alltid bli konflikter. Punktet er tett knyttet med punkt 5.

Alt i alt lister tenketanken Agenda opp flere viktige utfordringer knyttet til en fallende organisasjonsgrad. Dessverre så er hele notatet fullstendig blottet for motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital. Akkurat som om det ikke eksisterer, er fra en svunnen tid eller hører historiebøkene til. Man kan lure om Agenda virkelig mener at arbeidstaker og arbeidsgiver har de samme interessene. Det å være organisert har blitt redusert til et produkt hvor det handler om å være attraktiv, og Agenda faller for fristelsen til å spille på det individuelle uten å nevne viktigheten av samhold, organisering, sterke klubber osv.

Man kan håpe at LO tar utfordringene alvorlig, men samtidig lar være å gjøre som Agenda påpeker flere steder: som blant annet at norske banker bør være en inspirasjonskilde for LO. Man trenger en sterk fagbevegelse i framtiden også, ikke bare i fortiden. Tilsynelatende trenger Agenda skolering i hva en sterk fagbevegelse er, og hvordan kamper på arbeidsplassen vinnes, men også hvordan kamper inspirerer flere til å bli medlemmer av fagforeninga. For det er nemlig slik at samhold gjør en sterk, og kamp nytter. Tør man ikke ta kampen, har man allerede tapt.

Artikkelen er ein introduksjon til den nyleg utgitte Fighting Fascism: How to struggle and how to win av den tyske marxisten Clara Zetkin (Haymarket Boooks 2017, 86 s.). Omsett av Gunnar Danielsen.

Sjeldan har eit ord vore meir slengt ut og mindre forstått enn fascisme. For mange er merkelappen fascist ganske enkelt ei fornærming, retta mot særleg motbydelege og reaksjonære individ eller rørsler. Det blir au vanlegvis brukt som politisk forklaring på høgreorienterte diktatur. Ordet fekk ny vekt i presidentvalet i 2016 i USA, der vinnaren Donald Trump rutinemessig vart samanlikna med Benito Mussolini og andre fascistleiarar.

John Riddell er en kanadisk sosialist. Jobber med å dokumentere den internasjonale revolusjonære bevegelsen i perioden 1907-23 i bokform.
Mike Taber er en amerikansk sosialist. Har redigert engelskspråklige samlinger av skrifter av blant andre Fidel Castro og dokumenter fra Komintern
Foto: Ukjent

«Å samanlikne med fascistar er ikkje nytt i amerikansk politikk», sa ein kommentator i New York Times 28.05.2016. «Men med Trump har slike samanlikningar gått over alle grenser og inn i daglegtalen både i USA og utanlands.»

Sjølv om desse samanlikningane er overdrivne og upresise, må alle skuldingane om fascisme undersøkast seriøst. Arbeidsfolk og undertrykte har all grunn til å frykte den innebygde rasismen, opphevinga av arbeids- og sivilrettar, den brutale undertrykkinga som kjenneteiknar fascismen.

Mens ein utan tvil kan finne likskap til dei fleste høgreorienterte rørsler og regime, så er fascismen i seg sjølv eit spesifikt fenomen med unike drag. Å forstå kjenneteikna og dynamikken til fascismen er ikkje bare ei akademisk øving. Det er ein føresetnad for å kunne kjempe mot han.

Denne korte boka inneheld ein rapport og ein resolusjon frå Clara Zetkins hand til eit leiarmøte i den kommunistiske internasjonalen i 1923, og gir ein omfattande analyse av det som den gongen var noko heilt nytt i verda.

Mange lesarar vil bli slått av klarsynet og framsynet i vurderingane til Zetkin, frå ei tid då den framveksande fascismen framleis var eit mysterium for dei fleste. Nesten eit hundreår seinare, må ein verdsette at ho så tidleg kunne skissere eit konsekvent marxistisk syn på fascismen og korleis ein måtte kjempe mot han.

Fascismen veks fram

Opphavet til fascismen finn ein i Italia i åra etter første verdskrig. I krisetidene i 1919 organiserte Benito Mussolini Fasci Itialiani di Combattimento som ein reaksjon mot den veksande proletære rørsla. Det vil seie den samfunnsmessige klassen til dei som må selje arbeidskrafta si for å overleve.

Inspirerte av sigeren i den russiske revolusjonen, og mishandla av kapitalismen i landet, gjekk dei italienske arbeidarane til militant kamp. I alle lag av det italienske samfunnet såg mange føre seg at det italienske sosialistpartiet – som var med i den kommunistiske internasjonalen – snart ville komme til makta.

Det proletære opprøret nådde eit høgdepunkt i september 1920. Den månaden tok meir enn ein halv million arbeidarar med metallarbeidarane i spissen over fabrikkar over heile landet. Dei byrja organisere produksjonen leia av fabrikkråd, og mange stader oppretta dei raude gardar for å forsvare fabrikkane som var okkuperte. Streikane spreidde seg til jernbanen og andre arbeidsplassar, og mange fattige bønder og landarbeidarar okkuperte jord. Det vart retta kraftfulle appellar til soldatane, som arbeidskameratar i uniform, om at dei måtte nekte å angripe fabrikkane. Framfor denne tilsynelatande ustoppelege bølgja var kapitalistane og deira regjering handlingslamma og fylte av frykt. Det var ein revolusjonær situasjon som utvikla seg, der erobringa av den politiske makta stod på dagsordenen.

Men det italienske sosialistpartiet, og den viktigaste fagforeininga som var knytt til partiet, avviste å sjå den månadslange revolusjonære kampen som noko anna enn rein fagleg kamp. Med eit slikt utgangspunkt instruerte dei faglege leiarane arbeidarane om å forlate fabrikkane i bytte mot ei pakke lokkande, men innhaldslause, løfte frå kapitalistane. På den tida var dei villige til å gå med på alt som gav dei fabrikkane tilbake. Arbeidsfolk i Italia, som hadde håpa på og venta at slutten på kapitalismen var nær, drog mismodige frå fabrikkane.

Dei mislykka fabrikkokkupasjonane demoraliserte store delar av arbeidarklassen. Fascistane sette fart i rekrutteringa, og gjennomførte ei bølgje åtak på arbeidarrørsla. Og dei fekk stadig meir pengestøtte frå leiande kapitalistar, og vern av politiet og andre delar av det italienske statsapparatet. I 1921 og 1922 vart mange tusen arbeidarar og bønder myrda i fascistiske «straffeekspedisjonar». Hundrevis av folkets hus og fagforeiningskontor vart øydelagde.

Det som raskt blei ei masserørsle sette fascistane i stand til å ta kontroll over regjeringa i slutten av oktober i 1922, med Mussolini som statsminister. Då dei først var komme til makta, gjekk fascistane inn for å knuse fagforeiningane fullstendig, saman med all anna sjølvstendig arbeidarorganisering.

Oppmuntra av den fascistiske sigeren i Italia vaks det fram liknande rørsler i andre europeiske land, den sterkaste i Tyskland. Fascistliknande organisasjonar kom au i Polen, Tsjekkoslovakia, Austerrike og elles.

Å forstå det nye

Som med det meste av nye samfunnsmessige fenomen var det ikkje straks klart kva som skjedde. Frå starten var det mange som putta fascismen i bås med anna kontrarevolusjonær vald og terror.

I åra etter første verdskrig var slik terror svært utbreidd. I 1919 var det ei revolusjonær regjering ein kort periode i Ungarn. Etterpå vart 5 000 avretta og 75 000 fengsla. Etter borgarkrigen i Finland vart 10 000 skotne og 100 000 sende i konsentrasjonsleir. Liknande tilfelle av det som vart kjent som «kvit terror» kunne ein sjå i andre land.

Valdsbruken til dei italienske fascistane var nok den same kontrarevolusjonære, men fascismen innebar noko meir. Oppgava med å avdekke fascismens sanne natur fall på den kommunistiske internasjonalen.

Den kommunistiske internasjonalen var noko heilt nytt då han vart grunnlagt i 1919, påverka av den russiske revolusjonen: ei rørsle vigd til å drøfte korleis arbeidarklassen kunne styrte kapitalismen, og så organisere seg for å gjøre det. Under Lenin vart kongressane og møta i Komintern undervisning i revolusjonær politikk.

Komintern hadde sine første organiserte diskusjonar om fascismen på den fjerde kongressen i november 1922. Men den var ikkje særleg fruktbar. Den italienske kommunisten Amadeo Bordiga tok for seg viktige sider ved Mussolinis italienske organisasjon, men hadde mindre suksess med å avdekke fascismens natur. Han la i staden vekt på like trekk hos fascismen og borgarleg demokrati, og spådde at den italienske fascismen ikkje ville leve lenge. Verken Bordigas rapport eller diskusjonen etterpå la særleg vekt på kampen mot fascismen.¹

Dei forstod dei ikkje hadde komme til botnar i spørsmålet, og i juni 1923 tok leiarane i Komintern opp spørsmålet på ny. Møtet var tredje utvida plenum i eksekutivkomiteen i den kommunistiske internasjonalen. Nøkkelpersonen her var Clara Zetkin som innleia til diskusjonen, og skreiv resolusjonen som vart vedtatt.

Clara Zetkin

Clara Zetkin var sekstiseks år i 1923 og ein av dei mest framståande veteranane i Komintern. Ho var ein eineståande person i den internasjonale revolusjonære rørsla.

I 1878, 21 år gammal, slutta ho seg til den sosialistiske rørsla i Tyskland. Det var året dei anti-sosialistiske lovene vart vedtatt i Tyskland; dei gjorde det kriminelt å arbeide for sosialismen, og ulovleg å vere medlem i Det sosialdemokratiske partiet (SPD). Men Zetkin nekta å la seg skremme. Ho vart tvinga i eksil i mange år, og forsterka innsatsen sin i den revolusjonære rørsla, og vart ein leiande aktivist i partiet. I 1891 byrja ho redigere Die Gleichheit, SPDs avis retta til kvinner.

I 1907 var Zetkin den sentrale leiaren då den internasjonale sosialistiske kvinnerørsla vart danna. Eit av dei viktigaste initiativa frå dei var å etablere 8. mars som den internasjonale kvinnedagen, eit vedtak på konferansen deira i 1910.

Ho samarbeidde med Rosa Luxemburg og høyrde til venstrefløya i SPD. I 1914 sveik partiet sine sosialistiske prinsipp, med open støtte til den tyske krigføringa i første verdskrig, og partiet erklærte «borgfred» med den tyske kapitalismen så lenge krigen varte. Zetkin braut den linja og gjekk i aktiv opposisjon. Som del av den revolusjonære undergrunnsorganisasjonen Spartakusligaen vart ho arrestert mange gonger for antikrigsarbeid. I 1918 var ligaen med på å danne Tysklands kommunistiske parti (KPD), der Zetkin blei ein leiar.

Etter mordet på Luxemburg, Karl Liebknecht og andre tidleg i 1919, fekk Zetkin ei sentral rolle i leiinga i kommunistpartiet, slik ho hadde det Komintern.

Zetkin er mest kjent som sentral i den sosialistiske og kommunistiske kvinnerørsla gjennom mange tiår, men ho var mykje meir. Ho var ein dyktig politisk leiar, gjorde djupe analysar som ho trekte praktiske konsekvensar av, slik ho demonstrerte med innleiinga om fascismen i 1923.

Særdrag ved fascismen

I rapporten peika Zetkin på dei viktigaste trekka fascismen hadde:

• Framveksten av fascismen er uløyseleg knytt til den økonomiske krisa i kapitalismen og dei svekka institusjonane hans. Krisa er kjenneteikna av opptrappa åtak på arbeidarklassen, og mellomlaga i samfunnet blir stadig meir pressa og drivne ned i proletariatet.

• «Fascismen har rot i oppløysinga av den kapitalistiske økonomien og den borgarlege staten … Krigen raserte den kapitalistiske økonomien ned til grunnvollane. Det er tydeleg ikkje bare i den sjokkerande utarminga av proletariatet, men au i proletariseringa av svært breie lag av småborgarskapet og mellomsjikta.»

• Framveksten av fascismen skjer fordi proletariatet ikkje klarte løyse den sosiale krisa i kapitalismen ved å ta makta og reorganisere samfunnet. Denne fiaskoen frå leiarane i arbeidarklassen spreier demoralisering hos arbeidarane og dei kreftene i samfunnet som har sett på proletariatet og sosialismen som ein veg ut av krisa.

• Desse sosiale kreftene, peika Zetkin på, hadde håpt på at «sosialismen kunne føre til global endring. Dette håpet vart smerteleg knust … [D]ei mista trua ikkje bare på dei reformistiske leiarane, men au på sjølve sosialismen.»

• Fascismen har massekarakter, med særleg appell til småborgarlege lag som er truga av forfallet under kapitalismen.

• Forfallet under kapitalismen fører til «proletarisering av store delar småborgar- og mellomborgarskap, dei katastrofale tilhøva for småbøndene, og den dystre uroa i ‘intelligensiaen’ … Det som mest av alt tynger dei er manglande tryggleik for dei grunnleggande behova sine.»

• For å vinne støtte frå desse laga, brukar fascismen anti-kapitalistisk demagogi.

• «Massane strøymde i tusenvis til fascismen. Han blei ein fristad for alle som var politisk heimlause, dei som hadde fått dei sosiale røtene rive opp, dei utarma og desillusjonerte … Småborgarskapet og dei sosiale mellomlaga vakla først mellom dei mektige motpartane proletariat og borgarskap. Ut frå sine elendige liv er dei tilbøyelege til å sympatisere med proletariatet, dels ut frå åndeleg lengt og høge ideal, så lenge haldninga er revolusjonær og har utsikt til siger. Under presset frå massane og behova dei har, er jamvel dei fascistiske leiarane tvinga til i det minste å flørte med det revolusjonære proletariatet, sjølv om dei ikkje har sympati med dei.»

• Fascistisk ideologi hevar nasjon og stat over alle klassemotsetningar og klasseinteresser.

• «[D]et [massane] ikkje lenger hadde håp om frå det revolusjonære proletariatet og frå sosialismen, håpte dei no få med hjelp av dei dyktigaste, sterkaste, mest målretta og modige elementa frå alle sosiale klassar. Alle desse kreftene måtte kome saman i eit fellesskap. Og dette fellesskapet er nasjonen for fascistane … Reiskapen for å nå ideala til fascistane er staten. Ein sterk og autoritær stat som vil vere nettopp deira verk og lydige verktøy. Denne staten vil heve seg høgt over alle forskjellar mellom parti og klassar.»

• Den nasjonale sjåvinismen blir brukt av dei fascistiske leiarane som eit dekke for å spore til militarisme og imperialistiske krigar.

• «Dei væpna styrkane [til det fascistiske Italia] skulle bare forsvare fedrelandet. Det var løftet. Men den blomstrande veksten, og det enorme omfanget av krigsmateriell, er retta inn mot store imperialistiske eventyr … Hundrevis av millionar lire er løyvt til tungindustrien for å bygge dei mest moderne og mordariske dødsmaskinar.»

• Eit hovudtrekk ved fascismen er bruken av organisert vald, med stormtroppar retta mot arbeidarklassen, med mål om å knuse all sjølvstendig proletær aktivitet.

• Zetkin peika på at Mussolinis folk i Italia gjekk inn i «direkte, blodig terror». Først på landsbygda slo fascistane til «mot proletariatet der, organisasjonane deira rasert og lagt i oske, og leiarane deira myrda.» Seinare «breidde den fascistiske terroren seg til proletariatet i dei store byane.»

• Rasistisk ideologi og bruk av syndebukkar står sentralt i fascismen. Sjølv om dette enno ikkje var heilt klart i 1923, peika likevel Zetkin på korleis det tyske «fascistiske programmet er metta med frasen ‘bank opp jødane’.»

• På eit visst punkt byrjar viktige delar av kapitalistklassen å støtte og finansiere fascistrørsla, å sjå ho som ein måte å møte trusselen om proletarisk revolusjon.

• «Borgarskapet kan ikkje lenger stole på dei vanlege reiskapane i statsapparatet sitt for å sikre klasseherredømmet. Til det treng dei eit utanom-rettsleg og ikkje-statleg maktmiddel. Det får dei i den blanda samlinga av dei som utgjør den fascistiske mobben.» Kapitalistane «støttar opent fascistisk terrorisme, med pengar og på andre måtar.»

• Når dei først har fått makta, tenderer fascistane mot å bli byråkratisert og går bort frå tidlegare demagogiske appellar, og det fører til oppblomstring av klassemotsetningar og klassekamp.

«Det er ei skrikande motsetning mellom det fascistane lova, og det dei leverer til massane. Alt snakk om at fascistane vil sette interessene til nasjonen over alt anna, brest som såpebobler når dei blir utsette for røyndommens vind. ‘Nasjonen’ viser seg vere borgarskapet; den fascistiske idealstaten sjølv ein vulgær, skruppellaus borgarleg klassestat … Klassemotsetningar er mektigare enn all den ideologien som nektar for at dei finst.

Alternative analysar

Zetkins analyse av fascismen var radikalt annleis enn dei andre som vart lagt fram innanfor arbeidar- og sosialistrørsla.
Av desse tok Zetkin opp synet til dei reformistiske sosialdemokratane. «For dei er ikkje fascismen noko anna enn terror og vald», sa ho.
«Reformistane ser fascismen som eit uttrykk for den urokkelege og uovervinnelege makta og styrken i det borgarlege klassestyret. Proletariatet er ikkje i stand til å ta opp kampen mot fascismen – det ville vere overmodig og dømt til å mislykkast. Så proletariatet kan ikkje gjøre anna enn å trekke seg stille og roleg tilbake, og ikkje provosere tigrane og løvene i det borgarlege klasseherredømmet ved å kjempe for å frigjøre seg og for sitt herredømme.»
Zetkins analyse står au i sterk kontrast til dei analysane av fascismen som seinare blei sett fram av Stalin-leia kommunistparti i åra og tiåra etterpå. Det stalinistiske synet hadde to hovudtrekk som står mot Zetkins syn:

1. Sosialfascisme. Tatt i bruk i Kominterns ultra-venstre «tredje periode» seint på 20-talet og tidleg 30-tal. Det sidestilte sosialdemokratane og fascistane, og rettferdiggjorde slik at KDP avviste felles front med det mektige SDP i kampen mot nazistane.
   Hadde ein slik front komme i stand, ville han hatt støtte frå ein overveldande majoritet av folket i Tyskland, og ville nesten sikkert vore sterk nok til å stå mot nazistane. Det er rett å seie at den ubøyelege avvisinga frå leiarane i begge parti opna døra for at Hitler kunne ta makta.

2. Folkefront. Dette synet vart presentert i full breidde i ein rapport frå Georgi Dimitrov til den sjuande kongressen av det den gongen staliniserte Komintern i 1935. Dimitrov hevda at «fascismen var det opne terroristiske diktaturet til dei mest reaksjonære, mest sjåvinistiske og mest imperialistiske elementa i finanskapitalen.» Fascismen «handlar på vegner av interessene til dei ekstreme imperialistane», som han karakteriserte som «dei mest reaksjonære sirklane i borgarskapet.»²

Ut frå denne analysen var den sentrale oppgava å danne blokker – «folkefrontar» – med antatt mindre reaksjonære, mindre sjåvinistiske og mindre imperialistiske element i borgarskapet – den «anti-fascistiske fløya» deira. Vidare å underordne sjølvstendig klassekamp og politiske aksjonar denne oppgava. I praksis betydde eit slikt syn at stalinistiske parti generelt var mot sjølvstendig revolusjonær og proletær handling fordi dei var ei hindring for folkefronten. Det rettferdiggjorde også indirekte støtte til «anti-fascistiske» kapitalistar som Franklin D Roosevelt i USA, med påskot om at den republikanske motstandaren hans stod for «hovudfienden fascismen».³

Leon Trotskij tok føringa i å avvise desse stalinistiske standpunkta, og forsvarte hovudpunkta Zetkin la fram i 1923. Dei polemiske artiklane Trotskij skreiv om framveksten av fascismen i Tyskland og lærdommen frå nazi-sigeren, er noko av dei klarast framstilte marxistiske analysane av fascismen og kva som krevst for å sigre over han.⁴

Korleis slåst mot fascismen

Liberale pro-kapitalistiske krefter seier ofte at om ein bare overser fascistar, så vil dei forsvinne. Det var ikkje Zetkins syn. For ho var det eit spørsmål om liv eller død for arbeidarklassen med sine allierte å mobilisere fullt ut mot fascismen.

Zetkin la vekt på fleire punkt då ho drøfta kampen mot fascismen:

Det er avgjørande at arbeidarane har sjølvforsvar for å møte fascistiske terrorkampanjar. Framfor alt betyr det organiserte forsvars­grupper for å kjempe mot fascistiske åtak.

«No har proletariatet akutt behov for sjølvforsvar mot fascismen, og dette sjølvforsvaret må ikkje bli sett til sides det minste sekund. Det er proletarane sin personlege tryggleik og eksistens som står på spel, og eksistensen til organisasjonane deira. Proletariatet sitt sjølvforsvar er det akutte behovet. Me må ikkje kjempe mot fascismen på italiensk reformistisk vis – dei trygla «la meg vere, så lar eg deg vere.» Tvert om! Møt vald med vald. Men ikkje i form av individuell terror – det vil slå feil. Men med vald som maktutøvd organisert proletær klassekamp.»

Det er essensielt med felles front for å kjempe mot fascismen, få med alle organisasjonar og retningar i arbeidarklassen, uansett politiske skille.

«[P]roletær kamp og sjølvforsvar mot fascismen krev proletær einskapsfront. Fascismen spør ikkje om sjela til fabrikkarbeidaren er malt blått og kvitt som flagget i Bayern; svart, raudt og gull som i den borgarlege republikken; eller som det raude flagget med hammar og sigd. Han spør ikkje om arbeidaren vil ha tilbake Wittelsbach-dynastiet [frå Bayern], er tilhengar av [SPD-leiar og tysk president Friedrich] Ebert, eller ønsker sjå vår venn [KP-leiar Heinrich] Brandler som president for den tyske sovjetrepublikken. Alt som betyr noko for fascismen, er at dei treff på ein klassemedveten proletar, og så slår dei han i bakken. Det er grunnen til at arbeidarane må stå saman i kampen utan å sjå til band til parti eller ­fagforeining.»

I tillegg til fysisk kamp mot fascismen når det er nødvendig å forsvare seg, må arbeidarklassen føre politisk kamp mot masseappellen fascismen har, særleg innretta på mellomlaga.

«[D]et [italienske kommunist]partiet sjølvsagt gjorde feil var å sjå fascismen som eit reint militært fenomen, og såg bort frå den ideologiske og politiske sida. La oss ikkje gløyme at den italienske fascismen alt før han slo ned proletariatet med terror, hadde vunne ein ideologisk og politisk siger over arbeidarrørsla som la grunnlaget for triumfen. Det er svært farleg om ein ikkje ser det trengande behovet for å sigre over fascismen ideologisk og politisk.»
Slik kamp mot fascismen betyr framfor alt å vise den faste viljen det proletære leiarskapet har til å ta makta frå borgarskapet for å løyse den sosiale krisa i kapitalismen, og legge fram eit program som er retta inn mot å knytte saman dei alliansane som skal til for å gjøre det.

Zetkin trudde perspektivet om revolusjonær kamp for regjeringsmakt grunnlagt på ein allianse av dei utbytta og undertrykte klassane var avgjørande for å sigre over fascismen. Av den grunn la ho vekt at på ei regjeringsfråsegn om dette – ei bonde- og arbeidarregjering – «faktisk er eit vilkår for å kunne nedkjempe fascismen.»

Trusselen frå fascismen i dag

Å kunne forstå dagens fascisme er ikkje bare eit historisk spørsmål.

Ettersom det tjueførste hundreåret skrid fram, er kapitalismen komme i ei tid med sosial krise, prega av opptrappa åtak på rettane og levekåra til det arbeidande folket og alle undertrykte, og skjerpa sosial polarisering. Valet av milliardæren Donald Trump som president i USA i november 2016, etter ein valkamp kjenneteikna av brautande høgredemagogi og opne rasistiske utspel, var både ei spegling av og ei skjerping av denne sosiale krisa.

Som Zetkin såg føre seg for nesten hundre år sidan, er det nettopp situasjonar som dette som på eit gitt tidspunkt kan skape fascistiske rørsler.

Slike rørsler ser den sosiale krisa, men vil flytte ansvaret bort frå det kapitalistiske systemet, og ser etter syndebukkar: immigrantar, svarte, jødar, LGBT-folk, romfolk og andre. Merkelege konspirasjonsteoriar blir trylla fram for å leie merksemda bort frå det sosiale og økonomiske systemet som er ansvarleg for krisa.

For å samle støtte speler fascistiske rørsler på sinne. Dei appellerer til rasistiske, sjåvinistiske og anti-feministiske stemningar som ligg djupt i den såkalla populærkulturen under kapitalismen.

Den reaksjonære fascistiske appellen om å skille arbeidsfolk må møtast med behovet for felles kamp mellom dei undertrykte og utbytta uavhengig av nasjonalitet, etnisk bakgrunn eller kjønn for å kaste av seg kapitalistar og eigarar og starte bygginga av eit meir rettferdig og humant samfunn.

Men dette er ikkje bare ein kamp om idear.

Når den sosiale krisa blir djupare og arbeidsfolk byrjar reagere på ho, vil stadig fleire kapitalistar og deira tenarar ty til lovlege og ulovlege tiltak for å verne klasseherredømmet sitt.

Når desse åtaka eskalerer, må arbeidarar som forsvarer organisasjonane sine svare; dei som slåst mot rasisme, politibrutalitet, og politidrap; dei som slåst for kvinners rett til abort; dei som slåst mot åtaka på borgarrettane; dei som slåst mot kapitalismens miljøøydeleggingar; dei som slåst mot deportasjonar og vald mot innvandrarar – kort sagt alle dei som kjemper for interessene til dei undertrykte og utbytta.

Det er desse aktivistane og kjemparane som vil vere mest interessert i å studere fascismen og historia om kampen mot han.

Mange vil sjå at synet som først vart skissert av Zetkin, og så utvikla av Leon Trotskij, Antonio Gramsci og andre vil vere eit viktig våpen i kampen mot den fascistiske trusselen.

Mange arbeidsfolk og ungdom vil slutte seg til kampen for ei sosialistisk framtid.

Det trudde Clara Zetkin fullt og fast på.

Når ho drøfta fascismens appell til ungdom, peika ho på at «dei beste av dei prøver sleppe unna djup sjelekval. Dei lengtar etter nye og urokkelege ideal, og eit verdssyn som gjør dei i stand til å forstå natur, samfunn og sitt eige liv; eit verdssyn som ikkje er ein steril formel, men skapande og konstruktivt. La oss ikkje gløyme at valdelege fascistiske bandar ikkje bare er sett saman av krigarråskinn, utvalde leigesoldatar og korrupte og medvitslause som gler seg med terror. Blant dei finn me også dei mest handlekraftige frå desse sjikta, dei som er mest i stand til å utvikle seg. Me må møte dei med forståing for vilkåra deira og deira brennande lengt, arbeide blant dei, og vise dei ei løysing som ikkje fører tilbake, men framover til kommunismen. Det storslåtte synet på verda som kommunismen er, vil vinne deira sympati for oss.»

Fascisme er til sjuande og sist eit resultat av kapitalismen, hevda Zetkin. Trusselen frå fascismen vil først vere borte for godt når arbeidarklassen tar makta frå milliardærkapitalistane og startar bygge ei ny verd.

At ho var fast overtydd om det, kan ein sjå i Zetkins usvikelege tru på at arbeidarklassen har revolusjonært potensiale, slik ein kan sjå i konklusjonen på rapporten hennar i 1923:

«Kvar einaste proletar må kjenne seg som meir enn bare lønnsslave, eit leiketøy for vind og storm under kapitalismen og makthavarane. Proletarar må kjenne og forstå seg sjølve som delar av den revolusjonære klassen, som vil smi den gamle staten til eigarklassen om til ein ny stat av sovjettypen. Ført når me vekkar revolusjonært klassemedvit i alle arbeidarar, og tenner proletær handlekraft, kan me førebu og gjennomføre den nødvendige nedkjempinga av fascismen på militært vis. Same kor brutalt kapitalismen kan gå fram mot proletariatet i verda over ei tid, så vil proletariatet til slutt kjempe seg fram til siger.»

Zetkins modige appell om anti-fascistisk aksjon, mindre enn eitt år før ho døydde, står som eit høveleg prov på livet hennar med revolusjonær kamp, og som ei leiestjerne for kommande generasjonar.

Notar

1. Bordigas rapport finst i Riddell (red) Toward the United Front: Proceedings of the Fourth Congress of the Communist International, 1922 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2012), s. 402-23.
2. Dimitrovs rapport finst i VII Congress of the Communist International: Abridged Stenographic Report of Proceedings (Moscow: Foreign Languages Publishing House, 1939), s. 126–29. Han finst I tillegg på Marxists Internet Archive.
3. The communist, nr 6, juni 1936, s. 489.
4. Trotskijs opphavlege skrifter om framveksten av fascismen i Tyskland finst i The Struggle Against Fascism in Germany (New York: Pathfinder Press, 1971). Mykje av dette er au til­gjengeleg på Marxists Internet Archive.
5. Dei fire utgitte banda med Komintern-forhandlingar redigerte av John Riddell er: Founding the Communist International: Proceedings and Documents of the First Congress, March 1919 (New York: Pathfinder Press, 1987); Workers of the World and Oppressed Peoples, Unite! Proceedings of the Second Congress, 1920 (New York: Pathfinder Press, 1991); To the Masses: Proceedings of the Third Congress of the Communist International, 1921 (Historical Materialism Book Series, Chicago: Haymarket Books, 2016); and Toward the United Front. Dei tri tilleggsbanda er Lenin’s Struggle for a Revolutionary International 1907–1916 (New York: Pathfinder Press, 1984); The German Revolution and the Debate on Soviet Power (New York: Pathfinder Press, 1986); og To See the Dawn: Baku, 1920—First Congress of the Peoples of the East (New York: Pathfinder Press, 1993).

Rosa Luxemburg (1871–1919) ble født i Polen, men flyttet til Tyskland for å jobbe for sosialisme på fulltid. Hun var en intellektuell teoretiker, men også beinhardt opptatt av praksis. Luxemburg mente at handlingen var det viktigste, og det viste hun ved å dra dit kampene stod for å aksjonere og agitere. Hun ble flere ganger satt i fengsel, blant annet for å argumentere åpent mot Tysklands deltakelse i 1. verdenskrig, men det stoppet henne ikke.

Tomine Sandal er tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: ukjent

Rosa Luxemburg var en hardfør og analytisk marxist, som så på en sosialistisk revolusjon som historisk nødvendig. Selv om hun var både kvinne, funksjonshemmet, jøde og utlending, var det alltid sosialismen som sto i fokus. Rosa Luxemburg viet hele sitt liv til kampen for sosialismen, og hun arbeidet iherdig for en sosialistisk revolusjon gjennom tykt og tynt, selv om det betydde forfølgelse, fengsel og til sist døden.

Teorier om akkumulasjon av kapital, massestreikens betydning, kritikk av Lenins partielite, antikrigsarbeid, aksjonisme og mye mer: listen er altfor lang til å kunne dekke Rosa Luxemburgs politiske liv og virke i en kort tekst som dette. Derfor kommer jeg til å fokusere på Rosa Luxemburgs syn på reformarbeid, revolusjonær strategi, organisering og handling. Til slutt vil jeg gå nærmere inn på hvorfor jeg mener Rosa Luxemburgs tanker om disse temaene fortsatt er relevante for oss i dag. Denne teksten er ikke kun skrevet for å leses alene, men først og fremst som et utgangspunkt for diskusjon.

Reform eller revolusjon

En av de viktigste politiske konfliktene Rosa Luxemburg deltok i, var debatten om reform eller revolusjon mot revisjonisten Eduard Bernstein. Han mente at man kunne erstatte kapitalismen med sosialisme ved hjelp av mange sosiale reformer, og at en revolusjon da ville bli overflødig. Rosa Luxemburg ble ikke overbevist, og svarte blant annet: «Å forvandle havet av kapitalistisk bitterhet til sosialistisk sukkerdrikke gjennom noen flasker sosialreformistisk lemonade blir i beste fall smakløst!» I all den tid kapitalismen er avhengig av tvangsmessig vekst, og penger og makten ligger hos et fåtall mennesker, vil en revolusjon være nødvendig. Hele det skitne havet må renses opp og erstattes med friskt vann, ikke bare pyntes på og smaksettes med litt lemonade.

Rosa Luxemburgs tilsvar til Bernstein heter «Reform eller revolusjon», men det er slett ikke slik at Rosa Luxemburg mener reformer er unødvendige. Tvert imot, hun mener reformarbeid er svært viktig for å muliggjøre revolusjonen! Det er et viktig skille mellom å være reformist, altså at man ikke mener en revolusjon er nødvendig, og det å arbeide for reformer. Reformarbeid er et viktig aspekt ved å være revolusjonær. Rosa Luxemburg forklarer det slik: «For sosialdemokratiet eksisterer det en uatskillelig sammenheng mellom sosiale reformer og den sosiale revolusjon, idet dets kamp for sosiale reformer er middelet, den sosiale omveltning er derimot målet.» Når Rosa Luxemburg bruker begrepet «sosialdemokratiet», er det viktig å merke seg at det ikke er snakk om dagens sosialdemokrater, men sosialdemokratene i Tyskland på starten av 1900-tallet var revolusjonære. Luxemburgs hovedpoeng er at revolusjonen må være målet, og at veien dit må preges av arbeid for sosiale reformer.

Hva er egentlig reformarbeid? Det kan være mye! Innføringen av 8-timers normalarbeidsdag, abortloven, gratis skolebøker, trygdeordninger, alle disse tingene er eksempler på reformer. Store norske leksikon definerer en reform slik: «en forandring (omdanning) av de bestående forhold som er, eller er ment å være, til det bedre». Enhver politisk sak kan på sett og vis ses på som en reform. Selvsagt er ikke enhver reform bra i våre øyne, vi i Rød Ungdom – som denne artikkelen opprinnelig ble skrevet for – er imot mange reformer som for eksempel pensjonsreformen eller regionreformen. Men det at vi er mot høyresidens reformer, handler mer om at vi er imot høyresidepolitikk, ikke reformer som konsept. Merking av retusjert reklame, leksefri skole og arbeidstillatelse for asylsøkere er eksempler på reformsaker Rød Ungdom har jobbet med de siste årene.

Reformarbeidets to funksjoner

Rosa Luxemburg mener at det sosialistiske partiets reformarbeid har to sider, som vi kan kalle den økonomiske funksjonen og den kulturelle funksjonen. Reformer får en økonomisk funksjon hvis den påvirker den økonomiske situasjonen og videre endrer styrkeforholdet og forutsetningene for klassekampen. Dersom forholdet mellom arbeid og kapital, mellom ansatte og eier, endrer seg i arbeiderklassens favør, vil det bety dårligere kår for kapitalistisk vekst. Det blir vanskeligere å være kapitalist, og lettere å være arbeider. Dette kan bringe den kapitalistiske økonomien et skritt nærmere krise, ettersom man strammer inn profittmulighetene for kapitalister som er avhengig av å hele tiden øke profitten i konkurranse med andre. Ett eksempel på en reform med klar økonomisk funksjon er kampen for sekstimers normalarbeidsdag, fordi kortere arbeidsdag med like mye lønn vil bety at arbeiderne får beholde mer av overskuddet selv. Kampen for merking av retusjert reklame er også et godt eksempel på en reform som har en økonomisk funksjon. Ikke bare vil merking av retusjert reklame være bra for ungdoms selvbilde og psykiske helse, det vil også være et økonomisk nederlag for reklamebransjen og skjønnhets­industrien.

Reformarbeidets kulturelle funksjon handler på sin side om å forberede arbeiderklassen på å kunne gjennomføre en revolusjon. Vårt mål er at arbeiderklassen, folket, skal ta makten. Men i dag er det dessverre slik at størsteparten av befolkningen er politiske tilskuere, ikke deltakere. De politiske avgjørelsene blir i stor grad tatt i lukkede rom. Det er en del av det sosialistiske prosjektet å forsøke å endre dette. Skal arbeiderklassen ta makten, må den være forberedt og ha tro på seg selv. Rosa Luxemburg mener at «Etter den gjengse oppfatning består den sosialistiske betydning av den faglige og den politiske kamp i å forberede proletariatet, dvs. den subjektive faktor i den sosialistiske omveltning, på gjennomføringen av denne omveltning». Folket må innse at de kan ta makt, og at de kan styre, de må gå fra å være politiske tilskuere til å bli politiske deltakere. De må få politisk erfaring og selvtillit, slik at det kan bli mulig å se for seg at en annen verden er mulig, og at vi sammen kan endre verden. Det er dette som er kjernen i den kulturelle funksjonen ved reformer. Det politiske innholdet i en sak er ikke det aller viktigste når det kommer til å oppfylle den kulturelle funksjonen. Om lokallag i Rød Ungdom velger å aksjonere for bedre busstilbud i kommunen, for leksefri skole eller mot okkupasjonen i Palestina, så vil medlemmene i lokallaget uansett få erfaring med å styre selv, med å engasjere seg, med å ta makt over situasjonen og de vil sitte igjen med en følelse av at det går an å endre verden. De vil gå fra å sitte på sidelinjen til å bli demokratiske deltakere. Det holder ikke å bare ha god politikk, folk må også myndiggjøres. Å se på reformers økonomiske og kulturelle funksjoner kan være et godt analyseverktøy for sosialister, for eksempel i arbeidet med arbeidsprogram og strategi.

Brecht og Enhedslisten

Reformarbeidet er i følge Rosa Luxemburg viktig for å nå målet om revolusjon, blant annet på grunn av den økonomiske og den kulturelle funksjonen reformarbeid kan ha. Men vi må ikke glemme at reformer kan være bra i seg selv. Det danske sosialistpartiet Enhedslistens hovedmantra for arbeidet sitt i det danske Folke­tinget er å «stemme for enhver forbedring, og mot enhver forverring». Det er ikke alltid like lett å vurdere om en reform har mest forbedring eller mest forverring i seg, særlig om reformene kommer fra dagens sosialdemokratiske regjeringer. Mantraet er likevel et forsøk på å lage en grunnregel for hvordan et sosialistisk parti kan bruke sin plass i en borgerlig institusjon som Folketinget på en måte som er tjenlig for arbeiderklassen. Et annet mer lokalt eksempel er Sosialistisk Venstrepartis regjeringsdeltakelse. Til tross for at de fikk igjennom en del SV-politikk, ble fortsatt den rødgrønne regjeringen preget av massiv privatisering, fortsatt krigspolitikk og stadig økende økonomiske forskjeller. Eksempelet med Enhedslistens forsøk på å formulere en læresetning som løsning på dette dilemmaet og SVs regjeringsdeltakelse, viser hvor vanskelig det kan være å balansere forholdet mellom revolusjonært reformarbeid og reformisme. Likevel finnes det også gode eksempler på vellykket revolusjonært reformarbeid, for eksempel innføringen av 8-timersdagen eller folkeaksjonen mot oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Vellykket revolusjonært reformarbeid kan være vanskelig, men det er ikke mindre viktig av den grunn, vi må bare være bevisst på fallgruvene som finnes.

Diktet «Herberget» av den tyske dikteren, dramatikeren og sosialisten Bertolt Brecht er interessant å se på når vi diskuterer forholdet, og balansen, mellom reform og revolusjon:

Herberget

Jeg hører at i New York
på hjørnet mellom 26. gate og Broadway
står det om vinteren hver kveld en mann
og skaffer de husløse som samler seg der
penger han samler inn, så de får plass på herberget.

Dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdene mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Men noen menn får plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!

Noen mennesker har nå plass på herberget.
Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt.
Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten.
Men dette forandrer ikke verden.
Dette forbedrer ikke forholdet mellom
menneskene.
Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.

Reformer kan dramatisk forbedre menneskers liv under kapitalismen, men reformer fjerner ikke de underliggende maktstrukturene, utbyttingen av arbeiderklassen og klasseskiller. Derfor sier Rosa Luxemburg at reformarbeid må brukes som middel for å nå målet om revolusjon. Reformene alene vil ikke kunne fjerne havet av kapitalistisk bitterhet.

Handling, deltakelse og demokrati

For Rosa Luxemburg var handlingen viktigst. Mennesket er et historisk dyr, det vil si at vi er det eneste «dyret» som handler med hensyn til tidligere og kommende generasjoner mennesker. Vi skaper historien, vi lærer av den og vi former framtiden med handlingene våre. Mennesket har en formende kraft, vi skaper det samfunnet vi er en del av. Rosa Luxemburg mente at mennesket blir det mennesket gjør. Nina Björk forklarer det slik i sin bok, Drömmen om det röda: «Et levende demokratisk samfunn krever aktive, deltakende mennesker. Derfor er Rosa Luxemburg framfor alt deltakelsens tenker, aktivismens forsvarer, demokratiets teoretiker». Rosa Luxemburgs kamp for sosialisme var også en kamp for demokrati, for ytringsfrihet og for et samfunn bestående av aktive, deltagende mennesker. For at vi skal nå et slikt samfunn, må handling både være et personlig mål for alle sosialister, men også en stor del av det sosialistiske partiets strategi.

Et av Rosa Luxemburgs egne favorittsitat var Johann Wolfgang von Goethes: «Im Anfang war die Tat», som på norsk kan oversettes til: «I begynnelsen var handlingen». Handlende mennesker, som forstår at kapitalismen ikke er naturgitt og at vi sammen kan endre verden, er grunnleggende for en revolusjon. Dette er en av grunnene til at den kulturelle funksjonen til reformarbeid er så viktig, fordi den gjør mennesker til aktive, handlende deltakere i demokratiet.

Men det er viktig at reformarbeid ikke ender opp med mange ulike adskilte kamper, som ikke knyttes opp mot et større . Det sosialistiske partiets rolle burde derfor, i følge Rosa Luxemburg, være å ta tak i de politiske strømningene som oppstår spontant i samfunnet, knytte disse opp mot en samfunnsendrende kritikk og jobbe for bred organisering. Partiet må være oppmerksom på aksjoner, politiske saker og kamper som oppstår spontant, samtidig som partiet jobber langsiktig. Partiet må være et steg foran, men aldri bevege seg så langt unna folket at de mister dem og deres meninger av synet.

Hvordan kan Rosa Luxemburg være relevant i dag?

Selv om det er hundre år siden Rosa Luxemburg levde, lever tankene og teoriene hennes fortsatt i beste velgående på venstresiden. Hun har hatt stor innflytelse på sosialister over hele verden, og denne innflytelsen ser bare ut til å vokse de siste årene. I denne teksten har fokuset vært på forholdet mellom reform og revolusjon, teori og praksis og hvorfor handlingen er en så essensiell del av det sosialistiske arbeidet. Vi kan studere Rosa Luxemburg som bidrag til diskusjoner om hvordan vi kan drive bedre og mer systemoverskridende reformarbeid, og hvordan vi kan jobbe for å knytte enkeltsaker opp mot det større bildet. Til slutt minner Rosa Luxemburg oss på hvor grunnleggende aktive, deltagende mennesker er for det sosialistiske prosjektet.

Bertolt Brecht, tysk forfatter og teatermann. Fikk stor betydning gjennom sine skuespill og dramaturgiske ideer, som mer appellerte til tilskuernes forstand enn til deres følelser. Under nazistyret i Tyskland oppholdt Brecht seg utenlands. I 1948 flyttet han til Øst-Tyskland, hvor han grunnla og ledet det eksperimentelle teateret Berliner Ensemble, som fikk en banebrytende innflytelse på det europeiske etterkrigsteater. Til Brechts mest kjente stykker hører Galileis liv, Mor Courage, Det gode menneske fra Sezuan, Den kaukasiske krittsirkelen og Tolvskillingsoperaen.

Foto: Das Bundesarchiv/Wikimedia Commons

IKKE KONSTATERBARE FEIL AV KUNSTKOMMISJONEN

Invitert til et møte i Kunstakademiet
ytet de høyeste funksjonærene i Kunstkommisjonen
sin skjerv til den vakre praksis med å utøve selvkritikk
for begåtte feil og mumlet at også de
hadde noen feil å bebreides for. På spørsmålet
om hvilke feil det gjaldt, kunne de riktignok overhodet ikke
erindre noen konkrete tilfeller. Alt utvalget
nå kritiserte dem for, hadde
ikke akkurat vært noen feil, kommisjonen hadde bare
undertrykt verdiløse ting, og selv dem
hadde de egentlig ikke undertykt, bare unnlatt å fremme.
Tross den ivrigste selvransakelse
kunne de ikke erindre å ha begått noen konkrete feil, likevel
fastholdt de energisk, slik skikken er
at feil var blitt begått fra deres side.

700 INTELLEKTUELLE TILBER EN OLJETANK

Uten invitasjon
har vi kommet
Sju hundre (og flere er underveis)
allestedsfra
der ingen vind blåser lenger
fra kvernene som maler langsomt, og
fra ovnene som det sies
at ikke en hund lengre skjuler seg bak.

Og plutselig, over natten
så vi deg
oljetank.

I går eksisterte du ikke
men i dag
fins bare Du.

Hitover, alle sammen!
Dere som sager av greinen dere sitter på
fullt sysselsatte!
Gud har vendt tilbake
i skikkelsen av en oljetank.

Du heslige
er den vakreste!
Øv vold mot oss
du saklige!
Utvisk vårt jeg!
Gjør oss kollektive!
Skje ikke lenger vår vilje
men Din.

Du er ikke laget av elfenben
og ibenholt, men av
jern.
Herlig! Herlig! Herlig!
Du uanselige!

Du er ikke usynlig
ikke uendelig heller!
Derimot sju meter høy.
I deg hviler ingen hemmelighet
men olje.
Og du behandler oss
verken etter behag eller uransakelig
men etter kalkyler.

Hva betyr litt gress for deg?
Du sitter på det.
Der det før vokste gress
står nå Du, oljetank!
Og fremfor deg er en følelse
ingenting.

Hør derfor vår bønn
og frels oss fra ånden.
I elektrifiseringens
det Fordsatte fremskrittets
og statistikkens navn!

BYLANDSKAP

Dere utgaflede fra sardinboksene
igjen én og én, dere som mødrene planla
mellom tallerken og leppe, nok en gang
med selsomt øye, kanskje med eget øyebryn!
Dryppende av tilropets og trøstens olje
som holder dere friske, lettere flattrykte
med skarp brett, dere bokholdere, dere
oppsøker jeg, byenes
lovpriste innhold!

Fra rennesteinsvannet
vaskes det fortsatt gull.
Den store løslatte
over takene, Røyken,
begir seg av sted.

I bakgården henger klesvask: en kvinnes
rosa truser, vinden
feier inn i dem.

Byen sover. Grådig
sluker den søvnen sin. Gurglende
ligger den i rennesteinen, hjemsøkt
av utuktige drømmer og
næringssorger.

Menneskestrømmene
oversvømmer handelskvartalene
som om natten spyles rene
fra skitten og herjingen etter
gårsdagens menneskestrømmer.

I de trege menneskestrømmene
som skvulper mot husveggene
svømmer avissider. Virvler
rundt monumenter og
stiger opp i kontorbygningene.

Byens ni folkeslag sover
utmattet
av egne og andres laster.
Verktøyet ligger rede
for morgendagens arbeid.
Gjennom tomme gater
runger vekternes skritt.
På et jorde langt borte
letter møysommelig
tunge bombefly.

Til daglig er vi vant til å besvare et spørsmål om hvor mye noe er verdt med et pengebeløp. Pengene lar oss sammenligne varer, men det forklarer ikke hvorfor vi verdsetter dem til det vi gjør. Hvordan kan vi si noe mer grunnleggende om en vares verdi? Hva forteller det oss om vårt eget arbeid? Og hvilken konsekvens har det for debatten om privatisering av offentlige tjenester?

Hallvard Berge er informasjonsmedarbeider i Norsk Tjenestemannslag og medlem i Rødt.
Foto:

Denne artikkelen tar for seg Marx sitt oppgjør med Ricardos¹ verdibegrep, hvordan han videreutviklet synet på varens verdi, og hva vi kan ta med oss fra denne debatten når vi argumenterer politisk mot privatisering av velferdstjenester i dag. Artikkelen konkluderer med at argumenter mot privatisering av velferdstjenester kan ha nytte av å synliggjøre forutsetninger som vanligvis ikke gjøres eksplisitte i politikken.

Marx sitt oppgjør med Ricardos verdibegrep

Marx starter Kapitalen med en undersøkelse av begrepet vare og de ulike egenskapene en vare har; noe som er til nytte for mennesker, noe som kan byttes i noe annet, og en representasjon av sosialt nødvendig arbeid. Å starte boken med dette viser oss to ting: For det første at varens verdi er sentralt for å forstå kapitalismen, og for det andre at måten å forstå varens verdi på, er sentral i Marx sin egen posisjonering i den akademiske samtiden. Til sammen gir dette oss et sted å starte når vi skal beskrive Marx sitt bidrag til samfunnsdebatten og det grunnlaget han hadde for sitt politiske ståsted.

Marx tar utgangspunkt i en tradisjon i synet på varens verdi som var utbredt i hans akademiske samtid, arbeidsverditeorien. Denne teorien sier at en vares verdi bestemmes av hvor mye arbeid som kreves for å framstille den, både i den umiddelbare produksjonsprosessen og det som gikk med til å produsere maskiner, bygninger og annet som indirekte inngår i denne prosessen. Denne måten å tenke på har sine røtter helt tilbake til Aristoteles, men i Marx sin samtid var David Ricardo og Adam Smith de mest kjente talspersonene for økonomiske teorier som baserer seg på denne antagelsen. I dag står denne teorien i kontrast til mer subjektivt orienterte teorier om marginal nytte, tilbud og etterspørsel, som på ulike måter legger til grunn at verdien ikke er en egenskap ved varen i seg selv eller dens opphav i produksjonsprosessen, men ved den umiddelbare situasjonen den forsøkes omsettes i.

Sett fra synspunktet til kapitalisten, eller andre som typisk satte seg ned og regnet på slike ting, var det naturlig å uttrykke varens verdi i lønnskostnader. Ricardo mente lønnskostnader var en overfladisk måte å uttrykke varens verdi. Lønnskostnader varierer i tid og rom, mens verdenshandelen viser at varens verdi er uavhengig av lønnsnivået på opprinnelsesstedet. Ricardo målte derfor varens verdi i arbeidstimer, og han antok at handel alltid ville skje med varer av lik verdi og dermed med likt antall arbeidstimer. Fra dette utgangspunktet kom Ricardo også fram til at veien til rikdom for et land er å utnytte de komparative fordeler landet rår over; billig arbeidskraft, attraktive råvarer, tilgang til energi eller lignende.

Marx sin hovedinnvending mot dette var at Ricardo ikke skilte mellom aktiviteten arbeid og varen arbeidskraft, noe som gjorde det vanskelig å forklare hvorfor verdien øker i produksjonsprosessen. Marx viste at det produktive i menneskets arbeid kan uttrykkes som forskjellen mellom den verdien som skapes (arbeidskraftens bruksverdi) og den verdien som går med til å produsere og reprodusere (arbeidskraftens bytteverdi), og at denne forskjellen blir igjen hos kapitalisten i et lønnsarbeidsforhold. Dette var hovedgrunnlaget for det sosialistiske politiske prosjektet, og en motsats til for eksempel Adam Smith, som fulgte Ricardo i synet på varens verdi som et uttrykk for antall arbeidstimer, men som konkluderte med at profitten oppsto i handelsøyeblikket som kapitalistens godtgjøring for sin innsats.

Ricardo og Smiths syn var i Marx sin samtid den rådende måten å tenke om vareproduksjon og om arbeidets rolle i den; arbeidet som en innsatsfaktor som var nødvendig i produksjonen og så til de grader sentral at hele verdibegrepet avhenger av den, men likevel en rigid og målbar ting, noe som kansellerer seg selv ut time for time når produktet avhendes i markedet. Ricardos syn på arbeid var individualistisk og begrenset til den enkelte produksjonsprosessen og ga lite rom for å se på arbeid som noe annet enn et nødvendig onde, og det kunne heller ikke alene forklare hvorfor noen virksomheter i det hjemlige markedet bukket under, mens andre gikk seirende ut av en konkurranse preget av like vilkår, lov og orden.

Et sosialt og immaterielt verdibegrep

Marx så på arbeid som en sosial prosess. Mennesker former omgivelsene sine hele tiden, men det er først når denne formingen har nytte for samfunnet at det blir arbeid, i hvert fall i den betydningen av ordet arbeid som vi kan bruke når vi snakker om varenes verdi, og i den grad man bruker mer tid enn det som kan forventes gir det lite mening å regne med all tiden. Marx brukte derfor begrepet sosialt nødvendig arbeidstid om den delen av arbeidstiden som gir varen verdi. Begrepet sosialt nødvendig arbeidstid gjør arbeidsinnsatsen relativ til samfunnets behov og bransjens produktivitet. Arbeid som ikke bidrar til å fylle et sosialt behov vil heller ikke tilføre verdi.

Dette perspektivet understreker også et annet sentralt aspekt ved Marx sitt syn på varens verdi. Verdi er en immateriell størrelse, en sosial konstruksjon som aldri kan spores tilbake til fysiske egenskaper ved varen. Varens verdi endres med andre ord når samfunnet og forholdene varene produseres under endres.

Hvilken betydning har dette synet på varens verdi for Marx sitt politiske standpunkt? Tanken om et sosialt verdibegrep gjør det mulig for Marx å forklare den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet og den konsentrasjonen av rikdom som følger av den. Det immaterielle i verdibegrepet er også viktig for å forstå hvorfor Marx la så mye vekt på lønnsarbeidet som en måte å godtgjøre arbeid. Siden verdi er en sosialt tillagt egenskap oppstår merverdien som en konsekvens av den sosiale arbeidsdelingen i samfunnet, det vil si rollefordelingen mellom klassene i produksjonsprosessen, ikke som en konsekvens av det materielle arbeidet som sådan.

Konsekvenser for politikkutforming

Siden verdibegrepet er immaterielt og sosialt betinget mente Marx at det ikke lar seg gjøre å si hva som er produktivt arbeid på en politisk nøytral måte. Hva som er produktivt avhenger av hvilken klasseinteresse man legger til grunn. Det som er produktivt for kapitalistklassen, det vil si produksjon av varer og tjenester for salg i markedet, er noe helt annet enn det som er produktivt for arbeiderklassen. For arbeideren, og her kan vi si at arbeiderens interesse sammenfaller med menneskeheten som helhet forut for økonomiske roller, ligger interessen i bruksverdien av det som produseres. For kapitalisten er bruksverdien irrelevant, det er en bakenforliggende forutsetning for at varen skal ha den egenskapen deres klasseinteresse etterspør, nemlig en bytteverdi i markedet.

Mange arbeidsprosesser fører ikke til varer med en realiserbar bytteverdi i markedet, blant annet gjelder dette mye av arbeidet i offentlig sektor slik vi kjenner det i europeiske velferdsstater. Kapitalistisk økonomisk politikk vil derfor ha en tendens til å dreie seg om å endre organiseringen av samfunnet i en retning der mer og mer av arbeidet er produktivt sett fra deres egen klasseposisjon: privatisering av offentlige tjenester og markedsutsetting av tidligere ikke-kapitalistiske sfærer i samfunnet der varene ikke selges i markedet og bytteverdien er irrelevant, slik som utdanningssystemet, helsevesenet, barnevernet, vei- og jernbaneutbygging, og mange andre deler av eller tidligere deler av velferdsstaten. Argumentene for slik privatisering er gjerne basert på en påstand om at privat sektor har høyere produktivitet, men der forutsetningene ikke er eksplisitte.

Når vi tenker på hvilken betydning av produktivitetsbegrepet som er interessant for en kapitalist, er det helt naturlig å bruke slike argumenter. Problemet er at produktivitet feilaktig framstår som et universelt argument. Hvordan kan vi vurdere produktivitet når problemstillingen er omorganisering og privatisering av sykehus, SSB, Statoil, universiteter, Entra, Avinor, og så videre?

En objektiv vurdering av produktivitet kan kun gjøres når den sosiale arbeidsdelingen er gitt, det vil si at vi aksepterer premissene for kapitalistisk produksjon, inkludert at varens verdi skal realiseres i et marked. Dette er en av grunnene til at den norske produktivitetskommisjonen hadde så store problemer med å definere hva produktivitet i offentlig sektor innebærer. Det samme gjelder New Public Management som forsknings- og praksisfelt, der man kan argumentere for at det legges til grunn forståelser av produktivitet og varens verdi som ikke er relevant for produksjon av velferdstjenester. Å argumentere politisk for en sterk offentlig sektor som styres etter innbyggernes behov krever derfor å problematisere de forutsetningene som legges i debatten.

Også i EØS-debatten kan verdibegrepet bli viktig. Argumenter mot EØS-avtalen som tar utgangspunkt i de opprivende virkningene av EU-direktiver som gjør norske velferdsordninger eller offentlige finansieringsordninger konkurransevridende vil kunne ha nytte av å synliggjøre at EUs politiske hovedretning og den norske velferdsstaten bygger på ulike syn på varens verdi og hvilket som skal legges til grunn ved vurderingen av velferdsstatens organisering.

Et eksempel her er EUs postdirektiv, som ble innført i Norge i 2013. Postdirektivet går i korthet ut på å bygge ned statlige monopoler i postsektoren og åpne for konkurranse slik at nye selskaper skal kunne etablere seg i dette markedet. Den største fagforeningen i postsektoren, PostKom, satte i gang en kampanje spunnet rundt bokstavrimet Dyrt, Dårlig, Distriktsfiendtlig. Dette var en offensiv kampanje med gode argumenter og slående grafikk, men den maktet ikke å forhindre innføringen av postdirektivet. Postkom klarte etter min mening ikke å sannsynliggjøre at konkurranse i postmarkedet ville føre til dårligere tjenester. Vi kan spekulere i om kampanjen ville tjent på å bygge opp en motsetning mellom på den ene siden post som en nyttig tjeneste for innbyggere og samfunn og på den andre siden post som et lovende og profitabelt investerings­objekt.

Kanskje er dette også grunnen til at Rødts valgkampsak om Velferdsprofitørene fungerte så godt. Ordet velferdsprofitør setter sammen de to motsetningsfulle aspektene ved varens verdi på en helt umiddelbar og syntaktisk velfungerende måte, det brukes som subjekt i slagord, overskrifter og generelt i setningenes hovedledd istedenfor bare i innskutte forklarende delsetninger, og det er egnet til å mane fram et bilde av en type økonomisk aktør som det lar seg gjøre å eliminere.

Begrepet balanserer riktignok mellom å være forståelig og fremmedgjørende. Det er lett å innvende at profittbegrepet er vanskelig å forstå, eller at det kun appellerer til en helt spesiell gruppe mennesker som stemmer på Rødt eller SV uansett. Til gjengjeld kan man si at ved å bruke dette begrepet om problemstillinger i samfunnet som alle kjenner, slik som uforståelige milliardutbytter fra små barnehager eller avslørende saker om uverdige arbeidsforhold og ulovlig innleie, kan vi flytte fokuset fra reaksjonære skillelinjer mellom det norske og det utenlandske, det gamle og det nye, det seriøse og det useriøse, til et skille mellom ulike målsetninger med økonomisk aktivitet, og hva som gagner oss som samfunn.

Noter:
1 David Ricardo (1772–1823), britisk klassisk økonom. Ricardo er mest kjent for teorien om at frihandel basert på bytte av varer med lik verdi mellom land med ulike komparative fordeler kan være gunstig for begge landene.

Norge slutter seg til EUs sanksjoner mot Venezuela

I desember 2017 sluttet Norge seg til EUs sanksjoner mot Venezuela, som blant annet innebærer forbud mot eksport av militært matriell.

Av redaksjonen.

 

Forslag om forbud mot våpeneksport nedstemt

I februar ble SVs forslag om forbud mot eksport av våpen og militært materiell til landene som kriger i Yemen nedstemt. Det betyr at det fortsatt er mulig å selge våpen til Saudi-Arabia og De de forente arabiske emiratene. Krigen har vart i tre år og over 10 000 er drept, mens millioner er ­drevet på flukt.

Trier feirer med Karl Marx-trafikklys

Den tyske byen Trier, Karl Marxs fødeby, feirer 200årsdagen hans med nye trafikklys. Marx levde sine første 17 år i Trier, før han flyttet til Bonn for å studere. Marx står med armene rett ut når lyset er rødt, og går med ei bok under armen når lyset er grønt.

FNs menneskerettighetsråd fordømmer sanksjonene mot Venezuela

I mars vedtok FNs menneskerettighetsråd en fordømmelse av de USA-ledede sanksjonene mot Venezuela. Vedtaket kom etter et forslag fra landene i G-77 gruppen, som historisk har vært landene som ikke valgte side i den kalde krigen. Resolusjonen fra Menneskerettighetsrådet ber land avstå fra å innføre unilaterale sanksjoner, og fordømte enkelte lands bruk av sanksjoner som et politisk pressmiddel. Resolusjonen pekte også på hvordan sanksjonene rammer de fattige i Venezuela hardest, og at blokaden står i veien for realiseringen av menneskerettighetene i landet.

Kongsberg-gruppen inngår kjempekontrakt

I mars ble det klart av Kongsberg-gruppen har inngått en kontrakt med Qatar om salg av våpen og militære systemer. Avtalen kan vare i åtte år og potensielt være verdt 15 milliarder norske kroner. Saudi-Arabia og Qatar stod tidligere på samme side i maktkampen i Midtøsten, men har havnet i konflikt etter at saudiene mente Qatar stod for nært Det muslimske brorskap.

Planlegger «barcode» i flere norske byer

Bane Nor legger ikke bare jernbanespor. Konsernet har store eiendomsplaner i en rekke byer skriver NRK 28.03.2018. Beregninger NRK har gjort viser at Bane Nor Eiendom har konkrete byggeprosjekter på rundt 1,5 millioner kvadratmeter boliger og næringsbygg i et tjuetalls norske byer og tettsteder. Det tilsvarer fem ganger Barcode-prosjektet i Oslo, som er på 300.000 kvadratmeter totalt. I flere byer vil disse eiendomsprosjektene forandre bysentrum i høy grad. Det gjelder ikke minst for Moss og Hamar, der hele bydeler er på tegnebrettet.