11. mars var det et halvt år siden Rødt kom inn på Stortinget. Et par dager tidligere tok redaksjonsmedlem i Gnist, Tomine Sandal, en tur innom stortingskantinen for å intervjue politisk rådgiver og 1. vara Seher Aydar og Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt og finanspolitisk rådgiver. Rødt gikk til valg på å være en utfordrer på Stortinget, og som et parti med ideologiske røtter i marxismen skiller vi oss ut. Hvordan har det gått så langt?

Seher Aydar er 1. vara til Stortinget for Rødt og politisk rådgiver i stortingssekretariatet. Hun har ansvar for utdanning, helse, feminisme, familie og kultur. I perioden 2012-2014 var hun leder i Rød Ungdom.
Marie Sneve Martinussen er Nestleder i Rødt og politisk rådgiver i stortings­sekretariatet med ansvar for finans. Hun er også utdannet samfunnsøkonom.
Intervjuet av Tomine Sandal, Tidligere nestleder i Rød Ungdom. Hun er redaksjonsmedlem i Gnist.
Foto: André Løyning og Einar Aslaksen

– Hva tror dere er hovedgrunnen til at Rødt skiller seg fra de andre partiene på Stortinget? Har det at vi kommer fra en marxistisk bakgrunn noe å si i praksis?

Marie: Jeg mener at det viktigste vi bærer med oss fra det marxistiske tankesettet er vår analyse av interessemotsetninger. Vi ser at interessemotsetningene finnes. Disse har kanskje blitt enda tydeligere i dag, etter at klassekompromisset har havarert, enn de var på Marx sin tid. Det som skiller oss fra andre partier, er at vi alltid ser disse interessemotsetningene. Det gjelder også saker som feminisme, fordi de hvite middelaldrene mennene som sitter med makten i styrerommene fortsatt ønsker å beholde makten.

Seher: Det er helt sant! De andre partiene snakker ikke om interessekonfliktene. De sier ofte: «Men vi vil jo alle det samme, vi har bare forskjellige løsninger.» Vi i Rødt mener at dette ikke stemmer, vi vil noe helt annet enn det de andre partiene vil. Nå var det nettopp en debatt om barnetrygden på Stortinget, og både høyre- og venstresiden snakket om at de ville ha mindre forskjeller. Men debatten handlet ikke om hva som skapte disse forskjellene. Det samme med saken om velferdsprofitørene. Rødt og Høyre har ikke bare forskjellige løsninger når det gjelder velferdsprofitører, vi vil ha helt forskjellig politikk. Rødt vil ha offentlig ansvar og styring, ikke privatisert med kapitalister.

Marie: I interessekonflikter er det en part som taper og en som vinner. På Stortinget virker det derimot litt som de andre partiene driver med en konkurranse i å være flinkest i klassen på politikk, og at de politiske forskjellene i innhold ikke er like viktige for dem. Rødt er derimot ikke på Stortinget for å være flinke politikere, men for å jobbe for å fremme interessene til dem vi er på lag med. Det har vært litt sjokkerende å se hvor mye de andre partiene koker ned politiske skillelinjer til forskjellige administrative løsninger. Både Rødt og MDG er litt utenfor «det gode selskap» her på Stortinget, men jeg hadde ikke forventet at skulle være så tydelig.

– Tror dere at Høyre og FrP ikke ser interesse­konfliktene i samfunnet?

Seher: Jeg tror de er veldig klar over interessekonfliktene, og regjeringen kjører hard klassekamp fra høyresiden. Det som binder sammen regjeringen med Høyre, FrP og Venstre, er jo at de er helt enige når det kommer til økonomisk politikk.

Marie: Det er helt gjennomsiktig hvem som tjener mest på denne regjeringen, for eksempel har FrP prioritert kutt i formueskatten fremfor politikk som tjener «folk flest». Samtidig ­kutter­ de i velferdsordninger, som pleiepenger og fysioterapi. Klasseperspektivet blir veldig tydelig, og man kan nesten lure på om FrP også har lest Marx, men at de har konkludert helt motsatt av oss.

Seher: Regjeringspartiene er uenige om så mye, men er det én ting de er enige om, så er det akkurat det vi snakker om nå: hvor de står i interessekonflikten. De er superenige om å ikke røre kapitalen. Klassekampen er veldig til stedet her.

Marie: Det store problemet her er jo at klasse­kampen drives frem av høyresiden, mens de andre partiene på den såkalte venstresiden er på defensiven samtidig som de ikke har en marxistisk analyse i bunn, som gjør at de ikke ser interessekonfliktene. Arbeiderpartiet mener at politikken handler om gradsforskjeller av ulike politiske løsninger og at alle «vil det samme».

– Vil dere si at Rødts inntog på Stortinget har påvirket kulturen?

Marie: Ja, jeg tror at vi har påvirket stemningen på Stortinget. Vi har kommet som et fremmedelement inn i det gode selskap. Høyresiden har reagert med å stille spørsmål ved vår ideologi, mens den såkalte venstresiden har blitt veldig usikre på om de skal være på lag med oss eller ta avstand fra oss.

Seher: Rødt på Stortinget utfordrer det etablerte, som gjør at vi rokker med mer enn størrelsen vår skulle tilsi.

Marie: I går stemte vi for vårt første veto til et EØS-direktiv, det handlet om pakkereiser. Rødt var de eneste som stemte mot. Til og med Senterpartiet stemte for direktivet, selv om de også er motstandere av EU og EØS, men de stemte likevel for «av god skikk».

Seher: Kanskje det at Rødt stemte mot direktivet nå, gjør at Senterpartiet og andre EØS-kritiske parti stiller spørsmålstegn ved om de også burde gjort det. Sånn sett kan Rødt sette større spor i Stortinget enn ett mandat skulle tilsi.

– Hvordan forholder de andre partiene seg til at det har kommet marxister inn på Stortinget?

Marie: Et morsomt poeng er at veldig mange stortingsrepresentanter fra høyresiden bruker mye taletid i Stortingssalen på å stille Bjørnar Moxnes spørsmål om sosialisme, planøkonomi og ideologi. Og dette skjer i alle mulige slags debatter! De synes det er sjokkerende og opprørende at vi mener det vi gjør.

Seher: Noen ganger blir de også skikkelig sinte på talerstolen. Det var en fra FrP som ble helt rasende over at Bjørnar kunne finne på å være mot kommersielle barnehager. Det viser jo at det engasjementet vi har for de sakene, ikke er ensidig.

Marie: Det er morsomt at høyresiden blir så ideologisk opprørte! De har så mange spørsmål, det er nesten så jeg tenker de burde få muligheten til å dra på studiesirkel for å lære litt om marxisme, sosialisme og planøkonomi, siden de er så interesserte. Sist var det Høyres Stefan Heggelund som prøvde å «grille» Bjørnar. De er veldig nysgjerrige, kanskje Heggelund er litt Marx-curious?

Seher: Jeg tror litt av grunnen til at de prøver å «stille oss til veggs» med ideologiske spørsmål, er at de prøver å «avsløre» at politikken vår ikke funker. Men det lykkes de ikke med, fordi vi har selvtillit på vår politikk og våre ideologiske standpunkt.

– Synes dere at Stortinget er en jordnær institusjon?

Seher og Marie: Nei, det synes vi ikke!

Marie: I valgkampen lovte vi at vi skulle være en utfordrer på Stortinget, og det er en rolle vi tar veldig på alvor. Den politiske eliten er en elite den også, og når man er en del av den politiske eliten, kan man bli blind for interessene til vanlige folk. Dette ønsker ikke vi å være en del av. Avstanden mellom folk og politikere er altfor stor, bare se på de veldig høye stortingslønnene. Da Rødt foreslo å senke lønnen, var Tetzschner (Høyre) bekymret for å gå «for mye ned i levestandard», og det er jo helt absurd! Kjenner han en renholdsarbeider? Kjenner han en butikkmedarbeider? Vet han hva vanlige folk i Norge tjener?

Seher: SV er enige i at lønnen burde senkes, men Arbeiderpartiet er taus. Min erfaring er at AP lokalt ofte pleier å stemme mot å senke politikerlønninger og honorarer.

– Hvordan forholder Rødt på Stortinget seg til de andre partiene?

Marie: Vi samarbeider med andre partier når vi er enige om saker, og det må vi jo. Vi kan jo ikke bare gå rundt og rope i alle retninger at alle andre er idioter.

Seher: For eksempel har vi nå i etterkant av #metoo foreslått en rekke tiltak mot seksuell trakassering, som egentlig bare er common sense. Vi håper at vi kan få de andre partiene med på det, men selv ting som burde vært åpenbart, er heller ikke alltid like lett å få gjennom. Vi må tenke at vi samarbeider der vi kan, fordi vi faktisk ønsker å forandre på ting og gjøre hverdagen bedre for folk.

Marie: I vår analyse ligger jo både det å se interessekonflikter i samfunnet, men også det å faktisk jobbe for forandring. Det hjelper jo ingenting om vi kan si «vi hadde rett!» dersom verden går under fordi klimaendringene har gjort at alle har dødd.

– Ta for eksempel med saken om bemanningsbyråene. Rødt jobber med saken både utenfor og inne på Stortinget. Hvordan fungerer det?

Seher: Vår viktigste styrke ligger i balansen mellom det som skjer her inne på Stortinget og aksjonismen som skjer utenfor.

Marie: Bevegelsenes trøkk utenfor gjør at vi kan vinne. Om vi får forbud mot bemanningsbransjen, er det fordi fagbevegelsen har kjempet sammen med oss for det. Rødt hadde ikke klart å overbevise Arbeiderpartiet alene. Det er akkurat som med vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Der har den folkelige motstanden har sørget for at vi har vunnet frem gang på gang.

Seher: Det som skiller oss fra andre partier, at vi mener at folk forandrer verden. Ting som skjer på Stortinget, er et resultat av det som skjer utenfor. Hadde ikke kvinner organisert seg mot reservasjonsretten i 2014, så tror jeg at vi hadde tapt saken. Men fortsatt er det veldig mange stemmer som ikke blir hørt av stortingspolitikerne.

Marie: Et viktig poeng for oss i Rødt er at vi faktisk har 100 folkevalgte over hele landet, Bjørnar Moxnes er bare en av dem, og det er her vår styrke ligger. Det er i kommuner over hele landet at vi har påvirket folks hverdag gjennom forsøksprosjekter for leksefri skole, rekommunaliserte tjenester, heltidsprosjekter og så videre. Det er lokalt vi får vist hva Rødt kan få til, og det er der vi har størst mulighet for forandring.

– Hva tenker dere er det viktigste for Rødt å ha i bakhodet de neste årene?

Seher: Det viktigste å huske på er at vi skal lage en folkebevegelse mot forskjells-Norge, og denne kampen står ikke bare på Stortinget, men også lokalt der folk bor. Denne kampen må vi fortsette å ta. Vi kommer ikke til å få til store samfunnsomveltninger på Stortinget, men vi kan pushe på for å gjøre det mulig for oss å bygge motstand over hele landet.

Marie: Fordi felleskap fungerer!

Pensjonsreformen som Stoltenbergs første regjering satte i gang arbeidet med, knesatte som prinsipp at pensjonsytelsene i hovedsak skulle være basert på hva hver enkelt hadde innbetalt. I Folketrygden skulle en alleårsregel erstatte en besteårsregel, noe som de med lange yrkeskarrierer svært tjener godt på. Ny folketrygd ble vedtatt av Stortinget i 2005.

Per Medby er redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere tillitsvalgt i NTL
Foto: Pixabay.com

Et problem for «pensjons­reformatorene» var AFP-ordninga. I tariffoppgjøret i 2008 ble AFP i privat sektor omdanna fra en tidligpensjon til en tilleggspensjon til dem som er i stand til å stå lenge i arbeid. I offentlig sektor var det vanskeligere for «pensjons­reformatorene», særlig med tanke på at Stortinget i 2005 faktisk vedtok å videreføre offentlig pensjon som ytelsespensjon med bruttogaranti, noe organisasjonene fulgte opp. Pensjonsoppgjøret i offentlig sektor ble derfor utsatt ett år, til tariffoppgjøret i 2009. Ved dette oppgjøret lyktes det organisasjonene å forsvare mange av prinsippene i offentlig tjenestepensjon, bla. AFP som tidlig pensjon og ytelsesprinsippet.

Etter dette har offentlig pensjon vært en torn øyet på «pensjonsreformatorene», og det har flere ganger vært forsøkt å få til endringer. I desember i fjor godtok dessverre­ organisasjonene å forhandle basert på en påslagsmodell som innebar at offentlig tjenestepensjon ikke lenger skulle ha noen garantert bruttoytelse.

3. mars i år ble det kunngjort at hovedorganisasjonene hadde kommet til enighet med regjeringa om en ny offentlig tjenestepensjon. Bortsett fra noen overgangsordninger legges det opp til at ny offentlig pensjon blir en rein påslagsmodell. De som er født f.o.m. 1970, får ingen overgangsordninger. Borte er prinsippet om at pensjonen skal være en garantert ytelse i forhold til sluttlønna. AFP foreslås omgjort til en rein tilleggspensjon. Pensjon skal kunne opptjenes helt til 75 års alder. De med lange yrkeskarrierer og høy lønn kommer svært godt ut, som oftest er dette personer med lette yrker. Dette er også gruppene som har høyest levealder. Den nye offentlige tjenestepensjonen vil gi ekstreme forskjeller i årlig pensjon mellom dem som må gå av tidlig og dem som er så heldige at de kan stå lenge i arbeid. De som kommer best ut, vil få over 100 prosent av sluttlønna i pensjon, mens de som må gå av tidlig vil måtte klare seg med rundt 40 prosent av sluttlønna.

Denne usolidariske tjeneste­pensjonen kan imidlertid stoppes siden organisasjonene har vedtatt å sende forslaget ut på uravstemning. Vi slutter oss til organisasjonen Forsvar Offentlig Pensjon som anbefaler de fagorganiserte i offentlig sektor å stemme nei til ny offentlig tjenestepensjon!

Vitenskapsfilosofen Karl Popper ga i 1945 ut et tobindsverk med en omfattende kritikk av historisismen, eller ideen om at det finnes historiske lovmessigheter. En av de fremste eksponentene for dette synet, mente han, var Karl Marx, som i følge Popper betraktet

«de menneskelige skuespillere på histor­iens scene, også de ’store’, som rene dukker, der uimodståeligt blev bevæget af økonomiske tråde – af historiske kræfter som de ikke har kontrol over. Han sagde, at historiens scene er placeret i et socialt system, der binder os alle; den er placeret i ’nødvendighedens rige’. (Men en dag vil dukkerne ødelægge dette system og opnå ’frihedens rige’.)»¹

Dette, mente han, ble bekreftet av utviklingen i Sovjetunionen. Selv om han ikke tvilte på revolusjonsledernes motiv, så ville en vitenskapelig inngang, eller kvasivitenskapelig, som han mente det i virkeligheten var, uunngåelig føre til en totalitær utvikling.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Foto: Wikimedia Commons

Det er all mulig grunn til å stille spørsmålstegn ved Poppers motiver. Han var en dedikert tilhenger av kapitalismen, og sammen med nyliberale guruer som Milton Friedman og Friedrich Hayek, var han blant grunnleggerne av Mont Pèlerin Society.² Men mange av hans samtidige marxister, og også mange av deres forgjengere, gjorde det ikke akkurat vanskelig å få gehør for en slik kritikk. Tvert imot – var det noe som forente mange leninister, reformister­ og sentrister, så var det nettopp oppfatningen av at marxismen ikke bare representerte en vitenskapelig tilnærming til sosialismen, men at den var en vitenskap i seg selv.

Vitenskapelig sosialisme

Begrepet vitenskapelig sosialisme som betegnelse på det marxistiske tankegodset, ble popularisert av Friedrich Engels i boka Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap fra 1880. I denne korte og lettleste boka, som har blitt en av de viktigste innføringsbøkene i marxisme, starter Engels med de tidligste, moderne variantene av sosialisme og viser på bakgrunn av dette hvordan marxismen skiller seg fra disse. Og det som fremfor alt kjennetegner marxismen, mener han, er at den er vitenskapelig.

Nå er ikke marxismen den første sosialistiske retningen der dens tilhengere har forsøkt å benytte begrepet «vitenskap» for å underbygge dens fortreffelighet. Begrepet ble først benyttet av Pierre-Joseph Proudhon, ofte omtalt som anarkismens far, som en betegnelse på et samfunn styrt på grunnlag av fornuft og vitenskap. Begrepet har også blitt benyttet som betegnelse på Henri de Saint-­Simons sosialisme, delvis på samme grunnlag som for Proudhon, men også med bakgrunn i Saint-­Simons tro på at de vitenskapelige fremskrittene i seg selv ville være den viktigste drivkraften for sosialisme. Denne siste varianten er det heller ikke vanskelig å finne belegg for hos Engels, for ikke å snakke om lederne både i den andre og den tredje internasjonale.

En av Marx’ store fortjenester, skriver Engels, var «å framstille den kapitalistiske produksjonsmåten […] i dens historiske sammenheng og dens nødvendighet for et bestemt historisk tidsavsnitt, altså også nødvendigheten av dens undergang.»³ Altså er ikke bare den kapitalistiske produksjonsmåten historisk nødvendig, den utgjør også sin egen undergang. Likevel avsluttes boka med følgende appell:

«Å gjennomføre denne verdensbefriende dåd [den proletariske revolusjon, min anm.] er det moderne proletariats historiske oppgave. Å utforske til bunns denne oppgaves historiske vilkår og dermed finne fram til dens egentlige innhold og så å vekke den i dag undertrykte proletariske klassen som er kalt til aksjon, til bevissthet om sin egen viktige aksjons vilkår og innhold, det er oppgaven for arbeiderbevegelsens teoretiske uttrykk: den vitenskapelige sosialismen.»⁴

Her er plutselig nødvendigheten erstattet med en flammende oppfordring. Her blir proletariatet et handlende subjekt som, selv om dets handlingsalternativer er avgrenset av den faktisk eksisterende virkeligheten, befinner seg langt fra Poppers dukker.

Så hva handler egentlig marxismen om? Handler den om objektive forhold, nødvendighet og vitenskap, eller handler den om aktivisme, klassekamp og vilje? Svaret er nok at det er litt begge deler. Men uten vilje, ingen vitenskap. Det var ikke innsikten i den kapitalistiske produksjonsmåten og arbeiderklassens historiske oppgave som gjorde at Marx sluttet seg til de mest radikale miljøene han fant, enten det var som student i Berlin eller som landflyktig i Paris og Brussel. Selvfølgelig, kan man vel egentlig si, det er få som blir aktivister etter å ha studert en politisk teori og blir overbevist av dens vitenskapelighet – det går som regel motsatt vei.

Utgangspunktet

Sosialisme og kommunisme er begge begreper som hadde et innhold lenge før Marx satte sitt stempel på dem. Selv om vi ikke vet så veldig mye om Marx’ barndom og tidlige ungdomsår, tyder mye på at han allerede før han flyttet hjemmefra i en alder av 17 år var godt kjent med de sosialistiske ideene. Marx’ hjemby Trier var en by som var preget av de franske opplysningsidealene. Blant annet var hans mentor og kommende svigerfar Ludwig von Westphalen inspirert av den franske sosialismen, og særlig sosialismen til Henri de Saint-Simon.

Når Marx selv begynte å regne seg som sosialist eller kommunist, er et åpent spørsmål, men allerede som medarbeider, senere redaktør, i Reinische Zeitung (1842–43), og ikke minst i de påfølgende årene da han befant seg i landflyktighet i Paris, viser hans skriftlige produksjon en klar tilbøyelighet i denne retningen. Det var blant annet i Paris han formulerte sine teser om Feuerbach. Den mest kjente av disse handler om at «[f]ilosofene har bare tolka verden forskjellig, det det kommer an på, er å forandre den.»⁵

Allerede på 1840-tallet ble de fleste grunnleggende prinsippene bak det som senere har blitt til marxisme, utviklet, om enn selvsagt i en noe uferdig form. I Paris knyttet han kontakt med De rettferdiges forbund, et hemmelig selskap av kommunister, primært eksiltyskere. Blant annet skrev han for forbundets avis Vorwärts! Når han aldri ble med i forbundet, har det i stor grad å gjøre med de motsetningene som preget forbundet etter det mislykkede revolusjonsforsøket i 1839.

Det var et fransk hemmelig forbund, under ledelse av den revolusjonære sosialisten Louis Blanqui, mannen som først lanserte begrepet proletariatets diktatur, som sto i spissen for dette revolusjonsforsøket, eller rettere sagt kuppforsøket. Selv om De rettferdiges forbund som sådan ikke deltok i kuppet, var mange av medlemmene involvert. Motsetningene som oppsto i etterkant, var av den typen som skulle prege en stor del av 1800-tallets diskusjoner om revolusjonær strategi – var det nok at en elite med vilje til makt tok makten, eller var det behov for mer omfattende støtte? Og hvor gikk i tilfelle grensa?

For Marx ble dette et helt avgjørende spørsmål. Det nyttet ikke, mente han, å basere en revolusjonær strategi på vilje alene. Man måtte kjenne til virkeligheten, ikke bare slik den fremtrådte, men slik den faktisk var, og strategien måtte utformes i tråd med dette. Det kommunistiske manifest, som Marx og Engels skrev i 1848 på oppdrag av Kommunistenes forbund, der det da nedlagte De rettferdiges forbund utgjorde den medlemsmessige ryggraden, var nettopp et uttrykk for dette – et forsøk på å forstå nødvendigheten.

Nødvendighet og uunngåelighet

Historisk nødvendighet er et begrep man ofte støter på i lesningen av Marx. Eller enda mer bastant, uunngåelighet. For eksempel kan man lese i Det kommunistiske manifest:

«Med utviklinga av storindustrien blir altså selve det grunnlaget som det produserer og tilegner seg produkter på, trukket vekk under beina på borgerskapet. Det produserer framfor alt sine banemenn. Dets undergang og proletariatets seier er like uunngåelige.»⁶

Men hvis det er uunngåelig, hvorfor skal da proletarer i alle land forene seg? Kan man ikke da bare lene seg tilbake og vente på hva det nå enn er som foranlediger denne undergangen? Det er helt klart mulig å finne ansatser til en slik forståelse i flere av Marx’ skrifter, særlig i perioden før 1857. Men da krisa Marx hadde ventet på, kom i 1857, så reiste ikke proletariatet seg. For Marx ble dette en viktig lærdom, og i det han skrev senere er denne sammenhengen nærmest fraværende.⁷

Denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet ble likevel aldri lagt helt død av Marx’ tilhengere. Den innflytelsesrike tyske sosialistlederen Karl Kautsky argumenterte for eksempel for at kapitalismens økonomiske lover var en garanti for at arbeiderklassen og dens klassebevissthet ville nå et tilstrekkelig nivå. Det eneste arbeiderbevegelsen måtte gjøre, var å bygge en bevegelse som var sterk nok til å ta makta når det uunngåelige inntraff.⁸ Det var også denne forståelsen av historisk nødvendighet og uunngåelighet som lå til grunn for mensjevikenes motstand mot oktoberrevolusjonen i Russland, ikke, som det gjerne har blitt hevdet i ettertid, at de av en eller annen grunn kunne forutse hvordan Sovjetunionen kom til å utvikle seg.

Ingen jernlov

Marx’ tilnærming til historisk nødvendighet var en annen. I et brev til Engels fra 1857 der han blant annet omtalte de da pågående hendelsene i India, skrev Marx:

«Det er mulig jeg kommer til å drite meg ut. Men i så fall er det alltid mulig å komme seg ut av det ved hjelp av litt dialektikk. Jeg har jo selvsagt formulert påstanden min slik at den blir riktig uansett.»⁹

Trass i den spøkefulle tonen, gjenspeiler dette en viktig erkjennelse hos Marx. Selv om forholdene ligger til rette for at noe skal skje, ja, selv om det er overveiende sannsynlig at noe kommer til å skje, så er det ikke gitt at det kommer til å skje. Og skjer det ikke den ene gangen, så er det heller ikke sikkert det skjer den neste gangen. Det ligger alltid et usikkerhetsmoment der, det eksisterer ingen «historisk jernlov». For den som ønsker å forandre noe, er det derfor avgjørende å kjenne til sannsynligheten og å gjøre usikkerhetsmomentet så lite som mulig.

I en slik kontekst handler ikke historisk nødvendighet om hva som kommer til å skje, men om de betingelsene som er nødvendige for at noe skal kunne skje, eller, sagt på en annen måte: hva som skjer eller vil kunne skje dersom betingelsene er til stede. Dette er den vitenskapelige kjernen i marxismen. Man må likevel være forsiktig med å sammenligne denne vitenskapen med naturvitenskap. En naturviter har gjerne et laboratorium, der han eller hun kan finjustere betingelsene etter eget ønske, for dermed å generere det ønskede resultatet. Innenfor samfunnsvitenskapen er det ikke mulig å finjustere betingelsene, man kan bare høyst påvirke dem. Dette er den aktivistiske kjernen i marxismen.

Den økonomiske dritten

I fjor kunne vi markere at det var 150 år siden første bind av Kapitalen kom ut. Utgivelsen markerte kulminasjonen av over 20 års arbeid med «den økonomiske dritten», som Marx oppgitt omtalte det i et brev til Engels. Han innså tidlig behovet for å avdekke den kapitalistiske produksjonsmåten og borgerskapets utbytting av arbeiderklassen. Et første manuskript, kjent som Økonomisk-filosofiske manuskripter eller Parismanuskriptene, som forble upublisert frem til 1932, ble ferdigstilt allerede i 1845. Men til slutt, etter flerfoldige utsettelser og også et mislykket forsøk på å fremstille det i boks form, Til kritikken av den politiske økonomi, ble Kapitalen altså utgitt.

Det finnes mange meninger om hva Kapitalen egentlig er. Men det bør ikke reduseres til en lærebok i politisk økonomi. Tvert imot, det er, som undertittelen tilsier, en kritikk av den politiske økonomien, eller samfunns­økonomien som man kanskje ville kalt det i dag. Derfor bør heller ikke kravene som med ujevne mellomrom dukker opp om å gjøre Marx til pensum på økonomistudier, stå sterkere enn tilsvarende krav innenfor andre fagretninger.¹⁰

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, mente Marx, var den avhengig av å forstå ikke bare hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fremtrer, den må forstå hvordan den faktisk er. Som sådan er den også en kritikk av andre samtidige sosialistiske teorier, som han mente tok utgangspunkt i kapitalismens fremtredelsesform.

Det er ofte vanlig å lese Kapitalen som en spådom om at kapitalismens indre motsigelser til slutt vil nå et punkt som vil bety den kapitalistiske produksjonsmåtens endelikt. Dette var en fortolkning som var særlig utbredt innenfor Den andre internasjonale, men det var også en viktig komponent i prinsippene bak den sovjetiske økonomien – planmessig produksjon vil utvikle produktivkreftene på en helt annen måte enn markedsmesig produksjon. Men sosialisme handler ikke primært om å utvikle produktivkreftene, det handler om å endre produksjonsforholdene. Utvikling av produktivkreftene er bare høyst en velkommen bieffekt.¹¹

For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, må det eksistere en arbeiderklasse, og for at det skal kunne eksistere en arbeiderklasse, så trengs det kapitalisme. I boka Marx’ Inferno, som er omtalt av Jokke Fjeldstad i dette nummeret av Gnist, argumenterer imidlertid forfatteren William Clare Roberts for at det egentlig er nok. Det er ikke gjennom utviklingen av produksjonen som sådan at de materielle vilkårene for sosialismen blir skapt, det er gjennom at den skaper et utbyttet arbeiderklassekollektiv. Er dette på plass, så vil arbeiderklassen selv være i stand til å kunne ta makta.12 Som den gjorde under Oktoberrevolusjonen i 1917.

Historisisme og revolusjon

Selv om Oktoberrevolusjonen representerte et opprør mot den historisismen og determinismen som hadde dominert den marxistiske debatten siden Marx’ død, tok det ikke lang tid før perspektivet endret seg hos revolusjonslederne. Men mer generelt så vil enhver politisk retning, i hvert fall så fremt den har et mål eller en retning utover det å styre, ha en tilbøyelighet til historisisme. USAs tidligere president George W. Bush spøkte i sin tid med at det ville vært mye enklere med et diktatur, i hvert fall hvis han fikk være diktator. Sånn er det nok for de fleste politiske aktører, også marxister, men det er slett ikke noe som er unikt for marxismen.

Ulike politiske retninger har imidlertid ulike perspektiver på hva som er til det beste for samfunnet. For Marx handlet ikke dette om profittmaksimering og rikdom, eller fordeling for den saks skyld – det handlet om at arbeiderklassen skulle ta makta over produksjonsmidlene og avskaffe utbyttingen. Dette er et ambisiøst politisk mål, og dermed et ambisiøst prosjekt. Dermed må også det underliggende fundamentet være ambisiøst.

Den italienske kommunisten Antonio Gramsci skrev i sine fengselsopptegnelser om folkevett ( «common sense» i den engelske oversettelsen). Han skriver at i et hvert samfunnssystem er det enkelte ting folk flest tar for gitt. Skal man derimot forandre samfunnet, så må det underlegges kritisk undersøkelse. Dette gjorde Marx, og det han kom frem til, var radikalt. Men alternativet kan ikke være å forsøke å skape grunnlaget for sosialisme på det man skulle ønske var virkeligheten, så lenge det ikke er det. Da vil man i hvert fall ikke få til noe

Det betyr slett ikke at Marx’ vitenskapelige tilnærming er ufeilbarlig. Men hvis man kaller seg sosialist eller kommunist, eller hvis man i det hele tatt ønsker seg et annet samfunnssystem, så må man som et minstekrav kunne si noe om hvordan verden egentlig ser ut og hva man vil endre. Alternativet er «business as usual» – og det var kanskje det Popper egentlig var ute etter?

Sluttnoter:

1) Karl Popper, Det åbne samfund og dets fjender II, Bokklubbens kulturbibliotek 2013, s. 113.

2) Se f.eks. Oscar Dybedahl, Nyliberalismens sterke stat, Gnist 2a 2017.

3) Friedrich Engels, Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Forlaget Ny Dag 1970, s. 66.

4) Samme sted, s. 90.

5) Gjengitt i Friedrich Engels, Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien, Forlaget Oktober 1981, s. 84.

6) Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, s. 60.

7) Michael Heinrich, “Crisis Theory, the Law of the Tendency of the Profit Rate to Fall, and Marx’ Studies in the 1870s”, Monthly Review 11/2013.

8) John Molyneux, “Is Marxism deterministic?”, International Socialism 68/1995.

9) Marx & Engels Collected Works, Volume 40, Lawrence & Wishart 1983, s. 152, min overs.

10). Se f.eks. David Harvey, A Companion to Marx’s Capital, Verso 2010.

11) Se f.eks. Michael A. Lebowitz, The Socialist Imperative, Monthly Review Press 2015.

12) William Clare Roberts, Marx’ Inferno, Princeton University Press, 2016, særlig kapittel 7.

Sosial reproduksjon er alt som må til for at arbeideren skal kunne gå på jobb dag etter dag, for at nye generasjoner med arbeidere skal vokse opp, og for at gamle og syke arbeidere blir tatt vare på. Sosial reproduksjonsteori forklarer sammenhengen mellom undertrykking og den kapitalistiske økonomien.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist
Foto: Flickr.com

I marxistisk teori skrives det om reproduksjon i en rekke sammenhenger med forskjellig betydning. Harald Minken har en god redegjørelse av reproduksjonsskjemaene i Gnist 4/17. Hos Marx handler reproduksjon hovedsaklig om reproduksjon av det kapitalistiske systemet. På 1970 og 80-tallet ble det utviklet en feministisk kritikk av marxismen som påpekte at man i liten grad var opptatt av den delen av reproduksjonen som skjedde i hjemmet, husarbeidet og reproduksjonen av selve arbeidskraften. Kjersti Ericssons Søstre Kamerater og Den flerstemmige revolusjonen er en norsk referanse i denne diskusjonen. Johanna Brenner og Barbara Laslett forsøkte å rydde i begrepene ved å snakke om samfunnsmessig og sosial reproduksjon. Samfunnsmessig reproduksjon er den reproduksjonen som Marx beskrev, mens den sosiale reproduksjonen er

«… aktiviteter og holdninger, oppførsel og følelser, og ansvar og forhold direkte involvert i å ivareta livet, både på en daglig basis og mellom generasjoner. Det inkluderer forskjellige former for sosialt nødvendig arbeid — mentalt, fysisk og følelsesmessig — rettet mot å sørge for de historiske og sosiale, så vel som biologiske, definerte vilkårene for å opprettholde og reprodusere befolkningen. Sosial reproduksjon handler blant annet om hvordan mat, klær og hjem er gjort tilgjengelig for umiddelbar forbruk, hvordan barnepass og oppdragelse blir oppnådd, hvordan vi tar vare på våre eldre og uføre, og hvordan seksualitet er sosialt konstruert.»¹

Kapitalismen er et økonomisk system der arbeidskrafta blir utbytta av kapitalistene. I følge Marx skjer dette fordi arbeidskrafta kan skape større verdier enn det koster arbeidsgiveren å betale arbeideren. Prisen på arbeidskrafta blir bestemt av hva det koster å reprodusere den. Lønna må være stor nok til å dekke de utgiftene som blir sett på som sosialt nødvendig for at arbeideren med familie kan overleve til neste lønning. Fordi arbeideren produserer større verdier enn lønna, kan kapitalisten tilegne seg en merverdi.

Teorien om sosial reproduksjon stiller spørsmålet: Hvordan blir arbeidskrafta produsert? Dette er et ganske omfattende spørsmål. For å finne et svar må vi ha en forståelse av arbeidskraft som en helt særegen vare i den kapitalistiske varesirkulasjonen, og dette kan oppsummeres i fire punkter. For det første er arbeidskraft det eneste som kan tilføre varen merverdi. Uten arbeidskraft som tilfører en større verdi til produktet, ingen merverdi for kapitalisten. For det andre selges arbeidskraft til den kostnaden det koster å produsere den. Størrelsen av den kostnaden er ikke konstant. Den eksisterer i en historisk kontekst, og den er en del av den sosiale relasjonen mellom arbeid og kapital. Menneskene har evnen til å akseptere en lavere levestandard hvis nødvendig og venner seg til en høyere levestandard hvis de får mulighet til det. For det tredje er kapitalisten alltid ute etter å kjøpe arbeidskraft billigst mulig, samtidig som han er avhengig av at arbeiderne har kjøpekraft så det finnes et marked som vil kjøpe de forbruksproduktene som blir skapt. For det fjerde er arbeidskraft en unik vare fordi den produseres utenfor den kapitalistiske varesirkulasjonen, samtidig som den er en vare som er helt avgjørende for den samme vare­sirkulasjonen.

La oss tenke litt på hva som skal til for å reprodusere arbeidskrafta til neste dag når arbeideren er ferdig med sin sju og en halv times arbeidsdag. Hva skal til for at hun kan komme tilbake på jobb dagen etter? Hun trenger et hjem å oppholde seg i, mat å spise, en seng å sove i. Slike fysiske behov er ganske opplagt. Men arbeideren trenger kanskje en skulder å gråte på etter en tøff dag på jobben. Eller noen å le sammen med. Dette kan være like viktig for å komme tilbake klar for en ny dag på jobb.

Arbeidskraft skal ikke bare reproduseres fra en dag til en annen, men den må også reproduseres i generasjoner. Av biologiske grunner får kvinner en helt spesiell rolle i den sosiale reproduksjonsteorien. I tillegg har også kvinners kjønnsroller blitt sosialt og kulturelt tillagt en rekke av oppgavene som skjer i reproduksjonen av arbeidskraften. Kvinneundertrykking er på denne måten et integrert element i kapitalismen.

Når kapitalismen trenger mer arbeidskraft enn den som reproduseres innen nasjonen, blir ny arbeidskraft tilført gjennom innvandring. Etniske skiller og rasisme integreres i kapitalismen for å kunne etablere flere forskjellige nivåer av levestandard, og dermed også ulike lønnsnivå.

Den sosiale reproduksjonen skjer ikke bare innenfor rammene av hjemmet og familien. Når arbeideren skader seg, trenger hun helsevesenet. Barn må utdannes for å bli ny arbeidskraft. Jo mer avansert teknologi i produksjonen, jo mer må arbeideren kunne før hun selger arbeidskraften sin. Velferdssystemet og staten har altså en helt sentral rolle i den sosiale reproduksjonen.

Markedet spiller også en rolle i den sosiale reproduksjonen gjennom at arbeiderne er forbrukere av varer i et kapitalistisk samfunn. Disse varene er nødvendige for å leve, både praktisk, sosialt og kulturelt.

Nøkkelen til å forstå sosial reproduksjonsteori er at produksjonen av varer og tjenester og produksjonen av livet vi lever, er en del av en stor integrert prosess. Utbytting og undertrykking er ikke det samme. Begge deler er integrert i kapitalismen. Sosial reproduksjonsteori hjelper oss med å se hvordan undertrykking, for eksempel kvinneundertrykking og rasisme, henger sammen med den kapitalistiske sirkulasjonsprosessen. Teorien er en historisk materialistisk teori som ikke sier at kapitalismen må være sexistisk eller rasistisk, men at den er det fordi den har oppstått innenfor spesifikke historiske rammer.

Les videre
Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017

Note:
1. Johanna Brenner og Barbara Laslett sitert i Tithi Bhattacharya (red): Social reproduction theory – Remapping Class, Recentering Oppression, Pluto Press, London, 2017. s.6–7. Opprinnelig fra Johanna Brenner og Barbara Laslett, “Gender , Social Reproduction, and Women’s Self-Organization: Considering the US Welfare State.”, Gender & Society 5, no.3 (1991). Artikkelforfatters oversettelse.

Ronald Gregor Suny

Red flag unfurled. History, historians and the Russian revolution

London: Verso Books, 2017, 321 s.

Der China Mièville formidler forskning og samtidsskildringer i en form som egner seg for et stor leserkrets (se omtale av China Miévilles bok October: The story of the Russian revolution. Nett-redaktørens anmerkning), er Red flag unfurled en helt annen type bok. Forfatteren er solid plantet i den akademiske verdenen, med en lang rekke prisbelønte bøker og livslange studier bak seg. Ronald Gregor Suny kommer fra en familie med armensk bakgrunn, som slo seg ned i USA, der han nå er professor ved University of Michigan. Hans nyeste bok er ikke en sammenhengende historie om den russiske revolusjonen, men heller en samling av egne fagartikler som er publisert over flere tiår, og som nå er sydd sammen for å gå kritisk inn i ulike faglige (og mindre faglige) tilnærminger til den russiske revolusjonen.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Et gjennomgående trekk er Sunys avstand til den retningen som i vår del av verden var tydelig merket av kald krig og studier av totalitarisme, dvs. en ideologisk offensiv fra 1950-tallet som satte likhetstegn mellom fascisme og kommunisme. I et slikt perspektiv var revolusjonen lite annet enn et statskupp fra en fanatisk klikk, og derfor med naturnødvendighet måtte føre til stalinisme, folkemord og gulag. Vi kjenner resirkuleringa av disse holdningene fra fjorårets norske debatt, med Bård Larsen – hoffhistoriker i reklamebyrået Civita – som anfører.

Suny har langt større sans for den sosialhistoriske retningen på 1970- og 1980-tallet. Nå gikk forskerne dypere ned i det russiske samfunnet, der de oppdaget en omfattende motstand mot tsardømmet, verdenskrigens virkninger og undertrykkinga av både bønder og fabrikkarbeider. Men Suny ser også begrensninger i en «historie nedenfra»; han vil kople studier av klasser og sosiale forhold, både før, under og etter revolusjonen, til organisasjoner, politisk bevisst og motkrefter. Her føler han utvilsomt samhørighet med bl.a. Moshe Levwin og Marcel Lieberman, som begge i revolusjonsåret har fått sine klassiske arbeider i ny utgave fra samme forlag (Verso/New Left Review).

Suny hører heller ikke til dem som ser bolsjevikenes partimodell som eneste forklaring på utviklinga etter 1917, og skiller seg dermed fra dem som helst vil skrive borgerkrig, vestlig intervensjon og krigskommunistisk knapphet ut av historien. Heller ikke godtar han forenklet totalitarisme-modell, som nærmest gir inntrykk av regimets stålkontroll. Selvsagt var det stadige kompromisser, vinglinger, omveier og improvisasjoner, som det er ventet når man har med mennesker å gjøre. Som en demokratisk sosialist, godtar Suny heller ikke at det settes likhetstegn mellom sosialisme og stalinisme. Det overlater han til dem som bruker sovjetisk historie til å advare mot alle utopier som ondskapens verk, og som bruker dette som unnskyldning for ikke å rokke ved dagens samfunn, i frykt for at alle alternativer havner i stalinisme.

Dette er selvsagt ikke boka man først kaster seg over, men det er mye å lære for dem som har interesse, tid og anledning til å fordype seg i nyere forskning og faglige diskusjoner.

China Mièville

October: The story of the Russian revolution

London: Verso Books, 2017, 384 s.

(Paperback i april 2018)

Trolig var det ingen andre bøker om 1917 som har vakt like stor interesse som China Mièvilles drivende framstilling av revolusjonsåret. Det var da også høyst fortjent. Han har bakgrunn som skjønnlitterær forfatter, bl.a. med bestselgere innenfor science fiction, og veit hvordan lesernes interesse skal fanges. Men dette er ikke ei bok i fantasisjangeren. Forfatteren har gjort hjemmeleksa si når det gjelder det som faktisk utspilte seg, og holder seg langt unna fri diktning.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Verso Books

Mièville knar det rikholdige stoffet mesterlig sammen, og etter ei innledning om tsardømmet følges begivenhetene tett måned for måned. Det er ingen tvil om at han har grunnleggende forståelse og sympati for den russiske revolusjonen, og etterlater ingen tvil om at bolsjevikpartiet hadde et fortrinn med sin organisatoriske disiplin og med Lenin som hovedperson. Men det er heldigvis noe helt annet enn ei nyskriving av bolsjevikpartiets egen historie (eller historieforfalskning), som blei utgitt på norsk i storhetstidas til AKP m-l. Noe av det mest spennende er den plassen som gis til andre bevegelser og intellektuelle, inkludert enkelte anarkister og aktivister fra den internasjonalistiske fløyen i mensjevikpartiet og blant de venstre-sosialrevolusjonære. Det tragiske er at de til det siste holdt seg i folden til partier med en ledelse som sto for noe helt annet.

Det er også en rød tråd at revolusjonen ikke alltid hadde en rød tråd eller fulgte en rettlinja kurs, i stedet har Mièville sans for motsetninger, konflikter og rot. Men ikke alle feilbedømmelser utgjorde hindringer, hadde Lenin f. eks. ikke hatt ubegrunnet optimisme når det gjaldt revolusjonære utsikter i Vest-Europa, ville nok enda flere i bolsjevikpartiet ha nølt i det avgjørende øyeblikket.

Når det er så synd at boka ikke fikk en leserkrets på norsk, er det fordi forfatteren har gått gjennom så mange øyeblikkskildringer, dokumenter, brev og enkeltpersoners historie, og derfor kan skrive med stor innlevelse i vanlige folks liv. Han forteller også inspirerende om det som blei oppnådd på kort tid, slik som arbeiderstyre på mange fabrikker, jordreformer, mer likestilt ekteskapslovgivning og oppløsning av forbudet mot homofile, for ikke å snakke om den nyskapende bølgen innenfor litteratur, teater, musikk og bildekunst. Det hører også med til historien, og gjør det videre forløp desto mer skuffende.

De som leser engelsk, kan se fram til at boka i april i år kommer i en billigutgave. Bestiller man direkte fra forlaget (www.versobooks.com), er det både rabatt og gratis frakt å få.

Leo Panitch og Greg Akbo (red.):

Rethinking democracy. Socialist Register 2018.

New York: Monthly Review Press/London: Merlin Press, 2017, 321 s.

Socialist Register er en årlig begivenhet, som uavbrutt er utgitt i mer enn 50 år, og som hadde Ralph Miliband som første redaktør. Hele tida har årboka levert spenstige analyser, som oftest presentert av akademikere med forankring på den marxistiske delen av venstresida. Redaksjonen har alltid vært åpen for forskjellige strømninger og bevegelser innafor ei slik ramme, og SR er derfor et forum både for diskusjoner, konkrete analyser, ny fagkunnskap og utveksling av erfaringer fra aktivisme og kamp.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

2017-utgaven bar naturlig nok preg av revolusjonsjubileet, og i år følges det opp med bidrag som ønsker å belyse forholdet mellom sosialisme og demokrati. Hovedtanken er at revolusjonære endringer i 2018 er utenkelig ut at de representerer ei fordyping og utviding av det reelt eksisterende – eller borgerlige – demokratiet, som nettopp i våre dager gjennomsyres av autoritære trekk og nyliberalistisk forskyving av makt fra folkevalgte organer til kapitalinteresser. «Den offentlige samtalen» trues av trumpistisk forakt og massiv høyrepropaganda – ispedd rasisme og fremmedfrykt – i mange kanaler, og begreper som post-demokrati og anti-politikk har inntatt sin plass i språket. Men tradisjonen tro nøyer ikke SR seg med skarpskodde analyser av kapitalismen i dens ulike politiske og ideologisk framtoninger, men retter kritisk søkelys mot forholdet mellom sosialisme og demokrati, som historisk har hatt mange mørke sider.

Alt i alt byr årets utgave på 15 solide bidrag, som spenner fra mer teoretiske diskusjoner om forutsetninger for «radikalt demokrati» til kapitler om folkelig kamp for å utvide demokratiet, blant i Latin-Amerika, India og Barcelona. Her er også mye å lese om «fake democracy», om nyliberalisme fra Hayek til Trump, om tvetydigheten i det digitale demokratiet og feministisk kamp mot det antidemokratiske patriarkatet. I nyere tid utmerker SR seg også med å avspeile marxistiske studier og aktivisme i andre deler av verden enn den anglosaksiske.

For et overkommelig beløp er det mulig å skaffe seg nettadgang til samtlige utgaver av SR sida 1964. Det er bare å slå opp på www.socialistregister.com.

 

 

Ian Angus

A redder shade of green. Intersections of science & socialism.

New York: Monthly Review Press, 2017, 203 s.

Ian Angus har gjennom en lang rekke bøker, artikler, foredrag og intervjuer tatt på seg oppgaven å forene naturvitenskap og marxisme. Nytteverdien av hans nyeste bok vil da også for fleste lesere av Gnist ligge i forfatterens evne til å formidle naturvitenskapelig forskning i et normalt menneskespråk. Det får han til å slutte seg til dem som mener at kloden har gått inn i en helt nye geologisk epoke, antropocen. Dette er et begrep som enkelte på venstresida avviser, ettersom det kanskje gir inntrykk av at «vi alle» bærer like stort ansvar, og at det tilslører kapitalismens betydning. Men Angus argumenter for at stadig flere innser at en ny epoke er et resultat av et økonomisk system som driver rovdrift både på mennesker og natur, med et vendepunktet ved slutten av 1940-tallet. Det knyttes til etterkrigstidas monopolkapitalisme, bygd på akkumulasjonstvang, billig olje, storstilt militarisering og kamp mot arbeiderklassen i Nord og frigjøringskamper i Sør. Av dette følger selvsagt at «grønn kapitalisme» og tro på fiks teknologi er en selvmotsigelse og tåkelegging.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i Utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og bokredaktør i Gnist. I hvert nummer tar han for seg et knippe av fag- og debattlitteratur som er skrevet på andre språk enn norsk.
Foto: Monthly Review Press

I to spennende kapitler gir Angus også et veldokumentert svar til dem som hevder at Karl Marx og Friederich Engels ikke interesserte seg for – eller forsto – den nye naturvitenskapen.

Kombinasjon av marxisme og økologi får selvsagt størst verdi når det leder til handling, men det er ikke Angus’ hovedanliggende å gi ferdig oppskrift. I stedet vil han utstyre folk på venstresida med en nødvendig naturvitenskapelig innsikt, slik at sosialistiske strategier blir mer meningsfulle. Og den som vil lese mer, kan gå til forfatterens bok fra 2016, Facing the antropocene. Angus har dessuten ansvaret for fortreffelig rettressurs for «økososialister»: www.climateandcapitalism.com.

Bodil Chr. Erichsen

Norske Kvinners liv og kamp bind 1 1850–2000

Forlag: Res Republica, 2017, 343 s.

Det er mange kamper, både små og store, som har ledet oss til å bli verdens mest likestilte land. Det er stemmeretten, adgang til høyere utdanning, inkludering i yrkeslivet, muligheten til å stille til verv og embeter, retten til å være myndig over seg selv, eiendomsrett, mulighet til å kjøpe tobakk og alkohol og retten til å kjøre bil.

Anja Ariel Tørnes Brekke er generalsekretær i Rød Ungdom
Foto: Res Publica

Norske kvinners liv og kamp har tatt på seg oppgaven med å være den første boka som gir en helhetlig oversikt over norsk kvinnekamp og liv. Den er gitt ut i to bind der det første gir en kronologisk oversikt og det andre gir en tematisk oversikt.

Boka tar oss gjennom norsk kvinnekamp fra 1850-tallet til tusenårsskiftet. Erichsen tar oss gjennom stemmerettskampen, husmortida, det kollektivistiske kvinneopprøret og det hun kaller statsfeminismens tid. Målet med boka er å besvare spørsmålet: Hvordan ble Norge verdens mest likestilte land? Svaret finner vi i oppbygningen av velferdsstaten.

Kvinnekamp og klassekamp – nøkkelen til likestilling

Forholdet mellom de borgerlige feministene og arbeiderbevegelsens kvinner er en rød tråd gjennom boka. Boka forklarer hvordan ulike kamper har vært viktige for ulike mennesker. Hvordan de borgerlige kvinnene ledet an i spørsmålet om stemmerett for kvinner når arbeiderklassekvinnene egentlig var ganske uinteresserte i dette. Ikke fordi de ikke ønsket å bestemme over sitt eget liv, men fordi de levde helt forskjellige liv.

For arbeiderkvinnene var kampen om regulert arbeidstid eller en lønn å leve av mer prekært enn retten til å stemme. I tillegg ville stemmeretten først og fremst gjelde kvinner fra borgerskapet og ikke arbeiderkvinner.

Selv om det er små og store seire som har ledet Norge frem til å bli et av verdens mest likestilte land, er det noen seire som har vært viktigere enn andre. Særlig viktig er utbyggingen av velferdsstaten. Det var de streikende fyrstikkarbeiderskene og fattigdommen i byene som var avgjørende for utviklingen av sosialhjelp og etter hvert for den velferdsstaten som er grunnen til at Norge rangeres som mest likestilt i verden. Det var her fundamentet ble lagt.

I avisa Social-Demokraten 2. mars 1890 sa en seilduksarbeiderske: «… Det var sak alderes nyt for os kvinder at bli oppfordrede til at si, hva vi synes; Thi vi har jo bestandig vært vante til, at vore ord har have liten eller intet værd, men antar vi nu faar stiftet vor fagforening, saa tror vi, at den vil hjelpe os mere og mere at fjerne tanken om vor ubetydelighed», hevdet seilduksarbeiderskene i Social-Demokraten 2. mars 1890.»

Viktige kvinner og organisasjoner

Gjennom boka får vi møte flere kvinner som har vært viktige for norsk historie; fra de mer kjente som Camilla Collett og Gina Krogh til mer ukjente kvinner som likevel har vært viktige for kvinnekampen.

Personlig synes jeg det var interessant å lese om oppstarten til organisasjoner som Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar og hvordan kvinnene organiserte seg i husmorforeninger, velforeninger og fagforeninger.

Min favoritt er de kommunistiske husmødrene. De var aktive på 30-tallet og var ikke særlig opptatt av husmorskolering eller å bidra til «lyse og gode hjem». De var mer opptatt av å holde kontroll på matprisene og arbeiderbarns interesser i skolen, samt kvalitetskontroll på mat.

Kampen om historien

Størstedelen av den skrevne historien handler om menn og deres bragder i det offentlige rom. Kvinners liv og kamp har alltid vært en kamp for å få anerkjent sin virkelighetsoppfattelse.

Flere kvinner ble på 1800-tallet diagnostisert med lidelsen hysteri. Dr. Oscar Nissen hevdet i 1888 at bare ti prosent av norske kvinner hadde kjønnsdrift, og så har vi Freud som jeg ikke orker å bruke plass på i denne bokanmeldelsen. Dette er forsøk på å undertrykke kvinner ved å avfeie deres virkelighetsoppfatning, eller enda verre: ved å sykeliggjøre dem og deres oppfatninger.

Kvinnekampen burde være skolepensum. Det blir tydelig når man leser Erichsens bok. Dette er ikke særhistorie, men historien om byggingen av Norge.

Erichsen skal ha honnør for å ta på seg oppgaven med å samle historien om kvinners liv og kamp. Det er en god bok for deg som ønsker en oversikt over norsk kvinnekamp og som kan danne grunnlaget for videre studier.

Tariq Ali

The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution.

London, Verso, 2017, 384 sider

Tariq Ali er en pakistansk-britisk politiker, forfatter og historiker. Han har vært sentral i den trotskistiske bevegelsen i Storbritannia og i tidsskriftet New Left Review, og på den britiske venstresida var han en av de få ledende skikkelsene som gikk inn for brexit. I år er han ute med boka The dilemmas of Lenin: terrorism, war, empire, love, revolution, som er delt i fem hovedkapitler som i stor grad gjenspeiler de dilemmaene Lenin etter Alis mening sto oppe i:

• Terrorisme og utopia

• Internasjonalisme, sosialisme, imperier og krig

• Stater og revolusjoner

• Kvinnespørsmålet

• Den siste kampen

Pål Steigan er forfatter og redaktør for steigan.no
Foto: Verso

Ideen bak boka er utmerket. Foran 100-årsjubileet for Oktoberrevolusjonen ønsker Ali å framstille det politiske mennesket Lenin og ikke bysten eller idolet Lenin. Han har en klar tilnærming som løper gjennom hele boka: «Lenin-kulten, som han sjøl foraktet, sjøl i dens mest forsiktige form, var en katastrofe for hans tenkning. Tekstene hans var aldri tenkt å bli lest som katekismer, ble mumifisert, og det ble umulig å forstå hans politiske utvikling. Dette fenomenet må knyttes til møtet mellom to historiske prosesser. Lenin var et produkt av russisk historie og av europeisk arbeiderbevegelse. Begge reiste spørsmålet om klasse og parti – om klassegrunnlag og lederrolle. Den syntesen som ble utviklet av Lenin, ble bestemt av en sammensmelting av to svært ulike strømninger som i generelle ordelag kan beskrives som anarkisme og marxisme. Han spilte en avgjørende rolle for at den sistnevnte skulle seire.»

Jeg liker dette anslaget. Som en som har lest mye Lenin og samtidig snakket og skrevet om leninismen, synes jeg det har vært vanskelig å trenge inn i de virkelige dilemmaene, som Ali kaller det, eller å komme inn i det intellektuelle laboratoriet til Lenin. Jeg har lest tekstene med for stor respekt, og derfor ikke sett nyansene og rikdommen i dem, men dermed heller ikke svakhetene.

For meg står verket Imperialismen – kapitalismens høyeste stadium som noe av det aller beste Lenin har skrevet. Men det var først da jeg klarte å se på den som et forsøk på å forklare imperialismen på et gitt punkt i historien (begynnelsen av første verdenskrig), og ikke som en kanonisk tekst, at jeg så at det er mulig å gjøre den samme studien på nytt i vår tid.
Boka Hva må gjøres? var helt avgjørende for å kartlegge veien fram til Oktober, men med dagens øyne er den ganske kjedelig og lite spenstig. Men det er fordi den er et innlegg i en intern partistrid der og da, og ikke skrevet for å bli lest som noe perfekt og evigvarende skrift om hvordan et revolusjonært arbeiderparti skal bygges. Hvis man leser den på dens egne premisser, er det mulig å både få tips, lære og å se at det er mye som må føyes til eller utvikles annerledes.

Det virker som Ali har det litt på samme måte. Han ønsker å rive helgenglorien av Lenin og treffe den virkelige Lenin, og gjerne komme i kontakt med hans tvil og dilemmaer. Dette er prisverdig. Dessverre synes jeg ikke Ali har vært radikal nok, eller trofast nok mot intensjonene sine. Etter min mening sto Lenin oppe i flere dilemmaer enn dem Ali beskriver, og som det kunne ha vært interessant å få belyst.

Russland hadde riktignok en viktig og sterk industrisektor etter sin tid, men store deler av landet var tilbakeliggende, halvføydalt landbruk. En proletarisk revolusjon i Sankt Petersburg og Moskva var riktignok fullt mulig som vi vet, men forsto Lenin hvor vanskelig det var å få den til å gjennomsyre hele landet? På slutten av sitt liv lanserte Lenin den nye økonomiske politikken, som dels var tvunget fram av krigen og knappheten, men som også var en kursjustering til de reelle økonomiske vilkårene i Russland.

Vi «leninister» har vært vant til å snakke om «Lenins partimodell», og kanskje trodde han sjøl at han hadde en modell, det var i hvert fall den som ble spredd over hele jordkloden gjennom Den kommunistiske internasjonalen. Men hadde han det? Lenin skiftet mening mange ganger og valgte løsninger som passet der og da. Ikke noe galt i det. Men da blir også modellen vanskelig å få øye på.

Den kommunistiske internasjonalen var et spenstig og epokegjørende forsøk på å spre Oktoberrevolusjonen over hele verden, og den ga kraft og energi til mange revolusjoner og revolusjonsforsøk. Men den var dømt til å mislykkes. Forestillinga om «one size fits all» var gærn, og ble ikke noe bedre av at Lenin, Trotskij og Stalin trodde på den. Spørsmålene er mange: Skjønte Lenin hvor vanskelig det ville bli å løfte landbruket ut av tilbakeliggenheten? Skjønte han forholdet mellom tungindustri og lettindustri? Skjønte han de enorme kulturelle motsetningene i tsarens Russland, som bolsjevikene jo arvet?

Slik går det an å fortsette å spørre uten å bli historisk moralist. Det var mye Lenin ikke kunne vite, og det er det ingen grunn til å klandre ham for. Det blir mer spennende å prøve å sette seg inn i hans måte å tenke og analysere på når man innser at dette også for ham har vært en prosess der han ikke satt med noen fasit.

Ali beskriver godt forholdet til anarkismen og den russiske terrorismen, hvordan Lenin både levde i dialog med den og bekjempet den. Han utviklet sitt standpunkt til også å videreføre Marx’ brudd med blanquismen, med dens forestilling om den hemmelige lille gruppas statskupp som veien til frigjøring. Dette oppsummer Ali slik: «For å lykkes, må revolusjonen stole, ikke på konspirasjon og ikke på et parti, men på en politisk bevisst klasse. Det er det første punktet. Opprøret må bygge på den revolusjonære oppvåkninga til folket. Det er det andre punktet. Det må ta utgangspunkt i det vendepunktet i den voksende revolusjonens historie når den revolusjonære aktiviteten til de mest framskredne delene av folket når sitt høydepunkt, og når vaklinga i fiendens rekker og rekkene til de svake, halvhjertede folkene er sterkest. Det er det tredje punktet.»

Ali har en fin beskrivelse av Lenins forhold til Julius Martov. De var nære venner og kamerater, og røk etter hvert uklar med hverandre og ble motpoler, med Martov som leder for mensjevikene og Lenin for bolsjevikene. Martov kom seinere til å havne på samme side som Lenin når det gjaldt kampen mot krigen. Og han ga en kritisk støtte til revolusjonen. Da Martov lå på det siste, var Lenin sjøl dødssjuk, men han var svært opptatt av at noen måtte ta seg av hans gamle motstander og kamerat.

Kapittelet om Lenins forhold til Inessa Armand er også ganske bra, sjøl om det ikke akkurat forteller noe nytt. Lenin var gift med Krupskaja, men ble forelsket i Inessa Armand. Det kan man jo lese av brevene deres, sjøl om de stort sett handlet om politikk. Lenins dilemma var at det personlige også var politisk, slik Ali får klart fram: «Den idylliske tida Lenin og Armand tilbrakte sammen gikk ikke ubemerket. Hans svigermor fulgte ham med haukeblikk og viste tydelig sitt mishag. Han fortalte sin kone om det. Hun hadde allerede gjettet det, og foreslo at de skulle skilles slik at han og Armand kunne leve sammen. Ble han fristet? Vi vet ikke. Tenkte han på Turgenev og Andrei Kolosov? Det ville vært vanskelig å ikke gjøre det, gitt omstendighetene. Kunne dette dilemmaet bli løst? Han var trettini og hun trettifem da de først møttes. Hva måtte gjøres? Jeg tror løsningen han valgte var konservativ, men motivert av politikken. Enhver forandring i den bolsjevikiske fraksjonens bakgrunn vil bli utnyttet av motstanderne.»

Det siste dilemmaet Ali drøfter er Lenins kamp mot deformeringa av bolsjevikpartiet. Også her kan et sitat fra boka antyde hva utfordringene besto i: «Lenins siste skrifter var et modig forsøk på å få partiet til å endre kurs. Han tenkte på historiske eksempler på et lands nederlag når den beseirede fienden hadde klart å påføre seierherrene sin kultur, og dermed beseiret dem åndelig. Han følte at det gamle tsaristiske byråkratiet hadde klart å erobre kollegene hans, som lett hadde overtatt de gamle måtene å regjere på, om ikke deres kulturelle praksis, fra sine tidligere undertrykkere. Ja, han skrev om alt dette, som jeg viser i de avsluttende kapitlene i denne boken. Og han ba om unnskyldning: «Det virker som om jeg er sterkt skyldig overfor Russlands arbeidere.»

Men Tariq Ali gjør det litt lett både for seg og for Lenin. På det tidspunktet hadde «den leninistiske partimodellen» blitt formet av borgerkrigssituasjonen til å bli den hypersentralismen som allerede Rosa Luxemburg advarte mot. Det skjedde på Lenins vakt, og det drøfter ikke Ali.

Om ikke boka til Ali lodder så djupt, så kan den inspirere til en mer drøftende og analytisk lesning av Lenins tekster enn den mange av oss har stått for tidligere, deriblant undertegnede. Men når han først skulle gjøre jobben, burde Ali ha lagt bort enda mer av ærefrykten og gått enda djupere inn på de dilemmaene Oktoberrevolusjonens leder opplagt må ha stått overfor.

Fred Magdoff, Chris Williams

Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation

New York: Monthly Review Press, 2017, 384 s.

Hva venter man seg av en bok med tittelen Creating an Ecological Society – towards a revolutionary transformation? I forordet gjør forfatterne det klart at boka er skrevet fordi vi allerede nå må å tenke på hvordan et økologisk samfunn kan organiseres, fungere og hvordan det kan realiseres. For denne anmelderen ville følgelig en analyse av de grunnleggende materielle, klassemessige drivkreftene som gjør «a revolutionary transformation» mulige være det sentrale tema. Med utgangspunkt i dype drivkrefter som kamp mot utbytting, forsvar for velferdsstaten, miljøet og klimaet kunne en så i større detalj drøfte det politiske programmet som en slik brei og mangeartet bevegelse må ha. Men mesteparten av denne boka, ti av tolv kapitler, handler for det meste de naturvitenskapelige årsakene til og konsekvensene av global oppvarming og andre aspekter av den økologiske krisen.

Anders Ekeland er samfunnsøkonom og leder av Akershus SV.
Foto: Monthly Review Press

Boka gir veldig nyttig innsikt i hvordan kapitalismen herjer med naturen. Den argumenterer godt for at kapitalismen er ute av stand til å løse problemene og at det ikke er noe i den menneskelige natur som gjør økososialisme umulig. Men med den store vekten som legges på beskrivelser, illustrerer boka også den økososialistiske bevegelsens teoretiske og politiske svakheter. For sjøl om begge forfatterne er velskolerte marxister, så mangler boka fullstendig vilje til å stille vanskelige og kritiske spørsmål. Hvilke sosiale grupper er interessert i økososialisme? Hvorfor er det ikke en sterkere klimabevegelse når fler og fler innser at vi høyst sannsynlig ikke er så mange tiår unna at oppvarmingen blir irreversibel? Hva er rollen til markeder og priser i overgangen til økosialisme? Ikke på noe punkt stopper forfatterne opp og stiller seg selv eller leseren vanskelige spørsmål, til tross for at en god del viktig spørsmål nevnes. Typisk er at man forfatterne bare bruker tre sider på spørsmålet om rollen til markeder og priser. Her gjør forfatterne det lett for seg ved å ta noen ganske tradisjonelle økonomer og polemisere mot dem. Dette til tross for at redaktøren av Monthly Review, J. B. Foster, har gått inn for karbonavgift til fordeling som en «exit strategi» fra fossilkapitalismen og Naomi Klein har gått inn for en «progressiv karbonskatt», men slike forslag omtales ikke. Vi får bare vite i et par setninger at «selv personer som virkelig bryr seg om miljøet, har begynt å tro at markedsbaserte løsninger […] er bedre enn offentlig regulering og styring.” Hvordan slike reguleringer skal utformes uten å bli byråkratiske sies det ingenting om.

Det forfatterne – i likhet med svært mange på venstresida – ikke tar inn over seg er at hvis man for eksempel forbød all videre utvinning av fossilt brensel så ville prisene på fossilt brensel – og følgelig også fornybar energi – stige dramatisk, jfr. oljeprisjokkene på sytti- og åttitallet. Det rammer veldig sosialt skeivt – og har derfor liten sjans til å få oppslutning. I avsnittet om transport tar forfatterne enkelt og greit utgangspunkt i at man kan «eliminere behovet for bil for mesteparten av befolkninga ved redesign av byene». Men hvordan man får politisk oppslutning om det, om det er økologisk forsvarlig å bruke en masse energi, dvs. utslipp, for å redesigne byene – det blir ikke engang forsøkt drøftet. For ikke å snakke om tidsperspektivet. Hvor lang tid vil det ta å «redesigne byene»? Hva med utslippene fra privatbilismen før byene er «redesignet»? Det er nå drøyt en milliard fossilbiler i verden, vi er raskt på vei mot to milliarder når folkerike land som India og Kina får en biltetthet på linje med den «vestlige». Regjeringene i Kina og India har erklært at de vil elektrifisere bilparken – skal vi støtte opp om det? Forfatterne forholder seg ikke til det. Ikke til Tesla, ikke til elbilpolitikk i noe land. De forholder nesten ikke til politikkutvikling eller politiske bevegelser i det hele tatt. De få eksemplene som nevnes er de jordløses arbeidernes bevegelse i Brasil (MST), ANC i Sør-Afrika og Zapatistene og andre urfolk i Latin-Amerika.

Det som kanskje glimrer mest med sitt fravær er en analyse av arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen i vestlige land. De slår fast at USA er et «plutokrati», basert på en riktig, men også veldig velkjent kritikk av det amerikanske demokratiet. Men kampen for et mer reelt demokrati, f.eks. en reform av valgordningen kommer ikke inn på radaren i det hele tatt. De sier ikke noe om De grønne i USA, ei heller om Bernie Sanders. Det er tilløp til en drøfting av hvorvidt det er mulig å omdanne samfunnet via den parlamentariske veien, men analysen blir kort og veldig allmenn, og nøyer seg etter én med å konkludere med at man må ha nærmiljø- og arbeiderråd. Det er en kortfattet, men riktig kritikk av poltikken til de store miljøorganisasjonene i USA. Ikke minst at de for eksempel i forbindelse med den store klimamarsjen i 2014 avsto fra å stille krav siden de aller største miljøorganisasjonene («the Big Greens») mente det ville være splittende. Det er sikkert riktig at mangelen på klare krav virket passiviserende og frustrerende på grasrota. Men hvilke krav som burde vært stilt – og av hvem –blir overhodet ikke drøftet. Vi får i det hele tatt ikke vite om forfatterne er aktive på venstresida, i tilfelle i hva slags organisasjoner, så dette blir i praksis stemmer fra «kommentariatet».

Magdoff og Williams er klare på at det framtidige økologiske samfunnet sjølsagt er en planøkonomi, som forfatterne i forbifarten nevner har et dårlig rykte på grunn av den byråkratiske måten den ble gjennomført på i Sovjet. Men utover det er planøkonomi problematisk, hvis man ikke har forholdsvis klart for seg hvordan priser og lønninger skal fastsettes, men det sier forfatterne ikke noe om. Selv under mellomtitler som burde kreve litt grundigere tenkning som «Behovet for internasjonalisme», er det ikke noen analyse av tidligere og nåværende noen forsøk på internasjonal organisering som Komintern eller Fjerde Internasjonalen. Ei heller noen analyse av det som finnes av klimabevegelse, hverken det «moderate» CAN (Climate Action Network) eller det mer venstreorienterte CJN (Climate Justice Now) nettverket. Dette til tross for at global oppvarming virkelig er et globalt fenomen som virkelig krever internasjonal organisering.

Trass mange gode beskrivelser av planetens sørgelige tilstand, har boka ikke noen diskusjon av hvordan vi kommer fra dagens situasjon til et økologisk samfunn. Dermed plasserer den seg etter min mening trygt i sjangeren utopisk sosialisme, ikke vitenskapelig, materialistisk sosialisme.

Harald Minken

Hjelp til å forstå Kaptialen bok 2

Forlaget Rødt, 84 s.

I fjor var det 150 år siden Karl Marx’ hovedverk, Kapitalen, ble gitt ut. Sammen med 100-årsjubileet for den russiske revolusjonen, fikk marxister en anledning til å revurdere både teoretiske og praktiske begivenheter fra fortiden, og kanskje også til å stille seg følgende spørsmål: Hvilke analyser og metoder er fortsatt gyldige i vår tid?

Sofie Marhaug er gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre, stipendiat i allmenn litteratur­vitenskap ved Universitetet i Bergen og redaksjons­medlem i tidsskriftet Røyst.
Foto: Forlaget Rødt!

Å oversette Kapitalens andre bok, eller skissene til den, er kan hende mer offensivt enn å markere 100- og 150-årsjubileer. Tanken bak en slik oversettelse må da være – mer enn at man skal diskutere noe som en gang hendte – at det finnes noe i Marx’ korpus som gir mening for oss i dag enten faglig eller politisk, eller begge deler.

Det er denne oppgaven Rødt-medlem og forsker ved Transportøkonomisk Institutt, Harald Minken, har påtatt seg: I disse dager gis Kapitalen. Andre bok ut på Forlaget Rødt!. I forlengelsen av dette arbeidet har Minken skrevet en lengre introduksjon til Marx’ kompliserte oppfølger som bærer tittelen «Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2».

Denne andre boken ble som kjent ikke publisert mens Marx selv var i live. Han etterlot seg derimot en samling av løse tekster og sitater, som i sin tur ble redigert og utgitt av Friedrich Engels i 1885. Engels startet forordet med å skrive at «[å] gjøre andre bok av Kapitalen ferdig til trykking var ingen lett oppgave».¹ Det samme kan man hevde om hvordan det er å lese boken. Dermed er Minkens introduksjon til det massive verket et desto mer kjærkomment bidrag.

Her går han gjennom de tre avsnittene som til sammen utgjør Kapitalen. Andre bok. Disse avsnittene består i sin tur av en rekke kapitler. Minken tar seg også tid til å kommentere noen av disse, og redegjør fint for sine utvelgelser. Denne tilleggsboken drukner likevel ikke i detaljer og uvesentligheter, selv om noen av utlegningene er nokså komplekse. Hovedpoenget til forfatteren synes å være å gi en innføring i Marx’ økonomiske begrepsapparat, med særlig vekt på hva Kapitalens andre bok utdyper og tilfører den første. I så måte kunne introduksjonen like gjerne fått navnet «Hjelp til å forstå Kapitalen» eller «Hjelp til å forstå marxistisk økonomi».

Før Minken tar for seg de ulike delene av boken, kommer han med en generell utlegning om Marx’ kapitalbegrep. Her nevnes eksempelvis at andre bok innfører et nytt skille mellom sirkulerende og fast kapital. Det later imidlertid til å være enda viktigere for Minken å understreke hvordan varesirkulasjonen, slik den presenteres i Kapitalens første bok, kompliseres i det nyoversatte verket. Et tilbakevendende poeng er at kapitalens kretsløp her ses fra flere synsvinkler, og at disse ulike innfallsvinklene må tas med i betraktning hvis man vil forstå kapitalen som sådan.

Minkens språkføring er muntlig og nokså ukomplisert, noe som for det meste er en fordel all den tid stoffet som presenteres er innviklet nok i seg selv. Teksten blir likevel vanskeligere å følge, jo lenger inn i Marx’ tankerekker og ligninger vi kommer.

Introduksjonens muntlige stil kan enkelte steder minne om en studiesirkel eller en lærerbok, med diskusjonsspørsmål oppført i den løpende teksten. Slike grep gjør det tyngre for en nevrotiker som meg selv å lese den fra A til Å, men så er det kanskje ikke meningen at man skal gjøre dette. Stoffet som behandles er så tett og kompakt at det kan (og bør) leses og diskuteres mer enn én gang.

Poenget om å lese tekster om igjen bringer meg tilbake til det innledende spørsmålet om oversettelsen og introduksjonens aktualitet: Hvorfor skal vi bry oss om å lese Kapitalens andre bok i dag?

Den har som kjent blitt oversatt til norsk tidligere, riktignok for over 80 år siden.

For to år siden hørte jeg på et foredrag av Leif Høghaug i forbindelse med at han ga ut en nyoversettelse av Det kommunistiske partis manifest (2016). Han fikk et lignende spørsmål fra én i publikum: «Hvorfor gir du ut manifestet akkurat nå?» Hva er hensikten med å gi ut Marx’ tekster på ny, kan vi legge til.

Den gang pekte Høghaug på det åpenbare: at slike nyutgivelser kan bidra til at verkene blir lest på nytt, og at manifestet dermed kan få en fornyet aktualitet, slik også ideen om kommunismen har kommet og gått – som et spøkelse. Derfor var det neppe tilfeldig at Høghaug hadde valgt gjenferd i sin oversettelse av tyske das Gespenst des Kommunismus. Noen tanker (og tekster) vender tilbake for å hjemsøke oss.

I lesningen av Minkens introduksjon gjentas grunnleggende tanker innenfor marxistisk teori. For noen oppleves disse innsiktene som nye, for andre vil de fungere som repetisjon. Jeg vil like fullt tro at Minken rydder opp i noen misforståelser omkring begrepsbruk som mange kan vedkjenne seg, idet han diskuterer marxistisk terminologi opp mot hverdagsspråk og dominerende ordbruk i moderne økonomisk teori.

Selv fikk jeg en såkalt aha-opplevelse da jeg kom over et ganske åpenbart poeng i Marx’ analyse. I introduksjonen beskrives kapitalens kretsløp sett fra kapitalistens ståsted. Om hva som produseres peker Minken på følgende: «Det kan være hva som helst: et jordbruksprodukt, et industriprodukt, eller til og med en tjeneste, bare den er kapitalistisk produsert, dvs. produsert for profitt.»²

I lokalpolitiske diskusjoner blir jeg ofte oppgitt over høyresidens språkbruk. Kanskje er ikke dette så rart, ettersom at min egen faglige bakgrunn er fra litteraturvitenskapen. Særlig én høyremann har flere ganger fått meg til å bli moralsk indignert når vi debatterer barnehagepolitikk. Han bruker ord som «barnehagebedrifter» og omtaler foreldre som «kunder». Ofte adresserer jeg ordvalgene hans, «hvordan kan du snakke om barn på denne måten?», med min implisitte fordømmelse: Hvordan våger du å gjøre omsorg for barn om til et produkt?!

Jeg mener fortsatt at indignasjonen min er berettiget, men høyrepolitikeren presenterer egentlig noen vesentlige innsikter. Det går nemlig an å drive barnehage som butikk. Velferdsprofitører finnes. Det er deres tenkemåte han beskriver. Denne tenkemåten samsvarer med en del av den kapitalistiske produksjonsmåten. Og det er denne kapitalistiske produksjonsmåten seg på som er det største problemet, ikke at noen kaller den ved dens rette navn. Språkbruken er ille nok i seg selv. Den legitimerer og påvirker hvordan vi tenker og handler. Samtidig er den ofte et symptom på noe annet, slik som i tilfellet med barnehageprofitørene.

«Hjelp til å forstå Kapitalen bok 2» er stort sett til «hjelp», selv om noen av de økonomiske diskusjonene forblir innfløkte for personer som meg selv, dvs. lesere med bakgrunn fra andre fag enn økonomi. Jeg mener likevel at introduksjonen ikke er forbeholdt økonomer; flere kan ha godt av litt hjelp til å fortolke Marx’ analyser av kapitalismen. Enhver med interesse for politikk i konkret så vel som i vid forstand bør prøve å forstå hva Marx beskriver. Vi lever i et samfunn hvor den kapitalistiske produksjonen styrer livene våre i stadig større grad.

Og til de som kjenner kapitalismens herjinger på kroppen: Å fortolke verden kan muligens gjøre det lettere å forandre den.

Noter:
1. Karl Marx, Kapitalen. Andre bok, oversatt av Harald Minken, (Forlaget Rødt!, 2018), s. 14.
2. Harald Minken, «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2», (Forlaget Rødt!, 2018), 27.

Zeshan Shakar

Tante Ulrikkes vei

Gyldendals forlag, Oslo 430 s.

Zeshan Shakars roman Tante Ulrikkes vei gir et innblikk i livet til to unge gutter, Mo og Jamal, som vokser opp på Stovner, en drabantby på Oslos østkant. Rammefortellingen er et forskningsarbeid som tar sikte på å kartlegge leveforholdene for ungdom i Groruddalen. Informantene skal føre en form for dagbok som regelmessig skal sendes inn til forskerne. Boka består av rapportene fra Mo og Jamal. Den skoleflinke Mo leverer sine rapporter skriftlig. Skole-drop-outen Jamal snakker sine rapporter inn ved hjelp av en diktafon som prosjektet har stilt til rådighet. Framstillingsformen gir en spennende språklig variasjon. Jamals muntlige språk, en slags kebab-norsk, er rikt og sterkt på følelser. Den hip-hop inspirerte språktonen treffer i alle fall denne leseren i hjerte og mellomgulv. Mos rapporter er særlig i begynnelsen litt tørre og stive. Men blir etter hvert preget av en underliggende desperasjon og fortvilelse. I korte brudd møter vi også en tredje språkform , samfunnsforsker-språket, representert ved forskerens meldinger til de to informantene.

Anne Minken er historiker. Hun har blant annet arbeidet med innvandrings- og minoritetshistorie.
Foto: Gyldendals forlag

Mo og Jamal har foreldre fra Pakistan. Selv er de født og oppvokst i Norge og er nok mer preget av oppveksten på Stovner enn av pakistansk tradisjon og kultur. Guttene har arbeiderklassebakgrunn. Mos far er uføretrygdet industriarbeider, moren hans er hjemmeværende. Hjemmet er preget av trang økonomi, men familien har alt på stell. Barna følges tett opp og foreldrene har høye ambisjoner på Mos vegne. Hjemme hos Jamal har det meste gått galt. Faren har stukket av for flere år siden, moren sliter med tunge psykiske problemer og ansvaret for å følge opp lillebroren som også sliter, faller ofte på Jamal.

Handlingen i boka er lagt til tidsrommet 2001–2006. Men med romanforfatterens suverene rett er noen av begivenhetene som skildres i boka, flyttet i forhold til tid og sted. Gjennom guttenes rapporter får vi deres opplevelse av noen av hendelsene som danner opptakten til dagens økende islamfiendtlige klima: 11. september, Fadime-drapet (i romanen finner æresdrapet sted på Stovner), oppstyret rundt en ekstrem imam på moské-besøk og TV-debattenes gjentatte hamring om «mislykket integrering».

Et sentralt tema i boka er hvordan det oppleves å bli omtalt som et problem og framstilt som «de andre» som noen som myndigheter og medier fritt kan diskutere og mene noe om? Dette er en form for stigmatisering som slår inn på mange forskjellige nivåer, både i form av reportasjer og TV-debatter, i et møte med passkontrollen hvor stovnergutten Mo blir forhørt som illegal innvandrer og på bilverkstedet hvor bilvaskeren Jamal ikke bare er nederst i jobbhierarkiet, men i tillegg «en svarting» som kundene kan herje med eller overse. Den skinner også igjennom og i små, tilsynelatende harmløse, hverdagskommentarer. Kanskje er det guttenes reaksjoner på hverdagskommentarene som treffer meg hardest. Åtte år gammel overhører Mo en samtale mellom to eldre lærere som klager over at det har blitt så mange utlendinger på skolen. Han forteller at han kanskje ikke fikk med seg alt de sa. «Men det var en ting som ikke var til å misforstå, og det var hvor sterkt de mislikte oss, og hvor sinte vi gjorde dem.» Jamal er motvillig utkommandert på en naturfagsekskursjon i første time. Han klager over at han fryser, og læreren svarer, «sånn er det her i Norge. Fryser du må du kle deg bedre». «Jeg sverger han sa det», sier Jamal. «Sånn er det i Norge liksom? Som jeg ikke veit? Hva faen du skal lære meg om å bo her liksom.»

Stigmatiseringen disse guttene opplever er ikke ny. Den har fulgt drabantbyen siden området ble utbygd tidlig i 1970-åra, lenge før innvandrerne kom til Stovner, da det dreide seg om heilnorsk, hvit arbeiderklasse. Den såkalte Stovner-rapporten fra 1975 skildret stovnerbeboerne som sosiale problemtilfeller. Barna som vokste opp der, var nærmest analfabeter. Rapporten konkluderte med at det var et miljø preget av «passivitet, hærverk og nederlag». Nå 40 år seinere skildres drabantbyene i Groruddalen som en sosialdemokratisk idyll som ble ødelagt av innvandringen. «1970-årenes bekymring for bomaskiner og fremmedgjøring er blitt erstattet av angst for den etniske og religiøse sammensetningen og «hvit flukt», ellers er alt ved det gamle», skriver groruddalsforfatteren Øyvind Holen.

Historien om Stovner viser at klasseforakt og etnisk stigmatisering er temmelig nært beslektede fenomener. Zeshan Shakars roman gir oss en skarp, vittig og gripende analyse av disse fenomenene.

Stephen Gowans:

Washington’s long war on Syria

Baraka Books, 2017, 260 s.

Det har etter hvert kommet mange bøker om Syriakrigen. Stort sett utfyller disse hverandre godt, og med unntak av vinkling og fokus er det sjeldent mer enn detaljer de forskjellige forfatterne er uenige om.

Ivar Espås Vangen er leder av Rødt Universitetslag Trondheim, og medlem i Rødts internasjonale utvalg
Foto: Baraka Books

 

Stephen Gowans’ Washington’s long war on Syria, er ikke en slik bok. For den som har fulgt diverse diskusjonsfora på internett, vil mange av perspektivene være kjente: Syriakrigen må ses på som en geopolitisk konflikt hvor USA/Vesten, oljemonarkiene på den arabiske halvøy, Tyrkia og Israel står på én side, mens Syria, Russland og Iran står som motsats. Krigen forstås gjennomgående gjennom hele boka som et resultat av at førstnevnte gruppe endelig er i ferd med å lykkes i sitt langsiktige mål: å knuse et av de siste noenlunde vellykkede eksemplene på et sekulært nasjonalistisk styre i den arabiske verden.

Mange vil nok mene det er en håpløs foreteelse å begi seg ut på en bok med et slikt utgangspunkt. Boka minner nærmest om en karikatur av enøyd anti-imperialisme, komplett blottet for forståelse for at Syria er et beinhardt diktatur hvor det faktisk eksisterte en voldsom misnøye med det despotiske regimet. Den som ønsker en nyansert bok som gir begge sider litt rett i tillegg til å kritisere dem, bør definitivt lete etter alternativ litteratur, for eksempel Cecilie Hellestveits Syria – en stor krig i en liten verden, eller Philips’ The Battle for Syria, som begge er eksemplariske gjennomganger av det internasjonale perspektivet bak krigen. For lesere som likevel gir boka en sjanse, vil det definitivt også være interessante perspektiv og faktaopplysninger her som dessverre har vært nesten fraværende i den norske diskusjonen om landet. Evner man å sile ut regimepropagandaen vil man kunne lære mye.

Det er nemlig overraskende få i Norge som egentlig har særlig greie på ideologien som ligger til grunn for Assads Syria. Baath-ideologien var en antikolonial, antiimperialistisk, sekulær, nasjonalistisk – og til og med sosialistisk ideologisk retning som sammen med øvrig nasjonalistisk tankegods fikk mye vind i seilene i den arabiske verden etter andre verdenskrig. Målet var å samle alle arabere til felles kamp for å trygge den arabiske nasjonens interesser, blant annet i gjennom at regionens veldige ressurser skulle tilfalle det arabiske folket, og ikke vestlig storkapital.

Det er ikke til å undres over hvorfor dette er et ideologisk tankegods som er lite likt av stormaktene. Araberne er nest etter Han-kineserne den største pan-etniske gruppa i verden, og strekker seg reint geografisk helt fra Marokko i vest, til Irak i øst. Arabernes oppsplitting i 22 mindre, og ofte krigerske stater, har vist seg å utgjøre et godt utgangspunkt for splitt og hersk fra utenforstående makter med ønske om å profitere på regionens veldige oljeressurser. Gowans spør for eksempel om hvorfor sju arabiske stater tapte krigen mot Israel i 1948? Et viktig svar er helt enkelt at det var sju av dem. Om araberne hadde klart å vinne over sine splittelser basert på kunstige stater fra kolonitida, samt religiøse og andre uvesentlige sekteriske skillelinjer, og heller forent seg basert på språk og følelse av felles tilhørighet, ville de blitt vanskeligere å dominere utenfra. Baath-ideologien var i likhet med Gaddafis Libya og Nassers Egypt, et forsøk på å bøte på denne splittelsen, og Syria ble fra 1960-tallet langt på vei styrt etter disse prinsippene.

En hovedtese i boka, er at baath-statene må ses på som den progressive krafta i Midtøsten. Alternativet til baathismen eller andre former for sekulære nasjonalistiske ideologier i den arabiske verden, har tradisjonelt vært de religiøse monarkiene, som også har vært støttet av både USA og Storbritannia. Gowans peker på at også Saudi-Arabia, Bahrain, Kuwait og Oman opplevde store folkelige protester i 2011. Felles for disse statene, er at de er diktaturer i en eller annen form, huser amerikanske militærinstallasjoner, og er mer eller mindre åpne for utenlandske investeringer og eierskap. Gowans mener det er illustrerende for Vestens dobbeltmoral å studere hvordan man reagerte da Saudi-Arabia sendte inn tanks for å knuse opprøret i Bahrain. Moralismen og fordømmelsen fra Libya og Syria var glemt. I store og mektige mediehus ble begivenhetene skildret i et «realistisk» språk, hvor det nærmest ble framstilt som nødvendig å bruke vold for at sunni-diktaturet skulle bli sittende ved makta i et sjia-dominert land. Andre igjen brukte nøkternt geopolitisk språk, for å rettferdiggjøre at Saudi-Arabia beholdt kontrollen i nabolandet sitt. Slik lakonisk dekning er bare forbeholdt stater med et godt forhold til Vesten. Disse slapp også unna at fremmede makter blanda seg inn og finansierte voldelige elementer.

Tanken om at det syriske opprøret i 2011 lenge var dominert av demokratiske og moderate krefter, sto sterkt i Norge. Gowans viser godt hvordan dette i beste fall er en sannhet med klare modifikasjoner. Den «frie syriske hær» hadde aldri noe demokratisk eller sekulært program, og hadde hele tida sterke islamistiske og antidemokratiske innslag i egne rekker. Dette var krefter som aldri så for seg en pluralistisk stat med respekt for Syrias minoriteter, som i dag er de tydeligste støttespillerne bak Baath-staten. Gjennom boka viser Gowans godt hvordan Det muslimske brorskapet i Syria i mange tiår har hatt en ekstremt sekterisk linje, som spesielt har vært hardt retta mot den overveiende sekulære alawitt-minoriteten fra fjellområdene vest i Syria. Nyere uttalelser fra andre islamistiske grupper i Syria fra opprørets senere år, bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som kjenner igjen grunntrekkene i folkemord-retorikk.

I praksis var dessuten Den frie syriske hær aldri sterk nok til å stå på egne ben. Den måtte derfor raskt alliere seg de andre langt mer ytterliggående jihadistiske krefter, som nærmest har hatt ubegrenset finansiering av rike sponsorer i utlandet. I en krig hvor nær sagt samtlige grupper som slåss er enten direkte eller indirekte allierte med ekstreme islamistiske krefter, er selv støtte til pseudo-moderate krefter i praksis støtte til jihadistene, som raskt også fikk mange titusener av fremmedkrigere i rekkene sine. Selv om noen har overdrevet islamistenes betydning i opprørets tidlige fase, er det enda flere som har underkommunisert rollen de har spilt i årene som fulgte.

Et siste aspekt jeg vil trekke fram ved boka, er hvordan den skildrer Irans rolle i Midtøsten. Iran har siden 1979 vært en islamistisk republikk, hvor politisk styre har vært underlagt et langt på vei allmektig presteskap. Men der hvor Saudi-Arabias styresett nærmest har blitt skreddersydd for å samsvare med vestlige interesser, er dette ikke tilfellet med Iran. I Irans nåværende grunnlov er det klart nedfelt at viktige mål er «den fullstendige eliminering av imperialisme, og å forhindre utenlandsk innflytelse» samt å «konstant etterstrebe oppnåelse av politisk, økonomisk og kulturell enhet i hele den islamske verden» for å knuse «alle former for dominering» av «hegemoniske supermakter». I tillegg til dette skal staten oppnå «sjølberging på det vitenskapelige, teknologiske, industrielle, militære og landbruksmessige området», samt «planlegging av en korrekt og rettferdig økonomisk orden (…) med mål om å skape velferd, eliminere fattigdom, og å avskaffe alle former for deprivasjon med tanke på mat, husvære, arbeid, helsestell, samt frembringelse av sosial sikkerhet for alle». Iran har altså, ifølge Gowans, til felles med Syria at de kjemper for kontroll på egne ressurser, enhet framfor sekterisme og motstand mot imperialisme og fremmed dominans. Dette gjør at Iran kan finne på å støtte sunni-arabiske bevegelser som Hamas, like mye de støtter sjia-bevegelser som Hezbollah, eller selv et sekulært regime som Syria. Denne delen av Midtøstens geopolitikk er nok noe ny for mange her i Norge, hvor vi blir lært opp til at sunni/sjia-skillet er det mest grunnleggende, og at dette betyr alt også for aktørene i regionen. Noen har alt å tjene på sekterismen, og noen har alt å tape på den.

Gowans’ bok gaper over mye. Den prøver seg både på en historisk gjennomgang av Syria og baathismens historie, samt en detaljert dementering av de dominerende narrativene om den nåværende konflikten. Etter mitt syn halter store deler av boka, rett og slett fordi forfatteren har bestemt seg for en fortelling han ønsker å formidle, og det er fortellingen om det progressive Syria i kamp mot imperialismen. I denne kampen er det ikke rom for nyanser, og Assads Syria framstilles nærmest som et humant demokrati. Det krever mye av leseren å skille skitt fra kanel, og mange vil dessverre kunne bruke nettopp de svakere og dårligst belagte delene av denne boka til å bygge opp under sitt eget forkvakla syn på konflikten og regimet. Det er synd, for boka har definitivt analyser mange i Norge, spesielt de som lenge romantiserte kreftene i opprøret, burde ta inn over seg. På tross av at denne boka også tidvis har gode analyser, spesielt med tanke på Midtøstens geopolitikk, blir det for mye ønsketenkning, vrengebilder og tidvis virkelighetsfjernt oppspinn. Skal man først lese boka, bør man i det minste på forhånd ha gode kjennskaper til konflikten. Hvis ikke kan man ende med en, etter mitt syn, dårligere forståelse for regionen enn man hadde før man satte i gang.

Redaktør Harriet Bjerrum Nielsen ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitet i Oslo, samt åtte medforfattere

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen

Universitetsforlaget 2014, 217 s

Klasse, kjønn og etnisitet i skolen

Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen gir forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet kan bety for læringsprosesser og hvilke konsekvenser dette kan ha for eleven i fremtiden. Boken tar opp dagsaktuelle spørsmål om gutter som skoletapere, at dagens skole er feminisert, at kjønn skapes i skolen, mangel på mannlige rollemodeller i skolen og kjønnede fag.

Mette Bjerkaas er tidligere lærer og jobber nå med undervisning om internasjonale spørsmål. Hun er aktiv i Røde Kors.
Foto: Universitetsforlaget

Forskning fra klasserommet

Boka bygger på forskningsprosjektet Nye kjønn, andre krav? ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo 2008–2012. Prosjektet tok utgangspunkt i kjønn og undersøkte forholdet mellom to prosesser. På den ene siden endringer i hva kjønn betyr for barns oppvekst i dag, på den andre siden endringer i kravene som blir stilt i skolen og som igjen avspeiler endringer av kompetansekravene i dagens samfunn.

Bokens kapitler baserer seg på de ni delprosjektene i «Nye kjønn, andre krav?». Til sammen dekkes aldersspennet fra barnehage til videregående skole. Fødselsårene til elevene som boken bygger sitt grunnlag på, dekker en imponerende periode på mer enn hundre år, der hovedvekten er på dem som er født etter 1970. Forskningen dekker endringene som er skjedd gjennom de siste tre generasjonene, når det gjelder kjønn og skole. I tillegg til kjønn og etnisitet, har prosjektet også hatt fokus på familiens rolle for læring i skolen.

Endringer i kjønn

Alle kapitlene handler om det som betegnes som «nye kjønn», om jenter og gutter har utvidet sitt repertoar eller uttrykker kjønn på andre måter enn tidligere, og hvordan dette påvirker og påvirkes av endrede krav i skolen. I bokens tre første kapitler er endringer i skolen over tid i fokus. Her rettes søkelyset mot spørsmål om gutter er de nye skoletaperne, om skolen i dag er feminisert eller bare modernisert, samt om kravene fra samfunnet til gutter og jenter er radikalt forskjellige fra tidligere, slik at man er gutt eller jenter på helt nye måter. Disse temaene er blant annet blitt sett på gjennom et generasjonsperspektiv samt en studie utført med 40 års mellomrom.

De fire neste kapitlene baseres på undersøkelser fra nyere tid. Kapitlene viser hva alder og kjønn har å si i baseskolen, som de fleste studiene er gjennomført på. Baseskoler stiller store krav til ansvar for egen læring og selvstendighet. I disse kapitlene kommer kjønn til uttrykk gjennom såkalte «nye gutter» og «nye jenter» som dagens samfunn og skole er med på å skape. Leseren får også et dypdykk i en undersøkelse som har fokuset rettet mot gutter og jenter som sliter på skolen, som viser skolemotstand på kjønnede måter og at dette noen ganger kan knyttes til etnisitet. Kapitlene får frem betydningen av skolens organisering og tilbud av fag, og hvordan dette påvirker elevenes hverdag, motivasjon og muligheter for fremtiden.

Til slutt tar boken for seg familiens betydning for barnas læringsidentiteter. Foreldrene blir satt i sentrum og leseren blir kjent med ulike foreldrepraksiser innenfor middelklassen. Avslutningsvis konkluderer den delstudiene med at god læring er subjektivt, og at alle i klasserommet er unike.

Gir økt forståelse

Nilsen skriver at hensikten med boken er å gi nye perspektiver og ny kunnskap om hvordan kjønn, etnisitet og sosial klasse får betydning i skolen i dag. Boken stiller spørsmålet; hvilke forskjeller finnes det i klassen, og hva betyr de? Dette gir boken gjennomgående svar på.

Forfatterne av boken viser til at vi på 1970-tallet rettet oppmerksomheten mot sosial klasse og skoleresultater, mens på 80-tallet var det sammenhengen mellom kjønn og synlighet i klassen som var i søkelyset. I de siste årene har det vært mer fokus på etnisitet i skolen, men lite i sammenheng med kjønn og sosial klasse. Det er liten tvil om at lærere og andre som arbeider med elever, må forstå målgruppen de jobber med. Slik sett dekker boken et tomrom i pensumlisten til lærerstudenter, som er en av målgruppene til boken. Etter å ha lest Forskjeller i klassen – nye perspektiver på kjønn, klasse og etnisitet i skolen vil leseren sitte igjen med forståelse for hva kjønn, sosial klasse og etnisitet betyr i klasserommet.

Overførbar kunnskap?

Gjennom elleve kapitler får leseren god kjennskap til hvordan kjønn, klasse og etnisitet spiller en rolle i skolen, men boken gir ingen oppskrift på hvordan undervise med dette mangfoldet. Boken er rettet mot alle med interesse for barn, ungdom, kjønn og skole, men den er særlig skrevet for lærere og lærerstudenter. Spørsmålet er da om boken gir kunnskap som er overførbart til klasserommet. Etter endt lesning har leseren bedre forutsetninger til å forstå samspill og mangfold som utspiller seg i skoleverket. Likevel ligger utfordringen der om hvordan løse dette i virkeligheten.

Teori og praksis er to ulike verdener, og boken gir få svar på hvordan overføre kunnskapen til praksis. Leseren vil derimot kunne sitte igjen med en bedre forståelse samt et godt grunnlag for å kunne se sammenhenger i klasserommet. Dette kan bidra til at ansatte i skoleverket gjør klokere valg i tilrettelegging av undervisning med tanke på kjønn, klasse og etnisitet.

Skjebnen til offentlig tjenestepensjon avgjøres i 2018

I 2009 klarte fagbevegelsen å forsvare deler av offentlig tjenestepensjon, men måtte godta levealdersjustering og indeksering. Nå kommer omkampen.

Per Medby, redaksjonen.
Foto: Gnist

Nå er staten, LO, Unio, YS og Akademikerne enige om å starte prosessen på nytt. Arbeidet startet med et første møte i desember 2017, og partene tar sikte på å ha et ferdig forslag innen 1. mars.

Arbeidstakerorganisa­sjonene peker på behovet for å tilpasse dagens ordning til den nye folketrygden. «En samlet løsning må ta flere hensyn. Forhandlingene vil bli vanskelige, og problemstillingene er komplekse», skriver organisasjonene i en felles pressemelding.

Organisasjonene har gått med på å forhandle med utgangspunkt i den såkalte «påslagsmodellen» som ikke garanterer noen bestemt pensjonsytelse og skaper større skiller mellom de som klarer å stå lenge i arbeidslivet og de som ikke gjør det.

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) sier i en pressemelding at hun er glad for at de tar opp igjen arbeidet. «De offentlige tjenestepensjonsordningene må tilpasses pensjonsreformen, slik at offentlig ansatte får økt fleksibilitet og at det blir mer lønnsomt å arbeide etter 62 år. Vi har så langt hatt et konstruktivt samarbeid med partene om offentlig tjenestepensjon. Jeg håper nå vi kan sluttføre arbeidet slik at også offentlig ansatte får gode og fremtidsretta pensjonsordninger», sier Hauglie i pressemeldingen som gjengis i frifagbevegelse.no 18. desember.

Eventuelle endringer skal forelegges organisasjonene, men det framgår ikke klart at det skal holdes uravstemning i følge oppslaget i frifagbevegelse.no. De fagorganiserte i offentlig sektor må nå ta kampen for å bevare de offentlige tjenestepensjonene. Ut fra uttalelsene som er kommet, er det liten grunn til å tro at toppene i hovedorganisasjonene vil ta denne kampen.

Færre asylsøkere enn noen gang siden 1995

Det er svært få asylsøkere som kommer til Norge, viser statistikk. Ikke siden 1995 har det kommet så få asylsøkere til Norge som det gjør nå, opplyser Nettavisen 4. januar basert på tall fra UDI. Asylstatistikken fra 2017 viser at det totalt kom 3 546 asylsøkere til Norge, hele 1 252 av dem ble hentet hit fra Hellas og Italia som en del av EUs ordning med relokalisering.

UDIs direktør Frode Forfang uttaler til Nettavisen: «Det er vanskelig å si sikkert hvorfor det kommer så få hit nå, ifølge Forfang, men mener både politiske signaler og grensekontroller bidrar.»

Den restriktive asylpolitikken til alle de store partier, har hatt de ønska effektene. Bare Rødt, SV og MDG har gått mot alle tilstramminger etter 2015.

Det er imidlertid noen nyanseforskjeller mellom de store partiene. Bare FrP og Høyre gikk imot da de øvrige partiene i Stortinget påla innvandringsminister Sylvi Listhaug (FrP) å stanse returen av noen av asylbarna ved fylte 18 år, når deres midlertidige opphold i Norge utløper, i følge VG 7. januar.

Strid om Oktoberrevolusjon – Bård Larsen møter motbør

At det er 100 år siden Oktoberrevolusjonen har ført til debatt i akademiske kretser. Civita-historiker Bård Larsen har gått kraftig ut mot revolusjonen i innlegg i både i VG og Aftenposten. Larsen hevder at oktoberrevolusjonen «var et statskupp, organisert av disiplinerte og kyniske fanatikere som ikke hadde noen reell støtte i landet».

Innleggene til Larsen blir sterkt imøtegått av Professor ved UiB Gisle Selnes i et innlegg i Aftenposten 3. januar. Selnes skriver: «På tampen av 100-års jubileet for den russiske revolusjonen kan Civita-historiker Bård Larsen utropes til vinner av det uoffisielle kokkemesterskapet i tendensiøs historieskriving: I VG 3. juli og Aftenposten 15. desember rører han sammen fantasi og fordommer, ispedd apokryfe sitater, til en kuriøst historieløs farse.» «Uansett hva man måtte mene om den, er det useriøst å fremstille bolsjevikene som ‘kyniske fanatikere’ uten ‘reell støtte i landet’, slik Larsen gjør», fortsetter Gisle Selnes. Han avslutter med å spørre om ikke Civita klarer å komme «med en mer substansiell kritikk av den russiske revolusjonen? Er Larsens Lenin-farse virkelig det beste den liberalkonservative eliten kan servere?»

Pragmatikere og vold

I en kronikk i Klassekampen 6. januar imøtegår Aslak Storaker den ofte hevda påstanden om at radikalere med ønske om å forbedre verden har lettere for å ty til vold enn konservative pragmatikere. Storaker viser til flere eksempler som underbygger at konservative pragmatikere er mest tilbøyelige til vold. Kristin Krohn Devold sammenligner krigføring med fotballtrening og beskriver den norske krigsinnsatsen som testing av utstyr. Jonas Gahr Støre viser til at krigføring er et uttrykk for lojalitet til USA. Mens Harald Sunde viser til at bombinga av Libya viste kampkraft som bidrar til å avskrekke Russland.

Storaker viser også til behandlingen av Godalutvalgets rapport om innsatsen i Afghanistan:

«Ingen av målene som gjaldt å forbedre situasjonen for afghanerne er nådd, men Norge har oppnådd det viktigste målet for krigen – å vise seg som en lojal alliert av USA. At over 90 000 mennesker har blitt drept i prosessen tillegges ingen større vekt.

Arbeiderpartiets pragmatiske stortingspolitiker Jette Christensen fortalte Klassekampen i september at ho var mot Norges bombing i Libya, men likevel stemte for, fordi å protestere ville være ‘jålete punktmarkeringer’.

Vi holder oss altså her i landet med et politikerkorps som er villige til å ødelegge stater og drepe tusenvis av mennesker av reint pragmatiske årsaker og som ser på motstanden mot å gjøre det som en form for radikal og fanatisk idealisme.»

Leder: Er teknologi politisk? 4

Samtalen: Ny teknologi, gammelt nytt 8

Ursula Huws: Arbeidet i framtida:

Verken utopi eller dystopi, men nye område for profitt og kamp 16

Ronny Kjelsberg: Teknologi, politikk og determinisme 30

Jon Ramvi: Blockchain – for viktig til å overlates til høyresida 42

Håkon Edøy Hansen: Et marxistisk syn på kryptovaluta 48

Oscar Dybedahl: Lever vi i en digital kapitalisme? 60

Rolv Rynning Hanssen: WTO – Kampen om data 70

Troy Vettese: En økologisk politisk økonomi 78

Paul Norberg: Jon Michelet – den røde 90

Cecilie Winger og

May-Irene Aasen

Da tenåringene tok makta,Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym

Manifest, Oslo, 2018

Da jeg så at det skulle komme ei bok om Forsøksgym i Oslo (FGO), tenkte jeg at det var på tide, og at det ville være en anledning til å debattere skole og samfunn. Det har boka også blitt.

Erik Ness er redaksjonsmedlem i Rødt, tidligere styremedlem i Norsk Summerhill og studentrådsleder på Sagene Lærerskole.

Cecilie Winger har skrevet en hovedtekst som går gjennom hele boka. Underveis er det 46 korte innlegg fra lærere og elever, av og til intervjuer, med mange bilder fra den aktuelle fra den tida han/hun gikk på skolen. Ofte anekdoter, de fleste entusiastiske. Grafisk skiller teksten fra disse seg ut ved at de blir presentert med en bokstavtype som likner datidas skrivemaskiner. Sammen med et uttall klipp og bilder blir dette et slags scrapbook med en gjennomgående historie. Denne metoden kler ideen om FGO, slik at dette ikke er boka om FGO, men mange innslag og synspunkter. Det styrker troverdigheten og som debattbok at også kritiske stemmer slipper til.

Dette er boka for dem – eller til –som gikk på skolen i løpet av de trettisju åra FGO eksisterte. Den forteller om en spesiell skole, men også om en spesiell skolepolitisk tid, en pedagogisk brytningstid på alle nivåene i utdanninga. Jeg nevner: barneskolen, framhaldsskolen/realskolen, gymnaset/videregående og universitet/lærerskole. Puggeskolen og den autoritære skolen sto for fall, og FGO var den mest antiautoritære varianten.

Forsøksgym (FGO) ble oppretta i 1967 på initiativ fra tre skoleungdommer. «Gym» i Forsøksgym er en forkortelse for gymnasiet, ikke gymnastikk ,og var det vi i dag kaller en videregående skole.

Skolen fikk etter hvert en avlegger i Bærum, som ble kortvarig, mens skolen i Oslo ble flyttet rundt hele sju ganger.

Barneskolen hadde omfattende revidering av planene sine, med statlig vedtatte normalplaner og den antiautoritære Mønsterplanen fra 1974. Allerede året før FGO starta, ble Sagene Lærerskole oppretta i 1966, med gruppeeksamen, bare noen få skriftlige eksamener og med et betydelig innslag av studentinnflytelse. Det var et eget statlig råd for eksperimentering i gymnasene, Forsøksrådet. Norsk Summerhill, fri barneoppdragelse på folkeskolenivå, prøvde for eksempel å opprette en egen privatskole på Frysja i Oslo.

Debatten om demokrati preget også de vanlige skolene, uten at det fikk det organisatoriske uttrykket som på FGO. Titlene på noen av debattbøkene på sekstitallet illustrerer temperaturen: Arild Haalands Gymnaset under hammeren, Mosse Jørgensens Kunsten å leve med en tenåring i huset, Edvard Hambros Er gymansiaster mennesker? De ble lest av oss som var tenåringer, også av foreldrene våre, uavhengig av ståsted i den skolepolitiske debatten.

Tida var moden for Forsøksgym, og det var Arbeiderpartiet i Oslo bystyre med skoleradikaleren Helge Sivertsen og Reiulf Steen som støttespillere. Tillatelsen kom 14. juli 1967: «Skolen fikk imidlertid ikke eksamensrett, så elevene måtte gå opp som privatister i alle fag. Dessuten ble skolens frihet begrenset: Forsøksvirksomheten skulle bare gjelde skoledemokrati, ikke pensum og fag.» Mosse Jørgensen skriver i Arbeiderbladet 25. april 1969: «På Forsøksgym er vi overbevist om at et skoledemokrati ikke kan bli virkelighet uten at det er innarbeidet i undervisningsformene. Eller med andre ord: Demokrati er en helhet.» Men FGO ble altså vingeklippet fra starten.

På de andre skolene holdt det med skriftlig eksamen i hovedfagene og noen få muntlige. Camilla Stoltenberg skriver: «Det var en skole som stilte ekstremt store krav til selvdisiplin.» Et forslag fra Mosse Jørgensen, skolens første rektor, kalt skoleleder, om å registrere oppmøte til timene ble nedstemt av allmøtet. «Vi fikk ansvar for eget liv, og ikke minst egen læring, i disse mest sårbare årene,» skriver Winger i forordet. De flinkeste nistuderte de første ukene og et par til før eksamen. Så brukte de resten av året som «et sted å være» (et begrep den gang for ungdomsklubber) og dyrke spesialinteresser og skolens tilbud med valgfag. Tom Rewlow skriver at det «var nesten som en folkehøyskoleopplevelse».

Mosse Jørgensen skriver: «Ved siden av vanlige elever har den betydd en fluktvei, et pustehull for to typer elever. På den ene siden de som er plaget av kjedsomhet fordi de har behov for større selvstendighet og et raskere tempo enn det de finner i den vanlige skolen, på den andre siden de som av forskjellige årsaker har vanskeligheter med å tilpasse seg det tradisjonelle systemet.» Mosse – alle var på fornavn med lærerne, uhørt i resten av skoleverket – var skoleleder i to år og sluttet tidlig. Om årsaken til at Mosse slutta, står det i boka: «Det er ingen tvil om at en viktig grunn til at Mosse Jørgensen sluttet var skuffelse over enkelte av elevene som startet på skolen den første høsten, elever som var mer interessert i hasjrøyking enn alternativ pedagogikk.»

Det er særlig ett rykte skolen skulle ha vært foruten: at noen voksne lærere hadde sex med tenåringene de underviste. Boka bekrefter disse ryktene. Camilla Stoltenberg sier: «Men mye av det som skjedde på disse festene , mye av det som var livet på skolen, ville jo ført til at den ble stengt på dagen i dag. At lærerne hadde kjærlighetsforhold til elevene, og alle visste det, tror jeg. Det var ikke noen hemmelighet.» Winger skriver: «I alt for mange tilfeller utviklet vennskap mellom elever og lærere seg i en retning som ville vært uhørt og oppsigelsesgrunn i dag.» Psykolog og en gang elev ved FGO, Karl Eldar Evang, skriver om hvordan «ryktene» ble møtt: «Med taushet. Dette er en side av FGO som er problematisk, som det ikke er noe romantisk eller over.»

Makta på FGO var allmøtet der elever, lærere, vaktmester og andre ansatte stort sett hadde ukentlige møter. En stemme er en stemme, og allmøtet valgte skoleleder(e), bestemte timeplaner, valgfag, om røyking og hasj var tillatt eller ikke, men også massevis av småting som hvor askebegrene skulle plasseres. Det var en dristig variant i skoleNorge. Men allmøtet fikk altså ikke lov av departementet å bestemme det faglige innholdet.

Da tenåringene tok makta gir forfatterne mye plass til hvordan demokratiet fungerte i praksis på skolen. Var det virkelig elevene som bestemte på allmøtene, selv om de stemte? Camilla Stoltenberg sier: «Men det som var fint, var å få opplæring i å mestre at det var såpass kaotisk. Og noen ganger når alle disse stemmene som var så forskjellige, kom til orde og prøvde å trekke én konklusjon, var det vellykket. Hvis jeg skulle prøve å formulere det tydeligere, så har jeg ikke blitt ikke veldig glad i allmøte som øverste styrende organ for noen organisasjon.» Men allmøtet hegnet alltid om retten til å bestemme mest mulig.

Allmøtene greide i mange år å organisere rekrutteringskampanjer på de vanlige skolene for å få nye elever. De hadde til og med et valgfag et år som var å organisere forsvar av skolen. Det var nemlig en evig kamp mot nedleggingsspøkelset.

Det sier kanskje noe om skolens elever og lærere at Gateavisa med fri hasj, reportasjer om husokkupasjoner og økologisk jordbruk var mer populær enn marxist-leninistenes Klassekampen, hevdes det. Selv om begge avisene støttet okkupasjonen av Hammersborg skole, som FGO ble kastet ut av, og begge avisene forsvarte skolens rett til eksistens.

Winger skriver om lærerne: «Forsøksgym tiltrakk seg opprørske elever, men også opprørske lærere. En gjennomgang av kollegiet gjennom årenes løp, etterlater ingen tvil om at svært mange av lærerne var meget dyktige, entusiastiske og inspirerende.»

Jeg skulle gjerne hatt Herman Ruge som mattelærer, entusiastisk og opptatt av data. Jim Brown omtales av flere som den læreren de har lært mest av. Han underviste i engelskspråklig litteratur i 23 år, og krevd full konsentrasjon og oppmerksomhet.

Peter Normann Waage skriver om lærerne at de i likhet med elevene ville ha mistrivdes i den vanlige skolen og «fikk utfolde seg som oss elever». Han skriver: «Vi hadde en fantastisk biologilærer som het Øystein Emanuelsen. Han fikk for eksempel en idé om at han bare skulle leve av det som var i nærheten. Så han gikk og gresset på trærne, spiste løv.»

Var det lurt å starte FGO hvis strategien var å forandre den offentlige skolen? Hvis målet var en mer demokratisk skole over alt? For de fleste radikale elever og lærere var det viktig å være i den vanlige skolen og ta debattene og konfrontasjonene der. Mange så på FGO som hippieskolen, en øy. Sjøl om de støtta retten til at FGO skulle leve videre.

Da tenåringene tok makta behandler så vidt dette temaet, og bokas elever og lærere svarer naturlig nok ja på spørsmålet. Men boka slipper blant annet til lærer Berit Bogstad, sterke tilhenger av Forsøksgyms ide, i et intervju: «For Holtet Gymnas, forklarte Berit, var Forsøksgym en katastrofe. Og ikke bare for Holtet. Forsøksgym førte til en «brain drain» ved de øvrige gymnasene som på sin side ble mer ensrettede.» Og Winger legger til: «Hun har et poeng.»

FGO var tross alt en liten skole, så «brain drain» av lærere kan ikke ha vært enormt, men i Oslo kan det ha vært merkbart som Bogstad skriver. Når det gjaldt elevene, sleit skolen etter hvert med å få elever og hadde hele tida egne kampanjer for å rekruttere på de andre skolene.

Det er vanskelig å vurdere effekten av FGO på den offentlige skolen. Men bare det at FGO eksisterte, holdt liv i debatten om demokrati og hadde sånn sett en viss smitteeffekt. Men mest av alt tror jeg skolen var til for dem som gikk der.

Boka drøfter ikke det prinsipielle forholdet mellom skole og samfunn, hvilken rolle skolen spiller for det samfunnet vi har. Det er utafor bokas intensjon. Som en utenforstående debattant, men som har fulgt skolen ganske tett fra starten, mener jeg en slik analyse er viktig i vurderinga av all pedagogikk. Fordi skolen ikke fungerer i et vakuum. Den debatten ble også ført i datida, særlig på 70-tallet. Det er litt rart at Edvard Befring ikke nevnes, som må ha vært en del at referansene til lærerne på FGO. Han var blant annet tilhenger av aksjonspedagogikk, en praktisk og samfunnsorientert måte å undervise på. Av andre pedagoger var kanskje Stieg Mehlin-Olsen fra Universitetet i Bergen den meste radikale.

Min mening er at skolepolitikk i virkeligheten dreier seg om hva slags institusjoner samfunnet putter de unge inn i for å disiplinere og gjøre dem til nyttige borgere i dette samfunnet. Grovt sett er den norske skolen kapitalistenes skole, med hovedoppgave å skaffe dem nyttig arbeidskraft å bli rike på. De som har et sosialistisk samfunn med en sosialistisk produksjonsmåte som mål, vil per definisjon stange hodet i veggen. Det er et dilemma for sosialister som vil ha et annet samfunn og der pedagogikken skal spille en rolle for å berike samfunnet/menneskene, ikke profitt.

Det betyr ikke at maktas skole ikke er nyttig for elevene av alle samfunnsklasser. Man må jo ha mat i munnen for å overleve, de fleste blir arbeidere, og kunnskap er nødvendig for både å fungere i og forandre samfunnet.

Da tenåringene tok makta er en flott, velskrevet og redigert bok til dem som gikk der og litt for dem som deltok i debatten da. At boka ikke bare er et forsvarskrift og lar motforestillinger slippe til, styrker den som et bidrag i debatten om framtidas skoler.

Terje Tvedt

Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat

Oslo: Dreyers forlag 2017, 357 s.

Terje Tvedts kritikk av det han kaller «det internasjonale gjennombruddet» i det norske samfunnet har mange interessante elementer. Men når han gir bistanden så dominerende plass, betyr det samtidig at han skyver den økonomiske imperialismen i bakgrunnen. Han interesserer seg lite for norske oljeinvesteringer, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter, norske interesser i de globale storselskapene eller våpeneksporten. Da blir det ingen fulltreffer om målet er å gi en overordnet maktanalyse av det norske samfunnet i de siste tiåra.

Jørn Magdahl er historiker, tidligere leder av RV kommunestyrerepresentant for Rødt i Færder kommune (Nøtterøy og Tjøme)
Foto: Dreyer Forlag

Gjennom tre tidligere bøker har Terje Tvedt analysert en grunnleggende vending i norsk historie fra 1960-tallet til i dag, som han har karakterisert som «det internasjonale gjennombruddet.»¹ I en ny fjerde bok gjør han nå et svært ambisiøst forsøk på å videreføre analysen til en overordnet syntese om hvordan vi skal forstå det moderne Norge. Her knytter han systematisk an til Jens Arup Seips berømte foredrag «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»² og har som prosjekt å analysere det som skjedde i perioden etterpå.

Forsøk på syntese

På et generelt grunnlag er det liten tvil om at historiefaget som en singulariserende vitenskap som i stor grad er konsentrert om unike begivenheter og utviklingsforløp, har svært godt av mer grunnleggende debatt om periodebekrivelser, grunnleggende drivkrefter, vendepunkt osv. Det er da også en klar styrke i prosjektet til Tvedt at det er intellektuelt utfordrende og kan egge til motforestillinger, begrepsutvikling og videre undersøkelser. Men selv om noen historikere har vært i aktive i diskusjonen om Tvedts synspunkter³, har debatten om Det internasjonale gjennombruddet først og fremst inngått i det aktuelle ideologiske ordskiftet om innvandring, integrering og islam.

Tvedt har som kjent fått entusiastiske bifall fra innvandringsmotstanderne langt ute på høyresida, og spesielt fra Hege Storhaug som har vært overbegeistret for Det internasjonale gjennombruddet. Det kan sikkert hevdes at noe av denne begeistringen skyldes dårlig leseevne, og at Tvedt ikke kan stilles til ansvar for hvordan forskningen hans blir brukt, men det er dessverre ikke noe rart at rasistene synes de kan søke legitimering gjennom en del av det han skriver. Lektor Øyvind Andresen, tidligere fylkesleder i Rødt i Vest Agder, har hevdet⁴ at dette på deler av venstresida blir brukt som en sperre mot «å ta innover seg eller drøfte den innsikten som boka formidler.» I forsøkene på å underminere bokas relevans lukker disse «kritikerne for en gyllen mulighet til å lufte ut innestengte tanker og kunne fornye politikken. Blant de store taperne er selvfølgelig ikke Tvedt, men en «venstreside» som gjør seg stadig mer sekterisk og irrelevant» (!). Andresen mener at «Det internasjonale gjennombruddet kan sette premisser som kan innlede et paradigmeskifte i synet på nær norsk historie.» Han tror «også den vil endre ordene vi bruker når vi snakker om Norge i dag og vår nærmeste framtid». Flere anmeldere har skrevet noe liknende, men tvert imot dette vil jeg hevde at svakheter ved Tvedts teorier blir ekstra tydelige når han forsøker å heve dem til en overordnet syntese om nyere norske historie.

Norge etter «ettpartistaten»

Jens Arup Seip hadde noen herlige spissformuleringer om maktutøvelsen under «Arbeiderpartistaten», men han hadde som uttrykt metode at han analyserte samfunnet ovenfra – gjennom de politiske elitenes stilling. Grunnen til at noe av analysen i Fra embetsmannsstat til ettpartistat fortapte seg ganske raskt, var nettopp at han var særlig opptatt av de sidene ved styringssystemet som hadde sitt grunnlag i «partiørnens» langvarige flertallsstilling i Stortinget, som jo gikk tapt allerede i 1961. Andre analyser har lagt større vekt på mer bestandige sider ved «Arbeiderpartistaten» – og dermed på en mer «langsom» forvitring av denne. Det gjelder f. eks. Edvard Bull d.y. – i Fra bøndenes og husmennenes samfunn til organisert kapitalisme⁵, og teorien om det korporative samarbeidet gjennom «toppenes partnerskap». Det gjelder f.eks. også Berge Furre med sin beskrivelse av «den sosialdemokratiske orden», og den gradvise oppløsningen av denne.⁶

For meg synes de to vesentligste sidene ved utviklinga av det moderne Norge å være:

1) En mer reindyrka markedskapitalisme, som har undergravd viktige sider ved klassekompromisset og «den organiserte kapitalismen», slik den artet seg i de lange oppgangsperioden fra 1945 – og til langt ut på 1970-tallet.

2) En kraftig styrking av lille Norges internasjonale økonomiske og politiske stilling – i hovedsak på grunnlag av oljeøkonomien, men også gjennom en omlegging av USA og NATOs strategi, som har ført Norge inn i en rekke angrepskriger.

På begge punkter er det avgjørende å se internasjonale utviklingstendenser og særtrekk ved Norge i sammenheng. På samme tid som klassekompromisset har vært under sterkt press, har oljeøkonomien bidratt til at forskjellene mellom forholda for folk flest i Norge og i mange andre mer kriserammede europeiske land har økt. Markedsliberalismen har fått ideologisk hegemoni i norsk politikk, og har i gjennomføringen kunnet støtte seg på EØS-avtalen og en svekket sjølråderett. Norges økte økonomiske styrke har sammenfalt med en ytterligere globalisering og styrket Norges rolle som imperialist.

På mange måter er «det internasjonale gjennombruddet» en god betegnelse på denne perioden i norsk historie. Avhengigheten av EU og USA har økt, samtidig som Norges egne internasjonale rolle har blitt sterkere. Men det viktige her er jo å drøfte hva Tvedt legger i begrepet.

Tredelt teori

Jeg oppfatter Tvedts teori som treleddet:

1) Under forehavende av å spre universelle utviklingsmetoder og universelle menneskerettigheter har Norge blitt en betydelig internasjonal bistandshjelpsaktør.

2) Dette er blitt drevet gjennom av en humanitær-politisk elite. Det dreier seg her om et voksende sjikt av mennesker, bundet sammen i et normfellesskap, som sirkulerer mellom jobber i politikk, NGOer, forskning osv., og hvor hele feltet overrisles av økonomisk støtte fra en pengesterk stat. Toppen i dette sjiktet kommer fra ulike partier, men har sitt senter i Utenriksdepartementet, ifølge Tvedt.

3) Som en forlengelse av utviklingspolitikken har dette sjiktet vært en drivkraft for en liberal flyktningpolitikk og et multikulturelt statsbyggingsprosjekt, som både er ideologisk og økonomisk motivert, og som Tvedt spår vil få enorme langtidsvirkninger på det norske samfunnet. Den humanitær-politiske eliten opererer som et «godhetstyranni», som vokter den moralsk korrekte oppfatningen av dette feltet.

Relevant kritikk av «universalismen»?

Tvedt viser godt hvor hvordan forestillingene om universelle menneskerettigheter – bevisst eller ubevisst – blir misbrukt. Bombinga av Libya er det klareste eksempelet. Han argumenterer også sterkt for at norsk bistandspolitikk er preget av en ny form for paternalisme. I form skiller den seg den klart fra den gamle etnosentrismen der andre samfunn og kulturer blir nedvurdert, men ideene om universalisme gir noen av de samme konsekvensene. Om en tenker at alle religioner og kulturer grunnleggende sett har de samme verdiene – og at alle mennesker har de samme ønskene for et godt liv, så kan norsk bistand uproblematisk bringe «de andre», de hjelpetrengende høyere opp på en felles utviklingsstige. Også her underbygger han med mange treffende eksempler. Norsk bidrag til statsbygging i Sør Sudan ser til tross for muligens gode intensjoner, å være en like stor tragedie som «innsatsen» i Libya og Afghanistan. Han har med en del tragikomisk eksempel på forfeila bistandsprosjekter, og mener at det er eksempler på at noen av de mest framtredende i det humanitær-politiske komplekset har snakket om å redde millioner fra sultkatastrofer – og ikke oppnådd noen verdens ting.

Gunnar M. Sørbø anerkjenner, som meg, betydningen av dette når han skriver om boka i Morgenbladet⁷, men det er åpenbart betimelig når han påpeker at «som analyse av utviklingen av norsk bistandspolitikk, oppgradert til å inkludere innvandringspolitikk, har boken klare mangler. Den konsentrer seg om en retorisk framstilling av politikken slik den ble formulert av (den politiske eliten), og analyserer ikke hvilke interesser og strukturer som faktisk drev den. … alle regjeringer iscenesetter seg selv for å bruke et av Tvedts favorittuttrykk, men det betyr ikke at de i sin helhet forfølger en politikk basert på det de sier.» Tvedts analyse er ikke uten vektlegging av økonomiske motiver når han analyserer hvorfor organisasjoner driver bistand og vil ta imot flyktninger, men i likhet med Sørbø mener jeg han blir utydelig når han skal forklare hvorfor Norge agerer som det gjør i internasjonal politikk.

Treffer ikke på helheten

Selv om en del av Tvedts kritikk av det voksende internasjonale norske engasjementet er viktig, er det likevel merkelig at han til de grader lar bistanden dominere fortellingen om det «internasjonale gjennombruddet». Den økonomiske imperialismen forsvinner i bakgrunnen. Det gjelder slikt som de norske oljeinvesteringene, bruken av Oljefondet, transnasjonalt eierskap i norske bedrifter og norske interesser i de store globale selskapene osv. Det gjelder også de økonomiske og «sikkerhetspolitiske» drivkreftene bak den økende norske våpeneksporten, og i stor grad tilknytningen til EU gjennom EØS.

Det blir også feil å definere de siste tiåras historie i Norge bare ut fra «det internasjonale», og uten å gå inn på utviklinga av de grunnleggende maktforholda i Norge.

Den humanitær-politiske eliten

Den humanitær-politiske eliten har i følge Tvedt kjempestor ideologisk makt, og har til og med greid å knytte tradisjonelle næringslivsaktører, viktige medier, og vanlige norske organisasjoner som tidligere ikke har vært engasjert i humanitært arbeid eller internasjonalt utviklingsarbeid, inn i sitt prosjekt, ideologisk og praktisk. Også utdanningsvesenet har fått en enorm betydning for å oppdra befolkningen i denne tenkemåten, mener Tvedt.

Tvedt mener ikke at denne eliten har avgjørende generell makt, men at den makta den har altså er viktig nok til å prege en helt epoke i norsk historie. For meg blir det uklart hvordan Tvedt plasserer den humanitær-politiske eliten i forhold til borgerskapet og til andre eliter. I foredraget sitt på Litteraturhuset⁸ sa han bare at det ikke var Røkke og det tradisjonelle borgerskapet som ville bombe Libya. Tvert om er det norske selskap som trives godt i de diktaturstatene der de er, og ikke ønsker seg humanitære intervensjoner e.l. Her trengs det flere studier, men det er jo ikke noe nytt i at det fins sjikt som representerer de helhetlige interessene til borgerskapet bedre enn det den enkelte næringsaktør er i stand til. Det gjaldt f.eks. den norske embetsmannsstanden ved det liberalistiske økonomiske gjennombrudd i Norge på 1840-tallet, der mange kapitalister først og fremst tenkte på egne særinteresser. Det gjaldt også Gerhardsen og de andre lederne i Arbeiderpartistaten, som voktet klassekompromisset. Tvedt har opplagt rett i at det fins en del betydelige «kosmopolitiske» politiske ledere (av typen Støre, Brende, Barth Eide) som sirkulerer mellom viktige norske og internasjonale posisjoner og mellom politikk og organisasjonsliv, men andre deler av den/de øverste politiske elite(r) har andre plattformer, og det er ingen enkelt øvelse å skille ut disse lederne som et eget sjikt. Personer som Harlem Brundtland, Jagland og Stoltenberg har norsk politikk som grunnlag for sine internasjonale karrierer.

Det er et hovedpoeng for Tvedt at en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner på det humanitærpolitiske feltet er avhengige av statsmidler, og at dette i mange sammenhenger gjør dem til noe bortimot statens forlengede arm. Samtidig vet vi at mange av disse organisasjonene ofte er kritiske til den statlige politikken. F.eks. har mange NGOer drevet fram kritikk av plasseringene til Oljefondet. Selv om mange sirkulerer mellom jobber i det offentlige og i NGOene, kunne jeg tenkt meg at Tvedt skilte klarere mellom det han oppfatter som et elitesjikt med stor makt, og de mange organisasjonsansatte- og aktivister som nok bruker mye tid på å skrive søknader om offentlig støtte og rapportere på denne, men som likevel fungerer som en kritisk opposisjon i mange sammenhenger. Arnfinn Nygaard, som er seniorrådgiver i det såkalte RORG-samarbeidet⁹, mener omleggingen av NORADs informasjonsstøtte fra 90-tallet nettopp har gitt flere NGOer armslag til å kritisere de humanitære organisasjonene (og «godhetsregimet») når dette er nødvendig. Han kritiserer Tvedt for å «retusjere» vekk dette.¹⁰

Tvedts avdekking av korporativt samarbeid på det humanitær-politiske feltet er interessant, men det har også mange fellestrekk med slikt samarbeid på andre samfunnsområder. Enten vi går til arbeidsliv, høyere utdanning, mediene eller kultursektoren, finner vi store sjikt som er knyttet til staten – bl.a. gjennom offentlige bevilgninger, men som kan stå i et motsetningsfylt forhold til «makta».

Multikulturalisme?

Tvedt legger stor vekt på å vise at den norske staten har gått fra et nasjonsbyggingsprosjekt til å ville bygge det han karakteriserer som en multikulturell stat. Som ellers bygger analysen på retorikken, på en diskursanalyse av formuleringer i offentlige utredninger. Mot dette kan først og fremst innvendes at hovedsignalene til de store partiene gjennom flere år er at det trengs en mer restriktiv flyktningpolitikk. Det er liten tvil om at innvandringen er så pass stor at dette vil bli et viktig politikkfelt i overskuelig framtid, men det er betenkelig at Tvedt samtidig som han mener at innvandringen truer velferdsstaten¹¹, ikke har i synsfeltet at det er endrede akkumulasjonsbetingelser for kapitalen (den markedsliberalistiske vendingen) som virkelig undergraver velferdsstaten. Det norske samfunnet er på mange måter blitt flerkulturelt, men dette er ikke det samme som at staten og den statlige politikken, selv før Listhaug, i noen meningsfylt forstand var blitt «multikulturell». Norsk integreringspolitikk har (i praktisk politikk) nok hatt vanskeligere for å avgrense seg fra «mykassimilering» enn fra en fragmentering av samfunnet etter etniske skillelinjer. For øvrig vil bestrebelser på å unngå assimilering og segregering på mange måter være to sider av samme sak.

Det er interessant, og litt tragikomisk, når Tvedt viser eksempler på at offentlige utredninger forsøker å erstatte «norsk kultur» med «rikskultur». Vi så det også ved 200-årsjubileet for 1814 at «det offisielle Norge» er redd for alt som appellerer til den nasjonale identiteten. Men jeg tror nok denne statlige «kosmopolitismen» er nærmere forbundet med ønsket om å bli en del av EU og delta i globaliseringen enn med ønsket om en liberal innvandringspolitikk. Det er ingen uoverstigelig motsetning mellom en klarere definering av politiske og kulturelle særtrekk ved den norske nasjonen, og en politikk som integrerer minoriteter – dvs. gjør det mulig for dem å bli til deltakende samfunnsmedlemmer gjennom jobb, politisk deltakelse, organisasjonsmedlemskap og norskspråklige ferdigheter – samtidig som kulturen deres (med noen få nødvendige unntak) blir respektert.

En betydelig del av boka til Tvedt dreier seg om forholdet til islam og om hvordan muslimer blir «tatt imot» i det norske samfunnet. På Litteraturhuset sa Tvedt at han ikke ønsket seg noen annen debatt om islam enn om hvilket som helst annet fenomen, men her bringer han lite nytt til debatten. Jeg nøyer meg på dette punktet med å vise til anmeldelsen min av den forrige boka hans.¹²

I destillert form?

Tvedt konkluderer boka si slik:

«Da Jens Arup Seip analyserte det norske sosialdemokratiets «ettpartistat» i 1950- og 60-årene oppsummerte han: «Vi møter hos oss slike tendenser som vi skimter alle vegne, men vi møter dem i forsterket form, i et renere destillat.» Norge fremsto mente Seip, overnormalt».

Jeg har vist at under det internasjonale gjennombruddet fremviste Norge i destillert form hva som definitivt i samme periode også har vært viktig i andre lands historie. Internasjonaliseringen av Norge rommer historier og utviklingstrekk som det er mulig å skimte også i flere europeiske land, også fordi den i sterk grad ble påvirket av hva som skjedde der og i USA. I Norge opptrådte disse globalhistoriske prosessene i en tydeligere, mer oversiktlig og noen ganger, overnormal utgave.»¹³

Om «den markedsliberalistiske vendingen», eller hva vi skal kalle det, tror jeg vi kan si at det også er sterke likhetstrekk mellom Norge, og andre vestlige kapitalistiske land, men at felles utviklingstrekk i Norge framtrer i mindre destillert form, pga. oljeøkonomien – og fordi fagbevegelsen tross problemer fortsatt er mer intakt. En historieteori om det moderne Norge bør se markedsliberaliseringa og styrket norsk imperialisme som to sider av et globalisert Norge, der det tradisjonelle borgerskapet ikke bare besitter mer rikdom, men sannsynligvis også har mer makt enn noen gang før.

Noter:

1. Jeg anmeldte Terje Tvedts forrige bok «Norske tenkemåter» i Gnist 1/17. Anmeldelsen her kan med fordel leses i sammenheng med denne.
2. Foredrag i Det norske Studentersamfund høsten 1963, utgitt av Universitetsforlaget sammen med andre essays, 2. opplag 1974,
3. Her bør særlig nevnes Anne Minken og Ola Innset, som i henholdsvis kronikk og bokmelding i Klassekampen (09.12.17 og 16.12.17) tok tak i noen eksempler på tvilsom kildebruk hos Tvedt. Det må ha fornærmet forfatteren, for når han når han på Facebooksida si kommenterer et par ankepunkter, og foreløpig ikke forøker å forsvare seg på det øvrige, så polemiserer han mot to hvis navn tydeligvis ikke er verdt å nevne. Innvendingene til Minken og Innset er viktige, men det er også å håpe at flere historikere kommer på banen i diskusjonen om den overordna karakteriseringen av den historiske perioden.
4. Fins også på Steigan.no – og på Tvedts Facebookside.
5. I Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip, Oslo 1975. Ottar Dahl var redaktør.
6. Berge Furre: «Vårt århundre». Se spesielt s.248 – 253.
7. Morgenbladet 22.12.17. Sørbø er sosialantropolog. Han var tidligere leder for Christian Michelsens institutt i Bergen, og den første lederen av Senter for utviklingsstudier ved universitetet i Bergen på 1980-tallet.
8. Foredrag på Litteraturhuset i Oslo 10.12.17. Møtet var arrangert av Dreyer forlag og foredraget ligger på nett.
9. RORG er forkortelse for Rammeavtaleorganisasjoner, og er et samarbeid mellom frivillige organisasjoner som gjennom rammeavtaler med NORAD mottar støtte til å drive folkeopplysning om nord/sør- og utviklingsspørsmål.
10. Dagbladet 15.01.18.
11. s. 115
12. Der skreiv jeg: «Tvedt polemiserer mot velmenende lederskribenter som skriver at terrorisme i Allahs navn ikke har noe med islam å gjøre. Han mener tvert om at ISIL og andres ekspansjonistiske bestrebelser på å bygge et globalt kalifat, nettopp har sterke røtter i islamsk tradisjon. Men det farlige er vel at en urimelig oppfatning om at jihadistisk terrorisme er en nødvendig følge av islamsk tro, nå sprer seg stadig mer, at islam i seg selv skulle være en ideologi, ikke en religion, som det gjerne heter langt ute på høyresida. Det er åpenbart at det med utgangspunkt i både islam, kristendom, hinduisme og buddhisme, er mulig å begrunne og motivere reaksjonære handlinger, men også det motsatte. Å ta faren for islamistisk terror på alvor betyr ikke å stigmatisere muslimer flest. Det er en banal sannhet at stigmatisering tvert imot er en sikker vei til å gjøre denne faren større. I en egen artikkel bekymrer Tvedt seg (greit nok) for at religionskritikk mot islam i Norge i dag blir stemplet som rasisme, men tilsynelatende ikke for det langt mer utbredte fenomenet at kulturrasisme ikles et skinn av religions- eller ideologikritikk».
13. s. 289.

Redaksjonen i Gnist hadde planlagt å intervjue kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leerand, om kvinnekampen akkurat nå, ikke minst fordi Rødt i mars har en landsomfattende aksjonsdag mot seksuell trakassering. Da vi møttes, var #meetoo-kampanjen på det heiteste i media. Og så kom Giske, mfl kort tid etterpå. Mer aktuelle går det ikke an å bli!

Unni Kjærnes og Erik Ness, redkasjonsmedlemmer i Gnist, intervjuet Kvinnepolitisk leder i Rødt, Marielle Leraand.
Foto: Brage Aronsen

– Hvordan står kvinnekampen akkurat nå?

– #metoo-kampanjen har satt kvinnekampen på dagsorden i bred forstand. Men oppmerksomheten og engasjementet har vart over lengre tid, og det er internasjonalt. Patriarkalske strukturer angripes, som åpner for at verdigheten til kvinner kan forsvares og tafserne angripes. Nyhetsmedia preges av dette. At det var Hollywood-kjendiser som først meldte fra, ga kampanjen mot seksuell trakassering en pangstart.

– Hvordan er det mulig å styrke den organiserte kvinnekampen, sånn at kampanjer som #metoo ikke blir et blaff?

– Kvinneorganisasjonene i Norge, som Kvinnefronten og Ottar, har fått flere medlemmer, den siste tida, blant annet på grunn av #metoo. Det blir en snøballeffekt og det øker interessen for flere sider av kvinnekampen. Organisering er viktig, at kvinneorganisasjonene benytter anledninga til å verve og aktivisere. Det er et kollektivt element i #metoo, kvinner står sammen.

Med organisering blir mobiliseringen mer radikal. Flere blir med på diskusjonen og det blir mulig å utvikle en mer radikal og omfattende feminisme. Dette er et framskritt både for dem som gjør det og for kvinnebevegelsen mer generelt.

– Hva har endret seg de siste årene?

– Det har ikke blitt mindre tjafsing enn det var før, men den har antatt nye former. Omfanget er stort, en arbeidslivsundersøkelse i Norge viste at 123 000 kvinnelige arbeidere blir trakassert hver måned. Det handler om normer, hva som er akseptabelt. Den voksende nettpornoen som i dag sniker seg inn overalt, er gratis og lett tilgjengelig. Det er grunn til stor bekymring for utviklinga av forholdet mellom kjønnene når denne industrien fortsetter å dominere

Det er viktigere i dag å være seksuelt attraktiv. Det blir vanskelig å si fra, og kvinner får høre at de har «lagt opp til det sjøl». Seksuell trakassering er knytta til posisjon, til ulik makt for den som trakasserer og den som blir trakassert.

Det er et trøkk nå, der mannlige sjefer blir pressa mot veggen. #metoo har fokusert på ansvar og makt. Det kan være en stemningsbølge, men på sikt kan det i sin tur gi lovendringer. Det blir rett og slett ikke så kult å trakassere kvinner lenger. Dette har også nådd toppene i politikken. Først var det Giske-saken. Så kom både Unge Høyre-lederen, som trakk seg pga oppførsel under påvirkning av alkohol, pågående sjekking og skjeve maktforhold. Og så har vi denne delikate saken med Ulf Leirstein. Han satt på stortingspc’n og sendte hardporno blant annet til en 14-årig partifelle. Han trekker seg så midlertidig. Søviknes fortsetter jo som minister uten at det røres ved at han sjenka full og seksuelt misbrukte en 16-åring. Det er med andre ord et stykke igjen før seksuelle overgrep og krenkelser blir sett på som så alvorlige at menn med makt faktisk mister makta si på sikt. Men det som er et vendepunkt er at kvinner nå i langt større grad tør å varsle og forventer å bli hørt.

– De øverste sjefene har mye makt, men hva med mellomsjiktet som formenn, avdelingsledere og fagforeningsledere?

– Makt er konkret. Har du deltidsstilling, er på engasjement og har usikre ansettelsesforhold, skal det mot og krefter til å avvise patriarkalske holdninger og praksis. Særlig når du står alene. Vi ser nå hvor lang tid og hvor mye krefter det tar for kvinnene å stå fram. Det at det er flere som tør å si fra, gir styrke. Kanskje vil terskelen for hva som aksepteres nedfelle seg i nye regler og bedre vern for varslere, både i bedrifter og organisasjoner.

Men det er et stort hull i debatten, nemlig kvinneorganisering i fagbevegelsen. Det er veldig viktig at #metoo får følger her, noe som kan føre til ganske store endringer. I tillegg til kamp mot porno og seksuell trakassering, er 6-timersdag viktig. Faste jobber i normalarbeidstid gir trygghet og styrke.

– Hva med kvinnesaker i politisk arbeid?

– Kvinneorganisering i partier har også svakheter. Sjøl om det finnes mange småhistorier om seksuell trakassering, er det ikke kultur for å si fra. Mange menn tror det er en fin ting å kommentere kvinners utseende, heller enn å gi komplimenter for det kvinner faktisk gjør.

Det trengs egen kvinnepolitisk organisering også lokalt. Da blir det mulig å ta opp saker som gruppe, å handle kollektivt, og lettere for kvinner å ta plass. Slik organisering kan i sin tur påvirke andre kvinner og føre til makt på sikt.

– Kvinnegruppa Ottar ønsker mer statsstøtte. Mener du statsstøtte bare gir økte ressurser eller er det fare for avhengighet og opportunisme, i motsetning til en bevegelse basert på medlemmenes bidrag?

– Jeg sier som Ole Brumm, ja takk, begge deler. I dag har de færreste kvinneorganisasjoner ikke engang råd til en liten deltidsstilling, og statlige bidrag vil derfor langt fra strupe bevegelsen. En blir ikke elitistisk, dominert av folk som gjør «organisasjonskarriere», bare gjennom litt statsstøtte. Da trengs det flere organisasjonsarbeidere på heltid. I dag gjøres omtrent alt på fritida.

– Det har vært mye diskusjon om regjeringas sammenkopling av arbeid med likestilling og diskriminering, juridisk og i forvaltninga. Hva tenker du om det?

– Likestillingsloven ga alle arbeidsplasser en plikt til å undersøke likestillingsforholdene, med en rapportering som ga oversikt over tilstanden. Loven ga også kollektive sanksjonsmuligheter. Både undersøkelsesplikten i forhold til likestilling på arbeidsplassen og rapporteringen som arbeidsgivere var pliktige til å sende inn til LDO, samt sanksjonsmulighetene, la grunnlag for at kvinner i arbeidslivet faktisk hadde krav på at det på årlig basis ble undersøkt om de ble diskriminert. Denne plikten er nå fjernet, noe som kan få store konsekvenser.

Når man så fjerner likestillingsloven, og putter kvinner inn i bås med lov for ulike minoriteter, så svekkes kvinner som jo utgjør halvparten av befolkninga sitt vern. Lovendringene og sammenslåinga vil føre til en individualisering av problemene, særlig ved at det viktigste virkemidlet kommer til å bli å gå til rettssak individuelt. Da blir det store klasseforskjeller blant kvinner, hvor velstående kvinner som kan betale for rettssaker mot arbeidsgiver eller enkeltpersoner, får sine saker behandla, mens kvinner med dårligere råd ikke har noen instans lenger til å forsvare seg. De er avhengige av at det fins kollektive ordninger, slik som at arbeidsplasser har rapporteringsplikt.

Dessuten er likestilling i privat- og familielivet ikke med i loven. Seksuell trakassering heller ikke. Også her vil det aktuelle virkemidlet være rettssak. Sterke kvinner kan klare dette, mens kvinner som er avhengig av kollektive handlinger, men står alene, vil tape.

Den samlede kvinnebevegelsen var imot, og fikk bare støtte fra Rødt og SV.

Jeg har en drøm om lokale kvinneutvalg i Rødt. Det å organisere og mobilisere kvinner lokalt, gir kvinner et kulturelt og politisk rom og muligheter i partiet til å si fra.