Skolen er et evig tema i norsk politisk debatt. Et grunnlag for personlig irritasjon er hvor ofte denne debatten foregår på tv og radio uten lærere tilstede. I disse debattene slår ofte de borgerlige partiene fast at skolen nå er på rett vei. Det har grundige tester vist, og dessuten tilbringer elevene mer tid på skolen etter at fraværsgrensa ble innført. Så nå kan PISA-testene bare komme. Venstresida sitt svar er økt lærertetthet, varm skolelunsj og mer ressurser til skolen. Dette er gode, fornuftige krav.

Men hva med innholdet i skolen, hva slags skole er nødvendig for at elevene skal få utvikle sitt fulle potensial? Dette er et viktig spørsmål, ikke minst fordi det henger sammen med et enda større spørsmål. Hva slags samfunn er nødvendig for at alle mennesker skal få utvikle sitt fulle potensial – og hvordan kommer vi dit? Det er dette venstresida sitt frigjøringsprosjekt må handle om. På samme måte som skolen må være en arena for mestring, er venstresida nødt til å bygge bevegelser som blir arenaer for mestring. For at de mange får kunnskap og selvtillit til å ta ordet i forsamlinger, og i samfunnet. Målet på om vi er på rett vei, er om vi gjør fler folk i stand til å delta i endringen av samfunnet, enten det er i klassekampen, kvinnekampen eller den anti-rasistiske kampen. Disse er ofte vevd sammen. 

Dette er blant spørsmålene som motiverer denne utgaven av Gnist. Vi har ikke alle svarene, men håper å gi et bidrag til tenking og politisk handling. Fra venstre, og fra klasse­rommet.

Stian Bragtvedt, Redaksjonsmedlem i Gnist.

Foto: Trondheim Byarkiv/Flickr

Historikeren Bodil Stenseth har levert et viktig bidrag til norsk historie. Hun har tidligere knyttet den lille og store verden mesterlig sammen i bøker både om Wergelandsveien og Jacob Aallsgate 13, og tar denne gang for seg en av de mest symboltunge bygninger, Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Med dette konkrete utgangspunktet forteller hun om flere faser i vår historie gjennom det siste hundreåret.

Oppføringen av dette grandiose byggverket, som minner om en borg med stor park, startet egentlig i regi av næringslivstopper som tjente godt på «jobbetida» under og rett etter den første verdenskrigen. Men det kollapset under kommende kriser, og arbeidet blei ikke fullført før i 1942. «Ministerpresident» Vidkun Quisling sparte ikke på noe under okkupasjonen og lot staten bekoste sin storslåtte bolig, som nå blei gitt navnet Gimle. Alt inventar, som også omfattet store mengder kunst og verdifulle gjenstander, blei nøyaktig registrert, og dette materialet har Stenseth studert med sin vanlige grundighet. Hennes viktigste funn er at mye var blitt plyndret fra Philip Sam Watchmans kunst- og antikvitetssamling og forretning, som beskrives som et «ran med døden til følge», der Quisling selv spilte en viktig rolle. Det er ingen tvil om at jødiske eiendeler blei beslaglagt og fordelt i trygg forvissning om at ingen ville overleve. Watchmans familie blei deportert med skipet «Donau», og var blant de 260 jødiske familier som måtte bøte med livet.

Under rettsaka etter krigen bedyret Quisling ustanselig sin uskyld, verken han eller noen andre visste noe om holocaust, som blei framstilt som et tysk anliggende. I ettertid er det også andre som har forsøkt å tone ned den norske medvirkningen. Men Stenseth dokumenterer at utryddingen av norske jøder foregikk under Quislings ledelse, samtidig som det jo var nordmenn som sto for arrestasjon, deportasjon og tilsløring. Det er derfor rett og rimelig at Villa Grande nå huser HL-senteret, som er et forsknings-, dokumentasjons – og utstillingssenter viet studier av holocaust, folkemord og behandlingen av livssynsminoriteter, og som også gjør mye for å belyse den den rasismen – i ulike forkledninger – som er høyst levende.

Tore Linné Eriksen