Elling Borgersrud

Det er en utbredt øvelse i mye av litteraturen om sosiale bevegelser og kampen mot nyliberalistisk globalisering å skrive tradisjonelle fagforeninger ut av historien. I stedet er det kraftige, men ofte kortvarige, demonstrasjoner og aksjoner som trekker til seg massemediene. «Slaget om Seattle» i 2001, Occupy Wall Street og Indignados i Spania er blant de mest kjente eksemplene, som brukes til å lovprise mer uformelle nettverk, «flat struktur» og ungdom på bekostning av tungrodd og byråkratisk pampevelde i etablerte fagforeninger.

Dette er utgangspunktet for at Sian Lazar har samlet et knippe av akademikere og aktivister (ofte i samme person) mellom to permer, der synsfeltet er utvidet til tre av verdens regioner. Her er veldokumenterte, med ikke så vanskelig tilgjengelige, artikler fra bl.a. Hellas, Spania, Egypt, Tunisia, Argentina og Brasil. Et gjennomgangstema er at det utvilsomt er slik at den globale kapitalismens herjinger, som medfører arbeidsløshet og utrygge kontrakter, har bidratt til en mindre fast tilknytning il arbeidsmarkedet. I en rekke land har oppslutning om klassiske arbeiderklassepartier (les: sosialdemokrati) derfor blitt svekket, og det en gjennomgående tendens til at andelen som er organisert er på vei ned.

Budskapet er likevel at den organiserte fagbevegelsen fortsatt spiller en viktig rolle i de landene som blir diskutert, selv om de ofte går under radaren. Kapitlene om Tunisia og Egypt viser tydelig at de fagorganiserte spilte en viktig rolle i forkant av det som kalles den arabiske (dvs. den nordafrikanske) – våren. I Tunisia foregikk en åpen kamp helt fra 2005, og i Egypt blei en ny og uavhengig bevegelse dannet på Tahir-plassen under de dramatiske dagene i 2011. Selv om Evo Morales sosialistparti og hans styre i Bolivia gjerne knyttes til urfolks mobilisering på etnisk grunnlag, går det i boka fram at den sprang mer klassebasert ut fra organisasjonen for koka-bønder. På samme måte gikk både arbeidsløse, organiserte arbeidere og lokalsamfunn sammen i Argentina med fabrikkokkupasjoner, veisperringer og opprør. Det gis derfor mange eksempler på hvor ufruktbart det er å skille kampen på arbeidsplassene (dvs. i produksjonen) fra kampen for levelige vilkår der folk bor (dvs. sosial reproduksjon.).

Det er ingen lettvint optimisme eller arbeiderutopier som kjennetegner boka. En rød tråd er de utfordringer mer tradisjonelle fagforeninger står overfor når de skal organisere arbeidsløse eller de som tilhører det mye omtalte – men dårlig definerte – såkalte «prekariatet». Mens dette alltid har vært tilfelle i det globale Sør, begynner nå forholdene i Nord å få mange av de samme trekkene. Et annet evigvarende tema er den vanskelige avveiningen mellom frikoplet uavhengighet og de muligheter som tilknytning til politiske partier i maktens sentrum kan gi. Det gis ingen svar med to streker under, og det må konkrete analyser til for å finne ut hvor stort handlingsrommet er, og hvordan det kan brukes. Men gjennomgående advares det mot farene for å bli sugd opp og utgjøre statens representant overfor arbeiderklassen, selv når det er regimer som har kommet til makta gjennom kamp nedenfra. Ikke minst illustrerer Egypt hvilken risiko som ligger i ei slik kopling, symbolisert med at fagorganisasjonens leder blei utnevnt til Arbeidsminister, og seinere sendte statens voldsapparat mot streikende arbeidere ved Suez-stålverket. Men andre eksempler viser hvordan streiker og målbevisst kamp fortsetter i land hvor fagbevegelsen opprinnelig utgjorde en del av en seirende koalisjon.

Dessverre har ikke redaktørene invitert bidragsytere fra Afrika. Det er synd, ikke minst bør situasjonen i sørafrikansk fagbevegelse i dag påkalle oppmerksomhet. Her utgjør Congress of South African Trade Unions (COSATU) en lydig del av ANC-alliansen, selv om tilliten til president Jacob Zuma har blitt borte. Opposisjonen hadde lenge sitt feste i jern- og metallarbeiderforbundet, som blei ekskludert i 2014, og utgjør kjernen i en alternativ landsorganisasjon – på et sosialistisk grunnlag – som blei stifta i april i år.

Alt i alt er dette ei velredigert og rikholdig samling av enkeltstudier, som bindes sammen med gode innledninger og avslutninger. Temaene er gjenkjennelige for alle som er opptatt av arbeiderklassens og fagbevegelsens kamp, samtidig som det er nyttig for lesere i vår del av verdens å kaste et blikk mot det globale Sør, der det store flertallet av arbeidere finnes i dag.

Tore Linné Eriksen er tidl. professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo og Akershus, faglitterær forfatter og redaksjonsmedlem i Gnist.

Leder: Hva med skolen? Av Stian Bragtvedt

Plukk

Samtalen: Kjønn, klasse og etnisitet i skolen
Guro Sibeko: Dikt: Ansvar
Jorunn Gulbrandsen: Flytt skolen ut av skolen!
Stian Bragtvedt: Skoledebatt for 100 år siden Jorunn Folkvord:Testregimene i skolen: Kvalitet eller bare et helvete?
Magnus Henrik Sandberg: Hvis IKT ikke fantes i skolen

Cathrine Egeland:Deltid – ubehagelige spørsmål og urovekkende svar?
Geir Christensen: Organisasjonsaristokratiet
Harald Berntsen: Halkavarre 1972: Offiserer med soldater på kornet
Arnulf Kolstad: Berge og Stoltenbergs helomvending
Unni Kjærnes og Erik Ness: metoo – et vendepunkt i kvinne­kampen? Intervju med Marielle Leraand
Jørn Magdahl: Fra Arbeiderpartistat til multikulturalisme?