Angela Nagle:
Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right.
Zero Books, 2017. s. 120.

Facebook har reglar for deling av bilete som mellom anna omfattar ein null-toleranse for nakenskap. Dette har gjeve nokre spesielle og mykje kritiserte utslag som sensur av ammande kvinner og det ikoniske bilete av Phan Thị Kim Phúc. (Det siste tilfellet kjent frå ein debatt i 2016 som ikkje minst viste at Aftenposten har endra den redaksjonelle lina si på Vietnamkrigen.) Om ein lurar på kvifor Facebook har så strenge reglar kan ein kanskje finne noko av svaret ved å vitje eit av dei heilt uredigerte foruma som finst på nettet som for eksempel biletedelingsforumet «4chan random» (boards.4chan.org/b/). Dette forumet er der hackarrørsla Anonymous har sitt historiske opphav (detaljert og ikkje særleg kritisk skildra av Gabriella Coleman[i]) og vert nokre gonger omtala som ein «meme-fabrikk» sidan det har gjeve oss mykje av den typen slang og biletebruk på internett som vert kalla «memes». Men det er også ein nettets kloakk der kvinnehat og rasisme har fritt spelerom, og som fungerer som eit samlingspunkt i trolle- og mobbekampanjar (som også kan knytast direkte til starten av Anonymous). Eit heimleg eksempel kan vere ei hending i 2014 som vert omtala som «The Snappening». Då servaren til Snapsaved, ein tredjepartsapp for å lagre Snapchat-bilete som var spesielt populær i Noreg og Sverige vart hacka og 200 000 bilete gjort tilgjengelege på internett, vart 4chan ein sentral for å finne og spreie nakenbilete mellom bileta som var på avvege.  

Angela Nagle følgjer i boka Kill All Normies ei ekstrem høgrerørsle frå internettgrumset representert ved 4chan til Donald Trump, Twittersjefstrollet sjølv som vart USAs 45. president. For kva skjedde eigentleg med det internettet og dei sosiale media med brukar-skapt innhald som vi framelska for det demokratiske potensialet som skulle gjere all verdas informasjon tilgjengeleg og gje alle ei plattform og ei røyst? Korleis vart det ein sump av falske nyhende der ei kvar kvinne som ytrar seg kan risikere trugsmål om valdtekt og drap? Ein kan sjølvsagt forklare med at «alle» faktisk tyder alle, men det er ikkje godt nok for Nagle.

I sentrum for denne utviklinga står alt-right, og kanskje spesielt alt-light, den litt meir fordøyelege varianten. Alt-right, det alternative høgre, omgrepet er fyrst og fremst ein eufemisme, er både ein alternativ internettbasert medieplattform i opposisjon til «mainstream media» og ein ekstrem høgrepolitikk som er anti-innvandring, anti-islam, anti-likestilling, anti-politisk-korrekt, og populistisk anti-establishment og difor i opposisjon til tradisjonell konservatisme og liberalisme, særleg i kulturspørsmål. Alt-light er den freshe og ungdommelege varianten, i Nagles framstilling personifisert med skribenten Milo Yiannopoulos. Det er høyreekstremisme med eit ironisk tilsnitt, ei kooptering av 90-talets ironi og 60-talets grensesprenging i symbiose med meme-kloakken frå 4chan kombinert med rasisme og kvinnehat frå eit kommentarfelt av avmektige menn som har mista mikroprivilegia sine i heimen, yrkeslivet og offentlegheita, kombinert med alle antipatiane til alt-right, kombinert med marknads-liberalisme, kombinert med ein fascinasjon for fascismens estetikk. Det er ein post-modernisme på speed med ein ekstrem individualisme der mi nyting er viktigare enn lidinga til andre, i opposisjon til både konservative familieverdiar og liberal politisk-korrektheit.

Bragda til alt-light er å fungere som brekkstang som har late dette grumset bryte gjennom til overflata og inn i «mainstreamen».  Ingenting er heilag og alt kan tøysast med har vi høyrd komikarane seie i to tiår no. Og medan det er effektivt for å bryte tabu i samfunnet, er dette kanskje den ytste konsekvensen: Ei legitimering og ufarleggjering av ekstrem ytre høgre, kvinnehat og fascisme som samtidig er immunt mot kritikk, for det er ironi ikkje sant? Vi har til dømes sett det då Thomas Seltzer og Trygdekontoret i ein «krenk-spesial» i 2015 nytta lisensbetalaranes pengar til å få laga hevnporno retta mot Kari Jaquesson.

Det vert ein mix som den liberale venstresida har problem med å forhalde seg til sidan ein del av elementa er så fordømt gjenkjennbare. Kulturell grensesprenging er tradisjonelt assosiert med venstresida, men provokasjon som verkemiddel er nøytralt og kan slå båe vegar. Kva er meir provokativt enn å flørte med nazisme? Problemet for venstresida er at den er samtidig anti-moralistisk, i tydinga bryte med undertrykkande normer/kultur/moralisme, og moralsk, i tydinga solidaritet med og støtte til dei svake/undertrykte/minoriteten. Men å freiste bryte ned alle normer og all moral er å spele ballen til ei grensesprengande høgresida som kan vere tilsynelatande alliert men som har absolutt ingen moral.

Vi står midt i ein online kulturkamp, skriv Nagle. Medan høgresida vann det økonomiske hegemoniet på 80-talet, vann den liberale venstresida det kulturelle hegemoniet på 90-talet, men med individet og ikkje økonomisk likskap som det grunnleggjande prinsippet. No er det revansje frå kulturkampane på 60- og 90-talet, men der alt-light har stole kleda til den liberale venstresida medan dei var ute og nakenbada og venstresida er vorte moralistane. For den liberale venstresida har utvikla ein online subkultur, som på trass av å vere grensesprengande mellom anna i si avvising av tradisjonelle kjønnskategoriar også har ei dyrking av offerrolla som er ultra-politisk-korrekt og hypersensitiv. Facebooks forsiktigheit (eller kva ein skal kalle det) kjem ikkje frå ingen stadar og dette er ein av dei. Også denne subkulturen har brote overflata, fyrst og fremst inn i amerikansk studentpolitikk med krav om trigger warnings –åtvaringar om innhald i pensum eller førelesingar som kan trigge traumar hjå studentane – og liknande. Men også her heime fekk vi tidlegare i år vår fyrste no-platforming då SVs kvinnekonferanse trakk tilbake invitasjonen til den britiske feministen Julie Bindel. Trass i sin sensitivitet står ikkje denne rørsla tilbake for kampanjar mot einskildpersonar dei er usamd med. Ei lissepasning til høgresida seier Nagle, vi skaper ei venstreside så lam at sjølv det mest smaklause høgre kan framstå attraktivt når det peikar på absurditeten.

Med ståstad på venstresida og i feminismen skriv Nagle polemisk, drivande og kompakt. Det er ikkje berre ein analyse og ei fordømming av ei høgreside om har mista alle hemningar, men òg ei utfordring til venstresida. For å kunne slå tilbake må ein kanskje leggje ifrå seg ideen om grensesprenging og normoppløysing for sin eigen del og kanskje leggje ifrå seg den oversensitive offerrolla. Nagle skriv om genuint subkulturelle online-fenomen, men som det no går opp for oss får større og større innpass i det vi oppfattar som mainstream. Dette er kanskje fyrst og fremst eit angloamerikansk fenomen (Nagle har base i Irland), men som vi ser finst det eksempel òg her heime. Kanskje er det ein debatt også vi treng å ta. 

Mass Soldal Lund er førsteamanuensis i informasjonssikkerheit ved Forsvarets Høgskole

Ståle Holgersen:
Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid
Daidalos, 2017, 402 s.

Det gis ikke ofte ut bøker i Norden om hvordan politisk-økonomiske forhold og økonomiske kriser påvirker byutviklingen. Ståle Holgersens bok Staden och kapitalet: Malmö i krisernas tid er et kjærkomment bidrag til større innsikt i samfunnsmessige drivkrefter som påvirker politikernes prioriteringer i spørsmål omkring byenes romlige utvikling. Holgersen er samfunnsgeograf og forsker ved Uppsala universitet, men kommer fra Haugesund og har bl.a. jobbet tre år som byplanlegger i Bergen. Fra 2010 til 2014 var han PhD-stipendiat ved Lund universitet i Sverige, og det er Lunds naboby Malmö som utgjør den geografiske konteksten for boka han nå har gitt ut. Lesere av dette tidsskriftet vil kanskje huske Holgersen fra artikler i 2014 og 2015 om marxistisk kriseteori, kapitalisme og økokrise, og om boligpolitikk i 2008. (Spesielt interesserte vil kanskje også gjenkjenne Holgersen som mandolinspilleren i den progressive musikkgruppa Albert og Elise.)

Kritisk byteori og kriseteori

Selv har jeg benyttet Holgersen som gjesteforeleser ved NMBU om planlegging for bærekraftig utvikling i byregioner, og så på bakgrunn av dette fram til å lese den kommende boka. Og la det være sagt med en gang, når boka nå foreligger: Den innfrir forventningene til overmål. Holgersen gir i de første kapitlene en grundig innføring i kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Kapitalismens behov for eksponentiell vekst, de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og «kreativ destruksjon» som kriseløsning er sentrale temaer her. Holgersen forklarer framveksten av nyliberalismen som et resultat av at innebygde motsetninger i den fordistisk-keynesianske formen for kapitalisme som hadde rådd grunnen etter andre verdenskrig, ble for store. Kapitalismen gikk inn i en krise på 1970-tallet med både økonomisk stagnasjon og sterk inflasjon. Nyliberalismen åpnet for ny kapitalakkumulasjon, men denne veksten var i stor grad lånefinansiert basert på kunstig høy verdistigning av fast eiendom og aksjer som sikkerhet – en «bobleøkonomi». I takt med at «boblene» sprekker og mulighetene for geografiske ekspansjon av kapital og markeder til nye land (slik Russland og Kina har vært eksempler på) blir uttømt, oppstår igjen problemer med å opprettholde veksten. I følge Holgersen befinner kapitalismen seg i dag i en dobbelt, eller «diabolsk» krise (et uttrykk lånt fra den engelske geografen Andrew Sayer). På den ene siden har kapitalismen et akutt behov for å løse problemet med manglende vekst. På den andre siden blir det stadig klarere hvor alvorlige klima- og miljøutfordringene er. Løsning av disse to ulike, men sammenbundne krisene, krever virkemidler som står i diametral motsetning til hverandre.

Ulike teoretiske perspektiv

Foruten å trekke veksler på Karl Marx’ politiske økonomi, bygger Holgersen på en rekke senere marxistiske tenkere som har arbeidet teoretisk med byutvikling, økonomiske kriser og miljø, bl.a. Henri Lefevbre, David Harvey og John Bellamy Foster. Det er en styrke ved de teoretiske kapitlene at Holgersen presenterer ulike og tilsynelatende konkurrerende perspektiver på de temaene som presenteres. I stedet for å forfekte en bestemt fortolkning og avfeie de øvrige, drøfter Holgersen styrker og mangler ved de ulike perspektivene og konkluderer ofte med at de ulike perspektivene utfyller hverandre, heller enn å være gjensidig utelukkende. Det gjelder f. eks. spørsmålet om det er overproduksjon eller profittratens fallende tendens som kan forklare hvorfor det med mer eller mindre jevne mellomrom oppstår omfattende kriser i den kapitalistiske økonomien. Boka er i det hele tatt skrevet på en befriende udogmatisk måte, samtidig som det ikke er tvil om forfatterens ståsted innenfor en marxistisk byteoretisk tradisjon. Sammenliknet med teoretikere som Lefevbre og Harvey, framhever Holgersen de økologiske aspektene sterkere. Boka avspeiler – og bidrar selv til – en pågående og etterlengtet oppdatering av marxistisk byteori i erkjennelse av stadig mer påtrengende miljø- og klimaproblemer.

Holgersen illustrerer de teoretiske resonnementene med en rekke velvalgte eksempler fra Malmö – en gang Sveriges viktigste industriby og i dag en postindustriell by internasjonalt kjent for miljøvennlig byplanlegging og nyskapende arkitektur. Historien om Malmös utvikling de siste femti årene blir gjerne – ikke minst av byens egne politikere – beskrevet som en vellykket transformasjon oppnådd gjennom kløktig krisehåndtering. Holgersen går under overflaten på denne «standardfortellingen». Analysen hans bygger på omfattende dokumentstudier og et stort antall intervju med ledende politikere, byggherrer, planleggere og byråkrater. Man kunne kanskje tro at en slik byhistorisk gjennomgang lett ville bli tørr og kjedelig lesning. Det er ikke tilfelle i denne boka. Holgersen skriver levende og engasjert, og til tider så medrivende at boka – i hvert fall for denne leseren – var en ren «page-turner». Under lesningen kom jeg til å tenke på Bent Flyvbjergs bok om makt og rasjonalitet i bymiljøplanlegging i Aalborg, som har blitt framholdt som skoleeksempel på hvordan en forsker ved hjelp av effektiv retorikk kan formidle innsikt fra en casestudie til et bredt publikum. Staden och kapitalet har noen av de samme kvalitetene.

Postindustriell kunnskapsby

Holgersen viser hvordan Malmö, med det store skipsverftet Kockum som hjørnesteinsbedrift, opprettholdt statusen som industriby lenge etter at avindustrialiseringen var i full gang i de fleste andre europeiske byer. Da skipsverftet måtte legge ned, klarte kommunen, bl.a. gjennom sterkt subsidiert tomtesalg, å få bilfabrikken SAAB til å etablere seg på en del av verkstomta. Dette skulle imidlertid vise seg å bli en krampetrekning, og etter et par år med bilproduksjon var industriepoken slutt også for Malmös vedkommende.

Hva skulle Malmö så gjøre? Tidene hadde skiftet, og politikerne måtte forholde seg den nyliberale politisk-økonomiske virkeligheten. Holgersen beskriver hvordan politikerne, anført av en ambisiøs sosialdemokratisk ordfører (Ilmar Reepalu), satte i gang et «visjonsarbeid» i samarbeid med næringslivet for å transformere Malmö til en postindustriell «kunnskapsby». Etter hvert kom også miljøaspektet sterkere inn, men først og fremst som profilering og virkemiddel for å få satt Malmö «på kartet». Boligutstillingen Bo01 i 2001 på Västra Hamnen (langs sjøfronten av den gamle skipsverft-tomta) ble presentert som «beste praksis» innenfor miljøvennlig arkitektur og byplanlegging. Holgersen viser at den faktiske miljøvennligheten og energisparingen ikke lever helt opp til markedsføringen, og at de nye boligene i utstillingsområdet og de etterfølgende byggetrinnene ble forbeholdt den rikeste delen av Malmös innbyggere. De geografiske skillelinjene mellom fattige og rike bydeler har blitt forsterket, med særlig store sosiale problemer i arbeider- og innvandrerområdet Rosengård, oppført som en del av «millionprogrammet» for sosial boligbygging på 1970-tallet. Trass i dette har Malmö klart å opparbeide seg et ry som foregangsby innenfor miljøvennlig og bærekraftig byutvikling. Byen mottok hele 19 internasjonale utmerkelser for dette i årene 2007–2015. Strømmen av planleggere, forskere og arkitekter som reiser langveisfra for å se den nye, miljøvennlige bydelen på havna, utgjør et viktig tilskudd til Malmös turistnæring.

«Green fix»

Malmös miljøvennlighet handler i følge Holgersen mindre om å redusere den faktiske miljøpåvirkningen enn å framstå som miljøvennlig. Holgersen bruker begrepet «green fix» om denne strategien: Nye, miljøeffektive og «smarte» løsninger brukes aktivt som virkemiddel for å tiltrekke investorer og høyt utdannete skattebetalere og på den måten skape vekst i økonomien. Holgersen hevder at den økte sosiale segregeringen som følge av Malmös satsing på miljøeffektive luksusboliger ikke er en uheldig sidevirkning av bytransformasjonen, men et nødvendig og planlagt resultat. Samtidig erkjenner han at kommunepolitikernes spillerom for å skape en byutvikling til fordel for arbeiderklassen og arbeidsløse er sterkt begrenset innenfor den rådende nyliberale konteksten. Han vegrer seg derfor for å komme med for sterk fordømming av de politikerne og byråkratene som har stått i spissen for transformasjonen. Samtidig peker Holgersen på at de lokale beslutningstakerne tross alt har valgmuligheter, og at Malmö kunne gjort andre valg enn kommunen faktisk har gjort.

Snevre miljøeksempel

Det siste gjelder ikke minst beslutningen om å fortsette utbyggingen av kjøpesentre, kulturbygg, sportsarenaer, konferansesentre og boliger for høyinntektsgrupper i høyt tempo også etter at den økonomiske krisen slo inn over Sverige i 2008. Holgersen spør om ikke dette er en gjentakelse av feilen byen gjorde da man i slutten av 1980-årene prøvde å gi kunstig åndedrett til industribyen ved å subsidiere etableringen av bilfabrikk på det tidligere skipsverftsområdet. I de senere årene har kommunen, i tett samarbeid med næringslivet, opprettholdt satsingen på postindustrielle byggeprosjekter i så stor grad at overkapasitet, nedlegginger og overflødig bygningsmasse truer i neste omgang. Mens Malmö på overflaten fortsatt klarer seg bra økonomisk, vokser spenningene og motsigelsene under overflaten. Og de sosiale problemene og urolighetene i de bydelene som ikke er med på det postindustrielle eventyret, øker.

Som det burde framgå ovenfor, har jeg et klart positivt inntrykk av denne boka. Hvis jeg likevel skal komme med et kritikkpunkt, må det være at vurderingen av Malmös miljøvennlighet i byutviklingen bygger på noen nokså snevre eksempler. Holgersen fokuserer på den internasjonalt kjente byggingen av spektakulær, «energismart» boligbebyggelse i Västra Hamnen (se ovenfor) og på den mindre spektakulære oppgraderingen av arbeiderboligkvarteret Augustenborg, bl.a. med solcellepaneler. Problematikken omkring byutviklingens miljøkonsekvenser handler imidlertid om mye mer enn bare energiforbruket i bygninger. Holgersen skriver ikke noe om hvorvidt Malmös arealbruk har bidratt til mer bilisme eller lagt til rette for at flere av reisemålene kan nås lett til fots, med sykkel eller med kollektivtransport. Boka hopper også lett over konsekvensene av byutviklingen når det gjelder nedbygging av landbruksjord, naturarealer og friluftsområder. (Data fra Sveriges statistiske sentralbyrå kan tyde på at Malmö skårer forholdsvis bra på disse kriteriene, også i internasjonal sammenheng, men tallene er usikre på grunn av endringer i målemetodene over tid.) Holgersen skriver heller ikke mye om veibyggingens rolle i forhold til å oppnå en klima- og miljøvennlig trafikkutvikling.

Disse kritikkpunktene er likevel detaljer i forhold til Holgersens spennende og overbevisende fortelling om hvordan Malmös bypolitikk har endret seg som respons på økonomiske kriser, og ikke minst koplingen av den konkrete Malmö-casen til kritisk byteori og marxistisk kriseteori. Boka bør leses av både akademikere, studenter, planleggere og den politisk interesserte allmennheten. Selv om mye av stoffet bygger på forfatterens doktoravhandling fra 2014, er innholdet framstilt slik at man ikke trenger spesielt mye forkunnskaper for å henge med. Litteraturhenvisninger og mer spissfindige utdypinger er henvist til noter, så flyten i lesningen ikke blir brutt opp for dem som ikke har hang å gå inn i alle detaljene. For detaljene og dokumentasjonen bak resonnementene er på plass, og notene og referansene utgjør hele 73 av bokas 402 sider.

Boka bør snarest inn på pensumlista i planleggerutdanningene i de nordiske landene. Jeg mener at stoffet også har et potensial ut over den nordiske konteksten. En engelsk utgave vil være en god ide. Boka kan måle seg med mye av den beste internasjonale, case-forankrete litteraturen om byutvikling og kapitalisme.

Petter Næss
Professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Samuel Farber:
The politics of Che Guevara.
Theory and practice.
Chicago: Haymarket Books, 2016, 162 s.

Ernesto «Che» Guevara var en av det forrige århundrets fremste revolusjonære, og det ikoniske bildet – svart på rødt – lever i dag videre på t-skjorter, plakater og jakkemerker. Det er det gode grunner til; anti-imperialisme, revolusjonært heltemot og idealistisk offervilje er det da heller ikke for mye av i vår tid. Alt dette er egenskaper og historiske trekk som er løftet fram i filmer og biografier, ofte med mer enn et snev av romantisk beundring for en av de «unge døde», som bare blei 38 år.

I ei ny bok har Samuel Farber til hensikt å kaste nytt lys over Che Guevara, bygd både på klassiske skrifter og tilgang på nytt kildemateriale som har kommet for dagen. Samuel Farber er ingen nykommer på dette feltet, og har som innsiktsfull samfunnsforsker publisert en lang rekke bøker og artikler om Cuba og om marxistisk teori. Han var som ung aktiv i studentbevegelsen som bekjempet Batista-diktaturet, før han forlot landet før revolusjonen. I USA har han seinere kombinert stillingen som universitetssosiolog med et liv som politisk aktivist. Hans grunnleggende sympati for den kubanske revolusjonen har ikke hindret et kritisk perspektiv, som bunner i en tro på demokratisk folkemakt nedenfra. (Han har da også skrevet ei bok om hvordan den russiske revolusjonens potensial blei deformert av de stalinistiske regimet.)

En voluntaristisk fortropp?

Farber legger ikke skjul på alle de kvaliteter, både personlig og politisk, som gjør at Che Guevara fortjener en sentral både i kubansk historie og historien om revolusjonær internasjonalisme. Det er jo nettopp dette som gjør at han har krav på en seriøs og kritisk gransking. Et av Farbers hovedpoenger, som presenteres i en reflekterende, åpen og meget leservennlig form, er Che Guevaras manglende forankring i arbeiderklassen, både i sitt eget liv og i sin tenkning omkring hvordan revolusjoner blir til, for ikke å si videreført. I stedet er det her tale om en høy grad av voluntarisme, der fortroppens vilje er det helt avgjørende. Så kan heller massebevegelsens betydning komme etter hvert, når de har nådd avantgardens «høye bevissthetsnivå». I praksis var da Che Guevara fra første øyeblikk opptatt av å gjøre Cuba til en ettpartistat, og han hadde liten sans for uavhengig organisering på arbeidsplasser og i uavhengige fagbevegelser. Kommandopolitikken blei ført videre over i en sentralisert kommandoøkonomi, med Che Guevara som sentralbanksjef og seinere industriminister, som ga lite rom for diskusjon om alternative utviklingsveier.

Farber er sjølsagt aldri i tvil om at alle anti-imperialister har til oppgave å forsvare Cuba under presset fra USAs krig, innblanding og blokade, men mener at autoritære trekk, kommandopolitikk ovenfra, krav om lojal lydighet og prosovjetiske posisjoner ikke bare kan forklares som virkninger av yte press. Etter hans mening peker Che Guevaras skrifter, etterlatte papirer og annen dokumentasjon mot at disse grunntrekkene allerede var på plass.

Tragiske nederlag i internasjonalismens navn

Ett annet tema som drøftes utførlig, er hvordan Che Guevaras støtte til kommando ovenfra og ytterliggående voluntarisme forklarer de katastrofale resultatene og nederlagene i Congo og Bolivia. Det som på den ene sida var et høydepunkt i hans internasjonalisme, viste samtidig begrensninger i å gjenskape revolusjoner under helt andre omstendigheter. Selv om han i sin brennpunktsteori (foco) teoretisk løfta fram bøndenes revolusjonære potensial, var de beskjedne geriljastyrkene i det østlige Congo i 1965 helt uten tilknytning til lokalbefolkningen. Det kunne ikke gå bra, og det gjorde det da heller ikke.

Bolivia hadde på sin side en betydelig og bevisst arbeiderklasse, ikke minst i gruvene, de var politisk aktive, visste hvordan streikevåpenet kunne brukes og kjente verdien av mobilisering på brei front. Men i 1966 viste Che Guevara liten interesse for denne kampen, og ba i stedet om tilslutning til en ganske isolert kamp i et utkantområde. Noen ytterst få fulgte oppfordringa, og resultatet kjenner vi.

Linjer fram til i dag

Det skinner i gjennom i Farbers bok, at han ikke bare er ute i et historisk ærend, selv om det i seg sjøl har sin verdi. Han betviler sjølsagt ikke det kubanske styrets mange landevinninger, som særlig fram til 1990 ga det en stor folkelig oppslutning. Men samtidig legger han vekt på videreføringen av de mange kommandotrekkene, som Che Guevera trass sin idealisme og egalitære holdninger, var med på å rotfeste. Farber frykter åpenbart at dette har svekket grunnlaget for ei fortsatt radikal mobilisering nedenfra, noe det utvilsomt er behov for når kursen – etter hans mening – ser ut til å legges i kinesisk og vietnamesisk retning. Det kan bety en kombinasjon av statskapitalisme, åpning for nyliberalisme for å trekke til seg utenlandsk kapital og et fortsatt ettpartimonopol i kommunistpartiets regi.  

Et personlig tillegg til slutt: Jeg er på langt nær så godt kjent med kubanske forhold at jeg kan trekke konklusjoner med to streker under, og muligens vil spesialister på Che Guevara supplere – eller korrigere – Farber på viktige punkter. Men min interesse for å forstå etter-revolusjonære regimer mer generelt i den tredje verden, sammen med studier av forholdet mellom marxistiske teorier, folkelig demokrati og mobilisering nedenfra, gjør at jeg ikke nøler med å anbefale Farbers bok til lesning og diskusjon.

Tore Linné Eriksen
Professor emeritus i utviklingsstudierog redaksjonsmedlem i Gnist.

Samir Amin
Russia and the Long Transition from Capitalism to Socialism
New York: Monthly Review Press
2016, 134 s.

Den marxistiske teoretikeren Samir Amin har satt mange spor etter seg på den revolusjonære venstresida. Først og fremst i den tredje verden, hvor han har deltatt aktivt i, og vært premissleverandør for bevegelser som har kjempet mot imperialismen, men også som leverandør av analyser av den globale kapitalismen for radikale partier i Vesten.1 Han gir stadig ut nye bøker, og i 2016 kom denne artikkelsamlingen som spesielt fokuserer på Russland, og landets plass i det globale systemet.

Innholdet spenner vidt, fra en artikkel om forskjellene mellom Tsar-Russlands og Vestens kolonipolitikk, til artikler med mer aktuelle tema, som krisen i Ukraina og fascismens tilbakekomst i den moderne kapitalismen. I forordet skriver Amin at målet med samlingen er å ta til motmæle mot fiendebildene som har blitt tegnet av Russland i vestlig propaganda gjennom historien. Fra tsarens dager, via Sovjetunionen og den kalde krigen, til dagens hysteriske ordskifte, hvor Putin senest i 2014 ble sammenlignet med Hitler av David Cameron. Også her hjemme er dette lett å kjenne igjen, når forskere som forsøker å nyansere debatten om Norges forhold til Russland, blir kalt Putin-apologeter og avfeid. Det er med andre ord ikke mangel på behov for nyanseringer av Russland og russisk historie.

Det er mye å hente i boka, og sentralt står Amins analyse av den globale kapitalismen. Amin fokuserer på hvordan kapitalismen er et globalt system, dominert av triaden (USA, Europa og Japan) som samarbeider om utbytting av periferien, og blokkerer alle forsøk på delinking, eller frikobling, fra de økonomiske strukturene dominert av monopolkapitalen og triaden. Denne forståelsesrammen får konsekvenser for Amins tolkning av konflikten i Ukraina, som han setter inn i en større sammenheng hvor Vestens innsirkling av Russland står sentralt. Til tross for dette holder ikke Samir Amin fram Putin som noen anti-imperialistisk helt, men snarere en konservativ politiker preget av «forvirret høyretenking».

Artikkelsamlingen gir et bredt sveip over lange linjer i russisk og sovjetisk historie. Samtidig er det mye Amin tar for gitt at leseren kjenner til fra før. Man får helt klart mest ut av boka om man kjenner til Amins tenking fra før, og hans analyser av den globale kapitalismen. Amin lar det i sluttkapittelet være opp til leseren å avgjøre om boka er i henhold til historiefaglige standarder, eller om den bare er et raskt skrevet essay av en amatør. Det er vanskelig for en novise i russisk historie å si noe klokt om, men jeg kunne allikevel ha ønsket meg flere referanser og kildehenvisninger. Artiklene favner bredt, og noen ganger føles det som avstanden til empirien blir vel stor. Sikkert ikke for forfatteren, men en tydeliggjøring av hva de ulike hypotesene og betraktningene bygger på hadde gjort boka enda mer opplysende.

Stian Bragtvedt
Ansatt i FN-sambandet og
med i redaksjonen i Gnist.

For en utmerket oversikt over Samir Amins arbeid og artikler oversatt til norsk, kan man skaffe seg Kapitalismen i vår tid, utgitt av forlaget Rødt! I 2014. www.marxisme.no

Robert Chernomas og Ian Hudson:
The Profit Doctrine – Economists of the neoliberal era
London: Pluto Press, 2017, s. 225

Robert Chernomas og Ian Hudson er begge professorer i samfunnsøkonomi ved University of Manitoba i Winnipeg i Canada. Begge har bak seg en betydelig produksjon av artikler og bøker om ulike samfunnsøkonomiske emner, bl.a. på områdene helse, fattigdom og økonomiske forskjeller, delvis fra en marxistisk synsvinkel. De har begge markert seg som kritiske, såkalte heterodokse økonomer. Mye av det de har publisert, har de gjort sammen. De er sterkt opptatt av maktforhold og kapitalismekritikk. Derfor er det naturlig for dem å bruke Marx som referanseramme innledningsvis.

Bind 1 av Kapitalen innledes med noen forord og etterord som Marx og Engels har skrevet til de tyske og franske utgavene. I etterordet til den andre tyske utgaven skriver Marx om hvordan samfunnsøkonomenes rolle endret seg etter at borgerskapet kom til makten. Det er egentlig nokså opplagt at når borgerskapet er en revolusjonær klasse som kjemper mot de føydale makthaverne, har de borgerlige økonomene klare interesser i å avdekke de faktiske maktforholdene og forstå økonomiens faktiske virkemåte. Men etter at borgerskapet selv er blitt makthavere, dreier interessen seg mot å legitimere borgerskapets nye rolle, og å tildekke heller enn å avdekke utbytting og undertrykking.

Marx skriver: «For så vidt den politiske økonomien er borgerlig, dvs. for så vidt den oppfatter det kapitalistiske systemet som den absolutte og siste formen for samfunnsmessig produksjon – og ikke som en forbigående utviklingsfase – kan den forbli en vitenskap bare så lenge klassekampen ikke har slått åpent ut eller så lenge den bare manifesterer seg i enkeltstående hendelser.»¹

«I Frankrike og England hadde borgerskapet erobret den politiske makta. Fra da av antok klassekampen, både praktisk og teoretisk, stadig klarere og mer truende former. Den vitenskapelige borgerlige økonomiens dødsklokke lød. Nå dreide det seg ikke lenger om det ene eller andre teoremet var sant eller ikke, men om det var nyttig eller skadelig for kapitalen, om det var bekvemt eller ubekvemt, om det var tillatt av politiet eller ikke. I stedet for uegennyttig forskning, trådte det betalte spillfekteri², i stedet for fordomsfrie vitenskapelige undersøkelser, trådte apologetikkens³ dårlige samvittighet og slette hensikter.»⁴

Det er dette Marx-sitatet Chernomas og Hudson bruker som utgangspunkt for sin nye bok «The Profit Doctrine – Economists of the Neoliberal Era». De understreker at de ikke påstår at nyliberalismens samfunnsøkonomer var uærlige, men at de fremmet idéer og analyser som passet makthaverne godt og var til deres fordel.

Som bokas tittel forteller, er den en kritisk gjennomgåelse av den nyliberale æras samfunnsøkonomer. En stor del av dem er vinnere av Nobelprisen i økonomi (Som ikke er noen egentlig Nobelpris, men Sveriges Riksbanks økonomipris, opprettet i 1969 til minne om Alfred Nobel). Det dreier seg om dem som fra midten av 1970-tallet og fram til vår tid har stått som de mest lysende, anerkjente stjernene i de rådende samfunnsøkonomiske fagmiljøene i den vestlige verden. Milton Friedman, som var Nobelprisvinner i 1976, er førstemann ut, og deretter gjennomgås omkring 20 av de mest framtredende samfunnsøkonomene.

Gjennomgangen er knusende. Allerede i kapittel 2 kommer det som må sies å være bokas konklusjon: De samfunnsøkonomene som blir toneangivende, institusjonalisert og popularisert i de mest brukte lærebøkene, utvelges ikke gjennom noe som kunne ligne en darwinistisk utviklingsprosess, der overlegne tanker overtar for mindreverdige forgjengere. Tvert imot. Det avgjørende har vært om idéene var særlig tjenlige for det privilegerte mindretallet: De rikeste menneskene, de store bedriftseierne. Mens disse økonomene har lagt et «faglig» grunnlag for en økonomisk politikk som har ført mange mennesker ut i katastrofen, har denne politikken samtidig vært svært fordelaktig for dette privilegerte mindretallet.

Det er en lærerik og avslørende gjennomgåelse som foretas. Den pinlige mangelen på evne til å forutsi den såkalte «finanskrisen» i 2007-2008 gir disse anerkjente økonomene liten ære. Ikke desto mindre har den økonomiske politikken som er blitt tilrådd og iverksatt for å komme ut av denne krisen, ført til at nettopp dette privilegerte mindretallet er kommet svært så bra ut av det.

Hvis boka kan sies å ha noen helter, så er det Hyman Minsky, Joseph Stiglitz og Paul Krugman, som har framstått i opposisjon til de toneangivende økonomene. Men hyllesten er ganske forbeholden, spesielt når det gjelder Krugman. John Maynard Keynes, som døde i 1946, trekkes ofte fram i boka, men forfatterne kritiserer ham for å ha for store illusjoner om at de overlegne tankene vil vinne fram. Selv om Chernomas og Hudson slett ikke har noen marxistisk tilnærming til sin framstilling, er de likevel tydelige på at de mener at det er mer treffende å peke på de økonomiske maktforholdenes styrende rolle, slik Marx gjorde.

Forfatterne gjør en grundig jobb, og boka er lærerik å lese. De som ønsker å sette seg inn i hva de «ledende» samfunnsøkonomene i nyliberalismens æra sto for, vil ha glede av den. Men etter mitt syn er dette en bok for de spesielt interesserte. De som ønsker å skaffe seg en skarp og poengtert gjennomgang av viktige svakheter ved samfunnsøkonomifaget slik studenter møter det i økonomistudier ved norske universiteter og høgskoler, bør etter mitt syn heller lese Roman Linneberg Eliassens bok «Hysj, vi regner – Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten». Også den boka trekker fram de samme «heltene» som Chernomas og Hudson gjør. Og heller ikke den boka legger opp til noe grunnleggende oppgjør med det som Marx kaller «borgerlige økonomer». Men den er lettere og mer spennende å lese, og den gir mye av den samme innsikten.

Om å miste orienteringsevnen i virkelighetens verden

Chernomas og Hudson (og Linneberg Eliassen) peker på hvordan såkalte «mainstream» økonomene var fullstendig ute av stand til å forutsi den omfattende krisen som preget store deler av verden i 2007-2009, og som ofte – ikke helt treffende – kalles for «finanskrisen». Chernomas og Hudson bringer flere eksempler på denne manglende evnen til å være på høyde med vår tids utfordringer.

Chernomas og Hudson bruker kapittel 8 i boka si til å sette søkelyset på den amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan og den mindre kjente Lawrence Summers, som har hatt framtredende posisjoner som sjefsøkonom i Verdensbanken, finansminister og rektor («President») ved Harvard University. Summers gjorde seg bemerket med noen virkelig grove utspill basert på sin variant av samfunnsøkonomisk forståelse.

Det ene var da han i egenskap av sjefsøkonom i Verdensbanken presenterte sin strategi for håndtering av industri som var så forurensende at den forkortet livet til innbyggerne på stedet. Siden folk i utviklingsland var lavtlønnet, ville det være billigst og gi minst tap dersom man plasserte slik livsforkortende virksomhet i de minst utviklede landene.

Et annet eksempel var da han som Harvard-rektor anvendte økonomisk teori utviklet av mainstream-økonom og Nobelprisvinner Gary Becker for å analysere spørsmålet om diskriminering av kvinner i jobber innenfor realfag og matematikk. Det kunne nemlig ikke være tilfellet at kvinner ble diskriminert, for hvis det var slik, ville en eller annen som ikke diskriminerte kvinner, tjene mye på å ansette disse dyktige, diskriminerte kvinnene. De ville jo ikke kunne kreve særlig høy lønn, siden de var utstengt av diskriminerende arbeidsgivere. Så siden det ikke var noen som utnyttet en slik åpenbar mulighet til å få en billig og dyktig stab, måtte årsaken rett og slett være at kvinner ikke hadde særlig gode evner for matematikk og realfag.

Det går litt i samme gate som en annen framtredende økonom som spaserte på fortauet sammen med en student. På fortauet lå det noen store pengesedler som tilsynelatende var mistet. Studenten bøyde seg ned for å ta dem opp. «Nei, det har ingen hensikt», sa økonomen. «Hvis det virkelig er ekte pengesedler, ville noen andre ha plukket dem opp for lengst».

Det er mange eksempler på liknende og vesentlig mer alvorlige kortslutninger. Boka til Chernomas og Hudson gir inngang til flere av dem.

Torstein Dahle
Siviløkonom og høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet, Campus Bergen. .
Han har siden 1987 for RV og senere Rødt.

Leder: Oktoberrevolusjonen 100 år

Plukk

Samtalen: En alliert på Stortinget (Intervju med Bjørnar Moxnes)

Arne Rolijordet: Pensjonsreformen: Offentlig ansatte står for tur

Jens Petter Nielsen: Det postsovjetiske Russland og arven fra 1917

Ole Marcus Mærøe: Revolusjonens gang

Henriette Five: «… og Vinterpalasset er nå i bolsjevikenes hender»

Per Medby: Arbeiderbevegelsen i Norge og den unge Sovjetstaten

Sofie Marhaug: Revolusjonens valkyrje – om Aleksandra Kollontajs liv og virke

Åsmund Egge og Alexey A. Komarov: «Jeg har avsluttet mine nedtegnelser…»:

Åsmund Egge: Ulike syn i forskningen om 1917

Linn-Elise Øhn Mehlen: Revolusjon: Stemmeretten 

Roy Pedersen: BAMA-linja – et forsøk på en faglig strategi

Tore Pryser: Marcus Thranes internasjonale impulser: «Det norske 1848»

Kelsey Woida: Kjærlighet og abort

Harald Minken: Reproduksjons­­skjemaene

Bokomtaler:

Angela Nagle: Kill All Normies. Online culture wars from 4chan and Tumblr to Trump and the alt-right. 

Neil Faulkner: A People’s History of the Russian Revolution

Kristian Krohg-Sørensen: Den russiske revolusjonen

John Newsinger, Tim Sanders: 1917: Russia’s red year

Tariq Ali: The Dilemmas of Lenin  – terrorism, war, empire, love, revolution

Rune Ottosen: Turist i Utopia, reiser i ideologi og albansk landskap

Pål Steigan: Steigans lille røde

Tore Linné Eriksen: Bokhjørnet: Sian Lazar (red.): Where are the unions? Workers and social movements in Latin America, The Middle East and Europe, Jan Aleksander Svoboda Brustad mfl.: Et uønsket folk. Utviklingen av en «sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915-1956, Bodil Stenseth: Quislings ran. Historien om Villa Grande.