Fagforeningsknusing har eksistert som fenomen så lenge arbeidstakere har forsøkt å stå sammen og opptre kollektivt. Arbeidsgiverne og kapitalen er ikke veldig glad i at deres styringsrett begrenses og at arbeidstakerne faktisk kommer i posisjon til å kreve en større andel av verdiene som de selv har skapt. Selv om fagforeningsknusing har eksistert lenge, så varierer omfanget av hvor stor makt arbeiderklassen har nasjonalt og hvor sterke klubber og fagforeninger arbeidsgiverne møter.

Morten Svendsen er leder av EL og IT Oslo og Akershus, som har 6 000 medlemmer. Han er også leder av Rødt Arbeiderlaget i Rødt Oslo. Foto: Brage Aronsen

Vi er nå – og har for så vidt vært det en stund – inne i en tid hvor arbeiderklassens makt er svekket og arbeidsgiverne, med rette, føler at de er på offensiven. Det gjør at vi opplever stadig mer fagforeningsknusing. Noe tar form av direkte angrep på klubber og tillitsvalgte på bedriftene, noe skjer via individualisering av lønns- og arbeidsvilkår, men mye skjer også via Stortinget med god hjelp fra EU og dessverre med støtte fra LO og Arbeiderpartiet. Årsaken til at kapitalen nå er mer offensiv, er at albuerommet for kapitalens vekst har blitt trangere, derfor har kampen om økt profitt blitt mer brutal. Totalkapitalens størrelse har blitt så stor at den sliter med voksesmerter. Grunnen er derfor ikke dårlig moral fra borgerskapets side, men rett og slett indre problemer i systemer. Dette innebærer at vi er i en situasjon som vil vedvare.

Effekten av bemanningsforetakene

Et av de bedre verktøyene arbeidsgiverne og kapitalen har fått, er bemanningsbransjen. Bedriftene har fått nærmest ubegrenset tilgang på innleid arbeidskraft, og spesielt etter øst-utvidelse av EU har det vært en voldsom vekst i antall bemanningsselskaper. Bemanningsbransjen bidrar til fagforeningsknusing blant annet ved å svekke rekrutteringsgrunnlaget for fagbevegelsen, og ved at fast ansatte erstattes med innleid arbeidskraft, som i virkeligheten er midlertidige ansettelser. De ansatte i bemanningsbyråene er kun sikret lønn i den tid de er leid ut til en bedrift. Det gjør at bemanningsbyrået ikke trenger å gå veien via en oppsigelse for å gjøre en av sine ansatte arbeidsledige. Med slike vilkår er det svært vanskelig å organisere de som er ansatte i et bemanningsbyrå. Dersom en ansatt organiserer seg, så får ikke vedkommende nye oppdrag. I mange tilfeller holder det at bedriften ser at en ansatt snakker med noen fra en fagforening. I de bransjene hvor bemanningsselskapenes inntreden har vært størst, så er bildet tydelig. Bedriftene slutter å ansette nye fast ansatte og bemanner opp med innleide, eller det gjennomføres oppsigelser av fast ansatte som erstattes med innleide. Dette har blitt svært tydelig i bygg- og anleggsbransjen hvor de 6 største bemanningsforetakene er 6 ganger så store som de 6 største entreprenørene. De som nå er i bemanningsbransjen, ville i stor utstrekning vært fast ansatt hos entreprenørene dersom disse ikke hadde hatt muligheten til å benytte seg av denne typen innleie. Innenfor elektrobransjen har bemanningsselskapene bidratt til at den ikke-tarifferte delen av bransjen har vokst på bekostning av den tarifferte.

Effekten bemanningsbransjen har, er redusert organisasjonsgrad og færre fast ansatte. Det gjør at kampgrunnlaget til fagbevegelsen blir svekket. Dersom en arbeidskamp skal være effektiv, må den føre til at produksjonen i bedriften nærmest stopper. Når kun en liten del av de som produserer er organisert, vil bedriftene kunne operere nesten som normalt ved en konflikt. I tillegg er det slik at streikebryteri ikke er forbudt ved lov, men bare ansees som sterkt umoralsk. Derfor vil mulighetene være store for at arbeidstakere i streik erstattes med innleide fra bemanningsbyrå.

Heldigvis er det nå flere politiske partier som har fått øynene opp for hvordan bemanningsbransjen bidrar til å endre arbeidslivet i Norge. Dette spørsmålet må bli en viktig del av valgkampen med et klart budskap om at innleie fra bemanningsforetak ikke lenger skal være tillatt. Sysselsettingsloven må gjeninnføres slik den var frem til år 2000.

Ute på bedriftene.

Vi ser en utvikling hvor partsforholdet på bedriftene blir tøffere. Selv om det alltid har vært noen bedrifter hvor klubben og ledelsen ikke har hatt et godt samarbeid, ser vi at dette øker i omfang. Det blir flere bedrifter hvor samarbeid er erstattet med en målsetting om å knuse klubbene.

Spesielt har det skjedd et skifte da de gamle personalavdelingene ble erstatte med HR-avdeling. Bedriftene har mindre respekt for lov- og avtaleverk, de går til angrep på de fremforhandlede avtalene i bedriften, forsøker å skape splittelse blant medlemmene, og bevisst trakasserer tillitsvalgte. Lesere av Frifagbevegelse ser til stadighet en tillitsvalgt som har blitt oppsagt eller avskjediget. I de aller fleste tilfellene er årsaken ikke annet enn at de er tillitsvalgte. Bedriftene har selvfølgelig kreative forsøk på å fordekke dette.

I bedrifter uten tariffavtale er mange redde for at ledelsen skal få vite at de er organisert. Selv om det strider mot både grunnloven og internasjonale menneskerettigheter å diskriminere noen fordi de er fagorganisert, så skjer det dessverre svært ofte at organiserte presses ut av bedriftene. Bedriftene er villige til å gå langt for å hindre at fagforeningene får etablere seg og opprette tariffavtale. Nye klubber må være forberedt på at den eneste måten de kan klare å få ordnede lønns- og arbeidsvilkår på sin bedrift, er via en streik. Dersom klubben lykkes med å få på plass en tariffavtale, betyr ikke det at kampen er vunnet. EL og IT Forbundet hadde en lang kamp for å få på plass en tariffavtale i bedriften Canon. Når endelig arbeidsgiverorganisasjonen ga etter og gikk med på kravet, valgte Canon å melde seg ut av arbeidsgiverorganisasjonen for så å si opp tariffavtalen. Da var medlemmene tilbake der de startet, og når bedriften la et hardt press på medlemmene, lyktes de med å kvele kampviljen slik at medlemmene ikke ønsket å starte en ny prosess med å opprette tariffavtale. Vi har også flere eksempler på bedrifter som slår seg konkurs når kravet om tariffavtale kommer. Dagen etter har eierne etablert en ny bedrift, men der var det ikke lenger plass til de som var organisert.  

Virkelighetsoppfatning i LO

Internt i LO er det uenigheter om virkelighetsoppfatningen. I forkant av LO-kongressen ble det sendt ut et debatthefte, som var LO-sekretariatets utkast til nytt handlingsprogram. Her kan vi lese om et arbeidsliv hvor partene stort sett respekterer hverandre og samarbeider godt nasjonalt og på den enkelte bedrift. Det blir riktig trukket frem at der er noen mørke skyer i horisonten, som at det kan utvikle seg et løsarbeidersjikt dersom det ikke gjøres noe med vilkårene i bemanningsbransjen.

Det hadde vært fint om dette var et riktig bilde, men det stemmer dessverre ikke helt med det arbeidslivet vi møter. I virkeligheten finnes det allerede et løsarbeidersjikt, og det er sterkt voksende. Det er færre bedrifter med et fungerende partssamarbeid. Det er flere tillitsvalgte som trakasseres. Det fremstår for meg som at arbeidsgiverne/kapitalen har en strategi som går ut på å knuse fagbevegelsen nedenfra. Derfor er det viktig å forsøke å få frem hva som faktisk skjer ute på bedriftene.

Hvordan slå tilbake

Fagbevegelsen i Norge har fortsatt potensiale som gjør det mulig å slå tilbake, men da må noen endringer gjøres for at vi skal lykkes. Fagbevegelsen må endre karakter til å på nytt bli en kamporganisasjon. Det innebærer å diskutere om fredsplikten i hovedavtalen sammen med arbeidstvistloven er forenlig med utviklingen i arbeidslivet. Er det riktig at arbeidstakerne fortsatt skal være bundet av fredsplikten? Dersom vi skal fortsette å satse på å løse konflikter via tvister og rettsapparatet, frykter jeg at vi blir offer for vår egen taktikk. Arbeidsgiveren er ikke redde for å tape en tvist, og vi bør vel snart ha lært at rettsapparatet ikke akkurat driver med arbeiderkamp. Dersom vi skal klare å slå tilbake, må det gjøres på måter som får økonomiske konsekvenser for bedriftene. Det betyr at vi må utvide verktøykassa. Vi må oppfordre til boikott. Vi må gjennomføre blokader. Vi må stoppe produksjonen.

Skolering av medlemmer

Klubber og fagforeninger må legge mye innsats i skolering av medlemmer. Spesielt i form av ideologisk skolering, hvor kanskje den viktigste ingrediensen er forståelsen av klasser og klassekamp. De må satse på å bygge samhold, både internt i egen klubb, men også på tvers av fagforeningsgrensene. Gjennom bevisste medlemmer kan vi lykkes med å skape en bevegelse med kampkraft.

Fellesskap i sympati

I et 1. maitog kan vi se svært mange fagforeningsfaner med ordene ”sammen er vi sterke”, eller ”samhold gir styrke”. Det er selvfølgelig helt riktig. Det betyr vel egentlig at dersom vi er villige til å gå til kamp sammen og for hverandre, så er det ikke så reint lite som skal til for å stoppe oss. I LO familien gjør vi det noen ganger. I mange tilfeller er trusselen om å ta ut noen i sympatiaksjoner, som kan ramme bedriften eller bedriftene, nok i seg selv til at arbeidsgiveren gir etter. Dette samholdet må videreutvikles og bli en naturlig del av konfliktene fagbevegelsen er oppe i. Det innebærer at det må bli lettere å kunne ta ut medlemmer i sympatistreik og det må gjøres oftere. LO-ledelsen sier i alle sine taler til streikende medlemmer at dere har alle LO sine 900 000 medlemmer i ryggen. (Når de ordene fylles med reell handling, ikke som nå med bare ord, kan vi lykkes med ganske mye.) Når disse ordene fylles med innhold, når de fører til handling, kan vi lykkes med ganske mye.

På tvers av loven

Det er viktig å ta debatten om fredsplikten, og hvordan den frarøver fagbevegelsen mulighet til å slå tilbake mot bedriftene. Men det kan ta lang tid, om vi i det hele kommer i mål, før Hovedavtalen og arbeidstvistloven blir endret. I mellomtiden bør klubbene og fagforeningene ha målsetting om å bygge så sterke organisasjoner at de vil tåle å aksjonere på tross av fredsplikten, dersom det blir nødvendig. Det innebærer å lære av de som har erfaring med denne type aksjoner og være godt forberedt på konsekvensene det kan få.

Fagforeningsknusing skjer i økende omfang, arbeidsgiverne er på offensiven, men det er ikke for seint. Fagbevegelsen bør på nytt reise visjonene om å styre fremtiden. Det er opp til oss å la det bli en virkelighet.

Knesset vedtok 6. mars ein ny lov som gjer det ulovleg å gi visum til personar som stør Boikott, Sanksjonar og De-Investering (BDS), eller er medlemmar i organisasjonar som gjer det. Denne lova gjeld også personar som ikkje vil besøka Israel, men områda som ligger under Den palestinske sølvstyremyndigheita (PA), fordi Israel kontrollerer inn- og utreise her. Allereie har palestinarørsla fått merka innstramminga, Palestinakomiteen har hatt fleire turar dei siste månadane der deltakarar har blitt sende tilbake. I Noreg har me ei sterk palestinarørsle, så me er mange som kan bli ramma av den nye lova.

Det å kunna reisa til Palestina har vore viktig for solidaritetsrørsla. Underteikna har vore turleiar for fleire studieturar, og ser korleis folk med mykje kunnskap og lang erfaring likevel blir sjokkerte når dei ser okkupasjonen i røynda. Dei kjem heim med sterke minne, både vonde men også gode. Dei har opplevd folk som held ut i motstand mot okkupasjonen, sjølv om det ser mørkt ut. Og dei har møtt den palestinske gjestfridommen. For palestinarane er det viktig å ikkje bli isolerte. Gjester er augevitne og ambassadørar for palestinasaka når dei kjem heim, og dei er inspirasjon og støtte i ein tung kvardag.

Israel har fleire gongar stramma inn på innreise. Eg var sjølv ramma av det nesten heile 00-talet. Då eg kom tilbake i 2012 var sjølve landskapet på Vestbreidda endra av muren og infrastruktur for den voldsamme auka av israelske koloniar, som hadde dobla befolkningstalet i perioden. Det er vanskeleg å fatta før ein ser det.

Eit gammalt jødisk uttrykk sa “Neste år i Jerusalem”. Opprettinga av ein stat for jødar i Palestina gjorde at det kom ein ny diaspora som i 70 år har måtta sei det same, fordi dei ikkje kan reisa dit. No får palestinaaktivistar kjenna litt på den kjensla palestinarane har, at dei ikkje kan reisa fritt. Den fundamentale forskjellen er likevel at dei er nekta å dra til landet dei kjem frå.

Israel har stramma inn fordi BDS nyttar. Me må svara på denne kriminaliseringa av politisk arbeid med fleire BDS-vedtak i kommunestyre, fagforeiningar og andre organisasjonar.

Ingrid Baltzersen, redaktør

Foto: Antony Drugeon

John Smith har vært arbeider på oljeplattform, bussjåfør og ingeniør i telekommunikasjon. Denne artikkelen er ett kapitalen fra boka hans «Imperialism in the twenty-first century» (Monthly Review Press, 2016).

John Smith underviser ved Kingston University. Omsett av Einar Jetne. Foto: Nestle

Eksportleia industrialisering har vorte svært kvinneintensiv. Ikkje noko utviklingsland har auka vareeksporten utan å satse på kvinnearbeidarar.¹

Den massive rekrutteringa av unge kvinner inn i lønnsarbeid har vore eit slåande kjenneteikn ved eksportorientert industrialisering. Den endra kjønnssamansetjinga til arbeidsstyrken kjem særleg til syne i vareproduksjon. Ein FN-rapport, Den Globale Oversikten over Rolla til Kvinner i Utvikling, slo fast:

«Blant dei nyleg industrialiserte landa … auka ingen eksporten av fabrikkvarer utan å ty til kvinneleg arbeidskraft. Det er no sett på som eit faktum at industrialisering i globaliseringssamanheng er like så mykje kvinneleidd som eksportleidd.»²

Guy Standing er einig:

«Alle land som med suksess har industrialisert, har berre klart det ved å mobilisere store mengder (lågt betalte) kvinnearbeidarar.»³

Barrientos m.fl. legg til at «i nesten alle regionar har kvinnesysselsettinga auka raskare enn sysselsettinga av menn.»⁴ Som eit resultat av dette «utgjer kvinner no meir enn ein tredjedel av arbeidsstyrken innafor vareproduksjon i utviklingsland, og nesten halvparten i nokre asiatiske land. Den største auken over dei seinare 20 åra har funne stad i land som har satsa på eksportorienterte strategiar.»⁵ Utanlandske investorar si søking etter kvinneleg arbeidskraft er særleg markert i soner for eksportproduksjon, der «kvinner utgjer majoriteten av arbeidarane i det store fleirtalet av slike soner, opp til 90 prosent i nokre av dei.»⁶

Den enorme auken i kvinneleg fabrikksysselsetting som er så karakteristisk i den nyliberale æraen, var ei viktig endring frå ISI-æraen, ein periode med offentleg skjerma industriproduksjon med sikte på å erstatte import. (ISI=Import Substitution Industrialization) Den industrien sysselsette i hovudsak menn. ISI var eit avvik, eit unnatak: I tidlegare industrialiseringsbølgjer, i det nittande hundretalets Europa var ei stor mengd fabrikkarbeidarar kvinner, og i einskilde sektorar, framfor alt innafor tekstil- og kledeproduksjon, utgjorde dei ofte majoriteten.⁷

Ei perfekt tilpassing

Gjennom 1980- og 1990-talet fall dei relative prisane på tradisjonell eksport frå Sør sterkt. UNCTAD rapporterte at «mellom 1980 og 2003 … minka prisen på mat med 73,3 prosent. Prisane på landbruksråvarer fall med 60,7 prosent. Prisane på mineral, malm og metall minka 59,5 prosent. I første halvdel av 2003 hadde prisen på kaffe tapt 83 prosent av 1980-verdien.»⁸ I ein studie av tilgangen på kvinner frå landsbygda til eksportorienterte fabrikkar i Malaysia, viste Merete Lie og Ragnhild Lund korleis dette utløyste ei landsbygdkrise som igjen førte fleire unge kvinner frå landsbygda inn i fabrikkane: «Som ei følgje av fallande prisar på landbruksprodukt i verdsmarknaden endte samfunnet opp i ein vanskeleg situasjon, og unge døtrer følte sterk plikt til å delta på ulike vis … (noko som skapte) eit perfekt samanfall mellom behova til bedrifter for ung kvinnearbeidskraft og behova til den lokale befolkninga for kontantinntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»⁹

Framskaffinga av kvinnelege fabrikkarbeidarar har funne stad i dei mest ulike kulturar og samfunn, også i dei der patriarkalsk undertrykking sperrar kvinner inne i heimen. Razavi m.fl. nemner at «skiftet til kvinneleg fabrikksysselsetting har funne stad både i land med historisk relativt høg … (og) låg kvinneleg deltaking i arbeidsstyrken.»¹⁰ I studien av landsbygd i Malaysia melder Lie og Lund at «det mest underlege i dei lokale endringsprosessane vi har observert, er at den tidlegare mest skjerma gruppa, nemleg unge kvinner, har vore spydspissane i endringsprosessen i lokalsamfunnet.»¹¹ I ei gransking av arbeid på samlebanda ved ein tekstilfabrikk i Marokko rapporterte Laetitia Cairoli at «masserekrutteringa av kvinner inn i tekstilindustrien i Fez står i slåande kontrast til lokale ideal for verdig kvinneleg oppførsel.»¹²

Vedvarande djup fattigdom og kvinner sine ønske om å kome seg bort frå fordummande og undertrykkande huslege tenar-roller, forklarer korfor millionar av fattige kvinner har søkt seg arbeid hos multinasjonale selskap og hos deira lokale underleverandørar. Ei kartlegging av kvinneleg sysselsetting i Pakistan, utført av Saba Gul Khattak, viser at i Pakistan «går kvinner inn i arbeidsstyrken på grunn av forverra økonomiske kår. Dei økonomiske bidraga deira til hushaldet avgjer om dei skal overleve.»¹³ Shahra Razavi og Jessica Vivian melder at «kvinner som er sysselsette innafor vareproduksjon i Marokko og Bangladesh, held slikt arbeid for å vere betre enn andre sysselsettingsval som er tilgjengelege for dei», trass i «ekstremt lange arbeidsdagar», i Bangladesh « … ofte frå 0800 til 2200, seks dagar i veka,» og gjennomsnittsalderen deira er 16,6 år.¹⁴

Nasjonale styresmakter har konkurrert med kvarandre om å by billeg arbeidskraft til multinasjonale selskap og underleverandørane deira, eller som Barbara Ehrenreich og Annette Fuentes uttrykte det: «Forholdet mellom mange tredje verda-regime og dei multinasjonale selskapa er ikkje svært ulikt forholdet mellom ein hallik og kundane hans. Styresmaktene annonserer kvinnene sine, sel dei og held dei innesperra … Men det finst andre aktørar i den aukande internasjonale kvinnehandelen – slike som FN sin Næringsutviklingsorganisasjon (United Nations Industrial Development Organisation – UNIDO) og sjølve regjeringa i USA.»¹⁵

Det får greie seg med dette om billeg kvinnearbeidskraft. Kva med etterspørselen, eller som Maria Mies spurde: «Kva er det som gjer Den tredje verda sine kvinner meir attraktive enn menn som arbeidarar for internasjonal kapital?»¹⁶ Akademiske forskarar og andre refererer gjerne til at kvinnene er venta å vere billege, fleksible, medgjerlege, smidige og raske. Barrientos m.fl. fann at «det vidast delte særtrekket ved situasjonen til kvinner sysselsette i vareproduksjon i utviklingsland var at dei hadde lengre arbeidsdagar og lågare lønn enn menn.»¹⁷ ILO rapporterer at «det er avdekt at økonomiar i utvikling … med liberalisering av handel og investering, har ført til auka kjønnsmessig lønnsgap», ein ulikskap som kan bli forklart med «kvinner sin svakare evne til å forhandle vilkår for lønnsarbeid … Kvinner … er framleis i all hovudsak å finne i arbeidsområde der den lågare enden av lønnsskalaen dominerer.»¹⁸ I følgje Stephanie Seguino, «voks dei asiatiske økonomiane med størst lønnsgap mellom menn og kvinner raskast.»¹⁹

Sør-Korea, ein av dei raskast veksande asiatiske økonomiane i denne perioden, hadde verdas høgste kjønnsulikskap i 1980. Lønningane til kvinner låg berre på 44,5 prosent av mennene sine.²⁰ Kvinner sin motstand mot låg betaling og lang arbeidstid vart spydspissen i masserørsla mot det USA-støtta militærdiktaturet til general Chung Hee Park og viste vegen for dei omfattande arbeidarkampane på 1980-talet. I studiet hennes av denne viktige episoden i arbeidarhistoria kommenterte Kim Mikyoung at «ei ironisk side ved det ‘økonomiske mirakelet’ til Sør-Korea var samanfallet mellom fenomenal vekst og motstanden til kvinnearbeidarar. Kvinner tok initiativet til streikar i ei tid då arbeidaraktivisme vart alvorleg slått ned på, og denne aktivismen stod i skarp kontrast til den rådande inaktiviteten til mannlege arbeidarar gjennom 1970-talet.»²¹

Kva er det ved Den tredje verdas kvinner som gjer dei billegare, meir fleksible og mindre tilbøyelege til å yte motstand enn menn? Maria Mies oppfattar det slik at det er fordi «strategien for å integrere kvinner sitt arbeid i utvikling … ikkje definerer kvinner som arbeidarar, men som husmødrer … (og) at alt arbeid kvinner gjer – enten det finn stad i den formelle eller den uformelle sektoren, er tilleggsarbeid, og inntektene er tilleggsinntekter til den såkalla «forsørgjaren» sine inntekter. Den økonomiske logikken til denne husmoriseringa er ein dramatisk reduksjon av arbeidskraftkostnadane». Dette «er ikkje ein tilfeldig bieffekt av den nye IAD (Internasjonale Arbeids-Delinga), men eit nødvendig vilkår for at det skal gli så greitt.»²² Men dess meir kvinner får sysselsetting som arbeidarar, dess meir identifiserer dei seg som arbeidarar og krev likestilling med mannlege arbeidarar – noko som potensielt undergrev hovudmotivasjonen bak kapitalistar si spesielle interesse for dei. Opp mot dette er ofte auken av kvinneleg sysselsetting i næringslivet følgd opp med ein ideologisk offensiv sikta inn på å styrke andreklassestatusen til kvinner og det sosiale skiljet mellom menn og kvinner både innafor og utafor arbeidsstyrken.

Guy Standing hevda at det ikkje berre er slik at den globale arbeidsstyrken har vorte meir kvinneleg. Han har også på eit anna vis vorte meir feminisert: TNC-ar (Trans National Companies, multinasjonale selskap), statar og lokale arbeidsgivarar brukar kjønnsdeling, og oppfatninga av unge kvinnearbeidarar som meir medgjerlege i forhold til låg betaling, lange arbeidsdagar og mellombels sysselsettingskontraktar, typiske ved TNC-leia industrialisering, til å gjere desse dårlege vilkåra gjeldande for alle arbeidarar, inkludert menn. Slik uttrykker Standing det: «Dei typane sysselsetting og arbeidsstyrke som tradisjonelt blir assosiert med kvinner – utrygge, lågbetalte, irregulære osv. – har spreidd seg til typar av sysselsetting tradisjonelt knytt til menn – ordna, fagorganiserte, stabile.»²³

Når nedbrytinga av vilkåra for arbeid har skjedd, minkar TNC-ane sine intensiv for å hyre kvinnearbeid, og ein kan ofte registrere ei delvis «av-feminisering» av den industrielle arbeidsstyrken. William Rau og Robert Wazienski fortalde det slik: «Til å byrja med … var fabrikkarbeid sett på som kvinnearbeid og i hovudsak bydd til unge ugifte kvinner. Men etter kvart som industriaktiviteten veks … blir mange av desse arbeidsoppgåvene reallokert til menn.»²⁴ Denne trenden har halde fram inn i det tjueførste hundreåret. I Rapporten om verdas investeringar frå 2013 melde UNCTAD at «den relative dynamikken knytt til vekst i kvinnesysselsetting synest minke når land stig oppover i verdikjeda.»²⁵

I følgje Barrientos m.fl. vart dette først observert i vareproduserande næringar i Japan, der kvinnesysselsetting i industrien fall frå 36 prosent i 1960 til 26 prosent i 1990, følgd av ein liknande trend i Sør-Korea, 110 der kvinnene sin skarpe faglege aktivitet gav minka fortrinn. Eit anna sterkt eksempel på av-feminisering har funne stad hos maquiladoras, sluttmonteringsbedrifter langs grensa mellom USA og Mexico som «blomstra på 1980-talet med ei sysselsetting som årleg voks med 20 prosent frå 1982 til -89.»²⁶ Låg betaling og dårlege vilkår skremde i første omgang menn, og det store fleirtalet av dei på samlebanda var kvinner. Når desse slette forholda etter kvart vart forskansa, hadde vorte den nye standarden, byrja ei aukande mengd mannlege arbeidarar kome inn i maquiladora-arbeidsstyrken: Unge menn frå arbeidarklassen i dei nordlege meksikanske grenseregionane hadde vorte sosialiserte til å bli føyeleg arbeidskraft, i og med at fråveret av fagforeiningar og disiplinert arbeidsstyrke kom til å bli akseptert av arbeidarklassen. Då vart det muleg for industrien å hyre unge, føyelege menn utan erfaring.»²⁷ Og deretter forskuva arbeidsstyrken på maquiladoraene seg frå å vere 85 prosent kvinneleg dei første åra til å bli 64 prosent i 1988, og 41 prosent i 1999. No er denne av-feminiseringa berre relativ. Talet på kvinner som arbeider i maquiladoras, heldt fram med å auke. Samla sysselsetting i desse fabrikkane auka frå 100 000 (75 prosent kvinner) tidleg på 1980-talet til 750 000 (41 prosent kvinner) mot slutten av 1990-talet. Seinare har dei kjempa for å overleve i møtet med skarp konkurranse frå lågkostarbeidarar i Asia, også blant dei mange kvinner.

Kvinnearbeidarar blir ofte lettare enn menn fanga i den uformelle økonomien og nekta dei mest minimale rettar og vern. I følgje ILO er kvinner i Latin-Amerika og Afrika klart meir enn menn å finne sysselsett i den uformelle økonomien, mens kjønnsbalansen i Asia blir rapportert å vere mykje meir lik. Unnataket er Nord-Afrika der uformell kvinnesysselsetting er låg fordi all slags sysselsetting av kvinner utafor heimen er låg der. Den vedvarande kjønnsdiskrimineringa innafor arbeidsstyrken og innafor arbeidsprosessen kan også bli observert i sonene for eksportindustri. I konklusjonen til gjennomgangen deira av utviklinga av eksportindustrisonene over det siste halve hundreåret avdekker Mayumi Murayama og Nobuko Yokota at «det er eit påfallande felles trekk over tid og rom at kvinner har utgjort kjernen av arbeidskraft innafor eksportindustrisonene», og dei spør «om problema for kvinnearbeidarar har endra seg etter den tida då dei var stifinnarane,»²⁸ problem blant anna knytt til diskriminering ved tilsetting, lønn, fordelar og karrièreutvikling, mangel ved innlosjering og tilrettelegging av barnepass, tvungen overtid og irregulær arbeidstid, oppseiing ved graviditet og manglande morspermisjon, og seksuell trakassering og eksponering for vald undervegs frå og til arbeid. Dei konkluderer med at «trass i at det kan ha vore betring på nokre område … synest dei underliggande problema å ha vorte verande uendra,» noko som indikerer «enten eit alarmerande fråver av seriøse initiativ … eller ein alarmerande grad av neglisjering.»²⁹

Kjønna betalingsgap – så vidt som det alltid har vore

Ein ILO-studie konkluderte slik i 2006: «Gjennomgåande i nesten alle yrke er det slik at (kvinner) framleis ikkje får lik betaling for arbeid som har same verdi, eller balanserte fordelar som kunne sikre likskap med menn … dei er framleis i det store og heile segregerte i yrke som stort sett er å finne på den lågare delen av lønnsskalaen.»³⁰ Det gjennomgåande lønnsgapet held fram med å auke i dei fleste utviklingsland, noko som er resultatet av to trendar: ein liten reduksjon i innanlandske betalingsskilnader mellom ufaglærte menn og kvinner, men denne er meir enn utlikna av ein skarp auke i gapet mellom faglærte og ufaglærte sine lønningar, og menn er uforholdsmessig representerte i høgkvalifiserte jobbar.³¹ I ein imponerande oversikt over lønnsskilnader innafor og mellom land fortel Marva Corley, Yves Perardel og Kalina Popova at «gapet i lønningar og inntekter mellom menn og kvinner blir verande fastlåst i mange land. I medlemslanda i EU var betalingsgapet mellom kjønna 15 prosent i 2003. I mange land i Asia, Midt-Austen og Nord-Afrika var gapet på over 40 prosent i nokre sektorar.»³² ILO sin Globale lønnsrapport 2008–9 melder at «lønnsgapet framleis er vidt og at det berre minkar svært sakte,» og føyer til, «I rundt 80 prosent av dei landa der data er tilgjengelege har det kjønna betalingsgapet vorte smalare. Men endringane er små, og i nokre tilfelle neglisjerbare … reduksjonen i betalingsgapet mellom kjønna har opplagt vore skuffande når ein ser det opp mot dei seinare åra si utvikling når det gjeld kvinner sine resultat innafor utdanning, den raske lukkinga av kjønnsgapet når det gjeld arbeidserfaring, og den gunstige økonomiske samanhengen i det heile.»³³

Feminisme og klasseanalyse

Feministiske skribentar og forskarar har gjort oss ei stor teneste når det gjeld å opne opp for dimensjonen kjønn i analysen av verdas politiske økonomi allment og spesielt når det gjeld globalisering. Men eit fokus på kjønnsdimensjonen til industrialiseringa kan bli ei avgrensing viss han ikkje blir knytt til eit klasseperspektiv. Barrientos m.fl. drar for eksempel den konklusjonen at «dei vidast delte trekka ved kvinner si sysselsetting i vareproduksjon rundt omkring i utviklingsland er lengre arbeidstid og lågare lønn enn menn.»³⁴ Men det er samtidig slik at den vidast delte situasjonen til alle kvinner er ein som dei deler med deira mannlege arbeidskameratar: Dei er utbytta av kapitalistar som strevar etter å maksimere profitt og pressar ned verdien av arbeidskrafta til alle arbeidarar, inkludert ved å bruke seksuell skiljing og patriarkalsk undertrykking for å splitte og svekke dei som av fattigdom blir drivne inn ved samlebanda. Sidan TNC-ar (multinasjonale selskap) blir motiverte av å kunne «skape produkt ved hjelp av lågt lønna arbeidarar»³⁵, og sysselset kvinner av ingen annan grunn, blir det å fokusere på kjønn samtidig som ein overser kapitalistisk utbytting, å sjå utbyttinga som tinga sin naturlege orden, noko som ligg utom synsfeltet til kritisk analyse. Det fører lett til at ein overser den antagonistiske (fiendtlege) naturen ved dei fenomena ein prøver å undersøke. Slik oppdagar Lie og Lund m.fl. «eit perfekt samanfall mellom behova til selskapa for ung kvinneleg arbeidskraft og den lokale befolkninga sine behov for kontante inntekter og sysselsetting for den yngre generasjonen.»³⁶ Dei konkluderer slik: «Motiva bak å skifte lokalitet var langt meir komplekse enn søkinga etter billeg arbeidskraft. Det tyder ikkje at vi undervurderer det viktige ved låge arbeidskostnader. Men … desse motiva må bli vurdert i forhold til ei rekke andre saker. Det er summen av desse faktorane, meir enn ein einskild, som tel.»³⁷

Utan å sjå den utbyttande, antagonistiske naturen til forholdet mellom kapital og arbeid er det umuleg å forstå korfor kapitalistar har ei interesse i å oppretthalde kjønnskilje og diskriminering. Utan dette vil den vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsstyrken synest irrasjonell og uforklarleg. Slik forklarer ILO-forskaren Ricard Anker det: «Kva kunne bli ei viktigare kjelde til ineffektivitet i arbeidsmarknaden enn den utbreidde segmenteringa av mannlege og kvinnelege arbeidarar?»³⁸ Zafiris Tzannatos klagar over tapet av resultat på grunn av den sterke og vedvarande kjønnsdiskrimineringa i arbeidsmarknadane, og hevdar at «betre bruk av potensialet til kvinner i marknaden fører til større effektivitet på makronivå.»³⁹ Restriksjonar på fri flyt av arbeidskraft og den hardnakka rasistiske og nasjonale diskrimineringa fører også til underoptimale økonomiske resultat. Ingen fleirtalsøkonomar kunne motseie dette. Dette er det eine område innan økonomisk liv der teori ikkje får lov til å styre praksis.

Samspelet mellom klasse og kjønn blir gripe meir effektivt av Mary-Alice Waters som skreiv: «Sidan starten på den industrielle revolusjonen i det attande hundreåret har kapitalistisk ekspansjon og konkurransens pisk diktert innlemminga av ei stadig større mengd kvinner inn i arbeidsstyrken. Slik er det fordi kapital alltid søker å innlemme ei større mengd arbeidarar frå undertrykte sosiale lag (i dette tilfellet kvinner) i arbeidsstyrken. Det er slik fordi verdien på deira arbeidskraft under kapitalismen er lågare enn andre sin verdi. Dette er eit grep som arbeidsgivarane tar i bruk for å presse ned gjennomsnittsverdien på arbeidskrafta gjennom å auke konkurransen mellom arbeidarar om å få jobbar.»⁴⁰

Når Waters spesifikt snakkar om endringar i USA etter Andre verdskrig, hevdar han vidare:

Utviklinga av kapitalisme … skaper reelle og til slutt uløyselege motseiingar for den utbyttande klassen. Kapitalistane sine veksande kjøp av kapasiteten til kvinner som lønnsarbeidarar fører uunngåeleg med seg auka økonomisk sjølvstende for kvinner. Det fører med seg sterkare desintegrering av familien, og utvidar behovet for hushaldsapparat og tilrettelagde matvarer … Desse faktorane vil auke verdien på kvinner si arbeidskraft og auke lønningane dei kan krevje i arbeidsmarknaden.⁴¹

Men denne prosessen finn stad under svært ulike vilkår i undertrykte nasjonar. Lønningar er så låge i dei undertrykte nasjonane tildels fordi kostnadane knytt til sosial reproduksjon både blir dekt av den utvida familien og av inntekter i den uformelle økonomien. Rakhi Sehgal argumenterer slik: «Kapital kan bli trekt til samfunn som først og fremst er grunna i gjensidig forventa yting. Slike samfunn ser på å dekke byrdene ved sosial reproduksjon av arbeidskrafta som del av deira kulturelle praksis. Dette er kanskje den reelle sparinga som kapital haustar når dei søker etter ‘billeg arbeidskraft’.»⁴²

I dette kapitlet har vi starta på å identifisere og analysere dei viktigaste og mest relevante grunntrekka ved omvandlinga av arbeidskraft i Sør gjennom æraen av nyliberal globalisering. Eitt av funna er at det ikkje er det minste teikn til klarering i arbeidsmarknaden, noko som skulle støtte marginalistane sin tese – at lønn blir fastlagt av produktivitet – for i det minste å tilfredsstille sine eigne kriteria. Lønn betalt til arbeidarar i Sør er styrt av faktorar som ikkje heng saman med eller har relevans for produktiviteten til desse arbeidarane når dei er i arbeid. Dei avgjerande faktorane finst i forhold i arbeidsmarknaden og i meir allmenne sosiale strukturar og forhold som verkar inn på reproduksjonen av arbeidskrafta, blant desse er undertrykkinga av fri internasjonal flyt av arbeidskraft og framveksten av eit stort relativt befolkningsoverskot i Det globale sør. Dette slår eit stort hol i det vaklande fundamentet til den rådande økonomiteorien.

Notar:

1. ILO, 2003, Employment and Social Policy in Respect of Export Processing Zones (EPZs) (ILO: Geneva).
2. United nations, 1999, World Survey on the Role of Women in Development: Globalization, Gender and Work, Department of Economic and Social Affairs (New York: United Natuions publications), http://www.ucl.ac.uk/dpu-projects/drivers_urb_change/urb_society/pdf)_gender/UN_1999_World_Survey_Women_in_Development.pdf
3. Guy Standing, 1999, “Golbal Feminization through Flexible Labor: A Theme Revisited”, World Development 27/3: 585
4. Barrientos et al., The Gender Dimension of Globalization of Production
5. Ibid., 3–4
6. ILO, Employment and Social Policy
7. Se Frederick Engels, 1845, The Condition of the Working Class in England (New York: Oxford University Press); Katrina Honeyman, 2000, Women, Gender and Industrialisation in England, 1700–1870 (Basingstoke:Macmillan); Lyn Reese, 2005, Women’s Work in Industrial Revolutions: Primary Source Lessons from Europe and East Asia (Berkeley: Women in World History Curriculum).
8. UNCTAD, The least Developed Countries Report 2004 – Linking International Trade with Powerty Reduction (Geneva, UNCTAD), 126–27
9. Merete Lie og Ragnhild Lund, 2005, “From NIDL to Globalization: Studying Women Workers in an Increasingly Globalized Economy”, Gender, Technology and Development 9/: 930
10. Shabra Razavi og Jessica Vivian, 2002, “Introduction”, i Women’s Employment in the Textile Manufacturing Sectors of Bangladesh and Moracco, ed. Carol Miller og Jessica Vivian (Geneva, UNRISD)
11. Lie og Lund, “From NIDL to Globalizatuion”
12. M. Laetitia Cairoli, 199, “Garment Factory Workers in the City of Fez”, Middle East Journal 53:1. Hun tilføyer at «hiring young, unmarried girls rather than mature married women helps ameliorate the contradictions inherent in allowing females to labor in what is a public, and more traditionalle male, role».
13. Saba Gul Khattak, 2002, “Subcontracted Work and gender relations: The Case of Pakistan”, i Balkrishnan, The Hidden Assembly Line, 35–62
14. Razavi og Vivian, “Introduction”, 6–8
15. Barbara Ehrenreich og Anette Fuentes, 1981, “The life on the Global Assembly Line” i Ms, januar 1981, “Life on the Global Assembly Line”, i Ms, januar 1981, 58 Maria Mies gjorde den sammme koblinga: “Governments, like pimps, offer their young women to foreign capital”, i Patriarchy and Accumulation on a World Scale (London: Zed Press, 1986, 117
16. Ibid., “Governments, like pimps”, 117
17. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
18. ILO, Decent Work and the Informal Economy, 10–32
19. Stephanie Seguino, 2000, “Accounting for Gender in Asian Economic Growth”, Feminist Economics 6/3: 27–58
20. Elisabeth Monk-Turner and Charlie G. Turner, 2001, “Sex Differentials in Earnings in the Soth Korean Labor Market”, Feminist Economics 7/1: 63–78. South Korea continues to have one of the videst gender pay gaps in the worl, with female earnings just 52 percent of male earnings for similar work. See World Economic Forum, Global Gender Gap Report 2013 (Geneva: World Economic Forum)
21. Kim Mikyoung, 2003, “South Korean Women Workers’ Labor Resistance in the Era of Export-Oriented Industrialization, 1970–1980”, Development and Society 32/1: 77–101.
22. Mies. “Patriarchy and Accumulation on a World Scale”, 118–20.
23. Guy Standing, “Global Feminization trhrough Flexible Labor”, 599–600.
24. William Rau and Robert Wazienski, 1999, “Industrialization, Female Labor Force Participation, and the Modern Division of labor by Sex”, Industrial Relations 38/4: 504–21.
25. UNCTAD, World Investment Report 2013
26. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
27. Richard Balwin, 2006, Globalization: The Great Unbunding(s), Economic Council of Finland, http:// www2.dse.unibo.it/naghavi/baldwin.pdf
28. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
29. Mayumi Murayama og Nobuko Yokota, 2008, Revisiting Labor and Gender Issues in Export Processing Zones: The Cases of South Korea, Bangladesh and India. IDE Discussion Paper No. 174. Institute of Developing Economies, http://ir.ide.go.jp/dspace/bitsream/2344/793/3/AARIDE_Discussion_No.174_murayama_yokota.pdf
30. Ibid.
31. ILO, 2006, Decent Work in Informal Economy
32. Se Remco H Oostendorp, 2004, Globalization and the Gender Gap , World Bank Policy Research Working Paper No. 3256 (Washington, DC: World Bank). Often jobs are counted as higher skilled not because they are higher skilled but because they are carried out by men.
33. Marva Corley, Yves Peradel, and Kalina Popova, 2005, Wage Inequality by Gender and Occupation: A Cross-Country Analysis, Employment Strategy Papers 2005/20, Employment Trends Unit, Employment Strategy Department (Geneva: ILO). Corley et al. discover an interesting exception to Oostendorp’s finding that the gender gap in low-skilledoccupations is narrowing: between 1996 and 2003; all of the so-called transnatuional economies, with the exception of Hungary, showed a sharp rise in the pay gendert gap, which they ascribe to “the worsening labor market conditions resulting from the adjustments to a market economy, which have disproportionately impacted om women”.
34. ILO, 2008, Global Wage Report 2008–9 (Geneva: ILO)
35. Barrientos et al., The Gender Dimension of the Globalization of Production
36. Stephen Roach, 2003, Outsourcing, Protectionism, and the Global Labor Arbitrage, Morgan Stanley Special Wconomic Study.
37. Lie and Lund, “From NIDL to Globalization”. This paper contains many insight, e.g.: “The most peculiar of the local change processes we have observed, is that a formerly most protected group, namley young women, have been the spearheads in the process of transformation of the local community.”
38. Ibid.,
39. Richard Anker, 1997, “Theories of Occupational Segregation by Sex: An Overview”, International Labor Review, ILO, Geneva, 136/3: 315–39.
40. Zafiris Tzannatos, 1999, “Women and Labor Market Changes in the Global Economy: Growth Helps, Inegualities Hurt and Public Policy Matters”, World Development 27/3: 551–69.
41. Mary-Alice Waters, 1992, “The Capitalist Ideological Offensive against WomenToday” i Cosmetics, Fashions and Exploutation of Women, ed. Joseph Hansen, Eveleyn Reed, and Mary-Alice Waters (New York: Pathfinder Press.
42. Ibid.
43.  Rakhi Sehgal, 2005, “Social Reproduction of Third World Labor in the Era of Globalization”, Economic and Political Weekly, May 28–June 4, 2005, 2286–94

Da vi var barn, lekte vi at vi var røvere. Vi hoppa fram med en kruttlappistol og ropte til våre fiender: «Penga eller livet!» Fiendene skulle velge om de ville beholde pengene sine, eller om de satte mest pris på livet sitt. I dag er det ikke lenger en lek. «Myndighetene velger pengene framfor livet». Det er jordmor Eli Aaby som kommer med denne alvorlige påstanden. Hun trekker fram transportfødslene, en barselomsorg i krise og et kvinnefiendtlig finansieringssystem.

Jorun Gullbrandsen er medlem av Rødts kvinne­utvalg

Eli Aaby har arbeidet som jordmor på Akershus unive­rsitets­sykehus, A-hus, i 21 år, og før ­det som­ sjukepleier. Hun er medlem av Jordmorforbundet i Norsk Sykepleierforbund, er tillitsvalgt for medlemmene på fødeavdeling, barsel og poliklinikk på A-hus, sitter i styret i Jordmorforbundet i Oslo/Akershus, er med i redaksjonsutvalget i bladet Jordmora og medlem av Kvinnefronten og Rødt.

Foto: Valentina Yachichurova

Jorun: Eli, myndighetene ser at fødslene under transport øker raskt. Det er 500 i året nå. Likevel ønsker de å legge ned enda flere fødeavdelinger. Det er kanskje ingen grenser for hvor hensynsløse de kan være mot barnet og mora?

Eli: En transportfødsel kan sjølsagt være risikabelt for både mor og barn. Det kan gå bra, men det trenger ikke gjøre det. Overlege Bjørn Gunnarson har skrevet en forskningsrapport om transportfødsler hvor en av konklusjonene er at det er dobbelt så stor risiko for at barnet dør i forbindelse med fødselen ved transportfødsler.

Kommunen skal ha følgetjeneste når det er mer enn en og en halv times kjøring til fødestedet. Da skal jordmor være med. Hvis kommunen bare har en 50 prosents stilling for jordmor, kan hele arbeidstida hennes den uka gå med til følgetjenesten. Samtidig har hun sannsynligvis avtaler om svangerskapsoppfølging og hjemmebesøk samme uke. Det er bare 20 prosent av kommunene som har følgetjeneste. Det er ansatt for få jordmødre i kommunene. Det mangler ett tusen.

Jorun: Å føde i sjukebil eller i drosje eller i privatbil som mannen kjører, i all slags vær og føre, – jeg leser at 1 av 60 fødende kvinner i Finnmakt føder under transport. Men myndighetene sier at det ikke er høy nok kvalitet på de lokale sjukehusene og fødestuene og at sentralisering vil gjøre fødslene tryggere. Er det riktig?

To typer trygghet

Eli: Hva er «tryggere»? Det er to typer trygghet som kvinner vil ha når det gjelder fødselsomsorg. Den ene er tryggheten ved nærhet til sjukehuset og personalet, og nærheten til hjemmet. De som bor nær de store sjukehusa, har ikke nødvendigvis den typen nærhet til sjukehuset. Den andre formen for trygghet er å ha tilgjengelig alt teknisk utstyr og ekspertise.

Det virker som om de to typene trygghet utelukker hverandre, men i stedet bør de fungere godt sammen. Myndighetene tenker ikke slik. De tenker at sjukehuset skal lønne seg. Økonomien skal gå foran.

Sentralisering kan gjøre de kompliserte fødslene tryggere, men ikke de normale. Det positive med fødestuer, er at den fødende og jordmora kjenner hverandre godt. Det er lite komplikasjoner, fordi det er nøye utvelgelse av hvem som kan føde der og fordi det gjøres færre inngrep i fødslene. Lege og jordmor, sammen med den gravide, avgjør fødested på forhånd. Mange fødestuer og fødeavdelinger skulle ikke vært lagt ned. De fleste av dem som er opprettholdt, er blitt det fordi veien til et sjukehus er vanskelig og lang. Ingen ønsker å føde i en bil.

Ved mistanke om en vanskelig fødsel, reiser mora i god tid til et sjukehus. Eller de må sendes videre hvis noe skjer under fødselen.

Det er noen få fødestuer igjen. Det er krevende å jobbe der, fordi jordmora må være tilgjengelig bestandig.

Jorun: I flere år har det vært aksjoner der befolkninga forsvarer fødeavdelinger og lokalsjukehus mot nedleggelse. Kampen er høyaktuell.

Eli: Ei fødeavdeling er ei avdeling på et sjukehus. Det er krav om at fødeavdelinga skal ha gynekolog som kan tilkalles og anestesilege og gi mulighet for keisersnitt hele døgnet Befolkninga vil ha akuttberedskapen, nemlig kirurgi og anestesi. Når myndighetene vil ta bort akuttberedskapen, blir også fødeavdelinga lagt ned.

Jorun: I byer som Oslo er det vel ikke transportfødsler, det er så kort vei overalt?

Eli: Jo. Det er i landsdeler med lange avstander og i Oslo og Akershus det er flest slike. Kvinnene skal dusje først, si ifra til barnevakta som må komme, og fødselen tok jo ganske lang tid forrige gang og da gjør den vel den nå også … det er den ene grunnen. Den andre grunnen er at det sitter jordmødre på fødeavdelingene som sier til kvinnene når de ringer: – Vent hjemme litt til. For vi har det så travelt! De har ikke plass til flere på fødeavdelinga og alle jordmødrene er opptatt. Så vi sier: – Vent litt til. Du har ikke tette nok rier. Vannet har jo ikke gått. Vent litt til.

I avisene har det vært historier om folk som har fått vite at de har fødeplass på Ullevål, og fødselen har begynt, men nei, de skal til Bærum sykehus, far kjører videre, men så veit de ikke hvor sjukehuset er …

Jorun: Er det en løsning å føde hjemme?

Eli: Før var det viktig å få fødslene ut av hjemmene, fordi det ville bli tryggere for mor og barn og lavere dødelighet. Nå er jo boligstandarden bedre, det er bedre helse og hygiene. For de friske som ønsker det, er det tryggere å føde hjemme med jordmor. Det bør være to jordmødre med på hjemmefødsel, mener jeg. De nyeste faglige retningslinjene for valg av fødested i Storbritannia, er at friske kvinner som ønsker det, anbefales å føde hjemme.

Hvor er barseltida?

Jorun: For et år sida sto det en kronikk på NRK sitt nettsted, skrevet av lege Gro Nylander og Advokat Helga Aune. De sa blant annet: «Staten svikter norske kvinner og bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor etter fødselen. Lik behandling av ulike situasjoner er diskriminering.» … «I følge EUs barseldirektiv, som også gjelder for Norge via EØS-avtalen og EU-domstolens praksis, skal en egen barselpermisjon ivareta særlige behov hos moren og spedbarnet. Den kan ikke inngå som en del av foreldrepermisjonen.» … «En rettslig usynlig barselfase er i strid med de EØS-rettslige reglene som Norge har forpliktet seg til å følge.» … «For å rette opp dette må Norge innføre 14 ukers barselpermisjon for kvinnen som har født, før foreldrepermisjonen som skal deles mellom mor og far starter.».

 

Da ble det en del kommentarer, etter hvert mest fra menn. Her ble forslaget om 14 uker sterkt avvist, fordi det var diskriminering av menn: «Det er altså ingenting som skulle tilsi at fødende kvinner har et berettiget behov for 14 øremerkede permisjonsuker i forbindelse med barsel, og innføringen av en slik ordning ville selvsagt vært kjønnsdiskriminerende mot menn som har et langt større udekket behov for vern.» Menn trengte mer vern fordi de har flere problemer i livet enn kvinner. Jeg tror det finnes større pengekasser å ta av enn kvinnens, for å hjelpe menn. Hun bør i hvert fall slippe å være angrepsmål for menn som synes de får for lite her i livet.

Eli: Danmark innførte de 14 ukene med barselpermisjon i 2013.

Jorun: Og tittelen på damenes kronikk var: Ta barseltida tilbake!

Eli: Bra parole 8. mars!

Helvetesuka

Jorun: Vi hører og leser stadig at kvinner uttrykker ros og kjærlig takk til jordmødrene som hjalp dem å føde. Men tida etterpå er det verre med. Hvorfor vil sjukehusene kaste ut barnet og moren til barnet bare 24 timer etter fødselen, når de veit det er kan være skadelig – for barnet? Hvorfor har svangerskapspermisjonen til kvinner bytta navn til familiepermisjon? Forresten, det finnes oppmerksomhet i den offentlige diskusjonen, men den handler om pappa.

 

Eli, jeg kjenner unge kvinner som er på sjukehuset i en dag eller to etter en fødsel, og som tror at det er normalt og at det skal være sånn? De har ikke vært på barselavdeling og lært det de burde, de har væt på «barselhotell» aleine eller sammen med mannen. Hva skjer?

Eli: Sjukehusa vil ikke ha barna og kvinnene. De har kampanjer. De vil at de som har født før og har fått i gang amminga, skal reise hjem etter 24 timer. «Fødsler er ingen sjukdom», blir det sagt. Nei, det er ingen sjukdom, men en fødsel er en veldig spesiell situasjon i livet. Kvinnen har vært gravid, har født et barn, et nytt menneske er laget, hun trenger mye støtte og hjelp. Når det er sagt: en del kvinner vil også sjøl reise tidlig hjem. Det er klart de kan det og at forholda må legges til rette for at de også får omsorg og støtte.

Det er bra å se litt tilbake for å forstå det som skjer i dag. Se på tida etter krigen. 1950-tallet. Da var alle fødsler på institusjoner. Det var i hovedsak bra, det redda mange kvinner fra døden og det redda mange barn fra skader. Målet var at kvinner skulle øve seg på å bli mødre, og å senke dødeligheten for mor og barn.

Jorun: Jeg har en kopi av ei brosjyre her, fra en utstilling i Kristiania i 1916. Det var om «Barselhjemutstillingens aapning». Målet var å skaffe penger til et barselhjem der arbeiderklassens kvinner kunne føde og få hvile etterpå. Hjemme døde mange kvinner under og etter fødselen, mange nyfødte også, i trangboddhet og uten mulighet for å holde det reint.

Eli: Ja, kampen for å bedre mødrenes og de nyfødtes situasjon, starta da. Det var Katti Anker Møller, det. Målet var altså det samme på 1950- og 60-tallet. Men på den tida hadde far ikke noe med fødselen å gjøre, og barnet skulle ammes bare hver fjerde time. De nyfødte babyene skreik etter mat, og fikk tåteflaske med sukkervann av pleierne, hvis det ikke var gått fire timer.

Jorun: Jeg fødte på begynnelsen av 1970-tallet. Begge gangene ble vi overført fra fødeavdelinga til barselavdelinga dagen etterpå. Vi var der i en fem til sju dager. Jeg har snakka med flere som erfarte det samme som meg: Vi likte oss godt. Vi var fire på rommet og kunne snakke sammen om det som skjedde oss. Noen hadde mer erfaring enn andre. Vi lærte å amme, det var ikke barebare. Vi ble vekket med varm havresuppe, ble servert mat, fikk sove og fikk hjelp med sår og ulike plager. De ansatte var rundt omkring der. Jeg følte meg trygg. Å reise hjem var skummelt.

Eli: Du må ikke glorifisere den tida. Det er ikke alle som har de erfaringene som du har. De tre andre på rommet mitt røyka, så de var på røykestua. Jeg var mye aleine. Jeg maste meg hjem etter seks dager. Barna blei lagt på barnestuene når de ikke var inne til amming og fikk sukkervann på tåteflasker uten at mødrene blei spurt om det og uten at personalet visste hva det gjorde med ammestart og naturlig tarmflora hos nyfødte – som vi veit mye mer om i dag. Og det er kvinner som klager på barselavdelingene i dag. De sier det kommer mange forskjellige ansatte som har det travelt og at de får motstridende informasjon, om amming for eksempel.

Jorun: Det var i hvert fall diskusjoner om barselavdelingene i 1970-åra.

Eli: Ja, det ble en reaksjon mot det strikte regimet. Gro Nylander, som var nyfeminist og som ble lege i 1978, gikk i bresjen for at mora og barnet skulle styre amminga, ikke klokka. Du kan si at tankegangen var «la oss få barna våre tilbake». Kravet var at mødrene skulle ha barna hos seg hele tida. Barnet skulle få spise når det ville, det heter selvregulering. Og det var krav om at far skulle få være med på fødselen. Kvinner ville ha grepet om sin egen fødsel. Og sånn blei det etter hvert.

Men myndighetene gikk snart en annen vei, med sentralisering og nedlegging av fødeavdelinger og fødestuer. For dem var målet et annet. Målet var ikke det beste for mor og barn. Det var og er de økonomiske argumentene som telte. I dag skjer vel 80 prosent av fødslene på store fødeklinikker som har mer enn ett tusen fødsler i året. Kvinnene blir svært ofte tatt godt vare på under selve fødselen, men de har mista mye kontroll over hvor de skal føde og ikke minst over tida etterpå. Tida etter fødselen kalles barseltid. Da skal mødrene komme til krefter, amme og ta hånd om den nyfødte. Barseltida er ikke god i dag. Som kvinner tidligere ville ta grep om sin egen fødsel og amming, trengs det nå at de tar grep om sin egen barseltid.

Ensomt på barselhotell

Jorun: Den barselavdelinga vi kjenner fra før, med tilsyn og hjelp, er jo nå erstatta med et barselhotell hvor du er mest aleine. Du kan ringe og be om hjelp, men antall ansatte er mye mindre enn på barselavdelingene. Det er lett å se hva mange kvinner uroer seg for, når en ser nettsteder der kvinner spør hverandre. Noe de prater om, er barselhotell. De blir sendt fra fødselen til barselhotellet etter to eller tre timer. Flere er aleine på rommet, noen har mannen.

 

Et eksempel på brev: «Jeg er helt enig i at tilbudet er for dårlig. Der jeg var fikk ikke mannen min være sammen med meg på barselhotellet, men måtte betale for å få sove der. (På det samme rommet som jeg sov på uansett). Endte med at vi betalte over 1500 kr den dagen vi dro for at han skulle få være der og hjelpe meg. Fikk kun hjelp hvis jeg ringte inn, og som førstegangsfødende er det MYE man trenger hjelp til og er i spesielt sårbar situasjon og kan bli helt knekt om noen ikke har tid til deg. Og man har spesielt ikke energi til å kreve noe som helst. I tillegg ble det kun servert mat på bestemte tider så måtte ha vekkerklokke på for å komme meg til matservering. De snakket om å sove mens barnet sov, men det var jo ikke mulig med de reglene der! Og det er jo så viktig å få i seg mat! Etter hjemreisen tok det nesten to uker før helsesøster kom på besøk, og trengte vi hjelp etter det måtte vi selv reise til helsestasjonen. La kvinnen velge selv om hun vil hjem eller ikke, uansett må begge tilbud bedres!»

 

Ei hadde født i et annet land og skreiv:

 

«Siden jeg er i utlandet er standarden her fire dager, jeg fikk dra etter tre, med den forskjellen at her får man åtte barnepleier/jordmorbesøk etter fødselen! Det første besøket er dagen etter man har kommet hjem, og det er kjempeflott! Jeg hadde fire besøk, trengte ikke mer, men kunne ringe og få hjelp når som helst. Et besøk opptil fjorten dager etter fødsel høres litt drøyt ut (som noen skrev om). Særlig hvis man drar rett hjem etter fødselen. Norge er altfor opptatt av å spare, synes jeg.»

Eli: Det høres ut som Tyskland. Eller England eller Nederland … Det nyfødte barnet har krav på sjukehusets omsorg. Barselhotell er funnet opp fordi det er billigere å ha barnet og mora der, enn på en sjukehusavdeling, ikke på grunn av far. De tar penger av far. Men hvis det ikke er noe hjelp å få der, er det vel ikke så rart om kvinnene ønsker seg fort hjem.

Jorun: Ei fortalte fra barselavdeling, hun ble ikke sendt til barselhotell, fordi hun hadde mista så mye blod, hadde hatt det «supert», fikk mye omsorg og hjelp og opplæring.

Barselavdeling med store fordeler

Eli: Det kan være fordeler ved å være på barselavdeling. For det første: De som arbeider på barsel er vant til å observere et nyfødt barn. Det hender de oppdager forhold som ikke ville ha blitt oppdaga av dem som ikke er fagfolk som jordmor og barnepleier, eller blitt oppdaga for seint hvis de hadde blitt sendt hjem med barnet tidlig.

For det andre: Mødrene må lære å gi barna mat. I mediene blir Gro Nylander omtalt, nedlatende, som «ammeguru» og at hun driver med ammepress. I stedet for at det arbeidet hun har gjort og gjør, blir løfta fram. Gro Nylander har gjort en enorm innsats for folkehelsa. Amming beskytter mor mot brystkreft. Det er helsegevinster for barn å få morsmelk. Det burde være en selvfølge at mødrene visste hvordan skal kunne gi barnet sitt mat før de dro hjem.

Mora skal også lære å ta vare på barnet, det er sårbart. Det tåler lite avvik. Det må passes på hele tida for å få en normal utvikling.

For det tredje: Det er også foreldre som ikke har omsorgsevner, og det kan fanges opp hvis de er på sjukehuset en 2–3 dager. Så kan de få hjelp.

For det fjerde: Kroppen endrer seg mye etter fødselen. Mora er sliten. Hun trenger hvile og omsorg.

Jorun: Det kommer vel straks jordmor og helsesøstre hjem, da, ettersom mor og barn sendes ut så raskt.

Eli: Barn og mor kunne sendes tidlig hjem, hvis de hadde fått tett oppfølging av jordmor og helsesøster hjemme med en gang. Det er vedtatt retningslinjer for dette. Du skal ha besøk av jordmor innen 72 timer og innen 7 dager fra helsestasjonen. Men dette er i stor grad fine ord på et papir. Kjersti Toppe, stortingsrepresentant for Senterpartiet, er virkelig ei som har tatt opp dette i Stortinget gang på gang på gang på gang. All ære til henne, altså.

I dag er det 300 jordmordårsverk på 60 000 gravide i kommunehelsetjenesten. Tall fra 2014 viser at det er 196 kommuner uten egen jordmor. Det er omtrent like mange som en tre-fire år før. Samtidig er det langt flere kommuner som hadde under et halvt årsverk som jordmor, nemlig 43, mens det var bare 19 i 2011.

Barselomsorg i krise

Tenk over det lille antallet jordmødre, når du tenker på hjemmebesøk etter fødselen, når de 60 000 spedbarna kommer hjem etter en dag eller to …

Jorun: Jeg leste hos Ammehjelpen: «Barselomsorgen er i krise. Kapasiteten vår er fullstendig sprengt». Bare 1 av 10 får jordmorbesøk etter anbefalingen. Mødrene blir sendt hjem etter en og to dager, mens melka som regel kommer etter tre. I fjor ble et født 59 000 barn. Ammehjelpen fikk 23 000 henvendelser. Det sier sitt. De har 140 frivillige som kan hjelpe.

Eli: Det trengs flere jordmødre i kommunene. Pengene må øremerkes til det. I dag er det et fåtall kommuner som følger retningslinjene om hjemmebesøk. Gro Nylander snakker om den første uka hjemme som helvetesuka. Mødrene strever med amminga, med mangel på søvn, de er redde, far er redd. Helsestasjonene prøver alt de kan å komme på besøk. Men hvis du kommer hjem fra sjukehuset på en onsdag: Helsestasjonen har stengt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Du treffer noen tidligst mandag. Kommunene vil ikke betale for å ha ansatte folk på helsestasjonene i helga. Norsk sykepleierforbund vil at staten skal bevilge øremerka penger til helsestasjonene.

Jorun: Cathrine Lyngbø i Liv laga, sa: «Fødestuer og -avdelinger legges ned. Fødende avvises på sykehuset fordi kapasiteten er sprengt. Barselomsorgen skjæres til beinet, barna sulter og foreldrene fortviler». Er det mulig? Sulter barn?

Eli: Ja. På de store barneavdelingene får de lagt inn noen spedbarn, hvor foreldrene har misforstått signalene. De har vært glade for at barna er lenge stille og sover så mye. Men barna er utsulta og har ikke ressurser til å skrike. De er lagt inn med lavt blodsukker og er underernærte, ei uke gamle. De blir oppdaga fordi det kommer ei helsesøster eller jordmor på hjemmebesøk, eller foreldra har gått på helsestasjonen med barnet, og så har den gått ned i vekt. Mødre må få lov til å være på barselavdelinga til de er sikre på at de kan gi barnet mat!

Penga eller livet

 

Jorun: De som styrer sjukehusene og vil at mødre og barn skal ut fortest mulig, veit vel alt om den manglende oppfølginga hjemme? Hvorfor sender de ut folk på den måten likevel?

Eli: Ja, de veit det. De som bestemmer identifiserer seg ikke med de beslutningene de tar. Konsekvensene av beslutningene har ikke noe med dem å gjøre. Det er ikke deres barn som sulter. De kan ikke bruke følelser, da kan de ikke ha de styreverva de har. Da får de jo ikke beholde posisjonene sine. Helseforetaksreformen fjerna politikerne fra styrene. Det er ikke alltid politikere hjelper, men det er en mulighet for at de kan la seg påvirke av fakkeltog, der kvinnene slåss for å beholde det lokale sjukehuset. Så de måtte vekk. Den fremste egenskapen til dem som er satt inn i styrene, er at de ikke blir berørt av de unge kvinnene som holder appeller på torget.

Jorun: Men det må vel også være helsefolk som er ledere på et sjukehus?

Eli: Ja, men det hjelper ikke. Det er helsefaglige folk i styrene Det er mange direktører som er lege eller sjukepleier. De sier også at det som teller, er at økonomien må gå i balanse. De sier de har det kravet på seg fra Stortinget.

Nå har Stortinget tatt en halv milliard fra sjukehusene. Det skulle komme en halv milliard til våren. Men den er høsten 2016 tatt til den såkalte Miljøpakka.

«Innsatsstyrt finansiering» er politikerspråk og høres fint ut, ikke sant? «Sjukehusene skal få betalt for det de gjør». Da har ulike diagnoser fått ulike koder. Ulike koder gir ulik mengde penger til sjukehuset. For eksempel:

• Normal fødsel – litt penger.

• Kvinnen blør mye – mer penger.

• Keisersnitt – mest penger.

• Pleie etter fødsel på barselavdeling – bare omsorg og ammehjelp = ingen kode, ingen penger.
  Jorun: Det har jeg ikke fått med meg før. Ingen penger for pleie? Er det derfor de vil sende et spedbarn hjem etter 24 timer – eller 6 som i Danmark?
  Eli: Ja. Det er det som heter «penga eller livet». De velger pengene framfor livet.
  Jorun: Det var en kraftig påstand, Eli?
  Eli: Se på barselomsorgen. Myndighetene vil at de nyfødte skal reise hjem stadig tidligere, med foreldre som er så slitne og som ikke veit hva de skal gjøre. Da velger myndighetene penga framfor livet.
  Når barnet er utsulta fordi det ikke har fått mat på ei uke, er det fordi myndighetene har sendt ut barnet for tidlig for å få ledige senger. Da velger de heller penga enn livet.
  Jorun: Men hvordan kan pleie gi penger fra staten? Hva må gjøres?
  Eli: Det er veldig enkelt: Gi for eksempel barselpleie en kode.
  Jorun: Hvem bestemmer hva som får hvilke koder?
  Eli: Det bestemmer helsedirektoratet / HELFO
  Jorun: Barselpleie – ingen kode … Jeg er sjokkert og rysta! Dette er disrespekt og usynliggjøring av kvinner, både de fødende og dem som jobber med fødsler og barsel. Og av barnet! Det er sårende. Jeg blir forbanna. En kapitalistisk økonomi og et patriarkalsk samfunn er virkelig en veldig dårlig ide.
  Eli: Ja vi tar det opp gang på gang, det er til og med sånn i pasientregnskapet på sjukehusene, at når de teller hvor mange som er innlagt, så telles ikke de nyfødte på barselavdelingene med.
  Jorun: Jeg må kjøle hodet i ei bøtte med isvann!
  Tida vi lever i
  Eli: Mange av dem som har vært på barselhotell, er veldig fornøyd med det.
  Jorun: Hvorfor er de fornøyd med det? Er det fordi de ikke veit at det finnes noe bedre?
  Eli: Mange får god omsorg på barselhotellene og barselavdelingene. Dagen for unge kvinner er så travle. De vil fortfort hjem. De skal gjøre veldig mye, vi ser jo på film og bloggbildene hvordan mødre løper og trener og går på kafe og prater med andre …
  Det handler mye om tida vi lever i. Om teknologi, ikke minst. Da jeg fødte, hadde vi jo ikke telefon, så faren måtte gå ut i telefonkiosken i nærheten og ringe sjukehuset. Og etter at barnet var født om kvelden, var det ikke sånn at mora og faren min hadde telefon heller, og ikke svigerforeldra, så faren ringte ikke til noen for å fortelle at barnet var født. Nå sender folk bilder og legger ut på Facebook i løpet av fødselen, i hvert fall rett etterpå. Og alt skal deles med alle.
  Hvis du er veldig opptatt av være sånn, er det jo kjempefint med et barn som ikke skriker. Det er ikke sikkert du tenker over hvorfor ungen ikke skriker. Snilt barn, du har så mye å drive med, plutselig har det gått seks timer før du har gitt barnet mat.
  På barselavdelinga kan barnet ligge og skrike i vogna, og så står alle rundt og prater og spør om fødselen. Tenk om en voksen lå hjelpeløs og ropte: Hjelp meg! Hjelp meg! Jeg er tørst! Jeg er sulten!
  Jorun: Har du en kritikk av mødre her?
  Eli: Det er mer et spørsmål om å forstå tida vi lever i. Veldig mye har ikke gyldighet hvis det ikke er delt. Og det tar tid. Mange av oss var hjelpeløse da vi fikk barn sjøl. Men vi skal huske på at det blir satt inn mindre og mindre ressurser på å hjelpe de hjelpeløse.
  Jorun: Det virker som om flere ting virker sammen? Sjukehuset vil ha vekk mor og barn tidlig. Barselhotellene og barselavdelingene kan oppleves såpass negativt av mange, at de vil fort hjem. Og bloggere og blader og aviser viser hvor kjempeartig det er å trene og gå på kafe når du kommer hjem, og at alt er ganske greit.
  Svangerskapspermisjon
  Jorun: Den internasjonale arbeidsorganisasjonen til FN, ILO, sier om svangerskapspermisjon blant annet at kvinner skal ha rett til 14 ukers permisjon, betalt med minst to tredeler av sin tidligere lønn. De skal ikke miste jobben på grunn av graviditet, fødsel eller amming. De skal ha igjen jobben sin etterpå, eller tilsvarende jobb med samme lønn. Hun skal ha rett til ammepauser eller redusert arbeidstid. (Maternity Protection Convention, 2000 (No. 183))

  Eli: Barselpermisjon, svangerskapspermisjon, «Mother Leave», kjært barn har mange navn. Permisjon med lønn er jo kjempa fram for at kvinner både skal kunne ta seg av spedbarnet sitt og likevel beholde arbeidet sitt. Det er altså to hensyn. 14 uker er ikke mye. ILO snakker vel om et minimum. Det har vært en mye høyere yrkesdeltakelse blant kvinner i Norge enn ellers i Europa bl.a. på grunn av den gode svangerskapspermisjonen vår: Både tenke på yrkeslivet og på å ta vare på barna.
  Foreldrepermisjonen har en hensikt i tillegg til det: Å oppdra menn til å bli fedre. Det blir argumentert med at far og barn skal knytte seg til hverandre og at far er like viktig som mor. Men far er ikke like viktig som mor. For far kan ikke amme. Far må vente litt, i hvert fall minst seks måneder.
  Jorun: Men er det ikke en evig diskusjon om amming og fast føde og når det ene og når det andre?
  Eli: Jo, det har vært mye diskusjon om spedbarnsernæring. Men det er ikke faglig uenighet om at morsmelk er helsefremmende for barnet, og at det er best å fullamme i seks måneder. Så kan en gå sakte over til fast føde.
  Jorun: Men hvis moren ikke kan eller har lyst til å amme?
  Mating må læres
  Eli: Noen får det ikke til, noen har ikke nok melkekjertler, noen har vært utsatt for overgrep og klarer ikke å ha noen så tett innpå seg, de skal ha respekt for de valgene de gjør. Og morsmelkerstatninger som selges i Norge er gode. Men også det å mate med flaske, må læres, slik at det går bra. At kvinner som har fått barn, får opplyst om at amming er en helsegevinst for barnet, er ikke ammepress. Ideen om ammepress blir haussa opp, men det er det ikke grunn til. Folk får for lite hjelp med mating, enten det er med morsmelk eller med kumelk.
  Jorun: Fire måneders permisjon til moren er for kort. Det er førti år sida vi sloss for fire måneder i fagforeningene våre! I åra som har gått, er permisjonen blitt mye lengre, men det virker jo ikke sånn nå!
  Eli: Permisjonsordningene gjør dessverre at kvinnene slutter tidligere å amme enn de behøvde. Rådene nå om spedbarnsernæring er at man kan begynne med fast føde ved fire måneders alder. Jeg spør meg sjøl om dette er begrunna i farens permisjon, og ikke barnets beste.
  Jorun: Menn har ikke måttet slåss for retten til arbeid etter at de ble fedre. Derfor har ikke de hatt svangerskapspermisjon. De har for så vidt ikke vært gravide og fødende heller. Men vi er mange kvinner som i en 30–40 år har malt paroler til 8. mars- og 1. mai-tog, der vi har krevd at faren skal ha rett til opptjening av lønna fedrepermisjon på eget grunnlag. Far trenger egne rettigheter, og ikke ta fra mor rettigheter.
  Eli: Legg merke til at du og jeg bruker begrepet svangerskapspermisjon. Hva synes du om at betegnelsen svangerskapspermisjon er døpt om til foreldrepermisjon?
  Kvinnene forsvinner
  Jorun: Jeg mener det er galt. Kvinnen som den fødende og ammende, den permisjonen er nødvendig for, forsvinner fra tenkning og språk. I verden brukes forskjellige ord som mødrepermisjon, barselpermisjon, svangerskapspermisjon, og de viser hvem permisjonen først og fremst er knytta til. Derfor er det bra at EU kommer med noen godt for en gang skyld, når de sier at mora skal ha sin egen barselpermisjon på 14 uker, før foreldrepermisjonen begynner.
  Eli: Når far tar permisjonen sin slik det er nå, må mor gå på jobben, ofte med melkespreng, for at far skal være aleine sammen med barnet og lære å være far. Men er det akkurat når amminga pågår, at det viktigste er at far lærer å være far?
  Jorun: Med seks timers normalarbeidsdag, kommer han tidligere hjem!
  Private fødeavdelinger

  Jorun: Det er ingen private fødeavdelinger i Norge, vel? Hvorfor har ikke velferdsprofitørene kasta seg over dem, når det skjer seksti tusen fødsler i året?
  Eli: Det er ingen private fødeavdelinger. Det er en stor fordel at det ikke er privat fødeklinikker i Norge. En grunn til at det ikke er slike, er at det er ingen som tør å ta byrden ved å betale erstatning hvis det blir fødselsskader. Skader på nyfødte gir de høyeste utbetalingene i norsk pasientskadeerstatning. Det er fint at utbetalingene er høye. En annen grunn til at det ikke er private fødeklinikker, er at kvaliteten på de offentlige er høy.
  Det betyr at du ikke kan kjøpe keisersnitt, du kan ikke kjøpe deg til enerom, eller at det er en bestemt overlege som skal behandle deg. Men sånn som det er i mange andre land.
  Jorun: ???
  Eli: Det gjør at det er en del innvandrere som er ganske misfornøyd med fødselsomsorgen i Norge.
  Jorun: Det må være folk med god råd, da?
  Eli: Ja, de finnes jo. Noen fra Iran, Irak, Pakistan eller Balkan som er helt sjokkerte over de ikke bare har kunnet si at de ville ha keisersnitt og betalt for det. Noen av dem som føder i Norge har tatt keisersnitt før. Vi spør hvorfor de har gjort det. Svaret kan være at nei, du vet, doktoren ville jo ha betaling, og da ble det keisersnitt.
  Noen damer synes at den norske svangerskapsomsorgen er dårlig, for de får ikke ultralyd hver gang de er til kontroll. Noen reiser til hjemlandet før fødselen, og kommer tilbake til Norge for å føde. For fødselen i Norge er mye bedre enn i de fleste andre land. I Norge er det snille og flinke jordmødre. Vi sier ikke «Ti still med deg og bare fød!» Og behandlinga er gratis.
  Det er også bra at det ikke er mulig i Norge å kjøpe seg til keisersnitt. Jeg var på en konferanse i Portugal om fødselshjelp, med helsepersonell fra mange land. Leger og jordmødre fra hele Europa er jo det du kan kalle misunnelige på folk fra Norge, Sverige og England, fordi det er så få keisersnitt. Da fortalte de som kom fra Portugal, at myndighetene nord i landet hadde forsøkt å gjøre en innsats for å få ned tallet på keisersnitt. De hadde greid å få ned tallet til om lag 25 prosent i den offentlige helsetjenesten. Men de private legene sørger for at det blir 70 prosent keisersnitt på pasientene sine.
  Jorun: Hvordan kan de gjøre det? Går de inn på sjukehusene og opererer?
  Eli: Ja, slik er det i nesten hele Europa.
  Jorun: Fordi du betaler dem? Har de lov til å operere på fødeavdelingene?
  Eli: Ja. «Jeg er jo legen din, du er min pasient, her kommer jeg». Du betaler direkte, eller har forsikringsavtale.
  Jorun: Må de ansatte på sjukehuset hjelpe denne legen, så han får operert, da?
  Eli: Ja, sånn er det.
  Flere mødre dør
  Eli: I USA er det mye høyere mødredødelighet enn i Vest-Europa, det er mye på grunn av keisersnitt. Mødredødeligheten er litt stigende i den vestlige delen av verden. Det er fordi de som føder er litt eldre, fordi de er tjukkere og på grunn av keisersnitt. Det er langt igjen til nivået i u-land, da. Norge er et av de landa i verden med færrest keisersnitt. Det er veldig, veldig bra.
  Jorun: Det er litt rart. Det kan virke sånn på en alminnelig avisleser, at kvinner i dag kan si at de vil ha keisersnitt, og får det.
  Eli: Det er ikke riktig. Det jobbes veldig mye med det i Norge, at det ikke skal være keisersnitt uten en medisinsk grunn.
  Jorun: Men hvis hun som skal føde er veldig redd, hun gruer seg til fødselen?
  Eli: Da er det viktig å gjøre henne trygg, så hun skal tørre å føde. Men det er noen som får keisersnitt på grunn av angst. Det er en komplisert problemstilling.
  Jorun: Men hvor kommer det fra, det med at du kan velge?
  Eli: Jeg trur det blant annet er misforstått pasientrettighet og en misforståelse om at det er tryggere, det vil si mindre risiko med keisersnitt. Det er mange nettsteder for gravide hvor de kommer med oppskrifter for hva du kan si for å få keisersnitt på de ulike sjukehusene. Men fagfolk vil at det skal være gode, medisinske grunner til operasjoner i det offentliges regi. Du skal ikke kunne komme til legen og si, «jeg har så vondt i ryggen, jeg vil at dere skal operere ryggen min». Eller, «jeg vil at dere skal fjerne galleblæra, jeg». Det blir ikke gjort.
  Jorun: Men hva er problemet med keisersnitt?
  Eli: Det er få komplikasjoner ved keisersnitt i Norge. Men det kan få store komplikasjoner for mor og barn i seinere svangerskap. Livmora får et arr og det blir et mindre robust område. Forskning som er gjort i den store «Mor barn»-undersøkelsen viser også at de barna som er født med keisersnitt, oftere får astma og allergi i småbarnsalder enn dem som er født vanlig. Derfor er det ingen grunn til å utføre keisersnitt for at noen skal tjene penger på det. Sjøl om sjukehusene får mer refusjon for keisersnitt er det ingen grunn til å tro at det er derfor det gjøres keisersnitt i Norge.
  Kamp mot sosial dumping
  Jorun: Vi starta denne samtalen med å snakke om det økende antallet transportfødsler. Vi har sett på at det mangler mange jordmødre på de store fødeklinikkene, at fødestuer og lokale sjukehus legges ned, at omsorgen i barseltida er i krise og at antallet jordmødre i kommunene er altfor lite. Jeg vil kalle det en sosial dumping som rammer spedbarn og kvinner hardt. Eli, mangler det et forbund av gravide, fødende og barselkvinner? Mangler det en kamporganisasjon?
  Eli: Det kan vi se. Men det er ikke lett å ha krefter til å gjøre ting før barnet er født. Dette er jo ingen permanent tilstand. Du føder, og så vil du videre. Etter fødselen har du nok med å komme på beina og omstille deg. Det er kvinneorganisasjonene og de kvinnedominerte fagforeningene som er de nærmeste til å ta ansvar på fødekvinnenes vegne. Sånn har det vært gjennom historia, og slik er det nå. Men det finnes jo Fødsel i Fokus og Liv Laga og ulike aksjoner for å bevare lokalsjukehus.
  Jorun: Og jordmødrenes organisasjoner må også nevnes eksplisitt. De følger med på situasjonen, rapporterer, lager forslag og følger opp. Det er viktig å se, at kvinner som regel ser på jordmødrene som sine nærmeste venner.
  Eli: Det er flere. Gynekologene er også opptatt av faglig forsvarlighet når det gjelder omsorgen for mor og barn og når det gjelder svangerskap og fødsel. Mange skriver rapporter og innlegg i aviser.
  Jorun: Og organisasjonene som forsvarer fødestuer, fødeavdelinger og sjukehus over hele landet. Folk går kvinne og mann av huse og demonstrerer, holder møter, diskuterer med øvrigheta. Det er nettverk og nettsteder med aktuell informasjon.
  Jorun: Kommer det til å bli bedre? Alt vi har snakka om?
  Eli: Nei, tvert imot. Jeg må tenke … jo, det er ett område som kanskje kan bli bedre, og det er å øke antallet jordmorstillinger i kommunene, så kommunene sørger for at det kan gjøres flere hjemmebesøk. Regjeringa har bevilga penger til å styrke helsestasjonene. Men pengene er ikke øremerka. Norsk Sykepleierforbund har undersøkt hva de blir brukt til, og det er altfor ofte ikke til helsestasjoner og jordmødre. Pengene må øremerkes, skal det skje noe.
  Så er sjukehusreformen verdt en kamp – for å bli kvitt den.
  Hva Eli vil
  Jorun: Eli, Hvis du får bestemme, hva vil du gjøre?
  Eli: Jeg vil ha flere jordmødre på de store fødeklinikkene. Nå passer ei jordmor på flere fødsler samtidig. Jeg vil ha ei jordmor på hver aktiv fødsel.
  Jeg vil ansette nok fagfolk på føde- og barselavdelingene, som kan se jevnlig til både barnet og mora etter fødselen, og la dem være tilgjengelige.
  Jeg vil at kvinner skal få være på sjukehuset til de er klare til å dra hjem. De skal bestemme det sjøl. Om det er fem timer eller fem dager, det er opp til dem.
  Samtidig vil jeg skape en forståelse og holdning hos kvinnene om at de ikke bør reise hjem før de klarer å gi barnet sitt mat og føler seg trygge.
  Jeg vil ha redusert transportfødslene til det absolutte minimum.
  Jeg vil ha fødestuer og fødeavdelinger der folk bor. Det gir tryggere forhold for både mor og barn.
  Jeg vil gjøre det lettere å få hjemmefødsel med to jordmødre. Den går nå utenfor det offentlige helsevesenet, men HELFO refunderer utgiftene til ei jordmor (nå 2 550 kroner.) For ikke lenge siden godtok de to. Jordmødrene får lite penger for den jobben de gjør. Friske kvinner som føder hjemme har færre komplikasjoner enn friske kvinner som føder på sjukehus.
  Jeg vil gi jordmødrene og sjukehuset et «Pass på» som skal gjelde alle kvinner, ikke bare noen. Noen mødre er spesielt sårbare, med spesielle problemer som rus. Det står som regel i journalen når de kommer til klinikken Der må personalet være sikre på at det er gode rutiner for mating og barnestell før de sendes hjem. Det skal lages egne avtaler om oppfølging fra helsepersonell på hjemstedet, dersom sjukehuset er i tvil om de klarer det. Men det burde være sånn at alle ble passa på, og ikke ble sendt hjem før noen så at her er det på stell. For de aller, aller fleste er ting på stell. Men det er ikke alle som klarer det. Og etter veldig lange og kompliserte fødsler kan du bli veldig, veldig sliten. Noen får barseldepresjoner eller barselpsykoser, sånt finnes i vårt moderne samfunn.
  Jeg vil ansette mange, mange flere jordmødre i kommunene. De har så viktige jobber å gjøre, for kvinnene, barna, familiene, helsa til befolkninga, hele samfunnet. Nå er de 300 på 60 000 fødsler! Pengene skal øremerkes.
  Jeg vil få flere store kvinnearbeidsplasser til å ansette jordmødre for å følge opp gravide. På A-hus har vi ei i full stilling. Hensikten er å tilrettelegge arbeidet slik at flere kan jobbe lenger før fødselen. Gravide ønsker å være friske nok til å jobbe.
  Jeg vil reversere sjukehusreformen, slik at vi kvitter oss med ideen om at sjukehus skal lønne seg. Sjukehus skal først og fremst gi god behandling og pleie.

Politiske konflikter og økonomisk krise stiller folket i Venezuela overfor en rekke utfordringer. Svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte.

Iselin Åsedotter Strønen har forsket på Venezuela siden 2005. Hun er førsteamanuensis i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen og tilknyttet forsker ved Chr.Michelsen Institutt (CMI).
Foto: Joka Madruga / Futura Press
Intervjuet av Åsne Hagen

Åsne: Debatten om situasjonen i Venezuela virker veldig polarisert her til lands – hvordan påvirker det muligheten vi har til å danne oss et nyansert bilde av situasjonen?

Iselin: Debatten rundt Venezuela har vært polarisert i mange land, ikke bare i Norge, fordi den politiske prosessen som Chávez satte i gang var mot-hegemonisk på så mange plan. Den utfordret normen om elitestyrt liberalt demokrati, og den kritiserte global kapitalisme, nyliberalisme og de systemiske ulikhetene dette produserer. I Venezuela synliggjorde og styrket den de fattige og fargede som politiske aktører, og den utfordret middel- og overklassen sin kulturelle, politiske og økonomiske makt. Og ikke minst utfordret den global geopolitikk og stilte spørsmålstegn ved USA sin makt over kontinentet. Det er naturlig at debattene blir polarisert både i Venezuela og andre steder.

Utfordringen med dette i Norge er imidlertid at debatten ofte blir preget av selektive fremstillinger og fortolkninger av landet, og en får ikke grep om den komplekse virkeligheten. Enkelte argumenterer også på ideologisk grunnlag og med manglende innsikt i, eller interesse i, hvordan landet faktisk fungerer.

En får heller ikke rom for å ta tak i de større tilstøtende spørsmålene: Hvordan skal en i praksis skape mer demokratiske politiske modeller i samfunn som er preget av så grunnleggende sosio-økonomiske forskjeller? Hvordan kan en i praksis redusere sosiale ulikheter og endre økonomiske maktstrukturer? Hvordan kan en i praksis endre en statsdannelse som er så til de grader formet av oljeproduksjon? Hvordan kan en endre et byråkratisk system som av historiske, politiske og kulturelle årsaker overhodet ikke fungerer i henhold til weberianske idealer? Og om byråkratiet ikke fungerer, hvordan skal en da gjennomføre politiske reformer og sosial endring? Hvordan skal vi forstå dagens Latin-Amerika og Venezuela i lys av historien? Dette er store spørsmål, men de er alle høyst relevante for å forstå hva som faktisk skjedde i Venezuela og hvorfor landet er i den krisen de er i dag.

Åsne: Blir vi for opphengt i enkeltaktører når vi analyserer situasjonen i Venezuela?

Iselin: Om en skal legge et fortolkende samfunnsvitenskapelig perspektiv til grunn så må en se det store bildet, og samspillet mellom historie, struktur og aktører. Krisen som utspiller seg i Venezuela i dag, er ikke bare knyttet til Chávez- og Maduro-regjeringenes feilgrep, og den politiske, sosiale og økonomiske konfrontasjonen mellom ulike samfunnsgrupper og eksterne interesser. Det er også en systemisk krise, knyttet til hvordan det venezuelanske samfunnet utviklet seg som en post-kolonial oljestat innenfor gitte økonomiske og politiske globale strukturer.

Åsne: Eva María fra tidsskriftet Jacobin skriver i artikkelen Why «Twenty-First-Century Socialism» Failed (se artikkelen i dette nummeret av Gnist) at prosessene i Venezuela stoppet opp. Hun hevder også at systemet er blitt veldig topptungt, og nevner partiet PSUV – Venezuelas forente sosialistparti – som ganske ovenfra-og-ned. Er dette en beskrivelse du slutter deg til?

Iselin: Styrken ved den bolivarianske prosessen i det første og mest dynamiske tiåret var at den var drevet frem av folkelig entusiasme og kampvilje nedenifra, og at et bredt spekter av grasrotaktivister og politiske aktører på venstresiden var involvert. Det var en kreativ og kritisk ånd over det hele, med et dynamisk samspill både nedenifra-og-opp og ovenfra-og-ned. Da PSUV ble dannet i 2007, var det tenkt å være et grasrotparti, men i stedet fikk det i økende grad en sentraliserende og topptung karakter. Etter hvert ble det mer posisjonering og opportunisme. Det dannet seg nye maktstrukturer, ble mindre rom for kritisk debatt innenfor hele bevegelsen, og mange som først og fremst var drevet av oppriktig idealisme og ønske om å gjøre en forskjell, mistet piffen. Tendensen til sentralisering og manglende kontakt med grasrota har blitt kraftig forsterket etter at Maduro tok over makten.

Åsne: En av påstandene i Jacobin er at en del vanlige folk er misfornøyde med både regjeringen og opposisjonen. Er det noen andre aktører som kunne ha kanalisert stemmen til de misfornøyde?

Iselin: En nylig meningsmåling viser at over 50 prosent av befolkningen identifiserer seg som det en i Venezuela kaller «ni-ni» — hverken-eller — altså at de ikke støtter hverken regjeringen eller opposisjonen. 27 prosent identifiserer seg som tilhengere av PSUV, mens støtten til opposisjonspartiene er smurt tynt utover, med Voluntad Popular på topp med 12 prosent av stemmene. Disse tallene kan forklares med at svært mange i Venezuela er politisk desillusjonerte, og mener at både regjeringen og opposisjonen bedriver politisk spill på høyt nivå seg imellom i stedet for å ta tak i det som faktisk er viktig for folk – å få landet ut av den økonomiske krisen. Mye står åpenbart på spill for både regjeringen og opposisjonen, og det er mange sterke interessert involvert. Men nettopp fordi disse to blokkene er så enormt definerende for det politiske landskapet, så er det for øyeblikket ikke andre politiske alternativer som står frem som en tredje vei. Et slags unntak på venstresiden er Marea Socialista, som er en utbryterfraksjon fra PSUV. De ville stille til valg til nasjonalforsamlingen i desember 2015, men fikk ikke lov av det nasjonale valgrådet, angivelig fordi de ikke møtte de tekniske kravene for å stille med liste. Marea Socialista har i økende grad blitt svært kritisk til Maduro-regjeringen, som de mener har sviktet de bolivarianske idealene som Chávez etterlot seg. På sikt kan de kanskje bli en ny politisk aktør, men akkurat nå er landet i en deadlock med den økonomiske krisen og konflikten som utspiller seg mellom regjeringen og opposisjonsblokken MUD.

Åsne: Hvordan vurderer du muligheten til å komme med kritikk innenifra for øyeblikket? Og kritikk fra grasrota?

Iselin: Maduro-regjeringen har lukket seg veldig, det er vanskelig å vite hvilke debatter som egentlig foregår på innsiden, og den grasrota som en gang bestod av en kraftfull og mangefasettert bevegelse, eksisterer knapt lenger. Mange identifiserer seg fortsatt med det politiske prosjektet som Chávez inspirerte til, og erfaringene med grasrotorganisering og politisk aktivisme har satt dype spor. Men i den nåværende situasjonen er det nok få som opplever at regjeringen lever opp til de «bolivarianske» idealene eller viser lydhørhet og vilje til selvkritikk. Samtidig frykter mange en enda verre situasjon om opposisjonen skulle få makten igjen på den ene eller andre måten. Økonomisk og sosialt sett ville de nok ført en politikk som overhodet ikke gagnet de fattige, og politisk sett ville en neppe sett et demokratisk morgengry.

Åsne: Hvordan har den sittende regjeringen taklet den økonomiske krisen, og er det noe annet regjeringen kunne gjort?

Iselin: Jeg kan ikke si at jeg sitter på svaret på hva som kunne løst krisen i Venezuela, og den er åpenbart svært kompleks. Et sentralt bakteppe er selvfølgelig fallet i globale oljepriser kombinert med at hverken Chávez eller Maduro greide å endre Venezuelas arvesynd: olje- og importavhengigheten. Dette er et grunnleggende strukturelt problem med både politiske, økonomiske og kulturelle dimensjoner, og som er en enormt vanskelig oppgave å endre.

Et grunnleggende kritisk punkt nå er det statlig regulerte vekslingssystemet, som medførte at den økonomiske krisen kom ut av kontroll da oljeinntektene dalte. Systemet skaper enorme incentiver til korrupsjon, spekulasjon og økonomisk kriminalitet, så regjeringen slåss i praksis mot et mangehodet troll. Mange av de trollene kommer også innenfra regjeringen, statens og militærets egne rekker. Det er utrolig skuffende for folk at korrupsjon, som var et av de største ankepunktene mot det politiske systemet før Chávez, så til de grader også preger det nåværende systemet. Som korttidstiltak har det nye systemet for subsidiert matutdeling gjennom nabolagskomiteer, CLAPs, til en viss grad fungert selv om det er ujevnt implementert og gjenstand for klientelisme og korrupsjon. Mine kilder sier også at det nå er mer matvarer i butikkene, selv om de selges til skyhøye priser. Akkurat nå holder regjeringen på å innføre et nytt seddelsystem med høyere valør for å forsøke å redusere inflasjon og valutaspekulasjon, men det er vanskelig å si hvilken effekt dette vil ha. De har tidligere innført ulike modifikasjoner av vekslingssystemet uten suksess, og justering av minstelønnen i 2016 ble oppspist av inflasjon.

Åsne: Hva tror du skjer fremover?

Iselin: Alt i alt er det vanskelig å vite hvor dette ender. Uansett tror jeg at den eneste løsningen både på kort og lang sikt er at regjeringen og opposisjonen erkjenner at de er nødt til å legge overordnede politiske agendaer og uenigheter til side og konsentrere seg om å løse den økonomiske krisen. Realistisk sett har jeg lite tro på at dette vil skje, til det er den politiske konflikten og mistilliten for dyptgående og de ulike politiske agendaene for sprikende, men slik som situasjonen er nå, bygger bare krisen seg opp og kan føre til en langt større krise.

Liza Featherstone (red.)
False Choices. The faux feminism of Hillary Rodham Clinton
London: Verso, 2016, 182 s.

Diana Johnstone:
Queen of chaos. The Misadventures of Hillary Clinton.
Petrolia, CA: Counterpunch Books, 193 s.

Dough Henwood:
My turn. Hillary Clinton targets the presidency.
OR Books, 2015, 182 s.

Når jeg skriver dette, er det en drøy uke igjen til amerikanerne skal velge mellom Donald Trump og Hillary Clinton. Da disse tre bøkene ble skrevet, hadde ennå ikke Bernie Sanders trukket sitt kandidatur og Hillary Clinton var ennå ikke nominert til Demokratenes kandidat. Situasjonen var mer åpen, og hensikten med bøkene klarere: å avsløre Hillary Clinton som den neoliberale krigshisseren hun er, og vise at den politikken hun har stått for og vil stå for som USAs president heller er en trussel mot kvinners liv, enn en seier for feminismen.

De tre – relativt korte – bøkene kommenterer Hillary Clintons politiske innflytelse på ulike måter, men med utgangspunkt i de samme fortellingene om henne. Dough Henwoods bok går kronologisk gjennom hennes politiske liv fra jusstudent med radikalt image, via presidentfrue og senator, til utenriksminister og til presidentkandidat i 2008 og 2016. Diana Johnstone er mest opptatt av å fortelle historiene om Hillary Clintons roller i den amerikanske utenrikspolitikken, hvordan den har vært konfliktfremmende heller enn diplomatisk. Liza Featherstone har redigert en samling av essays med bidrag fra amerikanske feminister fra «venstreside-kommentariat», politisk bevegelse og akademia, som tilsammen gir en god oversikt over Hillary Clintons merittliste på en rekke politikkområder både innenriks og utenriks, og viser hvordan lovendringer og politikk hun har fremmet er direkte skadelig for livet til kvinner og barn.

Hennes tur?

Bokas tittel spiller på at Hillary nå har jobbet seg fram dit at det er «hennes tur» til å bli president. Det er selvfølgelig ikke forfatterens oppfatning, men Clinton-parets ambisjon for seg selv skal ha vært «8 Years of Bill and 8 years of Hill», og nå er det hennes tur, etter nederlaget da hun tapte for Obama i 2008. Boka er full av fakta og krydret med anekdoter fra Hillarys vei mot toppen, og inneholder foruten en lang liste av referanser, en samling av uttalelser som visstnok skal ha kommet fra henne. Det er fornøyelig nok, og viser henne fram som en løs kanon, noe som er dypt tragisk med tanke på framtida. Jeg reagerer likevel litt på det når man «tar» en kvinnelig kandidat for å være sosialt klumsete og løsmunnet, det blir raskt et «bevis» på at det er typisk at kvinner ikke forstår spillet eller reagerer med følelsene. Avslutningsvis drøftes Hillary Clinton opp mot andre kandidater, som Bernie Sanders, og saken som nå har fokus, bruken av den private e-postserveren til offisiell korrespondanse, blir berørt. Ut fra måten hun reagerer på og besvarer spørsmål om hvorfor hun har brukt denne serveren, er det lett å slutte seg til at dette ikke er en beklagelig feil, men et ønske om å holde deler av korrespondansen skjult og under egen kontroll.

En stor konspirasjon?

Diana Johnstones bok oppfatter jeg at ikke begrenser seg til å omtale Hillary Clintons utenrikspolitiske meritter, men at den tar for seg hele historien om USAs medvirkning i krigene de siste tiårene. Da jeg begynte å lese denne boka, kjente jeg ikke til Diana Johnstone, men syntes etter å ha lest de to første kapitlene at hun streket opp verden med veldig bred pensel og for det meste i svart-hvitt. Et eksempel: I omtalen av det hun benevner som LGBT-lobbyen (Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender), påstår hun på s. 30:

In the second decade of the 21st century, the demands of the LGBT lobby have largely displaced the demands of organized labor as the leading «progressive» or «left-wing» cause.

Jeg ser poenget om at individuell rettighetskamp kan ta for stor plass på den politiske arenaen, men dette er etter min mening en grov overdrivelse.

I kapitlet om Jugoslavia hevder hun blant annet at det ikke fins bevis for at Srebrenica-massakren var et folkemord, og senere i kapitlet «Not understanding Russia» at det er overveiende sannsynlig at det malaysiske MH17 flyet som ble skutt ned i Donetsk ble truffet av missiler skutt opp av ukrainske opprørere, men at verden ikke skal få vite det (s. 166). (For et par måneder siden ble imidlertid etterforskningen avsluttet, med en relativt tydelig konklusjon.) Hovedpoenget hennes i boka er at Russland – og nå også Syria – er offer for en konspirasjon ledet av USA med Israel og Saudi-Arabia på laget, og de vesteuropeiske landene som haleheng. Målet er å ta opp igjen den kalde krigen som USA har bruk for av økonomiske grunner og for å framstå med gammel styrke. Ja, det jobbes intenst fra USA og Nato for å få reetablert Russland som hovedfienden. Med Hillary Clinton i Det hvite hus er sjansen større for nye militære intervensjoner i pågående konflikter. Men det betyr vel ikke at Russland er «the good guy» – et offer for en konspirasjon, og at Pussy Riot er vestlige agenter som brukes for å sverte Putin?

Den falske feminismen

Jeg har hatt mest glede av å lese essaysamlingen. Den er delt i to hoveddeler, en kalt «Hillary At Home» og en, betraktelig kortere, «Hillary Abroad». De ulike essayene står godt på egen hånd. Jeg vil særlig dra fram «Ending poverty as we know it» av Frances Fox Piven og Fred Bloc om hvilke endringer som må gjøres i den økonomiske politikken hvis det skal være mulig å bekjempe fattigdom, og «Abortion and the Politics of Failure» av Maureen Tkacik, som handler om hvordan retten til en trygg abort ikke gjelder for alle. Artikkelen beskriver hvordan abortlobbyen i det demokratisk partiet har vært med på å promotere abortpiller som har skadelige bivirkninger til priser som de som trenger dem, ikke er i stand til å betale. Den avslører også at de illegale abortpillene som kan skaffes på postordre fra Mexico og er tilbudet til de som ikke har penger til eller tør å bruke abortklinik-kene, faktisk er tryggere og har færre bivirkninger enn de som er blitt tilbudt av det demokratstøttete abortpilleprogrammet, som i stor grad har lagt penger i fanget på legemiddelindustrien.

Som en kuriositet vil jeg også nevne «Hillary Screws Sex Workers» av Margaret Corvid, som handler om prostituertes rettigheter, og kritiserer Hillary Clinton og Demokratenes for ikke å ville anerkjenne prostituerte rettigheter som arbeidere og på den måten fri dem fra offer-rollen. Dette er et standpunkt som er kontroversielt hos oss, men som vi hører fra dem som er imot Sexkjøpsloven. Men det er interessant at den feministiske bevegelsen i USA favner dette også.

Avslutningsvis beskrives alternativet bortenfor Hillary Clinton: å bygge et anti-rasistisk og anti-imperialistisk feministisk alternativ på basis av kritikk av neoliberalismens brutalitet og i solidaritet med de som rammes av den (Beyond Hillary, av Zillah Eisenstein).

Det har vært viktig for de tre forfatterne, som i hovedsak er journalister, å tilbakevise at et valg av Hillary Clinton som den neste presidenten er et feministisk valg. Høyrepopulistene på den republikanske sida har gjort Hillary Clinton til hatobjekt, noe som igjen har ført til at hun har fått progressiv appell og blitt til noe i nærheten av et feministisk ikon – hos eliten, vel å merke. Det snakkes mye om at nå skal «glasstaket» knuses og at hvis Hillary kan bli president, så kan alle amerikanske småjenter nå sine mål og bli akkurat det de vil – «Only in America»? Riktig nok er USA i en særstilling som supermakt, men det er et faktum at det er kvinnelige president i flere afrikanske land og at det berømmelige «glasstaket» i så måte må sies å være knust allerede, med Indira Gandhi, Maggie Thatcher og Angela Merkel, bare for å nevne noen kvinner med stor makt. Uten at undertrykkingen av kvinner har opphørt eller i det minste minket. Men det går fint an å forstå at bøker som avviser Hillary Clinton som feminist, har vært nødvendige i diskusjonen om hvem som skulle nomineres som demokratenes kandidat.

Kari Celius

Det norske statlige kraftselskapet Statkraft AS bruker Chile som arena for å posisjonere seg internasjonalt. Videreføring av diktatoren Pinochet sin nyliberale politikk og privatisering av kraftsektoren, gjør landet særdeles investeringsvennlig. Naturressursene befinner seg så å si utelukkende i mapucheterritorium.

Cecilie van der Hagen Johansen Pérez
Representerer RAPMO (Red de Apoyo al Pueblo Mapuche Oslo, støttenettverket for mapuchefolk), er med i med i kvinneutvalget i Latin-Amerika gruppene og lektor

Mapuche skulptur, foto: Wikimedia Commons

Akkurat som tilfellet var med gullrushet i Nord-Amerika, kan den økonomiske gevinsten forekomme blendende, og den nyliberale republikken Chile regulerer i liten grad utenlandsk virksomhet. Statkraft, og andre investorer, kan med letthet pynte seg med uttalelser om tett samarbeid med chilenske myndigheter. I praksis ser vi allikevel at internasjonale forpliktelser og urfolks rettigheter betyr lite for selskapenes i deres møte med Mapuchene. Man er avhengig av å bruke et statsapparat utviklet for å styre etter diktatoriske og undertrykkende prinsipper, og samarbeidet med myndighetene gjenspeiler en gjensidig interesse i å unngå både norsk og internasjonal oppmerksomhet rundt virksomheten sør i Chile.

Statkraft har vært tilstede i Chile siden 2004, blant annet gjennom datterselskapet SN Power. Deres offisielle uttalelser lovpriser Chile som investeringsland, men i møter med Støttenettverket for Mapuchefolk i Oslo og mapuchenes representant Alberto Gallegos, som var på norgesbesøk våren 2016, forteller en av direktørene, Olav Hypher, at Statkraftledelsen er fullt klar over problematikken i regionen, men at de på ingen måte vil ta ansvar for hva chilenske myndigheter gjør mot urbefolkningen sin. I 2011 måtte Statkraft trekke seg ut av et damprosjekt i Coñaripe i Chile, nettopp på grunn av konflikt med lokale mapuchefolk. Manglende konsultering i forkant av prosjekteringen stred med den standarden som Statkraft er forpliktet til å følge. Både FIVAS og Norsk Folkehjelp som engasjerte seg i konflikten i 2011 har uttrykt skuffelse over at Statkraft ikke lærte tilstrekkelig av den konflikten, men nå fortsetter sine investeringer i mapucheterrotorium.

 

Om Mapuchene

 

• Mapuche betyr «jordens folk» (mapu = jord, che = folk), og viser til urfolkskulturen sin sterke tilknytning til naturen. Mapuchefolket har sitt tilhold sør i dagens Chile og Argentina.

• Mapuchene er det eneste urfolket på det amerikanske kontinentet som har motsatt seg spansk invasjon og kolonisering. Den spanske tronen signerte flere traktater med mapuchene som anerkjente deres uavhengighet og suverenitet som selvstendig folk.

• Den chilenske republikken videreførte traktatene og avtalene om mapuchene sin uavhengige status, men det var ingen vilje fra chilenske myndigheter til å etterleve disse avtalene. Med militærmakt massakrerte og slaktet de ned mapuchefamilier, og ga bort landområder til utenlandske kolonister. Mapuchene sine landområder ble kraftig redusert.

• Det chilenske storsamfunnet har jobbet for en felles monokultur, og mapuchene sin historie og livsførsel er forsøkt visket ut av den nasjonale bevisstheten. Mapuchene blir diskriminert, stigmatisert og undertrykt i Chile. Mange mapucher lever i fattigdom.

• Pinochet drev frem en neoliberal politikk og privatisering av energisektoren. Både landområder og naturresurser ble solgt og delt ut til nasjonale og utenlandske investorer. Mapuchene sine territorier ble ytterligere redusert.

• Etter diktaturets fall har den chilenske staten videreført både lovene og den nyliberale politikken til Pinochet. Privatiseringen i kraftsektoren har økt i intensitet. Det har vært en enorm utvinning av vannkraft i mapuchetirrorium sør i Chile de siste årene. For mapuchene har diktaturet aldri tatt slutt.

• Mapuchene står i fare for å miste grunnlaget for å videreføre sine tradisjoner og sin livsførsel som konsekvens av investeringene og utvinningene i deres territorier. Mapucher som motsetter seg prosjektene og investeringene til de transnasjonale selskapene, blir stemplet som terrorister.

• Chilenske myndigheter gjør systematisk bruk av antiterrorlovgivning for å slå ned på mapuchene sin organisering og motstandskamp. Konflikten er tilspisset og utvikler seg negativt. Chilenske myndigheter viser ingen vilje til å løse konflikten.

• Både FN og Amnesty har kritisert myndighetene for grove brudd på menneskerettigheter, voldsbruk og tortur. Internasjonal oppmerksomhet hjelper i enkelttilfeller.

Statkraft kjøpte i april 2015 majoritetsandelen i det chilenske kraftselskapet kraftselskapet Pilmaiquén S.A. (98,2 %) Det chilenske ble grunnlagt av diktatoren Pinochet sin økonomiminister, Hernán Büchi Buc, og Bruno Philippi Irarrázaval. Begge to var ivrige pådrivere for privatisering av vannkraftsektoren under Pinochet sitt regime. Med Statkrafts oppkjøp fulgte et vannkraftverk i drift og planer for to andre vannkraftverk. Alle sammen beliggende i Pilmaiquén-elva sør i Chile. Det er særlig ett av de prosjekterte kraftverkene, Osorno, som har vært kilde til konflikt med det lokale mapuchefolket. Kraftverket er prosjektert midt i et rituelt kompleks for mapuche willichefolket, Ngen Kintuante. Her er det tradisjonelle kirkegårder, en rituell seremoniplass, sportsplass, området der medisinkvinnene, machiene, samler sine urter, og stedet der tradisjonene overføres fra en generasjon til den neste. I tillegg er det tilholdsstedet til mapuchenes beskytter, Kintuante. Det rituelle komplekset har enorm regional betydning, og det er nettopp i form av sin uberørthet at stedet er en levende helligdom for urfolket. Mapucher fra hele regionen kommer tilreisende for å utføre sine seremonier og leve i harmoni med tradisjonen og sin spiritualitet. Konflikten og motstanden mot prosjektet har pågått i mange år, siden 2009. Det er grunn til å forvente at Statkraft kjente godt til konflikten da de kjøpte opp prosjektet i 2015. Mapuchene hadde også levert inn en klage til det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA) i 2014, et år før Statkraft kjøpte opp prosjektet og ble ansvarlig part i konflikten. Konflikten var sterkt tilspisset ved starten av 2015, og det chilenske militærpolitiet har klargjort lokaler for å raskt kunne rykke inn på stedet. Det er det samme militærpolitiet som har gjort seg skyldig i en rekke voldelige overgrep. Senest i desember 2016 fyrte de av et hagleskudd i ryggen på en ubevæpnet 17 åring som var slengt i bakken ved en grensepost, og i november samme år ble en gruppe unge mapuchegutter på vei hjem fra en bursdagsfeiring tauet inn på en lokal politistasjon og banket opp gjennom hele natten. En av guttene ble påført kraniebrudd og en mulig varig hodeskade. Mapuchene i Pilmaiquen er klar over risikoen ved å motsette seg vannkraftverket Osorno, men den risikoen er de villige til å ta for å kunne videreføre sin livsførsel til kommende generasjoner. Det er bare slik de kan overleve som folk.

I følge Statkraft selv ble oppkjøpet gjort med formål om å posisjonere seg som kraftprodusent både i Chile og internasjonalt. En av direktørene i Statkraft, Olav Hypher, gikk våren 2016 gjentatte ganger ut i norske medier og sa at virksomheten i Chile drev forsvarlig og etter de forpliktelsene de har internasjonalt. Ledelsen uttalte seg gjennomgående i generelle termer og ville aldri gå inn i detaljer om hvor de fikk sin støtte til prosjektet, eller hvilke formål energiproduksjonen skulle tjene. Etterspørselen etter energi kommer ofte fra nettopp andre transnasjonale selskaper, som trenger energi til treforedling og gruvedrift. Fortjenesten går til utlandet og en liten elite i Santiago, nord i Chile. Det er mulig at oppkjøpet har bidratt til at Statkraft har posisjonert seg ovenfor denne eliten.

Ledelsen i Statkraft ønsket heller ikke å kommentere at deres representanter i Chile har benyttet pengebestikkelser for å fiske etter støtte, og at denne praksisen har lokket til seg opportunister som har flyttet til regionen i bytte mot en økonomisk gevinst. Praksisen har også ført til interne splittelser, og mapuchene beskriver den som en machiavellisk strategi for å bryte ned deres tradisjonelle levesett. I mai 2016 sendte mapuchene en valgt budbringer til Norge, Sverige og Europa, el werken Alberto Gallegos. Han hadde med seg underskrifter fra mapucheledere fra hele regionen, der de tradisjonelle mapuchesamfunnene stilte seg bak det budskapet han kom med. El weken Gallegos var tydelig i møte med Statkraftledelsen og forlangte at det norske statlige selskapet trekker seg ut av prosjektet. Mapuchene selger ikke sin identitet, og de opplever at vannkraftprosjektet, intervensjonen i deres helligdom, er et dødsstøt mot deres kultur og truer deres overlevelse som folk. Intervensjonen Statkraft vil gjennomføre er et inngrep i en naturhelligdom som ikke kan gjenvinnes når den en gang er endret. Det er en del av vår levende kulturelle verdensarv som står i fare for å forsvinne med dette vannkraftprosjektet. Statkraft på sin side var tydelige på at de forventer at mapuchene innretter seg etter det fremskrittet de selv mener å representere for regionen. De hevdet at de fulgte de internasjonale retningslinjene med prosjektet, men i ettertid har det blitt påvist at dette ikke er tilfellet. Trolig solgte de forrige eierne seg ut av prosjektet seg ut nettopp på grunn av alvoret i konflikten med mapuchene, og at prosjektet vanskelig lot seg gjennomføre.

Mandag 11. juli 2016 ble en seiersdag for mapuchene i Pilmaiquén, Det chilenske miljøtilsynet, La Superintendencia del Medio Ambiente (SMA), ga medhold til mapuchefolket sin klage og stanset planene om å bygge vannkraftverket Osorno i Pilmaiquen-elva. I begrunnelsen fra miljøtilsynet lyder det at vannkraftprosjektet bryter med forpliktelsene i ILO konvensjonen og den standarden både Statkraft og de chilenske myndighetene er forpliktet til å følge. Det berørte urfolket er ikke blitt konsultert i forkant, og det er påvist flere grove mangler ved utredningen, blant annet falsifisering av underskrifter. Osorno-prosjektet er derfor foreløpig satt på frys. Statkraft har etter dette opplyst at de «omorganiserer» sin chilenske virksomhet. I praksis vil det si at de fortsetter arbeidet bak lukkede dører og ikke ønsker kommunikasjon utad. Chilenske medier har offentliggjort at Statkraft søker om å flytte rettighetene til vannkraften noen kilometer lenger ned i elva, men de berørte mapuchene som bor i området er til nå blitt holdt utenfor denne prosessen. Flyttingen stiller krav til en ny utredningsprosess, og en ny søknadsprosess, men den måten det norske statlige selskapet nå går fram på, gir inntrykk av at de forsøker å omgå denne omstendelige og påkrevde prosessen. Det chilenske styringssystemet åpner for muligheter til å gjemme seg unna. Det er på tide at også den norske offentligheten vender oppmerksomheten mot Chile og tvinger trollet ut i lyset.

Gjennom praksisplasser skal arbeidssøkere få nødvendig erfaring fra arbeidslivet og kvalifiseres for ordinær jobb. Men et overforbruk av praksistiltak i ulike varianter undergraver hele ordningen. Utplassert i bransjer preget av uryddige arbeidsforhold er resultatene elendige. Vi må argumentere for en sosialistisk arbeidspolitikk, ta kontroll over arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Terje Alnes er styremedlem i Rødt Bergen Sør/Vest. Skriver om demokrati, arbeidsmarkedspolitikk, utenrikspolitikk m.m. på terjealnes.wordpress.com.

Foto: Jaroslav A Polak

Et mye brukt tiltak som skal bidra til å få utsatte grupper inn på arbeidsmarkedet, er praksisplasser. Tiltaket er billig for myndighetene, og gratis og uforpliktende for arbeidsgiverne. Tanken er at arbeidssøkere skal utplasseres i bedrifter for å få opplæring og arbeidserfaring, for slik å øke sine sjanser for å få ordinær jobb. Tiltaket brukes særlig for ungdom og innvandrere.

Praksis gjennom NAV

Tidligere het tiltaket «arbeidspraksis», men har nå skiftet navn til «arbeidstrening». Navneskiftet er i seg selv problematisk, siden det lett kan oppfattes stigmatiserende, som om tiltaksdeltakeren må trene seg i å gå på jobb. Man kan mistenke at navneendringen skyldtes at ambisjonene om formidling i etterkant er justert ned, og at det nå fokuseres mer på selve «treningsaspektet» i utplasseringen.¹

Arbeidstrening betyr at arbeidssøkeren får opplæring i å utføre vanlige arbeidsoppgaver, gjerne i 3–6 måneder, maksimalt i ett år. Deltakeren får ikke lønn, men tiltakspenger fra NAV. Satsen er 365 kroner per dag, med mulighet for tillegg for deltakere med barn. I utgangspunktet skal «arbeidstreningen» være fulltid. For en ungdom betyr det en «lønn» på 45 kroner per time. Arbeidsgiver forplikter seg til å gi opplæring i de arbeidsoppgavene deltakeren blir satt til. NAV skal følge opp både deltakeren og arbeidsgiveren, med tanke på at utplasseringen skal bidra til økt jobbmulighet i etterkant.

I liten grad brukes tiltaket i yrker som krever formell kompetanse. Typiske «arbeidstreningsplasser» finnes innenfor ufaglært arbeid, som butikkmedarbeidere, assistenter i barnehager og på sykehjem, kjøkken- og kantinemedarbeidere og lagermedarbeidere. Tiltaket er derfor lett å ty til for de som vurderes å stå et stykke unna ordinært arbeid, fordi de mangler formelle kvalifikasjoner og har lite arbeidserfaring å vise til.

Misbruk av ordningen

I «Forskrift om arbeidsmarkedstiltak» stilles det noen grunnleggende krav til arbeidsgiverne. Det sies at «tiltaksplasser skal ikke fortrenge ordinær arbeidskraft i tiltaksarrangørs virksomhet, og skal ikke virke konkurransevridende.» ²

Hovedtillitsvalgt i Norli Libris AS og avdelingsleder Oslo/Akershus Handel og Kontor, John Thomas Suhr, skriver om utstrakt misbruk av ordningen innenfor sin bransje:

«Lønnsbudsjettene i butikkene presses til det ytterste. På forhånd har toppledelse, eiere, kjøpesentre og andre forsynt seg grovt fra driften. Fristelsen til å kompensere med gratis arbeidskraft gjennom NAV-tiltak er stor, og brukes slik vi i HK erfarer i stadig større utstrekning.» ³

Dette samsvarer med det bildet en anonym butikksjef hos Nille gir av hverdagen i varehandelen. Hun forteller om mye gratisarbeid, siden stillingen er definert som en lederstilling. Kriteriene på en ledende stilling etter arbeidsmiljøloven er blant annet at disse arbeidstakerne ikke skal stå på vaktliste, men selv bestemme over sin egen arbeidstid. Ikke at det spiller noen rolle, store deler av dagen er hun alene på jobb.

«Arbeidspresset er umenneskelig, med nye krav og kampanjer hele tiden. Bemanninga er så lav at vi jobber til krampa tar oss. I tillegg til at jeg skal rigge butikken slik kjeden til enhver tid vil ha den, har jeg administrative oppgaver. Og så er det kundebehandling, selvfølgelig, sier hun.» ⁴

Ifølge «Heidi» har det hendt at hun har jobbet opp mot 200 timer i måneden uten overtidsbetaling, 36 timer mer enn full stilling. Heidi må også jobbe på søndager for å få på plass neste ukes kampanjevarer. Med 370 000 sysselsatte er norsk varehandel landets nest største sektor av private arbeidsgivere. Siden nesten ingen i bransjen etterspør faglært arbeidskraft, er varehandel en stor mottaker av praksisdeltakere fra NAV, dette gjelder også Nille-kjeden.

Flere bransjer som tar imot ufaglærte på arbeidstrening, er preget av uryddige ansettelsesforhold. Bemanningsbyrå har sikret seg avtaler med de store dagligvarekjedene, og leverer vikarer på timebasis. I hotellbransjen er det nå vanlig at kjedene opererer med et minimum av fast ansatte på fulltid, og baserer mye av driften på innleie fra bemanningsbyråer og egne ringevikarer. Sykehjem ansetter i liten grad assistenter, i høyden kan en ufaglært håpe på en liten deltidsstilling. Barnehager ansetter folk med utdanning, ufaglærte må i stigende grad stille opp som ringevikarer.

Det er i dette markedet NAV pøser på med ”arbeidstrenings”-plasser. Slik blir arbeidssøkere på tiltak loset inn på arbeidsplasser der mange av kollegaene ikke vet om de har jobb i morgen, eller om de har penger til å betale regningene i neste måned.

Praksis gjennom en arbeidsmarkedsbedrift

Men enda flere «praksis»-utplasserte skal nå inn på et allerede praksismettet marked. Over hele landet samarbeider NAV med såkalte Arbeidsmarkedsbedrifter (AMB). Dette har til nå vært en ”skjermet” del av arbeidslivet, der mennesker med redusert arbeidsevne har mulighet til å kvalifisere seg opp til ordinær jobb. Disse arbeidsmarkedsbedriftene benyttes som praksisbedrifter for arbeidssøkere som NAV vurderer som et stykke unna ordinært arbeid.

Tiltaket «Arbeidspraksis i skjermet virksomhet» er ment for personer med nedsatt arbeidsevne og som har behov for å jobbe i et skjermet arbeidsmiljø, mens «Arbeidsforberedende trening» er et tiltak for de som har behov for å jobbe i et skjermet og tilrettelagt arbeidsmiljø i en oppstartsfase, før en overgang til arbeidstrening hos bedrifter i ordinært arbeidsliv.

Men attføringsideologien er i endring. Innenfor NAV-systemet er tanken nå at opplæringen i størst mulig grad skal skje i det ordinære arbeidslivet. På dårlig norsk snakkes det om «place and train», noe som betyr at deltakeren så raskt som mulig skal ut i en ordinær bedrift og at opplæringen skal skje ute på arbeidsplassen.

Enda en praksisordning

Men NAV er langt ifra eneste aktør på praksismarkedet. Fra de kommunale introduksjonsprogrammene for flyktninger sendes et stort antall deltakere ut på såkalte ”språkpraksis”-plasser. Tanken er god. ”Språkpraksis” er en metode i norskopplæringen, der eleven utplasseres på en arbeidsplass for å praktisere norsk i realistiske omgivelser. Intensjonen er altså ikke at eleven skal formidles til jobb, ”språkpraksis” er norskopplæring utenfor klasserommet. Skal tiltaket fungere som norskopplæring, må eleven være i et arbeidsmiljø der muntlig kommunikasjon står sentralt, og norsklærer må følge opp.

Problemet er at mange ikke oppfatter språkpraksis som norskopplæring. En årsak er at mange språkpraksisplasser likner mistenkelig på NAV sine arbeidstreningsplasser. Elevene utfører vanlige arbeidsoppgaver, og norskopplæringselementet blir underordnet. Når eleven i realiteten ”jobber” på REMA 1000 på fulltid to dager i uken, opplever deltakeren dette som arbeidspraksis, ikke som språktrening.

17 900 flyktninger deltok i introduksjonsprogram i 2015. ⁵ Et stort antall av disse var utplassert i språkpraksis i løpet av programtiden, noe som indikerer at omfanget er betydelig.

Virker tiltaket?

Problemstillingen rundt bruk av praksisplasser hadde ikke vært så påtrengende om ordningen fører til at deltakerne ender opp i lønnet arbeid. Men hva er resultatene?

Vi har etter hvert fått flere forskningsrapporter på effekten av tiltaket. Den hittil grundigste studien er gjort av Tao Zang, ved Frischsenteret. Den evaluerer kausale effekter av arbeidspraksis for ordinære jobbsøkere i perioden 2003–2012.⁶

Funnene viser at deltakelse i tiltaket har betydelige negative effekter på sannsynligheten for overgang til jobb mens tiltaket pågår. En fullført arbeidspraksisperiode har visse positive effekter på overgangen til jobb, men størrelsene er moderate, kun 1 til 4 prosent. Innvandrere peker seg ut som den gruppen som har mest positive effekter av slik deltakelse. Gjentatt deltakelse på samme type tiltak har liten effekt på sannsynligheten for å få jobb. Å gå fra den ene praksisplassen til den neste, og videre til den tredje (som noen gjør), øker ikke sjansene nevneverdig for å komme i jobb.

Disse funnene samsvarer i stor grad med tidligere forskning. Hardoy & Zhang (2010) studerte samtlige arbeidsrettede tiltak for både nordmenn og innvandrere i perioden 1995–2005, og fant at arbeidspraksis har visse positive effekter for innvandrere, rett etter at tiltak er avsluttet, men når de gikk ledige lenge etter at tiltak er avsluttet, minsket effekten dramatisk. For nordmenn hadde arbeidspraksis ingen store positive effekter på sannsynligheten for å få jobb.⁷

Allerede for ti år siden leverte FAFO en knusende dom over NAV sin bruk av praksisplasser. «– Da jeg begynte å forske på dette i 2006, trodde jeg i utgangspunktet at praksisplass var et godt tiltak, men at det var vanskelig å finne praksisplasser. I dag har jeg kommet til motsatt konklusjon: Praksis gjennom Nav er et dårlig tiltak, og det er lett å finne praksisplasser,» sa forskningssjef Anne Britt Djuve.⁸

Forskningen viser at for enkelte grupper minsker faktisk sjansen for å få fast jobb om en har mange praksisplasser på CVen. Sjansen for å havne i en ond sirkel med avvisning av den ene arbeidsgiveren etter den andre er stor. Men disse funnene har ennå ikke fått NAV til å revurdere bruken av tiltaket.

Konkurrerer med prekariatet

Rundt 1,2 millioner mennesker jobber i servicesektoren i Norge. De største bransjene er varehandel, reiseliv og renhold. Bare én av fem er fagorganisert. Til sammenligning er over halvparten av den totale norske arbeidsstyrken organisert. I disse bransjene er fulltidsstillinger et knapphetsgode.

”Hvis jobben spres på mange deltidsansatte under visse arbeidstidsgrenser, så unngås også kvelds-, natt og helgetillegg, og ikke minst pensjonsinnbetaling. De deltidsansatte og «ansatte» på 0-timerskontrakter, må konstant være parat til å stille på kort varsel til alle tider på døgnet. Ved å unnlate å fylle arbeidslistene med fast ansatte unnslår mange bedrifter både betaling røde dager og sykepenger. Slik skapes jobber som ikke går an å leve med, og bidrar slik til at ansatte ikke blir lenge nok på arbeidsplassen til å nå de øverste minstelønnstrinnene.” ⁹

Innenfor helsesektoren opplever de ansatte mange av de samme mekanismene. Leder av Fagforbundet Ung, Christina Beck Jørgensen, forteller til Fri Fagbevegelse at hun blir oppringt av gråtende medlemmer som ikke vet om de har mat på bordet til ungene neste måned: «- Slik er livet som ringevikar. Det er helt grusomt.» ¹⁰ Kun 22 % av helsefagarbeidere har fått heltidsstilling ett år etter at de er ferdig utdannet, samtidig er 80 % av stillingene som lyses ut for helsefagarbeidere deltidsstillinger.

I et arbeidsmarked som fragmenteres av deltid, vikariater, ringevikarer og ansatte på 0-timerskontrakter faller stadig flere ned i prekariatet, en gruppe arbeidstakere som hverken er innenfor eller utenfor, men som fungerer som en type arbeidskraftreserve prisgitt arbeidsgivers behov. (11) Arbeidsmarkedet er i stigende grad kjøpers marked, der markedsmakten ligger hos arbeidsgiverne. Det finnes bare ett arbeidsmarked, og der skal alle kjempe seg inn. Her kommer arbeidstreningsdeltakerne til NAV inn fra siden, på toppen av «ordinær arbeidskraft».

Statlig ansvarsfraskrivelse

På nyåret provoserte næringsminister Monica Mæland mange ledige. «Kom dere ut og ta grep, sier hun … – Det er enhver sitt ansvar å være aktiv når de søker jobb.» ¹² Uttalelsen var myntet på en gruppe arbeidssøkere som var i ferd med å miste dagpengerettighetene sine etter to år, og som sto i fare for å måtte søke sosialhjelp. Innbakt i uttalelsen lå en insinuasjon om at disse ledige ikke hadde anstrengt seg nok, ikke hadde vært yrkesmessig fleksible eller geografisk mobile nok. De hadde rett og slett ikke tatt tilstrekkelig ansvar for egen ledighet!

I hennes verden er det enkelte individ ansvarliggjort, mens markedskreftenes svingende behold opphøyes til en norm alle skal innrette seg etter. Mælands uttalelser var utpreget moralistiske og preget av arbeidslinjeideologien, en forestilling om at trygdede har det så godt at de velger å gå på trygd eller stønad, heller enn å ta de jobbene som finnes. Denne ideologien bidrar til at oppmerksomheten flyttes fra arbeidslivets maktforhold og over på individualisering. Moralisering og mistenkeliggjøring resulterer derfor i et økonomisk sanksjonsregime overfor enkeltindivider som ikke lykkes.

Men hva om det faktisk ikke finnes jobber til alle arbeidssøkere? Tall fra SSBs nasjonalregnskap viser at det er skapt svært få jobber hvert eneste av de tre årene Monica Mæland har vært ansvarlig statsråd.¹³ Sysselsettingen faller i Norge, i følge de siste tallene er kun 66,7 % av arbeidsstyrken i lønnet arbeid.¹⁴

Hjelper det da å piske hardere, stramme inn på ytelsene og kreve mer egenaktivitet av de ledige? Å legge skylden for ledigheten på individet er typisk for høyresidens tankegang. Slike individualistiske anklager underkjenner maktforholdene på arbeidsmarkedet. Utviklingen i arbeidslivet har gått i revers for svært mange i vårt samfunn. En sosialistisk politikk betyr å ta tilbake makten på arbeidsmarkedet og sikre retten til arbeid for alle.

Arbeidsmarkedstiltak som ikke virker må skrotes

I dag er NAV i stor grad et redskap for arbeidsgivere, mens arbeidssøkere opplever å stå alene, eller i verste fall opplever NAV som et repressivt regime. NAV forvalter de statlige arbeidsmarkedstiltakene, tiltak som kan betraktes som mottiltak for utstøtingsmekanismene som stenger folk ute fra arbeidslivet. Dessverre viser de seg ofte sørgelig utilstrekkelige.

Når tiltaket arbeidstrening nærmest har null effekt, så må det opphøre. Å trekke ut noen tusen praksisdeltakere fra arbeidsmarkedet kan fort vise seg å slå positivt ut. Arbeidsgivere som har profittert på disse tiltaksdeltakernes verdiskaping, og som er vant med en stadig tilførsel av nye praksisdeltakere fra NAV, blir da tvunget til å ansette flere.

Det eneste arbeidsmarkedstiltaket som forskning viser har en udiskutabel positiv effekt, er lønnstilskudd. For tiltaksdeltakeren er dette en god ordning. Det betyr ansettelse i inntil ett år, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår, mens arbeidsgiveren kompenseres med et tilskudd til lønnen. Denne ordningen bør utvides. Arbeidsgiverne kan f.eks. motta full lønnskompensasjon i starten, og så gradvis overta lønnsansvaret. Tiltaket vil da fange opp mange som i dag ikke ansees som aktuelle for ordningen.

En sosialistisk arbeidspolitikk'

Sosialister må opponere mot bruken av repressive tiltak i arbeidsmarkedspolitikken. Vi må også motarbeide alle forslag om «arbeid for trygd», eller forslag om å skape såkalte «mini-jobber», som Hartz-reformen i Tyskland. Dette betyr i realiteten å skape en ny underklasse av arbeidende fattige.

Et grunnleggende mål for en sosialistisk arbeidspolitikk må være lønnet arbeid til alle, på vanlige lønns- og arbeidsvilkår. Når «markedet» ikke leverer, må staten ta ansvar. Penger som i dag brukes på effektløse arbeidsmarkedstiltak, må brukes på jobbskaping, evt. lønnssubsidiering. Trygdede som vil jobbe, men som i dag er ekskludert fra arbeidsmarkedet, må kunne få omgjort trygdeytelser til lønn for utført arbeid. Å delta i arbeidslivet har store implikasjoner for deltakelse i resten av samfunnslivet. Når en kapitalistisk økonomi utestenger stadig flere, må vi vise at sosialistisk politikk er alternativet.

Kilder:

1. Om arbeidstrening, se omtale på nav.no https://www.nav.no/no/Person/Arbeid/Oppfolging+og+tiltak+for+a+komme+i+jobb/Tiltak+for+a+komme+i+jobb/Relatert+innhold/Arbeidstrening
2. Forskrift om arbeidsmarkedstiltak, § 1–6. Krav til tiltaksarrangører https://www.nav.no/rettskildene/forskrift/F20151211-1598#F20151211-1598K6
3. John Thomas Suhr «Økende misbruk av «arbeidstrening» i butikker», i Tidsskriftet Rødt!, nr. 4 2016 http://marxisme.no/okende-misbruk-av-arbeidstrening-i-butikker/
4. «Butikksjef i Nille får ikke overtidsbetaling», FriFagbevegelse.no 17. januar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/-tittelen-min-kan-nille-torke-seg-et-visst-sted-med-6.158.442082.ff21344613
5. Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere, 2015. Statistisk sentralbyrå https://www.ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv/aar-deltakere/2016-06-21
6. «Virker arbeidspraksis i ordinær virksomhet etter sitt formål?», i Søkelys på arbeidslivet 01-02 / 2016 (Volum 33) https://www.idunn.no/spa/2016/01-02/virker_arbeidspraksis_i_ordinaer_virksomhet_etter_sitt_formaa
7. Ines Hardoy og Tao Zhang «Innvandrere i arbeid: Hjelper arbeidsmarkedstiltak?», i Søkelys på arbeidslivet 4–2010
8. Djuve, M.B. «Vi får jo to ekstra hender. Arbeidsgiveres syn på arbeidspraksiser for ikke-vestlige innvandrere.» Rapport nr: 2007: 26. Oslo: Forskningsstiftelsen Fafo.
9. John Thomas Suhr, ibid.
10. «Nå går hun tilbake til 16,9 prosent som hjelpepleier», frifagbevegelse.no 2. februar 2017 http://frifagbevegelse.no/nyheter/na-gar-hun-tilbake-til-169-prosent-som-hjelpepleier-6.158.444895.e92173657b
11. Prekariatet. Den nye farlige klassen, Guy Standing., Res Publica, 2014
12. «Mæland ber langtidsledige komme seg ut og ta grep», i VG 29. desember 2016 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsledighet/maeland-ber-langtidsledige-komme-seg-ut-og-ta-grep/a/23878850/
13. Årlig nasjonalregnskap 2016, tall fra Statistisk sentralbyrå 9. februar 2017 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/statistikker/nr/aar/2017-02-09#content
14. SSB: Arbeidskraftundersøkelsen, 4. kvartal 2016 https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/aku/kvartal/2017-01-26#content

I midten av februar 2017, fra podiet under årets Spekterkonferanse, uttales disse ordene: «The winter is coming». Det er administrerende direktør i Spekter, Anne Kari Bratten, som uttaler orda. Referansen er til tv-serien Game of Thrones. Med utsagnet sitt illustrerer Bratten at Spekters erklærte krig mot fagbevegelsen på ingen måte er over. Uttalelsen krever ingen tolkning, fagbevegelsen kan forvente seg et helvete.

Janne Lisesdatter Håkonsen er 37 år og lokomotivfører i NSB Oslo, står i lokaltogkjøring. Hun er organisert i Norsk Lokomotivmannsforbundg er leder av Studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Brage Aronsen

I jernbanesektoren, nærmere bestemt NSB hvor jeg hører hjemme, har vi rukket å gjøre oss godt kjent med Spekter og Anne Kari Bratten i løpet av de siste åra. Seinest høsten 2016 hadde lokførerne i Norsk Lokomotivmannsforbund et ublidt møte med arbeidsgiverforeningen Spekter i form av streik. Sakte, men sikkert har Spekter karret seg opp mot råskapen vi for få år siden mente kun tilhørte NHO og privat sektor. I hovedsak dreide lokførerstreiken i 2016 seg om å få tariffestet en felles standard på lokførerkompetanse. Men denne konflikten dreide seg ikke bare om dette, den dreide seg også om en arbeidsgiverside som i stadig større grad har fjernet seg fra den norske modellen. En modell som baserer seg på samarbeid mellom til dels likeverdige parter faller ikke i god jord hos arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Anne Kari Bratten har uttalt det så betegnende sjøl; «ledertrøya er ikke på deling». Og er det noe arbeidsgiversida, med Spekter i front, så ettertrykkelig klarte å vise under streiken, så var det nettopp det at Spekter ikke er noen lagspiller. Jevnbyrdighet og tillit byttes lett ut med styring. Arbeidsgivernes styringsrett henger så høyt for Spekter, diverse direktører og ikke minst HR-avdelinger at samarbeid og dialog byttes ut med tvang og diktat, uten tanke på at tilliten forsvinner samtidig.

De siste åra har en hel fagbevegelse vært vitne til at linja fra arbeidsgiverorganisasjonene blir stadig mer hard og aggressiv. Vi ser konturene av at en overordnet, liberalistisk politikk trekkes nedover i arbeidslivet og får store konsekvenser for de som er utøverne av et yrke. Vi har både å gjøre med direktører og ministere som skygger unna alt ansvar, selv om de politiske bestillingsverkene kommer fra dem. Stadig mer av arbeidstakernes vilkår forsøkes fastsettes gjennom individuelle avtaler. Men økt adgang til individuelle avtaler vil svekke vår kollektive gjennomslagskraft og sette arbeidstakerne under et enormt press, samtidig som vi sendes over 100 år tilbake i tid. Med dette undergraves selve tariffavtalesystemet og den garantien dette gir for trygge, ordna og forutsigbare lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr mindre makt til arbeidstakerne og mer til arbeidsgiverne. «Tariffavtaler egner seg for lønns- og arbeidsvilkår, ikke for bestemmelser som svekker ledelsens mulighet til å ivareta sitt sikkerhetsansvar. Å forhandle om noe slikt, er en sikkerhetsrisiko i seg selv», uttalte Bratten (DN 9. oktober 2016) da hun i høst kastet seg over både streikende leger og lokførere. I sitt angrep på de to yrkesgruppene løfter hun frem sin egen kunnskapsløshet når hun blant annet hevder at direktørene alene må bestemme over sikkerhetsarbeidet, fordi de også er juridisk ansvarlig for sikkerheten. Men Bratten glemmer et helt sentralt poeng: Etter ulykker på jernbanen så er det IKKE direktørene som sitter på tiltalebenken. Det er den enkelte lokfører. Det er lokførerne som bærer den største juridiske risikoen, ikke NSBs direktører. Det bør være selvsagt at ansatte med det sikkerhetsansvaret en lokfører er pålagt, også skal ha innflytelse. Ansattes medbestemmelse skal være helt sentralt i det norske arbeidslivet. Anne Kari Bratten og Spekter er opplagt ikke enig. Skal vi tolke det Bratten sier, betyr det at Spekter kjemper mot forhandlinger om alt annet enn lønn, men tradisjonen i Norge er å forhandle om en pakke. Med det synet de forfekter, er det Bratten og Spekter som blir en sikkerhetsrisiko i seg selv, der de kjemper for en uthuling av tariffavtalene.

Som heiagjeng for hissige arbeidsgiverorganisasjoner, direktører med dårlig gangsyn og blåsvart politikk har vi den gruppa som har klart å rasere mang en bedriftskultur her til lands: de driftsfjerne HR-avdelingene. I NSB-konsernet utgjør disse en stor gruppe ledere som sitter langt unna verdiskapningen. Betegnede for dem er at de har fint lite kunnskap eller kjennskap, om noe i det hele tatt, til hvordan arbeidet ute i felten foregår. Hard HR, som er strategisk og produktorientert, vinner altså raskt terreng. Måten det arbeides etter, har sterke røtter innen amerikansk ledelsesfilosofi. Partsforholdet skyves til side og i stedet handler det om hvordan ansatte skal styres til å godta målene ledelsen setter seg. Mål som settes uten innblanding fra tillitsvalgte. Det er ikke lenger snakk om ledelse og samarbeid, det er snakk om at noen styrer andre etter hierarkiske strukturer ut av en annen dimensjon. Samarbeid med tillitsvalgte og fagforeninger passer dårlig inn i dette terrenget. Stadig oppleves det heller at årelange praksiser rundt for eksempel ferieavviklinger eller andre forhold endres uten at det er drøftet med tillitsvalgte på forhånd. De ansattes erfaringer og meninger betyr mindre enn før, noe som skaper både misnøye og frustrasjon. Å gå fra å føle seg ansett til kun å være ansatt er ikke hyggelig i noe konsern, ei heller i NSB. En bedrift som har gitt en god og trygg jobb til folk i generasjoner, som ansatte før har vært stolte av, er i ferd med å gjennomsyres av en styringskultur som ikke vil la seg forene med en modell som er basert på samhandling, samarbeid, involvering, innflytelse og tillit. Det eneste som lar seg forene med denne type styringskultur, er fagforeningsknusing.

Tankegangen om at alt i samfunnet vårt skal være butikk, eller rettere sagt foretak, reduserer også lønnsarbeidere i offentlig og statlig sektor til utgiftsposter mer enn ressurser. En kan liste opp de samme slitsomme stikkordene innen både helse og samferdsel: konkurranseutsetting, anbudspakker, markedsorientering, internfakturering, stykkprisfinansiering, kostnadseffektivitet, fagforeningsknusing. Med Jernbanepakkene fra EU og den blåblå regjeringas jernbanereform blir det nok en gang fritt frem for markedet til å rasere systemer som i utgangspunktet har fungert. Det er ikke bare jernbanen som helhetlig system som vil lide under en fragmentering, det er også arbeidstakerne. Det er ingen tvil om at det vil være vanskeligere å drive fagforeningsarbeid i et oppstykket landskap. Og selv om Solvik Olsen bedyrer noe annet, vet alle at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår blir en stor del av konkurransefaktoren. Regjerningas jernbanereform i kombinasjon med hard HR gir arbeidstakere og tillitsvalgte mindre innflytelse og fagforeninger mindre spillerom.

Gjennom trepartssamarbeidet, med stat, arbeidsgiver og arbeidstaker som parter, har vi mulighet for innflytelse og påvirkning. Den norske arbeidslivsmodellen er bygd opp rundt prinsipper om jevnbyrdighet, samarbeid og tillit. Dette gjenspeiles i det norske lovverk, som for eksempel i Arbeidsmiljøloven. Vi vet at mest mulig rettferdig lønnsfordeling samt trygging av arbeidsplasser må til for at de økonomiske forskjellene skal holdes på et relativt lavt nivå. Det er bærekraft i den norske modellen, men den er under kraftig angrep. Liberalistisk, blåblå politikk, aggressive arbeidsgiverorganisasjoner og bedriftsukultur har dannet felles front. De ønsker nok en gang å gjøre fagforeninger og det ordna arbeidslivet til en saga blott. Da er det opp til oss arbeidere å stå imot. Forsvar må bli til kamp. Vi må skolere oss og bygge motstand mot raseringen av arbeidslivet. Det sies at når urett, blir rett, så blir motstand en plikt. Vi er der nå, så det er fint om alle kjenner litt på den pliktfølelsen. Det gjelder å organisere, aksjonere, synliggjøre og plassere ansvar ettertrykkelig der det hører hjemme. Vi må evne å være solidariske med hverandre – på tvers av forbund, foreninger og sammenslutninger; støtte opp under hverandres kamper og drive hverandre frem. Altfor lenge har vi stått i defensive kamper med ryggen mot veggen, det er på høy tid at vi våger å være offensive igjen. Vi kan si at startskuddet var de sju streikene i 2016. Så om vinteren til Bratten kommer som varslet, så blir det ikke verst for oss – vi har vært ute en vinternatt før. Nu jæklar, nu kør vi!

Av Anja Ariel Tørnes Brekke, generalsekretær i Rød Ungdom 

Foto: Wikimedia.commons

5. mai 1962 i California talte Malcolm X og sa: «Who taught you to hate the texture of your hair? Who taught you to hate the color of your skin to such extent that you bleach to get like the white man? Who taught you to hate the shape of your nose and the shape of your lips? Who taught you to hate yourself from the top of your head to the soles of your feet? Who taught you to hate your own kind? Who taught you to hate the race that you belong to, so much so that you don’t want to be around each other? […] The most disrespected person in America is the black woman. The most unprotected person in America is the black woman. The most neglected person in America is the black woman.” 

7. februar 2016 i California gikk Beyoncé på scenen under den 50. utgaven av Super Bowl, TV-historiens mest sette program noensinne, og stadfesta sin posisjon som verdens største superstjerne med sangen «Formation». En politisk ladd sang som handler om eierskap til egen identitet, om å bli godtatt som svart kvinne i USA og å være stolt over det. I en svart og gull-uniform gikk hun ut på scenen med stort krøllete hår omgitt av dansere i med Black Panther-uniformer. Beyoncé har gjort seg umulig å overse i 2016 og krevd respekt, ikke bare for seg selv, men for hele den afro-amerikanske befolkningen i USA og spesielt for de afro-amerikanske kvinnene. Når Beyoncè snakker, så hører folk etter. Og i 2016 har hun ikke vært redd for å snakke om politikk.

Hun er ikke den første til å gjøre det. Det er mange andre store artister som synger om undertrykkinga av svarte i USA. Prince, Lauryn Hill, Kendrick Lamar, Jay Z, N.W.A og Kanye West er noen av dem. Likevel er Beyoncès mainstream-rolle i musikkverden, brede fanskare og politisk skarpe innhold en eksplosiv kombinasjon for å skape en større bevegelse og på sikt endring. Kendrick Lamar har 3,9 millioner følgere på Instagram, Kanye West har 2,2 millioner og Beyoncè har 91 millioner følgere. 

23. april 2016 slapp hun sitt 6. album «Lemonade» som ble lista av musikkmagasinet Rolling Stone til årets beste plate. Det visuelle albumet med en 60 minutters video er en kjærlighetshistorie som tar for seg utviklingen etter noe som åpenbart har vært utroskap, men det er mye mer enn kjærlighet mellom ett par. (Om dette paret er Beyoncé og Jay-Z har ingen bekrefta enda. Og ingen vet egentlig hvem Becky with the good hair er.) Albumet er tydelig preget av Black lives matter-bevegelsens meninger og bærer preg av at Beyoncè har fått nok av den urettferdige behandlingen av hennes folk og vil si tydelig ifra. I den slavetid-inspirerte låta Freedom ft. Kendrick Lamar synger hun: "Freedom! Freedom! I can't move/Freedom, cut me loose!/Freedom! Freedom! Where are you?/'Cause I need freedom too!" Videoen til sangen viser mødre som holder opp bilder av sønnene sine som har blitt drept av politiet.
Bare fire dager senere, 27. april, begynte Formation World-Tour i Miami. Jeg var så heldig å få se showet to ganger, en gang i København og en gang i Houston, Texas Beyoncés egen hjemby. En større selvtillitsboost skal man lete lenge etter. 22. september gikk hun på scenen i Houston med en Black Panther på brystet mens hun sang at vi kunne kalle henne Malcolm X og fikk hele arenaen på 60 000 personer til å heve knyttneven i været. Til å være i den rødeste, republikanske sørstaten i USA er hennes show provoserende og skamløst politisk. Salen, som var stappfull av afro-amerikanske menn og kvinner, elsker det. 

Tidligere på dagen gikk vi forbi en Wal-Mart parkeringsplass der det sto en bil parkert med teksten «Police lives matter!» i bakruta. Som om det er en motsetning og alle svarte er en trussel mot politiet om omverden. Beyoncé er ikke politisk perfekt, hun er også et produkt av det samfunnet hun har vokst opp i, og for salen i Houston er hun et stort ikon som ikke har glemt hvor hun kommer fra og hvilke kamper som må vinnes eller hvor vanskelige de er å kjempe.
En annen viktig kulturell stemme i kampen for frigjøring er Tupac Shakur. Rapperen som ble skutt og drept i 1996 i et Øst-kyst/Vest-kyst drama. I ettertid har mange gitt media skylda for å ha konstruert konflikten med et mål om å svekke unge kraftfulle stemmer som The Notorious BIG og Tupac selv. I et intervju i 1994 forklarte Tupac situasjonen for den politiske bevegelsen: «We asked ten years ago. We was asking with the Panthers. We were asking with them, the civil rights movement, we were asking. Now those people that were asking is all dead or in jail. So now what do you think we’re gonna do? Ask?”

Nå har det gått 20 år siden Tupac ble drept, og politiet i USA fortsetter å drepe ubevæpna svarte amerikanere kun fordi de er svarte. 

I Falcon Heights, Minnesota den 6. juli 2016 ble Philando Castile skutt av Jeronimo Yanez en St. Anthony, Minnesota politibetjent. Castile kjørte i bilen sin med kjæresten sin og deres fire år gamle datter i baksetet da Yanez stoppet dem og spurte om å få se førerkortet. Castile fortalte at han hadde våpentillatelse og i det han skulle finne frem førerkortet sitt ble han skutt sju ganger. Yanez ble arrestert  og dømt for drapet. 

Dagen før, den 5. juli 2016, i Baton Rouge ble Alton Sterling skutt og drept av to politibetjenter fra Baton Rouge Police Department. Sterling sto og solgte CDer utenfor en matvarehandel da politiet kom etter å ha fått et telefontips om at Sterling hadde truet noen med pistol. Mange vitner fikk med seg skytingen, og saken er enda under etterforskning. 

Politibrutalitet kostet Castile og Sterling livet, slik det har kostet livet til mange både før og etter dem. 

Beyoncé svarte med brutal ærlighet i et brev publisert på hennes nettside den 7. juli 2016. Der skrev hun blant annet: «We are sick and tired of the killings of young men and women in our communities. It is up to us to take a stand and demand that they “stop killing us”. We don’t need sympathy. We need everyone to respect our lives.” Black lives matter-movement spør ikke lengre. De krever en slutt på diskrimineringen, og det samme gjør Beyoncé. 

På Instagram oppfordret hun sine 91 millioner følgere til å ta den i kampen mot diskriminering: «We all have the power to channel our anger and frustration into action.” Under showet hennes samme dag i Glasgow oppfordret hun publikum til å være med på ett minutts stillhet for Castile og Sterling. På sceneveggen var det en stor skjerm med navn på mange av dem som nylig har blitt offer for politibrutalitet i USA. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at mødrene til Michael Brown, Trayvon Martin, Oscar Grant og Eric Garner i år sto på scenen sammen med Beyoncé foran hele verden under MTV Music video Awards. Selv om livet til sønnene deres betydde så lite at de ble drept fordi de var svarte, og bare derfor. 

N.W.A (Niggaz wit attitudes) refererte til sin musikk som reality rap, media kalte det gangster rap. Da de ble nektet å spille sin sang «Fuck the Police» fordi det ble påstått at den oppfordret til vold og beskrev politiet på en dårlig måte, svarte rapperen Ice Cube at sangen kun beskrev deres virkelighet og hvis virkeligheten deres, og politiet var annerledes ville også musikken deres vært annerledes. Musikken deres handla om den virkeligheten de opplevde og som ikke media ville skrive om. Det var deres kanal slik sosiale medier, i tillegg til musikk, har blitt det for oss i dag. 

Ikke alle har vært like begeistra over Beyoncés politiske 2016. Det var som om mange i USA ikke helt hadde fått med seg at Beyoncé faktisk er og alltid har vært afro-amerikaner. Etter hennes fremtreden i Super Bowl ble det holdt en demonstrasjon mot henne, mange på høyresida i amerikansk politikk og flere valgte å boikotte hennes musikk. Hun svarte med å selge sine egne «Boycott Beyoncè»-T-skjorter og dermed kjøpe sin egen boikott.  

I en verden full av dårlige forbilder, Putin, Erdogan, Assad, Trump og mange mange flere, er det godt å ha gode forbilder som Beyoncè. Nå er det flere profilerte amerikanere som tør å vise motstand og ta et politisk standpunkt. 

Livet til svarte i USA betyr så mye at NFL-stjerna Marcus Peters hevet knyttneven i været under den amerikanske nasjonalsangen før kamp. Akkurat som The Black Panther Party med Huey P. Newton, Angela Davis og Malcolm X har gjort før han. Det betyr så mye at fire Dolphins-spillere ikke reiser seg til nasjonalsangen 15 år etter 9/11, men kneler med ett kne i bakken å sier: Nå. er. det. nok.
 

 

Første mai markeres i dag over hele verden. I over hundre land, med til dels svært ulike politiske systemer, er den anerkjent som en offentlig fridag. Men bak faner og flagg, musikkorps og mer eller mindre radikale paroler, skjuler det seg en generalstreik, en bombe og åtte justismord.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Gnist

Den moderne arbeiderbevegelsens fremvekst skjøt for alvor fart mot slutten av 1800-tallet, og da gjerne i de hurtigst industrialiserende byene. En av disse byene var Chicago i den amerikanske delstaten Illinois. Fra 1850 til 1880 hadde befolkningen vokst fra under 30 000 til over 500 000, og bare i løpet av det neste tiåret mer enn fordoblet folketallet seg fra dette igjen.

En av fabrikkene i Chicago var McCormicks, der det ble produsert jordbruksmaskineri. Fabrikken var beryktet for hvordan arbeiderne ble behandlet og hadde allerede vært åsted for flere streiker da politiet 3. mai 1886 skjøt og drepte to streikende arbeidere som protesterte mot McCormicks bruk av streikebrytere. Dagen etter, 4. mai, samlet flere tusener, først og fremst anarkister av tysk avstamning, seg på torget Haymarket til en demonstrasjon som, trass i bruk av sterke ord, gikk fredelig for seg, helt til den skulle oppløses. Da ble den angrepet av politiet, og plutselig gikk av en bombe. Totalt ble sju politimenn drept. Tallet på drepte sivile er usikkert, men avisene skrev at minst 50 lå drept eller skadet igjen.

Myndighetene lot ikke anledningen til å slå ned på fagbevegelsen gå fra seg. Lokaler og boliger ble ransaket og endevendt, hundrevis av fagforeningsfolk ble arrestert, og det ble innført lover som kraftig begrenset fagforeningenes spillerom. Til slutt ble åtte personer stilt for retten, hvorav sju ble dømt til døden. Det fantes ikke fnugg av bevis for at de skulle ha stått bak bomba, og bare to av de tiltalte hadde faktisk vært til stede. Hele rettssaken var en farse, og allerede i 1893 ble dommene opphevet. Men da var det for sent. Av de åtte dømte var fire allerede hengt, mens ytterligere én hadde tatt livet sitt i cella.

Hendelsene på Haymarket skjedde i en kontekst der arbeiderbevegelsen var i kraftig vekst, og der det samlende kravet var kravet om arbeidstidsforkortelser og åtte timers normalarbeidsdag. 1. mai 1886, tre dager før Haymarket, gikk mellom 300 000 og 500 000 amerikanske arbeidere ut i generalstreik for åttetimersdagen, av disse mellom 30 000 og 40 000 i Chicago. Åttetimersdagen var også blant de viktigste kravene til de streikende McCormicks-arbeiderne.

Selv om fagbevegelsen i Chicago opplevde et kraftig tilbakeslag, ble ikke bevegelsen for åttetimersdagen knust, og i 1888 bestemte American Federation on Labor at 1. mai 1890 skulle bli en dag for markering av kravet om åttetimersdag. Inspirert av dette vedtok stiftelseskongressen for Den annen internasjonale i Paris i 1889 at dette skulle være en global dag for markering av kravet, og samtidig for å minnes Haymarket-martyrene.

Røttene til første mai som tradisjon trekkes gjerne tilbake til kampen for åttetimersdagen, og det er også korrekt. Men dette, og arbeiderbevegelsens suksess med dette kravet, er bare én side av tradisjonen. Den andre siden handler om klassestatens mørkere sider. Kanskje det også er på tide å blåse støvet av denne siden?

Pensjonsspørsmålet har stått sentralt på den fagbevegelsens agenda siden Regjeringen Stoltenberg satte ned pensjonskommisjonen i 2001. Gnist har tatt en prat med Åsne Skjelbred Refsdal og Janne Lisesdatter Håkonsen, som begge sitter i styret for Forsvar offentlig pensjon, for å finne ut hva det egentlig dreier seg om og hvor kampen står nå.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av Gnist.

Åsne Skjelbred Refsdal er kasserer i NTL Sentralforvaltningen, med permisjon fra jobben som saksbehandler i Landbruksdirektoratet. Hun sitter også i landsstyret i Norsk tjenestemannslag (NTL).

Janne Lisesdatter Håkonsen er lokomotivfører og leder av studie- og studentutvalget i Lokomotivpersonalets Forening Oslo.

Foto: Gudmund Dalsbø

Gnist: Pensjonsspørsmålet har rullet og gått nå i over 15 år. Likevel er det et spørsmål det er vanskelig å få et klart grep om. Men hva er egentlig bakgrunnen?

ÅSR: Det var også slik jeg opplevde det da jeg, sammen med andre av min generasjon, gikk inn i styret for Forsvar Offentlig Pensjon. Så vi har forsøkt å koke det litt ned og finne ut hva det egentlig handler om, og utgangspunktet for det meste av det vi står overfor, er den nye alderspensjonen i Folketrygden. Denne ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 2009 og innført fra 2011, altså under en rød-grønn regjering. Selv om pensjonsreformen går videre, med innføring av obligatorisk tjenestepensjon (OTP) og ny modell for avtalefestet pensjon (AFP) i det private, er det alderpensjonen som ligger bak truslene mot den offentlige pensjonen. Og når vi innså at det var der problemet lå, skjønte vi også at det var der vi måtte begynne.

JLH: Det var Stoltenbergs første regjering som begynte prosessen i 2001 da de satte ned Pensjonskommisjonen, det var vel noe av det siste de gjorde før de måtte forlate regjeringskontorene, og så ble det jobbet videre frem mot pensjonsforliket i 2005. Og fra 2009 ble den altså innført. Så det var jo faktisk en Arbeiderparti-regjering som jobbet det hele frem, og som dermed har gått bort fra hele det rettferdige systemet som velferdsstaten var bygget opp rundt.

Gnist: Kan dere kort oppsummere innholdet i denne pensjonen?

ÅSR: Fordi folk lever lenger, så må pensjonen betales ut lenger, og for å kompensere for det blir den nå justert for forventet levealder. Og fordi det er ventet at yngre generasjoner vil leve lenger, så blir reduksjonen for oss lenger enn den blir for eldre generasjoner. Og dette gjelder alle.

Så har man avkortingen. Det er basert på tanken om at det skal lønne seg å jobbe. Ideen er at man når man fyller 62 skal "ta valget" om man vil jobbe lenger, og hvis man "velger" det, så skal det lønne seg. Dermed er det slik at for hvert år man jobber etter 62 år, så får man en fordel, som i realiteten betyr mer i pensjon. Dette legger et stort ansvar på den enkelte. Men hvis du snur på det, så betyr det samtidig at hvis du ikke kan jobbe lenger enn til 62 år, så blir du straffet sammenlignet med dem som holder ut til de er 67 eller 70, og som får en uforholdsmessig gevinst. Problemet er at det ofte ikke er et valg å gå av når man fyller 62 år. Likevel skapes det incentiver som tar utgangspunkt i at de som går av ved 62 år, går av fordi de ser frem til en pensjonisttilværelse i luksus.

Til sist har man også gått bort fra besteårsregelen. Den gikk ut på at pensjonen ble regnet ut fra de 20 årene du tjente best. Nå teller alle år. 18,1 prosent av lønna du har fra du er 17 år, som snart vil endres til 13 år, legges i din pensjonsbeholdning, og så skal du altså tjene inn din egen pensjon.

Bare denne retorikken, om at det er din pensjon som du sparer opp til dersom du velger å jobbe lenger, det er en ny retorikk, en ny ideologi og tankegang rundt pensjon. Du kunne ikke være sikker på hva du ville få utbetalt i pensjon tidligere heller, men forutsetningene for å komme godt ut var bedre for alle, eller i hvert fall de fleste. Og det var en helt annen trygghet enn i dag. Ebba Wergeland har kalt den nye alderspensjonen i folketrygden for en alderspensjon for høytlønte friske menn. Er du frisk og kan jobbe lenge, og har du god lønn og begynner tidlig, så kan du tjene mye, selv om det er et tak på 7,1 G (tilsvarer ca. 658 500 i dag). Hvem er det som står lenge, er mest friske i alderdommen? Det er langt flere kvinner som blir uføre, og det er flere kvinner som jobber deltid, og de kommer da dårligere ut med den nye alderspensjonen enn de gjorde med den gamle.

Gnist: Da pensjonsreformen ble innført, ble den solgt inn som noe helt annet. Du skulle tjene pensjon fra første krone, minstepensjonistene ville forsvinne osv. Hva skjedde?

ÅSR: Jeg tror det er viktig at folk blir litt mer bevisst de endringene som faktisk har skjedd, særlig for oss som er født etter 1963. Jeg kjenner for eksempel folk som velger å jobbe redusert på grunn av barn, familie og slikt. Men de tenker jo ikke på at det også påvirker pensjonen.

JLH: Du kan jo gå ut etter å ha vært yrkesaktiv hele livet og gå av, og likevel ende opp med dårligere pensjon enn du ville endt opp med under den gamle ordningen. Hvis du har et yrke der ingen går av ved 70, så har du en pensjon som er mye lavere enn du ville hatt tidligere. Det er jo ingen rettferdighet i det. Og det har jo vært litt tanken vår, å få det mer over på dette med folketrygden og dermed snakke om hele systemet, ikke bare modeller og delingstall. Det er der så mye ligger, både for privat og offentlig sektor, og det er det som må endres. Vi må ta det ned, og det er vanskelig, men ekstremt viktig.

Gnist: Så klarte de jo også å omdefinere AFP…

JLH: Ja, og det rammer jo også så skeivt. Det er de samme gruppene som igjen og igjen skal havne nederst. Det er jo en grunn til at AFP kom, at man ikke kunne jobbe lenger, men nå er det blitt en ordning der man tjener dobbelt opp. Men det må da i hvert fall være et mål å få snudd det.

Gnist: Innenfor offentlig sektor er det jo fortsatt en ordning der man er garantert et visst nivå, er ikke det en styrke?

JLH: Jo, men den kommer under press. Folketrygden dekker så lite, så hvis tjenestepensjonen din skal dekke resten, så blir jo den så enormt stor, og det blir jo et argument for at tjenestepensjonen skal kuttes i neste omgang.

ÅSR: I det private fikk du OTP i 2006. Det er en innskuddsbasert ordning, som alle arbeidsgivere skal ha, men de kan velge størrelsen, helt ned til 2 prosent. Og selv om du trekkes, er det ikke sikkert du får det utbetalt. De som tjener under 1G (92 576 kroner) blir trukket, men får det ikke utbetalt.

Det er ingen garanti på nivået. Når du slutter i jobben, får du med et bevis på hvor mye du har spart opp. Det er et verdipapir, men det er ingen samordning mellom private arbeidsgivere. Det er dine pensjonspenger. Utbetalingen er ikke livsvarig, og slutter ved en viss alder. Hvis du er kvinne, vil du mest sannsynlig leve lenger enn en mann, og dermed blir den heller ikke kjønnsnøytral, slik som alderspensjonen i folketrygden, der kjønnsforskjellene i levealder balanseres og utbetalingen går til du dør.

JLH: Innskudd er en dårlig ordning, og mange arbeidsgivere legger seg på det laveste innskuddet. Så er det også mange som går over til innskuddsbasert pensjon som legger seg på 7 prosent, men det er jo også så mye det må være for at det skal monne, og du må fortsatt være forsiktig hvis du tenker å leve lenge. Og så er det jo usikkerhet rundt avkastningen.

I Lokomotivmannsforbundet hadde vi spørsmålet om innskuddspensjon oppe. Vi skulle egentlig tatt det i sist oppgjør, men vi står fortsatt i SPK. Problemet er at levealdersjusteringen også gjør pensjonen der langt dårligere enn tidligere. Så, i forbindelse med at en del virksomhet blir utskilt og mest sannsynlig blir privat, har forbundet tatt til orde for en innskuddsordning. Og da har du det gående. På kort tid skal veldig mange medlemmer sette seg inn i det, og det gjør man jo ikke. Reformen går over hodene på alle, det er stort sett bare forbundsledelsen som skjønner det og dermed kan bestemme seg for hva de vil og få gjennomslag for det. Hvis NSB hadde kunnet tilby en innskuddspensjon, så hadde nok vi gått inn på det, fordi folk ikke skjønner hva det innebærer.

Jeg tenker vi må se det omvendt. Hvor lenge hadde vi egentlig den gode pensjonsordningen? Den hadde vi bare noen og førti år, og da må det vel kunne være mulig å kjempe for å få den tilbake? Her føler jeg at veldig mange deler av fagbevegelsen bommer, når de går inn for løsninger man ikke vil ha. Fagbevegelsen bør ikke gå inn for individuelle løsninger som ikke sikrer kollektive rettigheter. Men det ene forbundet etter det andre lar seg jo presse.

ÅSR: Lederne i fagforeningene i offentlig sektor argumenterer jo ofte for at den offentlige tjenestepensjonen får oss opp på det nivået vi hadde før. Men jeg mener altså at vi heller skal gjøre noe med alderspensjonen. Det er jo slik at selv om det gjerne fremstilles slik at det er tjenestepensjonen det står og faller på, så er det fortsatt alderspensjonen som utgjør den største delen av den samlede pensjonen, der tjenestepensjon, AFP og for noen også individuell pensjonssparing utgjør de andre komponentene. Utfordringen består derfor i å få folk til å skjønne at hvis du skal ha en god og solid pensjon, må du gjøre noe med alderspensjonen i folketrygden, ikke tro at tjenestepensjonen skal redde oss.

Gnist: Men du har jo også noe som kalles hybridpensjon, som vel er en slags innskuddsordning som skal gi oss samme sluttresultat som den ytelsesbaserte ordningen?

ÅSR: Men det vil ikke finansnæringen snakke om, for der er det lite å hente for bankene. Hybridordningene er en form for innskuddsordning som gir en garanti for at pensjonen blir livsvarig og kjønnsnøytralt. Det betyr at arbeidsgiver må gi flere garantier. Ordningen er blant annet innført i enkelte forskningsinstitutter, men når du får inn pensjonsrådgivere, så nevner de ikke at hybrid er en mulighet. De tjener ikke nok på det, og derfor er det nesten ingen som tilbyr hybrid. Og det er jo problematisk at det som gagner de fleste, holdes skjult. Til og med LOs egen bank, Sparebank 1, selger både innskuddspensjoner og pensjonssparing.

Gnist: Så i stedet for å snakke om å forsvare offentlig pensjon, burde vi snakke om å reversere pensjonsreformen?

ÅSR: Det har skjedd en endring, og den er ikke bra for fellesskapet. Utgangspunktet for pensjonsreformen var at det var for dyrt. Pensjonsreformen kom i stedet for at vi kanskje måtte betalt litt mer i skatt, men vi må jo likevel spare, det vil likevel koste, men nå er ansvaret mitt. Og hvis jeg ikke har penger når jeg er 80 år, så er det mitt problem, jeg som har gjort et feil valg. Og at den endringen har skjedd uten at man har sett det, er trist.

Gnist: Det fremstår jo som at de som har stemt igjennom denne reformen har trukket stigen opp etter seg og straffet dem som kommer etter. Burde ikke dette være en god sak for de fleste under 50, uavhengig av politisk ståsted?

ÅSR: Til konferansen vår i mars ville vi gjerne hatt ungdomspolitikere til å diskutere dette, men de mener som regel det samme som moderpartiet. De sier at nå har vi hatt pensjonsreformen, den er opp og vedtatt, nå må vi se på hvordan vi skal få disse ordningene til å fungere, eller heve innskuddet i OTP. Og det er bra det gjøres noe med ordningene i privat sektor, men det betyr ikke at man kan hvile og si man ikke skal gjøre noe med alderspensjonen.

Det er ikke pensjon som har stått på agendaen blant unge, selv om det har tatt seg litt opp, blant annet i forbindelse med alle de problemene som oppstår ved outsourcing og bytte av pensjonsordninger. Så spør man seg hvorfor man må gjøre det, og dermed dukker det igjen opp – det er alderspensjonen det må gjøres noe med.

JLH: Det handler også om hvor lett vi lar det skje. Men for mange er jo pensjon så langt unna, så man har latt toget gå. Den manglende motstanden i fagbevegelsen handler jo om det. Jeg tror noe av det viktigste er å hente spørsmålet ned. Det er mer enn bare delingstall; det handler om prinsipper og hvilket samfunn vi vil ha. Og det er jo mange dyktige folk der som kan utarbeide detaljene rundt hva man teknisk sett kan gjøre, men vi er helt avhengige av at langt flere snakker om det og deltar i debatten – uten å være helt der oppe med de som bruker alle ord og uttrykk som i hvert fall ikke jeg kan.

JLH: Men det er som Eystein Garberg argumenterer for. I stedet for at man har dagens ordning, så kan man legge disse innskuddene inn i folketrygden. Så da har du det fra du går ut i jobb, og har det på en mye tryggere måte. Det må da være smartere, i hvert fall hvis du ser bort fra finansnæringen. Slike løsninger er vi nødt til å vise frem.

Gnist: Nå er det LO-kongress i mai. Blir pensjon en sak der?

ÅSR: Ikke alderstrygd, så vidt jeg vet, men privat tjenestepensjon og privat AFP, og her har Rettferdig pensjon gjort en viktig jobb. Jeg har inntrykk av at den individuelle pensjonskontoen til Fellesforbundet er parkert, også innenfor det private begynner man å se at innskuddspensjon er dårlig. Handel & Kontor hadde en undersøkelse der de så på hvordan det ville ramme dem, og det så ikke bra ut, men jeg er usikker på hvordan det står til der. Men det skal bli spennende å se, vi får bare håpe at arbeidet med å lage en bedre OTP ikke blir et argument for ikke å gjøre noe med alderspensjonen. Og så er jo ofte også svarene pakket inn så du nesten ikke forstår hva det handler om. Hva er det de egentlig sier og vil? Vi ser jo også det samme fra Unio.

JLH: Vi samarbeider en del med Rettferdig pensjon, for det er viktig å samarbeide på tvers av sektorene her. Men verken LO eller politikerne ser ut til å ønske pensjonsspørsmålet opp, verken i valgkampen eller på kongressen.

Gnist: Hva mener dere da skal til for å få reist spørsmålet politisk?

ÅSR: Det er mye vi forholder oss til i arbeidslivet som vi ser er vanskelig, men det er jo noen prinsipper som ligger der, noen goder du tar for gitt, helt til du i etterkant ser hva som har skjedd. Først da blir det viktig. Debatten om pensjonsreformen var det nesten ingen som hadde noe forhold til. Man tar en god pensjon for gitt. Og da kommer man i etterkant og ser man ikke er like godt ivaretatt som man trodde. Og så lurer jo jeg litt på hva som skal til for at man skal få partiene på Stortinget med på å stille spørsmålstegn om pensjonsforliket. Og om det først kommer når vi er pensjonister, eller de som er ti år eldre enn oss, så er det ganske mange som er fanget.

Du skal ha egen sparing, det er en stor greie, men ingen gjør jo det. Og de som har vært i det private, har jo ingen anelse om gevinstene de har fra ulike arbeidsgivere. Avgiftene spiser opp det du har. Det er veldig stille rundt fremtidige kamper som må komme, det er så mange som taper der ute, men om det da er folketrygden som skal redde situasjonen, er det ikke så mange som vil snakke om det.

JLH: Pensjon er pensjon, jobb er jobb og lønn er lønn. Det er kjernen, og endringene som er gjort der har skjedd nesten uten at man har fått det med seg. Kravet må være å få det tilbake igjen, men det må være mulig. Spørsmålet er hvor fort det kan skje. Det er jo en voldsom urettferdighet her, og det må jo være flere som ser den.

De politiske utsiktene man har, er jo også en sak. Jeg har nesten aldri hørt at AP er blitt stilt ansvarlige for den pensjonsreformen de står bak. Men nå på Trondheimskonferansen var det noen som tok Hadia Tajik på ordet når hun snakket om ulikhet. Og det tror jeg er viktig – når man snakker om ulikhet, må man kunne kontre med pensjonsreformen. Dette er deres verk, og det vil være noe av den største ulikheten vi vil komme til å se om det blir stående fremover i tid.

Det er jo ikke noen tvil om at hvis vi får regjeringsskifte, så vil Arbeiderpartiet være størst i den nye regjeringen, men jeg tror ikke vi får noen ny politikk fra AP, i hvert fall ikke som skiller seg noe veldig fra det vi har sett. Så derfor må man ansvarliggjøre dem, binde dem til masta for å få dem til å gå en annen vei, og da må vi begynne å snakke om det. Og da må vi være mange. Da kan vi kanskje være i stand til å flytte noe av debatten. Men vi må også velge oss ut noen punkter. For det er mange saker, og da må mange være enige om at pensjon skal være en av de sakene man løfter frem. For det er noe av det viktigste for de fleste hvis man ser fremover i tid.

Gnist: Og så er det vel kanskje slik at med den regjeringen vi har i dag, så er det ikke så store saker som må endres for at man skal bli fornøyd?

ÅSR: Det er nok ikke pensjon som løftes høyest, nei, men det er jo flere som begynner å se det, det er en større interesse nå enn for noen år siden, særlig blant de yngre i fagbevegelsen. Men vi må få snudd det litt – i stedet for å si at vi må gjøre noe med tjenestepensjonen fordi alderspensjonen er endret, må vi heller se på at vi gjorde noe feil med alderspensjonen, så får vi se på om hva det gjør for tjenestepensjonen.

Kapitalismens systemkrise arter seg på mange måter. Nedgang i BNP-vekst tiår etter tiår. Økende arbeidsløshet/undersysselsetting tiår etter tiår. Overkapasitet i industri- og tjenesteproduksjonen. Overflødig pengekapital som ikke finner tilstrekkelige investeringsmuligheter, periodiske finanskriser og såkalte «bobler» (raske prisfall etter vedvarende prisstigning) med mer.

Johan Petter Andresen er pensjonert industrimaler. Han har skrevet boka Kampen for sekstimersdagen (Forlaget Rødt!, 2015), og tidligere bidratt med stoff om økonomi og arbeidsliv.
Foto: Campact

Sentralisering av kapitalen og utvidelse av markedet

Fram til for noen få år siden har den absolutt dominerende retningen innafor borgerskapet vært å løse problemene ved å sentralisere kapitalen i stadig større og stadig mer internasjonaliserte enheter, privatisering av offentlig virksomhet for å utvide det kapitalistiske markedet og å fortsette proletariseringa av småprodusentene (bønder, fiskere, håndverkere) i hele verden. Med omvandlinga av Comecon-landa og Kina til kapitalistiske økonomier som ble integrert i den vestligdominerte kapitalismen, fikk kapitalen nye områder å akkumulere i og nye avsetningsmarkeder. Men i og med at overklassen i disse landa forvandla seg til en monopolkapitalistisk klasse kunne ikke de vestlige kapitalistene ta over disse landa som nykolonier, men ble tvunget inn i samarbeid og kamp om utviklinga av disse landas økonomier. Etter den såkalte finanskrisa i 2008 preges også disse tidligere sosialistiske/statskapitalistiske landa av stagnerende vekst og motsetningene mellom stormaktene skjerpes.

Multilaterale investoravtaler

For å sikre de internasjonaliserte bedriftenes interesser har statsmaktene fram til nå framforhandla stadig flere avtaler som gir utenlandsbaserte og egne monopolkapitalister mer like rettigheter på bekostning av arbeiderklassen, sjølstendig næringsdrivende, småkapitalister og demokratiet. Men problemene tårner seg likevel opp for monopolkapitalen. Såkalt frihandel og økt generell investormakt gir ikke økt vekst. Tvert i mot. Motsetningen mellom produksjonsevne og forbruksevne vokser.

Mellomstatlige avtaler

Et alternativ til løsningene som ligger i de internasjonale investoravtaler (som feilaktig blir kalt frihandelsavtaler) TPP, TTIP, EU osv m.fl. er å gå over til mellomstatlige avtaler som er mer begrensa og mer knytta til forholdet mellom to land. Det er ikke rart at små imperialiststater som vil tjene sine egne monopolborgerskap, føler en viss usikkerhet. Lille Norge mot store USA er ett eksempel. Derfor kan oppbruddet som begynte med Brexit og fortsetter med Trump, sees på først og fremst som et uttrykk for at stormaktene prøver å finne andre måter å fremme interessene til sine egne internasjonaliserte monopoler. Monopolselskaper med base i Norge opererer i den monopoliserte internasjonale økonomien, og deres lydige norske stat føler seg nok som en spurv i tranedans.

EØS

Fortsatt er hoveddelen av monopolborgerskapet i Norge opptatt av å sikre EØS-avtalen, ettersom de ikke greier å tvinge inn Norge som fullt EU-medlem. Dette fordi de regner med at de får bedre løsninger når flere mindre stater er med i forhandlingene. Problemet for det norske folk er at monopolenes interesser er motsatt av folkets. Så lenge Høyre og Arbeiderparti-ledelsen med sine halehengpartier rår grunnen, vil de løsningene som staten går inn for, være løsninger basert på å sikre eierinteressene til det «norske» monopolborgerskapet. For arbeiderklassen i Norge vil det være bedre at Norge ikke er med i EU/EØS fordi dette vil svekke deres motstander; monopolborgerskapet og styrke mulighetene for å flytte fram arbeiderklassens posisjoner.

EU overstatlig?

Er EU og dets redskap EØS et mellomstatlig eller et overstatlig fenomen? Begge deler. Rådet, som er det høyeste organet, kan vedta regler som gjelder hele EU/EØS-området. Noen saker trenger enstemmighet, og noen saker krever to-tredjedels flertall osv. De sterkeste landa i EU har den avgjørende innflytelsen i hvordan EU utvikles. Men de sterkeste landa vil ikke gi fra seg sin suverenitet til EU. Det vil ei heller de minste, dersom det går på tvers av interessene til de dominerende monopolkapitalistiske interessene i vedkommende land. Når det gjelder de største landa, har Storbritannia, som nå er på vei ut, vært mest tilbakeholden med å inngå et for tett samarbeid. Men det gjelder også Tyskland, Frankrike, Italia, Spania osv m.fl . Altså: stadig tettere union, men ikke så langt at monopolkapitalistene mister kontrollen over «sin» nasjonalstat.

Derimot fungerer EU overstatlig overfor arbeiderklassen, og demokratiet der EU kan påtvinge landa retningslinjer som svekker folkelig makt og arbeiderklassens stilling i det enkelte land. Det samme gjelder overnasjonalitet for å fremme monopolkapitalens interesser med hensyn til å øke sitt marked gjennom privatisering og å gi fordeler til monopolkapital foran småprodusenter.

Monopolenes nasjonalstat

Det som nå skjer, er at en stadig større del av monopolborgerskapet vil legge større vekt på nasjonalstaten som utgangspunkt for sine affærer. Grunnen til dette er at problemene hoper seg opp, og monopolbedriftene blir stadig mer avhengige av nasjonalstaten for å løse sine problemer. Midt i praten om avregulering og privatisering øker monopolkapitalens avhengighet av det offentlige.

Det legges nå mer opp til mer målretta tiltak for å sikre egne interesser til egne bedrifter. Monopolborgerskapet har aldri egentlig ment å gi fra seg kontrollen over produksjonen, markedet, statsfinansene osv i sitt hjemmedomene. Det har vært innstilt på å gi fra seg litt makt, men bare mot å få tilsvarende hos andre. Men nå hoper problemene seg opp. Gjelda øker, den kapitalistiske veksten uteblir, og nå gjelder det å sikre at man har mest mulig kontroll over eget bo framfor å begi seg ut på internasjonale kompromisser som kan vise seg å svekke denne hjemlige kontrollen.

Når jeg omtaler monopolkapitalistene som klasse, innebærer ikke dette at det ikke er motstridende interesser mellom dem også på den hjemlige arenaen. Ikke alle monopolkapitalister er like avhengige av å selge til hjemmemarkedet og av å produsere i hjemmemarkedet. Derfor er det stadige kamper rundt innholdet i det internasjonale samarbeidet. Men de forenes i kampen for at staten skal være et redskap for monopolenes interesser mot det arbeidende folket.

Norges monopoler

For å være litt mer konkret: Statoil, Telenor, Statkraft, Hydro og DNB er typiske norske monopolkapitalister som er eid både av det offentlige og private. Hva skjer hvis et av disse selskapa får problemer som det ikke greier å løse? Jo, da henvender det seg til den norske staten for å løse problemene (Denne linken illustrerer en av måtene staten sikrer finanskapitalen: http://andresensblogg.no/beretningen-om-et-varslet-ran/). Hvis det er et problem i utlandet, vil selskapet be den norske staten gripe inn ved å delta i forhandlinger med vedkommende stat. Hvis det oppstår uenighet om tolkningen av en internasjonal avtale, vil det til syvende og sist også være den norske staten som vil kjempe denne kampen i internasjonale fora. De såkalt overnasjonale avtalene er altså i bunn og grunn mellomstatlige, og den enkelte staten kan trekke seg fra dem.

Staten er monopolenes sikring

Hvis et norsk monopol går konkurs, eller er i ferd med å gå konk, kan det henvende seg til den norske staten og be om finansiell og annen støtte. Det kan ikke henvende seg til IMF, den Europeiske sentralbanken eller liknende. Det er avhengig av «sin» stat. Altså er det slik at hvis bedriften er stor nok, vil den norske staten gripe inn og redde den, fordi konsekvensene av ikke å redde bedriften vil være  å ikke spille sin rolle som øverste ansvarlige for å sikre monopolborgerskapets interesser. Det er bare hvis det er politisk helt umulig, at staten vil la et større monopol gå konk. Island er vel et eksempel der staten ikke hadde muligheter til å redde alle de store bankene som var konk i 2008. Men dette er unntaket. Det normale i 2008 var at den enkelte nasjonalstat, uavhengig av om den var EU-medlem eller ei, redda «sine» finansinstitusjoner, og dermed finansieringen av de store monopolene.

Hjemmesfæren

Framover vil altså internasjonale avtaler i større grad preges av økende behov for å sikre kontrollen over hjemmesfæren. I et slikt scenario kan ulike politiske løsninger bli fremma som har det til felles at de er et resultat av kampen internt mellom de ulike monopolene i det enkelte land ut fra hvordan de er internasjonalisert og ut fra hvordan det enkelte land tenker seg det kan være lurt å alliere seg. Ikke for å lage noe overnasjonalt, men ut fra å lage mellomstatlige avtaler som sikrer hjemmesfæren og samtidig gir muligheter for utenlandsoperasjoner.

EU i krise

I et slikt scenario er dagens EU som unionsprosjekt og euroen ikke mulige. Euroen undergraver muligheten for nasjonal kontroll. EU blir nå i stadig større grad en hindring for monopolene ved at det gir for lite fleksibilitet for den enkelte stat til å manøvrere med tanke på mer tilpassa bilaterale løsninger. Det er derfor bare et spørsmål om tid før begge deler må reformeres slik at euroen omfatter færre (eller forkastes) og at EU blir mindre inngripende og mer mellomstatlig. Hvis ikke disse reformeres, vil monopolborgerskapet sjøl måtte ødelegge institusjonene. De politiske redskapene for dette er allerede i ferd med å snekres i form av de høyrenasjonale organisasjonene.

Skattepolitikken

Det ser ut til at de høyrenasjonale miljøene i USA og Europa har en del lik økonomisk politikk. Skattelette for kapitalen. Mindre regulering av bedriftenes virksomheter. Svekking av velferdsstaten. Forsøk på å mobilisere arbeiderklassen i eget land mot «de andre» – altså nasjonalsjåvinisme. Billige østeuropeere, meksikanere osv og flyktninger blir utbytta ekstra hardt. Samtidig får de skylda for de harde tidene.

Theresa May var Remain (for å forbli i EU), men leder nå Brexit. Hun vil fremme monopolenes interesser på en annen måte enn gjennom avtaler av typen TTIP, TISA, EU. Det vil altså bli en overgang vekk fra multilaterale avtaler til bilaterale avtaler. De vil bli forsøkt gjort like eller enda mer inngripende mot arbeiderklassens rettigheter og demokratiet i det enkelte land enn det som nå er tilfelle. Finanskapitalen vil sikkert prøve å få inn ISDS-klausuler (Investor State Dispute Settlement) – altså at en bedrift kan gå til sak mot en stat fordi staten har gjort noe som svekker den utenlandsbaserte investorens framtidige profittmuligheter) i de bilaterale avtalene, og vil sikkert prøve å få inn bestemmelser om mer privatisering. Det vil bli klassekamp i det enkelte land om innholdet i disse bilaterale avtalene.

Slutten på nyliberalismen?

Slutten på nyliberalismen? Eller ny vri på nyliberalismen? Poenget er staten. Fram til nå har man argumentert med at markedet må styre økonomien – ikke staten. Man har sagt at uten markedet og den «frie» konkurransen vil ikke produktiviteten øke og folks skattepenger vil kastes i et bunnløst byråkratisk hull. For at det skal være reell konkurranse må staten være «hands off», ikke drive med subsidier eller ha statsdrevne selskaper. Men dette har alltid vært hult. Monopolene har alltid trengt staten. Etter den andre verdenskrigen og fram til 70-tallet var det en offentlig hovedoppgave å stimulere etterspørselen og utvikle infrastruktur for å underlette bedriftenes behov. Men da dette ikke virka godt nok, gikk statens oppgave over til å deregulere velferdsstaten, fjerne begrensninger på bedriftseiernes makt og øke investeringsmulighetene for kapitalen gjennom privatisering. Kort sagt: fra keynesianisme til nyliberalisme. Men nå sliter monopolborgerskapet med fortsatt stagnasjon, og staten må nå koples mer direkte inn i arbeidet for å sikre monopolenes virke på en mer direkte måte.

Skattekutt og skreddersydde avtaler

Staten skal ordne med mer skattekutt, avgiftslettelser og subsidier for monopolbedrifter i de enkelte landa. Monopolene vil ha mer skreddersydde avtaler som i realiteten skjermer dem sjøl i deres hjemmedomene, men som likevel kan gi muligheter for andre lands finanskapitalister i områder som ikke betyr så mye for dem sjøl. (Dette blir såkalte trade-offs som passer bra for pragmatiske politikere som Trump og May som ser på seg sjøl som næringslivets representanter). Staten må også fortsette arbeidet med å svekke arbeiderklassens og ikke-statskontrollerte fagforeningers innflytelse.

Nasjonalsjåvinisme

For å selge dette inn til folk flest i egne land, vil man snakke om «våre» bedrifter og «vårt næringsliv» og snakke varmt om konkurranseevne osv., slik vi har hørt det før, men nå mer spesifikt på de framtidige bilaterale handelsavtalene. Og dette nasjonale «vi» vil bli satt opp mot dem som står utafor dette «vi». Og disse andre vil være de som skal få skylda for at det går galt for folk flest.

Nasjonalsjåvisme kontra nasjonal sjølråderett

Arbeiderklassens kamp er, i likhet med kapitalismen, både nasjonal og internasjonal. Nasjonalstatene som har vokst fram sammen med utviklinga av kapitalismen har et tvetydig innhold. På den ene sida har staten alltid vært redskapet til kapitalistene og etter hvert til monopolkapitalistene. På den andre sida har arbeiderklassens internasjonale kamp for egne interesser arta seg som en kamp i den enkelte nasjonalstat. Et godt eksempel er innføringen av åttetimersdagen etter den russiske revolusjonen i 1917. Åttetimersdagen ble innført i så å si alle industrialiserte land på grunn av arbeiderklassens styrka stilling internasjonalt, men dette skjedde ulikt, avhengig av de særegne forholda i det enkelte land. Og slik var det også med 40-timersuka etter den andre verdenskrigen. I og med at alle framskrittene for arbeiderklassen er knytta til den nasjonale lovgivningen og normer i de enkelte land, er det avgjørende å forsvare seg mot alle forsøk på å undergrave sjølråderetten. Også med tanke på en overgang til en sosialistisk verdensorden er sjølråderetten et avgjørende fundament. Det er med grunnlag i å ta kontroll i den enkelte nasjonalstaten, at arbeiderklassen kan ta kontrollen over produksjonen, valutaen, nasjonale finanser og monopolene i det enkelte land og utvikle det framtidige sosialistiske samfunnet.

Enda mer av det samme

Legger nå statene om politikken når det gjelder lønn, arbeidstid, deregulering og velferdsstat? Nei, den negative trenden vil bare forsterkes. Når det gjelder velferdsstaten, tas det tiltak for å senke bidraget til denne fra monopolene gjennom skattekutt og subsidier. Skole, helse, alderspensjon og annet som folket trenger, får det finansiere sjøl, uten støtte fra monopolene. Tvert i mot. Monopolene skal tjene på at disse tjenestene blir del- eller helprivatisert. Krisa fører til økt arbeidsløshet og utstøting fra arbeidsmarkedet. Og da får disse ofrene, sammen med superbillig utenlandsk arbeidskraft, skylda for de økende problemene med å finansiere velferden. Du snakker om å snu verden på hue!

Skjerpa motsetninger

Kort oppsummert: Brexit og Trump er uttrykk for at det internasjonale kapitalistiske systemet får stadig større problemer. Vi opplever nå en overgang til en kapitalisme som vil preges av mer skjerpa kamp mellom arbeiderklassen og monopolene og større internasjonale spenninger, etter hvert som heller ikke de tiltaka som nå ligger på beddingen, vil løse kapitalismens stagnasjonstendenser. Kommunistene har nok å henge fingrene i når det gjelder å delta i både den defensive kampen mot forverring og den offensive kampen for et samfunn som kan bruke menneskenes skaperkraft til å bygge en menneskevennlig og miljøvennlig framtid. Merkelig nok, er jeg optimist.

Samir Amin:
The reawakening of the Arab world: Challenge and change in the aftermath of the Arab spring
New York: Monthly Review Press, 2016, 248 s.

For en generasjon siden var Samir Amin – sammen med Andre Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og andre – en av de viktigste teoretikerne bak den såkalte avhengighetsskolen, en kritisk retning i forståelsen av verdensøkonomien. De beskrev et system der Nord (Europa, Nord-Amerika) også etter kolonitidas slutt holdt landene i Sør (Afrika, Asia og Latin-Amerika) i et jerngrep av økonomisk avhengighet (støttet av rå militærmakt når det trengtes) som sikret en strøm av rikdom fra de fattige til de rike, og blokkerte mulighetene for reell utvikling. Landene i Sør ble lenket fast i en posisjon som råvareleverandører til industrien i Nord.

Avhengighetsskolen kan åpenbart kritiseres for å gi et forenklet bilde som var låst fast i en situasjonsbeskrivelse fra en bestemt periode. Deres teorier var dårlig i stand til å redegjøre for de store faktiske endringene som fant sted i internasjonal økonomi, med framveksten av nye industrimakter som Sør-Korea, Taiwan, Kina, Malaysia, Thailand, Brasil, og Tyrkia. Likevel kom disse teoretikerne med viktige analyser av mekanismer som bidro til å reprodusere skillet mellom rike og fattige land.

I en arabisk og egyptisk sammenheng har Samir Amin vært en skarp kritiker av regimene som har regjert i Kairo, Damaskus, Bagdad og Alger de siste tiåra. Som ung nyutdannet økonom var han involvert i arbeidet med forsøket som ble gjort under Nassers styre i Egypt på 1950- og 1960-tallet med å få til rask industrialisering og allsidig økonomisk utvikling, samtidig som utdanning og helsestell og et minimumsnivå av mat og klær ble sikret for den store fattige befolkningen i landet. Mens han så – og ser – positivt på de investeringene som i disse årene ble gjort i Egypt og de andre radikale arabiske republikkene for å løfte industri og infrastruktur, fremmet Amin tidlig en kritikk av mangelen på demokrati som han mente var en sentral del av forklaringen på hvorfor utviklingsforsøkene kjørte seg fast allerede etter ti–femten år. Arvtakerregimene som i dag dominerer de samme landene, har han betraktet som korrupte eliter uten noe klart program annet enn å holde seg selv ved makta og berike seg mer. Omleggingen i retning markeds-økonomi – som han er dypt skeptisk til – har forlatt de positive sidene ved «den arabiske sosialismen» uten å skape noen reell kapitalistisk økonomi. Resultatet er en hybrid der en gruppe privateide kapitalister med gode kontakter til de militærdominerte regimene gjør seg feite uten å drive fram noen reell vekst i landene.

Alt dette skriver Amin om i The Reawakening of the Arab World, og her og der treffer han godt. Når dette likevel er forstemmende lesning, er det knyttet til Amins forsøk på analyse av den nåværende situasjonen. Det er fire hovedproblemer:

For det første er hele framstillingen veldig omtrentlig og til tider misvisende. Det svekker troverdigheten og gir et inntrykk av at det som foregår, mer er forutinntatt synsing enn reell analyse. Han unnslår seg ikke for rene usannheter i forhold til sitt fremste hatobjekt, islamistene. Bare ett eksempel: På side 67 skriver han «The government, composed exclusively of Muslim Brotherhood members chosen by Muhammad Mursi». Men dette er bare tull, og det er ingen grunn til å tro at ikke Amin vet det. Ikke på noe tidspunkt under Mursi var det et flertall av Borskapsmedlemmer i regjeringa, og Mursis makt over den var sterkt begrenset. Slike eksempler florerer. Det hjelper heller ikke at det hele virker dårlig oversatt fra fransk.

For det andre består kritikken av den nåværende økonomiske politikken i de arabiske landene av allmenne besvergelser mot nyliberalisme og globalisering. Det finnes lite konkret analyse av hva som er en farbar vei for utvikling med utgangspunkt i dagens situasjon.

For det tredje, og mest graverende, virker Amin helt ute av stand til å gripe islamismens rolle i dagens arabiske samfunn. Dette er ikke noe lite spørsmål, siden vi her snakker om den overlegent største ideologiske strømningen og folkebevegelsen i de arabiske landa, i hvert fall de siste tretti åra. Amin behandler denne bevegelsen, og i særdeleshet dens viktigste uttrykk, Det muslimske brorskap, utelukkende som en svart reaksjonær kraft, men uten noe som kunne kalles faktabasert drøfting. Han undersøker ikke dens sosiale grunnlag, dens faktiske politiske linje og særlig ikke dens utvikling over tid. Han har selvsagt rett i at dette verken er en sosialistisk bevegelse eller en arbeiderbevegelse. Den er og har alltid vært en middelklassebevegelse, som i alle fall i de siste femti åra framfor noe har rekruttert blant ungdom i høyere utdanning. Ser vi på den aktive medlemsmassen, er islamistenes tyngdepunkt på universiteter og høyskoler og blant yrkesgrupper som leger, ingeniører, advokater og lærere. Bevegelsen rommer så vel rike kapitalister som fattige offentlige funksjonærer. Denne sosiale bakgrunnen reflekteres i islamistenes politiske program og praksis. Økonomisk modernisering og utvikling av moderne helsestell og utdanning står helt sentralt. Strategien er preget av troen på en liberal markedsøkonomi innad, men med en aktiv rolle for staten i å legge vilkårene til rette for en planmessig oppbygging av konkurransekraft i forhold til verdensmarkedet. Amin ser bort fra at en liberalisering i en statsdominert crony-kapitalisme som den egyptiske, kan virke progressivt ved å slippe til reell konkurranse og initiativ. Samtidig er det klart at en slik omstilling kan ha store sosiale omkostninger (selv om dagens frie fall mot statskonkurs neppe er noe bedre alternativ). Og islamistene rommer både fløyer som ønsker at staten skal ta et tydelig sosialt ansvar, og mer høyreliberale krefter.

Sosialt er islamistene konservative når det gjelder forholdet mellom kjønnene. De forsvarer «den muslimske familie» der mannen er overhodet. Samtidig er dette kanskje det feltet der endringen i islamistenes holdninger har vært sterkest de siste tiåra. Nye generasjoner av kvinnelige aktivister har drevet igjennom et positivt syn på utdanning for kvinner, kvinners politiske deltakelse og, om enn mer nølende, kvinnelig yrkesaktivitet. Nylig foreslo Tunisias største politiske parti, islamistiske al-Nahda, en lov som kraftig styrker kvinners beskyttelse mot vold, i sær gjennom skjerpede reaksjoner mot alle former vold i ekteskapet.

Ikke minst er islamistenes politiske rolle i den arabiske verden i dag at de er den sterkeste kraften som driver fram krav om valg av de politiske lederne, om fri politisk diskusjon og om organisasjonsfrihet.

Men her ligger det fjerde problemet med Amins bok. Det er i beste fall høyst uklart hvilket syn han har på demokrati. Han skriver i og for seg fortjenstfullt om den positive sammenhengen mellom sosial framgang og demokrati. Problemet er at det gang på gang blir klart at dersom frie valg bringer til makta en politisk bevegelse Amin ikke liker, så har dette for han ikke noe med demokrati å gjøre, og det er egentlig tvilsomt om slike valg er noen god idé. Slik kommer han i sin holdning til folket til å ligne en frasevenstreversjon av slik Tom Lehrer i sin karikerte amerikansk utenrikspolitikk: «They need to be protected, all their rights respected, till somebody we like can be elected». Av en gammel radikaler burde man ha ventet noe bedre.

Bjørn Olav Utvik

Hans Ebbing om Karl Marx-biografien til Sven-Eric Liedman:

– Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi.

Hans Ebbing er medlem av SV.

Sven-Eric Liedmans Karl Marx – En biografi¹ er vel det nærmeste vi kan komme en komplett biografi om Marx. Et nærmest ufattelig stort og mangfoldig intellektuelt arbeid blir lest i sammenheng med et sterkt levd liv i familie og vennskap, i rollene i offentligheten som avisredaktør, korrespondent, som politiker, debattant, som politisk organisator, alliert og motstander. Og ikke minst – det aktive forholdet til sin samtids vitenskaper, den politiske økonomi, naturvitenskapene, særlig Darwin og den nye, organiske kjemien. Biografien er forenet med en kritisk gjennomgang av dette arbeidet. Et stort arbeid om et stort arbeid!

Framstillingen av Marx´ banebrytende teoretiske arbeid settes i kontrast til hvordan samtiden og ettertiden har objektivert dette arbeidet til «marxisme» i ulike varianter og slik omformet resultatet av det til ideologi. Dette er et paradoks ettersom Marx (og Engels) jo var de første som med det lenge upubliserte Die deutsche Ideologie (1845, utgitt først 1932, ukjent for alle supermarxistene med Lenin og Trotskij etc. i spissen) utviklet et kritisk ideologibegrep som «fordreid» eller «falsk» bevissthet. Ideologieffekten oppstår ikke i språket og tenkningen isolert sett, men i møte mellom samfunnets motsetninger når dette møtet artikuleres som filosofi, religion eller vitenskap som foregir å stå «utenfor» eller «over» samfunnets motsetningsfylte realiteter. I disse stridighetene om «marxismen», som ingen kan ha den fulle oversikt over og som derfor er åpne i sine avslutninger mens de pågår, deltar «marxister», «liberalere», «sosialdemokrater», «maoister» og «anti-marxister» av ulike slag, ikke minst de siste. Biografien dreier seg derfor også om en drøfting av marxisme-diskusjoner og Marx-tolkninger i Liedmans egen samtid (og dermed samtiden til de litt eldre leserne av Rødt!): Biografen er slik en implisitt biografi om biografen – en engasjert politisk intellektuell og akademisk idéhistoriker i Sverige.

Samtidens grep på fortolkningen

Sven-Eric Liedman (f. 1939) begynte sin akademiske karriere innenfor filosofien, men på grunn av den rådende historie-løshet og dogmatiske positivisme i svensk filosofi på 1950- og 60-tallet skiftet han over til idéhistorie. Den historiske dimensjon i vitenskapelig arbeid, filosofi osv. er ikke bare en utvendig, historisk datering av dette arbeidets faktiske plassering i en objektiv tidslinje, men en plassering av dem i en sammenheng av mening. Ulike intellektuelle posisjoner og stridigheter belyser hverandre gjensidig skiftende over tid, dels uavhengig av opphavsmennenes-/kvinnenes intensjoner. Tidligere posisjoner som overleveres oss, fortolkes og får mening ut fra og «i» vår egen motsetningsfylte samtid. Ingen leser kan flykte fra sin samtids lys og skygge, heller ingen biograf.

Samtidens grep på fortolkningen av Marx´ liv og arbeid manifesterte seg umiddelbart etter hans død i 1883. Liedmann peker på at det da ikke manglet vennligsinnete lesere som ville legge beslag på hans teorier og bestemme hvordan de skulle tolkes. Motivene for denne kampen om «den riktige fortolkningen» har fortsatt fram til denne dag. Det har hatt til konsekvens at selve det intellektuelle arbeidet, slik vi finner det i Marx´ skrifter og hans egne, kritiske refleksjoner over disse, dels druknet i ideologisk larm, i «marxismens og vitenskapens» navn. Liedmann viser til utbruddet fra Eleanor Marx, Marx´ yngste datter, da slagsmålet var i gang kort tid etter farens død: «Måtte himmelen bevare Marx for hans venner!» Alt før dette hadde fenomenet «marxisme» dukket opp som en ideologisk objektivering, slik at Marx selv måtte erklære at «etter alt hva jeg vet, er jeg ingen marxist» – referert av Friedrich Engels. («Alles, was ich weiss, ist, dass ich kein marxist bin».)

Kapitalens fenomenologi

Marx var altså klar over motsetningen mellom marxisme som «lære», ideologi og verdensanskuelse og hans eget rastløse, alltid uferdige intellektuelle arbeid under stadig revisjon. Denne distinksjonen mellom den internt intellektuelle, begrepsmessige dimensjonen og den utadvendte objektiveringen som «isme» er seinere blitt utlagt som skillet mellom vitenskap og ideologi, et skille som den franske filosofen Louis Althusser (1918–90) la stor vekt på (jfr. Die deutsche Ideologie), og som Liedman gir en god framstilling av. Skillet var på 1960- og 70-tallet et viktig element i oppgjøret med ny-stalinismens og maoismens ødeleggende virkninger på formidlingen og forståelsen av hva Marx´(og andre viktige teoretikeres) arbeid gikk ut på, da denne motsetningen ble særlig heftig diskutert i Sverige og Norge. Hos Liedman (og ikke bare ham) er dette skillet også viktig for å «distansere» deler av Freidrich Engels teoretiske arbeid, særlig Anti-Dühring, fra de åpne tendensene i Marx´ kritikk av den politiske økonomi, primært Kapitalen og Grundrisse – det siste et arbeidsmanuskript fra 1857, publisert først i 1939 i Moskva og derfor ukjent for stridende supermarxister som Plekhanov, Lenin, Trotskij, Kautsky Bebel, Zetkin, Bernstein, Hilferding, Luxemburg, Gramsci. Men det er nettopp der Marx demonstrerer sin nyskapende, analysemåte skarpest, som oppløser tendensene til steil teoretisering og «ismefisering». Det dreier seg om kapitalens fenomenologi.

Marx´ sjølrefleksjon: Politisk økonomi I og II

Da er det litt uheldig for biografien at Liedmans gjennomgang av Kapitalen etter min mening er den svakeste delen. Han innfører en ny term , «abstrakt arbeidskraft», som velvillig fortolket vel må utlegges som det Marx kaller abstrakt arbeid – altså de ulike konkrete arbeidenes felles samfunnsmessige form som vareproduserende arbeid. På dette viset blir den helt grunnleggende distinksjonen hos Marx mellom arbeid (som en levende, verdiøkende og samtidig bruksverdi skapende prosess) og arbeidskraft (som vare, kapital) tilslørt, for ikke å si visket ut. I boka viser han til at han har hatt hjelp til denne delen av biografien fra fagøkonomisk hold. Det kan ha vært risikabelt.

Men Kapitalen er ikke en «positiv» politisk økonomi. Undertittelen til verket presiserer at det dreier seg om en Kritik der politischen Ökonomie. Kritikk-begrepet er klart flertydig: Marx forstår seg selv som deltaker i en stor, historisk gitt vitenskapelig tradisjon, den politiske økonomi, særlig slik han finner den hos Adam Smith og David Ricardo m.fl. Som vitenskap har den ambisjon om å avdekke de lovmessigheter, bevegelseslover, som preger det økonomiske liv, men som er skjult for folk flest, for common sense. Teorien hans er «positiv» i den mening at den søker å si noe om hva som faktisk er tilfelle – «positivt gitt».

På den andre side er dette ikke mulig uten samtidig å gå kritisk gjennom det teoretiske, relevante arbeidet som alt foreligger innfor den økonomiske vitenskapens tradisjoner. Derfor får Marx´ referanser til – og kritiske nærtolkinger av – begrepsbruken i den foreliggende politiske økonomi stor betydning, slik dette skjer mest utførlig i Kapitalens påtenkte 4. bind, Theorien über den Mehrwert. Den politiske økonomi kritiserer seg selv gjennom Marx´ arbeid. I disse undersøkelsene framhever Marx økonomenes «esoteriske» (innadvendte) begrepsbruk, typisk for vitenskapenes forskjellighet fra og distanse til common sense. I forskningsprosessen skjer dette parallelt med empiriske studier som kan belyse den saklige relevans av begrepsdrøftingen. Og gjennom dette avdekker han hvordan begrepsbruken i den etablerte politiske økonomi stundom er tendensiøs – «ideologisk» i betydningen «fordreid» – for så vidt som den er en tilsløring av interesser som ligger til grunn i den politiske teoriens begrepsfesting av den økonomiske praksis, og da med utgangspunkt i den helt grunnleggende vare- og pengefetisjismen. Denne fetisjismen er en fungerende, psykisk realitet. Som deltakere i et «universelt» vareproduserende samfunn oppfatter vi pengenes og kapitalens «magiske» kraft som autonome, selvdrivende størrelser. Denne fetisjen blir av Marx forstått som en realabstraksjon – abstraksjoner som ved sin kollektivt gjennomgripende, samfunnsmessige karakter blir tung realitet for hver og en av oss – en del av den mentale «natur» hos mennesker som lever og handler med penger og varer «i samfunn som domineres av den kapitalistiske produksjonsmåten». (Marx bruker ikke ordet «kapitalisme» i Kapitalen!).

Dette er det forståelsesgrunnlaget, det epistemologisk moment, som burde vært revolusjonerende for all økonomisk tenkning etter Marx og skarpere framstilt hos Liedman. Marx demonstrerer at han «ser bak» Ricardo og Smiths begreper i det at de stundom – i deres «apologetiske øyeblikk» – uttrykker en ureflektert, utadvendt, «eksoterisk» partiskhet, et implisitt klassestandpunkt innbakt i vitenskapens begreper på en fordekt måte. Også i dagens politiske økonomi framstår kapitalen fortsatt som en ting, som «natur», mens Marx viser at kapitalen som fenomen tvert om er et «samfunnsmessig forhold». Fenomenet kapital forutsetter historisk gitte, og dermed historisk-relative, foranderlige produksjonsforhold. Som produksjonsforhold er de klasse- og maktforhold. I den klassiske politiske økonomien framstår disse forholdene – bevegelsene i den kapitalistiske produksjonsmåten ­– som evige og tidløse. Kapital oppfattes rett og slett som en «uavhengig innsatsfaktor» (ved siden av arbeid) også i dagens akademiske økonomi og ikke som et resultat av en historisk bestemt og derfor «relativ» måte å organisere arbeidet på.

Gjennom denne doble avdekking kommer Kapitalen i en grunnleggende teoretisk motsetning både til den kapitalistiske virkelighet og dens systemkonforme økonomiske teori som blir praktisert ved universitetene, motivert ut fra kapitalkreftenes («markedets») behov for begreper i deres økonomske disposisjoner og styring, og ikke minst ut fra statens økonomiske politikk for å fremme gode vilkår for kapitalens akkumulasjon. Vi forsår da godt hvorfor Kapitalen oppfattes som kontroversiell på en måte som gjør det umulig å integrere dens kritiske metodikk i det bestående samfunnets økonomiske utdanningssystem og begrepsverden. Disse motsetningsforholdene kunne vært skarpere formidlet av Liedman. På den andre side får han godt fram den rådende politiske økonomiens teoretiske elendighet og praktiske hjelpeløshet overfor de globale krisetendensene som nå gir fornyet interesse for Marx hos mange økonomistudenter og noen få akademiske økonomer.

Krise

Nettopp fordi denne krisa domineres av finanskapitalens akkumulasjonslogikk, kunne den hos Liedman dannet et tydeligere utgangspunkt for en kritisk avgrensning av Marx´ framstilling av kapitalforholdet i Kapitalen og Grundrisse. Det er en historisk betinget svakhet ved Kapitalen (1867–94) at finanskapitalens (tilsynelatende) løsrivelse fra «realøkonomien» i dag ikke fanges godt nok opp. Bakgrunnen for det er ikke primært en «svakhet» ved Marx´ metode, men det historiske faktum at på Marx´ tid – og lenge etterpå – var det den industrielle kapital som dominerte det økonomiske systemet både i praksis og i økonomisk tenkning. Finans- og kredittkapital var underordnet industrikapitalens dominans. Denne rent empiriske, historiske realitet («historisitet») legger prinsipielle begrensninger på hva en kritikk av den politiske økonomi i det hele tatt kunne yte på Marx´ tid. Denne erkjennelsen av vitenskapenes historisitet er imidlertid en typisk «marxsk» erkjennelse. Den utilstrekkelighet vi da finner i Kapitalen når det gjelder å forklare vår tids økonomiske (og politiske, ideologiske og økologiske) krise, er en objektivt betinget utilstrekkelighet som må takles ved den politiske økonomiens sjølrefleksjon, altså «marxsk». Av samme grunn må kritikken av den politiske økonomi fornyes i det prinsipielt «uendelige» både teoretisk og empirisk.

Kapitalens mangel – en skandale!

Kapitalen ble aldri ferdig. Påminningen om dette er viktig hos Liedman. Kapitalen preges nemlig av en teoretisk mangel: Den systematiske framstillingen av de grunnleggende maktforhold, de sosiale klassene og deres innbyrdes, permanente kamp om dominans og maktutøvelse – og det hos den samfunnsviter og filosof som mer enn noen annen er blitt kjent for å løfte fram klassekampens betydning ikke bare for politikken og samfunnslivet ellers, men for vår måte å forstå verden på! En skandale! Dermed mangler også en teori om statens rolle og dens utvikling og virkemåte i forholdet mellom klassene. Kapitalens tredje bind avsluttes med noen uferdige setninger som annonserer en tematisk framstilling av denne sammenhengen. Marx´ bemerkninger om statens rolle må vi lete etter andre steder og da ad hoc – i tilknytning til aktuelle hendelser som revolusjonen i 1848 eller Pariser-kommunen 1871.

Dette kan synes paradoksalt. Samtidig er det slik at de teoretiske, abstrakte begrepene om produksjonsforhold og produksjonsmåte, som først hos Marx utmyntes på en teoretisk presist måte, forutsetter et begrep om klasser og klasseforhold som Marx finner særlig hos de store «borgerlige» økonomer, Adam Smith (1723–1790) og hans «analytiske» etterfølger David Ricardo (1772–1823). Men hos disse blir ikke klassene forstått som en del av historisk spesifikke produksjonsforhold, men som naturlige. Til gjengjeld får Marx fram at staten med sin voldsmakt og rettsliggjøring av faktum – fordrivelsen av bøndene fra jord og grunn, inngjerdingen, privatiseringen av allmenningene – er tilstede ved konstitueringen av den «opprinnelige» akkumulasjon og dermed kapitalismen som en historisk gitt produksjonsmåte. Men en systematisk, helhetlig framstilling av klassekampen i den type samfunnsformasjon hvor «den kapitalistiske produksjonsmåten dominerer», mangler like fullt. (Men hvor finner vi den?)

Produksjonsmåte versus samfunnsformasjon

Det betyr at i de faktisk eksisterende («empiriske») kapitalistiske samfunn fins det alltid rester av strukturer, produksjonsmåter og institusjoner fra tidligere samfunnsforhold. De lever i ulikt omfang videre i konflikt eller i symbiose med den kapitalistiske dynamikken. Liedman poengterer, forøvrig helt i samsvar med Marx´ teoretiske selvforståelse, at framstillingen av den kapitalistiske produksjonsmåten «som sådan» – altså i sin «rene form» – kan reduseres til framstillingen av dynamikken i forholdet mellom arbeid og kapital. Produksjonen av merverdi for profitt og dynamikken i kapitalens sirkulasjonsforløp framstilles i Kapitalen først uavhengig av grunneierklassens empiriske tilstedeværelse i samfunnskroppen. Grunnrenten som moderne økonomisk kategori – altså grunneierens andel av merverdiproduktet – forutsetter jo at merverdiproduksjonen er til stedet allerede og at produksjonen av merverdi (Mehrwert til forskjell fra merprodukt i fysisk forstand) dermed er uavhengig av grunneierne som sosial klasse. Grunneieren med sin eiendom er ikke et konstituerende moment for de spesifikt kapitalistiske produksjonsforhold, men har med sin grunneiermakt derimot stor betydning for samfunnets distribusjonsforhold, særlig der hvor privat, godt organisert grunneiermakt fins. Utviklingen av kapitalisme i USA og Kina illustrerer poenget.

USA og Kina

Det historisk mest typiske trekket ved kapitalismens ekspansjon i USA, var nettopp fraværet av et overlevert, føydalt grunneier-forhold, slik at den delen av merverdien som ellers ville ha fungert som grunnrente og finansiert denne klassen parasittære livsmønster, i stedet kunne gå rett inn i kapitalakkumulasjonen, altså disponeres av kapitalistene på en produktiv måte. Kapitalismen i USA er en dokumentasjon på at privat grunneiendom er overflødig for denne kapitalismens oppkomst. Og etter hvert som jord og grunn ble privateiendom også i Amerika, kunne kapitalakkumulasjonen lenge «go west» og erobre ny grunn som produksjonsmiddel med et følge av arbeidssøkende, eiendomsløse arbeidere (arbeidskraft) i hælene. Den «opprinnelige» akkumulasjon i Amerika skjedde ved en ekspropriasjon i form av en eliminering av urfolkenes sosiale systemer i tillegg til fysisk utslettelse, og uten en parasittær, politisk lenge godt organisert grunneierklasse som i England og største delen av Europa ellers.

Et liknende trekk finner vi i den kinesiske kapitalismens utvikling etter Maos død: Den kinesiske revolusjonen hadde avskaffet de føydale eiendomsforhold til jord og grunn. Den kinesiske kapitalismens erobring av jord og grunn som et grunnleggende produksjonsmiddel ble forvaltet av staten – eller om man vil: enheten av stat og parti, av en monopolistisk politikk.² Jeg skulle gjerne sett at Liedman hadde gått inn på dette ettersom kapitalismens utvikling i USA og Kina vil bli avgjørende for ikke bare kapitalismens og den globale klassekampens, men også for klodens klimatisk usikre framtid. Den menneskeskapte motoren bak dagens klimaendringer er kapital-akkumulasjonen. Økonomisk vekst målt i penger, og materielt forbruk målt i bruk av energi, råvarer og utslipp av klimagasser, er i akkumulasjonsprosessen koplet sammen som to sider av samme sak. Denne eksistensielle usikkerheten vil få stor betydning for den måten Marx vil bli lest og formidlet på i årene som kommer.

Abstraksjoner

Marx´ framstilling av den kapitalistiske produksjonsmåten med dens spesifikt historisk betingede dynamikk er i Kapitalens første bind en abstraksjon fra en situasjon der grunneierklassen var til stedet som et ugjendrivelig, historisk faktum. Men denne teoretiske («vitenskapelige») begrepsdannelsen, er ikke mulig uten den empiriske «materien» som den er en abstraksjon fra. Det blir særlig tydelig i Kapitalens framstilling av kampen om arbeidsdagens lengde og akkumulasjonsprosessen. Framstillingen veksler mellom på den ene side mellom teoretiske bestemmelser av arbeidstid, mer-arbeidstid, verdi og verdiøkning, akkumulasjonens logikk og på den andre side av empiri, beskrivelse av klasseforhold og gitte klassekamper der arbeidsdagens lengde bestemmes og de maktforholdene som akkumulasjonen foregår under og preges av. Men samtidig er det slik at det er først gjennom bruken av teoretiske abstraksjoner på det empiriske materialet, at denne begrepsmessige integrasjonen av klasser, makt (herunder også politisk makt gjennom staten) og økonomi blir forståelig og kan forklares. Det er like mye de teoretiske abstraksjonene som «redder» empirien og slik gjør den relevant, som at empirien underbygger de teoretiske begrepene og stadfester deres «sannhet».

Samfunnsformasjoner – Norge versus Sverige

Produksjonsforholdene i norsk landbruk kan, her sterkt forenklet, kan tjene som en illustrasjon på en symbiose mellom nedarvete forhold fra et før-kapitalistisk samfunn og moderne kapitalisme. Landbruket er hos oss i all hovedsak basert på sjølsysselsatte bønder, grunneiere som også er sine egne arbeidere, ikke på lønnsarbeid. Noe av den historiske bakgrunnen for dette var den spesielle klassestrukturen i Norge. Til forskjell fra Liedmans Sverige ble odelsretten, som en før-kapitalistisk, privat eiendomsform, vedtatt i 1814 som en del av den nye norske statens konstitusjon da Norge kom i union med et ennå sterkt føydalt preget Sverige. Det ga bøndene i Norge en sterkere politisk stilling enn i Sverige både i statens politiske institusjoner og som vern mot et marked for grunneiendom. Det har gitt et sterkere vern av landbrukets «nasjonale» verdiprodukt, bl.a. ved en omfordeling av den samfunnsmessige merverdien gjennom skattesystemet og økonomisk støtte (= politisk styrt grunnrente) til landbruket utenfor de «rene» markedsmekanismene jfr. landbruksoppgjørene.

Det politiske dreiepunktet i moderne tid for denne «norske» relasjonen er selvsagt sosialdemokratiets klassekompromiss med bøndene med kriseforliket i1935, med politisk støtte både fra arbeid og kapital, formidlet og organisert av Arbeiderpartiet i samforstand med LO og Arbeidsgiverforeningen, jfr. Hovedavtalen. Følgelig kan ikke klassekampen i Norge reduseres ensidig til forholdet mellom arbeid og kapital. Det vi i dag kaller «den norske modellen», er betinget av at klassekompromisset mellom arbeid og kapital fra 1935 (og fram til i dag) var koblet til et annet klassekompromiss med bøndene (grunneierklassen) og andre primærnæringer, altså kompromisset mellom «by og land».³ Kompromisset ble formidlet gjennom statens inngrep og vedlikeholdt gjennom striden omkring de årlige statsbudsjettene. Gjennom dette allianseforholdet har «den norske modellen» vist større motstandskraft mot liberalismens angrep på «den nordiske modellen» enn i Sverige og Danmark. Dette viser oss at organisert klassekamp i høyt utviklede kapitalistiske samfunn er vanskelig å forestille seg, uten en eller annen form for statlig mellomkomst, innblanding eller trussel om dette.

Denne særnorske utgaven av klassekompromiss blir selvsagt ikke kommentert av Liedman. I Sverige har industrikapitalen dominert samfunnsformasjon og dermed den politiske tenkningen på en mye mer gjennomgripende måte enn i Norge. Det har lenge gjort politikken «enklere», mer «positivistisk» der – inntil innvandringsproblemet dukket opp. Den form for alliansepolitikk som Arbeiderpartiet stod for etter 1935 og som fortsatt er i funksjon på nye vilkår, var typisk for den måten å tenke strategi på som vi finner hos Antonio Gramsci (1891–1937). At Gramsci har en så underordnet plassering i Liedmanns framstilling av ettervirkningene av Marx´ tenkning, kan dels forstås på en slik bakgrunn av «enklere» svenske klassekonstellasjoner på hele 1900-tallet og fram til i dag. Men i en politisk, strategisk tenkemåte er det begrepet om samfunnsformasjon med sin «urene», komplekse strukturer og allianse- og motsetningsforhold som må danne utgangspunktet. Dette var Lenins prinsipielle poeng i et «primitivt» Russland og som er tatt i arv av Gramsci, modifisert for et «komplisert» Italia. Politisk tenkning, redusert bare til forholdet mellom arbeid og kapital, blir en håpløs karikatur. Jeg skulle derfor gjerne sett at skillet mellom kapitalisme som produksjonsmåte og kapitalistiske samfunnsformasjoner – samfunn som blir dominert av den kapitalistiske produksjonsmåten – var blitt skarpere presisert hos Liedman.

Et uferdig arbeid

Det tredje bind av Kapitalen, redigert av Friedrich Engels etter Marx´ død, slutter i samme øyeblikk som dette kompliserte tema – klassene og staten – blir annonsert som en egen oppgave. Tidligere i Kapitalen har vi flere ganger støtt på de to hovedklassenes forhold til hverandre og da som forhold i produksjons- og sirkulasjonsprosessen som helhet, som en historisk spesifikk produksjonsmåte, men altså ikke som en systematisk framstilling med en teoretisk nyansert og utdypet statsbegrep. Staten på Marx´ tid var da også noe helt annet enn dagens moderne (europeiske) stater som med sine omfattende infrastruktur (helsevesen, skoler, vitenskaper, kort sagt velferdsstat) like mye er en produktivkraft, og slik tilhører «basis», som den er en «overbygning» og forvalter av monopolistisk retts- og voldsmakt. Med andre ord at modellen med basis versus overbygg er lite adekvat. Så var den hos Marx bare en del av en «ledetråd» – ikke en teori, slik Liedman gjør klart på en frigjørende måte.

Men hvorfor er det nødvendig for oss å erklære oss som ikke-marxister (altså ikke som antimarxister) – selv om vi utvilsomt er vennligsinnete, men ikke ukritiske lesere av Kapitalen? Vi kan jo ikke underslå at vi ennå i dag finner sannhet og opplysning i arbeidet med Marx` tekster! Det er da viktig å skille mellom denne type «distansert» erkjennelse av arbeidet med Kapitalens «vitenskaplige resultater» og den begeistring som oppstår når vi i dag blir revet med av enkelte, ennå aktuelle passasjer i Det kommunistiske manifest og som på grunnlag av denne fascinasjonen stadig utgis på nytt etter de stadige, seg selv gjentakende dødsdommer over «marxismen».

Sovjetkommunismens sammenbrudd

Vi skal altså bevare Marx for hans venner. Sven-Eric Liedman er selv en stor venn av Marx, men en kritisk venn og derfor en ekte venn. Oppgaven hans er å oppløse marxismen som objektivert størrelse, som ideologi, slik at tekstene kan tale for seg selv i møte med leseren og hennes motivasjoner og lesehorisont. Han legger en refleksjon over sin egen samtid til grunn. Samtidig er det slik at denne samtiden kan «leses» blant annet ved bruk av begreper som er inspirert av Marx-studier og deltaking i de «evige» diskusjoner og stridighet omkring disse begrepene. Liedmans framstilling av disse diskusjonene er verdifull. Biografien er skrevet i en situasjon der det ikke lenger fins noen offisiell marxisme forankret i et eller annet politisk regime. Det er frigjørende.

Da Sovjetunionen gikk i oppløsning omkring 1990, hadde den for lengst mistet enhver form for ideologisk autoritet for 99 % av det politiske venstre i de høyt utviklede kapitalistiske landene. Likevel var den første ideologiske reaksjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd at Marx «dras med i rasmassorna, ner i den glømska som omsluter det hopplåst föråldrade» skriver Liedman i et innledende avsnitt. Marx, og ikke bare han, var den første av en rekke «motbjudande figurer» som nå endelig var forvist til historien og dens skraphaug.

Den liberale utopi

En illustrasjon på Liedmans poeng er statsviteren Francis Fukuyama. I 1992 – året etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning – kunne han fra sitt amerikanske ståsted med USA som eneste «supermakt» proklamere The End of History and the Last Man. Her hevder han uten blygsel at den verdensomspennende spredningen av liberalt demokrati og markedsøkonomi etter vestlig modell markerer avslutningen på menneskehetens sosiokulturelle utvikling. USAs og Vestens «seier» i den globale maktkampen ga altså rikelig anledning til en ny runde med historiemetafysisk ønsketenkning som nok en gang fyrte opp under forestillingen om det Karl Polanyi kalte «den liberale utopi».⁴ Det dreier seg om «det menneskelige styresettets endelige form», der historien som kamp mellom ideologier er vunnet. Liberalt demokrati i form av parlamentarisme og økonomisk liberalisme gikk opp i en høyere, triumferende syntese. (Heia dialektikken! Heia Hegel!)

Med dette budskapet inntok Fukuyama selv en ideologiserende holdning, der «sannheten» i den liberale ideologien var forankret i et nytt globalt maktforhold. Det globale maktbalanseprinsippet etter 1945 var i 1992 for en stund opphevet og den siste supermakt, fanget i liberalismens ideologiske rus, innledet en «markedsøko-nomisk» sjokkterapi mot den tidligere Øst-Blokken (og nye kriger i områder hvor dette tidligere ble forhindret med Sovjetunionen på plass i det globale statssystemet). Men akk, hvor lenge holdt denne utopien? Seinere, med Russlands tilbakekomst på den verdenspolitiske scene og det nye Kina som økonomisk stormakt, integrert i den globale kapitalismen og pustende USA i nakken, er situasjonen gått over i bakrus med en militær innsirkling av den gamle fellesfiendens kjerneterri-torium ved hjelp av Nato med bl.a. 330 US-soldater permanent utplassert i Norge på rullerende basis fra januar 2017 – et radikalt brudd med den kalde krigens basepolitikk – med sosialdemokratiets støtte! Er dagens Russland en større fiende for Norge enn Sovjetunionen var? I Asia er strategien å sirkle inn Kina, «Pivot Asia» som fredsprisvinneren Obama kaller det, videreført av USAs nye president (som i skrivende øyeblikk ser ut til å bli hans tidligere utenriksminister). Fukuyama har seinere modifisert sitt standpunkt – og da ikke bare på grunnlag av nye studier i mer institusjonsteoretisk retning, men primært som følge av at maktforholdene globalt ikke lenger er så entydig oppløftende som da USA var den eneste «supermakt» tilbake på den verdenspolitiske scene: Statsvitenskap som ideologi.

Ideologi I og II

Tilfellet Fukyama (som Liedman ikke nevner) minner oss altså om skillet mellom ideologi og vitenskap: Ideologiene er offer for de «korte konjunkturer» samfunnslivet med sine nye, stadig mer intense kommunikasjonsformer (= produktivkrefter!) som invaderer våre liv. Fukuyama er en stor konjunkturintellektuell. Konjunkturer forplanter seg inn i institusjonene, ikke minst akademia der det offisielt drives vitenskap, noe som bare gjør det enda vanskeligere å skille mellom hva som i det aktuelle øyeblikket er vitenskap og hva som er ideologi.

Det kritiske ideologibegrepet – til forskjell fra det «positive» begrepet om ideologi som «lære» eller «verdensanskuelse» – som her er i sving, har sin bakgrunn i Den tyske ideologi. Dette manuskripet av Marx og Engels, som ble aldri ble publisert i deres levetid, er likevel bestemmende for deres intellektuelle arbeid og sjølrefleksjon på en helt grunnleggende måte. Framhevingen av Den tyske ideologis betydning for utviklingen av Marx´ tenkning er et av de beste avsnittene hos Liedman. Althussers framheving av Den tyske ideologi som et overgangsfenomen der den filosofiske humanismen hos «den unge Marx» – den snille Marx som Lars Roar Langslet kunne (og Rune Slagstad fortsatt kan) trykke til sitt bryst (for å slippe å lese Kapitalen) – med sine tanker om «menneskets vesen» godt på bunnen, overskrides til fordel for et relasjonelt, historisk bestemt menneskebilde, der mennesket blir definert av de samfunnsmessige relasjoner det inngår i og der menneskets «vesen» bare kan endres med endring av disse relasjonene (som den konservative Langslet kjempet for å bevare) og som danner rammebetingelser for de intellektuelle karrierer i offentligheten (Slagstad). Kapitalen er en analyse av grunnleggende motsetningsforhold og dynamikk i den type samfunn som også vi lever i. I dette samfunnet preges vi av våre roller og «funksjoner» samtidig som vi hver for oss er unike med våre personlige særdrag.

Selv om Sovjetunionen omkring 1990 for lengst hadde mistet sin tiltrekningskraft på det europeiske, «nye» venstre fra 1960-tallet, førte dens forsvinningsnummer som kommunismens spøkelse (Fellesfiende) til en høyredreining eller generell avpolitisering av disse miljøene, ikke minst mellom studenter og akademikere, men også i den faglige og politiske delen av arbeiderbevegelsen. Det medførte en svekkelse av denne. Men Sovjetunionens oppløsing betydde også en nødvendig, siste ideologske frigjøring fra stalinismen og dens ettervirkninger. Det var i samsvar med den teoretiske, empiriske og historisk funderte kritikk som en del av oss, bl.a. bokspalteredaktøren av det tidsskriftet du nå holder i hånden, hadde medvirket til å utvikle gjennom de ideologske kampene på venstresiden. Men da rest-stalinismen forsvant som internasjonalt fenomen, opplevde vi som hadde vært dens sterkeste kritikere og som hadde påvist Sovjetunionens selvoppløsende motsetninger,⁵ at vi selv ble svekket i den ideologiske (og ideologiserende) kampen.

Denne dobbelthet kan best forstås via et begrep om det kulturelle og ideologiske hegemoni (Gramsci) som dannet horisonten rundt de venstrebevegelser og partier som ennå fantes omkring 1990. Hegemoniet kan ikke begrunnes eller bæres opp av de teoretiske, kunnskapsbaserte begrepenes og forståelsesformenes «vitenskapelige», analytiske kraft alene. Selv om de teoretiske stridighetene alltid er viktige «i seg selv», er de alltid også omgitt av premisser og maktsammenhenger som domineres av faktorer utenfor vitenskapene, av de sterkeste kreftene i samfunnet, deres medier, partier, statsinstitusjoner, utdanningsvesen, religionen, alle slags ideologiske strømninger i komplekse, sammensatte moderne kapitalistsk høyt utvikelede samfunn. Det er her Gramscis hegemonibegrep, inspirert av Lenin, viser sin relevans.

Gramsci har ingen sentral posisjon hos Liedman i denne boka, noe som kan forklare at denne dobbelthet ikke blir tydelig nok. Liedman går rett over til å slå fast hvordan kapitalismens utvikling kort tid etter at sivilisasjonens «endepunkt» var nådd (jfr. Fukuyama), produserte nye problemer, nye kriser som raskt fornyet interessen for Marx. Innføringen av kapitalisme i det nye Russland gjorde med ett Marx´ teori om den «opprinnelige» akkumulasjon aktuell …igjen!⁶

Marx og de ideologiske kampene

Vi kan slå fast at Marx´ innflytelse på arbeiderbevegelsen i vest skjedde mer gjennom det ideologiske fenomenet «marxisme» enn gjennom empirisk forskning og teoriutvikling. Behovet for en «verdensanskuelse» er grunnleggende, og dette behovet oppstår i det levende samfunnslivet med dets konflikter og motsetninger som skaper behov for orden i vår måte å oppfatte verden og handle på. Liedmann viser dette i en kommentar til marxismens innflytelse i svensk arbeiderbevegelse og hvordan den der ble bearbeidet og distansert gjennom sosialdemokratiets utvikling.

Norge nevnes selvsagt ikke hos Liedman, men siden tidsskriftet Rødt! har sin historiske bakgrunn i en særegen norsk konjunktur av «marxisme-leninisme» med tillegget «Mao Tse-Tungs tenkning», kan det være verdt å minne om følgende: Den russiske revolusjonen hadde en reell innvirkning på arbeiderklassens politiske og ideologiske utvikling også i Norge og ga «marxismen» en motstridende, ideologisk innflytelse i arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiet hadde i utgangspunktet sympati med revolusjonen og hentet inspirasjoner fra den, men kom etter hvert i opposisjon til å bli styrt av Sovjetunionen gjennom Komintern. Vi fikk splittelsen i 1923 som munnet ut i dannelsen av Norges kommunistiske parti (NKP). Rivaliseringen mellom AP som massepartiet og NKP som et lite, men ideologsk bundet parti til sovjetmarxismen, ble til slutt avløst med dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 som da var blitt den nye konkurrenten til venstre for det stadig mer stats- og Nato-integrerte, norske Arbeiderparti.

Den kinesiske revolusjonen derimot hadde ingen tilsvarende virkninger i arbeiderbevegelsen i Norge. Mens NKP altså var et ektefødt barn av motsetninger i arbeiderklassens ideologiske og politiske strev i Norge og internasjonalt, stod det nye kommunistpartiet, AKP(ml), med sin maoisme i et eksotisk forhold til arbeiderbevegelsen i eget land og dennes historiske erfaringer. Mange norske maoister som lot seg proletarisere av rent politiske og ideologiske grunner fra midten av 1970-tallet, gjennomgikk etter hvert en grunnleggende av-maoisering i samme grad som de påtok seg tillitsverv i fagbevegelsen og slik ble konvertert til mer normale, men sosialistisk innstilte fagforeningsfolk med viktige innslag av marxistiske impulser i sitt faglig-politiske arbeid. Dette innslaget var delvis formidlet av den rent ideologiske autoritet som maoismen kunne gi inntrykk av som videreføring av en «ekte marxisme-leninisme» for vår tid – det vil si: på bakgrunn av den kinesiske revolusjonens (forvrengte?) erfaringer slik disse ble (mis-)forstått her. Ved denne nye praksis i arbeiderklassens mest grunnleggende organisasjon, fagbevegelsen, ble de marxistske, ideologiske brokkene av «marxismen-leninismen» omfunksjonert til intellektuelle verktøy i den faglige kampen, noe som kan ha bidradd til å styrke deler av norsk fagbevegelse og dels radikalisere den, mens fagbevegelsen i praktisk talt alle andre europeiske land har beveget seg mot høyre og blitt svekket, integrert i EU-prosessen, som Norge med sitt dobbeltnei 1972 og 1994 har hatt større motstandskraft mot.

Også i Sverige fantes (ml), men svakere og mer oppsplittet enn i Norge. Bevegelsens viktigste resultat hos oss er dagsavisa Klassekampen som gjennom en tilsvarende av-maoisering er blitt et sentralt medium for en venstresideoffentlighet på norsk.⁷

Den ideologiske kampen – ideologienes nødvendighet som politiske verdensanskuelser – er det umulig å komme unna. Ideologiene får sin egen spontantitet ut fra motsetningsforholdene i samfunnet som skal forstås, forklares og rettferdiggjøres. Først da blir politisk, strategisk handling mulig, alt etter hvilket ståsted en har og hvilke ideologiske dominansforhold og impulser som er i sving. Det er i en slik sammenheng at Engels Anti-Dühring må leses, ikke som et autonomt filosofisk eller «vitenskapelig» verk, selv om det kan ha vært Engels ambisjon. (Engels er tvert om notorisk tvetydig.) Her har Liedman et problem: Han tar som idéhistoriker Anti-Dühring (1877) alt for for bokstavelig i stedet for å «destruere» dette arbeidet i dets historiske sammenheng og slik gjøre det forståelig i dag og klarere avgrense dets filosofiske (ontologiske og epistemologiske) relevans til noe tidsbestemt innenfor hegemonikampens horisont.

Den russiske revolusjonen – 100 år etter

Til neste år er det 100 år siden den russiske revolusjonen. Den vil utløse en ny kamp om den «riktige» fortolkningen av hva den har betydd – en kamp helt innenfor horisonten av de stridigheter og motsetningsforhold som kjemper om hegemoni – enten kampens helter og skurker er klar over det eller ikke. Da vil «marxismen» dukke opp igjen i en eller annen form. Trolig også Anti-Dühring, og da som en filosofisk villfarelse i relasjon til en «riktig» filosofi, forankret og beskyttet innenfor universitetenes korridorer og av de liberale medienes ideologiske univers.

Foran diskusjonene i forbindelse med 100-årsmarkeringen vil Liedmans bok med sine eksponeringer av marxismen interne kamper bli et svært verdifullt bidrag til av-dogmatisering av debatten – i den grad det er mulig, som et ledd i venstresidens evige selvrefleksjon. Det gjelder både hans inspirerende biografiske presentasjon og nærlesning av Marx. Dessuten er hans omfattende register og anmerkninger til teksten (134 sider) i seg selv en imponerende oversikt, dokumentasjon og spore til nye studier.

Noter:

1. Sven-Eric Liedman, Karl Marx. En biografi. Stockholm: Albert Bonniers förlag, 2015, 818 s.
2. Se Kristen Nordhaugs artikkel «Klassekamper i Kina», i Vardøger nr. 36, Det liberale hegemoni og arbeiderbevegelsens defensiv, Trondheim 2016.
3. Dette blir drøftet i Vardøger 36 i mine artikler «Den liberale utopi, maktbalanse og demokrati» og «Liberaliseringen av Norge – «Den norske modellen» og dens forutsetninger».
4. Den liberale utopi, opprinnelig The Great Transformation (1944), norsk utgave på Res Publica, Oslo 2012
5. Se Vardøger 5:Om overgangssamfunnets problemer (1972), nr. 8: Om overgangsamfunnets politiske økonomi: sovjetunionen (1976), og Hans Ebbing, Trond Spurkeland og Knut Ågotnes (red.): Stalinismen – en marxistisk kritikk, Gyldendal norsk forlag 1975.
6. Dette setter de «marxistiske teoriene» som på 1970-tallet i ramme alvor påstod at Sovjetunionen var kapitalistisk, i et underlig lys.
7. Avisas strategiske problem er at den nå ved sin integrasjon i en ny, norsk medievirkelighet begynner å ligne stadig mer på fordums «liberal-radikale» aviser, slik som Dagbladet var på slutten av 1960-tallet. KK er vår tids Dagbladet fra 1968. (Akk, ja!)

Joakim Medin:
Den kurdiske revolutionen och kampen mot IS – Kobane
Stockholm: Leopard förlag, 2016, 300 s.

Joakim Medin var den siste utenlandske journalisten som rapporterte fra Kobane etter at IS sine angrep brøt ut. Hans nye bok handler om kampen mot IS, men også om hvordan det arbeides med å bygge et nytt samfunn i regionen. I 2015 ble han arrestert av den syriske etterretningstjenesten, og har sett både Assadregimet, IS og frigjøringskampem fra innsiden.

Boka starter med å vise de tydelige kontrastene og motpolene mellom IS og kurderne. Medin trekker ikke enkle konklusjoner, men forsøker å gi et innblikk av revolusjonen og kampen mot IS fra innsiden. Han tar oss med inn i historien, de politiske motsetningene og bakgrunnen for kurdiske frigjøringsbevegelsen. Deretter skriver han mer om hva han har vært vitne til, hvordan sitasjonen har utviklet seg, det ideologiske bakteppet og utfordringene i området.

Det er litt vanskelig å anbefale en slik bok uten forbehold. Boka beveger seg innom mange store spørsmål og gir perspektiver på viktige prinsipper i Rojava (Nord-Syria) og den kurdiske frigjøringsbevegelsen.

Medin har vært i Rojava flere ganger og han bruker intervjuene han har gjort med en rekke folk over tid gjennom hele boka. Skildringene hans fra tilstedeværelsen under noen hendelser i Rojava er spesielt gode, ikke minst gjelder det hans beskrivelse av hvordan det var da yezidiene fra Shengal ble reddet av YPG- og PKK-geriljaen. Boka tar oss med på en reise for å forstå den komplekse situasjonen.

Den ellers gode boka inneholder noen slurvefeil som er uheldige. Når den likevel anbefales, er det ikke fordi jeg står inne for alt, men fordi det likevel en bok jeg synes det er verdt å lese. Jeg tror det vil være en fordel å lese om historien og frigjørings-bevegelsen gjennom andre kilder i tillegg.

Seher Ayar

Catarina Principe og Bhaskar Sunkara (red):
Europe in revolt
Chicago: Haymarket Books, 2016, 203 s.

Popgruppa The Hollies sang en gang «King Midas in reverse», skrevet av Graham Nash året før han ble med i supergruppa med den berømte forkortelse C, S & N. Jeg kom i hau’ denne omvendte kong Midas, for i stedet for å gjøre alt han tok i til gull, som det skjedde i det greske sagnet, ble det grus og grå elendighet ut av hans virke. Det er et brukbart bilde på det som med et upresist begrep kalles venstresida i dagens Europa. Disse «venstresidene» og deres strev etter suksess og et tydelig ståsted er tema for boka Europe in revolt. Gjennom 13 artikler om bl.a. Hellas, Italia, Frankrike, Nederland, Tyskland, Irland, Portugal, Sverige, Spania og Storbritannia belyses utfordringene sett fra venstre. Men det blir mer gråstein enn gull av det, i land etter land, og langt fra å skildre et opprør fra venstre, er det snarere en bevegelse i revers, i beste fall avbrutt av perioder med sakte framgang i krabbegir.

Det er et opprør underveis i EU, tydeligst synliggjort med det britiske brexit-flertallet i juni. I land etter land er det økende folkelig motstand mot kuttpolitikken i den økonomiske krisas kjølvann, mot flyktningpolitikken, mot forverringene i arbeidslivet, mot de økende ulikheter osv. Men det er ikke drevet av en spesielt godt organisert bevegelse, og det er ikke først og fremst drevet fra venstre. Riktig nok fins det opposisjon fra venstre i en del land, men det politiske budskap som signaliseres, er såpass sprikende at det er vanskelig å finne fram til et minste felles multiplum. Det jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boka, er nettopp det: Det er nesten umulig å gi noen få og tydelige kjennetegn på hva vår tids «venstre» representerer. Det som derimot er et gjennomgående trekk ved de fleste land i EU, er at de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene sliter med sin velgeroppslutning. Det gir seg de mest dramatiske og uventede utslag, fra total utradering som i Hellas der fenomenet har gitt opphav til et nytt begrep, pasokifisering, via maktesløshet i opposisjon for det spanske PSOE og dermed endeløst regjeringskaos i Madrid, til store allianser med konservative partier, som SPDs samarbeid med Angela Merkel i Tyskland. Denne uforutsigbarheten og oppløsningen av gammel makt skulle en tro ville styrke kreftene til venstre. Men så enkelt er det ikke.

Et annet trekk som framtrer tydelig av boka, er at hvert land har sine særegne historiske forutsetninger, såvel som tilfeldige veivalg, noe som gir seg høyst ulike organisatoriske modeller for venstresida. Nye partier har blitt dannet av partisamlinger, som greske Syriza, franske Front gauche og Bloco Esquerda i Portugal, eller har sprunget ut av nye grasrotbevegelser som spanske Podemos og den italienske Femstjernesbevegelsen, M5S, under den ustyrlige lederen Beppe Grillo. Akkurat her savner jeg for øvrig en mer omfattende beskrivelse av dette italienske fenomenet som ikke har sin like i EU, og som beskrives som «anti-flyktninger, anti-EU og anti-fagforening» i boka. M5S er for øyeblikket den største utfordreren for euroens voktere i Brussel i og med den italienske statsminister Renzis selvsikre utskriving av en folkeavstemning han kan tape rett før jul.

Brudd med «eurofetisjismen»

En av redaktørene for boka, portugisiske Catarina Principe, er tydelig i sin kritikk mot det europeiske prosjektet. Hennes artikkel om Portugals nye venstreblokk, som nå sitter i regjering med sosialdemokratene og lever farlig tross rekordvalg på 10,5 % i fjor – omtrent som et SV i rødgrønn regjering her hjemme – er forbilledlig ved den kritiske avstand hun har, tross hennes medlemskap i «Bloco». Hun og partiet er EU-motstandere og hun kritiserer de mange partiene som vil «forandre EU fra innsida» og oppfordrer til et brudd med det hun kaller «eurofetisjismen», en treffende betegnelse på den lojalitet til og avhengighet av EU-systemet som mange radikale partier, som Syriza og Podemos, har vist. Dette er et bra anslag i boka, men det følges ikke opp av andre forfattere, noe som selvsagt først og fremst avdekker at det overhodet ikke er en felles plattform for det meste som kaller seg venstre i EU i dag. Her burde etter min mening redaktørene ha utfordret bidragsyterne til dypere refleksjon. Typisk i så måte er at Hilary Wainwright, en veteran på den britiske venstresida til venstre for Labour, men nå nyomvendt «corbynista», ikke nevner EU og brexit-kontroversen med ett ord i sin artikkel kalt «The making of Jeremy Corbyn». Wainwright var blant de mange i Labour, Owen Jones var kanskje den mest kjente, som skiftet EU-standpunkt da den britiske høyresida tonet flagg og gikk inn for brexit. Dette har bidratt til å forvirre raddiser i hele Europa (inkludert Norge) og har midlertidig styrket argumentet om å «demokratisere EU» i stedet for å avsløre og bekjempe de europeiske elitenes forsøk på å skape en superstat. Dette burde vært en soleklar utfordring for alle bokas forfattere. Det vitner om vage retningslinjer og svak redigering over dette årets heiteste EU-tema.

Mer irrelevant for hver dag?

Den mest tankevekkende, for ikke å si urovekkende artikkelen er den som heter «Hva skjedde med den franske venstresida?» av Clement Petitjean. Den beskriver et langt og – foreløpig – mislykket forsøk å skape et partialternativ til venstre for nåværende president Hollandes sosialdemokratiske parti. Det startet i 2008 med samling av det da nye Parti de gauche (PG), det gamle kommunistpartiet PCF og flere smågrupper lengre ute til venstre i en venstrefront, Front de gauche. Jean-Luc Melenchon fra PG sto fram som frontens tydelige leder som tok opp kampen om mot Marine Le Pen og hennes ytre høyre Front National om arbeiderklassestemmene i presidentvalget i 2012. Men forsøket slo kontra, Le Pen kom styrket ut av valget og interne stridigheter fulgte innad i Parti gauche, det viktigste partiet innen venstrefronten. Artikkelen drøfter motsetninger som en kjenner igjen fra debatter over alt om strategi for systemkritiske partier; om valgkamp- kontra klasse-kampparti, om nasjonal suverenitet kontra internasjonalisme, om nasjon og «folk» kontra arbeiderklasse. Og mens debatten går, gjør den franske venstresida seg mer irrelevant for hver dag som går, skal en dømme etter forfatterens vurderinger.

En helt annen vei har det sosialistiske parti (SP) i Nederland valgt. Det tidligere maoistpartiet har utvikla seg til å bli et masseparti som nå er det tredje største i landet, men vel å merke etter å ha gitt på båten de fleste av sine gamle prinsipper. Både revolusjon og marxisme er fjernet fra programmet, så vel som Nato-motstand, oppløsning av monarkiet og motstand mot å heve pensjonsalderen. Kort sagt: Partiet har mistet sin sjel, og med det også en del ledende medlemmer som syns PS blir stadig mer likt sosialdemokratene.

Her burde boka tatt skrittet over til nabolandet. For i Belgia fins EUs mest kraftfulle revolusjonære parti, det belgiske arbeiderpartiet PTB, som enda til kaller seg kommunistisk. Det har mye av det samme utgangspunktet som PS, har steget jevnt og trutt i valg og meningsmålinger, men har i høyeste grad bevart sin marxistiske sjel og utviklet sin faglige forankring og sin arbeiderklasseprofil. Det er en svakhet ved utvalget i Europe in Revolt at et så interessant parti i et så sentralt EU-land har gått under redaktørenes radar. Like fullt anbefaler jeg boka til alle som vil vite mer om hvorfor det lenge etterspurte opprøret fra det europeiske venstre lar vente på seg.

Halvor Fjermeros