Sør-Afrikas frigjøringskamp har alltid hatt en spesiell betydning for venstresida og solidaritetsarbeidet. Tore Linné Eriksens nye historiebok om Sør-Afrika gir en svært god gjennomgang av historien, både som oppfrisking for gamle sørafrikakjennere og for nye generasjoner som får sitt første møte med Sør-Afrika.

Sør-Afrikas frigjøringskamp og apartheid-regimets grenseløse brutalitet preget nyhetsbildet og formet en generasjon solidaritetsaktivister, meg selv inkludert. Noen vil huske boikotten mot Shell og sørafrikanske varer, Blitz’ gatekamper utenfor det sørafrikanske konsulatet eller Wembley-konserten for å få Nelson Mandela løslatt. Filmene om Sør-Afrika og apartheid kom tett: Et rop om frihet om Steve Biko, En tørr hvit årstid etter en bok av Andre Brink, og ungdomsfilmen A world apart om datteren til to av frigjøringskampens helter. Men dette var Norge.

I Sør-Afrika ble frigjøringskampen stadig mer brutal, med streiker, opprør og en sterk motstandsbevegelse, møtt av unntakstilstand og brutal undertrykking av all opposisjon. Brått snudde alt da Frederik de Klerk i februar 1990 hevet bannlysningen av frigjøringsbevegelsen og løslot Nelson Mandela og andre politiske fanger. De neste fire årene var preget av intense forhandlinger om overgangen til et demokratisk Sør-Afrika, som fant sted fire år senere. Overgangen gikk relativt raskt, men på langt nær smertefritt.

Den beste forklaringen på det særegne apartheidsystemet, på frigjøringskampen og den spesielle overgangen til demokrati finnes naturligvis i landets historie. Det skal mye til å skrive en bedre historisk gjennomgang enn det Tore Linné Eriksen har gjort i Sør-Afrikas historie – Førkoloniale samfunn, apartheid og frigjøring.

Eriksen har fulgt landet gjennom hele sitt profesjonelle liv som historiker. Forfatteren er også kjent som en bauta innen solidaritetsbevegelsen, og som en sterk og radikal politisk skribent. Leserne av dette tidsskriftet vil kjenne Eriksen for sine bidrag til radikal politikk og som en solid historiker. Han skriver lett og godt.

De lange linjer

Apartheidsystemet var en gjennomført total rasedeling av alle sider ved det sørafrikanske samfunnet – kulturelt, økonomisk og politisk. Systemets særegenhet, i en tid hvor nazismen var nedkjempet i Europa og Afrika frigjorde seg fra kolonimaktene, har bidratt til at apartheid har blitt forklart nærmest som om det ble innført over natta i 1948 og avskaffet i 1990.

Men moderne sørafrikansk historieskrivning, som Eriksen presenterer godt, legger vekt på hvordan det særegne apartheidsystemet i realiteten bygger på lange historiske linjer. Rasismen og rasedelingen har eksistert siden de første kolonistene kom i 1652. Ranet av land og rasistiske landlover ble innført under britisk styre, lenge før de afrikaanstalende boerne fikk makta etter valget i 1948. Dette blir grundig forklart av Eriksen.

Det er en styrke ved Sør-Afrikas historie at forfatteren trekker lange linjer, og gir god plass til Sør-Afrikas tidlige historie. Fem kapitler er viet historien fram til uavhengigheten fra Storbritannia i 1910. Det økonomiske Sør-Afrika, med sin tyngde innen landbruk og gruvedrift, er grundig forklart. Her forklares både det viktige skillet mellom by og land, og hvordan gruveindustrien har preget Sør-Afrika fram til i dag.

Et annet viktig trekk ved Sør-Afrikas historie er hvordan motstanden mot kolonisering og hvitt herredømme har vart kontinuerlig gjennom de siste 500 år. Frigjøringskampen begynte ikke med apartheid – den har lange røtter. Derfor sluttet ikke den politiske kampen da apartheid ble avskaffet, men har fått nye former de siste to tiårene, noe som er godt dekket i bokas siste kapittel.

Apartheid og kamp

Apartheid og frigjøringskampen vil alltid være en viktig epoke i 1900-tallets historie. Her får leserne en god og grundig gjennom-gang av utviklingen i Sør-Afrika under apartheid, de ulike fasene i frigjøringskampen og den smertefulle overgangen til demokrati. Dette er relevant for politiske debatter om apartheid som særegent eller sammenliknbart til for eksempel Israel og Palestina i dag. Mange vil kanskje ha glemt hvor brutal frigjøringskampen var. Apartheids fall var også brutal. Det ville vært relevant om boka ga noen flere detaljer på de smertefulle overgangsårene mellom 1990 og valget i 1994, en periode hvor man kan diskutere om Sør-Afrika opplevde liten borgerkrig. Eriksen bruker ikke disse ordene selv.

I siste kapitel har Tore Linné Eriksen fått med seg en medforfatter i Marianne Millstein, som har drevet omfattende forskning på sosiale bevegelser i Sør-Afrika. Sammen balanserer de godt mellom å dekke den reelle optimismen som fulgte med ANCs valgseier i 1994, og de store og uløste utfordringene som preger Sør-Afrika i dag. Sør-Afrika var i realiteten konkurs da ANC tok over. Den nye regjeringen satt med enorm gjeld etter apartheidregimet, og var tvunget til å betale ned gammel gjeld etter fienden framfor å bygge landet. Valget av økonomisk modell (omfordeling eller økonomisk liberalisme) var komplisert, og kraftig kritisert. Til tross for en vanskelig start, gjorde ANC fra 1994 store og gode tiltak for å bedre levekår for landets store svarte og fattige flertall. Men mye er ugjort, og mange problemer har oppstått underveis. Dagens Sør-Afrika preges av et stort antall folkelige protester og opprør, ofte mot lokal korrupsjon eller mangel på tjenester fra stat og kommune. I disse protestene ligger en stolt arv etter frigjøringskampen, og noen av de destruktive kreftene som preget den kaotiske frigjøringskampen på 1980-tallet.

Noen sluttord

For moro skyld har jeg sett om jeg skulle klare å finne noe som Eriksen har utelatt i Sør-Afrikas historie. Men hver gang jeg har kommet på noe jeg mener burde vært omtalt, så har det kommet på påfølgende side. Intet er utelatt, verken personer, begivenheter eller viktige perspektiver.

Hvis det er noe jeg skulle ønsket meg, så er det at forfatteren hviler litt lengre på viktige begivenheter. Tidligere har jeg nevnt at overgangen til demokrati på 1990-tallet gikk litt raskt. Kanskje kunne også apartheidregimets krig mot nabolandene også fått litt mer omtale. Kulturkollisjonen og den politiske spenningen mellom ANC-lederne i eksil og grasrotaktivistene fra den interne opposisjonen (UDF) er egentlig ikke nevnt eller utdypet.

Det siste kapittelet som dekker tida opp til i dag, kunne også tålt mer dybde og diskusjon. Teksten er god, og vi tåler mer. Ikke minst fordi dagens Sør-Afrika er paradoksalt. Mye går bra, men mye er også dypt problematisk – slik Eriksen og Millstein skriver. Det er vanskelig å spå hvor Sør-Afrika vil bevege seg de neste årene, når dagens kontroversielle president må tre av. Om dette hadde jeg med glede lest noen sider til.

Det er en ting til jeg ønsker meg. Sør-Afrikas historie er skrevet som en lærebok i historie, og rommer i liten grad politisk refleksjon eller diskusjon. Når man samtidig vet at Eriksen er godt politisk anlagt, ønsker jeg meg av og til Eriksens egne politiske vurderinger av det han skriver. Det ligger utenfor formatet til denne boka. Det hadde vært morsomt og lest en mer rå og polemisk tekst av Tore Linné Eriksens om dagens politiske situasjon i Sør-Afrika. Men først og fremst ser jeg med glede fram til Eriksens neste historieverk, Afrikas historie, som kommer neste år. Det er all grunn til å glede seg.

Sigurd Jorde

Under eit besøk i Sør-Afrika i 1998 møtte eg ei eldre, kvit, jødisk kvinne som hadde vore med på å kjempe mot apartheid, og som hadde kjent på nokre konsekvensar av det i form av trugsmål og yrkesforbod. Ho var full av glede for omveltinga landet hennar hadde vore gjennom nokre få år tidlegare. Men at «jødane ikkje kan få ha eit land i fred», det kunne ho ikkje forstå. For meg framstod dette som eit paradoks. Korleis kunne ein person som såg og kjempa mot undertrykkinga i Sør-Afrika når ho sjølv var kvit, vere så blind for det som skjedde i Palestina? Det ein type paradoks ein ofte kan møte på om ein interesserer eller engasjerer seg for Palestina/Israel-konflikten: Kvifor er det så stor vilje til å unnskylde Israel når det samtidig er så lett å sjå all den urettvisa og brutaliteten palestinarane vert utsette for? Ein kvar freistnad på å trengje inn i desse paradoksa må vere velkomen. Det krev ei djupne som det ikkje er mogleg å få gjennom avisartiklar, blogginnlegg eller dei korte, paroleprega artiklane som er vorte typisk for diverse online-magasin. Boka er det rette formatet for dette.

Då eg fekk Israel mellom hendene var det fyrste eg kom til å tenkje på boka Palestinerne – historie og frigjøringskamp, (Forlaget Rødt, 2009, 2. utg. Kan kjøpes som e-bok fra www.marxisme.no. Red.) som same forfattar gav ut i 1973. Tittlen på denne boka, som er vorte ein slags klassikar mellom palestinavener og -aktivistar, er ikkje tilfeldig; i tråd med tidsanda på 1970-talet handlar boka fyrst og fremst om det palestinske folket. Med tanke på tittelen på den nye boka, kunne eg no forvente meg ei bok om den israelske staten? Allereie i føreordet ser det ut til at eg får rett: «Å kjenne palestinernes historie er ikke nok, vi må også forstå staten Israel.» (s. 6)

Korleis kunne denne staten oppstå, ekspandere og overleve? Follow the money, er tilnærminga til (økonomen) Lysestøl. Den økonomiske historia til Israel handlar i stor grad om pengar utanfrå: Frå byrjinga av 1900-talet var strategien oppkjøp av jord i Palestina med pengar frå rike sionistar i Europa. Etter 1948 vart staten finansiert av kapitalen jødiske immigrantar tok med seg, innsamling mellom sionistar elles i verda, støtte frå USA og krigserstatning frå Tyskland – dei fyrste åra var 90 % av investeringane utanlandsk kapital. Seksdagarskrigen i 1967 opna Vestbreidda og Gaza som nye marknader for israelsk eksport, og i etterkant av krigen auka pengestøtta frå USA kraftig. Liberaliseringsbølgja på 1980-talet skylde også over Israel, og saman med optimisme og von om normalisering i kjølvatnet av Oslo-avtalen i 1993 gjorde det Israel i stand til å trekkje til seg investeringar og byggje opp ein sterk teknologisektor ved hjelp av kapital utanfrå. Oslo-avtalen hadde også den verknaden at verdssamfunnet, gjennom Gjevarlandsgruppa, tok over delar av Israels utgifter til okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza, og indirekte sponsar israelsk eksportindustri gjennom den negative handelsbalanse dei okkuperte områda har med Israel. Utan desse pengane utanfrå hadde det ikkje vore mogleg å byggje opp Israel som både krigsmaskin og velferdsstat; at det er ei utfordring kan sjåast på store offentlege innsparingar på 2000-talet samtidig som utgiftene til okkupasjon og militære operasjonar har auka og tynga ned statsbudsjetta.

Oppfølgingsspørsmålet etter ein slik gjennomgang vert naturleg nok «Hvem tjener på okkupasjonen?» (s. 135). Dette er den andre typen paradoks ein møter når ein freistar forstå Israel/Palestina-konflikten: Med dei økonomiske, sosiale og menneskelege kostnadane okkupasjonen av Vestbreidda og dei stadige væpna operasjonane i Gaza fører med seg, verkar det openbert at Israel og israelarane ville vere best tente med å finne ei løysing på konflikten. Anten løysinga blir éin stat eller to statar er det ingen grunn til å tru at israelarane ikkje vil kome ut av det med i alle fall ein del av dei økonomiske privilegia i behald, slik som dei kvite i Sør-Afrika gjorde det ved avskaffinga av apartheid. Så kva er det å tene på okkupasjonen? Eksklusiv tilgang på den palestinske eksportmarknaden, billig palestinsk arbeidskraft, tilgang på naturressursar og areal. Ja vel, men vil ikkje dette også vere gjeldande ved ei (realistisk) løysing på konflikten? «Vinnarane» av okkupasjonen er openbert våpen- og tryggingsindustrien som både får omsetjing for produkta sine og eit stort «laboratorium» å teste dei i. Men er omsynet til våpenindustriens profitt tilstrekkeleg til å oppretthalde status quo? Det synest som det må vere også andre kreften i spel enn berre dei økonomiske. Desse er litt vanskeleg å få taket på i Lysestøls økonomiske framstilling; krigar vert reduserte til fotnotar (s. 80) og sionismen er alltid representert ved den «sionistiske eliten».

På trass av dette: Israel gjev ein konsis og lettlesen innføring i Israels økonomiske historie, og høyrer heime i bokhylla til alle palestinaaktivister og -vener og andre som vil skjøne meir av konflikten. For personar med kortare fartstid for å forstå Palestina, kanskje gjerne yngre aktivistar, gjev boka også ei kort og grei innføring i bakgrunnen for og opprettinga av staten Israel. Det at boka gjerne kan stå ved sidan av nokre andre bøker i aktivistens bokhylle, er ikkje noko eigentleg problem. Inga framstelling kan ha med alt, og Lysestøl tek føre seg eit viktig og grunnleggjande område – og eit som ikkje har fått mest merksemd i den norske litteraturen om konflikten. Undertittelen Bak muren av myter og propaganda ymtar om at det skal gå føre seg myteknusing, en kva mytar som vert avliva er vanskeleg å sjå. (Det måtte i så fall vore ein myte om at Israel har klara seg utan hjelp utanfrå, men det er det vel knapt nokon i Noreg som trur på; sjølv kristensionistane er jo opptekne av å hjelpe Israel.) Ein kunne difor seie at boka ikkje lever opp til tittelen, men eg vil velje å snu på det og heller seie at tittelen ikkje lever opp til boka. Ein må ikkje alltid avlive mytar når ein skriv om Israel og Palestina. For meg held det lenge med kunnskap som gjer meg i betre stand til å forstå konflikten og dei ibuande paradoksa.

Mass Soldal Lund

Seinsommeren 2016 går Labours medlemmer til valgurnene for å velge partiets leder. Bare et snaut år etter at Jeremy Corbyn vant en overlegen seier i ledervalget blir han utfordret av nye lederkandidater fra partiets midt- og høyrefløy. For en utenforstående kan det være vanskelig å forstå hvordan han i det hele tatt var i stand til å vinne i 2015, særlig dersom man leste norske «Storbritanniaeksperters» skråsikre spådommer om det motsatte. Richard Seymour gjør et forsøk på å forklare fenomenet Corbyn i sin nye bok Corbyn: The strange rebirth of radical politics, og følger opp sommerens utvikling med en oppdatert ebok tilgjengelig gratis fra forlagets nettside (www.versobooks.com). Når den skarpskodde skribenten (og marxisten) Seymour deler sine tanker om bevegelsen rundt Corbyn erdet ut fra både et sympatiserende og nøkternt perspektiv utenfra. Seymour er ikke påtrengende optimistisk og glødende. Det er det kanskje heller ikke noen stor grunn til å være.

Etter at Michael Foot ledet partiet inn i det sviende valgnederlaget mot Thatcher i 1983, med et forholdsvis radikalt valgprogram omtalt av motstandere som verdenshistoriens lengste selvmordsbrev, har venstrefløyen vært dypt svekket i Labour. Åttitallets erfaringer med fagforeningsknusing og gjentatte valgnederlag senket også partiets venstrefløy ned i en langvarig pessimisme når det gjaldt mulighetene for dyptgripende endringer i det konservative britiske samfunnet. Valgseirene fra 1997 og framover endret ikke dette; Muligheten til makt, ikke til endring i progressiv retning, var som kjent det som kjennetegnet Blairs New Labour.

Det er ikke alltid det er seierherrene som skriver historien. 1983-valget er et eksempel på det, Brexit-folkeavstemningen ser ut til å være et annet. Behovet for en beretning om bevegelsen som førte til Corbyns seier i september 2015 er absolutt til stede, og Seymour leverer en grundig analyse. Folkemøter land og strand rundt, 300 000 nye medlemmer og sympatisører og støtte fra bl.a. to av landets mest sentrale fagforeninger. I møte med en uhemmet kritisk og kampanjedrevet journalistikk fra britiske aviser klarte man å skape en bevegelse i sosiale medier langt utover menigheten. Det er naturlig her å trekke parallellen til bevegelsen rundt Bernie Sanders på den andre siden av dammen, som revitaliserte en slumrende venstreside, og forente den med en ung og ivrig bevegelse vant med å jobbe for enkeltsaker.

For å forstå hvor ny denne typen aktivisme er for Labour i nyere tid må man gå til partiets røtter. Utgangspunktet for dannelsen av Labour var at den organiserte arbeiderklassen skulle ha et parti å stemme på, og selv om fagforeningenes makt i partiet har blitt svekket de siste tiåra er og forblir Labours hovedoppgave å vinne valg. Labour er ikke en bevegelse eller et enhetlig parti med en klar ideologi, men en valgkampmaskin. Derfor blir det viktigste for partiapparatet å sanke stemmer, og det er denne egenskapen Corbyn kritiseres for å mangle. I Labour er stillestående oppslutning på meningsmålingene tilstrekkelig grunn for parlamentsmedlemmene, som frykter for sine plasser, til å kreve Corbyns hode på et fat. Det paradoksale er at høyre-fløyen bidrar kraftig til dette, gjennom stadig uro, rykter om splittelse, og en fryktdrevet mediekampanje mot partiets øverste tillitsvalgte. Det ser ut som de heller vil ofre partiet enn å holde seg med en leder som taler flertallet i parlamentsgruppa midt imot, slik som i debatten om atomopprustning og Trident-fornying i juli.

Labour befinner seg i dyp krise, både ideologisk og når det gjelder oppslutning. Gjennom Blairs høyrevri siden midten av nittitallet har det skallet av i alle retninger. De har mistet velgere til Green Party, til UKIP, og i Skottland har de gått fra å være en viktig maktfaktor til å bare vinne én eneste valgkrets ved fjorårets parlamentsvalg, der SNP praktisk talt gjorde reint bord. Det britiske topartisystemet er dermed utfordret, og valgsystemet med flertallsvalg i enmannskretser gir merkelige resultat med tidvis lite samsvar mellom oppslutning og representasjon. Labours krise gjenspeiler det britiske demokratiets krise. Derfor handler ikke Seymours bok ikke bare om Corbyn, og heller ikke bare om Labour, men om politiske muligheter og begrensninger i et Storbritannia rammet av nedgangstider og uro.

De siste ukers motstand har kommet fra de som heller ikke støttet Corbyn for et år siden, og som aldri har vært hans allierte. Rykter om et planlagt kupp var kjent lenge før resultatet av Brexit-folkeavstemningen ble klart, og var neppe knyttet til denne. Noen ville nok også ha et raskt skifte før Chilcot-rapporten om Irak-krigen ble lagt fram. Den var da også en sviende kritikk av Blair og flertallet av partiets parlamentsmedlemmer, og viste at Corbyn hadde rett i sin krigsmotstand.

Selv om Seymor gjennom sin veldokumenterte bok viser at han ikke har noen illusjoner, må selv han ha blitt overrasket over desperasjonen hos den gamle Blairfløyen. Foreløpig har vi sett avlysning av lokale møter, endring av dagsorden etter at Corbyns tilhengere har forlatt møter, forsøk på vedtektsbrudd når det gjelder stemmerett, tvil om at en sittende leder kan opprettholde sitt kandidatur, trolling på sosiale medier osv. Å opprette et nytt Labour Party med ny ledelse har også vært varslet, og det er neppe det siste utspillet fra denne kanten.

Hadde Corbyn vært en mer tradisjonell politiker ville antakelig medieoppslagene og press fra parlamentsgruppa ha vært nok til å få ham til å trekke seg. Men når reaksjonen på lederstriden har vært 200 000 nye medlemmer i partiet, meningsmålinger som viser et flertall blant partiets velgere, og ikke minst støttedemonstrasjoner med tusenvis av frammøtte, viser det at grunnlaget for hans lederskap er lite endret. Selv har Corbyn i disse ukene stått støtt i egen politikk, og brukt oppmerksomheten til å gå hardt ut mot den nyvalgte statsminister Mays lidenskapelige forsvar for kutt i sosiale ytelser og hennes atomentusiasme.

Det store spørsmålet Seymour reiser er hva som vil skje dersom Corbyns Labour faktisk skulle vinne et parlamentsvalg. På grunn av Brexit kan det politiske landskapet og et nytt parlaments handlingsrom komme til å se veldig annerledes, men ingen vet om – eller hvordan – dette blir brukt. Skal Labour vinne neste valg, er Seymours budskap at kjernevelgerne må vinnes tilbake, fagforeningene trekkes inn i folden igjen, partiets medlemstall øke og de moderne folkebevegelsene må se at det nytter. Det er langt fra sikkert at dette er mulig eller tilstrekkelig, men Blairs elitistiske nyliberalisme var liten suksess for Labour eller det britiske klassesamfunn i nedgangstider. Derfor er kampen om Corbyn viktig også for dem som ønsker seg en langt mer radikal – eller revolusjonær – politikk, og et nederlag vil redusere håpet om en virkelig mobilisering mot kapitalkreftene og krigshaukene. Det er dette landskapet som Seymour gjør oss bedre i stand til å forstå.

Helle Linné Eriksen

Bård Wormdal, NRK-journalist og forfatter, har skrevet boken Spionbasen. Den har solgt oppsiktsvekkende bra til fagbok å være. Boken har fått noen anmeldelser, stort sett gode. Gitt bokens kontroversielle innhold og kritiske blikk på norsk base- og sikkerhetspolitikk, er det underlig at få norske medier har fulgt opp påstandene i boka. Spionbasen er en oppfølger av Wormdals første bok fra 2011, Satellittkrigen, der han mener å kunne dokumentere at Norge systematisk bryter Svalbardtraktaten. Heller ikke den gangen ble utgivelsen viet oppmerksomhet av norske medier. Det er grunn til å dvele ved manglende vilje fra makthavere til å svare på godt begrunnet prinsipiell kritikk. Samlet sett viser Wormdals to utgivelser at Norge er dypere involvert i USAs såkalte globale krig mot terror enn det norske politikere vil innrømme. I Satelittkrigen får Wormdal sysselmannen til å innrømme at bruk av satellitter i NATO-øvelser som skulle forberede Afghanistan-operasjoner, er i strid med bestemmelsen om at Svalbard ikke skal brukes til militære formål. Et annet bevis på at norske myndigheter bryter Svalbardtraktaten i sin bruk av satellitter i krigføringen i Afghanistan, finner han i en Powerpoint-presentasjon av det fransk-italienske satellittprosjektet COSMO Sky-Med. Av kommersielle grunner skryter selskapet av sitt samarbeid med Forsvaret om et pilotprosjekt i Afghanistan. At Forsvaret formelt sier at prosjektet kun skal gi mer kunnskap om forflytning av ressurser i jordbruket i Afghanistan, bør ikke lure noen til å tro at dette ikke også har et militært formål.

I Spionbasen går Wormdal dypere inn i norsk etterkrigshistorie og viser at gjennom fortielser, hemmelighold og desinformasjon er viktige beslutninger holdt unna norsk offentlighet. Sett i lys av Edward Snowdens avsløringer av NSAs omfattende globale overvåking, bør boken vekke interesse i norsk offentlighet. Wormdal viser at det har vært tett samarbeid mellom norsk militær etterretning, NSA og CIA i mer enn 60 år. Samarbeidet fortsetter med full kraft og Wormdal skriver at Nord-Norge er orkesterplass for amerikansk etterretning

Wormdals viktigste påstand er at det ikke har vært politisk styring på viktige sikkerhetspolitiske spørsmål i store deler av etterkrigstiden. Han har gjennom svært grundig arbeid med åpne kilder vist oss et bilde som vil påvirke framtidig historieskriving om norsk sikkerhetspolitikk. Wormdal siterer blant annet statsminister Einar Gerhardsen fra møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg, der han forsikrer at militær utbygging i nord ikke vil bli belastet norske budsjetter siden amerikanerne betaler. Formannen i Stortingets militærkomité aksepterte i sin tid å holde saken unna omtale i statsbudsjettet for å unngå offentlig oppmerksomhet. Fra 1958 og fire år framover ansettes 360 personer i etterretningstjenesten, i praksis lønnet av amerikanerne. Forfatteren har også fått i tale navngitte pensjonerte etterretningsoffiserer som synes det er på tide at offentligheten får vite hva som forgikk under den kalde krigen, selv om de strengt tatt bryter sin taushetsplikt.

Her er historier presentert som tatt ut av en thriller. For eksempel historien om skarpe skudd rettet mot spionskipet Marjata i Barentshavet under en sovjetisk marineøvelse, etterretningsutstyr skjult i norske fiskebåter, og tett amerikansk involvering i driften av lyttestasjonen på Korpfjell i Sør-Varanger.

I forbindelse med Kjell Grandhagens nylige avgang fra Etterretningstjenesten ble han rost av mange for å ha bidratt til mer åpenhet. Han viste ikke samme åpenhet da Wormdal ville ha samarbeid om boka. Grandhagen mente det ikke var behov for en ny bok. Wormdal mener også å kunne motbevise Grandhagens påstand om at e-tjenesten kun er for norske interesser, med blant henvisning til aktiviteten på lyttestasjonen Fauske II.

Tror ikke norske medier at Wormdal har belegg for påstandene? I så fall burde boken vært gjenstand for kritikk. Er påstandene sanne bør de vel debatteres? Taushet ser aldri bra ut. Ytringsfrihetskommisjonen skriver at det i praksis ikke var full ytringsfrihet om sikkerhetspolitikk under den kalde krigen, blant annet på grunn av medienes selvsensur. Jeg trodde vi hadde kommet lenger i dag.

Under den kalde krigen ble journalister og redaksjoner som Ny Tid, Klassekampen og Ikkevold gjenstand for etterforskning, tiltale og noen tilfeller dom etter spion-paragrafen. En viktig dom falt i høyesterett i 1986 da Ikkevold med en stemmes overvekt ble frifunnet for tiltale etter spion-paragrafen. Ikkevold hadde på samme måte som Wormdal brukt åpne kilder for å dokumentere brudd på norsk base- og sikkerhetspolitikk. Dommen var viktig og banet vei for at andre journalister, som Wormdal, skal kunne drive kritisk under-søkende journalistikk uten å bli rettsforfulgt. I vår postmoderne tid er politietterforskning og tiltale erstattet av en form for repressiv toleranse. Wormdal får si hva han vil, men blir han ignorert og tiet hjel, kan jo politikeren fortsette som før uten at det får politiske eller andre konsekvenser.

Rune Ottosen

Innhold
Leder    2
Plukk    4
Rødt!-samtalen. Helle Hagenau: Hvorfor Brexit?    6

Tema: Sult, overflod og kamp    13
Unni Kjærnes: Hva betyr rett til mat i India?    15
Aksel Nærstad: WTO-regelverket opprettholder sult og fattigdom    22
Arnljot Ask: Angår India oss?    26
Tore Linné Eriksen: Er det håp for den indiske venstresida?    32
Tore Linné Eriksen: Hvem er Arundhati Roy?     36
Arundhati Roy: Trekker de rike de fattige med seg? (Essay)    40

Gunnar Vittersø og Unni Kjærnes: Kjøttets politiske økonomi    66
Dennis O’Neil: Hva i helvete foregår i USA?    74
Kristen Nordhaug: Kina – en oppstigende stormakt    82
Linn-Elise Øhn Mehlen: Velferdsprofitørene i skoleverket    96
Anja Ariel Tørnes Brekke: Asylmottak – profitt på flukt    101
Torstein Dahle: Etter Orlando – homokampen fortsetter     106

Flyktningedebatt:
Mariette Lobo: Hvilken side står vi på?     115

Film:
Rajkumar Hiran: PK (Bollywood)    118

Bokomtaler:
Tore Linné Eriksen: Sør-Afrikas historie    119
Martín Carradós: Sult    122
John Smith: Imperialism in the twenty first century    127
Joel Beinin: Workers and thieves. Egypt    133
Philip Marfleet: Egypt: Contested revolution    133
Richard Seymour: To bøker om Jeremy Corbyn    137
Steve Cushion og Michelle Chase: To bøker om Cuba    139
Andreas Malm: Fossil capital    142
Michael Roberts: The long depression?    144
Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!    147

Det er godt kjend at unionsoppløysinga mellom Sverige og Noreg i 1905 skapte ei opphissa krigsstemning i båe landa. Men dei færraste veit kven som stod for krigshissinga, kva for argument som vart brukte og kven som var pasifistane. Fred med Norge fortel ei ukjend historie for oss nordmenn – og sannsynlegvis også for dei fleste svenskar. Men i ei ny bok fortel Kalle Holmquist nå historia om korleis den svenske arbeidarrørsla argumenterte med «Ned med vapnene!» i tida før og under unionsoppløysninga, og korleis pasifistarbeidet glir saman med oppbygginga av arbeidarrørsla på tidleg 1900-tal. Det er ei interessant og godt skrive framstilling av eit ukjent stoff for dei fleste.

Krigsfare

Samfunnsdebatten sprikte i 1905. Det var slett ikkje alle som var pasifistar. I Noreg hadde vi til dømes miljøet kring norskdomsavisa Den 17de mai med oberst Henrik Angell i spissen; ivrige krigshissarar som samanlikna nasjonalkjensle med forsvarsevne. I Sverige var dei ivrigaste krigshissarane konservative, og spesielt miljøet kring den kristenkonservative avisa Vårt Land hadde ein aggressiv retorikk.

Vi veit i dag at trugsmålet var reelt, ikkje berre retorisk. Det var ei reell krigsførebuing på gang sommaren 1905. 7. juni går Stortinget inn for å oppløyse unionen med vedtaket som seier at Kong Oscar II har slutta å fungere som norsk konge. I Sverige reagerer unionstilhengjarane med å samle 30 000 demonstrantar til støtte for unionskongen. Spontant bryt kafegjestar i Stockholm ut i Kongesangen til støtte for unionskongen og på «restaurang Concordiaträdgården i Malmö ska alle hurra för Sverige och när en person i stället ropar ’lefve Norge’ blir han överfallen.» Dette er berre nokre få av mange døme på ei opphissa stemning om unionsspørsmålet. 14. juni skriv den svenske generalstaben til regjeringa at dei treng tre veker på seg for å planleggje krigen før ordrane om allmenn mobilisering kan gå ut.

Krigen kunne altså ha starta i byrjinga av juli.

Rettmessig del av Sverige

Den svenske overklassen såg på Noreg som ein del av Sverige. Noreg hadde ein avtale med Sverige og ein krig var derfor ein naturleg og legal forsvarsmåte for å opprettholde den lovlege inngåtte unionsavtalen, meinte mange svenskar. Statsminister Johan Ramstedt fordømmer Stortingets «revolutionäre åtgärd» som han meiner «på det djupaste kränker Sveriges rätt», og kallar inn til eit ekstraordinært riksdagsmøte 20. juni som skal ta stilling til krigsspørsmålet. Eit fritt og sjølvstendig Noreg var eit trugsmål mot den svenske staten, og medførte at Sverige fekk ei lengre grense å vakte. I bakgrunnen spøkte tsar-Russland med sin interne uro. Økonomiske argument var det også: Den viktige Ofotbanen med utløp i Narvik måtte ikkje bli norsk.

Den svenske arbeidarrørsla hadde Noreg som eit demokratisk ideal. Sjølv om ikkje alle menn og ingen kvinner hadde røysterett, var det likevel langt fleire enn i Sverige. Forfattaren Kalle Holmquist viser også at det var eit gjennomgåande argument for arbeidarrørsla at nordmennene hadde rett til sin fridom og til sitt nasjonale sjølvstende. Argumentet var at kongeunionen av 1814 måtte oppløysast, men den internasjonale, sosialistiske unionen måtte få vekse fram.

Massemobilisering mot krig

Gjennom slutten av 1800-talet hadde den svenske hæren blitt stadig større, og innføringa av verneplikt provoserte arbeidarrørsla. Den svenske hæren vart stadig utvida, og for arbeidarklassen vart det tydeleg at overklassen kom til å bruke arbeidarungdom mot nordmennene og mot Russland om det skulle bli aktuelt. Derfor var også argumentasjonen på løpesetlane som Socialdemokratiska ungdomsförbundet spreidde i hundretusenstal eksemplar, at om det skulle kome ei eventuell mobiliseringsordre, måtte arbeidarungdommen leggje ned arbeidet for å forhindre krig og organisere seg i massemøter.

Det var nettopp gjennom storstreik og å nekte mobilisering at arbeidarrørsla hadde sine våpen. Dei blir i tida etter 7. juni og fram mot riksdagsmøtet 20. juni sett inn for fullt. Over heile Sverige blir det arrangert demonstrasjonar, massemøter og markeringar til støtte for antikrigslinja. Det blir rapportert om alt frå 600 i Ludvika til 20 000 i Malmø. Flygeblad og agitasjonsmateriell blir spreitt i stort opplag, og dei sosialdemokratiske organisasjonane tek ut sitt massepotensial. Fredstilhengjarane framstår som så sterke og så store at Kong Oscar II rår nasjonalforsamlinga til at ein ikkje skal gripe til våpen mot Noreg. Riksdagen gjev regjeringa fullmakt til å forhandle med Stortinget om ei avvikling av unionen. Resten av historia er godt kjend.

Gryande vår

Boka Fred med Norge er ei lettlest bok. Språket har noko enkelt over seg; forfattaren forklarer fenomen på ein enkel måte. Ofte tykkjer eg at slike forklaringar kan bli det motsette av sympatiske, nærmast irriterande når forfattaren trur at lesarane er dummare enn det han/ho er. Eg tykkjer at Holmqvist meistrar denne balansegangen godt. Til dømes oppsummerer Holmqvist ei lengre utgreiing med om krig og klassespørsmål med samanfatninga: «Krig har ofta varit en lönsam overksamhet för den svenske overklassen.» Enkelt og greitt.

Eit anna sympatisk trekk med denne boka er at ho skildrar så godt den optimismen ein fann i mange miljø rundt førre århundreskifte. Det er «gryande vår» og ei stemning der ein trur på ungdomen, på at ting kan endrast. «Våren då allt var möjligt» heiter eitt av kapitla. Kalle Holmquist skildrar korleis den kjende agitatoren Kata Dalström reiser rundt i «den nye samfunnet». Trua på at ein sjølv kunne byggje opp nye samfunn, der arbeidarklassen legg sin infrastruktur på veg til eit samfunnet med faglege og politiske organisasjonar, dei stiftar aviser og trykkerier, startar kooperative butikkar og byggjer arbeidarbibliotek. Arbeidarrørsla og arbeidarungdomen skulle utdanne seg sjølve som aktive deltakarar i eit nytt samfunn.

Kalle Holmqvist let oss få kjenne på at 1905 var eit brytningsår og på stemninga som fanst i åra kring førre århundreskifte. Derfor er boka vel verdt å lese.

Eva Marie Mathisen