Denne artikkelen belyser noen fordelingspolitiske spørsmål som vil melde seg med økt styrke dersom Norge (og andre rike land) går over fra dagens vekstøkonomi til nullvekst eller reduksjon i økonomien. Vi vil bruke boligsektoren som eksempel.

Hva vil det føre med seg å sikre en akseptabel boligstandard for alle i et samfunn med nullvekst eller reduksjon i økonomien?

Petter Næss er professor i planlegging i byregioner ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Han er også medlem av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg.

Jin Xue er førsteamanuensis i byplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

«Når det regner på presten, drypper det på klokkeren,» sier ordtaket. Så lenge det kommer «nedbør» (i form av velstand), vil noe falle ned også på dem som står nederst i hierarkiet, selv om de på toppen får mer. Talemåten er et uttrykk for den samme tankegangen som ligger bak nyklassiske økonomers begrep «nedsildringseffekt» (trickle down).

Slik pluss–sum-tenkning har vært en viktig forutsetning for det klassekompromisset som den sosialdemokratiske nordiske velferdsstatsmodellen bygger på. Ved å bake kaken større, kan de harde konfliktene om fordelingen av stykkene dempes. Økonomisk vekst er en grunnleggende premiss for «den nordiske modellen», som internasjonalt ofte framheves som et forbilde for velferd og progressiv politikk generelt. Men hva hvis miljø- og ressursmessige grenser gjør det umulig eller uforsvarlig å bake kaken stadig større og større? I et samfunn med nullvekst eller reduksjon i det samlete forbruket, blir den samfunnsmessige fordelingen av velstanden en skjerpet konflikt.

Miljøvirkninger og miljøvennlige løsninger i boligsektoren

Miljøvirkninger av boligforbruk

Å bo er noe vi alle må, så en bolig er slik sett et grunnleggende behov. Men det å bo er samtidig en form for forbruk som i større eller mindre grad bruker naturressurser og påvirker miljøet. Miljøvirkningene av boligbygging består av både byggekonsekvenser og brukskonsekvenser. Byggekonsekvensene er miljøvirkningene av forbruket av byggematerialer, arealforbruket til byggetomter og miljøbelastningen fra selve byggeprosessen – ikke bare for boligen, men også for eventuell infrastruktur som må bygges for å forbinde boligen og boligområdet med resten av samfunnet. Når det gjelder brukskonsekvenser, oppstår noen av disse i selve boligen, f. eks. energi- og materialforbruk til oppvaring/kjøling, belysing, vedlikehold og renovering i løpet av bygningens levetid. Andre brukskonsekvenser har å gjøre med boligens lokalisering. Denne kategorien omfatter først og fremst miljøpåvirkningen fra beboernes transport i dagliglivet, som avhenger av hvilken beliggenhet boligen har i forhold til arbeidsplasser, skoler, butikker, muligheter for fritidsaktiviteter osv.

Det miljømessige «fotavtrykket» fra boligsektoren har sammenheng med hvilke boligtyper det er flest av. Som nevnt i en artikkel for et par år siden (Næss, Rødt! nr 2/2014), krever blokkleiligheter mindre energi per kvadratmeter golvflate enn eneboliger til oppvarming og kjølig (Høyer & Holden, 2001; Brown & Wolfe, 2007), og dette forsterkes av at eneboliger vanligvis har mer golvareal enn en blokkleiligheter. Når det gjelder arealforbruk, legger blokkbebyggelse ofte bare beslag på 50 til 100 m2 per bolig, mens utbygging av eneboligom-råder typisk krever om lag 1000 m2 per bolig. Bygging av eneboliger skjer vanligvis som utvidelse av by- eller tettstedsarealet på tidligere ubebygd mark. Nye blokkleiligheter og andre former for tett boligbebyggelse er mye mer forenlig med fortetting og omdanning av ledige eller lavt utnyttete områder innenfor den eksisterende bybebyggelsen. Bygging av ulike boligtyper gir dermed svært ulikt press mot natur- og friluftsområder og landbruksjord.

Boliger med stort tomtebehov bidrar til at byene får lav tetthet, med lange avstander mellom boliger, arbeidsplasser og service, og dermed store transportbehov. Når tettheten er lav, blir grunnlaget for kollektivtransport dårlig og avstandene så lange at få velger å gå eller sykle (Newman & Kenworthy, 1999; Næss, 2012). I stedet legger byer med mye lav eneboligbebyggelse opp til høy bilbruk, både på grunn av lange reiseavstander, dårlig kollektivdekning og fordi bilen vanligvis står i garasjen eller oppkjørselen like utenfor døra når man bor i enebolig.

Miljøvennlig boligvekst er bare delvis miljøvennlig

Kompakt byutvikling oppfattes ofte som den beste måten for å redusere negative miljøkonsekvenser av boligbygging (Næss, 2001; Newman & Kenworthy 1999, se også Hanssen mfl., 2015). Å bygge tettere betyr mer effektiv utnytting av arealene. Å kanalisere nybyggingen til områder i byene som allerede er eller har vært bebygd, er gjenbruk av byareal. Økt ressurseffektivitet og gjenbruk er sentrale prinsipper for økologisk modernisering. (Mol & Spaargaren 2000) Dette er en teori som hevder at fortsatt økonomisk vekst kan forenes med økologisk bærekraft, bare man velger miljømessig «smarte» løsninger.

Oslo er på mange måter et skoleeksempel på økologisk modernisering i byutvikling (Næss, Næss & Strand, 2011). Fortettingsstrategien i Oslo og de andre største norske byene har spart natur- og landbruksarealer, dempet biltrafikken og spart energi. Likevel har byen bare delvis klart å «frakople» vekst i bygningsmassen og infrastrukturen fra negative miljøkonsekvenser (Næss, Strand mfl. 2011). Selv om fortettingen har avverget bygging i Marka og redusert tap av andre naturområder og landbruksjord, har den redusert de åpne arealene innenfor Stor-Oslos sammenhengende byområde med 5 % fra 1999 til 2004. Og selv om andelen som bruker bil til jobben, er redusert (fra 59 % til 46 % mellom 2007 og 2012), har den samlete trafikkmengden økt.

Mye av fortettingen på ledige arealer i byen har bare vært mulig på grunn av utflytting av industri og fordi lastebiltransport har erstattet godstransport med skip. Den delvise «frakoplingen» mellom vekst i bygningsmassen og miljøbelastning er altså muliggjort gjennom miljømessig uheldig vekst i lastebiltrafikk og utflytting av industri til steder der den nye industriutbyggingen har medført store naturinngrep (f. eks. i form av tap av regnskog eller landbruksjord).

Utflytting av industri til andre land har samtidig redusert innenlands energi- og materialforbruk til industriproduksjon, noe som misvisende framstår som «frakopling» mellom ressursforbruk og bruttonasjonalforbruk i statistikken.

Det er de «lavthengende fruktene» av fortettingen som til nå har blitt plukket: Det er forholdsvis lett å oppnå reduksjon av miljøvirkningene per produsert enhet (f. eks. boliger eller kontorareal) ved å gjenbruke forlatte industriområder som byggetomter. Men denne (geografisk begrensete) «frakoplingen» er bare midlertidig. Etter noen år vil det ikke være mer industri igjen å flytte ut.

Vekst i bygningsmassen bidrar til økt forbruk av byggematerialer, arealer og energi til romoppvarming og kjøling, uansett hvor effektiv ressursbruken er per kvadratmeter golvareal. Ny bebyggelse vil i beste fall være miljøvennlig i relativ forstand, ikke absolutt. Dette gjelder ikke minst virkningene på biologisk mangfold, naturområder, landbruksjord og landskapskvaliteter av å gjøre ubebygde arealer om til byggetomter. Slik arealbruksendring er i praksis nesten umulige å sette i revers. Hvis det i det hele tatt er mulig, vil det ofte ta flere hundre år.

Miljøeffektiv fornying av eksisterende bygninger med solpaneler, varmepumper, bedre varmeisolasjon osv. kan til en viss grad kompensere for den økte miljøbelastningen som vekst i bygningsmassen medfører, men selve veksten bidrar til å øke miljøbelastningen. Dessuten gjør mer effektiv teknologi det billigere å forbruke. Denne «rebound-effekten» bidrar til økt forbruk og undergraver miljøgevinsten av ressurssparende teknologi (Sorrel, 2007).

Når det gjelder energibruk til romoppvarming og kjøling, er det kanskje mulig å forbedre ressurseffektiviteten til det firedoble, tidoble og kanskje enda høyere (Nordisk ministerråd, 1999). Oppgradering av eksisterende bygninger til slike effektivtetsstandarder er imidlertid mye vanskeligere og mer komplisert. Det krever økt forbruk av byggematerialer og kan komme i konflikt med kulturhistorisk bygningsvern. Å oppnå firedobling av ressurseffektiviteten for hele den eksisterende bygningsmassen er et svært optimistisk mål, og som sagt er slik effektivitetsforbedring neppe nok. I Norge gikk energiforbruket per bolig og per kvadratmeter boligareal ned med mindre enn 10 % fra 1993 til 2012, trass i betydelig skjerping av isolasjonsstandarden og sterk økning i antall boliger med varmepumper i siste del av perioden (Statistisk sentralbyrå, 2014a).

Å redusere de transportmessige miljø-konsekvensene av økt boligbygging i byområdene virker enda vanskeligere, med mindre folk i mye større grad enn i dag begrenser seg til det lokale nabolaget eller bydelen når de velger arbeidsplass, servicefunksjoner, fritidsaktiviteter osv. Slik «lokalisme» er imidlertid i konflikt med vekstpolitikken, der det å øke valgmulighetene innenfor stadig større områder står sentralt (jfr. de politiske ønskene fra næringslivsinteresser og vekst-orienterte politikere om «regionforstørring» gjennom utbygging av transportinfrastruktur).

Hva er akseptabel boligstandard i Norge?

Miljømessige grenser gjør at vi trenger maksimumsstandarder

Det er vanlig å si at miljøbelastningen i et samfunn avhenger av tre faktorer: befolkningsmengden, det gjennomsnittlige velstandsnivået og hvor miljøvennlige teknologier som er i bruk. Hvis vi overfører dette til boligsektoren, bestemmes miljøvirkningene av innbyggertallet, bolig-arealet per innbygger og hvor miljøeffektiv boligbebyggelsen er. Blant disse faktorene har oppmerksomheten nokså ensidig vært rettet mot teknologifaktoren. Men hvis vi vil oppnå miljømessig bærekraft, må vi også rette søkelyset mot velstandsfaktoren, altså boligarealet per innbygger¹.

Etter vår vurdering er noen av miljøpåvirkningene fra Norges boligforbruk allerede større enn det som ville være miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk. Norge er et av de fem landene i verden med høyest golvareal i boliger per innbygger. Hvis resten av jordens befolkning skulle bringes opp på dette nivået, ville det kreve enorme naturressurser og føre til store miljøødeleggelser.

I den seneste perspektivmeldingen for norsk økonomi regner Finansdepartementet (2013) med at det private forbruket vil øke til det tredobbelte innen 2060. Selv om veksten i boligareal per innbygger har stagnert noe de siste 20 årene, spesielt i storbyene, er det usannsynlig at den forbruksveksten Finansdepartementet ser for seg ikke også vil innebære vekst i boligarealet. I tillegg har flere og flere norske husstander mer enn én bolig til disposisjon. Slike flerbolig-livsstiler omfatter ikke bare tradisjonelle hytter og ferieleiligheter i fjellområder og ved kysten, men også sekundærboliger i byer og i utlandet (f. eks. ved Middelhavet).

Den forbruksveksten Finansdeparte-mentet ser for seg de neste 40–50 årene, er uforenlig med miljømessig bærekraft og global solidaritet. Avhengig av hvor sterk miljøeffektivisering som i praksis lar seg gjennomføre, kan boligforbruket per innbygger i Norge allerede ha passert grensen for hvor høyt det kan være uten å komme i konflikt med global miljømessig bærekraft og rettferdig internasjonal fordeling. Og selv om denne grensen ikke skulle være passert ennå, vil den før eller senere bli det med den prognostiserte veksten i kjøpekraft. Det er derfor på tide å utforme en nasjonal politikk for hvor høyt boligforbruk som er forenlig med miljømessig bærekraft og internasjonale rettferdighetshensyn.

Et nasjonalt «tak» for boligforbruk per innbygger betyr at økt golvareal for dem som allerede bor i store boliger, bare er mulig hvis golvarealet per innbygger reduseres for resten av befolkningen. Hvis vi ønsker å sikre alle en viss minimumsstandard uten å overskride «taket» for gjennomsnittlig forbruk per innbygger, er det nødvendig å følge prinsippet om selektiv standardforbedring. Ressursene må da øremerkes til å heve boligkvaliteten for dem som bor dårligst i stedet for å øke standarden ytterligere for dem som allerede bor i store og velutstyrte boliger. Maksimumsnormer for boligforbruk er et svært relevant virkemiddel for dette, i tråd med den logikken Gandhi uttrykte allerede for sytti år siden: Verden har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. For å ta høyde for eventuelle «rebound-effekter» (jfr. ovenfor) innenfor boligsektoren, måtte maksimumsstandardene også omfatte eventuelle hytter og andre sekundærboliger.

Hvis vi ønsker å ivareta både sosiale velferdshensyn og miljømessig bærekraft, må ulikheten i boligforbruk per innbygger reduseres. Det er selvsagt vanskelig å fastslå hvor stor ulikhet i boligforbruk som fortsatt burde aksepteres. Folks prioritering mellom boligstandard og andre goder varierer. I motsetning til mange andre former for forbruk, er imidlertid boligen en grunnleggende forutsetning for husly og familieliv. Dette er viktige grunner for å operere med minstestandarder for boligstørrelse og -kvalitet. Forskjellene i boligstandard bør minskes også for å redusere de negative virkningene av relativ fattigdom (Bartelmus, 1999). En maksimumsstørrelse to eller tre ganger høyere enn minstestørrelsen kunne kanskje være en retningslinje.

Både for å redusere ulikhet og for å redusere den samlete miljøbelastningen fra boligsektoren, må den voksende befolkningen i byområdene skaffes husrom uten bygging av store luksusboliger. Hvis maksimumsstørrelsen for nye boliger var blitt satt til f. eks. 140 m2, ville samlet golvareal for boligene som ble bygd i Osloregionen fra 2005 til 2009 blitt redusert med 26 %. En slik maksimumsstørrelse ville i praksis utelukket bygging av eneboliger og ville halvert energibehovet til oppvarming av de nye boligene.

Behov, ønsker og livskvalitet

Tanken om å sette både minimums- og maksimumstander for boliger henger nært sammen med ideen om sosialt aksepterte behov. Ulike fagtradisjoner oppfatter behovsbegrepet ulikt. Innenfor biologi sies et behov å foreligge når organismen er i en tilstand som må endres (Østerberg, 1973). Innenfor psykologi oppfattes behov ofte som aktiviteter og stimuli som er nødvendige for personens trivsel og velbefinnende, og som er vanskelige å forklare fysiologisk. Både biologi og psykologi framhever behovenes medfødte, statiske og objektive karakter (Lian, 2000). Innenfor samfunns-økonomi oppfattes behov derimot som noe rent subjektivt, der etterspørsel etter varer og tjenester anses som dekkende indikasjon på menneskelige behov (eller preferanser). Sosiologisk forskning ser, i motsetning til dette, behov som sosiokulturelt skapte. Sosiologer skiller også mellom behov og ønsker: Vi kan ha behov for noe vi ikke ønsker oss, og vi kan ønske oss noe vi ikke har behov for.

I praksis er skillet mellom behov og ønsker ofte mer uskarpt. Vi kan f. eks. ønske oss en romslig luksusbolig, mens det vi egentlig trenger bare er husly (der det siste omfatter både en biologisk, psykologisk og en sosial komponent). Ved å kjøpe en stor enebolig dekker vi behovet for husly, men dette behovet kunne også blitt dekket på en mindre ressurskrevende måte.

Behovene utvikles i bestemte historiske og kulturelle sammenhenger. Bortsett fra de fysiologiske livsnødvendighetene som følger av vår biologiske konstitusjon, er oppfatningene om hvilke behov som er nødvendige, samfunnsskapte – de er sosiale konstruksjoner. Det som i en historisk periode betraktes som et luksusbehov, kan på et annet tidspunkt bli ansett som nødvendig (Lian, 2000). Omvendt kunne det som i en gitt sosio-romlig kontekst (f. eks. den norske middelklassen) anses som normalt og nødvendig, bli ansett som luksus i en framtidig norsk kontekst der hensyn til miljømessig bærekraft og global solidaritet preget diskursen omkring boligpolitikk.

Minimumsstandarder for boligstørrelser kan begrunnes med grunnleggende menneskelige behov og bredt aksepterte oppfatninger i samfunnet om hva som er anstendige levekår. En diskusjon omkring maksimumsstandarder for boligforbruk må integrere oppfatninger om behov for materielle og immaterielle goder, økologiske begrensninger, velferdsrettigheter og rettferdig fordeling. Redusert forbruksnivå for boligareal vil ikke nødvendigvis gjøre folk mindre lykkelige og tilfredse med livet. På samfunnsnivå gir ytterligere økning i materielt forbruk avtakende gevinst i opplevd livskvalitet når behovstilfredsstillelsen har nådd et visst nivå (Easterlin, 1974). Redusert materielt forbruk kan, så lenge minstestandardene er oppfylt, fremme livskvalitet ved å frigjøre tid og muligheter for folk til å søke ikke-materialistiske kilder til mening og tilfredshet (Soper, 2008), jfr. diskusjonene om 6-timersdagen.

Velferd, rettigheter og etikk

Forståelsen vår av hvilken boligstandard alle bør ha krav på, er nært knyttet til tanken om at folk har velferdsrettigheter. Tanken om slike rettigheter bygger på at det eksisterer sosialt aksepterte, grunnleggende behov. Det er bredt akseptert at mat, drikkevann, ren luft, klær, husly og arbeidsmuligheter er behov som samfunnet må sørge for at folk kan få dekket (Assiter & Noonan 2007; Brundtlandkommisjonen, 1987).

Å definere en minimums velferdsstandard, enten det er for boliger eller andre goder, betyr at samfunnets ressurser må brukes på en slik måte at alle kan oppnå en standard på disse velferdsgodene på minimumsnivået eller høyere. I en situasjon med nullvekst eller negativ vekst i forbruket, kan standarden for dem ligger under minste-nivået bare heves opp til dette nivået hvis det skjer en omfordeling av forbruksnivå. Slik omfordeling – eller avvisning av å omfordele – bygger eksplisitt eller implisitt på visse etiske prinsipper.

Det er imidlertid ikke alle filosofer som aksepterer at det finnes velferdsrettigheter, eller sosial rettferdighet som begrunnelse for omfordeling. Ifølge libertarianske filosofer som Robert Nozick (1974) og Tibor Machan (1984) har enhver person rett til et «moralsk rådighetsrom» som ikke får overtres uten kompensasjon. Dette begrepet viser delvis til enkeltindividets kropp og en sosio-psykologisk «personlig sfære» rundt den. For de libertarianske filosofene omfatter begrepet imidlertid også eiendom individet har skaffet seg, uansett størrelse eller hvordan man tilegnet seg den (bortsett fra tyveri eller svindel). Nozick mener at man har skaffet seg eiendommen på rettferdig måte hvis den opprinnelige tilegnelsen ikke var til skade for noen på det tidspunktet. En person som f. eks. ble eier av en enorm, uutnyttet landeiendom for noen hundre år siden (kanskje som gave fra kongen), vil dermed ha full rett til å bruke denne eiendommen på hvilken som helst måte (f. eks. til forurensende mineralutvinning eller hensynsløs hogst som reduserer biologisk mangfold og områdets verdi for friluftsliv), uansett om dagens bruk av eiendommen går ut over andre (Murray 2015).

Nozicks argument tar ikke miljø- og ressursmessige grenser for forbruksvekst med i vurderingen. Det er et eksempel på den tenkemåten som ble kalt «cowboy-økonomi» i miljødebatten på 1960- og 1970-tallet: Det fantes alltid mer areal å ta av, så hvis noen satte opp gjerde rundt et stort område, ville dette ikke hindre andre i å gjøre det samme. I dagens situasjon med global økologisk krise er dette et etisk prinsipp som opplagt ikke duger. Prinsippet inngår likevel som implisitt forutsetning for nyklassisk økonomi og nyliberal politikk.

Libertarianske filosofer avviser eksplisitt velferdsrettigheter – de godtar bare (negative) frihetsrettigheter. Dette standpunktet står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæringer, som omfatter sivile og politiske så vel som økonomiske, kulturelle og sosiale menneskerettigheter. Begge rettighets-kategoriene ble inkorporert i FN-pakten i 1948 og i to menneskerettserklæringer i 1966.

Siden menneskerettighetene gjelder for alle mennesker og i samme grad, har de stor relevans for hva som kan anses som rettferdig fordeling av velferd. Den liberale moralfilosofen John Rawls (1971) mente at ulik fordeling av goder i en befolkning er moralsk forsvarlig hvis denne fordelingen er til fordel for alle, inklusiv de dårligst stilte befolkningsgruppene. Rawls’ moralfilosofi har blitt brukt til å forsvare ulikhetsforsterkende politikk hvis den samtidig har en «nedsildringseffekt». Dette er f. eks. den implisitte forutsetningen for Brundtlandkommisjonens (1987) anbefaling om høy og vedvarende økonomisk vekst i rike land slik at de kan fungere som «lokomotiver» i verdensøkonomien og trekke de fattige landene ut av fattigdommen. Som vi har argumentert for ovenfor, vil slik generell velstands- og forbruksvekst ikke være miljømessig bærekraftig, i hvert fall ikke på lang sikt. Grunnlaget for moralsk rettferdiggjøring av høyforbruks-livsstiler (herunder store boliger) er derfor alt annet enn solid.

«Nedsildringsstrategien» som ligger implisitt i Brundtlandkommisjonens vekst-anbefalinger ignorerer dessuten de ikke-materielle aspektene ved velferd. I samfunn preget av konkurranse og forbruk som statusmarkør, må betydningen av relativ rikdom som bidrag til selvfølelse og tilfredshet, ikke undervurderes (Bartelmus, 1999). En politikk som gir noe større kjøpekraft for folk med lave inntekter, men som også øker de sosiale og økonomiske ulikhetene, kan gi negative psykologiske og sosiale virkninger og svekke lavinntektsgruppenes politiske innflytelse. Det siste fordi de mest velstående i praksis har større muligheter til å delta politisk og ivareta rettighetene sine. Disse forholdene gjør det enda vanskeligere å rettferdiggjøre påstander om at ulikhetsskapende politikk kan være til fordel for de dårligst stilte i samfunnet.

Boligpolitiske strategier for bærekraft og velferd

Å sette minimums- og maksimumsstandarder for boligstørrelse slik vi har diskutert ovenfor, kan virke fullstendig utopisk i dag. Vi skal likevel huske at i de tre første tiårene etter andre verdenskrig hadde de skandinaviske velferdsstatene en rekke offentlige virkemidler med liknende siktemål. For eksempel finansierte Husbanken og Bustadbanken (en statsbank som finansierte våningshus og andre hus på småbruk) til sammen over to tredjedeler av alle nybygde boliger i Norge i siste halvdel av 1950-årene. Slike lån ble bare gitt til boliger under en gitt størrelsesgrense (som gradvis ble utvidet fra omring 90 m2 i 1950-årene til så vidt over 100 m2 rundt 1980). I tillegg fantes Boligformidlingsloven fra 1955 til 1985. Med hjemmel i denne loven kunne kommunene øremerke store boliger til husstander med mange husstandsmedlemmer.

Hva slags boligpolitikk kunne så være aktuell i Norge nå i det tjueførste århundret hvis vi ønsker å sikre både miljømessig bærekraft og velferd for alle?

I tråd med det vi har skrevet foran, vil et forbud mot bygging av nye frittliggende eneboliger i storbyregionene utgjøre en viktig del av en slik politikk. Delvis kan dette skje gjennom arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven. Kommunene kan lokalisere nye områder for boligbygging til steder som bare egner seg for boligblokker, rekkehus og andre mer konsentrerte boligformer. Reguleringsplaner kunne følge dette opp ved å utelukke frittliggende eneboliger fra de boligtypene som tillates oppført innenfor hvert planområde. Ved hjelp av statlige planretningslinjer etter plan- og bygningsloven kunne staten forplikte kommunene til å gjennomføre en slik politikk.

Husbanken måtte dessuten bringe utlånspolitikken i samsvar med den endrete boligpolitikken ved å redusere dagens størrelsesgrenser for boliger som kan få husbanklån (opptil 250 m2 for toetasjes eneboliger) ned til de grensene som gjaldt før de siste tiårenes liberalisering, f. eks til 100 m2.

Mens Husbanken og Bustadbanken finansierte to tredjedeler av boligene som ble bygd i Norge i slutten av 1950-årene, har Husbank-andelen av nye boliger bare vært 15–20 % de siste årene. Økning av Husbankens samlete utlånsbeløp kombinert med regulering av de private bankenes vilkår for å gi lån til boligbygging vil være nødvendig for å forhindre fortsatt bygging av mange store boliger.

I en politikk for å begrense boligsektorens økologiske fotavtrykk hører også virkemidler for å sikre mer effektiv utnytting av den eksisterende bygningsmassen med. Aktuelle tiltak her er oppdeling av store boliger i mindre enheter og virkemidler som stimulerer flere til å bo i bofellesskap. (Lietart 2010) Kraftig progressiv skattlegging av boligareal som overstiger maksimumsnormen, er ett slikt mulig virkemiddel. Skatten kunne f. eks. være null for boliger av minste-standard og stige lineært opp til et moderat nivå ved høyeste akseptable standard. Over dette nivået burde skatten stige kraftig og eksponentielt med økende boligstørrelse. I tillegg burde økonomiske virkemidler og reguleringer benyttes for å fremme mer miljø-vennlige løsninger i nye og eksisterende bygninger.

Det ville samtidig vært nødvendig med virkemidler for å sikre at folk hadde råd til de boligene som oppfylte minstestandarden. I stedet for å subsidiere slike boliger (noe som har en tendens til å drive prisene oppover), kunne myndighetene sette et tak for kvadratmeterprisen ved salg av boliger. Et annet virkemiddel kunne være å bygge rimelige utleieboliger beregnet på langsiktig utleie til lavinntektshusstander. I de siste tiårene har kvadratmeterprisen for boliger i norske byer, spesielt Oslo, steget langt mer enn byggekostnadene. Dette har ført til en situasjon der en økende andel av innbyggerne bare har råd til boliger under de minimumsstandardene Husbanken satte i 1990-årene (med mindre de er villige til å flytte til ytterområdene i byregionene der de til gjengjeld ville blitt tvunget til miljøbelastende langpendling).

Miljømessig bærekraft, velferd og kapitalisme

I dagens kriserammete Europa har mange debattanter gått inn for å erstatte den dominerende innstrammingspolitikken med motkonjunkturpolitikk. Slik Keynes-inspirert politikk kunne kanskje redusere arbeidsløshet og fattigdom blant ofrene for den økonomiske krisen, men framstår ikke som særlig sannsynlig innenfor dagens rammeverk av nyliberale ordninger (EU, IMF, WTO etc.). Ved å la de rike bli rikere og samtidig opprettholde, eller gi en viss økning i, den materielle levestandarden blant dem som ikke er så rike, prøver keynesianismen å unngå de kontroversielle fordelingsspørsmålene. Men slik «nedsildringspolitikk» forutsetter stadig stigende forbruksnivå – og det er ikke er miljømessig bærekraftig.

Det vil neppe overraske mange om grenser for maksimal boligstørrelse og stans i eneboligbyggingen møter motstand i dagens nyliberale, kapitalistiske samfunn. Flere ulike mekanismer gjør det vanskelig å innføre virkemidler for å stanse forbruksveksten.

For det første vil langvarig ikke-vekst i boligsektoren være i konflikt med kapitalismens iboende vekst-imperativ (Fotopoulos 2010). Boligsektoren, transportsektoren og bygg- og anleggssektoren står til sammen for 20 % av fastlands-Norges bruttonasjonalprodukt, og «bolig, lys og oppvarming» og «transport» utgjør halvparten av husstandenes årlige utgifter. Bortfall av vekst i disse sektorene ville sannsynligvis smitte over på andre sektorer og forårsake kraftig oppbremsing av den økonomiske veksten. Rask økonomisk vekst har ofte gått hånd i hånd med byggeboom, f. eks. i Spania, Kina og i enkelte land i Midtøsten. I økonomiske nedgangstider med få muligheter for lønnsomme investeringer, har bebyggelse og infrastruktur ofte framstått som de best egnete plasseringene av overskuddskapital (Albrechts mfl., 1994).

Maksimumsstandarder for boliger og stans i eneboligbyggingen er i konflikt med markedsliberalismens doktrine, der individualisme og valgfrihet er sentrale verdier. Under nyliberalismen skal både økonomisk politikk og politikken generelt bidra til at kjøpekraftig etterspørsel i størst mulig grad kan bli tilfredsstilt. Enhver politikk som prøver å begrense sammensetningen av og nivået på forbruket, vil bli ansett som upassende og derfor bli møtt med motstand.

I dag representerer luksusboliger (i likhet med andre former for luksusforbruk) en «høyforbruks-belønning» til vinnerne av den økonomiske konkurransen. De er posisjonelle goder som viser eierens sosiale status. Virkemidler for å strupe forbruket av luksuriøse og overdrevent store boliger vil trolig bremse folks lyst til delta i den økonomiske konkurransen det kapitalistiske samfunnet bygger på.

Konklusjon

En virkelig bærekraftig byutvikling i de rike landene krever strategier som går ut over det rådende øko-moderniseringsparadigmet (Xue 2014). Hvis vi vil unngå at byene i Norge og andre rike land utvikler seg til å bli stadig mindre bærekraftige, vil overgang til nullvekst i eller reduksjon av bygningsmassen før eller siden bli nødvendig.

I boligsektoren vil imidlertid nullvekst eller negativ vekst føre til skjerpet konflikt mellom ulike befolkningsgrupper om fordelingen av det ikke-voksende boligarealet. Befolkningsvekst og økning av antall husstander som følge av flere små husholdninger, bidrar til ytterligere skjerping av fordelingskonfliktene, siden en ikke-voksende boligmasse ville måtte fordeles på et større antall husstander enn i dag. Reduksjon av det samlete (bolig)forbruket må derfor kombineres med omfordeling av velstand og forbruksnivåer hvis den skal være sosialt bærekraftig. Hvis det skal være mulig å klare den dobbelte utfordringen å redusere forbruksnivået og sikre rimelig materiell levestandard for alle, trengs sterke samfunnsinstitusjoner og kraftige politiske virkemidler. Slike institusjoner og virkemidler ville imidlertid være i uunngåelig og intens konflikt med kapitalistiske næringslivsinteresser – både enkeltstående kapitalister og kapitalistenes kollektive interesseorganisasjoner og partipolitiske støttespillere.

Keynesiansk etterspørselsstimulerende økonomisk politikk er den tradisjonelle sosialdemokratiske oppskriften for å bedre materiell levestandard blant de minst velstående gruppene i samfunnet. Den forbruksveksten dette medfører, er imidlertid ikke miljømessig bærekraftig. Å forene miljømessig og sosial bærekraft i boligpolitikken framstår som en nesten umulig oppgave innenfor rammen av kapitalismen, både i den nyliberal versjonen og i en mer keynesiansk form.

Litteratur:

• Albrechts, L.; Baeten, G. & Spithoven, A. (1994). Politics, Economic Crisis and the Planning of Transport Infrastructures. I Planning Theory and Social Theory in Front of the Sustainable Development Problematique – Are Local Strategies Possible? Tampere: Tampere University.
• Assiter, A. & Noonan, J. (2007). Human needs: a realist perspective. Journal of Critical Realism, 6(2), s. 173–198.
• Bartelmus, P. (1999). Economic Growth and Patterns of Sustainability. Wuppertal Papers no. 98. Wuppertal: Wuppertal Institute.
• Brown, M. & Wolfe, M. (2007). Energy Efficiency in Multi-Family Housing: A Profile and Analysis. Washington, DC: Energy Program Consortium.
• Brundtlandkommisjonen (1987). Vår felles framtid. Oslo: Tiden.
• Easterlin, R. A. (1974). Does economic growth improve the human lot? Some empirical evidence. In Abramovitz M, David PA, Reder MW (eds) Nations and Households in Economic Growth: Essays in Honour of Moses Abramovitz. Academic Press, Inc., New York.
• Fotopoulos, T. (2010). The de-growth utopia: The incompatibility of de-growth within an internationalized market economy, In Huan, Q. (Ed.), Eco-socialism as Politics: Rebuilding the Basis of Our Modern Civilisation. Springer, New York.
• Hanssen, G. S.; Hofstad, H. & Saglie, I.-L. (red.) Kompakt byutvikling: Muligheter og utfordringer. Oslo: Universitetsforlaget.
• Hille, J.; Simonsen, M. & Aall, C. (2011). Trender og drivere for energibruk i norske husholdninger. Rapport til NVE. Sogndal: Vestlandsforsking.
• Høyer, K. G. & and Holden, E. (2001). Housing as basis for sustainable consumption. International Journal of Sustainable Development, 4 (3), s. 48-59.
• Lian, O. S. (2000). En sosiologisk forståelse av behov. Tidsskrift for den norske lægeforening, 120, s. 111-114.
• Lietart, M. (2010) Cohousing’s relevance to degrowth theories. Journal of Cleaner Production, 18, pp 576-580.
• Machan, T. S. (1984). Pollution and Political Theory. I Regan, T. (red.). Earthbound: New Introductory Essays in Environmental Ethics. Philadelphia, PA: Temple University Press.
• Finansdepartementet (2013). Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013. Oslo: Finansdepartementet.
• Mol, A. P. J. & Spaargaren, G. (2000). Ecological Modernization Theory in Debate: A Review. Environmental Politics 9(1): 17-49.
• Murray, D. (2015). Robert Nozick: Political Philosophy. In Internet Encyclopedia of Philosophy. Retrieved March 21, 2015 from http://www.iep.utm.edu/noz-poli/print.
• Næss, P. (2001). Urban Planning and Sustainable Development. European Planning Studies, 9(4), s. 503-524.
• Næss, P. (2012). Urban form and travel behavior: experience from a Nordic context. Journal of Transport and Land Use, 5(2), s. 21-45.
• Næss, P. (2014). Byutvikling og sosialistiske strategier. Rødt!, 42 (2), s. 28-39.
• Næss, P.; Næss, T. & Strand, A. (2011). Oslo’s farewell to urban sprawl. European Planning Studies, 19 (1), s.113-139.
• Næss, P.; Strand, A.; Næss, T. & Nicolaisen, M. S. (2011). On their road to sustainability? The challenge of sustainable mobility in urban planning and development in two Scandinavian capital regions. Town Planning Review, 82(3), s. 287-317.
• Newman, P. W. G. & Kenworthy, J. R. (1999). Sustainability and Cities: Overcoming Automobile Dependence. Washington DC and Covelo, California: Island Press.
• Nordic Council of Ministers (1999). Factors 4 and 10 in the Nordic Countries – the Transport Sector – the Forest Sector – the Building and Real Estates Sector – the Food Supply Chain. Copenhagen: Nordic Council of Ministers.
• Nozick, R. (1974). Anarchy, State, and Utopia. New York, NY: Basic Books.
• Østerberg, D. (1973). Behov. [Needs.] Article in the Pax dictionary. http://lotus.uib.no/norgeslexi/paxlex/alfabetet/b/b06.html
• Rawls, J. (1971). A Theory of Justice. Cambridge, Massachusetts: Belknap Press of Harvard University Press.
• Soper, K. (2008). Alternative Hedonism, Cultural Theory and the Role of Aesthetic Revisioning. Cultural Studies, 22(5), s. 567-587.
• Sorrel, S. (2007). The Rebound Effect: an assessment of the evidence for economy-wide energy savings from improved energy efficiency. London: UK Energy Research Center.
• Statistisk sentralbyrå (2014). Energibruk i husholdningene, 2012. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Nedlastet 20.03.15 fra http://www.ssb.no/energi-og-industri/statistikker/husenergi/hvert-3-aar/2014-07-14
• Xue, J. (2014). Economic Growth and Sustainable Housing: An Uneasy Relationship. London/New York: Routledge.

Note:

1. Vi konsentrerer oss her om boligareal per innbygger framfor å diskutere hvor stort Norges samlete boligforbruk kan eller bør være i et miljømessig bærekraftig og globalt solidarisk scenario. Det siste ville bl.a. avhenge av Norges andel av jordens framtidige befolkning, og eventuelle særlige behov for boligstandard pga. Norges kjølige klima. Det er selvsagt heller ikke mulig å tallfeste presis hvor grensen ligger for miljømessig bærekraftig og globalt rettferdig boligforbruk. Det betyr likevel ikke at det ikke finnes noen slik grense.

Odd Karsten Tveit:
De skyldige. Israel og Palestina – krigen, menneskene og spillet
Kagge, 2015, 1103 s.

Det spørst sjølvsagt korleis ein reknar på det, men det er neppe noka overdriving å seia at krigen i Palestina har vara i snart sytti år og to fredsprisar. No har den mest velkjende Midtausten-korrespondenten, Odd Karsten Tveit, skrive enno ei ny bok om han, ein murstein som forlaget marknads-fører som «den store boka».

Særleg med Alt for Israel (1996) og Krig og diplomati (2005) skildra Tveit konfliktane sett med norske augo, eller med eit særleg blikk for den rolla nordmenn har spela i konflikten. I denne boka flyttar han fokus noko: frå Noreg til Palestina. Med seg har han den same skrivestilen, ein dokumentarisk og kortfatta stil som følgjer hovudpersonane tett (men aldri intimt), men som også tillet han å gjera sidesprang for å forklara naudsynt historisk bakgrunn eller sine eigne betraktningar. Kjeldelista hans er uvanleg brei (og lang), og går frå faglitteratur, via nyhendeoppslag til personlege samtalar og fyrstehandskjelder. Det gjer at eg ikkje tvilar på at når han seier at noko har skjedd, eller nokon har sagt noko, så kan han gjera greie for kvar han har det frå.

De skyldige byrjar ikkje i 1948 (eller før), slik ein kunne venta seg. Ho byrjar eigentleg med «Seksdagarskrigen» i 1967 då PLO for alvor vart ein kraft for å etablere ein palestinsk stat. Vidare er ho delt inn i fem tematiske delar, med kvart sitt overordna tema: Jakta på Ali Hassan Salameh, krigen i Libanon, Oslo-avtalen, al-Aqsaintifadaen og krigane i Gaza. Dette tener fyrst og fremst som ei periodisering, fordi Tveit legg vekt å få med mest mogleg på tidslinja. Eg (og dette vil eg tru eg har felles med mange lesarar av Rødt!) har eit greitt overblikk over hovudlinjene i konflikten, men det er ikkje slik at eg alltid følgjer han frå dag til dag eller hugsar på alle dei gongane avtalar er brotne eller krigen har blussa opp. Då vert eg av og til usikker, som då den norske offiseren Ola Kaldager (indirekte) gav skulda Hizbollah for Qana-massakren i 1996 (DN Magasinet, 21.11.2015). Korleis var det no igjen? Då kan eg slå opp i registeret og sjekka Tveit si framstelling (side 652–54), som her stort sett byggjer på israelske kjelder. Diskusjonar om Israel og Palestina plar enda opp slik, med diskusjon om skuld og ansvar. Her er boka til verdifull, ikkje fordi forfattaren sjølv presenterer slike vurderingar, men fordi bakgrunnen for det som skjer vert presentert så grundig.

Eignar boka seg for lesarar med mindre kjennskap til konflikten? Eg er ikkje like sikker. Ein vert fort kvart presentert med veldig mange namn på personar og organisasjonar, og det verkar vera litt tilfeldig kor mykje bakgrunn som vert presentert, særleg i starten. Dette heng sjølvsagt saman med den tette, journalistiske skrivestilen: Det er ikkje plass til lange utgreiingar eller oppsummerande analysar. Skal ein ha glede av boka, må ein nesten berre hoppa på og følgja med på forteljinga slik Tveit fortel henne. Då reknar eg med at det meste fell på plass etter kvart.

De skyldige er det motsette av både ein politisk pamflett, ei debattbok og innføringsbok. Det er ei grundig dokumentarbok om krigen mellom Palestina og Israel, med hovudvekt på israelske, palestinske og amerikanske aktørar på høgt nivå.

Tarjei Vågstøl

Bokåret 2015 har budt på mange muligheter til å fornye bekjentskapet med – eller møte for første gang – moderne klassiske tekster innenfor den marxistiske tradisjonen.

I Tidsskriftet Rødt! er det bare plass til å omtale noen få av de mange utgivelsene. Ved inngangen til et nytt år, er tida derfor kommet til ei rask opplisting av engelskspråklige bøker det er verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Ryktene har lenge gått om den ungarske historikeren Tamas Krausz’ store Lenin-biografi, som nå er tilgjengelig på engelsk: Reconstructing Lenin. An intellectual biography (New York: Monthly Review Press, 2015). Krausz’ bok skiller seg både ut fra tidligere tiders heltebeskrivelser og nyere biografier som tilbyr lite annet enn demonisering og skildringer av «statskupp» i stedet for revolusjon. I tillegg til å se på Lenins analytiske bidrag (og feilslag), tilbyr Krausz ei fortetta framstilling av en dramatisk periode, med krig, revolusjon og spenninger mellom ulike strømninger, i alle fall fram til diktaturets dager.

2015 bød også på en kort, pedagogisk, nyansert og spennende presentasjon av en annen av hovedpersonene i det russiske revolusjonsdramaet. Paul Le Blanc er historieprofessor i Pennsylvania, og har bak seg flere bøker med tema fra sosialismens mangslungne historie. Årets bok er Leon Trotsky (London: Reaktion Books, 2015), og er utgitt i den fortreffelige serien Critical Lives, der Lars T. Lieh for et par år sida utga en Lenin-biografi med mye av de samme perspektiver som hos Krausz. Le Blanc er god på selve revolusjonsforløpet og Trotskij i eksil, med vekt på hans arbeid for å advare mot fascisme og å opprette en enhetsfront. Derimot er han vag og kort i drøftinga av Trotskjis svake punkt: sviktende vilje og evne til å forene ulike motstandere av Stalin. Når det gjelder Trotskij, må det også nevnes at den klassiske triologien til Isaac Deutscher nå er samla i et bind under tittelen The prophet: The life of Leon Trotsky (London: Verso Books, 2015). Dette er et ruvende verk på 1650 sider (!), men koster ikke mer enn ei middel norsk diktsamling.

Verdt å merke seg, som supplement til Kate Evans storslåtte Red Rosa (som er omtalt annet sted i dette nummeret), er nyutgivelsen av Norman Geras’ klassiske The legacy of Rosa Luxemburg (London: Verso Books, 2015). Haymarket Books er et forlag i Chicago som på kort tid har svingt seg til å bli et av de mest sentrale forlagene for radikal litteratur, både med originale skrifter og nyutgivelser i paperback av bøker som tidligere er gitt ut i utgaver som er altfor dyre for andre enn biblioteker. Dette forlaget har nå sørget for at Clara Zetkins – Selected writings (Chicago: Haymarket Books, 2015) nå er tilgjengelig igjen. Dette er ei utgave som er redigert av Philip S. Foner, en framstående marxistisk historiker, med et forord av den afroamerikanske aktivisten Angela Davis. Zetkin var en tysk sosialdemokrat som seinere fant sin plass i Kommunistpartiet, og som bl.a. er kjent for å tatt initiativet til 8. mars som internasjonal kvinnedag. Boka inneholder taler og artikler om klasse, kjønn og sosialisme fra 1889 til 1933.

Når det gjelder kategorien «yngre klassikere», gjøres det mye for å holde skarpskodde briter fra «the new left» i etterkrigstida i hevd. Det skyldes ikke minst at forlaget Verso Books, som er knytta til tidsskriftet New Left Review, byr på nyutgivelser i rimelig paperback-format. Et godt eksempel er Ralph Miliband, som gjennom mange tiår leverte så mange nyskapende analyser av klasser og stat i det moderne industrisamfunnet. Årets utgivelse av Miliband-tekster heter Class war conservatism and other essays: (London: Verso Books, 2015), og har en spenstig innledning av Tariq Ali. En annen sentral person fra dette miljøet er Raymond Williams, som med sin arbeider-klassebakgrunn i Wales har levert både skjønnlitteratur og bøker om kulturell materialisme, marxistisk litteraturteori, medier, økologi og sosialistisk strategi. En fin innfallsvinkel er ei samtalebok på 450 sider (!), Politics and letters. Den stammer opprinnelig fra 1979, og utsetter Williams for nærgående og langt fra ukritiske spørsmål fra redaksjonen i New Left Review (inkludert bl.a. Robin Blackburn og Perry Anderson.) Historikeren Victor Kiernan har både levert Shakespearestudier og oversatt poesi fra urdu, men er mest kjent for bøker om britisk historie og imperialisme. Hans klassiske The lords of human kind. European attitudes to the other cultures in the imperial age er også ute i ny utgave (London: Zed Books, 2015). Den 45 år gamle boka er knapt overgått når det gjelder treffsikre – og uhyre velskrevne – analyser av møtet mellom europeere og «de andre», og er en klassiker i studiet av rasisme og eurosentrisme. Denne utgava inneholder også en introduksjon av John Trumpbour og en minneartikkel om Kiernan, skrevet av hans historikerkollega Eric Hobsbawm. Og som dette ikke er nok, gjenutga Verso Books i fjor også den belgiske marxisten og økonomen Ernest Mandels fortreffelige Formation of the economic thought of Karl Marx (London: Verso Books, 2015).

Tore Linné Eriksen

Magnhild Folkvord:
Betzy Kjelsberg:
Feminist og brubyggjar
Oslo: Samlaget, 2016, 386 s.

Betzy Kjelsberg er vel verdt en biografi.

Nå har hun på kort tid fått to, Frid Ingulstads biografiske roman fra i fjor høst og nå Magnhild Folkvords Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Det er to svært ulike bøker. Men de forteller den samme historien og gir noenlunde samme bilde av sitt objekt. Samtidig gjør de det på helt ulike måter. Selv om det er Folkvords bok som skal omtales her, er det vanskelig ikke å kaste et sideblikk også til den andre. Forskjellene mellom dem illustrerer på samme tid noe av spennet i biografisjangerens virkemidler og ulike feller en biograf bør være oppmerksom på.

Folkvords bok er særdeles veldokumentert og følger Betzy Kjelsberg ganske tett gjennom et langt liv fra barndom i Svelvik til alderdom med datter og barnebarn i Fana ved Bergen. Hun får virkelig fram hvilken imponerende kvinne dette var, med mange meritter, stort overskudd, utrettelig pågangsmot og godt humør. Vi får et tydelig bilde av en ganske bestemt og iblant noe geskjeftig kvinne, som nedla et kolossalt arbeid på lokalt, nasjonalt og etter hvert også internasjonalt nivå. Hun var beundret og respektert, men vi skimter iblant også en viss irritasjon over den egensindige damen.

I de omkring 30 årene hun var bosatt i Drammen, hadde hun en finger med i det aller meste som skjedde av kvinnesak og sosiale saker i denne byen. Hun stiftet foreninger og institusjoner, deltok i lokalpolitikken og reiste aktuelle saker overalt hvor hun kom til: stemmerett, husstell, arbeidervern, sykepleie, tuberkulosesaken, rettigheter og sykekasse for handelsansatte, festekontor (arbeidskontor) for hushjelper, folkebibliotek, feriehjem for skolebarn, riksmål, barnehjem, avholdssak, for bare å liste opp noen. I enkelte sekvenser blir det nesten Betzy minutt for minutt. Som leser savner man likevel et litt bredere blikk på det sosiale og politiske livet i denne byen i denne perioden og kvinnenes stilling i det. Hun dro ikke hele dette lasset alene, og det ble ikke resultater av alt hun gjorde. Selv om miljøet hun opererte i ikke umiddelbart går fram av kildene, finnes det mye litteratur som kunne ha vært trukket inn her, byhistorie og annen lokalhistorie andre biografier, som kunne gitt et bredere bilde av dette miljøet, og dermed også utdypet bildet av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv. Her har faktisk Ingulstad bok noen kvaliteter, fordi hun på en delvis fiktiv måte også skildrer miljøet og menneskene som omga Betzy Kjelsberg og formet hennes samfunnsrolle.

Energisk og ubyråkratisk fabrikkinspektør

Med de mange sakene som opptok henne til enhver tid, er en viss drukningsfølelse hos leseren nesten ikke til å unngå. Et alternativ kunne ha vært å gjøre et utvalg av sakene og gått grundigere inn på noen som var mer sentrale. På noen felter var Betzy Kjelsberg virkelig en entreprenør og innovatør, som gjorde en forskjell og fikk synlige resultater. I andre var hun medspiller, en av de mange omkring i landet, som sørget for å dra et felles lass, men ikke selv gikk i spissen. Folkvords framstilling er best der entreprenøren er hennes hovedperson, og særlig i framstillingen av arbeidet som kvinnelig fabrikkinspektør.

For senere generasjoner har Betzy Kjelsberg vært mest kjent nettopp for sin energiske og ubyråkratiske innsats som kvinnelige fabrikkinspektør, en stilling hun hadde fra 1910 til hun gikk av med pensjon i 1936, 70 år gammel. Her gjorde hun en formidabel innsats, som også Folkvord får godt fram. Det er spennende å lese om studiereisene til Finland og Sverige i forkant av tiltredelsen, om de mange reisene på kryss og tvers i landet for å kartlegge forholdene for kvinner som arbeidet på fabrikk, og om hennes direkte metoder for å få til forbedringer der hun mente det trengtes. Dette er i og for seg ikke nytt stoff, for det er flere som har brukt Kjelsbergs fyldige rapporter som kilde i sine framstillinger. Men dette er ingen innvending, for rapportene er rike kilder som gir mye historisk innsikt i tillegg til det bildet de gir av fabrikkinspektøren selv.

I andre deler av boka hadde framstillingen tjent på i større grad og rette blikket utover mot Betzy Kjelsbergs samtid for å forstå forutsetningene for betydningen av de spørsmålene som engasjerer henne. I den grad dette skjer, er det ofte som presentasjon av kjente personer omkring henne, i langt mindre grad får vi det bredere bildet. Flere eksempler kunne nevnes der en noe mer aktiv bruk av den litteraturen som finnes om kvinnesak og sosiale spørsmål, og som kunne ha gitt et bredere bilde av den tiden Betzy Kjelsberg opererte i, og dermed også et tydeligere bilde av samfunnsaktøren Betzy Kjelsberg selv.

Et eksempel her er avsnittene om Mjølkebutikken «Kontrol», som jeg i utgangspunktet har stor sans for. Som et ledd i kampen mot tuberkulose skaffet Betzy Kjelsberg seg handelsbrev for å selge melk til drammenserne fra fjøs som var kontrollert av dyrlege, og som dermed kunne levere garantert smittefri melk. Dette er godt skildret, men hadde blitt løftet flere hakk hvis vi her hadde fått vite litt mer om tuberkulosesakens betydning som folkehelseprosjekt i samtiden og som grunnlag for masseorganisering i Norske kvinners sanitetsforening. For denne saken framstår som et gjennomgangstema for Betzy Kjelsberg både gjennom arbeidet i Sanitetsforeningen og senere som fabrikkinspektør som kjempet for spyttebakker på fabrikkene. Men de ulike enkelttiltakene ses aldri i sammenheng som en del av et stort samfunnsprosjekt.

Radikal motstemme internasjonalt

Et annet eksempel er spørsmålet om nattarbeidsforbud for kvinner, som også er et gjennomgangstema i framstillingen. Heller ikke her formidles noen egentlig forståelse av hvorfor dette spørsmålet var så vanskelig og førte til så bitter og langvarig strid, nasjonalt så vel som internasjonalt. Jeg har stor sans for den brede framstillingen Folkvord gir av stiftelsesmøte i den internasjonale arbeiderorganisasjonen, ILO, i 1919, der Betzy Kjelsberg var norsk representant og radikal motstemme i en sentral sak. Dette er nok den delen av Betzy Kjelsbergs virke som har vært minst kjent i ettertiden; for eksempel nevnes det knapt i artikkelen om henne i Norsk biografisk leksikon. Folkvord retter opp dette misforholdet. Men de spredte referansene til den norske striden tidligere i boka gir liten bakgrunn for å forstå den posisjonen hun inntok her og de reaksjonene hun møtte fra enkelte landsmenn. I realiteten dreide det seg om den første internasjonale arbeidervernkonvensjonen fra 1906, som ble ratifisert av praktisk talt alle vestlige land, med unntak av Norge og Danmark. Det har betydning for å forstå hvordan Betzy Kjelsberg kunne formulere den posisjonen som et halvt århundre senere skulle overskride splittelsen mellom sosialister og liberalere i den internasjonale kvinnebevegelsen.

Det er mye bra å si om Magnhild Folkvords biografi. Jeg har hatt glede av å lese den, og jeg har både gjenoppfrisket og lært nye ting om denne viktige kvinnepioneren. Detaljrikdommen er stor, og det er ingen tvil om at det ligger et stort om nøyaktig arbeid bak. Folkvord er dessuten pålitelig, hun har dekning for det hun skriver, og hun er en saklig og som regel nøktern forfatter. Når jeg også har trukket fram noen kritiske punkter, er det fordi jeg tror boka kunne blitt bedre med en strammere redigering og en bredere lesning av annen faglitteratur. En biografi skal vel gi innsikt i så vel personens liv og virke som i den tiden hun levde i. Med alle Folkvords kvaliteter er det likevel et tankekors at romanforfatteren Frid Ingulstad til dels lykkes bedre i å formidle den tiden Betzy Kjelsberg levde og virket i.

Gro Hagemann

Naomi Kleins flengande kritikk av kapitalismen blir svekka av manglande vilje til å peike på alternativet, mener forfatteren.

Trish Kahle er frilansjournalist og studerer historie på University of Chicago. Artikkelen er frå magasinet Jacobin, https://www.jacobinmag.com/, og er omsett av Gunnar Danielsen.

Den siste boka til Naomi Klein Dette forandrer alt kom samtidig som firehundretusen gjekk i folkets klimamarsj i New York, og miljøaktivistar verda over organiserte 2 646 solidaritetsprotestar i 162 land. Det var utan samanlikning den største klimamarkeringa i historia. Veksande mobilisering, særleg blant urfolk og på landsbygda, mot utvinninga av fossil energi – frå skiferolje, oljesand, havbotnen, og kol – og motstand mot røyrleidningar frå Michigan til Texas, har ført til auka undertrykking frå statsapparatet, og propagandakampanjar frå energiselskapa. På verdsbasis vart to personar drepne kvar veke i 2014 fordi dei var miljøaktivistar – meir enn ei dobling frå tidlegare i tiåret.

Mobiliseringa og den folkelege viljen til å risikere livet for å redde miljøet har rot i ei breiare semje – utanom håpefulle republikanske presidentkandidatar – om omfanget av og alvoret i klimakrisa. Global Humanitarian Forum meiner klimaendringane alt no er ansvarleg for meir enn 300 000 dødsfall årleg, rammar meir enn 300 millionar menneske, og er ei av hovudårsakene til humanitære kriser.

Heile nasjonar – som Bangladesh – står framfor tvangsflyttingar, og hundretusenvis er alt drivne frå heimane sine. Her heime er det i overflod av prov på klimaendringane – somme tider dramatisk, som når superstormen Sandy slo inn i tett befolka område på austkysten av USA, eller når flaumar raserte Texas, eller tørken som øydelegg California no.

Andre resultat av klimaendringane når ikkje fram i media. I intervju med bønder i Piedmont i Nord-Carolina fekk eg fortald at ein ikkje lenger kunne stole på regnet vår og sommar, med færre årlege høyavlingar som resultat. Ei anna peika på eit hestekve: «Det skulle vore gjørme,» sa ho. «Det skulle vore djup gjørme nokre veker til, men det er tørt alt. Tørt som knusk.»

Og klimaendringane bidrar til og aukar eksisterande ulikskap: København bygger demningar mens Maldivene druknar. Dei rike tilpassar seg, mens dei fattige må flytte. Som Christian Parenti skreiv i den siste boka si, Tropic of Chaos: Climate Change and the New Geography of Violence: «Klimaendringane kjem til ei verd full av kriser.» Som han skriv, fell klimaendringane og eksisterande ulikskap saman på katastrofalt vis.

Vekst og globalisering

Kleins bok fokuserer på dette katastrofale samanfallet, set opp miljøendringane som ei global utfordring, og peikar på «deregulert» global kapitalisme som skurken – djupt polarisert, forskjellsskapande, forbrukande, øydeleggjande, og viktigast: kravet om evig vekst.

I denne kritiske situasjonen der dei grønne rørslene altfor ofte slepp unna politisk-økonomisk kritikk, er Kleins innspel viktig. Frå Dhaka til Vancouver er me knytte saman av jetstraumar og «lean production», fiberoptiske kablar og handelsavtalar, hip-hop og elveutløp. Banda oss imellom er aldri bare sosiale, økonomiske, politiske eller økologiske, men alt på ein gong.

Desse banda blir ofte brukte til å dekke over forskjellane som følgjer dei, og dei djupe sosiale skillene som står fast. Internettet og teknologiane som følgjer med, gjør det råd å binde verda saman i eit tempo og så tett at ein bare kunne drøyme om det før. Men dei har au forverra tilhøva i teknologiproduksjonen, og framskynda eksport av økologisk øydelegging til «offersonene» – områda som forsyner verda med råvarer og energiressursar som er naudsynte for å skape enorm rikdom og moderne komfort, men som må bere ein urimeleg stor del av den sosiale og økologiske øydelegginga slik utvinning fører med seg.

Me blir lett blinde for den globale fattigdommen og forureininga ein kan følgje langs kraftleidningar og handelsruter, bakover til dei arrete fjella i Appalachane, eller dei brennande palmeoljeplantasjane i Indonesia.

Den økonomiske veksten som driv denne motsetningsfylte tidsalderen, er spesifikt kapitalistisk: ei verd der kapitalen «flyt» mens arbeidarane og familiane deira er fanga på kvar si side av grensene, der det blir produsert overflod med mat, mens ti tusenvis døyr av svolt kvart år. Den motsetningsfylte kapitalistiske veksten er det sentrale punktet som skilte Marx frå kommunistiske teoretikarar før han: kapitalismen skapte for første gong i historia overflod og overskot – vilkåret for ei verd utan kapitalisme.

I meir enn to hundre år med industriell kapitalisme har utnyttinga av fossile energikjelder heva folks levestandard, medrekna arbeidsfolk og på verdsbasis, men har samtidig også konsentrert dei sosiale problema, den økologiske utarminga, og dei stadig større skilnadene produksjonen fører til.

Klein ser desse prosessane og skriv overbevisande om tilhøvet mellom øydelegginga av miljøet og kapitalismen. Men løysingane er ein litt for vanleg strategi der ein bygger alternativ og motstand. Klein står korrekt på atå hoppe av for å dyrke grønsaker er ikkje eit alternativ for denne generasjonen», og krev at me både «bygger og stør lovande alternativ … og sørger for at dei kan slåst for å endre ein økonomisk modell som så er svikefull at ingen stad er trygg.

Denne løysinga er god i den forstand at kamp er dialektisk. Som Nancy Cott seier, er verda – som omfattar «alternativ» til produksjon bygd på økonomisk vekst – «ramma rundt det folk kan sjå føre seg, og stille krav ut frå.» Samtidig endrar krava folk stiller – og kampen for å sette dei ut i livet – verda, og utvidar synet på kva som er mauleg.

Når Klein hevdar me ikkje bare kan hoppe av kapitalismen, seier ho ikkje bare at me ikkje kan ignorere dei globale strukturane som formar liva våre, men au at i alle kampar om makt (eller for framtida vår) tvingar kapitalismen oss til å kjempe på deira vilkår. Alternativ me lager her og no er utsett for same press som dei kapitalistiske kreftene som skapte dei.

Likevel svekker ikkje denne strategien den sentrale motseiinga i kapitalistisk vekstøkonomi: Minkande forbruk og selektiv negativ økonomisk vekst er antitesen i ei verd der økonomisk vekst er drivkrafta i historia, og der han svelger alt på sin veg.

Jamvel ein liten nedgang i vekstraten (for ikkje å snakke om negativ økonomisk vekst) kan kaste heile systemet ut i krise. Det er ikkje bare fordi kapitalistar for alt i verda vil ha vekst, eller bare fordi dei er spesielt grådige, men fordi systemet krev det. Sjølv på sitt beste er alternativa på defensiven i vår nyliberale verd.

Slik sit me fast i ei av dei evige motseiingane i kapitalismen – at det er livsviktig å slåst mot kapitalismens strukturar, tenkemåte og maktsenter for å gi rom til tenkinga vår om maulege og nye framtidssamfunn, men samtidig er det ikkje nok å stå mot drivkreftene i kapitalismen: kapitalismen må erstattast.

Men Klein som no har skrive tri bøker som har bidratt til anti-kapitalistisk kamp, vil framleis ikkje formulere utfordringa på den måten. Dette forandrer alt: Kapitalismen mot klimaet er spenninga mellom hennar innimellom bitande kritikk av kapitalismen og uviljen mot å peike på alternativet anna enn i svært vage ordelag ein konstant frustrasjon.

Med eit slikt skarpt syn på makttilhøva og kva som står på spel i kampen, kva er grunnen til at ho vik unna det sentrale spørsmålet boka hennar reiser? Viss kapitalismen er problemet, må sjølvsagt løysinga spegle det i omfang og innsikt, men svaret Klein gir, strekk absolutt ikkje til resten av analysane ho gir. Ho svarer rett og slett:

Vel, me får gjøre det me kan.

Kva kan me gjøre?

Dette unnvikande svaret på bokas brennande klagemål speglar retningar som har eksistert lenge i miljøkretsar og somme delar av venstresida generelt: å sette breie strategiar, medrekna det å bygge store politiske organisasjonar, opp mot mindre kampanjar bygd på og rundt stridsspørsmål i nærområdet. Organisasjonsprinsippet er kjent frå slagordet «Tenke globalt og handle lokalt.»

Jamvel aktivistar med klar innsikt i dei systemskapte globale problema me står framfor, grip alt for ofte til symbolske løysingar på lokalnivå. Det betyr ikkje at slike aksjonar er uviktige – solidaritets-komiteane som syter for mat til utplyndra nabolag i Hellas eller frokostprogramma til Black Panther Party, viser at dei er det – men desse programma var au knytte til politisk organisering.

Med andre ord: Sjølv om organisasjonar som Black Panther Party og dagens nettverk som Solidarity for All syter for mat til folk, medisinar til sjukehus og anna, er dei (og var dei) ikkje einaste opplegget for politiske endringar, men ein del av større politiske prosjekt som såg «bygge makt» og «gripe makt» som to sider av same dialektiske prosess.

Ein politikk retta mot nærområdet skilt frå vidare politisk organisering er resultatet av fragmenteringa og isoleringa på venstresida sidan 1970-tallet, av ideen om at me ikkje er i stand til å bygge masseparti, eller føre samordna kampar nasjonalt eller internasjonalt anna enn som lause koalisjonar rundt «aksjonsdagar». Ideen om ei impotent venstreside hadde rot i tilbakeslag for ulike organisasjonar, og lokal-aktivismen byrja sitt eige liv.

I dag pregar denne tenkinga store delar av særleg miljørørsla: Dei krev mat dyrka i nærområdet, produksjon og økonomi som er basert i nærområdet. På sitt verste er det store konsern som marknadsfører seg som miljøvennlege, for å døyve liberal skuldkjensle for ulikskap under kapitalismen. Men sjølv på sitt beste er lokal-aktivismen ein fattig politisk reiskap, som ser bort frå at me er produkt av vår eiga historie.

Den samanvevde verdsøkonomien me ser i dag var kanskje ikkje uunngåeleg, rimeleg eller rettferdig, men er ein historisk realitet som ikkje bare har forma oppfatninga vår av klimavitskapen, men au av grensene for tenkelege aksjonar.

I kjerna kviler jamvel anti-kapitalistisk lokal-aktivisme på ein grunnleggande ide: me kan skape rom utanfor kapitalismen, og frå desse romma kan me enten bygge eigne samfunn, eller bruke desse romma til å slåst mot kapitalismen.

Det første alternativet forkastar Klein: «å gi opp verkelege løysingar» skriv ho, «er ikkje eit alternativ.» Men kva med det andre alternativet? Det er eit vanleg syn som viser kor svak venstresida er etter tiår med nyliberale åtak og kampen for ei ikkje-stalinistisk sosialistrørsle etter at Sovjetunionen kollapsa. Me treng eigne rom for å hente oss inn og reorganisere blir det sagt. Klein spør:

Kva om me sit rolege [om klimaendringane] ikkje av samtykke, men dels fordi me manglar kollektive rom der me kan konfrontere den rå terroren frå miljøøydeleggingane?

Dessverre er det uråd å kople seg frå kapitalismen, sjølv om det skjer for å kjempe mot han. Det var sjølve grunnlaget for at Marx skreiv om ein revolusjon innanfrå: kapitalismen har ein ekspansiv logikk, og ein må kjempe mot han innanfrå. Arbeidarklassen har sosial kraft nettopp fordi han opererer maskinen frå innsida maskinen, og ikkje frå utsida.

Det er sant at det er meir tenkeleg for dei fleste å vinne små sigrar på lokalnivå enn større som kanskje kan komme på nasjonalt, regionalt eller globalt nivå. Det er au sant at slike sigrar er viktige – ikkje fordi dei stansar miljøendringane, men fordi dei endrar grunnlaget me kjempar på, og endrar folks oppfatning av kva som er mauleg.

Som Klein skriv:

For dei fleste av oss som lever i etterindustrielle samfunn, når me ser svart–kvitt-bilete av generalstreikar på 1930-tallet, victory gardens¹ frå 1940-tallet, eller Freedom Rides² frå 1960-tallet, kan me ganske enkelt ikkje sjå oss sjølve som del av så djupe og omfattande mobiliseringar.

Sant nok, sjølv om dette ser ut til å ha endra seg dei siste fire åra, om det er ein målestokk.

Poenget er ikkje å sky prosjekt på lokalnivå, men å vere klar over kva potensial dei har: Dei vil ikkje akkumulere forandringar som på eit eller anna stadium vil vinne over kapitalismen og gi oss eit alternativt samfunn, men det er slik Klein ser for seg kampen mot klimaendringane.

I staden må ein sjå prosjekt på lokalnivå som del av ein dynamisk kamp – ei omdreiing på tannhjulet som kan hende kan dreie mange andre hjul. Men om me skal endre sjølve måten maskinen fungerer på, må ein ta han frå kvarandre, gi han ny form, og bygge han på nytt.

Skillet kan verke uvesentleg, men kor viktig det er kjem klart fram i andre halvdel av boka der Klein ganske utførleg tar for seg lokale og regionale motstandsrørsler, som ho freistar knytte til global kamp mot bruken av fossil energi. Det er ei endring Klein trur kan komme som resultat av ein kombinasjon av ein new deal-aktig politikk og ei kulturell delegitimering av vekst som resultat av ei brennande moralsk protestrørsle lik den som var ein del av kampen mot slaveriet på 1800-tallet.

Oppheving og revolusjon

At Klein på dei siste sidene vender seg til opphevinga av slaveriet, ein strategi andre som Chris Hayes og Matt Karp har nytta, er like forvirrande som han er opplagt. Opplagt fordi slaveriet garanterte massiv kapitalakkumulasjon då det nye systemet snubla seg framover og så suste inn i industrialderen. Kampen mot slaveriet var verdsomspennande, og stod mot eit globalt utbyttingssystem med undertrykking og menneskeleg elende, som var grunnmuren for store delar av moderniteten.

Klein skriv korrekt at

bruk av fossil energi sjølvsagt ikkje er det moralske motstykket til å eige slavar eller okkupere land.

Det var ein økonomisk kamp som dreidde seg om så mykje meir: frigjøringa av slavebundne menneske, som rundt Atlanterhavet nesten bare var svarte afrikanarar.

Samanlikninga med eit slikt revolusjonært punkt i verdshistoria er lokkande for aktivistar og kommentatorar som gir seg i kast med den politiske økonomien som ligg under klimakrisa. Behovet for å slåst mot makt- og produksjonsstrukturar har fått miljørørsla til å gå lenger enn å rekne seg likeverdige med andre sosiale rørsler, og freista plassere seg som hovudkrafta mot dei sterke kapitalistiske og imperialistiske kreftene.

Men valet hennar er forvirrande, for når ho framstiller opphevinga av slaveriet som ein global revolusjon, teiknar ho eit bilete av ein moralsk kamp som gjekk føre seg på debattmøte. Det er eit syn som ser bort frå den verkelege krafta bak opphevinga: slavane som nekta å la seg underkue, den moralske forarginga og materielle støtta frå kvite som var mot slaveriet, og ein blodig krig som tok rikdom og makt frå plantasjeeigarane i USA.

Med andre ord blei slaveriet eit moralsk problem som ein del av ein historisk prosess som dreiv fram opphevinga av det. Den historiske prosessen er framleis heftig diskutert av historikarane, og er ein annleis prosess enn kampen for å la fossile energikjelder ligge i jorda.

Frå eit energiperspektiv starta slaveforbodet ein prosess som snart førte til det fossildrivne mekaniserte landbruket. Den omdanninga sendte produksjonen til himmels, i eit tempo som ville vore mest umauleg i eit slavebasert landbruk. Skiftet frå fossil energi er slik sett ei langsiktig utfordring for vekst og akkumulasjon, noko opphevinga av slaveriet ikkje var.

For å peike på skilnadene i energigrunnlaget i kampen mot slaveriet og kampen mot fossil energi, kan me ikkje redusere desse spørsmåla til «energi». Når Klein viser til opphevinga av slaveriet, viser ho til politisk makt, og særleg då demokratisk makt. Ho prøver dra eit klart skille mellom radikale demokratiske visjonar og valdeleg revolusjon:

Me ønsker gjøre desse radikale tiltaka på demokratisk vis, og utan blodbad, så valdelege, avantgardistiske revolusjonar har ikkje stort å tilby som vegkart.

Men kampen mot slaveriet viser begge desse tinga: Slavane i sør hadde aldri vunne fridommen gjennom Occupy-liknande allmøte på plantasjane. Som CLR James viste så meisterleg i verket om revolusjonen på Haiti, kom frigjøringa gjennom at makta blei tatt frå plantasjeeigarane og koloniherrane med vald.

Poenget er ikkje ei naiv forenkling som seier at valden stod sentralt, og må vere sentral for klimarørsla. Det er ganske enkelt å erkjenne at valden var uskilleleg både frå slaveriet og frå kampen for å oppheve det. Valden slaverimotstandarane brukte stod ikkje i motsetning til dei demokratiske måla.

Men om me les Klein velvillig, kan me forstå korfor ho vel analogien med opphevinga av slaveriet: Ho veit at kampen mot miljøøydeleggingane må vere massiv, og at han må kjempe mot dei underliggande strukturane i samfunnet – kapitalismen. Me må bygge koalisjonar på tvers av samfunnet, koalisjonar som kapitalismen vil prøve å hindre, og sameine kampar som frå først av ser uforeinlege ut.

Utfordringa er å gjøre det, samtidig som me hugsar at kampen har klassekarakter: «oss mot dei»-fortellinga i boka er klargjørande når ho fører oss bort frå det stadig meir marginale synet om at klimaendringane viser menneska som ei homogen gruppe miljøøydeleggande galningar.

Punktet om nyorientering er meir uklart. Gjennomsyra av Occupy-språket, Idle no more3 og dei andre sosiale rørslene som eksploderte etter 2011, argumenterer Klein likevel rundt klassemedvit på nyttig vis for lesarar som aldri har vore politisk aktive før.

For lesarar som leiter etter svar på spørsmåla om korfor sosiale rørsler dei siste fem åra ikkje har klart å slå tilbake innstrammingspolitikken, eller snu den globale sosiale og økologiske øydelegginga på brei basis, så må denne boka skuffe. Boka blei skrive for dei som er nye i miljørørsla, ikkje for garva veteranar.

Så mens boka har mange avgrensingar, så er ho likevel eit viktig bidrag til ei verd i krise. Klein erkjenner at spørsmålet «kva gjør me no?» bare får eit meiningsfullt svar om me først stiller spørsmålet «kva er det me prøver å gjøre?»

Klein er ikkje klar på det punktet, men me bør vere det, og ikkje vike unna: me ønsker ikkje avgrense makta til fossilselskapa eller den herskande klassen. Me prøver rive makta frå dei, fullstendig.

Innhold

Jokke Fjeldstad: Frontfag    2

Plukk    4

Rødt!-samtalen med Linn Herning    6

Dennis O`Neil: Er Trump fascist? Sanders sosialist? Clinton?    22

Petter Næss og Jin Xue: Bolig, bærekraft og rettferdig fordeling    34

Marie S. Martinussen, Aslak H. Hætta Bjørn og Elin V. Rutle:

50 nyanser av grågrønt – eller grønn sosialisme?    46

Erik Solheim: Mindre utslepp gjev arbeid til fleire    52

Anja Ariel Brekke Hvorfor aktivistene i Paris har rett    56

Geir Jørgensen: Det meste er Nord. Mest bare ord    60

Trish Kahle: Kva kjem etter kapitalismen, Naomi Klein?    64 https://www.jacobinmag.com/2015/12/capitalism-naomi-klein-this-changes-everything-cop21/

Jokke Fjeldstad: Den grønne sjokkdoktrinen og MDG?    72

Johan Petter Andresen: EUs krise og folkeavstemningen     76

Ivar Jørdre: Kontraoffensiv i Latin-Amerika?     84

Oscar Dybedahl: Den kapitalistiske staten    92

Michael Roberts: Marxistisk teori om kriser under kapitalismen    102 https://thenextrecession.wordpress.com/2015/12/27/the-marxist-theory-of-economic-crises-in-capitalism-part-one/ del 2 http://wp.me/pLequ-3gv

Erik Ness: Politikk med generasjoner    114

Halvor Fjermeros: Arbeiderklasseparti eller velmenende humanister?    118

Aslak Storaker: Hva kan vi lære av Gramsci?    126

 

Bokomtaler:

Ingeborg Eliassen, Cathrine Sandnes: Angrep eller forsvar    130

Kalle Holmqvist: Fred med Norge     132

Bård Wormdal: Spionbasen     134

Peder Martin Lysestøl: Israel. Bak muren av myter og propaganda     136

Ellen Engelstad: Syriza. Den greske våren og kampen om Europas sjel     138

Sara Gunnerud og Wegard Harsvik: Ord er makt     141

Olsen, Aasarød og Bredeveien: Hvem skal eie Norge?     143

Svein Lund: Gull, gråstein og grums!     145

Mark Weisbrot: Failed     147

Jim Stanford: Economics for everyone     147

Tamáz Krausz: Reconstructing Lenin, an intellectual biografi     151

Egge, Holtsmark og Komarov: Aleksandra M. Kollontaj     153

Tore Linné Eriksen: Mist ikke lenkene!     155

Michael A. Lebowitz:
The socialist imperative from Gotha to Now
New York: Monthly Review Press 2015, 264 s.

Michael A. Lebowitz er i Norge antakelig mest kjent for boka Sosialisme skapes ikke i himmelen fra 2007 (Rødt!, 2/2007). Som den gang, er også fjorårets utgivelse The Socialist Imperative from Gotha to Now først og fremst å forstå som et bidrag til arbeidet for å kunne realisere en sosialisme for det 21. århundret. Boka er satt sammen av en håndfull delvis omskrevne artikler av varierende lengde fra de siste 30 årene, dog mest fra de senere årene, samt et nyskrevet innlednings- og avslutningskapittel.

Boka er delt opp i to – én del som handler om ideer og erfaringer med sosialisme og én del som handler om kampen for å bygge sosialisme i dag. Selv om det er en viss logikk i denne oppdelingen, svekkes den av at det i utgangspunktet er en artikkelsamling der det er et til dels betydelig overlapp mellom enkelte artikler. Men at boka bør leses som en helhet svekker den heller ikke – snarere tvert imot.

Et poeng Lebowitz understreker flere steder i boka, er skillet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold. Det er ikke utviklingen av produktivkreftene som skiller det kapitalistiske produksjonssystemet fra det sosialistiske, det er produksjonsforholdene. Det er ikke nødvendigvis slik at sosialismen er mer produktiv enn kapitalismen, uten at det dermed betyr at det motsatte er tilfellet heller. Det er formålet med produksjonen som skiller systemene fra hverandre – profitt eller menneskelig utvikling.

Det bør derfor heller ikke være noen overraskelse at Lebowitz er kritisk til real-sosialismen blant annet i Sovjetunionen, der nettopp produktiviteten ble målet for hvor vellykket sosialismen var. Det holder ikke bare å gjøre produksjonsmidlene til statseiendom; det vil ikke gjøre noe med arbeidets fremmedgjorte karakter. I bokas eldste bidrag, som ble utarbeidet i 1985 mens Jugoslavia fortsatt eksisterte og hadde karakter av et slags sosialistisk forbilde, setter han den sovjetiske realsosialismen opp mot den jugoslaviske modellen med selvstyrte og selveide bedrifter i et slags kvasimarked. Dette, mener han, bidrar på en helt annen måte til å realisere menneskelig utvikling, men det er også, ikke minst når det gjelder å inkludere dem som befinner seg på utsiden av disse bedriftene og dermed heve dette til et samfunnsmessig nivå.

En respons på dette finner han i Venezuelas bolivarianske revolusjon.

Lebowitz var en nær rådgiver for Venezuelas avdøde president Hugo Chávez, som boka også er dedisert til, og han benytter seg flere steder av dennes begrep om det sosialistiske grunnleggende triangel. I dette triangelet er sosialismen en organisk enhet der produksjonsmidlene er sosialisert, produksjonen organiseres av arbeiderne, og hensikten med produksjonen er å dekke samfunnsmessige behov. Disse tre elementene, mener han, er alle gjensidig avhengige og utgjør på mange måter nøkkelen til å realisere en sosialisme for det 21. århundret.

Lebowitz nøyer seg imidlertid ikke med å konstatere dette, han setter det også inn i en praktisk-politisk kontekst. Det er systemendring, ikke reformering av det eksisterende systemet, som må stå i sentrum. Det betyr ikke at reformkrav er uviktige, men i et revolusjonært perspektiv er det først og fremst i form av kamperfaringer det utgjør en forskjell. Selv om det er mulig å vinne frem med reformkrav, er det viktig å forstå at kapitalismen som system er konstruert for å kunne reprodusere seg selv. Med mindre man avskaffer selve det kapitalistiske systemet, vil systemet ha en tendens favorisere kapital overfor arbeid i det lange løp.

Dette betyr ikke at han ikke er opptatt av at revolusjonære må søke makt også i det eksisterende systemet. Som Marx påpekte, vil et nytt system være preget av det gamle systemets fødselsmerker, og siden dette er uforenelige systemer, vil de bidra til å deformere hverandre. Nettopp derfor er det viktig at også det gamle systemet har en politisk ledelse som ser i retning av det nye systemet. Om man ikke søker denne makta, sier han, og peker blant annet på zapatistene i Mexico, vil det nye systemet bli et lett offer for det gamle systemet. Ikke overraskende ligger dette sentralt i den bolivarianske revolusjonen der man har skapt institusjoner i tråd med det sosialistiske triangelet gjennom å benytte seg av det gamle systemets institusjoner.

Boka er, som nevnt, basert på en håndfull artikler og foredrag. Disse varierer ikke bare i tid, men også i kontekst. Det er derfor en rekke andre temaer som behandles. Blant annet er det en artikkel som tar for seg Marx og Engels’ kritikk av Gotha-programmet, og det er også en god og liten sak om ulike demokratimodeller. Videre er det interessante diskusjoner av begreper som rettferdighet og likhet, diskusjoner som, selv om det naturlig nok ikke nevnes eksplisitt, kan være interessante i diskusjonen i kjølvannet av Thomas Pikettys bok. Men samtidig som dette gjør boka interessant, bidrar det også til å gjøre den litt rotete. Ulik lengde og ulikt nivå på de ulike bidragene styrker dette, selv om han særlig i avslutningskapittelet klarer å trekke sammen mange av trådene.

Bokas karakter av å være en antologi gjør også at det er vanskelig å kritisere den for mye for hva den mangler. Men, på tross av at, eller kanskje nettopp fordi, det gikk som det gjorde i Kina, kunne det vært interessant å lese hans vurderinger av folkekommunene som, om ikke annet, var basert på en strategi som skilte seg markant fra den sovjetiske realsosialismen. Det kunne også vært interessant å lese mer om hans vurderinger av veien videre for den varianten av sosialisme som har etablert seg ikke bare i Venezuela, men i flere andre latinamerikanske land de siste 15 årene, ikke bare henvisninger til Chávez’ vurderinger av det teoretiske grunnlaget for denne sosialismen. Disse manglene til tross, Lebowitz har levert et bidrag til en forståelse av revolusjonær teori og praksis som burde studeres av langt flere.

Mathias Bismo

Hvordan utvikle og forstå klassekamp når man tilhører forskjellige generasjoner og kjønn?

Uttrykket «stole på gikta», er ikke så dumt. Det kan gjelde både vær og politikk. Intuisjon har også noe med erfaring å gjøre, men gikt er stort sett forbeholdt de «gamle».

Erik Ness er miljøarbeider, kasserer i Rødt Vestfold og redaktør av Rødt!.

Begrepet «stole på gikta» kan brukes av oss som har holdt på et halvt århundre med politikk/klassekamp. Og det er grunn til å lytte til varslene. Men kan vi forstå virkeligheten som former de unge generasjonene, og de uttrykkene dette får?

Det er 99 år siden den russiske revolusjonen som fortsatt preger min generasjon. For ikke å snakke om den kinesiske 32 år seinere. Da jeg ble født, var det kortere tid til begge disse revolusjonene enn til i dag. Tenk hvilke voldsomme forandringer i oppvekstvilkår og sosiale forhold de ulike i generasjonene i de siste 99 åra har sett! Da farfaren min var ung voksen, kunne ikke fattigfolk sende unga på skolen hele tida, fordi de mangla sko. Særlig gikk de glipp av undervisninga om vinteren da støvlene gikk på omgang. Da jeg jobba på skipsverft, fortalte de gamle arbeiderne om det.

Det er lettere å fordømme noe som er langt unna, og lettere å gå glipp av en forståelse, noe å lære allikevel. Det er ikke klokt å legge «de andres» opprør bak seg. På sekstitallet ville det utløst en kraftig debatt hvis Mao hadde blitt kalt diktator eller tyrann. Liberalere, Venstre-folk og deler av AP ville skrevet innlegg og nyansert «de som ikke skjønner noen ting». Dagens opprørere behøver ikke å være historieløse, selv om de ikke ble født for 67 år siden. Og: Er det ikke mulig å studere den rusiske eller kinesiske revolusjonen for å lære noe av det, uten å være leninist eller maoist?

Poenget er ikke å bli nostalgisk, men å få fram et viktig poeng, og det er marxistisk, at det er tida du lever i preger deg og grunnleggende sett former tankesettet ditt. Det har vært kapitalisme hele tida, kapitalister og arbeidere, reaksjonære og radikale og kommunister. For å forstå vår tid, må man være i alle generasjonene samtidig. Ingen kropper er det.

Dagens revolusjonære prøver – gamle som unge, kvinner som menn og innvandrere som «norske» – å forstå for å se en helhet, for å forandre ikke bare bedre velferdsgoder (alle har sko i Norge (!!) i dag, men grunnleggende å skape et samfunn der arbeidskraft ikke er en vare, ikke utbytting, altså et revolusjonært annet samfunn, sosialisme/kommunisme. Først da kan forskjellsNorge bli historie.

Men det er ikke lett, for vårt samfunn reproduserer de herskendes tanker. Derfor er organisering av de revolusjonære, de som ikke tror at kapitalismen er sivilisasjonens siste stadium, et viktig verksted og kan være en inspirasjon til å se ut over den politiske nesetippen sin, det umiddelbare. Et tidsskrift som Rødt! har en rolle for å gi tanken rom, også utover dagskampen. Og en retning.

Det var i min generasjon at arbeiderklassens sønner og døtre stormet inn på universitetene, slapp til. Fordi kapitalismen trengte dem. Tilsvarende at kvinner stormet ut på arbeidsplassene, som et resultat av bl.a. den eksploderende offentlige sektoren som tilbød kvinner jobb. Og «Forbanna nordlending!» ble et begrep fordi arbeidsplasser i nord ble rasert og distrikter fraflyttet som et resultat av APs «distriktspolitikk».

Idag er det forskjellig. Studentene studerer deltid og jobber på Rimi. Det er dårlig for å få fullt utbytte av studiene, og dårlig i forhold til å ha tid til kultur og politikk, og mindre tid til kritikk (tror jeg). Det er bra at akademikere har jobba sammen med arbeidsfolk som studenter, og det kan være erfaringer for seinere allianser. Men det fagkritiske miljøet på studiestedene fyller ikke store møtesaler, titusener fyller ikke gatene med krav til Lånekassa den ene dagen og mot USAs krigføring i Vietnam den andre. At fakultetene og gymnasene ikke flommer over av løpesedler og veggaviser, har også sin materielle årsaker: Vilkåra under kapitalismen i dag gjør at opposisjonelle, unge røde – til tross for Facebook, varm lunsj og dupeditter – tar ekstrajobber på sykehjem og KIWI og sitter adskillig flere timer med studier enn 68-erne gjorde.

Marx inspirerer fortsatt, ikke som profet, men fordi han analyserte grunntrekka i kapitalismen, at arbeidskrafta er en vare i «vårt» samfunnssystem, at krisene henger sammen med at det er kapitalisme. Hadde han bare sittet på British Library, hadde det blitt teori uten betydning. Han deltok i det virkelige livet, i de virkelige klassekampene og debattene. Mye av det han spådde, skjedde ikke. Han var også av sin tid.

Marx protesterte mot dem som ble dogmatiske og ville at han skulle produsere læresetninger.

– Jeg lager ikke oppskrifter for framtidas suppekjøkken, skal han ha sagt. Det er god marxisme.

Derfor må vi være nysgjerrige når tankene ikke finner former som vi «gamle» synes likner på det vi har sett før. Eller kanskje til forveksling likner gammelt tankegods, kall det gjerne opportunisme eller hva som helst. Men hva er den nye settinga?

Derfor er det verdt å skrive om venstrepopulismen i Hellas og Spania i tidsskriftet Rødt!, også på deres egne premisser. Først da kan vi se hva som forener, hva som skiller – når meninger brytes. Det betyr ikke at jeg er blitt populist. Jeg mener at klasser og klassekamp er kraftig undervurdert i f.eks. Podemos og av Hunnicke i Rødt! nr 4/2016, men det er nå denne lapskausen av klassekamp og helter som ledere som samler mer enn 2 % i folkerike land. Så hvorfor det?

Tilsvarende er det ingen grunn til at unge revolusjonære, som kunne ha vært barnebarna mine, bør tro at de spontant skjønner sin tid. Vår tids revolusjonære er en revolusjonær cocktail av synspunkter som preges av de herskendes tanker, alder, kjønn, klasse og seksualitet. Og de som er unge nå, kan jeg love, er plutselig «helt 2016».

Young er ikke beautiful, selv om de ikke har gikt.

Jeg er takknemlig for at Atle F Rostad (AFR) tok seg tid til å lese og anmelde boka i Rødt! nr 4, 2015. Det gir meg muligheten til å ta utgangspunkt i anmeldelsen for å utvikle diskusjonen om hvordan vi kan kjempe fram sekstimersdagen.

Det er tre problemstillinger han reiser, som jeg ønsker å forfølge:

• Er det politisk mulig å kjempe fram seks-timersdagen i den nåværende politiske konteksten?
• Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?
• Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

Til det første, AFR skriver:

Likevel gjenfinnes samtidig en argumen­tasjon om at reformen er fullt ut gjennom­førbar uten å utfordre det gjeldende, grunn­leggende økonomiske og politiske ramme­verket vi lever i. Da gjenstår vi i klassesam­menheng med spørsmålet om hvem som skal betale for godet, dvs. hvorvidt vi skal øke timelønnen med 25 % når vi reduserer arbeidstida med 20 %. Forfatteren argu­menterer tidvis langt for det, men dagens politiske og økonomiske realiteter er dess­verre veldig langt unna en slik virkelighet.

I følge VG den 18. november 2015 går Fagforbundets ledelse inn for å prioritere sekstimersdagen ved tariffoppgjørene framover. Fra før av har tidligere LO-leder Gerd Liv Valla gått inn for at LO prioriterer sekstimersdagen. (Se kapittel 32 i min bok) LO-kongressen i 2017 vil avgjøre om dette blir satt på dagsorden. Naturligvis vil NHO osv. si som alltid at «vi» ikke har råd.

Dessverre ser det ut til at lederen for Fellesforbundet er mot. Dersom tilhengerne av sekstimersdagen vinner fram på LO- kongressen, anser jeg det som absolutt mulig å vinne fram i tariffkampen. Da vil det være avgjørende at opposisjonen i fagbevegelsen styrker sine posisjoner i tida framover, og at flertallet i arbeiderklassen møter den økonomiske stagnasjonen med mer radikale svar og ikke lar seg overbevise av systemforsvarerne. (Jeg omtaler problemstillingen om politiske muligheter på følgende sider i boka: 83, 97–98, 108–110.)

Opplever internasjonal kapitalismen stagnasjon både på lang sikt og kort sikt?

AFR skriver:

Forfatteren overdriver etter min mening, på tross av finanskrisa etc., gjennomgå­ende problemene som kapitalen har for å skaffe seg profitt. Det er paradoksalt, tatt Pikettys historisk sett nypubliserte storverk i betraktning. Kapitalistene har det veldig bra for tiden, og deres posisjoner utfordres ikke i noe vid forstand.

Jeg mener at de økende klasseskillene er et tegn på at kapitalismen som system har økende problemer. Det langsiktige problemet er avtakende vekst. Det vil si at den veksten som Vesten opplevde på 50-tallet, var høyere enn det den opplevde årtiet etter og årtiet etter osv. Etter hvert kom denne stagnerende veksten til et punkt der den viktigste måten å opprettholde den på, var å angripe lønns- og arbeidsvilkårene til arbeiderklassen. Generelt sagt skjedde dette med overgangen fra motkonjunkturpolitikk til nyliberalistisk politikk – personifisert ved Margareth Thatcher og Ronald Reagan – i Norge med Kåre Willoch rundt 1980. Denne politikken er et forsøk på å opprettholde veksten. Et viktig resultat av nyliberalismen er nettopp økende klasseskiller, slik Piketty og andre har trukket fram. Altså økende klasseskiller skyldtes kapitalismens økende problemer. Det så jo ut til å virke en stund. Men så slo stagnasjonstendensene som er innebygde i monopolkapitalismen, gjennom. Veksten fortsatte å synke på tross av de omfattende prokapitalistiske reformene i Kina og Comecon/Sovjets sammenbrudd.

Utover på 2000-tallet ble det klart at stagnasjonen var hovedtendensen på tross av framgangen i de såkalte BRICS-landa. Også det oljerike Norge fikk en nedgang i veksten i BNP. Etter finanskrisa snakker til og med en del av de «offisielle» økonomene om vedvarende stagnasjon som en mulig hovedtendens. Også på kort sikt ser det ut til at stagnasjonen vil fortsette, og at en verdensomspennende depresjon er mer sannsynlig enn en ny svak oppgang.

Jeg er enig med AFR i at kapitalistene har det veldig bra for tiden, og at deres posisjoner i liten grad utfordres. Men dette skyldes det jeg vil kalle de subjektive forholdene. Dessverre står kommunismen og marxismen lavt i kurs. Dette er forståelig med tanke på de kommunistiske partienes svik mot arbeiderklassen i de tidligere sosialistiske landa og sosialdemokratiets sterke stilling i arbeiderklassen i Europa. Men undertrykking avler motstand og denne kommer nå i form av partier og enhetsfronter som Syriza, Podemos, Sinn Fein, Enhetslisten osv. Mest sannsynlig vil disse partiene måtte gå på mange nederlag og splittelser da det er store illusjoner om EU og statens klassekarakter. Men flere av disse bevegelsene reiser viktige krav. Og et av kravene er arbeidstidsforkortelse. Det er et viktig krav i dagens økonomiske og politiske situasjon. (Stagnasjonstendensene og de økte klasseskillene behandler jeg på følgende sider i boka: 13–17, 35–37, 51–57, 71–74, 91–94.)

Er det motstrid mellom å kreve full lønnskompensasjon og å legge om økonomien i en miljøvennlig retning?

AFR skriver:

Hvis arbeidstidsreduksjonen skal kom­penseres fullt ut i kjøpekraft, forsvinner miljøargumentet. Det betyr i så fall bare en punktvis forrykkelse i faktorfordelingen, som etter det igjen trolig vil gjenfinne sin trend. Men vi står altså igjen med like stor (konsumert) produksjon (?). Dette paradokset mellom klassekampen og miljøet ville ha fortjent en ytterligere avklaring.

Under kapitalismen har kapitalistene makta over produksjonen og staten. Sekstimersdagskravet er et økonomisk krav og dreier seg om kampen om merverdien. En arbeidstidsforkortelse uten full lønnskompensasjon er det samme som lønns-moderasjon og vil innebære at kapitalen øker utbyttinga.

Mange av miljøorganisasjonene skylder på det økte forbruket som årsaken til miljøkrisa. Problemet er ikke økt forbruk, men måten dette økte forbruket skjer på. Det skjer på kapitalistiske premisser. Kapitalistene vil selge mest mulig varer og tjenester. De «eksternaliserer» sine miljøbelastninger og gjør alt for å opprettholde omsetningen. Å overlate mer av inntektene til kapitalistene vil ikke løse noen miljø-problemer.

Av plasshensyn viser jeg til min artikkel i Rødt! nr fire 2015: Er kravet om sekstimersdagen en nedvurdering av arbeidet? Der gjennomgår jeg blant annet miljøaspektet. Jeg er enig med AFR i at dette kunne blitt behandla grundigere i boka. Den behandler dette på sidene 95, 96, 118 og 119.

Johan Petter Andresen

Michael Hunnicke Jensen:
Brug sproget politisk

Per Clausen:
Rosa Luxembourg

Marta Harnecker:
7 ideer til kampen
Solidaritet, 2015. 51, 96 og 69 sider

Venstresocialisterne (VS), en av Enhedslistens forløpere, vedtok i september 2013 å legge seg ned for å legge alle krefter i partiprosjektet heller enn å være et «parti i partiet». Tilbake i 1998 omdannet VS seg fra et parti til en forening, og holdt fram med å gi ut tidsskriftet Solidaritet. Dette kommer fortsatt ut, men fra 2015 som et «uavhengig sosialistisk magasin».

Solidaritet er dessuten et bokforlag. De står blant annet bak danske oversettelser av britiske David Harvey og norske Linn Stalsberg. I tillegg har de en serie som heter «kort & godt». Serien består av utgivelser som kan minne om den klassiske politiske pamfletten, i et format som enkelt får plass i baklomma.

Huskeliste for løpesedler, leserbrev og lokalpolitikk

Michael Hunnickes Brug sproget politisk har undertittelen «10 gode principper for venstreorienteret kommunikation». Hunnicke baserer seg på et effektivt flettverk av venstreorienterte teoretikere og forfattere som Ernesto Laclau, Chantal Mouffe og lingvisten George Lakoff, i kombinasjon med eksempler fra den aktuelle politiske debatten i Danmark.

Blant Hunnickes prinsipper er at venstresida i større grad må våge å appellere til følelser. Fordi mennesker i overveiende grad tar valg basert på følelser må det derfor, i følge Hunnicke, også være en legitim argumentasjonsform.

Hunnicke tar til orde for å «snakke til folks sunne fornuft», i betydningen å snakke ut fra sine egne verdier, men til vanlige folk. Han vil kommunisere gjennom saker som er lett forståelige, har relevans for den breie befolkningen og skiller ut den radikale venstresida i det politiske landskapet. Hunnicke vil at venstresida skal synliggjøre at en økonomi som er mer kontrollert, bærekraft og mer demokrati, «altså sosialisme med andre ord», bare er sunn fornuft. Men ikke gjennom å snakke om abstrakte fremtidige samfunnsmodeller. Tvert i mot skal man jobbe for å få høyresidas politikk til å framstå som den virkelighetsfjerne.

Boka understreker at hvordan man velger å kommunisere også er dypt politisk, helt ned til ordvalget, og er en innføring i hvordan man kan bruke språket til sin fordel. Noen av eksemplene er kanskje for konkret bundet til dansk språk og politikk til å overføres, men dette er hverken dyptpløyende eller tungt, og kan med hell danne grunnlag for en nyttig «checklist» for venstrevridde lokalpolitikere, aktivister og andre som argumenterer politisk. Enten det er snakk om enkle leserinnlegg eller løpesedler, appeller og foredrag eller annet avansert politisk arbeid.

Fra spenningsfelt til kraftfelt

Den neste pamfletten er en redigert utgave av et foredrag Per Clausen, mangeårig sentral parlamentariker og nå lokalpolitiker for Enhedslisten, har holdt om Rosa Luxembourg. Den kombinerer en kortfattet oppsummering av Luxembourgs liv og tanker med Clausens erfaringer fra sitt lange politiske liv. Dette møtes i balansegangen mellom reform og revolusjon, hvor Luxembourg vektla en kombinasjon av sosiale reformer med et langsiktig perspektiv. Clausen følger opp:

Oppløses den dialektiske enheten av kampen for reformer og kampen for sosialisme og la man ensidig vekten på det ene eller det andre, ville bevegelsen enten henfalle i en perspektivløs borgerlig reformbevegelse – eller oppløses i ideologiske sekter. Venstrefløyens historie i Danmark har gitt mange eksempler på begge deler.

Han skriver at en bevegelse hele tiden vil ha problemer med å holde på dialektikken mellom kampen for dagsaktuelle reformer og et langsiktig mål, men kommenterer at et parti som lever i denne motsetningen, som Enhedslisten, også vil ha godt av å anerkjenne at dette er en iboende motsetning i oss alle, framfor en kamp mellom den rette og den gale linja.

Clausen siterer også Luxembourg på at «sosialdemokrater» aldri må ligge bak folk:

de må aldri ha en mindre utviklet bevissthet enn massene. De skal alltid være litt foran – men aldri så langt, at arbeiderklassen ikke forstår hva man vil.

og legger selv til:

Det siste tror jeg, det er svært mange, som kan lære svært mye av.

Til påstanden om at Enhedslisten har blitt sosialdemokratisk kommenterer Clausen at «hvis man med det mener det samme som det tyske sosialdemokrati sto for frem til 1910, så har jeg ikke noe problem med å på ta meg den arven». Sosialdemokrater på Luxembourgs tid var nemlig det som i dag kalles sosialister.

Clausen vender stadig tilbake til Luxem-bourgs kritikk av Lenin. Her framholdes Luxembourgs syn om at sosialisme må bety utvidelse av demokratiet, og Clausen forteller at han er en av mange som leste for mye Lenin og for lite Luxembourg i svært mange år, og skriver at han prøver å bøte på dette nå, noe denne teksten vel er et praktisk bevis på.

Selv om teksten handler om en historisk person og hennes synspunkter, har den sin største styrke når dette brukes til å belyse det høyaktuelle. Mange fundamentale problemstillinger behandles oftest ganske enøyd av ulike fløyer på den radikale venstresida. I realiteten er disse levende spenningsfelt, og en anerkjennelse av den dialektikken kan utvikle sterkere kraftfelt for en ideologisk skarp venstreside. Teksten gir ikke så mange konkrete svar på hvordan et slikt prosjekt ser ut i praksis, så den oppgaven gjenstår.

Enkelt, men forvirrende

Chilenske Marta Harnecker, med østerrikske foreldre og bånd til flere land i Latin-Amerika, er sikkert kjent for noen av tidsskriftets lesere («Verktøy for politikk» (Rødt! 4/13)). 7 ideer til kampen er altså den eneste av de omtalte pamflettene som ikke er en dansk originalutgivelse. Den har blitt oversatt, forkortet og bearbeidet. Utgangspunktet er en søken etter konkrete politiske tiltak for å undergrave nyliberalismens herredømme i dag, og vise vei mot et sosialistisk samfunn, basert på en gramsciansk hegemoniforståelse. Pamfletten er nok den tynneste av de tre, ikke bare bokstavelig talt. Den preges av en postulerende stil, samtidig som flere av poengene blir vel sprikende.

På den ene siden skriver Harnecker at venstresida må bygge på «en analyse av de gjeldende styrkeforhold og motstanderens svakeste punkter» og ikke fraseradikalisme. Da det viktigste, etter Harneckers syn

å løfte et politisk prosjekt, som avspeiler befolkningens dypeste forhåpninger og gjennom det vinne folks hjerter og hjerne. (…)

Det avgjørende for å skape forandring er ikke, om partiet er lite eller stort, men om folk forstår våre ideer og kan identifisere seg med våre forslag.

Idé nr. 7 for kampen er: «forveksl ikke ønsketenkning med virkelighet.» Her er poenget videre at lederne på venstresida må lære å lytte, ta utgangspunkt i stemningen hos befolkningflertallet, ikke seg selv, når man analyserer situasjonen. Relevant nok. På den andre siden mener Harnecker at venstresida må slutte å hoppe over gjerdet der det er lavest, og ikke bare ta utgangspunkt i den øyeblikkelige politiske situasjonen. Fordi dette kan leses direkte motstridende, og når det er formulert på et såpass overordnet nivå, er det vanskelig å få tak på hvor Harnecker egentlig vil. Selv om det er vel liten tvil om at et vellykket politisk prosjekt avhenger av både fingerspitzengefühl og en mer avansert analyse og strategi.

Det er enda vanskeligere å skjønne hvor Harnecker står når hun først skriver at «kjente personer, som preger den offentlige debatten, er viktige å vinne for vår sak» og senere kritiserer venstresida for å la seg fange av de gjeldende spillereglene som blant annet gjør politikken personfiksert. Hun skriver at venstresida må ta utgangspunkt blant annet i at en ny form for kapitalistisk dominans skjer gjennom at massemediene «invaderer» hjemmene til alle samfunnslag, og dermed forandrer betingelsene for den politiske kampen. Skal dette regnestykket gå opp, må det vel tolkes som en moderne vri på Det kommunistiske manifests formulering om å fjerne borgerskapet ved hjelp av våpnene de selv har smidd. Revolusjonen kommer, men da vil den bli TV-sendt.

Uansett: Den enkle stilen og nettopp slike selvmotsigelser gjør også denne lille boka tankevekkende.

Løfte blikket fra smarttelefonen

De tre første utgivelsene i denne serien er svært ulike, men har en klar rød tråd, ikke bare i politisk forstand og med det kompakte formatet, men også for innholdets innretning. De står alle midt mellom teori og praksis. Her kombineres langsiktige perspektiv og tiltak her og nå, ideologi og konkret analyse, avdøde teoretikere og nåtidige parlamentarikere.

I en tidsalder hvor vi tilsynelatende kan google oss fram til svar på alt, få kontinuerlige impulser og oppdateringer fra alle verdens nettaviser, til og med har utallige tidsskrift for venstresida på nett, kjennes det samtidig nødvendig, og kanskje mer enn noensinne, med prosjekter som klarer på en tilgjengelig måte å forene mest mulig av disse nivåene, mellom to permer. Vi trenger noe som kan få oss til å løfte blikket fra smarttelefonen.

Forordet til 7 ideer til kampen er skrevet av Pernille Skipper, som nå tar over som Enhedslistens toppkandidat etter Johanne Schmidt-Nielsen. Hun skriver

Vi må analysere og forstå DNA-et og utviklingen i det kapitalistiske systemet, hvis vi skal klare å erstatte dets umenneskelige grunnlag med et solidarisk og demokratisk samfunn.

Disse tekstene er gode utgangspunkt for den som vil inspireres eller utfordres i dette arbeidet.

Fredrik V. Sand

Ellen Meiksins Wood viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell.

Ellen Meiksins Wood gikk bort 14. januar etter en lang kamp mot kreft. Wood var en tenker av ekstraordinært format, som skrev med autoritet om oldtidens Hellas, moderne politisk tenkning fra den tidlige perioden, politisk teori i samtiden, marxisme og den moderne kapitalismens struktur og utvikling. Men enda viktigere var det at hun var en av disse strålende få fra New Left som aldri sviktet sitt engasjement for sosialistisk politikk. Det var faktisk boka hennes fra 1986, The Retreat from Class, som brått sendte henne inn på scenen som en betydelig skikkelse blant de intellektuelle på venstresiden.

Boka var en av de tidlige, og helt klart en av de mest kraftfulle kritikkene av det framvoksende post-marxistiske miljøet som begynte å ta form innen det tidlige New Left. Intellektuelt sett presenterte den et markert forsvar for historisk materialisme mot den post-marxistiske kritikken. Politisk uttrykte den Woods dom over en generasjon som – etter en kort flørt med sosialistisk politikk – vendte seg mot den med flammende intensitet. Wood kombinerte sitt forsvar for klasseanalyse med å insistere på at den måtte bygge på empiriske undersøkelser.

På den bakgrunnen nølte hun aldri med engasjert strid, selv overfor de historikerne og teoretikerne som stod henne nærmest.

I boka Peasant-Citizen and Slave markerte hun seg mot G. E. M. de St. Croix, kanskje en av de fremste historikerne når det gjelder oldtiden, ikke minst med sin strålende marxistiske analyse av denne tiden. I boka Class Struggle in the Ancient Greek World argumenterte han for at hovedkilden til merverdi i Hellas og Romerriket var slavearbeidet. Wood mente at han sterkt overdrev betydningen av slavearbeidet for overskuddet i produksjonen, selv om hun var helt enig med St. Croix om viktigheten av å få fram slavearbeidets betydning i oldtiden. Wood bygde sin argumentasjon på nøye studier av grunnleggende kilder, og ikke bare kritiserte hun St. Croix, men la også fram en av de mest betydelige materialistiske analysene av strukturen i det greske demokratiet.

I litt over et tiår senere utfordret Wood Robert Brenner, en livslang venn og politisk kamerat, om opprinnelsen til den moderne kapitalismen. Selv om Wood i stor grad var influert av Brenners framstilling av kapitalismens røtter i England, insisterte hun på at hans analyse av kapitalismens framvekst i de lave landene (særlig Nederland og Belgia, oversetters anm.) var empirisk tvilsom og hadde analytiske feil. Også i dette tilfellet var argumentasjonen hennes karakterisert av nøye undersøkelser av fakta, gjort med knivskarp analytisk presisjon. Hennes kritikk forblir en av de viktigste imøtegåelsene av Brenners svært innflytelsesrike arbeid.

Wood er kanskje mest kjent for sin rolle når det gjelder utviklingen av «politisk marxisme.» Dette er et navn knyttet til en framstilling av kapitalismens struktur og røtter, i hovedsak basert på historikeren Robert Brenners arbeid. Brenner og hans kolleger hevder at det som definerer kapitalismen, er et spesielt mønster av sosiale eiendomsforhold som er unike i moderne tid. Det tvinger alle økonomiske aktører til å bli avhengig av markedet. I alle tidligere historiske perioder var produksjonen rettet inn mot å sikre livsgrunnlaget. Kapitalismen er det første økonomiske systemet som tvinger produsentene til å selge på markedet, og dermed må de også konkurrere for å overleve. Wood argumenterte med at dette hadde to vesentlige konsekvenser. For det første, så er kapitalismen det første økonomiske systemet hvor markedet spiller en sentral rolle. Markeder har eksistert siden tidenes morgen, men i vår æra er det første gang at markedet faktisk regulerer produksjon og handel og dermed også legger grunnlaget for den sosiale arbeidsfordelingen. Dette skjedde ikke på noen naturlig måte. Det er ingen innebygget tendens i markeder som gjør at de kan vokse til et punkt hvor de naturlig erstatter førkapitalistiske produksjonsformer. De måtte skapes ved å fravriste bøndene jorda.

For det andre, argumenterte Wood med at profittmaksimering er noe som tvinges på produsenter i den forstand at det handler om å overleve. Firmaer søker ikke profitt fordi de er grådige – de vil bli drevet ut av markedet hvis de ikke gjør det. Markedet er altså ingen institusjon som bygger på lykkelig utøvelse av entreprenørånd, men er en institusjon med innebygget tvang som ikke bare dominerer arbeiderne, men også kapitalistene. Dette har en klar politisk betydning – så lenge produksjonen er basert på konkurranse i markedet kan ikke den antagonistiske motsetningen mellom arbeidere og eiere utslettes. Så lenge eierne må overleve ved å vinne konkurransekrigen, må de også hensynsløst fokusere på å minimalisere kostnadene. Det betyr at kapitalistene hele tida må begrense arbeidernes lønn og fordeler, noe som ligger under strategien for å overleve. Markedet setter kapitalistene opp mot sine egne arbeidere. Woods konklusjon? Så lenge de kapitalistiske produksjonsforholda er på plass, vil kamp mellom klassene være en sentral akse i motsetningene. I åra som fulgte etter utgivelsen av The Retreat from Class, publiserte Wood dusinvis av essays hvor hun går dypere i argumentasjonen og viser hvordan politisk teori ser faresignaler, men ignorerer kapitalismens dypere særtrekk.

I sine siste år ga Wood seg i kast med en særdeles ambisiøs analyse av utviklingen i politisk tenkning fra oldtiden til i dag. Wood søkte å plassere de sentrale tenkerne fra hver enkelt æra i deres sosiale – og ikke minst klassemessige sammenheng, for å vise hvordan de viktigste temaene og argumentene var knyttet til tidens sentrale politiske dynamikk. På den måten ville hun vise sammenhengen mellom de politiske ideologiene og den underliggende klassestrukturen. Wood hadde fått ferdig to bind i denne serien som strakk seg fra Hellas til opplysningstida. Et tredje bind, som skulle føre historien fram til vårt eget århundre, var under forberedelse, men vil nå ikke bli fullført.

Jeg møtte Ellen bare et par ganger, men i likhet med så mange på venstresiden føler jeg at jeg står i stor gjeld til henne. Hun var ikke bare en fantastisk begavet teoretiker – kanskje den mest briljante i sin generasjon – men hun stod stødig, moralsk og politisk gjennom hele den utvilsomt vanskeligste perioden venstresiden har opplevd. Ellen viste så mange av oss hva det vil si å være en dedikert intellektuell – at det er mulig å være dypt moralsk og samtidig ufravikelig analytisk, å være lidenskapelig samtidig med en kjølig oppmerksomhet rundt detaljer, å være solid rotfestet i bevegelsen og samtidig

beholde sin selvstendige dømmekraft. Hun forholdt seg til alt dette på en slags uanstrengt måte som man bare kan prøve på å etterlikne. Hennes bortgang er et tap vi alle kommer til å kjenne dypt i oss i lang tid. Og, et tap venstresiden dessverre ikke har ressurser til å ta opp i seg.

Vivek Chibber

(Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen, og trykkes med tillatelse fra Jacobin: www.jacobinmag.com.)

Venstrekvinna Betzy Kjelsberg prøvde å få til kvinnesamarbeid på tvers av klasse- og partigrenser frå tidleg på 1900-talet. Arbeidarrørsla sin parole om «klassekamp før kvinnekamp» sette grenser for samarbeid mellom den «borgarlege» kvinnerørsla og arbeidarkvinnene gjennom det meste av 1900-talet.

Kunne det gått annleis?

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen og har blant annet utgitt boka Betzy Kjelsberg: Feminist og brubyggjar. Oslo: Samlaget, 2016. Se bokomtalen til Gro Hagemann i bokseksjonen.

Da paraplyorganisasjonen som samla dei fleste kvinneorganisasjonane i Noreg, Norske kvinners nasjonalråd (NKN), vart danna i 1904, var Betzy Kjelsberg med frå starten. Ein slik «paraply» måtte til for å knytta den norske kvinnerørsla til Det internasjonale kvinnerådet, International Council of Women (ICW). Frå 1904 var 17 lokale kvinneråd og sju landsomfattande kvinneorganisasjonar med i NKN, blant dei Norske kvinners sanitetsforening, De høiere skolers landslærerinneforening, Kvindestemmeretsforeningen og Landskvindestemmeretsforening. Fleire kom til etterkvart. Det vart gjort forsøk på å få med arbeidarkvinnene frå starten, men dei stilte seg heilt avvisande. Det hindra ikkje at arbeidarkvinneorganisasjonar var med i lokale kvinneråd dei første åra.

Kvinneråd på tvers av klasseskilja

Alt i 1903 tok Kjelsberg initiativ til ein lokal «kvinneparaply», Drammens kvinneråd, som ho også vart leiar for. Det var ikkje ein freistnad på å dekkja over klasseskilja i ein by der dei sosiale skilnadene var minst like store som i andre byar med ein veksande arbeidarklasse og eit borgarskap som lenge hadde hatt den politiske makta, men bygd på ein tanke om at kvinner har felles interesser på tvers av klasseskilja.

Arbeidarkvinner, butikk- og kontortilsette, kvinnesakskvinner og sanitetskvinner hadde alle sine representantar i kvinnerådet i Drammen. Dei samarbeidde godt om felles saker, om tannklinikk for barn av «ubemidlede» foreldre, ferieheim for sjukelege skoleungar, offentleg toalett på Bragernes torg, kvinnerepresentasjon i ulike utval og komitear, kvinneleg politi og mykje meir, heilt fram til arbeidarkvinneforeiningane trekte seg ut omkring 1910.

Først klassekamp, så kvinnekamp

Arbeidarkvinnene fekk i 1909 ei landsomfattande organisering innafor Arbeidar-partiet. At dette var ei organisering som skulle tena heile partiet, ikkje berre kvinnene, går fram av ein appell i det nystarta bladet Kvinden:

La oss rekke våre mannlige kamerater hånden som stridsfeller, og la oss nu føre kampen sammen fram til felles seier.¹

Eit tilsvarande syn på kvinnene si rolle i partiet vart uttrykt i ein tale Helga Karlsen, Arbeidarpartiet si første kvinne på Stortinget, heldt ved partijubileet i 1927:

Det norske arbeiderparti er også kvinnenes parti, det representerer hjemmenes politikk, men arbeiderne er ennå ikke helt klar over hvor nødvendig det er å ha kvinnene med i bevegelsen. (…) Arbeiderkvinnene er ikke kvinnesakskvinner, men vi forlanger plass i organisasjonen.²

Ho nemnde Christian Holtermann Knudsen, mannen som vart rekna som grunnleggjaren av Arbeidarpartiet, som eit førebilete:

Han hadde sin hustru med sig. Hun la på håndpressen da han drog den, og trofast fulgte hun sin mann da han gikk rundt og delte ut bladet!³

I Arbeidarpartiet rådde parolen om at klassekampen måtte komma før kvinnekampen, slik det hadde blitt slått fast av arbeidarinternasjonalen i Paris i 1889. For dei norske arbeidarkvinnene vart konsekvensen at dei ikkje skulle engasjera seg i kvinneorganisasjonar som kryssa klassegrensene. Dei viktige politiske sakene, inkludert det som var viktig for kvinner, skulle partiet ta seg av. Dermed var det like uaktuelt for arbeidarkvinnene å vera med i lokale kvinneråd som i NKN. Kjelsberg var av dei som beklaga dette. Som styremedlem, og seinare leiar, i NKN gjorde ho mykje for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, noko som av og til lykkast, andre gonger ikkje.

Kvinnesakspioneren Aasta Hansteen meinte i 1890 at sosialistane, når dei ville ta kommando over kvinnekampen, viste at dei hadde gått i skole hos dei gamle undertrykkjarane sine. No ville dei gjera seg til herrar over kvinnene si sak. Hansteen sin konklusjon var at kvinnene snarast måtte nekta å anerkjenna sosialdemokratiet som ein førar for menneskerettssaka – «men vi agter det som en dygtig medarbeider»⁴.

Kvinnene og nattarbeidet

Klassemotsetningar har blitt brukt til å forklara manglande samarbeid mellom arbeidarkvinnene og dei andre kvinneorganisasjonane på 1900-talet. Ein kan ikkje sjå bort frå at klasseidentifiseringa hos både arbeidarkvinner og ein del av dei borgarlege kvinner har gjort sitt til å skapa avstand. Men den grunnleggjande skilnaden ligg i at arbeidarkvinnene kom til å organisera seg ut frå klasse, og med det vart innordna i eit partiapparat styrt av menn, medan dei andre kvinnene organiserte seg ut frå kjønn.

Haldninga til forbod mot nattarbeid for kvinner har vore brukt som eitt eksempel på kor ulike interesser dei ulike kvinneorganisasjonane hadde. Både Norsk kvinnesaksforening og NKN såg på eit slikt forbod som kjønnsdiskriminering, og la mykje kraft i å protestera mot det. Tolv kvinnelege legar uttalte at nattarbeid ikkje var meir skadeleg for kvinner enn for menn. Kvinnesakskvinnene argumenterte mot alt unødvendig nattarbeid, men meinte det skulle vera same reglar for kvinner som for menn. Arbeiderpartiets Kvindeforbund, som i 1915 hadde om lag 3000 medlemmer, fordelte på 70 politiske og faglege avdelingar, var for forbodet.

I den grad kvinner hadde nattarbeid, var det – om ein ser bort frå helse, pleie og omsorg – i typiske arbeidaryrke. Diskusjonen kunne gi inntrykk av at arbeidarkvinnene stod saman om å ønska forbod mot nattarbeid, medan den borgarlege kvinnerørsla var deira motstandarar. Men så enkelt var det ikkje. For somme kvinner var nattarbeid det einaste arbeidet dei kunne få, og eit forbod ville ta frå dei både arbeid og inntekt.

Som fabrikkinspektør møtte Kjelsberg kvinnene i malmsorteringa i gruvene i Sulitjelma. Dei ønskte ikkje noko nattarbeidsforbod. Dei hadde åtte timars skift – før åttetimarsdagen vart innført – og dei tykte dei hadde bra lønn. Kvinnene i dei grafiske yrka ville heller ikkje ha forbodet. Den statistikken Kjelsberg hadde tilgang til i 1910–1911 viste at det ikkje var meir enn 284 kvinner i industrien i Noreg som hadde nattarbeid. Av desse arbeidde 118 i bergverksindustrien, 81 i papirindustrien og 44 i næringsmiddelindustrien.⁵

Framlegget om forbod mot nattarbeid for kvinner vart nedstemt i Stortinget, både i 1909 og i 1915.

På den første internasjonale arbeidskonferansen (seinare ILO) i Washington i 1919 var framlegg om forbod mot nattarbeid for kvinner eitt av fleire tema. Kjelsberg var med som rådgivar for regjeringsutsendingane og heldt eit innlegg der ho forklarte kvifor ho var imot eit slikt forbod, medan regjeringsdelegaten Johan Castberg argumenterte for forbodet.

Også i likelønnsspørsmålet viste det seg at standpunkta kunne gå på tvers av klassegrensene i ei tid da det oftast var stor skilnad mellom kvinnelønn og mannslønn. Lik lønn for likt arbeid var eit sjølvsagt krav for kvinnesakskvinnene. Også mange kvinner i arbeidaryrke protesterte mot underbetaling når menn fekk betre betalt for tilsvarande arbeid. Men i dei grafiske yrka protesterte kvinnene mot å krevja lik lønn. Dei rekna med at om dei kravde like mykje betalt som mannfolka, ville dei mista jobben. Dei våga ikkje – og hadde kanskje heller ikkje grunn til – å lita på at det fanst ein arbeidarsolidaritet på tvers av kjønn som kunne hindra ein slik praksis frå arbeidsgivarane.

Stemmerett for arbeidarar og kvinner

Stemmerettskampen var også ei sak der kvinnene hadde vanskeleg for å samla seg over klassegrensene. På 1880-talet var stemmeretten for menn knytt til inntekt og sosial status, arbeidarane var utan stemmerett. Dermed vart «stemmerett på same vilkår som menn», slik dei borgarlege stemmerettsaktivistane kravde, heilt uinteressant for arbeidarkvinnene. For arbeidarrørsla var det opplagte kravet på den tida allmenn stemmerett, og fag- og arbeidarrørsla arrangerte store stemmerettstog på 17. mai. Først etter at allmenn stemmerett for menn var vedtatt i 1898, kunne «stemmerett på same vilkår som menn» omfatta kvinner på tvers av klassegrensene.

Men så snart målet om alminneleg stemmerett for menn var nådd, slutta arbeidarrørsla å arrangera demonstrasjonstog for den stemmeretten som enno mangla. Da var det arbeidarkvinnene som tok ansvar, og det første stemmerettstoget for kvinner gjekk i Kristiania 17. mai 1899, med om lag 2000 deltakarar. Arbeidarkvinneforeininga hadde invitert nokre av dei borgarlege kvinne-organisasjonane til samarbeid om dette toget. Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), den største stemmerettsorganisasjonen, med Fredrikke Marie Qvam som leiar, takka nei til å slutta seg til som organisasjon, men oppmoda einskildmedlemmer til å vera med i toget. For LKSF var det viktig å halda på partipolitisk nøytralitet, tilslutting til det som vart oppfatta som ein partipolitisk organisasjon, kunne gi trøbbel i eigne rekkjer. Om det kunne vore gjort meir for å få det til å bli eit samarbeid mellom ulike organisasjonar om felles sak, og ikkje berre ei tilslutting til arbeidarkvinnene sitt initiativ, får vi ingen gode svar på så lenge etterpå. Men ein skal heller ikkje sjå bort frå at somme av dei borgarlege stemmerettskvinnene opplevde så stor politisk avstand til arbeidarkvinnene at rein «berøringsangst» gjorde dette vanskeleg.

Ugifte mødrer, prevensjon og abort

Da Katti Anker Møller frå tidleg på 1900-talet og utover heldt sine foredrag om kva dei ugifte mødrene hadde å stri med, og etterkvart konkretiserte krav om rett til både prevensjon og abort, vart det «for mykje» for ein del av dei borgarlege damene, særleg for dei med sterke kristelege interesser. Tiltak til beste for dei ugifte mødrene kunne bli ei direkte oppmoding til «synd». Møller lykkast etterkvart i å få eit godt samarbeid med arbeidarkvinneforeiningane og Arbeidarpartiet, medan det tok lang tid før NKN kunne støtta opprettinga av mødrehygienekontor. I abortspørsmålet kom NKN i Kjelsberg si tid som leiar ikkje lenger enn til å seia at det trongst lovendringar, men uttalte seg ikkje konkret om korleis lova skulle endrast.

Lønna fødselspermisjon

Betzy Kjelsberg lykkast godt med å gripa tak i ein bit av den same problemstillinga da ho tok opp dei mangelfulle ordningane med barselpengar som særleg ramma dei ugifte mødrene, og fekk NKN til å ta opp denne saka. Det kravde både informasjon og diskusjon, og skjedde ikkje utan ein viss intern motstand. Men NKN sitt framlegg til ei forbetra ordning med «mødreforsikring», det vil seia lønna barselpermisjon, vann fram og vart vedteke i Stortinget i 1915. Dermed fekk dei kvinnene som var i arbeid og var innmelde i sjukekassa, rett til sjukepengar under to vekers permisjon før fødselen, og seks veker etterpå. Dei kvinnene som var gifte med menn som var medlemmer av sjukekassa, fekk ein eingongssum ved kvar fødsel.

Kjelsberg kombinerte i denne saka den kunnskapen ho hadde frå jobben som fabrikkinspektør med den organisatoriske krafta i NKN for å få gjennom forbetringar som var viktige for dei fleste kvinner, men aller mest for arbeidarkvinnene.

Kunne det gått annleis?

Korleis kunne det ha gå­tt dersom dei ulike organisasjonsprinsippa hadde vore praktiserte annleis? Vi kjem ikkje lenger enn til gjettingar og tankespinn, men kanskje kan nokre hypotetiske spørsmål gi nyttige innspel til kvinnekamp og klassekamp i våre dagar? Det er ikkje alltid klasse- og kjønnsinteressene samsvarer. Det kan vera direkte motstridande interesser, eller det kan vera totalt manglande engasjement for viktige kvinnespørsmål hos dei mannfolka – av ulike politiske fargar – som sit med makta. Dersom arbeidarkvinnene sine interesser ikkje fell saman med arbeidarmennene sine interesser, kven vinn og kven taper på at kvinner står saman på tvers av både parti- og klasseinteresser?

Kan vi sjå for oss at arbeidarkvinnene for hundre år sia kunne ha vore med i dei lokale kvinneråda og vore likeverdig representerte i NKN-styret? Kunne det gitt breiare støtte til Katti Anker Møller sitt arbeid for mødrehygienekontor og prevensjon? Kunne det gitt ein annan diskusjon om retten til lovleg abort da det spørsmål kom opp for fullt i 1930? Sjølvsagt får vi aldri pålitelege svar på slike spørsmål, men for å vurdera spørsmåla, er det eit poeng å hugsa at NKN på 1920-talet omfatta organisasjonar som tilsaman representerte eit relativt breitt spekter av klassebakgrunn. Kjelsberg var ein pådrivar for NKN sitt engasjement for kvinners lønns- og arbeidsvilkår, og ei rekkje yrkesorganisasjonar for kvinner slutta seg til NKN, vilkåret var at dei måtte vera landsomfattande organisasjonar. I 1929 var åtte av dei 24 tilslutta landsorganisasjonane yrkesorganisasjonar, mellom dei Kvinnelige Telegraffunksjonærers Landsforening, Norges Damefrisørers Landsforbund, Kvinnelige Systuechefers Forening og Norsk Sykepleierskeforbund.6 Betzy Kjelsberg gjorde sitt beste for å få til samarbeid med arbeidarkvinnene, og beklaga det – gjerne offentleg – når det ikkje lykkast. I eitt av dei siste avisintervjua som vart gjort med henne, i 1950, eit knapt halvår før ho døydde, uttalte ho seg slik:

Det er noe som gjør meg ondt: At vi ikke kan få arbeiderkvinnene med oss i Norske Kvinners Nasjonalråd. Selv om de har sine egne organisasjoner, så håper jeg vi kan komme så langt at arbeiderkvinnene kan samarbeide med oss i saker som ikke er av politisk karakter.⁷

Notar:

1. Skribenten var Helga Nitteberg, sekretær og forretningsførar for Kvindeforbundet. Kjelde: Syvertsen, Sigrid og Thina Thorleifsen (1960): Kvinner i strid. Historien om Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund.
2. Sitert etter Kongsvinger Arbeiderblad 1.9.1927.
3. Holtermann Knudsen starta avisa Vort Arbeide, seinare kalt Social-Demokraten og Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen.
4. Nylænde nr 3/1890.
5. Aarsberetning fra den kvindelige fabrikinspektør for 1910 og 1911.
6. Koht, Karen Grude (1929): Norske kvinners nasjonalråd 25 år. Oslo: Steen.
7. Vestlandske Tidende 30.5.1950.

Forventningene til årets frontfag var lave.

Likevel, mange ble skuffet da Felles-forbundet la vekk kravet om «brede kollektive ordninger» som LO sitt representantskap hadde gått inn for. Fellesforbundet tar på seg forhandlinger på vegne av felleskapet igjennom frontfagsmodellen. Da må vi kunne forvente at de skal lede oss framover og ikke bakover.

Det er tre viktige spørsmål i frontfagets oppgjør i år:

1. Arbeidstid

En utvida adgang til å avtale lengre ordinær arbeidstid er et alvorlig angrep på normalarbeidsdagen. Dette vil utvide hva som er normal arbeidstid og gi mindre felles fritid. Det fjerner tillegg for å jobbe i det som i dag er sett på som unormal arbeidstid.

2. Nulloppgjør

Siden 1990 har forskjellene økt raskere i Norge enn i USA. De rikeste har forskynt seg mer og mer av verdiene vi skaper. Fagbevegelsen og flere fagorganisert burde ha vært svaret for å snu denne utviklinga. Men: Den sosialdemokratiske moderasjonslinja førte til et nulloppgjør, i frontfaget i denne omgang. Uten tillegg som løfter det store flertallet, får man ikke gjort noe med de økende forskjellene. Nå må resten av fagbevegelsen sprenge rammene.

3. Pensjon

Opp som en løve og ned som en fell, er en god karakteristikk når det gjelder kravet om bedre pensjonsordning i privat sektor. Da fanden ville at intet skulle skje, overlot han det til en komite.

Lærdommen etter årets frontfagsoppgjør er at frontfaget spiller sin rolle, for å holde arbeiderklassen i sjakk.

Jokke Fjeldstad

Den første delen handlar om korvidt Marx hadde ein samanhengande kriseteori eller ikkje.

Den andre delen om den empiriske støtta for Marx si lov om lønsemd som ein teori om kriser under kapitalismen.

Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering.

Michael Roberts er en marxistisk økonom og skriver en mye lest blogg, i hovedsak om kapitalismens økonomiske kriser. https://thenextrecession.wordpress.com/. Artikkelen er omsett av Einar Jetne.

På Marx ist Muss-konferansen i Berlin¹ i mai 2015 debatterte eg med professor Michael Heinrich om kor vidt Marx hadde ein samanhengande teori om kriser under kapitalismen, ein teori som kunne bli testa empirisk. Heinrich sitt syn, klårast uttrykt i ein artikkel han skreiv for Monthly Review Press i 20142, var at Marx ikkje hadde ein samanhengande kriseteori, og dessutan kan teorien ikkje bli testa sidan vi berre har offisiell kapitalistisk statistikk. Her er ein revidert versjon av talen min i den debatten.

Korfor bryr vi oss om kriseteorien?

Dei som er aktive i arbeidarklassen sin kamp mot kapitalen internasjonalt, kan undre seg på korfor nokre slike som meg bruker så mykje tid på ideane til Marx og andre om korfor kapitalismen har regelmessige og gjentakande lågkonjunkturar og finansielle samanbrot. Vi veit at dei gjer det, så la oss berre halde fram med å gjere ende på kapitalismen gjennom kamp og legge til sides småkrangel om teori.

OK, det er gode grunnar til å forstå teorien, fordi god teori fører til betre praksis. Ja, vi veit at kapitalismen har regelmessige og ofte djupe økonomiske kriser. Desse skadar folk sine levekår og hindrar at menneskeleg sosial organisering kan bringe oss framover til ei verd med overflod og ut av knappheit og slit. Og kriser kjennemerker den motseiingsfulle og sløsande naturen til den kapitalistiske produksjonsmåten.

Før kapitalismen var kriser produkt av knappheit, hungersnaud og naturkatastrofar. No er dei produkta til ein profittskapande pengeøkonomi. Dei er menneskeskapte, og no synest dei vere utafor menneskeleg kontroll, ein fetisjisme. Framfor alt syner krisene at kapitalismen er eit feilslått system trass i dei store framstega i arbeidsproduktivitet som denne produksjonsmåten har skapt over dei siste 200 åra eller noko slikt. Kapitalismen må bli skifta ut viss menneskesamfunnet skal kunne gå framover eller i det heile overleve. Så kapitalisme som system spelar ei rolle.

Hadde Marx ein samanhengande kriseteori?

Kva er teorien? Det er ei sak som blir debattert intenst blant marxistar. Det finst ulike tolkingar.³

Kapitalistiske kriser i produksjonen skriv seg frå ’underkonsum’, mangel på pengebruk blant arbeidarar som ikkje har nok å kjøpe for, det skriv seg frå ’misforhold’, anarkiet i den kapitalistiske produksjonen inneber at produksjon i ulike sektorar kan kome ut av takt med andre, og produksjon kan rett og slett slå ut etterspørsel.

Eller det er mangelen på lønsemd i eit økonomisk system som står og fell på at profitt blir skapt for private eigarar viss investering og produksjon skal finne stad. Etter mitt syn er det siste argumentet det som både er den beste tolkinga av Marx sin teori og også det som er logisk og i tråd med fakta.

Nokre hevdar at Marx ikkje hadde ein samanhengande teori om økonomiske kriser, og det var spesielt tilfellet med Marx si lov om lønsemd. Argumenta går på at gjennom å lese Marx sine arbeid, Kapitalen, Teoriane om meirverdi og Grundrisse, viser det seg at Marx si lov om profittraten sin fallande tendens er inkonsistent og ulogisk.

For eksempel hevdar lova at verdien av produksjonsmiddel (maskineri, kontor og anna utstyr) over tid vil auke i forhold til verdien av arbeidskraft (kostnaden knytt til å sysselsette arbeidskraft). Dette kalla Marx ein aukande organisk samansetning av kapitalen. I og med at verdi (og profitt) berre blir skapt av arbeidskrafta, vil verdien som arbeidskrafta produserer over tid minke i forhold til kostnaden knytt til investering i produksjonsmiddel og arbeidskraft. Profittraten vil ha ein tendens til å falle.

Men nokre marxistiske kritikarar seier at dette tar utgangspunkt i at meirverdirate (forholdet mellom profitt og kostnaden med å sysselsete arbeidskraft) vil bli verande statisk eller auke mindre enn den organiske samansetninga av kapitalen. Og det er ingen logisk grunn til å gå ut frå det. Sjølve auken i den organiske samansetninga vil innebere ein auke i meirverdiraten (å auke produktivitet), slik at lova er verkeleg ubestemt. Vi veit ikkje om det vil føre til eit fall eller ein auke i profittraten.

Men dette er å misforstå lova og korleis Marx la ho fram. Lova ’som lov’ er at ein aukande organisk samansetning av kapital vil finne stad og at profittraten vil falle, føresett at meirverdiraten er statisk. Men dette er berre ein ’tendens’ fordi det finst ’mot-tendensar’, blant desse ein aukande meirverdirate, ein stadig minkande verdi på produksjonsmidla, at lønningar blir pressa ned under verdien til arbeidskrafta, utanrikshandel og fiktive overskot frå finansspekulasjonar. Men desse er ’mot-tendensar’, ikkje del av lova ’som lov’ nettopp fordi dei ikkje vil overgå lova (tendensen) over tid.

Som Marx sa:

Dei avskaffar ikkje den allmenne lova. Men dei er grunnen til at den lova heller fungerer som ein tendens, som ei lov der funksjonen blir justert, pressa tilbake og svekka av mot-tendensar. Desse avskaffar ikkje lova, men svekkar effekten. Lova handlar som tendens. Og det er berre under visse forhold og berre etter lange periodar at verknadane skarpt kjem til syne.

Marx hevdar at lova er grunna i to realistiske føresetnader: 1) verdilova gjeld, dvs. at verdi (og meirverdi) berre blir skapt av levande arbeid og 2) kapitalistisk akkumulasjon fører til at den organiske samansetninga av kapitalen aukar. Desse føresetnadane (eller ’prioriane’ i moderne statistisk språk) er ikkje berre realistiske. Dei er sjølvinn-lysande.

Først, verdilova. Produksjonen av det Marx kalla ’bruksverdiar’ (ting og tenester vi treng) er nødvendig for å skape verdi. Men til og med eit barn kan sjå at ingen ting er produsert utan at levande arbeid er i funksjon.

Eit kvart barn veit at ein nasjon som sluttar å arbeide, eg vil ikkje seie i eit år, men til og med i få veker, vil gå under. (Marx til Kugelmann 11. juli 1868.)

Den aukande organiske samansetninga av kapitalen er og sjølvinnlysande. Som eit resultat av mekanisering, frå handverktøy til fabrikkar, maskineri og romstasjonar er det ein enorm auke i arbeidsproduktivitet under kapitalismen. Ja, det skaper nye jobbar for levande arbeid, men det er i hovudsak ein prosess som avskaffar arbeid. Mens kvar eining av nye produksjonsmiddel kan innehalde mindre verdi (takka vere den reduserte produksjonsprisen til den teknologien) enn ei eining av eit eldre produksjonsmiddel, blir det eldre skifta ut med nye og ulike produksjonsmiddel, eller av eit nytt system av produksjonsmiddel, eit system som inneheld meir samla verdi enn verdien av dei produksjonsmidla dei er komne i staden for.

Som Marx forklarer i Grundrisse:

Det som blir billegare, er den individuelle maskinen og komponentane til denne, men det blir også utvikla eit system av maskineri. Reiskapane er ikkje berre skifta ut med ein einskilt maskin, men med eit heilt system … Trass i at individuelle element blir billegare, aukar prisen på heilskapen enormt.

Som Marx slo fast:

Det ville vere muleg å skrive ei heil historieavhandling om oppfinningane som er gjort etter 1830 berre med sikte på å skaffe kapitalen våpen mot opprøra til arbeidarklassen.’ (Marx, 1967a, s. 436)

Høgare produktivitet er ikkje målet med kapitalistisk investering. Målet er høgare profitt. Og for å nå det treng kapital høgare produktivitet og arbeidssparande nye produksjonsmiddel. Hadde Marx rett i at kapitalistisk investering fører til høgare organisk samansetning av kapital over tid? Sjølvsagt hadde han det. Sjå på figuren.

Den viser ein jamn auke i verdien til produksjonsmiddel (maskineri m.v.) i forhold til verdien av arbeid (målt i arbeidstid) i USA etter 1947. Han viser også aukande produktivitet (arbeidstida som går med til å produsere ei eining av ting eller tenester – LT). Dette er for Storbritannia frå 1855 av, slik Esteban Maito har målt det).4 Vi har altså ein aukande organisk samansetning av kapital (VkxH) og ein aukande arbeids-produktivitet (minkande LT) og eit fall i profittrate over tid (ROP). Dette er Marx si lov ’som lov’.

Mot-tendensar finst, men dei slår ikkje ut tendensen, sjølve lova, over uavgrensa tid. Korfor? Vel, for det første så har meirverdiraten ei grense (24 timar) og det finst inga grense for utvidinga av den organiske samansetning til kapitalen. For det andre er det ei ’sosial grense’ for auken i meirverdi-raten. Arbeidskraft (arbeidarane sine kampar) og samfunn (sosial lovgiving og vane) set nemleg ein minimumstandard for ’sosialt’ liv, arbeidstimar osv. Dette er essensen i klassekamp under kapitalisme.

Droppa Marx lønsemdlova si som kriseteori?

I eit brev til Engels så seint som i 1868, meir enn ti år etter at han først utvikla lova, sa Marx at lova «var ein av dei største sigrane over ’dasslokket’ (eller ’eselbrua’) i all tidlegare økonomiteori.»?

Men mange marxistiske kritikarar går ut ifrå at Marx droppa denne lova som relevant sidan han ikkje synest å vise til lova etter at han utdjupa ho seint på 1860-talet, og såg meir på rolla til kreditt i kriser (slik Keynes og moderne heterodokse økonomar gjer no). Dessutan gjorde Engels alt for mykje ut av Marx si lov i det han gav ut bind 2 og 3 av Kapitalen etter at Marx døydde. Han forvrengde faktisk Marx sitt syn på dette.

1978 hadde Jerrold Seigel eit tilbakeblikk på manuskripta. Jau, Engels gjorde klare redaksjonelle endringar i det Marx hadde skrive om lova, bl.a. i bind 3. Han delte det inn i tre kapittel, 13–15. 13 var ’lova’, 14 var ’mothandlande innverknader’ og 15 forklarde dei ’indre motseiingane’ (kombinasjonen av tendensen og mottendensane). Engels flytta noko av teksten om lova ’som lov’ inn i kapittel 13. I Marx sitt manuskript kom dette etter motverkande faktorar i kapittel 14. Men ved å gjere dette overdriv han ikkje det viktige ved lova. Tvert imot lar Engels det kome til syne at Marx balanserer mottendensane på same vis som sjølve lova når den opphavlege rekkefølgja til teksten understrekar lova etter å ha drøfta mot-verknader. Altså, slik Seigel formulerer det:

Engels fekk Marx si tiltru til den aktuelle verknaden av profittlova til å verke svakare enn den manuskriptet hans indikerer at ho var. (Seigel, Marx’ Fate: The Shape of a Life, Princeton, Princeton University Press, 1978, s 339 og note 26).

Fred Moseley og Regina Roth introduserte nyleg ei ny omsetting til engelsk av Marx sine fire utkast til bind 35 av Ben Fowkes. Der blir Marx si lov om lønsemd utvikla og det blir vist korleis Engels redigerte desse utkasta til Kapitalen (Moseley sin introduksjon til Marx sine skrifter). Moseley konkluderer med at den mykje baktalte Engels gjorde ein solid jobb med å tolke Marx sine utkast, og det skjedde inga reell forvrenging.

Ein kan derfor gå ut ifrå at Engels sine inngrep vart gjort fordi han ønska å få Marx sine formuleringar skarpare fram og meir brukbare i dåtidas politiske og sosiale debatt, for eksempel i det tredje kapittelet om profittraten sin fallande tendens.

I 1870 flytta Engels frå Manchester til London. Han og Marx møttest frå då av rutinemessig, vanlegvis dagleg. Diskusjonar kunne halde fram til langt på natt. Marx sitt hus låg berre ein gangveg på vel 10 minutt unna … og der fanst alltid enten Mor Raudhette eller Grafton Arms (Namnet på mange barar og pubar i England, oversetjaren sin merknad). Så seint som i 1875 leika Marx seg med å kalkulere meirverdi-raten og profittraten. Viss Marx verkeleg hadde droppa lova som sitt viktigaste bidrag til å forstå kapitalismen sine motseiingar, ville han ikkje då ha fortalt det til Engels?

Så langt har eg drøfta om Marx hadde ein heilskapleg teori om kriser. Eg gjekk ut frå at teorien til Marx var knytt til lova hans om profittraten sin tendens til å falle, og at denne lova var heilskapleg og realistisk. Eg hevda også at Marx ikkje gjekk bort frå denne lova i dei seinare arbeida sine, slik nokre har hevda, og at ho blir verande den beste og mest grundige teorien om regulære og tilbakevendande økonomiske kriser i kapitalismen. No skal eg legge fram ein del empiriske bevis frå moderne kapitalistiske økonomiar for å underbygge dette synet. Dette fullfører det som nettopp er ein kort artikkel om den marxistiske kriseteorien – slik eg oppfattar han – med mykje utelate.

Samsvarar Marx si lov med fakta?

Ein del marxistisk kritikk av Marx si lov om lønsemd meiner at lova ikkje kan bli bevist empirisk eller tilbakevist fordi offisiell statistikk ikkje kan bli brukt til å vise Marx si lov i praksis. Men det finst rikeleg med analysar utført av marxistiske økonomar som viser noko anna. Det springande punktet i vurderinga av om lova gjeld i moderne kapitalistiske økonomiar ligg i å vise om

1. profittraten fell over tid når den organiske samansettinga av kapitalen aukar,
2. om profittraten aukar når den organiske samansettinga fell eller når raten av meirverdi aukar raskare enn den organiske samansettinga av kapitalen,
3. om profittraten aukar viss det blir eit skarpt fall i den organiske samansettinga av kapitalen slik tilfellet er under ein lågkonjunktur. Desse ville vere dei empiriske testane, og det finst mengdevis av empiriske bevis innafor økonomien i USA og i verdsøkonomien som viser at svaret er ja på alle desse spørsmåla.

For eksempel brukte Basu og Manolakos⁶ økonomiske analysar av økonomien i USA mellom 1948 og 2007 og fann at det var ein sekulær tendens for profittraten til å falle med ein målbar reduksjon på rundt 0,3 prosent i året «etter justering for mot-tendensar.» I arbeidet mitt om profittrate i USA⁷ fann eg eit gjennomsnittleg fall på 0,4 prosent i året gjennom 2009. Og G Carchedi har vist eit diagram for auken i organisk samansetting av kapital (OCC). Denne viser det same.

Det er ein klar invers korrelasjon mellom aukande organisk samansetting av kapital og ei fallande profittrate.

Kan Marx si lov forklare kriser?

Korleis kan Marx si lov om lønsemd fungere som ei forklaring og varsle lågkonjunkturar i kapitalistiske økonomiar? Lova fører til ein klår årsakssamanheng for regulære og tilbakevendande kriser (lågkonjunkturar). Dei går frå fallande lønsemd til fallande profitt til fallande investering til fallande sysselsetting og inntekter. Ein botn er nådd når det har vorte nok øydelegging av kapital-verdiar (avskriving teknologisk, selskap går konkurs, reduksjon av lønskostnader) til å auke overskota og deretter lønsemda. Den auka lønsemda fører på ny til auka investering. Beviset for denne årsakssamanhengen mellom profitt og investering er tilgjengeleg. Jose Tapia Granados finn ved å bruke regresjonsanalyse¹⁰ at gjennom 251 kvartal med økonomisk aktivitet frå 1947 av tok profitten til å falle lenge før investeringar fall, og at profitt før skatt kan forklare 44 % av alle endringar i investeringar, mens det ikkje finst noko bevis for at investeringar kan forklare noko endring i lønsemd. Eg finn ein høgare ’Granger kausalitet’ på 60 % frå årlege endringar i profitt og investering (upublisert) og ein korrelasjon på 0,67 for perioden etter 2000¹¹. Og sjå dette hos G Carchedi (Carchedi-presentasjon).

I perioden fram mot Den Store Resesjonen 2008–9, kan vi for USA visuelt sjå årsakssamanhengen når det gjeld overskot, investering og reelt brutto nasjonalprodukt i figuren nedafor. Når det gjeld samla selskapsoverskot observerer vi ein topp midt på året 2006. Investering og samla brutto nasjonalprodukt følgjer to år etter. Overskota aukar på igjen mot slutten av 2008 og investering følgjer eitt år seinare.

To grunnleggjande regularitetar blir synlege: at ei endring i overskota har ein tendens til å bli følgd neste år av ei endring i investeringar same vegen, og at ei endring i investeringar vanlegvis blir følgd få år seinare av endringar i overskota den motsette vegen. Slik oppstår ein syklus. Frå desse resultata, «regulariteten» til syklusane i økonomien, og det faktumet at lønsemda stagnerer i 2013 og fell i 2014 (og no samla overskot i 2015) etter vekst mellom 2008 og 2012, kan vi ha god grunn til å slutte at ein resesjon i den amerikanske økonomien, som også vil bli del av ei krise i verdsøkonomien lik Den Store Resesjonen, på ny vil finne stad innan dei neste få åra.

Og Marx si lov om profittraten sin tendens til å falle fører fram til ein endå meir grunnleggande spådom: Den kapitalistiske produksjonsmåten vil ikkje vare evig. Han er forbigåande i historia til menneskeleg sosial organisering. Lova om tendensen spår at over tid vil det globalt oppstå eit fall i profittraten, noko som vil skape fleire kriser av øydeleggjande karakter. Ved hjelp av moderne marxistisk analyse kan ein slå fast at den globale profittraten har falle over dei siste 150 åra. Sjå figuren under (data frå Esteban Maito og ’pynta på’ av meg).

I seinare tid har det vorte stilt spørsmålsteikn ved Maito sine data for det nittande hundreåret (Dumenil-Levy om Maito)¹², men i eit nyare arbeid med ulike kjelder og land finn eg ein liknande trend for perioden etter 1945 globalt (Ny gjennomgang av global profittrate juni 2015)¹³. Og tidlegare banebrytande arbeid utført av Minqi Li og kollegaer¹⁴, så vel som av Dave Zachriah¹⁶, viser ein tilsvarande trend.

Slik konkluderer Maito: Profittraten sin tendens til å falle og den empiriske stadfestinga av dette avdekker den historiske avgrensa naturen til kapitalistisk produksjon. Viss profittraten måler vitaliteten til det kapitalistiske systemet, er den logiske konklusjonen at systemet nærmar seg slutten. Det finst mange måtar som kapitalen kan prøve kome over kriser og stadig vekk regenerere. Periodiske kriser er ein del av den kapitalistiske produksjonsmåten og tillet, til sjuande og sist, ei delvis gjenvinning av lønsemd. Dette er ei karakteristisk side ved kapital og den sykliske naturen til den kapitalistiske økonomien. Men den periodiske naturen til desse krisene har ikkje stoppa profittraten sin trend nedover på lang sikt. Så dei argumenta som hevdar at kapitalen har ein utømmeleg kapasitet til å gjenopprette profittraten og sin eigen vitalitet, og som derfor ser på den kapitalistiske produksjonsmåten som eit naturleg og a-historisk fenomen, er tilbakeviste av dei empiriske bevisa.»

Så lova varslar at etter som den organiske samansettinga av kapitalen aukar globalt, vil profittraten falle trass i suksessive kriser (som for ei tid kan gjenopprette lønsemd). Dette viser at kapitalisme som produksjonsmåte og med tilsvarande sosiale forhold er forbigåande. Kapitalismen har ikkje alltid funnest og han har endelege grenser. Og desse er kapitalen sjølv. Han har ei ’utgått på dato’ grense. Dette er kjernen i Marx si lov om lønsemd.

Alternative teoriar

Vi nektar ikkje for at det finst andre faktorar i kapitalistiske kriser. Rolla til kreditt er ein viktig del av den marxistiske kriseteorien. Profittraten sin tendens til å falle avlar mot-tendensar. Noko som er stadig viktigare er utvidinga av kreditt og kanaliseringa av meirverdi inn i investering i fiktiv kapital heller enn produktiv kapital for mellombels å auke lønsemda på eit vis som til slutt skaper katastrofale følgjer, slik Den Store Resesjonen viser (Den Store Resesjonen. Gjeldssaker¹⁷).

Alternative kriseteoriar som for lågt konsum eller mangel på effektiv etterspørsel er henta frå teoriar frå den reaksjonære Thomas Malthus og den radikale Sismondi i det tidlege 19. hundreåret og deretter tatt opp igjen av Keynes på 1930-talet og av moderne ulikskapsteoretikarar som Stiglitz og post-keynesianske økonomar¹⁸. Men mangel på etterspørsel og aukande ulikskap kan verken forklare regulariteten til kriser eller varsle den neste. Desse teoriane har heller ikkje sterkt empirisk grunnlag (Kan ulikskap skape kriser)¹⁹.

Etter å ha konkludert at Marx ikkje hadde ein kriseteori og derfor kutta ut lova om lønsemd, la professor Heinrich sjølv fram ein vag teori²⁰: kapital akkumulerer og produserer meir produksjonsmiddel blindt. Dette kjem i strid med konsumetterspørsel frå arbeidarar. Slik utviklar det seg eit ’gap’ som må bli fylt med hjelp av kreditt, men på eit vis kan ikkje dette oppretthalde ting i det uendelege og dermed bryt produksjonen saman. OK, det er ein slags teori, men svært mykje av det same som den underkonsum- (overproduksjon) teorien som Heinrich sjølv vrakar og som Marx vraka for 150 år sidan²¹. Det synest langt mindre overtydande eller empirisk støtta enn Marx sin eigen kriseteori grunna på lova om lønsemd.

Ingen annan teori, verken frå ’mainstream’ eller frå ’heterodoks’ økonomi kan forklare dei tilbakevendande og regelmessige krisene og by eit klårt objektivt grunnlag for teoretisk å forstå det kapitalistiske systemet.

Korfor ikkje Marx si lov om lønsemd?

Til slutt, korfor ønskjer professor Heinrich og andre som professorane David Harvey²², Dumenil og Levy²³ og mange andre marxistiske økonomar å få bort Marx si lov om lønsemd som kriseteori?²⁴

Dei trur sjølvsagt at ho er galen. Men alle desse alternative teoriane har ein ting felles. Dei foreslår ein veg ut av kriser innafor det kapitalistiske systemet. Viss problemet er for lågt konsum, auk offentleg pengebruk. Viss problemet er aukande ulikskap, korriger det med skattlegging. Viss problemet er for mykje kreditt eller ustabilitet i finanssektoren, reguler han. Ikkje noko av dette fører til politikk eller handling med sikte på erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten i det heile, berre i retning å korrigere eller betre han. Dei leier til reformistiske strategiar, dvs. der finst det ikkje noko behov for å erstatte den kapitalistiske produksjonsmåten med felles eige av produksjonsmidla og demokratisk kontrollert planlegging for behov (sosialisme).

Då blir sosialisme eit moralsk problem med sikte på å bli kvitt fattigdom og ulikskap og ikkje noko som er objektivt nødvendig viss menneskjesamfunnet skal oppnå fridom frå slit og trelldom. Det er eit reformistisk syn, ikkje Marx sitt. Men til og med desse små endringane som opprettheld kapitalisme kan overfor kapitalen sin valdelege motstand krevje revolusjonær handling – så korfor stoppe ved reform?

Notar:

1. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
2. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/05/monthlyreview-org-crisis_theory_the_law_of_the_tendency_of_the_profit_rate_to_fall_and_marxs_studies_in_the_1870s__mont.pdf
3. https://thenextrecession.wordpress.com/2013/05/19/michael-heinrich-marxs-law-and-crisis-theory/
4. https://www.academia.edu/7876021/Maito_Esteban_Ezequiel_-_And_yet_it_moves_down_The_tendency_of_the_rate_of_profit_to_fall_in_United_Kingdom_1855-2009_
5. http://www.brill.com/products/book/economic-manuscript-1864-1865
6. http://gesd.free.fr/basumano.pdf
7. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
8. http://gesd.free.fr/mr1213.pdf
9. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/07/cycles-in-capitalism.pdf
10. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/06/does-investment-call-the-tune-rpe.pdf
11. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/11/24/marxians-marxists-profitability-investment-and-growth/
12. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/dumenil-levy-on-maito.pdf
13. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
14. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2015/12/revisiting-a-world-rate-of-profit-june-2015.pdf
15. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/long-term-movement-of-the-profit-rate-in-the-capitalist-world-economy.pdf
16. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2014/04/zacha10.pdf
17. https://thenextrecession.files.wordpress.com/2013/08/the-great-recession.pdf
18. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
19. http://bilbo.economicoutlook.net/blog/?p=15854
20. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/05/19/the-two-michaels-heinrich-and-roberts-in-berlin-dogmatism-versus-doubt/
21. http://www.mcg-j.org/swp_arc/english/etheory/economics/eprm29-2.htm
22. 22 https://thenextrecession.wordpress.com/2014/12/17/david-harvey-monomaniacs-and-the-rate-of-profit/
23. https://thenextrecession.wordpress.com/2011/03/03/the-crisis-of-neoliberalism-and-gerard-dumenil/
24. https://thenextrecession.wordpress.com/2015/06/01/theres-a-long-term-decline-in-the-rate-of-profit-and-i-am-not-joking

Figur nr. 1. Arbeidstid for å produsere ei eining av bruksverdi (eit pund til 2006-prisar i minutt), volum av fast kapital per arbeidstime (pund til 2006-prisar) og profittrate. Storbritannia 1855–2009

Det er stor enighet om at klimaendringene og det grønne skiftet krever handlekraft. Nå har et utvalg i Miljøpartiet de grønne (MDG) lansert sin plan for en grønn slanking av velferdsstaten.

Jokke Fjeldstad er tillitsvalgt i Handel og Kontor, medlems- og organisasjonsekretær i Rødt og redaksjonsmedlem i Rødt!.

Med boka Sjokkdoktrinen populariserte Naomi Klein fortellingen om hvordan kapitalen bruker historiske øyeblikk da befolkningen har fokus på egne katastrofer til å gjøre store politiske endringer. Gjennom eksempler fra hvordan kuppet i Chile ble brukt som et nyliberalt laboratorium til Orkanen Katarina tar hun med oss til en rekke steder i nyere historie. Felles er at mens befolkningen er i sjokk, blir det gjennomført store politiske endringer. Sjokkdoktrinen viser oss hvordan krig og naturkatastrofer har blitt brukt på samme måte, som politiske kupp.

I det femti siders lange dokumentet – Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn – er det lite konkret. Det er mange vakre generelle formuleringer, som står åpne for å fylles med konkret innhold. Det er også gode forslag her som vil være med på å stoppe klimaendringer.

Blått og rødt MDG

Selv om MDG hele tiden har hevdet at de er blokkuavhengige, har et samlet norsk kommentatorkorps og politiske motstandere hevdet at de egentlig tilhører venstresida. Den store bredden av MDGs lokalpolitiske samarbeid har vært med partiene som sier de tilhører venstresida. De borgerlige partienes store nederlag i 2015 var i stor grad MDGs fortjeneste. Der MDG søkte samarbeid med borgerlige partier, ble de møtt med kollektiv hoderisting. Fortellingen om MDG som venstreparti undergraver det faktum at selv om flertallet av velgere og partimedlemmer har stemt ”sosialistisk”, så er det krefter innen partiet som har borgerlig bakgrunn. Misfornøyde, tidligere tilhengere av partiene Høyre og Venstre spiller en rolle i utviklingen av MDG. Høyresida i MDG får lett gjennomslag i partiledelsen så lenge strategien til partiet er å være et sentrumsparti eller blokkuavhengige.

Dokumentet Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn bærer også preg av at mange næringspolitiske forslag skal tilrettelegges for selskaper. Det er mange nye «gulerøtter» for de som vil satse i grønn industri. Pisken er ment for noen andre. Det refereres direkte til NHO foreningen Abelia. De legger vekt på at de har fått innspill fra gründere og næringslivsledere. Ikke rart at det blir næringsvennlig.

Kjøper premissene til nyliberal innstrammingspolitikk

Utvalget går inn for å stramme inn på pensjon, redusere sykelønna ved innføring av karensdager, avvikle pendlerfradraget, avvikle BSU, svekke rentefradrag og droppe tannhelsereform. Dette forslaget til kursendring begrunnes ikke i miljø og klima. Det begrunnes i liberale prinsipper om at staten må begrenses (slik vi kjenner det fra borgerlig side i politikken):

Det liberale prinsippet (som også grønn ideologi har en god dose av) tilsier at det formelle felleskapet (stat, fylke, kommune) skal ha rimelig avgrenset omfang, og at omfattende inngripen i privatlivet (herunder privat eiendom) trenger en god begrunnelse.¹

Og det begrunnes med dårlige utsikter for norsk produktivitet (jfr. Produktivitetskomisjonen):

Lavere vekstbidrag fra oljenæringen, flyktningsituasjonen, grønn omstilling og en høyere andel eldre vil påvirke økonomien. Hvor godt vi lykkes med å øke produktivitetsveksten, vil være avgjørende for den langsiktige velstandsutviklingen i Norge.²

Med dette vil MDG binde seg til høyresidas oppfatning om de framtidige utsiktene for Norge. Både ideologisk til statens avgrensing og i konkret innstrammingspolitikk. MDG aksepterer med dette høyresidas premiss om at det må en hestekur til for å berge velferdsstaten.

Produksjonskommisjonen bygger på en ideologisk forestilling om konkurranse og avregulering veien for å bedre produksjonsevnen. Sterk offentlige sektor, fellesskapsløsninger og reguleringen av markedskreftene blir sett på som et onde, selv om disse faktorene har vært avgjørende for at Norge i dag er i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og evnen til omstilling. Konkurranse kan ofte sette press på utgiftene, men det betyr ikke nødvendigvis at man øker produktiviteten. Produktivitet er nemlig hvordan vi får mest ut av ressursene våre. Selv om man lar flere konkurrere om å f.eks. og la både Posten og PostNord levere post, så fører det ikke til bedre ressursbruk ved å la to postbiler kjøre etter hverandre med halvparten så mange brev i hver bil.³ Alternativet til konkurranse er gjerne mer samarbeid som vil føre til mer rasjonell ressursbruk. Fornuftig ressursbruk burde vært en hjørnestein i grønn politikk.

Sekstimersdag eller sjette ferieuke

De dårlige utsiktene for veksten i norsk produktivitet blir også brukt av MDG som argument for å legge sekstimersdagen på hylla og nøye seg med mer moderate arbeidstidsforkortninger. Utvalget foreslår at en sjette ferieuke er et bedre langsiktig mål, og at forkortninger kan tas ut i enkelt-dager fram mot en sjette ferieuke. Her ser de helt bort i fra at Norge har gått igjennom en lengre periode der kapitalen har forsynt seg grovt av produksjonsveksten. Andelen til vanlige lønnsmottakere har blitt mindre, som følge av moderat lønnspolitikk og hensynet til konkurranseutsatte bedrifter. Samtidig har det vært lønnsfest hos ledere, finansnæring og utbyttefest på børsen. I perioden etter 1990 har inntektsforskjellen mellom den rikeste 1 prosenten og gjennomsnittet økt mye kraftigere i Norge enn i USA. På 80-talllet tjente de rikeste 26 ganger snittinntekten, på 2000-tallet hadde det økt til 174 ganger.⁴

Skal vi snu denne utviklinga og få mer av kaka, kan det gjøres ved å kreve mer i inntekt. Dette vil jo føre til et økt forbruk. Som igjen er lite bærekraftig med tanke på miljøet. Dermed er det nødvendig at vi tar ut en del av denne veksten vi allerede har vært med og skapt, i mer fritid og kortere arbeidsdag. Dette er god miljøpolitikk.

Det er også verdt å tenke over at mer ferie eller kortere arbeidsdag vil slå forskjellig ut på forbruket vårt. Kortere arbeidsdag vil i liten grad påvirke forbruket. Det vil først og fremst gi oss bedre tid til å gjøre det vi liker å gjøre i hverdagen. Derimot vil nok ekstra feriedager føre til ekstra ferieturer. De fleste bruker litt ekstra når det er ferie. Vi reiser bort. Dette vil føre med seg økte utslipp gjennom økt flytrafikk og forbruk.

MDG – fra blokkuavhengig til tradisjonelt sentrumsparti?

Etter mitt syn var den påståtte blokkuavhengigheten en viktig nøkkel for å forstå MDGs vekst. Det er nok av folk som er lei av at man har to såkalte blokker, når resultatet av valget betyr tilnærmet lik politikk. Styringspartiene AP og Høyre har stått sammen om de fleste store reformene i Norge. Valget mellom blokkene førte ikke til et brudd med nyliberalisme eller omlegging til grønn økonomi. Behovet for et reelt politisk alternativ er tilstede i mange viktige spørsmål. Men den politiske virkeliggjøringen av dette alternativet er en verre nøtt å knekke. Mandatfordeling og kampen om vervene etter valget tvinger partiene inn i blokkene. Samtidig har mange velgere også sterke meninger om hva som er det minst ille alternativet av blokkene.

MDG ble etter kommunevalget fanget i denne realiteten. Det ble ingen kommuner der en ny grønnblokk tok makta, eller der det virket som om de forsøkte å etablere det. De viste at de i realiteten ikke er blokk-uavhengige, men et sentrumsparti villige til å bli med i begge blokkene.

I flere spørsmål ser vi krefter i MDG jobbe for at de skal bli et mindre grensesprengende parti. MDG-byrådens håndtering av Hausmania i Oslo, i strid med eget partis politikk, framstår først og fremst som smisking ovenfor styringspartiene. At MDG er et parti som er ansvarlige og forholder seg til styringspartienes rammer på hva som er mulig og ikke i politikken. Det er samme utvikling som gjør at utvalget foreslår at MDG:

ikke bør foreslå og støtte dyre utvidelser av velferdsstaten og at vi også bør vurdere å kutte i enkelte av dagens ordninger.¹

Noter:

1. Grønn økonomi: Omstilling til et bærekraftig velferdssamfunn https://www.mdg.no/content/uploads/2016/03/Rapport-fra-%C3%B8konomi-og-n%C3%A6ringsutvalg_final.pdf
2. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/produktivitetskommisjonens-andre-rapport-omstilling-er-nodvendig/id2475081
3. Stein Stugu: Det eneste saliggjørende i heftet Norge 2015 – Verdiskaping og produksjon, Forlaget Rødt! 2015 (På nett: http://www.manifesttidsskrift.no/nar-konkurranse-svekker-produktiviteten/)
4. http://marxisme.no/fire-fakta-om-forskjells-norge/

Maddam

Maddam er et spenstig bloggkollektiv med en kjerne av feministiske skribenter som faste bidragsytere. Sida starten i 2011 har dette nedstedet etablert seg som et viktig forum for debatt om kjønn, likestilling og feminisme i et bredt samfunnsperspektiv. Det er lett å finne fram etter temaer eller bidragsytere. Madam inviterer også (fortrinnsvis unge kvinnelige) gjestebloggere, og debattfeltene er spennende å følge.

Sosialistisk Framtid

Sosialistisk Framtid gis ut av Bevegelsen for sosialisme og er et partipolitisk uavhengig magasin med fire numre i året.

Magasinet inneholder korte og lengre artikler som stimulerer til debatt. Enkelte artikler blir nå også lagt ut på nett. Blant de nyeste eksemplene er en meget lesverdige analyse av Kina mellom sosialisme, statskapitalisme og nyliberalisme, skrevet av Kristen Nordhaug ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Han konkluderer med at Kinas økonomiske politikk i alle fall ikke kan kalles nyliberalistisk, ettersom staten har en betydelig styring over finanssektoren og har slått inn på en sosialliberal velferdspolitikk. Også den fyldige artikkelen «Kapitalismen og det verdiløse menneske», skrevet av Oscar Dybedahl, er sterkt å anbefale. Det samme gjelder «Vestens ansvar for blodbadet i Syria» av Aslak Storaker.

Viewpoint Magazine

Dette er et marxistisk nettmagasin som byr på teoretiske artikler, og som også har mer dagsaktuelle analyser og solide forfatter-intervjuer med utgangspunkt i nye bøker som fortjener å bli kjent. Egentlig er det mer tale om ei årbok enn om et magasin, ettersom det etter starten i 2011 har kommet ett – riktignok tettpakket og rikholdig – nummer i året. De er bygd opp omkring temaer, som «sosial reproduksjon» i 2015 og «staten» i 2014. Men nettstedet inneholder også en blogg-del der det legges ut nytt materiale fortløpende. Eksempler på dette mot slutten av 2015 er en analyse av de radikale tilbakeslagene i Latin-Amerika, og et langt intervju med Jason W. Moore om boka Capitalism in the web of life. Ecology and the accumulation of capital (London: Verso, 2015.)

Bokredaktør Tore Linné Eriksen