Bokomtaler

Motstrøms historie?

Av

Jørn Magdahl

Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal:
Dovre faller, Norge 1814–2014
Oslo: Gyldendal, 368 s.

Interessant norgeshistorie

Kvartetten Søbye, Berntsen, Fløgstad og Langdal har skrevet ei norgeshistorie, som jeg i sum synes er god. I baksideteksten til forlaget heter det at «Dette er historia om Norge dei siste 200 åra slik ho aldri har blitt fortald før», men til tross for en del genuint originale synspunkter, er det mye av fortellingen og mange av tolkningene, som er gjenkjennelige fra andre framstillinger. Det spesielle er at de fire til tross for at de har særegne fortellerstemmer, og til dels rir noen personlige kjepphester, har valgt å presentere alt som et kollektivt produkt. Stort sett synes jeg de ulike perspektivene deres utfyller hverandre, men det kunne være interessant å vite mer konkret hvordan de har kommet fram til den felles teksten. Alle fire kan umulig være enige om alt her.

1800-tallet: En tradisjonell grunnfortelling

Boka er lansert som «motstrøms», men forfatternes framstilling av den norske 1800-tallshistoria er i innhold mest en variant av den tradisjonelle fortellingen. Dvs. en tolkning ut i fra et nasjonalt og demokratisk perspektiv, som preger mye av historieskrivninga om perioden. De er eksplisitte i tilslutningen til prinsippet om nasjonenes sjølråderett. Målsaken var et godt eksempel på at den nasjonale og demokratiske kampen var to sider av det samme. Bøndene har stort sett fått sin velfortjente plass i fortellingen. Diskrimineringen av de etniske minoritetene også.

Det som er noe skuffende, er at forfatterne ikke tilfører noe nye nytt når det gjelder framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold, og dannelsen av de nye klassene i denne perioden. Her har forfatterne nøyd seg med en liten porsjon relativt tradisjonell industrihistorie.

Klassekamp og klassestat

I framstillinga av 1900-tallshistoria legger forfatterne stor vekt på klassekampen. Det er i seg sjøl langt fra originalt, men jeg liker godt betoningen av at borgerskapet har kunnet støtte seg på statsmakta, og har kunnet vende voldsapparatet mot folket, når dette har vært «nødvendig».1 I dag er ikke denne erkjennelsen en gang felleseie for delegatene på et Rødt-landsmøte.

Ett eller to klassekompromiss?

Etter hvert er det blitt ganske utbredt å forstå det store vendepunktet i norsk historie på midten av 30-tallet, som et klassekompromiss. Men Berntsen opererer også med et tidligere klassekompromiss da partene i arbeidslivet begynte å inngå landsomfattende tariffavtaler fra 1907. Dette kan det være gode grunner til, men det dreier seg ikke her om to «likeverdige» kompromiss. De første tariffavtalene var tidsbegrensa uttrykk for styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere. At arbeidsgiverne ville inngå tariffavtaler, var i seg sjøl en anerkjennelse av fagbevegelsen som motpart, men om innholdet i avtalene vil det alltid komme nye kamper. Når Arbeiderpartiet i 1935 bestemte seg for å styre et kapitalistisk samfunn – samtidig som den første hovedavtalen tok sikte på å sikre stor grad av arbeidsfred, så skulle det vise seg å være et vendepunkt av en mye mer fundamental art. Det var et kompromiss som ga mer velferd til arbeidsfolk, men sosialismen var i realiteten avlyst.2

Én verdenskrig?

Hovedkapitlet som omhandler perioden 1914–1945, er organisert under overskriften «Éin krig i det 20. hundreåret». Begrunnelsen for dette synes svak, og det ser heller ikke ut som denne begrepsbruken får særlige følger for den øvrige analysen. Et argument for fortsatt å operere med både 1. og 2. verdenskrig, er at den første dreide seg om imperialistisk omfordeling, mens det i den andre også var en nødvendig anti-fascistisk krig. Dette tror jeg også at forfatterne vil være enige i.

Merkelig påstand om mislykka tysk angrep

Den kanskje mest tvilsomme påstanden i hele boka er at «Det tyske åtaket på Norge 9. april 1940 var mislukka.» Begrunnelsen er at Nygaardsvold-regjeringa kom seg unna, og at den norske motstanden holdt stand lenger enn i noe annet land som blei overfalt av Tyskland i 1938, 1939 og 1940. Sjøl om det sikkert har vært en del av overdreven etterpåklokskap om aprildagene 1940, kan det ikke være tvil om at både den militære og den politiske ledelsen sviktet på en rekke punkter. En rekke advarsler om at det tyske angrepet var på vei, blei oversett i dagene før 9. april, tyskerne greide skammelig lett å seile inn de trange norsker fjordene (passere den naturlig norske «vollgrava»), og regjeringa gikk til «stille mobilisering» når fienden sto i landet. Mye militærmateriell var fortsatt ubrukelig som en følge av måten det var lagret på, for at det ikke skulle kunne tas over av opprørske arbeidere på 1920-tallet. I de okkuperte delene av landet kunne Administrasjonsrådet spille en på en utbredt oppfatning om at det var viktig å holde produksjonen oppe, selv om det var til fordel for Tyskland. Samtidig er det selvfølgelig riktig å understreke at det blei tatt modige valg om å ikke overgi seg, og svært viktige beslutninger – som å overføre den norske handelsflåten til Nortraship – og i alliert tjeneste. Det er fint at Harald Berntsen har gjort mye for å vise de positive sidene ved Nygaardsvold-regjeringa, og den kupparta behandlinga statsministeren blei utsatt for av Gerhardsen og co. i 1945. Men det går virkelig over stokk og stein, når dette felttoget for Nygaardsvolds minne altså ender ut i påstanden om at det tyske felttoget var mislykka. En annen sak er at selve okkupasjonen nok var et tysk feilsteg – i det den var et uttrykk for at det tyske naziregimet tapte på å spre kreftene.

Norsk folkefrontregjering?

Etter den ødeleggende sosialfascismeperioden (1928–35) skiftet som kjent Komintern til en folkefrontstrategi, der kommunistene søkte breie allianser for å demme opp for ytterligere seire for fascismen. Det er dette vi vanligvis legger i folkefrontfrontbegrepet, men i Dovre faller blir dette begrepet også brukt om den sosialdemokratiske Nygaardsvold-regjeringa. Forfatterne Langdal og Berntsen gjorde dette til et viktig poeng i et lanseringsintervju i Klassekampen. Er dette begrepsbruk som gir mening? Jeg er usikker. Arbeiderpartiet ville ikke ha oppnådd regjeringsmakt uten å vinne over nye store velgergrupper – ikke minst bønder og fiskere, og heller ikke uten kriseforliket med Bondepartiet. Men Arbeiderpartiet forlot aldri holdningen om at enhet skulle skje på partiets grunn – noe som bl.a. hadde ført Bygdefolkets Krisehjelp over i armene på NS. Jeg vet heller ikke hvor framtredende det anti-fascistiske perspektivet var hos denne regjeringa. De ulike høyreradikale og fascistiske strømningene var aktive, men allerede nokså isolerte. At denne regjeringsdannelsen var med på å begrense grunnlaget for at ytre høyre kunne styrke seg, finner jeg likevel hevet over tvil. Norges kommunistiske Parti (NKP), som var svært svakt i siste del av 30-åra, støttet dannelsen av Nygaardsvold-regjeringa.

Mange kvaliteter

En tydelig kvalitet ved boka er beleggende, illustrerende og pedagogisk bruk av historisk statistikk. Espen Søbye skal sikkert ha æren for dette.3 En annen kvalitet er at det allmenne utviklingsforløpet hele tida underbygges med fortellinger om historiske personer og steder. Noen vil kanskje synes at dette har ført til vel mange digresjoner, men jeg likte det altså godt. Tyngden i den realhistoriske framstillingen ligger nok særlig i ekstrakten av Harald Berntsens omfattende historiske forfatterskap med vekt på arbeiderhistorie, særlig fagbevegelsens rolle, og en del originale slutninger han har trukket gjennom dette forfatterskapet. Samtidig vil altså «faste» lesere kjenne til disse fra før.

En annen styrke ved boka er at Nordkalottens historie er viet god plass. Kjartan Fløgstad har som kjent arbeidet mye med denne i forbindelse med de siste romanprosjektene sine. I disse tider er det også godt at de fire fører et prinsipielt forsvar for fagbevegelsens kamp mot sosial dumping, der den til tross for svært sterke motkrefter ikke har falt for fristelsen til nasjonalsjåvinisme:

Vi er ikke en fagforening for norske arbeidere – men for arbeidere i Norge.

De har også klar brodd mot den utbredte islamofobien – noe som ikke gjelder alle tidligere meningsfeller.

I Ibsens skygge?

Kultur- og idrettshistorie er viet betydelig plass, også det er en styrke ved boka. Jeg er imidlertid kritisk til vurderingene i kapitlet «Ibsens skugge». Der er Ibsen og Kielland blitt hegemoniske uttrykk for «sjølforståinga til den norske overklassa rundt hundreårsskiftet». At de avslører hykleri og indre motsetninger i det samme borgerskapet må tydeligvis ta mye av skylda for at de arbeidende klassene har fått en beskjeden plass i kulturen også seinere. Det er sikkert mye å kritisere den såkalte Ibsen-resepsjonen for, men å hevde at «den konstituerer borgerskapet som universell overklasse», og at «Ibsen-industrien er en svært viktig og sårbar del av det ideologiske produksjonsapparatet til det norske borgerskapet», må være mer enn en mild overdrivelse.

For pessimistisk?

Jeg leser bokas framstilling av historia etter den andre verdenskrigen som strategisk pessimistisk. Selvfølgelig er det nødvendig å vektlegge trekk som har svekket arbeiderklassens posisjon i Norge (klassesamarbeid, utflagging av industri, kontraktørvirksomhet osv.), og her er dokumentasjonen god. Men til tross for oppfordringen om å knytte nevene er det som om tilbakegangen for industriarbeidet i vår del av tar motet fra forfatterne. En må spørre om det ikke er noe som gir grunnlag for en viss optimisme? Boka beskriver kvinnenes innmarsj på arbeidsmarkedet, men jeg tror de undervurderer at dette kan styrke arbeiderklassen strategisk. De synes også å ha et ensidig negativt syn på de såkalte «mellomlagas» rolle i klassekampen. Ikke minst innholdet i lærerstreiken, som blei drevet fram nedenfra, tyder på at store grupper langt på vei har felles interesser med arbeiderklassen. De påpeker sjøl at den internasjonale industriarbeiderklassen i dag er dobbelt så stor som da tallet på industriarbeidere var på topp i Norge (i 1971). Også her må det vil ligge noen strategiske implikasjoner?

Overser norsk imperialisme og krigspolitikk

Det viktigste utviklingstrekket i Norge på 2000-tallet, er at landets imperialistiske karakter er blitt så mye mer åpenbar. En ser dette i oljesektoren, i forvaltninga av «pensjonsfondet», i bistandspolitikken, og i den store rød-grønne «suksessen» med rekordøkning i våpeneksporten. Framfor alt viser det seg i deltakelsen i alle krigene «out of area», som er blitt kronet med utnevnelsen av Stoltenberg som generalsekretær i NATO. Jeg vet ikke hvorfor dette er oversett i ei motstrømsbok, som ellers omhandler nyere norsk historie i så stor bredde.

Skiter i eget reir?

Et kapittel i boka heter «Ekte seipanettar». Her øser mellomlagsforfatterne ut forakt for intellektuelt og kulturelt jåleri hos 68erne som var raddiser da de studerte, men som … Det er ikke det at beskrivelsen er fullstendig grunnløs, og uten humoristisk brodd, men som «sannheten» om rolla til store sosiale sjikt (og om SVs gamle grunnplan som de henviser til) holder jo ikke dette mål.

Tre av de fire var m-l-ere på 70-tallet (og den siste vel sympatisør– ikke i AKP(m-l), men i det stalinistiske Kommunistiske Arbeiderforbund (KA) og dets universitetslag KUL). Dette har sikkert gitt erfaringer som kunne ha dannet grunnlag for historisk refleksjon4, i stedet får vi den obligatoriske «takk for sist» til AKP-bevegelsen. Her er det selvfølgelig ikke vanskelig å komme med mye høyst berettiget kritikk5, men de fire synes de må ta ekstra hardt i. F.eks. skriver de at Stalin for AKP «ikkje berre (var) den viktigaste, men i grunn den einaste sosialistiske klassikaren». Påstanden om at mange tidligere medlemmer av m-l-bevegelsen i dag er i intensiv kamp mot sosialismen, er også feil. De kunne med større rette spørre seg sjøl hvor mange fra deres egen krets som i dag er organisert på sosialistisk eller kommunistisk grunnlag.

«Politisk ukorrekt» om helsevesenet

Boka har et kapittel om helsevesenet med et innhold som skiller seg klart fra det som ellers er gjengs i debatten, og særlig på venstresida. Forfatterne mener at sektoren er preget av alle partiers overbudspolitikk og av enorm ressursbruk. Mye av drivkrafta bak kampen for lokale helsetilbud er ønsket om å opprettholde skatteinntektene til verts- og nabokommunene, hevder de. Noe av dette skyter over mål. At det blir brukt mye penger på omsorg og helse er vel ikke annet enn et kjennetegn ved velferdsstaten. Norge bruker dessuten ikke spesielt mye, og det er felter hvor det opplagt burde ha vært brukt mer. Men det er opplagt riktig at stadig mer avansert teknologi, kombinert med noen sterke holdninger i tida til «liv og død», også presser fram overdreven ressursbruk på områder som ikke burde ha vært prioritert. Som forfatterne sier, fører dette til reelle og fiktive problemer i det offentlige helsevesenet – og til forsterka krav om private tilbud.

Til tross for alle motforestillinger i denne anmeldelsen: Boka anbefales!

Jørn Magdahl

Noter

  1. Her står kvartetten særlig i gjeld til historikerne Lars Borgersrud og Nils Ivar Agøy. Det kommer for så vidt greit fram, men Mona Ringvej påviser i anmeldelsen sin i Klassekampen 23.08.14, at det ikke er alt i denne boka som er godt nok belagt med kildehenvisninger.
  2. Jeg hadde en liknende kommentar som i dette avsnittet, da jeg anmeldte Harald Berntsens pamflett Tilbake til start i Rødt! 1/2008.
  3. Han har arbeidet mye med historisk statistikk i yrkessammenheng, og etter at Dovre faller kom ut, har han også kommet ut med Folkemengdens bevegelse 1735-2014; en tabellstudie.
  4. Et implisitt eksempel på at de må ha reflektert over sine egne tidligere posisjoner viser i denne boka i framstillingen av Stalins rolle. I 1980 blei KA og KUL splittet nettopp på spørsmålet om Stalin, og Berntsen endte på en side og Søbye og Langdal på den andre. I Dovre faller kombinerer de på en utmerket måte besk stalinismekritikk med en anerkjennelse av den avgjørende rolla Sovjet spilte under den 2. verdenskrig. Synet på den nasjonale sjølråderetten, der KUL var nærmest antinasjonalt, er et annet eksempel.
  5. De henviser til direktivet om å registrere NKPere pga. den angivelige faren for sovjetisk invasjon. I ettertid er det svært pinlig å tenke på denne registreringsvirksomheten.
Bokomtaler

«Arbeiderne lystret ikke længer»

Av

Magnhild Folkvord

I april 1918 gjekk det ut ein ordre til arbeidarråda rundt omkring i landet:

«Er ikkje åttetimarsdagen innført innan 1. mai, må arbeidarane ta den sjølve!»

Magnhild Folkvord er tidlegare journalist i Klassekampen, arbeider no med ein biografi om Betzy Kjelsberg, den første kvinnelege fabrikkinspektøren i Noreg.

Den 2.mai blev ogsaa en merkedag. Arbeiderne lystret ikke længer arbeidsgivernes ordrer men arbeidet bare 8 timer. Fabrikfløytens monotone lyde hørtes bare paa samme tid som før, men blev fuldstendig ignorert av arbeiderne. De bestemte selv naar arbeidet skulde begynde og hvorledes arbeidsdagen skulde inddeles. Bedriften her har ikke gjort noget nævneværdig for at motsætte sig arbeidernes vilje.

Slik starta rapporten frå Glomfjord i avisa Ny Tid 10. mai 1918. Ny Tid var den gongen ei radikal arbeidaravis som kom ut i Trondheim.

Fleire tusen arbeidarar nekta å lystra arbeidsgivarane sine ordrar på denne tida. Ein del stader hadde arbeidarråda i god tid varsla bedriftene om at dersom ikkje åttetimarsdagen var innført innan 1. mai, ville arbeidarane sjølve innskrenka arbeidstida frå og med 2. mai.

Arbeidarane på Thune Mekaniske verksted i Kristiania hadde danna det første arbeidarrådet i landet tidleg på vinteren 1918, og agitasjon for åttetimarsdagen hadde gått føre seg i lang tid. Leiarane i Norsk Jern- og Metalarbeiderforbund hadde prøvd på fleire vis å få Thune-arbeidarane til ikkje å gå til aksjon 2. mai, men utan å lykkast. 2. mai starta dei arbeidsdagen på Thune til vanleg tid. Da dei hadde arbeidd i åtte timar, tok ein av arbeidarane eit stort sagblad, og med nokre kraftige hammarslag på det, gjekk signalet gjennom heile verkstaden om at arbeidsdagen var over. Etter det hadde Thune-arbeidarane åttetimarsdag1.

I Trondheim foreslo arbeidarrådet at den nye arbeidsdagen kunne sjå slik ut: Arbeidstid kl 8-18 dei fem første dagane i veka, middagspause kl 12.00–13.30. Laurdag arbeidstid kl 7–13, med ein halv time frukost. Ingen av bedriftene svarte på dette. 30. april kom ein deputasjon av arbeidarar til møte med sjefane for dei største bedriftene, og gjorde det klart at åttetimarsdagen kom til å bli innført frå og med 2. mai, med den tidsinndelinga som arbeidarrådet hadde foreslått.

Svaret frå bedriftsleiarane i Trondheim var at dei respekterte ikkje anna arbeidstid enn den som var fastsett i tariffavtalane. Portane ville bli opna til vanleg tid.

Kom til stengde portar

I Trondheim hadde 4000 arbeidarar vore med i sosialistane sin store demonstrasjon for 8-timarsdagen 1. mai. Med seks musikkorps, 55 fagforeiningsfanar og to agitatoriske fanar: «Til kamp for 8 timers arbeidsdag» og «Ned med folkets svøpe, militarismen» hadde dei marsjert gjennom byen.2

Neste dag var det tid for å setja i verk åttetimarsdagen. 2. mai var dei fleste fabrikkportane som hadde blitt opna «til vanleg tid», stengde da arbeidarane kom på jobb klokka 8.00, og dei måtte berre gå heim att. Slik var det ved Trondhjems mekaniske verksted, ved Ørens mekaniske verksted, Nordre verft, Isidor Nilsen, Baltic & Eriksen, spikerfabrikken og dei små verkstadene som var tilslutta arbeidsgivarforeininga. Alle hermetikkfabrikkane var også stengde da arbeidarane kom klokka 8, det same ved aktiebryggeriet.

Men det var ikkje slik alle stader. Baklandets mek. Verksted hadde opne portar klokka 8, og på skofabrikkane, dampvaskeriet og i bygningsindustrien vart det arbeidd 8 timar. Det same gjaldt bakeria i byen.

Avisa Nidaros innførte åttetimarsdag på trykkeriet 30. april, og dei som ikkje alt hadde åttetimardag i Trondhjems Adresseavis, fekk same ordninga, likeeins Vikans boktrykkeri. «Og vi har al grund til at tro, at samtlige byens trykkerier vil ordne sig paa samme maate,» skreiv Ny Tid 3. mai. Ei rekkje handelsmenn som sysselset lager-arbeidarar og køyrarar, hadde også ordna seg med åttetimarsdag, og fleire hadde sagt dei ville gjera det.

Eit massemøte av 2000 organiserte arbeidarar vedtok samrøystes å leggja den vidare aksjonen i arbeidarrådet sine hender. Så langt var dette ein aksjon som vart sett i verk uavhengig av Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, seinare LO). Massemøtet oppmoda AFL til å støtta aksjonen.

På Elverum hadde arbeidarane ved Otto Herambs støperi og mek. verksted bestemt seg for å innføra åttetimarsdagen. Dei kom også til stengde portar 2. mai, så ikkje noko arbeid vart gjort den dagen. Men dei fekk forhandlingar med arbeidsgivaren, og vart einige om at arbeidet skulle starta klokka 7.30 og slutta klokka 16.30, med frukostpause klokka 8.30–9.00, og middag klokka 13–14. Dei tok oppatt arbeidet 3. mai. På Jømna Brug, den gongen eit sagbruk, slutta arbeidsdagen frå og med 2. mai klokka fem i stadenfor klokka seks «hvorom bruket paa forhaand var underrettet»3.

I Harstad vart åttetimarsdagen på alle trykkeria i byen innført for alle tilsette frå og med 2. mai4.

Mange aksjonar

I Tønsberg følgde arbeidarane ved Kalnes mekaniske verksted oppmodinga om å gjennomføra åttetimarsdagen, og møtte på arbeid ein time seinare enn vanleg. Da fekk dei ikkje komma inn. Derfor toga dei til Folkes Hus der dei vedtok å ta opp kampen.

På Rjukan hadde arbeidarane på to godt besøkte møte bestemt å innføra åttetimarsdagen. Det var berre eitt problem: Norsk Hydro nekta å forhandla. Arbeidarane var samde om at dersom ikkje bedrifta ville betala overtidsprosentar for arbeid utover åtte timar, ville all overtid bli nekta. «Over hele Rjukan er 8-timersdagen nu en kjensgjerning,» skreiv Social-Demokraten 7. mai. Eit massemøte av 500 organiserte arbeidarar 4. mai vedtok å overlata den vidare aksjonen til arbeidarrådet. Det same møtet vedtok å krevja at AFL-sekretariatet greip inn straks overfor tilfelle av lockout i Trondheim eller andre stader, og at dei tvinga regjering og storting til straks å vedta ein lov om åtte timars arbeidsdag.

I Telemark var det kraftige aksjonar fleire stader. Ved Trosvik mek. verksted og skibsbyggeri ved Brevik, ved Bamble apatitgruber og ved Ødegaardens verk var åttetimarsdagen innført5. Ved «Sørlandets Elektriske», Skien, gjekk arbeidet som vanleg, men forhandlingar om innføring av åttetimarsdagen var i gang.

Ved Langesund mekaniske verksted kom arbeidarane klokka åtte om morgonen 2. mai og fann porten stengd. Bedriftsleiaren hadde på førehand sagt nei til forhandlingar om åttetimarsdag, noko han måtte gi etter for. Han oppmoda arbeidarane til å arbeida vanleg tid medan dei forhandla. Arbeidarane heldt møte og bestemte at dei heldt fast på kravet om åttetimars-dagen, men at dei var villige til å forhandla om lønna. Bedriftsleiinga bestemte å innvilga åttetimarsdag med full lønn, så sant arbeidsgivarforeininga gjekk med på det. Saka skulle gå vidare til forhandlingar mellom Norsk Arbeidsmandsforbud og Norsk Arbeidsgiverforening.

Ved Aamdal koppargruver i Vest-Telemark stilte arbeidarane krav om åtte timars arbeidsdag og ei timelønn på kr 1,50. Timelønna varierte frå før mellom kr 0,83 og ei krone.

På Petterøe

Fabrikkeigar Petterøe, eigaren av Petterøes Tobaksfabrik, var ein av dei Dagbladet intervjua i mai 1918. Petterøe hadde innført 8-timarsdag for tolv år sia, kombinert med akkordarbeid. Han erfarte at dei unge leverte som regel vel så mykje på åtte timar som tidlegare på ti. Også dei eldre oppdaga snart at dei kunne tena like godt på 8 timar som før på ti.

Da 8-timarsdagen vart innført, vart både daglønn og akkordlønn som før.

«Jeg har ialfald ikke hørt nogen bedrift som har hat økonomisk skade av at indføre normalarbeidsdagen. Naar denne reform bare gjennemføres ved venskabelig overenskomst mellem arbeidere og arbeidsgiver, saa tror jeg, at de vanskeligheter man stadig taler om kan overvindes,» sa fabrikkeigaren. Han såg at det kunne vera tilfelle der det vart gjort mindre på åtte timar enn på ti, slik som når ein mann stod og passa ein maskin som gjekk for full fart, den utførte sjølvsagt meir dess lenger den gjekk. «Men i et slikt tilfælde er vedkommende arbeiders beskjæftigelse saa enerverende og opslitende, at efter 8 timer bør han faa slippe løs og hvile ut,» sa Petterøe.

Petterøe-arbeidarane arbeidde åtte nettotimar, utan frukostpause. Dei hadde ein times middagspause, og åt middag på bedrifta.

Ved Union spritfabrikk i Skien fekk dei til ei mellombels ordning med 48 timars arbeidsveke, men utan forandring i timelønna. Lønnskrav skulle bli behandla av organisasjonane. Kanskje betra det stemninga litt at bedrifta sørga for at arbeidarane fekk eit måltid mat «til en større reduktion i prisen»?

Direktøren på AS Dalen-Portland cementfabrik ved Brevik nekta å forhandla om åttetimarsdag. Som svar la arbeidarane ned arbeidet kl 11.30 2. mai. Dei heldt seinare eit møte der dei bestemte «at fastholde sit krav og lægge den videre aktion i det lokale arbeiderraads hænder. Over 200 mand staar som en bak kravet.»6 Ved Skiensfjordens skofabrik hadde 130 menn og 80 kvinner sagt opp plassane sine med 14 dagars varsel i protest mot at bedrifta stengde dørene etter middagspausen.

Ved A/S Norsk Impregneringskompani, Larvik, vart det også konflikt. Arbeidarane kravde åtte timars arbeidsdag og eit tillegg på 45 øre per time. Tilbodet frå arbeids-givaren var 51 timars arbeidsveke og eit prosenttillegg som på det meste ville bli kr 1,68 i veka. Dette gjekk arbeidarane ikkje med på, og dei la ned arbeidet. Denne aksjonen vart gjennomført med samtykke frå Arbeidsmandsforbundet7.

I Østfold var det ulike haldningar til kampen for åttetimarsdagen. I Fredrikstad valde arbeidarane å ikkje gå til aksjonar, men ved smelteverket i Sannesund, Sarpborg, fekk dei 150 arbeidarane gjennomført åtte timars arbeidsdag med same daglønn som før, pluss ti prosent tillegg. Dei som arbeidde i dei heilkontinuerlege avdelingane, fekk eit tillegg på 20 prosent. Dessutan fekk dei avtale om 1. mai som heil fridag, og 100 prosent tillegg for dei som måtte arbeida den dagen.

I Tyssedal og Skjæggedal kravde arbeidarane åttetimarsdag. I Tyssedal valde dei ein komite som skulle forhandla med leiinga, men komiteen fekk sparken. Da bestemte arbeidarane å gå til streik for å få bedrifta til å ta inn att dei som var sparka. I Skjæggedal søkte arbeidarane om å få åttetimarsdag, men fekk blankt avslag. Da kalte dei saman til massemøte, og bestemte å ta åttetimarsdagen 2. mai. Dei sende melding til fabrikkontoret, men da dei kom på jobb til den tida dei hadde bestemt, vart den elektriske straumen slått av, og arbeidarane måtte gå heim.

I Odda vart åttetimarsdagen innført ved direkte aksjon, alle dagarbeidarane ved cyanid- og karbidfabrikkane, om lag 600 mann, gjekk frå jobben da åtte timar var gått. Om kvelden var dei samla til møte i Folkets Hus.8

Nytt massemøte i Trondheim

Arbeidarrådet i Trondheim inviterte alle organiserte arbeidarar til nytt massemøte på gårdsplassen ved Folkets hus 3. mai. 3000 møtte fram. Mot ni stemmer gjorde dei følgjande vedtak:

  1. Arbeiderraadet bemyndiges til at proklamere hel arbeidsstans i samtlige private og offentlige bedrifter fra og med mandag 6.ds kl. 6 formiddag.
  2. Arbeiderraadet bemyndiges til at træffe bestæmmelse om arbeidsstansens varighet.
  3. Møtet henstiller til raadet at organisere demonstrationstog mandag den 6.ds kl. 4 eftermiddag. Det henstilles til samtlige arbeidere at delta i demonstrationen.
  4. Arbeidsstansen blir bare meddelt gjennem pressen.

Alt var med andre ord klart for storstreik om ikkje arbeidsgivarane gav seg raskt. Men slik gjekk det ikkje. Borgarmeister Bauck greip inn. Han oppmoda arbeidarrådet til å gå med på at spørsmålet om arbeidstida av samfunnsmessige grunnar skulle overførast til forhandlingar mellom AFL og arbeids-givarforeininga. Dersom arbeidarrådet gjekk med på det, ville borgarmeisteren venda seg til hovudorganisasjonane. Han oppmoda arbeidarrådet til å avverga arbeidsstans og sørga for at arbeidet blir gjenopptatt under forhandlingane.

Mot ein sterk minoritet vedtok massemøtet å utsetja aksjonen. Bauck sende si oppmoding til arbeidsgivarforeininga og AFL om å ta saka opp til realitetsbehandling, og arbeidet vart tatt oppatt i heile Trondheim9.

Åttetimarsdagen til Stortinget

I løpet av mai vart ei rekkje aksjonar for åttetimarsdagen gjennomført, og arbeidsgivarane reagerte på høgst ulike måtar. Somme såg nok at åttetimarsdagen måtte komma – straks eller litt seinare. Andre må ha blitt alvorleg skremde av at arbeidarane tok seg til rette slik dei gjorde, og prøvde å stansa arbeidarane med represaliar.

7. mai skreiv Ny Tid at det førebels var for tidleg å uttala seg om resultata av dei aksjonane som var sett i verk, men dei meinte ein kunne ha oppnådd meir om fleire hadde deltatt:

… saameget lar sig ihvertfald si, at om arbeiderne landet rundt hadde fulgt arbeiderraadenes appel like mandjevnt som arbeiderne i Trøndelagen og i Skien-Telemarksdistriktet har gjort det, vilde 8-timersdagen idag ha været en kjendsgjerning i vort land.

Landsorganisasjonen stilte seg ikkje bak parolen om «direkte aksjon», men aksjonen fekk landsorganisasjonen til endeleg å gjera noko, «selvom det skede i ellevte time», ifølgje Ny Tid. Aksjonen sette også fart i statsstyremaktene. Arbeidet med å få til ei lovfesting av 8 timarsdagen var i full gang. «Men tror nogen, at dette vilde ha skedd, hvis ikke arbeiderklassen hadde vist alvoret i kravet gjennem handling?» spurde Ny Tid.

I første omgang dreidde det seg om ei mellombels lov om åttetimarsdag som vart behandla i Stortinget i løpet av sommaren 1918.

Social-Demokraten oppsummerte 4. juni:

8-timers dagen har ikke længer det forfærdende og avskrækkende ved sig som i tidligere dage. Det fleste mennesker forstaar nu at den meget vel lar sig praktisere og at produktionslivet ingen skade lider ved det.»

Den eine kommunen etter den andre hadde innført åttetimarsdag for sine arbeidarar, og staten «staar paa tærskelen til at gjennemføre den for alle sine arbeidere».

Typografane hadde fått åttetimarsdagen godkjent av Stortinget, og eit einstemmig Odelsting hadde godkjent ein revisjon av bakarlova, der arbeidsdagen var fastsett til åtte timar.

I tillegg kom argumentet om ernæringsforholda, ei følgje av den andre verdskrigen som enno ikkje var over. Det vart lagt vekt på i leiarartikkelen:

Slik som forholdene ligger an for tiden i arbeiderhjemmene kan de ikke utniste forsørgeren med saa god og nærende kost at han med samme kraft som før kan utholde den lange arbeidsdag. Og hvad gavn er der for produktionen i en arbeidsdag paa 9 a 10 timer, naar arbeidsydelsen paa grund av ernæringsvanskeligheterne blir betydelig nedsat de sidste timer.

Dette la også AFL vekt på i skrivet til regjeringa om kvifor det hasta med å få lovfesta åttetimarsdagen:

Den nuværende ernæringskrise rammer industriarbeiderne særlig haardt.

I dei fleste byane og industridisktrikta var det «absolut potetmangel», og i mange landdistrikt var det mangel på settepotet, det var såleis lite håp om at byane kunne få potet når settinga var over. Det var også mangel på dei surrogata for potet som var i handelen. Mjølkerasjonane var svært knappe, og brødrasjonane så knappe at «de fleste arbeiderfamilier nu er like paa sultegrensen».10 Det var ikkje mogeleg for arbeidarane i same grad som før å halda ut «en lang arbeidsdags strabaser», det hadde blitt eit allminneleg krav frå alle arbeidarar at arbeidstida måtte innskrenkast, «for at man skal kunne bevare arbeidskraften gjennem denne kritiske periode.» Dyrtidsforholda gjorde dessutan at arbeidarklassen måtte krevja at redusert arbeidstid ikkje førte til redusert lønn.

AFL-leiaren, Ole O. Lian, som også var stortingsrepresentant for Arbeidarpartiet, forklarte at ulempa med å knytta åttetimarsdagen til arbeidarvernlova, var at store arbeidsgrupper vart ståande utanfor. Bygningsarbeidarar, tømrarar, murarar, losse- og lastearbeidarar, mange av dei som hadde det aller tyngste arbeidet, var ikkje omfatta av arbeidarvernlova. Men det hjelpte ikkje, Stortinget sitt vedtak om åttetimarsdagen kom som ei endring av denne lova.

Stortinget sanksjonerte 14. august mellombels lov om forkorting av arbeidstida i bedrifter som går inn under lov om arbeiderbeskyttelse i industrielle virksomheter.11 Året etter vart lovendringa gjort permanent. Men mange stod framleis utanfor. Til dømes vart sjukepleiarane ikkje omfatta av arbeidarvernlova før i 1937.

Notar:

  1. Magne Thorsen; Boken om Thunearbeiderne: 70 år Oslo 1971.
  2. Social-Demokraten 4.mai 1918.
  3. Østlendingen 3.mai 1918.
  4. Ny Tid 7. mai 1918.
  5. Social-Demokraten 4. mai 1918.
  6. Socialdemokraten 3. mai 1918.
  7. Social-Demokraten 10. mai 1918.
  8. Meir om gjennomføringa av åttetimarsdagen i Odda i førre nummeret av Rødt.
  9. Ny Tid 6. mai 1918.
  10. Stortingsforhandlinger 1918 3a.
  11. Stortingsforhandlinger 1918 9.
Bokomtaler

TISA-avtala og folkestyret

Av

Liv Signe Navarsete

Me veit ikkje sikkert kva TISA-avtala vil bety for Noreg. Men bygd på mellom anna lekkasjar om avtala, ser det ut til at det kan bli naudsynt å forme ei ny brei allianse i forsvar av samhaldsNoreg.

Liv Signe Navarsete, er stortingsrepresentant og utanrikspolitisk talskvinne for Senterpartiet.

Då eg blei spurd om å skrive i tidsskriftet Rødt!, gjekk mine tankar tilbake til EU- kampen i 94, og den særs dyktige leiaren av Nei til EU, Kristen Nygaard. Kristen var heile tida klar på korleis ein skulle vinne EU-kampen: Alle, utanom rasistar, var velkomne til å delta i Nei til EU. Mykje av Nei-rørsla si suksess var tufta nettopp på at ein greidde å få til dømes miljø-, arbeidar- og bygderørsla til å spele kvarandre gode. På tvers av partigrenser samla ein seg om verdiane folkestyre, miljø og solidaritet. Fellesskapen om desse verdiane gjorde at fleirtalet i Noreg stemte nei til EU i 94. Takka vere visdomen til folket, har Noreg i dag eigen valuta, Stortinget har full styring over statsbudsjettet, og me har full råderett over norsk skog, jord, fisk og fossefall.

Då Rødt! no spurde meg om eg ville bidra til deira tidsskrift, takka eg, i Kristen Nygaard si ånd, ja til dette.

I stortingsmeldinga «Handel og globalisering» omtalar regjeringa moderne handels-avtalar mellom anna på følgjande måte: «Kjerneområda for forhandlingane flyttar seg frå tollspørsmål og grensehandtering til tilhøve innanfor grensene, inkludert reguleringar, standardar og støtteordningar».

Som stortingsmeldinga eg har sitert frå ovanfor slår fast, har fokuset i dei nye handelsavtalane endra seg. Handelsavtalane dreier seg ikkje lenger om reduserte tollsatsar. Dette er naturleg, då dei gjennomsnittlige tollsatsane i verda i dag er låge. Mindre enn 4 prosent. Innanfor handelen med tenester finst det ikkje tollsatsar av tyding. Fokuset vert no dreia mot det mange ser på som det største hinderet for fri flyt av varer, kapital, folk og tenester, nemleg tilhøve innanfor nasjonalstatanes grenser. Det store spørsmålet er kva måtar TISA vil verke på tilhøva i Noreg, enten det handlar seg om reguleringar, standardar og støtteordningar.

Kva er TISA?

TISA er ei internasjonal avtale som omhandlar handel med tenester, der det er forhandlingar mellom 24 partnerar (inkludert EU) og 52 land. Noreg er eit av landa som sitt ved forhandlingsbordet. TISA skal fjerne såkalla «handelshindringar» som kan ligge i nasjonale lover og reguleringar. Dette vil, i følgje Høgres utanriksminister Børge Brende, minske risikoen for «vilkårleg» handsaming i dei ulike landa.

Kva risiko for «vilkårleg handsaming» er det Brende her peikar på? Jau, det er risikoen for at folkevalde politikarar skal ta politiske avgjerder som reduserer multi-nasjonale selskap sin profitt, i dag eller i framtida.

Det er hevda frå regjeringa at TISA ikkje vil ha noko følgje for Noreg i dag, sidan vår tenestemarknad allereie er «opna». Alt det me i dag veit, både ut i frå kven som er initiativ-takarane bak TISA, frå regjeringa sine uttalte politiske målsetningar og omtale av avtala, frå historiske erfaringar og frå lekkasjar frå forhandlingane, tyder på at me ikkje burde ta denne påstanden for god fisk.

Hemmeleghald om TISA

TISA-forhandlingane vert i dag forhandla i løynd, med Noreg si regjering som ein aktiv pådrivar. Ikkje ein gong folkevalde vert gitt informasjon om forhandlingane i særleg grad. Det er ikkje eit sunnheitsteikn for vårt demokrati at eg som stortingsrepresentant har fått meir informasjon frå Wikileaks, enn frå Noreg si eiga regjering.

Ein av USA sine leiande forhandlarar kring handelsavtalar, Ron Kirk, blei i forbindelse med forhandlingane om TPP-avtala (Trans Pacific Partnership) spurd for ei tid attende om kvifor ein ikkje kunne offentleggjere utkasta til avtaletekstane ein forhandla om. Kirk svarte at dei hadde erfaring i at å offentleggjere avtaleutkast til handelsavtaler gjorde det vanskelegare å få vedteke avtalane. Hemmeleghald ga USA både forhandlingsstyrke og gjorde det lettare å få deira forhandlingspartnarar til å gå med på ting dei «elles ikkje ville». Kirk kunne også slå fast at førre gong USA offentleggjorde ein avtaletekst før forhandlingane var ferdige, blei det «umogleg» å få avtala vedteken. Lærdomen var klar: for å kunne binde landet sitt til ei overnasjonal avtale, må ein syte for at folket får vite minst mogeleg. Det er vanskeleg for folk å seie nei til noko ein ikkje veit kva er.

Ei offentleggjering av avtaleteksten i TISA-avtala ville med all sannsyn ha skapt mykje debatt. Motivasjonen som ein del har for å støtte avtala, er like fullt nokså klar: Samuel Di Piazza, leiar av ein paraplyorganisasjon for amerikanske tenestebedrifter, har slått fast at TISA vil gjere at medlemslanda må «modifisere eller eliminere» innanlandske reguleringar. Han spår ei, i han sine augne, lys framtid etter at TISA-avtala er signert: «Framtida under TISA er ei framtid utan offentleg leverte eller regulerte tenester, og den frie marknaden sine prinsipp kan styre investering i og levering av tenester på ein internasjonal arena.»

Klausulane i avtala

Det er ein stor skilnad mellom forhandlingane om TISA, og forhandlingane om tidegare handelsavtalar. Så langt har det vore praksis for slike forhandlingar at regelverket i avtalane har vore avklara, før ein har forhandla om opning av ulike nasjonale marknader. Dette har endra seg med TISA. I TISA-forhandlingane forhandlar ein både om sjølve regelverket i avtala og om opning av ulike marknader på ein gong. Kvifor er dette skummelt? Jau, det medfører at ikkje ein gong byråkratane som forhandlar på Noreg sine vegne, er klar over korleis reglane vil sjå ut, når ein samstundes forhandlar om kva sektorar som skal opnast for fri konkurranse med private, utanlandske føretak. Når ein ikkje har blitt samde om reglane, er det svært vanskeleg å føreseie konksekvensane av opning for konkurranse innan ulike sektorar.

Dette var bakgrunnen for at Sp og SV i vår fremja krav i Stortinget om at utkastet til rammeverket for TISA, regelverket i avtala, skulle offentleggjerast. For oss er det essensielt at regelverket i TISA gjerast tilgjengelig for demokratisk debatt, før landa set i gang og avsluttar forhandlingar om opning og liberalisering av ulike sektorer.

Det er hevda frå regjeringa, på ulike vis, at TISA ikkje omhandlar offentleg sektor. Det kan høyrast tilforlateleg ut. Då er det naudsynt å vite korleis offentleg sektor definerast i TISA. Dei siste lekkasjane om TISA frå Wikileaks viser at ei offentleg teneste er definert som «ei kvar teneste som ikkje leverast på kommersiell basis, og heller ikkje i konkurranse med ei eller fleire tenesteleverandørar». Kva for tenester er det som ikkje leverast av nokon private aktørar i dag? Det er veldig få. Både innan skule, helse- og eldreomsorg har me i dag private aktørar i Noreg. Det betyr at ingen av desse sektorane er automatisk beskytta frå TISA-avtal sitt press om deregulering og liberalisering. Dei einaste tenestane som er automatisk beskytta frå TISA, vil då vere politi, Forsvaret, brannvesen og domstolar.

Lekkasjar tyder og på at TISA er basert på eit prinsipp om «negativ listing», prinsippet nokon referer til som «list it or loose it». Tidlegare handelsavtalar har basert seg på positiv listing. Det vil seie at berre dei tenestemarknadene som spesifikt førast opp, er underlagt reglane i avtala. I TISA er det motsett. Alt som ikkje vert skrive opp som spesifikke unntak, er underlagt avtala sitt regelverk. Professor ved University of Auckland, Jane Kelsey, har peika på farane ved dette. For om ein ikkje tek spesifikt unntak for ein sektor, vil også alle undersektorar blir underlagt fri konkurranse. Eit døme ho har vist til, er forsyninga av vatn. Om Noreg ikkje tek unntak for denne tenesta, vil alt frå reinsing av vatn, kjemisk handsaming, vedlikehald av røyrleidningar og et utal andre område vere open for fri, internasjonal konkurranse.

Trass i streng løyndom, veit me at TISA-avtala er tenkt å innehalde to omdiskuterte klausular, nemleg dei sokalla frys- og skralle-klausulane. Det er utbreidd frykt for at klausulane vil hindre Noreg i å reversere tidlegare konkurranseutsetting av ein gitt marknad, sjølv om ein skulle sjå uheldige resultat av ei slik liberalisering. Vidare fryktar ein at Noreg vil binde seg til at framtidige regelendringar alltid skal skje i ytterlegare liberaliserande retning. Dei som har brukt ei skralle, veit korleis den fungerer. Den brukast for å hindre at til dømes ein bil eller eit tre fell tilbake til sin opphavlege posisjon. Skralla kan berre skruast i ei retning. I TISA betyr dette ei einvegskøyring mot høgre, med meir makt til internasjonale selskap på kostnad av folkestyret.

Dei siste vekene har det vore mykje debatt kring regjeringa sitt forslag om ny modell for framtidige investeringsavtalar. Her føreslår regjeringa at Noreg skal inngå avtalar der Noreg tillèt utanlandske selskap å saksøkje Noreg for politiske vedtak som reduserer selskapas framtidige profitt. Me har i dag mange døme på effektane av slike avtalar. Tobakksgiganten Phillip Morris saksøkte både Australia og Uruguay for å ha pålagt åtvaringar mot røyking på sigarett-pakkane. At Uruguay hadde lukkast med å nesten halvera talet på røykarar i landet, medverka sjølvsagt til å redusere Phillip Morris sin profitt. Søksmål var resultatet. Eit anna døme er at det franske selskapet Veolia saksøkte regjeringa i Egypt for å heve minsteløna i landet. Eit tredje er når El Salvador blei saksøkt av eit australsk-canadisk gruveselskap for ikkje å gi ny lisens til gruveutvinning. At landets borgarar fikk øydelagd sitt drikkevatn, meinte ikkje gruveselskapet var legitim grunn til fatte politiske avgjerd som førte til at selskapet reduserte sin profitt.

Kvifor er dette relevant for TISA? Jau, fordi TISA-avtala truleg vil innehalde ein paraplyklausul. Denne medfører at reglar som gjeld i ei avtale, også skal gjelde i andre avtalar. Så om Noreg har gitt selskapa i noko land rett til å saksøkje landet vårt, skal også selskapa i dei andre TISA-landa få denne retten. Dette kan potensielt få store konsekvensar for Noreg. Då me innførte røykelova, svara Phillip Morris med å saksøkje Noreg. Men Phillip Morris måtte gjere dette i norske domstolar, og tapte saka. Gjennom dei framtidige investeringsavtalane kan selskap som Phillip Morris fremje sin sak, og få utanlandske handels-juristar til å dømme Noreg.

I vår kom den største lekkasjen av forhandlingsdokument frå dei kontroversielle TISA-forhandlingane. Lekkasjen viste kor ille hemmeleghaldet kring forhandlingane er. The European Federation of Public Service Unions – altså den europeiske unionen for tenestesektoren – som er stor, slo frå lekkasjane fast at TISA vil avgrense regjeringa si rett til å regulere høgare standardar innanfor klima, helse, utdanning, avfallshandtering og kraftverk. TISA kan gjere det vanskelegare å regulere energisektoren, telekommunikasjon og dataflyt over landegrensene. Og i ei tid der mange land prøver å kome til hektene etter finanskrisa, vil det verte vanskelegare å regulere nett den sektoren – finanssektoren.

Public Services International, ein paraplyorganisasjon for fagforeiningar som representerer meir enn 20 millionar offentleg tilsette i meir enn 150 land, har på liknande vis åtvara sterkt mot TISA. Det burde vore naturleg for fleire på Stortinget å lytte nøyare til desse organisasjonane, som snakkar på vegne av så mange menneskjer.

Regjeringa sine uttalte ambisjonar

I si eiga regjeringsplattform skreiv regjeringa følgjande om offentlege tenester:

Regjeringa meiner i utgangspunktet at produksjon av velferdstenester skil seg lite frå andre tenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskapning, betre tenester og effektivisering. Det er derfor heilt naudsynt at konkurranse blir eit gjennomgåande element i offentlig verksemd.

For Høgre og FrP må TISA-avtala fortone seg som ein draum. Dessa partia ynskjer å selje ut større deler av Noregs eigedom. Eit døme på dette finn med i debatten om Flytoget. Flytoget har dei siste åra tent inn milliardar av kronar som har gitt rom for fleire sjukeheimar, skular og vegar i Noreg. Likevel ville regjeringa selje Flytoget, gjerne til utanlandske eigarar. Høgre sin stortingsrepresentant, Linda Hofstad Helland, fortalde i vinter at det var viktig for Høgre å selje unna Flytoget raskt. Då fikk ein nemleg hindra at eit eventuelt regjeringsskifte i 2017 stoppar privatiseringa. Helland slo fast at regjeringa skulle «skvise så mye tannkrem ut av tuben» at ei ny regjering ikkje fikk gjere om att på regjeringa si privatisering av felles eigedom. Med TISA-avtala trong ikkje Høgre lenger å frykte valet i 2017. Noreg vil uansett risikere å verte overstyrt av utanlandske juristar, slik at vi får meir privatisering og marknad, og mindre samhald.

Kva tenar Noreg på TISA-avtala?

Eit heilt grunnleggjande spørsmål å stille, er kva Noreg vil vinne på TISA. Her må bevisbyrde liggje på dei som vil signere på TISA-avtala. Eg har mellom anna stilt utanriksministeren fylgjande spørsmål fleire gonger: Kan statsråden gje meg eitt einaste døme på ei bedrift som er nekta marknadstilgang til nokon av TISA-landa, og som no vil få denne marknadstilgangen? Dette grunnleggjande spørsmålet har eg framleis ikkje fått eit klart svar på.

Historiske erfaringar

I debatten om TISA møter me mykje av det same som i debatten kring EØS-avtala, ein kombinasjon av latterleggjering og skjønnmaling. Før EØS-avtala fekk me garantiar: Norske arbeidsreglar ville ikkje verte påverka. Differensiert arbeidsgivaravgift var ikkje på nokon måte trua. Konsesjonslovene for vasskrafta var ikkje relevant for EØS. Importmonopolet til Vinmonopolet hadde heller ikkje noko med EØS å gjere. Reguleringar av utanlandsk eigarskap i finanssektoren i Noreg kunne me fint styre som me ville. Felles for alle løfta ovanfor er at dei har vorte brotne. Har nokon av dei som gav desse garantiane, nokon gong teke ansvar for det i etterkant? Dessverre er svaret nei. I dag høyrer me representantar frå dei same partia gi garantiar for offentleg kontroll med tenestemarknaden etter at ein TISA-avtale vert innført.

Ein viktig lærdom frå EØS-debatten er at den starta altfor seint. Konsekvensane av avtala hadde ikkje vunne å kome godt nok fram i lyset. Det kan me ikkje late skje igjen. Fredag 12. juni i år handsama Stortinget eit forslag frå Senterpartiet og SV der me sette frå, krav om at avtaleutkastet til TISA-forhandlingane skulle offentleggjerast. Dette forslaget vart røysta ned mot Sp, SV og MDG sine stemmar. Dei representantane som røysta nei til at rammeverket i TISA vert lagt fram, tok då på seg eit stort ansvar. Dei tok på seg ansvaret for at dei vil setje seg inn i, og på kort tid forstå, alle moglege konsekvensane av TISA-avtala når ho vert lagd fram for Stortinget. Når den ferdigforhandla avtala blir lagt fram, vil det vere for seint for Stortinget å endre avtala. Då vil me truleg berre stå framfor to val – ja eller nei. Og dette valet vil truleg måtte bli teke med ei klar tidsavgrensing for vedtak i Stortinget.

Å lytte til folket

Leiar av Fagforbundet, Mette Nord, har sagt at kampen mot TISA-avtala blir like viktig som EU-kampane i 1972 og 1994, og har kravd folkerøysting om avtala. Dersom lekkasjane viser seg å vere sanne, kan dette bli naudsynt. Det norske folk har tidlegare vist at dei både kan og vil vinne kampen for nasjonalt sjølvstende.

Bokomtaler

Ut av EØS

Av

Kathrine Kleveland

Motstanden mot EØS-avtalen vokser. Nei til EU går inn for å si opp avtalen og lanserer en kampanje for å samle støtte for kravet. Nei til EU mener at en fornyet handelsavtale basert på handelsavtalen fra 1973 vil være det beste alternativet, og forutsetter følgende: Den nye handelsavtalen skal være en avtale mellom to likeverdige parter, Norge og EU.

Kathrine Kleveland er leder i Nei til EU.

Lokaldemokrati og folkestyre er hjørnesteiner for organiseringen av landet vårt. De siste tiårene har EU tatt stadig sterkere grep om norske lokalsamfunn, arbeidsliv og offentlig virksomhet. EØS-avtalen har flyttet makt fra kommunestyresalen til Brussel. Det norske folk har to ganger stemt nei til EU-medlemskap, likevel tilpasses vi via EØS-avtalen stadig mer det EU vi har sagt nei til. Derfor vil Nei til EU ha Norge ut av EØS-avtalen, og derfor har vi startet kampanjen Ut av EØS.

Fem om dagen

Norge innfører stadig fler EU-regler og -direktiv via EØS-avtalen. Det virker nesten som EØS-statsråd Helgesen er en stemplingsmaskin for EU-vedtak, og er fornøyd med det. Totalt passerte vi i fjor 10 000 regler og vedtak på disse vel 20 årene siden EØS-avtalen ble innført. Statsråd Vidar Helgesen sa på Nei til EUs fagpolitiske konferanse i april, at fem nye EU-regler og direktiv om dagen er sunt for Norge. Det tror ikke jeg. EU og EØS er ikke bare overnasjonale fenomener som vi enten er «for» eller «mot». Det europeisk økonomiske samarbeidet, EØS, er langt mer enn utenrikspolitikk. Gode intensjoner i lokalpolitikken trumfes ofte av frykt for EFTA-domstolen og varierende tolkninger av EØS-avtalen. EØS-avtalen går foran folkestyre. Norsk institutt for By- og region-forskning (NIBR) ga i 2008 ut en rapport som konkluderte med at 73 prosent av alle sakene i kommune- og fylkestingsmøtene ble berørt av EU/EØS. Danske under-søkelser har vist det samme. EU styrer mer enn mange aner. Arbeidslivspolitikk, offentlige anbud og innkjøp, privatiseringspress, distriktspolitiske virkemidler med mer: EU ser ut til å ha en umettelig appetitt på norske bygder og byer, kommuner og fylker. Må det være sånn? Det Norge jeg er glad i har det best utenfor EU! Det Norge jeg er glad i har det også best utenfor EØS. EØS-avtalen uthuler det demokratiet vi er så glade i. EØS-avtalen undergraver velferdsordninger. EØS-avtalen undergraver distrikts-Norge.

Splittet folk da avtalen ble vedtatt

Nei til EU og mange med oss har vært kritiske til EØS-avtalen hele tiden. Høsten 1992 var faktisk mange overbevist om at en folkeavstemning om EØS ville endt med et nei. Ja-prosenten gikk i løpet av fire uker ned fra 51 til 38. Nei-prosenten gikk opp fra 21 til 37. I siste gallup før stortingsvedtaket, var det helt jevnt. Anne Enger Lahnstein kalte opinionsutviklingen «en seier for folkeopplysningen». Det at Danmark stemte nei til Maastricht-traktaten, bidro også til økt motstand, men aktiv og fandenivoldsk kamp fra sentrale SV- og SP-politikere bidro. Kjell Dahle, daværende politisk journalist i Brussel, har uttalt at han så hvordan EU-ambassadør Eivinn Berg mante norske journalister til ikke å så tvil om EØS. For i motsetning til EU-medlemskap var dette noe som alle burde stå sammen om i følge Berg.

Dynamisk avtale med løftebrudd

EØS-avtalen ble vedtatt, og er en dynamisk avtale. Det vil si at partene er enige om at avtalens innhold kan endres i takt med at EU endrer sin lovgivning på de områdene EØS-avtalen dekker. Ingen i 1992 kunne ane hva EØS-avtalen med all sin såkalte dynamikk kom til å utvikle seg til. Mange på ja-siden var opptatt av selvråderetten vi ville få beholde i EØS. Gro Harlem Brundtland bedyret at vetoretten var til for å brukes. EØS-avtalen har stadig blitt mer omfattende og påvirker negativt stadig flere områder av det norske samfunnet. Eksemplene er mange på løfter som ikke har holdt mål. Landbruket er ikke med i avtalen, men veterinæravtalen vi måtte godta har gitt mer utrygg mat. Arbeidslivet skulle ikke røres, men hvordan kunne rumenere bygge master for NetCom til kr 7,50 i timen eller polske bygningsarbeidere risikere livet på usikre arbeidsplasser til 50 kroner timen?
Avtalen har svekket Norges økonomiske og politiske handlefrihet og råderetten over viktige naturressurser. Formålet med EØS-avtalen er å styrke handelen og de økonomiske forbindelsene mellom partene, med like konkurransevilkår og overholdelse av de samme regler. Sentralt i EØS står prinsippet om «de fire friheter», dvs. at det som hovedregel skal være fritt varebytte over landegrensene, fri bevegelighet for arbeidstakere, fri adgang for borgere i ett land til å yte tjenester i et annet, og fri bevegelse av kapital. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning og utdanning, kultur og sosiale spørsmål. Flere områder er ikke med i EØS, for eksempel landbruk, fiskeri og pengepolitikken. Der står Norge fritt til å følge egen politikk, Spørsmålet er bare hvor grensen går for landbruk når EU via ESA kritiserer vår bruk av Nyt Norge-merket på norske matvarer. Eller veterinæravtalen vi måtte gi opp, som gjør at opptil 70 prosent av regler og direktiv vi godtar fra EU handler om mat, er ikke dette landbruk?

En fornyet handelsavtale

Nei til EU ønsker en tosidig oppdatert handelsavtale, lik de EU har med andre land, for eksempel KOREU-avtalen med Sør-Korea. Nei til EU mener at en fornyet handelsavtale basert på handelsavtalen fra 1973 er beste alternativ, og forutsetter følgende: Den nye handelsavtalen skal være en avtale mellom to likeverdige parter, Norge og EU. Konflikter løses i forhandlinger mellom Norge og EU på politisk nivå. Bare regler og rettspraksis ved avtaletidspunktet er bindende for partene, og det skal ikke være noen forutsetning om innføring av nytt regelverk fra EU. Avtalen skal ivareta en høy norsk standard for dyre-, plante- og folkehelsa. En fornyet handelsavtale ut fra disse prinsippene vil fjerne det demokratiske underskuddet skapt av EØS. Det vil igjen være Stortinget og Høyesterett som suverent vedtar og fortolker norske lover. Og vi hadde ikke måttet ta inn ting vi var uenige i, som for eksempel EUs tredje postdirektiv eller differensiert arbeidsgiver-avgift. EU har inngått og inngår stadig nye tosidige handelsavtaler med både store og mindre handelspartnere, både med land som geografisk ligger fjernt og nært, for eksempel med Sveits, Sør-Korea, Egypt, Færøyene og Mexico. Den tosidige avtalemodellen vi peker på er høyst reell. Det er EØS-avtalen som er en unormal konstruksjon i EUs handelspolitikk.
Norge som EUs femte største handelspartner vil selvfølgelig være i stand til å forhandle frem en tosidig handelsavtale som erstatning for EØS-avtalen. EUs egen interesse av handelen med Norge tilsier det; vi er både en viktig leverandør til EU og et kjøpesterkt marked. Derfor ville det være økonomisk selvskading av EU å forkludre den åpne handelen.

Ikke alle er glade i EØS-avtalen

Trondheimskonferansen gikk også i år i resolusjonen inn for å si opp EØS-avtalen, noe som blir lagt merke til i fagforbundene. Det er ikke tilfeldig at motstanden mot EØS-avtalen vokser i fagbevegelsen. EU kommer stadig med ny lovgivning på arbeidslivsområdet, enten i form av forordninger eller direktiver. Rasering av norsk arbeidsliv gjennom EØS-avtalen og EUs frie flyt presser lønns- og arbeidsvilkår. Bemanningsselskapene vokser vilt. Lønnsforskjeller mellom yrker stiger, og det blir stadig vanskeligere for ungdom med yrkesfaglig opplæring å få læreplass. Tre LO-forbund har vedtak om annen tilslutning til EU enn EØS-avtalen. Norsk Transportarbeiderforbund, El & IT og Fellesorganisasjonen ønsker alle annen tilknytning til EU enn EØS-avtalen. El & IT vedtok følgende på sitt landsmøte mars 2015: «Det viser seg at EU-regler gis forrang framfor ILO-konvensjoner. EØS-avtalen må derfor erstattes av en handelsavtale.» Mange er spent på hvordan Fellesforbundet, som skal ha landsmøte i oktober, vil forholde seg til EØS-saken.

Signer #UtavEØS

Nei til EU har vedtak på at vi ønsker oss ut av EØS. Nå lanseres kampanjen Ut av EØS, der vi ønsker underskrifter mot EØS. Vi mener at det er Stortinget, Høyesterett, norske kommunestyrer, Sametinget eller partene i norsk arbeidsliv, og ikke EU, som skal bestemme over for eksempel norsk arbeidsliv og hvordan kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet best kan føres, norsk distriktspolitikk, anbudsregelverk, hvilke regler som skal sikre et sunt landbruk og trygge matvarer mm. Bli med på å signere vårt opprop Ut av EØS på utaveos.org. Grunnlaget for vårt samfunn er folkestyre. Vi har erfart at vi klarer oss best når vi styrer oss selv og kan samarbeide nært med andre land som en selvstendig nasjon. Da må vi fortsatt holde oss utenfor EU, og Nei til EU vil bidra til en faktabasert debatt om hvorfor vi skal melde oss ut av EØS.

Bokomtaler

Ja til kvinnebønder!

Av

Jorun Gulbrandsen

– Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det, sier Merete Furuberg

Regjeringa sier de vil «øke produktiviteten i landbruket». Furuberg forteller om styrt nedlegging av gårdsbruk og om konsekvensene det har på livsviktige områder.

Merete Furuberg er leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag,og er småbruker på Grue i Finnskog. Fra 1995 til 2000 nestleder i Kommunenes Sentralforbund. Tidligere nestleder i Nei til EU. Var med og stiftet Jenter i Skogbruket. Har doktorgrad i skogbruk.
Jorun Gulbrandsen er medlem av kvinneutvalget til Rødt og i Aksjonskomiteen for sekstimersdagen, www.sekstimersdagen.no. Hun er tidligere lærer og skriver lærebøker, og var leder av AKP (1997–2006).
Regjeringa sier de vil øke produktiviteten i landbruket. Er ikke det bra da, at vi produserer mer mat?

Produktivitet i landbruket, altså i jordbruket og skogbruket, er et eget temaområde. Jeg gir mine hovedfagstudenter på skogbruk fire–fem dobbeltforelesninger om dette. Jeg kan bare ta en kort bit av det her, fordi et intervju ikke har tid og plass til alt. Og jeg skal konsentrere meg om jordbruksdelen nå. Regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, men de definerer det veldig begrensa. De definerer det som mer produsert liter og kilo per tidsenhet. Mens i en biologisk produksjon kan du overhodet ikke måle det så ensidig. Du må måle produktivitet på flere ulike måter. Man produserer jo maten, graset som kua og sauen eter, eller grønnsakene og eplene som du og jeg eter, på jorda. Hvis den jorda blir skjøtta dårligere og dårligere, fordi matprodusenten skal springe fortere og fortere og fortere, da blir produktiviteten, altså evnen jorda har til å produsere, dårligere. Så det er en selvmotsigelse at regjeringen sier at vi skal ha økt produktivitet, og så måler antall minutter vi bruker.

Er det som på en fabrikk, der arbeiderne må produsere 10 prosent flere sko per time for samme betaling?

Jeg vil heller sammenlikne produktiviteten i matproduksjonen med folk som arbeider i helsevesenet, når vi snakker om minutter og sekunder målt med stoppeklokke. Det at du holder handa til en kreftpasient, som jeg har gjort mange ganger, en pasient som har fått dødsbudskapet. Hvis du skal øke produktiviteten på holding av hånd, hva betyr det? Skal du holde hånda kortere, et halvt sekund, hva skal du gjøre? Eller øker du produktiviteten ved at du virkelig har tid hos den du er hos? Som jeg som likemannsarbeider, eller en sjukepleier, som virkelig bruker tid på pasienten? Kanskje noen får livsgnisten og trua tilbake, kanskje de helt eksepsjonelt kommer seg ut i yrkesaktivt liv igjen. Så produktivitet har mange sider. Jeg trur enkelte innafor dagens markedsliberalistiske side har såpass omløp i huet at de skjønner det. Men de bruker kravet om at «produktiviteten skal økes» som et virkemiddel. De sier det må være slik. Rett og slett for å få knekt en del virksomheter som Norsk Bonde- og Småbrukarlag vil ha. Og som jeg veit sentrums- og venstrepartier vil ha i landet vårt.

Hvorfor ønsker de å fjerne gårdsbruk, hva de vil ha i stedet? Det skrives om at politikere ser for seg intensiv matproduksjon noen steder i verden, og så skal matvaregigantene konkurrere om salget av jordbruksproduktene – på verdensbasis? Er dette et unødvendig stygt skremmebilde?

Det er ikke skremsel uten innhold, det er en plan. Ser du hvem som sponser politikerne som vil legge ned store deler av det norske landbruket? Har de ikke fått penger av diverse gigantmilliardærer? Og de gigantmilliardærene i Norge, står ikke de i søsterskap og brorskap til multinasjonale selskap? Og når det gjelder matproduksjon, så er mat makt, og når du får makta over maten, da har du virkelig makt. Det pågår en kamp i dag, om hvem som skal ha kontrollen over maten i verden, over produksjonen, distribusjonen, eierskapet. Vi bønder merker det veldig. For eksempel gikk Kirkens nødhjelp ut for et par-tre år sida og sa at norske bønder tok livet av fattige sultne i utviklingsland. Jeg har her i Norge vært i debatt med landbruksministeren i Tanzania, som til de grader høvla meg ned da jeg sa at sultne bønder i Tanzania burde få beholde maten sin sjøl, og ikke selge den til rike land. Vi i Bonde- og småbrukarlaget har nemlig samarbeid med lokale bønder og deres organisasjoner i utviklingsland, og vi har hjulpet bønder både med å utvikle produksjonen og med eksport til Norge. Men vi veit samtidig at stater (regjeringer) ofte beskytter dem som vil lage plantasjer i fattige land. Utenlandske eiere vil gjerne ha bøndene til å jobbe på plantasjejorda, slik at eierne og folk i statsapparatet tjener gode penger på eksport av landbruksvarer.

Det høres sjølsagt fint ut, at bønder i fattige land skal kunne bli rikere på å selge mat til folk i rike land. Men virkeligheten er ofte omvendt. Det er livsfarlig. På den ene sida har du noen som har så lite kunnskap, at de går på den limpinnen, slik Kirkens Nødhjelp har gjort. Så har du andre som lar seg kjøpe. Så er det kanskje noen som har et slik politisk syn at de trur på the survival of the fittest.

Det blir sagt at bønder i utviklingsland kan konkurrere på verdensmarkedet.

Er det fair konkurranse? For å bruke egne erfaringer fra langrennssporten; jeg var med på juniorlangrenn med Berit Mørdre og Ingrid Vigernes, og de lurte jo fælt på hvorfor sovjetdamene kunne gå så fort? Og så kom det fram etterpå det med doping. Er det fair konkurranse? På ei anna side, hvis vi tenker ekte og ærlig konkurranse uten slike stimuli, er det ekte og ærlig konkurranse hvis kvinner og menn gikk i samme klasse i mesterskap på ski? Blir det rettferdig konkurranse når utgangspunktet for dem som deltar, er ulikt? Slik er det også når vi går tilbake til landbrukspolitikken.

Når bare tre prosent av Norges areal er dyrkbart, er vel Norge lilleputt sammenlikna med de store matprodusentene? Det er vel det som er påskuddet for de store profitørene til å få det meste nedlagt, så de kan selge oss mat? Med hjelp fra deres venner i regjeringa?

Ja, men heldigvis ser Norge og ganske mange andre land i verden nokså like ut, som Sveits, Japan og Sør-Korea, med jordlapper som ligger spredt rundt omkring. Vi har høye fjell med djupe fjorder mellom. Det er jo blant anna en årsak til at vi hittil ikke har så mye plante- og dyresjukdommer. Og så har vi heldigvis hatt mindre enheter. Nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for folkehelsa, dyrevelferden og en fare for rikets sikkerhet. Det er sterke ord, men jeg mener det. Vi kan ta klima først.

Når vi legger ned småbruk, så legger vi ned alle disse areala vi har rundt omkring i landet vårt. Da blir jordbruket sentralisert rundt Trondheimsfjorden, Oslofjorden og på Jæren. Og skal vi klare å øke matproduksjonen, og det vil til og med FrP og Høyre, da må vi importere mer kraftfôr fra utlandet, både korn og soya. Og når du transporterer det, blir det forurensing, som når du transporterer soya fra Brasil til Norge. Samtidig er det to og en halv millioner dekar som Norge nå beslaglegger i utlandet til dyrefôr. Og da er Norge med på å hogge regnskogen, og det er feil. Feil driftsform i regnskogen fordi vi tar den bort og dyrker soya i stedet. Og det er joskadelig for klimaet. Og så er det skadelig for klimaet i Norge at vi så til de grader intensivt må bruke disse få arealene i Trondheim, ved Oslofjorden og på Jæren, for klima og miljø henger jo sammen, så noen av de her miljøaspekta med spredning av husdyrmøkk og alt dette kan jo og føre til endringer i jordsmonnet, som så videre har betydning for klimaet. Det er veldig mange sider ved det.

Hvorfor trues dyre- og folkehelsa?

Jo større enhetene er, jo mindre tid vil bonden ha til å stelle hvert enkelt dyr. Tenk på forbindelsen mellom dyrehelse og folkehelse. Vi har heldigvis såpass små enheter i Norge, sjøl om det begynner å sleppe opp for det som heter forhåndsmedisinering og de antibiotikaresistente bakteriene og alt. Det er alvorlig nok og en forpostfektning. Men sammenlikna med andre land er det en dråpe i havet foreløpig.

Vi kan se på større enheter i andre land i Europa, i Danmark for eksempel, hvor det er slik at hvis et dyr blir sjukt, så har du ikke kapasitet til å behandle det dyret. Du har ikke tid, alt skal gå så fort, maten skal være så billig, så veit du hva de gjør? De behandler hele flokken! Da får friske dyr den samme medisinen som det sjuke dyret, det er helt sant. Mye er foreløpig forbudt i EU. Men hvis USA vinner fram i denne TTIPS-forhandlinga mellom USA og EU, så er det slik i USA at det er lov å bruke antibiotika og en del medisiner som forebygging i fôret, og de bruker veldig mye hormoner og GMO (genmodifiserte organismer). Har du lurt på hvorfor norske idrettsutøvere har med seg egen mat i internasjonale konkurranser? Hvis du eter noe av dette hormonkjøttet, kan du risikere at du får rester hvis du avleverer dopingtest. Det er ikke hundre prosent bevist, men det er noe en er redd for. Så hvis du tenker på folkehelsa, er det ikke feil, det jeg sier: At nedleggelse av småbruk er klimafiendtlig, en fare for dyrevelferden og folkehelsa og rikets sikkerhet.

Sjølstendighet med importert fôr?

Rikets sikkerhet handler om muligheten for å klare seg. Være sjølstendig. Hvis du tar bort landets matproduksjon som en del av beredskapen, og grenser stenges utafra av andre, da går det gæli. Og jeg har jo sagt så mange ganger, at Erna Solberg og co er uansvarlige, som ikke har med maten i beredskapen, de sier de skal ha mat av beredskapshensyn, men de tenker ikke på at vi da importerer fôr.

Men fagfolka i militæret, – de sier vel ifra?

Men blir de hørt, da? Det var felles kronikk som daværende landbruksminister Trygve Magnus Slagsvold Vedum hadde med forsvarssjefen, da han var minister, militæret er jo opptatt av det. Vi er like blåøyde som landet var da han Breivik fikk lov til å slippe til. Det var helt utrulig at ikke etterretninga oppdaga det.

Kvinnene i landbruket

I et annet intervju sa du at «Statistikken syner at det er kvinner som eig dei minste landbrukseigedommane. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtleg».

Det er flertall menn i Norsk bonde- og småbrukarlag. Men menn og kvinner står samla om at landbruket trenger kvinner, og at kvinner også trenger landbruket. Det er et spennende yrke å være både i jordbruk og skogbruk, altså landbruket.

Det er mest kvinner som eier og driver de minste bruka. Det har nok sammenheng med at da vi fikk endret Odelsloven i 1975, som juridisk sett likestiller kvinner og menn, og som hadde 10 års tilbakevirkende kraft, så har nok holdninga vært slik at når det gjelder en større eiendom, da sier far og mor at jaha, det blir nok gutten, ja. Og de mindre småbruka er det ikke så farlig med, tenker de kanskje, derfor er det kvinner som driver flertallet av mindre bruk. Bare 14 prosent av gårdbrukerne som får produksjonstilskudd, er kvinner. Stordriftspolitikken til Sylvi Listhaug er kvinnefiendtlig!

Regjeringa kjører en retorisk kamp mot småbruka. De skal satse på heltidsbonden, som de sier. De bruker ordet hobbybønder, som skal vekk. Men du har jo kombinasjonsbrukeren, en bonde med lange tradisjoner i Norge. Over store deler av landet, er det helt urealistisk å snakke om heltidsbønder når det gjelder bønder som produserer frukt, sau, kjøtt og grønt. Det nytter ikke å bruke begrepa heltidsbonde, deltidsbonde …

Har du et småbruk, trenger du en jobb utenom. Flere av de som kombinerer gårdsbruk med annet arbeid, sier at de må gå ned i halv stilling, fordi det blir for strevsomt med full jobb. Mange kommuner har heller ikke mulighet til å ha fulle stillinger på en del områder. Flere av dem er stillinger som kvinner vanligvis har, og mange av dem er småbrukere. Såpass kjenner jeg til kommunal virksomhet. Jeg var nemlig nestleder i Kommunenes sentralforbund da jeg var deltidspolitiker fra 1995 til 2000 for Senterpartiet.

Sekstimersdag og andre krav

Hvis den normale arbeidsdagen i lønnsarbeidet hadde vært på seks timer, hadde det vært en stor fordel for disse kvinnene. Da ville de tjene full lønn på seks timer. Og høyere lønn enn i dag med for eksempel fire timer. Kanskje flere hadde klart å fortsette gårdsdrifta, i stedet for å slite seg ut. Sjølsagt ville dette også være til fordel for menn som har lønnsarbeid i tillegg til gårdsdrift.

Gjelder permisjonsrettigheter for kvinnebønder?

Vi har reist krav mange ganger om bedret avløsning når det er fødsler, sjuke unger og egen sjukdom og slike behov, men staten vil ikke.

Valgfrihet er et gode

Hva er argumentene til motstanderne av sekstimersdagen i landbruket?

Motstanderne av sekstimersdagen tenker gjerne på hva det rådende, snevre produktivitetspresset kan bety negativt for seks-timersdagen. De frykter at sekstimersdagen i samfunnet blir innført på den måten at det ikke skal komme flere folk inn, i stedet skal alle løpe fortere og gjøre det samme på seks timer som de før gjorde på åtte. Dette vil jo i tilfelle smitte over på landbruket. Og det ville være ille. I stedet for å bli pressa til full fart i seks timer, kan det nesten være bedre for helsa, at du har en lengre dag, gitt at du ikke har så mye utenom.

Det er veldig fint å kunne kombinere flere typer arbeid, men det er jo ikke mulig for de fleste. Jeg jobba tretti år i forskning. Ganske mye av den tida var jeg også deltidspolitiker. Innafor forskning er det ofte sånn at du kan jobbe hvor du vil og når du vil, bare du leverer sluttrapporten til den bestemte datoen. Den tidligere sjefen min sa, min veileder til doktorgraden, som nå er 97 år: «Og det du leverer skal helst ha langt bedre kvalitet, enn om du måtte ha stemplingsur». Det er jo så fantastisk! De 30 åra på skogforskningen på Ås, og det å bo og å ha jord- og skogeiendom på Finnskogen, og klare å fø to unger og skrive en doktorgrad og ha flere prosjekter og forskjellig, – årsaken er at du har hatt full frihet. Men jeg har jo jobba både 14 og 15 timer hver dag. Sekstimersdagen er ikke for den typen arbeid. Men da jeg lå på Radiumhospitalet et helt år, i år 2000, fordi jeg hadde kreft, da så jeg hvem som skulle hatt sekstimersdag. Det var sjukepleierne der. De skulle hatt sekstimersdag.

De fleste har lønnsarbeid hvor andre bestemmer hva du skal gjøre hvert minutt, når du skal spise, når du får gå på do, og mange har ensformig arbeid som gir dem skader. Der er arbeidsdagen for lang. Frilansere, forskere og folk på partikontorene har ofte jobben som hobby og hobbyen som jobb. Kanskje hobby er et galt ord her, jeg mener «sin store interesse i livet» som de ikke får gjort nok av. De bør kanskje vite mer om hverandre?

Ja. Og jeg er for sekstimersdagen. Jeg er også veldig for mye større valgfrihet. Ut fra at jeg har møtt såpass mange mennesker, både gjennom mitt politiske virke, og ikke minst gjennom den frivilligheten arbeid og gjennom mitt arbeid i frivillige organisasjoner og i kreftforeningen, jeg er for mye større valgfrihet. Folk burde bestemme mer over sin egen pensjonsalder, for eksempel. Noen har en jobb hvor de trenger å gå av tidlig, noen har god helse og en jobb de kan og vil jobbe lenge i.

Ro og lykke

Du var på en og samme tid bonde, forsker og politiker. Det var flott og du jobba hardt. Fortsatt kombinerer du flere ting som er viktig for deg. Jeg ønsker at slikt skal bli mulig for alle, altså at vi ikke gjør bare en ting livet ut, men flere og gjerne samtidig. Sekstimersdagen er en vei i den retninga. Vekk fra bare-jobbe-og-kjøpe, til å vise at livet kan by på mye mer enn det. Tid som kan brukes på ting en er glad i å gjøre.

Jeg tenker det samme. Det er den tanke-gangen som gjør at vi fremdeles har en matproduksjon i landet vårt. Inntekta i landbruket er jo så lav. Den må økes. Det som gjør at vi har matproduksjon, er jo kjærligheten til landbruket, at du virkelig passer på, og ja, du kan jobbe døgnet rundt. Fordi du liker det så godt. Vi trenger vekst på alle andre områder enn økonomisk vekst. Hvordan skal vi motivere til vekst i ro og lykke?

Bokomtaler

Sosialisme og demokrati

Avatar photo
Av

Ronny Kjelsberg

Ronny Kjelsberg er universitetslektor ved NTNU, styre­medlem i Rødt Trøndelag og tidl. fylkestingrepresentant i Sør-Trøndelag (2007–15)

Tidsskriftet Rødt! har ved et par anledninger prisverdig nok brukt plass på debatt i etterkant av utgivelsen av min pamflett med tittelen Sosialisme på norsk.

Kari Celius har en omtale av boka i Rødt! 3/2014, mens Oscar Dybedahl kommenterer bl.a. den i Rødt! 4/2014. Nå er jeg av det syn at en forfatter ikke skal blande seg for mye borti hva folk synes om bøkene hans, så det skal jeg i størst mulig grad forsøke å unngå å bruke plass på, men de politiske debattene som måtte oppstå med bakgrunn i pamfletten, deltar jeg gjerne i.

En bredere debatt

La meg likevel først komme med noen avklaringer rundt hva pamfletten handler om og hva den ikke handler om. Sosialisme på norsk handler verken om Rødts programprosess, eller om partiet Rødt, selv om det var utgangspunktet for at den ble skrevet. Bruken av referanser til folk som Gerhardsen (og Gorbatsjov) er dermed bevisste pedagogisk grep av flere årsaker. Det ene er å synliggjøre hvor annerledes norsk økonomi så ut for kun få tiår siden – å avmystifisere (og avradikalisere) standpunkter som i realiteten er svært så moderate. Synspunkter som stod midt i det statsbærende partiet i landet da jeg ble født, må man nå omtrent til Rødt for å finne. Det er en viktig og kanskje for mange oppsiktsvekkende innsikt. I hvert fall for de fra min generasjon, og de som er yngre. Det er selvsagt også et grep for å nå fram til de som måtte lese pamfletten fra et mer sentrumsorientert ståsted. Til sist, så finnes det selvsagt elementer også i Norges fortid som kan peke mot et sosialistisk samfunn, i kombinasjon med svært mye annet fra vår samtid og framtid (det er jo i hovedsak nettopp dette pamfletten handler om).

Kapitalismen

Både Celius og Dybedahl etterlyser enkelte ting i Sosialisme på norsk. Dybedahl etterlyser blant annet en definisjon av, og større diskusjon om kapitalismen. Kanskje burde jeg tatt med noen setninger om det. Kort anført anser jeg kapitalisme som et økonomisk system hvor økonomien i hovedsak er strukturert slik at selskaper o.l. (produksjonsmidler på marxistisk) eies privat (i praksis av en liten og over tid stadig mindre elite) og drives med det formål å skape profitt, som så reinvesteres i ny økonomisk aktivitet ad nauseam. (Et kjent klassisk marxistisk bilde av kapitalismens produksjonssyklus i kort-kortversjon.)

Veien til sosialismen

Celius bemerker på sin side at jeg ikke skriver noe om veien til et sosialistisk samfunn, i betydning kamp og strategi. Det er helt korrekt (og bevisst). Jeg har i stor grad holdt meg til det som er bokas hovedtema: Å skissere ulike økonomiske modeller som kan være alternativer til dagens kapitalisme. I tillegg til dette måtte jeg nødvendigvis ta med et lite innledningskapittel om «hvorfor sosialisme», samt et om hvorfor tidligere forsøk på sosialisme gikk så galt.

I likhet med det meste som skrives, er boka et skrivebordsprodukt (selv om den så framt mulig peker på praktiske erfaringer med og kilder til løsningene som skisseres). For den som vil lese litt mer om hvordan man jobber politisk og strategisk for å oppnå politisk makt i et samfunn av vestlig type, vil jeg kanskje anbefale Antonio Gramscis fengselsnotatbøker, for det er en komplisert materie. Det mest direkte jeg har skrevet om slike spørsmål i det siste, er kanskje en teksten «Ministersosialister og plenvandrere» om parlamentarisk vs. uten-omparlamentarisk arbeid for Radikal Portal.

Jeg har også hele veien vært klar på at ideologiske feilskjær langt fra er den eneste årsaken til at ting gikk galt med «sosialismen for det 20. århundre» (det skriver jeg konkret øverst på side 19 i pamfletten), men igjen har jeg gjort en avgrensning – kapitlet handlet om ideologi, og jeg begrenset meg derfor i den sammenheng til det ideologiske. Å ta opp hele «hva gikk galt»-problematikken i full bredde, ville nok kreve en egen liten utgivelse eller fem.

Sosialisme i mange land

En annen ting Celius påpeker at jeg ikke skriver noe om, er realismen i «sosialisme i ett land». Det er også helt korrekt. I likhet med alle historiske og samfunnsmessige grunner til at Sovjetunionen forfalt helt fra utgangspunktet, er det et stort og komplekst tema, som jeg vurderte til «beyond the scope of this text» (som det bruker å stå). Jeg kan vel kort anføre følgende: Det er i dagens verden med handelsavtaler som legger sterke begrensninger på det enkelte lands økonomiske politikk, vanskelig å se for seg at et enkelt land skulle kunne bryte av i en radikalt annen kurs alene uten å møtes med krøplende økonomiske sanksjoner. På den annen side er det uansett vanskelig å se for seg at en radikal stemningsbølge som ville muliggjøre en slik kursendring, skulle oppstå isolert i et land som Norge.

En radikal bølge ville nok i så fall strømme gjennom hele Europa (minst). Kan Syriza og Podemos være en spore til dette? Kanskje, men det er mange skjær i sjøen. Likevel er europeisk venstreside i dag mer spennende enn den har vært siden 70-tallet. En forutsetning for at vi skal komme oss til en mer radikal situasjon fra dagens begredelige virkelighet, er likevel å synliggjøre at alternativer finnes, og at de er realistiske. Det er blant annet dette jeg har forsøkt å gjøre med denne pamfletten. I neste skritt, som Syriza er i ferd med å forsøke nå, må vi vise at vi kan løse de praktiske problemene folk opplever nå – i dagens verden. Bare slik vil folk gi oss tillit, og bli med oss og bygge en annen.

Staten, kapitalen og sosialismen

Med utgangspunkt i en diskusjon om kapitalismen drar Dybedahl på sin side opp noen andre problemstillinger som fortjener ytterligere debatt.

Mye av Dybedahls tilsynelatende uenighet med undertegnede handler nok om synet på staten. Staten er – i dagens Norge (med Høyre og FrP i regjering til og med) – åpenbart ikke et sosialistisk element i samfunnet, og det finnes massevis av måter privatkapitalister og staten jobber sammen på. Spørsmålet blir da om den bare er et redskap for kapitalen?

I en enkel gammelmarxistisk forståelse er staten en klasses redskap for å undertrykke en annen. Gjennom en omvelting – en revolusjon – kan strukturene endre seg, og den klassen som tidligere var overklasse, kan bli undertrykt. (Den franske revolusjonen som sendte adelen til giljotinene, er jo et greit eksempel, selv om også denne revolusjonen fort spiste sine barn, og et nytt keiserdømme ble opprettet.)

Men er staten – i Norge i 2014 – klart og entydig et redskap for kapitalister? Er de rettigheter som vanlige folk har slåss fram de siste drøyt 100 årene, bare et «ferniss», eller har arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen m.fl. slåss fram reelle retter som rent faktisk har forskjøvet makten vekk fra en elite og til vanlige folk på en rekke områder, gjennom allmenn stemmerett, fri organisasjonsrett, streikerett osv.?

Jeg heller helt klart mot den siste tolkningen. Selv om økonomisk makt åpenbart også gir politisk makt, og landets rikeste dermed har en påvirkning på landets politikk som langt overstiger det demokratiske idealet om «en mann, en stemme», har vanlige folk en påvirkning på landets styring som langt overstyrer det de hadde for 150 år siden. (Så kan man diskutere nyliberalismen og hvorvidt overklassen har sagt opp klassekompromisset fra 1935, men det blir en annen diskusjon.)

Demokrati er ikke noe man enten har, eller ikke har. Det er en prosess, og et maktelement man kan ha mer eller mindre av. I Norge i dag har vi mer av det enn de fleste samfunn både nåtidig og historisk.

Jeg mener dermed at staten i Norge per i dag, ofte fungerer som et redskap for mektige næringsinteresser (det gjør den jo gjerne helt åpent). Samtidig så er staten i en del tilfeller også en arena hvor det kan ytes motmakt mot de samme. Staten er ikke i dag et enkelt redskap for en klasse til å undertrykke en annen. Det er en arena for kamp og konflikt -– en av flere arenaer hvor kampen om det politiske, kulturelle og sosiale hegemoniet pågår.

I en situasjon hvor sosialistiske partier har skaffet seg makt over staten (gjerne gjennom en kombinasjon av parlamentariske og utenomparlamentariske strategier som diskutert i Radikal Portal-artikkelen min, og sannsynligvis som en del av en større radikal bølge i vår del av verden), vil statlig eiendom dermed kunne være en demokratisk, kollektiv, ikke-kapitalistisk eierform, som vil kunne benyttes for å utfordre privatkapitalistisk ikke-demokratisk makt, i et samspill med en hel rekke andre former for demokratisk eiendom (som jeg bruker en del plass på å diskutere i «Sosialisme på norsk»). At statseie skal være et sosialistisk grep, forutsetter dermed at staten er demokratisk – mer demokratisk enn i dag hvor mektige økonomiske aktører som sagt også har en stor innflytelse på statens politikk.

Og da er vi ved demokratiet.

Demokrati mot kapitalisme

For undertegnede er sosialisme (uten å gå inn i begrepsdiskusjonen om hva som er sosialisme vs. kommunisme osv.) oppfyllelsen av demokratiidealene fra den franske revolusjonen – frihet, likhet og brorskap. Ikke bare har man noen formelt like rettigheter på papiret, men man har også reelt sett like rettigheter når et lite mindretall ikke lenger har overveldende mer makt enn andre i lys av sine økonomiske privilegier. Dermed handler veien til sosialismen om makt over økonomien – i stort og smått.

Selv om Dybedahl har rett i at demokrati på arbeidsplassen (i det minste i et visst omfang) fint kan eksistere innenfor kapitalismen, tror jeg det er elementer han undervurderer her. Dersom ansatte får makt over sin arbeidsplass, innbyggerne over staten, og nabolaget over budsjettet som brukes der – reell makt – vil ikke dette bare være et skritt i sosialistisk retning, men det vil også ha effekter utover det umiddelbare.

Som jeg skriver i Sosialisme på norsk (side 45) etter å ha problematisert arbeiderstyrte bedrifter noe:

Uavhengig av dette, kan arbeiderstyrte bedrifter, både i et markedssosialistisk system og innenfor kapitalismen likevel ha en svært positiv virkning, dersom de bryter ned arbeidsdelinga (jfr. ParEcon). En del kooperativer i f.eks. Argentina gjorde nettopp dette, og den følelsen av selvtillit og den kunnskapen man kan få gjennom å ha makt og innflytelse over egen arbeidshverdag, kan bli en viktig politisk innsikt. Den skal ikke undervurderes som motor for samfunnsendring.

I forlengelsen av dette kan vi også kikke på en av konsekvensene av Hugo Chavez «bolivariske» revolusjon i Venezuela. Nå kan man si mye om Chavez (og det gjør da folk også, over en lav sko), men en av de mest markante og viktigste endringene han fikk gjennomført, var at han gav landets fattige selvtillit. De har oppdaget at de har makt, og at de kan bruke den – de kan påvirke landets framtid. Som en konsekvens har opposisjonen som i tiår etter tiår har neglisjert det fattige folkeflertallet fullstendig, tidvis gått inn i en pervers overbudspolitikk overfor de samme gruppene (som så langt ikke har latt seg lure.)

At folk opplever at de ikke trenger sjefen (eller eieren) for å styre butikken, er en sterk politisk innsikt som ikke kan fås gjennom studiesirkler, og det er et viktig bidrag til en bevegelse i sosialistisk retning. Det aspektet synes jeg det virker som Dybedahl undervurderer.

Avslutningsvis vil jeg takke både Celius og Dybedahl for å komme med en mer substansiell og saklig kritikk av deler av boka enn jeg har opplevd en del andre steder. Dette er diskusjoner av den typen som kan ta oss videre.

Ronny Kjelsberg
Bokomtaler

Avvis sekstimarsdagen

Av

Olav Randen

I denne artikkelen vil eg vise at kravet om seks timars arbeidsdag for alle står i vegen for klar tenking om korleis verdas problem med miljøøydelegging, ulikskap og fattigdom skal løysast. Det står også i vegen for at venstresida, særleg Raudt, skal få tilslutnad.

Olav Randen er geitebonde og driv forlaget Boksmia.

Men før eg skriv meir om det, må eg nemne at eg ønskjer både å gjere arbeid lystbetont og at arbeidsfolk skal ha rikeleg fritid.

Eg deler Marx sitt ønske, uttrykt i Den tyske ideologi (1845), om eit samfunn der innbyggjarane kan gjere ein ting i dag og ein annan i morgon, jakte om morgonen, fiske midt på dagen, stelle krøtter om kvelden, kritisere etter middag, utan for det å bli jeger, fiskar, fjøsrøktar eller kritikar. Og eg meiner redusert arbeidstid er eit fornuftig krav for småbarnforeldre, at ein del av oss har funksjonshemmingar eller andre problem som gjer at me berre kan vere i arbeid stutte dagar, at ei utfasing av arbeidstida for eldre arbeidsfolk er klok politikk og at det finst arbeidsoppgåver som krev så sterk konsentrasjon eller fysisk innsats at den daglege arbeidstida ikkje bør vere meir enn seks timar.

Det følgjande handlar altså om normalsituasjonen og om mellom 30 og 40 av dei bortimot 50 arbeidsåra dei fleste av oss kan rekne med, ikkje om unntaksåra og unntakssituasjonane. Og det handlar om dei første femti eller hundre åra, lenger framover er det vanskeleg å sjå.

Ei sak for små parti

Frå sist på 1800-talet til 1920 pågjekk kampen for åttetimarsdagen i dei fleste vestlege land, med resolusjonar, demonstrasjonar, talar, avisinnlegg, tariffkrav, partimarkeringar og streikar. 1. mai var åttetimarsdagen hovudkravet. Presset nedanfrå, saman med redsla for at folket i fleire land skulle følgje eksemplet frå Sovjet i 1917 og ta makta, gjorde at åttetimarsdagen kom. I Norge vart åtte timars normalarbeidsdag ført inn i arbeidarvernlova i 1918 med verknad frå året etter. Idretts-, kultur- og organisasjonsarbeid skaut fart då arbeidsfolk fekk meir fritid.

Er ei liknande politisk mobilisering i gang no for seks timars arbeidsdagar? Kravet er eit Columbi egg i den faglege kampen, seier forkjemparane. Men sekstimarsdagen har ikkje vorte noko massekrav, ikkje i vårt land og ikkje i andre land. I dei mange åra dagen har stått på somme saklister i Norge, har det vore ei partisak for Raudt og ei halvhjarta sak for SV og i liten grad ei sak for fagrørsla. Raudt har vorte verande eit lite parti og SV har det siste tiåret vore eit parti i sterk nedgang.

I ei årrekkje har også eksempla vore dei same, Kelloggs produksjon av frukostblandingar i Michigan i USA frå 1930 og frametter og Tines ostelager på Heimdal i Trondheim frå 2007 og frametter.

Kvifor er interessa så laber? Arbeidet er ein del av oss

Noko av svaret er at seks timars dagleg arbeid blir oppfatta som ei nedvurdering av arbeid.

I mange samanhengar opplever me, gruppa folk flest, oss som brikker. Me kan høyre på Politisk kvarter eller Dagsnytt 18 eller sjå på Aktuell i NRK og veit at naboane eller arbeidskameratane eller me sjølve har minst like stor innsikt i politikk som aktørane i dei kringkasta debattane. Men vår innsikt vil aldri nå offentlegheita. Det er dei profesjonelle og filtrerte politikarane som styrer. Vår oppgåve er avgrensa til å stemme, å velje mellom dei.

Men arbeidet er framleis vårt. Om me er industriarbeidarar eller reingjerarar eller bussjåførar eller forskarar eller kunstnarar, har me ei forståing av at me gjennom arbeidet vårt gjer ein verdifull innsats for fellesskapet. Vårt liv, vår sjølvforståing og vår stoltheit er knytt til at me trengst.

Skogsarbeidarane sin fremste poet, Hans Børli, var i skogen frå han var fjorten og arbeidslivet gjennom. Han budde i tronge koier med dårleg luft, ofte fem eller åtte mann i ei koie og våte klede og hesteselar i tillegg, med halm og lus attåt to tømmer-hoggarar i kvar tronge sengebenk, med utåleleg varme nær omnen og frost langs veggene så våte arbeidsklede fraus til veggen, med lange og kalde arbeidsdagar, der risikoen for arbeidsskadar var stor og gikt sannsynleg i alderdommen, med låg løn og usikker framtid, med trøyst i tobakk og kaffi og stundom heimebrent og med seks av sju dagar vekk frå kone og barn. Børli hadde evner i anna lei, han kunne ha gjort skrivinga til levebrød med stuttare og meir behagelege arbeidsdagar og ein alderdom med pensjon og utan gikt. Men om skogslivet skreiv han slik i diktet «Stål» (frå Dagene, 1958):

Jeg holder av dette livet!
Skogsarbeiderens takløse liv,
åpent for regnet og vinden
og stjernenes kloke blikk.

Morgenturene fram til hogstfeltet
når sol gyller skodda
så hele gryet skinner
som et blondt, utslått kvinnehår.
Kvilestunda ved elden. Kveldene
når trøtthet gror i kroppen
og du benker deg under lampen og bryter
brødet, hverdagens signede hostie – –

Ja! Jeg holder av dette livet!
Himmelen hviler på det
som på ei blå åsrand.
Gjennom de tunge dagsverk
skrår lys fra den evige sol.

Ber me eldre folk prate om det dei har opplevd, vil dei fortelje om barn og barnebarn og oldebarn, om turar og naturopplevingar, om politiske verv dei har hatt, storfisk dei har fått på kroken eller konsertar dei har lytta til, men dei fleste vil framom alt dette sjå attende på eigne arbeidsliv: – Mitt arbeidslag bygde rådhuset og mange gode bustadhus, eg teke meg av pleietrengande eldre, eg har lært barn å lese og skrive, eg har sprengt tunnelar slik at folk skal få elektrisk straum, eg var sveisar på Akers Mek, seier dei med stoltheit i røysta. Det var vi som bygde landet, seier dei.

Les me arbeidarhistorie og samanliknar med presentasjonane i dag, ser me ein vesentleg skilnad. Arbeidsfolk før la vekt på at dei hadde kvalifikasjonar og dugleikar andre ikkje hadde, og dei var stolte av det. I dag er arbeidaren berre eit nummer i rekkja.

Leitar me i fotoarkiv, finn me bilete etter bilete av arbeidslag, anleggsarbeidarar med eine foten på spaden og slegga over oksla til dømes. Dei visste kva dei var verdt, og dei ville markere det for omverda med bileta. I dag, med digitale bilete i milliontal, finst knapt nok foto av folk i arbeid og endå mindre av arbeidslag. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek spissformulerer det når han skriv at i moderne massemedia er det fullt akseptabelt å vise samleie og onani, men å trø over ei grense å vise manuelt arbeid.

Når somme seier: seks timars dag med full lønnskompensasjon, kan det tolkast som at med dette får me til ei fundamental endring i forholdet mellom arbeid og kapital. I så fall ligg ein naiv tanke bak om at kapitalistar er lettlurde eller lette å presse. Ei meir nærliggjande tolking er likevel at etter agitatorane si vurdering kan Kari og Ali gjere ein dags arbeid på seks i staden for sju ein halv time, fordi dei då kjem til å arbeide meir effektivt. Skjøner dei ikkje det, er det dei og ikkje agitatorane som manglar innsikt. Men hadde agitatorane undersøkt føreåt, ville dei ha innsett at det arbeidet som no krev sju ein halv time, vanlegvis ikkje kan utførast på seks timar.

Kari og Ali på golvet i fabrikken veit det. Dei veit difor også at om seks timars dag skulle bli innført i vårt land og ikkje i konkurrerande land, ville norsk vareproduksjon og arbeidsoppgåver bli flytt til land der forholdet mellom lønn og arbeidstid er ulikt her. For det er ikkje lenger som i 1918, at det meste av vareproduksjonen skjer innanfor landets grenser og for landets behov. Difor står det reelle valet for Kari og Ali mellom vanleg arbeidstid og arbeidsløyse, ikkje mellom vanleg arbeidstid og seks timars dagar.

Men i eit anna samfunn? Det kjem eg attende til.

På vegner av …

Ville dei helst ha jobba seks timars dag, dagens forkjemparar for sekstimarsdagen? Eg trur at dei i arbeidslivet, som dei fleste av oss, har vore opptekne av å gjere skikkeleg arbeid, også om arbeidsdagen stundom blir både åtte og ti timar. Eg trur ein hovudtanke i deira arbeidsliv har vore det slagordet som står på mange norske arbeidarfaner: «Gjer di plikt, krev din rett».

Viss det er slik for dei, blir neste spørsmål kvifor det er annleis for andre. Det er ikkje å kome unna at bak ligg ein tanke om at eins eige arbeid er viktig, medan dei andre sitt arbeid, dei stakkars hjelpepleiarane og reingjerarane og industriarbeidarane og butikkekspeditørane sitt, ikkje er så viktig. Bak ligg ein tanke om den lidande arbeidarklassen og eit ønske om å redusere lidinga. Men den som tenkjer slik, at arbeid, iallfall fysisk arbeid, berre skjer motvillig og er ubehageleg, er heller ikkje i stand til å bidra til å gjere arbeidslivet meiningsfylt, variert og interessant. Og ikkje til å byggje opp att den forståinga av eigenverdi som gjennom historia har prega arbeidsfolk og vore noko av grunnlaget for politisk mobilisering.

Eg som skriv dette, er bonde. Er du berre bonde eller?, spør folk frå åndseliten meg. Svarar eg som sant er, at det å vere bonde sanneleg ikkje er berre, skulle ein tru at spørjaren blir nyfiken og vil høyre meir om kva bondeyrket inneber. I staden har eg gong på gong opplevd at eit slikt svar stengjer for samtale. Svarar eg at eg ikkje er berre bonde, eg driv med somt anna i tillegg, eg skriv, redigerer og gir ut bøker innimellom utearbeid og fjøsstell, blir eg ein frå den interessante delen av menneskeheita.

Nei, nei, for meg er alle arbeidsfolk og alle arbeidsoppgåver like viktige, og det er usakleg å plassere meg i dette selskapet, vil forkjemparane for sekstimarsdagen innvende. Kanskje med rette. Men neste spørsmål er korleis bodskapen blir motteken. Den blir sett inn i samanhengar. For bussjåføren eller hjelpepleiaren eller industriarbeidaren er ein av samanhengane at dei er berre. Deira oppfatningar er uinteressante. Blir arbeidsplassen borte eller dei får helseproblem, løyser samfunnet det med å gi dei uføretrygd, ikkje med ny arbeidsplass, ikkje med seriøs behandling av helseproblema og ikkje med tilpassa arbeid.

Arbeidets plass i folks liv

Me har tre hovudoppgåver å fylle dagane med mellom barndoms leik og læretid og alderdoms kvile, arbeid, sosialt liv og fritid. «8 hours labour, 8 hours recreation, 8 hours rest», som det stod på arbeidarfaner i mange land hundre år attende.

Me kan gjere utrekninga noko meir detaljert: Ei veke på 168 timar. Om gjennomsnittsmennesket søv 8 timar i døgnet eller 56 timar i veka, bruker 3 timar om dagen eller 21 timar i veka til personleg hygiene, eting, husstell, stell av klede og slike ting og 3 timar om dagen eller 21 timar i veka til sosial kontakt med familie og omgangskrins, er det att 70 timar til arbeid og fritid. Tek arbeidsreisa tur/retur ein time om dagen eller fem timar i veka, har me att 65 timar. Med ei arbeidsveke på 37 ½ timar har me framleis att 27 ½ timar til å lese romanar, trene, spele piano eller gå turar i skog og mark.

Reknar me på årsverk, utgjer eit år 8760 timar og eit normalårsverk i arbeidslivet 1750 timar. Om me er i arbeid frå 17 til 67 år eller frå 20 til 70 og lever i 80 år, inneber det at me arbeider 20 prosent av tida i 50 av desse åra eller 12,5 prosent av livet. Med seks timars dag blir arbeidstida redusert til 16 prosent av tida i arbeidsåra eller 10 prosent av livet.

Samfunnets behov for arbeid

Men er det behov for at me alle jobbar 7 ½ timars dag? Ny teknikk, aller mest digital teknikk og mekatronikk, gjer mykje manuelt arbeid overflødig. Dessutan har dette landet snart 100 000 arbeidsledige og altfor mange på uføretrygd, og i dei fleste land er arbeidsløysa langt større enn hos oss. Det nødvendige arbeidet bør rasjonaliserast så mykje som råd og fordelast så godt som råd, og gjennom det har me eit stort innsparingspotensial. Og profitten til dei få bør bli mindre og helst borte.

Alt i føregåande avsnitt er etter mi oppfatning rett. Men det er også slik at mange arbeidsoppgåver blir forsømte. Difor trengst grundigare analyse av forholdet mellom arbeidsbehov og utført arbeid, der det følgjande berre er ein ufullstendig gjennomgang. Eg startar med innsparingspotensialet:

For det første blir det altså utført mykje arbeid som er unødvendig og skadeleg. Nedgang i forbruket må til. Særleg bør det ramme overklassen og øvre middelklasse. I mitt heimeområde Hallingdal har tusentals pengefolk luksushytter dei bruker berre rundt skihelgene vintertid, og då oftast med sine Audiar og Mercedesar inn til hytta torsdag kveld og attende sundag ettermiddag. I realiteten har dei to bustadhus, eit i byen og eit her, og kanskje også eit tredje ved kysten eller i Spania. Det burde vere forbod mot å ordne seg slik, og det burde vere rasjonering på drivstoff til bilar, alternativt svært høge prisar, slik at forureiningskostnaden hadde vorte betalt av brukaren og ikkje av fellesskapet og komande generasjonar. Det finst eit stort innsparingspotensial med å unngå fabrikasjon/import av unødvendige og skadelege produkt og med å skjere vekk marknadsføring og sal av desse produkta.

For det andre gjer ny teknologi og framgang i arbeidsrutinar at mykje arbeid kan reduserast eller fjernast. Ein sveiserobot kan erstatte mange sveisarar, og ein mjølkerobot kan vaske og mjølke mange kyr. Det må likevel føyast til at dette ikkje er ein nettogevinst, fordi roboten må fabrikkerast, treng tilsyn og slitst ned. I vårt land, der arbeidslønningar og andre kostnader med arbeid er høgare enn i så å seie alle andre land, blir robotar kjøpte inn til mjølkeproduksjon, og gardar/fjøs blir planlagde – ikkje ut frå kor mykje jord garden har, men med eit tal mjølkekyr som kan delast på 60, fordi kapasiteten til ein mjølkerobot er 60 kyr. Så må gras og kraftfôr køyrast, ofte mange mil, til fjøset, og møkka må køyrast like mange mil vekk viss ho skal brukast til gjødsel og ikkje dumpast. I Danmark, som i utgangspunktet har langt gunstigare forhold for stordrift i mjølkeproduksjon enn Norge, går utviklinga når det gjeld robotar andre vegen. Norske mjølkebønder kjøper nokre år gamle robotar derifrå, ikkje fordi danske yrkeskollegaer skal skifte ut mjølkerobotane sine, men fordi dei har kome til at økonomien blir betre om dei går attende til maskinmjølking.

Truleg er den største innsparinga å setje heile folket i arbeid. I staden for å realisere det som står i paragraf 110 i grunnlova, at «Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan tjene til livets opphold ved arbeid eller næring.», er det enklare, iallfall for overklassen, om samfunnet bruker trygder for at folk skal overleve. Dagens regjering synest ha blåse støvet av eit rundskriv om kommunale plikter som kommunaldeparte-mentet sende kommunane i 1932 om at pliktene i høve til dei fattige «går ikke lenger enn til å hindre at vedkommende forkommer». Vidare heitte det:

Det kan på ingen måte kreves, og det må heller ikke skje, at vedkommende får understøttelse i sådan utstrekning at han lever på omtrent like fot med den som klarer å forsørge seg selv.

Men det er også arbeid som ikkje blir gjort eller blir gjort på utilstrekkeleg vis. Aller mest gjeld det omsorgsarbeid, for sjuke, eldre og barn i og under skulealder. Me treng fleire lærarar, førskulelærarar, helse- og omsorgsarbeidarar. Det trengst også meir vedlikehald, til dømes av offentlege bygningar som skular og sjukehus og av verneverdige bygningar. Landet med store beiteressursar vel i staden å importere mat eller dyrefôr, og me har mindre og mindre industriell vareproduksjon. Og det å produsere mat til alle innbyggjarar på forsvarleg vis krev langt meir arbeidskraft enn me bruker no.

Så langt har eg kommentert dette på nasjonalt nivå. Men både miljøet og imperialismen er globale. Drifta av Norge og av Vesten er basert på øydelegging av natur og miljø. På nokre generasjonar tappar me kloden for fossil olje og bruker store delar av kol-lagera, me utryddar hundretusentals artar, og me driv eit helsestell og eit landbruk der det største framsteget legevitskapen til no har gjort, oppdaginga av antibiotika, snart kan gå om inkje fordi overforbruket gjer at bakteriar som er multi- og panresistente mot antibiotika, tek overhand.

Alternativet til antibiotika er tid, rom og andre behandlingsmåtar. Tid og rom til at den sjuke kan vere på sjukehuset eller borte frå arbeid til han blir frisk, framfor at han skal pøse i seg antibiotika for å drive attende infeksjonar raskt og kome seg ut av sjukehuset og attende på arbeidsplassen. Tid til at foreldre med sjuke småbarn kan vere heime med dei. Tid og rom til at husdyra ikkje treng stå tett i tett slik at bakteriesjukdommane får spelerom. Tid og rom til å observere husdyra så nøye at røktaren registrerer sjuke dyr og behandlar dei individuelt. Med 10 000 grisar eller ein halv million kyllingar og få røktarar er det uråd. Metoden blir i staden å tilsetje antibiotika i fôret. Og å ta ein runde for å fjerne døde og døyande dyr. Minst 15 prosent av smågrisane og 20 prosent av kyllingane i agroindustrien lir den lagnaden.

Innanfor naturens tåleevne og skikkeleg betalt

Både de som les og eg som skriv ønskjer eit land og ei verd innanfor naturens tåleevne og der arbeidsfolk får skikkeleg betalt. Korleis vil reknestykket for vårt arbeidsomfang bli då? For å svare trengst grundigare analysar enn det desse avsnitta utgjer. Som ein inngang skriv eg om vaskemaskinar og om transport.

Vaskemaskinar veg mellom 40 og 80 kilo og er bygde av jern, stål, aluminium, plast og elektronikk. Jernmalm til stål, olje til plasten og andre råvarer er knappheitsvarer, og energiforbruket ved å utvinne desse materialane er enormt. For å produsere, teste og pakke inn ein vaskemaskin trengst mange timars arbeid. Råvarene må fraktast til fabrikkane i Kina og Korea, og maskinane må sendast vidare til Norge og fordelast i landet.Om maskinen kostar oss 3000 kroner, er 600 av kronene moms til den norske staten og endå meir profitt og kostnader til marknadsføring og salsarbeid for kjede og butikk. No kostar vaskemaskinen oss to–tre dagars arbeid. I eit samfunn som framleis er marknadsstyrt, men der arbeid blir betalt nokolunde likt om det skjer i Norge eller Zambia, og der prisen på energi og forureining dekkjer skadane, ville den truleg ha kosta oss minst ein månads arbeid.

Vårt samfunn er basert på transport av personar og varer over lange avstandar. Bak ligg frihandelstenkinga om at det er bra med ei internasjonal arbeidsdeling, der somme produserer maten, somme industrielle råvarer og andre ferdigprodukta, og så kan alt fraktast frå produsent til forbrukar. Bak ligg også ein tanke om at stordrift i dei aller fleste tilfelle er meir effektivt enn smådrift. Og bak ligg den føresetnaden at transport er billig. Eit land som Norge har basert seg på import og langtransport av industrivarer, bussfrakting av barn og ungdommar fordi få og store skular er det billigaste, frakt av pasientar til sjukehus langt unna fordi få og store sjukehus er det billigaste, fiske langt til havs i staden for å vente til fisken kjem inn mot fjøra for å gyte fordi me med havgåande fabrikktrålarar kan ta opp større mengder fisk på kortare tid, fôring av husdyra med soya frå Brasil medan graset i nærområdet rotnar, og meir av same slaget.

Transport er billig fordi drivstoff- og maskinkostnadene blir belasta andre. Verdas lager av fossile brensler, bygde opp gjennom hundretals millionar år, blir brukte opp på nokre generasjonar. Luft og jord blir forureina, aller mest atmosfæren, slik at temperaturen stig, is og snø smeltar, havnivået stig og det blir varmare, villare og våtare vêr. Rekningane for dette må betalst av folk i fattige land og av generasjonane etter oss. Med all rett snakkar folk i fattige land om at Vesten står i ei økologisk gjeld til dei.

Når oljen tek slutt eller oppvarminga blir for sterk eller begge delar skjer samtidig, må me attende til meir lokalt og manuelt arbeid. Det må skje i eit to til fem grader varmare Norge i ei to til fem grader varmare verd, der kanskje hundretals millionar menneske må flytte fordi leveområda og matgrunnlaget tørkar ut eller blir øydelagt av flaumar og erosjon eller blir sett under vatn når havnivået stig.

I ei kapitalistisk omverd

Tenkjer me oss eit annleis-Norge i ei kapitalistisk omverd, må me bu oss på økonomiske vanskar. Landet vårt vil bli ei øy i eit omland av fiendar. Me får ikkje lenger vaskemaskinar og anna utstyr som gjer livet lettare, til spottpris fordi me er øvst i det imperialistiske hierarkiet, me må kjøpe dei til overpris eller produsere dei sjølve.

Cubanarane veit mykje om dette. Etter revolusjonen i 1959 la den mektige naboen USA ned forbod mot å selje så vel mat, medisinar og industrivarer til dei, og USA-lojale land gjorde som storebror. Det hjelpte ikkje om svolt eller sjukdommar ramma Cuba, embargoen var viktigare. Cubanarane støtta seg til Sovjet i staden. Dei bygde opp eit næringsliv basert på å selje sukker og rom og sigarar til Sovjet og å importere korn, traktorar, traktordelar og olje derifrå. Etter samanbrotet av Sovjetunionen i 1991 datt det saman. Cubanarane må greie seg sjølve i ei omverd der dei mektige, dei som i andre samanhengar agiterer for fri handel, framleis hindrar handel med dei. Cubanarane erstattar monokulturar i landbruket med multikulturar, bruker mangfald og rovinsekt i staden for sprøytemiddel mot ugras og oksar i staden for traktorar til trekkraft i landbruket. Det går det også, og det står stor respekt av måten dei kjem seg gjennom problema på. Det står også stor respekt av at Cuba trass i embargo og isolasjon har vorte ei humanitær stormakt, som til dømes har gjort ein kjempeinnsats i kampen mot ebola i vestafrikanske land i 2014. Det hadde ikkje late seg gjere om arbeidsdagane hadde teke slutt etter seks timar.

Tenkjer me oss ein heilt annan situasjon enn dagens, ei sosialistisk eller kommunistisk verd, må me løyse fattigdoms- og miljøproblema innanfor ei ramme av global utjamning. Då kan me ikkje tenkje at i vår skjerma del av verda kan folk arbeide seks timars dag same korleis det er i andre land. Me må i staden spørje om problema kloden er inne i, kan løysast innanfor ei global arbeidstid på seks daglege timar og 10 prosent av folks liv. I dag kan me ikkje sannsynleggjere det.

Oppsummert

Arbeidsføre menneske flest ønskjer å bruke ein vesentleg del av livet til arbeid til gagn for fellesskapet.

Kombinasjonen av naturøydeleggingar og folkevekst i vår tid gjer at framtida, iallfall dei første femti eller hundre åra, vil krevje stor arbeidsinnsats.

Seks timars arbeidsdag er, så langt me i dag har kunnskapar om framtida, ikkje gjennomførbar som ei global løysing.

Seks timars arbeidsdag er heller ikkje gjennomførbar som ei nasjonal løysing i vår del av verda. Kravet er gjennomførbart berre innanfor den miljøraseringa og den utbyttinga av andre land og folk som går føre seg i vår tid.

Ei stuttare oppsummering: Kravet om seks timars arbeidsdag står i vegen for skarp tenking for oss sosialistar og kommunistar, og det står i vegen for ein politikk for å gjere arbeid innhaldsrikt og meiningsfylt.

Bokomtaler

«Krigen mot terror»– ein katastrofal fiasko

Av

Patrick Cockburn

Den blomstrande jihadismen har endra det politiske landskapet i Irak og Syria, og fått omfattande verknader på verdspolitikken, og konsekvensar for oss alle.

Al-Qaida-liknande rørsler styrer over eit stort område i nordlege og vestlege Irak, mange hundre gonger større enn det Osama bin Laden nokon gong kontrollerte.

Patrick Cockburn irsk journalist og forfattar, har vore Midtausten-korrespondent sidan 1979, først for Financial Times, og no for The Independent.
Dette er eit utdrag frå boka The Jihadis Return (OR Books, 2014), omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

Det er etter at bin Laden døydde at desse al-Qaida-klonane fekk størst suksess, som med erobringa av Raqqa aust i Syria i mars 2013, den einaste provinshovudstaden rebellane tok.

I januar 2014 tok ISIS over Fallujah, snaue 70 km vest for Bagdad. Det var byen US Marines omringa og storma ti år før. På få månader hadde dei au tatt Mosul og Tikrit.

Frontane kan nok endre seg, men det vil bli vanskeleg å reversere framgangen dei har hatt. Med raske åtak på mange frontar i sentrale og nordlege Irak i juni 2014 viste ISIS seg vere den mektigaste jihadist-gruppa i verda, mektigare og meir effektiv enn al-Qaida.

Det kom som eit sjokk på mange i Vesten, medrekna politikarar og ekspertar, som ofte verka komme med forelda analysar. Ein grunn var at det var for farleg for journalistar og folk utanfrå å dra inn i områda der ISIS opererte, med ekstrem fare for å bli kidnappa eller myrda. «Dei som brukte verne utanlandske media kan ikkje lenger verne seg sjølve», sa ein uredd korrespondent til meg, som forklaring på at han ikkje ville dra attende til opprørskontrollerte delar av Syria.

Manglande dekning passa styresmaktene i USA og Vesten, fordi det gjorde det mauleg å tone ned i kor stor grad «krigen mot terror» hadde slått så katastrofalt feil i åra etter 11. september. Denne fiaskoen blir i tillegg tilslørt av bedrag og sjølvbedrag frå styresmaktene si side.

President Obama talte på West Point 28. mai 2014 om USAs rolle i verda. Han sa at hovudtrusselen mot USA ikkje lenger kom sentralt frå al-Qaida, men frå «desentraliserte grupper og ekstremistar knytte til al-Qaida, mange innretta på landa dei opererte i». Han la til at «når krigen i Syria flyt over grensene, aukar det sjansen for at me vil møte åtak frå kamperfarne ekstremistgrupper».

Det var sant nok, men løysinga Obama hadde på den faren var, slik han formulerte seg, «å trappe opp støtta til dei i den syriske opposisjonen som var beste alternativet til terroristane». I juni bad han Kongressen om 500 millionar dollar til trening og utstyr til «grundig vurderte» delar av den syriske opposisjonen. Her var det verkeleg snakk om å føre bak lyset. Fem månader seinare måtte Biden vedgå at den militære syriske opposisjonen er dominert av ISIS og Jabhat al-Nusra, den offisielle al-Qaida-representanten, i tillegg til andre ekstreme jihadistgrupper. I røynda er det ikkje skilje mellom dei og det USA ser som moderat opposisjon.

Ein etterretningsoffiser frå eit naboland til Syria fortalde meg at ISIS-medlemmer «sa dei alltid var fornøgde når anti-Assad-grupper av alle slag fekk sendande avanserte våpen, fordi dei alltid kan skaffe seg desse våpna ved truslar eller kontant kjøp».

Dette er ikkje tomt skryt. Våpenfor-syningar frå USA-allierte som Saudi-Arabia og Qatar til Assad-fiendtlege styrkar i Syria blir stadig tatt i Irak. Eg opplevde sjølv eit lite eksempel på konsekvensane av denne våpenstrømmen før Mosul fall, då eg sommaren 2014 prøvde boke fly til Bagdad med same europeiske flyselskap eg brukte året før. Dei hadde ikkje faste flygingar til Iraks hovudstad, fordi dei frykta at opprørarar hadde skaffa seg berbare antiluftskyts som først var levert anti-Assad styrkar. No frykta dei at våpna ville bli brukt mot sivile fly på veg til flyplassen i Bagdad. Vestleg støtte til den syriske opposisjonen har nok missa på å kaste Assad, men har klart å destabilisere Irak, slik irakiske politikarar har spådd i lang tid.

Fiaskoen med «krigen mot terror» og framveksten av al-Qaida blir lettare å forstå av eit fenomen som vart tydeleg få timar etter åtaka 11. september.

Dei første reaksjonane frå Washington viste klart at anti-terror-krigen ikkje på noko vis skulle konfrontere USAs nære allierte Saudi-Arabia og Pakistan. Trass i det faktum at utan desse to landa ville åtaka 11. september sannsynlegvis aldri skjedd. Femten av dei nitten flykaprarane var saudiar. Bin Laden kom frå den saudiske eliten. Offisielle dokument frå styresmaktene i USA understreka stadig etterpå at al-Qaida og jihadist-gruppene vart finansierte frå Saudi-Arabia og Golf-monarkia.

Frå tidleg på 1990-talet hadde militæret i Pakistan vore sentrale i å drive Taliban fram til makta i Afghanistan, der dei var vertar for bin Laden og al-Qaida. Etter eit kort opphald under og etter 11.09, tok Pakistan opp igjen støtta til Taliban i Afghanistan. Om den sentrale rolla Pakistan hadde for Taliban, sa no avdøde Richard C Holbrooke som då var USAs spesialutsending i Afghanistan og Pakistan: «Det kan vere me slåst mot feil fiende i feil land.»

Det er ofte misoppfatta og undervurdert kor viktig Saudi-Arabia var for framveksten og tilbakekomsten til al-Qaida. Saudi-Arabia står sterkt fordi olja og enorm rikdom gjør dei mektige i og utanfor Midtausten. Men det er ikkje pengane aleine som gjør dei så viktige. Ein annan faktor er wahhabismen, den fundamentalistiske 1700-tals-versjonen av islam som krev sharia-lover, som gir kvinnene status som andreklasses borgarar, og som ikkje ser sjia- og sufi-muslimar som muslimar, og som må forfølgjast på linje med kristne og jødar.

Denne religiøse intoleransen og autoritære politikken som heile tida er klar til å bruke vald, liknar på mange vis europeisk fascisme på 1930-talet, og blir heile tida verre.

Dei siste åra har til dømes ein saudi som opna ei liberal nettside, der prestar kunne bli kritiserte, blitt dømt til tusen piskeslag og sju års fengsel. Ideologien til al-Qaida og ISIS bygger i stor grad på wahhabismen.

Kritikarar av dette frå andre i den muslimske verda overlever ikkje lenge. Dei blir tvinga til å flykte eller myrda. Ein afghansk redaktør fordømde jihadist-leiarane i Kabul i 2003, og kalla dei «heilage fascistar» som misbrukte islam som «reiskap til å skaffe seg makta». Ikkje overraskande vart han skulda for å fornærme islam, og måtte dra frå landet.

Eit slåande trekk ved utviklinga i den islamske verda dei siste tiåra er måten wahhabismen har tatt over sunni-islam. I land etter land legg Saudi-Arabia pengar på bordet til opplæring av prestar og bygging av moskear. Som resultat har det spreidd seg sekterisk strid mellom sunni- og sjiamuslimar. Dei siste blir utsette for vondskap utan sidestykke, frå Tunisia til Indonesia.

Denne sekterismen er ikkje avgrensa til landsbyar utanfor Aleppo eller i Punjab, det har forgifta tilhøvet mellom dei to i alle muslimske område. Ein muslimsk venn i London fortalde: «Om du sjekkar adresse-boka til kven som helst sjia eller sunni i Storbritannia, finn du svært få namn på folk utanfor deira eige miljø.»

Jamvel før Mosul forstod president Obama at al-Qaida-liknande grupper var langt sterkare enn før, men medisinen hans var repetisjon og overdrivingar av tidlegare mistak. «Me treng partnarar som kan slåst saman med oss mot terroristane», fortalde han tilhøyrarane på West Point.

Men kven skal desse partnarane vere? Han nemnde ikkje Saudi-Arabia og Qatar, ettersom dei framleis er aktive og nære allierte av USA i Syria. Han peika i staden ut «Jordan og Libanon, Tyrkia og Irak» som partnarar som skulle få hjelp til «å konfrontere terroristar som kryssar grensene til Syria».

Det er noko absurd i dette, sidan utanlandske jihadistar i Syria og Irak, som er dei Obama reknar som største trusselen, bare kan komme hit fordi tyrkiske styresmakter ikkje hindrar dei i å krysse den 82 mil lange grensa mellom Tyrkia og Syria. Det kan vere Saudi-Arabia, Tyrkia og Jordan no er skremde av Frankenstein-uhyret dei har vore med å skape, men det er lite dei kan gjøre med det. Eit ikkje uttalt formål då USA insisterte på at Saudi-Arabia, Emirata, Qatar og Bahrain skulle delta eller støtte luftåtaka i Syria i september, var å tvinge dei til å bryte banda til jihadistane i Syria.

Det var alltid noko bisart då USA og vestlege allierte slo seg på lag med dei eineveldige teokratiske sunnimonarkia i Saudi-Arabia og Golfen, for å spreie demokrati og fremme menneskerettar i Syria, Irak og Libya. USA stod svakare i Midtausten i 2011 enn i 2003, fordi dei militært ikkje nådde måla sine i Irak og Afghanistan.

Med opprøra i 2011 var det jihadistar og sunnisekteristar, som militære vingar av opprørsgrupper, som fekk massive innsprøytingar av pengar frå kongar og emirar i Golfen. Sekulære ikkje-sekteriske motstandarar av dei godt etablerte politistatane vart raskt marginaliserte, stoppa kjeften på, eller drepne.

Internasjonale media forstod svært seint korleis desse opprøra hadde endra seg, sjølv om islamistane var svært opne om kva dei ville: Legalisering av polygami var noko av det første rebellane kravde etter at dei hadde vunne i Libya, noko det gamle regimet forbaud.

ISIS er eit krigsbarn. Dei freistar omskape verda rundt seg med vald. Den giftige, men potente, blandinga av ekstrem religiøs tru og militær dugleik er resultat av krigen i Irak etter at USA invaderte i 2003, og krigen i Syria etter 2011. Nettopp som valden ebba ut i Irak gav sunniane nytt liv til krigen i Syria.

Vestlege styresmakter og media er samde om at borgarkrigen i Irak blussa opp igjen med den sekteriske politikken til statsminister Nouri al-Maliki i Bagdad. I røynda var det krigen i Syria som destabiliserte Irak då jihadistgrupper som ISIS, då kalla al-Qaida i Irak, fann seg ei ny slagmark der dei kunne kjempe og blomstre.

Det var USA og Europa med sine regionale allierte i Tyrkia, Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait og Emirata som skapte grunnlaget ISIS kunne vekse fram på. Dei heldt krigen gåande i Syria, sjølv om det frå 2012 var klart at Assad ikkje ville falle. Han kontrollerte aldri mindre enn tretten av fjorten syriske provinshovudstader, og hadde støtte frå Russland, Iran og Hizbollah.

Like fullt: Det einaste han fekk tilbod om på Geneve II i januar 2014 var å gi frå seg makta. Han var ikkje i ferd med å tape, og det vart skapt ideelle forhold for at ISIS kunne ha framgang. USA med sine allierte freistar no å vende sunniane i Irak og Syria mot dei militante, men det er svært vanskeleg så lenge landa er skaka av krig.

Den nye blomstringa av al-Qaida-liknande grupper er ikkje bare ein trussel mot Syria, Irak og naboar. Det som skjer her, saman med at elitær og intolerant wahhabisme står sterkare blant sunniar verda over, betyr at alle dei 1,6 milliardar muslimane i verda vil bli ramma. Dei utgjør nesten 25 prosent av menneska i verda.

Det er usannsynleg at ikkje-muslimar, medrekna folk i Vesten, går urørte gjennom konflikten. Den blomstrande jihadismen har endra det politiske landskapet i Irak og Syria, det har alt fått omfattande verknader på verdspolitikken, med alvorlege konsekvensar for oss alle.

Bokomtaler

Norsk Hydro som krigsprofitør

Av

Anette Storeide

Anette Storeide:
Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere.
Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2014,
480 s.

Anette Storeide sin bok følger opp linjen fra Helge Krogs debattbok fra like etter krigen (6. kolonne?) , der han hevder at den beskjedne sabotasjen i Norge under krigen hang sammen med at hjemmefrontledelsen var dominert av storindustriens ledere og eiere og at disse hadde interesse av å tjene mest mulig og tape minst mulig på krigen. Denne linjen forsøkte jeg selv å følge opp i boken De tjente på krigen ,som kom ut i 1974.

Storeide trekker riktignok ikke opp slike hovedlinjer mellom økonomi og politikk under krigen i boken sin, menkonsentrerer seg om Norsk Hydro og samarbeidet mellom denne bedriftens ledere og eiere og Tyskland under okkupasjonen. Men hovedpoenget er like fullt tydeligt: hun viser hvordan de arbeidet systematisk for å sikre best mulig drift og utvikling av sitt selskap i denne perioden og hvordan de profiterte på dette under og særlig etter krigen.

Klar konklusjon

På siste side i boken finner vi en skarp konklusjon. Storeiede skriver at Oslo-konsortiet, som besto av landets mest kapitalsterke selskaper og var store og anerkjente aktører i norsk næringsliv, gjennom sine investeringer, sammen med Hydro-ledelsen bidro til å sette Norsk Hydro under tysk kontroll. Slik sjaltet de ut de franske aksjonærene slik at tyskerne fikk aksjemajoriteten i selskapet. De bidro da også til å legitimere økonomisk samarbeid med representanter for okkupasjonsmakten. «Og da krigen var over, lot den norske staten dem beholde investeringen, og gjorde dem til noen av Norges største krigsprofitører.»

Det er denne konklusjonen Storeide underbygger i boken sin gjennom detaljert og overbevisende gjennomgang av et stort kildemateriale. For en historiker er det fryd å lese boken, men den kan nok bli vel detaljert til å være sengelektyre for de fleste. Likevel må den absolutt anbefales for alle som vil forstå mer av krigshistorien og den verden vi fremdeles lever i.

Det er en sann svir å følge beretningen om hvordan forretningene går videre innen sine egne rammer, både på tross av og på grunn av krigen. Vi kan se hvordan de forskjellige kapitalinteressene, både i Norge/Sverige og i Tyskland driver med intrigerer og fremmer sine egne interesser gjennom kontakter med innflytelsesrike personer fra okkupasjonsmakten. Vi får også et innblikk i hvordan aktørene lyger og manøvrerer for at deres kapital skal komme best mulig ut av det.

Norske eiere selger til Tyskland

Aluminiumsproduksjonen står i sentrum for oppmerksomheten. Tyskerne har en plan for å produsere mye mer aluminium i Norge enn det landet allerede gjorde. Det var først og fremst Herman Göring som hadde behov for metallet for å bygge ut sitt flyvåpen. Kontakten med norske interesser ble derfor knyttet øyeblikkelig etter at tyskerne var kommet til landet. Allerede 18. april 1940 hadde tyskerne fått avtale om at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Så fikk tyskerne ganske raskt et fint samarbeid med norske interesser for å få oversikt over eksisterende produksjon av aluminium og mulighet for å øke denne. Personer innen administrasjon og industri, deriblant Norsk Hydro, sto sentralt i dette arbeidet.

Det ble laget en gedigen produksjonsplan for å bygge ut anlegg til aluminiumsproduksjon flere steder i landet og for å utvide eksisterende produksjon. Denne planen kaller Storeide for Koppenbergplanen etter navnet til den tyske nazisten som fikk oppdraget fra Göring. Nye eierforhold oppsto med felleseie mellom tyske og norske interesser. IG Farben, som da var verdens største kjemikonsern, og andre foretak kjempet om hegemoniet i kampen om de norske ressursene. I Norge var det også kamp mellom forskjellige interessenter.

Det viste seg etter hvert at Heinrich Koppenberg var inkompetent. Vilkårene for å få til det tyskerne og den norske aluminiumsindustrien ønsket var ikke så enkle. Organiseringen av det tyske aluminiumsfremstøtet i landet ble derfor en rotete affære som førte til mange detaljerte planer og påbegynte anlegg, mens lite ble fullført. En viktig detalj er at den norske konsesjonslovgivningen hadde ganske stor betydning for at noen tyske planer ikke kunne settes ut i livet.

Vinden snur

Etter hvert som den tyske krigslykken snudde, endret også synet til Hydros ledere seg og under landsvikoppgjøret etter krigen rodde de til alle kanter for å unnslippe ansvar og straff. Og det lyktes de med. Alt ansvar ble lagt på Axel Aubert som hadde vært leder for Hydro og som var død før krigen var slutt.

Samtidig arbeidet den norske staten sammen med Hydro-ledelsen for å få på beina igjen produksjonen og utvide den. I en kortere periode etter krigen var ikke markedet så godt for metallet, men da Koreakrigen kom i gang ved inngangen til 1950-tallet var det duket for å få opp produksjonen igjen for alvor. Anleggene som var planlagt av tyskerne og Norsk Hydro under krigen ble bygget og satt i produksjon og så ble det enda større utvidelser slik at Koppenberg sin ambisiøse plan etter hvert ble overgått med god margin.

I boken får vi også historien om tungtvannsproduksjonen på Rjukan og spillet rundt sabotasjen av denne, men dette er ikke noe hovedspor i fremstillingen.

Sentrale bakmenn får være i fred

Jeg har ikke gransket behandlingen av kildene i detalj, men reagerte på at forfatteren ikke hadde fått med det første dokumentet om utnyttelse av det norske næringsliv som den tyske minister i Oslo, Curt Bräuer, fikk fra Berlin den 7. april 1940 og som har overskriften «Forslag fra Wehrmacht om behandlingen av økonomiske og krigsøkonomiske spørsmål.»

Som nevnt tidligere hadde Oslo-konsortiet en stor rolle i spillet om norske ressurser under okkupasjonen. Det hadde vært interessant om forfatteren hadde gått litt mer inn på denne gruppen som jo støttet opp under Hydro sitt samarbeid med tyskerne. Hun skriver en god del om Fearnley-gruppen og dens rolle, og det er naturlig fordi denne gruppen var mest aktiv når det gjaldt Hydro. Hun nevner også at Oslo-konsortiet i tillegg til Fearnley besto av Astrup-gruppen, Kiær-gruppen og Klaveness-gruppen og at disse gruppene var nært knyttet til hverandre gjennom forretningsforbindelser, familiebånd og personlige vennskap.

Storeide holder seg også helt unna en vurdering av ledende personer i disse gruppene som også spilte en stor rolle innen den norske hjemmefronten. De sentrale personene bak Hydro er Thomas Fearnley og Marcus Wallenberg. Hun nevner kort at Thomas sin yngre bror, Nils Olav Young Fearnley, begynte sin karriere i familieselskapet Meraker bruk. Det hun ikke har gått inn på er at nettopp Meraker bruk er selve det forretningsmessige sentrum i Oslo-konsortiet. Styret i «Aktieselskabet Meraker Bruk» besto av skipsreder Dag Klaveness, Fredrik Kiær, Thomas Fearnley og Halvor N. Astrup. De større aksjonærene i selskapet var Fearnley-gruppen, Astrup-gruppen og Kiær-gruppen. Selskapet drev med innkjøp og drift av fast eiendom, industri-, handels- og eksportvirksomhet, samt kjøp av aksjer eller deltakelse i andre bedrifter, deriblant skipsfart og hvalfangst. Disse samme gruppene har altså en sentral posisjon i Oslo-konsortiet.

Mer forskning trengs

Dessuten var det ikke bare aluminiumsprodusentene som samarbeidet med tyskerne. Vi har allerede hørt at hele produksjonen i den norske elektrokjemiske og elektrometallurgiske industri skulle selges til Tyskland. Andre grener av Oslo-konsortiet var dominerende innen andre produkter enn aluminium. Noen av produktene herfra var faktisk vel så viktig for den tyske rustningsindustrien som aluminiumen. Spesielt må nevnes Astrup-gruppen. Her venter en ny forskningsoppgave.

I tidsskriftet Materialisten nr. 2, 1980 påviste undertegnete at disse gruppenes ledende personer, sammen med noen andre, utgjorde den indre kjernen i Hjemmefrontledelsen under krigen. Det var f. eks. folk herfra, som C.W. Eger og Gunnar Schjelderup, som satt i det utvalget innen «Kretsen» som bestemte hva som skulle saboteres eller ikke i Norge under krigen.

Hvis vi nå ser Storeides bok i sammenheng med Industrien under hakekorset av Jan Didriksen og bidragene fra undertegnete i De tjente på krigen, samt diskusjonen mellom undertegnete og Ole Kristian Grimnes i Materialisten nr. 1-2 og 4/1979 og 2/1980, vil en med rimelighet kunne hevde at det er grunnlag for å fremme en hypotese om at ledelsen av den norske hjemmefronten var «Nazi-Tysklands velvillige medløpere». Dette hevder ikke Storeide. Her ligger en ny forskningsoppgave og venter. Inntil videre er det all grunn til å anbefale Norske krigsprofitører – Nazi-Tysklands velvillige medløpere..

Terje Valen
Bokomtaler

Kampen om jord og makt: Zapatistene og De jordløses bevegelse

Av

Aksel Nærstad

Leandro Vergara-Camus:
Land and freedom. The MST, the Zapatistas and peasant alternatives to neoliberalism
London: Zed, 2014, 232 s.

De jordløses bevegelse i Brasil (MST) og zapatistene i Mexico (EZLN) er to av de viktigste massebevegelsene i verden de siste 30 årene. De har gitt hundretusener av mennesker et bedre liv og inspirert millioner av andre verden over. Boka Land and freedom, skrevet av Leandro Vergara-Camus, gir en grundig innføring i begge de to bevegelsenes historie og virksomhet. Beskrivelsene og analysene av likheter og forskjeller mellom de to bevegelsene, og av deres politikk og strategier for å skape et annet samfunn, er verdifull for alle som slåss for en annen og bedre verden.

Jeg kjenner MST best. Jeg har flere ganger besøkt bosettinger som MST har opprettet på jord som de har okkupert, jeg har deltatt i en okkupasjon av et statlig jordfordelingskontor i Brasil som MST organiserte, jeg har laget en kort film om MST og jeg har hatt kontakt med MST gjennom den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina som MST er medlem av. Zapatistene i EZLN har jeg bare lest om. Boka gav meg nye kunnskaper og innsikt om begge bevegelsene.

Det er viktige fellestrekk for de to organisasjonene, men like viktig er forskjellene mellom dem. Boka gir en god beskrivelse av begge deler. Felles for MST og EZLN er kampen for jord, motstanden mot nyliberal politikk, organisering av massebevegelser på grasrota, vektlegging av lokalt demokrati og kvinnenes rettigheter og stilling. Og det er dette, og ikke minst resultatene de har oppnådd, som har inspirert folk og sosiale bevegelser over hele verden. I tillegg har det særegne ved hver av de to bevegelsene gitt inspirasjon til ulike grupper; MST mest til småbønder, jordløse landarbeidere og oss som støtter og jobber med og for dem; og EZLN mest til urfolk og dem som arbeider med og for dem.

MST De jordløses bevegelse i Brasil

MST ble opprettet i 1984 for å styrke kampen for jord for de mange millionene jordløse landarbeiderne og folk fra landsbygda som var fordrevet inn til byene. De store landeierne som utgjorde mindre enn en prosent av alle jordeierne, kontrollerte halvparten av all landbruksjord. Mye av jord lå brakk. På en del av disse gårdene fikk landarbeiderne dyrke små områder for eget forbruk, men mange ble fratatt jorda og jagd av gårde etter at de hadde opparbeidet jorda. Jeg har sjøl intervjuet flere familier som har fortalt sine rystende historier.

Med støtte fra de radikale delene av den katolske kirka i Brasil – frigjøringsteologene, startet grupper av bønder å ta i bruk jord som lå brakk på de store gårdene. Mange ble jagd av godseiernes egne leiesoldater, men med dannelsen av MST og ikke minst den nye grunnloven i 1988, skøyt jordokkupasjonene fart. Den nye grunnloven slo fast at jorda skulle brukes til sitt sosiale formål. De statlige jordfordelingskontorene skulle fordele landbruksområder som ikke ble brukt, til de jordløse på landsbygda. Gjennom å okkupere og ta i bruk jord som de store jordeierne ikke dyrket, presset MST fram legal eiendomsrett til jord for flere hundre tusen jordløse familier. På de nye bosettingene ble det organisert kooperativer, skoler og helsevesen.

MST har oppnådd mye, men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av jord og makt i Brasil. Fortsatt kontrollerer 1 % av jordeierne omtrent 45 % av all jordbruksjord, og 50 % av alle gårdene, de minste, som sysselsetter omtrent to tredeler av landbygdbefolkningen, har tilgang til bare ca. 2,5 % av jordbruksarealet. Brasil er på mange måter schizofrent. Ett eksempel er at det er to departement som har ansvar for landbruk; ett for det storskala eksportrettede industrilandbruket, og ett for småskala familielandbruk.

Zapatistene i Mexico

1. januar 1994, den dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft, publiserte zapatistene sin første erklæring fra jungelen, og sine revolusjonære lover. Den samme dagen gikk 3000 væpnede zapatister inn i byer i Chiapas i Mexico. De befridde politiske fanger og satte fyr på politistasjoner og bygninger som tilhørte militæret. Det fulle navnet for det som vanligvis bare kalles zapatistene, er Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren (Ejército Zapatista de Liberación Nacional, EZLN). Navnet har bevegelsen hentet fra den store frigjøringshelten Emiliano Zapato, som ble drept i 1919 under den meksikanske revolusjonen.

EZLN var antagelig den første frigjøringsbevegelsen og den første store sosiale bevegelsen som brukte internett til å spre sitt budskap. I løpet av få dager, i internetts spede barndom, ble zapatistenes aksjoner og budskap spredt over hele verden. Urfolk i jungelen i Mexico hadde gått til væpnet krig mot staten for jord og verdighet! Og Zapatistenes leder, Subcomandante Marcos, ble nærmest over natta en verdensstjerne. Han understreket at zapatistene ville skape et demokratisk rom for urfolk, at de gikk til krig for å bli hørt, ikke for å drepe. I starten av opprøret var målet en revolusjon i hele Mexico, men det viste seg ikke mulig. Strategien ble derfor å skape autonome landsbyer og områder for urbefolkningen. Urfolkenes rettigheter og kultur – og ikke minst kampen for autonomi, er kjernen i zapatistenes kamp.

På slutten av 1994 erklærte zapatistene 38 urfolksområder som uavhengige. Flere kilder sier nå at zapatistene kontrollerer omtrent halvparten av Chiapas og at det er 32 uavhengige lokalsamfunn under ledelse av EZLN. Området er delt inn i fem distrikt, betegnet Caracoles. I hvert av distriktene er det en Komité for god styring (Juntas de Bien Gobierno) bestående av representanter for de uavhengige lokalsamfunnene i distriktet. I de uavhengige lokalsamfunnene er det ledelser valgt av lokal-befolkningen.

Viktige forskjeller

MST og EZLN har en god del til felles, men det er også viktige forskjeller mellom dem. Den viktigste er antagelig forholdet til staten og myndighetene. EZNL organiserer lokalsamfunnene helt uavhengig av nasjonale og lokale myndigheter, og nekter å ta i mot offentlige penger – det være seg til skoler, helsevesen eller ulike prosjekt. MST derimot slåss for at offentlige tiltak skal komme bøndene og lokalsamfunnene de organiserer, til gode. MST oppretter også sine egne skoler bygd på frigjøringspedagogikken til Paulo Freire i lokalsamfunnene de oppretter gjennom jordokkupasjoner, men de samarbeider også med offentlige myndigheter. MST har også vært en aktiv støttespiller til Arbeiderpartiet i Brasil – for at Lula skulle bli valgt til president, og seinere Dilma. Men MST er langt i fra noen servil støttespiller. De har gjennomført jordokkupasjoner under valgkamper og lagt sterkt press på «sin egen» regjering. Det er likevel ingen tvil om at kritikken av Lulas og Dilmas regjeringer har vært mindre enn av regjeringer utgått fra andre partier.

Noen svakheter

Til tross for at boka går grundig til verks og gir til dels detaljerte beskrivelser av de to bevegelsene, så savner jeg noe informasjon. Det er ikke lett å få tak i hvor store områder og størrelsen på befolkningen i de områdene EZLN kontrollerer, og heller ikke forholdet mellom støttespillerne til bevegelsen og andre folk i disse områdene. Jeg er også overrasket over at den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina bare er nevnt en gang i boka – og da bare i forbindelse med en aksjon i 2001. La Via Campesina spiller en meget viktig rolle internasjonalt i de fleste spørsmål knyttet til mat og landbruk, og MST spiller en viktig rolle i La Via Campesina. Det er også seks andre organisasjoner i Brasil som er medlem av La Via Campesina (to av dem er blitt medlem etter at boka ble skrevet). Når det gjelder Mexico, så nevnes så vidt La Via Campesinas medlemsorganisasjon der, UNORCA, men jeg savner en grundigere beskrivelse og analyse av deres forhold til EZNL.

Deler av boka som jeg fant mindre interessant, vil muligens være de beste delene for andre. Det kommer nok an på hva en er mest interessert i. For meg ble en del av de akademiske diskusjonene om ulike teoretiske og politiske linjer med henvisning til forskjellige teoretikere opp gjennom tidene, litt for detaljert og spissfindig. Men, så er jeg da også en enkel sjel.

Aksel Nærstad
(Aksel Nærstad er seniorrådgiver i Utviklingsfondet (www.utviklingsfondet.no) og internasjonal koordinator for More and Better Network (www.moreandbetter.org).Denne artikkelen er skrevet som privatperson og ikke på vegne av noen av organisasjonene.)