Svein Lund er frilansskribent og leiar for Naturvernforbundet i Ávjovárri.

Artiklane er skrive av Per-Gunnar Skotåm, som er presentert som kommunestyremedlem for Raudt. Når han i tillegg har vore medlem av landsstyret i Raudt, må det vere grunn til å spørre om det er Raudt sin politikk som kjem til uttrykk her.

Etisk riktig å drive gruvedrift?

Skotåm sin hovudbodskap er at det trengs gruvedrift i Noreg, og at det til og med er «et etisk riktig standpunkt» å gå inn for norsk bergindustri. Målet er å reindustrialisere Noreg, og bygge opp igjen industriarbeidarklassa. Ut frå dette målet blir hovudmotsetninga i gruvespørsmålet om ein skal ha gruver eller ikkje. Han polemiserer mot «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil ha produksjonen».

Kven er så desse som ikkje vil ha produksjon? Kor og når har dei hevda dette? Det seier han ingen ting om. Dette blir derfor i beste fall eit skot i lufta, i verste fall må det oppfattast som eit fordekt åtak på dei som verkelig har engasjert seg mot konkrete gruveprosjekt som no er på gang. Det er knapt nokon som går mot alle gruver, men det er mange som går mot gruver som forureinar og som gjør det umogleg å halde fram med reindrift, utmarksnæringar, kystfiske og turisme. Dette er ikkje ein teknologifiendtlig kamp, det er på eine sida ein forsvarskamp for det vi har igjen av inngrepsfri natur, og på andre sida ein kamp om kven som skal ha profitten frå gruvenæringa.

Sjølv om Skotåm har visse kritiske merknadar og meiner at lokalsamfunna bør få større del av kaka, fungerer artiklane hans som støtte til mineralnæringa, minerallova og til statens mineralstrategi.

God minerallov?

Om minerallova skriv Skotåm: «Både loven og forskriften er etter mitt syn gode». Dette er ikkje ein glipp, for lenger nede gjentar han: «Sjøl mener jeg loven er god og juridisk sett sikrer de hensyn som må tas.»

Kva slags minerallov er det så han støttar opp om? Jo, det er ei lov som bygger på prinsippa frå den tyske bergverkslovgivinga tilbake til 1500-talet, om at alle kan leite, og den som finn noko skal få lov å drive det ut. Det er ei lov på gruveselskapa sine premiss, ikkje ei lov for «demokratisk og bærekraftig mineralutvinning» slik landsstyret i Raudt har kravd. Eit par sitat frå lova illustrerer dette:

§13 Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av statens mineraler, må søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett. Undersøkelsesrett kan bare nektes dersom søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

§29 Utvinningsrett skal gis når søkeren sannsynliggjør at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid.

Skotåm nemner ikkje motstanden som har vore mot minerallova, som at Sametinget avviste lova, fordi ho ikkje tok omsyn til samiske interesser, og fordi samane ikkje ville få del av inntekta.

Attraktivt for gruvekapitalen

Skotåm nemner så vidt regjeringa sin mineralstrategi, Han fortel ikkje kva denne går ut på, men gjør eit nummer av at regjeringa vurderer ei lovendring om samiske omsyn utafor Finnmark. Som om det var dette som er målet med mineralstrategien. Da er regjeringa klarere på dette, når ein opnar slik:

Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Dette er bakgrunnen for at vi nå legger frem en strategi for mineralnæringen.

Naturvernforbundet sitt regionstyre for Nord-Noreg kommenterte dette slik:

Hva er det så som kan gjøre det mer lønnsomt å investere i Norge enn i kobbergruver i Chile eller jerngruver i Australia? Det som er attraktivt for gruveselskapa er om: 1. Staten legger til rette med å betale for leiting, infrastruktur samt gir lån og tilskudd. 2. Miljøkrava er små. 3. «Forutsigbarhet i planprosessen: Lokalsamfunna får ikkje stille hindringer i veien for drifta. 4. Skatter og avgifter er små. På dette markedet er det altså at Giske nå ønsker å konkurrere. Mineralstrategien viser at han er godt igang.

Usynlig miljøkamp

Eit hovudpunkt i regjeringa sin mineralstrategi er at finmalt giftig gruveavgang skal kunne spylast ut i næraste fjord. I verdsmålestokk er Noreg aleine om å tillate sjødeponi på grunnare vatn enn 400 meter, og Noreg er det einaste landet som for tida planlegg nye sjødeponi. I tre av dei fire gruvene eller gruveplanane som det har vore strid om i dei siste åra står det om sjødeponi, eller rettare sjødumping, ettersom ein knapt kan kalle det deponi når det blir «deponert» på eit vis som gjør det umogleg å ta det tilbake. Dette er trulig den største planlagte forureininga i norsk historie. Protestane har kome frå naturvernorganisasjonar, fiskarlag, jeger- og fiskarforeiningar, samiske organisasjonar, reindriftsnæringa og forskjellige lokale grupper og aksjonar i nærmiljøet til gruvene. I Finnmark er det danna ein eigen fellesaksjon mot forgifting frå gruver.

Denne kampen eksisterer ikkje i Skotåm sitt gruveprosjekt. Han nemner såvidt at Kautokeino kommune gikk mot gruvedrift i Biedjovággi, men elles er det ikkje eit ord om motstandskampen som no pågår fleire stadar i Noreg. Giftutslipp og varige sår i landskapet er ikkje tema for forfattaren, heller ikkje at prinsippet «Forureinar betaler» ikkje gjeld for gruveindustrien. Kvifor? Ser han ikkje eller vil han ikkje sjå?

Miljøorganisasjonar har gong på gong understreka at dei ikkje er mot gruvedrift. Men denne må drivast ut frå eit langsiktig perspektiv, i eit forsvarlig tempo skal vi ta ut mineral som vi treng (ikkje f.eks. gull som ikkje trengst til noko fornuftig formål), på ein måte som gjør at naturen får minst mogleg sår og ikkje blir forgifta. Dette er det stikk motsette av det gruvekapitalen ønsker seg. Dei vil ha rett å leite og utvinne overalt, ta ut verdiane så fort som råd, men minst mogleg miljøkrav. Minerallova og mineralstrategien står på deira side. Der står dessverre også Per-Gunnar Skotåm. Dersom Raudt går for synet hans, bør partiet skifte namn, og heller ta namn av fargane på gruveavrenninga.

Kva med Sulitjelma?

Per-Gunnar Skotåm arbeida i gruva i Sulitjelma til nedlegginga i 1991. I dag har Nye Sulitjelma Gruver levert planprogram for gjenoppstart, og dette skal i løpet av hausten opp i Fauske kommunestyre, der Skotåm er medlem. I planen står det i klartekst at det sterkt forureina vatnet som gruvegangane no er fyllt med skal pumpast ureina ut i Langvatnet og at 10–15 millionar tonn giftig avfall skal dumpast i Langvatnet. Derifrå vil avrenninga gå ut elva og ut i fjorden. Dette står det ingen ting om i Skotåm sin artikkel, bare at han i Fauske kommune har fått til eit vedtak om at kommunen skal ha sin del av kaka frå gruveinntektene. Bare vi får pengar, så skit i naturen! Dersom gruva i Sulitjelma får starte opp igjen etter noverande planar, vil det vere eit av Noregs største miljøbrotsverk, uansett kva grunngiving dei forskjellige partia måtte ha for å støtte det.

Flust med faktafeil

Eg har i dette innlegget lagt vekt på politikken i Skotåm sine artiklar, men vil til sist nemne at artikkelane også har ganske flust med faktafeil i. Her er nokre eksempel:

• Han omtalar feilaktig stål som eit basemetall.
• Når han skildrar metallreserver i Europa vest for Ural overser han dei to landa i Europa som har mest mineralutvinning; Ukraina og Polen.
• Når han hevdar at det er «fornyet interesse for … Tverrfjellet i Kvalsund», må han blande saman at Folldal Verk har hatt gruver på Tverrfjellet på Dovre (Oppland) og på Ulveryggen i Kvalsund (Finnmark).

Vi må seie at eg er forferda over at redaksjonen i Raudt har vald å prente desse artiklane og vone at dei framover vil sjå det som sitt ansvar å gi lesarane meir pålitelig lesing om norsk mineralnæring enn dette.

 

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk. Artikkelen er en innledning ved en konferanse EL & IT -Forbundet avd. Oslo og Akershus, holdt i august 2013.

Produksjonskrise?

Alle er enige om at dagens krise har sitt utspring i økonomiske størrelser. Ettersom økonomien i vår verdensdel er kapitalistisk, kan krisa trygt kalles kapitalistisk. Ettersom kapitalisme er et system som bygger på kjøp av arbeidskraft og etterfølgende utbytting av levende arbeid, blir følgen at det syn en har på krisas natur, avgjørende hvordan en mener fagorganisasjonen må omstille seg for å møte kapitalens aktuelle framstøt.

Nå er det jo slik at det som alle mulige statistiske byråer er opptatt av i sine vurderinger, er om det finnes synkende eller økende jobbtall, antallet av arbeidsløse dels i Europa og dels i USA, og spørsmålet om vekst eller fall i selve det fysiske produksjonsvolumet. Så det virker som om de fleste anerkjenner at dette er en krise som har rammet i kapitalismens tradisjonelle geografiske områder, samt helst forbinder krisa med den kapitalistiske produksjonen. Ingen seriøse instanser bekymrer seg om krisa uten å legge produksjonen til grunn, og det er da også slik at ledighetstall og jobbtall nettopp dreier seg om fysisk produksjon. Så det er vel en produksjonskrise vi har, da?

Nå er det slik at produksjonskriser, ifølge alminnelig sosialistisk teori, altså innen arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens tradisjonelle tenkemåte, er det samme som overproduksjonskriser. De følger av at kapitalen, når den først planmessig har etablert seg i en bransje, vil produsere planløst og uten skranker, og dermed periodisk må ende opp med uselgelige produkter, gjøre porten trang og kaste folk på gata.

Finanskrise?

Den nåværende krisa har vart i samfulle fem år. Da er det desto merkeligere at når det kommer til at man skal snakke videre om den, betrakte dens årsaker, så blir den bare i liten grad kalt en produksjonskrise. Det suverent vanligste uttrykket er «finanskrise». Problemet blir: Hvordan kan en så langvarig krise ha sitt utspring i finansieringsvansker?

De som legger fram slike tanker, kommer sjelden med noen forestillinger om hva «finanskapital» er for noe. Men de innrømmer i det minste at finanser er noe annet enn det de selv kaller «den reelle økonomien». Og hvis vi går over til å se på hva genuint sosialistiske teoretikere har sagt om fenomenet «finanskapital», så regner de den alltid som en funksjon av utviklingen innenfor den produktive kapitalen – altså som det som er «realøkonomi».

Hvorfra kommer finanskapitalen?

La oss se på dette. Den produktive kapitalen selger varer i form av materielle produkter – symaskiner, fiskefileter, sveiseutstyr. Den tar inn penger for salget: Noe går direkte i eiernes lomme, annet brukes til løpende lønninger, noe til løpende innkjøp av råvarer og hjelpestoffer, mens noe legges til side for å spare til nye arbeidsmidler, dvs. ny fast kapital, som maskiner og bygninger.

Det er her vi primært finner opprinnelsen til bankkapitalen og dermed finanskapitalen i det kapitalistiske samfunn. Den dukker ikke opp hvorsomhelst fra, men derimot særlig fra de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål. Ettersom alle produktive kapitaler gjør dette, blir denne handlemåten til en del av formen for alle kapitalers innbyrdes konkurranse. De forventer alle visse renter av innskuddene, og de vil gjerne hindre at deres egen kapital ligger brakk. Dermed bidrar de alle til at bankene får et visst spillerom, og til at bankene selv utvikler seg til eiere av finanskapital. Her kan det utvikle seg konkurranse mellom banker (eller all slags finansinstitusjoner), og når de produktive bedriftene skal ha tilbake sine opprinnelige innskudd, kan det se ut til at de bare er lånekapital, mens de i virkeligheten stammer fra dem selv. Tilsvarende, hvis bedriftene ønsker å få mer enn de selv har skutt inn, f.eks. for å utvide virksomheten ut over et opprinnelig nivå, så virker denne finanskapitalen, som bare er en følge av en felles opptreden hos alle kapitaler, som en selvstendig makt overfor den enkeltstående bedriften. Og så kan en oppleve at enkelte bedriftseiere ikke får lån og føler seg margstjålet og fornedret av denne mystiske «finanskapitalen» og oppfatter den som kilden til mye ondt. Men den kraft som er i virksomhet, er altså bare den produktive kapitalen selv.

«Finanskapital» i reaksjonære bevegelser

Nå er det jo slik at det ikke bare er rene kapitalistiske bedrifter som setter penger i banken for seinere investeringer. Det gjelder også enkeltstående aksjeeiere, småborgerlige familiefirmaer, bondebruk, osv. Og like lite som de produktive kapitalistene, ønsker disse småbedriftseierne generelt å se virkeligheten i øynene. De vil nødig tenke seg at verdens elendighet i stor grad stammer fra deres egne penger. Så derfor faller det dem lett å si at det er den gåtefulle «finanskapitalen» som står bak, så snart det kommer til økonomiske kriser. En annen velkjent syndebukk er fagbevegelsen, som de mener ødelegger verden ved å drive kamp for lønnsøkning og velferd.

Det er dokumentert at for eksempel nazi-bevegelsen i Tyskland vant fram nettopp på en propaganda rettet ikke bare mot fagbevegelsen, men spesielt mot den såkalte finanskapitalen. Og den konspirasjonsteorien som lå i kortene her, førte da også til en antisemittisme, som gikk på at jøder og jødisk kapital var hovedfienden for alle rasemessig sunne folk. Vi ser i dag at tilsvarende fascistiske bevegelser står sterkt i kriserammede nasjoner som Kroatia, Hellas, Ungarn og Italia. Denne historiske sammenhengen burde få enkelte, også i Norge, til å ta en tenkepause i sin politiske virksomhet. Vi har for eksempel en avis som kaller seg «Klassekampen», også kalt «Venstresidens dagsavis», som enstonig siden 2008 har banket inn i leserne forestillingen om at krisa er en «finanskrise», og som faktisk nå begynner å hevde det samme om den store verdenskrisa 1929–40: Den var bare en «finanskrise», heter det – fra venstresidens dagsavis, fra mang en manifestasjonslysten analytiker, fra metafysiske journaler, fra dikteren Kjartan Fløgstad og litteraten Slavoj Zizek, samt ikke minst fra NRK, som har spredt et utall av illustrerte serier i levende bilder egnet til å innbille folk at verdenskrisa har sitt opphav blant grådige vestlige politikere, embetsmenn og bankfolk. Utgangspunktet er her hele tiden at det som viste seg fra 2008, var nettopp en finanskrise i form av en «kredittklemme» som startet på USAs boligmarked.

Men for øvrig bør vi være klar over at selv om det er opplagt hvilke elementer som tjener mest på propagandaen om «finanskrisen», så er det like klart at også de mest prestisjebundne økonomene på borgerlige høyskoler og i landenes sentralbanker, er tjent med den. De har alle som utgangspunkt at det borgerlige systemet er harmonisk og at det ikke kan oppstå virkelige produksjonskriser. De forstår nettopp at det er produksjonen som er det virkelige grunnlaget for vår eksistens. Og derfor vil de ikke godta at det kan være derfra krisa stammer. De er systemets beste tjenere. Men en annen sak er at de naturlig nok roter seg opp i selvmotsigelser.

Generell kritikk av «finanskapitalen»

Dette er blitt godt avslørt i en bok av den tyske økonomen Guenther Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, som Forlaget Rødt har utgitt i norsk oversettelse. Sandleben viser at den tyske sentralbanken (Bundesbank) i september 2009 påpekte at når det fantes en innskrenkning i kreditten i tysk økonomi, altså et tilløp til «kredittskvis», så var dette bare «et speilbilde av den realøkonomiske utviklinga», altså av at utlånsrisikoen hadde økt i industrisektoren. Det var ikke tale om at utviklingen skulle være den omvendte, altså at «den realøkonomiske utviklinga» ble hemmet av finansieringsvansker – slik sammenhengen ville vært hvis det var en finanskrise som lå til grunn.

La oss oppholde oss litt mer ved disse tyske eksemplene. Tysk produksjonsstatistikk forteller oss svært mye om hele verdenskrisa, fordi Tyskland målt i absolutte tall og fysisk arbeid er den nasjon som eksporterer mest av alle.

(Statistikere har det siste året hevdet at Kina har gått forbi Tyskland i så måte, men slike påstander ser bort fra at tyske industriprodukter for det meste er bygd opp fra grunnen av hjemme, mens kinesisk eksport i stor grad er av produkter som bare er sluttbehandlet innen landets grenser. Tyske produkter er nok derfor stadig utgått fra verdens mest eksportrettede økonomi.)

Der hvor vi finner overproduksjon i Tyskland, der vil vi finne dens følger også utenlands, som tegn på at overproduksjonen er et internasjonalt fenomen. Det samme ville gjelde (av litt andre grunner) hvis vi konsentrerte oss om USA-statistikk, og den kommer vi også tilbake til.

En mer konkret kritikk

La oss bli mer konkrete. Vi husker konkursen i det amerikanske finansieringsselskapet (investeringsbanken) Lehman Brothers (LB) i september 2008. Tilhengerne av teorien om en «finanskrise» klynger seg til denne hendelsen, fordi den ytre sett fikk så store konsekvenser. Den blir omtalt som en milestein på kriseveien, fordi LB i sine siste år hadde engasjert seg veldig i boligsektoren i USA, som de fleste også minnes. Firmaet hadde nærmest spesialisert seg på subprime-lån, pantelån med minimal realsikkerhet, ytet til fattigfolk som i en forverret krisesituasjon ville ha små sjanser til å betale tilbake. Dette var et faktum som altså i manges øyne styrket forestillingen om at den krisen som fulgte, var en «finanskrise».

Hvis vi nå ser for alvor på de tallene Sandleben la fram for den sentrale tyske økonomien, finner vi et klart grunnlag for å forkaste tesen om en «finanskrise». Tidsrekkefølgen taler nemlig imot at konkursen i Lehman Brothers kan ha utløst noe krakk. Ved årsskiftet 2007–2008 stagnerte den tyske industrien. Tidlig i 2008 begynte så produksjonsvolumet å falle, og fra september, først sågar uavhengig av Lehman-krisen, begynte produksjonen regelrett å stupe.¹

Samtidig viser Sandleben, med støtte i tall fra Instituttet for næringslivsforskning i München (Ifo), at tyske bedrifter i den perioden det er tale om her, ikke følte noen spesielle problemer med å få kreditt fra finansmarkedet. Subprime-krisa i USA skapte altså ikke engang forut for Lehman-intermessoet noen «kredittklemme » i næringslivet. Forestillingen om at en finanskrise lå i bunnen, er og var oppspinn.

Ikke nok med dette: Hvis en går til den amerikanske regjeringens egne tall for industriproduksjonen, vil en se at også dette volumet stagnerte nettopp i midten av 2008, med de følger dette måtte få for verdensøkonomien totalt, altså før Lehman-bankerotten.²

I et grundig arbeid har den anerkjente Euro-American Association of Economic Development, ut fra OECD-tall kompilert av Carmen Guisan i 2011, lagt fram en grafikk som viser at bevegelsen av nyverdien («value added») i industrien i USA og i de fem EU-landene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania viser at et bratt fall starter i samtlige av landene ca. november 2007, og fortsetter i et par års tid.³

Tiltrengt: Seriøs forståelse av den store bakgrunnen

Men også hvis vi ser bort fra disse klare indikatorene, kan vi ganske lett tilbakevise teorien om en finanskrise – rett og slett ved å se på den egentlige bakgrunnen for sammenbruddet for boligmarkedet i USA.

For det første: Når LB og andre var desperate etter å låne ut penger, var det på grunn av den kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjoner og andre ikke-produktive lån. Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

(Karakteristisk for kapitalistenes egne illusjoner er en forkynnelse som umiddelbart før USA-valget i 2012 ble sendt ut av «Republicans in Norway», hvor det ble hevdet at det er et paradoks at det ligger «enorme pengesummer» i amerikanske bedrifter – som ikke blir investert, het det, på grunn av at Obamas administrasjon førte til «uforutsigbarhet». Riktig observasjon, gal forklaring.)

For det annet: Hvem var disse fattigfolkene, ofrene for subprime-lånene? Borgerlig presse og kringkasting ynder å framstille dem som hardt rammede småsparere og aksjemeklere. Langt viktigere er det å peke på at når disse lånene ble tilbudt, var det fordi kapitaloverfloden gikk sammen med at en økende del av arbeiderbefolkningen gikk ledig, noen uten trygd, noen på trygd, noen på deltidslønn, andre på «null-arbeid-kontrakter». Dette er fenomener som er nært knyttet sammen i klassiske produksjonskriser: Store mengder ledig arbeidskraft går sammen med store mengder ledig kapital. Slik må det nødvendigvis være.

Fra omkring slutten av 2006 ble dette ganske riktig følbart også som en finanskrise (delkrise), på grunn av den trengte stilling investeringsselskaper kom i, særlig i USA.

Så saken er at vi allerede her ser resultatet av en klassisk krise i produksjonen – en overproduksjonskrise. Det som foregikk, var at en Lehman-konkurs akselererte finanssektorens isolerte problemer – ikke at kvalitativt nye problemer ble skapt.

Bakgrunnen er en nærværende størrelse

Hva må konklusjonen bli? For det første at når vi har en krise i dag, så er den bare en fortsettelse av den alminnelige situasjonen i et kapitalistisk samfunn. Når tegnene på dårlige tider først slår inn, viser det seg at vi egentlig alltid har hatt dem.

Det herskende borgerskap i den kapitalistiske verden, dets embetsmenn, statssekretærer og regjeringssjefer, frykter for å se dette bildet for seg. De får et ubevisst behov for å avlede og for å forenkle de oppgavene og problemene de står overfor. De føler vel også et behov for å ha syndebukker. Ettersom det er umulig å skylde på enkeltpersoner når det gjelder å forklare hvordan det kapitalistiske systemet har oppstått, vil en gjerne innbille seg at systemet «i seg selv» er bra, men at det blir forurenset av enkelte korrupte toppfolk.

Konklusjonen vår har i sin tur to aspekter: For det første at vi i prinsippet kommer til å leve i den samme verdenen i 2014, som vi levde i 1814 – i en kapitalistisk epoke. Det er i grunn ikke nødvendig å si noe mer om dét.

For det annet: Vi lever i en bestemt «underepoke », og hva den gjelder, er den vel førti år gammel, dvs. at den går tilbake til slutten av den såkalte etterkrigsboomen, rundt 1970. Neste økonomisk viktige årstall bakover i tiden er 1913, da det viste seg hvilket behov dette systemet har for å føre kriger, en fysisk kamp om markeder – synliggjort ikke bare av første verdenskrig, men enda mer av den annen.

De svære ødeleggelsene av kapital, og den like enorme elendiggjøringen av arbeiderklassene som fulgte av Den annen verdenskrig, ga kapitalen mulighet til å etablere seg på ny frisk og til å starte opp en ny produksjonsepoke hvor profittraten var høy, som følge av lave lønninger og av relativt lav verdi på arbeidsmidlene (fast kapital) som følge av at gjenoppbyggingen foregikk fra et lavt nivå.

Siden den gang har veksten saknet av både i Vest-Europa og USA. Hele denne oppgangen 1945 til 1970 kan da også kalles nettopp et opplegg til en stor overproduksjon. Rentabiliteten er blitt mer og mer problematisk, fordi den faste kapitalen er så stor, og innovasjoner ekstremt dyre, såfremt de også skal øke produktiviteten. Det foregår en produksjon med lav vekst, og desto større vekst i finanskapitalen. Her kjenner vi oss igjen!

Arbeidskjøperne: Langsiktig strategi

Som en kunne vente, har arbeidskjøpernes organisasjoner reagert med det mest naturlige svaret, nemlig å angripe ikke bare lønningene, som de selvsagt vil redusere fra den ene dagen til den andre, men også ved å forverre lønnssystemene fra arbeidernes synsvinkel. Her har ideologer lagt ned mye arbeidstid. Sammen med sine oppdragsgivere har de for årtier siden i sine tankestøperier pukket på et system som i dag er blitt vanlig: Bedriftene skal satse på å ha en kjerne av spesielt ansette arbeidere, gjerne begrenset til folk med fagbrev, og rundt denne kjernen skal det finnes en omkrets av lavere lønte spesialarbeidere og hjelpearbeidere, gjerne ansatte på deltid og gjerne rene vikarer, alle med et redusert sosialt sikkerhetsnett. På denne måten kan den enkelte arbeidskjøper opptre mer «fleksibelt », fornye arbeidsstokken mer etter behag, og manipulere den i konjunkturskifter. Vi kjenner denne visa. Det vil være nytteløst å opprettholde en arbeidsmiljølov av nåværende norsk standard under slike forhold.

Saken er at det er nettopp dette systemet, som ble offentlig og forpliktende foreslått av EU-kommisjonen i en hvitbok fra 1992, som har fått dominere i de to land hvor overproduksjonskrisa nå er tydeligst og viktigst, nemlig (som nevnt) i Tyskland og i USA. Lønnsnivået i disse to landene er blitt deretter. I USA blir muligheten for et stabilt trygdesystem stadig forverret.

Når det gjelder Europa, kan det nevnes at EU-kommisjonen forlengst har omtalt dette som en av bærebjelkene i noe den kaller «den europeiske samfunnsmodell». En kan tenke seg hvordan resten av modellen ser ut med et slikt prinsipp for arbeidslivet. Det er også klart at modellen er et forsøk på å skape en grunnleggende splittelse i alt som arbeiderklasse heter.

Smalere marginer: Mer kortsiktige «løsninger»

De facto er det ganske riktig at en «nordisk modell» med kvalitetssikringer og velferdsordninger er til kapitalens egen fordel. Men borgerlige ideologer vil ikke kunne se slike poenger. De vil velge snarveier så snart de har muligheten. Og faren ligger særlig i at så lenge de gjør dette med bakgrunn i ideologien om en ny samfunnsmodell, så vil de gjerne svekke avtaleverket i arbeidslivet allerede i utgangspunktet. EU-kommisjonens «modell» er uforenlig med seriøse bransjemessige avtaler. Et spesielt faremoment er muligheten for å få innført statlig minstelønn, som vil føre til en svekkelse av tariffer og fagforeningenes stilling, samt avskaffelse av fagbasert minimumsbetaling.

Så når vi i dag snakker om konsekvensene av overproduksjonskrisa internasjonalt, så snakker vi altså om en situasjon hvor kapitalistene allerede har gjennomført et omfattende (og ideologisk fundert) angrep på lønningene, og på arbeidets organisasjonsformer. Til tross for dette angrepet har vi fått krisa i dag – den som reformistene insisterer på å sludre vekk som en «finanskrise».

Hvis vi ser på saken fra synsvinkelen til norsk fagorganisasjon, så vet vi dermed hva som venter. Inntil nå har EUs «samfunnsmodell » i denne henseende ikke hatt gode kår her til lands. Grunnen ligger dels i at oljeproduksjonen på sokkelen skaper et løpende norsk overskudd som gjør det vanskelig å argumentere nasjonaløkonomisk for den «europeiske» modellen – uten å bli ledd ut. Overproduksjonskrisa viser seg ikke veldig sterkt i Norge for tiden.

Derimot må en være forberedt på at en slik diskusjon kan blomstre opp nå etter stortingsvalget – ganske uavhengig av det parlamentariske resultatet. Solberg, Jensen og Stoltenberg vil være like ivrige etter å få virkeliggjort modellen. Den ble da også foreslått ikke bare av EU-kommisjonen, men også i Kleppeutvalgets «Solidaritetsalternativ » i 1993, undertegnet av Hågensen, Jagland, Høyre-folk, SV-folk og hele hurven. På lille julekvelden samme år dukket daværende og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen opp i Brussel og skrev under på at den norske EØS-stat ville følge EUs linje i denne saken. Det er ingen grunn til å tro at APs eller LOs ledelse har endret standpunkt.

Fagopposisjonens muligheter

En fagbevegelse som skal forsvare seg mot disse truslene i kommende år, må være villig til å bryte med LOs ledelse, og etter behov også med LOs struktur og vedtekter. Uansett hvilket menneskelig ansikt Fagforbundet eller andre gir LO-ledelsen, vil LO som helhet fortsette med å være en korporativ organisasjon. Det som trengs, er dermed en fagopposisjon som er noe helt annet enn den som dheimskonferansene byr på. Det er behov for en uformell, men likevel samordnet opposisjon innen LO-forbundene, en enhet av medlemmer av flere forbund med en hovedvekt på industrien, av folk som ikke tar sikte på å danne en diskusjonsklubb for radikalere og fellestillitsvalgte med fritidsproblemer, men som er villige til å utfordre også det borgerlige lovverkets forsøk på kvele arbeiderklassens nye kamp for samfunnsmakten.

For hvis arbeiderklassen faktisk skal forsvare seg mot de tiltak som vil komme fra eiersiden, så bør en ta lærdom av det som nå skjer, nemlig at kapitalistene får smalere og smalere marginer i sin kamp for å overleve økonomisk. Dette vil nødvendigvis føre til at de som klasse betraktet tyr til enkle løsninger. For å nevne det mest vesentlige først: De vil ønske å senke lønninger før de satser på systemer som bidrar til produktkvalitet. Etter en globaliseringsperiode hvor de er blitt vant til å eksportere bedrifter til områder med lavere produksjonskvalitet, og har erfart at de klarer å trumfe igjennom et slikt system, vil de ønske å gjennomføre det her hjemme også.

Aktuelt perspektiv: Nedgang i kvalitet

Både stat og kapital har i årevis akseptert anbudsordninger som har ført til at verft i Sør-Europa og i Øst-Asia har vunnet over vestlige verft med seriøse arbeidsforhold og kvalitetsarbeid. Ekstrakostnadene er klare nok, som en så ved byggingen av en fregatt ved spanske Bazan (seinere Navantia) og av plattformen til Snøhvit-feltet. I 2009 mistet Aker Solutions en stor kontrakt på Goliat-feltet til koreanske Hyundai Heavy Industries, et konglomerat som er organisert etter prinsipper som i Norge ville ført til anmeldelse til Økokrim. I 2011 ble det klart at Elkems produksjon kunne avhendes til et liknende selskap – Bluestar, eid av ChemChina og støttet av USA-kapital. Industriminister Giskes lakoniske beskjed var da: «Vi må tåle utenlandske oppkjøp».

Men poenget er selvsagt ikke at en skal gå imot slike avhendinger fordi det dreier seg om utenlandske selskap. En skal gå imot dem fordi det er tale om selskaper som ikke jobber på progressiv kapitalistisk basis, og som er deler av mafialiknende strukturer som ikke engang ville bli akseptert av den norske aksjeloven. Kontakt med slike firmaer er i seg selv et slag mot de fordeler de vestlige arbeiderklassene har oppnådd på flere områder, særlig når det gjelder organisering av arbeidet.

Henimot slutten av forrige århundre drev NHO en agitasjon som gikk ut på at en måtte over til japanske systemer i produksjonen, fordi Japan var en sentral konkurrent til det tradisjonelle vestlige systemet. Når nå den japanske økonomien har ligget på ryggen i et kvart århundre, ser alle det latterlige i dette. Men borgerskapets interesseorganisasjoner lærer aldri, og deres nye offensiv har allerede begynt.

Situasjonen i dag

Propagandaen tar nå utgangspunkt i den norske økonomiens situasjon i takt med at oljeutvinningen trappes ned. En kan legge merke til at alle parter i Stortingsvalget dannet én enhetlig front på dette feltet, nettopp i oppløpet til valget. Folk skulle helst bli overbevist om at hele det borgerlige etablissementet samles om denne saken, og vil ha ene og samme løsning.

Nå er det riktignok klart at en omstilling vil tvinge seg fram. Men det er fare for at en samlet politikerfront vil anvende nettopp den omstillingen som må komme, som en dekkmantel til å innføre nye og bakstreverske modeller i industrien og arbeidslivet ellers.

Dette gjelder delvis innføring av nye produksjonsfelter. Forhenværende statssekretær Ingebrigtsen har foreslått at en skal gjøre krig og rustningsindustri til en ny norsk spesialitet (som om det ikke allerede var det) – og dét på bred front. Kort etter måtte han trekke seg fra sin stilling, men det er symptomatisk at han ble tvunget bort av helt andre grunner enn denne. Ingen ville ta ham for det som var politisk mest kritikkverdig av alt.

Men det blir tale om noe langt mer enn innføring av ny produksjon støttet av statlig kapital. For når det nå skapes en ideologisk bakgrunn for en omstilling, så vil agitasjonen for en nyordning av avtaleverk på alle felter bli et problem for fagbevegelsen.

Denne omstillingen, som vil bli peiset fram av kapitalister som prioriterer profitt framfor kvalitet, fikk et startskudd den gang Solidaritetsalternativet gikk inn for grov reduksjon av lærlingelønningene for å holde konkurransedyktigheten oppe. Forslaget ble fulgt opp gjennom Reform 94 under Gudmund Hernes som undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som svekket opplæringsprosessen på skolebenken (en velkjent kritikk av denne reformen).

Nettopp gjennom sin meningsløshet er denne behandlingen av lærlingene, foreslått av LOs ledelse, et varsel om hva som kan komme. Slike tiltak svekker opplagt fagdyktigheten i samfunnet, og kan danne presedens for nye borgerlige forslag i samme retning. En konkret betraktning: Lærlingeforslaget fra Solidaritetsalternativet hadde en innbakt intensjon om at bedriftene til gjengjeld skulle få økt statlig støtte per lærling. Men i dag er inntaket av lærlinger betydelig lavere enn før, direkte forårsaket av de fordeler bedriftene har av å ta inn utenlandske arbeidere til lavere lønn enn gjennomsnittet. Kvalitetssikringen blir dermed svekket på to fronter samtidig.

Med andre ord ligger den utfordringen fagbevegelsen står overfor, ikke bare i å møte en politikk som vil senke norske lønninger til konkurrentlandenes nivå, og ikke bare i å gjøre det samme med organiseringen av bedriftene. For det som er det sannsynlige resultat, uansett om borgerskapet forstår det eller ei, er en nivellering av produktkvaliteter på alle plan.

Kapitalens futile «langsiktighet»

Det er rimelig med en oppsummering: Når den produktive kapitalen stagnerer, blir nyinvesteringer og vekst bremset opp. Grunnen til at den stagnerer, finner en i kapitalistenes motivasjon. De vil investere bare når det i det minste sikrer dem en bestemt profittrate, dvs. en viss mengde overskudd målt i forhold til verdien av deres samlede kapital. (Dette nivået varierer fra land til land og fra periode til periode.) Fordi produksjonen er privat, slik at hver bedrift opererer isolert fra de andre bortsett fra samkvemmet på markedet i form av ferdige produkter (som gule ubåter som bare ser hverandre gjennom periskop), finnes det ingen andre signaler de kan stole på når de skal investere. Hvis de investerer i blinde, kan de ende opp med en lavere profittrate enn konkurrentene, og gå til grunne i konkurransen.

Statsapparatene i de kapitalistiske land har forskjellige måter å opptre på for å hjelpe sine herskende klasser i denne situasjonen. Én ting er arbeidet for å senke lønningene og dermed øke overskuddet og profittens andel av produktet. Hvis kapitalistene kan overbevises om at lønnsnedgangen vil bli langsiktig, kan det hjelpe på investeringslysten. Derfor prøver de seg nå med en ny «samfunnsmodell», for å gi inntrykk av langsiktighet, for liksom å legge inn en ‘utviklingsgaranti’ i opplegget sitt. Men vi ser at krisa bare forsterkes til tross for at denne modellen lenge har herjet, spesielt i Tyskland og USA. Kapitalistene vil ikke nyinvestere.

Statene kan også tvinge rentefoten nedover, slik at bedriftene får billigere lånekapital. Da vil de kanskje investere? Men i praksis ligger rentefoten nå på null. Ettersom den ikke kan bli lavere, forsøker USA, Japan og EU-området en ny vri. Sentralbankene setter i gang med noe de kaller «kvantitative lettelser» («quantitative easing») i pengemarkedet. Den klassiske formen er her: Trykk opp penger! Men ettersom dette er stygge ord som ingen tør ta i sin munn, velger sentralbankene heller å kjøpe opp verdipapirer fra det private bankvesen, veksler, mer eller mindre forpliktende, eller mer eller mindre råtne betalingsfordringer som bedrifter (og andre «aktører») har på andre bedrifter (eller andre «aktører»). Når sentralbankene (les: statene) kjøper opp disse, altså overtar fordringene, så betaler de med penger, og dermed øker pengemengden på markedet. Disse nye pengene kunne kanskje friste noen til å investere? Og dessuten: Hvis det finnes så mye penger, så er det en slags garanti for den fremtidige utviklingen, mener sentralbankene. De tenker som så: Vi kan ikke klare å få renta under null, men vi kan kanskje klare å få folk til å tro at den vil være på null i årevis framover.

Likevel: det nytter ikke. Statsbankene har prøvd lenge, men poenget er jo at bedriftene ikke vil bruke penger til investering. En fornuftig økonom sier om denne politikken at det er som å tro at en alkoholiker kan bringes til å slutte å drikke gjennom å bli tilbudt ubegrensede mengder alkohol.

Ja, om eierne får lov til å kjøpe luksus eller alkohol for pengene, er det jo for så vidt greit. Men investere vil de ikke, for det har ikke dukket opp noen sannsynlighet for at produksjonen vil gi økt profitt. Dette viser bare at det er en produksjonskrise vi står overfor. Å snakke om at vi har en finanskrise samtidig som vi har en overflod av penger som investeringsuvillige bedriftseiere kan overta uten betaling, er mer enn latterlig. Alan Greenspan, den forrige lederen av USAs sentralbank, sa nylig at han var «ekstremt overrasket» over at det ikke kommer økte investeringer ut av «quantitative easing». I følge hans likningssystemer kunne jo ingen økonomi oppføre seg slik. Alle borgerlige økonomer kunne sagt presis det samme.

Dagens teori om en «finanskrise» virker som en enestående skinnmanøver, og dens gjennomslagskraft viser at det eksisterer en alvorlig politisk og ideologisk krise – ikke minst på den potensielle «venstrefløyen».

Den ekte langsiktigheten

Vi har altså nasjonalstater i dag, som i stedet for selv å investere i ny produksjon i en krise, tvert om bruker arbeiderklassenes skattepenger på å investere i råtne veksler. Statene begynner selv å likne på Lehmanbrødrene og deres konsorter.

Som vi ser, har den oppskrytte kapitalistiske produksjonsmåte liten evne til overblikk – verken over nåtid eller framtid. Slik må det være med et system av konkurrerende enheter som slåss om å få utbytte den store felles motstanderen, nemlig den klassen som bærer fram arbeidskraften.

Hvis denne arbeiderklassen derimot overtok samfunnsmakten, ville overskudd kunne bli investert ut fra en plan hvor ingen av deltakerne var hindret av bestemte krav til rentabilitet. Langsiktig og kortsiktig rentabilitet ville stille på lik linje, og det ville ikke være noen klassemessige hindringer mot å investere på tidspunkter der hensynet til produksjonsutstyret krevde det.

Mange oppfatter i dag en slik ordning som en utopi, til tross for at det ikke er annet enn det eneste naturlige forhold mellom mennesket og dets produksjonsmidler. Og i realiteten er det da også kapitalen som har snudd fornuften på hodet, ved å skille de som arbeider, av med eiendomsretten til det de arbeider med. Det er en utopi å tro at et slikt system kan bestå mye lenger. Det er neppe tilfeldig at de som finner systemet så tilfredsstillende, og mener at en revolusjonær teori vender verden opp–ned, er de som selv lever i den omvendte verden og presterer å finne finanskriser i et univers med overflod av fritt flytende gjeldsbrev.

Mange av oss tror kanskje innerst inne at det er umulig å gjenopprette et «naturlig» forhold til omverdenen, nettopp fordi kapitalismen i sin tid nettopp sto fram som et progressivt produksjonssystem som feide foreldede trelldomssystemer til side, og deretter befestet sin makt over sinnene så ettertrykkelig.

Men dette i sin tid progressive systemet har oppfylt sin misjon, kan en si. Det har skapt regularitet og disiplin hos menneskene og gjort det mulig med et samfunn med så mye fritid for den enkelte at vi virkelig kan tale om frie samfunn. Kapitalismen var akseptabel inntil et visst punkt, som forlengst er kommet. Den kan ikke lenger ivareta de framskritt den selv skapte. Den er ikke engang lenger i stand til å opprettholde en helt ut disiplinert produksjon med faglig tilrettelagt arbeid. Slik er forholdene faktisk i dag. Derfor vil folk flest finne at en sosialistisk maktovertakelse er en naturlig og nødvendig ting: Den sikrer ikke bare deres arbeid, men en fortsettelse av et verdig liv basert på arbeidsformer som gir oss det virkelig naturlige forhold til omverdenen.

Men først må vi vrenge av oss systemets tvangstrøye, og uansett formen dette skjer i, krever det nødvendigvis at arbeiderklassen først utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon. Blant disse verktøyene må det inngå studievirksomhet og dannelse av «arbeiderakademier» som offentlig er i stand til å avsløre det nivået den borgerlige tenkningen om samfunnet nå befinner seg på. Hvis arbeidere flest får øynene opp for dette, kan mye godt skje på kort tid.

Noter:

1. Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, Oslo 2012. s. 23.
2. Industrial Production Index 2000-2009, på: http://trade.gov/manufactureamerica/facts/tg_mana_003019.asp
3. Se http://euroamericanassociation.blogspot.co.uk/2011/08/18-industry-and-trade-balance-in-5.html

Michael Roberts jobbar som økonom i City of London, og bloggar på http://thenextrecession.wordpress.com. Heile rapporten til IPCC kan du lese her.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Hundrevis av klimaforskarar samarbeider i IPCC-rapporten for å lage ein omfattande analyse av klimaet på Jorda i dag, og utsiktene for framtida. IPCC-rapporten seier menneskeleg aktivitet, i første rekke bruken av fossilt brensel, er hovudårsaka til den globale oppvarminga frå midten av 1900-tallet. Det vurderer dei som ekstremt sannsynleg», eller minst 95 prosent sannsynleg. Det har gått frå «svært sannsynleg» (90 prosent) i tidlegare rapportar frå 2007 og «sannsynleg» (66 prosent) i 2001.

IPCC seier kortare periodar er påverka av naturlege variasjonar, og det er i hovudsak ikkje uttrykk for langsiktige klimaendringar. Så dei som seier den globale oppvarminga ikkje er menneskeskapt, eller ikkje blir verre, kan ikkje støtte seg på mindre temperaturauke i atmosfæren dei siste femten åra. IPCC seier vidare at temperaturen sannsynlegvis ville stige mellom 0,3 og 4,8 °C sist i det 21. hundreåret. Havnivået vil sannsynlegvis stige mellom 26 og 82 cm på slutten av hundreåret, etter ei stigning på 19 cm på 1800-tallet. I verste fall kan havnivået vere 98 cm høgare i år 2100.

IPCC meiner ei dobling av karbondioksidinnhaldet i atmosfæren vil gi ei oppvarming på mellom 1,5 og 4,5 °C, og senkar botnen frå 2,0 °C i 2007-rapporten. Men det nye spennet er likt det frå andre rapportar før 2007. Rapporten seier verda vil bli utsett for meir hetebølger, flom, tørke og stigande havnivå frå smeltande is som vil sette kystområde og lågtliggande øyer under vatn etter som drivhusgassane bygger seg opp i atmosfæren.

IPCC vedgår at dei framleis er usikre på årsaka til at temperaturauken er mindre dei siste femten åra. Men dei står fast på at det ikkje er grunn til å tvile på den langsiktige utviklinga. Halvtanna tiår er alt for kort periode til å dra sikre konklusjonar. Temperaturauken har gått frå 0,12 °C per tiår etter 1951 til 0,05 °C per tiår dei siste femten åra. Dette bruker klimaskeptikarane til å diskreditere klimaforskarane. Professor Stocker sa:

Folk vel alltid 1998, men det var eit veldig spesielt år fordi ein sterk El Niño gjorde det uvanleg varmt. Etter det har det vore ei rekke mellomstore vulkanutbrot som har kjølt ned klimaet.

For å forklare nedgangen seier rapporten at siste femtenårsperioden vart skeiv fordi 1998 var eit uvanleg varmt år med El Niñoeffekt – oppvarming av havoverflata – i Stillehavet. Rapporten seier oppvarminga grovt sett har svingt med tilfeldige klimavariasjonar og verknaden av faktorar som vulkanutbrot der aske skyggar for sola, og sykliske nedgangar i solutstrålinga.

Men dei som nektar for menneskeskapte klimaendringar og global oppvarming, er framleis ikkje overtydde. Professor Judith Curry frå Georgia Institute of Technology i Atlanta sa:

No har IPCC kasta hansken. Om nedgangen varer utover femtenårsperioden (det har den alt), er dei i trøbbel.

Men Rajendra Pachauri som leiar IPCC svarte kvasst at ein nedgangsperiode måtte vare mykje lenger – «tri eller fire tiår» – for å vise ein ny trend. Rapporten spår at nedgangen i temperaturauke ikkje vil vare, og seier at temperaturen mellom 2016 til 2035 sannsynlegvis vil vere mellom 0,3 til 0,7 °C høgare enn i 1986–2005.

Skeptikarane eller fornektarane utgjør ein liten prosentdel av dei som forskar på klimaendringar. Ei samanfatting av 11 944 fagfellevurderte* vitskaplege avhandlingar offentleggjorte mellom 1991 og 2011, skrivne av 29 083 forfattarar, konkluderer med at 98,4 prosent av dei som tok stilling støtta at den globale oppvarminga var menneskeskapt (antropogen). 1,2 prosent var usamde, og 0,4 prosent var usikre. Nyare studiar gjort etter den arbeidskrevjande IPCCrapporten stadfestar at Jorda er varma opp i eit tempo som bare kan forklarast med menneskeleg aktivitet. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren er faktisk gått over 400 ppm for første gong på 4,5 millionar år.

Ein studie av den globale temperaturen dei siste to tusen åra gir nytt grunnlag for den såkalla hockeykølle-grafen som prov på at menneska har skapt den globale oppvarminga. Grafen vart først publisert seint på 1990-tallet av paleoklimatologen og professoren Michael Mann frå USA og kollegaane hans. Grafen viser at temperaturen grovt sett har vore stabil i om lag 900 år, som handtaket på kølla når ho ligg nede. Så stig kurven bratt i det 20. hundreåret, som bladet på kølla, etter at den industrielle revolusjonen førte til vekst i utsleppa frå fossilt brensel.

Ein ny omfattande rapport laga av 78 forskarar frå 24 land tar for seg temperaturendringane på fastlandet. Rapporten viser at ein nedkjølande tendens på alle kontinent dei siste 1000–2000 åra vart snudd av det forfattarane kaller «markant oppvarming» på slutten av 1800-tallet:

Den førindustrielle nedkjølingstendensen kom sannsynlegvis av naturlege årsaker som heldt seg ved lag, og gjorde oppvarminga i det tjuande hundreåret vanskeleg å forklare utan verknaden frå drivhusgassane.

Middeltemperaturen på dei sju kontinentale regionane viser at perioden 1971–2000 var varmare enn nokon gong på 1400 år.

No er det mauleg at alle desse vitskapsfolka har misoppfatta, og at den lille minoriteten fornektarar har rett. Vitskapen har tatt feil før. Men alle nye studiar ser ut til å stadfeste fleirtallsynet. Skeptikarane seier grunnen er at desse «globale oppvarmarane» er partiske, og at dei har blitt ein akademisk «industri» som forsvarer spådommane av eigeninteresse. Men om ein skal sjå etter eigeninteresse, er det lettare å sjå dei som finansierer arbeidet til skeptikarane. Det er dei store selskapa bak fossilt brensel innanfor kol, olje og gass, på same vis som dei som nekta for at røyking skapte kreft, vart finansierte av dei store tobakksselskapa.

Men om kapitalintessene innanfor fossilt brensel ikkje vinn vitskapen, så vinn dei opinionskampen. Trettisju prosent av veljarane i USA trur framleis at global oppvarming er ein bløff. Med veksande energi-etterspørsel over heile verda veljer folk påstanden om at krise ikkje truar, og godtar at det ikkje er behov for handling – i det minste ikkje enno. Så det er bortimot null sjanse for at me får utsleppsreduksjonar som held CO²– konsentrasjonen under 450 ppm, og dermed redusert risiko for temperaturauke over 2 °C. Dei 25–40 prosent utsleppskutt i høginntektsland som trengst fram til 2020 for ei slik utvikling, kjem ikkje til å skje.

Etter mitt syn er bevisa for global oppvarming, og at ho er menneskeskapt, stadig meir overveldande. Og dei mauleg katastrofale effektane av høgare temperatur, stigande havnivå og ekstremvêr vil vere enormt øydeleggande, særleg for dei fattigaste og mest sårbare menneska på planeten. Men industri og menneskeleg aktivitet treng ikkje å skape slike resultat om menneska organiserte aktiviteten sin på planlagt vis med omsyn til naturressursane og totalverknadene på miljø og helse. Men det ser ut til å vere uråd under kapitalismen.

Marx og Engels sette søkelyset på dei miljømessige og økologiske verknadene av den kapitalistiske produksjonsmåten i den tidlege industrialiseringsperioden i Europa. Som Engels formulerte det, er kapitalisme produksjon for profitt, og ikkje for menneskelege behov. Dermed tar kapitalisten ikkje ansvar for verknadene profittakkumulasjonen har på samfunnet:

Fordi individuelle kapitalistar driv produksjon og varebytte for umiddelbar profitt, tar dei bare omsyn til dei mest umiddelbare resultata. Så lenge den enkelte fabrikkeigaren eller kjøpmannen sel ein produsert eller kjøpt vare med ønska profitt er han fornøgd, og bryr seg ikkje om kva som seinare skjer med varen og dei som kjøper han.

Dette profittpresset fører til økologisk katastrofe:

Kva brydde dei spanske plantasjeeigarane på Cuba seg, dei brente ned skogane i fjellsidene og fekk nok gjødsling av aska til ein mannsalder med svært lønnsame kaffibuskar – kva brydde dei seg om at tungt tropisk regn etterpå vaska bort det ubeskytta øvste delen av jordsmonnet, og etterlot seg nakent fjell.

Marx oppsummerte effekten den kapitalistiske produksjonen har på naturen:

Framsteg i det kapitalistiske landbruket er ikkje bare eit framsteg i kunsten å plyndre arbeidaren, men også i å plyndre jorda. Alle framsteg som gjør jorda meir fruktbar ei gitt tid, er eit framsteg i å øydelegge dei varige kjeldene til denne grøderikdommen … Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknologi og samspelet mellom dei ulike prosessane i samfunnet samtidig som han undergraver kjelda all rikdommen har opphav i – jorda og arbeidaren.

Og det er prov frå vår tid på at klimaendringar og global oppvarming er resultat av kapitalistisk akkumulasjon. Jose Tapia Granados og Oscar Carpintero (http://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/handle/2027.42/93589/Tapia&Carpintero_Dynamics_of_climate_change.pdf?sequence=1) har vist at det er syklisk samsvar mellom CO2-auken i atmosfæren og veksten i den globale økonomien. Det er eit sterkt prov på at verdsøkonomien er knytt til oppbygginga av drivhusgassar, og dermed til den globale oppvarminga.

I eit anna dokument bruker Granados multivariable analysar av verknadene av verdsøkonomien, vulkansk aktivitet og ENSO**-aktivitet på CO2-nivå. Det viser at den årlege auken i CO2 er klart knytt til veksten i global økonomi. År der BNPveksten ligg over snittet, er år med CO2-vekst over snittet, og motsett. Auken i dei globale utsleppa av CO2 er sterkt korrelert til den absolutte veksten i den globale økonomien.

Det kan godt vere ein del av forklaringa på mindre global oppvarming frå 1998, ettersom verdsøkonomien har vekse mindre sidan då. Ein kraftig nedgang i venta utsleppsvekst skjedde i 2009 som følgje av den store resesjonen. Når den kapitalistiske produksjonen stoppar, gjør den globale oppvarminga det same. Det er sjølvsagt ikkje slutten på historia. Granados held fram:

Men sjølv i 2009 då økonomien trekte seg saman med 2,25 prosent, gjekk ikkje utsleppa tilbake, dei stoppa bare å vekse, for så å vekse igjen året etter då økonomien hadde komme seg på eit vis. Det viser kor avhengig verdsøkonomien er blitt av fossilt brensel dei siste åra. Ved tidlegare tilbakeslag i verdsøkonomien – midt på 1970-tallet, tidleg 1980-tallet, tidleg 1990-tall, og seint på 1990-tallet – minka utsleppa ikkje bare i mange land, men som me har vist, på verdsbasis. Oppfatninga om at økonomisk vekst vil redusere karbonintensiteten i verdsøkonomien (globale utslepp mot verdas BNP) samsvarer ikkje med det faktum at karbonintensiteten i verdsøkonomien har auka dei siste åra. I 2010, etter krisa, vaks VBNP med 5 prosent, mens utsleppa vaks med 5,9 prosent. Og snittveksten i globale CO2-utslepp var 3,1 prosent per år i perioden 2000–2011, mens dei hadde lagt på 1 prosent i åra 1990–2000, og 2 prosent per år i åra 1980–1990.

Storparten av veksten kjem frå framveksande økonomiar, der den økonomiske veksten har vore raskast. Kina var ansvarleg for 24 prosent av dei globale utsleppa i 2009, mot 17 prosent for USA og 8 prosent for eurosonen. Men kvar enkelt kinesar slepp ut bare ein tredjedel av det ein amerikanar gjør, og fire femtedelar av ein innbyggar i eurosonen. Kina er eit relativt uøkonomisk framveksande land, målt som utslepp i forhold til resultat. Men dei slepp framleis ut mindre per hovud enn høginntektslanda, fordi befolkninga er relativt fattig. Etter som dei framveksande landa utviklar seg, vil utsleppa per person stige og nærme seg dei i høginntektslanda, og heve det globale snittet. Det er grunnen til at dei globale utsleppa per person steig med 16 prosent mellom 2000 og 2009, som var ein periode med rask vekst i dei framveksande økonomiane. Den europeiske klimakommissæren Connie Hedegaard sa:

Om legen din var 95 prosent sikker på at du hadde ein alvorleg sjukdom, ville du straks finne deg ein kur.

Men kva er løysingane? Skeptikarane seier ingenting skal gjørast, og at tiltak vil hindre «dei fattige» i å få tilgang til energi – mens dei i røynda ikkje vil legge hindringar i vegen for profitten til dei store selskapa innanfor fossilt brensel. Leiarane i denne kapitalistiske verda vil ikkje føre ein politikk som held utsleppa under det «sikre» nivået på 450 ppm. Dei leitar intenst etter nye energikjelder som både skal vere reinare og billegare. Men det klarer ikkje kapitalismen. Investeringar i fornybare og andre lågkarbonkjelder er ikkje tilstrekkeleg, og teknologisk sett skuffande. Havvind er ein teknologi som ikkje er lønnsam. Kjernekraft blir dyrare og ikkje billegare å bygge, slik det viser seg i nye anlegg i Finland og Flamanville i Frankrike.

Så kva med å endre framferd? Leiaren i IPCC meinte einaste måten å redusere storskala bruk av fossilt drivstoff på er å «prise» karbonutsleppa:

Utan pris på karbonutslepp som er høg nok til å tvinge kraftselskap og produsentar til å redusere bruken av fossilt drivstoff, er det liten sjanse for å unngå svært skadeleg temperaturauke.

Men vil den nyklassiske økonomiske løysinga prising endre framferda til energiselskap og produsentar? Og kva for regjering vil «forstyrre» energimarknaden på ein slik måte? EUs plan som skulle auke prisen på karbonutslepp, har slått sørgeleg feil.

Ei alternativ løysing frå systemtru økonomar er karbonskattar. Skattlegge dårlege saker som sigarettar kan ha ein viss effekt, men høge tobakksavgifter rammar også inntekta til dei fattigaste. Det som verkeleg trengst er ein grundig oversikt over tilgjengelege ressursar i verda, og innsats gjennom offentlege investeringar for å utvikle teknologiar som kan fungere (som CO2-fangst, transport som ikkje er basert på fossilt drivstoff, produsert lokalt med lågt økologisk fotavtrykk osv) – og sjølvsagt eit skifte frå fossile til fornybare kjelder. Det dreier seg heller ikkje bare om karbon og andre gassutslepp, men om å rydde opp i den naturen som alt er øydelagt. Alle desse oppgavene krev offentleg kontroll og eige av energi og transport, og offentlege miljøinvesteringar til beste for alle.

Ingenting tyder på at det vil skje. Neste år får me ein rapport frå IPCC om sannsynlege framtidige skadar frå den globale oppvarminga. Gå ut frå at den vil slå fast at katastrofar ikkje bare nærmar seg, men alt er her i form av flom, tsunamiar, tørke og andre «naturlege» mareritt.

 

 

* Fagfellevurdering: Avhandlinga er vurdert av andre innanfor same fagfelt før publisering.

** ENSO: El Niño – sørleg oscillasjon (EN SO) – er eit globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingingar i overflatevatnet i den tropiske delen av det austlege Stillehavet. … Effekten er stor på klimaet på den sørlege halvkula, og vart først skildra i 1923 av Sir Gilbert Thomas Walker, som har gjeve namn til Walkersirkulasjonen, ein viktig del av EN SO-fenomenet. Den atmosfæriske delen av fenomenet vert kalla den sørlege oscillasjonen (SO) og omhandlar månadlege eller sesongbaserte svingingar i lufttrykket mellom Tahiti og Darwin i Australia. (Wikipedia)

 

Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS – University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology.

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle – venstresida, høgresida og styresmaktene.

Det som skjedde

MPL – Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) – er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.

På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).

Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og – svært viktig – støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida og delegitimere regjeringa.

Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker og heller ikkje har tenkt å bruke.

Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.

Politiets framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært «parti-fri», og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte «landet er mitt parti». Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.

Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli.

Tri lærdommar

Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at store delar av over- og middelklassen og media stadig og ustanseleg avviser tidlegare president Lula da Silva, president Dilma Rousseff og PT. Hatet dei så tydeleg har vist i demonstrasjonane og mediadekkinga, er ikkje grunna i snevre økonomiske interesser. Lula har på truverdig vis stått på at eliten i landet aldri har tjent så mykje pengar som dei gjorde i hans presidenttid, og det gjeld truleg framleis under Dilma. Uansett er delar av borgarskap og middelklasse sinna fordi dei har mista privilegium når andre har fått større rettar under demokratiseringa av landet i regjeringstida til PT. Til stor irritasjon har den brasilianske eliten forstått at dei ikkje lenger kan styre brasiliansk politikk aleine.

Omfordelinga av inntekt og utvida sosiale tiltak dei siste ti åra har komme millionar av menneske til del, marginale som dei har vore. Men perverst nok har forbrukslån gitt mange fattige høve til å handle på kjøpesenter, ta fly over heile landet, og kjøpe seg ein liten bil. Venstresida bør kritisere ein del av desse draumane, peike på at dei er samfunnsmessig uønska, ikkje miljømessig berekraftige, at det ikkje finst tilhøyrande infrastruktur, og at dei ofte var resultat av styresmaktenes tiltak for storkapitalen. Men i dag er dei uttrykk for ambisjonane og krava frå titalls millionar menneske. Resultatet er at vegar og flyplassar er fulle, og dei tidlegare brukarane (frå eliten) klagar bittert over mangelen på plass til alle desse fattige, og no med ei kjensle av rett.

Mens storkapitalen gjorde det godt økonomisk siste tiåret, gjaldt det ikkje middelklassen. Det er knapt med såkalla «gode jobbar» i privat og offentleg sektor, høgare utdanning er ikkje lenger garanti for «god» inntekt, og ungdommen finn det vanskeleg å gjøre det betre enn foreldra økonomisk. Middelklassen er desperat etter økonomisk vekst, men er framleis ideologisk knytt til det nyliberalistiske prosjektet som fører til mindre vekst. Dei er også skremt av den påstått «radikale» regjeringa, trass i PTs ekstraordinære moderasjon, og livredde for at Brasil skal bli eit nytt Venezuela.

Andre lærdommen frå protestane er at den «venstreorienterte» nyliberalismen dei gunstige økonomiske vilkåra har gitt PT høve til å innføre, saman med auka statleg legitimitet etter valet av Lula, kan avvæpne høgresida og skille den radikale venstresida frå fleirtallet av folket. Lula avslutta andre valperioden i 2010 med oppslutning opp i 90 prosent, og Dilma Rousseff hadde 60–70 prosent heilt til nyleg. Ingen president har hatt slik oppslutning etter tri år. Ingen parti til venstre for PT har hatt framgang, og heilt til nyleg har opposisjonen til høgre vore håplaust desorganiserte. Ein kort periode hadde PT noko nær politisk hegemoni i Brasil. No er PT og landet låst fast i politisk forvirring.

Tredje lærdommen er at PT har heva både forventningar og inntekt. Dei fattige som har fått det betre vil forbruke meir, større delar av folket vil inkluderast i samfunnet, og alle vil ha betre sosiale tjenester. Middelklassen vekslar mellom å vere likegyldig og fiendtleg til dei fattige, men vil gjerne ha fordel av gode offentlege tjenester ein gong i framtida. Men dei er absolutt mot å betale høgare skatt for å få det til. Dei hevdar dei betaler for mykje som det er, at store delar av statsinntektene forsvinn i korrupsjon, og at «deira» skattepengar gjennom statlege tiltak har gått til fattige parasittar som ikkje har gjort seg fortjente til det. Samtidig ser media og middelklassen fullstendig bort frå det faktum at nær halvparten av statsbudsjettet går til å betale offentleg gjeld – i praksis eit velferdsprogram for dei rike – og at det gir mindre pengar til sosiale tiltak og føderale overføringar.

Desse enorme krava til staten kjem i kjølvatnet av oppløysinga av den tradisjonelle arbeidarklassen, og demoraliseringa og desorganiseringa av fagforeiningar og partia på venstresida. Det har skjedd etter den demokratiske overgangen, overgangen til nyliberalismen, og vala av Lula og Dilma. Resultatet er at mens middelklassen er forvirra, sinna og desorganisert, så er arbeidarane ulykkelege av ulike grunnar, marginaliserte, og også desorganiserte. Det er ein oppskrift for ustabile politiske tilhøve, og stiller venstresida framfor store vanskar.

Venstresidas dilemma

Det var veljarbasen til Lula som røysta inn Dilma Rousseff, i hovudsak dei fattige, med støtte av storkapitalen. Men Dilma hadde eit handikapp: ho har alltid vore teknokrat, aldri hatt politiske verv, og hadde ikkje nokon eigen politisk base. Og ikkje minst var økonomien nøydt til å bli verre i hennar regjeringstid, etter boomen midt på 2000-tallet og den uvanleg framgangsrike opphentinga i Brasil etter verdskrisa i 2008.

Den økonomiske nedturen vil nødvendigvis skape sosiale og politiske spenningar på grunn av eksisterande misnøye og motstridande ønskemål, og statens minkande evne til å gjøre noko, for eksempel fordi heile venstresida kontrollerer mindre enn 1/3 av seta i kongressen. Det gjør det uråd for PT å styre utan alliansar med udisiplinerte parti på høgrefløya og tvilsame enkeltpersonar, alt mens fiendtlege media og eit høgreorientert rettsapparat følger kvilelaust med.

Handlingsrommet for å halde styr på desse motseiingane har krympa dei siste månadene. Inflasjon, stigande underskot i økonomien, svekka valuta på grunn av lågare råvarepriser, minka eksport, mindre vekst i Kina, og kapitalflukt på grunn av kvantitativ lette* i USA, UK og eurosonen. Det har ført til at sentralbanken i Brasil har heva renta, statseigde bankar låner ut mindre, og dei føderale styresmaktene og statseigde selskap har kutta budsjett og offentlege investeringar. Økonomien har stagnert, og det har blitt vanskeleg å redusere forskjellar utan direkte å ramme etablerte privilegium. Desse vanskane har blitt større av ustanselege mediekampanjar som seier regjeringa har mista grepet, at korrupsjonen er verre enn før, og at økonomien er ute av kontroll. Oppslutninga om Dilma har stupt.

La oss gå attende til demonstrasjonane. Sjølv om dei hadde samansette, overlappande og motsetningsfylte årsaker, kan me no sjå fire politiske implikasjonar:

For det første forvirring, som er forsterka av fråveret av ein organisert arbeidarklasse. Under nyliberalismen har restruktureringa av kapitalen endra samansettinga av arbeidarklassen, øydelagt dei tradisjonelle representasjonsmekanismene medrekna fagforeiningane, organisasjonar og venstreorienterte parti, og stort sett øydelagt arbeidarane si kjensle av å vere eit kollektiv. Brasil har i dag ein arbeidarklasse oppdradd under nyliberalismen, pulverisert, utan erfaringar med kollektiv kamp, hekta på direkte nettbasert kommunikasjon, og motvillig til tradisjonelle reiskapar som parti og fagforeiningar. Klassen har fått snevrare ambisjonar, med lite støtte til ambisjonar om å endre samfunnet: måla blir avgrensa innanfor den ramma nyliberalismen har sett opp. Det gjør det vanskeleg å utforme og slåst effektivt for klassekrav, både fordi måla er blitt meir uklare under nyliberalismen, og fordi arbeidarane i utgangspunktet er mot kollektiv handling.

For det andre uttrykker protestane at dei misnøgde samlar seg, medrekna dei som er mot at fleire får bli ein del av samfunnet. Det har skvisa middelklassen. Frå arbeidarane og dei fattige kjem krav om meir omfattande rettar, betre offentlege tjenester og forbetra levekår. Begge grupper protesterer au saman på grunn av det dei oppfattar som dysfunksjonelle og korrupte statlege institusjonar som høgreorienterte media har sett søkelyset på med stort velbehag, som om det var nytt og skapt av PT. Desse motsetningsfylte krava kunne kanskje vore handtert om den brasilianske økonomien var i vekst. Det er han ikkje, noko som gjør alle klagar viktige, og alle restriksjonar strammare.

For det tredje er det politisk forvirring til høgre for regjeringa, og politisk vakuum til venstre.

For det fjerde er fellesnemnaren for mesteparten av krava og misnøya frå aksjonane i juni og juli staten – ikkje bare statens politikk i dag, men strukturen på den brasilianske staten. I den forstand dreier aksjonane seg direkte og indirekte om å kontrollere staten, og sekundært om å kontrollere den statlege politikken.

Om rørsla hadde vore sameint, om ho hadde hatt ein klar arbeidarklassekarakter, og om ho hadde vore leia av venstresida, kunne Brasil gått mot ei revolusjonær krise. Men det skjer ikkje: det finst ikkje noko revolusjonært parti som er i stand til å mobilisere og leie arbeidarklassen, inga oppfatning om at staten ikkje lenger må dominerast av klasseinteressene til borgarskapet, og ikkje noko felles program for sosial, økonomisk og politisk forandring.

Oppsummering

Protestaksjonane i Brasil uttrykker djup frustrasjon og jamvel desperasjon, fordi det har blitt uråd å kanalisere misnøye gjennom tradisjonelle former for sosial representasjon. Dei er enten stramt kontrollerte av eliten, eller gjort makteslause av dei nyliberale reformene. Men misnøye utan organisasjon er oftast fruktlaus, og spontane masserørsler med blanda klassebasis styrt av ufokusert sinne kan destabilisere utan å vere konstruktive.

Behovet for organisering, delegering av makt og kompromiss i rørsla, og med institusjonar på utsida peikar mot reorganisering av arbeidarklassen for å bøte på den fysiske oppdelinga, og den kulturelle oppdelinga nyliberalismen har tvinga på folk krev kollektivisme i praksis. Det betyr å snakke og handle saman, meir enn å samhandle gjennom nettbaserte media. Twitter og Facebook er gode måtar å utveksle avgrensa bitar med informasjon, men dei lar ein ikkje utveksle idear og bygge tillit.

Venstresida i Brasil har på modent vis takla ufordringane frå aksjonane, og forsøka frå media og det ekstreme høgre på å overta. Venstresida har konsentrert seg om å forsøke samordne program, særleg ved felles handling og nasjonal samordning av aksjonar, organisasjonar og parti, til å foreslå spesifikke mål rundt ei politisk plattform, som avgrensing av arbeidstida. Dei vil ha statleg investering i helse, transport og utdanning, ta offentlege tjenester ut av marknaden, demokratisere media, og ha reform i politiet. Poenget no er å finne plattformer som kan føre arbeidarane og dei fattige saman, og marginalisere og splitte middelklassen og høgresida. Det må leggast press på regjeringa samtidig som ein radikal arbeidarklasse må jobbe med statlege institusjonar slik at han nedanfrå kan stå sterkare i utforming og gjennomføring av politikken.

Venstresida må halde fast ved ein slik arbeidsmåte i staden for umoden (og heldigvis marginal) radikalisme med åtak på regjeringa, der dei på grunn av utilstrekkeleg tyngde uunngåeleg vil ende som underordna i destabiliseringskampanjene leia av høgresida, middelklassen og høgrepressa. Det er ikkje tvil om at venstreorienterte regjeringar fører meir progressiv politikk og tar meir omsyn til folkerørsler enn høgreorienterte. Om dagens regjering mista grepet og vart handlingslamma, er det svært usannsynleg at det ville legge grunnen til ein sosialistisk revolusjon i Brasil. Det er ikkje noko ideologisk, organisatorisk, sosialt, materielt eller internasjonalt grunnlag for at det skal skje no. I staden ville det nesten utan tvil legge til rette for at høgresida vinn presidentvalet neste år, og bidra til demoralisering og desorganisering av venstresida i Brasil.

Etter mykje nøling svarte den føderale regjeringa nettopp med å søke støtte frå venstre, og la fram eit program for politiske reformer og utvida offentlege tjenester med konkrete forbetringar for arbeidarklassen og dei fattige. Venstresida må gå i dialog med regjeringa, og stå fast på at ei parlamentarisk linje for å få gjennom desse reformene er nøydt til å slå feil. I staden må regjeringa gå saman med venstresida og arbeidarane sine organisasjonar for å presse gjennom demokratiske reformer, medrekna offentleg finansiering av politiske parti, bryte opp mediamonopola, og forbetra utdanning, helseomsorg og offentleg transport.

Ein skuffande men sakleg konklusjon er at Brasil ikkje er i ei revolusjonær krise, og at det er usannsynleg at dei politiske aksjonane i dag skulle utløyse noko slikt. Likevel er det utan tvil den viktigaste folkerørsla i Brasil på tretti år. Poenget no er å føre kampen vidare på gatene, arbeidsplassane og skolane, gjøre rørsla breiare og meir radikal, få fram arbeidarklassen med sine spesifikke krav, nedkjempe høgresida og desorganisere og få med delar av middelklassen. Alt mens ein pressar fram progressive konstitusjonelle og politiske endringar. Får ein til det, blir det politiske styrkeforholdet i landet endra, og konkrete langsiktige forbetringar for arbeidarane og venstresida i Brasil.

* Kvantitativ lette: Når renta ikkje kan senkast lenger for å stimulere økonomien, kan ein auke pengemengda. (Wikipedia.)

 

Valget er over og det ble blåblått. Altså fortsatt blått. LO-lederen behøver nå ikke være redd for å måtte kritisere Stoltenberg for å ta vekk arveavgifta eller redd for at AP vil «myke opp» Arbeidsmiljøloven. Eller kritisere AP og SV for å delta i flere av USAs kriger.

Kommentatorene diskuterer hvem som fikk mest i regjeringserklæringa: FrP eller Høyre? Vi tror det var H/AP-alliansen, bortsett fra vern av Lofoten og Vesterålen der begge gikk på en smell. Kanskje var det ikke store smellen, og at det er greit å ta Barentshavet først, og så gytefeltene til torsken etterpå.

Men Siv Jensen gliser, og sier at kameler og sannsynlige nederlag må man kunne tåle. Tross alt får de stramma inn litt på den allerede innhumane asylpolitikken. Kanskje gliser Stolteberg mest? Han har nok en plan med Venstre og Kristelig Folkeparti som partnere i neste regjering.

Om politikk

av Marta Harnecker

Les mer

 

Magnhild Folkvord:
Fredrikke Marie Qvam
Rabaldermenneske og strateg
Samlaget, 2013, 320 sider

Fredrikke Marie Gram var en målbevisst og viljesterk ung pike fra en av Trøndelags største gårder da hun forelsket seg i huslærer Ole Anton Qvam, 14 år gammel. Etter noen års hemmelig forhold forlovet de seg. Fredrikkes far var død i mellomtiden, og dette gjorde nok at mora var mer positiv til forholdet enn hun ellers hadde vært. By Brug var svært, og mora trengte den hjelpen hun kunne få fra Fredrikke og Ole A. Qvam.

De to var opptatt av målsaka, og hadde helt fra starten et kameratskap og politisk samarbeid. De var begge venstrefolk, og Ole A. Qvam var stortingsrepresentant for Venstre alt fra før de flytta til gården Gjævran. En stor gård som krevde mye av husfrua Fredrikke. Kanskje for mye utfra hennes ønsker om å delta i det politiske liv. Hun klaget ofte til mannen over alt strevet, bekymringene og all tida det tok. Men hun fikk raskt erfaring og tok styring på gården. Hennes sjølstendighet og evne til å organisere kom til sin rett. De fikk fire barn, men to døde tidlig, og sønnen Olav var lungesjuk i mange år før han døde 25 år gammel. Ett kapittel er viet den helsereisa Fredrikke, Louise og Olav gjør til Algerie i håp om at det skal hjelpe på sønnens sjukdom. Ei svært uvanlig reise på denne tida (1890–91) og ei svært uvanlig kvinne som er åpen og interessert i møte med det fremmede. Også her vies mye plass til å fortelle om det politiske mennesket Fredrikke som følger med i regjeringskabalen som legges i Norge, og sender råd hjem til mannen. Sjølsagt var det også av en viss økonomisk betydning om mannen ble statsråd eller ei.

Under de politisk turbulente åra før unionsoppløsningen i 1905 var Ole Anton Qvam statsminister i Stockholm i 1902–03. Det var ubeleilig for Fredrikke som hadde lands-møte i Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) og mange andre store oppgaver å ta seg av den våren og sommeren. I et brev til mannen 4.1.1903 skrev hun: «Jeg har for kort Tid igjen at leve til at ha Raad til at sløse Tiden bort til ingen Ting». Dette ingenting var å være statsministerfrue og bruke tid på selskapelighet og representasjon. Men hun reiste, og fikk laget et hjem for mannen, Louise og seg selv. Raskt fant hun også ut at muligheten for å påvirke politikere og andre både når det gjaldt unionspørs-målet og stemmerettssaken var god i sin nye posisjon. Samtidig gjorde hun arbeidet som krevdes av henne hjemme i Norge.

Hun var en omstridt person, ofte svært direkte og alltid opptatt av sak, men fine fester laget hun. Høsten 1903 tapte Vestre valget, og Ole A. Qvam gikk av som statsminister. Et år etter døde han, og Fredrikke mistet sin store kjærlighet og arbeidskamerat. Ole A. Qvam fikk en veldig positiv nekrolog skrevet av Gina Krogh: «For den store fædrelandsven stod kvinders frigjørelse som en av betingelsene for at Norge skulde bli et fremtidens land.» I hans liv hang teori og praksis sammen, skrev hun også.

F. M. Qvams posisjon i Norge var svært sentral og hadde avgjørende betydning for hvordan arbeidet for alminnelig stemmerett for kvinner (og menn) ble ført fram til seier. Hun deltok også i internasjonale organisasjoner og konferanser, både som representant for LKSF og som regjeringens representant. I 1913 deltok både hun og Gina Krogh på den siste internasjonale kvinnestemmerettskongressen i Budapest (krigen 1914–18 satte en midlertidig stopp) som regjeringens representanter og kunne melde om den store seieren hjemme.

Alt i 1883 fikk hun gjennomført sin første innsamling, til ei fane til det nystarta Egge Skytterlag. Disse skytterlaga utgjorde geriljahæren som skulle kjempe for Norges frihet fra Sverige om nødvendig. Sjølstendighet, norskhet, frihet og likestilling var de bærende verdier for Fredrikke og lå i bunnen for alt hennes arbeid. Gjennom hele boka understrekes hennes evne til å tenke strategisk, både i prioritering av saker, allianser som måtte bygges og mobilisering av alle som kunne tenkes å støtte saken. Hun hadde en spesiell evne til å organisere, og i dette lå hennes enorme betydning for både Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), Norsk Kvindesagsforening og Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel (kvinner og barn). Hun var leder for alle disse, og så betydningen av at sakene hang sammen i den forstand at det ville bedre kvinners liv, føre til økt bevissthet blant kvinnene og styrke stemmerettskampen.

Folkvord har gjort et veldig grundig arbeid med kampen for kvinners alminnelige stemmerett. Oppstarten av Kvindestemmeretsforeningen, uenighetene om arbeidsmetoder og mål, opprettelsen av Landskvindestemmeretsforeningen og hele den lange historia med tilbakeslag og seire. Særlig er den grundige gjennomgangen av argumentene som ble brukt for og mot i denne striden, interessant.

Det veldige arbeidet Fredrikke og alle lokale lag av NKS og LKSF, pluss alle enkeltdamer gjorde for å samle nær 300 000 tusen underskrifter til støtte for unionsoppløsningen med Sverige, er fortalt med stor entusiasme og er en stor glede å lese.

Parallelt med stemmerettsarbeidet ledet F. M. Qvam NKS. Denne foreningen ble startet som et «krigsforberedende» arbeid for å skaffe sanitetslasaretter og utdanne pleiere i tilfelle krig. Den gjorde også et formidabelt arbeid på dette området. Kampen mot tuberkulosen, helsestasjoner, fødestuer, sjukepleieskoler og behandlingshjem var kvinnenes bidrag til å skape et helse- og velferdstilbud som ikke fantes på denne tida. Arbeid av strategisk betydning for kvinnenes liv, deres sjølstendighet og arbeid, men like viktig for samfunnet. Fredrikke var, særlig i NKS sitt samarbeid med organisasjoner ledet av menn, for eksempel Lægeforeningen, veldig påpasselig med at det kvinnene hadde skapt, skulle de sjøl ha råderetten over.

Folkvord behandler i all hovedsak F. M. Qvams politiske liv, analyserer og stiller mange viktige spørsmål. Hun viser mange sammenhenger fra denne tida i kampen for kvinners rettigheter med dagens kamper for de samme rettighetene. Særlig kampen mot handelen med kvinner og barn er ukjent historie.

Boka er detaljert og grundig om en av de viktigste periodene i norsk historie, både for kvinner og menn, og for nasjonen. Den er godt komponert og veldig spennende. Magnhild Folkvord er en god nynorskbruker. Språket i boka er drivende godt.

Men jeg savner mer av historien om hennes private liv. Grunnen til dette savnet er at det er vanskelig å tegne seg et bilde av personen Fredrikkes forhold til mora, mannen, barna og søsknene. På denne tida var forhold mellom familiemedlemmer ganske tette, men boka tegner et bilde av en dame som ikke brevveksla med andre enn datteren, mannen og kvinner hun arbeidet med i forskjellige sammenhenger. Lite om sorgene over de fire barna hun mistet, og ingenting for eksempel om hun var stolt over datteren Louise som ble lege. Folkvord skriver at Fredrikke maktet å fortsette arbeidet sitt etter at hun mistet mannen sin i 1903, samme etter at sønnen Olaf døde. Men kanskje var det sånn at hun brukte arbeidet til å døyve sorgen? Eller var arbeidet for sakene hun brant for, så altoverskyggende i hennes liv? Hun var aktiv til hun døde 95 år gammel og leder for NKS til hun var 90 og må ha hatt en enestående dedikasjon for sakene hun trodde på. Noe mer om de private reaksjonene og forholdene ville gjort Fredrikke Marie Qvam til en helere person, og gjort henne enklere å forstå i noen situasjoner.

Taran Anne Sæther

Bell Hooks:
Ain’t I a woman? Black Women and Feminism
South End Press, 1981

Bell Hooks:
Feminist Theory. From Margin to Center
South End Press, 1981

Hva skal minoritetskvinner og arbeiderklassekvinner med en feminisme på hvite middelklassekvinners premisser?

Spørsmålet står sentralt i den afroamerikanske forfatteren, feministen og aktivisten Bell Hooks forfatterskap. I 1981 markerte hun seg som en sentral feministisk tenker på venstresiden da hun gav ut Ain’t I a woman? Black Women and Feminism. Gjennomgående temaer i hennes forfatterskap er hvordan sexisme, rasisme og klasseundertrykkelse virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse i vestlige, kapitalistiske og patriarkalske samfunnskontekster.

I Feminist Theory. From Margin to Center beskriver Hooks en feministisk bevegelse dominert av hvite middelklassekvinner, og bygger et teoretisk fundament for en mer inkluderende og massebasert feminisme. Hooks utgangspunkt er at svarte kvinner og arbeiderklassekvinners erfaringer har blitt fortrengt og utelatt i kvinnekampen, som en konsekvens av at det er hvite middelklassekvinner som har hatt etnisitets- og klasseprivilegene til å definere feminismens hovedutfordringer og løsninger.

Hvite kvinners forestilling om «et universelt søsterskap», der alle kvinner står sammen i kampen mot menns kvinneundertrykkelse, tilslører det faktum at kvinner har svært ulike utfordringer og at begge kjønn undertrykkes i sexistisk og kapitalistisk system, hevder Hooks. Kvinnekampen fremstår som en kamp, der hvite vestlige middelklassekvinner krever likestilling med menn innenfor samme samfunnsklasse – en kamp som har liten relevans for kvinner med et annet klasse- eller etnisitetsutgangspunkt.

Ett eksempel er hvordan kvinnebevegelsen har omfavnet det mannlige arbeideridealet. Middelklassekvinner hadde familieøkonomi til å være hjemmeværende på 60- og 70-tallet. Da de fant den hjemmeværende tilværelsen lite tilfredsstillende, tok de opp kampen for lik deltakelse i arbeidslivet. For arbeiderklassekvinner og minoritetskvinner var problemstillingen motsatt – de hadde alltid jobbet, og fant arbeidet meningsløst. Mantraet om at arbeidslivet er frigjørende, i et arbeidsliv som opplevdes som undertrykkende og utnyttende, virket fremmed-gjørende og regelrett motstridende til deres interesser. De ønsker heller mer fritid og en bedre arbeidshverdag. Til tross for at Hooks eksempler er hentet fra en annen tidsperiode og i en annen kontekst, finner vi lignende debatter her hjemme. Et eksempel er i «Statsfeminismens moralske grammatikk» fra 2002 der Cathrine Holst problematiserer arbeidslinja: Hvordan kan arbeidslinja bidra til likestilling og frigjøring i et arbeidsliv som verken produserer likhet eller frihet?.

Feminismens primære agenda burde være å få en slutt på all undertrykkelse, der sexistisk, rasistisk og klassemessig undertrykkelse burde ses på som sidestilte, mener Hooks. Sexismen undertrykker også flertallet av menn, fordi mannsidealene i det sexistiske verdisystemet og økonomisk utnyttelse av menn bidrar til en mannlig underlegenhetsfølelse, som også tas ut i form av vold mot kvinner. Kvinner og menn må derfor stå sammen i kampen mot sexismen- der det er sexismen som skal bekjempes og ikke mannen.

Kampen for kvinnefrigjøring kan heller ikke eksistere løsrevet fra kampen mot kapitalismen, fordi det kapitalistiske systemet baserer seg på utnyttelse av andre. Hooks hevder at den feministiske bevegelsen ikke har tatt tak i de store strukturelle problemstillingene, men har små krav som ikke oppfattes som for truende for status quo. Istedenfor å utfordre verdisettet i kapitalismen har kvinnekampens ideal om at kvinner skal tjene like mye som menn og innta maktposisjonene, bidratt til å forsterke materialistiske, kapitalistiske verdier og en kultur basert på dominans. Den feministiske bevegelsen burde isteden ta et oppgjør med undertrykkende samfunnsstrukturer, der de viktigste sakene for en relevant feminisme burde være sette en stopper for feminiseringen av fattigdommen, stanse utnyttelsen av kvinner, bedre arbeidsforholdene, styrke velferdsprogrammene, anerkjennelse de jobbene og yrkene kvinner har, bekjempe stigmaet rettet mot kvinner i vanskelige økonomiske situasjoner og på trygd, og øke bevissthet om å bryte ut av konsumkulturen som rettes spesielt mot kvinner.

Også klassesamfunnet må anerkjennes og konfronteres, hvis det skal kunne bekjempes. Men venstreorienterte feminister har ofte gjemt seg bak den marxistiske teorien, hevder Hooks. Med dette ser de forbi det faktum at klasse handler om langt mer enn hvem som eier produksjonsmidlene. Klasse involverer også oppførsel, erfaringer, hva du forventer av deg selv, dine tanker om fremtiden, hvordan du forstår problemer og løser dem, hvordan du tenker, føler og handler. Blant hvite kvinner, som tilhører den rådende samfunnsklasse, er viljen til å ta innover seg alle aspektene av klassesamfunnet fraværede til tross for at de kan anerkjenne klasse i et marxistisk perspektiv. Jeg kjenner igjen problemstillingen fra norsk kontekst, og undrer: Er det uvitenhet, eller er det ubehaget ved å anerkjenne at man som hvit middelklassekvinne også inngår i et makthierarki som er problemet? Analysen blir utvilsomt mer intrikat dersom det ikke bare er patriarkatet som skal bekjempes, men også vår egen rolle i å opprettholde og reprodusere systemer som er frigjørende for noen og undertrykkende for andre.

Også her hjemme har likestillingspolitikkens forestillinger om Norge som et klasseløst samfunn blitt kritisert for å ha tilslørt de fordelingsmessige sidene ved likestillingsprosjektet. Er det slik at privilegerte kvinner fra sine maktposisjoner i politikken, forskningen og byråkratiet utformer en felles likestillingspolitikk, men på vegne av seg selv? Man kan for eksempel hevde at tidsklemma, kjønnskvotering, barnehagedekning, politisk representasjon og menns innsats i hjemmet er eksempler på saker som er synlige, men som kan antas å være mer relevante for middelklassekvinner som har gode muligheter til å lykkes i arbeidslivet.

Til tross for at Margin to Center er skrevet med utgangspunkt i USAs samfunnskontekst på 80- tallet, fremstår hennes kritikk, analyse og de problemstillingene hun reiser som relevant, også for likestillingsprosjektet i det flerkulturelle og klassedelte Norge. For som Hooks presiserer: At noen kvinner, fra mer privilegert bakgrunn, har fått det bedre, betyr ikke nødvendigvis at kvinner som kollektiv gruppe har fått det bedre – det indikerer kanskje heller at forskjellen mellom kvinner har blitt større.

Malin Vik

 

Are Saastad:
Feil medisin – Historien om Norges største sykehusskandale
Kagge forlag, 2013

Med boka Feil medisin ønsker Are Saastad å bidra til endring av norsk sjukehuspolitikk. Han ønsker debatt og opprør. Vi er etter hvert ganske mange som ønsker det, men makta – med Jens Stoltenberg i spissen – har foreløpig stått i mot. Feil medisin gir oss ny ammunisjon. Den er veldokumentert, og gir argumenter og inspirasjon til videre helseopprør. Her avkles partier, helse- og fagforeningspamper som har svikta. Du vil finne nyttig kunnskap til bruk i høstens valgkamp, men boka gir også innsikt i hvordan makta går fram for å få viljen sin gjennom. La det være sagt med en gang: Dette er ei spennende bok. Sjøl klarte jeg ikke til å legge den fra meg. Jeg må innrømme at jeg ikke alltid leser noter like nøye, men denne gangen slo jeg med stor interesse opp hver eneste en på de 30 tettskrevne notesidene for å få med alle detaljer og ytterligere dokumentasjon.

Feil medisin er historien om den såkalte hovedstadsprosessen, sammenslåinga av Helse Sør og Øst til Helse Sør-Øst, men først og fremst fusjonen av de tre store oslosjukehusa – Norges største sjukehusskandale, som undertittelen sier. Hele tida med helseforetaksloven av 200l som bakteppe. I denne prosessen vedtok styret i Oslo universitetssykehus (OUS) 17. februar 2010 å legge ned Aker sykehus, og pasientgrunnlaget på 160 000 blei overført til Ahus fra 2011. Saastad har opplevd denne skandalen fra innsida. Med sin helsefaglige bakgrunn som hjelpepleier ved Gaustad sjukehus og som leder av Gaustadklubben og seinere Fagforbundets ved Aker sjukehus har han fulgt det hele på nært hold. Han har stått i front i sjukehuskampen. Saastad blei etter hvert en for brysom tillitsvalgt som sjukehusledelsen ville kvitte seg med. Han blei overraskende «virksomhetsoverført » til en halv stilling ved Ahus, en stilling som viste seg å ikke være ledig.

Den store sjukehusreformen er kjent som en del av sosialdemokratiets «modernisering av offentlig sektor». Etter rekordkort saksbehandlingstid fikk Jens Stoltenbergs første regjering med støtte fra Frp og Høyre helseforetaksloven gjennom i Stortinget i juni 2001. Sjukehusa blei helseforetak drevet etter markedsliberalistiske prinsipper med stykkpris og bunnlinjetenkning. Som mange vil huske, skjedde dette ikke uten motstand. Mange vil huske at Mats Gilbert, RV-representanten fra Troms, var en av ti leger som la fram ei motmelding til Aps forslag. Saastad minner om at helseminister Tønne blei møtt av demonstrerende fagforeninger da lovforslaget blei overlevert Stortinget. «Selskaper er for børsen. Sjukehus er for folk,» ropte de. Kommuneforbundets Gunhild Johansen er blant demonstrantene, noe Ap tar ille opp, og deres stortingsrepresentant Marit Nybakk, som den gangen også leda Oslo Samorg, kom med følgende advarsel i Aftenposten:

Jeg har aldri sett at fagbevegelsen så grunnleggende har forsøkt å undergrave Arbeiderpartiet og torpedere en av Aps viktige saker. Kommuneforbundet bør avklare sin rolle istedenfor stilltiende å slutte seg til RV.

Saastad minner om at også Gerd Kristiansen, deltok på denne demonstrasjonen, den gangen bak Hjelpleierforbundets fane. Idag har hun et annet standpunkt, før hun blei LO-leder, freda hun helseforetaksloven. Boka er full av slike viktige påminninger. Saastad viser blant annet hvordan Fagforbundets Jan Davidsen og Mari Sanden har svikta sjukehuskampen ved å være sentrale støttespillere for Ap. Da Klassekampen bad om en kommentar til denne kritikken, var svaret: «Vi har ingen kommentar til Are Saastad sin bok». Men Saastad har gjort grundig arbeid, og ennå har ingen påvist noen feil i dokumentasjon.

Boka følger kampen om sjukehusa fra 2001 og fram til i dag. Vi får innblikk i maktkamper bak lukka dører, politikere som sier en ting og stemmer for noe annet, helseministre, foretaksdirektører og styreledere som kommer og går. Helt sentrale er de to mektige helsepampene Bente Mikkelsen og Siri Hatlen. Som mektig direktør for OUS skulle Hatlen gjennomføre fusjonen. For å få nok penger skulle hun legge ned og selge Aker sykehus. Det fikk hun ikke til. I 2011 manglet OUS 17 mrd. for å fullføre fusjonen, men det kom ingen lovnad om penger fra Helse Sør-Øst. Da tok hun sin Prada-veske og gikk. «Hatlen forlater fusjonsprosessen hun selv har hatt så stor tro på, på et tidspunkt da hun vet at prosjektet ikke lenger lar seg redde,» skriver Saastad, og minner samtidig om at det var Hatlen som i sin tid hadde sørga for at Bente Mikkelsen fikk den viktige direktørjobben i Helse Sør-Øst, og mer enn antyder at dette må oppfattes som et svik. Etter mye kritikk og etter å ha innrømmet at fusjonsprosessen burde ha vært planlagt og gjennomført bedre, forlater også Bente Mikkelsen sin direktørstol i Helse Sør-Øst.

Den store sjukehusfusjonen i osloregionen har ikke gått som planlagt. Det som i styremøtene kunne se enkelt og lovende ut på fargerike powerpoint-presentasjoner, holdt ikke mål i virkeligheten. Det er blitt klart for alle at Ahus ikke var klar til å ta i mot sitt nye pasientgrunnlag på 160 000 i 2011, sjøl om direktøren der påstod det motsatte. Sjukehuset var bygd for 340 000, men dekker nå en befolkning som er 140 000 større. Media har ikke mangla skandalehistorier derfra. Mangelen på sengeplasser på Ahus har sammen med befolkningsutviklinga i Oslo-området gjort det umulig å legge ned Aker sykehus, sjøl om fagmiljøer er brutt opp og det meste av akuttfunksjonene er borte.

Denne våren starta helsepersonell Helsetjenesteaksjonen. De vil ha faget og pasientene i fokus igjen, ikke pengene. Aksjonen vokser. Aker sykehus venner arbeider fortsatt for at Aker sykehus igjen skal bli lokalsjukehus. Folkebevegelsen for lokalsykehusene² samles i august. Når det gjelder helse og sjukehus rører det på seg over hele landet. Det er en utbredt folkelig oppfatning at sjukehus ikke skal være butikk.

Her er det mange som vil ha stor nytte og glede av å lese Feil medisin. Boka anbefales på det varmeste!

På Facebooksida «Feil medisin» er det samla mye stoff om boka. Forlaget Rødt! selger boka i sin nettbutikk.

Maren Rismyhr

Silvia Avallone:
Stål
Aschehoug, 2013

Piombino heter en industriby på vestkysten av Italia. Geografisk er den skilt fra Elba med et par kilometer Middelhav, mens en av hovedveiene mellom Roma og Nord- Italia går like øst for byen.

Byens bankende hjerte har vært Lucchini, stålverket, som i tungindustriens gullalder i 1970-åra, hadde en arbeidsstokk på 20 000. Da var det kommunistpartiet som styrte Piombino, planla og organiserte sosiale boligprogrammer langs gater som blei kalt Via Stalingrado, Carlo Marx og Togliatti, sovjetiske huskelapper i det italienske landskapet.

Ved årtusenskiftet er virkeligheten en annen. De stolte boligprogramma er skitne og forfalne, på Lucchiniverket er det bare 2000 mann i arbeid, Rifondazione Communista, altså det reformerte kommunistpartiet samler om lag fem prosent av stemmene, og unge folk, i eller utafor arbeidslivet, gir stemmene sine til Berlusconis Forza Italia.

I disse kulissene foregår den kritikerroste italienske romanen Stål, skrevet av debutanten Silvia Avallone. Hun viser oss to fascinerende jentunger i på 13–14 og et interessant tablå av bipersoner, som befolker det døende industristedet i et Italia som er i ferd med å gå av hengslene.

Tenåringsjentene heter Anna og Francesca og er strandstjerner sommeren før de skal over på videregående. I familiene deres er det mødrene som forsøker å skape et familieliv. Både Annas aktivistiske mamma Sandra, som fremdeles henger med i det reformerte kommunistpartiet, og Francescas utslitte og kuede Rosa, som er kommet sørfra, sliter for sine nærmeste. Mennene saboterer kvinnenes anstrengelser. Voldelige Enrico terroriserer både Rosa og dattera, mens Arturo river Sandras verden i stykker med sin elegante livsstil finansiert av kriminalitet. Anna har en bror Alessio, som blander stål på Lucchini og leder en gjeng litt eldre ungdommer. De møtes på bar, kjører bil, drikker og sniffer kokain for å komme gjennom arbeid og fritid, og de bryter loven når det kan gi gunstige ekstrainntekter.

Seksualitet er aldri langt unna i fortellingen om Piombino anno 2001–2002. De eldre guttenes jakt på småjentene på stranda, mannfolkas ekspedisjoner til nabobyens strippeklubb med skarpe shots og danserinner importert fra Øst-Europa, TV-programmene med «le veline», lettkledde unge damer uten annen funksjon enn å være der med puppene sine og spre drømmen om en tilsvarende karriere til neste generasjon jenter. For det er TV som er faktaformidler i Piombino, som i det øvrige Italia, og Annas mor, Sandra, er en av svært få som leser aviser.

I dette miljøet iscenesetter forfatteren en veldig dramatisk kjede av hendinger i tidsrommet fra sommeren 2001 til sommeren året etter. Hennes største prestasjon synes jeg er at hun presenterer Italia omkring årtusenskiftet, det provinsielle, ekskommunistiske, snuskete, mannssjåvinistiske, berlusconistiske Italia, sånn at jeg tenker at det er sånn det er.

Jeg skal ikke avsløre mye av de dramatiske hendingene. Les om dem sjøl. Min favorittscene er imidlertid da det varsles om nye permitteringer på verket. Alessio har en ekskjæreste som er blitt personalsjef, og hun vil hjelpe han ved å få hans navn bort fra den «dårlige» og inn på den «gode» lista. Selv om Alessio har stemt Forza Italia, svarer han personalsjefen med et raseri og en logikk som er forankra i en klassebevissthet han må ha arva fra mora si.

Silvia Avallones Stål framstår som en blanding av to sterke svenske kulturbegivenheter fra 2000-tallet: Filmen Fucking Åmål (Moodyson) og den vesle romanen Yarden (Lundberg). Lesbisk ungdomskjærlighet og moderne proletariat.

Rune Pedersen

Jæ fôra katta
med feite fraser
ho dauda

Øyvind Bremer Karlsen