Magnus E. Marsdal: Mannen uten egenskaperForlaget Manifest, 2008

Tidligere Klassekampen-journalist og skribent Magnus E Marsdal har skrevet en liten bok med tittelen Mannen uten egenskaper. Det er en samling artikler og essays hvorav de fleste har vært publisert tidligere. Tittelesayet som teller vel 70 sider, er ikkepublisert tidligere.

Mainstream?

I en litt småsur artikkel med navn «Sur valgallianse» kritiserer Marsdal Rødt (og Rødts forløper RV) for å ha glidd inn i en stammekultur som snakker sitt eget språk, med revolusjonære besvergelser, moralisering, og isolasjonisme. Rødt (og RV) har så lenge vært marginaliserte, at de som tilhører bevegelsen har blitt vant med det, og til og med har begynt å trives med sin marginaliserte tilværelse. Rødt har, skriver Marsdal, glemt at vi er her for å slåss om hovedstrømmen – mainstream – i arbeiderbevegelsen (og samfunnet). Dessverre har Marsdals kritikk mye forseg.

I denne boken er det derimot nettopp kampen om hovedstrømmen Marsdal går inn i. Gjennom en rekke retorisk velformulerte artikler forsøker han å argumentere for at venstresidens offentlige fellesskapsløsninger er populære, fornuftige og slagkraftige. Like kraftig argumenterer han mot høyresidens angrep på de samme offentlige fellesløsningene, også når høyresiden er representert ved Stoltenberg og hans medsammensvornepå høyresiden av Arbeiderpartiet.

Selv om Marsdal argumenterer fra et ståsted på ytre venstre fløy, er boken i hovedsak blottet for marxistisk terminologi. Språket er lettfattelig og argumentasjonen baserer seg i liten grad på forutsatte bakgrunnskunnskaper. Slik henvender Marsdal seg til en langt bredere krets av lesere enn dem som vanligvis leser Marsdals skriverier.Han retter seg mot nettopp mainstream.

Offensiv?

Når en retter seg mot mainstream, er det enkleste å ta utgangspunkt i noe som mainstream er enig i. Venstresiden har mange slike saker. Velferdsstaten, arbeidsmiljø, rettferdighet og solidaritet, miljø. Listen kan fortsettes. Marsdal skriver om disse sakene. Men han lar en helt annen «klassisk venstresidesak» være den røde tråden i det 70 sider lange tittelessayet. Og det er ingen hvilken som helst sak han har valgt seg: Behovet for høyere skatt. Det er et dristig valg for en som søker å erobremainstram.

Marsdal argumenterer for at Stoltenbergs skatteløfte fra sist stortingsvalg, nemlig å binde seg til Høyres skattenivå fra 2004, var en fallitterklæring. Skatteløftet har ført til en utdypning av den offentlige armoden ved siden av den private rikdommen. Marsdal går i polemikk mot høyresidens argumenter om at høyskattland har svakere økonomier og lavere effektivitet. Han benytter empiriske data for å vise at det forholder seg akkurat motsatt. Høyskattelandene kommer bedre ut på slike parametre i tillegg til at de kommer bedre ut på områder som spedbarnsdødlighet ogantallet fattige.

Ikke kriseråd

For Marsdal dreier ikke høyere skatt seg bare om å få høyere inntekter til staten for å finansiere det offentliges behov. Vel så viktig er det å senke det private forbruket og få bedriftene til å legge beslag på færre folk, slik at en fårfrigjort ressurser til offentlige tjenester.

Selvfølgelig er hovedpoenget riktig. Dersom velstanden skal bedres, må det skje en forskyvning av arbeidskraft fra privat til offentlig sektor. Argumentasjonen skranter likevel litt i disse krisetider. Ett underliggende premiss er at det er mangel på arbeidskraft. Slik har det til en hvis grad vært i mange år i Norge, men nå når finanskrisen rammer hardt, er det ikke nødvendigvis lengre riktig. Dag for dag bringer Dagens Næringsliv nye ledighetstall fra byggebransjen. Eiendomsmeglere som tidligere har holdt sprudlevinomsetningen påAker Brygge oppe, mister jobbene sine.

Kort sagt, så ser det ut til at det nå ikke er nødvendig med økte skatter for å frigjøre arbeidskraft fra det private. Det har den internasjonale økonomiske krisen klart helt fint på egenhånd. Det som nå trengs, er at det offentlige makter å nytte den økonomiske krisen til å få gjort svært nødvendige investeringer i skoler, jernbanenett, helsevesen etc. I dagens situasjon kan en trygt bruke mer oljepenger uten at detmedfører noen økonomiske risikoer.

Vellykket?

Marsdals bok er et forsøk på å bringe flere over på et venstreprosjekt, og han retter seg derfor mot et bredt publikum. Det lykkes han med, og han unngår å falle i noen av de velkjente stamespråkfellene. Boken er lettlest og til dels svært morsom. Likevel sitter jeg etter gjennomlesing av boken med en følelse av at det prosjektet Marsdal argumenterer for er et sosialdemokratisk prosjekt. Boken handler egentlig om å styre kapitalismen. Det er ingen argumentasjon for et annet økonomisk system. Det betyrslett ikke at Marsdal er sosialdemokrat.

Kampen for velferdsstaten er på defensiven. Mange av oss vil så mye mer enn det den snevre sosialdemokratiske velferdsstaten kan tilby. Likevel må vi ofte forsvare den mot angrep og nedbygging. Ofte er det mot sosialdemokratene vi må forsvare oss. I slike tilfeller føler jeg meg ofte som den siste tapre sosialdemokrat, og det er også slik jegvelger å tolke Mardal.

Men om det er mainstream – det vet jegikke.

Bjørn Egil Johansen

Farida Ahmadi: Tause skrik – minoritetskvinners behov for anerkjennelse, Pax Forlag, 2008

«Farida Ahmadi hevder at norsk innvandringspolitikk er kommet inn i et feilspor. Ved å knytte både våre forestillinger og de økonomiske midlene til faktorene etnisitet, religion og kultur, forsterkes problematiske maktrelasjoner. Bare ved å kombinere sosioøkonomiske tiltak med en universell rett til anerkjennelse, kan norsk innvandringspolitikk få en riktig retning. Først når de får oppleve likeverd, kan minoritetskvinner bli en del av fellesskapet.» Dette står å lese på omslaget, og gir en ganske god beskrivelseav innholdet.

Forfatterens utgangspunkt var hennes hovedoppgave i sosialantropologi fra 2006. Hun opplevde det som en gåte at så mange innvandrerkvinner i det sosialdemokratiske Norge kunne ha så store lidelser som statistikken faktisk viste. Statistikken fra en større helseundersøkelse for Oslo fra 2002 ga noen ledetråder, en undersøkelse publisert av Nasjonalt folkehelseinstitutt under navnet Helseprofil for Oslo, eller Hubroundersøkelsen. Den avslørte en hel del om forholdet mellom helse og de sosiale og økonomiske livsbetingelsene. Og, den opererte med begrepet «ikke-vestlige innvandrere ». Ahmadi kommenterer at en slik kategori vektlegger etnisk tilhørighet på en slik måte at det skjuler sosioøkonomiske forhold, blant annet klasseforskjeller blant innvandrere. Smerte var en kategori spørsmål som undersøkelsen søkte svar på. Boka forfølger dette grundig, konsentrert om minoritetskvinners opplevelser og situasjon. Ahmadi foretok omfattende intervjuer med kvinner fra Chile, Afghanistan, Somalia,Pakistan, Iran, Marokko og Sudan.

Historiene deres forteller om smerte og avmakt. Smerte som er fysisk og psykisk, som ikke faller innenfor enkle diagnoser. Avmakt som langt på vei gjør dem ute av stand til selv å kunne forandre livene sine. Ahmadi ser på, og drøfter sammenhengene. De sosioøkonomiske forholdene, traumatiske møter både med arbeidsliv og helsevesen, boligforholdene og innvandrergettoene, traumer fra krig og vold, dominans og kontroll fra menn og religion. Flere av kvinnene opplevde tilværelsen i sine egne land som bedre enn her i Norge. Bedre, inntil krig eller katastrofe tvang dem til å søke seg vekk. De traumatiske møtene med arbeidsliv og helsevesen her, handler gjennomgående om opplevelser av stigmatisering, ikke å bli sett som person, som menneske, men som innvandrer og muslim. De er i stor grad fanget i fattigdom, mangler kunnskap om det samfunnet de er kommet til.Ahmadi sier det slik:

«Dette øker følelsen av avmakt. De klarer ikke alltid å identifisere hvem som har både økonomisk og definitorisk makt over dem. Uten tilstrekkelig oversikt strever mange av disse kvinnene for å finne strategier som fungerer, for å ta kontroll over egen situasjon.»

Kultur og det kulturelle kan det sies mye om. Det finnes et helt knippe begreper. Det flerkulturelle, interkulturelle, fremmedkulturelle, multikulturelle og hva mer, og multikulturalismen. Ahmadi ser med skarpt blikk på det siste begrepet. Multikulturalisme kan virke som et besnærende uttrykk. Ahmadi ser det slik at det i virkeligheten fungerer som en nærmest konstant understreking av forskjeller, ulikheter, og inndelingen av «oss og de andre» – de hvite, de norske og innvandrerne. De ikkevestlige innvandrerne, for å si det medHelseundersøkelsen for Oslo.

Mediene er gjennomgående mest opptatt av ulikheter og problemer, enten det er nyhetsoppslag eller studiodebatter. Ahmadi spør, for eksempel, hvorfor religiøse autoriteter skal trekkes inn i løsningen av et samfunnsproblem, bare fordi man mener det handler om muslimer, i forhold til gjenger og kriminalitet. Og hvorfor religiøse autoriteter trekkes inn i programmer som handler om kvinnenes virkelighet, kropp og valgmuligheter. Stigmatiseringen og det sterke søkelyset på forskjeller som underliggende eller åpenlyst deler inn i «oss og de andre», gjør lett innvandrere, og særlig kvinner, til ofre for sin egen kultur. Eller som overskriften på ett av kapitlene sier: «Kvinnenes egne traumatiske erfaringer– hinsides medienes bilder».

Ahmadi mener også at hun kan trekke den slutningen at stigmatiseringen, som naturligvis også tjener til å forsterke bildene av hverandre begge veier, sammen med de mer eller mindre ghettopregede boligforholdene, og den sosiale og økonomiske situasjonen som helhet, fører til at religionen faktisk får et strammere grep her i Norge, blir mer sentral, dominerende og kontrollerende. Det merker ikkeminst kvinnene.

Ahmadi har en del tanker om hva som kan gjøres. La dette sitatet oppsummeredem:

«Om vi klarer å endre det strukturelle, de holdningene om oss og dem basert på kulturelle, religiøse og etniske forskjeller som skjuler sosioøkonomiske forskjeller og utfordringer, da kan vi for alvor åpne mange muligheter for individuelleendringsprosesser».

Det handler om å bli sett og anerkjent som individ, og menneske. Det er en klok ogmodig bok som bør leses.

Birger Thurn-Paulsen

En høstdag i 2006 fikk jeg boka Build it now i posten fra Monthly Review Press. Forfatteren, Michael Lebowitz, kjente jeg til fra før. Jeg kjente ham som debattant på diverse nettfora de seinere åra. Og jeg hadde lest boka Beyond Capital, der Lebowitz diskuterte teoretiske problemer knytta til Marx’ Kapitalen, særlig temaene lønnsteori, arbeiderstaten, og begrepet kollektiv arbeider. Ei interessant bok, men ikkeakkurat ei bok med det vi kan kalle masseappell.

Build it now – med undertittelen Socialism for the twentyfirst century – var derimot ei bok for et bredt publikum på venstresida. Den var på 120 små sider, og bygde delvis på foredrag for aktivister og fagforeningsfolk. Boka gjespeilte den debatten om sosialisme som foregikk i Venezuela, der Lebowitz bor og er aktiv, og den ga et bidrag til å forankre denne debatten i arven fra Marx, i klassisk marxisme. Samtidig trakk forfatteren inn erfaringer fra andre land han hadde studert, med Jugoslaviasom et framtredende eksempel.

Jeg kontakta redaksjonen i Rødt! med tanke på å få den oversatt og utgitt her hjemme. Jeg gjorde det ikke fordi jeg ser Lebowitz som en ny guru eller klassiker, men fordi denne lille boka ville være et utmerka hjelpemiddel for å få i gang en ny og mer fordomsfri – og mer konkret– debatt om sosialisme også her hos oss.

Rødt! ga ut boka som et nummer av tidsskriftet våren 2007, under tittelen Sosialisme skapes ikke i himmelen!. Den gikk ut til abonnentene, og blei i tillegg solgt der aktvister ferdes. Seinere lagde studieutvalget til Rødt– partiet – et studieopplegg på boka.

Hvor mange som har lest boka, eller studert den, aner jeg ikke. Men den er i hvert fallbra spredt og tilgjengelig for mange.

Harald Minken har lest boka, og vil diskutere. Med utgangspunkt i den skriver han et interessant innlegg i forrige nummer av Rødt!. Minken bidrar med ei konkret og kritisk vurdering av arbeiderrådssytemene i Titos Jugoslavia, i tråd med det Lebowitz skriver iboka si. Som Minken sjøl skriver:

«I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram.»

Men Minken mener Lebowitz legger for mye vekt på arbeidderråd og for lite vekt på fagforeningene i sine tanker om arbeidermakt under sosialismen – og i kampen for å skape sosialisme. Kanskje kan det Lebowitz skisserer «være den riktige modellen for Venezuela», men «i Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er den eneste aktuelle,» skriverMinken.

Altså et saklig og fruktbart innspill i den debatten vi trenger. Men av en eller annen grunn innleder Minken innlegget sitt medfølgende utfall:

«Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez mener visst det. Peder Martin Lysestøl antyder det samme iRødt! nr. 2A. Og partiet Rødt er visst ikke lang fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz.»

 

Lysestøl og Chavez og studieutvalget i Rødt får svare for seg. Hva Lebowitz mener, kan folk sjøl lese i boka hans. Der har – for å si det med Minken – «Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummering av erfaringene fra Jugoslavia.» Jeg leser Lebowitz slik at han på pedagogisk vis forsøker å forklare at den «jugoslaviske modellen» hadde så fundamentale mangler at den måtte ende medgjenoppretting av kapitalismen.

Og partiet Rødt? Jeg satt sjøl i komitéene som jobba fram det prinsipprogrammet stiftelseslandsmøtet vedtok. Og jeg trur ikke det er mange spor av «Jugoslavia som forbilde » eller «titoisme» der. Det var rett ogslett ikke noe tema da.

At det er blitt tema nå, er helt fint. Diskusjon trenger vi, og det bør være endiskusjon uten nye eller gamle tabuer.

Et steg videre kunne være at Harald Minken skreiv litt mer om hvordan fagforeninger kan spille den rollen han mener de må ha for at demokrati og arbeiderstyre skalkunne utvikles i et sosialistisk Norge.

Jon Børge Hansen

Pierre Gilly: Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende, Verbal förlag, 2008

Siden det amerikanske angrepet på Irak, har de nykonservative i Pentagon og Det Hvite Hus fremstilt Iran som den største trusselen mot demokrati og menneskerettigheter. Mahmoud Ahmadinejad, derimot, har siden han ble valgt til president i 2005, har vært den fremste busemannen og syndebukken. At dette er basert på en konstruksjon, er det ingen tvil om. I boka Bombdiplomati – konsten att skapa en fiende setter den svenske frilansjournalisten Pierre Gilly seg fore ådekonstruere dette bildet.

Nå er konstruksjon av alternative virkeligheter ikke noe nytt i internasjonale relasjoner – forfattere som Noam Chomsky, James Petras og Howard Zinn har nærmest gjort det til et levebrød å avsløre disse konstruksjonene, stort sett med hell. Det gjør også Gilly, men den dekonstruktive metoden han benytter seg av, gjør at man fortsatt sitter igjen med flere spørsmålstegn. Særlig markant er fraværet av en forklaring på aggresjonen – med unntak av enkelte henvisninger til oljeressursene, som for all del er en viktig del av bildet. Det fremstår nærmest som at presset mot Iran øves for pressets egen skyld. Det er også ganske så betegnende når forfatteren refererer til den franske filosofen Jean Baudrillards tese om at Golfkrigen i 1991 ikke fant sted, uten egentlig å kommentere den. Når det er sagt, svekker ikke det boka som et arsenal avargumenter mot krig.

Strukturen i boka bidrar til å gjøre boka lesbar og lettfattelig. Hvert enkelt kapittel handler om enkelttemaer assosiert med trusselen mot Iran, og begynner med en gjennomgang av forfatteren selv og avsluttes med intervjuer med en rekke amerikanske eksperter på temaene. Språket er lett og ledig, og selv om boka har et visst noteverk, er det på ingen måte et akademisk verk. Boka begynner med et forord avKlassekampens debattredaktør, tidligere leder av Ung Vänster i Sverige, Ali Esbati, før den fortsetter med kapitler som hovedsakelig handler om demoniseringen av Iran og Ahmadinejad, Irans karakter, medias rolle, Irans påståtte atomvåpenprogram, kristen og sionistisk islamofobi, orientalistiske fordommer, krigsbudsjetter og menneskerettighetsimperialisme.Den avsluttes med enoppsummerende avslutning.

Verken Gilly eller intervjuobjektene hans legger skjul på at Iran er et reaksjonært regime, og alle mener det bør være et mål å få gjort noe med det. Men samtidig påpekes det at det iranske kvasidemokratiske systemet, der velgerne faktisk står overfor et valg mellom ulike alternativer – valget av Ahmadinejad var for eksempel ikke ventet – er blant de klart mest demokratiske i regionen, og i hvert fall langt mer demokratisk enn flere av USAs klientstater i området. Det påpekes også at Ahmadinejad, på tross av sin retorikk, har relativt liten makt sammenlignetmed presidenter i andre land.

Et interessant synspunkt som kommer frem, er synspunktet om at en iransk atombombe, som i seg selv ikke er veldig sannsynlig, neppe er spesielt mye mer farlig enn atombomber fra en hvilken som helst annen nasjonalitet. Boka har også interessante kommentarer om idealet om medienes objektivitet og hvordan dette kynisk utnyttes av krigshisserne. Ahmadinejads Holocaust-skepsis blir også satt under lupen og sammenlignet med reaksjonen på andre tilfeller av skepsis rundt folkemord, fremfor alt det tyriske folkemordet mot armenerne under 1. verdenskrig, og det argumenteresoverbevisende om den vestlige dobbeltmoralen.

Dette er eksempler på hva man kan lese om i boka. Lista kunne vært lenger, men helt generelt er inntrykket en sitter igjen med, at dette er en bok som gir mange argumenter mot den krigshissingen man ser i både amerikansk og svensk, og også norsk, offentlighet. Trusselen mot Iran er fortsatt overhengende, og med et FrP i fremgang kan dette en dag også bli en aktuell problemstilling i Norge. Så selv om man noen ganger sitter igjen med spørsmål om helheten,er denne boka helt klart nyttig.

Mathias Bismo

Magnhild Folkvord, Ebba Wergeland: Sektimarsdagen: den neste store velferdsreformen, Gyldendal 2008

Folkvord har jobba med sekstimarsdagen for Kvinnefronten sidan 1980-åra, og er til dagleg journalist i Klassekampen. Wergeland er forskar, overlege og spesialist i arbeidsmedisin. Ho har vore ei stemme i både offentleg og fagleg debatt om blant annaarbeidsmiljø og sekstimarsdagen.

Boka startar med kapittelet «Det er ikkje pengane, men viljen det står på». Økonomane bak ei utgreiing om sekstimarsdagen, lagt fram mot slutten av 1980-talet, konkluderte mellom anna med at ei slik reform kunne gjennomførast utan nedgang i reallønna i løpet av ein femten års tid – med ein prislapp på fem til femten prosent av bruttonasjonalprodukt. Hadde det vore politisk vilje til det, kunne me hatt sekstimarsdag i dag! Ei ny utgreiing i 2008 kom fram til at sekstimarsdag ikkje er urealistisk, og ikkje vil få katastrofale følgjer for landet – sånn til dømes NHO ynskjer å få oss til åtru.

Kapittelet «Mindre vekst, betre fordeling » tar føre seg kva konsekvensar forbruket vårt har for klimaet, og kva potensielle konsekvensar sekstimarsdag kan ha for miljøet. Styreleiaren i Worldwatch Institute Norden får ordet; han meiner at arbeidstidsforkorting – til dømes sekstimarsdag – er eit vesentleg tiltak for å redda kloden, fordi ein må redusere lønnsarbeidet for åredusere forbruket.

To kapittel er via til sekstimarsdag med eit kjønnsperspektiv. Då kravet om sekstimarsdag vart reist igjen på 1970- og 1980- talet, var det blitt eit kvinnekrav, og eit av målsetjingane var auka likestilling. I dag jobbar me i gjennomsnittleg 30 timar i veka – tilsvarande sekstimarsdag, sjølv om dei fleste jobbar meir. Det som dreg snittet ned, er deltidsarbeidande kvinner som sjølv tar den økonomiske rekninga. For nokon er det ufrivillig – for andre er det opplevd frivillig. Samstundes har det skjedd ei endring i mannsrolla – og farsrolla. Frå å vera forsørgar, skal mannen no også vera omsorgsperson – og då passar det ikkje godt med lange dagar. Boka stiller difor spørsmålet: Kviforkrev ikkje fedrar sekstimarsdag?

Boka tar føre seg arbeidet og kampen for arbeidstidsreduksjon, frå slutten av 1800-talet med krav om åttetimarsdag (lovfesta i Noreg i 1919) og frå tjueåra med depresjonen og massearbeidsløyse og parola «Så lenge det er éin som er arbeidslaus, er arbeidsdagen for lang». Mange bedrifter hadde sekstimarsskift. Eit av desse var Kelloggs-fabrikken i Michigan, USA, som starta med sekstimarsdag i 1930 og fortsette med sekstimarsdag sjølv etter krigen – men då som valfritt – fram til dei siste sekstimarsarbeidarane slutta i 1985. Eit eige kapittel er via den første varige sekstimarsordningatil i dag.

Sjukefråværet skulle målast i dei tidligaste sekstimarsdagsforsøka. Oslo-forsøket vart kalla mislykka fordi sjukefråværet ikkje gjekk ned, til tross for at deltakarane fekk mindre muskelplager, vart mindre trøytte, og sov betre. Boka har via eit kapittel til oppklaring av forvirring rundt dette, og gir gode forklaringar på kvifor sjukefråværetkan auke med sekstimarsdag.

Det har vore fleire forsøk på sekstimarsdag enn det som vert kjend gjennom pressa. Boka gir omfattande plass til å fortelje om gjennomføring og erfaringar frå både arbeidarane og arbeidsgivarane av dei ulike forsøka– både i Noreg og Sverige.

Over fleire kapittel blir ulike potensielle konsekvensar av sekstimarsdagen diskuterte: vil kortare dag gi ein hardare dag – med høgare tempo og mindre pausar? Kan prisen for arbeidstidsforkortinga bli at grensene for normalarbeidsdagen blir uthula og forsvinn? Vil sekstimarsdag bli problem eller løysing for eldreomsorga? Kan sekstimarsdagen vera løysinga for den minkande delen deltidsbønder? Forfattarane brukar også eit kapittel på kva ein bør tenke på dersom sekstimarsdag blir føreslått i di verksemd – eller dersom du ynskjer å jobbefor sekstimarsdag i verksemda.

Boka avsluttar med kapittelet «Brutto nasjonal lykke (BNL)». Når folk har ein økonomi over eit visst minstenivå, fører ikkje nødvendigvis meir pengar til meir lykke. Dei siste femti åra har vesten opplevd ei dobling av realinntekta – men folk har ikkje vorte lykkeligare. Bhutan har erstatta brutto nasjonal produkt med brutto nasjonal lykke. Gevinsten av lykke kan ikkje lesast av bruttonasjonalproduktet – det fortel mest om marknadsproduksjonen. Nårgår BNP ut på dato også i Noreg?

Ein av intensjonane var å gjere boka lett og lettlest, slik at boka faktisk blir lest og brukt og ikkje berre blir ståande i bokhylla. Det har dei i yttarste grad fått til. Boka er i pocketformat, under to hundre sider, og kan lesast over alt: på bussen, på toget, i lunsjpausen eller saman med ein kopp te på senga. Forfattarane har eit godt språk og ei god framstilling – noko som gjer innhaldet lett å få tak i. Det er ein lek å lese! Boka bør ikkje berre lesast av fagforeiningsfolk, miljøaktivistar eller feministar – den bør lesast av menn så vel som kvinner, av alle som ein gong skal jobbe, har jobba eller er i jobb. Til den som ikkje alt har skaffa boka: sytfor at den er under juletre!

Magnhild Nilsen

 

Erling Folkvord, Anne Kathrine Eckbo, Espen Mathisen: I Pose og sekk,Tidsskriftet Rødt!, 2008

Med Rødt! som utgiver har forfatterne gitt oss innsyn i hvordan noen få familiemedlemmer gjennom generasjoner har forkledd sin grådighet med et veldedighetsteppe vevet av legater.

Stiftelsen Eckbos Legater har i mer enn 80 år fungert som familiekonsernets ramme for forretningene. En lukrativ krukke hvor utvalgte familiemedlemmer og vennligsinnede advokater har forsynt seg rikelig.

Stifteren, major og advokat Eivind Eckbo hadde kanskje mange gode intensjoner både for verdig trengende og for sine etterkommere. Man skal da ta i betraktning at stiftelsesmidlene ble behandlet nærmest som en del av familieøkonomien. Når etterkommerne ble flere og familien vokste, begynte kampen om penger, prinsipper og posisjoner. Det var ikke plass til alle lenger.

Stiftelsesmodellen med sine legater og mange selskaper har vært en effektiv måte å slippe unna skatt og brysom kontroll. De mange gode formål i statuttene har inntil 2008 hatt magre kår. Utdelinger virker å ha vært en årlig, beskjeden pliktøvelse mer enn formålet.

I nyere tid ville kanskje utgiftskontoene for utdeling blitt benevnt som en utgiftskonto for «good-will», omdømmebygging eller sponsormidler. I stiftelsen Eckbos Legater må man ha tenkt etter det gamle prinsippet; utgift til inntekts ervervelse. Som en slags frivillig skatt hvor pengene øremerkes spesielle formål. Og skatten måtte selvfølgelig være minst mulig.

Stiftelsen har etter hvert har blitt et milliardkonsern hvor de reelle verdiene skal skjules for all verden og ingen myndighet tør å ta tak i kontrollen til tross for påvist utroskap og underslag av stiftelsesverdier. Dette til tross for gjentatte henvendelser til fylkesmann Kåre Willoch fra sentrale familiemedlemmer med bønn om gransking.

En modig kvinne og medforfatter Anne Kathrine Eckbo dukker opp som nytt familiemedlem med sine 7 barn i 2006. En DNA test bekreftet at hun er sønnedatter av stifteren Eivind Eckbo. Hun forteller om en hektisk tid etter familiegjenforeningen. En tid preget av en kamp om innsyn i milliardforretningen til de få, men selvvalgte familiemedlemmene. En kamp for å få det offentlige kontrollapparatet på banen med tanke på stiftelseskonsernets driftig og formål. Heller ikke hun lyktes. Mange krefter beskytter aktørene og kanskje aller mest de som skal kontrollere.

Når vi får fortellingen og kildeopplysningene på hvordan styremedlemmer og advokater først og fremst har funnet seg selv som verdig trengende gjennom det meste av forrige århundre og fram til i dag, rakner bildet av aktverdighet og gode formål. Det tegner seg et stygt bilde av grådighet, maktkamp, sluhet og triksing som forsøkes skjult under veldedighetsteppet.

Det har ikke manglet på hjelpere. De viktigste hjelperne har kanskje vært fylkesmann Kåre Willoch, advokat Ole Lund og advokat Michael Tetzschner. Hvorfor blir Kåre Willoch en hjelper for disse? Boken gir oss ikke svar på dette. Kanskje en gransking vil gi oss et svar. Hva advokathjelperne angår, gir honorarene alene svar.

Forfatterne skisserer enkle grep som kan gjøres for å rydde opp og å forebygge fremtidig misbruk av stiftelsesmodellen. Det gjenstår å se om nye og gamle hjelpere igjen vil lykkes med å forhindre dette. Boken er ikke bare et viktig dokument som gjør en gransking påkrevet. Den er også en kriminalroman fra virkeligheten. Les og lær!

Jane Birgitte Issa

 

Lotta Elstad: En såkalt drittjobb, Forlaget Manifest, 2008

«For en drittjobb,» tenkte hun da hun så Iliana komme løpende ned hotellkorridoren med sprayflaske og klut. «Glad jeg ikke må gjøre rent etter andre. Dårlig lønn og kjip jobb,» sa hun til seg selv før hun hastet av gårde til kick-off i reklamebyrået. «Fy faen for en møkkajobb,» hviska han til henne der de satt tett sammen på bussen, på vei til fest hos Roger. Han pekte på Salemi som vaska for harde livet inne på den stengte restauranten. «Glad jeg slipper den slags skitt,» sa hun, og rynket på nesa.

Hvis du har en jobb andre ser ned på, tenker du fort at jobben din er uviktig og at din innsats er uvesentlig. Det er trist at en hel generasjon nedvurderer og nedprioriterer den uvurderlige jobben renholdere gjør. Vi i Fellesforbundet avd. 246 – Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av den dritten som omgir jobbene våre. Unge og uskolerte ledere uten peil på lover og regler, ulovlige kontrakter og elendig HMS-arbeid i bedriftene.

Lotta Elstad har skrevet en bok om ekstrahjelpene i vår bransje, En såkalt drittjobb. Hun beskriver arbeidsdagen til de mange som sitter hjemme ved telefonen, og venter på at sjefen skal ringe og tilby arbeid for den dagen. Jobber du som ekstrahjelp og for eksempel rengjør hotellrom, er hver arbeidsdag i praksis et fysisk jobbintervju. Vasker du ikke nok rom i dag, blir du ikke oppringt i morra. Blir du ikke oppringt, får du heller ingen lønn. Ikke kan du bli permittert eller melde deg arbeidsledig for du har ingen jobb å bli sagt opp eller permittert fra. Er du ekstrahjelp, ansettes du om morgenen når du kommer på jobb, og sies opp når arbeidsdagen er ferdig. Det er dette uvesenet Lotta skriver om i boka si.

På tross av den dritten som omgir våre arbeidsforhold, så er det faktisk ofte ganske morsomt å jobbe på hotell og i restauranter. Du treffer mange flotte mennesker, både som gjester og kollegaer. Det er høyt tempo og du får ikke tid til å kjede deg. Når det kommer topper av arbeid, kaster vi oss rundt og møter bølgen i fellesskap. Etterpå puster vi ut sammen og gratulerer hverandre med a job well done.

Jeg tør påstå at i vår bransje kan du bli multikulturelt kompetent i løpet av en liten uke. I Oslo er det hoteller hvor det jobber opp mot 70 ulike nasjonaliteter. Jobber du der, får du direktelinjer inn i mange konfliktområder rundt om i verden. Du får høre om hvordan menneskene på grasrota har det. De problemene du har opplevd i din trygge tilværelse her i Norge, blir bittesmå og ubetydelige når du hører historiene kollegaene dine forteller. Du utvikler en ydmyk respekt overfor den innsatsen innvandrerne gjør, ofte på bekostning av egen helse, for det norske brutto nasjonalproduktet. Du blir direkte rasende når politikere og andre slår om seg med påstander om late minoriteter som snylter på den norske velferdsstaten. Det er sannelig lærerikt å jobbe i hotell- og restaurantbransjen.

Det fant også Lotta Elstad ut, da hun tok seg jobb som ekstravakt på et hotell her i Oslo. Hun kunne fått seg jobb på hvilket som helst hotell, men det var tilfeldigvis et Thon-hotell hun begynte på. Hun ble ansatt som tilkallingsvakt eller ekstrahjelp. Dette er en arbeidskontrakt hvor arbeidsgiver gjør det klart at du ikke har rett på arbeid og kun får jobbe når arbeidsgiver trenger deg. Du får selvsagt kun lønn når du jobber. Noe annet ville vært uhørt i vår bransje.

Ikke det at Olav Thon er verre enn andre hotelleiere. Hotellkongene bruker massevis av ekstrahjelper. Det må være sånn, sier de. Vi kan ikke ha bare faste ansatte hos oss. Hva skal vi gjøre med dem når det er lite gjester? Det gjør heller ikke noe for de som jobber som ekstrahjelper, trøster Olav Thon seg med, for det er jo mange som liker å jobbe på denne måten. De liker den fleksibiliteten det medfører å ikke ha noen fast forpliktelse, sier han, da kan de jobbe når de vil.

Vi i Oslo og Akershus hotell- og restaurantarbeiderforening er mer opptatt av å hjelpe de mange som ikke synes det er greit å være ekstrahjelp. Derfor har Lottas bok En såkalt drittjobb vært en helt unik hjelp for oss. Lotta har gjort noe som egentlig er ganske enkelt. Hun har jobba i vår bransje, og skrevet bok om det hun opplevde. En lettlest bok om en del av arbeidslivet som på mange måter er udokumentert. Det hun opplevde som ekstrahjelp på et hotell, er en arbeidssituasjon flere og flere utsettes for i Norge i dag, i mange bransjer. Forsøk på å unnvike arbeidsgiveransvaret er en utbredt sport i næringslivet. En sport som brer om seg over alt hvor det finnes arbeidere som kan brukes og kastes. Arbeidere som har kunnskap som arbeidsgiver ikke verdsetter. Er du ikke fornøyd, er gata full av andre som vil ha jobben din, sier mange av våre sjefer til oss og peker på døra, hvis vi forsiktig spør om å få fast kontrakt. Dette har de ulike fagforeningene i bransjer som rammes av dette, skreket om i årevis. Men vi har ikke blitt hørt.

Lottas bok er et rop på en ny frekvens. Et rop som ble hørt. Etter hennes bok har mange fått øynene opp for de problemer det skaper å være ekstrahjelp, både for den enkelte, men også for storsamfunnet. Fellesforbundet har fått større forståelse for at de må jobbe politisk for å få rettet opp den skjeve maktbalansen som har op%ått mellom ekstravaktene og deres arbeidsgivere. Til og med Arbeids- og inkluderingsdepartementet har begynt å glippe med det ene øyet sitt, og har begynt å diskutere behovet for lovendringer. Lottas bok En såkalt drittjobb er en bok vi anbefaler på det sterkeste. Får du lyst til å gjøre en innsats etter å ha lest boka så kan du oppfordre venner og kjente som jobber i vår bransje, om å gå inn på www.ohraf.no eller www.fellesforbundet. no og organisere seg.

Jorid Tveita

Ned med Seilet! ind fra Havet!
Ind hvor, under Sæd begravet,
     drømmer stille Eivindvig!
Ind at see, om Rug og Havre
tør paa Fjeldets Branter klavre,
     uden at forkjøle sig!

Der bag Roser Maagen bygger.
Rugen i Morellens Skygger
     triner kjæk og kront paa Myr.
Som et Solskin Bygget blinker,
men derover Heien synker
     lummer Vellugtnat fra Fyrr.

Gaaer den Hosbond graa i Døden,
bag ham Kløver-morgenrøden,
     som han skabte, skinner klar.
Gaaer din Sjel til sidste Stjernen
Sommervinden i Lucernen,
     Dahl, skal synge Hvad du var.

Skjule maatte sig jo Stranden,
blank og bar som Munkepanden,
     for den stærke Jesupræst.
Gyldne Haver ham af Haanden,
Lysets Straaler ham af Aanden
     gaae fra Eid til Sognefest.

For at øve Mandestyrke,
lære Adamsbarn at dyrke
     Eden frem af golde Jord,
Herren Eivindvigen skabte
til et Skjær, hvor Bølgen skrabte
     af hvert dristigt Foraars Spor.

Sjeleild mod Elementer!
Ædle Promethider henter
     ifra eder Selv den Kraft,
som befaler Hav at loggre,
tømmer Tordenskyens Koggre,
     kløver Fjeldene som Taft.

Byd, du Sjel! – Naturen taber.
Eivindvigens anden Skaber
      triner under sin Tropæ:
Abildgaardens hvide Fane,
mens i Plovens Seiersbane
      Axet bøier tusind Knæ.

Medens svarte Myr forgyldes,
Templet – hør! – af Toner fyldes.
      Det er Englevingers Klang,
dem han ud af Kofter spiler:
Brød af Steen og Aand af Striler
      Dahl i Eivindvigen tvang.

Henrik Wergeland

I 1845 kom det ut to verk som begge inneholdt utopier om det ideelle framtidssamfunnet. Den som har blitt mest berømt i ettertida var skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels, som sto ved starten av sine politiske liv. Den andre var skrevet av den døende Henrik Wergeland.

 

Jostein Greibrokk er er stipendiat v/ Høgskolen i Bodø. Jobber for tida med å lage tekster for videregående for www.wergeland2008.no.

---

I Den tyske ideologi formulerer Marx og Engels den kjente utopien om det kommunistiske samfunnet der arbeidsdelinga er opphevet:

«I det kommunistiske samfunn, derimot, hvor ingen blir henvist til et snevert virkefelt, men enhver kan få utdanne seg i den retning han ønsker, hvor samfunnet regulerer produksjonen og derved gjør det mulig for oss å drive med ett en dag og med noe annet en annen dag: Da kan enhver, etter ønske, drive jakt om formiddagen, fiske om ettermiddagen, stelle husdyrene om aftenen og etter aftens utøve kritisk virksomhet, uten derved å være jeger, fisker, kvegrøkter.» (Fra Den tyske ideologi)

Den andre utopien er formulert i siste kapittel av Henrik Wergelands verk Mennesket. Fra sykesenga omskrev han det kolossale ungdomsverket Skabelsen, Mennesket og Messias. Den nye versjonen, fikk tittelen Mennesket. Han hadde strøket og strammet inn, men også lagt til et nytt kapittel til slutt, «Jesu Aandige Opstandelse», som på mange måter kan leses som Wergelands politiske testament.

Den nyskrevne slutten innledes med en monolog av «Digteren» der han beklager seg over hvor sakte framskrittet går. Overalt hvor han vender seg ser han splid og strid. For å trøste innvilger himmelånden Akadiel ham en tusenårssøvn med våkne glimt ved hvert sekelskifte, slik at han skal få et inntrykk av hva framtida vil bringe. Dette er den konkrete rammen om framstillingen, og slutten av visjonen – tilstanden på jorda etter 1000 år – er slik:

«Hver sin Thronehimmel i egen Pande har; Hver i eget Hjerte har altar og offerkar; Drot er Hver for Jorden, Præst er Hver for Gud!» (1)

De to første linjene kan vi tolke slik: Mennesket har både intellektuelle evner (Pande) og åndelighet (Hjerte) i seg til å ordne tilværelsen på beste måte med hensyn til det jordiske (tronehimmel) og det religiøse (alter og offerkar). Den siste linja konkluderer med at hvert menneske blir sin egen konge (Drot) i det jordiske og sin egen prest overfor Gud. Konsekvensen er altså ytterst radikal: Både politiske herskere og kirkeledere gjøres overflødige – og det i løpet av tre linjer!

I år – 200 år etter Wergelands fødsel – falt Kristi Himmelfart på 1. mai, som et sjeldent tilfelle. Denne kalenderpussigheten danner en grei inngang til noen ord om forholdet mellom kristendom og marxisme. En kortversjon av forskjellen mellom de to vil kunne være slik: Mens tradisjonell kristendom ser frelsen som den ytterste oppgaven i det forgjengelige jordelivet, det som gir evig liv, avviser marxister forestillingen om et liv etter dette og stiller i stedet oppgaven å bygge et samfunn fritt for undertrykkelse her på jorda. Wergeland levde i et gjennomreligiøst samfunn, der kristen terminologi og forstillingsverden dannet selvsagte rammer for allmenne diskusjoner på en måte som kan virke fremmed på oss i dag (2). Men selv om teologen Wergeland altså befinner seg innenfor en kristen referanseramme og benytter seg av kristen retorikk, representer ideologien ofte – for eksempel her i slutten av Mennesket – en bevegelsesretning som er stikk motsatt av tradisjonell kristendom:

«Jeg har sett Jorden i himmelsk Orden og Mennesket som de Himmelske vorden» (II6:560).

Her er det livet på jorda som er rammen, og det himmelske blir idealet som jordisk praksis strekker seg mot. Mens tradisjonell kristendom lett lar seg bruke som «opium», som Marx formulerte det, ved at den sløver kampen mot undertrykking i dette livet, vil Wergelands verdensoppfatning vanskelig kunne la seg bruke slik – snarere tvert om. Dette er for øvrig et gjennomgående trekk hos Wergeland. I artikkelen «Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?», hamrer han løs på hvordan kirkas praksis var bakstreversk både i forhold til nasjonal frihetskamp og oppbygging av demokratiske institusjoner.

Likevel er det i den kristne forankringen at vi finner Wergelands største ideologiske begrensning. Mens Marx avdekket lovmessigheter i samfunnets økonomiske basis, som så seint som i høst til de grader har vist sin akutte relevans og dessuten klassekampens rolle som drivkraft i samfunnsutviklinga, hadde ikke Wergeland noen tilsvarende forklaringsmodell å stille opp. For ham er motoren for å realisere en himmel på jord den sanne kristendoms globale utbredelse og seier. Selv om dette er noe annet enn den misjonærimperialismen historien har vist oss, forutsetter det en type idealistisk forbedringsideologi av menneskesinnet, som ikke gir noe svar på hvilke mekanismer som driver historien framover. Med et materialistisk syn på forholdet mellom tanke og virkelighet er dette egentlig ganske selvsagt: Wergeland levde og virket i et tilbakeliggende land og i ei tid da kapitalismen fortsatt var på barnestadiet. Noen organisert arbeiderklasse fantes ikke, og de mest skjerpede samfunnsmessige konfrontasjonene samtida kjente, var borgerskapets revolusjoner i 1789 og 1830. Selv om det ikke manglet mye, opplevde han verken februarrevolusjonen i 1848 eller den norske utløperen, som Marcus Thrane ledet.

Når Wergelands utopi fra 1845 likevel er interessant, skyldes det vel så mye som sluttpunktet – en himmel på jorda – det mylderet av konkrete reformer han beskriver før vi kommer så langt. Dette gir utopien et konkret innhold, som skiller ham både fra samtidige og seinere visjonære. En tematisk ordning viser globale framskritt på en rekke fronter.

På det sosiale området blir fattigdom og nød avskaffet. Kloden dyrkes som en stor hage til beste for menneskeheten:

«Hver Verdensdeel er i de grønnende Zoner Afdelte Haver, beboed af Nationer. Husene synes som om på et Net Perler i talløse Mængde var spredt. Skinnende Byer krone hver Bugt, Krandse hver Indsø og Flodernes Flugt.» (II6:550)

Velferd bygges overalt med

«Presser og Skoler, Kirker, Hospitaler, medens af Bøger i Folkenes Tegn en lysende Regn over hvert Hyttetag daler.» (II6:545)

Det konkrete er alltid til stede hos Wergeland: Om forholdet mellom kjønnene heter det for eksempel at «Søstrene Ret har med Brødrene jevnt» (side 544), noe som antakelig viser til at på Wergelands tid hadde døtre bare halv arverett etter sine foreldre.

Tilbake i det store bildet forusetter Wergeland at de europeiske kolonimaktene har tatt et oppgjør med sin daværende praksis. I ei tid da det fortsatt var normalt i Europa å omtale og behandle folkeslag i koloniene som en slags ikke-mennesker, skriver Wergeland: «Slavene selv i Brasilien ei findes» (side 543) og «Europa sig skynder/ at sone de Fortidens synder/ mod Neger og mod/ Indianer…» (side 545). Han ser også for seg at vitenskapelige framskritt kommer alle til gode: Fra Afrika får vi et eksempel på hva kunnskap og kultivering kan bety for folkehelsa:

«Plogen, som Præsten med sig har baaret, Luft har i Jordsmonnet skaaret; Sivet med løbende Flammer er sveden; tilveirs gikk al Pest med Røgen og Heden.» (side 551)

Framskrittet bringer utstrakt demokratisering: «Europas Despotier ere forsvundne» (side 543) og erstattet av «rene Republiker […] store og smaa efter Sprog og Stamme» (side 552), der grensene etter hvert bare vil ha symbolsk betydning: «En Rosenhæks ludende Grene/ forresten var nok til det Grændsedele.» (ss) Hvis en folkevalgt fjerner seg fra dem han er valgt til å representere, finnes det tilbakekallingsrett, noe vi alle – bortsett fra noen utskjelte land i Latin Amerika – fremdeles bare kan drømme om:

«Thi om den Herr Chef for en Republik bonapartiske Tanker i Hovedet fik, han flux blev henviist til et bedre Maal: til flittigt at dyrke den hjemlige Kaal»(ss)

Full nedrustning vil frigjøre ressurser til samfunnsnyttig innsats. Festninger og forsvarsverk omformes til hager og parker, all malmen som har gått til våpen, gjenvinnes ved omsmelting og brukes til nyttige ting «som Ploge, som Huse, Maskiner og Baner». (side548) De gamle generalene blir nå henvist til å utkjempe sine slag på brettspill («Triktrak og Toccadille», ss), armeenes hender styrer plogen framfor geværet, og geniene kan bruke sine talent på å konstruere «Kaier og Dokker/ med Klipper til Blokker,/ paa Kjæmpediger,/ fra Havet erobrende hele Riger» (side 549) framfor utspekulert krigskunst.

Alt dette inneholder Wergelands utopi – og en god del mer. Hvis det var dette Wergelands innsats dreide seg om, kunne vi med god grunn snakke om en strålende frihetsvisjon i en stor dikters framføring. Men det er faktisk ikke det som er hovedpoenget. Det er nemlig slik at utopien i Mennesket bare er sluttpunktet for et livslangt arbeid som i skrift og handling var gjennomsyret av frigjøring som overordnet mål. I avhandlingen Historiens Resultat framhever Wergeland utbredelse av kultur og sivilisasjon som viktigste kriterium for et samfunns utviklingsnivå. Dette er et demokratisk program som i sin konsekvens er revolusjonært fordi det bringer ham på direkte kollisjonskurs med ytterst konkrete og sementerte maktstrukturer i samfunnet både nasjonalt og internasjonalt. Og det er ikke bare en teoretisk innsikt for Wergeland, men et program han satset alt på å bidra til at skulle bli realisert. Alt i 1830 hadde han formulert hvilke krav han stilte til sin egen skriftlige og samfunnsmessige praksis:

«Saavel i Skrift som Gjærning har Innsenderen stræbt at lægge for Dagen sin redelige Vilje til at være og blive Fædrelandet saa nyttig som det staaer i hans Evner. […] Høimaalet for mit liv bliver at fremstille saa stor Samklang som muligt imellem Handling og poetiske Ideer.» (3)

Frihetsvisjonen som et personlig imperativ i kombinasjon med en ekstrem evne til syntetisering – å se små og tilsynelatende bagatellmessige foreteelser som uttrykk for noe større – gir ham et veldig rom å virke innafor – men samtidig fryktelig dårlig tid. «Ung må Verden endnu være,» sukker han i «Følg Kaldet», for alt fra den minste fillesak og til de store prinsippspørsmål fortjener oppmerksomhet: fra å propagandere for en russisk sagkrakkpatent, som kunne minske slitet ved saging, til kamp for å endre Grunnlovens bestemmelse som nektet jøder adgang til riket, fra støtte til en norsk offiser som nektet å ta i bruk den nye svenske uniformen, til unionskrisa om maktfordelingen mellom konge og storting, og fra en driftig prests innsats i ei lita Vestlandsbygd til folkenes kamp for frigjøring fra imperiemaktene.

Det kjente diktet «Eivindvig» gir et glimrende litterært uttrykk for Wergelands strategi. Dessuten er det sørgelig aktuelt i dag, fordi det med sin påpekning av lokal og menneskestyrt produksjon som kilde til vekst er et kraftfullt «Anti-Terra-dikt», som burde stå på førstesida av statsbudsjettet hvert år. Diktet ble skrevet i 1832 etter at Wergeland hadde besøkt presten Dahl på det lille stedet Eivindvik ytterst i Sognefjorden. Han hadde latt seg imponere over alt Dahl hadde fått til av nydyrking og åndsliv innenfor sitt sogns grenser, og diktet står der nærmest som en kampanjeappell: Lær av Eivindvik!

Det starter med ankomst fra sjøsida før vi møter en rekke fargesterke kulturplanter – rug, havre, moreller, roser, kløver, forplanten lusern og blomstrende eplehager («Abildgaardens hvide Fane»). I sum skaper skildringen et inntrykk av et lunt og frodig Eden. Men slik har det ikke alltid vært: Vårherre skapte opprinnelig Eivindvig «blank og bar som Munkepanden», og lot menneskene få det å bryne seg på (strofe 4 og 5). Presten Dahl er den som har sett mulighetene og fått i gang et dobbelt kultiveringsprosjekt – både materiell og åndelig framgang i hele sognet:

Gyldne Haver ham af Haanden Lystes Straaler ham af Aanden gaa fra Eid til Sognefest. (4)

I dette ligger det en sterk oppfordring om å bygge landet, å utnytte alle de stedene i vårt karrige land som i utgangspunktet var golde og ufruktbare, men der folk gjennom generasjoners slit har fravristet naturen et livsgrunnlag.

I diktet er det ildsjelen, presten Dahl, som hylles for det han har gått i spissen for. Men Dahl er bare representant for alle de ildsjeler som fantes – og finnes – rundt om i landet. Og hvert et idrettslag, musikkorps, sanitetsforening, bygdedag, revy eller historiespel, er uttrykk for det veldige sosiale limet som har blitt skapt i de utallige «templer» enten det nå dreier seg om ungdomshus, folkets hus, bedehus eller andre hus. Lest slik beskriver «Eivindvig» et storstilt program, som et godt stykke på vei ble realisert i hundreåret som fulgte, men samtidig et varsko om hva som står på spill i dag med nedbygging og avfolking av bygdene.

Hva den menneskelige skaperkraft kan få til, får vi eksempler på i den gåtefulle strofe 6. Her befales mennesket (Prometevs’ etterkommere) å søke kraft i seg selv. Det er en kraft som har ført til flere nye oppfinnelser, som Wergeland hadde stor sans for: Er det dampskipet «som befaler Hav at loggre»? elektrisiteten med lynavlederen som «tømmer Tordenskyens Koggre»? og sprengningsteknologi som «kløver Fjeldene som Taft»? (4)

Den gjennomgående konflikten i diktet bankes fast: «Byd, du Sjel! – Naturen taber.» (7), og en enkel lesning kan få en til å tro at dette er et ganske tvilsomt budskap i vår miljøtruede tid. Men det er bare på overflaten. Med begrep som «sjel» og «ånd» signaliserer Wergeland alltid sin tro på at menneskeligheten i mennesket vil vinne fram. Dette er noe som står fjernt fra drivkraften bak vår tids miljøødeleggelser, som jo nettopp er resultat av avhumanisering med markedet, ofte framstilt nettopp som natur eller naturlov, i styringen – jfr. nyliberalismens TINA-slagord: There is no Alternative. Forstått slik er «Eivindvig» et dikt som forteller oss at menneskets åndskraft må ta styringen tilbake.

Folkeopplysning er opplagt det hovedsporet som Wergeland følger i sin samfunnsmessige virksomhet, og den praktiske innsatsen hans på dette området er mye omtalt, likeså den moralistiske tonen han ofte anlegger når han skal få allmuen til å følge sine anvisninger. Mindre vektlagt er de stedene der det virker som opplysningsstrategien kommer til kort stilt overfor griskheten hos samfunnets elite. Da er det bare opprøret som gjenstår – ikke som anbefalt vei – men som advarsel til myndighetene om hva som kan bli resultatet dersom en ikke tar skjea i en annen hånd.

Wergeland forsvarer opprøret som Christian Lofthus ledet på Sørlandet på slutten av 1700-tallet mot griske kjøpmenn og embetsmenn, og analyserer forløpet med stor kyndighet. I sin egen samtid så han hvordan embetsmenn uten skam beriket seg på fattigfolks ulykke, og med prosatekstene Sortkridttegninger (1833) og Figurer (1837) skaper han skildringer der han nådeløst utleverer alle slags maktpersoner: skatteinnkrevere, eiendomsbesittere, lensmenn, offiserer, prester osv. I «Gamle Jomfruer», er oppsummeringen – etter at Mina er død av sorg fordi proprietærfaren hennes ikke lot henne få gifte seg med den staute bondegutten hun elsket – slik:

«Jeg tænkte at Mina hverken skulde være bleven suur, doven, mager, gusten, rynket, snerpet, bagtalersk, hysterisk eller tilsidst svindsottig og Gravens tidlige Offer, dersom denne fordømte Standsforskjel […] ikke havde forbudt hende at naae «Qvindens Bestemmelse.» I vort Land visne flere Evablomster for den end for Træk, koldt Clima o.s.v.» (III2:55)

Det er fint lite av «fattigdommens adel» i disse tekstene, og Wergeland skildrer konse-kvent ofrene med sympati. Men her når han også til grensen av sin ideologiske horisont: Utfallet i fortellingene er uten unntak individuell fortapelse: fengsel, død, vanvidd, tiggerstien osv. Den mest aktive utgangen kommer i «Figur VII Nok en blodsuger» der en utpantet husmann hevner seg ved å sette fyr på «bondeblodsugerens» sagbruk, noe som fører til at det er kaksen som dør. Men altså ikke snev av kollektiv organisering eller handling fra de undertrykte. Likevel er Wergeland på sporet av en sammenfattende beskrivelse, som peker framover, når han avslutter denne fortellingen slik:

«Det er en frygtelig Krig, Armod og Rigdom, Elendighed og Havesyge føre med hinanden.» (III3:290)

Ettertidas vurdering av Wergeland har hatt en tendens til å vakle fra grøft til grøft. I de seinere åra har han i stor grad fungert som et 17. maisymbol tømt for innhold selv om jubileumsåret har vist at det fortsatt er kraft i forfatterskapet. Vi lever i ei kald tid som har fått noen til å hevde at han er den store taperen i vår historie (5). Det er det selvsagt dekning for hvis en måler samfunnsutviklinga i de siste tretti åra opp mot det Wergeland sto for. Men en slik innfallsvinkel er vel strengt tatt lite fruktbar. For hvem er det som ikke er taper etter en slik målestokk? 200 år etter hans fødsel og 163 år inn i utopiens 1000- årsplan må det være mer fornuftig å gå til forfatterskapet for å søke lærdom og inspirasjon fra en som virkelig mente at «en annen verden er mulig» og som livet gjennom gjorde alt han maktet for å bidra til nettopp det!

Noter:

1 D.A. Seip og H. Jæger (red.) Henrik Wergeland Samlede Skrifter, Kristiania/Oslo 1918 – 40. Sitat fra Wergeland seinere i artikkelen viser til denne utgaven. (SS II 6:559 )

2 Her markerer Walid al- Kubaisi en tankevekkende posisjon når han i Dag og Tid 23.10.08 under overskriften «-Eg skjønar Wergeland betre enn kva de gjer», argumenterer for at på grunn av den plass religionen hadde i Wergelands tid har muslimske innvandrere bedre forutsetninger for å forstå Wergeland enn det dagens sekulariserte nordmenn har.

3 Fra artikkelen «Et nødvendig Ord», SS III 1:155

4     Disse forslagene til konkrete forklaringer skriver seg fra avdøde professor Daniel Haakonsens muntlige tolkning av diktet.

5     Bl.a. Jahn Thon i Klassekampen 17.07.08

En FrP-velger kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag, men har hun tenkt over det politiske innholdet i musikken?
Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Ronny Kjelsberg er leder av Rødt Sør-Trøndelag.

---

 

Helt siden den italienske politiske filosofen Antonio Gramsci satte kulturen i sentrum for den politiske debatten, har kulturpolitikken vært et viktig stridstema på venstresida.

Et av Gramscis viktigste bidrag til den politiske analysen er hans videreutvikling av hegemonibegrepet. For Gramsci på 1920- og 30-tallet var maktpåliggende å forsøke å svare på hvorfor de sosialistiske revolusjonene, som mer ortodokse og dogmatiske tolkninger av marxismen på den tiden så på som «uunngåelige», ennå ikke hadde veltet over Europa. Kapitalismen – på Gramscis tid – så tvert imot ut til å stå sterkere enn noensinne.

Løsningen på dette dilemmaet fant Gramsci gjennom den innsikten at borgerskapet ikke holdt makten bare gjennom direkte undertrykking med økonomiske, politiske og militære maktmidler, men også gjennom å ha et ideologisk hegemoni (1). Disse tankene ser vi allerede hos Marx, i kjente sitater som «de herskende tanker er den herskende klasses tanker», og for eksempel i sammenligninger mellom religion og narkotiske stoffer. Gramsci drar tanken imidlertid litt lenger, og bruker utviklingen av en konsensuskultur til å forklare hvordan kapitalismen fortsetter å trives, selv om de materielle forutsetningene (basisen) for et sosialistisk samfunn allerede eksisterer. De forskjellige bestanddelene i kulturen virker sammen slik at de innpoder alle med noen grunnleggende felles verdier og holdninger. Disse konsensusholdningene, og denne «sunne fornuften» virker på en slik måte at også det store flertallet av befolkningen, de som tilhører arbeiderklassen, setter likhetstegn mellom sitt beste og borgerskapets beste. Kulturen er slik med på å opprettholde det bestående samfunnet, heller enn å virke som en frigjørende kraft.

Kulturen og revolusjonen

Hvor finner vi så en kultur som bryter med den konservative konsensusen? Hvor finner vi en kultur som både når ut til folk flest, og som bidrar til endring?

Grovt sett kan man si at det historisk har vært to hovedretninger i dette kulturspørsmålet. Den ene har vært å etablere et eget kulturelt «mothegemoni» – en arbeiderkultur på utsiden av den etablerte kulturen. Den andre har vært å ta tak i de positive trekkene som finnes i populærkulturen. Dette kan for eksempel illustreres med skillet mellom Dag Solstad på den ene siden som brukte store deler av 70-tallet til å produsere arbeiderlitteratur(2), og med Kjartan Fløgstad på den andre siden, som med essayet Loven vest for Pecos(3) argumenterte for den radikale politiske kraften i spenningsromanen og andre produkter fra underholdningsindustrien.

Den reaksjonære roman

Fløgstad trekker i Loven … stadig fram produkter fra kulturindustrien som formidler en sunn skepsis – en kritikk mot det bestående samfunnet. En slik kynisk/skeptisk grunnholdning, begrenser seg likevel ikke bare til kapitalismen. Det som kjennetegner de mer kritiske delene av folk flest i dag, er jo ikke bare en skepsis mot samfunnet vi lever i, men en generell skepsis – også mot alle alternativer til dagens samfunn.

Denne skepsisen og kynismen som kanskje er, om ikke skapt, så i hvert fall båret fram av deler av kulturindustrien. At man også finner den igjen i samfunnet forøvrig, og negative kampanjer fra politiske motstandere, er selvsagt med på å skape det vi kaller «politikerforakt». Hvorvidt det er en irrasjonell forakt, eller en helt korrekt følelse av at det demokratiske systemet ikke fungerer, er en annen sak. Som revolusjonær sosialist, vil man vel fort sette fingeren på det siste alternativet, men vi har likevel sett at den som tjener mest på slike strømninger er Fremskrittspartiet.

Vømmøl og FrP

Om artikkelforfatteren tillates å trekke veksler på en oppvekst i rurale strøk med godt innslag av både Vømmøl og FrP-sympatisører, kan man gjøre noen interessante observasjoner. En ting er at FrP-velgere kan ha huset fullt av Vømmøl Spellemannslag uten at de synes å ha tenkt over at det er et politisk innhold i musikken, og om de har det, relaterer de ikke innholdet til en politisk virkelighet. Hvordan kan man nå ut til denne delen av proletariatet?

Fløgstad hevder i forteksten til Loven… at «Kulturindustrien forvirrar og avskrekkar dei mellomlagsintellektuelle, fordi dei ikkje er innvigde i koden og løyndommane i denne kulturen.» Selv har jeg har vokst opp nettopp med denne kulturindustrien og sett mer enn min andel av amerikanske b-actionfilmer, men jeg vet ikke om jeg vil gi noe mer enn en svært liten, og etterhvert kanskje stadig mindre del av underholdningsindustriens produkter merkelappen «progressiv», selv om det er like klart at en del av dem hører til der.

Jeg frykter at det gjelder i stadig større grad at massemedia er blitt opium for folket, at skillet mellom reklame og kulturprodukt blir stadig mindre, og at Raymond Chandler (som Fløgstad stadig henviser til) i stadig mindre grad kan brukes som bilde på denne industrien. Underholdningsindustrien har gått bort fra bare å selge sine egne produkter, de vil også selge andre produkter samtidig (selv om det gjør deres produkter kvalitativt dårligere med for eksempel pinlige produktplasseringer), og som Marsdal og Wold påpeker i Tredje venstre, all denne markedsføringen blir i sum ikke bare reklame for bestemte produkter, men ender opp med å bli reklame for kapitalismen som helhet, som system (4). I et slikt perspektiv blir det vanskelig å se på underholdningsindustrien som særlig progressiv, selv om den helt klart også frambringer enkeltprodukter som er det.

Utopien i populærkulturen

Er alt håp så forbi? Bærer kulturindustrien bare med seg et stadig større trykk med kapitalismepropaganda? Jeg tror ikke det.

I de senere årene, antakelig inspirert av de uendelige mulighetene moderne digital animasjon gir, har de store episke fantasiene kommet på rekke og rad. Ringenes Herre og Star Wars har konkurrert i denne genren, og Harry Potter hører også delvis hjemme her.

Det er lett å avfeie denne hollywoodske masseproduksjonen av dataanimerte store slag om tro, håp og kjærlighet som opium for massene. Vi bør kanskje heller ta innover oss at den kan være et signal om at store masser av mennesker er på desperat leting etter noe å tro på, håpe på, og kjempe for – følelser de her får en viss utløsning for. Mange mennesker går og drømmer om en annen verden. Kan det da gå an å få dem til å ta det neste skrittet – til å tro at en annen verden er mulig?

Dette må være oppgaven til den systemkritiske venstresiden. Vi lever i et samfunn som veldig mange har mye å utsette på. Få mener at dagens verden er tilstrekkelig rettferdig, og har et klart bilde av at de fattige blir fattigere, og de rike rikere. Dette gir muligheter. Husk hva Bobby Seale sa: «Seize the Time!»(5).

Hvorfor leser bedriftsledere bare krim?

Dagens Næringsliv har i mange år hatt en tradisjon med å ringe opp næringslivsledere og spørre hva de har på nattbordet. For den som har fulgt med sporadisk i spalten, legger en fort merke til at det stort sett går i kriminalbøker. Henning Mankell, Unni Lindell etc. er navn som stadig går igjen. I tillegg kan man også se at en voksende andel kvinnelige ledere fører til at en viss andel bokklubbøker etter hvert sniker seg inn i spalten. Har den økonomiske overklassen senket seg ned til proletariatets kultur? Kun delvis. Svært få næringslivsledere ser Big Brother og andre programmer som holder deler av proletariatet klistret til skjermen. Det har likevel skjedd en kulturell endring blant overklassen i de senere tiårene. Klasseklatringen har blitt enklere, ikke bare for venstreintellektuelle men også for for eksempel bondesønner fra Vestlandet som har sett Per Kristian Foss på TV, og som nå vil begynne på BI. Resultatet av dette er at næringslivslederne for en stor del ikke kommer fra gamle høykulturelle familier (såkalt «old money»), men har funnet seg en kulturell plassering litt mellom der de kom fra, og der hvor de gamle erverdige Astrupene sitter og leser Hamsun.

De venstreintellektuelle har derimot tatt utdanning på et sted hvor de får den «tyngre» kulturen inn enten med pensum eller fra osmose i sitt nyfunne miljø. Vi har altså i de senere tiårene fått et økende skille mellom den kulturelle og den økonomiske eliten. (Det står få klare til å fylle Wenche Foss sin plass for å si det sånn.) Dette gjør at vi kommer i den paradoksale situasjonen at næringslivstoppen står arbeideren kulturelt nærmere enn den venstreintellektuelle, som har som sitt prosjekt en «vekkelse» av nettopp de arbeidende klasser. Dette er knapt nok noe godt utgangspunkt, verken for «arbeiderlitteratur» (om det fremdeles finnes større mengder arbeidere som leser litteratur) eller for andre forsøk på å spre sosialisme ovenfra og nedover. I tillegg er dette selvsagt helt i tråd med Bourdieus teser om at den kuturelle og økonomiske overklassen har skilt lag (6), en analyse mange sikkert vil kjenne igjen fra Magnus Marsdals Frp-koden (7).

Fra klassekamp til kulturkamp

I begynnelsen av forrige århundre følte mange arbeidere et «klassehat» mot borgerskapet. Dette var i og for seg ganske rasjonelt. Arbeiderklassens hat rettet seg mot en klasse som hadde objektive interesseforskjeller med den i henhold til fordelig av makt og goder i samfunnet. I dag har derimot dette hatet for mange blitt erstattet med et hat mot de som har en annen kulturell identitet. Dette finner man igjen både i fremmedfrykt overfor innvandrere, og i hatet mot den kulturelle eliten, som man i de senere tiårene i økende grad altså faktisk har funnet igjen på venstresida.

Et hat mot en klasse som man har reelle interesseforskjeller med, blir slik erstattet av et irrasjonelt hat mot grupper som man har felles interesser med, og mot grupper som selv forsøker å solidarisere seg med arbeiderklassen. Det er dette FrP, og lignende partier rundt i verden bygger opp under, driver fram og vokser seg store på. Å erstatte klasse med kultur, er FrP-koden, der tror jeg både Magnus Marsdal, og andre som har kommet med lignende analyser har helt rett (8).

Fire punkter for å gjenopprette klassehatet

Så hvordan nå ut til folk? Hvordan gjøre kulturen til et våpen for oss, og ikke mot oss? Jeg har laget noen punkter som jeg mener er sentrale dersom den radikale venstresida skal bevege seg videre fra en relativt sekterisk studiesirkelsosialisme, og til å bli en bevegelse som vanlige folk kan identifisere seg med, og føle tilhørighet til.

1. Dropp den kulturelle perfeksjonismen
Det er lov å drikke Coca Cola på McDonalds! Vi lever i en kapitalistisk verden, og skal man unngå produkter som utnytter andre mennesker, får man begynne med sjølbergingsjordbruk! Venstresida må i stedet omfavne brede kulturelle uttrykk, og må slutte å skape en avgrunn mellom seg og andre innbyggere ved å moralisere over forbruksmønster, valg av musikk, litteratur etc., rett og slett fordi det virker mot sin hensikt. Likevel må man ikke bygge opp under et hat til «høykultur» som det også har vært tendenser til i deler av norsk venstreside. Det må være lov å like både Sandemo og Sandemose.

2. Ikke identifiser deg med den kulturelle eliten
Dersom du sjøl identifiserer deg med den kulturelle eliten, er sjansene store for at andre også vil gjøre det, eller enda verre: du framstår som posør. Unngå tungt, internt språk og interne intellektuelle posørbegrep (for eksempel «kulturell perfeksjonisme»). Utfordringen er å være folkelig og forståelig, uten å være nedlatende og forenklende. Verken snobbe oppover eller nedover.

3. Vri kritikken
Vri kritikken av den «kulturelle eliten» over på en mer konstruktiv kritikk av maktarroganse og broilerkultur. Stå sammen med Siv Jensen når hun er berettiget i å kritisere Appampevelde og SV-åndssnobberi. Dette er en sunn kritikk som FrP ikke må bli alene om å komme med.

4. Vis likheten med næringslivet
Vis likheten mellom broilerkulturen i partier og statsapparat og den lignende kulturen i næringslivet. Det er ikke vanskelig å få arbeidere til å mislike sin egen ledelse, men mange ser ikke sammenhengen når det plutselig gjelder andres arbeidsplass. Da er de blitt forbrukere, ikke ansatte, og blir sure når det er streik. Ved å knytte elitehatet over til næringslivet på nytt, har man fått en konstruktiv skepsis til de som har makt i samfunnet, og som jevnlig bruker denne makta på tvers av folks interesser.

Noter:

1) Se for eksempel Antonio Gramsci, The Intellectuals, i Selections from the Prison Notebooks, Lawrence and Wishart, London 197 1

2) Se særlig Dag Solstad, 25. septemberplassen, Oktober, Oslo 1974 , og krigstrilogien Svik. Førkrigsår (1977 ) Krig. 194 0 (197 8) og Brød og våpen (1980)

3) Kjartan Fløgstad, Loven vest for Pecos, Gyldendal, Oslo 1981

4 ) Magnus Marsdal og Bendik Wold, Tredje Venstre, Oktober, 2004, side 113

5 ) Bobby Seale, Seize the Time, Random house, 197 0. Seale var en av grunnleggerne av Black Panther Party i USA, og Seize the Time er tittelen på hans bok om bevegelsen. Den ligger i sin helhet på nett på http://lemming.mahost.org/library/seize/ index.htm

6 ) Pierre Bourdieu, Distinksjonen, Pax, Oslo 1995 , omhandler blant annet hvordan overklassen kontinuerlig forsøker å distansere seg kulturelt fra en underklasse som hele tiden ligger hakk i hel. Bourdieu påpeker også med fokus på Frankrike skillet mellom den økonomiske og den kulturelle overklassen.

7 ) Magnus Marsdal, Frp-koden, Manifest forlag, Oslo 2007. En del andre gode innblikk i kulturelle forskjeller mellom samfunnsklasser kan man også få gjennom deler av den såkalte «klassereiselitteraturen», se for eksempel Ronny Ambjörnsson, Mitt förnamn är Ronny, Månpocket 1997 og Karin Sveen, Klassereise, Oktober, 2001

8) En US-amerikansk analyse av samme type kan man finne i Thomas Frank, What’s the Matter with Kansas, Henry Holt, New York 2004

 

Novelle av Cory Doctorow

Greg landa på den internasjonale flyplassen i San Francisco klokka åtte om kvelden, men klokka var over midnatt før han hadde kome seg gjennom tollkøen. Han hadde gått av frå fyrste klasse, nøttebrun, ubarbert og smidig i kroppen etter ein månad på stranda i Cabo (der han hadde dykka tre dagar i veka og forført franske studiner resten av tida). Då han drog frå byen for ein månad sidan, var han eit smalskuldra vrak med kulemage. No var han ein bronse-gud som hausta beundrande blikk frå kabinpersonalet.

Etter fire timar i tollkø hadde han sklide attende frå gud til mann. Den milde euforien var borte, sveitten rann ned i rumpesprekken og akslene og nakken var så spende at ryggen kjendest som ein tennisracket. Batteria på iPoden hans var daude for lenge sidan, og alt han kunne gjera var å sniklytta på det middelaldrande paret framføre seg.

«Den vidunderlege nye teknologien,» sa kvinna, og nikka mot eit skilt i nærleiken: «Immigrasjon – Powered by Google».

«Eg trudde ikkje det skulle byrja før neste veke?» Mannen veksla mellom å ha på og halda ein svær sombrero.

Googling på grensa. Herregud. Greg hadde hoppa av Google for seks månader sidan, løyst inn opsjonane og «teke litt tid til seg sjølv». Noko som viste seg å vera mindre gjevande enn han hadde trudd. I dei neste fem månadene hadde han reparert datamaskinene til venene sine, sett på føremiddagsfjernsyn og lagt på seg fem kilo— noko han meinte kom av at han var heime i staden for i Googleplexet med det velutstyrte, døgnopne treningsstudioet.

Han burde sjølvsagt ha forventa det. Dei amerikanske styremaktene hadde brukt 15 milliardar dollar på eit system for å ta fingeravtrykk og bilete av besøkande på grensa, utan å fanga ein einaste terrorist. Tydelegvis var ikkje offentleg sektor i stand til å «Do Search Right».

Sikkerheitsvakta frå DHS (Department of Homeland Security) hadde posar under augo og myste mot skjermen medan han knotta på tastaturet med pylsefingrar. Ikkje rart det tok fire timar å koma ut av denne fordømde flyplassen.

«God kveld,» sa Greg og gav mannen det sveitte passet sitt. Vakta grynta og turka det før han retta augo på skjermen og tasta. Mykje. Han hadde ein liten matrest i munnvika, og tunga kom ut og sleikte på han.

«Vil du fortelja meg om juni 1998?»

Greg såg opp frå flymagasinet. «Orsak?»

«Du skreiv ei melding på alt.burningman den 17. juni 1998 om at du planla å reisa på ein festival. Då spurde du om fleinsopp verkeleg var så dumt.»

Forhøyrsleiaren i det neste rommet var ein eldre mann, så mager at det såg ut som om han var skoren ut av tre. Spørsmåla hans grov djupare enn fleinsoppen.

«Fortel meg om hobbyane dine. Driv du med modellrakettar?»

«Hæ?»

«Modellrakettar.»

«Nei,» svara Greg. «Nei, det gjer eg ikkje». Han skjøna kvar dette var på veg.

Mannen gjorde eit notat, og klikka litt. «Du skjønar, eg spør fordi eg ser ein kraftig topp i lysingar i reklamen for rakettdelar som kjem opp ved sidan av søkjeresultata dine og i Gmail».

Greg kjende innvolane vri seg. «Ser du på søka mine og på e-posten min?» Han hadde ikkje rørt eit tastatur på ein månad, men han visste at det han skreiv i søkjefeltet sannsynlegvis avslørte meir enn det han fortalde psykologen sin.

«Ro deg ned. Nei, eg ser ikkje på søka dine,» sa mannen med ein hånflir. «Det hadde vore eit grunnlovsbrot. Vi ser berre på reklamen som kjem opp når du les e-post og søkjer. Eg har ein brosjyre som forklarar det. Du skal få han når vi er ferdige her».

«Men reklamen er meiningslaus,» braut Greg ut. «Eg får reklame for Ann Coulterringetonar når eg får e-post frå ein ven i Coulter, Iowa!»

Mannen nikka. «Eg skjønar. Det er nett difor eg er her og snakkar med deg. Kvifor trur du desse modellrakett-lysingane kjem opp så ofte?»

 

Greg tråla hjernen sin. «OK, berre gjer slik: Søk på ’coffee fanatics’.» Han hadde vore veldig aktiv i gruppa, og hjelpt til med å byggja opp ei abonnementsteneste. Kaffiblandinga som skulle få tenesta til å ta av, gjekk under namnet Flybensin. «Flybensin» og «ta av» – det burde få Google til å syna fram nokre lysingar for modellrakettar.

Dei var så godt som ferdige då den utbeina mannen fann Halloween-bileta. Dei låg gøymde tre sider nede i funna når ein søkte etter «Greg Lupinski».

«Det var ein fest nede på Castro,» sa han. «Med Gulfkrigen som tema.»

«Og du hadde kledd deg ut som …?»

«Ein sjølvmordsbombar,» svara han toskete.

Han skar grimasar berre av å seia orda. «Kom med meg, Hr. Lupinski,» sa mannen. Klokka var over tre på natta då dei var ferdige med han. Koffertane hans stod einsame på bagasjebandet. Han lyfta dei av, og såg at dei hadde vorte opna og latne uvøre att. Klede stakk ut frå kantane.

Då han kom heim, oppdaga han at alle dei fake før-columbianske statuane hans var knuste, og den flunkande nye mexicanske bomullsskjorta hadde eit trugande støvelmerke midt på. Kleda hans lukta ikkje Mexico lenger. Dei lukta flyplass.

Han greidde ikkje sova. Ikkje tale om. Han måtte snakka om dette. Det var berre ein person som ville skjøna. Heldigvis var ho vanlegvis vaken på denne tida av døgeret.

**

Maya hadde byrja i Google to år etter Greg. Det var ho som hadde overtala han til å reisa til Mexico etter han slutta. Kvar som helst, sa ho, der han kunne reboota livet sitt.

Maya hadde to svære, sjokoladefarga labradorar og ein veldig, veldig tolsam kjærast som heitte Laurie. Laurie fann seg i det aller meste, bortsett frå å verta slept rundt i Dolores Park klokka seks om morgonen av 175 kilo siklande hund.

Maya greip etter overfallssprayen då Greg jogga mot henne, før ho skjøna kva som skjedde og slo ut med armane, samtidig som ho kasta hundehalsbanda og sikra dei under joggeskorne. «Kvar er resten av deg? Wow, du ser bra ut!»

Han klemte henne, og kom brått på korleis han lukta etter ei natt med nærgåande googling. «Maya,» sa han, «kva veit du om Google og DHS?»

Ho stivna då ho høyrde spørsmålet. Ein av hundane byrja å klynka. Ho såg seg ikring, så nikka ho opp mot tennisbanane. «På toppen av lyktestolpen der, ikkje sjå,» sa ho. «Det er eitt av trådlaus-tilgangspunkta våre. Vidvinkel webcam. Sjå vekk frå det medan du snakkar».

Når ein såg stort på det, hadde det ikkje kosta Google mykje å leggja opp webcams i heile byen. Særleg ikkje målt opp mot evna til å tilby folk reklame ut frå kvar dei sat. Greg hadde ikkje brydd seg stort då kameraa på alle tilgangspunkta vart offentleg tilgjengelege – – det hadde vore ein dags hektisk bloggstorm medan folk leikte seg med dei nye, alt-sjåande leikene og zooma inn på horestrøka, men etter ei stund forsvann entusiasmen.

Greg kjende seg dum og mumla «du tullar».

«Kom med meg,» sa ho medan ho snudde seg vekk frå stolpen.

Hundane mislikte å få spaserturen avbroten, og uttrykte misnøyen sin på kjøkenet medan Maya laga kaffi.

«Vi forhandla fram eit kompromiss med DHS,» sa ho medan ho strekte seg etter mjølka. «Dei gjekk med på å slutta å leita i søkjedataa våre, og vi gjekk med på å syna dei kva reklame brukarane får sjå.»

Greg kjende seg kvalm. «Kvifor? Ikkje fortel meg at Yahoo allereie gjorde det …»

«Nei, nei. Vel, jau. Sikkert. Yahoo gjorde det. Men det var ikkje grunnen til at Google gjekk med på det. Du veit, republikanarane hatar Google. I all hovudsak er vi registrerte demokratar, så vi gjer det vi kan for å laga fred med dei før dei slår til mot oss. Dette er ikkje PII» – Personleg Identifiserande Informasjon, gifttåka i informasjonsalderen – «Det er berre metadata. Så det er berre litt vondt.»

«Kvifor alt dette skumleriet, då?»

Maya sukka og klemte labradoren som dytta det store hovudet mot kneet hennar. «Tryggingsfolka er som lus. Dei er overalt. Dei dukkar opp på møta våre. Det er som om vi var i Sovjetunionen. Og tryggleiksklareringa … Vi er delte i to leirar, klarerte og mistenkjelege. Alle veit kven som ikkje er klarerte, men ingen veit kvifor. Eg er klarert. Heldigvis for meg er det ikkje lenger diskvalifiserande å vera lesbisk. Ingen klarerte personar ville våga å eta lunsj med ein som ikkje kan klarerast.

Greg kjende seg svært trøytt. «Så eg var vel heldig som kom levande frå flyplassen. Eg kunne enda opp som ’forsvunnen’ om det hadde gått gale, kva?»

Maya såg bestemt på han. Han venta på eit svar.

«Kva?»

«Eg skal fortelja deg noko, men du kan aldri seia det vidare, OK?»

«Æh, du er ikkje i ei terroristcelle, vel?»

«Det er ikkje så enkelt. Høyr her: Kontrollen på flyplassen er ein silingsfunksjon. Han let tryggingsfolka søkja smalare. Når du vert teken til sides for ’andre runde’ på flyplassen er du ein ’interessant person’, og dei slepper deg aldri. Dei følgjer med på webcams etter andletet og ganglaget ditt. Dei les e-posten din. Følgjer med på søka dine.»

«Eg trudde du sa at retten ikkje let dei …»

«Retten let dei ikkje googla deg utan grunn. Men når du er i systemet, er det eit selektivt søk. Heilt lovleg. Og når dei fyrst byrjar å googla deg, finn dei noko. Alle dataa dine vert mata inn i eit stort maskineri som leitar etter ’mistenkjelege mønster’, og bruker avvik frå normalen for å setja deg fast».

Greg fekk lyst til å kasta opp. «Korleis kunne dette skje? Google var god. ’Don’t be evil’, ikkje sant?» Det hadde vore mottoet for selskapet, og for Greg var det den viktigaste grunnen til at han hadde kome til rett til Mountain View med doktorgraden sin i informatikk.

Maya svara med ein hard lått. «’Don’t be evil?’ Kom igjen, Greg. Lobbygruppa vår er dei same kryptofascistane som grov opp dritt om John Kerry. Vi gav fanden veslefingeren for lenge sidan.»

Dei sat stille ein minutt.

«Det byrja i Kina,» heldt ho endeleg fram. «Då vi flytte tenarane våre til fastlandet, kom dei under kinesisk jurisdiksjon».

Greg sukka. Han visste alt for godt kor langt Google strekte seg. Kvar gong du gjekk inn på ei side med annonsar frå Google, eller brukte Google Maps eller Gmail—til og med om du sende e-post til ein Gmail-konto, samla selskapet flittig informasjon om deg. For ikkje lenge sidan hadde søkjeprogramvara byrja å bruka data til å tilpassa resultata til kvar einskild brukar. Det viste seg å vera eit uvurderleg verktøy for dei som reklamerte. Autoritære styremakter såg andre føremål.

«Dei brukte oss for å laga profilar på folk,» heldt ho fram. «Når dei hadde nokon dei ville arrestera, kom dei til oss for å finna ein grunn til å ta dei. Det er knapt noko du kan gjera på nettet som ikkje er ulovleg i Kina.»

Greg rista på hovudet. «Kvifor måtte dei flytta tenarane til Kina?»

«Styremaktene sa dei ville sperra for oss elles. Og Yahoo var der.» Dei skar grimasar. På eitt eller anna tidspunkt var dei tilsette i Google vortne besette av Yahoo og meir opptekne av kva konkurrenten gjorde enn kva deira eige føretak presterte. «Så vi gjorde det. Men mange likte det ikkje.»

Maya tok ein slurk av kaffien og senka røysta. Ein av hundane snusa insisterande under stolen til Greg.

«Nesten med ein gong byrja kinesarane å be oss om å sensurera søkjeresultata,» sa Maya. «Google gjekk med på det. Dei la seg på ei latterleg linje: ’Vi er ikkje vonde, vi gjev kundane tilgang til eit betre søkjeverktøy! Dersom vi synte kundane resultat dei ikkje kunne nå, ville dei berre verta frustrerte. Det ville gje ei dårleg brukaroppleving.’»

«Kva no?» Greg dytta hunden vekk. Maya såg såra ut.

«No er du ein interessant person, Greg. Du er forfølgd av Google. No har du nokon som heile tida ser deg over aksla, same kva du gjer, heile livet. Du veit kva som er målet til Google, ikkje sant? ’Organiser informasjonen i verda’. Alt. Gje det fem år, og vi veit kor mange klumpar som låg i dassen før du trekte i snora. Legg det saman med ein automatisk mistanke mot alle som svarar til det statistiske biletet av ein slemming, og du er –»

«Scroogla.»

«Totalt.» Ho nikka. Maya tok med seg båe labradorane til soverommet nede i gangen. Han høyrde ho krangla litt dempa med kjærasten sin, og så kom ho att åleine.

«Eg kan fiksa dette,» kviskra ho ivrig. «Etter at kinesarane byrja å bunta saman folk, gjorde eg og nokre kollegarar det til 20 prosent-prosjektet vårt å føkka det til for dei.» (Ein av nyskapingane i Google var ein regel som sa at kvar tilsett skulle nytta 20 prosent av arbeidstida på eit leikeprosjekt dei brydde seg om.) «Vi kallar det Googlereinskar. Det går til botnen i databasen og normaliserer deg, statistisk sett. Søka dine, Gmail-histogramma dine, nettvanane dine. Alt. Greg, eg kan googlereinska deg. Det er den einaste måten.»

«Eg vil ikkje gje deg problem».

Ho rista på hovudet. «Eg er allereie fortapt. Kvar einaste dag sidan eg bygde den jævla greia, har vore lånt tid—no ventar eg berre på at nokon skal visa DHS ekspertisen og historia mi, og, vel, eg veit ikkje. Kva dei no gjer mot folk som meg i krigen mot abstrakte substantiv.»

Greg hugsa flyplassen. Søket. Skjorta, med støvelspora midt på.

«Gjer det,» sa han.

**

Googlereinskaren var eit vidunder. Greg forstod det fordi reklamen som kom opp jamsides med søka hans, tydeleg var meint for nokon andre: Fakta om Intelligent Design, presteutdanning online, Ei framtid utan terror, pornofilter, Kva vil dei homoseksuelle?, billige Toby Keith-bilettar. Alt ordna av Mayas program. Det nye personlege søket til Google trudde han var ein heilt annan, ein gudfryktig høgremann som likte hatteshow.

Det passa han bra.

Så såg han i adresseboka, og fann ut at helvta av kontaktane mangla. Innboksen i Gmail hadde like mange hol som ein termitt-eten trestokk. Orkut-profilen var normalisert. Kalenderen, familiebileta og bokmerka var borte. Han hadde ikkje skjøna før no kor mykje av seg sjølv han hadde flytta ut på nettet og som hadde arbeidd seg inn i tenar-klyngene til Google – heile online-identiteten sin. Maya hadde høgglanspolert han, han hadde vorte den usynlege mannen.

Greg trykte på tastane på laptopen ved sidan av senga, og fekk liv i skjermen. Han myste på den blinkande klokka på verktøylinja. 04.13! Herregud, kven dundra på døra hans på denne tida av døgeret?

Han ropte «eg kjem!» med ei uklår røyst, og drog på seg morgonkåpe og tøflar. Han lunta ned gangen og skrudde på lysa etter kvart. Ved døra myste han gjennom kikholet og såg Maya stira fortvila attende. Han opna opp lenkja og røska opp døra. Maya storma inn, med hundane og kjærasten på slep.

Ho var dynka i sveitte, og håret hennar, som brukte å vera greidd, hang i trevlar ned over panna. Ho gnei seg i augo, som var raude og kanta.

«Pakk sakene dine,» kveste ho hest.

«Kva?»

Ho tok tak i aksla hans. «Gjer det,» sa ho.

«Kvar vil du …?»

«Truleg Mexico. Eg veit ikkje enno. Pakk, for faen.» Ho bana seg veg forbi han, inn på soverommet og byrja å riva opp skuffene.

«Maya,» sa han skarpt. «Eg dreg ingenstader før du fortel kva som går føre seg!»

Ho glodde på han og dytta håret vekk frå andletet. «Googlereinskaren lever. Etter at eg reinska deg, skrudde eg han av, og gjekk. Han var for farleg å bruka meir. Men han er framleis stilt inn for å senda meg stadfestingar på e-post kvar gong han køyrer. Nokon har brukt han seks gonger for å reinska tre veldig spesifikke konti – og alle slumpar til å høyra til medlemer i handelskomiteen i Senatet som står på val».

«Svartvaskar Google-medarbeidarane senatorar?»

«Ikkje nokon i Google. Dette kjem utanfrå. IP-blokka er registrert i Washington, D.C. Og IP-nummera er alle brukte av Gmail-brukarar. Giss kven som eig dei kontoane?»

«Spionerte du på Gmail-kontoar?»

«OK. Ja. Eg såg gjennom e-posten deira. Alle gjer det, no og då, og for mykje dårlegare grunnar enn eg gjorde. Men høyr, det ser ut som om lobbyistane våre står bak dette. Dei gjer berre jobben sin, vernar om selskapets interesser».

Greg kjende pulsslaga i tinningane. «Vi må seia det til nokon.»

«Det vil ikkje hjelpa. Dei veit alt om oss. Dei kan sjå kvart søk. Kvar e-post. Kvar gong eit webcam har snappa oss opp. Kven som er i det sosiale nettverket vårt … veit du at dersom du har 15 vener på Orkut, er det statistisk sikkert at du ikkje er meir enn tre steg frå nokon som har gjeve pengar til ei ’terroristsak’? Hugsar du flyplassen. Dette er mykje verre.»

«Maya,» sa Greg, medan han prøve å skjøna kvar dette leidde. «Er det ikkje vel mykje å dra til Mexico? Berre slutt. Me kan starta for oss sjølve eller noko. Dette er galskap. »

«Dei kom til meg i dag,» sa ho. «To politiske betjentar frå DHS. Dei var der i fleire timar. Og dei stilde mange veldig tunge spørsmål.»

«Om Googlereinskaren?»

«Om venene mine og familien min. Søkjehistorikken min. Livet mitt.»

 

 

«Jesus.»

 

«Dei gav meg ei melding. Dei ser kvart klikk og kvart søk. Det er på tide å dra. På tide å koma seg unna skothald.»

«Det er eit Google-kontor i Mexico, veit du.»

«Vi må dra,» sa ho, fast.

«Kva tykkjer du om dette, Laurie?» spurde Greg.

Laurie dunka hundane mellom aksla. «Foreldra mine drog frå Aust-Tyskland i 1965. Dei pla fortelja om Stasi. Det hemmelege politiet førte alt inn i mappa di, om du fortalde ein upatriotisk vits, kva som helst. Uansett kva dei meinte å gjera, er ikkje det Google har laga noko annleis.»

«Kjem du, Greg?»

Han såg på hundane og rista på hovudet. «Eg har nokre pesos att,» sa han. «Ta dei. Pass på deg sjølv, OK?»

«Ver varsam, sjølv,» kviskra ho i øyra hans.

Dei kom ei veke seinare. Heime, midt på natta, nett slik han hadde tenkt seg det.

To menn dukka opp på døra hans rett etter klokka to. Ein stilte seg tagal ved døra. Den andre var smilande, stutt og rynkete, i ei sportsjakke med flekk på eine jakkeslaget og det amerikanske flagget på hi. «Greg Lupinski, vi har grunn til å tru at di har brote Computer Fraud and Abuse Act,» sa han, berre for å introdusera seg. «Spesifikt, å tileigna seg ulovleg tilgang, og ved slik framferd ha tileigna deg informasjon. Ti år for fyrstegongsforbrytarar. Det viser seg at det du og venen din gjorde med Googledataa, er eit brotsverk. Og, oj, kva vil koma opp i rettssaka … alt det du kvitvaska ut av profilen din, til dømes.»

Greg hadde spelt denne scena ut i hovudet sitt i ei veke. Han hadde tenkt på masse modige ting å seia. Det hadde gjeve han noko å gjera medan han venta på livsteikn frå Maya. Ho ringte aldri.

«Eg vil gjerne kontakta ein advokat,» var alt han kunne få fram.

«Det kan du,» sa den vesle mannen. «Men kanskje vi kan koma fram til ei betre avtale.»

Greg fekk att røysta. «Få sjå skiltet ditt,» stotra han.

Blodhund-andletet til mannen lyste opp medan han klukka fornøgd. «Kamerat, eg er ingen purk,» svara han. «Eg er konsulent, innleigd av Google – selskapet mitt passar på interessene deira i Washington – for å knyta kontaktar. Vi ville sjølvsagt ikkje trekkja inn politiet utan å ha snakka med deg først. Du er i familien. Faktisk ville eg gjerne koma med eit tilbod.»

Greg gjekk bort til kaffitraktaren og kasta det gamle filteret.

«Eg går til avisene,» sa han.

Mannen nikka, som om han tenkte over det. «Sjølvsagt. Du kunne dukka opp på kontoret til San Fransisco Chronicle i morgon og avsløra alt. Då vil dei leita etter ei kjelde som kan stadfesta det du har sagt. Dei vil ikkje finna noka. Og når dei leiter, finn vi dei. Så, kompis, høyr på meg, greitt? Eg er i vinn-vinn-bransjen, og eg er veldig flink.» Han tok ein pause. «Forresten, glimrande bøner, men prøv å skylja dei først. Det fjernar bitterstoffa, og får fram oljene. Her, send meg dørslaget.»

Greg såg på medan mannen stilt tok av jakka og hengde henne over ein kjøkenstol, og dinest kneppa opp mansjettane og rullla opp skjorteerma, og putta det billige digitaluret i lomma. Han tømde bønene ut av kverna og opp i dørslaget, og skylde dei i vasken.«Vi set saman eit team til Bygning 49 …»

«Det finst ingen Bygning 49,» sa Greg automatisk.

«Sjølvsagt,» sa mannen med ein stramt smil. «Det finst ingen Bygning 49. Men vi set saman eit team for å forbetra Googlereinskaren. Koden Maya skreiv var ikkje særleg effektiv, veit du. Full av feil. Vi må oppgradera. Du er rett mann, og det ville ikkje vera så farleg kva du visste om du var på innsida att.»

«Utruleg,» sa Greg og lo. «Dersom du trur eg skal hjelpa deg å sverta politiske kandidatar i byte mot tenester, er du galnare enn eg trudde».

«Greg,» sa mannen, «vi svertar ingen. Vi skal berre rydda opp i ting. For nokre utvalde personar. Skjønar du kva eg meiner? Ein kvar Google-profil er litt skummel om ein ser nøye etter. Politikk handlar om å sjå nøye etter. Å stilla som kandidat er som å få ein offentleg kolonoskopi. Han fylte presskanna og pressa ned, med andletet i konsentrerte faldar. Greg henta to kaffikoppar – reklamekoppar frå Google, sjølvsagt – og rekte dei til han.

«Vi skal gjera det same for venene våre som Maya gjorde for deg. Berre rydja litt. Alt vi vil, er å verna om privatlivet deira. Det er alt.»

Greg tok ein slurk av kaffien. «Kva skjer med dei kandidatane du ikkje reinskar?»

«Jupp,» sa karen, og smilte svakt. «Jupp, du har rett. Det vert hardt for dei». Han leita på innerlomma og fann fram fleire samanbretta papirark. Stasi førte alt inn i mappa di. Om dei meinte det eller ikkje: det Google gjorde var ikkje noko annleis. Han retta ut sidene, og la dei på bordet. «Her er ein av dei gode som treng vår hjelp». Det var ei utskrift av søkjehistorikken til ein kandidat som Greg hadde gjeve pengestøtte i dei tre førre vala.

«Typen kjem att på hotellrommet etter ein hard dag med valkamp, slår på laptopen og skriv ’spretne rumper’ i søkjefeltet. Inga stor sak. Slik vi ser det, er det rett og slett uamerikansk å la noko slikt diskvalifisera ein god mann frå å halda fram med å tena landet sitt».

Greg nikka sakte.

«Så du skal hjelpa denne karen,» spurde mannen?

«Ja.»

«Bra. Det var ei sak til. Vi treng di hjelp til å finna Maya. Ho skjøna ikkje kva vi ville, og no ser det ut som ho har stukke av. Berre ho høyrer på oss, er eg sikker på at ho er med på laget».

Han titta på søkjehistorikken til kandidaten.

«Skulle tru det,» svarte Greg.

Den nye Kongressen brukte elleve verkedagar på å vedta «Securing and Enumerating America’s Communications and Hypertext Act,» som autoriserte at DHS og NSA kunne setja bort opp til 80 prosent av etterretning og analyse til private verksemder. Teoretisk var det ein open anbodsrunde, men innanfor dei trygge veggene til Googles Bygning 49 var det ingen tvil om kven som kom til å vinna. Dersom Google hadde brukt 15 milliardar dollar på eit program for å fanga slemmingane på grensa, kunne du vera sikker på at dei hadde greidd det – styremaktene er rett og slett ikkje i stand til å «Do Search Right».

Neste morgon gjekk Greg seg sjølv etter i saumane medan han barberte seg (tryggingsvaktene likte ikkje hacker-skjeggstubbar, og nølte ikkje med å fortelja det), og det gjekk opp for han at i dag var fyrste dagen han i praksis var etterretningsagent for dei amerikanske styremaktene. Kor ille kunne det eigentleg vera? Var det ikkje betre at Google tok seg av slikt, enn ein eller annan DHS-skrivebordsryttar med skinkenevar?

Då han parkerte ved Googleplexet, mellom hybridbilar og overfylte sykkelstativ, hadde han overtydd seg sjølv. Han lurte på kva slags organisk smoothie han skulle tinga i kantina då nykelkortet hans ikkje verka på døra til Bygning 49. Den raude lysdioden blinka kvar gong han trekte kortet. På ein kvar annan bygning kunne kan hengt seg på nokon andre som skulle inn, for der gjekk folk inn og ut heile dagen. Men googlarane i 49 kom berre ut for å eta, og ofte ikkje det ein gong. Trekk, trekk, trekk. Brått høyrde han ei røyst ved sida si.

«Greg, kan eg få snakka med deg?»

Den rynkete mannen la armen kring aksla hans, og Greg kjende ei sitruslukt frå etterbarberingsvatnet hans. Det lukta slik som dykkarlæraren hans i Baja hadde lukta då dei gjekk på byen om kvelden. Greg kunne ikkje hugsa kva han heitte. Juan Carlos? Juan Luis?

Mannen hadde ein fast arm om aksla hans, og styrte han vekk frå døra og ut på den jomfruelege plenen, forbi urtehagen utanfor kjøkenet. «Ta nokre dagar ferie,» sa han.

Greg vart nervøs. «Kvifor?» Hadde han gjort noko gale? Skulle han i fengsel?

«Det er Maya.» Mannen snudde Greg rundt, og såg på han med eit tomt blikk. «Ho har teke livet av seg. I Guatemala. Eg er lei for det, Greg».

Greg kjende det som om han suste opp i lufta, til ein stad kilometervis oppe i lufta, til eit Google Earth-blikk på Googleplexet, der han såg seg sjølv og den rynkete mannen som to prikkar, to pikslar, små og uviktige. Han skulle ønskja at han reiv seg i håret, fall på kne og græt.

Frå langt borte høyrde han seg sjølv seia: «Eg treng ingen ferie. Eg er OK».

Frå langt borte høyrde han den uryddige mannen insistera.

Diskusjonen heldt fram ei lang stund, og så gjekk dei to pikslane inn i Bygning 49, og døra slo att bak dei.

(Novellen er skrevet av den kanadiske skribenten, science fiction-forfattaren og internettaktivisten Cory Doctorow. Den er omsett av Tarjei Vågstøl.)

Scroogled

 

Novella «Scroogled» vart gjeven ut på engelsk i Radar under Creative Commons-lisensen (CC-BY-NA-SA). Den norske CC-BY-NA-SAsida finner du her: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-sa/3.0/us/deed.no, og til Doctorow si samleside her: http://craphound.com/?p=1902   

 

Det er som å «konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem». Det sier Georg Apenes, direktør for Datatilsynet, om datalagringsdirektivet som trådte i kraft i EU 15. september i fjor.

Tilhengerne av datalagringsdirektivet sier vi må lagre kommunikasjonsdata for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet, men det er grunn til å tvile på at det vil hjelpe politiet med å fange så mange storkriminelle, skriver Marit Halse i denne artikkelen.

Kampen står nå direktivet også skal gjelde i Norge.

Marit Halse er styremedlem i Rødt Oslo.

 

---

 

Datalagringsdirektivet, ofte forkorta «DLD», er et EU-direktiv som av regjeringa antas å være EØS-relevant og derfor relevant for Norge, men det er ikke gjennomført her i landet ennå. Regjeringa vil utrede direktivet nærmere før den tar en beslutning om Norges holdning til datalagring.

Det uttalte målet for datalagringsdirektivet er å samordne praksisen i EUs medlemsland når det gjelder teleselskapenes lagring av informasjon om vår elektroniske kommunikasjon. Vi kommuniserer elektronisk når vi ringer noen fra mobil eller fasttelefon, når vi sender e-post, og når vi besøker ei nettside. Fram til nå har regler og praksis på dette området vært veldig varierende i EU- og EØS-landene.

I Norge lagres i utgangspunktet kun data som er nødvendige for å fakturere teleselskapenes kunder. Det vil si at teletilbyderen din lagrer informasjonen de trenger for å kunne regne ut hvor mye regninga di vil komme på, ingenting anna. Informasjonen blir sletta etter tre til fem måneder. I fleire land lagrer de fleire typer data, som hvem du har sendt e-post til, og i for eksempel Italia blir kommunikasjonsdataene lagra i fire år.

Om datalagringsdirektivet blir innført i Norge, vil teletilbyderen din måtte lagre all trafikk- og lokasjonsdata for elektronisk kommunikasjon. Det vil si:

• Hvem du ringer til.
• Når du ringer og hvor lenge samtalen varer.
• Hvor du og den du ringer til befinner dere under oppringinga.
• Når du er på nett og hvilken IP-adresse datamaskinen din har.
• Hvem (1) du sender e-post til.
• Når du sender e-post.
• Hvilke IP-adresser maskinen din besøker.

Det siste punktet betyr at den som har tilgang til dataene vil kunne se hvor du har vært på nett. Det vil si, ikke nøyaktig hvilke nettsider du har vært innom, men det går an å se at du har vært innom den tjeneren som for eksempel sidene www.roedt.no ligger på. (1)

De kan jo ikke se hva jeg sier?

Lagring av trafikk- og lokasjonsdata høres kanskje ikke så skummelt ut – de vil jo tross alt ikke kunne se hva du skreiv i eposten eller vite nøyaktig hva du leste på Rødts nettsider (og om det fikk deg til å le eller grine) – men den som sitter med tilgang til denne informasjonen, kan ha mye nytte av å se hvem du har kontakt med og hvilke nettsider du er innom ofte. Det meste av det vi sier og skriver til folk, er jo tross alt ganske banalt og uinteressant for andre, men det kan være interessant å se hvem du prater ofte med, å kunne kartlegge vennekretsen og familien din og dine politiske kontakter.

En parallell fra kommunikasjon med «gammeldagse» metoder kan være julekortlista di. Det er stort sett uinteressant hva du skriver på julekortene du sender ut, men det kan være verdt å vite hvem du synes det er verdt å sende en julehilsen til. Om noen foreslo å registrere og lagre informasjon om alt vi sendte via Posten – til, fra, når, type post og vekt – ville det sannsynligvis blitt et ramaskrik nå. Men det er akkurat det datalagringsdirektivet vil gjøre for elektronisk kommunikasjon.

Folk flest er ikke kriminelle

Tilhengerne av DLD sier vi må lagre kommunikasjonsdata for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet. Det er ingen grunn til å tvile på at de fleste av dem meiner det godt, men det er grunn til å tvile på at DLD vil hjelpe politiet med å fange så mange storkriminelle. Som Georg Apenes, direktør for Datatilsynet, sier, så er det som å «konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem». Politiet har allerede i dag mulighet til å «fryse» kommunikasjonsdata for mistenkte personer. Hvis noen mistenkes for å planlegge noe straffbart, kan for eksempel Økokrim be teleselskapene om å lagre all informasjon om vedkommendes bruk av telefon og internett.

Men det er en avgrunn av forskjell mellom å overvåke mistenkte og det å sette heile befolkninga under overvåkning, uavhengig av om vi er mistenkte for noe. Å lagre data om kontakt mellom folk som ikke er mistenkt for noe, i tilfelle du skulle gjøre noe kriminelt om et år eller to, er et alvorlig brudd på prinsippet om at du er «uskyldig inntil det motsatte er bevist». Å ville overvåke oss alle er som å si at vi alle er potensielt kriminelle, og det er umulig å bevise at man ikke har brutt loven. Men folk flest er ikke kriminelle. Det er først og fremst de lovlydige borgerne som vil bli rammet av dette direktivet.

Vil overvåkninga treffe bare kriminelle?

Alvorlig kriminalitet som terrorisme og overgrep mot barn, engasjerer følelser, naturlig nok. Men når vi blir veldig følelsesmessig engasjerte, skjer det lett at det blir vanskeligere å stoppe opp og tenke: Hvor mange terrorister er det? Hvor mange overgripere finnes det i Norge? Og viktigst: Når vi dem med denne typen overvåkning? Noen av tilhengerne som presser på for å innføre datalagringsdirektivet, prøver å bruke terrorisme og alvorlig kriminalitet som et skremmebilde for å legitimere overvåkingsforsettene sine.

At vi kan se hvem som har vært og kikka på «The Anarchist Cookbook» på nett, hjelper oss ikke med å fange terrorister. (Jeg var nettopp innom og skumleste litt i den sjøl, men jeg kan så godt som garantere at USAs ambassade i Oslo ikke går i lufta i morgen.) Resurssterke og farlige kriminelle (og terrorister) vil alltid klare å omgå overvåkning. De vil ha menneskelige og tekniske ressurser som gjør dem i stand til å omgå datalagringa, og penger til å bestikke utro tjenere når det trengs. Hvilket leder oss elegant inn på sikkerheten rundt alle disse dataene som skal lagres.

Kan informasjonen lagres sikkert nok?

Tanken er at all denne informasjonen om hvem vi ringer og hva vi gjør på nett, skal lagres av teleselskapene som leverer oss telefoni og internettilgang. De lagrer jo allerede litt data om hvordan vi kommuniserer, så det burde jo være en enkel sak å bare utvide litt. Kanskje ikke.

Ikke bare skal dataene lagres mye lengre under datalagringsdirektivet enn hva som er tilfellet i dag, men det skal lagres enormt mye meir informasjon. Teleselskapene har ikke systemer på plass for å gjøre dette på en god og effektiv måte, og enda viktigere: systemene de har, er ikke spesielt sikre. I 2007 blei personopplysningene til henholdsvis 20 000 og 80 000 tusen mennesker stjålet fra teleselskapene Talkmore og Tele2. Talkmore fikk en bot på 150 000 for brudd på personvernloven, mens saka mot Tele2 blei henlagt av Kripos. Politiet klarte ikke å finne bevis for at Tele2 var skyldig i å ha for dårlig sikkerhet.

Nå kan man jo håpe at kommunikasjonsdataene som skal lagres ved ei eventuell innføring av datalagringsdirektivet, må sikres noe bedre enn hva som er tilfelle hos teleselskapene nå, men hvis det regnes for «godt nok» sikra når noen ganske enkelt kan stjele informasjon om 60 000 mennesker, er det grunn til å være bekymra.

Du lurer kanskje på hvorfor noen andre enn myndighetene skulle være interesserte i hvem du har kontakt med og hva slags nettsider du besøker, men kommunikasjonsdata kan være ei gullgruve for mange kriminelle. Og for mange «skikkelige» forretningsfolk også, firmaer som driver med direkte markedsføring, ville betale godt for å vite hva du er interessert i. Og det er klart det kan være interessant å få vite at sjefen for en konkurrerende bedrift har utveksla e-post med et stort konsern i samme bransje.

Er et sentralt lager sikkert?

Justisdepartement er også bekymra for hvor sikkert det vil være å lagre kommunikasjonsdata hos teleselskapene, og dessuten er de redde for at det skal bli altfor dyrt for dem – spesielt for de små selskapene, som ikke vil kunne spre de økte kostnadene ut over mange kunder. Derfor har departementet vært inne på tanken om å lagre kommunikasjonsdataene i en statlig sentral database i stedet.

Det at datalagring utføres av det offentlige heller enn av private, er for det første ingen garanti for at informasjonen vil være sikker nok. Det har hendt før at offentlige instanser har mistet sensitive personopplysninger, og det vil skje igjen. Og skulle det skje en glipp i sikkerheten med et stort sentralt datalager, vil potensialet for katastrofe være veldig mye større enn om kommunikasjonsdataene skulle lagres av den enkelte teleleverandør.

Men det gir allikevel meir grunn til betenkning at sentral lagring gjør det så mye enklere å misbruke dataene. En godt plassert utro tjener vil kunne selge informasjon om kommunikasjonsmønstrene til praktisk talt heile Norges befolkning, men jeg håper og trur at det ikke er så mange i den statlige forvaltningen som vil selge seg, sjøl for mange penger. Men det er som sagt ikke bare kriminelle som kan tenkes å misbruke slik informasjon.

Storebror følger med

I 1996 avslørte Lund-rapporten omfattende og ulovlig overvåkning av personer og grupper som overvåkningstjenesten anså for å representere en trussel mot rikets sikkerhet, personer og grupper som for eksempel folk fra Nei til Atomvåpen og Sosialistisk Venstreparti. Rapporten kritiserte også blant anna det tette samarbeidet mellom overvåkningstjenesten og Arbeiderpartiet.

Hvem som anses å være en «trussel mot rikets sikkerhet», vel, det skifter. I en lang periode etter andre verdenskrig var det venstresida. Hvis Politiets sikkerhetstjeneste (PST) måtte plukke ut én trussel nå, ville de nok valgt seg islamske ekstremister. Det kan være særdeles ubehagelig å tilhøre ei gruppe med mennesker som blir ansett å være en trussel, men det er i grunnen enda verre at de som bestemmer hvem som er en trussel, gjør det bak lukka dører og ofte i samråd med politikere med vikarierende motiver.

Det letteste er å le det bort og kalle folk som snakker om overvåking for å være paranoide, men før Lund-rapporten kom var det mange av de overvåka som blei hevda å være nettopp det. Du er ikke paranoid hvis de følger etter deg. Og under datalagringsdirektivet vil de kunne overvåke deg lovlig.

Ting har det med å gli ut

Mange har argumentert med at om vi innfører datalagringsdirektivet vil vi få strengere regler for lagring av kommunikasjonsdata, særlig fint skal det være at vi vil få et felles regelverk for så godt som heile Europa, hvor det er ganske store forskjeller mellom landene når det gjelder hva som lagres og for hvor lenge. Men direktivet setter kun grenser for hva som lagres og for hvor lenge.

Det ligger allerede en mulighet i direktivet for å utvide lagringstida for data ut over de 24 månedene som i utganspunktet er satt som maksimum. Fleire forkjempere for direktivet vil ha lengst mulig lagringstid, og det er nesten en lovmessig følge at dette vil gli ut – overvåkere vil naturlig nok spare på dataene så lenge som mulig.

Hva slags kriminalitet eller uønska aktiviteter man skal kunne slå ned på med å samle informasjon om hvem vi kommuniserer med, er heller ikke veldig strengt definert. Direktivet begrunner lagring av kommunikasjonsmønstrene til folk med at man trenger det for å kunne slå ned på alvorlig kriminalitet. Nå er det som nevnt før, heller usikkert hvor mange storkriminelle man vil kunne ta ved hjelp av slik data, det er nå en ting. En anna sak er at det er opp til det enkelte land hvor direktivet innføres, å definere «alvorlig kriminalitet».

Enkelte typer kriminalitet vil de fleste være enige i er alvorlige. Mord, seksuelle overgrep mot barn. Andre typer aktivitet kan vi alle være enige om er alvorlige, men vi vil kanskje være uenige om hva som skal puttes i hvilken bås – den enes frihetskjemper er jo gjerne den andres terrorist … For å kunne fakke terrorister vil myndighetene være interesserte i informasjon om folk med «betenkelige» politiske holdninger eller interesser og hvem de har kontakt med. Det kan fort være deg. (2)

Og så har vi aktiviteter som noen vil meine er alvorlig kriminalitet, mens andre ikke synes det er så farlig – ja, kanskje det ikke burde være straffbart i det heile tatt? Ta for eksempel fildeling.

Det er ikke tvil om at innholdsleverandører vil meine, at sjøl den minste nedlasting av opphavsrettbeskytta musikk og film er alvorlig. Det kan være veldig nyttig for plateselskapene å få tilgang til data om hvor vi har vært på nett, slik at de kan finne ut om vi har lasta ned noe vi ikke burde. Og tilgang kan de få – det er ikke en gang sikkert de trenger å gå gjennom politiet, hvis myndighetene vil.

Datalagringsdirektivet vil nemlig gi tilgang til lagra trafikk- og lokasjonsdata til «relevante myndigheter», og det trenger ikke være begrensa til offentlige myndigheter. Jeg er ikke videre fornøyd med at staten skal samle opp informasjon om hva jeg gjør på nett, men jeg er enda mindre glad for at et advokatfirma kanskje vil kunne få tilgang til denne informasjonen for å sjekke hvor ofte jeg er på Piratebay.org.

Hvis dette høres fjernt ut, bør du vite at advokatfirmaet Simonsen allerede i dag har tillatelse til å overvåke fildelingsnettverk. Hensikten er å skaffe nok opplysninger til å kunne anmelde ulovlig fildeling til politiet, fremme et sivilt søksmål, eller å rette henvendelser til enkelte fildelere via nettleverandørene. Advokatfirmaet gjør dette på oppdrag fra rettighetshavere innafor plate- og filmbransjen.

Men ikke i Norge, vel?

Mange av DLD-tilhengerne vil fortelle deg at det aldri kommer til å gli ut slik i Norge. Det er bare rette myndighetene som skal ha tilgang til hvem du har kontakt med, og hva du gjør på nett, og det er bare alvorlig kriminalitet som skal slås ned på. Men det er naivt å tru at Norge har noen spesiell beskyttelse mot Storebror. Gir du overvåkeren en lillefinger, vil han fort finne argumenter for at han bør ha heile hånda, samtidig som han forsikrer deg om at han passer på personvernet ditt.

Demokrati er ingen vaksine mot autoritære og totalitære tendenser. Demokrati forutsetter visse regler som ikke kan brytes – at myndigheter og andre aktører får informasjon om hvem vi kommuniserer med og hvordan vi bruker internett, er ikke forenlig med et folkestyre og et rettssamfunn.

Men blir det noe av?

To av Norges fremste jurister på EU/EØSrett, professor dr juris Finn Arnesen og professor dr juris Fredrik Sejersted ved Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, meiner at det kan argumenteres juridisk for at datalagringsdirektivet ikke er EØS-relevant, og at om Norge allikevel må bruke EØS-avtalens vetorett mot direktivet, bør konsekvensene være svært beskjedne.

Samferdsels- og justisdepartementene utreder datalagringsdirektivet nå med sikte på å fremme et lovforslag til Stortinget rundt årsskiftet 2008/2009. Samferdselsdepartementet ledes av Senterpartiets Liv Signe Navarsete som har sagt seg «skeptisk» til direktivet, så vi får vel tru hun vil snu hver en stein for å finne argumenter mot DLD.

Alle de politiske ungdomspartiene går mot datalagringsdirektivet, fra RU til FpU. Blant stortingspartiene har Venstre, FrP, KrF og Senterpartiet tatt standpunkt mot direktivet. I SV har fleire fylkes- og lokallag sagt nei til DLD, mens SV sentralt ikke har tatt standpunkt ennå, sjøl om nestleder Audun Lysbakken har uttalt seg mot direktivet.

Høyre er «kritiske» til datalagringsdirektivet, men er redde for å sette EØS-avtalen i fare ved å bruke vetoretten. Arbeiderpartiet vil vente til direktivet er «nærmere utredet» før de tar standpunkt, men vi har vel en viss aning om at Ap også vil gå mot et veto. Nå har heldigvis ikke Høyre og Arbeiderpartiet fleirtall på Stortinget sammen, de mangler ett mandat. Men mye kommer an på ryggraden til de to regjeringspartiene SV og Senterpartiet.

Hvis Arbeiderpartiet bestemmer seg for å gå inn for DLD og lener seg tungt på SV og Senterpartiet for å få regjeringspartnerne sine med på det, avhenger alt av at de to minste partiene i regjeringen ikke lar seg overtale til å godta datalagringsdirektivet. Hvis de lar seg berolige med fagre ord om sikkerhet og strenge krav til sletting, kan vi vinke farvel til elektronisk personvern i Norge.

Respekten for innbyggernes personvern er en betingelse for et fungerende demokrati, og muligheten for å bevege oss anonymt og ikke-sporbart både på gata og når vi kommuniserer elektronisk, er en forutsetning for trygghet mot overgrep og maktmisbruk. I det øyeblikket vi gir myndighetene mulighet til å vite hvem vi har kommunisert med på telefon og på nett, er privatlivet vårt ødelagt. Vi må ikke tru at uforholdsmessig kontroll ikke er farlig i et demokrati. Det er tvert i mot slik at demokratiet ikke tåler at kontrollen blir for gjennomgripende. Tiltak som DLD handler ikke om å «bekjempe kriminalitet», men om et kontrolltiltak som retter seg mot hele befolkningen. Skal rettsstaten opprettholdes, må slike kontrolltiltak avvises. Derfor er vi nødt til å avvise datalagringsdirektivet og gjøre hva vi kan for at det ikke innføres i Norge.

Kilder og referanser:

Directive 2006/24/EC of the European Parliament and of the Council of 15 March 2006: http://eur-lex.europa.eu/LexUriServ/LexUriServ.do?uri=OJ :L:2006:105:0054 :0063:EN:PDF COD /2005/0182 : 15/03/2006 

Final legislative act (sammendrag): http://www.europarl.europa.eu/oeil/resume.jsp?id=5275 032&eventId=935334&backToCaller=NO&language=en

Direktivet på dansk: http://datalagringsdirektivet.no/filer/datalagringsdirektivet_da.pdf

Per Inge Østmoen, Elektronisk forpost Norge: http://www.efn.no/

Datalagringsdirektivet, Wikipedia (engelsk): http://en.wikipedia.org/wiki/Telecommunications_data_retention#Data_retention_in_the_European_Union

Datalagringsdirektivet, Wikipedia (norsk): http://no.wikipedia.org/wiki/Datalagringsdirektivet

Talkmore bøtelagt: http://forbruker.no/pengenedine/article2373995 .ece

Henlegger sak mot Tele2: http://www.dagensit.no/article1302810.ece

Overvåking av fildelingsnettverk: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____1610.aspx

Terrorlover mot foreldrene til skolebarn: http://www.independent.co.uk/news/uk/homenews/ antiterror-laws-used-to-spy-on-family-807873.html?service=Print

Norge kan slippe datalagringsdirektivet: http://www.datalagringsdirektivet.no/node/59

Noter:

1.) En tjener er en datamaskin med internettilgang hvor bl.a. nettsider lagres. Når du surfer rundt på f.eks. www.roedt.no, besøker du tjeneren hvor de nettsidene ligger. Alle datamaskiner med internettilgang får tildelt en IP-adresse, og denne kan logges og lagres.

2.) Og det kan fort bli aldeles bisart. I Stor-Britannia har myndighetene blant anna brukt lover laga for å bekjempe terror og alvorlig kriminalitet til å spionere på foreldrene til skolebarn og for å sjekke om hundeeiere plukker opp lort etter bikkjene sine …!

Er alle i ferd med å bli middelklasse, slik at arbeiderklassens frigjøring bare angår et lite mindretall?

Eller er det sånn at det store flertallet i Norge fortsatt hører hjemme i arbeiderklassen, selv om klassebevisstheten er på vikende front?

Bjørn Tore Egeberg er faglig leder i Rødt

 

---

 

Jeg synes det er vanskelig å drøfte klasseanalyse uten sentrale begreper fra Marx. (Se boks)

Marx var ikke den første som oppdaget klassesamfunnet, men det er likevel naturlig å begynne med Marx når jeg skal finne et verktøy for å analysere klassene i vår tid. I sitt hovedverk Kapitalen avdekker han kapitalismens kjennetegn. Dag Østerberg presenterte Kapitalen i 1972. Han skriver at kapitalismen forutsetter på den ene side mennesker som ikke eier produksjonsmidler og heller ikke noe annet å livberge seg med, og som derfor prøver å selge sin eneste økonomiske verdi – arbeidskraften sin. På den annen side forutsettes mennesker som eier produksjonsmidler i et omfang, som gjør dem i stand til å kjøpe andre menneskers arbeidskraft, og bruke denne arbeidskraften til å anvende produksjonsmidlene til produksjon. Arbeiderklassen utfører lønnsarbeid for kapitalistklassen.

Vare, verdi og merverdi I sine studier av hvordan rikdommen op%år i det kapitalistiske samfunnet avdekket Marx grunnlaget for utbyttinga. Varenes verdi tilsvarer hvor mye arbeid som er nødvendig for å produsere varen. Ikke sånn å forstå at varens verdi øker hvis man arbeider langsomt og tungvindt. Det er den gjennomsnittlige nødvendige arbeidstida i samfunnet som avgjør verdien. Men de som arbeider beholder ikke de verdiene de har skapt. Marx kom fram til at kapitalisten tilegner seg merverdien av arbeidet. Han kjøper arbeidskrafta for en langt lavere lønn enn de verdiene som arbeiderne skaper. Den totale merverdien i et moderne samfunn er enorm. Den går ikke til industrikapitalen alene. Gjennom komplekse mekanismer drypper det også på bankvesenet, varehandelen, tjenestenæringene og staten. Det meste av denne forklaringen er hentet fra Lysestøl og Eilertsen (2001).

Å beskrive kapitalismens utvikling fra Marx til i dag vil sprenge rammene for denne artikkelen. Jeg vil derimot si noe om utviklingen de siste 20–30 årene. Skarstein (2008) analyserer globaliseringens politiske økonomi. Ett av kjennetegnene er at finanskapitalen har økt sin makt på bekostning av industrikapitalen og handelskapitalen. Denne utviklingen skjøt fart etter at statlig valuta- og kapitalkontroll ble avskaffet. Industriselskapene har tilpasset seg den nye virkeligheten. Tidligere var deres fremste mål å øke merverdiproduksjonen, slik at de fikk store overskudd som kunne investeres i ny produksjon. Slik er det ikke lenger. Nå har selskapets børsnoterte verdi blitt det viktigste målet for framgang og suksess. Og paradoksalt nok må bedriftene ofte redusere merverdiproduksjonen for å oppnå at aksjekursene stiger. Veien til høyere børskurser går ofte gjennom slanking, lønnsnedslag, utskilling og sosial dumping.

En annen strategi for å lykkes på børsen, er internasjonalisering. Lysestøl og Eilertsen (2001) skriver om internasjonaliseringen av de norske industrikonsernene. De store norske industrikonsernene deltar i kampen om de store pengene på verdensmarkedet. Oljeproduksjonen har skapt en høy ekstraprofitt, som oljekapitalen med hell investerer i utlandet. I den internasjonale økonomien kan fortjenestekravet ligge mellom 15 og 20 %. Dette er forklaringen på de uforklarlige nedleggelsene av norske bedrifter som går med overskudd. Overskuddet er ikke stort nok.

Staten har tradisjonelt smurt maskineriet gjennom å legge forholdene til rette for kapitalistisk produksjon. Veier, sykehus og skoler er eksempler på dette. Men den moderne staten begrenser seg ikke til dette. Staten har blitt en av de største aksjeeierne i Norge. Det er mye debatt om hvordan staten bør opptre som aksjeeier. Lederne i de fleste statseide bedriftene handler som direktører i private bedrifter. De driver rett som det er både aggressiv konkurranse og aggressiv klassekamp. Til markedsliberalistenes store irritasjon. «Staten skal ikke være en aktiv eier», er et av deres slagord. De vil privatisere all statlig forretningsdrift så fort som mulig.

Dette er bakteppet når jeg beveger meg inn i en gjennomgang av klassene i Norge 2008. Her konsentrerer jeg meg om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Først mot slutten vil jeg si noe om andre klasser enn de to hovedklassene.

Jeg velger å dele opp temaet i tre områder:

• Produksjon av varer og tjenester
• Varehandelen
• Offentlig forvaltning

Klasser innen produksjon av varer og tjenester

I tjenesteproduksjon er det mange som selger arbeidskraft til kapitalen. Stuepikene selger sin arbeidskraft til hotelleierne. Butikkselgerne selger sin arbeidskraft til butikkeieren. Postbudene selger sin arbeidskraft til eierne av Posten. Det er innen tjenesteyting at de store gruppene med lavtlønna arbeidere jobber. Jeg har tidligere skrevet at et av midlene for å få opp børskursen er utskilling. Industriselskapene har skilt ut reinhold og kantine i stor skala. Det som tidligere var kvinnearbeidsplasser med tariffavtaler og antydninger til en anstendig lønn, har nå falt ytterligere i status og inntekt. Hvis det er fare for at vi får store grupper arbeidere i Norge som ikke kan leve av lønna si (jfr. working poor i USA), vil denne utviklinga først vise seg i kvinneyrkene innenfor privat tjenesteproduksjon.

Arbeidere i moderne vareproduksjon

Bryggeriarbeiderne selger sin arbeidskraft til bryggeriets eiere. Arbeiderne på møbelfabrikken selger sin arbeidskraft til fabrikkeierne. Bygningsarbeiderne selger sin arbeidskraft til entreprenørene. Selv om lønna er høyere og arbeidstida kortere, skjer utbyttinga på samme måte som før.

Den moderne kapitalisten eier ikke en bedrift, men eier aksjer i mange aksjeselskap. Et eksempel er Periscopus, som er et investeringsselskap eid av Trygve Hegnar, som igjen står som eier av blant annet Hegnar Media, som igjen eier tidsskriftet Kapital og avisen Finansavisen. Periscopus eier også 29 prosent av aksjene i Gyldendalforlagets eiendommer (Kilde: Wikipedia). Samtidig har vi fått et direktørsjikt, som sammen med aksjeeierne utgjør en «totalkapitalist », med en arbeidsdeling der direktørene står for den daglige driften av bedriften, mens de egentlige eierne tar mer langsiktige avgjørelser.

Klasser i varehandelen

Kjøpesentrene spretter opp overalt, og det er mange som jobber i butikkene. Hva med dem?

Marx (1894) drøfter arbeiderne i varehandelen: «Arbeideren innen handel produserer ingen direkte merverdi. Men prisen på arbeidet han utfører avhenger av verdien av arbeidskraften, altså hvor mye det koster å reprodusere den, mens bruken av denne arbeidskraften, dens utøvelse, forbruk av krefter, og slitasje, er som hos alle andre lønnsarbeidere, uten begrensninger av arbeidskraftens verdi. Lønna er derfor ikke nødvendigvis proporsjonal med den profittmengden han hjelper kapitalisten å realisere. Hva han koster kapitalisten og hva han soper inn for han er to forskjellige ting. Han skaper ingen direkte merverdi, men øker kapitalistens inntekt gjennom å hjelpe han å redusere kostnadene med å realisere merverdi, siden deler av arbeidet han gjør er ulønnet.» (Kapitalen bind 3, kap. 17, oversatt av Bjørn Tore Egeberg).

Marx mente altså:

• Arbeidere i varehandelen blir utbyttet.
• Arbeidere i varehandelen skaper ikke merverdi.

I 2008 bør det ikke være rom for tvil. De fleste ansatte i varehandelen tilhører arbeiderklassen, med forbehold om elever og studenter i deltidsjobb. (Se kapitlet «Andre klasser»)

Det er litt mer rom for diskusjon om hvor grensa for kapitalistklassen går. Tidligere var det et stort antall små kjøpmenn som jobba lange dager for å klare en lav årslønn, og som ofte kunne ha en eller to ansatte som tjente uhyggelig dårlig. De store kjedene har utkonkurrert disse kjøpmennene. I stedet har vi fått et nytt fenomen, franchise. Franchise er svært vanlig i varehandelen. Stugu og Eilertsen (2007) skriver at det er minst 70 000 sysselsatte i franchisebedrifter, de fleste i varehandelen.

Franchise betyr at en enkelperson (franchisetaker) står som formell butikkeier og arbeidsgiver, mens det er butikkjeden (franchisegiver) som tar alle de viktige avgjørelsene. Blant annet bestemmer den kjedene innkjøpspris og utsalgspris. Kjeden setter rammer som gjør at franchisetaker tjener langt mindre enn den profittmengden han hjelper kjeden å realisere. Kjeden har enerett på å levere varer, og soper inn.

Størrelsen på franchisetakerens andel av profitten avhenger av omsetningen i butikken/ kiosken. Franchisetakere i butikker med høy omsetning er kapitalister. I følge Stugu og Eilertsen (ibid) må en franchisetaker som bare har én kiosk, ofte jobbe lange dager for å komme opp i en årslønn på 350 000. Jeg vil hevde at disse ikke er kapitalister. Det er derimot ingen tvil om at mange av dem er en arbeidsgiver fra Helvete, og det er selve franchisesystemet som oppmuntrer til det.

Klasser i offentlig forvaltning

Innen offentlig forvaltning er det også klasseskiller, selv om det ikke foregår verdiproduksjon. (Om verdi, se boksen i begynnelsen av artikkelen.) Det finnes en stor arbeiderklasse av underordnede funksjonærer og et lite sjefsskikt. I offentlig forvaltning er det samsvar mellom lønn og makt, så ofte kan man ut fra lønna alene slå fast hvilken klasse man tilhører. Det er diskutabelt å plassere sjefene i offentlig forvaltning i kapitalistklassen, men jeg velger å gjøre det.

Oppsummering

Kapitalistklassen

Sosiologen Magne Flemmen (2008) har gjort en undersøkelse av «den økonomiske overklassen». Han skriver at den økonomiske overklassen består av de som har en privilegert posisjon i eiendomsrelasjonen, og toppskiktet av lønnede ledere og ulike ansatte på høyere nivå. Gjennom å koble statistiske opplysninger om arbeidsforhold med likningsdata har han utviklet en operasjonalisering av de teoretiske prinsippene sine, og beregnet den økonomiske overklassen til å utgjøre om 1,4 % av befolkningen. Ved utprøving med deskriptiv statistikk viser det seg at disse 1,4 % er i besittelse av inntekt og formue som er høyt hevet over alle andre klasser.

Jeg synes kapitalistklassen er et bedre begrep enn «den økonomiske overklassen». Det er ikke først og fremst rikdommen som er interessant med denne klassen, men at de får sin makt og sin rikdom gjennom kapitalistisk utbytting. Flemmens masteroppgave (ibid) gir likevel et verdifullt materiale for å kunne si noe om størrelsen på kapitalistklassen. Med utgangspunkt i Flemmen er det dekning for å si at kapitalistklassen utgjør maksimum 3 % av befolkningen.

Foruten de klassiske kapitalistene (for eksempel skipsredere og eiere av store aksjeposter i industriselskapene) består denne klassen av ansatte ledere i industri, bygg- og anlegg, offentlig og privat tjenesteproduksjon (disse fanges opp av Flemmens undersøkelse). I tillegg kommer sykehusdirektører, ledere i de andre statseide selskap og toppledere i offentlig forvaltning.

Arbeiderklassen

For uten de opplagte yrkene inneholder arbeiderklassen også butikkselgere, lavere funksjonærer og de fleste ansatte i hotell og restaurant. Mens utdanning tidligere var en vei bort fra arbeiderklassen, er det ikke lenger sånn nå. Universitetene og høyskolene er ikke lenger forbeholdt de få. Høyere utdanning har blitt en nødvendig forutsetning for stadig flere arbeidsoppgaver. Mange profesjoner med høyere utdanning har fått redusert samfunnsmessig status. Det er naturlig å inkludere mange av disse gruppene i arbeiderklassen, blant annet lærere og sykepleiere.

Hvor mange hører hjemme i arbeiderklassen? Norge har 2 500 000 sysselsatte, 635 000 alderspensjonister og 330 000 uføretrygdede. Det finnes ikke god nyere forskning som knytter offentlig statistikk til begrepet arbeiderklasse, så her er det nødvendig med kvalifisert gjetting. Jeg vil anslå at arbeiderklassen består av 1,6 mill sysselsatte og 650 000 uføretrygdede og alderspensjonister.

Det er store forskjeller i graden av organisering her, fra yrker med sterke klubber og fagforeninger til yrker med lav organisasjonsprosent eller organisasjoner som er totalt topplansdominert. Det er også store forskjeller i kultur og identitet: Mange synes det er latterlig å påstå at de tilhører arbeiderklassen. Men dette endrer ikke hvilken klasse de tilhører. Det viser bare at arbeiderklassen anno 2008 er sammensatt, fragmentert, og til dels veldig svakt organisert.

Andre klasser

Selv om jeg er mest opptatt av arbeiderklassen og kapitalistene mener jeg ikke at det bare finnes to klasser. Det er mange som verken er arbeider eller kapitalist. For eksempel den norske bonden. Bonden er en eier, men det store flertallet oppnår svært lite økonomisk utbytte av eiendommen sin.

Så studentene. Av ca 200 000 studenter er det halvparten som jobber deltid ved siden av studiene, ofte med lav lønn og dårlige arbeidsforhold. På tross av dette er protestene få og svake. Jeg mener det skyldes at studentene preges av sin bakgrunn og av sine framtidsplaner, mer enn sin tilværelse som «burgerproletarer». Det er først når framtidsdrømmen brister at mange av dem finner sin plass i arbeiderklassen.

Jeg har nevnt at bønder og studenter faller utenfor de to hovedklassene. Dette gjelder også mange ledere, mellomledere og høyere funksjonærer. I sum er de likevel langt færre enn arbeiderklassen.

Konklusjon

Ut fra dette vil jeg hevde at Norge har en stor arbeiderklasse, en liten kapitalistklasse og om lag 20–25 % av befolkningen som tilhører andre klasser. Jeg vil vise påstandene og anslagene mine i Figur 1.

Det er forstemmende at kapitalistklassen, som utgjør et lite mindretall, utøver så sterk politisk og økonomisk makt som de gjør. Arbeiderklassen har tallmessig styrke til å gjøre noe med det. Men mangler dessverre organisering og styrke til å gjennomføre grunnleggende endringer.

Referanser:

Flemmen, Magne (2008). Den økonomiske overklassen – fra teoretiske til praktiske perspektiv. Masteroppgave ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UiO. Tilgjengelig: http://www. duo.uio.no/sok/work.html?WOR KID =70412&fid=360 87 [06.09.08]

Lysestøl, Peder Martin og Eilertsen, Roar (2001). Den nyliberale revolusjonen. De Facto.

Marx, Karl (1867 –1894 ). Kapitalen. Tilgjengelig: http://www.marxists.org/archive/marx/works/date/ index.htm [28.09.08]

Skarstein, Rune (2008). Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag. Statistisk sentralbyrå (2008). Diverse statistikk. Tilgjengelig: www.ssb.no [06.09.08]

Stugu, Stein og Eilertsen, Roar (2007). Franchise i varehandelen. De Facto.

Wikipedia. Tilgjengelig: http://no.wikipedia.org [31.10.08]

Østerberg, Dag (1972). Et forord til Kapitalen. Pax forlag.

– Det ideelle hadde selvsagt vært å kunne innføre seks timers dag/30 timers uke uten å gjøre noen forandringer, skriver artikkelforfatteren.

Han argumenterer for å mer bruk av toskift for å få stor nok oppslutning om kravet om sekstimersdag, for å få det gjennomført i praksis.

Ole R. Berg er leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening.

 

---

 

For et par år siden tok jeg initiativ til en spørreundersøkelse om folks holdninger til det å bytte kortere arbeidstid mot toskiftsordninger. (Konkret: 6–12 + 12–18) Sentio gjennomførte undersøkelsen på oppdrag fra Fagforbundet som en landsomfattende sak. Denne undersøkelsen viste at et flertall av befolkningen gjerne ville jobbe toskift dersom de fikk innført sekstimersdagen. Flertallet var størst blant kvinner. Det er også verd å merke seg at det var et klart flertall blant de som hadde kortest utdanning (grunnskole eller videregående), mens det var flertall mot forslaget blant de med lengre utdanning. Dette sier noe om hvem som prioritere kortere arbeidstid høyest. Samme undersøkelse viste også at det var klart flertall for blant de med husstandsinntekt mellom 200 00 og 500 000, mens det var flertall mot for de over 500 000 og de under 200 000.

Allerede i 1987 kom det en utredning (NOU nr. 9) som påpekte at dersom en viss del (20–25 %) av arbeidsplassene i Norge innførte toskiftsordninger, ville dette langt på vei finansiere hele arbeidstidreduksjonen

Det er snart 90 år siden vi fikk lovfestet 8 timers dagen her i landet. Hvorfor har vi da ikke fått på plass sekstimersdagen for lenge siden? Noen skylder på den politiske høyresida og arbeidsgivernes motstand. Disse hevder selvsagt at vi ikke har råd til en slik arbeidstidsreduksjon, og at landet nærmest vil gå i stå. Men forklaringen er nok heller at det er vår egen (fagbevegelsens) skyld. Dersom kravet om seks timers dag/30 timers uke med full lønnskompensasjon var blitt prioritert fra LO og resten av fagbevegelsen og vi hadde blitt enige om en strategi, så hadde vi hatt kortere arbeidstid for lenge siden. Jeg har foreslått å innføre toskift i større grad, for å lette innføringen av sekstimersdagen, da dette tiltaket vil gi så stor økning i produktiviteten at økonomiargumentet mot sekstimersdagen svekkes kraftig.

Likestillingskrav?

På 70 tallet var det en stor bevegelse for seks timers arbeidsdag. Problemet var at denne bevegelsen for det første var kvinnedominert. Kravet ble først og fremst fremmet som et likestillingskrav. Og for det andre at kvinnene (og mennene) i arbeiderklassen var lite involvert i denne bevegelsen. Historien har vist oss at skal slike store reformkrav få gjennomslag, så må arbeiderklassen sette saken øverst på dagsorden og ikke minst sette makt bak kravet. Kravet må komme nedenfra som et folkekrav, kan du si.

Mange øynet håp da Gerd Liv Valla ble LO leder. Hun var en klar og sterk forkjemper for sekstimersdagen. Og LO har vedtatt kravet om seks timers dag/30 timers uke på sin kongress. Opptil flere ganger. Men har vi fått kortere arbeidstid? En ting hva fagbevegelsen (i dette tilfelle LO) vedtar i sine program, og en helt annen ting hva som blir gjennomført i praksis. I praksis blir alltid kravet om seks timers dag/30 timers uke prioritert ned når vi kommer til tariffoppgjørene. Nå er det høyere lønn som prioriteres, og ikke som for 90 år siden, da arbeiderklassen gikk ut i gatene for å demonstrere og sloss for 8 timers dagen. Vi mangler altså denne folkebevegelsen som skal til for å presse gjennom et slikt krav, enten via tariffoppgjørene eller via de politiske organer.

Uaktuelt krav?

Vi må stille oss følgende spørsmålet: Er arbeiderklassen så fornøyd med dagen arbeidstid at vi bør legge bort spørsmålet om seks timers dag/30 timers uke? Mange (kvinner) har jo allerede tatt sekstimersdagen, uten lønnskompensasjon. Og mannfolka er tydeligvis ikke interessert. Eller?

Jeg tror faktisk ikke det. Jeg tror mange, både kvinner og menn, har behov for kortere arbeidstid. Det er bare det at vi som klasse er ikke i stand til å bli enig om å prioritere dette kravet høyt nok ennå. Og ikke minst, vi greier ikke å bli enige om hvordan vi får det til, altså strategien. Vi har fremdeles så mange lavtlønnete, at lønnsøkning fortsatt må bli prioritet nummerr 1. For mange lavtlønnete er det et reelt problem at lønna ikke strekker til. Å leve bra på 1 «offentlig kvinnelønn», er nesten ikke mulig. Heller ikke på en bussjåførs lønn, det vet jeg av egen erfaring. Men lønn/levestandard er også et relativt begrep. Vi synes alle vi tjener dårlig i forhold til noen andre. Og forskjellene øker for hver dag. Lønnsforskjellene vil også øke med innføring av kortere arbeidstid med full lønnskompensasjon.

Hva må til?

Vi får hele tida innprentet fra mange hold, at prioritering av kortere arbeidstid nødvendigvis vil føre til lavere lønnsvekst i en periode. Jeg tror ikke det er mulig å få til en folkebevegelse for kortere arbeidstid, så lenge oppfatningen er slik. En del av arbeiderklassen føler at de ikke har råd til å få lavere lønnsvekst. Jeg tror derfor ikke at det er mulig å få full oppslutning om sekstimerskravet før vi får gjort noe med de økende lønnsforskjellene.

Økte forskjeller fører til at arbeidsfolk blir hengende etter i velstandsutviklinga. Vi må få snudd tendensen til at lønnsforskjellene øker, ikke bare mellom arbeidsfolk og overklassen, men også internt i arbeiderklassen. Til tross for lavtlønnstillegg og andre tiltak, ser vi at forskjellene øker. Spesielt i gode tider, da mange i mannsdominert privat sektor kan ta ut store lokale tillegg. Dette forsøkes skult bak litt avansert prosentregning. Når hun som tjener 250 000 i året får 3 % lønnsøkning, så utgjør det 7 500 kroner. Når han som tjener 400 000 får 3 % lønnsøkning, utgjør dette 12 000 kroner. Men det fremstilles som om disse to har hatt samme lønnsutvikling, nemlig 3 %.

På den annen side ser vi, at til tross for at kvinner tjener mindre enn menn, så er det større ønske om å prioritere kortere arbeidstid blant kvinner. Dette er et tankekors, men kan selvsagt forklares med at kvinner fremdeles har mer ansvar for hjemmefronten. Men når vi kommer til de konkrete valgene, prioriterer også de kvinnedominerte forbundene lønn fremfor arbeidstid.

En mannsarbeidsplass

I min fagforening, Fagforbundet Buss- og Sporveisbetjeningens Forening, har jeg flere ganger prøvd å få prioritert kravet om seks timers dag/30 timers uke høyt på kravlista i forbindelse med lønnsoppgjørene. Men vi ender opp med å prioritere lønn hver gang. Og slik er det på de fleste arbeidsplasser jeg kjenner til, både manns- og kvinnedominerte. La oss se litt på årsaker.

Det store flertallet av mine kolleger jobber ikke overtid. Overtid er hos oss basert på frivillighet. De greier seg greit med den lønna de har, til tross for at vi fremdeles er lavtlønnet. Topplønn for en bussjåfør med fagbrev er så vidt over 300 000 kroner. Dette store flertallet er godt etablert, har to inntekter i husholdningen og prioriterer fritid fremfor mer penger. De sier at de greier seg bra, de orker ikke jobbe mer (jobben er slitsom nok med den arbeidstida vi har). Ca. 15 % av ansatte jobber litt overtid. De trenger litt ekstra for å opprettholde en brukbar levestandard. Det er de som er i en etableringsfase, har barn som er aktive, skal finansiere ny bil e.l. Ca 15 % jobber mye overtid. Det er mange årsaker til dette. Noen har havna i gjeldsklemma og sliter med å overleve økonomisk. Noen er innvandrere som trenger penger til å sende hjem til gamle foreldre og andre slektninger. Noen lever alene, og det er dyrt. Noen har lagt seg til ett høyt forbruk som krever mer inntekt enn du får normalt som bussjåfør. Noen er nylig blitt skilt. Osv.

Situasjonen er altså at det store flertallet synes de jobber mer enn nok, og godt kan tenke seg kortere arbeidstid. Alt for mange av mine kolleger blir uførepensjonert før de når vanlig pensjonsalder, og veldig mange synes jobben er meget slitsom. Men de trives med jobben og arbeidsplassen sin. Hvorfor blir da ikke kortere arbeidstid prioritert høyere når vi stiller krav til tariffoppgjørene? Noe av forklaringen ligger i «det tause flertall». De lever greit og engasjerer seg ikke så mye i tariffoppgjørene eller i politikken. Noe ligger også i en solidarisk holdning til de som trenger lønnsøkningene mer enn dem sjøl.

På andre arbeidsplasser får jeg andre forklaringer på at kortere arbeidstid ikke prioriteres. Vi bussjåfører jobber skift og er vant til og innstilt på det. Men blant de som jobber på dagtid (normal arbeidstid) er det en viss redsel for å måtte begynne å jobbe skift. Det er den begrunnelsen jeg hører oftest for hvorfor man ikke vil ha sekstimersdag. Dette henger sammen med at mange av de forsøkene som er gjort med sekstimersdagen, er basert på at man går over til toskift. (Nardo bil i Trondheim – Toyota i Gøteborg) Dette er det mange som er skeptiske til, mens erfaringene fra de som har prøvd dette stort sett er meget gode. (Se boka til Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland, Sekstimarsdagen, den neste store velferdsreforma, Gyldendal, 2008.) Den ekstra fritida de får, mer enn oppveier ulempene ved å jobbe toskift. Problemet her er todelt. For det første vil innføringen av toskiftsordninger gjøre det lettere å få innført seks timers dag/30 timers uke, fordi dette øker produktiviteten i bedriftene. For det andre er det slik at når noen bedrifter på egen hånd innfører kortere arbeidstid i dagens situasjon, må de kunne forsvare dette med økt produktivitet, ellers vil ikke bedriften overleve. Skepsis til toskift er altså en årsak til motstand mot sekstimersdagen i fagbevegelsen.

Men trenger mannfolk 6 timers dagen?

Småbarnsfedre trenger opplagt sekstimersdagen. Eldre slitne arbeidere er opplagte kandidater. De som ønsker å jobbe lenger en vanlig pensjonsalder, trenger redusert arbeidstid. De som sliter med helsa, trenger sekstimersdagen. De som er 50 % uførepensjonert, kan med sekstimersdagen kanskje jobbe full tid. (vi har mange slike hos oss). De som vil ta seg av sine gamle foreldre, ta seg av barnebarna og lignende trenger sekstimersdagen. De som vil bli mer sosiale, bruke tid med familie og venner, spille i korps, komme seg mer ut i naturen, reise mer, kort sagt de som vil ha et bedre liv trenger seks timers dag/ 30 timers uke. Vi må selvsagt ha en viss fleksibilitet i arbeidstidsordninger når reformen blir gjennomført, akkurat som nå. Ingen vil vel kreve at nordsjøarbeidere skal jobbe 6 timer hver dag.

Strategi for innføring

Jeg er en av dem som hele tiden har hevdet at å innføre noe mer toskiftsordninger, vil være en måte å få innført sekstimersdagen raskt på. Fordi da blir det økonomiske argumentet mot sekstimersdagen kraftig svekket. I dag jobber ca 30 % av arbeiderklassen skift i en eller annen fasong. Om 20 % flere gikk over til noe mer skiftarbeid, synes jeg det vil være en rimelig pris å betale for et bedre liv for alle. Vi kan også tenke oss en litt mer langsiktig strategi, der arbeidstidreformen innføres mer gradvis, og da blir ikke behovet for å innføre skiftordninger like stort. Men da vil det til gjengjeld ta uhorvelig lang tid, og jeg har ikke tid til å vente så lenge.

Vi som ønsker sekstimersdagen må få frem at ikke alle trenger gå over til å jobbe skift. Kun på de arbeidsplassene der det er store effektivitetsgevinster å hente. Og det er heller ikke slik at det nødvendigvis må være fra 6–12 + 12–18. Dette må selvsagt tilpasses den enkelte arbeidsplass, og mange plasser vil det være behov for overlapping osv. Spørsmålet om normalarbeidsdagen kommer selvsagt opp. Men normalarbeidsdagen er faktisk ganske forskjellig allerede i dag, selv om noen fortsatt tror at den er 7–17 for alle. Hos oss bussjåfører er for eksempel normalarbeidsdagen 6–19.

Jeg tror, ut fra mine erfaringer, at det er noen forutsetninger som må på plass før seks timers dag/30 timers uke blir et folkekrav:

• Lavtlønnede må blir trygg på at de ikke vil bli hengende etter i lønnsutvikling når sekstimersdagen innføres. Tvert i mot må vi lavtlønnete se at lønnsforskjellene minsker i samfunnet før vi kan tro på en slik utvikling.
• De som er skeptiske til skiftarbeid, må bli trygg på at ikke alle skal over på skiftarbeid. Frivillighet og overgangsordninger må sikres. Fleksible arbeidstidsordninger på våre premisser må være en del av pakken. Stikkord: forhandlingsrett.
• Middelklassen må slutte med sine moralske anføringer om at miljøkrisa krever at vi reduserer levestandarden og at sekstimersdagen er en del av denne strategien. Så lenge mange arbeidsfolk sliter med «regninga og renta» trenger vi en kraftig omfordeling før slike argumenter går hjem.

Finanskrisa

Finanskrisa kan slå begge veier. Dersom den skaper store økonomiske problemer for arbeidsfolk, kan kravet om kortere arbeidstid igjen tape for økonomiske krav. Men det kan tenkes at kravet vil komme opp som et krav om å dele på arbeidet, dersom arbeidsledigheten øker kraftig. Dette så vi under den forrige krisa på 30 tallet, jfr. sekstimersdagen på Kelloggs.

Kravet om seks timers dag/30 timers uke er et krav som mange kan enes om. Også de fleste mannfolk. Men kravet vil aldri bli omsatt i praksis dersom ikke det blir arbeiderklassens felles krav. Vi som ønsker seks timers arbeidsdag/30 timers uke må derfor bli enige om en strategi som gjør at arbeiderklassen kan samle seg om dette kravet som vår nye velferdsreform. Leste i avisen nylig at Hugo Chaves ville gå inn for å lovfeste sekstimersdagen. Lurer på om de trenger bussjåfører der?  

– Groruddalen har lenge blitt sett på som et problemområde, slik åpner Fafo sin presentasjon av rapporten om levekåra i Groruddalen som kom i sommer. (1)

Men trass i lavere gjennomsnittsinntekt, lavere levealder og dårligere helse enn gjennomsnittet i Oslo, trives det store flertallet av oss som bor og arbeider her riktig godt.

Hva skal vi gjøre med dette «problemområdet», som mange mener er preget av sosial nød, ensomhet og kriminalitet?

Hva er egentlig sannheta om Groruddalen?

Maren Rismyhr har jobbet som lærer i Groruddalen fra 1972 og representerer Rødt i Grorud bydelsutvalg.

 

---

 

Fafo-rapporten viser at Groruddalen ikke er helt ensarta. Rapporten deler dalen i 22 underområder, og tre av disse skiller seg ut med bedre utdanning, høyere inntekt, bedre helse og høyere levealder enn resten. For media framsto akkurat dette som en sensasjon. Tenk at det i Groruddalen fantes enkelte steder som minnet om vestkanten! Aftenposten (2) slo for eksempel stort opp at «… flere områder i dalen matcher levekårene på vestkanten.» Så la oss slå fast unntaket: Vi har altså tre enklaver som kan ligne på vestkantens hvite villastrøk i Groruddalen!

Noen syns problemet er at befolkningen ikke har høy nok utdanning i denne delen av hovedstaden. Andre syns Groruddalen har feil type arbeidsplasser, og kan komme med ideer om å fjerne lager- og transportarbeidsplasser for å få inn f eks flere media- og databedrifter. Enkelte mener at det er alt for mange innvandrere samlet her, mens andre igjen mener at noen flere rekkehus blant blokkene ville trekke andre typer mennesker hit.

De som bor på vestkanten i Oslo, har sjelden satt sine bein i vår del av byen. Det er mange eksempler på at ungdommer fra vestkanten tror det er direkte farlig å ta t-banen oppover dalen, og de voksne har ingen interesse av å legge turen hit.

For å bøte på problemene i Groruddalen, har vi fått «Groruddalssatsingen». Dette er et samarbeid og spleiselag mellom staten og Oslo kommune som startet i 2007, og skal vare til 2016. Bare i år er det satt av 119 millioner statlige kroner og 42 millioner kommunale kroner. Den omtalte Fafo-rapporten er lagd som en del av op%artsdokumentasjonen for Groruddalssatsinga. Målet var å finne ut hva som er særskilt for Groruddalen i forhold til resten av Oslo når det gjelder helse, arbeid, inntekt, sosiale relasjoner. Rapporten sier også noe om beboernes opplevelse av nærmiljøet og vurdering av egne levekår. Denne artikkelen skal se nærmere på hva som egentlig preger dette «problemområdet », og hva som bør gjøres.

Hvor er Groruddalen?

Groruddalen er Oslo ytre øst. Dalen ligger mellom Lillomarka i nordvest og Østmarka i sørøst. I dalbunnen renner Alnaelva. Ved denne elvas utløp ble for øvrig Oslo grunnlagt i middelalderen. Fire av Oslos 15 bydeler utgjør Groruddalen. Det er bydelene Bjerke, Grorud, Stovner og Alna.

Fra jordbruk til blokker

Fram til 1950 var Groruddalen stort sett jordbruksland iblanda noen mindre småhusområder. Gårdsnavna forteller om historie tilbake til vikingtida. Mange av dem er bevart som navn på t-banestasjoner og områder, slik som Stovner, Rommen, Tveita. Industrien i Oslo ble bygd opp langs Akerselva, som hadde mer stabil vannføring enn Alna, men Groruddalen hadde også sin industri langs elva, særlig rundt Grorud og Bryn. Grorud og Bryn er samtidig navn på to av landets eldste jernbanestasjoner ved landets første jernbane, Hovedbanen mellom Oslo og Eidsvoll.

Etter krigen var det stor bolignød i Oslo, og på jordene i de slake dalsidene vokste blokkene raskt opp, mens forskjellig typer industri ble etablert i dalbunnen, som lenge var brukt som hovedstadens søppel- og fyllplass. (3) Men nå gjaldt det å skaffe folk tak over hodet! Etter hvert kom drabantbyene. Først Veitvet midt på 50-tallet, så Ammerud og seinere Stovner på 60-tallet og på 70-tallet Romsås, Furuset og Ellingsrud. På 32 år, fra 1949 til 1981, økte folketallet i Groruddalen med nesten 100 000, tilsvarende 572 prosent! Her stanser den store utbygginga opp, og folketallet hadde en liten nedgang fram til 1990-tallet. De siste 10 åra har folketallet igjen økt, sjøl om boligbygginga har vært relativt liten. Nå er det innvandrerne (4) som har oppdaget at Groruddalen har romslige leiligheter til lavere pris enn trange leiligheter i indre by.

Hvem bor i Groruddalen?

Hit flyttet fra 1950- til 80-tallet arbeiderfamilier fra trangboddhet i sentrum. De kunne flytte fra ett rom hos svigerfamilien, fra nedrivningsgårder, fra hybelleiligheter og etter hvert fra byfornyelsesgårder. Fra klaskedo i oppgangen eller do i gården til ny leilighet med bad og wc, eget kjøkken og eget rom til barna! Fra mørke bygårder til lys og friskere luft! Å få leilighet i Groruddalen var et stort framskritt, særlig for barnefamiliene. Nylig snakka jeg med en pensjonist på Romsås. Han og kona har fem barn, og da ungene var små, bodde de i to hybelleiligheter i byen. Han fortalte om den dagen han var på leiegårdskontoret og fikk vite at han hadde fått femroms leilighet på Romsås, dit han flytta i 1973. Hvilken lykke å få komme til Groruddalen!

Fra 1990-tallet blir dalens arbeiderklasse mer fargerik. Vårt område har en større innvandrerandel enn Oslo ellers. 35 prosent av befolkningen har enten innvandret til Norge eller har foreldre som har innvandret. De har røtter i 170 land. Fafo-rapporten (5) forteller at fra 2000 til 2005 flyttet over 10 000 ut av Groruddalen, mens over 40 000 flyttet inn. Det var langt færre barn blant dem som flyttet ut, enn blant dem som flyttet inn. Av de voksne innflytterne hadde 45 prosent innvandrerbakgrunn. Av dette kan en slutte at det er mange innvandrerfamilier med barn blant innflytterne. Mange av dem har antakelig flyttet fra trange leiligheter i Oslo indre øst, som har vært høyt priset de siste åra, til relativt rimelige, større familieleiligheter i Groruddalen. Utviklingsog kompetanseetaten i Oslo kommune har nylig utgitt et ferskt statistikkgrunnlag for Groruddalssatsinga. (6) Her sies følgende om flytting på side18: For 2006 er hovedinntrykket «en sterk netto utflytting av personer med norsk bakgrunn fra Groruddalen og en tilsvarende sterk netto innflytting av personer med ikke-vestlig bakgrunn. Videre oppsummeres det på side 22: «Tallet på innvandrere fra ikkevestlige land økte mer enn i noen av de øvrige byområdene 1997–2007, og Groruddalen er eneste byområde med vesentlig nedgang i befolkningen med norsk bakgrunn i denne perioden.»

Trafikken – et stort problem

Det er slutt på den tida da man flyttet til Groruddalen for å få frisk luft! Dette er Norges eneste dal med fire langsgående sterkt trafikkerte veier, hvorav tre kan kalles motorveier. Her går trafikken inn og ut av byen hver dag. I dalbunnen ligger en rekke store bilbaserte kjøpesenter og møbelhus. Dette fører til mye lokaltrafikk. Gjennom dalen går også trafikken til og fra Gardermoen. Og ikke minst går en enorm mengde gods på veiene. Sentralt i dalen ligger landets største logistikksenter, også omtalt som navet i Norges godstrafikk. Hit kommer en strøm av lastebiler med containere fra havna fulle av varer fra Kina og Sørøst-Asia. På de store godsterminalene blir de omlasta og sendt ut til resten av landet på vei og jernbane, garantert også til et sted nær deg. Alt dette fører til stor biltrafikk, og bunnen av Groruddalen påstås å ha Oslos høyeste luftforurensing.

Arbeid og inntekt

Fafo-rapporten forteller oss at folk i Groruddalen har lavest yrkesinntekt i Oslo, mens Oslo ytre vest ikke overraskende har den høyeste. Hvis vi ser på inntekt etter skatt, har folk i ytre vest gjennomsnittlig over dobbelt så høy inntekt. Rapporten slår fast at denne voldsomme forskjellen i inntekt etter skatt i stor grad skyldes forskjellen i kapitalinntekt.

Statistikken viser også at folk i Groruddalen samla sett har svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn i Oslo for øvrig. En lavere andel er i lønna arbeid, og en høyere andel har stått utafor arbeidslivet i en lengre periode i åra 2000–2005. Det betyr at mange er avhengig av offentlige velferdsordninger. Når det gjelder andel av befolkningen som er i lønna arbeid, skiller innvandrerne i Groruddalen seg positivt ut. Sammenlignet med resten av Oslo er en høyere andel av dalens innvandrere i jobb. Likevel vokser mer enn ett av fire innvandrerbarn i Groruddalen opp i familier som er under fattidomsgrensa.

Verken Fafo-rapporten og Notatserien 3/2008 sier noe om hva slags arbeid befolkningen i Groruddalen har. Sannsynligheten for å møte børsmeklere og direktører her er imidlertid liten. Vi vet fra før at dalen preges av arbeidsplasser innen transport, lager og varehandel, og sjølsagt trengs det folk innen renhold, helse og omsorg. Det er ikke vanskelig å slutte seg til at mange har tunge og slitsomme yrker, som går på helsa løs. Vi vet at sjansen for å ende som uføretrygdet har vært stor på mange av de nevnte yrkesområdene, men dette drøftes ikke spesielt i rapporten.

Helse

Fafo-rapporten slår fast at folk i Groruddalen har markert dårligere helse enn befolkningen ellers i Oslo. Rapporten definerer helse ut fra offentlig statistikk over antall uføretrygda, langtidssjukemeldte, antall under rehabilitering eller yrkeshemma. Det betyr kort sagt at en teller opp hvor mange som ikke kan jobbe i det hele tatt, eller ikke kan jobbe full tid på grunn av «sykdom, skade eller lyte». I tillegg kommer de som defineres som yrkeshemma på grunn av «fysisk, psykisk eller sosial funksjonshemming». Alle 22 delbydelene har høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn snittet for Oslo.

Samtidig ser det ut til at vi har friskere innvandrere i Groruddalen enn i resten av byen. Groruddalen er det eneste området i Oslo hvor folk med norsk bakgrunn har dårligere helse enn innvandrerne. Dette forklares delvis med at innvandrerbefolkningen i Groruddalen er yngre enn resten av befolkningen, og dårlig helse øker som kjent med økt alder.

Når folk i Groruddalen blir spurt om egen helse, er det smerter i muskler og ledd som først og fremst oppgis som plager. Så følger ryggsmerter og smerter i nakke/skuldre. (7) De vurderer helsa si markert dårligere enn folk i resten av Oslo. Offentlig statistikk viser det samme. Sjøl om det også her er til dels store variasjoner innen Groruddalen, er det overalt en høyere andel innbyggere med redusert funksjonsevne enn Oslo-gjennomsnittet. Dette gjelder uavhengig av alder, kjønn og utdanning, og særlig er kvinnene rammet. 20 prosent av kvinnene i Groruddalen er registrert med redusert funksjonsevne, mot ti prosent i indre vest.

Hva nå, Groruddalen?

Sjøl om den ovenfor nevnte undersøkelsen viser at folk i Groruddalen trives, at de har venner, føler seg trygge og mener at barna har gode oppvekstvilkår, bygger svarene også opp under den offentlige statistikken som sier dårlig helse og lave inntekter. Så, hva nå, Groruddalen? Vil statlige og kommunale millioner til Groruddalssatsinga føre til endringer av betydning? At det offentlige har forsømt seg i mange år, er ikke til å komme bort fra. Alle Groruddalens nedgravde fyllinger er klare eksempler på det. Forurensinga fra trafikken er stor, og at lufta kan være helsefarlig, er det liten tvil om. Dette er oppgaver for kommune og stat, og her bør Groruddalssatsinga komme inn. Den er delt inn i fire programområder, og programområde 1 handler om trafikk. Men Groruddalssatsingas årsmelding for 2007 (8) viser ingen større grep. Det gjør heller ikke lista over tiltak for 2008 (9)

Det kan være viktig nok å sette ned farten fra 80 til 60 km/t om vinteren langs Trondheimsveien, men noe større grep kan det ikke kalles. Det er foreløpig ingen planer om lokk over E6. Dette er et krav med støtte i befolkningen. Lokk over E6 ville være en reell satsing! Satsing på miljøet ville det også være å få jernbane fra havna og opp til godsterminalene. Forlenging av tbanen til de folkerike nabokommunene ville bety mindre biltrafikk. Men nei, ikke noe av dette er på planleggingstadiet en gang.

Helsetiltak

Groruddalsbefolkningen har markert dårligere helse enn resten av Oslo, målt ut fra grad av utstøtning fra arbeidslivet, men også støttet av innbyggernes oppfatning av egen helse. Groruddalssatsingas bøtemidler så langt er holdningskampanjer om kosthold og mer fysisk aktivitet, altså tiltak rettet mot den enkelte, ikke mot arbeidslivet.

Ut fra tankegangen om at arbeid gir helse, satses det på å få flere i arbeid i framtida. I hovedsak går pengene til gratis kjernetid for 4–5-åringer i barnehagen, samt språkopplæring for innvandrerkvinner og utvidet skoledag med leksehjelp. En skole i hver bydel skal utvikles som såkalt kunnskapssenter. Dette skal etter planen fungere som inkluderende møteplass for elever og familiene deres utover skoletida. Vi er sjølsagt glade for at staten bruker 38,5 millioner på gratis kjernetid i barnehagen dette året. Alt dette er i seg sjøl gode og nyttige tiltak, men igjen er det hvert enkelt individ som skal forandre seg, ikke arbeidslivet som stenger folk ute: Hvis du ikke lærer deg norsk, er det din skyld om du står uten arbeid. Om barna dine ikke blir flinke på skolen, slik at de kan få seg en skikkelig jobb, er det fordi du ikke følger opp skolen godt nok. En nærliggende tankegang er at det går an å utdanne seg bort fra arbeiderklassen. En av de videregående skolene skal for eksempel bli realfagssenter i samarbeid med universiteter, forskningsmiljøer og bedrifter. Her skal elever med særskilte evner og interesser få spesielle tilbud, som det står i «Groruddalssatsingen – Tiltak for 2008». (10)

Er det noe galt med folka i Groruddalen?

Avsnittet under er fra sluttkapittelet i Fafo-rapporten: Visjoner og virkelighet i Groruddalen (11):

«Det kan se ut til at levekårsproblemene vi finner i Groruddalen ikke er relatert til forhold knyttet til området som sådan, men til hvem som bor der. Det er dermed grunn til å tro at mange av de utfordringene Groruddalen står overfor er en konsekvens av mer allmenne prosesser knyttet til sosial og økonomisk bosegregering. Boligprisene i et område avgjør hvem som har råd til å flytte dit, og prisene blir igjen påvirket av den sosiale statusen ved å bo i et område.»

På litt mer hverdagslig språk betyr dette at problemene i Groruddalen (lave inntekter og dårlig helse) henger sammen med at Oslo er en klassedelt by. Folk fra arbeiderklassen (lav sosial status) flytter dit de har råd til å bo.

Mens store deler av byens arbeiderklasse er bosatt i Groruddalen, finner du ikke ordet arbeiderklasse noe sted i Fafo-rapporten. Samtidig sikter Groruddalssatsinga mot å styrke Groruddalens identitet og stolthet. Etter min mening burde en da satse på å styrke arbeiderklassestoltheten framfor å usynliggjøre den.

Folk i Groruddalen er ikke pengeflyttere. De er verdiskapende eller de utfører viktige tjenester som er en forutsetning for verdiskapinga og helt nødvendige for samfunnet. De jobber samtidig i yrker som går på helsa løs, slik at kroppen ikke holder fram til pensjonsalder.

Men barna blir sendt inn i et skolesystem som forteller dem dersom de blir bedre lesere og lærer seg norsk, dersom de gjør leksene og får gode karakterer, og dersom foreldrene følger dem bedre opp, så vil det gå dem vel. Kanskje de vil komme inn på en gjev videregående skole utafor dalen og seinere bli studenter ved universitetet? Dette kan ikke være veien å gå for å styrke Groruddalens identitet og stolthet!

 

Skal helsa bedres, må arbeidsmiljøet bedres. Kamp for bedre arbeidsforhold er kamp for bedre helse. Pensjonsreformen vil opplagt skape større helseproblemer for folk i Groruddalen. Angrep på uføretrygda vil skape større helseproblemer. Lønnskamp er nødvendig for bedre inntekt. Ikke noe av dette er nevnt i Fafo-rapporten. Så lenge arbeidsfolk blir tråkka på, vil Groruddalen framstå som et «problemområde».

 

Noter: 1      Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen http://www.fafo.no/pub/rapp/20069 /20069 .pdf 2      Aftenposten 20.06.08 3     Jeg kan huske avisene på 70(?)-tallet skrev om en gutt på Stovner som fikk brannskader av antent gass som kom opp av fotballbanen som var anlagt oppå ei gammel søppelfylling. MR 4     Personer som sjøl har innvandret til Norge eller er født i Norge av foreldre som har innvandret 5     Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 22-23 6     Oslo kommune Utviklings- og kompetanseetaten: Notatserien nr. 3/2008: Statistikkgrunnlag for Groruddalssatsningen og Handlingsprogrammet for Oslo Sør 7     Levekårskartlegginga i Oslo: spørreundersøkelse gjennomført av Synnovate MMI 2006 på oppdrag av Fafo 8     Oslo kommune, Byrådsavdeling for byutvikling, Plankontoret for Groruddalen: Årsmelding 2007 Groruddalssatsingen, s. 12-13 9     Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.10 10   Plankontoret for Groruddalen: Groruddalssatsingen, Tiltak for 2008, s.28 11   Fafo-rapport 2008:27 Levekår i Groruddalen, side 67

Soria Moria Slott er et vakkert bilde av Theodor Kittelsen. Det er en av våre viktigste nasjonalskatter.

Lenge representerte dette bilde for meg et symbol på rettigheter, mulighetene og håpet som Norge ga til mennesker i alle situasjoner i livet, spesielt de som trenger mest.

Vi kunne se sola over det norske fjellet, og gå mot den!

---

 

Også Soria Moria – plattformen for regjeringssamarbeidet – hadde en slik symbolverdi. Vi skulle gå mot lysere tider. Forventningene var store for mange. I 2005 skaptes det håp om en ny kurs i politikken, og alle ventet på at regjeringen ville føre «en human, solidarisk og rettssikker flyktning- og asylpolitikk », som det står skrevet i kapittel 17.

Noen positive tiltak kom, som for eksempel reinnføring av norskundervisning på asylmottak. Men vi sliter enda etter alle disse årene med en flertallsregjering som ikke oppfyller de gode ønskene. MUFere venter å bli kastet ut, kvinner som flyktet fra voldelige menn nektes opphold, afghanske sultestreikende asylsøkere ble sendt ut, ikke alle mindre åringer asylsøkere er under barnevernet. Den 3. september 2008 våknet vi til 13 punkter med innstramninger av asylpolitikk. De gode ønskene, bildene og symbolene ble revet ned.

Staten er en av premissleverandørene når det gjelder folk sine holdninger til asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Ordene «strøm», «bølge» og «tilstrømning» og «lykkejegere » skaper et feilaktig bilde av situasjonen. Husk at i 2002 kom 17 480 asylsøkere til Norge, og 15 613 i 2003. I 2004 tok minister «Jern» Erna Solberg (H) avgjørelse om å stenge mange asylmottak, og Bondevikregjeringen solgte budskapet at «nå kommer det ikke mer asylsøkere» eller «de som kommer er grunnløse». De baserte seg også på EUs umenneskelige stansing av folk i Sør- Europa. Tiden gikk, krigene sluttet ikke, tverr imot! Vårt «medmenneskelige» militære engasjement i Afghanistan fortsetter, selv om de rød-grønne trakk soldatene fra Irak. Stoltenberg & Halvorsen & Haga skrev under en vidunderlig regjeringserklæring i Soria Moria, helt eventyrlig. Men tiden går … politikken består! Vi bidrar fortsatt med å produsere flyktninger.

Det skjer lite i verden som tilsier at strømmen av flyktninger tar slutt. Makthaverne benytter den motstanden og volden som de selv har skapt mot innvandrere og flyktninger som begrunnelse for ytterligere innstramminger.

Vi har snakket mye om det grunnleggende trekket ved det kapitalistiske systemet som fremmedgjør mennesker. Det kapitalistiske systemet har flere «utstillingsvinduer» hvor det viser sine verste sider. Der lider fremmedgjorte mennesker pluss naturen. Vi ser krigene, klimaødeleggelsene, kvinneundertrykkinga, etc. Jeg vil plassere de 13 punkter om innstramminger i asylpolitikken i ett av disse utstillingsvinduene til kapitalismen. På det utstillingsvinduet finner vi også stykker av en revnet Soria Moria-erklæring. Logikken er: Er vi mer like høyresiden, vinner vi valget. I dette virvar sies mye om grunnlegende menneskesyn og holdninger ovenfor mennesker på flukt. Innstramminger forsterker skillene VI-DEM. «Lykkejegere», «de som uthuler asylinstituttet» blir til skikkelser som truer folk sin velferd. Asylsøkere brukes også til å forsvare taburettene for noen medlemmer av den rød-grønne regjeringen. (Vi merket oss av SV tok dissensen i denne saken.)

Det er ikke bare ressurser vi snakker om, når vi ønsker å ta imot folk på flukt på en verdig måte. Det er heller ikke mangel på plass som er problemet her i landet. Vi snakker om den politiske viljen. Vi må stå fram og klart fortelle om at vårt mål og vår visjon er et samfunn med åpne grenser og demokratiske rettigheter for alle.

Jeg har lyst til å gå og se på det vakre bildet av Theodor Kittelsen, Soria Moria Slott, sammen med dere som leser dette. Sammen med dere kan vi finne igjen symbolet for håp og muligheter, sammen gjenreise landets verdighet og kjempe for et åpnere Norge.

Den rød-grønne regjeringa har hvert år poengtert at kommunene har fått tilført friske midler. Slik oppleves ikke hverdagen i vår kommune. Notodden kommune hadde en realnedgang i budsjettet på 1,5 % fra 2007 til 2008.

I vår kommune har det vært en realnedgang i midlene i alle de årene den rød-grønne regjeringa har regjert.

Inger-Lise Olsen er varaordfører i Notodden Kommune fra Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse.

 

---

 

Inntektene til Notodden kommune fra statlige rammeoverføringer og skatt på inntekt og formue, økte riktignok nominelt med nærmere 10 millioner kroner fra regnskap 2007 til fremlagte budsjett 2008. Men hele denne økningen, og litt til, ble imidlertid spist opp av lønns- og prisveksten, slik at vi totalt fikk en reell nedgang på 1,5 % .

Forventningene til den rød-grønne regjeringa var i 2005 store

I Notodden kommune slet vi med et underskudd fra Erna Solbergs tid pålydende 71 millioner kroner. Budsjett for 2005 og økonomiplan for 2005–2008 var et meget stramt. Vi måtte ha sterk fokus på omstillingsevne og aktiv samhandling mellom politikere, administrasjon, ansattes organisasjoner og brukere for å gjennomføre tiltak som skulle bringe driftsbudsjettet ytterligere ned fram mot 2008. Samtidig ville vi ivareta kvaliteten på tjenesteytingen og et godt arbeidsmiljø for de ansatte i Notodden kommune.

Budsjettet inneholdt uønskede kutt, skatteøkninger og egenandelsøkninger som var nødvendige for å opprettholde befolkningas velferdstilbud. Men hovedårsaken til at budsjettet for 2005 ikke raserte de kommunale tjenestene skyldes en knallhard politisk kamp som Solidaritetslista av SV, Rødt og Partiløse førte mot Fylkesmannen og mot Kommunal- og Regionaldepartementet. Saken dreide seg kort fortalt om kommunens anledning til å kunne benytte kapital fra det heleide aksjeselskapet Notodden Energi til drift. Dette var for å unngå store kutt i perioden med nedbetalinger av tidligere års underskudd. Dette var helt nødvendige grep for å få budsjettet i balanse, samtidig som man ville søke å ivareta så store og sentrale deler av kommunens tjenesteproduksjon som mulig.

Solidaritetslista vant fram i denne kampen mot KRD etter å ha arbeidet med saken i en periode på nesten ett år. Daværende varaordfører Asgeir Drugli fra Solidaritetslista var den som ledet denne kampen. Dette var kanskje den viktigste politiske seieren i perioden 2003–2007 med tanke på de konsekvenser det ville ha fått for innbyggerne dersom vi ikke hadde vunnet kampen.

Fylkesmannen, en medspiller?

Hovedårsaken til den ekstremt vanskelige økonomiske situasjonen for Notodden kommune lå i rammebetingelsene som ble gitt til kommunene fra regjering og sentrale myndigheter. Det var et stort sprik mellom de krav til omfang og kvalitet på tjenestene som sentrale myndigheter påla kommunen, og de frie midlene som ble stilt til disposisjon for å kunne oppfylle disse kravene. På Notodden hadde vi som sagt et akkumulert underskudd på totalt 71 millioner kroner som skulle betales over driftsbudsjettet.

Vi opplever ofte i budsjettarbeidet at Fylkesmannen er som et hinder, et hinder for å kunne yte befolkninga de tjenester og den kvalitet som de har krav på. Årsaken er at mange folkevalgte i andre partigrupperinger ser ut til å kvie seg for å stå opp imot Fylkesmannen når det gjelder kommunelovens krav om budsjettbalanse. Fylkesmannen oppleves ofte som kompromissløs i slike saker. Når det er snakk om å gi befolkninga de tjenester til den kvalitet som også er nedfelt i lover og retningslinjer, så er Fylkesmannen langt mere lemfeldig, og kommunelovens krav til budsjettbalanse ser ut til å råde over rettighetsparagrafer som sikrer tjenestetilbudet. Istedenfor å påpeke motsetningene mellom budsjett og oppgaver overfor de lovgivende myndigheter, angriper Fylkesmannen kommunene.

Solidaritetslista har stått imot Fylkesmannen en rekke ganger, også etter at den rød-grønne regjeringa kom til makta. Vi opplever fortsatt hver eneste budsjettbehandling og -revidering som en kamp for å beskytte det eksisterende tjenestetilbudet. Anledning til å vurdere utvidelser av tilbudet hører med til sjeldenhetene, og i den grad dette har vært gjort så har det skyldes befolkningas velvilje, og ikke den rød-grønne regjeringa.

Det er innbyggerne som betaler regninga

Kommunen klarte å dekke 71 millioner kroner i underskudd på kortere tid enn planlagt i forhold til forpliktende plan. Dette fikk i midlertidig store konsekvenser i forhold til bemanning, arbeidsbelastning, arbeidsmiljø og evne til saksutredning. Dessuten var tjenestekvaliteten på et nivå som var vanskelig å akseptere. Årsaken til at vi klarte det var: – At vi påførte innbyggerne eiendomsskatt. Kommunestyret så flere negative sider ved å øke eiendomsbeskatningen, men vi så ingen annen mulighet enn å gjennomføre dette i den situasjonen Notodden kommune var i. Vår prioritering var å sikre den offentlige tjenesteytingen så godt det lot seg gjøre innenfor de gitte rammer. – Vi innførte økte egenandeler på for eksempel kulturskole og en del tjenester for eldre. – Vi har tatt ut relativt store utbytter fra Notodden Energi, kraftselskapet som kommunen eier. Dette for å unngå å kutte tjenesteproduksjonen til et kunstig lavt nivå i perioden, hvor tidligere års underskudd skulle tilbakebetales.

Alle disse tre elementene er midler som kommunen får fra innbyggerne for å berge velferdssystemet i vår kommune. Den rødgrønne regjeringen fortjener ikke kreditt for å satse på kommunene, slik de bedyrer selv.

Uten befolkningas velvilje og ønske om å opprettholde et mangfold av gode offentlige tjenester så hadde vi ikke vært der hvor vi er i dag. Dette er kommunens egen befolkning sin fortjeneste. I tillegg har dette «kostet» de ansatte i form av belastninger, sykdom og miljø.

Investeringer og momskompensasjon som finansiering av drift

Vi fikk til et noenlunde tjenestetilbud i 2008 på omtrent samme nivå som 2007. I tillegg til innbyggernes egne tilføringer var dette mulig på grunn av økning i momskompensasjonen grunnet økte investeringer. Vi har finansiert nesten all «vekst» i år og neste år med økt momskompensasjon fordi vi har satt inn store investeringer. Dette er ikke en særlig god finansiering av drifta, sjøl om investeringer i seg sjøl ikke er feil.

Dette skreiv rådmannen om budsjettet for 2008: «Virkeligheten er at en sikring og utvikling av viktige deler av kommunens tjenester kan etter bare skje ved økning av andre inntekter, kostnadsreduksjoner eller omfordeling innenfor eksisterende rammer.»

Noen konkrete eksempler fra Soria Moria-erklæringen

Vi hadde forventninger til regjeringens Soria-Moria erklæring i forhold til de punktene som er svært konkrete og håndfaste. Et eksempel på dette er at det innen 2009 skal det være 10 000 flere årsverk i eldreomsorgen enn i 2004 i Norge. Dette betyr enkelt og greit at det i Notodden skal økes med ca. 40 årsverk eller at det skal brukes ca. 16 millioner 2005-midler mer i eldreomsorgen i 2009. Dette er på ingen måte en realitet i vår kommune.

Et annet eksempel er at det i disse dager viser seg at det blir store husleieøkninger blant funksjonshemmede. For å kunne videreføre den daglige livsstandarden til funksjonshemmede må vi antakelig gå inn med en kommunal levekårsstøtte. Dette står jo i grell motsetning til uttalelsene om fattigdomsbekjempelse og et godt trygdeoppgjør. Det viser seg at mange av beboerne sitter igjen med 1000 kroner i måneden å leve for etter at husleie, strøm og andre faste utgifter er betalt. Disse menneskene har intet valg til å kunne bosette seg hvor de vil, de må bo i de leilighetene kommunen tilbyr.

2008-budsjett, kutt eller økning? Nye løsninger på drift

I revidert budsjett 2008 innebar rådmannens forslag kutt i skole på 1 millioner kroner og kutt i eldreomsorgen på 1,8 mill kroner. Solidaritetslista sikret et flertall i kommunestyret som snudde de foreslåtte rammekuttene i skole og pleie og omsorg, også denne gangen mot rådmannens og Fylkesmannens advarende pekefinger.

Vedtaket innebar en opptrappingsplan for lærerressurser fra august 2008, samt en styrking av eldreomsorgen i økonomiplanen fra og med 2009 på 2,5 millioner. Dette hadde vi ikke greid dersom ikke folk sjøl på Notodden hadde reist seg i et opprør mot manglende ressurser som spesielt ble tydelig i skolen. Her arrangerte foreldre og foresatte «Foreldreaksjonen mot spareskolen», og Utdanningsforbundet gikk til streik for å markere lærermangelen. Det presset ble til slutt så stort at et flertall i kommunestyret stilte seg bak hovedkravene som lå i Solidaritetslistas budsjettforslag.

Finansieringen av budsjettvedtaket krevde på nytt en kreativ angrepsstrategi på budsjettrammene og flere tiltak utgjorde i sum en dekning for et budsjett i balanse. I dette inngikk blant annet en utsettelse av nedtrapping av momskompenasjonsordningen med ett år i forhold til rådmannens budsjett, kommunale overføringer til Notodden Flyplass ble forutsatt fjernet (noe som kan føre til tap av arbeidsplasser), et ekstraordinært stort utbytte fra Notodden Energi basert på den samme mekanismen som vi vant fram med i 2005 og vi tok regjeringas signaler om storsatsning på skole i 2009 på alvor og la inn forventningsmidler i økonomiplanen.

Disse måtene å finansiere budsjettet på, er ikke en varig finansieringsmetode, og Solidaritetslista er vel forberedt på at den samme kampen for å finne penger og argumenter for et budsjett vil gjenta seg i år, neste år og året etter der igjen.

Forventningene kontra realitetene

Vi hører hele tiden at den rød-grønne regjeringa tilfører midler blant annet innen pleie og omsorg og skole. Dette skaper store forventninger både hos lokalbefolkningen, ansatte og hos de folkevalgte lokalt. Når man opererer med tall på makronivå, er ikke dette en gjenspeiling av det som skjer reelt i den enkelte kommune.

Vi får beskjed om at vi får det vi trenger, men når sluttlinja føres, er det likevel i minus, blant annet på grunn av betydelig kostnads- og prisvekst. Eksempler er lønn, nettoutgifter i barnehager, skole og individuelle planer, spesialundervisning, funksjonshemmede osv. I tillegg trenger vi flere hender. Det ser ut som vi blir tvunget til å legge vekt på effektivisering i kommunene, om vi skal klare oppgaven med å holde budsjettene i balanse.

En virkelighetsbeskrivelse fra sentrale myndigheter som ikke forholder seg til realitetene, bidrar til misnøye blant folk, som føler de får liten innflytelse på samfunnsutviklinga. Det er hevet over enhver tvil at mange folk bærer preg av en følelse av avmakt i dagens samfunn – ingenting nytter – det spiller ingen rolle hvem man stemmer på. Årsakene til dette er selvfølgelig sammensatte, men mye av dette er resultater av kommunenes opplevde gap mellom de oppgaver som staten pålegger kommunene, og de begrensede midler vi får til rådighet for å utføre dette.

Det framstår som absurd for folk at en kommune med en meget høy andel eldre mennesker i befolkningen lar en nybygd avdeling for senil demente bli stående tom, fordi man ikke har råd til å drive den – selv om det er lokal tverrpolitisk enighet om at avdelinga må åpnes. Det hjelper ikke at man i debatter mellom sentrale politikere fra alle leire får høre hvordan penger øses ut over kommunene og det skal satses på skole og eldreomsorg.

Ett positivt tiltak, men er det nok?

I forhold til regjeringens forslag til budsjett inn i 2009 og årene som kommer, er det ett positivt tiltak, nemlig at man har tatt hensyn til de skjeve inntektssystemene kommunene mellom. Det er bra at det blir lagt en utjevning inn i årene som kommer, for det er helt åpenbart at det i inntektssystemene for kommunene er nøkler og mekanismer som slår veldig feil ut for enkelte kommuner. Kommuner med stor overvekt av eldre innbyggere får blant annet ikke en tilstrekkelig kompensasjon gjennom inntektssytemet.

Men vi må nok helt sikkert også i årene som kommer, finansiere kommunesektoren med utbytte fra vårt kommunale kraftselskap og opprettholde eiendomsskatten. Vi forventer at vi fortsatt ikke vil klare å holde vår politiske målsetting om å redusere egenandeler på kommunale tjenester.

Den rød-grønne regjeringa fortjener ikke skryt for å ha satsa på kommunesektoren. De har overlatt ansvaret for å bevare «velferdsstaten » til den enkelte kommune, og finansieringa har de overlatt til kommunens egen befolkning.

Jeg er en revolusjonær fagforeningsleder fra Trondheim, medlem og bystyrepolitiker for Rødt. Overskriften er ikke ironisk ment, tvert imot.
Jeg ser på regjeringa som litt min, om lag som i Coop-reklamen.

Arne Byrkjeflot er leder av LO i Trondheim, bystyrerepresantant og landsstyremedlem i Rødt.

 

---

 

«Jeg tilhører de som hilste valgresultatet med glede, sjøl om RV ikke kom inn. Jeg jubler når de bryggeriansatte får beholde emballasjeavgiften, oppsigelsene trekkes tilbake i Jernbaneverket, fornyingsministeren stanser konkurransetilsynets krav om salg av Trondheim Energiverk, Djupedal stanser privatskolene og Stoltenberg setter foten ned for nedlegginga av lokalsykehus. Å få bort Høybråtens 13-timersdag, frislipp av midlertidig ansatte og sikring av retten til å stå i stilling til saken er endelig avgjort, kan ikke vurderes for høyt. Tjenestemannsloven er tilbake med retten til å gå på ventelønn. De arbeidsledige får feriepengene tilbake, om enn ikke før i 2008.» Ja, slik startet jeg artikkelen i Rødt! nr. 1 2006.

I dag hørte jeg på radio. NHO mente det kunne spares 720 millioner i sykehusene ved å sette ut tjenester på anbud, som vaskeri og renhold. Som motpart til NHO-direktøren hadde de funnet fram den sosialistiske minister Bjarne Håkon Hanssen. Han kunne berolige direktøren. Ikke hadde de satt noen stengsler mot anbud og utskilling, og ikke ville de gjøre det. Helseforetaket sto fritt til å gjøre som de ville. Noe de da også gjør. Et ekspansivt budsjett.

Det er noen uker siden jeg var på møter om statsbudsjettet, først med Gjedrem, så med Kristin Halvorsen. De sa det samme. Et statsbudsjett tilpasset krisa. Derifra går jeg rett over i budsjettdebatten i Trondheim kommune. Årets underskudd blir fra 120 til 150 millioner. Neste år skal Trondheim spare 300 millioner. I tillegg må Trondheim kommunale pensjonskasse tilføres 300 millioner. Den kommunen som bygde og rehabiliterte for en million om dagen, slår nå bremsene på. Rapportene fra landet ellers er likt Trondheim. Og dette er før krisa slår inn for fullt, sosialhjelpa øker og skatteinntektene raser. Hvis ikke ei regjering vet hva motkonjunkurpolitikk er, da er det ingen rød-grønn regjering.

I høst har hele fagbevegelsen I Trondheim og Sør-Trøndelag kjempet for å unngå anbud i kollektivtrafikken i Trondheim. Med rød-grønn regjering, rød-grønt fylkesting og rød-grønt kommunestyre så styres det mot anbud. Tross anbudspausen som ble varslet i Soria Moria.

AFP

I vår tapte vi AFP-kampen. Jeg er helt overbevist om at det ikke hadde vært mulig med ei blå regjering. Da kunne LO umulig ha godtatt en så usolidarisk løsning der de med dårligst helse plusser på pensjonen til de som kan jobbe til 67 og lenger.

Det er ikke så lett å omstille seg fra dette og vurdere valgkampen 2009. Et helt annet valg enn 2005. Da var det over flere år bygd opp en voldsom harme mot Bondevik-regjeringa. Høybråten foreslo en ny Arbeidslivslov som ville rasere Arbeidsmiljøloven. Det var gått et år siden utvidelsen av EU med 10 medlemsland og det hastet med å få på plass tiltak mot sosial dumping. Det var landsomfattende demonstrasjoner til forsvar for Arbeidsmiljøloven, krav til tiltak mot sosial dumping, nei til EUs tjenestedirektiv og mot forslag om å ødelegge pensjonssystemet vårt. Slik red vi på en bølge som ikke en gang lot seg stanse av LO-kongressens knefall på pensjon. Tross pensjonstapet, så hadde vi mye igjen å slåss for. AFP, offentlig pensjon og uførepensjon skulle forsvares, og vi visste at dette ikke var mulig uten å komme i konflikt med pensjonsforliket.

Nå har altså regjeringa lagt fram sitt siste statsbudsjett, og tida er inne for å oppsummere og stake ut kursen videre. Hva skal til for på nytt å sette i gang en samlet kamp for ei ny rød-grønn regjering? At den har holdt løftene sine? Om den bidrar til å mobilisere eller avvæpne fagbevegelsen? At utviklingen går i rett retning, fra markedsliberalisme? Eller rett og slett at alternativet er så mye verre?

58 krav

Fagbevegelsen stilte 58 krav og fikk ja på alt unntatt forsøk med 6-timersdagen. En gjennomgang gjort av LO i Trondheim sier at 32 er innfridd, 16 er ikke innfridd, og 10 krav kan en ikke si for sikkert. Det stanset litt opp etter den første bølgen, der regjeringa virkelig staket ut en ny kurs slik jeg har beskrevet i starten av artikkelen. For den rød-grønne regjering kan dagens manglende entusiasme blant deres egne virke urettferdig. Har vi glemt hvor ødeleggende Høybråthens arbeidsmiljølov og Clemets privatskoler ville vært? Eller forskjellen på den paddeflate holdningen til EU som Bondevik hadde og den mer offensive dagens regjering faktisk har vist. Den nye hjemfallsordninga har sine sider, men det aller viktigste sikret den: Nasjonal kontroll med vannkraftressursene, vår viktigste ressurs. Vi fikk på plass en ny ordning for arbeidsgiveravgiften, vårt i særklasse viktigste distriktspolitisk virkemiddel. Også her er det aller viktigste bevart, sjøl om distriktskommuner i sør og øst ikke får tilbake sin gamle status. Regjeringa bøyde seg ikke når ESA gikk til angrep på emballasjeavgiften, og tusener av bryggeriansatte trakk en lettelsens sukk.

Regjeringen har også kommet med to tiltakspakker mot sosial dumping. ILOkonvensjon 94 er blitt norsk lov, det betyr at stat og kommuner skal kreve tarifflønn i alle anbud. Arbeidstilsynet har fått rett til å gi bøter, det er innført en autorisasjonsordning for bemanningsbyrå. ID-kort er innført på byggeplassene. Derimot er det ingen glede over at innsynsretten er belagt med taushetsplikt, da er det nesten bedre uten innsynsrett. Nå kommer tiltakspakke 2. Fagbevegelsen er svært fornøyd med at vi får på plass regionale verneombud også i hotell og restaurant og renhold, det er bra at regjeringa vil utrede solidaransvar og en enklere måte å allmenngjøre tariffavtaler på. Derimot er det ganske gjerrig å styrke Arbeidstilsynet med 10 millioner, det står på ingen måte i forhold til det problemet sosial dumping er, og den rollen arbeidstilsynet er tiltenkt i kampen mot utnyttelse av utenlandske arbeidere.

Industripolitikk

Men de viktigste løftene har de ikke holdt, iallfall ikke enda. Nytt industrikraftregime er ikke på plass. Industri Energi, som representerer mye av Aps bastioner, sier at det er helt uaktuelt med en valgkamp for de rødgrønne uten at dette kommer på plass. De fikk heller ikke på plass en ny og forsterket ervervslov. Den gamle ervervsloven som Bondevik fjernet, ga fagbevegelsen mulighet å påvirke oppkjøp og regjeringa til å pålegge tvangssalg når lønnsomme bedrifter ble slaktet. Som Union ble. Vi ser ingen industripolitikk fra denne regjeringa.

Soria Moria lovte å legge ned veto mot direktiv som truer faglige rettigheter. Hvem andre skal avgjøre hva som truer faglige rettigheter, enn fagbevegelsen? Nå er flertallet for veto mot EUs tjenestedirektiv så stort i fagbevegelsen at selveste LOs sekretariat måtte be regjeringen reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. For entusiasmen i fagbevegelsen er det ganske avgjørende hva regjeringen gjør. Husk at sosial dumping handler om selve grunnpilaren vår, muligheten til å opprette og håndheve tariffavtaler. Taper vi her, så forvitrer også fagbevegelsen politiske innflytelse, og veien står åpen for de som vil ødelegge velferdsstaten.

Vi har fått oss et tidsvindu der det er mulig å presse regjeringa til tiltak mot sosial dumping. Slik jeg ser det, vedtar regjeringa nå flere tiltak som i neste omgang vil bli kjent ulovlig av ESA. Dette gjør de for å få EUs tjenestedirektiv gjennom. Deretter kan de gjøre som de har gjort med EØS-avtalen ellers, toe sine hender når ESA slår til.

Rundt om i det ganske land blir det avgjørende hva som skjer med sykehusene. Her har riktignok regjeringen ikke lovt annet enn evaluering og nei til nedlegging av lokalsykehus. Evaluering uten tiltak kan holde bra det, men ikke på sykehus. Her i Trondheim delte fagbevegelsen ut løpeseddel utenfor St. Olav. En side i farger med rød-grønne løfter og en side i svart hvitt med de blå. Siden har sykehusene gått fra krise til krise. Lokalsykehus er ikke lagt ned, men de blir undergravd ved at akuttkirurgi og fødetilbud kuttes. Til slutt tør ikke befolkningen velge lokalsykehus og nedleggelsene kommer. I Helse Sør-Øst (Helse Størst) er nå nedleggelsene i gang, stikk i strid med løftene.

Hanssen har nå forlatt NAV (som er på vei utenfor stupet), og satser på at en opprettingspakke til nord, midt og vest og den oppsiktsvekkende oppdagelsen at det er lurt å samordne kommunal helsetjeneste med sykehusene, skal berge dem over valget. Men jeg tror ikke det holder. Det aller minste som må til, er å fjerne økonomistyringsreformen. I Trondheim betyr den at bygging av nytt sykehus er en katastrofe for pasientene. Rett og slett fordi nybygg må avskrives og de tas krone for krone fra driftsbudsjettet.

Rett før valget kommer siste runde i pensjonskampen. Den hardeste og viktigste. Før jul kommer stortingsproposisjonen om ny uførepensjon. Og siden 42 % av alle nordmenn er uføre den dagen de blir alderspensjonister, så er det her en verdig alderdom avgjøres for de fleste vanlige folk. Uførepensjonsutvalgets forslag er en katastrofe. Det er slutt på å bli uførepensjonist, du får uførestønad. Da skatter du som lønnstaker. De vil ta fra uførepensjonister med lav pensjon barnetillegget på 1600 kroner i måneden for hvert barn. Og de vil at uføre også skal rammes av levealdersjustering. Overfor andre sier de at det er jo bare å jobbe et år ekstra, så tar du igjen det du taper på levealdersjustering. Det er et argument som ikke kan brukes overfor uføre.

Offentlig ansatte har i dag 66 % av brutto lønn fra 65 år ved 30 års opptjening. Regjeringens logikk er at du skal ha mer jo lengre du står i jobb. For fall står da både retten for AFP-pensjonister til å gå over på full tjenestepensjon fra 65 år og retten til full pensjon etter «bare» 30 års ansettelse i offentlig sektor. Det er trygghet for jobb og alderdom blandet med troen på fellesskapsløsninger som har gjort det mulig å få alle de nødvendige hender og hjerner til å velge jobb i det offentlige og forbli der. Kampen om offentlige pensjoner er en kamp for velferdsstaten.

Neste år blir et kriseår. Med et statsbudsjett som forsterker krisa. Trolig vil regjeringa komme med ei krisepakke i revidert nasjonalbudsjett og satse på å vinne valget på det. Men da er allerede titusener av bygningsarbeidere oppsagt, velferdstilbudet i kommunen er allerede kuttet, planlagte nybygg og rehabilitering lagt på is. Da er mye for seint, og det trengs langt større summer for å snu det hele.

For meg og det er mange som tenker som meg, er det avgjørende hva som skjer med, krisepakke, EUs tjenestedirektiv, sykehus, industrikraft uførepensjon og offentlig pensjon. Det er ikke mulig å inspirere andre om en sjøl føler seg sviktet. Og om jeg likevel biter tennene sammen, legger vekk selvaktelse og sier at alternativet er mye verre, her må vi samle oss i bunnen. Ville det ha noen klangbunn, ville det være ei valgkampanje med mulighet til å lykkes? Det ville det ikke. Det minste onde skaper ingen entusiasme. Entusiasme krever et prosjekt som er et alternativ til nyliberalismen, ikke nyliberalisme light.

Det jeg sier er altså følgende: Skal det være noen sjanse til å unngå en blå eller mørkeblå regjering neste år må regjeringen levere. Krisepakke, industrikraft, hel eller delvis reversering av helsereformen, bevare uførepensjon og offentlig pensjon og reservere Norge mot EUs tjenestedirektiv. Det er disse sakene som vil avgjøre entusiasmen eller manglende entusiasme i fagbevegelsen. I tillegg trenger regjeringen et prosjekt. Mitt forslag er å gjenreise den sosiale boligpolitikken. Regjeringen vil øke bostøtten med 1 milliard, 300 millioner i 2009. Dersom de i stedet hadde utstyrt Husbanken med 50 milliarder og subsidiert renta med 2 % så ville det også koste 1 milliard. Men da kunne du bygd 25 000 boliger årlig med lang avdragstid og lav rente. Enten utleieboliger etter selvkostprinsippet eller eierboliger med klausul for videresalg. Over noen år ville vi fått gjenopprettet et eget marked for folk flest som også ville holdt det øvrige boligmarkedet nede. Bolig kunne igjen blitt en rettighet på linje med skole og helsevesen. Og vi kunne hatt en valgkampsak som kunne truffet folk.

SV

SV vant kampen om Soria Moria erklæringen, den mest radikale regjeringsplattform i Europa. I en klasse for seg. Men det er makta som rår og SV ble disiplinert. SV spiller sammen med SP en viktig rolle i kampen om EUs tjenestedirektiv. Etter sviket på pensjonsforliket sa Karin Andersen at de skulle stå vakt om de uføre. Det har vi ikke sett mye til. Jeg tror ikke SV vil være noen kraft i å forsvare offentlige pensjoner. De godtar jo arbeidslinja og AFP-katastrofen ville ikke vært mulig uten SVs aktive medvirkning. Hvordan kan SV stå i front i kampen for krisepakke med en finansminister som synes statsbudsjettet er tilstrekkelig, ja supert. Hvordan kan SV stå i front for sykehusene når finansministeren skryter sykehusbudsjettet opp i skyene? Realistisk sett ser jeg ikke at SV vil bidra så mye til å presse fram de saker jeg mener er avgjørende fram til valget. Unntaket er EUs tjenestedirektiv, men det er til gjengjeld den viktigste saken.

Rødt

Dette merkelige lille partiet som er enig med alle fagbevegelsens krav, med unntak av gasskraftverk, men likevel ikke har mer enn 3 prosent oppslutning i fagbevegelsen.

Rødt har fra første stund krevd krisepakke, stått i front i sykehuskampen, står i front på pensjonskampen og er viktig i kampen mot EUs tjenestedirektiv og sosial dumping. I tillegg er vi det eneste partiet som er i mot norsk krigføring i Afghanistan. Vi jobber vår vante tro lite som parti, desto mer i fagforeninger, sykehusaksjoner, foreldreaksjoner og fronter.

Det merkelige er at dersom vi lykkes, så tjener ikke det Rødt. Da berger vi oppslutningen om de rød-grønne partiene. Og dersom vi mislykkes, så tjener det heller ikke Rødt. Misnøyen går til FrP.

Men det er en økende opposisjon på tvers av parti som tenker mer og mer likt uten å få partimessig uttrykk. Det er denne opposisjonen som har kraft i seg til å forandre verden og partibildet med.

Så om ikke Rødt ikke opplever å få vekslet inn all innsatsen i stemmer, så får vi en bølge til venstre mer enn sterk nok til å skylle pariet inn på Stortinget. Faktisk kan alt skje i tider som vi nå går inn i.