Ukategorisert
Unionen av søramerikanske nasjoner (UNASUR) er et frihandelsområde som omfatter hele Sør-Amerika med unntak av Fransk Guyana, Falklandsøyene og Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene. I desember 2004 underskrev representanter fra 12 søramerikanske nasjoner Cuzco-erklæringen, som er en intensjonsedrklæring som annonserer Fellesskapet for søramerikanske nasjoner (CSN ). Panama og Mexico var til stede som observatører. Tanken var å ha EU som modell med felles valuta, parlament og pass.
Av Olaf Svorstøl
På et toppmøte 17. april 2007 ble det besluttet å endre navnet fra Fellesskapet for søramerikanske nasjoner til Unionen av søramerikanske nasjoner. Det var en union opprettet i en region med felles røtter som bygget på idealer om frihet, likhet og brorskap fra den franske revolusjonen. I ekstraordinært møte i Brasilia, Brasil, den 23. mai 2008 ble den konstituerende avtalen underskrevet og dens første leder valgt.
|
Unionen er en sammenslutning av de to tidligere frihandelsorganisasjonene Mercosur og Det Andiske Fellesskap (CAN). En komplett sammenslutning av disse to områdene forventes å skje i løpet av 2008. Målet er å fjerne tollbarrierer på «ikke-følsomme produkter» innen 2014 og «følsomme produkter» innen 2019. Traktaten som etablerer Den søramerikanske union som et frilandsområde etter modell av Den europeiske union ble signert 23. mai 2008 i Brasília. Det ble samtidig bestemt at Quito skal være unionens hovedstad, mens parlamentet skal ligge i Cochabamba og sentralbanken i Bogotá. Det Andiske Fellesskap har følgende medlemsland som også ansees som assosierte medlemmer av Mercosur: Bolivia (som i 2006 startet prosessen for å bli medlem av Mercosur), Colombia, Ecuador og Peru. Mercosur har følgende medlemsland som også ansees som assosierte medlemmer av CAN: Argentina, Brasil, Paraguay, Uruguay og Venezuela.
Guyana og Surinam er medlemmer av Det karibiske fellesskap (CARICOM) og fikk tilgang til Unionen i 2006. CARICOM er en internasjonal organisasjon Når det gjelder et felles marked, eksisterer det reelt sett et fellesmarked for varer, ettersom over 95 % av varene produsert i CARICOM flyter fritt over medlemslandenes grenser. Derfor må en for å nå et felles marked, sette fokus på å oppheve restriksjonene som gjelder for retten til etablering, flyt av tjenester, kapital og faglært arbeidskraft. I tillegg må en vedta nye lover, skape nødvendige institusjoner og tilpasse relevante administrative og andre tiltak. Det er nå uklart om CARICOMmedlemslandene vil bli medlemmer av Unionen av søramerikanske nasjoner, eller kun assosierte medlemmer.
Chile er assosiert medlem av både Mercosur og CAN. Mercosur kan ses på som et mottrekk mot det amerikanske frihandelsområdet (FTAA), styrt av USA. Utviklinga i Mercosur ble svekket da den argentinske økonomien kollapset i 2001. Det har også vært interne konflikter angående handelspolitikk mellom Brasil og Argentina, mellom Argentina og Uruguay, mellom Paraguay og Brasil av ulike årsaker. Det har vært uenighet om fri flyt av individer i Mercosur, og mange hindringer har stått i veien for utviklingen av en felles valuta. |
Styringsorganer i UNASUR
|
I desember 2004 skrev Mercosur under en samarbeidsavtale med CAN, og publiserte et felles intensjonsbrev for framtidige forhandlinger for å integrere hele Sør-Amerika i ett felles handelsområde. Det er mye som er uklart, når det gjelder en politisk integrasjon i Sør-Amerika.
Praktisk politikk
– Unionen av søramerikanske nasjoner startet sin integrering med byggingen av den interoseaniske motorveien som vil koble Peru til Brasil via Bolivia. Bolivia får adgang til havet og Brasil adgang til Stillehavet og Peru. Byggingen startet i september 2005, finansiert 60 % av Brasil og 40 % av Peru. Den er ventet avsluttet i 2009.
– Heretter fulgte den Søramerikanske energiringen, der Argentina, Brasil, Chile, Paraguay og Uruguay leveres gass fra Peru, Camisea. Forslaget er allerede ratifisert og byggingen startet i 2006.
– Den binasjonale gasrørledningen, et prosjekt for energiintegrasjon mellom Colombia og Venezuela, ble startet 8. juli 2006, skal vare 24 måneder, og ledes av Venezuelas statlige oljeselskap PDVSA. Kostnadene for byggingen er 300 millioner amerikanske dollar. Denne vil også tillate Venezuela å eksportere olje til Østen via Stillehavskysten til Colombia.
– Med Fransk Guyana som den eneste unntak, vil resten av Sør-Amerika åpnes slik at søramerikanere kan reise i landene i inntil 90 dager bare ved å vise sitt nasjonale identitetsdokument.
– Etter dannelsen av UNASUR begynte planleggingen en Søramerikansk valuta som vil finnes i 2010 tiåret og som vil være utstedt av Banco del Sur.
Kritiske røster har sagt at siden grunnleggelsen i 2005 har UNASUR bare vært en virtuell enhet, som ikke har produsert ifølge intensjonsavtalen.
Endel skyldes politiske uenigheter/situasjoner. For eksempel situasjonen mellom Colombia på ene sida og Ecuador og Venezuela på den andre i forbindelse med colombianske styrkers raid inn på Ecuadors territorium og drapene på FARC medlemmer. UANSUR er i virkeligheten et
antiimperialistisk prosjekt ettersom måleter å styrke de søramerikanske nasjonenes økonomi og folkenes levestandard ved økt samarbeid mellom disse nasjonene. Det kan gi seg utslag i samarbeid om infrastruktur, energitilbud som samarbeid som styrker den søramerikanske identiteten (felles valuta, fri ferdsel mellom alle landene for borgerne). Dersom UNASUR utvikler seg langs disse linjene, vil det fylle formålet i intensjonsavtalen. Men, blant annet takket være USAs press, er samarbeidet bygd på et noe skjørt grunnlag. Tiden vil vise om det er USA eller samarbeidet som styrker seg i Sør-Amerika.
CARICOM har 15 medlemsstater
|
Relaterte artikler
Ukategorisert
Banco del Sur
Vel ett år etter av den ble lansert er Banco del Sur, presentert som en alternativ bank for Latin-Amerika, fortsatt på tegnebrettet. Finanskrakket 2008 gjør trolig at hvelvet blir stengt ennå en stund.
Av Peter M. Johansen
Etter at elleve presidenter og en visepresident (fra Urguay) hadde undertegnet overenskomsten om å opprette Unionen av søramerikanske Stater (Unasur) i Brasília 23. mai 2008, hang det et spørsmål igjen i korridorene: Hvordan går det med Banco del Sur?
Banken ble lansert med brask og bram av Argentinas tidligere president Néstor Kirchner og Venezuelas president Hugo Chávez, og fikk et løft da Brasil, Latin-Amerikas desidert største økonomi, sluttet seg til opprettelsen av en bank som skulle fungere som et alternativ til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Banken har foreløpig strandet på tre avgjørende punkt:
– Medlemmene har ennå ikke kommet til enighet om hvordan egenkapitalene skal reises og fordeles på landene.
– Det er uklart hvordan skal banken få en høyt kvalifisert portefølje og kredittrating. Stemmefordelingen i bankens styre er ikke avgjort.
9. desember 2007 møttes presidentene fra sju av Sør-Amerikas tolv land i Argentina for å opprette Banco del Sur: «Venstresidelandene»: Venezuela, Bolivia og Ecuador – og Mercosur-landene: Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay.
Utenfor står Andinopakt-landene Colombia, Peru og Chile som har tette økonomiske forbindelser med USA (bilaterale frihandelsavtaler), samt Guyana og
Surinam.
Møtet som ble avholdt 25. april 2008, var langt fra utfyllende. Det ble skrevet en avtale om å reise 20 milliarder dollar: Argentina, Brasil og Venezuela med to milliarder dollar hver; Ecuador og Uruguay med 400 millioner dollar hver; og Bolivia og Paraguay med 100 millioner dollar hver. Maksimalt ti prosent kan være i hjemlig valuta.
Tallene som har flydd gjennom finansverden i forbindelsene med krakket i USA, viser hvor kort 20 milliarder dollar rekker.
De søramerikanske landene har dessuten forskjellige økonomiske utviklingsstrategier og deres kredittverdighet er høyst ulik. Det kreves atskillig før Banco del Sur kan oppnå den kredittstatusen som vil gjøre den til en reell aktør ut fra intensjonene bak opprettelsen.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Motstanden fortsetter
En tur i Costa Rica vinteren 2007 levnet ingen tvil om at det nylig hadde vært en folkeavstemning i landet. Det var vanskelig å unngå å se de mange slagordene for Nei til CAFTA og Stem Nei som prydet vegger stort sett overalt. Vi møtte Eva Carazo, en av svært mange aktivister som jobbet mot costaricansk medlemskap i avtalen.
Av Elin Volder Rutle
Fokebevegelsen mot CAFTA
CAFTA er en frihandelsavtale mellom USA og landene i Mellom-Amerika. Costa Rica var det eneste landet der vanlige folk fikk muligheten til å si sin mening om landet skulle bli med eller ikke. Forhandlingene om CAFTA startet i 2003, og allerede i 2005 skrev de fleste av landene i under. Eva hadde nylig brukket foten, og ba oss derfor om å komme hjem til henne. Turen dit var vel anvendt tid, siden det ga oss muligheten til å snakke med en kvinne med mye kunnskap og kampvilje for fremtida. «Vi startet opp vår bevegelse samtidig med forhandlingene. Først forsøkte vi å følge med og organiserte noen demonstrasjoner, og etter hvert dannet vi en nasjonal kamporganisasjon,» forteller hun.
«Vi organiserte bønder, miljøvernere, fagbevegelse, kvinneorganisasjoner, og akademikerne, noe som skilte oss fra motstandsbevegelsene i de andre landene. Og så jobbet vi for å få med folk som vanligvis ikke deltok i slike aktiviteter,».
«Forhandlingsprosessen var totalt udemokratisk, selv ikke medlemmer i parlamentet hadde innsyn. De kunne jo komme til å røpe forhandlingsstrategien,» sier hun, med tydelig sarkasme.
Folkeavstemningen måtte vinnes på gata
«Til tross for noen uenigheter om strategi innenfor bevegelsen begynte vi å samle underskrifter for å få en folkeavstemning. Plutselig var det blitt bestemt fra regjeringshold at den skulle holdes. Med tanke på at ja-sida hadde media og kapitalen på sin side ble datoen satt litt for tidlig i forhold til hva som hadde vært ideelt for oss. Vi planla å bruke prosessen med å samle underskrifter til å styrke vår egen bevegelse.
Hun forteller at de tidligere hadde jobbet mer adskilt innenfor de ulike sektorene. Bønder mobiliserte bønder, og akademikere snakket med akademikere. Plutselig måtte de jobbe i forhold til geografiske områder, og opp mot et valg, noe de fleste hadde lite erfaring med. «Men vi fikk i gang en stor prosess, den største folkelige mobiliseringen på svært lang tid. Vi så styrken vår, og skjønte at det kunne gå an å vinne kampen om CAFTA på gata.»
De startet med å laget patriotkomiteer, først og fremst i hver av de 81 kommunene i landet, og der det var mulig også i mindre distrikter og bydeler. Komiteene arrangerte blant annet møter, og de gikk fra dør til dør. De hadde mer enn 200 slike komiteer, men det var også folk som var organisert utenfor disse. «Jeg fikk telefoner fra folk som skulle holde foredrag eller jobbe mot CAFTA på andre måter, på steder der jeg ikke visste at vi hadde noen organisert,» forteller hun.
Miljøvern og velferdsstat
«Jeg jobbet i den grønne delen av bevegelsen. Vi jobbet blant annet med matsuverenitet, og hvordan subsidierte matvarene fra USA ville være en trussel for både små og store bønder. I tillegg var det viktig å bevisstgjøre folk i forhold til naturressursene, siden det er det de transnasjonale selskapene er ute etter. Patent på liv, blant annet i form av patenterte såfrø og farene ved å kommersialisere det biologiske mangfoldet var også viktige temaer for oss.
Selvfølgelig ble det jobbet med andre temaer også, særlig var det å beskytte de offentlige tjenestene viktig. Costa Rica skiller seg fra de fleste landene i Latin-Amerika gjennom et godt og sterkt offentlig tilbud, og nasjonale monopoler for eksempel innenfor elektrisitetsproduksjon. Utgiftene til velferdsstaten er nesten like høye som i de nordiske landene. «Den solidariske logikken vi har hatt vil komme til å bli ødelagt hvis disse sektorene blir åpnet for konkurranse for profitt. Man kan si at det gode med CAFTA var at alle kom til å merke forskjellen, på et eller flere felt i livet sitt,» sier hun.
Skitten seier, styrket folkemakt
Med tanke på en knepen valgseier til jasida 7. oktober 2007 er det kanskje ikke så bra at alle kommer til å merke CAFTA. Eva mener høyresida brukte skitne triks, og at USA også hadde en finger med i spillet. I de siste dagene før valget når det ikke lenger var lov å drive kampanjene, sendte CNN (som sender fra USA og dermed ikke var rammet av den nasjonale lovgivingen) et innslag om at hvis Costa Rica sa nei til CAFTA, kom de til å sette i gang en boikott, en trussel mange tok alvorlig. «Dette innslaget gikk om og om igjen på flere tvkanaler dagen før avstemninga, og vi hadde ingen mulighet til å gå ut å fortelle at det ikke var sant,» sier hun frustrert.
Kampen er ikke over selv om slaget er tapt. «Men et viktig resultat av dette, hvis vi ikke tenker på selve resultatet, er den økte politiske aktiviteten og bevisstheten folk har fått i etterkant. Tidligere har politikk vært å stemme hvert fjerde år. Men etter avstemninga har folk fortsatt å jobbe med temaer som er viktige i lokalsamfunnene deres, folk studerer og videreformidler kunnskapen til andre. Det handler også om hva slags land vi ønsker å leve i. Det er det viktigste vi vant, og vi må fortsette å støtte opp om det, avslutter hun.
Selv nyliberale handelsavtaler kan ha en positiv bieffekt, det folkelige engasjementet som fortsetter etter at avstemningen er over. Det finnes mange veier til et mer rettferdig samfunn, å lage brede folkebevegelser er en av dem.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Cuba og ALBA
Avtalene som Venezuela og Cuba underskrev 15. oktober 2007 gir et godt innblikk i karakteren av ALBA og betydningen det har for landene som deltar i dette samarbeidet. I denne artikkelen er det først og fremst fokusert på betydninga for Cuba, for landets økonomiske sjølstendighet og for befolkningens levestandard.
Olaf Svorstøl er med i Rødts internasjonale utvalg, i LO i Oslos internasjonale utvalg, og er kontaktperson til Circulos Bolivarianos i Norge.
De mest kjente delene av ALBA-samarbeidet, som var sjølve utgangspunktet for denne samarbeidsformen, var samarbeidet innenfor helse og utdanning. Her er det Cubas personressurser og Venezuelas økonomiske midler som har gjort utslaget. Det illustrerer godt den felles nytten de samarbeidende land har av ALBA.
Intensjonsavtaler
15. oktober 2007-avtalene består av flere intensjonsavtaler og noen mer konkrete. Hovedelementene i noen av intensjonsavtalene er listet nedenfor:
1. Prosjekt for utvikling av to felleseide selskaper som skal bygge, drifte, vedlikeholde, modernisere og utnytte de nye sementfabrikkene slik at begge land har sikker tilgang til sement.
2. Foreta undersøkelser om mulighetene til å utvikle to felleseide selskaper som bygger to fabrikker som produserer tørr mørtel og tilleggsprodukter i begge landa.
3. Prosjekt for å utvikle petrokjemisk produksjon i begge land.
4. Prosjekt for å gjøre om våt naturgass til gass som kan brukes.
5. Evaluering av byggingen av en installasjon som kan lage bedre tungolje på Cuba.
6. Opprettelse av et felleseid selskap for utvikling av verftsindustrien i Venezuela.
7. Opprettelse av et felleseid selskap for utvikling av en fiskeflåte i Venezuela som skal fiske i nasjonalt og internasjonalt farvann
De to første prosjektene vil ha stor betydning for den sosiale boligbyggingen, ikke bare i de to landene, men også for andre land innenfor ALBA-samarbeidet. Det gjelder ikke bare i forhold til omfanget av nye boliger, men vil også føre til en forbedring av standarden.
De to siste prosjektene sikter både mot å effektivisere og øke kapasiteten på fiskeflåtene, og utvikle den industrielle basisen på et område som er viktig for å sikre ernæringen i landene.
Som oppfølging av flere av intensjonsavtalene ble det inngått mer konkrete avtaler på flere områder. På området som avtalene 3, 4 og 5 angår, er det for eksempel:
– Vedtatt et teknologisk samarbeid mellom statsoljeselskapene i begge land (Venezuelas
PDVSA og Cubas CUPET). Målet er å etablere en omfattende samarbeidsavtale som innebærer teknisk assistanse, spesialiserte tekniske tjenester, opplæring av de ansatte og felles prosjekter for forskning og utvikling.
– Undertegnet en kontrakt for leiting etter og produksjon av olje i dypet av havet i sektor sydøst i Mexico Golfen, øst for Pinar del Rio provinsen på Cuba. Det er undertegnet en tilsvarende kontrakt for undersøkelser og utvinning av olje på land nordøst i Pinar del Río.
– Undertegnet en kontrakt for leting og utvinning i grunnere farvann i blokk Aguas Someras som dekker havområdet nordvest i provinsen Pinar del Río.
Andre fellesprosjekter
Det har blitt opprettet et felles eid selskap som skal utvinne nikkel, hovedsakelig cubansk. Et annet strategisk viktig vedtak ble gjort gjennom et presidentdekret som tillater opprettelsen av et felles statlig eid selskap som skal installere og drive det internasjonale telekommunikasjonssystemet mellom Cuba og Venezuela. Det er senere slått fast at det vil bli lagt en optisk fiberkabel for å knytte Venezuela sammen med Cuba, med terminaler i Jamaica, Nicaragua og Haiti.
Cubas økonomiske sjølstendighet
Dette er avtaler som har stor betydning for et land som er utsatt for en langvarig og aggressiv blokade fra sin nære nabo USA. Vi må se på dette i sammenheng med ønsket om å prøve å bli mer sjølstendig og uavhengig både av USA og Europa. Samarbeidstiltakene følger ikke markedsliberalismens
lover, men tar utgangspunkt i at landene skal kunne bevare sin frihet til å bedre levestandarden for befolkningen.
Alle disse avtalene vil bidra til å øke Cubas økonomiske sjølstendighet og bidra til å heve cubanernes levestandard. I tillegg til at Venezuela også vil dra stor nytte av dem, har de positive ringvirkninger for andre land i regionen, også utenfor de landa som i dag er med i ALBA-samarbeidet.
Relaterte artikler
Ukategorisert
ALBA i Karibien og Mellom-Amerika
Skal man se på ALBAs betydning i Karibien, bør man også se på PETROCARIBE (PetC). PetC omfatter ikke bare landene i Karibien, men også mange land i Mellom-Amerika. ALBA og andre samarbeidsprosjekter i regionen henger sammen, og den store innsatsen for samarbeid i Karibien handler om å knytte alle landene i Amerika sør for USA tettere sammen.
Av Elin Volder Rutle
PetC startet opp i juni 2005, og 14 land var med fra begynnelsen av. I starten var de 15 karibiske øystatene tilknyttet det Karibiske Fellesskap (CARICOM) de viktigste partnerne utenom Venezuela og Cuba. Etter hvert har også flere land i Mellom-Amerika kommet til.
PetC startet opp som et energisamarbeid som i all hovedsak betydde at Venezuela solgte billig olje til de andre landene. Nå eksporteres mer enn 77 000 fat hver dag til landene som er med i samarbeidet. Mye av oljen gis som lån med 2 % rente. Lånene kan tilbakebetales i penger eller med de landbruksvarene landene produserer der noen av de viktige er ris, bananer og sukker. Venezuela dekker også utgiftene til transport og utviklingen av oljeinfrastruktur. Etter hvert har avtalene økt fokuset på andre energiformer, og på å bygge opp oljeinfrastrukturen. I løpet av 2008 har også PetC begynt å fokusere på støtte til landbruk, som en konsekvens av den internasjonale matvarekrisen. I tillegg til annen støtte ble det avgjort at for hvert oljefat Venezuela
selger utenfor de ALBA-tilknyttede samarbeidene, skal 0,5 US Dollar gå til et fond som støtter landbruksprosjekter som styrker matsikkerheten i landene. PetC har også et fond, det ALBA-Karibiske fondet, som støtter utviklingsprosjekter internt i landene. Dette finansieres delvis gjennom petroleumspenger, og delvis gjennom overskudd fra handel direkte mellom medlemslandene. Venezuela sikret en startkapital på 50 millioner US dollar da det ble etablert i juni 2008.
PETROCARIBE og ALBA
PETROCARIBE kan sammen med PETROAMERICA og PETROSUR sees som samarbeid som handler om å styrke regionen og båndene landene imellom. Venezuela bruker sitt beste forhandlingskort, oljen, for å styrke den regionale integreringen og få landenes politikk i en mer radikal retning. Sluttdeklarasjonen etter Petrokaribe-toppmøtet i juli 2008 slo fast at PetC er i harmoni med de prinsippene i ALBA som forsøker å sikre større uavhengighet og bedre økonomisk og sosial utvikling.
Det sikreste tegnet på at PetC har hatt positiv betydning for landene som er med er at så mange av dem har ønsket seg et tettere og mer politisk samarbeid, og har i tillegg gått med i ALBA. Venezuela og Cuba var med i ALBA allerede fra staren av PetC, mens Antigua og Barbuda, Dominica and St. Vincent og Grenadinene ble med i februar 2007, og Honduras ble med i august 2008. I forbindelse med Dominicas inntreden i ALBA erklærte Roosevelt
Skerritt, landets statsminister, at dette var et steg for å «gi borgere i denne verden en mulighet til å overleve».
Medlemsland i Petrocaribe
Antigua og Barbuda, Bahamas, Belize, Cuba, Dominikanske Republikk, Grenada, Guatemala, Guyana, Haití, Honduras, Jamaica, Mexico, Nicaragua, Surinam, San Cristóbal og Nieves, San Vicente og Grenadinene, Santa Lucia, Surinam og Venezuela. Costa Rica kunngjorde i juli 2008 at de også ønsker å slutte seg til samarbeidet (august 2008).
Relaterte artikler
Ukategorisert
Ikke smuler fra de rikes bord
Til tross for fine ord fra verdens statsledere blir det ikke færre sultne, men flere. De siste årene har verdens skjevfordeling fått følge av galloperende matvarepriser, og prisene på ris og hvete er mer enn doblet. ALBA-landene satser på landbruket. I Bolivia betyr det at regjeringa jobber for å sikre rettferdige priser både til produsenter og konsumenter.
Av Elin Volder Rutle
Matvarekrisa har flere årsaker. Klimaendringer med flom og tørke har ført til reduksjon i avlingene mange steder. De har gjort verdens skjevhet enda tydeligere, særlig med satsninga på «klimavennlig» biodrivstoff. Kjøpekraft er tydeligvis viktigere enn menneskerettigheter når de rike kan bedre sin klimasamvittighet ved å putte andres livsnødvendige matvarer på tanken. Samtidig gjør de høye prisene hverdagen for verdens fattige enda vanskeligere. Ingen krise uten vinnere: Storbøndene og de transnasjonale selskapene i matvaresektoren går lyse tider i møte. De store taperne er verdens fattige bybefolkning.
ALBA støtter matproduksjon
ALBA arrangerte 7. mai 2008 et toppmøte om matsuverenitet og matsikkerhet. I tillegg til ALBA-landene deltok også statsledere fra Ecuador, Honduras, Haiti, Panama, Guatemala, Mexico og Belice for å sammen bekjempe problemene matvarekrisa fører til i Latin-Amerika og Karibien. De var enige om at statene har et ansvar for å sikre mat til befolkninga, og særlig for å innføre tiltak som beskytter sårbare grupper. De tok også standpunkt mot produksjon av biodrivstoff, som under dagens situasjon bidrar til å forverre den internasjonale matvarekrisa.
Landene gikk samlet inn for å prioritere småbønders produksjon gjennom subsidier og jordreform, og sikre andre bønder lån med gode betingelser. Dette skal særlig komme bærekraftig og økologisk landbruk til gode. De anerkjente i tillegg betydningen av bondeorganisasjoner og kvinners bidrag til matsikkerhet. Venezuela forpliktet seg til å sette av 100 millioner US Dollar til et landbruksfond, som alle de deltakende landene kunne søke penger fra, og ordninger som skal sikre billig drivstoff til landbrukssektoren. At så store ressurser settes av til dette, er første steg på veien for at store ord om matvarekrisa også fører til handlinger.
TCP-ALBA er nødvendig
I Boliva kan man se konkrete resultater. ALBA er viktig for å sikre matvaresikkerhet og gode forhold til de minste bøndene. «Omtrent 32 % av Bolivias landbrukseksport går til Venezuela. Venezuela gir oss langt bedre priser enn vi hadde tidligere. Tidligere var prisen på soya 170 US Dollars, og da ga Venezuela oss 217 US Dollars dollar per tonn. I dag når prisen har steget til 380 US dollars per tonn, får vi 415 US dollar,» forteller Remmy Gonzales, viseminister for landbruk og rural utvikling. «For bøndene er den viktigste endringa at disse avtalene er mellom det bolivianske og det venezuelanske folk, ikke gjennom internasjonale selskaper og oppkjøpere. Pengene går rett til de bolivianske bøndene, mens produktene går rett til Venezuela,» fortsetter han. Å fjerne mellomleddene har vært helt avgjørende for at de har fått til å sikre rettferdige priser både til bønder og til vanlige forbrukere.
Økt rettferdighet i Bolivia
Også i Bolivia har matvareprisene økt de siste årene, men ikke så mye som på verdensmarkedet. I tillegg til handelsavtalene har den bolivianske staten en aktiv landbrukspolitikk, særlig overfor småprodusentene. Bolivia er et stort land med en svært varierert natur fra regnskog og sletteland til fjellet Nevada Sejama som er 6 542 meter høyt. En stor del av befolkninga bor på høyslettene, som ligger 3000–4000 meter over havet. Omtrent 3 % av landet er regnet
som dyrket mark, men mye av dette ligger brakk. Det er et uttrykt politisk mål å øke matproduksjonen, slik at de både er selvforsynt og kan øke landbrukseksporten, særlig til de andre landene i ALBA.
For å sikre mat til folket på en rettferdig måte har de flere tiltak. Et av dem er å få fart på omfordeling av jord. I 2003 eide 7 % av landeierne 87 % av den dyrkbare jorda, og svært mye av denne har ligget brakk. Jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon (enten dyrkes eller brukes til fór), skal kunne redistribueres til fattige jordløse bønder. Dette betyr både at flere får noe å leve av, og at mer jord dyrkes enn tidligere. Idéen er gammel, men det er først etter at MAS kom i regjering at fordelingen av jord har satt fart.
Selv om småbønder får jord, forsvinner ikke behovet for støtte til å konkurrere mot storbønder og storselskaper, som har vært politisk og økonomisk prioritert gjennom flere tiår. EMAPA (Selskapet til støtte for matproduksjon) er et statlig selskap som ble dannet for å støtte små og mellomstore bønder i produksjon og salg av matvarer. I tillegg har de et ansvar for landets matvaresikkerhet, og dermed for å sikre distribusjon av matvarer til rimelige priser til landets forbrukere.
Alvaro Mendez er agronom og jobber i EMAPA i Santa Cruz. Han forteller at noe av det viktigste de har oppnådd med EMAPA, er å vise at også produksjonen til de små bøndene er lønnsom. «Her i Santa Cruz jobber vi med 4 basismatvarer: ris, mais, hvete og matolje basert på soya. Vi gir bøndene nødvendige innsatsfaktorer som frø, gjødsel og drivstoff. Til gjengjeld forplikter de seg til å selge til oss. Vi samarbeider først og fremst med bondekooperativer, noe som gjør at bøndene stiller sterkere i forhandlinger med oss.»
Driften av EMAPA baserer seg på erfaringene de bolivianske myndighetene har hatt med støtte til jordbruksvarer som selges til de andre ALBA-landene, og prisene er høyere enn det de fikk tidligere. De økte prisene bidrar til å bedre økonomien til bondefamilier. Dette fører blant annet til en forbedring av kvinners situasjon med tanke på at flere jenter får utdanning. Det betyr ikke at EMAPA har et tydelig kjønnsperspektiv. Det er stort sett menn som eier jorda og kontroller de økte inntektene, til tross for at hele familien er involvert i arbeidet. Det er også langt flere menn enn kvinner med i EMAPA-prosjektene.
I tillegg til å stimulere til økt produksjon har Bolivia satt i gang tiltak for å hindre at prisene nasjonalt stiger like mye som internasjonalt. På noen matvarer har EMAPA satt makspriser. På en del andre viktige basisvarer som mais og matolje er det nå midlertidig forbudt å eksportere. Det gjør at en quintal (ca 45 kg) med mais koster 14 US Dollar i Bolivia, mens den i nabolandet Peru koster 60. Eksportørene raser, men i et land som allerede har 23 % underernærte
er det å sikre nok mat til befolkningen høyt prioritert.
Mat er ikke bare en vare
ALBA legger grunnlaget for et handelssystem som anerkjenner at matvarer ikke er som andre varer. Mat er en menneskerett, og god tilgang er viktigere enn profitt. Når prisene mangedobles, kan ikke private aktører ha eneansvar. For dem står profitt over alles rett til nok og trygg mat. De konkrete prosjektene i Bolivia viser at satsning på småbønder kan øke produksjonen på en bærekraftig måte, og at man kan sikre gode priser både til de som dyrker maten og de som spiser den. Foreløpig har de bare kommet små steg på veien mot matvaresikkerhet og mer rettferdig fordeling i Bolivia. Hva dette vil bety for matvarekrisa i Latin-Amerika og verden, gjenstår å se.
Oppkjøperne er utbyttere
Tidligere var småbønders produksjon og salg i stor grad kontrollert av private oppkjøpere, særlig i Santa Cruz og andre deler av lavlandet. En typisk bondefamilie hadde ikke penger til å kjøpe innskuddsfaktorer i begynnelsen av sesongen. Oppkjøperne gav dem det nødvendige: Frø, sprøytemidler,
kunstgjødsel og drivstoff til traktorer, på kreditt. Til gjengjeld forpliktet bøndene seg til å selge til dem.
La oss si at en gitt familie solgte soya. Internasjonalt var prisen ca 150 US Dollar per tonn. Oppkjøpernes pris var ofte 60 US Dollar, samtidig som de hadde høye kredittpriser på innskuddsfaktorene. Regnskapet kunne se slik ut, per tonn:
60 dollar, oppkjøpspris
– 20 dollar for frø til produksjon
– 10 dollar for sprøytemidler og kunstgjødsel til produksjon
– 20 dollar for drivstoff til produksjon
– 4 dollar for transport til oppkjøperen
= 6 dollar per tonn
I tillegg ble avlingen stort sett veid av oppkjøperne selv, som ofte kunne trikse med vektene eller påstå at det var for mye vann eller rusk i avlingen, og slik sette ned prisen ytterligere. Det var ikke uvanlig at en familie satt igjen med 3 dollar per tonn med soya når oppkjøperne hadde fått sitt. De litt større bondefamiliene klarte kanskje å produsere 100 tonn i året og satt igjen med 300 US Dollar for et helt års produksjon. Nok til å overleve, men ikke så mye mer.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Miljø og klima
ALBA har ført til positive endringer for folk i medlemslandene. Samtidig vet vi at en stor del av prosjektene er finansiert med penger fra olje og gass. Det er positivt at inntekter fra naturressurser kommer de fattige til gode, men dette kan ikke dette være en bærekraftig strategi i det lange løp.
Av Elin Volder Rutle
Særlig Venezuela har brukt inntektene fra olje til sosiale prosjekter i hele regionen. I Venezuela har endringer i det statlige oljeselskapet ført til at oljeinntektene kommer tilbake til staten og ikke lenger forsvinner til rike toppledere. Det har gitt landet muligheten til å styrke offentlig sektor, noe som kan sees gjennom en forbedring av offentlige tilbud, særlig i utdannings- og helsesektoren.
Gjennom ALBA og annet samarbeid selger Venezuela billig olje til de andre landene i regionen. I tillegg til at prisene er lave, krever ikke Venezuela hele prisen. Deler av den blir brukt til sosiale prosjekter internt i landet. I Nicaragua har det betydd at halvparten av inntektene går til sosiale prosjekter. Halvparten av dette igjen går til mikrokredittlån med svært lav rente sammenlignet med andre steder. Disse går først og fremst til prosjekter på landsbygda, via kooperativer. Effekten av olje er et styrket landbruk, kombinert med en styrking av organisasjoner på grasrota. Resten av pengene Nicaragua ikke behøver å betale tilbake, går til blant annet veibygging, trygging av elektrisitetsproduksjonen og til å styrke kollektivtransporten.
Fra olje til klimaendringer
Bruken av olje er ikke uten problemer. Konsekvensene av klimaendringer er tydelige, blant annet er det mer ekstremvær. Mellom-Amerika har de siste årene vært rammet av flere og sterkere orkaner enn noen sinne tidligere, flere områder i Sør-Amerika rammes av tørke, og med smeltende isbreer i Andesfjellene forsvinner en av de viktige og stabile ferskvannskildene i regionen.
FNs klimapanel har beregnet at de naturlige økosystemene er de som vil rammes hardest av klimaendringene i Latin-Amerika, noe som igjen rammer landbruket. Latin-Amerika er hjem til 27 % av verdens pattedyr, 43 % av fugleartene og 47 % av amfibiene. 40 % av plantene i Karibien finnes ikke noe annet sted i verden. Det er usikkert hva tap av arter her vil bety for vår framtid, men det som er sikkert, er at hogst av regnskog frigjør store mengder klimagasser og dermed truer naturressursene enda mer.
Det er store tømmerselskaper, industri og fattige småbønder som er den store trusselen. De første kan stanses av strengere lover og en streng gjennomføring av disse, men det har vi dessverre ikke sett mye til. I Nicaragua er minst halvparten av hogsten illegal, og lite gjøres fra statlig side for å straffe de skyldige. I Bolivia utvinnes det olje og gass i sårbare regnskogområder, noe som også kan øke befolkningspresset på disse områdene. Samtidig kan de sosiale tiltakene i ALBA kanskje stanse, eller iallfall bremse, småbønders ferd inn i regnskogen ved å bidra til sosial trygghet og andre levebrød.
Den billige oljen fører med seg ett konkret miljøtiltak: Subsidierte priser til kollektivtransporten i flere av landene. Men bedre oljetilgang bremser også ønsket om å bygge ut for eksempel elektrisitetsverk drevet av fornybar energi, og oljeavhengigheten blir heller større enn mindre gjennom de gunstige
oljeavtalene. Innenfor ALBA-landene er det lite eller ingen satsning på fornybar energi.
Behov og muligheter
I Bolivia var kravet om nasjonalisering av gassressursene blant de aller viktigste kravene til de sosiale bevegelsene som hjalp Morales til makta i 2005. Olje og gass i Bolivia er som vår olje og vannkraft, landets arvesølv. Det gir inntekter landet sårt trenger, og med dagens priser og etterspørsel er det rom for å bygge ut og øke produksjonen. Likevel er ikke dette uproblematisk, og særlig ikke for den viktige og økende landbrukssektoren. Det er beregnet av
Latin-Amerika har 23 % av all dyrkbar jord i verden – hvilket ansvar gir det dem for å fø verdens økende befolkning?
I Bolivia rammes landbruket gjennom at det ikke lenger går an å stole på de gamle værmønstrene. Dette rammer særlig det miljøvennlige, tradisjonelle jordbruket drevet av urbefolkning i høylandet. Samtidig har de to foregående årenes store oversvømmelser også rammet landbruket, og bidratt til en langt sterkere erosjon. At klimaendringene merkes, bekreftes av en undersøkelse der 93 % av de bolivianerne som har hørt om klimaendringer, anser dem som en trussel eller en alvorlig trussel.
Har vi rett til å stille krav?
Lille Norge står for 0,2 % av verdens CO2- utslipp. I utslipp per person er vi nummer 12 i verden, med utslipp av 19 tonn per person per år. ALBA-landene, havner lenger ned på lista. Venezuela er verdens 27. største utslipper, men utslippet per person er 6,57 tonn per år, omtrent en tredjedel av hva vi slipper ut. Bolivia til tross for sine store gassressurser innehar på 153. plassen for utslipp per person, med bare 0,77 tonn. Strengt tatt bør vi vel bare senke våre egne utslipp, og holde kjeft om hva alle andre gjør.
For å bygge opp velferdsystemer har landene behov for å bruke det de har til rådighet, akkurat slik vi brukte oljepenger for å bygge opp vår velferdsstat. Samtidig kan ikke hele verden gå gjennom samme utviklingssyklus som den vestlige verden har vært gjennom. Det skaper for mye forurensning, og resultatene merkes godt, særlig i den fattige delen av verden.
Det er landene selv og folkene der som må bestemme hvordan de skal ha sin utviklingsprossess. Vi er ikke i posisjon til å stille krav om at de skal la oljen ligge, og særlig ikke når Norge stadig øker sitt utvinningstempo. Hovedansvaret vårt er her hjemme, men vi kan likevel bidra med noen tips basert på våre egne erfaringer. Vi bør støtte opp om tiltak som kan begrense utvinninga, som Ecuadors krav om at verdenssamfunnet bør gi dem en kompensasjon for at de lar olja ligge i sårbare områder.
Kilder:
– http://www.grida.no/climate/ipcc/regional/130.htm (IPCC om Latin-Amerika)
– http://en.wikipedia.org/
– http://www.usaid.gov/locations/latin_america_caribbean/issues/biodiversity_issue.htm
Relaterte artikler
Ukategorisert
Morgengry i Latin-Amerika
Det er morgengry i Latin-Amerika. ALBA-samarbeidet er en del av utviklingen, og en naturlig forlengelse.
Av Helene Heger Voldner
Det bolivarianske alternativet for folket av vårt Amerika (ALBA) er en alternativ integrasjonsmodell til kapitalistiske, imperialistiske avtaler og forsøke på slik. ALBA er en handelsavtale mellom likeverdige parter, der solidaritet, likhet og verdighet er i sentrum. «Avtalen er avgjørende for Latin-Amerika,» mener Miguel A. Puentes Fraga, Cubas konsul i Bolivia. «Det er en integrasjon mellom land og samling av folk i Latin-Amerika. Vi har de samme interessene, og
gjennom denne avtalen vil alle ha større sjanse til å oppnå bedre resultater. Avtalen kan for eksempel hjelpe oss å sikre alle den grunnleggende retten til mat.»
Senter for studier og støtte for lokal utvikling (CEADL) er en sosial organisasjon som jobber med menneskerettigheter og utviklingsspørsmål i El Alto, Bolivia. De mener at frihandelsavtalen ALCA er en ny prosess for å kolonisere Sør-Amerika. «ALBA er en annerledes integrasjonsavtale som anerkjenner landene og deres selvbestemmelsesrett. Klasser og kulturer samles på tvers av landegrenser,» sier Gonzalo Huaranca.
Resultater
Operación Milagro (mirakeloperasjonen) er et av de viktigste ALBA-prosjektene, der Cuba og Venezuela er sentrale bidragsytere. Det blir nå også innført i land utenfor ALBA, som Peru, Mexico, Paracuay og Haiti. Alfabetiseringskampanjen Yo, sí puedo (Ja, jeg kan) er det andre store ALBA-prosjektet. Det blir nå også satt i gang i Nicaragua, Paraguay og Spania i tillegg til Bolivia. Det har også blitt etablert en optisk fiberkabel mellom Venezuela og Cuba slik at Cuba har fått bedret sin dataoverføring. I Nicaragua har man begynt å diskutere miljøspørsmål knyttet til ALBA-prosjekter, og man har begynt å se på muligheten for å inkludere høyere utdanning i avtalen. Stadig nye områder kommer inn under avtalen og nye prosjekter settes i gang, blant annet innen helse, telekommunikasjon, industri og energi.
«ALBA er alt det andre frihandelsavtaler ikke er»
For flere organisasjoner og personer som jobber med ALBA er det ikke de faktiske resultatene det de trekker fram når de blir spurt om hva som er det viktigste med avtalen. «TCP er alt det TLC ikke er,» sier Alexandra Flores fra den sosiale organisasjonen Fundación Solon i Bolivia. Folkets handelstraktater er det motsatte av det frihandelsavtaler er, og det er i seg selv et hovedpoeng. Latin-Amerika peker nese til USA, og setter i gang sin egen avtale, basert på andre verdier enn de frihandelsavtalene regionen har sett til nå. Det er viktig at det finnes kritiske røster til USAs dominans i regionen. Avtalen er et motsvar til imperialistiske, kapitalistiske regler, og viser at det er mulig å utføre handel og utveksling mellom land innad i en region uten å forholde seg til markedet. Avtalen viser bare ved å eksistere at det er mulig å gjøre det annerledes.
ALBA fremover
De vi snakket med i regionen, er sikre på at avtalen vil bestå, men er usikre på hvordan den vil se ut noen år fram i tid. Remmy Gonzales, viseministeren for rural utvikling i Bolivia er en av de som er positive til utviklingen, og han har stor tro på at avtalen raskt vil utvides både hva gjelder praktiske og politiske områder og medlemsland. Eugenio Gastiarozoro, styremedlem i Partido Comunista Revolucionario, det revolusjonære kommunistpartiet i Argentina, mener at avtalen er viktig for regionen, men at det ikke er avgjørende for Argentina å være med. Avtalen henvender seg til de andre, mer radikale landene
i Latin-Amerika, mener han. Modesto Emilio Guerrero er representant for Chavez’ parti i Argentina, og han har et annet syn på avtalen. Han mener avtalen egentlig er Hugo Chavez’ hovedprosjekt, men at han samtidig jobber med å styrke UNASURsamarbeidet som har flere innflytelsesrike medlemsland som Argentina og Brasil. ALBA omfatter ikke alle land i regionen, og derfor jobber han samtidig med andre integrasjonsavtaler.
ALBA-avtalen vil utvides, selv om det er vanskelig å si på hvilke områder, og hvilke land som kunne bli medlemmer og når. Sosiale og uavhengige organisasjoner som jobber med demokrati, menneskerettigheter eller andre sosiale spørsmål, ser alle på ALBA-avtalen som en viktig del av utviklingen
i landet og i regionen. Så langt er det allikevel på det ideologiske planet den har størst innvirkning. I det å gjennomføre en handelsavtale basert på sosiale verdier ligger det stor betydning.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Kva er ALBA?
Det Bolivariske alternativet for Latin-Amerika og Karibia, ALBA vaks fram som motstykke til Det amerikanske frihandelsområdet, ALCA.
Den argentinske historikaren Fernando Bossi ser på ALBA som ein moderne reiskap i dei latinamerikanske og karibiske folka sin konfrontasjon med imperialismen. For Bossi er forholdet mellom ALCA og ALBA som forholdet mellom monroisme og bolivarisme.
| For Latin-Amerika spela Simón Bolívar same rolla som George Washington spela for USA. Begge var store militære og politiske leiarar i frigjeringskrigar mot kolonimaktene Spania og England. Frigjeringa av dei britiske koloniane i dagens USA fann stad 30 år før frigjeringa av mange spanske koloniar i Sør-Amerika. Bolívar si presidenttid fall saman med den femte presidenten i USA, James Monroe (1817–1825). Mens Bolívar sitt namn med rette kan bli knytt til kampen mot (spansk) imperialisme, kan Monroe sitt namn bli knytt til starten av USA-imperialismen i Latin-Amerika.
I 1822 godkjente Monroe dei søramerikanske republikkane (Bolívar var president i fleire). Året etter kunngjorde Monroe at USA ikkje ville tolerere europeisk innblanding i Amerika (Monroe-doktrinen). Realiteten bak Monroe-doktrinen, «Amerika for amerikanarane», kallar Fernando Bossi «Amerika for nord-amerikanarane», og han legg til at «dette er eit imperialistisk prosjekt for dominans og plyndring». |
|
Utviklingsprosjekt
Mens ALCA tener interessene til den multinasjonale kapitalen og siktar på absolutt liberalisering av handel med varer, tenester og investeringar, legg ALBA hovudvekta på kamp mot fattigdom og sosial marginalisering. ALBA siktar på endogen utvikling, basert på indre ressursar og styrke, mens ALCA favoriserer eksogen utvikling, basert på impulsar utafrå.
ALBA er eit historisk prosjekt med røter tilbake til Simón Bolívar, men også til Salvador Allende i Chile, Carlos Fonseca i Nicaragua og ikkje minst til Che Guevara. ALBA har gloriøse forgjengarar, og kjem frå djupet av det opprørske Amerika med røter som gjer det til eit historisk prosjekt.
ALBA er heroisk
Peruanaren José Carlos Mariátegui skal ha sagt at «revolusjon i denne delen av verda vil vere heroisk, aldri kopi eller avstøyping». «Enten oppfinn vi han, eller så feilar vi», skal andre ha sagt. Forminga av ALBA skjer utan manualar og utan magiske formlar!
ALBA tar utgangspunkt i og stør seg på potensiala i Latin-Amerika og Karibia, eit av dei områda på planeten vår som er rikast på naturressursar, rikdommar som folka svært ofte ikkje har tilgang til: enorme sletteland som høver svært godt til landbruk og fedrift, med uendeleg kapasitet for å produsere
matvarer – samtidig som millionar lir av svolt. I tillegg er regionen rik på energi og mineral: petroleum, gass, kol og elektrisk energi, takka vere enorme vasskraftressursar. Her manglar heller ikkje jarn, koppar, tinn, sink, aluminium, gull, sølv, sement og kalk. Men fråveret av industri og ei uttømmande
avindustrialisering som følgje av iverksettinga av nyliberal politikk, er ei anna side av røynda!
Latin-Amerika har planetens største reservar av drikkevatn, ein ressurs som i dag er strategisk – og som endå meir vil bli det i framtida. Men trass i å ha denne enorme rikdommen, døyr meir enn 30 % av dei 500 000 som kvart år døyr i regionen av årsaker som lett kunne ha vorte unngått. Til dømes døyr dei av barnediaré på grunn av mangel på drikkevatn.
Latin-Amerika er ein av verdas rikaste område på biodiversitet. Samtidig er det den regionen der flest artar blir utrydda som følgje av dei multinasjonale bedriftene sine handlingar.
Undertrykt kultur
Latin-Amerika og Karibia har ein tusenår gammal kultur som systematisk har vore undertrykt av den elitistiske og utanlandskdyrkande kulturen. Fremjing av kulturane til urfolka, deira forhold til naturen og til heilskap, må raskt bli inkorporert i dei latinamerikanske og karibiske samfunna, i kampen for å betre det menneskeleg samveret og livet i harmoni med omgivnaden. Mangfaldet og originaliteten er fundamentet til ein frodig latinamerikansk og karibisk kultur som fram til no har vore både kidnappa og prøvd glømt. Naturressursar, ein tusenår gammal kultur og ei heroisk kamphistorie er dei viktigaste hovudrikdommane som stør opp under forminga av ALBA.
ALBA stør seg på antikapitalistiske verdiar: utveksling, samarbeid, solidaritet og respekt for landa sin suverenitet.
– Utveksling: Eksempel kan vere avtalar mellom Argentina og Venezuela. Argentina produserer matvarer som Venezuela treng i dag, og Venezuela har drivstoff som Argentina manglar.
– Samarbeid: Petroleumsavtalar mellom Brasil og Venezuela med sikte på gjensidig teknisk hjelp ut frå at Brasil har spesialisert seg på petroleumsutvinning til havs og Venezuela til lands.
– Solidaritet: Dei karibiske landa manglar hydrokarbonar, men Venezuela er rik på petroleum, og utan å sjå på det som gåve, sel Venezuela drivstoff til desse landa til «rettferdige prisar».
ALBA siktar på integrasjon som ikkje veks ut av det merkantile
Det første som må bli gjort innafor dei nye forsøka på integrasjon, er å bryte med den kapitalistiske logikken, luksus- og vinningslogikken, konkurranse- og vekstlogikken. ALBA bør vekse ut frå integrasjonen, og framfor alt frå det politiske og det sosiale. Dette føreset folkeleg mobilisering.
På det sosiale området må ressursar tilført utafrå og bli kombinert med folkeleg mobilisering: alfabetiseringskampanjar, vaksinasjonskampanjar, medisinsk oppfølging, nett av folkeuniversitet, kunst- og fagverkstader, nett av media som kan sikre alternativ kommunikasjon, fagforeiningssentralar, småbrukarorganisasjonar, nettverk til forsvar av naturressursane osv.
Landbruk er meir enn ein sektor som produserer varer
Jordbruk er «ein levemåte». Det er grunnlaget for kulturelle system, det er ein måte å verne territoria på, det definerer ulike forhold til naturen, og har direkte med mattryggleik og matsuverenitet å gjere. Eksportlandbruk og mattryggingsjordbruk konkurrerer om jord, og ein stor del av fattigdommen og marginaliseringa finn ein nettopp hos befolkninga i randsonene mot det kommersielle landbruket. Mens ALCA legg til rette for å sikre eksportlandbruket, siktar ALBA på å sikre matsuvereniteten.
ALBA må også utvikle seg som politisk reiskap i kampen for folkestyre mot liberaliseringa, avreguleringa og privatiseringa av tenestene – og i fattige land gjeld dette dei fleste formene for tenester som vi oppfattar som offentlege tenester.
Ideen bak er 200 år gammal, men ALBA er nytt
Oppstarten var avtalen mellom president Hugo Chávez og Fidel Castro, offentleggjort 15. desember 2004. Avtalen har 13 artiklar der dei to siste spesifiserer ytingane til kvart land i høve til det andre. Cuba sin styrke og ytingar finn vi innafor helsetenester, undervisning og sport, mens Venezuela
sin styrke og ytingar er på energisektoren. Turisme, biodiversitet og telekommunikasjonar blant anna er også tema.
Eit år etter at avtalen var underteikna, vart Evo Morales president i Bolivia, og i april 2006 slutta Bolivia seg til ALBA. 11. januar 2007 kom turen til Nicaragua med Daniel Ortega som president. I januar 2008 fekk ALBA sitt første engelsktalande da medlem i det den karibiske øyrepublikken Dominica, med ca 75 000 innbyggarar, med 35 år gamle Roosevelt Skerritt som statsministeren, slutta seg til. 30 juli 2008 annonserte president Manuell Zelaya at Honduras sluttar seg til ALBA.
Er ein «snøball» i ferd med å vekse i varme Latin-Amerika?
Mens ALCA i Amerika og EU i Europa er skreddarsydde for å sikre kapitalen fridom «heime» (fri flyt av varer, tenester, arbeidskraft og investeringar) og styrke på verdsmarknaden, er ALBA skreddarsydd for å sikre integrasjon, rom for solidaritet der dei med styrke på eit område kan og skal hjelpe fram (men slett ikkje konkurrere ut) dei som er svakare.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Fra forfatterne
Rettferdig handel. Det er lett å se for seg kaffe eller bananer fra Max Havelaar, men rettferdig handel kan være så mye mer enn enkeltprodukter og en lett gjenkjennelig logo. Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA) er en avtale for rettferdig handel, men på et nytt nivå, der logikken bak frihandelsavtalene blir snudd på hodet. Det handler ikke lenger om hvordan kapitaleierne kan tjene mest mulig penger, men hvordan og med hva hvert land kan bidra med til positiv utvikling andre steder i Latin-Amerika.
ALBA er i startfasen, og vokser for hver dag som går, men det er en liten del av all handel i Latin-Amerika som er innenfor ALBA-samarbeidet. USA har lenge hatt et godt grep om regionen, og EU forsøker å slå seg inn på samme marked. Vanskelighetene er mange, motstanderne sterke, men alternativene til markedsliberalismen fungerer i praksis.
Vi reiste sommeren 2008 reiste vi til Argentina og Bolivia for partiet Rødt, der vi snakket med mange ulike bevegelser, organisasjoner og aktivister. Resultatet av det har blant annet blitt dette heftet. Her kan du lese om 70 år gamle damer som akkurat har lært å lese takket være ALBA, hvordan ALBA betyr at bønder fra en dag til en annen kan gå fra sultegrensa til å kunne leve av det de dyrker, om kampen om naturressursene – vannet og jorda i Bolivia, og om hvordan avtalen fungerer.
Vi har møtt mange som har blitt påvirket av prosessene. Vi har fått flammende taler, bekymrede meldinger og en glødende optimisme fra de som er berørt.
Engasjementet er smittende, og det er umulig ikke å bli rørt når et medlem av den grunnlovsgivende forsamlingen lar tårene trille, mens han forteller om hva den nye grunnloven vil bety for urbefolkningen. Vi har sett en optimisme hos folk som har lært oss mye, og vi har fått en økt tro på at det nytter å jobbe for rettferdighet og mot undertrykkelse. Vi håper dette heftet kan gi deg noe av det samme. God lesning!
For partiet Rødt sitt internasjonale utvalg
Oktober 2007
Elin Volder Rutle og Helene Heger Voldner
Relaterte artikler
Ukategorisert
Sosialisme for det 21. århundret
I flere land i Latin-Amerika vil man gjennomføre en «sosialisme for det 21. århundret». En sosialisme der menneskene settes foran maskinene, og målet er en rettferdig fordeling.
For 20 år siden erklærte Margaret Thatcher at «There is no alternative» (TINA), og Francis Fukuyama mente at man hadde nådd «the end of history». Det kapitalistiske systemet tvinger folkemassenes eiendomsløshet til å arbeide for å skape profitt for kapitaleierne. Ressurser som mennesker, arbeidskraft og intellektuell tankevirksomhet blir brukt for å øke profitten til noen få. Logikken i systemet går ut på å splitte og skille folk for å avskjære mulighetene for menneskelig solidaritet. Det siste beviset på at kapitalismen som system har spilt fallitt, har vi sett i 2008 med den globale finanskrisen.
En sosialistisk visjon
Fritt etter Marx skriver Michael Lebowitz at «et gjenferd hjemsøker kapitalismen». Det er sosialismen for det 21. århundrets gjenferd. Lebowitz er en amerikansk marxistisk økonom som for tiden bor og jobber i Venezuela, der han er en sentral deltaker i og bidragsyter til den bolivariske revolusjonen. Det er flere som har bidratt i utviklingen av begrepet «sosialisme for det 21. århundre», dette er på bakgrunn av Lebowitz’ versjon av begrepet.(1)
Han tar utgangspunkt i Marx’ visjon om «det gode samfunnet som et samfunn som kunne lede til full utvikling av alt som bor i mennesket». Lebowitz ser på hvordan sosialismen må utvikles og formes for å være et nyttig redskap i kampen mot kapitalismen og for et samfunn der den menneskelige utviklingen kan finnes.
Sosialisme for det 21. århundret er også lansert av Hugo Chávez som en del av den bolivariske revolusjonen i Venezuela. I avslutningstalen under Verdens sosiale forum i Porto Alegre i 2005 erklærte han at «vi må gjenoppfinne sosialismen […] Den kan ikke være den typen sosialisme vi så i Sovjetunionen, men den kommer til å vokse fram idet vi utvikler nye systemer bygget på samarbeid, ikke konkurranse. Vi må ta tilbake sosialismen som en tese, et prosjekt og en kurs, men det må være en ny type sosialisme, en humanistisk en, som setter mennesker, og ikke maskiner eller staten, foran alt».
Hvordan ser det 21. århundrets sosialisme ut?
Sosialismen i dag må ses på i lys av erfaringer fra det tjuende århundret, og vi må trekke lærdommer av det når vi skal forme den nye sosialismen. Altså kan det ikke være et statssamfunn der avgjørelsene fattes ovenifra og ned, det må være et demokratisk, deltakende samfunn. Videre er det heller ikke populisme, der menneskene lar lederne og staten ta alle avgjørelsene. Det er ikke totalitarisme, det må være åpent for ulike mennesker med ulike kunnskaper, meninger og egenskaper. I tillegg må vi erkjenne at sosialisme ikke er dyrking av teknologi, slik man så i Sovjet med framveksten av enorme fabrikker, gruver og kollektivfarmer. Små bedrifter kan tillate større demokratisk kontroll nedenfra.
Menneskelig utvikling
I Lebowitz analyse av sosialismen for vårt århundre er mennesket, arbeideren og hans eller hennes personlige utvikling det sentrale målet. Han tar utgangspunkt i Marx tidlige teorier, der kommunistenes mål i følge ham er å skape et samfunn som er en «forening der den enkeltes frie utvikling er et vilkår for alles frie utvikling». I Venezuelas nye grunnlov er målsetningen å «inkludere menneskene i den demokratiske utviklingen».
Taus kunnskap
Arbeideren innehar taus kunnskap, kunnskap om det som blir produsert, hvordan det kan gjøres mest effektivt eller på den beste måten. Dette er også beskrevet av vitenskapsfilosofen Michael Polyani. Det er arbeidernes kunnskap, kunnskap det er vanskelig å sette ord på, om hvordan produksjonen
og arbeidet kan gjøres bedre. Hvis man skal utnytte denne kunnskapen best mulig, må også arbeideren i større grad ta del i hele prosessen. Hvis han derimot bare tar i mot ordre fra overordnede, hvis det er et skille mellom de som tenker og de som handler, blir arbeideren «fragmentert og forkrøplet». Dersom det derimot er et ekte demokrati vil man i større grad sikre den enkeltes frie utvikling.
Arbeiderstyrt
Et eksempel på hvordan dette kan gjøres, kan man finne i Buenos Aires, Argentina. Hotel Bauen ble lagt ned i 2001 etter den finansielle krisa, og ble gjenopprettet av arbeiderne i 2003 som ville ha tilbake sin gamle arbeidsplass. De ansatte deltar i avgjørelser og styring av hotellet. Hotellet er drevet og styrt av arbeiderne selv som bestemmer i hvilken retning bedriften skal gå. I tillegg til å være et hotell er det også en møteplass for argentinsk venstreside og arbeiderbevegelse.
Demokrati
Lebowitz argumenterer for at vi dersom vi skal ha en sosialisme til å fungere, må det være en «demokratisk, deltakende og protagonistisk produksjon», som både drar nytte av våre skjulte menneskelige ressurser og som utvikler evnene våre (2). Ved å bruke erfaringene fra arbeiderne og deres kunnskap
kan vi skape et samfunn basert på andre verdier enn dagens. I prosessen med å skape det nye samfunnet, gjennom å finne ut av hvordan dette samfunnet skal se ut og hvordan det skal fungere, skaper vi også deltakende, demokratiske mennesker. Marx’ revolusjonære praksis, den samtidige forandringen av omgivelser og av menneskene selv er viktige for å bygge det nye samfunnet, og for å bygge menneskene, deltakerne i det.
Sosialisme faller ikke ned fra himmelen
Lebowitz bruker i sin teori mye plass på å fremheve den enkelte arbeiders og menneskets personlige utvikling for å nå et samfunn av deltakende, protagonistiske aktører, og at det ikke må være sterkt statsstyring slik at deltakerne i samfunnet ikke deltar i prosessen. Samtidig understreker han viktigheten av å ta statsmakten for å få.
Noter:
1 Den tyske sosiologen og forfatteren Heinz Dieterich skal være opphavsmannen til uttrykket ”sosialisme for det 21. århundre” og har gitt ut en bok med samme navn.
2 Han bruker begreper ”protagonistisk” om personene i prosessen, og spiller på”protagonist” som var hovedpersonen i det greske drama. For ham betyr det at de produserende spille en hovedrolle og gjør dem til subjekter i forandring. Ordet har blitt brukt i den bolivarske revolusjonen i Venezuela, og understreker hvordan språket kan brukes for å påvirke politikken.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Om forfatterne
Helene Heger Voldner
studerer allmenn litteraturvitenskap og spansk ved Universitetet i Oslo. Hun har bodd og jobbet som frivillig i Buenos Aires, Argentina og har reist mye rundt i Sør-Amerika. Hun er 2. vara for Rødt i bystyret i Oslo og sitter i styret til Nei til EU. Tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.
Elin Volder Rutle
er nyutdannet agro-økolog. Hun har de siste årene jobbet sammen med flere grasrotorganisasjoner i Latin-Amerika, først og fremst i Guatemala og Nicaragua. Hun har også jobbet i Utviklingsfondet med ulike prosjekter i Mellom-Amerika. Hun er med i Rødts internasjonale utvalg, og står på 2. plass på Rødts liste i Oslo før stortingsvalget i 2009.
Einar Jetne
er med i Rødts internasjonale utvalg og representerer Rødt i fylkestinget i Nordland.
Martin Lindland
er masterstudent i sammenliknende politikk og med i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG).
Cecilie Hirsch
er koordinator for Latin-Amerikagruppenes (LAG) brigader i Bolivia og masterstudent ved Noragric på Universitetet for Miljø og Biovitenskap.
Marte Reenskaug Fjørtoft
har vært deltaker på Latin-Amerikagruppene (LAG) sin solidaritetsbrigade til Bolivia og har en master i spansk språk og latinamerikastudier
Maria Trettvik
bor i La Paz der hun jobber som politisk analytiker i «Senter for arbeids- og jorbruksutvikling» som jobber med forbedring av arbeidsforholda til bolivianske arbeidere. Se også hennes artikkel i Rødt! nr 1/08 om ALBA-TCP.
Olaf Svorstøl
er med i Rødts internasjonale utvalg og i LO i Oslos internasjonale utvalg. Han er kontaktperson til Circulos Bolivarianos i Norge.
Peter M. Johansen
er med i Rødt sitt internasjoanle utvalg, og er utenriksjournalist i Klassekampen.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Nyttig informasjon
Nettsider
Regionen
har tatt på seg oppgaven å samle informasjon om det meste av handelsavtaler utenfor WTO. En stor oppgave, men svært nyttig. Her er det egne oversikter over EUs forhandlinger med landene i Sør- og Mellom-Amerika, over det som skjer med ALBA og svært mange andre avtaler verden rundt.
Innholdet er på engelsk, spansk og fransk, i stor grad avhengig av region. Det er flere artikler på engelsk om Latin-Amerika, men de ulike artiklene er stort sett ikke oversatt.
www.alternativabolivariana.org
er Venezuelas offisielle side om ALBA, og oppdateres jevnlig, men både historie og nyere hendelser. Dessverre har siden en dårlig søkemotor, men en bred temasortering gjør det likevel mulig å få tak i det siste om de temaene du er interessert i. Nesten alt innholdet er på spansk.
www.venezuelaanalysis.com
er en engelskspråklig nettside der ulike skribenter analyserer situasjonen i Venezuela. Det finnes og artikler som ser på landets ulike samarbeidspartnere.
Bolivia
www.boliviarising.blogspot.com
er en nyhetsblogg om utviklingen i Bolivia. Nyheter og analyser publiseres flere ganger i uka. Alt oversettes til engelsk, og dette fører og til en liten forsinkelse på opprinnelige spanske tekster.
http://www.cedib.org
CEDIB er et senter for dokumentasjon og informasjon, og tar for seg den sosiale utviklingen i landet. Artiklene er på spansk
www.abi.bo
Agencia Boliviana de Informacion, det bolivarianske nyhetsbyrået. Artiklene er på spansk.
www.somossur.net
Somos Sur er en NGO som jobber med å spre et alternativt nyhetsbilde til kapitalens massemedia. Artiklene er på spansk.
Om temaene
Sosialisme skapes ikke i himmelen! av Michael A. Lebowitz. Tidsskriftet Rødt nr. 2/07 2007. (Opprinnelig utgitt 2006)
Bøker om jordfordeling i Latin-Amerika
La Construcción de la Democracia en el campo Latinoamericano, Hubert C de Gramont (ed.) 2006 CLACSO
Recuperando la tierra: el surgimiento de movimientos rurales en africa, asia y america latina, Sam Moyo og Paris Yeros (eds) 2007 CLACSO
Forkortelser og forklaringer
ALBA – Alternativa Bolivariana para los Pueblos de Nuestra América, Det bolivarianske alternativet for Amerika. Samarbeidsavtale mellom Cuba,
Venezuela, Nicaragua, Bolivia, Honduras, Dominica og noen andre små øystater i Karibien. Undertegnet 14. Desember 2004 av Cuba og Venezuela
ALCA – Área de Libre Comercio de las Américas, Det amerikanske frihandelsområdet, Free Trade Area of the Americas (FTAA). USAs foreslåtte
frihandelsavtale for alle landene i Amerika. Prosessen startet i 1994, de offisielle forhandlingene startet i 1998. Har møtt stor motstand og har derfor ikke trådt i kraft.
Banco del Sur – Bankvesen planlagt og foreslått av Hugo Chavez som utviklingsbank. Ved siden av Venezuela er Argentina, Brazil, Bolivia, Colombia,
Ecuador, Paraguay og Uruguay involvert. Prosessen er ikke avsluttet.
CAFTA – Central American Free Trade Agreement. Frihandelsavtale mellom USA, Costa Rica, Honduras, El Salvador, Guatemala og Nicaragua. Den
Dominikanske republikk ble medlem senere, og avtalen ble hetende DR-CAFTA. Ratifisert av USA 2005 og av de andre landene i 2006 og 2007.
CAN – Comunidad Andina, Det Andiske Fellesskap. Handelsblokk der Bolivia, Colombia, Ecuador og Peru er medlemmer. Opprettet i 1969.
CARICOM – Caribbean Community and Common Market. Organisasjon av karibiske land som skalfremme økonomisk integrasjon og samarbeid.
COB – Central Obrera Boliviana. Sammenslutningen av fagforeningene i Bolivia.
DR-CAFTA – Domonican Republic – Central American Free Trade Agreement. Den dominikasnke republikk ble med i forhandlingene av CAFTA januar
2004, og avtalen fikk det nye navnet.
FTTA – Free Trade Area of the Americas. Se ALCA.
INRA – Instituto Nacional de Reforma Agraria, det nasjonale jordreforminstituttet i Bolivia.
IPSP-MAS – Det politiske instrumentet for folkenes suverenitet (IPSP). MAS ble bygget opp under navnet IPSP-MAS og tok over partinavnet til MAS i 1999.
MAS – Movimiento al Socialismo, Bevegelsen for sosialisme. Boliviansk parti grunnalgt i 1997. Evo Morles er leder. Se også IPS-MAS.
OAS – Organización de los Estados Americanos, The Organization of American States. De 34 uavhengige statene i Amerika er medlemsland. Grunnlagt 1948.
PDVSA – Petróleos de Venezuela, S. A. Det statseide venezuelanske oljeselskapet.
PETROAMERICA – Forslag fra Venezuela om å etablere et felles, multinasjonalt, helstatlig energiselskap i Latin-Amerika.
PETROCARIBE – Karibisk-Venezuelansk oljallianse. Startet opp i 2005, 14 land var med fra begynnelsen.
PETROSUR – Venezuelansk initiativ for å etablere oljeallianse i Sør-Amerika.
Prefekter – Bolivas departementer, fylker er styrt av prefekter, fylkesmenn. Disse er folkevalgte.
TCP – Tratado de Comercio de los Pueblos, Folkets handelstraktater. Betegnelse på handelsavtaler som ikke baserer seg på frihandel. De fleste TCP-avtaler finnes innenfor ALBA.
TCP-ALBA – Se ALBA
TLC – Tratado de Libre Comercio, frihandelsavtale.
UNASUR – Unión de Naciones Suramericanas, unionen av søramerikanske nasjoner. Frihandelsområde som dekker nesten hele Sør-Amerika. Traktaten signert mai 2008.
YPFB – Yacimientos petrolíferos fiscales bolivianos. Bolivias statlig eide oljeselskap. Opprinnelig opprettet på 1930-tallet.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Fra redaksjonen
Dette ekstranummeret av Rødt! føyer seg inn i rekken av artikler om den politiske, sosiale og økonomiske utviklinga i Latin-Amerika.
Ifjor var Michael A. Lebowitz’ sin bok Sosialisme skapes ikke i himmelen vårt 1. mai-nummer. Debatten om det går fortsatt. Året før ga vi ut heftet Morgengry i Venzuela?, et hefte skrevet av Peter M. Johansen og Olaf Sierraalta Svorstøl fra den gang AKPs internasjonale utvalg. Fortsatt selger vi det.
I år har Elin Volder Rutle og Helene Heger Voldner vært i Latin-Amerika for partiet Rødt som en del av informasjonsprosjektet Handels- og næringssamarbeid for hvem? med støtte fra NORAD og Populus-studieforbundet folkeopplysning. De har redigert dette nummeret og sammen med andre skrevet dette ekstranummeret av Rødt!
De har tatt for seg Latin-Amerika og sett på hvordan samarbeidsmodellen ALBA (Alternativa Bolivariana para America) fungerer i forhold til de nyliberale modellene som USA har presset fram: FTAA (Free Trade Area of Americas) og CAFTA (Central America Free Trade Agreement).
Har denne modellen for handels- og næringssamarbeid mulighet til å overleve innafor den økonomiske verdensorden som rår grunnen?
Sammen med dette nummeret får abonnentene dvd-en Nepal – ved et vendepunkt? Fordi: Vi tror leserne av tidsskriftet Rødt! også vil se for å forstå hva som skjer i alle verdens hjørner.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Maoistenes strategi i India
Et intervju med G.N.Saibaba
Saibaba er 40 år gammel. Han ble født i Andhra Pradesh, en stat i sørlige India. Han bor nå i Dehli. Han er visesekretær i den Revolusjonære Demokratiske Fronten (RDF), som er en del av den Allindiske føderasjonen av revolusjonære folkeorganisasjoner. En av hovedsakene i dag er kampen mot massedeportasjonene av småbønder, landarbeidere og andre som jages bort fra områdene hvor det skal anlegges spesielle økonomiske soner for eksportkapitalen.
Av Johan Petter Andresen
Rødt!: Hvis noen sa til deg at maoistbevegelsen i India er en marginal bevegelse som hovedsakelig opererer i de veldig tilbakeliggende og lite befolka områdene, og at den har holdt på i over trettifem år uten å oppnå noe. Hva ville du svare til dette?
Saibaba: Maoistbevegelsen i India begrenser seg ikke til de tilbakeliggende områdene. Den er en omfattende bevegelse som også opererer i de ”utvikla” områdene. Maoistene jobber både på landsbygda og i byene. Regjeringa sier at maoistene er aktive i 15 av 28 stater. Og disse 15 omfatter også de største statene. Det indiske innenriksdepartementet sier at 167 av 600 distrikter i landet dekkes av maoistene. Disse utgjør litt mindre enn en tredjedel av India.
Maoistene i India følger metoden med nydemokratisk revolusjon, som ble bevist å være den riktige linja gjennom revolusjonen i Kina, under ledelsen av formann Mao. Denne metoden innebærer at den revolusjonære bevegelsen må prioritere arbeidet i områder der staten er svak. Maoistene jobber i de tilbakeliggende områdene for å knuse lokale reaksjonære krefter og etablere folkemakt. De bygger revolusjonære massebaser i disse tilbakeliggende områdene. Men de jobber også i byene. Faktisk bestemte kongressen til Communist Party of India (maoist), (CPI(maoist), som ble holdt i januar/februar 2007, å styrke arbeidet i byområdene. De har produsert et dokument om arbeid i byområdene som analyserer de siste tretti års virksomhet. Dette dokumentet beskriver en strategi for å utvikle arbeidet i byområdene.
De tilbakeliggende områdene i landet er i hovedsak halvføydale og det er ikke mye kapitalistisk virksomhet der. Maoistpartiet valgte disse områdene for geriljakrig. For å utvikle hovedformen for kamp, som er folkekrig, konsentrerer maoistene sitt arbeid i de tilbakeliggende områdene. Kampen i byområdene er sekundær og utfyllende. Virksomheten til partiet i arbeiderklassen i byområdene hjelper til å utvikle den proletariske ledelsen til kampen i de tilbakeliggende områdene.
Samtidig deltar maoistene i utviklinga av svære bevegelser i byområdene blant intellektuelle, studenter, kvinner og middelklassene. Også maoister som jobber i byområdene blir arrestert, forfulgt og drept.
Maoistene gjør også en stor innsats blant kullgruvearbeiderne. Det finnes store kullgruver i mange områder i India. Maoistene jobber i mange industriområder over hele landet, men deres virksomhet konsentrerer seg altså om landområdene.
Maoistene leder den største massebevegelsen.
CPI(Maoist) leder den største massebevegelsen i India. Den sentrale og de lokale regjeringenes reaksjoner er en målestokk på styrken til bevegelsen. Den sentrale regjeringa har etablert et Koordineringssenter, sammen med 14 delstatsregjeringer, som samarbeider om å mobilisere sikkerhetsstyrker og om å samle etterretning om maoistenes bevegelser. De har et stort militært nettverk. De har månedlige møter i senteret. En stor mengde militære enheter deltar i kampen mot den maoistiske bevegelsen. Dette sier mye om styrken til maoistbevegelsen.
Naxalbari-opprøret i 1967 som innleda den nye revolusjonære bølgen, endte med splittelser i mange grupper. Splittelsen av de revolusjonære kreftene varte fra 1972 til 1997. Det er først etter 1997 at de revolusjonære kommunistene begynte å forene seg. To større partier som førte folkekrig gikk sammen i 1998, og den endelige enheten fant sted i 2004 når CPI(maoist) ble danna gjennom fusjonen mellom Maoist Communist Center India (MCCI) og CPI(ml) People’s War. Bevegelsen ble hindra fra å vokse raskere før 2004 på grunn av splittelsene.
(Se note 1 for utviklinga av maoistpartiene mellom 1970 og 2004 – ifølge Saibaba:
Rødt!: Maoistene beskyldes for å være dogmatikere, og at de ikke er villige til å lære av sosialismens nederlag i det tjuende århundret?
Saibaba: Maoistene er både kreative og ekte i sin tillemping av marxistiske prinsipper på indiske forhold. De kopierer ikke blindt fra verken Russland eller Kina. Samtidig er de klar over at de sosialistiske prosjektene i Kina og Russland ble nedkjempa av de som gikk den kapitalistiske veien. De tillemper marxismen-leninismen-maoismen på en praktisk måte i India. Dersom man kaller det å drive væpna kamp for dogmatisme, beveger man seg bort fra den typen klassekamp som trengs i et fattig land som India. Væpna fattigbondekamp er den grunnleggende kampformen ettersom 70 prosent av massene er tvungne til å forbli i og er avhengige av jordbruk og tilbakeliggende produksjonsforhold. I en slik situasjon der det store flertallet ikke har et offentlig demokratisk rom, vil de ikke evne å kjempe mot de fascistiske herskerklassene uten våpen. Den væpna kampen blir utvikla kreativt og praktisk. Væpna kamp innebærer ikke utslettelse av klassefienden. Væpna kamp er en form for klassekamp der de undertrykte klassene hevder sin makt og organiserer seg gjennom å ta makta fra de føydale og proimperialistiske kompradorkapitalistene. Væpna kamp under maoistene innebærer også at de fattige massene eksproprierer fra de dominerende og mektige klassene de ressursene som de trenger for å leve. Det innebærer også å bygge folkemaktas alternative institusjoner. På denne måten blir væpna kamp omdefinert og praktisert med bolsjevikisk ånd om å gi all makt til sovjetene. Uten væpna kamp kan man ikke bygge opp motstand i land som India, og man kan heller ikke opprettholde den motstanden som har blitt bygget opp i tidligere år uten dette. De væpna aksjonene som rettes mot statsmakta og de føydale kreftene er for å beskytte bevegelsen, både som sjølforsvar og som sjølhevdelse fra de utbytta massenes side.
Maoistene mener at sammenbruddene av de sosialistiske samfunna i Russland og Kina skyldes i hovedsak den revisjonistiske linja som utvikla seg innafor kommunistpartiene i de respektive landa. De som vandra langs den kapitalistiske veien i Russland og Kina grep makta tilbake fra arbeiderklassen fordi disse partiene ikke evna å beskytte seg mot borgerskapets infiltrasjon i de proletariske partiene. At de sosialistiske prosjektene mislyktes har gitt den internasjonale arbeiderklassen viktige lærdommer i klassekampen mot borgerskapet i ulike land og mot monopolborgerskapet på det internasjonale nivået. Det finnes ikke noe land i verden der klassekampen har seira uten væpna kamp.
Rødt!: Omtrent hvor mange soldater har maoistene?
Saibaba: Den indiske regjeringa sier 28 000, men antallet er antakelig mye høyere. Områdene som er under deres innflytelse ser ut til å være mye større enn regjeringas overslag. Det finnes også en stor milits som virker på landsby- nivå. Militsen er basisen og grunnleggende i forhold til Folkets frigjøringshær. Dette er en del av strategien til CPI(maoist).
Rødt!: Har det vært noen fredsforhandlinger mellom maoistene og myndighetene noe sted?
Saibaba: Det var fredssamtaler i 2004. Regjeringa i Andra Pradesh inviterte maoistene til fredssamtaler. Maoistpartiet holder fast ved at de aldri er mot politiske forhandlinger med motstanderne sine, men de forhandlinger ikke om sin sentrale strategiske linje. Det ble gjennomført en runde med fredssamtaler i Hyderabad, som varte i en måned. Dette ble støtta av kjente intellektuelle i området. Maoistene sa at om myndighetene var villige til å løse folkets problemer, som var bakgrunnen for kampene de siste tretti fem årene, ville de se fram til endringene. De diskuterte de grunnleggende problemene for folket. En våpenstillstandavtale ble undertegna før forhandlingene begynte. Regjeringa sa at de ville avslutte den første runden med forhandlinger og sa også at den ville begynne å sette ut i livet punktene som det var blitt enighet om. Maoistlederne som hadde forhandla gikk tilbake under jorda. De venta på gjennomføringa av de punktene man var blitt enige om. Men regjeringa brøt våpenstillstanden, begynte angrep mot maoistene og drepte flere hundre maoister, også flere ledere. Denne prosessen åpna øynene på folk og viste hvordan de reaksjonære herskerne ikke er villige til å løse folkets problemer.
Rødt!: Har maoistene noen baseområder?
Saibaba: Folkekrigen har ikke ennå nådd nivået med baseområder. Men den har nesten nådd dette nivået i flere områder. I disse områdene, hvor baseområdene er under oppbygging fungerer lokale folkeregjeringer. Folkeregjeringer fungerer i flere hundre landsbyer.
Rødt!: På nyhetene sies det at de sentrale og lokale myndighetene har angrepet maoistiske posisjoner i Andra Pradesh, og at maoistene har blitt drivi ut fra de fleste områdene. Viser ikke dette at når den herskende klassen ønsker det, så kan den beseire maoistene militært, og at det kun er et taktisk spørsmål for fienden å avgjøre når den skal knuse maoistene?
Saibaba: I løpet av det siste tiåret har mer enn to tusen maoistkadre blitt brutalt myrda i Andhra Pradesh. Det var et konsentrert angrep spesielt etter forhandlingene. Når maoistene så at de sto overfor store tap, trakk de seg tilbake fra bestemte områder og førte styrkene over til andre områder. Det er en midlertidig tilbakegang i noen områder i Andra Pradesh for maoistbevegelsen, men de prøver å gjenoppbygge i disse områdene. De sentrale og lokale myndighetene gjør omfattende bruk av ”vigilante”-grupper for å infiltrere maoistdominerte områder og knuse dem. Vigilante-gruppene er mer effektive for regjeringene for å bryte ned den maoistiske motstanden i noen områder i Andra Pradesh. Bevegelsen som maoistene bygger opp er ikke bare en militær bevegelse. Den er en politisk bevegelse der massene er engasjert. Så maoistene konfronterer ikke den indiske makta kun militært, men mer politisk ettersom de har en omfattende massebasis. Det er ikke mulig for regjeringa å knuse bevegelsen på grunn av den massive støtten den har i områdene. Midlertidige tilbakeslag er ikke uvanlig for revolusjonære bevegelser. Men modne revolusjonære bevegelser evner å gjenvinne sine midlertidige tap raskere.
Rødt!: Er det andre revolusjonære bevegelser som forsøker en annen strategi enn langvarig folkekrig i India?
Saibaba: Ja, for eksempel CPI (ml) New Democracy og en del andre CPI (ml) -grupper. Foran Lok Sabha valget (valget til den føderale lovgivende forsamlinga, dvs parlamentet) i 2004, tok CPI (ml) Red Flag og en del andre CPI (ml) grupper initiativet til en enhetsfront av revolusjonære kommunister først og fremst for å delta i valget.
Maoistene anser dem for å være høyreavvikere, men ikke revisjonistiske. De er progressive, men følger ikke en riktig vei slik maoistene gjør. Men maoistene er ikke mot å samarbeide med dem i massearbeidet.
Rødt!: India er et stort land. I noen områder er det borgerkriger, i andre områder er det ikke så mye uro. Samtidig er de fleste partiene regionale, ikke nasjonale. Finnes det revolusjonære organisasjoner i alle delstatene i i India?
Saibaba: Det er uro over alt. Ta for eksempel Madhya Pradesh og Rajasthan. Disse to områdene er fattige. Men her eksisterer det ikke et eneste revolusjonært parti. Uroen tar mange former i disse regionene. I blant oppstår det svære militante massebevegelser. Hovedproblemet er at det ikke finnes subjektive revolusjonære krefter i området. Disse to statene er store, men her har det ikke funnes kommunistpartier. For det meste er det såkalte NGO-er (Non Governmental Organizations) som opererer i disse områdene. De er ofte finansiert fra utlandet. De objektive vilkåra er veldig modne for væpna kamp også i disse områdene. Det er rett og slett spredningen av de revolusjonære kreftene til disse områdene som det hele venter på.
Rødt!: Hva er andelen av befolkninga som bor i byene? Hvor mange av disse er sysselsatt?
Saibaba: 30 prosent av den indiske befolkninga bor i byer og tettsteder, og 70 prosent på landsbygda. Generelt kan man si at 77 prosent av befolkningen lever på 20 rupier per dag, det vil si en halv US dollar per dag. (cirka 2,70 NOK per dag). Arbeidsløsheten er utstrakt over alt i India.
Rødt!: Offisielt vokser Indias brutto nasjonalprodukt med nesten 10 prosent i året. Du bestrider dette. Hvorfor?
Saibaba: Akkurat nå er veksttakten cirka 9 prosent per år. Cirka 0,5 prosent av arbeidsstyrken, som er en del av tjenestesektoren, bidrar til 55 prosent av BNP. Og 70 prosent av arbeidsstyrken, som er i jordbrukssektoren, bidrar med kun 19 prosent til BNP. Og 3 prosent av arbeidsstyrken er i industrisektoren. Disse talla viser at det store flertallet av folkets bidrag til BNP er svært liten. Akkurat nå er talla bak veksttakten basert i stor grad på spekulativ kapital, inklusive utenlandske investeringer. Så veksttakten er både misvisende og utrygg. Kalkulasjonene som ligger til grunn for veksttakten er også basert på falske tall. Hvis disse talla viser noe som helst, kan vi se at de 10 prosent rikeste samler til seg rikdommen gjennom harde utbyttingsmetoder.
Rødt!: På Filippinene kombineres folkekrig samtidig som kommunistpartiet støtter folkelige partier som stiller til valg. I Nepal stilte maoistene til parlamentsvalget i 1993, deretter boikotta de valget og starta en folkekrig, og nå er de i parlamentet. Er det ikke mulig å kombinere folkekrig og parlamentarisk arbeid i et så stort og variert land som India?
Saibaba: Historia til utviklinga av den kommunistiske bevegelsen i India de siste 40 åra viser oss at de revolusjonære kommunistiske partiene som ikke valgte folkekrigsstrategien, men som valgte teorien om folkelig motstand og parlamentarisk politikk først, før initiering av en folkekrig, gradvis endte opp i enten høyreavvik eller nyrevisjonisme.
Folkekrigsstrategien er hovedstrategien, mens det å stille til valg er et taktisk spørsmål. Maoistene er ikke prinsipielt mot å stille til valg, men hvis de gjør det, må det styrke folkekrigsstrategien. Maoistene anser spørsmålet om å stille til valg som en del av taktikken som har strategisk betydning. Så de ser ingen umiddelbare muligheter for å stille til valg. De parlamentariske institusjonene er veldig diskreditert blant folket i India. I tenkinga til vanlige folk er det slik at hvis man stiller til valg er man en fiende av folket som er ute etter å stjele fra dem. Maoistene boikotter valg og konsentrerer seg om å bygge opp alternativ folkemakt og folkeinstitusjoner. I India har ikke maoistene noen umiddelbare planer om å bruke taktikken med å stille til valg.
Rødt!: Er det ikke mulig å utvikle både lovlig kamp og illegal kamp i byene og større byområder, der man også deltar i valgsammenslutninger?
Saibaba: Maoistene virker i byområdene blant arbeiderklassen og middelklassen. Dette har sekundær betydning i forhold til hovedstrategien. Hovedoppgaven er å utvikle den væpna kampen i landsbyene blant fattigbøndene som er hovedkraften, med arbeiderklassens ideologi som ledesnor. Proletariske ledere er ikke bare de som rent klassemessig er arbeidere, men de blant folket som har fått en proletær ideologi og som ikke har egen eiendom. Maoistene kombinerer legalt og illegalt arbeid i den grad kampen skaper rom for dette; og de forstår at jo mer militante kampene er, jo mer rom av denne typen blir skapt. Der det finnes demokratisk rom, blir det utnytta så langt det er mulig. Men herskerklassene tillater ikke alltid at man tar i bruk legale metoder og ulike demokratiske institusjoner. Det å delta i valg er ikke den eneste måten å delta i lovlig kamp i byområdene på. Til og med det å boikotte valg er en høyst politisk aktivitet, noe som er en annen måte å delta politisk i det demokratiske rommet som finnes i India. Først og fremst konsentrerer maoistene seg om å styrke folkemakta, å bygge revolusjonære folkedemokratiske institusjoner. Når dette er oppnådd i store områder, vil de også få mer rom i byområdene.
India er ikke demokratisk som Europa
India er ikke demokratisk som Europa. I Europa har du et demokratisk rom, fordi de demokratiske institusjonene ble utvikla gjennom folkets kamper, til tross for at de kom i henda på borgerskapet. I India ble de parlamentariske institusjonene påført landet av kolonistene for å styrke deres koloniale herredømme. De ble ikke skapt gjennom folkelig kamp. I India er det demokratiske rommet lite. Borgerskapet i India er en deformert reaksjonær kraft helt fra fødselen. Denne klassen utvikla seg ikke naturlig, men ble holdt oppe av de britiske koloniherrene. Derfor spilte ikke det indiske borgerskapet den progressive rollen som borgerskapet i Europa opprinnelige gjorde . Det allierte seg med de føydale klassene helt fra starten av. Derfor må vi bruke væpna kamp. Det demokratiske rommet er ikke en naturlig del av vårt samfunn etter den koloniale intervensjonen. Illusjonen om et demokratisk rom eksisterer i form av parlamentariske institusjoner og formelle demokratiske rettigheter, men rommet finnes ikke i virkeligheten. Med en gang man fremmer folkelige krav blir man møtt med undertrykking fra statens side. Hvordan kan du da fremme folkets bevegelse uten våpenmakt?
Rødt!: Øker sysselsettinga?
Saibaba: Sysselsettingsgraden øker ikke, den står stille. Den virkelige sysselsettingsgraden har sunket svært mye av flere grunner. Økonomiske oversikter forteller oss at en million små industribedrifter har blitt nedlagt de siste få åra, og dette innebærer et massivt tap av arbeidsplasser. Og så har vi jord som man tar fra fattigbøndene. Dette skaper også arbeidsløshet. Småbøndene og de landløse har mista jobbene sine i mengder.
Det er bare IT-industrien og visse tjenesteindustrier som vokser. Men dette er sektorer der kun et svært lite antall er sysselsatt. Sysselsettinga i industrisektoren synker. Men disse talla blir ikke vist fram av regjeringa. De uavhengige intellektuelle produserer alternative tall om både veksttakten og arbeidsløshet. Det er en stor kontrovers om de offisielle talla i forbindelse med arbeidsløsheten i India. Generelt er det en nedgang i sysselsettingsgraden kombinert med en nedgang i reallønna til arbeiderne.
Rødt!: Er India et imperialistisk land, eller et halvføydalt og halvkolonialt land?
Saibaba: India er ikke et imperialistisk land. Årsaken til dette er at India er i henda på imperialistiske makter. Indias herskerklasser har lite makt i internasjonal politikk. De agerer stort sett ut fra diktatene til USA-imperialismen. Samtidig har India ekspansjonistiske planer. Imperialistiske makter kan kontrollere andre land, mens ekspansjonismen er et ønske om å ekspandere, men uten evnen, til nabolanda for å forsøke å utbytte dem og kue dem.
Disse imperialistiske planene er ikke nødvendigvis ut fra ønskene til herskerklassene i India, men i tråd med imperialistenes ønsker. India praktiserer sine ekspansjonistiske ønsker ved å være et redskap for USA i dagens situasjon. USA manøvrerer India for å få kontroll over de små naboene som en del av det å få generell kontroll i pakt med de geopolitiske interessene til USA i Sør-Asia. Eksempler er Sri Lanka og Nepal. India blir brukt for å undertrykke LTTEs (tamilsk nasjonal frigjøringsbevegelse) rettferdige kamp for den nasjonale frigjøringa til tamilene på Sri Lanka. Forholdet mellom USA og India kan sammenliknes med Israels hegemoni i Midtøsten. Akkurat nå ønsker USA, i all hemmelighet å bruke India til å undertrykke maoistbevegelsen i Nepal. India har okkupert Kashmir og nasjonale territorier i nordøst som Naga og andre folk med brutal militærmakt.
Rødt!: Er klassekampen i India mer intens enn for 20 år siden?
Saibaba: Fattigdommen i India har økt. I 1947 fantes det ikke sjølmordsepidemier blant bønder. Fra 1990 og videre har sjølmord økt sterkt. Hvorfor begynte dette på nittitallet? Det er fordi jordbruk, som sysselsetter den største andelen av befolkninga har blitt drastisk forsømt. Fattigbøndene greier ikke å overleve i denne sektoren som er svært avhengig av et sterkt utbyttende privat kredittsystem. Rundt 150 000 bønder har begått sjølmord de siste ti åra. I mange områder sulter folk i hjel. Folk eter ville røtter og blader i store områder som med vilje har blitt holdt tilbake i sin utvikling. Faktisk har vi flere områder som er på samme nivå som landa i Afrika sør for Sahara. Alt dette har skjedd særlig etter den aggressive proimperialistiske globaliseringa tok til i stor skala i India.
Arbeiderklassen er den mest utbytta klassen i landet vårt. Den har mista alle sine rettigheter. De nye arbeiderne som er tidligere fattigbønder kan ikke bli en del av arbeideraristokratiet. Den organiserte sektoren med kollektive avtaler, og som følger arbeidlivslovene er, atskillig mindre enn den uorganiserte sektoren og minker raskt.
Men vanlige folk er også mer bevisste at det foregår kamper andre steder. Klassemotsigelsene er skjerpa fordi ressursene havner i henda på stadig færre etter at globlisersingsprosessen starta rundt 1990. Denne prosessen samler rikdom på veldig få hender. En del velferdsreformer som ble innført av herskerklassene på seksti og syttitallet har blitt fjerna og regjeringa overlater alt til markedet som domineres av imperialistiske krefter som er direkte allierte med underdanige hjemlige kapitalister. Også dette øker kampenes intensitet.
Rødt!: Siden begynnelsen på 1990 tallet har den indiske overklassen fulgt en nyliberalistisk politikk med deregulering, privatisering og globalisering. Hvordan påvirker disse endringene kvinnenes situasjon?
Saibaba: Det er over hodet ikke noe liberalt ved den nyliberale politikken. Denne politikken har ligget der siden Nehrus tid. Den såkalte Nehrusosialismen er full av proimperialistisk globaliseringspolitikk. Men så er det opplagt en klar forskjell mellom den tidlige fasen og fasen etter 1990. Forskjellen er at globalisering er den imperialistiske offensivens aggressive fase. Det vi kaller globalisering er den aksellererende internasjonaliseringa av den aggressive monopolkapitalen, der det ikke finnes en sosialistisk leir i verden og et resultat av imperialismens egne dype krise. Byrden fra denne krisa blir i økende grad lempa over på skuldrene til landa i den tredje verden. De første som merker konsekvensene av disse ekstremt utbyttende forholda under globaliseringsprosessen, og som møter økende problemer er Adivasiene. (den opprinnelige minoritetsbefolkningen/urbefolkningen i de indre områdene av India). De er fattige og ofte landløse eller fattigbønder, Arbeiderne og religiøse minoriteter, særlig muslimene der det store flertallet er blant landets fattigste, rammes også hardt. Og i alle disse delene av folket er det først og fremst kvinnene som blir hardest ramma.
Naturligvis er kvinnene hardest ramma. Når arbeidere blir sagt opp, er det kvinnene som går først. Med svekka sysselsettingsmuligheter er det kvinnene som ikke får nye jobber ettersom arbeidsmarkedet er rabiat patriarkalsk. Den ekstreme patriarkalske undertrykkinga i India er både et resultat av halvføydalismen og den indiske formen for kapitalisme. Kvinnene blir tvunget til å se etter familien og særlig unga, når inntektsmulighetene skrumper. Et resultat er at kvinner nå spiser mindre, og ser enda mer etter sine barn og sine husholdninger. I dag er det mer feilernæring blant kvinner som arbeider under tøffe forhold både hjemme og ute. De får lavere lønn enn menn. Til tross for at loven forespeiler likelønn, er det ingen som følger den. Kjønnsraten i landet er raskt i ferd med å få en kløft der antallet kvinner synker i forhold til antallet menn. Drap på jentebarn er et økende fenomen. Hundrevis av tilfeller av drap på jentebarn finnes i sjukehusarkivene. Så nå er det kvinnene som først og fremst blir med i kampene, som går i spissen. Mer enn 30 prosent av medlemmene i maoistpartiet er kvinner. Ikke en gang det største borgerlige partiet i landet har et slikt antall kvinner. I noen områder, som Chhattisgarh og Jharkhand, er prosenten enda høyere.
Tvangsflytting, viktigste politiske sak
Rødt!: Du sier at tvangsflytting er det viktigste politiske spørsmålet i India. At det er seks ulike årsaker til tvangsflytting: oppretting av spesielle økonomiske soner, gruvedrift, ny industri, nye store demninger, forskjønning av byområder og nye infrastrukturkorridorer. Du påstår at tvangsflytting gjelder omtrent 12 prosent av landarealet. Mesteparten av denne jorda er veldig fruktbar. Kan du forklare hvorfor tvangsflytting er det viktigste spørsmålet, og ikke for eksempel fattigdom, arbeidsløshet, feilernæring osv?
Saibaba: 70 prosent av befolkninga er avhengige av land og jordbruk, direkte eller indirekte. Jordbruk er viktigst for sysselsetting. Når jorda blir tatt til disse prosjektene, har ikke folk andre inntektskilder. Så en av de viktigste måtene som folk blir arbeidsløse på er gjennom å miste sin grunn. Dette fører til at både de med land og de som er uten land blir arbeidsløse. Rehabiliteringspakkene som regjeringa omtaler, fungerer aldri. Rehabiliteringa blir aldri gjennomført. Så alle problemene som feilernæring, fattigdom, arbeidsløshet osv har sin rot i prosessen med at folk mister sine inntektskilder ved at de blir flytta fra jorda si, skogen og de andre områdene de bebor.
Rødt!: Hvorfor kan ikke bønda som blir flytta få nytt arbeid i den moderne sektoren?
Saibaba: De tvangsflytta er fra de delene av folket som i stillhet blir tvunget til fortsatt å være analfabeter. De har ikke de nødvendige kunnskapene for industrielt arbeid, spesielt den type industri som blir bygd med imperialistisk høyteknologi. På den andre sida, også om en liten andel har kompetanse for industrielt arbeid, får de ikke jobbene fordi industriene som blir bygd er teknologiintensive og sysselsetter derfor ikke mange mennesker. Maskinene blir kjøpt av de imperialistiske landa. Disse maskinene krever høyt kvalifiserte arbeidere. Så det er ikke rom for de eiendomsløse å få jobber i industrisektoren som det påstås vokser. Så er det en liten mulighet for sysselsetting i IT-sektoren eller tjenestesektoren, men ikke industrien. I byområdene finnes det allerede utdanna arbeidsløse. De vil kunne få arbeid i disse industriene, men ikke de som er tvangsflytta fra landet.
Rødt!: Hva anser maoistene å være de viktigste lærdommene fra sosialismens nederlag i det forrige århundre når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom kommunistpartiet og resten av samfunnet?
Saibaba: De indiske maoistene føler at man må fortsette å analysere det som skjedde i Russland og Kina. De mener at framover må de internasjonale kommunistiske revolusjonære komme sammen og studere tapene mer konkret. En av grunnene til at man mislyktes i utviklinga av de sosialistiske konstruksjonsprosjektene kan være at partiene ikke evna å utvikle mekanismer for å hindre infiltrasjon fra borgerskapet i kommunistpartiene. Kulturrevolusjonen i Kina under Maos ledelse ble utvikla for å hindre at borgerskapet infiltrerte kommunistpartiene. Men den forble på et eksperimentelt nivå ved formann Maos død. Man må utvikle stadig flere ideologiske og politiske tiltak i de revolusjonære kommunistpartiene for å hindre arbeiderfiendtlige ideologier fra å krype inn i kommunistpartiene. I alle land må det etableres stødige proletariske partier. Dessverre, i mange europeiske land og i noen tredje verden land i dag har arbeiderfiendtlige ideologier krøpet inn i navnet til ”demokrati i det 21. århundret”, ”liberale organisasjonsprinsipper” og godtaking av ”flerpartisystemet”. Det er til og med nødvendig å bolsjevisere politikken til kommunistpartiene og gjøre dem til leninistiske partier som kan lede arbeiderklassen til seire. I løpet av prosessen kan man lære fra tidligere tap som må sees på som midlertidige for verdens proletariat i den lange historiske marsjen framover.
Rødt!: Hva er den grunnleggende årsaken til uenighetene mellom de kommunistiske kreftene i India?
Saibaba: I India er ikke uenigheten mellom de kommunistiske revolusjonære kun uenigheter mellom ledelsene. De reflekterer ulikt klassegrunnlag mellom partiene, ledelsenes småborgerlige natur, deres forsøk på å føre sine partier over i ikke-proletariske ideologier ved å føre for det meste legale kamper. De skjerpa klassekampene kan rett og slett ikke være avhengig av legale kampmidler, hvis de skal overleve i kampen mot de fascistiske reaksjonære klassene. I India har noen slike partier basert seg på rike og mellomrike bønder som for det meste inntar småborgerlige og liberale holdninger for å beskytte sitt legale rom. Andre partier har bygd seg opp kun innafor småborgerskapet i byene. Andre som har bygd partier blant de fattige landløse og fattigbønder, deriblant adivasiene og arbeiderklassen evner å utvikle seg og gjennomføre omfattende klassekamp. Så forskjellene ligger i sosiale forhold, det gjelder hvilke klasser de har sine røtter i. Det er et behov i dag for at alle disse små kommunistpartiene allierer seg med maoistene. Men enhet er bare mulig om de endrer sin orientering mot en virkelig proletarisk linje og baserer sitt arbeid på arbeiderklassen, de fattige og de landløse fattigbønda.
Rødt!: Finnes det noen lærdommer om kvinnefrigjøringsspørsmålet fra sosialismens nederlag?
Saibaba: Ser vi på dagens situasjon og kvinnefrigjøringa må de patriarkalske strukturene studeres grundig av de praktiserende marxistene i de ulike bevegelsene. I India i dag blir stadig mer oppmerksomhet retta mot de patriarkalske strukturene fra kvinnekadrene i maoistpartiet. En av strukturene er sjølve reproduksjonsinstitusjonen, som er svært diskriminerende mot kvinner. Blant maoistene har dette blitt et hovedspørsmål sammen med andre spesifikke problemer for kvinner. Disse problemene har ikke ennå blitt ordentlig forstått. Det har ikke ennå blitt funnet tilstrekkelige mekanismer for å hindre diskrimineringa av kvinnene blant de revolusjonære. Et sentralt spørsmål er at kvinner fortsetter å forbli underlagt patriarkalske strukturer bare fordi de er kvinner. Så den nye revolusjonen må være oppmerksom på det særegne ved denne type undertrykking. Det andre viktige poenget er at full kvinnefrigjøring ikke er mulig innafor det kapitalistiske systemet. Men vi må samtidig være klar over at hvis arbeiderklassen tar makta vil ikke de patriarkalske strukturene forsvinne automatisk. Dette er et hovedproblem. Man må være oppmerksom på institusjonene og strukturene som fortsetter. Kvinnene må utkjempe en revolusjon innafor revolusjonen. I India vil det være mange revolusjoner innafor revolusjonen da vi har den særegne kasteundertrykkinga. Et eksempel som vi har framfor oss som et eksempel på revolusjonen innafor revolusjonen er den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, under Maos ledelse. Men India må følge en enda mer tornete vei. Mao reiste slagordet om et tusen revolusjoner for å fjerne den borgerlige ideologien ved rota. Jeg forstår alle slike forsøk på revolusjoner innafor revolusjonen som kompletterende, og patriarkat, kaste og for eksempel rasisme må sees fra denne vinkelen. En rask og enkel løsning er ikke mulig. En revolusjonær må være tålmodig. Men dette innebærer ikke at disse revolusjonene må vente til etter at arbeiderklassen har gripi makta. I India mener vi at kulturrevolusjonen må begynne nå, til og med før den nydemokratiske revolusjonen seirer. Men et slikt forsøk uten å bruke hodet, vil degenerere til et postmodernistisk knep, på samme måte som de fleste liberale humanistiske prosjektene degenererer til poststrukturalistisk tåkedis. Denne oppgaven kan bare utføres av et stødig proletarisk parti etter at det har skaffa seg tillit blant de revolusjonære massene i et land. Ellers vil slike forsøk ende opp i anarkismen.
Regelen er at hvis en kvinne og en mann har samme kompetansen, gis kvinnen prioritet når det gjelder å lede revolusjonære komiteer. Man har også særegen undervisning av kvinner slik at de utvikler seg raskere, spesielle leire og spesielle treningsopplegg. I maoistpartiet har de fleste kvinnene bestemt seg for ikke å ha egne barn, men om en bestemt kvinne ønsker å ha barn, kan hun det og partiet vil hjelpe henne. Hun vil ikke diskrimineres på grunn av dette. I maoistpartiet finnes det godt utvikla politikk på dette området.
Rødt!: Er det en revolusjonær situasjon i India i dag? Hva med resten av verden?
Saibaba: Det er en svært gunstig revolusjonær situasjon i India og også ellers i den ”tredje verden”. I hvert enkelt av disse landa vokser den innenlandske krisa, mens den internasjonale krisa også vokser. Landa i den ”tredje verden” trenger ikke å vente på noen tredje verdenskrig for å seire i sine revolusjoner. Det vil kanskje ikke bli en tredje verdenskrig på klassisk vis, til tross for at Bush lover oss en. Krigsliknende forhold eksisterer på ulike måter. Verden er allerede i en slags krig, men dens form er annerledes nå. For eksempel kjemper USA en militær krig mot folket i Irak og en økonomisk krig mot folket i India. Begge typene av krig dreper folk i samme størrelsesorden. Og hvorfor skulle USA trenge å erklære India krig når de herskende klassene i India er så behjelpelige med alt for imperialistene? De økende motsigelsene mellom imperialistene kan fort vokse slik at man går fra samarbeid til konflikter. Grunnlaget er alt lagt og den revolusjonære situasjonen er allerede moden. Det er de subjektive krefter til kommunistene som må evne å utnytte situasjonen og styrke seg. Når de revolusjonære massene organiserer seg, vil hegemoniet til den herskende klassen i disse landa knuses på kort tid dersom ikke imperialistene kommer dem til unnsetning. På samme måte vil et brudd i imperialismens kjede, hvor som helst tenne en brann og det imperialistiske/monopolkapitalistiske herredømmet vil følge, ettersom det blir irreversible kollapser. De proletariske partiene i Europa og andre deler av vesten bør berede grunnen for denne forestående og uunnværlige muligheten som snart ligger foran oss.
Noter:
Note 1: Utviklinga av maoistpartiene mellom 1969 og 2004 –ifølge Saibaba:
CPI(ml)- organisasjonene springer ut av utbruddet fra Communist Party Marxist (CPM – som har i flere tiår vært statsbærende parti i Vest Bengal) i 1969. CPI(ml), som ble ledet av Chau Mazumdar, sto bak Naxalbari-opprøret som gjør at de fleste kommentatorer bruker naxalitter som en fellesbetegnelse på maoistene i India. Sjøl om ikke alle gruppene sprang ut av dette opprøret, eller av CPI(ml) direkte.
CPI(ml) ble sprengt i mange grupper fra 1972 av. Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972. Dagens partimønster springer ut av disse splittelsene og enhetsprosesser som har funnet sted siden da.
En av de største maoistgruppene i 1972 ble danna under ledelse av Chandra Pulla Reddy og andre. Denne gruppa argumenterte for å bygge opp folkelig motstand først som en betingelse for folkekrig. Det var også en annen gruppe under ledelse av T N Reddy. De argumenterte også for at folkelig motstand måtte eksistere som en første betingelse. Begge argumenterte for deltakelse i valg. Den tredje store gruppa var CPI(ml) Liberation. Disse mener dagens CPI(maoist) var høyreavvikere fra starten av. De utvikla en fattigbondebevegelse i Bihar og fortsatte en kort stund med væpna kamp. Den gangen fantes det også en gruppe som påsto at India ikke var halvføydalt, men kapitalistisk. Den ble til Communist League of India (ml).
De andre er de som trodde på væpna kamp helt fra første stund: CPI(ml) People’s War i Sør-India og i Nord-India fantes Maoist Communist Center (MCC) Dessuten hørte CPI(ML) Party Unity til denne kategorien. Også disse starta væpna kamp i Bihar på 1970-tallet. Disse tre bevegelsene skapte hver for seg partier i løpet av 1980-tallet.
To andre grupper ble danna før 1980-tallet: Provisional Central Committee (ml) og CPI (ml) Second CC. Begge opererte i Bengal.
Slik var situasjonen på 1980-tallet.
Det første partiet som endra sin karakter var CPI (ml) Liberation. Opprinnelig agiterte de for væpna kamp. Men de slutta med dette og tok opp parolen om ”folkelig motstand” og den parlamentariske veien. 1980-tallet var tiåret da partiene virka blant massene og skapte sine egne massegrunnlag i ulike regioner.
I 1970 var det også et forsøk på å forene ulike revolusjonære grupper til United Revolutionary Party rett etter at de revolusjonære gikk ut av CPM. CPI(ml), som ble danna under ledelse av Charu Mazumdar, var fullt av ekte revolusjonære. Men MCC oppsto utenfor denne formasjonen under ledelse av Kanai Chatterjee. MCC endra sitt navn til MCCI i 2002.
De politiske og ideologiske uenighetene mellom de partiene som utenverdenen har kalt naxalitter eller maoister, har for det meste dreid seg om spørsmål knytta til væpna kamp, den revolusjonære situasjonen, den internasjonale situasjonen og deltakelse i parlamentariske valg. Noen sa at man må vente til folkets motstand er blitt sterkere før man starter væpna motstand. Andre påsto at væpna kamp ikke er mulig. Standpunktet til MCC, CPI(ml) People’s War og CPI (ml) Party Unity var linja med langvarig folkekrig, med å starte væpna kamp helt fra starten av.
Deler av de revolusjonære som var med i People’s War hadde også standpunktet at det ikke er noen grunn til å delta i parlamentariske valg. Dette ville skape illusjoner om et demokratisk rom som ikke finnes i virkeligheten.
Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972.
Enhetsprosessen starta på 1990-tallet. På 1980 tallet bygde tre partier store områder med væpna kamp, andre revolusjonære partier organiserte fattigbøndene, men starta ikke væpna kamp. MCC, People’s War og Party Unity hadde enhetsdiskusjoner. I løpet av enhetsprosessen ble People’s War og Party Unity forent og danna CPI (ml) People’s War i 1998. Prosessen fortsatte til 2004, da ble CPI (maoist) danna når MCCI og CPI (People’s War) fusjonerte.
Andre grupper: CP Reddy gruppa forente seg med andre grupper og danna CPI (ml) Janashakti (people’s power) i 1996. Mange andre grupper ble med dem. Men de splitta seg igjen året etter.
30 års historie har bevist at de som trodde på væpna kamp kunne holde ut og utvikle seg.
Noen smågrupper som tror på væpna kamp er fortsatt utafor CPI (maoist). For eksempel CPI (ML) Naxalbari i Kerala. Standpunktet til maoistpartiet, som er størst, er at alle andre revolusjonære grupper som ikke har ført folkekrig fører en høyrerevisjonistisk linje. Disse er ikke klare for enhet.
En av splintergruppene i CPI(ml) Janashakti oppsummerte sin politikk etter alle splittelsene og summerte opp at det var feil av dem å ikke starte folkekrig. De har innleda samtaler med maoistpartiet.
Note 2
Det følgende er en beskrivelse av den kommunistiske bevegelsen i dag, i følge Saibaba:
Det er tre hovedstrømninger i den revolusjonære bevegelsen:
-
CPI (Maoist) – følger linja med folkekrig og utvikler seg raskt.
-
CPI (ml) Naxalbari, CT, PCC(ml) og andre som CPCRML som er mer eller mindre nært maoistpartiet når det gjelder den politiske linja.
Her hører også Red Flag – Communist Revolutionary Platform, CPI(ml) Central Team og CPM(ml) New Democracy. Disse er små, men de har en, om enn liten, massebasis. De deltar i massekamper, men ikke i væpna kamp i øyeblikket. De er høyreavvikere, slik maoistene ser det.
CPI(ml) går raskt i retning revisjonismen. Dette er et ganske stort parti i Bihar.
Det finnes ikke lengre noen venstrerevisjonistiske grupper i India. Det var noen Lin Piao grupper, men de eksisterer knapt lenger.
-
Communist League of India (ml) er en gruppe som splitta ut fra CPI(ml) opprinnelig på 1970 tallet. De mener at India er et kapitalistisk land. De splitta seg i fem ulike grupper. De er små og er aktive i noen byområder.
CPI og CPM har hatt makta. De anses ikke for å være kommunistpartier lenger. CPM har blitt en sosialfascistisk kraft som er alliert med de reaksjonære herskende klassene og de imperialistiske kreftene.
På utsida av den kommunistiske bevegelsen finnes demokratiske bevegelser: sosialister, Ganghister osv. De fleste sosialistene har blitt en del av herskerklassene. Men noen av dem deltar også i folkebevegelser. De har minska i størrelse og er nå små, men gjør positivt arbeid fra tid til annen.
Relaterte artikler
Ukategorisert
Landrøveri i Nandigram og Singur (India)
«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»
22. juni 2005 ble det inngått en avtale mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm – på beslaglagt land. Den sørkoreanske stålgiganten Posco er verdens fjerde største.
Peter M. Johansen er journalist i Klassekampen og med i Rødts internasjonale utvalg.
«Først tar dere jorda fra oss, og nå kommanderer dere oss til ikke å ta bilder!» Bonden hytter med hakka mot de khakikledde politimennene bak gjerdet med hissig piggtråd. Fjernsynskameraene zoomer inn det dramatiske blikket hans.
Dette er godt fjernsyn, ikke minst i Vest Bengal hvor delstatsregjeringen med Communist Party of India (marxist), (CPM), har lagt beslag på jorda i flere
landsbyer. De gir jorda til multinasjonale selskap eller til indiske giganter som Tata og Birla, nøkkelbedriftene i den staten som Jawalharlal Nehru og India Congress Party bygde opp etter uavhengigheten.
I Singur hvor konfrontasjonen med politiet utspiller seg, er det Tata som har fått bøndenes fruktbare jord som de får bygge en ny bilfabrikk på. Singur ligger ved endestasjonen på Howrah-banen og et stykke videre med leiebil, inn i markens grøde.
Uten forvarsel fikk bøndene i Singur beskjed om at CPM-regjeringen i Kolkata (Calcutta) hadde rekvirert tusen acres, vel 40 000 mål, til en industritomt for Tata, en av Indias mektigste kapitalister. Det skjedde i april 2006.
Bøndene ble fortalt at jorda som ble konfiskert, ikke er fruktbar. Det samme ble bøndene i Nandigram, som slåss en kamp som har fått langt større oppmerksomhet, fortalt av CPM.
Singur ligger i et av de mest fruktbare områdene i Vest Bengal. Jorda gir 4–6 avlinger i året. Mellom landsbyene renner det små elver som samles i dammer hvor det blir satt ut fisk. Andre deler blir vannet.
Forklaringen for Singur, som for Nandigram, ligger heller i at opposisjonspartiet Trinamool Congress Party har flertall begge steder. Slik utøver CPM sin makt i Vest Bengal, som en mafia.
2. september 2006 rykket politiet inn og sikret området sammen med CPM-aktivister som tok oppstilling som vakter, mens det ble reist en høy mur. Bøndene forsøkte flere ganger å bryte ned muren, men ble brutalt slått tilbake.
Tata som skal produsere biler til 1 lakh (100 000 rupies) for den delen av middelklassen som nå gjør penger, kjørte inn sand og sement for å befeste området. Siden kom gjerdet som politiet har barrikadert seg bak. Politioffiserer brukte walkie-talkien til å melde om oppløpet utenfor gjerdet.
De kvinnelige politibetjentene i lange, brune skjørt er synlig berørte av skjellsordene som hagler fra kvinnene på den andre siden av gjerdet og vollgraven med vann, som i middelalderen. De må vite hva de er blitt utsatt for av trakasseringer under arrestasjoner, voldtekter.
Noen tok imot tilbudet om kompensasjon. Det var jordeiere som selv ikke drev jorda, men som bor i Kolkata.
«Jorda er vår mor,» sier Beckasam Marna, leder for Krishi Jami Raksha Committee i Singur.
Singur var det første stedet i Vest Bengal som gjorde opprør mot konfiskeringen av byrdig jordbruksland til «spesialøkonomiske soner» for multinasjonale selskap; industrisoner med gunstige vilkår for eksportorientert produksjon.
Tata og CPM tok jorda fra Prasanta Das. Ikke alt. De lot ham beholde en liten jordlapp som det ikke er mulig å forsørge familien på. Familien levde bra. Huset er romslig og i god stand.
Politiet kom til huset. To ganger. 25. september og 2. desember 2006. Han ble brakt til stasjonen, og banket opp. Alvorlig slått. Han ble innesluttet, frustrert. Hvordan skulle han klare å brødfø familien på seks?
25. mai i fjor fant Prasanta Das ikke lenger noen svar på sine mange, grublende spørsmål. Han tok livet av seg.
Oppstyret ved besøket blir for mye for enken i gul sari. Hun besvimer, og nabokvinnene stimler til for at hun skal få luft og vann i ansiktet. Ifølge faren lever de på den tidligere avlingen.
Politiet brøyt seg inn i nabohuset også. Vinduene og badet ble knust. De kastet to personer ned fra taket. Legen i landsbyen behandlet mange for kraftige slag fra politiets lattis (stokker) og gummikuler. Folk med alvorligere skader ble sendt til hospitalet.
«Folk er blitt fratatt sin rett til å kjempe for sine rettigheter. Politiet får ordre direkte fra administrasjonen. De blir beordret til å opptre brutalt, til å utøve makt,» sier legen.
Shyamali Das forteller at hun satt arrestert i en uke sammen med mannen. Hun ble anklaget for drapsforsøk. På spørsmål om hvem de prøvde å drepe, svarer hun:
«Det var de som prøvede å drepe oss! Det er de som sier at vi forsøkte å drepe politiet.»
19-årige Tapasi Malik ble drept. Hennes far og mor står tynget av sorg med bildet av henne mellom seg. Tapasi ble omringet av en gjeng ikke langt fra hjemmet, voldtatt på rundgang og slått i hjel før liket ble dynket i bensin, og satt fyr på.
Fordi hun var aktivist? «Ja,» bekrefter faren. «Hun var med i komiteen i landsbyen vår, gikk på møter, og var med i demonstrasjoner. Hun rekrutterte studenter til bevegelsen,» sier faren med lavmælt stemme.
Skremsel og terror. Han vet hvem som står bak, og nøler ikke med å peke ut den ansvarlige: Suhrid Dutt, sekretæren for CPM i Singur. Den skyldige er tatt: CPMaktivisten Debu Malik.
Jaydeb og Arun Bag har tatt over huset Bag etter at faren Haradham Bag begikk selvmord. Hele familien var med i bevegelsen mot jordrøveriet fra første dag.
Faren sultestreiket i atten dager. Da Tata tok jorda 12. mars, gikk han og hengte seg.
Familien fortsetter arbeidet i Krishi Jami Raksha-komiteen. De satset på å få hjelp fra rettsvesenet. Det førte naturligvis ikke fram. «Det står om 40 000 mål, og 20 000 mennesker er berørt: 12 000 bønder, 3000 landarbeidere og 5000 innen andre sektorer,» forteller lederen for KJRC. Røveriet av land berører i alt ni landsbyer i Singur. Politiet har laget 28 falske anklager mot ham og andre: Ulovlig besittelse av våpen, drapsforsøk, trusler.
Dette er politisk motiverte trakasseringer som har til hensikt å skremme folk i Singur og Nandigram og andre steder fra å protestere mot myndighetene seinere. Ordrene kommer fra CPM-ledelsen i Kolkata, men det fins medlemmer, i hvert fall tidligere medlemmer av CPM, i komitéledelsen.
Kampen om Nandigram har fått større oppmerksomhet nasjonalt og internasjonalt enn Singur. Nandigram har blitt ensbetydende for kampen om jorda og den hemningsløse SEZ-politikken (ZEP = Special Economic Zone) som brer om seg fra delstat til delstat.
Jordkampen i Vest Bengal har dessuten en særegen dimensjon: Mens CPM gjerne vil plassere seg i spissen for kampen om jorda i andre delstater, som i Andhra Pradesh, styrer CPM etter den samme politikken i Vest Bengal – og med en brutalitet som har vakt oppsikt over hele India.
Delstatsregjeringen kan ikke vise til hvor og når vedtakene om å konfiskere jorda i Nandigram og Singur ble gjort, eller av hvem. Beslutningene ble ikke lagt fram for delstatsforsamlingen i Kolkata. Lokalsamfunnene ble aldri forelagt planene.
For å gjennomføre landrøveriet, benytter CPM seg av væpnede gjenger. Vest Bengal framstår som en mafiastyrt delstat.
Posco? Posco?
Rett over grensa ligger delstaten Orissa. Folk snakker oriya, ikke bangla som i Vest Bengal, men folk i Jagatsinghpur drar kjensel på det politiske språket. Jorda som folder seg ut når en drar fra Cuttack (Orissas eldste by) mot kysten, er like fruktbar som den i Nandigram og Singur. Men jorda er ikke fruktbar når myndighetene skal forklare hvorfor den vil legge ut store områder for den sørkoreanske stålgiganten Posco, verdens fjerde største i sin bransje, og demme opp elvemunningen av Jatadhari for å skaffe selskapet og andre utenlandsinvestorer i det indre av delstaten en større utskipningshavn i Pradeep.
Monsunen har forvandlet landskapet til en lagune med småøyer som er forbundet med oppbygde veier. Vinden sveiper vekk varmen, fiskenettene ligger til tørk på stråtakene.
Synet av en utlending skaper mistenksomhet. Blikkene borer seg inn gjennom bilrutene. «Posco? Posco?» Spørsmålet går igjen. Tolken har sitt svare strev med å avkrefte det hele, mens han setter seg telefonisk i kontakt med landsbyen på den andre «øya».
Landsbyen har isolert seg, opprettet et eget vern for å holde politi og myndighetspersoner ute. Det er vaktmannskap ved porten inn til landsbyen Dhinkia. Ingen agenter for regjeringa skal slippe inn.
De har kommet hit tidligere med sitt «tilbud«, eller trussel: Om bøndene ikke selger nå, vil de seinere miste jorda. Ta imot tilbudet nå, for etterpå går prisen ned når salget har startet.
Det er en taktikk som ofte virker, viser det seg fra andre steder hvor myndighetene har anlagt eksportproduserende frihandelssoner. Agenter ute på oppdrag for å overtale hver enkelt bonde.
I motsetning til i Nandigram foreligger det en beslutning på delstatsnivå i Bhubaneswar. 22. juni 2005 ble det inngått en såkalt Memorandum of Understand mellom myndighetene og Posco om et stålverk for å produsere tolv millioner tonn stål, med tilførsel av 600 millioner tonn jernmalm.
«Jeg kom umiddelbart til Dhinkia etter at beslutningen var tatt,» forteller Abhaya Sahoo, som har benket seg på en rottingseng under et skyggefullt tre på sandplassen foran hindutempelet i landsbyen.
Han er leder for Posco Pratirodh Sangram Samiti (PPSS), komiteen som har tatt opp kampen mot Posco og myndighetenes planer.
Vi satt straks i gang en kampanje i hele distriktet for å forklare hva tvangsforflyttingen og oppdemmingen vil få av konsekvenser for folk og miljøet her i området. Vi tok kontakt med distriktets representanter, og gjorde det samtidig klart at vi ikke ønsket myndighetene inn i området. Delstatsregjeringen er hundre prosent for økonomiske soner, sier Sahoo, mens han tygger betel blandet med tobakk og kalium i samme takt som bøndene som sitter rundt ham.
Betelblader er landsbyens store inntektskilde. Landsbyen rår over fruktbar jord, sandholdig jord og tykk skog langs kyststripa ut mot Bengalbukta. Den sandholdige jorda egner seg for dyrking av betelblader. Det gir en solid inntekt for familiene.
Lenger ut mot Bengalbukta er sanda mer søtlig. Her dyrker landsbyen cashewnøtter, også det en god inntektskilde ved siden av den tradisjonelle risdyrkingen og fisket under monsunflommen.
Dyrkingen av betel gir gjennomsnittlig minst 10 000 rupees i måneden. Drivhusene er luftavkjølte med aggregat slik at gamle kan jobbe der når de ikke lenger kan arbeide med kokosnøtter. En 70-åring kan gjøre 100 rupee om dagen med å plukke betelblader.
Landsbyen dyrker okra og «trommestikker«, en protein- og jernholdig grønnsak. Hver familie har en selvforsørget økonomi, men mottar statlig subsidiert brensel, sukker, ris, hvete og dal (linser).
Landsbyen gir det samme inntrykket som Nandigram og Singur: Dersom myndighetenes påstander om at jorda her ikke er fruktbar, er undertegnede ikke feit, men gravid.
«Vi er ikke motstandere av industri. Den trengs for å gi India økonomisk vekst. Vi trenger industriprodukter, ikke bare landbruksvarer for å utvikle landet. Men vi er imot industri som går på bekostning av godt landbruk.»
» Vi kan ikke ofre rik, dyrkbar jord, slik som her i Dhinkia. Det er mange andre steder hvor det ikke drives jordbruk, å legge industrien,» svarer Sahoo på de ofte brukte påstandene fra delstatsmyndighetene og regjeringen i New Delhi om at bøndene står i veien for landets industrielle utvikling.
471 familier vil bli flyttet for å rydde land for Posco, ifølge myndighetene. De regner selvsagt bare med de som mister jorda til selve stålverket. Men alle de 4000 familiene i distriktet vil bli berørt på mange måter, en samlet befolkning på rundt 22– 25 000 mennesker, fastholder komiteen.
Dette er bare første del av regnestykket. Når munningen av Jatadhari blir demmet opp, vil hele distriktet havne under vann. Dermed vil flere hundre tusener bli berørt.
«Hele distriktet blir truet, dersom Jatadhari blir truet,» sier Sahoo. Dyrket mark og skogområdene forsvinner, hele beltet ut mot Bengalbukta.
«Dette er å gå lange omveier rundt loven,» anklager han.
Delstatsmyndighetene og regjeringen har forsøkt å opprette grupper som er for Posco-prosjektet. De har bare fått noen få med seg. Til tross for framgang og tilbakeslag har folk klart å stå imot myndigheter og politi.
«De har ikke fått en tomme land, men de vil fortsatt ta jorda fra oss. Vi er like oppsatte på å lede kampen om jorda og utvikle den demokratiske kampen sammen med andre i Orissa mot dette og andre multinasjonale selskap som tvinger seg inn her i delstaten.
Myndighetene går hardt til verks. Minst 80 falske anklager er anlagt mot Posco-aktivistene, men organiseringen opprettholder moralen.
«Vi kjemper med nebb og klør for å redde jorda. Vi er jordas sønner mot regjeringen og selskapet. Regjeringen sier at den har rett til å selge området fordi den er hovedeier. Vi mener at de som har drevet og levd av jorda i århundrer, er de reelle eierne. Intet salg eller utleie uten de rettmessige eierne!»
Motstanden har tvunget myndighetene til å foreta 4–5 nye gjennomganger av Posco-prosjektet. Myndighetene har gitt Posco tillatelse til å henvende seg direkte til folk for å overtale dem til å selge, og lokke med framtidig arbeid på stålverket.
«Dette er vi imot. Dette er en kamp mellom oss og regjeringen. Ingen tredjepart skal inn. Posco har stilt ultimatum. Derfor tillater vi ingen å komme inn i Dhinkia. Vi vil slåss langs disse linjene og har stått samlet.»
«Dette er bare en kamp om jorda. Intet annet, selv om regjeringen beskylder oss for noe annet. Det er bare Bharatiya Janata Party (det ultrasjåvinistiske hindupartiet, red.) som står bak. De andre partiene har toget ut av delstatsforsamlingen i protest.
Som i Nandigram og Singur skorter det ikke på trusler fra myndighetenes side. Sahoo og andre ledere er truet med arrest. Myndighetene truer med å stanse vareleveransene til landsbyene.
Asosiale gjenger banker opp Posco-aktivister i byene Kujang og Jagatsinghpur. Minst fem ganger er det blitt kastet dynamittgubber mot porten hvor vaktene er. Myndighetene i Orissa har kommet med de samme anklagene som CPM i Vest Bengal: Det er maoistene som står bak, bevæpnede
Relaterte artikler
Ukategorisert
Spesielle økonomiske soner (India)
Mange forbinder «spesielle økonomiske soner» med Shenzhen og den økonomiske politikken Deng satte i gang i Kina i 1980. De fem sonene Kina etter hvert oppretta spilte en betydelig rolle for utviklinga av den formen for kapitalisme som Kina etter hvert utvikla.
Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.
Den massive satsinga på SEZer som India satte i verk fra 2000 av, kan ikke direkte sammenlignes med den kinesiske. I dag står den i sentrum for en voksende protestbevegelse mot den tvangsforflytningen som følger i dens fotspor. Reportasjene som følger gir et innblikk i dette.
I Kina ble sonene fylt opp av statsdrevne bedrifter som skulle få ekstra gunstige vilkår, og ble plassert i et økonomisk landskap som ennå fungerte delvis etter sosialistiske retningslinjer. Ennå i dag er de statskontrollerte, sjøl om de drives på kapitalistisk vis og har som mål å hente inn utenlandsk kapital og styrke handelsbalansen til Kina gjennom å opprettholde eksportoverskudd.
Den første forløperen til SEZ i India ble oppretta i 1965 i Kandla i Gujarat, innafor den «nehruianske sosialismen» . Den var også statsstyrt, ble kalt «Eksport-prosess sone» (EPZ), og hadde som mål å styrke eksportindustrien ved å gi selskapa i sonen spesielle fordeler. Kandla ble etterfulgt av 7 andre EPZer de neste tiåra.
I 2000 ble retningslinjene og måla for EPZene endra og de åtte sonene gikk over til å bli SEZer. Det var ikke bare navnet som ble endra. Hovedmålet ble nå å stimulere utenlandske kapitalinvesteringer i India. EPZene hadde bare klart å trekke til seg 16,7 % av investeringene i sonene fra utenlandske kilder. Eksporten fra de åtte sonene utgjorde bare 5 % av landets eksport i 2004–05, og sto for bare 1 % av arbeidstimene i industrisektoren. I 2005 ble det derfor vedtatt å utvide SEZ-systemet dramatisk. Loven som ble lagt fram da og vedtatt på nyåret i 2006, tok sikte på å opprette ca 500 SEZer. De skulle i hovedsak
fylles av private selskaper, med vekt på også å få utenlandske direkte inn.
Et sentralt virkemiddel er å gi selskapene svært fordelaktige finansielle betingelser. De første 5 åra skal det være fullt skattefritak. De neste 5 åra er det 50 % skatterabatt, og de 5 påfølgende igjen er det 50 % skattefritak på den delen av kapitalinntektene som brukes til reinvesteringer.
Sonene skal ikke bare fylles av industriproduksjon, men også service og handel. De blir etablert som såkalte «industrielle byer» under artikkel 243Q, som gir dem fritak fra å velge lokalt styre. Den statligutnevnte «Utviklingskommissær» skal i samarbeid med «utvikler» (selskapet som får konsesjon på virksomhet i sonen) sette opp styringsorgan for sonen, inkludert alle offentlige tjenester, politi og administrasjon. Domstoler opprettes også på denne måten! I virkeligheten gir dette systemet storkapital og investorer nærmest føydale rettigheter i sonene. Arbeiderne blir fortalt at det ikke er mulig å organisere fagforeninger i sonene. Arbeidsinspektører får ikke lov til å besøke sonene uten tillatelse fra Handelsministeriet.
Undertegnede fikk erfare noe av denne virkeligheten, da vi var på besøk i en av de opprinnelige åtte sonene nord for Mumbai i 2003, sammen med noen fagforeningsledere. Vi kunne dra dit fordi parlamentsmedlemmet fra stedet vi besøkte, støttet fagorganisering og han var til stede under møtet vi var på. Fagforeningslederen sa imidlertid at han ikke turte å dra til nabostedet, som også lå i sonen, da han var truet med å bli drept hvis han viste seg der for å agitere for fagorganisering.
Det er ikke bare venstresiden og de som blir direkte negativt berørt av SEZene, som er skeptiske til dem. Det er allerede eksempler på at sonene i stedet for å tiltrekke seg ny virksomhet, får bedrifter som ligger utenfor sonene til å trekke inn i dem. Det fører til en nedgang i antall sysselsatte, da de bedriftene som flytter oftest også kutter ned på arbeidsstokken.
Finansdepartementet og Reserve Bank of India er også skeptiske på grunn av skattetapet og fordi SEZ-reglene også stimulerer til eiendomsspekulasjoner. Finansdepartementet kalkulerer med et tap på ca 50 milliarder US dollar over neste femårsperiode. Også IMF og Asias utviklingsbank påpeker at sonen egentlig bryter med markedsprinsippene gjennom måten de å favorisere sone-selskapene på.
Landbruksdepartementet opponerer mot måten jordbruksland blir rekvirert til flere av sonene, og frykter det vil forverre matsikkerheten. Totalarealet som legges ut til sonene, er forsvinnende lite i forhold til størrelsen på India. Men flere av sonene tar god dyrkbar mark – i tillegg til at de fortrenger millioner av folk fra områder hvor de i dag livnærer seg til på ulikt vis. Det gjelder særskilt i stammeområder hvor folk lever både av det jorda og skogen gir.
Eiendomsspekulasjonen springer ut av at utbyggerne kan holde av deler av området til eiendommer og diverse serviceanlegg. I tillegg legges det press på områdene rundt SEZene som ligger i nærheten av større byer/knutepunkter. For eksempel er Tata tilbudt vel 4000 mål jord rundt Singur, enda de bare trenger 300 mål til fabrikkanlegget sitt. Flere har pekt på at det nå er en trend i India, som vil bli forsterket av SEZpolitikken, til en «omvendt jordreform» : at
jord tas fra underprivilegerte og overføres til en bisniss-elite som lever i overflod. En undersøkelse av Plankommisjonen viser at 73 % av dyrkbar jord i landet i 2007 var eid av 23,6 % av befolkningen.
Det er også mange flere innvendinger mot SEZ-prosjektet i forhold til hva som vil tjene en utvikling av staten Indias sin økonomiske utvikling. Det fører for langt å gå nærmere inn på dette her. Det som er ganske sikkert, er at denne politikken vil gi masse penger til både utenlandske og innenlandske storkapitalister – pluss at den er et eldorado for spekulanter og mafiavirksomhet. Og de som vil blø, men også dra i gang en omfattende motstandsbevegelse mot den folkefiendtlige politikken, vil utfordre herskerklassen i India sterkere enn den i dag skjønner. De fortjener at omfattende
internasjonal solidaritet erstatter nyfikenhet rundt det falske bildet som er skapt om «den nye indiske velstanden» .
Relaterte artikler
Ukategorisert
Stormakt – eller klientstat? (India)
Da Nehru holdt en tale til offiserer i hæren i oktober 1946 , erklærte han: «India er i dag blant de fire stormaktene i verden. De andre tre er Amerika, Russland og Kina. Men i forhold til ressurser har India større potensiale enn Kina.»
Denne artikkelen er et lite blikk på historien bak den politiske- og militære orienteringen til dagens India.
Arnljot Ask er internasjonal sekretær i partiet Rødt.
Nehru slo fast at «India vil sannsynligvis dominere regionen rundt det Indiske Havet politisk og økonomisk.»
RUPE (1) siterer en indisk professor: «Drømmen om stormakts-status er like gammel som den indiske staten, ja den skriver seg fra før den britiske maktoverdragelsen.»
Her er noen momenter for å gi et visst «bakteppe» for situasjon i dag.
Indias uavhengighet kom sammen med bølgen av antikolonialisme og frigjøring etter den 2. verdenskrig. De første årene for den unge staten ble også preget av innenlandske opprør mot føydalisme og for rettigheter til bønder, arbeidere og stammebefolkning. Nehrus form for planøkonomi og utvikling av gode forbindelser med Sovjet kan vel sees i sammenheng med dette, pluss at USA var noe avvisende til tett samarbeid rett etter frigjøringa.
Den økonomiske utviklinga de første tiåra gikk dårligere enn forventa og misnøye bredte seg. Det ydmykende krigsnederlaget for Kina i 1962 (2) forsterka dette. Det medførte økt militær satsing og mindre midler til offentlige investeringer. Det førte igjen til økt sosial uro og politisk kris. Det maoistiske naxalittopprører fra 1967 av var en del av dette.
Da Congress konsoliderte makta igjen ved inngangen av 1980-tallet, etter en kortere periode med unntakstilstand og valgnederlag, ble planøkonomimodellen supplert med tilnærming til IMF og opptak av større utenlandslån. Dette starta utviklinga fram mot «Den nye økonomiske politikken» som rådde grunnen etter betalingskrisa i 1990–91 – og som er fulgt opp til denne dag av alle regjeringskonstellasjonene. Denne trakk India dypere inn i favntaket til den vestlige kapitalismen, især USA, igjen. Det skapte grobunn for en ny vekst for revolusjonære bevegelser, mens makthaverne nørte opp under hindusjåvinisme og nasjonal sjåvinisme for å skaffe folkelig støtte for sin politikk.
Hindusjåvinismen (Hindutva) kom først, og det var Congress under Indira Gandhi som dro den i gang ved å gjøre besøk til Hindu-templer som en del av sin valgkamp i 1984. Hun provoserte først og fremst sikhene, som også tok livet av henne. Men det førte til at hennes sønn, Rajiv Gandhi, vant en brak-seier ved valget etterpå. Hindutva retta seg så mot muslimene, med en 8-årig kampanje for å rive Babri Masjidmoskeen i Ayodhya, for å reise et tempel for hinduguden Ram på samme tomta. Denne kampanjen brakte det ekstreme hindusjåvinistiske partiet Baharatiya Janata Party (BJP) fram i
maktens sentrum. Etter at et svekket Congress hadde fått knesatt den nye markedsliberalistiske politikken i ledelsen av en koalisjonsregjering fram til 1996, tapte de etter noen mellomspill regjeringsmakta til BJP som holdt i tømmene fra 1998 til 2004, med statsminister Vajpayee i sjefsstolen.
Siste halvdel av nittitallet hadde imidlertid en mer utadvendt nasjonal sjåvinisme, nørt opp av rivalisering med Pakistan, og den var blitt et felles anliggende for det indiske borgerskapet, på tvers av de politiske skillelinjene. Alle satset på å vinne popularitet gjennom dette. Det betød ikke at Hindutva-bevegelsen forsvant. Tvert i mot fikk vi et par av de verste utslaga av denne i denne perioden: En kampanje retta mot kristne i 1998–1999 og massakrene av muslimer i Gujarat i 2002, hvor rundt 1000 ble drept og hundretusener ble jaga fra hjemmene sine. Men denne innenrikspolitiske sjåvinismen hadde smelta sammen med den nasjonale sjåvinismen retta mot en ytre fiende: Pakistan. Den ble nørt kraftig opp av Kargil-konflikten i 1999 (3) og terroristangrepet mot det indiske parlamentet, Lok Sabha, i desember 2001.
BJP regjeringa styrka Indias samarbeid med USA, også på det politiske planet. 20-års-avtalen som Indira Gandhi inngikk med Sovjet i 1971, fikk sin naturlige død ved sammenbruddet av Sovjet i 1991. Flere samarbeidsprosjekt og kontakter ble allike-vel fulgt opp med Russland. Men den økonomiske åpninga mot Vesten som skjøt fart fra 1990–91 av, ble en motor for tettere politisk og militært samarbeid.
Atomvåpenprøvene i mai 1998 styrket også den nasjonalsjåvinistiske pondusen, samtidig som de var en styrkedemonstrasjon mot Pakistan. (Pakistan svarte med tilsvarende tester 2 uker etter).
Rivaliseringa mellom India og Pakistan stred mot USA sine interesser og planer i regionen. Pakistan har vært USA sitt «kort» for å sikre seg innflytelse. Men i forhold til oppdemning mot Kina, vil India på sikt være viktigere. Clinton gikk derfor skarpt ut mot Indias atomvåpentest og trua med økonomiske sanksjoner. BJP-regjeringa ønska ikke noen knuter på tråden med USA, og statsminister Vajpayee sendte allerede samme dagen som den første sprenginga fant sted, et hemmelig brev til Clinton, hvor han forsikra om at India ville være med på å få til atomvåpen avtaler.(1) Slike avtaler ble gjort året etter, hvor også Pakistan tok del. USA bidro til dette og styrket også Indias sjølfølelse ved å få Pakistan til å trekke tilbake sine soldater fra indisk sone i Kargil, og la India stå fram som den seirende i den konflikten.
RUPE ser Clintons besøk i India i 2000 som et vendepunkt for USAs India-politikk. Siden da har båndene systematisk blitt sterkere og sterkere. Regjeringsskiftet etter valget i 2004, da Congress i allianse med venstrepartier igjen tok over regjeringa, med Manmohan Singh i statsministerstolen, endra ikke noe på dette. Det som ble endra, og som BJP-statsminister Vajpayee formulerte rett før han overlot makten, var retorikken i nasjonalsjåvinismen. Anti-Pakistanbrodden var nå erstatta av generell svada om Indias stormaktsposisjon. I «visjonsdokumentet» som BJP gikk til valg på, het det: «Vi har beredt scenen for å kreve vår rettmessige arv som en stormakt.» «India er nå utålmodig etter å nå toppen» – og «BJP er fast bestemt på å gjøre India til en utvikla nasjon og stormakt på den globale scenen.» (1)
Disse ambisjonene ble nørt opp under av Bush-regimets opptrapping av forbindelsene med India og smigrende uttalelser om Indias viktige rolle både av Bush, Powell og Condoleeza Rice. Men det er en ting å bli proklamert som en stormakt, en annen ting er å være det. Gjennomgangen av Indias økonomiske fundament som en «global makt» i forrige artikkel, viste at India stiller i en helt annen klasse enn USA, ja også Kina og Japan og noen av de europeiske stormaktene. Det er betegnende at USAs utenriksminister Rice under sitt besøk i New Delhi i mars 2005 tilbød å gjøre India til en verdensmakt. På en fortrolig briefing 25. mars 2005 redegjorde representanter fra USAs utenriksdepartement overfor indiske kolleger at USA hadde planer om å gjøre India til en verdensmakt, og noen dager etter uttalte statsminister Singh, «India trenger hjelp fra verdenssamfunnet, inkludert USA, for å vokse fram som en global makt.» (1)
I rask rekkefølge de kommende månedene fikk vi så demonstrert realitetene i dette:
1. 28. juni signerte den indiske forsvarsministeren «Ny rammeavtale for forsvarssamarbeid» med USA.
2. 18. juli kom den indiske statsministeren med en fellesuttalelse med USAs president på et vidt spekter av saker, inkludert Indias atomprogram.
3. 24,september stemte India mot Iran på et møte i styret for IAEA (International Atomic Energy Authority).
RUPE (1) sammenfatter dette som «at USAs dominans over Indias utenrikspolitikk har aldri blitt så klart demonstrert noen gang» . Tidligere utenriksminister Yashwant Sinha brukte betegnelsen «klientstat for USA» på tilstanden.
En naturlig følge av at India skal spille en aktiv rolle i USAs planer for å dominere regionen, er at India ruster seg opp militært. Spesielt gjelder dette den indiske marinen. Forsvarsbudsjettet til India er doblet fra 1999 til 2006, og mye av dette dreier seg om våpeninnkjøp fra USA. Som en del av 28. juni 2005-avtalen inngår det også at India skal inngå i USAs opplegg for dets asiatiske rakettskjold. USAs planer er å bygge ut et asiatisk «NATO» , hvor til nå
Japan har vært den viktigste. India spiller nå en større og større rolle, også i forhold til å trekke land som Vietnam inn i dette.
Det er rimelig godt grunnlag for å hevde at Indias stormaktsambisjoner på det politiske og militære planet er avhengige av at USA skal lykkes i sitt asiatiske prosjekt med å overvinne utfordringen fra Kina.
Samtidig skjerper de utenrikspolitiske ambisjonene de sosiale motsetningene innad i det indiske samfunnet, som ble belyst i den første artikkelen. Under de siste valgene i delstaten Bihar høsten 2004, måtte de gjennomføres i fire runder overvåket av 90 000 sikkerhetsfolk, og de såkalte «naxalitt-befengte» områdene sprer seg år for år. Og den økonomiske veksten som skal holde sosial uro i sjakk, er avhengig av fortsatt sterk tilførsel av utenlandsk kapital fra såkalte Foreign Institutional Investors (FII). Dette gjør at den indiske overklassen er sterkt avhengig av sin storebror og av internasjonal storkapital.
Noter:
1. RUPE, «Aspects of Indian Economy» nr 41 (2005)
2. Krigen mellom India og Kina i 196 2 dreide seg om et omstridt område i det kashmirske Himalaya, Aksai Chin. Kina innlemmet dette øde området i Tibet etter denne krigen.
3. Kargil-konflikten: To-måneders krig mellom Pakistan og India sommeren 1999 etter at kashmirsk milits sammen med pakistanske soldater kryssa den såkalte «kontroll-linja» , som er den offisielle grensa mellom Pakistan of India i Kashmir, ved Kargil. Etterdønningene av denne krigen førte til politisk krise i Pakistan og kuppet til general Muzharaf.