Er massene de virkelige heltene? Og går historia på skinner? (Debatt)
Av Leikny Øgrim
Jeg er blitt bedt om å ta del i debatten om digital dugnad. Jeg har lest to innlegg, og de er ikke enige. Det er ikke jeg heller.
Det ene innlegget hevder – forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett bærer i seg spirer til kommunismen og dermed er en trussel mot det kapitalistiske herredømmet. Det andre hevder – også forenkla og i kortform – at nye samarbeidsformer på Internett er en kapitalistisk forretningsidé. Jeg hevder at kapitalismen er utrolig seigliva og tilpasningsdyktig, gjennom blant annet stadige teknologiske nyvinninger OG at enhver samfunnsform bærer i seg kimen til en annen. Puddingstandpunkt: Ny teknologi og nye samarbeidsformer på Internett er både ledd i en forretningsidé og kimen til en kommunistisk samarbeidende samfunnsform.
Samarbeid for nek og nerd
De nye samarbeidsformene på Internett er ikke én ting. Det er mange. Det handler om nerder som i iver og entusiasme skaper og forbedrer programmer med åpen kildekode. Det handler om store firmaer som utnytter – og utbytter – massenes uendelige skaperkraft. Det handler om kunnskapsrike mennesker som setter sammen «bits and pieces» til en felles uendelig stor kunnskapsbase. Det handler om barn og unge som utveksler erfaringer om meninger på tvers av alle slags grenser. Det handler om nettspill som transformeres til en ny økonomi. Og det handler sikkert om mye, mye mer. I det følgende skal jeg se på noen av disse samarbeidsformene.
Linux
Linux er kanskje det beste, og i alle fall det mest kjente, eksemplet på samarbeid mellom nerder. Linux er et operativsystem (styreprogrammet som fordeler ressursene i en datamaskin) utviklet på dugnad. Linus Torvalds startet arbeidet med den første utgaven i 1991. Han delte kildekoden med andre programmerere via diskusjonsforum på Internett. I 1994 var første versjon frigitt. Torvalds bestemte å legge Linux under åpen lisens, slik at alle kan bruke det gratis og bidra med de endringene de måtte ønske, forutsatt at endringene også gjøres tilgjengelig for andre. Linuxkoden er et resultat av en dugnad med flere tusen utviklere.
Flere systemer utvikles på denne måten, og det er en hel bevegelse av entusiastiske tilhengere av åpen kildekode. Det finnes for eksempel en gruppe åpen programvare som ofte kalles LAMP (Linus – operativsystem, Apache – web-server, MySQL – databasehåndtering, PHP – script-programmering for å lage dynamiske web-sider). Denne gruppa programvare brukes av mange store bedrifter og virksomheter over hele verden. For eksempel bruker min arbeidsplass, Høgskolen i Oslo, hele denne gruppa programmer.
Selv om Linux og de andre LAMP-programmene i utgangspunktet er utvikla på dugnad, og selv om dugnadsarbeidet fortsetter, er det ikke bare idealisme som driver utviklinga i dag. Store programvarefirmaer som IBM og Sun har gått inn i Linux-samfunnet med betydelige midler og programmeringsressurser. En grunn kan være at programmene er robuste og av god kvalitet. En annen grunn er at de er billige, ja rett og slett gratis, i anskaffelse. Mange teknologisk avanserte brukere har lojalitet til produktene, noe som kan være en fordel for de store, og sist, men ikke minst, de store firmaene tilbyr brukerstøtte og utvikler brukerprogrammer som er tilpasset LAMP-plattformen. På den måten drar de nytte av massenes uuttømmelige skaperkraft. Og det kan vi neppe si at fører lukt inn i kommunismen. Likevel: arbeidsformen, samarbeidet, det å stole på folks skaperkraft, det er en spire, en mulighet som kan vernes om og pleies, og bidra til menneskehetens utvikling.
En annen form for digital dugnad er deling av datakraft via Internett. World Community Grid er et forsøk på å skape verdens største «distribuerte datamaskin». IBM er foreløpig største aktør. Når en datamaskin som er knyttet til griden ikke brukes til noe annet, brukes datakraften i det felles prosjektet. Griden har tre store prosjekter: å forutsi strukturen til menneskelige proteiner, å finne motgift til HIV og å forbedre behandling for kreft i bryst, hode og nakke.
Wikipedia
Wikipedia er tumleplass både for lek og lærd. Det er, som de fleste vel vet, verdens største leksikon. Det er skrevet på dugnad. Hvem som helst kan melde seg inn som forfatter og skrive artikler eller føye informasjon til eksisterende artikler. Tjenesten finnes på over 200 språk. Wikipedia ble etablert i 2001, og per november 2007 inneholder det over åtte millioner artikler, hvorav nesten 140.000 i den norske bokmålsutgaven. Wikipedia er ikke vitenskapelig og faglig kvalitetssikret, men er basert på «kollektiv kvalitetssikring». I mange tilfeller fungerer det helt utmerket og bedre enn noe papirbasert leksikon eller noe nyhetsmedium.
Et eksempel er bombeaksjonen i London juli 2005. Atten minutter etter at bombene var sprengt, sto den første artikkelen i Wikipedia. I løpet av dagen hadde over to og et halvt tusen vitner bidratt med «bits and pieces» og skapt et kollektivt bilde av hendelsen. Også i forhold til «harde» vitenskapelige fakta og teknologiske begreper og forklaringer er Wikipedia etterrettelig.
Når det kommer til mer kontroversielle emner, er den demokratiske – eller kanskje heller anarkistiske – organisasjonen mer problematisk. Jeg velger et «tilfeldig» eksempel, artikkelen om Kvinnegruppa Ottar. Da jeg kom over den sto det:
Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.
Det er ikke regnet som god tone blant «wikipedianere» å slette en annens tekst, så det gjorde jeg ikke. Etter ganske mye fram og tilbake framstår teksten i dag slik:
Kvinnegruppa Ottar er en venstreradikal, aktivistisk og av mange betegnet som ytterliggående feministisk sammenslutning i Norge. Ottar beskriver seg som en partipolitisk uavhengig kvinneorganisasjon. Organisasjonen kaller sin feminisme for «brøytebilfeminisme», i det de mener de går foran og brøyter vei for andre. Enkelte hevder at Ottar står ideologisk nær dogmatisk kommunisme og militant feminisme, og med bånd til venstreekstreme bevegelser i inn- og utland.
Selv om teksten er bedre enn før, er den ikke akkurat etter mitt hode. Massenes anarkistiske skaperkraft kan også føre på både underlige og ville veier.
Wikipedia er dugnad, og det virker. Det er fantastisk, og det vokser. Titusenvis av forfattere deltar, med sin lille bit av menneskehetens kunnskap. Det gjør at en tredveåring i Oslo kan skaffe oppdatert kunnskap om Nepal – kunnskap som ikke er oppsummert og oppdatert noe annet sted. Når en statsråd går av, når en skuespiller dør, da er leksikonet oppdatert nesten i samme øyeblikk. Den felles, den kollektive intelligensen, eller i alle fall den kollektive kunnskapen, vokser, og oppdateres hver eneste dag og hver eneste time. Det er et glitrende eksempel på – om ikke massenes, så i alle fall store deler av den intellektuelle elitens – uendelige skaperkraft. Og det er til stor nytte for menneskeheten.
Facebook
Blant nye samarbeidsformer på Internett er Facebook og andre nettsamfunn. Medlemmene publiserer en enkel dynamisk nettside kalt profil, og får muligheten til å bygge sitt eget nettverk, sende e-post, publisere bilder, videoer og tekster, delta i diskusjoner og liknende. Innen hvert nettsamfunn er det som regel mulig å opprette og bli medlem av egne grupper og informere om ulike aktiviteter, og det er oftest mulig å begrense andres tilgang til grupper og aktiviteter. Nettsamfunnene kan være organisert rundt en interesse, for eksempel er Smootown et kristent, norsk nettsamfunn for ungdom, mens Undergrunn er organisert for å informere medlemmene om kulturbegivenheter. Gaysir er mest for homofile og bifile, mens Blink er mest populært blant ungdom. Verdens største nettsamfunn er MySpace og FaceBook.
Særlig barn og unge bruker nettsamfunn til å presentere seg sjøl og til å utveksle meninger og erfaringer om alt og ingenting. I den sammenhengen er kanskje andre tjenester som går under fellesbetegnelsen web 2.0 – av noen kalt sosial programvare eller brukerstyrt web – viktigere. Web 2.0 er en populærbetegnelse på den nye situasjonen at nettsidene er mer dynamiske eller foranderlige enn før og at brukerne kan styre mer av innholdet. Ny teknologi gjør det enkelt å publisere innhold, utveksle filer, slik som bilder, musikk, video og dataprogrammer – og er derfor mer brukerstyrt. Tross navnet, er det ikke snakk om en «ny versjon» av Internett, det dreier seg om nye måter å ta i bruk teknologien på. Eksempler er, i tillegg til de nevnte nettsamfunnene og wiki, et utall blogg-verktøy, systemer for enkel fildeling, deling og presentasjon av bilder, musikk og video – de fleste kjenner vel YouTube i hvertfall av omtale. Pratekanaler og nettbasert telefon, kraftig forbedret nettsøk – reklamefinansiert og tilpasset individuelle vaner, enkle systemer for publisering av nettsider osv osv.
Web 2.0 åpner teknologien for nye brukere. Web 2.0 er samarbeid for både lek og lærd. Teknologien gir vanlige folk et redskap for kommunikasjon, presentasjon og ytring, et redskap som aldri før har eksistert. I så måte ligger det spirer som kan gro inn i kommunismen.
Second Life
Et spesielt fenomen er Second Life. Det er i utgangspunktet et globalt internettbasert rollespill, som har vokst til et enormt nettsamfunn, med egen økonomi og kjøp og salg av tjenester. Universiteter er medlemmer, lærde professorer holder forelesninger og diskusjoner med studenter fra hele verden som møtes virtuelt i Second Life. Store selskaper gjør forretninger i Second Life, der valutaen heter Linden-dollar, som kan veksles i US-dollar. Eiendommer kjøpes og selges, tjenester utveksles, konserter og pokerturneringer holdes, og store mengder Linden-dollar skifter eier.
Men reglene i Second Life følger reglene i Real Life: den som har skal gives, den som intet har, skal intet få. Jo større innsats, desto høyere gevinst. Det hjelper med dyktighet og flaks, men hovedregelen er den samme. Og: porno og virtuelle bordeller er blitt en av de store suksessene.
Second Life er spennende og morsomt. Det bygges og utvides på dugnad gjennom massenes uuttømmelige skaperkraft. Men kommunisme er det neppe.
Wikinomics
Jeg har nettopp lest ei ny bok. Den heter Wikinomics. How Mass Collaboration Changes Everything, og er skrevet av amerikaneren Don Tapscott og engelskmannen Anthony D. Williams. Morsom tittel og morsom bok. Hovedpoenget i boka er at «new mass cooperation» eller nye former for samarbeid over Internett er utrolig smart for kapitalismen.
Sånn jeg leser boka er poenget: Massene er i besittelse av en uendelig skaperkraft. Skaperkraft blir utløst ved at flere kreative mennesker utveksler ideer. Samarbeid er altså nødvendig for utvikling. Denne skaperkraften må bedriftene få tak i. Det er ikke lett, for den kan være hvor som helst i verden, og er avhengig av at ulike folk jobber sammen.
Det er (i alle fall) tre måter å få tak i, eller å få utnyttet skaperkraften fra samarbeidet:
- gjennom å oppmuntre til dugnadsarbeid ala Linux, og ta i bruk resultatene som grunnlag for egen virksomhet.
- gjennom å bygge brukersamfunn rundt egen virksomhet.
- gjennom å legge ideer og kode åpent tilgjengelig og betale «stykkpris» for gode ideer og bidrag.
Om å bygge brukersamfunn: Et eksempel er LEGO: De har en egen nettside for LEGO-nerder, der de kan konstruere fantastiske byggverk og legge oppskriftene ut til andre fantaster, som i neste omgang kan kjøpe skreddersydde LEGO-esker basert på oppskriftene på nettsida. For LEGO er det en utvidelse av markedet og av sortimentet, kundene knyttes til bedriften med lojalitetsbånd, og bedriften drar nytte av nye ideer og bruksmåter for sine produkter.
Om å presentere ideer: Et eksempel i boka er en pensjonert kjemiker som hadde et laboratorium hjemme nærmest for moro skyld. Han satt en dag på Internett og så at en stor kjemisk bedrift hadde utlyst en konkurranse om å løse et problem. Han gikk løs på problemet med liv og sjel og prøvde ut løsninger i laboratoriet. Over 1000 forslag til løsninger kom inn, og vår venn pensjonisten fikk nærmere en halv årslønn i premie. Dette er en metode flere større bedrifter bruker. På den måten kan de utnytte «ledig», eventuelt arbeidsløs hjernekapasitet over hele verden, uten å måtte bry seg med arbeidsgiveravgift og sosiale utgifter.
Men historia går ikke på skinner
Web 2.0 og nye samarbeidsformer gir oss mulighet til å dele kunnskap og erfaringer, både systematisk gjennom for eksempel Wikipedia, og mer usystematisk via blogg og FaceBook. Teknologien gir muligheter menneskeheten aldri før har hatt.
Samarbeid over Internett, både om datakraft og hjernekraft, gir mulighet til å løse alle menneskehetens problemer.
Men historia går ikke på skinner. Det er ingen automatikk i at mulighetene blir brukt til menneskehetens beste. Kapitalismen har en utrolig evne til overlevelse og tilpasning.