Espen Løkeland-Stai er jounalist i Klassekampen

Lars Borgersrud:
Konspirasjon og kapitulasjon – nytt lys på forsvarshistorien fra 1814 til 1940,
Oslo: Oktober 2000, ISBN 82-7094-866-7

---

Å skrive om krig er å føre den videre med andre midler, skriver Lars Borgersrud i innledninga til boka Konspirasjon og kapitulasjon, som ble gitt ut på Oktober forlag før jul. Denne boka er et mektig våpen for alle som vil føre krigen om historia videre.

«Etterkrigshistorikerne har etablert en oppfatning om at i Norge, i motsetning til andre land vi ikke liker å sammenligne oss med, har offiserene og de militære aldri blandet seg inn i politikken, men vært opptatt av å forsvare landet mot ytre trusler.

Denne oppfatningen står for fall. Det fantes en konspirativ tradisjon blant norske offiserer mellom 1814 og 1940, som i høyeste grad var politisk.

(…) Det er selve tradisjonen som her skal beskrives.»

Slik innleder Borgersrud det som mer enn noe annet er en historisk reise gjennom den norske arbeiderbevegelsens framvekst og statsapparatets forsøk på å knuse bevegelsens inntreden som en organisert kraft i klassekampen.

Stille mobilisering

I boka beskriver Borgersrud med et vell av eksempler hvordan det norske forsvaret først av alt er bygd opp for å forsvare staten mot «den indre fiende» – den framvoksende arbeiderbevegelsen. Den 9. april 1940 får dette fatale konsekvenser: Den norske forsvaret har forberedt seg på en indre revolusjon og slett ikke en ytre invasjon. Resultatet kjenner vi i dag.

Den største delen av boka omhandler forsvarsmyndighetenes vaklende opptreden aprildagen i 1940. Med god grunn. Generasjonene etter krigen er flasket opp på det Borgersrud beskriver som «en krigsversjon hvor arbeiderbevegelsen, «den brukne gevær» og regjeringen Nygaardsvold fikk skylden for 1940». Mot dette setter historikeren en krigsversjon der et fascistoid offiserskorps sin stille mobilisering da okkupantene kom til landet, får skylden.

«Den største skandalen i 1940 var den stille mobiliseringen, og den største skandalen for norske krigshistorikere er at de aldri har interessert seg for den. Hvordan kunne landets myndigheter iverksette en hemmelig mobilisering når fienden sto i landet, og hvorfor har nesten ingen historikere tatt det opp?»

Slik innleder Borgersrud historien om 1940 med et spørsmål han senere besvarer med glans. Da boka kom, stilte Dagbladets anmelder Hans Fredrik Dahl spørsmål ved hvorvidt sammenhengen mellom mellomkrigstidas politisering og mobiliseringskaoset 9. april egentlig holder. Sammenhengen er ikke klar, mener Dahl. Det er selvsagt ingen sannhet Borgersrud har presentert, slik ingen historieskriving er det. Men Borgersruds analyser er imponerende spekket med dokumentasjon og eksempler. Sammenhengen er ikke vanskelig å se, hvis man vil.

Offiserene sympatiserte med NS

Som ung historieforsker skal Borgersrud ha blitt forsikra om at prosenten av NS-medlemmer blant offiserer var langt under gjennomsnittet i Norge. Det var han selv som skulle avlive myten. Etter å ha pløyd seg gjennom arkiver, som dels har blitt forsøkt stengt for historikeren, viser han at 40 prosent av alle norske offiserer valgte okkupantenes side eller tok ledende stillinger i Hitlerstaten etter 1940. NS-prosenten blant offiserene var sju ganger større en i befolkninga ellers.

Ikke bare gikk Norge inn i krigsårene med et nazisympatisk offiserskorps. Da soldatene skulle forsvare landet mot okkupantene, viste det seg at mange av våpnene rett og slett var ubrukelige fordi de var basert på et forsvar som rettet seg mot folket, og ikke mot fienden. Dette sammen med det Borgersrud mener var en lovstridig indre mobiliseringsordning, rettet mot folket, var altså årsakene til at det gikk som det gikk i 1940, skal vi tro Borgersrud.

Påstandene fra Borgersrud er mildt sagt oppsiktsvekkende. Hvordan kunne undersøkelseskommisjonene etter krigen ha styrt unna det som forfatteren hevder var en lovstridig mobiliseringsordning rettet mot egen befolkning? En konspirasjon som ifølge Borgersrud var blitt holdt skjult for Nygaardsvold-regjeringa etter 1935? Forfatteren svarer slik: «En slik avsløring var ikke ønsket verken av regjeringen eller av den borgerlige opposisjonen i tiden etter 1945.»

Revolusjonsfrykt

Selv om beskrivelsen av situasjonen i april 1940 både er mest omtalt og har blitt viet mest plass, starter historien lenge før. Historien Borgersrud beskriver, spenner fra bruken av militære styrker under motsetningene mellom Norge og Sverige og til statsmaktas kamp mot arbeiderbevegelsen fram mot utbruddet av andre verdenskrig.

Forfatteren gir et godt overblikk over arbeiderbevegelsens mange streiker og forskjellige sosiale bevegelser – og hvordan de ble møtt med militær makt. Bondereisningen mot økte skatter ble møtt av soldater i 1818. Revolusjonsåret 1848 skapte frykt og Thranerørsla ble hardt undertrykt med militær makt i 1851. Soldater ble før første verdenskrig og den russiske revolusjonen satt inn i arbeidskonflikter i 1878, 1880, 1881, 1902, 1903. Eksempelet Menstad, da Vidkun Quisling satt som forsvarsminister i Bondeparti-regjeringa, skulle være godt kjent for Røde Fanes lesere. Det som kanskje er mindre kjent er hvordan en av grunnpilarene i det borgerlige demokratiet, parlamentarismen, ble innført mot forsvarsledelsens vilje.

Dyrtidsaksjoner og revolusjonsfrykt i årene 1917 og 1918 skapte en ny utvikling av forsvaret. Mobiliseringen mot den indre fienden startet for fullt og etter en tid med innretting av forsvaret mot denne fienden, var det ifølge Borgersrud ingen tvil om hva forsvaret nå representerte. «At det borgerlige militærapparatet nå først og fremst var rettet innover mot arbeiderklassen, mente de fleste – uavhengig av politisk ståsted – forlengst var demonstrert», skriver han. Fram mot Arbeiderpartiets inntreden i regjeringa med kriseforliket i 1935, ble det mobilisert for militærkupp ved en eventuell revolusjon. Men i motsetning til i Spania 1936 ble som kjent et kupp forhindret i Norge.

Den løgnen man blir enige om

Boka, Konspirasjon og kapitulasjon, er egentlig en omarbeidelse av fire bøker Borgersrud tidligere har gitt ut på Oktober. De tre første, serien Våpen mot folket, ble gitt ut under pseudonymet Ottar Strømme, mens den siste, Unngå å irritere fiende, ble gitt ut under eget navn. Grunnen til bruken av pseudonym for de tre første var at bøkene var bygget på Borgersruds hovedfagsoppgave som ble klausulert etter påtrykk fra daværende sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling.

«Historie er den løgnen man er blitt enig om,» skal Napoleon engang ha sagt. Borgersrud går til angrep på det rådende historiesynet, og bøkene var omstridt da de kom første gang. Ikke underlig da de beskriver en forsvarshistorie som ligger fjernt fra den heltehistorien som vanligvis presenteres. Jeg er enig med forfatteren når han skriver at det ikke finnes noen abstrakt «sannhet» og slett ikke historikere som i det lange løp kan forutse hva et framtidig samfunn vil lete etter i fortida, uansett i hvilken retning de måtte søke empiri og uansett hvor innsiktsfullt de måtte lete.

«Sannhet er ikke bare knyttet til metode, men også til verdi- og maktforhold og i siste instans til samfunnsinteresser. Denne historien er skrevet ut fra en teori om at militærmaktens rolle i den indre, politiske og økonomiske samfunnsutviklingen bestemmer dens utadrettede virksomhet,» skriver forfatteren.

Samtidig som Borgersrud har gitt ut sin bok kommer nå den offisielle, statsbetalte forsvarshistoria i fem bind. Første bind har allerede høstet stor oppmerksomhet og fyndord. Borgersrud har startet krigen om forsvarshistorien med en bok som utgjør et viktig korrektiv til den offisielle historien og bør være pensum for alle som vil fordype seg i historien til statens militære apparat. Ikke minst er den velskrevet og en fryd å lese.

Dette er vevutgaven av et hefte utgitt som ekstranummer av Røde Fane – tidsskrift for marxistisk teori og debatt.
Ansvarlig redaktør: Erik Ness, eness@online.no

[Til Røde Fanes nettsted] [Til AKPs nettsted]

Røde Fane nr 3, 2000 (nr 151, årgang 29)

Heftet er en del av et prosjekt gjennomført av Internasjonalt utvalg i AKP, med støtte fra Norad og Studieforbundet for folkeopplysning.

Det trykte heftet kan bestilles direkte fra AKP, Osterhausgt 27, 0183 Oslo, tlf 22 98 90 60, faks 22 98 90 55, e-post akp@akp.no. Prisen er 20 kroner + porto. Dersom du foretrekker å lese heftet her, vil vi sette pris på om du sender oss et bidrag, sånn at vi kan fortsette å produsere viktige og aktuelle hefter. Kontonummeret er 0530.1189356. Du finner informasjon om flere av AKPs hefter her.

Innhold:

• Forord
• Eritrea: Frigjøringsstrategien fram til 1991
  • Den koloniale arven
  • Frigjøringskamp og sosial revolusjon
  • Den internasjonale situasjonen
  • Hjelpeorganisasjonene
  • Sjølbergingsideologien
• Landfakta om Eritrea og Etiopia
• Noen historiske røtter bak grensekonflikten mellom Etiopia og Eritrea
  • De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet
  • Mønstrene formes: Den italienske kolonitida
  • Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger
  • Grensestriden
  • TPLFs nye rolle
• Hva nå? – ufordringene framover

I flere tiår sto den eritreiske frigjøringskampen fram som et eksempel på en frigjøringsstrategi som stolte på sjølberging og på mobilisering av hele folket i frigjøringsprosessen. De sto opp i mot begge de to supermaktene og ble motarbeida i de fleste internasjonale statlige foraene. Norge var blant de landa som i 1952 gikk i mot at Eritrea skulle bli en sjølstendig stat og stemte for innlemmelse i Etiopia i FN-kommisjonen som behandla avkoloniseringa.

Nå er det frigjorte Eritrea i krig med det nye Etiopia, som var forbundsfelle under krigen med Mengistu-regimet. Flere kritiserer Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken.

Hvorfor kriger Eritrea og Etiopia nå om et lite landområde – og hva er grunnlaget for politikken som føres innad i landet og på det utenrikspolitiske planet? Er det snakk om brudd med gamle prinsipper og politiske linjer, eller er det nye internasjonale rammevilkår og nye faser i samfunnsbygginga som er utslagsgivende?

Dette heftet tar ikke mål av seg til å gi velfunderte svar på de spørsmåla som stilles. Vi prøver å samle noen historiske «tråder» og få oversikt over noen aktuelle premisser for dagens utfordringer, og prøve å starte en debatt. På samme måte som i tida fram til frigjøringa i 1991, vil det å ta opp disse spørsmåla favne videre enn Eritrea/Afrikas Horn. Flere av problemstillingene er allmenne.

Heftet er en del av et prosjekt som Internasjonalt utvalg i AKP har gjennomført i 1999, med støtte fra Studieforbundet for Folkeopplysning og NORAD.

Oslo, desember 1999
Internasjonalt utvalg i AKP

 Sjølbergingspolitikken gikk som en ledertråd gjennom EPLFs (Eritrean People’s Liberation Front) nasjonaldemokratiske program, mer som en konkret politikk for den eritreiske revolusjonen enn som nedfelt ideologi. Men ved sitt eksempel, ga den også en viss gyldighet til ideologien.

Frigjøringskrigen ble ført under den kalde krigens rammevilkår, hvor de klarte å holde på en uavhengighetslinje til begge de to supermaktene. Da uavhengigheten kom var det nye ytre rammer å forholde seg til; med USAs «Nye verdensorden» på den geopolitiske arenaen og et nytt regime i Addis Abeba som også sto overfor oppgaven å bygge opp landet igjen. Issayas Afeworki og hans regjering i Asmara kritiseres nå for å ha oppgitt sjølbergingspolitikken, og vi som støttet både eritreere og etiopere i kampen mot Mengistu-regimet spør hvorfor de nå slåss mot hverandre.

For å skjønne dagens politikk er det en fordel å kjenne de historiske røttene. Denne artikkelen er en lett redigert utgave av noe som ble skrevet på tampen av frigjøringskrigen. Den går inn på den koloniale utplyndringa, i sær under britene og fra Etiopia, som førte til ei forkrøpling av Eritreas økonomi og ressurser, videre den internasjonale situasjonen som avskar Eritrea fra åpne politiske kanaler og økonomisk og militær bistand, og forholdet til internasjonale hjelpeorganisasjoner i denne perioden.

1. Den koloniale arven

Vel 50 år med italiensk kolonistyre (1889-1941) førte til utbytting av Eritreas ressurser og billige arbeidskraft, slik som i de øvrige koloniene i Afrika. Men til forskjell fra i mange andre kolonier, investerte Italia relativt mye i utbygginga av infrastrukturen i Eritrea, blant annet jernbane, veier og byplanlegging. Det skyldtes i første rekke Eritreas gunstige beliggenhet mot Rødehavet og landets lett tilgjengelige ressurser.

Italienerne anla store jordbruksplantasjer med sitrusfrukter, kaffe og grønnsaker i Barka-lavlandet og industri i hovedstaden Asmara, blant annet tekstilfabrikker og det berømte brandy-destilleriet Melotti. Dessuten slo flere hundre tusen italienske kolonisatorer seg ned i «landet ved havet», Medri Bahri, som Eritrea het på et portugisisk sjøkart fra 1500-tallet. Eritreerne ble tvangsflyttet fra de fruktbare landområdene.

Likevel sto Eritrea med en flersidig økonomisk struktur da landet ble underlagt britisk militær administrasjon 1941-49 og utenriksdepartementet i London 1949-52. Britene opphevet de fascistiske raselovene som italienerne hadde innført i Eritrea, bl.a. med atskilte bydeler og forbud mot svarte i administrative stillinger. Men løftet om uavhengighet for Eritrea, som de eritreiske styrkene ble lovet i kampene for de allierte mot Italia, ble ikke overholdt. I stedet endret britene den administrative og til dels den økonomiske strukturen i landet.

Industrialiseringa fortsatte under den britiske perioden fordi «både italienerne og britene brukte Eritrea som base for sine militære aktiviteter under krigen og for å bygge ut nøkkelindustrier. Det fikk som følger at mange eritreere fikk faglig opplæring og nærmest enestående for det svarte Afrika utviklet det seg en faglært arbeiderklasse under hele denne perioden. Det var den positive siden. På den negative siden ble svært mange fabrikker og utstyr flyttet av britene på slutten av den britiske perioden i Eritrea. Dette ble behørig dokumentert av Sylvia Pankhurst på den tiden».

Britene tok med seg utstyr for minst 86 millioner pund og havneanleggene i Massawa og Assab ble demontert. Videre tok britene med seg en sementfabrikk, en potteaskefabrikk, et saltraffineri og mengder av jernbaneutstyr, samt varer for 900.000 dollar bare få dager før Union Jack ble firt i Asmara i september 1952.

Føderasjonen med Etiopia i 1952 ga grunnstøtet til Eritreas nasjonale økonomi fordi «etiopierne, viss kolonialisering tok til i begynnelsen av 50-årene da de begynte å ta over økonomien og kontrollen over landet, gjorde intet for å bedre jordbrukssektoren eller hadde noen interesser i å endre samfunnet» som med sine klasse- og etniske skiller var til fordel for kolonistyret.

Administrasjonen ble amharisk, som i Addis Abeba, og industri og småforetak ble hardt skattlagt med mindre virksomheten ble flyttet til Etiopia, hvor bedriftene i stedet slapp investerings- og eiendomsskatt i fem år, samt løfter om statssubsidier i trange tider. De utenlandske, for det meste italienske, bedriftene dro sørover. Resten av industrien pakket Etiopia sammen da Eritrea ble innlemmet som etiopisk provins i 1962, med den følge at mange eritreiske industriarbeidere ble arbeidsløse og dro til Etiopia, Sudan eller Midt-Østen.

Forkrøplinga av den eritreiske industrien og raseringa av jordbruket under de ulike kolonistyrene gjorde Eritrea til et knapphetssamfunn. Eritrea sto ribbet tilbake, uten noen nasjonaløkonomisk struktur og enhet. De økonomiske, klassemessige, etniske og religiøse skillene ble større, utnyttet av etiopierne og satte sitt preg på den eritreiske kampen, både før og etter at den væpnede frigjøringskampen ble innledet 1. september 1961 under ledelse av ELF.

 

2. Frigjøringskamp og sosial revolusjon

Ved siden av den økonomiske knappheten var det i første rekke spørsmålet om hvem som sto i ledelsen for frigjøringskampen, hvilke interesser de tjente og hvilken linje frigjøringskampen skulle føres etter, som dannet grunnlaget for opprettelsen av EPLF i 1970. Bruddet gjenspeiler både framveksten av en eritreisk arbeiderklasse og intelligensia og spenninga mellom det tradisjonelle føydalsamfunnet og det kapitalistiske bysamfunnet.

For ledelsen i EPLF var fattigdommen og underutviklinga et hinder for frigjøringskampen og «de foretok en systematisk analyse av produksjonsforholdene og distribusjonen, helseproblemene på landsbygda og den sosiale strukturen i byer og landsbyer. De begynte også å diskutere sine undersøkelser med folk i jordbruksområdene og i byene hvor medlemmene av EPLF-avdelinger gjennomførte politisk skolering. De innså at bare revolusjon – en fullstendig forandring av alle aspekter av det eritreiske samfunnslivet – kunne frigjøre folket fra utbytting. For å oppnå dette måtte de ha folkets forståelse og tilslutning. På bemerkelsesverdig kort tid – mindre enn fem år- var de i stand til å politisere folket i områdene under deres kontroll». (note 4)

Det innebar omfordeling av land og at frigjøringsbevegelsen tok hånd om fordelinga av jordbruksproduktene, og som en naturlig følge av det, ei omlegging av selve den politiske og økonomiske landsbystrukturen med ansvaret for administrasjon, helse og skole og organisering av kvinnene. Ved siden av det krevde krigen sin egen økonomiske og administrative struktur for ikke å ligge det utarmede folket til byrde. Frigjøringsbevegelsen var som organisasjon avhengig av en høy grad av sjølberging og uavhengighet, samtidig som dens ansvar overfor de frigjorte områdene ble mer og mer åpenbar etterhvert som frigjøringskrigen vant oppslutning og framgang.

3. Den internasjonale situasjonen

FN-kommisjonen av 1950, med Guatemala, Sør-Afrika, Pakistan, Burma og Norge, gikk inn for føderasjon mellom Etiopia og Eritrea – mot det eritreiske folkets vilje. Føderasjonen ble vedtatt av FN i 1952 som følge av kommisjonens anbefaling og de vestlige landenes interesser, i sær USA og Storbritannia, som begge understøttet keiser Haile Selassie, noe som i første rekke skyldes Eritreas kyststripe mot Rødehavet og med Suez-kanalen. Samtidig med Etiopias ekspansjon i Eritrea fikk USA tilgang til å bygge ut den strategisk viktige Kagnew-basen ved Asmara, og Norge spilte en betydelig rolle i utbygginga av den etiopiske marinen i Assab og Massawa. Kong Olav 5. og den eneveldige og tyranniske keiser Haile Selassie sluttet personlig vennskap.

Som eneste land i FN-kommisjonen gikk Norge inn for at Eritrea skulle innlemmes i Etiopia, noe som ble virkelighet i 1962, året før Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) ble opprettet i Addis Abeba. I OAU-statuttene het det at grensene som var satt av kolonimaktene skulle gjelde som grenser mellom de afrikanske statene som nettopp hadde fått sin formelle uavhengighet. Derimot gjaldt det ikke for land som fremdeles var underlagt koloniåket. Men Eritrea ble ikke sett på som kolonisert land på linje med de portugisiske koloniene Angola, Mosambik, Guinea-Bíssau, det spanske Rio Oro, det sør-afrikanske Namibia, eller Azania og Zimbabwe, ettersom både italienere og briter hadde forlatt landet og fordi OAU ville styre unna å stemple Etiopia som kolonimakt.

Uten internasjonal anerkjennelse var den eritreiske frigjøringskampen avskåret fra internasjonal støtte fra verdenssamfunnet. Selv Sovjet, som i 1952 i FN gikk mot føderasjonen med Etiopia, og Kina, uansett hvilken supermakt som har vært rådende i Etiopia, har fulgt linja til OAU.

Den eritreiske revolusjonen var dermed fra første stund overlatt til seg selv – til å stå på egen bein, stole på egne krefter. Og uten internasjonal anerkjennelse var Eritreas frigjøringskamp sårbar på to fronter: Enten fordi den ikke mottok den nødvendige økonomiske og militære hjelpen som raskere ville brakt frigjøringskrigen til et avgjørende stadium eller fordi alle mangler på økonomisk og militær støtte lett ville gjøre den eritreiske frigjøringskampen avhengig av ytre krefter. Det ene betinger det andre.

Et av de mest ironiske – og illustrerende – kjennetegnene ved den eritreiske frigjøringskampen var samstemmigheten mellom de to imperialistiske supermaktene, USA og Sovjet, mot Eritreas rett til nasjonal sjølbestemmelse. Etiopias rett over Eritrea ble støttet av begge supermakter, og uansett Mengistu-regimets nære tilknytting til Sovjet og Etiopias strategiske plassering på aksen Afghanistan – Sør-Jemen – Etiopia over Gulfen og Rødehavet, var det under krigen ingen antydning til at USA ville endre sitt tidligere standpunkt med hensyn til Eritreas innlemmelse i Etiopia. I stedet satset USA og Vesten på en stadig svekket og landflyktig opposisjon fra den tidligere borgerlig-demokratiske opposisjonen mot keiser Haile Selassie eller hans tidligere tilhengere.

I første rekke var det Saudi-Arabia som forsøkte å vinne innpass i den eritreiske frigjøringskampen, bl.a. ved å framstille frigjøringskampen som «arabisk nasjonalisme» og ved å spille på de religiøse motsetningene mellom kristne og muslimer. Muslimene har tradisjonelt tilhørt nomadefolket og blitt plassert i de lavere sosiale gruppene i det eritreiske samfunnet.

Med fraksjonsstriden som blusset opp i ELF etter kuppet til Abdella Idris i mars 1982, fikk Saudi-Arabia en fot innenfor. I januar 1983 sto Saudi-Arabia bak den såkalte Jeddah-avtalen mellom tre av fraksjonene innen ELF. Avtalen brøyt sammen i løpet av ett år, og i stedet innledet EPLF forhandlinger med gruppene innen ELF som hadde avvist Saudi-Arabias forsøk på å diktere frigjøringskampen i Eritrea. Saudi-Arabia underholdt dessuten to ubetydelige muslimske eksilgrupper med sete i Jeddah; Muslim Peoples Organization (MPO) og Islamic Liberation Front of Eritrea (ILFE).

På EPLFs 2. Nasjonale kongress i mars 1987, ble Saudi-Arabia viet spesiell oppmerksomhet i sluttdokumentet fra kongressen, i det EPLF og ELF (Central Leadership) «oppfordrer Kongedømmet Saudi-Arabia, som generelt støtter Eritreas sak, til å revurdere sin politikk overfor Eritrea og gi hjelp til det eritreiske folket og dets kjempende organisasjoner. Den nåværende innblandingen i Eritreas indre anliggender fra Saudis sikkerhetsdepartement, i motstrid til Saudis uttrykte målsettinger, blokkerer opprettelsen av en brei, nasjonaldemokratisk front og forsinker seieren. Dets hjelp går til grupper som ikke har noen innflytelse i det eritreiske folket og ingen rolle i frigjøringskampen».

På en pressekonferanse etter kongressen utdypet generalsekretær Issayas Afeworki Saudi-Arabias innblanding i den eritreiske frigjøringskampen, gjennom sine interesser i Sudan: «Saudi-Arabias politikk skader oss på en måte, men på lang sikt tror vi den er i motstrid også til Saudi. De ser saken fra sin egen vinkel og overser andre folks interesser. De prøver å få innflytelse i Sudan, men det sudanesiske folket på sin side mener at det må ha kontroll over og mestre sine egne politiske og økonomiske saker.»

Nettopp den sjølstendige posisjonen til den eritreiske frigjøringskampen har gjort at Sudan ikke har kunnet utnytte Eritrea i sitt motsetningsfylte forhold til Etiopia. Derimot har Etiopia atskillig større grep om og innflytelse i borgerkrigen i Sudan, bl.a. gjennom SPLA, som har sin radiostasjon og sitt hovedkvarter i Addis Abeba.

I sluttdokumentet blir Sudan behørig hyllet for støtten til frigjøringskampen: «De har tatt i mot hundretusener eritreere som har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem, og forsvart dem mot trakasseringer fra regimer som har hatt et ugunstig standpunkt overfor Eritrea.»

Likevel går det fram av samtaler med ledende personer innen EPLF at forholdet til Sudan til tider har vært vanskelig og anstrengt, bl.a. under Nimeirys periode. En del av vanskelighetene ligger i den tidligere nevnte nære forbindelsen mellom Sudan og Saudi-Arabia, både på det økonomiske og det religiøse området.

Ved et tilfelle så Sudan seg nødt til å stenge grensa til Eritrea og kontorene til de eritreiske organisasjonene i forbindelse med interne strider mellom ELF-fraksjoner i flyktningeleirene i Kassala i oktober 1986. Men tiltaket fra de sudanesiske myndighetenes side var ikke ment som noe forsøk på å diktere organisasjonene, sjøl om det kom påstander om dette i kjølvannet av fraksjonsstriden.

4. Hjelpeorganisasjonene

Det internasjonale samfunnets svik overfor Eritrea fikk følger for internasjonal bistand, enten fra regjeringshold eller fra ikke-statlige hjelpeorganisasjoner (NGO). I de fleste tilfellene ble de statlige og ikke-statlige hjelpeorganisasjonene involvert i hjelpe- og prosjektarbeid i Etiopia. Det gjaldt bl.a. Røde Kors, som konsekvent skjøv truslen om å bli kastet ut av Etiopia foran seg for ikke å komme Eritrea nevneverdig til hjelp. EPLF hadde 9.000-11.000 etiopiske krigsfanger i sine frigjorte områder, som ikke kunne vende hjem fordi de vil bli stilt for krigsrett som desertører, men som heller ikke Røde Kors tok hånd om i et tredjeland pga sine forbindelser med Addis Abeba. Dermed ble de etiopiske krigsfangene overlatt til EPLF, som sjøl hadde knappe ressurser.

Virksomheten til Røde Kors er illustrerende for hvordan utenlandsk hjelp faktisk satte politiske betingelser og innebar å ta politisk stilling, noe som vil få følger om mottakerorganisasjonene ikke står på egen bein. Det er Geneve-konvensjonen av 1949 som regulerer adgangen Røde Kors har til krigsfanger. Men frigjøringsbevegelsene i den tredje verden har gjort det nødvendig med en tilleggsprotokoll fra 1977 for borgerkriger og frigjøringskriger. Men politikken til Røde Kors er samtidig slik at organisasjonen bare griper inn om landet det gjelder har tiltrådt protokollen. Dermed har Røde Kors avskåret seg fra folk som nettopp kjemper for retten til sitt eget hjemland, slik som i Eritrea. Det var Etiopias manglende signatur på tilleggsprotokollen som ble det avgjørende. Røde Kors var redd for å diktere av frykt for at den humanitære hjelpen til Etiopia skulle bli stoppet: I stedet lot det seg diktere. Men Røde Kors trenger ikke diktere, det kan handle.

Under den katastrofale tørken tilfalt lite av den internasjonale hjelpen Eritrea. I stedet ble hjelpen ved flere tilfeller brukt politisk av Etiopia for å vinne kontroll over lokalbefolkningen.

PLFs hjelpeorganisasjon, Eritrean Relief Association (ERA), hadde meget god anseelse i bistandskretser. Hjelpeapparatet fungerte, og det kommer befolkningen til gode. Dessuten var ERA preget av sjølbergingsideologien, dvs at hjelpen og prosjektene skal kunne videreutvikles til sjølhjelp. Men ERAs posisjon er nøye knyttet til EPLF, fordi «en hjelpeorganisasjon kan ikke alene være effektiv i å fremme utviklingsprosjekter. Det har vært mange misforståelser blant givere og venner på dette området. Det har skapt noen tekniske og organisatoriske problemer i noen av våre departementer. Det har ødelagt noen av våre utviklingsprosjekter pga av misforståelsen at ERA skulle være en uavhengig organisasjon uavhengig av EPLF.» (note 9)

Problemene med avhengigheten av internasjonal bistand og hjelpeorganisasjonene, både på nasjonalt og lokalt nivå, er gjenstand for diskusjon, i progressive kretser og blant frigjøringsbevegelser. Det gjelder både den politiske styringa med prosjektene, faren for å bruke prosjektene til å skaffe seg posisjoner, uavhengig av massearbeidet, fra frigjøringsorganisasjonenes side, samt den åpenbare risikoen av å bli avhengig av hjelp utenfra. Dette var problemer som også EPLF og ERA fikk kjenne til.

5. Sjølbergingsideologien

Sjølbergingsideologien i EPLF var som nevnt nøye forbundet til oppbygginga av de frigjorte områdene og hadde få teoretiske utlegninger. Snarere var det en bevisst linje i EPLF ikke å diskutere utad og ta stilling til andre modeller og sosialistiske eksperimenter utover den eritreiske revolusjonen.

Verden har sett revolusjoner og nasjonal frigjøring med mange framsteg og sosiale resultater, for deretter å synke tilbake til ny avhengighet og tilbakeskritt for folket. Det uttrykte målet for den eritreiske revolusjonen var å opprette en folkedemokratisk stat med «en uavhengig, sjølberget og nasjonal planøkonomi», i følge EPLFs nasjonaldemokratiske program. (0)

I sjølbergingsideologien ligger det uløste problemer. Er sjølberging bare mulig i isolasjon fra det imperialistiske verdenssystemet? Er slik isolasjon i det hele tatt mulig? Problemstillingene er mange, og de representerer ulike skoler innen utviklingsstudiet. Men i mange tilfeller overser de teoretiske utlegningene en konkret klasseanalyse og studier av den ofte særegne produksjonsmåten i det enkelte landet. Derfor er ikke sjølbergingsideologien en ferdigtømret analyse klar til å anvende i et hvilket som helst land, ei frikopling fra imperialismen, for å bruke den egyptiske økonomen Samir Amins uttrykk, for «i beste fall representerer frikoplinga ei pustepause. Frikopling i seg sjøl løser ikke problemet med hvordan en skal øke levestandarden, høyne utdanningsnivået, utvikle moderne teknologi og dermed en basis for et samfunn uten klasseundertrykking»

Sjølbergingsideologien er derfor mer en politisk rettesnor for en anti-imperialistisk frigjøringspolitikk enn en ideologi, slik det også kommer til uttrykk i svaret som Issayas Afeworki ga i 1987 på spørsmålet om EPLF/ERA ser «hele spørsmålet om utenlandsk hjelp og bistand som et potensiell faretruende forhold som vil gjøre det eritreiske folket mer avhengig av hjelp utenfra?»

«Vi har vært klar over fra første stund at hjelp fra utlandet ikke er løsningen på vårt folks rådende problemer. Den kan være til hjelp med å løse problemer på kort sikt. Vi har ikke fullt ut støttet oss på utenlandsk bistand. Vi har hele tiden lagt vekt på to forhold: Folk må bidra i større grad for å oppnå en løsning på konflikten, fordi vi tror at dette er kjernen i problemene som folket står overfor. For det andre har vi lagt vekt på utviklingsprosjekter som kan settes i verk av folk sjøl. Og det er på dette området at ERA og andre ikke-statlige organisasjoner har bidratt mye de siste to-tre årene. Selvfølgelig er katastorfehjelp viktig, men den kan bare løse problemene midlertidig.»

Fotnoter:

1. «Eritrea – The Way Forward»: «The British Responsibility Towards Eritrea and the Moral Responsibilty of the International Community» av James Firebrace, side 47-48
2. Ibid, side 48.
3. «The Eritrean Case», Folkets Permanente Tribunal, Milano mai 1980: «The Social Transformation of the Eritrean Society under the EPLF» av Mary Dines, side 269
4. Ibid, side 272
5. Eritrea-information nr 3, 1987, side 6-7.
6. Eritrea-information nr 4, 1987, side 5.
7. Eritrea-information nr 3, 1987, side 7.
8. Klassekampen 8. oktober 1983. [Tilbake til teksten]
9. Issayas Afeworki, Eritrea-information nr 3, 1987, side 9.
10. EPLFs nasjonaldemokratiske program, 31. januar 1977 og 19. mars 1987.
11. Røde Fane nr 3, 1987: «Modeller for frigjøring» av Pål Steigan, side 10.
12. Eritrea-information nr 3, 1987, side 11.

 

Eritrea Styreform: Republikk Flateinnhold: 121.144 km2 Hovedstad: Asmara Folketall: 3.590.000 (1997) Folketetthet: 29,6 pr km2 Middellevealder: 50,6 år Spedbarnsdødelighet: 117 pr 1.000 (1997) Religion: Islam, koptisk kristendom Språk: Tigrinja, arabisk, tigre, kunama, saho Mynt: Nakfa BNP pr innb: 570 $ Nasjonaldag: 24. mai Internasjonale organisasjoner: FN, OAU, ACP

Etiopia Styreform: Republikk Flateinnhold: 1.105.900 km2 Hovedstad: Addis Abeba Folketall: 58.733.000 (1997) Folketetthet: 53,1 pr km2 Middellevealder: 46,6 år Spedbarnsdødelighet: 121,5 pr 1.000 Religion: Islam 45-50 %, koptisk kristendom 35-40% Språk: Amharisk (off.), orominga, tigrinja Mynt: Birr BNP pr innb: 430 $ Eksportartikler: Kaffe, skinn, oljeprodukter Bilkjennetegn: ETH Nasjonaldag: 24. mai Internasjonale organisasjoner: FN, ACP, OAU

Krigen som nå pågår mellom Etiopia og Eritrea har blitt omtalt som uforståelig, som en meningsløs krig mellom brødre.

Tragisk er denne krigen, og dypt meningsløs, men uforståelig er den ikke. Etter mitt syn har konflikten røtter nokså langt tilbake i historien, og bildet av «broderkrig» forvirrer mer enn det opplyser.

Ved første blikk synes riktignok broderkrigs-bildet svært treffende. Etiopias regjering er dominert av folk fra TPLF (Tigray People’s Liberation Front), Eritreas regjering er sprunget ut av EPLF (Eritrean People’s Liberation Front). De to bevegelsene har mange fellestrekk. TPLF ble startet i 1975, med inspirasjon og støtte fra EPLF, som var dannet fem år tidligere. Tigray og Eritrea er naboområder, med nære forbindelser historisk og kulturelt. Etiopias president Meles Senawi og Eritreas president Issayas Afeworki har samme morsmål, Tigrinia. Tigrinia er det helt dominerende språk i Tigray. Det er også det største språket i Eritrea; det snakkes av femti prosent av befolkningen og er hovedspråk i hovedstaden Asmara. Meles har visstnok til og med eritreisk mor, og de to presidentene skal være gamle bekjente. TPLF og EPLF samarbeidet nært både politisk og militært i sluttkampen mot Mengistu, EPLFs tropper var med i marsjen mot Addis Abeba i 1991. Og i de sju årene fra Mengistu falt til grensekrigen brøt ut hadde de to regjeringene tilsynelatende et godt og tillitsfullt samarbeid. For veldig mange, også i landene selv, kom krigsutbruddet som et sjokk. Hvordan kan jeg da hevde at dette er en gammel konflikt ?

De eldste røttene: Axum, Abyssinia og Rødehavet

Både den eritreiske befolkningen, tigrayanerne og Etiopias klassiske herskerfolk amharene har historisk og kulturelt røtter i oldtidens Axum-rike, som blomstret omtrent samtidig med romerriket. Rikets kjerneområde lå i dagens Eritrea og Tigray. Hovedstaden Axum er fortsatt en viktig by i Tigray; religiøst er den et senter for hele den etiopiske ortodokse kirke. Axum-rikets viktige havneby Adulis lå i Zula-bukta i Eritrea, ikke langt fra dagens Massawa. I de mange hundreårene etter Axum-rikets fall, da det klassiske, føydale Abyssinia ble utviklet, hadde de to områdene som i dag er Tigray og Eritrea litt forskjellig utvikling.

Tigray forble i sin helhet et homogent, ortodokst-kristent abyssinsk område. Befolkningen beholdt sin levemåte, sin religion og sitt språk. Tigrinia er utviklet direkte fra Axum-rikets geez, som fortsatt er liturgispråk i den etiopiske kirke. Selv om kongene i Tigray fra 1200-tallet av som oftest måtte finne seg i å være vasaller under en keiser («kongenes konge») fra de amharisk-talende oppkomlingrikene lenger sør, så var og ble Tigray en selvfølgelig del, ja en kjernedel av det abyssinske (etiopiske) riket. På slutten av 1800-tallet, på den tida Italia begynte sin erobringer i området, var det faktisk en konge av Tigray, Johannes den 4., som var «kongenes konge» i Etiopia.

I det som nå er Eritrea var utviklingen mer sammensatt. Kysten og lavlandet mot Sudan ble raskt erobret av arabere, og seinere overtatt av tyrkerne. Lavlands-Eritreas største språk tigré ligger lingvistisk ganske nær geez og tigrinia, faktisk mye nærmere enn amharisk gjør. Men lavlandet er også bebodd av andre, kushittiske og nilotiske folkegrupper, og religiøst og politisk har det vært en del av Rødehavets muslimske verden i mange århundrer. Høylandet midt i Eritrea forble kristent og tigrinia-talende. De lokale føydalherrene der anerkjente både kongen i Tigray og «kongenes konge»; de var «vasallens vasaller». Men til daglig levde de med handel og kontakt med Rødehavet og med muslimene rundt seg. Eritreas høyland var en utkant i Abyssinia, et multietnisk grenseland. Jeg tror forskjellen mellom Eritreas og Tigrays seinere historie, mellom dagens EPLF og TPLF, begynner allerede der.

Mønstrene formes: Den italienske kolonitida

Da Italia begynte erobringen av Eritrea, overtok de raskt lavlandet, ved kjøp og erobring fra Egypt og lokale muslimske herskere. I høylandet møtte de skarp motstand fra Johannes’ tropper, men da han falt i en krig mot sudanesiske fiender, fikk Italia sjansen. Den nye «kongenes konge», den amhariske kong Menelik fra det sentraletiopiske kongedømmet Shoa (rundt dagens Addis), kjøpte seg fred med Italia ved å ofre det eritreiske høylandet. At han dermed også svekket eventuelle nye rivaler fra Tigray, kan ha vært med i bildet. Tapet av de eritreiske provinsene smertet trolig dypere i Tigray enn blant amharene. Men da Italia prøvde å gå videre for å ta hele Etiopia, møtte Menelik dem med en effektiv hær ved Aduwa i Tigray. Å ofre Axum og det sentrale Tigray var uaktuelt. Meneliks seier ved Aduwa i 1896 er grunnen til at Etiopia som det eneste land sør for Sahara aldri ble europeisk koloni.

Eritrea forble italiensk koloni. Tida under Italia omformet det eritreiske samfunnet, og skapte det moderne Eritrea. Asmara ble etter forholdene en stor og blomstrende by, med skarpe skiller mellom italienere og «innfødte», men også med utvikling av industri og handel, et lokalt småborgerskap, og en arbeiderklasse av folk fra hele Eritrea. Mens Tigray forble en gammel og kulturrik, men samtidig fattig landsens utkant i det uavhengige, fortsatt føydale Etiopia.

Mønstrene som etablerte seg i denne tida, ble utnyttet av italienerne. Mussolini hadde mange eritreiske soldater i hæren da han erobret Etiopia i 1935. Etter erobringen lagde italienerne en stund en «stor-Tigray»-provins av Eritrea og Tigray, trolig for å splitte og dempe motstanden.

Italia ble imidlertid slått av britene i 1941, etter en krig som først og fremst sto i Eritrea.

Det første opprøret mot Haile Selassie i området, Woyane-opprøret i 1943, startet i Tigray. Opprøret, som hadde et uavhengig «stor-Tigray» som mål, ble slått ned av Storbritannia og etiopiske tropper i fellesskap. I Eritrea ble slutten av 40-årene preget av striden mellom Unionistene fra høylandet, som ønsket union med Etiopia, og Uavhengighetsbevegelsen som hadde basis både i lavlandet og deler av høylandsbefolkningen. Begge parter var likevel enige om én ting: Uavhengighet eller union, Eritreas enhet skulle bevares. England ønsket en deling av Eritrea, men dette hadde bare støtte fra et lite fåtall i lavlandet. Og da Haile Selassie utover i 50-åra økte undertrykkelsen og kjørte over alle avtaler om Eritreas indre autonomi, da gikk også mange av høylandets unionister over til den nasjonale motstanden.

Eritreernes kamp mot herskerne i Addis var dermed fra første stunde en kamp for Eritreas uavhengighet som Eritrea, ikke på etnisk grunnlag. Det ulmet også stadig i Tigray, men der hadde det preg av en folkelig, etnisk kamp mot politisk, kulturell og økonomisk undertrykkelse fra den amhariske overklassen i Addis Abeba.

Det nasjonale spørsmålet og andre ideologiske motsetninger

EPLF ble som sagt dannet i 1970, etter en splittelse i Eritreas første motstandsbevegelse ELF. Utbruddet hadde flere røtter: EPLF var mer radikale enn ELF, inspirert blant annet av de kinesiske kommunistene. EPLF sto for en strammere, mer samlet politisk og militær organisering, og de hadde i mindre grad enn ELF sin hovedstøtte i det muslimske lavlandet. EPLF ble mer all-eritreisk, og flere sentrale ledere, som Issayas, var fra høylandet. Da TPLF ble dannet 5 år seinere, kom de på sin side raskt i motsetning til ELF-troppene, som hadde sine sterkeste baser i søndre Eritrea, rett nord for grensa mellom Eritrea og Tigray. I det militære sluttoppgjøret mellom EPLF og ELF i 1981–82 kom ELF under dobbelt ild: EPLF i nord og TPLF i sør.

Ideologisk utviklet det seg imidlertid etter hvert uenigheter også mellom EPLF og TPLF. Disse uenighetene dreide seg blant annet, ikke overraskende, om det nasjonale spørsmålet. EPLF holdt på at Eritrea gjennom kolonitida og den politiske kampen mot Italia, England og Etiopia var etablert som et eget land og et eget folk, med historisk rett til uavhengighet. De nasjonale frigjøringsbevegelsene i Etiopia (Tigrays TPLF, Oromias OLF, Ogadens WSLF m.fl.), representerte derimot etter EPLFs syn ulike folkeslag eller nasjonaliteter i det etiopiske folk. De fortjente støtte i sin kamp mot fattigdom, utplyndring og amharisk undertrykkelse, men burde kjempe for et samlet, fritt Etiopia med like nasjonale rettigheter for alle, heller enn løsrivelse. Denne linja var fra EPLFs side ikke bare basert på åpenbare, taktiske hensyn i deres egen kamp. Den reflekterte også eritreernes erfaringer og deres syn på sitt eget, multietniske land. TPLF derimot, sto på at alle folkeslag i Etiopia var nasjoner, med rett til løsrivelse om de ønsket det. De støttet også primært linja om like rettigheter i et felles Etiopia (uten Eritrea), men forbeholdt seg retten til å velge løsrivelse for Tigray, om nødvendig.

Etter hvert dukket det også opp andre ideologiske forskjeller. EPLF tonet utover i 80-åra etter hvert ned den radikale profilen og vedtok et ganske kompromisspreget, blandingsøkonomisk program. TPLF, derimot, holdt mer og mer fast på en erklært marxist-leninistisk linje, med hyllest av Albania som det siste sosialistiske fyrtårn. Også denne forskjellen bunnet trolig delvis i reelle sosiale forskjeller. EPLFs utvikling gjenspeilte frontens økende rolle som den samlende nasjonale bevegelse i et etnisk, politisk og religiøst sammensatt land. Mens TPLF forble en bevegelse med direkte røtter i den enhetlige tigrayanske bondebefolkningens sosiale opprør. Det er for eksempel slående at EPLF i religiøse spørsmål som bevegelse har holdt på et sekulært, «moderne», religiøst nøytralt preg; mens TPLF, tross sine albanske forbilder, hele tida har hatt et godt lokalt samarbeid med den ortodokse kirken i Tigray.

I 1986 brøt de ideologiske og politiske motsetningene mellom EPLF og TPLF ut i åpen polemikk, blokade av grensetransporten fra Tigray gjennom Eritrea til Sudan, og enkelte militære trefninger. Fra Addis gjorde Mengistu sitt beste for å spille på disse motsetningene, og ble kanskje overmodig i tro på at det skulle lykkes. Da EPLF og TPLF, etter stor militær framgang på hver sin kant, helt overraskende begrov stridsøksen og gikk inn i militært samarbeid i 1989, var Mengistu-regimets skjebne beseglet. Men de dypere motsetningene mellom bevegelsene var neppe forsvunnet. De ble bare tonet ned fra begge sider av hensyn til den felles kampen, og siden av det felles behovet for fred og økonomisk samarbeid.

 

Grensestriden

Selv grensestriden, som framstår så uforståelig for utenforstående, har trolig både ideologisk og konkret historisk bakgrunn.

For EPLF og eritreerne er spørsmålet om grensa grunnleggende enkelt. Ettersom de definerer den eritreiske nasjonens framvekst ut fra kolonitida, er grensa for dem klart definert av avtalene mellom Italia og Etiopia etter Italias nederlag ved Aduwa i 1896. De formelle, detaljerte grenseavtalene ble inngått i begynnelsen av 1900-tallet, og er vel bevart i historiske dokumenter. Spørsmålet om grensa er derfor for eritreerne bare et spørsmål om å tolke disse gamle dokumentene, og gå detaljene opp i terrenget. Naturligvis kan også dette innebære uenigheter, når de originale avtalene og kartene er gamle. Men prinsippet er enkelt.

For TPLF kan saka se litt annerledes ut. Deres oppfatning av Tigray er egentlig det området der flertallet av befolkningen er tigrayanere. Dette etniske grunnlaget er basis for grensetrekningen mellom de nye provinsene i Etiopia, og definerer derfor Tigray i alle andre retninger. De famøse «nye kartene», som etter eritreernes mening forsøker å endre de anerkjente grensene, synes først å ha dukket opp i Tigray, ikke i Addis Abeba.

Mye tyder på at også grenseuenigheten i praksis går atskillig lenger tilbake. I skrifter TPLF utga under polemikken i 1986 hevdes det at TPLFs konflikt med ELF i tida før ELF ble slått i 1981-82 ikke dreide seg om at de tok stilling for EPLF i det interne eritreiske oppgjøret. TPLF påpeker i dette materialet at de hadde sine egne uenigheter med ELF. Og ulike oppfatninger om grensen mellom Tigray og Eritrea blir nevnt som en av disse uenighetene. Disse «ulike oppfatningene» dreide seg nettopp om hvor grensen egentlig gikk i Badme-området, det største området kampen har stått om i grensekrigen nå.

PLFs nye rolle

For mange har det sterkt nasjonalistiske og radikale TPLFs evne til å tilpasse seg lederrollen i Etiopia overrasket mange. Egentlig er det ikke så overraskende. Tigrayanerne er nok «nordlendinger», men de er også svært «ekte» etiopere. Den linja de har valgt, med å nyinndele Etiopia i provinser etter etniske grenser, er i tråd med deres syn på det nasjonale spørsmålet. I Tigray synes TPLF å ha beholdt sin folkelige karakter og basis. Utviklingsprogrammene til deres hjelpeorganisasjon REST imponerer bistandsorganisasjoner og andre observatører. Til en viss grad synes de også å ha blitt akseptert blant mange av amharene i Addis.

Men de ikke-abyssinske oromerne i sentral-Etiopia har åpenbart hatt vanskeligere for å akseptere TPLFs herredømme. Det ser ut til at TPLF-ledelsen ikke har maktet forholdet til den oromiske befolkningen (som er Etiopias største folkegruppe) noe bedre enn Haile Selassie og Mengistu klarte. På noen måter har de kanskje klart det dårligere. Dette er forståelig, men sørgelig nok. Grensekrigen med Eritrea er også forståelig. Den har både politiske og økonomiske årsaker, og etter at den brøt ut har den utviklet seg med sin egen triste logikk. Jeg har prøvd å vise at den i tillegg har ganske gamle, historiske røtter.

Verken de dagsaktuelle årsakene eller de historiske røttene kan imidlertid rettferdiggjøre denne krigen, som tapper både den etiopiske og den eritreiske befolkningen for unge menneskers liv og store økonomiske ressurser. Alle venner av folket i disse to landene må håpe at fornuft og kompromissvilje vil seire, og gjøre slutt på denne krigen, som bare internasjonale våpenselgere tjener på

Etiopias diplomatiske tverrvending i forhold til rammeavtalen til Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) for å kunne avgjøre grensespørsmålet mellom Eritrea og Etiopia, tyder på at årsakene og motivene bak konflikten ligger i Etiopia, og nærmere bestemt i Tigray-regionen. Tigray er helt og holdent styrt av Tigrayfolkets frigjøringsbevegelse (TPLF) som startet sin væpna kamp i 1975, året etter at keiser Haile Selassie ble styrtet (12. september 1974). En sterk drivkraft var den enorme sultkatastrofen som rammet området i 1974-75 og som keiseren hadde gjort alt for å forsøke å skjule for verden og i Etiopia.

TPLF satte seg som oppgave å være med på å befri Etiopia fra undertrykkinga som var igjen etter keiserdømmet, og som fortsatte under militærregimet som tok over i kjølvannet av omveltningene. Det viste seg raskt ikke å oppfylle de forhåpningene som de revolusjonære kreftene i Etiopia og frigjøringsbevegelsene i Eritrea hadde hatt. Slagordet i Addis Abeba ble raskt «Ett Etiopia».

Det brøt med tanken om en etnisk likeverdig stat og formet raskt TPLFs nye mål: Et uavhengig i Tigray som strakt seg utover inndelinga av Tigray som gjalt under keiserdømmet og det nye regimet som også var dominert av folkegruppa amhara, det andre «krigerfolket» i det gamle Abyssinia. På slutten av 70-tallet ga TPLF ut kart over det historiske Tigray.

Det motsetningsfylte målet for kampen – enten å være med om å slåss om makta i Addis Abeba eller uavhengighet – fulgte TPLF gjennom 80-tallet Frigjøringskampen i Eritrea og motsetningsforholdene mellom EPLF og ELF smittet over på Tigray, og i 1981 gjorde EPLF og TPLF felles sak med å fordrive ELF fra Eritrea etter det militære tilbakeslaget i 1978 da Sovjet gikk inn i krigen på Etiopias side og sendte den eritreiske frigjøringskampen tilbake til grensa mot Sudan.

Fellesaksjonen mot ELF førte til at organisasjonen ble sprengt i mange fraksjoner under et internt kupp. Flere av organisasjonene står i dag bak opposisjonen mot regjeringa i Asmara og har sete i Mekelle, hovedstaden i Tigray.

EPLFs militære frammarsj fra midten av 80-tallet satte igjen presse på TPLFs strategi. I 1988 utløste det skarp polemikk mellom de to organisasjonene. EPLF satt spørsmål ved Tigrays fortolkning av det nasjonale spørsmålet og strategi. EPLF planla sluttkampen mot Etiopia etter å ha rent over Nakfa-fronten i 1989 og slått ut etiopiernes nordkommando. Synet var at EPLF ville vinne krigen, men ikke oppnå fred uten å knuse slangens hode, det vil si Addis Abeba.

TPLF skiftet taktikk, og Meles Zenawi som nå er statsminister, ble valgt som kompromisskandidat i det pro-albanske Marxist-Leninist League of Tigray (MLLT) og selve fronten. TPLF gikk inn for å opprette en enhetsfront blant andre nasjonaliteter i de frigjorte områdene og blant krigsfangene i Eritrea. Etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) ble organisert langs etniske skillelinjer. Amharaene gikk inn i Etiopias folkelige demokratiske bevegelse (EPDM), og oromoene organiserte seg i Oromofolkets demokratiske organisasjon (OPDO).

Etter at EPLF erobret havnebyen Massawa og trengte etiopierne tilbake deres siste frontlinje utenfor Dekamhare rullet EPRDF raskt sørover. Med hjelp av EPLF satte den eldste frigjøringsbevegelsen blant oromoene, Oromofolkets frigjøringshær (OLF) i gang en offensiv i vest, fra grensa mot Sudan og inn mot Addis Abeba. Den ble imidlertid trykt tilbake da OLF ikke hadde militær styrke til å holde fronten. EPRDF rykket dermed inn i OLFs tradisjonelle kampsoner i sluttoffensiven mot Addis Abeba i mai 1991. EPLF rykket inn i Asmara og frigjorde de siste områdene av Eritrea.

TPLF befant seg plutselig ved makta i Addis Abeba, en fiendtlig innstilt by så snart gleden over Mengistu Hailemariams fall hadde lagt seg. Hovedstaden var amharaenes maktbastion både under keiserdømmet og den såkalte Dergen, militærregimet til Etiopias Arbeiderparti (WPE). Sørover i landet hadde EPRDF og TPLF liten innflytelse og få alliansepartnere. Samtidig rykket EPRDF inn i Addis Abeba med en rekke motsetninger i lasten.

Opprettelsen av etniske organisasjoner i EPRDF kom i konflikt med de organisasjonene som allerede eksisterte, for eksempel mellom OLF og OPDO. Det gjalt både spørsmålet om innflytelse i egen folkegruppe, der det dessuten raskt vokste fram flere islamske oromogrupper i sørvest. Men motsetningene var også strategiske: OLF hadde i sitt program å løsrive Oromia fra Etiopia, et land for et av de mest undertrykte folkene som av amharaer ble kalt galla (slaver).

Likevel ble OLF med i den første overgangsregjeringa og deltok i arbeidet med å utforme ny grunnlov og føderasjon for Etiopia. Den ble ratifisert 8. desember 1994, med en helt ny etnisk inndeling av regionene og desentralisering av makta i elleve delstater eller regioner, inkludert byene Addis Abeba og Dire Dawa. De øvrige ni sonene var bygd rundt folkegruppene tigray, afar, amhara, oromia, somali, benishangul-gumaz, gambela, harari og de sørlige nasjonalitetene (region 5). To distrikt som Tigray hadde mistet etter det såkalte Woyane-opprøret i 1943, ble innlemmet i det nye Tigray.

Men demokratiseringsprosessen som lå i opprettelsen av en nasjonalitetsbasert føderasjon med rett til løsrivelse, var et tveegget sverd. TPLF kom kort tid etter på kant med en rekke organisasjoner, som gikk i opposisjon. OLF boikottet valgene og erklærte regimet krig, og amharaene som satt på byråkratiet i Addis Abeba, var kraftig imot at Eritrea ble erklært uavhengig etter en overveldende folkeavstemning i mai 1993, med støtte fra TPLF.

Fra 1994 spisset motsetningene seg. Regjeringa i Addis Abeba ble anklaget for maktmisbruk og overgrep, og Tigray ble sett på som en alliert av Eritrea som tappet Etiopia for ressurser. Det er derfor med største sannsynlighet at de gamle motsetningene som ble «gravlagt» med kompromisset i 1988, igjen ble vakt til live. Den politiske og økonomiske utviklinga i Etiopia var langt fra i tråd med de revolusjonære målene som TPLF hadde satt seg på 70- og 80-tallet. Bortsett fra i Tigray, hvor TPLF fortsatte å organisere massebevegelsene fra frigjøringskampen på en måte som mange eritreiske fightere kjenner igjen fra de målene de selv hadde under frigjøringskampen.

Kontrastene mellom Addis Abeba og Mekelle i Tigray har derfor trolig brakt tilbake den opprinnelige målsettinga hos den militante gruppa som styrer i Tigray: Et uavhengig Stor-Tigray. Vurderingene varierer med hensyn til i hvilken grad Meles Zenawi og utenriksminister Seyoum Mesfin selv er med i «den harde kjernen».

Motivet står å lese på et nytt kart som ble utgitt i Mekelle i oktober 1997. Her er de omstridte områdene hvor grensekrigen har rast, tegnet inn som en del av Stor-Tigray. Eritrea hevder at grensekonflikten tok til i juli 1997, i Adi Murug. Etiopiske styrker skal ha rykket inn og ryddet flere landsbyer. I en brevveksling mellom Eritreas president Issayas Afeworki og Zenawi går det fram at den etiopiske statsminister hevder at det var en beklagelig episode, hvor etiopiske styrker forfulgte noen opprørske afar-grupper over grensa.

I Badme ble derimot flere landsbyer ryddet, og det ble opprettet en etiopisk administrasjon sommeren 1997, ifølge offisielle eritreiske kilder. Konflikten ble forsøkt løst på «kammerset», mellom to regjeringer som i utgangspunktet var vennligsinnet overfor hverandre, men med gryende motsetninger, blant annet på det økonomiske området. Forhandlingene strandet før de rakk å bli seriøse. Eritrea hevder dermed at grensekonflikten startet i juli-august 1997, ikke i mai 1998, slik det nå står nedfelt i OAUs rammeavtale. Det er denne rammeavtalen som regulerer demarkasjonslinjer og tilbaketrekkinger for at en internasjonal styrke skal overvåke området, mens grensa blir gått opp ut fra de gjeldende grenseavtalen som daterer seg tilbake til 1902.

Konflikten eksploderte for alvor i mai 1998 da Eritrea, ut fra eget utsagn, slo de etiopiske framrykkingene tilbake etter flere nye grenseinsidenter. Ifølge Etiopia rykket de eritreiske styrkene inn på etiopisk territorium. Afrikas Horn var igjen åsted for en av de blodigste krigene i Afrika. Den kan nå se ut til å ha dødd ut etter en serie mislykte offensiver fra Etiopias side. Det kan ha satt et foreløpig punktum for de store slagene, og bli avløst av mindre trefninger og angrep mens diplomatiet leter etter en åpning.

Etiopia ga umiddelbart sin støtte til OAU-planen, mens Eritrea derimot krevde betenkning og forlangte å få avklarte en rekke spørsmål. Det skjedde mens Burkina Faso fremdeles hadde formannsskapet i OAU og Rwanda og USA drevet det mest intensive diplomatiet. Det gjorde at Etiopia kom på offensiven internasjonalt som den positive og angrepete parten.

Etter avklaringen ga Eritrea sitt samtykke til OAU-planens tre deler overfor det nye formannskapet i OAU, Algerie. Etiopia trakk derimot sin støtte til planen og reserverer seg mot den tekniske delen av avtalen, det vil si hvordan konflikten skal ordnes med hensyn til administrasjon, tilbaketrekking og demilitarisering før den internasjonale styrken og observatørene kommer på plass. Der står diplomatiet i skrivende stund.

Den etiopiske motviljen har reist spørsmål om hvorvidt Addis Abeba har bakenforliggende motiver, at målet slett ikke er de omstridte grenseområdene, men langt mer omfattende. Myndighetene har lenge oppfordret eritreerne til å fjerne den sittende regjeringa i Asmara og gir selv støtte til en sammensatt eritreisk opposisjon med utspring i ELF-grupper og islamistiske organisasjoner som ble trent og rustet opp i Sudan (bl.a. Islamsk Jihad).

Det har blitt spekulert i om målet er havnebyen Assab mot grensa til Djibouti for å gi Etiopia tilgang til Rødehavet igjen. Den forsvant med Eritreas uavhengighet. Det ble derimot skrevet omfattende avtaler om Etiopias tilgang til havna i Assab. Den uklare økonomiske situasjonen mellom de to landene de siste åra før konflikten ble væpnet skjerpet motsetningene. Det gjelder blant annet spørsmålet om valuta og kurser etter at Eritrea innførte sin egen valuta, nakfa, til erstatning for etiopiske birr, og hard valuta i handelsforbindelsene.

At Etiopia har mistet tilgangen til Rødehavet (Assab og Massawa) stikker dypt inn i de politiske motsetningene i Addis Abeba etter at regjeringa og TPLF lot Eritrea gå. Dersom målsetting til TPLF er å beholde makta over hele Etiopia, inntil eventuell en løsrivelse av Tigray blir alternativet, kan mobiliseringa om et altomfattende oppgjør med Eritrea, med militære framstøt på Burie-fronten mot Assab, være en nødvendig del av alliansepolitikken til TPLF for å kunne holde den hjemlige opposisjonen stangen.

Militært sett ville derimot et nytt felttog mot Eritrea være ødeleggende for Etiopia, politisk, økonomisk og humanitært. Etiopia har i dag mindre militær slagkraft enn under keiser Haile Selassie og Mengistu Hailemariam og står uten militær, politisk og økonomisk ryggdekking – i motsetning til tidligere hvor USA (fram til 1974) og Sovjet (fra 1978) sto bak. Eritrea står dessuten i dag sterkere i og med at landet er internasjonalt anerkjent og medlem av FN,med gode forbindelser til både USA og Israel.

En slik politikk og et påfølgende nederlag for Etiopia vil true med å sprenge landet.

For oss som er venner av både Eritrea og Etiopia, får vi bidra med å skape en opinion mot den ødeleggende krigen. Både her i Norge og overfor eritreiske og etiopiske venner. Krigen bidrar til å skjerpe motsetningene og undertrykking innad og stjeler hardt tiltrengte ressurser til gjennoppbygging og videreutvikling av landene. Mange av elementene fra frigjøringsstrategien er fortsatt levende i den sosiale politikken de to landene fører, men hemmes av krigføringen.

Jorun Gulbrandsen er leder i AKP

---

Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for «et sosialistisk nei». Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om «arbeiderråd på fabrikkene» som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en «snill» kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.

Norge fører an i en uforsvarlig ressursforvaltning. Norske myndigheter lar seg styre av interessene til havfiskeflåten. Kvotene blir år etter år satt langt høyere enn hva forskerne anbefaler.

Nord-Norge opplevde en urovekkende krise i årets lofotfiske. Det var det dårligste fisket på ti år. Denne krisa ble ikke så synlig fordi fiskerne fikk meget godt betalt for den fisken de klarte å ta opp. Men 28.000 tonn rund vekt er i samme størrelsesorden som kriseårene 1989 og 1990. Den gang avstedkom det en stor debatt om regulering for å bevare bestanden.

I år har vi og fått tall som sier at torskebestanden i Nordsjøen er i ferd med å kollapse på grunn av overfiske. Forskerne anbefaler Norge og EU å innføre forbud mot torskefiske i håp om at gytebestanden skal kunne bygge seg opp. Allikevel ser det ut til at kvotene settes likt med fjorårets.

For den norsk-arktiske torsken anbefaler forskerne en kvote på 263.000 tonn. Disse tallene bygger på ilandført fangstall og på egne tokter. Men tall-materialet er galt. Det jukses med fiskesedlene. Det dumpes fisk for å kunne ilandføre fisk som er bedre betalt. Det er hovedsakelig småfisk som dumpes for å kunne fange større og bedre betalt fisk. Dermed får forskerne alt for optimistiske tall å bygge på. Det ilandførte kvantum avspeiler en mye mer sunn ressurssituasjon enn hva realiteten er. Fangsttallene viser også at antall individ er mye færre enn den reelle belastninga på bestanden. Det er småfisken som usynlig belastes, og det er belastninga på småfisken som er faretruende.

Å forutsette at fangststatistikken er korrekt, er uforsvarlig. Det fører til at forskerne godtar et alt for høyt fiskepress på bestandene. Norsk fiskeriforvaltning blir mer og mer risikofylt, blant annet fordi forskerne ikke stiller spørsmål ved datagrunnlaget sitt.

Til tross for alt for optimistiske tall, blir forskernes anbefalinger konstant overprøvd. Myndighetene har invitert næringsorganisasjonene inn i lukkede rom. Her er havfiskeflåten overrepresentert. Den havgående flåten viser seg spesiell aggressiv i disse kvoteforhandlingene. Trålstigen fungerer slik at jo større kvoten settes, desto større prosent får denne flåten. Det er den havgående flåten som har størst overkapasitet. Det er her de største overinvesteringene er gjort, og forutsetninga for at disse innvesteringene skal kunne betale seg, er kvotestørrelsene.

Når den norske kvotepolitikken er satt, starter forhandlingsprosessen i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotene i år ble satt til 395.000 tonn torsk, 132.000 tonn mer enn det havforskerne anbefalte og 5.000 tonn over det russiske kravet. Tidligere da Norge forhandlet med Sovjet, var det motparten som bremset på uttaket. De siste årene har Russland blitt mer aktiv i å sette kvotene høyere enn anbefalingene. Og med de russiske landingene av torsk i Norge, er det en objektiv interesse fra begge parter i å sette kvotene størst mulig. Norske interesser finnes i den russiske fiskeriforvaltninga på flåtesiden. Flere og flere norske havgående båter seiler i dag med russisk flagg, men med norsk skipper og mannskap.

Til årets torskekvote kan vi legge til forskningskvote og kystkvote. Da er det gjort avtale om å fiske på 450.000 tonn. Det er 71 % mer enn hva havforskerne har satt som øvre grense for forsvarlig uttak. Det er satt av 56.000 tonn til tredjeland. I denne ressurssituasjonen er det ikke fisk å setta av til byttehandel.

Norge bør redusere sin egen kvote og la denne ensidig tilfalle kystflåten. Ferskfisktrålerne bruker ca 0,8 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linebåtene bruker ca. 0,2 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linefisket fører iland større fisk. Ved å slippe kystflåten til på en liten kvote, reduseres CO₂-utslipp, vi fanger færre fiskeindivider og vi prioriterer bosettinga langs kysten.

Norske myndigheter forvalter ikke fiskeressursene i Barentshavet med forstand. Vi har ansvar ikke bare for et av verdens viktigste torskefiskerier, men kanskje det siste av torskefiskeriene som har muligheten til å bestå som en fornybar ressurs. Da må totalbelastninga ned og havet overvåkes. Den tryggeste måten er at fremtidig torskefiske overlates kystflåten og at det settes stopp for trålefiske i Barentshavet. En slik forvaltning kan lett overvåkes. Men myndighetene tør ikke fordi både den norske og den utenlandske havfiskeflåten har for stor makt. Den internasjonale flåtearmada, spesielt ledet an av EU, vil ikke godta en slik nasjonal politikk.

Når valget står mellom kapitalmakt eller naturen, må vi må sloss for å bevare naturens bærekraft. Ellers får vi ikke noe å bygge framtida på.

Line Brendberg er lærar og jobbar med fiskeripolitikk i AKP.

---

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.

Frode Bygdnes er maskinarbeider, fylkestingsrepresentant og medlem i AKP

---

Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring. Og nettopp fiskerinæringa forventer en skal erstatte oljenæringa når den tar slutt. For fisken er en fornybar ressurs dersom vi forvalter den bra. Spesielt har havbruksnæringa gitt håp for distrikts-Norge. Laksen representerer nå det økonomisk viktigste sjømatproduktet fra Norge, og er i produksjonsvolum det viktigste husdyret i landet. Oppdrettslaks er blitt billigere enn villfanget torsk. Og oppdrettsnæringa ser for seg muligheten til å drive oppdrett på alle fiskeslag, også på torsk. Havbruksnæringa vil derfor komme til å påvirke hele strukturen for norsk fiskerinæring. Også de tradisjonelle fiskemottakene vil bli endra eller integrert i denne fremadstormende næringa.

Oppdrettsnæringa var meint å være distriktenes muligheter til ei ny næring. Da oljevirksomheten var i startfasen her nord, ble det stilt betingelser til oljeselskapene om at de måtte investere også i oppdrettsnæringa langs kysten. Slik skulle denne nye næringa få tilført kapital, men beholde en lokal styring og tilhørighet. Det var enkeltpersoner fra lokalbefolkninga som fikk konsesjoner for å bruke deler av allmenningen til å drive oppdrett.

Lokalt eierskap

Lokalt eierskap var viktig, ikke minst for å akseptere at denne nye næringa la beslag på store arealer som tidligere var brukt til fjord og fritidsfiske. At næringa også førte med seg forurensning, overgjødsling og ble en kilde for smittsomme sykdommer, var problemer kystbefolkninga langt på veg fant seg i fordi næringa kom som en viktig stimulans i områder som hadde lite arbeid.

Noen drev seriøst og slo seg opp og skaffet positive ringvirkninger i lokalmiljøet. Andre solgte bort sin rettighet og tjente grovt på det. Vi har fått millionærer i utkant-Norge som langt på veg ikke har gjort annet enn å selge en rettighet de har fått tildelt gratis. At en rettighet i bruk av allmenningen, skal kunne omsettes og gi personlig fortjeneste, er urettferdig. Det er et føydalt system at råderetten over ressursene, skal kunne gi avkastning, og det er et kapitalistisk system at denne råderetten skal kunne omsettes. I et sosialistisk system må denne råderetten være kollektiv, denne bruksretten må tilhøre samfunnet.

Sjøl i dagens samfunn burde vi klart å få denne høstingsretten knytta til lokalsamfunnet uten å gå omveien om enkeltindividet. Vi burde klart å få denne næringa lagt under folkevalgt styring. Å legge konsesjonen til kommunen eller fylkeskommunen, ville kunne være en bedre løsning. Konsesjonene kan så leies ut til næringa. De skal ikke kunne omsettes, men vil bli inndratt den dagen selskapet opphører eller slutter å drifte. Leieinntekten bør gå til blant annet reguleringsplan og forvaltning av kystsonen. Vi bør ha lokalt styre av denne forvaltninga. Lokalt kjennskap er nødvendig for å vite hvor det er mest hensiktsmessig å drifte for å skape minst problemer, hvem som driver mest seriøst og hvem som har størst tillit fra allmuen. Denne kjennskapen foreligger i dag i de lokale folkevalgte organ.

Dagens regjering, Stoltenberg-regjeringa, har ingen slike ambisjoner. De forfekter en rein kapitalistisk markedspolitikk. Konsesjonene skal kunne omsettes etter auksjonsprinsippet. (Jfr. St.prp.nr.1 – statsbudsjettet) Og den grunnrenta som det offentlige kan ta ut i form av avgift for rettigheten, skal tilfalle staten. Ikke en gang kommunene og fylkeskommunen som har arbeidet med utredning og planlegging av kystsonen, skal få denne avgiften. Dette er og et eksempel på at staten tilraner seg avkastninga og gir kommune-Norge merarbeidet med regulering og ansvar for å takle motsetningene mellom de forskjellige lokale interessene.

Oppdrett

Det politiske miljøet i Troms reagerer sterkt på forslaget, kanskje fordi fylket i dag har den mest desentraliserte oppdrettsstrukturen i landet. 18 av 24 oppdrettsbedrifter driver på en eller to konsesjoner. Dette har for eksempel ført til at vi har landsdelens mest desentraliserte slakteristruktur, samtidig som det er bygd opp desentraliserte servicearbeidsplasser innen administrasjon, regnskap, reparasjon og vedlikehold. Lokalt eierskap er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Troms fylkesting vedtok enstemmig den 19. oktober i år blant annet: «Regjeringens forslag om tildeling av konsesjoner etter auksjonsprinsippet er distriktsfiendtlig, og en provokasjon mot kyst-Norges næringsliv. Målet om at havbruksnæringa skal være ei distriktsnæring står i fare for å bli en illusjon. Dette fordi muligheten til lokal eller politisk styring blir sterkt redusert.» Samtlige partier var sammen om å gi en lang uttalelse med tittel «Nei til auksjonsfest av oppdrettskonsesjoner».

Auksjonssystemet vil lukke næringa for nye folk fra distriktene. Det er ikke bygdefolket som har penger til å kjøpe seg rettigheter. Det vil bli bare de store aktørene som vil ha råd til å skaffe seg de nye konsesjoner. Slik vil lokalt eierskap bli ekskludert.

Auksjonsprinsippet for tildeling av nye konsesjoner, vil gi de største oppdrettsaktørene muligheten til å få nye konsesjoner. Dermed blir havbruksnæringa ei næring for de få store aktørene utenfor Nord-Norge. Den 16. oktober gikk ordførerne i Salangen, Gratangen og Ibestad sammen om en uttalelse, «Distriktsfiendtlig med oppdrettskonsesjoner på auksjon», og konkluderte med: «Havbruk som ei distriktsnæring blir en illusjon. De mindre oppdretterne vil i enda større grad enn i dag slukes opp av de største, og Nord-Norge ender som leilending ved egen kyst.»

Fiskeribladet melder 27. oktober 2000 at fiskeriministeren har varslet en inntekt til statskassa på 1,5 milliard kroner for salget av 50 oppdrettskonsesjoner. I forsøk på å få dette bekreftet, ringte jeg departementet. Der ville de verken bekrefte eller avkrefte at departementet tenker å prisfastsette hver konsesjon til 30 millioner. En slik prisfastsettelse vil fungere som en takst for alle eksisterende konsesjoner.

Fiskeriministeren har store problemer med å få politisk støtte i Stortinget for forslaget sitt. Ikke en gang i eget parti klarer han å få gjennomslag for denne ideen. Derfor bedyra han blant annet foran Fiskeridirektoratets jubileumskonferanse i Bergen (jfr. avisa Vesterålen 12. oktober 2000), at det ville bli stilt vilkår til kjøperne av konsesjoner. I egen pressemelding 24. oktober antyder han å skulle prioritere spesielle områder og grupper og driftsformer. Samtidig henvendte EUs overvåkningsorgan ESA seg til norske myndigheter og ba om en grundig redegjørelse for den praksis som følges ved utdeling av konsesjoner. EØS-avtalen tillater ikke å forfordele lokale opprettere. EØS-avtalen tillater heller ikke å forfordele norske eiere. Det blir fritt fram for internasjonal storkapital, hvis ikke EØS-avtalen sies opp.

Små eiere

Av de 74 matfiskkonsesjoner som er i Troms, er 14% eid av eiere utenfor fylket. 86% er lokale og mest små eiere. Disse møter stadige problemer med både krav til slakting, tilgang til å få slaktet fisken, tilgang på smoltleveranser og skjerpa regelverk til blant annet foring av fisken. Slik endres rammebetingelsene, og det er de største aktørene som posisjonerer seg og setter betingelsene. Dermed blir det vanskeligere å drive i det små. Og fristelsen til å omsette kvotene som nå har fått en offentlig prislapp, blir stor. Auksjonsideen som ble lansert for å hindre et lotterispill, har faktisk økt denne muligheten til å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Vi står sannsynligvis ovenfor en enorm omsetting av konsesjoner. Det er de minste selskapene som gjerne ikke har råd til å la være å selge.

Lakseoppdrett har i mindre grad påvirket de tradisjonelle fiskebrukene. Litt av årsaken er kanskje at lakseslakteriene ikke bruker det samme utstyret som en finner på filetfabrikkene. Lakseslakteriene er i form nokså forskjellig fra de tradisjonelle fiskerianleggene.

Derimot kan de tradisjonelle fiskebrukene finne torskeoppdrett og annen hvitfiskoppdrett mer interessant for å gi landanleggene råstoff. Det tenkes på å tillate fangst av undermålsfisk som kan settes i mærer, eller som landbruksnæringa ville sagt, på bås. Så skal den slaktes når den blir høvelig stor. Det er bare det at beskatninga på ungtorsken er den største trusselen for torskebestanden. I dette bildet er det faktisk viktig at vi ikke har en vertikal integrert fiskerinæring. Vi har nå selvstendige ledd som litt kontrollerer hverandre og ikke uten videre er villig til å overta ansvar for regelbrudd i tidligere ledd. Det jukses dessverre mye, men alt jukset med føring av sluttseddel m.m., hadde neppe kommet opp om denne næringa hadde vært integrert.

Strukturen i norsk fiskerinæring, har vært regulert av blant annet deltakerloven. Den går ut på at landanleggene ikke bør eie fangstflåten. Slik har kystfiskerne langt på veg beholdt eierskapet av flåten. Deltakerloven og råfiskloven har vært viktige stabiliserende verktøy for norsk fiskerinæring. Nå er det nettopp fiskerianleggene som argumenterer for å få tildelt nye oppdrettskonsesjoner for å sikre råstoff. Fiskebrukene inn på eiersiden i oppdrettsanlegg, vil føre til at næringa styres av færre eierinteresser. Kystbefolkningas erfaring er heller at deltakerloven bør skjerpes og utvides til også å gjeld drift av oppdrettsanlegg.

Norway Seafood

Fiskeriministeren er mer opptatt av å sikre vertikal integrering. Norway Seafoods ønsker de tidligere trålkonsesjonene til Findus. Fiskeriministeren er visstnok positiv til det dersom selskapet bygger filetfabrikk i Hammerfest. En slik løsning vil gjøre Kjell Inge Røkke til Norges største trålreder med 18 konsesjoner. I dette bildet blir det bare latterlig når statssekretæren til fiskeriministeren prøver å myke opp deltakerloven i Nord-Norge med å spille på at ølprodusenten Mack i Tromsø er å foretrekke fremfor møringer som eiere av fiskeflåten. Det er da lederen i Troms Fiskarfylking svarte kontant: «Vi trenger ikke flere Macker, men Benonier i norsk fiskeri.» Hamsuns romanfigur Benoni var aktiv fisker.

Med Røkke eller for så vidt også med Mack som eiere av flåten, vil jakta på maksimal fortjeneste intensiveres. For trålerne er frysing om bord i båten den mest lønnsomme behandlingsmåten. Derfor har de fleste trålerne skaffet seg muligheten til å fryse fisken på havet. Sjøl ferskfisktrålerne har skaffet seg denne muligheten. Og på landsida har det vokst opp hele 19 «frysehoteller». Til og med Råfisklaget har gått inn på eiersiden i nesten halvparten av disse fryselagrene, og det har vært med og gitt aksept for å bruke dem. Disse lagrene ble bygd mye for å rettferdiggjøre mottakskapasiteten til å ta i mot utenlandsk råstoff da grenseloven ble speilvendt på grunn av EØS-kravene. Når fangstleddet i vår egen fiskeriflåte, velger å levere til disse frysehotellene, så går det ut over ferskfiskleveransene til den tradisjonelle og lokale filetindustrien.

Resultatet blir direkte eksport av utilvirket råstoff. Taperne her blir fiskeindustribedriftene. Det rokker med den tradisjonelle strukturen innen fiskerinæringa. Vi eksporterer råvarene som skulle gi lokal verdiskapning. I sin konsekvens vil nettopp vår foredlingsindustri bli lagt ned. Når disse er borte, vil nok iveren for å betale godt for rundfrossen fisk på frysehotellene, også forsvinne.

Myndighetene har gitt utstrakt dispensasjon fra regelverket som blant annet deltagerloven. Og rapportene i den siste tida, viser dessuten at de som fortsatt har forpliktelser ved levering av fangster, i skremmende stor grad rett og slett neglisjerer påleggene. Departementet kjenner til flere saker, men de ber bare om ei forklaring og truer med å innføre skatt på fangster som ikke leveres i følge konsesjonsvilkårene. Slik legaliserer de bruddet på regelverket bare staten kan få en avgift. Å forfordele rene ferskfisktrålere som leverer i hjemmehavn, fremfor de båter som fryser fangsten på sjøen, er fremmed for departementet. I stedet velger departementet å se på muligheten for fiskeindustrien å kjøpe egne fartøy.

Også industrieide fartøyer selges eller blir med på flyttelasset i nye selskapskonstellasjoner. Å møte utfordringene med enda flere omgåelser av reglene, må betegnes som feil medisin. Riktig medisin ville være å skjerpe kravet til at bare fiskere kan eie fartøy med kvoter.

Råsløyd og rundfrossen

Råsløyd rundfrossen fisk som er levert til fryselagrene i Nord-Norge, lastes på trailere som så kjører fisken ned til Europa. Dermed opplever fiskeindustribedriftene langs kysten at de ikke er i stand til å konkurrere prismessig, og at råstofftilgangen svikter. Ca. 60 millioner kilo ombordfrossen norskfanget fisk ligger på frysehotellene og venter på best mulig pris ute i verdensmarkedet. Omsetting av fisk gjennom frysehotellene har ført til at norsk fisk har havnet i Kina til filetering og så kommet tilbake i norske frysedisker, skriver avisa Vesterålen 26. august 2000: «Frysehotellene og frysetrålerne svekker nordnorsk filetindustri. Dette er noen av årsakene til at Melbu Fiskeindustri og Myregruppen permitterer og ikke klarer å komme i pluss.»

I konkurranse med lavkostland, er den privatkapitalistiske næringa sitt mottiltak å fjerne arbeidsplassene og investere i maskiner. Denne utviklinga har vi sett i rekeindustrien. Reka behandles ikke lenger av menneskehender. Med maskiner og enzymer «pilles» reka. Men denne strategien krever store kapitalinvesteringer. På grunn av frysehotellene er geografisk plassering nokså uvesentlig. Vi risikerer derfor at i redsel for at slike innvesteringer gjøres der markedet er, blir det en politisk oppgave å bygge opp et fåtall nye fabrikker på strategiske steder der det er høyteknologi og velutdanna arbeidskraft tilgjengelig. Da er ikke fiskerinæringa lenger ei distriktsnæring.

Denne utviklinga er ønsket av myndighetene. Det virker som de synes det går for sakte. Så de har nå intensivert angrepet på de mindre fiskebrukene. EU hadde et hygienekrav om at alt treverk skal bort fra fiskeproduksjonen. Enda det i senere tid har vist seg at treverket er bedre. Plast og rustfritt material er rene, men da produksjonen består av mange kriker og kroker, og mange bevegelige deler, blir renhold vanskelig. Da viser det seg at treverket er bedre fordi det har stoffer i seg som er bakteriehindrende. EU har tatt hensyn til dette og er i ferd med å endre hygienebestemmelsene som vil muliggjøre våre mange små fiskebruk til å fortsette som før. Enda dette nye modererte direktivet er kjent, har våre myndigheter startet en «ryddeaksjon».

88 norske fiskebruk med ca. 1.000 arbeidsplasser, må stenge dørene fordi de ikke følger EUs gamle hygienekrav. Godt over halvparten av brukene ligger i Nordland og Troms. Det er en klimasone som ikke har hatt problemer med hygienen i alle de århundrer Norge har eksportert fisk. Nå får de valget mellom å legge ned eller å investere store summer. Dersom disse brukene mister godkjenning, vil det føre til enorm strukturendring langs kysten. Alvorligst vil det bli for fjord og kystfiskerne som mister sine mottaksanlegg. Da blir det jo enda lettere å overføre kystfiskekvotene til den havgående flåten. Det virker som hygienekravene nå brukes for å kapitalisere fiskerinæringa.

Støtta synker

Vi har en kapitalistisk stat. Derfor kan det også være interessant å se dem litt i kortene. På 80-tallet var diverse støttetiltak til fiskeriflåten i følge fiskeridirektoratet oppe i 1,3 milliarder kroner totalt medregna strukturstøtte, sosiale ordninger m.m. Selv om disse subsidiene var viktig for å opprettholde en variert og allsidig driftsform, ble det sett på som uhørt mye. I 1993 var den redusert til 200 millioner. All næring skulle bli subsidiefri og næringa skulle tilpasse seg markedet. Og ministeren har blitt ivrig i den senere tid og snakker om at næringa nå må betale en grunnrente til samfunnet for å få beholde denne retten til å fiske i allmenningens hav. Statskassa skal ha denne grunnrenta. Med en slik grunnrente, vil staten i 2001 bare på salg av 50 oppdrettskonsesjon, hente inn fra næringa mer enn hva fiskeflåten noen sinne har fått i subsidier. Staten har altså direkte økonomisk interesse av denne kapitaliseringa av næringa. De gamle men høyst gyldige argumentene for å støtte næringa er dessverre forstummet. Men det godtaes ikke uten videre at overskuddet skal kunne pløyes tilbake til næringa. De som taper er kystens befolkning. De frataes muligheten for reinvestering i de mange små fiskebrukene. Kystbefolkninga blir heller bedt om å flytte inn til byene og gi fra seg sin høstingsrett vederlagsfritt.

Generalforsamlinga i Norway Seafoods Holding vedtok i desember å sette ned aksjekapitalen i selskapet med 220 millioner kroner. Samtidig ble over 400 millioner kroner flyttet over til såkalte frie fond. Norway Seafoods vil dermed ha over 600 millioner kroner som kan brukes til å betale utbytte til eieren Kjell Inge Røkke. Dersom hele denne summen betales ut som utbytte, vil han ha tappet selskapet for 80 % av dagens egenkapital. Da vil ikke mer enn 150 millioner stå igjen til videre virksomhet. Kapitalistisk drift som Røkke legger opp til, er årelating av vår helt nødvendig næring langs kysten. Det er en provokasjon at myndighetene tillater at verdiskapninga fra fiskeindustrien går til å betale noen titals klosetter i et slott i Oppdal. Dette er ikke ansvarlig eierskap når vi veit at det er store investeringsbehov i datterselskapene langs kysten. Flere av disse brukene står på Fiskeridirektoratets dødsliste.

Børsen

De samme strukturendringene feier inn over både oppdrettsnæringa, frysehotellene, saltlagrene, filetmaskinene og ferdigvareproduktene. Slik havner hele fiskerinæringen inn under en og samme eierstruktur og går samla inn på børsen. Og alt dette skjer uten kritiske kommentarer. Det presenteres som tilgang på frisk kapital til ei næring som trenger å fornye seg. Disse nye storkoalisasjonene vil ikke føre til økt lønnsomhet i fiskerinæringa. De vil utelukkende føre til en åpning av næringa i kyst-Norge for spekulasjon og utbyttefest på børsen med kystbefolkninga som tilskuere. Noen fremstiller dette som uunngåelig fremtidsutvikling, som en del av utviklinga av kapitalismen. Men det er ikke børsen som kjenner til næringa. Børsspekulantene kan kun spillet med å rane til seg verdier og høste profitt på kortest mulig tid. Miljø hensyn og optimal utnytting av ressursene er ikke Røkke og Gjelsten sitt ansvar i følge intervju av nettopp dem. Det er kystfolket som veit om mulighetene og ressursenes potensial.

Sjøl et kapitalistisk system burde ha hatt en annen reguleringsfilosofi enn det vi finner hos storkapitalens børsorienterte profittjag, eller i internasjonal stormaktsdiplomati. En må kunne forsøke å få politisk gjennomslag for offentlige reguleringer som tjener samfunnsmessige interesser. Hvis planøkonomi bare tilhører et sosialistisk samfunn, må vi faktisk intensivere arbeidet for sosialismen.

Jeg tror det er viktig å arbeide for å bevare en mest mulig desentralisert struktur tilpasset kystbefolkningas driftsform. Det er den mest ressursvennlige driftsformen, det muliggjør opprettholdelse av en desentralisert bosetting i landet. Det muliggjør flest mulig eiere av og flest mulig forvaltere av naturressursene. Dette er det beste utgangspunktet for oppbygging av et annet samfunnssystem. Et samfunnssystem som kan bruke naturens mangfoldighet. Vi trenger mange forskjellige brukere og innhøstere av en mangfoldig naturressurs. Slik kan også marginale ressurser bli nyttiggjort. Også oppdrettsnæringa må tilpasses den enkelte fjord fremfor å standardiseres utfra kapitalistisk produksjonsmønster. Den som kan gjøre slik miljøtilpasning, er lokale eiere og da gjerne i lokale kollektiv. Dette er ikke bakstreversk, det er en måte å finne tilbake til årtiders tilpasning av kystens fiskerinæring. Det vil være en struktur der lokal bosetting og virksomhet bygger på samspillet mellom fangstledd og produksjonsledd. Dette samspillet har gitt livskraftige lokalsamfunn og som har vært ryggraden i fiskerinæringa. Det er ingen ting som tilsier at rovdrift og profittjag er fremgang og utvikling.

Forsøkene på å bygge opp den norsk-arktiske torskestammen, som gyter i Lofoten og vokser opp i Barentshavet, ble i stedet en jevn nedbygging. Beskatningsmønsteret må ta hovedskylden for denne utviklingen: det fiskes generelt for hardt til havs på de yngste aldersgruppene. Store årsklasser opptrer med jevne mellomrom, men disse desimeres i startfasen av havfiskeflåten. Kystflåten må ta til takke med restene og totalbestanden står på stedet hvil eller minker. Resultatet av denne prosessen blir rekordlave totalkvoter.

I denne situasjonen vil myndighetene sette inn en rekke nye tiltak for redusere kapasiteten i fiskeflåten, som særlig får følger for kystfiskeflåten. Den offisielle begrunnelsen er å få bedriftsøkonomisk lønnsomhet i næringa. I denne forbindelse er det også krefter på gang for frikoble fiskerinæringen fra bosettingsmålsettingen. Resultatet av disse tiltakene vil bli en styrt avvikling av kystfiskeflåten, på liknende måte som vårt marginale jordbruk er under avvikling for en fremtidig norsk Europatilkobling.

Det er altså snakk om en dobbeltstyrt avvikling. På den ene side et kontinuerlig press på ungfiskbestandene av den norsk-arktiske torsken fra de norske, sovjetiske og tredjelands havfiskeflåter. På den annen side myndighetenes lønnsomhetspress, som særlig rammer kystflåten, i en periode med rekordlave kvoter. Motto: kystfiskeflåten skal bort!

Eller for si det med Kupper’n: To indre og vekk me’n.

Ressurs og fiskemønster

Den norsk-arktiske torskestammen beskattes med forskjellige redskaper, med forskjellige fartøystørrelser og i forskjellige områder med forskjellige størrelsesgrupper av torsken. Derfor er det store interessemotsetninger i denne delen av fiskerinæringen, som er den viktigste i vår nordlige landsdel.

Den norske kystflåten fisker i kystnære farvann, der havfiskeflåten ikke har adgang. Kystfiskeflåten beskatter både skrei til og fra og på gytefeltene og den unge loddetorsken som fråtser i lodde på veg til gytefeltene på Finnmarkskysten. Disse fiskeriene foregår i første halvår. Resten av året fisker kystflåten torsk og andre arter, blant annet på kystbankene.

Havfiskeflåten i Barentshavet som består av norske, sovjetiske og tredjelands fartøyer, hovedsakelig trålere, fisker året rundt. Den samlete trålfangete torskefangsten er vesentlig større enn fangsten tatt med kystfiskeflåten. Sovjetunionen har ikke naturgrunnlag for kystfiske etter norsk-arktisk torsk, og tar hele fangsten til havs. Til forskjell fra torsken i den norske økonomiske sonen består torsken i sovjetisk sone i større grad av yngre fisk. Slik «porsjonsfisk» er sterkt etterspurt av den jevne russer.

Fornyelsen av den norsk-arktiske torskestammen er ikke jevn fra år til år. Store årsklasser dukker opp forholdsvis regelmessig, som et resultat av et komplisert samspill mellom miljøfaktorer og gytefisken. Det er mange faktorer som påvirker tallrikheten av en årsklasse: både klima i videste forstand og mengde og størrelse av gytefisken ser ut til våre viktige faktorer.

Beskatningen på de tidligste aldersgruppene er forbeholdt havfiskeflåten. Når en stor årsklasse oppstår har det gang på gang vist seg at fiskepresset øker drastisk på de tidlige aldersgruppene. Det skal mange småfisk for å få en god fangst: det er også dokumentert at trålflåten kaster på sjøen store mengder undermåls fisk, spesielt når en stor årsklasse befinner seg i startfasen. Når en stor årsklasse blir kjønnsmoden er den så redusert at det ikke blir mye igjen til kystflåten og ingen oppbygging av bestanden. Her kommer interessemotsetningen mellom havfiskeflåten og kystflåten tydelig frem. Havfiskeflåten er ikke interessert i bygge opp en bestand av eldre fisk som i stor grad vandrer bort fra trålernes fiskefelter i lange perioder av året. Kapitalinteressene ønsker heller ikke at torskebestanden skal bli for stor av en annen grunn: torsken spiser lodde og konkurrerer dermed med ringnotfisket, vårt mest kapitaliserte fiskeri.

I dagens situasjon er forvalternes hodepine først og fremst bestemme hvor liten gytebestanden kan tillates våre for det ikke lenger fødes store årsklasser, som er en forutsetning for den «moderne» måten å høste den norsk-arktiske torsken på. Ingen i dag vet hvor denne grensen går.

Resultatet av denne gjentatte «behandling» av store årsklasser har resultert i at forvalternes forsøk på bygge opp bestanden av norsk-arktisk torsk har vårt mislykket. Det er all grunn til spørre om det er mulig med det nåværende beskatningsmønster bygge opp torskebestanden, slik planene har vårt de siste 15-20 år.

Totalbestanden er nå på lavmål, ca. 1,2 mill. tonn, og totalkvoten for år 2000 er 390.000 tonn. I sine velmaktsdager var den årlige avkastningen fra den norsk-arktiske torskebestanden i lange perioder nærmere 1 million tonn, så det er enorme rikdommer det her er snakk om.

Lønnsomhet

Det kan høres fornuftig ut at fiskeflåten skal drives bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det er jo våre naturressurser og vårt arbeid vi lever av og regnestykket bør jo totalt sett gå opp. Men det kan være mange bransjer som periodevis ikke klarer det, og trenger overføringer fra staten. Heldigvis har vi i Norge en stat som har hatt vett til nasjonalisere de viktigste naturressursene (for eksempel olje og vannkraft) og kan derfor hjelpe bransjer som av diverse grunner har problemer, for eksempel banker (som jappetiden har tomt), kraftkrevende industri (som får billigere strøm enn du og jeg) og rederinæringen (som nesten ikke betaler skatt, uvisst av hvilken grunn) osv.

Tradisjonelt har det vårt de statlige overføringene til våre primærnæringer som mediaoppmerksomheten har vårt mest rettet mot. Av en (eller flere) grunner rettes nå kravet om lønnsomhet spesielt mot disse modernæringene, mens subsidieringen av de andre bransjene ikke utsettes for det samme mediakjøret.

Spesielt underlig må det fortone seg for utøverne i fiskeryrket, og spesielt kystfiskerne, at dette lønnsomhetskravet kommer nå, da bestandsgrunnlaget for de viktigste fiskeslag ligger på et lavmål. Men resultatet av de innførte og varslete lønnsomhetstiltakene kan bli dyr for bedriften Norge på litt sikt. Det er ingen tilfeldighet at tiltakene ble utredet av en høyrestatsråd, fiskeriminister Munkejord, i Syse-regjeringen. At de nå skal settes ut i livet av en Arbeiderpartiregjering med fiskeristatsråd fra Finnmark er kanskje heller ingen tilfeldighet?

For først den uheldige effekten av dagens heseblesende lønnsomhetskampanje i fiskerinæringen må en ha klart for seg beskatningsmønsteret av norsk-arktisk torsk og den sentrale interessekonflikten i norsk fiskerinæring, den mellom kyst- og havfiskere. Det dreier seg ikke først og fremst om en nord-sør konflikt som media og offisielle utredninger antyder, sannsynligvis for tilsløre realitetene.

Det opereres nå med en rekke tiltak for øke lønnsomheten i fiskerinæringen, hvorav de fleste går ut på redusere kapasiteten i flåten. Denne «medisinen» kan jo også virke beroligende i første runde på folk som ikke kjenner virkeligheten i norsk fiskerinæring. Generelt kan en si at en kraftig reduksjon i kystflåtens kapasitet vil fore til en rasering av denne flåtens nødvendige infrastruktur, spesielt et desentralisert fiskemottak. Historisk er dette apparatet bygget opp på en bestandsstruktur som det fremdeles er et erklært mål bygge opp igjen. Da vil det være selvmord å rasere infrastrukturen for oppnå lønnsomhet på kort sikt med dagens rekordlave bestander. Å bygge opp igjen infrastrukturen senere vil bli svært vanskelig å få til, og meget dyrt for norske skattebetalere. Dem det gjelder vil også få økonomiske problemer ved en slik oppbygging og det er tvilsomt om kapitalkreftene og myndighetene egentlig ønsker en slik «gjenoppbygging».

For havfiskeflåten, og spesielt de ombordproduserende fartøyene, fabrikktrålerne, vil situasjonen fortone seg helt annerledes. Denne flåten er ikke avhengig av virksomhet på norskekysten, med sin store mobilitet og ferdigproduksjon ombord. Når kvotene blir for små, kan fabrikktrålerne trekke til andre felt. Den økende internasjonaliseringen av fabrikktrålerflåten har allerede utarmet fiskeressursene utenfor en rekke land i den fattige verden, og denne flåten fangster nå også ved så fjerne kyster som ved New Zealand og Australia.

Når en ny stor årsklasse av torsk igjen ser dagens lys i Barentshavet er denne flåten straks på pletten og «barberer» påny en lovende årsklasse på ungfiskstadiet. Torsk er en skattet fisk i EU-området som betales svært godt. på litt sikt vil disse havfiskerederiene kanskje flagge ut på samme måte som vanlige, respektable utenriksrederier gjør, for øke fortjenesten med utenlandsk bemanning. Dette kan sikkert våre bedriftsøkonomisk bunnsolid, men vil bedriften Norge våre tjent med en slik utvikling?

De egentlige motivene for presse igjennom bedriftsøkonomisk lønnsomhet i fiskerinæringen viser seg tydeligere når en ser på de andre tiltakene som foreslås. Kondemneringsstøtte er et av de viktigste tiltakene for å redusere kapasiteten. Båter eldre enn tyve år gis kun denne støtten. P.g.a. utviklingen i kystfisket over en lengre periode er det disse eldre båtene som utgjør ryggraden i kystfisket. Dette er forholdsvis større båter som fiskerne har hatt mindre vilje til fornye i den mer usikre bestandssituasjonen i de senere år. Denne tendensen kommer klart frem i den økende sjarkifiseringen i kystflåten, et tydelig signal om tilbakeholdenhet, men ikke resignasjon, når det gjelder nyinvesteringer. Denne utviklingen i kystflåten er uheldig når det gjelder stabiliteten i leveransene. på den andre siden er sjarken uttrykk for en av de gode sidene ved kystfisket: det er en passende driftsform når en er blitt såpass opp i årene at det er tid for «roe ned».

Omsettelige kvoter

Omsettelige kvoter er en ide som praktiseres på Island og noen få andre land som vi nødvendigvis ikke bør sammenlikne oss med, for eksempel New Zealand. Dette system gir mulighet til kjøpe kvoteandeler, og fører i praksis til at fisket konsentreres til et lite antall store bedrifter. I Norge ble kvoter innført etter innføringen av økonomiske soner i 1976. Sterke krefter ønsker innført omsettelige kvoter hos oss, men hittil har det politisk ikke vært mulig å få denne «revolusjonen» gjennomført. En snikinnføring av omsettelige kvoter, enhetskvoter, er igang. Det blir da mulig å overføre en kvote til et annet fartøy til et annet, mot at fartøyet tas ut av fisker. Begrunnelsen er kapasitetsreduksjon, bedre lønnsomhet og en mekanisme som gjør at de beste fiskerne blir igjen i næringen. Det blir altså en slags fiskerkannibalisme på linje med bondekannibalismen i jordbruket.

Kjøp og salg av kvoter under varierende bestandsstørrelser kan lett gjennomføres med havfiskeflåten; et fartøy selger kvoten sin til et annet eller overføres internt i rederiet, og fortsetter så fisket i fjerne farvann. Når tidene bedrer seg, kjøper fartøyet kvoten tilbake, eller kvoten blir tilbakefort internt i rederiet. Poenget er at samtlige fabrikkskip raskt, og uten for store utgifter, kan g inn og ut av fisket i norsk økonomiske sone avhengig av bestandssituasjonen.

Hvordan tilpasningen i fisket fra en bestand på bunnivå til «normale» bestandsforhold skal foregå med omsettelige kvoter og etter omfattende kondemnering av kystfiskeflåten. er vanskeligere å forstå. Når bestanden igjen øker, og det er aktuelt øke deltakelsen i fisket igjen, skal infrastrukturen bygges opp. Fiskerne må låne penger til båt og kvote. Hvem skal låne dem penger? Bankkapitalen ser raskere profitt ved investere i havfiskeflåten og dessuten vil interessemotsetningen mellom kyst og havfiske gjøre det taktisk lurt for bankene å satse på den ene gruppen. Ikke bare pga. fabrikktrålernes mobilitet, men også teknologinivået vil føre til at kapitalen foretrekker investere i havfiskeflåten. Statens Fiskarbank, som kunne vårt en mulighet for fartøytilpasning for kystfiskeflåten, er under omorganisering og foreslås styrt av fylkeskommunale byråkrater med et mer omfattende felt når det gjelder næringsstøtte. Og hva skal de kondemnerte og kvoteløse fiskerne gjøre i fiskefattige perioder? Med den nåværende beskatningsstrukturen vil slike perioder oppstå som amen i kjerka, og sannsynligvis med enda større utslag enn i tidligere tider.

Kanskje kunne det bli en renessanse for den nordnorske fiskerbonden, med den forskjell at han kunne bli helårsbonde noen år og så heltidsfisker i en periode. Det kunne ha vært en interessant utvikling, helt i tråd med Bruntlandskommisjonens holdninger. Men de gjelder som bekjent ikke i Norge. Eventuelle kombinasjonsbønder ville øyeblikkelig kommet under myndighetenes lønnsomhetspress for jordbruket. Det blir nok bare en veg for de kvoteløse og kondemnerte, veien til tettsted og arbeidsløshet.

Råfiskloven

Det er også krefter i gang for å endre råfiskloven, kystfiskernes grunnlov, som gjelder fra Nordmøre til Grense-Jakobselv.For kystfiskerne representerer Råfisklaget (hjemlet i råfiskloven) et salgsapparat som fastsetter minstepriser og godkjenner kjøpere. Råfiskloven tar altså sikte på hindre de verste utslag i et kjøpers marked, samt forhindre spekulasjon i næringa. De endringer i loven som det har kommet signaler om, vil entydig tjene havfiskeinteressene i norsk fiskerinæring. I dag har denne delen av fiskerinæringen nesten fullført integreringen av hav og landsiden (selger og kjøper). Derfor oppleves råfiskloven som et hinder for deres økonomiske virksomhet.

Det arbeides også med regionalisere både prisfastsettelse, fastsettelse av kvoter og lån til fartøybygging. Denne virksomheten er tenkt å fungere som en fylkeskommunal organisasjon. I følge forslag som vi har sett, vil denne virksomheten dels komme i konflikt med, dels overta de funksjoner Råfisklaget idag har.

Det arbeides nå med utformingen av denne regionaliseringspolitikken og stadig slippes det opp prøveballonger med foreløpige forslag, som hittil ikke har steget særlig høyt for de har sprukket. Hele regionaliseringstankegangen skyldes krefter som vil tilsløre den egentlige konflikt i norsk fiskerinæring, den mellom kyst og havfiskere. Denne konflikten holdes vedlike av et bestemt beskatningsmønster og vil forsterkes av de virkemidler som myndighetene nå vil sette inn for å oppnå bedriftsøkonomisk lønnsomhet på kort sikt. Denne dobbeleffekten har etterhvert satt spor etter seg, og vil utvikle seg videre i samme retning:

Ved å opprettholde presset på ungfiskbestanden av norsk-arktisk torsk i Barentshavet, vil totalbestanden ikke bygges opp til gammelt hevdvunnet nivå, og kysten vil bli rasert. Sammen med kravet om bedriftsøkonomisk lønnsomhet i svake ressursperioder, som nå, vil resultatet bli en dobbelstyrt avvikling av kystfiskeflåten. Denne avviklingen vil forenkle arbeidet for holde gytebestanden på et stabilt, men svært lavt nivå, tilstrekkelig for fornyelse og opprettholdelse av ungfiskbestander til havfiskeflåten. Da vil det også bli et «havfiske» i de nære kystfarvann. Som det står i Strilevisen:

«Då vart eg glad, tok til kva,
eg rodde grunnen åleina!»

Framtidsutsikter

Om ikke presset fra de norske kapitalkreftene med sine sosialdemokratiske utøvende sersjanter og de norske, russiske og tredjelands trålflåter blir store nok til radere ut kystfiskeflåten, står friske krefter klar til øke presset. EØS-forhandlingene demonstrerer klart, ikke bare EU-kommisjonens makt i forhold til folkelige politiske maktorganer, men «naturloven» at det er de svake grupper som fr betale for oppnå et forhandlingsresultat. En trenger ikke mye fantasi for forestille seg hvilket press norske myndigheter vil komme i som EF-medlem under fremtidige kvoteforhandlinger med Russland. Den «alltid unge» målsettingen om oppbygging av den norsk-arktiske torskestammen vil snart bli fjernet når kystfiskeflåten er borte. En slik målsetting har vel heller aldri vårt i Russlands interesser.

Enden på visa blir nok at den norsk-arktiske torskestammen bare blir beskattet til havs av havfisketreenigheten EU-Norge-Russland. En liten, kjønnsmoden skreistim vil tillates svømme til Lofoten for gyte. Her blir det muligheter for eksperimentere for finne ut hvor liten gytebestand som er nødvendig for holde havslekten i live. Om det skulle mislykkes en gang i blant, er det bare å smøre seg med tålmodighet: tiden leger som bekjent alle sår! Når slike uhell oppstår, og ventetiden mellom store årsklasser blir lang, kan den mobile havfiskeflåten prøve nye felter i den tredje verden: ressursene er allerede godt undersøkt. For alt vi vet varierer disse bestandene i motsatt fase til ungtorskbestandene i Barentshavet. Så lenge det varer!

Om ikke de norske kapitalkreftene med sin utøvende sosialdemokratiske korte arm og flåten av norske, sovjetiske og tredjelands (EUs) trålere klarer ta knekken på den norske kystflåten, vil tilpasningene til EU helt sikkert klare det. Allerede forsøket på stjele 30.000 tonn torsk, hovedsakelig fra kystfiskerne, bor jo få folk til skjønne hvem vi har med gjøre.

Det er interessant registrere hvor nedkjørt de nordiske sosialdemokratier har blitt i løpet av de siste årene. Kapitalkreftene har gjort grovarbeidet med rasere økonomien i de nordiske land. Det var høyrekreftene som slapp jappetiden løs, men utflaggingen sto rederne selv for. (Uttrykk som økonomisk landssvik er på sin plass, men altså betegnende nok tabuord.)

Men den politiske hovedkraft i Norden, sosialdemokratiet, har lagt de økonomiske og, om vi må si, de moralske forhold, godt til rette for europeiseringen. Utglidingen av velferdsstaten, som i dag holder på å ødelegge den solidaritet som var et karakteristika for de skandinaviske land er falmet. Men Arbeiderpartiet dilter etter kapitalen nå som den gang.

Hva sier folket?

Jeg sier som tyskeren: «Man merkt die Absicht, und wird Verstimmt.»

Pål Steigans kommentar finner du her.
SUs eget nettsted er her.

---

Sosialistisk Ungdom arrangerte 7.-10. september sitt største landsmøte på ti år. Totalt var 170 SUere til stede på møtet. Landsmøtet kom bare en måned etter at SU gjennomførte sin største sommerleir noensinne med i underkant av 300 deltakere, og 3 måneder etter at vår sosialismekonferanse samlet 150 ungdommer for å diskutere alternativer til kapitalismen. Noe er i emning. SU er i ferd med å bli noe som borgerlige kommentatorer de siste årene har hevdet er umulig, nemlig en bevegelse av unge mennesker som trosser den dominerende nyliberale ideologien. Ungdom som ikke nøyer seg med kritikk av systemets utslag, men som forsøker å reise et alternativ til det. Som nekter å la seg presse inn i de trange rammene for politisk debatt som det ideologiske isødet på 1990-tallet satte for oss. Rammene som forteller oss at «de store fortellingenes» tid er forbi, at kapitalismen har seiret, og at verden er blitt for komplisert til å kunne forstås og forklares har islagt den politiske debatten og kvalt folks engasjement. SU vil bryte denne isen.

Slutt på kompromisset

Det politiske klimaet vi opererer i preges av to hovedtendenser. For det første skjer det en stadig tilnærming mellom de etablerte politiske partiene. Tidligere ideologiske skillelinjer viskes ut, og partiene fjerner seg fra de sosiale bevegelsene de vokste fram av. Politikken reduseres til moralske veivalg og vektlegging av ulike verdier. Interessekampen tones ned. Høyresidens ideologiske hegemoni vinner innpass på stadig nye områder. Men denne tendensen er ikke entydig. De siste to-tre årene har tesen om historiens slutt og liberalismens seier blitt avlivet. Krig i Europa, økende rivalisering mellom stormakter og handelsblokker og en intensivering av folkelige protester har forandret det internasjonale bildet. Vi har gjentatte ganger de siste månedene sett titusenvis av mennesker samle seg for å protestere, og ikke bare mot enkeltutslag av urettferdighet, men mot selve kapitalismen. Det var systemet som var på tiltalebenken for demonstrantene i Seattle, Washington, Millau og Melbourne. Her hjemme er Fremskrittspartiet landets største parti. Det er ikke et symptom på at nordmenn flest er blitt egoistiske og reaksjonære. Det er et symptom på en tillitskrise mellom styrte og styrende. Et symptom på frustrasjon og uro over samfunnsutviklingen. Den nye kvinnekampen og streiken i vår var på samme måte et utslag av at folk tør å stille spørsmål de ikke stilte for få år tilbake. I Oslo har Forum for systemdebatt samlet over 1.000 mennesker ved flere anledninger. På dagsorden står én ting; systemet. Det sosialdemokratiske kompromisset smuldrer hen og erstattes av et tomrom som skal fylles i de kommende årene.

Ideologisk gjenreising

Mot dette bakteppet vedtok SUs landsmøte vårt første prinsipprogram, En verden å vinne!. Programmet gir en annen analyse av verden enn den som blir forsøkt innprentet i oss gjennom massemedia og skolesystemet – det sprenger de rammene kapitalismen og markedsøkonomien setter for oss. Prinsipprogrammet er et av SUs bidrag til kampen mot høyresidas ideologiske herredømme og ytre høyres frammarsj på meningsmålingene. For oss har det vært helt avgjørende med en ideologisk gjenreising. Debattene i forkant av, og på landsmøtet har gjort den nye SU-generasjonen bedre i stand til å forstå verden rundt seg, og til dermed å kunne ta de daglige oppgjørene med høyrepolitikkens mange uttrykk. Debatten vil definitivt også fortsette etter landsmøtet, og programmet vil endres i takt med nye utfordringer. Det viktigste ved SUs prinsipprogram er at vi ettertrykkelig slår fast at det er interessemotsetningene som styrer den økonomiske, politiske og ideologiske utviklinga. En sosialistisk politikk må ta utgangspunkt i vanlige folks interesser. På den måten kan SV og SU også avkle Fremskrittspartiet som et parti som motarbeider størsteparten av sine egne tilhengere, gjennom rasering av velferdsstaten og økte forskjeller. Det politiske grunnlaget for en slik mobilisering må være en klar ideologisk plattform.

SUs program bygger på tre slike grunnprinsipper:

• Samfunnet må forstås i lys av klassemotsetninger. Hvem har interesse av at samfunnet forblir uendra, og hvem har interesse av forandring? Vår analyse tar utgangspunkt i at arbeiderklassen utgjør det store flertallet av folk, både i Norge og i verden totalt sett – og at dette flertallet har egeninteresse av forandring. Men i dag er arbeiderklassen splitta på mange vis, og forsøkt gjort usynlig for arbeidsfolk selv. SU fokuserer på det som samler arbeiderklassen, heller enn det som splitter. Dermed er vi også med på å gjøre arbeiderklassen til en politisk kraft. Det er i det klassen oppfatter seg selv som klasse at den er i stand til å forandre verden og sin egen livssituasjon.
• SU er en revolusjonær organisasjon. Vår revolusjon er ikke et kupp med våpen og vold, men en overgang til et annet samfunnssystem, veien fra kapitalisme til sosialisme. Som revolusjonære velger vi en politisk strategi der folk flest er den forandrende krafta. Sosialisme nedenfra er vår strategi, i motsetning til ensidig å endre samfunnet ovenfra gjennom parlamentariske organer.
• For SU er ikke sosialismen et løst sett med verdier, men en konkret måte å organisere samfunnet på. Vi tar dermed avstand fra forsøkene på å gjøre det sosialistiske samfunnet til en utopi og vage formuleringer om «alt som er bra». Det betyr også at vi gjør sosialismen oppnåelig – til et reelt alternativ til dagens ødeleggende kapitalisme. Dette henger nøye sammen med det å tilføre den antikapitalistiske bevegelsen mål og retning. En bevegelse kan aldri lykkes fullt ut om den ikke har et alternativ til det bestående. Da vil den miste oppslutning og kraft.

Medvirkning eller motstand

Våre motstandere vil hevde at et slikt program er gammeldags. Men de debattene vi har tatt, kan ikke forstås som konflikter mellom noe nytt og noe gammelt. Å stemple noen som gammeldagse er en måte å herske på, en metode for å føre diskusjonen vekk fra de reelle politiske motsetningene. I vårt samfunn finnes ingen politisk ideologi som ikke har røtter i noe som har vært før oss, ikke minst gjelder dette den dominerende liberalismen. Vi er for unge til å vokte museer, vi kan ikke resirkulere noe vi ikke har vært med på. Vårt program er et resultat av våre erfaringer og vår virkelighet. Bak fasaden av «modernisering» i det norske samfunnet finnes liberalisering og høyredreining. Opp mot dette setter vi ikke tilbakeskuende nostalgi, men utvikling mot venstre.

Det nye programmet til SU er blitt tatt imot med betydelig skepsis blant ledende SVere. Det er ikke overraskende. Den dagsordenen vi forsøker å sette, avviker fra det som har vært partiets profil de siste årene. I motsetning til SU har SV ennå ikke valgt hvilket verdensbilde som skal legge premissene for diskusjonene i partiet: den nyliberale håpløsheten eller de nye bevegelsenes optimisme. SV har til nå ikke mestret å svare på de nye utfordringene. I stedet for å være protestenes parti, er SV i sterkere grad blitt et ansvarlighetens parti. I stedet for å utgjøre et alternativ i folks øyne, blir SV oftere assosiert med den grå massen av stadig likere politikere på innsida av stortingsmurene. Tillitskrisen i norsk politikk rammer også vårt parti. SV må velge. Er målet å administrere kapitalismen eller å fjerne den? Er målet å få de mektige til å forandre sin politikk i litt riktigere retning eller er det å ta makta fra dem? SV må velge mellom rollene som påvirkningsagent og motstandsleder. Et parti som velger det siste kan ikke gå inn for regjeringssamarbeid med et nyliberalt Arbeiderparti, det kan ikke støtte stormakters bombekrig, det kan ikke akseptere innstrammingslogikken. Et slikt parti må velge bort å medvirke i de politiske prosessene i maktstrukturer som WTO og EØS til fordel for å gjøre motstand mot dem.

Et fornyet SV

SUs prinsipprogram skiller seg fra SVs prinsipprogram på noen punkter. Men samtidig er hele SUs program i tråd med SV-bevegelsens politiske tradisjon. Vi står for revolusjonær, demokratisk sosialisme – det som SVs pionerer i sin tid utformet som «Det tredje alternativ». SU betrakter SV som det reelle alternativet for sosialister i Norge. Men vi arbeider for et fornyet og vitalisert SV – et parti som tør å være et selvstendig og klart alternativ i norsk politikk. Et av våre mål er et SV som er i takt med de nye radikale strømningene som vi skildret innledningsvis. Et SV som samler radikale mennesker i fagbevegelse, kvinnebevegelse, antikrigsbevegelse og miljøbevegelse i en kraftfull allianse.

De nye bevegelsene og strømningene stiller SV og SU overfor et valg: Vil vi være med på å forme framtidens folkelige bevegelser? Er vi et moderne, radikalt parti med ambisjoner om å fange opp det som skjer i tiden, eller er vi et parti som kun skiller oss fra massen av borgerlige partier ved at vi ønsker et par milliarder til på skolebudsjettet?

SU har valgt det første. En gruppe SUere utgav nettopp boka Feminisjon, som forsøker å politisere og aktivisere dem som fikk sin feministiske oppvåkning med Fittstim og Råtekst. Om kort tid reiser over 50 SUere til Praha for å delta i de planlagte markeringene mot IMF og Verdensbankens toppmøte. Sammen med titusenvis av andre vil vi der markere at vi ikke finner oss i at framtida vår skal utformes i lukkede rom av menn i dress og slips. SU har valgt å være med, og vi vil jobbe for å få SV med oss.

Pål Steigans kommentar finner du her.
RUs nettsted er her.

---

Rød Ungdom vedtok på sitt siste landsmøte et omfattende program som inneholder en omfattende kritikk av kapitalismen, vurderinger av sosialismens historie og om framtida, sosialismen. På grunn av lengden på programmet, har Røde Fane vært nødt til å trykke bare et utdrag. Det beklager vi sterkt! Vi har konsentrert oss om sosialismekapitlet, som vi også har vært nødt til å forkorte og kapitlet om lærdommer som vi trykker i sin helhet.

Mao sa at den som ikke har undersøkt en sak, heller ikke har rett til å uttale seg. Derfor: Les hele programmet på www.sosialisme.no.

Sosialismen

Sosialismen er Rød Ungdoms alternativ til dagens samfunnssystem. Sosialismen er virkeliggjøringa av et demokratisk samfunnssystem, der også økonomien er underlagt et folkestyre. Sosialismen gjør slutt på kapitalistenes økonomiske herredømme gjennom å frata denne klassen kontrollen over produksjonsmidlene. Gjennom dette skaper sosialismen muligheten for menneskelig frigjøring. Bare hvis naturressursene og økonomien er gjort til felleseie blir det mulig å gjøre slutt på kriser og masseoppsigelser, den livstruende ustabiliteten som kapitalismen påfører samfunnet. Det blir mulig å skape et samfunn styrt av behovene og interessene til folk flest. Men bare mulig. Eksempelet Sovjetunionen viser at statlig kontroll over økonomien ikke i seg sjøl er noen garanti for en sosialistisk utvikling.

Mens kapitalisme innebærer at det er borgerskapet (overklassen) som er den herskende klassen, hvor deres interesser styrer økonomien og de fleste områder av samfunnsutviklinga, skal det under sosialismen være arbeiderklassen som har makta. Under sosialismen er det ikke lenger de få som kontrollerer samfunnet, det er de mange. Arbeiderklassen har egeninteresse av å utvikle kollektive løsninger og demokratisk styring av økonomien, for arbeiderklassen har ikke mulighet til å sette andre til å arbeide for seg. Derfor er det nødvendig at det er denne klassens interesser som dominerer utviklinga av et sosialistisk samfunn.

Sosialismen må på alle områder være langt mer demokratisk enn dagens samfunn. For at folks behov skal styre økonomi og politikk, må folks behov komme til uttrykk og ikke overkjøres av interessene til for eksempel det offentlige byråkratiet. Sosialismen må skapes gjennom økt arbeidermakt på arbeidsplassene og stadig mer demokratisk styring av det offentlige sentralt og lokalt. Dette betyr at de ansatte skal få utvida rettigheter til å velge ledelsen ved bedriftene og økt makt over sin egen arbeidshverdag, og det vil kreve en lang rekke endringer innenfor det politiske demokratiet. Målet er å oppheve skillet mellom de styrende og de styrte, administrasjonen av samfunnet skal bli noe alle innbyggerne kan og bør delta i, i løpet av sin livstid. Sosialismen skal oppheve skillet mellom politikk og økonomi som fins i dagens samfunn, ved at også økonomien blir underlagt folkestyret.

I et sosialistisk samfunn er det flertallet av arbeidsfolk som er herskerklassen. Så lenge dette flertallet hindrer at staten blir byråkratisert og korrupt, vil grunnlaget for klassedelinga av menneskene gradvis forsvinne. Når ingen lenger utbytter andres arbeidskraft skapes vilkårene for et samfunn av frie, likestilte mennesker. Sosialismen er derfor en overgangsfase til et klasseløst, kommunistisk samfunn.

Et bilde av sosialismen

I kampen for sosialismen er det nødvendig å arbeide med konkrete spørsmål om hvordan demokrati og økonomi kan organiseres i et folkestyrt samfunn. Ikke for å finne ferdige svar; løsningene kan bare utvikles i praksis av menneskene i det sosialistiske samfunnet. Men fordi konkrete visjoner styrker kampen for forandring.

(Nedenfor er mellomtitlene i sosialismekapitlet listet opp. Røde Fane har tatt vekk innholdet under vært punkt. Men som sagt: se på www.sosialisme.no så finner du alt sammen.)

• Den sosialistiske økonomien
• Gratis basismatvarer
• Offentlige tjenester gjøres gratis
• Samfunnslønn til alle
• Boliger tas ut av markedet
• Planøkonomiens problemer
• Det sosialistiske demokratiet
• Kortere arbeidstid
• Rotasjon av maktposisjoner
• Mediene
• Skolen
• Arbeidermakt
• Fagbevegelsen
• Diskusjonsbevegelser
• Demokratiske rettigheter
• Fri informasjon, fri kultur
• Miljøkamp under sosialismen
• Slutt på vekstgalskapen
• Mindre enheter
• Nye og kollektive løsninger
• Kvinnekamp under sosialismen
• Oppløs familien som økonomisk enhet
• Kollektivt ansvar for barn og husarbeid
• Allsidige boformer
• Rettsvern mot overgrep
• Kvinner må erobre det offentlige rom

Våre lærdommer om sosialismen

Etter 1900-tallets mange erfaringer kan vi oppsummere en rekke viktige lærdommer, som hjelper oss videre i kampen for en sosialisme for vår framtid:

1. Sosialisme er ikke identisk med statlig kontroll over økonomien. En frigjøringsprosess, der arbeiderklassen går fra å være de styrte til å bli de styrende, kan bare utvikle seg gjennom folkets egen aktive og skapende innsats for å endre sine livsvilkår, også under sosialismen.
2. Sosialisme kan aldri skapes gjennom parlamentarisk spill og kompromisser med eierklassen. Ethvert sosialistisk parti som aksepterer den kapitalistiske eiendommen, eller som tror at alt som skal til for å innføre en kollektiv eiendom er å ha flertall i et parlament, er dømt til å mislykkes som sosialistisk parti. Klassesamarbeidet bidrar til å holde kapitalistene ved makta og til å passivisere arbeiderklassen, og det gjør arbeiderpartier om til maktapparater i det herskende systemets tjeneste. Det norske arbeiderparti er et godt eksempel på alt dette.
3. Planøkonomi skaper ikke i seg sjøl sosialisme. At det finnes en statlig plan gir ikke svar på spørsmålene Plan for hvem? og Plan for hva?. Hvilke interesser en stat og en plan tjener, avgjøres gjennom maktkampen mellom ulike grupper i samfunnet. I Sovjetunionen tapte arbeiderklassen denne kampen.
4. Politikk og økonomi må smelte sammen under sosialismen. Sosialismens kjerne er den demokratisk styrte økonomien, bygd på arbeiderklassens kollektive makt over produksjonsmidlene. Derfor er ikke demokrati og økonomi atskilte felt under sosialismen – demokratiet må i størst mulig grad erobre det økonomiske feltet.
5. Sosialismen må forsvares mot vold. Også 1900-tallet har gitt et utall eksempler på at overklassen ikke nøler med å drukne både revolusjoner og uønskede reformer i blod. Også etter en sosialistisk maktovertakelse vil kapitalistklassen være i stand til å velte et arbeiderstyre med voldelige midler. Mot slike krefter må arbeiderklassen og dens stat være beredt til å forsvare seg.
6. Også partier bygd på marxismen kan utvikles til undertrykkende maktapparater. En organisasjons ideologiske røtter gir aldri noen garanti for at den vil befinne seg på riktig side i klassekampen. Vi må vurdere alle politiske organisasjoner kritisk, uansett hvilke slagord de måtte komme med. Ingen partier kan ha særrettigheter under sosialismen.
7. Det vil finnes flere revolusjonære retninger og strømninger. Motsetninger som er eldre enn kapitalismen, som by-land, kvinne-mann, ånd-hånd, vil eksistere og utvikle seg i lang tid etter innføringa av en sosialistisk økonomi. Derfor vil det finnes flere mulige revolusjonære perspektiver, et mangfold av revolusjonære standpunkter og organisasjoner. Sosialisme innebærer fri offentlig debatt og politisk kamp mellom forskjellige strømninger, ideen om monolittisk enhet er en del av herskerideologien utvikla under Stalin-regimet.
8. De demokratiske rettighetene er avgjørende for sosialismen. En klassestat for arbeiderklassen – flertallet – kan bare finnes hvis folk flest har full frihet til å føre politisk kamp på alle samfunnets områder. Dette innebærer også full frihet for ytringer og organisasjoner som den sosialistiske regjeringa måtte oppfatte som «skadelige». Kampen for videreutvikling av sosialismen må føres som en politisk kamp mellom ulike standpunkter, ikke som statsledelsens utrensking av «kontrarevolusjonært tankegods».
9. Den sosialistiske staten er et nødvendig onde. Staten er et nødvendig apparat for å forsvare revolusjonen, men kan også utvikles til et apparat for å kneble og kvele revolusjonen. Under dekke av tiltak mot kontrarevolusjonen kan det utvikle seg et diktatur over den politiske opposisjonen og dermed over arbeiderklassen. Bevissthet om begge disse sidene ved staten er nødvendig for utviklinga av en frigjørende sosialisme.
10. En sosialistisk revolusjon gir ikke kvinnefrigjøring. Forbudet mot abort som ble gjeninnført i Sovjet i 1936 står som et symbol på hvordan mannssamfunnets konservative herredømme kan overleve sjøl de største omveltninger. Sosialismen gjør full kvinnefrigjøring mulig, men muligheten må gripes aktivt av kvinnene sjøl gjennom konkret kamp for konkrete krav.
11. En sosialistisk revolusjon gir ikke økologisk bærekraft. Massiv forurensing og skadelige naturinngrep i 1900-tallets «kommuniststater» viser at vi ikke er avhengig av kapitalister for å få ødelagt kloden.
12. Disse lærdommene viser oss at sosialismen må beskrives som en mulighet. Sosialismen gjør mulig ei utvikling der arbeiderklassen gjør seg sjøl i stand til å styre, en prosess der skillet mellom styrende og styrte blir oppheva. Sosialismen gjør det for første gang mulig å planlegge produksjon etter menneskenes behov og innafor naturressursenes tålegrenser. Sosialismen gjør det mulig å oppheve alle undertrykkende skiller mellom kvinner og menn, svarte og hvite, heterofile og homofile. For all slik menneskelig frigjøring er den sosialistiske revolusjonen et nødvendig vilkår. Men den er ikke et tilstrekkelig vilkår.

Sosialismen er utgangspunktet: Ved å kaste av oss eierklassens undertrykkingsapparat og ta eiendommen i egne hender, gjør vi det mulig å skape et kollektivt samfunn av frie individer som samarbeider til felles beste og av egen vilje. Men det er også mulig at sosialismen faller tilbake til klasseundertrykkinga, enten i kapitalistisk form eller i nye former bygd på maktkonsentrasjon i statsapparatet. Derfor er den viktigste lærdommen fra 1900-tallet at bare arbeiderklassens egen, fortsatte kamp for frigjøring og demokrati på alle områder kan sikre at det sosialistiske samfunnet blir veien til et klasseløst, kommunistisk fellesskap.

Ei undersøking frå Norsk Gallup i september viste at seks av ti foreldre meiner at deira born vert utsett for eit «for sterkt kjøpepress». Særleg åleineforeldre og foreldre med låge inntekter synest det er ille. No invaderer reklamen også den norske skulen.

Kvar dag blir samfunnet meir og meir likt eit kjøpesenter. No er skulen sin tur komen. Kapitalkreftene gjer sitt inntog i skulevesenet; Channel One kjøper undervisningstid for sitt reklamefjernsyn i USA, Coca-Cola har merkevarelab for elevar i norsk skule.

Jakta på nye jaktmarker tek aldri slutt for kapitalkreftene, å finna nye ressursar og ikkje minst nye marknader er viktig i deira spel der det gjeld å veksa eller døy. Born og ungdom er gode inntektskjelder, berre sjå på Pokemon-feberen som raser over verda i desse dagar. Og kvar er den beste staden å koma til orde ovanfor denne forbrukargruppa? Jo, sjølvsagt. Det er skulen.

Undersøkinga frå Gallup viste også at ni av ti foreldre meiner at skulen skal vera ei reklamefri sone. Men kapitalkreftene tar ikkje omsyn til slikt, den kommersielle invasjonen er i full gang allereie.

På den andre sida av dammen

Den canadiske forfattaren Naomi Klein fortel i si bok No Logo korleis skulane i Nord-Amerika har vorte invadert av store fleirnasjonale selskap. Klein kjem med ei rekke eksempel på utviklinga, og hevdar at ho har kome som eit resultat av at skulane har bruk for stadig meir kostbart utstyr, samstundes som budsjetta deira ikkje har auka. Men der myndigheiter har svikta, har dei store selskapa ikkje vore redde for å koma med stønad. Sjølvsagt med ei lita hake, dei må verta synlege for kundegruppa si, elevane.

Reklamekanalen Channel One har gjeve gratis fjernsynsapparat til heile 12 tusen skular i USA, mot å få 12 minutt av elevane sin skuledag attende. Desse tolv minutta vart nytta til ti minutt med nyhende og andre program retta inn mot elevane, medan dei to siste minutta vert nytta til reklame.

Alt er sjølvsagt obligatorisk

Men sponsinga føregår også direkte. Klein skildrar korleis merkevarer prøver å koma inn som ein del av sjølve undervisninga. Elevane kan for eksempel få i oppgåve å laga ein kampanje eller ein design for eit varemerke. Eit eksempel er Coca-Cola som utlyste ein konkurranse om å utforma ein marknadsføringsstrategi for den svarte brusen. På Greenbriar High School i Georgia vart det laga ein offisiell Cola-dag der alle elevane skulle koma på skulen i T-skjorter med logoen til Coca-Cola og posera i ein formasjon som danna ordet «Coke». Ein elev dukka i staden for opp i Pepsi-skjorte. Han vart utvist frå skulen.

Kundegruppe: Norske elevar

Men korleis er tilhøva i Noreg? Også her til lands har skulane bruk for meir pengar, både til nytt undervisningsutstyr, til vedlikehald og anna. Også i Noreg står dei store selskapa klare til å kasta seg over sjansen til å driva reklame i skulen. I følgje avisa Vårt Land har 26 av 36 (eller 7 av 10) norske skular fått tilbod om sponsing, og berre ein skule sa nei takk. Dei faga som er mest sponsa er, i følgje Dagbladet, «samfunnsfag, natur- og miljøfag og heimkunnskap».

Coca-Cola har eit eige «merkevarelaboratorium» der elevane skal bruka ein skuledag til å læra om konsernet si marknadsføring. Dei skal også utforma ein sommarkampanje for brusen, ein marknadsføringstaktikk som, som nemnt, er vanleg i Nord-Amerika. Kva er det elevane lærer i løpet av dagen? Dei lærer skilnaden mellom god og dårleg reklame, og at Coca-Cola (som sjølvsagt har god reklame) står for verdiane «ekte», «spanande» og «unik».

Reklame i skulebøkene er også på veg inn i Noreg. Det skal no verta utlånsordningar av skulebøker i vidaregåande skule, og politikarar i Høgre ville finansiera dette ved hjelp av reklame. Slik vart det heldigvis ikkje. Men sidan det berre er nokon av bøkene som blir betalt for elevane er det ikkje utruleg at spørsmålet om reklamefinansierte bøker i vidaregåande skule kjem attende.

Men: På Ullevål skole i Oslo er det faktisk gjort vedtak om å få reklame i skulebøker for å kutta utgiftene. Det svenskeigde forlaget FreeBook har, etter svensk modell, allereie gjeve ut to gratis lærebøker, finansiert med reklame. Byråd for skule i Oslo, Grethe Horntvedt, vil også gjerne prøva ut ei slik finansiering, og seier dette til Dagbladet: «Vi er ikke på vei til en sponseskole selv om vi tillater reklame i bøkene. Dette handler bare om en mer kreativ måte å hjelpe foreldrene og barna økonomisk på.»

Det er ikkje berre Grete Horntvedt som er kreativ, det har også enkelte motebutikkar vore. I fagbladet I skolen fortel Hilde Sundve Jordheim i Foreldreutvalet i grunnskolen (FUG) at butikkar har kledd opp utplukka skuleelevar og gjengleiarar. Kjøpepresset er sterkt blant norske tenåringar, og enkelt har ikkje noko imot at det skal bli endå sterkare. Andre har føreslått skuleuniformer som eit botemiddel, blant andre Framstegspartiet. Slik behandlar ein symptoma og ikkje sjukdomen, og det er mykje meir enn moteklede som er gale når born vert mobba fordi dei har fattige foreldre.

Kva med KUF?

Myndigheitene har ikkje gjort så mykje med dette, men dei har sett ned eit utval som skal utreda tiltak for å redusera det kommersielle presset mot born og unge. Dette skjer i Barne- og familiedepartementet. I tillegg er ei arbeidsgruppe under etablering i Kyrkje-, undervisnings- og forskingsdepartementet (KUF). Denne skal utarbeida etiske retningsliner for reklame og sponsing i skulen.

KUF har forresten sjølv inngått sponsoravtale med Telenor, og via Nasjonalt Læremiddelsenter også med Microsoft og IT-giganten. Difor lærer born og ungdom å bruka programvare frå det gigantiske konsernet, som til dømes Windows, i staden for annan tilgjengeleg programvare.

Obligatorisk reklame i Sverige?

I Sverige har denne utviklinga allereie kome ganske langt. I fleire år har elevar på gymnasnivå hatt tilgang til reklamefinansierte skulebøker, og undervisningsdirektør Erik Röyesdal i det svenske Skuleverket legg, i eit intervju Klassekampen gjorde, ikkje skjul på at det varierer sterkt frå kommune til kommune om elevane har muligheit for å velja mellom bøker med reklame og bøker utan reklame. I enkelte fag finst det mange stader berre reklameutgåver. Reklamebøkene blir då rett og slett obligatorisk pensum.

Anders Folkestad, leiar i Lærarforbundet, synest dette strider mot ei rekke prinsipp som ligg til grunn for norske skulebøker, men seier likevel dette til Klassekampen: «Det er ikkje mange år sidan draktreklame på idrettsutøvarar var uhørt og sett på som eit brutalt brot og angrep på utøvarane sin integritet. No er dette vorte heilt vanleg, og sjølv om eg håper det blir ei stund til me får reklamefinansierte skulebøker så vil eg ikkje kategorisk avvisa dette på sikt».

I Sverige har ein også opplevd ein annan form for «kommersialisering» av skulen, nemlig privatisering, på eit heilt anna vis enn i Noreg. Medan dei fleste norske privatskular er drive ut frå religiøse motiv eller alternativ pedagogikk (Steiner, Montessori), har ein i Sverige ein eigen type privatskular som driv for profitt. Dei er såkalla konsernskular, eigd av aksjeselskap. Pysslingen AB, eit av selskapa, driv over førti forskular, og hadde ein omsetnad på rundt 200 millionar i 1999. Også andre selskap, som Vittra Förskolor och Skolor AB, Kunnskapsskolan i Sverige AB og Alfaskolan driv skular for profitt.

«Vi lister oss så stilt på tå»

I USA har kommersialiseringa av skulen gått i det stille. Dei aller fleste avtalene er, i følgje Naomi Klein, inngått i det stille, gjerne med ein klausul om at verken skulen sine tilsette eller studentar får lov til å kritisera sponsoren.

Det har ikkje gått på langt nær så langt i Noreg (eller Norden) som i Guds eige land, men storkapitalen har fatta interesse også for norsk skule. Med kommunar som er desperate etter midlar å driva skulen for, og med innstramma skulebudsjett er det ikkje godt å seia kva som kan skje. Me må i alle høve ikkje lata kommersialiseringa koma i det stille her.

Mens eg skriv dette durar rockebandet Manic Street Preachers sin song ut i bakgrunnen: «If you tolerate this, then your children they will be next …» (om du godtar dette vil dine born bli dei neste).

Det selvoppnevnte initiativet Innsyn 2000 oppfordrer folk til å bruke Innsynsloven og kreve å få se mappene sine. Nå begynner de å skaffe seg en del erfaring. Noen er direkte morsomme, men andre er det definitivt ikke. Som ventet sikrer ikke loven innsyn.

Det har allerede kommet fram opplysninger om at enkeltpersoner nektes innsyn i egne overvåkingsmapper, uten å få avklart om overvåkingen har vært «ulovlig» etter Lund-rapportens og innsynslovens kriterier. Folk som utsettes for dette kan kontakte initiativet Innsyn 2000, gjennom blant annet advokat Geir Hovland i Oslo. Foreløpig er det for tidlig å si noe mer om slike saker. Advokat Hovland har imidlertid fått se materiale fra enkelte hysj-hysj-mapper, og stiller seg mildt sagt undrende til noe av det han har lest.

– Har du en foreløpig kommentar?

– Ja, jeg har vel det. Jeg begynner å forme meg en forestilling om verdensbildet til de tjenestene og personene som har drevet med overvåking, og det må jeg nok si er skremmende, sier Geir Hovland til Røde Fane.

– På hvilken måte?

– Men hvis det jeg har sett, sier noe om nivået på norsk overvåking generelt, kan jeg ikke komme med annen kommentar enn at det må ha vært veldig lett å være spion i Norge, sier Oslo-advokaten.

– Så du mener at nivået ikke har vært betryggende?

– Ja, det må bli en røff konklusjon på noe av det materialet vi har sett. Men det er klart at det materialet vi har sett, er det materialet vi har fått lov til å se. Derfor venter jeg med spenning på det endelige resultatet av Peder Martin Lysestøls begjæring om fullt innsyn. Jeg har som du kanskje vet, vært hans advokat i mange år nå, og her sitter vi med litt faktisk kunnskap. I hans tilfelle ble ulovlig telefonavlytting bevist for mange år siden. Så jeg tror at hans sak kan bli en svenneprøve for hele innsynsordningen, sier Hovland.

– Men hva mener du om selve loven, slik den foreligger og blir praktisert?

– Synet mitt er naturligvis todelt. For det første er det en god ting at det i det hele tatt gis anledning til å kreve innsyn. Det er resultatet av mange års politisk arbeid. På den andre siden stiller loven som kjent klare begrensninger. Noe av det jeg reagerer mest negativt på, er begrensningen i tid. Jeg kan ikke forstå hvorfor det ikke er anledning til å søke om innsyn i hvordan overvåkingen drives i dag. Jeg nekter å tro at selvkontrollerende ordninger er tilstrekkelige. Det kan de aldri bli i et rettssamfunn. Det må være noen som kan få kikke POT i kortene, understreker han.

På den negative siden har vi også dette med saksbehandlingstiden. Da vi fikk vite at den ble beregnet å ta ett år og mer, virket det helt håpløst. Det er åpenbart at det er satt av altfor små og få ressurser til å gjennomføre loven. Det fører i praksis til at den er alvorlig svekket allerede i utgangspunktet, og det kan da umulig ha vært Stortingets intensjon, fortsetter Hovland.

– Så da er ikke lovpraksis god nok?

– Nei. Etter min mening er verken loven eller praksisen god nok. Jeg mener det er nødvendig med en ny runde i Stortinget, og at det er nødvendig å utvide innsynsretten. Og da er vi tilbake til det første vi snakket om. Når man ser på det som nå kommer fram, blir et krav om en utvidelse av innsynsretten nødvendig. Selve nivået på det materialet som avdekkes, gjør det helt naturlig å stille et slikt krav.

– Er det med andre ord bortkastet å kreve innsyn etter den foreliggende loven?

– Nei, det kan vi ikke si. For så dårlig som materialet er, blir det desto mer spennende å se på hva som vil komme fram etter hvert. Og det blir etter min mening ikke bare interessant, men nødvendig å oppsummere hva slags materiale som overvåkingspolitiet har drevet og samlet inn. Her representerer likevel tidsavgrensinga en betydelig svakhet. For det vil ikke være mindre interessant å få vite hva det er som blir samlet inn i dag. Hvis vi skal kunne tro at seriøsiteten er blitt større i dag, må vi få utvidet innsyn. Det må også være av interesse for Politiets Overvåkingstjeneste og de juridiske myndighetene her i landet, for at det skal være mulig å gjenopprette tilliten.

Så det blir i alle tilfelle spennende å jobbe med dette framover, og jeg lurer på om det ikke vil bli naturlig å knytte til seg en historiker i dette arbeidet, sier advokat Geir Hovland.

---

Lillehamringen Annar Holm er lettere oppgitt over innholdet i overvåkingsmappa si: Noen har registrert at han reiste til Finsveen med telt og lo høyt på biblioteket, skrev Karen Bleken i avisa Gudbrandsdølen Dagningen 30. oktober.

– Først og fremst er det latterlig. Det er latterlig at voksne folk har fløyet rundt og registrert fullt lovlig politisk virksomhet. Noen har tydeligvis tenkt at det vi drev med var fryktelig farlig, sier Holm til avisa.

Avisa skriver at han «har vært aktiv på den politiske venstresida i hele sitt voksne liv» og at Holm er av de første i distriktet som har fått innsyn i Overvåkingspolitiets mapper. I intervjuet gir Holm uttrykk for at det var riktig å få en innsynslov, og at det er riktig å be om å få se mappa si. Han er heller ikke fremmed for å kreve erstatning.

– Jeg føler det er gjort en urett, som myndighetene godt kan gjøre opp for. Å kriminalisere folk på grunn av politiske holdninger er i utgangspunktet helt galt, sier Holm til avisa. – Jeg visste jo at jeg hadde en mappe. Alle som var politisk aktive på venstresida fra 1968 og utover visste at vi ble overvåket. Riktignok ble vi latterliggjort da vi sa det, men nå har vi beviset på at det vi påsto var riktig, framholder han.

Han er overrasket over at innholdet i mappa ikke er mer omfattende, skriver Gudbrandsdølen Dagningen.

– Jeg trodde mer var registrert. Det var mange flere møter, demonstrasjoner etc. som ikke er med. Men jeg vet ikke om alle papirene er med, forteller han.

– Tror du noe er holdt unna? spør avisas journalist.

– Jeg har ingen grunn til å tro det. Men det burde vært med mer, så mange år som jeg har vært politisk aktiv, svarer Holm, som synes det er svært tilfeldig hva som har kommet med.

Avisa skriver at Innsynssekretariatet har sendt Annar Holm en pakke på 17 dokumenter fra Overvåkingspolitiets arkiver og registre. Noen av dokumentene er stemplet fortrolig, andre hemmelig. Samtlige er fra perioden 1968 til 1972. Her er noen avisartikler, fra Dagningen, Klassekampen og tidsskriftet For Vietnam. Ellers er det rapporter om Annar Holms gjøren og laden, mange i forbindelse med at han var med og startet SUF-gruppe (Sosialistisk Undomsforbund) i Lillehammer. I et av dokumentene vises det til «Lydbåndrapport medsendt Overvåkingssentralen».

– Det går tydelig fram at jeg er telefonavlyttet. Det synes jeg ikke særlig om, sier SV-politikeren til Gudbrandsdølen Dagningen. Han ble innvalgt i Lillehammer kommunestyret for SF i 1966, og satt i to perioder. Den andre perioden var han innvalgt for felleslista mellom SF og NKP. Nå er han leder av Utmarksnemnda og medlem av Fjellstyret.

Avisa skriver at «i et av dokumentene går det fram at det i juni 1968 ble holdt et møte på politikammeret i Lillehammer med tema «Formodentlig våpenøvelser i Lillehammer distrikt». Møtet var kommet i stand på grunnlag av brev fra Overvåkingstjenesten angående øvelser i våpenbruk og geriljakrigføring i distriktet nord for Lillehammer. I den forbindelse ble det foretatt undersøkelser av SUF-gruppen i Lillehammer.»

Annar Holm blir beskrevet slik: «Han er så radikal som det går an å bli, og han er Maoist. På bystyremøtene har han med seg en sort dokumentmappe med lokk på, og han ynder å slå opp lokket under møtene og vise fram så alle kan se at på baksiden av veskelokket er det et stort bilde av Mao», kan vi lese i avisa.

– Dette med våpenøvelsene kjenner jeg ingenting til, og jeg aner ikke hvordan slike rykter oppsto. Koffert hadde jeg ikke, men en skulderveske, kommenterer Holm til Gudbrandsdølen Dagningen.

Ifølge avisa er et dokument om Fredskontoret i Lillehammer undertegnet Gudbrandsdal Politikammer. Mens et annet notat «forteller om et kåseri i regi av Unge Høyre, der Sovjetunionens presseattaché Toropov var til stede. Det var også unge Holm, som «stilte meningsløse og latterlige spørsmål», slik at gjesten følte seg brydd».

Gudbrandsdølen Dagningen forteller også at «et hemmeligstemplet notat gjelder en bystyredebatt om ølretter i Lillehammer, der kantinen på Jørstadmoen ble nektet ølrett. Dernest har NN (navnet er sladdet) opplyst at Annar Holm hadde vendt seg til Velferdskontoret på Jørstadmoen om tillatelse til å sette seg i forbindelse med noen soldater som kunne skrive om saken i leiravisen.»

– Jeg husker godt at jeg reiste til Jørstadmoen. Og jeg ble tatt vel imot, forteller Holm til avisa, som spør:

– Tenkte du mye over at du ble overvåket den gangen?

– Nei, jeg tenkte heller at hvis noen gidder å drive med dette, får de heller gjøre det. De vil likevel ikke finne noe ulovlig.

Intervjuet slutter slik:

– Hvem var det som «lå i buskene»? vil avisa vite.

– Jeg vet jo ikke det i hvert enkelt tilfelle. Men folk fra politiets overvåkingssentral i Lillehammer var sentrale, mener Holm.

– Blir du overvåket den dag i dag?

– Nei, nå må folk ha slutta med dette tullet. Det er greitt med overvåking hvis det skjer voldelige eller ulovlige ting. Men ikke på grunn av rent politisk arbeid.

Hugh Deane:
The Korean War, 1945–53
San Francisco: China Books and Periodicals, Inc. 1999, 246 sider
http://www.chinabooks.com

Martin Hart-Landsberg underviser i økonomi på Lewis and Clark College i Portland, Oregon
Artikkelen er fra Monthly Review oktober 2000
Den er oversatt av Kjell S Johansen

---

Hugh Deane har skrevet en presis, politisk og engasjerende historie om Koreakrigen. En av grunnene til at denne boken er spesiell, er at Deane var i det sørlige Korea i slutten av 1940-årene som reporter. Erfaringene derfra gjør ham i stand til å gi et mer umiddelbart og personlig perspektiv på hendelsene enn de en normalt finner i historier om Koreakrigen.

I The Korean War, 1945–1953 utfordrer Deane den tradisjonelle oppfatninga av krigen. De viktigste punktene er det at han argumenterer for at den begynte i 1945, ikke i 1953. Det største ansvaret for krigen har USAs regjering som aktivt og med viten og vilje delte Korea for å fremme sine imperialistiske ambisjoner, og endelig at kampene mellom 1950 og 1953 best kan karakteriseres som en borgerkrig heller enn en uprovosert invasjon fra en nasjon inn i en annen.

Selv om Deane ikke gjør særlig forsøk på å forklare bokas relevans i våre dager, er det en lett sak. En fredsavtale som avslutter Koreakrigen er aldri blitt signert. Teknisk sett er USA og Nord-Korea fortsatt i krig, USA har avslått tallrike forslag fra Nord-Korea på å forhandle fram en avslutning. Faktisk er det sånn at USA og Japan nekter å anerkjenne Nord-Korea. Denne vedvarende fiendtlige tilstand (som blir intensivert av tilstedeværelsen av militære styrker fra USA i Sør-Korea) har potensiale til å starte en ny Koreakrig, muligens med atomvåpen. Den har også gitt et brukbart dekke både for høyresida i Japan til å kjempe for remilitarisering og for det militær-industrielle kompleks i USA til å opprettholde høye nivå på militærbudsjettet. Denne situasjonen sammen med spenningene som følger av delinga av Korea, har gitt regjeringene i både Nord- og Sør-Korea et forsvar for en politikk som har avledet og begrenset progressive politiske og sosiale muligheter på begge sider av den 38. breddegrad. [1]

Hendelsene rundt Koreakrigen kan ikke fullt forklare alt som er nevnt over, men roten til dagens spenning og kamper ligger i perioden mellom 1945 og 1953. Siden den offisielle historia om Koreakrigen omhyggelig har hjulpet dem som lager USAs politikk til å opprettholde folkelig støtte til sin utenrikspolitikk, er det nødvendig å utfordre denne historiefortolkningen hvis vi skal utvikle støtte for en ny US-amerikansk politikk overfor Korea og en meningsfylt solidaritet med det koreanske folket.

Sprekker i den konvensjonelle historiefortolkning blir langsomt synlige. I september 1999 blei regjeringa i USA endelig tvunget til å innrømme at den amerikanske hæren kanskje hadde begått en grusomheter i løpet av Koreakrigen. Det gjaldt at amerikanske soldater hadde myrdet flere hundre koreanske sivile nær landsbyen Nogun i slutten av juli 1952. [2]

Blodbad

USAs regjering vedgår at det skjedde grusomheter i løpet av krigen, men har til nå lagt all skyld på Nord-Korea, ikke seg selv eller Sør-Korea. Deane viser imidlertid at det motsatte er nærmere virkeligheten. For eksempel, Syngman Ree regimet «beordret et blodbad i de sørlige regionene som ble tatt tilbake fra nord etter Inchon høsten 1950 (…) Gregory Henderson (representant for USA, stasjonert i Seoul) anslo (…) at sannsynligvis blei mer enn 100.000 drept uten noen form for rettssak når soldater fra Counter-Intelligence Corps gjenvant områder der venstresida var kjent for å stå sterkt» (s. 96). Deane belyser også den vanligvis oversette perioden fra oktober til og med november 1950, da amerikanske og sørkoreanske styrker okkuperte Nord-Korea. Resultatet var et terror regime. «Etter å ha gjenerobret Pyongyang, hevdet nordkoreanerne at 15.000 mennesker hadde blitt massakrert der – kroppene blei dumpet på gårdsplassen til hovedfengselet og i 26 bomberom» (s.101).

Den virkelige starten på Koreakrigen

Boka til Deane er delt inn i 5 deler (der de midterste dominerer): Historia former nåtida, Den virkelige starten på Koreakrigen, 1950-krigen holder på å ta form, Armeer i krig, Våpenstillstanden og følgene. Mens hovedretningen av beretninger om starten på Koreakrigen normalt begynner med at nordkoreanske styrker «invaderer» Sør-Korea, er Deanes mål i del 2 å vise at krigen startet i 1945 som et resultat av politikken til USA. Han begynner derfor analysen med at USAs tropper ankommer det sørlige Korea i 1945.

Til tross for at USAs soldater angivelig blei sendt for å føre oppsyn med at de japanske soldatene overga seg, var oppdraget mye større. Betydningsfullt er det at soldatene fra USA, til og med før de hadde landet i Korea, blei fortalt av sine befalshavende at det koreanske folket skulle anses som fiender av USA. USA søkte etter å dominere så mye som mulig av Korea på grunn av dets strategiske nærhet til Japan, Kina og Sovjet. Siden det store flertallet av koreanere hadde sin egen visjon om et demokratisk, uavhengig og sosialistisk land, sto de i veien for USAs planer.

Situasjonens logikk førte raskt til at USA allierte seg med den eksisterende japanske koloniadministrasjonen i Korea og med høyreorienterte koreanere mot den folkelige støttete Folkerepublikken Korea og de masseorganisasjonene som støttet den. Deane beskrive ganske detaljert hvordan USAs okkupasjonstyrker fortsetter å knuse enhver opposisjon mot dets herredømme over sør.

Deane forklarer også beslutningen om formelt å dele landet som US-amerikansk. USAs regjering innså at de ikke kunne sette gjennom sin vilje i nord. De bestemte derfor til slutt at et delt Korea, med sør under kontroll av USA, var det beste resultatet de kunne oppnå. I september 1947 presset de derfor FN til å si seg enig i å føre oppsyn med separate valg i sør (som hadde den største befolkningen) og i nord, for å danne en koreansk regjering. Sovjet og nordkoreanerne motsatte seg avstemningsplanen som USA hadde satt i scene (med den undertrykking som fant sted av venstrekreftene i sør) og nektet å gi FN adgang til nord.

En overveldende majoritet av folket i sør var også imot valget. Som et resultat av det uttrykte til og med lederen for FN delegasjonen, K. P. S. Menon (sjefsdelegaten fra India), skepsis til å gå videre med prosessen. Men en måned seinere godtok Menon å støtte valget. Deane rapporterer dette skifte av mening på følgende måte: «I mars ble jeg informert av en opphisset ansatt ved Indias ambassade om at USAs utenriksdepartement praktisk talt dreiv utpressing av India (..) Den USamerikanske ambassadøren i New Delhi hadde informert Nehru om at Indias oppførsel overfor Korea ville virke inn på USAs holdning til tvisten om Kashmir. Nehru telegraferte ordre til den indiske kommisjonsdelegasjonen om å avholde seg fra å kritisere den USamerikanske politikken i Sør-Korea og å stemme sammen med USA (s. 64). Valget gikk av stabelen, Sør-Korea blei et land og Rhee blei dets første president.

USA lyktes i å splitte nasjonen, men de kunne ikke gi den nye regjeringa legitimitet. Væpnede kamper mot den nylig skapte regjeringen i sør begynte. Så det var borgerkrig i Sør-Korea allerede før «starten» av Koreakrigen den 25. juni. Denne krigen – i det vesentlige en krig om framtidig politisk, sosial og økonomisk orientering for den sørlige delen, og i forlengelsen av det for hele Korea – var et direkte resultat av USAs handlinger. Og det var umulig at spørsmålet om Koreas framtid skulle avgjøres i bare en halvdel av landet.

1950-krigen holder på å ta form

Deane forsøker å forklare to viktige spørsmål i denne korte delen: USAs utenrikspolitiske overveielser som oppmuntret til intervensjon i kampene, og hendelsene som utløste kampene i Koreakrigen i 1950. Når det gjelder de sistnevnte, beskriver Deane hvordan Rhee i 1949 ivret for en marsj mot nord, i håp om å ride på bølgen av støtte fra USA til regimet hans. Faktisk satte sørlige styrker i gang flere angrep over den 38. breddegraden (grensa) om våren og sommeren. Alle var på Onjin-halvøya som, hvis den blei erobret, ville sikre sørlige styrker en relativt direkte og rask rute til Pyongyang.

Mens Sør-Korea så ut til å ha militært overtak tidlig på året, snudde dette seg på slutten av 1949 da de nordkoreanske avdelingene som hadde kjempet i den kinesiske borgerkrigen, returnerte. Denne styrkeforskyvningen gjorde nå Kim Il Sung ivrig etter å slå sørover. Det er fortsatt uklart om Kim tenkte på et raskt angrep for å ta Seoul eller en fullskala invasjon av sør. Uansett er det klart at begge sider var ivrige etter et slag.

Deane rapporterer at Kim ikke klarte å få Stalins støtte for et angrep før mai 1950. Og fortsatt var Stalin forsiktig, og gjorde det klart for Kim at han ikke ville støtte et uprovosert angrep. Deane noterer at nord «… hevdet den 26. juni 1950 at sør hadde startet krigen med et generalangrep over den 38. breddegrad.» Selv om det ikke finns noen bevis for et generalangrep, er det god grunn til å tro at sør slo til først, med et angrep mot den viktige nordlige byen Haeju. Den sørlige styrken hevdet faktisk at de hadde tatt byen, selv om de framstilte sin seier som del av et motangrep mot den nordlige offensiven. Men den militære helhetssituasjonen gjør et slikt motangrep svært usannsynlig.

Det er mer sannsynlig at sør satte i gang et første angrep over grensa i håp om å utløse et angrep fra nord, for å få støtte fra USAs styrker til en marsj mot nord. Nord som hadde ventet på en slik provokasjon, svarte med å sende troppene sørover. USA som var ivrige etter en unnskyldning for å fremme sine egne mål, var rask til å intervenere i det som helt klart var en borgerkrig mellom koreanerne.

Armeer i krig

I denne lengste delen av boka legger Deane ut den grunnleggende dynamikken i kampene, med avgjørende oppmerksomhet på kinesernes rolle (en rolle Nord-Korea nå nedtoner). Men hans viktigste utfordring til den offisielle historien om denne perioden finns i en serie kortere kapitler som tar opp våpenstillstandsforhandlingene, luftkrigen, biologisk krigføring og behandlingen av krigsfanger.

Ved midten av 1951 hadde begge sider omtrent like mange soldater og holdt territorier som grovt sett fulgte den 38. breddegrad. Selv om det så sannsynlig ut at begge parter ville finne en måte å avslutte kampene på, varte krigen ennå to år, i hovedsak fordi USA krevde en fullt ferdigforhandlet våpenhvile før de ville godta å stoppe kampene. Og som Deane avslører hadde USA ikke hastverk med å gjøre ferdig en avtale. To spørsmål dominerte forhandlingene: Hvor våpenhvilelinja skulle gå og hjemsendelse av krigsfangene.

Den 38. breddegrad

USA gikk først inn for å gjøre frontlinja til våpenhvilelinje, men Nord-Korea og Kina argumenterte for den 38. breddegrad. Da kommunistene endelig sa seg enige med USAs syn, forandret USA mening og krevde at våpenhvilelinja blei flyttet ca. 5 mil nordover. Samtidig anklaget USA offentlig kommunistene for å forsinke forhandlingene siden de ikke godtok frontlinja som våpenhvilelinje. Amerikanske reportere blei holdt uvitende om dette og mange andre ting som dreide seg om krigen. [3] Som Deane refererer, blei bedraget avslørt takket være Wilfred Burchett og Alan Winnington, som rapporterte fra den kommunistiske sida.

Etter at en hadde blitt enige om våpenhvilelinja tok partene opp spørsmålet om repatriering av krigsfanger. USA nektet å overholde Genève-konvensjonen som krever at alle fanger skal sendes hjem når kampene slutter. I stedet hevdet de at nordkoreanske og kinesiske fanger skulle få bestemme sjøl hvor de ville bli løslatt. Deane legger fram sterke bevis for at mens de to partene kranglet om dette, blei koreanske og kinesiske krigsfanger brutalt torturert for å få dem til å hoppe av. Et kapittel dokumenterer hvordan sårede kinesiske og koreanske fanger blei brukt som prøvekaniner for medisinsk trening og vitenskapelige eksperiment.

Luftkrig

Mens forhandlingene dro ut, opprettholdt USA en intenst luftkrig mot nord. Byer og sivile blei bombet, napalm var yndlingsvåpenet. Nord-Korea og Kina anklaget USA for å bruke biologisk krigføring i Korea og Manchuria. Deane konkluderer sin oversikt over relevante studier at «i senere år har det som virker som bekreftende bevis overbevist noen i USA og andre steder om at påstandene om bakteriekrigføring godt kan være sanne» (s.158).

Våpenhvilen som endelig blei signert 27. juli 1953, avsluttet kampene. I april 1954 var det en oppfølgingskonferanse i Genève for å avgjøre Koreas politiske framtid. Nord-Korea krevde tilbaketrekking av alle utenlandske styrker og valg i hele Korea for å danne en forent regjering. Sør-Korea motsatte seg dette. Med støtte fra USA krevde de valg bare i Nord-Korea og det under observasjon av FN.

Syngman Rhee

USA og Syngman Rhee ønsket at konferansen skulle feile; de var fornøyd med status quo. Deane siterer Chester Ronning, fungerende leder for den kanadiske delegasjonen: «Jeg ble sjokkert over den store forskjellen i standpunkt mellom USA og Sør-Korea på den ene siden og de aller fleste av resten av oss på den andre siden. Jeg trodde jeg hadde kommet for å delta på en fredskonferanse (…) I stedet blei all vekt lagt på å unngå at en avtale blei oppnådd» (s.190-191). Som USA ønsket blei konferansen avsluttet uten noen erklæring eller forpliktelser til videre handling, og Korea delt.

Et krigsminnesmerke over Koreakrigen blei innvidd i Washington DC i 1995. Innskriften er: «Vår nasjon hedrer sine uniformerte sønner og døtre som svarte på sitt lands bønn om å forsvare et land de aldri kjente og et folk de aldri møtte». Det er sant at de fleste USamerikanere visste lite om Korea da krigen brøt ut. Tragisk nok er den virkelige historien om Koreakrigen i hovedsak ukjent også i dag. Som et resultat av det har det fleste amerikanere fortsatt en forvrengt forståelse av målene for og konsekvensene av USAs utenrikspolitikk mot Korea. Deanes bok er en god kilde for de som vil endre dette.

Noter:

1. Se boka mi: Korea, Division, Reunification, and U.S. Foreign Policy (New York: Monthly Review Press, 1989), for en utførlig diskusjon om USAs rolle i å opprettholde delinga av Korea, de fortsatte følgene av delinga både for Nord- og Sør-Korea og strategier for å fremme en progressiv samlingsprosess. [Tilbake]
2. Associated Press, «Pentagon to look at U.S. Killing», New York Times 30. september 1999. [Tilbake]
3. I tillegg til krigstidssensur var medier i USA motvillige til å publisere noe som helst som var kritisk til krigen. Et eksempel: 28 amerikanske forlag avviste I. F. Stones bok: The Hidden History of the Korean War. Monthly Review Press publiserte den til slutt. [Tilbake]

Per-Gunnar Skotåm har ansvar for forsvarspolitiske spørsmål i AKP

---

Raseringa av norsk anti-invasjonskapasitet som nå finner sted, vil om noen år kunne bli brukt som et argument for å integrere Norge helt og fullt i EU. «Det vil være eneste mulighet for å kunne gjenopprette et forsvar av territoriet» vil den økonomiske og militære eliten komme til å si.

Omlegginga av norsk forsvarspolitikk og norsk militær kapasitet som har foregått på 90-tallet og som er foreslått forsterket gjennom forslag for de neste 20 åra, har som målsetting å styrke evnen til å bruke militær makt utafor landets grenser. Resultatet er at Norge ikke kan forsvare seg mot et kuppartet invasjonsforsøk.

«Fortsatt utenlandskrig og harde kutt i Norge»

Dette var overskriften i avisa Nordlandsposten (Bodø) 6. oktober i år. Journalisten hadde fotfulgt forsvarsminister Bjørn Tore Godal under hans besøk i byen, og tittelen var en god oppsummering. Godal hadde møtt ansatte og tillitsvalgte i Forsvaret. På et åpent møte om kvelden i regi av den lokale forsvarsforeningen og den lokale avdeling av Norges Reserveoffisersforbund ble premissene for den fortsatte omstillinga av Forsvaret levert. Han lovte at de drastiske vedtaka som må fattes, vil bli fattet fra fremleggelsen av ei ny langtidsmelding for Forsvaret på nyåret og fram mot sommeren.

Statsråden distanserte seg ikke fra de premisser og konklusjoner som i sommer ble lagt fram i Forsvarsstudie 2000 og i innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg, som kom med seks dagers mellomrom i slutten av juni. Uten at han gikk i detaljer ble de sikkerhetspolitiske premiss for radikalt å sluttføre den omstillinga som allerede har pågått i ti år, bekreftet av forsvarsministeren i hans foredrag.

Uka før forsvarsministerens besøk var det sjefsskifte i Forsvarskommando Nord hvor øverstkommanderende Einar Skorgen gikk av for oppnådd aldersgrense. I den forbindelse gav han et intervju hvor han slo fast at det nasjonale forsvaret nå er borte, og at Norge må konsentrere seg om å få dette på plass igjen. Bjørn Tore Godal beskrev dette som «…en helt gal analyse. Vi skal og må delta i internasjonale operasjoner.»

Det er sånn at Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert:

• USA
• Sentraleuropeiske land (EU)
• Russland

Sånn har det vært i hele det forrige århundret. Betydninga av Norge for andre krigførende makter har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa.

Norges betydning har i hovedsak ikke ligget i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, et hangarskip i strategisk betydning for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Norsk territorium er essensielt for stormaktene når det gjelder sjø, luft og elektronisk kontroll med Nord-Atlanteren og Nordkalotten. Den beste måten å sikre seg denne kontrollen på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

I dette århundret er i tillegg Norges rolle som energileverandør – olje, gass og elektrisitet, samt den økte rolla som matprodusent knytta til fisk – blitt stor og betydningsfull. Mottakerlanda på kontinentet vil ha behov for – særlig ved krise og krig – å sikre seg fortsatte leveranser.

En politisk uavhengighetslinje for Norge må ha en forsvarspolitisk linje som står for å etablere et effektivt anti-invasjonsforsvar som kan avvise enhver angriper. Et Norge som skulle ønske å være nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Det må ha evnen til å avverge forsøk fra noen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid.

Ekspansjon

Vi er nå inne i en verdensutvikling med sterk kapitalistisk ekspansjon. Denne skjer parallelt innad i alle kapitalistiske land med sterkt press for å privatisere offentlige tjenester og virksomhetsområder. Samtidig har sammenbruddet i den tidligere Østblokken gitt en kapitalistisk ekspansjonsmulighet inn i nye områder i ett omfang den vestlige imperialismen ikke har opplevd på 130 år. Samtidig som den kapitalistiske verden har fellesinteresse av å flytte fram de markedsøkonomiske posisjonene inn i disse nye områdene, preges samarbeidet av en sterk rivalisering stormaktene imellom om innflytelse på bekostning av hverandre.

Et av hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA, EU og Japan om og med Russland om Sovjets tidligere randstater i Øst-Europa og med India, Kina og de asiatiske tigrene som både mulig bytte og aktører.

For folk i Norge som skulle ønske å opprette og videreutvikle en nasjonal uavhengighetspolitikk på et ikke ekspansjonistisk grunnlag, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Konklusjonene i innstillinga fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og innstillinga fra Forsvarspolitisk Utvalg (FPU) – Et nytt Forsvar – vil begge avvikle den resterende del av hva som kan utgjøre et troverdig invasjonsforsvar.

FS har som premiss for sine vurderinger jobbet ut fra to hovedkriterier:

• «et alliansetilpasset forsvar, dvs en organisasjon tilpasset en rolle som norsk bidrag til allierte forsterkninger på norsk område.»
• «et terskelforsvar, dvs. en nedskalert versjon av dagens forsvar, tilpasset en annen og mer begrenset trussel enn det tradisjonelle invasjonsscenariet, og med en viss tilleggskapasitet for internasjo-nale operasjoner.»

Utenlandstjeneste

I studiens sluttfase besluttet forsvarssjefen at det siste alternativet skulle danne basis for det endelige strukturforslag.

Hovedpunkt i FS er at vernepliktsordningen opprettholdes, men med varierende vernepliktstid og reduksjon i innkallingstyrken. En vesentlig begrunnelse for opprettholdelse av vernepliktsordninga – inklusive sesjonering av hele årsklassen – er behovet for få tegnet kontrakt for utenlandstjeneste med ungguttene.

Repetisjonsøvelser av rulleførte soldater vil bare unntaksvis kunne skje.

Det vesentligste av hærens installasjoner i Nord-Norge opprettholdes, mens det vesentligste av hærens installasjoner i Sør- Norge legges ned til fordel for en konsentrasjon i Hedmark, Akershus og Oslo.

Missiltorpedovåpnet, MTB, foreslås avviklet sammen med en reduksjon i ubåt og mineleggerkapasitet. Sammen med allerede gjennomførte og foreslåtte nedlegginger av kystfort avvikles i realiteten vesentlige deler det kystbaserte invasjonsforsvaret. Minerydderkapasi-teten foreslås opprettholdt med begrunnelse at de kan ha betydning i internasjonale oppdrag.

Det vesentligste av Luftforsvarets virksomhet i Nord-Norge foreslås konsentrert til Bodø, mens den operative aktiviteten i Sør-Norge konsentreres til Ørland og Rygge.

Gjennomføres FS sine forslag vil det i 2005 kun være mobiliserbare hærstyrker i Norge på ca. 20% av nivået i 1990. Disse vil i tillegg i hovedsak være trent for, utstyrt for og innrettet på utenlandsoperasjoner.

Luftforsvarets stasjon Ørland vil fortsatt ha som formål å være øremerket internasjonale operasjoner. Gjennom nedlegging av stasjonære kystforsvars-installasjoner og mineleggerkapasitet samt nedlegging av det kystbaserte MTB-våpenet, svekkes de vesentligste delene av invasjonsforsvaret i Sjøforsvaret. Forslaget om opprettholdelse av fem nye fregatter, det mobile kystartilleriet og minesveiperkapasitet har som vesentlig begrunnelse at de kan spille en rolle i internasjonale operasjoner.

Innstillingen fra Forsvarspolitisk Utvalg som var sammensatt med representanter fra alle stortingspartiene, sammenfaller på alle vesentlige punkter når det gjelder premisser og konklusjoner med Forsvarsstudie 2000.

Under arbeidet har FPU hatt kontakt med arbeidet i FS. Det er derfor etablert et felles vurderingsgrunnlag som har resultert i en innstilling uten vesentlige dissenser innad eller i forhold til konklusjonene i FS (altså den fagmilitære ledelsen).

FPU og Sosialistisk Venstreparti

Arbeidet i FPU har hatt som uttalt mål å skape en politisk konsensus knytta til det sikkerhetspolitiske grunnlaget Stortinget skal forholde seg til, og den forsvarspolitikk som skal føres. Det har vært ei uttrykt målsetting for arbeidet å utvikle en slik konsensus for sikkerhets og forsvarspolitikken i ei «ny tid» for at dette spørsmålet skal heves over den daglige kiving i Stortinget. Dette er oppnådd gjennom FPU og også SV har akseptert de nye premisser med bare mindre merknader.

En debatt eller strid om vesentlige elementer i forsvarspolitikken vil ikke skje med utgangspunkt i stortingspartiene hvis det ikke først blir en sterk debatt i miljøer utafor Stortinget og Forsvarets overkommando. Tvert om vil de vesentligste stridsspørsmål bli redusert til reine lokaliseringskamper uten at premiss og konklusjoner på noe vis vil bli utfordret.

Det er flere faktorer som har bidratt til at de radikale endringsforslag som nå ligger på bordet fra Forsvarsstudie 2000 (FS) og Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), har kunnet oppstå.

Det er et poeng å drøfte disse faktorene fordi de på sitt vis vil påvirke ethvert forsvarspolitisk syn eller forslag sjøl om en skulle gå inn for helt andre løsninger enn de som nå ligger på bordet.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Warszawapakten har medført en grunnleggende endring av det potensielle trusselbildet. Som ett av to NATO-land med grense mot Sovjet hadde Norge en rolle som «frontlinjestat» i et oppgjør mellom øst og vest. Dette var, gjennom NATO-medlemskapet, strukturerende for etableringen av mange av de norske forsvarsinstallasjonene og grupperingen av norske styrker i forhold til å sikre overføring av andre NATO-tropper i en krigssituasjon. En god del av særlig Luftforsvarets anlegg er finansiert av NATO-midler og inngår i en struktur for å sikre overføring av utenlandske unsetningsstyrker. Samtidig var hærens gruppering tilpasset å skulle «holde fortet» til unnsetningene kom og hadde en stridsdoktrine, «oppholdende strid», tilpasset dette.

Den vesentlige endringen i den ytre trussel samt omprioriteringer også fra NATO har betydning for hvilken struktur og innretting et sterkt nasjonalt invasjonsforsvar må ha i framtida. En avvisning av premisser og konklusjoner i FS 2000 samt i FPU til fordel for opprettholdelse av et vernepliktsbasert invasjonsforsvar kan ikke bety å bare fortsette med det som har vært. Det må også bety noe mer og noe annet.

Det norske forsvarsbudsjettet hadde gjennom 80-tallet en realvekst pr. år på ca. 3%. Det ble i denne perioden bygd opp en struktur med personell og installasjoner som krevde en stor andel av forsvarsbudsjettet til løpende drift.

Forsvaret i 1989

Rundt 1989 var Forsvaret godt rustet til å kunne yte kraftig motstand mot en sovjetisk angriper. Det er en historisk ironi at Sovjetunionen på dette tidspunkt sto foran en fullstendig oppløsning.

På grunnlag av allerede vedtatte bevilgninger, investeringer og utdanningsprogram nådde det norske forsvaret høyden i sin anti-invasjonskapasitet rundt 1992. Det var utvikla en stor grad av evne til samvirke mellom de ulike våpengrenene samt tempo og kraftsamling i Hæren ved opptreden i større avdelinger. Dette var parret med en større grad av offensiv tenkning i den taktiske doktrina for hæroperasjoner samt at troppeføringsteknikken hos det lavere befalet vel aldri har vært bedre.

I en situasjon med svakere trusselbilde og derav lavere forsvarsbudsjett, betydde en opprettholdelse av alle elementer i den eksisterende struktur at kostnadene til en løpende drift ville ta en stadig større del av forsvarsbudsjettet. Dette kompenserte ikke med en fortsatt økning av realrammene. En prolongering av denne tendensen tilsa at omtrent hele forsvarsbudsjettet ville gå til drift rundt i år 2015 – så sant en ikke sterkt økte bevilgningsnivået. Det ville tilsi: ingen midler til investering og utvikling i nye og forbedrede våpensystemer.

Denne tendensen blir forsterka av at hvert generasjonsskifte av et våpen viser seg å være ca. dobbelt så dyrt i realverdi som det systemet det skal erstatte. Våpen har en langt raskere kostnadsutvikling enn andre industrielle produkter i verden.

Mange av de våpnene Norge anskaffa på 70-80-tallet, vil ha utspilt sin rolle i perioden 2005-2015. Og: Det er begrensninger i de økonomiske rammene – til dels uavhengig av hvilke sikkerhetspolitiske løsninger en er tilhenger av.

Det er nødvendig å slå fast at de endringer som har skjedd gjennom hele 90-tallet og som nå er foreslått gjennom FS og FPU, ikke i hovedsak skyldes økonomiske begrensninger i bevilgninger. De er et utrykk for et doktrinevalg fra forsvarsledelsen på basis av en konklusjon om at et forsvar av Norge gjennom et tradisjonelt vernepliktsforsvar, ikke er mulig.

Premissene for dette ble blant annet lagt gjennom oppsummeringen av Golfkrigen mot Irak i 1991, og det teknologiske nivå som der ble demonstrert.

Debatten rundt dette kom først opp i Norsk Militært Tidsskrift for ca. ni år siden, særlig knyttet til to artikler hvor nåværende informasjonssjef i Forsvarets overkommando, brigader Kjell Grandhagen, var medforfatter. Den entydige konklusjonen i artikkelen var at kun høyteknologiske, avanserte våpensystemer hadde noen effektivitet som demonstrert fra den vestlige alliansen mot Irak i denne krigen.

Å gå til krig uten å ha de mest avanserte våpen, vil tilsi å gjøre ens egne til kanonføde for en mer teknologisk overlegen fiende. USA lot være å bruke sine egne reservister under bakkekrigen til tross for flere måneders trening fordi det ble antatt at de ikke hadde oppnådd høyt nok treningsnivå.

På bakgrunn av dette og utfra en sammenlignende studie av oppnådde resultater fra flere norske repetisjonsøvelser slo nåværende brigader, Sverre Diesen, samme år fast i en artikkel i samme tidsskrift at: «..leidangens tid er definitivt forbi og kommer ikke tilbake».

Treningsnivå

Dette var rettet direkte mot at en mobiliseringshær med sitt lavere treningsnivå kunne ha noen effektiv misjon i forsvaret av Norge. Tvert om understreker han at det vil være direkte umoralsk å sende norske, vernepliktige mobiliseringssoldater mot en teknologisk overlegen og bedre trent fiende med de tap det ville medføre. En vernepliktshær vil etter hans vurdering tape. Om en taper den første dagen eller etter ti dager, spiller liten rolle utover å sikre seg et mer heroisk ettermæle. Hvis du ikke har ei linje for å vinne, er det etisk feil å gå til kamp.

Disse synspunktene ble gjentatt da Diesen sammen med nå avdøde, daværende forsvarsminister Holst, samt Martin Tiller fra Forsvarsdepartementet la fram Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 høsten 1992. Disse synspunktene har brigader Diesen kjempet for og forsvart i debatten i forsvarskretser gjennom hele 90-tallet. Samtidig har han stått sentralt som premissleverandør for flere av forsvarsstudiene gjennom 90-tallet som har ligget til grunn for utforminga av langtidsmeldingene. Han ledet forsvarsvarsjefens stab i arbeidet med den nylig avgitte Forsvarsstudie 2000, og fortsetter for tida å bistå Forsvarsdepartementets arbeid med den nye langtidsmeldinga som kommer vinter/vår 2001.

Dette er et uttrykk for at forsvarets militære og politiske ledelse er konsolidert på at et mobiliseringsbasert vernepliktsforsvar over hele landet skal avvikles til fordel for noe annet. Dette er i tråd med de føringer som er lagt i FS og FPU.

Vekk med vernepliktshæren

Langtidsmeldinga for forsvaret – Stortingsmelding nr. 16, 1992/93 – var det første planmessige forsøket på å fjerne de vesentligste delene av et mobiliserbart vernepliktsforsvar som stammen i et nasjonalt basert invasjonsforsvar. Det hadde følgende premiss og hovedmålsettinger:

1. Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med andre utenlandske styrker. Altså: Et redskap for også å være tilstede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.
2. En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning.Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.
3. Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktsforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger. Vernepliktige som er eldre enn 34 år, innkalles kun unntaksvis til repetisjonsøvelser. Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller EU, legges definitivt bort.
4. Det ble lagt opp til en stillingsreduksjon i Forsvaret på minst 6.400 over en tiårs periode for å redusere løpende driftskostnader.

Så langt har kun ca. en tredel av personellreduksjonene blitt gjennomført, men det vesentligste i de andre punktene er gjennomført og til dels forsterka gjennom langtidsmeldinga fra 1997 samt de årlige statsbudsjett.

Sammenbruddet av Sovjetunionen, Østblokken og Warszawapakten samt den militære og teknologiske styrke-overlegenhet Vesten demonstrerte i krigen mot Irak i 1991, etablerte den nye verdensorden med USA som den eneste og ledende supermakt. USA har som uttrykt premiss for sin utenrikspolitikk at de har rett til å gå inn ethvert sted på kloden hvor de ser sine økonomiske, politiske eller militære interesser truet.

Norge var snar til å koble seg til denne utenrikspolitiske linja gjennom militær deltakelse både mot Irak i 1991 og mot Jugoslavia i 1999. På den ene sida er dette et uttrykk for den norske elitens servile og underdanige holdning i forhold til USA og EU. På den andre sida er det et uttrykk for en bevisst stillingstagen fra de økonomisk og politisk ledende kreftene i landet. De enorme oljeinntektene som er samlet på statens og på private hender, har gitt dem en egeninteresse av å ekspandere videre. Klarest kom dette til uttrykk fra nåværende statsminister, daværende olje- og energiminister Jens Stoltenberg, i et innslag i Dagsrevyen i månedsskiftet september/oktober i 1996. Han var på besøk ved det Kaspiske hav og sto i Baku og pekte utover området med noen av verdens største og ennå uutnyttede oljekilder, mens han sa: «Her skal vi hente inntektene som i neste århundre skal betale for vårt helsevesen og pensjoner.»

Klarere kan det vanskelig uttrykkes at Norge har sjølstendige ambisjoner om å flytte fram sine økonomiske og politiske posisjoner. Den enorme statlige og private formuen som er skapt gjennom produksjonen av olje og gass på norsk sokkel, har gitt et materielt grunnlag for å fortsette eventyret utaskjærs. I første omgang forsøker den vestlige alliansen å flytte fram det kapitalistiske budskap gjennom markedsliberalistiske organisasjoner som: Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og WTO.

Norge har ikke ressurser økonomisk og militært til å spille noen sjølstendig rolle i dette. Derfor er den norske eliten helt avhengig av å knytte seg til andre og sterkere krefter for å kunne få en bit av kaka. Foreløpig er det et stort «tomrom» å fylle for de vestlige og asiatiske kapitalistiske økonomiene i den tidligere Østblokken og de sørlige tidligere sovjetiske republikkene. Det er vesent-lige fellesinteresser for alle de kapitalistiske land i å etablere kontrollerbare markedskapitalistiske forhold. Samtidig er det en sterk rivalisering på gang mellom de samme landene knyttet til hvert sitt kapitalistiske senter rundt henholdsvis USA, EU og Japan hvor en hele tiden forsøker å komme de andre i forkjøpet med å etablere et økonomisk og politisk hegemoni.

De vestlige allianser har et behov for å kunne sende sammensatte ekspedisjonskorps ut i verden for å sikre sine interesse. Dette har medført et krav om å kombinere ulike lands militære styrker til ulike typer oppdrag. Parallelt med dette har EU et behov for å kunne spille en sjølstendig militær rolle. Dette har igjenmedført en sterkere europeisk forsvarsidentitet med rett til å kombinere NATO-avdelinger under EUs kommando.

Plug and play

Siden stadig større del av norske stridsavdelinger må ha en «plug and play» kompatibilitet – for å låne fra dataspråket – betyr det at vi under 90-tallet har fått utviklet et forsvar etter lego-prinsippet. Byggeklosser som kan kombineres med andre enheter for å produsere en tilpasset militær styrke for å løse en bestemt type oppgave. Samtidig er en økende grad av tjenesteinnholdet av politimessig karakter. Bemanning av sjekkpunkter, kontroll og visitasjon samt patruljering i byer og etter vei.

Denne omformingen av de norske avdelingene har til gjengjeld svekka deres evne til samvirke med andre norske våpen og avdelinger. Behovet for å bygge opp et militærapparat egna som ekspedisjonskorps har gjort det mer uegna til å forsvare Norge. Et godt samvirke mellom våpengrener og mellom avdelinger krever trening. Tilpassing av norske styrker til internasjonale operasjoner og den økende graden av dette, har gått på bekostning av denne treninga.

En nedleggelse av de territoriale forsvarsinstallasjoner, kombinert med en oppstykking av de militære styrker til enkeltavdelinger som ikke er trent i nasjonalt samvirke, samt en manglende doktrine for forsvar av Norges territorium, fører til at løpet nok en er gang lagt for en gjentagelse av 9. april 1940!

Hvis dette er tilfellet, hva er så begrunnelsen for å trappe ned på det vernepliktsbaserte mobiliserbare invasjonsforsvaret og erstatte det med såkalte mer profesjonelle avdelinger innretta på samvirke med andre utenlandske styrker? Ett argument, men ikke det viktigste, er det som er nevnt over at forsvarsledelsen mener at norske vernepliktige mobiliseringssoldater ikke vil evne å løse oppgavene i framtidas krigsscenario. Det andre er at trusselen om en mulig invasjon er sterkt redusert i overskuelig tid – minst ti år. Dette er med all sannsynlighet rett – heldigvis.

Det tredje argumentet er økonomi. Landet har ikke råd til å opprettholde et vernepliktsbasert invasjonsforsvar modernisert med henblikk på framtidas utfordringer samtidig som en bygger opp styrker for å tjenestegjøre i utlandet.

Det fjerde og vesentligste fra den politiske og militære ledelsen er tesen om at «gnist kan tenne en præriebrann» for å si det med mine ord.

Begrunnelsen i de siste langtidsmeldinger for forsvaret samt i det sikkerhetspolitiske kapittelet i de årlige forsvarsbudsjettene for å bygge opp et ekspedisjonskorps er ett vesentlig punkt som sammenfattet med mine ord lyder: «En regional konflikt ute i verden som ikke blir stoppet, kan utvikle seg dithen at den kan vokse seg større og seinere true oss direkte med krig. Det er bedre å reise ut for å ta ting i starten enn å vente til det kommer inn over våre egne grenser.»

Derfor er det faktisk en nasjonal begrunnelse fra Bjørn Tore Godal sin side når han avviser Einar Skorgens uttalelse om at det nasjonale forsvaret nå er borte. Hans argumentasjon er at ved å reise ut i verden og ta krigen der, forsvarer han landets grenser.

Dette er en analyse som stiller verden fullstendig på hodet, men som er et perfekt utgangspunkt for å begrunne riktigheten av å dra ut i verden for å påtvinge andre folk og nasjoner våre systemer, mens vi plyndrer deres verdier.

De områdene som nå er åpne for kapitalistisk ekspansjon, har et utall av politiske, nasjonale og etniske motsetninger. De ulike kapitalistiske land spiller på alle disse motsetningene for å flytte fram sine egne posisjoner med påfølgende turbulens og uro i de områdene de opererer.

I en situasjon hvor vestlig ekspansjon blir møtt med politiske eller militære mottiltak, vil nettopp den begrunnelsen Norges nye forsvarsdoktrine nå hviler på, lett gjøre forsvarer til angriper og omvendt og derigjennom forsøke å forlede det norske folk til å støtte opp om imperialistiske eventyr.

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener at landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava ble stilt for flertallet av norske menn – og etter hvert en del kvinner – og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. NATO-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi det bygger på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den ekspansjonistiske sida blir kamuflert av makthaverne.

Framveksten av Norge som nasjon er historia om kampen mot fremmedveldet. Gjennom vår egen historie mot fremmedveldet samt to folkeavstemminger med flertall mot å avgi nasjonal suverenitet, ligger det også en gjensidig respekt for at også andre land og nasjoner har rett til å velge sjølstendighet.

Hjem i kister

Den som skal skaffe oppslutning i det norske folk om imperialistiske eventyr ute, har derfor ingen lett oppgave. Han blir nødt til å fortegne hva som skjer, for å klare å få noe gjennomslag for et aksept av at norske gutter og jenter kommer hjem i kister etter å ha blitt sendt ut i verden på krigseventyr.

Dette er også en underliggende del av begrunnelsen for en reduksjon av vernepliktshæren og større satsing på kontraktsforplikta soldater og vervede. Vernepliktshæren er ikke motivert for utenlandseventyr. I tillegg blir hele identifikasjonsfaktoren for folk og forsvar gjennom vernepliktsordninga såpass redusert at det må innføres andre former for belønningssystemer for menige og offiserer. Lønn, heder, medaljer, parader osv. og andre borgerlig/militaristiske symboler som skal gi en status i samfunnet, vil bli viktigere. Karriere-muligheter både innenfor og utenfor Forsvaret vil bli motivene heller enn en felles ideologisk plattform for forsvaret av landet.

NATO-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som et veiskille når det gjelder EUs behov for å markere egen identitet på det militære området. Da fikk VEU – på den tida EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk – anledning til å bruke deler av NATOs militære apparat, infrastruktur og kommandoapparat uten at USA nødvendigvis var med. Konseptet ble kalt Combined Joint Task Forces (CJTF). Det vil si: kombinerte fellesstyrker. Sammen med NATOs reaksjonsstyrker Immediate Reaction Forces (IRF) var de det første eksemplet på det jeg har kalt «plug and play»-styrker.

Avgjørelsen kom etter sterk rivning innad i NATO, men med USAs samtykke. Det var et uttrykk for EUs behov for å skape et mer sjølstendig militærpolitisk uttrykk for seg sjøl. Siden midten av 90-tallet har det gått en debatt om ESDI (Europeisk sikkerhets- og forsvarspolitisk identitet), og hvorvidt den skal knyttes til VEU, NATO eller til EU.

Ambisjonene i EU har hele tida vært større enn de materielle ressursene de har vært villig til å sette av. Men utviklinga fortsetter. VEU er nå integrert i EU. På EU-toppmøtet i Helsingfors i fjor vedtok EU-lederne å etablere egne militære strukturer ved siden av NATO. Hovedmålsetting var at de innen år 2003 – på 60 dagers varsel – skulle greie å stable på beina en styrke på 60 tusen soldater. Planen er seinere justert opp til en styrke på 80 tusen soldater.

Det er nå tydelig at EUs ledere ønsker å utvikle en europeisk militær identitet på sida av NATO og ikke underlagt USA. Dette ble videre for-sterket gjennom de nylig gjennomførte vedtak som ble fatta mandag den 13. november fra EUs side om en forsterkning av European Security and Defence Program (ESDP), programmet for å få på plass den militære delen av unionen.

Dette skaper noen rivninger innad i EU mellom britene som bremser den delen av EUs militære utvikling som kolliderer med USAs ønsker, og Tyskland/Frankrike som er pådriverne for en stadig sterkere sjølstendiggjøring for EU i forhold til USA.

Parallelt med dette vedtok NATO-toppmøtet i Washington i fjor Defence Capabilities Initiative (DCI ) for å tilpasse den militære evnen til det nye «out of area»-konseptet, såkalte «ikke paragraf 5 operasjoner». Dette er både et svar fra USA for å være ledende, men samtidig et middel for å kvalitetssikre de ulike styrkekomponentene så de faktisk kan plukkes, settes sammen og fungere i gitte situasjoner. Dette er et kvalitetssikringsopplegg som skal standard-isere alle operative elementer i en avdeling som treningsnivå, våpentyper, kommunikasjon og etteretningssystemer, taktisk doktrine og stridsfilosofi – for å ta det vesentligste.

Dette programmet tjener ikke bare USAs egne interesser, men bidrar også til å tilpasse avdelinger fra ulike EU-land, som samtidig er medlemmer av NATO, til framtidige fellesoperasjoner innafor en rein EU-hær. Det europeiske militære samarbeidet under ledelse av USA i NATO og det europeiske militære samarbeidet under ledelse av EU i og utafor NATO, spriker mer og mer. Sannsynligheten for at dette vil sprekke de nærmeste tjue åra, er overveldende stor.

Norge verst

Norge er det landet som så langt har innmeldt størst andel av sine militære styrker til internasjonale oppdrag for NATO. Den 21. november meldte Norge ved forsvarsminister Godal inn 3.500 soldater også til EUs militære styrker. Norge er i ferd med å radikalt redusere de elementer av Forsvaret som er egnet til å forsvare landets territorium. Ressursene brukes til å trene og utruste de internasjonale styrkene.

I en situasjon med sterk økonomisk og politisk rivalisering i verden mellom tre sentra vil dette skape stor uro med mulighet for militære konfrontasjoner. Når den ledende økonomiske, politiske og militære eliten i Norge så radikalt er villig til å underlegge seg to av disse rivaliserende sentra, og i tillegg ikke er villig til å se hvilke sterke rivninger som foregår mellom dem, har man blottstilt seg fullstendig hvis det kommer til en militær konfrontasjon mellom EU og USA.

Samtidig vil den raseringa av norsk forsvarsevne som nå finner sted, bli et sjølstendig argument fra de samme kreftene som har stått for nedlegginga. De vil hevde at vi i en ikke alt for fjern framtid må slutte oss til EU og den da sannsynlige EU-hæren. Den eliten som i dag blottstiller landet ved å omdanne Forsvaret til et ekspedisjonskorps, vil sannsynligvis være de første til å bruke den samme blottstillelsen som argument for en total integrering i EU. Her bør en også merke seg at det er EUs mål for det militære samarbeidet, at de ulike avdelinger ikke skal være under nasjonal kommando, men at det hele skal kunne integreres i en EU-hær.

USAs program for DCI vil gjennom programmet for standardisering av avdelingene som beskrevet foran, faktisk gjøre det lettere for EU å bygge en felles hær på grunnlag av standardiserte «plug and play»-enheter.

EU

Det vil være å gå for langt å si at den omstilling som nå finner sted for det norske Forsvaret, er et «EU-forberedende tiltak». Det som er korrekt å si, er at Forsvaret er vel forberedt og tilpasset en framtidig EU-tilknytning.

Hvis ja-kreftene lykkes med den omstillinga som nå finner sted, vil de samme ja-kreftene ha skaffet seg et styrka utgangspunkt for å bruke ja-argumenter på det sikkerhetspolitiske området.

Derfor må nei-sida ta et ansvar for forsvarspolitikken i Norge som vi tar et ansvar for alle andre spørsmål, som dreier seg om landets sjølstendighet. Dette kan heller ikke overlates til ja-sida.

John Bellamy Foster:
Marx’s Ecology – materialism and nature
New York: Monthly Review Press 1999
310 sider – ISBN 1-58367-011-4

Terje Valen er leder i Hordaland AKP og studieleder i AKP

---

Det har skjedd en marxistisk renessanse innen økologien. I 1999 ga Paul Burkett ut boken Marx and Nature: A Red and Green Perspective. Og i år kom John Bellamy Foster med Marx’s Ecology – materialism and nature. Jeg skal skrive om den siste av disse.

John Bellamy Foster, fra Monthly Review-kretsen i USA, sier at mange har anklaget Marx for å være en anti-økologisk tenker, men at han hadde lest for mye av ham til å ta slik kritikk alvorlig. Men selv da Foster skrev The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment (1994), trodde han at Marx sin økologiske innsikt var noe underordnet i tenkningen hans.

Foster sin vei til den økologiske materialismen hadde vært stengt av den marxismen han hadde lært opp gjennom årene. Han hadde sitt filosofiske grunnlag i Hegel og det hegeliansk-marxistiske opprøret mot den positivistiske marxismen som begynte i 1920-årene med arbeidene til Lukàcs, Korsch og Gramsci, og som ble ført videre av Frankfurtskolen og Det nye venstre. Disse rettet oppmerksomheten mot Marx sin praktiske materialisme, knyttet til praksisbegrepet. Her var det liten åpning for en marxistisk tilnærming til naturkunnskap og til det fysisk-naturvitenskapelige.

Dette var også Foster sin egen oppfatning av marxismen, og den nektet for muligheten av å anvende dialektiske tankemåter på naturen, og dermed overlot de hele dette området til positivismen. Materialismen hans var av et praktisk, politisk-økonomisk slag. Den var filosofisk inspirert av hegelsk idealisme og Feuerbach sitt materialistiske opprør mot Hegel. Men Foster hadde ikke kunnskap om den større materialistiske historietradisjonen i filosofi og vitenskap.

Ut fra de nye studiene sine konkluderte Foster tidlig i prosessen sin med at forsøkene som «økososialistene» gjorde på å føre «grønn» teori inn i marxismen, eller marxisme inn i «grønn» teori, aldri kunne skape den sammenhengende syntesen som nå er nødvendig. Han ble slått av Bacon sitt berømte utsagn: «Vi kan leite forgjeves etter fremgang i vitenskapelig kunnskap gjennom å legge nye ting oppå eller inn i gamle. Vi må gjøre en ny begynnelsen igjen og gå ut fra det virkelige grunnlaget, hvis vi ikke vil gå rundt for alltid i en sirkel, og gjøre liten og ingen fremgang.»

Materialistisk økologi

Derfor gikk Foster tilbake til grunnlaget for materialismen og oppdaget da at materialismen til Bacon og Marx og selv til Darwin kunne spores tilbake til et felles utspring: den gamle materialistiske filosofien til Epikur. Et studium av Epikur sin filosofi ga Foster for første gang et helhetlig bilde av fremveksten av den materialistiske økologien, i sammenheng med en dialektisk kamp når det gjaldt å definere verden.

Ved siden av denne ledetråden til den marxistiske økologien, oppdaget Foster også Marx sitt systematiske studium av den store tyske jordbrukskjemiker Justus von Liebig. Han skjønte at det var dette studiet, som vokste ut av Marx sin kritikk av Malthus, som ledet ham til det sentrale begrepet «metabolsk rift» i det menneskelige forholdet til resten av naturen, det vil si til den modne Marx sin analyse av menneskets fremmedgjøringen fra resten av naturen.

I det første av bokens seks kapitler er Foster på jakt etter røttene til den dialektiske materialismen. Han begynner med Darwin sin kamp for å holde fast ved og utvikle et materialistisk og dialektisk syn på livet i naturen, blant annet i motsetning til Carl von Linné. Mens Linné og hans disipler mente at artene nok kunne forbedres i en viss grad, men at store endringer ikke kunne finne sted, så var jo Darwins idé nettopp at artene kunne forandre seg helt grunnleggende gjennom en historisk utvikling når det gjaldt deres utveksling med naturen rundt. Gjennom lesning av Darwins notatbøker finner han ut at Darwin er en reflektert filosofisk materialist. Stephen Jay Gould skriver om disse notatbøkene at mens andre evolusjonstilhengere skrev om livskrefter, historiens retning, og organisk kamp og den grunnleggende ikke-reduserbare ånd, så skrev Darwin om «tilfeldig variasjon og naturlig utvalg». Han gjorde altså opprør mot den oppfatningen som sier at alt utvikler seg mot et bestemt mål som eksisterer fra utviklingens begynnelse til den slutt (teleologi). Dette var det samme opprøret som Epikur lanserte med sin naturfilosofi og som Lucretius førte videre til vår tid gjennom det store naturdiktet De rerum natura (Om naturens ting). Dette var også et opprør mot at gudene eller skjebnen bestemmer alt. Ut fra dette synet var naturen uavhengig av menneskenes ideer, dermed ble altså materialismen innført. Dessuten ble tilfeldighet og forandring innført som det grunnleggende trekk i all natur, det vil si dialektikk.

Marx selv begynte nettopp sitt store filosofiske oppgjør med idealisme og mekanisk materialisme gjennom et intenst og grundig studium av Epikurs filosofi. I 1841 hadde han ferdig doktoravhandlingen sin om Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi. Her utvikler han en materialisme som gjelder både menneskene og naturen rundt, tenkningen og den menneskelige praksis.

Foster viser også til det interessante faktum at flere av Epikurs verker har dukket opp funnet på brente papyrusruller i Herculaneum, etter at Marx skrev avhandlingen. Det har vist seg at Marx sine analyser av Epikur sin tenkning blir bekreftet av disse nyoppdagete manuskriptene.

Betraktende materialisme

I andre kapittel går Foster nærmere inn på det bedre kjente forholdet mellom Feuerbach og Marx. Feuerbach tok oppgjør med Hegel sin idealisme og kjempet for et materialistisk syn på verden. Marx sluttet seg helhjertet til dette, men kritisert Feuerbach fordi han ikke så den spesielle rollen til den menneskelige praksis. Gjennom å ta til seg Feuerbachs kontemplative, betraktende materialisme og legge til den aktive rollen til den menneskelig praksis, nådde Marx frem til en forståelse av menneskenes rolle i forholdet mellom menneske og natur, men uten å kaste over bord sin dialektiske forståelse av den ikke-menneskelige naturen også.

I kapittel tre tar Foster for seg den innbitte motstanden mot materialismen og dialektikken som de såkalte «prestenaturalistene» stod for. Det var prester som forsøkte å utarbeide en naturteologi der de godkjente naturens utvikling, men forklarte den ut fra bibelen. Det samme skjedde innen økonomien. Det er under dette perspektivet vi kan forstå motsetningen mellom Marx og Malthus, med sin teori om at befolkningen alltid ville øke i en stigende kurve, mens matforsyningen bare ville vokse i en rett linje.

Befolkningsteorier

Kapittel fire dreier seg om utviklingen av den materialistiske historeoppfatningen. Det begynner med kritikken mot Malthus. Malthus benektet at det var mulig å øke jordens produktivitet gjennom vitenskapen om jordforbedring. Han benektet altså at menneskene kunne innvirke på sine omgivelser til eget beste. Malthus sin politiske funksjon var å omdanne fattiglovene i England fra et grunnlag som foreskrev omsorg ut fra en naiv hjelpefilosofi, til et nytt grunnlag som sa at de fattige var overflødige ut fra naturlovene og dermed ikke burde få hjelp.

Opp mot denne teorien utarbeidet Engels grunnlaget for den marxistiske befolkningsteorien, dvs. teorien om at kapitalen skaper stadig flere proletarer og at den også skaper en stadig større relativ overbefolkning av mer eller mindre arbeidsløse.

Videre utover i kapitlet tar Foster opp Marx sitt brudd med Feuerbach og utviklingen av den aktive materialismen der menneskene står i et dialektisk utvekslingsforhold med resten av naturen, og er det mest aktive elementet i dette forholdet. Det var her at Marx interesser skiftet over fra naturen til menneskehistorien, men uten at han fornektet den ontologiske forrangen til naturen.

Det viktigste momentet i det vi kaller dialektisk materialisme er at både naturhistorien og samfunnshistorien representerer forbigående utviklingsprosesser. Der er ingen evig essens, ingen gudegitte former eller noen målstyringsprinsipper utenfor denne dødelige verden. Denne tanken tok Marx først og fremst fra uttrykket mors immortalis, den udødelige død i Lucretius sitt store dikt der han la frem innholdet i epikurismen. Marx sier at det eneste evige, uforanderlige faktum er bevegelsens abstraksjon, det vil si absolutt ren dødelighet. Det eneste faste er at alt er på vei til sin død. I Den tyske ideologien utviklet Marx dette synet systematisk når det gjelder menneskehistorien.

Historisk geologi og geografi

En del av kapitlet tar for seg utviklingen i synet på historisk geologi og geografi. Tidligere var det vanlige synet at dette var stabile, uendrete størrelser. Men fra slutten av 1700-tallet ble det synet utfordret av moderne geologisk og geografisk vitenskap. Foster viser at Marx var vel kjent med utviklingen i disse vitenskaper allerede fra gymnasdagene sine. I Økonomiske og filosofiske notatbøker skrev Marx at «skapelsesmyten har fått et kraftig slag fra geognosismen, dvs. fra den vitenskapen som presenterer jordens dannelse som en prosess, en selvskaping».

Ut fra dette tar Foster opp Marx sin kritikk av de sanne sosialistene. De sanne sosialistene ser bort fra skillet mellom menneskene som naturvesener og sosiale vesener, og de ser bort fra at arbeidet – det at menneskene omdanner naturen og sine samfunnsmessige forhold – er den grunnleggende historiske prosessen. Dermed reduserer de menneskene til noe «likt med hver flue, veps, hvert strå og hver stein». Derfor forble også deres politiske handlinger helt fjernt fra virkeligheten.

Proudhon

Marx kritiserte også Proudhons syn at maskineriet ville løse alle menneskehetens splittelser og at renten tok knekken på bondens egoisme og skapte en ny fordeling ut fra solidariske prinsipper. Denne kritikken finner vi i Filosofiens fattigdom.

Marx sitt modne økologiske perspektiv blir utviklet i Kapitalen. Det er her han føyer sitt materialistiske syn på naturen sammen med sitt materialistiske syn på samfunnet. Det sentrale begrepet er metabolisme (stoffwechsel), menneskets stoffskifte med naturen rundt seg. Tidligere hadde han kalt dette for forbindelsen mellom menneskets organiske legeme og dets uorganiske (ikke-kroppslig) legeme – den naturen som mennesket lever i og av. Det hadde oppstått et ulegelig brudd i denne stoffvekslingen gjennom den høye graden av fremmedgjøring under kapitalismen som fremstår som en antagonistisk motsetning mellom by og land. I et samfunn med samarbeidende produsenter (kommunismen) ville det bli nødvendig å «styre menneskenes utveksling med naturen på en bevisst måte» som er helt utenfor mulighetene til det borgerlige samfunnet.

Ved hjelp av begrepet stoffutveksling i forholdet by og land og i forholdet menneske og resten av naturen kunne Marx trenge inn til røttene av det historikere ofte har kalt «den andre jordbruksrevolusjonen», som fant sted på Marx sin egen tid, og den jordbrukskrisen som fulgte med dette. Dette gjorde det mulig for Marx å utvikle en kritikk av ødeleggelsene av miljøet som foregrep mye av nåtidens økologiske tenkning.

Marx sin analyse gikk gjennom to trinn – først en kritikk av Malthus og Ricardo (økonomi) og så et arbeid med den andre jordbruksrevolusjonen og følgene av Justus von Liebig sitt arbeid med jordkjemi. Dette tvang Marx til å analysere betingelsene som lå til grunn for et bærekraftige forhold til jorden.

Hele denne analysen munner ut i et krav om kommunisme for å gjenopprette en balansert utveksling mellom mennesker og natur. Opphevingen av den fiendtlige motsetning mellom by og land er en nødvendighet for at dette skal kunne skje.

Han nevner også den engelske kunstner, brukskunstner, designer, dikter og sosialistiske aktivist, William Morris (1834-1896) som ikke bare var en sterk tilhenger av marxismen, men også en av de første «grønne» tenkere i England. Han skrev den utopiske romanen News from Nowhere, som handler om et samfunn etter at verdensmarkedet er fjernet. Denne romanen er bygget opp på Marx sin økologiske forståelse.

Darwin

I det sjette og siste kapitlet av undersøker Foster hvorfor Darwin nølte så lenge før han publiserte teoriene sine, fra han skrev dem ned i 1842 og 1844 til de ble utgitt i 1858. Han påviser at miljøet rundt Darwin var meget materialistfiendtlig. Hvis han hadde offentliggjort boken sin for tidlig, hadde den kanskje blitt feiet av banen. Derfor måtte han vente til vilkårene ble mest mulig vennlige.

Etter dette gjennomgår Foster de grunnleggende resonnementene i Darwin sin bok og forteller om virkningene av boken og kampen til de som støttet Darwin. Marx var enormt opptatt av Darwin sine teorier og Marx sin venn Wilhelm Liebknecht forteller at han og Marx knapt snakket om annet i ukene etter at boken kom ut. Foster forteller også om Marx sin kontakt og korrespondanse med Darwin.

Etter å ha skrevet mer om de vanskene materialistene møtte, tar han opp den revolusjonen i etnologisk forskning som foregikk de siste tiårene av Marx liv. Sentralt sto den amerikanske etnologen, Lewis Henry Morgan (1818-1881). Marx studerte nøye bøkene til Morgan og de andre antropologipionerene på hans tid. Da Marx var død, påtok Engels seg å skrive om dette i boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse der den marxistiske teorien for kvinnefrigjøring ble fremstilt noenlunde fullstendig.

Bokens epilog begynner med et sitat fra Den tyske ideologien – Feuerbach som sammenfatter Marx sitt syn på utviklingen av naturhistorien og menneskehistorien og forholdet mellom dem. «Vi kjenner bare en vitenskap, historievitenskapen. Historien kan sees fra to sider: Den kan deles i naturhistorien og menneskehistorien. Men vi må ikke se på de to sidene som uavhengige enheter. Så lenge som menneskene har eksistert, har naturen og menneskene påvirket hverandre.»

Filosofiske arabesker

I epilogen avdekker han en spennende tradisjon som de fleste marxister er helt utvitende om. Utgangspunktet er Nikolai Bukharin som i februar 1937 ble arrestert på ordre fra Stalin og plassert i Lubjanka-fengselet. Han brukte da tiden, inntil han ble henrettet i mars 1938, til å skrive fire store manuskripter. Ett av disse kalte han Filosofiske arabesker. Stalin plasserte skriftene i et godt skult arkiv og de kom ikke frem igjen før på slutten av 1980-tallet under Gorbatsjov. På begynnelsen av 1990-tallet ble noen av dem publisert på russisk. Arabeskene er nå under oversetting til engelsk og kommer snart ut på Monthly Review Press.

Bukharin mente at arabeskene var hans viktigste filosofiske verk. Han hevdet at det egentlige grunnlag for marxismen kunne finnes i økologien. Bukharin støttet seg her på en av de store sovjetiske naturvitenskapsmenn, V.I. Vernadsky som i 1926 hadde gitt ut boken Biosfæren.

Bukharin var den av de marxistiske teoretikere på den tiden som hadde de næreste forbindelser til naturvitenskapen. I 1921 ga han ut det viktige arbeidet Historisk materialisme, der han skrev et kapittel om «Balansen mellom samfunn og natur». Her analyserte han «den materielle prosess av stoffveksling mellom samfunn for natur». Han bygget analysen sin på Marx sitt stoffvekslingbegrep. Allerede i 1931, lenge før han ble arrestert, hevdet Bukharin at det virkelige, pustende, levende mennesket ikke var en stenograf som skaffet frem «passende stenograftegn» som hos Wittgenstein og andre «som søkte solipsisme», men at menneskene nok var aktive, omdannende vesener som har endret hele jordens ansikt.

Bukharins syn på forholdet mellom menneskene og naturen rundt inneholdt nok en del mekanistiske forklaringer og hadde en viss «triumfalistisk» tone, når det gjaldt hva menneskene kunne gjøre, men i det store og hele fulgte han opp tråden fra Epikur over de store materialistene og frem til Marx og en del av hans etterfølgere.

Samtidig med Bukharins arrestasjon ble også en hel del av Russlands ledende økologer utrensket. Hele denne tradisjonen innen økologisk tenkning gikk under i Stalins ensretting i Øst og i utviklingen av den hegelske marxismen (Frankfurtskolen og andre), positivismen, språkfilosofien og senere postmodernismen i Vesten.

Etter Marx var det Engels som prøvde å føre videre Marx sitt økologiske standpunkt i boken Naturens dialektikk. Men disse manuskriptene ble ikke publisert før i 1927, lenge etter at Lenin var død. Derfor var det Engels’ bøker Anti-Dühring (1877-1878) og Ludvig Feuerbach og resultatet av klassisk germansk filosofi (1886) som influerte synet i den andre og tredje internasjonalen. Engels hadde lest hele Anti-Dühring for Marx, og Marx hadde selv skrevet et kapittel i boken og klart gitt uttrykk for at han var enig i hovedinnholdet.

Mekaniske tankemåter

Foster sier at Engels i stor grad klarte å overkomme mekaniske tankemåter gjennom dialektisk kritikk og kunnskap om evolusjon. Likevel manglet Engels’ skrifter det dype filosofiske grunnlaget i Marx sin egen materialistiske oppfatning av naturen, slik som han hadde utviklet det i konfrontasjon med Epikur og Hegel.

Marx hevdet at Epikur var den første som, gjennom religionen, oppdaget den fremmedgjøringen som lå i den menneskelige naturoppfatningen. Han hevdet at Hegel var den første som oppdaget arbeidets fremmedgjøring (men bare på en idealistisk måte som tankens fremmedgjøring). Marx mål innen historiefilosofien var ganske enkelt (innen en større dialektisk syntese) å kombinere fremmedgjøringsbegrepet med praksis, assosiert med Hegel, og den materialistiske oppfatningen av menneskenes fremmedgjøring fra naturen rundt som han fant hos Epikur.

De senere marxister grep ikke disse dypere filosofiske røttene til den materialismen som både Marx og Engels står for. Foster sier at Plekhanov produserte noen av de verste former for marxistisk positivisme. Den positivistiske retningen innen marxismen førte til et motopprør fra folk som Lukács, Korsch og Gramsci og Frankfurtskolen. Disse tenkerne gjorde motstand mot den positivistiske tendensen i marxismen. Men de gjorde dette på en måte som skadet marxismen like mye fra en annen kant. De kastet nemlig ut den delen av den marxistiske dialektikken som gjaldt naturen utenfor menneskene og menneskene som natur, dvs. biologi. Dermed innførte de en marxistisk epistemologi (lære om tenkningen) som åpnet for et reint idealistisk syn på naturen.

Naturens dialektikk

Resten av epilogen tar for seg Naturens dialektikk av Engels og bidragene til flere teoretikere på dette feltet. Han nevner navn som Caudwell og Morris (kjente marxister i Storbritannia), Kautsky, Lenin, Luxemburg.

Han avdekker også en gruppe som holdt oppe den marxistisk-økologiske tradisjonen i England, som J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, og Joseph Needham og avdekker innflytelsen Bukharin, Vavilov og Boris Hessen hadde på dem.

Etter å ha nevnt en del andre vitenskapsmenn innen denne tradisjonen og slått fast at den dypere filosofiske forståelsen til Marx mangler hos nesten alle disse, kommer han med et kortfattet sammendrag av hovedinnholdet i Epikurs filosofi og det avslutter hele Fosters resonnement.

Denne boken er et viktig bidrag i den marxistiske renessansen som er på gang i flere miljøer i verden nå. Den bør bli tilgjengelig på norsk snarest.

Artikkelen sto første gang i det danske tidsskriftet Solidaritet nr 3, 2000 og gjengis med tillatelse fra forfatteren

---

I 1975 begyndte den nye udgave af Marx’ og Engels’ samlede efterladte skriftlige materiale at udkomme på de sprog, de oprindelig var affattet på. Denne udgave – Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA) – er det andet forsøg på en historisk-kritisk udgave af hver en stump papir Marx og Engels har skrevet på, inklusive fuldstændig uinteressante breve stilet til de to.

Formålet med denne udgave er at tilgængeliggøre alle manuskripter, dele af manuskripter og mere eller mindre færdige udkast for dermed at kunne inddrage alle overvejelser fra ‘klassikernes’ side i den videre udarbejdelse af teorien. Intet skulle udelades, for alt kunne måske være relevant i en ny sammenhæng.

Historisk-kritisk betyder i denne sammenhæng, at Marx og Engels ikke mere er marxismen-leninismens klassikere, som de i nogle år betegnedes, men er historiske personer set i deres tidsalder og i de sammenhænge, under hvilke de udviklede deres metode.

Teksterne er således ikke ‘evige sandheder’, men kan ses og bearbejdes i den sammenhæng de opstod i. De fremstår som et led i en proces, som ved Marx’ og Engels’ død ikke var færdig eller afsluttet. I og med at de forskellige udkast nu offentliggøres, ses det at det de i sin tid publicerede, ikke i alle tilfælde var «færdigt», men kun den foreløbige slutsten i en udvikling. Og – som det hævdes af nogle – var der ikke tale om en fuldstændig enhed mellem Marx og Engels, tværtimod var de i nogle tilfælde modsætninger, hævder altså nogle. Udgivelsen af samtlige tekster giver et andet, nyt og bedre grundlag for denne diskussion. Selvfølgelig også et grundlag for udviklingen af helt abstrakte diskussioner om hvad Marx muligvis mente i dette eller hint uafsluttede manuskript eller i nogle notater. Mulighederne står vidt åbne.

Der er i øvrigt heller ikke enighed om hvordan opgaven bør løses. For eksempel er det blevet kritiseret af overlevende «kapitallogikere», at der er tale om Marx’ og Engels’ efterladenskaber i én samlet udgave, dvs. at denne udgave viderefører det forfalskede billede af Marx-Engels, og ikke af Marx som den geniale nyskaber og Engels, som ikke havde forstået hvad Marx egentlig mente.

Marx-Engels-udgaver før 1917

Engels havde i sit sidste leveår udtrykt ønsket om en samlet udgave af Marx’ og sine egne værker. Efter århundredskiftet blev dette ønsket diskuteret intensivt af repræsentanter for især det tyske og østrigske socialdemokrati. Problemet var at der ikke herskede enighed om hvordan en sådan udgave skulle se ud, efter hvilke videnskabelige og indholdsmæssige kriterier den skulle udarbejdes. Endvidere fandtes der kun få videnskabeligt uddannede forskere, der kunne udgive de efterladte papirer på en forsvarlig måde. Der udarbejdedes ganske vist retningslinjer for en fuldstændig, systematisk og videnskabelig udgave der skulle forsynes med indledninger og registre (Wiener Editionsplan). Denne udgave blev ikke realiseret. Mellem 1902 og 1917 udkom der på J.H.W. Dietz Verlag i Stuttgart i alt 10 bind i et ensartet udstyr, og det kunne betragtes som en begyndelse på de samlede værker. Men det ensartede udstyr dækkede over en forskelligartet bearbejdning. Historikeren Franz Mehring udgav 4 bind, men inkluderede heri også materiale af Ferdinand Lassalle. August Bebels og Eduard Bernsteins udgave af korrespondencen mellem Marx og Engels havde af politiske årsager ikke inddraget alle kendte breve og forkortede andre, uden at det fremgik klart. Russeren David Rjazanov betragtede sin tobinds udgave for perioden 1852 til 1862 som et forarbejde til noget kommende. Imidlertid var der med disse bind truffet en vigtig beslutning, nemlig at udgive Marx’ og Engels’ skrifter i én samlet udgave. Udover disse bind udgav Karl Kautsky i 1905 og 1910 det store ufuldendte manuskript Teorier om merværdien i fire bind. Endvidere arbejdede han med udgivelsen af en «folkeudgave» af Kapitalen, hvis første bind udkom i 1914 og de to sidste i løbet af 1920erne.

Marx-Engels-Gesamtausgabe (den første MEGA)

Men selv om arbejdet på at udgive også hidtil ukendte manuskripter således var indledt, var målet fortsat meget fjernt. Det ændrede sig efter den russiske revolution i 1917. Rjazanov var vendt tilbage til Rusland til trods for, at han ikke var medlem af det bolsjevikiske parti. Men han havde et godt ry som Marx-ekspert og -udgiver, og i 1921 blev det overdraget ham at indsamle dokumenter af Marx og Engels med henblik på at udgive dem. Med dette formål for øje oprettedes et videnskabeligt institut, Marx-Engels-instituttet. I 1924 vedtog Kommunistisk Internationale på hans forslag at udgive en videnskabelig historisk-kritisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, efterladte manuskripter og breve.

Den overvejende del af de efterladte manuskripter og breve beroede i det tyske socialdemokratis (SPD) arkiv i Berlin. Rjazanovs tidligere indsats som Marx-udgiver var derfor af betydning: han kendte arkivet, og de afgørende personer i SPD kendte ham. Han fik således tilladelse til at lade samtlige efterladte papirer affotografere. Dermed var den ene forudsætning for den påtænkte udgave sikret. Den næste var at skabe en stab af medarbejdere, der kunne bearbejde manuskripterne. Det var ikke kun nødvendigt at have en omfattende specialviden på de områder Marx og Engels havde beskæftiget sig med. Det var for eksempel også nødvendigt at kunne læse Marx’ håndskrift, en i realiteten temmelig vanskelig opgave. Men det lykkedes, arbejdet påbegyndtes og 1. bind udkom i 1927.

Det var gået stærkt, og arbejdsindsatsen var stor fra de trods alt få medarbejderes side. Ganske vist støttede sovjetstaten foretagendet og stillede betydelige midler til rådighed til indkøb af for eksempel biblioteker og samlinger, hvilket gjorde instituttets bibliotek til en overordentlig værdifuld samling om de sociale bevægelsers udvikling siden den franske revolution.

Det lykkedes også at få et samarbejde i stand med interesserede videnskabsmænd i Europa, som på stedet, for eksempel i Belgien eller Rhinlandet, undersøgte forhold af interesse for udgivelsen. I denne sammenhæng opsporedes i flere tilfælde også nyt materiale, en udvikling som ikke engang i dag er afsluttet, selv om det i de senere år stort set kun har været enkelte, men ikke uvigtige, breve eller interviews og lignende der er dukket op. Det betød, at instituttet fik indsamlet op mod 15.000 originaldokumenter og henved 175.000 kopier (1931). Det er bemærkelsesværdigt at det til trods for det enorme materiale, lykkedes at udgive første delbind så hurtigt. Denne hast medførte visse uklarheder: anmærkningerne blev først bragt i første binds andet delbind og på baggrund af de erfaringer der var blevet gjort ved udarbejdelsen af første delbind, hvilket medførte nogen ujævnhed.

Den første MEGA var oprindelig planlagt til at udkomme i tre afdelinger, senere i 4. Første afdeling skulle indeholde værker og afhandlinger. Her udkom bind 1-7 (8 delbind) med værkerne fra 1841-1848. I 1935 udgaves i anledning af Engels’ 40-års dødsdag en særudgave af Herrn Eugen Dührings Umwälzung der Wissenschaft og Dialektik der Natur 1873-1882 i et bind. I tredje afdeling udkom korrespondancen mellem Marx og Engels, og fire bind med den på det tidspunkt kendte brevveksling 1844-1883 blev udgivet. I modsætning til Bebel og Bernsteins udgave var der tale om alle brevene, og de var uforkortede. Ialt nåede 13 af de planlagte 46 bind i de tre afdelinger at udkomme mellem 1927 og 1935.

Annen afdeling var forbeholdt Kapitalen, men først i 1939 og 1941 publiceredes Marx’ uafsluttede manuskript, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie (Rohentwurf), uden nogen udgivelsesmæssig tilknytning til MEGA, men udarbejdet efter dens metode og af dens medarbejdere. I tilknytning til MEGA udgaves Marx-Engels-Archiv, der udkom på tysk i to bind i Frankfurt/M 1927-28 og fra 1924 på russisk. Bindene indeholdt flere hidtil utrykte tekster.

Rjazanov kom i et modsætningsforhold til den stalinistiske styreform og blev 1931 fjernet fra instituttet og forvist til Saratov, hvor han blev henrettet i 1938. Bortset fra alle andre sider af dette, viste det sig at blive et hårdt slag mod Kominterns beslutning fra 1924. Der kom dog som nævnt flere bind, og erfaringerne blev systematiseret – hertil hører udarbejdelsen af en plan for fjerde afdeling, der skulle indeholde excerpterne i ca. 40 bind. Som resultat kan man sige, at der for første gang forelå noget, som kunne betegnes som en tilnærmelsesvis kritisk-historisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, omend den ikke afsluttedes. Tilnærmelsesvis fordi den historisk-kritiske metode blev udviklet blant annet sammen med den første MEGA og sidenhen videreudviklet. I 1970’erne, da den nye MEGA begyndte at udkomme, var den metodemæssige udvikling fortsat. Den første MEGA var et afgjort fremskridt – den satte nye standarder for udgivelsen af Marx og Engels, men i 1970’erne måtte metoden påny forbedres.

Marx-Engels værk-udgaver

Den historisk-kritiske, komplette udgave er en forudsætning for brugsudgaverne. Disse omfatter for eksempel ikke manuskripterne og anmærkningsapparatet er ikke så omfattende. En første russisk udgave af samtlige værker udkom mellem 1928 og 1940 i 28 bind, den anden fra 1955 til 1966 i 39 bind som senere afsluttedes med 11 suppleringsbind. Denne udgave var grundlaget for Marx-Engels-Werke (MEW), som udkom fra 1956 i Øst-Berlin på Dietz Verlag. Denne fortsættes principielt udover de 43 hidtil udkomne bind, og ajourføres efterhånden som den nye MEGAs bind udkommer. Der foreligger allerede flere bind i MEW der er bearbejdet i overensstemmelse med forskningens resultater, som de foreligger i denne anden MEGA.

På grundlag af erfaringerne med den anden russiske udgave og MEW begyndte forlagene Progress, Lawrence & Wishart og International Publishers i henholdsvis Moskva, London og New York 1975 at udgive den første samlede engelskprogede udgave: Karl Marx/Frederick Engels, Collected Works (MECW) i 50 bind. Lawrence & Wishart og International Publishers har til hensigt at afslutte udgaven. Der mangler i dag kun bind 47-50 (= Engels’ breve fra 1883-1895) og registrene. Det ser for nuværende ud til at MECW vil blive afsluttet og dermed vil der foreligge en let tilgængelig engelsksproget udgave af samtlige værker og breve fra Marx og Engels.

Hvad skal man så med en yderligere udgave, en mammutudgave i 124 omfangsrige bind, som planen for tiden er? Man skal ikke tage fejl, det er fortsat et politisk stridsspørgsmål, som bliver diskuteret blant annet i det tyske parlament. Bør Marx’ og Engels’ værker udgives også efter at den nye MEGA – som i 1991 har fået en ny udgiver: Internationale Marx-Engels-Stiftung i Amsterdam (IMES) – er blevet akademiseret og afpolitiseret? Mange højreborgerlige politikere og videnskabsmænd har afvist det, marxismen har kun bragt ulykker over verden, den er en forkert teori, den har ingen positiv betydning mere, hvis den da overhovedet nogensinde har haft det. Det er ikke på nogen måde nødvendigt at offentliggøre mere, især da alle betydende værker og brevvekslinger allerede foreligger i mange forskellige udgaver. Men også socialister kan spørge om der virkelig skal investeres så meget i denne udgave, som jo først og fremmest er en videnskabelig udgave, som ikke er beregnet på bevægelsens aktivister, og som formentlig kun vil stå i biblioteker.

Karl Marx/Friedrich Engels Gesamtausgabe (den anden MEGA)

Problemet med udgivelsen af en pålidelig, videnskabelig udgave – netop den historisk-kritiske udgave – er at den hidtil ikke har kunnet realiseres i den kapitalistiske verden, hvor den overvejende del af grundmaterialet, nemlig Marx’ og Engels’ arkiver, findes. Det har ligget udenfor de bevilligende myndigheders interesse at finansiere et sådant omfangsrigt og kostbart foretagende. Naturligvis kan man ej heller af borgerlige instanser forvente at de skal udgive marxismens grundlæggende tekster. Det måtte være arbejderbevægelsen selv i en eller anden form, der påtog sig opgaven. Der fandtes ganske vist forskere i vesten med mere eller mindre tæt tilknytning til arbejderbevægelsen som arbejdede på udgivelsen af specielt Marx’ værker – franskmanden Maximilien Rubel kan nævnes – men der var ikke tilstrækkeligt grundlag for at igangsætte arbejdet i vest.

Det blev derfor de kommunistiske partiers institutter for marxisme-leninisme i Moskva og Berlin der overtog opgaven. Det lød indtil for få år siden som en indlysende selvfølgelighed, men åbningen af arkiverne har betydet at baggrunden for den nye MEGAs udvikling er blevet klarlagt. Det viser sig, at det hverken var nemt eller selvfølgeligt. Der var tværtimod betydelige – også politiske – vanskeligheder at overvinde. Moskvainstituttet havde ca. en tredel af Marx og Engels’ manuskripter og breve, og det Internationale Institut for Socialhistorie (IISG) i Amsterdam besluttede sig til at stille de 2/3 af de efterladte papirer som befandt sig i IISG, til rådighed for den planlagte udgivelse i øst, uden selv at ville deltage i projektet.

Princippet skulle være at udgive alt materiale der stammede fra «klassikernes» hånd i overenstemmelse med metoderne for en historisk-kritisk udgivelse, som de havde udviklet sig. Den nye MEGA skulle udkomme i fire afdelinger, nemlig:

• I: værker, artikler, udkast
• II: Kapitalen og dens forarbejder
• III: Korrespondencen mellem Marx og Engels og endvidere som noget nyt korrespondencen med dem
• IV: Ekscerpter – dvs. Marx’ og Engels afskrifter fra andres værker – notitser og anmærkninger i bøger.

Kravet om fuldstændighed indebar desuden at alle udkast, også til udgivne afhandlinger, skulle indeholdes i den nye MEGA. Endvidere skulle teksterne i de fire afdelinger udgives kronologisk, udkomme på de originale sprog med den originale retskrivning etc. og kommenteres udførligt. Efter at der var opnået enighed de to institutter imellem, udarbejdedes et prøvebind i 1972. Dette udsendtes til diskussion i den videnskabelige offentlighed, som reagerede positivt. Udgiverne udarbejdede med baggrund i de modtagne henvendelser de foreløbige retningslinjer der rettedes til, efterhånden, som man indvandt erfaringer ved de aktuelle udgivelser. Samme demokratiske fremgangsmåde blev anvendt, da man 1983 udgav et nyt prøvebind nu specielt vedrørende Marx’ og Engels’ anmærkninger i bøger. Det bør erindres, at de datidige medarbejdere ved den nye MEGA var indstillet på samarbejde med andre, dvs. ikke-kommunistiske forskere, og blant annet ved at fremlægge disse to bind gjorde det muligt. Men der fandtes naturligvis store politiske og politisk-videnskabelige modsætninger, der skulle overvindes, inden et samarbejde kunne blive virkelig frugtbart.

Marginalierne, dvs. anmærkningerne i bøgerne, vurderedes til at skulle udgives i ca. 30 MEGA-bind, og planerne for deres udgivelse i denne optimale form blev faktisk skrinlagt før 1990. I dag regner man med at de skal offentliggøres i forbindelse med IV. afdelings bind 32, der iøvrigt består af et katalog over Marx’ og Engels’ biblioteker.

Indtil 1990 udkom ialt 43 (del)bind. Siden da er der udkommet 7 nye bind i regi af IMES. Udgivelsen er altså fortsat, omend i væsentlig langsommere takt. Det skyldes især at finansieringen kun delvis er sikret, hvilket har betydet at der kun er få lønnede medarbejdere tilbage. For at hjælpe på det har grupper af frivillige medarbejdere påtaget sig at udarbejde bind, blant annet et i København. For tiden arbejdes der med over 30 bind. For nogle binds vedkommende er arbejdet nærmest afsluttet, men finansieringen af de manglende bind er ikke sikret. For andre bind gælder det at arbejdet med dem først lige er påbegyndt. Men alt i alt forholder det sig således, at der efter en pause på næsten 5 år igen er udkommet nye bind; det første i 1998, derefter to bind i 1999, til efteråret 2000 udkommer der andre bind – den nye MEGA fortsætter. Arbejdet er blevet omstillet, der er foretaget en ny redigering af retningslinjerne, og der er foretaget en stramning i enkelte bind, hvilket betyder, at dobbeltaftryk af tekster for fremtiden undgås, at visse bilag ikke optrykkes, at almene indledninger spares. Disse og tilsvarende besparelser indebærer, at omfanget kan reduceres med ca. 20 bind ialt. Ingen tekster af Marx eller Engels bliver dog udeladt; ligeledes bibeholdes princippet om også at udgive alle breve til Marx og Engels.

Resultater

Hvilke nye resultater har udgivelsen så medført? Det må være det centrale spørgsmål for socialister, når der spørges om værdien af den store arbejdsindsats. De centrale værker af Marx og Engels – Kapitalen for eksempel – har jo været kendt i lang tid, så kunne der i det hele taget være noget nyt at udgive? Står den omfattende indsats i et bare nogenlunde relevant forhold til resultatet? Var det i det hele taget en rigtig beslutning at udgive Marx’ og Engels’ værker i én udgave? Diskussionen om det sidste er bestemt ikke ny; der er flere, der har ment og mener, at Marx og Engels var, hvis ikke ligefrem modsætninger, så dog videnskabeligt set modpoler. Denne diskussion er nu med baggrund i udgivelsen af II afdeling bind 4/2, som er hovedmanuskriptet til Kapitalen bind 3, blusset op igen.

Det er imidlertid langt fra det eneste, der er opnået. I første afdeling er det lykkedes at verificere en række teksters autenticitet, dvs. at der er fundet nye tekster. Andre er nu definitivt fastslået som ikke værende skrevet af hverken Marx eller Engels, det gælder således en række bidrag til New York Tribune, og endelig er en lang række oversættelser af teksterne til andre sprog fundet. Det indebærer at omfanget af det umiddelbare ekko af Marx’ og Engels’ forfatterskab således kan vurderes meget mere præcist.

Anden afdeling har foreløbig bragt det største bidrag af nyt stof. Alle forarbejder og manuskripter til Kapitalen er nu ved at være udgivet, således Marx’ økonomiske manuskripter 1857/58, økonomiske manuskripter og skrifter 1858-1861 og Zur Kritik der politischen Ökonomie (manuskript 1861-1863) og økonomiske skrifter 1863-1867 (her mangler dog sidste bind). De resterende bind vil ligeledes indeholde meget nyt materiale, for eksempel Engels’ materiale til færdiggørelsen af Kapitalen bind 2 og 3.

I korrespondence-bindene, der foreløbig omfatter tiden op til december 1857 – de bind, der er under udarbejdelse går op til 1865 og igen årene 1888-1890, dvs. årene omkring oprettelsen af II. Internationale og indeholder blant annet brevvesklingen med Gerson Trier og Nicolai Petersen – findes der en del nye breve fra Marx og Engels, og hele korrespondencen er blevet kontrolleret og er nu fuldstændig. Især er det dog brevene til dem, der er nye. For tiden kendes ca. 4.000 fra Marx og Engels og ca. 10.000 til dem; de sidste er for en væsentlig dels vedkommende endnu ikke udgivet. Det er et uhyre omfattende stof, der er gemt i denne korrespondence, og især for de sidste tre årtiers vedkommende må man gå ud fra, at de indeholder et væld af nye informationer om arbejderbevægelsens udvikling.

Fjerde afdelings stof består så godt som udelukkende af nyt materiale og er især vigtigt som belæg for Marx’ og Engels’ arbejdsmetoder – hvilke kilder de benyttede, hvordan de behandlede stoffet, hvad de beskæftigede sig med også ud over det der umiddelbart indgik i deres udgivne skrifter.

Der er tale om så meget og så nyt stof, der bidrager til forståelsen af marxismens og arbejderbevægelsens udvikling, at udgivelsen er berettiget. Den ville være berettiget alene på baggrund af de to personers umiddelbare rolle i forrige århundredes politiske og videnskabsteoretiske udvikling. For arbejderbevægelsen er det derudover vigtigt at grundlaget for den revolutionære teori bliver offentliggjort helt komplet. Det er af betydning om man kan fastslå at de foreliggende udarbejdelser beror på et grundlag, som må revideres. Diskussionen om specielt Kapitalen har nu med udgivelsen af de tekster, som Engels havde til sin rådighed, da han bearbejdede manuskripterne, fået et nyt grundlag. Hver udgave af Kapitalens 1. bind, som udkom indtil 1895 (Engels’ dødsår) findes i den nye MEGA, fordi de 6 bind indeholder nye bearbejdelser, nyt stof – delvis indtil nu ukendte tekster – og diskussionen om udviklingen af den økonomiske teori har fået et væsentligt udvidet grundlag – de endnu manglende bind i II og IV afdeling vil udbygge det endnu mere.

Andre værker – som for eksempel Den tyske ideologi – vil efter grundige diskussioner blive udgivet i en ny form. De matematiske manuskripter, som foreligger i forskellige udgaver, bliver nu for første gang publiceret i deres helhed. Andre nye tekster fra for eksempel Neue Rheinische Zeitung 1848-49 udkommer for første gang som tekster af enten Marx eller Engels. I sammenhæng hermed kan man af de allerede udkomne brevbind vurdere kommunisternes rolle i revolutionen 1848-49 på et meget bredere grundlag. Der er grund til at hilse udgaven velkommen, og håbe på at det lykkes at afslutte den i 2020, som planen er for tiden. Problemet er blant annet finansieringen; selv om det er lykkedes at få enkelte offentlige bevillinger, specielt i Tyskland, Nederlandene og fra EU i Bruxelles, er det langt fra tilstrækkeligt. Der findes en nødfond, hvortil også danske fagforeninger og andre har indbetalt ikke ubetydelige beløb, men der mangler fortsat penge.

Følgende bind er udkommet:

• 1. afdeling: Værker bind 1-3, 10-13, 18, 20, 22, 24-27, 29; bind 4-6, 14, 16, 21, 28, 31 og 32 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 32 bind.
• 2. afdeling: Kapitalen med forarbejder bind 1-10; bind 4/3, 11-15 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 15 bind (24 bøger).
• 3. afdeling: Korrespondancen bind 1-8; bind 9-13, 29-30 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 35 bind.
• 4. afdeling: Excerpter bind 1-4, 6-9, 31-32; bind 5, 10-12, 16, 22, 26 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 32 bind.

Litteratur

Tidsskrifterne MEGA-Studien (1994 – )og Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge (1991 -) har direkte tilknytning til MEGA. Begge tidsskrifter er flersprogede, dvs. de indeholder artikler enten på engelsk eller tysk, i enkelte tilfælde også fransk. Tidligere udkom forskellige andre årbøger og halvinterne diskussionstidskrifter, som kan lånes fra Arbejderbevægelsens bibliotek og arkiv. På fransk findes Actuel Marx og en del andre tidsskrifter tager spørgsmål om MEGA og udgivelsen af Marx’ og Engels’ skrifter op, således for eksempel Critique. Journal of Socialist Theory nr. 30/31, der på siderne 179-207 gennemgår MEGAs udvikling og indhold.

I Arbejderhistorie findes blant annet følgende artikler:

• Ole Stender Petersen: Ukendt Marx-brev fundet i Odense, i nr 27, 1986, side 46-48
• Rolf Hecker: Den første MEGA. Rjazanovs bidrag til den historisk-kritiske Marx-Engels-udgave, i nr 2, 1995, side 51-62
• Jürgen Jungnickel/Carl-Erich Vollgraf: Marx’ tekster «sikret mod fuldstændig ødelæggelse». Om Engels’ udgave af Kapitalens III. bind, i 1953, side 43-57
• desuden er der løbende anmeldelser – i nr 28, 1987 findes en omfattende anmeldelse på side 82-116 – og stof om MEGA.

Hal Draper: The Marx-Engels register. A complete bibliography of Marx’ and Engels’ individual writings, New York, Schocken Books 1985, 271 sider [The Marx-Engels cyclopedia, 2]

Louise Fluger Callesen: Karl Marx-Friedrich Engels. Tekster på dansk 1848-1996. En bibliografi over artikler, breve, bøger – ABAs bibliografiske serie 10 – København 1997: der henvises i denne til hvor de til dansk oversatte tekster kan findes i MEGA, MEW og MECW.

Nettsteder

• Marx-Engels-Forschung und -Edition: http://home.t-online.de/home/r.hecker
• Marx/Engels Library: http://www.marxists.org/archive/marx/works/index.htm
• AKPs klassikerside: http://www.akp.no/hefter/klassikerne.htm

Henrik Ormåsen er medlem av Tjen Folket

Pål Steigan hadde i Røde Fane nr 4, 2000 en artikkel under tittelen «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Denne artikkelen er en revidert og utdypet utgave av noe Steigan hadde i «Åpent forum» i Klassekampen 15. juli 2000, under tittelen: «Nå må de radikale bli radikale». I korthet kan dette innlegget oppsummeres til at Steigan kritiserer debatten om proletariatets diktatur som gikk i Klassekampen i sommer, for å være irrelevant nå som vi har fått internett. Dessverre valgte Klassekampen å ikke trykke mitt svarinnlegg, og innlegget trykkes derfor her.

Steigan har rett i at internett har medført en seriøs endring i samfunnets basis, og er en stor utfordring for det kapitalistiske system. Men Steigan synes å glemme at det er folket, og folket alene som skaper historien. Historien skaper ikke seg selv, og som mennesker kan vi påvirke hvilken retning utviklingen skal ta. Det var nettopp denne overbevisningen som førte til at Marx og Engels satte seg ned og studerte historien og samtiden – for å finne ut hvordan en kunne skape et bedre samfunn. De fant ut at den herskende klasser ikke vil gi fra seg makta frivillig, selv om de har basisen imot seg. Slik var også borgerskapets kamp for kapitalismen mot aristokratiets føydalisme. Hvor lang tid folket må lide med et foreldet samfunnssystem, kommer an på hva folket gjør for å styrte det.

Skal vi styrte kapitalismen, må vi jobbe for det, og vi må ha en god plan for hvordan det skal gjøres. Jo bedre forståelse vi har av samfunnet, jo bedre muligheter har vi for å forandre det (akkurat som jo bedre forståelse du har av en datamaskin, jo bedre mulighet har du for å fikse den når den ikke fungerer, eventuelt lage et virus som ødelegger hele maskina).

Samtidig er jeg ikke så overbevist som Steigan later til å være, om at kapitalismen vil bli styrtet av Internett. Det har i kjølevannet av internett blitt utviklet en rekke gode gratis programmer og operativsystemer. Selv om disse programmene i starten og også fortsatt i all hovedsak har blitt utviklet av folk på hobbybasis, har det nå etterhvert kommet til en rekke foretak som har spesialisert seg på å lage pakker med slik programvare, samt support osv. I det hele tatt ser vi en ny kapitalistisk industri som blomstrer i kjølevannet av internettets mest radikale utslag her. Videre er det også en industri i forhold til utvikling av internett-tjenester (Cyber butikker, banker, reklame, o.l.). Det er derfor slett ikke gitt at kapitalismen vil gå under som følge av internett, den kan overleve med at enkelte industrier forsvinner mens nye kommer til.

Jeg syns også det er et poeng å få frem at internett og digital produksjon kun gir gratis distribusjon av elektroniske overførbare goder. Du kan kanskje bestille kaffen din gjennom Internett og kanskje også få den levert på døra, men internett kopierer ikke over kaffebønnene for deg, de må du fortsatt få fysisk. Kapitalismen skaper grunnlaget for sosialismen, men den skaper ikke automatisk sosialismen.

Kanskje vil mye av den truede industrien bli forsøkt bevart gjennom fascistiske metoder som strenge straffer, overvåkning osv. Ikke usannsynlig er det at kapitalismen vil komme i en krise som følge av at selve det verdiskapende arbeidet synker og at kapitalismen dermed blir rammet av synkende profittrate og følgene som kommer deretter. Men en ting er sikkert, og det er at den herskende klasse heller ikke i vår moderne internett-tid vil gi opp sine privilegier uten sverdslag.

Vi mener at proletariatets diktatur er like nødvendig for å nå kommunismen nå som før. Det kunne være interessant å vite hvordan Steigan tenker seg mer konkret overgangen til det kommunistiske samfunnet vil skje, hvordan den herskende klasse vil forholde seg til en revolusjon, og eventuelt hvilke tiltak han mener arbeiderklassen må ta i bruk.

Et barn er drept i Betlehem,
i Betlehem.
Han myrdet ble av Israels menn,
av Israels menn – av Israels menn!

Hvor får og hyrder gikk i fred,
de gikk i fred.
Der skytes barn og unge ned,
de skytes ned – de skytes ned!

En dør til freden sto på klem,
den sto på klem.
Men Israel stengte den igjen,
de stengte den – de stengte den!

Et okkupert folk sloss i dag,
de sloss i dag.
Med steiner for den gode sak,
et eget land – et eget land!

Vi ber deg støtte alle dem,
ja alle dem.
Som sloss for retten til sitt hjem,
sitt eget hjem – JERUSALEM