I år er det 150 år siden Vladimir Uljanov (Lenin) ble født. Det gir en anledning til å diskutere en av de bøkene han skrev som har hatt størst innflytelse: «Staten og revolusjonen». Den ble skrevet mens Lenin lå i dekning sommeren 1917, noen måneder før bolsjevikene grep makta.

---

Som mange av Lenins bøker, er «Staten og revolusjonen» skarpt polemisk, og framstår som et forsvar av Marx og Engels syn; mot Bernstein, Kautsky og andre sosialistiske teoretikere som Lenin mente fordreide og utvannet marxismen.

Kjernen i det synet boka argumenterer for, er at enhver stat – også demokratiske republikker i kapitalistiske land – er et organ for klasseherredømme, et redskap for den herskende klassen til å opprettholde sin makt og undertrykke resten av samfunnet. Den første oppgaven til den kommende revolusjonen måtte være å knuse det gamle borgerlige statsmaskineriet og erstatte det med «proletariatet organisert som herskerklasse». Den nye proletariske staten måtte med nødvendighet undertrykke borgerskapet og knekke motstanden deres, for å kunne bygge det sosialistiske samfunnet. Derfor betegnelsen «proletariatets diktatur».

Det betyr ikke at Lenin argumenterte for noe partidiktatur. Det kommunistiske partiet er faktisk knapt nevnt i «Staten og revolusjonen». Det Lenin – og Marx før han – snakket om, var å «kjempe gjennom demokratiet»; å skape en revolusjonær, ekte demokratisk republikk av samme type som Pariskommunen i 1871. Bolsjevikenes parole var «All makt til arbeiderrådene (sovjetene)».

Som vi vet, utviklet sovjetstyret i Russland seg ganske raskt til et partidiktatur, der sovjetene bare ble formelle organer, under full kontroll av det kommunistiske partiet. Etter hvert utartet det også til et brutalt terrorvelde, og til et nytt klassesamfunn med betydelige privilegier for de høyere parti- og statsfunksjonærene.

Debatten i AKP og RV

Den norske ml-bevegelsen var fra starten basert på et oppgjør både med det kapitalistiske samfunnet slik vi kjente det i Norge og med Sovjet slik det framsto sist i 60-åra. Vi var inspirert av den kinesiske kulturrevolusjonen, og så dens ideer om mobilisering og kritikk nedenfra som en alternativ vei videre. Men vi forsvarte samtidig tanken om det kommunistiske partiet som en nødvendig fortropp, og hadde åpenbare illusjoner om graden av demokrati i den kinesiske modellen. Dette er særlig tydelig i AKPs prinsipprogram fra det 2. landsmøtet i 1976.

Både utviklingen i Kina etter Maos død og ml-bevegelsens egne erfaringer bidro til en ny debatt innad i AKP og RV i 1980-årene. Noen av medlemmene som reiste kritikken mot den gamle linja før landsmøtet i 1980, syntes de fikk for lite gjennomslag og forlot partiet. Formuleringer om personlig rettssikkerhet, retten til kritikk, og uavhengige fagforeninger med streikerett i et sosialistisk samfunn kom likevel inn i programmet. Og debatten fortsatte, både i AKP, RV og RU. I AKPs programmer i 1984 og 88 ble endringene tydeligere, og i 1990 endte det med en avvisning av ettpartistaten og en programfesting av «frie, hemmelige valg mellom kandidater og partier som representerer ulike alternativer», og av full ytrings- og pressefrihet i et sosialistisk Norge.

Det var et stort flertall bak dette omslaget, både i AKP og RV, og det har preget Rødt siden samlingen i 2007. Men da det vel hadde skjedd, førte det i liten grad til en diskusjon av de teoretiske spørsmålene knyttet til Marx’ og Lenins formuleringer. I AKP-laget på Universitetet i Oslo fikk vi imidlertid nettopp en slik diskusjon, i 2003. Foranledningen var at en gruppe i laget, som var i opposisjon til utviklingen i resten av partiet, samtidig prøvde å holde i gang en rest av Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og av NKS’ organ «Kva må gjerast» (KMG), som en liten gratisavis til utdeling. I det som skulle bli aller siste nummer av dette organet, nr. 2/2003, ble det trykt en usignert artikkel kalt «Tid for oppbrot – kapitalismen er kaputt». Der ble det åpent polemisert mot ideen om «garantert organisasjons- ytrings- og prentefridom for alle grupper etter revolusjonen», og for at «val der borgarlege parti skal stille til val, vil vera meiningslaust».

Dette førte til at Ingrid Baltzersen og undertegnete måtte tenke grundigere gjennom spørsmålet, før vi skrev et motinnlegg under tittelen «Sosialisme og demokrati». Siden det aldri kom flere nummer av KMG, ble det ikke trykt.

Paradokset i et klassediktatur nedenfra 

Ingrid og jeg kom til at feilen i KMG-artikkelens (og AKPs gamle) linje på dette spørsmålet var av teoretisk art: Den glemte at proletariatets diktatur, slik Marx og Lenin tenkte på det, måtte være et klassediktatur av en helt ny type.

Borgerskapet har, som herskende klasse under kapitalismen, den daglige kommandoen i samfunnet på alle plan, i kraft av sin klasseposisjon. Det samme har tidligere herskerklasser hatt. Borgerskapets diktatur forandrer derfor ikke sin grunnleggende karakter om staten går fra parlamentarisme til fascistisk diktatur i noen tiår og så tilbake igjen, slik vi for eksempel har sett det i Spania og i Chile. Proletariatets diktatur i Marx’ og Lenins betydning betyr derimot at en klasse som til daglig står i en underordnet posisjon skal utøve et politisk klassediktatur, både over den gamle overklassen og spirer til en ny.

Dette er et paradoks. Både Marx og Lenin så dette paradokset, men de la vekt på den positive sida av det: At nettopp dette trekket ved proletariatets diktatur, at det måtte være det daglig underordnete flertallet sitt diktatur over en tidligere overklasse, ville gi det nye samfunnet en mer demokratisk karakter og muliggjøre at staten som herskerapparat etter hvert kunne bygges ned og «dø hen».

Ingrid og jeg kom imidlertid til at Lenin, og kanskje også Marx, undervurderte den andre siden av dette paradokset; at det er krevende for en underordnet klasse å utøve et slikt herredømme. For alle som blir etablert i posisjoner i en sosialistisk stat vil etter hvert forlate proletariatet, enten de ønsker det eller ikke. Derfor kan proletariatet faktisk ikke utøve sitt klassediktatur uten ved et fullt fungerende demokrati. Utilstrekkelig forståelse av dette paradokset kan ha bidratt til at både de russiske kommunistene under Lenins ledelse og de kinesiske under Mao undervurderte viktigheten av de grunnleggende rettighetene arbeiderklassen og folkeflertallet i mange land hadde tilkjempet seg under kapitalismen: ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, pressefrihet, allmenn stemmerett, hemmelige valg, offentlighet i forvaltningen, klare lover, et uavhengig rettsvesen og reell rettssikkerhet.

En viktig diskusjon

I dagens prinsipprogram for Rødt (Kap. 6. «Hvorfor sosialisme?») er viktigheten av de demokratiske prinsippene slått fast på forbilledlig vis. Kapitlet åpner med at «Rødt jobber for et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, et samfunn der de store beslutningene blir tatt i fellesskap», og legger vekt på demokratisk styring også over økonomien som et sentralt argument for sosialismen. Ytrings- og organisasjonsfrihet, frie valg, uavhengige domstoler mm er grundig behandlet, og det er presisert at «Retten til å kritisere og være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme». Noen av de medlemmene vi debatterte med i 2003 ble siden med i den lille gruppa «Tjen folket», og standpunktet deres har etter min erfaring ingen tilslutning i dagens Rødt eller i andre partier og grupper av betydning på norsk venstreside. Diskusjonen fra det gamle AKP-laget kan derfor virke som en arkaisk kuriositet.

Men jo mer jeg har tenkt på det, jo sikrere har jeg blitt på at denne diskusjonen fortsatt er vesentlig. For paradokset er der, og da er det viktig å løfte det fram og se det i øynene. I likhet med Lenin trekker også Rødts prinsipp-program av i dag fram den positive sida av paradokset (også i kapittel 6): «I et sosialistisk samfunn vil arbeiderklassen overta makta, og slik vil ulikheten mellom samfunnsklassene bli gradvis redusert.» Mens den motsatte sida av paradokset er mindre diskutert.

Marx’ og Lenins modell 

Både Marx og Lenin var oppmerksomme på muligheten av at valgte ledere og representanter i den sosialistiske staten kunne fjerne seg fra grunnplanet og utvikle seg til nye byråkrater og karrierister. Lenins svar på dette var, etter modell fra Pariskommunen i 1871, at den nye staten måtte være organisert etter følgende prinsipper:

Alle tjenestemenn, ikke bare medlemmene i sovjeter og andre representative organ, skulle velges i allmenne valg.

Alle valgte organer skulle være arbeidende organer, som sto direkte ansvarlig for det de gjorde. Lenin avviste dermed den parlamentariske organiseringen.

Alle valgte tjenestemenn og representanter skulle når som helst kunne kalles tilbake og avsettes, av dem som hadde valgt dem.

Ingen tjenestemenn eller representanter skulle tjene mer enn vanlig, gjennomsnittlig arbeiderlønn.

De tre første punktene ble kanskje gjennomført i sovjetstaten, reint formelt. Det hjalp bare lite, når kommunistpartiet og dets ledere i praksis sikret seg all makt, og det ble nytteløst og etter hvert farlig å være uenig. Det siste punktet ble etter hvert effektivt uthulet, ikke minst ved en lang rad av formelle og uformelle privilegier for lederne i parti og stat.

Demokrati er ikke enkelt 

Det er lett å fastslå at forsøket på å bygge demokratisk arbeidermakt mislyktes, både i Sovjet og i Maos Kina. Men jeg tror det er viktig å se i øynene at arbeiderklassens og flertallets mulighet til å utøve den reelle makta er grunnleggende paradoksalt, og derfor vanskelig.

For borgerlige partier og andre tilhengere av dagens kapitalistiske samfunn er problemet knapt eksisterende. For dem betyr et parlamentarisk system med frie, hemmelige valg per definisjon at samfunnet er demokratisk, og flertallet bestemmer. For dem er eiendomsretten selvfølgelig, kapitalismen bare den mest effektive måten å organisere økonomien på, og «den internasjonale konkurransen» en naturlig begrunnelse for styring etter maksimal profitt. De blir dermed blinde for den skrikende uretten i de økonomiske forskjellene, og blinde for hvordan profittstyringen driver samfunnet i gal retning. Med det utgangspunktet ser en heller ikke hvordan sosialisering inn i kapitalens tenkning bidrar til at toppskiktene i bedrifter, partier og organisasjoner utvikler seg vekk fra flertallets syn og interesser, slik vi blant annet så i de norske EU-kampene.

Men for oss, som ønsker og slåss for et annet og bedre, mer fornuftig, likere og mer demokratisk samfunn, kort sagt: for sosialismen, så er spørsmålet vesentlig.

Arbeidsdelinga avler klasseskiller

Jeg tror det første vi må minne oss selv om, er at et av grunnlagene for klassesamfunnet slik vi kjenner det, er arbeidsdelinga. Som har vært her siden jordbruket slo igjennom for rundt 10 000 år siden. Arbeidsdelinga muliggjorde utvikling av håndverk og teknologi, av hele sivilisasjonen. Men den ga også mulighet for utviklingen av en herskerklasse, og av et statsapparat som sikret herskerklassens makt. Noen ble herskere og styrte, andre ble styrt og gjorde det daglige arbeidet. Dette ga også den herskende klassen mulighet for å utbytte resten av samfunnet, og samle seg store rikdommer. Slik var det under føydalismen, og slik er det i dag. Skillet mellom verdens rikeste og fattigste er grotesk.

Jeg tror vi bør se i øynene at sosialismen ikke kan avskaffe arbeidsdelinga. Både hos Marx og Lenin er det slående at de mente den teknologiske utviklingen under kapitalismen hadde forenklet både arbeidsoppgavene i industrien og funksjonene til statsadministrasjonen – så mye at det pekte fram mot en oppheving av arbeidsdelinga i samfunnet, på sikt. Dette er et av de punktene der jeg tror begge tok feil. I industri og næringsliv ser vi det motsatte; arbeidsoppgavene har blitt mer og mer spesialisert, og blir det fortsatt. Det er de ufaglærte jobbene som forsvinner. For meg ser det ut til at det å lede bedrifter, institusjoner og organisasjoner også er blitt mer krevende med utviklingen – og ikke minst det å drive både kommuner og statsapparat. Administrasjon er et fag, og et arbeid. Og å være folkevalgt og prøve å styre og kontrollere administrative organer tar tid og krefter – det tror jeg alle som har prøvd seg i slike verv kan bekrefte.

I denne arbeidsdelinga ligger det uunngåelig en kilde til ulik fordeling av makt. Den er der selv om de som innehar administrative jobber og ledelsesfunksjoner virkelig ønsker å tjene flertallets interesser og samfunnet som helhet.

«Hvem skaffer gull i dagen?…»

På den andre siden vil det alltid være noen som må gjøre de basale jobbene i produksjonen og for å holde samfunnet i gang. I dette korona-året har hele Norge fått en påminning om hvem de er: Bønder og landarbeidere, transportarbeidere, sjuke- og hjelpepleiere, reinholdere, butikkansatte, søppelkjørere, håndverkere av alle slag, anleggs- og bygningsarbeidere, ansatte i industrien, lærere, barnehageansatte, leger og journalister… Kort sagt: Arbeiderklassen og det arbeidende folket.

Den første grunnen til at det er krevende for medlemmene av arbeiderklassen og det arbeidende folket å utøve makt over staten er nettopp at de har en jobb å gjøre, i produksjonen og samfunnet, for å holde hjulene i gang. Det begrenser tid og overskudd til å delta i diskusjoner, og til å kontrollere og lede staten.

En annen er nettopp at administrasjon og økonomi også er fag, som det kan være krevende å sette seg inn i. Det blir fort slik at de som sitter med det administrative og ledelsesarbeidet til daglig, de som «kan faget», vil legge premissene.

For det tredje er det ikke alle vanlige mennesker i arbeiderklassen som ønsker å bruke krefter på å styre samfunnet, hvis de kan slippe. Mennesker har forskjellig livssituasjon og forskjellige interesser. For politiske aktivister på venstresida er det lett å tenke at alle er som oss, og gjerne vil engasjere seg. Men for mange vil det å delta heller være et ork og et nødvendig onde. Noe de kanskje gjør hvis de ser at det er nødvendig, men gjerne overlater til andre.

Samtidig er samfunnet rundt oss fullt av bevis på at det er masse ressurser blant vanlige arbeidsfolk, som elitene og det politiske systemet i dagens samfunn neglisjerer eller ikke ser. Når en for eksempel ser på alt det arbeidet som legges ned og all den kompetansen som finnes i frivillige organisasjoner, i idrett, amatørmusikk og andre kulturaktiviteter, så er det mye å ta av.

Vi skal også passe oss for å gå på ideer om at det bare er de høyt utdannete, intellektuelle mellomlagene som er i stand til å forstå og lede samfunnet. Som oftest har de som står i produksjon og servicearbeid til daglig en bedre praktisk forståelse enn mange intellektuelle som dominerer avisdebattene.

Målet må stå fast

Disse refleksjonene er ikke et argument mot at et sosialistisk samfunn må søke å bygge på makta til arbeiderklassen og flertallet av folket. Tvert imot – jeg tror det er et helt nødvendig mål, om en skal klare å skifte ut det ødeleggende kapitalistiske systemet og skape et nytt samfunn. Men de er et forsøk på påminning om at det ligger et grunnleggende paradoks i at de som til daglig er nederst skal styre staten, og at det gjør det krevende å få til.

Hvis vi igjen går tilbake til Lenins «Staten og revolusjonen», så tror jeg Pariskommunens prinsipp om at både statstjenestemenn og valgte representanter ikke skal ha mer enn gjennomsnittlig arbeiderlønn, er og blir et godt prinsipp. Etter det jeg kjenner til styrer det prinsippet fortsatt lønna til Rødt sine valgte representanter og heltidsansatte. Det er bra, og det bør holdes fast på, som rettesnor for et framtidig sosialistisk samfunn. Å unngå privilegier er en måte å motvirke at valgte representanter fjerner seg fra det folket som har valgt dem. At valgte representanter kan kalles tilbake av velgerne, er også et godt prinsipp. De andre punktene til Lenin er ikke like opplagte, og jeg tror de kan løses på ulike måter.

Rødts prinsipprogram nevner også rotasjon i verv som et egnet middel. USAs presidentvalgsystem viser at det ikke løser all verden. Men også denne tanken peker på noe viktig: I dagens Norge er politiske verv i de fleste partiene del av en «karriere». Hvis og når folk forlater valgte posisjoner, så går de gjerne til PR-byråer eller til direktør-jobber i offentlige institusjoner og i næringslivet. Skal valgte representanter i et sosialistisk samfunn unngå å heve seg over dem som har valgt dem, må det ikke være en trussel å gå tilbake til vanlig jobb. Derfor henger utviklingen av demokratiet tett sammen med kampen for økonomisk likhet og mot nye klasseskiller.

Demokrati er et praktisk spørsmål 

Spørsmålet om å ha tid og krefter til å delta i demokratiet er også avgjørende. Skal vanlige folk ha mulighet til å bidra, må arbeidstida ned. Og skal vanlige kvinners hverdagsperspektiv med i styringen av samfunnet, så må menn ta sin like del av omsorgsoppgavene.

I det daglige dreier mye seg om styring på det lokale planet – både på bedriftene og i lokalsamfunnet. Erfaringene fra sjølstyrte grupper i mange norske bedrifter, i velforeninger og andre lokale organiseringer i dagens samfunn peker framover mot de demokratiske mulighetene i et sosialistisk samfunn. En av dem som har diskutert alle disse spørsmålene best, er Kjersti Ericsson i «Den flerstemmige revolusjonen» (1991). Men i et sosialistisk demokrati må folk også ha mulighet til å forstå de store linjene i den økonomiske politikken, i investeringer og utbygginger. Det krever at saklig folkeopplysning og tilrettelegging for at alle enkelt får tak i informasjon, må bli en del av samfunnets fellesoppgaver. Hvis en ser på hvor mye som i dag brukes på unødig markedsføring, er det ingen tvil om at ressursene til det finnes.

At ikke alle vil ønske å bruke like mye av sine krefter på de demokratiske oppgavene, må et sosialistisk samfunn respektere. Ellers blir det umenneskelig. Men folk i Norge har allerede i dag en forståelse av at demokratiske rettigheter også inneholder en forpliktelse. Flertallet regner det å stemme ved stortings- og kommunevalg som en «borgerplikt». Hvis folk opplever at de også har reell mulighet for innflytelse over avgjørelser som i dag blir styrt av kapitaleiere og finansdirektører, eller tatt langt over hodet på dem, så er det grunn til å tro at også flere vil se det som en samfunnsplikt å delta i større grad.

I tillegg til den klare tilslutningen til de sentrale demokratiske prinsippene og rettighetene, trekker dagens Rødt-program fram betydningen av en aktiv fagbevegelse, miljøbevegelse, kvinnebevegelse etc., for et fungerende sosialistisk demokrati. «Det som forandrer maktforhold, er aktive mennesker som organiserer seg». Dette er veldig bra, og godt formulert. For om vi lykkes i å kjempe fram et sosialistisk samfunn, er det ikke opplagt hvordan det vil utvikle seg. Så lenge det fortsatt er klasseskiller, vil det også være klassekamp. Det vil også være andre kamper, om samfunnets vei videre. Og det vil alltid være mulighet for at de som innehar ledende posisjoner, tenker at mange vanlige arbeidsfolk er «tilbakeliggende» og ikke forstår sitt eget beste. Det kjenner vi godt fra dagens debatter, og det vil neppe forsvinne.

Derfor er det viktig at sosialister forstår paradokset som ligger i målet om en stat der arbeiderklassen har makta. Og samtidig fortsetter å kjempe for det målet. Uten illusjoner om at det er enkelt. Men også uten å vike på de grunnleggende demokratiske prinsippene. Så enkelt er det. Og så vanskelig.

Av Anne Minken er historiker.

---

Frank M. Snowden:
Epidemics and society. From the Black Death to the present
New Haven, CT: Yale University Press, 2020, 608 s.

Frank M. Snowden er en amerikansk medisinhistoriker. Førsteutgaven av boka kom i oktober 2019, altså før det var klart hvor dagsaktuell den kom til å bli. Jeg har lest paperback- utgaven fra i år som inneholder et nyskrevet forord. Her tar forfatteren blant annet opp hvor raskt beredskapen mot epidemiske sykdommer har fått lov å forfalle. Han betegner det som et samfunnsmessig hukommelsestap. Når nye infeksjonssykdommer dukker opp, fører det som regel til en intens forskningsaktivitet nasjonalt og internasjonalt, men etter en tid dabber interessen av, bevilgninger blir kuttet og en fortsetter som før. Snowden er redd det samme kan skje igjen, også etter covid-19-pandemien.

Boka inneholder grundige kapitler om en rekke alvorlige epidemiske sjukdommer fra byllepest og kopper til ebola og SARS. Jeg savner et eget kapittel om spanskesyken, men blant det høye antallet epidemiske sykdommer har forfatteren vært nødt til å gjøre noen valg. Ingen influensasykdommer er behandlet. I tillegg til gjennomgang av de enkelte sykdommene får vi også en interessant gjennomgang av den medisinske utviklingshistoria på feltet.

Det er umulig å lese boka uten å gjenkjenne trekk fra dagens pandemi. I det historiske materialet finner vi mange eksempler på fortielse eller bagatellisering av epidemier. Snowdens analyse av det siste kolerautbruddet i Napoli er illustrerende. Epidemien rammet byen i 1911. Den kom svært ubeleilig for de italienske myndighetene. Kolera ble sett på som en skitten underklassesykdom og et tegn på fattigdom og vanstell, ikke noe for en moderne nasjon. Landet sto foran en storstilet feiring av 50 år som nasjonalstat og håpet på et stort internasjonalt innrykk av høytstående gjester og turister. Myndighetene møtte epidemien med statistisk juks, hemmelighold og aktiv fortielse.

Snowden viser hvordan epidemiene avslører samfunnets svake punkter og skjerper konfliktområdene. 1800-tallet var både koleraens og revolusjonenes hundreår. Derfor var det nærliggende for noen historikere å knytte spredningen av kolera til revolusjons- og opprørsbølgene. Men en nærmere gjennomgang av hendelsesforløpene viser at koleraen ikke førte til revolusjoner, men fulgte i kjølvannet av dem. Koleraen ble spredt av troppene som ble utkommandert for å slå ned revolusjonene, ikke av folkemassene som gjorde opprør.

Koleraepidemien skjerpet borgerskapets oppfatning om «de farlige klassene». De fattige var ikke bare farlige politisk og moralsk, men også medisinsk. Ifølge Snowden gir disse oppfatningene noe av bakgrunnen for de blodige nedslaktningene av arbeidsfolk under revolusjonen i 1848 og Pariserkommunen i 1871.

Den tredje byllepestpandemien (1894–1910) var i mange land begrenset til havnebyer, bare i noen land spredte pesten seg videre til innlandet. I India døde 20 millioner av en befolkning på den gang 300 millioner. I Europa og USA var det relativt få dødsofre. Her var det stort sett havnearbeidere og folk som bodde i fattigkvarterene rundt havnene, som ble rammet.

Pesten hadde sitt utspring i Kina, havna i Hongkong var utgangspunktet for smittespredning til andre havnebyer. I Europa ble den kalt den orientalske eller asiatiske pesten. Mønsteret i smittespredninga forsterket rasialiserte konklusjoner i medisinen. Det ble hevdet at hvite hadde bedre genetisk immunitet, og påstanden ble brukt til å legitimere rasesegrering. Byllepesten ble beskrevet som en sykdom for de mørkhudede, de usiviliserte og for de uheldige europeerne som måtte leve i nærheten av sånne folkegrupper. Anti-kinesiske holdninger florerte. Kina ble karakterisert som et land ute av stand til utvikling og forbedring og det mest skitne og uappetittlige landet på jorda.

Karantene, isolasjon, nedstenging og grensekontroll har vært effektive smitteverntiltak gjennom mange hundre år. Men noen av de mest hardhendte tiltakene sprang ut av feilaktige medisinske teorier Nedbrenning av fattigkvarterer og utrøyking av boliger med svovel gjorde livet for de fattige enda vanskeligere uten at det bidro til mindre sykdomsspredning. Den brutale politikken bidro også til utvikling av konspirasjonsteorier. Myndighetenes representanter ble jaget av fattigfolk bevæpnet med brostein. Ta dem, de har kommet for å drepe oss! var kampropet under koleraepidemien i Napoli i 1882. Rasende folkemengder forsøkte å befri pasientene på kolerahospitalene og skjelte ut legene som mordere. Under byllepesten i Hongkong hevdet mange at «de fremmede djevlene» spredte pest for å bli kvitt de fattige. Under samme epidemi i Bombay gikk det hardnakkede rykter om at pesten var en gift spredt av britene for å utrydde de fattige og hindre overbefolkning.

Hvis du synes at en fem hundre siders murstein om epidemier blir i overkant kraftig sommerlesning, finnes det også en annen inngang til stoffet. Boka bygger på et nettkurs som ble holdt på Yale- universitetet. Forelesningene er lagt ut på You Tube (https://www.youtube.com/watch?v=UoWxdlGBVTI&list=PL3AE7B3B6917DE8E6). Boka er for øvrig rimelig i innkjøp.