Med dagens system for tariffoppgjør vil aldri de store kvinnegruppene, verken i privat eller offentlig sektor, få hevet lønna så det monner. De vil forbli lavlønte i forhold til andre grupper. Dette kan sjølsagt virke noe deprimerende, men først og fremst er det urettferdig, og det eneste rette er å gjøre opprør mot oppgjørssystemet. Men det er ikke lett, for systemet er lagd slik at det splitter og hersker. Hva er det som er så galt? Jeg vil under, se på noe av det som står i veien for et lønnsløft for kvinner i offentlig sektor.
Rammene må sprenges!
Så lenge det settes snevre rammer for oppgjøret, om det kalles «solidaritetsalternativ» eller Arntsenutvalg, blir lønnsoppgjøret alles kamp mot alle. Ingen på arbeidstakersida er tjent med slike rammer. Innenfor ei ramme på 3,5%, eller 3,25% som er trukket opp i statsbudsjettet, er det helt umulig å heve store grupper uten at andre står nærmest stille i lønn. Derfor må de forskjellige yrkesgruppene slåss om å framheve nettopp sin egen gruppe for å albue seg fram i tariffoppgjøret. I kampen om offentlige smuler har vi sett annonsekampanjer for millioner på millioner av kroner, først for den ene gruppa, så for den andre gruppa. Slik håver de største mediene inn annonsepenger, mens forbundas streikekasser minker tilsvarende. Men kvinnegruppene vil ikke oppnå stort uten at rammene sprenges, og for å få til det trengs samarbeid, ikke krig forbunda i mellom.
Prosenter tilslører
For tida regnes alt som har med tariff å gjøre i prosent. Lønnsøkning regnes i prosent. Det sier seg sjøl at den som har lav lønn vil få langt lavere lønnstillegg enn den som har høy lønn når lønnsøkningen gis med samme prosentsats. Slik øker lønnsforskjellene i kroner, og den med lav lønn i utgangspunktet får etter oppgjøret langt færre kroner å handle for enn den med høyere lønn. Dette rammer sjølsagt kvinnegruppene som alle i utgangspunktet har relativt lav lønn.
Offentlig sektor taper
I dag er det stor mangel på helsepersonell, lærere og førskolelærere for å nevne noen grupper offentlig sektor er helt avhengig av. Den lave lønna i kvinnegruppene i offentlig sektor undergraver velferdsstaten og offentlig helse- og utdanning. Kvinner har i høyeste grad interesse av å opprettholde en sterk offentlig sektor. Flere av de store forbunda i offentlig sektor står bak Aksjon forsvar velferdsstaten. Det bør bli en grasrotbevegelse med lokale avleggere over hele landet. Lønna i offentlig sektor må opp, og det bør bli en felles kamp for blant annet denne bevegelsen.
Krev at Storting og regjering tar ansvar!
Hittil har Storting og regjering toet sine hender og henvist til den frie forhandlingsretten når kvinneforbund og kvinnebevegelse har stilt krav til dem om penger til lønn. Men når forhandlingssystemet ikke duger for å løse kvinnelønnsproblemet, er ikke forhandlingene mye frie. Dette kravet må bli mye sterkere. Storting og regjering må som arbeidsgivere i offentlig sektor stilles til ansvar for den store kjønnsmessige lønnsdiskrimineringa! Krev at det settes av kvinnepott i statsbudsjettet!
Offentlig oppgjør på egne bein – kvinnebein!
Så lenge konkurranseutsatt industri er utgangspunkt for hva som kan gis i lønnstillegg, er det heller ikke særlig håp om bedring for kvinnegruppene. Oppgjøret i offentlig sektor må stå på egne bein. Det kan ikke være den konkurranseutsatte industrien som legger lista. Krev et offentlig oppgjør på egne kvinnebein!
Lokale forhandlinger – ei kvinnefelle!
I dag lar gruppe etter gruppe seg lure av besnærende lokale forhandlinger. Når «vår» gruppe får 0,5% over pro rata, blir vi så stolte og glade. Da glemmer vi fort at kvinnegruppene med lavere lønn faktisk tapte på at vi vant vår halve prosent! Når rammene er så trange, blir vi så glade og slår oss på brystet for det minste lille smutthull, sjøl om det splitter oss, og ingen er tjent med det på lengre sikt.
For å komme ut av uføret, må kvinnene faktisk sette seg ned å snakke sammen på tvers av organisasjonene. Eneste veien ut er etter min mening å danne breie allianser, lage en felles strategi og kjempe sammen, ikke mot hverandre. Kvinnegruppene er nødt til å samarbeide på tvers for å komme videre, både i likelønnskampen, i kampen for å heve den lave kvinnelønna og i kampen for å bevare offentlig sektor. Og mannsgruppene, de må støtte opp!
Relaterte artikler
Timekonto – nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon
Arne Byrkjeflot er nestleder i LO Trondheim og leder av klubben på Ila Lilleby smelteverk
Både LO og YS har gjort undersøkelser blant sine medlemmer og funnet ut at folk vil ha kortere arbeidstid. Overraskende mange foretrekker dette framfor lønnsøkning.
I tariffoppgjøret 1998 ble partene enige om å be LO og NHO om å utrede mulige framtidige arbeidstidsordninger. «Det skal ses på arbeidstakernes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser og på bedriftenes behov for fleksibilitet ut fra stadig sterkere konkurranse. En slik utredning skal spesielt vurdere timekontoordninger som kan innbefatte for eksempel ferie og arbeidstid, herunder permisjon til omsorg og utdanning.»
Denne utredningen er nå lagt fram. Fra LOs side har blant andre Evy Buverud Pedersen, Stein Reegård og Stein Kristiansen vært med. Med mandatet som skal tjene både herre og trell, prøve å forene bedriftenes ønske om den fullstendig fleksible arbeider og arbeidernes ønske om mer fritid kan det ikke ha vært enkelt.
Tariffoppgjøret år 2000
Stemninga i fagbevegelsen foran tariffoppgjøret er ganske klar: Alle vil ha den femte ferieuka og penger. Likevel skal vi ikke se bort fra at det blir fremmet krav om tidskonto, med bakgrunn i vedtak fra LO-kongressen og Kanal 99. Da er det viktig å være klar over at LO-kongressen riktignok gikk inn for tidskonto, men også for kortere normalarbeidsdag med 6-timersdag som mål. LO-kongressen kan tolkes. I Kanal 99 var det alt for lav deltakelse fra LO-medlemmer til at den kan brukes.
Utredningen
anbefales. Den har en god og kortfattet framstilling av utvikling i arbeidstid, hvilke ordninger som fins i dag og en gjennomgang av ordninger i andre land.
Arbeidstidas plassering |
|||
Andel av alle yrkesaktive. Prosent |
|||
1971-72 | 1981-82 | 1990-91 | |
Lørdagsarbeid | 47 | 31 | 32 |
Søndagsarbeid | 24 | 19 | 20 |
Kvelds/nattarbeid (17-07) | 31 | 27 | 29 |
Kveld/natt menn | 35 | 31 | 25 |
Kveld/natt kvinner | 24 | 23 | 34 |
Vi ser en dramatisk endring når det gjelder kjønn i forhold til kvelds/nattarbeid. Dette er en konsekvens av at den mannsdominerte industrien minsker, mens Hotell og Restaurant og helsesektoren øker. 2. kvartal 1998 viser arbeidskraftundersøkelsen at 17 % av oss jobber regelmessig om kvelden (18-22), mens 5% jobber regelmessig om natta (22-06).
Andel deltid |
|||
Alle | Kvinner | Menn | |
1997 | 24 | 46 | 10 |
1983 | 55 | 10 |
Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA
Konklusjonen er at bruk av deltid er synkende og forskyves for begge kjønn mot de yngste. Om deltid vil fortsette å synke når flere og flere går over i deltidsbransjene helse og omsorg, hotell og restaurant og handel, er vel mer tvilsomt.
Den siste arbeidstidsforkortelsen i Norge kom i 1986. Siden da har Norge sakket akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.
Arbeidstid/ferie |
|||||
land | uke | ferie | fridager | årlig | pensjonsalder |
USA | 40 | 12 | 11 | 1.904 | 65 |
Sveits | 40,5 | 24,3 | 9 | 1.844 | k: 62, m: 65 |
Hellas | 40 | 22 | 9 | 1.840 | |
Portugal | 40,5 | 22 | 14 | 1.823 | 65 |
Irland | 39 | 1.802 | |||
Luxemburg | 40 | 28 | 10 | 1.784 | |
Spania | 39,6 | 1.782 | |||
Storbritannia | 38,9 | 25 | 8 | 1.774 | k: 60, m: 65 |
Frankrike | 39 | 25 | 9 | 1.771 | 65 |
Sverige | 39,1 | 25 | 12 | 1.752 | 65 |
Italia | 40 | 27 | 17 | 1.736 | 65 |
Norge | 37,5 | 21 | 9 | 1.733 | 67 |
Finland | 40 | 25 | 20 | 1.716 | 65 |
Nederland | 38,5 | 26,5 | 11,5 | 1.715 | |
Østerrike | 38,4 | 26,5 | 11,5 | 1.713 | |
Belgia | 37 | 20 | 11 | 1.702 | |
Danmark | 37 | 25 | 11 | 1.665 | 67 |
Tyskland | 35,8 | 30 | 11,3 | 1.573 | 65 |
Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA
Fleksibilitet
Når vi nå igjen står foran arbeidstidsreduksjoner, er det verdt å merke seg at arbeidstidsreduksjoner har gitt fleksible løsninger i Tyskland (1994), Finland (1996), Nederland (1996) og Østerrike (1997). I Østerrike kan et ukentlig timetall mellom 33 og 45 timer behandles som mertid og gjennomsnittsberegnes opptil 52 uker. I Tyskland hadde 19 tariffområder avtaler om tidskonto. Ordningene er fra det vi i Norge kaller fleksitidsordninger, avspasering for overtid og gjennomsnittsberegning. I Nederland har 56 av 101 kollektive avtaler med arbeidstidsforkorting koblet til nesten full fleksibilitet. I Storbritannia har Rover og Peugeot etter avtale innført årsarbeidstid for 65% av sine ansatte.
Timekontoordninger
I Sverige avsettes 0,5% av lønn i 1998, 1% i 1999 og 1,5% i 2000 på individuelle timekonti. Uttak kan skje i fritid, pensjonspremie eller lønn. Maks oppsparing er 1,5%, overskytende betales ut som lønn.
Utvalgets forslag
Det foreslås å avsette 2% av lønn ved hvert tariffoppgjør; det tilsvarer 43 min. pr uke, 37,5 timer pr år. Etter fem tariffoppgjør kan en få en måneds utdanningspermisjon årlig, etter 12 tariffoppgjør har vi 6-timersdagen. Det foreslås at det er penger – ikke tid – som står på konto. Dette krever endring av skattereglene, slik at skatt først trekkes når pengene blir utbetalt. Dette krever også at oppsparing også foregår ved sykdom/arbeidsledighet/permisjon og at fritid ikke går tapt ved sykdom under uttak. Det krever at oppsparinga ikke går tapt ved konkurs. Det krever et system for overføring ved skifte av jobb.
Utvalget har ikke noen løsning på om det skal være tillatt å ta ut oppsparinga i form av penger. Utvalget peker på at det vil være nødvendig når folk ikke kan benytte rettigheten ved sykdom, alder eller utvandring. Ved arbeidsledighet vil det også være naturlig å få utbetalt penger, men i dag vil det føre til tap av arbeidsledighetstrygd. Om og hvordan en skal sikre at uttak i form av penger ikke blir regelen, sier utvalget ikke noe om.
Naturlig nok deler utvalget seg når vi kommer til NHOs fleksible samfunn. NHO uttrykker dette svært klart:
«Den grunnleggende forskjell mellom timekontokonseptet og det som kalles normalarbeidstidsordninger ligger i hva som skal være styrende for arbeidsinnsatsen i bedriften. Timekontoordninger styres av behovet for hva som skal produseres eller hvilke tjenester som skal ytes, mens normalarbeidsdagen er basert på at det er en begrenset og på forhånd fastsatt tid til disposisjon for produksjon.» «Adgangen til overtidsbruk sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet for bedriftene ettersom overtid ikke kan benyttes som en fast ordning, Arbeidsmiljøloven har dessuten som utgangspunkt at overtid skal begrenses» «Når gjennomsnittlig timelønn i industrien er på kr 120, betyr det at bare arbeidsoppgaver som er lønnsomme ved en timebetaling på over kr 180 vil bli utført ved for eksempel overtid.»
NHOs løsning er enkel. Det åpnes for lokale avtaler med de tillitsvalgte innenfor Arbeidsmiljølovens rammer, fra 06.00 til 21.00 med gjennomsnittsberegning over et år og fri plassering av den enkeltes arbeidstid. Blir en ikke enig lokalt gjelder tariffavtalen med sin normalarbeidsdag. Tid utover den avtalte årlige arbeidstid kan overføres, så slipper de overtidstillegg også på denne tida. NHOs utgangspunkt er ingen arbeidstidsforkorting.
LO viser til at det er tilstrekkelig fleksibilitet i tariffavtalene, de forsvarer ulempetillegg og mener «arbeidstakerne selv vil kunne velge om de vil ta ut opparbeidet tid/nedsatt arbeidstid i løpet av året gjennom daglig, ukentlig eller månedlige uttak, eller opparbeide seg mertid i et lenger tidsperspektiv.»
Nei til timekonto
Timekontoordningen er markedsført som en måte å løse motsetningene mellom de som ønsker lavere pensjonsaler/ferie og de som ønsker kortere normalarbeidsdag/sekstimersdag. I stedet for å slåss seg imellom, så kan vi forenes om tidskonto så får alle ta det ut som det passer dem.
Det kan sjølsagt virke besnærende å gradvis få innført 6-timersdagen sjøl om det vil ta 12 tariffoppgjør. Det er jo gått noen år siden dette kravet ble reist. Jeg ser heller ikke bort fra at en sterk fagbevegelse som hadde 6 timers normalarbeidsdag som felles mål, kunne brukt timekontoordningen som en taktisk omvei.
Hvordan vil en timekontoordning fungere i praksis. Mange har i dag muligheten til å opptjene avspasering. Erfaringene er at avspaseringa hoper seg opp, det er nesten umulig å få fri. Mange opplever det slik at om de tar fri, så må de bare ta det igjen seinere. I praksis blir mye av avspaseringa tatt ut i penger der dette er mulig, eller går rett og slett tapt. Det samme gjelder fleksitidsordningene, spesielt i det offentlige. Folk jobber gratis utover rammene. Der det før ble tilsagt overtid, forventes det nå at folk gjør dette på fleksitid av seg selv.
Dette er den hverdagen en timekontoordning skal fungere innafor. Alle avtaler som den enkelte skal ha herredømme over, er den enkelte dømt til å tape overfor arbeidsgiverens krav. Alternativet er å bli sett på som sær og vanskelig.
Det blir ikke stort bedre om dette skal være opp til den enkelte forening eller klubb. Dersom en bedrift i en bransje inngår fleksible og konkurransedyktige arbeidstidsavtaler, så skal det være litt av noen tillitsvalgte som greier å stå imot på de andre bedriftene. Klubbene vil også stadig stå under press av de mest fleksible ansatte.
Jeg tror det vil være vanskelig å hindre at dette tas ut i lønn, enten frivillig eller etter press fra arbeidsgiver. Selve modellen med opptjening i form av penger, ikke tid, tilsier dette. I praksis vil det bli regnet som en del av den vanlige lønna. Noe som det da også er, siden det tas av potten i tariffoppgjøret. For de som faktisk tar det ut i form av fritid, vil det derfor bli å se på som nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon. Det vil i tillegg bli press fra arbeidsgiver for å bruke av denne tida til opplæring som ellers ville foregått i arbeidstida.
Etter hvert vil denne ordninga føre til ei rad forskjellige ordninger. En framtidig felles kamp for felles arbeidstidskrav vil bli svekket, fordi utgangspunktet er så forskjellig.
De kollektive tariffavtalene ordner i prinsippet kun to ting, lønn og arbeidstid. Når spørsmålet om arbeidstid overføres fra en kollektiv avtale til et individuelt forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver, så undergraver dette selve fagbevegelsens fundament.
Relaterte artikler
Verdenshistorie
Jared Diamond: Guns, germs, and steel: the fates of human societies, New York: W W Norton 1997
Dette er en kort verdenshistorie på 425 sider
Det er vanskelig å fri seg fra den støy som henger igjen etter fyrverkeriet ved 2000-års jubileet. Selv japanske, kinesiske og arabiske datamaskiner måtte tilpasse seg tallet 2000. Tilsynelatende en global triumf for Jesu fødsel.
Hvordan er det blitt slik?
Noen vil si at det er Gud som har styrt det slik. Hegel skrev mye om Verdensånden. Marx og Lenin ville ha rystet på hodet overfor slik galskap. Hva med den hvite manns endelige seier i Jesu klær?
Faghistorikere vil stort sett abdisere i forhold til en slik gigantisk problemstilling.
Jared Diamond abdiserer ikke i sin bok Guns, Germs, and Steel. Det er en kort verdenshistorie på 425 sider og roter ikke rundt omkring, men annonserer klart og tydelig at den er antirasistisk. Mennesket er en art. Det er bestemte historisk-geografiske forhold som har hatt som resultat at det er indoeuropeere som i dag dominerer verden. Boka har en livlig skildring av slaget i Peru den 16. november 1532 der tusenvis av inkasoldater ble massakrert av noen hundre spanske soldater. Boka spør: Hvorfor erobret europeere Amerika og ikke omvendt: Hvorfor erobret ikke indianerne Europa?
I historie eksisterer alltid den dobbelte dimensjonen: Det som skjedde og det som kunne ha skjedd. Diamond kaster seg dristig inn i tilsynelatende tomme spekulasjoner, men han setter alltid de nærliggende (proximate) faktorer opp mot de «langsiktige» (ultimate) faktorer. Dette gjør han så vågalt – kanskje frekt – at han gir et helt annet bilde av verden enn det du får hos konvensjonelle historikere.
Underlig nok fikk boka Pulitzer-prisen. At Bill Gates – datageni og kanskje den rikeste mann i verden – roser boka, gjør meg litt urolig!
Personlig bakgrunn
Jared Diamond er ikke faghistoriker. Han er professor i fysiologi, men har tilbrakt flere tiår på Ny-Guinea blant annet som fugleforsker. Det merkes at hans utgangspunkt for synet på verdenshistorien er Ny-Guinea som aldri ble helt kolonisert av europeerne pga det spesielle klimaet. Det fins ennå 1.000 språk på Ny-Guinea, og Diamond har kastet seg ivrig inn i lingvistiske og arkeologiske spørsmål med en selvtillit som tar pusten fra meg iallfall. Som nordmann savner jeg Anne Stine og Helge Ingstad blant kildene til hans presentasjon av vikingene, selv om deres resultater er inkludert i hans fremstilling.
Ny-Guinea er kanskje et av de få steder der jordbruket oppstod av seg selv.
Homo sapiens
Den første figuren i boka viser en kanskje konvensjonell skisse av menneskets utvikling. Det begynner i Afrika for 7 millioner år siden. Mennesket som homo erectus forlater Afrika for 1 million år siden og når Sørøst Asia omtrent på samme tid, mens det i Europa bare fins levninger fra 500.000 år siden. Mellom 100.000 og 50.000 foregår det Diamond kaller Det Store Spranget Fremover. Det vil si en forandring i mennesket som får mer effektive og standardiserte redskaper og utvikler en slags kunst. Høydepunktene her er hulemaleriene i Cro Magnon i Nord-Frankrike og maleriene i Australia der menneskene kom for 40.000 år siden. Det fins to uavklarte spørsmål:
a) Skjedde disse forandringene pga endringer i hjernen eller som Diamond tror pga endringer i stemmebåndene som førte til språk?
b) Hvor skjedde dette? På ett bestemt sted eller var det parallelle utviklinger på forskjellige steder?
Det som er klart i dag: Det fins bare en art mennesker på jorda: Homo sapiens.
Dette Store Spranget er det viktigste i hele menneskets historie. Det er en forutsetning for pyramider, skrift, fly, biler, Shakespeare, Bach, Einstein og atombomben. Det vil si for menneskets dominans på jorda.
Jordbruk
Det andre store spranget er at mennesket utvikler jordbruket. Egentlig begynner Diamonds historiebok først rundt 11-12.000 f.Kr. Da kom mennesket til Amerika. Det kom over Beringstredet, forble 1.000 år i isødet i Nord-Amerika og kom så gjennom en korridor i isen i det vestlige Nord-Amerika. Deretter fór mennesket som en vind sørover og nådde spissen av Sør-Amerika omtrent 10.000 f.Kr.
8.500 f.Kr. er tidligste dato for menneskets første jordbruk. Det skjedde i The Fertile Crescent (den fruktbare halvmåne), området mellom Middelhavet og Iran og Irak. California, Chile, Sør-Afrika og Sørvest-Australia er ved siden av Middelhavet de fem områdene i verden med Middelhavsklima, men i disse områdene var det bare i The Fertile Crescent at jordbruket oppstod helt uavhengig, og det området ble det første og viktigste jordbruksområdet i verden. Foruten klimaet var det mange ville vekster og dyr som lett kunne brukes av menneskene uten for store endringer. Det var store forskjeller i høyde som gjorde et mangfold av vekster og sesonger mulig. Fra The Fertile Crescent spredde vekster og dyr seg lett både mot vest og øst. Det fins bare fire andre områder der jordbruket oppstod helt uavhengig: Kina, Andes, Mellom Amerika og nordøst i Nord Amerika. Andre områder som Ny-Guinea er mer usikre.
Diamond nevner det ikke, men det er vanskelig å glemme at de tre store religioner: Den jødiske, kristne og muslimske, er meget nærværende i dette området den dag i dag.
«Domestication»
Dette er et ord som er vanskelig å oversette. Det er noe mer enn å temme eller kunstig dyrke. Det betyr at menneskene bevisst tar i bruk visse planter og dyr. Diamond understreker at de viktigste plantene og husdyrene ble tatt i bruk på et meget tidlig stadium. Det gjelder hvete, ris, erter osv. – mais kom i bruk noe seinere i Mellom Amerika – sauer, geiter, griser, kuer, hester osv. Det underlige er at Afrika som kanskje har flest store pattedyr, ikke var arnestedet for flere husdyr. Sebra, neshorn og bøfler lot seg ikke temme eller «domesticate». Det har man ikke greid til denne dag. Diamond kan ikke la være å spekulere på hvordan Romerriket kunne ha blitt nedkjempet av afrikanere ridende på neshorn!
Germs (mikrober)
Diamond er fysiolog og ser ut til å ha spesielt god greie på virus og bakterier. Han spør til og med hvorfor virus ofte dreper sin vert når det beste for viruset ville være å holde verten i live så lenge som mulig. Hovedkonklusjonen hans blir at mikrobene kom fra husdyrene til menneskene og at jordbrukerne etter hvert oppnådde en slags immunitet mot sykdommene med visse unntak som Svartedauen osv. Mikrobene som europeerne brakte med seg til ulike naturfolk var katastrofale for spesielt indianerne i Amerika.
Samfunnsform
For 10.000 år siden levde homo sapiens i små grupper ikke ulikt grupper av sjimpanser og gorillaer. Jordbruket førte til større befolkningstetthet og faste bosteder. Resultatet ble: Fra grupper til stammer til høvdingdømmer til stater. I gruppene var det stor likhet, men den større befolkning førte til spesialisering i form av høvdinger, konger, byråkrater, krigere, prester og håndverkere. Diamond innfører et nytt ord: kleptocracy der eliten samler stor materiell rikdom. Han har i tankene en del stater i Afrika, men det ville ikke være så galt å kalle USA eller Norge i dag for et «kleptocracy».
Erobring
Jordbruket var en uimotståelig kraft. Jegere og samlere hadde to alternativer: Enten rømme unna eller sette i gang med jordbruk selv. Begge deler ble forsøkt. Den mest dramatiske folkevandring er europeernes erobring av Amerika. Der ble indianerne i stor grad tilintetgjort gjennom krig og mikrober som de ikke hadde immunitet mot. I Nord-Amerika anslår Diamond tallet på indianere til 20 millioner, mens han som barn i skolebøker leste om bare 1 million indianere. En annen dyster erobring var jordbrukere fra Sør-Kina som spredte seg ut over øyene i Stillehavet som Taiwan, Indonesia, Filippinene osv. Der forsvant jegerne og samlerne så å si sporløst. Ny-Guinea ble spart pga det spesielle klimaet.
Eurasia
Diamond understreker at Europa og Asia er ett kontinent. Hovedaksen går fra øst mot vest. I Afrika og Amerika går hovedaksen fra nord mot sør. Det vil si at en vekst som hvete kunne lett spre seg i Eurasia fordi forskjellen i klima mellom nord og sør var mindre, mens det i Afrika og Amerika var vanskelig å omstille planter og dyr gjennom forskjellige klimasoner. Dette førte til en mye seinere utvikling.
Skrift
Ved siden av jordbruket er oppfinnelsen av skrift den store oppfinnelsen i menneskets historie. Det begynte med behovet for regnskap. Sumerene var pionerene 3.000 f.Kr. Diamond hevder at det er bare to steder en kan være sikker på at skrift oppstod helt uavhengig, nemlig Mesopotamia (sumerene) og Mellom Amerika 600 f.Kr. Det er grunn til å tro at for eksempel i Kina og Egypt oppstod skrift som imitasjons eller ut fra kunnskapen om at skrift eksisterte andre steder.
Diamond analyserer de tre forskjellige former for skrift: Logogrammer (et tegn for et helt ord), stavelsesskrift og alfabetskrift der bokstaver beskriver lyder. Men det viktigste han understreker er at skrift ikke bare ble brukt i regnskap, men ble et uhyre kraftig ideologisk våpen til å sveise stater sammen og gjøre befolkningen moden for krig mot hverandre.
Indoeuropeere
Indoeuropeerne er det dominerende folkeslaget den dag i dag gjennom USA og Europa (EU og Russland). Det folkeslaget oppstod mellom Svartehavet og Det Kaspiske Hav. Det spredte seg både mot øst og vest, men det er ekspansjonen mot vest som ble viktigst. I dag er det bare ungarer, finner og baskere som i Europa ikke har en indoeuropeisk opprinnelse. Diamond behandler dette emnet mer nøye i en annen bok: The Third Chimpanzee. Han understreker også at lederne i Sør-Amerika også i dag stort sett er indoeuropeere.
Kritikk
Guns, Germs, and Steel inneholder mye informasjon som kan virke overveldende. Forhåpentlig er det meste noenlunde korrekt. Likevel blir boka et knyttneveslag mot vårt konvensjonelle historiebilde.
Det styggeste en kan si om boka, er at den er en slags unnskyldning for USAs dominerende stilling i dag, selv om den uttalte hensikt er antirasistisk. Jeg er i tvil om den vil bli en klassiker som The Age of Extremes av Eric Hobsbawn. Den kan også beskyldes for å være vulgærmaterialistisk, det vil si vulgærbiologisk eller vulgærgeografisk. Det kan også pekes på en slags selvmotsigelse når Diamond tar utgangspunkt i biologien. Riktig nok understreker han at homo sapiens er en art, men er det ikke mulig at noen biologiske forskjeller kan oppstå i løpet av 50.000 år?
Tankegangen i boka synes å være grunnlaget for det beste President Clinton sa i Oslo: Hvis en undersøker hundre personer fra Vest-Afrika, USA eller Norge, så er forskjellene innen gruppene større enn mellom gruppene.
Hva er et folkeslag som indoeuropeere bortsett fra språket? Det forklares ikke i boka.
At koner røves fra andre grupper blir nevnt. Ellers er kjønn usynlig. Friedrich Engels var svært opptatt med «kvinnenes historiske nederlag». Kjenner Diamond til denne påstanden?
Sosialismen, de to verdenskrigene og den kalde krigen er ikke diskutert i det hele tatt.
På visse punkter hadde jeg store vanskeligheter med boka, var den et misantropisk angrep på hele menneskehetens historie?
«Homo sapiens is not a nice guy»
Det er grunn til å komme til en motsatt konklusjon. Boka er båret frem av en forskerentusiasme som minner om glede hos de forskere som sender raketter mot månen og ut i verdensrommet.
Diamond diskuterer noen generelle problemstillinger i historie. Han går mot Thomas Carlyle (Heros and Hero – Worship in the historic history), som understreker betydninga av Den Store Mann. Som kontrast siterer han Bismarck som hevder at en statsmanns oppgave er å høre Guds skritt i historien (Hegels Verdensånd?).
Diamond er neppe klar over egen selvmotsigelse når han spør på alvor: Hva ville ha skjedd hvis Hitler var blitt drept i en trafikkulykke i 1930?
Det beste jeg kan si om Guns, Germs, and Steel er at boka ikke polemiserer mot andre historiebøker. Den lager sitt eget historiske univers med et tyngdepunkt lenge før Athen, Roma og Jerusalem.
Refleksjoner
Hele verden deltok i 2000-jubileet. Tidskalenderen og Olympiaden er de mest konkrete vitnesbyrd om vestens seier og dominans.
Fyrverkeriet uttrykte både stolthet over fortiden og forhåpninger om fred og velstand i fremtiden. Likevel kunne det ikke helt få oss til å glemme de mørke sider ved vår historie.
Vi vet i dag at livet på jorda kan fortsette svært lenge hvis det ikke blir ødelagt av menneskene. Vi vet også at dette livet er helt unikt i vårt solsystem og kanskje i vår galakse. Fysikk og matematikk er selve utgangspunktet for vår utforskning av verdensrommet. Biologi derimot er innfallsporten til vår forståelse av livet på jorda.
Det Diamond har greid er å rette en biologisk lyskaster mot menneskenes historie. Lyskasteren viser oss klart og tydelig at vår vestlige dominans ikke skyldes noen biologisk eller «rasemessig» overlegenhet. Vestlige våpen og kapital kontrollerer verden i dag, men det vil ikke vare evig.
Relaterte artikler
Arbeid, sex og farer i Ciudad Juarez
Denne artikkelen sto opprinnelig i NACLA Report on the Americas, vol. 33, no. 3
Copyright 2000: North American Congress on Latin America, 475 Riverside Drive, Suite 454, New York, NY, 10115, www.nacla.org
Den første delen av artikkelen er oversatt av Ken Jackson. Den andre av Kurt Nilsen.
«Nå er historien om de myrdete kvinnene fra Ciudad Juárez blitt så gammel at de som bor der knapt bryr seg om den lenger. Den er bare interessant for de dreptes familier, og for utenbys journalister som fortsatt flyr til Texas-byen El Paso for å dekke blodbadet fra rett over landegrensen.»
Juárez er Mexicos fjerde største by, og det synes godt. Et lite sentrumsdistrikt med bleknede herskapshus i kolonistil er omringet av milevis med støvete slumområder, og trafikkorker hvor alderstegne biler og busser trenges mens de frakter tusenvis av arbeidere til byens enorme industriområder. For førti år siden fantes ikke industriområdene og alt var mye stillere. Den gang bygget Juárezes økonomi på den vanlige grensehandelen: Valutaspekulasjoner, fortolling, raske skilsmisser for gringos. Og så syndens distrikt, med barer og prostitusjon. Opprinnelig betjente det soldater fra Fort Bliss i El Paso, og forbudstidens turister på jakt etter sprit og sex for penger.
Denne økonomien ble fortrengt på midten av sekstitallet, da Mexico startet industrialiseringsprogrammet for grenseområdene, Border Industrialization Program (BIP). BIP skapte maquiladorene, eller forkortet maquilaene – utenlandskeide fabrikker som bruker billig meksikansk arbeidskraft til å sette samme importerte deler, for så å eksportere det ferdige produktet tilbake til land som USA, mens de bare skatter av merverdien skapt av den billige arbeidskraften. Før maquilaene kom hadde Juárez en befolkning på noen få hundre tusen. Nå kan det være så mye som to millioner i byen. Tallet er usikkert på grunn av den konstante strømmen med innflyttere som fra Mexicos kriserammete landsbygd og innlandsbyer.
Halvparten av befolkningen i Juárez er gamle nok til å jobbe, og mer enn en femtedel av dem – 230.000 ble det anslått i 1998 – arbeider i en av byens 400 maquilas. I begynnelsen av industrialiseringsprogrammet var nesten alle arbeiderne i maquilaene unge kvinner. De ble foretrukket fremfor menn fordi kvinner ifølge fabrikklederne har mer smidige hender. De mente også at kvinner var bedre rustet til å holde ut kjedsomheten ved samlebåndet. Men det viktigste var at kvinner ikke tradisjonelt hadde vært industriarbeidere, hadde liten erfaring med fagorganisering, og derfor var mindre tilbøyelig til å kreve bedre arbeidsforhold eller stoppe produksjonen på grunn av misnøye. Da 1990-årene kom hadde maquilasindustrien vokst så mye at det var underskudd på kvinnelige arbeidere. Derfor ble det rekruttert menn, og i dag er kjønnsdelingen i fabrikkene i Juárez omtrent femti-femti.
Uansett kjønn er arbeiderne generelt svært unge: Seksten eller syttenåringer er normalen, og det er ikke uvanlig å finne fjortenåringer med forfalskete fødselsattester i fabrikkene. Mange hjelper alt til med å forsørge familier. Andre jobber for å ha egne penger og for å slippe ut av hjemmet i et land hvor unge kvinner tradisjonelt har blitt holdt hjemme, og hvor utdannelse er en uoppnåelig luksus for de fleste av arbeiderklassens tenåringer. Den «ladete» minimumslønnen for disse unge arbeiderne er omtrent $1,36 i timen, eller litt under elleve kroner. «Ladet» inkluderer bonger for matvarer i fabrikkens butikk, og avgiften til Mexicos trygdesystem. «Uladet» betyr kontantene de får ut hver uke etter 45 timers arbeid. Det blir omtrent $ 26, eller litt over to hundre kroner – langt mindre enn den meksikanske regjeringen mener er nødvendig for å fø en familie på fire. En grunn til de lave lønnene er mangelen på fagforeninger, som bare finnes i ti til femten prosent av fabrikkene i Juárez. Selv når det finnes en fagforening kan maquila-ledelsen ofte forhandle frem kontrakter helt uten medvirkning fra arbeiderne, og fagforeningsrepresentantene samarbeider ofte med formennene og personalsjefene. Under slike forhold skiftes opp til 100% av arbeidstokken ut hvert år i denne industrien. Konstant forflytning fra fabrikk til fabrikk motvirker organisering for å få bedre betalt, og styrker ideen om at arbeidere er en billig, lett erstattelig vare. Dette har vært ekstra sant siden devalueringen av pesoen i 1994, da minstelønnen styrtet både i forhold til dollaren og til inflasjonen. Verdifallet har vært fryktelig for de fattige, men fantastisk for utenlandsk kapital på jakt etter billig arbeidskraft. Det var også bra for ideologien til den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA, som ble innført i 1994.
Det var på omtrent denne tiden at mordraten i Juárez – som frem til den tiden var langt under mordraten for USA-byer på samme størrelse – plutselig eksploderte. I 1998, det nyeste året det finnes tall for, er det registrert omtrent 54 mord for hver 100.000 innbyggere. Det er omtrent det dobbelte av mordraten i Monterrey, fire ganger Guadaljaras og nesten fem ganger så mange som i Mexico City. Mange av ofrene er menn: Ungdom knivstukket i gjengslagsmål, og eldre menn skutt på mafiamåten og kastet inntyllet i tepper, pakketape over øynene. Juárez ble i 1990-årene en stadig viktigere rute for handelen med heroin, kokain og marihuana, og det er utvilsomt grunnen til mye av denne volden. Kvinner har også dødd, omtrent 200 siden 1993. Som de mannlige ofrene har noen blitt drept mens narkosmuglere kranglet. Andre har blitt skutt, stukket eller slått til døde av ektemenn og elskere, som virker mer voldelige mot sine partnere enn noen gang i historien til Juárez.
Dusinvis av kvinner har møtt en annen død: Jack the Ripper-lignende sexmord. Liket av et av de første ofrene, Alma Chavira Farel, ble funnet tidlig i 1993. Obduksjonen viste at hun hadde blitt kvalt og voldtatt «por las dos vias» – et meksikansk uttrykk for vaginalt og analt. I løpet av de neste månedene ble åtte unge kvinner til myrdet på lignende vis. Mønsteret fortsatte i 1994 og 1995. Da sommeren kom det året ble det oppdaget nye lik hver uke, begravet i eller strødd rundt søppelplasser i utkanten av byen. Ofte var alt som var igjen bleknede benrester, men de bedre bevarte likene delte visse trekk. De var nesten alltid slanke, med skulderlangt svart hår. Av de som kunne identifiseres kom det store flertallet fra fattige familier. Mange hadde arbeidet i maquiladoraene.
I 1993 og 1994 ble funnene av disse likene bare nevnt i korte notiser på avisenes krimsider. Familier som presset på politiet for at de skulle finne deres forsvunne døtre ble møtt med likegyldighet. Ikke før i 1995 begynte Ocho de Marzo, en nystartet lokal kvinnekampkoalisjon, å kreve rettferdighet for Juárez’ eksplosivt økende antall ofre for sexmord. Gruppen sendte mordrapporter til pressen og internasjonale kvinne- og borgerrettsgrupper. Medlemmene holdt høylydte demonstrasjoner og fordømte rettsapparatets likegyldighet i forum som FN. På den tiden var det det nasjonale handlingspartiet, PAN, som hadde makten i Juárez. De hadde overtatt makten fra Mexicos tradisjonelle regjeringsparti, det institusjonelle revolusjonære parti, PRI. PRI begynte å fordømme PANs manglende evne til å beskytte byens kvinner. Resultatet var at byens ledelse og politiet kom under sterkt press for å fange det politiet og media kalte meksikansk histories verste seriemorder.
Historien så langt er forferdelig, men til å være seriemord var det klassisk. Selv om mennesker som voldtar og dreper gjentatte ganger utvilsomt har eksistert til alle tider, er ideen om serie-sexdrap ny for vestlig kultur. Den skriver seg fra kriminologisk teori fra slutten av det nittende århundre, og særpreges av følgende kjennetegn:
- Gjerningsmannen er av hankjønn. Han drives av hat mot kvinner, og lyst til å se dem påført sadistisk seksuell vold. Rituell voldtekt og tortur gir ham intens, sågar orgasmisk, utløsning for følelsene.
- Utløsningen følges av ro, så kommer oppbyggingen av mordlyst som krever et nytt mord. Fordi prosessen er så seksuell, og fordi sex mellom to personer vanligvis skjer privat, handler drapsmannen vanligvis på egen hånd. Selv om han kan utføre sine mord med den ytterste kalkulasjon og kaldblodighet, er hans motiver i grunne langt mer følelsesbaserte enn rasjonelle.
I oktober 1995 trodde politiet i Juárez de hadde fanget seriemorderen. Han var Sharif Abdel Latif Sharif, en egypter med en lang forhistorie i USA som inkluderte en dom for voldelige seksuelle overgrep. Sharif var en kjemiker som hadde sittet fengslet for voldtekt i Florida. Tidlig i 1990-årene ble han anklaget for en lignende forbrytelse i Texas. Han arbeidet for Midland på den tiden, og sjefen hans hjalp ham unna anklagen ved å flytte ham til Juárez for å yte konsulenttjenester til maquilaene. Sharif bodde i et velstående strøk i Juárez og kjørte en ny bil. Han ble arrestert etter at en tenåring fortalte politiet at hun akkurat hadde unnsloppet fra ham. Hun sa at Sharif hadde plukket henne opp i en bar og tatt henne med til sitt hus. Så hadde han angrepet henne og sagt at hun ville «ende opp på søppelplassen» som de andre kvinnene funnet der. Politiet fant raskt vitner som hadde sett Sharif sammen med kvinner som senere ble funnet drept. Like raskt benektet Sharif å ha drept noen, selvom han innrømmet at han «kjente alle de prostituerte i sentrum». Han ble til slutt dømt for å ha voldtatt og drept et av ofrene, og avtjener nå 30 år i fengsel. Anklagerne tror han drepte 16 kvinner til, men fant ikke nok bevis til å få ham dømt.
Byens lettelse over arrestasjonen av Sharif varte ikke lenge. Han var knapt plassert bak fengselsgitteret før flere kvinnelik dukket opp. Under den videre etterforskningen oppdaget politiet at flere av ofrene pleide å tilbringe frikveldene sine i barene i sentrum, og dro dit alene eller sammen med venninner. De døde kvinnenes foreldre ble sjokkert og traumatisert da de fikk vite om denne oppførselen. For mens barbesøk i helgene er vanlig blant arbeidende kvinner i utviklede land, har det til helt nylig vært tabu for meksikanske kvinner. Å bryte tabuet er å risikere merkelappen hore. Politiets oppdagelse av ofrenes forbindelse med barer fikk borgermesteren i Juárez til å komme med retoriske uttalelser som: «Vet du hvor din datter er i kveld?» Implikasjonen var at sexmordene skjedde på grunn av moralsk utglidning. Eller som mange innbyggere i Juárez sa det, de skjedde på grunn av jenter som levde et dobbeltliv som kyske fabrikkarbeidere på dagen og syndefulle barbesøkende om natten. Tilfeldigvis høres det spanske uttrykket for et dobbeltliv, la doble vida, ganske likt las dos vias, sex både i vagina og anus.
Likheten mellom de to uttrykkene kan være helt tilfeldig. Ikke desto mindre finnes det en forbindelse mellom utviklingen av maquilaene, som har oppmuntret til «la doble vida», og den seksualiserte volden mot kvinner som ser ut som en reaksjon mot deres endrede økonomiske og sosiale stilling i områdene ved Mexicos nordre grense.
Bevisene for forbindelsen er indirekte men dukker opp over alt, fra sosialvitenskapens data til fiksjonen fra forfattere som Carlos Fuentes. Avslørende bakgrunnsopplysninger kommer fra sosiologen Leslie Salzinger, som tidlig på nittitallet observerte forholdet mellom menn og kvinner i maquiladoraene i Juárez. Salzinger jobbet selv ved samlebåndet ved siden av maquiladora-arbeiderne. Der merket hun at ledelsen fortsatt fostrer strenge skiller mellom kvinner og menn, selvom fabrikkene har gitt opp politikken med å bare ansette kvinner. Skillene baseres på de tradisjonelle forestillinger om manndom og kvinnelighet. Her er Salzingers beskrivelse av ansettelsespolitikken ved en stor fjernsynsapparat maquiladora som hun ga pseudonymet Panoptimex:
«Personalavdelingen planlegger grundig og bruker mye tid for å ansette «riktig» kjønn til de ledige jobbene. Irene Pérez, leder for personalavdelingen, har detaljerte kriterier for de fleste samlebåndsjobbene, og de begynner med å være kvinne og ung, og fortsetter med slankhet, smale hender og korte negler.»
Faktisk legges det så stor vekt på en attraktiv, konvensjonelt kvinnelig fremtreden at en kvinnelig arbeidsleder ved en annen fabrikk sa til Salzinger at «hos Panoptimex ser de ikke etter arbeidere, de ser etter modeller – korte skjørt, høye hæler, skjønnheter.»
Salzinger ga fabrikken navn etter panoptikonet fordi kontrollen med produksjonsprosessen er så gjennomført visuell. Sjefene sitter i kontorer høyt over produksjonslinjene og kikker ned på arbeiderne gjennom vinduer. På fabrikkgulvet går formennene – og alle er menn – konstant langs samlebåndene. En av dem, Carlos, stiger ned fra kontoret …
«Full av maskulinitet og eieglad omgjengelighet, og «vitser» med kvinnelige arbeidere … Når han går stopper han og snakker til de «unge og søte» … Disse samtalene er flørtende og fristende, fulle av erting på begge sider, milde, rødmende betroelser fra arbeiderne, og falsk faderlig støttende fra hans side. Han nøyer seg heller ikke med å snakke. Det er velkjent i fabrikken at han har en elskerinne ved samlebåndet, og det samme har sjefen for produksjonen. Slik blir hver samtale farget av tvetydighet og forbudt seksualitet.»
Mellom slike samhandlinger står formenn som Carlos og sjekker grafer som henger ved hver arbeiders hode, merket med gull, grønne og røde prikker som symboliserer godt og feilaktig arbeid. Sammen med flørtingen slår denne oppførselen «god arbeider» og «attraktiv kvinne» sammen i et begrep. Vekten på kvinnelig skjønnhet forsterkes i fritidsaktiviteter som byens «Senorita Maquila»-konkurranse, hvor kvinner fra forskjellige fabrikker konkurrerer mot hverandre i grenene badedrakt og festkjole.
På grunn av industriens mangel på nok kvinnelige arbeidere ansetter Panoprtimex og andre fabrikker også unge menn. De blir likevel ofte bevisst skilt fra sine kvinnelige kolleger: Gjennom klassifiseringen av arbeidet (kvinner gjør «lett» arbeid som å lodde kretskort, mens mennene setter sammen større og tyngre fjernsynskabinetter), ved fargen på arbeidsklærne (i en fabrikk har mennene mørkeblå, kvinnene lyseblå), og ved fysisk å bli plassert i forskjellige avdelinger av fabrikken. Slik blir mennene vist som forskjellige fra kvinnene. Men de blir også likestilt med kvinner på forskjellige nedverdigende måter. En av dem er at de får samme lønn som kvinnene: En luselønn som sjefene alltid har forsvart å betale kvinnene med at det er – sier de – ektemennene, som arbeider utenfor maquilaene, som skal være familiens forsørgere. Mannlige maquila-arbeidere føler seg også nedvurdert av at sjefene ignorerer deres maskulinitet. Mens hun var ved Panoptimex og en annen maquila i Juárez merket Salzinger at «kvinnelighet» – dvs passivitet og medgjørlighet – konstant ble forsterket, noe industrien fortsatt ser som bra for produksjonen. «Manndom» hos mannlige arbeidere blir derimot ignorert eller til og med motarbeidet. I beste tilfelle er mannlige arbeidere usynlige. I verste tilfelle blir de som bråker eller gjør en dårlig jobb straffet ved å bli flyttet til et samlebånd betjent av kvinner. Den verste tenkelige ydmykelsen for de unge mannlige arbeiderne i Juárez er derfor å bli symbolsk gjort til kvinner.
Det er ikke så overraskende at denne behandlingen oppmuntrer aggressivitet fra unge mannlige arbeidere mot deres kvinnelige kolleger. Salzinger så ganske mye mobbing fra menn mot kvinner, og cotorreo – insisterende masing om stevnemøter og sex – selv om samme oppførsel fra unge kvinner mot menn er tabu. Kvinnelige arbeidere reagerer på mennenes oppførsel med munter, grovkornet spøk. Som et resultat er fabrikkgulvet svært seksualisert og full av det arbeiderne kaller «ambiente», eller atmosfære. Det er så stimulerende at mange kommer på jobb en halvtime før skiftet starter, for å sladre og intrigere med kolleger. Denne intrigen erstatter en anstendig lønn, eller håp om forfremmelse, og distraherer unge arbeidere fra det dødskjedelige arbeidet langs samlebåndet.
Maquilaseksualiteten slipper ut fra fabrikkene i fritiden. Sentrum av Juárez er fullt av barer hvis klientell i hovedsak er samlebåndsarbeidere. Inngangsbilletten og ølet er billig på steder som Alive, Noa Noa og La Tuna Country. Nordamerikansk rock, disco og meksikansk musikk vibrerer fra enorme høytalere ved dansegulvet, og pausene fylles med konkurranser om «mest vågede bh» og «Wet String Bikini» for de kvinnelige kundene, såvel som opptredener av kjekke unge mannlige strippere.
Scenen blir febrilt fanget i Carlos Fuentes roman The Crystal Frontier. I denne utvidete meditasjonen over den transnasjonale meksikansk-USA kulturen i NAFTA-alderen har et kapittel en gruppe unge kvinner på nattlig visitt til Malibu, en oppdiktet bar i Juárez. Mens kvinnene lar seg hypnotisere av rockens rytme:
«Hvilke ville ideer de hadde, armer her, føtter der, knærne bøyd, håret flyende, brystene dissende, romper ristet fritt, og mest av alt ansiktene, uttrykkene – ekstase, hån, forførelse, sjokk, trusler, sjalusi, ømhet, lidenskap, løssluppenhet … Alt sammen var tillatt på Malibus dansegulv.»
Minutter senere nyter det utelukkende kvinnelige publikummet uhemmet «the Chippendales», «gringo» mannlige dansere «importert fra Texas»:
«Barbrystet hadde de på seg sløyfer, ankelhøye støvler, og minimale truser hvis tråder gled mellom rompeballene, og som knapt dekket kjønnsorganene deres mens de likevel avslørte formene og utfordret jentene: Opphiss meg med øynene dine … Jentene knuffer hverandre. I min seng, bare tenk. I din. Hvis han bare ville ta meg, jeg er rede. Hvis han bare ville kidnappe meg, jeg kan kidnappes.»
Dolores: «I mange deler av Mexico sees Juárez fortsatt som en kabaret, det er fortsatt et bordell.»Consuleo (en middelaldrende innflytter fra Mexico City): «Nesten alle (kvinner fra Juárez) som jeg ser eller vet, om holder sigaretter, eller røyker, eller drikker.»
Perversjonen er så sterk at den også farger oppfatningene av de lokale mennene. Esteban fra Juárez forteller at når han besøker byer i det indre av Mexico, spør venner alltid: «Hva skjer i Juárez? Det er bare sopere der!» Kabareter, eller cantinas, var en gang i tiden den eneste grunnen til bekymringen over «syndens by». Men som sitatene under viser, har det kommet en enda mer demonisert institusjon nylig: Maquiladoraen. Grisel: «Mange jenter kom fra kabaretene, fra prostitusjonen, og begynte å arbeide i maquilas.» Margarita: «Maquilaene er bare pinche puteadero (forpult prostitusjon), bare pinche fordervelse. Jeg synes en chingada (forpult) cantina er bedre enn maquilaene.» |
Jeg kan kidnappes. I Fuentes diktning er det maquiladoraenes kvinner som fantaserer om å bli bortført. I den virkelige verden langs grensen er kidnapping med i det skremmende repertoaret av seksuell vold som brukes mot nettopp denne gruppen. Å bli bortført med vold, voldtatt «por las dos vias», kvelt til døde, og dumpet i ørkenen er en forferdelig skjebne. Men hvilke forferdelig ting er det kvinnene gjør som krever en slik hevn? Er mennenes symbolske kastrasjon i maquiladoraene nok til at de angriper og myrder det annet kjønn? Eller er det noe mer grunnleggende som gir næring til raseriet?
Forskningen til sosiologen Pablo Vila tyder på at ja, volden kan være provosert av forstyrrelser i de dype, grunnleggende måtene frontizeros – de som bor langs grensen – ser seg selv som menn, kvinner, grenseboere og meksikanere. I løpet av 1990-årene, som del av en studie av hvordan folk langs gensen mellom Mexico og USA bygger sine identiteter, intervjuet Vila og hans studenter hundrevis av meksikanere som bodde i området Juárez-El Paso. Mange var ferske innflyttere fra det indre av Mexico. Andre var født i Juárez, eller hadde bodd der i årevis. Når de snakket med forskerne koblet de ofte visse mennesker og institusjoner, spesielt kabareter, maquilas og kvinner som besøker eller jobber i dem, med en ulovlig seksualitet så pervers at den sees som en trussel mot selve Mexicos selvstendighet. I bemerkningene under assosierer de intervjuede fortsatt Juárez og kvinnene der med «syndens by» begrepet som skriver seg fra byens utvikling som et underholdningssenter for US-soldater og forbudstidens turister:
Meksikanernes assosiering av maquiladoraene og deres kvinnelige ansatte med moralsk fordervelse kan være overraskende for industrien, spesielt for utlendingene i administrasjonen. Under planlegningen og de første årene av industrialiseringsprogrammet for grenseområdene hevdet ofte dets forkjempere at de nye fabrikkene ville redde grensekvinnene fra prostitusjonen, formodentlig til da det eneste levebrødet tilgjengelig. Med disse påstandene om frelse kopierte forkjemperne for maquiladoraene, kanskje ubevisst, dyptfølte, til og med mytiske, meksikanske bekymringer for landets grense mot USA.
I følge Vila er det ikke tilfeldig at forestillinger om grensehandelen og kulturen her er blandet med forestillinger om seksuell degenerering. Vila nevner blandingskulturen. Menneskekroppen symboliserer ofte det sosiale systemet, der kroppens grenser representerer systemets grenser. Men en grense løper ofte sammen med annen, og de kan likeens overskrides eller gjennomtrenges. Allikevel så innebærer de et forsvar mot uønsket forplantning og voldtekt. Eller som Vila legger til «besmittelse og farer». For meksikanere sier han, er grensa mot nord en spesielt betydningsfull grense. For det er her landet deres møter landet som er deres historiske fiende. Landet som ifølge meksikansk historie stjal halvparten av deres nasjonale område. På dette vis sammenligner mange de meksikanske grensebyene med sårbare kropper, – maskuline og feminine.
Den symbolske betydningen bli mer betent når prostitusjonen blandes inn. Prostituerte i byer som Juarez, betjener både meksikanere og utlendinger. Men det er utlendingene man legger merke til. Prostituerte sees på som kvinner som åpner kroppen sin til bruk for US soldater og turister. Symbolsk blir disse kvinnekroppene lik grensa som åpnes for at andre kan ta seg til rette. Denne åpenheten skriver Vila, er ikke bare kjennetegnet ved den stadig trafikken av amerikanske menn i Juarez cantinaer, men også av industriprogrammet, og dets overveldende bruk av unge meksikanske jenter i fabrikkene. Det er derfor ikke rart at mange av grensebeboerne sammenligner maquilaene med prostitusjonen. Dette skjer ikke pga noen nye eller tilfeldige bekymringer.
Vila legger til at ideen om «den åpne kvinnekroppen», knytter seg til historiske forestillinger i Mexico, med røtter helt til bake til landets okkupasjon av conquistatadoren Hernan Cortes elskerinne og tolk, Malintzin. Som den meksikansk-amerikanske feministen Norma Alacorn bemerker. Jomfruen fra Guadeloupe spiller i de nasjonale meksikanske mytene, rollen som landets «gode mor». Malintzin derimot, er jomfruens onde motpol. Hun er landets «onde mor», den fallne synder. Og hun opptrer under flere navn: Dona Marina, La Malinche, og La Cingada. Den siste betegner en kvinne som både har blitt knullet med hensyn til å ha fordel av det, og en som bokstavelig talt har blitt knullet, eller opptrådt seksuelt. Som La Malinche, har begge typer av «chingadas» fordeler av sine erobringer, selv om disse «landets mødre» forråder sitt «patria» – sitt fedreland.
Slike refleksjoner omkring symbolske myter, kan kanskje virke svært abstrakte, helt til vi vender tilbake til de mye mindre analytiske meksikanske utsagna om kvinner i grenseområdene. Men sammenlign disse med f.eks. Carlos Fuentes oppdiktede fabrikk arbeidersker som er ute på byen. Ei av jentene, som Fuentes har kalt Marina, binder den unge sønnen sin til sengestolpen med et tau, før hun drar på kabareten. Hun og arbeidskameratene har sett ferdig nummeret der gringo danserne the Chippendales opptrer sammen med ei naken meksikansk jente, som forestiller bruden i et bryllup. Men så får de beskjed om at Marinas sønn er død av kveling. Forestillingen om den meksikanske gutten, landets farsarv som blir ødelagt av dets moderlige del, bli her gjenskapt i rollen som den kvinnelige samlebåndsarbeideren spiller i Fuentes roman. I kapitlet med tittelen Malintzin of the Maquilas.
En mye mer prosaisk fornærmelse blir tildelt de kvinnelige fabrikkarbeiderne av prostituerte i Tijuana. Disse ble intervjuet av sosiologer da de undersøkte prostitusjonen i denne grensebyen, lik Juarez har den hundrevis av utenlandske fabrikker. I spørsmåla om personlig moral, diskuterte intervjuerne «la doble vida», måten de strevde å holde sitt levebrød skjult på, fra familie og venner. Med en nesten patriotisk glød, beskrev de også hvorfor de nektet å gjennomføre sex por los dos vias med sine klienter. Dette fordi anal sex blir betraktet som «utenlandsk», og derfor anti meksikansk. Når det dreide seg om faren for å få seksuelt overført sykdommer, beskrev en av de intervjuede de forsiktighetsreglene prostituerte tok for å unngå infeksjon. Hun regnet med at smittefaren kom fra mens nytelsessyke uforsiktighet, ikke fra de prostituerte. Men så sammenligner hun oppførselen til disse libertinerne som løper rundt, med kvinnene fra maquiladorene. Ut fra sine moralske normer har derfor de prostituerte som blir ansett for å være de mest moralsk fordømte i Mexico, en høyere moral enn de kvinnelige fabrikkarbeiderene.
Sett på bakgrunn av dette er det foruroligende å høre Luz, en av Juarez beboerne som ble intervjuet av sosiologen Pavlo Vila. Å rense byen sier hun, ville kreve at man ikke bare ble kvitt bulene, men også at ble kvitt kvinnene. Hennes bemerkninger får en til å tenke på kvinnene i Juarz som skadedyr, eller unyttig berme man helst skulle være foruten. Kan det være at dette negative synet på kvinnene i grenseområdene forklarer den ekstreme volden som har blitt rettet mot dem i Juarez, siden NAFTAS inntreden startet. Muligheten er tilstede, særlig når en ser hvor vanskelig det har vært for politiet å oppklare sexdrapene. I 1996, da det ble klart at Sharif Abdel ikke kunne ha tatt livet av de kvinnene som ble drept mens han satt i fangeskap, arresterte myndighetene noen menn kalt «Rebellene». En gjeng bestående av en del unge menn som arbeidet i barene på strøket. Disse jobbet som dansere, utkastere, stoff selgere og halliker. Politiet mente at den fengslede Sharif hadde leid gjengen, og betalt dem noen få hundre dollar per drapsoffer, slik at han selv skulle virke uskyldig. Da denne gjengen ble arrestert ble den klassiske teorien om den ensomme seriemorder trukket tilbake, selv spesialister på seksualdrap fra FBI, innleid av myndighetene i Juarez sa at de aldri hadde vært hørt om tilfeller der så mange utførte seksualdrap sammen.
Etter at Rebellene ble fengslet i 1996, har Juarez blitt hjemsøkt av flere kvinnemord, utført som ren forretningsvirksomhet, eller ennå verre, utført som «lagsport», nærmest lik fotball. Det store antallet av mordtilfeller fortsatte i 1997, og i 1998 var det flere mord inkludert seksualmord enn i noe år siden 1993. I mai 1998 kunngjorde politiet arrestasjonen av en annen såkalt gjeng. Denne gjengen besto hovedsakelig av gutter i 14 til 16 års alderen, som det ble sagt hadde loddtrekning for å bestemme hvilke av dem som skulle drepe kvinner. Guttene forsvant deretter på et mystisk vis vekk fra politiets journaler, for så å bli erstattet våren 1999 av en ny gjeng. Denne gangen var de anklagede bussjåfører, som arbeidet for den kaotiske ansamlingen av private selskaper som hadde kontrakter med fabrikkene om å kjøre de ansatte til og fra jobben, i utrangerte amerikanske skolebusser. «Bussjåførhistoria» gjenopplivet det gamle temaet om Latif Sharifs utrolige evne til å gjøre mordavtaler fra fengselscella, for å uskyldiggjøre seg selv. På nytt har antall mord minket etter at bussjåførene ble arrestert. Men både fengslinga av disse, samt tidligere arrestasjoner har blitt preget av tvilsomt politiarbeid, inkludert tortur av de mistenkte for å tvinge fram tilståelser.
Men hvem er da de virkelige skurkene? Viss vi bare setter fokus på sexmordene, og spør om det er fordi disse kvinnene som setter sammen smådelene til det globale forbruket for ei ussel lønn, derfor selv blir plukket fra hverandre til smådeler, av noen samvittighetsløse menn, som gjør dette for småpenger. Eller kan vi anta at dette «fri markedssenarioet» med sin historie om leieoppdrag, og lønn for drap, samt mishandling av kvinner, ikke er annet enn en fryktelig urban myte, i en by så «maquilized», at ingenting uført etter samlebåndsmetoden synes å være umulig mer. Ikke engang døden «por los dos vias». Skjønt ingen av disse fortolkningene inkluderer det faktum at Juarez også har det høyeste antall med registrerte tilfeller av hjemmevold i Mexico: Juling, slag, og voldtekt av kvinner, der gjerningsmennene nesten alltid er kjærester, ektemenn og andre av hankjønn. Denne mishandlingen er mye mer vanlig enn seksualmord, men disse overgrepene har også steget med rakettfart siden 1993. Men dette regnes som hverdagslig, og pådrar seg ikke noe interesse i media, verken lokalt eller internasjonalt.
I mens synes folk i Juarez å være utmattet av volden. Støttegrupper for voldsofrene, tegner rosa firkanter med svarte kors på telefonkioskene, i et desperat forsøk på rette bybeboernes oppmerksomhet mot krisen. Kvinneorganisasjoner som Ocho de Marzo retter sitt arbeid mot staten og de lokale myndighetene for å få opprettet kontorer ved politikamre og domsseter som spesielt skal ta seksualforbrytelser. Aktivistene fra Ocho de Marzo har også åpnet et krisesenter for ofre for mishandling og seksuelle overgrep, de hjelper og fabrikkindustrien med å start selvforsvarsskurs for de kvinnelige arbeiderne.
Selv om det sikkert er godt ment, kan det hende at disse tiltakene ikke blir annet enn plaster, dersom de overnasjonale selskapene fortsetter å utnytte kjønnsforskjeller i sin tilegnelse av arbeidskraft.
Denne praksisen nyttes langt mer enn bare i Mexico, og når den innføres i tradisjonelle patriarkalske kulturer, kan dette føre til forhold mellom kvinner og menn som ikke er særlig oppmuntrende. I steden for at den gamle maskuliniteten blir mindre betydningsfull sosialt og økonomisk, samtidig som det feminine blir mer oppvurdert. Kan disse nye ordningene oppmuntre til et dobbelt livet «doble vida», – gamle og nye roller, fulgt av et vulkansk mannlig raseri som grunnleggerne av maquilaene aldri hadde forventet seg. Men hvorfor skulle de det? Globale samlebånd drives ikke med hensyn til kulturell følsomhet, men ut fra hensyn til effektivitet og profitt. Til sist er det kanskje disse «dos vias», som ligger bak lidelsene og døden til kvinnene fra Ciudad Juarez.
Relaterte artikler
Kva om alle var normale?
Forfattaren er 19 år, studerer arabisk i Oslo, er sentralstyremedlem i AKP, er med i AKP sitt kvinneutval og er nestleiar i ungdomsgruppa til LHL i Oslo
Eksperiment 1:
Forsøk i ein ny samanheng å leggja merke til kor lang tid det tar før du veit at ein person er heterofil. Måten du utfører dette eksperimentet på er å høyra etter og notera deg kvar gong nokon forteller at dei såg ein fin film med kjærasten, smakte ein ny vin med mannen, var i eit brullaup med kona osv. Kor lang tid tar det før du har fått sterke indisier på at dei fleste i gruppa er heterofile? Ikkje særleg lang tid …
Eksperiment 2:
Forsøk når du pratar i ein ny samanheng å bytta kjønn på din eventuelle heterofile kjærast/samboar/ektefelle. Studer reaksjonane nøye. Dei vil antageleg kunne delast i tre deler: 1: Dei som tar det heilt normalt. 2: Dei som føler seg beæra fordi ein har fortalt noko så personleg (at ein har dame!) 3: Dei som reagerer med at ein er ekkel, eller at ein fortel alt for personlege og intime ting (at ein såg ein fin film med kjærasten!).
Heterofil sosialisering
Frå me er små regner folk med at ein er heterofil. Små jenter vert pynta i små kjolar og små kåper, og små gutar vert pynta i små dressar med små hattar. Og så vert dei sett saman og fotografert, og alle seier: «så søtt lite par». På barneskulen vert ungane erta for kjærastepar viss dei har vener av motsett kjønn, og på seinare er spørsmålet til ei jente: «Har du type? Kva for ein gut er du forelska i?» Ein vert heile tida pressa inn i eit heterofilt ideal, og dei som ikkje passar inn i idealet vert lett usynlege. For det er enklare å unngå spørsmåla, eller å lyga, enn å svara «Eg er forelska i Grete».
Heterofil til det motsette er bevist
Og vidare i livet hender ofte akkurat det same. For det gjeld ein regel: «Alle er heterofile inntil det motsette er bevist.» Heterofile kan fortelja om helga med mannen, den fine typen dei såg på byen osv. Det å sleppa ein slik tilfeldig bemerkning kan for homofile og lesbiske vera vanskeleg, fordi ein då gjer ein aktiv handling. Ein seier ikkje berre tilfeldigvis kva ein gjorde i helga, ein fortel og noko om seksualiteten sin. Og ein veit ikkje alltid kva reaksjonen er. Ei heterofil dame får ikkje eit forbausa spørsmål: «Har du mann?», mens ei lesbisk jente kan venta å få alle reaksjonar. Dette gjer det enkelt å usynleggjera seg sjølv. For sjølv om ein som regel får ein eller annan positiv reaksjon, så kan ein risikera at helvete er laus, berre fordi ein opplyste at filmen ein gjekk på med kjærasten var fin.
Patriarkatet
Grunnen til at reaksjonane kan vera negative, ligg i eldgamle samfunnsstrukturar. Samfunnet vårt fram til no har vore støtta opp av det eldgamle patriarkalske systemet. Systemet er ein måte å organisera ein institusjon der mange av samfunnsoppgåvene vert tekne vare på. Den institusjonen er familien. Det å oppdra ungar, det å sørga for at arbeidsmannen, og etterkvart kona, har ein stad å koma heim til, ein stad der mat vert laga, og ein kan slappa av, vert organisert gjennom familien. Dette systemet er og bygd opp rundt kvinneundertrykking. Ein har ett kjønn, kvinner, som gjer flesteparten av dei ekstra oppgåvene. Kvinner gjer framleis mest husarbeid og tener berre litt over halvparten av menn (fordi dei jobbar mykje deltid, har lågtlønnsyrker osv). Kvinner vert utsette for vald i heimen, for det meste av menn.
Fram til no har det å laga ein homofil familie ikkje vore så sentralt. Og då er dei homofile og lesbiske ei gruppe som fell utanfor den vanlege måten å organisera seg på, utanfor det vanlege samfunnet. Samtidig er ein av grunnane til at det ikkje har vore aktuelt å laga ein homofil familie før no, det at samfunnet rundt ikkje ville ha godteke det.
Homofile før
NOVA-rapporten fortel om akkurat det når dei oppsummerer tidlegare forskning om homofile. Dei referer til forskning som har vist at homofile, spesielt menn, har levd på utsida av samfunnet, eller hatt eit dobbeltliv. Dei har ofte hatt heterofile familiar, og i tillegg oppsøkt eit homofilt miljø. Det å «komma ut» til familie og vener har ikkje vore noko sentralt, heller det å komma inn i miljøet og finna likesinna. Først på 60- og 70-talet vart det å komma ut sentralt. Korleis lesbiske kvinner har løyst dette problemet er meir uklart. Antageleg har dei ikkje hatt så stor sjanse til å treffa andre lesbiske på byen, og har nok anten levd gifte eller som ugifte frøkener, og eventuelt levd ut legninga si i nære venskap.
Det å starta ein homofil eller lesbisk familie var altså ikkje eit alternativ, og det at ein ikkje levde i nesten normale familiar, var ein av grunnane til at ein vart stigmatisert. Kapitalismen tener på kvinneundertrykkinga og patriarkatet, og ser ingen grunn til at nokon skal kunna visa alternative livsformer som kan truga dette systemet. Det å krevja å få vera lukkeleg og ikkje i ein tradisjonell framilie truger systemet. Det å krevja å vera homofil, lesbisk, eller for den saks skyld einsleg gjer at fleir kan hende kunne tenkja seg å leva alternativt frå normen.
I tillegg til å tena på å stigmatisera homofile og lesbiske fordi dei har falt utanfor familiesystemet, tener kapitalismen generelt på å stigmatisera homofile og lesbiske. Det å stigmatisera ei gruppe gjer at andre grupper tek ut aggresjonen på den gruppa, og ikkje på kapitalismen. Men no når det å vera homofil og lesbisk nesten vert normalt, treng den gruppa nødvendigvis å vera dei homofile? Kva hender viss homofile, lesbiske og bifile vert normale?
Kva er normalt?
Kva liv som er den såkalla normalen no, er vanskeleg å sei. Men sjølv om det å ha sex med personar av same kjønn ofte vert framstilt som «mote», ser eg ein annan tendens i samfunnet mot det å laga ein god gammaldags familie. Det å forlova seg med fin ring til jenta, å planleggja gigantbryllaup i i alle fall eit år, og det at mora til ungane er heime nokon år (fordi barnehagar skal vera usunt), har blitt eit ideal.
Dette idealet er vanskeleg å leva opp til for heterofile. No skal ein først ha ei utsvevande ungdomstid, og så skal ein laga ein trygg gammaldags familie, i ei tid der folk vert skilde like ofte som tidlegare. Ofte er det økonomiske hensyn som gjer at folk tar valget om å bli 50-tals familie. Det å ha ei heimeverande mor er ofte billigare enn at mora går i jobb fordi barnehage er vanskeleg å få tak i, mora tener ofte mykje mindre enn faren, og kontantstøtta er omtrent like mykje som differansen mellom mors lønn og barnehageprisen.
Syn på homofili
Spørreundersøkingar kan sei ein del om korleis grupper vert oppfatta. NOVA-rapporten fortel om ei positiv utvikling i korleis ser på homofile. Dei har sammenligna spørreundersøkingar frå 1967, 1983, 1988 og 1992 og fann følgande framgang på spørsmål:
- 81 % ville akseptert ein homofil kollega i 1988, mot 65% i 1967
- 74 % ville ikkje sagt opp ein homofil leigebuar i 1988 mot ca 44 % i 1967
- 80 % ville ikkje bryta kontakten med ein homofil bekjent i 1988 mot 42 % i 1967
Dessutan meinte 25 % i 1988 at «homofile må gjøre alt de kan for å bekjempe sine spesielle tilbøyeligheter» mot 72 % av mennene og 81 % av kvinnene i 1967.
Desse tala viser framgang, men seinast i 1988 meinte 25 % av befolkninga at me som ikkje er heterofile ikkje burte tenkja og føla slik me gjør.
Me har sett den siste tida at samfunnstoppar har stått fram indirekte eller direkte. Anne Holt inngjekk partnerskap, Per Kristian Foss fortalte at han var homofil. Det å vera høgt oppe i Høgre og samtidig homofil er ikkje eit stort problem lenger, slik det var då Wenche Lowzow stod fram. Desse folka er jo eksempel på folk som endeleg meinte at det å stå fram ikkje kunne skada dei meir enn dei tålte.
Homofile lesbiske og bifile vil antageleg bli sett på som normale, viss ein tilpassar seg 50-talets familieideal. Og det er eit ideal som er idealet til mange homofile lesbiske og bifile og. Dei vil finna ein person som dei kan leva trygt saman med resten av livet, og som dei kan starta ein liten familie med.
Spørsmålet er om dei fleste homofile og lesbiske passar inn i dette idealet, og eit stort spørsmål er og kva som då hender med den mangfaldige homokulturen som finst i dag.
Seksuell fristad
Homorørsla har skapa eit samfunn på sida av det andre samfunnet, der forskjeller frå den såkalla normale seksualiteten lettare vert godteke. Me har folk som ikkje føler seg vel i den kjønnsrolla dei har, og tek ut andre sider av seg, slik som butch lesber og femi homser. Folk som ikkje føler seg som det biologiske kjønnet sitt i det heile tatt, dei transseksuelle, høyrer og ofte til miljøet. I homoparadar viser ein stolt fram lærhomser, sterke topplause lesber, menn i miniskjørt og høghela sko, og kvinner og menn som går hand i hand og ser heilt vanlege ut.
Nye samlivsformer
Det homofile miljøet har på mange måtar vore ein seksuell fristad, og her har det blitt utvikla nye samlivsformer. Når ein først har havna utanfor det tradisjonelle familiemønsteret, er det enklare å utforska vidare vegane livet har. Og folk lever på heilt ulik måte. Nokon har eit fritt seksualliv, og lever åleine men med gode vener, fordi dei ikkje føler for å stifta ein familie, noko heterofile ofte føler eit sterkt press om. Nokon har forhold til fleir personar på ein gong. Og mange lever i vanlege parforhold. Kjønnsrollene vert og lettare utforska, ein har ikkje ferdig laga roller slik som dei heterofile. Sjølv om heterofile har større variasjon i kjønnsrollene sine no enn for 30 år sidan, så havner ein likevel ofte i dei gamle fellene. Når ein er to av same kjønn kan ikkje begge ha problem med å takla kjensler, slik som den tradisjonelle kjønnsrolla for menn er, og begge kan heller ikkje berre tenkja på den andre slik som den tradisjonelle kjønsrolla for kvinner er. Arbeidsdelinga i heimen er heller ikkje så sjølsagt, jenter har ofte lært det arbeidet som mora gjorde, og gutter det arbeidet faren gjorde. Og det er litt vanskeleg når begge kan mekka bil og ingen kan laga mat og omvendt. Eg trur at det fører til at homofile, lesbiske og bifile må tenkja gjennom og utprøva fleir ting som heterofile tar for gitt.
Sjølv når homofile lagar ein familie, er det ofte dei ikkje lagar ein tradisjonell familie. To jenter og to gutar kan ikkje laga barn av seg sjølv, og difor hender det at ungar i homofile familiar har fire foreldre som samarbeider om å ta seg av dei.
Levande utopi
Homomiljøet har og blitt ein utviklar for ny teori rundt kjønn og legning. Egalias døtre av Gerd Brantenberg er eit eksempel på det. I romanen vert kjønnsroller sett på hovudet, og kvinnehistoria vist gjennom eit alternativt samfunn der kvinnene er direktørar og menn husfedrer. Romanen fortel om korleis historia kanskje kunne ha gått, viss andre ting hadde hendt ein gong i urtida. Andre har òg laga slike utopier som seier mykje om samfunnet vårt. Ei amerikansk forfattar som heiter Marge Piercy har laga ein slik i boka Kvinne ved tidens rand. Ho har laga ein positiv framtidsutopi, der kjønn, familie og legning ikkje eksisterer på same måte som her. Alle menneske får ta ut dei sidene dei har, og difor er det ikkje stor forskjell på kjønn. Og når kjønn ikkje finst, men menneska er ulike og spanande, foresker ein seg i personar og ikkje kjønn. Familien er og organisert litt på same måte som dei homofile familiane eg nemde; ei lita gruppe av menneske oppdrar ungar saman.
Desse spanande tankane vart skapa av kvinner som er feministiske og lesbiske/ inspirert av det homofile miljøet. Dei set saman radikale tankar, med dei ideane kring kjønn og famile som har blitt prøvd ut i det homofile miljøet. Utan at forfattarane hadde forsøkt å sprenga grensene kjønn og heteroseksualitet lagar hadde ikkje desse spanande bøkene blitt til.
Retten til å vera «normal»
Sjølvsagt skal homofile ha rett til å gifta seg, få ungar og alt det andre heterofile får. Men viss ein berre krev slike ting, vert det lett å glømma alle dei som ikkje kan eller vil passa inn i den nye hetero-liknande normen. Sjølv om legninga vår har blitt undertrykt i mange hundre år, tyder ikkje det at me må svelga alt det dei heterofile har rått.
Det å pressa seg inn i 50-talets familieideal med kjernefamilie og tradisjonelle kjønnsroller er ikkje sunt, verken for heterofile eller homofile. Men biletet av familien er jo ikkje så svart kvitt. Etter det store heterofile brullaupet ender som regel kjerenfamilien i dag i eit par skilsmisser. Ynsker me å ta del i den delen av kjernefamilien og?
Kan homofile, lesbiske og bifile bli normale i dette samfunnet? Og viss me kan det, kva er dei positive og negative konsekvensene for oss som enkeltpersonar og gruppe?
Relaterte artikler
Lesbiske kvinner – særegen undertrykking – særegne styrker
Artikkelen er et utdrag fra kapitlet Sjablongkvinnen i Søstre, kamerater!, nyutgitt av Røde Fane høsten 1999 (marxisme.no/forlaget)
Det hender ikke så reint sjelden at motstandere av en eller annen kvinnesak bruker som argument at forkjemperne for saka er lesbiske. Et kjent eksempel er Høyrerepresentanten Anders Melteigs innlegg i Oslo bystyre i 1982, da forslagene fra Osloprosjektet mot prostitusjon ble debattert. Et av forslagene gikk ut på å kriminalisere horekunder. Melteig kommenterte dette slik (gjengitt etter Finstad, 1986, side 129):
«Og jeg må til slutt få lov å være oppriktig nok til å tilstå at jeg har vært særlig betenkt ved dette lovforslag på grunn av en beklemmende følelse av at det er sprunget ut av en fiks ide, unnfanget – det må vel være det riktige ordet i denne forbindelse av en kvinne som, såvidt jeg har forstått, ser med misbilligelse eller skepsis på enhver kjønnsforbindelse mellom mann og kvinne og mener at det er en uting som bare fører til undertrykkelse av kvinnen både i bokstavelig og annen forstand.»
Den kvinnen Melteig siktet til var Liv Finstad, prostitusjonsprosjektets leder. Hun har ganske riktig stått åpent fram som lesbisk.
Men også heterofile kvinner kan bli utsatt for det samme: at de saklige argumentene deres blir forsøkt undergravd ved å påstå at de som fremmer dem, er lesbiske, eller at de ligger under for «lesbisk ideologi». I debatten som fulgte etter utgivelsen av boka Mannfolk i 1983, en kvinnepolitisk antologi som tok opp en rekke ulike temaer, ble «lesbisk» og «lesbisk ideologi» brukt som karakteristikker for å gjøre forfatternes argumenter ugyldige. Nina Karin Monsen anmeldte boka i Morgenbladet 8/11 1983. «Av artikkelforfatterne er det påfallende mange lesbiske,» hevder hun, før hun fortsetter:
«Om vi legger forfatterne sammen, og trekker et budskap fra dem, blir det: Kvinnene bør ikke forholde seg til menn, men bli lesbiske, incestforbrytere og horekunder henges ut offentlig, menn som driver med sexpress fjernes fra sine stillinger, menn skal diskrimineres i arbeidslivet, kvinner skal ikke dømmes om de dreper menn som mishandler dem, og gatene skal pyntes med innvollene til menn som har begått kvinnedrap.»
Dette selsomme utbruddet fra den tidligere feministen Nina Karin Monsen viste seg å være godt stoff. Monsen ble belønnet med et lørdagsportrett i Aftenposten under tittelen «Hun banner i feministenes kirke». Blant mye annet har hun følgende å si:
«Mannshatet slår dessuten ut i påstander som kommer fra lesbisk hold om at kvinner egentlig, dypest sett, bare kan utvikle en meningsfylt kjærlighet overfor andre kvinner. For noe forskrekkelig vrøvl! Naturligvis er vårt kjærlighetsliv innrettet på menn.»
I Arbeiderbladet slår Finn Gustavsen an de samme tonene. En kommentarartikkel om pornokampen 3/11 1983 har denne «analysa»:
«Flere strømninger gjør seg gjeldende, med AKP i spissen. Dets spesifikke nymoralisme – med smitteeffekt på hele venstresida, går i hop med KrFs mørkemannspietisme og en lesbisk ideologi som preger deler av en sterkt redusert kvinnebevegelse.»
Hvordan svarer en på slikt? For heterofile kvinner ligger det snublende nær å svare: Nei, jeg er slett ikke lesbisk, jeg er heterofil så god som noen. Men i et slikt svar ligger en innrømmelse av at seksuell legning er av betydning i den aktuelle saka. Vi godtar da at det er et argument mot kriminalisering av horekunder at den som fremmer forslaget er lesbisk.
Hvordan kan «du er lesbisk» bli et argument mot kvinnekamp? Hvordan kan til og med bevisste, sterke kvinner bli sårbare for et slikt argument? Det må ha noe med styrken i forestillinga om sammenhengen mellom «naturlig» kjønnskjærlighet og overordnings-/underordningsforholdet mellom mann og kvinne å gjøre. Kvinnens underordning under mannen er en så uatskillelig del av kjærligheten mellom dem at bare kvinner som ikke retter sin kjønnskjærlighet mot menn, kan sette spørsmålstegn ved dette underordningsforholdet.
Den lesbiske kvinnen blir dermed en utfordring til samfunnets kjønnssystem. Hun løser opp båndet mellom kjærlighet og underordning under mannen. Hun undergraver familiens plass i samfunnshierarkiet ved å være et levende eksempel på at det går an å leve på andre måter enn sammen med en mann i familien. I det siste har også lesbiske kvinners kamp for rett til inseminasjon og adopsjon utfordret kontrollen over kvinners seksualitet. Opp gjennom historia har kvinners seksualitet blitt strengt kontrollert som et middel til å gi ektemannen ektefødte arvinger. Moderne prevensjonsmetoder har svekket kontrollen over kvinners seksualitet (sjøl om den også har hatt den effekten som Bell Hooks peker på: å gi menn ubegrenset adgang til kvinners kropper). Kvinners seksualitet er blitt noe eget – ikke bare et middel til å føde barn. Lesbiske kvinners krav om rett til inseminasjon og adopsjon setter dette skillet på spissen. Og det utfordrer bildet av den hellige, naturlige familie, med mor, far og barn.
Lesbiske kvinner har vært, og er, hardt undertrykt, og blir stempla som «unaturlige» og perverse. Denne undertrykkinga tar høyst håndfaste former. Det er nok å minne om Hitlers forsøk på å utrydde lesbiske og homofile under siste krig. Under mer «normale» omstendigheter har lesbiske og homofile blitt utsatt for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet og i alle andre sammenhenger, de er blitt møtt med vold og forakt og utnevnt til psykiatriske kasus på grunn av sin seksuelle legning. Svært mange (de fleste) har prøvd å «løse» problemet ved å skjule at de er lesbiske og homofile. Å holde en så vesentlig side ved personligheten sin skjult som en skammelig ting, er sjølsagt en enorm påkjenning. Fordømmelsen og forakten eter seg inn i sjølbildet. Da den lesbiske og homofile frigjøringsbevegelsen oppsto, var det en viktig oppgave å kjempe fram en ny, positiv identitet.
Lesbiske kvinner har vært i den situasjonen at de er blitt dobbelt usynliggjort. I kvinnebevegelsen har de forsvunnet bak den heterofile «sjablongkvinnen». Det har nok også vært en viss motstand mot å gjøre lesbiske kvinner altfor synlige, fordi det kunne bidra til å gjøre kvinnebevegelsens argumenter ugyldige i offentlighetens øyne. I den homofile bevegelsen har lesbiske forsvunnet bak den homofile mannen. Men i mange situasjoner er lesbiske kvinners og homofile menns situasjon og interesser svært forskjellig, fordi de tilhører hvert sitt kjønn. (Se Enderud & Ringstad, 1987.)
Lesbiske kvinner er særegent undertrykt. Men de har også særegne styrker. Den viktigste styrken springer kanskje ut av at de er blitt tvunget til å reflektere over sin egen kjønnsidentitet på en annen måte enn heterofile kvinner. Samfunnet byr den heterofile kvinnen et ferdig møns-ter å gå inn i. Det er et mønster som har sine belønninger, men på bekostning av underordning under mannen. Noe slikt mønster har ikke samfunnet å by den lesbiske kvinnen. I høyden har det en grotesk karikatur å tilby. Lesbiske kvinner må i mye større grad bygge opp en positiv identitet sjøl, en kvinneidentitet som ikke innebærer underordning under mannen som en uatskillelig del av et kjærlighetsforhold. I kampen for å forandre de sosiale kjønnene som dette samfunnet skaper, er derfor lesbiske kvinners erfaringer av betydning for alle kvinner.
Lesbiske kvinner kan også spille en særegen rolle i kvinnebevegelsen på en annen måte. Ved å utfordre kvinnebevegelsen til å gjøre lesbiske kvinner synlige, tvinger de heterofile kvinner til å ta et oppgjør med forestillinga om at kvinnebevegelsens argumenter mister gyldighet når mange lesbiske deltar. Å ta oppgjør med denne forestillinga er å ta oppgjør med den ideen som fortsatt lever sitt eget liv i underbevisstheten vår: at kvinnens underordning under mannen er det eneste «normale» og «naturlige». Lesbiske kvinners krav om sin rettmessige plass i kvinnebevegelsen eksponerer det traurige tankegodset mange av oss fortsatt bærer på.
Relaterte artikler
I minefeltet
Finn Sjue er frilansjournalist og dokumentarforfatter. Han har skrevet flere bøker sammen med Ronald Bye og andre om de hemelige tjenestene.
Les også artikkelen hans i forrige nummer, nr 1/1999, av Røde Fane.
Goethe sa en gang at erfaring nesten alltid er en parodi på ideen. Livet er det som oftest mer komplisert enn tanken om livet. Slik er det også med journalistikken. Den blir ofte til i et lang mer uryddig og vanskelig terreng enn presseetikkens ideelle fordringer. Slik har det også vært i mitt arbeid som journalist og redaktør. I lange perioder har jeg hatt følelsen av å bevege meg i et minefelt. Men jeg skal ikke klage. Det har vært en frivillig sak.
I denne artikkelen tar jeg opp en del erfaringer jeg har høstet nettopp i dette minefeltet. Jeg føler rett og slett en trang til å skrive om disse erfaringene. 30 års «stridskontakt» med de hemmelige tjenestene og 15 års aktivt journalistisk arbeid har gått med for å tvinge opp døra – inn i det moderne tabernaklets innerste rom. I det minste har den blitt åpnet litt på gløtt.
Jeg prøver også å svare på hva slags dagsorden jeg har fulgt i dette arbeidet. Og enkelt sagt, den dreier seg om å avsløre skjult maktmisbruk. Slike avsløringer gjør det lettere å forstå hva slags instrument en klassestat egentlig er. At avsløringene ofte har dreid seg om det maktmisbruket som i etterkrigsåra er blitt satt i scene av Arbeiderpartiet indre krets, skyldes ikke spesielle fordommer mot Thorbjørn Jaglands forgjengere fra min side. Det skyldes rett og slett disse forgjengernes egne gjerninger. Jeg har med andre ord fulgt en helt åpen dagsorden, ikke en skjult.
Derfor – velkommen til en liten tur inn i minefeltet.
Lundkommisjonens funn
Lund-kommisjonen viste at både AKP(m-l), partiets avis Klassekampen, Palestinakomiteen i Norge og mange andre venstrevridde aktiviteter var under avlytting og andre former for overvåking. Den blir til og med omtalt som ganske massiv i visse perioder. Ikke minst ble Palestinakomiteen fulgt nøye. Dette kom ikke som et sjokk for oss som drev aktivt. Heller ikke som en opplevelse av «aha». Det var gammelt nytt, men bra å få det godt dokumentert.
Nær kontakt med Fatah-ledere
Våren 1970 slapp Sigurd Allern meg, under tvil, inn på en studiesirkel. Men snart var jeg medlem av MLG, en forløper til AKP(m-l).
Sammen med Peder Martin Lysestøl og en del andre ildsjeler var jeg på den tida først og fremst med på å bygge opp palestinaarbeidet.Vi var aldri i tvil om at «noen så og hørte oss». De unge nordmennene hadde særs god kontakt med sentrale Al Fatah-ledere. Personlig var jeg i Jordan på seinsommeren for å knytte nye kontakter. Det lyktes, midt i skuddsalver i gatene, kanondrønn og blodige soldater i hvinende jeeper. Et brutal slakt av overmodige palestinere ble satt i scene av kong Hussein og USA. Jeg var også med som en slags observatør i Jordandalen en mørk kveld. Den unge nordmannen skulle oppleve et Fatah-angrep på en av Israels militære utposter på Vestbredden.
Palestinakomiteen var liten, men interessant – ikke minst på grunn av sitt nære forhold til sentrale palestinske ledere. Derfor fotfulgte fra tid til annen overvåkingspolitiet noen av oss. Da den svenske «hysj-dødaren» Jan Guillou sammen med Peter Bratt i 1973 avslørte den sosialdemokratisk styrte hysj-organisasjonen IB i Sverige, fikk vi bekreftet at «Palestina-vennen» Gunnar Ekberg var IB-agent. Det var den samme unge mannen som hadde forsøkt å infiltrere Palestinakomiteen i Norge. Det viste seg at Ekberg hadde bakgrunn som marinedykker og nær kontakt med Mossad.
Både tøv og fornuft i Klassekampen
Slike erfaringer gjorde inntrykk. De ble raskt en del av ryggmargsrefleksen. Vi hadde ingen illusjoner om «klassepurk og SIPO». Da jeg begynte i Klassekampen i desember 1971 og så ble offisiell redaktør i februar 1973 var refleksen en naturlig ballast. Det var ikke et konstruert hysteri. Jovisst, en del tiltak for å verne avis og parti var ganske konstruerte. Dekknavn florerte i redaksjonen. Personlig vekslet jeg mellom «Bjørn» og «Håvard». Mange møter var altfor konspirative i formen. Dette hisset opp en del av de stakkars politispanerne som forsøkte å følge oss. Men slett ikke alle tiltak var tøvete. Noen var fornuftige og realistiske.
Snart viste det seg at avisa Klassekampen ikke bare var et avskrivingsbyrå for Kinas kommunistiske parti og Arbeidets parti i Albania. Store militærøvelser med politisk betente scenarier ble avslørt. Øvelser som ble avsluttet med bruk av atomvåpen, på papiret, ble avdekket. Lekkasjer om Jens Evensen og Arne Treholts taktikk for å forhandle om havrett i Moskva vakte oppsikt. Midt under den såkalte Listesaken i 1977 fikk vi plutselig en stor kartotekskuff full av navn på ansatte i e-tjenesten. Journalist Egil Ulateig var budbringeren. Avsenderne var desperate journalister og medhjelpere i og rundt SVs ukeavis Ny tid. For politiet hadde los. Plutselig slo de til med razziaer. Journalistene følte at viktig dokumentasjon måtte skjultes og sikres. Vi hjalp dem med det. I 1994 skulle jeg oppleve et gjensyn med denne saken. I pervertert form. Det skal jeg komme tilbake til.
Parti og avis gikk i bresjen mot Erik Blücher og Hitlers nye arvtakere i Norge. Det måtte til ei bombe mot førstemaitoget i 1979 før vi så at overvåkingspolitiet begynte å ta disse kreftene mer på alvor. En person lå skadet tilbake på gata utenfor Høyres hus i Oslo sentrum. Men også etter dette følte og visste vi at spanere først og fremst fortsatte å se vår vei. POTs infiltratører var det også mulig å ane.
Det var ofte tøffe tak for redaksjonen. Den ene dagen sto jubelen i taket. Den neste var ansiktene askegrå. Vi halte oss sjøl etter håret. En god porsjon galskap kom godt med.
Underet over alle undre – dagsavisa Klassekampen – så dagens lys 1. april 1977. Ut på høsten var så min tid som redaktør ute. Avisa var partiets avis. Partiets ledelse som jeg sjøl var med i, bestemte. Og slik ble det. I to år hadde jeg forsøkt å lede avisa med to fingre på venstre hånd. Med direktiver fra telefonkiosk, som gode kollega Alf Skjeseth titt og ofte har sagt. Grunnen? Jeg var også partisekretær. Det var det få som visste. POT hadde nok oppdaget det, selv om de aldri klarte å oppdage partiets landsmøter i tide, ei heller sentralkomiteens møter. Nå måtte avisa moderniseres. Andre hadde bedre muligheter til å gjøre det. Egil Fossum tok over. Snart ble Sigurd Allern sideordnet redaktør, og etter ei tid tok han over ansvaret aleine. Avisa var allerede bra i gang. Nå ble det journalistiske ansiktsløftet stadig tydeligere. Resultatene lot ikke vente på seg. Heller ikke når det gjaldt spørsmål som 70-åras avis hadde lagt vekt på: antifascisme og front mot politisk overvåking. Journalist Per Bangsund tok hånd om de sakene.
Siden er både han, Allern og avisa blitt kritisert for å ha hatt for nær kontakt med overvåkingspolitiet og Forsvarets sikkerhetstjeneste. Dette er en kritikk Sigurd Allern har avvist. Uten at jeg har førstehands erfaring med hva avisa drev med den gangen, tror jeg han har gjort rett i det.
Noen spurte om våpen
Personlig var jeg engasjert i forlagsarbeid i Oktober, valgarbeid i RV, daglig ledelse av AKP(m-l) og internasjonalt arbeid for partiet. På nytt ble nær kontakt knyttet til både PLO, Al Fatah, andre frigjøringsbevegelser og titalls på titalls av «ml-partier» rundt om i verden. Mange ønsket hjelp og råd fra det lille partiet i Norge. Dette lille partiet i Norge var fortsatt ganske stort i forhold til svært mange andre liknende partier rundt om i verden.
Enkelte frigjøringsbevegelser spurte til og med om våpen og sambandsutstyr til bruk i okkuperte områder. I 1979 brukte jeg selv time på time et sted i Vest-Tyskland for å forklare palestinere hvorfor vi måtte si nei – og alltid gjorde det. Vår jobb var å drive politisk solidaritet i vårt eget land. Denne «dogmatismen» forsto de fleste. Om overvåkingspolitiets folk helt forsto dette er jeg fortsatt ikke sikker på. Men enkelte på POTs C-avsnitt for antiterror som holdt øye med avis og parti, gjorde det nok. Allerede i midten av 70-åra hadde de oppdaget at terrorromantikere i rød frakk fra tyske Roter Arme Fraktion forsøkte å få innpass i AKP(m-l). Et og annet medlem i østlandsområdet fikk besøk på døra. Alarmen gikk til partiledelsen. Venstreterroristene ble kontant avvist. Dette fanget noen tjenestemenn i Overvåkingspolitiet opp, og registrerte det nok med betydelig interesse.
Men også i 80-åra var det mange nok i POT som lot seg styre av gamle reflekser. Funn og konklusjoner i Lund-kommisjonens rapport taler sitt tydelige språk om det.
Som «møkkagraver»
I 1985 ble jeg bedt om å komme tilbake til Klassekampen. Og etter et par år som leder av den internasjonale redaksjonen i avisa ba jeg om å få spille libero, bli «møkkagraver». Det var blitt for stille om avisa. En journalistikk som ikke blir lagt merke til, som ikke forarger, irriterer, utløser hat hos noen og glede hos andre, ligger på sotteseng. Allern ga full støtte.
I åra som fulgte drev jeg vekselbruk mellom all slags nyheter, avsløringer av nynazisme og rasisme og – de hemmelige tjenestene. Det var nok å ta fatt på. Forskeren Nils Petter Gleditsch hadde for lengst gjort en av de viktigste og dyktigste jobbene: å avdekke lyttestasjonene i Norge. Ekspolitikeren Ronald Bye hadde kommet med den viktige boka Sersjanten om det skjulte maktspillet på Youngstorget. Eksredaktør i Morgenbladet Chr. Christensen (CC) hadde åpnet et og annet skrin med det rare i. Temaene sto i kø: Haakon Lies rolle. E-tjenestens rolle og avlyttingsstasjon under Ruseløkka skole i Oslo. Jens Chr. Hauges rolle som gudfar for stay behind-nettet i Norge. USA som lytter på telekommunikasjon i Norge. POTs forsøk på å samarbeid med Israels grensepoliti. Titalls på titalls oppslag fulgte. Noen vakte stor oppsikt. Ofte var det Arbeiderpartiets gamle frontfigurer som måtte til pers. Det meste var riktig. Noe var skjemmet av mindre feil. Slikt skjer når veien går gjennom et ukjent og uberegnelig minefelt.
Mange kontakter
I disse åra fant jeg fram til og oppsøkte mange i og rundt de tre hemmelige tjenestene. Svært mange var forhenværende tjenestemenn, bokstavelig talt menn. En god del aktive. Unge og gamle. Noen bitre, andre tvert om. Noen ønsket hevn, andre roste tingenes tilstand. Mange imponerte meg. Noen ytterst få var skikkelige drittsekker. Her var alle varianter. I sine politiske sympatier representerte de nesten hele partispektret. Fra 1987 til i dag har jeg hatt kontakt med 300-350 slike personer. Sjøl om tjenestene var, og er, ganske store og tallrike i Norge, må det være tillatt å si at dette er ganske mange i et så lite land. Trass i mindre kontroverser har jeg kommet bra ut av det med nesten alle. Ikke en eneste kilde er blitt røpet mot kildens vilje. Heller ikke er en eneste kilde røpet til Lund-kommisjonen eller andre utvalg som har gransket tjenestene i 90-åra. Det står faktisk svart på hvitt i Lund-kommisjonens rapport. Kontakten med alle disse personene kan ikke kalles et uformelt nettverk. Til det har, og er, kontakten for sporadisk. Det må i stedet kalles et svært løst kontakt- og kildenett. Men noen titalls personer har jeg hatt noe mer kontakt med enn de øvrige.
Fenomenet Iver Frigaard
En av disse kontaktene var Iver Frigaard. Kollega Per Bangsund snakket en del med denne lederskikkelsen på C-avsnittet. Politiinspektøren med antiterror og anti-subversivt virke som sitt ansvar. Jeg plukket opp tråden på nytt.
Frigaard var av den moderne ledertypen. Han ville knuse gamle fiendebilder. Lille AKP(m-l) mente han var i ferd med å bli pent og pyntelig, nærmest tilpasset borgerlige forhold. Bortkastet tid å holde dem under oppsyn, mente han. Da heller ut i miljøer hvor utlendinger fantes. Flyktninger, asylsøkere, innvandrere. Fantes det noen med basis i Midtøsten eller andre konfliktområder som forsøkte å bygge opp ei sovende celle eller to? Han ønsket også å følge med i ytre høyremiljøene i Norge. Fantes det nye bombemenn? Frigaard ville ha nærmere kontakt mellom POT og intellektuelle miljøer. Analysen av verden, Europa og Skandinavia måtte forbedres. Han var lett å samtale med. Åpen, sjarmerende. Men samtidig nøye med hvor grensene for innsyn skulle settes. Med forakt for passivt bokholderi som lederprinsipp. Med evner og lyst til å overbevise samfunn og folk om at POT var deres venn. Frigaard var kort sagt en dyktig leder. En farlig dyktig leder.
Noen ganger kastet han fram høyst uortodokse forslag. I en periode moret han seg tydelig over å foreslå at Harald Stanghelle som nå er Dagblad-redaktør, jeg og et par andre journalister burde gå sammen om å starte ei ny avis. Et norsk svar på engelske The Independent. Om han mente det seriøst? Kanskje.
Klarte han med sin behagelige omgangsform å pumpe samtalepartnere for opplysninger? Tja. Jeg vet at noen journalister og forskere lot seg sjarmere vel mye. Men om de sa noe ut over det de burde, vet jeg ikke. Jeg kan bare svare for meg sjøl. I de fleste samtalene – og det ble en del – var det greitt å holde stø kurs. Andre ganger måtte jeg klype meg i armen og minne meg om noen enkle fakta. Her satt POTs raskt stigende stjerne. Dyktig, farlig dyktig. Her måtte profesjonelle forhold råde grunnen. I ettertanke vil jeg hevde at jeg fulgte sunne presseetiske regler. Noen har ment at enkelte oppslag bar for sterkt preg av at Frigaard måtte være kilden. Det gjaldt blant annet kontroversene mellom Frigaard og sjefen hans, Jostein Erstad. Det var jo Erstad som i stortingshøringene om Lund-rapporten kalte Frigaard en «laushest» – uten å nevne hans navn. Har kritikerne rett? Personlig tror jeg ikke det.
Myrdal-saken
En slik kritikk tror jeg først og fremst har sugd næring fra det samspillet som avisa og jeg hadde med POT og Frigaard i den såkalte Arne Myrdal-saken. Over en 11 måneders periode i 1988-89 arbeidet jeg svært mye for å avsløre Folkebevegelsen mot Innvandring (FMI) og fenomenet Arne Myrdal. En god medhjelper i dette arbeidet var Tom Krømcke, en individuell infiltratør i FMI. Etter hvert ble det klart at Myrdal planla et attentat mot asylmottaket i Hove leir utenfor Arendal. Verken redaktør Sigurd Allern eller jeg kunne sitte stille og vente på et slikt «scoop». Her sto plikten til å beskytte asylsøkere mot alvorlig anslag opp mot pressas frie rett til å forfølge en sak på sin måte. Valget var lett. POTs antiterrorsjef Iver Frigaard ble varslet. Attentatet ble stanset. Myrdal bel arrestert 5. januar 1989. Siden ble Myrdal dømt til fengsel. Dommen ble stadfestet i Høyesterett.
Jeg skulle gjerne se den journalist eller redaktør med vett i behold som hadde gjort et annet valg.
Når hensikten helliger midlet
Siden måtte Frigaard forlate POT sammen med sjefen Svein Urdal. Det skjedde i kjølvannet av Mossad-skandalen høsten 1991. Harald Stanghelle avslørte i Aftenposten at det norske overvåkingspolitiet lurte palestinske avhoppere trill rundt. I avhør ble de fortalt at tolker som var til stede var nordmenn. I virkeligheten var det Mossads folk. Et kynisk spill ble avslørt. Hovedregien bak spillet hadde Frigaard. Igjen, farlig dyktig – nå for palestinerne. Men nå ble han også farlig for seg sjøl. Den ikke helt ukjente «hensikten helliger midlet»-filosofien ble hans bane. Her dreide det seg ikke minst om kjøp og salg av hysjinformasjon mellom norske og israelske tjenester. En slik «børsing» er hovedregelen på det internasjonale hysjmarkedet. Skal du få noe, må du først gi noe. Frigaard og det norske POT ga Mossad noe. I neste omgang kunne POT forvente å få noe tilbake fra Mossad. I sin rendyrkete form kan dette spillet få groteske følger. Mossad-skandalen var et eksempel på det.
Nedturen for den kommende overvåkingssjefen i Norge ble brutal. Men nedturen er allerede over. Nå sitter Frigaard i Lyon som en av Europa-lederne i Interpol.
Kjøp og salg. Gi og ta. En gave er den andre verdt. Dette er elementær gavesosiologi. Slike regler gjelder ikke bare i spillet mellom tjenestene. De spiller inn i alle menneskelige forhold. Bevisst som ubevisst. Også i forholdet mellom kilde og journalist. Og mellom journalist og tjenestemann. Får du noe som journalist av en slik elitekilde, bør du derfor telle fingrene dine grundig når du forlater åstedet. Har du gitt bort en finger for det du fikk? Da er det bare du som kan lastes, ingen andre. Jeg vil hevde med stor sikkerhet at alle mine 10 fingre fortsatt er på plass.
Det var nyttig å gå inn i 90-åra med en slik erfaring og ballast. For det var i disse åra at hemmeligholdet slo sprekker og gamle og nye skjeletter virkelig raste ut av skapene. Hysj-monolitten begynte å revne. Toppledere i USAs tjenester måpte. Rablet det for lille Norge?
I krigen uten solid rustning
Det var etter at boka Vi som styrer Norge hadde skapt storm høsten 1992. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og jeg satte et kritisk søkelys mot Arbeiderpartiets rolle i de hemmelige tjenestene. Vi gikk også løs på noe som den gang var nærmest et tabu: E-tjenesten, veteranen Trond Johansen og hans doble rolle som sentral e-mann og som medlem i sentrale Ap-utvalg.
Vi ble advart fra nesten alle hold: Gå ikke ut i den krigen uten kanoner, dynamitt og solid rustning. Vi trodde at vi hadde skaffet oss alt dette. Kildene var mange og varierte. Tidligere statsråder, sentrale partiskikkelser, advokater, pensjonerte og aktive tjenestemenn i de hemmelige tjenestene. Det var ikke måte på hva de kunne fortelle. Kryssjekk og doble kilder ga oss en slags indre ro. Vi mente at dokumentasjonen holdt. Vi drev ikke en-kildejournalistikk. 80 prosent av boka følte vi oss helt trygge på. Den prosenten skulle også vise seg å holde. Her var sak på sak, nyhet på nyhet om e-tjenesten. Vi var også sikre på at kritikken mot Johansens dobbeltrolle holdt. Isen føltes derimot mer usikker under føttene våre på et område. Hadde vi gode nok kilder som ville stå fast på fast på en alvorlig påstand når det blåste opp til storm: At denne sentrale personen hadde misbrukt tjenestens ressurser til ulovlig overvåking av politiske motstandere i eget og andre partier? Vi trodde likevel det holdt. Noen kilder sverget på at de skulle stille i retten om det hele endte som injuriesak.Vi hadde også andre kilder som aldri siden er blitt omtalt i noen sammenheng – heller ikke i Lund-rapporten. Vi endte opp med å stole på de anonyme kildene. Dette var ene og alene vårt ansvar og vår feil.
Det er blitt hevdet at vi ikke en gang forsøkte å få Trond Johansen i tale.
De skulle bare ha visst. Gang på gang forsøkte vi. I flere måneder. Rett på. Via omveier. Svaret var nei, nei og atter nei. I tillegg ble Johansens venner i tjenesten stumme. I stedet for å stille opp og argumentere for ham, ble de tause som østers. Vi ba verken Johansen eller dem om nødvendigvis å stille opp i åpne intervjuer. Det viktigste var å få hovedpersonen til å gi sin versjon. Off the record. Den fikk vi aldri. Det styrket mistanken om at her var noe galt. Personlig tror jeg at Johansen med sitt gode intellekt nå angrer på at han ikke åpnet døra på gløtt for oss. Men igjen, det var vårt ansvar og feil at vi lot det stå til.
Skarpe hjerner som konsulenter
Andre har hevdet at vi måtte ha hatt dårlige konsulenter og jurister som også lot det stå til. Til det vil jeg svare nei, tvert om. Her var noen av de virkelig skarpe hjernene til stede. Med høyst ulik bakgrunn. Det er ikke vanligvis ikke god kutyme å røpe hvem som er konsulenter på ei bok. Jeg skal heller ikke bryte denne regelen, på ett unntak nær. Grunnen er at jeg snakket med denne juridiske konsulenten en stund etter at stormen om boka hadde lagt seg. Han markerte klart at han ikke hadde noe imot at hans rolle ble nevnt.
Denne konsulenten var høyesterettsadvokat Alf Nordhus – som døde noen år seinere. Nordhus var en av landets suverent dyktigste forsvarsadvokater. En skrankens elegantier det neppe fantes maken til. Dessuten en mann med stor, personlig innsikt i de hemmelige tjenestene og Arbeiderpartiets forhold til tjenestene. Det første han sa da han hadde lest manus var: «Jeg er vilt begeistret!» Så pekte han på noen svakheter som vi etter evne rettet opp. En svakhet formulerte han slik: «Husk, dere kan ha rett så mye dere vil. Men det er nesten alltid umulig å bevise at avlytting har funnet sted.» Nesten alltid. Kloke ord.
Vi valgte å tro at dokumentasjonen og kildene ville holde. Slik gikk det ikke. Jeg bebreider ikke kildene.
Lund-kommisjonen fant ikke dokumentert at Trond Johansen hadde gjort noe ulovlig. Vi forfattere måtte beklage påstandene. Selvsagt måtte vi det. Det burde vi ha gjort uansett – også om VG ikke hadde tatt på seg å, rigge opp gapestokk for oss. Å beklage er ikke bare god presseetikk. Det er også god folkeskikk. Men det var ei tid som ikke var spesielt morsom.
Men boka ga kravet om gransking av tjenestene et kraftig skyv framover. Smale utvalg ble satt ned. Arbeiderparti-ledelsen kjempet intenst for å hindre en omfattende gransking. Ny kritikk ble reist. Sammen med major Johan M. Setsaas satte den tidligere statssekretæren og statsminister Kåre Willochs «lommekalkulator», Hans Henrik Ramm, støkk i Høyre. De påsto at en Ap-styrt, fjerde tjeneste fortsatt arbeidet med stor kraft. De hevdet at også Høyre-folk ble rammet av denne tjenesten, ikke bare venstresida.
Det neste sjokket kom i november 1993. Boka De visste alt … som Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og jeg laget sammen skapte langt kraftigere støy enn i alle fall jeg hadde trodd. Å avsløre en avlyttingssentral i Folkets hus er ikke hverdagskost. Og konsekvensene lot ikke vente på seg. Først og fremst takket være Ronald Bye tok det bare noen uker før partiene hadde tvunget Arbeiderpartiet i kne. Snart var Lund-kommisjonen et faktum.
Det har vært en merkelig opplevelse å gå i dette minefeltet i så mange år. Yr glede har vekslet med frustrasjon. Å treffe så mange skikkelige mennesker fra tjenestene har vært stort. Det gjør det lettere å bære over med de ganske få kverulantene. Å jobbe sammen med dyktige kolleger som Ronald Bye, Gerhard Helskog og Bjørn Nilsen har vært en fryd.
Det var også flott å jobbe sammen med Alf R. Jacobsen – så lenge det varte. Siden ble det verre. Han valgte sin vei. Det er hans rett. Jeg valgte min. Med samme rett.
Rykter og insinuasjoner
Underveis i minefeltet har jeg støtt på en og annen skunk. Stanken har vært lett å lokalisere. Hver gang siver den fram fra en eller annen som løper i gang et rykte. Rammer et rykte hardt nok, kan det drepe.
I 1994 løp SVs tidligere sekretær Lasse Jahnsen i gang et slikt rykte. Han var en av de som smertelig fikk føle hvordan politiet oppførte seg i en mye omtalt sak fra 70-åra. I en Dagblad-kronikk 26. oktober tok han opp Listesaken fra 1977 på ny. Kronikken endte ut med å spørre: «Hva er egentlig AKPs rolle i forhold til disse tjenestene, og hvor står «overvåkingsdødaren» Finn Sjue i dette bildet?» Og hva hadde egentlig skjedd med navne-kartoteket over e-ansatte som jeg hadde vært med på å ta imot fra desperate Ny tid-folk den gang? I debatten som fulgte tok det ikke lang tid før den underforståtte insinuasjonen kom til syne. For hadde jeg ikke vært på handletur til overvåkingspolitiet, mon tro? Listene ble jo ikke publisert. Hadde jeg ikke gitt POT arkivet mot at jeg skulle få godsaker fra dem som jeg siden kunne skrive om? Det tok ikke lang tid før Lars-Jacob Krogh, da på gjestevisitt i TV Norge, forsøkte å få ryktene til å gå på egne bein.
Men forsøkene på insinuasjoner og halvkvedete rykter falt pladask etter noen dager. Blant annet tok Harald Stanghelle som da var journalist i Aftenposten, et kraftig oppgjør med den slags rykter og insinuasjoner. I en kommentar 28.oktober 1994 rettet han først en flengende kritikk mot AKP (m-l) og Klassekampens sekteriske holdning til Listesaken i 1977. Den kritikken kan jeg si meg helt enig i. I den første fasen av saken var i alle fall Klassekampen mer opptatt av å skjelle ut SVere som ikke ville publisere navnelistene enn å forsvare dem mot politiets forfølgelse og razziaer. Nå skiftet avisa holdning ganske raskt. Men så lenge utskjelling sto på dagsorden, var det hele ikke bare sekterisk. Det var uverdig.
Så langet Stanghelle ut mot «giftig mistenkeliggjøring». Han skrev videre: «… alle som har fulgt Finn Sjues journalistikk, vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull. Både etterretningsfaglig og journalistfaglig er påstanden bare en ren konstruksjon».
Stanghelle har selv fått føle halvkvedete viser og rykter. Ingen har satt dem på trykk. At Stanghelle skulle ha vært skjult agent eller provokatør er da også bare tull. Men den slags snakk bak ryggen lever sitt eget, skjulte liv. En vond eim henger igjen etter den slags. Det følte i alle fall jeg.
Radarparets tragiske prosjekt
Verre var det da Ramm og Setsaas begynte å sette ut sine rykter. De startet etter at jeg først hadde undersøkt de sentrale påstandene deres over lang tid. De hadde også fått normal dekning av noen saker i Klassekampen.
Men etter hvert syntes vi at radarparet begynte å snuble over stokk og stein. Konspirasjonene deres ble for drøye og for luftige. Påstandene holdt ikke mål. Mange journalister hadde forsøkt å finne hode og hale på sakene de presenterte. Mange begynte å riste oppgitt på hodet.
Personlig syntes jeg prosjektet deres begynte å bli var tragisk. Tragisk fordi det var noe riktig i påstandene deres. Men påstandene var så blåst opp og forstørret ut over enhver rimelig dimensjon at radarparet var i ferd med å grave sin egen grav. Det skrev jeg også i en kommentar i Klassekampen. Da de fikk vite dette, forlangte de nærmest at avisa måtte stanses … Fra da av var jeg innlemmet i deres fiendebilde. En suspekt person i et konspiratorisk nett.
Allerede i 1993 hadde jeg begynte å bli skeptisk til mange av deres deres påstander og metoder. Den gang lot de meg få se et strengt fortrolig notatet som de hadde sendt til fire parlamentariske ledere. Her ble nettverk og suspekte aktører pekt ut. Plutselig oppdaget jeg at en av mine beste venner og seige joggekamerat gjennom mange år var pekt ut som en av de skumle – en av de som truer demokratiet her til lands. Årsaken oppdaget jeg snart. De hadde forvekslet etternavnet hans med en person med samme navn, men som tilhørte en helt annen familie. De hadde også funnet ut at han bodde mistenkelig nær Lutvann leir. Her holder Forsvarets skole i etterretning og sikkerhet til. Og da var jo saken klar …
Når metoden bygger på mistenksomhet, skrittlengde og datasøk kan de mest utrolige konklusjoner trekkes.
I mars 1996 begynte så Hans Henrik Ramm og Johan M. Setsaas å spre et gigantisk, «uoffisielt» bokmanus på omtrent 1.000 sider i Stortinget og i mange andre miljøer. «Grogate» var tittelen. Dette var deres «motmelding» til Lund-kommisjonens rapport som skulle komme i mai. Her fantes mange interessante småelementer side om side med de mest vanvittige og forskrudde konstruksjoner. På rad og rekke ble politikere, byråkrater og journalister plassert i den store sammensvergelsen som Ramm og Setsaas omtaler som den fjerde tjeneste – ledet av Gro Harlem Brundtland. Personlig fikk jeg omlag 50 siders omtale, nesten like mye som Trond Johansen. Jeg var ikke lenger bare suspekt, men vokst til en slags femdobbelt agent. Jeg var agent for Helge Spilhaug, «Kjettingmannen» og sjef i en av de private hysj-gruppene – som Ronald Bye og jeg hadde avslørt. Jeg var dessuten agent for Israel på en eller annen måte, for Trond Johansen, for Iver Frigaard og for stay behind-nettet. Journalister som Erling Borgen. Alf R. Jacobsen og Harald Stanghelle fikk også passet påskrevet.
Både før og etter at dette gigantmanus ble spredd høyt og lavt oppsøkte radarparet politikere på rekke og rad. Deres dagsorden var enkel. De la fram kvintessensen i sine «funn». Og de advarte mot meg. Dette vet jeg ettersom det kom både en og flere meldinger tilbake til meg mens de to beveget seg i det tverrpolitiske landskapet. Noen av de politikerne som de hadde forsøkt å overbevise, ristet oppgitt på hodet. Men noen få fikk en rynke eller to i panna. Kunne det være sant at …? Rundt 2000-årsskiftet arbeider de med et bokmanus om Lillehammer-saken i 1973. En viktig sak som fortjener grundig gransking. Men når jeg hører at de ringer rundt for å sjekke hvordan også jeg blant flere samarbeider med Mossad, føler jeg diplomatisk sagt all grunn til å skru ned forventningene til bokverket deres.
Er det noen grunn til hefte seg ved disse skikkelsene? I norsk etterkrigshistorie blir de neppe en fotnote en gang. Men i løpet av en kort periode har de uten tvil hatt en viss innflytelse. De fikk VG på tuppa i en måned. De skapte uro i Høyre. På sin perverterte måte bidro de faktisk til at Lund-kommisjonen ble satt ned. Men etter hvert klarte de ikke bare å kompromittere seg sjøl. Det gjorde oppgaven vanskelig også for en del ærlige sjeler som forsøker å gå e-tjenesten nøyere etter i sømmene. De gjør seriøse kritikere av e-tjenestene og andre deler av det hemmelige Norge en bjørnetjeneste. Av alle disse grunnene fortjener de en kommentar.
Jeg tror fortsatt at Ramm har en del viktige erfaringer. Han har store kunnskaper. Han var på sporet av noe. Men dessverre sviktet hans sosiale intelligens. Han falt som offer for dårlig kompaniskap. Derfor havarerte prosjektet.
Den endelige sannheten?
Fant så Lund-kommisjonen den endelige sannheten? Jeg tror den gravde ganske dypt i POT og i Forsvarets S-tjeneste. Kommisjonen hadde et begrenset mandat. Den skulle først og fremst undersøke om norske statsborgere var blitt overvåket på politisk grunnlag. På dette grunnlaget fant kommisjonen solide aktstykker fra tidligere tiders overvåking også i regi av Forsvarets etterretningstjeneste. Men den fant ikke noe liknende dokumentert i nyere tid. Spørsmålet er om kommisjonen loddet dypt nok.
Videre, spilte noen i Norge eller i de norske tjenestene på lag med Mossad da Ahmed Bouchikhi ble drept på Lillehammer i 1973? Dette kom Lund og hans etterforskere aldri helt til bunns i. Det er da heller ingen enkel oppgave å løse. Jeg har gang på gang forsøkt å finne svaret. Jeg ser det finnes spor. Jeg tror de ender i alle fall en av tjenestene. Men foreløpig mangler dokumentasjonen. Slikt er frustrerende. Et par kolleger har i flere år fulgt noen av disse sporene. Det er svært viktig om de lykkes i å finne fram til stedet hvor sporene ender. Uansett hvor det måtte være.
Personlig tror jeg at journalister har mye å hente om de bestemmer seg for å gå dypere i E-tjenesten. Jeg tenker ikke nødvendigvis på spørsmålet om overvåking, men om tjenestens rolle på den globale arenaen. Som aktør i det store internasjonale maktspillet. Spørsmålet er om noen orker. Og tør.
Noen leveregler
Det har vært lærerikt å bevege seg i minefeltet. En og annen journalistisk leveregel har brent seg fast. Og kanskje er dette regler som kan ha en viss nytte for langt flere enn journalister:
- Vær ikke redd for å være nysgjerrig.
- Hev blikket, se etter de store sammenhengene.
- Let etter det enkleste svaret, men utelukk ikke at det faktisk finnes en og annen konspirasjon.
- Sørg alltid for å mistenke din egen mistanke.
- Skal du få vite noe om de hemmelige tjenester, må du skaffe deg mange og ulike kontakter. Men arbeid aldri ut fra en «ekstra dagsorden».
- Gi aldri opp kampen for å sikre deg dokumentasjon. Men tror heller ikke at sannheten bare finnes skrevet på et papir.
- Bli ikke offer for kildenes tyranni. Om det er mulig, unngå anomyme kilder. Men gjør ikke det til et sterilt dogme.
- Bevar din uavhengige posisjon overfor kilder og tjenester.
- Tell fingrene når du forlater en samtale. Spør deg alltid – har du gitt for mye?
- Ha respekt for kildene. Mange kan oppleve ubehag på grunn av kontakten med journalisten. Lek derfor ikke smågud som kan skalte og valte med kilders navn og skjebne.
- Ha respekt for kolleger. Men vær ikke opportunist. Reis kritikk om du mener det er riktig. Mot flokkinstinktet. Mot de som opererer med en skjult dagsorden.
- Gjør du noen urett, vær ikke redd for å kritisere deg sjøl og be om unnskyldning.
- Lev et normalt liv – også utenfor journalistikken. La ikke Saken ta kontroll over deg.
Dette er mitt ståsted. Erfaringene har dessuten lært meg at en journalist som har mye nær- og stridskontakt med de hemmelige tjenestene, ikke bør ta sentrale tillitsverv i et politisk parti. I alle fall ikke i et kommunistisk parti som har som mål å erstatte herskerklassens gamle stat med en ny og ganske annen. Faren for å bli beskyldt for å bære to hatter, å drive dobbelt bokholderi og å tyste kan da bli akutt. Å stå uavhengig og helt på egne bein når du driver den slags møkkagraving, behøver derfor ikke være et utslag av galopperende individualisme. Det kan faktisk være et vilkår for å bevare egen integritet og å overleve. Og for å bli trodd av leserne.
Relaterte artikler
Noen elementer i en revolusjonær politikk for godstransporten
Geir Sundet er langtransportsjåfør og skribent. Han er aktiv i å organisere lastebilsjåførene.
Se også Sundets truckstopp
De store aksjonene fra lastebileierne mot sentrumsregjeringas heving av dieselavgiften i januar 2000 avdekket uenighet og usikkerhet innafor det man bruker å kalle venstresida, og viste behovet for en bedre fundamentert samferdselspolitikk.
Denne artikkelen vil se nærmere på problemstillinger som:
- Hva bestemmer samfunnets transportbehov?
- Hva er lokal produksjon?
- Hva er forurensing?
- Hvilke muligheter finnes innafor kapitalismen til omlegging av transporten?
- Hva slags taktiske vurderinger bør venstresida gjøre kontra transportarbeiderne.
Materialisme eller idealisme?
I debatten rundt dieselaksjonene kom det opp flere tendenser jeg mener er blindspor for ei revolusjonær venstreside: Kutt ut all transport. All produksjon kan foregå lokalt, og vi vil få et sunnere og mindre forurensa samfunn. Jeg mener dette er historisk idealisme, og vil hevde at det eneste samfunn som er uten transport er det primitive urkommunistiske samfunnet, og at det ikke er revolusjonær politikk å ønske seg tilbake dit.
En annen tendens er å gjøre en spesiell bransje, nemlig lastebilbransjen til samfunnets hovedfiende. Og resepten er at: … alt som strammer livreima i næringa (vil) ha en positiv effekt i forhold til vårt hovedmål, som er å snu utviklinga bort fra det kapitalistiske, markedsorienterte samfunnet.
Om forholdet til sjåførene: Kanskje vi kan skremme dem vekk med dårligere veier? Dette vil jeg kalle maskinknusing. Lastebilen er kommet for å bli. Spørsmålet er å bruke den i samfunnets tjeneste.
Samfunnets transportbehov
«Økonomisk vekst og økt transportvirksomhet henger nøye sammen. Effektiv transport og økende transportkapasitet er en betingelse for utnytting av den stadig økende produksjonskapasiteten, samtidig som større inntekter i seg selv bidrar til økt etterspørsel etter transporttjenester.» Kilde: Naturresurser og miljø 1999 fra Statistisk sentralbyrå, side 49. (Når ikke annet er oppgitt i denne artikkelen, kommer opplysningen fra denne kilden.)
Særtrekk ved globalisert kapitalisme
På den ene siden ser vi sammenhengen mellom samfunnets produksjonsnivå og dets transportbehov. Et samfunn uten en fungerende infrastruktur er et samfunn i krise. På den andre siden fører motsigelsen mellom den samfunnsmessige nytten og den privatkapitalistiske kontrollen i dagens kapitalisme til et kunstig høyt transportbehov, og spesielt under den nåværende fasen som kalles globalisering. Kapitalens jakt etter maksimalprofitt fører til at:
- Produksjon hele tiden flyttes til områder med lave kostnader – over hele kloden – og ferdigvarer transporteres tilbake til markedene. Dette gir privatkapitalistisk profitt, men er samfunnsøkonomisk ulønnsomt.
- Produksjon deles opp. Outsourcing. Delproduksjon fraktes til moderfabrikk og ferdigstilles.
- Lager forsvinner.
- For å få systemet til å fungere presses prisen på transport ned. Man tar bort konkurransehindringer og øke konkurransen mellom transportørene.
Når den tyske bilindustrien produserer deler over hele Europa, monteres de på ett sted, og det gies timebøter i hundretusenkroners klassen dersom underleverandører ikke leverer «just in time». En butikkjede har ett sentralt lager i Skandinavia, og varer bestilt før klokka 12 på butikkens datamaskin blir levert butikken neste dag. Dette er en del av EU (og liberalismens) grunnlov. Fri flyt av varer og tjenester og setter ekstreme krav til rask, fleksibel og godt organisert transport. Transport = lager.
I tillegg fraktes en mengde varer av reine profitt- eller spekulasjonsformål. Blomkål fra en norsk produsent fraktes til Milano, og deretter fraktes blomkål fra en annen produsent fra Milano tilbake til Norge. Skrapmetall fra Holland fraktes til Stavanger og eksporteres ubehandla til Danmark på grunn av tollbestemmelser eller handelsfordeler. Kvoteordninger i EU har ført til at engelsk fisk først blir kjørt til Sicilia for å pakkes i sicilianske kasser, og deretter solgt til Tyskland. Italienske oljerør fraktes fra Milano til Stavanger for å sorteres, fraktes deretter til Sicilia for å monteres, for så å fraktes til Nordsjøen hvor det skal produseres. Se http://home.online.no/~geirs1/art_0497.htm.
Oppsummering: Dagens økonomiske system fører til et kunstig høyt transportbehov fordi maksimalprofitt og ikke folks behov er grunnleggende rettesnor for produksjonen.
Vi ønsker oss altså ikke tilbake til steinalderen, men vil ha bort den samfunnsmessig unyttige transporten.
Lokal produksjon
«La oss produsere lokalt, så slipper vi transport.» Ja, hva betyr egentlig et slikt utsagn? Vi har sett at den globaliserte imperialismen nedlegger ullvarefabrikker i jordbruksområder, transporterer stoffrullene til motsatt ende av Europa og frakter ferdigproduktene tilbake fordi det er privatkapitalistisk lønnsomt. Men lokal produksjon forutsetter tre ting:
- Råvarer
- Energi
- Arbeidskraft/forbruker
Å skulle produsere alle ting man trenger lokalt i ei bygd er urealistisk, og vil føre til økt energisløsing dersom stedet mangler råvarene. Frakt av råvarer framfor ferdigprodukter vil i mange tilfeller føre til øking i transportbehovet. Det ser man blant annet ved at store deler av norsk fisk blir transportert uforedla til for eksempel røykeriene Syd-Frankrike.
Energikildene
På de store industristedene på Vestlandet fraktes malm til energikildene, og halvfabrikata eksporteres. Det er også mulig å frakte energi, selv om det krever energi.
Ny teknologi
Det blir hevdet at ny teknologi, bits og bites i stedet for atomer kan eliminere transportbehovet. Transport av arbeidskraft ja, folk kan i større grad jobbe hjemme via pc, virtuelle konferanser kan finne sted, fjernarbeid kan utføres via pc som styrer robot osv. Men hvordan matvarer, industriprodukter og andre forbruksvarer kan sendes via datanettet står igjen å forklare.
I Rød Valgallianses handlingsprogram, kapittel 4 om økonomisk politikk, står det: «En fornuftig, økologisk riktig, dvs. høy oljepris ville sammen med de nye mulighetene for rasjonell, fleksibel produksjon av små serier, legge grunnlag for en helt annen, mer desentralisert og økologisk riktig næringsstruktur.»
Hva betyr dette? Skal man legge ned den nasjonale plogfabrikken og produsere enkeltploger i hver bygd? Skal man produsere pcer i hver grend? I så fall, skal man også produsere microchipsene lokalt? Stålet? Hvordan blir kvaliteten med lokale stålverk?
Teknologi brukt i folkets tjeneste kan legge grunnlag for en bedre næringsstruktur, men det tar ikke bort godstransportbehovet.
Foreløpig oppsummering
Det er sammenheng mellom samfunnets velstand og størrelsen på transportvolumet. Et samfunn uten transport vil være et steinaldersamfunn.
Men dagens kapitalisme fører til et kunstig høyt transportbehov. For å opprettholde høy levestandard og få en mer økologisk og sunn godstransport må man fjerne den liberalistiske økonomien.
Hva slags transportmiddel?
Transportpolitikk på venstresida har i liten grad dreid seg om disse innledende problemstillinger, men om hvilket transportmiddel man skal bruke, og da ikke ut fra en vurdering av hva som er hensiktsmessig for varen, men kun for miljøet. Holdningen har vært: Nei til fly, ja til miljøvennlig bane og båt i stedet for forurensende bil.
La oss se litt nærmere på denne tesa. Selv innafor sine snevre rammer er den feil, fordi båten er den største forurenseren av de tre siste.
Utvikling av transportmidlene
«Siden 1946 er persontransporten økt 13 ganger, mens godstransporten er 5-doblet. Samtidig ble BNP for Norge drøyt 7-doblet og privat konsum 5-doblet målt i faste priser.» (Kilde: SSB s. 49.)
Innenlands godstransport. Millioner tonnkilometer. Henta fra: Naturressurser og miljø 1999, side194 | ||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Årstall | 1946 | 1952 | 1960 | 1970 | 1980 | 1990 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 |
Total | 4.091 | 6.662 | 8.741 | 14.984 | 16.761 | 18.960 | 18.992 | 18.796 | 18.047 | 17.460 | 19.940 | 21.269 |
Tallene er i millioner tonnkilometer, og en tonnkilometer er et tonn frakta en kilometer. |
Den prosentvise fordeling mellom transportmidlene | ||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Årstall | 1946 | 1952 | 1960 | 1970 | 1980 | 1990 | 1992 | 1993 | 1994 | 1995 | 1996 | 1997 |
Bil | 12,5 | 13,0 | 17,8 | 21,4 | 31,4 | 43,4 | 43,9 | 44,4 | 48,3 | 55,3 | 53,4 | 55,7 |
Båt | 69,6 | 67,8 | 69,7 | 68,8 | 58,6 | 47,9 | 46,8 | 46,1 | 42,7 | 35,2 | 37,3 | 35,1 |
Bane | 17,9 | 19,1 | 12,6 | 9,7 | 9,9 | 8,6 | 9,2 | 9,4 | 8,9 | 9,4 | 9,2 | 9,2 |
Fly | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,0 | 0,1 | 0,1 | 0,1 | 0,1 | 0,1 | 0,1 | 0,1 | 0,1 |
Frakt på båt og bane er altså halvert, og godset er overført til bil. Hvordan og hvorfor?
«Konkret analyse av de konkrete forholda»
Vårt utgangspunkt er Norge, med lavt folketall, spredt bosetning og en vanskelig natur. Lengden fra Lindesnes til Nordkapp er like langt i luftlinje som lengden fra Mandal til Roma i Italia. Et land med dype fjorder og høye fjell. Et land med spredd og relativt grisgrendt bosetting. Med harde vintre og vanskelig framkommelighet.
Bil – tog
«På slutten av 1950-tallet var godstransporten med både jernbane og lastebil på om lag 1 milliard tonnkilometer hver. I 1997 var transportarbeidet for jernbanen økt til 1,9 milliarder tonnkilometer mens lastebilenes transportarbeid var på 11,8 milliarder tonnkilometer. Transportene på jernbane har særlig tapt markedsandeler på de kortere transportene.» (Kilde: SSB, side 53.)
Veiutbygging trengtes uansett. Byer, bygder og grisgrendte strøk måtte bindes sammen med vei. Bilen er basis i det norske transportsystemet.
Siden 1945 har det nesten ikke blitt bygd ny jernbane i Norge, mens flere banestrekninger er lagt ned, og Norge har i dag 20,28 meter vei pr. hode, og 0,53 meter bane. Den teknologiske utviklinga førte til at bilene blei større, veiene bedre, og lastebilen var i stand til å supplere båten med godstransporten. I noen tilfeller blir også banen plassert svært uklokt fra et samfunnsmessig synspunkt. Fra Østlandet til Stavanger går banen innom to byer, og jeg tror det skyldtes motsigelser innen forskjellige deler av borgerskapet. Rederne brukte sin makt til å skvise en konkurrent. Jeg kjenner ikke historia godt nok i detalj, men stiller spørsmål om det også blei for dyrt med full baneutbygging i tillegg til vei?
Statistikk over skinner og vei i km | ||
---|---|---|
Bil | Elektrifisert | Dieseldrevet |
91.254 km vei | 2.400 km skinner | 1.600 km skinner |
Totalt har vi altså ca 4.000 km skinner, altså ca 23 ganger mer bilvei enn bane, og hele 38 ganger så mye vei som elektrifisert jernbanestrekning. Likevel går det bare ca. 9 ganger så mye gods på bil som på bane. Dette henger sammen med at banen betjener de mest beferdede strekninger.
Noe få prosent gods kan sikkert overføres til bane idag, og det vil sikkert være gunstig, men å gjøre dette til hovedkrav i godstransportpolitikken er et ganske snevert krav.
En overføring av gods fra vei til bane som monner betyr i realiteten krav om en massiv utbygging av banenettet. Ny sørlandsbane, ny syd-nord forbindelse på Vestlandet, samt bane til Nord-Norge. Dessuten nye godsterminaler og økt losse- og lastekapasitet. På grunn av kostnadene tror jeg det er urealistisk at noe slikt vil skje under kapitalismen så lenge dagens transportsystem fungerer!
Denne artikkelen går i liten grad inn på grenseoverskridende transport. Men for importerte varer i 1985 var andelene for sjø, veg, bane henholdsvis 72, 20, og 7 prosent. I 1997 var de tilsvarende andelene 75, 21 og 3 prosent. Her er det altså jernbanen som taper, og årsaken er tidsbruk og skyldes pulverisert internasjonalt ansvar. Her tror jeg større endringer er mulig innenfor dagens rammer, fordi kapitalen ønsker forbedringer når vegnettet er i ferd med å bli sprengt. Jeg tror det er større muligheter til å overføre en del gods fra bil til bane overnasjonalt enn innenlands.
Endring fra båt til bil:
«Den tradisjonelle sjøtransporten (ekskludert skipstransporten av olje fra Nordsjøen) stod i 1960 for 67 prosent av det totale innenlandske transportarbeidet. I 1997 var denne andelen redusert til 35 prosent. Mens jernbanetransporten kun har stagnert, erfarer sjøtransporten en tydelig reduksjon også målt i absolutte tall …»
«I 1996 utgjorde godstransporten på vei knapt 56 prosent av det innenlandske transportarbeidet. I 1960 var tilsvarende andel 17 prosent.» (Kilde: SSB, side 53.)
Båten sin klare geografiske begrensing, med dalstrøka innafor som et stikkord. Den teknologiske utvikling gav lastebilen kraftig økt maskinstyrke og lasteevne. Men hovedårsaken til at bil har tatt over fra båt ligger i økonomien. Just in time krever større fleksibilitet av transporten. Tretti kunder skal daglig ha hver sin pall, mens hver kunde før fikk tretti paller en gang i måneden. Denne oppgaven klarer ikke båten, og i mange tilfeller heller ikke dagens jernbane. I hovedsak fordi de frakter langt større mengder, og det tar lengere tid å laste Dessuten er båt og bane er avhengig av bil i begge ender. Et mindretall bedrifter og forretninger har kai eller jernbanespor. Godset må derfor omlastes minst en gang, og det tar mer tid, og øker også faren for skade og manko. På frakter utenfor Europa er båten uten konkurranse med bil.
Fly
Godsmengden som transportert med fly er liten, men har li-kevel økt vesentlig i perioden, 90 prosent økning for importvarer, og 127 prosent for eksport. Innenlands ligger den stabilt på 0,1%.
En tabell som sammenligner gjennomsnittsverdien på alle import varer de forskjellige transportmiddel frakter illustrerer dette. (Kilde: Transportøkonomisk institutt.)
Fly | Bil | Tog | Båt | |
1985 | 580,00 | 17,20 | 9,80 | 3,00 |
1997 | 657,60 | 23,20 | 7,00 | 3,90 |
(Det må også sies at denne statistikken «lyver» en del fordi alle lastebiler som går ut av landet med ferge her regnes som båtfrakt, så verditallet for båt er i realiteten enda lavere.)
Tabellen indikerer at konkurranse mellom båt og fly knapt eksisterer. Fordelingen mellom de andre er relativt stabil i tonn, men større verdiendringene er større. Bil frakter varer med stadig høyere verdi, mens båt og tog frakter stadig billigere varer.
Foreløpig oppsummering
Dagens kapitalisme trenger alle fire godstyper, men stadig mer hastegods av høy verdi forskyves over på bil, og i noen grad på fly, mens billigere gods havner på båt og tog. Konkurransen mellom båt, bil og tog avtar ved at de utfører transport av hver sin varegruppe. Konkurransen foregår i dag først og fremst mellom bil og bane innen stykkgods. Større overføring av dette godset til bane krever en enorm utbygging av banenett og terminaler.
Uten store samfunnsmessige endringer – nytt økonomisk system – er det små muligheter for store endringer i dagens godstrafikkmønster.
Negative sider ved transport
Vi har nå sett den store og positive betydningen transportsektoren har for dagens levestandard, og på en del av de teknologiske og økonomiske årsakene som ligger til grunn for at lastebilen har inntatt en så dominerende plass i godstransporten. La oss så se nærmere på de sidene som vanligvis blir diskutert i miljøbevegelsen og på venstresida, nemlig energibruk, forurensing og ulykker.
Energibruk
«Rike, kapitalistiske land som Norge må tvinges til en kraftig senkning av energiforbruket,» sier AKP i sitt prinsipprogram, i avsnittet Reformkamp og revolusjon.
Men energiforbruket øker stadig i Norge. «Målt pr. innbygger er Norges samlede energiforbruk mer enn 3 ganger høyere enn gjennomsnittet for hele verden, og vi ligger 15 prosent over gjennomsnittet for OECD-landene. Stor andel energiintensiv produksjon, kaldt klima som gir stort oppvarmingsbehov, og spredt befolkning som gir stort transportbehov bidrar til dette.» Kilde: SSB, side 29.
«Norge var nettoimportør av elkraft for tredje år på rad, på tross av at produksjonen av elektrisk kraft i 1998 var klart høyere enn i et normalår pga. mye nedbør. I perioden 1960-1995 hadde Norge nettoimport kun i årene 1960, 1977 og 1986. En analyse utført av Statistisk sentralbyrå indikerer en sterk vekst i elforbruket fram mot 2020, med mindre kraftige virkemidler tas i bruk.» (Samme sted, side15.)
Det er altså viktig at den nødvendige transporten utføres på de måtene som er minst energikrevende.
I Norge er vi vant til å tenke på elektrisk kraft som rein energi som ikke forurenser. Dette snur seg til sin motsetning dersom gasskraftverka kommer. Det er heller ikke spesifisert om de siste åras el-import kommer fra kull-, diesel-, atom- eller vannprodusert kraft.
Når vi skal vurdere energibruk fra transportmiddel bør tall pr. tonnkilometer for de forskjellige transportmiddel legges til grunn. Jeg har ikke lykkes med å skaffe slike tall, og men generelt er fly mest energikrevende.
«Den mest energieffektive måten å transportere gods i 1994 var ved tank- og kombinertskip, tørrlasteskip, jernbane og lastebiler… energiforbruket pr. tonnkilometer er omvendt proporsjonalt med transportmiddelets nyttelast.» Det betyr at jo mer du laster på bilen, jo mindre energi bruker du pr. tonnkilometer. (Kilde: Naturressurser og miljø 1997.)
For de andre transportmidlene vil rullemotstand, tomvekt kontra nyttelass, hastighet, vind og stigning ha betydning. For en fullasta trailer øker forbruket av diesel fra ca. 2,8 liter pr mil på flat vei til 28 liter pr. mil i 8% stigning, mens hastighetsreduksjon fra 85 til 65 km/t vil gi kostnadsreduksjon på 2 kr pr. liter. En maksimum tillatt stigning på for eksempel 6% vil gi stor innsparing av energi.
I denne sammenheng er det verdt å huske at høyhastighetstog vil være langt mer energikrevende enn tog i normalfart. Dersom de nye togene tar over for fly vil vi oppnå besparinger, men i og med at fly har 0,1% av dagens frakt er det lite å hente her, og høyhastighetstog vil fort bidra til å øke det totale energiforbruk.
Røde Fane nr 1, 2000 hadde for øvrig en interessant artikkel om entropi som anbefales.
Hva slags energi?
Det har stor betydning hva slags energikilde som benyttes, fossilt brennstoff eller fornybar energi, som vann- vind- bølge- eller solkraft
Forurensing
«Utvinning og bruk av fossile energivarer er den viktigste årsak til luftforurensning i verden. Disse forurensningene kan ha både lokale, regionale og globale skadevirkninger.»
De viktigste globale og regionale er klimaendringer og forsuring av jord og vann. I tillegg har vi nedbryting av ozonlaget, men det påvirkes i liten grad av utslipp fra transport.
«De globale utslippene av de såkalte klimagasser, i første rekke karbondioksid, metan og lystgass, er av et slikt omfang at de er i ferd med å påvirke klimaet på jorden. Verdens nasjoner forsøker å samordne tiltak mot utslipp av disse gassene, i første rekke gjennom Kyoto-protokollen.» (Kilde: SSB, side 15.)
Klimaendringer
Uten den såkalte drivhuseffekten ville jordas middeltemperatur vært -18 og ikke +15 som nå. Men utslipp av klimagasser kan føre til økt oppheting. Det er stor usikkerhet knyttet til dette, men det er gambling med jordas framtid å ikke ta opphetinga alvorlig. Klimagassene er: Karbondioksid CO2, Metan CH4, Lystgass N2O, fluorholdige gasser og svevestøv PM10.
Også her bør en sammenligning mellom utslipp pr. tonnkilometer for de forskjellige transportmiddel legges til grunn, og igjen er det like vanskelig å finne slik statistikk. En indikasjon få vi ved å se på den prosentvise andel av CO2 utslippa til luft i 1995:
- Oljeutvinning 20,1%
- Metallproduksjon 12,7%
- Biltrafikk 22,2%
- Bensindrevne 13,2%
- Lette kjøretøy 12,9%
- Tunge kjøretøy 0,3%
- Dieseldrevne 9,0%
- Lette kjøretøy 2,4%
- Tunge kjøretøy 6,6%
- Bensindrevne 13,2%
- Motorsykler, moped, scooter 0,3%
- Motorredskaper 2,1%
- Jernbane 0,3%
- Skip og båter 10,0%
- Kysttrafikk, småbåter 6,1%
- Fiske 3,4%
- Mobile oljerigger med mer 0,5%
- Luftfart 3,7%
Når jernbane står oppført med 0,6% er det fra de litt over 20% av jernbanefrakten som går på diesel. For den elektrifiserte delen regnes ikke utslipp.
Når vi kan brekke ned elementene i veitransport ser vi at 6,6% kommer fra tunge kjøretøy. Siden båt, tog og fly er avhengig av bil til å hente og levere det alle meste av varene i byer og tettbygde strøk må denne delen av utslippa deles. Tar vi bort bussene blir det kanskje 4% igjen fra trailertrafikken. Sekkeposten «Kysttrafikk, småbåter» er på 6,1%. Hvor stor andel som er småbåter veit jeg ikke, men når vi husker at 55,3% av frakta i 1995 gikk på bil mot 35,2 på båt, så tyder ikke disse talla på at det blir mindre CO2 utslipp ved å frakte varer med båt enn bil.
En annen tabell fra 1996 gir noe forenkla disse utslippa i CO2 ekvivalenter (alle klimagasser omregna til CO2):
- I alt 55,4 mill. tonn
- Landtransport, innenriks 5,42%
- Sjøtransport, innenriks 2,53%
- Lufttransport 1,99%
(Kilde: SSB, side 15.)
Problemet her er at både person og godstransport er med. I 1996 gikk nesten 100 ganger flere passasjerkilometer på land enn sjø (52.029 mot 598 millioner), og forholdet på gods var 53,4 på vei mot 37,3. Også disse talla tyder på at miljøgassutslippa er større fra båt enn bil.
Forsuring av jord og vann
Her er det først og fremst NOx og SO2 som er viktige. Utslippa transporteres i luft over lange strekninger og bidrar blant annet til fiskedøden i ferskvanna på Sørlandet samt til luftveislidelser. Transportsektoren bidrar tungt ved forbrenning av fossilt brennstoff.
I følge miljøstatistikk for 1995 var utslippene av svovel slik, beregna etter kilo og for en gangs skyld pr. tonnkilometer gods:
- Dieseljernbane: 0,04
- Lastebiler: 0,09
- Godsskip: 0,11
- Hurtigbåter og lokalruter: 2,78
Tall for 1998:
CO2 | SO2 | NOx | |
---|---|---|---|
Tunge dieselkjøretøy | 2,5 | 0,6 | 26,6 |
Kysttrafikk m.m. | 2,5 | 1,9 | 52,7 |
(Kilde: Utslippsregnskapet til Statistisk sentralbyrå og Statens forurensningstilsyn)
Oppsummering
Hovedmengden av miljøgassutslippa i veitransport kommer fra persontransport. Godstransport med båt gir størst utslipp av bane, båt og bil.
På lokalplan er støy og støvplager verst. Siden de færreste bedrifter har togspor eller kai og derfor er avhengig av distribusjon med bil vil ikke dette endre seg om man skifter transportmiddel.
Plasshensyn hindrer en enda grundigere gjennomgang av flere faktorer.
Reform eller revolusjon?
«Arbeiderne i de større bedriftene i produksjon og transport er den tradisjonelle kjerna i arbeiderklassen. De er konsentrert, godt organisert, strategisk plassert i produksjonen av merverdien og står i direkte konfrontasjon med de sentrale delene av borgerskapet. Sjøl om denne delen av arbeiderklassen siden midten av syttitallet har gått tilbake i antall, så er kjerneproletariatet stadig en ledende kraft i arbeiderklassens kamp.» (Fra AKPs prinsipprogram.)
Mens den vestlige industriarbeiderklassen reduseres som et resultat av globaliseringa, inntar transportarbeiderne en stadig viktigere strategisk posisjon i vårt samfunn, og da spesielt i vegtransporten. Samtidig blir arbeidssituasjonen til sjåførene stadig forverra med trafikktetthet, stress, vegstandard og parkeringsplasser som stikkord.
Venstresida og trailersjåførene
I denne situasjonen kan trailersjåførene og transportarbeiderne gå i flere retninger. Under dieselaksjonene i vinter var FRP tidlig ute med tydelig støtte, mens RV og AKP nølte lenge før de støtta.
Lukter, bråker og er uønska! Miljøbevegelsen har noe forenkla utropt lastebilen m/sjåfør som den store miljøsynder.
Det er viktig for venstresida å ha en taktikk i forhold til dagens transportarbeidere. Uten å vinne transportarbeiderne blir det ingen omveltning, og uten en omveltning blir det ingen ny transportpolitikk.
Relaterte artikler
Bosnia – den store løgnen om demokratisering
David Chandler: Bosnia – Faking Democracy after Dayton, London: Pluto Press
Artikkelforfatteren er medlem av Kritikerlaget
I det gamle Jugoslavia har nesten all internasjonal oppmerksomhet de siste to årene vært rettet mot Kosova og Serbia.
Det har vært mange grunner til det, men et resultat er at utviklingen i Bosnia-Herzegovina er havnet i glemmeboka – allerede mens den foregår. Enkelte forskere i internasjonal politikk har fulgt med, og noen av dem har skrevet vurderinger og analyser, men deres arbeid har ikke nådd gjennom i nyhetsbildet. I fjor vinter kom et nytt slikt arbeid, Bosnia – Faking Democracy after Dayton, skrevet av David Chandler, professor i historie fra Melbourne, Australia. For tida bor han i Washington D.C.
Boka er en kritisk, uhyre detaljrik studie av utviklingen i Bosnia etter inngåelsen av Dayton-avtalen 21. november 1995. Den er på ingen måte lettlest, men for oss som ikke har maktet å følge med (slik vi burde ha gjort) er den så avslørende, at det bare er å ta fatt og lese. I en meget tankevekkende avslutning tar forfatteren også for seg kritikken av Dayton-avtalen og dens gjennomføring og ettervirkninger. Det er en kritikk som deler seg skarpt i to ut fra politisk ståsted. Chandler har valgt å kalle disse to ståstedene «liberal kritikk» og «konservativ kritikk». At den «liberale» og den «konservative» kritikken slår hverandre gjensidig i hjel, kan være en viktig grunn til det i det hele tatt er kommet svært lite kritikk fram i nyhetsbildet, annet enn som forholdsvis forventede politiske pusteøvelser i ideologisk redigerte aviser som The Guardian og The New York Times.
Internasjonalt styringsverk
Hvem er klar over at byen Sarajevo har sin egen konstitusjon eller «grunnlov»? Den er ikke laget eller vedtatt av innbyggerne i Sarajevo, men av det såkalt «internasjonale samfunnet». Dette er ikke noe samfunn, men en serie samarbeidsmekanismer mellom FN, Europarådet, OSSE og IMF (Det internasjonale pengefondet). Når NATO ikke er offisielt inkludert blant disse overstatlige organisasjonene, betyr det slett ikke at NATO ikke er med. NATO nøyer seg bare med å sikre sin betydelige, for ikke å si overordnede innflytelse gjennom OSSE. Både besluttende og lovgivende myndighet i det nye Bosnia er tillagt FNs «High Representative», som vi kanskje kan kalle en FN-guvernør. FN-guvernørens kontor koordinerer interessene til de fire overstatlige organisasjonene.
La oss bytte formularet «Det internasjonale samfunnet» med «Det internasjonale styringsverket». Vi vet – eller tror vi vet – hvem dette apparatet styrer på vegne av, og hvilke interesser det representerer og fremmer. Derfor kan vi trygt gå til en av bokas konklusjoner som sier at «demokratiseringsprosessen i Bosnia har spilt en sentral rolle i å omforme (viktige) internasjonale institusjoner etter avslutningen av den kalde krigen. Den internasjonale konsensus som utviklet seg under Bosnia-krigen knyttet europeiske og amerikanske interesser sammen og omdannet mye av det (vestlige) internasjonale samarbeidet under amerikansk ledelse gjennom NATO-alliansen. NATO har også vært nøkkelinstitusjonen i arbeidet med å reintegrere de tidligere østblokklandene i det internasjonale samfunnet. Bosnia ble ikke bare et middel for NATO til å definere suksess etter den kalde krigen, men fortsetter å stå i fokus for bestrebelsene på å få alliansen til å henge sammen. Det er åpenbart at av den grunn har det internasjonale samfunnet vært motvillig mot å la engasjementet opphøre» (side 193).
Ny type imperialisme?
Det internasjonale styringsverkets virksomhet i Bosnia ble opprettet for å beskytte innbyggerne (mot hverandre) og for å bygge institusjoner som skulle sikre en fredelig og demokratisk utvikling. Det er den siste biten som er gjenstand for forfatterens studier og undersøkelser. Allerede tittelen på boka avslører hva han fant. «Faking democracy» kan forstås både som det å forfalske og/eller simulere demokrati og som å utvikle et falskt demokrati. Begge betydninger er gyldige, for få vil protestere mot en påstand om at det fantes virksomme former for demokrati i det gamle Jugoslavia, kanskje særlig på lokalplanet.
Under dagens demokratisering har det vist seg å ikke være plass til lokalt demokrati – og som vi skal se seinere – heller ikke for eksempelvis trykke- og ytringsfrihet. I den grad noe kan fortone seg som lokalt demokrati i dag, er det en forfalsket utgave, et på liksom eller late-som-demokrati. Når det gjelder hele den nye styreformen som er utviklet i Bosnia som helhet, er dette et utpreget falskt demokrati, der velgerne verken får utpeke sine egne kandidater på fritt grunnlag eller kan være sikre på at stemmeseddelen deres blir respektert. Det er det internasjonale styringsverket som godkjenner kandidater og som godkjenner valgresultatene. Når valgutfallet ikke er i styringsverkets smak, blir det ganske enkelt kansellert. Resultatet velger man å kalle en demokratiseringsprosess.
Det nye Bosnia – etter Dayton-avtalen – er sånn sett da også skapt av det internasjonale styringsverket. Landet er dermed blitt et produkt av – hva skal vi kalle det – den nye verdensorden? I gamle dager kalte vi det imperialismen. Det mest eklatante eksemplet jeg har brukt å vise til når det gjelder en stat som ble skapt av det 19. og 20. århundrers imperialisme, er det hashemittiske monarki, Jordan, opprettet og gitt territoriale grenser av Sir Winston på 1920-tallet. Britene fulgte den gang en gammel tradisjon, og innsatte en lojal regent i det som først var et protektorat. Ingen stilte den gang spørsmål om borgernes valgrettigheter og om konstitusjonelt demokrati. Spørsmålet vi kan stille, er om det internasjonale styringsverkets virksomhet i Bosnia er uttrykk for en ny form for imperialisme, som later som om overmakta brukes til å bygge demokrati, mens den i virkeligheten naturligvis bare brukes til å styrke seg selv.
Verdens intervensjonshovedstad
Utviklingen i Bosnia er blitt en parodi på demokratisering fordi de internasjonale tiltakene i Bosnia bare synes å være rettet mot selve demokratiseringsprosessen, men slett ikke mot demokrati, hevder Chandler, og beskylder de internasjonale aktørene for bare å være opptatt av sin egen medvirkning i prosessen, mens de bryr seg lite om resultatene.
Demokratiseringsstrategien fastsettes i mindre grad på grunnlag av problemene i Bosnia. Det er utviklingen av det internasjonale samarbeidet i seg selv som er mest utslagsgivende, skal vi tro boka. Chandler mener at situasjonen bare er blitt mer og mer grotesk, og siterer fra en artikkel i The Times i desember 1997:
Biproduktet av at det kontinuerlig reises nye behov for koordinering av det internasjonale samfunnets aktiviteter i Bosnia, er at den lille staten er blitt «verdens intervensjonshovedstad».
Forfatteren opererer med et ekstremt høyt antall kilder, som alle er samvittighetsfullt listet opp i en egen indeks. Størsteparten av kildematerialet er hentet fra det internasjonale styringsverkets egne rapporter. Mye er pressestoff, og må derfor regnes som såkalte sekundærkilder, men av og til finner Chandler det nødvendig å henvise til tunge internasjonale politikere, som for eksempel den britiske utenriksminister Robin Cook. Cooks første offentlige uttalelse om Bosnia etter at han ble utnevnt som minister i mai 1997, inneholdt forholdsvis klar tale: «Den demokratiske pluralismens grunnleggende politiske rettigheter er nå like nødvendige for å bekjempe totalitær nasjonalisme i Øst-Europa som da de (rettighetene) tidligere trengtes for å utfordre kommunismen.»
Kosmopolitisk styring
Under sitt første offisielle besøk i Washington som utenriksminister, sa Cook at det ikke ville komme på tale med ensidige britiske tiltak i Bosnia – som å trekke seg ut – og kom med følgende erklæring: «Jeg ønsker ikke at noen i USA skal misforstå noe som helst: Prinsippet er at hvis et land trekker seg, trekker alle seg. Vi var der før de amerikanske styrkene ankom, og det var et ubehagelig og ensomt sted å vær.» Deretter forklarte han at det den britiske regjeringa prioriterte høyest, var å signalisere at «vi ønsker å ha et sterkt samarbeidsforhold med en av våre eldste allierte».
I 1997 var året da demokratisering for alvor ble lansert som et overordnet mål i vestlig internasjonal politikk. USAs president, Bill Clinton, erklærte at det å fremme demokratiet var «etterfølgeren til «oppdemmingsdoktrinen»». Men fotarbeidet hadde begynt tidligere. To år tidligere kom en bok som het Democracy and the World Order: From the Modern State to Cosmopolitan Governance (Demokrati og verdensorden: Fra den morderne staten til kosmopolitisk styring. D. Held, Cambridge 1995). Der kunne man lese at opprettelsen av en kosmopolitisk demokratimodell er ment som en måte å forsøke å styrke demokratiet innenfor hele samfunn og sivile organisasjoner, ved å detaljutvikle og forsterke demokratiet utenfra gjennom et nettverk av regionale og internasjonale byråer og forsamlinger …
Clinton-doktrine
I 1996 erklærte en amerikansk viseutenriksminister, Strobe Talbott, at i en verden som i økende grad utvikler gjensidig avhengighet har amerikanerne en voksende interesse i hvordan andre land styrer eller vanstyrer seg selv. Amerikansk ledelse i internasjonale tiltak for å styrke demokratiet har etter Talbotts mening røtter både i idealpolitikken og realpolitikken, og er av vital amerikansk interesse både i sikkerhetspolitikken så vel som når det gjelder å opprettholde de verdier som «De forente stater så enestående og selvbevisst har som grunnlag».
David Chandler ser Dayton-avtalen og hele den etterfølgende internasjonale intervensjonspolitikken i Bosnia som et resultat av det vi kanskje burde kalle Clinton-doktrinen, slik denne er referert i forrige avsnitt. Forfatteren hevder at dette har ført til et «politisk mareritt av politisk korrekthet» i Bosnia, og hevder at den nåværende retningen for den internasjonale politikken innenfor Dayton-avtalens rammer har demonstrert lite makt til å løse opp de politiske (les: etniske) skillelinjene i Bosnia. Men dette forundrer ikke Chandler, siden situasjonen i Bosnia etter hans mening bare blir brukt til å styrke det jeg her har valgt å kalle det internasjonale styringsverket.
Trehodet troll
«Hvis det skal bli fred i Europa etter den kalde krigen – og ikke en kald fred, men en virkelig en – må den baseres på prinsippet om multi-etnisk demokrati (…) De forente stater er et av de første og et av de største eksemplene på det prinsippet. Hva mer er, er at veien til regional fred og internasjonal handel består av den sivile opptreden og de konstitusjonelle strukturene som henger sammen med pluralisme. Derav følger at det er i vår interesse at multi-etnisk demokrati får overtaket.» Slik uttrykte daværende amerikanske viseutenriksminister Strobe Talbott seg i 1995.
Hjertet i denne multi-etniske politikken var desentralisering av politisk makt og muliggjøring av å trygge sikkerheten til etniske grupper for å beskytte deres vitale interesser. Dette var spesielt viktig i Bosnia, da hver av de tre dominerende gruppene var en potensiell minoritet. For å garantere for et forent Bosnia var det derfor nødvendig å være sikker på at minoritetsinteressene ble konstitusjonelt beskyttet. Det ble akseptert at krigens barrierer bare kunne overkommes ved hjelp av sikkerhetsgarantier, skriver Chandler, og siterer daværende amerikanske utenriksminister, Warren Christopher, fra en uttalelse i 1996:
Disse (etniske) skillene vil ikke overkommes over natta. Men de sentrale strukturene som ble opprettet i Dayton var utformet slik at de skulle sikre at hver etnisk gruppe vil forstå at dens interesser kan og vil bli trygget innenfor et forent Bosnia. Det er på dette viset, og bare på dette viset at det er mulig å bygge opp samstemmighet om enhet i Bosnia.
… bare på dette viset! krevde altså den amerikanske regjeringen i sitt sirkelresonnement, noe som innebar at det bosniske presidentskapet måtte bestå av et trehodet troll. At det kunne bli enhet av slikt, var ikke åpenbart for alle og enhver. Men stormaktsrepresentantene i Dayton og deres håndlangere var fulle av tillit til at de hadde skapt noe nytt og livskraftig, enda det forente Bosnia alt i begynnelsen ble delt i to, med de serbiske innbyggerne i hovedsak samlet i sin egen enhet, og med muslimer og kroater i sin føderasjon.
Maktdeling
FN-guvernør Carl Bildt erklærte i 1996: «De to enhetene vil sannsynligvis bli den mest desentraliserte staten i verden. (…) Den vil bli en veldig løs og høyst desentralisert stat, med svak sentral innflytelse over sine fellesinstitusjoner – og dermed ulik alle andre stater som eksisterer nå. (…) Det som er nødvendig for å skape fred er å ha effektiv og virkelig maktdeling mellom de to enhetene og de tre befolkningsgruppene (som Bildt omtalte som «samfunn») (…) Maktdeling er det essensielle i forfatningen og dette er kjernen i fredsavtalen.»
Valgloven fastslo at bare kroater kunne stemme på kroatiske presidentkandidater, bare såkalte bosniaker for «bosniakiske» kandidater, og selvsagt bare serbere for kandidater til det høyeste vervet i republikken Srpska. Likeledes ble det fastsatt snirklete og detaljerte representasjonsregler for valg og sammensetning av både regjering og nasjonalforsamling. Målet var å fremme nye, ikke etnisk baserte partier, og dette mislyktes nesten totalt ved valget i 1997. De «etniske» partiene stakk samlet sett av med 95 prosent av de avgitte og godkjente stemmene. Følgelig ble de politiske institusjonene fratatt nær sagt all makt. Carl Bildts ord om desentralisering ble gjort til skamme. All makt ble samlet i hans egne hender – i egenskap av det jeg har valgt å kalle «FN-guvernør».
Vi dikterer!
Bildts etterfølger, Carlos Westendorp, har seinere beskrevet de ledende nasjonalistiske politikerne «som dyr som klynger seg til reviret sitt». Hans viseguvernør, Jacques Klein, kom med offentlige beskyldninger mot de folkevalgte om at de bare melte sin egen kake, og daværende talsperson for FNs representasjon, Alex Ivanko, uttalte i 1998: «Min erfaring i dette landet er at hvis alle tre sider kritiserer deg, er du sannsynligvis på rett spor, og det er et sunt kompromiss.»
Det gikk ikke lang tid før lederne for alle de tre folkegruppene beskyldte FN-guvernøren og de ledende internasjonale institusjonene for brudd på Dayton-avtalens garantier om etnisk autonomi i utformingen av politiske vedtak. FN-guvernøren svarte blant annet med å true med å sparke den serbiske presidenten, Momcilo Krajisnik, som kanskje er en snik, men som var behørig folkevalgt i helhold til avtalens bestemmelser. «Jeg samarbeider ikke med Krajisnik lenger (…) Vi vil aldri trenge Krajisnik og jeg regner ikke med ham i oppbyggingen av denne staten,» forklarte FN-guvernøren alt i 1998.
Verken i republikken Srpska eller i Føderasjonen – eller for den saks skyld i lokalforvaltningen – fikk de folkevalgte spillerom til å ta ansvaret for egen utvikling. Hanns Schumacher, med den imponerende tittelen «Senior Viseguvernør» (Senior Deputy High Representative), satt med overordnet ansvar for Føderasjonen, og erklærte i april 1998 følgende:
Jeg gir blaffen! Jeg er ganske enkelt ikke interessert i hvem som ikke ønsker Føderasjonen. Dette er et opplegg som vil bli gjennomført, uansett hvor mye motstand det er der ute, og det er det utvilsomt. (…) Vi dikterer det som skal gjøres! Derfor er dette et opplegg som vil bli gjennomført i fellesskap og vi neglisjerer ganske enkelt de som stiller seg i veien for oss!
Kongelig makt
Klare ord for pengene. Men hvordan kan man ganske enkelt neglisjere de som stiller seg i veien? I Sarajevo fant man løsningen på det spørsmålet. I Sarajevo unngikk det internasjonale samfunnet fullstendig å risikere å havne i forlegenhet ved å holde valg, og vedtok å fordele plassene etter parti og etnisk tilhørighet, skriver Chandler. I mars 1997 ble Sarajevos konstitusjon endret for å legge et rammeverk som skal garantere «multi-etnisitet», uansett valgutfall. Storbyrådet er fastsatt til å bestå av 28 rådmenn, med syv delegater nominert av hvert av de fire bydelsrådene. I forskriftene heter det:
Et minimum av 20 prosent av plassene i Storbyrådet (hvilket betyr seks plasser) skal sikres bosniaker, kroater og gruppen av andre, uansett utfallet av valg. (…) Hvis minimumsantallet plasser (…) ikke kan dekkes ved å velge bydelsrådmenn, skal storbyrådmennene velges fra listen over politiske partier som deltar i bydelsrådene, på basis av valgutfallet.
Tilsvarende ordninger var blant annet innført i Mostar, og i Brcko ble det innført velgerplikt under et enda mer forhåndsbetinget lokalvalg. Der erklærte representanten for det internasjonale styringsverket, Robert Farrand, at betingelsene simpelthen ikke var åpne for diskusjon. The Washington Post skrev i 1997 om Farrand, at «hans kongelige makt» strekker seg «så langt som til å bestemme hvem som skal bo i hvilket hus …».
Lite ansvarlighet
Men selv ikke slik tyrannisk maktutøvelse ga garantier for at alt ville gå som smurt. I Srebrenica gikk OSSE i april 1998 ganske enkelt til det skritt å avsette hele byforsamlingen, og en internasjonal representant, utpekt av OSSE og FN-guvernøren, ble satt til å styre byen etter dekret. Mens man snakker om multi-etnisitet og maktdeling bruker man disse begrepene for å rettferdiggjøre internasjonal (detalj)regulering av det politiske livet i Bosnia, men det gjenstår å se om disse reguleringene kan fremme en genuin «deltakende» pluralisme basert på stabil sameksistens mellom forskjellige politiske interesser, skriver Chandler, og leverer en ikke altfor optimistisk spådom:
I Bosnia under Dayton synes institusjonaliseringen av multi-etnisk administrasjon å ha oppnådd betydelig suksess på papiret, men (…) en påtvunget politisk enstemmighet er ikke det samme som en som er oppnådd autonomt. Selv på by- og kommunenivå gis valgte representanter lite ansvarlighet og autonomi. Den internasjonale støtten til multi-etniske administrasjoner gjennom sanksjoner og avsettelser kan like gjerne garantere for at verken majoriteter eller minoriteter ser at deres interesser vil bli ivaretatt i det lange løp.
Mediastyring
Boka har et helt kapittel om hvordan menneskerettighetene blir beskyttet under det internasjonale regimet i Bosnia. Det er som ventet ikke særlig oppløftende lesing. Men det er interessant at Chandler også tar et kritisk blikk på alle NGOene – som i første rekke er de instansene som rapporterer menneskerettighetsbrudd. Han siterer troverdige kilder som viser at det skjedde en «overrapportering» av menneskerettsbrudd, samtidig som han påviser at brudd på menneskerettighetene åpenbart er blitt misbrukt for å legitimere all verdens internasjonal intervensjon i bosniernes hverdag.
Et annet og meget tankevekkende tema er at det internasjonale styringsverket selv har tråkket stygt på i hvert fall en av de grunnleggende menneskerettighetene, nemlig ytringsfriheten og pressefriheten. Kritikk av Dayton-avtalen er langt på forbudt, og tolkes som oppvigleri. FN-guvernøren og hans apparat har retten til å pålegge redaktører å trykke deres stoff. (En sammenligning med situasjonen til den tillatte norske pressen i årene 1940-1945 kunne være et interessant prosjekt.) De internasjonale organisasjonene har på sin side gjort seg betydelige anstrengelser for å opprette alternative medier, av folk på alle sider hånlig omtalt som «Bildt-media», etter deres opprinnelige opphavsmann, Carl Bildt.
Et tredje vesentlig område er naturligvis økonomien, som langt på vei styres av de internasjonale donørene, med EU og IMF i spissen. Det er det dessverre ikke plass til å gå inn på her, men igjen opptrer det såkalte verdenssamfunnet på en måte som i beste fall gir de bosniske samfunnene klientstatus. I verste fall blir det økonomiske hjelpeprogrammet stående som en garanti for at tanken på et framtidig Bosnia som en selvstendig stat bare blir en vits. Og med alle de andre forholdene tatt i betraktning; sannsynligvis en svært dårlig vits.
Relaterte artikler
Informasjonsteknologi og sosialistisk planlegging
Andy Pollack er lærer ved Manhattan Community College og Consortium for Worker Education.
Artikkelen ble første gang publisert i Monthly Review, september 1997. Denne versjonen bygger på en forkortet utgave som sto i Clarté nr 1, 1999,
og gjengis her med forlagets og forfatterens tillatelse. Artikkelen er oversatt av Arne Hedemann.
Et demokratisk, sosialistisk samfunn har blitt enklere å virkeliggjøre takket være informasjonsteknologien. Dette er den bestemte konklusjonen etter en systematisk gjennomgang av datamaskinenes muligheter. Samfunnet, bedrifter, forbruk – alt kan en nå planlegge og ha oversikt over.
Trua på sosialismen har minska etter hvert som de såkalte sosialistiske landa har gått tilbake til kapitalismen, og når kapitalen enda en gang utvider og fordyper sitt herredømme. Til tross for det har et sjølstyrt demokratisk sosialistisk samfunn, aldri vært mer innafor rekkevidde. Det materielle grunnlaget for sosialismen, målt i rein industriproduksjon og i tilgang på store mengder varer og tjenester har vært til stede i mesteparten av vårt århundre. Den teknikken som trengs for å styre dette, dvs. for å praktisere sosialisme, er utvikla med sjumilsskritt i og med informasjonsteknologiens framskritt de siste åra.
Dersom IKT skal brukes til sjølstyring krever det naturligvis at alt det som IKT lagrer og analyserer informasjon om, ligger i arbeidernes hender og ikke i kapitalens. Informasjonsteknologien er bare et redskap for å administrere makta, ikke en måte ta den på.
Men en må først få en praktisk forståelse for hvordan IKT brukes i dagens politiske økonomi før man kan skape seg et realistisk bilde av hvordan vi kan nå et sjølstyrt samfunn. Dit kommer vi ikke med et museklikk, men gjennom at millioner av føtter settes i bevegelse, millioner av never heves og milliarder av stemmer brukes for å ta over fabrikkene, kontorene og datamaskinene.
Alec Nove har sagt at det i en moderne økonomi, der menneskene hver dag produserer og handler med milliarder av varer, kun er markedet som kan gjøre de nødvendige beregningene gjennom sine prismekanismer og prinsippet om tilbud og etterspørsel. Men hver dag kommer nye rapporter om hvordan forskjellige dataprodukter blir raskere og kraftigere. Superdatamaskinene som brukes av Wall Street, Pentagon og universitetenes store forskningsinstitusjoner har i lang tid vært sterke nok for å løse de systemer av milliontalls likninger som trengs for å planlegge en moderne sosialistisk økonomi. Dessuten har klient/servernett og datamaskiner med parallelle prosessorer kvalitativt økt beregningskapasiteten samtidig som elektronikken som utfører beregningene både har blitt billigere og mindre, samtidig med at den utfører mer kompliserte kalkulasjoner.
Dersom slike datamaskiner kunne fores med pålitelig informasjon fra komiteer på grasrotnivå, kunne de unngå alle påståtte flaskehalser som gjør sosialistisk planlegging umulig. Et annet påstått hinder for sosialistisk planlegging er at det ikke er mulig å holde orden på og lagre all den informasjonen som blir skapt i en økonomi med millioner av produsenter og konsumenter og milliarder av ulike varer og tjenester. Til og med på dette området har IKT gitt oss muligheten til å løse problemet.
IBM planlegger å legge ut to millioner offentlige dokumenter på internett, ifølge en IBM ansatt er det for å bevise at meget store databaser kan legges ut på internett og deles av mange mennesker. Kanskje kommer IBM også til å legge ut andre store databaser på internett, for eksempel dokumentasjon om bidrag til politikernes valgkampanjer.
Betydelig større databaser innenfor finansiell og kommersiell sektor er allerede tilgjengelig på internett (se nedenfor). Nå kommer det forslag om å gi alle tilgang til nettet der informasjonen er tilgjengelig. Det å være oppkoblet, og å bruke datamaskiner overhode, er riktignok fortsatt kun vanlig i enkelte samfunnssjikt. Men antallet husholdninger som er oppkoblet forventes å øke fra 23,4 millioner i 1996 til over 66 millioner i år 2000. En femtedel av amerikanere mellom 18 og 24 år er allerede oppkoblet, og i løpet av de nærmeste fem åra ventes antallet å dobles.
Planlegging innen bedriften
Datamaskinene gir for det første muligheter til sjølstyre innenfor en enkelt økonomisk enhet. Det illustreres av intranett (de interne bedriftsnettene) sin utbredelse. De fleste bedrifter har, eller holder på å skaffe seg , intranett for at de ansatte skal kunne sende data, e-post, diagrammer og til og med bevegelige bilder til hverandre. Dette har lagt grunnlaget for en masse tullete krangling i næringslivsaviser om potensialet i nye ikke-hierarkiske ledelsesfilosofier, men dette potensialet kunne like gjerne settes ut i livet i et annet system. Den teknikken som nå brukes for å overvåke og intensivere arbeidet, for å øke graden av utbytting og profitt, kan brukes til helt andre formål.
En av mine arbeidskamerater hos Warner & Swasey, en verktøyprodusent i Cleveland, viste meg for femten år sida hvordan arbeiderne sjøl kunne bruke datamaskinene for å se arbeidsproduktiviteten og hvordan den bidro til bedriftens profitt. I terminaler på verkstedgulvet matet arbeiderne inn antallet deler de lagde, hvor lang tid det tok og hvilken avdeling de gikk videre til osv. Datamaskinen beregna deretter arbeidernes bonus og fabrikkens samlede produksjon. Min arbeidskamerat brukte en av terminalene til å vise meg hvordan bedriften utbytta oss. Han viste forskjellen mellom hva vi fikk i lønn og bonus per del og hvor mye bedriften fikk per del når de blei solgt som deler i den ferdige maskinen. Dermed forklarte han merverditeorien for meg ved hjelp av bedriftens datamaskin.
Det onde dataimperiet, Microsoft, selger en rekke program som er fullt ut tilstrekkelige for de beregninger som kreves for å ta økonomiske beslutninger på grasrot nivå, for eksempel Team Manager, Project, Access, Excel, Word og Publisher. Med Team Manager og Project som viktigste redskap for beslutninger kan en planlegge og fordele ressurser samtidig som en alltid har oversikt over forutsetningene. Access er en database som lagrer og analyserer forholdene mellom arbeidere, lager, leverandører og kunder. Excel brukes for å beregne produksjon og lønn. Word og Publisher kan brukes for meldinger/notater, nyhetsbrev, resolusjoner, osv.
Det heteste programmet på bedriftenes IKT-marked er nå det tyske SAP/R3, som knytter sammen disse programmenes database- og kalkulasjonsarkfunksjoner i et flerdimensjonalt format og dermed kobler storbedriftenes ulike avdelinger sammen på kvalitativt nye måter.
Et av områdene hvor programvareindustrien konkurrerer mest intenst er forsøkene på å knytte sammen intranett, gruppeprogram og internett på nye måter. Når Microsoft i 1996 la om sin innretning fra programvare for personlige datamaskiner til nettverksprogramvare, så var det delvis for å tjene penger på alle de brukerne som hadde kobla seg opp mot internett, men særlig for å befeste sin ledende stilling på nettverksmarkedet for bedrifter. Første ved å øke den dominansen som Windows NT (et operativsystem for nettverk) har og deretter å knytte det sammen med internettprogrammer. Netscape reagerte på Microsofts angrep på markedet for internettleserere ved å gi seg i kast med gruppeprogram feltet. Noe som også inkluderte IBM sin Lotus-avdeling. Netscapes sjefer viste til undersøkelser som viste at gruppeprogram/intranettmarkedet kommer til å vokse til ti milliarder dollar i år 2000.
Gruppeprogrammer gjør det mulig å samarbeide om dokumenter og å dele på informasjon innen en bedrift, men også å skape nye forbindelser til kunder og leverandører. Gruppeprogrammer utvikles nå mer og mer slik at det er mulig å bruke programmer som både automatisk henter opp og oppdaterer data fra internett. Det blir informasjonen som oppsøker deg, heller enn det er du som oppsøker den, sier Netscapes daglige leder.
Den informasjonsteknologien som utvikles for internt bruk i bedrifter, er det mulig å bruke for arbeidere i et sjølstyrt samfunn for å planlegge blandinga av produkter eller tjenester på sin bedrift. Det kan brukes til å lage arbeidsplaner, vurdere ansettelser, og for å analysere hvordan en skal fordele merverdien de produserer mellom seg selv og resten av samfunnet rettferdig.
Den økende sammenkoblinga mellom forskjellige gruppenettverk og internett gir varsel om mulige sammenkoblinger mellom ulike sjølstyrte økonomiske enheter.
Dette gjaldt planlegging innen bedriften.
Sosialistisk bokføring?
Like store muligheter gir datamaskinene til å planlegge over bedriftsgrensene.
Bruken av datamaskiner for stadig å rekalkulere flyten mellom produsenter og konsumenter er en del av ledelseskonsulentenes mani for «just-in-time»-beslutninger. WalMart skryter av at de med sine datasystemer kan minimalisere sine varelager og tilpasse forretningsarealene til forbrukerenes raskt skiftene behov. Bilprodusentene bruker liknende systemer for å styrke båndene til sine underleverandører og selgere. Med FedEx Business Link kan salgsbedrifter lage sin egen internettplass med reklame for sine produkter. Kunden kan deretter legge inn en bestilling og la FedEx levere, mens en er oppkoblet til FedEx.
Vi kan nå tenke oss at disse datamaskinene stilles til rådighet for forbrukerkooperativer. De kan bruke dem for å registrere ønskene som forbrukere taster inn i minibanker og hjemmedatamaskiner, og holde orden slik at ønskene kunne oppfylles på innkjøpsstedene. Kooperativene kunne deretter formidle talla til produksjonsenheter.
Dette kan gjøres hele tida, det vil si i nåtid. Det dreier seg ikke om et omtrentlig beregna forbrukerbehov utfra en hypotetisk kurv med varer, men om at forbrukerne uttrykker sine milliarder av ønsker og at en deretter om og om igjen beregner hva behovet er for produksjon og distribusjon for å dekke ønskene.
Jeg opplevde mulighetene med et slikt system da jeg arbeida med billettbestillinger hos Pan Am. Deres datastyrte billettsystem brukes for å endre antallet flygninger og avgangstidene ut i fra beregna etterspørsel. Systemet tilpassa hele tida billettprisene gjennom å beregne hvordan antallet bestillinger på en flygning påvirka sannsynligheten for at den skulle bli utsolgt. På den måten kunne sjefene bestemme når det var på tide å slutte med kampanjeprisene, hvordan plassene skulle fordeles mellom ulike kampanjer og når det var på tide å legge på nye rabatter. Slike permanente pågående forandringer er et perfekt eksempel på hvordan den tekniske og organisatoriske sfæren smelter sammen i slike gjentakne beslutningsprosesser. (Og allerede den gang bestilte mange passasjerer sjøl sine plasser over nettet.)
Framskrittene på IKT-området har også ført til at bedrifter i stadig større grad ikke lenger har en egen dataavdeling, men heller stoler på eksterne krefter. Den teknikken som disse bruker, kan like godt brukes av sosialistiske økonomiske enheter for å få fram felles planer. Ross Perot, som grunnla EDS, skapte sin formue ved å overbevise delstaten California om å la han styre det offentliges databaser. Nå gir liknende bedrifter anbud på å styre listene over sosialklienter som delstatene oppretter i samsvar med en ny føderal lovbestemmelse. Den bedrift i USA som har den største omsetningen, General Electric, tar inn nesten like mye på denne typen informasjonstjenester som på sin tradisjonelle produksjon.
Tenk om disse bedriftene blei overtatt og omgjort til sentra for sosialistisk bokføring, om de blei brukt til å samordne produksjonen mellom bedrifter, for å holde greie på og å ta beslutninger om endringer i sosialtjenesten og for å bestemme hvilke blandinger av tjenester det offentlige skal tilby!
Tenk om slike program brukes av valgte plankomiteer for kontinuerlig å ha aktuelle beregninger over hva de leverer til andre arbeidsplasser og samfunn, og hva de sjøl tar imot. Oversiktene om leveranser av varer og tjenester mellom enheter utnyttes av medlemmene i et felles råd for enhetene. Oppgavene kan deretter brukes for nye beslutninger om hvilken kombinasjon av produkter man skal produsere og i hvilket antall, og dermed også de sosiale prioriteringene. De innsparinger en oppnår ved reduserte transportkostnader og -tid kan brukes for ytterligere reduksjon av arbeidstida eller omfordeles til ennå uløste sosiale problemer.
Det statlige og delstatlige arbeidsdepartement har i lang tid presentert ledig arbeid via dataterminaler, og nylig har de også gjort det tilgjengelig over internett. New Yorks Worker Career Centers (fagforeningsfinansiert arbeidsformidling og omskoleringssentere) kunne koble sine datamaskiner med arbeidsdepartementets databaser ,og i stedet for å være en plass der hundretalls oppsagte arbeidere leiter etter arbeid, bli et senter for sjølstyre der arbeiderklassen i sin helhet møtes for å beregne hvor mange timers arbeid som blir utført i hver industrigrein og hvordan arbeidet kan omfordeles og hvordan arbeidsuka kan bli forkorta.
Styring gjennom forbruk
For det tredje muliggjør IKT sjølstyre gjennom forbruk. De tekniske og organisatoriske forbindelser som trengs for å kunne planlegge forbruk og nyproduksjon på demokratisk vis har blitt mye bedre i løpet av de seineste åra. Under julehandelen i 1996 begynte forhandlerne i USA å presentere varene sine på internett. Det førte til at pressa ble full av historier om de nye internett-varehusene. I 1996 brukte tre millioner husholdninger over en milliard dollar på innkjøp over internett, dobbelt så mye som i 1995.
Disse internett- eller cyber-veiene gjør det mulig for forbrukerne å legge inn vurderinger av sine egne forbruksbehov. Datamaskinene som tidligere registrerte bestillinger, og forutså bedriftenes framtidige salg, gjør det også mulig å holde oversikt over forbrukernes ønsker om forskjellige varer, og resultatet kan deretter fordeles til berørte industrier. De sistnevnte kan få oversikter som hele tida blir revidert av enkelt forbrukere og forbrukerråd.
Planlegge samfunnsøkonomien
For det fjerde gir datamaskinene oss helt nye redskaper for å planlegge hele samfunnsøkonomien. På internett finnes det allerede en mengde eksempler på verktøy for makroøkonomiske analyser og planlegging som brukes av de store aksjebørsene, de multinasjonale selskapene, universitetsverdenen og regjeringer. På børsene registrerer datamaskinene forandringer i prisen på aksjer og handelsvarer for titusener av bedrifter etter hvert som det skjer. Enhver med tilgang til internett kan alt i dag se hvordan børsene fungerer på sin dataskjerm. The Daily News minner hver dag leserne av økonomisidene om at de gir minuttferske aksjekurser på avisa sin hjemmeside, inklusivt inntekter, avkastning og høyeste/laveste kurs.
På internett finnes det i alle fall en organisasjon som nå tilbyr et første uutviklet eksempel på hvordan interaktiv planlegging kan fungere. På hjemmesida til The Economic Democracy Information Networks (EDIN) er det et interaktivt formular der brukeren kan se hvordan forandringer i ulike statlige organers utgifter påvirker det føderale budsjett. Brukeren oppgir til datamaskinen hvor mange prosent han eller hun vil forandre de forskjellige regjeringsdepartementenes utgifter, og skatteinnkreving fra forskjellige sosiale klasser. Datamaskinen beregner deretter hvor det føderale underskuddet vil bli økt eller redusert. Brukeren kan deretter sende sine kommentarer pr. e-post.
Inforum-nettverket til University of Maryland gir via internett tilgang til et sett makroøkonomiske modellverktøy (input-output tabeller, lineær programmering osv.) som sosialister for lenge sida påsto kunne brukes til å styre en planøkonomi. Inforums EconData-program skryter av i over 25 år å ha svart på spørsmål som: hvordan vil reduksjon av militærutgifter påvirke flyindustrien? Hva vil 6% økning av pengemengden innebære for skogsindustrien? Og hvordan vil forandringer i skattelovene påvirke sysselsettinga i forskjellige bransjer?
Spørsmålene besvares ved hjelp av input-output tabeller (tatt fram av Wassily Leontieff), som viser flyten av varer og tjenester i den amerikanske økonomien. Av tabellene kan en trekke ut hvordan forandringer i ei industrigrein påvirker de andre, og hvordan denne vekselvirkninga i sin tur forandrer BNP, profitt, statens inntekter, forbruk osv.
Inforum stiller alt nå et program til rådighet hvor brukeren sjøl kan utføre kompliserte matematiske oppgaver, sjøl med begrensa kunnskap om den bakenforliggende matematikken. Med deres PDG-program, som er et økonomisk tilbakevendende- og modellbyggerprogram, kan en legge opp og bruke databanker med tusentalls fast oppdaterte økonomiske tidsserier og utføre serier av komplekse matematiske oppgaver.
Millioner av arbeidere har allerede stiftet bekjentskap med kalkulasjonsprogrammer, som nesten fungerer som input-output-tabeller, om enn mer uutviklet. Det var faktisk muligheten for å ta hånd om privatøkonomien og den lille bedriftens budsjett som gjorde at personlige datamaskiner (pcer) kunne masseproduseres. De samme kalkulasjonsprogrammene brukes av de store investeringsbankene for å analysere tallene fra mer omfattende databaseprogrammer.
I et sjølstyrt samfunn kan denne type informasjonsteknologi brukes for å oppnå en massiv deltakelse i den nasjonale, og til og med i den internasjonale planlegginga. Planleggingsprosessen kan til og med direktesendes over internett slik at enkeltindivider og komiteer kan komme med nåtids innlegg i beslutningsprosessen.
Den gjennomsnittlige IKT-forstå-seg-påer skryter av at de nye oppfinnelsene på mediaområdet muliggjør et elektroniskt basert demokrati i vårt samfunn. Slike forståsegpåere blir med rette kritisert fra venstresida for å ikke snakke om en virkelig deltakelse, men i beste fall massespetakkel med etterfølgende folkeavstemning, og dermed muligheter for manipulasjon fra elitens side. Men kan ikke IKT i en annen sammenheng, med helt andre samfunnsmessige eierforhold, tvert i mot gi muligheter til virkelige, strukturerte forbindelseslinjer mellom beslutningstakere på ulike nivåer i samfunnet, og dermed sikre et sosialistiske demokrati? Kan vi bruke IKT til å få enheter på lavt nivå til å bli mer enn bare passive produsenter av data for høyere nivå sine beslutninger?
Styring nedenfra
Talsmenn for sosialistisk sjølstyre har alltid langt vekt på å være omhyggelig med å sammenfatte beslutningsprosessen, å bestemme på hvilket nivå beslutninger må fattes og å flytte så mange beslutninger som mulig nedover i beslutningskjeden. En skal ikke fatte beslutninger på nasjonalt plan dersom de kan fattes lokalt. En skal ikke fatte beslutninger for hele industrier eller regioner dersom de kan bli tatt av arbeiderne på den enkelte arbeidsplassen, eller innbyggerne i et bestemt nabolag.
Den nye informasjonsteknologiens åpenhet tilbyr her nye løsninger. I en demokratisk sosialisme må det være mulig å stille ulike planleggingsmodeller opp mot hverandre. Slik at brukerne kan vurdere hvordan de ulike modellene gir arbeiderne muligheter til å delta i beslutningsprosessen, hvor desentralisert beslutningene kan fattes og i hvilken grad ulike sosiale hensyn blir tatt på de forskjellige nivåene (for eksempel hvordan en kvantifiserer kjønns- og nasjonalitetsspørsmål, osv.).
Den virkelige store matematiske vanskeligheten er ikke å registrere data eller løse de store likningssystemene, men å finne en metode som knytter disse data- og likningssystemer sammen med de konkrete beslutninger som blir tatt på lav- og mellomnivå og som dermed ledes til tilbake til sentralt nivå. Den informasjonsteknikk som brukes av bedrifter innafor aksjemegling, og i enda større grad de online-programmene som enkelte bruker for å arbeide direkte mot aksje- og råvarebørsene (utenom meglerne), er et eksempel på teknikk som kan håndtere en slik prosess.
Til og med aksje- og råvarebørsene kan gjøres om fra dagens gigantiske veddemålssentraler til instrumenter for å måle de virkelige forandringene i produksjon og forbruk, forandringer som kan følges fra millioner av datamaskiner, både individuelt hjemme og fra valgte komiteer sine kontorer, alt ved å bruke aksjemegler utstyret omtalt ovenfor. Nasjonale beslutninger som registreres via en statliggjort New York børs, kan bli spredt via meglerfirmaenes datautrustning til databaser som er forbeholdt den type beslutningene de mindre enhetene trenger å fatte.
I løpet av 1996 ble det registrert 9,7 milliarder transaksjoner via minibanker i USA. Stadig flere banktjenester gjøres hjemmefra etter at Citi-Bank og andre oppmuntrer sine kunder til å koble seg på elektroniske banktjenester. De nasjonale avregningssentralene som behandler mellomværende mellom kontoene til banker, aksjebørser og andre finansielle institusjoner flytter billioner av dollar på elektronisk vis hver dag.
Bare i løpet av det siste året har Chase Manhattan, AT & T, Dean Witter-Discover og tre andre bedrifter planlagt å skape nettverk for elektroniske kontanter for de amerikanske forbrukerene. Flere bedrifter holder på med å utvikle programmer for å overføre kontanter til plastkort gjennom minibanker, over telefon og snart over internett. Korta kan deretter brukes ved innkjøp der de har leser for smartkort.
Hele dette maskineriet kan være et reservesystem for sosialistisk bokføring. Vi registrerer jo allerede kontinuerlig flere hundre millioner menneskers økonomiske transaksjoner. Et sjølstyrt samfunn har mulighet for å bruke elektroniske kontanter og datamaskinene som registrerer bruken, kan kontrollere presisjonen i beslutningene som er tatt ved hjelp av utstyret beskrivi tidligere i denne artikkelen. De skyggepriser som brukes i postkapitalistiske samfunn for å vurdere riktigheten av byråkratiske planbeslutninger kan finne en tydeligere synliggjøring i elektronisk lagra tall over den virkelige økonomiske aktiviteten.
Statistikk
Det er ingen mangel på statistikk over verdens samla produksjon, forplantning, helse, utdannelse osv. Internasjonale organisasjoner som FN, ILO, Verdensbanken og Pengefondet framlegger stadig slikt. I november 1996 la ILO fram sin rapport som vurderte at en milliard mennesker, 30 prosent av verdens samla arbeidskraft, enten var uten arbeid eller hadde for lite arbeid i 1995. I forkant av Pekingkonferansen i 1996 publiserte FN vurderinger av hvor mange milliarder dollar ubetalt arbeid verdens kvinner står for. Deres ubetalte arbeid er i verdi sammenlignbart med verdens samla formelle BNP. En annen, og mer skremmende beregning av kvinnenes stilling globalt blei gjort av Amartya Sen da han viste at kjønn og økonomisk urettferdighet har ført til at det eksisterer 100 millioner færre kvinner i dag enn det burde. Leontieff, berømt for sine input-output-tabeller, gjorde sjøl en studie for FN der han ved hjelp av internasjonale tabeller viste hvordan nedskjæringer i militærutgiftene og omfordeling av inntekt og utviklingsarbeid kan redusere fattigdommen i bestemte land og på hele kloden. Alle slike databaser, tabeller, statistiske opplysninger og økonomiske beregninger kan inngå i en demokratisk internasjonale planleggingsprosess.
Hvor overvurdert den pågående globaliseringsbølga enn er, så er det ingen tvil om at informasjonsteknikkens internasjonale rekkevidde er et nytt fenomen. Men i vårt nåværende samfunn er IKT-sektoren bare en avspeiling av den skjeve arbeidsdelinga internasjonalt, som kjennetegner imperialismens nyeste stadium. Internett sine tradisjonelle talsmenn hevder at dets internasjonale karakter kommer til å øke spredningen av rikdommer og frihet, i denne «nye» globaliserte tidsalder. Men i uproporsjonal høy grad er det i nykoloniale områder med lave lønninger at datamaskin delenes (og i det siste også programvare) produseres og settes sammen. Av samme grunn har innlastingen av data blitt flytta fra den utviklede verden til den tredje verden (og til fattige områder i den første verden).
Barneomsorg
I ei bok jeg leste om hvordan bedrifter kan utnytte nettverk, argumenterte en for at de arbeiderne på mellomplan som nettet gjorde overflødige, kunne få arbeid som sosialarbeidere eller i barneomsorgen. Det er mye mer troverdig at de penger som spares ved å si dem opp kommer til å havne på sjefenes bankkonti (og på datamaskin-pampenes konti). Men om samfunnet vil føre ressurser fra produksjonen til servicesektoren, som et ledd i en omstrukturering av makt og kjønnsroller, så kan det forenkles av IKT-bruk under sosialismen.
Internett oversvømmes av reklame fra alle typer bedrifter, men det finnes også en hel rekke hjemmesider fra organisasjoner og formidlinger som bryr seg om menneskeslektens framtid. Det finnes til og med en søkemotor som er helt innrettet på barneomsorg. På disse sidene kan brukerne bytte informasjon om hvilke typer barneomsorg som kan oppsøkes, hvor en kan finne kunnskap og forskning på området, hvilke lovverk som forberedes osv.
I et sosialistisk bokholderi kan internettplassene gjøres om slik at foreldre og barn kan registrere sine behov der og deres behov ble koblet sammen med produksjons- og forbruksstatistikken fra andre deler av økonomien. I noen tilfeller kunne det bli den aller mest grunnleggende forandring. Et sjølstyrt samfunn som utnytter IKT kan med utvetydig statistikk bevise at den sosialistiske og den feministiske revolusjonen kan være en og den samme.
Det svarte hullet
Men hvem kommer til å kontrollere informasjonsteknologien? Til tross for at internett ennå er ganske ungt, kan en alt se flere eksempler på hvordan kapitalen forsøker og nøytralisere dets iboende potensiale. Internett og IKT er stort sett så åpent at bedrifter blir helt vanvittige når de forsøker å beskytte sine egne forretningshemmeligheter samtidig som de forsøker å utnytte nettverkets åpenhet for å markedsføre seg. Dette er grunnlaget for redselen for den frie informasjonsflyten, og manien for å utvikle programvare som beskytter bedriftshemmeligheter.
Bedriftsfunksjonene i kommunikasjonsbransjen, som allerede foregikk i febrilsk takt, ble enda mer intens etter at den nye verdensomspennende telekommunikasjonsavtalen blei undertegna. Den forventa økninga i størrelse og makt hos disse IKT-kjemper, kommer ytterligere til å svekke de som vil bevare internetts åpne, til og med anarkistiske, natur.
Den nye informasjonsteknikken som utbasuneres som veien til en mer strømlinjeforma og produktiv kapitalisme, kommer i lengden til å føre til et system som er like sløsaktig som før-datamaskin-versjonen. De netto innsparingene som enkelt bedrifter og samfunn kan gjøre, kommer ikke til å brukes for å øke produksjonen av varer og tjenester, eller for å omfordele inntektene, tvert imot vil de forsvinne ned i det svarte hullet i kapitalismens anarki. Den økende omsetningshastigheten på kapitalen som IKT fører til kommer i lengden bare til å gjøre konjunkturnedgangene enda alvorligere.
Et spørsmål om makt
Hvordan IKT fullt ut skal tilpasses og til hvilke formål den skal brukes, er et spørsmål om makt og hvilke samfunnsgrupper som skal utøve makta. Det amerikanske venstre har det seineste tiåret gjort alt for lite for å forklare hvordan det eksisterende samfunnets massive organisatoriske og teknologiske utstyr kan brukes på en annen måte. Intet annet land har fostret så mange økonomer, revisorer, statistikere, markedsføringskonsulenter, analytikere av informasjonssystemer osv., yrkesgrupper som har som oppgave å planlegge sin bedrifts forretningsvirksomhet. Ikke i noe annet land har like mange møter og konferanser blitt avholdt, ingen steder har kompliserte bedriftsstrukturer blitt organisert og omorganisert like mange ganger og ingen steder har så mange publikasjoner om hvordan en planlegger bedriftens forretninger blitt utgitt. Venstre har vært ganske flinke til å vise den sløsing som finnes i vårt nåværende system, men vi har gjort alt for lite for å vise hvordan infrastrukturen i dagens samfunn kan brukes for å spre informasjon i et mer demokratisk samfunn, og for lite for å vise de arbeidere som i dag bruker informasjonsteknologien hvilke muligheter den kan ha i framtida.
Relaterte artikler
Hvorfor kvinneundertrykking?
Terje Valen er lektor, leder av AKPs studieutvalg og av AKP i Hordaland
Materiell fremmedgjøring
Jeg mener at vi finner grunnlaget for kvinneundertrykkingen i den form som den menneskeskapte, materielle fremmedgjøringen har i de forskjellige faser av utviklingen av menneskesamfunnet. Den materielle fremmedgjøringen springer ut av en begrenset overskuddsproduksjon og en arbeidsdeling på grunnlag av dette som tidlig i menneskehistorien oppstod tilfeldig og ubevisst ut fra naturforskjeller. Den består allment i at hele det samfunnsmessige fellesskapet ikke kan tilegne seg de produktivkreftene og de produktene det selv skaper. Dette fører til at den menneskeskapte naturen blir stående som en fiendtlig makt overfor hele samfunnskollektivet, i første omgang som privateiendom og verdi og senere som kapital. Den viser seg også som handel og marked. Samtidig blir den virksomheten som menneskene utfører i denne sammenheng, stående som noe fiendtlig overfor hele samfunnskollektivet og overfor resten av den naturen som mennesket virker i. Ut fra dette deler altså menneskekollektivet seg opp i forskjellige typer fremmedgjorte kollektiver. Menneskene deler seg i samfunnsklasser og andre typer fremmedgjorte kollektiver.
De samfunnsklassene som skapes ut fra stillingen sin til eiendommen er de direkte fremmedgjorte kollektivene. En gruppe i samfunnet blir representanter for (dvs. eiere av) de fremmedgjorte produkter, spesielt produksjonsmidlene og det fremmedgjorte arbeidet. Denne gruppen hever seg opp til herskerklasse. Andre grupper representerer mangelen på eiendom og blir underklasse eller underklasser.
I tillegg finnes det en lang rekke indirekte fremmedgjorte kollektiver som får det indre og ytre samkvemmet sitt preget av de direkte fremmedgjorte kollektivene, men som ikke står direkte overfor hverandre som eiere og ikke-eiere. I dag er dette kollektiver som rase/etnisk gruppe, kjønn, nasjon, stat, parti, familie og alle slags typer grupper og organisasjoner som ikke er identiske med klassene av eiere eller ikke-eiere. De direkte fremmedgjorte kollektiver skiller seg grunnleggende fra de indirekte ved at motsigelsene i de førstnevnte driver i retning antagonisme og ved at motsetningene i de sistnevnte spiller seg ut på grunnlag av motsigelsene i de førstnevnte. Gjennom historien er det endringer i hvilke kollektiver som hører til de forskjellige kategoriene. La oss se på utviklingen av familien som fremmedgjort fellesskap.
Monogam eierfamilie
Familien er den minste av de mer stabile fellesskapene i samfunnet. Det er også det fellesskapet der menneskene kommer nærmest hverandre rent personlig, der alle de samfunnsmessig skapte motsetninger blir formidlet og spiller seg ut på det personlige plan. Samtidig er familien et dynamisk fellesskap som forandrer seg gjennom historien. Det betyr blant annet at det har eksistert andre familietyper før den moderne monogame familien oppstod og at det etter all sannsynlighet vil komme nye familietyper etter denne. Den monogame familien oppstod samtidig med utviklingen av den materielle fremmedgjøringen, og den ble da den sentrale økonomiske enhet der både produksjon og forbruk og føding og oppseding av de nye generasjoner foregikk. Dette skjedde til forskjellige tider på forskjellige steder i verden. Noen steder er ikke denne utviklingen i retning monogam familie fullført ennå.
Mannen i den monogame familien tilegnet seg eiendomsretten til produksjonsmidler og forbruksmidler. Kvinnen ble berøvet retten til privateiendom. Hun deltok bare indirekte i privateiendommen i kraft av å være mannens kone. Slik sett stilte kvinnen i denne familien, sammen med barna, på samme nivå som slavene. Mannen representerte eierklassen og kvinnen og de andre representerte de ikke-eiende klassen(e). Den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet gikk inne i den produserende og konsumerende familien. Kvinnen var den privateiende mannens ofte godt bestukne slave. Denne fordelingen av eiendom mellom mann og kvinne i det monogame ekteskap, med mannen som eier og kvinnen som ikke-eier, er det historiske grunnlaget for kvinneundertrykkingen.
I denne epoken var derfor den monogame familien et direkte fremmedgjort fellesskap. I de familiene der mannen hadde eiendom sto mann og kvinne på hver sin side av den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet samtidig som hun var nært personlig bundet til mannen. Hun skulle utføre seksuelle tjenester for at mannens eiendom kunne blir videreført gjennom arvingene hans, og hun skulle lede hans husholdning.
Innenfor huset vegger kunne nok kvinnen få tildelt en viss grad av makt. Men mannen eide både kvinnens arbeidskraft, hennes seksualitet og de barn hun fødte. Denne familien har eksistert i lang tid og har skapt en enorm ideologi som fremdeles preger hele samfunnet, også arbeiderklassen og de forskjellige familietypene i denne klassen.
I de eiende klassene er hensikten med familien å holde på, eventuelt forøke og føre videre eiendommen til neste generasjon av familien. Bare når kvinnene har like rett til arv og i praksis arver like mye, eier like mye og styrer like mye eiendom som mennene i disse familiene, er det likestilling i overklassefamilien.
Men fremmedgjøringen den gangen var lite utviklet i forhold til den fullstendige fremmedgjøringen under den utviklete kapitalismen. Den direkte fremmedgjøringen den gang kan heller ikke uten videre sammenlignes med fremmedgjøringen etter den industrielle revolusjon. Dessuten gjelder den bare i familier der mannen tilhører de eiende klassene. I de ikke-eiende klassene var den moderne monogame familien (i den grad den eksisterte), den gang som nå, indirekte fremmedgjorte fellesskap.
Denne typen familie, som vi kaller den moderne monogame familien, oppstod altså som et produserende fellesskap, der mannen var eier av produksjonsmidler og kone og barn sammen med slaver var hans underordnete. I denne typen familie foregikk den første uutviklede materielle fremmedgjøring som seinere gjennom flere stadier har utviklet seg videre til den fullt utviklete materielle fremmedgjøring og forholdet kapital/arbeid under kapitalismen.
I Den tyske ideologi: Feuerbach beskriver Marx i 1844 stadiene i eiendommens utvikling, men her står det lite om kvinnenes spesielle forhold til eiendommen i førkapitalistisk tid. Marx hadde da, som alle andre, liten kunnskap om de tidligste samfunnsformer. Det er først i forbindelse med at han skrev sine etnologiske notatbøker 1880-1882 at han kunne utforme en mer fullstendig teori på dette området.
Engels skrev Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (kom ut i 1884) blant annet ut fra disse notatbøkene. Marx hadde selv planlagt å legge frem resultatene av de etnologiske nyvinninger som han hadde studert, men døde altså i 1883. Engels så på arbeidet med å skrive denne boken som oppfyllelsen av Marx sitt testamente. Det var med andre ord en viktig nyutvikling av den marxistiske teorien. Her ble det fremlagt en fullstendig teori om hvordan kvinneundertrykkingen oppstod. En teori som er blitt utfylt og kritisert siden da, men som alt studium av marxistisk teori om kvinnefrigjøring må ta utgangspunkt i.
Arbeiderklassefamilien
Den stabile, monogame arbeiderklassefamilien, i den grad den har eksistert og eksisterer i Norge i dag, er i sin form lik den overklassefamilien som er beskrevet ovenfor. Men fordi den ikke har de samfunnsmessige oppgaver som overklassefamilien hadde (og til en viss grad ennå har) – og heller ikke den klasseinndelingen som fantes/finnes i den, så er denne familiens innhold og vesen et annet.
Ingen person i arbeiderklassefamilien eier produksjonsmidler, verken mannen eller kvinnen eller ungene. Derfor er heller ikke arbeiderklassefamilien et direkte fremmedgjort fellesskap. Arbeiderklassefamilien er en av mange indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Derfor utbyttes heller ingen inne i familien. Alle medlemmene i arbeiderklassefamilien er med i et annet fellesskap som er direkte fremmedgjort, nemlig arbeiderklassen. Det direkte fremmedgjorte fellesskapet oppstår og finnes i dag i møtet mellom kapital og arbeid i den kapitalistiske produksjons- og distribusjonsprosessen der også utbyttingen skjer, eller i møtet mellom kapitalens representanter i statsapparatet og de arbeiderne som er ansatt i offentlig sektor.
Vi skal også merke oss at klassetilhørigheten til enkeltindivider i arbeiderklassen ikke bestemmes av om de er utsatt for direkte utbytting eller ikke (er lønnsarbeidere i kapitalistiske foretak), men om de lever av lønnsarbeiderinntekt eller overført lønnsarbeiderinntekt (trygder og andre former for støtte), samme hvilke lønnsarbeidere som har opptjent lønnen. Det gjelder også lønnsarbeidere som arbeider i ikke-kapitalistiske foretak (statlige og kommunale). Disse lønnsarbeiderne er heller ikke direkte utbyttet. Marx kaller dem derfor ikke-produktive arbeidere i kapitalistisk forstand, fordi de altså ikke produserer merverdi, som er kapitalens kjerneprodukt. Så du kan tilhøre arbeiderklassen uten å produsere merverdi og uten å være lønnsarbeider i det hele tatt, bare du lever av penger som kommer fra lønnsarbeiderinntekt.
Etter at vi har skilt ut kapitalistene og deres representanter i statsapparatet, må vi også dra et skille i arbeiderklassen mellom de vanlige arbeiderne og den gruppen som ikke eier kapital, men lever av lønnsarbeid og er sjefer for lønnsarbeidere. I kraft av dette overvåker og leder de de andre lønnsarbeidernes arbeid og har høyere lønn enn dem. Jeg tror at mange av disse personene tilhører arbeiderklassen, men at god en del av dem tilhører aristokratiet i klassen. Også andre høytlønnete arbeidere, som lettere enn de andre kan stige opp og ut av klassen, tilhører dette arbeideraristokratiet. Det gjelder dessuten andre priviligerte og godt avlønnete arbeidere. I stater med store inntekter fra imperialistisk utbytting utenfor egne grenser kan denne gruppen være større enn i andre stater. Ut fra dette blir Marx og Engels sin teori om arbeideraristokratiet, som Lenin sluttet seg til og videreutviklet, stadig viktigere for å forstå utviklingen av hele arbeiderklassen.
Sett i verdensperspektiv tilhører alle arbeidere i Norge et arbeideraristokrati. En av «globaliseringens» virkninger er at også stadig større deler av arbeiderklassen i de tidlig industrialiserte landene presses nedover i retning situasjonen til proletariatet i de seint industrialiserte landene. Proletariatet i disse landene kjemper seg også oppover mot nivået i de andre landene – som i Japan og Sør-Korea.
Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn
Arbeiderklassefamilien er ikke en enhet som produserer de vesentlige midler til sin egen eller andres eksistens innenfor familien. Derfor kan vi ikke helt enkelt beskrive arbeiderklassefamilien som det stedet der arbeiderklassens reproduksjon finner sted, slik mange feminister har hevdet. Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn.
Under den utviklete kapitalismen begynner i arbeiderklassens reproduksjon med møtet mellom arbeid og kapital, altså utenfor familien. Det er her arbeiderklassen selger sin arbeidskraft og får sin lønn. Denne lønnen er grunnlaget for de andre momentene i klassens reproduksjon. Alle som lever av denne lønnen, enten de er i lønnet arbeid eller ikke, tilhører arbeiderklassen. Sosiale ytelser gjennom stat og bedrifter må betraktes som en del av arbeiderklassens lønn. Lønnen til lønnsarbeidere i offentlig sektor, som betales over offentlige budsjetter der inntektene er basert på skatteinntekter og avgifter, er også en del av den samlete arbeiderklassens lønn, selv om disse lønnsarbeiderne ikke er direkte utbyttet – ikke skaper merverdi direkte.
Det neste momentet i reproduksjonen foregår når arbeiderklassens individer kjøper forbruksvarer for lønnsarbeiderinntekten sin, noe som også skjer utenfor familien. Disse forbruksvarene faller med dette ut av den kapitalistiske produksjonsprosessen og mister sin verdikarakter.
Det som er igjen av dem er bruksverdier som behandles videre under forbruksarbeidet i familien og under konsumeringen av produktene og tjenestene, det tredje og fjerde momentet i reproduksjonen av arbeiderklassen.
Den produksjonen som foregår inne i arbeiderklassefamilien er altså (med ytterst få unntak) kun bearbeiding av kjøpte produkter for forbruk – det er forbruksarbeid som bare kan skje på et materielle grunnlag som skapes av prisen på arbeidskraften – altså lønnen. Og prisen på arbeidskraften settes utenfor familien i møtet mellom kapital og arbeid eller mellom borgerskap og lønnsarbeidere i kapitalens hjelpefunksjoner som er organisert i offentlig sektor.
Derfor er arbeiderklassefamilien i sitt vesen heller ikke en fullstendig reproduksjonsenhet for arbeiderklassen. Den grunnleggende samfunnsmessige prosessen som fører til reproduksjon av arbeiderklassen foregår jo utenfor familien.
Etter at disse momentene i reproduksjonen av arbeidskraften er gjennomført, dvs. salg av arbeidskraften og tilegning av lønn, kjøp av nødvendige forbruksmidler, den nødvendige tilpasningen av disse gjennom forbruksarbeidet og til slutt sjølve konsumeringen av forbruksmidlene, har arbeiderklassefamilien lagt et materielt grunnlag for at det siste trinnet i reproduksjonen av nye generasjoner. Dette er befruktning, føding og oppseding. Det samfunnsmessige grunnlaget for videreføring av arbeiderklassen biologisk, skapes altså utenfor familien, gjennom salg av arbeidskraften.
Verken lønn eller befruktning og fødsler og sosialisering av den oppvoksende slekt i arbeiderklassen er avhengig av den institusjonen vi kaller den monogame arbeiderklassefamilie. Denne institusjonen er kun nødvendig i den grad det trengs en forbruksenhet av denne art i arbeiderklassen utover individet. Hovedtendensen ser ut til å være at kapitalismen oppløser den monogame familien. Den egentlig monogame familie er i dag langt på vei forsvunnet. Istedenfor har vi fått en relativt markert utvikling av seriemonogami og familier med bare en voksen – enslige eller mor (og i noen få tilfeller – far) med barn, og en rekke andre forhold. Svært mange lever og så enslig.
Ungene fødes utenfor familien, selve fødselen foregår i nesten alle tilfeller på fødeklinikker og liknende. Under befruktning, graviditet, fødsel og amming trer de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne tydeligst frem. En del feminister har benektet at slike forskjeller eksisterer, men hver graviditet og fødsel beviser det motsatte.
Mesteparten av sosialiseringen av ungene og ungdommen foregår i dag utenfor familien, bortsett fra i den første tiden – gjennom dagmamma, barnepark, barnehage, skolefritidsordning, skole, fritidsaktiviteter ledet av voksne og gjennom kamerater og venner/venninner osv.
Mye av omsorgen for de eldre og syke er også flyttet ut av familien, selv om familien også står for en god del av dette, og særlig kvinnene i familien.
Det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien
Hva er da det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien og hvor skapes det? Innenfor arbeiderklassen er det mengden av de forbruksmidler personen i familien kan skaffe til familien, som utgjør det materielle grunnlaget for en person sin dominans over en annen. Mengden av forbruksmidler en person kan skaffe til familien avgjøres av hvilken arbeidskraft kapitalen vil kjøpe og prisen på arbeidskraften som bestemmes i møtet mellom arbeid og kapital, eller i møtet mellom lederne for de hjelpefunksjoner som er nødvendig for kapitalen eller som er godtatt av kapitalen (offentlig sektor), og arbeiderne.
Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien, under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen. På samme måte skaper kapitalen og dens representanter grunnlag for andre typer undertrykking i arbeiderklassen gjennom forfordeling som gjennom noen formidlinger fører til rasisme osv. Denne forfordeling skjer ut fra kapitalens helhetlige behov for merverdiskaping og akkumulasjon og den typen arbeidskraft (vare) som kapitalen foretrekker ut fra dette perspektiv.
Kvinner og menn blir ikke vurdert som kjønn, eller som mennesker i det hele tatt, de blir vurdert som varen arbeidskraft. Kapitalen trekker til seg den arbeidskraftvaren som best kan tjene merverdiskapingen. I forhold til kapitalen kan det være en biologisk funksjonshemming av være kvinne. Det er ikke tilfeldig at den norske handelsflåten stort sett ble bemannet med mannlige arbeidere istedenfor kvinnelige. Men det kan også være en funksjonshemming å være mann. Det er ikke tilfeldig at spinne- og tekstilindustrien i kapitalismens barndom, og fremdeles, stort sett var/er bekvinnet og bebarnet. Under andre og vennligere samfunnsforhold vil de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne være til fordel for begge kjønn og de vil derfor da ikke være årsak til diskriminering og undertrykking fordi de direkte fremmedgjorte fellesskaper som utgjør grunnen til diskrimineringen er opphevd.
Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil den skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.
På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene. I denne kampen stiller mannen som regel sterkest fysisk, og bruker denne fysiske makten som sitt undertrykkingsredskap når det fremstår som nødvendig. Vi har omtrentlige tall for hvor mange menn som gjør dette og for hvor mange kvinner som er utsatt for det. Den psykiske kampen, og de metodene som brukes der, er mindre kartlagt.
Direkte og indirekte fremmedgjorte fellesskaper
Den direkte materielle fremmedgjøringen skjer altså hovedsakelig i møtet mellom ikke-eiere og eiere, som under kapitalismen tar form av skaping og tilegning av merverdi gjennom utbyttingen. Men det skjer også i møtet mellom kapitalens representanter i statlige/fylkeskommunale og kommunale virksomheter og de vanlig lønnsarbeiderne her. I disse forholdene finner vi de direkte fremmedgjorte fellesskaper. Et grunnleggene trekk ved disse fellesskapene er at de er basert på konkurransen og altså fiendskapen mellom arbeid og kapital, mellom kapitaler, mellom individer og mellom mindre grupper av individer. Innen arbeiderklassen selv fungerer konkurransen om arbeidet splittende slik at grupper av arbeidere og arbeiderindivider har en tendens til å hate hverandre. Det er bare kampen mot kapitalen som kan tvinge dem sammen i fellesskap og enhet. Og dette fellesskapet/denne enheten kan bare omfatte hele arbeiderklassen dersom det har oppheving av kapitalen og frigjøring av menneskene som mål. Den splittete arbeiderklassen som ikke har bevisshet om sin stilling og enhet, kaller vi ofte arbeiderklassen i seg. Når arbeiderklassen bevisst oppfatter seg som en klasse med et mål for virksomheten sin kaller vi den en klasse for seg.
Den direkte fremmedgjøringen som springer ut fra de direkte fremmedgjorte fellesskaper formidles gjennom alle andre typer fellesskaper som eksisterer under kapitalisme, som rasen/den etniske gruppen, religionen, nasjonen, staten (med offentlig sektor), fagorganisasjonen, familien, partiet, osv. Disse fellesskapene er da bestemt som fremmedgjorte av den tvungne arbeidsdelingen, av privateiendommen, av kapitalen, av merverdiskapingen, av utbyttingen. Disse fellesskapene skaper ikke direkte fremmedgjøring selv og kan derfor kalles indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Forståelsen for dynamikken i forhold innenfor disse felleskaper er umulig uten å undersøke deres forhold til arbeid/kapitalforholdet som altså ligger utenfor disse fellesskapene, men likevel virker bestemmende inn på dem.
Jeg hevder altså at prisen på arbeidskraften, eller lønnen, er grunnlaget for reproduksjonen av arbeiderklassen. Derfor skjer reproduksjonen av arbeidskraften gjennom salg av arbeidskraft og bruk av denne arbeidskraften som i den materielle og immaterielle produksjonen skaper de varene som arbeiderklassen forbruker. Gjennom kjøp av forbruksmidler for lønn sikrer arbeiderklassen sin reproduksjon. Uten lønn, eller tilsvarende sosiale ytelser, vil arbeiderklassen ikke kunne reprodusere seg. Utover dette samfunnsmessige grunnlaget har reproduksjonen et biologisk-naturlig grunnlag også. Uten befruktning og fødsler ingen reproduksjon av klassen. Men under kapitalismen er det forholdet til kapitalen som bestemmer dette siste, og ikke omvendt. Dette er den marxistiske befolkningsteorien.
De biologiske og menneskeskapte forskjeller som reelt sett finnes mellom mennesker av forskjellig kjønn, rase/etnisk gruppe, folkeslag, seksuell legning eller religiøs/moralsk og politisk innstilling osv. i dag, blir bare til antagonismer (fiendtlige motsetninger) i den grad kapitalen forfordeler disse individer og grupper ut fra sitt krav til reprodusjon av kapitalen og skaping av ny kapital. Derfor kan ikke kampen mot rasisme, sexisme og annen diskriminering vinnes uten at grunnlaget for den materielle fremmedgjøringen, privateiendom og kapital, samfunnsklassene og all ikkebevisst, tvungen arbeidsdeling, blir opphevet, dvs. uten at vi når frem til den fullt utviklete kommunisme.
Fenomenenes skinn og formidlete antagonismer, grunn og årsaker
Men de antagonismer som har sin grunn i den materielle fremmedgjøringen og den kapitalistiske utbyttingen, formidles i arbeiderklassens nære forhold, i fellesskaper som finnes utenfor produksjon og handel og deres hjelpefunksjoner – og særlig i familien. Her fremtrer skinnet av de fenomenene som har sin grunn i utbyttingen. Her møter og ser kvinnelige og mannlige medlemmer av arbeiderklassen altså personlige og gruppemessige antagonismer innen klassen selv, og innen familien selv som har sin grunn i den kapitalistiske utbyttingen. Det er da lett å tro at alle de forskjellige årsakene som en kan finne til alle disse antagonismene, for eksempel i forholdet mellom mann og kvinne innenfor den moderne monogame familien, er grunnen til antagonismene. Men hvis en gjør det, så glemmer en nettopp hvilken grunn disse årsakene spiller seg ut på, nemlig de kapitalistiske eiendomsforholdene og den utbyttingen som følger av disse.
Kvinneundertrykkingen i arbeiderklassefamilien og innen arbeiderklassen for øvrig er derfor en formidlet, indirekte klasseundertrykking som rammer en del av klassen spesielt.
Denne formidlete klasseundertrykkingen er en helt reell og særegen undertrykking og den kan ikke oppheves under kapitalismen like lite som klasseundertrykkingen selv kan oppheves. Den kan heller ikke reduseres til klasseundertrykking, som altså er direkte fremmedgjøring. Men kapitalen er likevel den materielle grunnen under all undertrykking i vår epoke. Derfor må både kampen for mannefrigjøring og for kvinnefrigjøring føres i former som konsentrerer menn og kvinner sitt raseri mot kapitalen og mer presist mot den borgerlige statsmakten. Det er bare dette som vil gjøre det mulig å oppheve kvinneundertrykkingen.
Men selv når kapitalen er opphevet og vi er over i den politiske kommunismen/sosialismen, vil det eksistere en grunn for undertrykking av kvinnene i samfunnet i den grad den borgerlige retten gjelder: fra enhver etter evne til enhver etter innsats. Denne retten vil gjelde i hele første fase av kommunisme, den som ofte blir kalt sosialisme. I denne fasen av kommunismen er enda ikke nøden helt opphevet, den tvungne arbeidsdelingen er ikke helt opphevet, alle mulige slags rester fra kapitalismen fortsetter å eksistere i lang tid, staten kan ha mange borgerlige trekk osv. Altså, den materielle fremmedgjøringen er ikke opphevet samtidig med opphevingen av kapitalismen og opprettingen av den proletariske statsmakten. Dette vil gjøre at de antagonismer som er formidlet fra den tvungne arbeidsdelingen i produksjonen til andre fellesskaper, vil fortsette å eksistere. Derfor vil kampen for kvinnefrigjøring fortsette helt frem til den utviklete kommunismen, helt til alle rester av den materielle fremmedgjøringen er opphevet. Slik vil kampen for kvinnefrigjøring være en viktig drivkraft både i kampen for den proletariske politiske revolusjonen og i kampen for å omdanne den politisk kommunismen (proletariatets diktatur, sosialismen) til sosial kommunisme.
Når ikke arbeiderklassens hovedfiende er avdekket, og når det ikke er noen organisert kamp mot hovedfienden som er rettet inn på å oppheve kapitalismen så øker tendensen til at medlemmer av klassen retter frustrasjon og raseri mot hverandre istedenfor mot den virkelige fienden. Dette skjer ut fra motsigelser slik de overflatisk trer frem for den fremmedgjorte hverdagsbevisstheten. I noen tilfeller fører konfliktene til bruk av fysisk vold. I familien ytrer det seg av og til slik at mannen tar ut det oppmagasinerte raseriet sitt og fortvilelsen/avmakten sin, som har sin grunn utenfor familien, mot det individet/de individene som personlig står ham nærmest. Gjennom en slik avreagering blir kvinnen terrorisert og han selv svekket eller uskadeliggjort i forhold til kampen mot den virkelige fienden, samtidig som en eventuell allianse mellom mann og kvinne i denne kampen langt på vei blir umulig.
Det er arbeiderklassemannens hovedansvar å få slutt på dette ved å rette raseriet rett vei – mot borgerskapet – for frigjøring av alle mennesker, for kommunismen.
Monopolenes nyliberalisme – utvikling mot reformistisk despotisme
Vi er nå inne i en periode der den demokratiske reformismen (sosialdemokrati og sosialliberalisme) i hovedsak ikke fungerer lenger når det gjelder å gi folk levelige kår. Den monopolkapitalistiske nyliberalismen er blitt den dominerende retning istedenfor den sosialdemokratiske og sosialliberale. I Norge er dette mindre klart akkurat nå enn i USA og England (særlig), og i Frankrike og Tyskland – for ikke å snakke om i Øst-Europa og Asia. Men etter hvert, og særlig under lavkonjunkturer, vil det bli klarere. Dersom spekulasjons- og gjeldsboblen i verdensøkonomien virkelig sprekker, vil det komme som et enormt sjokkartet trykk.
Dersom nyliberalismen fører til stadig større polarisering i verden både innenfor og mellom stater, slik Marx sier at kapitalens utvikling nødvendigvis vil være, og slik vi ser til daglig, så vil monopolkapitalen (borgerskapets ledende skikt) trenge erobringskriger, religions- og rasekriger, mafiosering, sexisme og rasisme, kort sagt den despotiske reformismen (f.eks. fascisme/nazisme), istedenfor den sosialdemokratiske.
Vilkår for å oppheve kvinneundertrykkingen
Gjenoppretting av sosialdemokrati (det gamle DNA) eller sosialliberalisme (det gamle Venstre) blir mer og mer vanskelig. Derfor vil det etter hvert bare være mulig å opprette en stor enhetsfront mot fascismen dersom kommunismen blir sett på som et mulig og ønskelig alternativ blant relativt mange av de som er mest aktive politisk innen arbeiderklassen, dersom flertallet av arbeiderklassen kan forenes i kampen ut fra sine daglige interesser (hverdagsbevissthet) og dersom kampen blir ledet av et skikkelig kommunistisk parti, slik som AKP har politikk til å bli (men ennå ikke antall).
Dette er i dag hovedvilkårene for at vi skal komme videre i kampen mot kvinneundertrykkingen. I dette arbeidet må både arbeiderklassemennene og -kvinnene bevisst rette raseriet sitt mot borgerskapet. Hvis raseriet ikke går mot den virkelige grunnen til at det oppstår, så blir det avbøyet i retning formidlete årsaker som spiller seg ut på denne grunnen, og da rammer det det som ut fra hverdagslivsperspektivet ser ut til å være grunnen til den enkelte konflikt. Det kan være en sjøl eller noen som en har et nært personlig forhold til, eller andre syndebukker. Dette avbøyete raseriet kan ikke oppheves så lenge arbeiderklassen eksisterer. Det er en del av arbeiderklassens livsvilkår og det fører, når det får en dominerende posisjon, til selvødeleggelse og ødeleggelse av det samholdet i arbeiderklassen som er nødvendig for å komme ut av den situasjon som ligger til grunn for raseriet.
Den borgerlige kvinneundertrykkingen, som blir formidlet gjennom arbeiderklassemennene, kan ikke oppheves dersom ikke også grunnen til klasseundertrykkingen oppheves … dvs. kapitalen selv og den tvungne arbeidsdelingen. Det er det kapitalistiske samfunnet som skaper undertrykkende tendenser hos arbeiderne igjen og igjen, samme hvor mye enkeltpersoner forsøker å heve seg ut av denne fremmedgjorte situasjon. Og hvis det fins undertrykkende tendenser hos kvinnene også, så har de det samme utspring.
Det er nødvendig at arbeiderklassekvinnene organiserer seg og driver klassekampen og kvinnekampen sin ut fra den særegne måten som både den direkte og den formidlete klasseundertrykkingen rammer de på, slik som alle undertrykte og diskriminerte grupper må. Hvis de ikke gjør det, vil de i virkeligheten risikere å bli satt mer eller mindre på sidelinjen av arbeiderklassemennene. I denne kampen kan og må de finne allierte blant kvinner i andre klasser som også er undertrykt, men uten å falle for den borgerlige ideologien blant disse kvinnene.
Det er også viktig at mennene blir oppmerksomme på den rollen de spiller i formidlingen av kapitalens særegne undertrykking av kvinnene i arbeiderklassen – og at de kjemper mot denne rollen. Uten dette vil det i virkeligheten bli umulig for kvinnene å stå sammen med dem i kampen mot den felles fienden. Kampen mot den formidlete, men reelle, dagligdagse, nære undertrykkingen fra mannen sin side vil da nødvendigvis overskygge kampen mot grunnen til at denne undertrykkingen oppstår. Bare hvis mennene i arbeiderklassen retter raseriet mot den virkelig grunnen til dette raseriet og ikke mot kvinnene i arbeiderklassen (eller andre lynavledere), vil kvinnene og mennene kunne stå sammen i kampen mot sin grunnleggende fiende, for de mål som vil oppheve grunnlaget for både klasse- og kvinneundertrykkingen og annen undertrykking. Bare da vil mennene kunne utvikle en virkelige maskulin stolthet.
For at de skal klare dette, er det også viktig å få frem at arbeiderklassemennenes undertrykking av kvinnene ikke kommer av at de er av mannekjønn Det kommer heller ikke av at de er onde på noen annen måte, men av at de faller inn i den klassesplittende, fremmedgjorte rolle som kapitalen og eierne av produksjonsmidler (borgerskapet) og de reformistiske retningene i arbeiderklassen sjøl (sosialdemokratiet og sosialdespotiet/fascismen), hele tiden presser dem inn i og som blir styrket av den historiske tradisjon til den monogame overklassefamilien, med mannlig dominans over kvinnene og barna.
(16. juni 1998 til 21. februar 2000)
Fremmedgjøring
Fremmedgjøring er et nøkkelbegrep i artikkelen. Det er et nøkkelbegrep fordi det formidler hverdagslivsperspektivet og den marxistiske teorien: Ureflektert bruk av hverdagslivsperspektivet gir feil teori, og praksis som ikke har utgangspunkt i hverdagslivsperspektivet blir fåfengt. Fremmedgjøring er rett og slett at menneskene sine samfunnsmessige produkter vender seg mot skaperne. Produktene tar form av mektige, fremmede og tvingende krefter som tilsynelatende ikke har noe som helst å gjøre med sine skapere. Kapitalen i sin tinglige form er en slik tvingende, fremmed og mektig kraft som tyranniserer arbeiderklassen. Kapitalistene vil selvsagt ha det til at de har skapt denne kapitalen. Slik kan det og se ut på overflaten, men alle marxister ved at den er fullt og helt arbeiderkalssens eget verk. Arbeiderklassen skaper altså sin egen undertrykking gjennom den formen den kapitalistiske produksjonsprosessen tar. denne formen – de kapitalistiske produksjonsforholdene – er grunnen til fremmedgjøringen. Det er dette Marx karakteriserer som virksomhetens fremmedgjøring, den fremmedgjørende virksomhet og den virksomme fremmedgjøring. Fremmedgjøring er latså en materiell, objektiv prosess som er uløselig knyttet til kapitalismens innerste uvesen. den tilslører sine egne grunner og gir illusjoner om at det er mulig å lese kapitalismens virkninger direkte på samfunnets overfalte. Den vrenger og vrir på motsetninger og lar grunner framtre som årsaker og omvendt. Den bytter om på subjekt og objekt ved å gi tingene liv og gjøre menneskene til ting (tenk bare på hvordan borgerlige politikere omtaler budsjettbalansen – som om den skulle være et levende, sårbart vesen – mens de gir katten i de menneskene som budsjettet var ment å tjene.) Fremmedgjøring er all falsk bevissthets onde stemor, og må medreflekteres i all teoretisk virksomhet.
Arne Andersen
Relaterte artikler
Debatt: Dei viktige kvartera – halvtimen rundt revolusjonen
Harald Minken har i Røde Fane nr 4 og 5 1999 ein stor artikkel om dei første femten minutta av revolusjonen – korleis desse vil arte seg, og kva for grep folk kan og bør ta straks dei tek over makta. Artikkelen er opphavleg ei sommarleirinnleiing, og han finst også i AKP sin nye studiesirkel. Mykje av det Minken skriv er spanande. Men som alle andre innleiingar lyt ho følgjast opp med debatt (og kan hende med ein konklusjon etter kvart). Her er nokre spørsmål og tankar til ordskiftet frametter.
Det klokaste står kan hende i det første avsnittet. Dette gjorde meg oppriktig glad: «Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført.» Denne påminninga kunne vi gjerne skrive på baderomsspegelen, sånn at vi må lese ho kvar morgon.
Den største mangelen med artikkelen er nok at Minken har valt å sjå revolusjonen i eit vakuum. Han snakkar om det første kvarteret etter, men nemner ikkje det siste kvarteret før omveltinga. Noko har skjedd i Noreg sånn at «vi» (= arbeidarane, folket) tar makta. Lesarane får ikkje vite noko særleg om den generelle situasjonen, innanlands eller utanlands. Men vi skjønner at det meste er snilt og venleg, for den internasjonale kapitalen lar seg fredeleg kjøpe ut. (Minken vil at dette skal gjerast med pengar frå Oljefondet, noko som verker som ein ganske underleg tanke.)
Dette er nok eit medvite val frå forfattaren. Det finst naturleg nok eit hav av ulike scenario for den før-revolusjonære perioden, og det går ikkje å seie noko konkret om tida etterpå utan å velje eitt av desse. Minken freistar altså å gjere det vitskapsfolk kallar eit kontrollert eksperiment (og det var nok dette sommerleirleiinga bad han om): Han endrar ein einskild variabel for å sjå kva som skjer rundt omkring elles. Dette kan vere spanande og lærerikt, men å halde fram i dette sporet er truleg ganske meiningslaust.
For at det skal bli revolusjon, må vi ha ein revolusjonær situasjon, dvs at makthavarane ikkje lenger er i stand til å styre dei undertrykte, som på si side må kjenne kvardagen som så utåleleg at det er verdt å ta sjansen på noko heilt nytt. Det tyder at dei må oppleve naud, kvantitativt eller kvalitativt. Eg trur det er utenkjeleg med ein revolusjon – i tydinga eit omfattande folkeleg opprør – utan ein slik bakgrunn.
Det er den kvantitative nauden det oftast har blitt skrive om i sosialistiske skrift: mangel på mat og arbeid, krigssituasjonar, imperialistisk undertrykking og utbytting, etter kvart kanskje også miljøkatastrofar. Det er slett ikkje utenkjeleg at Noreg kan oppleve sånt. Vi ligg framleis i grenselandet mellom atommaktene. Vi har ein relativt einsidig økonomi.
Men som situasjonen ser ut akkurat no, er det kanskje meir nærliggjande å sjå på den kvalitative nauden. Få lir direkte fysisk naud i Noreg i dag. Men enda om samfunnet (= landet og innbyggarane samla sett) flyt over av pengar, så er fordelinga og bruken av dei heilt på trynet: Skolane ramlar saman, kulturlivet vert kommersialisert, psykiske lidingar breier om seg, overklassen pralar med rikdommen sin medan dei gamle og sjuke må ut med stadig større eigenandelar, postkontor stengjer, større og større delar av infrastrukturen vert lagt ut på marknaden, det same gjeld stadig fleire sider av det vi er vane med å rekne som normal menneskeleg kontakt. Det er openbart for alle som vil sjå, at ting kunne vore gjort mykje mykje annleis – og betre. (Og dersom vi tenker oss om, vil vi og sjå at dette er ein naud av ein anna type. Rett nok har han sine kvantitative sider, men han kan berre delvis avhjelpast med meir pengar.)
Det er ikkje vanskeleg å få folk med på at verda ikkje heng på greip. For den som kan og vil organisere politisk arbeid, er tilhøva særs gode. Dersom dette held fram (og det er liten grunn til å tru noko anna), skal vi ikkje sjå bort frå at det kan utvikle seg til ein verkeleg revolusjonær situasjon.
Same kva variant som blir den verkelege: Noreg det siste kvarteret før revolusjonen vil vere eit heilt anna Noreg enn det vi har i dag. Situasjonen for arbeidarklassen vil vere utåleleg, for borgarskapet og maktapparatet umogleg. Det er nettopp difor det blir revolusjon. Minken kjem ikkje inn på dette i det heile.
Korleis vil overklassen og omverda reagere på revolusjonen i Noreg, eller til og med på den før-revolusjonære situasjonen? Er det mogleg å tru at dei vil slå seg til ro og lite på Minken sitt program som seier at alle utlendingane skal få full refusjon? Neppe. Men kva vil dei gjere? Sette inn økonomiske mottiltak, til dømes fryse oljefondet eller blokkere utanrikshandelen? Eller meir drastisk, hærsette boreplattformene eller gå til full invasjon?
Det er ikkje vanskeleg å innsjå at dette – som på eit eller anna vis må skje – vil ha svært stor innverknad på korleis samfunnet vidare skal organiserast. Når Lenin ikkje fekk hand om statskassa frå første dag (eit døme frå artikkelen), så var det naturlegvis fordi det var strid om kravet var rettmessig. Det er ingen grunn til å tru at vi eller våre etterkommarar vil få det annleis. Minken sitt tankespinn kan difor vere interessant, men det er også farleg, for det har i seg ei reformistisk kime – trua på den snille overgangen.
Som ei vidareføring av denne mangelen, må eg også nemne at Minken, når han greier ut om kva for utgifter den nye staten vil ha, ikkje seier noko som helst om forsvaret. Heller ikkje om gjenoppbygging av infrastruktur som måtte vere blitt øydelagt.
Ei anna skeiv side ved artikkelen er at han er så gammalmodig i eksempla. Datateknologien endrar produksjonsmidla med stor fart. Produktiviteten aukar dramatisk. Vi treng framleis skipsverft og mekaniske verkstader, men desse krev langt mindre arbeidskraft enn før. Tungindustrien i vår tid (dvs. produksjonen av produksjonsmidla) er i mykje større grad enn før intellektuell; skolar, forsking, teknologifirma og ingeniørdelen av sjølve produksjonen. Dette tyder slett ikkje at Minken tar feil når han seier at den viktigaste oppgåva etter revolusjonen vil vere å hushaldere med arbeidskrafta. Men Sovjet måtte altså sørgje for å ha ein traktorfabrikk og nokre ingeniørar ferdig i tide for at produksjonen skulle gli. Kva kjem vi til å trenge?
Dei fleste av oss på venstresida har vore for lite flinke til å ta denne utviklinga inn over oss. (Dvs. mange har enda opp i databransjen, men dei har kan hende ikkje så mykje føling med politikken lenger?) Vi har ein teori som er fullt brukande i dagens situasjon – og også på morgondagens, vonar eg. Da er det best om vi bruker han på aktuelle situasjonar, og ikkje rotar oss bort i museumstenking.
Noko anna som manglar i artikkelen er ei spesifisering av kven «vi» som lagar revolusjon, er. Det er mogleg det kan verke opportunistisk, men lyt vi ikkje i perioden rett etter revolusjonen sjå litt ekstra til kven som bidrog mest til omveltinga når vi prioriterer? Er det ikkje grunn til tru at kvinnene vil ha en mykje meir sentral plass i denne revolusjonen enn i dei vi har sett tidlegare? Og bør ikkje det føre til at kvinnekrav kjem høgare opp på lista etterpå.
Ungdommen har alltid stått sentralt i opprør. Det nye vil vere at vi har ei stor gruppe høgt utdanna ungdom. Vil det være mogleg å byggje opp det nye samfunnet utan å ta særskilt omsyn til deira ønskje og behov?
Den siste innvendinga eg vil ta opp, er av det økonomisk-teoretiske slaget. Dette er artikkelforfattaren sin heimebane, men det får våge seg. Spørsmålet er: Har Minken sitt etter-revolusjonære samfunn avskaffa kapitalen slik han påstår? Det vil framleis vere graderte løner og insitament for innsats og påfunn, sånn at folk kan oppnå ein viss personleg rikdom. Bedriftene skal handle med kvarandre. Dei skal gå med overskott, noko som skal skje ved hjelp av auka arbeidsintensitet og rasjonalisering. Dei skal konkurrere på den internasjonale marknaden.
Argumentet for at kapitalen er avskaffa er at det ikkje skjer ein privat akkumulasjon av meirverdi. Men kan ein måle lønnsemd utan at det vert produsert meirverdi, eller i alle fall eit meirprodukt? Og er det sånn at det tyder mindre utbytting at det er samfunnet eller staten som tar hand om dette meirproduktet? (Nei, Minken vedgår at det ligg ei fallgruve her.)
Eit hovudtrekk ved kapitalismen i Vesten i dag (marknadsliberalismen som han gjerne vert kalla) er at stadig fleire sektorar vert overtekne av marknaden. Velferdsstaten vert bygt ned og private ordningar tar over. Det tyder at stadig fleire sider ved samfunnslivet møter krav om meirverdi og profitt. Og det tyder også at dei får varekarakter. Og slik eg hugser Marx, er det dette som er grunnlaget for framandgjeringa av mennesket. Skal vi få demokrati og reelt menneskeverd, er det ikkje berre kapitalen som må vekk, men heile vareproduksjonen. Er det da godt nok med den langsame revolusjonen som Minken skriv om?
Rett skal vere rett, Minken har skrive ein artikkel nokon har bede han skrive. Og eg kritiserer han altså fordi han ikkje skreiv noko heilt anna. Men likevel må eg undrast: Er det verkeleg ein revolusjon han skriv om?
Neste utfordring blir likevel å vere så modig som han er. Eg lyt difor også skrive noko om korleis eg ser for meg revolusjonen. Men det vert i alle fall ikkje i dag.
Relaterte artikler
Debatt: Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen – en kritikk av Harald Minken
Når Harald Minken (jfr. artiklene i Røde Fane nr 4 og 5 i fjor (1999) snakker om arbeiderklassen etter kapitalismen, sier han staten. Når han snakker om staten, sier han arbeiderklassen. I hans vokabular finnes det ingen forskjell. Under arbeiderstaten er de to identiske. Hvordan dette plutselig skal ha blitt tilfelle, sier han ingenting om. Mellom linjene spøker det revolusjonære partiet – aldri nevnt, men nok ikke glemt – enten det er som regjeringsparti eller dukkemaker bak opposisjon.
Det er interessant å merke seg den store kontrasten mellom den umiddelbare hastverk Minken har for å legge all makt i statens hender, og den gode tid han mener vi kan ta oss med å gjøre noe mer. «Parola for den første tida: «business as usual»,» skriver han. Det er først når han diskuterer den senere utviklingen av sosialismen at han i forbifarten nevner at «lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt».
Selv om han bedyrer at «alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid», viser han aldri hvordan arbeiderklassen plutselig kan styre samfunnet hverken «som helhet» eller «til enhver tid». Dette er ikke overlatt til fantasien eller er tatt for gitt, det er faktisk ikke tilfelle. I hele artikkelen forutsettes implisitt en revolusjonært elite som tar statsmakten på vegne av arbeiderklassen og styrer skuta i deres interesse.
Denne revolusjonære eliten er vitenskapelig anlagt, skal man vite. «Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke.» Arbeiderklassens egen oppfinnsomhet og skaperkraft er ikke i sentrum lenger når samfunnet er omdannet til et laboratorium hvor de revolusjonære vitenskapsmennene (det aktive subjektet) skal teste ut sine teorier på folket (det passive objektet).
Marx skrev i Grundrisse at det «kan ikke finnes noe mere feil og absurd enn å postulere fellesskapets kontroll over deres totale produksjon, på basis av bytteverdi, på penger» (1). Riktignok er Marx noe mere pragmatisk i tredje bok av Kapitalen og i Kritikk av Gotha-programmet, men grunnideen er krystallklar hele veien – produksjonen av bytteverdier står i motsetning til sosialisme.
Desverre har den sosialistiske bevegelsen siden Marx vært alt for mye opphengt i eierskap. Hvem som formelt eier produksjonsmidlene er i siste instans irrelevant hos Marx. Det er ikke distribusjonen av penger eller eiendomsrett som er bestemmende, men produksjonsformen (2). Distribusjonsformen er sekundær, som Marx sier det: «distribusjonens struktur er totalt determinert av produksjonens struktur» (3).
Minken fortsetter eierskapsfetisisjmen og i den grad han tar opp spørsmålet om produksjon er det for å slå fast at lønnsarbeid er hva vi skal ha under sosialismen. Sosialisme blir et spørsmål om statlig eierskap over produksjonsmidlene. «Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender.» Det gamle revolusjonære kravet om lønnsarbeidets avskaffelse har blitt gjort om til et krav om lønnsarbeidets totale institusjonalisering.
Videre er diskusjonen om «sosialistisk markedsøkonomi» versus planøkonomi heller tvilsom. Planøkonomi er noe «vi vil innføre etterhvert.» Problemet med denne overgangen kommer han selv inn på, når han nevner at det «er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring.» Markedet fungerer som en «usynlig hånd» som driver splitt og hersk med arbeiderklassen, og dersom et samfunn skal styres fra marked til plan over en lengre periode, må det gjøres av en elite, fordi arbeiderråd eller tilsvarende organer ikke vil ha noen funksjon og vil dø bort under perioden med «markedssosialisme».
I det hele tatt, når du kikker på hva som egentlig har skjedd etter Minkens «revolusjon», så er det ikke så veldig mye. Arbeiderklassen «har makta» ved at de har fått de riktige politikerne bak statsskuta. Kapitalen er statseid. Noen fine reformer. Deretter «business as usual» mens arbeiderne venter på at de store revolusjonære utfører sin langsomme samfunnskirurgi, og det samtidig som verdensimperialismen sirkler inn renegatstaten.
Den «arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke», finner du ikke i Norge, hvor rentenivået er klassekamp og fedme er et større problem enn underernæring. Tvert i mot, folk har sett hvordan «opprør» ofte har ført en av sted langt fra de hardt tilkjempete rettigheter vi har i dag, og vil i utgangspunktet være meget kritisk til radikale midler.
Skal vi overbevise, må vi gjøre det bedre enn dette.
Fotnoter
1) Grundrisse, side 158-159, min oversettelse, P.M.
2) Se for eksempel Moishe Postone: Time, Labour and Social Domination
3) Grundrisse, side 95, min oversettelse, P.M.
Relaterte artikler
Debatt: Natur- og miljøvern under kommunismen
Seemann er medlem av miljølaget i Oslo AKP
På side 36 i Røde Fane (RF) nr. 2, 1999 skriver Morten Falck (MF) under avsnitt E følgende: «Det stygge, brune, kapitalistiske puppeskallet hindrer utvikling og frigjøring, det er destruktivt. Det må sprenges, slik at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg til framtidas strålende sommerfugl: Det kommunistiske samfunnet, der målet ikke er profitt for de få, men et samfunn der behovene dekkes og menneskene kan utvikle sine evner og ressurser i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike.»
Den første delen av dette utsagnet (at kapitalismen er destruktiv) er jeg skjønt enig i. Den andre delen derimot er så full av superlativer uten forbehold om hva kommunismen kan lede til av goder, at det kan oppfattes som en garanti for at kommunismen vil redde oss ut av kapitalismens miljøhelvete uansett. At MF i et svarinnlegg til Olav Randen i RF nr. 5, 1999 (samme nummer som Miljølaget har sin kommentar til MF sitt innlegg i RF nr. 2, 1999) sier seg enig i at «kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti», oppfattes som en innrømmelse av at ting kan gå galt også under kommunismen. Miljølaget deler fullt ut dette synet, men vår tolkning av MF sitt syn om garanti oppfatter jeg som riktig ut fra det MF faktisk skrev i RF nr. 2,1999. Kommentaren fra Miljølaget i RF nr. 5, 1999 hadde imidlertid ikke mulighet til å fange opp en slik enighet fra MF sin side, pga kronologien i innleggene.
Til spørsmålet om hvem som skal sette/bestemme hva rammene for den fysiske verden er? «Poenget er at de grensene setter naturen selv,» skriver MF. Mon det! MF har allerede sagt seg enig i at kommunismen ikke er noe garanti. Det kan jo ikke bety annet enn at menneskene under kommunismen også kan være i stand til å gå over tålegrensen for den fysiske verden? Spørsmålet om hvem som skal bestemme er derfor helt relevant. Er det en verdensregjering som skal sette foten ned?
Som svar på Miljølagets spørsmål om MF uten videre går ut fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og at disse handlingene er forenlige med å ikke ødelegge natur og miljø, svarer MF: «For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene.» Det er selvfølgelig i dagens situasjon mye riktig i MF sitt svar på spørsmålet, men en viss nyansering og problematisering hadde vært på sin plass. Lenge før kapitalismen tok over som dominerende samfunnssystem, ble store deler av verdens skoger (Europa/Afrika) rasert pga behovet for brensel, nettopp av enkeltmennesker. At lignende foreteelser og overfiske fra den enkelte fisker ikke skjer i dag, kan bero på at «eiendomsretten» til ressursene er forskjøvet over til store kapitalinteresser. Hva vet vi om «trykket» på fiskeressursene i for eksempel Lofoten dersom 12.000 (tolv tusen) fiskebåter (enkeltmennesker) konkurrerte om ressursene, slik det faktisk var for 100 år siden?
Så til spørsmålet om «menneskene fikser alt i verden (naturen) til fordel for menneskeheten», slik Miljølagets formulering i kommentaren til MF var. I et slikt utsagn ligger naturligvis vissheten om at naturen selv har vært gjennom en utvikling på flerfoldige hundre av millioner av år, og at menneskene derfor må ha en viss ydmykhet for de kompliserte systemer og geniale løsninger som er resultat av en slik utvikling. Det betyr ikke annet enn at mennesket, som bare en noen få hundre tusen år, må fare ytterst varsomt og forsiktig fram når man skal gripe inn i deler av et system som henger nøye sammen og hvor de enkelte delene er avhengig av og påvirker hverandre. Vi må ikke glemme at naturen stort sett har styrt seg selv fram til vår tid og at det er først nå at menneskets inngripen har gjort et kvantitativt sprang. Selv under kommunismen vil det av ulike årsaker kunne være «ønskelig» å forsere fram forskningen, noe som kan gjøre stor skade både på mennesker, dyr og planter. Hvem bestemmer tempoet? Den samme verdensregjeringen?
MF har lett for å argumentere ut fra en idealtilstand, det kommunistiske samfunn. Men det vil vel finnes skarpe og dyptgripende motsigelser også i det kommunistiske samfunn? Menneskene vil også ha ulike behov og interesser under kommunismen og utvikle seg i utakt. I MF sitt «frihetens rike» vil det derfor også foregå uønskede og uansvarlige inngrep i naturens naturlige syklus. Hvem skal styre slik virksomhet? Poenget med skepsisen i Miljølagets svar til MF, er at man oppfatter at MF har en overdreven tro på at det er selve systemskiftet som vil endre tingenes tilstand til det bedre for menneskene. Men glemmer han ikke da at bak systemene står det mennesker? Spørsmålet blir i siste instans hvordan man sikrer en forsvarlig utvikling i praksis.
Relaterte artikler
Innhold 2000 nr 1
- Turid Horgen og Hanne Wilhjelm: Kvinnejournalen mot 25 år
- Jorun Gulbrandsen: Finnes det oppvaskgener?
- Finn Sjue: Stalinisme i Norge
- Sissel Henriksen: Internasjonal kvinnehandel – vår tids slavehandel
- Kjersti Ericsson: Frigjøring og gjenskaping av undertrykking
- Reidun Heiene: Politisk makt – ikke forbrukermakt!
- Miljødebatt:
- , Miljølaget til AKP: Et miljøproblem som krever systemskifte
- Olav Randen: Etter naturøydeleggingane
- Morten Falck: Kan kommunistene finne andre svar enn Lafarque?
Relaterte artikler
Kvinnejournalen mot 25 år
«Nå skal ikke alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen, nå har vi fått ei avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.» Slik skrev redaksjonen i 1975 i prøvenummeret til Kvinnefront. Både stoffvalg og profil var tett knyttet til ønskene fra Kvinnefrontens ledelse. Opplaget var tre ganger dagens, og prisen var 5 kroner.
Nettverket av kommisjonærer var stort og løssalget det viktigste for å holde bladet flytende økonomisk. Løssalget var en oppgave for kvinnefrontgruppene, og for mange kvinner en første handling i kvinnekampen. Kvinnefront var en del av den.
Kvinnekampen har endret seg i det kvarte århundret som har gått. Men bladet lever. I 1982 vokste Kvinnejournalen ut av Kvinnefront: Overgangen var også en markering av større frihet for redaksjonen og flere ikke-kvinnefrontere som aktive medlemmer av redaksjonen.
Den kvinnepolitiske betydningen til bladet har unektelig skrumpet med synkende opplagstall og mindre aktivitet på gatene. Men funksjonen som pustehull i tider med kvinnepolitisk lavkonjunktur og som arena for skrivende jenter, har ikke blitt mindre. Kvinnejournalen er stolt av å ha vært en viktig base for skrivende kvinner. Alle redaksjoner har følt ansvar for å bringe nyheter om kvinnekampen, kvinners hverdag, tanker og analyse og kvinnelig kunstneres produksjoner enten dette har vært i vårt, i våre naboland eller i 3. verden. Kontakten mot deler av den organiserte kvinnebevegelse utover Kvinnefronten, finnes om ikke til fast tid og sted, så i et omfang som knytter redaksjonen til disse. Enten det har vært Juridisk rådgivning for kvinner, FOKUS, Krisesenterbevegelsen, Kvinner på tvers eller KIM. I en viss kontrast til den sterke proklamasjonen for 25 år siden kan vi se en utvikling i retning av at Kvinnejournalen har blitt talerør for nettopp større deler av kvinnebevegelsen. Dagens redaksjon er stolt av å være motstrøms og fortsatt komme ut. Våren 1999 da det var akutt behov av flere innsatsvillige kvinner i redaksjonen, ble det gjennom annonser etterspurt frivillig arbeid. Responsen var stor. Nå er redaksjonen ny, stapp full av fornyet og ny energi, av ideer og krefter.
Signalet som tilstrømmingen gir er viktig. Å handle i feministisk ånd er igjen blitt mulig for en ny generasjon. Vi kan i hvert fall forstå tilstrømmingen på denne måten.
Den nye redaksjonen lover godt av flere grunner: For fortsettelse av bladet, for et bedre og mer spennende blad. Nå består redaksjonen av noen få gamle medlemmer, med bred og omfattende kvinnepolitisk erfaring. Og mange fra en helt ny generasjons feminister, som har om ikke personlig så politisk, vokst opp som pikebarna til 70-tallets kvinneopprører. Denne redaksjonen skal lage blad sammen. Det må det bli noe helt nytt utav.
Vi inviterer til å følge med. Et abonnement er lurest. Du er heldig hvis du får kjøpt bladet hos Narvesen.
Relaterte artikler
Finnes det oppvaskgener?
Jorun Gulbrandsen er lærer og leder av AKP.
Det er mange forsøk på å forklare hvorfor kvinner er undertrykt. Et av dem handler om å fortelle at kvinne og mann er ulike fra naturens side og at det er dette som er grunnen. Finnes det et oppvaskgen? Eller et kjøretraktorgen? Den biologiske determinismen har styrka seg. Andre forsøk på å kvele kvinnekampen, går ut på å spre myten om at likestillinga har kommet langt nok, det gjelder bare å utnytte mulighetene.
På venstresida er det liten debatt om disse viktige spørsmåla. I stedet har vi sett en debatt om boka Råtekst, der forfatterne av noen blir anklaget for å representere en borgerlig individualisme. Høsten 1999 var det en (liten) debatt om feminisme etter bøkene Fittstim og Råtekst. I Klassekampen var det flere innlegg om at Råtekst var et uttrykk for noe de kalte «individfeminisme», en «feminisme» som noen oppfatter som kvinnekampens fiende nummer 1 for tida. Denne artikkelen tar opp at kvinnekampen har helt andre og sterkere fiender når det gjelder ideologi i år 2000 og diskuterer det som blir kalt «individfeminisme». Først vil jeg si litt om frigjøringsperspektivet:
Reform eller revolusjon?
Kvinneundertrykkinga er knytta sammen med klasseundertrykkinga. Utviklinga av klasser førte også til utvikling av andre maktforhold: Mellom kjønn, mellom nasjoner og mellom det som vanligvis kalles raser. Revolusjonære feminister mener at det er umulig å oppnå kvinnefrigjøring uten at kapitalismen styrtes gjennom en revolusjon.
Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Kommunismens kjennetegn derimot, er at det ikke lenger finnes klasser, ikke undertrykking på grunnlag av kjønn, nasjonalitet eller såkalt rase. Først da vil mennesket bli fritt. Det sannsynlige er at begrepene kvinner og menn ikke blir interessant lenger, på samme måte som skillet mellom hvite og svarte ikke lenger blir huska på. Begrepene vil miste det materielle og politiske innholdet de har nå.
Reformismen i kvinnekampen er like gammal som reformismen i klassekampen forøvrig. Den retninga går ut på at folk kan oppnå forbedringer gjennom reformer, det er ikke nødvendig at underklassene tar makta fra overklassen gjennom revolusjon.
Reformister har rett langt på vei. Mange viktige lover og forbedringer har kommet på grunn av kamp, men uten revolusjon. Abortlova, retten til skilsmisse og lov om likelønn er eksempler på viktige seire. Problemet er at når samfunnet eksisterer nettopp for at flertallet skal undertrykkes for at noen få skal bli rike, når et slikt premiss ligger i bånn, er det alltid forskjell mellom lovens prinsipper (for eksempel likelønn) og livets realiteter (kvinnearbeid gir lav lønn. Vi har lik lønn for likt arbeid, men vi har ikke likt arbeid).
I kvinnekampen er reformistene ofte radikale og danner felles front med de revolusjonære i de fleste aktuelle kampsakene. Men reformer skaper ikke frigjøring. Et nytt samfunn må lages. Derfor er det viktig at AKP gjør nokså mye mer for å legge fram sin kvinnepolitiske analyse om undertrykking og ikke minst frigjøring. Les AKPs program. Les boka til Kjersti Ericsson Søstre, kamerater! Les AKPs nye studiebok.
Det er to store ideologiske hindringer for framgang i kvinnekampen nå. Den ene går ut på å fortelle at det langt på vei er likestilling. Den andre innser at det er åpenbare forskjeller mellom kvinner om menn i samfunnet, men sier at det i hovedsak har naturlige, biologiske årsaker, og at det gjelder å finne en god tilpasning.
«Det er likestilling langt på vei»
Dette standpunktet er det veldig vanlig å møte. Noen mener at likestillinga har «gått for langt», dvs at kvinnene har fått for mye makt (over menn). Min erfaring er at menn i alle klasser kan fortelle at det er nokså bra likestilling i samfunnet. Det offisielle, patriarkalske synet er slik. Derfor må kvinner om og om igjen, nå som for 80, 50, 30, 20 og 10 år sida, tålmodig finne og vise fram fakta om den systematiske forskjellsbehandlinga. Her er noen, nokså tilfeldig plukket sammen, om forskjellen på kvinner og menn ved inngangen til 2000:
1) Penger
- Menn tjener årlig 130 milliarder kroner mer enn kvinner.
- 1,2 millioner kvinner har en årlig skattbar inntekt på under 150.000 kroner.
2) Makt
- Mellom 75 og 80% av de ansatte i kommunene er kvinner. 20% av lederne er kvinner.
- 92% av alle rådmenn er menn.
- 84% av alle ordførere er menn.
- 90% av alle professorer er menn.
- 90 av toppdirektørene er menn.
- 70-80 % av de som snakker i mediene er menn.
3) Vold
- Om lag 25% av voksne menn i Norge utøver fysisk vold mot kvinner en gang i løpet av sitt liv.
- 100.000 menn bruker regelmessig vold mot kvinner.
- 6.000 kvinner blir voldtatt hvert år. Svært få forbrytere blir dømt.
- 20% av kvinnene i arbeidslivet utsettes for seksuell trakassering. Mange må forlate jobben.
- Verden: FN sier at menns vold mot kvinner overalt i verden utgjør den største trusselen mot kvinners helse. Over 25% av kvinnene som ble drept i fjor i USA, ble drept av sine mannlige partnere. Voldtekt blir brukt som våpen i krig. Salg av kvinner til prostitusjon er big business for kapitalen.
4) Konklusjon
- Å snakke om å oppnå likestilling gjennom reformer, er en grov undervurdering av alvoret og karakteren av kvinneundertrykkinga.
«Det ligger i genene»
Den andre store ideologiske hindringa: Den mest hardnakka, nærmest ubekjempelige forklaringa på kvinners underordna stilling i samfunnet, handler om natur. Kvinnen passer i følge sin natur til å ta seg av (små) barn, til å ikke ta avgjørelser, til å ikke drive med matematikk. Det er mange ikker kvinner passer til. Mannen passer i følge sin natur til å forske og fordype seg, til å ta avgjørelser og til å drive med matematikk. Det mannens gener gjør ham passe til, gir tilfeldigvis mer makt og bedre betalt. Når kvinner driver med ting som ikke naturlig passer for dem, som å ha det gøy og tjene penger, blir de ulykkelige, og barna blir kriminelle, i hvert fall urolig i timene på skolen. Når mennene har det gøy og tjener penger, har det ingen innvirkning på barna, verken på den ene eller den andre måten, for menns liv leves uavhengig av barns. Det som er av natur, går det ikke an å endre, det gjelder bare å tilpasse seg.
I de siste ti åra har denne determinismen styrka seg. Biologiske forklaringsmodeller fungerer akkurat som religion: Ubegrunna påstander eller tro blir ført videre på nytt og på nytt. «Det har alltid vært hat». «Det har alltid vært rasisme». Å få bukt med dem er veldig vanskelig, fordi det krever kunnskap, ofte omfattende kunnskap. Og sjøl om empiriske fakta legges fram, hjelper det ikke. (Jeg har tidligere skrevet i Røde Fane om sosiobiologien, se nr 2, 1997 og på AKPs hjemmeside.) Biologiske forklaringer stiger og synker i popularitet, nå er de stigende.
Simone de Beauvoir ser naturen
Simone de Beauvoir, som ofte kalles «den moderne kvinnebevegelsens mor», var opptatt av kvinnens kropp for å forklare underordning. Hennes bok fra 1949, Det annet kjønn, blir mye studert og sitert. Jeg er ingen fagperson når det gjelder henne. Men etter ny lesning av den omtalte boka, er jeg mindre begeistra enn før. Det gode er at hun hevder at kvinnen er skapt, dvs. at måten kvinnen (og mannen) er på, er et kulturelt produkt, en konstruksjon. Menn lærer å være menn, kvinner lærer å være kvinner. Men samtidig oppfatter hun mannen som mennesket, og at kvinnens mål er å bli som mannen. Dette modererte hun seinere, men begrepene transcendens om den ønskete, mannlige atferd, og den uønskete kvinnelige «immanens», er blitt stående. Verre er det at hun har biologiske forklaringsmåter. Hun sier at det ikke alltid har vært proletarer, «men det har alltid vært mennesker som i følge sin fysiologiske struktur er kvinner. Og så langt vi kan gå tilbake i historien, har de alltid vært underordnet mannen». (1)
«Kvinnen har alltid vært, om ikke mannens slave, så iallfall hans vasall».(2) «Har alltid vært»? Dette er en påstand hun ikke begrunner. Det er bare i en svært liten del av menneskets historie, kanskje bare i en 8-10 tusen år, at det har vært klasse- og kvinneundertrykking. (Tegn en strek tvers over denne sida, del den i ti deler; hver del er 100.000 år. Den siste delen deler du i ti deler. I den siste tidelen har det vært klasse- og kvinneundertrykking. Altså en svært liten del av menneskenes historie. En prikk. Men det er de 990.000 tusen åra foran som blir kalt «primitive»…)
Evelyn Reed har forska i kvinnenes historie: «For det første var ikke kvinnene alltid det undertrykte eller «det andre» kjønnet. Antropologien, eller studiet av prehistoria, forteller oss det motsatte. Gjennom hele det primitive samfunnet, som var en periode med stammefellesskap, var kvinner og menn likestilte.» (3)
Simone de Beauvoir: «Kvinnen er svakere enn mannen, hun har mindre muskelkraft, færre røde blodlegemer, mindre lungekapasitet. Hun løper saktere, løfter ikke så tunge ting, det finnes så godt som ingen sportsgren hvor hun kan konkurrere med mannen; kan ikke ta kampen opp med ham. Til all denne svakhet må vi legge til ustabilitet, mangel på kontroll og de svakhetene vi allerede har vært inne på. Dette er fakta. Hun er derfor hemmet i sin erobring av verden». (4)
Evelyn Reed: Ikke spor av!
«Det er fortsatt betydelige misforståelser og mistolkninger av marxistiske standpunkter, noe som har fått noen kvinner som betrakter seg sjøl som radikale eller sosialister til å spore av og bli teoretisk forvirra. De er påvirka av myten om at barnefødsler alltid har gitt kvinnene et handikap. De heller derfor til å finne røttene til kvinneundertrykkinga, i hvert fall delvis, i biologiske kjønnsforskjeller. I virkeligheten er årsakene utelukkende av historisk og samfunnsmessig karakter.» (5)
«Den underlegne statusen til kvinnekjønnet er ikke resultatet av deres biologi eller av det faktum at de føder barn. Barnefødsler var ikke noe handikap i det primitive fellesskapet; de ble et handikap, framfor alt i vår tids kjernefamilie. Fattige kvinner sliter mellom motstridende forpliktelser: Å ta vare på barna hjemme, mens de samtidig har lønnsarbeid for å være med på å forsørge familien. Kvinner er altså dømt til en undertrykt status av de samme sosiale kreftene og forholdene som har ført til at en klasse undertrykker en annen, at en rase og en nasjon undertrykker andre raser og nasjoner. Det er det kapitalistiske systemet – klassesamfunnets høyeste stadium – som er den grunnleggende kilden til fornedringa og undertrykkinga av kvinner». (6)
Bildet som blir gjentatt og spredt i diskusjoner, samtaler og i populærvitenskapelige skriverier, er bokstavelig talt slik: «Mannen var jeger. Kvinnen stod ved bålet (sammen med barna) og venta på kjøtt. Derfor passer kvinner i dag best hjemme. For å ta seg av familie, barn, mann.»
Reaksjonære mannsbevegelser har dukka opp i USA og mange andre land. Mål: Kvinnen skal være underlagt mannen. Familien skal styrkes. Naturens balanse skal gjenopprettes.
Forholdet mellom individuell og kollektiv kamp – «individfeminismen»
Revolusjonære feminister er stort sett enige om at det kapitalistiske samfunnet må vekk for å skape et samfunn uten undertrykking. Også i dag må arbeiderklassens kvinner/flertallet av kvinnene føre en felles kamp for å skape forbedringer for seg. Eksempler på det er abortlova, retten til å ha lønnsarbeid sjøl om en er gift, eller retten til å komme inn på alle skoler som gutter kommer inn på. Gerd Inger Poldens TV-reportasjer fra Senegal viser hvordan kvinnenes felles innsats får slutt på kjønnslemlestelsen i flere landsbyer.
All erfaring viser at vanlige folk i underklassene, enten det er kvinner eller menn, hvite eller svarte, helt og fullt er avhengige av forbedringer som gjelder alle – for at hver og en skal få det bedre. Dette er det sjølsagt ikke bare revolusjonære som mener – det er et vanlig syn (erfaring!) blant radikale kvinner og fagforeningsfolk.
Fortellinger gir motivasjon
Hvor kommer betydninga av de personlige eksemplene inn? For det første består de kollektive bevegelsene av individer. Fortellingene om undertrykkinga av mennesket, av fornedrelsen (eller seieren!) skaper gjenkjenning, innlevelse og opprørthet. De kan føre til motivasjon for å delta i kampen for forandring og til solidaritet. Utmerka agitasjon! Sintebevegelsen i Bergen sier: «Målet er glede.» Derfor er personlige fortellinger om undertrykking bra, for vi vil jo ikke ha det sånn! Det ville forundre meg om mange ville stemple slike fortellinger som «borgerlige» eller avsporende.
Hvor viktig er det at jenter gjør noe uvanlig? Er det feil at jenter skryter begeistra av at de spiller i rockeband? Er det borgerlig og «individfeministisk» å slåss for at Eva Pettersen skal få lov til å bli flyger i et samfunn der det er forbudt for kvinner å bli flygere? Tvert imot, det er demokratisk og kvinnevennlig. For det første fordi apartheidlover er undertrykkende, enten de retter seg mot kvinner eller svarte. For det andre fordi enkelteksempler er bevis på at ting er samfunnsbestemt og ikke naturbestemt. «Kvinner kan alt». (Kvinner kan alt – også være kvinnefiender som Margareth Thatcher. Kvinner tilhører som kjent ulike klasser …). At jenter kan jobbe på kontor eller være generaler, vaskebetjenter eller kirurger, hjelpepleier eller vaktmester, programmerer eller førskolelærer, snekker eller baker, og vise at alt er mulig, er progressivt. At noen er de første, er ei belastning de tar. Vi andre gleder oss.
Flertallet tror ikke på direktørene
Begrepet «individfeminisme» gir meg helt andre assosiasjoner enn til den første kvinnelige redaktøren eller sjåføren. Jeg tenker på kvinner i overklassen (stortingskvinner inkludert) som jeg har hørt på noen få konferanser. De forteller om hvor fint det går an å ordne seg i hverdagen, som kvinner, med barn, bare en er litt praktisk. Du bare ansetter nok folk (unge jenter), og dessuten kan du jobbe mye hjemme med en PC og internett.
Slik kan kvinner med penger undre seg over hvorfor ikke alle kvinner er like smarte som dem. Slike kvinner kan godt kalle seg feminister – fordi de er tilhengere av at kvinner skal kunne ha alle slags jobber høyt og lavt. De kan faktisk også godt være mye mer progressive enn mange menn lenger nede i klassesystemet som mener heftig at kvinner burde være hjemme og ta seg av familien (dem) og barna. At rike kvinner velger sine private løsninger, er deres sak. Noen løsning for flertallet av kvinnene er de sjølsagt ikke. Flertallet av kvinnene er avhengig av samfunnsmessige tiltak som gjelder alle, som rett til arbeid, høyere lønn, 6 timers dagen, gratis barnehager til alle barn, reell rett til å beholde jobben i forbindelse med fødsel.
Jeg har ikke inntrykk av at borgerkvinnenes liv framstår som noe særlig realistisk alternativ for kvinner flest. Det diskusjoner og møter handler om i Norge, er hvordan kvinnelønna skal heves, om kontantstøtte og barnehager, om prostitusjon, om privatisering og forsvaret av offentlig sektor, om porno, reklame og skjønnhetstyranni, om slanking og vold mot kvinner. I Sverige har diskusjonen såvidt jeg har sett, handla om horekunderiet, slankepresset og gutters og pornoens sexpress mot jenter. Det er ikke sånn at det først var en sterk strømning med «du er din egen lykkes smed» – som Råtekst kom midt oppi og forsterka på reaksjonært vis. Slett ikke!
Synnøve Svabø er postmoderne
Ideen om at du er «din egen lykkes smed» er der hele tida i vårt samfunn. Sjølsagt blir den forsøkt fremma av enkelte borgerkvinner som jeg har vært inne på. Spice Girls er en kombinasjon av at «jenter kan alt» – med utnytting av jentekroppen. Dette er absolutt ikke noe nytt fenomen. Kanskje det er mer nytt at vi har fått TV-damer som Synnøve Svabø og Anne Cath Herland, som skal være frekke, morsomme og tilsynelatende ikke mene noe som helst, to slags postmodernistiske svar (som må være pene) på hundre slike mediemenn (som kan være stygge). Pornomafiaen gjør også iherdige forsøk på å få kvinner til å stå fram som frigjorte pornotilhengere. Mye kan sies om dette, men ikke at disse foreteelsene betyr at «du er din egen lykkes smed – og kan lykkes hvis du vil» er spesielt utbredt blant kvinner.
Råtekst gir fortellinger
I forordet sier redaktørene: «Vi er feminister fordi kvinner blir brent i India. Vi er feminister fordi jenter i Somalia får skåret bort klitoris. Vi er feminister fordi det knapt finnes kvinnelige toppledere, og fordi kvinnelønna ligger langt lavere enn mannslønna – for arbeid av samme verdi. Men hvis noen forteller oss at vår egen kamp mot dårlig selvbilde, spiseforstyrrelser, seksualisert vold og forskjellsbehandling på jobben ikke er relevant, så gidder vi ikke høre på dem lenger. Våre egne historier er viktige. De er de som har fått oss til å innse at noe er galt med et samfunn som hindrer oss i å være frie. Her er de.» Så kommer fortellingene om rasisme, seksuelle overgrep, hatet mot egen kropp, om å spille i rockeband, om å være jente i utdanningssystemet, om forsøkene på å ha et seksualliv som en sjøl liker. Les og døm sjøl. Jeg vedder på at du (dessverre) kjenner deg igjen.
Dale Spender skriver om hvorfor fortellingene må fortelles: «Denne sykliske repetisjon av kvinners erfaringer hjelper oss til å danne tesen om at menn sensurerer kvinners ideer og erfaringer, mens menn er dominerende. Det er en av grunnene til at alltid når kvinner har stilt spørsmålstegn ved menns makt (og det har de gjort i århundrer), har de lagt stor vekt på bevissthet, på det «personlige» slik kvinner erfarer det, i kontrast til det «offentlige» slik menn proklamerer det.» (7)
En kraftfull kritikk med høy temperatur
Noen smakebiter fra kritikken av Råtekst:
«De som skriver «har gjort det bra karrieremessig» … «de har stort sett kun hatt sin egen styrke og mot å takke.» Vi oppfordres til å slåss mot «forsøket på å forme kvinnekampen til en kamp reservert for de sterke, vellykka og dermed ufarlige». «Kan vi godta en feminisme som kun oppfordrer jenter til å «tørre sjøl», og som indirekte tar avstand fra kvinneorganisering.» (8)
«Feminisme ser ut til å være at man gir ut en bok sammen med jenter i 20-30-års-alderen som man beundrer, der man forteller om møtet med ufriheten i en dominerende mannskultur» (…) «det kan se ut til at det er nettopp den individualiserte feminismen som er på fremmarsj; hvordan skal «jeg» bli en friere kvinne. I sterk kontrast til et «vi» med samlende paroler.» (9) Forfatterne av Råtekst er dessuten blitt kritisert for at flere har lyst hår, bor i Oslo, har jobb, og for at de skriver om sitt liv og ikke andres liv.
Det er sjølsagt synd at det kapitalistiske, undertrykkende samfunnet tar fra folk flest, både kvinner og menn, troen på at de kan skrive, enten det er innlegg i en diskusjon eller fortellinger om sitt eget liv. Dette er en del av klasseundertrykkinga. Men i stedet for å kritisere de som skriver, bør de som ikke skriver få hjelp til å få fram sine historier. Det er mulig! Det trengs flere historier! Jeg håper de blir tatt raust imot og blir bedømte for hva de utgir seg for – fortellinger om undertrykking (eller om seire). De er helt nødvendige bidrag mot myten om «det likestilte samfunnet».
Livet er ikke enkelt – gi hverandre støtte!
Kari Anne Moe appellerer umoralistisk til kvinners gjensidige forståelse: «Det å være bevisst på kvinneundertrykking er ikke det samme som å bli frigjort fra den». … «Om natta river vi ned H&M-plakater – om dagen trekker vi inn magen når vi passerer et speil.» (10) Ida Hjelde beskriver hvordan skjønnhetstyranniet virker på kvinner i alle aldre, og hvordan dette henger sammen med økonomien: «En kvinnelig befolkning som føler seg mindreverdig vil lettere godta økonomisk undertrykking. Dagens skjønnehetsmyte er i stor grad bidragsyter til kvinners følelse av mindreverd.» (11) Folk som føler seg mindreverdig – hvor lett er det for dem å kjempe?
Fotnoter:
- 1) Det annet kjønn. Pax forlag 1970. Side 17
- 2) Som over. Side 19
- 3) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
- 4) Det andet køn. Tiderns skifter 1949/99 Side 64
- 5) Problems of Women’s Liberations. Pathfinder Press 1969/93. Side 88
- 6) Som over. Side 96
- 7) Feminist Theorists. The Women’s Press 1992. Side 366
- 8) Camilla Bakken Øvald, Klassekampen 9/10-99
- 9) Hege Steinsland, Aftenposten 12/8-99
- 10) Klassekampen 7/1-00
- 11) Klassekampen 4/10-99
Relaterte artikler
Stalinisme i Norge
Finn Sjue var redaktør i Klassekampen 1973-77 og journalist samme sted 1985-96 med spesialfelt høyreekstreme krefter og de hemmelige tjenestene. Han var medlem av AKP(m-l)s sentralkomite 1973-84 og nestleder 1980-81. RV-leder 1981-83. Har skrevet flere bøker sammen med Ronald Bye og andre om de hemmelige tjenestene. Nå frilansjournalist og dokumentarforfatter.
Hvordan så Arbeiderpartiets spesielle apparat og ulike nettverk for hysj-virksomhet ut? Hva betydde det for Arbeiderpartiets makt i norsk etterkrigstid at ledelsen tok i bruk skjulte politimetoder i den politiske kampen? Førte dette ekstra maktapparatet til at Arbeiderpartiet skapte seg en enda sterkere og mer monolittisk «ettpartistat» enn partiet ellers hadde maktet? Hvilke konsekvenser har dette hatt for den samfunnsmessige utviklinga i Norge?
Dette er et personlig preget politisk essay. Kanskje burde det ha vært en grundig historisk framstilling eller en stringent politisk analyse. Men enhver fugl får synge med sitt nebb. Dessuten finnes det både en historiske dimensjon og en analyse her. Jeg foretrekker den noe friere metoden til å se nærmere på disse spørsmålene.
Lynnedslaget 8. mai 1996
Da Lund-kommisjonen la fram sin innstilling 8. mai 1996 var det som et lynnedslag hadde truffet det politiske Norge. Hadde virkelig den skjulte, ulovlige overvåkinga vært så ille? Joda, så ille hadde den vært. Egentlig hadde den vært enda verre. Helt ferske nyheter var det heller ikke kommisjon la fram. Kritiske journalister og reflekterte eks-politikere hadde allerede avslørt det meste, om ikke alt. Lund-kommisjonen trakk i tråder som allerede lå i åpent terreng. Disse trådene kunne følges inn i de arkivene som fortsatt eksisterte, og der var det en del å finne. Særlig i Overvåkingssentralen som ikke hadde rukket å sanere en mengde dokumenter. Så veldig vanskelig var det vel heller ikke å finne fram til disse arkivene når Ketil Lund, Berge Furre og de andre først var utstyrt med offisielt adgangskort. Men rett skal være rett, kommisjonen gjorde stort sett en god jobb. Og når en offisiell kommisjon bekrefter det som enkeltpersoner tidligere har avslørt, gir det en ekstra tyngde. Særlig når kommisjonens resultat avviker fra det som de fleste andre offentlige kommisjoner legger fram. For de er som regel borgerskapet og maktelitens taktiske redskaper for å begrave plagsomme problemer uten altfor mye støy. Men takket være sterke motsetninger innad i denne makteliten klarte Lund-kommisjonen å komme et stykke på vei i sitt arbeid, sjøl om den på ingen måte nådde helt fram.
Det var mange i de maidagene som tenkte: Har norsk politikk virkelig vært så kynisk? Har Arbeiderpartiet gått over lik for å opprette og opprettholde ettpartistaten?
Kronjuvelen avslørt
Til og med mange eldre mennesker som hadde opplevd både varm krig og kald fred tenkte nok i de banene. De var en smule sjokkerte. Den lett naive forestillingen om politikkens vel harmoniske vesen har nok fått næring fra offisiell, norsk historieskriving. Om vi skummer leksikalske verk og lærebøker fra 1945 til 1996 vil vi lete forgjeves etter Arbeiderpartiets skjulte maktapparat og overvåking. Kort sagt, norsk etterkrigshistorie er skrevet mer i Thorbjørn Egners snille reformistiske ånd enn i den historiske materialismens direkte – og realismens dystre – språk. Det var ikke for ingenting at denne formen for historisk skjønnmaling ble tema på en pressekonferanse i Oslo i november 1993. Da ble boka De visste alt … Rapporter fra niende etasje presentert.
Pressekonferansen var nærmest som en rockekonsert å regne. Sjelden har en boklansering vært så godt besøkt i Norge. Her ble kronjuvelen i Arbeiderpartiets gamle etterretnings- og overvåkingssystem avduket: Avlyttingssentralen i niende etasje i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo. Sentralen var plutselig ikke lenger en av de dypest bevarte hemmelighetene i Norge. Takket være Arbeiderpartiets tidligere sekretær Ronald Bye – med assistanse fra journalister som Alf R. Jacobsen og meg sjøl, ble det mest dramatiske eksemplet på APs skjulte maktapparat avslørt. Det var på denne pressekonferansen at historikeren Berge Furre sa at «norsk etterkrigshistorie må skrivast om». To og et halvt år seinere kunne han som medlem av Lund-kommisjonen gi sitt eget bidrag til den samme omskriving.
Og i sannhet – norsk etterkrigstid må skrives om.
La meg med en gang få sagt at nettopp APs tidligere sekretær Ronald Bye har spilt en helt avgjørende rolle i arbeidet med å avdekke Arbeiderpartiets gamle hysj-system. Ved siden av Per Borten er han den eks-politikeren som har vist størst mot og mest ansvar ved å avsløre systemet. For denne innsatsen fikk han et voldsomt raseri rettet mot seg fra APs fundamentalister. Det fantes også en del personer i den mangslungne venstresida som reagerte «moralsk» og surmulende. For hvordan kunne en mann som hadde så mye møkk på hendene, tillate seg å kreve ryddigere forhold i politikken, må vite? Jeg håper at disse etter hvert har innsett den store verdien av Byes innsats.
Machiavelli – og Haakon Lie
La oss slå an tonen og temaet ved å vise til den personen som i sin tid kanskje skildret kynismen i politikken best. Det skjedde i et av Niccolo Machiavellis mest kjente verker: Fyrsten. Her beskrives kvintessensen av politikk slik: Den kyniske realist vet at politikk ikke er idyll, at politikk er polemisk krig med ord, der partiene er våpnene og argumentene er kulene, og der kampens mål ikke er å enes, men å erobre den politiske makt – og beholde den. Og fysisk vold er det definitive opphavet til all makt.
Dette er uten tvil i Haakon Lies ånd – denne uoppslitelige, flammekastende, fanatiske og demagogisk dyktige sekretæren i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969.
Vi kan sjølsagt spørre om den italienske tenkeren og statsmannen som startet karrieren i Firenze i 1498, glemte et poeng i sin beskrivelse av den kyniske politikken. Han beskriver politikken som en «polemisk krig med ord». Men i den Haakon Lieske tradisjon består også politikken i å benytte skjulte politimetoder for å styrke partiets makt.
Uansett er Machiavellis navn med rette, og kanskje litt urette, blitt knyttet til «læren» om at i politikken er alle midler tillatt. Det var denne læren Haakon Lie fulgte så konsekvent: At hensikten helliger midlet.
Og det er med basis i læren om at i politikken er alle midler tillatt at vi kan ha et håp om å forstå hvordan Arbeiderpartiet klarte å erobre en så sterk og enerådende posisjon i norsk etterkrigspolitikk. Det er med basis i filosofien om at hensikten helliger midlet at vi kan forstå hvorfor den indre kretsen i Arbeiderpartiet etablerte det skjulte maktapparatet – sitt eget overvåkings- og etterretningsapparat. At vi her snakker om en ekstremt kynisk maktfilosofi, gjør den ikke mindre interessant som et «måleinstrument» for å vurdere AP-kretsens politikk. At stalinismen også i stor grad bygde på denne filosofien, bør ikke være en særlig dristig påstand for dagens maoister og ml-ere.
En maskin for å undertrykke
Samfunnet består av klasser. Den herskende klassen må alltid ha sin eksekutivkomite – også kalt regjering. Den langvarige Gerhardsen-regjeringa ble en veldig spesiell og sterk eksekutiv. En grunn til det var at noen i den indre partikretsen styrte det apparatet som tok i bruk skjulte politimetoder i politikken.
Og det er her snakk om litt av en «maskin» for makt, kontroll og undertrykking. Lenin skrev noen av sine viktigste artikler om staten og revolusjonen allerede før 1920. Men fortsatt er hans ganske så direkte og klare måte å uttrykke seg på interessant for vår analyse av AP-kretsens styring av den norske stat. I 1919 skrev Lenin i Staten og revolusjonen:
«Staten er en maskin for den ene klassens undertrykkelse av den andre, en maskin til å holde andre underordnede klasser i lydighet under en enkelt klasse.»
Han føyer til at denne staten selvsagt tar ulike former. At staten i sin kjerne altså er voldelig, levnet Lenin ingen tvil om. Og ved siden av statens fysiske virkemidler var de hemmelige tjenestene en spesielt viktig del av herskerklassens stat.
Tilstanden i APs indre krets og Lenins syn på staten har utvilsom en ting til felles: Her er det ikke snakk om en søndagsskole.
At Arbeiderpartiet hadde stor tilslutning fra arbeiderklassen og småkårsfolk generelt, endrer ikke det faktum at AP-kretsen utgjorde en viktig del av herskerklassen, ikke minst den delen som var basert på en raskt voksende statskapitalisme. Dette førte bare til at Arbeiderpartiets profil, politikk og taktikk måtte ta mer hensyn til partiets arbeiderklassegrunnlag enn et åpent storborgerlig eller vanlig borgerlig parti ville ha gjort. Riktignok stemte mange borgere på Høyre, men allerede da var de lykkelig for at det var Arbeiderpartiet som styrte.
Med Machiavellis kyniske filosofi og Lenins kompromissløse statssyn i tankene, kan vi gå videre.
Bakteppet
Først av alt, hva var det i virkelighetens verden og i atmosfæren som gjorde at Arbeiderpartiets indre krets kunne ta seg så kraftig til rette etter krigen? Her er noen stikkord om det historiske bakteppet – nærmest for en huskelapp å regne.
De fleste politiske partiene kom med liten ære og heder ut av krigen. Men mellom de to store partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, var det likevel en viktig forskjell. Trass i vingling og passiv motstand hadde Arbeiderpartiet et stort grunnplan som fortsatt var lojale og følte tillit til partiet. Ethvert parti har sitt spesifikke klassegrunnlag. I dette grunnlaget var fagbevegelsen, LO, så og si «hovedsponsoren». Høyre med sin «hovedsponsor» i kremmervirksomhet, privat industri og rederinæring, var derimot i stor grad kompromittert. Kollaborasjon med fienden i finans, industri og politikk førte til at partiet var uten sjanser til å erobre statsmakta i etterkrigs-Norge. Høyre var en del av og hadde samarbeidet tett med det Helge Krog kalte «sjettekolonnen»; industrien og finansen som samarbeidet med okkupanten og som tjente grovt på det. Etter et kort mellomspill med nasjonal samlingsregjering kunne Arbeiderpartiet innta posisjonene – riktignok med et relativt sterkt NKP som konkurrent både på arbeidsplassene og i Stortinget.
På den internasjonale arenaen tok det ikke lang tid før kortene var i ferd med å deles ut på nytt. Nyoppdeling av verden var i full gang, ikke minst i Europa. Nye imperialistiske blokkdannelser tok form. USAs suverene økonomiske og militære posisjon avtegnet seg raskt på Europakartet. I etterdønningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte USA inn Marshall-«hjelp», raskt økonomisk grep om det som skulle bli Vest-Tyskland, NATO og «roll-back»-strategi. Alt bidro til et sterkere amerikanske hegemoni i den vestre delen av det europeiske kontinentet enn noen gang før. Washington kunne trekke veksler på svakhetene i det krigsruinerte Sovjet. Moskvas klare hegemoniske inngrep i Øst-Europa bidro også sterkt til at USA kunne rykke fram i økonomi, militærvesen, politikk og ideologi. Det var først på 60-tallet at Sovjet kunne kalles en voksende supermakt. Ved hjelp av en steinhard kommando-økonomi hadde partitoppen sluset enorme ressurser inn i rustningsindustrien.
En lang periode med kald krig var i gang.
Krigens metoder inn i freden
I veven av dette bakteppet må vi også peke ut noen flere spesielle tråder. I Stockholms-eksilet hadde sentrale partimenn funnet hverandre, samkjørt etterkrigsplanene og arbeidet høyst praktisk for å vingestekke kommunistene. I London skjedde noe av det samme. I mens dro Haakon Lie land og strand rundt i USA og knyttet nære bånd til personer som skulle bli sentrale i de amerikanske tjenestene. Han knyttet også like sterke bånd til jødiske organisasjoner i USA, organisasjoner som skulle bety mye for den kommende staten Israel. Noen av AP-lederne satt i KZ-leire i Tyskland, blant dem Einar Gerhardsen. Og den ambisiøse, karrierelystne Jens Chr. Hauge satt som Milorg-leder hjemme i Norge. Ikke bare var han ambisiøs. Da Norge gikk inn i fredsdagene, behersket han fra krigens dager et stort illegalt apparat. Han kunne kunsten å bruke skjulte metoder. Han hadde sine nettverk, og han hadde bygd opp en ubrytelig lojalitet hos hundrevis og tusenvis av personer.
Da krigen var over, kunne disse AP-lederne samles. Erfaringene var forskjellige, motivene likeså. Men holdningene var nok ganske like: Norge skulle gjenreises. Norge skulle knyttes vestover. Norge skulle nøytralisere og knuse NKP – ei oppgave mang en NKP-leder ga sitt ufrivillige bidrag til. Og kanskje viktigere enn noe annet: Jeg tror APs indre krets hadde en felles overbevisning om at det bare var DE som kunne styre det nye Norge. En slik innstilling fra en krets av sterke personer kan løfte fjell. Men den kan også kue et helt folk.
Og fra krigens dager tok de med seg krigens metoder inn i den freden som raskt skulle bli veldig kald.
Partiets fåmannsvelde
At Arbeiderpartiet fikk stort flertall og store prosenttall i valg er et faktum. At partiet sto sterkt på arbeidsplassene og i fagbevegelsen er like utvilsomt. Kretsen av sterke personer på toppen av partiet, kunne også nyte godt av stor legitimitet. La det ikke herske tvil om det. Samtidig utviklet dette absolutte toppsjiktet i partiet seg til et oligarki – et fåmannsvelde. Vi snakker da om ei ledergruppe som har kontroll over de sentrale maktposisjonene i et parti. Den har monopol på alle viktige beslutninger. Den er i stand til å skifte kurs på tvers av flertallet i partiet. Og for å bruke historikeren Jens Arup Seips ubønnhørlige ord i boka Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays fra 1963: Denne ledelsen fyllte partiet – etter en omhyggelig «avsiling» – med «to arter av folk: kaniner og teknikere». Videre sier han: «Tenkt som et middel til å sikre partiets enhet, ble kaninpolitikken i sine virkninger et middel til å sikre førerskapet for de som hadde det. Når lederne drøftet saker i partiinstanser, drøftet de dem med folk de selv hadde plukket ut. Jeg vil anta at denne sikringspolitikken ble mer systematisk og mer hårdhendt gjennomført enn i noe annet vesteuropeisk sosialistparti.»
Og som enda et element i «stålsettingen av partiet», peker Seip på «en systematisk gjennomført kontroll for å hindre avvikende meningsdannelse eller overhodet meningsbevegelse innen partiet. Jeg vil kalle dette en indre sensur.»
Når Seip skildrer «ørnen blant partiene» slik, viser han også til at dette dreier seg om trekk av stalinisme. Og han føyer til: «Dette ordet bruker jeg deskriptivt, ikke vurderende».
Den indre kretsen av ledere som kontrollerte partiet på denne måten, var ikke tallrik. Den kunne telles med 10 fingre. Og vi snakker særlig om partiformann og statsminister Einar Gerhardsen, LO-formann Konrad Nordahl, partisekretær Haakon Lie, forsvarsminister og justisminister Jens Chr. Hauge og redaktør Martin Tranmæl. Kanskje hører også Arbeiderbladets mangeårige redaktør og statsministerens bror, Rolf Gerhardsen, hjemme her. Innenfor denne kretsen var det nok av konflikter og ulike syn. Men utad sto den fram som en monolitt. Kanskje var det særlig Einar Gerhardsen som klarte å holde kretsen sammen utad. Seip beskriver ham slik:
«Et hovedtrekk i hans teknikk er den vennlige forsonende hånd som trekker motpart og medpart inn på et sentralt menneskelig plan hvor alle kan møtes, og hvor det som skiller, fortones. Dette er genialt». Men med en gang Seip har skildret Gerhardsen slik, iler han til for å minne om at politikk ikke er idyll, og at Gerhardsen skjønte dette svært så godt.
«Gerhardsen er en mann som kan skyte når noen må dø.»
Skjult para-apparat for overvåking
Jeg er ikke i tvil om at nettopp dette fåmannsveldet med hellig tro på at bare DE kunne styre Norge var et avgjørende vilkår for at en AP-dominert «ettpartistat» vokste fram, slik Jens Arup Seip beskrev den på sin polemiske måte. Fåmannsveldet var også avgjørende for at det skjulte para-apparatet for etterretning og overvåking ble skapt.
Det skulle noe til for å skape et slikt ekstra redskap. Her satt Arbeiderpartiet med solid parlamentarisk flertallsmakt. Partiet hadde en solid fundert regjeringsmakt. Industri, finans og sosiale velferdsgoder ble bygd opp. AP-regjeringa bygde også opp hemmelige tjenester som alle regjeringer gjør. Kunne ikke alt dette vært nok? Nei, i tillegg bygde AP-kretsen altså opp et para-apparat for skjult maktutøvelse, for etterretning og overvåking. Et maktapparat for bruk av politimetoder i den politiske kampen. Altså ikke bare for å sikre «rikets sikkerhet», men for å skaffe partiet fordeler i den politiske kampen.
Vi snakker her ikke om en historisk bagatell, men om et dypt alvorlig overgrep mot det borgerlig-demokratiske systemet i Norge. Staten og partiets behov ble bevisst blandet sammen. Til partiets fordel.
Et fåmannsvelde som utviklet slike hersketeknikker, introduserte i praksis Machiavelli på norsk. AP-kretsen skapte samtidig en vestlig avart av stalinismen. Sammenliknet med denne indre kretsen var 70-åras norske marxist-leninister som juniorer og amatører å regne.
(De norske ml-erne vokste fram i erklært motstrid til sovjetisk byråkrati og kapitalisme og mot det norske sosialdemokratiets arrogante hegemoni og USA-lojalitet. At ml-bevegelsen i denne striden utviklet klare stalinistiske trekk, er et paradoks som fortjener sin egen analyse. Men det er altså ikke temaet i denne artikkelen.)
Et stort hysj-miljø tok form
La oss gi et lynkort riss av hele det etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetsmiljøet som ble bygd opp i Norge like etter krigen. Det er som en del av dette helhetsbildet at Arbeiderpartiets eget apparat må forstås. Uten politiske baktepper og helhetsbilder er det ikke mulig å forstå hva Arbeiderpartiets spesielle apparat og nettverk betydde.
- Samarbeidet med nøkkelpersoner i det som i 1947 skulle bli CIA, var der allerede.
- Samarbeidet med britiske MI6 var for lengst på plass.
- Allerede før frigjøringsdagene i 1945 samarbeidet sentrale nordmenn i XU og Milorg med amerikanske myndigheter for å skaffe USA kontroll med Hitlers tidligere Abwehr-offiserer og agenter. Hitlers tidligere e-sjef Reinhard Gehlen og hans folk ble sett på som uhyre viktige, blant annet fordi mange av dem var godt kjent med østeuropeiske og sovjetiske forhold. Gehlen og svært mange av hans tidligere kolleger og underordnete ble rekruttert til tjeneste for CIA og andre amerikanske tjenester. I denne operasjonen for å sikre USA Hitlers tidligere spioner deltok norske Milorg- og XU-folk aktivt.
- Fra 1947 begynte den nye norske militære etterretningstjenesten å ta form med Arbeiderpartimannen Vilhelm Evang som sjef.
- Fra det samme året tok også Overvåkingspolitiet med Høyremannen Asbjørn Bryhn som sjef, form.
- Et par år etter var det dypt hemmelige stay behind-systemet, beredskapen mot okkupasjon, i ferd med å finne sin form over hele landet. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var systemets «gudfar». Han sørget for å «sosialisere» og ta kontroll over de store og innflytelsesrike borgerlige grupperingene som var i ferd med å bygge opp private beredskapsgrupper. De dypt betrodde menn representerte en ganske stor spennvidde, fra sosialdemokrater til tidligere NS-medlemmer. Men tyngdepunktet fantes utvilsomt i konservativ og høyre-radikal retning. Systemets eksistens ble aldri behandlet av Stortinget.
- Riktignok ble mange private grupper tatt inn i det statlige stay behind-systemet. Men en god del fortsatte å fungere i hemmelige para-systemer mellom de offisielle tjenestene.
- Etter få år var det enorme systemet med lyttestasjoner i ferd med å rigges opp over hele Norge, fra Jessheim til Vadsø. Norge var i ferd med å bli USAs viktigste militære etterretningsstat mot Sovjet i det høye nord. Alle så antennene, peileutstyret, radarene. Ingen snakket høyt om dem på tiår. USA og National Security Agency (NSA) styrte det hele. Norge var blitt et viktig ledd i USAs globale spionasje – med Sovjet som prioritet 1.
- I 1950 var de omstridte unntakslovene på plass.
- Snart ble ladete begreper som «totalforsvar», beredskap mot «femtekolonnister» og liknende lagt som en ideologisk ferniss over alle de praktiske tiltakene som skulle styrke forsvar, sikkerhet, overvåking og etterretning.
- Etter en tid var «totalforsvaret» komplett i og med at regjeringas presse- og informasjonstjeneste i krig (RPK) også kom på plass.
Innafor rammene av et sterkt heimevern og medlemskap i NATO fra 1949 var Norge raskt i ferd med å få et overvåkings- og etterretningsystem som snart skulle vokse ut over alle normale dimensjoner.
De fleste tiltakene var de fleste politiske partiene enige om, med unntak av NKP og et ikke helt ubetydelig antall opposisjonelle personer i Arbeiderpartiet. Også i fagbevegelsen var det en ganske stor motstand mot en del av de tiltakene som folk på arbeidsplassene tross alt fikk nyss om etter hvert. Men flere tiltak var slett ikke kjent – ei heller av de fleste partigruppene på Stortinget. Det var en liten krets i Arbeiderpartiet sammen med noen få utvalgte personer i andre partier som visste «alt» og som hadde kontrollen.
Det var i dette miljøet at Arbeiderpartiets spesielle para-apparat ble bygd opp.
Ap og E-tjenesten
Når vi i dag snakker om Arbeiderpartiets spesielle apparat tenker vi først og fremst på det organiserte samarbeidet mellom ledende AP-folk i partiet, LO og overvåkingspolitiet. Og det var den mye omtalte kronjuvelen i dette systemet – avlyttingssenteret i niende etasje i Folkets Hus i Oslo – som ble avdekket først i 1993. Men bildet av Arbeiderpartiets omfattende skjulte innflytelse, kontroll og makt blir svært ufullstendig dersom vi ikke supplerer det med en rekke andre nettverk, sentralaktører og rapporteringsveier.
Avlyttet partikonferanser
Arbeiderpartiet hadde som parti sterk innflytelse i den militære etterretningstjenesten. Jeg tenker altså ikke på det selvsagte faktum at AP-regjeringa som hadde ansvaret for å bygge opp også denne tjenesten etter krigen, jo måtte ha stor innflytelse over den. En slik innflytelse ville enhver regjering ha, enten den var av A- eller B-karakter. Jeg velger med omhu begrepet «innflytelse», ettersom det var USA og det amerikanske NSA som kontrollerte svært mye av e-tjenesten – ikke minst lyttestasjonene. Jeg tenker først og fremst på det dokumenterte misbruket av ressurser i e-tjenesten som Arbeiderpartiet sto for i den første perioden fram til omlag 1960. I dag er det hevet over rimelig tvil at sentrale AP-ledere som Haakon Lie personlig var med på å avlytte NKP-møter, blant annet ett av NKPs landsmøter i begynnelsen av 50-åra, i alle fall før mars 1952. Her var det personell og tekniske ressurser i e-tjenesten som ble brukt til å avlytte høyst lovlige politiske møter som et konkurrerende parti avholdt. Den var blant annet den slags virksomhet som ble drevet fra den hemmelige bunkeren under Ruseløkka folkeskole i Oslo sentrum. Det var slett ikke bare avlytting av sovjetiske telefaxer, telefoner og andre former for kommunikasjon. Også den gang var dette i motstrid til det mandatet som e-tjenesten hadde. Denne tjenesten skulle, og skal, konsentrere seg om militære trusler mot Norge i norske nærområder. Ikke politisk overvåking innenlands. Nå var riktignok e-tjenesten organisert på en annen måte den gangen. Sikkerhetsstaben som skulle sikre personell og dokumenter både i stat og militær virksomhet, var lagt inn under e-staben. Dette førte til uryddige forhold, inkludert overvåking av politiske motstandere som en del av e-tjenestens virksomheter. Først i 1965 ble disse to tjenestene skilt fra hverandre etter at dramatiske motsetninger mellom e-tjenesten og overvåkingspolitiet og deres to ledere Evang og Bryhn hadde toppet seg. Likevel er det riktig å si at APs indre krets gjorde seg spesielt nytte av denne situasjonen. De skaffet seg rett og slett hysj-informasjon om politiske motstandere via e-tjenesten.
For å illustrere dette sentrale poenget, la oss bare kort høre hva Lund-kommisjonen skriver om nettopp dette NKP-møtet som Haakon Lie var med på å avlytte:
«Asbjørn Mathiesen (en av e-stabens spesielt betrodde teknikere. Min anmerkning) har for kommisjonen forklart at han ved en anledning bisto etterretningsstaben med avlytting av et kommunistisk landsmøte i Store sal i Folkets Hus. Han har forklart seg slik at det var Haakon Lie som kontaktet ham og sørget for at han kom inn i Folkets Hus, men at oppdraget kom fra Evang eller foregikk i samarbeid med ham. Avlyttingen ble ordnet ved å vende mikrofonene i henholdsvis filmmaskinrommet og maskinrommet, og ved at han herfra bygget en forsterket linje til bunkeren i Ruseløkkveien. I bunkeren var Evang med medarbeidere til stede for å skrive ned innholdet av opptakene. En av disse medarbeiderne var ifølge Mathiesen Ingeborg Lygren. Det var videre en rekke politikere til stede i bunkeren for å høre på avspillingen. Den eneste han kan huske navnet på, er Haakon Lie. Han mener imidlertid å huske at også Rolf Gerhardsen var til stede, uten at han er helt sikker på dette siste.»
Særlig klarere går det vel neppe an å illustrere poenget.
«Hjelpepersonellet»
Det er også godt dokument i dag at det i alle fall fra 1950 og en del år framover eksisterte et såkalt «hjelpepersonale» og et «kontor» av folk i hel- og deltidsstillinger i Arbeiderpartiet og i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) som rett og slett var betalt av den militære e-tjenesten. Dette «hjelpepersonalet» skulle registrere og samle inn opplysninger om kommunister. Ved hjelp av slike personer og en rekke andre informatører vokste hysj-arkivet enormt. I 1950 inneholdt det sannsynligvis 51.000 navn.
Slike opplysninger var det særlig partisekretær Haakon Lie og LOs formann Konrad Nordahl som tok imot.
«Søndagsmøtene»
Det er også grunn til å minne om at Vilhelm Evang var sjef for den militær e-tjenesten helt fra starten av og fram til 1965. At han var AP-medlem er ikke i seg sjøl et bevis for at han var «nyttig» for partiet. En slik kritikk er rettet mot Evang – ikke minst fra konservativt hold. Men kritikken holder ikke dersom en ikke kan sannsynliggjøre at den ellers så dyktige Evang tok seg friheter som i neste omgang kunne komme AP-ledelsen til gode. Men det er i alle fall ett forhold som peker i denne retningen. Og vi har allerede illustrert dette forholdet ved å referere hva Lund-kommisjonen skriver om NKP-møtet som ble avlyttet i e-stabens regi. To av de sentrale rollefigurene her var nettopp Evang og hans spesialtekniker Asbjørn Mathiesen. Og faktum er at Evang utviklet, vernet om og brukte denne dyktige sivilingeniøren til å lytte på – i prinsippet – hvem som helst. Mathiesen var mannen som alltid tok seg av «det siste strekket» når spesielle ledninger og kabler skulle strekkes for e-tjenesten. Da ble de vanlige teknikerne i forsvarets teletjeneste og i Televerket sjaltet ut – til deres voksende irritasjon. Det er liten eller ingen tvil om at Mathiesen hadde fått et vidt mandat. Så vidt at Lund-kommisjonen som ellers er ganske forsiktige i sine konklusjoner når det gjelder den militære e-tjenesten, synes at Mathiesens virksomhet har vært svært betenkelig. Denne mannen kunne faktisk sitte hjemme hos seg sjøl og plugge seg inn på telefonen til hvem som helst i Norge, inkludert statsrådenes og statsministerens telefon. Og det er her Evang kommer inn. Ikke bare var Mathiesen «hans mann». Etterhvert utgjorde Evang og Mathiesen sammen en slags egen institusjon inne i e-tjenesten. Sjøl om Lund-kommisjonen av en eller annen grunn ikke skriver om det, hadde disse to herrene faste «søndagsmøter». På disse møtene skal alt nytt som Mathiesen hadde plukket opp via sine spesielle nett i e-tjenesten, blitt rapportert til Vilhelm Evang. Nå har få, om noen, vært fluer på veggen da disse hemmelige samtalene fant sted. Derfor må vi foreløpig ty til kvalifiserte gjetninger om hva de snakket om. Skulle jeg gjette, ville jeg tro at Evang ut fra sin karakter var interessert i «alt» – det være seg sovjetere, amerikanere, kommunister, utro AP-koryfeer og mye mer. Men nettopp en mann i hans stilling som fikk vite så mye av en så unik spesialist på avlytting som Mathiesen, måtte få en spesiell rolle i sin krets og miljø. Og en del av dette miljøet besto av Arbeiderpartiet. Eller rettere sagt, av noen sentrale AP-ledere. En av disse var Jens Chr. Hauge, først forsvarsminister, siden justisminister. Hvor «nyttig» Evang var for partiet, kan vi i dag bare gjette om. Men hypotesen om at han var nyttig, bør fortsatt være et studium verdt.
Truet med å kreve 30 millioner
Det er i alle fall ikke tvil om at sentrale AP-ledere gjorde seg godt nytte av ressurser i e-tjenesten opp gjennom 50-åra. Hva som skjedde fra 1960 og framover til dagen i dag, er foreløpig mer uklart. Her trekker Lund-kommisjonen klart i retning av at det skjedde lite kritikkverdig. Riktignok vil den oppmerksomme leser oppdage at kommisjonen har en rekke forbehold. Alle konklusjonene er ikke så klare og bastante som det er blitt skapt et inntrykk av. Dessuten hadde kommisjonen som mandat bare å undersøke om det hadde skjedd ulovlig overvåking av norske borgere. Om e-tjenesten på annet vis har blitt misbrukt for partipolitiske formål, hørte ikke inn under mandatet. Men på tross av dette, er det likevel riktig å si at kommisjonen fant lite å sette fingeren på. Kommisjonen «frikjente» også e-tjenestenes grå eminense, seksjonssjef og visedirektør i e-tjenesten og samtidig medlem av sentrale AP-utvalg, Trond Johansen, for å ha misbrukt sin stilling for partipolitiske formål. Personlig måtte jeg i 1996 sammen med to kolleger beklage offentlig at vi hadde påstått at Johansen hadde begått et slikt misbruk. Vi hadde blant annet hevdet at han hadde misbrukt e-tjenestens ressurser til å avlytte politiske motstandere. Dette var ikke dokumentert. Derfor var det grunn til å trekke tilbake og beklage påstandene.
Når dette er sagt, må det også sies at mye av e-tjenestens moderne historie ikke er spavendt i det hele tatt. Et solid stykke kritisk journalistikk gjenstår. Men lett skal det ikke bli. For denne tjenesten har til de grader vært viktig for USA at den som skal kritisere dens virksomhet, må stå svært tidlig opp om morran og gjøre en knallhard og godt jobb før kritikken skal bite. Typisk for dette klimaet er at jeg personlig fikk opplyst av kilder i forsvaret at det fantes planer om å saksøke de to kollegene mine og meg for 30 millioner kroner dersom vi ikke beklaget våre påstander og e-tjenesten og Trond Johansen. Den slags trusler fremmer ikke akkurat ytringsfriheten, ei heller den kritiske journalistikken og den edruelige historieforskningen.
Både høy og lav bør slippe å få kastet alvorlig usaklige og feilaktige påstander mot seg. Men maktpersoner bør tåle en del. Og samtidig er det faktisk slik at det etter hvert kan vokse noe riktig ut av det som opprinnelig var helt eller delvis uriktig. Ytringsfrihetskommisjonen som la fram sin innstilling i fjor høst, åpner for nettopp denne muligheten og drøfter dette dilemmaet. Kanskje er det et håp likevel …
Om AP-kretsen misbrukte e-tjenesten i moderne tid, gjenstår å dokumentere. At denne kretsen misbrukte tjenesten i den første fasen, er derimot hevet over tvil. Og 50-åra var en svært viktig periode for AP-ledelsens arbeid med å befeste hegemoniet.
A-kontakt
For å forstå helheten i Arbeiderpartiets kontroll og påvirkning, er det også viktig å minne om det enorme nettet for A-kontakt, Arbeidsplasskontakt, som ble styrt av partiet sentralt. Haakon Lie har et par ganger hevdet at dette nettet besto av så mange som 30.000 personer. Det lyder som en Haakon Liesk overdrivelse. Jeg tror tallet er for høyt. Men systemet skriver seg fra partiets storhetstid. Og at det var mange kontakter er det ikke tvil om. Systemet besto av partiets folk på små, mellomstore og store arbeidsplasser landet rundt. Dette var primært LO-organiserte tillitsmenn og -kvinner som i tillegg til vanlige foreningsoppgaver også samlet informasjon og rapporterte videre om kommunister, andre opposisjonelle, antatte sikkerhetsproblemer og andre mistenkelige forhold på arbeidsplassen. Rapportene gikk videre enten til distriktsledelsen eller til sentralen. Her snakker vi både om LO sentralt og Arbeiderpartiet sentralt. Dette minner oss om at det slett ikke bare var partisekretær Haakon Lie som styrte «hysjbutikken». Den sterke LO-formannen Konrad Nordahl som satt helt til 1965 var en like viktig, om ikke enda viktigere, skikkelse bak dette systemet.
«Trekanten»
Det fantes også en lite påaktet trekant av AP-folk som samarbeidet enda mer i det diskrete. Den ene kanten besto av LO sentralt, den andre av LO-skolen på Sørmarka, og den tredje av Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF). I dette spesielle samarbeidet var hensikten å oppdage, skille ut og isolere kommunister og andre opposisjonelle i fagbevegelsen. Ofte trådte samarbeidet i funksjon foran landsmøtene i store og viktig forbund som Jern og Metall, Transport, Jernbaneforbundet, Kommuneforbundet m.fl. Både LO sentralt og LO-skolen på Sørmarka hadde etter hvert skaffet seg god oversikt over både kommende og garvete tillitsmenn og kvinner. Sørmarka var på alle måter en ypperlig utkikkspost for den som ønsket å oppdage en opposisjonell tillitskvinne eller mann i tide. AOF hadde sine sekretærer som også skaffet seg liknende oversikter, og som på naturlig vis kunne reise rundt i distriktene og «gjøre en jobb». Foran forbundslandsmøtene var det ofte slik at LO sentralt ønsket kontroll med hvem som ble valgt som delegater. Fra egne informanter, fra Sørmarka-kurs og fra andre kilder kunne så enkelte AOF-sekretærer reise rundt og sørge for at APs egne folk lokalt ble fortalt hvem som ikke skulle velges som delegater til landsmøtene. I Konrad Nordahls dagbøker finnes det en og annen referanse til kontrollen, og ikke minst resultatene av den. Som når Nordahl skriver om dagene 5.-11. mai 1957:
«Denne uke har stått i den 19. ordinære fagkongress’ tegn. Det var en god fagkongress. Debatten lå på et høyt nivå. Kommunistene klarte … å mønstre 6 stemmer. Vi hadde regnet med 9 kommuniststemmer …»
A-pressa og «satellittene»
Arbeiderpartiets indre krets hadde også en annen og viktig ressurs; A-pressa og de såkalte «hysj-satellittene». Det er godt dokumentert at Rolf Gerhardsen, mangeårig redaktør i Arbeiderbladet og bror til statsminister Einar Gerhardsen, drev en utstrakt og systematisk innsamling av opplysninger om politiske motstandere.
Mange A-redaktører og veteranjournalister deltok også i det som kan kalles «hysj-satellitter» i norsk presse. Her dreide det seg om minst 12 grupperinger av tverrpolitisk art – hvor redaktører, journalister, politikere og en del fagforeningsfolk deltok. De utgjorde uformelle grupperinger som samarbeidet med overvåkingspolitiet sentralt og lokalt. Mellom overvåkingspolitiet og disse grupperingene ble det blant annet utvekslet sensitivt materiale om personer og politiske spørsmål.
Kronjuvelen
Det var som en spesiell del av hele denne veven Arbeiderpartiets etterretnings- og overvåkingsapparat ble bygd opp. Det virker som om det svært tette samarbeidet mellom e-tjenesten og AP fram til omlag 1960 i alle fall delvis ble erstattet av et organisert samarbeid mellom Arbeiderpartiets, partiets folk i LO og utvalgte tjenestemenn i overvåkingspolitiet. I overvåkingspolitiet var det særlig erfarne politifolk i det som den gang het Politisk avdeling som samarbeidet med APs utvalgte. På toppen av spesialpolitiet tronet Høyremannen Asbjørn Bryhn. At han tilhørte et annet parti enn Arbeiderpartiet representerte ikke noe problem for samarbeidet. Tvert om, hans nære fellesskap med APs indre krets fra krigens eksilår i Sverige og hans innbitte antikommunisme, bidro sannsynligvis til at Bryhn samarbeidet mer effektivt med APs utvalgte enn noen annen overvåkingssjef ville ha gjort.
På Arbeiderpartiets mellomplan fantes en rekke personer som den tidligere partisekretæren Ronald Bye har kalt «sersjanter». De som utførte ordre fra toppen, uten å mukke, uten å tvile, i stor lojalitet til Partiet. Dette var ofte lokale partisekretærer med spesialoppgaver på si.
Noe av det som på hysj-området vakte størst oppmerksomhet i de norske 90-åra, var som nevnt avsløringen av AP-apparatets spesielle avlyttingssentral i niende etasje i Folkets Hus i Oslo. Slike sentraler ser også ut til å ha eksistert flere andre steder i landet. Den typen sentraler fortjener å bli kalt systemets kronjuvel – i begrepets mest odiøse forstand.
Partiledelsen og overvåkingspolitiet fikk sikkert langt mer informasjon fra de utallige arbeidsplass-kontaktene enn ved hjelp av avlyttingssentralene. Men slike sentraler som var plassert midt i den «demokratiske arbeiderbevegelsens fysiske høyborg», symboliserte sterkere enn noe annet den machiavellismen som rådet i minst et par tiår i Arbeiderpartiets indre krets.
Nesten intet middel var å sky dersom det var helliget av målet. Og målet var jo å bekjempe «undergravere», kommunister, alle som samarbeidet med Sovjet. At også mange vanlige medlemmer i Arbeiderpartiet var hellig overbevist om at dette var riktig og nødvendig, er det ingen tvil om. Ikke minst i den første perioden var nok dette tilfelle. Men hadde de visst hva som vokste stadig sterkere fram, tror jeg AP-kretsen hadde fått merke reaksjoner også i eget parti. For AP-kretsens para-systemet ble i stadig større grad brukt som middel i den partipolitiske maktkampen på arbeidsplassene og i det norske samfunnet. Ressurser fra en statlig etat – overvåkingspolitiet – ble benyttet av et politisk parti til å nøytralisere, isolere og knuse politiske motstandere.
Da slike skjulte politimetoder ble tatt i bruk i politikken, tok AP-kretsen i bruk de samme totalitære midlene som de angrep sine motstanderes «idealstat» Sovjet for å benytte. At denne kritikken av Sovjetstaten rammet, er hevet over tvil. At deres kritikk av en del NKP-ledere og medlemmer for å opptre som nyttige idioter for Sovjet også rammet, er jeg også ganske sikker på. Hvor deres lojalitet ville ha ligget om det virkelig hadde røynet på, kan absolutt diskuteres. Men å slå alle vanlige NKP-medlemmer i hardtkorn med slike personer og med Sovjetstaten, er for drøyt. Vel kan en si at mange av dem godtok og endog hyllet Sovjetstaten på en godtroende måte. Men å behandle den store medlemsmassen som potensielle landsforrædere av den grunn, er en ganske annen sak. Dessuten var både NKP og partiets politiske virksomhet i Norge høyst lovlig. At et konkurrerende parti da tok i bruk skjulte politimetoder for å bekjempe dette partiet, må diplomatiske sagt kalles både irregulært og høyst forkastelig. Hadde det vanlige AP-medlem visste om hva som foregikk, tror jeg AP-kretsen ville ha fått store problemer med å ture fram med slike hersketeknikker. At disse politimetodene etter hvert også ble brukt mot SF fra 1961 og mot den voksende ml-bevegelsen fra slutten av 60-åra, illustrerer poenget: Mer og mer ble APs hysj-apparat brukt som virkemiddel i den partipolitiske kampen. At ml-bevegelsen ble viet så stor oppmerksomhet, skyldtes i følge Ronald Bye at AP fryktet at ml-erne skulle slå røtter på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Det var for å hindre en slik utvikling av apparatet ble satt inn mot ml-bevegelsen. Jeg tror han har helt rett.
Hvem hadde kommandoen?
Så kan en spørre om hvem det var som hadde kommandoen over dette samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Enkelte hevder at det var et likestilt samarbeid. Andre mener at det var et samarbeid som overvåkingspolitiet hadde på lik linje med mange andre politiske partier. Personlig er jeg ikke i tvil om at dette først og fremst var Arbeiderpartiets apparat. Det var bygd opp av de sterkeste personene i APs indre krets, det vil si Haakon Lie og Konrad Nordahl. Jeg tror også at Rolf Gerhardsen hadde en langt større finger med i spillet enn de fleste er klar over. Det ble drevet fra dag til dag av APs sersjanter. Og spesialapparatet var en integrert del av en større «hysj-vev» som Arbeiderpartiet og deres folk i LO bygde opp og benyttet. I dette bildet ble overvåkingspolitiet en nyttig juniorpartner for AP-kretsen.
La oss kort vende tilbake til Arbeiderpartiets oligarki. Hva slags roller spilte sentrale personer i dette fåmannsveldet da partiets hele hysj-vev og spesielle hysj-apparat ble bygd opp og siden benyttet fra dag til dag? Ronald Bye har formulert dette omtrent slik:
«LO-formannen Konrad Nordahl var den sterke mannen og hovedentreprenøren. Haakon Lie var storforbrukeren av den hysj-informasjonen som systemet skaffet fram. Forsvarsminister Jens Chr. Hauge var arkitekten.»
Kanskje kan vi føye til at Einar Gerhardsen legitimerte systemet.
I sum representerte Arbeiderpartiets spesialapparat og ulike nett en ganske formidabel styrke. Som hysj-system for et politisk parti var det både imponerende og skremmende.
Tok systemet slutt?
Når opphørte så dette mangfoldige systemet å eksistere, om det da tok slutt noen gang? Jeg tror at systemet som system mer eller mindre brakk i stykker på midten av 70-tallet. Det ble i alle fall lite operativt fra da av. Flere forhold bidro til dette. En ting var Vietnamkrigen og den kraftig voksende kritikken mot USA over nesten hele verden, Norge inkludert. Dette førte automatisk til at USAs mest trofaste våpendragere i Norge fikk problemer. Et annet forhold var sjølsagt de store klasseendringene i vestlige land og særlig i Europa som førte til at arbeiderklassens sønner og dels døtre nærmest veltet inn på høyskoler og universiteter. En helt annen og kritisk bevissthet enn tidligere ble skapt.
Men her i Norge mener jeg en viktigere årsak var EF-kampen 1970-72. At den var både omfattende og viktig er de fleste enige om. Men at den også var med på å bryte i stykker Arbeiderpartiets spesielle hysj-apparat og nettverk tror jeg de fleste neppe er klar over. Denne kampen knuste mange gamle lojalitetsbånd og gamle måter å herske på. Ikke minst gjaldt dette i fagbevegelsen og i pressa. Det oppsto ei dyp og kraftig tillitskrise mellom lederne i det partiet som hadde dominert norsk etterkrigstid og deres medlemmer, sympatisører – og folk flest. For ledelsen var dette å sammenlikne med et jordskjelv.
Lederne klarte rett og slett ikke å herske på den gamle måten lenger. Og store deler av medlemsmassen og sympatisørene fant seg ikke lenger i å bli styrt på den gamle måten. Mistilliten og misnøyen var ikke mulig å isolere til et avgrenset område. For EF-spørsmålet dreide seg om så mye, ikke bare en sektor. I denne situasjonen ble en del sider ved det norske samfunnet også mer gjennomsiktig. Gamle bakrom og mørklagte kommandolinjer kunne ikke uten videre fungere som før. Herskernes krise førte til at mange av deres gamle hersketeknikker ikke kunne føres videre i den nye situasjonen. De brøt sammen. Nærmest som i vitenskapens verden når et paradigma – de allment anerkjente forestillingene om prinsippene som en vitenskap bygger på – bryter sammen.
Den gamle ettpartistaten for nok en gang å låne Jens Arups Seips gamle ord brøt ikke sammen, men den fikk svært vanskelige kår.
At alt dette falt sammen med et stor generasjons- og personskifte i Arbeiderpartiet, gjorde det ikke lettere for AP-ledelsen å styre videre på den gamle måten.
Et nytt hysj-system?
Betyr dette at Arbeiderpartiets gamle system er forsvunnet helt og fullt og blitt erstattet med et nytt? Det er et spørsmål som ikke er så lett å besvare. At ønsket om å skape et nytt system finnes i enkelte kretser er jeg ikke i tvil om. At rester av det gamle systemet fortsatte til langt opp i 80-åra, og enkelte rester til og med helt fram til dagen i dag, er jeg også temmelig sikker på. La meg nevne noen få eksempler av flere mulige:
- E-tjenestens Asbjørn Mathiesen hadde helt til 1984 fortsatt ansvaret for «siste-strekkene». Men om han hadde noen AP-skikkelse å rapportere til etter at Vilhelm Evang måtte gå i 1965, er ikke klarlagt.
- APs faglige sekretær Per Karlsen, ansatt på anbefaling fra LO-ledelsen, hadde inntil 1989 spesiell kontakt med Overvåkingssentralen.
- At en av A-apparatet anonyme, men sterke skikkelser fra 1970-åra, APs tidligere kontorsjef og nære Haakon Lie-venn Jakob Grava, seinere ble leder for LO-skolen på Sørmarka, er både interessant og tankevekkende. Det er hevet over tvil at Grava hadde gode kontakter med overvåkingspolitiet.
At noen i dag forsøker å bygge opp noe som kan vise seg å bli et nytt system, regner jeg også for sannsynlig. Men dette tar tid, og det er en svært vanskelig oppgave. Arbeiderpartiet er også generelt sett ganske svekket. Og hysj-oppgavene i samfunnet er mer og mer blitt profesjonalisert og kanalisert inn i de hemmelige tjenestene. Dette betyr ikke at jeg tror APs gamle og mørke arv er gått helt i oppløsning. Alt er ikke bare historie. Men jeg tror det er å lure seg sjøl og andre å tro at ikke nye tider krever nye systemer, og at det tar tid å bygge dem opp. Enhver epoke krever sine spesielle hersketeknikker. I dag tror jeg de mer uformelle og løsere nettverkene har erstattet en del av de gamle organiserte systemene – i alle fall her til lands. På den internasjonale arenaen skyter imidlertid de profesjonelle, strengt organiserte og høyt teknologiske systemene fart. Schengen-avtalen viser dette til fulle. Den moderniserte kommunikasjons-spionasjen illustrerer også dette.
En fjerde tjeneste?
Eksisterte det så en «fjerde tjeneste» i Norge som ble kontrollert av Arbeiderpartiets indre krets? Slik den eksisterte i Sverige? Både ja og nei. Den eksisterte som en separat vev av spesialapparater og nettverk – både for seg sjøl og på tvers av og i de øvrige tjenestene, i staten, fagbevegelsen ol. Denne veven var styrt av Arbeiderpartiets indre krets. Det var nok en slik vev Andreas Andersen, Einar Gerhardsens mangeårige høyre hand på statsministerens kontor, siktet til da han som pensjonist antydet at det fantes en slik «tjeneste». Men å framstille det som en strømlinjeformet og enhetlig tjeneste slik enkelte har hevdet i 90-åra, tror jeg er å gå altfor for langt. Dessuten hadde det norske sosialdemokratiske partiet bygd ut sitt apparat og sine nettverk såpass sinnrikt at det ikke var nødvendig å lage en tjeneste etter mønster av det svenske IB som ble avslørt i 1973. I Sverige var det sosialdemokratisk styrte IB bygd inn i den militære e-tjenesten som en egen separat del. Hovedgrunnen til det var nok at det svenske overvåkingspolitiet, Säpo, var så diskreditert fra den andre verdenskrigen og nazismens dager at denne tjenesten ikke kunne fungere som ressurs for sosialdemokratiet.
Ikke bare Arbeiderpartiet
Var det bare Arbeiderpartiet som drev med sin egen hysj-virksomhet? Nei, det er dokumentert at for eksempel Høyre og Høyre Pressekontor var ganske aktive i mange år. Og det eksisterte et tverrpolitisk samarbeid. Sosialdemokratiet og de fleste tradisjonelle borgerlige partiene delte ide og et godt stykke på vei praksis. Det var bare det at Arbeiderpartiet var så mye større og sterkere enn de andre. Og partiet hadde en enorm innflytelse på arbeidsplassene og i fagbevegelsen. Dette var en av de viktigste grunnene til at CIA satset nærmest ensidig på å samarbeide med de sosialdemokratiske partiene i Europa etter krigen. Så også det norske.
Konsekvensene for parti og samfunn
Hva betydde så dette hysj-systemet for Arbeiderpartiets makt? Ble det skapt en enda sterkere og mer monolittisk ettpartistat enn det ellers hadde vært mulig å utvikle?
Personlig er jeg ikke i tvil om svaret. Svaret er ja. Norsk etterkrigshistorie må faktisk skrives om etter alt det som i løpet av 90-åra har kommet fram om Arbeiderpartiets hersketeknikker. Fram til for få år siden var det god latin å framstille Arbeiderpartiets makt bygd på en basis av temperert reformisme med vekt på de små, men viktige økonomiske velferdstiltak. En viss sikkerhet for lønn, og arbeidsløshetstrygd. Sjuketrygd og helsetjenester. Allmenn rett til fri skole. Sosial boligbygging et stykke på vei. Pensjonsordninger – om enn beskjedne. Og flere andre tiltak som et stykke på vei spente ut et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett for de fleste. En kunne i det minste ane konturene av en velferdsstat. Mye negativt og kritisk kunne og burde vært sagt, men det er ikke hovedpoenget her. Poenget er at nettopp denne gradvise, økonomiske reformismen skapte tillit til Arbeiderpartiet hos de mange. Sett fra et hersketeknisk ståsted fungerte de som gulrota. Som attraktiv og næringsrik kost for de mange. En kost som trakk dem nærmere inn til etterkrigstidas dominerende parti. Det er denne delen av Arbeiderpartiets ideologi og virksomhet som har fått omtrent all oppmerksomhet når APs hegemoni skal forklares. Og det er uten tvil en viktig del av forklaringene.
Piskens rolle
Men den nye og vel dokumenterte kunnskapen om APs mer lyssky virksomhet viser at forklaringene også må ta solid hensyn til piskens rolle. Vi vet i dag, som vi har vist, at partiet tok i bruk ganske omfattende registrering, overvåking og etterretning. Denne hysj-virksomheten rettet seg i særlig grad mot politiske motstandere til venstre, både i og utenfor partiet. I dag kan vi hevde med god grunn at APs bruk av politimetoder i den partipolitiske kampen, fungerte som en pisk. Den skremte de som skulle skremmes, både i og utenfor Arbeiderpartiet. De kritiske eller «suspekte» ble isolert, støtt ut av det gode selskap. De fikk problemer med å beholde jobben, bli valgt til tillitsverv eller klare å holde på slike verv, bli forfremmet på jobben, eller i verste fall å skaffe seg jobb. Dette var tilfelle både i privat industri, stat og kommune. Det finnes sjølsagt ingen eksakte tall. Men at tusenvis av arbeidere ble stemplet, isolert og på ulike måter opplevde små og store problemer fordi de ble registrert og motarbeidet, er hevet over rimelig tvil.
Stabiliteten i den norske velferdssamfunnet var altså ikke bygd bare på økonomisk reformisme og statskapitalisme. Den bygde også på skjult kontroll, bevisst isolering og utstøting, og disiplinering. De skjulte politimetodene hadde store, negative konsekvenser for folk flest som på en eller annen måte sto til venstre i politikk og mening. Og de skaffet Arbeiderpartiet ekstra fordeler i den partipolitiske kampen.
Ekstremt hemmelighold
Men Arbeiderpartiets spesielle hersketeknikker hadde negative konsekvenser for langt flere enn partipolitiske konkurrenter og politisk opposisjonelle. Den indre partikretsen gikk som vi har vist i spissen for et svært strengt hemmelighold rundt alt som hadde med etterretning, overvåking og sikkerhet å gjøre. Hemmeligholdet var uvanlig strengt i Norge. Jeg tror noe av dette kan forklares ved at når en liten stat forvalter store og tyngende hemmeligheter sammen med andre stater, inntrer et nesten totalitært hemmelighold. I løpet av kort tid satt Gerhardsen-regjeringa med en av Norges største hemmeligheter: Kjeden av de amerikanske lyttestasjonene i Norge. De store øynene og ørene som skulle følge med på sovjetisk militær aktivitet – og en del annet av mer sivil art. Og snart satt den samme regjeringa med en annen hemmelighet av nesten samme dimensjon: Den store tungtvannsgaven til staten Israel. Gaven som dannet grunnlaget for at Israel seinere kunne produsere atomvåpen. Alt dette plasserte lille Norge i en globalt sett langt viktigere strategisk posisjon enn landet normalt skulle ha vært i. I dette klimaet passet APs eget hysj-apparat og kontroll naturlig inn.
Mindre gjennomsiktig
En konsekvens av dette hemmeligholdet var at informasjon om svært viktige sider ved det norske samfunnet ble holdt tilbake, ikke minst av mediene. Det strenge hemmeligholdet rundt etterretning, overvåking og sikkerhet gjorde samfunnet mindre gjennomsiktig. Det ble vanskeligere å forstå. Holdningene som rådet på dette følsomme området, smittet så over på holdningene generelt i samfunnet. Dette førte til at det ble vanskeligere for folk flest å orientere seg om hva som skjedde i kongeriket Norge. Og det folket som vet mindre enn det burde vite, er lettere å holde på plass og manipulere, i alle fall for en periode. At regjeringspartiet Arbeiderpartiet profitterte på dette i en ganske lang etterkrigsperiode, bør det ikke herske tvil om.
Hevet over politikken
Det tverrpolitiske samarbeidet om etterretning, overvåking og sikkerhet bidro også sterkt til at viktige politiske spørsmål ble «hevet over» vanlig politikk. Sikkerhetspolitikken ble definert noe nær en «nasjonal dugnad», en verdi som det var nærmest moralsk forkastelig å kritisere. Dermed kunne makteliten forvalte dette området nærmest som de ville.
Demper på debatt
En slik mangel på informasjon bidro også til å legge en demper på divergens, debatt, kritiske holdninger, og kreativitet. Dermed fikk makteliten større aksept for sin politikk enn den ellers ville hatt.
Sterk servilitet
En annen og svært alvorlig konsekvens av denne aksepten tror jeg var en sterk servilitet overfor makthaverne. Informasjonstørke, redsel for debatt, mange tabuer og en rekke liknende forhold fremmer sjelden sjølstendig og kritisk tenkning. Ei heller i norsk presse og medieverden.
Det oppsto en rekke uformelle, tverrpolitiske nettverk der AP-medlemmer også spilte sentrale roller. Deltakerne i disse nettverkene så ofte på seg sjøl som priviligerte og som forvaltere av et spesielt stort samfunnsansvar. En slik form for sjølforståelse bærer samtidig i seg en elitistisk filosofi som ender i praktisk forakt for vanlige folks evne til å forstå og handle.
På grunn av ekstremt hemmelighold og skjult samspill ble en rekke hersketeknikker i samfunnet i lite grad avdekket, belyst og kritisert.
Alle disse forholda fikk negative konsekvenser for folkeopplysning, utdanning og oppdragelse.
I sum: Den indre AP-kretsens måte å herske på fant i stor grad en tverrpolitisk klangbunn. Den bidro sterkt til å styrke både den åpne og ikke minst skjulte statlige kontrollen i samfunnet. Dette skapte et mindre fritt og gjennomsiktig samfunn. Og denne kontrollen profitterte Arbeiderpartiet som parti på.
At nettopp dette partiet fikk store problemer med å herske på den gamle måten da det første store nederlaget var et faktum 21.september 1972, står ikke i motstrid til denne konklusjonen. Heller ikke at Arbeiderpartiet tapte en hel generasjon av unge kvinner og menn på grunn av sin politikk og opptreden. Tvert om, de som tviholder arrogant og nesten totalitært på makta ved hjelp av en farlig blanding av åpne og skjulte maktmidler, risikerer et langt kraftigere fall enn de som satser på åpne og aksepterte maktmidler.
Jeg vil også hevde at AP-kretsens arrogante bruk av makt har hatt langvarige, negative konsekvenser. Da det gamle herskesystemet gikk mer eller mindre i stykker, forsvant ikke uten videre de negative konsekvensene det hadde i samfunnet som helhet.
En stat i staten?
Ble så det hysj-apparatet som AP-kretsen skapte, en stat i staten? Det er jo ofte slik spørsmålet om de hemmelige tjenestene blir formulert: Blir de en stat i staten? Begynner de å gå for egen maskin? Dette dreier seg i så fall om organisasjoner som tar seg egne rettigheter. De begynner å leve sitt eget liv. De unndrar seg vanlig borgerlig-demokratiske kontroll – ikke minst når de er dypt hemmelige.
Svarer vi bare reservasjonsløst ja på spørsmålet om apparatet ble en stat i staten, blir det for upresist. Svaret blir for enkelt, og apparatet levde heller ikke sitt eget liv.
Mitt svar er at APs hysj-apparat ble en viktig del av en stat i staten. For den egentlige stat i staten var AP-kretsens skjulte og diskrete maktapparat. Og dette ble i betydelig grad bygd opp på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne «ettpartistaten» var noe langt mer enn APs hysj-apparat.
La meg presisere:
- AP-kretsen erobret statsmakta i valg. Slik sett hadde lederne en legitim maktbasis.
- Samtidig bygde kretsen opp sitt para-apparat på siden av det vanlige statsapparat. Dette var et parti-apparat for skjult politiarbeid rettet mot politiske konkurrenter. I det skjulte trakk dette grove veksler på statlige ressurser, inkludert overvåkingspolitiet.
- Dette var tilfelle uansett om Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt eller ikke.
- AP-kretsen fulgte med andre ord en slags tospor-strategi. Kretsen satset på vanlig, legitim regjeringsmakt. Slik sett var de «staten». Men samtidig sikret de sitt hegemoni ved hjelp av illegitim, totalitær, skjult makt på tvers av borgerlig-demokratiet. Denne bygde blant annet på hysj-apparatet. Slik sett var de en «stat i staten».
- På denne måten utviklet AP-kretsen en dobbelt karakter.
- Hysj-apparatet var altså ingen sjølstendig stat i staten. I utgangspunktet var det stramt styrt av sine høye oppdragsgivere. Etter hvert tjente det nok sine høye herrer mer og mer ved hjelp av «sersjantenes» utrolige lojalitet til Sak og Parti. Men noe eget sjølstendig liv hadde det aldri.
Hele denne saken handler i bunn og grunn om et av de mest totalitære instrumenter som er skapt i nyere norsk historie.
Litteratur:
- V. I. Lenin: Staten og revolusjonen. Norsk utgave Forlaget Ny Dag 1968
- Niccolo Machiavelli: Fyrsten. Norsk utgave Grøndahl Dreyer 1994
- Dokument nr. 15 (1995-96): Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
- Innst. S. nr. 240 (1996-97): Innstilling fra Kontroll- og konstitusjonskomiteen om rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å granske påstander om ulovlig overvåking av norske borgere (Lund-rapporten)
- Lars Borgersruds doktoravhandling i historie: Wollweber-organisasjonen i Norge. Universitetet i Oslo 1994
- Trond Berg og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997 (2 bind). Cappelen Akademisk Forlag 1998
- Olav Riste og Arnfinn Moland: Strengt hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945-1970, Universitetsforlaget 1997
- Ronald Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget. Tiden 1987
- Ketil A. Nordahl: Konrad Nordahl – Dagbøker 1950-1975. Tiden 1991-92
- Viggo Johansen, Pål Jørgensen og Finn Sjue: Vi som styrer Norge. Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Aventura 1992
- Ronald Bye, Alf R. Jacobsen og Finn Sjue: De visste alt … Rapporter fra niende etasje. Tiden 1993
- Ronald Bye og Finn Sjue: Den hemmelige hæren. Historien om stay behind. Tiden 1995
- Bjørn Nilsen og Finn Sjue: Skjult dagsorden. Mediene og de hemmelige tjenestene. Universitetsforlaget 1998
- Jens Arup Seip: Fra embedsmannsstat til ettpartistat og andre essays. Universitetsforlaget 1963
- Torstein Hjellum: Noen av oss har snakket sammen. Om fåmannsveldet i Arbeiderpartiet 1945-1973. Alma Mater Forlag 1992
- Rune Slagstad: De nasjonale strateger. Pax Forlag 1998
Relaterte artikler
Internasjonal kvinnehandel – vår tids slavehandel
Sissel Henriksen er tidligere sykepleier, nå journalist i Klassekampen og medlem av AKPs kvinneutvalg.
Den verdensomspennende og voksende sexindustrien er et sentralt trekk ved dagens kapitalisme. Salget av kroppene til kvinner og barn utgjør i dag et stort vekstområde for imperialistisk ekspansjon. Hvis venstresida skal ha en dagsaktuell analyse av kapitalismen må vi øke forståelsen for sexhandelens dimensjoner og betydning, og integrere denne kunnskapen i våre analyser og programmer.
Millioner av kvinner og barn får i dag livene sine stjålet av å bli solgt som varer på et økende sexmarked.
Særlig sett i lys av det programarbeidet som foregår både i RV og AKP mener jeg det er behov for å vurdere om vår analyse og forståelse for disse spørsmålene er god nok.
Historiske røtter
Prostitusjon har djupe historiske røtter, og har blomstret i patriarkalske samfunn der kvinner har blitt sett som menns eiendom. Ideologien bak er et syn på kvinner som en kategori mennesker som er ment å være til menns rådighet for seksuelle formål. Seksuell og økonomisk undertrykking, maktforskjeller mellom fattige og rike og mellom kvinner og menn fører til prostitusjon. Graden av prostitusjon i et samfunn er en god indikator på graden av ulikheter og på patriarkatets styrke.
Som hovedregel har det vært de fattigste og mest utslåtte kvinnene i samfunnet som har havnet i denne situasjonen. Rik/fattig-aspektet har hele tida vært der: i forlengelsen av dette har vi i dag fått et nord/sør-aspekt. Rike, velberga menns rett til å kjøpe fattige kvinner var like selvfølgelig da Christian Krohg skreiv Albertine i 1886 som da filmen Pretty Woman rulla over kinolerretene for få år siden.
Det er likevel viktig å avgrense seg mot mytene om at horekundene er så spesielle; at det er rikinger, handikappede, taperne på det vanlige sexmarkedet. Det er grunn til å spørre om ei overfokusering på rike menns horekunderi har bidratt til å tilsløre prostitusjonens rolle i mannskulturen som sådan. Det er faktisk slik at «vanlige» menn alltid har kjøpt sex; som sjøfolk, soldater osv. Nyere forskning i Skandinavia viser at horekundene her er høyst vanlige menn, ofte gift og ofte med barnesete i bilen. Men andelen menn av «normalbefolkninga» som kjøper sex varierer mellom ulike land, og ser ut til å henge sammen både med samfunnets aksept for prostitusjon og tilgangen på prostituerte. Andelen horekunder i befolkninga kan fort stige dramatisk når prostitusjonen først får fotfeste i et samfunn.
Et sexmarked som akselererer på verdensbasis må nødvendigvis bety at antallet horekunder øker, også i arbeiderklassen. For marxister blir det interessant å spørre hva dette gjør med klassens mulighet til felles kamp. Porno- og prostitusjonsforbrukerne i arbeiderklassen korrumperes i sitt menneskesyn og blir nyttige idioter for herskerklassens kvinneundertrykking.
Reet Nurmi, forsker fra Helsinki, som har studert situasjonen for prostituerte i St. Petersburg beskriver hvordan arbeidsløshet og store sosiale forandringer gjør at unge ikke lenger opplever det meningsfullt å utdanne seg. Sexhandelen lokker med store profitter. Organisert kriminalitet fungerer innenfor de legale samfunnsinstitusjonene. Unge menn kommer ofte inn i prostitusjonshandelen ved å selge videre kvinner de først har gjengvoldtatt på en fest.
«Når den unge kvinnen først har fått sin mentale verden knust av denne volden, er hun et lett bytte for videre sexhandel,» påpeker Nurmi. Og en kan spørre: Hva gjør det med forholdet mellom folk når gutter voldtar og selger jentevennene sine, fedre selger døtre og ektemenn selger kona?
Bygdeprostitusjon
At horekunderi fort kan smadre mellommenneskelige forhold har mange i Finnmark bittert fått erfare etter som prostitusjonen blomstret opp i kjølvannet av åpnere grenser til Russland. Prostitusjonen i nord har innført et nytt fenomen i Norge; bygdeprostitusjon. Mens prostitusjonen historisk har foregått i egne strøk i de største byene, er det her plutselig blitt synlig til stede i stort omfang i små samfunn. Kvinner opplever at mannen de har levd livet sammen med tar prostituerte inn i deres felles hjem, og at vodka og sexkjøp tar over for lørdagskosen foran tv-en. Unge jenter ser far, bestefar og onkel kjøpe sex, og blir presset av kjæresten med at hvis ikke du vil, så kjøper jeg ei russisk dame til helga.
Prostitusjonen i nord rammer sårbare lokalsamfunn på en måte som byprostitusjon aldri har gjort, og bidrar til å stigmatisere ei hel folkegruppe fra vårt naboland Russland som prostituerte og mafia.
Krefter i lokalsamfunnene har reist kamp mot denne utviklinga, og søkt allianser med konstruktive krefter i Russland i kampen mot prostitusjon. Nettverk i Nord mot prostitusjon og vold, som organiserer i Norge, Russland, Finland og Sverige, er ett eksempel på dette, andre er Sametingets krav om kriminalisering av horekunder, og engasjement for holdningsendringer fra prester, lokalpolitikere og sosialarbeidere. Når skal storsamfunnet i byene komme etter?
Kvinneforakt
Stigmatiseringa av kvinnene som prostituerer, seg er ikke noe nytt fenomen. Fra Albertine i politilegens venteværelse, via afrikanske kvinner som smitter hvite forretningsmenn med hiv/aids til russiske kvinner som selger sex på nordnorske campingplasser går det en svart og heslig tråd av kvinneforakt. Det er de prostituertes umoral som er problemet, de forurenser samfunnet, ødelegger ekteskap, sprer smitte, er promiskuøse og moralsk forderva. Følgelig bør samfunnet verge seg mot dem, forby eller regulere deres virksomhet, kontrollere dem for kjønnssykdommer eller liknende.
For å sikre dette ble det på 1800-tallet i Frankrike skapt systemer for offentlig regulering av prostitusjon. Liknende systemer utviklet seg snart i flere europeiske land. Bak ideen om å innføre offentlig regulering av prostitusjon lå også forestillingen om menns ustyrlige seksualdrift, som nødvendiggjorde et statskontrollert sted der menn kunne gi fritt utløp for denne, (og dermed også spare sine ærbare hustruer for belastninga). På dette tidspunkt ble fremdeles ikke kvinner regnet som fullverdige borgere, og hadde verken rett til eiendom, stemmerett eller andre rettigheter over eget liv. Kroppene deres tilhørte ektemennene i hjemmene og den regulerende staten i bordellene.
Engelske Josephine Butler dannet International Abolitionist Federation (IAF) i 1875, på ei tid da slaveriet var avskaffa i mange land. Butler så prostitusjon som en form for slaveri. Hun mente at de tjenestene som ble krevd av kvinnene i prostitusjonen var et angrep på verdigheten til alle kvinner og til hele menneskeheten. Josephine Butler og IAFs kamp førte til den første internasjonale overenskomsten mot hvit slavehandel i 1904. Denne ble fulgt av andre i 1910, 1921 og 1933. I 1927 ledet Folkeforbundet (FNs forløper) to større undersøkelser om den internasjonale kvinnehandelen. De fastslo at bordellenes eksistens var en oppmuntring til både nasjonal og internasjonal kvinnehandel.
Etter disse to undersøkelsene ble det laget et utkast til en internasjonal konvensjon, som endelig ble vedtatt i 1949: «Forente Nasjoners konvensjon for å stanse handel med personer og utnytting av prostitusjon» av 2. desember 1949. I innledninga til konvensjonen står det at: «prostitusjon og det ledsagende ondet med menneskehandel med prostitusjon som formål er uforenlig med menneskelig verdighet». I de femti årene som har gått siden konvensjonen ble vedtatt, har den dannet en viktig internasjonal plattform for kampen mot prostitusjon. I dag er denne plattforma under angrep.
30 millioner sexslaver?
Dimensjonene i kjønnshandelen er vanskelig å ta inn over seg, men noen sammenlikner omfanget med slavehandelen fra Afrika:
Wall Street Journal skriver 10. januar i år: «Det har blitt anslått at rundt to millioner kvinner og barn årlig blir sendt ut i et liv med seksuell trelldom, vanligvis som prostituerte. Ifølge Laura J. Lederer ved Harvards John F. Kennedy School of Government har antallet kvinner og barn som selges i internasjonal kvinnehandel i løpet av de siste ti år økt så kraftig at de nå er på nivå med det beregnede antall afrikanere som ble gjort til slaver på 1600- og 1700-tallet. Vi har altså å gjøre med enorme brudd på menneskerettighetene».
Et vanlig anslag over antall kvinner som årlig reiser ut fra de tidligere østblokklandene til et liv som prostituert ligger på 500.000.
«Man hører så mange tall. Jeg har hørt anslått at det er 20-30 millioner kvinner og barn i sexslaveri på verdensbasis i dag, men jeg tror det er et konservativt anslag. Vi vet at det er to millioner prostituerte bare i Thailand,» sier Janice Raymond fra Coalition Against Traficking in Women (CATW).
Mannlige prostituerte
I denne artikkelen behandler jeg prostitusjon først og fremst som et spørsmål om menn som kjøper kvinner. Det gjør jeg fordi dette er en helt dominerende trend i dag. De fleste av verdens prostituerte er kvinner, og et overveldende flertall av horekundene er menn. Også mannlige prostituerte blir oftest kjøpt av menn.
Sjølsagt finnes det også kvinnelige horekunder. Alle har hørt om unge «strandløver» i sydligere land som lar seg kjøpe av rike vestlige kvinner. Det kan være et interessant spørsmål om andelen kvinnelige horekunder øker i takt med generell fremmedgjøring av seksualiteten også blant kvinner.
Tall på hvor stor andel av markedet som utgjøres av gutter og menn har jeg ikke funnet. I en undersøkelse blant barn og ungdom i Oslo, som nylig ble offentliggjort i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, kom det fram at flertallet av de unge som solgte sex var gutter. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er en trend på verdensbasis.
Variert «vareutvalg»
Kapitalismens hang til å imøtekomme alle markedets ulike nisjebehov virker også på kjønnsmarkedet. Kvinner fra Øst-Europa er attraktive for dem som vil kjøpe hvite kvinner, asiatiske kvinner selges under merkelappen raffinerte og underdanige, afrikanske kvinner blir framstilt som seksuelt ville og dyriske. På kjønnsmarkedet i de ulike land finnes det «varer» for enhver smak. Bakmenn og halliker håver inn skyhøye profitter på salget av andre menneskers liv og verdighet. Mens kvinner og barn sendes verden rundt for å selges: Øst-europeiske kvinner selges i Israel, Asia og Europa. I Amsterdam, Rotterdam og Utrecht er det rapportert at kvinner fra Latin Amerika, Filippinene og Øst-Europa utgjør mellom 40 og 65 prosent av de prostituerte.
Raymond peker på at profittnivået i sexindustrien nå utkonkurrerer profitten fra internasjonal narkotikahandel. Og i motsetning til narkotika og våpen, som kan selges en gang, kan kroppene til kvinnene og barna selges igjen og igjen. Likevel er straffenivået for menneskehandel i de fleste land mye lavere enn straffen for narkotikahandel.
For marxister er det kanskje et tankekors at noen av de mest profitable sektorene i verden i dag er kriminelle sektorer. Men: Gjør det at disse sektorene drives av mafia og forbrytersyndikater dem mindre til en del av kapitalismen? Tenker vi på den kriminelle sektoren som noe ved siden av den «vanlige» kapitalismen?
Fordi den internasjonale kriminaliteten offisielt bekjempes av de fleste lands regjeringer må vi ikke ha illusjoner om at de kriminelle aktørene ikke har støttespillere på høyt plan i svært mange land. Det er all grunn til å tro at dette gjelder prostitusjon og kvinnehandel i enda større grad enn våpenhandel og narkotika.
Verdensbanken og Murens fall
En stor del av menneskehandelen, særlig fra utviklingsland, skyldes en politikk for økonomisk utvikling som har blitt pådytta landene som betingelse for å få lån fra internasjonale utlånsinstitusjoner. Oppmuntret av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har land i Asia, Afrika og Latin-Amerika kuttet ned på sysselsettings- og sosialsektoren, drevet rovdrift på sine naturressurser og utviklet turist- og underholdningssektorene sine for å få penger til å nedbetale gjeld. De pålagte «strukturelle justeringene» i disse regionene har ført til at mange land er blitt sentre for sexturisme, og utgangspunkt for kvinnehandel inn i landet og videre til andre land. Med ytterligere hjelp fra globaliseringa av kapital og av informasjonsteknologiens utvikling har sexturismen blitt en inntektskilde og utviklingsstrategi for en rekke nasjoner.
I tillegg ble en ny bølge av kvinner kastet ut på markedet i kjølvannet av sammenbruddet i østblokklandene, noe som bidro til en ytterligere boom på kjønnsmarkedet.
I bunnen ligger økte forskjeller mellom fattige og rike, økt fattigdom og desperasjon blant kvinner. Konsekvensen er økt vold mot og undertrykking av kvinner, både for de som må leve med at mannen er blitt horekunde og for de som må selge seg sjøl. Kriminelle nettverk Det er ofte de samme kriminelle gruppene som smugler våpen og narkotika som driver menneskesmugling, via de samme ruter, strukturer og nettverk.
Spørsmålet om kvinnehandel og prostitusjon ligger derfor som en varm potet på bordet når FN nå jobber med en ny konvensjon om transnasjonal organisert kriminalitet.
Uenigheter om synet på internasjonal kvinnehandel har imidlertid så langt preget debatten. Prostitusjonsmafiaen har drevet aktiv lobbyvirksomhet for å utelate alle referanser til tidligere menneskerettighetskonvensjoner, særlig konvensjonen fra 1949. Angrepene retter seg særlig mot at 1949-konvensjonen definerer hallikvirksomhet som kriminelt, og at den slår fast at kvinne-/menneskehandel (engelsk «trafficking») kan skje «with or without the consent of the victim = med eller uten offerets samtykke». Sterke krefter ønsker også å erstatte formuleringen «victim of trafficking» med «trafficked persons».
Angrepene på plattforma som er nedfelt i 1949-konvensjonen samler i dag støtte langt inn i kvinne- og arbeiderbevegelsen.
Bakmennene i sexhandelen mangler ikke penger, og har lagt stor vekt på lobbyvirksomhet. Nederland er det landet som mest aktivt har markert seg som spydspiss i kampen for liberalisering av prostitusjonsmarkedet. En rekke grasrotorganisasjoner argumenterer også aktivt for synspunktene til porno- og prostitusjonsmafiaen.
FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) har gått i samme grøfta, og argumenterer for prostitusjon som en nødvendig og legitim «økonomisk sektor» særlig for utviklingsland. I rapporten The Sex Sector fra 1998 oppmuntrer ILO regjeringer til å vurdere å anerkjenne sexsektoren som en fullt utviklet økonomisk sektor som kan bidra med nødvendige inntekter ved å skattlegge «de lukrative aktivitetene forbundet med sektoren». Utspillet fra ILO har møtt stor motstand blant prostitusjonsmotstandere. I Norge har LO i Bergen og Kvinnefronten tatt initiativ til en brevkampanje mot ILOs standpunkt.
Skillelinjer
De store skillelinjene i den internasjonale debatten om prostitusjon går rundt følgende spørsmål:
- Om man skal gå mot all prostitusjon, eller bare mot internasjonal kvinnehandel og barneprostitusjon.
- Om prostitusjon skal anerkjennes som arbeid.
- Sexindustriens lobbyister ønsker å skille mellom prostitusjon og kvinnehandel, mellom såkalt tvungen og frivillig prostitusjon og mellom barneprostitusjon og voksen prostitusjon.
Vårt svar må være: alle slike skillelinjer er falske og tilslørende. Ei jente som har vært tvunget til prostitusjon fra hun var 13 år, begynner ikke plutselig å selge seg frivillig når hun fyller 18. Prostitusjon er vold mot kvinner og barn. Overgrepene blir ikke bedre av å kalles arbeid, derfor må vi aktivt avvise begrepet «sexarbeid».
Uten prostitusjon vil det heller ikke være noen sexhandel. Derfor må kampen mot prostitusjon som sådan alltid ligge i bunnen for kampen mot internasjonal kvinnehandel.
Horekundekriminalisering
I dette internasjonale klimaet har Sveriges kriminalisering av horekunder for drøyt et år siden hatt ei enorm symbolbetydning. Det er første gang et land har gått ut og ensidig kriminalisert kjøp av sex, og dermed snudd byrden av skyld og skam fra kvinnen til mannen. Lova tar utgangspunkt i at prostitusjon handler om mannens seksualitet, ikke kvinnens, og slår fast at samfunnet ikke aksepterer at noen skal ha lov til å kjøpe tilgang til et annet menneskes kropp for sin egen seksuelle nytelses skyld.
Også Venezuela har fattet et viktig prinsippvedtak, da landet i mai 1998 avviste en forespørsel fra en mektig sex-industrigruppe om å få registrert en organisasjon av såkalte «sexarbeidere» som fagforening. Det venezuelanske arbeidsdepartementets avgjørelse var basert på at siden majoriteten av såkalt «sexarbeid» er prostitusjon, så er det ikke arbeid, men seksuell utbytting: «Prostitusjon kan ikke ses som arbeide siden det mangler de grunnleggende elementer av verdighet og sosial rettferdighet.» De mente at siden et av de grunnleggende formål med å danne fagforening er å fremme den kollektive utviklinga av medlemmene og deres «profesjon» ville en aksept av en fagforening av såkalte «sexarbeidere» i praksis bidra til utvikling og utbredelse av prostitusjon.
For norsk venstreside og kvinnebevegelse er det viktig å være klinkende klare i forhold til de internasjonale skillelinjene i synet på prostitusjon. De to største kvinneorganisasjonene på venstresida, Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, har begge plassert seg trygt på rett side i forhold til disse skillelinjene, og kjemper begge for kriminalisering av horekunder, mot anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og mot begrep som «tvungen» og frivillig prostitusjon og kvinnehandel. Kvinner i SV og Arbeiderpartiet er mer uklare på disse spørsmålene, og lar seg forvirre av menneskerettighetsargumentasjon og misforstått solidaritet med kvinnene i prostitusjonen, mens de svenske sosialdemokratene og Vänsterpartiet derimot var sentrale forkjempere for å få vedtatt loven mot sexkjøp.
Når AKP og RV skal vedta sine nye programmer bør denne debatten nedfelles, og et klart vedtak om å gå inn for kriminalisering av horekunder fattes. Faglige tillitsvalgte bør ta opp spørsmålet om ILOs rolle innad i fagbevegelsen. Flest mulig bør skrive under på oppropet fra CATW (Statement on trafficking and prostitution) som ligger på internett.
Klasseanalyse
Prostitusjon er ikke arbeid. Men hvilken klasse tilhører de millioner av prostituerte kvinner og barn som i dag sendes over landegrensene og tvinges til et liv i seksuelt slaveri?
I marxistisk teori har prostitusjon blitt behandlet som et klassespørsmål på den måten at det har blitt sett i sammenheng med arbeidsløshet og fattigdom.
I den grad prostituerte har vært vurdert som gruppe i marxistisk klasseanalyse, har de tradisjonelt blitt plassert i boksen «filleproletariat» sammen med arbeidsløse og kriminelle.
Eksplisitte formuleringer om prostituerte i artikler om klasseanalyse hos marxistiske klassikere har ikke jeg klart å finne. Om dette skyldes kjønnsbetingete blinde flekker hos herrene Marx, Engels og Mao, eller at spørsmålet om prostitusjon den gang var for tabubelagt til å skrive om, er ikke godt å si.
Filleproletariatet som sådan snakker de imidlertid om: «Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av de nederste skikt i det gamle samfunnet, blir under løpet av en proletarisk revolusjon her og der slynget inn i bevegelsen. Etter hele sin livssituasjon vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger,» skriver Marx og Engels i Manifestet, mens Mao skriver at filleproletariatet består av jordløse bønder og arbeidsløse håndverkere, og mener at «de kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning , for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive». (En analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, mars 1926.)
I praktisk politikk har venstresidas engasjement oftest handlet om konkrete krav for å bedre livsvilkåra for prostituerte og hindre prostitusjon: Kamp mot kriminalisering av de prostituerte kvinnene og for økonomiske og sosiale vilkår som kunne gjøre det mulig for arbeiderkvinner å forsørge seg sjøl uten å måtte selge seg.
Dette er vel og bra, og det bør vi fortsette med. I vår kamp mot imperialismen må vi framholde nord-sørperspektivet i kvinnehandelen. Men kanskje er det på tide å se en gang til på en analyse som plasserer millioner av de fattigste i gruppa «passiv forråtnelse av nederste skikt i det gamle samfunnet» som er «tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger». Det er relativt lett å tenke seg til at det å måtte selge kroppen sin bidrar til å bryte ned den det gjelder psykisk, og at en person som har fått knust sitt sjølbilde er mindre i stand til å reise kamp for å endre sin situasjon. Men vi snakker i dag om titalls millioner mennesker på verdensbasis, og tallet øker. De er de mest undertrykte, men også de som har minst å tape og mest å vinne. Mange av dem som har klart å overleve og komme seg ut av prostitusjonen er i dag strålende ledere i kampen mot prostitusjon. Det viser noe av ressursene hos ei undertrykt gruppe.
De prostituerte kommer fra fattige kår, fra arbeiderklassen eller bøndene. Hva gjør det med den internasjonale arbeiderklassens kampkraft at millioner av dens medlemmer stjeles til seksuelt slaveri?
I den internasjonale kampen mot dette slaveriet går alliansene på kryss og tvers av gamle skillelinjer. På begge sider står tunge kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner, og begge støtter seg på menneskerettighetsargumentasjon. Mens den ene sida hevder det er en menneskerett å prostituere seg, sier den andre sida: Nei! Slaveri er feil, det er uetisk, det er inhumant. Det er de siste vi må alliere oss med.
Aldri i kvinneundertrykkinga og prostitusjonens lange historie har denne groteske formen for kvinneundertrykking nådd slike dimensjoner og hatt en slik global karakter som i dag. Det bør være en utfordring for venstresida å oppdatere våre analyser og vårt engasjement til denne virkeligheta. Det betyr at flere må inn i debatten og ta standpunkt.
Hansken er kastet.
Relaterte artikler
Frigjøring og gjenskaping av undertrykking
En litt forkortet utgave av artikkelen som i utgangspunktet var en tale på Kvinnefrontens siste landsmøte, sto opprinnelig i Kvinnejournalen nr 3, 1999, og trykkes med tillatelse fra forfatter og tidsskrift.
Kjersti Ericsson er professor i kriminologi ved Universitetet i Oslo. Hun har skrevet en rekke diktsamlinger og mange fagbøker om psykiatriske institusjoner, ungdommers problemer, skolespørsmål. I 1987 utga hun Søstre, kamerater! (Oktober) som i 1999 ble nyutgitt av Røde Fane.
Kjersti Ericsson skisserer i denne artikkelen det hun kaller «noen spenningsforhold som kvinnekampen beveger seg innenfor». Disse spenningsforholdene er følgende: Kjønn og klasse, Enhet og forskjell, Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme, Individuell frigjøring og kollektiv kamp, Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre.
1) Kjønn og klasse
«Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon,» sa en av Kvinnefrontens pionerer, Wenche Hjellum, i et foredrag i Studentersamfunnet i Oslo i frontens stiftelsesår. Bakgrunnen var at hun først hadde fortalt en historie om en kvinnelig bonde og jordbærdyrker, som hadde hyret inn en masse unge jenter for å plukke jordbær i høysesongen. Men arbeidsdagen var lang, og lønna skral, så jentene gikk til streik. Både jordbærplukkerne og eieren av jordbæråkeren var altså kvinner. Men, fastslo Wenche Hjellum: «Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon.»
Det finnes sosiale skiller mellom kvinner. Og det har betydning for politikken hvilke kvinner en tar utgangspunkt i. Det har betydning for hva vi prioriterer: Er det viktigste å slåss for å slå høl i glasstaket som hindrer kvinner i å nå helt til topps som ledere? Eller er det viktigste å slåss for å heve lønna i de store, lavtlønte kvinneyrkene? Og det har betydning for hva slags standpunkt vi tar: I en artikkel i Klassekampen for en stund siden viste Sissel Henriksen hvordan LOs nestleder Gerd Liv Valla tar utgangspunkt i situasjonen til høytlønte kvinner med en fri arbeidssituasjon når hun går inn for en mest mulig fleksibel arbeidstidsordning. De fleste av LOs kvinnelige medlemmer har imidlertid ikke sånne jobber. I stedet arbeider de for eksempel innafor strenge vaktplaner der det er et omfattende organisatorisk problem å få turnusen til å gå opp dersom én av arbeidskameratene trenger en dag fri for å ta seg av sin syke mor. Hvordan skulle det være mulig for dem å flekse etter egne preferanser og forgodtbefinnende? Hvis en tar utgangspunktet i virkeligheten for flertallet av kvinner i arbeidslivet, er det 6 timers normalarbeidsdag som er svaret.
I all hovedsak bør Kvinnefronten også i framtida styre etter Wenche Hjellums kompass: Vi er jordbærplukkernes organisasjon. Samtidig er det kvinneundertrykking vi bekjemper, og den rammer alle kvinner. Det er urettferdig at kvinner skal stanses av et glasstak på vei til toppen. Det er urettferdig at det er Håkon Magnus, og ikke Märtha Louise, som er tronarving i Norge. Vi støtter kravet om å få slutt på slik urettferdighet, sjøl om vi ikke vil prioritere kreftene våre akkurat på dette feltet. Og vi ønsker brede allianser med alle slags kvinner på alle felt der vi har felles interesser. Kvinneundertrykkingas mangfoldighet gjør at disse feltene er ganske mange.
2) Enhet og forskjell
Under innflytelse av postmodernismen har de fleste generelle begreper, som «menneske», «kvinne», «mann», kommet under ild. De blir beskyldt for å være falskt universaliserende, på den måten at de tilslører skillelinjer og ulikheter. Dermed kan de fungere undertrykkende ved at for eksempel den hvite, heterofile middelklassemannen får stå som en allmenngyldig representant for kategorien «menneske», mens han i virkeligheten bare utgjør én variant blant mange. På samme måte kan det fungere undertrykkende hvis den hvite, heterofile middelklassekvinnen blir stående som den allmenngyldige representanten for alle kvinner. Slik blir både svarte kvinner, lesbiske kvinner og arbeiderklassekvinner usynliggjort. Og den undertrykkinga som hvite kvinner står for i forhold til svarte kvinner, heterofile kvinner i forhold til lesbiske kvinner, og overklassekvinner i forhold til arbeiderklassekvinner, blir ikke tema.
Kritikken mot «de falskt universaliserende begrepene» begynte vel ikke i begrepenes verden, men i virkeligheten, blant annet i kvinnebevegelsen. Jeg husker sjøl da jeg innledet på en stor kvinnekonferanse arrangert av AKP høsten 1986. Den første som tok ordet i debatten etter foredraget, var Fakhra Salimi. I skarpe ordelag kritiserte hun innledningen for å framstille kvinner i den tredje verden som passive ofre, og usynliggjøre dem som handlende mennesker som aktivt strevde for å mestre sin egen tilværelse og forandre verden. Den andre som tok ordet, var Anne Søyland. I like aktive ordelag kritiserte hun innledninga for ikke å ha med et ord om lesbiske kvinner og den kampen de førte. Det var en ganske ubehagelig, men lærerik opplevelse. Det kan finnes undertrykkingsforhold, også innad i kvinnebevegelsen. Og enhet kvinner imellom kan ikke bygges på at disse undertrykkingsforholdene forties. Enhet må bygge på at undertrykkingsforholdene tas opp, diskuteres, bearbeides og så langt råd er, oppheves. Derfor er det ikke nødvendigvis en styrke dersom det er taust om rasisme, eller heterofil sjåvinisme, i Kvinnefronten. Det er en styrke dersom det er et uttrykk for at disse problemene er erkjent, er jobbet systematisk med og langt på vei løst. Men det er en svakhet dersom det er et uttrykk for at den som ikke er hvit og heterofil ikke finner veien til Kvinnefronten, ikke føler at Kvinnefronten er deres organisasjon. En sterk kvinneorganisasjon i dag er ikke en som taler med én tunge, men en som er i stand til å basere samholdet sitt på flerstemmighet, på at mange forskjellige røster snakker og blir hørt. Kanskje gjelder dette også unge og gamle medlemmer. Er det noe tegn til ungdomsopprør i Kvinnefronten? Hvis det er det, er det kanskje heller et tegn på styrke enn på svakhet.
Mange av såkalte postmodernister driver poenget med de «falskt universaliserende begrepene» ut i det glade vanvidd: Ingen er like, ingen har felles interesser. Det blir ikke mye kamp ut av det. Kvinner har mange felles interesser, ikke nødvendigvis fordi de «er» like, men fordi de «falskt universaliserende begrepene» har en håndfast eksistens på den måten at de er innebygd som premisser i samfunnets institusjoner. «Kvinnelønna» er en realitet, uansett hvor forskjellige kvinner er som individer. Hvis vi slutter å lete etter det som er felles i mangfoldet, så risikerer vi bare å gå en omvei tilbake til situasjonen slik den var før den moderne kvinnebevegelsens framvekst. I all hovedsak har det virket frigjørende for kvinner å se at deres egne erfaringer har berøringspunkter med andre kvinners erfaringer. Dermed er det blitt lettere å se problemene i kvinnelivet i et samfunnsmessig perspektiv, i stedet for at hver enkelt kvinne frykter at «det er meg det er noe i veien med». Så la oss vente med å avskaffe begrepet «kvinner» til begrepet «kvinneundertrykking» er modent for avskaffelse. Eller som en amerikansk feminist sa det: Jeg skal bli postfeminist under postpatriarkatet.
3) Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme
Det finnes mange slags feminismer, og feminismen som tenkning og bevegelse bærer motsetninger i seg. Én helt sentral motsetning er denne:
På den ene sida har vi den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til «kvinner». Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Det kvinnelige er altså ikke stort å samle på. Den franske feministen Colette Guillamin (1995) sier for eksempel at det å slåss for retten til å være annerledes enn menn, er på ingen måte nødvendig. Det innebærer bare å slåss for retten til fortsatt å være undertrykt, siden det nettopp er undertrykkinga som gjør oss annerledes. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Simone de Beauvoir er den fremste representanten for denne retninga innenfor feminismen.
På den andre sida har vi den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier. Vandana Shiva (1989) kan ses som én representant for denne retninga.
Det er lett å se problematiske sider ved begge disse retningene. Den første kan lede til en ukritisk glorifisering av ytterst tvilsomme sider ved vår sivilisasjon. Den siste, som handler om å oppvurdere kvinnelige verdier, kan lede oss lukt inn i både livmorsmystikk og kontantstøtte.
Jeg tror det er et blindspor å gjøre motsetninga mellom disse to formene for feminisme absolutt. Å være undertrykt, det er å bli fratatt noe, å bli redusert, bli tvunget inn i en underordnet sosial posisjon og få resultatene av denne posisjonen tilskrevet som personlige, evt. biologiske egenskaper, slik Simone de Beauvoirs retning peker på. Kjønn er et sosialt forhold, ikke en egenskap. Dette forholdet er vi for å oppheve, i den forstand er vi for å oppheve kjønn.
Men det er også slik at nødvendig arbeid blir gjort av undertrykte, virkelige erfaringer vinnes, det finnes innsikter som bare kan oppnås fra den posisjonen, slik Vandana Shivas retning peker på.
Jeg er overbevist om at vi må ha begge sider med oss. Målet vårt er jo å oppheve det sosiale forholdet som gjør noen til kvinner. Da må vi ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og forkvaklete. Men vi må heller ikke kaste vrak på det verdifulle, det som peker framover.
Innafor dette samfunnets rammer står vi imidlertid overfor et vanskelig dilemma i skjæringspunktet mellom disse to formene for feminisme. Den feministiske statsviteren Carole Pateman, som har skrevet en artikkel om «Den patriarkalske velferdsstaten», kaller det for «Mary Wollstonecrafts dilemma». Mary Wollstonecraft var, som dere sikkert vet, en av de store kvinneforkjemperne i 1700-tallets England. Dilemmaet består, sier Carole Pateman, i at kvinnene har forsøkt å følge to gjensidig utelukkende veier til full status som samfunnsborger, og målet er umulig å oppnå innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten. Det politiske idealet om samfunnsborgerskap for alle, som blant annet var den franske revolusjonens fanesak, er i realiteten bygd på et mannlig mønster, og dermed på at kvinner utelukkes.
Kvinners svar på dette har vært mangesidig. På den ene sida har de krevd at idealet om samfunnsborgerskap også skulle utvides til å omfatte dem. Den liberale feminismens mål om en kjønnsnøytral verden er den logiske konklusjonen på dette kravet. På den andre sida har kvinner også insistert på at som kvinner har de spesielle evner, talenter, behov og krav, slik at uttrykket for deres samfunnsborgerskap må være annerledes enn menns. Kvinners ubetalte arbeid og kvinners innsats som mødre bør regnes, ikke bare som et bidrag innafor privatlivets sfære. Nei, det bør ses som kvinners bidrag til samfunnet, som samfunnsborgere, akkurat som mennenes betalte arbeid er sentralt for menns samfunnsborgerskap. Ofte har kvinnene stilt disse to kravene, kjønnsnøytralitet og sosial anerkjennelse av det spesielle ved kvinner, samtidig. Det var nettopp det Mary Wollstonecraft gjorde.
Den patriarkalske forståelsen av samfunnsborgerskap betyr at de to kravene er uforenlige, sier Carole Pateman videre. Denne forståelsen åpner bare for to muligheter: Enten blir kvinner som menn, og dermed fulle samfunnsborgere. Eller de fortsetter å gjøre kvinnearbeid, som er uten verdi når det gjelder å gi status som samfunnsborger. Å kreve at samfunnsborgerskap, slik det nå forstås, skal gjelde fullt ut for kvinner, betyr dessuten å akseptere en definisjon av samfunnsborgerskap som tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. Kvinner kan ikke bli fulle samfunnsborgere i den nåværende betydningen av begrepet. Det beste de kan håpe på, er å få samfunnsborgerskap som annenrangs menn. Innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten er det samtidig slik hvis vi krever virkelig støtte til, og sosial anerkjennelse av kvinners arbeid og ansvar, så betyr det å dømme kvinner til noe mindre enn fullt samfunnsborgerskap. Det betyr at kvinner blir innlemmet i det offentlige livet som «kvinner», det vil si, som tilhørende en annen sfære, privatlivets. Da kan de heller ikke oppnå sine (mannlige) medborgeres respekt.
Dette dilemmaet er i aller høyeste grad med oss, også i dag. Det popper opp i diskusjoner om kjønnskvotering, der mange kvinner med forakt avviser å få en stilling, et verv eller hva det måtte være, «fordi de er kvinner», som de sier. De vil ikke innlemmes i det offentlige liv som en annen sort, ikke verdig sine mannlige kollegers respekt. For mennene har jo havnet der de har havnet på grunn av kvalifikasjoner. På den andre sida: Uten kjønnskvotering blir vi utelukket. Mary Wollstonecrafts dilemma har dukket opp mange ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Hvor lang fødselspermisjon skulle vi gå inn for? Var ikke lange fødselspermisjoner en måte å forsterke det tradisjonelle morsbildet på, og å dytte kvinner tilbake til kjøkkenet, innlemme oss i den private sfæren og frata oss fullt samfunnsborgerskap? På den andre sida – å være spedbarnsmor i jobb er heller ikke lett, i et samfunn der arbeidslivet fortsatt går ut fra at arbeidstakerne er menn. Ved å prøve å være som menn blir vi likevel aldri noe annet enn annenrangs menn. Hva skulle vi mene om barnelovens forslag om å likestille kvinners og menns rett til omsorgen for små barn etter skilsmisse? Var det ikke i praksis kvinner som hadde hatt mesteparten av omsorgen, og burde ikke det telle mest? Burde ikke loven anerkjenne kvinners innsats i hjemmet? På den andre sida, hvis loven fastslo mors fortrinnsrett, ville ikke det bety å låse fast bildet av «den gode, naturlige mor»? Slik kunne vår rett til samfunnsmessig deltaking undergraves. Slike spørsmål dukker opp stadig vekk. Da kan det være lurt å ha «Mary Wollstonecrafts dilemma» i bakhodet, og tenke: Hvilke forandringer kan bidra til å løse dette dilemmaet ved å endre rammene? Etter mitt syn er for eksempel 6 timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon et slikt krav.
4) Individuell frigjøring eller kollektiv kvinnekamp?
Kvinnefronten har alltid lagt vekt på den kollektive kampen. Individet ble på et vis oppfunnet av den borgerlige revolusjonen. Den franske forskeren Donzelot (1980) forteller at da Bastillen ble stormet under den store franske revolusjon, var det blant de frigjorte en rekke mennesker som var blitt fengslet av fedrene sine, fordi de hadde kommet i motsetning til farsmakta. Fedre hadde nemlig rett til å straffe barna sine for ulydighet på denne måten. Stormen på Bastillen ble dermed et symbolsk bilde på angrepet på patriarkatet, på et hierarki med den eneveldige kongen på toppen av alle de eneveldige småkongene i familiene. Den borgerlige revolusjonen dreide seg blant annet om en frigjøring fra patriarkatet, fra sønnenes underkastelse under farens myndighet. Det liberale samfunns «frie, like» individer var de voksne mennene, som befridd fra den patriarkalske makta, inngikk samfunnsmessige kontrakter med hverandre, «broderlige bånd».
Også i eneveldets Norge var kongen den øverste patriark. Staten hadde ikke kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som hadde ansvaret for å oppdra og utdanne nye undersåtter. Også husmenn og tjenestefolk var underlagt «han far sjøl i stua». Historikeren Sølvi Sogner (1990) beskriver hvordan patriarkatet svekkes ved at husmenn og tjenestefolk, og etterhvert voksne sønner, bryter ut av familieøkonomien og avhengighetsforholdet til familieoverhodet etter som nye arbeidsmuligheter åpner seg. I kjølvannet av det økonomiske utbruddet kommer også nye, samfunnsmessige rettigheter, som stemmerett. Sogner ser altså en sammenheng mellom en økonomisk «frigjøringsprosess» fra familien og det å oppnå samfunnsborgerlige rettigheter, bli et uavhengig individ.
Som vi vet har det tatt tid å virkeliggjøre den borgerlige revolusjonen for kvinnenes del. Kampen for å komme ut av familiens skygge, å bli et sjølstendig individ, ikke bare et vedheng til en mann, pågår fortsatt. I dag utspilles den blant annet i forhold til kvinnelønn, kontantstøtte og vilkårene for enslige mødre.
Det handler også om det liberale honnørordet valgfrihet. Virkelig valgfrihet er, som vi vet, en illusjon for flertallet i et samfunn med klasse- og kvinneundertrykking. Hver gang dagens politikere roper på «valgfrihet», er de ute etter å angripe rettighetene til flertallet. Men likevel – for kvinner har det å slåss for valgfrihet vært en viktig del av frigjøringskampen – retten til å velge hvem vi vil være, uavhengig av fastlåste forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig – ja, retten til å være et individ, ikke bare et eksemplar i en kategori.
Jeg ser det slik at retten til å være individer, med utfoldelsesmuligheter og virkelige valg, er et frigjørende mål for alle undertrykte. I den forstand er også vi for «individuell frigjøring». For å komme tilbake til Carole Pateman og «Mary Wollstonecrafts dilemma». Pateman spør: Kan det utformes en velferdspolitikk som gir skikkelig støtte til kvinner i dagliglivet og samtidig hjelper til å skape betingelsene for et virkelig demokrati der kvinner er sjølstendige samfunnsborgere? Det betyr et demokrati der vi kan handle som kvinner, ikke som «Kvinnen», dvs en stereotyp figur som er beskyttet/avhengig/underordnet, definert som en motsetning til alt som forbindes med «Mannen». En løsning på Mary Wollstonecrafts dilemma ville være et langt skritt på veien til «individuell frigjøring» for kvinner flest.
Veien til «individuell frigjøring» for kvinnenes del, har ikke minst gått gjennom kampen for de kollektive ordningene – for mest mulig kvinnevennlige velferdsstatlige ordninger. Her står kampen for økonomisk sjølstendighet, i alle dens former, helt sentralt. Men også kampen for gode og omfattende samfunnsmessige tiltak for barn, både barnevennlige og kvinnevennlige, er en viktig del av dette. Så kanskje blir det på ett vis feil å sette «individuell frigjøring» og «kollektiv kamp» opp som motsetninger. Individualisme i betydningen «enhver er sin egen lykkes smed» står i veien for kvinners mulighet til individuell frigjøring. Kollektiv kamp, kollektivt ansvar, kollektive ordninger fremmer den, så sant ikke kollektivismen slår over til sin skyggeside, «janteloven».
5) Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre
Jeg har snakket om skiller mellom kvinner. Kanskje det viktigste av alle slike skiller er den eldgamle todelinga mellom hore og madonna, den udydige og den dydige, den uverdige og den verdige. Dette skillet har nesten bokstavelig talt vært et spørsmål om liv og død for oss. Å havne på den gale siden av dette skillet har betydd sosial, og i verste fall fysisk død. Den udydige mistet all rett til beskyttelse fra samfunnets side. Som straffelovkommisjonen av 1902 så presist uttrykte det i sin argumentasjon for senking av minimumsstraffen for voldtekt: «I virkeligheden gives her alle mulige overgange fra de mest brutale forgribelser paa den kvindelige kyskhed til attentater på provokatorisk letfærdige kvinder, om hvis modstands oprigtighed den mest berettigede tvivl kan opkastes, og hvem ialfald intet andet er berøvet end friheden til selv at bestemme, når og med hvem de vil hengive sig til lasten.»
Det er vel ingen her som innbiller seg at slike holdninger er fullstendig utdødd i dag, sjøl om de sjelden uttrykkes like bramfritt. Og vi bør heller ikke innbille oss at vi sjøl er fullstendig fri for dem. Til det er tankemønsteret hore/madonna, verdig/uverdig for inngrodd. Til det har det vært for viktig for oss å sikre oss en plass i den «riktige» kategorien.
Kriminologen Trond Rune Løkjell skrev i 1994 en hovedoppgave med tittelen Kvinner med prostitusjonserfaring i møte med hjelpetiltak. Han spurte blant annet jentene om hvordan de syntes det var å bli intervjuet av en mann. Én svarte: «Andre kvinner som ikke er prostituerte dømmer mye raskere enn mannfolk.» En annen svarte: «Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det, men jeg har i hvert fall sagt mer til deg enn jeg ville sagt til ei jente, tror jeg. Jeg føler at mange av de jentene som jobber der nede (Pro-sentret) er veldig kvinnebevisste og sterke. Slik at jeg føler meg svakere.»
Disse jentene opplevde også et skille mellom seg sjøl og andre kvinner. Dette skillet er kanskje ett av de vanskeligste å slå ei bru av kvinnesolidaritet over. Og samtidig ett av de nødvendigste. Skillet hore/madonna er et grunntema i kvinneundertrykkinga. Trår vi feil i forholdet til dette skillet, risikerer vi som frigjøringsbevegelse å bidra til å gjenskape de undertrykkende mønstrene vi ønsker å bekjempe. Det er i så fall ikke første gang en frigjøringsbevegelse gjør det. Sosialismens og anti-kolonialismens historie er deprimerende full av eksempler.
Denne problemstillinga er aktuell i forhold til mange kamper. Jeg mener at Kvinnefronten i all hovedsak står trygt på sin plattform mot porno og prostitusjon. Å «løse» fattigdoms-, arbeidsløshets- og luselønnsproblemene blant kvinner ved å anerkjenne prostitusjon som en «vanlig» jobb, bringer oss ikke akkurat nærmere et samfunn fritt for kvinneundertrykking. Samtidig er det jo riktig at det ikke bare er prostitusjonen i seg sjøl, men også den trakasseringa og stemplinga jenter i prostitusjonen blir utsatt for, som bidrar til å gjøre livet deres tungt og vanskelig. Hvordan kan vi slåss både mot prostitusjonen og trakasseringa samtidig? Hvordan bekjempe prostitusjonen samtidig som vi viser respekt for jentene og de valgene de har gjort i livene sine ut fra de mulighetene de så? Jeg tror det er viktig at vi stiller oss slike spørsmål hele tida, fordi det ikke finnes noen enkle løsninger, og fordi gale løsninger så lett sementerer det vonde, gamle skillet mellom oss og dem.
Problemstillinga er også aktuell i kampen for kvinners rett til å være seksuelle subjekter på egne premisser. Århundrer – for ikke å si årtusener – av synd og skam sitter i oss. Og grensen mellom det å være seksuelt aktiv og det å bli seksuelt utnyttet er så hårfin. Kvinner har dessuten bittert erfart at paroler om «seksuell frigjøring» i praksis har betydd at menn kan gjøre hva de vil, mens kvinnen sitter igjen med skammen og ansvaret.
I en slik situasjon er det ikke lett, verken å tillate seg sjøl eller andre rom til å utforske mangfoldige og uforutsigbare lyster. Hva og hvordan har kvinner lov til å føle? Hva har de lov til å gjøre? Finnes det en kvinnepolitisk korrekt seksualitet? Hva så med de ukorrekte? Kanskje er kampen for retten til å si ja på mange måter like vanskelig som kampen for retten til å si nei, fordi den første kampen støter mot så mange urgamle forestillinger om kvinnelig dydighet som sitter i ryggmargen på oss.
Også i kampen mot kvinnemishandling, voldtekt og incest kommer faren for å gjenskape gamle mønstre inn i bildet. Vi kjenner ofte behov for klare linjer – det utvetydige offer, den utvetydige gjerningsmann. Ellers kan det hardt tilkjempete perspektivet vårt glippe: At samfunnet ubønnhørlig har plassert kvinnen som det underordna kjønnet, mannen som det overordna, og at alt som skjer dem imellom, må forstås i dette lyset. Men det er farlig å retusjere bort viktige deler av virkeligheten for å få et klarere bilde. Hvordan skal vi kunne forandre hvis det er noe vi nekter å se?
Kvinner har måttet slåss en lang kamp for «retten» til å være ofre for seksuelle overgrep. Vi har fått høre at vi forfører og provoserer, og at vi på masochistisk vis nyter det når overgriperen går løs på oss. Vår nyvunne «rett» til å være ofre hviler på skjørt grunnlag. Og derfor blir det så viktig at alt er entydig: Overgriperen svart, offeret hvitt. Brutalitet, vold, ondskap på den ene sida, avmektig redsel og hat på den andre sida.
Men for svært mange kvinner er ikke virkeligheten slik. Har kvinnen som ikke forlater mishandleren mistet retten til å være offer, siden hun blir i forholdet «frivillig»? Er incest ei jentes «egen skyld» hvis hun også føler kjærlighet til den faren som misbruker henne? Det kan være gode minner ved siden av det forferdelige. Det kan være kjærlighet ved siden av hatet og fortvilelsen. Å føle slik kan oppleves som et svik mot kvinners skjøre «rett» til å være ofre, og en innrømmelse til dem som hevder at vi er forførersker, provokatører og nytende masochister. Det gjelder å føle rettlinjet og riktig.
Kvinner flest har en svært velutviklet skyldfølelse. Vi bebreider oss sjøl for å føle «feil», vi lever ikke nok opp til forventningene om sjøloppofring og omsorg for andre. Så kommer kvinnebevegelsen med et annet perspektiv: Vi har rett til å bry oss om oss sjøl, vi har rett til å føle sinne og hat mot dem som tramper på oss. Det har vært, og er, en befrielse. Men hva om vi ikke bare føler sinne og hat? Hva om vi også føler omsorg, for overgriperen? Da ligger det snublende nær at det er kvinnepolitisk «feil» å føle slik. Og kvinnebevegelsen kan uforvarende komme til å påføre kvinner nok en byrde av skyld og skam. Men overgrepene blir ikke en tøddel mindre alvorlige, eller ansvaret mindre entydig mannens, sjøl om det finnes en dobbelthet i kvinners følelser. Å frata kvinner retten til denne dobbeltheten er å gå i sexistenes felle. Da blir vi i de gamle knugende mønstrene i stedet for å sprenge dem.
Relaterte artikler
Politisk makt – ikke forbrukermakt!
Reidun Heiene er veterinær og aktiv i GATT-WTO-kampanjen og Forum for Utvikling og Miljø si arbeidsgruppe om WTO.
Myndighetene i Genève publiserte et opprop dagen etter at forhandlingene brøt sammen, hvor de støttet kravet om moratorium (stans i forhandlingene). For første gang stod mange grupperinger – ofte med svært forskjellig utgangspunkt – sammen om kravet «stopp WTO!» Demonstrasjonene blir kalt de største i Vesten siden Vietnam-krigen, og har gitt verden en unik sjanse til å bremse WTO.
Begge grøftene synes reelle: Å juble over delseieren mens faren for ytterligere forverring ligger rundt hjørnet, eller å nekte å tro at «feil» folk (vestlige rike arbeidere eller fattige lands korrupte eliter) faktisk bidro til noe som kan komme til å tjene miljøet og de aller fattigste.
Så hva skjedde? Var det uenigheter mellom mektige land, fattige lands steilhet eller demonstrantene som ødela konferansen? Eller alt sammen?
1. Konferansen og demonstrasjonene
Vollebæk uttrykte skepsis til dårlig møteledelse. Han var i starten bekymret over at forhandlingene om ministererklæringen var avbrutt i Genève i oktober: «… for vi var jo i gang. Vi ville ha forhandlet videre og funnet kompromisser.» Tidspresset ble selvsagt større etter utsettelsene som skyldtes demonstrasjonene på åpningsdagen.
Konferansen var videre full av drøftinger i «green rooms» hvor bare noen få land var invitert til å delta. Disse møtene består som regel av 20-30 inviterte land med sterke meninger om det som drøftes. De mektigste land blir representert i alle. Tekster fra «green rooms» er vanskelige å endre, fordi disse landene har forhandlet fram en «balansert» tekst. Rasende delegater styrtet inn på pressesenteret til ad hoc pressekonferanser etter green room-prosesser.
Forskjellige mål for ministererklæringen
Ministerkonferansen samlet ministre og byråkrater fra alle 135 medlemsland for å enes om en ministererklæring. Der skulle prinsippene for neste forhandlingsrunde stakes opp. Mange politiske avgjørelser måtte tas før ministererklæringen, som altså aldri ble ferdig. Mens forrige runde i GATT (Uruguay-runden) varte i 8 år, håpet WTO på forhånd at «Seattle-runden» kunne bli ferdig på 3-4 år.
Det eksisterer en rekke forslag til utvidelse av WTO-regelverket. Noen temaer er innebygd i WTOs dagsorden på den måten at WTO-avtalen fra 1994 stadfester at de skal tas opp til ny vurdering innen fem år. Dette gjelder regelverket for tjenester (GATS, General Agreement on Trade in Services), patenter (Trade Related Intellectual Property Right Systems) og landbruk. Andre nye temaer er foreslått drøftet i Seattle-runden. Dette gjelder for eksempel investeringer, offentlige innkjøp, arbeiderstandarder, miljøstandarder, skogbruk og elektronisk handel. Bredden i temaer berører også spørsmålet om WTOs ansvarsområde og forholdet til andre internasjonale avtaler, og hvorvidt WTO skal begrenses til ren handel, eller gå inn på for eksempel miljøspørsmål og sosial velferd i medlemslandene.
EU har mye å tape på landbruk, hvor de har høye subsidier. EU ønsker derfor en bred runde, med flest mulig temaer, for å beholde sitt landbruk i bytte med ettergivenhet på andre områder. USA og en del andre store mateksportører ønsker en smal runde. U-land er særlig redde for å få inn arbeiderstandarder og miljøstandarder, og de vil heller ikke ha avtale om offentlige innkjøp. Norge ønsker i utgangspunktet en bredest mulig runde, og har i de aller fleste saker lagt seg tett opp til EUs standpunkter.
Den offisielle konferansen
I WTO-regi var det mandag et seminar for NGO-er (Non Governmental Organization), mistenkt for å være et forsøk fra WTO på å avspise opposisjonen. En åpen dør i konferansesenteret førte til security-forskyldt utsettelse til klokken 15. De første innleggene var defensive: «Ja, dere har rett i at WTO må bli mer åpent», «Dette skal bli en utviklingsrunde hvor de fattigste skal tilgodesees» og liknende forsøk på å imøtekomme kritikk. Videre holdt noen idealistiske NGO-er innlegg, men også grupper som Indian Chamber of Commerce (indiske handelsmenn) hadde fått taletid.
Selve ministerkonferansen begynte tirsdag. Fra hvert land skulle en minister presentere sitt ståsted på 5 minutter, noe som ville ta all tilmålt tid de fire konferansedagene. Demonstranter stengte sentrum slik at konferansen først kom i gang kl 16. Den offisielle åpningen av konferansen ble derfor sløyfet. Ministerinnleggene pågikk deretter kontinuerlig i den store salen i konferansesenteret, uten å vies særlig oppmerksomhet.
I tillegg ble det onsdag oppnevnt 5 arbeidsgrupper som skulle arbeide med deler av teksten. Det var arbeidsgrupper om landbruk, nye temaer, strukturelle forhold, iverksetting (av eksisterende avtaler) og markedsadgang. I tillegg kom «Committee of the Whole», ledet av USAs handelsrepresentant Charlene Barshefsky med generalsekretær Mike Moore ved sin side. Charlene Barshefsky fikk mye kritikk for ufølsom møteledelse, for å true med «endrede regler» hvis arbeidsgruppene ikke gjorde jobben sin, for ikke å svare ordentlig på spørsmål, og møtte til slutt buuu-ing i salen for Committee of the Whole-møtene.
I utgangspunktet var arbeidsgruppene åpne for alle, men siden separate innlegg fra hvert land var for tidkrevende, ble mye av prosessen lagt inn i «green rooms». Det var lederen for hver arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å nedsette «green rooms», for deretter å lede prosessen i hele arbeidsgruppen fram mot konsensus. WTO forsvarte dette som demokratisk, fordi lederen for arbeidsgruppen derfor ville måtte gå inn i bilaterale forhandlinger med enkeltland hvis disse hadde problemer med «green room»-tekstene.
Skandaler rundt tekstutkast og arbeidsgrupper
Utgangspunktet var først det forlatte oktober-utkastet fra Genève, fullt av parenteser på grunn av uenighet. Onsdag la EU fram et annet komplett forslag til ministererklæring, som raskt virket uaktuelt. Torsdag ble det klart at Charlene Barshefsky ville satse på en helt ny tekst, sammensatt av arbeidsgruppenes tekster. Hun krevde å få tekstutkast fra arbeidsgruppene innen torsdag kl 12, mens Vollebæk den morgenen visste at arbeidsgruppen for landbruk skulle møtes først kl 12.30, og at forsinkelser lå i løypa i flere grupper.
Midtveis gikk det rykter om at USA forsøkte å «kjøpe» en rekke u-land til å støtte sine innspill mot økonomisk hjelp.
Onsdag var det et skandalemøte i arbeidsgruppen for nye temaer: Da mange u-land uttrykte skepsis til å inkludere nye temaer i runden, ble de systematisk oversett og nektet taletid, før lederen for arbeidsgruppen til slutt forsøkte å fremme en konsensustekst som mange land var dypt uenige i. Liknende rykter kom fra andre arbeidsgrupper. Jamaica bad om å få bli med i «green room» om landbruk uten å få svar, og ble til slutt nektet adgang til møtet av sikkerhetsvakter. Etter flere slike hendelser sluttet en del karibiske land seg sammen og truet med å nekte konsensus om hele ministererklæringen.
EUs miljøvernministre hadde på forhånd lovd å ikke gå inn for opprettelse av en egen arbeidsgruppe om bioteknologi i WTO (begrunnet med at dette ville undergrave FNs overordnede rolle i forhold til biodiversitet). En dag hadde plutselig EU-kommisjonen forhandlet fram et tekstutkast hvor en arbeidsgruppe for bioteknologi var foreslått – uten at EU-ministrene visste noe. Teksten var ikke lenger til å endre, da utkastet var ferdig balansert etter tautrekking fra alle parter. Miljøvernministrene var rasende. En av dem sa: «This is to shoot oneself in the foot – with a machine gun!»
Den offisielle norske delegasjonen var tydelig lite tilfreds med prosessen, men så intet alternativ, ønsket ikke å fremme kritikk, og støttet lojalt opp om forsøkene på å nå målet. Norske forhandlere foreslo likevel underveis økt «åpenhet» i form av større innsyn til NGO-er i WTOs forhandlingsprosesser. De syntes ikke å forstå norske kritikeres påstand at «demokrati» i betydningen balansert folkelig deltakelse i beslutningsprosesser, ikke kan erstattes av innsyn for NGO-er. Og som Vollebæk sa: «Jeg er demokratisk valgt».
Vollebæk ble invitert til «green room» om landbruk tidlig fredag morgen. Forhandlingene ble intense. Flere tekstutkast lakk ut. Fredag ettermiddag virket det som om «sjef» Vollebæk hadde overstyrt forhandlere som kjempet for fortsatt mulighet til å støtte norsk landbruk. Norge hadde godtatt et tekstutkast som i følge mange nordmenn (støttet av Mark Ricthie i Institute for Agriculture and Trade Policy) ville betydd en katastrofe for norsk landbruk. Dette tekstutkastet var tilgjengelig på pressesenteret sent på ettermiddagen, mens EU og store mateksportører ennå satt uenige i green rooms.
Sent fredag kveld var sammenbruddet et faktum. Eksakt hva det strandet på, var ikke offentlig tilgjengelig. Uansett var det mye mistro til møteledelsen, og konferansen ble aldri formelt oppløst med et vedtatt mandat for den videre prosessen. Generalsekretær Mike Moore har sagt at prosessen skal fortsette i Genève våren 2000. WTO har et problem med at konferansen aldri ble offisielt åpnet eller avsluttet. Hvem skal lage reglene for videre forhandlinger?
Parallelle seminarer
Over hele Seattle pågikk korte eller lange NGO-seminarer åpne for alle. Hver dag pågikk minst 10-15 parallelle seminarer, så det var vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle gå. Eksempler på temaer var aktiviststrategi, økologisk landbruk, kvinners perspektiver på WTO, TRIPS og biodiversitet, genmodifiserte organismer, WTO og det globale krigssystemet, strategi for globalt fagforeningsarbeid, gjeldsslette og matvaresikkerhet. En lang rekke ledere for organisasjoner fra forskjellige land holdt innlegg spekket med kunnskap, og debatter/formidling av erfaring fra lokale kamper gav inspirasjon til mange. Brosjyrer, faktaark og pressemeldinger ble spredt i seminarlokaler, på et eget NGO-senter, to alternative nyhetssentre og WTO-pressesenteret. Titusener av protestanter delte tiden mellom seminarer og demonstrasjoner. Vi opplevde også på talerstolen unge ledere med røde ansikter og øyne våte av tåregass.
Demonstrasjoner – store og små
En liten forsmak fant sted mandag med punktdemonstrasjon utenfor McDonalds, hvor landbruk stod i fokus. Etter det gikk en gruppe demonstranter videre og blokkerte forskjellige kryss i sentrum med «sitt-ned»-aksjoner, musikk og dans – med ulende politibiler på slep.
Tirsdag morgen overtok noen tusen demonstranter sentrum. Overtakelsen var annonsert på internet og lokale medier i lang tid på forhånd. Kjernen bestod av dyktige ikke-vold-strateger (People’s Direct Action), som fysisk lenket seg sammen og låste seg fast slik at både konferansesenteret og de store hotellene ble stengt. De dannet lange menneskelige kjeder og satte seg ned. De hadde tapet plastrør fra albue til albue slik at hendene ikke kunne slås fra hverandre med politikøller. De hadde låst seg hals til hals med sykkellåser. De hadde hjelpere som bragte vann og plast mot politiets pepperspray, og i den grad det lot seg gjøre, vern mot tåregass. De tålte slag, gummikuler, pepperspray, tåregass og forskjellige nye politivåpen de ikke kjente – blant annet noe som liknet små apparater for å gi elektriske støt. Videoklipp etterpå viste mange sammenkrøllede kropper og tårer under politiets hender.
Delegatene kom ikke ut fra hotellene sine fordi menneskelenkene ikke lot seg passere. Konferansesenteret kunne ikke åpne. Grupper av delegater forlot hotellene fra bakdører og underjordiske ganger, bare for å bli stanset i neste ledd. Noen ble rasende, andre fordrev tiden med å debattere med protestantene. Bondelagets leder forserte et blomsterbed i kort skjørt til jubel fra norske journalister. En norsk delegat sa til en demonstrant «Why don’t you use your consumers’ power instead» og fikk til svar: «We want political power, not consumer power!».
Sentrum var fortsatt okkupert da nesten 50.000 mennesker begynte å samle seg på Memorial Stadium. Fagforeninger og miljøorganisasjoner dominerte bildet, og lederne tok til orde for samarbeid på tvers av skillelinjer. Mange amerikanere kommenterte med fryd at dette var første gang disse samarbeidet. Vomstore arbeidere med caps var med på leken til «the turtle kids» (skilpaddenes venner). Midt på dagen gikk det store demonstrasjonstoget av stabelen. Mange tusen ventet utenfor, så det kunne dreie seg om 60-70.000 i toget. Toget var fullt av musikk og store dukker i tillegg til plakatene. Slående for en nordmann var det at forståelsen for farene ved «corporate rule» virket mer moden blant amerikanske arbeidere enn tilsvarende i Norge.
Meningsforskjeller mellom demonstrantene kom nesten ikke fram den dagen; kampen om veien videre vil komme senere. Alle støttet kravet om å stoppe WTO, og plakatene pekte i samme retning: «No new round – instead a turnaround»; «WTO: Fix it or nix it»; «Food for people – not for profits»; «No globalization without representation»; «No to corporate rule»; «WTO: Whose Trade Organisation?»; «WTO: Wealthy Take Over». Store amerikanske fagforeninger dominerte bildet, men svært mange mindre grupper var representert (små miljøverngrupper, anarkister, kommunister, mexikanske zapatister, filippinske risdyrkere, brasilianske jordokkupanter osv.)
Organisatorene la stor vekt på ikkevold. Da toget var over og sentrum fortsatt fullt av folk, ble det ruteknusing og «gateslagsmål» hvor små grupper av demonstranter var involvert. Det ble sagt at ruteknusingen begynte da politiet ble virkelig aggressive og begynte med gummikuler. Det var tåregass over alt. Klokka sju om kvelden ble det innført portforbud og unntakstilstand. Politiet var tydeligvis tatt på senga, og forsterkninger ble tilkalt fra hæren og andre politikamre.
Resten av uka var det portforbud for folk uten pressekort, WTO- eller NGO- kort i hele sentrum hver kveld, og konferanse-områdene var stengt av politisperringer hele dagen. Alle farger på politi- og militæruniformer og alle typer kjøretøyer var på utstilling. Til og med tanks ble bragt inn i sentrum.
Mindre grupper av demonstranter sørget hver dag for kontinuerlig press mot de avstengte områdene av sentrum. Dette var de som å ut som «blitzere», som media yndet å avbilde. De gikk rundt sentrum i flokker på 100-500, satte seg ned på gatene, stengte kryss og forsøkte å forsere sperringer. Det førte til at flokker med ulende politibiler raste rundt sentrum og helikopterne sirkulerte i luften hele tiden.
I tillegg ble daglig lovlige demonstrasjoner arrangert midt på dagen i regi av forskjellige arrangører. Det kunne være 1.000-5.000 demonstranter i togene, men fredagen var opp mot 20.000 samlet igjen.
2. Veien videre: Motsetninger og utfordringer
WTO er et prosjekt designet for å sementere allerede eksisterende sosiale ulikheter og miljøtrusler. Å avskaffe WTO betyr ikke et skritt mot en bedre verden, men et skritt for å unngå en verre verden. Alle kritikere til WTO, uansett politisk avskygning, ser en ubalanse i maktforholdene i WTO. Folk som ikke er kritiske til WTO, vil også snakke om ubalanse i maktforholdene i WTO. Både Clinton og norsk UD snakker om nødvendige endringer. Hele systemet blir mer og mer gjennomsyret av «double talk». Til tross for alt snakk om at WTO tjener de fattigste, er det dokumentert at de fattigste har blitt fattigere de 5 år verden har levd med WTO. Reell bærekraftighet i verdens produksjonssystemer reduseres omvendt proporsjonalt med volumet av litteratur om bærekraftig utvikling.
Kritikk kan lett avledes. Et NGO-morgenseminar i Seattle om bærekraftig jordbruk kan nevnes som eksempel. U-landene er motstandere av en bred runde med miljøstandarder som forhandlingstema. Etter et flammende innlegg om matvaremangel i verden og de fattigste perspektiv, satt plutselig en amerikaner og snakket om at miljøstandarder må inn i WTO – slik kan det bli en «win-win-win» situasjon hvor alle vinner: Fattige land, rike land og miljøet. Et annet eksempel er Helge Hveems kronikk i Aftenposten 11.janar 2000: Her argumenterte han lenge og godt for at WTO-systemet ikke håndterte interessene til U-land i Seattle. Deretter konkluderte han med en merkelig påstand om at EUs strategi for Seattle-runden er mye bedre for u-land en USAs strategi. Dette til tross for at gruppen av u-land i Seattle nettopp sto steilt på sin totale avvisning av EUs forslag om en bredest mulig runde (se nedenfor). Begge eksemplene illustrerer det mangehodede trollet av velmenende vestlige som tilsynelatende støtter 3. verden. «Vi vet best for dem» i siste instans: hva de faktisk selv mener, blir ikke nødvendigvis referert.
Det er et problem at fattige land, som rike land, sender representanter for sitt lands elite til WTO-systemet. Hva folk flest, grasrota eller de svakeste mener, kan være temmelig annerledes. Saker hvor både grasrot og elite i fattige land mener det samme, burde være enkle. Andre saker krever mer politisk manøvrering og trygghet på hvilke interesser som tjenes fra sak til sak.
Hvordan kan vi holde fokus blir på de aller fattigste og gjennomgripende økologisk varsomhet? Det kan jo være et greit utgangspunkt å vite hva forskjellige grupper og land mener om enkeltsaker.
Stopp WTO: reform eller avskaffelse?
Kravet om «moratorium» står sentralt: Stans forhandlingene og gjennomfør en konsekvensutredning av eksisterende avtaler. Men hva innebærer dette?
Mange mener at det er viktig med internasjonale kjøreregler, at økt internasjonal handel er et gode, og at mektige land og store transnasjonale selskaper ville kommet helt ut av kontroll uten en overnasjonal organisasjon som WTO. Mange vestlige land, forbrukere, arbeidere og NGO-er fremmer kritikk av WTO med krav om mindre reformer, eventuelt et utvidet regelverk for å ta mer «menneskelige/miljømessige» hensyn i alle ledd. Disse gruppene har høy materiell levestandard innen dagens system. Slik kan man i en materialistisk tradisjon tenke seg at vestlige grupper aldri vil kunne bidra noe særlig til vesentlig endring av WTO, fordi de ikke har interesse av det. Reformer i WTO kan bli kosmetiske endringer som tilfredsstiller de største vestlige gruppene, mens de fattigste og miljøproblemene får seile sin egen sjø.
Selv med dette utgangspunktet kan man tenke seg både sentralisering, regionalisering og desentralisering som modell. Kan vi tenke oss en «verdensregjering» som samtidig ivaretar lokale og nasjonale interesser? Kan vi tenke oss en rettferdig og miljøorientert «verdensregjering» som samtidig har makt?
En noe annen linje følger av David Kortens analyse, en amerikansk økonom som ikke regner seg selv som spesielt sosialistisk i tenkning. Han har kommet med uhyre sterk kritikk av storselskapenes makt og casino-økonomiens farlige logikk i boken «When corporations rule the world» (1995). Han mener at WTO er en illegitim organisasjon som tjener interessene til de rikeste 1% av verdens befolkning, og at de resterende 99% har all interesse av, og rett til å eliminere WTO. Man er bedre tjent med små lokale sjølstyrte og delvis sjølforsynte enheter, og internasjonal handel bare i begrenset omfang. Hvis dette skal slå gjennom i vestlige land, forutsetter dette at andre verdier enn økt akkumulasjon av velstand kan tenkes å være viktige for folk flest. Selv i OECD- land har forskjellene i samfunnet økt; mange opplever større press mot lengre studier og arbeidsdager, mindre tid til sosial omgang og fremmedgjøring i forhold til egen biologi, natur og miljø.
I rike land er det få som går ut med et klart standpunkt om å legge ned WTO. I fattige land går store grasrotbevegelser inn for å avskaffe WTO. I Vesten tenker de fleste på reform. Små grupper mener at WTO er så ubrukelig at til tross for et eventuelt behov for global styring, må WTO avskaffes.
Jeg mener at WTO er en organisasjon med feil målsetning (økt internasjonal handel og økning i alle lands BNP), feil maktstruktur og et regelverk så usosialt og miljøfiendtlig at grunnleggende endringer må til. (For det praktiske innhold i denne påstanden: Se Klassekampens WTO-serie, www.klassekampen.no/wto, eller andre artikler av samme forfatter.) WTO må erstattes av noe helt annet. Om man kaller en eventuell ny struktur «WTO» eller noe annet, blir i prinsippet av mindre betydning. Det viktige er det konkrete innholdet i global styring: At matproduksjon og en rekke andre produksjoner og servicenæringer primært foregår lokalt, at nasjonal og lokal sjølråderett og sosialpolitikk ikke overstyres av handelshensyn, og at demokrati får et reelt innhold.
Bred eller smal runde
Se ovenfor (vedrørende forskjellige mål for ministererklæringen) hvilke temaer som er «innebygd» i WTOs dagsorden og eksempler på foreslåtte nye temaer.
EU og en del andre rike land ønsker en bred runde. USA og en del andre mateksportører ønsker en begrenset runde. Likevel har USA hatt en tendens til å komme med nye forslag i siste liten. Dette gjaldt utkast til en avtale om elektronisk handel ved forrige ministermøte i Singapore i 1996, og et utkast til en meget detaljert tekst om arbeiderstandarder lagt fram 3 uker før Seattle-konferansen.
G77-gruppen av fattige land ønsker ingen utvidelse av WTO, men heller gjennomgang av eksisterende regelverk, samt arbeid med iverksetting av de gamle reglene. Iverksetting dreier seg både overgangsordninger for vanskelige omstillinger i fattige land, og endringer av rike lands regler slik at vedtatt markedsadgang blir reell.
Landbruk
Landbruk som var det vanskeligste temaet i Uruguay-runden, var forventet å bli det vanskeligste temaet i neste runde, og var en medvirkende årsak til sammenbruddet i Seattle. Splittelsen EU/USA er av stor betydning.
CAIRNS-landa (Australia, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Fiji, Indonesia, Malaysia, New Zealand, Paraguay, Filippinene, Sør Afrika, Thailand og Uruguay) og USA presser hardt for full liberalisering av handel med mat.
På den andre siden står EU, Japan, Norge, Sveits og Sør-Korea med sterk støtte til et «multifunksjonelt landbruk», hvor det skal være lov å opprettholde egen matproduksjon på grunn av andre samfunnshensyn enn billig mat.
U-landene er splittet i en del saker fordi noen land er netto matimportører, andre netto mateksportører, og interessene er ofte motstridende. Mange fattige land er spesielt opprørt over «dumpingeksport» hvor subsidiert vestlig mat blir tømt på verdensmarkedet, slik at lokale markeder ødelegges. De ønsker også markedsadgang i rike land.
Markedsadgang er et tveegget sverd. Noen land har små bønder som vil tjene på det. Langt flere land har sterke overklasser som eier jorda og tjener grovt på eksportjordbruk, mens store grupper lider av sult og underernæring. Disse har interesse av jord framfor markedsadgang. Mat er det viktigste politiske spørsmålet.
Det internasjonale småbrukernettverket Via Campesina krever nasjonal kontroll over ressursene, og har nylig gått inn for at landbruk som tema må ut av WTO.
Jeg mener at både i økologisk og fordelingspolitisk sammenheng er det eneste fornuftige å satse på mest mulig lokal matproduksjon. Intensiv produksjon fører til forgiftning og utarming av jorda, monokulturer og vannmangel. WTOs mål om at alt skal produseres der det er billigst, for så om nødvendig å transporteres kloden rundt, fører til stadig mer miljøfiendtlig transport. I fattige land blir lokale småbønder presset, og mye av den beste matjorda brukes til eksportprodukter. Samtidig legges jord brakk i rike land. Frakt av biologisk materiale over landegrensene sprer nye arter med smittestoffer både til planter, dyr og mennesker. En stadig mer industrimessig matproduksjon fører til helseproblemer, for eksempel «hamburgerbakterien», kugalskap og dioksinskandalene.
Patenter og genmodifiserte organismer
Stadig økende bruk av mat produsert fra genmodifiserte organismer ligger i løypa, endog med WTO-regisserte forsøk på å forby merking av slike produkter. Det er uklart om «genmat» vil bli tatt opp under jordbruk, smittevernreglene (SPS-avtalen), tekniske handelshindringer, en ny arbeidsgruppe om bioteknologi eller indirekte gjennom patentavtalene (TRIPS) – men sikkert er det at saken vil komme opp i WTO.
En rekke vestlige firmaer har tatt ut eller søkt patent på planter og organismer som finnes tradisjonelt – foredlet eller ikke foredlet – i 3. verden land. Slik blir det fordi de fleste arter i verden finnes i tropiske strøk, mens ressursene til å søke patenter finnes i rike lands firmaer. Det blir ofte tatt eksterne patenter på arter som lokale småbønder har brukt i århundrer. Både elite og grasrot i fattige land er opprørt, og har i den sammenheng omdøpt WTO til World Theft Organization. I tillegg fører patentreglene til at frøfirmaer og andre satser alle forskningsressurser på å erobre kontroll over markedet, i stedet for nyttig forskning.
Dette er et utgangspunktet for at mange ønsker å unndra levende organismer fra retten til patentering. Religiøse grupper er kritiske av andre grunner. Uansett ståsted krever både de fleste fattige land og en lang rekke vestlige NGO-er vesentlig endring i dagens regler for «patent på liv». Et fornuftig krav som mange støtter, er at levende organismer og biologisk mangfold må tas ut av patentavtalene.
Investeringer
Investeringer er foreslått som et nytt forhandlingstema, til erstatning for MAI-avtalen som aldri ble ferdig i OECD. Dette er viktig for de transnasjonale selskapene, da alle foreløpige utkast til en investeringsavtale har gitt dem rett til investeringer og mulighet til å hente profitt overalt, uten hinder av nasjonale regler og med liten risiko. Disse gunstige betingelsene begrunnes i behovet for økonomisk vekst i de landene som utenlandske investeringer skal foregå i. EU, USA og de fleste andre rike land (inkludert Norge) går inn for investeringer som et nytt tema i denne runden.
Fattige land ser at deres firmaer ikke kan konkurrere på samme måten og gjennomskuer forsøkene på å frata dem kontroll over næringslivet i sitt land. G77-gruppen er sterkt imot investeringer i WTO.
En del vestlige grupper støtter også motstanden mot en investeringsavtale i kjølvannet av kampen om MAI-avtalen. Enn så lenge! Nye utkast til «mildere» investeringsregler er blitt lansert. Jeg har hørt vestlige NGO-ledere nølende si «ja, ja, kanskje vi må godta dette, for det kunne vært verre, og vi kan ikke bare være negative hele tiden …»
Arbeider- og miljøstandarder
EU og USA ønsker å inkludere arbeiderstandarder og miljøstandarder i forpliktende WTO-avtaler. Det vil tilfredsstille deres egne arbeider- og miljøbevegelser, som ikke liker at produksjon overføres til land med mindre strengt regelverk.
Disse spørsmålene er typisk nord-sør konflikter. Siden målet er forbedringer, virker det logisk for fagforeninger og frivillige organisasjoner i rike land å stille krav på disse feltene. Fattige land vil absolutt ikke at dette skal inn i WTO.
Fattige lands eliter og grasrotbevegelser står sammen om motstanden mot arbeider- og miljøstandarder, på grunn av faren for «selektiv proteksjonisme»: Rike land importerer når de har behov, men hvis de ønsker å beskytte egen produksjon, kan de si at fattige lands produkter er laget under for dårlige forhold og på det grunnlag nekte import. Fattige land vil miste det lille konkurransefortrinnet de har med billig arbeidskraft. Selv folk som genuint ønsker bedre forhold for arbeidere og lokalt miljø i sine land, er redd for å få dette inn i WTO med de sanksjonsmuligheter som eksisterer der. De ønsker heller de samme temaer fremmet gjennom FN-systemet og i andre fora.
Clinton gjorde en «brøler» i Seattle: Mange vestlige politikere (inkludert vår egen Gerd Valla) argumenterer med at sanksjoner ikke vil bli brukt hvis arbeiderstandarder legges inn i WTO, fordi det er viktigere med positive insentiver. Clinton sa til en Seattle-avis at han kunne tenke seg å foreslå et regelverk om arbeiderstandarder med sanksjoner i WTO.
GATS – regelverket for tjenester
Tjenester regnes merkelig nok som et ukontroversielt tema. WTO har allerede vedtatt ytterligere liberalisering av tjenester. Kobler man dette opp til WTOs prinsipp om «nasjonal likebehandling» – at ingen land skal ha lov til å favorisere egne bedrifter, kan Europas velferdsordninger stå for fall. Servicenæringene inneholder svært mange sektorer. Herunder hører for eksempel bank og forsikring, utdanning, helse, samferdsel, turisme, post, telekommunikasjon, bygg og anlegg, forskning og informasjonsteknologi. Det er mulig å tenke seg overgangsordninger som demper problemene i starten, men mange frykter at liberalisering innen disse feltene vil sette i gang prosesser med langsiktige skadevirkninger for velferdsstaten og nasjonal fordelingspolitikk.
Foreløpig er GATS-avtalene en «omvendt» avtale i WTO-sammenheng, på den måten at land må slutte seg til enkeltdeler av avtalen punkt for punkt. De fleste andre avtaler fungerer motsatt: Land må reservere seg aktivt mot deler av avtalen for at den ikke skal gjelde. Dette kan imidlertid lett endre seg under tautrekkingen i en forhandlingsrunde. Clinton ønsker at GATS skal følge de samme prinsipper for unntak som andre avtaler.
De sterkeste talerne om dette i Seattle var ledere for lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte i Canada, Australia og Europa. Fattige land har også åpenbar interesse av å fortsatt ha lov til å bygge opp en offentlig sektor med lokale krefter og lokalt mannskap.
Innsyn i offentlige innkjøp og globale anbud på offentlige innkjøp
I navn av «kamp mot korrupsjon» har vestlige land kjørt ut forslag om en avtale om innsyn i offentlige innkjøp. EU går lengre ved i tillegg å foreslå fri konkurranse om offentlige innkjøp, igjen ut fra prinsippet om at ingen land eller lokale myndigheter skal kunne favorisere egne bedrifter, hvis utenlandske konkurrenter er billigere.
Forslaget har møtt kraftige reaksjoner fra fattige land, men liten oppmerksomhet i rike land – til tross for faren for at vi kan nærme oss en situasjon lik Norge under EØS, hvor offentlige arbeider over en viss størrelse må ut på anbud i hele EØS-området.
Hva nå?
WTO strever med mandatet for den videre prosessen etter at Seattle-konferansen verken ble formelt åpnet eller avsluttet. Fra offisielt hold mener mange at reelle forhandlinger sannsynligvis ikke vil komme i stand før etter det amerikanske presidentvalget. Vi står overfor årtusenets første sjanse til å skape historisk kursendring. Så, verdige sønner og døtre av Moder jord, la oss si med en av plakatene fra Seattle: «Don’t mess with Mama – Live free or die!»
Relaterte artikler
Debatt: Et miljøfenomen som krever systemskifte
Den interessante debatten om kommunisme og miljøpolitikk mellom Olav O. Randen og Morten Falck i foregående numre av Røde Fane, har tatt for seg genteknologien som konkret trussel. Mon tro om ikke en jevn, «stille» utvikling av entropi skaper det mest presserende behovet for et systemskifte, også i en tid da alternativene til kapitalismen ennå ikke er ferdig utformet?
Entropi, hvaffornoe? sier du kanskje. Det er ikke mange som kjenner dette undervurderte begrepet i miljødebatten. Derimot har alle hørt den fysiske loven om at mengden av energi i et lukket system er konstant. Den kan ikke forsvinne, bare omdannes.
Dette er termodynamikkens første lov. Etter den, kunne vi bare sagt tut og kjør til energiforbruk. For energi verken oppstår eller ødelegges når man bruker den. Forbruket av energi og materie skaper som kjent noen av de grunnleggende forurensnings- og utryddingstruslene i verden. Men med bare termodynamikkens første lov i bakhodet, ville «energiforbruk» faktisk vært et meningsløst begrep.
Men det finnes også en termodynamikkens annen lov. Mer enn 150 år etter oppdagelsen, kjenner de færreste til denne fysiske loven.
En spesiell egenskap
Den forteller oss at det ikke er energien som sådan vi bør spare på. Som NIBR-forsker Petter Næss (1) påpeker i sin redegjørelse om Barry Commoners (Commoner er en amerikansk forsker, blant annet kjent for sin bok The Poverty of Power i 1976) arbeid på dette området:
«Det man bør spare på er en spesiell egenskap ved energien, en egenskap som hele tida varierer i verdi, faktisk til det verre.»
De fysiske lovene bak disse gåtefulle påstandene, vil vi i AKPs miljølag påstå har stor og undervurdert betydning for vår politiske tenkning. Kanskje er det derfor termodynamikkens annen lov er gjemt bort? Den passer ikke godt inn i utviklinga kapitalismens jag etter den økonomiske veksten.
Termodynamikkens annen lov sier at formen for energi, tilgjengeligheten, stadig forandrer seg – til det dårligere. Målet for hvor utilgjengelig energien er, kalles entropi. Begrepet ble innført av den prøyssiske fysiker Rudolf Clausius i 1859.
Universets voksende entropi
Termodynamikkens annen lov sier at entropien i universet er konstant voksende. Det betyr at den blir stadig mindre anvendelig, tilgjengelig. Energien går fra lav entropi – høy tilgjengelighet, til høy entropi – utilgjengelighet. Prøver vi å reversere denne prosessen, å omgjøre høyentropisk energi til laventropisk, krever det i seg sjøl mer energi enn gevinsten.
Et hverdagslig eksempel: Koker du en kanne kaffe, er energien i form av strøm lett tilgjengelig. Langsomt går varmen ut av kaffen og sprer seg til omgivelsene. Denne spredte varmeenergien har du liten sjanse til å samle inn igjen og bruke på nytt. Entropien har vokst.
Forbrenning av fossilt brensel er også en irreversibel prosess, sjøl om energien ikke går tapt. Commoner kritiserte at alle forsøk på å effektivisere energibruken utelukkende baserer seg på termodynamikkens første lov. Man tar ikke hensyn til ulike kvaliteter energi veid opp mot anvendelsen av dem.
Elektrisitet er meget anvendelig og kan med stor effektivitet omdannes til mekanisk bevegelse. Varmeenergi er mindre anvendelig. Commoners påpeker som et eksempel, at det er termodynamisk effektivt å drive motoren som roterer tøyet i en vaskemaskin. Men det er ikke termodynamisk effektivt å bruke strøm til å varme opp vannet i vaskemaskina. Til oppvarming kan en klare seg med energi av lavere termodynamisk kvalitet.
Energiens elendighet
Commoner vurderer i sin bok Energiens elendighet (dansk oversettelse av The Poverty of Power) ulike næringssektorer med sine entropiske briller.
- Landbruket starta som utnytting av solenergien i fotosyntesen. Nå er det blitt en monokulturpreget produksjonsmåte som krever store mengder ikke-fornybare ressurser: Kunstgjødsel, gift, korntørking ved hjelp av vifter, maskinpark osv. Landbruket blitt avhengig av petrokjemisk industri. Kort og godt: Næringa får fart på entropien.
- Transportsektoren: Den er sånn som miljøbevegelsen hele tida har hamra på: Elektrisk jernbane mellom byene mest termodynamisk effektive framkomstmiddel, fly minst.
- Petrokjemisk industri: Samla produksjon av syntetiske organiske kjemikalier hadde i 1974 økt til 130 ganger så høyt volum som i 1949. De fleste petrokjemiske produkter erstatter naturmaterialer, slik plast for eksempel brukes i stedet for lær. De syntetiske produktene er vanligvis langt mer energikrevende.
Med andre ord sier termodynamikkens annen lov sier oss ett og annet som er verdt å ha i bakhodet når vi diskuterer mulighetene for «grønn kapitalisme», teknologioptimisme, omsmelting av aluminiumsbokser osv.
Betyr dette nødvendigvis at alt går til dundas i og med at vi lever, virker og bruker energi? Nei, da. Termodynamikkens lover må sees som en påminnelse om hvor nødvendig det er å gjøre noe. Og det er mulig å gjøre noe. Kloden vår er ikke et lukket system. Vi får tilført energi fra sola, og slipper energi ut igjen gjennom drivhusglasset, atmosfæren. Det er balansen i dette som nå er truet. Og den kan vi gjøre noe med gjennom omfordeling av energibruk mellom solenergi og fossilt brensel.
Haavelmo, Hansen og søppel
Det vi må forholde oss til, er at mennskets energibruk på få tiår er i ferd med endre den nødvendige balansen. Å få gjort noe med det er et politisk problem. Det dreier seg ikke om å oppheve naturlovene.
Nobelprisvinneren Trygve Haavelmo, som døde i fjor, arbeidet i tiår med naturvernets økonomi. Han bruker entropibegrepet også på materie. Haavelmo og hans økonomkollega Stein Hansen påpeker at det ikke bare er uttaket av naturressursene som er et problem. De mener at entropien i klodens mottak av søppel er det kritiske punkt nå. Ett eksempel er opphopning av CO2 i atmosfæren.
Herman A. Daly og John B. Cobb jr. (2) påpeker at også den økonomiske prosessen i verden er entropisk. Produksjon følges av forbruk. Energi og materie går gjennom prosessen. Forbrenner du kull, avgir det varme og aske. Menneskenes økonomiske prosess består rett og slett av gjennomstrømning av energi og materie.
Gjennomstrømningen gjennom menneskenes system omdanner råvarene til avfall. Og mengden råvarer er lik mengden av avfall som til sjuende og sist tilbakeføres naturen.
Målet for den kvalitative forskjellen på de like mengder råvarer og avfall er entropi.
Et grunnleggende kampspørsmål for folk som vil bevare jorda som OK sted å være, er etter dette å passe på at gjennomstrømninga gjennom menneskenes økonomiske system ikke blir for stor. Da er vi innom vekstdebatten som Thorbjørn Berntsen gjerne snakket om, men aldri gjorde noe med som minister. Og etter marxistisk økonomisk teori om kapitalismen er det også umulig å hindre vekst under kapitalismen.
For kapitalen krever en tilvekst, en rente. Denne avkastninga skal ikke bare være positiv. Den skal være så høy som overhodet mulig. Ellers blir du slått ut. Dette kravet står enda sterkere nå under dette stadiet av imperialismen, som på folkemunne går under betegnelsen globaliseringens tidsalder.
Kravet til profittmaksimering kan ikke skje bare i den virtuelle verden. Verdiskapinga, men også forbruket av stadig økende verdier er nødt til å ha fysiske virkninger, i form av økt bruk av naturressursene.
To kilder
Vi har to kilder til laventropisk energi; sola og fossil energi. Forskjellen er at solenergi praktisk talt er uendelig i mengde, men begrensa i effekt, dvs. hvor fort vi kan bruke av den. Gjennom den grunnleggende prosessen som kalles fotosyntese, omdanner plankton og planter solenergi til biologisk materie. Men sola jobber ikke fort nok for den kapitalistiske verden. Fossil energi er begrensa i mengde, men vi kan bestemme uttaket og effekten. Vi kan bruke den i den hastigheten vi ønsker.
En annen velkjent forskjell er at forbrenning av fossil energi gir avfall som blant annet fører til drivhuseffekt, forsuring, osv.
Daly og Cobb gjør følgende interessante observasjon: «Industrialiseringa et viktig skifte fra den uendelige solenergien med begrenset effekt, til avhengighet av de begrensede jordiske energikildene, for å kunne dra nytte av den økende energistrømmen kapitalismen avhengig av.»
Overgangen fra en solenergi-verden til en fossilenergi-verden skjedde i et millisekund av jordas historie. Det er klart vi kan gjøre noe med dette. Men neppe under tvangen som kravet til maksimal profitt underlegger oss. Vi får tilført fersk fin energi, bare vi kunne klare oss mer med den, mindre med den ødeleggende fossile.
Menneskenes økonomiske undersystem er i ferd med å overta hele kloden. En eneste av jordas arter er i ferd med å overta hele klodens produksjon fra fotosyntesen. Det er en god del år siden forskere la fram beregninger om at 40 prosent av fotosyntesen på landjorda blir tatt av menneskeheten.
Dette er alle miljøproblemers utspring. Her er opprinnelsen til utrydding av skog og andre biotoper, til vannmangel, jordmangel og forurensning. Hastigheten i ødeleggelsen kan påvirkes av kampene under kapitalismen. Men vi vil påstå at den negative utviklinga ikke kan stoppes i en profittstyrt verden.
Fotnoter
1) Petter Næss: Miljøfilosofiske essays, NIBR-Notat 1992:115.
2) Daly er økonom, tidligere ansatt i Verdensbanken og Cobb Jr. er teolog. De ga sammen ut boka For the Common Good i 1990. Boka er oversatt til norsk.
Relaterte artikler
Debatt: Etter naturøydeleggingane
Olav Randen er småbrukar med geit og sau i Ål i Hallingdal. I tillegg driv han forlaget Boksmia.
Han har skrive fleire bøker, sist Golfballar kan ikkje etast, ei bok om golf og miljø.
Randen har hatt mange tillitsverv i Norsk bonde- og småbrukarlag og Noregs mållag.
Debatten mellom Morten Falck (Røde Fane nr 2 og 5, 1999) og meg (nr 4, dessutan Miljølaget i Oslo AKP i nr 5) handlar om å velje side. For eller imot naturen.
Noko forenkla er Falcks syn slik: Det eine, store problemet, også for miljøet, er kapitalismen. Når me har kvitta oss med den, er utsiktene lyse. For det finst ingen skjebne, me formar vår eiga framtid.
Noko forenkla og delt i to tema er mitt syn slik:
- A. Dei miljøskadane vår generasjon står for og generasjonane før oss har stått for, reduserer dramatisk handlefridommen til våre etterkommarar same kva for samfunnsform me eller dei vel.
- B. Kapitalismen er eit stort problem for naturen, men også i sosialistiske og kommunistiske samfunn verkar drivkrefter for å øydeleggje natur. Berre om me ser dette og at vår plass er som del av og ikkje som herre over naturen, kan me hindre nedbrytinga.
Utanom dette hovudskiljet tillegg Falck meg ein del synsmåtar eg ikkje har og ikkje har gitt uttrykk for. Om han gjer det fordi eg har uttrykt meg uklart, fordi han ikkje har forstått det klare eller fordi han har som mål å «vinne» debatten, veit eg ikkje. Men eg må bruke litt av plassen til å rydde opp.
Miljøpolitikk og innsikt
Falck skriv: «Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke noe forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan.»
Men eg konkluderte ikkje slik. Eg berre stilte spørsmål om forholdet mellom kunnskapar og kunnskapsbehov. Slik ordla eg meg: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.»
Dette spørsmålet er eit av dei viktigaste og vanskelegaste menneskeheita står overfor. Eg har ikkje noko klart svar og trur heller ingen annan har det. Til det er problemstillinga for komplisert og naturen for uforutsigbar. Men spørsmålet er ikkje mindre viktig for det. La meg illustrere behovet for å spørje slik med nokre hovudtrekk ved tre årstal:
År 1900: Verdas innbyggjartal var på rundt 1,6 milliardar. Verdas naturressursar var store i høve til dette, og ein heil del av dei var ubrukte eller lite brukte, men kunnskapane om korleis dei skulle brukast og teknikken for å bruke dei stod også til atters jamført med hundre år seinare. Mange sjukdommar som seinare har vorte svekte, herja. Døme er koppar, difteri, lepra og poliomyelitt.
Dei 1,6 milliardane menneske trong altså kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra. Med ein fornuftig planøkonomi verda over hadde det gått bra. I staden valde det meste av verda marknadsøkonomi, undertrykking av fleirtalet, krigar og naturøydeleggingar. Me lever på mange måtar i ei unødvendig samtid, for å låne eit uttrykk frå Jan Myrdal.
År 2000: Verdas innbyggjartal er på 6 milliardar. Det finst ikkje lenger ubrukte naturressursar. Verdas havfiske har stagnert, nesten all dyrkbar jord er teken i bruk, kunstig vatning har gjort at vasstanden i grunnvassbassenga har minka dramatisk, halvdelen av det fossile brenselet danna gjennom hundretals millionar år er brukt opp dei siste tiåra, den globale gjennomsnittstemperaturen har stige rundt 1 grad, og vêret har vorte meir uroleg. Antibiotika har gjort nedkjemping av bakteriesjukdomar vesentleg lettare. Somme av dei sjukdomane som herja hundre år attende, er bortimot utrydda. Men nye sjukdomsvirus som aids og ebola har utvikla seg eller spreidd seg, tuberkulose er i ny framgang, og bakteriar av mange slag har utvikla resistens mot antibiotika. Ordninga med global vare- og menneskeflyt gjer det svært vanskeleg å bruke grenser i kampen mot sjukdomsspreiing.
Me 6 milliardar treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra.
År 2100: Det globale innbyggjartalet har stige til 10 eller 12 milliardar. Mattilgangen har ikkje stige. Verdas lager av fossilt brensel er med få unntak tømde. Den globale gjennomsnittstemperaturen har stige med ytterlegare 1 til 3 grader. Eit av resultata er langt meir uroleg vêr, eit anna forørkning av store område, eit tredje høgare havnivå, kanskje eit fjerde at Golfstraumen svekkjest eller i verste fall snur. Meir matjord er øydelagd av nedbygging, erosjon og klimaendringar. Somme sjukdommar er nedkjempa, men mikrobar er kreative vesen, og nye har oppstått. Bakteriar av ulike slag har oppnådd totalresistens mot antibiotika, altså resistens mot alle typar antibiotika.
Dei 10 til 12 milliardane treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre slike rammevilkår.
Stordelen av dei problema eg har nemnt over, er problem våre etterkommarar vil stri med same om dei får kapitalistiske eller sosialistiske rammevilkår, men rett nok i ulikt omfang og med ulike føresetnader for å vinne over dei.
Falcks framgangsmåte er altså:
- A. Han gjer ei problemstilling om til ein absolutt påstand,
- B. Han tillegg meg denne påstanden,
- C. Han kritiserer meg for at eg ikkje har dokumentert og ikkje er i stand til å dokumentere påstanden (som eg ikkje har sett fram), og
- D. Han held fram slik: «Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.»
I staden for å prøve å parkere ein meddebattant på slike, lite konstruktive måtar, burde Falck dokumentere det han sjølv påstår. For formuleringa over kan vanskeleg tolkast på anna vis enn at han trur han har svaret, og at svaret hans er at kunnskapane aukar snøggare enn behovet for nye kunnskapar.
La meg gjere oppgåva konkret. Falck kan ta utgangspunkt i dette, sitert frå artikkelen hans: «Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer.» Etter eit slikt postulat bør Falck forklare oss andre korleis me med våre enorme og tilstrekkelege kunnskapar kan hindre den globale oppvarminga. Om han kan forklare dette på ein fullgod måte, trur eg heile den miljøengasjerte verda vil vere interessert og Røde Fane for første gong nå global spreiing.
Tukling med natur
«Det kan virke som han er mot tukling med naturen», skriv Falck om meg. Tru kvifor han skriv det. Som AKP-medlem gjennom mange år må Falck ha opplevd at få metodar er så effektive for å stoppe argumentasjon som å tilleggje andre dei mest ekstreme synsmåtar. Å vere mot norsk EU-medlemskap er det same som å vere for full isolasjon av Noreg. Den som meiner at bra ting skjedde i Sovjet i mellomkrigstida, blir stilt til ansvar for alt Stalin gjorde og alt det blir påstått han gjorde. Den som ser på Mao som ein god leiar, blir møtt med alle rykte om Maos seksualliv. Slikt må då også Falck ha opplevd. Likevel tillegg han meg, utan fnugg av belegg i det eg skreiv, synsmåtar så ekstreme at forsvar av Stalins konsentrasjonsleirar og Maos mogeleg laussleppte seksualliv blir småtteri i jamføring. For det å vere mot tukling med natur inneber å vere mot det meste av det menneske har gjort etter eldre steinalder.
Husdyrhald, grasdyrking, åkerbruk og hagebruk er sjølvsagt alt saman menneskes tukling med natur. Det å vere mot tukling med natur ville innebere at klodens innbyggjartal må reduserast til talet i eldre steinalder, til rundt tusendelen av talet i dag.
Den som har som mål å skaffe seg større innsikt for med det å gjere verda betre, må analysere det havet som finst av synsmåtar mellom Falcks forsvar av bioteknologi og det å vere mot tukling med natur.
Risikabel teknologi
Falck skriv: «Jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.» Det er ei lyst han kunne ha fått tilfredsstilt lenge sidan, med å lese artikkelen han polemiserer mot. Eg skreiv som referert over om behovet for kunnskapsauke, og då kan eg ikkje samtidig meine at kunnskapar er ein trussel.
Med teknologi er det meir problematisk. Normalt bør me helse teknologiske nyvinningar med glede. Men på mange måtar utviklar teknologi seg i vår tid fortare enn innsynet i korleis teknologien kan brukast på fornuftig vis. Då blir bruken av teknologien risikabel eller til skade. I slike høve kan det vere nødvendig å setje grenser mot arbeid for å utvikle nye teknikkar og endå meir mot å drive dei eksperimenta som kan vere nødvendige for å prøve ut teknikkane. I staden for å hente eit allment svar i Marx sin kritikk av maskinstorming må me altså gå konkret til verks.
Organplantasjonar frå art til art er eit døme. Det finst tunge argument for å transplantere organ og celler frå dyr, til dømes gris, til menneske (mange menneskeliv kan bergast, mangel på organ no, den usmaklege handelen med organ frå u-land til i-land og frå fattigfolk til rikfolk kan ta slutt osv.). Det vil sjølvsagt vere vitskapleg interessant og eit enormt framsteg for legevitskapen om slik organflytting lykkast. Under kapitalismen vil det vere eit spørsmål om profitt, og både under kapitalisme og sosialisme vil det vere spørsmål om nyfikne for dei som har høve til å gjennomføre eksperimenta og om internasjonal, vitskapleg anerkjenning viss dei blir vellykka.
Det er berre eit lite problem, nokre ørsmå organismar som ikkje ein gong klarar seg åleine. Alle artar har sine eigne virus, eller rettare skrive retrovirus. Transplantasjonane gjer at dyrevirus blir overførde til menneske, og me veit ingen ting om kva følgjer det kan få for dyrearten homo sapiens.
Dersom Falck eller eg eller ein av våre kjære treng eit nytt organ for å leve, vil det vere vanskeleg for oss å gå mot organtransplantasjon og seie at langvarig liv ikkje er noko mål i seg sjølv og døden ein naturleg ting. Dersom kirurgen har sjanse til å gjennomføre ein slik plantasjon på ein av sine nære, vil han vere sterkt freista til å gjere det. Slik vil det vere i dagens kapitalistiske Noreg, men slik vil det også vere etter ein revolusjon. Altså må slike spørsmål avgjerast på prinsipielt grunnlag og ikkje når ein står overfor enkeltsaker.
Fosterdiagnostikk er eit av dei mange vanskelege vala me står overfor. Foreldre ønskjer normale barn og opplever avvik som problem. Med avanserte diagnostikkmetodar i vanleg bruk kan foster med avvik av alle slag veljast vekk. Resultatet av dei individuelle vala over tid, hundre eller tusen år, vil bli ein meir homogen menneskerase. Alle enkeltval kan vere velgrunna, men i eit evolusjonsperspektiv kan variasjonar innanfor ein art vere avgjerande for at arten skal overleve og utvikle seg vidare. I eit evolusjonsperspektiv trengst kanskje nettopp eigenskapane til dei som blir valde vekk fordi dei vik av frå norma.
Skal me då reagere mot at teknologien blir utvikla, mot at han blir brukt eller mot så å seie alle samfunns normalitetsoppfatningar? Det fører for langt å gi mine (uferdige) svar her, så eg avgrensar meg til å hevde at spørsmålet må stillast og drøftast til botnar. Falcks ukritiske hylling av framstega står i vegen for ei slik drøfting.
Respekt for det me ikkje veit
Blant dei døma Falck dreg fram på positiv genforsking, er arbeidet for å finne ein kur mot malaria. Dette byggjer på alle dei kunnskapane menneske har skaffa seg med genteknologi dei siste tiåra. Er ikkje slikt positivt, spør han. Og eg synest det høyrest positivt ut. Men då Falck sine og mine foreldre i 50-åra las eller høyrde i radioen om thalimodid, den nye vidundermedisinen vesttyske kjemikarar hadde utvikla og som kurerte så vel kvalme som lepra, hylla dei truleg framsteget.
Det var først etter ei tids bruk at somme av medisinbrukarane fekk ungar – med deformerte armar, føter og øyre. Då foreldra våre fekk dei grøne boksane og sprøytene med DDT som utrydda skadeinsekt utan sideverknader, gav oss reine grønsaker og heldt malaria og andre sjukdommar unna tropiske område, såg dei det truleg som under av menneskelege framsteg utan å ofre mange tankar på kreftfare og sterilitetsrisiko. Då dei høyrde om rein og ufarleg atomkraft som erstatta all problematisk energibruk, tenkte dei at framtida er lys. Det var før Harrisburg og før Tsjernobyl.
Når det gjeld ny teknologi, trengst altså først og fremst ei føre var-tenking. Sjølv om me lever i ei knapp verd som sårt treng betre teknologi og dei kunnskapane utprøving av ny teknologi fører med seg, er vår innsikt i samanhengane i naturen så skrøpelege at den nye teknologien lett blir gambling med natur og menneske.
Incitamenta til gambling med natur og menneske ligg, som Falck poengterer gong på gong, i kapitalistars ønske om profitt. Men dei ligg også, som Falck nærast ignorerer, i forskarars nyfikne og draum om anerkjenning og verdsnamn og prisar. Dei ligg i ønsket om å sjå resultat av eige arbeid. Har me sagt A, må me også seie B, seier dei som har utvikla teknologien, og meiner med B å prøve ut teknologien i praksis. Incitamenta ligg i situasjonar der forskarar eller andre aktørar kan prioritere eigne interesser framfor globale samfunnsinteresser. Så lenge aktørar flest attåt er oppflaska med ei ravgalen tenking om at menneske er eller er i ferd med å bli naturens herskarar, vil grensene for utvikling og bruk av ny teknologi lett bli tøygde.
I staden må ein politikk for ei berekraftig framtid byggje på stor varsemd og respekt for det me ikkje veit. Me må konsentrere innsatsen om arbeidsfelt der risikoen er mindre. Det vil seie landbruk ut frå folks eigne driftsmåtar framfor Monsantos bioteknologi, vass- og vindkraft, energisparing og mindre transportavhengige samfunn framfor atomenergi, og godt helsestell og tradisjonell medisinbehandling framfor xenoplantasjonar.
Vanlegvis er også resultata større av arbeid på desse felta om måla er overleving, mat til dei svoltne, betre helse og lengre levealder for folk flest, endå mange forskarar oppfattar dei små stega framover som traurige saker jamført med store ting som grøne og blåe revolusjonar og genendringar og xenoplantasjonar og atomreaktorar.
Skjebnen, finst den?
Det finst ingen skjebne, skriv Falck. Framtida er ikkje føreåtbestemt, skriv han. Slike påstandar blir like misvisande som det motsette, at skjebnen, gudar eller ein abstrakt lagnad eller kva det no kallast, styrer alt og at alt i framtida er føreåtbestemt.
Om me skal gjere vårt for å forme ei betre framtid, må me i staden for tomme proklamasjonar av dette slaget bruke metoden med konkret analyse av menneskas handlerom innanfor dei rammene naturen og artens handlingar til no har lagt. Dette handlerommet blir mindre til større økologiske skadar me og våre etterkommarar får å stri med. Den eine dyrearten homo sapiens legg beslag på minst 40 prosent av klodens fotosyntese. Me blir fleire og fleire om å dele livet på denne kloden, og ingen teknologisk nyvinning og ingen ny kunnskap tyder på at me i framtida kan forsterke fotosyntesen.
Atomnedfall kan ha tusen års nedbrytingstid, bioinvasjonar er irreversible, nye organismar skapte gjennom genmanipulering like eins. Dersom Golfstraumen snur, er me neppe i stand til å reversere prosessen. Dei artane me har utrydda og dei som blir borte dei neste hundre åra på grunn av naturøydelegging som alt er gjort, kjem ikkje att med ein revolusjon, og dei oljemengdene me har brent opp etter krigen, treng truleg om lag hundre millionar år på å byggje seg opp att.
Det finst ingen delete-tast for det skjedde. Difor er vår skjebne å forme ei framtid etter dei skadeverka menneska har gjort og gjer. Det er ingen spesielt lys skjebne. Når Falck ser bort frå dette og lullar seg inn i trua på at me vel framtid på øvste hylle, bagatelliserer han dei økologiske øydeleggingane som har funne og finn stad.
Når han attåt framstiller kommunismen som Løysinga med stor L, ser han bort frå at også i eit sosialistisk og eit kommunistisk samfunn finst drivkrefter for øydelegging av natur. Berre om me trengjer til botnar i desse, blir me i stand til å forme framtidssamfunn innanfor naturens varige tåleevne.
Det realiserbare
Til slutt nokre ord om merknadene frå miljølaget til AKP i Oslo. Dei tolkar mitt førre innlegg som eit programframlegg og set det opp mot Falck sitt. For det om dei langt på veg er samde med meg i sak, meiner dei eg går for langt og bruker adjektiv som asketisk og utopisk.
Men innlegget mitt var ikkje eit programframlegg. Det var ein kritikk av eit programframlegg fordi ei prinsipiell tenking om natur ikkje låg til grunn. Difor prøvde eg å skissere ei slik tenking. Dette må vere første steget i utforminga av eit miljøprogram. Slik tenking må vurderast ut frå om ho er rett eller feil, ikkje ut frå om ho er realiserbar eller utopisk. Det neste steget i utforminga av eit miljøprogram er å finne det realiserbare.
La meg illustrere skiljet med eit par saksområde. I ei varig verd kan ikkje menneska og naturen utrydde fleire artar enn det blir skapt nye. I dag utryddar me ein stad mellom ti og hundre artar kvar einaste dag. Kanskje skaper naturen frå ein til ti nye artar i året. I ei berekraftig verd må ikkje menneska bruke meir fossilt brensel enn det naturen byggjer opp att. No bruker me mange tusen gonger så mykje.
Men om me har som program for dei første ti eller hundre åra å lage eit næringsliv og ein økonomi som reduserer artstapet og bruken av fossilt brensel til fornyingsnivået, vil resultatet bli at me blir politisk isolerte. Eller, om me får gjennomført programmet, massesvolt og veldige problem fordi menneske ikkje klarar omstillinga.
Difor må konkret miljøpolitikk vere ein mellomveg. Tiltaka må gjere at me nærmar oss måla, slik at våre etterkommarar om 200 eller 2.000 år kan leve i ein natur i balanse. Men det er ikkje til å unngå at vår tid på mange felt må gå på akkord og skuve problem framfor oss, for det er det einaste realiserbare.
For å skrive det på ein måte til: Miljøpolitikk i år 2000 må ha som siktemål at me tøyer oss så langt det i det heile er mogeleg i retning naturens jamvektsnivå. Om me let vere å analysere dette nivået fordi slik analyse kan tolkast som askese eller utopi, blir me heller ikkje i stand til å tøye oss i retning det.
Relaterte artikler
Kan kommunistene finne andre svar enn Lafargue?
Morten Falck er journalist, medlem av AKPs programkomite og oversetter av Det kommunistiske manifest (Røde Fane 1998), Se marxisme.no/forlaget.
Han har skrevet mange artikler, blant annet i Klassekampen og Røde Fane.
Miljølaget i Oslo AKP har skrevet en kommentar til min artikkel om «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen» (og til Olav Randens omfattende kommentar til min artikkel – se Røde Fane nr 2, 4 og 5, 1999).
Kommentaren forbauser meg – for det første ved å polemisere mot ting jeg aldri har sagt, skrevet eller ment, for det annet ved en utstrakt bruk av merkelapper som jeg oppfatter som lite fruktbar, og sist men ikke minst ved å unnlate å ta opp de viktige spørsmåla i denne debatten. Olav Randen er helt sikkert istand til å svare for seg. Det er også lett for leserne å se at jeg ikke sier det Miljølaget tillegger meg:
«Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes (… osv.) mener Morten Falck», mens jeg i et annet innlegg på neste side i samme nummer svarer Olav Randen med å si jeg er helt enig med ham i at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Miljølaget hevder jeg går inn for «ubegrensa frihet», mens jeg tvert imot mener friheten har helt klare grenser, som settes både av naturlovene, av hensynet til å bevare natur, ressurser og miljø, og av at vi lever i samfunn der forskjellige hensyn hele tida må veies mot hverandre.
«Hvem skal sette (grensene?)/bestemme hva rammene for den fysiske verden er?» spør Miljølaget polemisk. Poenget er at de grensene setter naturen selv. Vitenskapens oppgave er blant annet å finne fram til disse grensene, og vårt problem er at kapitalismen ikke lar seg styre av vitenskapen på dette området heller, men bare av behovet for profitt. Ethvert samfunn vil måtte utvikle måter å styre utnyttinga av naturressursene på, slik at den holder seg innafor de rammene naturen sjøl setter. Kommunismen er ingen garanti, men en forutsetning for at disse rammene kan bli overholdt.
Mennesket er fornuftig. Kapitalismen er ufornuftig
«Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og, at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø?»
Til dette er det to ting å si:
For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene. Bonden er naturligvis interessert i å bevare sitt eget livsgrunnlag, og fiskeren skal leve neste år også, han har ingen interesse av svart hav. Det er kapitalismen, behovet for profitt og stadig økende profitt som fører til at naturressursene blir rasert. Det er det kortsiktige profittbehovet som er kapitalismens innerste vesen som truer klodens natur og miljø. Men dette er et samfunnsmessig spørsmål. Avskaffer vi kapitalismen, vil vi også avskaffe profittbehovet. Dette trodde jeg var elementært for marxister – og det er det vel også for kameratene i Miljølaget ved nærmere ettertanke. Det er dessuten et bærende poeng i min artikkel.
For det annet er det her snakk om noe mer enn bare grunnelementer i en marxistisk forståelse av verden. Det er også snakk om menneskesyn. Det blir svært tydelig i siste avsnitt av Miljølagets innlegg, der kameratene sier at «Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene ‘fikser’ alt i verden til fordel for menneskeheten». (Den litt forunderlige neste setninga – «Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette hele menneskeheten» – hva betyr den egentlig ? – kan vi la ligge, siden ingen har gått inn for noe sånt og den ikke polemiserer mot noen i denne debatten.)
Vi kan nok stille spørsmålstegn ved formuleringen «‘fikser’ alt i verden» (den er miljølagets, og ikke min). Men hvem kan forandre verden og løse problemene hvis ikke menneskene kan? Har vi noen alternativer? Finnes det andre krefter vi kan mobilisere enn menneskene – kan det kommunistiske partiet forlite seg på andre krefter enn det arbeidende folket? Byråkratiet, myndighetene, eksperter eller statsoverhodet? Regner miljølaget med krefter utafra, en første beveger, en gud, eller vesener fra en annen klode? Hvis ikke, blir jo hele spørsmålsstillingen absurd.
Hvis da ikke miljølaget veit noe jeg ikke veit? For alternativet måtte være at problemene ikke kan løses. Er vi allerede kommet til et punkt hvor miljøproblemene har overskredet en grense og vi raser mot en tilintetgjørelse som ingen kan hindre? Selv de verste pessimister pleier ikke mene noe så drastisk. Den logiske konsekvensen av et sånt syn måtte jo være å velge veien ut, som ekteparet Lafargue gjorde den 26. november 1911:
«Sunn på kropp og sjel har jeg tatt livet av meg, før den ubønnhørlige alderdommen berøver meg livets fornøyelser og gleder en etter en, plyndrer meg for min psykiske og intellektuelle styrke og gjør meg til en byrde for meg sjøl og andre…» Sånn skreiv Karl Marx’ svigersønn Paul Lafargue i et avskjedsbrev. Lenin, som satte Lafargue høyt, skal privat ha kommentert: «En sosialist tilhører ikke bare seg sjøl.»
Men da står vi igjen med menneskene, verdens arbeidende folk. Den drivkraft som skaper verdenshistorien, og som er istand til å skape alle slags velferdstiltak for å gjøre verden bedre for seg sjøl – som en klok kineser en gang sa. Sjølsagt kan det ta tid. Sjølsagt kan det bli vanskelig. Men det vil la seg gjøre. Er det ikke sånn, kamerater?
Kommunistene må ta stilling til naturen
Menneskets utnytting av naturen har vist oss at det finnes grenser for hva naturen tåler. Kapitalismens profittjag gjør at kapitalismen ikke er istand til å respektere disse grensene og bevare naturen vi lever av og er en del av for kommende generasjoner. Kapitalismen er ute av stand til å holde fast ved et langsiktig perspektiv, og ute av stand til å holde fast ved hva som er til menneskenes beste. Kapitalismen har jo ikke menneskets beste som mål, men den enkelte kapitalistens eller kapitalistgrupperingas kortsiktige profitt. Denne motsigelsen mellom naturen og profitten er blitt en av de viktige motsigelsene i dagens verden. Kommunister som vil gjøre seg fortjent til betegnelsen, må ta stilling til dette.
Det innebærer for det første at vi må være klare og utvetydige i miljøspørsmål. Vi må skaffe oss kunnskaper om naturen, og vi må prøve å forstå den. Det bør ikke være noen umulig oppgave – den dialektiske materialismen er et glimrende analyseredskap, og marxismens forståelse av klassesamfunnets drivkrefter og de forskjellige klassenes mål, behov og utvikling burde gi oss en fordel på dette området. Vi må ta opp arven etter Engels og ta naturvitenskapene på alvor. Det gjelder i arbeidet med partiprogram og i den daglige politikken. Vi må inkorporere naturvitenskapens landevinninger i partiprogrammet vårt og i vår grunnleggende forståelse av verden.
For naturvitenskapene preger vår daglige virkelighet på alle områder. Den som vil forstå hvordan verden utvikler seg, må ha kunnskaper om og innsikt i naturvitenskap. På Marx’ og Engels’ tid betydde det vesentlig fysikk, kjemi, geologi. Nå betyr det i stigende grad biologi. Det sies stadig oftere at vi er på vei inn i biologiens århundre. Slike uttalelser har sjølsagt et visst preg av spåmannsvirksomhet. Kanskje lurer andre oppdagelser rundt neste tiår, og bildet kommer til å vri seg. Men nå ser det ut som denne spådommen holder med god margin.
Teknologien er blitt biologisk. Det nytter ikke å sitte og toe sine hender og sutre om at alt nytt er farlig. Det som gikk under navn av maskinknusing da kapitalismen var ung, vil få form av laboratorieknusing i vår tid. Det er samme fenomen. Kloning, genteknologi og transplantasjonskirurgi med mulighet for xenotransplantasjoner (transplantasjon av organer fra fremmede arter) – det er teknologiske hjelpemidler som allerede er utviklet, og som det ikke går an å stappe ned på flaska igjen. Ånden er løs. Uimotståelige drivkrefter skyver på denne utviklinga. Vi må forstå hva det dreier seg om.
Da nytter det ikke å tro at disse teknologiene er farlige og skadelige i seg sjøl. Vi vil aldri lykkes i en kamp for å oppheve kunnskaper som finnes, eller utslette disse teknologiene. Tvert imot må vi kjempe om hvordan de skal brukes. Hvilke målsetninger skal styre dem, hva skal de brukes til. Er det viktig å kartlegge menneskets gener for å kunne helbrede sjukdommer og lidelser på nye, enkle og billige måter, eller er det viktig for å sikre patentrettigheter og privateiendom til kunnskapene slik at profittene kan økes? Skal forskningen settes inn på felter hvor det er størst og raskest profitt å hente, eller på felter hvor nøden er størst og flest mennesker vil ha nytte av innsatsen?
Ingen kommunist – og ikke mange andre heller – vil ha problemer med å velge når spørsmålet blir stilt så allment. Mange som har kunnskaper på området vil kanskje si at det ikke går an å trekke skillelinjene sånn, fordi patentrettigheter og sikring av profitten tross alt fører til at det blir gjort nyttig medisinsk forskning som kommer mange mennesker til gode. Men vi må evne å se at kapitalismen ikke er den eneste løsninga, og at det faktisk er sånn spørsmålet står.
Og vi må evne å se at disse teknologiene faktisk bærer i seg mulighetene for enorme framskritt. De sprenger rammene for kapitalismen, på samme måte som maskinene og manufakturen sprengte rammene for føydalismen. De peker altså mot framtida. Bør vi ikke hilse dem velkommen?
Sannheten er konkret
Etter mitt syn må vi som kommunister og marxister ta stilling til det som skjer, også innafor biologien og i krysningspunktet mellom biologi og teknologi. Men som marxister er vi nødt til å være konkrete. Hvis vi skal argumentere mot bruk av genteknologi, så må vi gjøre det konkret, med grunnlag i kunnskaper om fakta. Hva er farlig, hva er negativt, hva er positivt, hva er ufarlig? Og for hvem?
Den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten er marxismens vesen, dens levende sjel. Slik var det for Lenin, og slik er det fortsatt. Derfor forundrer det meg at AKPs miljølag diskuterer så vagt, og bruker så stor del av innlegget sitt til å snakke om noe som ligger helt på sida av denne diskusjonen, nemlig WTO-avtalen. (Viktig nok i seg sjøl, men det hører til i en annen diskusjon.)
Hvis vi ikke har konkrete kunnskaper ender vi med å ligge under for den allmenne, småborgerlige angsten for alt som er nytt og fremmed. Det er en slik angst som driver den norske regjeringa til å fremme forslag om lovforbud mot kloning av virveldyr. (For folk med biologiske kunnskaper er dette forslaget absurd – og det er mange av argumentene for det også. Hvorfor skal det være forbudt å klone frosk og fisk, men ikke insekter og blekksprut? Regjeringa vil forby enkle skoleforsøk som har vært standard i undervisninga i hele vårt århundre, og som ble belønnet med Nobelprisen i 1935.)
Jeg vil oppfordre miljølaget til å si noe konkret om positive og negative sider ved genmodifisering, kloning og xenotransplantasjon. Bør vi behandle slike spørsmål i partiprogrammet, og hva bør vi i såfall si?
Hva slags stilling bør kommunistene og venstresida ta til bioteknologiens landevinninger, og hva bør vi mene om bevaring av biologisk mangfold – det være seg firføtte rovdyr med pels og skarpe tenner eller insekter, sopp og mikrober. Hvilke paroler bør vi stille for å bevare naturen og klodens forskjellige biotoper, de ubegripelig mange artene av levende organismer – hva betyr det for vår holdning til utbygging av industri/arbeidsplasser, anlegg, boliger og kommunikasjoner? Hvem er våre venner og hvem er våre fiender i disse spørsmåla?
Bør vi tenke oss om en gang til når det gjelder prioriteringer? Bør vi reise en aktiv kamp mot det norske borgerskapets klimapolitikk med å gjemme seg bak kvotehandel for å kunne fortsette forurensende virksomhet uten å gjøre inngrep i de flommende profittene fra oljeindustrien? Hva har vi som kommunister å si til spørsmål om fiskekvotene i Norskehavet, bevaring av korallrevene langs norskekysten og trålernes herjinger, eller vern av forskjellige biotoper på land? Hvordan viser vi, konkret og saklig, at det er kapitalismen som truer natur og miljø, og ikke noen innbilt «menneskelig grådighet» som liksom er genetisk betinget? Hvordan utvikler vi solidaritet med fattige folk i den tredje verden sammen med kampen for å bevare miljøet?
Kommunistene burde være en pådriver og premissleverandør (for å bruke et moteord) for miljøbevegelsen. Kom igjen, miljøkamerater!