Jugoslavia – et tvilsomt forbilde (debatt)

Av Harald Minken

Nr 3 2008

Er det jugoslaviske systemet med arbeiderstyrte bedrifter mønsteret for sosialismen i det 21. århundre? Hugo Chavez i Venezuela mener visst det. Peder Martin Lysestøl antydet det samme i Rødt! nr 2A. Og partiet Rødt er visst ikke langt fra å mene det, de heller. Partiet har organisert studier på boka Sosialismen faller ikke ned fra himmelen av Michael Lebowitz (Rødt! nr. 2/2007).
Lebowitz er en pensjonert kanadisk professor som har slått seg ned i Venezuela, og som etter alt å dømme har bidratt vesentlig til å spre ideen om arbeiderstyrte bedrifter som sjølve nøkkelen til å videreutvikle revolusjonen i landet i sosialistisk lei.
Det er særlig kapittel 6 og 7 i boka som utvikler denne ideen.
Jeg kommer tilbake til disse kapitlene til slutt, men først må jeg si litt om det jugoslaviske systemet og om sosialistisk økonomi i sin alminnelighet. (1)

Jugoslavia

Etter at Jugoslavia hadde brutt med Sovjet og Østblokka i 1948, hadde man i 1949–50 behov for å reorganisere økonomien, blant annet for å etablere andre handelspartnere. Man beholdt ettpartistyret (det var kanskje ikke det lureste man kunne beholde), men ville kombinere det med økonomisk demokrati. Derfor blei det opprettet arbeiderråd i alle statsbedrifter. Dette var bare ett av elementene i en mer omfattende reform for å desentralisere makta og gi større sjølstyre til republikkene og kommunene, og dermed til de ulike nasjonale gruppene. Kollektiviseringa i landbruket blei reversert, og privat gårdsdrift gjeninnført.

Det var ikke tanken at det skulle bety slutten på sentral planlegging. Sentrale myndigheter beholdt makta over prissetting og kredittvesen. Lønningene var også regulert. Men til tross for tidvis sterk økonomisk vekst oppstod det etter hvert alvorlige økonomiske problemer. Arbeiderrådene hadde klart å bevilge seg sjøl store lønnsøkninger, samtidig med altfor store og ofte feilslåtte investeringer. Prisene kom ut av kontroll, og underskuddet på handelsbalansen økte. I 1965–67 blei dette møtt med en hestekur som IMF ville vært stolt av: En kraftig devaluering av valutaen, et prinsippvedtak om mest mulig markedsøkonomi, 60 % reduksjon i bedriftsskattene, desentralisering av investeringsansvaret til bankvesenet, liberalisering av importen osv. Men det spesielle var at arbeiderrådene blei innført i alle bedrifter og organisasjoner. De fikk større spillerom for å sette egne priser på lønninger, de skulle ha profitt som mål, de kunne beholde eksportinntektene for seg sjøl, hadde full frihet til å ta ut utbytte fra bedriften og bestemme eget lønnsnivå.

En av følgene var arbeidsledighet. Mange Jugoslavia – et tvilsomt forbilde hundre tusener måtte dra utenlands for å finne arbeid. Jugoslavia var et av de første landene etter krigen som eksporterte arbeidskraft i stor stil til resten av Europa. Likevel var mange hundre tusener arbeidsledige igjen i Jugoslavia. En annen følge var inntektsulikhet mellom vellykte og mindre vellykte bedrifter og mellom rike og fattige regioner. «Det viktige er ikke hva du gjør, men hvor du gjør det.» Arbeiderklassen hadde ikke lenger styringa i staten (om den noensinne hadde hatt det). Den var splittet opp i små grupper
av monopolistiske utsugere som dreiv utpresning mot mindre heldige bedrifter, mot kommunen de holdt til i og mot staten. Lebowitz kapittel 6 gir noen eksempler. I tillegg besto den av en større mengde arbeidsledige og utvandrere.

Var det kapitalisme? Nei, ikke riktig, for bedriftene behøvde ikke gå konkurs om de gikk med stadige underskudd. De kunne som regel få nye lån fra bankene eller skattelettelse fra staten, fordi det motsatte ville bety katastrofe for kommunen de lå i, for regionen, for banken og for de politikerne som fungerte som distriktets beskyttere. En slik situasjon kalles «myke budsjettbetingelser». Myke budsjettbetingelser finnes i en viss grad under kapitalismen, men mer utpreget under «sosialisme» av østeuropeisk type. Det sees ofte som en avgjørende grunn til den økonomiske stagnasjonen i de østeuropeiske økonomiene under sovjettida. Moene og Ognedal forteller om et typisk tilfelle: En delegasjon av norske økonomistudenter var på bedriftsbesøk på et jugoslavisk kaffebrenneri i 1984, og fikk et langt foredrag om arbeidernes rett til sjølbestemmelse. For å runde av foredraget foreslo en fra den norske delegasjonen at de kunne få se seg om i produksjonen. Da kom det fram at bedriften hadde stått stille i to måneder av mangel på råstoff. Det hadde det åpenbart ikke vært noen grunn til å nevne. Kanskje det ikke betydde stort heller. (2)

Svakheter

Det er naturligvis sant at en viss form for økonomisk demokrati hører med hvis det skal være snakk om sosialisme, og en kan ikke gi opprettelsen av arbeiderråd på bedriftene skylda for at det endte så galt. Det må likevel være åpenbart at det jugoslaviske systemet hadde innebygde svakheter fra starten. En serie av kriser for systemet førte til behov for nye reformer, som førte lengre og lengre vekk fra arbeiderklassens herredømme. Hvilke svakheter var det?

Var det bruken av markedsmekanismene? Ikke nødvendigvis. Å produsere og fordele hundretusenvis eller millionvis av forbruksvarer etter en sentralstyrt plan er åpenbart en tungrodd og vanskelig oppgave. Bruk av markedspriser til å styre denne oppgava letter problemet vesentlig og frigjør ressurser til større strategiske beslutninger. I prinsippet kan markedsmekanismer også spille en større eller mindre rolle i lønnsfastsettelse og produksjon av innsatsvarer. (3) Uansett vil jo prisen på en mengde varer være bestemt utenfra i en liten og åpen økonomi som den jugoslaviske eller den norske.

I første avsnitt av Kapitalen – de fire kapitlene om varer og penger – viser Marx at et samfunn av like og frie produsenter som eier sine produksjonsmidler og produserer for markedet, inneholder motsigelser som gjør at noen hoper opp rikdom og andre mister sin eiendom, noen blir kreditorer og noen synker ned i gjeld. På slutten av fjerde kapittel møtes pengeeieren og han som ikke lenger har noe annet enn arbeidskrafta si å
selge. De inngår en kontrakt, og scenen er satt for kapitalistisk utbytting. Den enkle vareproduksjonen framskaffer altså de formene som kapitalismen rører seg i, og skaper samtidig til en viss grad de klassene som den består av.

Men må produksjon for markedet gi samme resultat også under sosialismen? Sosialismen er ikke er samfunn av uavhengige produsenter – med mindre man har en proudhonistisk eller anarkistisk forestilling om hva sosialisme er. Sosialisme er arbeiderklassen ved makta. Arbeiderklassen – de
forente produsentene – bruker sin makt til å planlegge i store trekk hvordan samfunnets ressurser (hovedsakelig arbeidskrafta) skal brukes. Om den, innafor en slik ramme, tar markedsmekanismer i bruk til å fordele noen av innsatsfaktorene og produktene i detalj, er det likevel utenkelig at de ikke skal kunne motvirke polariseringstendensene som vareproduksjonen gir opphav til. Det finns lovgivning, det finns skattlegging, det finns tusen andre muligheter for folk til å realisere seg sjøl og for myndighetene til å hjelpe de som kommer uheldig ut.

Først må altså arbeiderklassen miste makta, kan kapitalistspirene røve til seg produksjonsmidlene og omgjøre dem til kapital (som i Sovjet) eller bruke markedsmulighetene til å omdanne produksjonsmidlene de har ansvar for, til kapital (som i Jugoslavia). Det spesielle med Jugoslavia er måten arbeiderklassen mista makta på: Den blei splitta opp i produksjonskollektiver som bare hadde seg sjøl å ta hensyn til, og som utviklet seg til kapitalister i kamp mot sentralmyndighetene og mot hverandre.

Snarere enn bruken av markedet er det altså desentraliseringen av makt til bedriftsnivået som er svakheten i det jugoslaviske systemet. Desentralisering til lokalsamfunnet som helhet hadde vært en bedre ide, i alle fall når det gjelder bedrifter som produserer for lokale behov. Kommunalt eide sjukehus, skoler, vannverk, elektrisitetsverk, kollektivselskaper, kinoer osv. er jo ting vi har god erfaring med. I alle fall utvikler de seg ikke av egen kraft til monstre som maksimerer profitt gjennom utpresning og gangstermetoder. Bedrifter som produserer for et nasjonalt eller internasjonalt marked må være eid av staten eller tilsvarende nasjonal myndighet (LO?). Dette må gjenspeile seg i styret.

En hovedgrunn til det er problemet med myke budsjettbetingelser. Skal vi unngå store økonomiske problemer, må vi ha effektive bedrifter som tilpasser seg skiftende behov. Det kan av og til bety nedlegginger og store omstruktureringer, som ikke vil la seg gjennomføre hvis en ensidig skal legge de kortsiktige interessene til arbeidsstokken på den enkelte bedrift til grunn. Det betyr ikke at en ikke skal ha arbeiderråd eller bedriftsdemokrati. Men arbeiderklassens interesser som helhet må være styrende, enten det er på lokalsamfunnsnivå eller nasjonalt nivå.

Et siste problem med det jugoslaviske systemet er demokratiet. Ettpartisystemet blir lett et bytte for karrierister. Det utvikler seg en ukultur som ikke kommer til overflata. Viktige diskusjoner og uenigheter kan holdes skjult for arbeiderklassen. I de store jugoslaviske bedriftene var det bare partimedlemmer som i praksis var aktuelle for arbeiderrådet, slik at karrieristene blei partimedlemmer, og interessen hos de andre arbeiderne forsvant. I det hele er det vanskelig å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere hvis bedriftene er for store. Dette er en viktig innvending mot hele systemet, for i de fleste bransjer som produserer fysiske gjenstander (til forskjell fra tjenester) er det stordriftsfordeler, slik at bedriftene ikke kan være for små. (4)

Valget

Det er en motsetning mellom å satse på arbeiderstyrte bedrifter og det å gjøre fagforeningene til et hovedredskap for å utøve arbeiderklassens makt under sosialismen. En må velge det ene eller det andre. Personlig er jeg ikke i tvil om at en modell som gjør fagforeningene til viktige redskaper for arbeiderklassens makt, er å foretrekke. Fagforeningene organiserer alle. De er organisert fra topp til bunn i samfunnet, og kan derfor brukes direkte til å utøve arbeidermakt på nasjonalt nivå og på lokalsamfunnsnivå. Og demokratiet i dem er ikke uforenlige med store bedrifter – tvert imot. I Norge syns jeg en sosialisme der fagbevegelsen spiller en avgjørende rolle er det eneste aktuelle, og finner det underlig at partiet Rødt ser ut til å velge en annen veg. Jeg vil ikke utelukke at arbeiderstyrte bedrifter kan være den riktige modellen i et samfunn som Venezuela, der den organiserte arbeiderklassen har tendert mot å være kontrarevolusjonær, men jeg har vondt for å tru at det kan bli sosialisme av det uten at denne situasjonen endrer seg.

Det bringer meg tilbake til kapittel 6 og 7 i boka til Lebowitz. I kapittel 6 har Lebowitz faktisk en svært kritisk oppsummeringen av erfaringene fra Jugoslavia, med mange av de samme punktene som jeg har trukket fram. Mye må altså gjøres annerledes enn i Jugoslavia. Men det Lebowitz satser på i kapittel 7, er at medlemmene i de arbeiderstyrte kollektivene skal utvikle en høyere bevissthet gjennom kamperfaring under veiledning av den bolivariske grunnlova, slik at de tar hele samfunnets interesser inn over seg når bedriftens planer legges opp. Det blir for idealistisk. Som Moene og
Ognedal sier (side 62): «En bør være skeptisk til å innføre medarbeidereie dersom et godt resultat krever at medarbeiderne opptrer mer uegennyttig og idealistisk enn eksterne eiere. Et godt økonomisk system bør fungere selv når aktørene opptrer egoistisk.»

Det finns en rekke praktiske vurderinger som må gjøres for å få arbeiderstyrte bedrifter til å fungere bedre enn i Jugoslavia. Det kan for eksempel være viktig at de ikke får bedriften gitt opp i hendene, men må betale en andel for å være med, og at bedriften ikke har tilgang til stadig nye «lån» fra det
offentlige. En må ha klare regler for hvem som kan bli med, hvordan man blir medlem, hva som skjer om man melder seg ut, hvordan en skal takle nedskjæringer osv. Ellers vil en liten klikk av de opprinnelige eierne snart ha tatt over butikken og gjort den til sin egen privateiendom. Bedriften bør betale skatt som et konkret uttrykk for solidaritet med de som står utenfor. Boka til Moene og Ognedal har mye verdifullt stoff for de som vil få det beste ut av arbeiderstyrte bedrifter. Lebowitz bryr seg ikke mye om slikt.

Harald Minken 

Fotnoter:

1) Når det gjelder det jugoslaviske systemet, bygger jeg bl.a. på utdrag av Lysestøls bok i Rødts studiemateriale, boka Titokratiet av Jan Otto Johansen (Pax 1967) og en artikkel fra 2003 av Lebowitz, «People and property in the building of communism».
2) K.O. Moene og T. Ognedal (199 0) Marked uten kapitalisme. Ad Notam, Oslo, side 145 .
3) Jeg sier ikke med det at man må bruke markedet. Mange ulike utforminger av planleggingssystemet er sikkert mulige. Planhushållning av W.P. Cockshot og A. Cottrell (Manifest Kulturproduktion, Stockholm 2002) gjør greie for et system som klarer seg helt uten markeder. Mine egne ideer, som gjerne kan være feilaktige, finnes i artikkelen «Planøkonomi i de første åra etter revolusjonen», Røde Fane nr. 4 og 5 1999 .
4) Om stordriftsfordeler, se min artikkel i Materialisten nr. 4/199 3, avsnitt 2.2.