USA som imperium – på vei til å avvikles?
Av Aslak Storaker
In the shadows of the American century. The rise and decline of US global power.
London, Oneworld Publications, 2018, 339 s.
Alfred McCoy (1945– ) er en amerikansk historieprofessor som har spesialisert seg på USAs krigføring i Indokina og Filippinene. Hans nye bok er en interessant gjennomgang av USAs rolle som imperialistisk makt – hvordan den oppsto, hvordan den opprettholdes, og hvordan den etter hans mening kommer til å avvikles. Visse partier kunne med fordel vært korta ned, men boka er vel verdt å lese for alle anti-imperialister.
Aslak Storaker er redaktør i tidsskriftet Sosialistisk framtid og med i Internasjonalt utvalg i Rødt.
Foto: Oneworld Publications
USA som verdens ledende imperialistiske makt
Etter Den andre verdenskrigen sto USA for halvparten av verdens industriproduksjon, og etter Sovjetunionens kollaps blei de det første imperiet som var i stand til å projisere sin makt over hele kloden. McCoy innleder gjennomgangen av USAs imperialistiske historie med veldokumenterte fortellinger om den direkte koloniale dominansen over stater som Filippinene og Cuba. Hovedregelen er likevel at USAs imperialisme i form skiller seg fra kolonimakter som Storbritannia og Frankrike – men ikke i innhold.
McCoy definerer et imperium som «en form for globalt styresett der en dominant makt utøver kontroll over andres skjebne, enten gjennom direkte territorial kontroll (kolonier) eller indirekte innflytelse (militær, økonomisk, kulturelt)» (s. 40). USA innehar i dag denne posisjonen både gjennom sine multinasjonale storselskaper, kulturproduksjonen i Hollywood og gjennom over syv hundre militærbaser spredt over hele kloden.
Interessant nok viser McCoy til at også tilhengere av USA-imperialismen er enige i å definere USA som et imperium – han viser særlig til den konservative britiske historikeren Niall Ferguson som ser på USA som «den påtrengte etterfølgeren til Storbritannias ’liberale imperium’, som brukte militærmakten sin til å opprettholde en verdensorden basert på frihandel og sivilisasjon» (s. 42). Også den amerikanske militærhistorikeren Max Boot sier at «USAs imperialisme har vært den største forkjemperen for ’det gode’ i det forrige århundret» (s. 43). USAs ledende geopolitiske tenkere ønsker å opprettholde denne dominansen gjennom det 21. århundret, men McCoy mener at de er dømt til å mislykkes.
Geopolitikk og avhengigheten av vasaller
McCoy innleder boka med å vise til de geopolitiske teoriene til Halford MacKinder (1861–1947). MacKinder mente at nøkkelen til å kontrollere verden er å dominere Eurasia – her definert som Europa, Asia og Nord-Afrika. Til det finnes det to strategier – omringende sjømakt, eller landmakt som strekker seg over kjerneområdene. Så langt i historien har det vært flere kamper om kontroll der sjømaktene har gått seirende ut: Storbritannia vs. Napoleons Frankrike, Storbritannia vs. Keiser-Tyskland, Storbritannia/USA vs. Hitler-Tyskland, og USA vs. Sovjetunionen under den kalde krigen. I dag reiser Kina seg som en ny landmakt med ambisjoner om å gjøre Eurasia til et sammenhengende handelsområde dominert av kinesisk kapital og infrastruktur, gjennom sin ’Silkevei-strategi’.
McCoy argumenterer overbevisende for at planene om å opprettholde USAs overherredømme ikke kan lykkes. Han viser til at imperialistisk dominans ikke først og fremst avhenger av imperiets egne styrker, men av underordninga til dets vasaller. Da Storbritannia dominerte verden, besto deres egen stående hær bare på rundt 100 000. For å opprettholde imperiet var de fullstendig avhengig av lokale styrker rekruttert i koloniene, i første rekke India. Så snart de lokale elitene ikke lenger så sine egne interesser best tjent med å tjene britene, kollapsa imperiet. USAs posisjon er svekka ved at deres andel av verdens bruttonasjonalprodukt er redusert fra 50 prosent i 1950 til 23 prosent i 2012, en utvikling som ikke minst skyldes Kinas framvekst. For mange tidligere vasallstater framstår nå Kina som et mulig alternativ eller motvekt til USA.
Washington har heller ikke vært i stand til å kvitte seg med fiendtlig innstilte statsledere like lett som før, illustrert ved det mislykka kuppet mot Venezuelas Hugo Chavez i 2002. Etter invasjonen av Irak i 2003 brukte USA 25 milliarder dollar på å bygge opp sine vasaller i den nye irakiske hæren, men var verken i stand til å hindre at de rømte hals over hode fra IS, eller i å forhindre Iraks tilnærming til USAs erkefiende Iran.
USAs metoder for dominans
McCoy framholder fire metoder USA har for å opprettholde sitt imperium: Overvåking, tortur, hemmelige tjenester og overlegen militærmakt. Et hovedpoeng er at mye av dette må foregå i det skjulte. Det må opprettholdes et skille mellom USAs offisielle (og ikke betydningsløse) tilslutning til internasjonale institusjoner som FN, og deres imperialistiske realpolitikk. Forfatteren gjengir en samtale mellom USAs tidligere president Dwight D. Eisenhower og finansminister George Humphrey. Humphrey var opptatt av at USA måtte støtte høyrevridde diktaturer i det skjulte, og at «Hva vi enn måtte velge å si offentlig om ideer og idealisme, så må vi mellom oss forstå å være mer praktiske og materialistiske» (s. 62).
Fordi USA offisielt respekterer FN-pakten, foregår mange regimeskiftestrategier uoffisielt, hemmelig og kriminelt – og hvem er da de naturlige samarbeidspartnerne for CIA og deres allierte? Jo, lokale kriminelle grupper som allerede opererer utenfor den offisielle sfæren. Her vises det til hvordan CIA har inngått allianser med narkotikakarteller i Vietnam, Nicaragua og Afghanistan. De brukte lokale kriminelle til å frakte våpen til sine allierte, mot å tillate at de kriminelle smugla narkotika tilbake langs samme rute. USAs hemmelige ruter for å frakte våpen til nicaraguanske Contras blei brukt til å frakte kokain tilbake til USA. Det var med på å forårsake en narkotikaepidemi blant svarte i USAs storbyer. Gjennom CIAs samarbeid med mujahedin blei våpen smugla fra Pakistan til Afghanistan, og opium langs den samme ruta fra Afghanistan til Pakistan. Det førte til at antallet opiumsavhengige pakistanere økte fra nær null i 1979 til 1,3 millioner i 1985. Under Vietnamkrigen frakta CIA-helikoptre opium fra sine allierte i provinsen inn til byene, som førte til at 34 prosent av de amerikanske soldatene i Vietnam blei «flittige opiumsbrukere» (s. 9).
Edvard Snowden avslørte i 2013 at USAs etterretning hadde over 100 000 ansatte, og at CIA har tilgang til 69 000 spesialstyrker. På grunn av internett har mulighetene for global overvåkning økt eksponentielt og kan gjennomføres med langt færre ansatte. McCoy mener at det samles inn mer informasjon av amerikansk etterretning nå enn det østtyske STASI klarte. De overvåker ikke bare fiender, men også egne borgere og allierte statsledere. Det dreier seg ikke bare om å overvåke avvikende holdninger, men også private hemmeligheter og seksuelle affærer som kan utnyttes som pressmidler. I tillegg kan de innhente opplysninger som kobles mot et stadig mer effektivt droneprogram, slik at USA i prinsippet er i stand til å likvidere ethvert individ over hele kloden.
Det militære overherredømmet og dets svakheter
USA har per i dag et nærmest totalt militært overherredømme mot enhver annen makt, med unntak for den gjensidige utslettelsestrusselen fra atomvåpen. McCoy argumenterer imidlertid for at også det er på hell overfor Kina, fordi mange av dagens militære strukturer vil bli forelda til fordel for cyberforsvar og romteknologi. Han viser her til en dialog mellom USAs tidligere president Barack Obama og den republikanske senatoren Mick Romney. Da Romney klaga over at USAs marine var mindre i 2012 enn noensinne siden 1917, svarte Obama at USA også hadde «færre hester og bajonetter» – men at det ikke var viktig, fordi det ikke var det som ville avgjøre framtidas kriger. Det er ikke gitt at USA klarer å opprettholde sin overlegenhet innen de nye forsvarsgrenene. Det kom tydelig fram da Kina viste seg i stand til å skyte ned en av sine egne satellitter i 2007.
Obama framholdes i boka som en av USAs fremste geopolitiske tenkere gjennom tidene. Obamas planer om å trekke seg militært ut av Midtøsten for å fokusere på en «dreining mot Asia», og å binde de sørøstasiatiske og europeiske statene til USA gjennom handelsavtalene TTP og TTIP, var en bevisst strategi for å motvirke Kinas framvekst. Men tilbaketrekninga fra Midtøsten blei hindra av IS’ oppstand i Irak og Talibans framgang i Afghanistan, og handelsavtalene TTP og TTIP blei skrota av Donald Trump da han vektla amerikanske arbeidsplasser høyere enn geostrategisk kontroll. I tillegg fornærma Trump statslederne i land som var avgjørende for Obamas sjømakts-baserte innringningsstrategi, som Australia og Tyskland. Dette åpner veien for kinesiske handelsavtaler og dominans. McCoy går langt i å beskrive Obamas mislykka strategi som den siste sjansen USA hadde til å bevare sitt imperium – men da riktignok som et alternativ der en valgte «å beholde imperiet heller enn å opprettholde demokratiet» (s. 208).
Tankesmia National Intelligence Council, «Washingtons fremste analyseenhet», skreiv i 2012 en rapport der de antar at «I 2030 vil ingen stater – verken USA, Kina eller noe annet land – være en hegemonisk makt» (s. 228). Derimot vil USAs militære makt sikre dem status som «den første blant likemenn» også i 2030. McCoy mener det er feil, at det er Kina som vil innta posisjonen som den sterkeste makten. Han argumenterer for at kinesisk satsing på cyberkrigføring og militære satellitter vil være i stand til å slå ut kommunikasjonssystemene til de konvensjonelle amerikanske stridsstyrkene på en måte som vil gjøre dem fullstendig impotente i en stormaktskonflikt.
McCoy viser til at Kina ifølge de fleste beregninger vil overta rollen som den største økonomiske makten innen 2030. I 2014 skapte kineserne 801 000 nye patenter mot USAs 285 000, og Kina innehadde 167 av verdens «superdatamaskiner» mot amerikanernes 165. USAs andel av 25–34-åringer med universitetsutdanning har falt fra førsteplass til 12. plass fra 1980 til 2010. Over halvparten av de som utdannes i realfag («sciences») ved amerikanske universiteter er dessuten utlendinger, som ikke nødvendigvis vil fortsette sitt akademiske virke i USA. Andelen av USAs bruttonasjonalprodukt brukt på forskning har falt fra 2 prosent i 1970 til 0,78 prosent i 2014. Befolkningsaldringa vil øke velferdskostnadenes andel av bruttonasjonalproduktet fra 4 prosent i 2010 til 18 prosent i 2050.
Samtidig trues dollarens stilling som global reservevaluta, som har vært med på å muliggjøre finansieringa av USAs imperium gjennom dyre militærbaser i utlandet. Siden USA og Saudi-Arabia inngikk en avtale om at alle oljetransaksjoner skal gjøres i dollar i 1974, har amerikanske dollar hatt status som verdensomspennende handelsvaluta. Det har tillatt USA å ta opp verdens største statsgjeld bl.a. fordi verdens sentralbanker sitter på hele 4 billioner dollar i reserver. Så lenge hele verden har vært avhengig av dollar som betalingsmiddel, har USA kunnet trykke stadig flere sedler for å finansiere utgifter de ellers ikke hadde hatt råd til. Dollarens stilling står nå under press, og muligens for fall. Siden 2015 har IMF ansett den kinesiske valutaen renminbi som en alternativ global reservevaluta.
Dystre utsikter
McCoy viser avslutningsvis til globale utviklingstrekk som kanskje er enda viktigere enn hvilken makt som er dominerende, men som også påvirker dette regnestykket. F. eks. slår beregningene til FNs klimapanel fast at i 2030 vil «halvparten av menneskeheten mangle tilstrekkelige forsyninger av vann og over en tredjedel av jordas dyrkbare mark vil være økologisk utpint, noe som vil true matforsyninga for mange av verdens fattige» (s. 234). Dette vil føre til humanitære katastrofer hvis implikasjoner er vanskelige å forutsi konsekvensene av.
Framtids scenariene i boka innebærer en oppdeling av verden der ulike stormakter utøver hegemoni over sine nærområder, samtidig som klimaendringer fører til nød og kaos i periferien. Perspektiver om kamp for internasjonalistiske og solidariske alternativer er dessverre ikke tilstede. Det er mye å lære av geopolitiske forskere som McCoy når de gir et nøkternt bilde av verden, men vi må også evne å bruke innsiktene til å legge utopiske, realistiske planer for en annen og bedre verden.