Unionsveien

Da regjeringssjefen i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17.juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «…sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet
Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og Monetære Union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene
Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen
Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i NATO, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover
Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom NATO) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet:

«Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet».

ØMU på skinner?
Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den Økonomiske og Monetære Union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I Den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

-senking av arbeidsgiveravgiften
-mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
-mer fleksibel arbeidskraft
-begrensete muligheter for sosialstøtte
-og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – EUROEN. Og at ØMU og EURO blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte
Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk». (The Economist 15.03.97)

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?
EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.- ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris – prinsippet» for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge
Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om «Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge» ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk
Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14.juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.