The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right

Av Oscar Dybedahl

Bokomtaler Nr 4 2019

Enzo Traverso:
The New Faces of Fascism: Populism and the Far Right
London: Verso 2019, s. 208

Av Oscar Dybedahl,
sitter i redaksjonen til Radikal Portal og studerer filosofi ved Universitetet i Oslo.
Denne anmeldelsen er en forkortet og modifisert utgave av en som stod på trykk i Agora, nr. 3-4 2019.

Den europeiske fascismen er beseiret, død og begravet, slo fascismeforskeren Michael Mann fast i boka Fascists fra 2004.1 Dersom dette kunne virke riktig da Mann skrev det, stilles det i forlegenhet av de siste års utvikling, der partier og personligheter fra ytre-høyre har opplevd en frammarsj verden ikke har sett siden 1930-årene. Særlig valgseieren til Donald Trump i 2016 fikk svært mange kommentatorer til å trekke linjene til fascismen. Har fascismen kommet tilbake, eller har det gått inflasjon i begrepet? På et vis er dette utgangspunktet for Enzo Traversos The New Faces of Fascism. Han hevder begrepet fascisme både er uunværlig og utilstrekkelig for analysen av det nye ytre-høyre, og lanserer «postfascisme», for å løse floken.

Fra fascisme til postfascisme

Boka har blitt lansert av forlaget som Trump-­alderens nødvendige, storstilte analyse av det nye høyre. Her diagnostiseres postfascismen som en bevegelse som enda ikke har funnet sin endelige form. Det er en slags mutasjon eller forvandling av et fascistisk arvemateriale, men inntil videre vet vi ikke hvor det bærer.

For Traverso er ideologienes død og nyliberalismens udemokratiske styringsteknikker nøkkelen til postfascismens frammarsj. Den er et symptom på en verden som «har trukket seg inn i nåtiden og som mangler evnen til å projisere seg inn i framtiden» (s. 184). Partier fra både konservative og sosialdemokratiske tradisjoner samlet seg rundt den samme nyliberalistiske politikken, og venstresiden ble stående uten visjoner og alternativ politikk. Samtidig har politikkens demokratiske innhold gradvis blitt uthulet av nyliberalistiske styringsteknikker. Dermed kunne postfascistene framstå som de eneste kritikerne av «systemet».

Fascismens historiografi

Likevel er bokas hovedfokus ikke så mye samtidsdiagnosen av vår tids «brune» partier og bevegelser, men historiografiske debatter om fascismen. Det har pågått en lang debatt om slike spørsmål blant historikere de siste tiårene. For enkelte har fascismeforskningen lidd under en dogmatisk slumring, siden den bare har betraktet sitt forskningsobjekt utenfra, og ikke undersøkt «fascismen på dens egne termer», dens «framstilling av seg selv», for å sitere kulturhistoriker Georg Mosse.2 De marxistiske fascismeteoriene, ble det sagt, så fascismen bare «utenfra», som uttrykk for et skjult klasseinnhold de selv hadde priviligert innsikt i.

Traverso drøfter tre bidragsytere til dette innenfra-perspektivet på fascismen – Georg Mosse, Zeev Sternhell og Emilio Gentile. De framhever fascismens moderne og «revolusjonære» aspekter, såvel som dens forbindelseslinjer til sosialismen og jakobinismen. Mosse fokuserte på spørsmål om politisk stil, og hevdet at det her gikk en linje fra jakobinerne til fascismen, selv om det politiske innholdet var svært ulikt. Traverso stiller seg ikke helt avvisende til denne vendingen, men føyer til at deres framstillinger av fascismen som «revolusjonær» og «utopisk», har fått dem til å neglisjere en av fascismens viktigste dimensjoner: antikommunismen.

Fascismen kunne ikke ha eksistert uten antikommunismen, hevder Traverso. Han slår fast at italiensk fascisme, tysk nazisme og mange andre små fascistbevegelser nettopp samlet seg under antikommunismens banner i forsvaret av Franco under den spanske borgerkrigen. Man kunne tilføye at antikommunismen var vesentlig for deres respektive maktovertakelser. Arno Mayer hevder i boka Why Did the Heavens Not Darken? at antikommunismen ikke bare var bindemiddelet for koalisjonen mellom Hitler og de konservative i koalisjonskabinettet som kom på plass den 30. januar 1933, men at den også legitimerte den politiske volden som raserte rettsstaten og muliggjorde det nazistiske ettpartidiktaturet. Krigen mot Sovjetunionen var også fundamental for nazismens ideologi og politikk, som både Traverso og Mayer forsøker å vise. Den tjente flere funksjoner: som en kolonikrig for sikre lebensraum (koloniområder) for det ariske fellesskapet, som et ideologisk korstog for å utrydde kommunismen, og som en rasekrig for å erobre de underlegne slaverne og utrydde jødedommen, i samme slag som man eliminerte dens globale hovedsete.3 Fascismen kan ikke reduseres til antikommunisme, slik Ernst Nolte forsøkte, men man forstår den heller ikke uten antikommunismen.4

Totalitarisme og antikommunisme

Det er særlig med avslutningskapitlet om totalitarismeteorien at denne boka utmerker seg. Slik begrepet totalitarisme har blitt anvendt i nyere tid, handler det om at kommunismen, fascismen og nazismen har en felles politisk form: den utopiske drømmen om et annet samfunn, kombinert med et ønske om revolusjon, et syn om at målet helliget midlene, en fanatisk overbevisning om at man sitter på selve Sannheten, og så videre.5 Denne teorien er utbredt nok i amerikansk offentlighet til at den kunne inspirere finaleepisoden til tv-serien Game of Thrones. Der ble dronning Daenerys en massemorder nettopp fordi hun ville frigjøre verden fra slaveri. Som seerne fikk forklart av seriens klokeste karakter, Tyrion: «Hun tror at hennes skjebne er å bygge en bedre verden. Om du trodde det, ville du ikke ha drept enhver som stod mellom deg og paradis?»

Traverso utvikler en effektiv kritikk av slike teorier. For det første dekker de over det faktum at praksiser og ideologier fra imperialismen representerte noen av de viktigste forløpere til og inspirasjonskilder for nazismen.6 Det var i «liberalistiske» imperialistmakter som Storbritannia og Frankrike at teorier om rasehierarkier, degenerering og den ariske rasens behov for vitalisering gjennom et erobret «lebensraum», ble utviklet. Den brutaliserende opplevelsen av første verdenskrig tjente som en katalysator for at slike ideer ble kombinert med antikommunisme, uniformert politikk og en tro på voldens frelsende kraft. Her finnes totalitære røtter som ikke har forankring i den revolusjonære tradisjonen fra 1789 til 1917 som i det store og hele gjøres til syndebukk av totalitarismeteoriene. Dette utvikles grundigere av Traverso i bøker som Fire and Blood: The European Civil War, 1914–1945 (2016) og The Origins of Nazi Violence (2003). For det tredje tilhører nazismen og kommunismen simpelthen ulike «ideologiske familier», for å låne et uttrykk fra historikeren Eric Hobsbawm.7 Der man finner flere av nazismens idemessige røtter i den tysk-romantiske Sturm und Drang-perioden, som markerte en reaksjon mot opplysningstiden, var kommunismen en rendyrket opplysningsideologi. Av dette oppstår flere fundamentale skillelinjer mellom de to ideologiene: Nazismen forkastet det universialistiske menneskesynet for en radikal partikularisme og byttet ut troen på det historiske framskrittet med degenereringsteorier, slik humanismen ble erstattet ned antihumanisme og troen på opplysning med irrasjonalisme.

Denne boka er ikke like grundig som Traversos øvrige bøker. Men om den ikke leses som et forsøk på å analysere ytre-høyre, men heller som et bidrag til historiografiske debatter innen fascisme- og totalitarismeforskningen, der ytre-høyre danner et slags bakteppe, er denne boka et viktig bidrag.


Noter

1 Michael Mann, Fascists. Cambridge: Cambridge University Press 2004

2 Georg Mosse, «Fascist Aesthetics and Society: Some Considerations.» i Journal of Contemporary

History (31), s. 245. Se også: Roger Griffin (red.), International Fascism: Theories, Causes and the New Consensus, New York: Bloomsbury Academic 1998.

3 Arno Mayer, Why Did the Heavens Not Darken?: The Final Solution in History. New York: Pantheon Books 1988.

4 Ernst Nolte, Der europaïsche Bürgerkrieg. Nationalsozialismus und Bolschewismus 1917–1945, Berlin: Ullstein 1987.

5 For en oppsummering av teorien om totalitære ideologier, se Øystein Sørensen, Drømmen om det fullkomne samfunn. Oslo: Aschehoug 2011.

6 Hannah Arendt viet plass til dette poenget i On The Origins of Totalitarianism, men det ble ikke en del av etterkrigstidens totalitarismeparadigme.

7 Eric Hobsbawm, Ekstremismens tidsalder, Oslo: Gyldendal 1997, s. 150.