I en tid hvor det er en mangel på positive visjoner for framtida, bør den marxistiske venstresida revurdere sin skepsis mot utopisk tenkning. Det er også en god anledning til å tenke nytt om hva slags utopier vi faktisk har bruk for.
I etterordet til andreutgaven av Kapitalen henviser Marx til en fransk bokanmeldelse, som skal ha anklaget ham for – i Marx’ egne ord – «å bare analysere kritisk de gitte forholdene, i stedet for å foreskrive oppskrifter […] for framtidas suppekjøkkener». Typisk nok oppfattet ikke Marx denne anklagen som en kritikk, men som et kompliment. Den bekreftet nemlig at Marx hadde lykkes med sin sentrale politiske intervensjon: å erstatte sosialismens småborgerlige drømmerier med en rasjonell og realpolitisk kommunisme, som ikke baserer seg på hvordan den vil at samfunnet skal være, men på hvordan samfunnet faktisk er. Fra utopi til vitenskap, som Engels seinere formulerte det.
Lignende anti-utopiske formuleringer finner vi mange steder i Marx’ forfatterskap. I sin tekst om Pariskommunen berømmer for eksempel Marx arbeiderklassen for at den ikke har noen «fiks ferdige utopier som skal gjennomføres ved folkeavstemning […] Den skal ikke virkeliggjøre idealer; den skal bare sette fri det nye samfunns elementer, de elementer som allerede har utviklet seg i det sammenbrytende borgersamfunns skjød». Et lignende poeng finner vi også i en av Marx’ tidligste tekster av betydning, nemlig brevet han skrev til Arnold Ruge fra 1843. Der latterliggjør Marx filosofer som tror de har løsningen på alle verdens problemer liggende i skrivebordsskuffen, og at verdens uvaskede masser bare må «åpne kjeften for at den absolutte vitenskaps ferdigstekte duer» skal fly inn i munnene deres. Marx skriver videre at de intellektuelles oppgave ikke er å konstruere et framtidig idealsamfunn, men å utforme en hensynsløs kritikk av alt det bestående, «hensynsløs i den forstand at kritikken hverken frykter sine egne resultater eller konflikter med nåværende makter». Teoriens rolle er altså ikke konstruktiv, men destruktiv. Teoriens funksjon er å bryte ned tingenes nåværende orden, slik at man kan slippe løs det kommunistiske potensialet som allerede ligger latent i det kapitalistiske samfunnet.
Marx’ forhold til det utopiske
Denne typen formuleringer har fått mange seinere marxister til å erklære at marxismen (og kommunismen som sådan) er og må være et grunnleggende anti-utopisk prosjekt. I denne artikkelen skal jeg likevel gi et (betinget) forsvar for verdien av utopisk tenkning. Forsvaret er basert på to argumenter, hvorav ett er marxologisk, mens det andre er basert på mer praktiske hensyn. Prinsipielt sett mener jeg at de praktiske argumentene bør holde. Marx hadde rett i mye, men han tok også feil, og at han personlig avviste utopisk tenkning er derfor ikke i seg selv et argument for at vi også bør gjøre det. Samtidig mener jeg også at Marx’ anti-utopisme har blitt betydelig overdrevet. For oss som fremdeles kaller oss marxister, er det interessant i seg selv å få en mer nyansert forståelse av hva Marx skrev, og ikke minst hvorfor han skrev det.
Marx oppfattes som regel som en kritiker av kapitalismen. I denne forståelsen skal Marx ha vist at kapitalismen er ufri, ustabil og undertrykkende, og at en kommunistisk revolusjon vil være av interesse for det brede laget av befolkningen. Etter mitt syn bør vi imidlertid også lese Marx som en kritiker av kommunismen, eller i det minste av bestemte varianter av den. Marx og Engels bidro selvfølgelig ikke til å grunnlegge kommunismen: de gikk inn i en bevegelse som allerede eksisterte før de selv ble født, og forsøkte å påvirke denne i det de oppfattet som en mer konstruktiv retning. Marxismen ble derfor utformet i en kontinuerlig konflikt mot Marx’ «såkalte venner»: Weitling, Proudhon, Bakunin, Lasalle og så videre. Mye av det Marx og Engels skrev, må derfor leses som et korrektiv til en eller annen dominerende idé, hvor forfatterne av åpenbare grunner kan ha hatt interesse av å gjøre forskjellen mellom seg selv og sine motstandere så tydelig som mulig.
På denne måten mener jeg vi også må lese Marx’ forhold til det utopiske. Magnus Marsdal har skrevet at Marx «mest verdifulle bidrag til den sosialistiske strategien var at han flyttet perspektivet fra tenkernes hva (er sosialisme?) til virkelighetens hvem (kan kjempe seg til den?)». Til dette er det bare å si et rungende ja, men: Marx flyttet fokus fra det første spørsmålet til det andre, men dette betyr ikke at han ikke anerkjente betydningen av et framtidsideal som arbeiderklassen kan strekke seg mot. Alle de viktigste bøkene og manuskriptene Marx skrev – 1844-manuskriptene, Den tyske ideologi, Grundrisse, Kapitalen og Kritikk av Gotha-programmet – inneholder passasjer som beskriver kommunismen i større og mindre detalj, og som det er vanskelig å lese på noe annet enn en utopisk måte. Også Marx må derfor betegnes som en utopisk tenker, uansett hvor mye han selv ville ha motsatt seg denne betegnelsen.
Et praktisk forsvar for utopisk tenkning
Nå til det praktiske forsvarsargumentet. Jeg er født i 1990 og har vokst opp i en historisk periode hvor den utopiske tenkningen har vært så godt som totalt fraværende. På nitti- og totusentallet var det borgerlige samfunnet inne i sin seiersrunde: kommunismen hadde tapt, kapitalismen hadde vunnet, og de sosialdemokratiske partiene krøp pliktlydigst inn mot sentrum. Nå er det nyliberale sentrum i full oppløsning, uten at det eksisterer et positivt alternativ til dagens samfunn. Resultatet er utbredte følelser av framtidsangst, desillusjon og nihilisme. En undersøkelse gjennomført av forskere ved Cambridge viser at ingen generasjon har hatt mindre tro på demokratiet enn de som er født på 2000-tallet. Dette resultatet er ikke spesielt overraskende, gitt at denne generasjonens forsøk på å påvirke samfunnet – for eksempel i klimaspørsmålet – har hatt tilnærmet null realpolitisk effekt.
Fra et marxistisk perspektiv er det fristende å ønske velkommen denne type utviklingstrekk. Vi vil jo at folk skal miste troen på samfunnet, fordi ingen gjør revolusjon hvis de er fornøyde med situasjonen sånn som den er. Samtidig er det på ingen grunn til å anta at en liberal-demokratisk kollaps i seg selv vil ha en progressiv effekt. Dersom folk ikke har noe begrep om at det er mulig å gjøre politikk på en annen måte, vil en slik kollaps fort føre til at folk mister troen på politikken som sådan. En slik utvikling er det først og fremst venstresida som vil tape på, gitt at det alltid krever en større politisk innsats å forandre samfunnet enn å bevare det. Den hensynsløse kritikken av det bestående må derfor suppleres med en idé om hva alternativet skal være, ikke for å komme med detaljerte preskripsjoner for hvordan folk skal leve i framtida, men for å sannsynliggjøre at en positiv forandring faktisk er mulig.
Luksus eller nedvekst?
I motsetning til på Marx og Engels sin tid er det vanskelig å hevde at problemet med dagens venstreside er at den er for utopisk orientert. Om noe er det motsatte tilfellet: dagens venstreside er nedsyltet i praktiske detaljer, tekniske hensyn og selvpålagte tabuer, som forhindrer oss i å snakke konsekvent om hva slags samfunn vi egentlig ønsker oss. Derfor kan det være på tide med et omvendt korrektiv fra det Marx og Engels i sin tid kom med, altså en re-aktualisering av tenkernes hva-spørsmål, som ikke lengter tilbake til det sosialdemokratiske syttitallet, men har blikket festet på framtidas kommunistiske samfunn.
Hvordan bør en slik utopi se ut? For å svare på dette spørsmålet kan vi se på to av de mest populære utopiene som faktisk finnes, og som kan betegnes som to ytterfløyer i den marxistiske teorien. Den første er Aaron Bastanis helautomatiserte luksuskommunisme, som – slik tittelen antyder – lover oss en framtid hvor hele jordas befolkning skal kunne leve i frihet og overflod, uten å engang trenge å jobbe spesielt mye for det. Bastanis framtidsvisjon kan leses som en oppdatert versjon av hvordan post-kapitalismen ble framstilt i den ortodokse marxismen. Her gikk man ut fra at kapitalismen i begynnelsen stimulerte til vekst og innovasjon, men at de kapitalistiske produksjonsrelasjonene på et eller annet tidspunkt ville begynne å hindre produktivkreftenes videre utvikling. Poenget med revolusjonen er til dels å slippe løs produktivkreftene igjen, noe som vil tillate en generell heving av levestandarden langt over det vi nå tenker er mulig. Implikasjonen er at kommunismen er et samfunn med mer, og ikke mindre, økonomisk vekst enn det vi har i dag.
I motsatt ende av skalaen har vi nedvekst-kommunismen, som jeg her vil la representere av Kohei Saito. I boka Marx in the Anthropocene skisserer Saito en post-kapitalistisk framtid hvor vekst i produktivkrefter ikke bare stopper opp, men aktivt reverseres. Saitos argument er at vi i dagens samfunn oversvømmes av «unødvendige ting og aktiviteter fra et velvære- og bærekraftsperspektiv». Nedvekstkommunismen skal riktignok også være et overflodssamfunn, men da basert på en ikke-materiell definisjon av overflod, hvor ordet viser til en mer rettferdig fordeling av fellesskapets ressurser og byrder. For Saito må kommunismen derfor innebære en grunnleggende endring i folks ønsker: «i stedet for å ville ha destruktive, ekstravagante og sløsaktige produkter,» skriver Saito, «vil folk ønske seg sunnere, mer solidariske og demokratiske måter å leve på».
Begge disse utopiene har åpenbare svakheter. En innvending som gjerne rettes mot Bastanis luksuskommunisme er at den er basert på en urealistisk forventning om at teknologisk utvikling vil være i stand til å løse klimakrisen, og at det derfor ikke finnes noen rent økologiske grenser for hvor mye forbruket kan vokse. Saitos nedskjærte ‘overflodssamfunn’ er på sin side trolig lite egnet til å forføre dagens arbeiderklasse, som siden 1970-tallet har blitt avspist med en stadig minkende del av den totale velstandsøkningen. Kanskje det mest problematiske med teoriene deres er at de antar at vekst, stagnasjon eller nedvekst egentlig ikke er noe mennesker fritt kan velge, i hvert fall ikke etter at vi har tatt det grunnleggende valget om hva slags produksjonsmåte vi skal ha. Med det mener jeg at begge legger til grunn at kommunismen enten skal være et vekstsamfunn eller et nedvekstsamfunn – og ikke et samfunn hvor menneskeheten til enhver tid kan bestemme seg for om økonomien skal vokse eller ikke.
Fra substansiell til formell utopisme
Både Bastanis luksuskommunisme og Saitos nedvekstkommunisme er eksempler på det jeg i det følgende skal betegne som substansielle utopier. Substansielle utopier framstiller kommunismen som en bestemt måte å leve på, gjerne med forholdsvis detaljerte beskrivelser av hvordan hverdagen i det kommunistiske samfunnet skal se ut, hvilke verdier samfunnet skal være basert på, hva slags type jobber som finnes og hvem som skal gjøre dem, hva slags type kunst vi skal ha, og så videre.
Mitt inntrykk er at de fleste venstreradikale utopier både før og etter Marx har vært av den substansielle typen. Et før-marxistisk eksempel er Charles Fouriers phalanstère-sosialisme, hvor folk skal bo og arbeide i kollektiver på mellom 500 og 2000 personer, og hvor stillegående og mer støyende aktiviteter skal holdes atskilt i ulike fløyer. Fourier hadde også planer for verdenshavene. Disse skulle tilsettes sitronsyre, som ifølge Fourier ikke bare vil gjøre havvannet mulig for oss mennesker å drikke, men til og med få dem til å smake av frisk limonade. Et nyere eksempel på substansiell utopisme finner vi i den franske situasjonistbevegelsen. Her kritiseres kapitalismen fra ståstedet til et mer ‘autentisk’ og ‘menneskelig’ samfunn, hvor alle fremmedgjørende strukturer – massemedia, familien, for noen til og med det menneskelige språket – er avviklet.
Etter min mening er slike substansielle utopier skyldige i alle anklagene som tradisjonelt sett har blitt rettet mot dem. Først og fremst er de eksempler på intellektuell arroganse – de forutsetter at det finnes en fasit på hvordan folk helst bør leve, og at filosofer og akademikere har en privilegert tilgang på denne fasiten. For det andre er de ofte så fjernt fra dagens virkelighet at de ikke bare framstår som lite realistiske, men også som direkte uattraktive for folk som er vant til å leve i det kapitalistiske samfunnet. For min del er jeg for eksempel glad i både Hollywood-film og fastfood, og setter også pris på å kunne låse døra til leiligheten min for å kunne være i fred. Et samfunn hvor alt som finnes er folketeater og kortreist vegetarmat, og hvor jeg må sove i en svær sal med en haug andre folk, er derfor egentlig ikke et samfunn jeg ønsker å leve i.
Her kommer vi til hovedproblemet med substansielle utopier: at det rett og slett er for stor variasjon i hvordan folk vil leve her og nå, til at vi kan bli enige med hverandre om hvordan folk skal leve i framtida. I stedet for å stille spørsmålet om hvordan det kommunistiske samfunnet konkret bør se ut, bør vi heller stille spørsmålet om hvordan kommunismen kan organiseres slik at folk selv får muligheten til å avgjøre dette spørsmålet på en mest mulig demokratisk, likestilt og rasjonell måte.
Dette innebærer en overgang til det jeg vil betegne som formell utopisme, i den forstand at den forsøker å svare på hvilke formelle sosiale strukturer som trengs for at mennesker skal kunne lage sin egen historie under så frie betingelser som mulig. Den formelle utopismens logikk kan illustreres ved å vende tilbake til spørsmålet om hvorvidt produktivkreftene skal vokse eller reduseres under kommunismen. Etter mitt syn trenger vi ikke avgjøre denne saken her og nå. Målet bør heller være å skape et samfunn hvor folk kan velge om de vil ha vekst, stillstand eller nedvekst, avhengig av det de anser som hensiktsmessig i den gitte situasjonen de befinner seg i. Kanskje vil diskusjoner om dette spørsmålet arte seg som en konflikt mellom to partier – et parti luksuskommunister som vil ha levestandarden så langt opp som mulig, og et parti nedvekstkommunister som vil kutte i forbruksnivået. Et slikt samfunn ville vært radikalt forskjellig fra det kapitalistiske samfunnet, hvor vekst jo ikke er valgfritt, men tvert i mot en systemisk nødvendighet for at vi skal få tilgang på det vi trenger for å leve. Med andre ord vil kommunismen være forskjellig fra kapitalismen fordi menneskenes kollektive frihet har økt. Vi vil ha mulighet til å velge noe som nå er påtvunget oss, selv om hva vi velger vil være opp til oss.
Nødvendighet og frihet
I tredje bind av Kapitalen skiller Marx mellom nødvendighetens og frihetens rike, og argumenterer for at målet med kommunismen er å utvide frihetens rike så mye som mulig. Personlig mener jeg at dette fremdeles er den vakreste beskrivelsen av kommunismen som finnes i den marxistiske litteraturen. Dessverre var Marx ikke i stand til å hente ut det fulle potensialet som ligger i denne formuleringen. Marx beskriver forholdet mellom nødvendighet og frihet som et skille mellom det arbeidet som er pålagt oss på den ene siden, og det arbeidet vi selv velger på den andre: «frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger i sakens natur insides sfæren for den egentlige materielle produksjon». Senere marxister har derfor tenkt forholdet mellom frihet og nødvendighet på et individuelt nivå, altså som et spørsmål om hvor mye eller lite av tiden vår som skal brukes på nødvendig arbeid, alternativt som et hovedsakelig teknisk anliggende som i siste instans avgjøres av produktivkreftenes utvikling.
Etter mitt syn bør vi også snakke om forholdet mellom nødvendighet og frihet på et mer generelt nivå. Kapitalismen er et samfunn hvor vi kontrolleres av sosiale krefter vi ikke selv er i stand til å kontrollere, og hvor den materielle eksistensen vår avhenger av en markedssfære som kontinuerlig frambringer krise, kaos og undertrykkelse. Roberto Unger beskriver dette som falsk nødvendighet: vi tror at ting bare «må være som de er», og slik utelukkes også mulighetene av et annet samfunn. Målet med kommunismen må være å kvitte seg med denne falske nødvendigheten så langt det er mulig, og skape en situasjon hvor det er vi som styrer samfunnet, og ikke samfunnet som styrer oss. Kommunistenes oppgave i dag er å sannsynliggjøre at et friere samfunn faktisk er mulig, og komme med konkrete forslag om hvordan et slikt samfunn faktisk kan organiseres. Med andre ord er det ikke oppskrifter for framtidas suppekjøkken vi trenger, men en plan for hvordan selve kjøkkenet skal se ut.