I denne teksten vil jeg ta et oppgjør med premisset om at vi skal ha mer av alt, koste hva det koste vil, i energipolitikken – og samtidig vise hvordan disse politiske prioriteringene kan se ut i praksis. Jeg baserer meg på det omfattende arbeidet som er gjort først av Rødt på Stortinget, med utviklingen av en egen kraftplan, og siden av partiets egen Energikommisjon.
I energipolitiske debatter står mye på spill, også den politiske tenkemåten.
Da den regjeringsutnevnte energikommisjonen la frem sin utredning, bar den tittelen «Mer av alt – raskere». Det sier mye om de kapitalistiske løsningsforslagene på samfunnsproblemene vi står overfor i vår tid. I en tid med klimaendringer og naturødeleggelse bør svaret være politisk kontroll og strengere prioriteringer, som setter mennesker og natur foran forestillingen om evig vekst.
Premisset om at vi må ha mer kraft for å redde klimaet
Det er særlig to argumenter som går igjen når det argumenteres for å bygge ut ny kraft – det være seg vindkraft på land eller til havs, store, nye vannkraftverk eller (for den del) kjernekraftverk. Det første handler om at vi trenger mer kraft for å kutte klimagassutslipp. Det andre handler om å få ned strømprisene.
La meg starte med klimaargumentet, for dette er – etter mitt syn – det beste argumentet. For det er rimelig å kreve at vi bør kutte klimagassutslipp i Norge. Vi har tross alt beriket oss på petroleumsproduksjon i flere tiår, som har bidratt (og fortsatt bidrar) til den globale oppvarmingen.
Spørsmålet er bare hvordan og hvor mye.
Norge er allerede godt stilt sammenlignet med mange andre land når det kommer til kraftproduksjon, i alle fall om vi ser bort fra utslippene vi eksporterer fra olje og gass. Den viktigste årsaken til at Norge ligger godt an, er at vi har elektrifisert og industrialisert store deler av landet lenge før vi fant oljen. Faktisk har Norge den høyeste andelen av fornybar energi i Europa i vår energimiks.
Dette skyldes først og fremst vannkraftutbyggingen. Selv om det er små klimagassutslipp fra vannkraftproduksjon, har utbyggingen av denne produksjonen gått på bekostning av verdifull natur. Det samme gjelder vindkraftproduksjon. Folk tror meg sjelden når jeg sier det, men Norge har større kraftproduksjon fra landvind enn Danmark.
Poenget mitt i denne sammenhengen er at Norge allerede har ofret store areal til kraftutbygging – først til vannkraft, siden til vindkraft. Den første utbyggingen la grunnlaget for storstilt elektrifisering av landet vårt. De aller, aller fleste husholdninger bruker i dag elektrisk kraft til oppvarming, selv om det finnes noen unntak (ved og fjernvarme).
Det er like fullt slik at vi bruker betydelige mengder fossil energi også i Norge; om lag halvparten av energibruken kommer fra fossile energikilder. Dette brukes ikke til vanlige folks oppvarming, men til industri (inkludert norsk olje- og gassproduksjon) og til transport. Vi har med andre ord en jobb å gjøre for å kutte klimagassutslipp selv i et så elektrifisert land som Norge.
Miljødirektoratet har regnet ut at det trengs 34 terrawattimer sammenlignet med 2021-nivå, for å nå målene vi har satt oss for 2030. Dette er betydelig, selv om jeg trekker fra de kuttutslippene Rødt er uenig i: For eksempel vil elektrifisering av norsk olje og gass gi utslippskutt på kort sikt, men samtidig undergrave de langsiktige klimamålene. Dette har også det regjeringsutnevnte Klimautvalget 2050 understreket. Bygger vi opp infrastrukturen rundt norsk olje og gass for å sminke på Norges klimagassutslipp, vil disse investeringene gå på bekostning av reell omstilling til et lavutslippssamfunn. Utvalget ordlegger seg mer diplomatisk enn meg:
«Utvalget mener at ikke alle tiltakene som ligger i regjeringens klimaplan er permanente løsninger til 2050.»
Klimautvalget understreker også at elektrifisering med kraft fra land går på bekostning av naturen:
Elektrifisering av sokkelen er også et veivalg som har langsiktige konsekvenser ikke bare for petroleumsaktiviteten, men også gjennom økt press på naturen og for andre aktører som får dyrere kraft og mangel på kraft, færre tilgjengelige arbeidstagere.
Rødts viktige forbehold om elektrifisering til tross: 34 terrawattimer innen 2030 er langt, langt mindre enn de tallene som slenges ut i politiske debatter.
Både regjeringens energikommisjon, LO og NHO opererer med tallet 60 terrawattimer innen 2030. Et så høyt anslag øker presset på naturen i mye større grad enn med Miljødirektoratets utregning – selv om disse aktørene tar høyde for at noen av disse terrawattimene skal utløses gjennom energisparing.
Hva som skjuler seg bak de høye anslagene fra NHO og LO, vil jeg komme tilbake til. Jeg vil her nøye meg med å understreke at hvor mye og hvordan vi skal kutte klimagassutslipp er politiske spørsmål som ikke gir entydige svar. Noen utslippskutt, som elektrifisering av sokkelen, kan stå i veien for den langsiktige omstillingen. Og aktører som snakker om at vi trenger 60 nye terrawattimer innen 2030, bryr seg om mye mer enn «bare» klima.
Sist, men ikke minst, er det verdt å spørre seg om utslippskuttene først og fremst skal tas i form av økt «fornybar» kraftproduksjon, eller om de skal tas gjennom forbruksreduksjon.
Her er vi ved en slags kjerne i de energipolitiske debattene. Alle politikere sier at de er for energisparing. Dette sier selv Fornybar Norge på en god dag. Energikommisjonen til regjeringen anslår at det går an å spare 20 av de 60 terrawattimene de ønsker seg innen 2030, gjennom energieffektivisering. Det tror jeg er et for optimistisk anslag, gitt dagens politikk, men det viser likevel at en betydelig andel – ja, kanskje den største – av utslippsreduksjonene kan og bør tas gjennom energisparing.
Jeg vil komme tilbake til de konkrete løsningene avslutningsvis, men la dette spørsmålet henge i luften: Hvis ikke et land som Norge – som allerede har ofret så mye natur og i prinsippet bygget opp en stor oljerikdom – er i stand til å redusere vårt forbruk, hvem skal det da være?
Må vi ha mer kraft for å få lavere priser?
Et annet gjennomgående argument for å gå løs på vernede vassdrag, eller å fortsette den katastrofale vindkraftutbyggingen, er at strømprisene må ned.
Nåværende energiminister Terje Aasland har brukt de høye strømprisene som argument for den kostbare havvindutbyggingen:
Den vil være med på å stabilisere kraftsystemet i Norge og sørge for at vi får mer kraft. Den betyr at vi også får mer stabile priser og mest sannsynlig når det blåser mye på norsk sokkel, mye, mye lavere strømpriser.
Også Frp begrunner sitt ønske om massiv vannkraftutbygging med løfter om lavere strømpriser.
I markedsteorien er tanken til både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet klar nok: Økt tilbud vil gi lavere priser. Det er en fin teori, hadde den bare fungert i praksis!
Særlig i Sør-Norge faller argumentet om lave strømpriser på sin egen urimelighet. Det strømprisområdet som kalles for NO2, som strekker seg fra Bjørnafjorden i nordvest til Drammen i nordøst, er så tett forbundet med store, europeiske strømprisområder at vi i praksis ikke har særlig stor påvirkning på forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det er herfra alle de nye, store utenlandskablene befinner seg: North Sea Link til England, Nordlink til Tyskland og Nedlink til Nederland. I tillegg utreder nå Statnett å bygge enda en kabel til Danmark, i tillegg til de fire danmarkskablene som ilandføres i NO2 fra før av.
Som NVE har regnet ut, vil det kreve 40 terrawattimer i overskuddskraft for å løsrive norske strømpriser fra de europeiske. Dette er for det første lite ønskelig, fordi det vil ødelegge enorme mengder natur. For det andre er det også fullstendig usannsynlig at dette vil skje i dagens kraftmarked: Kraftprodusentene er ikke interesserte i å øke tilbudet så voldsomt at de får dårlig betalt for strømmen.
For havvindutbyggingen ser det spesielt mørkt ut. Denne er foreløpig bare planlagt i Nordsjøen. Sørlige Nordsjø II skal subsidieres med minst 23 milliarder kroner. Svenske Ventyr (som er eid av IKEA) skal stå for dette såkalte havvindeventyret. Denne utbyggingen vil etter alt å dømme være tett koblet på det europeiske markedet, enten direkte (gjennom hybridkabler) eller indirekte grunnet prisområdet (NO2) anlegget vil knyttes til.
Havvindutbyggingen byr på enda et prisproblem: Teknologien er så dyr, at det forutsettes høye strømpriser for at utbyggingen noensinne skal bli lønnsom. Dette gjelder særlig flytende havvind, som i første rekke er planlagt på Utsira (også en del av NO2).
Jeg er ingen økonom og blir ofte mistenkeliggjort i disse debattene. Jeg har også blitt faktasjekket av Faktisk.no, når jeg har pekt på umuligheten av å løse strømpriskrisen med økt kraftutbygging. De gir meg rett i at dette ikke vil gi noen betydelig effekt, i alle fall ikke på kort sikt. Men jeg tror ikke folk trenger Faktisk.no for å forstå at påstanden stemmer: NO2 har gjennomgående hatt de høyeste strømprisene i landet de siste årene, på tross av at dette er en landsdel med stor kraftproduksjon. Norge hadde dessuten kraftoverskudd i 2022; det samme året som strømprisen var 2 kroner kilowattimen i gjennomsnitt i Sør-Norge – altså rekordhøy. Det er helt åpenbart at prissmitten begrenser effekten som kraftoverskuddet vårt liksom skal ha på prisen.
Det er ikke grønt alt som glimrer
Så hva er den egentlige motivasjonen for det store presset for økt nedbygging? Spørsmålet kan lyde konspiratorisk. Antakelig er det en kombinasjon av flere ting. For kraftprodusentene er det lønnsomt med utbygging, så lenge strømprisene er høye. Og de har blitt høyere de siste årene, ikke minst på grunn av tettere tilknytning til europeiske markeder med ustabile og høye priser.
For andre aktører handler det nok om at de ønsker å etablere nye næringsveier. Noen vil kalle disse for ny industri, men jeg er ikke sikker på om alt dette kvalifiserer til hedersbetegnelsen industri. Én driver bak det økende kraftbehovet er for eksempel den såkalte datasenterindustrien. Jeg kan først som sist tilkjennegi at ja, vi trenger å lagre og prosessere data, men igjen er dette et spørsmål om hvor mye og hvordan.
De mest oppdaterte tallene fra NVE viser at Norge allerede bruker 1,7 terrawattimer på datalagring og -prosessering. I dag er tallet sannsynligvis enda høyere, men det er ikke oppdatert. De mest oppdaterte tallene jeg har funnet på verdens globale datalagring og -prosessering, er fra Det internasjonale energibyrået (IEA), og det er på 460 terrawattimer årlig. Sagt med andre ord: Norge lagrer og prosesserer allerede en større andel av verdens data enn befolkningen skulle tilsi – selv hvis vi tar høyde for et høyt forbruk i Norge.
Store tek-giganter som Google, Microsoft og Tik Tok ønsker å etablere seg i Norge. Tik Tok har allerede beslaglagt betydelige mengder strøm gjennom det israelske selskapet Green Mountains anlegg på Hamar. Google har søkt om inntil 7,5 terrawattimer årlig til senteret sitt i Skien. Tenk det! 7,5 terrawattimer årlig er nesten like mye som hele Oslo kommune forbruker på ett år. I retur lover de 100 arbeidsplasser. Skien får med andre ord de mest kraftintensive arbeidsplassene i hele Norge. Hele Grenlandsområdet blir skadelidende hvis Google får støvsuge landsdelen for kraft, og lokalbefolkningen vil knapt få noe tilbake.
De ønsker seg tilgang på billig, fornybar kraft og satser stort. Særlig regjeringen Solberg har ønsket tek-gigantene velkomne. Hennes regjering gjennomførte en rekke skatteletter for å tiltrekke seg aktører som Google og Tik Tok. Først med reduksjon i el-avgiften for datasentre i 2016, og siden ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner i verk og bruk gjennom Datasenterstrategi 2018.
Datasentrene er ikke den eneste driveren bak et angivelig økende kraftbehov. Også batterifabrikker, hydrogen- og ammoniakkproduksjon kan komme til å spise opp kraftoverskuddet. Samtidig forventes det at vi skal øke forbruket vi allerede har, for eksempel gjennom økt flytrafikk. Men denne utviklingen er ingen naturlov; det er politikk.
Det er heller ikke gitt at alle nye prosjekter i seg selv vil bidra til utslippskutt. Det er ikke grønt alt som glimrer. De som lover gull og grønne skoger, ender noen ganger opp med å ta med seg gullet etter at de har hogget ned skogen.
Likevel konkurrerer fattige kommuner om å tiltrekke seg slike etableringer. Det er forståelig, gitt den dårlige kommuneøkonomien. Det er like fullt tragisk, for det driver kraftanslagene til værs samtidig som det øker presset for å ødelegge naturen ytterligere.
Et nei til utbygging, er et ja til naturen
Hva er så Rødts løsning på problemene jeg har beskrevet?
Det første vi må peke på, er den store elefanten i rommet: Vi kan ikke løse klima- og naturkrisen med økt forbruk. Vi kan ikke bare si «mer av alt – raskere»; vi må si mindre av noe – saktere.
Dette fordrer en mye strengere prioritering, i alle fall hvis vi skal kombinere en slik politikk med sosial rettferdighet.
Jeg mener at vi må kutte utslippene i fastlandsindustrien, for å ta vare på hjørnesteinsbedriftene i Distrikts-Norge. Det var disse arbeidsplassene vi levde av før vi fant oljen, og det er disse vi skal leve av når oljen tar slutt. Dessuten er det bra for verdens globale klimagassutslipp å produsere helt nødvendige materialer som stål, aluminium og silisium med billig fornybar vannkraft heller enn billig arbeidskraft og kull i lavkostnadsland. Fastlandsindustrien må få forrang for elektrifiseringen av sokkelen, som – enten man liker det eller ikke – har en utløpsdato: Verken Nordsjøen eller resten av norsk kontinentalsokkel er uuttømmelig.
Vi må dessuten si nei til nye nett-tilknytninger som verken hjelper klima, natur eller gir nevneverdig mange arbeidsplasser. Datasentre er etter min mening kroneksempelet på en slik «industri». Politikerne må sette ned foten. Men i dag får alle bedrifter i prinsippet tilgang på strøm når de søker til Statnett. Prinsippet som gjelder, er «første-mann-til-mølla». Dette betyr at det i stor grad er etterspørselen som er styrende når Statnett og andre skal beskrive det angivelige «kraftbehovet». Problemet er bare at vi ikke får noen diskusjon om samfunnets behov, bare produsentenes (som i sin tur drives av kommersielle interesser). Slik forveksles samfunnsbehovene med profitt.
Regjeringen har riktignok lagt til et vagt «modenhetskriterium», som i praksis handler mest om hvor lenge du har stått i køen. I stedet trenger vi kriterier for samfunnsnytte, som tar høyde for både klima, natur og arbeidsplasser. Virkelig store prosjekter mener jeg bør sendes til Stortinget. Det er absurd å overlate en så stor og politisk beslutning som å tildele Google 7,5 årlige terrawattimer til byråkrater i Statnett som knapt har andre kriterier å styre etter enn hvor lenge tek-giganten har stått i køen.
Å prioritere strengere innebærer at politikere evner å si nei. Det kan høres strengt ut, men det er verdt å ha i mente at når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet. Sier vi nei til vindkraft, sier vi ja til naturen. Sier vi nei til Google, vil industrien på Herøya kunne basere seg på et større kraftoverskudd når de skal kutte sine utslipp (i alle fall hvis nettet oppgraderes). Slik kunne jeg fortsatt.
Rettferdige forbrukskutt
I tillegg til strengere prioriteringer, må vi forbruke mindre. Når jeg snakker om forbrukskutt, mener jeg ikke høye renter eller økte skatter for vanlige folk. Tvert imot, så bør staten investere i strømsparing for vanlige folk og bedrifter. I stedet for å subsidiere ny kraftutbygging, slik vi i praksis gjør med havvinden, burde Norge subsidiert folk som etterisolerer og bytter ut vinduer, installerer varmepumper i hjemmet eller bergvarme og fjernvarme i borettslaget. Dette vil frigjøre el-kraft til klimagassutslipp i fastlandsindustrien, og samtidig balansert kraftforsyningen vår. Faktisk er dette mye tryggere og bedre for kraftsystemet vårt enn å fôre det med økt, væravhengig kraftproduksjon fra for eksempel vindturbiner.
Vannkraftsystemet vårt bør også oppgraderes. Heller enn å gi tradere i Düsseldorf millionbonuser, bør Statkraft bruke enda mer på å investere i å oppgradere og utvide vannkraften (der dette kan gjøres på en miljømessig, skånsom måte).
At Norge ikke har klart å spare mer energi før, skyldes etter mitt syn en blind markedstro. Det statlige redskapet som kunne blitt brukt til dette, Enova, har prioritert grønne luftslott heller enn velkjent energieffektivisering. Argumentet deres har vært at de ikke vil støtte moden teknologi, fordi markedet i prinsippet skal løse dette av seg selv. Igjen fungerer markedsteorien bare i teorien. Markedspotensialet for økt energieffektivisering har ikke blitt utløst, selv ikke når strømprisene har gått opp. Jeg tror ikke minst at dette handler om at mange ikke har noen økonomisk buffer til å ta store, fremtidige investeringer. Forholdet kan bli motsatt av det økonomene i Enova ser for seg: Når prisene stiger, blir det enda vanskeligere for vanlige folk å ta slike investeringer på egenhånd.
Derfor trenger vi en storstilt utrulling av moden energisparingsteknologien. Særlig folk med dårlig og vanlig råd bør få støtte. Barrierene må bygges ned, ikke opp. I en tid der bygg- og anleggsbransjen står uten veldig mange oppdrag, vil vi dessuten ha hender til å gjennomføre jobben.
Det finnes ikke like sterke lobbyorganisasjoner som presser på for å redusere energiforbruket, som for å øke det. Lavere strømregninger for folk flest er ikke hovedmotivasjonen til Offshore Norge, når de vil elektrifisere sokkelen, eller til Fornybar Norge når de vil rasere norsk natur med enda mer vindkraft. Desto viktigere blir det at politiske krefter jobber for rettferdige forbrukskutt – for å investere i energisparing til folk flest. Da må vi også bryte med den dominerende tanken i det offentlige ordskiftet, ideen om at problemene vi står overfor skal løses med økt produksjon til tek-giganter og andre grønne bløffmakere.
Den alternative tankegangen er like enkel som den er genial: Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.