Gnist har snakket med Sofie Marhaug, stortingspolitiker og energipolitisk talsperson for Rødt

 

Hvordan ser den politiske situasjonen og landskapet ut for Rødt i dag, etter åtte år på Stortinget. Hvilke styrker og svakheter har Rødt som bevegelse, hvor er vi nå og hvordan kommer vi videre?

 

Jeg tenker at Rødt egentlig har et mye større potensiale enn det vi har klart å ta ut, både når gjelder å øke oppslutninga i valg, men også når det kommer til å bygge partiet. Vi er fortsatt over 13 000 medlemmer og mange av dem er aktive, men for å bli en enda sterkere parlamentarisk og utenomparlamentarisk kraft må vi aktivisere flere. Mange av medlemmene vil helt sikkert være fornøyde med å være støttemedlemmer, men jeg har troen på at det finnes et mellomsjikt som kan tenke seg å delta mer om forholdene legges bedre til rette for det. Det handler om utfordringer på et organisatorisk plan, at vi ikke greier å aktivisere flere.

 

Men hva slags aktivitet er det egentlig Rødt tilbyr?

Studier er blant tingene jeg tenker er viktig. Akkurat nå planlegger vi grunnsirkel i prinsipprogram, men vi har også et studiehefte med overskriften «Hvorfor ut av NATO», som er høyaktuelt. Så trenger heller ikke alt skje gjennom det enkelte lokallaget, det kan like gjerne skje på tvers av lokallag. Her har fylkesnivået et potensiale for å koordinere aktivitet og tenke ut hvordan vi kan få flere aktive og engasjerte medlemmer. Som bevegelse trenger vi også mer av ideologiske diskusjoner. Selvsagt er praktisk politikk også ideologisk, men de lengre linjene og hvordan verden ser ut, må vi diskutere med hverandre i partiet. Selvtillit å diskutere ideologi og aktuelle politiske saker i «omlandet vårt», våre venner, enten det er i Klassekampen, fagforeninga, i lokalavisa eller på jobben eller skolen for den saks skyld.

 

Apropos ideologiske diskusjoner, hvor finner du verktøy til å forstå tiden vi er inne i nå?

 

Jeg har faktisk funnet fram igjen Naomi Kleins gamle klassiker Sjokkdoktrinen. Jeg opplever akkurat nå med uroligheter knyttet til Trumps mange manøvre, krigen i Ukraina, og Gaza og mye som skjer veldig fort internasjonalt i, at det er mye kunnskap å hente der. Spesielt hvordan vi skal forstå hvorfor høyresiden kjører på for å nærmest hasteinnmelde Norge i EU, kutte i velferden for å finansiere opprustning og skrote klimamål av samme grunn.

 

Hva med revolusjonære reformer, som er en del av Rødts valgkampstrategi, hvordan kan de se ut? Gnist har tidligere oversatt en artikkel av Mark Engler og Paul Engler som beskrev André Gorz’ tanker om ikke-reformistiske reformer.

 

Det er jo et stort spørsmål, som mange har tenkt og skrevet mye om, men for Rødt i valgkampen nå i 2025 og framover, så handler det om politiske krav som kan være systemendrende utover det konkrete innholdet. På strøm-feltet, som jeg jobber mye med, så finnes det et potensial for slike reformer. Der er jo politikken vår å gå inn og begrense hva kraftselskapene kan ta betalt for strømmen. Og det handler jo grunnleggende sett om å forstå strøm som et behov og ikke en kommersiell vare. SV har i sitt nye program tatt bort at de vil endre energiloven for å for å omdefinere strøm fra en kommersiell vare, de ser for seg at alt skal være basert på spotpris. Da mister man det systemforandrende av syne. Høyrekreftene og de som tjener penger på høye strømpriser, vil at vi skal glemme at vi har hatt politisk styring på strømmen tidligere, at vi faktisk kan styre kraftdistribusjonen på en annen måte enn gjennom børsen. Hva som er demokratiets rekkevidde er et dypt ideologisk spørsmål. Det er avgjørende å få strømprisen under demokratisk kontroll. Det gjør det mulig å fatte fornuftige beslutninger om strømpris, men også fordi det viser at vi kan ta kontrollen tilbake over områder av samfunnet som har blitt underlagt markedslogikken. Hva skal vi bruke strømmen til? Den vanligste innvendingen mot strømpolitikken til Rødt er: «Skal dere rasjonere da?» Men rasjonering er faktisk mer rettferdig enn det systemet vi har i dag, hvor hvem som får hvor mye, avgjøres av hvor mye man kan betale. Da må de fattige skru av varmen, mens de rike kan sløse som før.

 

I tradisjonen om de ikke-reformistiske reformene eller revolusjonære reformer, så er én ting innholdet i reformen, noe annet er måten de vinnes på. Er det folk som kjemper gjennom sine krav, eller er det reformer som skjenkes ovenfra og ned av velmenende teknokrater? La oss si at vi vinner, folkevalgte tar kontroll og strømmen taes av børs. Har vi en organisasjon som gjør at medlemmene kan delta og mobilisere folk? Eller er de henvist til å være en heiagjeng for Rødts politikere på Stortinget?

 

De siste årene har jeg jobbet veldig mye med vindkraft, og der ser jeg hvordan folk som egentlig ikke er så interessert i politikk, begynner å engasjere seg mot å bygge ut et vindkraftverk. Så oppdager de at dette henger jo sammen med en rekke andre ting. Utbyggerne kommer ikke bare fra utenfor bygda, men fra lyssky investeringsselskaper i skatteparadis. Det har jeg opplevd i energipolitikken, vanlige mennesker har blitt radikalisert på den positive måten gjennom den kampen. Og bare for noen uker siden så var jeg i Modalen, som jeg tror er en av de minste kommunene i Norge, det bor 393 mennesker der. De hadde en folkeavstemning, som nei til vindkraft med knusende margin. Der er det et ganske skurkete selskap som vil bygge ut 100 vindturbiner på 250 meter. Det ødelegger jo naturen der fullstendig, så de blir jo forsøkt kjøpt opp. De skal få tilsvarende 200 000 kroner hver, altså hver innbygger. Men en tidligere ordfører i kommunen holdt et innlegg der han snakket om at noen ting ikke kan kjøpes for penger og talte kapitalen midt imot. Han var tidligere Høyre-mann, men hadde meldt seg ut. Det viser meg at når folk engasjerer seg konkret mot kapitalkreftene, med utgangspunkt sitt eget samfunn, så blir de mer radikale.

 

Det jeg sier nå, vil noen kanskje ta ille opp, men noen av de folkene som står i slike kamper, blir i praksis langt mer radikale enn de som er med i Rødt eller enn noen som nærmest er på venstresiden, av bare å ha lest, teoretiske grunner. Når det kommer til stykket, så er de veldig gode. De har opplevd presset fra kapitalen direkte, og den typen erfaringer har stort potensiale til å forandre folk. Jeg har dyp respekt for de erfaringene, og det er veldig verdifullt og gir håp, og hva som gjør at folk organiserer seg på varig basis. Fra å kjempe mot vindkraft blir man mot kraftbørsen, for man ser hvordan profittjaget henger sammen med at nærnaturen raseres. Sammenhengene mellom kapitalismen, makta som bestemmer og lokalsamfunnet, blir tydelig.

 

Et annet eksempel er kampen mot Green Mountains datasenter på Jørpeland, et israelsk selskapet. Der har motstanden mot okkupasjonen av Palestina blitt sentralt i den kampen. Disse konkrete sakene får folk til å se sammenhenger i kapitalismen som de ikke hadde sett før. Og som radikaliserer dem på en positiv måte, mener jeg. Denne sammenhengen mellom lokale kamper og kapitalismen er det kanskje mest nærliggende å tenke foregår i fagbevegelsen, der man jo ofte er i direkte konfrontasjon med kapitalen. Men jeg mener at vi nå ser det samme i større og større grad i disse natur- og kraftsakene.

 

Dette høres jo veldig lovende ut med tanke på potensialet for systemendring og revolusjonære reformer, når vi snakker om strøm og vindkraft. Et felt hvor jeg tenker at Rødt ikke har fått utnyttet potensialet sitt, er dagligvarebransjen. Der har det jo tidvis vært et voldsomt sinne mot de store kjedene, enten det har vært snakk om dyrere matvarer, småprodusenter som blir presset ut eller «krympflasjon». Her skulle jeg ønske Rødt hadde tatt til orde, eller i alle fall beredt grunnen for å kunne nasjonalisere distribusjonen av dagligvarer. Men i stedet har vi hatt utspill hvor vi sier at «Rødt har vært et parti som ønsker bedre konkurranse og mer åpenhet». Da trekker vi i feil retning tenker jeg, og bidrar til å normalisere og idealisere illusjonen om en «fri» konkurranse i markedet?

 

Ja, jeg skjønner hva du mener med det. Noen ganger jobber vi med saker som handler om å fremme prinsipielle standpunkt og bevege opinionen, og noen ganger jobber vi med saker vi også kan få flertall for. Nå jobber vi med forslag som går direkte på grossistleddene og som er mer radikale. Jeg tror vi har et uforløst potensial her for mer radikal politikk. Innen dette feltet, ikke bare dagligvarekjedene, men landbruket og hele verdikjeden, så finnes det jo noen rester av tidligere ikke-kapitalistisk organisering, samvirkene. Disse opplever at de presses av konkurransen fra kommersielle aktører, og at det er i gang et kappløp mot bunnen der verken butikkmedarbeiderne eller bøndene får betalt for strevet. Poenget er at det er mange steder i dette systemet der det er rom for å bygge breie allianser rundt radikale krav. Når matvareprisene stiger uten at de som jobber i butikken, de som handler i butikken og de som produserer maten til butikken har blitt rikere, så er det jo noe riv ruskende galt et sted. Lederen av Bonde- og småbrukerlaget, Tor Jakob Solberg, sier noe klokt, at vi må tenke at vi alle sitter rundt samme bord. De er opptatt av å kunne ha en anstendig inntekt, men de er jo også opptatt av at folk skal ha råd til mat. At vi sitter rundt samme bord, de fleste av oss, er en god metafor for å tenke alliansebygging og felles interesser.

 

Men hvordan finner man balansen mellom realistiske krav og systemoverskridende reformer?

 

Her kommer vi jo litt inn på det her som jeg føler vi har jobbet med innenfor kraft, og som vi sikkert bør jobbe mer med innenfor flere felter: Hvordan kan vi få folk til å tro at dette ikke bare er noe virkelighetsfjernt, men at dette faktisk går an? Hvordan kan vi få det som er systemendrende til å komme innenfor rekkevidde av det folk tenker er mulig å få til? En måte vi forsøker å gjøre det på Stortinget, er å lage planer. For å kunne peke framover, men også for å tenke høyt om hvordan vi kommer oss fra den praktiske politikken i dag til det målet vi vil nå lenger fram. Vi har laget en plan for hvordan vi kan innføre makspris, for hvordan vi skal få profitten ut av velferden, for hvordan vi kan få en universell tannhelsereform og så videre.

 

Jeg synes jo Rødts kraftplan har masse god politikk. Men hvis vi tenker planene opp mot andre dokumenter som vedtas på landsmøtet, som arbeidsprogram og handlingsplan, så er jo disse nedenfra og opp, diskutert og vedtatt av partiet. Men planene, som sikkert kan være langt mer politisk effektive, de er i sin natur mer ovenfra og ned?

 

Ja, det er jo en utfordring som kommer av å bli et mer profesjonalisert parti. Vi har flere ansattressurser, og noen av dem er forbeholdt Stortingsgruppa. Vi har ikke lov til å flytte dem til partikontoret. Så de ressursene blir naturlig nok viktige i utformingen av planer. Men så er jo poenget at planene skal uttrykke det som står i de demokratisk vedtatte dokumentene til partiet. Så ja, de planene er mer ovenfra og ned, men det er heller ikke sånn at de er løsrevet fra de demokratiske prosessene.

 

En tendens i organisasjoner er jo at de som sitter på toppen gradvis får mer makt. Ikke fordi de er umoralske, men fordi de i kraft av sin posisjon får mer av den kunnskapen som trengs, og blir flinkere enn de som ikke er like sentralt plassert. Dere som sitter på Stortinget blir jo stadig flinkere til å sitte på Stortinget. Hvordan skal Rødt ha råd til å bytte dere ut om fire år, for ikke si åtte eller tolv?

 

Det er absolutt en politisk utfordring. For min egen del så er jeg ganske sliten, så jeg har veldig lyst til å bli byttet ut. Jeg bare tror at vi ikke har råd til, etter kun én periode over sperregrensen, å sjanse på å bytte ut, da. Det er min vurdering.

 

Jeg tror det er veldig mange som vil være enig i det.

 

Nettopp det gjør det jo til et reelt problem. Det handler jo ikke om vond vilje. Det handler rett og slett om at de som var på topp sist, ofte vil være de de som er best å ha på topp nå?

 

Hvis absolutt alle de samme tar gjenvalg igjen om fire år, så ja, så er vi nærmere det problemet. En ting som er bra med Rødt, som gjør at vi har prøvd å sikre oss litt mer enn andre partier, eller sikre oss litt mot å bli akkurat som andre partier, det er jo at vi har dette partiskattesystemet. Og at vi har en såkalt folkevalgterklæring som binder våre representanter litt mer til masten enn andre. Det handler både om at vi skal følge vedtatt politikk og at vi skal betale partiskatt.

 

Det høres kanskje litt rart ut å knytte de privilegiene til det, men jeg mener i hvert fall at det henger litt sammen. Det er ikke sunt å tjene for mye, hvis man skal ha en viss forståelse av hvordan det er å være en vanlig nordmann. Jeg tror det materielle påvirker holdningene våre. Kanskje ikke sånn én-til-én, men i det små. Det er i hvert fall en liten sikring mot å bli akkurat som de andre partiene. Så må vi jobbe for å flytte penger fra Stortinget til partiene.

 

Er det andre måter å hindre eller bremse en sånn utvikling mot mer makt på toppen?

 

Aktive medlemmer er selvsagt en nøkkel. Også for å bygge opp folk slik at vi kan ha utskifting på toppen. Men først og fremst slik at vi har sterke lokallag eller sterk distriktsorganisering flere steder, slik at det er flere folk med politisk ballast og posisjoner andre steder enn på Stortinget. I lokalvalget 2023 så vi at vi gikk litt tilbake i byene der vi typisk hadde blitt valgt inn på Stortinget: i Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen. Da tenker jeg at vi mangler noen av de maktbasene, som vi kanskje hadde før.

 

Men hvordan kan den delen av partiet som ikke handler om folkevalgtarbeid, styrkes?

 

Da er vi tilbake på spørsmålet fra i sted, om hva medlemmene skal gjøre. Jeg mener ikke alle må være på alle møter. Noen kommer på årsmøtet og kjenner seg som et fullgodt medlem som deltar aktivt. Det synes jeg er helt fint. Men som lag, eller som distriktsorganisasjon, så er det avgjørende at man kobler seg på ting som skjer lokalt. I Bremanger på Vestlandet, der er det en ammoniakkfabrikk som noen skurkekapitalister fra Australia ønsker å bygge ut, og da vil de sprenge en øy, eller i alle fall et nes. Og vi kom ikke inn i kommunestyret der. Da diskuterte de litt frem og tilbake. Og da var noe av konklusjonen at «OK, vi kommer ikke inn i kommunestyret».

 

Vi må koble lagsaktiviteten til den folkeaksjonen som jobber for å redde Holmaneset, uansett om vi sitter i kommunestyret eller ikke. Flere av lagene i Sogn og Fjordane tenker på den måten – vi skal ikke ha et lag for å ha et lag, vi skal koble oss på de konkrete politiske sakene og bevegelsen som skjer rundt dem. Det tror jeg er oppskriften på en sterk partiorganisasjon og i alle fall på politisk motivasjon. En annen ting jeg har tro på, er å faktisk vedta politikk på møtene.

 

Det å måtte skrive en uttalelse om en lokal ting som skjer, og legge ut på nettsiden eller på Facebook eller hvor det skulle være. Da er vi litt inne på hva det er som gir deg makt, eller hva det er som gjør deg til et politisk subjekt. Der er det avgjørende at folk føler at de bidrar, ikke bare med løpeseddelutdeling, men bidrar til politikkutvikling. Det tror jeg gir folk følelse av at det er meningsfullt å være politisk aktiv i det laget.

 

Finnes det eksempler på noen som greier å gjøre det her over tid? Eller er laget da dømt til å bli et fenomen som vokser og faller med en bevegelse?

 

Det er flere lag som er gode på det, å engasjere seg i flere saker. Og dette er jo typisk lag som har stått sterkt før òg, men som fortsatt står sterkt. Mo i Rana har vært veldig gode på det. De har vært flinke til å koble seg på når det har vært skolenedleggelser, og nå er de veldig koblet på kampen mot vindkraft på Sjonfjellet. Det er ikke bare én politisk sak der det er bevegelse, men at de kobler seg på flere nye saker hele tiden. Og det tror jeg handler om at en del av de folkene der har vært gode på organisering lenge.

 

Jeg tror det er lettere òg på steder som er mellomstore, faktisk. I de store byene får ikke nødvendigvis ett enkelt lag eierskap til store saker, mens på veldig små steder skjer det kanskje ikke så mye, eller de er få å dele arbeidet på. Men de mellomstore stedene, småbyene, da har du flere arbeidsplasser og flere ting som skjer, som gjør at det er lettere å opprettholde en sånn aktivitet uten at laget må rekke over alt.

 

En ting er hva vi ønsker at partilagene skal gjøre. Men noe av det vi virkelig gjør mye av hver dag, og hver for oss, er jo å sitte på skjerm. Hvordan skal vi tilpasse oss en tid hvor så stor del av folks, og kanskje spesielt unges hverdag foregår digitalt?

 

Jeg er ikke så veldig bekymra for at Simen Velle og Ola Svenneby har mange visninger på Tiktok. Jeg er mer bekymret for at unge folk ikke organiserer seg overhodet, ikke kun at de ikke organiserer seg i politiske partier. Du kan være ganske politisk på Instagram, men du er ikke med i et politisk parti. Og det er en kjempeutfordring som er veldig vanskelig å gjøre noe med.

 

For det er jo også noen materielle rammer som bidrar til denne utviklingen. Teknologisk, at vi bruker mye mer tid foran skjerm, for eksempel.

 

Anton Jâger, i boka Hyperpolitics, skriver at i tiden vi lever i, er alt politisk, men ingenting er mulig?

 

Ja, og sånn føles det ofte foran skjermen og på telefonen, men jeg tror at mye av det engasjementet i sosiale medier, fins i virkeligheten også. Det er kjempemange folk som går på Palestina-demo for eksempel. Det er like verdifullt, minst, å gå på en politisk demonstrasjon som å være på et politisk møte. Begge deler er politiske aktiviteter som er viktig. Men det å være et sted sammen med andre, fysisk, betyr noe. De borgerlige medienes bagatellisering av den typen engasjement må vi ikke falle for. For å se hverandre på demonstrasjon, det gir jo en helt annen følelse av håp enn å bare se de videoene i sosiale medier. Sånn er det for meg etter at jeg har vært på en demonstrasjon.

I denne teksten vil jeg ta et oppgjør med premisset om at vi skal ha mer av alt, koste hva det koste vil, i energipolitikken – og samtidig vise hvordan disse politiske prioriteringene kan se ut i praksis. Jeg baserer meg på det omfattende arbeidet som er gjort først av Rødt på Stortinget, med utviklingen av en egen kraftplan, og siden av partiets egen Energikommisjon.

I energipolitiske debatter står mye på spill, også den politiske tenkemåten.

 

Da den regjeringsutnevnte energikommisjonen la frem sin utredning, bar den tittelen «Mer av alt – raskere».  Det sier mye om de kapitalistiske løsningsforslagene på samfunnsproblemene vi står overfor i vår tid. I en tid med klimaendringer og naturødeleggelse bør svaret være politisk kontroll og strengere prioriteringer, som setter mennesker og natur foran forestillingen om evig vekst. 

 

Premisset om at vi må ha mer kraft for å redde klimaet

Det er særlig to argumenter som går igjen når det argumenteres for å bygge ut ny kraft – det være seg vindkraft på land eller til havs, store, nye vannkraftverk eller (for den del) kjernekraftverk. Det første handler om at vi trenger mer kraft for å kutte klimagassutslipp. Det andre handler om å få ned strømprisene. 

 

La meg starte med klimaargumentet, for dette er – etter mitt syn – det beste argumentet. For det er rimelig å kreve at vi bør kutte klimagassutslipp i Norge. Vi har tross alt beriket oss på petroleumsproduksjon i flere tiår, som har bidratt (og fortsatt bidrar) til den globale oppvarmingen. 

 

Spørsmålet er bare hvordan og hvor mye. 

 

Norge er allerede godt stilt sammenlignet med mange andre land når det kommer til kraftproduksjon, i alle fall om vi ser bort fra utslippene vi eksporterer fra olje og gass. Den viktigste årsaken til at Norge ligger godt an, er at vi har elektrifisert og industrialisert store deler av landet lenge før vi fant oljen. Faktisk har Norge den høyeste andelen av fornybar energi i Europa i vår energimiks. 

 

Dette skyldes først og fremst vannkraftutbyggingen. Selv om det er små klimagassutslipp fra vannkraftproduksjon, har utbyggingen av denne produksjonen gått på bekostning av verdifull natur. Det samme gjelder vindkraftproduksjon. Folk tror meg sjelden når jeg sier det, men Norge har større kraftproduksjon fra landvind enn Danmark. 

 

Poenget mitt i denne sammenhengen er at Norge allerede har ofret store areal til kraftutbygging – først til vannkraft, siden til vindkraft. Den første utbyggingen la grunnlaget for storstilt elektrifisering av landet vårt. De aller, aller fleste husholdninger bruker i dag elektrisk kraft til oppvarming, selv om det finnes noen unntak (ved og fjernvarme). 

 

Det er like fullt slik at vi bruker betydelige mengder fossil energi også i Norge; om lag halvparten av energibruken kommer fra fossile energikilder. Dette brukes ikke til vanlige folks oppvarming, men til industri (inkludert norsk olje- og gassproduksjon) og til transport. Vi har med andre ord en jobb å gjøre for å kutte klimagassutslipp selv i et så elektrifisert land som Norge. 

 

Miljødirektoratet har regnet ut at det trengs 34 terrawattimer sammenlignet med 2021-nivå, for å nå målene vi har satt oss for 2030. Dette er betydelig, selv om jeg trekker fra de kuttutslippene Rødt er uenig i: For eksempel vil elektrifisering av norsk olje og gass gi utslippskutt på kort sikt, men samtidig undergrave de langsiktige klimamålene. Dette har også det regjeringsutnevnte Klimautvalget 2050 understreket. Bygger vi opp infrastrukturen rundt norsk olje og gass for å sminke på Norges klimagassutslipp, vil disse investeringene gå på bekostning av reell omstilling til et lavutslippssamfunn. Utvalget ordlegger seg mer diplomatisk enn meg: 

«Utvalget mener at ikke alle tiltakene som ligger i regjeringens klimaplan er permanente løsninger til 2050.» 

 

Klimautvalget understreker også at elektrifisering med kraft fra land går på bekostning av naturen: 

Elektrifisering av sokkelen er også et veivalg som har langsiktige konsekvenser ikke bare for petroleumsaktiviteten, men også gjennom økt press på naturen og for andre aktører som får dyrere kraft og mangel på kraft, færre tilgjengelige arbeidstagere. 

 

Rødts viktige forbehold om elektrifisering til tross: 34 terrawattimer innen 2030 er langt, langt mindre enn de tallene som slenges ut i politiske debatter. 

 

Både regjeringens energikommisjon, LO og NHO opererer med tallet 60 terrawattimer innen 2030. Et så høyt anslag øker presset på naturen i mye større grad enn med Miljødirektoratets utregning – selv om disse aktørene tar høyde for at noen av disse terrawattimene skal utløses gjennom energisparing.

 

Hva som skjuler seg bak de høye anslagene fra NHO og LO, vil jeg komme tilbake til. Jeg vil her nøye meg med å understreke at hvor mye og hvordan vi skal kutte klimagassutslipp er politiske spørsmål som ikke gir entydige svar. Noen utslippskutt, som elektrifisering av sokkelen, kan stå i veien for den langsiktige omstillingen. Og aktører som snakker om at vi trenger 60 nye terrawattimer innen 2030, bryr seg om mye mer enn «bare» klima.

 

Sist, men ikke minst, er det verdt å spørre seg om utslippskuttene først og fremst skal tas i form av økt «fornybar» kraftproduksjon, eller om de skal tas gjennom forbruksreduksjon. 

 

Her er vi ved en slags kjerne i de energipolitiske debattene. Alle politikere sier at de er for energisparing. Dette sier selv Fornybar Norge på en god dag. Energikommisjonen til regjeringen anslår at det går an å spare 20 av de 60 terrawattimene de ønsker seg innen 2030, gjennom energieffektivisering. Det tror jeg er et for optimistisk anslag, gitt dagens politikk, men det viser likevel at en betydelig andel – ja, kanskje den største – av utslippsreduksjonene kan og bør tas gjennom energisparing. 

 

Jeg vil komme tilbake til de konkrete løsningene avslutningsvis, men la dette spørsmålet henge i luften: Hvis ikke et land som Norge – som allerede har ofret så mye natur og i prinsippet bygget opp en stor oljerikdom – er i stand til å redusere vårt forbruk, hvem skal det da være?

 

Må vi ha mer kraft for å få lavere priser?

Et annet gjennomgående argument for å gå løs på vernede vassdrag, eller å fortsette den katastrofale vindkraftutbyggingen, er at strømprisene må ned. 

 

Nåværende energiminister Terje Aasland har brukt de høye strømprisene som argument for den kostbare havvindutbyggingen: 

 Den vil være med på å stabilisere kraftsystemet i Norge og sørge for at vi får mer kraft. Den betyr at vi også får mer stabile priser og mest sannsynlig når det blåser mye på norsk sokkel, mye, mye lavere strømpriser. 

 

Også Frp begrunner sitt ønske om massiv vannkraftutbygging med løfter om lavere strømpriser.

 

I markedsteorien er tanken til både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet klar nok: Økt tilbud vil gi lavere priser. Det er en fin teori, hadde den bare fungert i praksis!

 

Særlig i Sør-Norge faller argumentet om lave strømpriser på sin egen urimelighet. Det strømprisområdet som kalles for NO2, som strekker seg fra Bjørnafjorden i nordvest til Drammen i nordøst, er så tett forbundet med store, europeiske strømprisområder at vi i praksis ikke har særlig stor påvirkning på forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Det er herfra alle de nye, store utenlandskablene befinner seg: North Sea Link til England, Nordlink til Tyskland og Nedlink til Nederland. I tillegg utreder nå Statnett å bygge enda en kabel til Danmark, i tillegg til de fire danmarkskablene som ilandføres i NO2 fra før av. 

 

Som NVE har regnet ut, vil det kreve 40 terrawattimer i overskuddskraft for å løsrive norske strømpriser fra de europeiske. Dette er for det første lite ønskelig, fordi det vil ødelegge enorme mengder natur. For det andre er det også fullstendig usannsynlig at dette vil skje i dagens kraftmarked: Kraftprodusentene er ikke interesserte i å øke tilbudet så voldsomt at de får dårlig betalt for strømmen. 

 

For havvindutbyggingen ser det spesielt mørkt ut. Denne er foreløpig bare planlagt i Nordsjøen. Sørlige Nordsjø II skal subsidieres med minst 23 milliarder kroner. Svenske Ventyr (som er eid av IKEA) skal stå for dette såkalte havvindeventyret. Denne utbyggingen vil etter alt å dømme være tett koblet på det europeiske markedet, enten direkte (gjennom hybridkabler) eller indirekte grunnet prisområdet (NO2) anlegget vil knyttes til. 

 

Havvindutbyggingen byr på enda et prisproblem: Teknologien er så dyr, at det forutsettes høye strømpriser for at utbyggingen noensinne skal bli lønnsom. Dette gjelder særlig flytende havvind, som i første rekke er planlagt på Utsira (også en del av NO2).  

 

Jeg er ingen økonom og blir ofte mistenkeliggjort i disse debattene. Jeg har også blitt faktasjekket av Faktisk.no, når jeg har pekt på umuligheten av å løse strømpriskrisen med økt kraftutbygging. De gir meg rett i at dette ikke vil gi noen betydelig effekt, i alle fall ikke på kort sikt. Men jeg tror ikke folk trenger Faktisk.no for å forstå at påstanden stemmer: NO2 har gjennomgående hatt de høyeste strømprisene i landet de siste årene, på tross av at dette er en landsdel med stor kraftproduksjon. Norge hadde dessuten kraftoverskudd i 2022; det samme året som strømprisen var 2 kroner kilowattimen i gjennomsnitt i Sør-Norge – altså rekordhøy. Det er helt åpenbart at prissmitten begrenser effekten som kraftoverskuddet vårt liksom skal ha på prisen.

 

Det er ikke grønt alt som glimrer

Så hva er den egentlige motivasjonen for det store presset for økt nedbygging? Spørsmålet kan lyde konspiratorisk. Antakelig er det en kombinasjon av flere ting. For kraftprodusentene er det lønnsomt med utbygging, så lenge strømprisene er høye. Og de har blitt høyere de siste årene, ikke minst på grunn av tettere tilknytning til europeiske markeder med ustabile og høye priser.

 

For andre aktører handler det nok om at de ønsker å etablere nye næringsveier. Noen vil kalle disse for ny industri, men jeg er ikke sikker på om alt dette kvalifiserer til hedersbetegnelsen industri. Én driver bak det økende kraftbehovet er for eksempel den såkalte datasenterindustrien. Jeg kan først som sist tilkjennegi at ja, vi trenger å lagre og prosessere data, men igjen er dette et spørsmål om hvor mye og hvordan. 

 

De mest oppdaterte tallene fra NVE viser at Norge allerede bruker 1,7 terrawattimer på datalagring og -prosessering. I dag er tallet sannsynligvis enda høyere, men det er ikke oppdatert. De mest oppdaterte tallene jeg har funnet på verdens globale datalagring og -prosessering, er fra Det internasjonale energibyrået (IEA), og det er på 460 terrawattimer årlig. Sagt med andre ord: Norge lagrer og prosesserer allerede en større andel av verdens data enn befolkningen skulle tilsi – selv hvis vi tar høyde for et høyt forbruk i Norge. 

Store tek-giganter som Google, Microsoft og Tik Tok ønsker å etablere seg i Norge. Tik Tok har allerede beslaglagt betydelige mengder strøm gjennom det israelske selskapet Green Mountains anlegg på Hamar. Google har søkt om inntil 7,5 terrawattimer årlig til senteret sitt i Skien. Tenk det! 7,5 terrawattimer årlig er nesten like mye som hele Oslo kommune forbruker på ett år. I retur lover de 100 arbeidsplasser. Skien får med andre ord de mest kraftintensive arbeidsplassene i hele Norge. Hele Grenlandsområdet blir skadelidende hvis Google får støvsuge landsdelen for kraft, og lokalbefolkningen vil knapt få noe tilbake.

 

De ønsker seg tilgang på billig, fornybar kraft og satser stort. Særlig regjeringen Solberg har ønsket tek-gigantene velkomne. Hennes regjering gjennomførte en rekke skatteletter for å tiltrekke seg aktører som Google og Tik Tok. Først med reduksjon i el-avgiften for datasentre i 2016, og siden ved å fjerne eiendomsskatten på produksjonsutstyr og installasjoner i verk og bruk gjennom Datasenterstrategi 2018.

 

Datasentrene er ikke den eneste driveren bak et angivelig økende kraftbehov. Også batterifabrikker, hydrogen- og ammoniakkproduksjon kan komme til å spise opp kraftoverskuddet. Samtidig forventes det at vi skal øke forbruket vi allerede har, for eksempel gjennom økt flytrafikk. Men denne utviklingen er ingen naturlov; det er politikk. 

 

Det er heller ikke gitt at alle nye prosjekter i seg selv vil bidra til utslippskutt. Det er ikke grønt alt som glimrer. De som lover gull og grønne skoger, ender noen ganger opp med å ta med seg gullet etter at de har hogget ned skogen.

 

Likevel konkurrerer fattige kommuner om å tiltrekke seg slike etableringer. Det er forståelig, gitt den dårlige kommuneøkonomien. Det er like fullt tragisk, for det driver kraftanslagene til værs samtidig som det øker presset for å ødelegge naturen ytterligere.

 

Et nei til utbygging, er et ja til naturen

Hva er så Rødts løsning på problemene jeg har beskrevet? 

Det første vi må peke på, er den store elefanten i rommet: Vi kan ikke løse klima- og naturkrisen med økt forbruk. Vi kan ikke bare si «mer av alt – raskere»; vi må si mindre av noe – saktere. 

 

Dette fordrer en mye strengere prioritering, i alle fall hvis vi skal kombinere en slik politikk med sosial rettferdighet. 

 

Jeg mener at vi må kutte utslippene i fastlandsindustrien, for å ta vare på hjørnesteinsbedriftene i Distrikts-Norge. Det var disse arbeidsplassene vi levde av før vi fant oljen, og det er disse vi skal leve av når oljen tar slutt. Dessuten er det bra for verdens globale klimagassutslipp å produsere helt nødvendige materialer som stål, aluminium og silisium med billig fornybar vannkraft heller enn billig arbeidskraft og kull i lavkostnadsland. Fastlandsindustrien må få forrang for elektrifiseringen av sokkelen, som – enten man liker det eller ikke – har en utløpsdato: Verken Nordsjøen eller resten av norsk kontinentalsokkel er uuttømmelig.

 

Vi må dessuten si nei til nye nett-tilknytninger som verken hjelper klima, natur eller gir nevneverdig mange arbeidsplasser. Datasentre er etter min mening kroneksempelet på en slik «industri». Politikerne må sette ned foten. Men i dag får alle bedrifter i prinsippet tilgang på strøm når de søker til Statnett. Prinsippet som gjelder, er «første-mann-til-mølla». Dette betyr at det i stor grad er etterspørselen som er styrende når Statnett og andre skal beskrive det angivelige «kraftbehovet». Problemet er bare at vi ikke får noen diskusjon om samfunnets behov, bare produsentenes (som i sin tur drives av kommersielle interesser). Slik forveksles samfunnsbehovene med profitt.

Regjeringen har riktignok lagt til et vagt «modenhetskriterium», som i praksis handler mest om hvor lenge du har stått i køen. I stedet trenger vi kriterier for samfunnsnytte, som tar høyde for både klima, natur og arbeidsplasser. Virkelig store prosjekter mener jeg bør sendes til Stortinget. Det er absurd å overlate en så stor og politisk beslutning som å tildele Google 7,5 årlige terrawattimer til byråkrater i Statnett som knapt har andre kriterier å styre etter enn hvor lenge tek-giganten har stått i køen. 

 

Å prioritere strengere innebærer at politikere evner å si nei. Det kan høres strengt ut, men det er verdt å ha i mente at når vi sier nei til noe, sier vi ja til noe annet. Sier vi nei til vindkraft, sier vi ja til naturen. Sier vi nei til Google, vil industrien på Herøya kunne basere seg på et større kraftoverskudd når de skal kutte sine utslipp (i alle fall hvis nettet oppgraderes). Slik kunne jeg fortsatt. 

 

Rettferdige forbrukskutt

I tillegg til strengere prioriteringer, må vi forbruke mindre. Når jeg snakker om forbrukskutt, mener jeg ikke høye renter eller økte skatter for vanlige folk. Tvert imot, så bør staten investere i strømsparing for vanlige folk og bedrifter. I stedet for å subsidiere ny kraftutbygging, slik vi i praksis gjør med havvinden, burde Norge subsidiert folk som etterisolerer og bytter ut vinduer, installerer varmepumper i hjemmet eller bergvarme og fjernvarme i borettslaget. Dette vil frigjøre el-kraft til klimagassutslipp i fastlandsindustrien, og samtidig balansert kraftforsyningen vår. Faktisk er dette mye tryggere og bedre for kraftsystemet vårt enn å fôre det med økt, væravhengig kraftproduksjon fra for eksempel vindturbiner.

 

Vannkraftsystemet vårt bør også oppgraderes. Heller enn å gi tradere i Düsseldorf millionbonuser, bør Statkraft bruke enda mer på å investere i å oppgradere og utvide vannkraften (der dette kan gjøres på en miljømessig, skånsom måte).

 

At Norge ikke har klart å spare mer energi før, skyldes etter mitt syn en blind markedstro. Det statlige redskapet som kunne blitt brukt til dette, Enova, har prioritert grønne luftslott heller enn velkjent energieffektivisering. Argumentet deres har vært at de ikke vil støtte moden teknologi, fordi markedet i prinsippet skal løse dette av seg selv. Igjen fungerer markedsteorien bare i teorien. Markedspotensialet for økt energieffektivisering har ikke blitt utløst, selv ikke når strømprisene har gått opp. Jeg tror ikke minst at dette handler om at mange ikke har noen økonomisk buffer til å ta store, fremtidige investeringer. Forholdet kan bli motsatt av det økonomene i Enova ser for seg: Når prisene stiger, blir det enda vanskeligere for vanlige folk å ta slike investeringer på egenhånd. 

 

Derfor trenger vi en storstilt utrulling av moden energisparingsteknologien. Særlig folk med dårlig og vanlig råd bør få støtte. Barrierene må bygges ned, ikke opp. I en tid der bygg- og anleggsbransjen står uten veldig mange oppdrag, vil vi dessuten ha hender til å gjennomføre jobben. 

 

Det finnes ikke like sterke lobbyorganisasjoner som presser på for å redusere energiforbruket, som for å øke det. Lavere strømregninger for folk flest er ikke hovedmotivasjonen til Offshore Norge, når de vil elektrifisere sokkelen, eller til Fornybar Norge når de vil rasere norsk natur med enda mer vindkraft. Desto viktigere blir det at politiske krefter jobber for rettferdige forbrukskutt – for å investere i energisparing til folk flest. Da må vi også bryte med den dominerende tanken i det offentlige ordskiftet, ideen om at problemene vi står overfor skal løses med økt produksjon til tek-giganter og andre grønne bløffmakere. 

Den alternative tankegangen er like enkel som den er genial: Den mest miljøvennlige energien er den vi ikke bruker.