Kjernekraft gir oss ingen endelig løsning, verken på energibehovet eller klimaproblemene. Men av alle løsninger, blir det stadig vanskeligere å se hvordan vi kan komme utenom kjernekraft. Spørsmålet bør derfor ikke lenger handle om ja eller nei, men om hvilke former en satsing på kjernekraft skal ta.

Det stadig mer akutte behovet for en utfasing av fossile energikilder har de siste årene forvandlet spørsmålet om kjernekraft fra en kuriositet til en høyaktuell problemstilling, også i den norske energidebatten. På verdensbasis produseres nærmere 60 prosent av energien vi forbruker, ved hjelp av klima- og miljøverstingene olje og kull. Legger vi naturgass til i regnestykket, produseres mer enn 80 prosent av energien ved hjelp av fossile energikilder.

I motsetning til fossil energi foregår produksjonen av kjerneenergi uten klimagassutslipp og uten lokale utslipp. Men også sammenlignet med fornybare energikilder – som vann, sol og vind – er det flere faktorer som taler til kjernekraftas fordel. For det første er det ingen andre kjente energikilder som trenger så små arealer per produsert effekt, for det andre kan kjernekraftverk plasseres nærmest hvor som helst, og for det tredje varierer ikke produksjonen med vær og vind.

Det innebærer ikke at kjernekrafta er problemfri. Som enhver form for menneskelig produksjon, er også produksjonen av kraft ved hjelp av kjernefysiske prosesser et tveegget sverd som på den ene siden kan bidra til menneskehetens velstand, men som på den andre siden også skaper nye farer og risikoer. Balansen mellom disse to egenskapene er det som avgjør, eller i det minste burde avgjøre, hvilken produksjon man satser eller ikke satser på. Da må imidlertid også all produksjon vurderes på like fot.

Kjernekraftas utfordringer

Ta for eksempel ressurstilgangen. Drivstoffet i kjernekraftproduksjonen er uran, som er en begrenset ressurs. Der skiller den seg fra den fornybare kraftproduksjonen, som jo drives av vann, sol eller vind, som for alle praktiske forhold finnes i ubegrensede mengder. Men for å kunne nyttiggjøre oss energien i de fornybare naturelementene, må energien gis en form vi kan nyttiggjøre oss av. Vi trenger kraftverk, og da stiller plutselig ressursspørsmålet seg annerledes, ikke minst med hensyn til de sjeldne jordmetallene produksjonen avhenger av. Både kjernekraft- og fornybarindustrien kjenner ressurssituasjonen og legger derfor stor vekt på å utvikle metoder for å redusere ressursbehovet. Hvem som lykkes vet vi ikke, men kjernekrafta bør være minst like godt rustet som konkurrentene.

Avfall er en annen utfordring. Det er viden kjent at noen av avfallsstoffene fra produksjon av kjernekraft er ekstremt farlige hvis man eksponeres for dem. Men der det for eksempel er anslått at to millioner mennesker årlig mister livet etter å ha blitt eksponert for giftige kjemikalier, er antallet dødsfall som følge av eksponering for avfall fra kjernekraft nær ikke-eksisterende – ikke fordi avfallet er ufarlig, men fordi ingen industri er like opptatt av avfallshåndtering som kjernekraftindustrien. Kjernekraftindustrien er i så måte et forbilde – delvis med hensyn til eksisterende metoder, men også med hensyn til forskning og utvikling, for eksempel for å utnytte avfall produktivt, slik Frankrike har vist at man kan gjennom å åpne et kraftverk som utelukkende går på resirkulert avfall.

Og så er det naturligvis også en ulykkesrisiko. Riktignok er det få næringer der man gjør like mye for å forhindre ulykker som i kjernekraftindustrien, men Tsjernobyl-ulykken i 1986 viser at man aldri kan gardere seg mot feil og mangler, i dette tilfellet dessuten i kombinasjon med menneskelig dumskap. Likevel er dødstallene fra Tsjernobyl – rundt 4 000 ifølge tall fra FN – og fra kjernekraftproduksjon i alminnelighet lave hvis vi sammenholder dem med de rundt 170 000 menneskene som mistet livet ved et demningsbrudd i Kina i 1975, og også med de nærmere 20 000 som mistet livet ved en tilsvarende ulykke i Libya så sent som i fjor. Det er selvsagt ikke noe argument mot vannkraft i Norge, men de viser likevel at vannkraft globalt bærer i seg en betydelig større ulykkesrisiko enn kjernekraft.

Trenger vi mer kraft?

Det er ingen tvil om at verden trenger kraft, og det er heller ingen tvil om at det er maktpåliggende, både av hensyn til klimagasser og til lokalforurensning, å erstatte den fossile kraftproduksjonen med grønn kraft. I et globalt perspektiv, med den teknologien vi har i dag, er det derfor vanskelig å se hvordan man skal komme seg utenom kjernekraft. For Norges del er spørsmålet imidlertid mer åpent. Nesten all den energien vi produserer til strømnettet, er rein, og vi har, med unntak av en ubetydelig andel relativt rentbrennende gasskraft, ingen fossil energiproduksjon å erstatte.

Rødts energikommisjon la i høst frem en rapport. Selv om flertallet i kommisjonen ikke avviser kjernekraft som sådan, konkluderer rapporten likevel med at vi ikke trenger kjernekraft i Norge. Selv om kraftbehovet vil øke, mener kommisjonen at det er tilstrekkelig å ruste opp eksisterende vannkraftverk, sørge for økt energieffektivisering og å satse på solkraft, bergvarme, fjernvarme og biogass. Dette anslår den vil være tilstrekkelig til å dekke Norges forventede kraftbehov i hvert fall frem til 2050. Kommisjonen redegjør i og for seg godt for hvilke prognoser den legger til grunn, men om det er noe vi kan si sikkert, er det at ulike prognoser aldri kan slå til samtidig, og at de derfor alltid vil være belemret med stor grad av usikkerhet. 

Ta kunstig intelligens (KI). Det var for bare få år siden den reneste science fiction. Nå er KI på alles lepper. Problemet er bare at KI kommer med et helt annet kraftbehov enn tradisjonelle IKT-tjenester gjør. Det er selvsagt all mulig grunn til å følge energikommisjonen i sin nøkterne tilnærming til KI, men så lenge vi ikke vet hva teknologien bringer om 5, 15 eller 50 år, er det også risikabelt å gjøre denne skepsisen til en tvangstrøye. Dessuten viser den teknologiske utviklingen de siste tiårene at det er, og alltid vil være, usikkerhet rundt fremtidige behov. En helt sentral forutsetning for den norske industrialiseringen etter annen verdenskrig var jo nettopp at vi hadde et kontinuerlig kraftoverskudd som gjorde det mulig for oss å ta høyde for ny teknologi og nye behov når de dukket opp. Dette er ikke mindre viktig i dag.

Det er dessuten en internasjonal dimensjon her. Selv om det er helt maktpåliggende å fase ut fossil kraftproduksjon, kommer vi ikke utenom at det i store deler av verden, ikke minst i den fattige delen, også eksisterer behov som på kort sikt neppe kan dekkes av grønne energikilder alene. Dette blir ekstra utfordrende dersom denne begrensede krafta brukes til å dekke behov i vår del av verden i stedet for til å dekke behovene hos husholdninger og næringslivet lokalt. Sett i dette lyset, fremstår ikke energikommisjonens restriktive holdning til for eksempel datasentre spesielt fremtidsrettet. Datasentrene handler jo tross alt ikke bare om kryptovaluta og kattevideoer. Fremfor alt handler det om tilgangen til vår felles kultur og vår felles kunnskap. Er dette noe vi verdsetter – ikke bare som varer, men som gjenstand for våre behov – så fremstår det svært lite solidarisk om vi samtidig, av hensyn til politisk definerte prognoser over kraftbehov og kraftproduksjon, overlater dette ansvaret til land som ikke har råd til å si nei. 

Kjernekraft i Norge?

En gang var Norge en kjernekraftpioner. Da Kjeller-reaktoren åpnet i 1951, var det bare USA, Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og Canada som kunne skilte med tilsvarende anlegg. Som i disse landene, hvilte også den norske satsingen på et stort engasjement fra det offentlige. Likevel ble Norge aldri en kjernekraftnasjon. Det kan vi nok først og fremst «takke» oljealderen for. Riktignok ble Kjeller-reaktoren stående til forskningsformål, men da den forsvant i 2019, forsvant også den siste rest av det offentliges direkte kjernekraftengasjement – sørgelig nok på terskelen til det som tegner til å bli en ny vår for kjernekraft.

I motsetning til i pionertida, er vår tids initiativer av kommersiell art. Den viktigste aktøren er Norsk Kjernekraft AS, med fysikerne Jonny Hesthammer og Sunniva Rose som sine ansikter utad, og med investoren Trond Mohn som finansiell bakmann. Selskapet er opprettet for å bygge og drive kjernekraftverk i Norge og har allerede inngått avtaler med flere kommuner rundt om i landet, som mulige lokasjoner for sin fremtidige virksomhet. Nå venter de bare på klarsignal fra statlige myndigheter. Men til tross for fagre ord om bærekraft og samfunnsansvar, og til tross for Trond Mohns renomme som filantrop og samfunnsstøtte, ville ikke noe av dette ha skjedd om ikke klingende mynt hadde lokket i horisonten.

Den viktigste årsaken til at det offentlige tidligere har vært en så sentral aktør i utbyggingen av kjernekraft, er at produksjonen tradisjonelt har vært forbundet med ekstremt høye investeringskostnader før én eneste kilowattime er produsert. Kjernekraft har rett og slett ikke vært en arena for kortsiktige gevinster. Utviklingen av små, modulære reaktorer har endret på dette. Men jo kortere tid det tar før pengene begynner å strømme tilbake, desto mer interessant blir kjernekraft for investorer med et langt mindre edle hensikter enn Trond Mohn.

Kjernekrafta kommer

Kjernekrafta kommer også til Norge, og vi bør ønske den velkommen. Ikke fordi den er problemfri eller representerer en endelig løsning på noe som helst, men fordi det per i dag ikke finnes noe reelt alternativ dersom vi vil gjøre noe med klimagassutslippene og lokalforurensningen som følger av fossil kraftproduksjon. Kjernekrafta må derfor ikke bli en hvilepute, slik at vi slutter å forske på andre energikilder. Men så lenge disse andre energikildene er umodne, så har vi verken tid eller råd til å vente på at de blir modne.

Spørsmålet kan ikke lenger være et ja eller nei til kjernekraft. Spørsmålet må være hvilken kjernekraft vi vil ha, hvilken form vi vil at den skal anta. Slik det ser ut nå, peker alt mot at en ny norsk kjernekraftsatsing vil ta form av ordinære kapitalistiske bedrifter, der produksjonen bare er et redskap for profitt, og der fellesskapets rolle er redusert til tilrettelegger og støttespiller. Det var akkurat dette som skjedde da Norge på 90-tallet bestemte seg for å satse på vindkraft. Resultatet av denne satsingen ser vi nå, med en næring vi knapt har kontroll på og som, til tross for sin grønne profil, møter berettiget harme nær sagt hvor enn den forsøker å etablere seg. Kjernekraft krever riktignok ikke like store inngrep som vindkrafta gjør, men dersom vi vil ha nasjonal, demokratisk kontroll over kraftressursene, må det politiske kravet være at det er fellesskapet som skal gå i spissen for kraftutbygging og kraftproduksjon. Da har vi simpelthen ikke lov til å la høyresida eie kjernekraftsaken.

Mange på venstresida er usikre på dette spørsmålet. Store kapitalkrefter forsøker å påvirke kommunene. I miljøbevegelsen har flere tatt til orde for en slik løsning, også enkelte i fagbevegelsen. Det er ikke merkelig at kjernekraft kommer opp på nytt, når vindmøller på land og til sjøs utfordrer lokale næringer, maktforhold og miljøinteresser. Men det er mange grunner til å være skeptiske.

Skal vi øke kraftproduksjonen i Norge, er det eneste fornuftige alternativet å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Men: Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.

I 2023 undertegnet representanter for kommunene Vardø, Narvik, Heim, Aure, Porsgrunn og Halden en intensjonsavtale om å etablere interesseorganisasjonen «Norske kjernekraftkommuner», NKK, for å få kjernekraft til sine kommuner. Senere har ytterligere tre kommuner blitt med. Noen kommuner har i tillegg gått sammen med Trond Mohns selskap, Norsk Kjernekraft AS, om å utrede det samme. Vinteren 2024 har det gått ut invitasjon til alle landets kommuner om å stifte NKK pr. 1. mai 2024. Denne tilsynelatende sterke interessen kommer på tross av rapporten Kjernekraft i Norge av Rystad Energy på vegne av NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge i 2023, som anslo at det ikke vil være mulig med kjernekraft i Norge før 2050. Det betyr at kjernekraft ikke kan løse en eventuell energimangel de nærmeste to tiåra. Denne konklusjonen er særlig basert på internasjonale faktorer som ligger utenfor forhold som kan påvirkes her hjemme. 

Tidligere har skepsisen mot kjernekraftverk vært stor i Norge. Forslagene om å etablere et 20-talls kjernekraftanlegg på begynnelsen av 1970-tallet måtte skrinlegges på grunn av folkelig motstand. Ingen ønsket slike anlegg i sine lokalmiljøer. Særlig var forurensningsfaren sentral. Men også størrelsen på anleggene, kostnadene og spredningsfaren til militære formål spilte en rolle. Departementene, NVE og andre myndighetsorgan, som opprinnelig hadde vært positive, måtte endre holdning. Det som framfor alt betydde mye for dem, var at vannkraft var svært mye billigere.

To forhold som har endra seg

Siden 1970-tallet har særlig to forhold endret seg. For det første har prisen på den norske vannkrafta steget voldsomt. Motoren i økingen er tilknytningen til EUs strømmarked og etableringen av en norskbasert strømbørs. Selv om prisene fortsatt ligger langt under prisen på kjernekraft, er det nå mulig å sannsynliggjøre at den kan bli konkurransedyktig en gang i framtida. For det andre har den internasjonale reaktorbransjen tatt på alvor at mye av motstanden mot kjernekraft har vært basert på at anleggene er sårbare fordi de har vært så store. Det er ønsker om nedskalerte anlegg med mindre risiko. Det har dukket opp nye konsepter som SMR (Small Modular Reactor) og mikroreaktorer, som sannsynliggjør at det er mulig, i alle fall med litt fantasi, å se for seg at til og med små steder kan få sin kjernekraft.  

Den lokale skepsisen mot kjernekraft har avtatt fordi kommunene er under press for å skaffe mer strøm til å opprettholde eller konkurrere om nye arbeidsplasser, særlig fordi gigantprosjekter som elektrifiseringen av offshoreanleggene drastisk øker behovet for strøm. Det samme gjelder etableringen av industriparker med Google, TikTok og kryptofabrikker, som i utgangspunktet er etablert ut fra tilgang på billig vannkraft. Sammen med et stadig økende EU-forbruk, synes framtidas behov for strøm å være umettelig. Alternativet som kommunene frykter mer, er enorme vindmølleparker som har utløst et skred av bekymring i kommunene. I kjølvannet har ytterligere interesse blitt stimulert av kreative historier om nærmest evigværende og ufarlige reaktorer basert på nye kunnskaper.

Idag er behovet for å erstatte fossilt brennstoff med kjernekraft blitt en motor i miljøkampen. I uttalelsen fra miljøkonferansen i 2023 (COP 28) ble det pekt på at det er behov for en tredobling av kjernekraft fram til 2050. I anledning av utgivelsen av den årlige World Nuclear Industry Status Report som på over 500 sider redegjør for situasjonen i kjernekraftindustrien, har Bulletin of the Atomic Scientists intervjuet Mycle Schneider som er hovedredaktøren for rapporten, om realismen i en slik økning. Schneider mener at dette er umulig å oppnå ut fra situasjonen i industrien. Siden 2003 har 103 nye reaktorer blitt startet og 110 gamle blitt stengt. 50 av disse nye reaktorene er i Kina. 270 reaktorer skal stenges innen 2050, svarende til 230 gigawatt. For å kompensere måtte man ha tusen SMR. Og det er umulig. Det finnes 2 SMR i Russland og 2 i Kina. Men ingen av dem vil produsere strøm før 2030. I alt var 28 nye reaktorer under bygging i 2023, av dem 17 i Kina og de øvrige produsert av russiske selskaper i andre land.

Utfra situasjonen i industrien er det altså ikke mulig å forstå at det kan være kapasitet til å levere flere hundre SMR til norske kommuner.

En ung teknologi

Vi er ikke mot kjernekraft av prinsipielle grunner. Men det er flere grunner til å være negative i dagens situasjon. For det første er denne forskningen ennå i sin barndom og konstruksjonene som lanseres, er på eksperimentstadiet. Så må vi minne om noen grunnleggende fakta som er knyttet til all kjernekraft, uansett hvilke konstruksjon eller type. All spaltingbasert kjernekraft medfører strålingsfare. All reaktorbasert uranspaltning medfører produksjon av plutonium, som er det vanligste i alle typer atomvåpen, i tillegg til isotopen 235U. Dessuten medfører det produksjon av radioaktive avfallsstoffer, som må fjernes regelmessig. Ingen reaktorbasert kjedereaksjon i uran er «evigvarende» eller uten behov for regelmessig brenselbytte. Alt brukt reaktorbrensel må til syvende og sist lagres i minimum hundrevis av år for å unngå utslipp og skader på miljø og levende organismer.

Det blir hevdet fra representanter fra Norsk Kjernekraft at strålingsfaren ikke er noe å bekymre seg for. Det kan knapt sies å være i tråd med fakta. Her må vi minne om at det ikke bare dreier seg om arbeidsforholda i og rundt en moderne, veldrevet kraftreaktor med en høyt kompetent betjening, men om forholda i gruvevirksomheten og brenselsyklusanleggene, i håndteringen av brensel i forbindelse med nødvendig eller ekstraordinært vedlikehold, altså den praktiske virkeligheten, i normaldrift og krise.

Det har vært hevdet at atomubåtene er det viktigste eksempelet på hvor ufarlige kjernereaktorer er og hvor ubegrunnet frykten for teknologien er. Ingen jobb er mer ufarlig enn å være operatør på de amerikanske atomubåtene, er det blitt hevdet. Dette kan vi faktisk ikke vite sannheten om. Minst ni atomubåter har gått tapt, blant andre USS Thresher i 1963, USS Scorpion i 1968, Komsomolets i 1989, Kursk i 2000, K-27 i 1982 og K-159 i 2003. De har totalhavarert med over tusen døde mannskaper til sammen, uten at man helt sikkert kjenner årsakene fordi de ligger på havets bunn. Trolig er det flere havarier og nesten-havarier som vi ikke kjenner til.

SMR, thorium, blykjølte og saltsmeltereaktorer

Det blir hevdet at det er skjedd så mye nytt med SMR og formeringsreaktorer («breeder»-reaktorer), som noen mener kan gå av seg selv nærmest i det uendelige og nesten uten tilsyn, stråling eller utslipp. De mener at det er så mye nytt med konstruksjoner av anlegg for reprosessing, anriking og oppgradering, og at det er helt nye design av thorium-, fusjon- eller saltsmeltereaktorer og blykjølte reaktorer, at kjernekraft er mer aktuelt enn før.

Det er selvfølgelig riktig at det vil skje store framskritt på disse feltene i årtiene framover. Og det er slett ikke umulig at brenselsintervallene vil kunne økes betraktelig. Men at slike nyvinninger nærmest kan betraktes som «perpetuum mobile» (evighetsmaskiner) er basert på sensasjonsoppslag og voldsomme overdrivelser. Thorium-reaktorer «helt uten radioaktivitet» har for eksempel i flere årtier vært omtalt i dagspressa som en god løsning for Norge, fordi det finnes thorium i noen bergarter på Sørlandet. Men realitetene er at forekomstene i Norge er altfor små til å kunne utnyttes. Ingen reaktor kan heller drives med thorium alene. Det trenges uansett såkalt MOX (brensel opparbeidet med plutonium) eller høyanriket uran ved oppstart. Det er ikke uvanlig å blande thorium i trykkvannsreaktorer, slik India gjør, som har kolossale mengder med thorium lett tilgjengelig. Men for Norge, med svært små mengder, er det uten interesse. Thorium spiller altså ingen viktig rolle for spørsmålet om eventuell norsk kjernekraft.

I lang tid framover er vi dessverre tvunget til å forholde oss til høyradioaktivt brenselsavfall i store mengder. Det er ikke så enkelt å forutse hva det vil bety. Det er ikke bare at samfunnet stiller stadig strengere krav til kjernekraften. Kjernekraften stiller også strenge krav til samfunnet i mange hundre generasjoner framover. Noen steder innser man problemene med dette. Men andre steder gjør man det ikke. Et grelt eksempel er hvordan dette skjer i praksis i Russland idag. Landet er den største produsenten av «ufarlige» reaktorer til salgs til enhver norsk kommune. Det er et godt stykke fra reklamen for en støvren, russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søppelplass med gjerde rundt. Ethvert slikt deponi av brukt brensel er i realiteten en plutoniumsgruve, som i framtida kan brukes til produksjon av kjernevåpen.

Det er klart at man kan forestille seg en SMR-reaktor på en lekter, slept ned til for eksempel et tettsted som Høyanger fra Murmansk. Russland er det eneste landet som er istand til å levere SMR i de nærmeste åra. Vi må som land og nasjon forholde oss til realitetene i dette, når vi vet at en SMR vil ha en termisk effekt på 300 MW, altså mellom en tredjedel og en tiendedel av en moderat, vanlig og gammeldags reaktor. Hvor mange SMR-reaktorer må da en middels kommune med smelteverk kjøpe for å kunne dekke sitt framtidige kraftbehov, som for eksempel anslås til å være som Bergens, altså 3760 GW? Bare for Norsk Hydros fem smelteverk alene løper  ut kraftavtaler på 5 TWt i 2030. Det svarer altså til et svært stort antall SMR. Er det noen som på alvor tror at norske kommuner alene vil kunne få flere kraftreaktorer enn hele resten av kloden?

Snarveier fra atomvåpen?

Noe helt annet er at vi ikke kan ignorere det som er ubestridelig, at alle atommakter i verden i dag, med unntak av USA og Russland, skapte sine kjernevåpen ved hjelp av deres såkalte «fredelige» forskings- eller kraftreaktorer. Alle reaktorer produserer både varmeenergi og plutonium. Alle såkalte hurtige formeringsreaktorer kan settes i forbrenningsmodus, for å skaffe varme til dampproduksjon. Eller de kan settes i formeringsmodus for å produsere plutonium. Skrittet fra å være en strømprodusent til å være en plutoniumsfabrikk er ikke stort. Ingen annen energiform er mer knyttet til faren for spredning av kjernevåpen og krig. Vi ønsker ingen repetisjon av den gamle, norske atomprosjektet, som hadde dette til formål.

I avisene har representanter for Norsk Kjernekraft og forskere ved NTNU kommet med noen ganske oppsiktsvekkende forslag om hvordan Norge kunne klare å bygge egne kraftreaktorer uten å være avhengige av den vanskelige situasjonen i reaktorindustrien. Det går ut på å kjøpe noen titalls taktisk atomvåpen av en stormakt og å omdanne det kjernefysiske materialet til reaktorbrensel. Men det de ikke har kommentert, er hvordan de skulle få til dette uten å bygge en omfattende industri for produksjon av brensel og andre nødvendige anlegg.

Situasjonen i atomindustribransjen

Som vi har vært inne på, er det særlig ett forhold som gjør at Norsk Kjernekrafts visjoner om å løse den lokale energikrisa med kjernekraft, ikke er realistiske. Det er situasjonen i kjernekraftsindustrien utenom Russland og Kina. Den er såpass usikker at bransjen ikke engang er i stand til å holde de ca. 430 atomkraftverkene rundt om i verden i drift. En nøktern status for hele bransjen gis årlig gjennom World Nuclear Industry Status Report. Trolig vil antallet reaktorer gå noe ned i 2024. Industrien har undervurdert de tekniske problemene knyttet til stadig nye konsepter, til gigantiske kostnadsoverskridelser og forsinkelser, til avfallsdeponier og transportsikkerhet. Ny teknologi og nye «innersvinger» har ikke innfridd. Særlig ser vi dette når det gjelder SMR-prosjektene. Selvfølgelig vil dette endre seg. Men ikke på kort sikt. Realitetene er at det bare er Russland som kan tilby nye reaktorer i tilstrekkelig omfang. Det bør jo være et tankekors om det er dette vi vil.

Noen ord til slutt om kompetanse. Norge utviklet en viss kompetanse på 1950- og 60-tallet i forbindelse med byggingen og driften av de fire norske reaktorene som utgjorde det daværende atomprosjektet. Problemet den gang var mangel på grunnkompetanse i kjernefysikk, et problem som er blitt forverret siden disse reaktorene er stengt av og er kommet under dekommisjonering. Dessuten var kompetansebehovet den gang knyttet til plutoniumsproduksjon, og ikke til kjernekraft. Hvis Norge en gang i framtida skal kunne drifte en egen kjernkraftproduksjon, så må vi først ha utviklet en tilstrekkelig kompetanse gjennom grunnutdanning av nye kjernefysikere. Det nivået alene vil ta minst ti år å nå, hvis våre høyere utdanningssteder som NTNU prioriterer en stor satsing på dette feltet. Først etter at dette er nådd, kan vi begynne å drøfte om og hvordan kjernekraft kan anskaffes og driftes i en realistisk målestokk.

Konklusjon

En satsing på kjernekraft vil ikke være fornuftig for Norge nå. Kjernekraft er selvfølgelig kommet for å bli i verden, særlig i land som ikke har naturgitt tilgang på vann- vind og solkraft. Men teknologien er ennå ganske ung. Fortsatt er den ganske risikabel, nesten alltid enormt mye dyrere og mer tidkrevende enn forutsett. Det finnes mange nye tenkelige konstruksjoner. Alt dette vil ta lang tid å utvikle. Norge har i dag ikke særlige gode forutsetninger for å ta i bruk slik ny teknologi. Vi har nesten ingen kompetanse tilgjengelig de nærmeste årene. Det vil ta tid å utdanne en generasjon kjernefysikere.

Det er forståelig at kommunene ikke ønsker å få sine naturområder ødelagt av vindmøller, og det er forståelig at de griper til en løsning som de tror er lett tilgjengelig. Slik er imidlertid virkeligheten ikke. Spørsmålet er om ikke selve ideen om en slik «superløsning» på klimakrisen på kort sikt er en blindgate. Problemet er jo at det kortsiktige energibehovet i økonomien ikke bryr seg om langsiktig klimakrise. Behovet avgjøres ikke av fornuft eller teknisk innsikt. Det avgjøres av hvilke økonomiske utsikter den investerte kapitalen har. I og for seg har vi mer enn nok elektrisk strøm her i landet. Men ikke hvis vi skal betjene hele Europas framtidige datapark.

Uansett må vi ha i mente at noen storstilt øking av kjernekraft globalt ikke er mulig ut fra situasjonen i bransjen selv. Dermed er det knapt nok mulig å tenke seg det i Norge. Det vil altså ikke løse noen kortsiktige problemer å gå inn for kjernekraft før tidligst i 2035. Videre vil etablering av en slik industri ta minst ytterligere ti år.

Om vi på et seinere tidspunkt skulle støtte etablering av kjernekraft, må vurderes ut fra hvilke miljøtekniske, sosiale, politiske og økonomiske forhold som eksisterer da. Tidshorisonten for norsk kjernekraft er uansett tidligst tida etter 2050. I mellomtida er det eneste fornuftige alternativet å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.