Bokomtaler

Spennende – men ufullført – om sosialisme og klassekamp

Av

Ståle Holgersen

Mike Davis:
Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory.
London: Verso Books, 2018, 320 s.

Jeg trodde julen kom tidlig i år. Mike Davis med helt ny bok om klasse! Men med store forventninger kan også nedturen bli solid. Davis’ nye bok Old gods, new enigmas: Marx’s lost theory er riktignok både inspirerende og lærerik, men også veldig kaotisk.

Ståle Holgersen er forsker ved Institutet för bostads- och urbanforskning, ved Uppsala universitet. Hans seneste bok er Staden och Kapitalet – Malmö i krisernas tid, Daidalos, 2017.
Foto: Verso Books

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Mike Davis er en marxist som ikke bare tenker kritisk, men som også skriver veldig bra. I innledningen til Old gods skriver Davis at han egentlig skulle skrive sin oppfølger til Planet of slum – klassikeren fra 2006 som beskriver den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen av storbyenes fattige områder. Ifølge FN bor i dag nærmere én milliard mennesker – altså én av seks! – i forskjellige former for slum. En oppfølger på temaet klasse kunne selvsagt undersøkt hvilken rolle denne milliarden mennesker kunne hatt i klassekampen, og hvordan denne relativt fattige delen av arbeiderklassen – «uformell», men likevel integrerte i verdenskapitalismen – kan bli et revolusjonært subjekt på forskjellige steder. Og i tråd med Planet of slums begynner også Davis boken med å vise at både vekst uten nye arbeidsplasser og stadig flere som regnes som «overflødige», dvs. trekk som er dominerende både i det globale sør og globale nord. Her er han på jakt etter den «universelle klassen». Hvilken klasse kan klare seg alene, uten de(n) andre?, hvilken klasse er bæreren av fremtiden? Tredjestanden (eller «folket») under den franske revolusjonen og det eiendomsløse proletariatet utover 1800-tallet representerte begge på sin tid den universelle klassen. Hvordan kan en slik klasse se ut på en planet av slum? Og selv om vi konkluderer med at «arbeiderklassen» fremdeles er den universelle klassen – «the actual gravediggers» av den gamle orden – hvordan ser klassen ut i dag, og hvem utgjør dens kjerne? Dette høres spennende ut, men i virkeligheten blir det aldri levert noe skikkelig svar på dette sentrale spørsmålet. Det er både uventet og som skuffende, men heldigvis har boken også andre sider som det er verdt å dvele ved.

Det er ikke lett å oppsummere, men kort fortalt består boken av fire kapitler. Den første handler om arbeiderklassens utvikling fra 1838 til 1921. Dette kapitlet utgjør hoveddelen i boken, både i form og innehold er det bokens kjerne. Kapitel to, tre og fire er tidligere tekster som er lagt til av uklart grunn. Ingen er av høy kvalitet, og temamessig bryter de også noe med bokens fokus på klasse, ettersom to handler om nasjonalisme (hvilket forøvrig er Marx’ «lost theory», jmf. bokens tittel), og kapitel tre og fire mest er viet klima. Boken ville vært langt mer sammenhengende om disse kapitlene hadde vært omskrevet og innarbeidet i bokens hovedtekst, altså det første kapitelet. I det følgende vil jeg konsentrere meg om bokens hovedbudskap: hvordan ble arbeiderklassen skapt som politisk subjekt mellom 1838 og 1921, og hva kan vi eventuelt lære av det i dag?

Old gods er en analyse av Marx’ og Engels’ tanker om klasse, lest mot sosialismens historie på attenhundretallet og tidig nittenhundretall. Her undersøkes veldig mange innfallsvinkler til temaet, og undersøkelsene er organisert gjennom sju teser. Det skjer veldig mye gjennom disse tesene, og det er tidvis kaotisk, tidvis lærerikt, underholdende og inspirerende. Noen argumenter blir forklart med anekdotiske eksempel, og vi treffer noen kommunister her, noen anarkister der, vi får England eller Belgia her, Skandinavia der. Boken har tidvis karater av «som man leter, finner man».

Den første tesen heter Radikale lenker. Dette er en referanse til Marx’ Kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1844), og tesen er at proletariatets lenker er «radikale» ettersom deres avskaffelse ikke bare skulle medføre at de selv skulle bli frigjorte samtidig som samfunnet i øvrig skulle kunne fortsette som før. Kaster proletariatet sine lenker, vil det også innebære at privat eiendomsrett avskaffes og klassesamfunnet opphører. Dette henger også sammen med synet på den «universelle klassen», men Davis går ikke videre med analysen. Han fortsetter snarere med å diskutere forskjeller mellom den yngre Marx (klasse som eksistensiell tilstand) og den eldre Marx (klasse som strukturell posisjon). Davis argumenterer også for at revolusjonære impulser ikke genereres av en progressiv utarming, men snarere av plutselige tap av tidligere vunnet seire. Det siste kan være sant, men vi får ingen djupere forklaring her.

Den andre tesen er Fabrikker og fagforeninger. Her møter vi argumenter om at fabrikksystemet er opphav til «solidariske fellesskap», og at solidaritet og klassebevissthet ikke kommer automatisk fra fabrikkene eller produksjonsforholdene, men er alltid et «prosjekt» som må skapes gjennom aktiv handling. Davis argumenterer også for at rasisme og patriarkatet alltid har vært arbeiderklassens akilleshæl.

Den tredje tesen heter Massestreik og arbeiderkontroll. Gjennom attenhundretallet kunne arbeidere som var «strategisk bra plassert», få veldig stor makt gjennom ikke-voldelige metoder. Men verken arbeiderne eller kapitalistene kjente på dette tidspunktet til grensene for denne makten, eller til hvilke radikale ytterligheter som eierne skulle gå til, når de ble konfrontert med denne makten. Davis beskriver videre generalstreiken som proletariatets atombombe(!), og leverer «funfacts» som at Engels var skeptisk til generalstreik på 1. mai, og at bolsjevikene ble kaldt «baroner» etter 1905, ettersom mange medlemmer hadde bra lønninger og gikk i fine klær!

Den fjerde tesen heter Den industrielle byen. Vi møter argumentet at sosialismen – i siste instans – er et barn av byen, selv om Davis også viser eksempel på at også landsbygda kan være rød. Vi får diskusjoner om forholdet mellom arbeidsplass og byen, og vi møter «sosialistkommunenes kortvarige gullalder» i byer som Wien, Berlin og Amsterdam etter 1919. Davis argumenterer også for at det fantes mye debatt om/hvordan man kunne administrere sosialismen på lokalt nivå også i Den andre internasjonalen, i hvilken grad man måtte alliere seg med den «urbane middelklassen», og hvorvidt et altfor stort fokus på lokale spørsmål egentlig var en avsporing på veien til sosialismen. Dette er, strengt tatt, spørsmål som er veldig relevante den dag i dag.

Marx skrev som kjent ingenting om boligspørsmålet eller byen. Det gjorde derimot Engels som anså boligspørsmålet som et mindre, sekundært onde som fulgte direkte fra den kapitalistiske produksjonsformen. I praksis, derimot, har kamper og opprør knyttet til hverdagslivet i byen ikke vært av «mindre, sekundær» karakter. Marxismens og klassekampens historie vært full av brødstreiker og husleiestreiker. Fokuset på byen og det urbane er også noe som går igjen i flere teser hos Davis – ikke helt overraskende med tanke på at han har skrevet tidligere om urbanisering og Los Angeles, og at boken egentlig skulle være en oppfølger til Planets of slums. I den første tesen ble det vektlagt at den urbane konsentrasjonen av folk og aktiviteter har vært avgjørende for utvikling av solidariteten gjennom nittenhundretallet. Davis viser også interessant hvordan masseinnvandring til byer historisk kan være en sosialistisk styrke, som de 60 000 (!) tyske arbeiderne som bodde i Paris, eller jødiske arbeidere i London og New York.

Den femte tesen heter Proletær kultur. Her diskuteres hvordan proletariatet skapte egne offentligheter, hvordan disse vokste fram gjennom organisert motkultur, og hvordan proletære offentligheter var avhengig av steder for å møtes, og for agitasjon og rekreasjon. Videre diskuteres klassekarakteren til, blant annet, fotball, cricket, sykling, trykte medier og kunnskapsproduksjon.

Den sjette tesen heter Klassekamp og hegemoni. Hovedargumentet er hentet fra Rosa Luxemburg og hennes lærdommer etter 1905: det økonomiske og politiske må ses som moment i en enhetlig revolusjonær prosess. Selv om Davis hevder klassens mulighet til å være en historisk aktør – i siste instans – kommer fra utviklingene av produktivkreftene, får vi også vite at det er mer komplekst en som så. Med Davis: «Klassekampen er formet av de objektive forholdene, men bidrar også til å omskape dem» (s. 116).

Den syvende og siste tesen heter Klassebevissthet og sosialisme. Her legger Davis seg nærme Georg Lukács. På grunn av sin stilling i produksjonen, og ved at målet er en «universell objektiv interesse», har proletariatet en overlegen kapasitet til å skaffe seg gyldig innsikt i økonomien og samfunnet. Klassebevisstheten er ikke et partiprogram, men heller syntesen man lærer seg gjennom klassekampen. For folk som kjenner disse argumentene fra før, så er det enkelt å være enig. Men for andre, så skulle mange av disse argumentene absolutt behøvd en ny språkdrakt og moderne eksempler. Men det er det dessverre smått med i denne boken.

***

Å skrive om klasse er vanskelig. Jeg tror de fleste som har forsøkt å skrive en noenlunde sofistikert analyse skulle være enig i det. Men det er fremdeles veldig viktig. Ikke minst er det viktig å skrive om dette på en oversiktlig og enkel måte. Davis nevner at Marx aldri ble ferdig med sine analyser av klasse. Det samme kan sies om Davis. Old gods går i forskjellige retninger og kjennetegnes av å være notater og ufullstendige argument. Vi får lese Old gods som Davis sier han leser Marx: det blir leserens oppgave å ta det ufullstendige arbeidet videre.

En forskjell på Marx og Davis er selvsagt at sistnevnte ikke er død. Forhåpentligvis er Old gods bare noe han måtte ta seg gjennom før han tar fatt på den egentlige oppgaven. Om Davis kommer med en ny bok om hvordan arbeiderklassen i verdens fattige byområder kan bli et nytt revolusjonært subjekt – the actual gravediggers av verdenskapitalismen – kommer jeg nok en gang til å ha store forventninger.

Veien videre, gjennom seks spørsmål

Bokens struktur og mange åpninger gjør den tidvis vanskelig å lese, men også godt egnet som utgangspunkt til politiske diskusjoner. Jeg vil derfor avslutte med seks spørsmål vi bør ta med oss videre.

1) Davis skriver at arbeiderbevegelsen både må og kan konfrontere kapitalmakten på alle områder av vårt sosiale liv, dvs. å organisere motstand både når det gjelder økonomi, politikk, sosial reproduksjon, organisering og livet i byene. Det er lett å være enig i at forskjellige aspekter er avgjørende i klassekampen. Men hvordan konfronterer vi alle aspektene? Må vi ikke gjøre prioriteringer? Og hvilke muligheter og begrensninger finnes med en så bred tilnærming?

2) Et annet aspekt jeg liker ved Davis’ klasseanalyse er evnen til holde hovedfokus på økonomien og arbeidet, uten å falle for økonomisk determinisme. En lærdom fra Old gods er at klassekampen ikke kan avgrenses til arbeidsplassen alene. En sentral hypotese er at klassekampen må føres på både arbeidsplasser og i det urbane rom, i Skandinavia finnes det mange eksempler på at dette skjer. Utfordringen blir dermed, hvordan kan disse lenkes sammen i felles klassekamp, og (hvordan) kan sosialistiske partier fungere som en link?

3) Davis mener at det som gjorde at den politiske og økonomiske klassekampen smeltet sammen til en felles bevegelse rundt forrige århundreskiftet, var det universelle kravet om åtte timers arbeidsdag. Hvilke konkrete kamper kan synkronisere forskjellige deler av klassekampen i dag?

4) Når vi i dag tenker klasse og klassekamp, er det dessverre enkelt å automatisk tenke seg tilbake til etterkrigstiden, med «arbeideren» som en hvit heteroseksuell mann som stemmer AP (eller kanskje FrP i dag), helst ved et samlebånd i en fabrikk. Selv om det fremdeles finnes personer som passer til denne beskrivelsen, er denne stereotypien et stort problem, da den så absolutt ikke speiler den brede arbeiderklassen i dag. Et interessant aspekt ved Davis’ bok er at den behandler tiden før fordismen, altså klassekampen før samlebåndet, før fagforeninger ble relativt sterke og før velferdsstaten. (Hvordan) kan en lesning av attenhundretallet hjelpe oss å se klassekampen med nye briller, bortenfor sterke stereotyper formet under midten av nittenhundretallet?

5) Når det kommer til klassebevissthet, lar Davis seg inspirere av Georg Lukács. Dette er veldig spennende med tanke på at Lukács har mange gode poenger: arbeiderklassen ser verden forskjellig fra kapitalistene, dvs. at arbeidere ser sannheter om verden som kapitalister aldri kan se. Det hadde vært veldig spennende om Davis hadde tatt analysene ett steg lengre, inn i vår tid og ikke minst til proletariatet i utkanten av verdens storbyer. Hvordan tenker vi klassebevissthet og kunnskap med Lukács, når en stadig større del av arbeiderklassen regnes som helt «overflødige», dvs. har uformelle eller halvformelle forhold til arbeidsmarkedet og til verdenskapitalismen?

6) Davis nevner tidlig i boken «tre avgjørende elementer for revolusjonær forandring»: 1) organisatorisk kapasitet, 2) strukturell makt og 3) hegemonisk politikk. Dessverre forsvinner kategoriene ikke så lenge etter at de blir introdusert. Det behøver de ikke gjøre i den politiske debatten. Med utgangspunkt i disse tre elementene: Hvilke strategier kan arbeiderklassens bruke for å vinne makt som den universelle klassen?