Sosialdemokratiet i krise

Av Mathias Bismo

2011-04

På slutten av 90-tallet hadde sosialdemokratiske partier regjeringsmakt i 12 av de da 15 medlemslandene i EU.
Høyreregjeringene som hadde dominert få år tidligere, hadde falt, én etter én.
I dag er situasjonen snudd fullstendig på hodet.

Mathias Bismo er med i redaksjonen av tidsskriftet Rødt!.

Norge er, med sin rød-grønne regjering, et unntak. Dette var en viktig grunn til at Oslo ble valgt som møtested da den sosialdemokratiske tenketanken, Policy Network, i mai i år samlet sosialdemokratiske ledere, først og fremst fra Europa, til felles strategidiskusjoner for å gjenreise et sterkt europeisk sosialdemokrati.

Diskusjonen om sosialdemokratiets fortid, nåtid og fremtid, er for viktig til å bli overlatt til sosialdemokratene alene. På den ene siden har sosialdemokratiet historisk vært en pådriver for å omsette arbeiderbevegelsens krav til praktisk politikk, på den andre siden har det vært et viktig hinder for å få realisert mer radikale krav.

Denne dobbeltrollen, kombinert med den posisjonen sosialdemokratiske partier har hatt, og i stor grad fortsatt har i arbeiderbevegelsen og den generelle politiske offentligheten, gjør tvert imot dette til et tema som har betydning.

«Vi er alle sosialdemokrater,» sa Arbeiderparti- kjempen Einar Førde. Hvor lite vi enn liker det, er det en viss kjerne av sannhet i dette utsagnet. Denne artikkelen representerer like fullt et forsøk på å se sosialdemokratiet fra utsiden. Så godt som alle bidragsyterne i antologien Priorities for an new Political Economy, som ble gitt ut i forbindelse med Oslo-konferansen i mai, tar omgivelsene for gitt, og forsøker å utmeisle strategier for å tilpasse sosialdemokratiet til disse. Utgangspunktet for denne artikkelen, derimot, er at omgivelsene kan formes, og at nettopp denne prosessen er avgjørende for hvilken vei et samfunn tar.

Sosialdemokratiet – en historisk oversikt

I 2009 fikk Arbeiderpartiet sitt beste stortingsvalgresultat på 16 år, og tidligere i år fikk de sitt beste resultat i kommune- og fylkestingsvalg på 24 år. Som det fremgår av figur 1, representerer ingen av disse valgene noe nytt gjennombrudd, men snarere en gjenopphenting til nivået partiet befant seg på, før midten av 90-tallet. Det er likevel langt fra den oppslutningen de hadde ikke bare i storhetstiden på 50- og 60-tallet, men også langt ut på 70- og 80-tallet. Det er også grunn til å spørre seg om ikke resultatet på 31,7 prosent ved kommunevalget er et resultat av helt andre ting enn økt oppslutning om sosialdemokratiet. Før tragedien inntraff 22. juli, lå Arbeiderpartiet an til å gjøre sitt svakeste kommunevalg siden 1925. På meningsmålingene i både juni og juli lå partiet på rundt 27 prosent oppslutning, og på flere målinger så det til og med ut til at de ikke engang ville bli det største partiet, også dette for første gang siden 1925.

Mye tyder på at fremgangen til Arbeiderpartiet gikk på bekostning av samarbeidspartnerne. Samlet sett gikk regjeringspartiene tilbake, med det resultatet at ytterligere ordførerkjeder gikk tapt, også i gamle bastioner som Odda, Notodden og Rana. Av de ti mest folkerike kommunene i landet, er i dag åtte styrt av blå partier eller koalisjoner. Både i Oslo og Bergen fikk Høyre-ledede byråd fornyet tillit, og i Tromsø betydde valget slutten på 12 år med Arbeiderpartistyre. Av de store kommunene, var det bare i Fredrikstad at Arbeiderpartiet tok tilbake ordførervervet. Mens både Oslo og Bergen var styrt av Arbeiderpartiet i totalt 22 av de første 30 årene etter krigen, har partiet siden 1975 hatt ordfører og/eller byrådsleder i henholdsvis 5 og 10 år i de respektive storbyene. Med om lag én av seks innbyggere bosatt i disse to byene, sier det seg selv at dette betyr mye også for det store bildet.

Det samme mønsteret er tydelig også på riksplan. I perioden 1945–61 styrte Arbeiderpartiet alene, og i periodene 1961– 65 og 1973–81 styrte de med SF/SV som eneste støtteparti. Siden den gang har de vært tvunget til å mobilisere støtte fra minst ett tradisjonelt borgerlig parti for å kunne gjeninnta regjeringskontorene – enten de har støttet mistillitsforslag mot borgerlige regjeringer, som FrP i 1986 og Høyre og FrP i 2000, blitt en del av det parlamentariske grunnlaget som Senterpartiet etter fiaskoen med Syse-regjeringen i 1990, eller blitt en del av en sosialdemokratisk ledet koalisjon som Senterpartiet siden 2005. Figur 2 illustrerer dette. Ikke siden 1969 har Arbeiderpartiet fått større oppslutning i valg sammen med andre venstrepartier, NKP og fra 1961 også SF, enn Høyre og deres alliansepartnere. Valgene i 1993 og 1997 er utelatt fra figuren på grunn av den politiske unntakstilstanden i forbindelse med EU-kampen i 1993 og den midlertidige situasjonen med tre politiske poler i forbindelse med sentrumsalternativet i 1997. Det er imidlertid verdt å merke seg at også Senterpartiet er regnet inn blant Arbeiderpartiets allierte fra 2001, men selv med Senterpartiet på laget, ble 2001 etterkrigstidens nest svakeste valg for Arbeiderpartiets blokk. Verken i 2005 eller 2009 maktet denne blokken å kopiere resultatene fra perioden 1945–69.

Denne nedadgående tendensen er ikke særnorsk. En tilsvarende nedgang i oppslutning både for sosialdemokratiet alene og sammen med tradisjonelle allierte er merkbar i hele Vest-Europa. Det samme er tendensen til at sosialdemokratene må inngå stadig bredere allianser for å oppnå flertall, med de følgene det har for politikken. Tabell 1 viser utviklingen i oppslutning om de sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa, med unntak av Portugal, Spania og Hellas, som først kunne skilte med demokratiske valg på 70-tallet, og i Italia, der partifloraen både før og etter det gamle partisystemets sammenbrudd på 90-tallet gjør en sammenligning ganske meningsløs.1 Som i Norge viser tallene en utvikling med en storhetstid på 50- og 60-tallet, en noe lavere oppslutning på 70- og 80-tallet og en dramatisk nedgang på 90- og 00-tallet.

Oppslutningen om sosialdemokratene var relativt stabil gjennom hele 90-tallet. Det var følgelig først og fremst nye allianser som brakte sosialdemokratene til makta i 12 av 15 EU-land. I flere land inngikk sosialdemokratene allianser med grønne partier, enten som støttepartier eller regjeringspartier. Selv om de fleste av disse oppsto på venstresida, har de, etter at de ble etablert som store partier, gjort det de kan for å fremstille seg som sentrumspartier som kan samarbeide med de fleste. Både i Tsjekkia og Irland har de vært partnere i konservative regjeringer, og både i Tyskland og Sverige flørter de i dag åpenlyst med de borgerlige partiene. Også i Norge, der De Grønne fikk et slags gjennombrudd ved valget i år, har de lagt stor vekt på at de ikke tilhører noen blokk. Mens både de sosialdemokratiske partiene og det som gjerne omtales som venstresosialistiske partier, i hvert fall programmatisk og retorisk, har fokusert på velferd og utjevning, er det vanskelig å se noen klar holdning til sosiale spørsmål blant de grønne partiene. Tvert imot mener flere grønne partier at tradisjonelle venstreholdninger til sosiale spørsmål står i strid med økologiske prinsipper.

Danmark

Høstens danske valg, der sosialdemokratene etter ti år i opposisjon var en del av den seirende koalisjonen, illustrerer også det samme mønsteret. Riktignok gikk Enhedslisten, som ofte omtales som Rødts danske søsterparti, betydelig frem, men ikke mer enn Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti gikk tilbake. Mens Socialdemokraterne gjorde sitt svakeste valg siden før annen verdenskrig, mistet Socialistisk Folkeparti nesten en tredel av sine representanter. Forskjellen var Venstres danske søsterparti, med det noe misvisende navnet Radikale Venstre, som gjorde et brakvalg, noe som har allerede fått følger. Den nye regjeringen har allerede godtatt pensjonsreformen som uthuler Danmarks svar på AFP, og valgløftet om en millionærskatt ble fort lagt vekk. Regjeringsskiftet kommer trolig til å bety at utlendingspolitikken får et noe mer menneskelig ansikt, og i utenrikspolitikken vil antakelig det såkalte FN-sporet bli noe mer fremtredende enn de siste ti års blinde lojalitet til amerikansk alenegang. Men det er lite som minner om en tradisjonell sosialdemokratisk økonomisk politikk i det som så langt er lagt frem.

En passiv revolusjon

Det var ikke bare velgerpreferansene som endret seg på første halvdel av 70-tallet, perioden markerte også slutten på etterkrigstidens korporative liberalisme. Et viktig fundament for den korporative liberalismen var at vekst i forbruk og produksjon ble sett i sammenheng. Krisa i mellomkrigstiden, mente man, var et resultat av fallende etterspørsel og manglende vilje hos myndighetene til å gjøre noe med dette. Dette utløste en nedadgående spiral, der voksende arbeidsløshet og manglende realisering av merverdien gjensidig forsterket hverandre. Etter den andre verdenskrigen var det derfor en allmenn oppfatning at man måtte motvirke denne spiralen, i et samarbeid mellom stat, arbeid og kapital, og gjennom såkalte motkonjunkturtiltak. Dette betydde at når produksjonen stagnerte, måtte man svare med lønnsøkninger for å få den opp igjen, samtidig som inflasjonen ville sikre avkastning på investert kapital. For statens del, betydde det på den ene siden en skattepolitikk som oppmuntret til forbruk, og på den andre siden utbygging av velferdsordninger som skapte forutsigbarhet for arbeiderklassen i rollen som konsumenter.

Den korporative liberalismen var en politikk, eller mer presist, et produksjonsregime, som passet sosialdemokratiet godt. Selv om sosialdemokratiet som politisk bevegelse oppsto i konfrontasjonen mellom arbeid og kapital, hadde svaret på krisa i de landene der de fikk makt, allerede i 30-årene vært en variant av denne motkonjunkturpolitikken. Annen verdenskrig og alliansen med et tilsynelatende progressivt USA under Roosevelt styrket denne tendensen. Selv om det fortsatt fantes krefter i de sosialdemokratiske partiene som ville konfrontere kapitalen, hadde disse liten innflytelse på den praktiske politikken. Partiene ble i stedet politiske talerør for etterkrigstidens klassekompromiss, der kapitalismen ble tatt for gitt og arbeiderklassens interesser ble tatt hensyn til innenfor disse rammene. Med kontroll over fagbevegelsen, ble sosialdemokratiet helt avgjørende for at dette klassekompromisset kunne settes ut i livet, noe de også gjorde med liv og lyst.

Den korporative liberalismen var basert på ideen om at motkonjunkturpolitikken ville forebygge kriser i kapitalismen. Den krisa som inntrådte rundt 1970, viste at dette var feil. Som i mellomkrigstiden opplevde kapitalen stadig større vanskeligheter med å få realisert merverdien, og inflasjonen maktet ikke å snu på dette. Såkalt stagflasjon, stagnasjon kombinert med inflasjon, noe som i henhold til teorien ikke skulle være mulig, viste seg nettopp å være det. Dette innvarslet en hegemonikrise for den korporative liberalismen. Som Antonio Gramsci understreket i de skriftene han skrev i de italienske fascistenes fengsler i mellomkrigstiden, regjerer ikke en klasse bare ved hjelp av åpenlyse tvangsmidler. En hegemonisk klasse eller del av en klasse, mente han, er kjennetegnet ved at den oppnår støtte utover seg selv og er i stand til å styre basert på dette hegemoniet. En hegemonikrise oppstår når dette hegemoniet er i fare.2

Den korporative liberalismen var ikke bare understøttet av de sosialdemokratiske partiene. Også de borgerlige partiene baserte mye av sin praktiske politikk på lignende prinsipper. I Norge ble for eksempel Folketrygden vedtatt innført under Per Bortens borgerlige firepartiregjering. Det fantes imidlertid også enkelte dissidenter, ikke minst i USA. Mens den korporative liberalismen baserte seg på relativt lukkede økonomiske systemer, baserte nyliberalistene seg først og fremst på eksportrettet industri og handels- og pengekapital. Økonomer som Milton Friedman og Friedrich von Hayek hadde lenge møtt mer eller mindre døve ører når de mente at motkonjunkturpolitikk bare utsatte og forsterket de latente krisene. Optimal ressursutnyttelse, mente de, var det bare markedskreftenes usynlige hånd som kunne garantere, og selv om de ikke nektet for at det ville være midlertidige problemer forbundet med å slippe markedskreftene fri, så ville de være mindre enn alternativet.

Både Friedman og Hayek fungerte i perioder som rådgivere for Augusto Pinochets militærdiktatur, som kom til makten i Chile i 1973. Men det er særlig Storbritannia under Margaret Thatcher fra 1979 og USA under Ronald Reagan fra 1981 som i ettertiden har blitt stående som symbolene på nyliberalismens gjennombrudd. Nyliberalismen har riktignok ikke klart å unngå kriser, noe ikke minst den økonomiske situasjonen i store deler av den vestlige verden i dag bærer vitnesbyrd om, men, i motsetning til den korporative liberalismen har den heller ikke gitt slike løfter. Nyliberalistenes svar er snarere at omfanget av både dagens krise og krisa i 1987 har å gjøre med at alt for mange etterlevninger etter den korporative liberalismen henger igjen. Vel så alvorlig er det, eller burde det være, at veksten fortsatte å falle i denne perioden, fra 4,9 prosent årlig vekst i BNP i OECD-landene i perioden 1960–73 til 1,8 prosent i perioden 1989–953. Foreløpig har likevel ikke dette rokket ved nyliberalismens hegemoni, selv om det er ting som tyder på at en ny hegemonikrise kan være under oppseiling.

Skiftet fra korporativ liberalisme til nyliberalisme er det Gramsci omtalte som en passiv revolusjon. En passiv revolusjon er herskerklassens svar på en hegemonikrise, der det blir gjort omfattende endringer, som ikke endrer på de grunnleggende klasserelasjonene. Det reflekterer snarere endrede maktforhold innenfor herskerklassen, der én fraksjon innenfor borgerskapet, det vil si representanter for én bestemt type kapitalisme, vinner hegemoni i klassen på bekostning av en annen. Endrede konfigurasjoner innenfor herskerklassen, det vil si endrede maktforhold med påfølgende endringer i hvordan kapitalismen fremtrer, gjør ikke noe med klassens hegemoni, det bare endrer innholdet i den hegemoniske kontrollen klassen har over samfunnet som sådan.

Et nyliberalt sosialdemokrati

Etterkrigstidens sosialdemokrati hadde på mange måter en dobbel klassekarakter. Erik Olin Wright skiller mellom grunnleggende og umiddelbare klasseinteresser. Der en klasses umiddelbare interesser kretser rundt reformkamp innenfor et gitt produksjonssystem, består dens grunnleggende interesser i de interessene som eksisterer dersom produksjonssystemet ikke tas for gitt. For arbeiderklassen under kapitalismen består de grunnleggende interessene i å erstatte kapitalismen med sosialisme, mens de umiddelbare interessene får uttrykk i reformkamper.4 Ut fra et slikt perspektiv er det klart at sosialdemokratiet ved makten aldri har vært noe uttrykk for arbeiderklassens grunnleggende interesser. Men så lenge de har stått og står for reformer som støtter opp under arbeiderklassens umiddelbare interesser, sammenlignet med alternativet, noe de både har gjort og fortsatt i en viss utstrekning gjør, bør de samtidig betraktes som arbeiderpartier.

En klasses umiddelbare interesser, er imidlertid ikke alltid åpenbare, og de kan også være forskjellige og til dels også motstridende på tvers av ulike segmenter innenfor klassen. For eksempel kan det fort oppstå motstridende umiddelbare interesser mellom faglært og ufaglært arbeidskraft, mellom hånds- og åndsarbeidere, mellom ansatte i privat og offentlig sektor, mellom ansatte i eksportrettet og nasjonalt innrettet industri, mellom kjønn, nasjonaliteter, kulturer osv. Når maktforholdene innenfor borgerskapet endrer seg, og med dette det kapitalistiske produksjonsregimet, vil også de umiddelbare interessene bli desto mer uklare og, i hvert fall tilsynelatende, motstridende. Et typisk eksempel på dette, er forholdet mellom privat og offentlig sektor. Under den korporative liberalismen, var det sjelden noe spørsmål om det offentlige burde ha ansvaret for en rekke sentrale oppgaver. I dag, derimot, hender det ikke sjelden at motstandere av privatisering blir møtt med påstander om at de rakker ned på ansatte i privat sektor når de peker på følgene av privatisering. Det er, med andre ord, slett ikke merkelig at 70-tallet også ble en periode med store brytninger innenfor sosialdemokratiet. Resultatet av disse brytningene, derimot, åpenbarte også sosialdemokratiets grunnleggende klassekarakter innenfor nyliberalismen.

Arbeiderpartiet har i Norge fått mye helt rettmessig kritikk fra venstre og, dog i noe mindre monn, fra fagbevegelsen for ikke bare å akseptere nyliberale reformer, men også for å være en pådriver for dem. Allerede før Kåre Willoch inntok statsministerkontoret, hadde Arbeiderparti-regjeringen forlatt motkonjunktur- og lavrentepolitikken, vedtatt en pris- og inntektsstopp og dreid skattleggingen fra direkte til indirekte skatter. Det var også under Arbeiderpartiets ledelse Posten og NSB ble omgjort til særlovsselskaper, markedsprinsipper ble innført som styringsprinsipp i helsesektoren og privatiseringsprosessen i Telenor og Statoil begynte. På kommunalt nivå betydde det lite hvem som styrte da transport- og kraftselskaper gradvis ble fristilt og solgt. Det har ikke vært noen merkbar forskjell på implementeringen av prinsipper fra privat sektor i offentlig styring.5 Under den rød-grønne regjeringen har det såkalte skatteløftet vært det styrende prinsippet for offentlige finanser. Dette prinsippet, som i korthet betyr at skatte- og avgiftsnivået skal ligge på det nivået Per Kristian Foss satte det til i 2004, har satt en effektiv stopp for investeringer både i velferd og offentlige infrastruktur.

Også ellers i Europa har sosialdemokratiske regjeringer gått i spissen for nyliberale reformer. I perioden 1997–2002 klarte de franske sosialdemokratene å gjennomføre en privatiseringsprosess som fikk de konservative forgjengerne til å fremstå som svært moderate. Rundt 900 statlige selskaper ble hel- eller delprivatisert, deriblant France Telecom, Air France og flere store banker. Regjeringen innførte også en arbeidstidsreform, som på den ene siden reduserte arbeidsuka fra 39 til 35 timer, men som på den andre siden ga rom for mye større grad av fleksibilitet og såkalt lokal tilpasning, og som også i ettertid har skapt et større press på lønningene til franske arbeidere, særlig i privat sektor.

I Tyskland var det en sosialdemokratisk regjering som iverksatte de såkalte Hartzreformene. Den mest kontroversielle reformen var en arbeidsmarkedsreform som reduserte arbeidsløshetstrygden betraktelig og gjorde den til en behovsprøvd ytelse der ikke bare den arbeidsløses situasjon ble tatt i betraktning, men også ektefellens inntekt. Innretningen av reformen innebærer også et press på lønnsnivået, siden arbeidsløse ofte blir pålagt å takke ja til jobber under minstelønnsnivået. Reformen avfødte noen av de største protestene Tyskland har sett etter annen verdenskrig, og var også avgjørende for at det sosialdemokratiske partiet sprakk og gikk på et brutalt nederlag ved valget i 2005, et nederlag de fortsatt er dypt preget av.

Skattepolitikken viser et lignende mønster. Det var sosialdemokraten Gerhard Schröder som reduserte den maksimale prosentsatsen på inntektsskatt fra 53 prosent, som den var under kristendemokraten Helmut Kohl, til 42 prosent. En tilsvarende reform ble vedtatt og iverksatt av den sosialdemokratiske regjeringen i Frankrike. I perioden rundt 2000 benyttet også flere europeiske sosialdemokratiske regjeringer, blant annet i Tyskland, Frankrike, Portugal, Storbritannia og Italia, makten til å kutte i selskapsskatten. Dette står i et særlig grelt lys når man vet at Spania og Belgia, to av de tre EU-landene som ikke hadde sosialdemokrater ved makten, holdt den stabil. I dag har det faktisk gått så langt at en rekke prominente rike har bedt om å få betale mer skatt. Ett av landene der det i skrivende stund vurderes er Spania, der den sittende sosialdemokratiske regjeringen, i et desperat forsøk på å beholde makten, planlegger å gjeninnføre en ekstraskatt for de rikeste, en skatt de selv avskaffet i 2008.6

Europeisk integrasjon

For å forstå sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen, er det ikke mulig å komme utenom EU og dets forløpere. Selv om EU aldri har vært noe sosialdemokratisk prosjekt, er det ikke til å komme forbi at sosialdemokrater har vært svært viktige i utviklingen av EU. Tre av de seks statslederne som underskrev Romatraktaten i 1957, var sosialdemokrater, og både i Norge og Danmark var det sosialdemokratiske regjeringer som ledet kampanjene for å innlemme landene i EEC i 1972. Flere av de institusjonene som ble opprettet i de første 15 årene, var, videre, spesifikt innrettet på å skape et felles rammeverk for en korporativ liberalisme.

Det har imidlertid vært flere problemer med overnasjonalitet. Uten en felles pengeog rentepolitikk var det så godt som umulig å skape en felles korporativ-liberalistisk struktur. Uten felles skattemyndighet var det like umulig å skape felles velferdssystemer. Mens det første i dag er en realitet, dog under den nyliberalistiske ortodoksien, er det siste fortsatt i det blå, men det er heller ikke av vesentlig betydning for nyliberalismen. I tillegg kommer selvsagt fraværet av en felles europeisk offentlighet med en felles politisk og faglig arena.

Mens overnasjonaliteten vanskelig kunne løse Europas utfordringer fra et korporativt liberalistisk ståsted, var det desto mer effektivt som et nyliberalistisk redskap. Medlemslandene, med unntak av Storbritannia, der Thatcher for lengst hadde erklært krig mot arbeiderklassen, befant seg rundt 1980 i et spenningsfelt mellom korporativ liberalisme og nyliberalisme. Hele EF-prosjektet fremsto som relativt ubetydelig, en fase som siden har blitt omtalt som euroskerose, men da European Round Table of Industrialists, en klubb for direktører i viktige europeiske bedrifter, lanserte ideen om et felles marked, ble dette tatt imot med åpne armer, også av sosialdemokrater flest, med unntak av i Danmark. Den franske sosialdemokraten Jacques Delors, som fra 1984 ledet EF-kommisjonen, står i ettertiden som den fremste pådriveren for prosjektet.

Prinsippene bak det indre markedet bør være kjent, med felles regler for handel og finans. Medlemslandene står i prinsippet fortsatt fritt når det gjelder sosial- og lønnspolitikk, men dette er nå løsrevet fra de økonomiske virkemidlene. Den økonomiske krisa viser dette i all sin grusomhet. I Øst-Europa er det for eksempel bare Polen og Tsjekkia som har sluppet unna de verste utslagene av krisa, men siden Polen, i motsetning til Tsjekkia, har en flytende kurs mot euroen, har de vært bedre rustet til å benytte seg av pengepolitikken for å demme opp. Slovakia, derimot, som gikk over til euro i 2009, har frasagt seg alle disse virkemidlene, med forferdelige resultater.7

Medlemslandene er heller ikke i stand til å benytte seg av rentepolitiske virkemidler for å få hjulene i gang i eget land. Det er det kun den europeiske sentralbanken, som står utenfor politisk kontroll, som kan. Dette, kombinert med strenge krav til budsjettdisiplin, fremtvinger drastiske kutt i velferdsordningene, med de følgene det har. Denne typen prosesser i for eksempel Hellas er selvsagt ikke bare sosialdemokratenes ansvar, men når lojaliteten til den europeiske sentralbanken er sterkere enn lojaliteten til velferdsstaten, illustrerer utviklingen i Hellas hvordan euroen binder et land på hender og føtter. Kontrasten til Island, der devalueringen av den islandske kronen nettopp har gjort landet i stand til å komme relativt helskinnet ut av en lignende situasjon, kunne knapt vært mer dramatisk.

I den andre enden står kapitalens fire friheter, som utøver et storstilt press både på skatte- og lønnsnivået i de enkelte landene, noe som bare forsterker disse problemene. I en oppgangskonjunktur står dette ikke i motstrid til å opprettholde de velferdsordningene som allerede eksisterer i medlemslandene, men i en nedgangskonjunktur formelig ber denne strukturen om nyliberale løsninger. Dette har fått enkelte venstreorienterte eurofanatikere, som filosofen Jürgen Habermas, til å ta til orde for å gi EU utvidede politiske fullmakter og å ilegge skatter, og dermed gjøre det til en de facto stat. Det disse derimot ikke tar i betraktning, er eksistensen av nasjonale offentligheter, med egne språk, kulturer, massemedier og politiske tradisjoner, og det samtidige fraværet av en felleseuropeisk offentlighet. Å bygge mothegemoni mot det rådende hegemoniet i en slik situasjon vil være fullstendig nytteløst, og en slik utvikling vil dermed overlate politikken til de allerede dominerende kreftene i enda større grad enn i dag.

Dette til tross, sosialdemokratiet har for lengst blitt EUs varmeste forsvarer, og forsvaret av nyliberal omstrukturering er like varmt som forsvaret for andre idealer de mener å se i den europeiske integrasjonen. EU har på denne måten vært helt avgjørende i å plassere sosialdemokratiet trygt i den nyliberalistiske leiren. I Norge ser vi dette nærmest daglig, når regjeringen, uten så mye som å mukke, implementerer direktiver fra Brüssel, og de eneste argumentene for å implementere dem er forpliktelsene Norge har gjennom EØS-avtalen.

Norge befinner seg riktignok i en helt annen økonomisk situasjon enn EU, og politikken vil ikke nødvendigvis ha de samme følgene her som i de delene av Europa som er hardere rammet av krisa. Men når for eksempel frykten for utflagging blir et argument for ikke å øke skattenivået, noe som kunne vært forhindret enkelt dersom Norge ikke hadde svelget de fire frihetene, illustrerer det også hvordan Norge, selv som ikke-medlem og selv med en regjering med en av Europas, tross alt, mest radikale regjeringserklæringer, blir bundet av integrasjonen.

Sosialdemokratiet i dag

Begrepet korporativ liberalisme viser til en liberalisme preget av samarbeid mellom de viktigste samfunnsaktørene – stat, kapital og arbeid. Riktignok ble den korporative liberalismen i flere land implementert uten spesielt stor arbeiderdeltakelse, men i de landene der sosialdemokratene hadde vunnet regjeringsmakt, fikk de sosialdemokratiske partiene en helt særegen betydning for den korporative liberalismen. Som arbeiderpartier, i den forstand at de hadde stor oppslutning i arbeiderklassen, var de på en helt annen måte enn borgerlige partier, i stand til å disiplinere klassen. Kontrasten mellom for eksempel de skandinaviske landene, der sosialdemokratiet dominerte fagbevegelsen og var det typiske regjeringspartiet, på den ene siden, og Italia og Frankrike, der de største fagorganisasjonene var kommunistiske og sosialdemokratene spilte en langt mindre fremtredende rolle, er karakteristisk i så måte.8 Sosialdemokratiet ble dermed en garanti for den korporative liberalismen og en kraft som kunne demme opp for mer radikale krav, i tråd med klassens grunnleggende interesser.

Under nyliberalismen, blir imidlertid samarbeidsforholdet mellom de tre partene drastisk endret. Selv om det vanskelig kan sies at det var noen likeverdighet mellom arbeid og kapital under den korporative liberalismen, ble likevel arbeiderklassen tillagt en langt viktigere betydning enn tilfellet er i dag. Motkonjunkturpolitikken var en politikk der arbeiderklassen måtte bli tatt hensyn til i dobbeltrollen som lønnsmottaker og forbruker. Når det i dag ikke skal drives motkonjunkturpolitikk, blir ikke denne dobbeltrollen så veldig viktig. Økt internasjonalisering, såkalt globalisering, og dermed en enda mer uklar sammenheng mellom disse rollene, styrker denne tendensen. Resultatet av den nyliberale politikken er privatisering, fleksibilisering og økte forskjeller. For sosialdemokratiet er imidlertid problemet at dette er langt vanskeligere å selge som arbeiderklassens umiddelbare interesser enn den politikken som kunne selges under den korporative liberalismen. Selv om forholdet mellom den norske LO-ledelsen og Arbeiderpartiet fortsatt er svært tett, gjør dette det også vanskeligere å bruke LO som et redskap for partiet og profilere seg som partiet for de fagorganiserte. Sagt på en annen måte: Den kapitalistiske formasjonen vi ser i dag, er langt dårligere tilpasset sosialdemokratiet og langt bedre tilpasset andre partier.

Sosialdemokratiets tilpasning til nyliberalismen har også innebåret en betydelig organisatorisk endring, der partipolitikken i langt større grad har blitt en karrierevei. Allerede i 1969 slo Ottar Hellevik fast at Stortinget representerte en sosial elite.9 Utviklingen siden den gang har fordypet dette ytterligere.10 Stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer går sjelden tilbake til sine gamle jobber når de en gang er ferdige, og de rekrutteres i stadig økende grad fra et stadig mindre segment av befolkningen. Dette er en utvikling som er merkbar i hele Europa, og det har også trengt dypt inn i sosialdemokratiet. Når Arbeiderpartiet i Oslo mønstrer en bankdirektørfrue fra Frogner som byrådslederkandidat, og når Jonas Gahr Støre er favoritt til å overta som partileder ved neste korsvei, så gjør det noe med gjenkjennelseseffekten

Etter kommunevalget i Oslo har flere valganalytikere uttalt at årsaken til Høyres suksess er at de trenger inn i Arbeiderpartiets grunnfjell. Til en viss grad kan det være noe i dette, men som ved tidligere valg, viser resultatet at Høyres suksess først og fremst har å gjøre med at Oslo Vest har langt høyere valgdeltakelse enn Oslo Øst. Det er også her mye av nøkkelen ligger, men Arbeiderpartiet synes bare i begrenset grad til å være villig til å gjøre noe med det. I forbindelse med valget inngikk partiet en avtale med Huseiernes landsforbund om ikke å innføre eiendomsskatt. I 1995 hadde Oslo kommune 533 millioner kroner i inntekter fra eiendomsskatt, beløpet ville antakelig blitt betraktelig høyere i dag, og dette er penger som kunne vært brukt systematisk til en sosial utjevning mellom øst og vest. Inntektene ville først og fremst kommet fra eiendomsbesittere på Oslo Vest, og, brukt på tiltak i øst, ville dette gitt en betydelig omfordelingseffekt. Selv om et program for en slik omfordeling ville vist en vilje til å gjøre noe med det dagens byråd ikke er interessert i å gjøre noe med, valgte de heller å hoppe da Peter Batta sa «hopp,» og dermed tilfredsstille ønskene til Høyres kjernevelgere, som uansett ikke ville stemt for et nytt byråd. Dette ville selvsagt ikke vært noen garanti for et annet utfall av valget, men det ville vist at det finnes et alternativ til den delte byen som høyresida er så oppsatt på å beholde.

Sosialdemokratiets utfordringer

Dette betyr ikke at løsningen på sosialdemokratiets krise ligger i å vende tilbake til den korporative liberalismen. Den var bygget på en idé, idéen om at det var mulig å unngå kriser i kapitalismen. Dette viste seg ikke å holde vann. Forslag om å vende tilbake til Keynes’ teorier bør derfor mottas med forsiktighet.11 Det er ikke mulig å vende tilbake til tidligere tiders strukturer, det er de eksisterende strukturene som må utfordres. Da han ble valgt til Labour-leder, uttalte Ed Miliband at de situasjonene der partiet har nytt størst suksess, er de situasjonene der de har våget å utfordre den konvensjonelle visdommen. Selv om det så langt tyder på at det er langt mellom liv og lære for Miliband, er dette en viktig erkjennelse.

Hellas var, frem til den nye samlingsregjeringen ble innsatt, et av få land i Europa der sosialdemokratene har styrt alene de senere årene. Landets historie, med militærdiktatur frem til 1974, har riktignok bidratt til å gjøre landets sosialdemokratiske parti PASOK til noe annet enn søsterpartiene i land som ikke har denne historien, men det er av mindre betydning i denne sammenhengen. Hellas var det siste landet som fikk lov til å slutte seg til euroen før den ble innført, og mange har i ettertid påpekt at dette var et uheldig valg, både for euroens og Hellas sin egen del. Hellas har et merkbart lavere produktivitetsnivå enn resten av euroområdet, og innføringen av euroen resulterte i første omgang i en betydelig prisøkning. Likevel er den gjelda landet har pådratt seg en gjeld som er basert på euroen, og dermed produktivitetsnivået i hele eurosonen. Dette gjør også etableringen av en eventuell ny drakme langt mer kostbart enn det ville vært å beholde den gamle. I alle tilfeller har Hellas nå gått med på omfattende kuttpakker i regi av IMF og EU. Utgiftene i offentlig sektor kuttes, inkludert offentlige lønninger og velferdsytelser, og personbeskatningen økes – alt dette for å få lov til å penger av IMF og EU for igjen å kunne betale ned den gjelda de har.

Under korporativt liberalistiske styreformer, ville løsningen antakelig heller ligget i en bevisst motkonjunkturpolitikk, der arbeiderklassens kjøpekraft ble økt, ikke redusert, og inflasjonen brukt som redskap til å redusere gjelda. Det siste ble gjort i Argentina, som opplevde noe av det samme i 2001. Den argentinske pesoen ble løsrevet fra dollaren, og de argentinske myndighetene under Nestor Kirchner forhandlet frem avtaler med kreditorene der de aksepterte å slette en del av gjelden mot at resten ble betalt. I 2005, da støvet la seg, hadde gjelden blitt redusert til en tredel, og var dermed mye enklere å håndtere.12 Dette er også en mulighet i Hellas. Det er også mulig å øke skattene slik at det er de som er ansvarlige for krisa som må betale, ikke vanlige folk. Av lojalitet til nyliberale prinsipper, velger imidlertid PASOK ikke å gjøre dette – på tross av at denne politikken har redusert oppslutningen deres fra valget i 2009 til det halve.

Selv om Norge ikke er like hardt rammet av krisa, får den nyliberale politikken utslag også i Norge. Skoler, veier og jernbane forfaller, sykehus legges ned og velferdsytelser er under press. Samtidig vokser det private forbruket. Både SV og SP har tatt til orde for å forlate skatteløftet og å bruke økte skatter til å overføre nødvendige midler fra privat til offentlig konsum, men dette har blitt hamret ned av Arbeiderpartiet, som tydeligvis ikke ser noe galt i at kjøpesentre og badeland blir prioritert fremfor fritidssentre og svømmehaller. En snuoperasjon vil selvsagt bli kraftig kritisert av høyresida, men målet for en regjering, som liker å fremstå som en venstreorientert regjering, bør heller ikke være å tilfredsstille høyresida. Når statsbudsjettet knapt klarer å gjøre Siv Jensen sjokkert, bør det alene få enkelte varsellamper til å blinke. Den venstreorienterte tenketanken Manifest Analyse har for eksempel beregnet at man ved å sløyfe rentefradraget på lån over 2 millioner kroner vil gi en inntekt på 10 milliarder, mens en omsetningsavgift på 0,5 prosent på børsen, tilsvarende det Storbritannia har, og også hadde under Thatcher, vil føre til ytterligere 12 milliarder i inntekter.13 Dette vil ikke ramme folk flest, det vil ramme dem som allerede har mest, og som uansett ikke vil stemme Arbeiderpartiet. Når i tillegg meningsmålinger viser at et klart flertall av de spurte gjerne betaler mer skatt dersom de får noe tilbake for det, er det vanskelig å se noe fornuftig resonnement bak denne motviljen, annet enn rent ideologiske årsaker.

Det er ikke tvil om at nyliberalismen etter 2008 har opplevd en hegemonikrise. Sosialdemokratiet har bare i meget begrenset grad maktet å utnytte denne hegemonikrisen. Det er heller ikke overraskende. Det var heller ikke slik at alle høyrepartiene valgte nyliberalismen som løsning. I USA var det for eksempel republikaneren Richard M. Nixon, en av de mest reaksjonære presidentene i USA etter annen verdenskrig, som sto bak et av de mest drastiske korporativt liberalistiske tiltakene siden Roosevelts tid, da han avskaffet Bretton Woods-systemet med fast vekslingskurs mellom en rekke valutaer og dollaren. En annen forskjell er at nyliberalismen hadde det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si opinionsskapere for et nytt hegemoni. Når imidlertid kritikere av nyliberalismen i dag kommer med sine løsninger, er de ofte basert på ideen om at den korporative liberalismen vil kunne forhindre nye kriser. Det vet man at den ikke kan, og derfor lyder det faktisk mer plausibelt når nyliberalister legger skylden på de landevinningene fra den korporative liberalismens tid som har blitt videreført under nyliberalismen.

Mothegemoni

Sosialdemokratiet har hatt store problemer med å tilpasse seg nyliberalismen. På den ene siden har sosialdemokrater ikke stått tilbake for andre partier når nyliberale reformer skal vedtas og gjennomføres. På den andre siden forsøker de å bevare restene av den korporative liberalismen, om ikke nødvendigvis så helhjertet, så i hvert fall i større grad enn de fleste, men ikke nødvendigvis alle, tradisjonelt borgerlige partier. Dermed havner de i en stadig bredere spagat. Årsakene til dette er flere, men en viktig faktor, er at mens massepartiet er godt tilpasset en korporativ liberalisme, passer mer toppstyrte og nettverksorienterte partier bedre til nyliberalismen.

Fremfor alt viser likevel sosialdemokratiets krise de sosialdemokratiske partienes store kapitalistiske dilemma. Da Arbeiderpartiet forlot den revolusjonære linja, også programmatisk, i 1933, var de blant de siste sosialdemokratiske partiene i verden som gjorde dette. Sosialdemokratiet er ikke en bevegelse for arbeiderklassens grunnleggende interesser, men kan, i sine beste stunder, være en bevegelse for arbeiderklassens umiddelbare interesser. Overgangen fra korporativ liberalisme til nyliberalisme har forsterket dette dilemmaet ved at det har blitt mye vanskeligere å kombinere arbeiderklassens umiddelbare interesser med interessene, både de umiddelbare og de grunnleggende, hos den hegemoniske klassefraksjonen innenfor borgerskapet.

Finanskrisa har helt klart beredt grunnen for en hegemonikrise for nyliberalismen. Hva dette vil kunne resultere i, er imidlertid et helt annet spørsmål. Protestene i Hellas og andre land som er hardt rammet av krisa, viser at det eksisterer motstand. Occupy Wall Street-bevegelsen, som i følge en meningsmåling presentert av anerkjente Time Magazine 13. oktober, har langt større sympati i den amerikanske befolkningen enn den mye mer omtalte Tea Party-bevegelsen, er et annet eksempel på det samme. Det som vil være avgjørende, er likevel om det etableres et mothegemoni. Også innenfor deler av borgerskapet er det i dag en gryende forståelse av at nyliberalismen ikke er optimal. Om noen av disse kreftene får gjennomslag, og om de kan bygge allianser med protestene mot nyliberalismen og derigjennom bli i stand til å gjennomføre en passiv revolusjon, gjenstår å se. Hvilke krefter som da eventuelt vinner frem og hvordan et nytt produksjonsregime vil kunne manifestere seg, er også helt åpent. For sosialdemokratiet er det imidlertid helt avgjørende å ta stilling til dette.

Om man likevel skal se på tegn i tiden, er det ikke usannsynlig at en eventuell bevegelse vil kunne gå i retning av en konfigurasjon der enkelte trekk fra den korporative liberalismen får en renessanse. Dette kan også gi sosialdemokratiet en slags renessanse, selv om det selvsagt ikke vil bli på samme måte som i etterkrigstiden. Uansett er det viktig ikke å miste av syne at enhver kapitalistisk konfigurasjon er kapitalistisk, med de lovmessighetene, eller utviklingstendensene, det innebærer. Så lenge ikke disse grunnleggende motsigelsene endrer seg, vil det, med mer eller mindre jevne mellomrom, oppstå kriser av større eller mindre omfang. Og sosialdemokratiet vil, som enhver annen politisk bevegelse, både prege og bli preget av det som skjer.

Noter:

  1. Gerrasimos Moschonas, «The Electoral Dynamics of European Social Democratic Parties, 1950-2009» i James Cronin, George Ross og James Shoch, What’s Left of the Left, Durham: Duke University Press, 2009, s. 53.
  2. For en nærmere beskrivelse av Gramscis hegemonibegrep, se Roger Simon, «Om Gramscis hegemonibegrep» i Rødt! nr. 1/2005
  3. Johan Petter Andresen, «AKPs nye program – et tilbakeskritt i forståelsen av det kapitalistiske systemet» i Røde Fane nr. 2/2002
  4. Erik Olin Wright, Class, Crisis and the State, London: Verso Books, 1978
  5. Se f.eks. Peder Martin Lysestøl og Roar Eilertsen, Den nyliberale revolusjonen, Oslo: De Facto, 2001
  6. Denne artikkelen er skrevet før det spanske valget 20. november, et valg alt tyder på at den sittende sosialdemokratiske regjeringen vil tape så det synger etter.
  7. Jane Hardy, «Krise og økonomisk nedtur i Øst- og Sentral-Europa» i Rødt! nr. 1/2011
  8. Leo Panitch, «Trade Unions and the Capitalist State» i New Left Review nr. 125, januar 1981
  9. Ottar Hellevik, Stortinget – en sosial elite?, Oslo, Pax, 1969
  10. Hanne Marthe Narud, «Det norske Storting: Et ’folketing’ eller en samling ’politiske broilere’?» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift nr. 4/2006 
  11. Se Ismail Hossein-Zadehs artikkel «Keynesianske myter og illusjoner» i dette nummeret av Rødt!
  12. Rick Wolff, «Hellas og statsgjeld» i Rødt! nr. 2A/2010
  13. Manifest Analyse, Velferd eller skattestopp, Oslo: Manifest Analyse, 2010