Om Høyre og FrPs feminisme
Av Sigrun Feiring
Det er overraskende mange feminister på Stortinget. Avisa Klassekampen fant faktisk etfeministisk flertall.
Særlig overraskende var det å finne mange feminister i partiet Høyre. Det kan virke som om Høyre med tenketanken Civita er på denideologiske offensiven.
Med fare for et regjeringsskifte til høsten blir spørsmålet hva en Høyre og FrP-regjering vil bety for kvinner. Hva er deres feministiskepolitikk?
Sigrun Feiring er medlem av kvinneutvalget til Rødt.
Feminisme og kvinnekamp har primært tilhørt venstresiden i norsk politikk, men Høyres kvinneforum spår nye tider. Den feministiske framtiden vil ifølge kvinnepolitisk leder, Linda Chatrine Helleland, stå i liberalfeminismens tegn. Liberalfeminisme er ingen ny idé. Den kan spores tilbake til opplysningstiden og den første feministiske bølgen med kampen for stemmerett og utdanning som feministiske hovedsaker. I dag er liberalfeminismen noe annet enn en rettighetskamp. Kjernen i den liberale feministen er troen på enkeltindividet. «Hvis jeg skulle gått i 8. marstog i år, ville jeg gått under paroler som står opp for individet, valgfrihet og selvstendighet,» skriver Helleland. 8. mars-parolene «Stopp pensjonsreformen », «Nei til Barbie-tyranniet» og «6 timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon » kritiseres for å ikke være viktige. Kampen mot et umulig skjønnhetsideal eller retten til en god pensjon er tydeligvis ikke individualistisk nok for Helleland. Høyres kvinneforum presenterer ingen alternative 8. mars-paroler, men er ikke nådig i sin kritikkav de såkalt «kvinnelige sosialistene».
Feminisme = privatisering og konkurranseutsetting
For det første kritiseres den kollektive tankegangen. «Kvinner blir sett på som en kollektiv gruppe med svake individer», eller enda verre «individet finnes ikke». Forholdet mellom individ og kollektiv berører et feministisk dilemma. Kan en definere kvinner som en gruppe med felles interesser og erfaringer når målet er å dekonstruere kjønnsskillene? Kollektiv og individ trenger ikke å stå i motsetning til hverandre om en holder rede på hva som er mål og hva som er virkemiddel. Lønnsgapet mellom kvinner og menn er et strukturelt problem som må løses kollektivt for at hver enkelt kvinne skal få økt økonomisk selvstendighet. Rød Ungdoms bøllekurs er et eksempel der jenter blir sterkere sammen. Høyre ønsker ikke åse at et kollektiv har denne nytten.
For det andre går Høyres kvinneforum til angrep på statsfeministene. At likestilling mellom kjønn ikke er oppnådd, beviser bare at statsfeministenes tar feil, lovreguleringer funker ikke. Høyre og FrP er ideologisk mot kvotering og øremerkede midler for å rette på ubalansen. «Statsfeminisme gjør alle kvinnespørsmål til noe staten skal håndtere, en tro på at alt kan løses med regulering og bidrag fra statskassa,» skriver Helleland. Som eksempel på overtramp fra feministenes side bruker hun ønsket om å øremerke 40 %av Innovasjon Norges midler til kvinner.
«Oppfatningen av at statlige midler skal fungere som risikokapital for kvinner som vil skape sin egen arbeidsplass, avslører et syn på kvinnen som umulig kan overleve i et fritt marked. Kvinnen må få øremerkede bidrag fordi hun ikke evner å få tak i privat kapital for å realisere sine ideer».
Å stille krav om materiell likhet, er for Høyre å redusere kvinnen til et evneveikt offer. I praksis gir Høyre skylden for urettferdige forskjeller til de individuelle kvinnenede snakker så varmt om.
Høyres feminisme handler ikke om å frigjøre kvinner fra patriarkalske strukturer, den handler om å redde kvinner fra statlig styring. Kvinnekampen handler «Om å stå på egne ben og bygge opp våre egne liv, uten at staten skal styre oss fra vugge til grav». På jakt etter 8. mars-paroler på Høyre sine nettsider finner jeg overskrifter som «Frihandel gir frie kvinner» og «Ja til privat omsorg». Alt kan løses med litt privatisering og konkurranseutsetting, også likestillingskampen. Høyre lover at løsningen på det lave lønnsnivået i omsorgsyrkene er å få privatpraktiserende sykepleiere og hjelpepleiere. Det er den økte konkurransen som med magisk kraft vil få opp lønnsnivået. Privatisering, konkurranseutsetting og bestemor på anbud er altså feministiske kampsaker for Høyre i 2009. Da ordner alt seg selv. Og hvis arbeidsmarkedet blir litt mindre kjønnsdelt, er det kanskje en naturligforklaring på det hele?
FrPs feministiske politikk
Det første Siv Jensen gjør etter å ha erklært seg selv for feminist, er å angripe norskefeminister:
«Det gir meg en kvalmende følelse å se hvordan norske feminister demonstrerer for å få flere kvinner inn i styrerommene, mens innvandrerkvinner mangler de mest grunnleggende rettighetene.»
Siv Jensen mener at norske feminister er navlebeskuende og ønsker seg mer fokus på de problemene minoritetskvinner møter. Hun trekker fram problemer som vold, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, og Hege Storhaug applauderer. Jensens kvalmende følelse til tross, det er få eller ingen tiltak for minioritetskvinner å finne i FrPs program. FrP støttet helhjertet strupetaket på krisesenterbevegelsen, den viktigste hjelpeinstansen for voldsutsatte minoritetskvinner. Da forslaget om gratis barnehageplass for minoritetsgrupper var oppe til diskusjon, sa Per Sandberg fra FrP et blankt nei. Han hevdet at forslaget ville virke svært urettferdig for nordmenn, og dessuten skape skepsis mot innvandrere. Gratis barnehage er tiltak man vet bidrar til større økonomisk uavhengighet i tillegg til bedre norskkunnskaper. Istedet forsvarer FrP sammen med Høyre, kontantstøtteordningen med nebb og klør. Dette tross forskning som forteller at denne ordningen holder innvandrerkvinnene utenfor arbeidslivet, oghindrer dermed integrering.
FrP får ikke understreket nok ganger at de vil stille krav til innvandrere, om de vil kalle seg norske. Innvandrere må ikke bare beherske språket, de må også tilslutte seg en norsk samfunnsforståelse. Derfor vil partiet som ønsker å avskaffe likestillingsloven,invitere innvandrere på likestillingskurs.
Det er ikke noe nytt at FrP skaper et skille mellom «oss» og «dem» med sin asyl- og integreringspolitikk. Ved å invitere innvandrere på likestillingskurs, gjør FrP likestilling til en vestlig verdi. Vi har likestilling, de andre har det ikke. Og plutselig blir kampen for likestilling en kamp mot islam. En kamp som ikke styrker muslimske kvinners frihet og likestilling. Marte Micheletskrev på 8. mars i fjor:
«Tvert imot utgjør det et direkte hinder for å føre en offensiv og vellykket feministisk integreringspolitikk. Hvorfor? Jo, fordi den utstrakte hetsen mot islam beviselig har ført til økende fundamentalisme og dermed skjerpet kvinneundertrykking i muslimske miljøer i Vesten.»
Stadfestingen av likestilling som en vestlig verdi får konsekvenser. Den fører til at debatten om undertrykking i det hvite majoritetssamfunnet ikke lenger er viktig. På denne måten slår Jensen nok en gang fast at likestillingen i Norge er fullbyrdet og norske feminister kan slutte å mase. Venstresidas feminister poengterer heldigvis at vold mot kvinner er et felles samfunnsproblem. Kampen mot vold mot kvinner har alt å tjene på å brytened skillene mellom «oss» og «dem».
Det er tydelig at vi får ha våre egne 8. mars paroler i fred. Felles bygger Høyresidas feminisme opp under myten om likestillingslandet Norge, der likestilling er oppnådd. Feminisme for liberalfeministene blir redusert til å handle om enkeltindividenes rett og utfordrer ingen patriarkalske strukturer. Om Høyre eller FrP går med på at det finnes urettferdige forskjeller, er argumentet at dette kommer til å ordne seg selv. Ved å bygge opp under denne myten er Høyre og FrP med på å dekke over og usynliggjøre forskjeller. Urettferdighetenrettferdiggjøres som enkelthendelser.
Destruktive krefter
Høyresida smykker seg med argumenter om feminisme og likestilling akkurat når det passer dem. Likestillingskampen handler ikke om å oppnå likelønn eller om å bedre minoritetskvinners situasjon. Den handler om at markedet er Gud eller at Allah er fiende. Det minner om da Bush begrunnet krigen i Afghanistan med frigjøring av kvinnene. Siden har vi ikke hørt noe mer om disse kvinnene. Høyre og FrP er slik med på å hindre en reel likestillingsdebatt. Det kan virke som de mest av alt vil avslutte det feministiske kapittelet ved å kuppe feminismebegrepet, og få det til å handle om andre ting. For eksempel privatiseringeller islamofobi.
I spørsmålet om hvilken betydning et regjeringsskifte vil ha å si for kvinner, er det tydelig at det er arbeidslivet og velferdsstaten vi må verne om med alle våre krefter. Samtidig blir utfordringen å ikke godta høyresidas premisser i feministisk debatt. I debatten om norske feminister har sviktet minoritetskvinnene, fikk Hege Storhaug og FrP et spillerom på FrPs premisser. Debatten skygget over islamofobien som lå til grunn. Utfordringen for feminister er å sørge for at likestillingsretorikken kommer ut av hendene til destruktive krefter som misbruker den. Høyresida vil aldri kunne løse likestillingsspørsmålet, men de kanødelegge mye.