Stefania Barca:
Workers of the earth. Labour, ecology and reproduction in the age of climate change
Pluto Press, 2024, 208 s.
Ønsket om en forent arbeiderbevegelse og miljøbevegelse blir ytret på mange måter, ikke sjelden av teoriglade akademikere med mer eller mindre eksplisitte politiske agendaer. I nye bøker har Jason Hickels argumentert for nedvekst og Matt Hubers har gitt oss visjoner om radikaliserte energiarbeidere, begge deler er to ganske så ulike eksempler på hvordan teori og handlingsprogrammer smelter sammen. En annen stemme som har bemerket seg på dette feltet, er den italienske historikeren Stefania Barca. Og i hennes siste bok Workers of the earth utfordres både industrifetisjismen hun finner hos mange økososialister, og den klasseblinde vekstkritikken som har preget deler av degrowth-bevegelsen.
Som historiker har Barca en fordel i jakten på svar: Hun trenger ikke begrense søket til dagens politiske landskap. I den første delen av boka tar hun derfor leseren med på en rundtur gjennom etterkrigstidas Italia og England, der vi får lære om ulike bevegelsers kamp mot naturødeleggelse. Hun legger også inn et stopp blant aktivister i Brasils regnskoger.
I motsetning til hennes forrige bok, Forces of reproduction (2020), som var teoritung ogkrevende lesning, tyder ttittelens revolusjonære referanse t på at hun vil nå bredere ut for å skape endring med sin historiefortelling. Jeg leser boka som et ønske om å gjøre dette på to nivåer. For det første oppfordrer hun til politisk mobilisering og skriver seg på den måten inn i rekka av akademikere som jeg antydet innledningsvis. I tillegg forsøker Barca å omskrive den politiske historien ved å vise eksempler på hvordan arbeiderklassekvinner har vært en viktig men oversett del av miljøkampen, ikke ulikt det nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj gjorde med krigshistorien. I et intervju med tidsskriftet Spectre forklarer forfatteren at engasjementet for de oversette kvinnene kan spores tilbake til hennes egen oppvekst i en arbeiderklassebydel i 1970-tallets Napoli, der menn og maskiner dominerte både bybildet og historiefortellingen.
Det bærende argumentet i Workers of the earth,uUnite! er at ethvert troverdig forsøk på å forene arbeiderbevegelsen og miljøbevegelsen må utvide sin forståelse av arbeideren som subjekt. Der mye av litteraturen om rettferdig omstilling har satt søkelys på den gjenstridige industriarbeideren, og hvordan han (for det er ofte en han) kan lokkes inn i solidaritetsprosjekter gjennom løfter om grønn vekst, er Barca mer opptatt av ulønnet arbeid, kvinnearbeid og omsorgsarbeid. Dette arbeidet med å nære og reparere handler ikke bare om naturen i oss, altså menneskelige kropper og lokalsamfunn, men vel så mye om naturen rundt oss, det vil si økosystemene vi er avhenger av. Ved å ta utgangspunkt i dette arbeidet, og løfte frem disse arbeiderne som aktivister og dermed politiske subjekter, peker Barca på muligheten for et nedvekstsamfunn der kollektiv kontroll over produksjonsmidlene går hånd i hånd med det hun kaller av-fremmedgjøring av vårt forhold til naturen.
Slike interessante teoretiske refleksjoner fyller den siste delen av boka og er basert på hennes inngående kjennskap til økofeministisk litteratur. Lesere med interesse for denne teoritradisjonen vil oppleve at sluttkapitlene gir oss sammenhengende fortellinger som er noe langt mer enn enkeltstående anekdoter. Andre vil kanskje heller se på bokas avslutning som en akademisk avsporing, eller spørre seg hvordan historiske eksempler og teoretiske utlegninger kan anspore til politisk handling i dag.
For norske lesere med en viss kjennskap til pågående forsøk på å forene røde og grønne krefter rundt et politisk program, reiser Barcas bok like mange spørsmål som den gir svar. Selv om det er plass til både oljearbeidere og fagforeningsaktivister på Barcas rettferdighetslag, har hennes eksempler som oftest det til felles at de er ofre for kapitalkreftenes marginalisering. Hennes politiske subjekter har lite å tjene på løfter om grønn vekst. Men hva med alle de arbeiderne som bokstavelig talt har en aksje i det grønne skiftet? Gitt den oppmerksomhet disse allerede har fått i samtalen om rettferdig omstilling, er det både forståelig og prisverdig at hun bruker denne boka til å vende blikket mot de som ikke får anerkjennelse for sitt arbeid. Men det hadde vært interessant å lese en mer grundig diskusjon fra forfatterens side om hvordan en politisk allianse mellom omsorgsarbeidere, urfolk, kvinnebevegelse og industriforbund kan bygges i praksis.