Revolusjonens A — Å: Hammerfestkommunen
Av Mathias Bismo
Mathias Bismo,
Redkasjonsmedlem i Gnist
Hammerfestkommunen, som varte i knappe tre uker i 1921, er antakelig det nærmeste man i Norge har kommet en situasjon der arbeiderbevegelsen har tatt politisk makt uten å forsøke og overta det eksisterende administrasjonsapparatet, men gjennom å skape sine egne organer og institusjoner. Trass i den korte varigheten og trass i det lille området den kontrollerte bidro den med viktige erfaringer.
Begrepet Hammerfestkommunen har først oppstått i ettertid. Mens den eksisterte, ble den oppfattet som den lokale organiseringen av sjømannsstreiken, som ble iverksatt 9. mai. Etter noen år med gode tider, hadde konjunkturene snudd. Samtidig førte myndighetene en deflasjonspolitikk som gjorde vondt verre. Fra arbeidsgiversiden var imidlertid kravet som det alltid har vært – det er arbeidsfolk som må betale for dette. Norges Rederiforbund krevde en lønnsreduksjon på 33 prosent og at arbeiderne skulle få inndratt de to ukene med ferie de hadde kjempet frem året før. Dette var uakseptabelt. Sjømennene gikk til streik og fikk følge av bryggearbeiderne i sympatistreik.
Som så ofte både før og siden forsøkte arbeidsgiver å undergrave streiken ved å sette inn streikebrytere. Ingen steder ble dette slått kraftigere ned på enn i Hammerfest. All virksomhet på kaia ble kontrollert av streikekomiteen, og bare nødvendig transport, som postgang og transport av nødvendighetsartikler, ble tillatt dersom de søkte komiteen om dispensasjon. Også persontransporten ble underlagt kontroll, forsøk på streikebryteri ble møtt med resolutte reaksjoner, og ulovlig last ble mer eller mindre systematisk losset av skipene og plassert på kaia. Streikekomiteen hadde kontrollen, og politiet hadde lite de kunne stille opp med. Mange av skipene med streikebrytere tok konsekvensen av dette og seilte helt enkelt forbi Hammerfest, til andre havner der de streikende var dårligere organisert og der streikebryterne fikk gjort «jobben sin».
Selv om den lokale politistyrken på fire mann aksepterte den nye ordningen, ble stemningen stadig dårligere blant borgerskapet, særlig handelsborgerskapet. Hammerfest var en liten by, med i overkant av 3 500 innbyggere, men havna var den viktigste nord for Tromsø, og kontrollen som foregikk her, fikk stor betydning for landsdelen. Når rederne og handelsstanden i tillegg valgte konfrontasjon fremfor å søke dispensasjon, kom det flere ganger til bråk og endatil regelrette gatekamper. For å møte kravene fra det lokale borgerskapet endte det derfor med at det ble sendt et marineskip til byen for å bistå politiet, men da de menige slett ikke ville la seg bruke til å slå ned en streik, svarte Justisdepartementet med å sende enda et skip samt å mobilisere styrker fra Alta, denne gangen bestående av soldater uten sosialistiske sympatier. Under beskyttelse av kuler og krutt sørget man med dette for at streikebryterne fikk gjort «jobben sin», slik de fikk ved andre havner. Hammerfestkommunen var over.
1921 var et viktig streikeår i Norge, og sjømannsstreiken ble også et forspill til storstreiken, da LO tok ut flere i én og samme streik enn noensinne tidligere. Det var også midt i en viktig brytningstid for arbeiderbevegelsen, der spørsmålet om generalstreik og revolusjon med ett var blitt aktuelt. Sjømannsstreiken startet som en defensiv faglig-økonomisk kamp, men den viste også at det kan være nødvendig å gå utover det faglig-økonomiske, å opprette egne tvangsmekanismer, for å sikre at streiken faktisk blir effektiv. Det er ikke slik at Hammerfestkommunen er det eneste eksemplet på at en streikekamp har skapt et høyt konfliktnivå, og det er heller ikke det eneste eksemplet på at det militære har blitt satt inn mot streikende arbeidere. Det spesielle med Hammerfestkommunen er at den antok sin form som den logiske konsekvensen av en lovlig streik.
Samtidig var Hammerfest nokså alene i denne forståelsen. I andre havner, som i Tromsø og i Honningsvåg, var det også streik. Og selv om nok også streikebryterne fikk høre det der, så gikk skipene, med last og passasjerer, uten at det var godkjent av de lokale streikekomiteer. LO, på sin side, var nok mest opptatt av den forestående storstreiken og uenighetene rundt strategi i denne, og selv om Hammerfestkommunen ble omtalt i positive ordelag i arbeiderpressa, og med tilsvarende bestyrtelse i borgerpressa, landet over, var de få, om noen, forsøk på noe lignende andre steder. Riktignok hadde streikekomiteene i Tromsø og Honningsvåg en rolle med å godkjenne passasjertransport til Hammerfest, men der sluttet i stor grad også samarbeidet. Store avstander og dårlige forberedelser kan kanskje ha bidratt til dette, men trolig også en manglende erkjennelse av at en effektiv streik ikke alltid kan begrense seg til det faglig-økonomiske.
10. juni ble storstreiken avblåst, etter at regjeringen hadde pekt ut en ny riksmeklingsmann, og 3. juli ble sjømannsstreiken avblåst. Trass i at LO-ledelsen forsøkte å fremstille det som en seier, er det vanskelig å gå med på det. Riktignok beholdt de ferien, og riktignok ble lønnskuttet «bare» på 17 prosent, men streiken førte også til en kraftig medlemsnedgang i LO. Verst gikk det utover Norsk matros- og fyrbøterunion (i dag Norsk sjømannsforbund) der medlemstallet falt med nærmere 60 prosent. I rettsoppgjøret etter Hammerfestkommunen ble fire mann dømt til ubetinget fengsel og ytterligere tre til betinget fengsel.