Profittraten må analyseres på nytt
Av Harald Minken
Marx teori om at profittraten har en tendens til å falle har vært gjenstand for mye debatt blant marxistiske økonomer. Men hva er det egentlig Marx skriver om profittraten i bok 3 av Kapitalen?
Av Harald Minken,
medlem av Rødt, har jobbet ved Transportøkonomisk institutt og har oversatt Kapitalen bok 2 til norsk.
Foto: JP Valeru l Unsplashed
All produksjon krever arbeidskraft og produksjonsmidler (produksjonsanlegg, maskiner, energi og råvarer). Under kapitalismen er det kapitalistene som eier alle produksjonsmidlene. Arbeiderne kan derfor ikke produsere noe på egen hånd, men må selge arbeidskrafta si til kapitalistene for å leve. De selger den for et avgrenset tidsrom om gangen, og i denne tida er det kapitalisten som bestemmer hva arbeideren skal gjøre. Det kalles styringsretten.
Kapitalistisk produksjon er produksjon for profitt. Vi kan tenke oss at kapitalisten starter med en kapital, en pengeformue som han investerer i de to tingene han trenger for å drive produksjonen, arbeidskraft og produksjonsmidler. Det han investerer i arbeidskraft kaller Marx variabel kapital, og det han investerer i produksjonsmidler kalles konstant kapital. Det ligger i begrepet kapital at det er verdi som brukes for å skaffe mer verdi, eller med andre ord: gi profitt. Etter Marx’ syn er det bare bruken av arbeidskrafta, det levende arbeidet, som kan skape profitt, eller merverdi som han kaller det. Det skjer ved at arbeideren produserer større verdier pr dag enn hun mottar i lønn.1 I den kapitalistiske produksjonen arbeider altså arbeiderne gratis for kapitalisten en del av dagen.
Profittraten
Profittraten er forholdet mellom merverdien og den investerte kapitalen. (Med et vanlig språk kan vi si at det er avkastningen i prosent av kapitalen.) Det er sjølsagt en størrelse kapitalisten vil gjøre så stor som mulig. Men hvordan? En første ide om det kan vi få ved å se på følgende formel:
Formelen sier at profittraten p er merverdien m delt på summen av konstant kapital k og variabel kapital v. Deler vi på v over og under brøkstreken, ser vi at profittraten bestemmes av to forholdstall. Tallet m/v, ofte kalt utbyttingsgraden, kan tolkes som forholdet mellom ubetalt og betalt arbeidstid. Utbyttingsgraden kan økes ved å forlenge arbeidsdagen, øke arbeidstempoet eller redusere lønna, men den kan også økes dersom produktiviteten øker i bransjene som leverer forbruksvarer, siden det innebærer at en mindre del av arbeidsdagen går med til å skape verdier tilsvarende lønna.
Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.
Tredje bok av Kapitalen
I tredje bok av Kapitalen, kapittel 13, 14 og 15, har Marx behandlet profittratens tendens til å falle på grunnlag av formelen ovenfor. Om vi holder arbeidsdagens lengde og lønnsnivået fast og ser bort fra verdiforandringer ellers i k og v, mener han helt klart at det finnes en slik tendens. Den bunner rett og slett i nye produksjonsmetoder og tekniske framskritt gjør at en arbeider produserer mer pr dag, og følgelig vil bruke mer råmaterialer k enn før. De nye metodene vil som regel også kreve større og dyrere maskiner, hvilket også øker k. Kapitalens organiske sammensetning vil altså øke med tida, og gi profittraten en fallende tendens.
Her melder det seg flere spørsmål. For det første: Vil det ikke samtidig være utviklingstrekk som virker i motsatt retning, og som kanskje til og med kan gi høyere profittrate på sikt? Og for det andre: Hvor langt kan dette gå? Kan det gå så langt at profitten nærmest forsvinner, og hva skjer med kapitalismen da?
Vi har altså sett bort fra verdiforandringer. Men de er jo også nødvendige resultater av den teknologiske utviklingen. Med økende produktivitet kan arbeidernes reallønn opprettholdes med en lavere v, hvilket isolert sett entydig øker p. Og økningen i den fysiske mengden av produksjonsmidler kan godt være forenlig med at denne mengden har lavere verdi, eller i alle fall at verdien k vokser langsommere enn den fysiske mengden av produksjonsmidler. Også det vil motvirke fallet i profittraten.
Det er ingen tvil om at Marx likevel så de motvirkende kreftene som svakere enn hovedtendensen i historisk perspektiv, slik at profittraten ville ha en synkende tendens historisk, og være lavere i høyt utviklede kapitalistiske land enn i land der kapitalismen var noe relativt nytt. Dette kommer tydelig fram både i kapittel 13 og 14.
Hvilken profittrate?
La oss se på hvilken sammenheng kapittel 13, 14 og 15 står i. Bedrifter og bransjer har naturligvis ulik profittrate. Det Marx er opptatt av, er imidlertid gjennomsnittsprofittraten. Han antar nemlig i tredje bok av Kapitalen at konkurransen mellom kapitalistene vil føre til en utjamning av profittratene i ulike bransjer, slik at uansett hvor kapitalistene investerer kapitalen sin, vil den grovt sett kaste omtrent like mye av seg. Når det er tilfelle, vil de også sette prisene på varene sine slik at de får dekket kostnadene pluss en gjennomsnittsprofitt.
Til grunn for analysen ligger det altså at profittraten er utjamnet til et samfunnsgjennomsnitt. Det ser også ut til at Marx antar at ved å konsentrere seg om gjennomsnittet av alle bransjer, vil man få et mål som i liten grad er påvirket av de ulike verdiendringene som brått kan endre profittraten i enkeltbransjer. Den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten kan altså tilnærmet sies å avspeile endringer i totalkapitalens organiske sammensetning, uten innblanding av verdiendringer. Verdiendringer og andre motkrefter vil gjøre seg sterkere gjeldende i enkeltbransjer, men de kan da behandles seinere, som bivirkninger og unntak fra hovedtendensen. Det er slik jeg trur Marx har tenkt.
Spørsmålet er naturligvis om utjamning til gjennomsnittsprofitt er en så sterk kraft som den teoretiske modellen forutsetter. Kanskje vi heller burde skille mellom bransjer med full utjamning av profittraten, bransjer med ufullstendig utjamning, og bransjer uten utjamning i det hele tatt? Den tradisjonelle måten å gjøre det på er å innføre monopolkapitalen som begrep, og erstatte utjamning til gjennomsnittsprofitt med monopolkapitalens maksimalprofitt (SUKP 1955). Men det kan også finnes andre grunner til forskjell mellom profittratene i ulike bransjer. En av dem kan jo faktisk rett og slett være forskjellen i hvor mye abstrakt arbeid varene i ulike bransjer inneholder, eller med andre ord vareverdiene, slik de framstår uten utjamning.
Så vidt jeg veit har det ikke vært mange forsøk på å modifisere forutsetningen om full utjamning mellom bransjene i den teoretiske litteraturen om profittraten, og heller ikke mange forsøk på å forklare grunnene til at den ikke er lik i alle bransjer, i de empiriske studiene der man finner det. Vi mangler gode teorier om hvorfor utjamningen eventuelt er ufullstendig. Men om den er ufullstendig uten at det skyldes enkeltkapitalisters markedsmakt, burde vi kunne skimte de opprinnelige vareverdiene, slik de er definert i første bok av kapitalen, bak de observerte prisene.
Profittraten og kapitalismens langsiktige utvikling
«Akkumulere, akkumulere, det er Moses og profetene», sier Marx et sted. I kampen for å skape merverdi og akkumulere vil kapitalistene alltid øke produktiviteten. Det betyr relativt mer konstant kapital og relativt mindre levende arbeid, altså fall i gjennomsnittsprofittraten. «Et fall i profittraten og raskere akkumulasjon er simpelthen ulike utslag av samme prosess, i og med at begge deler er uttrykk for produktivitetsutviklingen», heter det i kapittel 15.2
Prosessen innebærer kapitalkonsentrasjon og sentralisering, oppkjøp og nedlegging av småbedrifter, og arbeidsledighet for de som har hatt jobb i bedrifter som går under og bransjer som blir utdatert. Men også en større arbeiderklasse og økt merverdiproduksjon.
Det er de samme årsakene, de samme prosessene, som frambringer motstridende tendenser: stordrift, store konserner og økt merverdiproduksjon på den ene sida, og økende organisk sammensetning og lavere profittrate på den andre sida. Dette viser at kapitalismen ikke er den frie utfoldelsen av skaperkraft og produktivitet som den utgir seg for å være, men at den stadig vekk må legge kjelker i vegen for seg sjøl.
Denne motsigelsesfylte bevegelsen, som jeg bare kan skissere her, har en hovedside, mener Marx. Hovedsida er at kapitalakkumulasjonen stadig utvikler seg, og profittraten faller. Arbeiderklassen vil vokse, men også reservearmeen vil vokse.3 Det er likevel ingen indikasjon i kapittel 13 og 14 på at kapitalismen stagnerer fullstendig og akkumulasjonen opphører, eller at arbeiderklassen som helhet vil bli stadig fattigere. De motvirkende kreftene, blant annet det at den konstante kapitalens elementer og arbeidernes forbruksvarer blir billigere, kan dessuten dempe profittratefallet. Men de motvirkende kreftene vil fremdeles være underordnede tendenser, mener han.
Marx’ teori er på et såpass abstrakt nivå at den er forenlig med mange slags utvikling. Det er derfor ikke rart at det er utviklet ulike teorier på det grunnlaget han la, og at det fremdeles gjøres mange forskjellige forsøk på å verifisere eller avkrefte dem. Samtidig virker den fornuftig i grunntrekkene. Kapitalismen har tross alt erobret verden, akkumulasjonen fortsetter, produktiviteten har vokst, varene har blitt billigere, de store kapitalistene har blitt større, og både arbeiderklassen og de arbeidsløse har blitt flere.
Konjunkturer og kriser
Kapittel 13 og 14, og mye av kapittel 15, dreier seg om langsiktige tendenser som utvikler seg over tiår, og kanskje hundrevis av år. Men utover i kapittel 15, som handler om «utvikling av lovas indre motsigelser», er det som om tidsperspektivet blir kortere, og motsigelsene ser etter hvert ut til å kunne utspille seg innafor ett og samme tiår, for eksempel. Med andre ord: Det handler om konjunktursvingninger, med oppgangstider avløst av kriser.
I dette kapitlet finner man en stor del av de mest kjent Marx-sitatene om økonomiske kriser. Og det dreier seg ikke bare om den typen kriseteorier som knytter krisene til en langsiktig fallende profittrate, men like mye om manglende kjøpedyktig etterspørsel eller misforhold mellom de store sektorene i økonomien (vilkårene for produksjonen av merverdi faller ikke nødvendigvis sammen med vilkårene for å realisere merverdien, som han sier), klassekamp som reduserer merverdien, og kanskje mere til. I en komplisert og motsigelsesfylt verden er det ikke sikkert at det ene utelukker det andre.
På de siste tre sidene av kapittel 15 lanseres en tolkning av motsigelsen mellom profittratefall og de motvirkende kreftene som minner om teorien som blei lansert av Ben Fine (Fine og Harris 1979, kapittel 9 i Fine og Saad-Filho 2009), og som også er fremmet i Norge av undertegnede (Elstad og Minken 1986, Minken 2011). Det er en teori for kortsiktige konjunktursvingninger og medfølgende kriser. I oppgangstider er etterspørselen så stor at vareverdiene ikke faller, sjøl om flere bedrifter innfører nye metoder som egentlig skulle tilsi det. I stedet kan de som har innført de nye produksjonsmetodene, innkassere en ekstraprofitt ved eksisterende priser. Men når de nye metodene seinere er innført av tilstrekkelig mange bedrifter, slår de nye, lavere vareverdiene gjennom i markedet, og de som ikke har klart å følge med på kjøret, forsvinner ut. I en slik prosess er det økende organisk sammensetning (og potensielt lavere profittrate) som preger oppgangen. De motvirkende kreftene (verdiendringene) eliminerer etter hvert de som ikke har hatt råd til å henge med i fornyelsen, samtidig som de motvirker profittratefallet for de overlevende.
Uansett vil enhver større krise ha sine egne særtrekk. Det er sjelden det samme som skjer igjen og igjen. I våre dager spiller bankvesenet og sentralbanken en særlig viktig rolle for hvordan krisene forløper.
Årsraten
Tredje bok av Kapitalen er skrevet før andre bok. Dermed er den litt utdatert på et viktig punkt. Det som kapitalistene prøver å øke, er nemlig ikke profittraten slik vi har definert den ovenfor, men profittens årsrate. Når en kapitalist investerer en viss pengesum i produksjonen av en vare, får han hele investeringen tilbake etter en stund med en profitt. Han kan dermed fortsette produksjonen, og kanskje til og med utvide, uten å investere på nytt. Hvor mye profitt han får på et år, er helt avhengig av hvor fort pengene vender tilbake. Antall ganger pengene vender tilbake på et år, kaller vi omslagstakta. Bruker vi bokstaven n til å betegne omslagslagstakta, kan profittens årsrate P skrives slik:
Den store forskjellen mellom p fra den gamle formelen og P fra den nye, er at vi får med oss hva som skjer i sirkulasjonen. Går salget treigt? Må varene fraktes langt av gårde? Det er klart det påvirker profitten. Når Marx for eksempel (i kapittel 14) har regnet utenrikshandel som noe som motvirker profittratefallet, har han ikke tatt med i beregningen at det kan gå månedsvis å få varene på markedet i fjerne land om India, og månedsvis å få pengene for salget tilbake til England. Det er slett ikke sikkert det er så lønnsomt.
En sak som blir behandlet i tredje bok, er spesialiseringen mellom produsenter og kjøpmenn. Produsentene selger til en kjøpmann for å få pengene sine raskere tilbake, dvs. for å øke n. Riktignok må de da overlate noe av profitten til kjøpmannen, men som formelen viser, er det ikke utelukket at det lønner seg.
De aller fleste som har befattet seg med profittraten og prøvd å finne ut om den stiger eller faller, har ikke tatt hensyn til utviklingen av omslagstakta, men har implisitt satt den til 1. Tre unntak jeg har funnet fram til, er Passarelli og Baron (2013), Alemi og Foley (1997) og Fichtenbaum (1992).4 Det vil sikkert finnes andre også, i litteraturlistene til de tre og andre steder. Men hovedinntrykket er at omslagstakta er utelatt fra hele litteraturen om profittraten, helt fra det meste av det Marx sjøl skreiv og til våre dager. Dette kan og bør det nå bli en slutt på. Som formelen viser, kan en økning av omslagstakta virke like sterkt på profitten som økt merverdirate. Men vi aner ikke engang om den går opp eller ned.
I det lille heftet jeg har laget som veiledning til andre bok av Kapitalen, har jeg vist hvordan omslagstakta n og k og v i formelen kan beregnes på grunnlag av bedriftsregnskap eller industristatistikk. (Se side 53-59 i Minken 2017.) Håpet er at noen vil ta opp denne tråden.
I den grad det fremdeles er den gjennomsnittlige profittraten vi er interessert i, vil vi møte nye problemer med å aggregere over bedrifter når vi har tatt med omslagstakta i formelen. Det nyttet ikke å regne ut omslaget n og profittraten pr omslag p hver for seg og så multiplisere, for produktet av to gjennomsnittstall er ikke nødvendigvis lik gjennomsnittet av produktet. Men dette lar seg nok ordne.
Et mer grunnleggende problem er hvordan vi skal behandle skatter og avgifter, lånerenter og kostnader til de uproduktive arbeiderne. Hvis det er profitten for de kapitalistiske produksjonsbedriftene vi er interessert i, må vi trekke fra skatter, avgifter og renter i merverdien m. Det er litt mer uklart om vi også skal trekke fra administrasjonskostnader og sirkulasjonskostnader. Om vi anser disse funksjonene som helt nødvendige, sjøl om de ikke produserer merverdi, er det kanskje liten grunn til å trekke ut de uproduktive arbeidernes lønn fra v.
Hvis vi derimot er mest interessert i den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av en bedrift eller bransje, må vi føye både skatter, avgifter, renter og lønn til administrasjonsarbeiderne til det regnskapsførte overskuddet. Dette er ikke uinteressant, men det sier mindre om hva som driver kapitalistene.
Et tilsvarende problem gjelder egenkapital og lånekapital. Problemet er ikke så mye å beregne avkastningen på egenkapitalen isolert etter at lånekapitalen er trukket ut, men mer hvilken avkastning vi er interessert i. Dessuten trenger vi kanskje å forstå bedre hvorfor bedriftene bruker lånekapital, og hva som er virkningen av å øke lånegraden. En liten begynnelse er gjort i Minken (2011).
Om vi fortsetter å drøfte profittraten uten å utvikle metodene vi måler den med, vil henge fast i hundre år gamle fruktesløse krangler. Men hvis vi får til et konkret arbeid langs de linjene vi her har streket opp, vil vi kanskje skjønne mer av våre dagers norske kapitalisme.
Konklusjon
1. Det er verdt å studere i hvilken grad Marx’ forutsetning om utjamning til gjennomsnittsprofitt faktisk har funnet sted, og hva som er grunnene til at det eventuelt ikke har skjedd.
2. Gjennomsnittsprofittratens (eventuelle) fallende tendens kan best forstås som ei av flere sider ved det Marx i kapittel 23 i første bok av Kapitalen kalte den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen. Det vil si at historiske analyser som ser alle trekk ved utviklinga av kapitalismen i sammenheng, er viktigere enn statistiske analyser av en enkelt indikator.
3. Målet for en kapitalistisk bedrift er å gjøre profittens årsrate størst mulig. Det er den vi må studere, både i enkeltbedrifter, bransjer og økonomien som helhet. Det betyr å utvide perspektivet fra produksjonen til hele kapitalkretsløpet, og trekke inn kapitalens omslagstakt som viktig motvirkende eller forsterkende faktor til profittratefallet. (Alemi og Foley 1997, Fichtenbaum 1992, Passarella og Baron 2013.)
4. Når en pengekapital er omgjort til produktiv kapital, er det ikke lenger mulig å skille egenkapital og lånekapital. Først når kapitalen igjen går pengeform gjennom salget, er det mulig. Men det er avkastningen på egenkapitalen som teller for kapitalisten. Økt lånegrad kan betraktes som en metode for å øke egenkapitalavkastningen, men til prisen av økt risiko (Minken 2011).
5. Moderne bedriftsregnskap og nasjonal statistikk gjør det mulig å studere profittens årsrate både på bedriftsplanet og i større sammenhenger. (Minken 2017)
6. På kort sikt vil motsetningen mellom profittratefallet og de motvirkende tendensene spille seg ut i opp- og nedgangskonjunkturer, både i markedet for de enkelte varene, i enkeltbransjer og nasjonalt. I oppgangskonjunkturen vil nye metoder i enkeltbedriftene ikke påvirke vareverdiene, men øke kapitalens organiske sammensetning i disse enkeltbedriftene. Når de nye metodene blir mer allment utbredt, vil de nye verdiene slå gjennom og presse ut bedriftene som ikke har kunnet omstille seg. (Fine og Harris 1979, Fine og Saad-Filho 2009, Elstad og Minken 1986).
Siste ord om profittratens fallende tendens og motkreftene er altså på ingen måte sagt. Tvert imot finns det mange perspektiver som ikke er tilstrekkelig utforsket og mange uløste konkrete oppgaver å ta fatt på, både for forskere i økonomisk historie og for statistikere og økonometrikere. Og som vanlig vil det trenges ildsjeler som kan organisere arbeidet og sørge for at det blir gjort.
1 Naturligvis kunne hun ikke gjort det uten produksjonsmidler, men det som skjer med dem i produksjonen, er bare at de blir forbrukt eller slitt ned. Verdien de har, er da overført til produktet, men heller ikke mer. Det er ikke produksjonsmidlene som skaper ny verdi.
2 Side 251 i Das Kapital. Dritter Band. Dietz Verlag, Berlin 1969.
3 At kapitalakkumulasjon og arbeidsledighet går hånd i hånd, kalte Marx i kapittel 23 av første bok av Kapitalen for «den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen».
4 En svakhet ved Fichtenbaum er at han bruker et feilaktig begrep om kapitalen – han setter hele den faste kapitalen under brøkstreken. Det som må brukes, er kapitalslitet pr omslag (eller avskrivningene).