Ukategorisert
Forbered AKP (m-l)s 2. landsmøte
Ved en feil ble det ikke opplyst i første del av denne artikkelen (5/75) at den er skrevet av Tron Øgrim
Etter vedtektene skal Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) avholde sitt andre landsmøte neste år. I den forbindelse trykte vi i forrige nummer av
Røde Fane første del av en kritikk av det prinsipp-programmet som ble vedtatt på første landsmøte i februar 1975. Her følger den andre delen av kritikken.
Første del slo fast at prinsipprogrammet har fungert godt for så vidt som det har avgrenset partiet fra den moderne revisjonismen i alle de viktigste prinsippspørsmåla. Men om det er riktig å si at det er et marxist-leninistisk program, er det like fullt et program med mange mangler og feil av betydning. 2. landsmøte må rette opp dette, etter artikkelforfatterens mening ved å få programmet nyskrevet.
Den første delen av kritikken pekte på mangler på disse punktene: Analysen av
den internasjonale situasjonen. Analysen av klassemotsetningene i Norge. Analysen av staten og statens voldsapparat. Avklaringa av at det ikke finnes stadier i den norske revolusjonen før den sosialistiske revolusjonen.
I denne delen går forfatteren særlig inn på vurderinga av opportunismens
samfunnsmessige rolle. Han hevder at det som står i prinsipp-programmet i hovedsak er riktig, men likevel helt utilstrekkelig.
Vi ber om innlegg til Røde Fane om de synspunktene som er lagt fram i denne
kritikken, både i dette nummeret og i forrige nummer. Red.
- PRINSIPPROGRAMMET OG OPPORTUNISMENS SAMFUNNSMESSIGE ROLLE
Prinsipp-programmet fra 73 behandler opportunismen på to steder. Delvis inneholder avsnittet «VEIEN TIL SOSIALISMEN» (Pb. s. 25-27)1 en liste over en rekke feilaktige ideer om veien til sosialismen, som «har vist seg å føre på avveier».
(Note: 1. Henvisninger til »Pb.» og sidetall viser til AKP(m-1) : Programmer og vedtak fra 1. landsmøte (»Partiboka»), bokmålsutg., Forlaget Oktober 1973.)
Dessuten står følgende i avsnittet om klasseanalyse (Pb. s. 19 punkt g): «De sosialdemokratiske ledernes overløperi til monopolkapitalen har i lang tid svekket arbeiderklassens organisasjoner, og DNA/LO-ledelsen arbeider nå fullt ut for imperialismen. Dette har brutt ned arbeiderklassens kampkraft og svekket
dens klassebevissthet. NKP-ledernes revisjonistiske forræderi mot marxismen-leninismens prinsipper styrket denne tilbakegangen». Dessuten står det noe
punktvis polemikk mot revisjonistiske synspunkter her og der.
Det som står er i hovedsak riktig. Men det er alt for svakt, og helt utilstrekkelig.
- HVA ER OPPORTUNISMEN?
Hvilken rolle spiller opportunismen i arbeiderbevegelsen under kapitalismen?
Lenin snakka om at en undertrykkerklasse trenger »prestens funksjon» og «bøddelens funksjon» for å holde massene nede. Han sa at i vår tid spiller sosialdemokratene prestens rolle – dvs. den rollen å holde arbeiderne knytta til borgerskapets diktatur ved å spre ideer om »den fredelige veien», og om klassesamarbeid. Han slutta seg som nevnt før til amerikanske marxister som kalte sosialdemokratiets ledere for »kapitalistklassens arbeider-løytnanter». Lenin sa tilmed at sosialdemokratiet i Europa var blitt den viktigste politiske (ikke militære) støtten til borgerskapets diktatur.
Arbeideraristokratiet skaper borgerlige «arbeiderledere»
Alt Marx og Engels beskrev hva som skaper det sosiale grunnlaget for opportunismen i arbeiderbevegelsen. Det sosiale grunnlaget for de reformistiske,
ikke revolusjonære »sosialistiske» partiene er arbeideraristokratiet, et tynt lag av borgerliggjorte arbeidere med spesielle privilegier som identifiserer seg med
borgerskapet. Arbeideraristokratiet skaper borgerlige »arbeiderledere» som vinner massestøtte ved å appellere til politisk umodenhet, til småborgerlige og
tilbakeliggende ideer so m finnes proletariatet og det arbeidende folket.
Revisjonister er ikke noe annet enn et navn på en spesiell gruppe ikke-revolusjonære, reformistiske falske »sosialister» nemlig de som forkler seg med
»marxistiske» fraser.
Lenin pekte på at grunnlaget for opportunismen/revisjonismen vokste etter Marx og Engels’ tid, fordi de imperialistiske superprofittene gjorde det mulig for
monopolborgerskapet å slenge litt flere smuler til de opportunistiske »arbeiderlederne». Imperialismen førte med seg at arbeideraristokratiet vokste. Det var (og er) fortsatt et meget tynt lag, tallmessig ubetydelig i forhold til hele arbeiderklassen. Men i politisk innflytelse er det meget betydelig. For det oppmuntrer småborgerlig tilbakeliggenhet, illusjoner, reformistiske ideer blant mange, mange flere arbeidere enn de som sjøl får kjøttbein fra de rikes bord. De forsøker å viske ut arbeiderklassens klassebevissthet og få den til å oppfatte seg sjøl som et slags småborgerskap.
En del av kapitalismens overbygning
Men dette betyr ikke at revisjonistene representerer småborgerskapets interesser. De representerer monopolborgerskapets og imperialismens interesser. Lenin sa at de sosial-demokratiske lederne er bedre representanter for borgerskapet enn borgerskapet sjøl.
Monopolborgerskapets hærer er rekruttert av arbeidere og bønder, med et borgerlig offiserskorps, men de representerer ikke hverken småborgerskapets eller arbeidernes interesser, de representerer monopolborgerskapets interesser. På samme måten er de »politiske armeene» til monopolborgerskapet, de sosialdemokratiske og moderne-revisjonistiske partiene, rekruttert fra intellektuelle, arbeidere, bønder osv, og de har et »offiserskorps» av borgerliggjorte »arbeider»-ledere. Men de representerer bare monopolborgerskapets interesser, ikke arbeidernes, de intellektuelles eller småborgerskapets.
Lenins utsagn om at de er den politiske hovedstøtten for borgerskapets diktatur er det ikke mulig å ta for alvorlig. Det betyr at opportunismen i vår tid ikke bare
er en hvilken som helst borgerlig retning, men en helt nødvendig del av det kapitalistiske klassesamfunnets overbygning. Om ikke revisjonistpartiene
hadde oppstått »av seg sjøl», ut av de gamle marxistiske arbeiderpartiene, så hadde kloke borgerlige ledere sjøl blitt nødt til å stifte slike partier! Det betyr
altså at det ikke er mulig å bekjempe kapitalismen uten å kjempe mot opportunismen i arbeiderbevegelsen.
Revisjonismen i vår tid
Så langt Lenin. Åssen er det i vår tid?
De moderne revisjonistene er politisk en grein på det samme treet som de gamle revisjonistene Lenin snakka om kom fra. De kaller seg »marxist-leninisten, mens de på Lenins tid bare kalte seg »marxister». Men i politikken er forskjellen ikke så stor.
Det finnes likevel en svært viktig forskjell: De moderne revisjonistene har statsmakta i en rekke fascistiske (tidligere sosialistiske og folkedemokratiske) land, bl.a. i Sovjetsamveldet. De utgjør sjøl en byråkrat-kapitalistisk herskerklasse i disse landa, og utøver altså ikke bare regjeringsmakta for monopolborgerskapet, slik som det gamle sosialdemokratiet. De har sin viktigste internasjonale støtte i den ene imperialistiske supermakta. Ut over å støtte borgerskapets diktatur i sine egne land, representerer de også (stort sett) sosialimperialismens internasjonale interesser.
Reaksjonens militære hovedstøtte: de største imperialistmaktene
De største imperialistmaktene har siden imperialismen oppsto også vært den internasjonale militære hovedstøtta for reaksjonen. Mange imperialistmakter
gjorde invasjon i Kina i begynnelsen av århundret for å slå ned Bokseropprøret, og enda flere førte krig mot Lenins sosialistiske Sovjetsamvelde etter Oktober-
revolusjonen. Imperialist-maktene eksporterer fascisme til andre land for å sikre sine interesser og støtter nære klassers diktatur. Før 2. verdenskrig
eksporterte Italia fascisme til Albania, og Tyskland eksporterte fascisme til Spania.
Etter 2. verdenskrig eksporterte Englandfascisme til Hellas.
I dag er det de to supermaktene Sovjet og USA som er de reaksjonære klassediktaturenes sterkeste militære støtte internasjonalt, og som også har tatt over hovedrolla når det gjelder å eksportere fascisme. Når det gjelder USA, så er det nok å nevne stikkord som Indokina, Den Dominikanske Republikken, Chile.
Vi har gjort mindre arbeid med å gjøre sosialimperialismens innsats kjent.
Sosialimperialismens hær er den militære hovedstøtta for borgerskapets diktatur i sovjetrepublikkene, de østeuropeiske satelitt-statene og Mongolia. Men ut over
dette har Sovjet nå også tatt opp konkurransen med USA om eksport av fascisme til andre land. Fascismen i India, som er gjennomført over mange år og i flere trinn, kan delvis ses som et sosialimperialistisk eksportprodukt. Videre fascismen i Sikkim og Mujibur Rahmans fascistregime i Bangla Desh.
Sovjets militære styrker begynner også så smått å ta direkte del i kamp mot
frigjøringsbevegelser i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Sovjetiske offiserer deltok i kamper mot geriljaen i Indonesia i 60-åra (i følge intervju jeg har hatt med indonesisk kommunist). Satelitt-staten Tsjekkoslovakia hadde en våpenfabrikk i Phnom Penh som produserte våpen for Lon Nol helt til frigjøringsstyrkene erobret den og brant den ned. Sovjet har tatt over fra England og Israel som hovedleverandør av våpen til !di Amins fascistregime i Uganda, et regime som vender våpnene mot sitt eget folk og mot denprogressive nabostaten Tanzania.
Dette peker i retning av at sosialimperialismen kan komme til å gå forbi USA-imperialismen som internasjonal eksportør av fascisme. Bare India og
Bangla Desh veier tungt, det er tross alt over en halv milliard mennesker det dreier seg om. Det er vel også utenkelig at noen sosialistisk revolusjon skulle kunne skje noe sted på grensa til Sovjet (f.eks i Norden) uten at sosialimperialismen forsøkte å hindre det, enten ved infiltrasjon eller direkte, ved invasjon.
Om det bryter ut en 3. verdenskrig – noe jeg finner sannsynlig – vil det sjølsagt i enda større grad skjerpe de to supermaktenes karakter av den internasjonale
reaksjonens militære hovedstøtte.
Den moderne revisjonismen – hovedstøtte for ei imperialistisk supermakt
Hva betyr dette for analysen av den moderne revisjonismen? Det betyr at mens det gamle sosialdemokratiet var det borgerlige diktaturets politiske og ikke
militære hovedstøtte i vesten, så er den moderne rev1s1onismen i dag både en politisk støtte for reaksjonen i hele verden, og en militær hovedstøtte for
reaksjonære klassediktaturer overalt. Fullt ut på linje med USA, og med muligheter til å gå forbi USA.
Dette betyr at den moderne revisjonismen er en enda farligere form for opportunisme enn den gamle revisjonismen, nettopp fordi dens hovedstøtte er en av verdens folks to felles hovedfiender, en imperialistisk supermakt. (Dette viser også hvor fullstendig forkastelig det er å forsøke å analysere forholda mellom de
politiske kreftene i landet uten å ta hensyn til den internasjonale situasjonen). Det finnes også andre ting som gjør den moderne revisjonismen spesielt farlig
(bl.a. at den kaller seg, leninistisk og »kommunistisk»), men plassen tillater ikke at jeg går grundigere inn på det.
Hva betyr dette for de modernerevisjonistiske partiene i Vesten?
– At de representerer monopolborgerskapets og imperialismens interesser, og sammen med det gamle sosialdemokratiet er en hovedstøtte for borgerskapets
klassediktatur.
– At de i tillegg til det te representerer de imperialistiske interessene til en aggressiv supermakt. Mange sosialdemokratiske partier representerer interessene til USA, men revisjonistene representerer interessene til Sovjet mer lojalt og direkte, og er farligere imperialistiske agenter enn sosialdemokratene.
– At den moderne revisjonismen, både på grunn av at den representerer sosialimperialismen – og fordi den kaller seg »kommunistisk» i en periode da massene
vender seg i retning kommunisme og revolusjon, er en enda farligere form for opportunisme enn sosialdemokratiet.
(Det gjelder i de fleste land nå, og overalt på lengre sikt. I et land som Norge er det gamle høyre-sosialdemokratiet sterkere enn revisjonismen i arbeiderklassen. Men Norge er et unntak i verdensmålestokk. Og sjøl om sosialdemokratiet er viktigst for borgerskapet nå, så er det vanskelig å forstå at en sterk revolusjonær bevegelse skal kunne vokse fram i Norge uten at det også fører til at deler av borgerskapet må skifte hest, og gå over fra å satse på den gamle revisjonismen til fordel for den moderne.)
Det kunne være fristende å gå mye nøyere inn på alle disse punktene. Men anledninga tillater ikke det. Derfor vil jeg nøye meg med å gå litt grundigere inn på to sider ved den moderne-revisjonistiske bevegelsens politikk i Vest-Europa som er særskilt viktige. Det er dens forhold til statsmonopolkapitalismen, og dens forhold til fascismen.
B. DEN MODERNE REVISJONISMEN I VESTEN SOM STATSMONOPOLKAPITALISMENS PARTI
De moderne revisjonistene i vest går inn for teorien om »den fredelige veien» – en teori som aldri kan føre til sosialismen. Dette veit ethvert barn som har gjennomskuet den borgerlige statens klassekarakter , og som har forstått at monopolborgerskapet vil bruke statsmakta (og spesielt hæren) for å forsvare kapitalismen med vold, ja, med borgerkrig om nødvendig.
Men likevel kunne det jo tenkes at de moderne revisjonistene var »ærlige, men villfarne sosialister», dvs. at den moderne revisjonismens ledere virkelig
ønsket sosialisme, men bare dessverre gikk inn for en umulig vei fram dit. Og at den moderne revisjonismens programmer virkelig var programmer for sosialisme, bare at de svikta i ett ledd – nemlig i det, at de ikke slo fast nødvendigheten av den voldelige, sosialistiske revolusjonen.
REVISJONISTENE: IKKE »S OSIALISTER MED FEIL»
Slike »sosialister med feil» kjenner historia eksempler på. De utopiske sosialistene før Marx og Engels (Owen, Fourier osv.) ønsket virkelig sosialisme.
De programmene de gikk inn for var delvis ugjennomførlige, delvis reaksjonære, men de inneholdt også verdifulle og riktige deler . De hadde et fullstendig håpløst syn på veien fram til sosialismen. Owen trudde f.eks. på et tidspunkt at han kunne få støtte i kampen for sosialismen ved å appellere til fornuften og samvittigheten hos Europas konger og fyrster.
Men den moderne-revisjonistiske bevegelsen i Vesten er ikke en slik »sosialistisk bevegelse med feil». Dette ser vi om vi virkelig gransker denne bevegelsens praksis. Om vi gransker de vestlige moderne-revisjonistiske programmene, vil vi også finne ut at det bare er i formen de er programmer for noen form for sosialisme. Deres virkelige mål er noe ganske annet.
Det er nemlig sånn, at sjøl om den moderne-revisjonistiske »fredelige veien» ikke kan føre til sosialismen, så betyr ikke det at den ikke kan føre til noen ting.
Tallrike historiske eksempler viser nemlig at denne ,fredelige veien, kan føre fram til regjeringsmakta under kapitalismen. Bernsteins og Kautskys gamle revisjonistiske bevegelse, som førte til at de gamle sosialdemokratiene brøyt med marxismen, har vist det i praksis gang på gang i de aller fleste land i vesten. Den moderne-revisjonistiske bevegelsen, som brøyt med marxismen-leninismen, har vist det i land som Chile, Sudan, Bangla Desh, Sri-Lanka – og i Europa, bla . Portugal, Island og Finland.
Videre er det slett ikke slik, at når et moderne-revisjonistisk parti får makta under kapitalismen så veit det ikke hva det skal gjøre. Tvert imot. Det har en
detaljert og konkret utforma praktisk veiledning for dette i sitt »sosialistiske» program. Dette programmet sier nemlig at det er , utvikling i sosialistisk retning å styrke den borgerlige staten, og å styrke den statskapitalistiske sektoren i økonomien.
Sjølsagt står dette med andre ord. Det heter noe slikt som, folkeregjeringa må aktivt bruke statsmakta til å gjennomføre demokratiske reformen, «folkeregjeringa må bringe monopolene under samfunnets kontroll.» Men saka er at den statsmakta revisjonistene skal bruke til å «gjennomføre reformer» og »kontrollere monopolene, er ingenting annet enn monopolenes egen statsmakt. Dermed blir konsekvensen at revisjonister i regjeringa betyr styrking av monopolenes stat og statskapitalismen.
Statsdrift under kapitalismen
Her må vi stoppe et øyeblikk for å ta en kikk på karakteren av statsdrift under kapitalismen.
Marxismen viser oss at under kapitalismen avler små kapitaler større kapitaler,
og storkapital avler finanskapital, monopolkapital. Konkurransen mellom kapitalistene fører til at større eter mindre og til at kapitalister slår seg sammen, liten går under eller blir større. At kapitalen sentraliseres stadig mer, er en lov under kapitalismen.
Denne loven slutter sjølsagt ikke å gjelde etter at det er vokst fram monopolkapital. Mindre monopoler avler større, flere avler færre. Den logiske følgen av videre styrking og sentralisering av monopolene er statsmonopolkapitalisme.
Dette betyr flere ting. Delvis at staten (på monopolenes vegne) på forskjellige måter griper stadig mer direkte inn i det økonomiske livet: får i stand avtaler
mellom monopolene og fagforeningene som passer monopolene, (som de norske lønnsoppgjøra) gjennomfører lover som ruinerer småkapitalister og overlater deres eiendom og markeder til monopolene (som lånereglene for fiskerne, som ruinerer de små og hjelper trålrederne) osv. osv.
Staten som kapitalist
Men ut over de 1001 måtene monopolene bruker staten som et redskap som direkte tjener deres interesser på, så sikrer de også sine interesser gjennom at statens egen rolle som kapitalist øker. Staten tar over virksomheter som er nødvendige for kapitalistene, men som de ikke sjøl kan drive med profitt , og får dermed billige varer og tjenester som arbeiderne må betale for (som skattebetalere). Norske eksempler: Jernbane, jernverket i Mo i Rana.
Dette må ikke forstås som at »staten og monopolene smelter sammen». Staten tjener monopolene fra det øyeblikket monopolkapitalen oppstår. Det som skjer,
er at de sterkeste og mest ledende monopolene tar mer direkte grep om staten. De er ikke lengre tilfreds med at staten allment tjener kapitalismen og borgerskapets diktatur, de har et økende behov for at staten i detalj og fra dag til dag følger monopolenes særlige interesser. Følgelig tar de fastere kontroll.
Et bedre uttrykk enn »smelte sammen» er at monopolene flytter direksjonsstolene sine inn i regjeringskontorene og statsadministrasjonen. Åssen det fungerer i praksis så vi avslørt under EEC-kampen 1970-72, der statsapparatet skamløst blei brukt til den mest løgnaktige og ensidige propaganda til fordel for de største norske monopolene, som for enhver pris ville inn i EEC. For å få til det var de villig til å ødelegge statsadministrasjonens renomme som «objektiv» og »hederlig», og de var villig til å gå over likene til borgerlige politikere som Borten og Bratteli.
Statsmonopolselskaper er monopoler i konkurranse
Nå finnes det forskjellige grupper og klikker innafor monopolborgerskapet, og de har delvis forskjellige interesser og bekjemper hverandre. Dette så vi også demonstrert under EEC-kampen, der jord bruksmonopolet skilte lag med de andre monopolene. Landbrukets sentralforbund blei den viktigste økonomiske
kilden for EEC-motstanden fordi jordbruksmonopolet så sine interesser trua av EEC-medlemskap. Noen ganger slåss flere monopoler om samme bein. Et
eksempel på dette så vi våren 1975 da DNA/LO-toppens monopol blei hindra i å slå sa mm en Samvirke og Norges Brannkasse, noe som ville gitt DNA/ LO-
monopolet en helt dominerende stilling i norsk forsikring.
Visse monopoler har større interesse av å styrke staten og av statsdrift, andre har mindre. Dessuten fører den kraftige utvidelsen av statsapparatet og den statlige
økonomiske virksomheten til at det oppstår byråkratkapitalistiske grupper innafor staten. Statsbyråkratene som behersker STATOIL er ikke noen ny og
særegen klasse. De hører til monopolborgerskapet, sjøl om de formelt ikke eier STATOIL. De har den virkelige makta i STATOIL og bruker den til å styre STATOIL som et kapitalistisk monopolselskap akkurat som andre kapitalistiske monopolselskaper.
Det er klart at herredømmet over et slikt selskap også gir både legale, halvlegale og illegale måter å få del i profitten på. Men en statsbyråkrat-monopolistisk
gruppe som konkurrerer med private monopolistgrupper vil sjølsagt forsøke å utnytte nettopp sin stilling i staten til sin fordel. Dette fører med seg motsetninger mellom statsmonopolselskaper og private monopolselskaper.
Disse motsetningene blir sjølsagt skjerpet når det er en virkelig gigant det dreier seg om. Slik som STATOIL som er i ferd med å bli Norges største selskap. Det fører til en skarp kamp mellom monopol-grupperinger, som tar form av en kamp for eller mot statsdrift. En slik kamp har vi også sett utvikle seg svært kraftig i Norge i de siste åra. Begge de to fløyene snakker om den som en kamp mellom »sosialisering» og »privat næringsliv», noe som er en vits.
Revisjonisme betyr å styrke den borgerlige staten
Marxistenes oppgave er å styrte den kapitalistiske staten. Men i det øyeblikket et marxistisk arbeiderparti forråder sitt grunnlag og forvandler seg til et revisjonistisk og reformistisk parti, i det øyeblikket endrer det også i regelen sin målsetting til å styrke den borgerlige staten. Dette er en logisk konsekvens av det revisjonistiske forræderiet. Fordi:
– I mangel av revolusjon, tilbyr opportunistene reform. Det er ved å love reformer under kapitalismen (og tilmed love at reformer aleine skal kunne gravlegge kapitalismen) at borgerlige arbeiderpartier kan beholde massestøtten sin. Men hvem kan gjennomføre reformer?
Reformer som sjuketrygd, pensjoner, skolevesen osv. osv. kan bare gjennomføres av en styrka borgerlig stat. Følgelig vil reformistene kjempe for å styrke den borgerlige staten. (Vi kommunister vil også kjempe for sånne reformer. Men vi kjemper samtidig mot at de skal få skape illusjoner om kapitalismens natur. Og om de styrker den borgerlige staten, så ser vi på det som et stadium arbeiderklassen må gjennom på veien til den situasjonen da den kan styrte denne staten.)
– For å utvikle sitt samarbeid med borgerskapet og kjempe for posisjoner i den borgerlige staten fremmer revisjonistene klassesamarbeid. Spesielt når de
kommer i regjeringsposisjon blir det å dempe klassekampen en livsnødvendighet for dem. Derfor vil de, i regjering, gå i spissen for arbeidet for å styrke staten
slik at den kan bli et bedre redskap for å holde arbeiderklassen nede gjennom klassesamarbeid. En styrka stat er et bedre redskap for å presse gjennom av-
taler med fagbevegelsen osv. som passer monopolene. En styrka stat kan lettere tilby visse reformer , bestikkelser (gjerne i form av helt legale stillinger i komiteer m.m.) til arbeiderledere og andre, noe som kan få dårlige avtaler til å gli lettere ned. Og enda viktigere: en styrka stat kan gjennomføre lovverk, opprette en arbeidsdomstol, innføre bøter osv., som fører til at de som bryter med revisjonistenes klassesamarbeid blir straffa. Følgelig – revisjonistene kjemper for en sterk stat for å styrke klassesamarbeidet.
– Når det gjelder statsdrift holdes mange borgerlige partier igjen av sin spesielle forbindelser med særlige deler av monopolborgerskapet. I Norge var Høyre opprinnelig den pro-svenske embedsmannsklassens parti, seinere blei det redernes og industrikapitalistenes parti, og i dag er det det mest foretrukne partiet for de største private finansgruppene som representerer sammensmeltinga mellom reder- og bankkapitalen (men Høyre er ikke deres eneste parti). SP blei i sin tid stifta av storbondeorganisasjonene og beherskes i dag av jordbruksmonopolene, Kr.F. bar sin basis i de store kristelige organisasjonene.
Nå kan det være slik, at et kapitalistisk land mangler et fellesgode som monopolborgerskapet som helhet har bruk for – f.eks. et tidsmessig og samordna jernbanenett. Men et borgerlig parti kan hindre det fordi partiet ikke bare har monopolborgerskapets interesser som helhet å tenke på. Det er også delvis
finansiert av en monopolgruppe som tjener godt på å drive spesielle deler av jernbanenettet og legge ned andre.
De fleste revisjonistiske partier har ikke på forhånd direkte kontakt med noen spesielle monopolinteresser, følgelig tjener de først og fremst monopolborgerskapet som helhet. Dessuten har de allerede interesse av en sterkest mulig stat (som kan gjennomføre reformer, hjelpe dem med kampen for klassesamarbeid). Følgelig vil det revisjonistiske partiet som regel være en mer konsekvent forkjemper for statsdrift og statskapitalisme enn de «gamle» borgerlige partiene. Det er færre særinteresser som står i veien, og det revisjonistiske partiet har mer å vinne på det.
Et eksempel på det ser vi på kampen mellom H og DNA i Stortinget for en del år sida om en «statens investeringsbank». En slik bank, som skulle hjelpe monopolene med penger tatt fra arbeiderne (som skatt), er uten tvil i monopolenes interesse. Men H så saka spesielt ut fra interessene til de største private bankene. De så en slik statsbank som en konkurrent til seg. Følgelig gikk DNA inn for og H mot et tiltak som ville styrke monopolenes stat og tjene monopolkapitalismen i Norge som helhet.
De moderne revisjonistene sier: «Sosialdemokratiet» går ikke langt nok
Så langt gjelder alt jeg har sagt alle slags revisjonister – både gammeldagse revisjonister som Kautsky og Bernstein, og den moderne typen.
Eksemplene ovafor var henta fra DNA, et parti som engang var marxistisk, som seinere blei revisjonistisk, og som i dag ikke er det engang, men bare reformistisk. DNA har gjennomført reformer som sjuketrygd og folkepensjon, samordna lønnsoppgjør, opprettholdt og styrka «arbeidsretten» og voldgiftsordningene, skapt STATOIL, foreslått statens forretningsbank.
DNA viser nettopp hva Lenin mente da han sa at de opportunistiske arbeiderlederne er bedre forsvarere av kapitalismen enn kapitalistene sjøl. Mer enn noe annet borgerlig parti har DNA i de siste 50 åra vært en konsekvent og klartseende forsvarer av kapitalens diktatur i Norge. Det er vanskelig å forstå åssen kapitalismen skulle kunne overlevd i alle disse åra uten DNA. Nå over til de vestlige moderne revisjonistene. Alt som er sagt om de gamle revisjonistene (sosialdemokratene) gjelder dem – det gjelder dem bare mye mer. Mens de gamle sosialdemokratene har utvikla litt forsiktig statsdrift, går revisjonistene inn for full statsovertakelse i prinsippet, og de går i alle fall mye lengre i retning statsovertakelse i praksis. Det er faktisk en viktig del av deres kritikk av det gamle sosialdemokratiet at det ikke har gått langt nok når det gjelder å utvide den statlige kapitalistiske sektoren! Slik ser vi at på Island, et land som er dominert av den statlige og byråkrat-kapitalistiske (jordbrukskooperasjon) sektoren, er dette i stor grad drevet fram av revisjonistene. De har sittet i regjeringa i 40- åra, en periode i 50-åra og en periode i 60 – 70-åra, og hver gang har de målbevisst og systematisk utvida den statlige og byråkratkapitalistiske sektoren.
Når det gjelder klassesamarbeid, så kan riktignok de moderne revisjonistene i ord være mot en del tvangslover og tilmed gå inn for visse streiker – så lenge de ikke er i regjering. Men i regjering står de ikke noe tilbake for osialdemokratene og går tilmed forbi dem. På Island førte flere lønnsoppgjør i 60-åra til omfattende streiker – helt til revisjonistene kom i regjering. I Finland kom revisjonistene i regjering i 60-åra, og gikk i spissen for å innføre samordna lønnsoppgjør. I Portugal har revisjonistene i regjering tvunget gjennom lover som obligatorisk slo sammen alle fagforeninger i et LO under deres ledelse, de har brukt politi og bøllegjenger til å kaste ut opposisjonelle fra tillitsverv i foreninger, og de har angrepet streikende arbeidere for å være fascistiske agenter!
Hvorfor går revisjonistene lenger enn sosialdemokratene?
At revisjonistene går lenger enn sosialdemokratene skyldes flere ting. Kapitalismens forråtnelse har nådd lengre enn på Lenins tid. Derfor får også den moderne revisjonismen mer ekstremt reaksjonære former enn den gamle. Den må gå lengre, både i »radikal» demagogi og i undertrykkelse av de arbeidende massene, for å kunne spille noen politisk rolle. I kamp med andre borgerlige retninger søker revisjonismen etter støtte i monopolborgerskapet, og ser sin særlige sjanse i å satse ekstra kraftig på å utvikle det statsbyråkratiske monopolborgerskapet, vinne støtte der og få inn sine ledere i det.Revisjonistenes programmer holder fram som målet en »sosialisme» som er bygd etter mønster av det kapitalistiske Sovjet – som jo nettopp er et borgerlig diktatur der monopolkapitalen og statsmakta er ekstremt konsentrert rundt toppen i partiet og regjeringa.
For sosialimperialismen betyr styrkinga av de statsmonopolistiske gruppene innafor monopolborgerskapet i vest forlokkende muligheter. For disse gruppene
rekner sosialimperialismen det som lettere å knytte bånd til enn tradisjonelle monopolgrupper. Det er begrensa hva sosialimperialismen kan bruke som lokkemat overfor f.eks. DnC, (i hovedsak feite kontrakter i shipping, oljeboringsutstyr, eksport av fabrikker). Til byråkratborgerskapet i staten i et land som Syria derimot, kan sosialimperialistene tilby langt, langt mer: våpenhjelp, tusen studieplasser i Sovjet, støtte ved en viktig avstemning i FN … til gjengjeld for innflytelse i Syria. Kort og greit: sterke kapitalistgrupper i staten er lettere å handle med, lettere å vinne. Derfor fremmer også sosialimperialismen statskapitalisme overalt der den kan komme til.
Så lant utvikla som kapitalismen nå er kommet, så er også revisjonistene nødt til å gripe til skarp undertrykkelse, dersom de vil beholde regjeringsmakta når de har fått den. I Chile under Allendes folkefront hendte det at arbeidere som tilhørte noen partier i folkefronten demonstrerte, og politi under kommando av en revisjonistisk politisjef skjøt på dem. Den internasjonale revisjonistiske bevegelsen summerte opp at »hovedfeilen» under Allende var at arbeiderne og de revolusjonære (»ekstremistene») ikke blei undertrykt hardt nok, en lære revisjonistene har forsøkt å trekke konsekvensen av i Portugal.
Hold på makta for enhver pris. Det var dette M.G. Knutsen var inne på i vår, da han sa at DNA skulle beholdt regjeringsmakta etter 1965 , til tross for at DNA
ikke hadde flertall på tinget. Styrk staten, bruk den til å forsvare regjeringsmakta
under borgerskapets diktatur.
SVs «banksosialisering»
Over til SV-programmet. La oss ta et av »nøkkelpunktene » når det gjelder SVs «vei til sosialismen», nemlig det SV-lederne kaller »banksosialisering». Dette er ingenting annet enn at dagens borgerlige stat tar kontroll over bankene. I virkeligheten skaper dette sjølsagt ingen sosialisme. Men det er fullt gjennomførlig. Ja, det vil tilmed styrke monopolkapitalen i Norge! Det finnes andre vestlige land som har en omtrent like stor statlig kontroll over bankvesenet som den SV foreslår. Det er altså ikke på noen måte slik at dette forslaget »sprenger kapitalismens rammer» eller liknende.
Mer enn det. I utviklinga av kapitalismen i Norge nå er det en tendens nettopp i retning av det SV foreslår. STATOIL styrker den statsbyråkratiske
gruppa i monopolborgerskapet. Det svekker relativt de store private bankene, som er grunnlaget for de delene av monopol borgerskapet som kan tenkes å være mest mot en slik plan.
Videre: en av grunnene til at STATOIL er blitt oppretta er nettopp det at oljeutvinninga i Nordsjøen trenger slike enorme kapitaler at ingen av de «gamle»
norske finansgruppene var i stand til å klare det aleine. Staten måtte brukes for å skaffe skattemidler, for å mekle og samordne innsatsen fra de private finansgruppene, for å utnytte konsesjoner for å skape samarbeid med utenlandske oljeselskaper osv. (Behovet for stadig større investeringer er en av årsakene til at statsmonopolistisk kapitalisme må utvikle seg under monopolkapitalismen). I samband med dette er behovet for en sterkere
samordning av all bankvirksomhet i Norge økt.
Videre: Norge er på vei inn i en hard syklisk krise som satte inn ved årsskiftet 74-75, og som ennå langt fra har nådd bånn. Den har alt ramma tankrederne og
jern og metall-industrien som bygger skip og oljeboringsutstyr. Som alle veit som har studert Lenins »Imperialismen», så fører kriser alltid til at de sterkeste monopolene styrker sin stilling. I Norge nå er de statsmonopolistiske selskapene blant de aller sterkeste. Delvis er det umulig å slå dem konkurs, delvis har hele monopolborgerskapet et ekstra stort behov for statsinngrep for å hindre at det skjer alt for store ulykker (derfor måtte også hundrevis av millioner brukes på å redde Reksten våren 1975).
Vi kan alt nå se at den statsbyråkratiske kapitalismen har styrka seg svært raskt under denne krisa. Statsselskaper er i ferd med å ta over privat oljeomsetning. Aksjemengden staten eier er økt enormt. I samband med dette øker også både behovet for og muligheten for mer statlig kontroll med bankene (tilmed for full
statsovertakelse).
Nå veit vi ikke hva som vil skje. At muligheten øker, betyr ikke nødvendigvis at det blir slik. Men det vi veit, er at Kleppe har lagt fram konkrete planer for
ganske sterk statlig kontroll med bankene, en statlig kontroll som vil gi ham mange av de fordelene full statsovertakelse også ville gi, uten en del av
ulempene. Det er all grunn til å tru at Kleppe vil gjøre alvorlige forsøk på å få dette gjennom. Og muligheten for at han klarer det finnes, sjøl om det som sagt
ikke er sikkert.
Hva betyr dette for SVs «banksosialisering»? At en sånn »sosialisering» ikke er noe annet enn en logisk konsekvens av videreutviklinga av monopolkapitalen i Norge, av kapitalens fortsatte konsentrasjon og statskapitalismens vekst.
Revisjonismens program avkledd frasene
Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: de moderne revisjonistenes målsetninger i vest. Vi har sett at de er slett ikke »sosialister med feil», «sosialister som har mista veien». Hele deres »sosialistiske» politikk er i virkeligheten reinhekla og konsekvent statskapitalisme, dandert med noen sosialistiske fraser.
Ta et revisjonistisk program, og fjern de sosialistiske frasene. Åssen vil det se ut?
Slik:
»Vi er et borgerlig arbeiderparti. Ved å snakke til arbeiderne, bøndene, de intellektuelle osv. om sosialisme, vil vi få stemmer nok til å kunne få en skikkelig borgerlig parlamentsgruppe, som kan tvinge seg inn i regjeringa. Vel inne vil vi utnytte vår organisasjon i det arbeidende folket og vår prestisje til å hindre klassekamp og spesielt til å unngå at revolusjonære ideer sprer seg. Slik vinner vi tillit i de gamle gruppene i monopolborgerskapet, forsvarsledelsen, statsadministrasjonen osv., og unngår et kupp fra en annen borgerlig gruppe mot oss.
Samtidig bygger vi ut statskapitalismen så kraftig som mulig, og setter revisjonister i ledelsen for statsbedrifter og statsadministrasjon. Slik utvikler vi en byråkrat-kapitalistisk og revisjonistisk del av monopolborgerskapet som er vår regjerings spesielle maktgrunnlag mot de gamle gruppene i monopolborgerskapet.
Vi yter sosialimperialismen tjenester og kan til gjengjeld støtte oss på den i den innenlandske maktkampen, slik noen av de gamle monopolgruppene støtter seg på vestlige imperialister og særlig USA. Om vi er sterke nok bruker vi statsmakta til å ekspropriere de viktigste private monopolene til fordel for det byråkrat-kapitalistiske statsmonopolet (eventuelt andre monopoler vi behersker, f.eks. LO-eide banker osv.), og innfører en form for monopolborgerskapet som minner om det i Øst-Europa i det at det er et byråkratkapitalistisk statsmonopol som dominerer. Kanskje omdanner vi da også statsformen med sosialimperialismens hjelp til et revisjonistisk borgerlig diktatur i steden for et vestlig borgerlig diktatur.»
Alt dette kan rommes under den revisjonistiske, to-fase» strategien, der det først opprettes en, anti-monopolistisk regjering» (parlamentarisk, revisjonistisk
regjering) som »ennå ikke har gjennomført sosialismen» (dvs. ennå ikke utvida statsmonopolet på bekostning av private monopoler). Denne »antimonopolistiske folkeregjeringa» gjennomfører »tiltak for å utvide demokratiet» (putter inn revisjonister i statsadministrasjonen, bruker statsmakta til å ta ledelsen i fagforeninger med makt – som i Portugal – osv.), gjennomfører »tiltak mot reaksjonen» (slår til både mot streikende arbeidere og kommunister, og mot borgerlige opposisjonsgrupper, alle »reaksjonære » pr. definisjon
ettersom de er mot regjeringa), og går på dette grunnlaget »videre til sosialismen» (dvs. styrking av statsmonopolkapitalismen, kanskje også borgerlig
demokraturet i retning av Vest-Europas omvandling til revisjonistisk diktatur a la Øst-Europa.). Og dette er ingenting annet enn f.eks. NKPs Hans I. Klevens strategi for sosialisme, eller for den saks skyld, den veien som noe mer utydelig er staka opp i SVs program. Hva så med de nye russiske teoriene fra sommeren 197 5, om at revisjonistene ikke nødvendigvis må vente på flertallet? Hva med snakket om »revolusjonær masseaksjon» som av og til finnes iblanda de revisjonistiske programmene? Det er farlig å se dette som noen slags konsesjon til »venstre». For ingen virkelig revolusjon kan gjennomføres mot det arbeidende flertallets vilje. »Revolusjonen er millionmassens sak (Mao). Derimot kan det tolkes slik at revisjonistene holder en mulighet åpen for ikke å gå den lange veien om parlamentsflertallet, men kan tenke seg å gå rett på sak og innføre sin form for borgerlig diktatur gjennom kupp – om muligheten åpner seg.
ER MONOPOLKAPITALISTER OG REVISJONISTER PROGRESSIVE ?
De revisjonistiske lederne er altså ingen «sosialister på villstrå». De er borgerlige politikere. Blant monopolkapitalens talsmenn i vest særpreges de ved at de er statsmonopolkapitalismens mest konsekvente forkjempere. De revisjonistiske partienes programmer viser også at de vestlige revisjonist-partiene er statsmonopolkapitalens spesielle partier. Dette er lett å kontrollere, for den som kan løse den enkle rebusen som skal skjule hensikten for de uinnvidde. De revisjonistiske lederne har ingen som helstønsker om å kjempe for noen form for virkelig sosialisme.
Nå er det som kjent også slik, at monopolkapitalismen er forgården til sosialismen. Jo mer sentralisert monopolkapitalen er, jo lettere er det for arbeiderklassen å ekspropriere den under revolusjonen, jo lettere er det å innføre sosialismen. Kan vi ikke da også kalle revisjonistene en slags sosialister, en slags progressive, ettersom de går inn for statsmonopolkapitalisme, noe som vil gjøre det lettere for arbeiderklassen å utøve sin makt etter revolusjonen?
Nei, det kan vi ikke. Like lite som vi kan kalle en monopolkapitalist for «en slags sosialist» når han bygger en stor fabrikk, en fabrikk som vil frambringe
mange klassebevisste og kommunistiske arbeidere, som vil bringe revolusjonen nærmere , og som vil være nyttig under proletariatets diktatur. Monopolisten som bygger store fabrikker frambringer den klassen som skal begrave kapitalismen. Revisjonismen i vest, som styrker statskapitalismen, frambringer den klassen som skal begrave kapitalismen og dens tjener revisjonismen. Kapitalisten er like mye en fiende uansett hvor mange fabrikker han bygger, og revisjonisten er like mye en fiende uansett hvor mange monopoler han får staten til å overta.
Revisjonistene snylter på massenes ønske om sosialisme
Det betyr ikke at vi kommunister er mot statsdrift under kapitalismen. Det er noe vi vurderer fra tilfelle til tilfelle, utfra hva som tjener revolusjonen og det
arbeidende folket. Vi er for at staten overtar medisinproduksjon, f.eks. Fordi det vil gjøre kontrollen med medisiner lettere og fienden mer synlig, når det
produseres stoffer som Thalidomid. Vi er også for at staten tar over gruvene på Svalbard, fordi det styrker Norges grep over øygruppa og legger vansker i veien
for sosialimperialismen. Men vi er mot at staten kjøper aksjer fra Reksten for arbeidsfolks skattepenger. For oss er dette taktiske spørsmål underordna
arbeiderklassens og revolusjonens interesser. For de revisjonistiske lederne derimot, er det ikke slik. For dem er statsdrift en strategi, som henger sammen
med at de på lang sikt representerer en form for monopolkapital mot en annen.
Det betyr ikke at massene av arbeidere og andre som støtter revisjonistpartiene i vest, og tilmed flertallet av ærlige medlem mer i disse partiene, virkelig ønsker
statskapitalisme. Tvert imot. Disse folka ønsker virkelig sosialisme. Om dem går det an å si at de er »sosialister på villstrå». Det er nettopp massenes ønske om sosialisme som gjør at de revisjonistiske lederne framstiller statskapitalisme som sosialisme og de borgerlige revisjonistpartiene som marxist-leninistiske arbeiderpartier. De vil spenne de ærlige massene, som ønsker sosialisme, foran den revisjonistiske vogna, og bruke massene til å trekke den fram til stats-kapitalismen. Dette må vi kommunister holde klart for oss, slik at vi blir i stand til å avsløre de revisjonistiske ledernes virkelige hensikter for de revisjonistisk påvirka massene, som slett ikke er enige i disse hensiktene. Vi må vise åssen de revisjonistiske lederne får dem til å slåss mot sine egne interesser, slik at de kan få opp øynene og bryte med den revisjonistiske bevegelsen.
Men det krever programmatisk klarhet i hva den moderne revisjonismen i Vest er. Det krever at vi avviser alle ideer om at dens ledere og programmer er uttrykk for en «sosialistisk bevegelse på villstrå», og slår fast at det er det mest konsekvente uttrykket for statsmonopolkapitalismen i vest.
- DEN MODERNE REVISJONISMEN, SOSIAL IMPERIA/ISMEN OG FASCISMEN
Nå over til den revisjonistiske bevegelsens forhold til fascismen.
Det sosialistiske Sovjet er forvandlet til en kapitalistisk og fascistisk stat. For det arbeidende folket finnes ingen rett til å ytre politisk opposisjon, ingen rett til å
streike mot den kapitalistiske utbyttinga, ingen rett til å organisere seg utenom de korporative statlige organisasjonene. Vi veit at det er blitt skutt på demonstrasjoner av arbeidere i Sovjet. Vi veit at nasjoner som ukrainerne, de baltiske nasjonene osv. blir undertrykt og forsøkt utryddet. Borgerlige opposisjonelle blir forsøkt truet til taushet, fengslet eller utvist. Opposisjonelle fra minoritetene som protesterer mot nasjonal undertrykkelse blir enda hardere undertrykt. Kommunister og revolusjonære hardest av alle. Fra Polen finnes ferske eksempler på at revolusjonære arbeidere er blitt skutt.
Undertrykkelsen blir forsøkt rettferdiggjort fra regimets side, dels av en propaganda som utnytter sosialistiske og «radikale» fraser, dels gjennom å appellere til storrussisk sjåvinisme og rakke ned på andre folk (minoriteter, kinesere), dels gjennom aggressiv krigspropaganda. Samtidig blir hele det sovjetiske samfunnet militarisert. Dette er fascisme. Tilmed ekstremt voldsom og undertrykkende fascisme. Som Mao sier det: Et diktatur av den tyske fascistiske typen, et diktatur av Hitler-typen.
Den revisjonistiske verdensbevegelsen lar seg lede internasjonalt av en fascistisk stat. Dens høyeste autoritet er et sovjetisk fascistisk parti og en fascistisk politiker, Bresjnev. Denne bevegelsen støtter det fascistiske diktaturet som sosialimperialismen utøver i Sovjet, Mongolia og mange østeuropeiske land. Dette er svært alvorlig. Det er mange hundre millioner mennesker som lever under dette diktaturet.
Hva betyr revisjonistenes støtte til Sovjet-fascismen?
Betyr det at alle de vestlige revisjonistiske partiene er fascistiske partier? Nei. Akkurat som det fantes reaksjonære, ikke-fascistiske partier som flørtet med
Nazi-Tyskland, slik finnes det også ikke-fascistiske revisjonister som flørter med Bresjnev. Det ville være helt gæernt å kalle SV fascistisk eller SV-lederne
fascister.
Men på den andre sida skjønnmaler også folk i SV det fascistiske diktaturet i Sovjet. Dette er propaganda for fascismen, sjøl om den ikke blir utført av
fascister. Når det gjelder land utafor Øst-Europa har revisjonistene før nøyd seg med å skjønnmale reformistiske og sosialdemokratiske regjeringer, som den
anti-imperialistiske sosialdemokraten Allendes regjering i Chile. Men i de siste åra har de også gitt seg til å rose fascisme i andre land . Både Friheten og Orientering støttet Indira Gandhis fascistiske terrorbølge i som mer. Friheten har også varmt støttet fascist-diktaturet i Bangla Desh.
Dette forholdet til fascismen i Øst-Europa og andre land legger også grunnlaget for en fascistisk frammarsj i en del revisjonistpartier i vest. Det portugisiske
revisjonist-partiet er et fascistisk parti. Når revisjonistene kommer i nærheten av statsmakta har de også valget mellom å kapitulere eller gripe til vold for å undertrykke massene, det skjerper de fascistiske tendensene i noen av disse partiene. I tilfelle verdenskrig og sosialimperialistisk okkupasjon, må vi rekne med at de fleste revisjonistpartiene i vest eller deler av dem vil fungere som sosialimperialismens agenter og være villig til å gjøre tjeneste som quislinger for okkupanter. Sovjet oppretta et «kommunistisk» parti for Lon Nol i Phnom Penh, for å hjelpe USA, den andre supermakta, mot folket. En sovjetisk militær frammarsj vil sikkert også føre til at Sovjet oppretter »kommunistiske» partier i de okkuperte områdene for å hjelpe seg sjøl, sjøl i de tilfeller der det «gamle» revisjonistpartiet ikke vil gjøre tjenesten.
SV-ledelsen tar IKKE avstand
Disse reaksjonære tendensene må sjølsagt ikke få oss til å glemme skill et
mellom ledelse og vanlige medlemmer/tilhengere, og mellom hva revisjonistenes tilhengere tror de kjemper for og ønsker å kjempe for, og den politikken partiene faktisk fører. Når det gjelder SV f.eks. så mener jeg bestemt at det store flertallet av tilhengere og medlemmer er ærlige og bra folk, som ønsker å kjempe for sosialismen. At de er prega av borgerlige ideer og fordommer og ført bak lyset av revisjonistisk ideologi, er en annen sak.
Sjølsagt finnes det også virkelige reaksjonære i rekkene av vanlige SV-ere, men de er i mindretall. Hovedansvaret må legges på skiktet av ledere og pamper,
som er borgerlige politikere i «rød» frakk.
Vi vil gjerne kjempe sammen med SVs medlemmer og tilhengere, ja tilmed folk i ledelsen, om det er mulig. Men samtidig kan vi ikke tillate oss å glatte over SVs allmenne karakter av et borgerlig arbeiderparti som allment tar en positiv holdning til sosial-imperialismen og bare unntaksvis avgrenser seg fra dens fascistiske overgrep. Vi må også holde klart for oss det faktum at det finnes spesielle fraksjoner innafor SV som ser det som sin spesielle oppgave å kjempe for sosialimperialismens interesser (NKP-ledelsen til M.G. Knutsen, KONTRAST-Ebbing.)
Dette er beklagelig og farlig. Det kan absolutt ikke bekjempes ved at vi framstiller alle i SV-ledelsen som tilhengere av Bresjnev og alt han gjør, for en slik framstilling er ikke sann. Men vi kan og må avsløre SV-lederne fordi de ikke tar avstand fra den sovjetiske imperialismen og fascismen, og vi kan og må forklare SVs medlemmer og tilhengere tålmodig at en slik kurs er et svik mot de undertrykte arbeiderne i Øst-Europa og innebærer store farer for arbeidsfolk i Norge.
NKP fra vondt til verre
Når det gjelder NKP, så gjennomgår dette partiet under M.G. Knutsens ledelse en endring fra vondt til verre. Dette er en tragisk utvikling, spesielt for de små
gruppene av ærlige, eldre arbeidere som har vært trofaste mot Sovjet siden den gangen det var sosialistisk og som ikke klarer å forstå hvilke endringer som er
skjedd. Disse folka forstår ikke at å støtte sosialimperialismen er å bekjempe sosialismen. Sjøl om de blir misbrukt til provokasjoner av M.G. Knutsen & Co, så er de ikke sjøl provokatører, men ofre for en reaksjonær politikk, og vi må aldri behandle dem som fiender.
MGK og hans gjeng i ledelsen veit på den andre sida godt hva de gjør. Disse folka juger hemningsløst om AKP(m-1), sier vi har gått i ledtog med USA-
imperialismen, sammenlikner AKP-medlemmer med nazister og torturister, og kaller AKP(m-1) en fascistisk bevegelse (Kolbjørn Harbu, NKPs møte i Rostock i sommer.) FRIHETENS Arne Jørgensen henter ammunisjon fra de blå-brune høyre-studentene og i NÅ mot marxist-leninistene (løgnene om KLASSEKAMPEN og Hitra-bøndene, gjengitt i Klassekampen). MGK & CO driver en anti-kommunistisk propaganda mot AKP(m-1) som ikke overgås av LIBERTAS og NUF.
Jeg vil ikke kalle MGK en fascist. Men jeg vil kalle ham en svart reaksjonær. Han står i samme forhold til sosial-imperialismen som hunde-guttene står i til USA-imperialismen. Det NKP han leder er gudskjelov lite, men den politikken han står for betyr tragedie i alle fall for NKPs ærlige medlemmer og tilhengere, og for den norske arbeiderklassen om den skulle få større oppslutning.
Eksemplet MGK illustrerer at den moderne-revisjonistiske bevegelsen har tatt over rollen som lederen for den anti-kommunistiske bevegelsen i vår tid. Sovjets egen propaganda gir det beste beviset for dette. Ingen vestlige pressekilder våger skrive så nedsettende om Kina som TASS. Sovjets mongolske quislinger påstår tilmed høsten 1975 at Kina har atomvåpen fordi KKP planlegger atomangrep på land i den 3. verden!
Konklusjon: Den moderne revisjonismen er leda av et fascistisk parti, og er en ledende propagandist for reaksjon og anti-kommunisme i dagens verden.
- SOSIALDEMOKRATI OG REVISJONISME I NORGE
I behandlinga av opportunismen allment og den moderne revisjonismen spesielt har jeg alt vært inne på mange eksempler henta fra Norge. Nå skal jeg
gjøre en sammenfatning, for å vise at det som jeg har sagt om opportunismen allment også stemmer på de særskilte forholda i Norge.
Opportunismen som hovedstøtte for borgerskapets diktatur
Etter første verdenskrig, og under 2. verdenskrig, var det revolusjonære situasjoner i Norge. l hele denne tida har det s tørste partiet vært DNA, en gang
med i KOMINTERN, et gammalrevisjonistisk parti som i dag også formelt tar avstand fra marxismen. Kunne det borgerlige klassediktaturet fungert sånn
som det har gjort i de siste 50 åra uten DNA? DNA har vært en demning som har holdt tilbake arbeiderklassens kamp i alle disse åra.
Kunne vi vært i NATO uten DNA? Kunne JATEF-kampanja blitt ført uten DNA? DNA har vært USA-imperialismens og den vestlige imperialismens viktigste parti i Norge.
DNA har vært og er det viktigste politiske partiet for borgerskapet i de siste 50 åra. Dette gjelder både kampen for revolusjon og den daglige kampen, f.eks. den økonomiske kampen til fagforeningene. Er det noen tvil om at Lenins analyse stemmer?
Så til SV. I utviklinga av borgerligdemokratiets politiske krise etter 1970 og 1972 har SV – den moderne revisjonismens største representant – fått et
sterkt oppsving. (Det er hovedsida, uansett krisa SV er inne i i år.) SV får støtte fra svært mange av de arbeiderne, ungdommene osv. som bryter med DNA.
Men hva er SVs alternativ til DNA? Støtte til »den fredelige veien» i en tid da Indokina, Chile, Wintex osv. fører til utbredt tvil til »den fredelige veien». Hvem tjener det? SV er DNAs hovedstøtte på Stortinget. Hvor møter vi SV-ledelsen i massekampen? SV har forsøkt å splitte og sabotere de anti-imperialistiske frontene. SV-lederne saboterer streikene og streikestøttearbeidet. I høst sier Berge Furre om bøndenes skatte-opprør at «Eit sosialistisk parti kan ikkje oppfordra til skattestreik». Splitta Aksjon Kyst-Norge. Vært tunga på vektskåla som har hindra sjølbestemt abort osv. Hvem tjener på alt dette?
Kan vi finne et eneste punkt der SVs PRAKTISKE politikk (og ikke bare programmer og annen svada) skiller seg fra DNAs til det bedre ? Jeg kan ikke med min beste vilje finne et eneste eksempel. At mange vanlige SV-tilhengere er virkelige progressive, det er en annen sak.
Men partiet?
SV og sosial-imperialismen
I ei tid da sosialimperialismen ruster og blir stadig farligere tier SV. Kaller antiimperialistisk kamp mot sosialimperialismen for »å gå borgerskapets ærend». SV tar dårligere standpunkt til Tsjekkoslovakia enn SF og NKP gjorde hver for seg i1968. Taler med to tunger om Portugal. Roser fascismen i India. Etter at det blei klart at Sovjet er hovedhinderet for 50 mil, har SV også i praksis lagt ned kampen for 50 mil. I tillegg gir SV spillerom for den svarte reaksjonære gjengen av imperialist-agenter rundt Martin Gunnar Knutsen og co. NY TID sier ikke noe om Sovjet, mens FRIHETEN propaganderer like godt for Sovjets fascisme som MORGENBLADET gjør for USAs fascisme. Er det noen tvil om hvem dette tjener? Er det noen tvil om at dette er å forsøke å holde massene tilbake, at det er reaksjon?
Politikken tjener borgerskapets diktatur og imperialismen. DNA og SV er to borgerlige partier med hver sin supermakt i ryggen. Men hva med det sosiale grunnlaget? Begge disse partiene har vunnet støtte blant vanlige arbeidsfolk. Men hvem bemanner apparatet og betaler gildet? I DNA har grunnlaget vært
arbeideraristokratiet av pamper i fagbevegelsen og partiapparatet. SV har en svakere organisasjon. Hva skjer? Staten gir partiet flere millioner kroner i året for å holde presse og tillitsmanns-skikt i gang.
Handler monopolborgerskapets stat mot sine egne interesser? For «det nye» sosialdemokratiet, som ikke sjøl klarer å fø noe arbeideraristokrati på grunnlag av egne midler, sier staten seg villig til å gjøre jobben. Jeg trur SV nå er det borgerlige partiet i Norge som er mest avhengig av statsstøtte. Om ikke staten holdt SV oppe gjennom pengeinnsprøytninger, så ville hele apparatet klaske sammen på et blunk. I tillegg har SV hjulpet på pengemangelen med store private banklån!
Analysen av situasjonen i Norge gir akkurat de samme resultatene som Lenins analyse ga, og som den internasjonale kommunistiske bevegelsens analyse gir.
Gærne ideer om revisjonismen
Dette betyr at en rekke gærne ideer om opportunismen og revisjonismen må avvises i prinsipprogrammet når det nyskrives.
Revisjonismen som retning er noe annet og langt farligere enn «en rekke feilaktige ideer» f.eks. om veien til sosialismen. Hos våre progressive kamerater som er påvirka av revisjonistiske ideer kan vi finne den i denne formen, og den kan bekjempes gjennom at vi tålmodig diskuterer med dem og avviser deres «feilaktige ideer». Men revisjonismen som retning er en nødvendig del av vår tids imperialistiske verdenssystem og en nødvendig forutsetning for monopolkapitalens klassediktatur.
Denne retninga kan ikke kalles »progressiv»: den er reaksjonær – og står i antagonistisk motsetning til de arbeidende massenes interesser. Motsetninga til enkeltrevisjonister og grupper av revisjonister kan i noen tilfeller løses ikke-antagonistisk, men revisjonismen som retning kan ikke «vinnes» for
massenes interesser. Den må nedkjempes i arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen, om det skal bli noen revolusjon.
Revisjonismen og sosial-demokratiet representerer monopolborgerskapet og imperialismen. Ei revisjonistisk gruppe i Sverige, »KFML(r)», har med den norske Hovden-gruppa på slep funnet opp teorien om at revisjonismen er »småborgerlig» og følgelig reaksjonær (ut fra en annen revisjonistisk ide, nemlig at småborgerskapet er reaksjonært og ikke vaklende). I Danmark fant revisjonistiske ledere i organisasjonen MLE på en annen variant: revisjonismen er »småborgerlig» og følgelig progressiv. Disse teoriene forveksler trekk ved revisjonismens sosiale grunnlag med de klasseinteressene den objektivt representerer, og det brukes i praksis til å forskjønne revisjonismen.
Dette krever at det nye prinsipprogrammet får inn et eget avsnitt om opportunismen og revisjonismen. – Dette avsnittet må klart slå fast både det
marxismens klassikere lærer oss om opportunismen allment, – og inneholde en konkret analyse av situasjonen i Norge. Det må vise hvilken nøkkelrolle
opportunismen spiller i klassesamfunnet i dag – og ta skarp stilling mot forskjellige revisjonistiske forvrengninger av feilaktige ideer om hva revisjonismen er, spesielt ideen om at de moderne-revisjonistiske partiene kan være progressive. Samtidig må det skille mellom ledere og vanlige tilhengere, mellom bevisste borgerlige politikere og de som er ført bak lyset, og det må understreke vår plikt til å nærme oss de siste og vinne dem over til det arbeidende folkets side.
Den røde tråden i hele dette avsnittet kan uttrykkes i et sitat fra felleserklæringa om revisjonismen som de 6 nordiske ml-partiene og partibyggende organisasjonene sendte ut i januar 1975 fra sin første felleskonferanse med representanter fra Danmark, Finland, Færøyene, Island, Norge og Sverige:
KAMP MOT REVISJONISMEN – EN FORUTSETNING FOR FRAMGANG I MASSEKAMPEN
«For de marxist-leninistiske partiene og partibyggende organisasjonene i Norden står det som en felles oppgave å utvikle en ideologisk, teoretisk og politisk kamp
som klargjør de grunnleggende forskjellene mellom revisjonisme og marxismen-leninismen.
Ettersom revisjonismen ikke er et forbigående, midlertidig fenomen, men har et materielt grunnlag, må kampen for å trenge dens innflytelse tilbake føres uopphørlig.
Kampen mot revisjonismen må føres gjennom at den avsløres teoretisk og programmatisk. Det er viktig å legge ned et grundig arbeid i dette. Men samtidig
som den teoretiske og progagandistiske kampen er absolutt nødvendig, så er den i seg sjøl ikke tilstrekkelig.
Revisjonistene kan bare fravristes sin innflytelse blant massene ved at marxist-leninistene samtidig deltar i massekampen og utvikler og leder den etter evne. I det daglige arbeidet på arbeidsplasser, i arbeiderklassens og folkets organisasjoner og overalt ellers må marxist-leninistene utvikle et massearbeid som gir kampvillige mennesker et alternativ og bidrar til å isolere revisjonismen. Samtidig kan den kampen massene fører ikke vinne framgang uten at revisjonistene samtidig bekjempes, ettersom de splitter kampen og leder den til nederlag.
De nordiske marxist-leninistiske partiene og partibyggende organisasjonene bygger kampen mot revisjonismen på en riktig kombinasjon av propagandistisk og teoretisk kamp og kamp i massearbeidet. De utvikler en taktikk for hvordan denne kampen skal føres ut fra de særegne forholda i hvert enkelt land.
Kampen mot revisjonismen er et nødvendig ledd i kampen for sosialismen i de nordiske landa. Revolusjonen kan bare gjennomføres der det ikke finnes noe
revisjonistisk parti som er sterkt nok til å hindre den.»
Røde Fane 1/ 75, s. 25-26.
- KRITIKK AV RESTEN AV PROGRAMMET
Jeg skal komme kort inn på noen punkter i resten av 73-programmet.
Avsnittet «kamper som må føres før sosialismen kan seire»
Dette avsnittet (Pb. s. 23 – 24) er et prinsipielt forsvar for å delta i massenes dagskamper også før den sosialistiske revolusjonen, og avviser ideer om at opp-
gaven i slike tider skal være bare å drive sosialistisk propaganda og »vente på revolusjonen». Et sånt avsnitt er nødvendig, og det er bra det kom med. Det
nevnes økonomisk kamp, kamp for borgerlig-demokratiske rettigheter, for den nasjonale sjølstendigheten. Ved nyskriving er det likevel viktige tilføyelser
som må inn:
– Vi må slå fast prinsippet om folkekrig mot imperialistiske angrep. I avsnittet om den nasjonale sjølstendigheten (Pb. s. 24) må det slås fast at det finnes
en økende fare for imperialistiske angrep, særlig fra en av supermaktene. Partiet må også understreke at vi stoler ikke på monopolborgerskapets hær mot et sånt
angrep, og det eneste virkelige forsvaret er en nasjonal-revolusjonær folkekrig mot angriperen. (Dette er drøfta kort i partiets erklæring om sosial-imperialismen fra 1974, se boka »Sosialimperialismen. Sovjet i dag>, pkt. 91, s. 90-92). Det er mye mer å si om dette, men dette får greie seg foreløpig.
– Vi må advare mot fasciseringa som skjer i Norge. Avsnittet om forsvar for de borgerlig-demokratiske rettighetene (Pb. s. 24-25) tar ikke for seg konkrete
eksempler, til tross for at det finnes rikelig av dem fra de siste åra. Viktigere enn de små nazistiske morderbandene er opprustninga av politiet, hærens borgerkrigsøvelser, de juridiske innskrenkningene av de demokratiske rettighetene. Dette må inn i programmet, vi må peke på årsakene til det og si mer konkret om kampen mot det.
– Programmet og den sosialistiske revolusjonens oppgaver. Slutten av prinsipp-programmet (Pb. s. 32-37) tar for seg åssen vi tenker oss et sosialistisk
Norge. Jeg synes det er bra at et sånt avsnitt er med. Når det nyskrives, så må følgende gjøres: Det må kortes ned , sånn at det først og fremst blir sagt saker vi
kan være sikre på og vi unngår spekulasjonsmakeri.
Det må slås fast at vi snakker om den sosialistiske revolusjonens første oppgaver.
Det må kort sies noe om åssen det sosialistiske samfunnet vil utvikle seg videre etter at disse første oppgavene er løst, (det behøver ikke være så mange
linjene).
Programmet og partiet
De interne og eksterne kampene siden partiet blei stifta gjør at jeg mener det er nødvendig at programmet inneholder et litt større og grundigere avsnitt om åssen det kommunistiske partiet fungerer og hvorfor det egentlig er nødvendig. Forbindelsen mellom den sosialistiske revolusjonen og partiet er nemlig ikke klar bare i og med at programmet sier en del riktige saker om nødvendigheten av sosialistisk revolusjon.
– Programmet må slå fast at partiet er nødvendig både for at klassekampen skal utvikle seg under kapitalismen, for at den sosialistiske revolusjonen skal seire, og for at sosialismen skal utvikles videre mot kommunismen, og ikke degenerere tilbake til kapitalismen.
– Det er nødvendig å forklare hva vi mener med partiets ledende rolle. At vi ikke mener at «partiet har rett til å diktere massene», at «fronten har å følge
ordrer fra partiet», eller (som borgerskapet sier) at »partiet leder gjennom å infiltrere partimedlemmer i nøkkelposisjoner som fremmer partiets
interesser gjennom konspirasjon». Vi må understreke at partiet leder gjennom diskusjon, overbevisning og eksempel, gjennom alltid å gå i spissen for å ta opp
kampen og støtte massenes interesser overalt. Massene vil frivillig støtte partiet dersom de blir overbevist om at det har rett, dermed vil de gi partiet sin tillit, og
bare derfor. Derfor er også politikken vår noe som ligger åpent i dagen, den er det motsatte av »infiltrasjon» og »konspirasjon».
Nøkkelen til å skape ei riktig linje og vinne massenes tillit er masselinja: å lytte til massene og lære av dem, sammenfatte det vi lærer og gå tilbake til massene med det igjen. Partiet må være villig til å høre kritikk, gjøre sjølkritikk når det gjør feil, og jobbe sammen med arbeidsfolk, progressive og anti-imperialister med forskjellig syn innafor fronten på grunnlag av felles interesser, gjensidig respekt og tillit.
Alt dette betyr at partiet ikke er noen »elite» atskilt fra arbeidsfolk men et redskap for arbeiderklassen og de arbeidende massene, som samler opp og gir dem
tilbake deres egne ideer og interesser, og hjelper dem til å organisere seg og kjempe. Dette er partiets ledende rolle. At denne rollen er nødvendig må vi ikke
fortie, men forklare og holde fast på. Det betyr at kampen for å styrke partiet er en viktig del av klassekampen.
– Vi må også forklare at et parti av denne typen må bygge på demokratisksentralisme, praktisere kritikk og sjølkritikk, stole på egne krefter, være rotfesta i massene, forene legalt og illegalt arbeid med sikte på å kunne stå imot fascistisk undertrykkelse.
– Når det gjelder åssen partiet arbeider står det også kamp og det finnes forskjellige feilaktige ideer som vi bør avvise. F.eks. at partiet bare skal drive dagskamp (og helst da også reint økonomisk dagskamp) og ikke bruke mye krefter til revolusjonær sosialistisk propaganda (ikke bare si: »vi trenger sosialisme», men også si: den kan bare vinnes gjennom en revolusjon.) Eller – at dagskamp er bare tull og at partiet skal konsentrere seg om antiimperialistiske demonstrasjoner og bladsalg.
Jeg tror det er nødvendig å avgrense seg mot disse og andre ideer. Diskusjonen får vise om jeg har rett, og den vil i så fall også skape et klarere inntrykk av hva som må stå i et sånt utdypa avsnitt om partiet.