Marx teori om at profittraten har en tendens til å falle har vært gjenstand for mye debatt blant marxistiske økonomer. Men hva er det egentlig Marx skriver om profittraten i bok 3 av Kapitalen?

Av Harald Minken,
medlem av Rødt, har jobbet ved Transportøkonomisk institutt og har oversatt Kapitalen bok 2 til norsk.
Foto: JP Valeru l Unsplashed

 

All produksjon krever arbeidskraft og produksjonsmidler (produksjonsanlegg, maskiner, energi og råvarer). Under kapitalismen er det kapitalistene som eier alle produksjonsmidlene. Arbeiderne kan derfor ikke produsere noe på egen hånd, men må selge arbeidskrafta si til kapitalistene for å leve. De selger den for et avgrenset tidsrom om gangen, og i denne tida er det kapitalisten som bestemmer hva arbeideren skal gjøre. Det kalles styringsretten.

Kapitalistisk produksjon er produksjon for profitt. Vi kan tenke oss at kapitalisten starter med en kapital, en pengeformue som han investerer i de to tingene han trenger for å drive produksjonen, arbeidskraft og produksjonsmidler. Det han investerer i arbeidskraft kaller Marx variabel kapital, og det han investerer i produksjonsmidler kalles konstant kapital. Det ligger i begrepet kapital at det er verdi som brukes for å skaffe mer verdi, eller med andre ord: gi profitt. Etter Marx’ syn er det bare bruken av arbeidskrafta, det levende arbeidet, som kan skape profitt, eller merverdi som han kaller det. Det skjer ved at arbeideren produserer større verdier pr dag enn hun ­mottar i lønn.¹ I den kapitalistiske produksjonen arbeider altså arbeiderne gratis for kapitalisten en del av dagen.

Profittraten

Profittraten er forholdet mellom merverdien og den investerte kapitalen. (Med et vanlig språk kan vi si at det er avkastningen i prosent av kapitalen.) Det er sjølsagt en størrelse kapitalisten vil gjøre så stor som mulig. Men hvordan? En første ide om det kan vi få ved å se på følgende formel:

Formelen sier at profittraten p er merverdien m delt på summen av konstant kapital k og variabel kapital v. Deler vi på v over og under brøkstreken, ser vi at profittraten bestemmes av to forholdstall. Tallet m/v, ofte kalt utbyttingsgraden, kan tolkes som forholdet mellom ubetalt og betalt arbeidstid. Utbyttingsgraden kan økes ved å forlenge arbeidsdagen, øke arbeidstempoet eller redusere lønna, men den kan også økes dersom produktiviteten øker i bransjene som leverer forbruksvarer, siden det innebærer at en mindre del av arbeidsdagen går med til å skape verdier tilsvarende lønna.

Tallet k/v kaller Marx kapitalens sammensetning. Han skiller mellom tre måter å uttrykke sammensetningen på. Den tekniske sammensetningen er rett og slett mengden produksjonsmidler som en arbeider kan bearbeide og forbruke på en dag. Siden vi ikke da har prøvd å regne sammen de ulike råvarene som hun forbruker til et felles mål, for eksempel ved å bruke prisene, går det ikke an å uttrykke den tekniske sammensetningen ved en brøk. Om vi derimot bruker prisene til å regne sammen k, og lønna til å uttrykke v, får vi det Marx kaller verdisammensetningen. Om vi i tillegg ser bort fra prisendringer og lønnsendringer, men regner k og v i faste priser, får vi det Marx kaller kapitalens organiske sammensetning. I tråd med begrepet reallønn kunne vi kanskje kalle det kapitalens realsammensetning.

Tredje bok av Kapitalen

I tredje bok av Kapitalen, kapittel 13, 14 og 15, har Marx behandlet profittratens tendens til å falle på grunnlag av formelen ovenfor. Om vi holder arbeidsdagens lengde og lønnsnivået fast og ser bort fra verdiforandringer ellers i k og v, mener han helt klart at det finnes en slik tendens. Den bunner rett og slett i nye produksjonsmetoder og tekniske framskritt gjør at en arbeider produserer mer pr dag, og følgelig vil bruke mer råmaterialer k enn før. De nye metodene vil som regel også kreve større og dyrere maskiner, hvilket også øker k. Kapitalens organiske sammensetning vil altså øke med tida, og gi profittraten en fallende tendens.

Her melder det seg flere spørsmål. For­ det første: Vil det ikke samtidig være utviklingstrekk som virker i motsatt retning, og som kanskje til og med kan gi høyere profittrate på sikt? Og for det andre: Hvor langt kan dette gå? Kan det gå så langt at profitten nærmest forsvinner, og hva skjer med kapitalismen da?­

Vi har altså sett bort fra verdiforandringer. Men de er jo også nødvendige resultater av den teknologiske utviklingen. Med økende produktivitet kan arbeidernes reallønn opprettholdes med en lavere v, hvilket isolert sett entydig øker p. Og økningen i den fysiske mengden av produksjonsmidler kan godt være forenlig med at denne mengden har lavere verdi, eller i alle fall at verdien k vokser langsommere enn den fysiske mengden av produksjonsmidler. Også det vil motvirke fallet i profittraten.

Det er ingen tvil om at Marx likevel så de motvirkende kreftene som svakere enn hovedtendensen i historisk perspektiv, slik at profittraten ville ha en synkende tendens historisk, og være lavere i høyt utviklede kapitalistiske land enn i land der kapitalismen var noe relativt nytt. Dette kommer tydelig fram både i kapittel 13 og 14.

Hvilken profittrate?

La oss se på hvilken sammenheng kapittel 13, 14 og 15 står i. Bedrifter og bransjer har naturligvis ulik profittrate. Det Marx er opptatt av, er imidlertid gjennomsnittsprofittraten. Han antar nemlig i tredje bok av Kapitalen at ­konkurransen mellom kapitalistene vil føre til en utjamning av profittratene i ulike bransjer, slik at uansett hvor kapitalistene investerer kapitalen sin, vil den grovt sett kaste omtrent like mye av seg. Når det er tilfelle, vil de også sette prisene på varene sine slik at de får dekket kostnadene pluss en gjennomsnittsprofitt.

Til grunn for analysen ligger det altså at profittraten er utjamnet til et samfunnsgjennomsnitt. Det ser også ut til at Marx antar at ved å konsentrere seg om gjennomsnittet av alle bransjer, vil man få et mål som i liten grad er påvirket av de ulike verdiendringene som brått kan endre profittraten i enkeltbransjer. Den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten kan altså tilnærmet sies å avspeile endringer i totalkapitalens organiske sammensetning, uten innblanding av verdiendringer. Verdiendringer og andre motkrefter vil gjøre seg sterkere gjeldende i enkeltbransjer, men de kan da behandles seinere, som bivirkninger og unntak fra hovedtendensen. Det er slik jeg trur Marx har tenkt.

Spørsmålet er naturligvis om utjamning til gjennomsnittsprofitt er en så sterk kraft som den teoretiske modellen forutsetter. Kanskje vi heller burde skille mellom bransjer med full utjamning av profittraten, bransjer med ufullstendig utjamning, og bransjer uten utjamning i det hele tatt? Den tradisjonelle måten å gjøre det på er å innføre monopolkapitalen som begrep, og erstatte utjamning til gjennomsnittsprofitt med monopolkapitalens maksimalprofitt (SUKP 1955). Men det kan også finnes andre grunner til forskjell mellom profittratene i ulike bransjer. En av dem kan jo faktisk rett og slett være forskjellen i hvor mye abstrakt arbeid varene i ulike bransjer inneholder, eller med andre ord vareverdiene, slik de framstår uten utjamning.

Så vidt jeg veit har det ikke vært mange forsøk på å modifisere forutsetningen om full utjamning mellom bransjene i den teoretiske litteraturen om profittraten, og heller ikke mange forsøk på å forklare grunnene til at den ikke er lik i alle bransjer, i de empiriske studiene der man finner det. Vi mangler gode teorier om hvorfor utjamningen eventuelt er ufullstendig. Men om den er ufullstendig uten at det skyldes enkeltkapitalisters markedsmakt, burde vi kunne skimte de opprinnelige vareverdiene, slik de er definert i første bok av kapitalen, bak de observerte prisene.

Profittraten og kapitalismens langsiktige utvikling

«Akkumulere, akkumulere, det er Moses og profetene», sier Marx et sted. I kampen for å skape merverdi og akkumulere vil kapitalistene alltid øke produktiviteten. Det betyr relativt mer konstant kapital og relativt mindre levende arbeid, altså fall i gjennomsnittsprofittraten. «Et fall i profittraten og raskere akkumulasjon er simpelthen ulike utslag av samme prosess, i og med at begge deler er uttrykk for produktivitetsutviklingen», heter det i kapittel 15.²

Prosessen innebærer kapitalkonsentrasjon og sentralisering, oppkjøp og nedlegging av småbedrifter, og arbeidsledighet for de som har hatt jobb i bedrifter som går under og bransjer som blir utdatert. Men også en større arbeiderklasse og økt merverdiproduksjon.

Det er de samme årsakene, de samme prosessene, som frambringer motstridende tendenser: stordrift, store konserner og økt merverdiproduksjon på den ene sida, og økende organisk sammensetning og lavere profittrate på den andre sida. Dette viser at kapitalismen ikke er den frie utfoldelsen av skaperkraft og produktivitet som den utgir seg for å være, men at den stadig vekk må legge kjelker i vegen for seg sjøl.

Denne motsigelsesfylte bevegelsen, som jeg bare kan skissere her, har en hovedside, mener Marx. Hovedsida er at kapitalakkumulasjonen stadig utvikler seg, og profittraten faller. Arbeiderklassen vil vokse, men også reservearmeen vil vokse.³ Det er likevel ingen indikasjon i kapittel 13 og 14 på at kapitalismen stagnerer fullstendig og akkumulasjonen opphører, eller at arbeiderklassen som helhet vil bli stadig fattigere. De motvirkende kreftene, blant annet det at den konstante kapitalens elementer og arbeidernes forbruksvarer blir billigere, kan dessuten dempe profittratefallet. Men de motvirkende kreftene vil fremdeles være underordnede tendenser, mener han.

Marx’ teori er på et såpass abstrakt nivå at den er forenlig med mange slags utvikling. Det er derfor ikke rart at det er utviklet ulike teorier på det grunnlaget han la, og at det fremdeles gjøres mange forskjellige forsøk på å verifisere eller avkrefte dem. Samtidig virker den fornuftig i grunntrekkene. Kapitalismen har tross alt erobret verden, akkumulasjonen fortsetter, produktiviteten har vokst, varene har blitt billigere, de store kapitalistene har blitt større, og både arbeiderklassen og de arbeidsløse har blitt flere.

Konjunkturer og kriser

Kapittel 13 og 14, og mye av kapittel 15, dreier seg om langsiktige tendenser som utvikler seg over tiår, og kanskje hundrevis av år. Men utover i kapittel 15, som handler om «utvikling av lovas indre motsigelser», er det som om tidsperspektivet blir kortere, og motsigelsene ser etter hvert ut til å kunne utspille seg innafor ett og samme tiår, for eksempel. Med andre ord: Det handler om konjunktursvingninger, med oppgangstider avløst av kriser.

I dette kapitlet finner man en stor del av de mest kjent Marx-sitatene om økonomiske kriser. Og det dreier seg ikke bare om den typen kriseteorier som knytter krisene til en langsiktig fallende profittrate, men like mye om manglende kjøpedyktig etterspørsel eller misforhold mellom de store sektorene i økonomien (vilkårene for produksjonen av merverdi faller ikke nødvendigvis sammen med vilkårene for å realisere merverdien, som han sier), klassekamp som reduserer merverdien, og kanskje mere til. I en komplisert og motsigelsesfylt verden er det ikke sikkert at det ene utelukker det andre.

På de siste tre sidene av kapittel 15 lanseres en tolkning av motsigelsen mellom profittratefall og de motvirkende kreftene som minner om teorien som blei lansert av Ben Fine (Fine og Harris 1979, kapittel 9 i Fine og Saad-Filho 2009), og som også er fremmet i Norge av undertegnede (Elstad og Minken 1986, Minken 2011). Det er en teori for kortsiktige konjunktursvingninger og medfølgende kriser. I oppgangstider er etterspørselen så stor at vareverdiene ikke faller, sjøl om flere bedrifter innfører nye metoder som egentlig skulle tilsi det. I stedet kan de som har innført de nye produksjonsmetodene, innkassere en ekstraprofitt ved eksisterende priser. Men når de nye metodene seinere er innført av tilstrekkelig mange bedrifter, slår de nye, lavere vareverdiene gjennom i markedet, og de som ikke har klart å følge med på kjøret, forsvinner ut. I en slik prosess er det økende organisk sammensetning (og potensielt lavere profittrate) som preger oppgangen. De motvirkende kreftene (verdiendringene) eliminerer etter hvert de som ikke har hatt råd til å henge med i fornyelsen, samtidig som de motvirker profittratefallet for de overlevende.

Uansett vil enhver større krise ha sine egne særtrekk. Det er sjelden det samme som skjer igjen og igjen. I våre dager spiller bankvesenet og sentralbanken en særlig viktig rolle for hvordan krisene forløper.

Årsraten

Tredje bok av Kapitalen er skrevet før andre bok. Dermed er den litt utdatert på et viktig punkt. Det som kapitalistene prøver å øke, er nemlig ikke profittraten slik vi har definert den ovenfor, men profittens årsrate. Når en kapitalist investerer en viss pengesum i produksjonen av en vare, får han hele investeringen tilbake etter en stund med en profitt. Han kan dermed fortsette produksjonen, og kanskje til og med utvide, uten å investere på nytt. Hvor mye profitt han får på et år, er helt avhengig av hvor fort pengene vender tilbake. Antall ganger pengene vender tilbake på et år, kaller vi omslagstakta. Bruker vi bokstaven n til å betegne omslagslagstakta, kan profittens årsrate P skrives slik:

Den store forskjellen mellom p fra den gamle formelen og P fra den nye, er at vi får med oss hva som skjer i sirkulasjonen. Går salget treigt? Må varene fraktes langt av gårde? Det er klart det påvirker profitten. Når Marx for eksempel (i kapittel 14) har regnet utenrikshandel som noe som motvirker profittratefallet, har han ikke tatt med i beregningen at det kan gå månedsvis å få varene på markedet i fjerne land om India, og månedsvis å få pengene for salget tilbake til England. Det er slett ikke sikkert det er så lønnsomt.

En sak som blir behandlet i tredje bok, er spesialiseringen mellom produsenter og kjøpmenn. Produsentene selger til en kjøpmann for å få pengene sine raskere tilbake, dvs. for å øke n. Riktignok må de da overlate noe av profitten til kjøpmannen, men som formelen viser, er det ikke utelukket at det lønner seg.

De aller fleste som har befattet seg med profittraten og prøvd å finne ut om den stiger eller faller, har ikke tatt hensyn til utviklingen av omslagstakta, men har implisitt satt den til 1. Tre unntak jeg har funnet fram til, er Passarelli og Baron (2013), Alemi og Foley (1997) og Fichtenbaum (1992).4 Det vil sikkert finnes andre også, i litteraturlistene til de tre og andre steder. Men hovedinntrykket er at omslagstakta er utelatt fra hele litteraturen om profittraten, helt fra det meste av det Marx sjøl skreiv og til våre dager. Dette kan og bør det nå bli en slutt på. Som formelen viser, kan en økning av omslagstakta virke like sterkt på profitten som økt merverdirate. Men vi aner ikke engang om den går opp eller ned.

I det lille heftet jeg har laget som veiledning til andre bok av Kapitalen, har jeg vist hvordan omslagstakta n og k og v i formelen kan beregnes på grunnlag av bedriftsregnskap eller industristatistikk. (Se side 53-59 i Minken 2017.) Håpet er at noen vil ta opp denne tråden.

I den grad det fremdeles er den gjennomsnittlige profittraten vi er interessert i, vil vi møte nye problemer med å aggregere over bedrifter når vi har tatt med omslagstakta i formelen. Det nyttet ikke å regne ut omslaget n og profittraten pr omslag p hver for seg og så multiplisere, for produktet av to gjennomsnittstall er ikke nødvendigvis lik gjennomsnittet av produktet. Men dette lar seg nok ordne.

Et mer grunnleggende problem er hvordan vi skal behandle skatter og avgifter, lånerenter og kostnader til de uproduktive arbeiderne. Hvis det er profitten for de kapitalistiske produksjonsbedriftene vi er interessert i, må vi trekke fra skatter, avgifter og renter i merverdien m. Det er litt mer uklart om vi også skal trekke fra administrasjonskostnader og sirkulasjonskostnader. Om vi anser disse funksjonene som helt nødvendige, sjøl om de ikke produserer merverdi, er det kanskje liten grunn til å trekke ut de uproduktive arbeidernes lønn fra v.

Hvis vi derimot er mest interessert i den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av en bedrift eller bransje, må vi føye både skatter, avgifter, renter og lønn til administrasjonsarbeiderne til det regnskapsførte overskuddet. Dette er ikke uinteressant, men det sier mindre om hva som driver kapitalistene.

Et tilsvarende problem gjelder egenkapital og lånekapital. Problemet er ikke så mye å beregne avkastningen på egenkapitalen isolert etter at lånekapitalen er trukket ut, men mer hvilken avkastning vi er interessert i. Dessuten trenger vi kanskje å forstå bedre hvorfor bedriftene bruker lånekapital, og hva som er virkningen av å øke lånegraden. En liten begynnelse er gjort i Minken (2011).

Om vi fortsetter å drøfte profittraten uten å utvikle metodene vi måler den med, vil henge fast i hundre år gamle fruktesløse krangler. Men hvis vi får til et konkret arbeid langs de linjene vi her har streket opp, vil vi kanskje skjønne mer av våre dagers norske kapitalisme.

Konklusjon

1. Det er verdt å studere i hvilken grad Marx’ forutsetning om utjamning til gjennomsnittsprofitt faktisk har funnet sted, og hva som er grunnene til at det eventuelt ikke har skjedd.

2. Gjennomsnittsprofittratens (eventuelle) fallende tendens kan best forstås som ei av flere sider ved det Marx i kapittel 23 i første bok av Kapitalen kalte den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen. Det vil si at historiske analyser som ser alle trekk ved utviklinga av kapitalismen i sammenheng, er viktigere enn statistiske analyser av en enkelt indikator.

3. Målet for en kapitalistisk bedrift er å gjøre profittens årsrate størst mulig. Det er den vi må studere, både i enkeltbedrifter, bransjer og økonomien som helhet. Det betyr å utvide perspektivet fra produksjonen til hele kapitalkretsløpet, og trekke inn kapitalens omslagstakt som viktig motvirkende eller forsterkende faktor til profittratefallet. (Alemi og Foley 1997, Fichtenbaum 1992, Passarella og Baron 2013.)

4. Når en pengekapital er omgjort til produktiv kapital, er det ikke lenger mulig å skille egenkapital og lånekapital. Først når kapitalen igjen går pengeform gjennom salget, er det mulig. Men det er avkastningen på egenkapitalen som teller for kapitalisten. Økt lånegrad kan betraktes som en metode for å øke egenkapitalavkastningen, men til prisen av økt risiko (Minken 2011).

5. Moderne bedriftsregnskap og nasjonal ­statistikk­ gjør det mulig å studere profittens årsrate både på bedriftsplanet og i større sammenhenger. (Minken 2017)

6. På kort sikt vil motsetningen mellom profittratefallet og de motvirkende tendensene spille seg ut i opp- og nedgangskonjunkturer, både i markedet for de enkelte varene, i enkeltbransjer og nasjonalt. I oppgangskonjunkturen vil nye metoder i enkeltbedriftene ikke påvirke vareverdiene, men øke kapitalens organiske sammensetning i disse enkeltbedriftene. Når de nye metodene blir mer allment utbredt, vil de nye verdiene slå gjennom og presse ut bedriftene som ikke har kunnet omstille seg. (Fine og Harris 1979, Fine og Saad-Filho 2009, Elstad og Minken 1986).

Siste ord om profittratens fallende tendens og motkreftene er altså på ingen måte sagt. Tvert imot finns det mange perspektiver som ikke er tilstrekkelig utforsket og mange uløste konkrete oppgaver å ta fatt på, både for forskere i økonomisk historie og for statistikere og økonometrikere. Og som vanlig vil det trenges ildsjeler som kan organisere arbeidet og sørge for at det blir gjort.

 

1 Naturligvis kunne hun ikke gjort det uten produksjonsmidler, men det som skjer med dem i produksjonen, er bare at de blir forbrukt eller slitt ned. Verdien de har, er da overført til produktet, men heller ikke mer. Det er ikke produksjonsmidlene som skaper ny verdi.

2 Side 251 i Das Kapital. Dritter Band. Dietz Verlag, Berlin 1969.

3 At kapitalakkumulasjon og arbeidsledighet går hånd i hånd, kalte Marx i kapittel 23 av første bok av Kapitalen for «den allmenne lova for den kapitalistiske akkumulasjonen».

4 En svakhet ved Fichtenbaum er at han bruker et feilaktig begrep om kapitalen – han setter hele den faste kapitalen under brøkstreken. Det som må brukes, er kapitalslitet pr omslag (eller avskrivningene).

I 2017 var det halvannet århundre siden Marx’ Kapitalen ble utgitt for første gang, og i fjor to hundre år siden forfatterens fødsel. Merkedagene har tjent som en naturlig foranledning til kommentarartikler og debatter som skiller det levende fra det døde i Marx’ tenkning. Likevel kan det se ut til at flere av innleggene i den norske debatten bygger på en noe vaklende forståelse av hva han ønsket å få til med «kritikken av den politiske økonomi», som ble hans livsprosjekt. Dette gjelder kanskje særlig den såkalte arbeidsverditeorien som av kritikerne blir regnet som en slags for lengst motbevist økonomisk lov, og av mange tilhengere nesten som et etisk rettferdsprinsipp som skal bevise at arbeidsfolk fortjener hele profitten. Ingen av tolkningene er holdbare.

Foto: Sol / Unsplash
Oscar Dybedahl,
styremedlem i Radikal Portal og har mastergrad i filosofi.

Den moralistiske tolkningen

Det siste kan kalles den moralistiske tolkningen av verditeorien, og går noenlunde slik: Marx viser at bare arbeidet skaper verdi og at arbeiderne dermed fortjener verdiene de selv skaper, som blir stjålet fra dem i form av merverdi og gjort til profitt for kapitalistene. Han utviklet denne teorien etter inspirasjon fra klassiske politiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo, men videreutviklet den særlig for å få fram utbyttingsforholdet.

I Store norske leksikon kan vi under oppslagsordet «utbytting» lese følgende: «Karl Marx hevdet at hele produksjonsresultatet alene skyldtes produksjonsfaktoren arbeid, og at arbeiderne derfor hadde et rettmessig krav på hele utbyttet.»¹ Her kommer det moralistiske hovedpoenget noenlunde fram, selv om leksikonet blander begrepene «verdi» og «produksjonsresultat». Det sedvanlige poenget – arbeiderne skaper verdiene og fortjener derfor å få dem – blir forvridd til en påstand som er fullstendig absurd: Arbeidet er den eneste «faktor» som bidrar til produksjonen (av rikdom) overhodet.

Lesere med sunn sans vet hvor feilaktig dette er. Det gjorde også Marx, som polemiserte mot denne forestillingen på 1870-­tallet i en tekst som er blitt kjent som Kritikk av Gotha-programmet. «Arbeidet er ikke kilden til all rikdom. Naturen er like mye kilden … som arbeidet», kan man lese i andre avsnitt.²

Leksikonet har forvirret rikdom med verdi, en feilslutning som er overraskende idet den gjør teorien til et usammenhengende virvar. Den er likevel nokså vanlig. Ser man bort fra dette gjenstår at «alt kapitalistene eier er skapt av arbeiderne og derfor egentlig tilhører dem», som sosiologiprofessor Roar Hagen også oppsummerer marxismen. «Det eneste rettferdige», fortsetter Hagen, «er derfor at arbeiderklassen kvitter seg med kapitalistene og selv forvalte[r] sine verdier i fellesskap».³

Også ifølge tidligere SV-nestleder Hilde Bojer var motivasjonen bak analysen av verdi en tanke om at folk skulle beholde «frukten av sitt arbeid», som gjorde det nødvendig å «finne en metode for å finne ut hvem som produserte hvilke og hvor store verdier».⁴ I det hele tatt virker dette som den kanskje mest utbredte tolkningen av Marx’ teori.

For Bojer fører verditeorien Marx inn i «et håpløst skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid», for lengst forlatt av «den sosialøkonomiske akademiske hovedstrømmen». Problemet kommer til uttrykk ved at Marx regner forskning og undervisning ved offentlige universiteter som uproduktivt arbeid, selv om de åpenbart «gir viktige, ja, avgjørende, bidrag til økonomisk vekst.»⁵ Hagen framfører mer eller mindre samme poeng, nemlig at merverdi-/utbyttingsteorien fikk Marx til å regne den private materielle produksjonen som det eneste viktige, på bekostning av «sirkulasjonsprosessen og det som skjer på markedet». Dermed «har [b]ørs og bank [ingen] funksjon for samfunnet og er overflødige».⁶ Også disse står beviselig for bidrag til økonomisk vekst. Arbeidsverditeorien fører til et absurdum og må derfor forkastes.

Det holdbare i resonnementene er at dersom verditeorien skal peke ut hvem som bidrar til samfunnet og i en rettferdig verden fortjener fruktene, da må bank- og finansfolkene, selgerne, regnskapsførerne etc. være overflødige for samfunnet. Marx regner dem tross alt som «uproduktive», i den forstand at de verken skaper verdi eller merverdi. En skumlesing av et par kapitler i annet og tredje bind av ^Kapitalen vil gjøre det klart nok at Marx ikke regner disse som overflødige, verken for «samfunnet» eller for merverdien.⁷

Er bare industriarbeidet produktivt?

Marx kritiserer klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo fordi de begrenser seg teoretisk til «kapitalen som industrikapital». Dette gjør dem ute av stand til å forstå hva som gjør handelskapitalen til en særskilt form for kapital, med andre egenskaper enn industrikapitalen.⁸ I den forbindelse påpeker han at selv om verdi og merverdi bare skapes i produksjonen, kan handelskapitalen «indirekte … være produktiv».⁹

Relevant for dette er Marx’ analyse av sentraliseringen av handelskapital, som for så vidt også burde tjene som en vekker for de på venstresida som tror sosialisme handler om å forsvare «kjøpmannen på hjørnet».¹⁰ I Kapitalens tredje bok lanserer Marx et tankeeksperiment der handelskapitalen spaltes opp slik at det bare finnes småhandlere med hver sin butikk. Dette ville føre til at de handelsrelaterte utgiftene til industrikapitalisten ble «uendelig utvidet». Heller enn å handle med et par store handelsmenn «måtte [industrikapitalisten nå] hanskes med 100 eller 1000 ulike».¹¹ Tilsvarende ville utgiftene til sortering, transport, regnskap, korrespondanse etc. også øke voldsomt.

Eksempelet illustrerer hvordan handelskapitalens selvstendiggjøring fra industrikapitalen, og dens konsentrasjon i noen få store foretak, hører nødvendig sammen med en mer utviklet kapitalistisk produksjon. Det reduserer industrikapitalens uproduktive utgifter og frigjør penger, som kan skytes inn som produktiv, merverdiproduserende kapital. Handelskapitalen har ikke skapt noe av merverdien, men den står for funksjoner som gjør at industrikapitalens merverdi blir absolutt større enn den ellers ville ha vært. Den får dermed en andel av merverdien som er proporsjonal til sitt ­kapitalutlegg.

«Produktivt arbeid» handler altså ikke om å peke ut de som bidrar, verken til samfunnet eller den økonomiske veksten. Hagens og Bojers argument ad absurdum viser bare manglene ved deres tolkning.

I deres antakelser ligger også kilden til en annen utbredt misforståelse: at industriarbeidet for Marx er det eneste viktige og mest omfangsrike arbeidet i kapitalistiske samfunn. Dette blir tatt for gitt av alle som regner det som en krise for marxistiske teorier at kanskje bare ti-tyve prosent av arbeidsstokken i mange vestlige land nå er industriarbeidere. Idehistorikeren Ola Innset er ikke alene om å hevde at arbeidslivets utvikling og måten industriarbeiderklassen har blitt redusert og supplert av «mange ulike former for arbeid, svært mange av dem utført foran datamaskiner», representerer en formidabel utfordring for Kapitalens teorier.¹²

Ingen teori er uten utfordringer, men det bør nevnes at det for Marx ville ha vært en stor overraskelse, i strid med hans forventninger, dersom industriarbeiderne stod for et varig flertall av arbeidsstokken. De som skal selge bøker om spennende nye trender i ­økonomien og arbeidslivet har for vane å anta at arbeidslivet i vår tid, som blir mer «prekært» og mangfoldig, med industriarbeiderne bare som en av flere grupper ved siden av serviceansatte, kontorister, it-folk etc., fullstendig skiller seg fra alle tidligere perioder. På mange måter virker det heller motsatt. Stabile ansettelser og at industriarbeiderne teller flere enn alle øvrige arbeidere og gir arbeidet et enhetlig preg, står snarere fram som det store historiske unntaket. Slik sett har arbeidslivet i vår tid flere fellestrekk med tilstanden på midten av 1800-tallet enn mange synes å tro.

At det oppstår mangfoldige former for arbeid lar seg forklare av kapitalismens egne mekanismer:

Den usedvanlige økningen av produktivkrafta i storindustrien blir fulgt av intensiv og ekstensiv økt utbytting av arbeidskrafta i alle øvrige produksjonsområder, og gjør det mulig å anvende en stadig større del av arbeiderklassen på uproduktivt vis. [Min ­utheving]¹³

Marx viser hvordan denne mekanismen medførte at flere arbeidsfolk, som følge av den industrielle revolusjonen, i 1861 hadde ­havnet i tjenerklassen enn i metall- og tekstil­industrien.¹⁴

Proudhons moralisme

At verditeorien hovedsakelig hadde med rettferd å gjøre ble hevdet av Pierre-Joseph Proudhon i boka Elendighetens filosofi av 1847, som Marx kritiserte og satiriserte i Filosofiens elendighet samme år. Proudhon tok ­utgangspunkt i Ricardos økonomiske teori, prinsippet om verdibestemmelse ved arbeidstid og hevdet dette «rasjonelle» prinsippet ble motvirket og undergravet av den «irrasjonelle» kapitalistiske bytteprosessen, slik at arbeiderne fikk betalt for varenes pris og ikke deres verdi. Bytteforholdene måtte derfor endres slik at arbeiderne fikk betaling i henhold til verdien av arbeidet deres.15

Om ikke annet fikk dette liv i den polemiske pennen til Marx, som mente Proudhon bare utbroderte en eneste stor selvmotsigelse. Der Ricardo med et klart språk viste hvordan bytteforhold i det eksisterende samfunn ble styrt av verdiforhold, ville Proudhons tåkete og blomstrete teorier bruke verditeorien som et utopisk formular og skape et samfunn av småprodusenter som virkelig fikk sitt arbeids verdi. Han skulle «innrette verden etter en angivelig ny formel» (verdi), men det var bare «det teoretiske uttrykk for den virkelige bevegelse» i kapitalismen, skildret av Ricardo.¹⁶

Der verdiforhold for Marx var grunnleggende i kapitalistiske samfunn og selve formen for arbeidernes underordning under kapitalistene, ble de av Proudhon misforstått som kimen til et rettferdig alternativ til kapitalismen. Som Marx skrev videre, det som virkelig var «formelen for arbeiderens moderne slaveri», «verdien, målt ved hjelp av arbeidstiden», ble av Proudhon snudd på hodet og gjort til «den ’revolusjonære teori’ for proletariatets frigjøring». Proudhon stilte kapitalismens egne ­relasjoner mot den og kalte det revolusjon.

Rettferdighet og likhetssosialisme

Verditeorien er ikke beviset på hva arbeiderne egentlig fortjener, men en beskrivelse av samfunnsforholdene som faktisk hersker i kapitalistiske samfunn. Det er et faktum at kapitalens profitt i slike samfunn stammer fra ubetalt arbeid, selv om man for så vidt ikke trenger verditeorien for å bevise det. Kapitalismens fordeling mellom profitt og arbeidslønn var likevel for Marx i seg selv helt «rettferdig», som han sa i polemikk mot tilhengere av Ferdinand Lassalles drømmer om et «uavkortet arbeidsutbytte» eller en «rettferdig fordeling av arbeidsutbyttet».¹⁷ Arbeideren selger sin arbeidskraft til kapitalisten og Marx antar hun får arbeidskraftens fulle verdi tilbake som lønn. Likt byttes mot likt.

Hensikten med teorien er ikke å få fram at dette er urettferdig, som ville vært å hevde at kapitalismen ikke etterlevde prinsippet likt mot likt. For Marx er kapitalismen på mange måter et likhetssamfunn og en historisk kraft for likhet, våre liv og ofte også våre rettigheter blir likere. Sosialisters hang til likhet som ideal og slagord viser kanskje hvordan deres tenkemåter fengsles innenfor kapitalistiske samfunnsforhold, som har likheten i seg som en slags immanent tendens. Riktignok fører ikke kapitalismen tendensielt til særlig materiell likhet, men den muliggjør forvridde forestillinger om virkelig likhet mellom mennesker som en lik fordeling av penger eller verdier mellom dem. Marx påpekte allerede i 1844 at likhetssosialistene bare tok privateiendommens prinsipper og jevnet dem ut. De evnet ikke å sprenge dem.

Kommunismens prinsipp var ikke lik belønning etter lik innsats, som jo overfor kapitalismen kunne innebære et framskritt, men forble fanget innenfor «en borgerlig begrensning». Siden individer har ulike behov, egenskaper og forutsetninger blir en slik rett «etter sitt innhold en ulikhetens rett, som all rett». Når derimot den «snevre borgerlige retts horisont helt overskrides» erstattes likhet med ulikhet, etter prinsippet «fra enhver etter evne, til enhver etter behov».¹⁸ Først med dette erstattes kapitalismens likhetsprinsipper med virkelig praktisk hensynstaken til forskjellene mellom mennesker.

Den ahistoriske tolkningen

En tolkning som ofte går sammen med den moralistiske, er den ahistoriske. Enkelt sagt hevder tilhørerne at Marx’ teori går ut på at arbeid skaper verdi, hvilket i seg selv er uriktig. Arbeid skaper stort sett ikke et fnugg verdi. Derimot kan det gjøre det under visse bestemte samfunnsmessige og historiske betingelser. Nettopp hensynet til disse betingelsene skiller Marx fra en økonom som Adam Smith, noe man ser allerede på et overfladisk nivå: der Smith analyserer «Nasjonenes rikdom» tar Marx for seg «rikdommen i samfunn der den kapitalistiske produksjonsmåten rår». Allerede med Kapitalens første setning har Marx dermed snevret inn undersøkelsens historiske omfang nettopp for å skille seg fra Smith, som ikke gjør det. Der Smith gir inntrykk av at rikdom, som finnes i alle samfunn, og rikdommen i kapitalismen (som har verdiform) går ut på det samme, vil Marx gjøre forskjellen tydelig. Dersom produksjon og kapitalistisk produksjon overhodet er det samme, er kapitalismen like naturnødvendig som behovet for å dyrke, fordele og konsumere mat. Derfor er kanskje analysen av verdiens historiske betingelser den viktigste dimensjonen ved verditeorien. Som Marx oppsummerer i en sentral passasje:

Arbeidsproduktets verdiform er den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen [for] den borgerlige produksjonsmåten. Gjennom verdiformen blir denne produksjonsmåten karakterisert som en særegen art samfunnsmessig produksjon og gir den dermed dens særegne historiske karakter. Dersom en feilaktig anser denne produksjonsmåten for å være den evige naturformen for samfunnsmessig produksjon, så overser en nødvendigvis det spesifikke ved verdiformen, altså vareformen og dens videre utviklinger, som pengeformen, kapitalformen osv.¹⁹

Manglende forståelse for den historiske siden ved Marx’ framstilling preger ofte også de moralistiske tolkerne, men feilslutningen er problematisk nok til at den fortjener en egen gjennomgang.

Ser vi tilbake på Hilde Bojer mente hun i 2017 at Kapitalen ikke kunne anbefales fordi den praktisk talt var «uleselig». Hun føyet til at arbeidsverdilæren var direkte feil og at beviset for dette lå i måten den sovjetiske økonomien selvdestruerte i forsøket på å følge den. Eksempelvis hevder hun Marx’ falske skille mellom produktivt og uproduktivt arbeid fikk sovjeterne til å neglisjere detaljhandelen, som Marx mente var uproduktiv.

Dette er en original, eller kanskje heller merkelig kritikk av arbeidsverdilæren. Hun forstår den som en slags allmenn lov om økonomiske nødvendigheter som ble brukt som styringsmodell av sovjetiske myndigheter. Likevel skulle verditeorien for Marx, som vi har sett, begripe kapitalistiske samfunn og blir neppe tilbakevist av at Sovjetunionen kollapset.

Kanskje med rette er ikke Bojer kjent som noen stor fortolker av Marx. Det er vel heller ikke sosiologen Gunnar C. Aakvaag, som omtrent en gang i året føler behov for å erklære Marx’ teorier for utdaterte, gjerne med et vift til Jon Elster, en filosof han til gjengjeld kaller «Norges fremste Marx-kjenner».²⁰ Dette er en merkelapp Elster har fått før.

Hinsides historien: Elster og Østerberg

Elster vil granske Marx med analytiske redskaper for å se om det finnes noe skikkelig igjen når det dialektiske hokus-pokuset ryddes bort. Han hevder teorien om at bytteforholdet mellom varer kan forklares av at arbeidet har en viss intuitiv appell, men at den likevel bryter sammen.

Hvis jeg bruker seks timer på å knytte strå til en matte, og du bruker tre timer på å fange en fisk i elva med bare hendene, vil et eventuelt bytteforhold måtte forventes å være to fisk mot en matte. Jeg ville ikke være fornøyd med noe mindre, for jeg kunne fanget samme antall fisk selv på den tiden jeg brukte på matten – og tilsvarende ville ikke du godtatt noe mindre enn hele matten.²¹

Elster innvender at dette er sterkt forenklet og nevner problemer som individuelle evneforskjeller og at de to arbeidene kan være mer eller mindre behagelige.

I første kapittel av Kapitalen begynner Marx framstillingen av verditeorien ved å forklare at varen er rikdommens «elementærform» i kapitalistiske samfunn, og at den er en sammensetning av bruksverdi og bytteverdi. Som bruksverdi sørger den for et menneskelig behov av et hvilket som helst slag, slik brødet stilner sulten eller atombomben tilfredsstiller en stats drøm om geopolitisk makt. Bytteverdien er «det kvantitative forholdet (…) i hvilken bruksverdier av et slag blir byttet mot bruksverdier av et annet slag».22 Bytteverdien er på sin side bare «uttrykksmåten, ‘framtredelsesformen’» for noe annet – nemlig verdien. Verdien til varene har å gjøre med noe de har til felles, som gjør at de byttes i bestemte proporsjoner. Dette «noe» kan ikke være varenes bruksverdier. Betraktet som bruksverdier er de ikke like, men forskjellige. I hvert fall om man ser bort fra like bruksverdier, som det er meningsløst å bytte mot hverandre (en frakk mot en frakk). «Dersom en nå ser bort fra bruksverdien, så blir det bare en egenskap tilbake hos varelegemene, den at de er arbeidsprodukter.»²³

Elster sier seg ikke tilfreds med dette argumentet. Det er tross alt ikke nødvendig at alle goder er produkter av menneskelig arbeid. Man kan tenke seg «en økonomi som ble drevet av dyktig trente aper» eller «en helautomatisert økonomi, med en kapitalistklasse og en klasse dårlig betalte soldater i en stående hær. Her ville godene ha blitt overført mellom firmaer og fra firmaer til forbrukerne … men intet arbeid ville gå inn i produksjonen av godene.»²⁴

Legg merke til at Elster først dikter opp et primitivt samfunn bestående av to personer for å se hvordan verdiloven utspiller seg. En slik abstraksjon er helt fremmed for Marx, som vi jo har sett regner verdiformen som det historisk særegne ved den kapitalistiske produksjonsmåten. Elsters forsøk på å vise at goder ikke byttes etter verdiloven i et samfunn av to personer, som verken kan ha noen egentlig arbeidsdeling eller privateiendom, er i seg selv overbevisende, men også Marx har forklart hvorfor dette vil være umulig. Desto verre blir det når Elster dikter opp økonomier fullstendig drevet av aper eller roboter, fordi han av en eller annen grunn mener den tredje felles egenskap må kunne finnes i «alle mulige økonomier». Som om verditeorien skulle gjelde alle samfunn som har eksistert, eller som er tenkelige. Igjen viser Elster overbevisende nok at byttet av goder i slike økonomier antakelig ikke vil følge noen verdilov, men Marx forsøkte heller ikke å utvikle noen allmenngyldig teori. Han gjør det tydelig at han ville vise hva som skilte kapitalismen fra alle øvrige menneskesamfunn. Helautomatiserte økonomier faller utenfor dette siktepunktet.

Heldigvis tok Dag Østerberg til motmæle mot Elster i Et filosofisk forord til Kapitalen. Dessverre fikk han likevel flere av de samme problemene.

Til spørsmålet om bevis støtter Østerberg seg på marxisten Ernst Mandel, som har vist at arbeidsverdilæren er blitt bekreftet av «kjensgjerningene». «Han har samlet et svært historisk og etnografisk materiale som viser hvordan menneskene i oldtidens samfunn og i hva man tidligere kalte primitive samfunn virkelig byttet bruksverdier mot hverandre i henhold til arbeidsverdilæren.»²⁵ Dagens økonomiske forhold er langt mer kompliserte og uoversiktlige, hvilket forklarer at vi ikke er i stand til å bekrefte den på samme måte.

For Østerberg er verdi et meta-økonomisk grunnbegrep som ikke umiddelbart er et nyttig verktøy til å forutsi varepriser, men den utgjør en allmenn rettesnor for vår økonomiske forståelse. Dette perspektivet har blitt avvist som metafysikk fordi det ikke redegjør for det økonomiske livs umiddelbare erfaringer, «empiriske data». Østerberg repliserer at økonomien uten slike meta-økonomiske begreper mister det historiske siktepunkt og ser bort fra de økonomiske forholds foranderlighet. Videre sier han om verdilærens historiske gyldighet: «Arbeidsverdilæren som knytter menneskenes arbeid til økonomisk virksomhet overhodet, kan bare være gyldig så lenge den økonomiske nød varer ved (og Marx regner med den vil vare til evig tid)».²⁶

Elster og Østerberg minner her om den ungarske marxisten György Lukács’ utbrudd om «vulgærmarxismen» i Historie og klassebevissthet. De forfalt «til de samme feil som Marx kritiserte vulgærøkonomien for: den holder klart historiske kategorier – det kapitalistiske samfunnets kategorier – for å være evige kategorier».²⁷ Vi kan føye til at en slik ukritisk, «vulgær», begrepsbruk risikerer å eviggjøre de kapitalistiske samfunnsforholdene og beskytte dem mot det Lukács kaller «teoretisk-praktisk kritikk». I hvert fall var verken Elsters kritikk eller Østerbergs forsvar særlig vellykket. For Østerbergs del kan det tilføyes at den nyere boka Fra Marx’ til nyere kapitalkritikk ikke har de samme problemene.²⁸

En historisk og kritisk verditeori

Vi har sett hva Marx’ verditeori ikke er, nemlig verken en rettferdsteori om hvem som fortjener arbeidets frukter eller en allmennhistorisk teori om arbeidets verdiskapende evner. Dermed har vi via negativa sagt noe om hva verditeorien går ut på: arbeidets egenskaper under bestemte, nemlig kapitalistiske samfunnsforhold.

Verdi oppstår ikke i en enkelt vare fordi noen har arbeidet på den. Det oppstår i et samfunn med en bestemt arbeidsstruktur: produsentene arbeider «uavhengig av hverandre» som «sjølstendige produsenter», og koordinerer bare produksjonen indirekte ved å bytte tingene de har produsert. Når de på denne måten forholder seg til hverandre via sine arbeidsprodukter, får arbeidsproduktene deres verdiform. Av dette utvikles analysen av penger og kapital som videre bestemmelser av verditeorien. Kort sagt viser det seg at verdien må utrykke seg i noe (penger) og holde seg i stadig bevegelse (som kapital).

Marx tar for seg denne struktureringen av arbeidet i første kapittel av Kapitalen, særlig seksjonen om «Varens fetisjkarakter og dens hemmelighet». De samfunnsforhold Marx her tegner opp er bare de mest abstrakte kjennetegnene til ethvert kapitalistisk samfunn. Som vi lærer rundt 650 sider senere: Først når arbeidskraften gjøres til en vare, med de kapitalistiske samfunnsforholdene, blir vareproduksjonen alminnelig og «ethvert produkt fra begynnelsen produsert med sikte på salg».²⁹

Siden produsentene forholder seg til hverandre gjennom ting, ser også tingene ut til å få herredømme over produsentene, til å få sin egen vilje og bevege seg i henhold til usynlige lover og virkeprinsipper. «De samfunnsmessige bevegelsene til de personene som bytter har for dem form av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for at de kontrollerer tingene.» Man får «en samfunnsformasjon der produksjonsprosessen behersker menneskene, i stedet for at menneskene behersker produksjonsprosessen».³⁰ Det er dette Marx-kjenneren Moishe Postone i en viktig bok kaller de kapitalistiske samfunnsforholdenes «abstrakte sosiale dominans», som skiller seg fra kapitalistenes mer personlige klassedominans over arbeiderne.³¹

Verditeorien – bevist eller motbevist?

Er verditeorien blitt «bevist», som Elster, Østerberg og andre har drøftet? Er den motbevist? Jeg kan heldigvis skylde på plasshensyn for å unngå redegjørelser av den lange debatten om verditeoriens stilling. Men det er mulig å utvikle et litt overordnet poeng. Elster har rett i at noe kan selges som en vare uten at det er et arbeidsprodukt, noe Marx også vedkjenner (ubearbeida jord, eiendommer på månen). Marx’ argument for verditeorien er derfor ikke noe endelig deduktivt bevis, men bare en innledende bestemmelse, og man finner ikke det deduktive beviset noen sted i Kapitalen. Det ble påpekt av anmeldere kort tid etter utgivelsen i 1867, en kritikk Marx kommenterte i et brev til Kugelmann (juli, 1868):

All snakk om at det er nødvendig å bevise verdibegrepet hviler kun på uvitenhet, både med hensyn til saken det dreier seg om og med hensyn til vitenskapens metode. (…) Vitenskapens oppgave består nettopp av å gjøre rede for hvordan verdiloven slår gjennom. Hvis man på forhånd skulle forklare alle fenomener som tilsynelatende var i strid med loven, måtte man bedrive vitenskap før vitenskapen.³²

Det Marx gjør her er ikke å sno seg unna beviskravet, men å forklare den vitenskapelige måten å levere et bevis, slik han oppfattet det. I vitenskapssyn var han framfor alt en elev av Hegel. Marx skrev tydelig om dette i et av utkastene til Kapitalen, kjent som Grunnriss. Kort sagt er svaret at det eneste beviset kan finnes i en utvidet framstilling som gir et konkret bilde av kapitalismen som et sammensatt og sammenhengende hele. En slik framstilling må utvikles over tid, eller snarere over mange sider, og lar seg ikke fange i ett argument.

Han kan ikke begynne med framstillingen av «det reelle og det konkrete», som i utgangspunktet bare danner et kaotisk usammenhengende hele, men må «analytisk komme til stadig enklere begreper … inntil jeg er kommet frem til de enkleste bestemmelser.» Og derfra gradvis innføre nye ledd, til det konkrete kommer tilbake som «en rik totalitet av mange bestemmelser og relasjoner», «en sammenfatning av mange bestemmelser».³³

Dette var måten Marx ønsket å utvikle framstillingen i Kapitalen på, og et stykke på vei lyktes han. For å vurdere verditeorien er det denne rike totaliteten av bestemmelser og relasjoner man må ta for seg, som ikke utvikles i et avsnitt eller i en artikkel, men gjennom en framstilling over tre (lange og ikke minst ufullstendige) bind. Man må forsøke å lese dem som deler av en helhet og fylle ut noen hulrom. Ikke bare kritikere, men også mange tilhengere har gått glipp av dette poenget.

Radikal kritikk

Det som her kommer fram er altså både varens og verdiens historiske forankring i bestemte samfunnsforhold. Det er det historiske poenget. Det kritiske poenget angår her ikke så mye fordelingen av verdi, men selve eksistensen av den, som gir samfunnsforholdene egenskaper menneskene knapt kan forstå og i hvert fall ikke beherske.

Framstillinger av økonomiske lover eller kategorier som allmenne og nesten naturlige nødvendigheter, fremmer det György Lukács kaller en «kontemplative», «uengasjerte» og «virksomhetsløse» holdninger, at menneskene betrakter seg selv som mekaniske ledd i et voldsomt system og «[føyer] seg viljeløst etter systemets lover».³⁴

Det radikale i Marx’ kritikk er at han går til røttene, det menneskelige samfunnslivet, for å avdekke de økonomiske kategorienes skjulte innhold, deres virkelige historiske og samfunnsmessige betingelser: bestemte samfunnsforhold gir opphav til den kapitalistiske produksjonsmåten, med alle tilhørende økonomiske kategorier og verdilover. Med dette identifiserer han hvilke tilgrunnliggende samfunnsforhold som må endres for å bryte verdiens og de økonomiske lovenes tyranni over samfunnslivet. Han avslører, i samme vending, det illusoriske ved disse kategorienes natur­aktige og lovaktige skinn.

Det er blitt vanlig å framstille Marx i Kapitalen som en kyniker som reduserer alt til harde økonomiske lover og nødvendigheter, som stilles opp mot den «humanistiske» Marx i ungdomsverkene. Det er heller omvendt. Som Ernst Bloch har sagt må detektiven sette seg inn i tenkemåten til morderen.³⁵ Kynismen og de harde lovmessighetene man finner i Kapitalen beskriver praktisk-samfunnsmessige realiteter Marx vil få fram i lyset og framvise som midlertidige og foranderlige. Slik bistår han heller «menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet», som filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen.

 

Sluttnoter:

1. https://snl.no/utbytting

2. Karl Marx, Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951), s. 10.

3. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

4. I Klassekampen 14.09.2006

5. I Klassekampen 21.09.2006

6. https://sosiologen.no/omtale/pa-gjengrodde-stier/

7. Et vel så viktig poeng er at uttrykk som «produktivt» eller «verdiskapende» arbeid hos Marx ikke involverer noen normativ vurdering av den som samfunnsnyttig, eller at uproduktivt arbeid er unyttig for samfunnet. «Nyttig for samfunnet» er i det hele tatt et abstrakt og lite meningsfullt uttrykk.

8. Jf. Kapitalen bd. 3, kap. 20 («Om kjøpmannskapitalens historie»). Her sitert fra utkast til den nye norske oversettelsen i emning hos Rødt Forlag. Kapital i en form kan likevel forvandles til kapital i en annen, noe utjevningen av profittrata stadig også presser fram. «Fraksjoneringen» mellom kapitalene burde ikke overdrives.

9. Ibid, kap. 17.

10. Det hevdet eksempelvis nyproudhonisten Andreas Halse, som også har vært leder for Sosialistisk Ungdom, da han i Dagbladet løftet fram «den lille gründeren med store drømmer» og tok til orde for et samfunn med et spredt eierskap der alle kunne være entreprenører. Jf. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/vMOw5/kronikk-eierskap-fra-venstre

11. Kapitalen bd. 3, kap. 17. Op.cit.

12. https://www.manifesttidsskrift.no/marx-og-oss/

13. Marx, Kapitalen, første bok, bind tre (Oktober, Oslo 1983), s. 94.

14. Ibid., s. 95. Poenget har jeg fra Mike Davis’ Old Gods – New Enigmas: Marx’s Lost Theory (Verso, London 2018), s. 38.

15. Gjengivelsen av Proudhon bygger på Peter Hudis, Marx’s Concept of the Alternative to Capitalism (Brill, Leiden 2012), s. 94-5.

16. «Filosofiens elendighed» i Karl Marx skrifter i utvalg – Den tyske ideologi og Filosofiens elendighed (Rhodos, København 1974), s. 122.

17. Marx, Programkritikk (op.cit).

18. Ibid.

19. Karl Marx, Kapitalen – kritikk av den politiske økonomien: første bok (Bokklubben, Oslo 2008), s. 97.

20. Aakvaag i Morgenbladet 22.06.2018.

21. Jon Elster, Hva er igjen av Marx? (Universitetsforlaget, Oslo 1988), s. 78.

22. Marx, Kapitalen første del (op.cit), s. 45.

23. Ibid., s. 46.

24. Jon Elster, Making Sense of Marx (Cambridge University Press, Cambridge 1985), s. 139-40.

25. Østerberg, Et filosofisk forord til Kapitalen (Pax, Oslo 1972), s. 26.

26. Ibid., s. 30.

27. György Lukács, Historie og klassebevissthet (Gyldendal, Oslo 1971), s. 216.

28. Noen problemer gjenstår likevel, som tar for meg i en anmeldelse for Salongen.no http://www.salongen.no/marxisme-og-kapitalkritikk/

29. Marx, Kapitalen, del fire (op.cit), s. 33.

30. Marx, Kapitalen, første del (op.cit), s. 90.

31. Moishe Postone, Time, Labour and Social Domination (Cambridge University Press, Cambridge 1993).

32. https://www.marxists.org/dansk/marx/breve/68-m-ku1.htm

33. Karl Marx, «Grunnriss til kritikk av sosialøkonomien (innledningen)» i Åsmund Birkeland (red.), Karl Marx – arbeid, kapital, fremmedgjøring: sentrale tekster (Falken forlag, Oslo 1992), s. 86.

34. György Lukács, op.cit, s. 87.

35. Som Marx også skriver i Filosofiens elendighet: «Visselig er Ricardos sprog så kynisk som noget kan være. At sætte lighedstegn mellem fabrikationsomkostningerne for hatte og menneskets leveomkostninger, det betyder at forvandle mennesker til hatte. Men man bør ikke råbe for meget op over denne kynisme. Kynismen ligger i selve sagen og ikke i de ord, der betegner sagen. [Min utheving.]» (op.cit, s. 124.)

Har sosial dumping og trussel om flytting av arbeidsplasser satt det tradisjonelle kjerneproletariatet i sjakk? Krever det ny strategi fra oss som ønsker å frigjøre arbeiderklassen? Hva er kjerna i framtidas klassekamp?

Foto: Joanna Kosinska
Av Jokke Fjeldstad,
redaksjonsmedlem i Gnist

I en generasjon har to-spissteorien vært synonymt med vår bevegelses syn på faglig strategi. To-spissteorien er et resultat av kvinneoppgjøret i Akp på 80-tallet. Der den klassiske ml-marxismen ble utfordra og utvikla i møte med kvinnekampen. Siri Jensen sin artikkel fra 80-tallet har blitt trykt på nytt i Gnist/Rødt!, senest i 2009.

Kort oppsummert er to-spissteorien at arbeiderklassen har to spisser. En rundt det som blir kalt kjerneproletariatet, ofte forstått som arbeiderne i industrien. De tilhører en kjerne fordi de produserer merverdi, og dermed befinner seg i hjertet av den kapitalistiske produksjonen. I dag er det en tendens til at organisasjonsgraden synker, og flere av de store arbeiderkollektivene forsvant med nedleggelsen av industri på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet.

Den andre spissen «utgjøres av den kvinnelige delen av arbeiderklassen på grunnlag av deres stilling som klasse og kjønn, i skvisen mellom yrkesarbeid og samfunnspålagt ansvar i familien»¹. Analysen argumenterer for at krafta som ligger her, ikke kommer så tydelig til uttrykk på grunn av mangel på organisering. I stedet uttrykker den seg gjennom underliggende bevegelser med brei oppslutning, som kravet om likelønn, 6-timersdagen eller kampen mot seksuell trakassering. «Det strategiske spørsmålet som analysen reiser, er nettopp hvordan denne krafta kan finne organisatorisk utløp.»²

#metoo en kasta bort sjanse for fagbevegelsen

Når vi nå, 30 år etter to-spissteorien ble formulert, studerer klassekampens posisjon så er vi ikke kommet så mye lengre. Høyresidas angrep på abortloven har ført til sterk motstand og uttrykt seg i en bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var et nytt uttrykk for en annen underliggende bevegelse med brei oppslutning. #metoo bevegelsen var en protest mot utnyttelse av maktforhold i yrkeslivet. Sammenheng mellom kjønn, seksualisert maktutøving og arbeidslivet ble satt på dagsorden. Dessverre så hverken posisjon eller opposisjon i fagbevegelsen potensialet til denne bevegelsen. Spørsmålet ble behandlet som underordnet, men burde i stedet ha vært løftet øverst på dagsorden. Oppropene «Ikke til forhandling» og «Opprop mot seksuell trakassering i fagbevegelsen – blant gutta» var viktige uttrykk for at det finnes krefter som reagerer i fagbevegelsen.

Men tenk om vi hadde omfavnet og satt #metoo øverst på fagbevegelsens dagsorden. Satt søkelyset på det maktforhold som gjør at noen føler de kan behandle noen andre krenkende og uverdig. Ville vi ikke da synliggjort det skjeve maktforholdet mellom arbeidskjøper og arbeidsselger? Kanskje kunne gjort noe med det, eller i hvert fall åpnet diskusjonene om hvordan vi kunne endret dette forholdet. Dessverre tok vi ikke denne diskusjonen. Den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen har ikke interesse av å skjerpe klassemotsetningene. Men for oss som mener det er nødvendig ble dette dessverre en bortkasta sjanse. Så det strategiske spørsmålet fra 80-tallet er fortsatt der, hvordan kan denne krafta finne organisatorisk utløp.

Det sløve kjerneproletariatet

Marxistiske analyser har tradisjonelt lagt mye vekt på industriarbeiderklassen, siden det er de som skaper merverdien. Men også sosialdemokratiet ser industriarbeiderklassen som strategisk viktig. Posisjonen til denne delen av arbeiderklassen har blitt institusjonalisert i det sosialdemokratiske klassekompromisset gjennom frontfagsmodellen. Altså de som skal gå først inn i forhandlinger og fastsette rammene for tariffoppgjørene i Norge. Resultatet av dette de siste tiårene har vært lønnsmoderasjon og i beste fall stillstand i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Frontfaget fører som regel til begrensa handlingsrom for å gjøre noe med lavtlønte grupper og likelønnsproblematikk. Små tiltak skjer i enkelte oppgjør, men de store grepa mangler.

At dette er resultatet er ikke overraskende. Kjerneproletariatet er på defensiven i hele den vestlige verden. Det er en konstant trussel om å flytte produksjon til andre land med lavere kostnader. Produksjonsbedrifter blir presset ut av høye boligpriser i sentrale strøk. Når ikke bedriften flyttes, utfordres lønns og arbeidsvilkår med sosial dumping og import av billigere arbeidskraft. Kontroll over innleie, tiltak mot sosial dumping og lav lønnsvekst er ikke en uforståelig prioritering. Men det kjennetegner heller en brems enn en spiss. Det er en defensiv situasjon som sliper ned spissen til en butt stump.

Kapitalen har alltid prøvd å flytte produksjonen til der arbeidskrafta er billigst. Dette var en viktig motiv for engelsk kapital når de sluttet å bruke vannkraft ved elvene og flytta inn produksjonen til byene med kull som brennstoff. I byene var det mer ledig og billigere arbeidskraft. Produksjonen sto sentralt i bybildet under arbeiderbevegelsens framvekst. Med biltransport og kollektivtrafikk kunne kapitalen utvide sitt nedslagsfelt for arbeidere i etterkrigstida. Til vi i den nyliberale tidsperioden kunne bytte plassering. De sentrale fabrikkene ble fylt med boliger, mens produksjon flyttes ut til billigere tomter. Eller enda oftere til land med billigere arbeidskraft.

Kjerneproletariatet sin posisjon i samfunnet under sosialdemokratiets glansdager etter andre verdenskrig var annerledes i enn i dag. Da sto den i kjernen av arbeidsmarkedet, politiske beslutninger og produksjonen. Men med noen unntak i Distrikts-Norge har dette i stor grad endret seg. Produksjonsbedriften er ikke lengre hjørnesteinen som samfunnet sirkler rundt. Dette gjør etter min mening noe med det politiske landskapet, og da må også kartet endres.

Strukturbevegelser vil skape forandring

Vi må tørre å stille spørsmål ved kjerneproletariatet som en ledende kraft eller spiss. Jane McAlevey³ ser fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som strukturbevegelser. De kjempet for å vinne flertall. Flertallet på arbeidsplassen under opporganiseringa på 30-tallet, eller i menighetene for borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet. Organisering handler for McAlevey ikke om organisering av de beste og mest bevisste i egen klubb. Men organisering av flertall i samfunnet, nabolagsorganisering, arbeidsplassorganisering og kobling mellom de to. Klasseorganisering i brei forstand for å oppnå politiske mål på kort sikt og flytte makt på lang sikt.

Forholdet mellom arbeid og kapital er fortsatt det samme i kapitalismen. KapItalen utbytter arbeideren med mål om maksimal profitt. I kampen for å maksimere profitten har også kapitalen reorganisert samfunnet flere ganger. Nyliberalismen er den siste store re-organiseringen, som tar for seg både hvor og hvordan arbeid utføres, i tillegg til hvordan fritid leves og sosiale bånd knyttes.

Det finnes en forståelse av at arbeiderklassens styrke ligger i å forstyrre produksjonen. Det er ved at vi kan stoppe, utsette og ødelegge kapitalens flyt som gjør at vi kan vinne fram i forhandlinger med arbeidsgiver. Selvsagt er det mye sant i dette. Siden kapitalen er profittmaksimerende vil den intelligente kapitalist alltid vurdere kostnadene ved konflikt kontra kostnadene ved kompromiss. Men dette er også en forståelse der klassekampen begrenses til innafor arbeidsplassen.

En klassekampforståelse som stopper ved fabrikkportene, ser kun den faglige kampen og ikke klassekampen. Det er nettopp gjennom organisering utover de rammer kapitalen påfører oss arbeiderklassen kan vinne. Kapitalens fremste våpen er kontrollen med arbeidet. Hvem som har jobb og hvem som ikke har det. Hvor og når arbeidet skjer. Siden arbeideren er avhengig av å ha arbeid for å overleve tvinger det arbeideren til å underkaste seg kapitalen.

Arbeidernes motmakt springer ut av organisering. At arbeidstakerne gir hverandre et faglig løfte om å ikke underby hverandre. Ikke selge sin arbeidskraft til vilkår under tariff. Begrenser vi forståelsen av denne organiseringa til den fysiske arbeidsplassen så begrenser vi også handlingsrommet for organiseringa til de rammer kapitalen har lagt på arbeidet. Klasseorganiseringa må derfor organiseres utover arbeidsplassens begrensninger og inn i det samfunn arbeidsplassen befinner seg i.

Ideologisk tåkelegging

Argumentasjon for frontfaget eller kjerneproletariatets opphøyde posisjon kommer ofte i form av utsagn som «vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre». Dette er en tilsløring av varebyttets karakter. Alt arbeid vi gjør under kapitalismen er arbeid for andre. Alle varer som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Alle tjenester som blir produsert er for å dekke behov for noen andre. Grunnleggende i samfunnet vårt er at vi skaper varer for å dekke andres behov. At vi ved å bytte varer får dekket de totale behovene vi har. Det at behovet materialiseres i et fysisk objekt, som skal eksporteres for å dekke behov på andre siden av kloden, gjør ikke at det grunnleggende ved byttet av varer for å dekke behov forsvinner. Den eneste som ikke kan leve av å gjøre noe for andre er den som selv produsere alt den trenger selv.

En annen påstand er «når det offentlig streiker så sparer stat eller kommune». Dette er et flåsete argument for at det egentlig er nytteløst for offentlige arbeidere å drive arbeidskamp. Det vitner heller om en misforstått forståelse av hva offentlig sektor er for noe. Kommunestyre og stat skal ikke drive profittmaksimering for utbetaling til eiere. Offentlig sektor skal utføre fellesoppgaver. Det er derfor et problem for arbeidskjøper når ikke oppgavene blir utført selv om det fører til mindre kostnader på budsjettet. Oppgaveutføring er det vesentlig målet, ikke profittmaksimering. Det er derfor fullt mulig med effektiv arbeidskamp i offentlig sektor. Men kampen må også føres på et samfunnsnivå. Det er viktig å få med seg oponionen når oppgavene ikke ­utføres.

Disse ideologiske løgnene spiller en viktig funksjon i å opprettholde klassekompromisset. Siden en liten del av arbeiderklassen, i en presset posisjon, gis den ledende posisjonen. De som skal sette rammene for forsvarlig lønnspolitikk og hva vi andre kan kjempe for. Dermed holder det arbeiderklassen tilbake i klasse­kampen.

Kjernen i klassekampen

Hvis analysen om at det tradisjonelle kjerneproletariatet er malt inn i et hjørne stemmer, så bør det også få konsekvenser for vår strategi. På hvilke arbeidsplasser er det mulig å drive politisk kamp? Hvor er det rom for offensiv kamp? Hvor finnes store ansamlinger av arbeidere sentralt plassert i samfunnet?

Hvis vi ser klassekampen i videre forstand, utover de enkelte bedriftene og som noe som foregår i hele samfunnet, da trenger vi en analyse av relasjonene mellom institusjonene i samfunnet og arbeidsplassene. Arbeidsplassen er dermed ikke bare en del av en bedrifts- eller konsernstruktur, men en del av en samfunnsstruktur. Hvilke type arbeidsplasser eller næringer som er i sentrum av strukturen kan variere. Noen steder er det industribedriftene, mens andre steder er det andre arbeidsplasser som er de sentrale.

Med en slik forståelse blir det uviktig å snakke om et kjerneproletariat, noen som er litt «viktigere» eller «bedre» proletarer enn andre. Man slipper også forhåpentligvis unna til tider latterlige diskusjoner om hvem som tilhører den viktigste delen av arbeiderklassen. Om lagerarbeideren eller transportarbeideren er verdig, mens sykepleieren eller frisøren ikke kan få være det.

Den sentrale arbeidsplassen vil vise seg i relasjon med andre. At den definerer arbeidsvilkår i det konkrete samfunnet. Hva folk oppfatter som normale og akseptable vilkår. At den skaper ringvirkninger og opprettholder samfunnet. For eksempel dør bygda uten skolen eller den klassiske hjørnesteinsbedriften. At den er avhengig av en relasjon til lokalsamfunnet. Det er umulig eller vanskelig å flytte bedriften vekk fra samfunnet uten at det medfører kostnader.

Sosial klassekamp

Er det andre type arbeidsplasser, som er i sentrum for strukturen, må det føre til nye former for organisering og politisk kamp. Arbeidsplasser som hele tiden er under trussel om å bli flytta vekk, kasta ut av byen eller arbeiderne byttes ut, skaper ikke gode vilkår for en styrka arbeiderbevegelse. Istedenfor er det nemlig de arbeidsplassene det ikke er lett å flytte vekk, som gir rom for å flytte posisjoner.

Den faglige strategien må bygge videre på det viktigste elementet fra to-spissteorien. Behovet for å bygge nettverk og allianser på tvers. Kvinner på tvers og konferanser som trondheimskonferansen er viktige resultater. Der har allianser og nettverk blitt etablert på tvers i fagbevegelsen, og mellom kvinne- og fagbevegelse. La oss utvikle denne alliansesøkende faglige strategien.

Mange bevegelser ser på fagbevegelsen som den store sterke bevegelsen de spør om hjelp hos for å få gjennomslag. Men framover vil behovet være viktigere omvendt. Fagbevegelsen trenger alliansepartnere og samarbeid på tvers for å kunne ta kamper og vinne. Slagene vil vinnes i samfunnet, ikke bak lukkede dører. Organisering som lokal-LOene kan her spille en nøkkelrolle i å forene den faglige og den samfunnsmessige kampen. Fagbevegelsen må engasjere seg mer i både politiske partier og sosiale organisasjoner. Vi må ikke bare ta med oss våre saker inn i fagbevegelsen. Men ta med oss fagbevegelsens kamper ut i våre lokalsamfunn. Kan vi be om støtte for streik i idrettslaget, menigheten, i foreldreutvalget? De fleste av oss tenker nok på det som en ganske rar scene. Men det er i de baner vi må tenke strategi og taktikk hvis klassekampen skal bli en ­samfunnskamp.

Noter

1 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

2 Siri Jensen, To spisser i arbeiderklassens kamp, Rødt! Nr 3 2009

3 Jane McAlevey – No Shortcuts Organizing for Power in the New Gilded Age, Oxford University Press, 2016

Erik Ness er berykta for én ting. Han eier ikke stedsans eller retningssans. En gang skulle noen feire en av kampanjene for Klassekampen ved å treffes på Ammerud i Oslo og spise middag. Erik, det trofaste kampanjemennesket, skulle sjølsagt dit. Det hjalp lite at han er født og oppvokst i Oslo. Han visste ikke hvor Ammerud var. Han fikk beskjed om å bare kjøre oppover Trondheimsveien og ta av når han så skiltet til Ammerud. Men han visste ikke hva Trondheimsveien var heller, så han tok E6 fordi det var et skilt der som det sto Trondheim på, og kom forbi Gardermoen, nesten til Eidsvoll, før han skjønte at han var på ville veier. En annen gang skulle han kjøre til et møte ute i skogkanten mellom Moss og Fredrikstad, med tydelig kart og beskrivelse, og kjørte isteden i en helt annen retning, nemlig til Jessheim.

Det er jo underlig at en med så dårlig retningssans på kart, kan ha så god retningssans i det politiske arbeidet!

Av Jorun Gulbrandsen,
skolebokforfatter, lærer og har akkurat kommet med boka Troll kan temmes, men ikke arge kvinnfolk.
Foto: Tønsbergs Blad, Fra valgkampen 1979

Erik Ness har brukt og bruker livet sitt på den revolusjonære bevegelsen, er en optimist og en stayer. Jeg vil fortelle om han gjennom to eksempler, om Erik som kampanjeleder og Erik som kvinnepolitisk strateg.

Kampanjelederen

Hvordan ville du som leser dette, organisere en dugnad for å samle inn 5 millioner kroner på fire måneder? Jeg vil foreslå at du tar en prat med Erik først. Han leda ei kampanje som skaffa 5,873 millioner kroner til ­Klassekampen i 1998. Bakgrunnen var at Klassekampen hadde mista abonnenter, kassa sto i minus. Så kom Jon Michelet som ny redaktør. Han og flokken på KK-huset laget ei avis som store deler av venstresida ville ha, og denne venstresida ville trå til – og redda avisa fra konkurs.

En viktig måte å få inn penger til Klassekampen på, var og er å selge aksjer. Det er fordi myndighetene har bestemt at aviser skal være aksjeselskaper. For å styrke økonomien, må en selge aksjer. AKP eide de fleste, og la aksjer i potten som skulle selges for 1000 kroner stykket, til inntekt for Klassekampen. Målet var 5 millioner kroner. Resultatet blei altså 5,873 millioner, som tilsvarer cirka 8,5 i dagens pengeverdi. Dag Solstads ord om å gjøre det umulige, å sykle på vannet, ble rimelig nok brukt. Men det var nok organisering som hadde skylda. For å få ting til å skje, trengs det organisasjoner, og en ledelse som forstår at disse flere tusen menneskene må snakkes med, ringes til, så de får en sjanse til å velge om de vil være med på å gjøre noe eller ikke. Det er her Erik Ness kommer inn. Han er et levende eksempel som kan undersøkes nøyere, av dem som vil ha noe gjort.

Han har beskrevet hvordan han tenker. I ei oppsummering av kampanja skreiv han i juli samme år:

Da jeg ble politisk aktiv i SUF(m-l) i 1972 lærte jeg noe som har vært grunnleggende for det meste jeg har drevet med seinere – både i politikk, på jobb og privat. Det viktigste var forholdet til folk. Den norske maoismen var ekstremt folkevennlig. Det ble riktignok – på kinesisk vis – formulert som en parole, «stol på massene», men innholdet var ekstremt positivt og revolusjonært. Positivt på den måten at folk ikke ble oppfatta som et problem, men spennende og med uutløste krefter.

«Det er godt at abonnementskampanja til ­høsten begynner i medvind,» avslutta han innlegget med.

Klassekampen fra 1996 og framover er lagt ut på nett. Er du abonnent, kan du søke og lese. Blant annet om Erik Ness som høsten 1998 forteller at nå gjelder det å skaffe 3500 nye abonnenter. I begynnelsen av 1999 kan vi lese i at lederen i Foreningen Klassekampens venner, Erik Ness, forteller om ei ny kampanje, hvor målet er å få 200 nye medlemmer til foreninga, høyere bidrag og flere på autogiro. I 2002 forteller Erik om et nytt aksjesalg. Et sted sier han at det er viktig å «satse på de mange små maurene. Dronningmaur verken kan eller vil være med og bygge den store tua».

Siri Jensen var leder av AKP fra 1988 til 1992. Erik Ness var partisekretær i den første halve tida. Jeg har spurt Siri hvordan det var. Hun sier at Erik gjorde det viktigste for en partisekretær: Han snakka med medlemmer og styrer når det var planer om å gjøre noe. Interesserte seg for de lokale forholda, diskuterte, og gjorde avtaler. Det er ikke uvanlig i organisasjoner at ledelsen nesten bare sender brev. Da blir det ingen dynamikk, ingen utveksling.

Det var om Erik Ness som leder.

Erik Ness og kvinnepolitikken

Jeg må også fortelle litt om Erik Ness og hans forhold til kvinnepolitikk. Han har i årevis jobba sammen med kvinner i institusjoner og boliger i kommunen. Han kan noe om kvinnene i arbeiderklassen. Han har studert kvinnepolitikk i mange år, han kan bygge på erfaringer fordi han er nysgjerrig og ser rundt seg og han lager politikk av erfaringene. I Gnist nr. 3/2017, Ikke bare klasse, beskriver han veldig godt hvordan klasseundertrykkinga ikke er lik for kvinner og menn. Her er noen av hans eksempler:

Selv fagarbeidere med fire års høgskole som vernepleiere og sykepleiere veksler mellom ulike stillinger, av og til kjører de mellom ulike kommuner. Barnehageassistent to dager i uka (40 % stilling), så for eksempel på jakt etter vikariater i boliger for funksjonshemmede resten av uka. På jobben hos meg er det ingen med fagbrev som omsorgsarbeider som har full jobb. 100 prosent stilling er for de få i helsevesenet som jeg kjenner best. Kvinner – og etter hvert flere menn – samler prosentvise stillinger for å kunne betale husleie og mat.

Siri Jensen sier at Erik virkelig forstår hvor viktig kvinnepolitikken er for den revolusjonære bevegelsen. Han ser på kvinnekampen og kvinnepolitikken som et strategisk politisk område, altså noe som er viktig for kampens seier, for sosialisme, det klasseløse samfunnet kommunismen og menneskenes frigjøring. Jeg er helt enig. Og da tenker vi på en marxistisk analyse av kvinneundertrykkinga under kapitalismen, kvinnene i arbeiderklassen sin betydning i dag og vilkåra for full kvinnefrigjøring. Jeg vil trekke fram to kvinner som har helt aktuelle analyser av det som er nevnt, og som Erik Ness publiserer: Kjersti Ericsson (leder av AKP 1982–88) og Siri Jensen. De er talere og skrivere, og Erik Ness har brukt tidsskriftet Røde Fane/Rødt! og forlaget Rødt til å fremme deres analyser. Også tidsskriftets nye navn Gnist, med redaktør Ingrid Baltzersen og redaksjonen, gjør det samme. Det er ikke noe å ta for gitt i et patriarkalsk samfunn som gjør kvinners tenkning og erfaringer lite viktige og til og med usynlige.

Jeg vil nevne noe han publiserer og noe han sjøl skriver, fordi det viser hva han mener er viktig for å mobilisere for revolusjon og ­sosialisme:

• Søstre! Kamerater! av Kjersti Ericsson kom ut på Oktober forlag i 1987, utgitt på nytt av Røde Fane i 1999, og i 2014 av forlaget Rødt! Boka beskriver hvordan den kapitalistiske økonomien og klassesamfunnet har vevd kvinneundertrykkinga inn i sin økonomi. Den forklarer familiens økonomiske rolle spesielt, og er bakgrunnen for parola «oppløs familien som økonomisk enhet». Det er et spennende utgangspunkt for diskusjonen om en sosialisme på kvinners betingelser! Kjersti har en ny tekst i Gnist nr. 2 i 2017.
• Den flerstemmige revolusjonen av samme forfatter kom ut i 1991, og ble trykt opp igjen av Forlaget Rødt! i 2009.

• Kvinner på tvers 25 år av Siri Jensen, artikkel i Gnist nr. 4/2018. Hun forteller at flertallet i arbeiderklassen er kvinner – arbeidere med kvinnebetingelser og kvinner med arbeiderbetingelser, og hva det betyr. Hun har flere artikler i Røde Fane og Rødt!
  Ericsson og Jensens analyser ble til gjennom at mange kvinner i den revolusjonære bevegelsen deltok i kvinnekampen på 70- og 80-tallet og diskuterte linjer og erfaringer. Hele prosessen la grunnlaget for kvinnepolitikken til den norske revolusjonære bevegelsen. Bøkene er interessante og nyttige for alle som vil skape et samfunn uten kapitalisme. Jeg tenker ­særlig på nye og gamle medlemmer av Rødt, som skal behandle prinsipprogrammet sitt på lands­møtet i mai 2019.
  Bøker og hefter av disse kvinnene ­selges fra Forlaget Rødt!, og de ligger gratis på Internett som html- og pdf-filer, og Erik har bidratt til at flere titler er oversatt til engelsk, tysk og spansk. Det er nemlig en (evig) diskusjon i mange revolusjonære partier i verden, om kvinnekampens betydning for revolusjon og kommunisme. Her har den norske revolusjonære bevegelsen noe å bidra med.

Strategi for sosialismen

Erik har sagt at han liker særlig godt boka Den flerstemmige revolusjonen, og da den kom, ga han den stor plass i bladet Opprør, der han var redaktør. Opprør var medlemsavisa til AKP og RV. Kjersti skiver i slutten av boka:
Et hovedpoeng i denne boka har vært at vi som ønsker å endre verden på revolusjonært vis, bærer med oss en arv «under huden» fra det samfunnet vi ønsker å bekjempe. Denne arven preger tankene og handlingene våre. Problemet med revolusjonære bevegelser har aldri vært at de har vært «for bevisste». Problemet er at de på viktige områder bevisstløst har videreført gamle undertrykkingsforhold. For igjen å bruke kvinnekampen som eksempel: Kjemper en ikke hele tida for kvinneperspektivet, forsvinner det fra synsfeltet. En viktig lærdom for sosialistiske samfunn er dessuten at den spontane utviklinga bidrar til å gjenskape undertrykkende strukturer og sosiale sjikt. En må organisere motkreftene mot det spontane».
I den omtalte artikkelen Ikke bare klasse, skriver Erik:

De fleste kvinner – med sin særegne posisjon i den kapitalistiske produksjonen – er arbeidere, lønnsarbeidere. Det er viktig å forstå den særegne rolla til den kvinnelige arbeiderklassen. Reduserer man teorien til klasse – og er blind for kjønn – reduserer man forståelsen av virkeligheten så den blir ugjenkjennelig for 50 % av arbeiderklassen, og har ingen strategi for å mobilisere den til revolusjon og sosialisme.

Dette burde diskuteres i Rødt!

Erik Ness ser framover. Han fremmer revolusjonære analyser, han bygger organisasjoner, han er strateg. Fordi han vil ha med forskjellige folk, ikke bare dem som likner han, og andres måter å se ting på, ikke bare sin egen, så får han til noe. Vi andre kan være veldig glad for at han, som gjør så mye og til tider forvandles til propell, har en så bra politisk retningssans. Så får vi bare ha det herlig med en fyr som med kartet i handa kjører mot det store Trondheim når han skal til det lille Ammerud.

Bare kamp gir seier, heter det ofte i fagbevegelsen og på venstresida. Men under hvilke vilkår kan kamp føre til seier, og hva skal regnes som seier? Jørn Magdahl oppsummerer erfaringer fra krisa i verftsindustrien i Vestfold og kampen for å bevare arbeidsplassene.

Foto: DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum
Skipsbygging På Kaldnes Mek, Tønsberg på 1970- eller 1980-tallet
Av Jørn Magdahl,
pensjonert lektor, historiker og lokalpolitiker for Rødt.

Krisa i verftsindustrien

Oljekrisa i 1973 markerte slutten på den unikt lange og sterke oppgangsperioden etter krigen. Store og moderne tankskip blei liggende i opplag. Ny teknologi hadde gjort det mulig å bygge båter med enorm kapasitet, og utsiktene til store profitter hadde ført til gedigne overinvesteringer og en oppblåst tankskipsflåte. Det internasjonale nybyggingsmarkedet tørket nesten helt inn, og skipsverft måtte innskrenke, omstrukturere og permittere – ofte med det resultatet at de likevel blei nedlagt til slutt. I Norge var det i 1978 14245 ansatt med å bygge nye skip – i 1984 bare 3980. I perioden fra 1977 til 1983 kompenserte antallet som var sysselsatt med produksjon av oljerigger for nedgangen i bygging av nye skip, men så sank totalantallet verftsarbeidere raskt. Mellom 1978 og 1987 ga eierne opp disse verfta og verkstedene: Strømmen Staal (1978), Stavanger­ Staal, (1978), Pusnes Mek. med verksted i Arendal (1979), Troms Skibsverft og Mek. verksted (1981), Foss Jernstøberi og Nyland Vest i 1982 (det opprinnelige Nyland Øst var nedlagt allerede i 1971. Nyland var på slutten navnet på det egentlige Akers mek.), ­Ankerløkken i Fredrikstad (1983), Trondhjems mek. Verksted (1984), Ankerløkken Nye Verft i Florø (1985), Einar S. Nielsens Mek. Verksted i Harstad (1986), Ankerløkken Verft i Førde (1986), Jarlsø Støperi ved Tønsberg (1986), Trosvik verksted i Brevik (1986), Horten Verft (1987) og Framnæs mek. Værksted i Sandefjord (også i 1987). Kaldnes mek. i Tønsberg bygde sin siste hele båt i 1984, da selskapet blei oppdelt, men det blei ikke nedlagt før i 1992.

Ringvirkningene av skipsindustrien i andre sektorer av økonomien var store. En undersøkelse fra Produksjonsteknisk Institutt, den såkalte Profoundersøkelsen, tydet på at hver krone skipsbyggingsarbeiderne produserte for, ga en ringvirkningseffekt på 82 øre.

Kamperfaringer

Krisa utløste stor kreativitet og kampvilje blant verftsarbeiderne, men med vekslende tro på om seier var mulig. Nå vel 30 år seinere er det lett å se at det var dårlige odds for å unngå drastiske innskrenkninger, men det er likevel viktig å analysere kamperfaringer. Et hovedproblem var selvfølgelig, som ved alle ­nedgangskonjunkturer under kapitalismen, at minskende behov for arbeidskraft i sektoren svekket kampkrafta overfor arbeidsgiverne. Kortvarige streiker kunne være politisk virkningsfulle overfor myndighetene, og aksjoner overfor eierne kunne føre fram i bestemte situasjoner, men som pressmiddel for varige arbeidsplasser var streikevåpenet nå lite effektivt.

Denne artikkelen om kamperfaringer bygger i hovedsak på et kapittel i den boka jeg i 1993 skreiv om Framnæsarbeidernes historie, fra et skipsverft i Sandefjord.¹ Hvert verft har sin særegne historie, men mye herfra vil være gjenkjennelig fra andre deler av bransjen.²

Rettet kampen mot de politiske myndighetene

Den sterkeste gjennomgangsmelodien i kampen mot innskrenkninger og nedleggelser, var politiske krav om en annen og mer aktiv statlig politikk overfor næringa. Disse krava kan igjen deles i flere kategorier:

1. Krav om å kunne konkurrere på like vilkår. Påstanden, som ganske sikkert var riktig, var at noen av konkurrentene nøt godt av større subsidier fra myndighetene i sine land, og at den norske staten burde utlikne denne forskjellen. Dette var selvfølgelig krav som var lettere å stille før EØS-avtalens tid. Det var mulig å påvirke de politiske avgjørelsene i eget land, slik fagbevegelsen alltid hadde forsøkt, og det er ingenting urettferdig i å kreve «like vilkår». Men om arbeidere i ulike land vinner fram med krav om mer drahjelp i et skrumpende marked, så vil sluttresultatet lett bli at den internasjonale krisa forsterkes ytterligere.

2. En annen måte å kreve større statlig innsats var rettet mot «staten som innkjøper». Det kunne være krav om å framskynde bygginga av slikt som kunne være samfunnsmessig nyttig, f.eks. flere ferger eller fiskefartøy, men det kunne også være krav om mer omstridt produksjon, som f.eks. av militært materiell.

3. Det blei også stilt krav om at flere og større deler av leveransene til oljeindustrien skulle gå til norske selskap. Prinsipielt var dette å be om det motsatte av «like vilkår», men kravet kunne likevel gis legitimitet ved at norske oljepolitikk tok sikte på å sikre betydelig grad av nasjonal kontroll.

Klassekamp eller bransjesolidaritet?

Trusselen om innskrenkninger kom fra «arbeidsgiverne», dvs. eiere og direktører, men siden mye likevel dreide seg om bransjevilkår kunne det også være grunnlag for betinga allianser mellom fagbevegelse og arbeidsgivere overfor de politiske myndighetene. Direktør Wegger på Framnæs mek. uttalte f.eks. sommeren 1983:

«Det mest deprimerende er at ordrebøkene ved norske verft det siste halvannet året er skrumpet ned til under halvdelen av normalt nivå, mens ordrebøkene ved de andre europeiske verftene ligger på et normalt nivå. Det forteller litt om forskjellen på subsidienivået i vårt og andre land. Det er helt klart at Norge fører en spesialpolitikk i forhold til andre vestlige land. Det må bli nedleggelse av en rekke norske verft på grunn av myndighetenes politikk.»³

Direktører delte altså fagbevegelsens krav om at norske myndigheter skulle øke subsidiene for å få til konkurranse på like vilkår, og de fremmet ikke prinsipielle markedsliberalistiske argumenter mot proteksjonisme. Wegger var ikke atypisk i så måte. «Subsidier på OECD-nivå» var en av parolene da arbeiderne ved hans eget verft rett etterpå gikk til politisk streik. Mer konkret var kravet at staten måtte subsidiere oppdrag til norsk skipsbyggingsindustri med 15 %. Industriminister Bratz (Høyre) var imidlertid totalt avvisende til dette, og hevdet at subsidiene allerede var på 25 %. En økning den sommeren på 3,5 % monnet lite.

Men selv om det altså var en betinget allianse mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om å kreve bedre rammevilkår, var det like fullt mange kamper dem imellom om hva som burde gjøres – gitt at situasjonen var som den var.

Klarest kom motsetningen mellom arbeid og kapital fram når arbeidsgiverne ville ha med arbeiderne på lønnsreduksjon, eller ville spare utgifter ved å kutte i andre opparbeida rettigheter. På Framnæs mek. var det flere kamper om lønnsnedslag. Bedriftsledelsens to hovedargument var at lavere lønn gjorde det mulig å vinne anbud, og dessuten at når bedriften var villig til å ta oppdrag som ville gå med underskudd, så måtte arbeiderne også være villige til å bidra med lønnsnedslag. Fagbevegelsens viktigste motargument var at det var usolidarisk overfor arbeidere på andre verft å konkurrere på lønn, og at å konkurrere gjennom lønnsnedslag var å undergrave opparbeida rettigheter, altså sosial dumping (selv om begrepet ikke blei brukt så mye på den tida). I bedriftsklubben var det hard kamp for og imot et forslag om 10 % nedslag. Da klubben stilte betingelser for å gå med på dette, blei det ikke noe av. Et nytt forslag om å gå med på en minstelønnsgaranti på 80 % blei anbefalt av «det gamle» og moderate regimet i klubben, som i januar 1984 blei avløst av et mer «rødlig» for å si det med Sandefjords Blad, men blei nedstemt av medlemmene.

Hvis ordrebøkene viste lite å gjøre, ville arbeidsgiverne permittere og gå til innskrenkninger, mens fagforeningene strittet mot så lenge det var mulig. Innafor en kapitalistisk logikk var det en viss fare for at seire i slag mot permitteringer og innskrenkninger i neste omgang ville føre til at krigen for å overleve som verft og redde arbeidsplassene på varig basis, kunne bli enda hardere.

Når det først kom til permitteringer kunne fagforeningene forsøke å få til ordninger som gjorde det mulig å dele byrdene. På Framnæs fikk klubben gjennom et krav om at de som var 61 år eller eldre skulle tilbys førtidspensjonering. Klubben møtte motstand hos direktøren, men fikk likevel gjennomslag for et ønske om rullerende permitteringer. I Norge er det særlig heismontørene som har gjort gode erfaringer med det å ta permitteringer «på tur».⁴ Men på Framnæs blei det gnisninger også når ordningen skulle prøves ut i praksis. Ledelsen mente den truet effektiviteten når det endelig hadde lyktes å få oppdrag. Den lot noen av de eldste gå langtidspermitterte – og lot noen fagfolk med spesialkompetanse jobbe hele tida. Dermed blei goder og byrder likevel ikke fordelt så godt som det var tenkt fra klubbens side.

Omstilling

Krisa i skipsbyggingsindustrien førte til strategidebatter – og til en hektisk aktivitet for omstilling. Det tegnet seg et komplisert mønster av interessemotsetninger, og det oppsto uvante allianser.

I en konfidensiell rapport analyserte konsulentselskapet Habberstad i 1984 situasjonen på fire verft med et kritisk blikk, og kom med forslag til tiltak. I en overskrift i Aftenposten var dommen «stryk for Framnæsstyret». Rapporten ga et passivt styre mye av skylda, siden det ikke var på høyde med moderne kapitalistisk «management». Det var lite spesialisering i ledelsen, det var drevet lite systematisk produktutvikling, og en salgsavdeling som angivelig bare hadde to ansatte, var sørgelig underbemannet for den skjerpede konkurransen. Resultatet var at den tidligere så solide bedriften nå gikk med store underskudd, og hadde en likviditet som var så dårlig at verftets videre eksistens sto i fare. Alt dette ifølge Habberstadrapporten. På den annen side fikk arbeidsstokken skryt for fleksibilitet og faglig dyktighet!

Det var uenighet innad i klubben om analysen i Habberstadrapporten, men klubbledelsen valgte i den konkrete situasjonen å «slutte rekkene» med egen ledelse. Ved første øyekast kan dette virke noe vanskelig å forstå, men det blir enklere om en vet at et hovedpunkt i kritikken i Habberstadrapporten var at ledelsen hadde hatt for stort fokus på å redde arbeidsplasser. En ny ledelse kunne ikke ha dette som noe hovedhensyn i fortsettelsen, het det i rapporten. Klubben var også mot divisjonering/oppsplitting av konsernet, som kanskje var det viktigste grepet som var anbefalt i rapporten, og imot forslag om å bygge ned fagskillene innad på verftet.

To år seinere gikk det såkalte Etholm­utvalget inn for både sammenslåing av de tre vestfoldverfta, og for en enda sterkere opp­splitting enn det som var anbefalt av Habberstad. I klubben på Framnæs tolket arbeiderne utvalgets innstilling som et forsøk på styrt ­nedbemanning av 25–50 % av arbeidsstokken.

Nå var allerede ingeniøravdelingene på Kaldnes og Framnæs skilt ut, men utvalget ville slå dem sammen, og så skille ut en rekke andre avdelinger som egne selskap, men med felles eierskap, felles ledelse og felles markedsføring. Arbeiderne ved de tre verfta skulle plasseres i en felles arbeidspool, samtidig som verfta skulle spesialisere seg og heve det teknologiske nivået. Eierne og ledelsen på Framnæs reserverte seg mot viktige deler av innstillingen, og den blei aldri realisert. Isteden kom direktøren, uten diskusjon med klubben, med eget forslag til strategi – den såkalte «Weggerplanen», der en istedenfor sammenslåing med de andre store verfta i Vestfold, skulle omstrukturere virksomheten i Sandefjord med utgangspunkt i Framnæs. Bedriften skulle fusjonere med et lokalt «reisefirma» (Arne Vidar Holtan) med 150 ansatte. De ansatte her skulle beholde jobbene sine, og evt. suppleres med folk fra Framnæs. Dette underselskapet skulle ta oppdrag der det var noe å hente. Den øvrige virksomheten skulle deles opp i ulike selskap.

I klubbstyret var de redde for at restene av skipsbyggeriet, som skulle overleve som reparasjonsverksted, skulle bli et «A/S Skrap og perm». Det reiste parola: «Ja til omstrukturering, nei til oppsplitting», og satte i gang «gå sakte»-aksjoner. Enden på visa var at styreformann og direktør trakk seg, og at en ny ledelse organiserte bedriften i klart avgrensa virksomheter, men under en felles paraply i en konsernmodell. Dette blei først sett på som en seier for de fagorganiserte, men det endte altså likevel med nedleggelse, og i etterkant blei det stilt spørsmål ved om ikke dette hadde ligget i korta allerede da den gamle ledelsen gikk av.

To linjer i fagbevegelsen

Fagbevegelsen kunne nok samle seg om noen krav overfor myndighetene, men innad var det var grunnleggende motstridende perspektiver på kampen. I en artikkel i 1986 oppsummerte Erik Ness det slik:

Hele den sosialdemokratiske tankegangen går ut på å tilpasse arbeidsfolk det kapitalistiske markedet. Dette i motsetning til den revolusjonære tradisjonen som stiller krav om retten til arbeid først og gjør kampen for denne retten til et prinsipielt spørsmål.⁵

Det er ingen tvil om at forbundsledelsen med Lars Skytøen i spissen forsøkte å bremse raset i antall arbeidsplasser nettopp ved å støtte tilpasning til markedet. Sagt på en annen måte: Forbundstoppene mente det var mulig å opprettholde flest mulig arbeidsplasser gjennom en styrt avvikling av mange av dem. Historikeren Terje Halvorsen skriver:

I tråd med tradisjonell sosialdemokratisk tenkemåte tok ikke forbundsledelsen sikte på å oppheve markedsmekanismene, men å filtrere dem gjennom et filter av offentlige inngrep og reguleringer. Slik skulle de negative følger motvirkes eller avdempes.⁶

I det statlig oppnevnte Ulveseth-utvalget, som leverte innstilling i 1978, gikk forbundsledelsen inn for en styrt nedbemanning på 30 % sammenliknet med nivået i 1977.⁷ Seinere gikk Skytøen og co. kraftig inn for å slå sammen Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten verft, der Kaldnes skulle være et plateverft og Horten et utstyrsverft. Det førte for øvrig til sterk misnøye på Verven og i Horten ellers, at klubbformannen på Kaldnes, arbeiderpartimannen Sven Eriksen, gikk offentlig ut mot Vervens ambisjoner om også å konkurrere på offshoreoppdrag. Uttalelsen til Eriksen blei oppfattet som usolidarisk også innad i klubbstyret på Kaldnes, og han måtte gjøre delvis retrett. Seinere var Eriksen svært skeptisk til den såkalte Bastøyfergeaksjonen i oktober 1983, der klubben på Verven tok initiativ til leie Bastøyferga for at arbeiderne ved de tre vestfoldverfta skulle kunne dra til Oslo for å aksjonere sammen med arbeidere fra mange andre verft. Først da klubben i Horten tilbød seg å fylle de plassene Kaldnesklubben ikke greide, blei det skikkelig fart i sakene også der. Seinere virket Sven Eriksen mest opptatt av at han etter sin egen oppfatning, greide å forhindre det han bedømte som fare for uhøvisk opptreden fra aksjonistene da de besøkte Stortinget.⁸

Historikeren Terje Halvorsen mener at krisa i skipsbyggingsindustrien styrket de korporative trekka ved styringssystemet i Norge, som i andre land.⁹

«Fagre ønsker gir ingen vår. Ikke nytter det å ønske seg trygge arbeidsplasser heller. De må kjempes for, streikes for, trues for. Og allikevel vil kapitalismen i de fleste tilfelle seire og folk vil miste jobbene sine. Poenget er at kampen må reises. Av og til vil vi også seire – som arbeiderne ved Upper Clyde-verftet i Scotland10 eller lokalsamfunnet i Tyssedal. Å reise kampen er nødvendig hvis arbeiderklassen skal være klassebevisst og få sjøltillit. Også derfor må nederlag ikke aksepteres uten sverdslag.»¹¹

Erik Ness gir her ingen illusjoner om at det er lett å vinne disse kampene under kapitalismen. Han sier kampene er nødvendige, at de noen ganger seirer – og at de kan gi klassebevissthet og sjøltillit.

En kunne kanskje tenke seg en alternativ strategi der arbeiderne spilte helt og fullt på lag med egen ledelse for at akkurat deres eget verft skulle overleve, men det ville altså både være usolidarisk overfor arbeidene på andre arbeidsplasser, og dessuten likevel føre til nedleggelse av arbeidsplassene den dagen eierne trodde på større avkastning andre steder.

Kamplinje med dilemmaer

Også ei kamplinje kunne være motsigelsesfylt og stille tilhengerne overfor vanskelige dilemma. Den ga sjøltillit og klassebevissthet så lenge den kunne vise en måte å bekjempe permitteringer og innskrenkninger. Problemet kom for fullt den dagen kapitalistene hadde bestemt seg for å legge ned alt sammen. På Framnæs hevdet klubben at dette var et løftebrudd når nedleggelse blei bestemt, men hadde da lite å stille opp med. Oppmerksomheten blei tvunget over på det å redde stumpene – og sikre flest mulig jobb i flere «etterfølgerbedrifter», som blei bygd på ruinene av den gamle, og andre steder. Mange av «etterfølgebedriftene» blei for øvrig døgnfluer, mens andre fikk til varig virksomhet.

På Horten Verft gikk tidligere klubbformann og AKPer Jan Petter Hansen fullt og helt og langvarig opp i et arbeid der han gjennom Horten omstilling, sysselsetting og attføringssenter (HOSA) jobbet aktivt for å opprette ny virksomhet på verftsområdet, «for å ta vare på slitne vervensfolk og hjelpe dem over i en verdig avslutning på arbeidslivet etter at Verven blei lagt ner. Det blei også lagt vekt på å hjelpe yngre folk over i andre jobber ­eventuelt utdanning eller attføring.»¹² Dette var et eksempel på å ville tjene medlemmene under nye betingelser, men ga vel samtidig lite rom for kamplinje og sosialistisk strategi.

I enkelte tilfelle fortsatte kriseramma bedrifter istedenfor å bli nedlagt, som (formelt eller reelt) arbeiderstyrte. Dette gjaldt f.eks. verftet BMV Solheimsviken i Bergen. I noen tilfeller kan arbeiderstyrte bedrifter gi forsterket tro på en sosialisme der arbeiderne styrer hele samfunnet. Men det vil også være dypt problematisk at en slik bedrift må konkurrere på det samme markedet som resten av bransjen, og at den derfor kan bli tvunget til å velge løsninger som ville bli bekjempet hvis de kom fra ledelsen i en vanlig kapitalistisk bedrift.¹³

Linjekampen i fagbevegelsen ga seg organisatoriske utrykk

Linjestriden i kampen for arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien blei ekstra hard fordi den fra begge sider blei satt i sammenheng med LO-toppenes samarbeid med Arbeiderpartiet, og blei en prøve på om ledelsen i Jern- og metall fortsatt var i stand til å holde «hustukt» i egne rekker.

Vestlandskonferansen tok høsten 1983 initiativ til en demonstrasjon for «Ja til arbeid» i forbindelse med Stortingets behandling av statsbudsjettet. Initiativet var støttet av fagforeninger og klubber som representerte over halvparten av alle jern- og metallarbeiderne i Norge. Da det var på tale å organisere «Ja til arbeid» på varig basis, kritiserte forbundsledelsen aksjonen for illojalitet og fikk tvunget den til oppløsning, men denne hardhendte opptredenen skapte mye turbulens mellom organisasjonsledd og innad i klubber og foreninger, og satte en stopp for det eneste håpet om felles kamp for å forhindre nedleggelsene av verfta, var det noen som mente.¹⁴

Før valget i 1985, da Arbeiderpartiet mente regjeringsskifte var den beste medisinen mot skipsfartskrisa, gikk 33 framtredende tillitsvalgte, og deriblant sju hovedtillitsvalgte i skipsbyggingsindustrien, ut med et opprop for en Fri og uavhengig fagbevegelse (FUF). Mange av initiativtakerne hørte nok til partiene til venstre for Arbeiderpartiet, men det var et par andre trekk som var verdt å merke seg. Oppropet hadde sterkest basis på de verfta på Vestlandet som hadde greid seg best gjennom krisa, og den favnet politisk langt inn i rekken av sympatisører med Arbeiderpartiet, nettopp fordi det var misnøye med opplevd passivitet overfor trusselen om å legge ned arbeidsplasser. Denne gangen drøyde ikke forbundsledelsen med å trekke «fraksjonskortet». Lokalt var det enkelte som blei ekskludert for tilslutningen sitt til oppropet, og konserntillitsvalgt og forbundsstyremedlem Leiv Furre (SVer) i Akerkonsernet var utelukket fra valgkomiteens innstilling, og røyk ut av forbundsledelsen etter en kampvotering.

«Ja til arbeid» og FUF viste likevel at fagopposisjonelle strømninger var voksende, og i åra som fulgte var det en voksende erkjennelse av at opposisjonen ikke bare kunne valses ned som før.

Oppløsning av sterke arbeiderkollektiver

Arbeiderne på de tre store skipsverfta i Sandefjord, Tønsberg og Horten hadde gjennom mer enn et halvt århundre utgjort kjerna i den lokale fagbevegelsen, og hadde også vært den viktigste motkrafta mot den blå dominansen i disse byene. Nedlegginga av verfta førte til oppløsning av de sterkeste bedriftsklubbene i fylket, og selvfølgelig til en kraftig svekkelse av de fagforeningene som organiserte jern- og metallarbeidere.

Den generelle tilbakegangen i industrisysselsetting fra begynnelsen av 70-tallet var en viktig del av forklaringen på at Arbeiderpartiet aldri skulle gjenvinne et «grunnfjell» blant velgerne på samme nivå som i de første tjue åra etter krigen. Likevel blei ikke den relative svekkelsen av sosialdemokratiet og av venstresida så sterk i valg som en kanskje kunne ha forventet. De hadde et betydelig velgerpotensial også i voksende samfunnsgrupper, ikke minst blant kvinner som tok lønnsarbeid, og spesielt i offentlig sektor.

En regner med at 30–40 % av industriarbeiderne stemte på kommunistene (NKP) i 1945. På Framnæs og Kaldnes var det i mange år deretter en steinhard strid om hegemoniet mellom sosialdemokrater og kommunister, og på Framnæs var det også SF-ere som lenge gjorde seg sterkt gjeldende i klubb- og fagforeningsarbeid – etter at NKP-erne var blitt få. I 1984 var AKP-eren Jan Petter Hansen (1948-2018) blitt klubbformann på Verven i Horten (til 1986), og fylkespartiets talsmann Erik Ness rykket opp fra sekretær til nestleder i klubben på Kaldnes, der høyresosialdemokraten Sven Eriksen var klubbformann.¹⁵ På Framnæs blei AKP-eren Alf Sandve i 1984 nestformann i klubben under kampen for å redde arbeidsplassene – og da i tett samarbeid med Rune Samuelsen som blei klubbformann.

AKP-ernes allmennpolitiske og organisatoriske oppslutning sto selvfølgelig ikke i stil med den faglige innflytelsen i skipsbyggingsindustrien, men for partiet var nedleggelsen av skipsverfta på mange måter et strategisk tilbakeslag i partibygginga blant arbeidsfolk i Vestfold.

Konklusjon

Hensikten med denne artikkelen har ikke vært å undergrave den gamle parolen om at «det nytter å kjempe!». Tvert om viser den at det var mulig å vinne mange enkeltslag i forsvaret av arbeidsplassene i skipsbyggingsindustrien. Men når eierne ikke lenger fant det profitabelt å drive videre, så var det vanskelig å stoppe nedleggelse med de konvensjonelle faglige metodene. Arbeiderveto mot bedriftsnedleggelser var et prinsippstandpunkt på deler av venstresida, men ingen aksjonsparole. Mange verftsarbeidere erfarte at kamp var nødvendig, men når sluttresultatet likevel blir nedleggelse, er det vanskelig forhindre at mismotet sprer seg. På flere verft gjorde klubbstyrene en fortjenestefull innsats med å hjelpe folk til ny jobb eller med å få innfridd rettigheter, men kampen var rett og slett ikke på et nivå der sosialisme og behovsstyrt produksjon kjentes som et realiserbart alternativ – på kort sikt.

Noter

1 Framnæsarbeidernes historie 1901 – 1987, Sandefjord Jern- og metall 1993, kap. 16 – Slutten. Framnæs mek. var ett av de tre store verfta i Vestfold. De andre var Kaldnes mek. i Tønsberg og Horten Verft (Verven på folkemunne), Marinens hovedverft fram til begynnelsen av 70-tallet da produksjonen for sivile formål var blitt viktigere, alle tre i lange perioder med over 1000 ansatte.

2 En interessant problemstilling som ligger utafor temaet for denne artikkelen er hvorfor krisa i skipsbyggingsindustrien bidro til at tyngdepunktet i bransjen blei flyttet fra Østlandet til Vestlandet.

La meg likevel nevne masteroppgaven Hvor fartøy bygges kan…Skipsindustriell utvikling i Møre og Romsdal i lys av statlige rammevilkår 1975-2000, Skrevet av Arnt-Ove Skoge ved Universitetet i Bergen i 2010. Han framhever at verftene i Møre og Romsdal riktignok var omstillingsdyktige, men at den fremste suksessfaktoren for skipsindustrien der i fylket, som faktisk ser ut til å ha ekspandert i perioden 1975-2000, var utviklinga av en maritim næringsklynge som var spesielt dyktig i lobbyvirksomhet overfor staten. På 2000-tallet blei den kontraktrelaterte verftsstøtten helt avviklet, formodentlig som en nødvendig følge av EØS-medlemskapet.

3 Framnæsarbeidernes historie s. 440

4 Se Magdahl: «Meningsløst god». Heismontørenes Fagforening 1981-2005, Oslo 2007, s. 108-111.

5 Røde Fane 2/86. Artikkelen «Kaldnes på slaktebenken.»

6 Terje Halvorsen, Jern- og metall 100 år, s. 468

7 Samme sted. Mindretallet i utvalget mente 60 % var mer realistisk (s. 464).

8 Se Sverre Mortensen: Samorg i fellesskap og samhold. Tønsberg og omegn Faglige Samorganisasjon gjennom 80 år, Tønsberg 1996.

9 s. 558

10 Den konservative Heath-regjeringa hadde stoppet støtte og lånegarantier til dette skipsverftet i 1972, som en dermed regnet med ville bli nedlagt. Arbeiderne svarte med «work in», der de møtte på jobb likevel og fullførte alt etter ordrebøkene. Dette fikk regjeringa til å snu. Magdahls merknad.

11 Røde Fane 2/86

12 Jan Petter Hansen døde i 2018. På Facebooksida Hortensfolk, som det her er sitert fra, blei han hyllet under overskriften «En stor mann er død». I dag er det for øvrig flere industriarbeidsplasser på det gamle verftsområdet enn det var på Vervens tid.

13 Om erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter i heisbransjen på denne tida, se Magdahl: «Meningsløst god», s. 120-128, også trykt i Røde Fane 2/2010.

14 Se Framnæsarbeidernes historie s. 469. En felles aksjon der alle slo ring rundt hvert av de nedleggingstrua verfta, var eneste farbare mulighet, mente klubbstyret på Framnæs i 1985.

15 SV-eren Jan Jensen var den tredje i spissen for Kaldnes-klubben under kriseperioden på 90-tallet, og blei den siste klubbformannen før nedleggelsen i 1992. Erik Ness var etter Kaldnes-perioden ansatt på Framnæs mek. inntil dette blei nedlagt. På Kaldnes har det vært produksjon av moduler til oljeindustrien etc. hele tida også etterpå, men det kan det se ut som om det blir slutt på tidlig 2020-tallet. Selv om dette også har vært en relativt stor industrivirksomhet under vekslende eierskap og navn har det aldri fått på langt nær samme betydningen for lokalsamfunnet som Kaldnes mek.

 

Dette er ei hverdagshistorie, en fortelling fra en høyst vanlig dag, en av mange på skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted. Skipsverftsindustrien i Vestfold sysselsatte flere tusen mennesker på 70-tallet. Erik Ness var en av dem som jobba der og fikk praktisk opplæring i kunsten å forvandle en haug stålplater om til et skip som kunne seile rundt på verdenshavene.

Av Kurt Ben Nilsen,
kommer fra fiskeværet Gamvik i Finnmark, men bor i Larvik. Jobbet i fire år på Kaldnes Mek. i Tønsberg.
Røde fane nr 2/1986. Erik Ness har skrevet saken "Kaldnes på slakterbenken"

Nå er denne industrien for lengst borte, og de fleste som engang behersket denne kunsten, har gått over i helt andre yrker. At verftene ble lagt ned er beklagelig, men kanskje det mest beklagelige er at mange dermed ble fratatt muligheten til å lære seg å skape noe med sine hender. Dette er et tap som vanskelig lar seg erstatte av et tastatur, for ved hjelp av håndens arbeid skaper mennesket både sin tilværelse og seg selv.

Skipsverftet Kaldnes Mekaniske Verksted var på 70-tallet en av de aller største arbeidsplassene i Vestfold. Her jobbet godt over tusen personer, mer enn nitti prosent av dem menn. Men det var også andre store verft i Vestfold i denne verftsindustriens «gullalder». Både Horten verft og Framnes Mekaniske Værksted i Sandefjord av anselig størrelse, omtrent like store som Kaldnes. Til sammen sysselsatte de flere tusentalls arbeidere. Verftenes store behov for arbeidskraft gjorde at skarer av ungdom fikk seg jobb. Mange, kanskje de fleste, av dem som fikk seg jobb der var ufaglærte. Dette var tida da det ennå ble bygd skip i stor skala i Norge, og tida før import av billig arbeidskraft­ fra Øst-Europa ble vanlig. Jeg begynte å jobbe på Kaldnes høsten 1971 rett etter å ha dimittert fra militæret. Ansettelsesprosedyren den gang var i motsetning til i dag herlig enkel. Den besto i at jeg på arbeidskontoret i Tønsberg en fredag formiddag fikk den greie beskjeden: «Dem trenger folk på Kaldnes, du får gå dit.»

Særlig vanskeligere ble det heller ikke på personalkontoret da jeg møtte fram der. Fyren bak skrivebordet, personalsjefen, Thorvaldsen tror jeg han het, kikket knapt opp fra haugen av papirer han hadde foran seg, før han sa: «Vi trenger folk på rørleggerverkstedet, kan du komme på mandag?» På rørleggerverkstedet jobbet det cirka 70 mann, og på mandagen møtte jeg opp som avtalt. To år etter gikk også Erik inn porten på Kaldnes. Han begynte riktignok ikke på rørleggerverkstedet, men på plateverkstedet. Vi tilhørte begge kategoriene hjelpearbeidere. Dette var folk, de fleste ungdommer, som skulle bistå fagarbeiderne på verftet. På denne måten lærte man seg gjennom praktisk arbeid kunsten å beherske faget som man jobbet innenfor. Jeg visste knapt hva ei rørtang var før jeg begynte, og Erik hadde vel neppe sett en X21 skjærebrenner før han fikk en i handa på Kaldnes. Men veien ble til mens man gikk, og etter hvert ble man dreven i det man holdt på med. Måten å lære faget foregikk vanligvis ved å jobbe tett sammen, dag etter dag med en som hadde fagbrevet, og målet var at man selv skulle ta fagprøven, som krevde både et praktisk svennestykke og en bestått teoriprøve, før man avanserte fra hjelper til fagarbeider. Dette tok vanligvis rundt tre år. Som fagarbeider hadde man i det minste bedre lønn, men også større ansvar, og dermed mer stress. Båtene skulle jo stå ferdig innen fastsatt tid. Dette passet ikke for alle, av høyst ulike årsaker. Derfor valgte noen og ikke ta fagprøven, men fortsatte med å være hjelpearbeidere helt til de gikk av med pensjon. Årsakene til valget kunne være mange, men ble respektert. Det fine med ordningen var at den var såpass romslig at folk som hadde diverse å slite med, allikevel hadde en jobb å gå til. Kaldnes var en broket ansamling av folk med høyst ulik bakgrunn og erfaring.

Jeg ble kjent med Erik rett før tida på Kaldnes. Det var i miljøet som oppsto rundt Oktober bokhandel som holdt til i en sliten kjeller oppe i gamlebyen i Tønsberg. Dette var sekstiåttergenerasjonens tid. Tida rett etter opprøret i Frankrike. EEC og Vietnamkrigens tid. Men også tida for ML-bevegelsen, som skjøt fart etter at ungdomsfløyen i Sosialistisk Folkeparti brøyt ut og SUF ble dannet. På Oktober holdt «raddisene» med ulik tilknytning til ML-miljøet hus. Herfra ble det organisert alt fra 1. mai tog til leserbrev i Tønsbergs Blad, og stensilmaskinen som produserte løpesedler var flittig i bruk. Erik var en av de mest sentrale skikkelsene i dette miljøet, og han var en dyktig organisator. Selv var jeg på denne tida innom mer som en «hangaround» enn som medlem av noe parti eller organisasjon. Jeg husker at jeg deltok i et par studiesirkler, der Erik også der hadde en finger med i spillet, men noe særlig aktivitet utover dette viste jeg ikke. Jeg var heller ikke, i motsetning til Erik, blant de som pleide å stå utenfor Kaldnes-porten og selge Klassekampen.

Etter at Erik hadde fått seg jobb og kommet innenfor denne porten, måtte han i likhet med alle oss andre iføre seg den blå kjeledressen. Det var bare funksjonærene som skilte seg ut fordi de gikk med frakk, og så var det formennene da som gikk i sine grønne dresser. Men Erik var allikevel annerledes på en litt annen måte. Ikke bare på grunn av Klassekampen-salget og de politiske meninger som han ofte ga uttrykk for i leserbrev i Tønsbergs Blad. Erik skilte seg ut fordi han var utdannet lærer. Han hadde «skolane» som folk sa. Mange var klar over det, og ryktet løp foran mannen. Dette kunne på 70-tallet, i ei tid da Arbeiderpartiets ideologi nærmest var enerådende på industriarbeidsplassene, til tross for nederlaget under EF kampen, gi seg til dels bisarre utslag.

I matpausen som varte en halvtime midt på dagen gikk hele verftet til ro. Lunsj var et ukjent ord den gang. Men uansett navnet så var dette tida for fullstendig stillstand. Et fåtall gikk til kantina, de aller fleste spiste matpakka der på avdelinga hvor de jobba. Sånn var skikken også på rørleggerverkstedet hos meg. Gamlekara, dvs de over 50, heiv gjerne innpå brødskivene i full fart, for så å legge seg opp på arbeidsbenkene og sovne som om lyset hadde blåst ut av dem, og Gud hjelpe den som laget noe bråk eller snakket høylytt da.

Vi som var litt yngre, pleide å samle oss borte i en krok for oss selv, der vi satt og nærmest hvisket for ikke å forstyrre de sovende. Var været fint hadde vi en plass oppe på verkstedstaket. Der kunne vi utfolde oss mer uhemmet. Erik pleide ofte å komme bort til oss i denne pausen. En av dagene da Erik hadde vært innom, sto han og jeg og vekslet noen ord ved verkstedsdøra like før matpausen var over. Erik var på vei tilbake til platehallen og rundt omkring oss på rørleggerverkstedet hadde gubbene sånn smått begynt å våkne etter dvalen. Noen satt fortsatt på benkene og gnei søvnen ut av øya, mens andre alt var i gang med å gjøre seg klare til å gå ned til båten for å fortsette der de slapp før pausen.

Odd og Bassen, fagarbeideren som jeg var hjelper for, sto ved benken vår og samlet sammen noen rørdeler som vi skulle ha med oss. Odd dreiv på med å hampe gjengene på et to-toms galvrør som han hadde satt fast i skrustikka. Ikke før hadde Erik gått ut av døra, så snur Odd seg mot meg og sier: «Var det ikke han derre kommunisten han derre Erik Ness som var her? Du kjenner han du Finnmark, gjør du ikke?» Odd gliser mot døra til rørleggerverkstedet som Erik har lukket bak seg. Gjennom vinduet ser jeg at han strener over plassen på vei mot platehallen. «Skjønner ikke hva den karen har her på Kaldnes å gjøre. Er ikke han lærer egentlig?» Odd venter tydeligvis på å få et svar fra meg. Men før jeg rekker å åpne munnen hører jeg Bassen si «Han derre Erik Ness har vel kommet hit for å lage revolusjon, har dere ikke lest hvor mye rart han pleier å skrive i avisa?» Nå hadde flere våkna til liv og omkring oss, og det hadde samla seg ei lita klynge med folk. «Får sånne som han der Ness noe å si så er det ikke lenger før Bresjnev styrer her i landet.» Det er Arne, en kar ti år eldre enn meg som blander seg inn. Åge, en av de andre som har slutta seg til klynga kommer også med en kommentar. «Nei, nei Arne. Bresjnev er ikke mannen til sånne som han Ness. Han og de gutta der, de er SUF´ære, dem tror bare på Mao dem.» Skredderen, han bare går under det navnet, har karet seg ned fra benken og sluttet seg til gjengen. Også han vil tydeligvis hive seg innpå med noen fyndige ord: «SUF-ærane, er ikke det dem som flyr rundt i lange frakker og røyker hasj, hæ?» hører jeg ham si. Odd begynner å le. «Det derre har du ikke greie på Skredder. Du får holde nesa di nedi Travtips. Det er bare hest som gjelder for deg vet du.» Trygve, den mest trofaste AP-mannen av alle, og med øye for karriere innenfor partiet, har også kommet til og sier morskt: «Har dere ikke fått med dere at marxist-leninistane, dem som dere kaller SUFere, har starta nytt parti, AKP (ml), Arbeidernes Kommunistparti kaller de seg. Erik Ness er en av dem. – For noe tull det de holder på med, men de har bestemt seg for å infiltrere rundt omkring på arbeidsplassane.»

Litt bak i klynga står Per Åge, og han pleier som regel å ha noe på lur, så jeg bare venter på det som må komme. Og gjennom skyen fra rødmixsneipen han har i munnviken hører jeg. «Ja da får du kjøre fram reinsdyra dine du Finnmark. Ka du tru! Og så fyller du pulken med alle de derre SUF-ærane, maoistane og AKP-ærane, heller hva erre de nå kaller seg, og så drar dere inn på Stortinget og lager revolusjon! – Og du Trygve kan jo henge deg bakpå etter et tau!»

Hele gjengen bryter ut i latter som stopper brått da Bassen som har øynene festet på kontorbygget rett overfor plassen roper advarende ut. «Nei, gutter nå må vi komme oss i arbe. Formann Daffinsen er på vei hit, og i dag har vi vel strekt pausen vel langt.» – Som ved et trylleslag har klynga løst seg opp og blitt erstattet av et lite opptog av blåkledde, møkkede kjeldressmenn som haster mot utgangsdøra nederst i verkstedet, akkompagnert av den skranglete klangen fra rør og rørdelene de bærer med seg. Bak meg hører jeg Bassen brumme for seg selv. «Det ække noen som arber her på Kaldnes. Her gjør vi ikke annet enn å sjaue og bære og gnur. Gnur! – Det er det vi gjør!»

Ute av verkstedet, på veien ned mot utstyrskaia der den blåmalte Mærsk båten som vi holder på å gjøre ferdig ligger, ser jeg gnistføyka fra skjærebrennere og slipeskiver lyse opp beddinga til høyre, der er man i full gang med neste nybygg. Det er nok platefolka, gjengen Erik hører til, som driver på der borte. – Ja, ja, tenker jeg, la dem nå bare holde på med sitt. Vi har i det minste tatt oss tid til å diskutere politisk ideologi, og det var jo viktig på 70 tallet!

For all rettferdighets skyld må jeg få legge til at det tok ikke lange tida før Erik var tatt inn i varmen på Kaldnes. Han ble neppe sett på som en infiltratør, men vant tillit blant sine arbeidskamerater, og etter hvert plass i klubbstyret. I den siste tiden, før både Kaldnes og resten av verftsindustrien i Vestfold ble lagt ned, var Erik nestformann i klubben.

Flere årtider har passert og Erik har for lengst lagt hjelmen og sveisebrillene på hylla. Men de politiske brillene han tok på seg den gang er fortsatt i daglig bruk. I løpet av årene har det vel ikke vært til å unngå at behovet for å justere litt på linsene har vært nødvendig. Derfor har Erik beholdt evnen til å se verden med et klart og skarpt blikk. Ikke verst for en som nå runder 70 år. Turen med reinsdyr og pulk har han fortsatt til gode, og han burde vel fått den ved denne anledning. Men jeg får nøye meg med å gratulere en høyst oppegående jubilant med ei historie fra 70 tallet. Reinsdyrturen får komme ved neste jubileum.

Spiller tidsskriftene noen rolle? Og spiller de noen rolle for politikkutvikling på venstresiden?

Foto: Patrick Tomasso
Av Sofie Marhaug, stipendiat i allmenn litteraturvitenskap og gruppeleder for Rødt i Bergen bystyre.

I

Det første spørsmålet har vært gjenstand for endeløse debatter jeg har overvært. En mangeårig forelskelse i en tidsskriftredaktør var nok en av beveggrunnene til å oppsøke disse arrangementene. Interessen for tidsskrift overlevde forelskelsen. Dessuten blir jeg stadig mindre overbevist om at det går an å skille skarpt mellom fornuft og følelser, kropp og sjel, hjerne og hjerte. Jeg synes den kanadiske forfatteren, Margaret Atwood, beskriver problem­komplekset godt:

It’s not the heart that remembers your moral pluses and minuses, really — it’s the brain. But we can’t be convinced of that. No one ever sends his valentine a picture of a brain with an arrow through it; nor, in the case of romantic failure, do we say, ‘He broke my brain.’ Maybe that’s because, although the brain’s in the control tower, it’s the heart we can feel responding to our emotions — as in, Be still my beating heart. (Not brain.)¹

Interessen min for tidsskrift har satt seg et eller annet sted i kroppen min, fortrinnsvis i ­hjernen.­­

En annen grunn til at jeg ble eksponert for debatter om tidsskriftenes eksistensberettigelse er min litteraturvitenskapelige utdannelse. Disip­linens obsternasige tante – litteratur­kritikken – har utviklet seg i symbiose med tidsskriftene, og litteraturvitenskapen verken kan eller bør overse denne kritikken og formen den tar.

Til tross for mitt mer og mindre profesjonelle engasjement, opplevde jeg at disse diskusjonene hadde et utmattende preg. Kanskje var det selve premisset for debatten: Hva skal vi med tidsskriftene? Som et ekko av det samme, angivelig kritiske spørsmålet: Hva skal vi egentlig med humaniora? I en profittdrevet økonomi er ikke svaret alltid like åpenbart. Det er ikke gitt at kritisk tenkning, etterfulgt av langsom redigering og periodevis publisering, er lett å omsette i et kapitalistisk marked. Dermed blir tidsskriftene (så vel som de humanistiske fagene) ofte avhengige av dugnadsånd og ulike former for offentlig støtte.

Det siste elementet – de offentlige midlene – er nok den viktigste årsaken til at problemstillingen knyttet til tidsskriftenes (nytte)verdi ­stadig reises, gjerne i sammenheng med offentlige utredninger, eksempelvis Stortingsmeldingen om humaniora (2017) eller Kulturrådets oppdragsbok med tittelen Kulturtidsskriftene. En analyse av kulturtidsskriftene i Norge (2018). Om ikke spørsmålet om eksistensberettigelse stilles direkte, ulmer det i bakgrunnen, slik professor i nordisk litteratur, Eirik Vassenden, peker på i sin kommentar til utredningen Hvorfor tidsskrift?. Han lufter muligheten for at spørsmålet er lite strategisk, ettersom at svaret vil kunne være nølende. Ifølge Vassenden balanserer tidsskriftene mellom aktualitet og ettertenksomhet på en måte som muligens er på kollisjonskurs med den offentlige debatten for øvrig, uten at dette gjør behovet for tidsskriftene mindre prekært idet han spør om det ikke er «mer langsomhet offentligheten trenger i dag? Mer tid til å tenke? Kunne det være en grunn til å ville senke tempoet, investere i en kollektiv gå-­sakte-aksjon?».²

Det er slitsomt å skulle forsvare sin eksistens til det kjedsommelige, særlig når svaret ofte er det samme, nemlig at tidsskriftenes verdi verken kan eller bør måles i penger. Ei heller i antall leste artikler eller delinger i sosiale medier! For tankene som tidsskriftene diskuterer lar seg ikke kvantifisere. Dette gjør ikke tankene eller tidsskriftene automatisk ubrukelige, men heller ikke umiddelbart anvendelige. Bør det fortsatt eksistere et eget rom hvor vi – i tanke og skrift – tillater oss å prøve og feile?

Muligens er det også noe befriende ved nettopp det å bruke tiden sin på noe som unndrar seg økonomisk nyttetenkning. Tidsskriftene ville neppe eksistert dersom mennesker ikke hadde hatt en overstrømmende motivasjon til og glede av å lage dem. Den menneskelige drivkraften kan ikke alltid måles, veies eller en gang forklares.

II

Det andre spørsmålet – spiller tidsskriftene noen rolle for politikkutvikling på venstresiden? – står tilsynelatende i motsetning til svaret mitt på det første. Hvis tidsskriftenes verdi på mange måter ligger i at de ikke har en umiddelbar verdi, kan de da instrumentaliseres og omsettes til politisk handling?

Ser vi empirisk på saken, vil det åpenbare svaret være ja. Hvis ikke, hadde ikke superrike nordmenn investert i tidsskrift og tankesmier som Minerva og Civita. Selv om markedsverdien på disse produktene er lav – for ikke å si ikke-eksisterende – er ikke dette ensbetydende med at tankevirksomheten er ubrukelig. Det later til at borgerskapet har forstått at det finnes en annen måte å få gjennomslag for sin politikk på som er mer effektiv, dvs. mindre demokratisk, enn de tradisjonelle massepartiene. Gjennom ­ideologiske tankeeksperimenter jobber de for å flytte den politiske debatten ut av partiene og, som regel, mot høyre. Høyresidens kamp om tankene ser ut til å fungere etter sin hensikt: Klassekampens gjennomgang viste at Civita står for 45 % av de siterte tenketankene mellom 2014 og 2018,³ mens rikskringkastingen det siste året har brukt deres sjefsideolog, Kristin Clemet, som «nøytral» kommentator i forbindelse med KrFs veivalg.

Høyresiden har sett nytten av å bruke blant annet tidsskriftene som en arena for å føre­ ­klassekamp.

Debattene, innleggene og utredningene jeg refererer til for å besvare det første spørsmålet om tidsskriftenes rolle, og dernest verdi, dreier seg i hovedsak om kulturtidsskrifter, især om de litterære publikasjonene. Slike tidsskrift skiller seg fra de politisk motiverte tidsskriftene. Til tross for at begge kategoriene av tidsskrift kan slite med å få abonnenter, har de kulturelle tidsskriftene sjeldnere rike onkler, politiske partier eller fagforeninger som bidrar til finansieringen. Liten markedsverdi til tross, så demonstrerer de politiske tidsskriftene hvordan tidsskrift kan inngå i en interessekamp, og følgelig at kampen om folks tanker har konsekvenser for politikkutvikling. Denne interessekonflikten foregår mellom klasser, mellom det offentlige og det private, og mellom enkelt­personer og større sammenslutninger.

I 2013 var jeg med å starte opp et politisk tidsskrift. Fra før av hadde jeg erfaring fra det litterære studenttidsskriftet med det pretensiøse navnet Prosopopeia, som allerede da var nærmest som en institusjon å regne ved ­Universitetet i Bergen. Tidsskriftet som nå skulle etableres var noe annet: Det skulle ikke anses som en del av en estetisk dannelse eller videreformidle en litterær tradisjon. Det nye tidsskriftet var mer ambisiøst på en annen måte; vi var lei av den ideologiske høyresidens politiske dominans; og vi var enda mer trett på Oslogrytens blinde virkelighetsframstilling. Etter at Høyre, og bergenseren Erna Solberg, hadde vunnet valget, ble det tegnet et karikert bilde av det borgerlige Vestlandet som vi ikke kjente oss igjen i. For oss var fortellingen om et blått Vestland like oppkonstruert som forestillingen om blått blod. Vestlandet består av oljeindustri og vannkraft, av utdanningsinstitusjoner, et av landets største sykehus, og av værhardt jordbruk og fiske. Selvsagt er det noen kapitaleiere som røver til seg fruktene som dette arbeidet genererer, men disse eierne er tross alt i mindretall.

Vi startet opp det vestlandsbaserte tidsskriftet Røyst – politikk og tankeleik på venstresida. Det første, ekstensive nummeret handlet om frihet, mens det neste hadde Vestlandet som tema. Min største innvending mot å arbeide med et politisk tidsskrift – den gang som nå – var at organisasjonen har noe lukket, nærmest udemokratisk over seg. Det er jo denne fordelen de borgerlige ideologene har utnyttet til det fulle. Samtidig mener jeg det er viktig å anerkjenne at tidsskriftet tross alt er et medium som tillater å tenke langsommere og muligens også lengre tankerekker – tanker som ikke har plass i dagspressen eller i partiprogrammer, men som ikke er desto mindre viktige. Noen ganger er disse tankene nyttige, andre ganger er de ubrukelige, og innimellom påvirker de den politiske virkeligheten.

La meg avslutningsvis gjøre et forsøk på å forene de to innledende spørsmålene i påstanden om at tidsskriftet befinner seg mellom tanke og handling, ikke helt ulikt Vassendens betraktning om dets vektstang av aktualitet og ettertenksomhet. Mer spesifikt relaterer aktualitet til aksjon, til det å agere (politisk) i verden, for de politiske tidsskriftene.

I fjor fikk jeg tilsendt antologien Kritik im Handgemenge. Tittelen er lånt fra Karl Marx, og i bokens første kapittel argumenterer Matthias Bohlender for at den marxistiske kritikken, dvs. den historiske materialismen, formes av sine betingelser, og videre at Marx’ skrift tar form i håndgemeng – i et slags verbalt slagsmål.⁴ Denne symbiosen av skrift og aksjon, den handlende tanken om man vil, minner også om Raoul Pecks Marx-portrett i verdens første fiktive spillefilm om filosofens liv, The Young Marx (2017). Også her understrekes sammenhengen mellom ord og handling, fra den noe parodiske scenen hvor den unge Marx forteller Engels – på fylla – at filosofene har til nå fortolket verden, mens det det kommer an på er å forandre den, til utgivelsen av polemikken mot Bruno Bauer, Die heilige Familie, oder Kritik der kritischen Kritik (1845), før begivenhetene kulminerer i virkelig handling: i opprettelsen av den kommunistiske liga.

Selv om Marx’ tanker mildt sagt er komplekse, og slik krever stor grad av ettertenksomhet, produseres de i en rasende fart i filmens fremstilling, og tar litterære former som gjerne befinner seg et sted mellom dagspressens nyhetsformidling og universitetenes avhandlinger: som lengre artikler, pamfletter eller Det kommunistiske partis manifest – hele tiden i polemikk til det bestående.

Etter mitt syn befinner også de politiske tidsskriftene seg mellom det aktuelle og det langsomme. De inngår i samfunnets interessekamper, samtidig som de skaper et rom for å tenke på en litt annen måte, over en annen tidshorisont og i et annet fellesskap enn de vi ser på andre samfunnsarenaer. På sett og vis egner de seg perfekt til å forbinde tanke og handling, med sine regelmessige og utadrettede utgivelser. Like fullt mener jeg at det er viktig å beholde forsinkelsen, nemlig dette mellomrommet fra tanke og handling, hvor det skal være lov til å eksperimentere uten å måtte konkludere. Politikken må nemlig også ha rom for unyttige tanker, særlig de tankene som er unyttige for kapitalen.

Noter

1. Margaret Atwood, Payback: Debt and the Shadow Side of Wealth, 2007 (e-bok, upaginert).

2. Eirik Vassenden, «Hvorfor tidsskrift?», Vagant, 7.3.2018.

3. Torbjørn Tumyr Nilsen, «Civita vinner tanke­krigen», Klassekampen, 6.8.2018.

4. Matthias Bohlender, «Marx, Engels und der »wahre Sozialismus« oder: Die Geburt des »Historischen Materialismus« aus dem Handgemenge», Kritik im Handgemenge. Die Marx’sche Gesellschaftkritik als politischer Einsatz, 2018.

 

Det tidsskriftet som nå heter Gnist har en lang historie – helt tilbake til 1972. Røde Fane som det het da og i mange år framover ble startet av det som het MLG (marxist-leninistiske grupper) i 1972, før AKP ble stiftet.

Foto: Forsiden på Røde Fane Nr. 1, 1972. Kilde: Forvaltningsorgan for AKPs partihistorie (FAP).
Av Birger Thurn-Paulsen, har vært med i redaksjonen siden det ble blåst nytt liv i tidsskriftet høsten 1993, da under det gamle navnet Røde Fane. Birger har skrevet artikler, oversatt og laget bok­omtaler. Har i mange år jobbet med teater, hatt en rekke tillitsverv, og er nå pensjonist.

 

Pål Steigan var første redaktør. Tidligere hadde NKP et tidsskrift med samme navn. Det var fra starten av et teoretisk tidsskrift. Det skulle ikke være et parti-programmatisk blad, selv om det helt klart var et ledd i oppbyggingen av det nye partiet AKP(m-l). Bladet fortsatte som et teoretisk tidsskrift under navnet Røde Fane fram til 1989. De første åra var undertittelen Tidsskrift fra AKP(m-l). Etter hvert ble undertittelen Tidsskrift for kommunistisk teori og debatt. I 1989 kom det ut med 5–6 velfylte nummer. Så skjedde det noe.

Fra og med 1990 og til og med nummer 1 /1992 kom det ut under navnet R, selv om det formelt fortsatt het Røde Fane. Det samsvarer med en periode med mye uro og kamp i partiet. En del meldte seg ut, samtidig som det var sterke krefter som ville bygge Rød Valgallianse som en selvstendig organisasjon, et selvstendig revolusjonært parti. Det er fristende med noen betraktninger om dette, og man kan spørre seg hvor tilfeldig disse kampene var. I tid samsvarer det med sammenbruddet i Sovjet-systemet og Berlinmuren falt. Kommunismen og sosialismen ble erklært død og begravet. Margareth Thatcher kunne uttale: «There is no alternative.» Det var en viss debatt om man fortsatt kunne bruke begrepet kommunisme. Kapitalismen ble presentert nærmest som en naturlov, og Francis Fukuyama erklærte at historien var slutt. Den ideologiske offensiven var hissig, sammen med markedsliberalismens destruktive frammarsj. Men det Sovjet-systemet som brøt sammen hadde fint lite med kommunisme å gjøre, og den revolusjonære bevegelsen i Norge som sprang ut av 60- og 70 åras ungdomsopprør holdt aldri fram Sovjet som noe forbilde. Mye uro, men den norske revolusjonære bevegelsen kom bedre gjennom det enn mange andre.

I 1993 gjenoppstod tidsskriftet med ett nummer under navnet Røde Fane. Forsida markerte at det var 100 år siden Maos fødsel. Fra og med 1994 ble det full drift med fire nummer i året. Undertittelen var Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Erik Ness og undertegnede har vært med siden da. Det er faktisk rundt 25 år. Erik har vært redaktør og lokomotiv for utviklinga av tidsskriftet i 22–23 av disse åra. Og mannen blir 70 i nær framtid. Derfor disse ord.

Dette er et stort og vesentlig politisk prosjekt. All innsats er frivillig politisk arbeid. Hvor mange timer redaktør Ness har lagt ned i alle disse åra er umulig å beregne. Erik er selverklært propell, og så er han litt «far» som holder øye og passer på at du gjør det du skal, sånn som du skal. Det er kanskje nødvendige og nyttige egenskaper som redaktør for et tidsskrift som dette. Han har holdt sin stødige hånd over mye av de vi kan kalle den administrative delen av virksomheten, i tillegg til den redaksjonelle jobben. Nå er det ingen helt liten virksomhet å holde gående og utvikle et slikt tidsskrift hvor alt utføres på fritida. Det er fire nummer i året, og så og si uten unntak et ekstranummer. Redaksjonen skal ikke først og fremst skrive sjøl. Et nummer skal bygges politisk, vi skal finne skribenter og oversettere, det er korrekturlesing og ombrekk før trykk, og det er alt som har med distribusjon, abonnement og salg å gjøre. Når det gjelder det siste har Eriks sans for tall og salg vært svært viktig.

Han har bygd opp et stort nettverk av skribenter. En frukt av det er at vi til tider får henvendelser med tilbud om artikler. Oversettere trengs også. Ikke minst har vi hatt et godt samarbeid med Monthly Review som vi vederlagsfritt har kunnet oversette fra. Et internasjonalt perspektiv og samarbeid med andre tidsskrifter er viktig.

I perioden fra tidsskriftet ble gjenreist i 1993 har navnet endra seg flere ganger. Røde Fane fra starten, så Rødt! fra 2005, før tidsskriftet fikk både ny grafisk profil og ble til Gnist i 2017.

I 2005 ble også formatet endret. Hele tida har undertittelen i navnet vært Tidsskrift for marxistisk teori og debatt. Det vil si, med navnet Gnist og en del endringer i grafisk utforming ble undertittelen forenklet til Marxistisk tidsskrift. Fortsatt tydelig uttrykk for hva vi er og vil være. Etter at vi tok navnet Rødt! valgte det nye partiet et par år etter det samme navnet. Det førte til nye navnediskusjoner med ulike mellomrom. Vi ønsket ikke å bli oppfattet som et partiorgan, snarere så vi oss selv som et marxistisk tidsskrift, uavhengig av partilinjer. Et syn Erik og alle redaksjoner i hans tid har stått på – og som vi fortsatt står på. Det er tidsskriftets eksistensgrunnlag.

Redaksjonsmedlemmer har av gode grunner kommet og gått. Særlig i de første åra var stabiliteten ikke så god. Rundt 2000 kom det noen nye som har blitt, blant andre Ingrid Baltzersen som nå er redaktør. Gjennom utprøving av forskjellige former for arbeidsmetoder har vi nå over tid med hell praktisert en arbeidsdeling som innebærer at redaksjonen deles opp i nummer-redaksjoner. Det gir ansvar og bedre langsiktig planlegging. Samtidig har jo hele redaksjonen ansvaret for helheten. Vi har i dag en stabil og god redaksjon, med god balanse både med hensyn til kjønn og alder. Uten en redaktør med godt blikk, både for folk og stoff hadde vi ikke vært der vi er. Og hvor er vi?

2017 var enda et merkeår. På sett og vis starten på en ny epoke. Vi skiftet navn til Gnist – og Erik ga seg som redaktør. Men han er fortsatt med i redaksjonen med all sin erfaring og kunnskap om alle sider ved tidsskriftet. Men – vi er mer enn et tidsskrift. Vi er et lite forlag også, med Erik som drivkraft. I tillegg er vi et par andre som har oppgaver knyttet til forlagsvirksomheten. Vi har gitt ut egne hefter og bøker, og vi har til tider avtaler om formidling av bøker gitt ut av andre. Det er særlig to utgivelser som bør nevnes. I 2008 ga vi ut en ny utgave av Det kommunistiske manifest i hendig format, oversatt av Morten Falck. Den selger jevnt og trutt. Folk bestiller den via nettsida vår eller gjennom en bokhandel. Så, i 2017, ga vi ut Kapitalen Bok 2, oversatt av Harald Minken. En begivenhet. Uten Eriks innsats bak disse utgivelsene er det slett ikke sikkert det hadde blitt noe av.

Tenk det, 25 år siden vi gjenopplivet Røde Fane. Tidsskriftet lever og gnistrer og redaktøren gjennom mesteparten av denne perioden blir snart 70. Gratulerer!

Ingrid Baltzersen, redaktør
Foto: Erik Ness, 3 år gammel

Aktivist, redaktør og lesar Erik Ness blir 70 år 11. mars 2019. Redaksjonen i Gnist Marxistisk Tidsskrift vil markera det med eit festskrift for han. Å laga tidsskrift er ei oppgåve for eit kollektiv. Men det er ikkje til å komma utanom at Erik Ness sidan tidsskriftet starta opp igjen, har spelt ein nøkkelrolle i arbeidet. No når han har gått av som redaktør, og i tillegg fyller 70 år, tenkte me det var eit god høve til å løfta fram nokon av de temaene Erik har vore opptatt av i sitt politiske virke.

Han er opptatt av å læra meir sjølv, og å spre politikk og kunnskap. Så me har prøvd å finna artiklar om det han er opptatt av som han kan læra av eller tipsa andre om å lesa. Og me har funne folk som kan skriva om Erik sin metode, fordi me trur at det også er noko me andre kan læra av. Ein metode som har bestått av å bruka livet som eit sosiologisk studie. Ei motsett klassereise som først gjekk til Kaldnes Mek. i femten år, der han nysgjerrig observerte kor mykje sukker dei andre hadde i kaffien. Så som barn av kvinneopprøret i AKP og partisekretær under Siri Jensen kunne han ikkje gå tilbake til industrien etter det, men begynte som omsorgsarbeidar.

Sjølv som pensjonist og nesten syttiåring har han den siste tida likevel jobba nesten femti prosent i bufellesskapen for psykisk utviklingshemma. Han har aldri hatt ambisjonar om å bli leiar, han vil ikkje vera for langt unna bleieskift. Han lærer framleis av å høyra om kollegaene sitt liv: Korleis dei syr saman mange deltitsstillingar til ei lønn det nesten går å leva av, dobbeltarbeidet. Men også om ganske gode liv i ein viktig jobb.

Me har laga dette nummeret av Gnist heilt utan at han har fått greie på det. Fordi det er gøy med overraskingar, men også som en demonstrasjon på at det kollektivet han har bygd opp rundt tidsskriftet kan vidareføra prosjektet han har lagt ned så mykje arbeid i, og til og med lage eit nummer heilt utan at han sjekkar korrektur, finner stoff og passar på at ting blir gjort. Hadde du trudd det Erik? God lesing!

 

 

Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser:
Populisme
Oversatt av Helle Sommerfeldt
Dreyers forlag 2019, 162 sider

Av Tore Linné Eriksen
bokredaktør i Gnist.

Hege Ulstein, Dagsavisens skarpskodde kommentator, fortalte oss nylig at Norge har tre populistpartier: Rødt, Senterpartiet og FrP. Særlig var Bjørnar Moxnes en fullblods populist etter mønster fra Carl I. Hagen. I Aftenposten følger Harald Stanghelle opp med at populister polariserer og hindrer de gode kompromissene, som åpenbart er mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Slik kan man ikke ha det. Populisme ser dermed ut til å være en felles­betegnelse på alt man ikke liker.

Det er altså behov for å rydde i begreper, og det er det Cas Mudde og Cristóbal Rovira Kaltwasser tar sikte på i den vesle boka Populisme. De er begge professorer i statsvitenskap, med base i henholdsvis University of Georgia og universitetet i Santiago de Chile, og anlegger et sammenliknende perspektiv i et leservennlig språk. Et sentralt poeng er at populisme er en «tynn» ideologi, som først får sin kraft gjennom kopling til en vertsideologi, som kan stamme fra både venstre- og høyrefløyen.

Alt handler selvsagt ikke bare om stil og form. Isteden legges det vekt på noen substansielle fellestrekk, slik som forestillingen om at ­samfunnet er skarpt – og moralsk – todelt mellom det gode «folket» og den onde og korrupte «eliten». Selve trumfkortet er «nasjonen», og hvem husker ikke uttalelsen om at Arbeiderpartiet setter terroristenes interesser framfor nasjonens interesser?

Målt etter forfatternes definisjoner må Moxnes forresten sies å skåre dårlig. Han tror neppe at den sanne og reine nasjonen bare har én allmennvilje og et felles sett av verdier, og ikke ulike klasseinteresser. Det er dessuten stor forskjell på å være solidarisk og å være solid arisk. Med utgangspunkt i Mudde og Kaltwasser er det også naturlig å spørre: Hvor mye skal vi høre på Sylvi Listhaug når hun maner til kamp mot eliten? Er hun ikke statsråd, ansatt i First House og nestleder i et parti som rikfolk investerer i for å få skattelette?

«Populisme» formidler mye kunnskap, men blir i blant for knapp. For eksempel hadde jeg ønsket meg mer om hvordan sentrumsnære partier fristes til å delta i kampen om fremmedfiendtlighet og islamofobi. Det er heller ikke så mye om viktige strømninger som anti-intellektualisme og forakt for vitenskap. Nasjonalisme er heller ikke definert særlig tydelig, selv om «norskhet» gjerne brukes som kodeord for å ekskludere dem som ikke er hvite nok eller tror på feil gud.

Som leser blir en slått av hvor mye som har endra seg fra Mudde og Kaltwasser skreiv denne boka i 2016. Ikke minst har Donald Trump, Matteo Salvini, Sverigedemokratene og,det spanske Vox stormet fram. Enda flere har fylket seg under Bannons banner og ­opprettet «den brune internasjonalen», slik det skjedde i Milano siste helga i mai. Nå ser de også ut til å tro på at EU-kan påvirkes innafra. Men det er nok Jair Bolsonaro i Brasil som tydeligst har suksess med autoritær nostalgi, homofobi, kvinnefiendtlighet, høyrekristendom, lefling med militærdiktatur og bruk av vold i statens tjeneste. Slik blir det lettere å kalle en spade for en spade.

Det hjelper at den norske utgava er oppdatert med ei innledning av Anders Ravik Jupskås, som også gir glimt av norske forhold. Men nå som flere populismestudier er oversatt, burde tida være kommet til bøker som viser hvordan høyreorientert nasjonalpopulisme truer demokratiet innenfra. Det begynner også å bli en rikholdig litteratur som dokumenterer fascistiske islett også hos dem som opererer innafor demokratiet og taler om kultur og nasjon istedenfor blod og rase.

Populisme lykkes bare sånn måtelig med å forklare forskjellene mellom det som med upresise samleord kalles høyre- og venstrepopulisme. Men det er grunn til å tro at Cas Mudde vil rette dette opp når han om noen måneder utgir The far right today, som handler om hvordan holdninger fra det ekstreme og mørke høyre nå blir normalisert gjennom statsledere både i USA, Brasil og India. Det varsles at han denne gang også vil ta opp hvordan disse kreftene kan bekjempes, det vil si at han trer ut av rollen som observatør.

(Omtalen har stått i Klassekampens bokmagasin)

Karl Marx:
Kapitalen Bok 2
Oversatt av Harald Minken
Forlaget Rødt, 2017, Larvik, 676 s.

Av Stein Rafoss,
en av oversetterne av den første boka av Marx’ Kapitalen.

I den første norske oversettelsen av ­Kapitalen hvor Bok 1 kom ut fra 1930 av på Fram forlag, og hvor Bok 2 og Bok 3 fulgte i løpet av 30-åra, står Erling Falk oppført som eneste oversetter. Men vi vet fra Trygve Bulls bok om Mot Dag at denne oversettelsen langt på vei var et stort felles prosjekt, hvor oppimot et tyvetalls av Mot Dags medlemmer til tider var med på oversettelsen. Jon Elster forteller dessuten til Ståle Holgersen (Gnist 2018 nr 3) at hans far, Torolf Elster, måtte oversette hele bind 2 for Falk. Men all produsert tekst gikk gjennom Falks hender, ble bearbeidet og publisert i hans navn. Da jeg for noen år siden fikk høre at Harald Minken hadde begynt å oversette Karl Marx’ Kapitalen Bok 2, tenkte derfor jeg at dette er det vel ikke mulig for én person å gjøre som dugnadsarbeid på fritida. I arbeidet med oversettelsen av Bok 1 av Kapitalen for forlaget Oktober var vi tre personer (Erling Kielland, Tom Rønnow og meg) som arbeidet med full betaling. Men Minken har vist en bemerkelsesverdig stahet og utholdenhet, og er nå kommet i mål med oversetterprosjektet sitt.

Da jeg ble kjent med Minken i Sosialistisk Studentlag og på Filosofisk institutt på Blindern i 1960-åra, hadde vi en felles interesse for blant andre Wittgenstein og Marx. Minken studerte omsider sosialøkonomi og ble cand. oecon. og ansatt som forsker på Transportøkonomisk institutt. De siste 17 årene har han publisert godt over 20 artikler, noe som viser at Minken er en erfaren og dyktig økonom.

Om å oversette Marx

Når man skal oversette faglitteratur, må man beherske både faget og originalspråket. Min erfaring med oversettelser er dessuten at det nesten er aller viktigst å beherske det norske språket.

Undertittelen i både bok 1, 2 og 3 er: «Kritikk av den politiske økonomien». Minken (i likhet med Erling Falk) har unnlatt å oversette denne undertittelen, uvisst av hvilken grunn. Heldigvis er dette den eneste utelatelsen jeg har registrert. For øvrig har han fulgt sitt prinsipp om at oversettelsen skal være fullstendig. Og ikke utelate noe, slik Falk gjorde i sin oversettelse fra 1930-årene. Han peker også på to andre grunner til at Falks oversettelse ikke duger i dag: At noen av faguttrykkene ikke er passende oversatt og at språkdrakta er litt for gammeldags.

Dette siste punktet peker på et allment problem ved oversettelser: Vårt eget språk er i stadig utvikling og forandring slik at en oversettelse kan «gå ut på dato». I dette tilfellet: Lesere i 2018 kan ha problemer med å forstå normal norsk tekst fra 1938. 80 års språkutvikling har gjort det vanskelig å forstå Falks norsk. Dette problemet kommer i tillegg til problemet med at Kapitalen var 70 år i 1938 og 150 år i 2018. De mange oversettelsene av Dantes Guddommelige komedie som er gjort til bokmål og nynorsk i løpet av de siste 50 årene, illustrerer dette oversettelsesproblemet og behovet for nyoversettelser i det samme språket.

Erling Falk beskriver i 1930 prinsippene for sin oversettelse slik:

Oversettelsen har voldt adskillige vanskeligheter. Fremmedord og tekniske uttrykk er i stor utstrekning erstattet av norske ord. Stilen er til dels tung og innviklet. Den skriver seg fra en annen tid enn vår, den henvender seg til lesere hvis sproglige og litterære forutsetninger var helt andre enn hos de lesere som den norske oversettelsen henvender seg til. Samtidig er fremstillingen særpreget, kraftig og malerisk. Et forsøk er gjort på å oversette den til almindelig, moderne norsk og samtidig så vidt mulig bevare den opprinnelige fremstillingens særpreg. (Karl Marx Kapitalen, Fram forlag, 1930, s. 8)

Mot Dag mente, i likhet med Marx, at det er arbeiderklassen som er den klassen som skal lede an i revolusjonen som skal styrte det kapitalistiske systemet. Og at Kapitalen er et viktig våpen i denne sammenheng. Derfor var det viktig for Falk at språket i oversettelsen var forståelig for norske arbeidere. Deres markedsføring og distribusjon av Kapitalen rettet seg logisk nok mot arbeidere.

Minken skriver: «Vi ser vår oversettelse av andre bok som en fortsettelse av Oktobers utgivelse av første bok.» (Kapitalen Bok 2, s. 12) Våre prinsipper for oversettelsen av første bok for Oktober var: Oversettelsen skal være vitenskapelig og filosofisk korrekt, og den skal være på godt norsk. Det siste innebar ikke minst å bryte opp den tyske setningsstrukturen til flere setninger. Minken har arbeidet etter liknende prinsipper som han formulerer slik:

Prinsippet for oversettelsen har vært å gjengi meningen i alle setninger og avsnitt så nøyaktig som mulig, i et så enkelt språk som mulig. Det innebærer at lange og kompliserte setninger mange steder er brutt opp i sine enkelte deler, og ofte også stokket litt om, for å få det til å flyte logisk. Men alle meningsbærende deler skal være tatt vare på, og helheten av hvert avsnitt skal si det samme som originalen. (Kapitalen Bok 2, s. 9–10).

Minken har klart å følge programmet sitt. Han har stort sett klart å løse opp den kronglete tyske setningsstrukturen slik at vi har fått et lesbart norsk. Han har også brukt de etablerte norske termene for Marx’ økonomiske begreper og vært konsekvent i begrepsbruken. Minken nevner at han har hatt god hjelp av filosofen Oscar Dybedahl som har «lest igjennom hele oversettelsen og kommet med kommentarer og rettelser.» (ibid s. 13). Kapitalen er preget av en hegeliansk begrepsbruk fra begynnelse til slutt. Det er nødvendig å ha et filosofisk hode for å sikre en god oversettelse av disse begrepene, og her har Minken/Dybedahl gjort en god jobb.

Oversetteren viser en herlig udogmatisk holdning til Marx når han redegjør for de anmerkningene som han for egen regning ledsager teksten med i form av fotnoter. Han bruker dem:

til å forklare spesielt vanskelige steder i teksten eller til å si noen sannhetsord når jeg mener Marx roter det til. For det gjør han noen steder. Men så sier jeg også ifra når det, midt i et avsnitt med kjedelige gjentakelser, plutselig kommer dype innsikter. (Kapitalen Bok 2, s. 11)

Marx’ samfunnssyn

Kapitalen er først og fremst et økonomiteoretisk verk, men også i stor grad sosiologi og historie. Hele verket er dessuten skrevet innenfor en hegeliansk filosofisk og vitenskapsteoretisk forståelseshorisont som gikk av bruk for over 100 år siden. De siste 50 årene har det vært en renessanse for Hegels filosofi, noe som har gjort det mulig for våre dagers lesere å forstå Marx’ metode bedre enn det som var mulig for Erling Falk.

Marx’ plan var å lage en helhetlig beskrivelse og analyse av den kapitalistiske økonomien, som han skulle presentere i tre bøker. Denne tredelinga henger sammen med hans metode: Det er Marx’ syn at det kapitalistiske samfunnet som han undersøker utgjør et sammenhengende hele, en totalitet hvor helheten bare kan forståes når en kjenner delene, og delene bare kan forståes når en kjenner helheten. Dette forståelsesproblemet kalles tradisjonelt for den hermeneutiske sirkel og er virksomt i all formidling av samfunnsmessig kunnskap. Det er ikke all filosofi som anerkjenner dets eksistens siden de ikke vil gå med på at det virkelig forekommer slike totaliteter som antydet ovenfor. En slik filosofi vil ifølge marxistisk tankegang nødvendigvis ikke kunne fatte virkeligheten adekvat. Det er en av fordelene ved den dialektiske metoden framfor den analytisk-empiriske/hypotetisk-deduktive, nemlig at den tar hensyn til at samfunnet faktisk i dag (og på Marx’ tid) utgjør en totalitet.

At dette siste er tilfelle er ikke på noen måte en evig, overhistorisk sannhet. Samfunnets totalitet er historisk konstituert, og Marx viser i Kapitalen hvordan dette har skjedd.

Å påvise de enkelte delenes sammenheng med helheten og de andre delene vil si å gå fra det abstrakte til det konkrete. Her viser Marx’ hegelianske begrepsbruk seg. At noe er abstrakt betyr i denne sammenheng at det sees isolert, som noe enkeltstående, mens det som er konkret sees i sammenheng med andre ting, som noe «sammenvokst». Når noe sees i sin umiddelbarhet er det abstrakt, når dets formidlethet blir blottlagt, blir det konkret.

Det konkrete er konkret fordi det er en sammenfatning av mange bestemmelser, altså en enhet av det mangfoldige. I tenkningen fremstår det derfor som en prosess av sammenfatning, som resultat, ikke som utgangspunkt, til tross for at det er det virkelige utgangspunkt og derfor også utgangspunkt for anskuelsen og forestillingen. (Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien», Verker i utvalg 2, s. 162)

Marx’ prosjekt

I første bok analyserer han kapitalens produksjonsprosess, i andre bok kapitalens sirkulasjonsprosess og i tredje bok den kapitalistiske produksjons samlede prosess.

Han tar i første bok utgangspunkt i noe abstrakt; varen: «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, framtrer rikdommen som en «uhyre varesamling», med den enkelte varen som dens elementærform. Undersøkelsen begynner derfor med analysen av varen.» (Kapitalen Bok 1, s. 43)

Varen er her abstrakt fordi den sees isolert. Den brukes som utgangspunkt for å nøste opp totaliteten i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Varen er et skinn som er uttrykk for et vesen som det gjelder å erkjenne. Marx tenker og skriver innenfor en hegelsk forståelse av virkeligheten: Det er et skille mellom Wesen og Erscheinung, mellom vesen og skinn/framtreden/fenomen. Vesenet framtrer/viser seg og kan bare erkjennes via dets framtreden. Målet for enhver vitenskap er å erkjenne noes vesen. Dette skillet er parallelt til skillet mellom innhold og form. Et vesen kan framtre på ulike måter, det kan ha flere former, men det er det samme vesenet som viser seg i ulike former.

I Bok 2 og 3 ville Marx utvide analysefeltet slik at de tre bøkene samlet grep den kapitalistiske produksjonen som helhet – i dens totalitet. Og at de dermed også hadde grepet dens vesen. Bok 2 og 3 er gjort ferdig av Engels ut fra Marx’ etterlatte manuskripter. Er det noe poeng i å lese Bok 2 og 3 av Kapitalen i våre dager? Har de mer enn historisk interesse?

Bok 1 er et helstøpt og gjennomarbeidet verk, en vitenskapelig bragd og litterært mesterverk. Den viser hva som er den grunnleggende dynamikk i en kapitalistisk økonomi, også i dag, etter at vi har fått en stat som forsøker å styre økonomien og omfordele en del av rikdommen som blir skapt. Marx har også et historisk perspektiv og en moralsk nerve i sin politiske økonomi. Alle som arbeider vitenskapelig med samfunnsmessige forhold i dag, bør ha lest Kapitalen Bok 1!

Bok 2 og 3 er tyngre lesing. Det var ­vitenskapelig­ nybrottsarbeid av Marx da han i Bok 2 analyserte vareproduksjonen i sammenheng med varesirkulasjonen og konstruerte sine reproduksjonsskjemaer. I dagens økonomiske vitenskap har man matematiske modeller som brukes til å analysere hvordan elementene i økonomien påvirker hverandre gjensidig. Dette er sentrale planleggingsredskaper for økonomisk politikk for ethvert finansdepartement ­­­­i dag.­­­

Når alle som har oversatt Kapitalen til norsk har hatt som målsetting at den skal være på godt og leselig norsk, så ligger det en tanke bak at de som ønsker å bekjempe kapitalismen skal kunne bruke den som et vitenskapelig våpen til å forstå kapitalismen, for så å kvitte seg med den. Både Mot Dag og AKP(m-l) hadde opplegg for å spre oversettelsene til politiske aktivister og til politisk interesserte arbeidere. Mot Dag samarbeidet med Arbeidermagasinet og ml-bevegelsen overbeviste medlemmer og sympatisører om at de trengte Kapitalen i det politiske arbeidet.

Et hovedpoeng i Kapitalen er å vise hvordan den enkelte kapitalist og en kapitalistisk økonomi som helhet er underlagt en akkumulasjonstvang: De må øke kapitalen for å overleve, noe som fører til en umettelig rovdrift på natur og mennesker. Bok 2 analyserer denne mekanismen nærmere.

Økonomer som arbeider med samme tema som Bok 2 inneholder, bør gjerne bruke litt energi på å lese i den. Hvis du er marxolog vil du ha glede av den. Hvis du allerede er fortrolig med og sympatisk til Marx’ analyser i Bok 1, og arbeider politisk med å avskaffe eller bare temme kapitalismen, vil du kunne finne ytterlige ammunisjon her i Bok 2. Men ikke gå løs på teksten uten å ha Minkens hjelpebok for hånda! ¹

Minken varsler at han nå ønsker å gå i gang med å oversette Bok 3 av Kapitalen. Jeg ønsker ham lykke til og håper han klarer det!

Litteraturliste

Trygve Bull: Mot Dag og Erling Falk, Cappelen Damm, 1987

Ståle Holgersen: Kapitalen i Norge, Gnist nr 3 2018

Karl Marx «Grunnriss til Kritikk av Sosialøkonomien» i Verker i utvalg 2, Pax forlag, 1970

Karl Marx: Kapitalen Bok 1 oversatt av Erling Falk. Fram forlag, Oslo 1930

Karl Marx: Kapitalen Bok 2 oversatt av Harald Minken, Forlaget Rødt!, Larvik 2017

Karl Marx: Kapitalen Kritikk av den politiske økonomien Bok 1. Oversatt av Erling Kielland, Stein Rafoss og Tom Rønnow. Forlaget Oktober, Oslo1983

Harald Minken: Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2, Forlaget Rødt, Larvik 2017, 82 sider

Noter

1 I forbindelse med utgivelsen av Bok 2 har Minken skrevet «Hjelp til å forstå Kapitalen Bok 2» som er på 82 sider. Han gir et sammendrag av innholdet i de enkelte kapitlene og har en fremstilling av de såkalte reproduksjonsskjemaene som Marx utvikler i Bok 2. Han forklarer og kommenterer disse og forteller hvilken rolle reproduksjonsskjemaene har spilt for marxistiske økonomer siden. Denne boka er virkelig en god hjelp til å forstå Bok 2 og anbefales som en inngang til alle som vil gi seg i kast med denne.

Klimaet skal vi berge med meir alternativ energi. Den nye framtida er ikkje lenger fossil. Slik snakkar snart alle som vil hindre at jorda vert varmare. Men er dei store nok, kjeldene som skal halde himmelen rein og det moderne livet gåande?

Foto: Gonz Ddl
Av Erik Solheim,
tidlegare leiar i Naturvernforbundet.
(Artikkelen har tidlegare vore trykt i Dag og Tid.)

Debatten går heilt utan tal som kan illustrere kor langt vi kan rekke med vind, vatn, drivstoff frå skogen og kva det no måtte vere. I England prøvde David JC MacKay å kvantifisere situasjonen. Han var professor i fysikk ved universitetet i Cambridge. MacKay døydde i 2016, men gav i 2009 ut boka Sustainable Energy – without the hot air. Boka fekk rosande omtale i mange land for både innhald og framstilling.

Mest grundig studerte han situasjonen i England, Skottland og Wales. Grovare overslag laga han for Europa og USA. Utgangspunktet er: Kor mykje energi går med til å drive desse samfunna? Eininga som han brukte, er kilowattime per dag og person (kWh/dag og person). Når talet for britane – og resten av Europa – er om lag 125 kWh/dag per person, vil dette seie at kvar innbyggjar kvar dag har eit så stort direkte forbruk av energi frå kol, olje, gass, vind og andre former som er i kommersiell omsetning. Det som ligg innbakt i importerte varer er ikkje med – etter tala frå MacKay om lag 40 kWh/person og dag – og heller ikkje energi i matvarer.

Når han så summerer det som teoretisk er råd å få ut av vind på land og til havs, sollys til varme og straum, vasskraft, tidevatn, bølgjekraft, biomasse og jordvarme, vert talet høgt nok til å forsyne dagens forbruk. Men dette er altså teoretiske tal. Når han trekkjer frå det som han trur er uråd å realisere, sit han att med vel 18 kWh/dag og person, knappe 15 prosent av dagens forbruk. Talet 18 er sjølvsagt usikkert, men det er så lågt at sjølv det doble – 30 prosent – ville gjere det moderne livet stusseleg på øya der vest.

Avstanden frå dei teoretisk tilgjengelege mengdene til det praktisk gjennomførlege er så stor av fleire grunnar. Fornyeleg energi er uhyre lite konsentrert samanlikna med kol, olje og naturgass. Fossile kjelder er hermetisert, organisk stoff, samla gjennom periodar som for oss er ufatteleg lange. Grunnlaget for oljen i Nordsjøen var frodig plantevekst i varmt klima gjennom 15 millionar år. Denne epoken, som geologane kallar sein jura, tok slutt for 146 millionar år sidan. Etterpå er massen destillert til ein konsentrasjon som er heilt framand for den levande naturen. I boka Peaking at Peak Oil har den svenske fysikkprofessoren Kjell Aleklett ein slåande illustrasjon. Om ein mann med handemakt og taljer skal heise ein liten bil på 1200 kilo opp til toppen av Eiffeltårnet, 321 meter høgt, må han vere ei kjempe som kan sitt fag, og han vil bruke minst to dagar på oppdraget. Når han til slutt tørkar sveitten, har han utført eit arbeid som svarer til 1 kWh energi. Ein liter råolje inneheld 10 kWh, og kan altså løfte 10 bilar til toppen av tårnet, mykje raskare enn mannen kan.

Vind

Samanlikna med prisen for å få bilane opp med muskelkraft, to dagar med helseslit, kostar oljen praktisk tala ingen ting. Den fossile energien er uhyre konsentrert, også geografisk. Oljen hentar dei gjennom små hol i jordskorpa. Fornyeleg energi er det motsette, svært utspedd. Vi må drive fangst over store areal. Å få tak i 10 kilowattimar vindkraft vil, med dei tala som MacKay har brukt for England, krevje eitt dekar (1000 m2) mark der vinden bles seks meter i sekundet, og det tek fem timar. Per rutemeter gjev vindturbinar, etter hans tal, ein effekt på to watt. Å utnytte 10 prosent av det britiske landarealet kan levere 20 kWh/dag og person, halvparten av det som går med til å drive bilane i landet. For Guleslettene vindkraftverk i Flora og Bremanger gav søkjaren opp ein effekt på 5,5 watt per kvadratmeter planareal. Søknaden om Storheia i Trøndelag har to alternativ, innanfor eit areal på knappe 60 kvadratkilometer. Det eine skal gje noko under 4 watt/m2 og det andre noko over. Men dei leverer ikkje heile året. På Smøla venta dei i planen at omrekna til full effekt ville turbinane svive i knappe 3400 timar, av 8760 i eit år. I 2018 roterte vengjene for fullt i 2380 timar, skriv NVE i ein rapport om saka. Når maskinene står i ro eller går sakte, altså det meste av tida, må anna straumforsyning vere der i staden.

I Europa er det Tyskland som har satsa mest på vindkraft. Store delar av Nord-Tyskland har turbinar i alle retningar. Tal frå AG Energibilanzen fortel at i 2018 leverte vinden 4,5 prosent av det totale energiforbruket. Andre tal er nede på tre prosent, og leveransane varierer frå år til år. For heile EU gav vindkraftverka 8 prosent av elektrisitetsforbruket, som er ein liten del av all energien som driv unionen. Og no ser det ut til at veksten i Tyskland stagnerer. Den sveitsiske avisa Baseler Zeitung fortalde i april 2017 at mykje av det 20-30 år gamle utstyret treng utskifting og at overføringsnettet bryt saman under dei brå vindkrafttoppane. Både i Sveits og Tyskland har abonnentane stått utan straum langt oftare enn før. Ei tredje innvending frå folkedjupet er at dei enorme kostnadene har gjort straumen dyrare. Og ikkje minst har det vore vedvarande aksjonar mot inngrepa i landskapet og plasseringa av turbinane nær hus som folk bur i. Trivselen går ned og helseproblema opp. Over heile landet er det registrert tusen borgarinitiativ mot vindkraftplanar. Juristar stiller opp for aksjonistane som forsvarer sitt heimelandskap med fuglar og dyreliv. Stadig fleire vinn fram med sine innvendingar.

Bioenergi og sol

Dei mest effektive plantene i Europa klarer å gjere om to prosent av energien i solstrålane til karbohydrat, det som vekstane inneheld mest av. Skogstre er av dei minst effektive, i lag med raps til biodiesel og mais. Dersom planteenergi skal drive motorar, er det tropiske plantasjar som kan levere mest.

Her i nord er innstrålinga mindre enn lenger sør. For England har MacKay enda med ein årleg tilvekst 0,5 watt pr. kvadratmeter som eit middels energiinnhald i planter. Ei årsavling sukkerbetar i England kan bli 5,3 tonn per dekar, grunnlag for 120 liter biodiesel. Men det vert ikkje meir enn 0,13 watt pr. rutemeter åker; Med slike tal kan likevel kvar brite få disponere 3,1 kWh som biodiesel dagleg, dersom dei tek i bruk så mykje som 75 prosent av landarealet til sukkerbetar, på lag det same som dagens jordbruksmarker. Dette vil seie vel to liter på tanken kvar dag.

Hos oss er det mest snakk om å gjere om skogstre til drivstoff. Dersom vi tenkjer oss å drive bortimot halvparten av vår bilkøyring i året med brennstoff frå skogen, treng vil litt over 20 millionar fat. Til eitt fat går det med rundt 3 kubikkmeter tømmer. Vi treng altså 66 millionar kubikkmeter kvart år, meir enn 2,5 gonger den årlege tilveksten, som er om lag 25 millionar kubikkmeter. All tilvekst som i dag ikkje vert avverka, er i overkant at 10 millionar kubikkmeter, nok til sju av hundre bilar. I 2017 åtvara ei gruppe forskarar under FNs klimapanel mot å hogge tre for å spare fossile drivstoff. Skog på tanken vil føre til minst dobbelt så store utslepp pr. kWh fram til 2050, skreiv The Guardian.

I Tyskland har dei lagt ein god del solceller på hustaka. Dei leverer straum til bygningane under, og til nettet. Nytten for klimaet er ikkje all verda, 1,3 prosent av tysk energiforbruk i 2017, fortel AG Energibilanzen for det året. I Englande kom MacKay til eit tal på 5 kWh/dag og person dersom alle i landet fekk 10 kvadratmeter solceller på sørvende tak.

Reelt tilgjengeleg

Kva kom så den britiske professoren til i sum tilgjengeleg energi frå fornyelege kjelder? Det teoretiske talet, altså det som vind, sol, vekstar, tidevatn og litt meir kan levere ved maksimal utnytting av areala, er stort – 178 kWh/dag og person – men ustabilt. Dagens samla ­energiforbruk sette altså MacKay til 125 kWh/dag og person, vesentleg mindre enn dei teoretiske reservane.

For professoren var tala så langt spekulative. Han kom til at det meste som eksisterer i teorien, er ikkje råd å få ut i praksis. Også britar som køyrer bil, treng mat i staden for energi frå åkrane. Nokre av dei teoretiske kjeldene er for dyre, andre lite teknisk utvikla. Vindturbinar nær husa som folk skal sove i, heldt han for ugjennomførleg. Når han så sette ei meir nøktern lupe over sine overslag, dempa han dei kraftig – ned til 18 kWh/dag og person, vel 20 prosent av det teoretisk oppnåelege. Dette er ikkje meir enn halvparten det som skal til for å drive dagens biltrafikk, 14 prosent av all energien kvar brite brukar.

Joseph Stiglitz har vunne økonomiprisen til minne om Nobel frå den svenske riksbanken, og er tidlegare sjeføkonom i Verdsbanken, og rådgivar for den venstreorienterte leiinga i Labour i Storbritannia. Han står til venstre i flokken av tonegivande økonomar.

Foto: Wei Ding
Av Michael Roberts,
økonom og arbeider i The i City i London. Han har bloggen Michael Roberts Blog, blogging from a marxist economist, https://thenextrecession.wordpress.com
Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Han har nettopp gitt ut ei ny bok med tittelen People, Power, and Profits: Progressive Capitalism for an age of Discontent (Folk, makt og profitt: Progressiv kapitalisme for ei tid med misnøye). Her forkynner han at «me kan redde det øydelagde økonomiske systemet vårt frå seg sjølv.» Han er svært uroa for aukande forskjellar i inntekt og formue i dei store økonomiane, særleg i USA.

Rundt nitti prosent har sett inntekta stagnere eller gå ned dei siste tretti åra. Det er ikkje overraskande når USA har dei største forskjellane blant utvikla land, og samtidig er blant landa der folk har færrast alternativ – der livsvilkåra til ungdommen er meir avhengig av foreldras inntekt og utdanning enn andre stader.

Du skjønner, kapitalismen brukte vere meir «progressiv» då han utvikla økonomien og betra levekåra for menneska, med vitskap og innovasjon; det fungerte godt, med rettsstat og demokratisk kontroll av «utskeiingar». Men så kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher på 1980-talet og endra reglane og deregulerte økonomien – og no bryt Trump ned kontrolltiltak og maktfordeling. Den progressive kapitalismen frå 1960-talet er øydelagd. Med ukontrollerte marknader har utbyttinga og forskjellane løpe løpsk.

Resultatet er ein økonomi med meir utbytting, enten det er lyssky handlingar i finanssektoren, eller teknologisektoren som invaderer individa og skor seg på privatlivet vårt. Svekka antitrust-lover, og eit lov- og regelverk som ikkje held tritt med endringar i økonomien, og innovasjonar som skaper og utnyttar marknadsmakt, førte til at marknadene blei meir konsentrerte og mindre utsette for konkurranse. (Stiglitz.)

Kva er løysinga til Stiglitz? «Det treng ikkje vere slik. Det er eit alternativ: progressiv kapitalisme. Progressiv kapitalisme er ikkje ei sjølvmotseiing; me kan faktisk styre marknadsmakt til å tene samfunnet.» Du skjønner, det er ikkje kapitalismen som er problemet, men kapital­eigarane, særleg monopolistar og bankfolk. Svaret er å vende tilbake til den styrte kapitalismen Stiglitz trur eksisterte i dei gylne åra på 1950- og 1960-talet.

Korleis skal me gå tilbake til den gylne progressive kapitalismen? På Democracy Now, nett-radioen, fekk Stiglitz spørsmålet: «skal det vere progressiv kapitalisme eller arbeidarmakt?» Han svarte «marknaden må spele ei viktig rolle. Derfor vil eg bruke ordet «kapitalisme». Men eg ville signalisere at den kapitalismen me har hatt dei siste førti åra, ikkje har vore til fordel for folk flest. Derfor snakkar eg om folk. Me må ha progressiv kapitalisme. Me må temme kapitalismen, og styre han så han tener samfunnet vårt. Du veit, folk skal ikkje tene økonomien; økonomien skal tene folket.» På spørsmålet «Har ikkje kapitalismen alltid gjort det (altså tent dei rike og monopola framfor fattigfolk og arbeidarar)?» svarte han: «ikkje slik han gjør i dag.»

Oppfatningane til Stiglitz er enten rein naivitet eller dyktig ordkløyveri – eller kanskje begge delar. Trur han verkeleg det var ei tid der kapitalismen var til fordel både arbeidarar og selskap; fattige og rike? Dei «gylne åra» etter 1945 opp til seint 1960-tal var unntaket i avanserte kapitalistiske økonomiar, og bare for desse, ikkje for Latin-Amerika, Asia, Midtausten og Afrika. For størstedelen av kloden var desse åra prega av djup fattigdom og kamp mot imperialistisk utbytting.

Uansett er det ein myte at alle tente på ein «progressiv kapitalisme» i Vesten på 1950- og 1960-talet. Og vinningane i offentlege tenester, velferdsstaten, relativ full sysselsetting og stigande inntekter var i hovudsak resultatet av kamp og press frå arbeidarrørsla som tvinga kapitaleigarane til konsesjonar.

Og Stiglitz forklarer aldri korfor det blei slutt på denne påståtte regulerte, demokratiske progressive kapitalismen på 1970-talet, bortsett frå at det skuldast den skammelege politikken til Reagan, Thatcher o.a. Men lesarar av bloggen­­­­ min veit at dei objektive vilkåra endra seg frå midten av 1960-talet, det kom eit skarpt fall i profitten globalt.

Det innebar at kapitalen ikkje lenger kunne gå med på aukande realinntekt, fleire offentlege tenester og gratis utdanning og helsestell o.a. Åra med høge profittar som tillét konsesjonar var over. Profitt er drivkrafta i kapitalismen, så politikarane (både til høgre og venstre) blei valde på og forplikta til å redusere velferdsstaten og arbeidarmakta, til privatisering og deregulering. Framfor alt hadde den «progressive» kapitalismen ei rekke større konjunkturnedgangar, som svekka arbeidarrørsla og fekk opp profitten (til ein viss grad).

Stiglitz nemner faktisk ikkje årsakene til tilbakeslaga i det heile tatt, bortsett frå å meine at dei kjem av stigande forskjellar: «Om me hadde lagt band på profitten i alle former og stimulert velstand, hadde me hatt ein meir dynamisk økonomi med mindre forskjellar. Me kunne dempa opiumskrisa og unngått finanskrisa i 2008.» Og likevel kom dei internasjonale tilbakeslaga i 1974–75 og 1980–82, på ei tid då forskjellane var som minst sidan industrikapitalismen starta (ifølgje Thomas Piketty – sjå grafen). Så større forskjellar var ikkje årsak til 2008-krisa, men resultatet av tiltak for å auke profitten etter 1980-talet.

Og korleis skal me elles komme tilbake til denne «progressive» kapitalismen? Stiglitz gjør framlegg om regulering, bryte opp «monopola», progressiv skattlegging, få slutt på korrupsjonen og handheve handelslovverket. «Resepten følgjer av diagnosen: Det startar med å sjå den avgjørande rolla staten speler for å få marknaden til å tene samfunnet. Me treng reguleringar som sikrar sterk konkurranse utan ulovleg utbytting, som gjør om forholdet mellom selskapa og dei tilsette og kundane dei skulle tene. Me må kjempe like hardt mot marknadsmakta som selskapa slåst for å auke ho.» Denne resepten er verktøyet til den reformistiske venstresida i USA og elles. USAs senator Elizabeth Warren, venstre-demokraten, har reist eit liknande forslag med sin plan for ein «ansvarleg kapitalisme».

Kva i all verda skulle få den eine prosenten på toppen og dei svært rike kapitaleigarane med på å redusere sine inntekter for å få ein meir likeverdig og framgangsrik økonomi? Og korleis skulle regulering og meir likskap handtere den truande katastrofen global oppvarming utgjør når den rovgriske kapitalismen akkumulerer utan omsyn til ressursar og liv på planeten?

Omfordelingsprogram bidrar lite til det. Og om det blir mindre økonomiske forskjellar, vil det stanse framtidige konjunkturnedgangar eller store kriser? Tidlegare økonomiar med mindre forskjellar unngjekk ikkje tilbakeslaga.

Ulikt 1949, i 2019 er ikkje nokon av dei «progressive» tiltaka maulege. Radikale endringar er truleg bare mauleg med «arbeidarmakt». Og blei det ein realitet, kunne me gå lenger enn slike «progressive» tiltak – til verkeleg demokratisk kontroll over økonomien, ved å erstatte kapitalismen framfor å «redde han frå seg sjølv».

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Øyvind Andresen,
pensjonert lektor og lærebokforfatter. Skriver bloggen andresensblogg.no
Foto: neonbrand / unsplash.com

Norske skolepolitikere, uansett politisk farge, har i vårt århundre oppgitt tanken om at skolen skal være nasjonsbyggende. De har innført en globalisert og nyliberal skole, prega av konkurranse, tester­­­ og rapportering – og med et voksende skolebyråkrati som skal kontrollere utviklinga. Politikerne har latt OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) bli viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk med sine PISA-undersøkelser og ideer om framtidas skole.

Det internasjonale gjennombruddet i norsk utdanning

Mens Gudmund Hernes arbeidet som kirke- utdannings- og forskningsminister fra 1990–1995, skjedde skoleutviklinga i all hovedsak innenfor en nasjonalstatlig ramme. Rundt år 2000 begynte ledende historikere og økonomer i Skandinavia å bruke begreper som kunnskapsalderen og konkurransestaten. Utdanning skulle først og fremst sikre økonomisk vekst og konkurranseevne. Bevegelse av kapital, varer, arbeidskraft og tjenester skulle understøttes av et felles utdanningsmarked. Det var særlig representanter for sosialdemokratiet som ivret for dette. Tony Blair sa at «utdanning, utdanning, utdanning» var hans høyeste prioritet som statsminister. Statsminister Torbjørn Jagland gjentok det samme slagordet i Norge på slutten av 90-tallet.

Våren 2000 overtok Jens Stoltenbergs første regjering, og Trond Giske ble statsråd for kirke, utdanning og forskning. Han var tilhenger av klarere markedsorientering av både forskning og undervisning. Han framholdt University of Warvick som inspirasjon, der bare en tredel av inntektene kom fra det offentlige. Resten av inntektene kom fra salg av undervisning og forskningskontrakter.

Som kjent innførte den første Stoltenberg-regjeringen en rekke nyliberale reformer som å delprivatisere Statoil og innføre foretaksmodellen i helsevesenet. Det hele endte etter et år da Arbeiderpartiet ved valget bare fikk 24 %, men slusene var åpna for liberalisering og globalisering, ikke minst i utdanningssektoren der Kristin Clemet (Høyre) overtok jobben etter Giske. Hun ville innføre en «kulturrevolusjon» i norsk skole.

Den nyliberale skole innføres

Drivkraften i den nyliberale skole er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna og derfor må dokumentere alt de gjør og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer. En ny lærerrolle måtte derfor introduseres, og lærernes fagforeninger måtte knuses fordi fagforeninger representerer «særinteresser» ifølge nyliberal ideologi. Dette nye systemet var primært inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.

Et viktig begrep i den nyliberale skolen, er begrepet humankapital, som defineres som den totale mengden kvalifikasjoner, evner og kunnskap en arbeidstaker har, ifølge Wikipedia. Elevene må forstås som en økonomisk størrelse, et investeringsobjekt der samfunnets konkurranseevne er avhengig av hvor gode resultater skolen kan frambringe. Disse resultatene er kobla mot målbare faktorer, altså hvor mye styrking av humankapitalen man får ut fra investeringer. Kvalitetsvurdering skulle bli skolens kjerne, ble det påstått. Skolene skulle bli enheter i et skolekonsern som skulle produsere resultater. Lærere og rektorer ble ansvarlig for å nå de politiske målene: bedre testresultater for elevene innafor faste økonomiske rammer.

Import av ideer fra USA

Men ideene bak Clemets «kulturrevolusjon» var importert fra USA og England etter nyliberalismens gjennombrudd på 1980-tallet. Skolene skulle forbedres gjennom fritt skolevalg, resultatmåling, resultatlønn og private leverandører. Det innebar et oppgjør med den offentlige skolen og innføring av modeller fra privat forretningsdrift.

En av guruene innen amerikansk skoleforskning er Eric Hanushek. Ideen om drømmelæreren har sine røtter i hans forskning. Han hevder at læreren har avgjørende betydning for elevens resultater uavhengig av klassestørrelse, elevenes sosiale bakgrunn eller psykiske forutsetninger. Evaluering av lærerne skal skje kontinuerlig for å bli kvitt ineffektive lærere. Det skal innføres prestasjonslønn for lærerne. Hanushek er svært inspirert av den nyliberale økonomen Milton Friedman. I 2004 skreiv han en hyllest til Friedman: «Skolen, den tøffeste slagmarken». Der spør han hvordan den offentlige skolen er blitt så mye vanskeligere å rive ned enn muren mot kommunistblokken. I 2007 skreiv han at Friedmans «kreative ødeleggelse» av offentlig skole ikke er fullført.

Han er tilknytta den konservative tenketanken Hoover Institution som sammen med Civita er en del av det store Atlas Network som samler nyliberale tenketanker over hele verden. Atlas Network er i realiteten beinharde nyliberalister som sverger til ideologer som Milton Friedman og Friedrich Hayek – begge støttespillere til diktatoren Pinochet i Chile på 70-talet. Navnet Atlas Network gir assosiasjoner til Ayn Rands roman «Atlas Shuggerd», på norsk «De som beveger verden». Rand er kjent for sine ideer om at det bare er «enerne» som holder verden oppe. Hun er imot enhver form for kollektivisme og velferdsstat.

Eric Hanushek er sammen med John Hattie og konsulentbyrået McKinsey eneste forskningsreferanse i Høyres «Visjoner for skolen» fra 2011. Vi ser altså at de ideene som har vært med å forme norsk skole etter 2000, har dype røtter i nyliberale tenketanker – ikke minst der Kristin Clemet og Civita har lagt en strategi som har lykkes. Det er tydeligvis presserende for Clemet å unngå å snakke om de nyliberale ideene som ligger bak skole­utviklinga de siste ti åra.

Et eksempel på dette er at hun i et tilsvar til en kronikk av meg om Civita, skriver følgende: «Andresen skriver videre at jeg som utdanningsminister var inspirert av skoleforskeren Eric Hanushek (og dermed Milton Friedman). Det burde jeg kanskje vært, men det var jeg ikke.» Dette er en direkte løgn. Etter at hun hadde vært minster i ett år, framla hun dokumentet «Skolen vet best! Situasjonsbeskrivelse av norsk grunnutdanning november 2002».  Clemet skrev i forordet at dokumentet «skisserer viktige utfordringer for norsk skole, basert på nasjonale og internasjonale undersøkelser og sentral forskning pr. oktober 2002.»  I referanselista finner jeg ikke mindre enn ni referanser til arbeider av Hanushek (og seks fra OECD).

Dokumentet ble framlagt midt under prosessen med å forberede innføringa av Kunnskapsløftet 2006. Det var typisk nok Astrid Søgnen som leda det offentlige utvalget «Kvalitetsutvalget» som forberedte denne reformen. Hun var allerede i 2000 ny utdanningssjef i Oslo. Oslo-skolen skulle bli et fyrtårn for spredning av Clemets og Høyres ­«kulturrevolusjon».

Bologna-prosessen

I høyere utdanning fikk vi den såkalte Bologna-prosessen fra 1999 som dreide seg om en gradvis harmonisering og tilpassing for høyere utdanning og universiteter i Europa. Prosessen endte med et felles opplegg, blant annet med bachelor-, master- og doktorgrader. En av målsettingene var at «den europeiske dimensjonen» – politisk og ideologisk – skulle gjennomføres i all undervisning. Utdanning skulle fremme EUs erklærte målsetting om at i dette århundre skulle «Europa til den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til å opprettholde økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial kohesjon». Norge var en svært aktiv deltager i denne prosessen, et av de viktige møtene ble holdt i Bergen i 2005 der 50 ministre fra 45 land var til stede.

«PISA-sjokket»

OECD er har som nevnt vært viktigste premissleverandør for norsk skolepolitikk i vårt århundre, helt på linje med skoleutviklinga i USA. Ofte blir de samme skoleforskerne fra USA sentrale også i OECD som for eksempel Hanushek. Organisasjonen består i dag av 36 medlemsland og ble oppretta i 1961 for å fremme økonomisk vekst og internasjonal handel. OECD driver PISA ((Programme for International Student Assessment) som måler og sammenlikner 15-åringers kompetanse internasjonalt når det gjelder lesing, ­matematikk og naturfag.

De første PISA- undersøkelsene starta i 2000, og de norske resultatene var langt under forventa. Norge plasserte seg på midten av resultatlista sammen med Sverige og Danmark. Dette såkalte «PISA-sjokket» innleda perioden med omfattende testing i norsk skole, blant annet de nasjonale prøvene. Kunnskapsminister Kristin Clemet utnytta «PISA -sjokket» til å forberede skolereformen Kunnskapsløftet 2006 som bygde på «globalisering, individualisering og pluralisme» og bygger på den styringsmodellen New Public Management. Det ble innført kompetansemål til erstatning for kunnskapsmål – og parallelt med dette ble det satt i gang en storstilt og kostbar digitalisering av den norske skolen. Kunnskapsløftet ble innført og videreført av de rødgrønne som satte med makta fra 2005 til 2013 uten å endre noe – til tross for at SV hadde kunnskapsministrene (Djupedal, Solhjell og Halvorsen) gjennom hele perioden.

I 2013 ble «Directorate for Education and Skills» stifta som er OECDs Utdanningsdirektorat. Tradisjonelle pedagogiske begreper som oppdragelse, undervisning og dannelse er erstatta med markedsøkonomi, statistikk og ledelse. Det er den tyske statistikeren Andreas Schleicher som siden 2013 har vært direktør for OECDs Utdanningsdirektorat. Det norske Utdanningsdirektoratet er mer og mer blitt en lokal filial av OECDs Utdanningsdirektorat. I PISA-prosjektet har en valgt bort fag som historie, samfunnsfag, kunst og etikk – tradisjonelt sentrale i norsk skole. Om PISA har Andreas Schleicher sagt: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid»

De nye PISA-undersøkelsene fra 2015 viste at Norge lå på omtrent samme nivå som femten år tidligere.. Dessuten var det mange flere som ble fritatt, selvsagt de elevene man venta ville gjøre det dårligst. I 2000 var fritaksprosenten 2,7, i 2015 var den på 6,7 %. Clemet-skolen viste ikke noen forbedringer, selv målt ut fra egne premisser.

SV viderefører den nyliberale skolen

Til tross for at Høyre fikk gjennombrudd for et skolesystem som i klartekst var utvikla i motsetning det de kalte «SV-skolen» («lekeskolen»), godtok SV uten videre den nyliberale skolen, ja, de kjempa aktivt for den. Her er noen eksempler:

Det var det såkalte Mjøs-utvalget som med sin offentlige utredning «Frihet med ansvar. Om høgre utdanning og forskning i Norge» gikk i spissen for å innføre markeds­styring og internasjonalisering av høyere utdanning. Nestleder i utvalget, Tora Aasland (SV) stemte med flertallet for en mer markedsorientering når det dreide seg om statlig eierskap, ledelse og finansiering.

SV styrte kunnskapsdepartementet fra 2005 til 2013 med fire statsråder: Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen var kunnskapsministre, alle viderefører Kunnskapsløftet uten endringer. Tora Aasland var minister for forskning og høyere utdanning i perioden 2007–2012. Helsvig skriver i sin bok om Kunnskapsdepartementets historie:

Departementet skrev selv at Stoltenberg-regjeringen fra 2005 til 2013 i det store og hele representerte en videreutvikling av reformene i skolen som ble satt i gang av Kristin Clemet». Bård Vegard Solhjell er nå generalsekretær i WWF, Verdens naturfond. I Aftenposten 25/10 2018 skriver han en hyllest til Astrid Søgnen: «Eg har hatt gleda av å vere statsråd både for klima og utdanning. På begge felta går debatten om måling og resultatkontroll både høgt og lågt. På klimaområdet har eg ofte drøymt om systemtenking og styringskultur som liknar den Oslo vidgjetne skuledirektør Astrid Søgnen er kjent for.

Ellers har motstand mot den nyliberale skolen kommet fra lærere som opplever sterke begrensninger av sin ytringsfrihet. Den store lærerorganisasjonen med Utdanningsforbundet har spilt en passiv rolle. I 2014 var det en omfattende lærerstreik mot bunden arbeidstid. I realiteten var denne streiken et forsvar for de siste restene av lærerprofesjonen, og typisk nok var Utdanningsforbundets ledelse i utgangspunktet mot streiken.

Et voksende mektig og kontrollerende byråkrati utvikles alltid når målstyring introduseres i offentlig sektor. Det har vært en mangedobling av antall skolebyråkrater i på noen tiår – fra 400 på 1970-tallet til 1900 i dag, ifølge Kim Helsvig.

Barnehagene

I barnehageforliket fra 2003 ble Ap, SV, FRP og Sp enige om å sikre full barnehagedekning innen tre år. Ifølge forliket skulle det innføres en makspris, og kommunene skulle være forpliktet til å likebehandle private og offentlige aktører. SV regner dette som en av sine største politiske seire, men det spørs om det ikke også er andre som har grunn til å feire. Barnehageforliket innleda en av de største privatiseringsbølgene innen omsorgssektoren i Norge. Kunnskapsdepartementet overtok ansvaret for barnehagene i 2006, og dette markerte at barnehagene skulle nå være første trinn i utdanningsløpet – og første plattform for livslang læring.

To pedagogiske syn har stått mot hverandre i barnehagepedagogikken. Den ene er den rådende i departementet; at barnehagen skulle være en forberedelse til skole. Denne teorien bygger på ideen om humankapital. Den andre har sett på fri lek som grunnleggende i barns utvikling og har understreket barndommens egenverdi.

I 2016 deltok Kunnskapsdepartementet i forberedelsene til OECDs internasjonale og sammenliknende undersøkelse «International early learning study» (IELS). IELS skulle være et verktøy for å vurdere tidlig læringsutbytte for 5-åringer på tvers av landegrensene, et slags barnehage-PISA. Etter sterke reaksjoner trakk Norge seg fra testen som i første omgang kommer til å bli gjennomført i mellom tre og seks medlemsland.

Digitaliseringa i utdanningsvesenet har vært mislykka

Etter nesten to tiår med storstilt digitalisering av norsk skole, er resultatene ikke gode. Norsk elevers kunnskapsnivå er ikke blitt bedre.  Mange sliter med konsentrasjonen, og mange har et alarmerende dårlig ordforråd.

Å fjerne trykte lærebøker er helt etter ønsket til den store norske læringsteknologi-næringen som er i sterk vekst. Dette til tross for at entydig forskningen viser at hvis elever leser en tekst på papir, så får de en dypere og mer varig forståelse av innholdet. Dataindustrien har i stor grad lagt premissene for utviklingen av norsk utdanning, helt ned i barnehagene, og de styrker sin posisjon.

Selvsagt skal skolene benytte moderne teknologi i skolen, både i administrasjonen og i pedagogikken, men det må skje ut fra samfunnets behov. Den ukontrollerte digitaliseringa har bidratt til å undergrave pedagogens profesjonalitet. Om dette tema viser jeg for øvrig til mer utdyping min artikkel «Hvem skal eie kunnskapen?» (Gnist nr. 4/2010, finnes også på min blogg andresensblogg.no).

Læringsprofitørene av ulike slag

Parallelt med innføring av den nyliberale skolen, har det vokst fram en stor bransje med ulike typer læringsprofitører, nasjonalt og internasjonalt. Det er dels eiere av barnehager og skoler, men også en voksende bransje med læringsteknologibedrifter. Og It-bransjen har tjent milliarder på sine produkter som er solgt til skolene. Den nyliberale skolen har ført til en enorm overføring av offentlig midler til ulike kommersielle aktører. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, bare nevne et eksempel som professor Svein Sjøberg trekker fram. Sjøberg er fysiker og var den første i Norden som ble professor i naturfagenes didaktikk. Han skriver:

I de siste årene har PISA alliert seg med verdens største kommersielle aktør innen «edu-business», Pearson. Tidsskriftet Utdanning dekket dette grundig i januar 2016. Pearson har 40 000 ansatte i 80 land og omsetter for milliarder av kroner. Pearson var inne i PISA 2015, men har fått en mer sentral rolle i PISA 2018, som nå er under utvikling.

Sjøberg skriver videre:

Slik bidrar spesielt PISA til å gi drahjelp til det enorme globale utdanningsmarkedet. I økende grad blir utdanning kommersialisert og privatisering. Slik flyter offentlige midler til private lommer, ofte i andre land. Pearson vant nemlig anbudet om å utvikle rammeverket for PISA 2018. I den felles pressemeldingen heter det at «rammeverket definerer hva som skal måles, hvordan det skal rapporteres og hvordan man skal utvikle tester og spørreskjemaer».

Nå skal altså Pearson, verdens største kommersielle aktør definere hva som er verdifull kunnskap og hvordan den skal måles og rapporteres. I neste omgang står de klare med både private skoler, læremidler, tester og verktøy for å overvåke utviklingen. Gjennom sitt samarbeid med PISA etablerer Pearson også et internasjonalt nettverk av forskere, og samarbeidet med ­selveste OECD gir også en legitimitet som kan gi innpass i nær sagt alle land. Da de vant anbudet for PISA 2018 var det et taktisk trekk som investorene bak Pearson så som gunstig, for de krever avkastning på sin risikokapital.

Skolen fram mot år 2030: Tankepolitiet inn i norsk skole?

OECD har i et sentralt dokument utforma hva de mener om hva skolen bør bli i 2030: «The Future of Education and skills». Rapporten beskriver en nær framtid som preges av VUCA: volatility, uncertainty, complexity and ambiguity. Framtida er altså både usikker, kompleks, flyktig og full av ambivalens. Ja, krisene vil møte menneskeheten, både de økonomiske og de klimatiske. Men OECD ønsker selvsagt ikke opprør, de ønsker elever som kan tilpasse seg endringene innenfor systemets rammer. (VUCA er et begrep som først ble introdusert av US Army War College som beskrivelse på verden på 1990-tallet, på slutten av den ­­­­­kalde krigen).

Fra høsten 2020 skal det innføres nye læreplaner i grunnskolen og videregående skole. Selve idegrunnlaget for endringene av skolen, finner vi Ludvigsen-utvalgets innstilling fra 2015 (NOU «Fremtidens skole»). Rapporten ble oppkalt etter lederen for utvalget, professor Sten Ludvigsen. I utvalget satt for øvrig ingen representant for lærerne blant de 11 deltagerne. OECDs ideologi gjennomsyrer Ludvigsen-utvalgets innstilling.

Et sentralt element i utvalget er at sosial og emosjonell kompetanse som del av kompetanseområdene som skal utvikles og vurderes i skolen. Det brede kompetansebegrepet som er lagt til grunn, innebærer at sosial og emosjonell kompetanse står sentralt i alle ­kompetanseområdene.

Utvalget skriver: «Sosial og emosjonelle kompetanser som tidligere ble sett på som stabile trekk ved personer, kan utvikles og læres, og har betydning for faglig læring.» Videre skriver de: «Elevene må også få tilbakemeldinger om hvordan de utvikler sosiale og emosjonelle sider av kompetansen i alle fag.» En annen formulering jeg reagerer på: « I samhandling med andre må elevene også lære seg å ta hensyn til fellesskapet ved å regulere egne tanker, følelser og handlinger.» Å regulere elevenes handlinger har skolen alltid gjort. Det står nedfelt i skolereglementet. Men jeg aldri før sett formuleringer som tilsier at skolen skal inn å regulere følelser og tanker. «Din tanke er fri», sang Alf Cranner i sin kjente vise, men det gjelder tydeligvis ikke i framtidas norske skole?

«Skoleeierne» i KS deltar aktivt i OECD-­prosjektet Education 2030. De skriver på sin nettside om visjonen for framtida elever som skal tilpasses den nye globaliserte verden. Morgendagens utdanning skal blant annet ha dette som mål: «Se hele mennesket. Dannelse som også inkluderer å vektlegge sosiale, emosjonelle sider av kompetansen, ikke bare de kognitive.»

Det er elevenes kompetanse som er grunnlaget for karaktersettinga. Og karakterene betyr nesten alt for elevenes framtidsmuligheter. Læreren skal altså i framtida også måle elevens emosjonelle kompetanse på en skala fra 1 til 6. Dette er en inngripen i enkeltindividets integritet – og kan bety at «ikke-korrekte tanker og følelser» får dårlig karakter. Framtida er usikker. Det er derfor viktig for makthaverne å legge planer for hvordan de skal disiplinere ungdommen slik at det ikke blir opprør mot systemet. Planene er tydeligvis at lærerne skal inn for å regulere og vurdere elevenes følelser og tanker slik George Orwell beskriver det i sin roman 1984. Spørsmålet er om lærerne vil la seg bruke til å bli tankepoliti.

Ta tilbake den nasjonale fellesskapsskolen!

Svein Sjøberg skriver: «Norske utdanningspolitikere hevder, og tror kanskje, at utdanningspolitikken formes av oss selv, og slett ikke av internasjonale målinger og sammenlikninger.» I realiteten har norsk politikere gitt opp nasjonal styring av utdanningspolitikken – og det har skjedd under full konsensus.

Den nyliberale skole har mislyktes. Den har skapt problemer på mange nivåer. Mange elever sliter med psykiske problemer på grunn av karakterpresset som øker år for år. Mange lærere merker seg at det allmenne kunnskapsnivået blant ungdom er dårligere enn før. Lærere er frustrerte over angrepene på sin profesjon, kravet om dokumentasjon og knebling av ytringsfriheten. Den nyliberale skolen lovet billigere og bedre skole. Dette er ikke innfridd. Det er blitt flere skolebyråkrater, de gode resultatene uteblir. Særlig gjelder det i Oslo, den nyliberale skolen fyrtårn er i ferd med å slokke, ikke minst etter Malkenes-saken og Astrid ­Søgnens avgang.

For alle som ønsker en annerledes skole, er det på tide å diskutere mer offensivt hvordan vi ønsker å bryte den nasjonale konsensusen Sjøberg beskriver. Denne debatten må føres på mange nivåer, blant lærere, foreldre og elever, ja, alle som er opptatt av framtida. Det er på tide å ta felleskapets skole tilbake.

Kilder:

Helsvig, Kim: Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie 1945–2017 Pax 2017

Malkenes, Simon: Det store skoleeksperimentet Forlaget Manifest 2018

NOU 2015: Fremtidens skole (Ludvigsen-utvalget)

Slagstad, Rune: «Ny læreplan i norskfaget» Foredrag 5/11 2018

Svein Sjøberg: «Grunnlaget for norsk utdanningspolitikk?» Bidrag til Halvard Hølleland (red.) (2007). På vei mot Kunnskapsløftet. Begrunnelser, løsninger og utfordringer Cappelen

Svein Sjøberg: PISA: «Gjennom en totimers test klarer man altså å besvare helt grunnleggende spørsmål om elevens og landets framtid» Utdanningsnytt 23/11 2016

Sjøberg, Svein: «Pisa legger premissene for skolen» Klassekampen 12/12 2016

 

Siden høsten 2015 har Rødt vært med og styre Tromsø i flertallssamarbeid med SV og Arbeiderpartiet. Samarbeidet har gitt Tromsø et tydelig venstresidestyre, men også bydd på utfordringer for et lite og revolusjonært parti.

Bendik Hugstmyr Woie,
leder i Rødt Tromsø
Foto: Harry Jaschhof l unsplash

Foran kommunevalget i 2011 sto det mellom to styrende koalisjoner i Tromsø: Et rent høyresideflertall, mot en koalisjon av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Gjennom en valgkamp, med høyt personfokus og mye samehets hjulpet av høyresida, seilte de borgerlige fram på meningsmålingene. I 2011 fikk Tromsø sitt mest høyrevridde flertall i kommunestyret på lang tid. Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet skulle innføre byrådsmodell og åpne opp for storstilt privatisering.

Hvordan skulle Rødt operere sammen med resten av opposisjonen under dette nye politiske flertallet? Ett av spørsmålene vi måtte avklare med oss selv, var hvor stor tillit vi hadde til Tromsø Arbeiderparti og Tromsø SV. Om man så på deler av forhistorien deres i Tromsø, var det flere grunner til å tvile på at et tett samarbeid ville være en god ide. Fram til 2011 hadde Arbeiderpartiet og SV styrt kommunen sammen, med Rødt og tidligere RV som kanskje det tydeligste opposisjonspartiet. Salg av kommunens aksjer i det offentlige busselskapet, innføring av New Public Management med resultatenheter og bestiller-utførermodell og kampanje for OL i 2018 var blant sakene hvor RV og Rødt sto i tydelig konflikt. Det var til og med forberedelser til et delvis salg av Troms Kraft, som heldigvis ble stanset. I realiteten var det flere av endringene Arbeiderpartiet og SV hadde gjort i kommuneorganisasjonen som muliggjorde at privatisering kunne skje. Men etter de rødgrønnes valgnederlag i 2011 hadde noe endret seg i samarbeidet på venstresiden, og mye av svaret lå i ­fagbevegelsen.

Faglig-politisk samarbeid

Høyresidens politikk skapte en enorm mobilisering, spesielt i byens fagforeninger. Opprettelsen av «Vi bryr oss»-alliansen, som flere av byens fagforeninger sto bak, samlet Arbeiderpartiet, SV og Rødt, og til dels også MDG og Senterpartiet. Det var LO i Tromsø, Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet og flere andre fagforeninger som sto bak alliansen. Sammen skapte vi et tydelig alternativ til det borgerlige byrådets politikk. Også motstanden mot parlamentarisme ble en viktig sak å mobilisere på.

Fagbevegelsens rolle i å holde venstresiden samlet i Tromsø har vært stor, og har også minnet oss på hvor viktig det er å ikke slippe gjennom noe flertall som kan gå inn for privatisering og rasering av arbeidsplasser i kommunen. De to siste årene før kommunevalget i 2015 leverte vi sammen med de andre fire partiene i opposisjon felles alternativt budsjett. Selv om alliansen i opposisjonen var bred, var det et ønske fra både SV, Arbeiderpartiet og oss at det var våre tre partier som skulle styre sammen.

Da valgkampen i 2015 gikk til for fullt, var målingene klare på at det var veldig realistisk at vi skulle få flertall sammen.

Valgskredet i 2015

Valgkampen i 2015 ble et lite eventyr for Rødt i Tromsø. Fra målinger på relativt normalt nivå i mars rundt 8 %, seilte vi opp mot 18 % på det meste. Arbeiderpartiet klarte mot slutten å gå inn for storstilt utbygging av friområder i Tromsømarka, som ville gjort offentlige friområder til utbyggingsområder for Tromsøs rikeste. Da, som mange år tidligere, viste Rødt seg som det tydeligste alternativet. Valget endte på 14,4 %, dobling. SV doblet seg også, mens Arbeiderpartiet kun hadde en svak vekst. Utgangspunktet for forhandlinger mellom de tre partiene som hadde rent flertall, var godt.

Å ha en såpass stor vekst i en by som er viktig for både Arbeiderpartiet og Høyre, gjør at man naturligvis møter på mye motstand. Til og med statsminister Erna Solberg var ute i NRK og advarte Tromsø-velgerne mot å stemme Rødt. Redaktører og kommentatorer Nordlys, en av to aviser utgitt i Tromsø, var også blant Rødts tydeligste kritikere. Rødt var det eneste partiet det tydelig ble frarådet å stemme på, blant annet av daværende sjefredaktør Anders Opdahl i kommentaren «Et Tromsø i Rødt» like før valget.

Forhandlingene startet noen dager etter valget. Alle partiene hadde forhandlingsutvalg på tre personer. Rødt var tydelige: Vi ville avskaffe byrådsmodellen, få slutt på all privatisering og konkurranseutsetting, nye barnehager skulle bygges i kommunal regi og flere kommunale boliger. Vi var også opptatt av at man skulle få sagt opp avtalen om privatisering av deler av kommunens renholdstjeneste.

Et stort spørsmål for oss var hvordan samarbeidet med SV og Arbeiderpartiet skulle være. Både vi og SV var tydelige på at vi ikke ville sitte i byråd med Arbeiderpartiet. Dette var nok med på å gjøre det vanskelig for Arbeiderpartiet å gå videre med byrådsmodellen. Da måtte de leve med at vi ville stå i en mye friere situasjon enn dem. Samtidig skjønte vi at å styre sammen med SV og Arbeiderpartiet i formannskapsmodellen, ville kreve tett samarbeid – og det levde vi godt med. I det som ble Kystens Hus-erklæringen, kalt opp etter forhandlingsstedet, var vi godt fornøyd med resultatet. Resultatet ble at vi gikk inn i byråd i ett år, i forberedelsen til å avvikle byrådsmodellen. I juli 2016 var vi over i ­formannskapsmodellen.

Fire år etter Kystens Hus

Høsten 2018 brukte Rødt Tromsø en del tid på å evaluere hvordan samarbeidet hadde gått. Det vi fant ut, var at medlemmene i Rødt Tromsø var godt fornøyd med at vi var i et flertallssamarbeid, men at det var flere saker hvor vi ikke hadde markert oss tydelig nok. Den politiske debatten i Tromsø har blitt flyttet flere steg til venstre. Privatisering og konkurranseutsetting er på flere områder avkledd som løsning, og Arbeiderpartiet og SV står tydeligere i opposisjon til høyresiden enn de gjorde forrige gang de satt med ordføreren. Det snakkes nå også mye mindre om privatisering fra høyresiden, fordi det har blitt et upopulært standpunkt.

Rødt Tromsø har alltid vært mot innføring av parlamentarisk styringsmodell, og Tromsø ble det første stedet som noen sinne har gått tilbake fra denne modellen. Disse to gjennomslagene ble tydeligst lagt merke til.

I Kystens Hus-erklæringen som ble inngått av oss, SV og Arbeiderpartiet, var det ingen saker som var veldig vanskelige for Rødt å gå med på. Det mest utfordrende var økningen av kommunal eiendomsskatt og bygging av Tromsøbadet. Eiendomsskatten er en flat skatt som det er nært umulig å få til å ikke ramme usosialt. Bygging av Tromsøbadet har Rødt vært skeptisk til, men man valgte å bli med på det på grunn av de altfor dårlige fasilitetene kommunen hadde for svømmeopplæring og Høyrebyrådet hadde allerede brukt 70 millioner­­­ på planlegging.

Dette viser at Rødt fikk mye ut av samarbeidet tidlig i perioden. Det tilbakemeldingene fra medlemmene til komiteen sa tydelig, var at Rødt har vært for dårlige på å vise fram egen politikk og på å vise oss fram på våre egne kampsaker. Ofte har man stått veldig samlet om de politiske sakene med SV og Arbeiderpartiet.

Å takle en utfordrende kommuneøkonomi er kanskje den største utfordringen for et revolusjonært, sosialistisk prosjekt. Rammen til kommunene fra staten er alt for trange, mens oppgavene blir flere. Det har lenge vært en viktig sak for Rødt å mobilisere kommunens innbyggere til kamp mot de trange rammene staten setter. Med Rødt på Stortinget får vi også et alternativ å vise til: Det er mulig å gi kommunene høyere tilskudd til å utføre alle de viktige oppgavene de har i velferdsstaten. I Tromsø kommune har utgiftene til helse- og omsorgstjenester hatt en stor vekst. Det setter Tromsø i en veldig vanskelig situasjon. Mens denne teksten skrives, pågår det en stor diskusjon rundt hvordan man skal håndtere det. For Rødt har det vært viktig å avvise forslag til kutt og nedskjæringer, som ikke vil løse problemene på sikt.

Kunne Rødt i Tromsø valgt en annen samarbeidsform med Arbeiderpartiet? Det er det godt mulig å se for seg. Om vi skulle hatt en løsere tilknytning til flertallssamarbeidet, ville nok det medført fortsatt byrådsmodell i Tromsø. Hvis vi skulle få gjennomslag for å avvikle modellen, betydde det at vi måtte være beredt på å samarbeide tett de neste fire årene. Men det tette samarbeidet er også verdifullt utover det, og gjør at Rødt får mulighet til å være tett på alle avgjørelser som tas i god tid.

Kamp om gjenvalg

Meningsmålingene viser for tiden at vi ligger under valgresultatet i 2015. I januar målte vi til 11, 9% hos et meningsmålingbyrå, og i mars målte vi til rundt 8 % hos to andre. Hva er grunnen til det? Uten å forsøke å bortforklare for mye, ligger nok noe av svaret i at mange gikk til SV ved stortingsvalget og kanskje har blitt der, og at Arbeiderpartiet har fått tilbake mange av de som gikk til Rødt i valginnspurten for fire år siden. Når dette skrives, er det enda lenge til valget, og ting ser åpent ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det også tærer på oppslutningen at man også må stå ansvarlig for det som skjer i kommunen som man ikke er fornøyd med. I diskusjoner om hvordan Rødt bør stille seg til samarbeid med Arbeiderpartiet og SV i kommunene etter valget i 2015, mener jeg at det bør diskuteres om gjennomslag og oppslutning nødvendigvis henger så nøye sammen. Bør man ofre oppslutning for gjennomslag, eller vice versa? Er det sånn at Rødt står så langt unna Arbeiderpartiet at tett samarbeid ikke kan gi nødvendig gjennomslag? Noen vil nok mene at dette er falske motsetninger, men det er nok spørsmål som bør og vil diskuteres mye i Rødt framover.

I Tromsø står vi fast på at vi bør sikte på å fortsette samarbeidet etter valget. Men det må bygges en ny entusiasme rundt prosjektet. Vi har kommet langt på fire år, men det er enormt mye som gjenstår og ingen seire bør tas for gitt.

 

Ingrid Baltzersen,
redaktør
Foto: Brage Aronsen

 

Rødt har hatt landsmøte og vedtatt at partiet er for det klasselause samfunnet. Det er naturlig for eit revolusjonært, sosialistisk parti. Marx var også for det klasselause samfunnet og kalte det kommunisme. Sånn sett er alt ved det gamle.

Marx kan me ikkje gjera noko med og landsmøtet valde å ikkje gjera noko med formuleringane på dette punktet i prinsippprogrammet.

Men noko er nytt, og det er den enorme oppslutninga og antall nye medlemmar i Rødt. Kanskje passerer partiet 10 000 til hausten? Mange av desse nye medlemmane var på sitt første landsmøte i livet. Det var ei positiv oppleving for desse og partiet. Dei nye medlemmane fortel at dei blei høyd og tatt på alvor, og dei stemte uten å ha plassert seg sjølv eller blei plassert av andre i ein bås. Det var ei samling av veldig sjølvstendige landsmøtedelegatar. Det skal partiet vera ekstremt glad for. Uansett kva ein måtte meina om det som ble vedtatt.

Sjølvstendige og tenkande medlemmar er det Rødt nå trenger. Den politiske kvardagen er krevjande anten det er som fagforeiningsaktivist, kvinneaktivist eller 2. vara til kommunestyret. Ikkje minst er det hardt arbeid å bygga opp fungerande lag, jobba fram lokalprogram – og delta i opprøret nedanfrå.

Der me bur – i kommunane – er offentleg velferd slik me har blitt vant til, trua. KommuneNorge går på ekstremt sparebluss. Opprørarar i kommunestyret saman med opprørarar utanfor er dynamitt. Vanlege folk er hovudkrafta til forandring.

I dette nummeret av Gnist fortel fleire om erfaringar med kommunalpolitisk arbeid. Artikkelen om Hjelmengutvalget er meint for å forstå det som er på gang, korleis makta vil gjera velferd om til profitt. Gnist vil gi bakgrunn og analyse for at me skal forstå samfunnet betre. For utan å forstå, kan me ikkje forandra.

 

Simon Malkenes:
Det store skoleeksperimentet. Makt, barn og forretningshemmeligheter i «verdens beste skole»
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 336 s.

Av Jorun Gulbrandsen,
tidligere leder av AKP, aktiv i Rødt kvinne­utvalget og Aksjonskomiteen for sekstimersdagen og har vært lærer i mange år.

En dag kom det en stolt femåring inn på biblioteket på skolen der jeg jobba, med et stort skilt i snor rundt halsen, hvor det sto: Spør meg! Jeg spurte: Er det noe fint du har gjort? Det var det. Han forklarte. Jeg har åpnalør … jeg har åpnalins jeg har molene … jeg har ålæringmøle jeg har opp… nåd … læringmølene!

Ja, var ikke det fint? Han har begynt, og det er bare fem tusen læringsmål til igjen – i Oslo.

Denne hendelsen tenkte jeg på når jeg leste boka til Malkenes. Forsida forteller mye om boka. Ei hand med laboratoriets hvite hanske holder et reagensrør. I det trange røret står en elev som står i nok vann til å drukne, blid og tillitsfull. Designet er laget av Johanne ­Hjorthol.

Jeg henvender meg først og fremst til foreldrene med denne bokmeldinga. Men også til lærere, besteforeldre, tanter og onkler, skoleelever, skoleledere, lærerstudenter, spesiallærere og helsesøstre. Boka er lett å lese, og lista over innholdet er lett å forstå. Malkenes er grundig, og han viser hele tida kildene til det han skriver.

Boka er ei slegge til bruk for dem som ønsker å befri barna sine, store som små, fra en skole der elevene hensynsløst er gjort til midler for dem som gjerne vil vise at markedet skaper kvalitet. (Malkenes har også skrevet Bak fasaden i Osloskolen, som kom i 2014.) For meg er boka en skrekkfilm. Jeg har opplevd mye av det Malkenes forteller om. Først når jeg leste boka, forsto jeg bakgrunnen for alt. Eleven er ikke lenger målet for undervisninga.

Simon Malkenes er læreren som i Dagsnytt atten leste noe han kalte et haikudikt, fra en time på skolen. Det var 5. mars 2018. Tilsynelatende var det dette som utløste personalsak mot han fra Utdanningsetaten i Oslo. Men det er ikke riktig. Den dagen ble avtalen mellom Konsulentselskapet EY (kjent som Ernst og Young) og skoleetaten i Oslo gjort kjent. Avtalen viste at EY hadde hatt kontrakt med Utdanningsetaten fra 2008, og fram til 2017 fått 26,5 millioner kroner. Les fra side 258 i boka.

Malkenes har nemlig i lang tid plaga Utdanningsetaten i Oslo med krav om innsyn i flere avtaler, fått nei, har anket til Fylkesmannen og ofte fått medhold der. Malkenes mener at folk bør få vite hvem som styrer skolen og hvor mye det koster.

Veit dere at elevene er redskapet som skal skaffe skolen mer penger i konkurranse med andre skoler? Utdanningsetaten krever at rektorene driver «omdømmebygging» for å konkurrere om elevene.

Hva skjer med elever som trenger mye hjelp i en slik skole? Dette er et tenkt eksempel fra meg: La oss si at du har et barn som du tror ser dårlig. Legen skal teste synet. Skolen lærer barnet å pugge rekkefølgen på bokstavene på den nederste linja, på den plakaten dere veit, hos øyelegen. Der ramser barnet opp bokstavene så lett som en plett. Skolen annonserer at på denne skolen er det ingen som ser dårlig, og det er også skolens mål, det er slik vi jobber her.

Dette var altså noe jeg fant på, alle vi si at det er skadelig og korrupt. Men dette har skjedd! Ikke med øyenprøver. Malkenes beskriver grundig hvordan skolene ble oppfordra av Utdanningsetaten til å øve på noe som heter kartleggingsprøver. Det er ikke dem vi kjenner som «nasjonale prøver». Kartleggingsprøver er laget for å finne ut om et barn har spesielle lærevansker. Det kan være alvorlige eller mindre alvorlige ting. Men det trengs hjelp, og det skal bli videre undersøkelser. Disse prøvene kan ha stor, positiv betydning i barns liv. Forskning gjennom mange år forteller at det er en viss prosent barn med skader og hjelpebehov. Dette visste/veit Utdanningsetaten veldig godt. Likevel oppmuntra de skolene til å trene elevene i forrige års prøver, og målet var NULL problemer! Dette blei avslørt i VG og Klassekampen, og både daværende skolebyråd Anniken Hauglie (H) og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) forsvarte det. Denne kyniske handlinga er beskrevet grundig i boka fra side 101, og sier alt om tankegangen til Utdanningsetaten.

Foreldre – har dere barn, som fra de er 5–6 år gamle, får lekser, tester og ukeprøver som gjør dem motløse og får dem til å gråte? Malkenes forteller fra side 151 at de er offer for «læringsmålstyrt undervisning». Det er ikke nødvendig. Snakker de på skolen om å øke «læringstrykket»? Det handler om at elevene skal øves til riktige svar på neste test. Å forstå blir ikke viktig. «Suksess er ikke at skolen er god, men at den er bedre enn andre skoler og at en elev får bedre resultater enn andre elever», skriver Malkenes.

Er dere klar over at rektor får høyere lønn, hvis elevene deres skårer bedre på nasjonale prøver?

Eller at testsystemet fører til at de flinkere får mer hjelp enn dem som sliter, fordi de flinke raskere får flere poeng?

Har barna deres hatt «TIEY» fra 1. til 4. klasse? Det er det elegante navnet på «Tidlig Innsats Early Years», som Utdanningsetaten har pressa på de fleste skolene. Elevene skal sitte i grupper, på stasjoner, og skal rotere til nye aktiviteter hvert 12. minutt. Dette skal skje i 90 minutter. Hvorfor i all verden skal enhver klasse gjøre dette? Jo, læreren er nemlig en trussel mot konkurranseskolen, for de har en tendens til å bry seg om hvordan elevene og klassen er og hvordan de har det. Derfor må lærerne kues så mye at de godtar å følge ordren: 12 minutter … 12 minutter … Det skjer en standardisering av undervisninga, når alle skal måles etter de samme testene og testene styrer.

Malkenes forteller om «Teaching for the Test»: Bare det som kan telles, teller. Det som ikke kan telles, teller ikke. Hvis barnet ditt har fått et frø til å bli til ei plante under vanskelige vilkår, eller tegna en gekko, eller endelig tør å snakke høyt i klassen, er jeg temmelig sikker på at læreren vil gi ærlig ros. Men det teller ikke. Det er forklaringa på at naturfag, forming og musikk ikke er så viktig lenger. Undervisninga blir ensformig.

Skal lærere få tenke sjøl? En skole jeg jobba på fikk besøk av en «områdedirektør» en vår. De skal hjelpe Utdanningsetaten å holde styr på lærere og rektorer. Direktøren hadde ett budskap: Elevene i 7. klasse skulle øve ut året til den nasjonale prøven i matematikk som kommer om høsten i 8. klasse. De skulle øves i fjorårets prøve. Han så undring i noen fjes, og da kom det kontant: Dere og jeg er funksjonærer i Utdanningsetaten. Vi har å utføre vedtakene derfra! Er dere uenige, får dere arbeide politisk! Malkenes forteller om kravene til lydighet.

Den reaksjonære konkurranseideologien ser elevene som humankapital. Lærerne skal tilføre humankapitalen mer verdi, innafor et stramt budsjett. Det er resultatet på prøvene som vil trekke til seg flere flinke elever og flere penger. Derfor bruker skolene mye tid på å øve elevene i prøvene. Derfor er det skoler som holder de svakeste elevene unna.

Malkenes skriver om fritt skolevalg, som ikke er fritt for andre enn de flinkeste elevene. Det er nemlig karakterene fra ungdomsskolen som bestemmer hvilke videregående skoler elevene kommer inn på. Skolene konkurrerer om å få de flinkeste elevene over til seg, da får skolen minst bry og utgifter.

Er det sant at osloskolen er den beste? Nei, en bløff. Malkenes viser Statistisk sentralbyrås oppsummering av 2017: «Oslo gjør det usedvanlig bra i småskolen og på mellomtrinnet, som er målt med nasjonale prøver. Men når elevene går ut av 10. klasse og tar eksamen, er resultatene helt ordinære. Oslo ligger langt foran de andre storbyene (Bergen, Trondheim, Tromsø, Drammen, Stavanger, Kristiansand) på nasjonale prøver, men ligger nest sist på skriftlig eksamen i tiende klasse.» I osloskolen lærer slett ikke elevene mer enn andre, og politikken utjamner ikke forskjeller, med forsterker dem.

Er det håp om forandring? Det er vanskelig, i hvert fall. Det er gått 17 år med en den tenkninga Malkenes viser de grelle resultatene av. Skoledirektør Astrid Søgnen er gått, men byråkratiet er på plass. Rektorene er skifta ut og har fått utdanninga si på BI. Rektorer og lærere har fått intens politisk oppdragelse. Nye lærere har bare jobba i denne skolen, og kan ikke vite at det finnes en annen skoleverden. Men det gjør foreldrene! Og besteforeldrene! De blir viktige nå.

Men det er håp! Malkenes har slått et høl i muren. Han har stor støtte fra lærerne i Oslo. Kampen må komme fra foreldre og lærere som må stå sammen om å ta tilbake skolen for barnas, elevenes, skyld. Erfarne lærere må heve hodet stolt og huske hva de har lært. Ta næring fra boka! Eksperimentet med eleven som et redskap for den kyniske markedsliberalistiske skolepolitikken, har gjort nok skade. Slipp jenta i reagensrøret fri! Hva vil bystyret i Oslo gjøre? Lese boka?

 

Mike Gonzalez:
The ebb of the pink tide. The decline of the left in Latin America
London: Pluto Press, 2019, 199 s.

Av Einar Braathen,
forsker ved OsloMet – Storbyuniversitet

Mike Gonzalez er pensjonert professor i latin­amerikanske studier ved universitetet i Glasgow. Han har siden 1980-tallet publisert kritiske artikler og bøker om det han kaller statskapitalismen på Cuba, sandinismen i Nicaragua og chavismen i Venezuela. Med ståsted i «revolusjonær sosialisme» og tradisjonen fra det britiske Socialist Workers’ Party (SWP) har han nå skrevet bok om ‘den rosa bølgen’ som han påstår har ebbet ut i hele Latin-Amerika, med mulig unntak i Mexico der Andres Manuel López Obrador vant presidentvalget i 2018.

Boka er interessant på to måter: For det første representerer den en av de første helhetlige gjennomgangene av den rosa bølgen med en radikal kritikk fra venstre. Den har et åpningskapittel om «nyliberalismen i angrep» som drar linjer tilbake til Pinochets kupp i Chile i 1973. Deretter har den to kapitler om Venezuela, ett hver om Bolivia og Ecuador, et samlekapittel om Mexico, Argentina og Brasil, og til slutt en velskrevet konklusjon. Store deler av venstresida i Latin-Amerika og dens sympatisører i den vestlige verden, inkludert Norge, klamrer seg til illusjoner om at den bolivariske revolusjonen i Venezuela, urfolkenes regjering i Bolivia og Lulas arbeiderparti i Brasil fortsatt har en lysende fremtid, akkurat som ‘sosialismen’ på Cuba, selv om en innrømmer press og tilbakegang på alle fronter. Mike Gonzalez derimot kritiserer de på venstresida som «avviser å se nederlaget i øynene», nekter å søke årsakene til dette nederlaget, og dermed unngår de å diskutere lærdommene for framtida. Boka må derfor ønskes varmt velkommen av en fremtidsorientert, men realistisk venstreside.

For det andre er boka interessant fordi den drar oss inn i en levende (latin-amerikansk) debatt om sosialistisk strategi. Den vitner om en spennende utvikling i debatten på ‘ytre venstre side’, med relevans ikke bare for Latin-Amerika men også for den øvrige verden. Tre ‘ismer’ blir i ulik grad tematisert i boka: leninismen, autonomismen og ikke minst venstrepopulismen.

Gonzalez kommer fra en tradisjon (SWP) som svinger mellom på den ene siden Rosa Luxembourg-inspirert begeistring for sosialisme nedenfra basert på massenes selvstendige kamper, på den andre siden leninistisk insistering på at Partiet må bygges i dag så det står klart til å samordne revolusjonen i morgen. Gonzalez tar et oppgjør med denne leninismen. De folkelige bevegelsene basert på fattigfolk drevet inn i storbyene og urfolk utgjorde den egentlige rosa bølgen, ifølge ham. Bevegelsene ble etter hvert godt samordnet, og de utfordret makta og nyliberalismen i sine land. Det de imidlertid manglet, var et felles politisk prosjekt for en alternativ samfunnsorden. Kall det gjerne et politisk parti, men et parti sprunget direkte ut av bevegelsene i kamp.

Uten eget politisk parti ble bevegelsene brikker i populistiske lederes maktbegjær, som i beste fall tilbød en slags sosialisme ovenfra («sosialisme for det 21. århundre»), men som i realiteten sikret en fortsettelse av nyliberalismen i en viss sosial, nasjonal og utviklingsorientert støpning, i allianse med ‘nasjonale’ kapitalistgrupper. Disse venstrepopulistiske alliansene har deretter slått ned på de folkelige bevegelsene eller aktivt bidratt til å demobilisere og kooptere dem. I tillegg har de ødelagt økonomien i sine land. De populistiske lederne svingte seg opp gjennom økte priser på olje, gass og andre mineraler; i stedet for å økonomien mer allsidig, gjorde de landene mer sårbare enn før når prisene på verdensmarkedet sank. Samtidig florerte korrupsjon og selvberikelse blant de populistiske pampene. Dagens Venezuela representer ifølge Gonzalez «en grotesk parodi på samfunnet som ble lovet av den bolivariske revolusjonen».

Gonzalez henter støtte for sin kritikk av venstrepopulismen fra forfattere som John Holloway og John Burbach, men samtidig kritiserer han disses ‘autonomisme’. Inspirert av zapatist-bevegelsen og ‘Subcomandante Marcos’ sine brev til verden på internett, hevder Holloway i boka How to change the world without taking power at sosialisme nedenfra er mulig bare hvis bevegelsene forblir ‘autonome’ og holder seg unna partipolitikk og stat. Gonzalez kritiserer denne venstrestrømningen for å være ‘anti-politisk’.

The ebb of the pink tide kopler seg derfor godt opp til diskusjoner i dagens Europa. Med eksempler fra Latin-Amerika advarer Gonzalez mot venstrepopulistiske løsninger i kampen mot høyrereaksjon og nyliberalisme. I stedet viser han at ‘sosialisme nedenfra’ var og er mulig, dersom (i) klassebasisen er bredere enn den snevre industrielle arbeiderklassen og (ii) bevegelsene har et felles politisk prosjekt. Slik sett er dette en debattbok som kanskje slår inn noen åpne dører i Norge, men som likevel kan tilføre sårt tiltrengt surstoff.

Derimot tilbyr boka ingen sammenhengende og overbevisende analyse av den rosa bølgens flo og fjære. Hvorfor og hvordan det rosa tidevannet bar fram ‘båter’ som til slutt endte i forlis styrt av venstrepopulistiske kapteiner, er komplekse spørsmål en må lese andre og mange bøker for å få svar på. Til tross for å være historiker og litteraturviter, mangler Gonzalez (og tradisjonen han kommer fra) historisk forankrede og presise klasseanalyser, innsikt i nasjonale hegemoniforhold og andre kulturelle-institusjonelle betingelser (i tillegg til de materielle-økonomiske betingelsene) for makt og motmakt. Med slike redskap ville vi kunne få en bedre forståelse av venstrepopulismens vekst og fall i Latin-Amerika.

Anne Marit Godal og Leif Høghaug (red.):
Alt skal bli forandra. Snart
100 dikt om fellesskap og kamp
Res Publica, 2018, 279 s.

Av Taran Anne Sæther,
utdannet trikkefører, syerske og fusker i mange andre fag.

Tittelen er henta fra Paal-Helge Haugens tekst ved samme navn. Tittelen inngir forventninger til innholdet i boka. Nysgjerrigheten på om de gamle tekstene i boka kan bevege i dag og hvordan går de i dialog med nyere tekster?

Samlinga er inndelt i ni avdelinger, et langt etterord og presentasjon av forfatterne.

Hver avdeling er bygd opp på samme måte med de eldste diktene først.

Denne måten å ordne så mange dikt fra forskjellige tidsepoker på, gjør det enklere å få til det redaktørene ønsker: at diktene skal «snakke» sammen. I alle fall på den måten at det er enkelt å finne fram.

I første avdeling er kampen for fred og mot krig temaet i utvalget. Og det er urovekkende å lese dikt fra før 1.verdenskrig, borgerkrigen i Spania og etter den politiske terroren 22.7.2011 og oppleve at de er relevante for uroen, sinnet og viljen til å kjempe i mot. Det er de samme kreftene som kjemper mot hverandre da som nå, sjøl om formen angrepene tar i dag er annerledes i formen.

Eksempel på samtale mellom dikt

Del II har fått kapittelteksten «I den tro at fugl er fugl». Her er det samla dikt om hvor diktersubjektet kommer fra. Hva slags kår. Om det umiskjennelige mistenksomme og nedvurderende utenfra- (eller snarere ovenfra) blikket på arbeidsfolk. Bjørn Aamodts dikt «Informasjon. Forskning. Statistikk» snakker godt med Hans Børlis «Arbeidsgjeng» i del III, Linda Klakkens «hvit slave» også i del III og Kjersti Ericssons «Sosialkontor» i V.

I Bjørn Åmodts tekst står det:

Fra engelsk forskning: Arbeiderklassens seksualitet er lite variert,

og har lavere frekvens enn høyere samfunnslag. Dessuten

benyttes i økende grad P-piller, påpeker ny norsk undersøkelse.

Allikevel har folk flere unger jo fattigere de blir. Og aborterer.

Det kan skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig

informasjon.

…….

Forholdsvis mange tar arbeid i industri, håndverk og servicenæringer

eller reiser til sjøs, i følge statistikk, med hyppigere forekommende

lidelser,

………

Arbeidere oppnår også relativt sett lavere fortjeneste, forteller statistikk, og kortere fritid.

Spiser uforholdsmessig mye ferdigmat, som pommes

frites

og grillpølser, og sitter i sofa om kvelden og ser på TV i leiligheter

som er relativt trangere. Skilsmisser er hyppige, og det

kan nok skyldes manglende inderliggjørelse av tilgjengelig informasjon.

……

Hans Børli driver i sitt dikt:

……

Visst elsker vi livet!

Lever vi ikke i en velferdsstat?

Er det ikke en god frokost

som rumler under livremmen?

Jo visst – men djupt i de støvete hjertene våre

ligger en desperat vilje

sammenkrøpet

som flyktning med sin avbitertang

i mørket ved piggtråden.

og Kjersti Ericssons vare dikt:

Sosialkontor

I venterommet

var det ingen kleshenger

til verdigheten

så hun hengte den forsiktig

over stolryggen.

Likevel var den blitt krøllet

da hun skulle ta den på.

Hun glattet

med vante hender.

Disse utdragene yter ikke denne samtalen rettferdighet. Redaktørene har gjort gode valg av dikt nettopp med dette for øyet. Både historisk, når det gjelder temaer og alle områder av livet.

Jeg vil sette sammen to tekster til for å forsøke å gi dere lyst til å lese denne samlinga flere ganger. Jeg oppdaga denne «samtalen» ved andre gangs lesing.

Hans Aleksander Hansen skriver i siste vers av «Tømmerhøggervisa tel Kælvedør`n» fra 1964:

…

få proppen tor hæsjen, la galliken gå,

gi flaska tel tøsa, je taua!

Som pris for ei førkje kan halliken få

en femtilapp midt mellom aua!

For om je tel måndan i pongen får kink,

je fæller og kvister og rundborker blink

Magli Elster: « I august» fra 1955:

……

de sier bare dette

når begynner jeg

og når slutter du

– derfor er det vondt for deg

i den mørke åpne natt

at du slo meg

så hårdt.

Redaktørene peker i sitt lange og svært gode etterord på at litteratur kan sette problemer under debatt. Denne tekstsamlingen skaper samtale og setter spørsmålene knytta til et «vi» og «dem» opp i mange sammenhenger. Innad i arbeiderklassen, på en arbeidsplass, solidariteten med andre arbeidsfolk andre steder i verden, med de som kjemper for og mot, kjønn og verdighet og skam.

Diktutvalget gir også perspektiver på hvordan fellesskapet og «vi-ene» ble beskrivi i tekst fra seint 1800-tall og på tidlig 1900-tall til 70-80tallet. Arbeidsfellesskap, fabrikker, fyrstikkarbeidernes streik i Carl Jeppesens dikt «Kvindernes tog» fra 1889, fattigdommen og slitet. Diktene fra de seineste årene handler også om vanskelige vilkår, men individet står mer i sentrum.

Skam og identitet

Skam er en følelse vi er født med. Den hjelper oss til å tilpasse oss den flokken vi lever med.

Identitet er individualismens ektefødte barn. Identitet er en markør som er blitt viktigere ettersom gruppetilhørighet; som arbeiderkollektiv, fagforeninger, organisasjoner for kollektive krav/rettigheter og klasse har mindre betydning. Vi-et forutsetter at du og jeg, alle har en plass og finner en plass.

Denne samlinga har lyrikk for «alt» som angår arbeidere av alle kjønn, farger og fasonger. Og for den tida vi er i og den som kommer. Den har fest, kamp, fellesskap og konflikt.

Det er kun 22,5 % av forfatterne i boka som er kvinner. Er det noe å hefte seg ved?

For undertegnede ble det tydelig og et savn av perspektiv under lesinga. Spesielt savner jeg unge damer som Tina Åmodt. Riktignok heter hennes korttekster Anleggsprosa, men formen er svært lik lyrikk og kunne passa godt i denne samlinga.

Noen ord om språk til slutt. I etterordet skriver redaktørene at historisk er arbeiderdiktene et eksempel på at kampen også finnes i og om språket. Altså er kampen om orda som brukes, perspektivet i dikta og måten temaet i diktet behandles på, en del av kampen for at arbeiderperspektivet skal synes, leses og oppleves. Er fokuset på jeg og meg bare? Er det på jeg som en del av vi? Er det ironisk? Hvem retter ironien seg mot? Kan du gjenkjenne kjærligheten og varmen i fellesskapet uten at det utbasuneres?

Språket er en egen arena og kampen om det kjempes jo hver dag.

Lyrikk er fortetting. Det kan gi innsikter som er vanskelig å finne i andre tekstformer. Gjenkjennelse og en plutselig opplevelse av å få «ting» på plass. Utvidelse av egen erkjennelse. Pur glede og korte øyeblikk av lykke.

Sånn er det for undertegnede også med denne samlingen.

 

Costas Lapavitsas:
The left case against the EU
Oxford: Polity Press, 2019, 160 s.

Av Helle Hagenau,
generalsekretær i TEAM – The European Alliance of EU-Critical Movements og Trade Unions against the Single Currency

Costas Lapavitsas er professor i økonomi ved School of Oriental and African Studies (SOAS), University of London. Han ble valgt til det greske parlament for Syriza i januar 2015, men meldte seg ut i protest mot nedskjæringspolitikken. Hans stilte for sitt nye parti, Left Unity, ved nyvalg et i september samme år, men nådde ikke opp.

Mange av de toneangivende partiene på venstresida i Europa er for EU, og oppfatter langt på vei EU som et solidaritetsprosjekt. I boka The left case against the EU tar Costas Lapavitsas et oppgjør med deres positive innstilling til EU og euroen. Allerede i første kapittel går han til frontalangrep på deres holdninger og bruker resten av boken til underbygge og argumentere for sitt syn. Det er for ham et paradoks at venstresida på den ene siden kritiserer nyliberalismen, nedskjæringspolitikken og dens mange konsekvenser, og på den andre siden er for et EU som står for akkurat den politikken.

I sin analyse av EUs utvikling tar Lapavitsas utgangspunkt i Maastricht-traktaten og innføringen av euro som EUs felles valuta. Han mener at euroen er det viktigste elementet i traktaten. Det skal i rettferdighetens navn sies at han eksplisitt skriver at han ikke vil omtale den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken, men han reflekterer ikke over at Den europeisk union så dagens lys.

Som økonom er Lapavitsas svært opptatt av Den økonomisk og monetære unionen (ØMU) og euroen. Han beskriver forarbeidene til ØMU og kommer inn på Tysklands ledende stilling i ØMUen og i EU mer generelt. Han vier en stor del av boka til tysk økonomi, dens relasjon til ØMU og Tysklands dominans. Han forklarer på pedagogisk vis utviklingen i tysk økonomi og trekker fram introduksjonen av Hartz-reformene og foreningen av Øst- og Vest-Tyskland som viktige elementer. Ikke bare for økonomien, men også de mange negative konsekvensene for det tyske arbeidsmarkedet, fagforeningene og et organisert arbeidsliv.

Ifølge Lapavitsas var innretningen på den tyske økonomien den primære grunnen til eurokrisen i 2010 og oppdelingen av ØMU i en kjerne og en sørlig periferi. Han mener at ØMUen har vært en historisk fiasko når det kommer til å fremme stabilitet og samhold i Europa. Eurokrisen får naturlig nok en god del plass i boka, der mye oppmerksomhet naturlig nok vies hva som skjedde i Hellas, hvordan landet ble behandlet og de konsekvensene dette fikk. Hellas er derfor et eksempel på at EU/ØMU ikke er solidaritetsprosjekt, hvis det noen gang har vært det.

Lapavitsas skriver rett ut at det medlemskap i ØMUen gjør det umulig å føre en politikk mot nedskjæringer og til fordel for arbeidsfolk. Syriza-regjeringen i Hellas prøvde, men feilet. Den måtte rask innse at det ikke var mulig å få gjennomført progressiv politikk i EU. Lapavitsas mener at det er en direkte fiendtlig holdning i EU overfor venstresida ideer og politikk. Det er derfor ikke mulig å forandre EU innenfra, slik som for eksempel DiEM25 – Democracy in Europe Movement 2025 – tror på. DiEM25 blir, interessant nok, ledet av Yanis Varoufakis, en tidligere partikollega til Lapavitsas.

Men hva kan venstresida da gjøre? Først må de innse at EU verken er en leverandør av «soft power» eller en velgjørende, humanitær makt. Det er hierarkisk allianse av land som har dannet et institusjonelt rammeverk i form av et indre marked, som produserer neoliberalisme. Lapavitsas staker ut en kurs for venstresida med utgangspunkt i Marx. Det må kjempes lokalt og nasjonalt hvis man skal vinne. Først må man ut av ØMUen, og hvis ulike reformforslag ikke lykkes, ja, da kan man bli nødt til å gå helt ut av EU.

Helt avslutningsvis i boka, nevner Lapavitsas Brexit og det britiske Labour samt deres leder, Jeremy Corbyn. Han har stor tro på Corbyn og mener han kan bli en ledestjerne for resten av Europa og gi Storbritannia en ny start, ifølge Lapavitsas.

Costas Lapavitsas har skrevet en interessant bok. Hvis man mener at det er gjennom det mislykkede euro-prosjektet at man skal overbevise venstresida om at de tar feil i deres forherligelse av EU, da kan boka kanskje være nyttig. Men jeg mener at han også er selvmotsigende på flere punkter. Først avviser han at man kan reformere EU/ØMU innenfra, men foreslår så reformer for å gjøre nettopp det. Han er ikke avvisende til at man kan tre ut av EU, men det virker nesten som om at det er en slags siste utvei. Lapavitsas støttet Corbyn da han første gang stilte til leder i Labour, og vant mot alle odds. Corbyn er mangeårig EU-kritiker, men leder et parti som er tilhenger av EU. Partiet var mot Brexit og har gjort alt de kan for at Storbritannia ikke skal forlate EU. Det synes Lapavitsas heller ikke å reflektere over.

Kanskje hadde jeg for store forventninger til en bok med tittelen The Left Case Against the EU. Den handler langt mere om euroen, ØMU og eurokrisa enn om EU som prosjekt, og enda mindre om den progressive venstresida. Kanskje det er hans EU-sentriske utsyn som forstyrrer meg. At han ikke én eneste gang nevner at de fleste partiene til venstre for Arbeiderpartiet (og deres søsterpartier), her i Norden er EU-motstandere.

Bjørn Hatterud:
Mot normalt
Oslo: Samlaget 2018, 70 s.

Kristin Fridtun:
Homoflokar
Oslo: Samlaget 2018, 66 s.

Sumaya Jirde Ali:
Ikkje ver redd sånne som meg
Oslo: Samlaget 2018, 92 s.

Ingrid Baltzersen,
redaktør

Samlaget har invitert eit utval norske skribentar til å skriva korte, hendige bøker i form av eit personleg essay. Det er eit vellukka prosjekt, bøkene har det til felles at dei er spanande og relevante, men er i stil og tematikk ganske ulike. Det som er til felles for dei tre som er omtalte i denne bokmeldinga er likevel at dei handlar om det å vera annleis, og det å ikkje vera inkludert i «det normale».

Mot normalt

I Mot normalt fortel Bjørn Hatterud om korleis alle avvika han vaks opp med, har bidratt til ei livsreise han kanskje ellers ikkje ville ha gjort. Det er ein brutal tekst som startar med fødselen hans, der han og mora berre så vidt overlevde. Det er ein tekst som handlar mykje om kropp. Om sjukehus-reality-seriane han konsumerer med glede saman med mor si no. Om alle operasjonane og smertene kroppen hans har vore gjennom i løpet av barne- og ungdomsåra. Han skriver direkte og enkelt, men likevel nesten poetisk om dette: «Og der låg eg altså i hendene hans med kniv og andre kalde, blanke reiskapar inne i meg. Eg var seks år, og kroppen min låg på operasjonsbordet i seks timar.» Forfattaren skriver også om at han blei sterkt overvektig på grunn av den utryggheita operasjonane hadde gitt kroppen hans, og av ein steroidekur han blei sett på.

Det kroppslege går også igjen i klassebakgrunnen. «Du kan ikkje komme frå arbeidarklassa på Hedemarken utan å ha høge skuldrer, breie bein og eit blikk som går nedover, nærast i forsvarsposisjon.» Han skriver også med kjærleik til kroppsarbeidet om dyktigheita broren har i jobben sin som bilmekanikar. Men også om at det å ta utdanning ikkje blir oppfatta som eit val for dei som er «normale» i arbeidarklassefamilien hans, og den underliggande sorga det kan gje dei.

Ungdomstida er skildra som ei forsøksvis klassereise inn i akademia og homomiljøet der begge desse tema, den skada og overvektige kroppen og kroppshaldninga frå arbeidarklassen, hindrar han i å vera «normal» der også. Han refererer til Édouard Louis si skildring av det same i den sjølvbiografiske romanen Farvel til Eddy Bellegueule. Men i motsetnand til Louis kjem ikkje Hatterud heim til dei mjuke mannsideala i middelklassa, blant akademikarar og homsar. Han kjenner seg utafor, med feil kropp og feil språk. Likevel finner han til slutt ein identitet, studiet i kulturhistorie gir han teoriar og strukturar som han har kjent på kroppen. Opplevingane hans gir han eit verdifullt sideblikk og gjer han både verdsatt som tekstforfattar og som kunstkurator.

Tematikken kan høyrast ganske traurig ut. Men Mot Normalt er ein vakker tekst oppi alt det brutale og fysisk kroppslege. Og har interessante skråblikk på klasse, seksualitet og kropp.

Ikkje ver redd sånne som meg

Sumaya Jirde Ali hadde eigentleg tenkt å bruka invitasjonen frå Samlaget om å skriva bok på eit samarbeid med Suha Alhajeed. Alhajeed blei kjent då ho 18 år gammal skreiv ein kronikk med tittelen «Ikke vær redd for sånne som meg» som blei delt mykje i 2017, nesten same tittel som denne boka fekk. Boka skulle eigentleg vera ein samtale med ho om flukta hennar frå Syria og det nye livet i Noreg. Men Sumaya Jirde Ali såg i prosessen at ho måtte jobba med ein del av sine eigne erfaringar først.

Boka startar og sluttar våren 2018, rett etter at Sumaya Jirde Ali hadde opplevd ein foreløpig topp av både ekstrem hets og sterk støtte. Å stå i dette som 20-åring må vera svært krevjande. Jirde Ali fortel at ho skreiv sitt første lesarbrev hausten 2016 eit år etter det har ho fått seg valdsalarm, og et halvår etter det har ho pusteproblem og angst. Hetsarane beskriver detaljert kva dei vil gjera med ho, som: «Slå ring om henne, søl bensin og tenn faklene», og at ho burde voldtas med ein kaktus og «jeg vil skrelle av deg negerhuden din». (Det gjer vondt å sitera så ekstrem hets, men samtidig trur eg ikkje han berre kan tiast i hjel.) Men det er krevjande å stå i så mykje støtte også, ho føler eit ansvar for å svara og takka.

Forfattaren krev retten til å ikkje vera unnskyldande for kven ho er, ikkje måtta utdanna oss andre, ikkje måtta vera ein takknemleg gjest i Noreg. Ho finner støtte i andre forfattarar og poetar, som Aude Lorde: «Black and Third World people are expected to educate white people as to our humanity. (…) The oppressors maintain their position and evade their responsibility for their own actions.» Både Lorde og Jirde Ali argumenterer for kor tappande det er å bruka tida på å forklara at ein er eit menneske, at ein ikkje skal vera redd sånne som ho, i staden for å snakka om sin eigen agenda.

Teksten handlar mykje om det å veksa opp i eit krysspress. På lik linje med boka til Hatterud handlar det om kven ein er reint fysisk, ho prøver å vera mindre tung, mindre byrde. Ho prøver å snakka norsk når andre kan høyra, så ho ikkje skremmer med det buldrande språket sitt. Ho prøver å gå i gatelyset i Bodø, så ho ikkje skremmer med den mørke huden sin. Ho opplever at hijaben definerer ho på ein annan måte enn det ho tenkte sjølv, då ho ville ta den i bruk som tiåring på tross av mora sin skepsis. Ho vil flytta tilbake til Somalia etter 22. juli, for ho vil ikkje vera ansvarleg for at nokon vil drepa fordi ho bur i Noreg. Og ho saknar at grunnen til at terroristens drap blir haldt fram i lyset. Noreg minnest terroråtaket samtidig som hets mot muslimar blir samtidig feia under teppet.

Boka er tydeleg skriven midt i ein prosess, av ein ung skribent som nok skal utvikla stemmen sin i mange år framover. Teksten er prega av tankesprang og minnebilete, og oppleves nokre gongar litt usamanhengande. Men det er også styrken i boka, den gir eit innblikk i korleis det har vore å bli ung vaksen under dette krysspresset, og det presenterer også mange viktige synspunkt.

Homoflokar

Boka til Kristin Fridtun handlar også om å vera definert utanfor normalen. Den tar utgangspunkt i Kristin 15 år sin kjennskap til homofili, som ho då skriver i dagboka at «høyres ut som en medisinsk diagnose». Boka brukar av personlege erfaringar, men er likevel mindre personleg enn dei andre, så eg blir ikkje så riven med. Grunnen er kanskje også at det er den boka eg kjenner meg mest igjen i, sjølv om eg hadde håpa me hadde kome litt lengre. Men det er ei klårtenkt og analytisk bok som er nyttig å lesa og reflektera over.

Fridtun skriver om korleis det var å læra om «dei homofile» då ho var ungdom. «Dei homofile» er «dei andre» i skuleboka, dei som ein skal forstå og ta vare på. Ho seier at dette skapar ei floke, fordi dei ein skal vera grei med er samtidig ikkje ein del av fellesskapen. Ho skriver:

Ulempa er at denne veldige godhugen for seksuelle minoritetar kan forvekslast med likestilling. Ved fyrste augnekast kan det sjå ut til at skeive og streite er likestilte, men i røynda har me ei rangordning der den heteroseksuelle majoriteten tolererer og stør det skeive mindretalet. Det er difor det er så stas å konkurrerra om kven som er mest homovenleg: Deltakarane får visa kor rause og forståingsfulle dei er.

Dette får uttrykk i oppgåver i skulen, som: «Hvordan tror du det er å være homofil?» Det ser jo ut som eit veldig tolerant spørsmål, men det gjer likevel «dei homofile» til nokon andre. Ein spør jo ikkje ein homofil ungdom om korleis ein trur det er å vera homofil.

Det interessante er jo at dei siste åra har dei homofobe eller homofiendtlege også blitt dei andre. Fridtun skriver om korleis høgreekstreme i Sverige har svært homofiendtlege tekstar, men samtidig er sanninga i ålmeinta at dei homofiendtlege er muslimane, dei som bur i Oslo Aust. Eit viktig poeng her er å kjempa mot at ein set minoritet opp mot minoritet og å nyansera dei forenkla framstillingane som dukkar opp. Og å la dei som står i situasjonen, bestemma kva tiltak ein gjer for å støtta dei.

 

 

Odd Karsten Tveit:
Gudfaren Trygve Lie. General­sekretæren som sviktet FN
Oslo: Kagge Forlag, 2018, 455 s.

Av Petter Bauck,
medredaktør av boka The Oslo Accord. A Critical Assessment. Jobber ved ambassaden i Kyiv.

I denne boka vever Tveit sammen flere til dels parallelle historiske utviklingsløp: Trygve Lies liv og yrkeskarriere, Arbeiderpartiets utvikling fra et revolusjonært parti til styringsparti, framveksten av den sionistiske bevegelsen, arbeidet for å opprette en ny verdensorganisasjon etter den andre verdenskrigen og Lies rolle som generalsekretær.

Sentralt står sjølsagt Trygve Lie, oppvokst med en alenemor på Grünerløkka, tidlig med i den sosialdemokratiske bevegelsen i Norge, aktiv i det revolusjonære Arbeiderpartiet med tette bånd til Moskva, før pragmatismen tydeligvis gjorde sitt inntog og Lie ble en aktet arbeidslivsjurist. I perioder i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen var Trygve Lie, som andre sentrale aktører innenfor den politiske eliten, preget av negative oppfatninger av ikke minst jødene. Dette kom blant annet til overflaten i Lies tid som justisminister i årene før utbruddet av den andre verdenskrigen. Etter en kort periode som handels- og forsyningsminister i krigens første fase, tok Trygve Lie over som utenriksminister i den norske regjeringen i London. Trygve Lie, arbeidslivsjuristen og pragmatikeren, hadde klatret i Arbeiderpartiet og i regjeringsapparatet og endt som utenriksminister, etter at han aktivt hadde stemplet sin forgjenger i jobben, Koht, som udugelig. Det var han som etter den andre verdenskrigen skulle velges til den nye verdensorganisasjonen FNs første generalsekretær.

Parallelt følger vi sionismens utvikling og den voksende antisemittismen som råder i mange land, ikke minst i Tyskland. Utvandringen til Palestina blir for en god del jøder løsningen, andre velger USA. Britenes løfter til de sionistiske lederne gjennom Balfour-erklæringen inngår i denne utviklingen. Norge var av de landene som ikke var så sterkt preget av antisemittismen, men som boka klart dokumenterer, var skepsisen til jødene også tilstede, blant annet i justisdepartementet under Trygve Lies ledelse, og seinere i Utenriksdepartementet. Tankene går til Marte Michelet og hennes bok Hva visste hjemmefronten?

Med valget til FNs første generalsekretær og oppbyggingen av den nye verdensorganisasjonen, møter vi en Trygve Lie hvor personlige ambisjoner og prestisje blir mer og mer dominerende. Generalsekretæren, som i henhold til FNs statutter ikke skal la seg styre og påvirke av noen enkeltstater, men representere verdenssamfunnets interesser, veves raskt inn i et nettverk av særinteresser. Ifølge Tveit er det ikke minst ledelsen i den nye staten Israel som får nyte godt av generalsekretær Lies øre. Det var under Trygve Lie at FNs Generalforsamling vedtok å dele det britiske mandatområdet Palestina i en jødisk og en arabisk stat. Det var under Trygve Lie, og med hans aktive støtte, at den nye staten Israel startet på sitt kolonialistiske prosjekt, som bl.a. innebar å legge under seg stadig nye landområder, og fordrive den palestinske lokalbefolkningen.

At Tveit i sin tilnærming til Trygve Lie og hans rolle som FNs første generalsekretær, fokuserer sterkt på opprettelsen av staten Israel og skjebnen til den palestinske befolkningen, er som forventet, ikke minst gitt Tveits omfattende kunnskap om og engasjement i den pågående konflikten. Her bringer boka interessante perspektiver på et tema mange umiddelbart tenker er dissekert nok allerede. Mens jeg leste boka ble jeg stadig hjemsøkt av spørsmålet: Er det sentrale budskapet i boka Trygve Lies svik mot FN eller mot palestinerne? Det kan ikke være tvil om at Trygve Lie, som den første generalsekretæren, sviktet FN når det gjaldt kravet om upartiskhet og om ikke å la seg påvirke. Hans etterfølger, Dag Hammarskjöld, framsto som langt mer rakrygget i rollen som generalsekretær. Men i en organisasjon med fem vetomakter i Sikkerhetsrådet, og svært mange motstridende interesser, finner jeg det usannsynlig at ikke flere generalsekretærer har «sviktet».

Trygve Lies rolle som fanebærer for Israel i FN, ofte i det skjulte, er uansett interessant, ikke minst i lys av hvordan FN, etter vedtaket om å dele det britiske mandatområdet Palestina i 1947, totalt har sviktet når det gjelder å sikre at alle etterlever vedtaket til punkt og prikke. Det boka derimot, så langt jeg forstår den, ikke går nærmere inn på er hvorfor Trygve Lie endte opp som den varme forsvareren for Israel. Han hadde jo i mellomkrigstiden og under den andre verdenskrigen forfektet holdninger som vitnet om en betydelig skepsis til jødene. Hvorfor endret han oppfatning? En grundigere analyse av dette hadde bidratt til å belyse sviket langt bedre. Var det bare sjokket over utryddelsene som tyskerne satt i scene mot jøder, rombefolkningen, homofile og andre minoriteter som presset fram en holdningsendring og endte opp i et ukritisk syn på den nye staten Israel?

Boka er, slik jeg leser den, et karakterdrap på Trygve Lie. Han framstår som en sviker, en som gjør hva det skal være for å tjene egen karriere og egne ambisjoner, en som har et totalt urealistisk syn på seg sjøl og sin fortreffelighet. Omgivelsene, enten det er i FN eller i sosiale sammenhenger, blir ofte behandlet nedverdigende. Trygve Lie ville utvilsomt ha blitt hardt rammet av det siste årets #MeToo kampanje. Etter min mening er dette den svakeste delen av boka. Gjennom hele teksten kommer det korte innspill om uheldige situasjoner iscenesatt av Trygve Lie. Mest malplassert er kanskje historien om hans møte med Sonja Henie. Ofte virker disse innslagene helt umotiverte. De står der, jeg registrerte dem, og så fører teksten meg til et helt annet sted. Kanskje har forfatterens tanke vært at dette danner et bakteppe, som forteller leseren noe underliggende om personen Trygve Lie? For meg ble det mest irriterende. Disse ulike kortfattede beskrivelsene av ulike til dels svært uheldige situasjoner, som Trygve Lie satt seg sjøl i, fungerer i dag ikke som et viktig element i boka. Det er min mening at forfatteren burde ha trukket dette sammen i et forsøk på en mer dyptpløyende vurdering av personen Trygve Lie, og ikke bare knyttet til stillingen som FNs første generalsekretær.

Oppsummert er boka om Trygve Lie en spennende bok, som dessverre er blitt for springende, og hvor noen viktige spørsmål ikke er fulgt opp på en god måte.

 

Bjørg Aftret:
Takk for dansen. Kvinneblikk på LO
Oslo: KAMP forlag, 2018, 99 s.

Av Jeanette Syversen,
leder i Rødt Bergen og 1. kandidat for Rødt Vestland ved fylkestingsvalget i 2019.

Gjennom 99 korte sider og 23 kapitler, tar Bjørg Afret oss med på en liten visitt innenfor LO-hierarkiet. Hun har valgt å fortelle historien om LO gjennom Oddrun Remvik, tidligere forbundsleder av FO, og Turid Lilleheie, tidligere forbundsleder for NTL, sine perspektiver. Vi får bekreftet veldig tydelig at LO som organisasjon ikke er, eller har vært, unntatt kvinneundertrykkende samfunnsstrukturer. Kvinnekamp og feministisk organisering, kursing og analyse er helt nødvendige deler av den daglige kampen for en mer rettferdig og sosialistisk verden, hvor også kjønnene er ­likestilt.

Med referanser til #metoo-oppropet mot seksuell trakassering innad i LO får leseren innsikt i hvordan det, også i dag, er en kamp å få LO til å gjennomføre faktiske tiltak og sette ned retningslinjer i egen organisasjon. Generelt vil jeg si at boken rører forsiktig ved de aller viktigste områdene hvor LO som organisasjon har enormt forbedringspotensiale, og fungerer således som et godt verktøy for radikal debatt om handlingsplaner for tillitsvalgte i klubbene. Det å tilhøre et annet parti enn AP problematiseres også, da Oddrun Remvik var SV-er og Turid Lilleheie, selv om hun var medlem av AP, mente at LO burde hatt et mer løsrevet forhold til Arbeiderpartiet.

Boken kunne vært strukturert mer systematisk, og har en tendens til å gjenta seg. Mulig det er bevisst fra forfatterens side, som en repetisjon av viktige momenter, men det føles tilfeldig og unødvendig. For øvrig er temaene som tas opp veldig viktige, og fortellermåten gir oss en unik historisk innsikt i hvordan det har opplevdes å være engasjert som kvinnelige tillitsvalgte i LO, og samtidig konfrontere de autoritære, uskrevne og patriarkalske strukturene innad i fagbevegelsen.

Det er særlig positivt at boken setter fokus på de store utfordringene det har vært å få på plass kvinneperspektivet, med representasjon av kvinner i styrende verv, og forfatterne trekker paralleller til likelønnskampen, ulikelønn og pensjonskampen. Her er det blant annet berettiget kritikk av de tette båndene mellom AP, Jens Stoltenberg og LO-leder Gerd Liv Valla, og forfatteren utfører en vellykket drøfting av den subjektive opplevelsen av å være kvinne i en heftig maktposisjon, som er generelt prestisjetung, og samtidig være preget av patriarkalske uskrevne regler om partitilhørighet, lojalitet eller mistillit i valgprosessen i de ulike posisjonshierarkier. Hvis man noensinne skal benytte ordet «pampevelde» så vil jeg si at denne lille boken gir en detaljert fremstilling av det komplekse innholdet i det begrepet, for kvinnekampens del.

For de som står utenfor LO, er ukjent med hierarkiene og strukturene innad i LO, eller eventuelt bare anser seg for å være et menig medlem, så er denne boken en meget oppklarende innføring. Forfatteren problematiserer maktstrukturene og misbruk av disse med tanke på kjønnskvotering, metoo, tiltak mot trakassering, likelønn, partitilhørighet, fagligpolitisk uenighet og forbundstilhørighet. Vi får inntrykk av en organisasjon sterkt preget av uskrevne regler, udemokratiske hersketeknikker og regler i LO-sekretariatet, og ikke minst en dominans av kameraderi blant mannfolkene.

Forfatteren referer til mye bra kildemateriale, ikke minst viktige Fafo-rapporter, og dessuten refererer hun ofte til boken Kvinner i fagbevegelsen fra 2013. Noen ganger føles boken som en tilleggspamflett til deler av historien som forfatteren mener skulle vært tatt med i Kvinner i fagbevegelsen. Først på slutten får man innsyn i forfatterens subjektive meninger om at LO potensielt sett kunne fungert bedre med mer handlingskraft og mindre interne maktkamper. Forfatteren etterlyser et LO som jobber tydeligere for solidariske samfunnsløsninger.

Vi blir til og med introdusert for idéen om et forbundsløst LO, noe som ville vært et godt utgangspunkt for å heve solidaritetsfanene og se med friske øyne på LO som kampenhet. For oss som har litt fartstid i LO, finnes det dessverre mange eksempler på kamp mellom forbund om tariffområder og medlemmer, og diskusjonen om et forbundsløst LO er nært knyttet til spørsmålet om hvordan fagbevegelsen kan jobbe internasjonalt, i kampen mot de multinasjonale selskapenes angrep på arbeidsfolks rettigheter.

Til slutt, det er litt rart at boken er titulert Takk for dansen, for det refereres aldri til noe dansing, og jeg ble litt skuffet over at ikke «Ellinors visen» ble brukt som kildemateriale. Mitt forslag til alternativ tittel: Et kvinneblikk på pampeveldet i LO.

Ingrid Grønli Åm:
Hjelp, vi er i EU!
Oslo: Forlaget Manifest AS, 2018, 206 s.

Av Karianne Hagen Wendt,
styremedlem i Nei til EU og tidligere generalsekretær i Ungdom mot EU.

Samtidig som «de gule vestene» demonstrerer i Frankrike, er lite mer aktuelt enn en solid innføring i den franske politikken som har blitt ført de siste par tiårene, og som nettopp har ledet an til dagens situasjon. Ingrid Grønli Åm gir oss i Hjelp, vi er i EU! et innblikk i historien til den franske sosialistbevegelsen. Boken tar for seg hvordan Sosialistpartiet, Parti socialiste, flere ganger har brutt med sine egne valgløfter til fordel for EU-prosjektet, og hvordan dette sakte men sikkert har ført til en splittelse på den franske venstresiden. Dette har til slutt har resultert i fremveksten av Mélenchons bevegelse, La France Insoumise (det ukuelige Frankrike), og et nærmest dødt Sosialistparti.

Blikket rettes først tilbake mot Mitterrand og deretter mot Hollande, to ledere i Sosialistpartiet (som egentlig er mer å regne som det franske sosialdemokratiske partiet) som begge lot sine valgløfter vike til fordel for troen på det felles europeiske prosjektet. Tilsynelatende har franske sosialdemokrater blitt nærmest tvunget fra Brussel til å føre en mer liberalistisk politikk enn de selv har ønsket, med flere oppmykninger og fleksibilitet i arbeidslivs­politikken. Det hele har resultert i at Mélenchon, som forlot Sosialistpartiet på grunn av de stadige svikene mot eget valgprogram, gjorde et brakvalg i 2017 hvor hans bevegelse fikk nesten 20 % av stemmene, mens Sosialistpartiet havnet på skarve 6 %. En av grunnene til Mélenchons suksess, er at han fikk en oppvåkning da den franske befolkningen i 2005 stemte nei til førsteutkastet til det som senere skulle bli Lisboatraktaten. Da forstod han hvor EU-skeptisk den franske befolkningen faktisk er, noe som han har vist at han respekterer. Denne EU-skepsisen kommer også klart til uttrykk med fremgangen til Marine Le Pen, som også kjører en veldig hard retorikk mot EU.

Grønli Åm viser at hun har mye kunnskap om fransk politikk, og det er spennende å følge fortellingen om hvordan Mélenchon har gått vekk fra å lede et tradisjonelt venstresideparti, til å danne en mer løsrevet bevegelse. Der spiller internettavstemninger rundt valgprogram og forsøk på å appellere til en bredere gruppe en mye større rolle enn marxistisk teori og studiesirkler. Det er ikke venstre- mot høyresiden som er viktig lenger, i følge Mélenchon, det er folket mot elitene – mot de rike som flytter arbeidsplasser ut av landet, mot politikere som ikke viser en reell interesse for noe annet enn liberalisering og mot Brussel, som presser kuttpolitikk og umulige krav til underskudd i budsjetter ned over hodene på medlemslandene. Spesielt denne skepsisen mot den gamle politikereliten kom til uttrykk ved det franske valget i 2017, hvor Macron med sin helt ferske bevegelse, La République en Marche, og høyrepopulisten Marine Le Pen, stakk av med seieren i første runde. Samtidig nådde Mélenchon nesten opp, bare et par prosentpoeng under.

Bevegelsen Mélenchon har bygget opp, er fascinerende. La France Insoumise har åpnet for en annerledes organisasjonsstruktur, som antageligvis mange venstresidepartier i Europa kommer til å studere nærmere i fremtiden. Denne måten å bygge organisasjon på var antageligvis viktig for den gode valgoppslutningen, men det var kanskje enda viktigere at Mélenchon turde å ta opp kampen mot Le Pen når det gjaldt EU-spørsmålet. Riktignok går ikke Mélenchon like langt som Le Pen. Han vil først og fremst forsøke å reformere EU eller å trekke Frankrike ut av de mest ugunstige EU-ordningene. Tidligere snakket han om en Plan B som var å trekke Frankrike ut av unionen, men her har han blitt mildere i målet i det siste. Likevel er det ganske skarpt for en gammel, fransk sosialist som Mélenchon å være såpass kritisk til EU-prosjektet.

«Er det mulig for et venstreparti å reformere EU dersom de kommer til makten?», spør Grønli Åm. Det er nettopp dette spørsmålet det bygges opp til gjennom hele boken. Leseren får ikke noe klart svar på dette fra forfatterens side, men heller visse pekepinner som lar leseren selv reflektere over nettopp dette spørsmålet. Et annet viktig spørsmål jeg som leser også satt igjen med, er hvorvidt den franske sosialistbevegelsen burde forsøke å reformere EU dersom de kommer til makten. Burde de kanskje heller gå inn for en såkalt «Plan B», og sakte men sikkert trekke seg ut av ulike deler av EU-samarbeidet, som for eksempel euroen, eller være mer ulydige mot EU ved å nekte å overholde kravene om hvor mye underskudd man kan budsjettere med hvert år? Kan bevegelsen til Mélenchon vokse seg like store eller større enn Rassemblement national (tidl. Front National) uten å være minst like skarpe i sin EU-kritikk? Frykten er at Mélenchon, slik som Mitterrand og Hollande, kommer med gode løfter men liten evne til å gjennomføre dem.

Samtidig har Mélenchon etablert EU som et problem i fransk politikk, noe veldig få andre ledere av venstresidepartier i EU har. Til og med Yanis Varoufakis, den tøffe, greske, tidligere finansministeren som sto så hardt imot EU-makten, har nå dannet sin egen bevegelse for å reformere EU fra innsiden. For meg ­virker det tydelig at dersom venstresiden i Europa ønsker å ta opp kampen mot ytre høyre, så er EU-spørsmålet og det å tørre å være kritisk til unionsprosjektet uten nødvendigvis å ville melde seg ut, helt sentralt. Spørsmålet er om Mélenchon faktisk er kritisk nok. Også han står i en spagat mellom hensynet til EU og politikken han lover sine velgere. Dette er det underliggende poenget i boken, slik jeg tolker den. Boken gir oss fortellingen om hvordan tidligere sosialistledere har sviktet seg selv og egen befolkning til fordel for EU, noe som har gitt grobunn for Mélenchons bevegelse. Så blir spørsmålet om han har lært av andres feil, eller om han blir nødt å begå dem selv.

Ingrid Grønli Åm skriver godt om fransk politikk, og det er ikke vanskelig å tenke at det finnes paralleller mellom den franske situasjonen og andre europeiske land. Til tider er boken kanskje litt mye oppramsing av ulike ledere av Sosialistpartiet, og ulike lover de innførte, men det er nettopp denne historiske bakgrunnen som må til hvis man skal forstå hvorfor Frankrike er blitt som det er. Kanskje er det lov å håpe på en oppfølger om et par år, etter at «de gule vestene» har sagt sitt?

Når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord? Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

Hans Husum ga ut boka Skjult, ny krigsmaskin rett før jul 2018. Dette er et utdrag av boka.

Hans Husum,
krigskirurg og forfatter av boka Skjult, ny krigsmaskin (Forlaget Rødt, 2018).

Sjølmord, Phoenix USA

I juni 2003 dro tjueen år gamle Daniel Somers i krigen, i Irak.

Ti år seinere drepte han seg sjøl med et hodeskudd hjemme i Phoenix.

Daniel var en god tenker. Han la igjen dette brevet til foreldrene:

«Nå har jeg gjort mitt beste for å holde ut i mer enn et tiår. Men egentlig har jeg vært

vekk lenge, lenge.

Hodet mitt er en ødemark av fæle bilder, endeløs fortvilelse, og lammende angst.

Jeg kan verken le eller gråte.

Dette er tortur.

Sannheta er ganske enkel:

Under det første oppdraget i Irak måtte jeg være med på saker som ikke kan beskrives.

Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menn­eske­­heten.

Verre enn folk flest kan forestille seg.

Hvordan i all verden kan jeg leve videre som alle andre, mens enkene etter meg og alle de farløse ungene fortsatt slåss for å overleve.

Er det noe rart at rapportene viser at 22 veteraner tar livet av seg hver dag? Det er flere veteraner enn alle ungene som ble drept ved Sandy Hook, hver eneste dag. Hvorfor støtter ikke presidenten disse familiene? Kanskje fordi vi ikke ble drept av én enkelt gærning, men av hans eget dehumaniserende system.

I det siste har jeg spekulert på å gjøre et siste oppdrag.

Det er litt trøst i tanken på å kunne bruke evnene og drapsinstinktet mitt til å gjøre noe godt.

Men faktum er at det ikke er realistisk.

For det første er det all logistikken med å finansiere og utstyre en slik operasjon.

Så er det vissheta om en uhyggelig død, og å bli hengt ut i media som terrorist.

Men det som egentlig holder meg tilbake er at jeg faktisk har blitt for sjuk for slike jobber.

Til og med det har de stjælt fra meg.

Derfor er det ingenting igjen.

Altfor fanga i krigen til å ha fred.

Altfor skada til å drive krig.»

Glyfosat brytes ned svært sakte i vann. I monsuntida er India fylt av vann. US Army bruker Roundup i ­krigen mot Mesopotamias bønder.

Sjølmord, Maharashtra India

Høsten 2008, mens Daniel fortsatt rava rundt på krigens branntomter, drepte den femti år gamle bonden Shankar Mandaukar seg sjøl på den andre sida av kloden, i Maharashtra i India.

Shankar skyldte lånehaiene 80 000 rupier, to års inntekt fra det lille bomullsbruket.

Også i 2008 var det klart at avlinga kom til å bli dårlig.

– Han tenkte ikke på noe annet, fortalte kona hans, Nirmala. Jeg sa til ham at det finnes nok ei løsning. Men han svarte bare at døden er bedre når alt er tapt.

En søndag før solnedgang tømte Shankar et glass med sprøytemiddelet Roundup.

Han falt om på bakken da magekrampene satte inn, stønna i smerte og skrapa i jorda med fingrene. Nirmala, naboene og de to ungene hans sto lenge og så på ham.

Det var ikke første gang de hadde sett folk dø sånn.

Da sola gikk ned, lå Shankar endelig stille.

– Shankar var en god mann, sa naboene. – Han sendte ungene til skolen og han betalte skatt.

– Det var disse mystiske såkorna som drepte ham.

– De selger frø og sier at vi ikke trenger å sprøyte, men det er ikke sant.

– Og vi må kjøpe de samme såkorna hvert eneste år fra selskapet.

– Dette dreper oss. Vær så snill, fortell verden hva som skjer her.

Shankar levde og døde i Indias ‘sjølmords-belte’, Maharashtra-staten øst i India. Det var her Monsanto sammen med korrupte politikere og lokale lånehaier introduserte den gen modifiserte bomullen seint på 1990-tallet. Monsanto frøa gir mye større avlinger enn den tradisjonelle bomullsvarianten. Men den krever også mye mere vann. Og den er «Roundup-ready». Plantene må ha – og de tåler – den kraftige ugrass-dreperen glyfosat.

Monsantos genkode har en innebygd sjølmords-mekanisme, et terminator-gen. Bøndene kan ikke legge til side deler av avlinga for neste års planting. Frøa spirer ikke. De har begått sjølmord.

Det må kjøpes nytt såkorn hvert år.

Prisen på Monsantos ‘forbedra såkorn’ er åtti ganger høyere enn de gode gamle frøa.

Som nå ikke er å få tak i lenger.

I løpet av de siste femten åra har en kvart million indiske bønder tatt livet sitt.

Det er ikke lenger bærerne av gammel økologisk visdom som kontrollerer jorda – men Monsantomaskina.

Da dør bonden ved å snu det kjemiske våpenet innover, mot seg sjøl.

Sjølmord?

Menneskeverdenen er hard, og mange tar livet av seg.

Dødsårsakene er mangslungne, hvert sjølmord en roman.

Men når både drivkreftene og populasjonen av døde ikke er tilfeldig sammensatt, men danner et skrikende mønster – er det da fortsatt snakk om sjølmord?

Eller snakker vi om mennesker som har blitt drept?

USA mister flere soldater hjemme etter endt tjeneste enn i krigene ute.

Hver time tar en amerikansk soldat med blodige hender sitt eget liv.

Minner om skitne drap kan være dødelige.

Men det er verre.

Pentagon-statistikken omfatter bare sjøldrap hjemme, soldater som har kommet trygt hjem fra krigen.

Hva med alle sjøldrapa og de skjulte morda under krigens gang? Mens jeg skriver dette er 6 774 amerikanske krigere rapportert døde i de nye krigene i Asia og Afrika. 1 452 av dem ble ikke drept av fienden, de døde av «ikke-krigsrelaterte årsaker». Femten hundre drept i bil- og helikopterkrasj? Umulig. Vietnamkrigen viste at når en aggresjonshær kjører seg fast og råtner fra innsida, internaliserer krigerne hatet mot fienden og begynner å drepe hverandre.

Det er meningstunge dødsfall på hjemmefronten også. Bil i fjellvegg i høy hastighet – trafikkulykke? Soldat voldtatt ute i krigsteateret finni død hjemme etter to flasker whisky – alkoholforgiftning? En hær av amerikanske ex-krigere som har risikert livet i krig, kommer tilbake til et hjemland uten hus, uten arbeid – working class heroes døde og kalde på en benk i parken ved soloppgang.

Snakker vi fortsatt om sjølmord?

Enda verre.

De fleste sjølmordere mislykkes i første forsøk. Ørkenvandrerne vekkes tilbake til livet av dyktige leger og fortvila foreldre, livredda til fortsatt eksistensiell fortvilelse.

Mange av førstegangstaperne prøver igjen.

Og igjen.

Det er en epidemi av sjøldrap på gang ‘her hjemme’, drap like stygge og dehumaniserende som Irak-krigen.

– Jeg kan kunsten å drepe, skreiv Daniel i avskjedsbrevet.

Han vurderte til og med å rigge et nytt 11. september.

– Vi ble drept, forteller Shankar og Daniel.

Hva slags skitten krig hadde de vært inne i?

‘Bunker Buster’ er et dobbelt-prosjektil som er designa for å knuse bomberom. Jeg så det i bruk første gang 12. august 1982

mot et tilfluktsrom i flyktningeleiren Borj el Baranje i Beirut der en familie på tolv palestinere hadde gjemt seg. Den første ladninga

bryter gjennom de armerte betongveggene, den andre ladninga griller innholdet i rommet. Vi så silhuetten av barnet på

fanget svidd inn som et foto-negativ i brannsåra på moras kropp.

Monsantos Krigsmaskin

Vi veit en del om Daniel Somers i Irak. Han jobba i etterretningsnettverket til James Steele, ‘Morderen fra El Salvador’, arkitekten bak Iraks ‘black sites / svarte hull’. Sjøl om Steele er fagmann i forkledning, har også han etterlatt seg noen spor, tilstrekkelig for en dekonstruksjon av uhyret.

Shankar derimot, kunne umulig forstå hva slags monster han hadde møtt. Det finnes mengder av dokumentasjon om genmodifisert såkorns-krig retta mot den sjølstendige småbonden. Men Shankar kunne ikke lese. Og det er krevende å spa opp røttene til Monsantos Krigs-Maskin.

Shankar visste ikke at Monsantos første store treffer var Agent Orange, dioxin-gassen som de amerikanske pilotene brukte for å avskoge Vietnam i et forsøk på finne ‘Ho Chi Minh-veien’ som uten opphold forsynte den anti-amerikanske motstanden i Sør med ammunisjon. Der det før var jungel, fødes i dag den tredje etterkrigs-generasjonen vietnamesere med misdannelser.

Etter dioxin-suksessen i Vietnam har MKMs kommandonettverk vært godt bemanna med krigshissere: CIA direktørene Helms, Turner og Deutch, teppebomberne Scowcroft og Kissinger, general Ashcroft – mannen bak Abu Ghreeb-torturen, og sjølsagt Rumsfeld – føringsoffiser for James Steele.

En annen interessant flora knytta til dette dynamiske rhizomet er Rockefeller klanen, den ‘Grønne Revolusjonens’ fedre på 1960 tallet, nå hovedsponsor for noe de kaller ‘Den Andre Gen-Revolusjonen’.

Rockefeller-stiftelsen har tatt ansvaret for å åpne Afrika for genmodifisert såkorn. Og ‘bunkers-knuseren’ som sikrer god gjennomtrengning er AGRA, Alliansen for Grønn Revolusjon i Afrika, stifta i 2006 med Kofi Annan ved rattet. Bill Gates, informasjonsstrategikeren som nylig åpna bakdørene på Google for CIAs globale informasjonskrig, er co-designer for AGRA-prosjektilet.

Shankar kjente ikke sjølmords-frøets historie.

Og vendte våpenet mot seg sjøl.

Cofer Black forlot CIA i 2005 for å ta over ledelsen av Blackwater/

Academi, verdens største skygge-armé. Se side 121, de siste revisjonene av amerikansk lov har gjort leiemordernes spor usynlige.

Monsanto og kjeveknuserne

Vi kan også bruke ei indirekte tilnærming for å dekonstruere det indiske sjølmordet.

En professor i forskningsmetodikk lærte meg ’overflate-responsmønster-analyse’ for å avdekke utydelige konturer: å smelle squash baller i den ukjente veggen for så å studere mønsteret i returene.

Utgangspunktet i vår studie er at krig er jævlig og nødvendigvis avler motreaksjon.

Hvordan svarer MKM på reaksjon? Hvordan handterer maskina sine motstandere?

MKM har tatt om bord Al Gore og Hillary Clinton, eksperter på internasjonale lover og smutthull. Obamas bidrag var utnevnelsen av Elena Keagan fra Monsanto-lobbyen til leder av Høyesterett. Det avfødte ‘Vern Monsanto Loven’ av 2013 som gir rettslig immunitet for amerikanske produsenter av genmodifisert såkorn.

Studier av proaktive MKM offensiver tar oss til Tyskland der Monsantos sikkerhetssjef møtte Cofer Black for å knekke den europeiske kampanjen mot genmodifisering. Det er en rik flora omkring Mister Black. I 2008, da han leda angrepet på de tyske miljøaktivistene, var han sjef for Blackbird Technologies. Det ligger en lekker Blackbird-trailer på Internett som forsikrer oss om «nøkkelkompetanse i hardware- og software-utvikling, hurtig reaksjon og avanserte kommunikasjonssystem, pålitelige også i fiendtlige scenarier.»

Noe som kan forklare den sofistikerte hackinga av anti-Monsanto-bevegelsen i Europa i 2009.

Graver vi fram røttene til det vitale utskuddet Cofer Black, kommer vi ned til 2001 og jakta på bin Laden. Black var direktør for CIAs Anti-terrorist Senter som leda mannejakta i Afghanistan. To måneder før Twin Tower-hendelsen, i juli 2001, forutså han et angrep av 11. september-type mot USA – men ingen hørte på ham. Black er ikke bare smart, men tøff også. Jakta på bin Laden fikk navnet ‘Kjeveknuser-5’. Like etter 11. september rapporterte Cofer Black til generalstaben omkring Bush: «Når jeg har gjort jobben vil fluene danse på øyeeplene deres.»

Det er matkrisa som har gjort MKM kraftfull. Nå er maskina klar for vannkrigene:

– Vi har vært i en matskvis, men vannkrisa vil nok blir enda mere dramatikk, og den er her snart, sa Monsanto-sjefen allerede i 2008.

Cofer Black sier seg enig. I et intervju med Men’s Journal samme år ble Black spurt, – Hvilke trusler skal vi passe oss for? Han svarte,

– Vi må regne med nye trusler som et resultat av den raske befolkningsveksta på kloden. Det er ganske enkelt ikke nok for alle. Først vil vi se knapphet på energi-ressursene.

Så kommer kampen om livsgrunnlaget – vann, rein luft, og mat. Konkurransen nasjonene i mellom for å sikre sin andel av disse varene kan få bisarre uttrykk.

Vi tilskuere kan vanskelig fatte energiflyten under bakken. Men to ting synes klare:

De djupe krigene er allerede i gang.

Og leiesoldaten vi kjente fra tidligere kriger – den tatoverte kjeveknuseren – har gått ut på dato.

Leiemorderne vi skal se etter, er Cyber ­Space-krigere i blankpussa sko.

 

 

 

Marte Michelet har skrevet en modig bok: Hva visste hjemme­fronten? Holocaust i Norge. Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, der hun påstår Hjemmefronten svek jødene under 2. verdenskrig. Det kommer frem at ledelsen i Hjemmefronten ikke anså en redningsaksjon av jøder i forbindelse med deportasjonene som viktig å prioritere. Denne påstanden er løftet frem i TV-debatter og avis­spalter og har til dels fått mye motbør.

Av Berit Rusten,
faglitterær forfatter, scenekunstner og feministaktivist
Foto: Gyldedal, «Jude»-merker som jødene ble tvunget til å gå med i Tyskland. Fra samlingen til Jüdisches Museum Berlin.

 

 

Når Marte Michelet skriver om Hjemmefronten, bruker hun det som en samlebetegnelse på alle organiserte, illegale nettverk under den tyske okkupasjonen. Dette er diskutabelt.

Etter å ha arbeidet med kommunistenes motstandshistorie i Trondheim og Trøndelag (Thingstad/Wærdahlgruppene) siden 2011, har jeg etterhvert skjønt hvor viktig det er å ha et kart, for å orientere meg i fortellingene som dukker opp. Et kart med tydelig opptrukne grenser, som gir uttrykk for motsetningen mellom AP, regjeringen og de borgerliges linje i motstandsarbeidet på den ene siden og kommunistenes og andre som hadde vilje til illegal og aktiv kamp mot okkupasjonsmakten på den andre. Bergliot Egge understreker dette i et intervju i 1995 i forbindelse med Bjørn Nilssens TV-serie for NRK om Rinnan, Skyggespill. I råmaterialet, som finnes på Falstad, forteller hun hvordan hun ble trukket inn i motstandsarbeidet. Det var en gruppe som tilhørte AUF i Bogstadveien. Laget het Frihet. Under krigen ble hun kommunist. Hun snakker om motsetninger i Hjemmefronten. Hun snakker om historikere som hun ikke har tillit til. Om historieskriving som er skeiv. Etter å ha lyttet til dette intervjuet, fikk jeg en tydeligere forståelse av et stort materialet som ligger i skyggen og som vil forbli der, om man ikke tar inn det Bergliot Egge snakker om.

Å tegne motstandsarbeidet med en samlebetegnelse, gjør kartet utydelig. Marte Michelet skriver om kvinnene og kommunistenes (NKPs) innsats, relatert til jødenes situasjon og mulighet for flukt og berging, men nettopp fordi hun ikke bruker «kartet», får innsatsen et slags uorganisert og tilfeldig stempel og blir utydeliggjort. Dette er forsåvidt forståelig, da Marte Michelets fokus jo ligger på Hjemmefrontledelsens manglende innsats relatert til jødedeportasjonene. Med det stakk hun fingeren i et vepsebol og i kjølvannet av dette, drukner nesten det aspektet som hun også skriver om og som jeg tenker er vel så viktig i fortellingen. Representasjonen av en annen praksis, i holdninger og innsats, relatert til jødenes skjebne. Det er dette aspektet jeg prøver å vektlegge i denne artikkelen.

Sviket, fortielsen og unntaket

Hjemmefronten sviktet jødene eller de prioriterte ikke å hjelpe jødene, skriver Marte Michelet.

Denne mangel på engasjement kommer også til uttrykk i at de illegale avisene ikke skrev om jødeforfølgelsene. Unntaket var Håndslag, som trykket en lang artikkel om jødeforfølgelsene 10. oktober 1942, nevnte massearrestasjonene 7. november 1942 og 21.november ble det i avisa informert om at det ble foretatt forberedelser til at jødiske kvinner og barn skulle samles i gettoer i Norge. Håndslag ble produsert i Stockholm. Redaktøren var kona til Helge Krog på dette tidspunktet, Eli Krog. Helge Krog er kjent for pamfletten 6. kolonne, som han forfattet fra Stockholm. I pamfletten kritiserer han i sterke ordelag den passive motstandslinjen til Hjemmefronten og regjeringen i London.

Et annet unntak var Friheten, NKPs illegale hovedavis, som i et nummer skrev om jødeforfølgelsene.

Nansenhjelpen og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets rolle ovenfor jødene i mellomkrigstiden

I mellomkrigstida ble jødene ikke anerkjent som politiske flyktninger i Norge, og staten var derfor ikke villig til å ta dem imot.

Selv om vi nemlig aldrig så gjerne vil søke å hjelpe disse flyktninger, er vi dog oss selv nærmest. Skulde vi forsømme å ta dette i betraktning vilde det alene føre til at de flyktninger som måtte komme hit, og som formentlig alle er jøder, vilde bli uglesett. En slik situasjon er ingen, og aller minst flyktningene selv, tjent med. Vi har heldigvis ingen jødeproblemer å kjempe med her i landet, således som de har i Tyskland og antakeligvis i nær framtid vil få i Østerrike. Vi bør imidlertid stelle oss slik at vi heller ikke får noget jødeproblem.

Dette sitatet er hentet fra et brev fra Centralpasskontoret til Justisdepartementet i oktober 1934. Om jødiske barn står det i samme brev: «De utgjør det største problemet. Voksne greier seg selv. Eller emigrerer. Men de minste? De vil ligge landet til last, kanskje blir de i Norge for alltid.» 

Selv om de norske myndighetene var negativt innstilt til jøder, klarte Nansenhjelpen å redde mange. Nansenhjelpen ble støttet av kvinner som var aktive i Asylrettens venner, der Mimi Sverdrup Lunden var leder, og Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, med Sigrid Helliesen og Ingebjørg Sletten i spissen. Kvinnene reiste selv til Østerrike og Tsjekkoslovakia og hentet jøder og brakte dem trygt til Norge. De skaffet opphold til 200 voksne og 60 barn på flukt fra nazismen. Fra Hitler tok makten til okkupasjonen fikk totalt 400 opphold til Norge.

Nansenhjelpen og det illegale apparatet

Flere av kvinnene i Nansenhjelpen og nettverket rundt ble dratt inn i illegalt arbeid og de fortsatte å hjelpe jødene de hadde fått inn i landet. Forbindelsen til det illegale nettverket var sannsynligvis Ragnar Nordli, som var Nansenshjelpens sekretær da krigen brøt ut og som satt i NKPs illegale ledelse.

Primus motor for å hjelpe jødene via Nansenhjelpen var Tove Filseth, som var ansatt i Nansenhjelpen før krigsutbruddet og som jobbet fulltid i oktober og november 1942 for å få jødene ut av det tyskokkuperte Norge.

Arrestasjon av jødene og de som advarte

Fredag 23. oktober 1942 klokka 21.30 blir polititjenestemenn innkalt. Statspolitisjefen Knut Rød jobber 48 timer i strekk med å forberede aksjonene.

Søndag 25. oktober 1942 ble det sendt telegram til alle landets politikammer om at alle jøder, mannlige, over 15 år, skulle arresteres. De skulle bringes til Kirkeveien 23 i Oslo.

Mandag 26. oktober. 124 politi og tjenestemenn var klare. Klokka var 5.30. Rundt 260 jøder blir arrestert denne dagen i Oslo og plassert i Berg konsentrasjonsleir.

Men halvparten av mennene i Oslo var ikke arrestert. I følge Marte Michelet var dette fordi oberstløytnant Theodor Steltzer, som var transportoffiser for okkupantmakten, hadde slått alarm og forretningsmannen Wolfgang Geldmacher hadde reagert og tatt kontakt. Nansenhjelpen ved Sigrid Helliesen Lund fikk beskjed. Og Lise Børsum var hentet ut av en handlekø, så hun kunne samle sine kontakter for å sette i gang hjelpetiltak. Sånn ble norske jøder advart. Men det var altså ikke fra Hjemmefrontens folk varslene kom!

Kvinner fester grepet

Noen jøder klarte å flykte, men mange kom ikke videre, da fluktrutene som Hjemmefronten disponerte, ble stengt samme dag som massearrestasjonene ble satt i verk.

Jødene strømmet derfor til sykehus og psykiatriske institusjoner. Det gikk rykter om at der kunne de søke tilflukt. 150 jøder lå i dekning på sykehus i Oslo. På Rikshospitalet. Lovisenberg. Gaustad og Ullevål. Ikke Aker, der samarbeidet den administrerende overlegen med Knut Rød om å peke ut jødiske pasienter.

Tidlig i november 1942 tok den 39 år gamle sykepleiersken Bartholine Eufemia Leganger, med kallenavn Effi, grep. Marte Michelet skriver at hun tror Effi leste den lange artikkelen om jødene i Håndslag eller i det minste kjente hun innholdet. Effi hadde vært med i den spanske borgerkrigen på republikkens side. Hun var også med i et illegalt nettverk i Norsk Sykepleierforbund og kjente folk på mange sykehus. Effi hadde tette forbindelser til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hun hadde på 30-tallet vært leder for Sosialistiske Sykepleierers Forening. Hun ble samboer med Arnulf Øverland i 1934 og de bodde sammen da han skrev «Du må ikke sove», der strofen «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», er med. De var gift fra 1940-1945, men dette var et proforma ekteskap.

Banden blir til

Effi etablerte et eget transportopplegg, for å transportere jøder, sammen med Ingebjørg Sletten fra Nansenhjelpen og mange flere, i hovedsak kvinner. De kalt seg Banden. En av dem som var tilknyttet Banden var selv jøde. Sarah Blomberg. Hun hjalp Ingebjørg Sletten å finne navn og adresse på jøder som måtte varsles.

Bandens metode

Effi hadde dekknavnet «søster Eva» og var tekkelig kledd som en middelaldrende prestefrue. Hun dro rundt på sykehusene og organiserte «sykehusoperasjoner». En av hennes nærmeste medarbeider var studenten Sigrid Frøyland.

Etter at pasientene var kommet til ro om kvelden, trillet Effis lege og sykepleierkontakter fram de jøder som på forhånd var avtalt skulle transporteres. Sengene ble plassert i korridoren og bakdøra var ulåst. Ikledd hvite frakker kom Bandens representanter til sykehuset sent på kvelden, tok flyktningene med seg, kledde av dem pasientklærne og så ble de geleidet ut til en ventende drosje.

Sigrid Frøyland sa i et intervju med Ragnar Ulstein etter krigen at Effi hadde mange kontakter blant drosjesjåførene, men at vanskene besto i at de måtte smøres ettertrykkelig.

Harald Johansen Sæle, kommunist, som var involvert i Bandens arbeid, måtte flykte i midten av november. Han rapporterte at NKPs apparat hadde 80–100 jøder i dekning og mente at ettersom drosjene kun tok 3–4 personer om gangen, ville dette ta tid å få alle jødene i sikkerhet. Drosjesjåførene kjørte flyktningene så nær grensa som mulig og så ble de fulgt til fots det siste stykket på ulike skogsruter. Banden hjalp også jødene som lå i skjul hos privatpersoner.

NKPs fluktruter ble brukt

Marte Michelet skriver at det ikke er kartlagt hvilke grenseloser som ble brukt i Bandens arbeid, men at mye tyder på at det i hovedsak var det kommunistiske grenseapparatet som var i sving.

I motsetning til en del andre etablerte eksportsentraler, lukket ikke NKP sitt apparat for jødene. Dette kan ha sammenheng med, slik Marte Michelet skriver, at NKPs eksportsjef var den tyske kommunisten Hans Holm, som var kommet til Norge som flyktning i 1939, gjennom Nansenhjelpen. Hans kone var jøde. Edith Raphael. Hun var involvert i det kommunistiske motstandsapparatet i Oslo. Det var dem Tove Filseth, fra Nansenhjelpen og sentral i Banden, lente seg på da hun jobbet med å få jødene ut. Da hun måtet flykte i midten av november, skriver hun i en rapport at hun hadde mye å gjøre med Hans og Edith og at de var til stor hjelp.

Kvinnene, Effi, Ingebjørg Sletten og Sigrid Helliensen Lund drev fluktarbeidet videre etter at Tove Filseth måtte flykte. De møttes om kvelden i Meltzergt. 3. Dette forteller en annen kvinne som også var med i Banden, Sigrid Lilleba Frøyland i 1978. Sigrid navngir flere kvinner, Markje Kullmann, Edith Østlyngen og to menn, Ottar Grønvik og Einar Fosstvedt. Disse var også en del av Banden.

NKP og Moskvas linje

At det var NKPs nettverk som ga fluktmuligheter for jødene, kan også være fordi det var NKPs linje. Fra mitt arbeid med Thingstad/Wærdahlgruppene (det kommunistiske motstandsnettverket i Trondheim/Trøndelag), finnes flere eksempler på hvordan dette nettverket hjalp jøder over til Sverige.

At å hjelpe jødene var NKPs linje, understrekes også i et innlegg historiker Terje Halvorsen skrev i Klassekampen 15. november 2018.

La oss først slå fast at ingen som kalles «venstresosialistisk» satt i ledende posisjon i hjemmefrontens lederorgan i 1942. Eventuelle unnlatelsessynder derfra ovenfor jødene kan derfor ikke skyldes dem (…) En av frontfigurene, Ørnulf Egge (senere NKP- sentralt sin kontakt til Trøndelag under okkupasjonen, min anmerkning), inngikk under studieopphold i Paris på 1930-tallet et proforma-ekteskap med en jødisk tysk kvinne for å sikre henne innreise til Norge og norsk statsborgerskap. De ble skilt, men Egge organiserte under krigen flukt til Sverige for henne og en annen jødisk kvinne. (…) Både NKP og ungdomsforbundet NKU hadde jødiske medlemmer også i styreverv. (…)

Partiets sterke mann og redaktør av hovedorganet Arbeideren, Henry W. Kristiansen, var gift med en sovjetiskfødt jødinnene. 26. april 1940 begrunnet han i avisa hvorfor partiet tok avstand fra fascismen og nazismen. Ett argument var at disse sto for «jødeforfølgelser og andre eksesser». Tyskerne grep inn og lot restopplaget i avisa beslaglegges.

I juni samme år, under pakten, ga Komintern i Moskva direktiver til NKP. Ett av dem var at partiet skulle «stå opp mot enhver antisemittisk hets» (…)

Ved det tyske angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941 ble ekteparet Kristiansen arrestert. Mirjam («Mira») som hustruen het, var en av de to første jøder som ble gasset ihjel i Auschwitz. Den andre var Helene Strand Johansen, også sovjetiskfødt og gift med en fremtredende NKP-er. Kommunistenes fluktorganisasjon var for øvrig aktiv med å hjelpe jøder over til Sverige og spilte en sentral rolle da barna på det jødiske barnehjemmet i Oslo ble reddet.

Evakulering av barnehjemmet i Holbergs gate – en kvinnebragd med støtte i NKPs illegale nettverk og fluktruter

Barna var kommet til Norge fra Wien i Østerrike i 1938. De var på sommeropphold i Oslo. De kom 15.juni. Bodde først i en feriekoloni i Bærum. I en hytte som ble drevet at den jødiske ungdomsforeningen.

Det var først meningen at de skulle bli til begynnelsen av september. Men. Det ble samlet inn penger slik at barna kunne bli i Norge. Bidragene som strømmet inn kom fra alle kanter av landet. Det at det kom bidrag fra ikke-jøder, viste at kampanjen hadde alles sympati og at det var en forståelse for å skåne barn for lidelser. Det ble fremhevet at barna burde anbringes i Jødisk barnehjem i Oslo. Og i den forbindelse var pengeinnsamlingen viktig. Det var behov for bortimot 8–10 000 kr, og bare i Trondheim lyktes man å få innbetalt 3000 kr.

Barnehjemmet

Den 22.oktober 1938 kunne seksten barn (fire hadde reist hjem) flytte inn i det nye barnehjemmet som ble opprettet for dem. Hjemmet ble drevet av Wienerbarnas venner og bestyrerinnen var Nina Hasvold. Dette var i en leilighet i Industrigaten i Oslo. Etter hvert flyttet barna inn i Holbergsgate 21, en bygård som den jødiske menigheten i Oslo hadde kjøpt. I 1939 henter Nansenhjelpen ut flere barn fra Praha etter nazistenes innmarsj i Tsjekkoslovakia.

Nic og Nina

Det var en mystiske stemmen i telefonen som advarte med ordene: «Ja, det skal være fest i kveld igjen – det er de små pakkene de skal hente denne gangen».

Nic Waal tok kontakt med venninnen Nina Hasvold, senere Nina Hasvold Meyer, som var bestyrerinne ved barnehjemmet for de jødiske barna i Holbergs gate. Nic og Nina hadde kjent hverandre lenge.

Nina Hackel flyktet fra forfølgelse fra St. Petersburg til Tyskland i 1918. Hun tok gymnas og begynte på sosialpedagogisk seminar i Berlin. Her ble hun kjent med Nic Waal fra Oslo som kom til Berlin for å studere og gå i terapi hos den kjente psykologen Wilhelm Reich. Nina ble venn med Nic Waal og hennes mann, forfatteren Sigurd Hoel. Hitlers maktovertagelse gjorde at Nic og Sigurd reiser til Oslo. Nina flyktet etter hvert til Frankrike, men kom i 1936 til Oslo for å studere psykologi. Det betydde imidlertid bare oppholdstillatelse i et halvt år. Fra den sosialistiske organisasjonen Mot Dag kjente Nic den 24 år gamle Bertold Hasvoll. Hun arrangerte et møte mellom Berthold og Nina. I oktober samme år giftet de to seg, med Nic som forlover.

Fluktplanene

Den kryptiske beskjeden om «de små pakkene» betydde at nazistene skulle arrestere jødiske kvinner og barn i Norge for å deportere dem til dødsleirene i Tyskland. Deportasjonen skjedde 26. november 1942. Da ble 532 jøder sendt fra Oslo med skipet MS Donau.

Nina og Nic med flere hadde begynt å planlegge flukt allerede etter 26. oktober, da mange av de jødiske mennene ble arrestert. I Nina Grünfeldts dokumentar sier Nina Hasvold Meyer:

Så forsto vi at det kunne bli farlig også for oss kvinner og barn og vi begynte å planlegge sammen med Nic Waal og de andre i det kommunistiske nettverket. Vi hadde mange gode hjelpere som skaffet penger til oss.

I filmen Ninas barn er det snakk om 10 000 norske kroner, som ble levert til Gudrun på Grorud. Dette skulle brukes til flukten. Det er mye penger!?

Her bør det nevnes at NKPs fluktruter ikke var fullfinansiert fra Stockholmslegasjonen, slik de rutene som var stengt for jøder frem til slutten av november var. Da ble de åpnet for Carl Fredriksens Transport (CFT). CFT har fått mye ære, medaljer og en statue, for å ha bragt så mange over grensa til Sverige. Dette nettverket opererte i en begrenset periode, i hovedsak fra 30. november til 6. desember. Kanskje seks uker tilsammen? 350 jøder forlot Norge med Carl Fredriksens Transport (CFT). Da Hjemmefrontledelsen endelig åpnet sine ruter, tok det altså ikke lang tid å få den gjenlevende jødene over til Sverige. CFT tjente 180 000 på dette. Det tilsvarer 4,1 millioner anno 2018. Profittmotivet i denne operasjonen setter Marte Michelet spørsmålstegn ved.

Nina Hasvold sier i filmen:

Da vi hadde ligget i dekning, ble vi fraktet til Finnskogen av mine venner i det kommunistiske nettverk. Der ble vi møtt av en grenselos. Han skulle følge oss over til Sverige.

I forbindelse med Nina Grünfeldts bok og film, Ninas Barn, sies det at barna ble ledsaget at representanter for Nansenhjelpen og Kvinneligaen for fred og frihet. Dette var nettverk som var involvert i Bandens virksomhet og det er sannsynlig at Bandens nettverk ble brukt også i denne fluktfortellingen. Lise Børsum og mannen nevnes også blant de som hjalp.

Basert på NKPs fluktruter kan det se ut som om nettverket tilknyttet Banden fikk 88 jøder over i uka fra midten av november og siste uka i november fikk de over 38.

Fortellingen om flukten

De 14 barna som sov i sengene var mellom 10 og 13 år. De fikk beskjed om å ta på seg to av alt. To truser, to bukser, to gensere. Skoene måtte de ta i hånda, for i etasjen under bodde ei dame som sympatiserte med nazistene.

Nic Waal var lege og hadde tilgang til bensin og en sykebil. Nede på gaten ble de yngste barna stuet inn i bilen hennes og kjørt til venninnen Gerda Tandberg på Ullern. Der skulle de ligge i dekning. Så dro hun tilbake for å hente de eldste barna. Da de kom opp til Majorstua, holdt tyskerne på å sperre krysset. De forsøkte å stoppe Nic, men hun ga full gass og kjørte over.

Nic Waal og nettverket hadde gjort avtaler med flere motstandsfolk, og sørget for at de fikk betaling. En uke etter flukten fra barnehjemmet skulle det skje. Barna lå i bunnen av drosjen, så de ikke skulle synes, til de kom et godt stykke ut av Oslo. Den natten gjemte de seg i ei tømmerkoie i Elverum fordi de ikke rakk å komme seg over grensa. I løpet av natten blåste det opp til snøstorm, og neste dag lå nysnøen på bakken. De måtte gå i fotsporene til hverandre, så tyskerne ikke skulle oppdage at det hadde gått flere der. Losen hentet dem i titida på formiddagen, og fulgte dem til mannen som skulle ta dem med over grensa til Sverige. Den neste losen fulgte Nina og de 14 jødiske barna helt over grensa. De jødiske barna fra barnehjemmet i Holbergs gate var i sikkerhet. Takket være flere kvinners innsats og med støtte i kommunistenes fluktruter.

Kilder:

Marte Michelet: Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal 2018

Lars Egelands blogg www.nrk.no/ostlandssendingen/jodebarnas-ukjente-redningskvinne-1.8703890

Nina Grünfeldts film Ninas barn; https://tv.nrk.no/program/KMTE30002113/ninas-barn

Terje Halvorsen, «Antisemittisme fra Moskva?», Klassekampen 15/11 2018

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/23307/Kap.x3.pdf?sequence=3

Skyggespill – Norsk dokumentarserie om Henry Rinnan.

https://tv.nrk.no/serie/skyggespill/DSTL76000195/11-01-1996

Steven Bannon, ein av hjernane bak Trumps siger i presidentvalet i USA, og som no prøver å byggja ei paneuropeisk høgrerørsle, har ofte vore sitert på at «politics is downstreams from culture». Politikken fylgjer av kulturen. Gjennom filmane han har produsert, nettstaden Breitbart og andre prosjekt har han prøvd å ta kampen om kulturen.

Foto: Fahrul Azmi
Av Magnus Bernhardsen,
er nordist og tilsett i bokhandel. Han bur i Moss.

Med dei politiske krisane Trump, Brexit og dei gule vestane er diskusjonen om elitane og makta deira kome for fullt. Kultureliten vert i stadig større grad peikt ut som fiende av folket. På venstresida har ein gjerne vore nøgd med å fastslå at det er eigarklassen og arbeidskjøparane som er den eigentlege fienden, og at snakk om «kultureliten» er ei avsporing. I periodar har også ytre venstre markert seg som eit opprør mot elitekultur og kulturelite, men det verkar som lenge sidan no. Kva skal eigentleg «vår» kulturpolitikk vera?

Berre ved å stilla spørsmålet vert eg redd for å skriva meir. Dette er verkeleg utanfor mi komfortsone. Det finst så mange omsyn å ta, så mange definisjonar å undersøkja, så mange teoretikarar ein skulle ha lese fyrst. Og kven skal ein snakka på vegne av?

Eg vil ikkje påstå at eg har tenkt mest og best om desse spørsmåla, men ettersom eg er så lite tilfreds med ordskifta våre om kulturpolitikk og kulturarbeid tek eg likevel sjansen på å skriva denne artikkelen.

Om ein vil vita kva den radikale venstresida meiner om kulturpolitikk, kan ein til dømes lese fylgjande på nettsida til partiet Raudt:

Kultur er et offentlig ansvar. Rødt ønsker et rikt og mangfoldig kulturliv, der ulike kunstarter, stilretninger og kulturer med både profesjonelle utøvere og et bredt folkelig kulturliv blir stimulert. Kultur er en viktig del av livet. Norge er et lite land med et mangfoldig kulturliv. Det er stor økonomisk usikkerhet rundt finansiering av både profesjonelle og amatørers kulturaktiviteter. Rødt ønsker å styrke den offentlige støtten til kulturen. Gjennom offentlig støtte kan man satse på mer kultur, støtte til profesjonelle og amatører og subsidiering av priser. Kunstner- og forfatterorganisasjonenes krav til økt bruk og vederlag må innfris.¹

Det var det. Det står tilvisingar til politikk for bibliotek, målsak og liknande også, men dette er kulturpolitikken slik han vert presentert. «Kultur er et offentlig ansvar». Det lyder som ein parodi på Raudt frå ein høgreorientert satirikar, om noko slikt kunne eksistert. Fyrst og fremst er kultur eit offentleg ansvar, liksom. Men kultur er også ein viktig del av livet, det skal vi ikkje gløyma. Og så vil Raudt ha eit rikt og mangfaldig kulturliv, noko Noreg alt har, i alle fall mangfaldig. Det er nok ikkje så rikt, ettersom det trengst meir pengar frå det offentlege så vi kan få meir kultur. Den beste måten å få meir kultur på er kanskje å innfri kravet frå kunstnarar og forfattarar om auka bruk, som det står.

Meininga mi er ikkje å harselera med nettstaden til Raudt, eller dei som hadde ansvar for å samanfatta arbeidsprogrammet til ein snerten liten snutt. Kulturpolitikken er noko meir utfyllande skildra i arbeidsprogrammet og prinsipprogrammet, og eg kjem attende til det. Likevel, dette tyder jo på at ein ikkje har nokre store idear om kulturpolitikken som ein vil fremja for dei som søkjer kunnskap. Eg trur Raudt kunne fått stort fleirtal på Stortinget for det siterte avsnittet om kultur, men ikkje nett fordi ein hadde vunne fram med nokre nye idear.

Arbeidsprogrammet inneheld fleire konkrete formuleringar, men det er ikkje mogleg å sjå noko revolusjonært eller spesifikt sosialistisk der. Støtte til betre arbeidstilhøve for kulturarbeidarar og kunstnarar, støtte til bibliotek, støtte til bokavtalen og så vidare. Det er eit program for meir kvantitet i kulturen, og seier lite om kva som skal vera innhaldet i kulturen. Den mest programmatiske formuleringa er kanskje denne:

Arbeide for eit ambisiøst, mangfaldig og utovervend kulturliv som markerer Noreg som ein kulturnasjon nasjonalt og internasjonalt^.2

Kvifor skal det vera viktig for Raudt at Noreg markerer seg som ein kulturnasjon internasjonalt? Og nasjonalt er det vel endå meir overflødig?

I prinsipprogrammet er det ei langt betre formulering om kultur:

Då arbeidarklassen var på offensiven, og klassemedvitet var høgt, hjelpte arbeidarkulturen fram ei solidarisk haldning og klasseidentitet. I dag er denne kulturen kraftig svekka. Det er strategisk viktig å bruke arbeidarrørsla sine erfaringar på dette området, og utvikle ein arbeidarkultur for vår tid som ei sjølvstendig og mangfaldig kulturell kraft.³

Her er utviklinga av ein del arbeidarkultur strategisk viktig for å koma på offensiven for arbeidarklassen, og vinna tilbake klassemedvit, solidaritet og klasseidentitet.

No kan ein sjølvsagt og heilt korrekt innvenda at i arbeidsprogrammet bør ein setja opp politikken for partiet i det daglege arbeidet innanfor og utanfor folkevalde organ, medan prinsipprogrammet skal trekkja opp dei lengre linene. Likevel har ein altså skrive at det er viktig å markera Noreg som ein kulturnasjon internasjonalt i arbeidsprogrammet. Kunne ein ikkje ha skrive noko om korleis ein skal nå det strategisk viktige målet om å utvikla og styrkja arbeidarkulturen?

I det alternative statsbudsjettsframlegget til Raudt kjem det eit anna viktig poeng:

Kulturpolitikk overlatt til markedet vil kun skape den kunsten som de med mest penger vil ønske å løfte fram. Og det vil bare være folk med solid økonomi som kan ta seg råd til å være kunstner. Fordi kunst og kultur trengs for å fortolke, kritisere og utvide verdensbildet vårt er det et demokratisk poeng at markedet ikke skal rå.⁴

I arbeidsprogrammet er det formulert litt ulikt, der legg ein vekt på at det er kulturformene utan kommersielt potensial som skal gjerast synlege, ettersom kommersialiseringa svekkjer dei.

Raudt meiner at kommersialisering av kultur bidrar til å svekke dei kulturformene som ikkje har det største publikummet. Kulturformer utan kommersielt potensial, må gjerast synlege mellom anna ved langt meir støtte frå Norsk Kulturråd til kulturuttrykk knytt til minoritetar, ungdom og andre grupper.⁵

Men budsjettframlegget inneheld også det at kunst og kultur trengst for å fortolka, kritisera og utvida verdsbiletet vårt – det er ikkje berre kvantiteten ikkje-kommersielle kulturuttrykk som er viktig, men også kvalitetar ved dei.

Kulturminister Trine Skei Grande la 23. november i fjor fram ei ny kulturmelding, Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida. Her kan vi i opningsavsnittet lesa at

Kunst og kultur er ytringar med samfunnsbyggjande kraft, og kulturpolitikken skal byggje på ytringsfridom og toleranse. […] Noreg står framfor ei stor økonomisk omstilling som vil krevje nytenking på mange felt, både i privat og offentleg sektor. Kreativitet er ein drivar for innovasjon og kan medverke til å styrkje den internasjonale konkurransekrafta vår. Kulturpolitikken skal vere med på å fremje læring og skaparkraft.⁶

Her vil eg spørja om det ikkje også er slik at det finst, og bør finnast, kunst og kultur som ikkje har samfunnsbyggjande kraft. Vonleg strekk ytringsfridomen og toleransen seg også til slikt. Målsetnaden om at kunsten skal styrkja norsk økonomisk tevlingsevne kjem att fleire gonger i teksten, til dømes slik:

Ein godt innretta kunstnarpolitikk er ei investering i nyskapinga som er nødvending for at vi skal etablere nye jobbar og finne nye løysingar framover.

eller slik:

Noreg har talent, innhald og produksjonar som held eit høgt internasjonalt nivå. Men samanlikna med dei nordiske nabolanda våre har vi framleis eit potensial for å utnytte dette meir til inntektsgivande verksemd.

Så kan ein tenkja seg at kritikken frå venstre må vera at den opprørske, kritiske, antikapitalistiske kunsten må få offentleg støtte, slik at den overlever mot den kommersielle kulturindustrien. Den reine kunsten, den som ikkje ser til innteningspotensial eller bryr seg om å fremja jobbskaping og moderne løysingar, den er det vel vi må syta for. Men er det verkeleg slik at det kritisk kunst som bed oss fortolka verda på nytt ikkje får støtte frå marknaden og dei med mest pengar?

Klassekampens kunstkritikar Tommy Olsson oppsummerte kunståret 2018 med å skriva om Banksys sjølvdestruerande måleri og ­«analpluggnomen» som vart plassert i ei rundkøyring i Gamlebyen i Oslo. Båe døme på kritisk kunst som skal hjelpa oss å fortolka verda på ein ny måte, men som vart kjende fordi nokon betalte millionar for måleriet til Banksy før det byrja å makulera seg sjølv – og auka i verdi, og fordi Christian Ringnes kan betala seg fram for å få plass til verka han eig i Oslo. Julenissen med ein rompedildo vart presentert av ein Johan Andresen som i fylgje Dagbladet framsto pønka fordi han kalte forsamlinga som var møtt fram «motherfuckers».

Samtidig prøvde jeg fortvilt å slå vekk en paranoid tanke: Muligheten for at Paul McCarthys «Santa» var blitt kjøpt inn på pur faen. At den var kjøpt for å provosere frem kvalme og harme hos dem som er profesjonelt pripne og morsomme når de blir opprørt. Og at beistet så ble plassert midt i veien for å irritere livskiten ut av dem som tar denne veien når de kjører bil til jobben hver morgen. En saftig rød langfinger til alle som tror de er noe fordi de jobber, og derfor ser ned på de utstøtte sjeler som bare eier usannsynlig masse greier og har ubegrensede midler. Motherfuckers! Føkk janteloven! […] Det er altså, nesten uten unntak, et særdeles dårlig tegn når representanter for stat og kapital – de som besitter reell makt, tilegner seg antikapitalistiske strategier. Ikke primært fordi manglende kjennskap til de opprinnelige referansene kortslutter potensialet for noe annet enn posering, men fordi konsekvensen av en herskerklasse som dyrker ungdommens aggresjon historisk sett indikerer, vel, den snare etableringen av et diktatur. Makt i sin aller reneste form.⁷

Eg tykkjer Olsson har mykje rett her, og dette er jo ikkje ein trend i vår lokale andedam. Den danske kunsthistorikaren Mikkel Bolt Rasmussen skriv om samtidskunst i boka After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Der peiker han på at

Den relative autonomien som kunst og akademia har hatt dei siste 200 åra er under eit valdsamt press, både innanfrå og utanfrå. Innanfrå pressar løftet om lukke kunsten til avantgardistiske overskridingar eller revolusjonær deltaking i dei pågåande kampane mot makt og kapital. Utanfrå trugar kulturindustrien med å snu kunsten opp-ned som ein utvida deltakande opplevingsøkonomi. Når det kjem til akaemia er omdanninga av utdanning, forsking og kunnskap til varer nesten fullført. […] Etter at Berlin-muren fall, og serleg sidan slutten av 1990-talet, har kunstmarknaden ikkje berre gått mot å få hegemoni i samtidskunsten, men samtidskunsten har også vorte del av ein utvida opplevingsøkonomi, der kunsten har blanda seg saman med kulturturisme, popkultur og gentrifisering. Eksplosjonen i talet på biennalar og reisinga av det eine museumet meir spektakulært enn det andre er dei mest synlege uttrykka på denne utviklinga. […] Samtidskunst er ikkje lenger berre ei forskings- og utviklingsavdeling i avansert kapitalisme. Det er i staden for vorte ein altomfattande opplevingsøkonomi på nivå med reklame, mote, musikk, TV og spel.8

Samtidskunsten, det ein gjerne ser for seg som kunsten med minst kommersielt potensial, med størst rom for kritikk og ny fortolking, den har berre vorte ein del av ei opplevingsøkonomi, hevdar Rasmussen. Den revolusjonære, eller kritiske, eller antikapitalistiske, kunsten vert teke inn i galleria og institusjonane, og kjøpt av verdas rikaste. Det sjølvstendige og uavhengige i kunsten er med på å gjera kunsten verdifull, det er eigentleg det som gjer objekta til kunst og til noko ein kan investera i.

Spørsmålet venstresida står andsynes er eigentleg kva vi vil med ein kulturpolitikk. Er det berre å auka løyvingane? Bør kulturpolitikk ha målsetjingar om å styrkja Noregs økonomiske tevlingsevne eller marknadsføringa av Noreg i utlandet? Er det likegyldig kva kultur som får støtte, så lenge kulturlivet er mangfaldig og rikt?

Eg tykkjer dette er vanskelege spørsmål, og det enklaste er kanskje å berre ynskja seg meir pengar til bibliotek, kunstnarstipend og meir pengar til friviljug kulturarbeid. Eg skulle likevel vona at målsetnaden om å skapa ei ny arbeidarkultur fekk meir merksemd. Kva vil det seia å attreisa arbeidarkulturen? I den flotte antologien Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp har Anne-­Marit Godal og Leif Høghaug samla 100 arbeidardikt i vid tyding. Dei avsluttar etterordet slik: «Dette er sanninga om nederlaget. Thranittarrørsla tapte, dei franske kommunardane tapte – men i tapet finst kimen til den komande revolusjonen. Sanninga om nederlaget er sanninga om ein kunst: kunsten å snu nederlag til siger.» ⁹

Eg er i utgangspunktet heilt samd. Og vi har stort sett nederlag å læra av. Likevel, det å læra av fortida og tidlegare nederlag er ikkje akkurat utan risiko. Nostalgi og romantisering er ikkje ukjent på venstresida, der ein kan oppleva at spørsmål om historiske vegval i soga til arbeidarrørsla/sosialismen/kommunismen kløyvar oss opp til stadig mindre grupper. Det finst knapt eit standpunkt som ikkje er representert blant nokon på venstresida. Og då må eg nesten telja med folk som Mikkel Bolt Rasmussen, som helst vil avskaffa heile venstresida.

Motstandarane våre, fiendane våre meiner dei er i ein kulturkrig. Utan at vi finn ut av kva vi faktisk vil med kulturpolitikk, med kunst, med dei fellesskapa vi ynskjer å byggja er eg redd vi vert ståande med vått krut.

Sluttnoter

1. Raudt. (u.d.). Raudt. Henta 9. januar, 2019 frå Kultur: https://rødt.no/kultur

2. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 85

3. Raudt. (2014). Raudts prinsipprogram. Oslo: Raudt, s. 30.

4. Raudt. (2018). Fordi det er mulig – alternativt statsbudjett 2019. [Oslo]: Raudt, s. 33.

5. Raudt. ([2016]). Raudt sitt arbeidsprogram 2017-2021. [Oslo]: Raudt, s. 84.

6. Kulturdepartementet. (2018). Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida (Meld. St. 8 2018-2019). Oslo: Det kongelege kulturdepartement.

7. Olsson, T. (2019, januar 8.). Å vanne det ut en gang til. Klassekampen.

8. Rasmussen, M. B. (2018). After the Great Refusal: Essays on Contemporary Art, Its Contradictions and Difficulties. Winchester: Zero Books.

9. Godal, A. M., & Høghaug, L. (Red.). (2018). Alt skal bli forandra. Snart – 100 norske dikt om fellesskap og kamp. Oslo: Res Publica, s. 249.

 

Få saker vekker større engasjement og følelser enn skolestruktur og lokalsjukehus. Sjøl i Oslo er det opphetede ordskifter om framtida til Ullevål sjukehus, til tross for at tjenestene eventuelt skal flyttes knappe to kilometer. Da er det kanskje ikke så rart at lokalisering av sjukehus i områder av landet med betydelige avstander og værutfordringer, kan få partene til å bruke svært sterke ord om hverandre. På Helgeland – helt midt i Norge – foregår det nå en interessant og spennende prosess om hvorvidt tre mindre lokalsjukehus skal samles til et stort. Hva kan sosialister lære av lokaliseringsdebatten på Helgeland for å hindre at det beste blir det godes fiende?

Av Margit Steinholt,
jobber som lege og er spesialist i fødselshjelp og kvinnesjukdommer. Kommunestyrerepresentant for Rødt i Alstahaug kommune.

Jeg er gynekolog, legespesialist i kvinnesjukdommer og fødselshjelp, og har jobbet i Nord-Norge siden 1986. Det meste av tida har jeg vært på Helgeland, men også på sykehusene i Bodø og Tromsø. Helgeland strekker seg fra grensa mot Trøndelag i sør og til Saltfjellet i nord. Træna ligger 33 nautiske mil vest i havet. I øst ligger Børgefjell og Hattfjelldal som grenser mot Sverige. Befolkninga er omtrent 78 000, og av disse bor omlag 50 000 personer i byene Brønnøysund, Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Resten lever på øyer som Vega og Løkta, i fjordarmer som Sjona og dalfører som Plurdalen og Varnträsk.

For 20 år sia var det tre relativt likeverdige lokalsykehus på Helgeland, i Sandnessjøen, Mosjøen og Mo i Rana. Etter foretaksreformen i 2001 har sykehuset i Mosjøen sakte, men sikkert, mistet de fleste akuttfunksjonene, inkludert kirurgi og fødetilbudet. Det er fødeavdelinger i Sandnessjøen og Mo i Rana med ca. 300 fødsler per år hvert sted. I tillegg er det ei lita jordmorstyrt fødestue i Brønnøysund. Der blir det født 30 -40 barn i året. I samme tidsrom har veiene på Helgeland gjennomgått ei voldsom oppgradering. Det er bygd to store tunneler gjennom Korgfjellet og Toven. Dette har redusert kjøretida, og ikke minst risikoen ved å kjøre på smale veier vinterstid, mellom triangelet Sandnessjøen – Mosjøen – Mo i Rana betydelig. Det er derfor ikke unaturlig at bedre kommunikasjon blir et argument for å samle tjenester.

Medisinsk utvikling

Den medisinske utviklinga har vært formidabel siden jeg begynte som turnuslege i Sandnessjøen i 1986. Hjerteinfarkt behandles med «plumbo» allerede i ambulansen før pasienten flys til UNN i Tromsø for å få staket opp blodårene i hjertet. For 30 år siden kunne vi bare gi smertelindring og nitroglyserin for deretter vente og se om pasienten overlevde. Dersom hen sto det over, var det som regel med stor hjertesvikt fordi deler av pumpemuskelen var skadet for alltid.

Et annet gjennombrudd er behandling av magesår. Som ung lege var jeg med på heltemodige operasjoner der deler av magesekken ble tatt bort. Pasienten ble ofte bedre etter inngrepet, men måtte leve resten av livet på diett og med fysiske bivirkninger. Nå veit vi at det er en bakterie som gir magesår, og pasienten behandles effektivt og godt med en antibiotikakur. Det er heldigvis ikke lenger behov for store og risikable operasjoner.

Svangerskapsavbrudd har på 15 år forandret seg fra å være et kirurgisk inngrep med narkose og utskrapning til at 95 % av abortene skjer ved at den gravide tar tabletter som får kroppen til å støte ut graviditetsproduktet. Kvinnene slipper innleggelse på sjukehus, og mange velger å gjennomføre aborten heime. Dette er et utrolig framskritt som har redusert risikoen for alvorlige komplikasjoner betydelig. Ikke minst er kvinnene sjøl svært fornøyde.

Det er ikke bare magesår, hjerteinfarkt og aborter som har fått ny og bedre behandling. Mulighetene for å stille tidligere diagnoser gjør at dødeligheten har gått ned for mange kreftsjukdommer. I tillegg får flere eldre tilbud om avansert behandling der en tidligere hadde strenge aldersgrenser. Dette har medført at det medisinske behandlingstilbudet også er blitt mer spesialisert. For 30 år siden kunne en kirurg gjøre både hoftenagling, tarmoperasjoner og keisersnitt. Nå er jobben fordelt på tre forskjellige spesialister; ortopeden, tarmkirurgen og gynekologen. Antall leger og spesial­sykepleiere for å ta seg av den samme pasientbefolkninga har derfor økt betydelig. I tillegg har nasjonale helsemyndigheter laget retningslinjer for hvilke faggrupper som skal være på vakt til enhver tid, samt hvor ofte blant annet leger kan gå døgnvakter. Dette øker også behovet for personellressurser. I dag anbefales det at det skal være to jordmødre tilstede på en vanlig fødsel. For 20 år siden var det tilstrekkelig med en jordmor og en barnepleier. I mitt fag felt, fødselshjelp, er jeg sikker på at fødekvinnene er glade for at det ikke er en lege som opererer hofter som blir tilkalt dersom noe haster på fødestua! All ære til de «gamle» kirurgene som kunne alt, men det er ingen tvil om at spesialiseringa i medisinen kommer pasientene til gode.

Et siste eksempel er kreftbehandling. Nå er de fleste planlagte kreftoperasjoner ­samlet på universitetsklinikkene. Det gir bedre overlevelse og mer likeverdig behandling av alvorlig sjuke pasienter. Oppfølging og celle­giftkurer kan derimot gjerne skje på lokalsjukehuset. Da kan pasienten slippe lange reiser, og være nærmest mulig heime i ei krevende rekonvalesenttid.

Kvinnehelse

De siste tiårene har det skjedd ei betydelig sentralisering av fødsler i Norge. I 1979 var det 95 fødeinstitusjoner i Norge. I 2018 var tallet 45. Samtidig har antall barn som dør innen i løpet av første leveuke (inkludert dødfødte) gått ned fra 4,9 /1000 fødte til 1,3/ 1000 fødte. Det er altså ikke blitt farligere å føde i Norge sjøl om doktorgraden til Hilde Engjom viser at risikoen for transportfødsler har økt med lengre reisevei til fødestue/avdeling.

Parallelt med sentralisering av fødsler går fruktbarheten i Norge ned. I 2017 var antall barn per kvinne i fruktbar alder 1,62. For at befolkning skal opprettholdes bør antall barn per kvinne være 2,1. Fortsetter utviklinga med lave fødselstall, vil antall døde overstige antall fødte. Befolkninga vil dermed gå ned dersom ikke innvandring øker betydelig. Med dagens Storting er det neppe et realistisk scenario.

Kvinnehelse har tradisjonelt vært sett i sammenheng med reproduksjon, ivaretakelse av kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel. Helsetjenester rettet mot unge kvinner retter seg hovedsak mot uønska svangerskap og forebygging av kjønnssjukdommer. Staten dekker for eksempel utgifter til prevensjon for aldersgruppa 16 -21 år.

Kvinner lever imidlertid mesteparten av sine liv uten å være gravide eller å skulle føde, men i diskusjoner om nærhet til behandling er det som oftest de dramatiske fødselshistoriene som får søkelys og oppmerksomhet. Sjelden eller aldri skrives det artikler og facebookoppslag om kvinner med blæreframfall, urinlekkasje eller eggstokkreft. I tillegg rammes kvinner av de samme sjukdommene som menn, dvs. lungekreft, hjerteinfarkt, diabetes, høgt blodtrykk og psykiske lidelser. Akutt psykiatri er helsevesenets stebarn som dessverre får liten eller ingen oppmerksomhet.

Helgeland 2025

De tre lokalsjukehusene i Mosjøen, Sandnessjøen og Mo i Rana er organisert i foretaket Helgelandssykehuset HF. Styret i Helse Nord startet i 2013 en prosess for å planlegge framtidas spesialisthelsetjeneste på Helgeland, og prosjektet har fått navnet Helgelandssykehuset 2025. I likhet med sjukehusdiskusjoner ellers i landet, vekker dette et enormt engasjement lokalt.

Det er imidlertid interessant at svært man­ge­, inkludert fagfolk og lokalbefolkning, mener at dersom spesialisthelsetjenesten skal være bærekraftig i tiår framover, må ressursene samles i et felles sjukehus – ikke spredt rundt på tre mindre som i dag. Dette er jeg helt enig i. Alternativet er en gradvis nedbygging der vi kan ende opp med Bodø eller Namsos som nærmeste fullverdige sjukehus. Jeg er ikke i tvil om at det er lettere å rekruttere jordmødre til ei fødeavdeling med 700 fødsler i året enn til ei avdeling med 300. Ei større fødeavdeling gir rom for å ansette flere gynekologer som dermed kan gi et bedre tilbud til kvinner som har sjukdommer som ikke gjelder svangerskap eller fødsel. Ei større fødeavdeling vil gi grunnlag for at Helgeland kan ha si egen barneavdeling med barneleger i døgnvakt. Det vil gjøre fødslene enda tryggere, og sjuke nyfødte trenger ikke å bli sendt i helikopter til Bodø når noe haster.

I tillegg vil et stort felles sjukehus gi Helgeland muligheten til å bygge ut et sengebasert psykiatritilbud samlokalisert med den øvrige spesialisthelsetjenesten. I dag må psykotiske pasienter sendes med politieskorte i 6–7 timer i bil for å komme til Bodø. Det er uverdig og uholdbart for de mest sårbare av alle pasienter, men deres stemme høres sjelden i opphetede sjukehusdiskusjoner.

Uenigheten på Helgeland står i all hovedsak rundt lokalisering: Skal sjukehuset ligge i den største byen Mo i Rana, siden stedet i utgangspunktet har god infrastruktur, eller skal sjukehuset legges noenlunde på midten av Helgeland for å være mest mulig tilgjengelig for alle som bor i regionen? Diskusjonen går høgt både i lokalaviser og sosiale medier, og skillelinjene følger i all hovedsak geografien: De som bor på Mo mener det er åpenbart at sjukehuset skal bygges der, mens befolkninga sør for Korgfjellet mener Mo i Rana ligger for perifert i forhold til resten av Helgeland. De om lag 15 000 personene som bor på Sør-Helgeland og øyene utafor Sandnessjøen vil, om Mo i Rana blir valgt, få landets lengste reisevei til sjukehus.

Pasienten i sentrum

Helsetjenesten er til for pasientene, og i lokaliseringsdiskusjoner må tilgjengelighet og kvalitet for sjuke og skrøpelige være hovedsak. Det hjelper lite med kvalitet dersom sjukehuset ligger for langt unna. Likedan er nærhet ingen garanti for kvalitet dersom fagmiljøene er for små eller ikke eksisterende.

Som sosialister har vi et spesielt ansvar for å se en sak fra flere sider, ikke minst er vi skolert i å se samfunnsmessige og økonomiske sammenhenger. Vi skal tale de svakeste sin sak, og i helsespørsmål er det pasienter og pårørende som trenger vår solidaritet. Jo, det er viktig med arbeidsplasser i kommunen, men sjukehusutbygging er ikke det samme som byutvikling. Sjukehus er en del av den infrastrukturen som skal legge til rette for at folk kan bo, arbeide og leve også utafor de store bysentrene. Tilgjengelighet er også et klassespørsmål. Velstående mennesker finner alltids en utvei siden det er fritt sjukehusvalg for mange tilstander. For ungdom, innvandrere og andre med dårlig råd, kan det bety allverden at ungen din får behandling på et robust lokalsjukehus i relativ nærhet til heimen din, i stedet for at du må på en kronglete flyreise.

Ressursfordeling

Som sosialister må vi ta inn over oss at Norge (som Europa forøvrig) vil komme til å mangle arbeidskraft i tiåra som kommer. Derfor må personellressursene i helsevesenet fordeles der de gjør mest nytte for seg. 90 prosent av alle akutte sjukdommer håndteres av primærhelsetjenesten, og slik det ser ut nå, er det nettopp kommunene som kommer til å mangle flest sykepleiere, jordmødre, helsefagarbeidere og leger. Kapasiteten i spesialisthelsetjenestene må planlegges og dimensjoneres slik at de ikke stjeler ressurser fra kommunene. Ingen er tjent med at pasienter blir overbehandlet.

Som sosialister må vi være i stand til å diskutere hvilke samfunnsmessige investeringer som gir best og mest helse. Skolemat og trygge gangstier vil kunne forebygge overvekt, høgt blodtrykk og diabetes hos barn og unge. Det vil gi flere gode leveår for individet, men også spare samfunnet for utgifter til medisiner og behandling når barnet er blitt 60 år. Dette er ikke rakettforskning, men svært vanskelig å argumentere for siden helsegevinstene tas ut mange år seinere. Skolemat er ikke sexy – blålysmedisin er det. Dessuten er det kommunene som har ansvaret for forebyggende tiltak som gangveier og skolemat, og alle veit at kommuneøkonomien dessverre er skral mange steder. Det er kanskje på tide å diskutere ett felles forvaltningsnivå for all helsetjeneste i Norge?

Det store bildet

Det er få saker som vekker så mye følelser og engasjement som skole og sjukehus. Helgeland er et eksempel på hvor krevende debatten kan bli når det gjelder lokalisering og verdivalg, men også hvor framtidsretta en slik debatt kan være når lokalbefolkning, fagfolk og politikere diskuterer sammen.

Som lege, tillitsvalgt og lokalpolitiker har jeg deltatt i og observert mange slike diskusjoner. Det mest sørgelige er når debattanter går i skyttergravene og blir der – også lenge etter at avgjørelser er tatt.

Norge har en av verdens beste helsetjenester. Den er godt demokratisk fordelt på ei av verdens friskeste befolkning. Og som vi ser førte ikke sentraliseringa av fødesteder til økt dødelighet; snarere tvert imot. For kvinner generelt er helsetilbudet blitt mye bedre enn det var på 1970 og 1980-tallet. Det er uomtvistelig for kort liggetid på landets barselavdelingene, men reduksjonen skyldes krav til innsparinger på driften, ikke sjukehusstrukturen i seg sjøl.

Spesialisthelsetjenesten er en del av det store puslespillet som skal gi folk mest mulig trygghet i livene uansett hvor de bor eller hvilket samfunnssjikt de tilhører. Håpet mitt er at vi som sosialister bruker skoleringa vår og evner å se det store bildet – også når det river i «lokalmuskelen». Det er ikke lett, men øvelse gjør mester!

Sluttnoter:

1. Engjom, H: «Reiseavstand og fødselsstad påverkar utkome for mor og barn» Ph.d UiB 2018

2. Statistisk sentralbyrå: www.ssb.no/statbank/table/07401/

3. Helgeland 2025 https://helgelandssykehuset.no/seksjon/Helgelandssykehuset2025/Sider/Helgelandssykehuset-2025.aspx

 

Bankene forteller deg at det haster med å starte med pensjons­sparinga, det er aldri for tidlig å tenke på pensjon. Politikerne snakker om at vi lever lenger og må jobbe lenger. Beskjeden er til deg: Du må ta ansvar. Du må jobbe hardt og lenge. Du må spare mye og ta ansvar for deg sjøl. Dagens Næringsliv har en annen melding ­– de etterlyser et pensjonsopprør.

Foto: Gudmund Dalsbø
Av Jorunn Folkvord,
sitter i Rødts faglige utvalg. Hun er tillitsvalgt i Utdanningsforbundet og sitter i styret til Forsvar offentlig pensjon.

Det er ikke rart at mange blir stående forvirra igjen mellom bankenes sparereklamer og lure på hva det hele handler om. Denne artikkelen tar for seg noen av de vanligste pensjonsbudskapene du finner i massemediene, og forklarer hva som er hva.

Lever vi lengre enn før?

Et kjapt søk med en selvvalgt søkemotor på internettet viser at «vi lever lenger enn før» gir treff på en romslig mengde nettsteder, fra avisa Nordlys, tenketanken Minerva og forskning.no, til Klassekampen, Vi over 60 og Universitetet i Bergen. At den gjennomsnittlige levealderen øker får vi også bekreftet av offentlig statistikk, alt fra Statistisk Sentralbyrå¹ til Verdens Helseorganisasjon² gir entydige positive svar.

Det neste spørsmålet er selvfølgelig: Hvem er «vi»? Det er lett å tenke seg at «vi» inkluderer alle, men gjennomsnittsverdier betyr også at noen er over og noen er under midten. Det er absolutt ikke likt for alle.

Manifest analyse gir oss tall som rett og slett er ganske triste – for noen av oss³. Tallene viser helt klart at noen grupper er langt mer «vi» enn andre grupper når det gjelder økning i levealder. Blant kvinnene er markedsanalytikere (+3 år) og ingeniører (+2,5 år) mest «vi». De som er litt mindre «vi» er omsorgsarbeidere (+0,4 år) og renholdere (+ 0,2 år). Servicepersonell i hotell og restaurant er ikke «vi» i det hele tatt – de lever kortere enn før.

Blant mennene er advokater, jurister og dommere mest «vi» (+ 1,9 år), yrkessjåførene er blant de som er minst «vi» (+ 0,5 år). Mannlige renholdere er absolutt ikke «vi», de lever 0,4 år kortere enn før. Tallene viser endring fra perioden 2004-08 til 2009-2013.

Det er ingen overraskelse at arbeidsfolk med tunge fysiske yrker lever kortere enn akademikere med heve-og-senke-pulter, treningsrom og kaffemaskin på jobben. Dette er godt kjent og dokumentert. Men det er viktig at vi minner oss sjøl om dette ofte, for det er nettopp økningen i gjennomsnittlig levealder som er den viktigste begrunnelsen for endring i folketrygden.

Det du må vite for å forstå dette med pensjon, er at den som ikke klarer å øke lengden på sin egen yrkesaktive alder i tråd med den gjennomsnittlig økninga i levealder vil få mye lavere pensjon enn tidligere. Pensjonsreformen er navnet på endringene i folketrygden, og det er en sparereform. Vi som betaler innsparinga er alle vi som ikke klarer jobbe lenge nok – og vi er faktisk flesteparten. De av oss som har de aller tyngste jobbene, er ikke bare de som dør først, det er også de som tjener minst. De som er friskest og klarer å jobbe lenger enn snittet, belønnes med ekstra høye pensjoner – som om ikke god helse og et langt yrkesliv ikke er belønning nok i utgangspunktet.

Jobber vi ikke lenge nok?

Det at mange av oss lever lenger enn før hadde tydeligvis ikke vært et problem hvis vi bare hadde passet på å jobbe lenge nok. Lenge nok etter pensjonsreformens logikk, betyr at dagens 50-åringer må jobbe til de er minst 69 år for å få samme pensjon folk tidligere fikk ved 67 år.

For å få folk til å bli med på denne argumentasjonen må de som har bestemt dette først overbevise oss om at vi blir pensjonister tidligere enn vi burde, og at det er enkelt å velge og fortsette i jobben utover pensjonsalderen. Vi skal overbevises om at vi ikke er modne for pensjonering ved 67 år, at det nærmest er naturstridig å «gi seg» så tidlig.

Da pensjonsreformen ble vedtatt i 2005 ble det sagt igjen og igjen at det ikke ville være mulig å fortsette med pensjonering ved 67 år, alle måtte jobbe lenger. I 2005 var det bare to land i Vest-Europa som hadde en pensjonsalder på 67 år⁴. Bare to! Norge og Island. De aller fleste andre land hadde 65 år som pensjonsalder! Det var forventet at folk jobbet kortere enn hva vi gjorde i Norge.

I årene som har gått siden 2005 har pensjonsalderen blitt hevet eller foreslått hevet til 67 år i mange av disse landene. Dette har ført til massive protester mange steder, men endringene har stort sett blitt presset gjennom. Hvorfor har det ikke vært massive protester mot pensjonsreformen i Norge? Det er en spennende historie, men den får dessverre ikke plass i denne artikkelen.

Alle kan ikke velge å jobbe lenger

Poenget er at dette ikke handler om hva som er eller var pensjonsalderen, ei heller handler det om hvor vi lenge vi jobber – det handler om å bygge opp en argumentasjon som rettferdiggjør store kutt i pensjonene. Det snedige er at i den nye folketrygden ser det ut som om du selv velger å få lavere pensjon, for hvis du går av ved pensjonsalderen og straffes med lavere pensjon er det ditt eget valg – ingen tvinger deg.

Pensjonsreformen har utradert problemer som kroniske sykdommer, utslitte ledd, dårlige rygger og alvorlige ulykker – det klare budskapet er at det bare er å velge å fortsette å jobbe. Hvis vi ser på tallene for når det er vanlig å forlate arbeidslivet i Norge ser vi en helt annen historie.

I 2005, da budskapet var at vi ikke kunne slutte å jobbe ved 67 år, var gjennomsnittlig avgang fra arbeidslivet 63,1 år⁵. I en FAFO-rapport fra 2017⁶ finner vi forventet pensjoneringsalder for ulike yrkesgrupper i kommunesektoren i Norge, forutsatt at man fortsatt er i jobb ved fylte 50 år. Hjelpepleiere og renholdere ligger på 59,9 år, barnehagelærere ligger på 59 år, fagarbeidere og transportarbeidere ligger på 60,2 år.

I alle disse gruppene er gjennomsnittlig avgangsalder under 62 år, det betyr at de gjennomsnittlig går av med uførepensjon. Jobben de har hatt har slitt dem ut. Hvordan skal disse menneskene klare å jobbe lenger? Hvilket valg har de? Eller skal vi si: Hvilket valg har vi? Ferske tall fra SSB viser at i underkant av 30 % av aldersgruppa 62–67 år er helt eller delvis uføre⁷. Ingen av oss kan vite hvilke kort livet gir oss, og arbeidsuførhet er det rett og slett ganske vanlig å bli tildelt.

Hvis den faktiske motivasjonen bak pensjonsreformen hadde vært at så mange som mulig skulle stå lenger i jobb, så kunne det åpnet for masse flott reformer. Tenk på din egen arbeidsplass og hvilke endringer som må gjøres for at flere skal kunne slippe å forlate arbeidslivet som uføre og utslitte. Mange vil nok tenke at bedre bemanning, kortere dager, mulighet til trening, tilgang på fysioterapeut og gode pauserom hadde vært en god plass å starte. Men dessverre er ikke friskere arbeidere som har et godt og langt arbeidsliv målet, målet er å senke fellesskapets pensjonsutgifter. Det kommer vi tilbake til når vi ser på hvem som tjener på dette.

Er det virkelig eneste utvei å kutte i pensjonene?

Nå har vi sagt at ikke alle lever lengre og at ikke alle kan jobbe lengre, men vi må vel akseptere at vi må få ned pensjonsutgiftene? Eldrebølgen kommer jo, og det vil bli helt umulig å finansiere alle pensjonene. Dette går det vel ikke an å vri seg unna? Joda, det går helt fint, og det er gjort grundige beregninger som beviser det.

Våren 2007 publiserte Da Facto en rapport som heter «Om tidligpensjon i det nye pensjonssystemet». Der viser de hvordan et økt skattetrykk på rundt 3 % vil være nok til å dekke de økte kostnadene folketrygden vil ha med eldrebølgen. Istedenfor å senke utgiftene til fellesskapet, kan vi altså øke inntektene. Dette er jo egentlig ganske logisk, men kanskje folk i Norge ikke vil betale mer skatt?

Gratis helsevesen, utdanning, bibliotek, statistisk sentralbyrå, lekeplasser og kongefamilie er bare noen eksempler på hva vi er villige til å betale skatt for, slik at fellesskapet kan finansiere det. Siden pensjonsreformen er en sparereform betyr det at de fleste av oss vil få lavere pensjon enn før. Skal vi unngå en alderdom i fattigdom må vi sette en del av pengene våre i private spareordninger hos banker og forsikringsselskaper. Men hvor mye må vi spare for å kompensere for det vi taper med pensjonsreformen?

Kredittsjef i Sparebank 1, Endre Jo Reite, sa det enkelt og greit til Dagens Næringsliv (31.12.2016): «Du må spare ti prosent av nettoinntekten din. Da vil du komme ut med rundt 70 prosent av inntekten i pensjon, og sitte greit i det.». Du trenger ikke å være økonom for å se at ti prosent til sparing er mer enn tre prosent i skatt. Nå må det også nevnes at å opprettholde folketrygden på nivået før pensjonsreformen ikke vil gi 70 prosent av inntekten i pensjon, det vil mer gi noe i nærheten av 54 prosent for de fleste.

Nå er det også sånn at de fleste av oss har ikke råd til å spare 2–3000 kr. hver måned. En liten økning i skatten i bytte for økonomisk trygghet i alderdommen, er et bytte som vil være svært fordelaktig for de fleste av oss. Men nok en gang må det nevnes at det er ikke trygghet i alderdommen som er hensikten med pensjonsreformen, hensikten er å senke det offentliges andel av utgiftene til pensjon, det er nemlig svært lønnsomt – for bank- og forsikringsbransjen.

Hvem tjener på at hver og en av oss må bære utgiftene til egen pensjon?

Så har vi kommet til at det er noen som tjener på at du og jeg og alle andre må sette penger i banken hvis vi ikke skal ende opp som fattige pensjonister. Som pensjonist har du tre vanlige inntektskilder: Folketrygden (fra felleskapet), tjenestepensjon (fra arbeidsgiver) og din egen sparing.

Tradisjonelt har folketrygden stått for den absolutt største andelen. For de som hadde minst 40 år i arbeidslivet ville vanligvis folketrygden gitt opp mot 55 % av lønna i pensjon. Hvor stor andel tjenestepensjonen har utgjort, har vært avhengig av mange faktorer. Generelt har tjenestepensjonen vært langt bedre i offentlig sektor enn i privat sektor, for mange har dette vært sett på som en kompensasjon for at lønna i offentlig sektor har vært lavere. Egen sparing er selvsagt ikke en fast størrelse, men ingen blir overraska over at en med lav inntekt har lite eller ingen sparepenger, mens en med høy inntekt har masse penger på konto og i fond.

DNB har en enkel illustrasjon for å forklare hvordan pensjonene ser ut før og etter pensjonsreformen (se ill. under teksten). Her er det reine ord for penga. Budskapet er klart: Du må spare mer! Dette er et unisont budskap fra bankene og forsikringsselskapene, og de konkurrerer hardt om at du skal plassere pengene dine hos akkurat dem. De selskapene som får tak i mest av den private sparekapitalen, min, din og alle andres, får tilgang på mest kapital til å gjøre videre investeringer og spekulere med.

Istedenfor at pengene til pensjonene våre forvaltes av fellesskapet, blir pensjonene våre privatisert. Finansselskapene tar seg også godt betalt for muligheten til å spekulere med våre sparepenger, gebyrer og avgifter sikrer gode inntekter – i tillegg til muligheten til spekulasjon og investering.

Pensjonsreformen har blitt framstilt som en sparereform, men den kunne like gjerne blitt kalt en privatiseringsreform. Da Lov om folketrygd trådde i kraft 1. januar 1967 var det en klar beskjed til folk i Norge om at nå tok fellesskapet ansvar. Fellesskapets penger ble brukt på å gi fellesskapet trygghet i alderdommen, på samme måte som fellesskapets penger hadde bygd jernbane, kraftproduksjon og skoler. Etter andre verdenskrig ble det bygd opp sterke velferdsstater i Europa. Velferdstjenester som alle trengte ble ivaretatt av det offentlige, og dermed holdt unna kapitalens profittjag. Det var brei enighet om at sjukehus, postombæring og barnevern var viktige tjenester for å bygge et godt samfunn, det var ikke en kilde til profitt og berikelse for enkeltpersoner og selskaper.

Nå opplever vi at det går den andre veien. Tjeneste etter tjeneste, sektor etter sektor, blir konkurranseutsatt, og private krefter kaster seg over mulighetene til å tjene store penger. Barnehagebaroner og velferdsprofitører har blitt betegnelser på de som klarer å grabbe til seg av fellesskapets penger. Med pensjonsreformen som ble vedtatt i 2005 har det samme skjedd med pensjonene våre, det har bare ikke skjedd like plutselig. Først i 2025, tjue år etter at den ble vedtatt, vil pensjonsreformen få full effekt – hvis ikke vi klarer å snu utviklinga.

Hva er det som haster?

Haster det med å begynne å spare for å sikre egen alderdom? Nei, det haster med å få i gang et pensjonsopprør som kan sikre alles alderdom. Mange som kan mye om pensjon er lurer på hvorfor ikke opprøret har kommet allerede.

«Nordmenn har gått fra å være forvirret av pensjon til å bli engstelig for hva som kommer, men de er ennå ikke blitt sinte. Hvis de hadde visst hvor mye de trenger å spare til pensjon, hadde de blitt sinte». Dette sier kredittsjef Reite i Sparebank 1 til Dagens Næringsliv (30.12.16). I samme artikkel sier Alexandra Plahte at det er rart at det ikke er et pensjonsopprør. Plahte er seniorrådgiver og leder for pensjon i selskapet Gabler, Steenberg & Plahte.

Både Reite og Plahte ser nok mest på hvordan reformen slår ut for den enkelte, men det er også pensjonseksperter som ser mer samfunnsmessig på det. Harald Engelstad er en uavhengig pensjonsekspert som i tiår har analysert og beregnet pensjoner. Han oppsummerte kort og greit da offentlig tjenestepensjon ble endret for å tilpasses den nye folketrygden: «Vinnerne i den nye pensjonsordningen vil være de som har høy lønn, god helse, en interessant jobb, og som greier å overleve alle omstillinger og som kan jobbe fullt til minimum 67 år, helst til 70. (…) Taperne vil bli de som har de tyngste jobbene og laveste lønningene, og som har behov for å slutte tidligere».

Kort oppsummert/Klar for opprør?

Den gjennomsnittlige levealderen i Norge øker, men den øker mest for de friskeste med høyeste inntekt. For noen av de med de tyngste jobbene og laveste lønningene går faktisk levealderen ned. Det er en sannhet med moderasjoner at «vi» lever lenger.

Det er ingen tiltak i pensjonsreformen som legger til rette for at folk skal kunne stå lengre i jobb enn det de gjør i dag. Derimot har pensjonsreformen grundige tiltak og systemer som sikrer at de som ikke kan jobbe «lenge nok» vil bli straffet hardt økonomisk. De som ­allerede er friskest, lever lengst og har de høyeste lønningene, belønnes med høyere pensjon enn tidligere.

Pensjonsreformen flytter fellesskapets pensjonspenger over til privat sektor og gir banker og forsikringsselskaper mulighet til å berike seg på at alle har behov for økonomisk trygghet i alderdommen. Istedenfor gebyrfri sparing i felleskassa, tvinges vi nå over i individuelle løsninger og må gi store summer til finansselskapene i administrasjonsgebyrer. Mange vil også falle utenfor – de har ikke penger de kan sette av til sparing. Dette er de samme som har aller minst mulighet til jobbe lenge og som tjener minst.

Vi kunne valgt å øke skattetrykket, vi kunne valgt å øke fellesskapets inntekter og holdt pensjon vekk fra kapitalkreftene. Vi kunne valgt strengere bestemmelser i arbeidsmiljøloven for å sikre alle arbeidsforhold som tok vare på folks helse, ikke tok helsa fra dem. Vi kan fortsatt gjøre disse valga, men da trengs det et pensjonsopprør.

Noter

1 https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/dode

2 https://www.who.int/gho/countries/nor/en/

3 Rapport nr. 1/2016: Vinnere og tapere – yrkesgruppers levealder og pensjonsreformens konsekvenser, Manifest tankesmie

4 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

5 4. Norsk arbeidstid i et internasjonalt perspektiv. Notat fra Statistisk sentralbyrå, juni 2007

6 Forventet pensjonsalder innen KS´tariffområde, FAFO 2017

7 https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/statistikker/ufore

 

Når vi diskuterer hvilken betydning etnisk eller nasjonal opprinnelse har på lønnsnivået, er kapitalismens globale ekspansjon og imperialistmaktenes dominans et viktig bakteppe. Samtidig som kapitalismen har spredd seg til hele kloden, har kapitalen blitt sentralisert og konsentrert på stadig færre hender, noe som har ført med seg en ekstrem økonomisk ulikhet i verden.¹

Foto: Guilherme Cunha
Av Ellisiv Rognlien,
bor i Oslo og Warszawa og jobber for EL og IT Forbundet med ansvar for ikke-norskspråklige medlemmer og potensielle medlemmer. Er aktiv på venstresida i Polen og Norge.

En global arbeiderklasse

Den globale arbeiderklassen har aldri vært større – verken totalt eller som andel av verdens befolkning. Samtidig har den delen av nasjonalinntekten som går til lønn blitt redusert siden 1990-tallet i de fleste land – både i rike, framvoksende og fattigere land, men i sterkest grad i de to sistnevnte, ifølge en rapport fra ILO, referert til av Michael Robert på hans blogg.²

Barnearbeid, slavekontrakter, repressive regimer og fagforeningsknusing bidrar til å holde lønnsnivået nede. Tekstilarbeiderne i Bangladesh som jobber for de store vestlige kleskjedene, har en minstelønn på 776 kr. i måneden.³ En gruvearbeider i Kongo som risikerer liv og helse for å utvinne kobolt som brukes bl.a. til mobil- og elbil-batterier, kan tjene 30 kr. på en god dag – men finner du ikke kobolt, får du heller ingen lønn.⁴ Minimumslønna i Qatar er 240 USD i måneden. Bygningsarbeiderne som bygger anleggene til fotball-VM i 2022, får betalt etter hvilket land de kommer fra – og lønnsforskjellene er store.⁵

Rasismen som ideologi oppsto som ledd i et forsøk på å rettferdiggjøre slavehandelen med mennesker fra Afrika. Ulike former av rasistisk ideologi har ledsaget kolonialismen og seinere den post-koloniale imperialismen. Rasisme, etnisk og nasjonal diskriminering er med på å definere situasjonen også for arbeidstakere i rike, vestlige land som skiller seg fra majoritetsbefolkningen.

Konkurranse

Arbeidskraftas verdi defineres av Karl Marx som den «samfunnsmessig nødvendige arbeidstid» som går med til å reprodusere denne arbeidskrafta. Altså den tida som i en gitt historisk og geografisk sammenheng, går med til å produsere de varer og tjenester arbeideren trenger for å overleve og for å være i stand til å fortsette å gå på jobb og selge arbeidskrafta si. Hva som er arbeidskraftas reelle pris, altså lønnsnivået, avhenger av historiske og samfunnsmessige faktorer og ikke minst av styrkeforholdene mellom klassene.

Kapitaleierne er interesserte i konkurranse, også innad i arbeiderklassen, mellom ulike grupper, og helst helt ned på individnivå (individuell lønnsfastsettelse), for at arbeiderne skal underby hverandre. Kapitalistklassen søker mulighet til ekstra utbytting og underbetaling av ulike grupper av arbeidere ved å presse ned lønningene under gjeldende lønnsnivå. Mange ulike grupper har historisk vært forsøkt brukt på denne måten – nye arbeidere hentet inn fra landsbygda, ufaglærte, kvinner, ungdom og migranter.

Samtidig forsøker utbytterklassen å få arbeiderklassen til å knytte seg ideologisk til kapitalismen og å så splid mellom ulike grupper av arbeidere. Nasjonalisme er et av de viktigste virkemidlene for å skape en falsk enhet mellom utbytter og utbytta, illusjonen om en nasjonal fellesinteresse på tvers av klassene.

Karl Marx drøftet «det irske spørsmålet» i flere artikler og brev på 1860-tallet, der han beskrev fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, og hvilken virkning dette motsetningsforholdet hadde på den engelske arbeideren:

Overfor ham [den irske arbeideren] ser han [den engelske arbeideren] seg som medlem av den herskende nasjon og gjør seg nettopp derfor til et verktøy for sitt aristokrati og sine kapitalister mot Irland, og befester dermed deres herredømme over seg selv. Han hegner om religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot ham. Han forholder seg til ham omtrent som de fattige hvite gjør til de svarte i tidligere slavestatene i USA.

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert ved hjelp av pressa, prekestolen, vittighetsbladene, kort sagt alle midler den herskende klassen har tilgjengelig. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklassens avmakt, til tross for dens organisering. Den er hemmeligheten bak kapitalistklassens opprettholdelse av sin makt. Dette er sistnevnte fullt bevisst.⁶

Lønn i Norge

Statistisk sentralbyrå (SSB) har publisert en statistikk over de 30 yrkene i Norge som hadde flest arbeidstakere med innvandrerbakgrunn (totalt antall, ikke andel) pr. september 2016.⁷ Statistikken omfatter antall arbeidsforhold og gjennomsnittlig månedslønn, fordelt på ansatte uten innvandrerbakgrunn og innvandrere etter region-/verdensdelbakgrunn. Statistikken omfatter også yrker som administrerende direktører, leger, sykepleiere og lærere, men jeg drøfter ikke disse her, da andelen arbeidstakere med innvandrerbakgrunn i disse yrkene er lav, selv om totalantallet er på flere tusen.

Denne statistikken, basert på et gjennomsnitt av alle de 30 yrkene, viser at arbeidstakere med fødested i Asia (inkludert Tyrkia) tjente 82 prosent av det befolkningen utenom innvandrere gjennomsnittlig hadde i lønn (hhv. 36 100 og 44 200 kr. i måneden). Tilsvarende tall for ansatte med bakgrunn fra Afrika og Øst-Europa var hhv. 77 prosent og 78 prosent (34 000 og 34 500 kr.). På samme måte som hoveddelen av forskjellen mellom kvinne- og mannelønn utgjøres av at arbeidsmarkedet er delt mellom såkalte kvinne- og mannsyrker, er det også en tendens til at arbeidstakere med innvandrerbakgrunn er konsentrert i enkelte bransjer og yrker, som ofte er blant de lavest lønte.

Av de 30 yrkene som er med i denne statistikken har 10 yrker en andel arbeidstakere som ikke er født i Norge på over 30 prosent. Dette gjelder renholdere i bedrifter, malere og byggtapetserere, hjelpearbeidere bygg, operatører innen næringsmiddelproduksjon, kjøkkenassistenter, servitører, kokker, gatekjøkken- og kafemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, samt bussjåfører og trikkeførere. Alle disse yrkene ligger lavt på lønnsskalaen, de fleste langt under gjennomsnittslønna i Norge på det gitte tidspunktet (43 300 kr. i måneden). Lavest ligger gatekjøkken- og kafemedarbeidere med 26 300 kr. i måneden – altså kun 61 prosent av det aktuelle gjennomsnittet. Noen av de lavest lønte yrkene i denne statistikken har først det siste året vært omfattet av allmenngjøring av tariffavtalen (overnatting og servering), og det vil være interessant å se hva dette vil bety for lønnsnivået i denne bransjen i framtida.

Arbeidere med opprinnelse i Asia jobber i størst grad som lagermedarbeidere, kokker, servitører, i butikk, på gatekjøkken/kafe, i barnehage/skolefritidsordning, som helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, operatører innen næringsmiddelproduksjon, sjåfører på bil, drosje, varebil, buss eller trailer, renholdere (den desidert største gruppa) og kjøkkenassistenter. Dette er alle yrker som i utgangspunktet ligger lavt på lønnsskalaen – fra 61 til 86 prosent (helsefagarbeidere) av gjennomsnittet. Den største lønnsforskjellen innad i disse yrkesgruppene finner vi blant kokkene, der de med bakgrunn fra Asia tjener 87 prosent av det de som er født i Norge har i lønn. I de fleste øvrige yrkene ligger de fra Asia på noen og nitti prosent av de norskfødte.

Arbeidstakere med fødested i Afrika er sterkest representert i yrker som lagermed­arbeidere, butikkmedarbeidere, barnehage- og skolefritidsassistenter, helsefagarbeidere, andre pleiemedarbeidere, bil-, drosje- og varebilførere, renholdere i bedrifter, samt kjøkkenassistenter – yrker som ligger fra 63 til 86 prosent av det generelle gjennomsnittet. Når det gjelder lønnsforskjellene mellom folk med forskjellig landbakgrunn innad i disse yrkesgruppene, er disse relativt små – størst er ulikheten blant renholderne, der gruppa født i Afrika tjener 91 prosent av lønna til dem uten ­innvandrerbakgrunn.

Arbeidstakere fra Øst-Europa utgjør den største gruppa av innvandrere på arbeidsmarkedet. Det er flest østeuropeiske arbeidstakere i yrkesgruppene renholdere i bedrifter, samt tømrere og snekkere (hhv. 16 212 og 11 483 ansatte). Ellers er disse arbeidstakerne sterkest representert i andre yrker i bygningsbransjen, men også i næringsmiddelindustrien, som lagermedarbeidere, kokker, servitører, kjøkkenassistenter, bilmekanikere og lastebilsjåfører, samt i barnehager og helsevesen. Yrkene i bygningsbransjen ligger generelt på mellom 72 prosent (hjelpearbeidere bygg) og 87,5 prosent (betongarbeidere) av den generelle gjennomsnittslønna. Den største lønnsforskjellen innen ett yrke finner vi blant kokker og betongarbeidere, der de fra Øst-Europa tjener hhv. 84 og 87 prosent av lønna til kolleger født i Norge.

SSBs statistikk behandler ikke faktorer som utdanning, alder, botid i Norge og ansiennitet på arbeidsmarkedet. Men ingen slike faktorer kan forklare et lønnsnivå i enkelte yrker som ligger helt ned mot 60 prosent av gjennomsnittslønna i Norge – og lønnsforskjeller som faktisk øker, da de laveste lønte gruppene har hatt dårligst reallønnsutvikling de siste 10 åra. Det er nok å minne om at ufaglærtes lønn i forhold til faglærte i de fleste tariffavtaler ligger på 85–95 prosent. Videre er definisjonen på lavtlønte bransjer som i lønnsoppgjør oppnår lavlønnstillegg, at de ligger under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Statistikken omfatter selvsagt heller ikke den «svarte» delen av økonomien, så her er det helt sikkert mørketall.

Svaret fra arbeiderklassen

Arbeiderklassens svar på kapitaleiernes forsøk på å sette folk opp mot hverandre har siden kapitalismens barndom vært organisering, oppretting av tariffavtaler som et felles minimum man ikke går under, kollektiv disiplin og samhold. Men overfor nye grupper som kom inn på arbeidsmarkedet, har det grovt sett vært to linjer i fagbevegelsen – en konservativ som har forsøkt å utestenge nye grupper både fra arbeidslivet og fra fagforeningene (jf. holdning til gifte kvinners arbeid i norsk fagbevegelse i mellomkrigstida og deler av amerikansk fagbevegelses holdning til organisering av svarte arbeidere), og en radikal som har sett det sentrale i å organisere disse gruppene – f.eks. Eleanor Marx og de nye fagforeningene for ufaglærte i England på 1880–90-tallet⁸, eller International Workers of the Word (IWW) sin organisering av migrantarbeidere i USA tidlig i det 20. århundre.⁹ Sitatene fra Marx om irske og engelske arbeidere viser også hvor viktig det er å bekjempe fordommer og splittelse mellom arbeidergrupper med ulik etnisk og nasjonal opprinnelse. Anti-rasisme kan ikke skilles fra den økonomiske, faglige kampen.

Da EU i 2004 ble utvidet til å omfatte land i Øst-Europa, er det klart at mange arbeidsgivere så for seg store muligheter til å utnytte billig arbeidskraft. Særlig de første årene så vi mange grove eksempler på underbetaling og elendige bo- og arbeidsforhold. Fortsatt blir skandaløse forhold avslørt på mange arbeidsplasser. Noen av de verste eksemplene dreier seg om arbeidstakere som har svake rettigheter når det gjelder opphold og arbeid i Norge – f.eks. papirløse asylsøkere eller arbeidstakere fra «det globale sør» som er totalt avhengige av sine arbeidsgivere for å få oppholdstillatelse i Norge. Ekstreme lønns- og arbeidsforhold gjelder f.eks. mange indonesiske10 og filippinske sjøfolk.11 Myndighetenes reaksjon i slike saker er ofte at det er arbeidstakerne som blir straffet gjennom utvisning fra Norge. Når arbeiderne vet at de risikerer deportasjon hvis de avslører ulovlige arbeidsforhold, er det klart at grensene for hva de er villig til å akseptere blir tøyd langt. Innvandringsrestriksjoner overfor arbeidere vil bare svekke muligheten for å føre en kamp for reell arbeidersolidaritet, fordi det er ofrene for underbetaling som straffes, mens arbeidsgiverne svært ofte går fri. Norsk fagbevegelses strategi har vært å organisere nye grupper arbeidstakere som kommer til Norge fra andre land, samtidig som man har stilt krav til staten om endringer i lovverket.

De viktigste av disse kravene er allmenngjøring av tariffavtaler, begrensninger overfor bemanningsbransjen og straff mot arbeidsgivere for ulike typer arbeidslivskriminalitet. Det ser ut til at særlig allmenngjøringen har virket ved å demme opp for de groveste tilfellene av underbetaling. Det er oftest minstesatsene i tariffavtalene som blir allmenngjort, og i mange yrker er det denne satsen som blir dominerende, særlig for EØS-arbeidstakerne. Men det er ofte stor avstand mellom minstelønn og det reelle lønnsnivået i en bransje – dette er nok en del av forklaringen på ulikhetene i lønningene f.eks. i bygningsbransjen. Samtidig er mange av arbeidsinnvandrerne fra EØS-land ansatt i bemanningsbransjen, med den usikkerheten dette ofte innebærer når det gjelder jobb- og inntektsstabilitet – mange har iallfall fram til endringene i arbeidsmiljøloven fra 01.01.19 ikke hatt noen garanti for fast inntekt. Likebehandlingsprinsippet som gjelder for utleide fra bemanningsselskap, blir også i stor grad omgått av arbeidsgiverne.

Endringene i arbeidsmiljøloven som trådte i kraft 01.01.19, er en viktig delseier for fagbevegelsen og ble vedtatt av Stortinget etter demonstrasjoner og politiske streiker mot bemanningsbransjen. Hovedkravet om forbud mot hele bransjen ble ikke innfridd, men de viktigste endringene er:

• Generell innleie (med unntak av vikariater og arbeid av midlertidig karakter) vil bare være lovlig etter avtale med tillitsvalgte i bedrifter med landsomfattende tariffavtale med fagforening som har over 10 000 medlemmer.
• Fast ansettelse blir klarere definert – formen «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag» vil ikke lenger være lovlig.
• Ansettelsen skal være tidsubegrenset, ha forutsigbarhet for arbeid (og lønn) og et reelt stillingsomfang.

Enhver lovbestemmelse til fordel for arbeiderklassen er lite verdt hvis den ikke følges opp av en aktiv kamp for å få den gjennomført i praksis. Derfor blir fagorganisasjonens styrke, både kvantitativt og kvalitativt, helt avgjørende for hva de nye lovbestemmelsene vil bety i praksis, i hvilken grad arbeidsgiverne vil klare å omgå dem. Det er en myte at arbeidere som har bakgrunn fra fattigere land, aksepterer «alt» de blir utsatt for i Norge, fordi de uansett har så mye bedre vilkår enn de ville hatt i sitt eget land. Det tar ikke lang tid før man orienterer seg om hva som er gjeldende kår i Norge – og før man merker det reelle kostnadsnivået (ofte med doble utgifter – i Norge og i hjemlandet). Diskriminering og underbetaling på arbeidsmarkedet er ikke noe som svelges rått. Aktivister i fagbevegelsen som har bakgrunn i majoritetsbefolkningen, må se og høre disse eksemplene på forskjellsbehandling og gripe fatt i dem, sammen med dem som rammes.

Første bud i kampen mot underbetaling og etnisk lønnsdiskriminering er fagorganisering og aktiv involvering i den faglige kampen av grupper med annen bakgrunn enn majoriteten. Organisering må følges av krav om tariffavtaler. På bedrifter hvor det er innleide arbeidsinnvandrere, må aktivister i fagbevegelsen sørge for at de innleide får informasjon om fagorganisering og gjøre alt for å innlemme dem i arbeiderkollektivet, samtidig som man krever at faste ansettelser erstatter innleie.

Aktuelle krav man må kjempe for er høyere minstelønn i tariffavtalene, som dermed vil heve nivået på allmenngjort lønn, allmenngjøring av flere tariffavtaler, forbud mot ­bemanningsbransjen (som Norge hadde før 2000), krav til egne ansatte og tariffavtaler for å få offentlige oppdrag, tiltak mot konkursrytteri og straff for arbeidsmiljøkriminalitet. Kollektiv søksmålsrett må gjeninnføres, slik at det ikke er den enkelte innleide eller midlertidige ansatte som må ta kampen på egen hånd.

Fagorganiserte på venstresida må presse på for en mer aktivistisk fagbevegelse, som ikke er redd for å ta i bruk streikevåpenet, organisere sympatistreiker og blokader mot bedrifter som driver med underbetaling, diskriminering og fagforeningsknusing. Enhver seier for fagbevegelsen vil før eller seinere bli møtt med forsøk på motoffensiv fra kapitalkreftene – under dekke av at det er krisetider, eller at konkurranseevnen må styrkes. Derfor må perspektivet for arbeiderkampen også være anti-kapitalistisk.

Mot et verdensomspennende system som er styrt av interessene til en svært liten minoritet av de aller rikeste, må det bygges en internasjonal arbeidersolidaritet som kan danne grunnlag for et alternativ til den kapitalistiske produksjonsmåten – et system basert på arbeidermakt, demokratisk planlegging og styring, der økonomien er underlagt menneskehetens og planetens behov. Med kapitalismen vil også den økonomiske og politiske basisen for rasisme og andre former for diskriminering bli borte.

 

Noter

1. https://www.nrk.no/urix/atte-milliardaerer-eier-mer-enn-halve-verden-1.13324217.

2. https://thenextrecession.wordpress.com/2016/03/07/imperialism-and-super-exploitation

3. https://www.framtiden.no/201809217341/aktuelt/levelonn/misnoye-med-ny-minstelonn-i-bangladesh.html.

4. https://bil24.no/prishopp-kan-drepe-elbil-batteriene/

5. https://www.bistandsaktuelt.no/nyheter/2018/vil-vm-arbeiderne-fa-det-bedre/

6. https://www.marxists.org/archive/marx/works/1870/letters/70_04_09.htm

7. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/artikler-og-publikasjoner/lavere-lonn-blant-innvandrere?tabell=329230

8. http://socialistreview.org.uk/397/rediscovering-eleanor-marx

9. https://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

10. https://www.dagbladet.no/nyheter/de-skjulte-slavekontraktene/70460627

11. https://www.nrk.no/sognogfjordane/aksjon-mot-lastebat_-meiner-mannskap-gar-pa-slavelon-1.14303917