Kapitalismens systemkrise arter seg på mange måter. Nedgang i BNP-vekst tiår etter tiår. Økende arbeidsløshet/undersysselsetting tiår etter tiår. Overkapasitet i industri- og tjenesteproduksjonen. Overflødig pengekapital som ikke finner tilstrekkelige investeringsmuligheter, periodiske finanskriser og såkalte «bobler» (raske prisfall etter vedvarende prisstigning) med mer.

Johan Petter Andresen er pensjonert industrimaler. Han har skrevet boka Kampen for sekstimersdagen (Forlaget Rødt!, 2015), og tidligere bidratt med stoff om økonomi og arbeidsliv.
Foto: Campact

Sentralisering av kapitalen og utvidelse av markedet

Fram til for noen få år siden har den absolutt dominerende retningen innafor borgerskapet vært å løse problemene ved å sentralisere kapitalen i stadig større og stadig mer internasjonaliserte enheter, privatisering av offentlig virksomhet for å utvide det kapitalistiske markedet og å fortsette proletariseringa av småprodusentene (bønder, fiskere, håndverkere) i hele verden. Med omvandlinga av Comecon-landa og Kina til kapitalistiske økonomier som ble integrert i den vestligdominerte kapitalismen, fikk kapitalen nye områder å akkumulere i og nye avsetningsmarkeder. Men i og med at overklassen i disse landa forvandla seg til en monopolkapitalistisk klasse kunne ikke de vestlige kapitalistene ta over disse landa som nykolonier, men ble tvunget inn i samarbeid og kamp om utviklinga av disse landas økonomier. Etter den såkalte finanskrisa i 2008 preges også disse tidligere sosialistiske/statskapitalistiske landa av stagnerende vekst og motsetningene mellom stormaktene skjerpes.

Multilaterale investoravtaler

For å sikre de internasjonaliserte bedriftenes interesser har statsmaktene fram til nå framforhandla stadig flere avtaler som gir utenlandsbaserte og egne monopolkapitalister mer like rettigheter på bekostning av arbeiderklassen, sjølstendig næringsdrivende, småkapitalister og demokratiet. Men problemene tårner seg likevel opp for monopolkapitalen. Såkalt frihandel og økt generell investormakt gir ikke økt vekst. Tvert i mot. Motsetningen mellom produksjonsevne og forbruksevne vokser.

Mellomstatlige avtaler

Et alternativ til løsningene som ligger i de internasjonale investoravtaler (som feilaktig blir kalt frihandelsavtaler) TPP, TTIP, EU osv m.fl. er å gå over til mellomstatlige avtaler som er mer begrensa og mer knytta til forholdet mellom to land. Det er ikke rart at små imperialiststater som vil tjene sine egne monopolborgerskap, føler en viss usikkerhet. Lille Norge mot store USA er ett eksempel. Derfor kan oppbruddet som begynte med Brexit og fortsetter med Trump, sees på først og fremst som et uttrykk for at stormaktene prøver å finne andre måter å fremme interessene til sine egne internasjonaliserte monopoler. Monopolselskaper med base i Norge opererer i den monopoliserte internasjonale økonomien, og deres lydige norske stat føler seg nok som en spurv i tranedans.

EØS

Fortsatt er hoveddelen av monopolborgerskapet i Norge opptatt av å sikre EØS-avtalen, ettersom de ikke greier å tvinge inn Norge som fullt EU-medlem. Dette fordi de regner med at de får bedre løsninger når flere mindre stater er med i forhandlingene. Problemet for det norske folk er at monopolenes interesser er motsatt av folkets. Så lenge Høyre og Arbeiderparti-ledelsen med sine halehengpartier rår grunnen, vil de løsningene som staten går inn for, være løsninger basert på å sikre eierinteressene til det «norske» monopolborgerskapet. For arbeiderklassen i Norge vil det være bedre at Norge ikke er med i EU/EØS fordi dette vil svekke deres motstander; monopolborgerskapet og styrke mulighetene for å flytte fram arbeiderklassens posisjoner.

EU overstatlig?

Er EU og dets redskap EØS et mellomstatlig eller et overstatlig fenomen? Begge deler. Rådet, som er det høyeste organet, kan vedta regler som gjelder hele EU/EØS-området. Noen saker trenger enstemmighet, og noen saker krever to-tredjedels flertall osv. De sterkeste landa i EU har den avgjørende innflytelsen i hvordan EU utvikles. Men de sterkeste landa vil ikke gi fra seg sin suverenitet til EU. Det vil ei heller de minste, dersom det går på tvers av interessene til de dominerende monopolkapitalistiske interessene i vedkommende land. Når det gjelder de største landa, har Storbritannia, som nå er på vei ut, vært mest tilbakeholden med å inngå et for tett samarbeid. Men det gjelder også Tyskland, Frankrike, Italia, Spania osv m.fl . Altså: stadig tettere union, men ikke så langt at monopolkapitalistene mister kontrollen over «sin» nasjonalstat.

Derimot fungerer EU overstatlig overfor arbeiderklassen, og demokratiet der EU kan påtvinge landa retningslinjer som svekker folkelig makt og arbeiderklassens stilling i det enkelte land. Det samme gjelder overnasjonalitet for å fremme monopolkapitalens interesser med hensyn til å øke sitt marked gjennom privatisering og å gi fordeler til monopolkapital foran småprodusenter.

Monopolenes nasjonalstat

Det som nå skjer, er at en stadig større del av monopolborgerskapet vil legge større vekt på nasjonalstaten som utgangspunkt for sine affærer. Grunnen til dette er at problemene hoper seg opp, og monopolbedriftene blir stadig mer avhengige av nasjonalstaten for å løse sine problemer. Midt i praten om avregulering og privatisering øker monopolkapitalens avhengighet av det offentlige.

Det legges nå mer opp til mer målretta tiltak for å sikre egne interesser til egne bedrifter. Monopolborgerskapet har aldri egentlig ment å gi fra seg kontrollen over produksjonen, markedet, statsfinansene osv i sitt hjemmedomene. Det har vært innstilt på å gi fra seg litt makt, men bare mot å få tilsvarende hos andre. Men nå hoper problemene seg opp. Gjelda øker, den kapitalistiske veksten uteblir, og nå gjelder det å sikre at man har mest mulig kontroll over eget bo framfor å begi seg ut på internasjonale kompromisser som kan vise seg å svekke denne hjemlige kontrollen.

Når jeg omtaler monopolkapitalistene som klasse, innebærer ikke dette at det ikke er motstridende interesser mellom dem også på den hjemlige arenaen. Ikke alle monopolkapitalister er like avhengige av å selge til hjemmemarkedet og av å produsere i hjemmemarkedet. Derfor er det stadige kamper rundt innholdet i det internasjonale samarbeidet. Men de forenes i kampen for at staten skal være et redskap for monopolenes interesser mot det arbeidende folket.

Norges monopoler

For å være litt mer konkret: Statoil, Telenor, Statkraft, Hydro og DNB er typiske norske monopolkapitalister som er eid både av det offentlige og private. Hva skjer hvis et av disse selskapa får problemer som det ikke greier å løse? Jo, da henvender det seg til den norske staten for å løse problemene (Denne linken illustrerer en av måtene staten sikrer finanskapitalen: http://andresensblogg.no/beretningen-om-et-varslet-ran/). Hvis det er et problem i utlandet, vil selskapet be den norske staten gripe inn ved å delta i forhandlinger med vedkommende stat. Hvis det oppstår uenighet om tolkningen av en internasjonal avtale, vil det til syvende og sist også være den norske staten som vil kjempe denne kampen i internasjonale fora. De såkalt overnasjonale avtalene er altså i bunn og grunn mellomstatlige, og den enkelte staten kan trekke seg fra dem.

Staten er monopolenes sikring

Hvis et norsk monopol går konkurs, eller er i ferd med å gå konk, kan det henvende seg til den norske staten og be om finansiell og annen støtte. Det kan ikke henvende seg til IMF, den Europeiske sentralbanken eller liknende. Det er avhengig av «sin» stat. Altså er det slik at hvis bedriften er stor nok, vil den norske staten gripe inn og redde den, fordi konsekvensene av ikke å redde bedriften vil være  å ikke spille sin rolle som øverste ansvarlige for å sikre monopolborgerskapets interesser. Det er bare hvis det er politisk helt umulig, at staten vil la et større monopol gå konk. Island er vel et eksempel der staten ikke hadde muligheter til å redde alle de store bankene som var konk i 2008. Men dette er unntaket. Det normale i 2008 var at den enkelte nasjonalstat, uavhengig av om den var EU-medlem eller ei, redda «sine» finansinstitusjoner, og dermed finansieringen av de store monopolene.

Hjemmesfæren

Framover vil altså internasjonale avtaler i større grad preges av økende behov for å sikre kontrollen over hjemmesfæren. I et slikt scenario kan ulike politiske løsninger bli fremma som har det til felles at de er et resultat av kampen internt mellom de ulike monopolene i det enkelte land ut fra hvordan de er internasjonalisert og ut fra hvordan det enkelte land tenker seg det kan være lurt å alliere seg. Ikke for å lage noe overnasjonalt, men ut fra å lage mellomstatlige avtaler som sikrer hjemmesfæren og samtidig gir muligheter for utenlandsoperasjoner.

EU i krise

I et slikt scenario er dagens EU som unionsprosjekt og euroen ikke mulige. Euroen undergraver muligheten for nasjonal kontroll. EU blir nå i stadig større grad en hindring for monopolene ved at det gir for lite fleksibilitet for den enkelte stat til å manøvrere med tanke på mer tilpassa bilaterale løsninger. Det er derfor bare et spørsmål om tid før begge deler må reformeres slik at euroen omfatter færre (eller forkastes) og at EU blir mindre inngripende og mer mellomstatlig. Hvis ikke disse reformeres, vil monopolborgerskapet sjøl måtte ødelegge institusjonene. De politiske redskapene for dette er allerede i ferd med å snekres i form av de høyrenasjonale organisasjonene.

Skattepolitikken

Det ser ut til at de høyrenasjonale miljøene i USA og Europa har en del lik økonomisk politikk. Skattelette for kapitalen. Mindre regulering av bedriftenes virksomheter. Svekking av velferdsstaten. Forsøk på å mobilisere arbeiderklassen i eget land mot «de andre» – altså nasjonalsjåvinisme. Billige østeuropeere, meksikanere osv og flyktninger blir utbytta ekstra hardt. Samtidig får de skylda for de harde tidene.

Theresa May var Remain (for å forbli i EU), men leder nå Brexit. Hun vil fremme monopolenes interesser på en annen måte enn gjennom avtaler av typen TTIP, TISA, EU. Det vil altså bli en overgang vekk fra multilaterale avtaler til bilaterale avtaler. De vil bli forsøkt gjort like eller enda mer inngripende mot arbeiderklassens rettigheter og demokratiet i det enkelte land enn det som nå er tilfelle. Finanskapitalen vil sikkert prøve å få inn ISDS-klausuler (Investor State Dispute Settlement) – altså at en bedrift kan gå til sak mot en stat fordi staten har gjort noe som svekker den utenlandsbaserte investorens framtidige profittmuligheter) i de bilaterale avtalene, og vil sikkert prøve å få inn bestemmelser om mer privatisering. Det vil bli klassekamp i det enkelte land om innholdet i disse bilaterale avtalene.

Slutten på nyliberalismen?

Slutten på nyliberalismen? Eller ny vri på nyliberalismen? Poenget er staten. Fram til nå har man argumentert med at markedet må styre økonomien – ikke staten. Man har sagt at uten markedet og den «frie» konkurransen vil ikke produktiviteten øke og folks skattepenger vil kastes i et bunnløst byråkratisk hull. For at det skal være reell konkurranse må staten være «hands off», ikke drive med subsidier eller ha statsdrevne selskaper. Men dette har alltid vært hult. Monopolene har alltid trengt staten. Etter den andre verdenskrigen og fram til 70-tallet var det en offentlig hovedoppgave å stimulere etterspørselen og utvikle infrastruktur for å underlette bedriftenes behov. Men da dette ikke virka godt nok, gikk statens oppgave over til å deregulere velferdsstaten, fjerne begrensninger på bedriftseiernes makt og øke investeringsmulighetene for kapitalen gjennom privatisering. Kort sagt: fra keynesianisme til nyliberalisme. Men nå sliter monopolborgerskapet med fortsatt stagnasjon, og staten må nå koples mer direkte inn i arbeidet for å sikre monopolenes virke på en mer direkte måte.

Skattekutt og skreddersydde avtaler

Staten skal ordne med mer skattekutt, avgiftslettelser og subsidier for monopolbedrifter i de enkelte landa. Monopolene vil ha mer skreddersydde avtaler som i realiteten skjermer dem sjøl i deres hjemmedomene, men som likevel kan gi muligheter for andre lands finanskapitalister i områder som ikke betyr så mye for dem sjøl. (Dette blir såkalte trade-offs som passer bra for pragmatiske politikere som Trump og May som ser på seg sjøl som næringslivets representanter). Staten må også fortsette arbeidet med å svekke arbeiderklassens og ikke-statskontrollerte fagforeningers innflytelse.

Nasjonalsjåvinisme

For å selge dette inn til folk flest i egne land, vil man snakke om «våre» bedrifter og «vårt næringsliv» og snakke varmt om konkurranseevne osv., slik vi har hørt det før, men nå mer spesifikt på de framtidige bilaterale handelsavtalene. Og dette nasjonale «vi» vil bli satt opp mot dem som står utafor dette «vi». Og disse andre vil være de som skal få skylda for at det går galt for folk flest.

Nasjonalsjåvisme kontra nasjonal sjølråderett

Arbeiderklassens kamp er, i likhet med kapitalismen, både nasjonal og internasjonal. Nasjonalstatene som har vokst fram sammen med utviklinga av kapitalismen har et tvetydig innhold. På den ene sida har staten alltid vært redskapet til kapitalistene og etter hvert til monopolkapitalistene. På den andre sida har arbeiderklassens internasjonale kamp for egne interesser arta seg som en kamp i den enkelte nasjonalstat. Et godt eksempel er innføringen av åttetimersdagen etter den russiske revolusjonen i 1917. Åttetimersdagen ble innført i så å si alle industrialiserte land på grunn av arbeiderklassens styrka stilling internasjonalt, men dette skjedde ulikt, avhengig av de særegne forholda i det enkelte land. Og slik var det også med 40-timersuka etter den andre verdenskrigen. I og med at alle framskrittene for arbeiderklassen er knytta til den nasjonale lovgivningen og normer i de enkelte land, er det avgjørende å forsvare seg mot alle forsøk på å undergrave sjølråderetten. Også med tanke på en overgang til en sosialistisk verdensorden er sjølråderetten et avgjørende fundament. Det er med grunnlag i å ta kontroll i den enkelte nasjonalstaten, at arbeiderklassen kan ta kontrollen over produksjonen, valutaen, nasjonale finanser og monopolene i det enkelte land og utvikle det framtidige sosialistiske samfunnet.

Enda mer av det samme

Legger nå statene om politikken når det gjelder lønn, arbeidstid, deregulering og velferdsstat? Nei, den negative trenden vil bare forsterkes. Når det gjelder velferdsstaten, tas det tiltak for å senke bidraget til denne fra monopolene gjennom skattekutt og subsidier. Skole, helse, alderspensjon og annet som folket trenger, får det finansiere sjøl, uten støtte fra monopolene. Tvert i mot. Monopolene skal tjene på at disse tjenestene blir del- eller helprivatisert. Krisa fører til økt arbeidsløshet og utstøting fra arbeidsmarkedet. Og da får disse ofrene, sammen med superbillig utenlandsk arbeidskraft, skylda for de økende problemene med å finansiere velferden. Du snakker om å snu verden på hue!

Skjerpa motsetninger

Kort oppsummert: Brexit og Trump er uttrykk for at det internasjonale kapitalistiske systemet får stadig større problemer. Vi opplever nå en overgang til en kapitalisme som vil preges av mer skjerpa kamp mellom arbeiderklassen og monopolene og større internasjonale spenninger, etter hvert som heller ikke de tiltaka som nå ligger på beddingen, vil løse kapitalismens stagnasjonstendenser. Kommunistene har nok å henge fingrene i når det gjelder å delta i både den defensive kampen mot forverring og den offensive kampen for et samfunn som kan bruke menneskenes skaperkraft til å bygge en menneskevennlig og miljøvennlig framtid. Merkelig nok, er jeg optimist.

Kvinnelønn: at kvinner lønnes lavere ut ifra kjønn

Uavhengig av yrke, utdanningsnivå og sektor finnes det lønnsforskjeller mellom kvinner og menn som må forklares med kjønn. Selv om menn og kvinners inntektsforskjeller korrigeres for arbeidstid, utdanning og ulikheter i ansiennitet, finner man lønnsforskjeller mellom kjønnene.

En vares verdi blir under kapitalismen blir i følge Marx avgjort av mengden arbeid som samfunnsmessig trengs for å produsere den. En datamaskin har høyere verdi enn en skje fordi det er lagt langt mer arbeid ned i produksjonen av datamaskinen enn en skje. Arbeidskraft er også en vare under kapitalismen. Verdien av varen arbeidskraft bestemmes ikke av hvor mye verdi den kan produsere, men hvor mye det samfunnsmessig trengs for å reprodusere arbeidskrafta. Arbeideren selger arbeidskrafta sin for å få råd til det hun trenger for å leve. Når hun har solgt arbeidskrafta si, er det opp til kapitalisten å få mest mulig arbeid ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

I vårt samfunn er det vanligst å organisere den private økonomien i en familie. Dette er av betydning når vi skal finne verdien av varen arbeidskraft. Hvor mye den vanlige arbeiderfamilien trenger for å overleve varierer gjennom kapitalismens historie, og varierer også geografisk i forhold til hvor i verden vi befinner oss. I Norge på 50-tallet var den samfunnsmessige normen at man klarte seg på kun en lønnsinntekt. På deler av 1800-tallet måtte både mor, far og barn arbeide for at familien skulle overleve. I dag er det gjennomsnittlig å leve for ca. en hel lønn (mannen) og en 6-timersdagslønn (kvinnen) i familien. Vi ser at lønna ikke bare dekker en person, men den dekker forsørginga av alle som ikke til enhver tid har lønnsarbeid i familien, helt eller delvis. Her kommer kvinnene dårligst ut. Historisk har kvinner hatt hovedansvaret for hus, omsorg og hjem. Dette er en stor del av samfunnets samla og nødvendige (ulønna) arbeidet. Fortsatt i dag er det samfunnsmessig kvinner som har dette ansvaret. De gjør mer husarbeid, mer sosialt ansvar osv. Det er også vanlig at det er kvinner som tilpasser lønnsarbeidet av omfanget av omsorgsarbeidet.

Siri Jensen skriver i heftet Kvinnelønna:

Den historiske kjønnsarbeidsdelinga i samfunnet og i familien gjør at samfunnet fortsatt er organisert rundt mannen som «forsørgeren», «hovedarbeidskrafta». Det gjelder alle menn, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk blant annet i at menn og mannsdominerte yrker er høyere betalt enn kvinner og kvinnedominerte yrker.

Kvinnene utgjør i dette systemet «tilleggsarbeidskrafta», «den økonomiske bipersonen». Dette rammer alle kvinner, om de lever i familier eller ikke, og kommer til uttrykk ved at kvinner og kvinnedominerte yrker er lavere betalt enn menn og mannsdominerte yrker.¹

Kvinnelønn vs. likelønn

Likelønn er et smalere begrep enn kvinnelønn. Likelønnsbegrepet forklares ofte som lik lønn for likt arbeid. Arbeidsmarkedet er svært kjønnsdelt. Menn og kvinner gjør i dag i liten grad samme arbeid. Derfor brukes det også noe videre om arbeid der det finnes parallelle likheter mellom yrkene. Eksempel: høyskoleutdanna i et yrke sammenligner lønna si med høyskoleutdanna i andre yrker. Likelønnsbegrep kommer til kort når man tar i betraktning overvekten av kvinnedominerte yrker som tilhører den laveste inntekts- eller utdanningsgruppen.

Kvinnelønna som begrep rommer likelønnsbegrepet, men i tillegg tar opp i seg kravet om lønnsheving for alle kvinnedominerte yrker. Siri Jensen skriver i Kvinnelønna:

Krafta i kvinnelønnskampen ligger i at det store flertallet av kvinner har felles interesser i å heve kvinnelønna. Dette gjør at den lavere og likere lønna kan gjøres til en styrke. Kampen har to hovedelementer: heving av kvinnelønna til ei lønn å leve av og kampen for likelønn mellom kvinner og menn på alle nivåer.²

Jokke Fjeldstad, Redaksjonsmedlem i Gnist

Noter:

1. Siri Jensen: Kvinnelønna, Forlaget Rødt! 2007 s. 9
2. Siri Jensen: Kvinnelønna, Forlaget Rødt! 2007 s.16

Den bolivariske revolusjonen forbetra livet til millionar, men klarte aldri å utfordre sjølve grunnlaget for kapitalismen.

Eva María er fødd i Venezuela, og medlem av International Socialist Organization (ISO) i USA, ein organisasjon med røter i trotskisme, leninisme og «sosialisme nedanfrå».

Artikkelen er frå Jacobin i august 2016. Omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen. (Foto: Agência Brasil)

Dei siste seks månadene har venstreregjeringane i Sør-Amerika opplevd store tilbakeslag i val, der siger for høgresida kan peike mot slutten for den såkalla «rosa bølgja».

I Argentina vart den sjølverklærte konservative Mauricio Macri president; opposisjonen i Venezuela fekk to tredjedels fleirtal i parlamentet; Evo Morales tapte ei folkerøysting om å kunne stille til attval; og den brasilianske eliten viste makt ved å få Dilma Rousseff stilt for riksrett.

Fram til denne høgresvingen var Sør-Amerika eit lyspunkt for venstresida. Råvareboomen – kjent som det gylne tiåret – gav nytt liv til diskusjonane om korleis ein skulle oppnå sosial rettferd i heile Latin-Amerika, som historisk har vore ein av regionane i verda med størst forskjellar.

Først og fremst var det leiarskapet til Hugo Chávez som starta ein spennande og svært motseiingsfylt debatt om å innføre sosialisme for det tjueførste hundreåret i Venezuela og elles i verda.

Men no er regjeringane frå den rosa bølgja på vikande front, medrekna dei med meir radikale sosialistiske syn, som Venezuela. Råvareboomen er over, og med den har den store krisa utfordra heile prosjektet.

Me står framfor alvorlege spørsmål: Betyr desse tilbakeslaga slutten for venstredreiinga i regionen? Kva står på spel i Venezuela? Kva for rolle har USA spelt i alt dette? Kva med Kina? Og viktigast, betyr denne politiske og økonomiske krisa at sosialismen for det tjueførste hundreåret har feila?

For å kunne svare må me vurdere denne tida grundig, undersøke vilkåra som opna for den progressive perioden, dei klart uttrykte, og dei underforståtte måla, resultata, og stoda i dag.

Ved å sjå nærare på det Chávez har betydd for Venezuela – det viktigaste rosa-landet – kan me trekke meir allmenne konklusjonar om forsøka på å få bukt med nyliberalismen i regionen. Ei grundig vurdering av den bolivariske revolusjonen avslører at sosialismen til Chávez bare viste seg i ord: materielle framgangar som omfordeling av inntekt viste seg passe inn i den herskande kapitalistiske politikken.

Krisa i Venezuela

Alle som følgjer gjengs media kjenner til aukande uro for humanitær krise i Venezuela. Einaste løysinga på denne krisa – seier dei – er at regjeringa til Nicolás Maduro går av og gir plassen til det opposisjonelle koalisjonspartiet Demokratisk Einskap (The Roundtable of Democratic Unity) så dei kan stabilisere landet.

No i juni hadde New York Times ein artikkel som sa:

« Den økonomiske krisa i Venezuela – utløyst av eit fall i oljeprisen, etter eit tiår med overdriven pengebruk frå regjeringa, opptak av lån og korrupsjon – har ført til mangel på medisinar, mat og andre varer. Nicolás Maduro, som har militarisert byane som svar på krisa, slåst mot eit forsøk på å få gjennom ei tilbakekallingsrøysting. »

Artikkelen kjem etter mange overskrifter som speglar desperasjonen til dei venezuelanske middel- og lågare klassane, der dei står i lange køar for å komme inn i butikkar med tomme hyller og apotek utan medisinar.

Forbes magazine har au brått djup omtanke for folket i Venezuela. Dei siste vekene har dei trykt ei rad med artiklar med overskrift: «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – Venezuela har matopprør»; «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – Venezuela står framfor truande hungersnaud»; og sist «Gratulerer til den bolivariske sosialismen – 35 000 drar frå Venezuela for å skaffe seg mat».

For Bloomberg magazine er det på same vis Maduros regjering som har skulda – særleg på grunn av dårleg oppførsel mot og fiendskap til USA. I ein artikkel siste månaden med tittelen «Eit lite steg frå katastrofe i Venezuela» skriv redaktørane:

«Borgarane i landet med verdas største oljereservar lagar opptøyar for mat og dør på grunn av manglande basismedisinar. Samtidig gjør president Nicolás Maduro alt han kan for å nøytralisere opposisjonen i nasjonalforsamlinga som vil kalle han tilbake frå embetet. Folkeleg frustrasjon trugar med å spreie seg til valdeleg uro, med følgjer for naboar fjernt og nær. »

Desse framstillingane av krisa i Venezuela kjem innimellom med framlegg. I Bloomberg-artikkelen gjør analytikaren til dømes eit forsøk på å sjå kva som vil skje:

Det som trengst er lure strategiar og nye spelarar som kan effektivisere diplomatiet. Kina – Venezuelas største velgjørar dei siste åra – har stor finansiell interesse av å overtale Maduro til å endre den økonomiske politikken.

På same tid bør USA roleg gjøre det klart for dei militære i Venezuela at avgrensa sanksjonar mot embetsmenn på grunn av korrupsjon og brot på menneskerettane raskt kan utvidast. Landet bør også trappe opp hjelpa til karibiske statar for å fri seg frå lågprisolja frå Venezuela som har påverka røystinga deira i OAS og FN.

Det er verkeleg den verste krisa etter at Chávez kom til makta. Butikkhyllene i dei fleste arbeidarområda er stort sett tomme, og landet manglar medisinar. Ifølgje nye rapportar frå IMF når hyperinflasjonen snart 500 prosent, og lønna til den store majoriteten dekker ikkje lenger det nødvendige.

Men det som au er klart er at verken regjeringa eller opposisjonen har reelle løysingar å by på. Maduro speler defensivt mot ein styrka høgreopposisjon, og prøver stanse tilbakekallingsrøystinga, og legg skulda for alle problem i landet på ein økonomisk krig ført av heimlege kapitalistar og USA-imperialismen.

Samtidig har opposisjonen konsentrert seg om å bli kvitt Maduro og sette fri deira såkalla politiske fangar. På andre sida ønsker borgarane i Venezuela reelle forslag, og dei trur ikkje nokon av partane er i stand til å løyse krisa.

Men korfor kan ikkje regjeringa løyse krisa? Er det bare på grunn av fallet i oljeprisane? Er det på grunn av den økonomiske krigen? Er det fordi – som media i USA seier – sosialismen har slått feil, igjen?

Duka for kamp

Lenge var det rekna som svært usannsynleg at Venezuela skulle bli landet der venstresida skulle få makt til å endre den økonomiske og politiske retninga. Med dei femte største oljereservane i verda og relativt nære band til USA har den herskande klassen i Venezuela vore fullstendig underordna interessene til sin imperialistiske granne.

Etter at diktaturet til Pérez Jiménez fall i 1958, gjorde det i namnet sentrum-venstre Acción Democrática (AD) og det konservative Christian Democratic Party (COPEI) ein avtale om å dele makta, ein avtale som varte i førti år.

Avtalen – betre kjent som punto fijo («fast punkt») – bestod av fredeleg maktskifte kvart fjerde år, med uttalt mål å halde kommunistpartiet utanfor. Partiet stod sterkt i arbeidarrørsla på den tida. Resultatet var at alle slags sosialistar sleit med å få gjennomslag i val, og venstresida blei lita og fragmentert.

Dette topartisystemet overlevde nesten utan utfordringar fram til tidleg 80-tal. Ei rad investeringar i infrastruktur – betalte med oljeprofitt – skapte ein illusjon om at landet kunne vekse i det uendelege og unngå skjebnen til andre utviklingsland i Sør-Amerika. Dei hadde alvorlege politiske og økonomiske kriser og ei bølgje med militærdiktatur på 70-talet.

Dette håpet vart knust med det dramatiske fallet i oljeprisane i 1982, som fall saman med gjeldskrisa i 1982–83. Brått var Venezuela i djup gjeld dei ikkje kunne betale tilbake, og blei derfor svært følsame for press frå IMF og den nyliberale bølgja som alt hadde slått inn i resten av Latin-Amerika.

Strukturtilpassinga som vart påtvinga av IMF, øydela regionen. Lønningane til dei fattigaste 40 prosenta fall frå 19,1 prosent i 1981 til 14,7 prosent i 1997, mens dei rikaste 10 prosenta auka sin del frå 21,8 til 32,8 prosent.

I absolutte tal betydde det ein auke på 83 millionar fattige i Latin-Amerika. I Venezuela var det utan sidestykke: BNP fall rundt 40 prosent.

Den økonomiske krisa følgde det som blei den første store sosiale rørsla mot nyliberalismen i heile Latin-Amerika. Den 7. februar 1989 gjekk tusenvis spontant frå slumstrøka til Caracas for å gjøre opprør, bråke og plyndre i det som blei kjent som El Caracazo.

Militæret drap rundt tri tusen for å slå ned opprøret. Trua på punto fijo-systemet og nyliberalismen var borte.

Denne folkelege oppstanden – så kraftig den var – vart ikkje omgjort til styrke for den organiserte venstresida. Berlinmurens fall same år og oppløysinga av Sovjetunionen bidrog til å forvirre og splitte venstresida i Venezuela. Dei tapte sjansen til å vende den sosiale uroa til ei varig masserørsle, og gav rom for at ein karismatisk person – ikkje ei organisert masserørsle – kunne spele hovudrolla.

Chávez entra den politiske scena i opposisjon til den hata nyliberale politikken. Han var offiser med urfolksbakgrunn, vakse opp med einsleg mor på landsbygda i Barinas. I 1992 iscenesette ei lita gruppe militære dissidentar kalla Revolutionary Bolivarian Movement-200 (MBR-200), leia av Chávez og tri andre, eit kupp mot president Carlos Andrés Peréz på vegner av dei fattige i landet.

Kuppet var mislykka, og Chávez gjekk i fengsel. Men frå då av vart han ein helt i kampen mot eit feilslått system.

Legitimitetskrisa i 1989 tvinga regjeringa til enkelte politiske reformer, og pressa Rafael Caldera – den nye presidenten – til å sette fri Chávez i 1994. Desse mindre endringane let au partia utanfor punto fijo-systemet stille til val. For første gong vann dei seter på lokalt og nasjonalt nivå.

Chávez, som framleis blei sett opp til etter kuppforsøket i 1992, vann presidentvalet i 1998 med 56,2 prosent av stemmene, med største margin nokon gong. Politikken var ikkje meir radikal enn politikken til dei andre populistiske og sentrum–venstre partia. Plattforma lova gjøre slutt på maktdelingssystemet ved å velje ei grunnlovsforsamling som skulle omfatte alle lag av folket, ikkje bare dei rike.

Dei herskande klassane – vande med å bestemme – såg planen om å ta med alle i dei politiske prosessane som ein trussel. Men frå starten var ikkje det bolivariske prosjektet meir radikalt enn det, ei grunnlovsendring som skulle få nye røyster inn i statsstyret og gjøre slutt på maktdelinga mellom dei to dominerande partia.

Mot ein ny sosialisme

På dette punktet var prosjektet til Chávez ikkje radikalt, og som sentrum–venstre-president hadde han enno ikkje støtte frå andre venstreorienterte regjeringar i regionen. Men han møtte raskt rasande motstand mot reformene, særleg dei som skulle ta PDVSA – statsoljeselskapet – ut av hendene på korrupte leiarar og påverknad frå USA. Eit av hovudmåla hans var å bruke oljeinntektene til å heve levestandarden for det fattige fleirtalet, men det innebar åtak på interessene til ein del av den herskande klassen som var knytt tett opp til USA.

I april 2002 synte høgresida i samarbeid med delar av militæret klør i eit kuppforsøk mot den bolivariske regjeringa. Trass i vilkårslaus støtte frå privateigde media og støtte frå USA, vart kuppet møtt på strålande vis av dei millionane som samla seg rundt presidentpalasset i Caracas for å krevje Chávez trygt attende i stolen. Massemobiliseringa sigra på bare førtiåtte timar.

Det var styrkeoppvisinga til folket i Venezuela som radikaliserte den bolivariske revolusjonen. Chávez forstod at dei herskande klassane ikkje hadde interesse av å stø prosjektet for eit meir rettferdig Venezuela, og i staden for å bruke energi på å pasifisere eliten byrja han bygge folkeleg makt med det fattige fleirtalet.

To andre åtak frå høgresida tvinga avgjort prosjektet lenger til venstre. Det første var sjefsstreiken i desember 2002, då leiinga i PDVSA stengde produksjonen i to månader, og kravde at Chávez måtte gå. Chavista-arbeidarar slo attende mot eliten, tok over leiinga av selskapet, og dreiv det utan dei.

To år seinare freista høgresida få til ei tilbakekallingsrøysting. På grunn av grunnlovsreformene til Chávez kan presidenten i Venezuela kallast tilbake halvvegs i hans eller hennar termin i ei folkerøysting.

Opposisjonen hadde tapt to rundar med udemokratiske åtak på styresmaktene, og bestemte seg for å ta den konstitusjonelle vegen og krevje ei slik avrøysting – akkurat slik dei prøver i dag. Chávez og tilhengarane hans vann med største margin til no, og slik konsoliderte han seg som leiar – ikkje bare i landet, men i regionen.

Innverknaden hans vart understreka på Verdas sosiale forum i 2005, eit vendepunkt for kontinentet. Der erklærte Chávez at den bolivariske revolusjonen no var ein sosialistisk revolusjon. Ikkje sosialismen frå Sovjetunionen, sa han, men ein ny type, med latin-amerikanske drag og tilpassa nye sosiale krefter – sosialismen for det tjueførste hundreåret.

Det nye sosialistiske Venezuela, hevda han, måtte bli til gjennom ei gradvis omforming frå kapitalisme, ved ei sakte oppbygging av folkelege krefter nedanfrå. Hovudtanken var slik: å lage små lommer med autonom makt baserte på solidaritet, sjølvstyrte arbeidarar, og samvirke, som sakte skulle ta over for den kapitalistiske staten, fram til at eksistensen av denne staten vart overflødig og utan meining.

Ettersom Chávez hadde statsmakta, kunne prosessen starte straks. Han ville nytte posisjonen sin til å gi arbeidsfolk dei tilgangane dei trong til å ta politisk og økonomisk kontroll over samfunna sine. Han oppmuntra andre latin-amerikanske statsleiarar til å gjøre det same.

Han kalla prosessen «dei fem motorane til sosialismen i Venezuela», som skilde han frå den revolusjonære sosialistiske tradisjonen der statsmakta vart tatt gjennom ein arbeidarrevolusjon. Ifølgje Chávez var den viktigaste motoren – og den som framleis blir diskutert i dag – nummer fem: eksplosjonen av «fellesmakt» (communal power), det siste steget mot sosialismen, der rådsorgan på lokalnivå styrer samfunna sine, og til slutt erstattar den kapitalistiske staten.

Ifølgje Chávez og den marxistiske mentoren hans Istvan Mészaros – forfattar av den vidgjetne boka Beyond Capital – er nøkkelen til ein vellykka sosialistisk revolusjon i det tjueførste hundreåret at han ikkje inneber at ein klasse undertrykker ein annan, men at sosialistane vinn over fleirtalet ved å vise korleis systemet verkar i praksis frå dag til dag.

Og slik plasserte den venezuelanske presidenten målet sosialisme – ein gong forkasta – som det einaste alternativet til nyliberalismen og USA-imperialismen. Den bolivariske prosessen tok ei meir radikal vending, med den mest karismatiske og beundra leiaren i teten.

Det vart danna rådsorgan på grasrotnivå, somme uproduktive selskap vart nasjonalisert og omgjorte til kooperativ, Den nasjonale arbeidarunionen erstatta arbeidarunionen som var kontrollert av høgresida, som hadde vore med på det feilslåtte kuppet, og dei sosiale programma for å gi slumbyane helsestell og utdanning var på sitt beste.

Denne prosessen heva i stort mon livskvaliteten til dei folkelege klassene, meir enn i land Chávez var alliert med, som Brasil eller Argentina. Som Lee Sustar skriv:

Framstega omfattar reduksjon i fattigdom frå 55 til 34 prosent av folket; skrive- og lesekunnskapar til 1,5 millionar vaksne; så godt som utrydda svolt gjennom subsidierte butikkutsal for 13 millionar menneske; medisinsk omsorg frå kubanske legar i gratisklinikkar i slummen, som dekker 18 millionar, nær 70 prosent av folket; tilgang til høgare utdanning for arbeidarklassen og dei fattige; og tiltak med positiv særbehandling for urfolk.

Det var unektelege framsteg – men enkelte hevda dei bare var maulege på grunn av oppsvinget i oljeprisane.

Det gylne tiåret

Høgkonjunkturen i 2003, driven av etterspørsel frå nye marknader som India og Kina, gav Latin-Amerika nye sjansar. Prisen på koppar, soya, jernmalm, og viktigast olje steig, og alle landa som kunne dra fordel av slik eineståande sjanse til økonomisk vekst, gjorde det.

Perioden skulle bli kjent som det gylne tiåret. Mellom anna kunne dei rosa regjeringane – leia av Chávez (og seinare Maduro) i Venezuela, Lula (og seinare Rousseff) i Brasil, Evo Morales i Bolivia, José Mujica i Uruguay, Rafael Correa i Ecuador, og Nestor Kirchner (og seinare Cristina Fernández Kirchner) i Argentina – i varierande grad gjennomføre populære sosiale tiltak utan direkte konfrontasjon med borgarskapet. Veksten minska spenningane og roa konflikten mellom sosiale lag, og gav desse regjeringane naudsynt stabilitet til å gjennomføre progressive tiltak.

I tillegg til å gi grunnlag for sosiale utgifter, gav oppsvinget også dei latin-amerikanske regjeringane meir musklar mot USAs imperialistiske kontroll, særleg då USA konsentrerte seg om dei kostbare nederlaga i Irak og Afghanistan.

På same tid som USAs makt svann, resulterte Kinas svolt etter latin-amerikanske råvarer nye handelssamband – Kinas handel med regionen auka med 1 200 pst frå 2000 til 2009.

Venezuela viser denne trenden: før Chávez investerte ikkje Kina meir enn 500 millionar dollar i året. I 2009 nådde dei 7,5 milliardar dollar, og Venezuela vart største mottakar av kinesiske investeringar.

Men etterspørselen er svekka med dei økonomiske nedgangstidene – medrekna i Kina, der veksten var mindre enn på tjuefire år, og i Europa som framleis møter økonomiske og politiske kriser. Og kombinert med ei overproduksjonskrise på grunn av den tidlegare boomen gav det eit drastisk fall i råvareprisane, viktigast på olje.

Prisane no er dei lågaste på tolv år, det forklarer langt på veg korfor eksportavhengige latin-amerikanske land har sett BNP-veksten falle frå eit snitt på 4–6 prosent mellom 2003 og 2013 til 1,2 prosent i 2014 og endå lågare i 2015. Det gylne tiåret med sterk økonomisk vekst ser ut til å vere slutt.

Køyrd fast i kapitalismen

I Venezuela utvikla Chávez og hans allierte ein ny sosialistisk teori som inspirerte millionar av menneske til å tru at ein ny veg til sosialismen hadde opna seg. Men i dag, med krise og forvirring, kan ikkje landet sjå mindre sosialistisk ut.

Somme på venstresida legg skulda på Nicolás Maduro, etterfølgjaren til Chávez, og regjeringa hans for forræderi mot revolusjonen med korrupsjon og økonomisk vanstyre. Men problema starta med leiarskapet til Chávez og ideen om at sosialismen kunne vere eit statsleia føretak.

To år etter kunngjøringa på Verdas sosiale forum kravde Chávez danninga av Det sameinte sosialistpartiet i Venezuela (PSUV), for å samle alle kreftene som ville fremme den bolivariske revolusjonen. Sosialistar som støtta presidenten, men som var kritiske til byråkratiet som alt var skapt rundt han, kom i klemme: enten gjekk dei med i eit toppstyrt parti som hadde støtte frå millionar av arbeidarar, eller ende i eit politisk vakuum.

Dei fleste sosialistiske organisasjonane gjekk med, og PSUV svulma opp over natta. Men partiet var ikkje bygd på aktiv deltaking frå medlemmene same kor mykje Chávez lika hevde det. I staden tok ein byråkratisk struktur over, der kritikk, opne debattar og grasrotmakt var unntaka og ikkje regelen.

Partiet formaliserte det byråkratiske sjiktet som var chavistas i namnet, dei som vart sett i leiinga for ulike statlege sektorar. Den nye kasten byrja straks med korrupt oppførsel, mens dei brukte sosialistisk retorikk. Regjeringas idear om økonomisk støtte til folkeleg makt fungerte ikkje i praksis.

Med Maduro ser dette byråkratiske sjiktet ut til å ha konsolidert seg med meir makt, ved å knytte somme folk i somme av dei sosiale tiltaka til seg med korrupte band, dei same tiltaka som skulle bygge folkeleg makt.

Rikdommen dei høge oljeprisane gav i det gylne tiåret kunne dekke over dette uhaldbare opplegget, men det dramatiske fallet i oljeprisane har brakt dei djupare problema i Venezuela fram i lyset.

Men motsett av det gjengs media seier, var det ikkje sosialismen som skapte krisa, men det motsette: dei populære tiltaka som vart sette ut i livet i dei rikaste åra til revolusjonen var aldri sosialistiske, men heller forsøk på å fikse på kapitalismen, og unngå full konfrontasjon med den herskande klassen.

Den doble faste vekslingsraten – som skulle subsidiere produksjon og distribusjon av mat i landet – viser det. For at alle skulle ha tilgang til mat, laga finansministeren ein plan som prioriterte dollar til bedrifter som importerte slike basisvarer og selde dei til subsidiert pris i butikkane.

Frå starten samarbeidde gamle kapitalistar med det nye byråkratiet om å dra fordelar av systemet. Enkelte stal pengane direkte, og importerte aldri varene dei gav opp. Andre importerte det dei lova, men smugla så varene gjennom Colombia for å få betre pris, eller selde dei direkte på den svarte marknaden der fortenesta var mykje høgare.

Alle kapitalistiske system er bygde på denne profittsøkande logikken, men dette tilfellet er spesielt ille fordi dei som hadde ansvaret for å finansiere «sosialismen for det tjueførste hundreåret», var dei same som aktivt dreiv denne svindelen.

Denne situasjonen, kombinert med låg oljepris og høgresidas taktikk for å sabotere alle progressive tiltak, førte til ei krise som ramma det fattigaste fleirtalet hardast, som alltid.

Over heile kontinentet er folkelege, venstreorienterte regjeringar på vikande front. Brasils Dilma Roussef er nettopp stilt for riksrett klaga for korrupsjon, og hennar Arbeidarparti har ikkje vore i stand til mobilisere medlemmene til å forsvare ho eller etterfølgjaren hennar. Kirchners parti hadde ikkje ein valbar kandidat, og konservative Macri vann det siste valet. Evo Morales tapte for første gong i Bolivia – denne gongen ei folkerøysting som kunne gitt han løyve til ein fjerde valperiode.

Men denne høgrevendinga betyr ikkje at fleirtalet er konservative. Det er proteststemmer mot venstreparti som manglar evne til å gi svar som på eit eller anna vis kunne løyse krisa. Desse partias nøling med å føre kampen mot kapitalismen som system heilt ut har køyrd fast prosessen, og gjort den progressive perioden eine og aleine avhengig av diktat frå marknaden.

Jakt på alternativ

Feilslaga til den høgt utbasunerte «sosialismen for det tjueførste hundreåret» går attende til kjende diskusjonar i den sosialistiske rørsla. Den bolivariske modellen satsar for mykje på at sosialismen kan skapast ovanfrå gjennom godvilje frå leiarar som Chávez. Same kor trufast desse leiarane blir til ideala sine, så må sosialismen komme frå arbeidarklassens medvitne kamp for eiga frigjøring.

For det andre tilslører han at kapitalismen ikkje kan reformerast bort. Så lenge landet er rikt kan tiltak for å bygge folkeleg makt og hjelpe dei fattige sameksistere med kapitalismen. Men så snart kapitalismen kjem i krise – noko han alltid gjør – og pengane tørkar inn, då vil omfordeling av rikdom komme i direkte konflikt med behova til den kapitalistiske klassen.

Ein liknande prosess var i spel i det europeiske sosialdemokratiet: Viss ikkje eit system tar maktmidla frå kapitalistane og legg dei i hendene til arbeidarane, vil framstega alltid bli fjerna igjen.

Framfor desse motseiingane, og eit uhandterleg parti og statleg byråkrati, ser Maduro ut til å ha køyrd seg fast. Skulle han takle korrupsjonen, måtte han konfrontere borgarskapet så vel som folk frå sitt eige parti som bruker staten til å samle seg opp enorme rikdommar.

Sjølv om høgresida er oppsplitta, kjenner dei bare til den vanlege nyliberale oppskrifta: Bli kvitt Maduro, privatiser det statlege oljeselskapet, devaluer valutaen, og ønsk velkommen USA og USA-støtta institusjonar som IMF.

Det tvingande behovet for eit alternativ er grunnen til at så mange på venstresida i Venezuela – og over heile Latin-Amerika – orienterer seg bort frå sentrum–venstre-partia som førte an i den rosa bølgja.

Hva skal til for å drive en radikal, revolusjonær venstrebevegelse i Norge i dag? Hvordan få et parti til å bli en mobiliserende og effektiv organisasjon som skaper engasjement. Unni Kjærnes og Stian Bragtvedt har intervjuet Mari Eifring.

Stian Bragtvedt internasjonal leder i Rødt, med i redaksjonen i Gnist og ansatt i FN-sambandet.

Unni Kjærnes, Redaksjonsmedlem i Gnist og tidligere leder av Rødt Oslo

Foto: André Løyning

Mari: Rødt ble stifta i 2007, og et par år etter ble det satt ned en strategikomite (først høsten 2009 og så en ny komite etter LM 2010). Bakgrunnen var at partistiftelsen ikke hadde ført til den oppsvingen vi hadde håpet på og vi så at vi trengte en strategi. Partiet Rødt var en samling av AKP, RV andre grupper og enkeltpersoner. Disse hadde hatt forskjellige måter å jobbe på. Det viste seg etter hvert at for å skape politisk handlekraft, trengtes klargjøring når det gjaldt politikk, organisasjonsstruktur, ledelse, og forholdet til media. Et utvalg ble nedsatt og etter tre år kom en rapport i 2012 med hele 89 forslag. Arbeidet ble fulgt opp med en framtidskonferanse, som i sin tur la grunnlaget for at partiet vedtok en strategi for perioden 2012–2018. Da jeg gikk på som partisekretær i 2012, så jeg det som min oppgave å iverksette denne strategien.

Stian og Unni: Når du nå ser seg tilbake, hva tenker du da om dette arbeidet?

Mari: Noen av målene i strategien ble litt utydelige og mangfoldige, men hele strategiprosessen var et grundig arbeid og noen hovedretninger står klart.. For det første skulle partiet være et arbeiderparti og ha en faglig innretting. Konkret fikk faglig leder plass i Arbeidsutvalget. For det andre skulle klasseperspektivet gjennomsyre alt arbeid. For det tredje skulle organisasjonsbygging prioriteres opp, med en plan for å følge den opp.

Disse temaene har prega Rødts arbeid i denne perioden og har bidratt til den styrkinga av organisasjonen som har skjedd. Vi har sett at det er veldig viktig å følge en strategi, der partiet framstår som et tydelig politisk alternativ. Organisasjonsbygging er en nøkkelfaktor. Det er dette som er forutsetningen for å mobilisere. Vi ser nå at det begynner å bære frukter: flere fylkesstyrer og lag og stadig nye medlemmer.

Det har vært – og er – viktig å legge til grunn et feministisk perspektiv – «feminisme i praksis». Det nye partiet var prega mange godt voksne menn (og noen damer); dyktige, aktive og erfarne, men det ga en spesiell organisasjonskultur der noen bærer alt. For å få fram flere kvinner i organisasjonen, må det bli lettere å ta på seg verv, med mer støtte fra organisasjonsapparatet. Dessuten må vi få en organisasjonskultur der det er «hyggelig å være med». Trivsel og vekt på det sosiale kan også bidra til å få med flere med minoritetsbakgrunn. Det påligger et ansvar blant de som har vært med lenge, særlig når det gjelder toleranse for at det kan være ulike måter å jobbe på.

Rødt som arbeiderparti har budt på ekstra utfordringer. Det faglige arbeidet er dominert av mannsdominerte yrker. Vi ser en viss rekruttering nå av kvinner i kvinnedominerte yrker, men det er fortsatt få kvinner som tar faglige posisjoner. Det er et betydelig potensiale i neste strategirunde. Saker som nå står i fokus, kan hjelpe, som barnehagepolitikk og kamp mot velferdsprofitørene.

Stian og Unni: Hvordan kan vi så bygge en organisasjon der ikke toppen bestemmer alt? Om Rødt kommer inn på Stortinget til høsten, hvordan kan partiet unngå at det arbeidet blir bestemmende for resten av organisasjonen?

Mari: Det er kjempeviktig at partiledelsen er ledelsen, tar avgjørelser. Stortingsgruppa skal ikke være ledelsen,slik at ikke all makt forsvinner fra partiorganisasjonen til stortingsgruppa.

Hele partiorganisasjonen må involveres i stortingsarbeidet, med gode institusjonelle strukturer. Kanskje man allerede nå burde begynne å tenke ut en plan for de 100 første dagene? Stortingsarbeidet bør koples sammen med folkevalgtarbeid ellers, som må bli partiets eiendom. Idag klarer vi ikke helt å ta ut det potensialet som ligger i organisasjonen. Det finnes utrolig mye kunnskap og erfaring.

Stian og Unni: Hva så med forholdet mellom fokuset på partibygging og arbeidet i frontorganisasjoner og lokale aksjoner?

Mari: Det har vært et skifte fra at frontarbeid er det eneste viktige. Men vi må gjøre begge deler, og det blir tullete å sette disse opp mot hverandre. Som et revolusjonært parti må vi vise at vi får til noe. Vi må bruke makt der det er mulig, der vi spiller på lag med ulike bevegelser.

Stian og Unni: Men er det rom for et revolusjonært parti i verdens rikeste land i 2017? Hva betyr revolusjonær i Norge i 2017?

Mari: Å være et revolusjonært parti dreier seg om hva slags praksis man har, og hvordan man ser på makt. Mens de andre partiene er systemlojale og vil flikke med små endringer der det lar seg gjøre, vil Rødt endre samfunnet grunnleggende. Det får også konsekvenser for dag til dag politikken, hvor Rødt setter hardt mot hardt for eksempel når det kommer til kampen mot velferdsprofitørene. I Oslo har vi her lagt sterkt press på Arbeiderpartiet og byrådet. I Tromsø har vi vært avgjørende for å avvikle byparlamentarismen.

Rødt sitt politiske prosjekt handler ikke om å bli stemt inn i folkevalgte organer, komme i posisjon – for så å ordne opp for folk. Vår rolle må være å åpne opp for at folk skal endre verden selv. Folk må bli deltakere i utformingen av samfunnet, ikke passive tilskuere til at politikerne bestemmer hva som er best for folk. Det er bra at stadig flere partier snakker om skjevfordeling av ressurser, inntekt og formue, men det største problemet er ulikheten i makt til å endre samfunnet som dette representerer. Å ville endre maktulikheten i samfunnet er en av hovedoppgavene til revolusjonære i Norge.

Stian og Unni: Hvordan er det å drive klassekamp i det som mange ser som verdens beste land å bo i?

Mari: Det er riktig at de fleste har det bedre her, men utviklinga går i feil retning og mange merker det. Det behøver ikke handle om nød, men om urettferdighet og maktesløshet. Folk er ikke deltakere i samfunnet, men blir bare gjort til forbrukere.

Krisa i kapitalismen nå gir et mulighetsrom for en bevegelse som kan mobilisere til endring av de grunnleggende strukturene i samfunnet. Det handler mye om å få folk til å tro på at betingelsene ikke er gitt, at endring er mulig. Små seire er nødvendig for å legge grunnlaget for store seire. Å kaste ut kapitalen av barnehagesektoren blir sånn sett et steg på veien mot større endringer, som å få Norge ut av EØS. Selv om Norge skiller seg litt fra en del andre i land i EU når det gjelder venstresida sitt syn på EU, er det bevegelse på gang også der.

Stian og Unni: Men det er jo også andre som kan benytte dette mulighetsrommet?

Mari: Ja, høyrepopulismens frammarsj er en stor utfordring. Her er ikke Norge veldig annerledes enn andre vestlige land. Det er ikke gitt at venstresida blir de som kommer til å gi retning til raseriet som nyliberalismens krise har frambrakt. Oppgaven vår er å dreie diskusjonen over mot årsakene til utryggheten folk kjenner på, og vise at det er kapitalen som er trusselen mot velferdsstaten og mulighetene for jobb, ikke flyktninger fra Midtøsten. Det er ekstremt viktig at kritikken rettes oppover, at det ikke blir et etnisk basert «oss mot dem».

Stian og Unni: Er det mulig?

Mari: Ja, men da må vi snakke om våre ting. Det er avgjørende at vi greier å komme på offensiven, det nytter ikke å vinne kamper bare gjennom å spille forsvar. Kampen mot velferdsprofitørene er et eksempel på at det er et stort mulighetsrom til venstre for Arbeiderpartiet. Vi må dreie fokus mot økonomiske spørsmål, synliggjøre hva de frustrasjonene folk føler på, skyldes. Det har for eksempel vært Labours problem at de ikke har greid det. Rødt har gode saker, men vi er foreløpig et lite parti. Vi må jobbe innad med å skape engasjement og skolering. Vi må «bygge bro mellom generasjonene», der alle de nye medlemmene våre kan lære av de med lang erfaring og store kunnskaper og vice versa. Det handler om å forstå for å forandre. Og vi må delta aktivt i brede bevegelser og allianser. Ikke bare rent politisk, men også sosialt og kulturelt. Popvenstre sist sommer var både gøy og viktig, det vil vi gjøre igjen!

Avslutter Mari Eifring som med et godt valg kan havne i Rødts gruppe på Stortinget fra høsten av.

– Vad sa ni till mannen där borta?

– Jag sa, att han skulle arbeta fortare.

– Vilken rätt har ni att befalla över honom?

– Jag betalar honom för det.

– Hur mycket betalar ni honom för det?

– 10 kronor om dagen.

– Varifrån får ni pengarna att betala honom med?

– Jag säljer sten.

– Vem hugger stenen som ni säljer?

– Det gör han.

– Hur mycket hugger han om dagen?

– Åh, han hugger en hel del sten på en dag.

– Hur mycke’ får ni för det?

– Ungefär 50 kronor.

– Men då är det ju han som betalar er 40 kronor för att ni går omkring och befaller honom att arbeta fortare.

– Ja, men jag äger ju verktygen och maskinerna.

– Hur blev ni ägare av dem då?

– Jag sålde huggen sten och fick in så mycket pengar på den att jag kunde köpa in verktyg och maskiner.

– Vem hade huggit den stenen?

– Tig, dumbom!

Bladet du held i handa, er første utgåve etter navnebyttet frå Rødt! til Gnist. Tidsskriftet blei starta av AKP som Røde Fane i 1972. I 2005 bytta me navn til Rødt!, for å favna vidare. To år etter blei partiet Rødt stifta, berre et utropsteikn skilte.

Me vil vera ein av dei små gnistane som tenner flammer, sånn som me har sett det i det førre hundreåret.

Temabolken i dette nummeret handlar om korleis det har gått i Latin-Amerika der venstrerørslene fekk makt, tente håp og fortset å slåss mot reaksjonen.

Me ønskjer å spre trua på at folk kan slåss og forandra i ei verd som for tida verkar å se ganske mørk ut, der krig og åtak på fattige og undertrykte, dominerer. Me vil visa fram solidaritet og kampkraft rundt om i Noreg og verda. At sosialisme er mogeleg. At det nyttar.

Gnist, som forgjengarane, har ein uavhengig og sjølvstendig redaksjon, sjølv om redaktøren blir vald av Rødt sitt landsstyre. Men me spring ut av – ikkje vekk frå – det partiet og den sosialistiske bevegelsen me er en del av. Og: Det er typisk marxistisk å være kritisk – også til seg sjølv og våre eigne røtter.

Me synst, litt ubeskjedent, at tidsskriftet berre har blitt betre dei siste åra. Me som lager bladet, lærer mykje av skribentane, anten det gjelder artiklar eller bokomtaler. Me er spente på kva lesarane vil synst om vårt nye namn og drakt. Gi lyd!

Røde Fane/Rødt! har i 24 år blitt leia av Erik Ness, som no har gått av som redaktør. Me vil takka han for arbeidet han har lagt ned, og for at han vil fortsetta og bidra som redaksjonsmedlem.

Ingrid Baltzersen

«Street Cleaner» av Banksy. (Foto: Dan Brady)

Lavtlønte i privat sektor

En ny Fafo-rapport viser at Norge ikke lenger er et land med små forskjeller mellom folk. Norge er i kraftig endring, og de lavest lønte taper. Lønna til de lavest lønte i privat sektor har nærmest stått stille siden 2008, i følge en ny Fafo-rapport. Nå ligger Norge i Norden-toppen hva gjelder forskjellen mellom de som er lavtlønte, og de som har en «vanlig» lønn. Blant dem som tjener minst er det ni av ti som jobber i tjenesteytende sektor. Forskerne Bård Jordfald i Fafo og Roger Bjørnstad ved Samfunnsøkonomisk analyse har foretatt et dypdykk ned i materien på oppdrag fra LO. Funnene viser at gruppen lavtlønte i privat sektor består av stadig flere innvandrere.

(Fri Fagbevegelse)

Verdens gjeld er på 3,25 «årslønner.»

“Den globale gjelden økte i løpet av de ni første månedene i fjor til 325 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. Økende rente og dyrere dollar legger press på kreditorene. Over 1300 milliarder dollar i obligasjoner og lån forfaller i løpet av året, inkludert 48 milliarder dollar i Kina og 32 milliarder dollar i Mexico, i følge en kvartalsrapport fra Institute of International Finance, en bankgruppe med base i Washington. Med økende lånekostnader i modne og fremvoksende markeder i kjølvannet av presidentvalget i USA, er bekymringen for den voksende gjelden igjen kommet i forgrunnen, advarer instituttet. Den globale gjelden økte med hele 11 000 milliarder dollar i løpet av de tre første kvartalene i 2016. Dempet vekst, «fortsatt svak fortjeneste for bedriftene» og en sterkere dollar er viktige faktorer som bidrar til bekymringen. Det gjelder ikke minst for «regjeringer og bedrifter med stort behov for refinansiering», heter det videre i rapporten.» (nrk.no)

LO-kongressen

Forholdet til EØS-avtalen, konsekvensutredning i Nord-Norge og 6-timersdag vil skape høy temperatur på LO-kongressen 8. til 12. mai. Landsmøtet kan vanskelig vedta en uttalelse om konsekvensutredning uten at Fellesforbundet blir tilfredsstilt. Samtidig kan mye av lufta i ballongen ha gått ut hvis Ap-landsmøtet vender tommelen ned. Holship-dommen i Høyesterett gir EØS-motstanderne kraftig vind i seilene. I tillegg har Fagforbundet varslet kamp for en langt sterkere formulering i forhold til å innføre 6-timers dag i arbeidslivet. (Fri Fagbevegelse)

Tromsø boikotter Israel

Vedtak: «Tromsø kommunestyre viser til at kjøp av israelske varer/tjenester som er produsert i områder under folkerettsstridig okkupasjon strider mot Tromsø kommunes etiske retningslinjer. Tromsø kommune vil på denne bakgrunn avstå fra å kjøpe israelske varer og tjenester som er produsert i okkuperte palestinske områder.

Kommunestyret ber admi­n­i­strasj­onssjefen sørge for at Tromsø kommune krever dokumentasjon på at varer som kjøpes ikke kommer fra okkuperte områder, slik som okkuperte områder i Palestina, Vest-Sahara, og lignende, i de tilfellene hvor dette er en aktuell problemstilling. Dette gjelder også kommunale foretak og andre selskaper eid avTromsø kommune.

Kommunestyret ber adm. sjefen legge frem en sak om hvordan innkjøpsreglementet kan brukes for å styrke menneskerettighetene.»

Vedtatt med 25 mot ­18 stemmer

 

FN om utbyggingene på Vestbredden

«Etter at USA brøt sin langvarige praksis med å legge ned veto i Israels favør, kunne FNs sikkerhetsråd kreve full byggestans i bosetningene på Vestbredden. Israel omtaler sikkerhetsrådets vedtak som «antiisraelsk» og «skammelig».

– Avgjørelsen som ble fattet, var skammelig og fordomsfull, men vi tåler det. Det vil ta tid, men denne avgjørelsen vil bli annullert, sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu lørdag.

Statsministeren kom med uttalelsen under en lystenningsseremoni som ble sendt på israelsk TV.

Ifølge Haaretz sa Netanyahu også at Israels forhold til FN vil bli gjennomgått. Som et første steg vil israelsk finansiering av FN-organer som er spesielt fiendtlig innstilt til Israel, bli stanset umiddelbart, sa Netanyahu ifølge avisen.

Ansatte i Det hvite hus sier årsaken til at USA lot resolusjonen gå gjennom i FNs sikkerhetsråd, var at de hadde gått tom for måter å overbevise Israel om at landets byggeaktivitet på palestinsk jord ødelegger håp om fred.

USA brøt dermed med sin mangeårige praksis med å legge ned veto i Israels favør.

Fredagens resolusjon krever full byggestans i bosetningene på den okkuperte Vestbredden og fastslår at bosetningene på okkupert, palestinsk land er ulovlige. Den er den første FN-resolusjonen siden 1979 som fordømmer Israels bosetningspolitikk.»

(Aftenposten 24/12)