Innhold
Leder: To amerikanske helter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2
Plukk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4
Dikt: Øivind Bremer Karlsen: Jæ fôra katta . . . . . . . . . . . . 4
2 Intervjuer:
Beatice Halsaa: Stemmerett i 100 år – og enno ikkje i mål. . . . . . 6
Michael A. Lebowitz: Å bygge sosialisme
for det tjueførste hundreåret. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12
Geir Hem: Marxisme og økologisk økonomi. . . . . 20
Mimmi Kvisvik: Etter LO-kongressen – nå begynner jobben . . . . . 30
Boye Ullmann: COOP og kampen mot EØS og sosial dumping nå. . 36
Arne H. Rolijordet: Rødt, arbeiderklassen og stortingsvalgene . . . 42
Bjørn Sigurd Svingen: Å organisere. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46
Essay: Vimmel. . . . . . . . . . . . . . . . . 50
Per-Gunnar Skotåm: Gruvedrift – en del av framtida. . . . . . . . . 54
Per-Gunnar Skotåm: Mineralloven og lokalt utbytte. . . . . 58
Jenny Dahl Bakken: Ny vår for den baskiske frigjøringsbevegelsen. 62
Arnljot Ask: Syriza er blitt et parti . . . . . . . . . . . . 66
Pål Steigan: Høyreekstrem islamisme . . . . . . . . . . . . 70
Jørgen Sandemose: Om tellemestere, arbeid og religion. . . . . . . . . .74
Mathias Bismo om boka Venstreekstremisme – ideer og bevegelser.79
6 Bokomtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Er Trump rett slett gal? spør stadig flere seg om. Men han kan bli USAs neste president. Hvorfor?

Bernie Sanders endte med å støtte Hillary Clinton. Han hadde sine grunner, skriver vår mann i USA.

Dennis O’Neil er medlem av Freedom Road Socialist Organization i USA. Han skriver om Occupy Wall Street! og andre saker på Fire on the Mountain blog (http://firemtn.blogspot.com) under navnet Jimmy Higgins. Les også han artikkel i Rødt! nr 2/16 om valget i USA.

Artikkelen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.

Valgkampen er i gang i USA. Det kan se ut som amerikanerne står overfor et klassisk valg: pest eller kolera.

Donald Trump og basen hans

Det som har forandret alt, er Trumps usannsynlige framgang, slik at han nå er i posisjon til å kunne bli den neste presidenten i USA. Etter hvert som bisarre forslag som å fordrive innvandrere og muslimer fra landet, og bygge en enorm mur for å hindre meksikanere fra å komme inn i USA faktisk ga ham en stor base av støtte, ble det sagt at han var «crazy as a fox». I det uttrykket ligger det at han på utspekulert vis lot til å være irrasjonell. Men i dag spør mange ganske åpenlyst, både i hans eget parti og i sentrale media: «Er Donald Trump rett og slett gal?» Lider han av alvorlige følelsesmessige og mentale forstyrrelser?

«Gjør Amerika stort igjen!» Det har blitt stridens flagg, banneret Trump har brukt for å trekke til seg den reaksjonære basen i det Republikanske partiet, en base bestående av spesielle interessegrupper som partiet har brukt tiår på å smi sammen. Han har stjålet den. En sentral del av denne basen har vært kristne fundamentalister og evangelister som særlig har blitt mobilisert mot kvinners frie valg om abort og reproduksjon, men også mot folk som tilhører kategoriene LGBTQ (lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle, transseksuelle og queer), vitenskap – særlig kosmologi og evolusjon og i det siste Islam. Den inkluderer også eldre mennesker som føler seg truet av sosiale forandringer som den raske normaliseringen av homoseksuelle og lesbiske forhold, og arbeidsfolk som opplever at lønna synker eller forsvinner helt som følge av at konserner har flyttet virksomheten ut av landet i sin jakt på billig arbeidskraft og færre reguleringer.

Et av de første, og stadig like sentrale temaene i byggingen av denne konservative basen, har vært framstillingen av den kapitalistiske STATEN som selve fienden. Dette synet, sammen med budskapet om den uhindrede kapitalismens mirakuløse og skapende kraft var særdeles nyttig for borgerskapet og konsernene, som beveget seg fra keynesiansk konsensus til en nyliberal plattform som ga dem friere tøyler. Dette ble også i sin helhet tatt opp av Demokratene under Clinton, selv om framstillingen der var litt mer pakket inn.

Denne basen har blitt dyrket fram av maskineriet til det Republikanske partiet, godt hjulpet av ressurssterke høyrevridde tenketanker og et stort medianettverk bestående av høyredominerte prateprogrammer på radio, Rupert Murdochs Fox TV og et nettverk av reaksjonære nettsteder med stor hang til konspirasjonsteorier. Til sammen utgjør de en stor boble som stadig forsterker reaksjonære amerikaneres synspunkter og meninger. Den bisarre oppfatningen om at Barack Obama egentlig er muslim født i Kenya og har en målsetting om å innføre sharialov i USA er ett klassisk eksempel. Mer enn 30 % amerikanere uttrykker at de tror dette i følge galluper.

Det Trump-kampanjen har gjort, er å blottlegge de underliggende prinsippene i denne nøye utmeislede blokken – frykt, bitterhet, følelsen av å være offer og rasisme. Ved åpenlyst og høylydt å spille på disse grunnleggende temaene har han kapret den basen Republikanerne møysommelig har bygd opp og gjort den til sin, i alle fall ved dette valget. I talen på nominasjonmøtet ropte han på «lov og orden» og framstilte både landet og verden som dødelig og kald. Han proklamerte: «Det er bare jeg som kan ordne det.»

Trump-kampanjen har tydelig vist hva som forener den Republikanske basen. Rasisme. Basen hans består nesten utelukkende av hvite, flesteparten menn som sier «Vi vil ha tilbake landet vårt.». Ellers sier de også ofte «Jeg er ikke rasist, men …» De uttrykte målene har vært innvandrere, særlig de fra Mexico og muslimer, men den store støtten fra hatgrupper på ytre høyre forteller tydelig at Trumps tilhengere forventer at han også vil drive den svarte befolkningen tilbake og holde dem nede. Og den basen er i en feberaktig rus av oppstemthet og raseri. De rivaliserende kandidatene og det Republikanske partimaskineriet så i sjokk at han slo ut den ene favoritten etter den andre for så å bli nominert.

Og nå er de virkelig låst til ham. Den bisarre oppførselen hans fører til at en del Republikanere, både blant de prominente og i grasrota sier at de ikke vil stemme på ham, og forteller åpent og offentlig at de er bekymret for at partiet er på vei mot kollaps. Men Trumps base, som han rasket til seg, er nettopp det Republikanske partiets egen base, og et hvert forsøk på å presse ham ut «til beste for partiet» vil bli møtt av et åpent opprør i rekkene.

Om valgsystemet i USA

1. Det er et to-parti system. Med enkelte lokale unntak, er det ingen andre enn vinneren som kan være aktuell for politiske verv, selv om det finnes andre kandidater med sterk oppslutning. Det gjør det veldig, veldig vanskelig å forsøke og etablere et tredje parti, selv om venstresiden og andre progressive har prøvd. Gjentatte ganger.

2. Den kandidaten som får flest stemmer nasjonalt, vinner ikke nødvendigvis presidentvalget. Det er slik at vinneren blir den kandidaten som får flertallet av de 538 stemmene som fordeles av det som heter Valgkollegiet. De fordeler stemmene fra hver enkelt stat basert på en nøkkel knyttet til folketallet i statene. For eksempel kan Demokratene, basert på resultatene siden 1990, regne med 217 «sikre» stemmer fra Valgkollegiet, mens Republikanerne antas å ha 191 av de 270 de trenger for å vinne. Dette betyr at begge partiene kommer til å konsentrere mesteparten av de økonomiske og organisasjonsmessige ressursene sine om en håndfull «slagmarker» i de kommende tre månedene. Det er stater som kan vippe begge veier, særlig de tre største – Florida, Ohio og Pennsylvania.

3. Amerikanerne er mindre tilbøyelige til å avgi stemme enn tilfellet er i de fleste andre land. Det høyeste stemmetallet som er registrert ved et presidentvalg siden 1960 var i 2012. Da var valgdeltakelsen på 57,1 % av de stemmeberettigede. Det henger delvis sammen med at enkelte stater driver en politikk som tar sikte på å holde stemmegivningen fra svarte og latinoer nede, og særlig anvender lover som fratar alle som på et eller annet tidspunkt har begått lovbrudd stemmeretten. Dette gjelder for eksempel 20 % av den svarte befolkningen i tre stater, inkludert «slagmarkstaten» Florida. Men for en stor del henger den lave valgdeltakelsen sammen med en følelse av fremmedgjøring overfor systemet. Det er en tendens nå til at flere amerikanere regner seg som uavhengige. De identifiserer seg hverken med Demokratene eller Republikanerne.

Hillary Clinton

Hillary Clinton har vært en av de mest prominente politiske personlighetene i USA i over et kvart århundre. Hun er en velkjent størrelse. Hun er en nyliberal Demokrat. Det betyr at hun hele tiden har vært en lojal tjener for storkapitalen, noe hun også har fått godt betalt for. De nære båndene med Goldman Sachs og andre store finanskonsern, hvis grådighet førte til den store krisa knyttet til finansieringen av boliglån og kastet verden ut i økonomisk krise, har gjort henne upopulær i vide kretser. Det samme har perioden hennes somf, der hun ivret for angrepet på Libya, noe som bare har ført til katastrofe etter katastrofe for folket i Sahel-området. Det har i sin tur ført til at Obama nettopp erklærte åpen kamp der for å bekjempe den Islamske Staten.

Det faktum at hun ikke bare fremmer men personifiserer et system som mange i USA mener har gjort de rike rikere mens resten av oss har måttet unngjelde, er hovedgrunnen til at hun får mye negative resultater i galluper. Det betyr rett og slett at folk ikke liker henne. Og det har bare blitt enda mer intenst med den spesielle formen for syre som høyrevridde og gjennomført sexistiske media har angrepet henne med.

Hun har naturligvis sin base. Den inkluderer eldre afro-amerikanere og en god del kvinner som mener det er på høy tid at USA føyer seg inn i rekken av i overkant dusinet land som har valgt kvinnelige statsoverhoder, siden Sri Lanka gjorde det i 1960. Men først og fremst består hennes naturlige base av folk som betrakter seg som lojale Demokrater og stort sett alltid stemmer på den kandidaten de ser som den beste for Demokratene uansett hvilket valg. Nominasjonsprosessen til Demokratene var ikke akkurat preget av samme hysteriske entusiasme som Trumps base viste for sin kandidat.

Bernie Sanders

Bernie Sanders skapte en entusiasme blant sine tilhengere som faktisk overgikk Trump-leiren da han dukket opp, tilsyne-latende ut av ingenting, for å prøve og utfordre kroningen av Hillary Clinton som Demokratenes kandidat. Som hos Trump ble tilhengerne hans berørt av den samme følelsen av at noe har gått veldig galt i USA, men de rettet ikke sinnet sitt mot de fattige og undertrykte. Tvert i mot rettet de det mot de rike og mektige og deres regjering.

Det var to hjørnesteiner i bevegelsen hans. Den ene bestod av unge mennesker, de som er født rundt 2000, til og med de som er enda yngre. Blant disse var det et stort antall unge afro-amerikanere og andre fargede med foreldre som har bånd til Clinton. Den andre hjørnesteinen, som har fått mindre oppmerksomhet, består ganske enkelt av venstresiden i det Demokratiske partiet. Det er folk som ikke bare ser partiet som den ene av de to vingene til den kapitalistiske gribben, men snarere som et terreng som kan være åpent for kamp og for å bli overtatt og gjort til en kraft for likhet, rettferdighet og framskritt, gjennom hundre små slag. Det er flere hundre-tusener av disse, og Sanders har fyrt dem opp ved å kanalisere ånden fra Occupy Wall Street!-bevegelsen som bygde på forholdet 99 % mot 1 % i forståelsen av det amerikanske samfunnet og politikken.

I motsetning til Trump og hans skare av tilhengere av hvit makt som roper på de gode gamle dager, så har Bernie Sanders proklamert noe han kaller en «politisk revolusjon» for å gjøre slutt på storkapitalens grep om valgsystem og regjering. Han kjørte et sterkt løp mot Clinton på tross av at han i starten ble ignorert av de store mediene, og på tross av at Demokratenes nasjonale råd forsøkte å kvele opprøret hans, noe WikiLeaks avslørte etter å ha fått tak i interne meldinger og dokumenter.

Hvorfor står Sanders bak Clinton?

Det er muligens vanskelig for folk i Norge å forstå hvordan Bernie kunne stille seg bak Clinton etter en kampanje hvor han angrep så mye av det hun står for, fra nyliberale handelsavtaler til militære intervensjoner rundt i verden. Hvorfor trakk han seg ikke vekk for å stille som uavhengig presidentkandidat?

For det første meldte han seg på kappløpet på disse betingelsene: Han ville stille som Demokrat og stille seg bak den som partiet nominerte. Selv om han lenge har stått som uavhengig, og som sådan er en av de få som har hatt høye politiske verv over tid, så kunne han ikke ha gjort noe seriøst forsøk på å bli presidentkandidat uten å gå gjennom nominasjonsprosessen til Demokratene. Hvis han hadde brutt det løftet og nektet å støtte Clinton, eller prøvd å kjøre et uavhengig løp etter Demokratenes nominasjonsmøte, ville han ha ødelagt posisjonen sin som partiets ærlige og ubestikkelige samvittighet, og han ville ha støtt fra seg mange av sine tilhengere.

For det andre er det ingen grunn til å tro at han er uærlig når han sier at den aller viktigste oppgaven for progressive nå er å bekjempe Trump. Veldig mange er enig med ham. Jill Stein, presidentkandidaten til de Grønne har hittil ikke tippet over 2 % på meningsmålinger. Det er helt usannsynlig at hun får noen betydning for resultatet i noen av statene. Derimot kunne en uavhengig Sanders-kampanje fått stor innflytelse på utfallet mellom de to hovedkandidatene.

For det tredje, så ville det ha opphevet alle gevinstene Sanders-fløyen hittil har oppnådd når det gjelder å forandre det politiske ståstedet og flytte gravitets-senteret i det Demokratiske partiet til venstre, dersom han hadde trukket seg unna. Selv om kandidatenes proklamasjoner har liten betydning, og partiprogrammer enda mindre, så er det allikevel et faktum at Bernie Sanders og hans tilhengere tvang Clinton til å ta avstand fra handelsavtalen som kalles «Trans-Pacific Partnership» (TPP) og til å kreve et tillegg til Grunnloven som opphever Høyesterettsdommen ved navn «Citizens United.» Det er en dom som åpner for at konserner kan gi nærmest ubegrenset pengestøtte til valgkampanjer. I tillegg har de fått gjennom at det skal jobbes for å gjennomføre et generelt løft av minste-lønn, og et løfte om å kutte i studentgjeld og kostnadene knyttet til college-studier, og liknende politiske saker til hjelp for folk.

Det vil være ironisk, men hvis den offentlige motgangen som startet rett etter nominasjonen fortsetter for Trump, så kan det sette i fare det som Bernie Sanders opprør har oppnådd. Hvis Clinton og sentrumskreftene hos Demokratene beslutter seg for å vanne ut politikken i kampanjen sin for å kapre det økende antallet Republikanere som er misfornøyd med, eller til og med er skremt av Trump, så vil det fremmedgjøre mange av Sanders fremste aktivister og andre som vil se det som en dødsens farlig vri mot høyre.

Hva med venstresida?

Revolusjonære, sosialister og bevisste progressive av alle slag har sett på dette valget som spennende, bekymringsfullt og tanke-vekkende. Det har kort og godt skapt rystelser i hva folk tenker om hva som skjer i dette landet, og hva de kan og burde gjøre med det.

Det er imidlertid viktig å holde fast på en viss sans for proporsjoner. Det sosialistiske venstre i USA er lite. Det er organisert, når det i det hele tatt er organisert, i noen få dusin små og ubetydelige grupper. Vanligvis ser de seg ikke i stand til å få til noe planmessig enhetlig arbeid, langt mindre å forsøke og skape en felles organisasjon. Deres samlede medlemstall utgjør en langt mindre prosent av den amerikanske befolkningen enn tilfellet er for Rødt i Norge. Når situasjonen er slik, er det ingenting venstresida i USA kan gjøre som på noen som helst måte kunne forventes å endre utfallet av valget. Det er en voksende erkjennelse hos folk av at de må se ut over valgdagen den 6. november hvis de skal starte på noe som kan utgjøre en vesentlig forskjell, og planlegge det som må gjøres i neste omgang. Det blir ikke lett for det kan komme en hel rekke nye objektive betingelser som vil ha stor betydning for hva venstresida kan velge å gjøre.

Vi kan ta for oss det som er veldig lett å se, hva hvis Trump vinner? (Gallup-folk og valgeksperter regner det for øyeblikket som lite sannsynlig men ikke umulig.) Da må vi umiddelbart starte med å organisere en brei front for å forsvare muslimer og våre brødre og søstre blant innvandrere mot angrep fra Trumps tilhengere som da vil være styrket, slik det har skjedd i Storbritannia etter Brexit. Det ville samtidig tjene som forberedelser til å organisere mot alvorligere og bredt anlagte angrep fra regjeringa etter innsettelsen av ny president på nyåret i 2017.

Seier til Clinton kan føre med seg en annen form for uroligheter, siden Trump-leiren allerede har erklært at valget kommer til å være manipulert, og enkelte talspersoner fra kampanjen spår et «blodbad.» Hvis det er veldig små marginer i nøkkelstater, eller hvis resultatet viser seg å være annerledes enn valgmålingen kan den harde kjerna blant Trump-tilhengerne finne på å lage kaos på grunn av sinne og skuffelse. Selve det Republikanske partiet kan bli utsatt for alvorlige indre rystelser, eller det kan bli splittet om velgere flykter over til Clinton, eller eventuelt til kandidaten til det lille «Libertarian Party» på ytre høyre. Tillitsvalgte i partiet og sponsorer kan komme til å trekke seg tilbake for å pønske ut neste skritt. Trekk fra Clinton og det Demokratiske partiet med sikte på å vinne dem over til seg og innlemme dem ville utvanne den makta og innflytelsen Sanders-fløyen har vunnet. Det åpner i sin tur for den muligheten som en del forstandige folk antyder, at Bernie Sanders kan komme til å gå inn for en eller annen form for organisasjon og/eller et program med klare prioriteringer for kamp, så snart valget er over.

Selv med all denne usikkerheten begynner noen andre innfallsvinkler til valgpolitisk arbeid å ta form. I den ene enden av dette spekteret er det noen som jobber for å bygge en venstreside i det Demokratiske partiet. I utgangspunktet gjør de det ved å stille til valg på lokalt grasrotnivå. De mener at tida er langt fra moden til å prøve og skille ut venstresida fra partiet.

I den andre enden finnes de som prinsipielt, og ikke under noen omstendighet eller noen gang kommer til å jobbe i det Demokratiske partiet. De er allerede i gang innenfor kampanjen til de Grønne eller uavhengige kampanjer med tanke på å bygge et sterkere alternativt venstre-parti nå. Enkelte, stort sett med trotskistisk bakgrunn naturligvis, avfeier idéen med å jobbe med valg i det hele tatt, bortsett fra å fremme egne kandidater som stiller til valg bare for å trekke oppmerksomhet mot de små gruppene sine.

Noen dyktige organisatorer går inn for å bygge massebaserte lokale og regionale grupper rundt programmer som tar sikte på å fremme interessene til arbeidere og andre fattige, og ved å mobilisere til masse-mønstringer med krav som gjelder bolig og arbeid. Det er eksempler på dette, som «Virginia New Majority» og «New Lynn Coalition», den sistnevnte etter initiativ fra «North Shore Central Labour Council». De er ikke organisert direkte rundt valgarbeid, men driver med registrering av velgere og opplæring og prøver å hjelpe fram gode kandidater til lokale tillitsverv – og holde dem i øra etterpå.

Den flotte «Black Lives Matter»-bevegelsen har i løpet av de siste par årene gjort en bemerkelsesverdig jobb med å sett sitt preg på 2016-valget. De har konsentrert seg om å bygge en bred massebevegelse og har organisert sterke kjerner av unge aktivister rundt i landet. I fjor, i starten av nominasjonsprosessen, brøt engasjerte aktivister seg fram til Sanders og Clinton og tvang dem til å anerkjenne viktigheten av kampen mot politiets drap på unge svarte menn og kvinner, og for at de skal straffeforfølges. De protesterte også ved Trump-arrangementer og utsatte seg for vold og arrestasjon for å avsløre rasismen som er en del av kjernen i det Republikanske partiets base. Resultatene har vært overveldende. Demokratene presenterte ni mødre til svarte ofre for politivold og drap midt i nominasjonsmøtet sitt. Det har aldri skjedd før og viser hva denne bevegelsen har oppnådd.

Black Lives-bevegelsen holder standhaftig fast på sin uavhengighet og avstanden til valgpolitikken. I et intervju nylig avfeide en av grunnleggerne, Alicia Garza, den Demokratiske president-kampanjen. «Clintons bruker svarte for å sikre stemmer, men de gjør ingenting for den svarte befolkningen etter at de er valgt. De bruker oss som foto-fyll.» Men hun sa også: «Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å hindre at Donald Trump blir mannen som skal lede oss.» Og «Vi kommer til å fortsette å holde presset oppe. Vi har hverken noen gjeld til eller noen følelser for det Demokratiske partiet.»

Valgene og verden

Selv om jeg gjerne skulle ha avsluttet i denne positive tonen, forplikter internasjonalismen meg til å sende en unnskyldning til det norske folk, til folk i verden – og til det amerikanske folk. Verden følger med på valget i USA med frykt og fascinasjon. Dette landets økonomiske, politiske, kulturelle og ikke minst militære makt kommer i stort og smått til å ha innflytelse på hvordan vi lever (eller dør) gjennom de neste fire årene. Samtidig er folk i dette landet gjennomgående uvitende om den verden vi lever i, og de er overbevist om at USA er overlegent alt og alle. Det Demokratiske nominasjonsmøtet, med all den hodeløse «USA! USA!»-syngingen, var vel så sjåvinistisk som det Republikanske.

Så USA sier at du ikke har noe du skulle ha sagt og presenterer deg, enten for mer av det samme, sannsynligvis et hakk verre, eller fire år med potensielt skrekkinngytende avgjørelser som tas på sparket. Alt det vi til venstre her kan gjøre, er å love og bruke alle våre få til å mobilisere alle vi kan til å kjempe mot vinneren, uansett hvem det blir, og danne et forsvar for våre søstre og brødre rundt i verden.

Det sosiale grunnlaget og klassegrunnlaget bak krisa i Ukraina har ikke blitt grundig undersøkt.

Man har i all hovedsak fokusert på de politiske begivenhetene, mens de sosialøkonomiske beveggrunnene har blitt oversett.

Hva slags klassekrefter sto bak styrtinga av Janukovitsj-regimet, installeringa av det nye regimet og den etterfølgende framveksten av anti-Maidan og opprøret i sørøst-Ukraina?

Victor Shapinov er fra Kiev i Ukraina, og er med i den marxistiske organisasjonen Borotba (Kamp). Artikkelen sto i Links International Journal of Socialist Renewal 13. juni 2014, men først publisert på den ukrainske websida Liva (Venstre). Den er oversatt av Aslak Storaker.

Den ukrainske krisa er ikke et unikt nasjonalt fenomen. Av mange grunner har Ukraina vært et «svakt ledd» og har blitt det første offeret for kollapsen av den økonomiske modellen som er basert på dollaren som verdens reservevaluta, og stimulering av forbruk gjennom kreditt som middel for økonomisk vekst.¹ Den ukrainske økonomien har vært blant de mest sårbare under den verdensomspennende krisa, og dette har resultert i en splittelse i den herskende klasse og en medfølgende intens politisk kamp som har vært tydelig i flere måneder.

Den ukrainske kapitalistiske økonomien blei danna som følge av kollapsen i det sovjetiske økonomiske systemet, privatiseringa av samfunnseiendommen og integreringa i verdensmarkedet. Disse prosessene førte til en degradering av den økonomiske strukturen i Den sosialistiske sovjetrepublikken Ukraina, som i forhold til økonomisk utvikling var rangert som nummer ti i verden.

I sovjettida hadde Ukraina en kompleks, utvikla økonomi der maskinbygging og produksjon av avanserte industriprodukter spilte en ledende rolle.

Integreringa i verdensmarkedet førte til kollaps i den høyteknologiske industrisektoren.

Mens den sovjetiske økonomien var orientert mot å tilfredsstille behovene for produksjon og konsumpsjon innad i landet, og utvikla i en mer eller mindre kompleks og integrert helhet, har den kapitalistiske økonomien i Ukraina blitt «tilpassa» systemet med internasjonal arbeidsdeling. Den største taperen i denne prosessen har vært den kunnskapsintensive produksjonen – maskinbygging, lett industri, produksjon av maskindeler, instrumenter og radioelektronikk, og produksjon av turbiner, fly og biler.²

Den en gang så avanserte produksjonen har blitt knust, mens den eksportorienterte råvaresektoren og andre sektorer med lav verdiskaping antok en katastrofalt stor rolle. Bedriftseierne i disse sektorene utgjør et lag innen oligarkiet som har kontrollert hoveddelen av landets økonomi siden «uavhengig-heten». Dette laget, som er orientert mot produksjon og eksport av råvarer, har hensynsløst utnytta det produktive potensiale som lå igjen etter Sovjetunionen. Som følge av deres økonomiske posisjon har ikke det ukrainske oligarkiet bare vært uinteressert i å utvikle landets interne marked, men har i mange tilfeller opptrådt rovdyraktig overfor sine egne produksjonsmidler ved at de foretrekker å eksportere kapital til utenlandske skatteparadiser framfor å bruke den på å utvikle produksjonen. Mer enn 1 billion kroner (165 milliarder dollar) har blitt ført ut av Ukraina og investert i utlandet.³

Denne eksportorienterte økonomiske modellen hadde en kannibalistisk karakter, og var basert på å konsumere arven fra Sovjetunionen. Selv før den verdensomspennende økonomiske krisa slo inn, viste metallindustrien – som med 40–50 % av landets eksportinntekter utgjør Ukrainas økonomiske lokomotiv

åpenbare strukturelle svakheter: utdatert teknologi, høy arbeidsintensitet (å produsere et tonn stål tok 52,8 arbeidstimer i Ukraina, mot 38,1 i Russland og 16,8 i Tyskland), høyt energiforbruk og avhengighet av utenlandske (særlig russiske) energikilder. Så lenge prisene var høye, var ikke disse svakhetene så veldig betydningsfulle, men konjunkturnedgangen gjorde at de blei veldig alvorlige.

De andre konkurransedyktige delene av Ukrainas økonomi – landbruksproduksjonen (herunder av råvarer til industrien), den kjemiske industrien (særlig kunstgjødselproduksjon) og gruveindustrien (jern og kull) – var også hovedsaklig råvareproduksjon ment for eksport. På grunn av underutviklinga av det interne markedet var de resterende produksjonssektorene (med unntak av matvareproduksjonen) utvikla bare i den grad de tjente den eksportorienterte sektoren. Som regel var disse delene av økonomien kjennetegna av lavere lønninger og profittrater.⁴

Med fallet i nasjonal produksjon på om-råder utenom eksportorientert råvareproduksjon, økte avhengigheten av import. Andelen av ukrainskeksporterte varer i utenrikshandelen falt stadig til fordel for andelen importerte varer. Fra midten av 2000-tallet oversteg importmengden eksporten konstant.⁵ Skjevheten blei dekka av en økning av statlig og privat gjeld.⁶

Med den verdensomspennende krisa som begynte i 2008, sank etterspørselen etter Ukrainas eksportprodukter, samtidig som prisene steig på importvarer, som landet i økende grad var blitt avhengig av.

Den ukrainske kapitalistiske modellen var åpenbart på vei mot sitt sammenbrudd.

Krise og splittelse i den herskende klassen

Den voksende krisa framprovoserte en alvorlig intern konflikt innad i den herskende klassen. På dette tidspunktet var det ledende sjiktet i klassen, rundt et dusin milliarder, allerede forberedt på å integreres i verdenseliten og så etter en måte å «registrere» kapitalen sin i Vesten på. Milliardærene hadde akkumulert nok kapital til effektivt å kunne forvandle den til finansielle og industrielle midler i Vesten, samtidig som den pågående systemkrisa i Ukraina gjorde landet vårt mindre attraktivt for store ukrainske foretak.

Metoden for å sette i verk dette skiftet var den såkalte «europeiske integreringa», hvorigjennom de ukrainske milliardærene ville bli anerkjent av Europa i bytte mot å oppheve beskyttelsen av det indre markedet fra internasjonal monopolkapital. Det faktum at betingelsene for dette ville innebære destruksjon av en rekke industrisektorer og en ny spiral med deindustrialisering, uunngåelig med påfølgende vekst i arbeidsløshet og andre sosiale problemer, plaga dem ikke det minste.⁷

Mellom- og lavere lag av oligarkene som ikke hadde nok kapital til å integreres i verdenseliten og fortsatt så på Ukraina som en arena for å gjøre forretninger, gjorde halvhjerta motstand mot denne prosessen. Dette var folk som ikke enda hadde benytta seg av alle mulighetene i den «uavhengige» ukrainske staten til å komme seg opp i eliteserien av milliardærer, altså viste de motvilje mot å fullstendig overgi det indre markedet til sine europeiske «partnere».⁸

I en lengre periode var landets lederskap, personifisert av Janukovitsj, på jakt etter en modell for «europeisk integrasjon» som ville tilfredsstille både «milliardær-partiet» og «millionær-partiet». Dette tok brått slutt da Janukovitsj avlyste den planlagte signeringa av frihandelsavtalen i Vilnius i desember 2013, noe han blei tvunget til fordi avtalen trua de økonomiske interessene til en betydningsfull del av borgerskapet, og ville føre med seg katastrofale sosiale konsekvenser.

Det akutte behovet for kreditt representerte også et hinder for «integreringsprosessen», siden denne kreditten bare kunne komme fra internasjonale finansinstitusjoner (IMF) eller fra Russland. I motsetning til IMF stilte ikke Russland antisosiale reformer som betingelse for å tilby kreditt. Dette bidro også til at Janukovitsj utsatte å signere frihandelsavtalen og assosiasjonsavtalen med EU.

«Milliardærpartiet», som hadde satsa alt på integrasjon med EU, sitt motsvar mot dette tok form av bevegelsen Euromaidan.

Euromaidan: Bakmennene, grunnplanet og dets sosiale basis

I startfasen av Euromaidan var den folkelige deltakelsen minimal. De som deltok de første dagene, besto i hovedsak av ansatte og aktivister i pro-vestlige frivillige organisasjoner (NGOer) og medlemmer av nynazistiske grupperinger (partiet Svoboda og ulike grupper som seinere samla seg i Høyre sektor). Euromaidan blei en genuin massebevegelse først etter at demonstrantene blei drevet vekk fra Maidanplassen 30. november 2013. Angrepet på demonstrantene blei direktesendt på alle de oligark-kontrollerte tv-kanalene. Deretter viste nyhetskringkasterne endeløse klipp av folk som hadde blitt banka opp, hadde blodige ansikter, og så videre. Det ukrainske samfunnet blei utsatt for en intens propagandakampanje, der det stadig sirkulerte informasjon som tok sikte på å oppildne borgerne til å ta del i protestene. Ett eksempel er en reportasje om at en student var blitt drept av politiet under opprenskinga av Maidanplassen 30. november. Seinere kom det fram at studenten simpelthen hadde bestemt seg for å ta noen dagers pause sammen med de nasjonalistiske vennene sine, og hadde unnlatt å ta kontakt med slektningene sine. Provokativ desinformasjon av denne typen blei sendt ut konstant, og heile tida plukka begjærlig opp av oligarkenes medier.

Det var ikke bare de oligarkkontrollerte tv-kanalene som blei brukt til å mobilisere massene av Kiev-boere til søndagssamlingene, kalt «våkenetter», på Maidan. Det blei gjennomført en brei, velfinansiert agitasjonskampanje, som inkluderte å legge løpesedler med oppfordringer om å komme til Maidan i alle postkassene i Kiev, en by med 4 millioner innbyggere.

Den ledende kraften på Maidan, heile tida tilstedeværende og deltakende i volde-lige sammenstøt med ordensmakta, besto av militante nynazister (særlig fotballfans) og arbeidsløse som hadde kommet fra de sentrale og vestlige delene av Ukraina. Disse folkene bodde på Maidan i flere måneder, der de blei forsynt med mat og penger. Dette viser hvor velorganisert oligarkenes finansiering av Maidan virkelig var. Finansieringa gikk gjennom de tre opposisjonelle partiene i parlamentet og gjennom NGOer. Finansiering blei også gitt direkte til paramilitære nynazistiske grupper.

Allerede i desember var det lett å identifisere den nasjonalistiske ideologiske slagsida til Maidanbevegelsen. Som venstre-koalisjonen Borotba («Kamp») noterte seg i en uttalelse:

Noe nasjonalistene uten tvil har lykkes med, er at de gjennom sitt høye aktivitetsnivå har klart å påtvinge sitt ideologiske lederskap over Euromaidan. Dette vises gjennom slagordene som brukes av aktivistene og av massene på torget. Slagordene inkluderer kampropet «Ære til Ukraina – ære til heltene!», som sammen med en heva høyrearm med utstrakt håndflate blei brukt som partihilsen av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i april 1941. Andre slike slagord er «Ære til nasjonen – død over dens fiender!» og «Ukraina over alle!» (en oversettelse av tyske «Deutschland über alles»). De andre opposisjonspartiene har simpelthen mangla både meningsbærende ideologi og slagord, og derfor har den liberale delen av opposisjonen akseptert nasjonalistiske slagord og den nasjonalistiske agendaen … Klønete forsøk fra de liberale på å frariste nasjonalistene det ideologiske herredømmet, for eksempel ved å rope noe mer politisk korrekt i stedet for «Død over fiendene!», har som regel vært mislykka. Dette skyldes ikke bare at de nasjonalistiske organisasjonene er aleine om å ha en aktiv og ideologisk bevisst massebasis, men også fordi den liberale majoriteten av demonstrantene ikke har lagt fram noe klart handlingsprogram. I denne situasjonen har nasjonalistene i kraft av å være protestenes mest aktive og radikale element, lykkes i å etablere seg som avantgarde for hele bevegelsen.⁹

Et annet tegn på den dominerende posisjonen til de høyreekstreme var da Euromaidan-aktivister ødela statua av V. I. Lenin på Bessarabia-plassen. Denne barbariske aksjonen blei ikke fordømt av den liberale delen av Maidan. Deler av statua, som blei vist fram på scenen på Maidan, blei møtt med anerkjennende utrop fra massen.¹⁰

At Maidan-bevegelsens politiske kurs var antikommunistisk og anti-venstre blei åpenbart da to Bortoba-aktivister, Levin-brødrene, blei banka opp etter å ha stått på en fagforeningsstand nær Maidan. Det blei sagt at brødrene sto under et rødt flagg. Det hagla med rop fra scenen om at de to måtte bli tatt hånd om.11 Det var Svobodas parlamentsmedlem Miroshnichenko som leda represaliene.

I løpet av januar var det ideologiske og politiske innholdet i Maidan åpenbart for alle uhildede observatører.¹² På den tida karakteriserte vi det som var i ferd med å skje som «et liberalt-nasjonalistisk opprør med økende merkbar deltakelse av åpent nazistiske elementer fra Høyre sektor.»¹³

Kjernen av Maidan besto altså av militante nynazister og aktivister fra opposisjonspartiene. Men hvem var da «kroppen» til Euromaidan? Hvem var de tusenvis av menneskene som støtta bevegelsen?

Av deltakerne i demonstrasjonene var rundt halvparten av aktivistene brakt inn fra andre regioner. Ifølge respondentene på en av undersøkelsene som blei foretatt var 50 % fra Kiev og 50 % fra andre regioner. Av de siste var 52 % fra vest-Ukraina, 31 % fra de sentrale regionene og bare 17 % fra sørøst-Ukraina.¹⁴ Av de som oppholdt seg på plassen permanent, var et disproporsjonalt stort antall, 17 %, forretningsmenn. Russisktalende var tilsvarende få, bare 16 % mot 40–50 % i det ukrainske samfunnet som helhet.¹⁵ Et klart bilde på den sosiale sammensetninga av Maidan kan finnes i det faktum at av de «himmelske hundre» som omkom på plassen var det ikke en eneste arbeider.¹⁶

Euromaidan er altså en bevegelse iverk-satt og kontrollert av de største oligarkene. Dets politiske basis består av radikale nasjonalister og, i mindre grad, pro-vestlige liberale, mens dets sosiale basis består av småborgerskapet og deklasserte elementer.

I motsetning til dette er motstandsbevegelsen i sørøst-Ukraina mer proletarisk i sin sammensetning, noe også uavhengige observatører har merka seg. Det er heller ikke tilfeldig at motstanden mot juntaen av oligarker og nazister som har kommet til makta etter Maidan, særlig har oppstått i de mest industrielt utvikla regionene, der arbeiderklassen utgjør en overvekt av befolkninga.

Noter:

1. For en mer detaljert analyse, se dokumentet vårt Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
2. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
3. Rundt 90 % av Ukrainas utenlandsinvesteringer har vært på Kypros. Kypros er også kilden for 80–90 % av de utenlandske investeringene i Ukraina; disse pengene er i realiteten ikke utenlandske investeringer, men midler som har blitt tatt ut av Ukraina og kommet tilbake seinere. På 2000-tallet representerte utenlandsinvesteringer på Kypros en hendig måte for oligarkene å slippe unna å betale skatt. I 2012 utgjorde de direkte utenlandsinvesteringene rundt 40 milliarder kroner, mens pengeoverføringer fra private individer (i all hovedsak penger gjestearbeidere sendte hjem til familiene sine) utgjorde 46 milliarder kroner. Lønnsarbeidere investerte altså mer penger i landets økonomi enn borgerskapet (se f.eks. http://dt.ua/ECONOMICS/suma-groshovih-perekaziv-zarobitchan-vpershe-perevischila-obsyag-inozemnih-investiciy-119740_.html).
4. Viktor Shapinov. Neoliberal’nyytupikdlyaUkrainy («En nyliberal blindgate for Ukraina») http://liva.com.ua/dead-end.html.
5. Ibid.
6. Utviklinga av den ukrainske handelsbalansen
   1999: +10,147 mrd NOK
   2000: +9,064 mrd NOK
   2001: +8,580 mrd NOK
   2002: +19,419 mrd NOK
   2003: +17,693 mrd NOK
   2004: +42,283 mrd NOK
   2005: +15,490 mrd NOK
   2006: –9,896 mrd NO
   2007: –32,265 mrd NOK
   2008: –78,110 mrd NOK
   2009: –10,600 mrd NOK
   2010: –18,470 mrd NOK
   2011: –62,699 mrd NOK
   2012: –90,337 mrd NOK
   2013 (første 6 måneder): –22,901 mrd NOK

    

   Utviklinga av Ukrainas utenlandsgjeld (statlig og privat):
   1. januar 2004: 145,723 mrd. NOK
   1. januar 2005: 187,560 mrd NOK
   1. januar 2006: 236,434 mrd NOK
   1. januar 2007: 333,613 mrd NOK
   1. januar 2008: 505,898 mrd NOK
   1. januar 2009: 622, 122 mrd NOK
   1. januar 2010: 632,783 mrd NOK
   1. januar 2011: 718,151 mrd NOK
   1. januar 2012: 772,564 mrd NOK
   1. januar 2013: 826,598 mrd NOK
   1. januar 2013: 834, 015 mrd NOK

7. For konsekvensene av økonomisk integrasjon med den europeiske unionen, se rapporten Mirovoykrizis i ukrainskiyperiferiynyykapitalizm («Den verdensomspennende krisa og den perifere ukrainske kapitalismen»), satt sammen før hendelsene på Maidan og tilgjengelig på http://liva.com.ua/crisis-report.html.
8. «I en lengre periode har oligarkene bestemt statens innenlandske utforming. Men på et visst punkt konkluderte de med at de hadde stjålet alt som var å ta fra det uavhengige Ukraina, og var nå blant verdens superrike. Fra dette øyeblikket møtte de spørsmålet om hvordan de kunne beholde det de hadde ’oppnådd gjennom hardt arbeid’. Det virka usannsynlig å beholde dette innad i sitt eget land, siden det når som helst kunne komme en bestemt, uforutsigbar, karismatisk leder eller parti til makta og gjennomføre en renasjonalisering … For å unngå en slik utvikling blei oligarkene stilltiende enige om overgi Ukrainas uavhengighet i bytte mot ’sikkerhet’ innenfor europeiske strukturer. Til gjengjeld ville de sikre at det blei innført lover i Ukraina som sikrer eiendomsrettens ukrenkelighet i Europa. Oligarkene ville oppnå dette ved å signere en assosiasjonsavtale med EU.» DmitriyVydrin. Evromaydan – bunt milliarderovprotivmillionerov («Euromaidan – milliardærenes opprør mot millionærene»), http://glagol.in.ua/2014/01/23/dmitriy-vyidrin-evromaydan-bunt-milliarderov-protiv-millionerov/#ixzz2yHYP6PXR.
9. Se Sergey Kirichuk. Aktivnoeuchastienatsionalistov – klyuchevoyfaktorpadeniyapopulyarnostiMaydana («Nasjonalistenes aktive deltakelse – hovedgrunnen til at Maidan mister oppslutning») http://borotba.org/sergei-kirichuk-uchastie-nacionalistov-factor-padeniya-populyarnosti-maidana.html.
10. «Nyhetene om den barbariske ødeleggelsen av monumentet over V. I. Lenin blei ikke møtt med fordømmelse fra lederne på Maidan», skreiv Borotba da det skjedde. «Tvert imot støtter de liberale opportunistene sine nynazistiske adoptivbrødre. Som vi kan se er det ideologiske ansiktet til Maidan ikke bestemt av den liberale delen av opposisjonen, men av de høyreekstreme, nynazistiske kreftene» (http://borotba.org/oni-mogut-unichtojit-pamyatnik-no-ne-ideyu.html). Fra scenen viste nestlederen i det høyreekstreme partiet Svoboda fram ødelagte deler av statua. (http://podrobnosti.ua/society/2013/12/08/946901.html?cid=5408279).
11. Se http://borotba.org/napadenie-nacistov-na-levyh.html, http://revizor.ua/news/evromaidan/20131210_levin og http://jungle-world.com/artikel/2014/02/49128.html.
12. Se for eksempel denne artikkelen i The Nation: http://www.thenation.com/article/178013/ukrainian-nationalism-heart-euromaidan#.
13. http://borotba.org/noviy-etap-politicheskogo-protivistoyania.html
14. Undersøkelse utført av stiftelsen Demokratisk initiativ 6. februar, http://www.dif.org.ua/ua/polls/2014_polls/vid-maidanu-taboru-do-maidan.htm.
15. Ibid.
16. «En annen viktig faktor ved lista over ofre er at så godt som ingen av de døde var medlem av arbeiderklassen, arbeidere på store industrielle foretak … Det at spydspissen av revolusjonær vold fra Euromaidan besto av medlemmer av filleproletariatet og intelligensiaen (den «kreative klassen»), sammen med folk fra utkantstrøk i provinsen, gjenspeiler de dyptgripende forskjellene mellom de sosiale strukturene i øst- og vest-Ukraina, en forskjell som ligger tykt utenpå den mentale splittelsen mellom de to delene av landet» (http://kavpolit.com/articles/litso_pogibshego_majdana-1526/).

Den militante staten Israel
forsvarer seg mot sivile,
palestinske ungar ved å
drepa dei,
det er ikkje drap,
det er forsvars-
krigføring.

Den som vil,
kan skjønne dette,
den som kan,
vil skjønne dette.

Kven vil, kven kan?

Øyvind Bremer Karlsen

Norske massemedier forteller oss stadig at en helt ny verdensordning er i emning, om den ikke allerede er der. Statsråder og næringslivsdelegasjoner legger ut på tur til det som kalles for «framvoksende markeder». For et par år sida overtok Hydro en stor del av den brasilianske giganten Vale, og endelig ser Statoil ut til å få betalt for norske bistandskroner til Mosambik og Tanzania. Afrika er ikke bare elendighet, men misjonsmark for selgere av mobiltelefoner.

Ja, heldigvis er ikke alt som før. USA og EU får det ikke alltid som de vil, og Verdensbankens diktater følges ikke like lydig som før.

Det store spørsmålet er imidlertid om den globale kapitalismen og kursen mot klimasammenbrudd blir utfordret av nye vekstland som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika.

Artiklene i dette nummeret av Rødt! reiser denne debatten, og byr på analyser fra flere av vår tids ledende aktivister og sosialistiske teoretikere. En rød tråd er at BRICS-statene representerer nyliberalisme med «Sør-kjennetegn», at deres herskende klasser er på kollisjonskurs med sin egen befolkning, og at deres investeringer i Afrika har mange trekk til felles med den klassiske imperialismen. Valgene i Sør-Afrika og India i mai måned, forteller oss dessuten at motkreftene er dårlig organisert. Men samtidig gir Sør-Afrika og India (legg gjerne til Kina og Brasil) mange eksempler på at det under overflaten finnes en folkelig kamp, og at både fagforeninger, organisasjoner for småbønder, miljø- og kvinnebevegelser holder håpet levende.

Det beste vi kan gjøre, er å føre den samme anti-kapitalistiske kampen videre i vårt land. Det er det som menes med internasjonal solidaritet.

Tore Linné Eriksen

Ottar Flatland er bonde med mjølk- og kjøtproduksjon i Flatdal i Telemark. Han har vore tillitsvald i Tine og Nortura, er medlem av landsstyret i Rødt og sit i partiets klima- og næringspolitiske utval.

I ein artikkel om gruvedrift skriv Per- Gunnar Skotåm i Rødt! nr. 3 2013 om «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil vite av produksjonen». Eg meiner han har rett, og at det er sjølvsagt at menneskeleg aktivitet set spor etter seg i naturen. Og det er ikkje nødvendigvis slik at det som endrar naturen, er skadeleg for naturen.

Eg tek utgangspunkt i Marx’ samfunnsmessige ontologi: Alle menneske har behov, altså ønskje om noko som ikkje er umiddelbart tilgjengleg, og krefter, gjennom arbeid, forstått som evna til å tilfredsstille desse behova. Og produktivt arbeid skaper nytteverdiar.

Menneska bruker krefter, eller arbeid, i

forskjellige sosiale relasjonar, og under forskjellige økonomiske system, på å bearbeide naturen for å tilfredsstille materielle behov, som mat og andre bearbeidde produkt. Til alle tider har menneska bruka, påverka og omforma naturen. Dette er kjerna i menneskeleg aktivitet og grunnlaget for sivilisasjonar ut over jakt- og fangstnivå. Og sjølve grunnlaget for ein moderne velferdsstat er at det er nytteverdiar å fordele. Men fyrst må desse verdiane skapas gjennom arbeid og naturressursar. Gruveindustrien, og vidareforedling av produkt frå denne, er eit viktig grunnlag for denne verdiskapinga.

Går ein ute i den norske naturen, vil ein kunne sjå spor og formasjonar etter kolproduksjon og jernutvinning. I mitt nærområde i Telemark kan ein og sjå restar og gråbergsrøysar etter forskjellig gruvedrift frå 1500- talet og fram til midten av 1900-talet. Hadde desse inngrepa i naturen skjedd i dag, ville det truleg blitt protestar og ramaskrik om sår i naturen og giftig avrenning. Men no blir dette sett på som ein naturleg del av kulturlandskapet. Slik er det og med slagghaugane ved Røros. Og ser me på dei enorme gråbergfjella etter gruvedrift ved Bjørnevatn i Sør-Varanger, vil dei fleste sjå desse som flotte monument for menneskeleg aktivitet og skaparkraft.

Uavhengig av økonomiske og politiske system vil det vera eit mål å skape ein meirverdi gjennom arbeidet. Så kan det vera forskjellar mellom ein kapitalistisk og ein sosialistisk økonomi kva for miljøkrav ein skal stille til produksjonen. Men ein kjem ikkje utenom ein viss påverknad av naturen, med inngrep og avfall, inkludert gift. Alle stoff er potensielt giftige, avhengig av konsentrasjonen. I realitetanes verden må ein definere kva som er akseptabelt av konsentrasjon og mengde, og så må ein leva med det.

Noreg er rikt på metall og mineral, men har i dag mest ingen gruveindustri. Ønskjer me å bruke desse produkta, bør me også ta ansvaret for å framskaffe dei. Derfor er det og viktig at ressursane blir kartlagde.

Partiet Rødt skriv i sitt arbeidsprogram at partiet vil arbeide for: «Strenge miljøkrav til eventuell nyåpning av gruver, og at ingen gis tillatelse til å dumpe gruveavfall i hav, innsjøer eller andre steder i naturen». Kvar skal ein då gjera av avfallet/gråberget ? I praksis betyr dette at Rødt er mot all ny gruvedrift.

Matproduksjon

Reiser ein gjennom norske bygder seint på hausten, vil ein sjå ei blanding av pløgde åkrar, grashausta jorde og rekkjer og stablar av rundballar pakka i kvit plast. Det bør få oss til å tenkje på at det er jorda me lever av. Gjennom massive inngrep, omforming av naturen og ei effektiv mekanisering er 2–3 % av befolkninga i stand til forsyne resten av befolkninga med mat. Landbruket er det største naturinngrepet me har her i landet, men det er eit nødvendig inngrep for å utnytte ressursane og for å gje folket mattryggleik. Det er i denne sammenhengen me og må sjå på rovdyrproblematikken. Skal landet auke matproduksjonen, for eit aukande folketal, basert på beiting av lokale grasressursar, må me vera villige til å redusere rovviltet til eit nivå som gjer at beitedyra kan utnytte beitet.

Det er og verdt å nemne at det massive naturinngrepet som jordbruket står for, har resultert i eit kulturlandskap som dei fleste meiner er vakkert og verneverdig, og at det har ein verdi i seg sjølv.

Andre naturinngrep

I tillegg til bergverk og landbruk vil eg og nemne vasskraftutbygging og samferdsel. Vil samfunnet ha vassbasert fornybar energi, må me også tola dammar, neddemming og kraftliner. Og vil samfunnet ha vegar og jernbane, må me også akseptere svære naturinngrep langs desse traséane.

Eit moderne velferdssamfunn vil måtte byggas på produksjon og verdiskaping. Natur og arbeid er grunnlaget for dette. Vil ein ha omelett, må ein knuse egg, og vil ein ha industrisamfunnets produkt, må ei ha produksjonen. Partiet Rødt framstår i dag som eit idealistisk parti for restriksjonar og bandlegging. Partiet har ambisjonar om å vera eit arbeiderparti i eit land med materiell velstand og høgt offentleg velferdsnivå. Då må partiet ha ei anna tilnærming til politikken, særleg næringspolitikken, og bli eit radikalt parti for produksjon og verdiskaping, sjølvsagt på sine vilkår.

 

Fredrik V. Sand er medlem av redaksjonen i tidsskriftet Rødt! og partiet Rødt sitt arbeidsutvalg.

I oktober gikk konferansen marx2013 av stabelen som den første i sitt slag. Det hele gikk ned på ABF-huset i Stockholm. Arrangementet samlet mange hundre deltakere – dels med et formål om å få i gang en akademisk diskusjon om Marx, dels å skape en samtale også mellom mennesker utenfor universitetene, om hvordan marxistisk teori kan brukes til å forstå ulike sider av samfunnet. I grenselandet mellom aktivisme og akademia.

Blant de mest kjente navnene på plakaten var det svenske feministikonet Nina Björk og Monthly Review-redaktør John Bellamy Foster, som begge burde være kjent for mange av tidsskriftets lesere. Sistnevnte gjennom flere bokomtaler og artikler, og Björk blant annet gjennom anmeldelse av hennes forrige bok Lyckliga i alle sina dager i Rødt! 2/13.

Björks bok tar opp hvordan kapitalismen tar over stadig flere felt av livet, og er kritisk til hvordan arbeidstida går ut over tiden i andre fellesskap, som for eksempel familien. Denne tematikken ble fulgt opp på konferansen, hvor Björk deltok i en samtale foran stappfull storsal om den såkalte arbeidskritikken, sammen med Roland Paulsen, sosiolog og forfatter.

Der Paulsen toppet sitt bidrag til debatten med det infantile utbruddet «Arbeid er sadisme!» bidro Björk med å tydeliggjøre det ofte underkommuniserte skillet mellom lønnsarbeidskritikk og kritikk av arbeidet som sådan. Det er ikke at vi jobber, skaper og bidrar, men den manglende diskusjonen om hva målet med arbeidet skal være og selve utbyttinga som er et stort problem, i følge Björk. Les mer i intervju med henne i Klassekampen 2. november.

Samtalen «The relevance of Marx for ecology» hadde et panel bestående av John Bellamy Foster, Alf Hornborg (forfatter og professor ved universitet i Lund) og Andreas Malm (økososialistisk aktivist og forfatter – her på berget mest kjent forHatet mot muslimer, en murstein av en bok, og for å ha provosert Jon Hustad til å kaste mikrofonen i bakken og forlate en debatt på Litteraturfestivalen i Lillehammer 2009).

Hornborg begynte sitt innlegg i debatten med å si at han ønsker å være 90 prosent marxist, spurte Bellamy Foster hvorvidt dette var mulig og videre om Bellamy Foster kunne trekke fram noe fra Marx han selv ikke kunne stille seg bak. Bellamy Foster nektet å gå inn i dette, fordi han ikke så nytten av å forholde seg til det han eventuelt var uenig i og dermed ikke kunne bruke til noe.

På en konferanse med mål om å holde en viss intellektuell standard er dette et eksempel som vel ikke burde imponert så mange – men på tross av konferansens ambisjoner kunne det virke som om ønsket om å få bekreftet sitt eget verdensbilde sto sterkere hos en god del, enn viljen til å utfordre og utvikle. Dessverre, og som i så mange andre sammenhenger på venstresida forøvrig.

Allikevel er det imponerende å se marx2013 samle et så stort antall debattanter og tilskuere til en slik konferanse, toppet av en foajé fylt med bokbord og tidsskriftstands hvor venstresida i sin fulle bredde kunne tilby teoretisk input. Følgelig av noe sprikende kvalitet.

Selv om noe av forklaringen på suksessen ligger i at Sverige er mer folksomt enn Norge, er mitt inntrykk at den akademiske åpenheten for å trekke inn Marx på relevante felter, og gjensidig fra en del av miljøene som står bak dette arrangementet; et fravær av marxologi – altså en mindre dogmatisk tilnærming til marxisme som noe fullkomment, altomgripende og utøvd etter boka. Kanskje det ligger uutnyttet potensiale på begge felter her til lands?

I et intervju med arrangørene av marx2013 i svenske Dagens Nyheter i forkant av årets konferanse framgikk det at de fleste av arrangørene er unge, mellom 25 og 35. At de etter egen definisjon leser Marx mer fordomsfritt enn de eldre og at dette gir en ny «take» på mange spørsmål. Altså er dette forhåpentligvis starten på noe spennende som kan fortsette i årene framover, og inspirere.

Fredrik V. Sand er medlem av arbeidsutvalget i Rødt og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I den ellers fine artikkelen Hvilket parti ønsker jeg at Rødt skal være? i forrige nummer av Rødt! hang jeg meg opp i en bisetning fra Julie Nesset helt på slutten av artikkelen. Hun skriver at «politikken vår skal ikke være bygd på populismen».

Politikken til et parti utvikles selvfølgelig av medlemmenes standpunkter gjennom demokratiske prosesser og analysearbeid. Samtidig er denne allergien mot populisme – som kommer til uttrykk i nevnte sitat – et praktisk og demokratisk problem, som heller ikke er vanskelig å finne i andre sammenhenger på venstresida, og gjerne i mye verre former.

Mye av denne frykten kommer nok av at populisme er blitt synonymt med FrP for mange. Og at den eneste populismen som finnes, er høyrepopulismen. Verre er den antipopulismen som óg finnes på venstresida, og i praksis fører til avstand til folk flest. Enten dette skyldes for lite Møllers Tran, for mye kulturell kapital eller en fortroppstenkning.

Sånn trenger det ikke å være. En venstreradikal sunn populisme er ikke bare mulig, men bør være ambisjonen for den norske venstresida.

Folk-isme

Venstrepopulisme er ikke noe entydig begrep, hverken tradisjonelt eller i bruk i dag. Så la oss begynne i kjernen av det.

Begrepet populisme er avledet fra populus, som på latin betyr folk. Altså kan man si at det på norsk ville blitt «folk-isme». Hvis vi går til ordbøker (UiO/Språkrådet) og leksikon (Wikipedia og Store Norske Leksikon) trekkes følgende punkter fram som beskrivende for populisme som politisk retning:

• – spredning av økonomisk og politisk makt

– sunn fornuft og vanlige folks erfaringer opp mot den virkelighetsfjerne og elitistiske grunnholdningen eller den kalde byråkratiske rasjonaliteten til politiske eliter og institusjoner – mistillit til det eksisterende politiske etablissementet, den politiske eliten eller det politiske system – skepsis til konstitusjonelle begrensninger og overnasjonale organisasjoner – økt bruk av folkeavstemninger

I Wikipedias nynorskutgave sies det at et velfungerende demokrati alltid vil ha større eller mindre innslag av populisme.

På den andre sida skisseres en nedsettende populismedefinisjon: «at man hevder synspunkter om politikk og samfunnsforhold som (en tror) er populære blant folk». Hvis man fjerner parantesinnholdet, kan det diskuteres hvor nedsettende denne egentlig er. Det å utvikle analyser og standpunkter som slår an blant folk, er jo definitivt noe å hige etter. Og Wikipedia sier: «opprinnelig er begrepet uten en slik negativ lading, og kanskje snarere å se som en hedersbetegnelse.»

Blant hovedtrekkene ved populismen er det lite som står i veien for at en venstreside skal kunne følge dette med ryggraden godt i behold. Selvfølgelig finnes andre negative eksempler og definisjoner på populisme. Det følger med en overhengende fare for parolepreg og floskler. En vellykket populisme er derfor nødt til å bero på en solid analyse. Så må denne i neste rekke populariseres og ha gjenklang hos folk.

Hva med litt venstrepopulisme?

I tillegg til den politiske definisjonen finnes det flere nyanser av populisme, som kan fungere utfyllende til – eller mer uavhengig av – definisjonene over.

Mest åpenbar er den populistiske kommunikasjonen: Å argumentere på en folkelig måte, kritisere ulike eliter i samfunnet, som etablerte partier, finanseliten osv. Vi har også såkalt populistisk strategi, forklart som karismatisk mobilisering. Latin- Amerika og spesielt Chavez i Venezuela trekkes fram som eksempler på det siste.

Populismen har altså blitt identifisert hos FrP og Hugo Chavez, og er altså ikke knyttet til en bestemt ideologi. Men det kan den bli – også venstrepopulismen er en gammel og bred tradisjon.

På 1800-tallet kjempet de russiske populistene for bøndenes eiendomsrett til jorda, og i USA fantes det en populistbevegelse med moderate sosialistiske trekk – en bondepopulisme regnet som venstrepopulistisk.

Et stort, sterkt og viktig eksempel på en vellykket populisme her til lands er de to seirene i kampen mot EEC og EU i 1972 og 1994. Sjelden har punktene som danner grunnlaget for populismen, kommet tydeligere til uttrykk. Attpåtil som en slags venstrepopulistisk bevegelse, oppsummert av tidligere Nei til EU-leder Kristen Nygaard som samholds-Norge mot markeds-Norge.

På slutten av 1960-tallet gjorde den selv-definerte populismen sitt inntog i norsk politikk fra venstre. Dette skjedde med bøkeneHva skjer i Nord-Norge? av Ottar Brox,Populismen i norsk sosialisme av Hartvig Sætra og Norsk populisme av PAG (Populistiske Arbeidsgrupper i Bergen).

I en kommentar i Dagbladet 22. september oppsummerer Andreas Hompland dette som en antikapitalistisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserende etablissementet. Disse trakk veksler på både norsk histories bondeopprør og økologiske samtidsideologer – blant kjernebegrepene var folkelig fornuft og grasrotperspektiv.

Homplands konklusjon er at den politiske avstanden mellom venstre- og høyrepopulismen er stor, men at følgen av disse posisjonene er at den ordinære politiske skalaens «ansvarlige, litt blasse og konsensussøkende sentrum» blir omringet, også fra venstre.

Noen flere eksempler

En kritikk av populismen er at den gjennom motsetningen mellom «eliten» og «folk flest» blir klasseblind. Men er den nødvendigvis det? Store Norske Leksikon bruker både maoismen og dens masselinje og Sosialistpartiet i Nederland som eksempler på venstrepopulisme. I den venstrepopulistiske norske litteraturen framheves «arbeidsfolk » som den sentrale kraften for det politiske prosjektet.

I dag er ikke venstrepopulisme som begrep så mye i bruk, men på Kvasirs nyhetssøk er siste treff en kritikk av Rød Ungdoms forslag om leksefri skole, under overskriften «mislykket venstrepopulisme». Forslaget tar opp i seg motstand mot utdanningseliten, har en solid analyse i bunn og relativt brei folkelig oppslutning rundt kravet, spesielt blant unge. Selv om vedkommende som står bak ordbruken ikke ser på venstrepopulisme som noe positivt, kan man fint bruke dette som eksempel på nettopp velfungerende venstrepopulisme.

Danske Lars Olsen, samfunnsdebattør og forfatter av blant annet boka Det danske klassesamfund, skrev sammen med andre radikale profiler, kronikken «Venstrepopulisme, ja tak!» i fjor høst. Her sier de ja til regulering av finansmarkedet, dansk industri, omfordeling, demokrati i arbeidslivet, mindre byråkrati, og til sist «drop de løftede pegefingre»; en kritikk av røykeforbud i arbeidstiden og det de mener er eksempler på at de privilegerte trumfer gjennom sine idealer, framfor en folkelig oppfatning av hva som er rett og rimelig.

Tid for venstrepopulisme

Var det noe årets valg bekreftet, var det at partiene til venstre for Arbeiderpartiet i liten grad er i takt med «folket». Første skritt må være å anerkjenne det som en målsetning. Det burde ikke være så vanskelig.

Selv om venstrepopulisme kan romme mye forskjellig, krever det en venstreside som våger å utfordre og forandre seg selv. Det betinger en venstreside som ikke er redd for å bryte med trygge, vante (og spesielt moralistiske) standpunkt. En venstreside som overkommer frykten for å tvile seg fram til mer folkelige radikale standpunkter. En venstreside som ikke blir beskjemt av å møte og skape meningsfellesskap med annet utgangspunkt enn Blindern eller studiesirkler.

En fungerende populisme kan heller aldri være påtatt, men forankret i det vi faktisk mener. Men vi skal heller ikke være redd for å stå for det vi mener, når det er populært. Men mene det hardere og høyere.

For å komme dit trengs det mer takhøyde for «avvikende» meninger. Venstresida må samle og løfte fram folk med beina solid planta ute i dagens virkelighet – fra de som jobber i primærnæringer, og håndverkere og industriarbeidere til de som utdanner seg innenfor og jobber i helsevesenet. Og det må gis rom for en ekte venstrepopulisme. Det betyr å holde på det som gjør venstresida til venstreside, som sosialisering av økonomien og motstand mot klasseskiller. Samtidig ha åpne diskusjoner om hva dette betyr for venstresidas svar og prioriteringer når det kommer til for eksempel utdanning og integrering, og hvilke områder venstresida bør gå inn for å regulere og ikke.

Selv med en oljesmurt kapitalisme er kontrastene store, fra produsentene i fiskeri, landbruk og industri til spekulantene i finanseliten. Høyere (snitt-)inntekter gir også økende utgifter. At det er langt opp merkes derfor mest av lavtlønte, og alle de som ikke er med heisen opp sammen med veksten i boligpriser, private helseforsikringer og formelle krav til høyere akademisk utdanning.

Norsk venstreside har derfor alt å vinne på å lykkes med å fylle det som ligger i hedersbegrepet venstrepopulisme. Med motstand mot etablissementet, solide analyser og respekt for Grandiosa, eller kanskje heller respekt for ærlig arbeid og vanlige folks oppfatninger.

Venstresida bør bygge på populisme!

Torgeir Salih Holgersen er medlem i Sagene Rødt, samfunnsgeograf og lærer i Oslo. Han har vært redaktør i medlemsavisa og medlem i sentralstyret i Sosialistisk Ungdom (1999–2000), og medlem i fylkesstyret (2002-2009) og leder i internasjonal gruppe (2004–2008) i Oslo SV. Meldte seg ut av SV og inn i Rødt i 2011 da SV-landsmøtet støttet norsk deltakelse i bombekrigen mot Libya.

La meg starte med å klargjøre følgende: Sosialistisk tradisjon er ikke pasifistisk. Dersom valget står mellom å ta til våpen og drepe, eller bli drept selv eller se på at grunnleggende rettigheter blir tatt fra oss, har sosialister aldri nølt med å velge kampen.

Men samtidig er det viktig å huske på at «krig er en fortsettelse av politikken med andre midler», for å sitere militærteoretikeren von Clausewitz. Det betyr for det første at den militære trusselen bare en av flere trusler mot de prinsippene vi moralsk kan forsvare å drepe og dø for. Vi må derfor ikke se oss blinde på den potensielle fiendens militære muligheter. For det andre er det militære forsvaret også bare et av flere midler som kan brukes til å forsvare seg mot militære trusler. Spørsmålet om bruk av voldsmakt bør anvendes for å forsvare liv og frihet bør derfor ikke gjøres til et prinsipielt spørsmål, men være gjenstand for en konkret analyse hvor svaret vil variere avhengig av tid og sted.

«Aldri mer 9. april!»

Etter 2. verdenskrig har det i Norge vært nærmest universell tilslutning til slagordet «Aldri mer 9. april». Budskapet i dette slagordet er at Norge aldri igjen må la det militære forsvaret forvitre, slik det skjedde gjennom mellomkrigstida, slik at landet vårt blir lagt åpent for angrep fra en aggressiv nasjon. Men ville det vært et bidrag til bekjempelse av nazismen om Norge faktisk hadde hatt et sterkere norsk militærvesen i 1940?

Det som gjorde Norge viktig for Hitler, var tilgangen til jern, et råstoff som er avgjørende for enhver krigførende stormakt, men som Tyskland hadde mangel på i eget land. Malmgruvene lå i Kiruna i Sverige, men transporten gikk langs norskekysten, fra Narvik. Som kjent ble ikke Sverige okkupert av Tyskland. Hvorfor ikke? Fordi Sverige var i stand til å forsvare egen suverenitet, og garanterte dermed også frie forsyningslinjer gjennom eget territorium av krigsessensielle råvarer til Tyskland. Norge derimot, hadde et så svakt kystforsvar at vi ikke evna å hevde egen suverenitet og nøytralitet overfor britene som minela norsk farvann og borda tyske transportskip. Hva om Norge hadde hatt en langt sterkere marine? Ville denne kommet kampen mot nazismen til nytte?

Dersom Norge tidlig 1940 hadde vært i stand til å sikre vår nøytralitet og suverenitet, hadde det ikke vært tyskerne men britene som hadde blitt fordrevet fra norske farvann. Om britene da hadde sett det som så essensielt å stanse de tyske malmtransportene at de likevel ville gått til aksjon, ville de altså måttet skyte mot norske krigsskip. Norge kunne dermed risikere å komme i krig med Storbritannia, parallelt med at Storbritannia var i krig med Nazi-Tyskland. Det ville ikke automatisk gjort Norge til en direkte alliert av Nazi-Tyskland, men det er heller ikke utenkelig, spesielt ikke om Norge hadde hatt en forsvarsvennlig regjering utgått av borgerlige partier, hvor det var mange medlemmer som hadde stor sympati både med Mussolini og Hitler.

Myten om universalforsvaret

Eksempelet 9. april 1940 viser viktigheten av å ha en helt konkret politisk analyse av det globale trusselbildet som grunnlag for utvikling av et relevant forsvar mot denne trusselen, og at et generelt mål om et sterkt nasjonalt militært forsvar retta mot alle mulige krenkelser av norsk suverenitet i enhver situasjon, like gjerne kan bidra til å øke styrken til en bestemt trussel.

Selv om dette premisset ikke har vært helt eksplisitt uttalt, har Norge i etterkrigstida tatt lærdom av det som skjedde 9. april 1940 ved å bygge opp Forsvaret, militært men enda mer politisk, mot det som ble vurdert som den ene store trusselen mot Norge: Sovjetunionen og sovjetkommunismen. Gitt at dette faktisk ble vurdert som den dominerende trusselen, blir NATOmedlemskapet og den forsvarsstrukturen, med hovedvekt på et invasjonsforsvar i Troms, en fullstendig logisk og sammenhengende strategi. Men hadde vi faktisk blitt utsatt for et nytt 9. april, med angrep over havet fra sør og vest, fra noen andre enn Sovjetunionen/Russland, ville det norske Forsvaret, tross Europas høyeste militærutgifter per innbygger, vært om mulig enda mer hjelpeløst enn Norge anno 1940.

Hvem kan true hvem?

Sosialister har vært uenige om hvorvidt Sovjetunionen på noe tidspunkt utgjorde noen trussel mot Norge under den kalde krigen, men det kan vanskelig hevdes at Russland utgjør noen potensiell trussel mot Norge på mellomlang sikt i dag. Det er også reelt oppfatninga i det militære etablissementet, og derfor bygges det Russlandorienterte territorialforsvaret gradvis ned.

I stedet har det norske militæret blitt lagt om i retning av i størst mulig grad å skulle kunne fylle ulike funksjoner for NATO i det som er NATOs nye misjon og konsept: Å intervenere i land overalt i verden, med eller uten FN-mandat. Det å intervenere uten FN-mandat, er en direkte forbrytelse mot freden, den groveste formen for folkerettsbrudd i følge FN-pakten.

Vi har vært vant til å tenke på det norske militæret som et defensivt forsvar som kun skal brukes til å forsvare Norge mot angrep utenfra. Nå må vi erkjenne at mens ingen truer Norge i dag, er det norske militæret en integrert del av trusselbildet for folk i andre deler av verden.

Selv om ingen truer Norges suverenitet som lojalt NATO-medlem, ville situasjonen fort bli annerledes om vi lykkes med få slutt på at Norge utgjør en trussel mot andre land, og får Norge utmeldt av NATO. Om en framtidig reelt venstreorientert norsk regjering også sto opp for internasjonal solidaritet på andre måter, for eksempel ved å lede an i en internasjonal boikottkampanje mot Israel til støtte for palestinerne, og gjennom å samarbeide med ALBA-landene i Latin-Amerika om å bygge et globalt økonomisk alternativt til frihandelskapitalismen, ville trusselbildet skjerpes ytterligere. Det er heller ingen tvil om trusselen minst sannsynlig ville komme fra Russland.

Kan vi forsvare oss militært mot USA?

Det å skulle bygge et militært forsvar i Norge som kan være relevant mot en mulig invasjon fra USA, er en langt mer formidabel oppgave enn å opprettholde et relevant forsvar mot Russland. For det første har Norge en veldig kort grense mot Russland, og Russlands eneste angrepsvei ville måtte komme nordfra, enten vi snakker over land, hav eller luft. Den forsvarsstrukturen Norge har i dag, med et fokusert forsvar i nord, som er relevant mot Russland, er derimot helt irrelevant dersom angrepet skulle komme fra USA eller andre NATO-allierte. Som Nazi-Tyskland dokumenterte i 1940, kan det komme fra alle andre retninger enn akkurat fra nord, og gjerne samtidig.

For det andre har USA for et langt større og mer høyteknologisk militærvesen, med evne til å tilintetgjøre på kort tid militærvesenet i land som Russland ville hatt adskillig mer problemer med. Libyakrigen i 2011 viste hva NATO kan gjøre med et suverent lands militærvesen fra lufta på kort tid.

For det tredje er Norge militærteknologisk bundet så tett opp i USA at vi trolig må kvitte oss med nesten ethvert eksisterende våpensystem om vi skal kunne bruke det til å forsvare oss mot det samme USA. Om den politiske alliansen med USA forsvinner, kan vi se langt etter reservedeler. Bare Russland sitter i dag på en helhetlig alternativ våpenteknologi som på noe vis kan matche USAs. Men skal vi basere oss på russiske våpensystemer, vil vi lett bli like avhengige av Russland politisk som vi i dag er av USA. Både utenrikspolitisk og innenrikspolitisk ville det være uakseptabelt.

Det tredje alternativet er å bygge opp et egen helhetlig militærindustrielt kompleks. Det vi har i dag, er bare enkeltelementer som er så integrert i NATO-systemet både kommersielt og teknologisk at det neppe ville være noe å basere seg på.

Et mer realistisk alternativ for et militært uavhengig Norge, er det som per i dag er Rødts forsvarspolitiske strategi; et lavteknologisk militærvesen som ikke satser på å stanse en invasjon, men heller gjøre motstand i etterkant; en geriljaforsvarsstrategi basert på Heimevernet. USA har tidligere gått på tap mot denne typen fiende, men da snakker vi om for 40 år siden, og vi snakker om kolossale sivile tap for USAs fiende. I dag, med blant annet droneteknologi, er det på ingen måte gitt at en norsk motstandsstyrke i uniform i fjellheimen ville påført en amerikansk okkupant så mye som en tapt soldat.

Hva med Irak og Afghanistan? Ja, men der er USAs og NATOs tap et resultat av USAs statsbyggingsprosjekt, hvor soldatene har blitt gjort sårbare for å vinne «hearts and minds», ikke for å etablere territoriell og politisk kontroll, og av en motstander som har som hovedmål å bekjempe statsbygginga, helt uten hensyn til eget lands sivilbefolkning. En kampstrategi, helt på utsida av Folkeretten, med bruk av geriljastyrker som bevisst gjemmer seg i befolka områder, bruker sivile klær og selvmordsbombing som sentral strategi, er selvsagt helt utelukka som motstandsstrategi for et demokratisk sosialistisk Norge.

Slik jeg ser det, er det ingen realisme i at et NATO-uavhengig sosialistisk Norge skulle kunne hindre USA fra å invadere og ta kontroll over landet vårt, om USA bestemmer seg for det, med mindre vi knytter oss like tett til en allianse med Russland som vi i dag er knytta til USA. Prisen for å yte militær motstand etter en invasjon vil også lett bli alt for høy sett i forhold til de militære tapene vi kunne regne med å klare å påføre okkupanten.

Et politisk-økonomisk forsvar

Selv om USA ikke ville hatt store militærtaktiske problemer med å gjennomføre en militær intervensjon som å fjerne en framtidig sosialistisk norsk regjering, er det likevel ikke særlig sannsynlig at USA ville valgt en slik strategi.

Økonomiske sanksjoner og sabotasje hvor målet er å undergrave den folkelige støtten til regjeringa innad i landet, er langt mer sannsynlig. Det å ha kutta alle militære bevilgninger vil i en slik situasjon bidra til at større økonomiske midler vil være frigjort til å fortsette å dekke befolkningas grunnleggende behov, og dermed motstå den økonomiske krigføringa fra USA og EU.

Det at trusselen mot et NATO-uavhengig Norge ville komme fra imperialistiske stormakter hvor myndighetene i noen grad er avhengige av støtte fra folket i eget land, er en viktig faktor å ta med i betraktning. Før et angrep kan gjennomføres, må det gjøres et arbeid overfor opinion for å rettferdig gjøre krigen. Kostnadene ved et angrep avhenger også av hvor stor støtte angriperstaten får fra andre land. Et avvæpna Norge som bruker oljepenger på miljøteknologi og økonomisk støtte til fattige i andre land, vil vanskeliggjøre det å bygge opp den nødvendige skremselspropagandaen som skulle rettferdiggjort et angrep. Venezuela har trolig skaffet seg betydelig mer sikkerhet mot et angrep fra USA gjennom de politiske alliansene landet har etablert gjennom å finansiere ALBA-samarbeidet, og gjennom velferdsprogrammene som inkluderer subsidiert fyringsolje til fattige i USA, enn gjennom innkjøp av moderne russiske våpensystemer.

Uten å bli pasifister bør vi derfor gå inn for full nedlegging av det norske militæret, ganske enkelt fordi dette vil styrke mulighetene for å forsvare de verdiene og prinsippene sosialister alltid har satt høyest, både for oss selv og for folk i andre deler av verden. De eneste militære kapasitetene vi vil ha nytte av, er de som har en funksjon i fredstid. Det vil i første rekke inkludere Kystvakten, som det ville være naturlig å legge inn under politiet.

Organiser militærnekting!

I overskuelig framtid er det mer betydningsfullt hva slags holdning vi inntar til det eksisterende norske NATO-forsvaret enn hvordan vi definerer vårt helhetlige forsvarspolitiske alternativ.

Det danske forsvaret opplevde for en stund siden store problemer med å stille nok styrker fordi stadig færre ville la seg verve under perioden med harde kamper og betydelige tap i Afghanistan. Dette var gode nyheter for alle som ønsker å svekke NATOs muligheter for å føre krig. Spørsmålet er om vi kan klare å oppnå den samme effekten, uten å måtte gå veien om like mange soldater som blir drept.

Når mange på venstresida har støtta verneplikten både i teori og praksis til nå, har hovedbegrunnelsen vært at brei deltakelse er viktig for å sikre demokratisk kontroll med Forsvaret. Vi må imidlertid forholde oss til at myndighetene i Norge har sendt det norske militæret inn i en rekke folkerettsstridige krigsoppdrag i løpet av de siste to tiårene, og at det vernepliktsbaserte Forsvaret vårt ikke har lagt noen demper på dette. Tvert imot.

Det har i flere år nå vært slik at verneplikten reelt har vært frivillig. Siviltjeneste er avvikla for militærnektere, og det holder lenge å virke umotivert på sesjon for å slippe unna. Likevel ønsker Forsvaret selv å opprettholde den formelle vernepliktsordninga, og nå har den til og med nylig blitt utvida til å inkludere kvinner. Grunnen er at Forsvaret veit at de beste soldatemnene ikke er de våpengale og skolesvake bajasene som er de som vil melde seg i et helt frivillig system.

Det norske militæret ønsker og trenger den skoleflinke, pliktoppfyllende, gutten som svarer høflig og positivt på alle spørsmål om han kan tenke seg å gjøre noe for landet sitt på sesjonen, uten at han i utgangspunktet hadde tenkt seg en militær karriere. Det er han som skal analysere informasjon som gjør det mulig å identifisere relevante bombemål i den neste NATOkrigen for regimeendring.

Forsvaret trenger også den politisk engasjerte jenta som lar seg begeistre om fortellinga om NATO-soldater som sørger for at jenter får utdanning i Afghanistan. Det er hun som skal kroppsvisitere kvinnene ved en kontrollpost i det neste landet som kommer under NATO-okkupasjon.

Vårt mål må være å nekte det norske NATO-forsvaret tilgang til disse menneskelige ressursene som de ønsker seg i størst mulig grad gjennom å kjøre en offensiv antiimperialistisk militærnektingskampanje. Vi bør organisere kampanjer for å få flest mulig til å skrive under på at de vil nekte militærtjeneste, vi bør dele ut løpesedler til ungdom som skal på sesjon, og vi bør engasjere elever på skolene for å nekte Forsvaret å komme for å informere om utdanning i Forsvaret. Dersom de likevel kommer, bør vi sørge for at de også møtes med protester, kritikk og mer informative løpesedler enn de Forsvaret selv har med seg.

Gjennom en slik kampanje kan vi samtidig nå ut til langt flere enn i dag med informasjon om hvordan NATO undergraver internasjonal fred og Folkerett, og om hva de «humanitære oppdragene» i andre deler av verden reelt handler om. Det er på den måten vi i dag mest effektivt kan bidra til å forsvare de verdiene og prinsippene som sosialister før oss har vært villige til å drepe og dø for.

Mandag den 25. november sendte Støttekomiteen for hjelpepleier Stig Berntsen ut følgende pressemelding:

«Stig Berntsen har fått tilbake jobben Oslo kommune og hjelpepleier Stig Berntsen har i dag inngått rettsforlik. Stig Berntsen får tilbake stillinga som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter.

Støttekomiteen konstaterer at arbeidsgiver Oslo kommune endelig har bøyd av etter å ha stengt Berntsen ute fra jobben i to år og to uker. Komiteen er glad for arbeidsgivers tilbaketog.

Vi håper seieren setter ei grense for hvor langt en arbeidsgiver kan gå i å trakassere en arbeidstaker på grunnlag av usanne beskyldninger. Dette kan få stor betydning både for arbeidstakere og faglige tillitsvalgte.»

Mange har bidratt til seieren, men først og fremst er det Berntsen som hadde mot og ikke lot seg knekke, vi vil takke.

 

Åsmund Egge er historiker, professor eremitus, ved Historisk institutt. Artikkelen trykkes med tillatelse fra Materialisten.

Den borgelige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjon som knytter seg til overgang fra føydalisme til kapitalisme. Ifølge det marxistiske synet er det motsigelsen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold som sprenger rammene for eldre produksjonsmåter og åpner veien for nye.¹ I Forordet tilKritikk av den politiske økonomi har Marx sammenfattet sitt syn på følgende måte:

På et visst trinn i sin utvikling kommer samfunnets materielle produktivkrefter i motsetning til de bestående produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for dette, til de eiendomsforhold som de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være utviklingsformer for produktivkreftene forandrer disse forhold seg til å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosial revolusjon. Med forandringen av det økonomiske grunnlag velter hele den uhyre overbygning langsommere eller hurtigere om.²

Den kapitalistiske produksjon oppsto og utviklet seg under føydalismen. Bønder og andre produsenter ble enkeltvis eller i masseomfang løsrevet fra sine tradisjonelle produksjonsbetingelser – jorda og redskapene. Dette skjedde dels via økonomiske mekanismer, dels gjennom åpen voldsbruk fra de herskende klasser. Slik oppsto store grupper eiendomsløse som ble henvist til å opprettholde livet ved å ta lønnet arbeid. Disse eiendomsløse var en forutsetning for utviklingen av lønnsarbeidet i stor målestokk, og kom til å utgjøre det første rekrutteringsgrunnlag for den moderne arbeiderklasse. Samtidig oppsto en annen ny klasse som var bærere av de nye produksjonsforhold – borgerskapet. Denne klassen eide produksjonsmidlene og satte disse i produktiv virksomhet ved å engasjere lønnsarbeidere til å utnytte dem. I den første tiden var likevel handelen viktigere enn industriell produksjon. De store oppdagelsene dannet grunnlaget for et verdensmarked og en sterk vekst i handelen. Etterspørselen økte og vareproduksjonen ble stimulert. Hjemmeindustrien spredte seg på landsbygda og det oppsto store manufakturer både på landet og i byene. Men de føydale lenkene hemmet denne utviklingen. Den merkantilistiske monopol- og privilegiepolitikk hindret konkurransen, og reguleringspolitikken la bånd på all slags næringsvirksomhet.

Også innenfor jordbruket hemmet føydale levninger utviklingen av produksjonen. Rester av livegenskap, godseiernes privilegier og monopol, det gamle landsbyfellesskapets tradisjonelle plikter og rettigheter – alt dette hindret avskaffelsen av avleggs driftsmåter, slik som teigblanding og rotasjonsjordbruk med delvis brakklegging av jorda. Kort sagt: de føydale produksjonsforhold – eller restene av slike – hemmet utviklingen av produktivkreftene både i jordbruket og når det gjaldt den begynnende industrielle utvikling.

Samtidig hadde borgerskapet for det meste liten eller ingen del i den politiske makt. De eneveldige kongene kunne nok av og til ta avgjørelser som fremmet den kapitalistiske utvikling og borgerskapets interesser. Men i siste instans var de representanter for det føydale aristokratiet, og de reformforsøk enkelte av dem forsøkte seg på, sprengte ikke det gamle samfunns rammer. Borgerskapet sto altså utenfor det politiske liv. De manglet ofte adgang til statens høyeste embeter, og også de lavere var gjerne forbeholdt adelen. Adelen var en stand i tilbakegang. Dens militære rolle var forbi, og dens økonomiske virksomhet hadde relativt stadig mindre betydning. Borgerskapet hadde gjennom flere århundre vært i sterk økonomisk og kulturell framgang. Det var oppstått et klart misforhold mellom borgerskapets samfunnsmessige betydning og deres politiske avmakt. Denne motsigelsen utløste de store borgerlige revolusjoner – der særlig den engelske og den franske blir betraktet som klassiske.

De borgerlige revolusjoner feide vekk føydalsamfunnets rester og åpnet veien for kapitalismens utvikling til dominerende produksjonsmåte. På det økonomiske området innbar dette at skranker som hemmet produksjonsutviklingen, ble fjernet. De tradisjonelle innskrenkninger og reguleringer av produksjonen forsvant. Forskjellige slags laug og korporasjoner ble oppløst, og adgangen til å drive næringsvirksomhet ble åpnet for alle som hadde midler til det. Restriksjonene på handelen ble fjernet eller i det minste sterkt redusert. Et utall av indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble opphevet. Kontraktfrihet ble innført. De personlige bånd som hadde hvilt på individene i det føydale samfunnet, ble opphevet – således f.eks. restene av livegenskapen der denne ennå fantes. Hver enkelt skulle fritt kunne inngå avtale med andre om lønns- og arbeidsvilkår. Denne kontraktfriheten var en fundamental forutsetning for kapitalismens videre utvikling fordi nettopp lønnsarbeidet er grunnlaget for kapitalistisk produksjon. Videre fikk eiendomsretten et nytt innhold. Under føydalismen grep ofte plikter og rettigheter bygget på hevd inn i eiernes disposisjonsrett over sin eiendom. Dette gjaldt særlig for jordeiendom. Men også håndverkerne var pålagt begrensninger og reguleringer av virksomheten som i virkeligheten innebar innskrenkninger i eiendomsretten. Borgerskapets mål var full og fri disposisjonsrett over all eiendom, og dette søkte de å gjennomføre så langt det sto i deres makt.

På det politiske og statsrettslige området førte de borgerlige revolusjoner til vesentlige endringer på flere områder. For det første ble det innført en rekke borgerligdemokratiske rettigheter. Talefrihet, trykkefrihet, religionsfrihet, rett til å stille kollektive krav til myndighetene i form av petisjoner. Derimot ble forsamlings- og organisasjonsfrihet ikke gjennomført i første omgang. Borgerskapets klasseinteresser var ikke tjent med at de lavere klasser organiserte seg. Midt under den franske revolusjon, i 1791, ble det således innført forbud mot å opprette fagforeninger og mot å streike. Slike rettigheter ble først anerkjent etter lang og hardnakket kamp fra arbeiderklassens side, og borgerskapet forsøker stadig å oppheve eller undergrave disse rettigheter så godt de kan. Den viktigste av de borgerlige revolusjoners reformer på dette området er kanskje gjennomføringen av likhet for loven. Det var riktignok bare snakk om formell, juridisk likhet. Men den var av stor betydning fordi den opphevet adelens privilegier og åpnet adgang for borgerskapet til de høyeste embeter i staten.

For det andre ble det under de borgerlige revolusjonene gjennomført konstitusjonelt styre. Den mer eller mindre eneveldige kongemakt ble avskaffet ved opprettelse av republikk, eller innskrenket av skrevne forfatninger eller forfatningsmessige vedtak av riksforsamlinger der representantene var valgt av en større eller mindre del av folket. Disse konstitusjonene inneholdt en del allmenne prinsipper der de borgerligdemokratiske rettigheter ble slått fast – foruten borgerskapets særlige stempel på forfatningene: prinsippet om eiendomsretten. For øvrig innebar de frie forfatningene endring og omorganisering av statsstyret. De tidligere eneveldige regimene ble avløst av et system der statsmakten måtte styre på grunnlag av konstitusjonen. Samtidig ble statsmakten delt – i første rekke mellom den utøvende og den lovgivende makt. Den utøvende makt ble begrenset av en valgt forsamling som hadde beskatnings- og lovgivningsrett eller i det minste betydelig innflytelse på disse områdene. På denne måten fikk borgerskapet direkte del i utøvelsen av den politiske makt samtidig som det konstitusjonelle styre la grunnlag for stabilitet og forutsigbarhet i statsmaktens avgjørelser. Dette siste var ikke minst viktig. De eneveldige regimene hadde til dels vært preget av vilkårlige avgjørelser og enerådige inngrep fra kongemaktens side. Forutsigbarhet, ensartethet i avgjørelsene og sikkerhet mot vilkårlig behandling fra statsmaktenes side er avgjørende forutsetninger for kapitalisten i hans planlegging med sikte på maksimal profitt.

De borgerlige revolusjonene hadde også stor betydning for utviklingen av den nasjonale enhet i de enkelte land. Opphevelsen av alle særrettigheter rammet ikke bare det føydale aristokrati, men rettet seg også mot lokale privilegier som enkelte provinser og byer hadde fra gammelt av. Beskatningsbyrden skulle nå hvile likt, ikke bare på adel og borgerskap, med også på rikenes forskjellige geografiske områder. Samtidig ble forvaltningsapparatene forenklet og gjort ensartet og de forskjellige forvaltningsområdene – for finansvesen, rettvesen, geistlige og militære saker – fikk felles grenser. Av særlig betydning for borgerskapet var gjennomføringen av et enhetlig nasjonalt marked. Indre tollgrenser, bytoller og omsetningsavgifter ble som nevnt fjernet eller sterkt redusert. Kapitalismen kunne ikke utvikle seg under den oppsplitting og lokale partikularisme som preget føydalismen. Kapitalismens utvikling krevde et stort og enhetlig marked og et uniformt lovverk for dette området. Samtidig var det nødvendig å beskytte nasjonenes eget borgerskap mot konkurranse fra andre nasjoners borgerskap. I denne historiske epoken var det bare innenfor nasjonalstatenes rammer at disse forutsetningene kunne oppfylles. Nå fikk staten en helt annen betydning enn tidligere. Mens utbyttingen under føydalismen foregikk lokalt, hadde borgerskapet i prinsippet hele landet som operasjonsfelt. Mens den typiske føydale eiendom var knyttet til det enkelte gods, var den borgerlige eiendom rørlig eiendom. Behovet for et nasjonalt marked, en enhetlig lovgivning og ikke minst for en beskyttelse av den rørlige eiendom forutsatte at maktapparatet ble organisert på et nasjonalt og ikke bare et lokalt grunnlag. De borgerlige revolusjonene innebar et stort skritt framover i utviklingen av nasjonene. Selv om flere av nasjonalstatene var oppstått tidligere, ble de konsolidert av de borgerlige revolusjoner. Følelsen av nasjonal tilhørighet og framveksten av patriotisme i moderne forstand er også langt på vei resultat av den borgerlige revolusjon. De franske tropper gikk under revolusjonskrigene til angrep under det karakteristiske hærropet «Leve nasjonen!»³

Revolusjonsbegrepet

De borgerlige revolusjonene oppviser store variasjoner med hensyn til bakgrunn, forløp og resultater. De momenter som er trukket fram ovenfor, er ikke ment som noen slags gjennomsnittsbeskrivelse, men mere som en framheving av visse vesentlige trekk ved den borgelige revolusjon. I noen land var oppløsningen av føydalismen kommet forholdsvis langt før den borgelige revolusjon brøt ut. Med hensyn til resultatet har det i enkelte land preg av et kompromiss mellom de gamle og de nye herskende klasser, og reformene ble ikke like dyptgripende overalt – i hvert fall ikke i første omgang. Den franske sosialist fra årene før 1914, Jean Jauris, som også var en betydelig historiker, karakteriserer den franske revolusjon som «bredt borgelig og demokratisk» og setter den i motsetning til de amerikanske og engelske revolusjoner som var «snevert borgelige og konservative».⁴

Et annet problem er spørsmålet om voldens betydning og om revolusjonsbegrepet innebærer at omveltningen skjedde svært brått. Ble den borgelige «revolusjon» nødvendigvis gjennomført med vold? Alle de store borgelige revolusjonene var voldelige revolusjoner der enten krig eller borgerkrig eller begge deler var nødvendige for revolusjonens seier. Det gjelder de engelske, amerikanske og franske revolusjoner og det gjelder revolusjonene i begynnelsen av vårt århundre – «ungtyrkernes» revolusjon i 1908, den kinesiske revolusjon i 1911 og revolusjonene i Russland i 1905 og februar 1917. Men den reformperiode som representerer overgangen fra føydalismen til en utviklet kapitalistisk produksjonsmåte, foregikk mange steder under mindre dramatiske omstendigheter. I alle tilfelle var en oppblussing og skjerping av klassekampen knyttet til perioden med de borgelige revolusjoner. Det var heller ikke slik at denne perioden nødvendigvis var svært kort. Dette var heller ikke Marx oppfatning. I det sitatet vi allerede har bragt fra forordet Til Kritikk av den politiske økonomi, snakker Marx om «en epoke med sosial revolusjon». Han sier videre at «den uhyre overbygning (velter) langsommere eller hurtigere om». (mine uthevn, ÅE).

Den borgerlige revolusjons epoke kunne strekke seg over mange tiår – ja, hundre år. Eller det kunne være slik at den borgerlige revolusjon trengte en utfylling og fullføring som først kom på et langt senere tidspunkt.

Således var parlamentsreformen av 1832 og opphevelsen av kornlovene i 1846 en viktig utfylling av den engelske revolusjon på 1600-tallet. Den borgerlige revolusjon er her omtalt som en sosial revolusjon. Enkelte vil kanskje stusse og spørre om ikke f. eks. den franske revolusjon i første rekke var et politisk fenomen. Er ikke revolusjoner knyttet til «den politiske sfære»? Dreide det seg ikke om en kamp om den politiske makt – en klassekamp om statsmakt? Det gjorde det selvfølgelig. Det er likevel for snevert å betrakte den borgerlige revolusjon utelukkende eller først og fremst som en politisk revolusjon. Hovedmotsigelsen under den borgerlige revolusjon i dens klassiske utgave var motsigelsen mellom et aristokrati som representerte det gamle samfunnet – et føydalsamfunn eller et «Ancien Regime» med betydelige føydale rester – på den ene side, og et framstormende borgerskap som representant for nye kapitalistiske produksjonsforhold på den annen side. Denne kampen gjaldt ikke bare spørsmål om endringer i de politiske eller rettslige institusjoner, men gikk på avgjørende endringer i selve produksjonsforholdene.

Det grunnleggende ved den borgerlige revolusjon var forandringene i produksjonsforholdene. Restene av livegenskapen og andre føydale levninger ble fjernet. Den institusjonelle ramme ble lagt til rette for et lønnsarbeidersystem basert på frie kontrakter mellom arbeidskjøper og arbeidsselger. Eiendomsbegrepet fikk et nytt og «renere» innhold – tilpasset de nye borgerlige produksjonsforhold. Eiendomsforholdene ble avkledd førkapitalistiske former som hindret full og fri utnyttelse av så vel fast som rørlig eiendom. Betydelige endringer i eiendomsforholdene var også gjerne forbundet med de borgerlige revolusjonene i og med ekspropriasjon av kirkegods og annen aristokratisk eiendom. De borgerlige revolusjoner som i sitt vesen sosiale revolusjoner synes for øvrig å være i tråd med Marx egen begrepsbruk, for eksempel i det sitatet som er brakt fra forordet tilKritikk av den politiske økonomi. Når dette er sagt, er det grunn til å understreke betydningen av omveltningene i de politiske og rettslige institusjonene som gjorde det mulig for borgerskapet å utøve sitt klasseherredømme.

Innvendinger mot begrepet om den borgerlige revolusjon

Det er fra forskjellig hold reist en del innvendinger mot det revolusjonsbegrep som er behandlet her. Noen av disse skal nevnes og kommenteres ganske kort.

1) Disse revolusjonene representerte ingen overgang fra føydalisme til kapitalisme fordi det var ikke føydalisme før revolusjonen og ikke kapitalisme etterpå⁵. Denne innvendingen er dels begrepsmessig, dels reell. Det blir på den ene side hevdet at begrepet «føydalisme» må reserveres som betegnelse på personlige relasjoner mellom lensherre og vasaller i middelalderen og de institusjoner som knyttet seg til disse. Begrepet gis et rent juridisk innhold. Denne innvendingen har mer semantisk enn faghistorisk interesse. Innenfor marxismen har føydalismebegrepet hevd som et økonomisksosialt begrep, som betegnelsen på en historisk produksjonsmåte. Det viktigste spørsmålet er derfor om man er enig om hvordan samfunnsforholdene var før revolusjonen og om revolusjonen endret på disse og eventuelt hvilken betydning dette hadde. Heller ikke på dette området hersker det enighet.

Engelskmannen Cobban mener f.eks. at de føydale og seigneuriale rettighetene i det gamle franske samfunnet ikke var annet enn en «formålsløs overlevning».⁶ Cobban står riktignok nokså alene om akkurat det standpunktet. Samtidig hevdes det – også av Cobban – at revolusjonen ikke representerer overgangen til kapitalisme fordi det ikke eksisterte kapitalisme i tiden etter revolusjonen. Cobban refererer til Frankrike. Slik han uttrykker seg, tar han selvfølgelig feil. Det eksisterte kapitalisme i Frankrike både før og etter revolusjonen – spørsmålet er når kapitalismen ble den dominerende produksjonsmåte. Når er det at kapitalistiske produksjonsforhold dominerer og preger de økonomiske og sosiale forhold i samfunnet? Marx identifiserer denne perioden med framveksten av den moderne storindustri. Det er riktig nok at den industrielle revolusjon i Frankrike ikke skjøt fart før flere tiår etter revolusjonen – under det annet keiserdømme, altså i 1850–60 årene. Den industrielle revolusjonen i England ble for øvrig påbegynt først i siste halvdel av 1700-tallet, bortimot hundre år etter avslutningen av den engelske revolusjon. Cobban mener altså at når industrialiseringen ikke fulgte umiddelbart etter revolusjonen, så er det ingen sammenheng til stede. Men det er klart at det kan være en sammenheng mellom to begivenheter selv om de ikke følger umiddelbart på hverandre i tid. Revolusjonen feide vekk restene av de føydale eiendoms- og produksjonsforhold, og la på den måten grunnlaget for en videre utvikling av kapitalistiske produksjonsforhold. At det ennå tok tid før den kapitalistiske produksjonsmåte ble den dominerende, motbeviser ikke revolusjons borgelige innhold eller at revolusjonen var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg videre.

2) Revolusjonene var ikke – eller i hvert fall ikke først og fremst – borgerlige revolusjoner, de var demokratiske revolusjoner. Dette er synet til bl.a. den amerikanske historikeren Palmer⁷. Denne innvendingen avslører for det første en uenighet om hva som var det mest fundamentale: overgangen fra en produksjonsmåtes dominans til en annen og det nye klasseherredømmet som fulgte med dette, eller reformer i de rent politiske institusjonene. Dessuten opererer dette synet med et helt abstrakt begrep om demokrati. Men vi må spørre: demokrati for hvem? Var det slik at demokratiet kom alle til gode? Den innskrenkede stemmeretten og mangelen på organisasjonsfrihet og streikerett viser svært godt klassepreget til de demokratiske reformene – det var demokrati for borgerskapet som ble innført. Men derfor blir det galt å snakke om en allment demokratisk revolusjon. De demokratiske reformene utgjorde bare en del av og et ledd i de borgerlige revolusjonene.

3) Revolusjonene var ikke borgerlige fordi det var ikke borgerskapet som ledet dem. Det var for eksempel få næringsdrivende eller kapitalister som satt i de revolusjonære forsamlingene.

Dette er også en innvending Cobban har gjort gjeldende for den franske revolusjon.⁸ Men det er jo ikke det saken gjelder. Alle klasser har sine talsmenn, sine ideologer og politikere. Kapitalistene behøvde ikke selv sitte i de revolusjonære forsamlingene eller regjeringene så lenge disse førte en politikk som var i deres interesse. En annen sak er det at det var en god del kapitalister i de franske revolusjonære forsamlingene og de var dessuten dels organisert i egne politiske klubber. Den indirekte innflytelse de hadde ved valgene til disse forsamlingene var enda større. Men kriteriet på om en revolusjon er en borgerlig revolusjon, må først og fremst søkes i revolusjonens resultater. Førte revolusjonen til endringer i samfunnet som var i borgerskapets klasseinteresser? Ble det gamle samfunnets produksjons- og eiendomsforhold omdannet slik at hindringene for en fri utfoldelse av produksjon og omsetning på et kapitalistisk grunnlag forsvant? Kort sagt: Ble veien åpnet for kapitalismens fri utfoldelse? Videre: Ble borgerskapets klasseherredømme sikret gjennom egnede endringer i de politiske institusjoner – frie forfatninger, representative forsamlinger, stemmerett til borgerskapet (men ikke til lavere klasser) osv.? Det er slike spørsmål vi må stille når vi ønsker å vurdere revolusjonenes karakter og innhold.

Rent umiddelbart kan det synes som om begivenhetene i Norge i 1814 har lite å gjøre med begrepet om borgerlig revolusjon slik det her er definert. Kan man overhodet snakke om føydalisme eller føydale rester i Norge omkring år 1800? Adelen i Norge var ubetydelig og hadde få og lite vesentlige privilegier. Den hadde praktisk talt ingen administrativ funksjon og overhodet ingen militær funksjon. Det fantes ingen godsdrift med føydal utbytting i tradisjonell forstand. De norske bønder var fri fra den type bånd vi gjerne forbinder med føydalisme. Det fantes selvsagt utbytting i form av skatteflåing, renteutsuging og – for leilendingene – landskyld og andre avgifter til jordeieren. Men fra siste halvdel av 1600-tallet ble stadig flere bønder selveiere, og omkring 1814 var omkring 2/3 av jorda i Norge selveierjord. Trolig bortimot den samme andelen av oppsitterne var selveiere. Det var ellers forholdsvis liten sosial forskjell mellom bygselmannen og den selveiende bonde, noe som i 1814 ga seg uttrykk i at begge grupper fikk stemmerett på like fot. Den tallrike underklassen av tjenere og husmenn på landsbygda var underkastet utbyttingsformer av mer «føydal» karakter, f.eks. arbeidsplikten for husmennene og tilløp til stavnsbånd for tjenerskapet. Uansett hvilke begreper man vil bruke om produksjonsforholdene i jordbruket på den tiden, er det klart at de må karakteriseres som førkapitalistiske.

Det samme gjelder innenfor håndverkvirksomheten. Den økonomiske politikk og lovgivningsvirksomhet bar fortsatt preg av merkantilisme. Det eksisterte en rekke monopoler og privilegier som begrenset den frie næringsvirksomheten. Det var dels tale om byprivilegier – viktigst her var innskrenkninger i retten til å drive handel til personer med borgerskap i byene. Det var laugsprivilegier og andre privilegier som la bånd på fri utøvelse av næringsvirksomhet, f.eks. det viktige sagbruksprivilegiet. Odelsretten kan også betegnes som et slags privilegium – en bestemmelse som hemmet fri omsetning og utnyttelse av en viktig produksjonsfaktor som jorda. Motsvarigheten til særrettighetene under merkantilismen var byrdene eller pliktene som påhvilte enkelte samfunnsgrupper. Bøndene hadde kjøreplikt for bergverkene, de hadde plikt til vedlikehold av veiene og skyssplikt. En del av dette var riktignok betalt arbeid. Selve produksjonssystemet i jordbruket medførte mange steder hevdskapte plikter som begrenset den fri utnyttelsen av jorda. Der det ennå fantes teigblanding, var det således dyrkningstvang og enkelte steder delvis fellesdrift. Det eksisterte som nevnt også bestemmelser som innebar tilløp til stavnsbånd for de lavere klasser. Man måtte ha pass for å reise innenlands og presteattest for å slå seg ned på fremmed sted. Det var forordninger som påbød årsfeste for tjenestefolk og nektet dem å flytte til et annet sogn så lenge de kunne få arbeid i sitt eget. Slike bestemmelser ble riktignok lite respektert. Men i den grad de ble håndhevet, bidro de til å hindre arbeidskraftens mobilitet. På tilsvarende vis la rentegivningen begrensninger på pengekapitalens mobilisering. Selv om de føydale rester var langt færre og mindre betydelig her til lands, hadde altså produksjonsforholdene i Norge en rekke trekk felles med produksjonsforholdene i andre europeiske land forut for de borgerlige revolusjoner. Det eksisterte en lang rekke hindringer for en fri utnyttelse av produksjonsfaktorene – enten det dreide seg om jord, arbeidskraft eller kapital i forskjellige former. Mangelen på et aristokrati og på føydale utbyttingsformer i tradisjonell forstand ga imidlertid produksjonsforholdene i Norge en særegen karakter. Hvordan man skal karakterisere den norske samfunnsformasjonen på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, er et problem for seg. Det er da heller ikke nødvendig å løse dette problemet for å kunne si noe om den borgerlige revolusjon i Norge. For det formålet skulle det være tilstrekkelig å bli enige om at produksjonsforholdene i alt vesentlig var, før-kapitalisliske, men med en stadig voksende kapitalistisk sektor knyttet til de tradisjonelle utenriksnæringene – trelasthandel, bergverksdrift, fiskehandel og skipsfart. Overgangen fra en samfunnsformasjon dominert av før-kapitalistiske produksjonsforhold til en utviklet kapitalisme måtte innbære en omdanning så vel av produksjonsforholdene som av den overbygning som var tilpasset den tradisjonelle samfunnsformasjonen. Denne omdanningseller overgangsperioden er det naturlig å kalle for den borgerlige revolusjons epoke i Norge. Det kan være fruktbart forsøksvis å regne med at denne epoken strekker seg fra 1814 til 1905 eller årene like etter. Den innledes med opprettelsen av Norge som en selvstendig stat og innføringen av konstitusjonelt styre. Den fortsetter med en gradvis liberalisering av næringslovgivningen og en serie demokratiske reformer. Epoken avrundes med unionsoppløsningen i 1905 og konsesjonslovgivningen fra årene umiddelbart etter.

Ved en vurdering av begivenhetene i 1814 er det ikke nok å begrense seg til å se på selve grunnlovsverket. Eidsvoldsmennene hadde dårlig tid. Det gjaldt å stille svenskene og deres støttespillere blant stormaktene ovenfor et fait accompli – en etablert statsdannelse der kongevalget var avgjort. Dette måtte skje før Carl Johan rakk hjem fra slagmarkene på Kontinentet for å sette makt bak Kielfredens bestemmelse om Norges overdragelse til den svenske kongen. Den grunnlovgivende forsamling i Frankrike brukte to år på sitt arbeid. Riksforsamlingen brukte seks uker. En rekke spørsmål av stor prinsipiell rekkevidde måtte utsettes til behandling på et av de første ordinære storting. Alle vanlige lovspørsmål ble således vedtatt behandlet av en egen lovkomite. Man kan si at begivenhetene i 1814 aktualiserte eller nødvendiggjorde behandlingen av en rekke spørsmål av betydning for vår problemstilling. Det er derfor nødvendig å se 1814 og årene umiddelbart etter i sammenheng.

Produksjonsforholdene

La oss først ta for oss produksjonsforholdene. Representerte 1814 noe avgjørende skille eller vendepunkt i norsk historie når det gjelder endringer i produksjonsforholdene? Vi må da for det første se på eiendomsforholdene, sosiale institusjoner knyttet til eiendomsforholdene og selve eiendomsbegrepets status – for det andre på næringspolitikken og næringslovgivningen. Når det gjelder eiendomsstruktur og eiendomsforhold, kan vi straks slå fast at det ikke umiddelbart skjedde vesentlige endringer i 1814 eller som følge av begivenhetene det året. I hvert fall ikke dersom vi sammenligner med resultatet av enkelte andre borgerlige revolusjoner, for eksempel den franske fra 1789. Mange bedrifter og eiendommer skiftet eier under den økonomiske krise i tiden etter Napoleonskrigene. Men dette hadde ikke noe med 1814 å gjøre. Produksjonsforholdene på landsbygda endret seg lite – med et unntak jeg skal komme tilbake til. Tvert imot ble husmannsvesenet befestet og utvidet som følge av befolkningsveksten i tiden etter 1814. På enkelte punkter hadde likevel 1814 en viss betydning i vår sammenheng. For det første ble prinsippet om eiendommens sikkerhet slått fast i Grunnloven. Konstitusjonskomiteen uttalte at den under sitt arbeide hadde «havt stadigt Hensyn til den borgelige Friheds Betryggelse. Ejendommenes Sikkerhed og Rettighedernes muligste Lighed».⁹ I Grunnloven ble rett til full erstatning ved ekspropriasjon fastslått. (§ 105 i den redigerte grunnlov). For det andre har vi spørsmålet om det benefiserte godset. Det dreide seg om rester av kirkegods fra før reformasjonen som nå ble bestyrt av staten og bygslet ut til leilendinger. Ved behandlingen av hva som skulle gjøres med det benefiserte godset, kan det se ut som om Riksforsamlingen brøt med tidens borgerlige prinsipper om næringsfrihet og eiendomsrett. Man skulle kanskje vente at Riksforsamlingen hadde gått inn for salg av disse eiendommene. Dette ville for øvrig vært i tråd med gamle bondekrav og også med krav som ble stilt til Riksforsamlingen fra bondehold i 1814. Det var stor strid om dette i Riksforsamlingen, men grunnlovsvedtaket på dette punkt bestemte bare at inntektene av det benefiserte godset skulle «anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysnings Fremme». Dette ble vedtatt med 69 mot 40 stemmer.¹⁰

Behandlingen av denne saken i Riksforsamlingen og avstemningen der kan imidlertid ikke uten videre tas som uttrykk for motstand mot salg. Forslagene om salg inneholdt nemlig bestemmelser om at salgssummene skulle benyttes som en del av grunnlaget for det nye pengevesen som måtte etableres. Avstemningsresultatet må snarere tas som uttrykk for motstand mot denne delen av forslaget. Spørsmålet om salg eller fortsatt bygsling ble i virkeligheten utsatt til behandling på det første storting.11 Dette spørsmålet kom til å bli et av de store stridsspørsmål på de første stortingene etter 1814. Både prinsipper og interessespørsmål var involvert, og diskusjonen viser at det fantes atskillig før-liberalistisk tankegods hos enkelte av stortingsrepresentantene. Det hele endte imidlertid med at det i 1821 med stort flertall ble vedtatt å selge det benefiserte godset og all annen statseiendom med visse unntak. Jacob Aalls uttalelse i stortingsdebatten er trolig representativ for flertallets prinsipielle syn:

Den liberale Aand, der hersker i vor senere Lovgivning, søger ved alle Leiligheder at udrydde Feudalismens Spor og at sikre Landets Indvaanere en tryg og fuldkommen Besiddelse af deres Eiendomme.¹²

Også ved spørsmålet om måten salget skulle foregå på kan man si at liberalistiske prinsipper seiret idet det ble vedtatt salg på auksjon og ikke til takst. Hensynet til statens inntekter falt her passende sammen med det prinsipielle aspektet. Det er altså neppe grunnlag for å betrakte Riksforsamlingens avgjørelse om det benefiserte godset som en begrensning i dens anvendelse av generelle borgerlige prinsipper, selv om det åpenbart var delte meninger om dette spørsmålet. Det er mer naturlig å se det slik at spørsmålet om hva som skulle skje med det benefiserte godset ble ytterligere aktualiserte av begivenhetene i 1814 og at beslutningen om salg i 1821 kom som en – i hvert fall indirekte – følge av det som skjedde dette året. Under denne synsvinkel kom begivenhetene i 1814 til å påskynde utviklingen av den borgerlige revolusjon med hensyn til jordeiendomsforholdene i landet. Og så rent ubetydelig var dette ikke. Det dreide seg tross alt om omkring 20 % av landets jord.

Næringspolitikken

Så til næringspolitikken. Hvordan skal 1814 plasseres i det bildet? Den store reformperioden i siste halvdel av 1780 årene var av stor betydning. I Danmark ble stavnsbåndet for festebøndene opphevet og hoveriet avskaffet. Men også for Norge innebar reformperioden store endringer. Monopoler ble opphevet, handelskompanier oppløst, handelen på Finnmark og Island frigitt. «Monopoltvangen løsner», er Sverre Steens karakteristikk av denne tiden.¹³ Det ble også vedtatt lettelser i handelen, lavere tollsatser, opphevelse av innførselsforbud og av nesten alle utførselsforbud. Laugstvangen ble brutt i mange håndverk og regjeringen søkte å avvikle støttetiltak overfor industriell virksomhet. Lovgivningen for de enkelte næringer gjennomgikk også endringer i liberalistisk retning – det gjaldt særlig for fisket og skogsdriften. Kvantumsbegrensningene på sagbruket ble opphevet. I sum innebar næringslovgivningen under reformperioden etter 1784 et veldig skritt framover. En rekke hindringer for utviklingen av produktivkreftene var ryddet av veien. Men det er viktig å være klar over begrensningene. Handelen på Grønland og Færøyene var ennå ikke fri og det eksisterte også enkelte innskrenkninger på den oversjøiske handelen. Den innenlandske omsetning var fortsatt inngjerdet av en rekke reguleringer og forbud. Byprivilegiene sto ved lag – dels en rekke andre særrettigheter for byer og enkeltpersoner, ikke minst sagbruksprivilegiene. Selv om laugstvangen var innskrenket, var ikke laugene opphevet og det hendte til og med at det ble dannet nye. Staten hadde ikke greid å kvitte seg med sine industrielle anlegg i Norge og det var ingen gjennomført frihandel. Det var langt igjen til full frihet innen handel og næringsvirksomhet. Denne frigjøringen ble først fullført med næringslovgivningen fra 1840årene og utover. Først med håndverksloven av 1839, handelsloven av 1842 og opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1854 (gjeldende fra I 860) slo liberalismen definitivt gjennom i Norge. 1 1842 ble det også vedtatt en liberalere tolltariff. Den siste rest av byprivilegier ble for øvrig først opphevet i 1880-årene. Da ble også renten satt fri.

1814 og årene umiddelbart etter utgjør likevel et viktig stadium i utviklingen av en liberalistisk næringspolitikk. For det første ble prinsippet om næringsfrihet slått fast i Grunnloven, riktignok i temmelig utvannet form. § 101 i den redigerte grunnlov kom til å lyde:

Nye bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstædes nogen for Fremtiden.

Det ble på Riksforsamlingen fremmet forslag om opphevelse av alle også eksisterende monopoler og privilegier etter sju år, men det endte med at dette spørsmålet ble utsatt til behandling på det første storting.¹⁴ Prinsippet om næringsfrihet inneholdt altså betydelige begrensninger. Det var ikke rettet mot generelle innskrenkninger og spørsmålet om hva som skulle gjøres med de eksisterende privilegier ble utsatt. Det er i denne sammenhengen av interesse at en del av den argumentasjon Jacob Aall anførte til forsvar av de eksisterende privilegiene, var at disse var arvet eller kjøpt «i Haab om uforkrænket Nydelse deraf». En opphevelse av privilegiene ville være en berøvelse av «Rettigheder». Jacob Aall antydet med andre ord at privilegiene var en form for eiendom, som man ikke uten videre «ved et Magtsprog og uden Prøvelse» kunne berøves.¹⁵ Et tilsvarende syn på privilegiene finner vi innenfor det franske borgerskap under den franske revolusjon, og det lå til grunn for kravet om at privilegiene – eller i hvert fall en del av dem – måtte innløses eller erstattes. Etter slike linjer kom også privilegienes forsvarere til å argumentere i Norge i tiden etter 1814.¹⁶ I virkeligheten hadde vi her å gjøre med et sammenstøt mellom to «hellige» prinsipper – prinsippet om næringsfrihet og prinsippet om eiendomsrett. At Riksforsamlingen mente at disse spørsmål krevde nærmere utredning og utsatte saken, var derfor ganske naturlig. Det er likevel klart at det var av stor betydning at prinsippet om næringsfrihet som sådan ble grunnlovfestet. Det fikk dermed status av et overordnet prinsipp i selve statsforfatningen og kom til å nyte godt av Grunnlovens alminnelige prestisje. Det kunne brukes – og kom til å bli brukt – som brekkstang av de liberalistiske krefter ut gjennom hundreåret.¹⁷

Allerede på de første storting etter 1814 ble det vedtatt lover som utvidet næringsfriheten. Det er som nevnt naturlig å se denne lovgivningen i direkte sammenheng med det som skjedde i 1814 – både som en følge av det prinsippvedtaket som da ble fattet, og som en konsekvens av bøndenes sterke stilling i det politiske systemet som ble etablert i 1814. De hadde større muligheter enn før til å utøve press mot privilegier som hindret deres fri næringsvirksomhet. Det første ordentlige storting vedtok i 1816 en brennevinslov som tillot enhver bonde med matrikulert jord å brenne brennevin. Samtidig ble det imidlertid vedtatt forbud mot innføring av brennevin fra utlandet, så noe konsekvent uttrykk for økonomisk liberalisme kan vi ikke snakke om i denne forbindelse. Samme år ble det vedtatt en ny sagbrukslov (sanksjonert 1818) som blant annet ga bøndene rett til å sage sitt eget tømmer for salg også utenfor bygda. Dette innebar en viss innskrenkning i sagbruksprivilegiene, men ikke noe avgjørende brudd med privilegiepolitikken på dette området. Ellers representerte grunnleggelsen av pengevesenet et brudd med merkantilistisk politikk. Man skulle kanskje tro at de strenge krav til seddeldekning og overhode statens forholdsvis betydelige rolle ved dannelsen og driften av Norges Bank betydde et brudd med liberalistiske prinsipper. Men dette er en misforståelse. Tvert i mot har liberalismen tradisjonelt oppfattet et stabilt pengevesen som en forutsetning for at Adam Smiths «usynlige hånd» skulle kunne virke tilfredstillende. Pengenes rolle var i første rekke å fungere som målestokken i det økonomiske system, og denne målestokk måtte være uavhengig av de økonomiske fenomeners omskiftelige tilværelse. Det var dermed til syvende og sist statens ansvar å opprettholde en stabil pengeverdi – akkurat som det var myndighetenes ansvar å organisere politi, rettvesen og andre oppgaver innenfor rammen av «nattvekterstaten». Det kan også nevnes andre stortingsvedtak som utgjør ledd i etableringen av borgerlige eiendomsforhold og kapitalistiske prinsipper for utnyttelse av produksjonsfaktorene. Det gjelder f.eks utskiftningsloven av 1821 og opphevelsen i 1818 av forordningen om de eiendomsløses binding til hjemstedssognet. Prinsipielt var disse bestemmelsene svært viktige. Men de hadde forholdsvis liten praktisk betydning. Utskiftningsloven fordi staten ikke fulgte opp med økonomisk støtte til gjennomføringen av utskiftninger. Opphevelsen av forbudet mot å forlate hjemstedssognet var nærmest bare en juridisk tilpasning av de rådende forhold i og med at dette forbudet sjelden ble håndhevet. For øvrig ble plikten til å la seg feste og ordningen med «presteattest» opprettholdt. Plikten til kjøring og leveranser av trekull til bergverkene ble også opphevet. Men heller ikke denne bestemmelsen hadde vært særlig mye benyttet de siste årene. Både behandlingen av prinsippet om næringsfrihet i Riksforsamlingen og flere av de eksemplene som er nevnt på liberalistisk næringslovgivning i årene umiddelbart etter 1814, viser klart et begrenset gjennombrudd – det vil si, vi kan knapt snakke om noe virkelig gjennombrudd før flere tiår senere. Liberalistiske og anti-liberalistiske tendenser brytes.

I 1818 ble det således vedtatt en ny handelslov som skjerpet kravene til handelsborgerskap. Det ble også vedtatt en meglerlov som krevde eksamen og bevilgning for å drive meglerforretning. Skyssplikten ble opprettholdt, selv om friskyssen riktignok ble praktisk talt opphevet. En annen viktig begrensning i prinsippet om næringsfrihet og eiendomssikkerhet må kommenteres. Det gjelder Grunnlovens bestemmelser om odel og åsete. Odels- og åsetesretten bidro til å konservere jordeiendomsforholdene blant de norske selveierne, hemmet gårddeling og bidro til å opprettholde en forholdsvis sterk og uavhengig bondestand. Men ut fra en konsekvent borgerlig tankegang måtte odelsretten være et onde. Den skapte usikre eiendomsforhold for kjøpere av odelsjord og innebar en sterk innskrenkning av omsetning av jord. Som kjent er odelsretten gjeldende den dag i dag. For så vidt kan man si at den borgerlige revolusjon aldri fullt ut er blitt fullført i Norge. Hvilken betydning bevarelsen av odelsretten har hatt for jordeiendomsforholdene her til lands, er et annet spørsmål. Det kan pekes på virkninger i retning av lave jordpriser, svekkelse av jordbrukskreditten og liten investeringslyst. På den annen side var jorda i Norge neppe særlig attraktiv som investeringsobjekt på grunn av de spesielle topografiske og klimatiske forhold her til lands. Når det gjelder skogeiendomsforholdene, er det sannsynlig at odelsretten har hatt en forholdsvis større betydning – mesteparten av skogen i Norge har tradisjonelt vært i bondeeie.

Borgerlig-demokratiske rettigheter

Så til omveltningene på det politiske og rettslige området. Avskaffelsen av eneveldet og vedtagelsen av en liberal konstitusjon etter mønster av andre konstitusjoner skapt i tiden omkring den store franske revolusjon betydde et grunnleggende brudd med det tidligere politiske system. Konstitusjonen slo med visse forbehold fast en rekke borgerlig- demokratiske rettigheter: trykkefrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet. Sikkerhet for eiendom er allerede nevnt. Slike bestemmelser var uttrykk for gjennomslag for en liberal ideologi blandt de ledende samfunnsklasser. Denne ideologi bunnet igjen i et vesentlig behov for den tidens borgerskap, ikke bare for fri handel og fritt næringsliv, men også for en stat der det ikke hersket vesentlig grad av vilkårlighet. Borgerskapet hadde behov for sikkerhet mot vilkårlig behandling fra myndighetene. Ensartethet i avgjørelsen fra statsmaktens side var en forutsetning for den fri konkurranse og for den forutsigbarhet som er et grunnvilkår for kapitalakkumulasjonens trivsel. Oppbyggingen av et konstitusjonelt vern mot despoti og vilkårlighet var derfor et viktig element i forfatningene fra denne tiden – ofte undervurdert av senere tiders historikere. Nå var det riktignok slik at de borgerlig-demokratiske rettighetene på en del områder i praksis var gjennomført mot slutten av det dansk-norske eneveldet. Men man hadde ingen konstitusjonelle garantier mot vilkårlig tilsidesettelse av dem. Innskrenkningene i trykkefriheten på 1700-tallet, som var blitt gjentatt så sent som i 1799, og den beryktede «husinkvisisjonen » i 1812 var talende og ganske aktuelle eksempler på dette. Innskrenkningene og forbeholdene i de liberale prinsipper i Grunnloven var ikke av en slik karakter at de brøt eller vesentlig svekket grunnlovsfedrenes hevding av de borgerligdemokratiske rettighetene.

Den klareste eksplisitte innskrenkning gjaldt § 2 om religionsfriheten, som utelukket jøder, jesuitter og munkeordner. Jens Arup Seip har argumentert for at dette dels var uttrykk for ønske om å sikre den liberale konstitusjon mot det man antok var fiender av friheten: «Paragrafen om jesuitter og munker er derfor ikke å betrakte som en innskrenkning i den liberalisme som preget Grunnloven, men som et utslag av den» ¹⁸. Noe tilsvarende kan sies om trykkefrihetsparagrafen, som fikk en utformning som kunne tolkes – og periodevis er blitt tolket – temmelig innskrenkende. Også kongemaktens forholdsvis sterke stilling i Eidsvollsgrunnloven er et uttrykk for den tids liberalisme. Det var en vanlig oppfatning at den politiske frihet forutsatte deling av statsmakten – det gjaldt å balansere mellom «despoti» og «anarki», mellom enevelde og folkelig maktutøvelse.

En del rettigheter ble ikke omtalt av Grunnloven, for eksempel organisasjonsog forsamlingsfriheten. I denne liberalismens tidlige periode var organisasjoner forbundet med korporasjoner, laugsvesen og monopoler. Og selv om Grunnloven ikke avskaffet slike institusjoner, ville det vært stikk i strid med den liberale ånd å vedta noe som kunne oppfattes som en konstitusjonell legitimering av dem. Utelatelsen av dette element, som vi i dag forbinder med de borgerligdemokratiske rettighetene, var da også helt i tråd med andre konstitusjoner fra denne tiden, for eksempel den franske av 1791 som heller ikke garanterte forsamling eller organisasjonsfrihet.

Borgerlig likhet

Spørsmålet om borgerlig likhet er et annet grunnleggende borgerlig prinsipp. Utfallet av striden om den norske adel er derfor av særlig interesse. Konstitusjonskomiteen i Riksforsamlingen foreslo som en av grunnsetningene at «Personelle eller blandede arvelige Forrettigheder bør ikke tilstaaes nogen for Fremtiden». Dette ble vedtatt. Men under debatten oppsto det strid om hva som skulle skje med den adel som allerede fantes. Det ble reist forslag som ville innbære at adelen i Norge ville dø ut med de gjenlevende innehavere av adelskap. Dette forslaget ble støttet av en lang rekke talere, men det ble vedtatt å utsette sakens avgjørelse til et senere storting. Allerede i 1816 vedtok Stortinget å avskaffe adelen. Men spørsmålet ble først løst i 1821 etter hard strid med Carl Johan. I tillegg til forbudet mot «arvelige Forrettigheder» ble det vedtatt bestemmelser som tok sikte på ytterlige å sikre den borgerlige likhet. Kongen skulle ikke kunne gi rang, titler eller ordener som var arvelige, som fritok «for statsborgernes fælleds Pligter og Byrder» eller medførte «fortrinlig Adgang til Statens Embeder». (8 23 i den redigerte grunnlov). I denne sammenhengen kan også nevnes § 108 som bestemte at «Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideicommisser maae for Eftertiden oprettes.»

Et annet spørsmål av betydning for prinsippet om borgerlig likhet gjaldt verneplikten. Prinsippet om allmenn verneplikt ble som kjent fastslått i Grunnloven. Men det ble bestemt at det første ordentlige storting skulle kunne avgjøre hvordan dette prinsippet skulle anvendes og det ble uttrykkelig åpnet mulighet for at det skulle kunne innskrenkes. Inntil videre skulle gjeldende bestemmelser fortsatt være i kraft. Allmenn verneplikt ble ikke gjennomført før i 1854.

Gjennomføringen av prinsippet om borgerlig likhet var et viktig element i de klassiske borgerlige revolusjoner. Det hang nært sammen med spørsmålet omnæringsfrihet, som den gang først og fremst hadde karakteren av bekjempelse av privilegier på det økonomiske området. Prinsippet om borgerlig likhet dreide seg om kampen mot stands- eller gruppeprivilegier i det hele tatt. Denne kampen hadde naturligvis begrenset betydning i et land der det praktisk talt ikke fantes adel, standsprivilegiet eller enerett for noen samfunnsgruppe til å inneha embeter. Likevel viser striden med Carl Johan. Senere at spørsmålet om adelen slett ikke var noen selvsagt sak. Når det gjaldt bestemmelsen om allmenn verneplikt, kan det samme sies her som i forbindelse med grunnlovsparagrafen om næringsfrihet. Det faktum at prinsippet ble fastslått i Grunnloven ble et våpen i hendene på de som i de følgende år ønsket å gjennomføre det i praksis. Grunnlovsvedtaket antesiperte den løsning som måtte komme til å bli resultatet på litt lengre sikt. Men når det tok 40 år før dette skjedde, viser det klart en begrensning i gjennomføringen av det borgerlige likhetsprinsipp.

Stemmeretten

Grunnloven inneholdt også bestemmelser om statsforfatningen. Også denne delen hentet elementer fra forskjellige av revolusjonstidens forfatninger. Den bygde på prinsippene om folkesuverenitet og maktfordeling, opprettet en folkerepresentasjon med rett til å utskrive skatter, bevilge penger, delta i lovgivning osv. I spørsmålet om stemmeretten skilte den som de fleste andre av tidens forfatninger mellom såkalte «aktive» og «passive» borgere dvs. mellom eiendomsbesittere og eiendomsløse. Uttrykket «aktiv borger» ble benyttet i Riksforsamlingen på Eidsvoll.¹⁹

Stemmerettsbestemmelsene inneholdt likevel et moment som bygde på det gamle samfunnets sosiale kategorier. Stemmerett ble ikke gitt etter inntektskriterier eller etter hvor mye man betalte i skatt slik som f. eks. sensurbestemmelsene i den franske konstitusjonen av 1791. Dette ville vel i prinsippet passet best til et kapitalistisk samfunn med utbredt pengeøkonomi – bestemmelsene ble da også senere tilpasset endringer i samfunnsutviklingen i en slik retning. I steden ble stemmeretten i 1814 gitt til bestemte grupper av befolkningen – i prinsippet utvilsomt et standselement i forfatningen. Men dette er av underordnet betydning. For det første inneholdt stemmerettsreglene en bestemmelse som pekte i retning av sensurprinsippet ved at eiere av hus til en viss verdi oppnådde stemmerett selv om de ikke tilhørte noen av de utvalgte befolkningseller samfunnsgruppene. I virkeligheten ble stemmeretten gitt til eiendomsbesittere. Med to mindre forbehold: Det kunne tenkes embetsmenn og borgere uten formue eller annen eiendom som var stemmerettsgivende, og det kunne tenkes formuende personer som ikke tilhørte noen av de utvalgte samfunnsgrupper og som heller ikke hadde eget hus til tilstrekkelig verdi til å oppnå stemmerett. Det kan neppe ha vært særlig mange. Det var da heller aldri på tale at nasjonalforsamlingen skulle bygge på noen form for stenderprinsipp. Bare ett – eller høyst to – av de mange grunnlovsutkastene var inne på slike tanker.

Hvorfor ble ikke borgerlig rett gjennomført fullt ut? På en rekke områder synes det som det eksisterer en motsigelse mellom de allmenne borgerlige prinsipper om likhet og de faktiske bestemmelser som ble slått fast i Grunnloven eller i lovverket i tiden etter 1814. Prinsippet om næringsfrihet var innskrenket ved at odelsretten ble bevart og en rekke gamle privilegier og merkantilistiske forordninger ble opprettholdt. Prinsippet om allmenn verneplikt ble ikke satt ut i livet. Det var en motsigelse mellom folkesuverenitetsprinsippet og stemmerettsbestemmelsene.

Det var begrensninger og innskrenkninger i de borgerlig-demokratiske rettighetene. En del av dette bunner i det alminnelige liberale dilemma – man oppfattet det slik at for å bevare friheten måtte friheten innskrenkes. Det er nevnt hvordan begrensningene i religions- og trykkefriheten kan forstås på denne måten. Men viktigere i denne sammenhengen er motsigelsen mellom borgerskapets allmenne klasseinteresser og de umiddelbare særinteressene til enkeltpersoner og grupper innenfor klassen. Dette ga seg uttrykk i en motsigelse mellom borgerskapets pretensjoner i retning av å hevde allmenngyldigheten av de prinsipper de forfektet og begrensninger i de samme prinsipper når det kom til den faktiske gjennomføringen av dem. For å gi kraft til kampen mot det gamle privilegiesamfunnet måtte borgerskapet utforme allmenne prinsipper. Dette ga dem uimotståelig styrke på det intellektuelle plan, samtidig som borgerskapet kunne appellere til andre ikkepriviligerte samfunnsgrupper. Men samtidig kunne ikke borgerskapet gjøre annet enn å tilpasse prinsippene slik at deres umiddelbare klasseinteresser ble minst mulig skadelidende. Anvendelsen av likhetsprinsippet måtte ikke bryte med klassegrensene, men tvert imot bidra til å befeste dem. Det var aldri snakk om noe sosialt demokrati.

For å konkretisere dette til Norge i 1814 er det nødvendig å se på den tids borgerskaps særegne karakter. Det var på mange måter noe av det som Albert Soboul for franske forhold karakteriserer som «det gamle regimets borgerskap».²⁰ Det var et før-industrielt borgerskap basert på handelskapitalisme og merkantilistisk privilegiepolitikk. Dette borgerskap hadde selv privilegier. De toneangivende menn fra borgerskapet i Riksforsamlingen på Eidsvoll var store bruks- og verkseiere med betydelige næringsprivilegier. De allmenne ideene om næringsfrihet og frihandel hadde nok slått igjennom hos de fleste av dem. De innså hvordan den merkantilistiske reguleringsog privilegiepolitikken hemmet den økonomiske utvikling. Men samtidig var de ikke videre beredt til å ofre sine egne privilegier. Prinsippet om næringsfriheten kom her i konflikt med prinsippet om eiendomsrett – privilegiene ble betraktet som eiendom til ervervede rettigheter. Dette forklarer borgerskapets ambivalens. Knut Mykland betegner i bind 9 avCappelens Norgeshistorie Eidsvollsgrunnloven som «embetsstandens grunnlov».²¹ Han peker på motsetningene mellom embetsmenn og de store bruksherrene i Riksforsamlingen i spørsmål om kongens maktstilling, i forbindelse med stemmerettsreglene og i kampen for å gjennomføre prinsippene om likhet i rettigheter og plikter, herunder også næringsfriheten. Jeg tror Mykland tar feil i sin karakteristikk. Riktignok kan det pekes på motsetningsforhold mellom embetsmenn og handelsaristokrati i Riksforsamlingen både i spørsmålet om selvstendigheten og i de sakene som nettopp er nevnt. Men kan man si at utfallet av disse sakene gikk i borgerskapets disfavør, slik Myklands standpunkt impliserer? Det er for så vidt allerede svart på dette. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast næringsfriheten som prinsipp, samtidig som de for lang tid fikk bevart privilegier som de selv hadde økonomisk fordel av. Det var i borgerskapets interesse å få slått fast prinsippet om like rettigheter og plikter og samtidig få vedtatt en tillempning av dette prinsippet som gjorde at de slapp de alvorligste byrdene, for eksempel verneplikten. Når det gjelder verneplikten, så ble jo den nettopp ikke allmenn, og som nevnt åpnes det klart for dette i grunnlovsvedtaket, der det blant annet heter:

Denne Grundsetnings Anvendelse og de indskrænkninger, den bør undergaae, overlades til første ordentlige Storthings Afgjørelse ….

Det er ellers verdt å merke seg at heller ikke tilhengerne av såkalte «allmenn verneplikt» var for at dette prinsippet skulle gjennomføres fullt ut. Det var snakk om en rekke unntak – blant annet studenter og handelsborgere. Selv oberst Negermann, den drabeligste av forkjemperne for allmenn verneplikt i Riksforsamlingen, uttalte at han ikke var for innføring av «Konscription», som det het.²² Når det så endelig gjelder stemmerettsspørsmålet, tror jeg heller ikke her at Mykland treffer spikeren på hodet. Det er nok sikkert så at Wedel, Løvenskiold og andre var for en mer innskrenket stemmerett enn det som ble resultatet. Det er forholdsvis uvesentlig. Det viktige ved stemmerettsspørsmålet ut fra tidens prinsipper om borgerlig demokrati var at stemmeretten ble knyttet til eiendom, slik at borgerskapet fikk stemmerett samtidig som eiendomsløse ikke fikk. Innenfor en slik ramme kunne det tenkes mange muligheter og alternativer. Mykland legger stor vekt på motsetningene mellom embetsmenn og storborgere i 1814 og tiden før. Det var utvilsomt en viktig motsigelse, men likevel en underordnet motsigelse. I hovedsak hadde disse samfunnsgruppene felles interesser. De pekte seg begge ut som de klasser som ville komme til å bli de herskende i det nye statssamfunnet. De var begge overklasser. De var de samfunnsgrupper som hadde rikdom og innflytelse, de hadde – tross viktige forskjeller – begge del i en felles kulturarv. Den viktigste forskjell mellom dem var at embetsmennene var bærere av statsinteressene, mens borgerskapet i større grad varknyttet til sine privilegier og næringsinteresser. Dette momentet skal ikke overdrives – det østlandske patrisiatets betydelige bidrag til universitetssaken i 1811 viser at det var i ferd med å bli et virkelig nasjonalt borgerskap og en statsbærende klasse. Men forskjellen var der, selv om den langt fra var entydig. Det er trolig at Mykland har noe rett når han framhever embetsmennene i Riksforsamlingen som de som i det store og hele sto som de klareste forsvarere av de generelle liberale prinsippene. Dette er ikke annet enn hva vi måtte vente. Det er ikke merkelig at de som satt i stillinger som utøvere av statsinteressene og som regel ikke drev egen privat næring, lettere kunne framstå som konsekvente forsvarere av allmenne prinsipper enn de egentlige borgere, som måtte frykte konsekvensene for egen del når slike prinsipper ble gjennomført fullt ut. Den enkelte representant for en klasse er ikke alltid i stand til å identifisere sine klasseinteresser med sine egne personlige interesser. Dette er en av grunnene til at borgerskapet trenger en statsmakt. Foruten å fungere som et undertrykkelsesinstrument ovenfor andre klasser i samfunnet – som er statens hovedfunksjon – består statens funksjon under kapitalismen ellers blant annet i å beskytte borgerskapets klasseinteresser mot enkelte individer innen egne rekker og mot de skadevirkninger summen av de enkelte kapitalisters private virksomhet påfører dem som kollektiv.

Det nasjonale spørsmål

Det nasjonale spørsmål hører også hjemme i en drøfting av det problem som er stilt. Det synes som om forskningen så langt har godt gjort at spørsmålet om full nasjonal uavhengighet og selvstendighet ikke var særlig utviklet i tiden før 1814. Men motsigelsene innenfor den dansk-norske helstaten var etter hvert betydelige og de sentrifugale og sprengende kreftene undergravde de ledende samfunnsklassenes tilknytning til Danmark og utviklet en norsk patriotisme som var en nødvendig forutsetning for selvstendighetsreisningen i 1814. Særlig innebar misnøye med eneveldet en stor påkjenning for dobbeltmonarkiet. Og eneveldet og union hang nøye sammen. Ønsket man å kvitte seg med eneveldet, måtte man også si farvel til unionen med Danmark – i hvert fall i den form den inntil da hadde hatt.

Det synes videre godtgjort at ingen av partiene i Riksforsamlingen på Eidsvoll var nasjonale partier i moderne forstand. Mange innenfor det såkalte selvstendighetspartiet var sterkt knyttet til Danmark. For enkelte var det sikkert mer uviljen overfor den tradisjonelle fienden, Sverige, og tanken på muligheten for gjenforening med Danmark som drev dem i selvstendighetsarbeidet enn ønsket om full norsk nasjonal uavhengighet. Dette er begrensninger i det nasjonale innhold av kampen i Norge i 1814. Langt viktigere er det likevel at selvstendighetskampen i 1814 objektivt sett virket i retning av mest mulig norsk selvstendighet og uavhengighet. På tross av unionen med Sverige, ble det således i 1814 skapt en nasjonal ramme for utviklingen av produktivkreftene i Norge og for det norske borgerskaps utøvelse av dets politiske og økonomiske makt. Det kunne bygges opp institusjoner og det kunne gis lover som var tilpasset de særegne norske forhold. Det norske borgerskap var ikke lenger prisgitt en eneveldigfyrste i et land med en helt annen økonomisk struktur og vidt forskjellig økonomiske og handelspolitiske interesser.

Oppsummering

La oss oppsummere klassekarakteren av begivenhetene i Norge i 1814. De kom ikke til å medføre store og avgjørende endringer i produksjonsforholdene. Overgangen til selveie var påbegynt allerede på 1600-tallet, og var kommet ganske langt i 1814. Det tradisjonelle driftssystem var fortsatt basert på selvforsyning og enkelt varebytte. Lite ble gjort med teigblandingen der den var utbredt. Husmannsvesenet befestet og bredte seg som sosial institusjon. Odels- og åsetesretten ble bevart. Den kapitalistiske sektor endret ikke karakter, men fortsatte å basere seg på de tradisjonelle utenriksnæringene – det var handelskapitalisme, ikke industrikapitalisme. Næringslovgivningen ble betydelig endret i liberalistisk retning allerede på slutten av 1700-tallet. På den annen side slo ikke liberalismen gjennom for fullt før fra 1840-årene. Likevel var ikke 1814 uten betydning i denne sammenhengen. Eiendomsrett og næringsfrihet ble slått fast i Grunnloven. Det benefiserte godset ble vedtatt solgt – riktignok ikke av Riksforsamlingen i 1814, men av Stortinget noen år senere. Stortinget i årene umiddelbart etter 1814 gjennomførte i det hele tatt en rekke tiltak med et visst liberalistisk tilsnitt: brenneriloven, utskiftningsloven, opphevelse av «stavnsbåndet» til sognet.

Uttrykk for en konsekvent liberalisme var disse tiltakene ikke. De inneholdt betydelige begrensninger. Samtidig vedtok man lover som viser at man hadde vanskelig for å frigjøre seg fra tradisjonell merkantilistisk tankegang. Et eksempel er handelsloven fra 1818. Selve konstitusjonsverket var utvilsomt et produkt av revolusjonstidens Europa. Det bygde eksplisitt på den borgerlige revolusjons prinsipper: frihet, likhet og eiendom. Grunnlovens klassekarakter synes klar. Ikke bare var idegrunnlaget konstitusjonsverket bygde på det allment aksepterte innenfor borgerskapet i revolusjonstiden. Men borgerskapets klasseinteresser nedfelte seg konkret i Grunnloven gjennom bruddet med eneveldet som ga borgerskapet rett til deltakelse i det politiske liv, gjennom de borgerlig-demokratiske rettighetene som bidro til å gjøre denne retten til en realitet, gjennom å fastslå eiendomssikkerheten, gjennom å fastslå borgerlig likhet i form av sikring av lik adgang til statens embeter, prinsippvedtak om allmenn verneplikt og bestemmelser som utelukket standsprivilegier. Klassestempelet på konstitusjonen viser seg også i stemmerettsbestemmelsene som avgrenset deltakelsen i det politiske liv til eiendomsbesittere og embetsmenn. Sist, men ikke minst, slo Grunnloven fast prinsippet om næringsfrihet.

Løsrivelsen fra Danmark og opprettelsen av et selvstendig statssamfunn innebar dannelsen av en nasjonal ramme for et borgerlig klasseherredømme i Norge. At en embetsstand kom til å sette sterkt preg på utformingen av denne rammen og at det i stor utstrekning var embetsmennene som i lang tid etter 1814 sto som utøvere av den politiske makt, forandrer ikke på dette. Men på enkelte områder kom det til å utgjøre en begrensning i utviklingen av den borgerlige revolusjon. Det samme gjelder borgerskapets delvis aristokratiske karakter i 1814 og dets svake stilling senere som følge av den økonomiske krisen i tiden som fulgte. To momenter begrenser i noen grad betydningen av begivenhetene i 1814 og gjør at deres borgerlig-revolusjonære karakter må betegnes som moderate. For det første var produksjonsforholdene i Norge før 1814 mindre føydale og aristokratiske enn i de fleste andre europeiske land forut for den borgerlige revolusjon. Det var med andre ord ikke så enormt store endringer som skulle til. Det andre momentet gjelder begrensningene i resultatet av begivenhetene. Disse begrensningene – både med hensyn til produksjonsforhold, politiske og rettslige forhold og med hensyn til nasjonalt selvstyre – betyr at 1814 ikke kan karakteriseres som den borgerlige revolusjon i Norge. De forhold som er trukket fram her, gjør det likevel berettiget å betegne 1814 som innledningen til den borgerlige revolusjon og trolig som det viktigste aspektet ved den borgerlige revolusjons epoke her til lands.

Noter og henvisninger:

1. Med produktivkrefter forstås dels produksjonsmidlene: redskaper, maskiner og naturressurser (råvarer, jord osv.). Men menneskene selv er også en produktivkraft, deres arbeidsevne, ferdigheter, oppsamlede kunnskaper osv. Ikke minst viktig er menneskenes organisering av produksjonen. Historisk har utviklingen av arbeidsfordelingen vært av avgjørende betydning. Med produksjonsforhold forstås de samfunnsmessige forbindelser menneskene inngår i ved framstillingen og fordelingen av produktene av det menneskelige arbeid. Produksjonsforholdene innbefatter eiendomsforhold, forholdet mellom arbeider og arbeidskjøper, mellom godseier og livegen eller jordeier og leilending, mellom låntaker og långiver. Marx sier at eiendomsforholdene er det juridiske uttrykk for produksjonsforholdene. Tilsvarende kan man kanskje si at klasseforholdene er det sosiale uttrykk for produksjonsforholdene. Eksempler på produksjonsmåler i historien er slavesamfunnet, føydalismen og kapitalismen. Begrepet er nær knyttet til begrepet «produksjonsforhold». Det er produksjonsforholdene som ligger til grunn for og bestemmer produksjonsmåten. Det som skiller de ulike produksjonsmåtene i klassesamfunnene er de forskjellige former den herskede klasse tilegner seg det samfunnsmessige overskudd på – måten utbyttingen foregår på. Den kapitalistiske utbytting er således karakterisert ved lønnsarbeidet, mens utbyttingen under føydalismen foregår dels i form av hoveri eller andre former for pliktarbeid, dels i form av direkte overføring av penger eller naturalier fra de produserende klasser til utbytterklassene.
2. Verker i utvalg (Pax), b. 2, s. 217.
3. Albert Soboul: Den franske revolusjon, b. II, s. 26.
4. Jean Jaurøs: Histoire socialiste de la Røvolution francaise. Sitert etter Soboul, op.cit. s. 379.
5. Se f.eks. Alfred Cobban: «The Myth of the French Revolution» trykt i Aspects of the French Revolution, s. 90–111.
6. «Functionless survial», Cobban, op.cit. s. 96.
7. R.R. Palmer: The age of the democratic revolution.
8. Cobban, op.cit.
9. Riksforsamlingens Forhandlinger, 1. del s. 120.
10. Riksf. Forh., I. del, s. 40.
11. Storthings-Efterretninger 1814 – 1833, I, s. 46f.
12. St. Eft. 1814 – 1833, 11, s. 101.
13. Det norske folks liv og historie, b. VII, s. 138.
14. Riksf. Forh., 1. del, s. 57.
15. Riksf. Forh., 1. del, s. 484.
16. Se f.eks. Francis Sejersted: Da sagskuren ble frigitt. Trykt i Makt og motiv. Et festskrift til Jens Arup Seip. s. 98 og s. 107f.
17. I 1848 argumenterte f.eks. Stortingets næringskomite nr. I med at privilegiesystemet ikke svarte «til vores nuværende Statsforfatning». Jfr. Seiersted: Da sagskuren ble frigitt, op.cit. s. 96.
18. Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, b. 1, s. 51.
19. Sverre Steen: Hvordan Norges Storting ble til. Det norske Storting gjennom 150 år, I, s. 16.
20. Soboul, op.cit. s. 327.
21. s. 399ff.
22. St. Eft., I, s. 84.

Jørn Magdahl er historiker, kommunestyrerepresentant for Rødt Nøtterøy og leder av Rødt Vestfold. Han var leder av RV fra 1995 til 1997.

l. HISTORIKERNE OG 1814

Det fins noen uomtvistelige sannheter om 1814 i norsk historie:

• Enevoldsperioden tok slutt, og Norge fikk en flying start på en demokratisk utvikling. Grunnloven bygde på prinsippene om folkesuverenitet, maktfordeling og individuelle borgerrettigheter – og dermed på de fremste idealer fra opplysningsfilosofien og revolusjonene i perioden.
• Norge skiftet unionspartner fra Danmark til Sverige, og gikk fra underlegen periferi i en dansk/norsk helstat til en egen stat med betydelig grad av selvstendighet i den nye personalunionen.
• At det nettopp var 1814 som blei «mirakelåret » – og det store vendepunktet i norsk historie, skyldtes internasjonal politikk og rivalisering mellom stormaktene.

Uenigheten mellom historikerne har først og fremst dreid seg om hvordan 1814 skal plasseres i et lengre historisk perspektiv, altså om årsaker og virkninger. Dernest har det vært motstridende vurderinger av noen av de sentrale aktørene – og hvem av dem en skal «heie på».

Dansketida

Norge var i 434 år i union med Danmark. I nasjonal tradisjon seinere på 1800-tallet, fikk denne perioden lenge negative betegnelser som «400-årsnatten»³. Er en ute etter Norges reelle stilling innenfor Danmark/ Norge, er det imidlertid nødvendig å dele opp unionsperioden i faser. Den absolutte bølgedalen for norsk selvstendighet kom etter reformasjonen med tvang i 1536/37. Det norske riksrådet var oppløst, danskekongen styrte landet uten håndfestning⁴, den danske kongemakta hadde tatt over mye av det norske kirkegodset – og det norske skriftspråket hadde dødd ut. Norge var i denne perioden ikke mye mer enn en region i Danmark – på linje med de tradisjonelle danske. Fra eneveldets innførelse i 1660 var det mye snakk om «tvillingrikene» Norge og Danmark – hvilket ikke må forstås som om Norge var sidestilt, men at underlegenheten ikke var like trykkende som før. I denne perioden gjennomgikk Norge en økonomisk blomstringstid.⁵ Dokumentasjonen av dette er blitt lest som om forestillingen om Norge som utbyttet eller undertrykt er feil – eller sterkt overdrevet. Men det var en stor verdi-overføring fra Norge til Danmark – selv om den økonomiske utviklinga i Norge altså var upåklagelig i denne perioden. I tillegg kom den kulturelle undertrykkinga.

Nasjonal modning eller «friheten i gave»

Ernst Sars (1835–1917, bildet over) var Venstre-bevegelsens store historiker. Historieframstillingen hans var en viktig ideologisk motivator i den videre kampen for demokrati og selvstendighet. For Sars var 1814 et resultat av en langvarig historisk modning der det særlig i hundreårsperioden før, var blitt klart for nordmennene at de igjen ville ha sin frihet. På denne måten fikk folket (nasjonen) den sentrale rollen i det norske frigjøringsverket. Den spissformulerte motsatsen til dette synet er at «Norge fikk friheten i gave»⁶. I dag kan vi trygt si at denne formuleringen ikke bare er spiss, men så ensidig at den blir feilaktig, men «1814» var heller ikke et resultat av nasjonale strømninger blant norske bønder. Det var stormaktenes fredsavtale i Kiel, der Norge blei fratatt Danmark og gitt som krigsbytte til Sverige, som satte det hele i gang. I fortsettelsen av denne tankegangen slo Jens Arup Seip fast at 1814 ikke var et resultat av en norsk nasjonal identitet, men at det tvert om var 1814-verket som forutsetningen for utviklingen av den nasjonale identiteten.⁷

Indre forutsetninger

Da krisen kom i 1814, var frihetsverket forberedt både økonomisk og nasjonalt. Landet hadde økonomiske ressurser til å bestå som en selvstendig stat, og i embetsstanden og borgerskapet fantes det menn som hadde kunnskaper og erfaring nok til å ta rikets styre i sine hender. De var ikke som borgerstanden i Frankrike under revolusjonen truet av en mektig adel og de kunne støtte seg til en fri og opplyst bondestand.⁸

Dette er argumenter for at en må se på den indre modningen for å forstå 1814-begivenhetene. Et annet argument var at det var økende misnøye med Norges stilling i Unionen. Det dreide seg særlig om klagene på at Norge var uten eget Universitet (til 1813), og uten egen nasjonalbank. Under krigen 1807–1814 kom de motstridende utenriksøkonomiske interessene mellom Norge og Danmark spesielt tydelig fram. Da førte elendige levevilkår i Norge til at misnøyen blei mer allmenn, og også til ønsker om egen norsk regjering og egen norsk utenrikspolitikk.⁹

Kåre Lunden (1930–2013) er den historikeren som de seinere åra klarest har bygd videre på mye av det nasjonale elementet i norsk historieskrivning. For Lunden var de internasjonale begivenhetene utløsende årsaker, mens de grunnleggende lå innad. Men heller ikke han mente det fantes noe folkelig ønske om løsrivelse i Norge før 1814. Nasjonalisme i åra før 1814 var i hovedsak en strømning i deler av den norske eliten. Denne var til gjengjeld avgjørende for at begivenhetene tok det løpet de gjorde i 1814. Eksistensen av denne elitenasjonalismen kan også bidra til å begrunne at «indre modning» er grunnleggende for å forstå 1814.

Uenighet om Christian Frederiks rolle

Den viktigste enkeltaktøren i Norge våren 1814 var Christian Frederik (1786–1848). Det er derfor ikke rart at rollen hans er blitt mye diskutert. En kan si at uklarhet om den rollen han spilte, har bidratt til tvil og uenighet om den helhetlige oppfatningen av 1814-begivenhetene. Christian Fredrik var dansk kronprins og kongens fetter. I 1813 sendte Frederik den 6. denne tronfølgeren sin (26) til Norge som stattholder¹⁰ – for å få interessene sine ivaretatt. Derfor er det paradoksalt at Christian Frederik gjennom våren 1814 fylte rollen slik at han framsto som en frigjøringshelt for nordmennene.

Kildene tyder på at Christian Frederik gjennom 1814-begivenhetene så lenge som mulig fulgte det overordnede målet om å bringe Norge tilbake til Danmark/Norge – og innunder oldenborgerslekta. Når han framsto som norsk frigjøringsleder, var det nettopp i kraft av å stå imot svensk maktovertagelse, fordi han fulgte «danske» interesser.

«Nordmennene» griper sjansen

Opprinnelig hadde han tenkt å kreve retten til den norske tronen gjennom å henvise til arveretten sin. Den 16. februar hadde han innbudt 21 «stormenn» til Eidsvoll Verk for å få tilslutning til dette. Men det fikk han ikke. De stilte som betingelse for å støtte han som konge, at han sikret seg folkelig legitimitet. Christian Frederik valgte å rette seg etter dette. Slik kan vi si at folkesuverenitetsprinsippet blei satt ut i praksis først – for så å bli tatt inn som et viktig prinsipp i Grunnloven etterpå. Christian Frederik ville nok bruke nordmennene for sitt formål, men nå så de en mulighet for å bruke han.

Massemobilisering

Fredag den 25. februar var det ekstraordinære gudstjenester over hele landet, der folket skulle sverge folkeeden på å «hævde Norges Selvstændighet og at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland».¹¹ Etter gudstjenesten var det valg av valgmenn, som seinere skulle velge representantene til Riksforsamlinga. Vi kan slå fast at mens Christian Frederik hadde initiert det nasjonale opprøret mot Kielfreden, hadde «nordmennene » grepet muligheten.

17. mai vedtok Stortinget Grunnloven, og valgte Christian Frederik til konge i Norge. Samtidig økte presset fra den svenske kronprinsen Karl Johan og stormaktene om at betingelsene fra Kielfreden – dvs. at Norge skulle i Union med Sverige, måtte følges opp. Kong Frederik 6. som lenge hadde spilt et dobbeltspill, ser ut til å ha gitt opp den siste rest av håp om å få tilbake til Norge. Han gir ordre om at Christian Frederik skal gi opp all makt i Norge og vende hjem til Danmark.

Svenskeunionen og Novembergrunnloven

Den 27. juli går Karl Johan til krig. Christian Frederik lar de norske troppene opptre ekstremt defensivt. Svenskene erobrer det meste av Østlandet, og Christian Frederik «ber om godt vær.» Frigjøringshelten fra våren hadde i følge den nasjonale historietradisjonen, nå avslørt seg som en «teaterkonge». Denne mangelen på heroisme har andre historikere imidlertid sett på som en realpolitikk som til sjuende sist var til fordel for Norge. Mossekonvensjonen (våpenhvile-/fredsavtale) var et kompromiss. Utviklinga etterpå skulle vise at det ikke var ille fra et norsk perspektiv. Til tross for krigsnederlaget, så bidro nordmennenes agering gjennom 1814 til at Karl Johan gikk med på å gi konsesjoner. Den personlige kongemakten er f.eks. svekket i Novembergrunnloven – i forhold til i 17. maigrunnloven. Det ga et større handlingsrom i den seinere rivaliseringen med svenskekongen om maktutøvelsen i Norge. Her må det likevel tillegges at også stormaktene England og Russland hadde forutsatt at Norge skulle behandles med en viss mykhet, og at Karl Johan allerede før den norske forsvarskrigen ser ut til å ha innsett at han etter en maktovertakelse, ville måtte ta hensyn til de sterke nasjonale strømningene i Norge.

Etter nederlaget for Sverige var Christian Fredrik desillusjonert og vel vitende om at han hadde tapt sine strategiske mål for Norge. Likevel fortsatte han å spille rollen sin slik at det ser ut til å ha gagnet nordmennene – fram til han måtte gå av og returnere til Danmark den 10. oktober.¹² Seinere blei han konge i Danmark (1839- 1848, som Christian den 8.). Der styrte han innenfor rammene av eneveldet – og uten at det blei noe gjennombrudd for folkesuverenitetsprinsippet, eller andre reformer som pekte fram mot demokratiet.¹³

De to «partiene» på Eidsvoll

Representantene på Eidsvoll grupperte seg i to. Disse grupperingene har fått ulike navn, som sier mye om synet til dem som brukte dem. «Selvstendighetspartiet» var det samme som «Prinsepartiet» – og motstanderne, hørte til «Unionspartiet». De ledende personene for dette siste tilhørte handelspatrisiatet, og mente de hadde klare økonomiske fordeler av en union med Sverige. Denne delingen ut i fra hva en mente om selvstendighet eller union, var ikke retningsgivende for hva representantene skulle mene om konstitusjonelle og innenrikspolitiske spørsmål. I dag er det ikke lenger noen som tror at «Selvstendighetspartiet» utmerket seg med noen samlet og konsekvent holdning i spørsmål som hadde med graden av demokrati å gjøre. På den annen side er det alt for enkelt å hevde at Grev Wedel Jarlsberg og «unionspartiet» viste seg å få rett i sin mer realistiske holdning i forholdet til Sverige. Det norske nasjonale opprøret i dette året var nemlig en forutsetning for at Norge greide å berge det meste av «Eidsvollsverket» gjennom unionsforhandlingene.

ll. 1814-REVOLUSJONEN – BORGERLIG OG DEMOKRATISK?

Det fins noen gode grunner til å se på «1814» som en borgerlig revolusjon. Bl.a. har Åsmund Egge argumenterte slik i artikkelen 1814 – en borgerlig revolusjon?¹⁴ Jeg vil imidlertid problematisere dette. Dels selve begrepet «borgerlig revolusjon», men dernest ved å se ved å se på hva som var klassespesifikt borgerlig – og hva som kanskje kan karakteriseres som allmendemokratisk – ikke bare ved «1814 i seg sjøl», men også demokratiseringen fra 1814 til 1913.

Begrepet «borgerlig revolusjon»

Åsmund Egge:

Den borgerlige revolusjon i marxistisk forstand er den sosiale revolusjonen som knytter seg til overgangen fra føydalisme til kapitalisme.

Egge viser her, i 1979, til den økonomiske omdanningen til kapitalistiske produksjonsforhold, men «1814» var jo en politisk revolusjon, for øvrig i likhet med den engelske 1688-revolusjonen, den amerikanske i 1776 og den store franske revolusjonen i 1789.¹⁵

Kapitalistiske produksjonsforhold utvikler seg i dialektisk vekselvirkning med nye produktivkrefter. Politiske og juridiske forhold kan bremse eller hjelpe fram denne utviklinga. For eksempel gjorde standsprivilegiene i Frankrike før 1789 det nødvendig med revolusjon – mens en næringsvennlig moderniseringspolitikk politikk i England forut for den industrielle revolusjonen, la til rette for en stadig kraftigere overgang til en kapitalistisk produksjonsmåte.

Det var en brei og ytterst heterogen allianse av sosiale klasser og grupper innafor tredjestanden, som gjennomførte den franske revolusjonen: borgerskap og bønder av ulike slag, middelklasse og mange slags fattigfolk i byene. De ulike kreftene satte sitt preg på ulike deler av opprøret, men det var borgerskapet som stakk av med den historiske seieren.

Det er vanskeligere å si at det var noen ny klasse som tok over makta i 1814. Det fantes i liten grad noen adel, som i Frankrike – selv om den formelle oppløsninga av adelen kom i kjølvannet av 1814-revolusjonen. Det rike handelspatrisiatet var viktig før og gjennom 1814, men gikk mer eller mindre nedenom under den økonomiske krisa etterpå. Embetsmennene fikk stor makt fordi borgerskapet lenge var svakt. Likevel kan vi greit si at 1814-revolusjonen la grunnlag for å gjøre slutt på (restene av) de føydale standsprivilegiene, og bidro til kapitalistisk ekspansjon på et seinere tidspunkt. I denne forstand gir det en viss mening å kalle dette en borgerlig revolusjon, eller kanskje heller en første fase i en slik.

Tre demokratiske aspekt ved 1814-revolusjonen

Som nevnt var det tre viktige aspekt ved 1814-revolusjonen som representerte et brudd med eneveldet:

• Ideen om folkesuverenitet var et produkt av opplysningsfilosofien, spesielt av teoriene til John Locke og Jean Jaques Rousseau. De styrende hentet ikke sin legitimitet fra Gud eller fra arveretten, men nedenfra – i samfunnskontrakten med «folket». Folket var riktignok ikke hele folket, men «bare» de knapt 40 % av mennene over 25 år som hadde eiendom eller høyere utdanning. Likevel danner folkesuverenitetstanken grunnlaget for den videre kampen for demokrati.
• Grunnloven bygde på maktfordelingsprinsippet. I dette ligger både prinsippet om uavhengig rettsstat – og en klar funksjonsdeling mellom en valgt lovgivende stortingsmakt, den utøvende regjeringsmakt – og domstolene
• Borgerrettigheter – dvs. en rekke politiske og sivile menneskerettigheter. Viktig var det også at Norge gjennom grunnlovsverket fikk et konstitusjonelt styre, der de herskende også er bundet av lovene.

Flere faser

«1814» utgjorde den første fasen i kampen for det politiske demokratiet i Norge. Lokalt selvstyre fra 1830-tallet, liberalistiske økonomiske reformer på 1840-tallet, den store kampen om parlamentarismen fram mot det foreløpige gjennombruddet i 1884, der maktfordelingen blei forrykket til fordel for det folkevalgte Stortinget – og stemmerettskampen som fikk sin avgjørende seier med kvinnestemmeretten i 1913 – er andre viktige milepæler i denne revolusjonen.

Embetsstandens særegne rolle i Norge

Ikke på noe stadium i den politiske demokratiseringa i Norge mellom 1815 og 1913, kan borgerskapet sies å ha spilt noen avgjørende viktig progressiv rolle. I 1814 var det både embetsmenn og borgere som spilte en hovedrolle i utformingen av grunnlovsverket. Etter 1814 var borger-skapet svekket av økonomisk krise, og borgernes økonomiske tenkning var ensidig knyttet til kortsiktige særinteresser, til forsvaret av egne næringsprivilegier. 1840-åra var perioden for store markedsliberalistiske reformer i Norge, men disse reformene var drevet fram av embetsmenn som tenkte prinsipielt liberalistisk – og ikke av borgere som var opphengt i egeninteressene i øyeblikket. Embetsmannsstaten i denne perioden var altså ikke et apparat for det eksisterende borgerskapets interesser der og da, men den tolket borgerklassens strategiske interesser bedre enn denne var i stand til sjøl.

Den neste fasen av den demokratiske revolusjonen i Norge blei drevet fram av en folkelig allianse – som først besto av bønder og av middelklasse i byene, men der arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen i neste omgang (i stemmerettskampen) blei svært viktige. Nå var embetsmennene blitt denne revolusjonens fremste motstanderne, som forsvarere av både svensk overherredømme og som vern mot norsk folkelig innflytelse på staten.

Den store fortellingen om det moderne demokratiet

Den store fortellingen om utviklinga fra renessansen, gjennom opplysningsfilosofien og vitenskapen – og til demokratiet og menneskerettighetene står sterkt (og sterkere enn før) i historiebøkene i skolen. Dette er på mange måter bra, men det er to problemer. Vestens «to ansikter», det demokratiske og det imperialistiske, koples sjelden – enda vi stadig oftere ser at imperialistiske kriger legitimeres som «humanitære intervensjoner og forsvar for menneskerettighetene. Og i den store fortellingen om demokratiet skjelnes det ikke i særlig grad mellom rettigheter med ulikt klasseinnhold.

Marxismen og synet på demokratiske rettigheter

Innenfor marxistisk tenkning er det borgerlige demokratiet bare en av formene for det kapitalistiske klasseherredømmet. Dvs. at makta ligger i eiendoms- og råderetten over produksjonsmidlene – og ikke rokkes grunnleggende av at de demokratiske rettighetene gjelder for alle. Så langt er dette greit. Men i noen utlegninger er dette blitt omformet til noe annet. Siden de demokratiske rettighetene er blitt karakterisert som «borgerlig-demokratiske» er betydningen av dem blitt nedvurdert – og under «statskommunismen » blitt brukt som en overbygning for å ta demokratiske rettigheter fra folk. Jeg tror det kan være av en viss verdi å slå fast at enkelte deler av Eidsvollsverket var spesifikt borgerlige, men at svært mye i demokratikampen i Norge 1814–1913 var rettet mot et borgerlig samfunn som ville begrense disse.

Flere typer rettigheter?

De spesifikt borgerlig-kapitalistiske rettighetene i 1814 var først og fremst eiendomsretten og næringsfriheten. Eiendomsretten da definert som retten til å eie produksjonsmidler (og kjøpe lønnsarbeidere til å betjene disse). Næringsfriheten var historisk progressiv – og innebar et oppgjør med privilegiepolitikken, men er siden blitt en forutsetning for markedskreftenes frie spill – mot politisk innblanding.

Mange av de viktige politiske og sivile rettighetene – som ytringsfriheten – er allmenne rettigheter. De er uttrykk for en formell likhet, men samtidig er det opplagt at de som har penger, har en helt annen mulighet til f.eks. å nyttiggjøre seg ytringsfriheten enn dem med lange og slitsomme arbeidsdager og trang økonomi.

Noen av disse rettighetene hadde overklassen klare interesser av å begrense. Det gjelder f.eks. stemmeretten, der alle utvidelser blei kjempet gjennom nedenfra, og en organisasjonsrett som er så vid at fagforeningene blir anerkjent av arbeidsgivermotparten. Mange av de sosiale og økonomiske rettighetene, som blei en del av FNs menneskerettigheter, slik som retten til arbeid, retten til nok mat og reint vann osv., står i direkte motsetning til lovene for den kapitalistiske økonomien – og til nyliberalistisk politikk.

En rettighet som streikeretten er en spesifikk arbeiderrettighet. Denne er formelt godkjent av borgerskapet som et kompromiss, men blir i praksis undergravd på en rekke måter.

Konklusjonene er enkle: Demokratikampen er folkets kamp – og det er nær sammenheng mellom kampen for reelt demokrati og for økonomisk og sosial rettferdighet.

lll. FORTSATT DEBATT OM DET NASJONALE16

Nasjonalisme opptrer i legering med høyst ulike ideologier og til fordel for sterkt motstridende samfunnskrefter. I Norge på 1800-tallet konkurrerte ulike nasjonsbyggingsprosjekt, eller ulike varianter av nasjonsbyggingsprosjektet om hegemoniet.¹⁷

Den dominerende nasjonale strømningen i Norge mellom 1814 og 1905, knyttet kampen for demokrati og kampen for selvstendighet sammen – som to sider av samme sak. Det er lett å forklare årsaken til dette. F.eks. var det slik at i kampen for mer folkevalgt makt gjennom prinsippet om parlamentarisme, var en kamp mot den svenske kongens makt.¹⁸

Det var en fortsettelse av denne sterke progressive nasjonaldemokratiske tradisjonen som på nytt kom til uttrykk i frigjøringskampen under okkupasjonen, og i to EU-kamper. Særlig i mellomkrigstida møtte denne hovedretningen i norsk nasjonalisme sterk konkurranse fra høyreekstreme og sjåvinistiske strømninger. Men like viktig er det å være oppmerksom på at den demokratiske nasjonalismestrømningen selv hadde en annen og mørk side. Grunnloven hadde sin jødeparagraf. Norsk nasjonsbygging på 1800-tallet førte til mer systematisk undertrykking og assimileringspolitikk overfor den samiske urbefolkningen. Mange tatere blei fratatt ungene sine og blei sterilisert til langt opp mot vår tid.

Arnstad og «den fascistiske norske nasjonalismen»

Den svenske «historievitenskapelige skribenten »¹⁹ Henrik Arnstad kom tidligere i år med boka Älskade fascism²⁰, en omfattende framstilling av de svartbrune bevegelsenes historie i en rekke europeiske land. Arnstad definerer «ultranasjonalisme» som kjernen i fascismen – hvilket i seg selv er farlig snevert. «Ultra» virker her som en kvantitativ betegnelse, for Arnstad godtar ikke det skarpe skillet mellom ulike typer nasjonalisme. Han skriver f.eks.:

Hverken i Norge, Danmark eller Sverige har det noen gang eksistert annet enn mikroskopiske fascistiske bevegelser. Nordeuropeisk politikk har tvert om rykte på seg for å være preget av konsensus, kompromissvilje og avstandstakelse fra ekstreme posisjoner. Men dette kan det stilles spørsmålstegn ved – siden Norden er blitt ett av ultranasjonalismens sterkeste støttepunkter i verden. Særlig Norge har utmerket seg i de seinere åra.²¹

For Arnstad framstår den demokratiske nasjonalismen som spesielt manipulerende og farlig. Han knytter terroren den 22. juli – og den sterke stillingen til FrP, til ultranasjonalismens sterke stilling i Norge.

Her er det svært mye likt og ulikt som er rørt i samme gryte. Selvfølgelig spiller FrPere på terminologi som «norsk kultur» etc., men like gjerne på forestillinger der forskjellen mellom oss og de andre dreier seg om andre kategorier. I debatten om norsk medlemskap i EU i 1994 lå Carl I. Hagen og FrP lavt, men i den avsluttende partilederdebatten argumenterte Hagen sterkt for det europeiske samholdet og vernet av den europeiske arven. Behring Breivik påberopte seg et forsvar for en slags kulturkristendom. Når Arnstad knytter de sterke islamofobiske strømninger til nasjonale holdninger, «glemmer» han at islamofobien er utbredt tankegods i store deler av den vestlige verden. Poenget her er ikke at høyreekstrem nasjonalisme ikke kan føre til avskyelige handlinger, men at fascismen kan øse av en større reservoar av rasistiske, sosialdarwinistiske og etnosentriske forestillinger.

Sverigeboende Karl Ove Knausgård sa det slik i et intervju i Dagbladet:

Det hjelper ikke å si at 17. mai handler om selvstendighet og frigjøring, og at dagen har med motstand mot undertrykkelse og okkupasjon å gjøre. Alt Arnstad ser, er flagg, og flagg er for ham nasjonalsymbol. Nasjonalsymbol er nasjonalisme og nasjonalisme er fascisme.²²

Forskjellen på norsk og svensk tilnærming til «det nasjonale» er selvfølgelig historisk betinget. Der det nasjonale i Norge altså har utviklet seg i kamp mot undertrykking, har Sverige en historie som stormakt, samtidig som det i moderne tid er høyreekstreme krefter som flittigst har tatt i bruk de nasjonale symbolene. Men nøyer vi oss med å gjenta dette i det vide og det breie, kan det lett bli farlig selvforherligende. Et av Arnesteds «bevis» for den farlige norske nasjonalismen er at Norge tar i mot langt færre flyktninger enn Sverige – og er mer preget av innvandringsfiendtlige strømninger.

Nasjonsbygging er en dynamisk prosess. Norges rolle som oljemakt, deltaker i imperialistiske kriger, framgangsrik våpeneksportør og grensevokter for «Festung Europa», truer med å gi den norske identiteten et helt annet innhold enn den har hatt og bør ha. Dette blir ikke bedre av at det ikke bare er «typisk norsk å være god», men at oljeavhengigheten og krigspolitikken kles i miljøog fredsretorikk.

Innvandring – en trussel mot nasjonen(e)?

Asle Toje er en norsk høyreintellektuell litt utenom det vanlige – med sin brodd mot EU-prosjektet og annen elitisme. I boka, Rødt hvitt og blått. Om demokratiet i Europa, er synet hans tilsynelatende det stikk motsatte av det til Henrik Arnstad. En av Tojes referanser når han skiver om nødvendigheten av å ta det nasjonale på alvor, er til Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen. Enkelte steder bruker han eksempler eller argumenter jeg selv har brukt.

Problemet med Toje er at han i en bok hvor han møter mennesker fra ulike europeiske land, stort sett melder om en elendighet og normoppløsning, men ikke knytter dette til den kapitalistiske eurokrisa, men til innvandring.

I Om demokratiet i Europa, advarer han mot en utvikling der «Det nasjonale kollektive «vi», det som gjør oss til nordmenn, nederlendere og spanjoler, gikk fra å være noe positivt til å bli noe negativt, et synonym med flertallets overgrep mot mindretallet. »²³

Det betimelige spørsmålet må da være om noen er blitt kritisert for «overgrep» uten at det er grunn til det, eller om en skal unnlate å kritisere når minoriteter blir utsatt for diskriminering. Det er også påfallende at det hos Toje er innvandrerkulturene som truer nasjonene – mens det sterke presset fra kommersiell anglo-amerikansk kultur f.eks. ikke ser ut til å bekymre.

For Toje og hans likesinnede (og det fins også enkelte av dem på venstresida) er det store problemet den såkalte multikulturalismen – som en villet politikk fra venstresida og de tradisjonelle politikerne. Men Norge er allerede flerkulturelt – enten Toje vil det eller ikke – og dermed står slaget om å få til integrering. Dette er en nasjonsbyggingsprosess der resultatet nødvendigvis også vil måtte bety noen endringer i hva den nasjonale majoriteten oppfatter som norsk.

Et viktig argument for at venstresida må ta «det nasjonale spørsmål» på alvor er at vi ellers spiller ballen opp i hendene på sjåvinistiske krefter, og lar dem ta ut et stort mobiliseringspotensiale – når situasjonen ligger til rette for det.

En moderne norsk nasjon?

Det er vanlig å skille mellom to idealtyper av nasjoner og nasjonal identitet. I Frankrike etter revolusjonen bygde staten et nasjonalt fellesskap ovenfra. Dette kalles gjerne en politisk-territoriell nasjonsbygging, der statsborgerskapet er inngangen til det nasjonale fellesskapet. I Tyskland oppsto derimot nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap – og ønsket om å samle seg i en stat tok utgangspunkt i dette. Folk av tyskspåklig herkomst som har vokst opp i andre land, har hatt lettere for å få statsborgerskap i Tyskland enn andre innvandrere.

17. mai (på sitt beste) viser at prinsippene fra Grunnloven fortsatt kan ha nasjonsbyggende (og integrerende) kraft, spesielt hvis de knyttes sammen med nyere historiske erfaringer. Det er blitt hevdet at det bare er denne typen politisk verdibasert nasjonsbygging (av «fransk type»), som fortsatt kan være akseptabel i moderne tid. Dvs. at en (igjen og igjen) bygger fellesskapet på felles holdninger til demokrati og individuelle menneskerettigheter. Men selv disse rettighetene kan snus til sin motsetning – hvis «vi» bruker tvang eller er for utålmodige med at alle nye innbyggere skal bli enige med oss. Nasjonsbygginga i Norge var heller ikke bare et spørsmål om å slutte opp om felles idéer. Disse hadde sin forutsetning i utbygginga av veier og jernbane, riksaviser, en nasjonal politisk arena osv. En moderne nasjonsbygging på tvers av tradisjonelle kulturskiller forutsetter arbeidsfellesskap, nabo- og organisasjonsfellesskap.24

Hva så med den norske nasjonen som et etnisk/kulturelt fellesskap? Den meste kjente av nasjonalismeforskerne, A. D. Smith, har definert norsk nasjonalisme om «etnisk utskillingsnasjonalisme», dvs. at nordmennene oppfattet seg som en kulturelt distinktiv gruppe, og Kåre Lunden har etterprøvd dette.²⁵ Lunden har også slått nådeløst tilbake mot dem som har forsøkt å tilbakevise at det fins en særegen norsk identitet, med argumenter om at alle deler av det norske egentlig er import. Han gjorde f.eks. narr av Gudmund Hernes for ikke å se skogen (konfigurasjonen) for bare trær. Stian Bromark og Dag Herbjørnsrud har skrevet «Norge et lite stykke verdenshistorie», som dokumenterer Norges meget langvarige flerkulturelle historie. Her er det mange interessante og til dels «artige» eksempler, som vil være nyttige i innvandrings- og integreringsdebatten, men som dessverre skriver seg inn i den ideologiske posisjonen Lunden polemiserer mot:

Bare mangfold kan få slutt på det enfoldet som den nasjonalistdyrkende vrangforestillingen har skapt de siste 150 årene. Istedenfor å tenke stort, har den nasjonalistiske enfoldighetstankegangen fått nordmennene til å tenke smått, og dermed fått nordmennene til å bli mindre enn de hadde trengt å være…… har mytene om den flotte, unike annerledeslandet forsøkt å gjøre generasjon på generasjon av nordmenn stolte over binders, bunader og innadvendt nisseluementalitet.²⁶

Nå viser det seg at det er vanskelig for nordmenn i dag å redegjøre for hva som konstituerer «det norske».²⁷ Det betyr imidlertid ikke at det ikke fins. En må imidlertid erkjenne at innholdet i begrepet endrer seg over tid. Jeg tror heller ikke at det er noen uoverstigelig motsetning mellom en nasjonal kulturell integrasjon og flerkulturalitet. En kan være muslim med innvandrerbakgrunn – og ha «norsk naturfølelse», eller være tilhenger av norske likhetsverdier, som nå er under sterkt press. Knut Kjelstadlis Sammensatte samfunn – inkludering og samfunn²⁸ kan være et godt utgangspunkt for videre diskusjon av forholdet mellom klasse og etnisitet – og integrasjon og kulturelt mangfold.

Noter:

1. A-magasinet 16.05.13. De to første av 199 punkter med det du må vite før 200-årsjubileet. Skrevet av Halvor Hegtun.
2. Det var redaksjonen som ønsket seg en elementær framstilling av temaet. Det er da viktig å understreke at dette i utgangspunktet ikke er «min periode» eller «mitt tema», selv om jeg som historielektor ofte har undervist i stoffet. De mange motstridende oppfatningene om temaet gjør at en selv i en elementær framstilling må gjøre tolkninger som kan være kontroversielle. Til hjelp har jeg særlig hatt nytte av professor Ståle Dyrviks lille bok «Året 1814» (2005). Den er historiografisk (dvs. at den viser de motstridende tolkninger og tolkningsretninger – og hvordan disse har endret seg over tid). For den eldre historiografien står også Ottar Dahls «Norsk historieforskning i 19. og 20 århundre» (1970) sentralt.
3. Også brukt i Peer Gynt.
4. Dokument som fastslo valgkongenes forpliktelser overfor sine undersåtter – dvs. de danske kongenes forpliktelser spesielt overfor restene av norsk adel og mektige menn i Norge.
5. Dette er bl.a. godt dokumentert i Sverre Bagge og Knut Mykland: «Norge i dansketiden» (1987/1992).
6. «Friheten i gave» har festet seg som en merkelapp for den hovedretningen som la vekt på «ytre årsaker». Formuleringen er blitt tillagt Sverre Steen som i boka «Det frie Norge» (1952) var tidlig ute med å bruke de utenrikspolitiske faktorene mot synet til Sars. Det viser seg imidlertid at «Friheten i gave» var tittelen på Jens Arup Seips anmeldelse av Steens bok i Arbeiderbladet 5. januar 1952 (jfr. Stein Tønnessons påvisning av dette i Nytt norsk tidsskrift 1/99). Seips forsøke på å spissformulere Steens kritikk av Sars har ført til en ensidighet.
7. Jens Arup Seip: «Utsikt over Norges historie». b. 1, s. 51.
8. Professor Knut Mykland (1989) – her sitert etter Dyrvik s. 32. Mykland er ellers blant de som har vært mest kjent for å betone ytre årsaker.
9. Dyrvik s. 34.
10. Stattholder (egentlig «stedfortreder») er en representant for monarken i et spesielt område.
11. Her sitert etter Dyrvik s. 49.
12. Så kan det være en viss tvil om hvorfor han gjorde dette – om han hadde et visst håp om at et Norge med stor grad av selvstendighet, igjen kunne komme tilbake til Danmark i en framtidig situasjon, eller om han bare ville slutte sitt politiske virke i Norge på en håndverksmessig måte. Sympati med sine undersåtter igjennom et knapt halvår kan vel også ha spilt inn.
13. Han forberedte riktignok en forfatningsreform, som han ikke rakk å gjennomføre før han døde.
14. Artikkelen sto i tidsskriftet «Materialisten» 2/79 – og er planlagt gjenopptrykt i «Rødt!».
15. I marxistisk revolusjonsteori er den sosialistiske revolusjonen en politisk maktovertakelse – og en forutsetning for omdanning til sosialistiske produksjonsforhold. Universelle velferdsgoder peker fram mot sosialistiske og kommunistiske produksjonsforhold, men er ikke slike. Kapitalistiske produksjonsforhold kunne derimot utvikle seg et godt stykke innenfor et samfunn med overveiende føydale trekk.
16. I 1996 skreiv jeg et større hefte med tittelen «Ja, vi elsker…? En studie i det nasjonale spørsmål.» Heftet blei gitt ut av RV og gikk i ganske store opplag. Det er ikke lett å få tak i dag, men kan lånes fra Arbeiderbevegelsens arkiv. Jeg står fortsatt på analysen i heftet, men medgir at det nasjonale spørsmål blir vanskeligere når veteraner fra den imperialistiske Afghanistanokkupasjonen skal æres på seiersdagen for frigjøringskampen mot Hitler-fascismen. I heftet er det også en rekke referanser til teori på området.
17. Øystein Sørensen redegjør for dette i 3, bind av «Norsk idéhistorie. Den har tittelen «Kampen om Norges sjel 1770-1905», og kom på Aschehoug i 2000.
18. Samtidig var det kultur- og språkkamp mot den langvarige danske innflytelsen.
19. Forlaget Nordstedts karakteristikk. Arnstad er egentlig journalist, som har skrevet en del om historiske temaer.
20. Norstedts, Stockholm 2013. Se også intervju med Arnstad i Klassekampen 25. april 2013.
21. Arnstad s. 367/368
22. Dagbladet den 27. april 2013.
23. «Rødt, hvitt og blått», s. 28.
24. Ungdomsopprørene i franske drabantbyer for noen år siden er et godt eksempel på at formell likhet mellom borgerne ikke er nok hvis det mangler slike fellesskap.
25. «Norsk grålysning» (1992).
26. «Norge – et lite stykke verdenshistorie, Cappelen 2005. Her sitert etter pocketutgaven 2009, s. 11.
27. Det er ikke bare en brautende Tybring Gjedde som har problemer her. Jeg har gjennom mange år diskutert dette med elever i klassene mine i videregående skole, og de synes ikke det er lett å sette ord på hva det dreier seg om.
28. 28 Pax 2008

Judith Mirkinson bur i San Francisco, og har vore aktiv i kampen mot rasisme, i fredsrørsla og kvinnekampen i USA i over 40 år. Ho var med og stifta Gabriella Network, ein solidaritetsorganisasjon mellom kvinner i Filippinene og USA.
Artikkelen er omsett av Einar Jetne

Amerika fråssar i det landet kallar «unnataksituasjonen » sin. Ronald Reagan snakka om «Citadellet på bakketoppen» mens han gjekk til krig i Mellom-Amerika. Då Barack Obama snakka til FN i september, sa han:

Eg trur at Amerika er eit unnatak: Landet si evne til ‘å stå opp for interessene til alle’ er spesiell.

Mytologien er så kraftfull. Og mange amerikanarar trur framleis på han. Sjølvsagt kan ting bli rota til heime, men vi er framleis det friaste landet på jord. Og vi har retten til å invadere eitkvart land vi skulle ønskje slik at også det kan bli demokratisk.

Vurder derfor desse tre kritiske faktorane når de undersøker den amerikanske grunnlova:

For det første: Ho vart skriven av velhavande kvite menn for å konsolidere deira herredøme over ei ny regjering.

For det andre: Frå starten av var det som vart sagt og det som vart gjort – framfor alt når det gjaldt menneskerettar – ganske forskjellig. Som Shakespeare sa: «Meir heidra i brot enn i overhald.»

For det tredje: og kanskje viktigast er det at nokre og alle progressive endringar eller juridiske tolkingar av Grunnlova har kome etter at folk organiserte seg og kjempa for rettane sine. Med andre ord, då det var svære sosiale rørsler – slike som rørslene for å fjerne slaveri saman med opprøra til slavebundne menneske som ende i borgarkrig – då fann reelle endringar stad. Kvinnerørsla, borgarrettsrørsla og arbeidarrørslene har alle gitt resultat. Elles har dagsordenen vorte sett av konservatismen til eliten og for eliten.

Grunnlova, som vart ført i penn av Thomas Jefferson, er stappfull av motseiingar. Når ho erklærer at Alle menn-(eske) er skapt like, gjeld det verkeleg berre kvite menn. Slavebundne afrikanske menn var eigedom som ikkje vart sett på som menneske. Kvinner vart ikkje ofra ein tanke. Og i ein vidgjeten passasje rettferdiggjer Grunnlova opprør mot Storbritannia fordi Storbritannia har oppmuntra dei «nådelause indianske villmennene » til å angripe forsvarslause amerikanarar.

Grunnlova vart skriven som eit direkte svar på sosial konflikt. I det som vart kalla Shay-opprøret danna småbrukarar og arbeidarar i New England små væpna grupper for å styrte regjeringa i staten i raseri mot høge skattar og mangel på arbeid. Leiarar i Sambandsstatane som George Washington og Alexander Hamilton var rasande på pøbelen. Samstundes vaks redsla for slaveopprør i sør mens jordspekulantar og såkalla pionerar var opptatte av å få opna meir land mot vest. Handel var lidande, og det var vanskeleg å inngå avtalar. Alt dette peika mot veikskapar i Artiklane i Konføderasjonen, dei første retningslinjene for Sambandsstatane si regjering. Eigedomsklassane måtte gjere noko for å skape sikrare reglar.

Kven skreiv grunnlova?

Med mindre land har gått gjennom verkelege demokratiske revolusjonar, slik som i Sør-Afrika og Venezuela, er grunnlovene deira i hovudsak skrivne av elitane for å garantere interessene deira. Sambandsstatane var ikkje noko unntak. Dei 55 kvite mennene som underteikna Grunnlova, var så godt som alle rike og folk med eigedom (ikkje ulike dei som i dag sit i Kongressen). Tjuefem var slaveeigarar. Thomas Jefferson og George Washington eigde rundt 200 slavar kvar. Farmarane og forretningsmennene som ikkje sjølve var slaveeigarar, drog fordel av arbeidet til slavane, og sikkert er det at alle hadde rikdommen sin frå land rana frå urfolk.

Grunnlova og slaveri

Grunnlova nemner aldri orda «slave» eller «slaveri», men konseptet er innebygd i dokumentet. Det etablerte eit «demokratisk» system som gjekk hand i hand med slaveri. Litt av ein prestasjon!

VI, FOLKET, inkluderte sikkert og visst ikkje slavebundne svarte menneske. For å garantere nasjonal kontroll over forretningsverksemd var folk frå nord – til og med dei som var mot slaveri – villige til å «inngå kompromiss». Sør ønska at slavar skulle bli rekna som fullverdige personar berre knytt til representasjon. (Elles var dei berre rein eigedom.) Nord ønska dei ikkje talde i det heile. Det heile skulle vere oppfatta som ugjort slik det gjorde 80 år seinare. Dermed kom eit kompromiss i stand. Slaveriet fekk lov til å halde fram, men i konsensusen låg det at slavar berre skulle kunne bli representerte som 3/5 av ein person. Dette er ikkje berre kodifisert slaveri, men det sikra og at slavestatane i sør fekk ugrunna tyngde i generasjonar framover. Det legaliserte også ideen om at afrikanarar i Sambandsstatane (enten dei var sleppte fri eller ikkje) ikkje var fullverdige menneske.

Grunnlova sanksjonerte importen av slavar fram til 1808, mens den interne slavehandelen vara ved fram til Borgarkrigen. Dette gjaldt ikkje berre i sør. Nordstatar hadde også tusenvis av slavar. Til og med der det fanst frie svarte menn og kvinner, vart dei ikkje gitt like rettar. Lover for rømde slavar – inkludert ei som var skrivne inn i Grunnlova – garanterte at ein kvar rømt slave skulle bli sett på som eigedom som måtte bli returnert. Slaveriet som omfatta fire millionar svarte menneske (i 1860) institusjonaliserte eit system av overlegne kvite, halde oppe med brutal tvang og lova si makt.

Slaveri – den legale eigedomsretten over menneske – vart til slutt eliminert som eit resultat av Borgarkrigen. Lovfestinga av den 13., 14. og 15. endringa gjorde slaveri illegalt og gjorde alle folk (med unnatak av indianarane) som var født eller naturalisert i Sambandsstatane, til statsborgarar. Alle menn eldre enn 21 år var kvalifiserte til å røyste, og kunne ikkje bli ekskluderte på grunnlag av rase. Alle statsborgarar hadde krav på rettstryggleik og likt vern av lova.

Slik situasjonen ofte er, var ordlyden til lova ein ting og realiteten noko heilt anna. I 1860 var 89 % av nasjonens afroamerikanarar slavar: Svarte utgjorde 13 % av landets befolkning og 33 % av befolkninga i Sør. Då dei vart frigjorde, var svarte statsborgarar i fleirtal i tre statar og 40 % av befolkninga i fleire andre. Dette vart sett på som eit alvorleg trugsmål som ikkje kunne bli tillate å vare ved.

I tilfelle etter tilfelle rettferdiggjorde domstolane diskriminering og terror. Rettnok var svarte kvalifiserte til å røyste, men viss dei ikkje bestod rasistiske leseprøver eller betalte koppskattar, var ikkje det eit brot på den 14. og 15. endringa i Grunnlova. Den 14. endringa vart heller brukt til å beskytte selskap enn til å beskytte svarte menn og kvinner. I ei av dei mest vidgjetne sakene i historia til Høgsterett utvikla Høgsterett i 1896 den lumske doktrina om «skilde, men like» for å rettferdiggjere legal segregering. Streng rasemessig apartheid – separate skolar, separate sjukehus, separate hotell, separate bussar, til og med separate vassfontener – vart legitimerte.

Først på 1950- og 1960-talet tvinga framveksten av militante «sivil rights»-rørsler fram domsavgjerder og lover som de jure erklærte segregeringa for illegal. Men de facto segregering eksisterer framleis med segregerte skolar, naboskap og i den massive fengselsindustrien. I dag sit meir enn to millionar menneske i fengsel. Det er fleire svarte menn i fengsel i dag enn talet på mannlege slavar under Borgarkrigen.

Grunnlova og kvinner

Kvinner si rettsstilling var ikkje, og er heller ikkje i dag, eksplisitt verna i Grunnlova. Sant nok finst det ingen spesifikk referanse til menn. Ein gjekk berre ut frå at slik var det. Kvinner, vart det sagt, høyrte til i heimesfæren og hadde derfor ikkje evne til klar politisk tenking. Fastsetting av røysterett vart overlate til statane og på den tida då Grunnlova vart skriven, fastslo statane (med unnatak for New Jersey ein kort periode) at berre menn med eigedom kunne røyste. Berre folk med røysterett kunne tenestegjere i juryane, noko som nødvendigvis ekskluderte kvinner. Den 14. grunnlovsendringa ga like rettar og likt vern til alle, men heldt fram med å utvide røysterettane berre for menn.

Gjennom hundreår fanst det ingen føderale lover som verna kvinner. I nokre statar kunne kvinner ha eigedom. I andre statar var regelen at etter inngått ekteskap vart alt eigedomen til mannen: frå ungane til teserviset og underkleda hennes. I nokre statar kunne kvinner vere yrkesaktive. I andre kunne dei ikkje. I alle statane var kvinner hindra i å arbeide like mange timar som menn, og dei vart betalt mindre enn menn, noko som ofte framleis er tilfelle.

Kvinner fekk røysterett i 1920, men det skjedde etter 70 år med agitasjon, tusenvis av arrestasjonar, sveltestreikar i fengsel og massedemonstrasjonar over heile landet under første verdskrig. I 1923 vart ei lovendring som skulle sikre like rettar (ERA=Equal Rights Amendment) lagt fram for Kongressen. Ho har aldri vorte ratifisert.

Blant rettane som er vunne gjennom masseprotestar, er ingen garanterte. Til dømes vart abort legalt i 1973 i heile USA. Etter dette har lov etter lov snevra inn definisjonen av legal abort, noko som har gjort abort nesten illegalt og i alle fall uoppnåeleg i mange av statane.

Menneskerettar eller menneskeurettar?

Sambandsstatanes «Bill of Rights» (forslag til lov om rettigheiter) – dei første ti endringane i Grunnlova – vart vedtekne for å få Grunnlova akseptert i alle dei 13 statane. Dette er endå eit dokument med opphøgde ideal som har hatt varig innverknad. Statsborgarar i Sambandsstatane kunne ikkje bli nekta talerett, religionsfridom.

• Unionen har ingen offisiell statsreligion.
• Pressefridom eller forsamlingsfridom.

Urimeleg tiltale, grusame og uvanleg straffer vart ulovleg. Retten til å bli dømt av ein jury og raske domsavgjerder vart også garantert saman med retten til å bere våpen (ein måtte ha gevær for å kjempe ned indianarane og opprørske slavar).

Viss eg skulle forme ei grunnlov i 2012, ville eg ikkje ta utgangspunkt i Sambandsstatane si grunnlov. Eg kunne kanskje sjå på grunnlova i Sør-Afrika. (Ruth Bader Ginsburg, høgsterettsdommar.)

Frå det siste tiåret i det tjuande hundreåret av har meir enn ein tredjedel av landa i verda enten endra grunnlovene sine eller fullt ut skrive dei på ny. Det store fleirtalet av desse landa har ikkje hatt grunnlova til Sambandsstatane som modell.

Ein av hovudgrunnane til dette er den amerikanske grunnlova sin mangel på merksemd retta mot sosiale menneskerettar eller det som no blir kalla «positive rettar». Det finst ingen garantiar av rett til grunnleggande tryggleik for helseomsorg, bustad, mat, sosial tryggleik eller utdanning. Det finst inga sikring av lik rett for kvinner og sjølvsagt ikkje for homoseksuelle eller funksjonshemma.

Sambandsstatane har vedtatt mange lover mot diskriminering, men alle desse har kome gjennom lovgjevingsprosessen for deretter å bli rettsleg prøvde. Slik er ratifiseringa av kvar av desse nye lovene på sett og vis vorte avgjort av ni høgsterettsdommarar som oftast er ekstremt høgreorienterte. Jobben deira er trass alt å oppretthalde status quo – ikkje å endre. Vi bur i ein avansert kapitalistisk stat, så vi har ulike «fridomar», men grunnleggande tryggleiksordningar blir på ny og på ny kutta.

Dette fører oss til dagen i dag. Vi har ein massiv tryggleiksstat som spionerer på verda (inkludert Angela Merkel) og på sine eigne statsborgarar. Vi har dronekrig ført hemmeleg av ein president som ikkje må stå til ansvar overfor nokon. Vi har ein stat i evigvarande krig trass i at fleirtalet blant amerikanarar er imot det. Vi har røysterett for afroamerikanarar, ein rett som blir motarbeidd over alt i Sør. I løpet av dei siste fire åra har over ein million immigrantar vorte deporterte.

Du kan ikkje ha ein permanent krigstilstand utan å ha eit militarisert samfunn. Og du kan ikkje ha eit militarisert samfunn utan undertrykkande lover og praksis: utan eit kontrollert folk. Til og med konsernmedia klagar i dag på at dette er ein av dei mest undertrykkande administrasjonane når det gjeld pressefridom.

Framleis er det 166 fangar i Guantánamo, og det er framleis ukjent kor mange andre det er som blir haldne fengsla på hemmelege stader rundt omkring i verda. Blant dei millionane som sit i amerikanske fengsel, er tusenvis haldne i isolat, noko FN stemplar som tortur. Dødsstraff eksisterer framleis, og fengselsdommar varer no jamt i fleire tiår.

Alt dette skjer i det «mest demokratiske landet i verda», slik leiarar i USA likar slå fast på ny og på ny.

Dette lyder ekstremt deprimerande.

Men som vi veit, så hender det at endring finn stad. Etter den enorme organiseringa og dei sosiale omveltingane på 1930-talet vart Sosial Tryggleik styrka og mange arbeidarlover kom til. I kjølvatnet av borgarrettsrørslene på 50- og 60-talet vart det vedtatt lover som gjorde segregering ulovleg og som garanterte røysterettane til ikkje-kvite. Rettar for homoseksuelle, kvinnerettar, rettane til immigrantane – lista er lengre – dei er alle produkt av reell og langvarig kamp.

I det han i 1987 talte i høve feiringa av tohundreårsjubileet til Grunnlova, sa den store afroamerikanske juristen og menneskerettskjemparen Thurgood Marshall:

I dette året der vi feirar tohundreårsjubileet, kan vi ikkje alle ta del i festivitetane med flaggviftande og brennande iver. Nokre kan meir roleg minnest lidingane, kampen og offera som har ført til at dei har vunne over mykje av det som var gale i det opphavlege dokumentet, og sjå på jubileet med håp som enno ikkje er realisert og lovnader som ikkje er fullførde.

I det progressive og radikale aktivistar i Sambandsstatane no organiserer for ein ny runde med sosial rørsle og protest, stoler vi ikkje på Grunnlova, men på eksempla til dei som har kjempa på grasrotnivå for verkeleg og fundamental endring.

Morten Falck:
Rasismen – En løgn som dreper
Rødt! Forlag, 2013

Dette er ei lita bok på femti sider som bygger på foredrag Morten Falck har holdt for ungdom ved en del anledninger. Det er et nyttig og oppklarende skrift, ikke bare for ungdom. Det er et oppgjør med begrepet rasisme og den tenkningen som bygger på at menneskene består av forskjellige raser. Siste del er en polemikk mot Harald Eias program «Hjernevask» og tanker om A. B. Breivik og hvordan terrorhandlingen og ytringene hans blir omtalt.

Falck begynner med biologien, planter og dyr og viser hvordan vitenskapen gjennom tidene har utviklet forståelse og metoder og redskaper som kan kategorisere, gi navn og grupperinger som gir oversikt over arter og underarter. Et artig poeng er at Darwins teorier forsåvidt er anerkjent og akseptert, men samtidig noe omskrevet, slik at de passer bedre med vanlig tankegang. Å se «The survival of the fittest» som en sammenfatning av Darwins teorier er en ganske gjengs oppfatning. Det er imidlertid den engelske filosofen Herbert Spencer som er opphavet til dette begrepet. Det sier noe sånt som at de sterke overlever, de svake dør ut. Darwin, derimot skrev om artenes tilpasningsevne, evne til å spre seg, utvikle seg og danne nye arter. Men Spencers tolkning har stadig stor utbredelse.

Dette byggverket, hvor han starter i biologien, gir en god forståelse og tjener som innledning til å forstå begrepene rasisme og raser hos menneskene. Raseteorier som begrunnes med såkalte vitenskapelige studier er i et historisk perspektiv relativt nye, men de bygger på en gammel og innbitt tankegang som delte menneskene i grupper av høyerestående og laverestående, teorier som skulle forklare menneskene at noen er herskere og høyverdige, og de andre er mindreverdige som må finne sin plass nede på rangstigen. Etter hvert utkrystalliserte de seg i reine raseteorier i vitenskapelige klær. I norsk historie finnes det særlig to viktige representanter, militærlegen Halfdan Bryn og apotekeren Jon Alfred Mjøen.

Bryn drev med skallemåling og annen fysiologisk måling og framla det som bevis for at den «nordiske rase» var overlegen. Mjøen var svært aktiv innafor den såkalte «rasehygieniske bevegelsen». Han drev et privat forskningsinstitutt, og la fram såkalte vitenskapelige beviser. Riktignok ble han avkledd av det etablerte forskermiljøet, men han tilhørte en bevegelse og en tenkning som var mer utbredt enn vi liker å tenke, og som hadde betydning for lobotomeringen og andre inngrep og overgrep mot tatere og andre brysomme av forskjellig karakter.

Falck ser Breivik-saka som en god anledning til å ta et større oppgjør med rasisme og rasetenkning. Selv om tankene om at menneskene består av forskjellige raser, nå er ganske parkert, antar rasismen stadig forskjellige former, for eksempel gjennom religion, etnisitet eller genetikk. Falcks kritikk av «Hjernevask» handler nettopp om at Eia på overflatisk og ensidig vis gir tiltro til tankegodset om at vi er skapt sånn og slik, og noen kanskje bedre enn andre. Han etterlyser en gransking av historia og hvilke overgrep som har skjedd under hvilken kappe, og en seriøs, dyptgripende offentlig debatt. Boka, eller skriftet anbefales.

Birger Thurn-Paulsen

Pål Steigan:
En folkefiende
Aschehoug, 2013

Med en historisk svak venstreside i Norge bør det ligge litt inspirasjon i den ureddheten og politiske «gründervirksomheten» denne boka forteller om. I tillegg til andre erfaringer og poenger venstresida har mye å lære av – på godt og vondt.

Ofte når jeg leser Pål Steigan får jeg følelsen av at han opererer med et skjema som fylles inn for å bevise konklusjonen. «Confirmation bias» – som vel er det akademikerne kaller det. Dette er sikkert noe mange av oss kan tas for. Men en etterlysning av mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet har vært et interessant utgangspunkt for å lese denne boka.

Den Steigan jeg har hatt mest sansen for, er den som forteller røverhistorier fra virkeligheten om ml-bevegelsens strategi og halsbrekkende prosjekter. Som når han i denne boka skriver:

Jeg var ikke skeptisk. Endelig litt ambisjoner. Dette var spenstig. Klart vi kunne starte trykkeri, det var opplagt.

Tidligere har jeg fått sansen for teksten Strateg på roterommet (Rødt! 1A/08 – Ekstranummer fra Øgrimseminaret 2007). Noen av passasjene fra artikkelen gjentas også i denne boka. Som fortellinga fra samvirkelagskafeen på Hovin:

Vi hadde bestilt patentsmørbrød med speilegg, og mens Tron måkte sine grønnsaker over på min tallerken, slik han pleide å gjøre, sa han: – Pål, jeg synes at vi skal lage ei månedsavis, og den skal vi kalle Klassekampen.

Jordnært, norsk, arbeiderinnretning

Steigan skriver at han tidlig på 60-tallet ikke så noen utbytta norsk arbeiderklasse. Kun folk med jobb i industrien, bil og TV, og et velferdssamfunn der folk stort sett var fornøyde.

Ni år seinere utgis første utgave av Klassekampen hvor hovedoppslaget «typisk nok» er en artikkel om arbeiderfiendtlige lønnssystemer. «Jordnært, norsk, arbeiderinnretning. Det var tanken.» Hva har skjedd?

Metoden var å studere sammensetninga av arbeidsfolk i Norge og sette seg inn i kapitalismen på norsk, oversikter over eierskap i de største norske selskapene, håndbøker over norske obligasjoner og aksjer. Og bygge opp en landsomfattende organisasjon med tilstrekkelig forankring i industrien. Bak lå erfaringer med studentradikalere rundt i Europa uten stayerevnen organisasjoner av arbeidere hadde, men dette hadde kanskje også en mer dyptgående politiske grunn.

Steigan tok jobb i transformatorproduksjonen hos ASEA Per Kure, og forteller om et møte med arbeidere som var stolte av å være arbeidere, men samtidig så ned på seg selv. Og spør hvorfor han ikke tar utdanning framfor å jobbe. Her skriver Steigan bra om hvor viktig produksjonen i et samfunn er, at hvis ingen produserte «papir og trykksverte og datamaskiner og korn, bygde hus og veier og la kabler, ville ikke professoren engang ha mat eller tak over hodet.» Utviklinga med at krav til høyere formell utdanning øker og tradisjonell industri legges ned, gjør denne debatten stadig viktigere.

Tråden fortsetter til Steigan er tilbake til å motta kritikk for at sentralkomiteen ikke setter av krefter til faglig arbeid i 1980. Og sånn går no dagan …

I boka beklages karakteristikker og personangrep i bruddet med SF. Men ikke at bruddet kom på «spørsmålet om forholdet til Arbeiderpartiet, spørsmålet om klassekamp og revolusjon». Steigan viser i en oppsummering av arbeidet med klasseanalyse, og sykepleierne og lærernes plassering her, at noe har endret seg siden den tid, men at noe er ved det samme:

I det hele tatt tok vi de der grensedragningene for alvorlig. (…) I et førtiårsperspektiv er det uansett klart at arbeidsvilkår og lønn for disse gruppene mer og mer nærmer seg arbeiderklassen. (…) På den andre sida har jo SV vist at et parti av lærere og offentlige funksjonærer er noe annet enn et arbeiderklasseparti.

Et revolusjonært arbeiderparti

Det er også flere interessante trekk med behandlinga av Arbeiderpartiet og fortellingen om den norske velferdsstaten i denne boka. Det blir en ganske vakker skildring når Steigan skriver:

Det norske femtitall var også en gullalder, men på en helt annen måte enn den amerikanske. Vårt femtitall var ikke epoken for den personlige, private suksessen, men for å trekke i lag og bygge nasjonen. Det var sliternes seier, fellesskapets seier.

Vi får høre at AKP(m-l) kalte seg det fjerde forsøket på å skape et revolusjonært arbeiderparti i Norge. Steigan selv ville være en «moderne thranitt, som en viderefører av den nasjonale reisninga på 1800-tallet, en viderefører av Fagopposisjonen av 1911 og streikekampene på tjue- og trettitallet.» En arvtaker etter Martin Tranmæl, Ap-partisekretær i mellomkrigstida.

Det blir ekstra tankevekkende når vi får høre om en mor «som aldri hadde et godt ord å si om toppene i DNA», men som når Finn Gustavsen og SF velter Gerhardsenregjeringa i Kings Bay-saken sier at «en stemmer jo tross alt ikke mot sine egne og for de borgerlige». Dette kan kanskje bidra til å forklare at forholdet til de rødgrønne har vært utfordrende for venstresida også i nyere tid.

Barn av stålet og betongen

I boka På den himmelske fredsplass (Aschehoug, 1985) skreiv Steigan i introduksjonen at «Hvis du venter deg fortellinga om Pål Steigan fra han var en liten snørrvalp på Oppsal skole og alle hans trivielle opplevelser i oppveksten, kan jeg glede deg. Du slipper.» Denne gangen slipper du ikke.

Tidvis er dette en oppvekstfortelling fra Oslo, og for meg trekker det opp med historier om studier av fugler og planter ved Østensjøvannet, sykkelturer forbi Ryen, langs Enebakkveien hvor jeg har vokst opp, eller for den saks skyld om mørkerom og undervisningslokale i Wilses gate hvor jeg har vært på vorspiel dagen før.

Jeg er ikke kompetent til å vurdere poesi, men det nærmer seg arbeiderdikting når Steigan skriver om soloppgangen i fabrikkhallen som gjør halvferdige trafoer til industriskulpturer i det rødgule lyset på ASEA Per Kure.

Men ofte blir det en litt vel påtatt miks av personlige og politiske skildringer, som på sitt mest parodiske hopper fra koking av tøybleier til RAF-diskusjon. Selv om det kanskje var nettopp så sammensatt det var, og dette tidvis trekker sammen noen tråder.

Jeg syns også det blir litt mange gjentagelser av poenger. Samtidig kan dette fungere tidvis godt. Som når Steigan refererer til arbeidersangen om «barn av stålet og betongen» som han hører på senga i oppveksten, som seinere kommer tilbake som et politisk poeng om byutvikling:

Kanskje var jeg et barn av stålet og betongen, men jeg så skjønnheten i godt lafteverk og en kalkstøpt steinmur fra middelalderen.

Ydmykhet og nysgjerrighet?

Jeg etterlyste i starten av bokomtalen mindre skråsikkerhet og større høyde for uenighet. Dette er også tanker som møter gjenklang i boka. Steigan har lest AKPs internarkiver og oppsummerer:

Det var ikke mye ydmykhet og ikke så mye rom for nysgjerrighet. (…) Verden er et vanskelig sted, og det er vrient å finne ut hva som er riktig analyse til enhver tid, og hva som er riktig politikk. Men det hadde vært bedre om vi hadde vært mindre kjepphøye og mye mer avslappa.

Vi møter også kritiske oppsummeringer av ml-bevegelsens forhold til Kina hvor det er «ingen tvil om at det ble begått grove overgrep, og at massevis av uskyldige mennesker ble rammet», og hvordan holdninga til Josef Stalin «ble brukt til å skille venner fra fiender og til å skille inngruppa fra utgruppa» selv om Steigan & Co i Stalins Sovjet ville ha blitt sendt «rett til Sibir for alvorlige ideologiske avvik».

Oppsummeringa er at man fortrengte kunnskapen om forbrytelser som var begått i sosialismens navn, både i Kina og Sovjet.

Så langt alt vel, unntatt når Steigan i samme bok siterer en eldre programformulering om å bryte borgerskapets undertrykkelsesapparat i stykker, knuse det borgerlige statsapparat gjennom en revolusjonær omveltning og være forberedt på å bruke vold for å oppnå dette, og kommenterer med at:

Enhver som ikke er alvorlig skadd av kaldkrigsmentalitet, må kunne lese at dette er alt annet enn hyllest til terrorismen. Det er en nokså nøktern beskrivelse av hva flertallet av folket må gjøre for å tvinge makta ut av hendene på den ene prosenten som har ranet til seg det meste.

Her preger ikke den samme nysgjerrigheten lenger. Det er lite nøkternt over et slik språk, som preges av en macho ordbruk, mer enn konkret analyse. I tillegg ville en mer ydmyk tilnærming til hvordan slike formuleringer faktisk oppfattes av de fleste vært sunt. Dessuten preges dette av en skråsikkerhet for hvordan en demokratisk samfunnsomveltning vil foregå, også i et samfunn hvor vi ikke har vært i nærheten av en slik situasjon i vår tid.

Steigan og ml-historia har utvilsomt mye å lære oss den dag i dag. Men i likhet med de mange «oppgjørene» med ml-tradisjonen kan ikke dette tjene som noe mer enn bakteppet for en ny radikal tenkning på egne bein. Til tross for all sin ydmykhet er Steigan fortsatt barn av en annen tid, om ikke stål og betong.

Fredrik V. Sand

Linn Stalsberg:
Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land
Aschehoug, 2013

Journalist og forfatter Linn Stalsberg har skrevet sin første sakprosabok. Etter at forfatteren selv fikk barn som ikke ville gå i barnehage, og opplevde en hverdag preget av å føle seg utilstrekkelig både på jobb og hjemme, fant hun etter hvert ut at det var flere som hadde det på samme måte. Hun begynte å lure på om det var slik livet virkelig skulle være. Dette er utgangspunktet for boka.

Forfatteren hevder at det i Norge, spesielt fra politisk hold, forventes at man lett kombinerer omsorgsansvar med full yrkeskarriere for begge foreldre. Dette forventes å være den ideelle løsningen for alle familier. Hun stiller spørsmålstegn ved hvorfor så mange kvinner til tross for dette fortsetter å jobbe deltid, og at de fortsatt forventes å ta hovedansvaret hjemme for husarbeid og barn. Forfatteren spør seg om «tidsklemmer, stressede voksne, stressede barn og utbrente og sykmeldte arbeidstakere» bare skal «avskrives som klaging» eller om det er «grunnlag for å spørre om det ligger alvorligere samfunnstrekk bak historien om de travle dagene». Selv har jeg som psykolog og snart tobarnsmor også kjent på tidsklemme og hverdagsstress. Dette er noe jeg har reflektert mye over og gjør meg derfor til en nysgjerrig leser. Jeg vet hvor lett det er å tilpasse seg ytre forventinger, og å presse alt inn i dagsplanen. Det er så lett å stole på at vårt trygge samfunn vet hva som er best for oss, at vi glemmer å stille viktige spørsmål.

Stalsberg går tilbake til feministisk bevegelse på 1970-tallet for å lete etter svar. Var det dette 70-tallsfeministene hadde sett for seg? En hverdag der kvinner sliter seg ut av ansvar både hjemme og i yrkeslivet? Hun beskriver hvordan 70-tallsfeministene opprinnelig hadde sett for seg at hittil underkjente, kvinnelige verdier skulle få samme offentlige status som de mannlige. Noe gikk imidlertid galt på veien, og kvinnene tilpasset seg i stedet mannssamfunnets regler og krav og en nærmest kjønnsnøytral ideologi erstattet 1970-årenes idealistiske drøm om et annerledes samfunn. Feministisk bevegelse og arbeiderbevegelse lot seg i tillegg forføre av markedsliberalismens fremvekst, og velferd var noe som plutselig skulle lønne seg og skulle måles i økonomisk gevinst. Stalsberg mener dette prinsippet styrer det vi i dagtenker er best for barna og familielivet vårt. Det er dette Stalsberg vil til livs. Vi må få opp igjen debatten om sekstimers arbeidsdag for alle, og vi må endre vår livsstil og levemåte for å redde fremtiden til barna våre. Hun ønsker seg og en ny feminisme som tar innover seg dette og som setter dagsorden for arbeids- og familielivet.

For min egen del, som hverken er ekspert på kvinnebevegelsens utvikling eller har sosiologisk fagbakgrunn, har hennes gjennomgang av forskning og historie i lys av bokas problemstilling vært interessant. Jeg synes Stalsbergs diskusjon er særlig viktig fordi den tvinger oss til å bli bevisst rundt valgene vi tar hver dag; hvorfor vi tar de, hvem som tjener på de, og hva som egentlig legger premissene for valgene våre. Finnes det bedre løsninger for oss, barna våre, våre medmennesker og samfunnet vi lever i? Absolutt!

Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at boka springer ut av et noe ubearbeidet materiale hos Stalsberg selv. Kanskje handler det om et forsøk på å forstå egne opplevelser rundt det å bli mor og om hvorvidt hennes valg er i tråd med egne politiske idealer og verdier? Det virker på meg som at hun gjennom boken forsøker å få anerkjennelse og slik rettferdiggjøre og forsvare egne følelser, opphevelser og påfølgende valg. Dette er en prosess de fleste nye foreldre kan kjenne seg igjen i, usikkerheten, «identitetsjusteringen » man selv går igjennom, men og som de rundt deg legger merke til og har en mening om. I forhold til nettopp en slik prosess, opplever jeg at hennes gjennomgang av teori og primært sosiologisk forskning bare bidrar med halvparten av svarene. Hun skriver at hennes lengsel etter barna og dårlige samvittighet fikk henne til å stille seg spørsmålet om barnehage og full jobb var bra for barna hennes. Vil det ikke da være betimelig å gå nærmere inn i dette, i stedet for å konkludere raskt med at den dårlige samvittigheten frambringes av samfunnets premisser og forventninger for våre liv? En mors/forelders lengsel etter eget barn er sterke krefter og en del av «pakka» med å få barn. Den sikrer overlevelse, tilknytning og tilhørighet mellom foreldre og barn, og er ikke bare en dårlig samvittighet som forteller oss at noe er galt eller at barnet lider. Dårlig samvittighet og lengsel etter barna er et godt tegn! Den kommer ikke kun fra samfunnets forventninger om jobb og familie, det er mer sammensatt enn som så! Kan den dårlige samvittigheten også tenkes å være en del av «arvesynden» vi har fått overført fra våre egne mødre og bestemødre? «Du burde være mer sammen med barna!» Det er ikke mange generasjoner siden de aller fleste kvinner var husmødre. Det tar tid å endre forventninger som ligger implisitt i generasjoner.

Jeg undrer meg og over de relativt enkle slutninger Stalsberg trekker mellom egne subjektive følelser og samfunnets forventninger og verdier. Resonnementene bærer preg av «jeg føler det slik, og grunnen til dette er et samfunnsproblem. Derfor må samfunnet legge til rette for mine følelser». Framstillingene av den norske familieorganiseringen kan også bli noe ensidig og generaliserende med stereotypiske oppskrifter på hvordan kvinner ønsker å ha det, hva menn foretrekker og hvordan norske familier er organisert. Hvis jeg vil, kan jeg tillate meg å bli provosert om jeg leser boken som et slag for at kvinnen må tilbake til hjemmet, der de kan gjøre det de opplever er mest verdifullt; passe barn og lage mat. For min egen del synes jeg husarbeid er en tålmodighetsprøve, og jeg synes det beste med kakebaking (hvis det skjer) er å spise kakedeigen. Men jeg elsker sønnen min og synes det er meningsfullt og spennende å gå på jobben hver dag. Jeg tror jeg er en bedre mor når jeg også har den variasjonen i livet mitt. Sånn kan man også ha det.

Jeg opplever at Stalsberg rett og slett har for mange poenger og påstander som bare blir hengende i lufta. Dette oppleves som overveldende for meg som leser og muligens også for henne? Jeg har lyst å stoppe opp ved flere ting, men hun haster heseblesende videre, det er så mye som må sies! Jeg påstår derfor at boken hadde blitt best om materialet var delt opp i to forskjellige bøker. Da ville færre budskap blitt formidlet grundigere og vært mer bearbeidede.

Den ene boken ville hatt fokus på en kvinne som forsøker å forstå sine egne følelser rundt det å bli mor i et av verdens beste samfunn. Hvordan få aksept for seg selv og egne valg uten å måtte få godkjenning utenfra? Eventuelt en refleksjon rundt at valgene ikke nødvendigvis står i motsetning til politiske idealer. Videre kunne den ha utforsket den dårlige samvittigheten flere av oss bærer på i hverdagen ovenfor egne barn, partner, venner eller jobb. Hvor kommer denne følelsen fra? Er den en indikasjon på at noe er alvorlig galt, eller kan den og være noe bra? Det hadde vært svært betimelig med relevant forskning fra psykologi og tilknytningsteori som beskriver utvikling av tilknytning mellom barn og foreldre og hvor biologisk fundert både tilknytningssystemet og omsorgssystemet er. Kanskje ville den hatt med seg et relevant og sprikende forskningsfelt om psykisk helse hos småbarn i barnehage. Det er få norske studier på barn i barnehage, men forskning fra sammenlignbare land viser at barnas ve og vel handler i stor grad mye om kvaliteten av barnehagen, hvor mange timer barna er i barnehagen og hvor lang tilvenningsperioden er. Mye tyder på at kvaliteten i norske barnehager, og den omsorgen de ansatte gir barna, er svært høy. Barnehage for barn i familier med lav sosioøkonomisk status er og forbundet med økt sosial kompetanse og bedre språkutvikling. For barn som lever under omsorgssvikt, kan gode relasjoner med barnehageansatte kanskje kompensere noe for manglene hjemme. Likevel er funn av for eksempel høyere kortisolnivå hos småbarn i barnehage enn blant småbarn som er hjemme, noe å ta på alvor og finne mer ut av. Kanskje kan vi likevel legge vekk noe av den dårlige samvittigheten eller til og med glede oss over den som et tegn på tette bånd mellom en selv og barnet sitt? Kanskje kunne boka til slutt reflektert rundt det å akseptere egne valg og behov, men og sett det i sammenheng med sosiale konsekvenser for valgene i et utvidet solidaritetsperspektiv?

Den andre boken kunne nettopp vært det Linn Stalsberg selv ser ut til å hevde at hun har skrevet: en analyse og gjennomgang av, hvorvidt vi i Norge har lykkes med likestilling både privat og i arbeidslivet og hva som styrer det som tilsynelatende er best for oss.

Jeg sier altså ikke nei takk til sekstimers arbeidsdag som både gir plass til flere på arbeidsmarkedet og vil være et riktig tiltak for småbarnsfamilier. Jeg deler og tanken om at det er behov for en samfunnsmessig verdidreining i retning av mindre forbruk og en mer bærekraftig fremtid. Jeg går likevel ikke med på at mine følelsesmessige innskytelser, måtte det være lengsel etter sønnen min, mannen min eller fri fra jobb kun handler om at noe er galt i måten samfunnet tilrettelegger for mitt liv, dette blir for enkelt og for egosentrisk. Til tider forblir hun i sin egen, private opplevelse, og lykkes da i mindre grad å få budskapet ut og gjøre det relevant for alle.

Hilde Sivertsen

 

Erik Ness er redaktør av tidsskriftet Rødt! og er medlem av landsstyret i partiet Rødt. Han var leder av distriktsstyret i Vestfold AKP(ml) da partiet ble stiftet i 1973 og partisekretær i AKP fra 1990, da Siri Jensen var partileder.

AKP var på nesten alle områder et parti som var bygget på samme måte som andre partier og organisasjoner i Norge. Det var en topptung organisasjon med menn. Metoden for ledelse dreide seg mye om å holde kjerna på 4–5 sammen. Naturligvis var det forskjeller, som sikkerhetspolitikken, hemmelige landsmøter osv.

Men når jeg ser tilbake på kampene i Jern og Metall for å forsvare skipsverfta, husker jeg at jeg ofte tenkte at det var i AKP(ml) det var mulig å fremme uenigheter, at jeg ble sjokkert over de diktatoriske fagforeningstoppene i AP som herjet og dikterte.

Det topptunge, at det var menn som dominerte og at veldig mye var hemmelig for medlemmene, var ganske likt i de andre partiene og i fagbevegelsen, også i dag.

Steigan skriver mye sjølkritisk, det er en sjølbiografi og han var lederen, og han nevner direktivhysteriet, det vanvittige i at han en periode var eneste formelt offentlig talsperson, de alvorlige manipuleringene rundt valget av delegater til 1980-landsmøtet m.m. (80-landsmøtet er en større sak enn omtalene av boka så langt har gjort det til.) Men hva skal vi tenke om feila, med brudd på demokratiske idealer? Får det noen konsekvenser for hvordan vi ser på partistrukturen, den demokratiske sentralismen, partimodellen?

Et revolusjonært prosjekt må stile høyere enn de borgerlige fra A til B, der det borgerlige ligger i å styre på vegne av, ikke gi makt til folk, ikke la folk bestemme.

Når jeg ser tilbake på den første perioden i AKP, og egen rolle, er jeg minst fornøyd med at perspektivet med at «massene er de virkelige heltene» oftere kom i bakgrunnen. Dette synet på folk var min inngang til ml-bevegelsen. Ledelse av et revolusjonært prosjekt er å gjøre medlemmene sterke – også være i stand til å stå imot standpunkter kjerna har. (Ja, jeg tror det er nødvendig med kjerne i en hver organisasjon, fotballag osv. Etter diskusjon følger handling. Ofte må vedtak følges, selv om man ikke er enig i alt. Jeg er ikke anarkist. Det er lett å bli for ideell, i ettertid.)

Det er vanskelig å behandle spørsmålet om demokrati, makt og partimodell i AKP(ml) som én ting. Det letteste er forsåvidt å analysere toppledelsen. Men distriktene var svært forskjellig, og desto lenger vekk man kom fra Oslo, desto større var mulighetene for selvstendighet og særpreg. Det var mange partier i partiet AKP(ml).

Et viktig spørsmål for å vurdere demokratiets vilkår i en organisasjon, er hvordan kritikerne behandles. Jeg har sans for Syriza i Hellas som bygger opp nabolagskomiteer med det uttalte målet at de skal være i stand til å kritisere Syriza-ledelsen når de får regjeringsmakt. Begrunnelsen deres er at hvis folk ikke har organisasjoner der de kan kritisere den sosialistiske regjeringa i, blir Syriza bare en reprise med nye ledere som får makt og beholder den, for seg. Altså planlegger de allerede før de har regjeringsmakt, rom til sine kritikere.

Kan man tenke seg at ledelsen i Rødt henvender seg til kritikere og spør om de kan bidra til å finne fram kritiske stemmer i for eksempel debatten om Rødts vei videre? Organisere det litt vekk fra sine aller nærmeste, de en er mest sammen med og mest samkjørte med. Gi makt til sine «motstandere », ut fra tanken om at det vil styrke debatten for å styrke slagkraften og medlemmenes rolle? Spirer til folkemakt?

Det er begrensa hva en ledelse kan lede hvis den er veldig snevert politisk, aldersmessig og sosialt satt sammen. Da blir «det å overta» en hindring for framgang og oppbygging av styrke. Det er en av Rødts begrensninger, etter år med splittelser og kompromisser for å fordele makt og innflytelse.

Kjersti Ericsson brukte ofte et sitat av Søren Kierkegaard: å lede er å gjøre andre sterke. Det er revolusjonært. I praksis å følge det, er svært modig.

Michael Lebowitz skriver i Rødt! nr 3/13 om Komintern-modellen:

Denne modellen bygde på fortroppar i produksjonen. Kjerna i modellen er postulatet om at fortroppen veit alle svara. Bare fortroppen (som orkesterdirigenten) kan sjå heilskapen, bare fortroppen kjenner planen, i motsetning til individuelle spelarar som har spesifikke roller og inga kjensle av heilskapen. Derfor er det ansvaret til fortroppen å levere sosialismen til det underordna folket, å gi ei gåve frå dei som veit til dei som ikkje veit.

Lebowitz beskriver et borgerlig syn på folk, som er blitt kalt kommunistisk.

I de første tiårene til AKP var det ikke kontakt mellom laga. I Tønsberg var det 7–8 lag, men lagslederne kjente ikke til hverandre, ihvertfall ikke at de var lagsledere, og hadde ikke anledning til å ta kontakt med hverandre for å utveksle erfaringer. Jeg som leder av distriktsstyret (ds) kjente naturligvis til alle og hadde kontakt, rådspurte meg og meldte tilbake andres erfaringer. Det ga meg en kontroll med påvirkning av virkeligheten som var stor, og det svekket laga, uansett mine gode/dårlige intensjoner. Strukturen var lik på landsbasis. Jeg traff ds-ledere på sentrale konferanser, men det falt meg ikke inn å lage avtaler for møter med andre ds-ledere.

Denne topptunge modellen ga mye makt oppover, og mindre nedover. Det ble naturligvis ikke lettere for laga når direktivbunken var tjukk som et nummer av Rødt!. (Og hvert distrikt fikk bare ett eksemplar, så jeg satt og skreiv av tidlig søndag morgener, og sveiva på stensilmaskinen etterpå, mens kona sov. Ikke pga sikkerhet, men for å få tida til å strekke til. Direktivene var ferskvare.)

En kan spørre seg om hva som var mest fraksjonistisk: ledelsens tette konsolidering og kompromisser som var ukjent for oss, eller om noen lag eller personer hadde samla seg på tvers og meldt avvikende syn?

Ta eksemplet med Klassekampen. Det var uenighet om dette i kjerna (Pål Steigan, Tron Øgrim, Sverre Knutsen, Kjell Skjervø og Sigurd Allern). Da Oslo-lederen ville nedlegge KK som dagsavis ble han stemplet som høyreavviker, og en kampanje ble satt i gang mot han. (Jeg skrev et innlegg til Tjen Folket om at saken om Oslo-lederen var umulig å skjønne, og at nå måtte vi bli orientert. Men innlegget kom ikke på trykk.) Kjell Skjervø «overtok» Oslo. Men vi i resten av landet skjønte ikke at dette dreide seg om KK fordi det ble framstilt som et generelt høyreavvik. Ei heller at Sverre Knutsen var for nedlegging, og at Tron Øgrim en periode vakla, ifølge Steigan.

Poenget er at partiet ble holdt utenfor og fikk ikke mene noe og bestemme hva de ville.

Demokrati handler om folk. Om Makt. Om hvem som skal bestemme, og vilkårene for å kunne bestemme. Altså om modellen, det som ble kalt demokratisk sentralisme, for å få ting gjort. Vår variant var litt mer karikert pga sikkerhetspolitikken, men i prinsippet dreide det seg om det samme: å få ting gjort, etter å ha prata sammen først. Men vi fikk vanvittig mye gjort, og med entusiasme.

Det jeg er mest kritisk til, er at kjernetenkinga svekket muligheten for innsikt og slagkraft på sikt. På lengre sikt svekka det prosjektet. Metoden var ikke å gjøre andre sterke, men forutsatte en formell enighet i toppen der taktikkeriet Steigan skriver om, var omfattende.

Steigan skriver nesten ingenting om kvinneopprøret i boka si som var i emnning da han gikk av som partileder i 1984. Kjersti  Ericsson, overtok. Etter henne var det bare kvinnelige ledere i AKP: Siri Jensen, Solveig Aamdahl, Jorun Gulbrandsen og Ingrid Baltzersen.

Min mening er at kvinneopprøret var mer enn kvinnenes opprør. Steigan dokumenterer at de fikk liten plass i ledelsene. Det at kvinnene tok sin plass, fikk store konsekvenser, for alle:

• Først og fremst for politikken. Det som før framsto som kjønnspolitisk nøytrale standpunkter, ble kritisert for å ha et manne-perspektiv og derfor innsnevra virkeligheten. Alle politiske spørsmål fikk dette spørsmålet bak seg: Har dette en spesiell betydning for den andre halvparten, kvinnene? Fra u-landspolitikk der bønda «plutselig» ble i hovedsak kvinner (fordi de var det), til kampen mot EU, til kampen om lønna (kvinnelønn ble et begrep med innhold som Siri Jensen sto i spissen for å utvikle), til lokale kampsaker som kampen om Tyssedal der kvinnene bevisst stilte seg i fremste rekke.
• Kjersti Ericsson var inspiratoren med Søstre, kamerater! som også var en kvinnepolitisk utvikling av Marx’ verditeori. Den flerstemmige revolusjonen som utviklet en bredde og et mangfold i revolusjonsstrategien som sto i kontrast til den gamle «kommunistiske » varianten, som regjerte i alle partier og fagforeninger.
• Også organisatorisk. Kvinnene gikk inn i ledelsene på alle nivåer i partiet, og overtok. De holdt liv i den kvinnepolitiske tråden på en annen måte en menna greide, selv om mange av oss prøvde. De innførte også ideer fra bøllekursa i partikulturen, egne kvinnesamlinger osv. Men naturligvis var det ikke intrigefritt. Det blir det aldri.

Kvinnene i AKP var naturligvis ikke enige. Mange stilte seg utenfor og sa at selv om det ble reist mange viktige spørsmål, var de ikke en del av dette, og ville ikke være det. Og vi fikk splittelsen med Ottar som gikk ut av Kvinnefronten, og det som en gang var en radikal og sterke bevegelse av kvinner, ble sterkt svekka. Jeg var grundig uenig i en god del kvinneaktivisters påstand om at «alle menn er potensielle voldtektsforbrytere». Vi fikk Gaukatore-debatten om husarbeid og arbeidsdeling som raste i dagsavisa vår. Gauketore nevner ikke den i boka si.

Kvinneopprøret forandret en god del av menna i AKP sitt syn på seg selv som mann. Vi hadde mange diskusjoner og seminarer om mannsrolla. Antakeligvis hadde jeg ikke jobba i det kvinnedominerte helsevesenet i dag, hadde det ikke vært for kvinneopprøret i AKP.

Men kvinneopprøret og de Berit Aas- inspirerte bøllekursene påvirket også andre partier og organisasjoner. De som vil slåss for å utvide demokratiet i kommunistiske partier og i alle mulige organisasjoner, har alternativer til Komintern-modellen. De kan fortsette diskusjonen og se tilbake, og vite at noen har prøvd før.

Svein Lund er frilansskribent og leiar for Naturvernforbundet i Ávjovárri.

Artiklane er skrive av Per-Gunnar Skotåm, som er presentert som kommunestyremedlem for Raudt. Når han i tillegg har vore medlem av landsstyret i Raudt, må det vere grunn til å spørre om det er Raudt sin politikk som kjem til uttrykk her.

Etisk riktig å drive gruvedrift?

Skotåm sin hovudbodskap er at det trengs gruvedrift i Noreg, og at det til og med er «et etisk riktig standpunkt» å gå inn for norsk bergindustri. Målet er å reindustrialisere Noreg, og bygge opp igjen industriarbeidarklassa. Ut frå dette målet blir hovudmotsetninga i gruvespørsmålet om ein skal ha gruver eller ikkje. Han polemiserer mot «en tiltagende strømning på den revolusjonære venstresida som har fjernet seg fra sin tilknytning til produksjonen og hvor man gjerne vil ha industrisamfunnets produkter, men ikke vil ha produksjonen».

Kven er så desse som ikkje vil ha produksjon? Kor og når har dei hevda dette? Det seier han ingen ting om. Dette blir derfor i beste fall eit skot i lufta, i verste fall må det oppfattast som eit fordekt åtak på dei som verkelig har engasjert seg mot konkrete gruveprosjekt som no er på gang. Det er knapt nokon som går mot alle gruver, men det er mange som går mot gruver som forureinar og som gjør det umogleg å halde fram med reindrift, utmarksnæringar, kystfiske og turisme. Dette er ikkje ein teknologifiendtlig kamp, det er på eine sida ein forsvarskamp for det vi har igjen av inngrepsfri natur, og på andre sida ein kamp om kven som skal ha profitten frå gruvenæringa.

Sjølv om Skotåm har visse kritiske merknadar og meiner at lokalsamfunna bør få større del av kaka, fungerer artiklane hans som støtte til mineralnæringa, minerallova og til statens mineralstrategi.

God minerallov?

Om minerallova skriv Skotåm: «Både loven og forskriften er etter mitt syn gode». Dette er ikkje ein glipp, for lenger nede gjentar han: «Sjøl mener jeg loven er god og juridisk sett sikrer de hensyn som må tas.»

Kva slags minerallov er det så han støttar opp om? Jo, det er ei lov som bygger på prinsippa frå den tyske bergverkslovgivinga tilbake til 1500-talet, om at alle kan leite, og den som finn noko skal få lov å drive det ut. Det er ei lov på gruveselskapa sine premiss, ikkje ei lov for «demokratisk og bærekraftig mineralutvinning» slik landsstyret i Raudt har kravd. Eit par sitat frå lova illustrerer dette:

§13 Den som vil sikre seg rett til å undersøke forekomster av statens mineraler, må søke Direktoratet for mineralforvaltning om undersøkelsesrett. Undersøkelsesrett kan bare nektes dersom søkeren tidligere har brutt vesentlige bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

§29 Utvinningsrett skal gis når søkeren sannsynliggjør at det i undersøkelsesområdet finnes en forekomst av statens mineraler med en slik rikholdighet, størrelse og beskaffenhet at den kan antas å være drivverdig, eller å bli drivverdig innen rimelig tid.

Skotåm nemner ikkje motstanden som har vore mot minerallova, som at Sametinget avviste lova, fordi ho ikkje tok omsyn til samiske interesser, og fordi samane ikkje ville få del av inntekta.

Attraktivt for gruvekapitalen

Skotåm nemner så vidt regjeringa sin mineralstrategi, Han fortel ikkje kva denne går ut på, men gjør eit nummer av at regjeringa vurderer ei lovendring om samiske omsyn utafor Finnmark. Som om det var dette som er målet med mineralstrategien. Da er regjeringa klarere på dette, når ein opnar slik:

Regjeringen ønsker at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i. Dette er bakgrunnen for at vi nå legger frem en strategi for mineralnæringen.

Naturvernforbundet sitt regionstyre for Nord-Noreg kommenterte dette slik:

Hva er det så som kan gjøre det mer lønnsomt å investere i Norge enn i kobbergruver i Chile eller jerngruver i Australia? Det som er attraktivt for gruveselskapa er om: 1. Staten legger til rette med å betale for leiting, infrastruktur samt gir lån og tilskudd. 2. Miljøkrava er små. 3. «Forutsigbarhet i planprosessen: Lokalsamfunna får ikkje stille hindringer i veien for drifta. 4. Skatter og avgifter er små. På dette markedet er det altså at Giske nå ønsker å konkurrere. Mineralstrategien viser at han er godt igang.

Usynlig miljøkamp

Eit hovudpunkt i regjeringa sin mineralstrategi er at finmalt giftig gruveavgang skal kunne spylast ut i næraste fjord. I verdsmålestokk er Noreg aleine om å tillate sjødeponi på grunnare vatn enn 400 meter, og Noreg er det einaste landet som for tida planlegg nye sjødeponi. I tre av dei fire gruvene eller gruveplanane som det har vore strid om i dei siste åra står det om sjødeponi, eller rettare sjødumping, ettersom ein knapt kan kalle det deponi når det blir «deponert» på eit vis som gjør det umogleg å ta det tilbake. Dette er trulig den største planlagte forureininga i norsk historie. Protestane har kome frå naturvernorganisasjonar, fiskarlag, jeger- og fiskarforeiningar, samiske organisasjonar, reindriftsnæringa og forskjellige lokale grupper og aksjonar i nærmiljøet til gruvene. I Finnmark er det danna ein eigen fellesaksjon mot forgifting frå gruver.

Denne kampen eksisterer ikkje i Skotåm sitt gruveprosjekt. Han nemner såvidt at Kautokeino kommune gikk mot gruvedrift i Biedjovággi, men elles er det ikkje eit ord om motstandskampen som no pågår fleire stadar i Noreg. Giftutslipp og varige sår i landskapet er ikkje tema for forfattaren, heller ikkje at prinsippet «Forureinar betaler» ikkje gjeld for gruveindustrien. Kvifor? Ser han ikkje eller vil han ikkje sjå?

Miljøorganisasjonar har gong på gong understreka at dei ikkje er mot gruvedrift. Men denne må drivast ut frå eit langsiktig perspektiv, i eit forsvarlig tempo skal vi ta ut mineral som vi treng (ikkje f.eks. gull som ikkje trengst til noko fornuftig formål), på ein måte som gjør at naturen får minst mogleg sår og ikkje blir forgifta. Dette er det stikk motsette av det gruvekapitalen ønsker seg. Dei vil ha rett å leite og utvinne overalt, ta ut verdiane så fort som råd, men minst mogleg miljøkrav. Minerallova og mineralstrategien står på deira side. Der står dessverre også Per-Gunnar Skotåm. Dersom Raudt går for synet hans, bør partiet skifte namn, og heller ta namn av fargane på gruveavrenninga.

Kva med Sulitjelma?

Per-Gunnar Skotåm arbeida i gruva i Sulitjelma til nedlegginga i 1991. I dag har Nye Sulitjelma Gruver levert planprogram for gjenoppstart, og dette skal i løpet av hausten opp i Fauske kommunestyre, der Skotåm er medlem. I planen står det i klartekst at det sterkt forureina vatnet som gruvegangane no er fyllt med skal pumpast ureina ut i Langvatnet og at 10–15 millionar tonn giftig avfall skal dumpast i Langvatnet. Derifrå vil avrenninga gå ut elva og ut i fjorden. Dette står det ingen ting om i Skotåm sin artikkel, bare at han i Fauske kommune har fått til eit vedtak om at kommunen skal ha sin del av kaka frå gruveinntektene. Bare vi får pengar, så skit i naturen! Dersom gruva i Sulitjelma får starte opp igjen etter noverande planar, vil det vere eit av Noregs største miljøbrotsverk, uansett kva grunngiving dei forskjellige partia måtte ha for å støtte det.

Flust med faktafeil

Eg har i dette innlegget lagt vekt på politikken i Skotåm sine artiklar, men vil til sist nemne at artikkelane også har ganske flust med faktafeil i. Her er nokre eksempel:

• Han omtalar feilaktig stål som eit basemetall.
• Når han skildrar metallreserver i Europa vest for Ural overser han dei to landa i Europa som har mest mineralutvinning; Ukraina og Polen.
• Når han hevdar at det er «fornyet interesse for … Tverrfjellet i Kvalsund», må han blande saman at Folldal Verk har hatt gruver på Tverrfjellet på Dovre (Oppland) og på Ulveryggen i Kvalsund (Finnmark).

Vi må seie at eg er forferda over at redaksjonen i Raudt har vald å prente desse artiklane og vone at dei framover vil sjå det som sitt ansvar å gi lesarane meir pålitelig lesing om norsk mineralnæring enn dette.

 

Jørgen Sandemose er førstelektor ved IFIKK, Universitetet i Oslo, og har utgitt en rekke filosofiske verk. Artikkelen er en innledning ved en konferanse EL & IT -Forbundet avd. Oslo og Akershus, holdt i august 2013.

Produksjonskrise?

Alle er enige om at dagens krise har sitt utspring i økonomiske størrelser. Ettersom økonomien i vår verdensdel er kapitalistisk, kan krisa trygt kalles kapitalistisk. Ettersom kapitalisme er et system som bygger på kjøp av arbeidskraft og etterfølgende utbytting av levende arbeid, blir følgen at det syn en har på krisas natur, avgjørende hvordan en mener fagorganisasjonen må omstille seg for å møte kapitalens aktuelle framstøt.

Nå er det jo slik at det som alle mulige statistiske byråer er opptatt av i sine vurderinger, er om det finnes synkende eller økende jobbtall, antallet av arbeidsløse dels i Europa og dels i USA, og spørsmålet om vekst eller fall i selve det fysiske produksjonsvolumet. Så det virker som om de fleste anerkjenner at dette er en krise som har rammet i kapitalismens tradisjonelle geografiske områder, samt helst forbinder krisa med den kapitalistiske produksjonen. Ingen seriøse instanser bekymrer seg om krisa uten å legge produksjonen til grunn, og det er da også slik at ledighetstall og jobbtall nettopp dreier seg om fysisk produksjon. Så det er vel en produksjonskrise vi har, da?

Nå er det slik at produksjonskriser, ifølge alminnelig sosialistisk teori, altså innen arbeiderbevegelsens og fagbevegelsens tradisjonelle tenkemåte, er det samme som overproduksjonskriser. De følger av at kapitalen, når den først planmessig har etablert seg i en bransje, vil produsere planløst og uten skranker, og dermed periodisk må ende opp med uselgelige produkter, gjøre porten trang og kaste folk på gata.

Finanskrise?

Den nåværende krisa har vart i samfulle fem år. Da er det desto merkeligere at når det kommer til at man skal snakke videre om den, betrakte dens årsaker, så blir den bare i liten grad kalt en produksjonskrise. Det suverent vanligste uttrykket er «finanskrise». Problemet blir: Hvordan kan en så langvarig krise ha sitt utspring i finansieringsvansker?

De som legger fram slike tanker, kommer sjelden med noen forestillinger om hva «finanskapital» er for noe. Men de innrømmer i det minste at finanser er noe annet enn det de selv kaller «den reelle økonomien». Og hvis vi går over til å se på hva genuint sosialistiske teoretikere har sagt om fenomenet «finanskapital», så regner de den alltid som en funksjon av utviklingen innenfor den produktive kapitalen – altså som det som er «realøkonomi».

Hvorfra kommer finanskapitalen?

La oss se på dette. Den produktive kapitalen selger varer i form av materielle produkter – symaskiner, fiskefileter, sveiseutstyr. Den tar inn penger for salget: Noe går direkte i eiernes lomme, annet brukes til løpende lønninger, noe til løpende innkjøp av råvarer og hjelpestoffer, mens noe legges til side for å spare til nye arbeidsmidler, dvs. ny fast kapital, som maskiner og bygninger.

Det er her vi primært finner opprinnelsen til bankkapitalen og dermed finanskapitalen i det kapitalistiske samfunn. Den dukker ikke opp hvorsomhelst fra, men derimot særlig fra de pengemengdene som den produktive kapitalen deponerer mens den venter på å kunne anvende dem til produktive formål. Ettersom alle produktive kapitaler gjør dette, blir denne handlemåten til en del av formen for alle kapitalers innbyrdes konkurranse. De forventer alle visse renter av innskuddene, og de vil gjerne hindre at deres egen kapital ligger brakk. Dermed bidrar de alle til at bankene får et visst spillerom, og til at bankene selv utvikler seg til eiere av finanskapital. Her kan det utvikle seg konkurranse mellom banker (eller all slags finansinstitusjoner), og når de produktive bedriftene skal ha tilbake sine opprinnelige innskudd, kan det se ut til at de bare er lånekapital, mens de i virkeligheten stammer fra dem selv. Tilsvarende, hvis bedriftene ønsker å få mer enn de selv har skutt inn, f.eks. for å utvide virksomheten ut over et opprinnelig nivå, så virker denne finanskapitalen, som bare er en følge av en felles opptreden hos alle kapitaler, som en selvstendig makt overfor den enkeltstående bedriften. Og så kan en oppleve at enkelte bedriftseiere ikke får lån og føler seg margstjålet og fornedret av denne mystiske «finanskapitalen» og oppfatter den som kilden til mye ondt. Men den kraft som er i virksomhet, er altså bare den produktive kapitalen selv.

«Finanskapital» i reaksjonære bevegelser

Nå er det jo slik at det ikke bare er rene kapitalistiske bedrifter som setter penger i banken for seinere investeringer. Det gjelder også enkeltstående aksjeeiere, småborgerlige familiefirmaer, bondebruk, osv. Og like lite som de produktive kapitalistene, ønsker disse småbedriftseierne generelt å se virkeligheten i øynene. De vil nødig tenke seg at verdens elendighet i stor grad stammer fra deres egne penger. Så derfor faller det dem lett å si at det er den gåtefulle «finanskapitalen» som står bak, så snart det kommer til økonomiske kriser. En annen velkjent syndebukk er fagbevegelsen, som de mener ødelegger verden ved å drive kamp for lønnsøkning og velferd.

Det er dokumentert at for eksempel nazi-bevegelsen i Tyskland vant fram nettopp på en propaganda rettet ikke bare mot fagbevegelsen, men spesielt mot den såkalte finanskapitalen. Og den konspirasjonsteorien som lå i kortene her, førte da også til en antisemittisme, som gikk på at jøder og jødisk kapital var hovedfienden for alle rasemessig sunne folk. Vi ser i dag at tilsvarende fascistiske bevegelser står sterkt i kriserammede nasjoner som Kroatia, Hellas, Ungarn og Italia. Denne historiske sammenhengen burde få enkelte, også i Norge, til å ta en tenkepause i sin politiske virksomhet. Vi har for eksempel en avis som kaller seg «Klassekampen», også kalt «Venstresidens dagsavis», som enstonig siden 2008 har banket inn i leserne forestillingen om at krisa er en «finanskrise», og som faktisk nå begynner å hevde det samme om den store verdenskrisa 1929–40: Den var bare en «finanskrise», heter det – fra venstresidens dagsavis, fra mang en manifestasjonslysten analytiker, fra metafysiske journaler, fra dikteren Kjartan Fløgstad og litteraten Slavoj Zizek, samt ikke minst fra NRK, som har spredt et utall av illustrerte serier i levende bilder egnet til å innbille folk at verdenskrisa har sitt opphav blant grådige vestlige politikere, embetsmenn og bankfolk. Utgangspunktet er her hele tiden at det som viste seg fra 2008, var nettopp en finanskrise i form av en «kredittklemme» som startet på USAs boligmarked.

Men for øvrig bør vi være klar over at selv om det er opplagt hvilke elementer som tjener mest på propagandaen om «finanskrisen», så er det like klart at også de mest prestisjebundne økonomene på borgerlige høyskoler og i landenes sentralbanker, er tjent med den. De har alle som utgangspunkt at det borgerlige systemet er harmonisk og at det ikke kan oppstå virkelige produksjonskriser. De forstår nettopp at det er produksjonen som er det virkelige grunnlaget for vår eksistens. Og derfor vil de ikke godta at det kan være derfra krisa stammer. De er systemets beste tjenere. Men en annen sak er at de naturlig nok roter seg opp i selvmotsigelser.

Generell kritikk av «finanskapitalen»

Dette er blitt godt avslørt i en bok av den tyske økonomen Guenther Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, som Forlaget Rødt har utgitt i norsk oversettelse. Sandleben viser at den tyske sentralbanken (Bundesbank) i september 2009 påpekte at når det fantes en innskrenkning i kreditten i tysk økonomi, altså et tilløp til «kredittskvis», så var dette bare «et speilbilde av den realøkonomiske utviklinga», altså av at utlånsrisikoen hadde økt i industrisektoren. Det var ikke tale om at utviklingen skulle være den omvendte, altså at «den realøkonomiske utviklinga» ble hemmet av finansieringsvansker – slik sammenhengen ville vært hvis det var en finanskrise som lå til grunn.

La oss oppholde oss litt mer ved disse tyske eksemplene. Tysk produksjonsstatistikk forteller oss svært mye om hele verdenskrisa, fordi Tyskland målt i absolutte tall og fysisk arbeid er den nasjon som eksporterer mest av alle.

(Statistikere har det siste året hevdet at Kina har gått forbi Tyskland i så måte, men slike påstander ser bort fra at tyske industriprodukter for det meste er bygd opp fra grunnen av hjemme, mens kinesisk eksport i stor grad er av produkter som bare er sluttbehandlet innen landets grenser. Tyske produkter er nok derfor stadig utgått fra verdens mest eksportrettede økonomi.)

Der hvor vi finner overproduksjon i Tyskland, der vil vi finne dens følger også utenlands, som tegn på at overproduksjonen er et internasjonalt fenomen. Det samme ville gjelde (av litt andre grunner) hvis vi konsentrerte oss om USA-statistikk, og den kommer vi også tilbake til.

En mer konkret kritikk

La oss bli mer konkrete. Vi husker konkursen i det amerikanske finansieringsselskapet (investeringsbanken) Lehman Brothers (LB) i september 2008. Tilhengerne av teorien om en «finanskrise» klynger seg til denne hendelsen, fordi den ytre sett fikk så store konsekvenser. Den blir omtalt som en milestein på kriseveien, fordi LB i sine siste år hadde engasjert seg veldig i boligsektoren i USA, som de fleste også minnes. Firmaet hadde nærmest spesialisert seg på subprime-lån, pantelån med minimal realsikkerhet, ytet til fattigfolk som i en forverret krisesituasjon ville ha små sjanser til å betale tilbake. Dette var et faktum som altså i manges øyne styrket forestillingen om at den krisen som fulgte, var en «finanskrise».

Hvis vi nå ser for alvor på de tallene Sandleben la fram for den sentrale tyske økonomien, finner vi et klart grunnlag for å forkaste tesen om en «finanskrise». Tidsrekkefølgen taler nemlig imot at konkursen i Lehman Brothers kan ha utløst noe krakk. Ved årsskiftet 2007–2008 stagnerte den tyske industrien. Tidlig i 2008 begynte så produksjonsvolumet å falle, og fra september, først sågar uavhengig av Lehman-krisen, begynte produksjonen regelrett å stupe.¹

Samtidig viser Sandleben, med støtte i tall fra Instituttet for næringslivsforskning i München (Ifo), at tyske bedrifter i den perioden det er tale om her, ikke følte noen spesielle problemer med å få kreditt fra finansmarkedet. Subprime-krisa i USA skapte altså ikke engang forut for Lehman-intermessoet noen «kredittklemme » i næringslivet. Forestillingen om at en finanskrise lå i bunnen, er og var oppspinn.

Ikke nok med dette: Hvis en går til den amerikanske regjeringens egne tall for industriproduksjonen, vil en se at også dette volumet stagnerte nettopp i midten av 2008, med de følger dette måtte få for verdensøkonomien totalt, altså før Lehman-bankerotten.²

I et grundig arbeid har den anerkjente Euro-American Association of Economic Development, ut fra OECD-tall kompilert av Carmen Guisan i 2011, lagt fram en grafikk som viser at bevegelsen av nyverdien («value added») i industrien i USA og i de fem EU-landene Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania viser at et bratt fall starter i samtlige av landene ca. november 2007, og fortsetter i et par års tid.³

Tiltrengt: Seriøs forståelse av den store bakgrunnen

Men også hvis vi ser bort fra disse klare indikatorene, kan vi ganske lett tilbakevise teorien om en finanskrise – rett og slett ved å se på den egentlige bakgrunnen for sammenbruddet for boligmarkedet i USA.

For det første: Når LB og andre var desperate etter å låne ut penger, var det på grunn av den kapitaloverfloden som preget den amerikanske økonomien. Det flommet over av potensiell lånekapital som ikke gikk til den produktive sektoren, men til spekulasjoner og andre ikke-produktive lån. Finanssektoren var på desperat jakt etter investeringer, dvs. utlån som den kunne få renteinntekter av. Hva skyldtes dette, annet enn at kapital som opprinnelig var skapt i produktive bedrifter i industrien, ikke lenger kunne strømme tilbake til disse bedriftene? Og hvorfor kunne de ikke strømme tilbake dit? Jo, fordi disse bedriftene ikke hadde avsetningsmarked lenger. De ba ikke om penger! Det ville ikke nytte for dem å investere. Hele saken signaliserte nettopp en produksjonskrise som allerede var til stede. Bedriftene var ikke interessert i å investere fordi markedet deres var mettet og ikke ville gi dem den nødvendige profitt. Brødrene Lehman og deres venner gikk på tiggerferd til fattigfolk i stedet.

(Karakteristisk for kapitalistenes egne illusjoner er en forkynnelse som umiddelbart før USA-valget i 2012 ble sendt ut av «Republicans in Norway», hvor det ble hevdet at det er et paradoks at det ligger «enorme pengesummer» i amerikanske bedrifter – som ikke blir investert, het det, på grunn av at Obamas administrasjon førte til «uforutsigbarhet». Riktig observasjon, gal forklaring.)

For det annet: Hvem var disse fattigfolkene, ofrene for subprime-lånene? Borgerlig presse og kringkasting ynder å framstille dem som hardt rammede småsparere og aksjemeklere. Langt viktigere er det å peke på at når disse lånene ble tilbudt, var det fordi kapitaloverfloden gikk sammen med at en økende del av arbeiderbefolkningen gikk ledig, noen uten trygd, noen på trygd, noen på deltidslønn, andre på «null-arbeid-kontrakter». Dette er fenomener som er nært knyttet sammen i klassiske produksjonskriser: Store mengder ledig arbeidskraft går sammen med store mengder ledig kapital. Slik må det nødvendigvis være.

Fra omkring slutten av 2006 ble dette ganske riktig følbart også som en finanskrise (delkrise), på grunn av den trengte stilling investeringsselskaper kom i, særlig i USA.

Så saken er at vi allerede her ser resultatet av en klassisk krise i produksjonen – en overproduksjonskrise. Det som foregikk, var at en Lehman-konkurs akselererte finanssektorens isolerte problemer – ikke at kvalitativt nye problemer ble skapt.

Bakgrunnen er en nærværende størrelse

Hva må konklusjonen bli? For det første at når vi har en krise i dag, så er den bare en fortsettelse av den alminnelige situasjonen i et kapitalistisk samfunn. Når tegnene på dårlige tider først slår inn, viser det seg at vi egentlig alltid har hatt dem.

Det herskende borgerskap i den kapitalistiske verden, dets embetsmenn, statssekretærer og regjeringssjefer, frykter for å se dette bildet for seg. De får et ubevisst behov for å avlede og for å forenkle de oppgavene og problemene de står overfor. De føler vel også et behov for å ha syndebukker. Ettersom det er umulig å skylde på enkeltpersoner når det gjelder å forklare hvordan det kapitalistiske systemet har oppstått, vil en gjerne innbille seg at systemet «i seg selv» er bra, men at det blir forurenset av enkelte korrupte toppfolk.

Konklusjonen vår har i sin tur to aspekter: For det første at vi i prinsippet kommer til å leve i den samme verdenen i 2014, som vi levde i 1814 – i en kapitalistisk epoke. Det er i grunn ikke nødvendig å si noe mer om dét.

For det annet: Vi lever i en bestemt «underepoke », og hva den gjelder, er den vel førti år gammel, dvs. at den går tilbake til slutten av den såkalte etterkrigsboomen, rundt 1970. Neste økonomisk viktige årstall bakover i tiden er 1913, da det viste seg hvilket behov dette systemet har for å føre kriger, en fysisk kamp om markeder – synliggjort ikke bare av første verdenskrig, men enda mer av den annen.

De svære ødeleggelsene av kapital, og den like enorme elendiggjøringen av arbeiderklassene som fulgte av Den annen verdenskrig, ga kapitalen mulighet til å etablere seg på ny frisk og til å starte opp en ny produksjonsepoke hvor profittraten var høy, som følge av lave lønninger og av relativt lav verdi på arbeidsmidlene (fast kapital) som følge av at gjenoppbyggingen foregikk fra et lavt nivå.

Siden den gang har veksten saknet av både i Vest-Europa og USA. Hele denne oppgangen 1945 til 1970 kan da også kalles nettopp et opplegg til en stor overproduksjon. Rentabiliteten er blitt mer og mer problematisk, fordi den faste kapitalen er så stor, og innovasjoner ekstremt dyre, såfremt de også skal øke produktiviteten. Det foregår en produksjon med lav vekst, og desto større vekst i finanskapitalen. Her kjenner vi oss igjen!

Arbeidskjøperne: Langsiktig strategi

Som en kunne vente, har arbeidskjøpernes organisasjoner reagert med det mest naturlige svaret, nemlig å angripe ikke bare lønningene, som de selvsagt vil redusere fra den ene dagen til den andre, men også ved å forverre lønnssystemene fra arbeidernes synsvinkel. Her har ideologer lagt ned mye arbeidstid. Sammen med sine oppdragsgivere har de for årtier siden i sine tankestøperier pukket på et system som i dag er blitt vanlig: Bedriftene skal satse på å ha en kjerne av spesielt ansette arbeidere, gjerne begrenset til folk med fagbrev, og rundt denne kjernen skal det finnes en omkrets av lavere lønte spesialarbeidere og hjelpearbeidere, gjerne ansatte på deltid og gjerne rene vikarer, alle med et redusert sosialt sikkerhetsnett. På denne måten kan den enkelte arbeidskjøper opptre mer «fleksibelt », fornye arbeidsstokken mer etter behag, og manipulere den i konjunkturskifter. Vi kjenner denne visa. Det vil være nytteløst å opprettholde en arbeidsmiljølov av nåværende norsk standard under slike forhold.

Saken er at det er nettopp dette systemet, som ble offentlig og forpliktende foreslått av EU-kommisjonen i en hvitbok fra 1992, som har fått dominere i de to land hvor overproduksjonskrisa nå er tydeligst og viktigst, nemlig (som nevnt) i Tyskland og i USA. Lønnsnivået i disse to landene er blitt deretter. I USA blir muligheten for et stabilt trygdesystem stadig forverret.

Når det gjelder Europa, kan det nevnes at EU-kommisjonen forlengst har omtalt dette som en av bærebjelkene i noe den kaller «den europeiske samfunnsmodell». En kan tenke seg hvordan resten av modellen ser ut med et slikt prinsipp for arbeidslivet. Det er også klart at modellen er et forsøk på å skape en grunnleggende splittelse i alt som arbeiderklasse heter.

Smalere marginer: Mer kortsiktige «løsninger»

De facto er det ganske riktig at en «nordisk modell» med kvalitetssikringer og velferdsordninger er til kapitalens egen fordel. Men borgerlige ideologer vil ikke kunne se slike poenger. De vil velge snarveier så snart de har muligheten. Og faren ligger særlig i at så lenge de gjør dette med bakgrunn i ideologien om en ny samfunnsmodell, så vil de gjerne svekke avtaleverket i arbeidslivet allerede i utgangspunktet. EU-kommisjonens «modell» er uforenlig med seriøse bransjemessige avtaler. Et spesielt faremoment er muligheten for å få innført statlig minstelønn, som vil føre til en svekkelse av tariffer og fagforeningenes stilling, samt avskaffelse av fagbasert minimumsbetaling.

Så når vi i dag snakker om konsekvensene av overproduksjonskrisa internasjonalt, så snakker vi altså om en situasjon hvor kapitalistene allerede har gjennomført et omfattende (og ideologisk fundert) angrep på lønningene, og på arbeidets organisasjonsformer. Til tross for dette angrepet har vi fått krisa i dag – den som reformistene insisterer på å sludre vekk som en «finanskrise».

Hvis vi ser på saken fra synsvinkelen til norsk fagorganisasjon, så vet vi dermed hva som venter. Inntil nå har EUs «samfunnsmodell » i denne henseende ikke hatt gode kår her til lands. Grunnen ligger dels i at oljeproduksjonen på sokkelen skaper et løpende norsk overskudd som gjør det vanskelig å argumentere nasjonaløkonomisk for den «europeiske» modellen – uten å bli ledd ut. Overproduksjonskrisa viser seg ikke veldig sterkt i Norge for tiden.

Derimot må en være forberedt på at en slik diskusjon kan blomstre opp nå etter stortingsvalget – ganske uavhengig av det parlamentariske resultatet. Solberg, Jensen og Stoltenberg vil være like ivrige etter å få virkeliggjort modellen. Den ble da også foreslått ikke bare av EU-kommisjonen, men også i Kleppeutvalgets «Solidaritetsalternativ » i 1993, undertegnet av Hågensen, Jagland, Høyre-folk, SV-folk og hele hurven. På lille julekvelden samme år dukket daværende og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen opp i Brussel og skrev under på at den norske EØS-stat ville følge EUs linje i denne saken. Det er ingen grunn til å tro at APs eller LOs ledelse har endret standpunkt.

Fagopposisjonens muligheter

En fagbevegelse som skal forsvare seg mot disse truslene i kommende år, må være villig til å bryte med LOs ledelse, og etter behov også med LOs struktur og vedtekter. Uansett hvilket menneskelig ansikt Fagforbundet eller andre gir LO-ledelsen, vil LO som helhet fortsette med å være en korporativ organisasjon. Det som trengs, er dermed en fagopposisjon som er noe helt annet enn den som dheimskonferansene byr på. Det er behov for en uformell, men likevel samordnet opposisjon innen LO-forbundene, en enhet av medlemmer av flere forbund med en hovedvekt på industrien, av folk som ikke tar sikte på å danne en diskusjonsklubb for radikalere og fellestillitsvalgte med fritidsproblemer, men som er villige til å utfordre også det borgerlige lovverkets forsøk på kvele arbeiderklassens nye kamp for samfunnsmakten.

For hvis arbeiderklassen faktisk skal forsvare seg mot de tiltak som vil komme fra eiersiden, så bør en ta lærdom av det som nå skjer, nemlig at kapitalistene får smalere og smalere marginer i sin kamp for å overleve økonomisk. Dette vil nødvendigvis føre til at de som klasse betraktet tyr til enkle løsninger. For å nevne det mest vesentlige først: De vil ønske å senke lønninger før de satser på systemer som bidrar til produktkvalitet. Etter en globaliseringsperiode hvor de er blitt vant til å eksportere bedrifter til områder med lavere produksjonskvalitet, og har erfart at de klarer å trumfe igjennom et slikt system, vil de ønske å gjennomføre det her hjemme også.

Aktuelt perspektiv: Nedgang i kvalitet

Både stat og kapital har i årevis akseptert anbudsordninger som har ført til at verft i Sør-Europa og i Øst-Asia har vunnet over vestlige verft med seriøse arbeidsforhold og kvalitetsarbeid. Ekstrakostnadene er klare nok, som en så ved byggingen av en fregatt ved spanske Bazan (seinere Navantia) og av plattformen til Snøhvit-feltet. I 2009 mistet Aker Solutions en stor kontrakt på Goliat-feltet til koreanske Hyundai Heavy Industries, et konglomerat som er organisert etter prinsipper som i Norge ville ført til anmeldelse til Økokrim. I 2011 ble det klart at Elkems produksjon kunne avhendes til et liknende selskap – Bluestar, eid av ChemChina og støttet av USA-kapital. Industriminister Giskes lakoniske beskjed var da: «Vi må tåle utenlandske oppkjøp».

Men poenget er selvsagt ikke at en skal gå imot slike avhendinger fordi det dreier seg om utenlandske selskap. En skal gå imot dem fordi det er tale om selskaper som ikke jobber på progressiv kapitalistisk basis, og som er deler av mafialiknende strukturer som ikke engang ville bli akseptert av den norske aksjeloven. Kontakt med slike firmaer er i seg selv et slag mot de fordeler de vestlige arbeiderklassene har oppnådd på flere områder, særlig når det gjelder organisering av arbeidet.

Henimot slutten av forrige århundre drev NHO en agitasjon som gikk ut på at en måtte over til japanske systemer i produksjonen, fordi Japan var en sentral konkurrent til det tradisjonelle vestlige systemet. Når nå den japanske økonomien har ligget på ryggen i et kvart århundre, ser alle det latterlige i dette. Men borgerskapets interesseorganisasjoner lærer aldri, og deres nye offensiv har allerede begynt.

Situasjonen i dag

Propagandaen tar nå utgangspunkt i den norske økonomiens situasjon i takt med at oljeutvinningen trappes ned. En kan legge merke til at alle parter i Stortingsvalget dannet én enhetlig front på dette feltet, nettopp i oppløpet til valget. Folk skulle helst bli overbevist om at hele det borgerlige etablissementet samles om denne saken, og vil ha ene og samme løsning.

Nå er det riktignok klart at en omstilling vil tvinge seg fram. Men det er fare for at en samlet politikerfront vil anvende nettopp den omstillingen som må komme, som en dekkmantel til å innføre nye og bakstreverske modeller i industrien og arbeidslivet ellers.

Dette gjelder delvis innføring av nye produksjonsfelter. Forhenværende statssekretær Ingebrigtsen har foreslått at en skal gjøre krig og rustningsindustri til en ny norsk spesialitet (som om det ikke allerede var det) – og dét på bred front. Kort etter måtte han trekke seg fra sin stilling, men det er symptomatisk at han ble tvunget bort av helt andre grunner enn denne. Ingen ville ta ham for det som var politisk mest kritikkverdig av alt.

Men det blir tale om noe langt mer enn innføring av ny produksjon støttet av statlig kapital. For når det nå skapes en ideologisk bakgrunn for en omstilling, så vil agitasjonen for en nyordning av avtaleverk på alle felter bli et problem for fagbevegelsen.

Denne omstillingen, som vil bli peiset fram av kapitalister som prioriterer profitt framfor kvalitet, fikk et startskudd den gang Solidaritetsalternativet gikk inn for grov reduksjon av lærlingelønningene for å holde konkurransedyktigheten oppe. Forslaget ble fulgt opp gjennom Reform 94 under Gudmund Hernes som undervisningsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering, som svekket opplæringsprosessen på skolebenken (en velkjent kritikk av denne reformen).

Nettopp gjennom sin meningsløshet er denne behandlingen av lærlingene, foreslått av LOs ledelse, et varsel om hva som kan komme. Slike tiltak svekker opplagt fagdyktigheten i samfunnet, og kan danne presedens for nye borgerlige forslag i samme retning. En konkret betraktning: Lærlingeforslaget fra Solidaritetsalternativet hadde en innbakt intensjon om at bedriftene til gjengjeld skulle få økt statlig støtte per lærling. Men i dag er inntaket av lærlinger betydelig lavere enn før, direkte forårsaket av de fordeler bedriftene har av å ta inn utenlandske arbeidere til lavere lønn enn gjennomsnittet. Kvalitetssikringen blir dermed svekket på to fronter samtidig.

Med andre ord ligger den utfordringen fagbevegelsen står overfor, ikke bare i å møte en politikk som vil senke norske lønninger til konkurrentlandenes nivå, og ikke bare i å gjøre det samme med organiseringen av bedriftene. For det som er det sannsynlige resultat, uansett om borgerskapet forstår det eller ei, er en nivellering av produktkvaliteter på alle plan.

Kapitalens futile «langsiktighet»

Det er rimelig med en oppsummering: Når den produktive kapitalen stagnerer, blir nyinvesteringer og vekst bremset opp. Grunnen til at den stagnerer, finner en i kapitalistenes motivasjon. De vil investere bare når det i det minste sikrer dem en bestemt profittrate, dvs. en viss mengde overskudd målt i forhold til verdien av deres samlede kapital. (Dette nivået varierer fra land til land og fra periode til periode.) Fordi produksjonen er privat, slik at hver bedrift opererer isolert fra de andre bortsett fra samkvemmet på markedet i form av ferdige produkter (som gule ubåter som bare ser hverandre gjennom periskop), finnes det ingen andre signaler de kan stole på når de skal investere. Hvis de investerer i blinde, kan de ende opp med en lavere profittrate enn konkurrentene, og gå til grunne i konkurransen.

Statsapparatene i de kapitalistiske land har forskjellige måter å opptre på for å hjelpe sine herskende klasser i denne situasjonen. Én ting er arbeidet for å senke lønningene og dermed øke overskuddet og profittens andel av produktet. Hvis kapitalistene kan overbevises om at lønnsnedgangen vil bli langsiktig, kan det hjelpe på investeringslysten. Derfor prøver de seg nå med en ny «samfunnsmodell», for å gi inntrykk av langsiktighet, for liksom å legge inn en ‘utviklingsgaranti’ i opplegget sitt. Men vi ser at krisa bare forsterkes til tross for at denne modellen lenge har herjet, spesielt i Tyskland og USA. Kapitalistene vil ikke nyinvestere.

Statene kan også tvinge rentefoten nedover, slik at bedriftene får billigere lånekapital. Da vil de kanskje investere? Men i praksis ligger rentefoten nå på null. Ettersom den ikke kan bli lavere, forsøker USA, Japan og EU-området en ny vri. Sentralbankene setter i gang med noe de kaller «kvantitative lettelser» («quantitative easing») i pengemarkedet. Den klassiske formen er her: Trykk opp penger! Men ettersom dette er stygge ord som ingen tør ta i sin munn, velger sentralbankene heller å kjøpe opp verdipapirer fra det private bankvesen, veksler, mer eller mindre forpliktende, eller mer eller mindre råtne betalingsfordringer som bedrifter (og andre «aktører») har på andre bedrifter (eller andre «aktører»). Når sentralbankene (les: statene) kjøper opp disse, altså overtar fordringene, så betaler de med penger, og dermed øker pengemengden på markedet. Disse nye pengene kunne kanskje friste noen til å investere? Og dessuten: Hvis det finnes så mye penger, så er det en slags garanti for den fremtidige utviklingen, mener sentralbankene. De tenker som så: Vi kan ikke klare å få renta under null, men vi kan kanskje klare å få folk til å tro at den vil være på null i årevis framover.

Likevel: det nytter ikke. Statsbankene har prøvd lenge, men poenget er jo at bedriftene ikke vil bruke penger til investering. En fornuftig økonom sier om denne politikken at det er som å tro at en alkoholiker kan bringes til å slutte å drikke gjennom å bli tilbudt ubegrensede mengder alkohol.

Ja, om eierne får lov til å kjøpe luksus eller alkohol for pengene, er det jo for så vidt greit. Men investere vil de ikke, for det har ikke dukket opp noen sannsynlighet for at produksjonen vil gi økt profitt. Dette viser bare at det er en produksjonskrise vi står overfor. Å snakke om at vi har en finanskrise samtidig som vi har en overflod av penger som investeringsuvillige bedriftseiere kan overta uten betaling, er mer enn latterlig. Alan Greenspan, den forrige lederen av USAs sentralbank, sa nylig at han var «ekstremt overrasket» over at det ikke kommer økte investeringer ut av «quantitative easing». I følge hans likningssystemer kunne jo ingen økonomi oppføre seg slik. Alle borgerlige økonomer kunne sagt presis det samme.

Dagens teori om en «finanskrise» virker som en enestående skinnmanøver, og dens gjennomslagskraft viser at det eksisterer en alvorlig politisk og ideologisk krise – ikke minst på den potensielle «venstrefløyen».

Den ekte langsiktigheten

Vi har altså nasjonalstater i dag, som i stedet for selv å investere i ny produksjon i en krise, tvert om bruker arbeiderklassenes skattepenger på å investere i råtne veksler. Statene begynner selv å likne på Lehmanbrødrene og deres konsorter.

Som vi ser, har den oppskrytte kapitalistiske produksjonsmåte liten evne til overblikk – verken over nåtid eller framtid. Slik må det være med et system av konkurrerende enheter som slåss om å få utbytte den store felles motstanderen, nemlig den klassen som bærer fram arbeidskraften.

Hvis denne arbeiderklassen derimot overtok samfunnsmakten, ville overskudd kunne bli investert ut fra en plan hvor ingen av deltakerne var hindret av bestemte krav til rentabilitet. Langsiktig og kortsiktig rentabilitet ville stille på lik linje, og det ville ikke være noen klassemessige hindringer mot å investere på tidspunkter der hensynet til produksjonsutstyret krevde det.

Mange oppfatter i dag en slik ordning som en utopi, til tross for at det ikke er annet enn det eneste naturlige forhold mellom mennesket og dets produksjonsmidler. Og i realiteten er det da også kapitalen som har snudd fornuften på hodet, ved å skille de som arbeider, av med eiendomsretten til det de arbeider med. Det er en utopi å tro at et slikt system kan bestå mye lenger. Det er neppe tilfeldig at de som finner systemet så tilfredsstillende, og mener at en revolusjonær teori vender verden opp–ned, er de som selv lever i den omvendte verden og presterer å finne finanskriser i et univers med overflod av fritt flytende gjeldsbrev.

Mange av oss tror kanskje innerst inne at det er umulig å gjenopprette et «naturlig» forhold til omverdenen, nettopp fordi kapitalismen i sin tid nettopp sto fram som et progressivt produksjonssystem som feide foreldede trelldomssystemer til side, og deretter befestet sin makt over sinnene så ettertrykkelig.

Men dette i sin tid progressive systemet har oppfylt sin misjon, kan en si. Det har skapt regularitet og disiplin hos menneskene og gjort det mulig med et samfunn med så mye fritid for den enkelte at vi virkelig kan tale om frie samfunn. Kapitalismen var akseptabel inntil et visst punkt, som forlengst er kommet. Den kan ikke lenger ivareta de framskritt den selv skapte. Den er ikke engang lenger i stand til å opprettholde en helt ut disiplinert produksjon med faglig tilrettelagt arbeid. Slik er forholdene faktisk i dag. Derfor vil folk flest finne at en sosialistisk maktovertakelse er en naturlig og nødvendig ting: Den sikrer ikke bare deres arbeid, men en fortsettelse av et verdig liv basert på arbeidsformer som gir oss det virkelig naturlige forhold til omverdenen.

Men først må vi vrenge av oss systemets tvangstrøye, og uansett formen dette skjer i, krever det nødvendigvis at arbeiderklassen først utvikler selvstendige organer for politisk opposisjon. Blant disse verktøyene må det inngå studievirksomhet og dannelse av «arbeiderakademier» som offentlig er i stand til å avsløre det nivået den borgerlige tenkningen om samfunnet nå befinner seg på. Hvis arbeidere flest får øynene opp for dette, kan mye godt skje på kort tid.

Noter:

1. Sandleben, Finanskrise – myte og realitet, Oslo 2012. s. 23.
2. Industrial Production Index 2000-2009, på: http://trade.gov/manufactureamerica/facts/tg_mana_003019.asp
3. Se http://euroamericanassociation.blogspot.co.uk/2011/08/18-industry-and-trade-balance-in-5.html

Michael Roberts jobbar som økonom i City of London, og bloggar på http://thenextrecession.wordpress.com. Heile rapporten til IPCC kan du lese her.

Artikkelen er omsett av Gunnar Danielsen.

Hundrevis av klimaforskarar samarbeider i IPCC-rapporten for å lage ein omfattande analyse av klimaet på Jorda i dag, og utsiktene for framtida. IPCC-rapporten seier menneskeleg aktivitet, i første rekke bruken av fossilt brensel, er hovudårsaka til den globale oppvarminga frå midten av 1900-tallet. Det vurderer dei som ekstremt sannsynleg», eller minst 95 prosent sannsynleg. Det har gått frå «svært sannsynleg» (90 prosent) i tidlegare rapportar frå 2007 og «sannsynleg» (66 prosent) i 2001.

IPCC seier kortare periodar er påverka av naturlege variasjonar, og det er i hovudsak ikkje uttrykk for langsiktige klimaendringar. Så dei som seier den globale oppvarminga ikkje er menneskeskapt, eller ikkje blir verre, kan ikkje støtte seg på mindre temperaturauke i atmosfæren dei siste femten åra. IPCC seier vidare at temperaturen sannsynlegvis ville stige mellom 0,3 og 4,8 °C sist i det 21. hundreåret. Havnivået vil sannsynlegvis stige mellom 26 og 82 cm på slutten av hundreåret, etter ei stigning på 19 cm på 1800-tallet. I verste fall kan havnivået vere 98 cm høgare i år 2100.

IPCC meiner ei dobling av karbondioksidinnhaldet i atmosfæren vil gi ei oppvarming på mellom 1,5 og 4,5 °C, og senkar botnen frå 2,0 °C i 2007-rapporten. Men det nye spennet er likt det frå andre rapportar før 2007. Rapporten seier verda vil bli utsett for meir hetebølger, flom, tørke og stigande havnivå frå smeltande is som vil sette kystområde og lågtliggande øyer under vatn etter som drivhusgassane bygger seg opp i atmosfæren.

IPCC vedgår at dei framleis er usikre på årsaka til at temperaturauken er mindre dei siste femten åra. Men dei står fast på at det ikkje er grunn til å tvile på den langsiktige utviklinga. Halvtanna tiår er alt for kort periode til å dra sikre konklusjonar. Temperaturauken har gått frå 0,12 °C per tiår etter 1951 til 0,05 °C per tiår dei siste femten åra. Dette bruker klimaskeptikarane til å diskreditere klimaforskarane. Professor Stocker sa:

Folk vel alltid 1998, men det var eit veldig spesielt år fordi ein sterk El Niño gjorde det uvanleg varmt. Etter det har det vore ei rekke mellomstore vulkanutbrot som har kjølt ned klimaet.

For å forklare nedgangen seier rapporten at siste femtenårsperioden vart skeiv fordi 1998 var eit uvanleg varmt år med El Niñoeffekt – oppvarming av havoverflata – i Stillehavet. Rapporten seier oppvarminga grovt sett har svingt med tilfeldige klimavariasjonar og verknaden av faktorar som vulkanutbrot der aske skyggar for sola, og sykliske nedgangar i solutstrålinga.

Men dei som nektar for menneskeskapte klimaendringar og global oppvarming, er framleis ikkje overtydde. Professor Judith Curry frå Georgia Institute of Technology i Atlanta sa:

No har IPCC kasta hansken. Om nedgangen varer utover femtenårsperioden (det har den alt), er dei i trøbbel.

Men Rajendra Pachauri som leiar IPCC svarte kvasst at ein nedgangsperiode måtte vare mykje lenger – «tri eller fire tiår» – for å vise ein ny trend. Rapporten spår at nedgangen i temperaturauke ikkje vil vare, og seier at temperaturen mellom 2016 til 2035 sannsynlegvis vil vere mellom 0,3 til 0,7 °C høgare enn i 1986–2005.

Skeptikarane eller fornektarane utgjør ein liten prosentdel av dei som forskar på klimaendringar. Ei samanfatting av 11 944 fagfellevurderte* vitskaplege avhandlingar offentleggjorte mellom 1991 og 2011, skrivne av 29 083 forfattarar, konkluderer med at 98,4 prosent av dei som tok stilling støtta at den globale oppvarminga var menneskeskapt (antropogen). 1,2 prosent var usamde, og 0,4 prosent var usikre. Nyare studiar gjort etter den arbeidskrevjande IPCCrapporten stadfestar at Jorda er varma opp i eit tempo som bare kan forklarast med menneskeleg aktivitet. Konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren er faktisk gått over 400 ppm for første gong på 4,5 millionar år.

Ein studie av den globale temperaturen dei siste to tusen åra gir nytt grunnlag for den såkalla hockeykølle-grafen som prov på at menneska har skapt den globale oppvarminga. Grafen vart først publisert seint på 1990-tallet av paleoklimatologen og professoren Michael Mann frå USA og kollegaane hans. Grafen viser at temperaturen grovt sett har vore stabil i om lag 900 år, som handtaket på kølla når ho ligg nede. Så stig kurven bratt i det 20. hundreåret, som bladet på kølla, etter at den industrielle revolusjonen førte til vekst i utsleppa frå fossilt brensel.

Ein ny omfattande rapport laga av 78 forskarar frå 24 land tar for seg temperaturendringane på fastlandet. Rapporten viser at ein nedkjølande tendens på alle kontinent dei siste 1000–2000 åra vart snudd av det forfattarane kaller «markant oppvarming» på slutten av 1800-tallet:

Den førindustrielle nedkjølingstendensen kom sannsynlegvis av naturlege årsaker som heldt seg ved lag, og gjorde oppvarminga i det tjuande hundreåret vanskeleg å forklare utan verknaden frå drivhusgassane.

Middeltemperaturen på dei sju kontinentale regionane viser at perioden 1971–2000 var varmare enn nokon gong på 1400 år.

No er det mauleg at alle desse vitskapsfolka har misoppfatta, og at den lille minoriteten fornektarar har rett. Vitskapen har tatt feil før. Men alle nye studiar ser ut til å stadfeste fleirtallsynet. Skeptikarane seier grunnen er at desse «globale oppvarmarane» er partiske, og at dei har blitt ein akademisk «industri» som forsvarer spådommane av eigeninteresse. Men om ein skal sjå etter eigeninteresse, er det lettare å sjå dei som finansierer arbeidet til skeptikarane. Det er dei store selskapa bak fossilt brensel innanfor kol, olje og gass, på same vis som dei som nekta for at røyking skapte kreft, vart finansierte av dei store tobakksselskapa.

Men om kapitalintessene innanfor fossilt brensel ikkje vinn vitskapen, så vinn dei opinionskampen. Trettisju prosent av veljarane i USA trur framleis at global oppvarming er ein bløff. Med veksande energi-etterspørsel over heile verda veljer folk påstanden om at krise ikkje truar, og godtar at det ikkje er behov for handling – i det minste ikkje enno. Så det er bortimot null sjanse for at me får utsleppsreduksjonar som held CO²– konsentrasjonen under 450 ppm, og dermed redusert risiko for temperaturauke over 2 °C. Dei 25–40 prosent utsleppskutt i høginntektsland som trengst fram til 2020 for ei slik utvikling, kjem ikkje til å skje.

Etter mitt syn er bevisa for global oppvarming, og at ho er menneskeskapt, stadig meir overveldande. Og dei mauleg katastrofale effektane av høgare temperatur, stigande havnivå og ekstremvêr vil vere enormt øydeleggande, særleg for dei fattigaste og mest sårbare menneska på planeten. Men industri og menneskeleg aktivitet treng ikkje å skape slike resultat om menneska organiserte aktiviteten sin på planlagt vis med omsyn til naturressursane og totalverknadene på miljø og helse. Men det ser ut til å vere uråd under kapitalismen.

Marx og Engels sette søkelyset på dei miljømessige og økologiske verknadene av den kapitalistiske produksjonsmåten i den tidlege industrialiseringsperioden i Europa. Som Engels formulerte det, er kapitalisme produksjon for profitt, og ikkje for menneskelege behov. Dermed tar kapitalisten ikkje ansvar for verknadene profittakkumulasjonen har på samfunnet:

Fordi individuelle kapitalistar driv produksjon og varebytte for umiddelbar profitt, tar dei bare omsyn til dei mest umiddelbare resultata. Så lenge den enkelte fabrikkeigaren eller kjøpmannen sel ein produsert eller kjøpt vare med ønska profitt er han fornøgd, og bryr seg ikkje om kva som seinare skjer med varen og dei som kjøper han.

Dette profittpresset fører til økologisk katastrofe:

Kva brydde dei spanske plantasjeeigarane på Cuba seg, dei brente ned skogane i fjellsidene og fekk nok gjødsling av aska til ein mannsalder med svært lønnsame kaffibuskar – kva brydde dei seg om at tungt tropisk regn etterpå vaska bort det ubeskytta øvste delen av jordsmonnet, og etterlot seg nakent fjell.

Marx oppsummerte effekten den kapitalistiske produksjonen har på naturen:

Framsteg i det kapitalistiske landbruket er ikkje bare eit framsteg i kunsten å plyndre arbeidaren, men også i å plyndre jorda. Alle framsteg som gjør jorda meir fruktbar ei gitt tid, er eit framsteg i å øydelegge dei varige kjeldene til denne grøderikdommen … Den kapitalistiske produksjonen kan derfor bare utvikle teknologi og samspelet mellom dei ulike prosessane i samfunnet samtidig som han undergraver kjelda all rikdommen har opphav i – jorda og arbeidaren.

Og det er prov frå vår tid på at klimaendringar og global oppvarming er resultat av kapitalistisk akkumulasjon. Jose Tapia Granados og Oscar Carpintero (http://deepblue.lib.umich.edu/bitstream/handle/2027.42/93589/Tapia&Carpintero_Dynamics_of_climate_change.pdf?sequence=1) har vist at det er syklisk samsvar mellom CO2-auken i atmosfæren og veksten i den globale økonomien. Det er eit sterkt prov på at verdsøkonomien er knytt til oppbygginga av drivhusgassar, og dermed til den globale oppvarminga.

I eit anna dokument bruker Granados multivariable analysar av verknadene av verdsøkonomien, vulkansk aktivitet og ENSO**-aktivitet på CO2-nivå. Det viser at den årlege auken i CO2 er klart knytt til veksten i global økonomi. År der BNPveksten ligg over snittet, er år med CO2-vekst over snittet, og motsett. Auken i dei globale utsleppa av CO2 er sterkt korrelert til den absolutte veksten i den globale økonomien.

Det kan godt vere ein del av forklaringa på mindre global oppvarming frå 1998, ettersom verdsøkonomien har vekse mindre sidan då. Ein kraftig nedgang i venta utsleppsvekst skjedde i 2009 som følgje av den store resesjonen. Når den kapitalistiske produksjonen stoppar, gjør den globale oppvarminga det same. Det er sjølvsagt ikkje slutten på historia. Granados held fram:

Men sjølv i 2009 då økonomien trekte seg saman med 2,25 prosent, gjekk ikkje utsleppa tilbake, dei stoppa bare å vekse, for så å vekse igjen året etter då økonomien hadde komme seg på eit vis. Det viser kor avhengig verdsøkonomien er blitt av fossilt brensel dei siste åra. Ved tidlegare tilbakeslag i verdsøkonomien – midt på 1970-tallet, tidleg 1980-tallet, tidleg 1990-tall, og seint på 1990-tallet – minka utsleppa ikkje bare i mange land, men som me har vist, på verdsbasis. Oppfatninga om at økonomisk vekst vil redusere karbonintensiteten i verdsøkonomien (globale utslepp mot verdas BNP) samsvarer ikkje med det faktum at karbonintensiteten i verdsøkonomien har auka dei siste åra. I 2010, etter krisa, vaks VBNP med 5 prosent, mens utsleppa vaks med 5,9 prosent. Og snittveksten i globale CO2-utslepp var 3,1 prosent per år i perioden 2000–2011, mens dei hadde lagt på 1 prosent i åra 1990–2000, og 2 prosent per år i åra 1980–1990.

Storparten av veksten kjem frå framveksande økonomiar, der den økonomiske veksten har vore raskast. Kina var ansvarleg for 24 prosent av dei globale utsleppa i 2009, mot 17 prosent for USA og 8 prosent for eurosonen. Men kvar enkelt kinesar slepp ut bare ein tredjedel av det ein amerikanar gjør, og fire femtedelar av ein innbyggar i eurosonen. Kina er eit relativt uøkonomisk framveksande land, målt som utslepp i forhold til resultat. Men dei slepp framleis ut mindre per hovud enn høginntektslanda, fordi befolkninga er relativt fattig. Etter som dei framveksande landa utviklar seg, vil utsleppa per person stige og nærme seg dei i høginntektslanda, og heve det globale snittet. Det er grunnen til at dei globale utsleppa per person steig med 16 prosent mellom 2000 og 2009, som var ein periode med rask vekst i dei framveksande økonomiane. Den europeiske klimakommissæren Connie Hedegaard sa:

Om legen din var 95 prosent sikker på at du hadde ein alvorleg sjukdom, ville du straks finne deg ein kur.

Men kva er løysingane? Skeptikarane seier ingenting skal gjørast, og at tiltak vil hindre «dei fattige» i å få tilgang til energi – mens dei i røynda ikkje vil legge hindringar i vegen for profitten til dei store selskapa innanfor fossilt brensel. Leiarane i denne kapitalistiske verda vil ikkje føre ein politikk som held utsleppa under det «sikre» nivået på 450 ppm. Dei leitar intenst etter nye energikjelder som både skal vere reinare og billegare. Men det klarer ikkje kapitalismen. Investeringar i fornybare og andre lågkarbonkjelder er ikkje tilstrekkeleg, og teknologisk sett skuffande. Havvind er ein teknologi som ikkje er lønnsam. Kjernekraft blir dyrare og ikkje billegare å bygge, slik det viser seg i nye anlegg i Finland og Flamanville i Frankrike.

Så kva med å endre framferd? Leiaren i IPCC meinte einaste måten å redusere storskala bruk av fossilt drivstoff på er å «prise» karbonutsleppa:

Utan pris på karbonutslepp som er høg nok til å tvinge kraftselskap og produsentar til å redusere bruken av fossilt drivstoff, er det liten sjanse for å unngå svært skadeleg temperaturauke.

Men vil den nyklassiske økonomiske løysinga prising endre framferda til energiselskap og produsentar? Og kva for regjering vil «forstyrre» energimarknaden på ein slik måte? EUs plan som skulle auke prisen på karbonutslepp, har slått sørgeleg feil.

Ei alternativ løysing frå systemtru økonomar er karbonskattar. Skattlegge dårlege saker som sigarettar kan ha ein viss effekt, men høge tobakksavgifter rammar også inntekta til dei fattigaste. Det som verkeleg trengst er ein grundig oversikt over tilgjengelege ressursar i verda, og innsats gjennom offentlege investeringar for å utvikle teknologiar som kan fungere (som CO2-fangst, transport som ikkje er basert på fossilt drivstoff, produsert lokalt med lågt økologisk fotavtrykk osv) – og sjølvsagt eit skifte frå fossile til fornybare kjelder. Det dreier seg heller ikkje bare om karbon og andre gassutslepp, men om å rydde opp i den naturen som alt er øydelagt. Alle desse oppgavene krev offentleg kontroll og eige av energi og transport, og offentlege miljøinvesteringar til beste for alle.

Ingenting tyder på at det vil skje. Neste år får me ein rapport frå IPCC om sannsynlege framtidige skadar frå den globale oppvarminga. Gå ut frå at den vil slå fast at katastrofar ikkje bare nærmar seg, men alt er her i form av flom, tsunamiar, tørke og andre «naturlege» mareritt.

 

 

* Fagfellevurdering: Avhandlinga er vurdert av andre innanfor same fagfelt før publisering.

** ENSO: El Niño – sørleg oscillasjon (EN SO) – er eit globalt fenomen som oppstår i havet og atmosfæren. El Niño og La Niña er store temperatursvingingar i overflatevatnet i den tropiske delen av det austlege Stillehavet. … Effekten er stor på klimaet på den sørlege halvkula, og vart først skildra i 1923 av Sir Gilbert Thomas Walker, som har gjeve namn til Walkersirkulasjonen, ein viktig del av EN SO-fenomenet. Den atmosfæriske delen av fenomenet vert kalla den sørlege oscillasjonen (SO) og omhandlar månadlege eller sesongbaserte svingingar i lufttrykket mellom Tahiti og Darwin i Australia. (Wikipedia)

 

Alfredo Saad Filho underviser i utviklingsstudiar ved SOAS – University of London, og er medforfatter av boka Om Kapitalen av Marx, utgitt av Rødt! i 2009. Artikkelen ble første gang trykt i The Bullet nr 851, http://www.socialistproject.ca/bullet/851.php. For en mer detaljert avnalyse av opprørene i Brasil, se siste utgave av Critical Sociology.

Artikkelen er oversatt av Gunnar Danielsen.

Massedemonstrasjonane som starta i juni, var dei største og viktigaste protestane i Brasil på tretti år, og dei har skaka opp heile det politiske systemet i landet. Den eksplosive veksten, omfanget og den uvanlege breidda overraska alle – venstresida, høgresida og styresmaktene.

Det som skjedde

MPL – Movimento Passe Livre (Rørsla for gratis transport) – er ein radikal venstreorientert organisasjon utan partitilknytting, og har eksistert i mange år. Sjette juni leia MPL ein liten demonstrasjon som kravde omgjort ein takstauke frå 3 real til 3,20 real på kollektivtransporten i Sao Paulo. Media kritiserte MPL for å hindre trafikken, og for urealistiske krav, og demonstrasjonen vart angripe av politiet. Stadig fleire dukka opp i demonstrasjonane dei følgande dagane, og politiet svarte med aukande brutalitet, banka opp demonstrantar og forbipasserande, og skada mange journalistar.

På to veker eksploderte demonstrasjonane i omfang, og spreidde seg over landet. Over ein million menneske slutta seg til i hundrevis av byar, og det er framleis aksjonar nesten kvar dag, som den store landsomfattande aksjonen venstresida leia 11. juli. Deltakarane er i hovudsak unge arbeidarar, studentar og frå middelklassen. Det er aksjonar med basis i fattigområde eller arbeidarar med særeigne krav (bussjåførar, lastebilsjåførar, helsearbeidarar osv).

Midt i juni bytta media brått side og støtta aksjonane. Storstilte forsøk på å ta over leiinga av rørsla vart sett i verk straks, media tilbaud full dekning og mobilisering av folk til gatene, og – svært viktig – støtta ei mangedobling av krava, og mindre radikale krav, ein kakofoni som konsentrerte seg om allmennpolitiske spørsmål, særleg offentleg ineffektivitet og korrupsjon, alt for å drukne venstresida og delegitimere regjeringa.

Frå då av blei demonstrasjonane meir prega av kvit middelklasse. Dei hadde med parolar om ei rekke spørsmål, som offentlege tjenester (for); FIFA-cupen 2013 og verdscupen 2014 (mot); rettar for homofile og legalisering av narkotika (i hovudsak for, men dei fleste kjerker er mot); abort og religiøse spørsmål (alle tenkelege standpunkt); offentlege utgifter, privatisering og statlege monopol (uklare standpunkt); president Dilma Roussef og Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, eller PT) (sterkt mot); nytt militærstyre (ein ønskedraum for ultrahøgre); og særleg korrupsjon (der alle var lykkeleg samstemte mot). Alle kunne stille med eigne krav, og om dei var individualistiske og antipolitiske vart det endå betre TV. Det var spesielt merkeleg å sjå folk frå middelklassen vere indignerte over offentlege tjenester dei ikkje bruker og heller ikkje har tenkt å bruke.

Som demonstrasjonar andre stader siste åra vart demonstrasjonane i Brasil i hovudsak organisert gjennom sosiale media og fjernsyn. Uvanleg nok hadde dei ofte ingen klare leiarar og ikkje talspersonar. Ofte organiserte grupper av folk seg på Facebook og Twitter, møttest ein eller annan stad, og marsjerte ei rute som ofte var ukjent, etter vedtak gjort av ukjente personar meir eller mindre der og då.

Politiets framferd førte ofte til opptøyar, då drog politiet seg tilbake, dels for sitt eige omdømme; andre gonger gjekk politiet til åtak på demonstrantane utan å bry seg med urostiftarane. Infiltrasjon frå politiet og ytre høgre var tydeleg og omfattande. Av ein eller annan grunn vart somme demonstrasjonar erklært «parti-fri», og militante venstreorienterte og fagforeiningsfolk vart trakasserte og banka opp av bøllar som ropte «landet er mitt parti». Demonstrasjonane vaks framleis i omfang i denne perioden, og vart samtidig både meir radikaliserte og fragmenterte. Då dei føderale styresmaktene til slutt pressa Sao Paulo og Rio de Janeiro til å omgjøre takstauken ved å tilby dei skattekutt saman med truslar om at dei aleine måtte ordne opp i kaoset, var demonstrasjonane alt ute av kontroll.

Seint i juni gjorde venstresida eit samordna forsøk på å ta tilbake leiinga i rørsla. Samtidig freista presidenten å ta initiativ ovanfrå til politiske reformer, større løyvingar til offentlege tjenester, og betre helseomsorg. Demonstrasjonane har etterpå krympa i omfang om ein ser bort frå den landsomfattande streiken 11. juli.

Tri lærdommar

Første lærdommen frå aksjonane er at dei stadfesta at store delar av over- og middelklassen og media stadig og ustanseleg avviser tidlegare president Lula da Silva, president Dilma Rousseff og PT. Hatet dei så tydeleg har vist i demonstrasjonane og mediadekkinga, er ikkje grunna i snevre økonomiske interesser. Lula har på truverdig vis stått på at eliten i landet aldri har tjent så mykje pengar som dei gjorde i hans presidenttid, og det gjeld truleg framleis under Dilma. Uansett er delar av borgarskap og middelklasse sinna fordi dei har mista privilegium når andre har fått større rettar under demokratiseringa av landet i regjeringstida til PT. Til stor irritasjon har den brasilianske eliten forstått at dei ikkje lenger kan styre brasiliansk politikk aleine.

Omfordelinga av inntekt og utvida sosiale tiltak dei siste ti åra har komme millionar av menneske til del, marginale som dei har vore. Men perverst nok har forbrukslån gitt mange fattige høve til å handle på kjøpesenter, ta fly over heile landet, og kjøpe seg ein liten bil. Venstresida bør kritisere ein del av desse draumane, peike på at dei er samfunnsmessig uønska, ikkje miljømessig berekraftige, at det ikkje finst tilhøyrande infrastruktur, og at dei ofte var resultat av styresmaktenes tiltak for storkapitalen. Men i dag er dei uttrykk for ambisjonane og krava frå titalls millionar menneske. Resultatet er at vegar og flyplassar er fulle, og dei tidlegare brukarane (frå eliten) klagar bittert over mangelen på plass til alle desse fattige, og no med ei kjensle av rett.

Mens storkapitalen gjorde det godt økonomisk siste tiåret, gjaldt det ikkje middelklassen. Det er knapt med såkalla «gode jobbar» i privat og offentleg sektor, høgare utdanning er ikkje lenger garanti for «god» inntekt, og ungdommen finn det vanskeleg å gjøre det betre enn foreldra økonomisk. Middelklassen er desperat etter økonomisk vekst, men er framleis ideologisk knytt til det nyliberalistiske prosjektet som fører til mindre vekst. Dei er også skremt av den påstått «radikale» regjeringa, trass i PTs ekstraordinære moderasjon, og livredde for at Brasil skal bli eit nytt Venezuela.

Andre lærdommen frå protestane er at den «venstreorienterte» nyliberalismen dei gunstige økonomiske vilkåra har gitt PT høve til å innføre, saman med auka statleg legitimitet etter valet av Lula, kan avvæpne høgresida og skille den radikale venstresida frå fleirtallet av folket. Lula avslutta andre valperioden i 2010 med oppslutning opp i 90 prosent, og Dilma Rousseff hadde 60–70 prosent heilt til nyleg. Ingen president har hatt slik oppslutning etter tri år. Ingen parti til venstre for PT har hatt framgang, og heilt til nyleg har opposisjonen til høgre vore håplaust desorganiserte. Ein kort periode hadde PT noko nær politisk hegemoni i Brasil. No er PT og landet låst fast i politisk forvirring.

Tredje lærdommen er at PT har heva både forventningar og inntekt. Dei fattige som har fått det betre vil forbruke meir, større delar av folket vil inkluderast i samfunnet, og alle vil ha betre sosiale tjenester. Middelklassen vekslar mellom å vere likegyldig og fiendtleg til dei fattige, men vil gjerne ha fordel av gode offentlege tjenester ein gong i framtida. Men dei er absolutt mot å betale høgare skatt for å få det til. Dei hevdar dei betaler for mykje som det er, at store delar av statsinntektene forsvinn i korrupsjon, og at «deira» skattepengar gjennom statlege tiltak har gått til fattige parasittar som ikkje har gjort seg fortjente til det. Samtidig ser media og middelklassen fullstendig bort frå det faktum at nær halvparten av statsbudsjettet går til å betale offentleg gjeld – i praksis eit velferdsprogram for dei rike – og at det gir mindre pengar til sosiale tiltak og føderale overføringar.

Desse enorme krava til staten kjem i kjølvatnet av oppløysinga av den tradisjonelle arbeidarklassen, og demoraliseringa og desorganiseringa av fagforeiningar og partia på venstresida. Det har skjedd etter den demokratiske overgangen, overgangen til nyliberalismen, og vala av Lula og Dilma. Resultatet er at mens middelklassen er forvirra, sinna og desorganisert, så er arbeidarane ulykkelege av ulike grunnar, marginaliserte, og også desorganiserte. Det er ein oppskrift for ustabile politiske tilhøve, og stiller venstresida framfor store vanskar.

Venstresidas dilemma

Det var veljarbasen til Lula som røysta inn Dilma Rousseff, i hovudsak dei fattige, med støtte av storkapitalen. Men Dilma hadde eit handikapp: ho har alltid vore teknokrat, aldri hatt politiske verv, og hadde ikkje nokon eigen politisk base. Og ikkje minst var økonomien nøydt til å bli verre i hennar regjeringstid, etter boomen midt på 2000-tallet og den uvanleg framgangsrike opphentinga i Brasil etter verdskrisa i 2008.

Den økonomiske nedturen vil nødvendigvis skape sosiale og politiske spenningar på grunn av eksisterande misnøye og motstridande ønskemål, og statens minkande evne til å gjøre noko, for eksempel fordi heile venstresida kontrollerer mindre enn 1/3 av seta i kongressen. Det gjør det uråd for PT å styre utan alliansar med udisiplinerte parti på høgrefløya og tvilsame enkeltpersonar, alt mens fiendtlege media og eit høgreorientert rettsapparat følger kvilelaust med.

Handlingsrommet for å halde styr på desse motseiingane har krympa dei siste månadene. Inflasjon, stigande underskot i økonomien, svekka valuta på grunn av lågare råvarepriser, minka eksport, mindre vekst i Kina, og kapitalflukt på grunn av kvantitativ lette* i USA, UK og eurosonen. Det har ført til at sentralbanken i Brasil har heva renta, statseigde bankar låner ut mindre, og dei føderale styresmaktene og statseigde selskap har kutta budsjett og offentlege investeringar. Økonomien har stagnert, og det har blitt vanskeleg å redusere forskjellar utan direkte å ramme etablerte privilegium. Desse vanskane har blitt større av ustanselege mediekampanjar som seier regjeringa har mista grepet, at korrupsjonen er verre enn før, og at økonomien er ute av kontroll. Oppslutninga om Dilma har stupt.

La oss gå attende til demonstrasjonane. Sjølv om dei hadde samansette, overlappande og motsetningsfylte årsaker, kan me no sjå fire politiske implikasjonar:

For det første forvirring, som er forsterka av fråveret av ein organisert arbeidarklasse. Under nyliberalismen har restruktureringa av kapitalen endra samansettinga av arbeidarklassen, øydelagt dei tradisjonelle representasjonsmekanismene medrekna fagforeiningane, organisasjonar og venstreorienterte parti, og stort sett øydelagt arbeidarane si kjensle av å vere eit kollektiv. Brasil har i dag ein arbeidarklasse oppdradd under nyliberalismen, pulverisert, utan erfaringar med kollektiv kamp, hekta på direkte nettbasert kommunikasjon, og motvillig til tradisjonelle reiskapar som parti og fagforeiningar. Klassen har fått snevrare ambisjonar, med lite støtte til ambisjonar om å endre samfunnet: måla blir avgrensa innanfor den ramma nyliberalismen har sett opp. Det gjør det vanskeleg å utforme og slåst effektivt for klassekrav, både fordi måla er blitt meir uklare under nyliberalismen, og fordi arbeidarane i utgangspunktet er mot kollektiv handling.

For det andre uttrykker protestane at dei misnøgde samlar seg, medrekna dei som er mot at fleire får bli ein del av samfunnet. Det har skvisa middelklassen. Frå arbeidarane og dei fattige kjem krav om meir omfattande rettar, betre offentlege tjenester og forbetra levekår. Begge grupper protesterer au saman på grunn av det dei oppfattar som dysfunksjonelle og korrupte statlege institusjonar som høgreorienterte media har sett søkelyset på med stort velbehag, som om det var nytt og skapt av PT. Desse motsetningsfylte krava kunne kanskje vore handtert om den brasilianske økonomien var i vekst. Det er han ikkje, noko som gjør alle klagar viktige, og alle restriksjonar strammare.

For det tredje er det politisk forvirring til høgre for regjeringa, og politisk vakuum til venstre.

For det fjerde er fellesnemnaren for mesteparten av krava og misnøya frå aksjonane i juni og juli staten – ikkje bare statens politikk i dag, men strukturen på den brasilianske staten. I den forstand dreier aksjonane seg direkte og indirekte om å kontrollere staten, og sekundært om å kontrollere den statlege politikken.

Om rørsla hadde vore sameint, om ho hadde hatt ein klar arbeidarklassekarakter, og om ho hadde vore leia av venstresida, kunne Brasil gått mot ei revolusjonær krise. Men det skjer ikkje: det finst ikkje noko revolusjonært parti som er i stand til å mobilisere og leie arbeidarklassen, inga oppfatning om at staten ikkje lenger må dominerast av klasseinteressene til borgarskapet, og ikkje noko felles program for sosial, økonomisk og politisk forandring.

Oppsummering

Protestaksjonane i Brasil uttrykker djup frustrasjon og jamvel desperasjon, fordi det har blitt uråd å kanalisere misnøye gjennom tradisjonelle former for sosial representasjon. Dei er enten stramt kontrollerte av eliten, eller gjort makteslause av dei nyliberale reformene. Men misnøye utan organisasjon er oftast fruktlaus, og spontane masserørsler med blanda klassebasis styrt av ufokusert sinne kan destabilisere utan å vere konstruktive.

Behovet for organisering, delegering av makt og kompromiss i rørsla, og med institusjonar på utsida peikar mot reorganisering av arbeidarklassen for å bøte på den fysiske oppdelinga, og den kulturelle oppdelinga nyliberalismen har tvinga på folk krev kollektivisme i praksis. Det betyr å snakke og handle saman, meir enn å samhandle gjennom nettbaserte media. Twitter og Facebook er gode måtar å utveksle avgrensa bitar med informasjon, men dei lar ein ikkje utveksle idear og bygge tillit.

Venstresida i Brasil har på modent vis takla ufordringane frå aksjonane, og forsøka frå media og det ekstreme høgre på å overta. Venstresida har konsentrert seg om å forsøke samordne program, særleg ved felles handling og nasjonal samordning av aksjonar, organisasjonar og parti, til å foreslå spesifikke mål rundt ei politisk plattform, som avgrensing av arbeidstida. Dei vil ha statleg investering i helse, transport og utdanning, ta offentlege tjenester ut av marknaden, demokratisere media, og ha reform i politiet. Poenget no er å finne plattformer som kan føre arbeidarane og dei fattige saman, og marginalisere og splitte middelklassen og høgresida. Det må leggast press på regjeringa samtidig som ein radikal arbeidarklasse må jobbe med statlege institusjonar slik at han nedanfrå kan stå sterkare i utforming og gjennomføring av politikken.

Venstresida må halde fast ved ein slik arbeidsmåte i staden for umoden (og heldigvis marginal) radikalisme med åtak på regjeringa, der dei på grunn av utilstrekkeleg tyngde uunngåeleg vil ende som underordna i destabiliseringskampanjene leia av høgresida, middelklassen og høgrepressa. Det er ikkje tvil om at venstreorienterte regjeringar fører meir progressiv politikk og tar meir omsyn til folkerørsler enn høgreorienterte. Om dagens regjering mista grepet og vart handlingslamma, er det svært usannsynleg at det ville legge grunnen til ein sosialistisk revolusjon i Brasil. Det er ikkje noko ideologisk, organisatorisk, sosialt, materielt eller internasjonalt grunnlag for at det skal skje no. I staden ville det nesten utan tvil legge til rette for at høgresida vinn presidentvalet neste år, og bidra til demoralisering og desorganisering av venstresida i Brasil.

Etter mykje nøling svarte den føderale regjeringa nettopp med å søke støtte frå venstre, og la fram eit program for politiske reformer og utvida offentlege tjenester med konkrete forbetringar for arbeidarklassen og dei fattige. Venstresida må gå i dialog med regjeringa, og stå fast på at ei parlamentarisk linje for å få gjennom desse reformene er nøydt til å slå feil. I staden må regjeringa gå saman med venstresida og arbeidarane sine organisasjonar for å presse gjennom demokratiske reformer, medrekna offentleg finansiering av politiske parti, bryte opp mediamonopola, og forbetra utdanning, helseomsorg og offentleg transport.

Ein skuffande men sakleg konklusjon er at Brasil ikkje er i ei revolusjonær krise, og at det er usannsynleg at dei politiske aksjonane i dag skulle utløyse noko slikt. Likevel er det utan tvil den viktigaste folkerørsla i Brasil på tretti år. Poenget no er å føre kampen vidare på gatene, arbeidsplassane og skolane, gjøre rørsla breiare og meir radikal, få fram arbeidarklassen med sine spesifikke krav, nedkjempe høgresida og desorganisere og få med delar av middelklassen. Alt mens ein pressar fram progressive konstitusjonelle og politiske endringar. Får ein til det, blir det politiske styrkeforholdet i landet endra, og konkrete langsiktige forbetringar for arbeidarane og venstresida i Brasil.

* Kvantitativ lette: Når renta ikkje kan senkast lenger for å stimulere økonomien, kan ein auke pengemengda. (Wikipedia.)

 

Valget er over og det ble blåblått. Altså fortsatt blått. LO-lederen behøver nå ikke være redd for å måtte kritisere Stoltenberg for å ta vekk arveavgifta eller redd for at AP vil «myke opp» Arbeidsmiljøloven. Eller kritisere AP og SV for å delta i flere av USAs kriger.

Kommentatorene diskuterer hvem som fikk mest i regjeringserklæringa: FrP eller Høyre? Vi tror det var H/AP-alliansen, bortsett fra vern av Lofoten og Vesterålen der begge gikk på en smell. Kanskje var det ikke store smellen, og at det er greit å ta Barentshavet først, og så gytefeltene til torsken etterpå.

Men Siv Jensen gliser, og sier at kameler og sannsynlige nederlag må man kunne tåle. Tross alt får de stramma inn litt på den allerede innhumane asylpolitikken. Kanskje gliser Stolteberg mest? Han har nok en plan med Venstre og Kristelig Folkeparti som partnere i neste regjering.

Magnhild Folkvord:
Fredrikke Marie Qvam
Rabaldermenneske og strateg
Samlaget, 2013, 320 sider

Fredrikke Marie Gram var en målbevisst og viljesterk ung pike fra en av Trøndelags største gårder da hun forelsket seg i huslærer Ole Anton Qvam, 14 år gammel. Etter noen års hemmelig forhold forlovet de seg. Fredrikkes far var død i mellomtiden, og dette gjorde nok at mora var mer positiv til forholdet enn hun ellers hadde vært. By Brug var svært, og mora trengte den hjelpen hun kunne få fra Fredrikke og Ole A. Qvam.

De to var opptatt av målsaka, og hadde helt fra starten et kameratskap og politisk samarbeid. De var begge venstrefolk, og Ole A. Qvam var stortingsrepresentant for Venstre alt fra før de flytta til gården Gjævran. En stor gård som krevde mye av husfrua Fredrikke. Kanskje for mye utfra hennes ønsker om å delta i det politiske liv. Hun klaget ofte til mannen over alt strevet, bekymringene og all tida det tok. Men hun fikk raskt erfaring og tok styring på gården. Hennes sjølstendighet og evne til å organisere kom til sin rett. De fikk fire barn, men to døde tidlig, og sønnen Olav var lungesjuk i mange år før han døde 25 år gammel. Ett kapittel er viet den helsereisa Fredrikke, Louise og Olav gjør til Algerie i håp om at det skal hjelpe på sønnens sjukdom. Ei svært uvanlig reise på denne tida (1890–91) og ei svært uvanlig kvinne som er åpen og interessert i møte med det fremmede. Også her vies mye plass til å fortelle om det politiske mennesket Fredrikke som følger med i regjeringskabalen som legges i Norge, og sender råd hjem til mannen. Sjølsagt var det også av en viss økonomisk betydning om mannen ble statsråd eller ei.

Under de politisk turbulente åra før unionsoppløsningen i 1905 var Ole Anton Qvam statsminister i Stockholm i 1902–03. Det var ubeleilig for Fredrikke som hadde lands-møte i Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF) og mange andre store oppgaver å ta seg av den våren og sommeren. I et brev til mannen 4.1.1903 skrev hun: «Jeg har for kort Tid igjen at leve til at ha Raad til at sløse Tiden bort til ingen Ting». Dette ingenting var å være statsministerfrue og bruke tid på selskapelighet og representasjon. Men hun reiste, og fikk laget et hjem for mannen, Louise og seg selv. Raskt fant hun også ut at muligheten for å påvirke politikere og andre både når det gjaldt unionspørs-målet og stemmerettssaken var god i sin nye posisjon. Samtidig gjorde hun arbeidet som krevdes av henne hjemme i Norge.

Hun var en omstridt person, ofte svært direkte og alltid opptatt av sak, men fine fester laget hun. Høsten 1903 tapte Vestre valget, og Ole A. Qvam gikk av som statsminister. Et år etter døde han, og Fredrikke mistet sin store kjærlighet og arbeidskamerat. Ole A. Qvam fikk en veldig positiv nekrolog skrevet av Gina Krogh: «For den store fædrelandsven stod kvinders frigjørelse som en av betingelsene for at Norge skulde bli et fremtidens land.» I hans liv hang teori og praksis sammen, skrev hun også.

F. M. Qvams posisjon i Norge var svært sentral og hadde avgjørende betydning for hvordan arbeidet for alminnelig stemmerett for kvinner (og menn) ble ført fram til seier. Hun deltok også i internasjonale organisasjoner og konferanser, både som representant for LKSF og som regjeringens representant. I 1913 deltok både hun og Gina Krogh på den siste internasjonale kvinnestemmerettskongressen i Budapest (krigen 1914–18 satte en midlertidig stopp) som regjeringens representanter og kunne melde om den store seieren hjemme.

Alt i 1883 fikk hun gjennomført sin første innsamling, til ei fane til det nystarta Egge Skytterlag. Disse skytterlaga utgjorde geriljahæren som skulle kjempe for Norges frihet fra Sverige om nødvendig. Sjølstendighet, norskhet, frihet og likestilling var de bærende verdier for Fredrikke og lå i bunnen for alt hennes arbeid. Gjennom hele boka understrekes hennes evne til å tenke strategisk, både i prioritering av saker, allianser som måtte bygges og mobilisering av alle som kunne tenkes å støtte saken. Hun hadde en spesiell evne til å organisere, og i dette lå hennes enorme betydning for både Norske Kvinners Sanitetsforening (NKS), Landskvindestemmeretsforeningen (LKSF), Norsk Kvindesagsforening og Nationalkomiteen til bekjæmpelse af den hvite Slavehandel (kvinner og barn). Hun var leder for alle disse, og så betydningen av at sakene hang sammen i den forstand at det ville bedre kvinners liv, føre til økt bevissthet blant kvinnene og styrke stemmerettskampen.

Folkvord har gjort et veldig grundig arbeid med kampen for kvinners alminnelige stemmerett. Oppstarten av Kvindestemmeretsforeningen, uenighetene om arbeidsmetoder og mål, opprettelsen av Landskvindestemmeretsforeningen og hele den lange historia med tilbakeslag og seire. Særlig er den grundige gjennomgangen av argumentene som ble brukt for og mot i denne striden, interessant.

Det veldige arbeidet Fredrikke og alle lokale lag av NKS og LKSF, pluss alle enkeltdamer gjorde for å samle nær 300 000 tusen underskrifter til støtte for unionsoppløsningen med Sverige, er fortalt med stor entusiasme og er en stor glede å lese.

Parallelt med stemmerettsarbeidet ledet F. M. Qvam NKS. Denne foreningen ble startet som et «krigsforberedende» arbeid for å skaffe sanitetslasaretter og utdanne pleiere i tilfelle krig. Den gjorde også et formidabelt arbeid på dette området. Kampen mot tuberkulosen, helsestasjoner, fødestuer, sjukepleieskoler og behandlingshjem var kvinnenes bidrag til å skape et helse- og velferdstilbud som ikke fantes på denne tida. Arbeid av strategisk betydning for kvinnenes liv, deres sjølstendighet og arbeid, men like viktig for samfunnet. Fredrikke var, særlig i NKS sitt samarbeid med organisasjoner ledet av menn, for eksempel Lægeforeningen, veldig påpasselig med at det kvinnene hadde skapt, skulle de sjøl ha råderetten over.

Folkvord behandler i all hovedsak F. M. Qvams politiske liv, analyserer og stiller mange viktige spørsmål. Hun viser mange sammenhenger fra denne tida i kampen for kvinners rettigheter med dagens kamper for de samme rettighetene. Særlig kampen mot handelen med kvinner og barn er ukjent historie.

Boka er detaljert og grundig om en av de viktigste periodene i norsk historie, både for kvinner og menn, og for nasjonen. Den er godt komponert og veldig spennende. Magnhild Folkvord er en god nynorskbruker. Språket i boka er drivende godt.

Men jeg savner mer av historien om hennes private liv. Grunnen til dette savnet er at det er vanskelig å tegne seg et bilde av personen Fredrikkes forhold til mora, mannen, barna og søsknene. På denne tida var forhold mellom familiemedlemmer ganske tette, men boka tegner et bilde av en dame som ikke brevveksla med andre enn datteren, mannen og kvinner hun arbeidet med i forskjellige sammenhenger. Lite om sorgene over de fire barna hun mistet, og ingenting for eksempel om hun var stolt over datteren Louise som ble lege. Folkvord skriver at Fredrikke maktet å fortsette arbeidet sitt etter at hun mistet mannen sin i 1903, samme etter at sønnen Olaf døde. Men kanskje var det sånn at hun brukte arbeidet til å døyve sorgen? Eller var arbeidet for sakene hun brant for, så altoverskyggende i hennes liv? Hun var aktiv til hun døde 95 år gammel og leder for NKS til hun var 90 og må ha hatt en enestående dedikasjon for sakene hun trodde på. Noe mer om de private reaksjonene og forholdene ville gjort Fredrikke Marie Qvam til en helere person, og gjort henne enklere å forstå i noen situasjoner.

Taran Anne Sæther

Bell Hooks:
Ain’t I a woman? Black Women and Feminism
South End Press, 1981

Bell Hooks:
Feminist Theory. From Margin to Center
South End Press, 1981

Hva skal minoritetskvinner og arbeiderklassekvinner med en feminisme på hvite middelklassekvinners premisser?

Spørsmålet står sentralt i den afroamerikanske forfatteren, feministen og aktivisten Bell Hooks forfatterskap. I 1981 markerte hun seg som en sentral feministisk tenker på venstresiden da hun gav ut Ain’t I a woman? Black Women and Feminism. Gjennomgående temaer i hennes forfatterskap er hvordan sexisme, rasisme og klasseundertrykkelse virker sammen og skaper nye former for undertrykkelse i vestlige, kapitalistiske og patriarkalske samfunnskontekster.

I Feminist Theory. From Margin to Center beskriver Hooks en feministisk bevegelse dominert av hvite middelklassekvinner, og bygger et teoretisk fundament for en mer inkluderende og massebasert feminisme. Hooks utgangspunkt er at svarte kvinner og arbeiderklassekvinners erfaringer har blitt fortrengt og utelatt i kvinnekampen, som en konsekvens av at det er hvite middelklassekvinner som har hatt etnisitets- og klasseprivilegene til å definere feminismens hovedutfordringer og løsninger.

Hvite kvinners forestilling om «et universelt søsterskap», der alle kvinner står sammen i kampen mot menns kvinneundertrykkelse, tilslører det faktum at kvinner har svært ulike utfordringer og at begge kjønn undertrykkes i sexistisk og kapitalistisk system, hevder Hooks. Kvinnekampen fremstår som en kamp, der hvite vestlige middelklassekvinner krever likestilling med menn innenfor samme samfunnsklasse – en kamp som har liten relevans for kvinner med et annet klasse- eller etnisitetsutgangspunkt.

Ett eksempel er hvordan kvinnebevegelsen har omfavnet det mannlige arbeideridealet. Middelklassekvinner hadde familieøkonomi til å være hjemmeværende på 60- og 70-tallet. Da de fant den hjemmeværende tilværelsen lite tilfredsstillende, tok de opp kampen for lik deltakelse i arbeidslivet. For arbeiderklassekvinner og minoritetskvinner var problemstillingen motsatt – de hadde alltid jobbet, og fant arbeidet meningsløst. Mantraet om at arbeidslivet er frigjørende, i et arbeidsliv som opplevdes som undertrykkende og utnyttende, virket fremmed-gjørende og regelrett motstridende til deres interesser. De ønsker heller mer fritid og en bedre arbeidshverdag. Til tross for at Hooks eksempler er hentet fra en annen tidsperiode og i en annen kontekst, finner vi lignende debatter her hjemme. Et eksempel er i «Statsfeminismens moralske grammatikk» fra 2002 der Cathrine Holst problematiserer arbeidslinja: Hvordan kan arbeidslinja bidra til likestilling og frigjøring i et arbeidsliv som verken produserer likhet eller frihet?.

Feminismens primære agenda burde være å få en slutt på all undertrykkelse, der sexistisk, rasistisk og klassemessig undertrykkelse burde ses på som sidestilte, mener Hooks. Sexismen undertrykker også flertallet av menn, fordi mannsidealene i det sexistiske verdisystemet og økonomisk utnyttelse av menn bidrar til en mannlig underlegenhetsfølelse, som også tas ut i form av vold mot kvinner. Kvinner og menn må derfor stå sammen i kampen mot sexismen- der det er sexismen som skal bekjempes og ikke mannen.

Kampen for kvinnefrigjøring kan heller ikke eksistere løsrevet fra kampen mot kapitalismen, fordi det kapitalistiske systemet baserer seg på utnyttelse av andre. Hooks hevder at den feministiske bevegelsen ikke har tatt tak i de store strukturelle problemstillingene, men har små krav som ikke oppfattes som for truende for status quo. Istedenfor å utfordre verdisettet i kapitalismen har kvinnekampens ideal om at kvinner skal tjene like mye som menn og innta maktposisjonene, bidratt til å forsterke materialistiske, kapitalistiske verdier og en kultur basert på dominans. Den feministiske bevegelsen burde isteden ta et oppgjør med undertrykkende samfunnsstrukturer, der de viktigste sakene for en relevant feminisme burde være sette en stopper for feminiseringen av fattigdommen, stanse utnyttelsen av kvinner, bedre arbeidsforholdene, styrke velferdsprogrammene, anerkjennelse de jobbene og yrkene kvinner har, bekjempe stigmaet rettet mot kvinner i vanskelige økonomiske situasjoner og på trygd, og øke bevissthet om å bryte ut av konsumkulturen som rettes spesielt mot kvinner.

Også klassesamfunnet må anerkjennes og konfronteres, hvis det skal kunne bekjempes. Men venstreorienterte feminister har ofte gjemt seg bak den marxistiske teorien, hevder Hooks. Med dette ser de forbi det faktum at klasse handler om langt mer enn hvem som eier produksjonsmidlene. Klasse involverer også oppførsel, erfaringer, hva du forventer av deg selv, dine tanker om fremtiden, hvordan du forstår problemer og løser dem, hvordan du tenker, føler og handler. Blant hvite kvinner, som tilhører den rådende samfunnsklasse, er viljen til å ta innover seg alle aspektene av klassesamfunnet fraværede til tross for at de kan anerkjenne klasse i et marxistisk perspektiv. Jeg kjenner igjen problemstillingen fra norsk kontekst, og undrer: Er det uvitenhet, eller er det ubehaget ved å anerkjenne at man som hvit middelklassekvinne også inngår i et makthierarki som er problemet? Analysen blir utvilsomt mer intrikat dersom det ikke bare er patriarkatet som skal bekjempes, men også vår egen rolle i å opprettholde og reprodusere systemer som er frigjørende for noen og undertrykkende for andre.

Også her hjemme har likestillingspolitikkens forestillinger om Norge som et klasseløst samfunn blitt kritisert for å ha tilslørt de fordelingsmessige sidene ved likestillingsprosjektet. Er det slik at privilegerte kvinner fra sine maktposisjoner i politikken, forskningen og byråkratiet utformer en felles likestillingspolitikk, men på vegne av seg selv? Man kan for eksempel hevde at tidsklemma, kjønnskvotering, barnehagedekning, politisk representasjon og menns innsats i hjemmet er eksempler på saker som er synlige, men som kan antas å være mer relevante for middelklassekvinner som har gode muligheter til å lykkes i arbeidslivet.

Til tross for at Margin to Center er skrevet med utgangspunkt i USAs samfunnskontekst på 80- tallet, fremstår hennes kritikk, analyse og de problemstillingene hun reiser som relevant, også for likestillingsprosjektet i det flerkulturelle og klassedelte Norge. For som Hooks presiserer: At noen kvinner, fra mer privilegert bakgrunn, har fått det bedre, betyr ikke nødvendigvis at kvinner som kollektiv gruppe har fått det bedre – det indikerer kanskje heller at forskjellen mellom kvinner har blitt større.

Malin Vik

 

Are Saastad:
Feil medisin – Historien om Norges største sykehusskandale
Kagge forlag, 2013

Med boka Feil medisin ønsker Are Saastad å bidra til endring av norsk sjukehuspolitikk. Han ønsker debatt og opprør. Vi er etter hvert ganske mange som ønsker det, men makta – med Jens Stoltenberg i spissen – har foreløpig stått i mot. Feil medisin gir oss ny ammunisjon. Den er veldokumentert, og gir argumenter og inspirasjon til videre helseopprør. Her avkles partier, helse- og fagforeningspamper som har svikta. Du vil finne nyttig kunnskap til bruk i høstens valgkamp, men boka gir også innsikt i hvordan makta går fram for å få viljen sin gjennom. La det være sagt med en gang: Dette er ei spennende bok. Sjøl klarte jeg ikke til å legge den fra meg. Jeg må innrømme at jeg ikke alltid leser noter like nøye, men denne gangen slo jeg med stor interesse opp hver eneste en på de 30 tettskrevne notesidene for å få med alle detaljer og ytterligere dokumentasjon.

Feil medisin er historien om den såkalte hovedstadsprosessen, sammenslåinga av Helse Sør og Øst til Helse Sør-Øst, men først og fremst fusjonen av de tre store oslosjukehusa – Norges største sjukehusskandale, som undertittelen sier. Hele tida med helseforetaksloven av 200l som bakteppe. I denne prosessen vedtok styret i Oslo universitetssykehus (OUS) 17. februar 2010 å legge ned Aker sykehus, og pasientgrunnlaget på 160 000 blei overført til Ahus fra 2011. Saastad har opplevd denne skandalen fra innsida. Med sin helsefaglige bakgrunn som hjelpepleier ved Gaustad sjukehus og som leder av Gaustadklubben og seinere Fagforbundets ved Aker sjukehus har han fulgt det hele på nært hold. Han har stått i front i sjukehuskampen. Saastad blei etter hvert en for brysom tillitsvalgt som sjukehusledelsen ville kvitte seg med. Han blei overraskende «virksomhetsoverført » til en halv stilling ved Ahus, en stilling som viste seg å ikke være ledig.

Den store sjukehusreformen er kjent som en del av sosialdemokratiets «modernisering av offentlig sektor». Etter rekordkort saksbehandlingstid fikk Jens Stoltenbergs første regjering med støtte fra Frp og Høyre helseforetaksloven gjennom i Stortinget i juni 2001. Sjukehusa blei helseforetak drevet etter markedsliberalistiske prinsipper med stykkpris og bunnlinjetenkning. Som mange vil huske, skjedde dette ikke uten motstand. Mange vil huske at Mats Gilbert, RV-representanten fra Troms, var en av ti leger som la fram ei motmelding til Aps forslag. Saastad minner om at helseminister Tønne blei møtt av demonstrerende fagforeninger da lovforslaget blei overlevert Stortinget. «Selskaper er for børsen. Sjukehus er for folk,» ropte de. Kommuneforbundets Gunhild Johansen er blant demonstrantene, noe Ap tar ille opp, og deres stortingsrepresentant Marit Nybakk, som den gangen også leda Oslo Samorg, kom med følgende advarsel i Aftenposten:

Jeg har aldri sett at fagbevegelsen så grunnleggende har forsøkt å undergrave Arbeiderpartiet og torpedere en av Aps viktige saker. Kommuneforbundet bør avklare sin rolle istedenfor stilltiende å slutte seg til RV.

Saastad minner om at også Gerd Kristiansen, deltok på denne demonstrasjonen, den gangen bak Hjelpleierforbundets fane. Idag har hun et annet standpunkt, før hun blei LO-leder, freda hun helseforetaksloven. Boka er full av slike viktige påminninger. Saastad viser blant annet hvordan Fagforbundets Jan Davidsen og Mari Sanden har svikta sjukehuskampen ved å være sentrale støttespillere for Ap. Da Klassekampen bad om en kommentar til denne kritikken, var svaret: «Vi har ingen kommentar til Are Saastad sin bok». Men Saastad har gjort grundig arbeid, og ennå har ingen påvist noen feil i dokumentasjon.

Boka følger kampen om sjukehusa fra 2001 og fram til i dag. Vi får innblikk i maktkamper bak lukka dører, politikere som sier en ting og stemmer for noe annet, helseministre, foretaksdirektører og styreledere som kommer og går. Helt sentrale er de to mektige helsepampene Bente Mikkelsen og Siri Hatlen. Som mektig direktør for OUS skulle Hatlen gjennomføre fusjonen. For å få nok penger skulle hun legge ned og selge Aker sykehus. Det fikk hun ikke til. I 2011 manglet OUS 17 mrd. for å fullføre fusjonen, men det kom ingen lovnad om penger fra Helse Sør-Øst. Da tok hun sin Prada-veske og gikk. «Hatlen forlater fusjonsprosessen hun selv har hatt så stor tro på, på et tidspunkt da hun vet at prosjektet ikke lenger lar seg redde,» skriver Saastad, og minner samtidig om at det var Hatlen som i sin tid hadde sørga for at Bente Mikkelsen fikk den viktige direktørjobben i Helse Sør-Øst, og mer enn antyder at dette må oppfattes som et svik. Etter mye kritikk og etter å ha innrømmet at fusjonsprosessen burde ha vært planlagt og gjennomført bedre, forlater også Bente Mikkelsen sin direktørstol i Helse Sør-Øst.

Den store sjukehusfusjonen i osloregionen har ikke gått som planlagt. Det som i styremøtene kunne se enkelt og lovende ut på fargerike powerpoint-presentasjoner, holdt ikke mål i virkeligheten. Det er blitt klart for alle at Ahus ikke var klar til å ta i mot sitt nye pasientgrunnlag på 160 000 i 2011, sjøl om direktøren der påstod det motsatte. Sjukehuset var bygd for 340 000, men dekker nå en befolkning som er 140 000 større. Media har ikke mangla skandalehistorier derfra. Mangelen på sengeplasser på Ahus har sammen med befolkningsutviklinga i Oslo-området gjort det umulig å legge ned Aker sykehus, sjøl om fagmiljøer er brutt opp og det meste av akuttfunksjonene er borte.

Denne våren starta helsepersonell Helsetjenesteaksjonen. De vil ha faget og pasientene i fokus igjen, ikke pengene. Aksjonen vokser. Aker sykehus venner arbeider fortsatt for at Aker sykehus igjen skal bli lokalsjukehus. Folkebevegelsen for lokalsykehusene² samles i august. Når det gjelder helse og sjukehus rører det på seg over hele landet. Det er en utbredt folkelig oppfatning at sjukehus ikke skal være butikk.

Her er det mange som vil ha stor nytte og glede av å lese Feil medisin. Boka anbefales på det varmeste!

På Facebooksida «Feil medisin» er det samla mye stoff om boka. Forlaget Rødt! selger boka i sin nettbutikk.

Maren Rismyhr

Silvia Avallone:
Stål
Aschehoug, 2013

Piombino heter en industriby på vestkysten av Italia. Geografisk er den skilt fra Elba med et par kilometer Middelhav, mens en av hovedveiene mellom Roma og Nord- Italia går like øst for byen.

Byens bankende hjerte har vært Lucchini, stålverket, som i tungindustriens gullalder i 1970-åra, hadde en arbeidsstokk på 20 000. Da var det kommunistpartiet som styrte Piombino, planla og organiserte sosiale boligprogrammer langs gater som blei kalt Via Stalingrado, Carlo Marx og Togliatti, sovjetiske huskelapper i det italienske landskapet.

Ved årtusenskiftet er virkeligheten en annen. De stolte boligprogramma er skitne og forfalne, på Lucchiniverket er det bare 2000 mann i arbeid, Rifondazione Communista, altså det reformerte kommunistpartiet samler om lag fem prosent av stemmene, og unge folk, i eller utafor arbeidslivet, gir stemmene sine til Berlusconis Forza Italia.

I disse kulissene foregår den kritikerroste italienske romanen Stål, skrevet av debutanten Silvia Avallone. Hun viser oss to fascinerende jentunger i på 13–14 og et interessant tablå av bipersoner, som befolker det døende industristedet i et Italia som er i ferd med å gå av hengslene.

Tenåringsjentene heter Anna og Francesca og er strandstjerner sommeren før de skal over på videregående. I familiene deres er det mødrene som forsøker å skape et familieliv. Både Annas aktivistiske mamma Sandra, som fremdeles henger med i det reformerte kommunistpartiet, og Francescas utslitte og kuede Rosa, som er kommet sørfra, sliter for sine nærmeste. Mennene saboterer kvinnenes anstrengelser. Voldelige Enrico terroriserer både Rosa og dattera, mens Arturo river Sandras verden i stykker med sin elegante livsstil finansiert av kriminalitet. Anna har en bror Alessio, som blander stål på Lucchini og leder en gjeng litt eldre ungdommer. De møtes på bar, kjører bil, drikker og sniffer kokain for å komme gjennom arbeid og fritid, og de bryter loven når det kan gi gunstige ekstrainntekter.

Seksualitet er aldri langt unna i fortellingen om Piombino anno 2001–2002. De eldre guttenes jakt på småjentene på stranda, mannfolkas ekspedisjoner til nabobyens strippeklubb med skarpe shots og danserinner importert fra Øst-Europa, TV-programmene med «le veline», lettkledde unge damer uten annen funksjon enn å være der med puppene sine og spre drømmen om en tilsvarende karriere til neste generasjon jenter. For det er TV som er faktaformidler i Piombino, som i det øvrige Italia, og Annas mor, Sandra, er en av svært få som leser aviser.

I dette miljøet iscenesetter forfatteren en veldig dramatisk kjede av hendinger i tidsrommet fra sommeren 2001 til sommeren året etter. Hennes største prestasjon synes jeg er at hun presenterer Italia omkring årtusenskiftet, det provinsielle, ekskommunistiske, snuskete, mannssjåvinistiske, berlusconistiske Italia, sånn at jeg tenker at det er sånn det er.

Jeg skal ikke avsløre mye av de dramatiske hendingene. Les om dem sjøl. Min favorittscene er imidlertid da det varsles om nye permitteringer på verket. Alessio har en ekskjæreste som er blitt personalsjef, og hun vil hjelpe han ved å få hans navn bort fra den «dårlige» og inn på den «gode» lista. Selv om Alessio har stemt Forza Italia, svarer han personalsjefen med et raseri og en logikk som er forankra i en klassebevissthet han må ha arva fra mora si.

Silvia Avallones Stål framstår som en blanding av to sterke svenske kulturbegivenheter fra 2000-tallet: Filmen Fucking Åmål (Moodyson) og den vesle romanen Yarden (Lundberg). Lesbisk ungdomskjærlighet og moderne proletariat.

Rune Pedersen

Jæ fôra katta
med feite fraser
ho dauda

Øyvind Bremer Karlsen

Bjørn Sigurd Svingen er industrimekaniker, fagforeningsleder på deltid, og medlem i Rødt.

Krise i kapitalismen fører ikke nødvendigvis til en politisk krise for kapitalen, eller at regninga for krisa først og fremst går til kapitalistene eller bankene. Snarere tvert i mot. Flere hevder det prosjektet som vokser fram i EUs ytterkanter nå, er en ekstremvariant av markedsliberalismen, i stedet for regulering av markedene og finansinstitusjonene. Hvis de lykkes, uten et folkelig opprør som forhindrer det, ser det mørkt ut for Europas arbeidere.

Samtidig har venstresida i denne situasjonen et stort potensiale for økt oppslutning om et brudd med kapitalismen, og en ny retning. Raseriet som vil utvikle seg i sør, når faglige rettigheter og velferdstjenester barberes bort, må kanaliseres ved at folk sjøl tar grep om sin situasjon. I en allianse med venstresida, fagbevegelsen, sosiale bevegelser og svakere stilte. Slike bevegelser trenger også støtte fra arbeidere i nord. Ikke kanaliseres ved at de går i fascistisk retning og sparker nedover på konstruerte syndebukker, som vi ser tendenser til i en rekke sør-europeiske land.

Annerledeslandet Norge

Det rødgrønne prosjektet, som i sin barndom utformet Europas mest radikale regjeringsplattform, fikk en alvorlig slagside etter gjenvalget i 2009. AP-hegemoniet fikk fornyet sjølsikkerhet, og tolket valgresultatet for retningen videre. Stø kurs. Mot sentrum. Det skulle sikre velgerne fra midten og vinne valget vi nå står overfor. Denne politikken smitter over på hele den utvidete venstresida. Mange av velgerne ser ut til å enten sette seg på gjerdet, eller hoppe over til høyresida.

Fagbevegelsen har ikke vært harde nok i klypa, og har heller ikke gitt APs regjeringspartnere noen som helst støtte for å holde regjeringas glideferd mot høyre i sjakk. Derfor blir partiene som ønsker en politikk til venstre for regjeringa, også skadelidende. Regjeringas tilkortkommenhet svekker hele venstresida. Regjeringa har kommet med flere gode enkelttiltak for å motvirke markeds-kreftene, men utfordrer dem ikke systematisk.

Alternativet er verre, men er det nok til å vinne valget? Jeg håper naturligvis det. Men tviler på at det er en god suksessoppskrift for å vinne valget en tredje gang. En opposisjon til venstre for regjeringa har vært dypt savnet de siste åtte åra.

For mange er den politiske aksen, og hvilke grupper de ulike partiene opprinnelig var meningsbærende for, visket ut av medierådgivere og mangel på kritiske medier. Eller dominans av borgerlige medier.

Rød blokk

Erfaringene fra Danmark og Enhedslistens enorme vekst i det siste, er interessante. Det store spørsmålet er om man kan bruke det man har lært av disse erfaringene i Norge. De har klart å kanalisere misnøyen med en såkalt «rød blok», som fortsetter å føre nyliberal politikk ikke ulikt sosialdemokratene i det meste av Europa for øvrig. Men det tross alt forskjell på den danske «røde blok» og den rødgrønne regjeringen, og på Danmark og Norge, på tross av de mange likhetene.

Foreløpig har dessverre ikke venstresida i Norge sett noe oppsving på samme måte. Kritikk av nyliberalismen har dessuten liten eller ingen nyhetsverdi i mediene, sammenlignet med kjendissladder.

Mange Rødt-folk nyter stor tillit i breie saker og tverrpolitiske allianser, enten på barrikadene eller som ressurspersoner. Vi er knallgode aktivister i «enhetsfronten». Men det er frustrerende når det ikke gir nevneverdig partipolitisk uttelling.

Jeg trur mange oppfatter partipolitikk som en egen sfære for særs interesserte. Og det er jo faren med det hele. Politikk er ikke noe man engasjerer seg i, annet enn at man hvert andre år får velge hvem fra det styrende sjikt som skal få lov til å styre oss. Vi må bryte rammene for denne endimensjonale borgerlige parlamentarismen, og gjøre terskelen for deltakelse så lav at man blir mange nok til å få reell påvirkning. Med større sirkulasjon av ressurser og krefter i både fagbevegelsen og i partiene, kunne man lettere gått fra å være faglig aktivist i noen år, til så å være politisk aktiv i noen år. Men da må vi bli flinkere til å bygge opp folk til disse rollene. Slik at man hele tiden har friske krefter til å ta over når de ledende aktivistene blir satte, eller uinspirerte. Skal en få til dette, må det være en del av organisasjonens kontinuerlige aktivitet, og mål. Noe man har et bevisst forhold til fra første stund man overbeviser noen om å bli med.

Ledere av organisasjoner, enten det er lokale ledd, eller sentralt, forventes i dag å være supre allroundere. Flinke talere, agitatorer, filosofer, skribenter, og strateger. Vi må bli flinkere til å anerkjenne at ikke alle er like gode på alle felt. At man kan bli verdsatt for det man ER flink til, og som man har lyst til å bidra med. Det man ønsker å gi mennesker er mestringsfølelse, i stedet for avmakt. Slik at mange talent på forskjellige områder kan dra i samme retning, som et utfyllende lag.

Fra dugnad til service

Dette er en problemstilling fagbevegelsen deler, som per i dag er den sterkeste av alle grupperinger når det kommer til utenomparlamentarisk arbeid. Vi er ikke flinke nok til å engasjere og inspirere til at mange kan bidra med litt.

Utviklingen har i stor grad gått i feil retning.. Man har satset mer og mer på å bli en serviceinstans. Med tillitsvalgte som skal administrere lov- og avtaleverk, og en administrasjon av ansatte, uten tilhørighet til yrkesgruppene man organiserer, som skal utvikle medlemsgoder, fordype seg i politikk og juss, og samtidig sørve de stadig mer overanstrengte eller usikre tillitsvalgte og deres lokale medlemmer. Det er ikke lenger så stort fokus på dugnad, fellesskap og verksted der alle bidrar. Av medlemmer og for medlemmer. I kraftfulle lokale enheter. Vi ender opp med å rekruttere til passivitet i stedet for å organisere for aktivitet. Dette har nok også en sammenheng med avideologisering, og at klassebevisstheten følgelig er blitt svekket.

Flerstemmighet

Det er likevel en lavere terskel for å kaste seg inn i debatten i fagbevegelsen. Der er vi så mange, og til enhver tid så flerstemte, at vi hele tida må søke en viss konsensus, eller demokratiske avklaringer på viktige spørsmål. Enten det er arbeidstidsordninger, lønnsforhandlinger eller tilleggskrav. Dette vil i alle fall de fleste tillitsvalgte ha skjønt, som har forstått og innsett at den viktigste aktiviteten ikke skjer på medlemsmøtene, men mellom og utenom medlemsmøter. Og man trenger ikke store forkunnskaper for å kunne prøve seg fram, kanskje drite seg ut, og komme tilbake, en erfaring rikere. Det er stor takhøyde, og man blir tatt i mot med åpne armer.

Det er få steder jeg har følt meg så hjemme som i fagbevegelsen. Fordelen med fagbevegelsen er at man har ett felles prosjekt: Arbeidet vi har, og de vilkår man utfører dette på, og hvordan vi kan forbedre disse vilkårene gjennom gjensidig solidaritet. Og man er veldig konkret og pragmatisk i håndteringen av utfordringer.

Utover det kan man jo tidvis møte motstand internt, i enkeltsaker. For meg har opplevelsen vært god, og byggende for karakteren. Man oppnår ikke noe uten å kjempe for det. I Rødt, i partiet altså, ikke som faglig aktivist med Rødt-medlemskap, har denne følelsen av å være hjemme variert i stor grad. Følelsen av å være del av en lignende flerstemmighet har ikke alltid vært der. Og jeg har vært medlem i mange år. Mon tro hvor mange som finnes i vårt omland av sympatisører, som ikke riktig får seg til å melde seg inn, fordi de føler på samme måte.

Felles prosjekt

Rødt mener noe om alt. Vi har ei linje på det aller meste. Og man trenger ikke være enig i all politikk et parti står for. Man kan til og med gå inn i et parti med mål om å forandre det på punkter man er uenig i, så lenge hovedtrekkene stemmer overens med de verdier man står for. Men det er vi kanskje ikke flinke nok til å invitere til. Det kan stadig bli høyere takhøyde for uenighet og diskusjon. Vi må bare sørge for at vi i hovedsak har et felles prosjekt. Et minste felles multiplum, som binder oss sammen. På samme måte som i fagbevegelsen.

Når man slipper til nye, må man innse at det vil forandre organisasjonen. Slike erfaringer har fagforeningene i bygning, renhold, og hotell og restaurant gjort seg. Der har de vært flinke til å rekruttere nye medlemmer fra en rekke nasjonaliteter, og gitt dem rom til å bidra og si sin mening i fagforeningene.

Dette har jo på sett og vis preget Rødt også i det siste, som vi ser er revitalisert av mange unge mennesker, i ledende verv. Vi må bli stadig flinkere til å invitere folk til idédugnad for hvordan et annerledes samfunn kan se ut.

Både fagbevegelsen og partiene har et stort behov for å få fram tillitsvalgte blant både innvandrere og arbeidsinnvandrere. Og serviceproletariatet, ikke minst. Det er de som trenger det mest.

Det må skapes bånd mellom de som «har det for godt,» som de sier så ofte, og de som slettes ikke har det for godt. De som «har det for godt» risikerer å miste det de har, de også. Kapitalismens hegemoni over sinnene må utfordres av frihets- og utferdstrang.

Konklusjon

En viktig lærdom å dra fra fagbevegelsen er denne: Egne organisasjonsarbeidere, som har som oppgave å drive oppsøkende virk-somhet, opplysningsarbeid, tilby hjelp og støtte (i all hovedsak gjennom medlemsskapet), og organisering. I mange bransjer har man egne tolker, for å kunne lytte og nå fram til dem som ikke snakker norsk. Kommunikasjon er alfa og omega, og språkbarrierer er den største fienden mot arbeiderkollektiv og faglige rettigheter. Med mindre ressurser enn fagorganisasjonene, må dette skje gjennom frivillighet. Vi må bli flinkere på at mange kan gjøre litt.

Det handler i bunn og grunn om kommunikasjon. God gammeldags samtale, med de gruppene man ønsker å nå ut til, og med et språk og et budskap som de kan forstå. Og å evne å lytte og sette seg inn i de utfordringer de man snakker med måtte oppleve. De må føle at de blir tatt på alvor, og at man har gjennomføringsevne for å ta tak i problemene. På samme måte som dynamikken mellom en tillitsvalgt og medlemmene, og forventningen om at saker blir tatt tak i.

Så hva er en mulig oppskrift? I sin kontakt med folk må man tenne en gnist, som gjør at de ønsker å bidra. Med stort som smått. Det nytter ikke å love noe uten å presisere at folk i tillegg må bidra sjøl. Det er ingen ny oppskrift. Ikke en gang Martin Tranmæl kan påberope seg å ha oppfunnet den. Men han visste å bruke den for alt den var verdt, i oppbygningen av arbeiderbevegelsen. Og det bør vi også.

 

Per-Gunnar Skotåm har jobbet med gruve- og tunneldrift siden 1972. Han er kommunestyrerepresentant for Rødt Fauske, og driver tunnelfirmaet Fjellservice.

 Bergverksnæringa i Norge reguleres i dag gjennom det som kalles Mineralloven¹. Den har vært gjeldende siden 1. januar 2010. Fra samme dato ble også ny forskrift gjort gjeldende.²

Både loven og forskriften er etter mitt syn gode, og beskriver både rettigheter og plikter for den som vil utnytte malm- og mineralressurser. For den som vil oppdatere seg, vil en gjennomgang av lov og forskrift lett gi en forståelse for hvilke politiske muligheter som finnes for å utvikle denne næringa på en bærekraftig måte, og loven gir en plattform for ut fra lokale forhold stille de krav som er nødvendig til utvinning. Dette innebærer også muligheten til å gå imot utvinning overhodet, noe Kautokeino kommunestyre gjorde for ikke lenge siden om utvinning i Biedjovagge.

Det har i media vært fokus på at store areal i Norge er «mutet». Det vil si at man har søkt om og fått en unik undersøkelsesrett i opptil 7 år. Særlig gjelder dette Finmark og Nord-Troms. Til sammen er omtrent 5 % av Norges landareal båndlagt på denne måten. Det er i hovedsak utenlandske selskap som finansierer denne båndleggingen, og som finansierer undersøkelsesretten. Denne særegne undersøkelsesretten dreier seg om det som defineres som statens mineraler:

1. Metaller med egenvekt 5 gram/cm³ eller høyere, herunder krom, mangan, molybden, niob, vanadium, jern, nikkel, kobber, sink, sølv, gull, kobolt, bly, platina, tinn, sink, zirkonium, wolfram, uran, kadmium og thorium og malmer av slike metaller. Dette gjelder likevel ikke alluvialt gull.
2. Metallene titan og arsen og malmer av disse.
3. Magnetkis og svovelkis

I motsetning til hva mange tror, gir dette ikke eiendomsrett til det norske arealet. Det gir kun en undersøkelsesrett (1. prioritet) som gjør at interessenter med lavere prioritet (Har registrert sin søknad seinere) må vente. Det er en avgift til staten som øker progressivt for hvert år/annethvert år.

Et område kan utgjøre inntil 10 km2. Avgiften første år er 1000 kroner. 2. og 3. år tidobles beløpet til 10 000 kroner per år. I 4. og 5. år øker avgiften ytterligere til 30 000 kroner årlig ,for så å utgjøre 50 000 kroner per år for hvert areal i år 6 og 7.

Undersøkelsesretten gir ingen eiendomsrett. Områdene som undersøkes tilhører til enhver tid grunneier, om det er private eller staten.

Tanken bak at avgiftene øker, er at det skal være rimelig å komme inn og sette i gang undersøkelser, men det forutsettes tempo i gjennomføringen, ellers kan det bli dyrt.

Resultatene som undersøkelsene viser, er pliktig å rapportere til myndighetene. Denne informasjonen er åpen, og vil bli tilgjengelig i ettertid.

Skulle undersøkelsene gi informasjon slik at et selskapet ønsker å sette i gang drift, kan det søkes om driftstillatelse. Denne gjelder for 10 år om den innvilges, og gir oppsettende virkning for andre som ønsker å undersøke det samme området, eller sette i gang drift der.

En driftstillatelse gir i seg sjøl ingen rett til å starte drift. Dette må det søkes om etter Plan- og bygningsloven med krav til konsekvensutredninger, arealplansøknader, miljøutredninger o.s.v. I sluttfasen i en slik prosess må det søkes om konsesjon for driften med hjemfallskrav, krav til opprydding o.a. underveis.

Sjøl mener jeg loven er god, og juridisk sett sikrer de hensyn som må ta. Men den politiske kampen rundt de ulike spørsmål som må vektlegges lokalt, vil bestemme hvilke lovpunkt som vektlegges, og hvilke som neglisjeres.

Ny strategilov

Regjeringa ved statsråd Trond Giske har nylig lagt fram “Strategi for mineralnæringa »³. Her varsler regjeringa at de har til hensikt å komme tilbake med et lovforslag til Mineralloven om å implementere særegne bestemmelser for å ta hensyn til samiske interesser utafor Finnmark. Dette i tråd med forslag fra Samerettsutvalget 2. Det er en mangel ved den eksisterende loven.

Etter lanseringa av Mineralstrategien har mange av innspilla både fra Bergverksnæringa (investorer) og politiske aktører som sakspapirer fra Nordland Fylkeskommune hatt synspunkt og innspill som på viktige punkt vil svekke den lovgivinga som finnes med hensyn til: Miljøhensyn, samiske interesser og svekking av bestemmelser i Plan- og bygningsloven.

Koda meldinger

Disse innspilla kommer som koda meldinger og vi må gå bak formuleringene for å avdekke hva som egentlig menes. Noen av de tiltaka som skisseres i Strategien og er gjengitt over, må det kjempes for skal bli iverksatt. Næringa og politikere bruker formuleringer som:

– Det er nødvendig med like og forutsigbare rammevilkår nord og sør i landet.

Dette er koden for å oppheve de særegne hensynene til de samiske interessene i nord.

– Det kan ikke være riktig at et selskap skal sette i gang investeringsplaner for hundretalls millioner av kroner, men så møte urealistiske deponeringskrav.

Dette er koden for å oppheve kravet om miljøkonsekvensanalyse og gi et fritt fram for sjødeponi, eller andre deponiløsninger som ikke i vesentlig grad ivaretar miljøhensyn.

– Ser vi på våre naboland, går prosessen for å få tillatelse til drift på måneder i stedet for år. Noe må gjøres i Norge.

Dette er koden for å ikke bruke Plan- og bygningsloven på bergverksvirksomhet med de krav som finnes til konsekvensanalyse, arealbruk, miljøkartlegging, høringer i berørte befolkningsgrupper osv.

Noen av de mest spennende innspillene til Mineralmeldinga så langt har kommet fra Utmarkskommunenes Sammenslutning (UUS).

Med bakgrunn i regjeringens mineralstrategi har UUS brakt opp flere problemstilinger til diskusjon. Fauske kommune er en historisk viktig bergverkskommune, og Fauske kommunestyre har etter forslag fra partiet Rødt vedtatt å tilslutte seg noen av punktene fra UUS, hvorav det viktigste er:

Verdifulle mineraler utgjør for noen kommuner en verdifull naturressurs, men de offentlige inntekter utvinningen av slike ressurser gir, går utelukkende til staten. Etter Fauske kommunes mening har man gjennom nåværende kraftregime skapt en grunnleggende aksept for at kommunene har krav på en varig andel av verdiskapningen fra vannkraftutbygginger. Derfor har kommuner som Fauske store inntekter av f. eks. salg av konsesjonskraft som nettopp er kommunens andel av verdiskapningen etter å ha avgitt naturressurser

Den samme problemstillingen er aktuell innenfor marin sektor hvor kystkommunene nå jobber aktivt for å fremme det samme prinsippet overfor oppdrettsnæringen. I dag avgir en kystkommune areal til oppdrettsaktiviteter uten at kommunen får direkte verdier tilbake. Kystkommunene har foreløpig ikke fått gjennomslag for verken avgift på biomasse, arealavgift eller andel av det som må betales til staten for å få konsesjonen (unntatt eiendomsskatt på anlegg).

Fauske kommune er av den prinsipielle oppfatning at når en kommune avgir naturressurser skal kommunen ha en varig andel av verdiskapningen. Enten det gjelder kraft, oppdrett, mineral eller andre naturressurser. Derfor er det betimelig at problemstilingen diskuteres, også med bakgrunn i at kommunene ikke har andel i selskapsskatten.

Noen vil mene at en skattelegging av mineralnæringen til fordel for kommunene, vil øke den samlede skatte- og avgiftsbelastning. Det vil etter kommunens mening være feil signal til en næring som er kapitalkrevende, spesielt i oppstartsfasen. Kommunen vil argumenterer for en fordeling av eksisterende skatter og avgifter til fordel for kommunene. Når vi ser hvordan staten har forvaltet sitt eierskap i Sulitjelma med hensyn til opprydding, er det ikke urimelig å forlange at kommunene i fremtiden får en direkte andel i verdiskapningen basert på at dette er varige inngrep i naturen med en påfølgende forurensningsproblematikk. I tilegg kommer mulige fremtidige endrede driftsformer innenfor bergverk hvor mannskaper vil være bosatte andre steder og fraktes inn til gruvene i en form for turnus. Dermed vil ikke kommunen oppleve en større økning i fastboende med de skatteinntekter vi da går glipp av.

Noter:

1. www.lovdata.no/all/hl-20090619-101.html
2. www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20091223-1842.html
3. www.regjeringen.no/pages/38261985/mineralstategi_20130313.pdf

Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt, og deltok på kongressen til Syriza sammen med andre internasjonale gjester i midten av juli i år.

Mens Syriza-kongressen pågikk, forhandlet EU-sjefene og den greske regjeringa om betingelsene for fortsatt utbetalinger fra låna. Rett før hadde regjeringa sparka 2500 arbeider i den statlige kringkastinga (ERT), og stengt av signalene etter påbud fra EU.

Denne provokasjonen fikk folk ut i gatene i masseomfang igjen, og førte til at det ene regjeringspartiet (Demokratisk Venstre, som tidligere hadde vært med i Syriza) trakk seg fra regjeringa. Et regjeringshavari kunne komme når som helst og behovet for å markere et alternativ var blitt påtrengende.

Til tross for stor misnøye i det sosialdemokratiske PASOK fikk regjeringa samla det nå snaue flertallet på 153 parlamentsmedlemmene (av 300) til å vedta EUs krav om at 12 500 nye offentlig ansatte skulle settes på kutt-listene. EU og IMF ga så Hellas grønt lys for å få nye 45 milliarder kroner av den forespeila lånepakka.

Sannsynligvis vil den nåværende regjeringa hangle videre fram til det tyske valget er unnagjort den 22. september. Merkel vil ikke ha en regjeringskrise i Hellas, som vil gi rystelser i euroland, i valgkampen. Men i løpet av høsten er det trolig at at regjeringa som nå bare har konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske PASOK bak seg, vil falle.

EU-økonomer antyder at de lånetilsagna som Hellas har fått, ikke vil være nok til å bringe landet ut av krisa. Kanskje er statskassa tom igjen innen dette året er gått. Med Merkel fortsatt ved roret vil nye lån medføre nye innstramninger for den greske staten.

Talla viser at kutt-politikken virker mot sin hensikt: Sjøl om mesteparten av lånene til Hellas har gått med til å betale gjeld og renter på statsgjelda, i tillegg til å tilføre greske banker ny egenkapital, har den offentlige gjeldas andel av BNP økt fra 107 prosent i 2007 til vel 160 prosent i første kvartal i år (Aftenposten 30. juli). IMF har laga en rapport hvor de sier at Hellas fortsatt vil mangle ca 11 milliard euro for å sikre finansieringa av den greske staten i 2014 og 2015. Hellas kan da vente seg nye kuttkrav for å få utvida låneramme si. Samtidig svekkes den økonomiske veksten i Hellas. BNP har skrumpa med over 20 % siden 2008, og en av fem grekere lever nå under fattigdomsgrensen (NTB 30. juli). Men for Merkel og sentralbanksjefene i EU er det skjebnen til euroen og det å holde EU-skuta flytende som teller.

Derfor vil de politiske motsetningene i Hellas skjerpes utover høsten. For øyeblikket er det ikke noe styringsdyktig regjeringsalternativ i nasjonalforsamlinga. Syriza har ikke nok representanter og samarbeidspartnere til å oppnå flertall. Faller regjeringa, går det derfor mot nyvalg, etter noen formelle, mislykkede runder.

Dagens meningsmålinger gir Syriza og Nytt Demokrati begge mellom ca 25–30 prosent oppslutning. Deretter følger fascistene Gyldent morgengry med 13–15 %, PASOK og KKE med ca 5–8 %. Syriza ville trenge over 35 % for å få flertall sammen med det udemokratiske styringstillegget på 50 representanter. Foreløpig er ikke KKE villig til å gå inn i regjering sammen med dem.

Syriza hva nå?

Siden valgene i fjor, hvor Syriza seilte opp til å bli det viktigste opposisjonspartiet, har det vært en intern debatt om hvordan en best mulig skal utvikle alliansen til å bli et redskap som kan vinne regjeringsmakta, og lede Hellas ut av krisa.

Fra starten i 2004 har Syriza vært en venstreallianse av flere partier og organisasjoner med mål å overvinne småpartienes skjebne med å bli stilt på sidelinja på den  parlamentariske arenaen. Det største partiet i Syriza, Synaspismos, har også sjøl vært en samling av flere fløyer med noe ulik ideologisk bakgrunn, fra tidligere utbrudd fra KKE til tradisjonelle venstresosialdemokrater, trotskister og det vi kan kalle grønne sosialister.

At Syriza besto av mange grupperinger, 14 det siste året, er blitt brukt mot dem som at en ikke kan vite hvilken politikk de egentlig står for og om hvem som ville «styre skuta» i en regjeringsposisjon. I november 2012 holdt de en nasjonal konferanse som et ledd i prosessen mot stiftelseskongressen nå i juli. Sjøl om erklæringa støtta opp om prosessen mot ett parti, hvor hvert medlem telte en stemme, var lojaliteten til de ulike fløyene fortsatt tydelig.fram. Politiske uenigheter kom også klart fram, som i synet på strategien og taktikken overfor EU, sjøl om det var enighet om å avvise de såkalte memorandumene som godtok EU/IMF-krava til Hellas.

I april gikk den tidligere lederen i Syriza, Alekos Alavanos, ut og stifta en valgfront, eller det han kalte et internett-parti, under navnet Plan B. Spiss-parola var at Hellas skulle gå ut av euroen og gjeninnføre drakmer. Flere av fløyene i det Syriza som deltok på kongressen, hadde mange sammenfallende synspunkter med Alavanos.

Helt inn i kongressens første dag agiterte også den gamle geriljakjempen Manolis Glezos mot å oppløse de enkelte partiene, som Synaspismos.

Åpninga på kongressen

Åpningstalen til Tsipras la stor vekt på at en måtte komme ut med et klart politisk budskap om at Syriza nå var klar til å ta over regjeringsmakta, og at Syriza var et parti med en demokratisk valgt ledelse som representerte partiet, ikke enkeltstrømninger.

Analysen om at Hellas ikke lengre var et «normalt» kapitalistisk land, men nykolonialt under Merkel & Co sin ledelse, var en premiss for en oppfordring om brei front mot Troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og IMF). Det lå også under for flertallsinnstillingene til program om hvordan en skulle slåss mot Troika-politikken.

Han la også vekt på at folket, til tross for en alvorlig humanitær krise, ikke hadde gitt opp, men slåss i gatene og tok organiserte seg for å overleve. Og at det ville være denne breie folkelige mobiliseringa som var avgjørende, og som Syriza måtte jobbe sammen med.

Han utfordret også resten av Europa og verden til solidarisk støtte, og understreket at den kampen de nå førte også var en del av en felles kamp som krever sterkere internasjonalisme.

Han avsluttet med at det var mulig seire i Hellas, og utfordret kongressdeltakerne til å bidra med å gjøre Syriza til det redskapet som de hadde bruk for nå.

Utfallet?

Det er ulike vurderinger i Syriza om utfallet av kongressen. Kommentarer fra trotskistiske grupper på Socialistworker.org og Internationalviewpoint.org er delvis misfornøyde både med programmet og den organisatoriske utviklingen av partiet. Begge disse sogner til det som kaltes «minoriteten» med Radikal Plattform og Kommunistisk Plattform som de mest aktive. Dvs. at de så på seg som stående til venstre programmatisk.

Kommunistisk organisasjon Hellas (KOE) oppsummerer de politiske vedtaka som gode, men siden systemet med fløyvalg fortsatt sterkt påvirka valget av ledelse, kom ikke den organisatoriske samlinga så langt som ønskelig. Det kom også til uttrykk ved at det var ca 20 % blanke stemmer under valget av Tsipras som leder, og at mange av disse også ville at leder skulle velges på den gamle måten, av sentralkomiteen ikke av kongressen.

I mediabildet i Hellas var den umiddelbare oppfatninga at «majoritetsfløyen» med Tsipras i spiss, vant terreng og avklarte mer hva Syriza står for. Men siden flere av fløyene ennå opptrer utad med sine egne vurderinger av utfallet, må vi regne med at det blir brukt til å skape forvirring om hva Syriza står for fram mot den forestående valgkampen. Meningsmålinger etter kongressen har ikke gitt Syriza merkbart større oppslutning.

Det er gitt en nokså fleksibel frist for hvor lenge de fløyene som ikke har lagt ned sine eksterne markeringer, skal kunne fortsette med det. Det er fortsatt åpent for såkalte «strømninger» i partiet, og at meningsbrytninger skal finne sted. KOE har suspendert sitt eksterne arbeid og opptrer nå som Syriza, men opprettholder sin organisasjon og sitt internasjonale arbeid.

Programmet

Her vant majoriteten alle avstemningene med 80–90 % oppslutning blant de vel 3500 delegatene fra 542 partilag. De viktigste dissensene gjaldt her holdningen til euroen/EU og hvem en skulle samarbeide med for å få en ny regjering.

Når det gjaldt euroen/EU, ble et proklamatorisk «ut av EU/euroen» avvist, men at Syriza ville slåss for å returnere memorandumene fra EU og annullere mesteparten av gjelda som var påført Hellas. Dersom dette følges opp etter en maktovertakelse, betyr det en full konfrontasjon med EU.

En tilsvarende uenighet gikk på om en skulle utbrodere hvordan banker og finansvesen skulle underlegges offentlig styring. Mindretallet ville spesifisere hvilke sektorer som skulle nasjonaliseres og sosialiseres, mens flertallet ville ha en rundere formulering som ikke bandt opp taktikken.

I avstemninga om hvem en kunne samarbeide med i kampen mot Troikaen, eventuelt i regjering, ble det et overveldende flertall for den breie linja som Tsipras hadde snakka for, med å invitere alle som sto opp mot politikken til den sittende regjeringa og ville gå mot EU-memorandumene. Mindretallsforslaget ville understreke antikapitalismen, som da i utgangspunktet ville avskjære samarbeid med det borgerlige partiet som er mot EU-politikken.

Syriza er nå et parti med en ganske enhetlig ledelse som er forplikta av et program, vedtatt med et stort flertall. De står godt rusta til å gå inn i den kommende valgkampen som et parti for et reelt regjeringsalternativ. Medlemstallet ved kongressen var ca 35 000, derav nesten 10 000 nye medlemmer som ikke hadde vært med i noen av de opprinnelige partiene/organisasjonene.

Grekerne trenger støtte!

Grekerne står nå oppe i en kamp på liv og død. Ikke bare for seg sjøl. De slåss mot en politikk som er i ferd med å rasere velferdsystemet i hele Europa. Om vi her på berget ikke er så direkte berørt ennå, er vi også truet. Støtte til grekerne nå er ikke bare solidaritet i praksis, men også hjelp til sjølhjelp.

Rødt har gått ut med en sterk oppfordring om støtte til grekerne gjennom den sjølhjelpsorganiseringa som blant annet Syriza har vært aktivt med på å opprette: «Solidaritet for alle». Den kan kontaktes direkte via http://www.solidarity4all.gr/aboutsolidarity. Behovet for mat og medisiner er raskt voksende.

De appellerer til fagbevegelsen og andre i den bedre stilte delen av Europa til å engasjerer seg og gi solidariske handslag.