Jørn Magdal skrev boka Meningsløs god, en bok om Heismontørenes Forening. Vi trykker et kapittel fra boka om foreningas erfaringer med arbeiderstyrte bedrifter.

Jørn Magdahl er lektor med hovedfag i historie, og kommunestyrerepresentant for Rødt på Nøtterøy. Han var leder av Rød Valgallianse 1995–1997.

I heisbransjen var det i 1990-åra to bedrifter som var eid og styrt av arbeiderne. Den ene var Hansen & Bjørnerød fra 1985 til sommeren 2000, og den andre Nor Heis Oslo fra seinhøsten 1993 og til årsskiftet 1999/2000.

Egentlig er det bare Nor Heis Oslo som har noe direkte å gjøre i et kapittel som handler om å bekjempe arbeidsløshet, men en sammenlikning mellom de to bedriftene er av så stor interesse at de bør behandles i sammenheng. Erfaringene med arbeiderstyrte bedrifter har dessuten prinsipiell interesse også ut over det å redde arbeidsplasser.

De ansatte kjøpte Hansen & Bjørnerød i 1985

Hansen & Bjørnerød var i 1985 den overlegent eldste bedriften i bransjen – grunnlagt i 1903. Den var eid av Olav Stana, som også var direktør. I 1985 var han kommet i den alderen at han ville trekke seg tilbake. Siden han ikke hadde noen etterkommere, var han interessert i at bedriften skulle fortsette ved at de ansatte tok over. Heismontørene var interessert: De syntes det var et bra arbeidsmiljø ved bedriften. De følte en viss identitet med arbeidsplassen sin, og hadde ikke noe ønske om at den skulle forsvinne. De var skeptiske til å gå inn i et av de store firmaene. Denne skepsisen fikk avgjørende næring da direktør Lihagen i Reber uttalte at han var usikker på om han ville bruke 1,5 millioner kroner til et oppkjøp – eller om han heller ville bruke 2 millioner til å konkurrere Hansen & Bjørnerød ut av markedet. Det var da Tommy Rønning gjorde det definitive valget at han ville være med og prøve sjøl. De tolv heismontørene bestemte seg for å kjøpe. Hver av dem måtte ut med 100 000 kroner, hvorav 84 000 kroner var til kjøpet og 16 000 kroner var lån til driften. De gjorde månedlige fellesmøter, eller allmøter, til det øverste styrende organet i bedriften.

Hansen & Bjørnerød skulle komme til å greie seg godt. De nye eierne sto på for fullt. Overtakelsestidspunktet var gunstig – med mer enn nok å gjøre midt i «jappeperioden ». Bedriften spesialiserte seg på service og ombygging. Den hadde dessuten et betydelig delelager, og dermed mye salg til de andre firmaene. Prosjektingeniør Torill Ribe blei rekruttert fra Kone, og viste seg å bli en handlingsdyktig daglig leder. Sjøl om bedriftens videre eksistens hang i en tynn tråd i den verste nedgangsperioden i 1990-åra, så overlevde den med glans. Heismontørene ved Hansen & Bjørnerød var blant de best betalte i bransjen, og hadde velferdsordninger som lå over gjennomsnittet. Når de likevel valgte å selge etter 15 år, ser det ut til å ha hatt flere årsaker.

Sjøl om heismontørene stort sett hadde vært flinke til å løse løpende konflikter om daglig drift seg imellom, så kom det etter hvert til mer vedvarende spenninger om fordelinga av goder og byrder. Mange syntes de la ned mye «blod og svette» i driften, mens de syntes andre opptrådte delvis som «gratispassasjerer ». I slutten av 1990-åra var det også enkelte generelle trekk ved utviklinga i bransjen som kunne tyde på at det ville bli vanskeligere å greie seg godt som liten.

Da de ansatte solgte til Otis for 8,5 millioner kroner i 2000, var økonomien i bedriften på topp. Hver av de 15 som var eiere på salgstidspunktet, satt igjen med 400 000 kroner – som gevinst av de verdiene de sjøl hadde opparbeidet i bedriften som montører.

1993: Skal arbeiderne ta over Nor Heis – for å redde arbeidsplassene?

 

Da Pickerings Lift gikk konkurs i 1990, var det tre funksjonærer som dreiv videre. Den ene av dem var tidligere heismontør Terje Pettersen, som nå tok over som daglig leder. Det var også en diskusjon i klubben om montørene skulle gå inn på eiersida, men flertallet avslo dette, 55 og ville heller ikke stå som kausjonister. I 1993 gikk firmaet konkurs på nytt. De ansatte var av den klare oppfatning at dette ikke først og fremst skyldtes dårlige tider, men manglende styring og internkontroll, og unødvendig høye administrasjonskostnader. Revisjonsberetninga bekreftet til fulle dette.

Forut for konkursen hadde klubben på Nor Heis ved Fritjof Johansson og Dagfinn Damm kontaktet Roar Eilertsen og Torstein Dahle i «De Facto» – kunnskapssenter for fagorganiserte – for å få hjelp til å få klarlagt den økonomiske situasjonen i bedriften. Da kemneren slo Nor Heis konkurs, fortsatte Roar Eilertsen arbeidet for klubben – blant annet for å overbevise konkursbestyrer Knut Ro om at det ville være gunstig å selge til de ansatte. Da heismontørene opprettet Nor Heis Oslo, blei Roar Eilertsen styreleder, og ett år fungerte han også som daglig leder med 300 000 kroner i inntekt. Han hadde hele tida andre oppdrag for «De Facto» i tillegg.

Innad i HMF var det i utgangspunktet stor skepsis til at heismontører skulle eie og drive egne bedrifter. De montørene som dreiv Hansen & Bjørnerød, opplevde denne holdninga som meget følbar. De forsto at det bare var gjennom å være ytterst lojale mot Foreningen at de kunne oppnå en viss grad av aksept for sitt arbeidereie. De telte hverandre på foreningsmøter og i andre sammenhenger, for å stå imot en utbredt oppfatning om at de ved å overta bedriften ville fjerne seg fra HMF.

Også de Nor Heis-ansatte møtte i første omgang en viss skepsis mot å ta over sjøl. I etterkant er det imidlertid motstridende hva som blir sagt om hvor utbredt denne skepsisen var, og om hvor dypt den stakk. Av enkelte av veteranene i Foreningen fikk de Nor Heis-ansatte høre enkelte kritiske bemerkninger mot at de hadde tenkt å «starte forretning», og at det skulle komme flere «Hansen & Bjørnerød» i bransjen. Oppfatninga om at «enten er du arbeider, eller så er du det ikke», sto sterkt. Det var også visse beskyldninger om at gamle Nor Heis hadde dumpet priser, men med visse presiseringer kunne disse beskyldningene tilbakevises.

De venstreradikale i HMF var tradisjonelt svært skeptiske til at arbeidereide bedrifter kunne greie seg i konkurransen på markedet, uten sjøl å opptre på samme måte som de kapitalistiske bedriftene. Når de likevel blei enige i at HMF skulle gå inn for overtakelse, var det fordi det ikke fantes gode alternative måter å redde arbeidsplassene på. I 1993 var det meget dårlige utsikter til at flertallet av de ansatte på Nor Heis kunne få jobb som heismontører i noen annen bedrift. Heller ikke var det særlig sannsynlig at HMF nå ville være sterke nok til å presse noen til å ansette dem. Ville en arbeiderstyrt bedrift lykkes i å redde de 21 arbeidsplassene, så ville dette imidlertid også bidra til å opprettholde noe av den strategiske styrken til HMF, som var i ferd med å bli undergravd av arbeidsløsheten. Dessuten ville 21 nye arbeidsløse blitt en sterk belastning på en bemerkelsesverdig ordning med tilskudd til arbeidsløshetstrygden, som HMF finansierte gjennom ekstrakontingenter.

Dermed ga HMF, etter vedtak på halvårsmøtet, medlemmene sine på Nor Heis et løfte om en lånegaranti på inntil to millioner kroner, mens heismontørene sjøl kausjonerte for 50 000 kroner. Garantien var gitt på betingelser som også var formulert av klubben ved Nor Heis sjøl:

HMF som bedriftseier

 

Nor Heis Oslo fikk en prinsipielt sett meget interessant eierstruktur. HMF var den reelle eieren. Klubben fikk ansvar og myndighet til å stå for den løpende driften. Eierskapet var sikret gjennom at HMF opprettet stiftelsen «Heisfellesskapet», som skulle sitte med den eneste A-aksjen, den som ga stemmerett på generalforsamlinga. Til styret i «Heisfelleskapet» valgte HMF én, Nor Heis-klubben én og Solidaritetsfondet, som er kontrollert av HMF, også én. De 999 B-aksjene blei spredt på de ansatte. De ansatte valgte to til styret i bedriften – og stiftelsen én. De som gjorde jobben, skulle bestemme, men de hadde ikke myndighet til å gjøre om på hele intensjonen med bedriften eller gjøre vedtak for å berike seg sjøl.

En suksess

 

Etter de fleste rimelige målestokker var Nor Heis Oslo en suksess. De 21 arbeidsplassene var reddet. Etter anmodning fra HMF kunne bedriften raskt ansette noen heismontører som hadde gått lenge arbeidsløse. De ansatte beviste hva de kunne få til, når de sjøl hadde makt og myndighet, og tok på seg ansvaret for å få det til å gå. HMF slapp å punge ut noe som helst av de to millionene det var garantert for, da all gjeld lot seg betjene over den daglige driften. Ved salget til Access kunne HMF legge 3,5 millioner kroner til streikefondet sitt!

… men også motsetningsfylt!

 

At Nor Heis Oslo alt i alt blei en suksess, betyr ikke at alt var harmoni. Tvert om var det nødvendig å håndtere en rekke reelle motsetninger og problemer. Mange av dem dreide seg om at sjøl om det nå var heismontørene som kollektiv som hadde et styringsrett og ansvar, så var det fortsatt nødvendig å skille ut ulike typer ledende funksjoner. Før konkursen hadde klubben presset gjennom oppsigelse av daværende daglig leder i mai 1993. Hoderullinga skulle komme til å fortsette også etter at bedriften var blitt arbeiderstyrt. To ganger utlyste Nor Heis Oslo stillinga som daglig leder. Begge var ansatt i konkurranse med andre søkere, begge kom fra andre bransjer, og ingen av dem fikk noe langt liv i heisbransjen. Den første var godt likt, men blei etter hvert funnet for lett «i motgang» og sagt opp. I det andre tilfellet stilte Access som betingelse for overtakelsen at daglig leder måtte sies opp på forhånd, og dette blei akseptert, ikke minst siden heismontørene var ganske kritiske også til han.

Det var en viss uenighet om hvor nødvendig det var å ha en daglig leder «oppå» de andre lederfunksjonene. Ove Karlsen, som i 2006 er daglig leder i Heis-Tek Oslo, sier at det i høyden trengtes et halvt årsverk på denne funksjonen i Nor Heis Oslo. I så fall var det mye å betale 600 000 kroner i årslønn. Av et av strateginotatene til Roar Eilertsen ser vi at en av hensiktene var at daglig leder skulle avlaste bedriftens installatør og tekniske leder Bjørn Paulsen, så han skulle få mulighet til å konsentrere seg enda mer om å kalkulere jobber osv.

Bjørn Paulsen var heismontør med teknisk utdanning i tillegg. Ved siden av seg i ledelsen på Nor Heis Oslo hadde han tidligere klubbleder Dagfinn Damm som salgsleder. Begge opprettholdt medlemskapet i HMF, men etter hvert bestemte klubben at de måtte holde seg vekk fra en del diskusjoner på møtene, for å unngå å komme på begge sidene av bordet. Som ledere hadde de ikke mer enn 10 % mer lønn enn heismontørene.

Damm hadde under stor tvil latt seg overtale til å ta jobben som leder for salgsarbeidet. Det gikk bra, men ett år jobbet han 1852 timer overtid, som han som månedsbetalt ikke hadde rett til betaling for. I en situasjon hvor driften gikk veldig godt, bestemte Roar Eilertsen at Dagfinn Damm og Bjørn Paulsen skulle få utbetalt ti tusen kroner i bonus. Etter å ha blitt overbevist om at dette virkelig gikk an, tok Damm glad og fornøyd imot pengene og dro på ferie. Da han kom tilbake, og pengene var oppbrukt, fant han ut at hans gamle heismontørkollegaer var meget skeptisk til en bonus som ikke var diskutert av alle først. De mente Paulsen og Damm heller burde ha forhandlet om lønna si. Enda mer beklemmende føltes dette for Damm, siden Paulsen nektet å ta imot bonusen inntil de ansatte sjøl bestemte at han burde. I etterkant sier Damm at han opplevde å ha tatt på seg et tungt ansvar på vegne av heismontørene, for så å oppdage at avstanden mellom han og dem blei større og større. I 1998 gikk han over i en liknende jobb i Kone. Også Fritjof Johansson merket at de andre montørene av og til vendte seg mot han som arbeidsleder, sjøl om de hadde tillit til han i en rekke verv.

Det er stor forskjell på å være en sterk motmakt og å ha den avgjørende makta sjøl. Roar Eilertsen, som sjøl har ti års erfaring som arbeider ved Jernverket i Mo i Rana, mener at ei viktig side ved erfaringene fra Nor Heis Oslo dreide seg om et sterkt arbeiderkollektiv som på mange måter møtte seg sjøl i døra. Var det noe feil, var det en tendens til å skylde på «ledelsen». Bare noen få av montørene så på seg sjøl som ledere – sjøl om de hadde styringsretten. Det var et visst ønske om å ville ta ut mer i goder enn det var økonomisk grunnlag for. Når det var diskusjon om hvorfor et arbeid tok lengre tid enn kalkulert, så gikk det greit bare inntil et visst punkt – der arbeiderkollektivet beskyttet sine egne, og hvor den store kunnskapen deres om produksjonen gjorde det vanskelig å kikke dem i korta.

Omvendt er det interessant å tolke disse vurderingene på bakgrunn av Eilertsens egen posisjon som styreleder. I utgangspunktet hadde han sjøl ganske mye skepsis i bagasjen til hvilke muligheter arbeiderstyrte bedrifter hadde under kapitalismen. En konkret analyse hadde imidlertid sagt han at denne bedriften kunne overleve. Nå begynte han å se på Nor Heis Oslo som et interessant prosjekt – hvor det gjaldt å vise at arbeidere kan styre. Men mens dette først og fremst hadde interesse ut fra en sosialistisk synsvinkel, måtte suksesskriteriene langt på vei bli de samme som i kapitalistiske bedrifter: effektivitet og overskudd. Da klubben krevde ei femte ferieuke, blei det skrevet en protokoll hvor det blir slått fast at kravet skulle innfris om bedriften oppnådde bestemte inntjeningsmål.

Enda et par eksempler kan illustrere det tvisynet som lå i å være både ansatt og styrende. Da daglig leder i Nor Heis nektet å betale en svensk heismontør norsk lønn, tok klubben affære, og sikret prinsippet om norske lønns- og arbeidsvilkår. De handlet som et tradisjonelt arbeiderkollektiv. Annerledes gikk det da daglig leder sa opp sekretæren i bedriften for å spare penger. Tore Grov, som er nestleder i HMF i 2006, oppsummer at det eneste han virkelig angrer dypt fra denne perioden, er at heismontørene lot dette skje. Heismontørene burde talt hennes sak, og ikke var det noe å tjene på denne oppsigelsen heller.

Salg eller ikke?

 

Spørsmålet om salg blei etter hvert et kontroversielt spørsmål blant de ansatte i Nor Heis Oslo. Mandatet fra HMF var å selge når arbeidsplassene var reddet, men slaget om og når dette burde følges opp, sto innad i bedriften. Tre ganger var det avstemninger om hvorvidt en burde selge. Den første gangen var våren 1998. Da var flertallet for å selge seg til en av «de fire store», men ingen av disse var interessert i å kjøpe. Ved ei ny avstemning høsten 1998 var det flertall for å drive videre. Ved den tredje og avgjørende avstemninga om tilbudet fra Access sommeren 1999 var det en del som «stemte ja, men håpet nei». Prinsipielt var det en uenighet mellom dem som betonet den opprinnelige målsettinga om å selge så fort som mulig, og dem som hadde sans for å drive videre fordi det hadde vært så pass vellykket. Mer konkret lå det et problem i at bedriften sto i fare for å miste enkelte dyktige montører til de store firmaene, og at enkelte hjelpere kunne få problem med å få ny jobb hvis ikke bedriften blei solgt under ett.

I kjøpsavtalen het det at prisen skulle være 5 millioner dersom overskuddet for 1999 var på 2 millioner – og ei krone lavere for hver krone mindre i overskudd. Den endelige prisen på 3,5 millioner skyldtes altså et mindre overskudd enn det som var vurdert som realistisk. Tatt i betraktning at kjøpesummen sju år før hadde vært 700 000 kroner, var dette likevel ikke dårlig. De ansatte fikk beholde lokale avtaler, og bevilget seg et «sluttvederlag» på beskjedne 15 000 kroner.

Hansen & Bjørnerød versus Nor Heis Oslo

 

Blant de montørene som eide og dreiv Hansen & Bjørnerød, var det etter eget utsagn en viss «sjalusi» over at Nor Heis Oslo hadde større aksept og status i Foreningen enn de sjøl. Spørsmålet er om det var noen saklig grunn til denne forskjellsvurderingen. Hvis en ser på arbeiderstyrte bedrifter utelukkende som en nødutvei ved oppsigelser og nedleggelser, så lå det naturligvis et klart skille mellom de to i bakgrunnen for at de tok over. Mer komplisert blir det om en er opptatt av generelle erfaringer med arbeiderstyre. Da vi samlet heismontører med erfaring fra de to bedriftene, kom det fram at det også var noen grunnleggende fellestrekk ved de erfaringene de hadde gjort seg. Begge steder hadde de lyktes med arbeiderstyre. Begge steder hadde de erfart at suksessen kostet hardt arbeid og et ansvar en ikke kunne legge av seg når en gikk hjem fra jobben. Montører fra begge bedrifter hadde erfart at det tidvis kunne være tøffe tak for å få til driften, men i etterkant var dette år de så tilbake på med glede, og for noen var dette opplagt de beste åra de hadde hatt som heismontører. Begge steder hadde det oppstått interne spenninger blant de ansatte, som hang sammen med at de var eiere med ansvar for å få hjula til å gå rundt. Tilhengere av arbeidermakt kan opplagt finne gode argumenter, men også enkelte motforestillinger, i erfaringene fra begge bedriftene. Det var imidlertid også flere interessante forskjeller mellom dem.

De ansatte eierne på Hansen & Bjørnerød kom på sett og vis i samme stilling som de som driver egne firmaer med få eller ingen ansatte. De hadde satset egne penger. De tre første åra tok de ut utbytte i tillegg til lønn – det første året 50 000 kroner hver, hvilket ikke var småpenger på den tida. Seinere tok de ikke ut utbytte, men de tjente mer enn ei årslønn på salget. Sjøl om de var nøye med å følge opp medlemskapet i HMF, var spørsmålet om suksess eller ikke først og fremst knyttet til hvordan de greide seg på markedet. Styringsstrukturen med allmøter eller fellesmøter visket ut skillet mellom styrende og styrte. De hadde en ordning med å dele «potten» hvis de tjente noe ekstra på en jobb. De sa nei til å ta inn eiere som det ikke var jobb til i bedriften, også når dette var HMF-medlemmer som håpet på jobb i neste omgang. Generelt kan en si at måten bedriften var organisert og drevet på, stimulerte til stor innsats og effektivitet, så lenge holdninga var «en for alle – alle for en». Men samtidig lå det i systemet en kime til konflikt med dem som ikke var så effektive, eller som kunne tenkes å utnytte «systemet». Dette var for eksempel grunnlaget for at Jan-Tore Baardseth, som hadde vært entusiastisk for at arbeiderne skulle drive bedriften sjøl, trakk seg ut i sinne et år før salget.

Det kan heller ikke være tvil om at hvis det skulle bli mange sånne bedrifter på et kapitalistisk marked, så ville det virke til å undergrave fagbevegelsens rolle med å organisere arbeiderklassen mot kapitaleierne. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å utvikle gode eksempler på (eller modeller for) arbeiderstyrte bedrifter.

Nor Heis Oslo var organisert på en måte som var egnet til å overvinne noe av problemet med modellen på Hansen & Bjørnerød, men den skapte andre isteden. I og med at HMF var eier, så svekket dette muligheten for at arbeiderne skulle utvikle andre strategiske interesser enn fagbevegelsen. I samme retning virket det at det ikke skulle tas ut utbytte. Det er heller ingenting som tyder på at HMF la noe press på å akkumulere overskudd og dermed begynte å opptre som en vanlig arbeidsgiver, som den nå kunne være i formell posisjon til.

Heismontørene i Nor Heis Oslo glattet ikke over den tvetydigheten som lå i at de både styrte bedriften og utgjorde et arbeiderkollektiv under daglig ledelse: Klubbarbeid og styrearbeid var skilt. Arbeiderkollektivet var intakt, men skilte samtidig ut enkelte av sine egne som ledere – som de delvis kom i et motsetningsforhold til. Siden de ansatte i Norheis Oslo ikke hadde den samme egeninteresse av å gå med overskudd som eierne av Hansen & Bjørnerød, så er det mulig at interessen av effektivisering var mindre entydig. Konstruksjonen egnet seg godt til det opprinnelige formålet med å redde arbeidsplasser, men kanskje ikke så godt til en langvarig virksomhet på et kapitalistisk marked.

Å lykkes med arbeiderstyrte bedrifter på et kapitalistisk marked er opplagt ikke enkelt. Spesielt ikke når det er lavkonjunktur. Og kanskje aller minst når en ikke er villig til å kaste over bord normer og verdier som gjelder i fagforeninger og arbeiderkollektiv. Det kunne være nærliggende å tru at det var særtrekk ved bransjen som fikk de to heisbedriftene til å lykkes, men det er ingenting som tyder på at den generelle konkurransen her var noe mindre hard enn i andre bransjer. En viss tendens til faste allianser mellom enkelte store entreprenører og bestemte heiskonserner var ikke gunstig for de små, i den grad det hadde noen betydning for firma som i hovedsak dreiv med service og ombygging. En ny trend i bransjen med konsulentfirmaer som mellomledd mellom heisselskapene og kundene var heller ikke gunstig når det var en «HMF-bedrift» som var ute etter oppdrag. Derimot var det en fordel at mange vaktmestre og andre var mer opptatt av å holde på en montør de var kjent med, enn av hvilket firma han jobbet for, eller av hvem som var eiere. Den viktigste grunnen til at det gikk bra, var nok at de to firmaene hadde mange flinke fagfolk.

Endte i Otis

 

Det ligger en dråpe bitter ironi i at begge de to tidligere arbeiderstyrte bedriftene endte hos Otis-konsernet. Riktignok var heismontørenes forhold til Otis i Norge et annet i 2000 enn i begynnelsen av 1990-åra, men konsernet har som en erklært og reindyrket filosofi at ledere skal lede og arbeidere jobbe – og at en for all del må unngå å viske ut skillene mellom dem som styrer, og dem som blir styrt over. Når det gjaldt Nor Heis Oslo, var det sjølsagt umulig å forutse at Access skulle selge videre til Otis. I Hansen & Bjørnerød hadde montørene en egeninteresse av å selge til høystbydende, men også her var det folk som beklaget det da det kom for en dag at det var Otis som var den aktuelle kjøperen.

Oppsummering

 

I løpet av 1980-åra hadde heismontørene konsolidert sin sterke stilling og høstet fruktene av den – for eksempel når det gjaldt lønn. Omslaget til lavkonjunktur kom seint til heisbransjen, men når arbeidsløsheten først banket på døra, hadde HMF skyhøye ambisjoner om å holde alle eller de fleste montørene i jobb. Hovedstrategien til HMF var todelt: å dele arbeid og hente inn nytt arbeid. Dette sto ikke i motstrid til at de toneangivende kreftene i HMF så på arbeidsløsheten under kapitalismen som systemskapt, og som et problem som bare kunne løses «endelig» gjennom et grunnleggende systemskifte.

Jobbhentingsprosjektet var vellykket fordi heismontørene greide å utnytte sin store bransjekunnskap, og på grunn av HMFs evne til kampanjemessig organisering. Samtidig var det begrenset hvor mange nye jobber som kunne skaffes i en fei. Det viktigste kravet var derfor rullerende permitteringer istedenfor oppsigelser.

Kampen for rullerende permitteringer var seierrik, først med lokale avtaler på mange av bedriftene. Siden ved at retten til rullerende permitteringer kom inn i heisoverenskomsten etter 14 dagers tariffstreik i 1994. Men på veien var kampen blitt møtt med flere typer represalier – som nedleggelsen av Otis Norge, skyhøye «straffebøter» mot HMF – og suspensjon av Reber fra Heisleverandørenes Landsforening, fordi direktøren hadde følt seg forpliktet av en avtale med klubben.

At Otis-montørene greide å kjempe seg til nye jobber da Otis møtte streiken deres med nedleggelse, var mer enn imponerende – og sannsynligvis unikt i norsk arbeiderhistorie. Samtidig er det ofte de som tar de tyngste børene, som også må bære omkostningene. Siden Otis-montørene måtte si fra seg ansienniteten sin i kompromisset med montørene i Ameco, endte det med at mange av dem likevel blei arbeidsløse.

Etter nedleggelsen av Pickerings i 1990 og konkursen i oppfølgerbedriften Nor Heis A/S i 1993 godtok bostyret at HMF kjøpte og reetablerte bedriften under navnet Nor Heis Oslo. De ansatte greide å utvikle denne til en velfungerende bedrift, som HMF solgte for 3,5 millioner kroner i 2000, da det ikke lenger var grunn til å drive videre for å forhindre arbeidsløshet i bransjen. Sammen med erfaringene fra Hansen & Bjørnerød i perioden 1985–2000 gir eksempelet Nor Heis Oslo meget interessante lærdommer for alle som er opptatt av arbeiderstyre og arbeidermakt.

For de permitterte og oppsagte utviklet HMF en ordning med «ekstrakontingent» (eller intern innsamling) for å spe på arbeidsløshetstrygden. Den kampen HMF førte mot arbeidsløsheten, skulle bli et påskudd for mektige krefter da de gikk til stormløp mot de rettighetene og den posisjonen heismontørene hadde tilkjempet seg.

(Meningsløs god er utgitt av Gyldendal og er til salgs i alle landets bokhandler.)

 

En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Roar Eilertsen er daglig leder i De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte

Arbeiderstyrte bedrifter har vært forsøkt i mange bransjer, i mange land, gjennom lange tider. Under kapitalismen vil dette, etter mitt syn, alltid være randfenomener som på bestemte betingelser kan fungere som små lommer i økonomien. Likevel er det mange viktige og interessante erfaringer og lærdommer fra forsøkene med arbeiderstyrte bedrifter. I denne artikkelen skal jeg fokusere på noen av disse, i hovedsak basert på mine erfaringer fra Nor Heis Oslo. Bedriften eksisterte i sju år på 1990-tallet – eid av fagforeningsmiljøet og styrt av de ansatte heismontørene. De Facto – Kunnskapssenter for fagorganiserte ble bedt om å bistå klubben i arbeidet med bedriften, og jeg fungerte som styreleder i hele perioden.

Men først noen ord om rammebetingelser. Det kapitalistiske systemet har en innebygd, grunnleggende tendens til konsentrasjon og monopolisering. På verdensbasis domineres de fleste bransjer av en håndfull giganter som har innflytelse og kontroll over hele verdikjeden, over finanssektoren og over de viktigste rammene for politikken. De har interesse av at det finnes et bredt marked av underleverandører, som hele tiden nærmest konkurrerer hver andre i hjel for å levere billigst mulig til gigantenes systemer. Dersom nykommere utgjør en trussel, blir de kjøpt opp eller konkurrert ut. Produksjon flyttes rundt til de deler av verden hvor lønningene er dårligst, miljøreguleringene svakest og skattene lavest. Pengene lånes der de er billigst og plasseres der de gir mest avkastning. Regjeringer og stater presses til å kutte i velferd og rettigheter for vanlige folk, hvis ikke «flytter vi». Den globale kapitalismen har verken bruk for, eller plass til, mange suksessfulle, arbeiderstyrte bedrifter.

Men som i så mange andre sammenhenger, finnes det også her et visst rom for å bryte med den kapitalistiske logikken. Det gir som sagt opphav til interessante erfaringer og lærdommer.

Bankenes rolle

Mine erfaringer fra Nor Heis Oslo-perioden tilsier at det er svært vanskelig å få finansiert arbeiderstyrte bedrifter gjennom det ordinære bankvesenet i Norge. Alle bedrifter er avhengig av en bankforbindelse og tilgang på nødvendig finansiering av drift og investeringer. Da vi kom til bankene i 1993 og skulle ha en avtale i forbindelse med oppstarten av Nor Heis Oslo, var motviljen massiv. Handelsbanken sa rett ut at de av prinsipp ikke ville ha arbeiderstyrte bedrifter som kunder, langt mindre låne ut penger til dem. Vi endte i den da LO-eide Landsbanken, men der var kravet at vi måtte sette en krone inn på sperret konto for hver krone vi skulle låne fra dem. Heldigvis stilte Heismontørenes Fagforening med en slik garanti. Uten dem i ryggen ville ikke Nor Heis Oslo sett dagens lys.

Generelt tror jeg bankenes holdninger gjør at arbeiderstyrte bedrifter i Norge enten må finansieres utenfor bankvesenet (hvem kan det?), eller så må de være forholdsvis små og med et svært begrenset kapitalbehov. I praksis vil arbeiderstyrte bedrifter i hovedsak måtte begrenses til arbeidsintensive virksomheter, hvor verdiene i hovedsak ligger i arbeidstakernes hoder og i deres kompetanse. Dersom det er behov for store investeringer og avansert teknologi, vil de fleste dører være stengt. I  seg selv setter dette klare begrensninger for innslaget av arbeiderstyrte bedrifter i Norge.

Nei til maksimal profitt

Arbeiderstyrte bedrifter gir en reell mulighet til å bryte med en av grunnforutsetningene under kapitalismen – jakten på maksimal profitt. Dersom man låser inn eierskapet (slik at bedriften ikke kan bli kjøpt opp mot sin vilje), og ikke har som mål å vokse gjennom oppkjøp av konkurrenter, kan det etableres alternative økonomiske målsettinger for driften. «Det er nok å gå i balanse», kan være en slik målsetting. Med et annet mål enn maksimal profitt åpner det seg muligheter for mange annerledes og interessante tilpasninger for bedriftene.

Men de grunnleggende økonomiske lovene gjelder også for arbeiderstyrte bedrifter.

Det er helt avgjørende at inntektene er høye nok til å dekke kostnadene. På inntektssiden må også arbeiderstyrte bedrifter i alle hovedsak leve på markedets premisser; det må finnes noen som er villig til å kjøpe produktene eller tjenestene til en høy nok pris. På kostnadssiden er det noe større handlingsrom. Men ikke mye. Bedriftens kjøp av innsatsvarer og utstyr skjer til markedspriser. Ofte betaler vi mer enn konkurrentene, fordi vi er små. Hvis vi i tillegg bestemmer oss for at lønns- og arbeidsbetingelsene minst skal være på linje med det som er gjengs i den bransjen vi opererer, er det ikke mye igjen å gå på. Vi kan tilstrebe nøkternhet i alle sammenhenger, men vi er nødt til å være minst like effektive som konkurrentene. Vi kan ikke bruke flere ansatte eller flere timeverk på en jobb enn det konkurrentene gjør eller det inntektene tillater. I all hovedsak koker handlefriheten ned til at vi kan fire på kravet om overskudd. Men det prinsipielt interessante er at arbeiderstyrte bedrifter kan diskutere den økonomiske målsettingen med driften, og at valgene som tas får konsekvenser.

Ledelse og demokrati

Min viktigste motivasjon for å gå inn i en arbeiderstyrt bedrift var knyttet til våre tanker om demokrati og arbeiderklassen som ledere. Jeg kommer fra en bevegelse hvor vi proklamerte at «arbeidsfolk skal ha makta i samfunnet». Det er en stor tanke. Vi har snakket om at arbeiderne må inn i ledelsen av bedriftene.

Våre erfaringer fra politikk, fagbevegelse og ideelle organisasjoner har vist oss at ledelse er noe som må læres. Kan arbeiderstyrte bedrifter brukes til å lære arbeidsfolk ledelse? Hvilke utfordringer byr det på? Hva skal makt og innflytelse i ledelsen av en bedrift brukes til? Hvordan håndtere at arbeiderne både må stille krav til seg selv og kameratene om effektiv produksjon som møter kravene fra kunder og brukere, samtidig som vi skal «stå på krava» og sikre gode lønns- og arbeidsforhold? Kan vi akseptere at noen av «våre egne» gir oss ordrer og pes som oppleves som slitsomme? Hvordan skal vi bestemme hvilke krav som skal stilles? Hvilke krav skal imøtekommes og hvilke skal avvises? Hvem skal si nei? Hvor mye må vi tåle fra en ledelse, og når skal saker tas opp på allmøter? Hvor mye informasjon om marked, økonomi, produktivitet, osv. er det riktig og nødvendig å gi – fra dag til dag – fra uke til uke? Hvilke fora skal brukes? Hva skal være fagforeningenes rolle? Hvordan kombinere makt og ansvar? Hvordan utøve direkte demokrati når arbeiderne har den reelle makta?

Spørsmålene og utfordringene er mange og vanskelige.

Erfaringene fra sju års drift i Nor Heis Oslo var interessante. Arbeidsstokken delte seg omtrent i to. Halvparten ønsket å få ansvar og innflytelse over driften og utviklingen av bedriften, mens den andre halvparten syntes det bare var masete, for krevende og egentlig en urealistisk ide. «Vi vil komme på jobb og få beskjed om hva vi skal gjøre, og koble ut hele greia når vi går hjem. Dersom ledelsen ikke oppfører seg, vil vi ta det opp gjennom klubben. Og vi vil ha ei fagforening som kan være i mot ledelsen».

Blant de som engasjerte seg, var det selvsagt ulike oppfatninger og stadige diskusjoner om hva som var rett vei å gå. De som tok på seg lederoppgaver, hadde problemer med å opparbeide tilstrekkelig autoritet. Ofte rakk den ikke lenger enn det enighet blant alle gjør.

De ansatte direktørene satt på allmøtets nåde, og begge ble oppsagt når et flertall etter en tid ikke var fornøyde med dem. Det høres kanskje demokratisk og tøft ut, men byr på en rekke åpenbare utfordringer. Bedrifter trenger både ledelse og kontinuitet, og alle har krav på en anstendig behandling.

Arbeiderklassen i ledelsen er en abstraksjon. Arbeidere i ledelsen kan bli konkret hverdag, men med alle de utfordringer det fører med seg. Når forutsetningene er tilstede (makt og system), vil god ledelse i arbeiderstyrte bedrifter kreve utdanning, kunnskap, erfaringer og retningslinjer som det er stor grad av enighet om. Og arbeidsfolk må lære seg ledelse.

Arbeiderstyre fremfor arbeidereie

I Nor Heis Oslo lagde vi en modell hvor fagforeningen (via en stiftelse) hadde makt over eierskapet, mens de ansatte hadde makt over den daglige driften av selskapet. Et eventuelt overskudd (fra drift eller salg) skulle ikke havne i lommene til den enkelte, men i streikefondet til fellesskapet. Tanken var at vi skulle styre mest mulig klar av konflikter rundt penger. Høyres aksjeeierdemokrati var ingen drøm, og arbeiderne kunne ikke bli personlig rike av å jobbe i bedriften. De fikk vanlige lønn.

På den andre siden skulle de ansatte få styring over bedriftens strategi og over den daglige driften. Det skjedde gjennom å trekke arbeidere inn i ledelsen og gjennom komiteer og allmøter. De hadde flertall i styret, og dermed også makt over ansettelse og avskjed av direktøren. Dersom driften gikk med overskudd, kunne de ansatte selv bestemme om det skulle tas ut i form av høyere lønn eller godtgjørelser, eller om de skulle settes inn i videreutdanning og faglig utvikling av de medarbeiderne, eller noe annet. I teorien høres kanskje det meste av dette spennende og forlokkende ut. I praksis viser det seg komplisert og konfliktfylt. Men hvem har sagt at det skulle være enkelt?

Veien videre

Det er fortsatt en lang vei å gå før vi har modeller som kombinerer arbeidermakt og krav til effektiv og rasjonell produksjon på en god nok måte. Arbeiderstyrte bedrifter kan være en arena for å prøve ut og lære dette. Med alle sine begrensninger er det all grunn til å hilse nye forsøk velkommen, og det er å håpe at eksperimentene eventuelt kan følges opp med evalueringer og bygging av mer kunnskap. En gang skal arbeidsfolk ha makta. Da må vi vite både hva vi skal bruke den til, og hvordan den skal brukes. Det må læres.

Hilary Wainwright er sosialist og feminist, fra Storbritania. Hun er redaktør for tidsskriftet Red Pepper og forfatter av boken Reclaim the State som handler om forsøk på deltakende demokrati.

Det er eit aukande gap mellom folk og dei politiske institusjonane som hevdar at dei representerer dei. Vi må konkludere at vilkåra som til no har vore rekna som tilstrekkelege for å skape demokrati – allmenn røysterett, eit fleirpartisystem, ei «fri presse», til og med eit proporsjonalt valsystem – ikkje er sterke nok i seg sjølv til å sikre makt for folket.

For meg tyder demokrati politisk likestilling (dvs. like rettar til å delta i politiske avgjerder) og folkeleg kontroll. Røysta garanterer ikkje politisk likestilling. I USA ser vi korleis nokre menneske er meir like enn andre – pengar kjøper effektivt makt. Røysta garanterer heller ikkje folkeleg kontroll. Både parti- og statsinstitusjonane har hatt alle slags utsøkte mekanismar som blokkerte eller nulla ut krava og ønska til folket. Det som ein derfor leiter etter, er ikkje ei erstatning for røysta, men ei styrking, slik at ein med tillegg i grunnlaget kan sikre at røysta blir eit verkeleg instrument for folkeleg kontroll, eit instrument som kan gjere demokrati reelt. Deltakardemokrati i alle sine lokale former kan bli forstått som eit forsøk på å skape desse styrkingane av røysta.

Når eit omgrep er så breitt som «deltakardemokrati », kan det å sjå på opphavet gjere det noverande potensialet klarare for oss. I Nord oppstod dei første tilløpa til deltakardemokrati i rørsler skapt på 1960- og 1970-åra, særleg i kvinne-, student- og radikale arbeidarrørsler – som svar på den svake, ineffektive naturen til valdemokrati. Desse radikale sosiale rørslene var produkt av ei svært spesifikk historisk erfaring. Trass i at rørslene sjølve på mange måtar tapte, har nokre av ideane deira vara ved og knyter seg no tett til deltakarrørsler i Sør, spesielt i Latin-Amerika og framfor alt i Brasil.

Dei radikale rørslene i nord vaks ut av ei søking etter genuine former for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Av kampen deira vaks det fram to slag oppdagingar som har relevans ut over det desse rørslene var opptatte av (kjønn, vilkår for arbeidarar, studentpolitikk, miljø), og taler no til oss i strevet vårt etter å skape reelt demokrati i det 21. hundreåret. Den første oppdaginga hadde med makt å gjere, den andre med kunnskap.

Makt

Generasjonen i Storbritannia som var forma av velferdsstaten og etterkrigsboomen, utvikla høge forventningar som raskt støytte mot elite-«demokratiet» si politiske blokkering. Dette tomme demokratiet baud folk valet mellom to ulike grupper som handhevarar av status quo. På arbeidsplassen kolliderte ei oppfatting av like rettar med dei autoritære/paternalske holdningane til leiarar både innafor bedrifter og i offentleg sektor overfor arbeidsstyrken «deira». Blant kvinner prøvde ein ny sosial sjølvtryggleik å bryte underordningsbanda som framleis gjennomsyra ein kultur der kvinner formelt var rekna som likeverdige.

Tradisjonelle politiske parti til venstre baud inga klar løysing på desse nye utfordringane. Dei valde institusjonane var svake, for svake til å kunne kontrollere det veksande statsapparatet, og for veike til å hanskast med den veksande makta til dei store konserna som vanlegvis hadde sterke allierte innafor staten: C. Wright Mills sitt «industrielle og militære kompleks». Men endå viktigare: Den formelle makta til eksisterande politiske institusjonar verka ikkje inn på den daglege nektinga av ønske om demokrati på arbeidsplassar, innafor offentlege tenester, i samfunnet og heimen. Folk byrja finne måtar å skape den nødvendige makta for å innfri ønska sine gjennom kollektive aksjonar, direkte, i deira daglege liv. Arbeidarar lykkast i å redusere leiingskontroll på arbeidsplassen, ei kjelde til makt til å avvise, og derifrå til å kontrollere arbeidsplassen og arbeidsvilkåra. Nokre gonger gjekk dei vidare til å utvikle alternative planar for sjølve produksjonen. (Over kva som er produsert, og under kva vilkår.) Det som starta som innovative svar på spesielle problem på den tida, illustrerer no for oss ein potensiell ressurs for demokrati meir allment.

Historisk har konsernleiingar truga valde styresmakter, underminert sjansen til å utøva det demokratiske mandatet deira, og på den måten svekka mekanismane for folkeleg kontroll, i det selskapa insisterer på at berekrafta til produksjonsøkonomien avheng av at ein bøyer seg for den private marknaden. Dei radikale eksperimenta til arbeidarorganisasjonane på 1960- og 1970- talet illustrerer den mulege utfordringa frå innsida i produksjonen mot desse trugsmåla. Det er sant at arbeidarar ikkje har nokon tilgang til kapital – forutan via staten. Teoretisk er investeringsstreik eit kort konsern kan spele ut. Men konserna må investere ein stad. Arbeidarar som demonstrerer planane sine for vareproduksjon og tenester, og som er klare til å forhandle om dei, utfordrar radikalt «sanninga» om at regjeringar ikkje har noko val, men må underkaste seg forretningsfolka når det gjeld økonomisk know-how og produktiv kapasitet. (Makta deira innafor arbeidsplassen skaffar også fram ei motgift mot dei private selskapa sitt press for privatisering og for å presentere seg sjølve som den einaste kjelda til all visdom når det gjeld effektivitet. Alternative kjelder til visdom som kjem gjennom fagforeiningane til frontlinearbeidarar, for eksempel, (eller tenestebrukarar) og som i detalj frå innsida fortel korleis ein skal betre offentlege tenester, er tungtvegande motkrefter mot privatsektoren si svartmaling og hevding av å vere uomgjengeleg.

Logikken til kvinnerørslene var også motstand innafrå i samfunnet – heller enn å delegere makt til å handle til politiske representantar – i dette tilfellet frå innsida til strukturane til manns- og statsmakta. Autonome kvinnesenter vart organiserte på ulike stader. På arbeidsplassane gjennomførte kvinner streikeaksjonar for likelønn. Innafor tenesteprofesjonar, og blant brukarane av desse tenestene, utfordra dei holdningane til profesjonelle overfor publikum, framfor alt overfor kvinner. Her var dei langt framom alt regjeringa eller kommunestyre ville drøyme om å gjere. Handlinga deira var ein demonstasjon av ei ny maktkjelde som kunne presse statsorgan til å stø og arbeide saman med kvinner som sjølve var i stand til å handle.

Poenget ved desse kjeldene til makt er at dei fanst i samfunn, ikkje i regjering, trass i at dei hadde bruk for regjeringsstøtte om krava fullt ut skulle bli realisert og gjort berekraftige. På den tida var det argumentert med at radikale politiske parti skulle alliere seg med desse sosiale initiativa, slå saman krefter for å sikre endringar som dei står for. Det er eit forslite problem for venstresidepolitikk at regjeringar til venstre blir valde inn på radikale program, og omtrent utan unnatak bøyer av frå press frå privat business. Folk legg skulda på politiske leiarar, på «mangel på vilje», «bedrag», eller dei gir fagforeiningsleiinga skulda for ikkje å øve nok press. Nokre gonger viser dei til kontrasten mellom kompromissa til venstreregjeringar og den radikale stå på-viljen til høgreregjeringar. Men ei av årsakene til at slike høgreregjeringar på sine vilkår kan bli meir effektive, er at dei har eit heilt spekter av maktfulle agentar innafor samfunnet – og utafor regjeringa – på si side: delar av media, finansinstitusjonane, nokre senioreiningar innafor samfunnstenester og rettsapparat. Det finst unnatak som stadfestar regelen. I Storbritannia var både leiinga og alle nivå av arbeidarar innafor dei Nasjonale Helsetenestene mot privatisering av Helsetenestene, og stille – i deira daglege arbeid – saboterte eitkvart forsøk på å gjennomføre privatiseringa. Som eit resultat måtte Thatcher, som elles var ein meister i å nå alt ho sette seg føre, rykke tilbake. Men oftare er det slik at økonomiske og kulturelle maktkjelder i samfunnet følgjer opp valsigrar til høgresida, og gir høgreregjeringar ekstra slagkraft. Dette blir ikkje gjort på ope vis, men «naturleg» bak scenane.

Ved ikkje å sjå følgjene av dei underliggande reaksjonære tendensane som eksisterer i kapitalistiske samfunn – inkludert statsinstitusjonane – har sosialdemokratiske parti til venstre ein tendens til å gå ut frå at når dei har oppnådd fleirtal i val, kan dei vri «statsmaskineriet» i den retninga som dei ønskjer. Men valsiger vil berre skape reell endring der demokratiske rørsler og organisasjonar innafor samfunnet alt utøvar alle slag økonomisk, sosial og kulturell makt retta inn på å skape endring i ei felles eller i det minste utfyllande retning i forhold til den valde regjeringa.

Dette fører oss til den andre forståinga som rørslene på 1960- og 1970-talet gav oss.

Kunnskap

Det er klare metodiske og framfor alt erkjenningsteoretiske lærdommar som vi må dra frå praksisen til rørslene på den tida, men før vi undersøker desse, la oss kort minne oss sjølve på korfor erkjenningsteoriar kan vere politisk viktige.

Eit venstreparti som arbeider tett og gjensidig i respektfull allianse med initiativ for radikal endring i det sivile samfunnet, har bruk for ei svært ulik form for forståing av rolla og karakteren til partimedlemmer, støttespelarar og assosierte enn oppfattinga til tradisjonelle sosialdemokratiske parti, og til ein viss grad også kommunistiske parti. Den tradisjonelle modellen er massen som røystar på partiet, valkampanjar, kontingentbetaling og deltaking i politiske debattar rundt program som er forma sentralt av leiinga i ulike partigrupper. Denne partimodellen går ut frå at det er valarbeid som skaffar makt til å endre samfunnet. Ei forståing av kor viktig rørsler og initiativ i det sivile samfunnet er, vil oppfatte partimedlemmer, støttespelarar eller allierte som uavhengige kunnskapsrike endringsagentar på sine område. Ein «nedafrå opp» kunnskapsmodell – idet ein forstår dei praktiske, stilleteiande, ikkje kodifiserte formene – krev at partiet gir opp monopolet sitt over leiing og val av retning.

Dei sosiale rørslene på 1960- og 1970- talet braut med den positivistiske forståinga av kunnskap som noko berre knytt til vitskaplege lover. Ein kritikk av positivismen hadde lenge vore i emning innafor den akademiske vitskapsfilosofisfæren, mens politiske institusjonar låg langt bak. Den kalde krigen hadde frose fast todelinga marknad– stat i den politiske kulturen til ein heil generasjon. Filosofisk understøtting av denne todelinga førte til den falske polariseringa av positivistiske synsmåtar på kunnskap (vitskaps-lovbasert kunnskap konsentrert i hendene til ekspertar) og individualistiske syn på kunnskap (praktisk kunnskap eigd berre av individuelle, handlande atomistisk, og der avgjerdene berre kunne bli koordinert av marknaden eller ikkje i det heile tatt).

På deira måte å organisere – enten det var den bevisste opprettinga av grupper innafor kvinnerørsla, tverrfagleg komitear eller komitear på tvers av ulike arbeidsplassar innafor den radikale fagrørsla – levde dei sosiale rørslene ut avvisinga si av eksisterande syn på kunnskap. Dei verdsette praktisk, ofte uuttalt kunnskap som ikkje var tilgjengeleg i kodifisert, skriftleg form, men forankra i folk sine ferdigheitar, kjensler og skapande aktivitet. Dei demonstrerte også (i det dei forkasta den individuelle kunnskapsmodellen) korleis denne praktiske kunnskapen kunne bli delt og debattert, og korleis praktisk kunnskap kunne bli kombinert med teoretisk, forskingsbasert kunnskap, og bli grunnlag for meiningsfull sosial intervenering. Implisitt fann dei opp ein modell for sosial handling som er konstant eksperimentell heller enn avklart på førehand, tolerant overfor utryggleik, men også open for å bruke eksisterande kunnskap der det er effektivt.

Eg abstraherer no ein logikk frå det som ofte var ein rotete, konfus og ineffektiv prosess. I tillegg var det på den tid ein tendens til i det heile tatt å sjå bort frå det representative demokratiet sine institusjonar, ikkje berre fordi dei var veike, men også forelda. Det fanst nokre få høve til å praktisere nyskapingar på eit lokalt kommunenivå i ulike delar av Europa – for eksempel i Storbritannia og i Italia – men før desse erfaringane kunne modnast hadde den radikale høgresida tatt kontroll.

Brasil si historie

Den delen av verda der gryande eksperiment innafor deltakardemokrati har hatt høve til å modnast, i det direkte og delegerte former for demokrati blir kombinert med ei opning opp av representative former, er i Sør, framfor alt i Brasil. Andre vil drøfte den brasilianske erfaringa djupare. Synet mitt er at eksperimentet som vaks opp, men no famlar, i byar i Brasil, er vitale for einkvar som ønskjer verkeleg demokrati. Kjernen i denne erfaringa er denne: Då det Brasilianske Arbeidarpartiet (Partido dos Trabalhadores, PT) først vann val til kommunestyre, konsentrerte det seg nesten instinktivt om «å dele makt med dei rørslene som det vaks ut av» slik ein av partiet sine første borgarmeistrar, Celso Daniel, har forklart det. Sidan makta låg hos finansieringa, byrja det første deltakareksperimentet med å sette opp budsjettet, og då spesielt plasseringa av nye investeringar (deltakande budsjettering DB).

To trekk ved opphavet til PT skaper eller stør opp under DB. For det første var PT barn av kampen mot eit diktatur, og som ei følgje av det verdsette FT liberale demokratiske institusjonar. Samtidig hadde partiet røter i folkelege masserørsler i fabrikkar, byar og på landsbygda, rørsler som hadde erfart behovet for sterkare og meir deltakande former for demokrati. Det hadde også levande eksempel på institusjonelle rammeverk for slike deltakarformer, for eksempel i CUT og i MST. For det andre var partiet sterkt påverka av frigjeringsteologi og av utdanningsteorien og praksisen til Paolo Freire. Dette innebar at grunnlaget for kulturen til PT var ei tiltru, ikkje berre til «massane», men også til kapasitetane til kvart individ – og folk sitt høve til å fullføre det potensialet gjennom kollektiv sosial endring. Dette er grunnen til at eg seier at avgjerda om å «dele makt» med rørslene nesten var «instinktiv». Ho vaks ut av PT sin kultur, ho var ein del av årsaka til at dei søkte formelle posisjonar – det var årsaka til at parallelt med valkampanjane gjekk støtta til dei landlause sine okkupasjonar, aksjonar innafor fabrikkane og husokkupasjonar i byane.

I Brasil inkluderer dei deltakande institusjonane skapt av PT og urbane rørsler:

Offentlege institusjonar som er uavhengige av bystyra. Regjeringa, eller i det minste spesielle departement, gir støtte til desse institusjonane og rapporterer tilbake til dei, men tar ikkje del i avgjerdene deira. Desse institusjonane er opne for alle i først fase av avgjerdssyklusen, og deretter basert på delegatar som kan tilbakekallast. Institusjonane sine prosessar er transparente, regelstyrte og konstant i endring i lys av erfaring, prøving og feiling.

Forhandlingar mellom delegatane til desse deltakande institusjonane og representantar både for regjeringa og den lovgjevande forsamlinga, der borgarmeisteren og lovgjevarane formelt har det endelege ordet, endrar sjeldan alvorleg budsjettet som er skapt i deltakarprosessen fordi denne prosessen har full tillit i byen, og borgarmeisteren og valde representantar ville tape i komande val viss dei utfordra deltakardemokratiet på alvorleg vis.

Fire følgjer av deltaking

I Porto Alegre, eit kjent eksempel på deltakarprosessar, har femten år med prøving og feiling gitt minst fire følgjer med brei relevans, noko som fullt ut rettferdiggjer den internasjonale merksemda som denne tilsynelatande vanlege småbyen har tiltrekt seg.

Innsyn

Eit av hovudtrekka ved krisa som demokratiet står overfor er måten maktfulle privatinteresser (korrupt lokalt næringsliv eller maktfulle multinasjonale konsern med deira vide lobbymakt) orma seg inn på fordekte område mellom valde politikarar og statsapparatet. I Porto Alegre var korrupsjon svært utbreidd på 1980-talet. Ved å opne opp prosessen med å sette i verk tiltak røykte DB effektivt ut mange skjulte alliansar av denne typen.

Parlamentarisk demokrati var ikkje oppfunne for å overvake eit stort statsapparat. Det har utvikla middel for å gjere det, ved hjelp av spesielle komitear av ulike slag, men alle desse mekanismane – utvalskomitear, spesialovervakarar, undersøkingsgrupper og så vidare – arbeider frå utsida, ofte etter at tiltak er sett i verk. Deltakingsprosess, på den andre sida, inneber å opne opp prosessane med å sette noko i verk på alle stadia av, frå dag til dag for dei som politikken har følgjer for. Som eg skriv, så var den politiske prosessen på alle styringsnivå i Brasil erobra av dei store multinasjonale selskapa ved hjelp av massiv lobbyverksemd og flittig, godt finansiert nettverksbygging. Stilt overfor dette kunne deltakarprosessar på mange ulike nivå utgjere ein reell forskjell. For eksempel kunne arbeidarar (og lokalsamfunn i omlandet) ha rett til å overvake, eller i det minste konsultere, aktivitetar utført av selskap mot offentleg betaling eller som leverandørar av offentlege kontrakttenester.

Omfordeling

Over dei femten åra systemet har eksistert, har DB ført til ei eintydig omfordeling av ressursar frå høginntektsområde i byen til fattigområde. Hovudårsaka, som også kan gjelde i andre samanhengar, er knytt til at dei fattige er aktivt involvert i ressurstildelingsprosessen, og at denne prosessen vektlegg avgjerdstakinga til fordel for dei med størst behov for offentlege tenester og infrastruktur. Ein annan faktor nær knytt til det same, er den at skattlegging blir mindre upopulær blant middelklassane. På eit fint og snedig vis, i det måten offentlege pengar vart brukt på vart meir open og legitim, brydde ikkje dei velståande (under dei få svært rike familiane som framleis eig ein god del av arealet til byen) seg ikkje lenger om at dei måtte betale skattar: Dei såg at pengane gjekk til nyttige formål og var glade for personleg å kunne delta i dette.

Tenester

Den sosiale effektiviteten til utdannings-, helse- og transporttenestene i Porto Alegre betra seg iaugefallande samanlikna med byar utan DB. Deltakarprosessane som tok til her, tillet praktisk «folkebasert» kunnskap å bli delt, debattert, kombinert med teknisk kunnskap og bygd inn i den politiske prosessen.

Auka forhandlingsmakt

overfor privat sektor Både multinasjonale investorar og seljarar vart finvurdert i daltakarprosessen og ytte konsesjonar når det gjaldt sysselsetting, miljø og skjerming av lokale småverksemder. Det ser ut til at når valde styresmakter genuint deler makt med ein uavhengig prosess, kjenneteikna av demokratisk folkeleg deltaking, aukar den overordna makta til demokratiske folkeleg institusjonar vis a vis marknadspress og internasjonale organ som Verdsbanken.

I Brasil har søkinga etter sterkare former for demokrati kome lengst på kommunenivå – i det minste når vi snakkar om nye varige institusjonar. Mange har, men så langt utan suksess, argumentert for å utvikle og bruke dei same grunnprinsippa på nasjonalt nivå. Historia til desse forsøka får bli fortald ein annan gong. Det viktige poenget er at å utvide folkeleg deltaking til eit nasjonalt nivå ikkje berre er eit spørsmål om god regjering – å avdekke korrupsjon, å utfordre byråkratiske fyrstedømme, å bli verande nær dei reelle behova til folk. Det handlar også om, i orda til Olívio Dutra då han var guvernør i delstaten Rio Grande Do Sul, å «heve det politiske medvitet om økonomisk makt på eitkvart nivå». Delinga av makt mellom valde styresmakter og folkelege deltakarprosessar utfordrar den ortodokse oppfatninga av at når økonomiske avgjerder er tatt av føderale styresmakter eller internasjonale organ som IMF, så er dei alltid, og dømt til alltid å bli verande, uforanderleg låste. Slik maktdeling skaper ei demokratisk, men også autonom motmakt i forhold til valde leiarar som elles ville bli fangar i etablerte, erfarne og til tider fiendtlege statsinstitusjonar. På sitt beste kan motmakta til deltakardemokrati halde politikarar sitt valmandat levande tilstades i det den daglege maktutøvinga. Slik forstått støttar det leiarar i å utøve vallovnadane sine, sidan dei er følgd opp av sterkare demokratiske band enn berre ein valsiger som institusjonane i selskapsmarknaden ofte handterer med forakt. Folkeleg deltaking er mindre lett å sette til sides fordi ho ber i seg høve til mobilisering og handling som politikarar ikkje kan ignorere, og som kunne skade legitimiteten til dei internasjonale institusjonane som underminerer valmandatet til sosialistiske regjeringar. Det kan faktisk seiast at på den globale marknadsplassen har deltakardemokrati vorte eit nødvendig vilkår for valdemokrati. Ei utviding av deltakardemokrati ville ikkje på nokon måte ha skaffa fram alle svara for regjeringa til Lula, men det ville ha skapt fruktbar grunn for løysingar og strategiar. Det ville også ha skaffa til veges eit grunnlag for å mobilisere internasjonalt press til støtte for Lula sin kamp med IMF (Det Internasjonale Pengefondet).

Demokratisk motmakt

Eg skreiv nyleg ei bok om ei reise gjennom nokre laboratorium for deltakardemokrati. Intuisjonen min var at reisa mi ville bli ei politisk oppdagingsreise. Utgangspunktet mitt var tiltru til praksisen si skaparkraft.

Ideen om deltakardemokrati som ei form for demokratisk motmakt var den første oppdaginga. Ut av dette rann det viktige ved å tenke gjennom politisk representasjon på ny, og med det også det politiske partiet: Folk måtte bli meir bokstavleg «gjort tilstades » – i det ein tok den bokstavlege meininga til representasjon – i å kontrollere staten slik at motmakta dei bygger i samfunn for å stå mot avgjerdene til institusjonar utan plikt til å svare for seg, blir omdanna til makt over det daglege arbeidet til staten. Til slutt indikerer ideen om internasjonale demokratinett at høve til å demokratisere den internasjonale dagsorden veks fram på utsida av det politiske hierarkiet, gjennom ein stadig aukande tett vev av internasjonale band skapt horisontalt i løpet av mobiliseringa av motmakt av einkvar muleg type, noko som også i neste omgang påverkar dei nasjonale politiske partia.

På grunn av siktemåla til dette seminaret i Barcelona vil eg berre gå djupare inn på det første konseptet – det som gjeld «demokratisk motmakt». Før eg gjer det, la meg diskutere to retningar som ideen om deltakardemokrati kan kome til å gå, kvar av dei inneheld viktige sanningar, men begge er øydeleggande eksklusive i innretting. På den eine sida å gå ut frå at vi kan endre verda utan å engasjere seg verken i eller mot staten. På den andre finst ideen om at det er nok for valde politikarar generøst å opne opp statsinstitusjonane for folkeleg deltaking, utan skarpt å endre maktforholda mellom staten og folket.

Det første synet på deltaking drar merksemda vår i retning makta som folkemassane, vanlegvis definerte som «makteslause», har i kraft av behovet som den eksisterande sosiale ordenen har for deira deltaking. Dette gir dei ei makt til å avvise, til å nekte å reprodusere status quo, og med det den kollektive makta til å omforme sosiale relasjonar. Denne tilnærminga grip den skapande makta vår til å finne alternativ, men oftast svake, innafor det noverande samfunnet, alternativ som illustrerer eller eksemplifiserer dei verdiane som vi kjempar for å realisere i framtida. Den andre, statsleia tilnærminga til deltaking, legg ikkje vekt på kampar for å få kontroll over offentlege ressursar og mot privatisering. Desse kampane reiser mange spørsmål rundt folkeleg autonomi og rundt det å skape alternativ som ville omfatte demokratisk kontroll over offentlege ressursar, og derfor føre med seg ei omforming av staten – både når det gjeld interne hierarki og forholdet til kampar innafor samfunnet.

Frå Bolivia og Uruguay til Moskva og Berlin forsvarar rørslene som kjempar for å oppretthalde vassforsyning og transport som fellesgode ikkje vanlegvis eksisterande statsinstitusjonar, men dei driv organisasjonsarbeid for å oppretthalde eit felles gode under demokratisk kontroll og det inneber litt samspel med valde statsorgan. Statleg kontroll er ikkje nødvendigvis det same som demokratisk kontroll, men valde politiske organ kan bli, og har vorte engasjert saman med, og allierte har vorte vunne innafor dei, som ein part i ein vidare politisk strategi for bygge vern mot den private marknaden.

I og mot staten

Forteljingane frå dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet, som eg diskuterte innleiingsvis i dette dokumentet, viser at det er grenser for kor langt motmakt eller omforming av sosiale forhold kan gå før det blir reist spørsmål om politisk makt, og utfordring av status quo på det formelle demokratinivået (dvs røysting og politiske parti). Dei radikale sosiale rørslene på 1970-talet var ikkje berre drivne fram av ei total forkasting av relevansen ved røysterett – som trass alt var resultatet av årevis med militant kamp i tidlegare tider – men av ei føling av vonbrot og sinne knytt til kor veik røysteretten hadde vorte som instrument for folkeleg kontroll og politisk likeverd. Løysinga var ikkje å gravlegge røysteretten, men å gje han ny styrke og krevje han tilbake frå det «industrielt–militære-komplekset». I land som hadde lidd under diktatur, var dette endå meir sant: Å avvise å engasjere seg i val som eit spørsmål om grunnleggande strategi, ville vere å snu ryggen til kampen for grunnleggande demokratiske rettar. Fleirtalet av sosiale og folkelege rørsler søkte i staden å bygge deira eigne maktkjelder som eit grunnlag for å engasjere seg i valde statsinstitusjonar utan å ha full tiltru til desse.

Det som eg peikar på, er at å skape ei splitting mellom «endring ved autonome sjølvorganiserte maktkjelder» og «endring ved å gripe/ta statsmakta» er å ignorere, nesten som om dei aldri hadde funne stad, dei siste tretti åra eller så med eksperimentering med eit spekter av innovative kombinasjonar av sjølvorganisering og intern-statlege initiativ. Ei side ved desse hybride initiativa var ei vedkjenning av at staten ikkje er nøytral. Utan å bli radikalt utfordra, er statsinstitusjonar forma og infisert av dei maktforholda og den kulturen som rår i dei samfunna dei søker å styre, enten dette har samanheng med klasse, kjønn, rase, generasjon eller den hierarkiske sjølvinteressa til statsbyråkrati. Den einaste gongen at radikale parti har hatt ein varig innverknad på statsinstitusjonane – så langt, nesten eksklusivt på eit lokalt nivå – er når dei har handla som svar på eller i samarbeid med rørsler som utfordrar desse maktforholda både i samfunn og innafor staten og forholda mellom denne og folket. Porto Alegre, Bologna og Stor- London-Rådet viser dette. Poenget her er at den framande karakteren til staten ikkje er noko universelt absolutt: Høve til endring avheng av balansen mellom sosial og politisk makt både innafor dei valde organa til staten og i samfunnet.

Mykje av ideen om at det er muleg å «endre verda utan å ta makt», slik John Holloway for eksempel hevdar, avheng av ein kritikk av det tradisjonelle «stats»- venstre for deira behandling av staten som ein ting, skild frå resten av samfunnet, ein ting som kan bli «gripen» for å styre resten av samfunnet mot sosial rettferd. Holloway insisterer på at staten er «forankra» i kapitalistiske sosiale forhold. For han peikar dette mot det viktige ved handling for å endre innafor desse sosiale forholda. Dette er fint. Men viss dei sosiale forholda i kapitalistiske samfunn er kamp, konflikt og muleg omforming, og staten er forankra i dei, kunne ikkje då staten sine sosiale forhold i alle sine varierte og komplekse former også bli gjennomsyra av kamp, konflikt og omforming? Korfor skulle denne sosiale dynamikken ta slutt, med andre ord, ved veggane til staten? Særleg i land der tidlegare rørsler, om enn svakt, har oppnådd demokratiske og omfordelingsmessige vinningar, eller der statlege arbeidarar er medlemmer i radikale fagforeiningar og i breiare sosiale rørsler; eller der ein minoritet av valde politikarar praktiserer truskap til dei demokratiske sosiale rørslene heller enn truskap til den eksisterande staten, kunne ikkje kamp og konflikt og omforming vekse inn i eller innafor staten?

Å behandle framandgjeringa til staten frå samfunnen som eit slag allment faktum, plasserer staten som skild frå kampane som går føre seg i dei sosiale forholda der han er part. Eit slikt syn skaper eit motsett bilde av feilen han siktar på å gå til åtak på innafor den tradisjonelle venstresida. Kamp om statsinstitusjonar – for politisk representasjon, for deltakarformer når det gjeld offentleg avgjerdsfatting, for demokratisk administrering og så vidare – er ein kampdimensjon blant mange, ikkje overordna eller altomfamnande, men likevel viktig og særskild. Å legge tilsides kampen om staten og politiske institusjonar ville vere med forakt å ignorere det viktige ved tidlegare kampar for demokrati. Men nye typar aksjon og organisasjon er nødvendig og veks fram. Hovudutfordringa er å finne opp og å fornye utan å miste gangsynet når det gjeld retning og siktemål.

Klargjort deltaking

Dette fører oss til den andre ufullførte retninga som deltakardemokrati har tatt, i hovudsak i god tru av (i hovudsak lokale) politikarar og offentlege administratorar, medvitne om at institusjonane deira står i fare for å miste tiltru hos folket. Løysinga deira er å «opne opp» institusjonane sine for representantar for lokale organisasjonar, men utan noko reell deling av makt eller medvite støtte for ei autonom offentleg sfære (som ville bli i stand til å forhandle med, presse og overvake statsinstitusjonar).

Det finst aldri ei klar deleline mellom kva som kunne bli kalla «statskontrollert deltaking» og open deltakarprosess. Dette vart skarpt klart for meg på ein konferanse om deltakardemokrati i Buenos Aires i 2004. Det er mange påminningar om den ufullførte oppgåva med å gjere Argentina til eit demokrati. Innleiingsvis er det ei tavle i minnet om studentane som stod opp mot diktaturet og den natta då dei vart tatt av militæret og aldri meir vart sett. Lagnaden deira har aldri vorte avdekt. I programmet til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne blir kampen deira for å finne ut kva som hende med barna og barnebarna deira, fortald. Dei ser saka si som ein kamp om å få delta i staten sine avgjerder. Dei har gått til direkte aksjon ved å bruke den støtta dei mottar, utført eigne granskingar og oppretta kontakt med 79 barn til dei bortkomne. Konferansen er organisert av Observatoriet for Deltakardemokrati, eit veksande og utovervendt nett av kommunar, forplikta til å utvikle deltakarstyre i teori og praksis. I ein tidlegare sesjon høyrde vi borgarmeisteren i Buenos Aires og ein høgare seniormedarbeidar stolt omtale byens nye system for deltakardemokrati. Blant tilhørarane var det folk som budde der, nokre av dei medlemmer av det som framleis er igjen av naboskapsråd, skapt under krisa i 2002–2003. I det dei tok hintet frå den lysande energien til mødrene og bestemødrene til dei bortkomne, spurde dei: «Korleis deltar vi? Vi har prøvd, men ingen høyrer etter». Ein annan spurde: «Korleis kan vi klare å organisere oss ut over naboskapet vårt?» Dei offisielle «deltakings»-strukturane såg ikkje ut til å væra rotfesta verken i den daglege erfaringa til aktive borgarar eller i organisasjonsformene som dei sjølve, heilt sjølvstendig, hadde skapt. Kommunetoppane svarte defensivt, knapt nok hadde dei vedgått problemet.

Her har vi eit eksempel på gode intensjonar, men inga vedgåing av behovet for ei fundamental mentalitetsendring blant dei som sit sentralt i den kommunale avgjerdsprosessen – ei vedkjenning som lokale borgarar og organisasjonane deira kunne styrke mykje når det gjaldt evna hos kommuneorgana til å møte folket sine behov. Slik erkjenning innafor dei politiske partia ville føre til eit stort mentalt sprang fordi det ville innebere å ta risikoen knytt til å dele makt, om ikkje anna enn innafor ei framforhandla ramme, med folk og prosessar som staten ikkje hadde fullstendig kontroll over. Men utan dette spranget er krav til deltakardemokrati lite meir enn (tidsavgrensa) gode forhold for folk. Rett nok gir dei nyskapande folkegrupper høve til å «gripe ordet» og prøve realisere det.

Etter å ha sett litt på kva genuin deltaking ikkje er, la oss vende tilbake til ideen om det som ei motmakt (eller noko betre).

Eg bukar ordet «motmakt» for å beskrive mange kjelder og nivå for makt som det kan vere muleg å bruke til å skape sosial omdanning. Tenk over dei komplekse kjedene av bindingar som ligg under eit samfunn – kvar ei av dei skaper grunnlag for ulike slag avtaler. Alle delane av staten er avhengig av andre delar. Ulike institusjonar, frå lokale styresmakter til den Internasjonale Straffedomstolen, kan utøve motmakt overfor andre institusjonar som er mindre mottaklege for demokratiske krav eller humanitære overvegingar. Selskap er avhengige av arbeidarar. Finansane deira kan vere mobile globalt, men dei må investere og selje ein eller annan stad. Dei er også avhengige av nasjonale, regionale og lokale styresmakter for å få tilgang til marknader, finanskjelder, investeringslokalitetar osv. Valde politikarar er avhengige av stemmegivarar som på si side igjen har makt til ubunde å reise krav tilbake ved hjelp av godkjente organisasjonar mellom vala. Innafor kvart ulikt nivå og institusjon i samfunnet finst det høve til motmakt som kan bli mobilisert for å oppnå demokratisk endring. Lista veks etter kvart som folk finn nye måtar å stå mot og reiser alternativ i deira eigne daglege liv, og utviklar desse til kollektive: frå handling knytt til selskapsvaremerke, via kampanjar for å få kontroll over pensjonsfond, til direkte former for personleg internasjonal solidaritet med folk som står overfor militær okkupasjon.

 

Forståinga av deltakardemokrati som ei motmakt bryt ned den tradisjonelle liberale delinga mellom politikk og økonomi. Institusjonane til demokratisk motmakt vil ikkje berre skape politiske institusjonar med nødvendig middel for å stå opp mot presset frå privat kapital, dei peikar også ut vegar der politiske institusjonar kan alliere seg med økonomisk press for demokrati. Alliansar med kooperativ, samfunnsøkonomien allment, offentleg og fagforeiningstilknytte pensjonsfond kan alle skaffe fram det breiare økonomiske demokratiet som vil vere ufullført og under trussel utan deltakardemokrati.

Dessutan involverer omgrepet motmakt det å sjå sosiale rørsler som noko som skaper bølgjer langt bak deira tilsynelatande fokus: Den grøne rørsla eller fredsrørsla, for eksempel, når dei er i allianse med andre, er potensielt i stand til å utøve makt over både økonomien og politikken. Begge rørslene reiser fundamentale spørsmål rundt siktemålet med produksjon (og det kan bli definert som å inkludere former for distribusjon, konsum, typane av arbeid og dugleik som trengst og formene for finansiering og eigarskap) i svære område av økonomien: forsvarsindustrien, maten, sløsing, energi og kjemiske industriar. Sosiale rørsler og miljørørsler har alt gått i spissen for å utvikle alternative system på desse områda. Nye demokratiske sosiale rørsler har sjeldnare vore «ei saks»-rørsler. Krava som dei reiser, krev radikale endringar gjennom heile samfunnet – og krava deira reiser seg mot sterke interesser som vil gå mot desse endringane. Behovet er derfor å skape organiserte band til grupper som har makt og potensiale for felles interesse i kvart punkt i prosessen. Men dette fører oss til ein annan diskusjon …

Deltaking viser tilbake til det å røyste

Tidvis blir argumentet for at deltakardemokrati burde bli grunnlaget for eit heilt politisk system reist, som ei erstatning for parlamentarisk demokrati. Men dette svekkar saka for genuine deltakingsprosessar der det viktige ligg i ein dugleik til samtidig å utfordre og utfylle eksisterande representative arrangement. Legitimeringa til representativt demokrati veks ut av den minimale, men like, deltakinga til alle til ved det å røyste, mens legitimeringa til deltakardemokratiet ligg in den høge graden av aktivitet blant noko som oftast vil vere ein minoritet gjennom institusjonar som er opne for innsyn, opne for alle og grunna på gjensidig semje om reglar. Representative institusjonar fundamentert på ein person, ei røyst, fastlegg prinsippa og allmenn retning for ei vald regjering. Dei set den breie ramma. Potensialet deira ligg radikalt i det faktum at formelt gir røyster makt til dei mange, makt som kan bli brukt til å utfordre makta til dei få. Dette er grunnen til at regjerande elitar alltid frykta den allmenne røysteretten.

Til alle tider og ubunde av nasjonalitet har herskande elitar alltid søkt å tenke ut forhandlingsmekanismar som kan sløve «sverdet til parlament mot privat eigedom», slik ein britisk arbeidarpartipolitikar skreiv på 1930-talet då han skulle forklare potensialet til parlamentet. Langt på veg har dei hatt suksess, slik at viss ikkje viljen som vart uttrykt ved dei periodiske vala er halde levande som konstant nærverande, leiande og puffande på statsinstitusjonane, blir privat økonomisk rikdom og makt verande nesten urørt. Dette er der deltakardemokrati i radikal form, rotfesta i ein autonom offentleg sfære, kjem inn. Deltakardemokrati kan overvake arbeidet til regjering og statsapparat. Det er i stand til å gå dit politikarar aldri kjem, og kjenne til slikt politikarar sjeldan undersøker. Legitimiteten kjem frå intensiteten til aktiviteten og innsynet og det opne i prosessen. Deltakarinstitusjonar skaper sjølvsikre forventningar, og dette leier i sin tur til press – i form av lobbyverksemd og iverksetting av kampanjar – overfor dei representative valde organa som fattar dei endelege avgjerdene.

Det viktige ved prosess

Folkeleg deltaking lar både folk og offisielle leiarar avgjerde detaljar rundt korleis brei deltaking blir gjennomført. Korleis offentleg politikk er administrert er ikkje verdinøytralt: Prosess gir resultat.

 

Ta sløsing. Ei miljømessig berekraftig tilnærming som ser på avfall som ein ressurs – ei opphoping av akkumulert energi og materiale – er ulik ei tilnærming som ser avfall som noko ein må bli kvitt. Den første, leia av gjenbruk og resirkulering, krev omfattande folkeleg deltaking for å kunne fungere. Denne deltakinga er ikkje noko ekstra, og det inneber ikkje å delta i møte og å sitte i komitear. Denne tilnærminga handlar om eit offentleg rekneskapsført system og derfor også ei ordning som stadig kan bli betre, eit system som stør hushaldet som frivillig sorterer avfallet. Det same prinsippet for daglege og løpande demokratiske prosessar kunne bli brukt i forhold til utdanning, transport, sosial omsorg – reelt i forhold til ei kvar offentleg teneste. Ein open regelstyrd prosess av folkeleg deltaking tilpassa oppgåva ein står overfor – for eksempel det å foreslå detaljerte budsjettprioritetar, eller styringa av lokal offentleg tilrettelegging – har ein sterkare demokratisk legitimitet enn tenestefolk som arbeider bak lukka dører, og som ofte gjer sine eigne «forretningar» med visse sosiale grupper og økonomiske interesser.

Formelt har representativt demokrati siste ordet. Men sidan dei valde kvar for seg må søke attval innafor eit fleirpartisystem, må dei kommunisere med og vere følsame overfor forslag som blir reist av veljarane deira. Deltakardemokrati, i eit utfyllande forhold til makt via val, har slik sett potensialet til å flytte samfunn vidare i retning dei demokratiske ideala ved folkeleg kontroll og politisk likestilling.

Liberalt demokrati har alltid vedgått at organisasjonane i det sivile samfunnet spelar ei viktig rolle. Det er vanlegvis akseptert at eit sterkt sivilsamfunn hjelper til med å halde valde representantar årvakne, og at det gjer det gjennom organiserte interessegrupper som pressar sakene sine på styresmakter, nokre gonger gjennom politiske parti, andre gonger ved hjelp av uavhengig lobbyverksemd. Nokre gonger har visse spesielt interessegrupper – framfor alt fagforeiningar og forretningsinteresser, men lokalt også innbyggargrupper eller organisasjonar innafor frivillig sektor – vorte dradd inn i korporative arrangement med styresmakter, og slik oppnådd ein spesiell politisk status slik at styresmakter forhandlar med dei om avgjerder som grip inn i interessene deira. Men denne typen arrangement har ofte underminert tiltrua til begge partane: Dei frivillige organisasjonane blir sett på som både for nært knytt til styresmaktene og som nokre som berre kjempar for eigne spesialinteresser. Styresmaktene blir oppfatta å favorisere ei eller to grupper mot andre, eller organiserte interesser mot «folket». Ein av frustrasjonane og feila ved representativt demokrati er at, mens sivilsamfunnet har vakse i omfang og utvikla seg når det gjeld struktur og indre demokratiske former, har sivilsamfunnet vorte verande marginalisert når det gjeld påverknad på det formelle politiske systemet – kanskje tidvis invitert inn og deretter ignorert, eller brukt til å gje det formelle systemet ufortent legitimitet. Deltakardemokrati skaffar fram eit reelt alternativ, eller komplement, til vald makt: ei klar og organisert offentleg sfære der folket sine krav kan bli artikulert, utvikla og forhandla fram, og så sluttforhandla med den lokale eller andre relevante statsinstitusjonar.

Vilkår for veksande deltaking

 

For at deltakardemokrati skal kunne oppnå legitimitet og gje nytt liv til demokratisk politikk som eit heile, må nokre vilkår vere på plass.

For det første må deltakararrangement i utgangspunktet vere opne for alle som avgjerdene gjeld – også om det berre gjeld ei minoritetsdeltaking. Det å vere open er ikkje berre ein formalitet. Det må bli arbeid mot å sikre det. Ikkje alle kan delta direkte, men alle treng å vere i kontakt med nokon som deltar.

For det andre må det vere gjensidig akseptert og ope forhandla regelverk.

Eit tredje vilkår som det alltid vil vere vanskeleg å oppretthalde, er å sikre at deltakarprosessen er autonom i forhold til staten. Siktemålet til deltakarorganisasjonar er eventuelt å dele makt til å gjere avgjerder med styresmakter, å utøve ein viss kontroll over arbeidet til statsinstitusjonar, og å overvake iverksettinga av styresmaktene sine avgjerder. Men desse forholda avheng av likeverd: Deltakarorganisasjonar må ha deira eige liv og dynamikk, og dei må vite at valde organ respekterer dette. I dei fleste noverande tilfelle har folkelege rørsler kjempa for å skaffe seg noko makt over staten og med det følgjer først og fremst å utvikle deira eiga sjølvstendige makt. I tillegg, sidan dei aldri fullt ut kan ha tiltru til staten, er autonomi for dei eit nødvendig vern.

For det fjerde må det vere ei genuin deling av kunnskap. Der brukarar og tenestearbeidarar, for eksempel, kan yte deira «innside»-kunnskap til å betre tenester, blir offentlege tenestereformer demokratiske, ei viktig side ved effektive alternativ til privatisering.

Eit vidare grunnleggande vilkår er det at reelle ressursar må vere truga, ressursar som kan innebere ein positiv skilnad for liva til samfunnet. Prosessen må skape resultat. Han må ikkje bli sett på som berre endå ei konsulteringsøving som ingen stad fører. Til slutt er det ingen tvil om at det mulege og legitime ved deltakarprosessen er enormt fremja ved eksistensen og valsuksessen til eit parti som trur på han. PT er i så måte ein pioner, på kommunenivå, trass i at parti som var påverka av den nye venstre-sida på 1970-talet, slike som det Grøne Partiet i Tyskland, delar av det italienske Kommunistpartiet og det danske Sosialistisk Folkeparti, gjorde nokre svært avgrensa eksperiment i den same retninga. Men eit aukande tal parti veks fram, i Nord og i Sør, parti der deltakardemokrati er fundamentalt både i arbeidet deira i valde statsinstitusjonar og med sosiale og fagforeiningsrørsler. Akbayan på Filipinane er eit eksempel, Det Demokratiske Arbeidarpartiet i Sør-Korea eit anna. Det Skotske Sosialistpartiet og det italienske Rifondazione Communista er innovative eksempel i Europa. I ein forstand er desse partia i stand til å bruke legitimiteten sin i val til å understreka det viktige ved deltakarprosessen. Meldinga deira er: Utan den aktive deltakinga til folket kan ikkje programmet som partiet vart vald på bli sett ut i livet. Når dei først er valde, arbeider dei saman med folkelege rørsler for å skape støttemekanismar, samarbeid og press – der dei også inkluderer seg sjølve.

Viss deltakardemokrati spreier seg, kan institusjonane til representative styresmakter miste noko makt til den nye deltakarsfæren. Men vi har alt sett at makta deira er i krise. Det nye systemet for å styre offentlege ressursar ved å kombinere vald og deltakardemokrati skaper ein vid gevinst i form av demokratisk legitimitet og som eit potensielt resultat, gevinst i form av demokratisk makt.

(Artikkelen sto første gang på tniclone.test. koumbit.net/archives/wainwright/matter. htm, og er omsett av Einar Jetne.)

 

Opprettelsen av nabolagsrådene i Venezuela var delvis en reaksjon på ineffektiviteten i det statlige byråkratiet, spesielt på kommunalt plan.

Steve Ellner underviser ved Universidad de Oriente i Puerto La Cruz.

 

Nabolagsråd er betegnelsen for en organisering av strøk, eller nabolag, som organiserer inntil 400 familier. De kan velge representanter til forskjellige oppgaver, og trekke dem tilbake, hvis representantene høster mistillit ved gjennomføringen av det de er valgt til. Red.

I sin tale til Kongressen i august 2007, hvor President Hugo Chávez la fram et forslag til konstitusjonelle reformer, understreket han at han hadde «liten tiltro til de etablerte lokale myndighetene» og hadde større tro på folks egen kapasitet, lokalt. Han påpekte videre den manglende deltakelsen i statlige og kommunale valg som uttrykk for tvil om legitimiteten til lokale embedsmenn. Chávez sitt senere forslag om å etablere nabolagsrådene i et gitt område som «kommuner » (som i sin tur skulle bli deler av en «kommuneby») for å løse felles problemer, kan true med å undergrave de kommunale myndighetenes makt, ved å skape en parallell struktur.

Privat har lokale myndigheter, inkludert ordførere, uttrykt frykt for at denne planen har som mål å utradere bymyndighetene, noe jeg ble fortalt av Leandro Rodriguez, rådgiver for Nasjonalforsamlingens komité for folkelig deltakelse, desentralisering og regional utvikling, og av Sergio Lugo, en rådgiver for kommunens arbeid med lokale planleggingsråd i Mérida.

Men, nabolagsrådene er ikke i stand til å erstatte kommunale myndigheter. På det nåværende tidspunktet tar de bare for seg prioriterte prosjekter, noe som er langt fra å ta på seg de myriadene av oppgaver som tilligger de valgte kommunale organer. Slik sett blir det høyst misvisende å se nabolagsrådene som Rousseau-inspirerte utopiske idealer om direkte demokrati, i stedet for representative institusjoner en visjon som til tider omfavnes av chávistas. En mer realistisk karakteristikk kommer fra Marisol Pérez, leder av delstaten Anzoáteguis kontor for nabolagsråd. «Dette er en eksperimenterende prosess», sier hun. Den velkjente frasen til Simón Rodriguez (Simón Bolivars lærer) som så ofte løftes fram av presidenten vår: «Enten skaper vi, eller så feiler vi» er svært anvendbar på nabolagsrådene.

Chávistaledere, hvis retorikk på typisk vis understreker folkelig beslutningsmakt, har i stadig større grad framhevet nabolagsrådenes virksomhet. Aristóbulo Istúriz og Jorge Rodriguez, Chávistakandidater ved to viktige ordførervalg i Caracas i 2008, delte sine respektive program i to deler: Tiltak direkte underlagt staten, og støtte til «folkelig makt», med særlig vekt på nabolagsrådene.

I et annet ordførervalg i Caracas, lovte chávistakandidaten å bygge en «metrobane» opp til slumområdene i åssidene i Petare, en kabelbane lik den som snart er ferdig i San Agustin. I følge planen skulle hver stasjon oppover inneholde fasiliteter som et teater eller et bibliotek, administrert av et nabolagsråd.

En «atombombe»

 

Imens argumenterer regjeringens kritikere med at nabolagsrådene er ineffektive, og advarer mot at de svekker det representative demokratiet, ved å undergrave de mellomliggende organene mellom de nasjonale beslutningene og folket, enten disse er kommunale myndigheter, statlige planleggingsorganer, eller selve det nye chávistapartiet, Venezuelas Forente Sosialistparti (PSUV).

Américo Martin, en tidligere venstreradikal som var presidentkandidat i 1978, kaller nabolagsrådene en «atombombe» som kommer til å skape kaos ved å framføre klientpregede krav i et omfang som det er umulig å tilfredsstille. En annen venstreradikal, Teodoro Petkoff, som er blitt antichávista, hamrer løs på den idealistiske karakteren til nabolagsrådene, som han sammenlikner med arbeiderkooperativene og planene for arbeiderledelse Chávezregjeringen også går inn for. Petkoff mener at disse eksperimentene får en til å tenke på fordømmelsen Marx framførte mot de utopiske sosialistene:

Den typen argumenter mot levedyktigheten til nabolagsrådene svekker bare saken mot dem. Det faktiske forholdet er at tusenvis av prosjekter over hele Venezuela er gjennomført på vellykket vis, og mange flere er på trappene, en bedrift som er noe helt nytt i nasjonens historie. I tillegg er rådsledere engasjert i en rekke aktiviteter og programmer uten presedens i Venezuelas lokale bevegelser.

Politikk og stat er sentralt i fenomenet nabolagsråd. Rådsledere befinner seg ofte på begge sider av skillelinjen mellom den sivile hverdagen og politisk aktivisme. Slik kan, for eksempel, møter i rådene bruke tid på å diskutere valgstrategi og logistikk. Etter dannelsen av PSUV i 2007, søkte det posisjoner for chávistakandidater i nabolagsrådene, noe som førte til at rådene trakk seg noe tilbake fra valgarenaen.

Ikke desto mindre, oppfordret ministeren for deltakelse og sosial beskyttelse, Erika Farias i 2007, rådene til å danne brigader som skulle drive valgkamp for Chávezinitiativet for en grunnlovsendring som skulle oppheve begrensningene i valgperioder for alle verv, et forslag som ble vedtatt gjennom folkeavstemning, den 15. februar 2009. Valgaktiviteten til folk hjemmehørende i nabolagsrådene og andre regjeringsfinansierte sosiale programmer overskygget PSUV.

Uavhengighet

Enkelte skribenter er opptatt av å understreke behovet til alle sosiale organisasjoner i Venezuela, inkludert nabolagsrådene etter å søke full uavhengighet i forhold til stat og parti. Blant disse finnes det ledende venezuelanske forfattere og aktivister. Som Roland Denis, Javier Biardeau og Rafael Uzcátegui (fra det anarkistiske tidsskriftet El Libertario). John Holloway, en velkjent teoretiker som forsvarer dette synspunktet, uttalte ved Verdens Sosiale Forum i Caracas i 2006:

Fokuset på uavhengighet er imidlertid noe malplassert. Sosiale programmer og bevegelsene de skaper, er ryggraden i Chávista bevegelsen, ikke uavhengige sosiale bevegelser.

I forkant av at Chávez ble valgt i 1998, manglet Venezuela den typen brennende sosiale bevegelser som banet veien for valget av Evo Morales i Bolivia, og Raphael Correa i Ecuador. Bevegelser av lokal karakter, og kooperativbevegelser blant arbeiderne hadde i mange år vært uavhengig av staten, men de klarte ikke å blomstre, eller spille noen avgjørende rolle i livene til de underpriviligerte i Venezuela. I motsetning til dette, har Chávez-regjeringens overføring av store summer til nabolagsråd og andre sosiale programmer ført til at marginaliserte områder har blitt stimulert, og har vist dem hvordan de kan ta kontrollen over egne liv. Særlig har statlige ressurser, brukt som støtte til prosjekter under nabolagsrådene, lån til arbeiderkooperativer og stipend til studenter som deltar i forskjellige undervisningsprogrammer (kjent som misiones) vært avgjørende i å aktivisere folk på organisert vis. Til tross for den økonomiske avhengigheten av staten er mange menige Chávistas kritiske, og deres støtte til regjeringen er neppe gitt noe som forklarer at Chávez tapte folkeavstemningen i 2007, om grunnlovsendring.

For chávistas betyr den «revolusjonære prosessen» at folk får kontroll over livene sine der de bor, heller enn på arbeidsplassene (som kommunister, trotskister og andre som står for den harde linje går inn for). Dette gjenspeiles i det faktum at nabolagsrådene har fått langt mer oppmerksomhet og flere ressurser enn planer for arbeiderstyring noen gang har fått.

Tornefulle spørsmål

Rådene sliter med en rekke problemer, inkludert dårlig økonomisk styring, «snyltere», og mange rådsmedlemmers rotfestede skepsis til lokale lederes intensjoner. Skribenter som er for Chávez, og understreker betydningen av nabolagsrådene og liknende sosiale programmer, har en tendens til hoppe over slike tornefulle saker, selv om de får fram mye nyttig informasjon. Regjeringsvennlige media unnviker også åpen diskusjon om slike vanskelige problemer, selv om de ofte refererer til nabolagsrådene. Dessuten er kritisk debatt mangelvare i PSUV. Ved å unngå ubehagelige problemer, ender chávistaledelsen med å glorifisere rådene, og lager en myte av at de er det rette remediet for utallige problemer, noe som i sin tur tar sikte på framgang ved valg. Manglene er særlig alvorlige siden regjeringen har en uttrykt forpliktelse til å mer enn doble støtten til dette programmet i 2009. Etter hvert som nabolagsrådene får erfaring, er det to prosesser som er underveis, fulle av sprengstoff. For det første, er de marginaliserte og halv-marginaliserte delene av befolkningen i ferd med å vinne styrke og erfaring fra å drive med kollektive beslutninger. For det andre, tas det skritt i retning av institusjonalisering, som er myntet på å skape anvendelige mekanismer som overvåker og sikrer at offentlige midler ikke misbrukes, eller brukes til lite gjennomtenkte prosjekter.

Men bestrebelsene etter å inkorporere, på den ene siden, og institusjonalisere, på den andre siden, er en komplisert balansekunst. Mekanismer og prosedyrer som skal sikre effektivitet kan ikke bli satt i verk, alle på en gang. Den massive deltakelsen til de underpriviligerte, som er under utvikling, er avhengig av fleksibilitet og forståelse hos de som bevilger offentlige midler. «Vi jager ikke etter talsmenn for rådene, men gir dem at tvilen skal komme dem tilgode», sier Marisol Pérez i delstatsregjeringen i Anzoátegui. «Mange av dem er jo noviser som lett kan hoppe av hvis de aner at hindringene blir for store.

I tillegg til de sosiale og institusjonelle dimensjonene er det et tredje element av politisk karakter: Mobiliseringen av alle de som har nytte av nabolagsrådene, til forsvar for regjeringen, mot en kompromissløs opposisjon med betydelige ressurser. Å nå disse klare, og ikke alltid lett forenlige målene, er en formidabel utfordring for Venezuelas åpne vei mot sosialisme.

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra tidsskriftet Red Pepper, og er oversatt av Birger Thurn-Paulsen)

Andreas Lutro er leder av Rød Ungdom i Rogaland og var stortingskandidat for Rødt Rogaland.

Det er ikke mange år siden ungdom ikke hadde andre enn voksne politikere og interesseorganisasjoner drevet av voksne til å representere deres syn i politiske spørsmål.

I løpet av det siste tiåret har idéen modnet nok til å settes ut i virkeligheten flere og flere steder.

Ungdommens posisjon i demokratiet

Et viktig prinsipp i demokratiet er at de som kan straffes etter loven, også må kunne påvirke den. Påvirkning i denne sammenhengen betyr selvsagt å kunne stemme ved valg, da de valgte demokratiske organene vedtar lovene vi alle må forholde oss til. Dette blir brukt som hovedargument for å gi 16-åringer stemmerett. En annen diskusjon er om myndighetsalderen da også må senkes, men den diskusjonen tar jeg ikke her og nå.

Prinsippet om at de som kan straffes etter lovene, må få være med å påvirke lovene, har jeg lyst til å strekke enda litt lenger: De som påvirkes av politikken, må ha mulighet til å påvirke politikken. Her er hele befolkningen som er 18 år eller eldre dekket, i og med at de har stemmerett. Det gjelder ikke de som er under 18 – og selv med 16-årig stemmerett, vil det fortsatt være barn og unge som ikke nødvendigvis har muligheter til å komme med sine meninger i politikken.

For mange er dette kanskje ikke et problem. Ungdom er ikke akkurat de som engasjerer seg mest i politiske spørsmål, og ofte  er det lett å si at de ikke vet best selv når det kommer til for eksempel utforming av skolesystemet eller utbygging av fritidstilbud.

Dette ville kanskje ikke vært et så stort problem hvis ungdom hadde flere politikere som kunne representere dem – men andelen politikere som kan kalles ungdom, er forsvinnende liten, og selv de er nødt til å passe inn i et politisk system som er laget for å være kjedelig, tungvindt og rett og slett «voksent». Du hører aldri et parti bruke ungdomssaker som valgkampsak – det brukes ofte saker som angår barn og unge, men da er det stort sett på foreldrenes premisser. Det er de som er velgere, tross alt.

Ungdommens bystyre

Det er her Ungdommens bystyre (UB) kommer inn, og er i sammenhengen et strålende tiltak: Det gir en stemme til de stemmeløse, formaliserer ungdommens påvirkningskraft i demokratiet og opphever på mange måter prinsippet om at voksne politikere vet best. UB fungerer (i det minste potensielt) som et talerør for all ungdom i kommunen, siden alle i aldersgruppen 13–18 år skal gå på skolen, og dermed er representert. UB i Bergen mener at ordningen fungerer bedre enn 16-årig stemmerett vil – et vedtak fattet 28. mai 2009 nevner blant annet at

Den vanligste måten å inkludere ungdom i demokratiet på, er gjennom det som kalles ungdommens bystyre (eller ungdommens kommunestyre – enkelte steder finnes det også ungdommens fylkesting). En eldre ordning er det som heter ungdomsråd, som har eksistert lengre, men baserer seg mer på å representere frivillig (og sikkert til en viss grad politisk) organiserte framfor å representere hele den unge befolkningen. Forskjellen er vag ettersom det ikke fins noen nasjonale retningslinjer. En oversikt over ungdomsråd og UB kan du finne på www.ung.no/database.

Måten UB er organisert på, varierer fra sted til sted, men det som begynner å bli normen er det som kalles Trondheimmodellen. Modellen får navnet sitt fra måten UB er organisert i Trondheim kommune, som kort fortalt går ut på at UB fungerer som høringsinstans i bystyresaker som angår ungdom, og kan også foreslå egne saker som skal behandles i bystyret. I tillegg er det vanlig at UB får en pott med penger som det står fritt til å fordele på tiltak og arrangementer som søker innen fristene som er satt. UB konstituerer seg og velger arbeids- og organiseringsmåte selv. I Trondheim-modellen består UB av en valgt representant fra hver ungdomsskole og videregående skole i kommunen. (www.trondheim.kommune.no/content. ap?thisId=111713150). Modellen er blant annet innført i Bergen og Stavanger (og Trondheim, selvsagt).

Organiseringen av UB varierer ofte fra sted til sted. For eksempel, i Stavanger pleide ungdomspartiene og forskjellige interesseorganisasjoner for ungdom å være representert – men som sagt er det Trondheim-modellen som begynner å bli standarden. Det er hovedsakelig den jeg vil ta utgangspunkt i når jeg diskuterer fordeler og ulemper rundt UB.

Elevrådenes rolle i samfunnet

For å bli valgt inn i UB, må du velges av elevene på skolen du representerer. Som oftest er det riktignok elevrådene som velger representanten, men elevene sitter selvsagt med makt nok til å overkjøre elevrådet hvis de går inn for det. På mange måter kan elevrådene i teorien sammenlignes med fagforeninger. Sånn sett kan UB ses på som en nyttig arena for å lære skoleungdom hvordan det representative demokratiet fungerer i praksis og stimulere til aktiv deltakelse i utformingen av samfunnet.

Slik er det ikke nødvendigvis i praksis – kanskje lærer elevene i stedet at de fine demokratiske prinsippene de lærer om i samfunnsfagtimen, ikke står i stil med virkeligheten.

Ungdom er nemlig ikke dumme – de aller fleste ser på elevråd som supperåd uten reell makt som stort sett bryr seg om fillesaker (krav om brusautomat i kantinen er et eksempel som går igjen hos mange av dem jeg snakker med). Dette varierer selvsagt fra skole til skole, men inntrykket som går igjen er at elevrådene ikke akkurat er en viktig arena for elevene.

Dette har ikke nødvendigvis noe med selve organiseringen av elevrådene å gjøre. I forskjellige demokratiske organer er det ofte nok å skape en oppfatning om at organet er maktesløst, og medlemmene tilpasser seg denne oppfatningen. Jeg har hørt flere historier om at elever som faktisk har hatt lyst til å faktisk gjøre noe i elevrådet, har blitt nedstemt nettopp av den grunn. Motivene bak kan jeg bare spekulere i, men at det ligger en oppfatning om elevrådenes maktesløshet bak det hele, er jeg i liten tvil om.

Så kan en spørre seg selv: Hvis elevrådene oppfattes slik, og elevråd kan sammenlignes med fagforeninger, er det da rart at arbeideres rettigheter i Norge svekkes? Lærer vi den kommende generasjonen at å organisere seg stort sett handler om å kjempe for egoistiske krav?

Hva er uheldig med dagens organisering?

At det er disse elevrådene som igjen skal representeres i UB, er problematisk nok i seg selv. Samtidig har UB langt å gå før det når sitt fulle potensiale når det kommer til måten det er organisert på, isolert sett. Først og fremst eksisterer UB kun på de forskjellige bystyrenes godvilje og premisser, og kan legges ned når de voksne politikerne føler for det. Jeg har skrevet at UB er selvkonstituerende – det er en liten hvit løgn. Regelverket for UB godkjennes alltid i det vanlige kommunestyret. Det finnes heller ingen nasjonale retningslinjer eller lignende som sørger for at UB har lik makt overalt hvor det eksisterer, og det finnes ihvertfall ikke noen lover som sikrer ungdommen retten til å bli hørt i politikken.

Et annet problem er at UB ikke har noen reell makt i selve bystyret. Det fungerer som høringsinstans og kan fremme forslag, men har ingen stemmer i selve bystyret. Som nevnt tidligere, er det ikke mange politikere som går til valg på å høre på ungdommen. Ofte er resultatet at bystyret bare tar ungdommens meninger innover seg, når de stemmer med hva politikerne selv mener.

Det er neppe sånn de fleste stedene – men det er noe en bør være på vakt for. Om UB får gjennom forslag og/eller blir hørt i bystyret fordi det stemmer overens med politikernes meninger og ikke fordi politikerne vil høre på ungdom, har ungdommen mistet makten over UB. Denne problemstillingen er ikke så fjern, i og med at UB ofte blir veldig fjernt for elevene. Det er en del mellomledd i valgprosessen – elevene velger elevrådsrepresentant, elevråd velger elevrådsstyre, og ofte velger elevrådsstyret UB-representant (eller kommer med innstilling). Og elevrådet trenger som sagt ikke være representativt for elevene, i og med at mange anser elevrådet som en klubb for de spesielt interesserte, uten noen reell makt.

Mange steder er det ikke slik. Noen skoler har måttet avholde valg blant alle elevene fordi det var for mange som ville stille til valg – men i løpet av min tid som UB-representant i Stavanger, var denne typen personer i mindretall, de ønsket å stille til arbeidsutvalget (noen steder kalt formannskapet, som i det ordentlige bystyret), og de ønsket å styre debatten og dagsorden mest mulig. De aller fleste var ikke særlig engasjerte, de følte seg vel ikke erfarne nok, og lot seg gledelig styre. En slik situasjon bør ikke UB være i.

Holder skolens struktur ungdommens bystyres makt tilbake?

Så er spørsmålet, hvordan kan vi sørge for at UB er en arena for ungdom flest, som virkelig representerer barn og unge? Jeg tror ikke nødvendigvis løsningen ligger å endre måten UB fungerer eller er organisert på. Jeg tror heller at problemet ligger i skolen.

Slik den er i dag, er skolen for veldig mange ikke annet enn en læringsarena. Man går på skolen for å få seg en utdanning slik at man kan få seg en jobb når man er voksen, og det er alt. Om de ikke er så bevisste på det selv, vet foreldrene og lærerne det, og forteller dem gjerne det hvis de spør. Under kapitalismen kan man forenkle utdanningssystemets funksjon til noe så enkelt som å skape kompetent arbeidskraft. Riktignok er skolen er samlingspunkt hvor man treffer venner og sosialiserer, men det er ikke akkurat en kjernefunksjon. Man hører veldig lite om politikere som mener at elever er for lite sosiale på skolen.

Når skolens funksjon er så snever, er det heller ikke så rart at elevrådene (og, som en forlengelse av elevrådene, UB) anses som uviktige og maktesløse. Skolen er en arena for utdanning, ikke en arena for samfunnsdebatt og deltakelse i demokratiet – da virker det litt absurd for mange at skolenes representanter (UB) plutselig skal fungere som høringsinstans for bystyret. Det er en unaturlig forlengelse av skolens funksjon i samfunnet.

Teorien min er: Kanskje må skolen bygges opp fra bunnen av hvis ungdommens makt i demokratiet virkelig skal kunne slå gjennom. Vi trenger en skole hvor UB er en naturlig forlengelse. Se for deg skolen som et slags kollektiv for læring, deling av erfaringer og senere diskusjon om kultur og samfunn, i stedet for en plass hvor du skal gjøre som læreren sier for å få en karakter og en utdanning.

Jeg tror det står i stil med den sosialistiske skolevisjonen – en arena for personlig utfoldelse, som ikke bare lærer deg hvordan du skal tjene penger til livets brød når du blir voksen, men at meningene dine faktisk har noe å si, og at du bør forlange å bli hørt. Med en slik skole er jeg overbevist om at det ville vært mye lettere å engasjere ungdom i politiske spørsmål, og å skape et miljø for aktiv deltakelse i demokratiske organer som UB.

Demokratiets framtid – noe mer enn stemmeretten?

Ordningene med UB rundt omkring i landet er forhåpentligvis en god start på å stadfeste ungdommens økte medvirking i demokratiet. Den retten kan bli lovfestet i framtiden hvis det jobbes aktivt – samfunnet kan ha mye å tjene på det. Nå som idéene og organiseringen rundt UB har brukt det første tiåret av 2000-tallet på å modnes, er tiden inne for å stille nye krav.

Men først og fremst handler ungdommens medvirkning i samfunnet om ungdommens eget engasjement. Det kommer ikke av seg selv hos alle – det er lett å falle i apati når man gang på gang blir minnet på at samfunnet drives av store menn med store formuer og mange mektige venner. Man trenger ikke være ungdom for å føle deg, og man trenger ikke være sosialist for å skjønne det.

Det bør skapes miljø for deltakelse fra ungdom i politikken framover. Ungdommens bystyrer kan være en god måte å gjøre det på, men «grasrota» til UB vil alltid ligge på skolene – hos elevene. UB kan lett bli noe fjernt som ikke har noen reell makt i samfunnsutviklingen, noe for de litt for selvopptatte og pampete elevene – eller det kan bli et organ som tar alle elevers innspill og meninger på alvor, og som all ungdom føler en viss tilhørighet til.

På mange måter kan Ungdommens bystyre og «voksendemokratiet» sammenlignes. Det står overfor de samme utfordringene – fremmedgjøring, likegyldighet overfor samfunnsutviklingen, stadig økende avstand mellom folk og politikere. Ungdommens bystyre er på den andre siden noe ganske nytt, og i det ligger en mulighet til å utvide demokratiet utover stemmeretten, skape et mer inkluderende samfunn og å forsikre oss om at ungdommen blir hørt.

Den Gamle Antonio set seg i kveld med meg. Han set seg, 10 år attende i tid, rekna frå denne kvelden. Med han, med den Gamle Antonio, set alle kvinner og menn med mørkt blod i verdige hjarto seg med meg. Dei set seg med meg, og tek, endeleg, frå meg ordet og stemma for å fortelja oss om kampen. For å fortelja oss, seier dei, og så seier dei til meg, ikkje for å påføra oss, ikkje for å tvinga oss, ikkje for å oppsluka oss. For å fortelja oss om kampen og tidene 10 år attende frå denne kvelden, med regnet og eit kaldt mørkre som tak og veggar. Den natta som den Gamle Antonio, saman med meg, trakka i gjørma med macheten i handa.

Sa eg at med meg går den Gamle Antonio? Då laug eg i så fall. Han går ikkje med meg; eg går i fotefara hans. Det var ikkje slik me tok til å gå den kvelden. Fyrst rota me oss bort. Den Gamle Antonio inviterte meg på hjortejakt, og me jakta på hjorten, ja, men me tok han aldri att. Då det gjekk opp for oss at hjorten var borte var me midt i skogen, midt i regnet, omringa av natta.

– Me har gått oss vill, seier eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio, der han står og lagar eit tak til elden med den eine handa, medan han fyrer i rullingsen med den andre. Han verkar ikkje særleg uroa.

– Me må finna vegen attende, høyrde han meg seia.

– Eg har eit kompass, seier eg til han, som om eg sa: «Eg har ein mobiltelefon, i tilfelle du skulle vera interessert i å verta plukka opp».

– Slik er det, seier den Gamle Antonio på nytt, som for å la meg ta initiativet og syna seg klar til å fylgja meg.

Eg lyfter opp motløysa og erklærer meg sjølv klar til å by fram mine geriljakrigarkunnskapar, som eg hadde tileigna meg gjennom to år i skogen. Eg stiller meg tett innunder eit tre, tek fram kartet, høgdemålaren og kompasset. Med store ord, gestikulerande framfor den Gamle Antonio skildrar eg høgder over havet, topografiske kurver, barometertrykk, gradar, millimetrar, stipla linjer og andre slike ting, av den typen som for oss millitære går under namnet «navigasjon på land». Den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han står urørleg ved mi side. Urørleg. Eg trur han lyttar fordi han ikkje har halde opp å røykja. Etter ei stund med tekniske og vitskaplege termar reiser eg meg og, med kompasset i handa peikar eg mot eit hjørna av mørkret medan eg med sikker stemma, allereie i rørsla, seier:

– Den vegen er det.

Eg ventar at Den Gamle Antonio skal koma med sitt vanlege «det stemmer», men den Gamle Antonio seier ikkje noko. Han tek opp geværet sitt og fylgjer etter meg. Me gjekk ei stund i den retninga utan å nå nokon stad, og eg byrja kjenna meg flau over mitt tekniske utstyr sin mangel på suksess. Eg ville ikkje snu meg mot der den Gamle Antonio fylgde meg utan å seia eit ord. Etter ei stund, då me kom til ein fjellvegg som sperra for vidare framsteg, gjekk mine siste restar av byrgskap i oppløysing.

Eg sa: – Og kva no?

Då tok den Gamle Antonio bladet frå munnen. Fyrst kremta han litt, spytta litt tobakksrusk, og så høyrde eg bak meg:

– Når du ikkje veit kva som fylgjer, er det til stor hjelp å sjå seg attende.

Eg tok han bokstavleg og snudde meg, ikkje for å sjå frå kva retning me kom, men for, med ei blanding av redsla, skam og underkasting å sjå på den Gamle Antonio. Den Gamle Antonio seier ikkje noko, ser på meg, og forstår. Han tek fram macheten sin, og ved å opna ein veg langs den attgrodde skogbotnen, vel han ein annan veg.

– Er det den vegen? spør eg til fånyttes.

– Slik er det, seier den Gamle Antonio medan han høgg slyngplantar og fuktige bitar av natta. Etter få minutt er me atter ein gong på hovudvegen, og torevêret sine lynande glimt syner oss den mørke profilen av landsbyen til den Gamle Antonio.

Våt og trøytt nådde eg hytta hans. Doña Juanita satte over kaffien, medan me sette oss intil elden. Den Gamle Antonio tok av seg den våte skjorta, og la ho til tørk på den eine sida av eldstaden. Etterpå gjekk han til det eine hjørnet av rommet og sette seg rett på bakken, medan han baud meg ein krakk. Eg vegra meg fyrst, delvis fordi eg ikkje ynskte å forlata eldstaden, og delvis fordi eg framleis var flau over det nyttelause opptrinnet med kartet, kompasset og høgdemålaren. Likevel sette eg meg. Me byrja begge å røykja. Eg braut stilla, og spurde han korleis han hadde funne vegen heim.

– Eg fann han ikkje, svara den Gamle Antonio meg, -Nei, han var ikkje der. Eg fann han ikkje, eg laga han slik dei alltid vert laga. Gåande altså. Du trudde at vegen allereie fantes ein stad, og at dine apparat skulle fortelja oss kvar vegen hadde vorte av. Men nei. Og deretter trudde du eg visste kvar vegen var, og du fylgde meg. Men nei. Eg visste ikkje kvar vegen var. Det eg verkeleg visste var at me saman måtte laga vegen. Så gjorde me det. Slik nådde me dit me ynskte oss. Me lagde vegen. Han var ikkje der.

– Men kvifor sa du til meg at når ein ikkje veit kva som fylgjer, skal ein sjå seg attende? Er ikkje det for å finna vegen att? spør eg.

– Slik er det ikkje, svarar den Gamle Antonio. Ikkje for å finna vegen att. Det er for å sjå kvar du var før, kva som hende og kva du ville.

– Korleis det? spør eg utan blygsel.

– Ved å snu deg, legg du merke til kvar du har havna. Dersom du ser bakover, legg du merke til at det du ynskte var å gå attende, og at det som hende var at du svarte at ein burde finna vegen attende. Og det er problemet. Du byrja å leita etter ein veg som ikkje eksisterer. Det måtte gjerast, den Gamle Antonio smiler nøgd.

– Men, kvifor seier du at me lagde vegen saman? Du lagde den. Eg berre fylgde deg, sa eg litt ukomfortabelt.

– Slik er det ikkje, held den Gamle Antonio fram smilande. Eg lagde han ikkje aleine. Du óg lagde han, for du gjekk også fremst eit stykke.

– Ah! Men den vegen førte ingenstads! bryt eg han av.

– Slik er det. Han virka fordi me lærte at han ikkje virka, og dermed heldt me ikkje fram å gå den vegen. Eller det vil sei, å laga. Han tok oss dit me ikkje ville. Dermed kunne me laga ein annan veg som kunne føra oss dit me ville, seier den Gamle Antonio.

Eg vart ståande å sjå på han ei stund, for så å utfordra han:

– Altså, du heller visste ikkje at vegen du heldt på å laga skulle føra oss hit?

– Slik er det ikkje. Berre ved å gå når ein fram. Ved arbeid altså, kamp. Det er det same. Det sa dei aller største gudane, dei som fødte verda, dei første. Den Gamle Antonio reiser seg, og mange andre ting sa dei. Til dømes at nokre gongar må ein kjempa for å kunna arbeida, og andre gongar må ein arbeida for å kunna kjempa, seier den Gamle Antonio, som tydeleg fører språket med same dugleik som han fører macheten.

Slik gjekk eg bak den Gamle Antonio den natta for 10 år sidan. Sa eg at eg gjekk bak den Gamle Antonio? I så fall laug eg. Eg gjekk ikkje bak han, men saman med han. Og det er denne kvelden, for 10 år sidan.

(Novellen er omsett av Finn Røsland.)

Med andre ord, en kvinne som gikk på tvers av det meste. Hun er en legende, og heltinne, ikke bare i India, men også i Afghanistan.

Vi har, imidlertid, en samtale med en høyst levende og reflektert afghansk kvinne, Farida Ahmadi. Hun har en god grunn til å trekke fram denne gamle historien. Det kommer vi tilbake til.

Farida Ahmadi kom til Norge som flyktning i 1991, bodde først i et flyktningmottak i Haugesund, kom seinere til Oslo, og har siden bodd der. I 2006 hadde hun gjennomført hovedfag i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I forbindelse med hovedfagsoppgaven skrev hun boka Tause skrik, omtalt i dette tidsskriftet i 2008. Med seg fra Afghanistan har hun også fire års medisinstudier, som ble avbrutt av den sovjetiske invasjonen.

De som tror de kan løse problemene i Afghanistan med krig, har ikke lest sin historie, enten det gjelder landets historie eller spørsmålet om fundamentalisme. Fundamentalismen er egentlig en politisk bevegelse som bruker religionen. Historisk sett er det et ukjent fenomen. Grobunnen for den fundamentalismen vi ser, ble skapt av den sovjetiske okkupasjonen, og seinere av Vesten. De fundamentalistiske bevegelsene som Vesten støttet, mot Sovjets okkupasjon, begikk drap av demokrater, sosialister og kvinneforkjempere, forhold som ble holdt skjult, og oversett av vestlige media. Sovjet hadde nøyaktig samme overbygning rundt okkupasjonen som vi hører nå: befrielse, demokrati og kvinnefrigjøring. Fundamentalismen er et barn av okkupasjonen, og de kreftene Vesten støtter. Afghanerne ser i grunnen fundamentalistene som Vestens venner. For eksempel, gir i praksis Norge og en rekke andre nasjoner, blant dem arabiske, støtte til skoler i Pakistan, som utdanner Taliban-tilhengere. Forøvrig er ikke Taliban en afghansk bevegelse, men en arabisk.

Propagandaen forteller oss en ting, men det er verre for kvinner nå. Kvinner kan gå på skoler og studere, og danne organisasjoner. Det er opprettet krisesentre. På den andre siden, kulturministeren i Karzais regjering er fundamentalist. Kamp mot fundamentalisme, og kvinnefrigjøring går igjen i propagandaen, men som sagt, er fundamentalismen noe som er påført, skapt av okkupasjon og krig. Jeg brukte aldri slør. Det var ikke noe press eller tvang for å bruke slør da jeg vokste opp. Det virket som den norske justisministeren ble syk av å håndtere spørsmålet om hijab i politiet, etter en søknad fra en kvinne som ville inn i politiet, og bruke hijab i tjenesten. Her blir det et stort spørsmål. Det er ikke det i muslimske land, generelt, det er ikke utbredt med krav til slør og hijab.

Gjennom media blir vi påført bilder som ikke er sanne, og som forsterker forestillingene om «oss og de andre», de andre som trenger å hjelpes. Derfor er historien om Sultan Razia viktig. Hun er en legende, og en kvinne som betyr mye i vår historie, som står i motsetning til bildene av muslimske kvinner.

Til å begynne med var jeg faktisk optimistisk i forhold til Vestens tilstedeværelse, men mista fort motet. At kvinner kan studere, at det finnes krisesentre er vel og bra, men andre behov er viktigere. Det er store mangler.

Jeg tenker på vann, helse, sjukehus, skole. Vannressurser mangler ikke i Afghanistan, men det som mangler, er rørledninger og nett som gjør at folk kan nyttiggjøre seg vannet. Det er et stort problem. Spørsmålet om slør og hijab og påkledning er en stor sak i Norge. I Afghanistan er det de materielle behovene det virkelig er viktig å tilfredsstille. All pengestøtten går i stor grad gjennom NGOer, men kommer i liten grad fram, til å bli reell støtte der det trengs. Det finnes 3000 NGOer og hjelpeorganisasjoner i Afghanistan for tiden. Det snakkes mye om at det er korrupsjon i Afghanistan og i den afghanske regjeringen, men det er det også i tilknytning til all pengestøtten, i vestlige land, i NGOene og i Verdensbanken, ikke minst, som er den som skal kanalisere penger til å bygge ut vanntilførselen, for eksempel. Det er mye som ikke kommer fram. Korrupsjonen er nesten verre i Vesten og i Verdensbanken.

Mitt budskap til den norske regjering er: Vær ærlig!

Som jeg sa, så kan ikke krig løse problemene i Afghanistan. De som tror det, må lese historie. Perioden på 60-tallet og langt inn på 70-tallet var en god tid. Det var en periode uten innblanding fra andre makter. Blant annet satt det flere kvinner i regjering og parlament. Innblanding fra andre, krig og okkupasjon har bare gjort det verre. Krig er urettferdig, krenkende og brudd på menneskerettigheter. Krenkelse er det motsatte av anerkjennelse. Og anerkjennelse handler om rettssikkerhet, kjærlighet og solidaritet.

Men så lenge det er kapitalisme vil det være krig!

Ja, jeg er enig i det, men for det afghanske folket nå, er ønsket om fred sterkere enn kraften til å slåss mot okkupasjon. Og like viktig er kanskje spørsmålet: Hvem er fienden? Hvem er hvem i Afghanistan er veldig komplisert, hvem kan folk stole på. Og kan de stole på Vesten? Det kan de ikke når Vesten viser at de er redd for, og isolerer de virkelige demokratiske kreftene. Og husk Vestens rolle, og hvem de støttet under den sovjetiske okkupasjonen. Og nå skal de plutselig snakke med Taliban. Afghanerne ser det slik at Vesten egentlig er fundamentalistenes venn, en bevegelse og et uttrykk de har bidratt til å skape. Afghanerne ønsker frihet fra innblanding, de ønsker fred, og anerkjennelse.

Farida Ahmadi har en ny bok under arbeid. Den ser vi fram til.

Berit von der Lippe er førsteamanuensis ved institutt for kommunikasjon, kultur og språk på handelshøyskolen BI.

Kombinert med bildene av det andre kjønnet, beskjeggete og mørkhårete menn, framsto begge kjønn som ikoner på ’de andre’: Kvinnene som det ultimate bevis for det å være undertrykt, mennene – med unntak av noen få utvalgte – like entydig som den ultimate manifestasjon for ondskapen – en ondskap man i Vesten/USA lenge hadde forhandlet med, mann mot mann.

I USA snakket hele administrasjonen rundt president Bush, så vel som hans kone, Laura, om kvinnefrigjøring koplet opp til angrepet som skulle innlede krigene for/mot terror. (Flanders, 2004) Det samme skjedde i de fleste vestlige land, inkludert Norge, hvor flere «feminister» uttalte sin støtte til krigen fordi den ville gagne afghanske kvinner. (Lippe, von der, 2003/2008) Bildene av burka-kledde kvinner kom så å si over natten til å få ikon-status, ikoner for kvinneundertrykking. Dette er ikke nødvendigvis usant; det påfallende var og er at de nokså plutselig kom i fokus. Afghanske kvinner hadde i lang tid ropt om å bli sett – og ikke minst bli hørt. På egne premisser.

For å nærme meg analysen av ikoner knyttet eksplisitt til krigen i Afghanistan, men implisitt til en ikonografi lik den man ofte opplever i fortellinger om krig, vil jeg kort løfte fram aspekter ved visuell retorikk og visuell kommunikasjon som i økende grad legger føringer for det ’folk flest’ får vite om noe av grunnen for å gå i krig. Herfra utdyper jeg den ideologiske dimensjonen innrammet i perspektivet for bildene jeg analyserer. Leyla Ahmed kan gi en indikasjon på perspektivet jeg inntar. Hun skriver følgende: «Infantilisering av kvinner i den ‘tredje verden’ bidrar til å reprodusere kolonitidas tanker om å forbedre livene til hjelpeløse og uvitende mennesker(å redde de som ikke er i stand til å ta egne avgjørelser) for dermed å kunne legitimere sine egne såkalte redningsaksjoner.»(1993)

Bilder og retorikk

Å marginalisere eller sågar ekskludere betydningen av visuell kommunikasjon og visuell retorikk med hensyn til politisk kommunikasjon og debatt i det offentlige rom, er å overse den betydning bilder har for de fleste politiske og militære aktører. Sagt på en annen måte:

Politisk praksis og politiske aktiviteter manifesterer seg stadig mer som visuelle hendelser – iscenesatt for og foran (fjernsyns) skjermer. Dermed blir slike aktiviteter også retoriske handlinger. Den offentlige sfæren er ganske enkelt avhengig av visuell retorikk «for å opprettholde ikke bare kommunikasjon i offisiell debatt, men også for å opprettholde forestillinger om en offentlig identitet,» i følge Hariman og Lucaites (2003).

Bilder, det være seg i fiksjon, nyheter eller dokumentar, vil kunne tilføre temaet i fokus helt andre dimensjoner, et helt annet nærvær for publikum, enn en verbalspråklig fortelling. Jessica Evans og Stuart Hall fokuserer (1999) på massemedienes tendens til kolonialisering av den kulturelle og ideologiske sfæren. Mens sosiale grupper og ulike klasser opplever en fragmentering av egne liv, framstår massemedier, ifølge Evans og Hall, stadig mer som ansvarlige for og budbærere av:

 

a) bilder mennesker identifiserer seg med i form av sosiale praksiser og meninger, kort sagt egne liv, og dermed også andres liv, altså bilder av mennesker man ikke skal identifisere seg med og

b) forestillinger om å leve i et samfunn som er en logisk og sammenhengende helhet. Selv foreslår jeg følgende definisjon på retorikk: Den enestående og unike evnen mennesker har til å bruke symboler for å kommunisere med hverandre.

Siden «saying is doing and doing is saying », kan terrorhandlinger sies å være et av de sterkeste retoriske uttrykk nettopp fordi visse ekstraordinære terrorhandlinger vises og ses – av store deler av verdens befolkning. For tilhengere av Huntingtons ideologiske visjoner om kollisjon mellom sivilisasjoner (Huntington, 1998), kom terrorhandlingene til å bli bevis på denne type visjoner – bokstavelig talt. Bildene som gikk over hele verden, framsto ikke bare med sterk sanselig umiddelbarhet, de ble så å si en konkretisering av den abstrakte tesen om sammenstøt mellom sivilisasjoner. De ble samtidig en bekreftelse på ’ondskapen der ute’ – og ikke ’her inne’.

Bilder og ideologi

 

Ideografer kan være et velegnet verktøy for å foreta en kopling mellom retorikk og ideologi, den være seg verbalspråklig eller visuell. Ideografer utgjør forbindelseslinjene mellom retorikk og ideologi, symboler – verbale eller ikoniske – som gir mennesker opplevelse av tilhørighet og fellesskap innenfor et gitt samfunnssystem og som samtidig setter grenser opp mot noen «andre». Kulturteoretikeren Dana L. Cloud skriver blant annet at ideografer er retoriske redskaper man gjør bruk av for å skape enighet og underbygge bevisste eller ubevisste ideer om eget samfunn og således vinne aksept for tiltak man setter i verk for å ivareta disse. (Cloud, 2004)

Nettopp fordi bilder innehar potensiale til en form for konkretisering av abstrakte politiske uttrykk, som frihet, undertrykking, demokrati, menneskerettigheter og likestilling eller kvinnefrigjøring, kan bilder gi en opplevelse av å være vindu mot verden slik-den-er på en retorisk sterkere måte enn verbal retorikk. Og siden frihet implisitt ses i lys av ufrihet og undertrykking, skulle det være mulig å se for seg også disse abstraksjonene. Bilder av kvinner med/i burka er tilstrekkelig for å konkretisere undertrykking, og mørkhårete, skjeggete menn blir en nesten like sterk konkretisering av abstraksjonen undertrykking. Cloud foreslår å se på visuell retorikk som ideografer «in their own right».

Bilder kan fungere som kritikk til dominerende tanker, men oftere vil nyhetsbilder virke forsterkende på tanker og forestillinger man allerede innehar. Og i krisetider vil nettopp mediene bidra til å opprettholde offisielle fortellinger om nasjonens storhet. (Raboy, Marc and Bernard Dagenais, 1992) I slike visuelle fortellinger er aktørene hovedsakelig menn med den maskuline egenskapen virtus (mot, kraft og styrke) dersom de er ’våre’, forsterket og polarisert via fram- og oppvisning av mannlige antagonisters brutalitet. (Lippe, von der:2003/2008, Ottosen:1995/2009)

 

Det er i denne sammenhengen jeg plasserer bildene av afghanske kvinner, brukt som bevis på «de andres» førmoderne univers, som bare kan forstås i lys av et sivilisert univers, ’vårt’, og dermed noe bare «vi»/USA/ Vesten kan redde dem ut av og bort fra. Mitt perspektiv vil derfor suppleres med post-kolonialt feministisk perspektiv for å drøfte den visuelle retorikkens potensiale i disse bildene. (Abu-Lughod, 2002, Cooke, 2002)

Kjønnsretorikken knyttet til krig, den være seg språklig eller visuell, er intet brudd med tradisjonell kjønnsblind forskning eller kjønnsblind retorikk. Krigene mot/ for terror konstrueres i mediene bare unntaksvis som kjønnet, det vil si oftest som en kjønnsnøytral foreteelse. Vi ser at terroristene hovedsakelig er menn uten at terrorisme og maskulinitet(er) problematiseres. Terroristene 11.9 2001 framsto som kjønnsnøytrale, de var terrorister, muslimske terrorister – ikke mannlige terrorister. (Lippe, 2010)

Når kjønn unntaksvis inngår i retorikken på det manifeste nivået, altså når kjønn synliggjøres og omtales eksplisitt, er det fortrinnsvis – og ikke overraskende – kvinner det handler om. Og det er kvinners kropper som utgjør både bakgrunn og forgrunn. (Toril Moi, 1999) Kvinnekropper inngår som politisk propaganda og som minefelt – også i bokstavelig forstand. (Thorbjørnsrud, 2003/2005)

Visuell retorikk – kairos og kontekst

Den retoriske situasjon er i følge klassisk retorikk en type situasjon som innbyr til, roper på og sågar nærmest krever at noe blir sagt og gjort. Uten denne situasjonen – en situasjon så spesiell at den oppleves som prekær og krever sin mann(s mot) – blir det ingen retorisk diskurs. Kairos foreligger når tiden er inne for noe – kairos er en egenskap ved riktig tilpassete ting. Situasjonen etter terrorhandlingene krevde i sannhet «sin mann». Bilder ble vist, taler var holdt og krig mot terror ble erklært.

Som del i forberedelser på krig(ene) som skulle komme, benyttet Bush og hans ledersjikt anledningen (kairos) til å markere handlekraften på ulike måter – handlinger som (også) må kunne sies å være retoriske iscenesettelse for massemediene. Som supplement til framvisning av egen handlekraft, kom de nevnte burkabildene til å bli en vesentlig del av bildene som, foruten bilder av mannlige terrorister, skulle representere Afghanistan. Det er tider for tale, og det er tider for taushet. Taushet om – her usynliggjøring av – afghanske kvinner ble med ett noe man ville unngå. Kvinner i et land de færreste kjente noe til, ble med ett blikkfang – nesten for en hel verden. (Abu- Lughod: 2002)

Fotografier i seg selv kan ikke forklare noe som helst om ikke kontekst og forståelse av den materialiteten bildene refererer til inkluderes og medregnes, slik ikke minst Susan Sontag belyser dette. (Sontag:1977, 2003). Bildene av tildekkete afghanske kvinner synes med ett å skulle referere til håndterbare og kontrollerbare størrelser, snarere enn å referere til levende mennesker med egne liv, livshistorier og sosiale praksiser knyttet til en materiell virkelighet i afghanske landskap de færreste i Vesten aner noe om. Afghansk historie og tidligere koloniale erobringstokter inngikk heller ikke i denne sammenhengen. (Se Said, E. 1988)

Bilder, kontekst og hegemoni

Retorikken er grunnleggende tilknyttet situasjonen; den er dessuten – og selvsagt – koplet til kontekst. Med kontekst tenkes her på ideologisk kontekst der representanter for den hegemoniske makten forklarer ekstra-territorielle militære aktiviteter med rettferdig krig retorikk og får aksept for denne. Sontag fokuserer på det hun kaller estetisk distanse som en integrert del av erfaringen man tilegner seg ved den daglige eksponering av bilder. Estetisk distanse blir lett en konsekvens av at bilder sjelden ses i sammenheng med det det fotograferte inngår som en del av. Dermed forsterkes, stadig i henhold til Sontag, et ekstremt nominalistisk perspektiv på samfunnet og verden: Isolerte gjenstander i en verden bestående av atomer som konstrueres som håndterbare og kontrollerbare. Samtidig kan det man isolerer fra den fysiske beinharde virkeligheten, ha noe magisk i seg, bli noe i seg selv og for seg selv og uten referanse til verden. (Sontag, 1977:85-91)

Gayatri C. Spivak, den kanskje mest kjente representanten for den post-koloniale feministiske tradisjon, skriver i sin banebrytende bok, Can the Subaltern Speak? (1988), om vestlige fortellinger der «white men saving brown women from brown men». Orientalismen sett med feministers øyne handler ikke bare om å løfte fram den nære fortid, det vil si kolonitiden, men å vise hvordan utestengningen eller marginaliseringen av denne i høg grad handler om kjønn. Uten slike perspektiver, det vil si, uten denne type kontekst, vil det bli vanskelig å forstå hvorfor afghanske kvinner med ett kom i fokus.

Det viktigste med hensyn til kairos og kontekst er, som kjent, like mye det man ikke hører, leser eller ser. Det viktigste er ofte «det som ikke er der». Bilder man velger bort, er ofte viktigere enn bilder man «velger inn». Her kommer Saids ord til fulle til sin rett:

Sontag uttrykker dette slik:

Dessuten: Man kan ikke vite hva som velges bort når man ikke vet hva som fins i landskapet bildene refererer til. Man kan heller ikke vite hvordan bildene det her er snakk om, oppleves og blir sett eller forstått når virkeligheten det refereres til endres og på en måte hovedaktørene slett ikke har forutsett – slik tilfellet er under de pågående krigene mot/for terror. Derfor vil heller ingen kunne kontrollere opprettholdelse av det beskyttelsesscenariet som beskrives i det som nå følger.

Iscenesettelser av beskyttelsesscenarier

I «Unveiling imperialism» introduseres begrepet beskyttelsesscenarie på følgende måte:

De som trenger beskyttelse, kan også være menn, «de gode andre» eller «allierte»; synliggjøringen av «de andres» kvinner fungerer retorisk uansett på en annen måte enn bilder av «våre allierte menn».

Ved repetitive framvisninger av afghanske burkatilslørte kvinner, vandrende rundt mellom ruiner og søndeknuste hus eller skadeskutte afghanske landskap, ville man tilføre de nord-amerikanske og vestlige heltene en spesiell ethos dimensjon: De som virkelig bryr seg om «den andre». En medfølende krigføring var på gang. Dermed søker man i den dominerende mediefortellingen å tilføre krigen en moralsk dimensjon – et moralsk imperativ?

Miriam Cooke finner en parallell mellom det nevnte fokuset og krigene mot terror som sivilisasjonsprosjekt. (Cooke, 2002, 468-470) Innenfor beskyttelsesscenariet søker man å opprettholde bilder av den vestlige sivilisasjon som ikke-aggressiv. Oppsummerende symboler (ideografer, se ovenfor) av «de andre» fungerer gjerne like sterkt som tilsvarende symboler og tilsvarende retoriske potensiale med referanse til «oss selv». I realiteten handler det om en fortsettelse av et tradisjonelt orientalistisk perspektiv der undertrykte muslimske kvinner bidrar til en naturliggjøring av den hvite manns byrde. Her kan man tilføye «den hvite kvinnes byrde».

Abu-Lughod beskriver denne type iscenesettelse som beskyttelsesscenariet og hevder at imperialistisk logikk kjønner og skiller mennesker tilhørende ’de andre’ slik at mennene forblir disse andre, mens kvinnene framstår som mulig å sivilisere, og hun fortsetter:

Som passive objekter for det vestlige blikk, trenger de Vestens hjelp – også via «compassionate warfare» – medfølende/omsorgsfull krigføring.

Ved hjelp av det retoriske grepet, her kalt beskyttelsesscenariet eller beskyttelsesgrepet, kunne man framstille alliansen mellom sivilisasjonsprosjekt og ytterligere ødeleggelse av landets infrastruktur som logisk, rasjonell og etisk forsvarlig. Med dette grepet og med iscenesettelse av en ny USA-støttet afghansk president ble dominerende mediefortellinger dels et helteepos der «brown men were saved from brown villains», samtidig som det også passet inn i det nevnte «protecting brown Afghan women from brown men». Abu-Lughod spør hvorfor «det å fokusere på kultur i spesielle regioner, samt religiøse forestillinger og behandling av kvinner, skulle være viktigere enn å undersøke historikken knyttet til undertrykkende regimer i de aktuelle regioner og særlig USAs rolle i historien». (2002:784) Fokuset på kultur, fortsetter Abu-Lughod «forhindrer seriøs undersøkelse av de grunnleggende årsakene til menneskers lidelse flere steder i verden». I stedet for politiske og historiske forklaringer, fokuserte man på kultur og religion. Gjennom slik å stille andre spørsmål enn man vanligvis gjør ved en konflikt, mener Abu-Lughod at man bidro – og bidrar – til å skape kunstige forskjeller, og at man nok en gang reproduserte «an imaginative geography of West versus East, US versus Muslims» – og frie kvinner mot undertrykte kvinner (2002:782).

Innenfor denne type fortellinger vil bilder av «de andre», her afghanske kvinner, lett kunne oppleves som en konkretisering av abstraksjoner som ofte får det sammensatte og mangetydige til å framstå med en nesten magisk entydighet. Og Vestens – eller Norges – rett til militære angrep vil kunne tilføres en etisk dimensjon.

Den hvite kvinnes byrde

Bare unntaksvis inngår kjønn eller kjønnete praksiser og maktforhold i nåtidas mediefortellinger om krig fra et analytisk perspektiv. Det handler først og fremst om strategisk medieretorikk. Å inkludere kjønn og kjønnete forestillinger, synes hovedsakelig å skulle forsterke fiendebilder. Det vekker til live følelser. Det selger bra. Fienden blir effektivt «den andre» – motbilde på oss, først og fremst vestlige siviliserte menn(esker) som sjelden våger å opponere mot såkalt likestilling.

Det som faktisk skjer på bakkenivå der liv leves, ødelegges eller tas, er at patriarkalsk familieideologi forsterkes. Maskulinitet og feminitet blir ofte enda viktigere identitetsmerker enn tidligere fordi det å ivareta nasjonens eller etnisitetens verdighet til de grader står i fokus. Om kvinnen ikke underkaster seg tradisjonelle kjønnrollemønster, ses dette ofte på som en sikkerhetsrisiko – nærmest et svik. Menns ære står på spill. Jo sterkere fokus på nasjon og folk, jo større blir de kjønnete skillelinjene.

«Våre» bilder av «de andre», her afghanske kvinner, kan, slik jeg ser det, gi gode vilkår for at stadig flere kvinner, fortrinnsvis hvite, står sammen med menn, fortrinnsvis hvite, og i Richard Kiplings ånd fortsetter å påta seg byrden å hjelpe andre inn på denne rette veg. «The white man´s burden» synes i noen grad – både i og utenfor mediene – også å ha blitt «the white woman´s burden», enten det dreier seg om Operation Enduring Freedom eller andre «operasjoner ». Aldri har man i vestlige land hatt flere kvinnelige forsvarsministre, og aldri har man latt flere kvinner tjenestegjøre som soldater i krig. Kvinners inntog i tradisjonelle maskuline praksiser er bevis på Vestens aksept for likestilling. Dermed framstår også krigføring som ikke-kjønnet. «Alle skal med.»

Leyla Ahmeds uttrykker sin kritikk av mange vestlige feministers ‘innsats’ for å ‘beskytte de andre kvinnene’ på følgende måte:

Konsekvensen av den type paternalisme som enkelte vestlige feminister synes å representere, blir ofte ytterligere undertrykking og marginalisering av kvinnene man hevder å ville beskytte.

Beskyttelsesscenariene med fokus på burkatilslørte kvinner har for lengst forsvunnet fra skjermene. Den retoriske situasjonen har endret seg. Situasjonen på den blodige afghanske bakken krever stadige endringer i krigspropagandaen. Avstanden mellom det som vises og det som faktisk skjer, kan til tider bli for stor. Retorikken endres, den være seg visuell eller verbal. Og røstene som roper om å beskytte afghanske kvinner, høres sjeldnere.

Krig handler om liv og død, altså om kropper. I krig kjønnes kropper på en særdeles sterk måte. Usikkerhet og vold rammer ofte kvinner og menn på ulike måter. Fokus på kvinners (og barns) liv og kropp i forbindelse med krig, vil tydeliggjøre det selvmotsigende innvevd i det man kaller en slags sivilisasjonsprosjekt. Også i år 2010 vekker bilder av livredde og/eller skadeskutte kvinner og barn særdeles sterke følelser. Beskyttelsesscenariene ville kunne framstå tydelig som det de er: vestlig krigspropaganda. ( Se Narayam, 1997)

Hvorvidt medier i større grad enn hendelser i virkelighetens verden framkaller den retoriske situasjonen (kairos), gir denne artikkelen ikke noe svar på. Ofte vil det handle om et finurlig samspill mellom mediebilder og reelle hendelser. Det vi derimot vet, er at militærstrateger neppe tenker på kjønn og likestilling. Det vi også vet, er at dette forsterker den kjønnsblindheten som bare unntaksvis brytes i fortellinger om krig. Dette gir gode vilkår for nettopp den beskyttelsespropagandaen jeg her har skrevet om. Det eneste ikke-tradisjonelle er kvinners, fortrinnsvis vestlige kvinners, deltakelse som aktører i denne type beskyttelse der USAs/NATOs og usivilisert maskulin forståelse av ære spiller en vesentlig rolle. Interesser, de være seg økonomiske eller militære, er tett knyttet nettopp til narscisistisk opplevelse av heder og ære.

Note

1) Resolusjon fattet 12.9 2001 i sikkerhetsrådet/FN – en resolusjon man mente ga legitimitet til militært angrep.

Referanser

Abu-Lughod, Lila (2002) «Do Muslim Women really Need Saving? Anthropological reflections on Cultural relativism and Its Others,» i American Anthropologist, Vol. 104, No 3, September

Ahmed, Leyla (1993) Women and Gender in Islam: Historical Roots of a Modern Debate. Connecticut: Yale University Press

Cloud, Dana L. (2004) «To Veil the Threat of Terror» i Quarterly Journal of Speech. Vol. 90, No. 3, August

Cooke, Miriam (2002) Saving Brown Women, in Signs: Journal of Women in Culture and Society, vol. 28, no.1

DeLuca, Kevin L (1999) Image Politics. New York: Guilford Press

Evans, Jessica og Stuart Hall (1999) Visual culture : the reader. London : Sage

Flanders, Laura (2004) The W effect. Bush´ war on women. New York: The Feminist Press and the City University of New York

Hariman, Robert & John L. Lucaites (2003) «Public Identity and Collective Memory in U.S. Iconic Photography: The Image of `Accidential napalm`» i Critical Studies in Media Communication. Vol. 20, no.1, March, pp. 35-66

Huntington, Samuel (1998) The Clash of Civilizations. New York: Simson and Schuster

Lippe, Berit von der (2003) «Kjønn og kropp i krig og (u)fred» i Rhetorica Scandinavica, nr.27:83-97

Lippe, Berit, von der (2008) «Taushetens kjønnete retorikk i fortellinger om krig» i Materialisten no 3

Lippe, Berit von der (2010) «Gendered War Rhetoric – Rhetoric of Silence» i Rhetorical Citizenship and Public Deliberation (Kock, Christian and Lisa Villadsen, eds.) (kommer)

Moi, Toril (1999) What is a woman? And other essays. Oxford og New York: Oxford University Press.

Narayam, Uma (1997) Dislocating cultures. Identities, traditions, and third world feminism Routledge, New York, London

Ottosen, Rune (1995) Mediestrategier og Fiendebilder i Internasjonale Konflikter. Norske Medier i Skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune (2009) VG, Saddam og vi, Kristiansand: IJ/Høyskoleforlaget

Raboy, Marc and Bernard Dagenais: Media, Crisis and Democracy, London, Sage Publications:1992

Said, Edward W. (1981) Covering Islam. London: Routledge & Kegan Paul

Said, Edward W. (1994) Culture and Imperialism. London: Vintage

Sontag, Susan (1977) On Photography, New York: Picador

Sontag, Susan (2003) Regarding the Pain of Others. London: Hamish Hamilton

Stabile, C. A. & Deepa, Kumar (2005) «Unveiling imperialism: media, gender and the war on Afghanistan» in Media, Culture and Society. London: Sage Publications

Spivak, Gayatri C. (1988) «Can the Subaltern Speak?» in Grossberg L. & Cary Nelson, Marxism and the Interpretation of Culture. Houndmills: Macmillan

Thorbjørnsrud, Berit (2003) «Weeping for the Muslim Cindarella. A Lament of Tears shed though not shared», i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning

Thorbjørnsrud, Berit (2005) «This war is predominantly about women.» Orientalske diskurser om kvinnemishandling i Tidsskrift om Midtøsten og Nord-Afrika. Vol.-3, Nr. 2

«Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit», skriver forfatteren i denne artikkelen om voldens rolle i forsøk på å skape sosialistiske samfunn.

Morten Falck er skribent og har blant annet oversatt Det kommunistiske manifest til norsk.

Er det noen som husker Hagtvet-debatten? For seks år siden rykket universitetsprofessor Bernt Hagtvet ut og krevde at alle som hadde vært med i AKP sto fram og ba om unnskyldning for at de hadde støttet de voldelige revolusjonene i Sovjet og Kina, (og ganske særlig Kampuchea), det var helt nødvendig å ta et oppgjør med «voldsromantikken ». Han var jo ekspert på menneskerettigheter, og ikke minst, «ekstrem-ideologier», med de beste papirer fra amerikanske universiteter. Mange følte seg krenket av professorens påstander, og det ble et helvetes leven. Under dekke av støvskyenes grumsete mangel på utsyn kunne den borgerlige ideologien rykke fram sine posisjoner. Hvilket vel også var hensikten.

Ja, Hagtvets hensikt og måte å tenke på, premissene for hans uttalelser, var klare nok:

«Poenget med å reise en debatt om AKP(ml)s historie nå er ikke bare ønsket om å forstå en hel mentalitet. Like viktig er det å identifisere risikosonene for gjentakelser av slike sivilisasjonssammenbrudd – tankegangen som gjør dem mulig.»¹ «– Å snakke om revolusjon etter det 20. århundres erfaringer velger jeg å se på som en symbolsk tempeldans til innvortes bruk noe man ikke kan ta alvorlig. Venstresiden bør stå for en fordypning av demokratiet ikke en perversjon av det,»² uttalte han.

Og videre:

«– Det er en blindvei å flørte med autoritære krefter i alle land enten det er Castro eller Chavez. Venstresiden i Latin-Amerika bør holde seg skarpt innenfor det liberale demokrati og utnytte dets fulle potensial til reformer uten å bevege seg mot ytterkanten av konstitusjonelle spilleregler. Det fører alltid til maktmisbruk».³

Nå i ettertid kan vi se at det er blitt vanskeligere å forsvare et marxistisk syn, det er blitt nesten umulig å ta utgangspunkt i at revolusjon er fornuftig. Mange unge mennesker som kaller seg revolusjonære, trekker seg fra uttrykket «væpnet revolusjon» og reserverer seg mot bruk av makt. Mens verden går sin skjeve gang – rett mot stupet:

Den amerikanske presidenten får fredsprisen, klimatoppmøtet i København slutter med et «tunga–ut–av–vinduet»-vedtak og krigen, den blodige og høyst virkelige, trappes opp i Afghanistan, og Midt-Østens gale hund (Israel), som Aftenposten presterer å kalle «Midt-Østens eneste demokrati», terroriserer ufortrødent palestinerne videre. Det ser mørkt ut.

Men verdens undertrykte folk, og ganske særlig de i Latin-Amerika, hører ikke på norske universitetsprofessorer, og gir katten i de parlamentariske illusjonene som måtte herske her på våre oljesmurte bergknauser. De slåss for å frigjøre seg, og gjør revolusjon hvis det er mulig. Bare i de nærmest rituelle bokutgivelsene om m-l-bevegelsen som fortsatt fra tid til annen siver ut fra miljøet rundt Historisk institutt, er gjerne Norge synonymt med verden og revolusjon fortsatt ytterst forkastelig.⁴

Men spørsmålet om bruken av vold er alvorlig. Helt siden Edmund Burkes angrep på den franske revolusjonen i 1790 har det vært et enkelt svar på alle forsøk på å stemple revolusjoner som voldelige: Det er løgn, det er bakvaskelser. Og dessuten er reaksjonens vold så mye mer omfattende. Ja, det har vært mye bakvaskelser og løgn, men vi må likevel se på historien med åpent sinn – er det noe i det? Kan disse skrålende hønene være noe mer enn bare en fjær?

Er det mulig å nå fram til et samfunn uten utbytting og krig uten bruk av vold? I så fall – hvordan? Og: Hvordan reduserer vi bruken av vold mest mulig? Eller er det umulig å nå fram til et annet samfunn uten en viss grad av vold, og hva sier det i så fall om en tenkning som forutsetter at all utvikling skal gå fredelig for seg? Har alle revolusjoner vært orgier i vold? Hva med den volden som forårsakes av vår samfunnsform, av kapitalismen? Hva gjør den mer akseptabel – bare at den er vanskelig å få øye på fra professorkateteret? Hvilket omfang har den? Og hvor brutal er den?

Professorens grunnsyn

Bernt Hagtvet ser ut til å mene at vold er noe man kan avsverge. Hvis man bare tenker de riktige tankene, og tar et oppgjør med all autoritær, totalitær og udemokratisk tenkning, blir vold og blodsutgytelser borte av seg selv. Man må slutte å «flørte» med autoritære tyranner som Chavez, og holde seg «skarpt innenfor» det liberale demokrati.

Professor Hagtvet er grunnleggende idealist, fordi han tror ideene styrer verden. I en verden som vår er det godt gjort. Vi takker for hans velvillige råd, men gjør klokt i ikke å følge dem.

Sivilisasjonen (= det liberale demokratiet?) bryter ikke sammen fordi menneskene tenker feilaktige tanker. Selv Pol Pot var ikke spesielt ond, blodtørstig eller paranoid. Forklaringen på at revolusjonen i Kampuchea ble så blodig, ligger ikke på det personlige planet. Det er mer fruktbart å se den som det den var: en bondekrig. Sammenlignet med bondekrigene i Europa på 1500-tallet blir den mindre uforståelig voldelig – selvsagt uten at det hjelper ofrene. På dette punktet ble professoren svar skyldig i konfrontasjon med Jan Myrdal. Det er typisk for professorens tenkning når han skriver:

«Lenin var like patologisk voldelig som Stalin, bare i mindre omfang.»⁵

Og det er typisk for hans måte å vurdere på at han tolker kilder ukritisk, som den skjære gudsens sanning. Det faller ham ikke inn at dette kan være ett av mange synspunkter, eller å stille opp noen motforestillinger. Det faller ham ikke inn å spørre seg om forfatterne av de historiebøkene han tilfeldigvis støtter seg på, kan ha andre motiver enn den ubesudlet objektive søking etter selve SANNHETEN. Men la det gå noen år, så kommer den faglige kritikken mot enhver ny tolkning av historien. Det er tidlig å si noe avgjort om Sovjetunionen, det er ennå ikke gått 100 år siden revolusjonen. Man skal merke seg den kloke uttalelsen Kinas sagnomsuste statsminister Chou En-lai er blitt tillagt, da en journalist spurte hva han mente om den franske revolusjonen i 1789: «Det er vel litt tidlig å si!»

Historien er alltid en historie om klassekamp. Selv en skikkelse som Lenin kunne ikke spille en annen rolle i historien enn som representant for en klasse. Å si at han var «patologisk voldelig» er ikke bare tøvete, det er direkte fordummende, og viser at Hagtvet ikke er i stand til å se ting i sammenheng. Den volden Lenin hadde ansvaret for, startet under intervensjonskrigen, og var et svar på volden fra de fjorten nasjonene som med alle midler prøvde å knuse rådsrepublikken og gjenopprette tsarveldet. Hvordan skulle Lenin forsvare det russiske proletariatet og de fattige bøndene i landsbyene, uten å bruke vold mot volden? For en idealist som Hagtvet er det ikke viktig å se ting i sammenheng med omgivelsene og samtida. I de fattige russiske landsbyene bodde det bare elendige musjiker allikevel. Professorens klassearroganse skinner igjennom. Når fikk bønder krav på menneskerettigheter og beskyttelse mot terror? Her er det om å gjøre å være snill, som politimester Bastian, så vi ikke opplever nye sammenbrudd i det liberale demokratiet!

Men politimester Bastian ville heller ikke klart å innføre eller utvikle demokratiet og parlamentarismen. For den som tror at vårt samfunn bare har vokst fram helt naturlig, uten noen form for voldsbruk, tar styggelig feil. Det skulle vold og makt til for å styrte godseierne og etablere kapitalismen. Den dag i dag deler adelen ikke Bastians menneskesyn, og det gjør ikke kapitalistene heller.

Marx og Engels

bygget på tysk filosofi, fransk kommunisme og engelsk arbeiderbevegelse. Fram mot revolusjonsåret 1848 utviklet de sin forståelse av verden og samfunnet, og i 1848 hadde de ledende poster i den revolusjonære bevegelsen i Europa. Denne erfaringen fikk Marx til å konsentrere sitt videre arbeid om å studere kapitalismen grundig, og skrive hovedverket Kapitalen, som fortsatt er den grunnleggende analysen av kapitalismen.

Marx forklarer der (og også i andre verker) at å avskaffe kapitalismen med dens vettløse utbytting, sløseri og ødeleggelser, bare kan skje gjennom en revolusjon. Men denne revolusjonen er nødvendig for menneskenes skyld, for å gjøre verden til et levelig sted hvor menneskene kan få utvikle evnene sine og leve menneskelige liv. Like siden Marx og Engels formulerte målsettingen om et samfunn som er en frivillig sammenslutning av frie produsenter, har det vært soleklart at sosialismen ikke kan innføres med vold og makt, den må være et spørsmål om produsentenes egen fri vilje. Altså så lite vold som overhodet mulig. For hva slags vilkår gir voldsbruk de revolusjonære? En arbeider eller bonde som er motstander av sosialismen, må overbevises, hun kan ikke tvinges. Frivilligheten er et nøkkelledd. Klarer man ikke å få det til ved hjelp av frivillighet og overbevisning, er saken tapt. Tvang og undertrykking skaper motstand. I våre dager kan vi si en god del om det, ut fra historiske erfaringer.

Det er det viktig at vi gjør, for vi har et vell av historiske erfaringer, og vi har et ansvar for å benytte oss av dem. Et ansvar overfor de tusener som har gått foran oss i kampen for et fritt og menneskelig samfunn. Samtidig er spørsmålet ikke helt liketil. Proletariatets første oppgave etter revolusjonen, sier Marx og Engels, er å kjempe igjennom demokratiet. Men da forutsettes det at det er noen som ikke vil, noen å kjempe mot. Dermed blir spørsmålet: Hvem? Og: Hvor mange? Og Hvordan?

Vold kan altså ikke unngås. Men vi må gjøre hva vi kan for å hindre den.

Nå er jo ikke dette nye problemstillinger. Tvert imot har de vært drøftet av marxister helt siden tidlig på 1800-tallet. Lenin drøfter dem for eksempel i «Staten og Revolusjonen» (1917). Han bringer videre et tankevekkende sitat fra Engels fra 1877– 1878:

«For herr Dühring er volden det onde selv, den første voldshandlingen er for ham syndefallet, hele hans framstilling er en eneste jeremiade over at hele den påfølgende historien er besmittet av denne arvesynden, en jeremiade over at alle naturlige og samfunnsmessige lover så skammelig er pervertert av denne djevelsmakt, volden. Men at volden også spiller en annen rolle i historien, en revolusjonær rolle, at den, med Marx’ ord, fungerer som jordmor for ethvert gammelt samfunn som går svangert med et nytt, at den er det verktøyet som samfunnsmessige bevegelser bruker for å tvinge seg fram og knuse de døde, fossiliserte politiske formene – om dette finner man ikke ett ord hos herr Dühring. Det er bare med sukk og stønn han medgir at det muligens kan bli nødvendig å bruke vold for å styrte et økonomisk utbyttersystem, dessverre, fordi all voldsbruk demoraliserer den som bruker den. Og dette har han mage til å si trass i det enorme moralske og åndelige oppsving, som enhver seierrik revolusjon har gitt! …»⁶

I juni 1848 skrev Marx og Engels en serie artikler i Neue Rheinische Zeitung (som Marx redigerte) om revolusjonens utvikling i Tyskland. 14. juni skriver de at «Deres (tyskernes) underdanighet kan bare kastes av i en blodig frigjøringskrig.»⁷ Betyr dette at de to ønsker seg en blodig kamp? Nei, men det betyr at de var klar over at historien ikke kan ta noen avgjørende vending uten vold. Det må ganske enkelt voldsbruk til for å knuse gamle forhold og innføre nye måter å gjøre ting på, nye tradisjoner, nye tenkesett. Det tyske folket tapte bondekrigen mot føydalherrene. Det har preget den tyske nasjonen siden. For å kunne rette ryggen trengte tyskerne en frigjøringskrig, der de kunne bestemme i sitt eget land. Slike ting skjer ikke uten vold.

Marx’ og Engels’ dype humanisme med utgangspunkt i den revolusjonære bevegelsen i Tyskland fram mot og under revolusjonen i 1848 gjorde dette nesten selvsagt. Det var i denne tradisjonen Kinas kommunistiske parti la opp sin politikk overfor krigsforbryterne fra den 2. verdenskrig – der kunne mange hatt litt å lære. Typisk er det at Kinas siste keiser døde som gartner i Beijing gammel og mett av dage, til tross for at han hadde vært en viktig støttespiller og marionett for de japanske okkupantene. Han skriver i sin selvbiografi:

«Kommunistpartiet var overbevist om at det store flertallet av kriminelle kunne bli omdannet når de var i folkets varetekt, selv om prosessen varierte. Det som telte var ikke juvelene eller fengselsreglementet, men hvordan jeg best kunne hjelpes til å omdanne meg. «Du må forstå,» hadde guvernøren sagt om meg, «at på grunn av sin enestående bakgrunn synes han det er vanskelig umiddelbart å feste lit til Folkeregjeringens politikk med mildhet mot dem som tilstår. Hvis vi foretar en ransaking, mister han sjansen til å forstå politikken. Overlat initiativet til ham.»⁸

Lenin og Pariskommunen

I «Staten og revolusjonen», som er skrevet sommeren 1916, oppsummerer Lenin Marx’ analyse av Pariskommunen. Marx sier vanligvis ikke noe særlig om hvordan framtidas sosialistiske samfunn skal se ut. Men i «Borgerkrigen i Frankrike» analyserer han Pariskommunens to måneder ved makta, og trekker opp noen retningslinjer. Pariskommunen var det første forsøket på å etablere en arbeiderstat. Den var i utgangspunktet ekstremt ikke-voldelig, faktisk så til de grader at den gjorde det enkelt for alle kommunens fiender å samle sine styrker. Den ble da også druknet i blod etter drøye to måneder.

Ut fra erfaringen i Paris, sier Marx, (som blant annet kritiserer kommunen for at den ikke var voldelig nok mot sine fiender), vil arbeiderklassen når den har tatt makta knuse det gamle statsapparatet, og i stedet for dets voldsmakt (hæren og politiet) trer det væpnede folket. Hæren erstattes helt, politiet gjøres ansvarlig direkte overfor folkets valgte representanter. Militære grader og rangordning avskaffes, og de ledende utpekes av soldatene på grunnlag av erfaring og dyktighet.

Frankrike hadde sett et snyltende og korrupt embetsverk kravle seg mot toppen, med feite lønninger og nesten ubegrensede muligheter til å suge til seg fordeler og penger fra offentlige fonds, og til å tyne midler ut av de undersåttene de kunne legge sin klamme hånd på. Kommunen avskaffet hele dette nettverket av snyltende døgenikter og innførte valgte representanter, som var lønnet som arbeidere og til enhver tid kunne tilbakekalles. Slik ville, mente Marx, oppgavene bli enklere og enklere, og hele statsapparatet begynne å dø bort.

Lenin gjorde bruk av Marx’ analyser da han ledet revolusjonen i tsarrussland:

«Arbeidernes og bøndenes oktoberrevolusjon begynte under frigjøringens felles fane. Bøndene er frigjort fra jordeiernes herredømme, for det finnes ikke lenger noen eiendom til jord – den er blitt opphevet. Soldatene og marinegastene er frigjort fra de selvherskende generalenes makt, for generaler vil fra nå av være valgt og kunne fjernes. Arbeiderne er frigjort fra kapitalistenes tyranni og innfall, for heretter vil det bli etablert arbeiderkontroll med fabrikker og verksteder. Alt som lever og er levedyktig er frigjort fra den forhatte trelldommen …»¹⁰

Embetsmennene ble stort sett satt på porten. En historiker skriver:

«I sine første måneder ved makta prøvde Sovjet-regjeringa å virkeliggjøre en ny egalitær legal og politisk orden hulter til bulter ved lovfesting. Alle sivile rangordninger, særlig sosiale privilegier, og klasseskiller som hadde skilt adelige markant fra kjøpmenn, bønder fra byfolk, ble opphevet. Alle var nå ganske enkelt en borger av Russland. Staten satte grenser for statstjenestemennenes lønninger, også folkekommisærenes, og forbød offentlige tjenestemenn og byråkrater å streike. Mange av disse var fiendtlig innstilt mot det nye regimet. Folkekommissærenes råd (Sovnarkom) feide vekk det gamle rettssystemet og skapte nye, lokale domstoler og revolusjonstribunaler hvor profesjonelle dommere skulle sitte side om side med legpersoner som opptrådte som folkets redskap for rettferdighet. Kirke og stat ble atskilt. Alle etniske grupper og religioner ble erklært like, akkurat som menn og kvinner. Myndighetene tok eiendomsretten fra dem som eide store hus og fordelte leilighetene blant trengende familier eller folk med de rette forbindelsene. Rang, epåletter, hilsing og dekorasjoner ble avskaffet i hæren, og soldatene valgte sine egne offiserer. Det siste ordet i hver militærenhet lå hos de valgte soldatkomiteene. »¹¹

Men det gikk ikke like bra alt sammen. Lenin oppdaget at embetsmennene ofte satt på nødvendig kunnskap, og måtte slå retrett, samtidig som byråkrati alltid har en utrolig evne til å suge til seg nye stillinger og ese ut. Samme historiker sier:

«I grell kontrast til adelens skjebne var det en annen institusjon fra tsarperioden, byråkratiet, som ikke bare overlevde, men etter en del større kirurgiske inngrep forvandlet seg til sovjetsystemets sentralnervesystem.»¹²

Så kan man kanskje si at Marx undervurderte problemet med embetsmennene og statsbyråkratiet. Og at Lenin og bolsjevikene heller ikke så det klart. For det sier seg jo selv at problemet blir mindre og lettere å håndtere i en by (om det så er Paris!) enn i et så enormt rike som Tsarrussland. Og det har ikke er blitt mindre ettersom årene har gått. Moderne stater har et svulmende byråkrati, som ofte oppfører seg som eller verre enn gammeldagse kanselliråder.

Det går vel også an å si at Lenin, fra å starte med en slavisk dogmetro handling ut fra marxismen, snudde seg og tok en del byråkrater inn i varmen – men at han ikke hadde noen plan for hvordan de skulle drives ut igjen.

Men kanskje er feilen dypere, kanskje ligger den i det at Marx opphøyde Pariskommunen til ideal. På samme måten mente bolsjevikene at sovjetene var den formen arbeiderklassens herredømme måtte ta, uansett hvordan det lå til rette for det i det aktuelle landet. Det mest sannsynlige er vel at arbeiderklassen og det arbeidende folket i hvert enkelt land vil komme til å skape sine egne former for herredømme, ut fra situasjonen og de lokale tradisjonene. Noen steder blir det arbeiderråd à la sovjetene. Noen steder blir det kanskje noe helt annet, i alle fall i navn og form. Det er lite trolig at det skal oppstå sovjeter i så ulike land som Norge, USA, Nepal og Brunei.

Men alle land vil ha et problem med byråkratiet, som har gått seirende ut av klassekampen i alle land.

Monolittisk enhet

Lenin døde i 1924. Den vanskelige oppgaven med å konstruere et sosialistisk samfunn ble overlatt til ledelsen i bolsjevikpartiet, og snart var det Stalin som pekte seg ut som den eneste lederen. Oppgaven var nesten overmenneskelig vanskelig, og for en eneste mann var sjansene for å lykkes mer enn syltynne. Sovjet-unionen ble et samfunn der vold ble svaret på mange problemer.

Årsaken var naturligvis ikke at Stalin var mistroisk, paranoid, blodtørstig eller maktsyk. Det gir større mening å lete etter årsakene i de måtene bolsjevikene tenkte på, altså i ideologien. Ikke at Stalin var ute av stand til å tenke klokt og dialektisk, som da han skrev sin vesle avhandling om «Den dialektiske og historiske materialismen» i 1938. Det var mer at han ikke fulgte opp i praksis.

Etter revolusjonen i 1917, som var svært ikke-voldelig i utgangspunktet, gikk 14 forskjellige land inn i Russland for å støtte «de hvite» (bolsjevikenes motstandere, reaksjonen) eller i det minste for å styrte bolsjevikene. De hadde ulike mål. Noen hadde som mål å beholde Russland innafor ententen, altså å opprettholde østfronten i krigen mot aksemaktene (1. verdenskrig). Andre ønsket å gjeninnsette tsaren og gjeninnføre livegenskapet, altså å skru klokka tilbake til før 1860! De fjorten intervensjonshærene samarbeidet med ulike grupper som var fiendtlig innstilt til bolsjevikene. Og for mange av dem var russiske liv lite verdt. Den tyske generalen Hoffmann skreiv i dagboka si:

«I morgen kommer vi til å starte fiendtligheter mot bolsjevikene. Det er ikke mulig med noen annen løsning; ellers vil disse råskinnene utslette ukrainerne, finnene og balterne, og så i ro og mak samle en ny revolusjonær arme og gjøre hele Europa til en svinesti … Hele Russland er ikke annet enn en svær dynge maddiker, en skitten, svermende masse.»¹³

Samtidig begikk mange av opposisjonsgruppene attentater for å gjøre forholdene ulevelige for bolsjevikene. Den tyske ambassadøren ble myrdet på sitt kontor, Lenin ble skutt, osv. Det er ikke underlig at bolsjevikene satte i gang en terrorkampanje mot den terroren de oppfattet at de ble angrepet med, og som var reell nok. Likevel advarte folkekommisaren for justis, Isak Steinberg, om at å starte en terrorkampanje var lettere enn å avslutte den, og prøvde å overbevise Sovjet-lederne om viktigheten av å følge lovlige prosedyrer.

Han snakket for døve ører. Zinovjev, som var leder for Petrograd-sovjetet og seinere skulle bli et framstående offer for Stalins utrenskninger, foreslo terror:

«Kamerater, slå de høyre-sosialistrevolusjonære nådeløst, uten medlidenhet; verken domstoler eller tribunaler er nødvendig. La arbeiderne utkreve hevn. La de høyre-sosialistrevousjonæres og hvitegardistenes¹⁴ blod flyte. Utrydd fiendene fysisk!»¹⁵

Terroren grep om seg på begge sider. Men den var mest omfattende, og mest konsekvent og mest barbarisk på den hvite sida. Det finnes utallige historier om grusomheter. Men de røde lærte. Terroren viste seg å være kontraproduktiv. Der den tok sikte på å utslette fiender, skapte den flere fiender i stedet for støttespillere, og i stedet for å berolige befolkningen, vekket den motstand og opposisjon. I 1921 var det slutt på borgerkrigen. De utenlandske intervensjonsstyrkene var slått tilbake til en forferdelig pris, landet lå i ruiner og økonomien var på et nivå som bare tilsvarte en brøkdel av det den hadde vært før 1. verdenskrig. Mye av arbeidsstyrken var falt under krigen, det var hungersnød, og industri og jordbruk lå i stor utstrekning i ruiner.

Det må stort sett sees på som svært beundringsverdig at bolsjevikene faktisk fikk dette samfunnet til å fungere, og at de skapte en stat som kunne sikre innbyggerne et relativt sikkert liv.

Lenin slo retrett under navnet NEP, ny økonomisk politikk. Han fikk bolsjevikene med på å slakke av på endringene og midlertidig slippe markedet fri. Det var nok nødvendig, men ettersom Lenin døde uten å ha sagt noe om hvor veien videre gikk, kom mye av det som kunne bli vanskelig, til å skape store problemer.

Russland var et tilbakeliggende jordbruksland. Klima og naturvilkår hadde alltid skapt problemer for russisk landbruk. Arbeiderklassen var liten og konsentrert i få store byer og industriområder. De ressursene som skulle til for å utvikle landet, måtte komme fra jordbruksproduksjonen, dvs. fra bøndene.

Blant marxister er det blitt vanlig å si at det var ikke så underlig at revolusjonen gikk over styr i Russland, det var for primitivt i utgangspunktet. (Det samme gjelder Kina.) Men det er viktig å passe seg for å bli determinist. Det er ingen lovmessighet i at bolsjevikenes revolusjon måtte ende som den gjorde. Det var strid om demokratiske reformer på de fleste punkter, og mange av de reformene som faktisk ble gjennomført i tida umiddelbart etter revolusjonen, ble seinere reversert. (for eksempel ble grader og rangordning som kjent gjeninnført i hæren, og retten til abort ble avskaffet.) Det er fullt mulig å tenke seg at mye av dette kunne vært annerledes.

Fra 1928 var Stalin den stadig mer ubestridte leder av bolsjevikpartiet. Han skjønte at jordbruket måtte moderniseres, men ikke hvordan. Bolsjevikenes metode ble tvang, og kollektivisering. Nå når arkivene åpnes og reelle tall slipper ut, begynner det å vise seg et bilde av at kollektiviseringen var fånyttes hva produksjon angår. Men den endret forholda på landsbygda og skapte et annet Russland, den la forholda til rette for industrien.

Som leder for partiet (formelt sett som generalsekretær), var Stalin for kollektivisering så raskt som mulig. Han var klar over at tida var knapp: imperialistene var drevet ut, men de ville komme tilbake. De ville før eller siden, og kanskje heller før, starte en ny krig mot arbeiderstaten. Derfor var det hastverk. Sovjetunionen måtte moderniseres, nesten for enhver pris. I februar 1931 talte Stalin på en konferanse, og forklarte tempoet i utbyggingen:

«Av og til spørres det om en ikke kunne senke tempoet, bremse bevegelsen en del. Nei, det kan en ikke, kamerater! Tempoet må ikke settes ned! Tvert om, det må økes så mye som kreftene og mulighetene tilsier. (…) Å senke tempoet betyr å bli liggende etter. Og de som sakker akterut blir slått. Men vi vil ikke være dem som blir slått! Nei, vi vil ikke det! Det gamle Russlands historie var blant annet historien om hvordan landet stadig ble slått, fordi det var tilbakeliggende. (…) Vil dere at vårt sosialistiske fedreland skal bli slått og miste sin uavhengighet? Hvis dere ikke vil det, da må dere på kortest mulig tid gjøre ende på tilbakeliggenheten og utvikle et sant bolsjevikisk tempo i oppbyggingen av den sosialistiske husholdningen. (…) Vi ligger 50 til 100 år etter de framskredne land. Vi må legge denne distansen bak oss på ti år. Enten gjør vi det, eller også blir vi knust.»¹⁷

Den hardhendte kollektiviseringen gikk hardt utover bøndene. Da de ikke var særlig villige til å kollektivisere jorda, ble kollektivbruk likevel opprettet, svært ofte med ledelse utenfra. Seinere kunne bøndene derimot ta hevn over de fremmede ved å peke på dem under de store utrenskningene, og beskylde dem for å være «sabotører», at de undergravde den sosialistiske oppbyggingen, osv, og la det hemmelige politiet gjøre resten.

For i en atmosfære der alle mangler ble sett som sabotasje, all uenighet som undergraving av partiets styrke og handlekraft, og der idealet var monolittisk enhet, ble prosessene det logiske utfallet og Gulag et logisk system. Nå ville det være naivt å tro at det ikke forekom reell sabotasje, og at ikke det fantes virkelige agenter osv. Men ikke flere millioner, ikke hundretusener, ikke tusener heller. I forbindelse med utrenskningene på 30-tallet er det enkelt å si i etterhånd at de sprengte alle lovlige rammer, og at Stalin som den øverste og direkte ansvarlige gjorde seg skyldig i forbrytelser og satte kommunismen i vanry. Og det skulle ikke bli bedre etter 2. verdenskrig. Det er ikke vanskelig å se at kommunismens svake stilling nå, er påvirket av Stalin og hans politikk. Hvorfor kvitter folk seg med et system som kaller seg sosialistisk? Etter all sannsynlighet fordi de oppfatter det som dårlig.

Men vi skal ikke dit

Det er viktig å oppsummere erfaringene fra Sovjets historie, for vi skal ikke dit. Dels fordi forutsetningene våre er helt andre, dels fordi vi ikke ønsker oss et sånt system og ikke vil kjempe for noe som kan utvikle seg slik.

Da blir det viktig at vi under enhver omstendighet holder fast ved slike rettigheter som rettssikkerhet, organisasjonsfrihet, menings-, ytrings- og trosfrihet, osv. Mange av de rettighetene som bolsjevikene lovfestet i starten, men etter hvert fant det «nødvendig » å kvitte seg med.

Likevel er det lite fruktbart å havne i Hagtvets posisjon, med å «ta avstand». Det er ingen tvil om at bolsjevikene utrettet mirakler i oppbyggingen av Sovjetunionen under ekstremt vanskelige kår. Stalin gjorde alvorlige feil, men å utdrive ham som en ond ånd er lite fruktbart. Da er det bedre å lære av feilene ved å studere hva han gjorde, hvilke muligheter som forelå, hva som kunne vært gjort annerledes, og hva som ikke.

Stalin-epoken bygde også opp et stort industriland av ruinene etter to forferdelige kriger, det russiske folket lærte å lese og skrive, det ble gjort en kjempejobb for å bringe kultur ut til folket med aviser, bibliotek, teater- og operaforestillinger osv. Mange små folkeslag fikk sitt første alfabet og aviser på sitt eget språk for første gang i historien. Mange spørsmål gjenstår å studere, og det er tidlig å uttale altfor skarpe dommer. Men vi skal ikke dit. Vi skal til en verden som er større og ikke minst vennligere.

Østen er rød

Etter den 2. verdenskrig – som ganske riktig kom til Sovjetunionen ti år etter at Stalin holdt sin tale i 1931 – var venstresida styrket i så godt om alle land. Kinas kommunistiske parti hadde utviklet en politikk ut fra Kinas egne forhold, og greid å forsvare sin selvstendighet mot inngrep fra Sovjet. Der hadde kommunistene kriget i over tjue år for å frigjøre landet fra føydaladelen og kompradorborgerskapet (Borgerskap som går i utenlandske imperialisters tjeneste og er avhengig av dem), og da statslederen Jiang Jeshi (Chiang Kai-shek) brøt samarbeidet etter krigen, tok det ikke kommunistene mer enn fire år å erobre makta i hele landet.

Dette er den største frigjøring menneskene noensinne har gjennomført, og den skjedde på grunnlag av den teorien som var utviklet i Kina og som vi kjenner som maoisme eller Mao Zedongs tenkning. Den var en enorm inspirasjon for hele verden, og fikk som følge også væpnete frigjøringskamper i store deler av verden, blant annet i Indo-Kina, der Vietminh-geriljaen knuste franskmennene totalt ved Dien Bien-phu i 1954.

Men Kina skulle bygge sosialismen, og fikk råd og støtte fra Sovjet. Helt til Mao satte seg på bakbeina under Sovjetunionens kommunistiske partis 20. kongress, og gikk til motangrep mot Khrustsjovs angrep på Stalin. Da trakk Sovjet sine eksperter tilbake fra Kina, med plantegninger og ressurser, og lot kineserne stå tilbake med halvferdige prosjekter og uten planer. At det ikke skapte større problemer enn det gjorde, skyldes utvilsomt en intens vilje til å lære av virkeligheten og erfaringene.

Når man studerer Sovjets historie, blir det først og fremst svært tydelig hvor viktig Maos selvstendighet har vært. Han analyserte ut fra fakta, og stemte ikke resultatet med teorien, så forandret han teorien. At den kinesiske kulturrevolusjonen (1966– 1976) begeistret norske ungdommer og folk over hele verden, er ikke noe mirakel.

Nå skulle det vise seg at kulturrevolusjonen heller ikke var det endelig svaret på hvordan man unngår at kapitalismen kommer til makta igjen i et sosialistisk land. Men den pekte på et alvorlig problem allerede i utgangspunktet: «Bombarder hovedkvarteret!» skrev Mao i en veggavis som startet det hele.

Mao pekte på et enormt problem: Under sosialismen har både partiapparatet og statsapparatet en tendens til å vokse og vokse og etter hvert få klasseinteresser som er andre enn arbeidernes. Dette svulmende byråkratiet består ofte av personer som har de beste hensikter, velmenende og hyggelige folk, men deres posisjon får dem på andre tanker. Det er nesten som i de fantastiske engelske TV-seriene «Yes, minister» og «Yes, Prime minister» (som egentlig burde vært obligatorisk studiemateriale for alle kommunister med offentlige verv). Dette byråkratiet beskytter seg selv og sine, og forsvarer sine egne interesser, og blir fort en basis for å utvikle kapitalismen. Selv om man starter med en grunnfestet innstilling om at man skal tjene folket, ender man fort som NAV-byråkrat med å tjene folket ved å passe på at de følger ulogiske og uforståelige regler. Systemet blir viktigere enn menneskene.

Mao pekte på problemet, men han fant ingen holdbar løsning. Det var mulig for byråkratiet å slå tilbake. Under dekke av å følge parolene kunne de drive dem ut i det absurde, og rettssikkerheten var ikke tilstrekkelig grunnfestet til å hindre overgrep. Resultatet ble at hele kulturrevolusjonen endte i en hengemyr av uendelige debatter og kampanjer, og bare i liten utstrekning nådde sine mål.

Ikke dit heller

Men vi skal ikke dit heller. Stalin prøvde å bygge en sosialisme med tvang. Mye var bra, men han baserte seg på en klasse av byråkrater, og etter hans død kunne sykofanter og apparatsjiki ta makta og snu politikken. Mao Zedong trodde han hadde funnet svaret med kulturrevolusjonen, men byråkratene drev den ut i det absurde, og etter Maos død kunne de også snu politikken. Men vi skal ikke innføre et system som det kinesiske.

Først og fremst har vi andre forutsetninger. Vi har mye å lære av de kinesiske kommunistene – særlig om hvordan man forener folk rundt en oppgave, hvordan man trekker folk med i arbeidet og får dem til å frigjøre skaperkraft og initiativ, hvordan man gjør folk sterke ved å styrke selvtilliten. Det vil være et nøkkelledd også for oss når vi skal reorganisere det norske samfunnet. I tillegg til dette – som vi gjerne kan kalle «masselinje », er det mye å lære i de kinesiske kommunistenes kritikk av Stalin, og i deres utvikling av den marxistiske filosofien, både materialismen og dialektikken. Å sammenligne Sovjet og Kina kan i det hele tatt være lærerikt, selv om det må skje med varsomhet. For det var også to helt forskjellige land, med svært ulike vilkår.

Men vi skal altså ikke kopiere noen av dem.

Våre forutsetninger

er helt andre enn det både kineserne og russerne har hatt. Vi har et moderne samfunn med moderne produksjon, og et folk som er høyt utdannet og har mengder av organisasjonserfaring.

Vi har ingen tradisjon for blodbad, men foretrekker konsensus. De demokratiske tradisjonene i Norge er en styrke, men vi skal ikke tro de ikke kan settes ut av spill. For under dem ligger en merkelig «forståelse » om at myndighetene gjør som de vil, og vi gjør ikke opprør. Vi kan si hva vi mener, men når det er gjort, går vi hjem og setter oss til i TV-kroken, og overlater til de herskende å melde Norge inn i EØS, sende soldater til Afghanistan, eller bygge høyhus over hele Bjørvika. Det kan være frustrerende, men det er en trygghet i det. Så lenge rettssikkerheten gjelder. Men bare så lenge.

Vi har internett, som vil gjøre det mulig å planlegge produksjonen på en måte tidligere tiders kommunister bare kunne drømme om.

Det vil også kunne hjelpe oss til å diskutere politikken, tiltakene, hva det måtte være. Fora som «Facebook» og «Twitter» vil bli skapt der det er behov, og diskusjonene vil være omfattende og allmenne. Hemmeligholdet i gamle dagers byråkratiske jungler står for fall, for på nettet kan alt bli åpent. Det vil bli lett å kontrollere hva valgte representanter gjør – og hva de ikke gjør. Kunnskap blir lett tilgjengelig, og det vil ikke være mulig å holde folk nede i uvitenhet på samme måte som tidligere.

Men på den annen side er Norge en integrert del av den imperialistiske verden, med en strategisk beliggenhet som øker sannsynligheten for angrep. Om isen på Nordpolen smelter og Nordishavet blir farbart, vil den russiske marinen få et behov for å sikre sine skip langs vår kyst, enten vi liker det eller ikke. Og kanskje ikke bare russerne. Det ligger store oljereserver under havbunnen nord for Russland.

Og vårt hjemlige borgerskap har også sine profittmaskiner å forsvare. Flere og flere jo mer som blir privatisert. Post og helsevesen, strømforsyning og offentlige kommunikasjoner. Alt dette gjør at det er mer å slåss om.

Vi ser konturene av et nytt samfunn. Foreløpig er det bare et ganske vagt bilde. Men vi ser at miljøødeleggelsene hurtig driver oss mot et punkt hvor revolusjonen blir helt nødvendig, og kanskje vil ta uventede former. Det vil være nødvendig å starte med å analysere den norske virkeligheten – hvem er venner og hvem er fiender? Det vil sikkert ikke være så vanskelig å få enighet i breie kretser om at det er nødvendig å omorganisere samfunnet fra profittproduksjon til produksjon for å dekke menneskelige behov – det spørs på evnen til å diskutere, og velge ord som ikke støter folk vekk.

Det er grunner til å mene at en ikkevoldelig revolusjon vil være mulig i Norge. Dessverre er mulighet ikke det samme som sannsynlighet.

Sannsynligheten

Hva er vold? Å innføre EØS-avtalen tydelig i strid med folkeviljen, var en voldshandling. Å bygge ut Alta-elva var ganske tydelig bruk av vold. Å bygge høyhus over hele Bjørvika, stikk i strid med hva folket ønsker, er vold. Men vi finner oss i det. Å ta fra folk pensjonsrettighetene, er vold, det hadde ikke latt seg gjøre i et fornuftig samfunn. Det samme med privatisering av sykehjem og alle mulige offentlige tjenester. Å la gamle og syke mennesker dø uten tilstrekkelig tilsyn på private pleiehjem, er grov vold. Eller å opprettholde er økonomisk system der et fåtall eier maskiner og andre produksjonsmidler, mens det store flertallet, som har kunnskap om hvordan maskinene skal styres, ikke eier andre produksjonsmidler enn sin arbeidskraft og dermed tvinges til å selge denne for en sum som ligger langt under verdien av det de produserer. Men denne volden ser vi stort sett på som naturlig, nesten naturgitt.

Tar vi eiendommene fra Thon, Rimi-Hagen og Kjell Inge Røkke, så er det utvilsomt vold. Men om de selv ikke lider personlig overlast, om de verken blir arrestert eller henrettet, om de får gå fritt omkring og forsørge seg ved ærlig arbeid, vil de fleste nok synes at det er greit. Det blir kanskje stritt for Hagen å snu skjortesnippene sine selv – inntil han venner seg til det – men selv professor Hagtvet vil neppe ha mye å utsette på akkurat det.

Vold er ikke uttrykk for enkeltmenneskenes iboende ondskap, men et resultat av motsigelsene i samfunnet. Jo skarpere motsigelser, jo mer sannsynlig er det at det vil bli brukt vold. Om Rimi-Hagen har for vane å slå sjåføren sin, vil det sannsynligvis føre til at sjåføren på ett eller annet tidspunkt slår igjen. Vi kan proklamere så mye vi vil at vi er for en fredelig overgang til sosialismen, men hvis folk er blitt pisket og slått på forhånd, eller voldtatt og hardt fysisk undertrykt, vil alle våre proklamasjoner forbli tomme ord.

I en revolusjon vil motsigelsene i samfunnet nødvendigvis være ganske skjerpet. For borgerskapet har enorme verdier å forsvare. Nei, revolusjonen er sannelig ikke noe forfinet teselskap! Skal vi unngå vold, må revolusjonens fiender holder seg i skinnet. Og det gjør de bare hvis motstanden er veldig sterk, sterk nok til å skremme fienden til passivitet.

I James Camerons filmfabel «Avatar» er motsigelsen mellom jordboernes ønske om å grave fram kostbare metaller – jo mere kostbare, jo større forakt for de innfødte – og de innfødte na’vis ønske om å bevare naturen, så skarp at det bare kan resultere i vold: krig, nærmest utryddelseskrig. Karakteristisk er oberst Quaritchs kommentar om na’vi-ene i begynnelsen av filmen: «De er vanskelige å drepe!» – Det er en megetsigende replikk.

Bare hvis reaksjonen skjønner at de ikke har noe å hente på å gjøre motstand, kan de tvinges til å holde seg i ro. Men de må tvinges, for det er enorme verdier å kjempe om. Og all erfaring viser at de vil kjempe så langt de kan. Folket vil måtte bruke vold mot volden, men den må begrenses til dem som bruker vold mot det overveldende flertallet av folket. Skammens natt tar aldri ende ved bruk av silkehansker og vennlige oppfordringer. Skammens natt tar aldri ende uten ved vår ild.

Noter:

1. Bernt Hagtvet i Dagbladet, torsdag 17. Juli 2003.
2. Intervju med Dagsavisen 18. Mars 2007.
3. Samme sted.
4. Se Rognlien, J. og Brandal, N.: Den store ml-boka, Kagge forlag 2009.
5. Dagbladet, 17. Juli 2003.
6. Friedrich Engels: Anti-Dühring, Marx-Engels Collected Works vol. 25, Lawrence & Wishart, London 1987, p.171.
7. Berlin-debatten om revolusjon, Marx, K. & Engels, F.: Collected Works vol. 7, Lawrence & Wishart, London 1977, p. 73.
8. Aisin-Gioro Pu Yi : From Emperor to Citizen. Vol. II, p. 482 f. Foreign Languages Press, Beijing 1965.
9. Alle grader i hæren fra korporal og oppover ble avskaffet i dekret av 16. desember 1917.
10. Deklarasjon om de russiske folkenes rettigheter, 2. november 1917, undertegnet av Stalin og Lenin, First Decrees of Soviet Power, Lawrence & Wishart, London 1970, p.31.
11. Suny, R. G.: The soviet Experiment, Russia, the USSR, and the Successor States. Oxford University Press, New York 1998, p. 59.
12. Suny, op. Cit., p. 14.
13. Sitert etter Suny, op. Cit. P. 67..
14. Hvitegardistene: reaksjonære russiske styrker.
15. Sitert etter Suny, Op. Cit., p. 70.
16. J. Stalin: Om bedriftsledernes oppgaver. Tale på den første unionskonferanse av funksjonærene i den sosialistiske industri, 4. februar 1932, i Spørsmål i leninismen, A/S Norsk forlag Ny dag, Oslo 1952, s. 336–337.

Martin Lysestøl: Kapitalismen i krise  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 4
Rick Wolff: Hellas og statsgjeld  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 18
Paul Kellogg: Krise i Hellas – reaksjonær understrøm i Europa  .  .  .  .  . side 21
Mark Weisbrot: EUs farlige spill .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 27
Jokke Fjeldstad: En annen kommunisme er mulig  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 30
Hung Ho-Fung: USAs førstetjenar? Kinas dilemma i krisa  .  .  .  .  .  .  .  . side 36
Fred Magdoff og John Bellamy Foster: Det alle miljøforkjempere bør vite om krisa   . side 54
Bokmelding:
Ben Fine og Alfredo Saad-Filho: Om Kapitalen av Marx  .  .  .  .  .  .  .  .  .  .  . side 82
 

Jacob Børresen er pensjonert marineoffiser, og var blant annet militær sekretær for forsvarsminister Johan Jørgen Holst 1986-88 og sjef for operasjonsstaben ved Forsvarskommando Nord- Norge 1990-93.

Til tross for omfattende militær og sivil innsats går utviklingen i Afghanistan i feil retning. Taliban og andre opprørsgrupper er på frammarsj. ISAFs tapstall øker. Det kan derfor være grunn til å spørre. Hva gjør egentlig Norge i Afghanistan? Hva dreier det norske nærværet seg om? Hva er målsettingen? Og hva er utsiktene til å lykkes? Bør USA, NATO og Norge trekke styrkene sine ut, og i så fall: Hva skjer da med Afghanistan?

En kort historikk

 

Krigen som nå pågår i Afghanistan begynte den 7. oktober 2001. Amerikanske og britiske avdelinger angrep det talibanstyrte Afghanistan. Angrepet var en reaksjon på terrorangrepet på USA 11. september 2001 og skjedde under påberopelse av retten til selvforsvar, nedfelt i FN-pakten. Målet var å fange Osama Bin Laden, som det var antatt sto bak terrorangrepet 11. september, ødelegge hans organisasjon al Qaida, fjerne Taliban-regimet som hadde støttet al-Qaida og gitt organisasjonen et tilfluktssted. Hensikten var å sette inn et demokratisk regime i Kabul som kunne stabilisere og gjenreise landet som en pålitelig vestlig alliert i en geostrategisk viktig region.

Den 19. desember 2001 vedtok sikkerhetsrådet å autorisere en internasjonal styrke – ISAF – for at det afghanske styret og FN-personell kunne operere i sikkerhet. ISAF hadde til å begynne med, under britisk ledelse, ansvar for sikkerhet og stabilitet i hovedstaden Kabul, men tok etter hvert også ansvar i større deler av landet. Fra august 2003 overtok NATO kommandoen over ISAF, som samtidig fikk ansvar for hele Afghanistan.

Arbeidet med å bygge et stabilt Afghanistan har vist seg å være vanskeligere enn mange hadde forestilt seg. Et hovedproblem i Afghanistan har vært Vestens vilt urealistiske målsettinger, hvorav nettopp etablering av demokrati har vært blant de viktigste. Man kan jo spørre seg hva de tenkte på, planleggerne som i 2001 og 2002 trakk opp retningslinjene for innsatsen i Afghanistan. Hørte de ikke på de mange britiske historikerne som samlet lærdommer fra tre afghanske kriger? Studerte de ikke krigen mellom Sovjetunionen og Afghanistan for å finne ut hvorfor 120 000 sovjetiske soldater ikke maktet å påtvinge det afghanske folk sin vilje?

Som kjent lyktes det relativt raskt å fjerne Taliban-regimet fra Kabul og sette inn en lojal marionett, pasjthuneren Hamid Karzai, i presidentstolen. Ingen av de andre målsettingene er derimot nådd. Osama bin Laden er fortsatt på frifot (om han da er i live), regjeringen i Kabul er riktig nok vestlig orientert men neppe noen pålitelig alliert. Det er gjort en del for å gjenreise landet. Mange har fått elektrisk strøm, det er åpnet skoler for jenter, det bygges veier og jernbaner og helsestellet er forbedret. Men Taliban er på frammarsj igjen, de etniske motsetningene i landet er stigende. Så var da også utgangspunktet det verst tenkelige:

Til tross for flere forsøk gjennom tidene, som alle har endt med større eller mindre grad av katastrofe, har aldri Afghanistan vært noen effektiv sentralstyrt stat. Den viktigste årsaken er latente motsetninger mellom folkegrupper og klaner som har gitt seg utslag i et vedvarende maktspill. Afghanistan er et klanstyrt stammesamfunn grovt sett sammensatt av fem etniske hovedgrupperinger: Usbeker, tadsjiker og  turkmener i nord, hazarer i sentrum, pasjthuner i sør. Den største folkegruppen er pasjthunerne som utgjør rundt 45 prosent av befolkningen. Men også 15 prosent av Pakistans befolkning er Pasjthuner. Dette er en faktor som bidrar til å trekke Pakistan, og dermed også India, inn i konflikten i Afghanistan på en svært uheldig måte. For Pakistan er Taliban, som i all hovedsak er en pasjthunsk bevegelse, en forsikring mot indisk dominans i Afghanistan etter at den internasjonale styrken har forlatt landet.

40 år med kontinuerlig krig har utarmet landet. Gjennomgående, dyptgripende og ødeleggende fattigdom kombinert med svært ujevn fordeling av den rikdom som tross alt eksisterer er derfor et hovedproblem. Under den sovjetiske invasjonen og de etterfølgende borgerkrigene emigrerte rundt åtte millioner afghanere, av en befolkning på drøye 33 millioner. Afghanistan har i tillegg rundt en million internflyktninger. Etter 2001 har over fem millioner returnert til Afghanistan. Resten fortsatt befinner seg i eksil. Blant dem de aller fattigste flyktningene som fortsatt er igjen i Pakistan. Om de skulle bli tvunget til å komme tilbake vil det forårsake svære problemer. Dette er en destabiliserende situasjon.

De etniske motsetningene i Afghanistan er nå økende. Konfliktens gjenstand er som alltid rett til land og vann, kontroll med smuglerruter og familiens eller klanens ære. En viktig felles målsetting er å få de utenlandske soldatene ut. Fra det sørlige pashtundominerte Afghanistan fortoner det seg som om et Kabul, dominert av minoriteter, sentraliserer makten for å redusere pashtunernes innflytelse. Fra et ståsted i det nordlige Afghanistan ser man en president og de viktigste statsrådene, alle pashtuner, som står klar til igjen å dominere landet. Det er det gamle maktspillet om igjen, et maktspill som kanskje utgjør det viktigste hinderet mot en fungerende sentralregjering i Kabul. Interne konflikter har tatt flere liv enn USAs og ISAFs militære operasjoner til sammen. Av de rundt 2 200 sivile tap i Afghanistan årlig skyldes 1 400 Taliban eller andre afghanske konstellasjoner.

Noe av det første Barrack Obama foretok seg etter at han tiltrådte som president i USA var å redusere målsettingene i Afghanistan betraktelig. Målet om å innføre en sterk sentralisert regjering i Kabul basert på demokrati og rettsstatsprinsipper er forlatt. Det er nå kun snakk om å stabilisere Afghanistan og forhindre at landet nok en gang blir arnested for internasjonal terrorisme og tilfluktssted for al Qaida. Et hovedgrep er å forsere prosessen i retning av at afghanerne selv overtar ansvar for sikkerhet, styre og stell i Afghanistan. Blant annet skal Afghanistans hær bygges opp til en styrke på flere hundre tusen mann. Spørsmålet er om dette er realistisk. Spørsmålet er også om det er klokt. Å bygge opp et svært militærapparat kan i større grad bidra til å forsterke problemene enn til å løse dem. Det er antakelig mye viktigere å bygge opp et velfungerende og ukorrupt politikorps. Men her er man kommet svært kort.

Obama har gitt seg selv 18 måneder på å lykkes, før han begynner å trekke de amerikanske soldatene ut. Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes derfor også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet og kan derfor ses som en direkte virkning av president Obamas nye strategi. Det er med andre ord et helt åpent spørsmål om denne begrensede strategien har en sjanse til å lykkes.

Hva gjør Norge i Afghanistan?

 

Norge har ingen vitale interesser i Afghanistan. Allikevel bidrar nordmennene med betydelig sivil bistand og med militære styrker. Og norske myndigheter er beredt til, om nødvendig, å ofre livet til norske soldater for å bidra til å støtte den afghanske regjeringen i kampen mot Taliban og andre islamske opprørsbevegelser. Det er to årsaker til dette. Begge springer ut av Norges nære forhold til og solidaritet med USA.

For det første: Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 proklamerte USA internasjonal terrorisme som den viktigste trusselen mot landet, og krigen mot terror oppgave nr. én for det amerikanske forsvaret. USAs allierte og samarbeidsland ble mobilisert under parolen «den som ikke er med oss er mot oss». Og frontlinjen i krigen mot terror gikk i det talibanstyrte Afghanistan. For Norge, som anser USA som sin viktigste allierte, var det vanskelig ikke solidarisk å stille opp med styrker i Afghanistan når amerikanerne ba oss om det.

For det annet: NATO er en av bærebjelkene i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Da NATO i 2003 fikk i oppdrag å lede ISAF og dessuten erklærte at dens fortsatte relevans og framtid som allianse sto og falt med hvorvidt oppdraget i Afghanistan ville lykkes, ble det et imperativ for Norge å bidra med styrker til ISAF.

Norge er, med andre ord, ikke i Afghanistan av hensyn til det afghanske folk eller for å «få afghanske kvinner ut av burkaen ». Norge er med fordi det er en sentral norsk sikkerhetsinteresse å bevare et godt forhold til USA og å bidra til å opprettholde NATO som relevant og effektiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det er ikke noen motsetning mellom denne overordnete betraktningen og regjeringens uttalelser om formålet med det norske bidraget: Å stabilisere Afghanistan og bidra til sikkerhet. Å gi landets befolkning skole, helse og andre grunnleggende tjenester. Å gi landet et bedre styresett og fungerende institusjoner. Når Norge først, av overordnede utenriks- og sikkerhetspolitiske grunner, deltar i krigen i Afghanistan, framstår dette som aktverdige mål, som hvis de lykkes, rettferdiggjør krigshandlingene som påfører den afghanske sivilbefolkningen så mye lidelse og smerte.

Dersom imidlertid utsiktene til å lykkes i Afghanistan ikke, eller bare i svært liten grad, er til stede, er det derimot grunnlag for å hevde at NATOs og Norges krigføring i Afghanistan ikke er legitim, ikke kan forsvares etisk, selv om den både er i medhold av en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd og skjer eller anmodning fra den afghanske regjeringen. Og i den grad NATOs engasjement i ISAF bidrar til å svekke alliansen, og det norske forsvarets bidrag til ISAF dessuten bidrar til å svekke forsvarets evne til å løse sine oppgaver hjemme, er det grunnlag for å hevde at Norges bidrag til operasjonene i Afghanistan heller ikke tjener landets sikkerhetsinteresser. Alt står imidlertid og faller med spørsmålet: Kan NATO lykkes i Afghanistan?

Kan NATO og det internasjonale samfunn lykkes i Afghanistan?

 

Den kanskje viktigste årsaken til at det så langt har gått galt i Afghanistan er at analysen av situasjonen i landet, grunnlaget for den militære operasjonen, var feil allerede i utgangspunktet. Internasjonal terrorisme var ikke først og fremst, ja ikke en gang i særlig grad, et afghansk problem. Det var et regionalt problem der situasjonen for eksempel i Pakistan var minst like viktig.

 

De viktigste årsakene til at den afghanske befolkningen føler seg utrygg, er: En dårlig og korrupt regjering, vestlige styrkers manglende respekt for landets kultur, innblanding fra nabolandene, arbeidsløshet, etniske konflikter og i sør særlig det at pashtunerne fratas makt, stammekonflikter, Taliban, og til slutt andre faktorer som f eks mangel på demokrati. Når det gjelder det siste punktet viser forskning at den viktigste forutsetningen for demokrati er en velfungerende stat. Det finnes ikke i Afghanistan. Men dersom det, mot formodning, skulle lykkes å stable en velfungerende statsadministrasjon på beina i Kabul så er det flere andre elementer som også må være på plass for at demokratiet skal slå rot. Ett av dem er et minimum av velstand. Et annet er en viss grad av leseferdighet. Ett tredje er en industriell basis. Ett fjerde er en velfungerende middelklasse, osv. Afghanistan har ingen av disse.

En viktig årsak til Karzai-regjeringens manglende legitimitet, i tillegg til korrupsjonen og maktmisbruket, er det internasjonale samfunnets opptreden. Både de internasjonale styrkenes drap på uskyldige sivile (at drapene er utilsiktet er i denne sammenheng irrelevant), og dette at giverlandene har dannet parallelle byråkratiske strukturer til regjeringens, hvor det har vært fravær av en samstemt, konsistent og helhetlig tilnærming og en overvekt av «quick fix» prosjekter. Dertil kommer at det av politiske grunner har vært nødvendig både å ta krigsherrene i nord og konservative religiøse krefter med i regjeringen. Dette har gjort at Karzai har veldig lite handlingsrom, noe som i sin tur øker potensialet for korrupsjon og kriminalitet. Problemet i Afghanistan er, med andre ord, ikke først og fremst Taliban. Det er heller ikke Karzai-regjeringen. Problemet er vedvarende ustabilitet i det afghanske samfunnet, og USA, ISAF, og dermed Norge, er en like stor del av problemet som alle de andre aktørene.

Konklusjon

Det økende antall angrep på ISAF over hele Afghanistan skyldes i stor grad de økende etniske motsetningene i landet, men også de forskjellige grupperingenes kamp for sine posisjoner og sin status etter at de internasjonale styrkene har forlatt landet, og kan derfor ses som en direkte følge av president Obamas nye strategi. Det at Nederland og Canada nå trekker seg ut er også et klart signal som er blitt oppfattet. Taliban minner nå lokalbefolkningen om at når de internasjonale styrkene har forlatt landet vil Taliban fortsatt være der. Motstanden virket mot Sovjetunionen i 1989, og den er i ferd med å virke igjen. Det vet Afghanerne. Det er derfor, etter mitt skjønn, svært små sjanser for at Obamas nye strategi skal lykkes med å stabilisere Afghanistan.

Da vil det bryte ut borgerkrig i landet, påpeker tilhengerne av fortsatt militært nærvær. Sannheten er at det allerede er borgerkrig i Afghanistan hvor NATO og USA er part i krigen. Krigen vil neppe bli mer blodig enn den allerede er, dersom NATO og USA trekker seg ut og overlater til Afghanerne selv å gjøre opp sine mellomværende. Usiktene til at NATO og USA skal lykkes med å stabilisere Afghanistan gjennom fortsatt deltakelse i borgerkrigen i landet er svært små. Og når sjansen til å lykkes med å sette inn militær makt ikke er til stede er det heller ikke etisk og moralsk forsvarlig å gjøre det. Selv om innsatsen uten tvil er folkerettslig legal er den ikke legitim. USA, NATO, og med det Norge, bør derfor trekke styrkene ut og dra hjem.

Med slagord som «håpet blir født» og «forandringen kommer» vant FMLN presidentvalget i 2009.
Ett år etter valgseieren er Mauricio Funes fortsatt populær, selv om landet står overfor store økonomiske utfordringer og skyhøy kriminalitet.
Hvilken regjering er det El Salvador har fått, og hvilke nye allianser er blitt bygget opp? Kan landets fattigste forvente strukturelle endringer?

Audun Husby er koordinator for Latin-Amerika-gruppenes solidaritetsbrigade i El-Salvador.

Det var store gledesscener i El Salvadors gater da Fronten Farabundo Marti for Nasjonal Frigjøring (FMLN) vant presidentvalget. Etter tolv år med væpnet kamp som gerilja og sytten år som politisk parti klarte FMLN å komme til makten. I tillegg til den spontane gleden var det mange som ble fylt med ettertanke over de titusener som har ofret sitt liv for FMLN.

Hvem er Mauricio Funes?

 

Valget av Mauricio Funes som presidentkandidat for FMLN vakte stor oppsikt i El Salvador. Alle kjente til den skarpe og uredde journalisten som stilte kritiske spørsmål i debattprogrammet på kanal 12. Han hadde også jobbet i lokale nyhetsprogrammer med kritisk blikk på høyreregjeringene, og under borgerkrigen intervjuet han flere av geriljalederne. Han har studert litteratur, og har vært en ivrig forkjemper for ytringsfriheten.

Overraskelsen berodde i at Funes ikke hadde en tydelig FMLN-tilhørighet, selv om han av folk flest ble ansett for å tilhøre den politiske venstresiden. Han ble også beskrevet som den rake motsetningen til FMLNs presidentkandidat fra 2004-valget, Schafik Handal. Funes hadde ikke deltatt i borgerkrigen, med sine 50 år var han en ung kandidat, og han kommuniserte godt med alle samfunnslag. Og mens Schafik tilhørte den kommunistiske grenen av FMLN, har Funes blitt karakterisert som en sosialdemokrat.

I tillegg til å velge en attraktiv kandidat må valgseieren sees i lys av at FMLN klarte å mobilisere grasrota. På tross av små økonomiske ressurser nådde partiet ut med sitt budskap, som ved å gjennomføre hus til hus-kampanjer. At høyrepartiet Alliansen Republikanske Nasjonalister (Arena) hadde mistet mye troverdighet etter tjue år ved makten, hadde også en betydning.

«Nasjonal enhet»

 

I innsettingstalen første juni 2009 presiserte Funes at han er president for alle salvadoranere, og han mante til «nasjonal enhet» for å løse de store utfordringene landet står overfor. Funes vektlegger dialog og felles front i møte med landets store utfordringer. Det politiske systemet i El Salvador har vært preget av et markant toblokksystem med lite dialog og kompromiss mellom fløyene. At Mauricio Funes ikke bare inviterte FMLNere i sin regjering, som kristendemokraten Héctor Dada i posten som finansminister, vakte forbauselse.

Viljen til samarbeid med alle samfunnslag har kommet til uttrykk gjennom opprettelsen av Økonomisk og Sosialt Råd, der ledere fra næringslivet, fagforeninger, akademia og representanter fra grasrotorganisasjoner er samlet for å drøfte den økonomiske politikken.

 

Atten år etter fredsavtalen eksisterer det fortsatt mange sår og spenninger i det salvadoranske samfunnet, og Funes forsøker å forsone frontene. Under den årlige markeringen av fredsavtalen ba presidenten om tilgivelse for overgrep utført av staten mot det salvadoranske folk under den blodige borgerkrigen. Også visepresident Salvador Sánchez Cerén, tidligere kommandant for FMLN-geriljaen, ba om tilgivelse for overgrep utført av geriljasoldater under borgerkrigen. Mange på grasrota har kommentert at unnskyldningen heller burde ha kommet fra en Arena-president, siden dette partiet hadde nære forbindelser til landets sikkerhetstyrker.

Sosiale reformer

El Salvador ble kraftig rammet av den internasjonale finanskrisen, med et fall på 3 % av bruttonasjonalproduktet i 2009. Med redusert eksport, økt arbeidsledighet og mindre pengeoverføringer fra familiemedlemmer i USA har mange salvadoranere fått en tøffere hverdag.

FMLN-regjeringen satte straks i gang en antikriseplan etter maktovertakelsen. Målet har vært å generere 100 000 arbeidsplasser, og gi 10 500 arbeidere rett til sosial stønad. Kriseprogrammet inkluderer også opprettelse av en investeringsbank, minstepensjon til 42 000 gamle, og tildeling av jord og hus til de mest marginaliserte. Funes-regjeringen har også valgt å satse sterkt på helse og utdanning i sitt første år ved makten.

Utdanningsprogram «La oss gå til skolen» skal gi alle landets elever på grunn- og ungdomsskoletrinnet gratis uniformer, skoleutstyr og mat. Over hele landet har små skredderier fått store ordrer på uniformer, noe som har skapt nye arbeidsplasser. FMLN anser sosial ekskludering som en viktig grunn til at så mange unge blir medlemmer av de store ungdomskriminelle bandene i landet. Å få flere inn i skolesystemet ved å fjerne de økonomiske barrierene blir ansett som kriminalitetsforebyggende.

Helsereformen har blitt hilst velkommen av mange fattige. I El Salvador har helsevesenet stadig vekk blitt utsatt for privatiseringsforsøk under høyreregjeringene. De høye prisene på medisiner har medført at mange ikke har råd til å kjøpe medisin-kuren, som legen foreskriver. Med FMLN har dette blitt endret. På landets nasjonale sykehus skal det ikke være nødvendig å ta med seg penger – alt skal være gratis, inkludert medisinene.

Skattereform – en viktig seier for FMLN

For å finansiere de sosiale reformene har regjeringen jobbet målbevisst for å øke skattene i landet. Med den nye skatte- og avgiftsreformen som ble vedtatt i desember, må også den salvadoranske økonomiske eliten bidra. Regjeringen kalkulerer med en økt inntekt på ca. 200 millioner dollar i året til statskassen. Inntektene vil hovedsakelig bli hentet inn på økte avgifter på salg av dyre boliger, registreringsavgift på nye biler, og skattlegging på utbytte av store bankinnskudd. Videre vil det bli innført avgifter på yachter, helikoptre og andre luksusvarer. Avgift på alkohol, tobakk og leskedrikker skal også være med på å øke statens inntekter.

FMLN hadde i utgangspunktet ikke nok stemmer i parlamentet for å gjennomføre en slik lovendring. Ved maktovertakelsen hadde høyresiden 47 parlamentarikere på sin side, og kunne lett ha stoppet alle initiativ fra FMLN med sine 37 stemmer. Men situasjonen endret seg da FMLN klarte å oppnå et samarbeid med småpartiene PDC og PCN, samtidig som Arena ble kastet ut i en intern konflikt og svekket av splittelse. De små høyre- og sentrumspartiene deltok aktivt med modifikasjoner, og stemte til slutt for FMLNs forslag til lovendringer.

Med blikket vendt mot USA

 

Funes arvet et land med tette økonomisk bånd til USA. El Salvador var det første landet som ratifiserte frihandelsavtalen mellom USA og Mellom-Amerika (Caftaavtalen). Fire år etter iverksettelsen har handelen mellom El Salvador og USA økt, men til USAs fordel. Mens El Salvador eksporterte varer til USA for 1763 millioner dollar i 2009, så importerte landet samme år for 2606 millioner dollar fra USA. Halvparten av all eksport fra El Salvador havner i USA. I tillegg har El Salvador gjort seg avhengig av pengeoverføringer fra to millioner salvadoranere som bor i USA. Disse overføringene tilsvarer nesten all eksport fra El Salvador. Denne økonomiske avhengigheten førte til at El Salvador ble ekstra hardt rammet av finanskrisen.

Det har vært sentralt for Funes at relasjonen med landets viktigste handelspartner ikke kommer i fare. Han har lovet og ikke trekke landet ut av Cafta-avtalen, og han forsikrer at det ikke er av interesse å endre dollaren tilbake til den gamle nasjonale valutaen colón. Og de første reaksjonene fra USA har vært positive i forhold til El Salvadors nye regjering. Utenriksminister Hillary Clinton var til stede ved innsettelsen av Funes, og åttende mars er Funes blitt invitert til samtaler med Barack Obama. Her forventes det at temaet migrasjon vil bli tatt opp, i tillegg til kampen mot organisert kriminalitet. FBI har nylig lovet regjeringen opplæring i telefonavlytning for å bekjempe kriminelle.

Samarbeidet mellom de to landene har ikke endret seg vesentlig i forhold til perioden under Arena-regjeringene. Propagandaen mot Funes var meget sterk rett før presidentvalget, og det ble hevdet at en stemme på Funes, var en stemme til Hugo Chávez. Men Funes har hele tiden forsikret at han ønsker et tett samarbeid med USA, og å legge forholdene til rette for nye investeringer fra nord. Visepresidenten Salvador Sánchez Ceréns kritiske uttalelser om USAs imperialisme har blitt hysjet ned som personlige uttalelser.

Ny allianse med Brasil

 

Mauricio Funes har uttrykt ved flere anledninger at hans politikk og ideologiske standpunkt er nært knyttet til Brasils president Luiz Inácio «Lula» da Silva. «Brasil har bevist at det er mulig å vokse, og at det også er mulig å fordele veksten på en rettferdig måte», uttalte Funes da de to statslederne møttes på salvadoransk jord i februar. Det vennskapelige og uformelle preget viste tydelig at forholdet dem i mellom er nært. Presidentfruen er da også brasilianer, medlem av PT og god venn av Lula.

 

El Salvador har inngått flere økonomiske avtaler med Brasil, blant annet renovering av den salvadoranske bussflåten, et stort økonomisk lån og en produksjonsavtale om etanol. Tidligere har Funes og Lula vært i samtaler om en handelsavtale mellom MERCOSUR og Mellom-Amerika. Også i forhold til kampen mot kriminaliteten har det blitt utvekslet erfaringer fra kriminalitetsbekjempelsen i Rio de Janeiro.

Striden om ALBA

FMLN er et mangesidig parti, som i norsk målestokk rommer alt fra Arbeiderpartiet til Rødt. Den sosialistiske fløyen av FMLN har vært pådriver for å melde El Salvador inn i Det Bolivarianske Alternativet for Folkene av vårt Amerika (ALBA). ALBA søker en latinamerikansk integrasjon på egne premisser, og vil være et alternativ til USAs økonomiske og politiske dominans i regionen. Men Funes stiller seg kritisk til ALBA. Han mener at andre lands ideologier og økonomiske organisering ikke nødvendigvis kan importeres til salvadoranske forhold. Funes presiserer at hans avstand til ALBA ikke er et hinder for et godt samarbeid med ALBA-landene Bolivia, Cuba, Ecuador, Venezuela og Nicaragua.

For den sosialistiske fløyen av FMLN har Funes-regjeringen vært til forvirring og irritasjon. På FMLNs landsmøte i desember valgte partiet å bli medlem av V Intenacional Socialista, som er et forum for venstrepartier i Latin Amerika med sikte på å utvikle «sosialisme av det 21. århundre». Initiativet har kommet fra Venezuelas president Hugo Chávez. At Mauricio Funes valgte og ikke delta på landsmøtet ble møtt med kritikk. Igjen svarte Funes at han er valgt av hele nasjonen, og at han derfor ikke finner det passende å involvere seg i partisaker.

Ett av de første tiltakene til regjeringen var åpningen av de diplomatiske forbindelsene med Cuba. Partifeller har ønsket å knytte nærmere bånd til øystaten, blant annet for å lære av helse- og utdanningssystemet. Men Funes og hans regjering har vist en lunken holdning til dette.

Protester mot Funes

Mauricio Funes kom til makten som representant for FMLN, men mange partimedlemmer klager på at presidenten og hans utvalgte team fører den samme neoliberale politikken som sine forgjengere. Og Mauricio Funes har blitt møtt med stadig flere protester av typen «vi stemte på en regjeringsplan av FMLN, vær så snill og oppfyll den», og «du må ikke forråde folket».

Flere saker har vist at det er distanse mellom president og parti. Et eksempel er debatten om telefonregningen for fasttelefonabonnenter. Parlamentarikere fra FMLN la fram et forslag om å ta bort en fast avgift på 9 dollar på den månedlige telefonregningen. Mauricio Funes gikk i mot dette forslaget siden han frykter at telefonselskapene vil forlate landet, og dermed miste arbeidsplasser. For Funes er det viktig at utenlandske investorer opplever juridisk sikkerhet og ikke vilkårlige endringer.

Mauricio Funes forsikrer at han, på tross av uenigheter i enkeltsaker med lederskapet i FMLN, deler idégrunnlaget til partiet. Samarbeidsviljen er fortsatt til stede fra begge fløyer. «Vi skal gå skulder med skulder med regjeringen, men skulle det oppstå et fokus som ikke favoriserer de fattigste i landet vil det oppstå konflikter», uttaler Medardo Gonzáles, leder for FMLN.

Innenfor kapitalismens rammer

Ett år etter valgseieren er det blitt tydeliggjort at de store strukturelle endringene ikke vil komme under regjeringsperioden til Mauricio Funes. Viljen til fattigdomsbekjempelse er til stede, men innenfor kapitalismens rammer. El Salvadors økonomiske avhengighet til USA vil sette klare føringer for salvadoransk politikk fram mot presidentvalget i 2014. «Da vil vi ha en virkelig rød president», uttaler Medardo Gonzáles.

Verden har gått inn i en depresjon, som enda ikke har slått inn for fullt (i løpet av de neste fem årene).
USA er på vei inn i en alvorlig svekkelse av geopolitisk makt, som enda ikke har slått til for fullt (i løpet av de neste fem årene).
Miljøet i verden er på vei inn i en alvorlig krise (og det vil ikke bli gjort stort med det) (i løpet av de neste fem årene).

Hvor vi er:

Raslingen fra venstreorienterte sosiale bevegelser finnes overalt, men de er dårlig samordnet og mangler et klart taktisk blikk (fordi de mangler strategisk overblikk ut over det nærmeste).

Ytterste høyre har et klarere taktisk blikk for det kortsiktige enn venstresiden (en kombinasjon av å forberede seg på vold, og avvisning av alle sentristiske kompromisser), men de mangler også det mer langsiktige strategiske blikket.

Framtiden (både på kort og litt lenger sikt) er svært, svært usikker.

Mest sannsynlige utvikling, de neste fem årene:

Den siste boblen eksploderer – (først og fremst, men ikke bare) nasjonal gjeld, særlig USA. Konsekvensene av dette:

b1) Betydelig svekket verdi for US dollar, og dermed forflytning mot virkelig valutamangfold i verdensøkonomien.

b2) Betydelig økning av arbeidsløsheten, verden over.

b3) Fravær av trygge soner fører til ukontrollerte svingninger i valutaverdier, og dermed liten vilje til å investere.

Voldsom (sterk økning) turbulens i Midt-Østen, og særlig:

c1) Sannsynlig militært regime i Pakistan, med mer eller mindre åpen støtte til Taliban i Afghanistan.

c2) De facto Taliban-kontroll i Afghanistan.

c3) USA gjør full tilbaketrekning fra Irak, kanskje til og med fra Afghanistan.

c4) 50 % sjanse for israelsk bombing av Iran, etterfulgt av sterke internasjonale reaksjoner mot Israel.

c5) Svakt regime i Saudi Arabia, og mulig militært kupp.

Konsekvenser i USA:

d1) Kraftig demonisering av Obama (og Demokratene), anklager om forræderi.

d2) I beste fall gjenvalg av Obama i 2012, med minimal margin.

d3) Framstøt fra ultra høyre for militær maktovertakelse, i alle fall utbredt organisering av væpnede militære grupper som trosser makta.

Det dannes geopolitiske blokker utenfor USAs maktsentrum:

e1) Styrking av geopolitiske bånd mellom Vest-Europa og Russland.

e2) Styrking av geopolitiske bånd mellom Kina, Japan og Sør-Korea.

e3) Styrking av geopolitiske bånd i Sør- Amerika, anført av Brasil, samt flere forsøk på kupp fra høyre (utfall uvisst).

Miljø:

Ingen betydelig bedring i forhold til forverringen av miljøet, og ingen framgang når det gjelder virkningsfulle mottiltak.

Sannsynlig utvikling i de neste 15–25 årene:

Åpen erkjennelse fra de mektigste kapitaleierne, av at vesentlig kapitalakkumulasjon vil være umulig, som dermed fører til aktivt søk etter alternative systemmodeller som vil sette dem i stand til å bevare tre nøkkeltrekk ved det nåværende systemet (hierarkiet, utbytting og polarisering).

Sendrektighet fra verdens «venstre» når det gjelder å se at spørsmålet ikke står om hvorvidt det er mulig å gjøre slutt på kapitalismen, men om organiseringen av et påfølgende, alternativt system, som kan være i en utviklende prosess.

Hva slags politikk for Verdens Venstre?

Verken «venstre» regjeringer, eller «venstre» sosiale bevegelser kan gjøre stort på kort sikt (de nærmeste fem år)ut over å foreta defensive mottrekk, som burde ha karakteren av å «minimalisere smerten» generelt for de arbeidende massene, og særlig for de mest undertrykte og fattigste. Alle «venstre» regjeringer er fortsatt bundet av den kapitalistiske verdensøkonomien.

En politikk som faktisk vil «minimalisere smerten» vil variere, ut fra den politiske strukturen innen staten, og statens økonomiske posisjon i verdensøkonomien. Det finnes ingen stat hvor ikke de arbeidende massene vil lide i de nærmeste fem årene (også i Nord) og det er heller ikke noe program som kan gjelde overalt. Organiserte venstrebevegelser må respektere folkelig trykk nedenfra.

Det avgjørende slaget vil stå på litt lenger sikt (de neste 15–25 år). Det er et slag som ikke handler om kapitalismen, men om hva som kan erstatte den som et historisk nytt sosialt system. Det eksisterer både høyre- og venstrestyrker overalt i verden. Slaget vil ikke stå mellom stater, men mellom sosiale bevegelser.

Verken venstrekreftene eller høyrekreftene i verden er så langt noen enhet, og i begge leire er det alvorlige interne kamper om den korrekte strategien framover.

Utfallet, både av de interne kampene i hver leir, og utfallet av kampen mellom de to leirene, er høyst usikkert på det nåværende tidspunkt. Historien tilhører ingen av sidene. Det endelige utfallet kan bli bedre, eller verre enn det nåværende kapitalistiske verdenssystemet.

Nøkkelen til veien videre

1. oppnå analytisk klarhet,
2. etterfulgt av fundamentale moralske valg,
3. fulgt av intelligent politisk handling. Ikke på noen måte enkelt.

(Immanuel Wallerstein er Seniorforsker ved Yale University. Han grunnla og ledet Fernand Braudel Center ved Binghamton Univerity fra 1976–2005. Denne artikkelen ble først publisert i Seminário dez anos depois den 4. desember 2009.

Artikkelen står på nettsiden til Monthly Review, MRzine, http://mrzine.monthlyreview. org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Den er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Hilary Wainwright:
Reclaim the State
Experiments in popular democracy
Seagull Books, 2009

Hilary Wainwright er en britisk feminist og sosialist, kanskje mest kjent som redaktør for det engelske tidsskriftet Red Pepper. Hun har lenge deltatt i debatten om venstresida og hva som skal være veien framover.

Reclaim the State tar for seg forskjellige forsøk på å fornye offentlig sektor, gjennom økt innflytelse og makt til ansatte og brukere av offentlige tjenester. Såkalt deltakende demokrati.

Det mest omtalte av eksperimentene Wainwright ser nærmere på, er fra byen Porto Allegre i Brasil. I ordskiftet rundt deltakende demokrati trekkes ofte den deltakende budsjetteringen som ble innført på 90-tallet fram som et eksempel til etterfølgelse. Den som vil ha en grundig redegjørelse for hva som skjedde i Porto Allegre vil finne det i Wainwrights bok. I tillegg skriver hun om hvordan offentlig ansatte tok tilbake kontrollen over offentlige tjenester i Newcastle, om hvordan husokkupanter og nabolagsforeninger i Luton krever demokratisk kontroll over offentlige midler, i tillegg til flere andre eksempler fra Storbritannia, Italia og Spania.

Wainwright har også besøkt Trondheim og snakket med noen av drivkreftene bak fagforeningenes krav til de politiske partiene som la grunnlaget for valgseieren i 2003, den såkalte Trondheimsmodellen (artig å lese at Rødts Arne Byrkjeflot er sitert en rekke ganger).

Fokuset er med andre ord på offentlig sektor, og hvordan arbeidere og brukere av offentlige tjenester (innbyggerne) er de som er best rustet til å fornye den. Altså modernisering og effektivitet, men i skarp motsetning til høyresidens mantra om at privat eierskap og profitt er nødvendig for en god offentlig sektor.

De første kapitlene i boka setter tankene om deltakende demokrati inn i en bredere kontekst, og trekker tråder tilbake til 60- og 70-tallets USA og ungdomsopprøret. Deltakende demokrati ble av organisasjoner som Students for a Democratic Society holdt opp som et alternativ til et system hvor elitene byttet på å administrere kapitalismen. Diskusjoner om deltakelse og folkemakt spredte seg i deler av kvinnebevegelsen, blant radikale fagforeningsaktivister og blant studenter.

Ett av stedene disse ideene fikk politisk gjennomslag, var byen Porto Allegre i Brasil, hvor venstrepartiet Partido dos Trabalhadores (PT) vant valget i 1989. PT var sterkt inspirert av tankene til pedagogen og frigjøringsteologen Paolo Freire. Sentralt i Freires tanker om pedagogikk var et syn på utdanning som et verktøy for å forandre samfunnet. Mennesker som observerer et maktforhold, vil ofte reprodusere det samme maktforholdet når de selv får makt. Målet med utdanning var i følge Freire å bryte denne stadige reproduksjonen av de eksisterende maktforholdene. Disse tankene er synlige i PTs politikk i Porto Allegre etter valgseieren i 1989. I stedet for å begrense seg til å føre en mer sosial politikk på vegne av de fattige, åpnet PT opp det byråkratiske maskineriet i byen.

Wainwright redegjør i boka grundig for hva som fungerte bra i Porto Allegre, men diskuterer også utfordringene og hvorfor prosjektet mistet noe av dynamikken etter hvert som PT ikke greide å respondere på folkelige krav om å gjøre demokratiseringen enda dypere.

Wainwright er opptatt av å understreke at det ikke finnes noen oppskrift på deltakende demokrati, men at prosessen vil være forskjellig basert på hvilke lokale motsetninger og initiativer som finnes. Hun kommer allikevel med noen generelle betraktninger mot slutten av boka, basert på erfaringene hun skildrer fra Brasil, Storbritannia, Italia, Spania og Norge. Det første hun trekker fram, er fremveksten av demokratisk offentlig makt (public power) uavhengig av staten. Fagbevegelse, nabolagsforeninger og andre organisasjoner som forsvarer eller utvikler offentlige goder mot kapitalistiske eller byråkratiske interesser, er en forutsetning for deltakende demokrati. En motmakt som kan skape et politisk rom eller kreve forandring, er nødvendig for å få i stand reelt demokratiske prosesser. Motstykket til dette er i følge Wainwright toppstyrt «deltakelse» hvor målet er å skape enighet om beslutninger som allerede er tatt på vegne av folk på grasrota. Uten motmakt kan det ikke bli noen reell demokratisering.

Potensialet for forandring kommer ofte når tradisjonelle organisasjoner som fagforeninger eller andre går utover sin vanlige rolle, å forhandle om lønn og arbeiderrettigheter. Nettopp LO i Trondheim trekkes fram som et eksempel på hva som er mulig når fagbevegelsen tar på seg en ledende rolle i å forsvare, men også utvikle, offentlige tjenester.

Reclaim the state er lettlest, selv om den er på engelsk og over 400 sider. Om noe kunne den kanskje vært litt kortere. Tidvis føles det som det er de samme poengene som gjentas i konklusjonen som i introduksjonen. Men for alle som leter etter ideer til hvordan venstresida kan komme på offensiven ovenfor høyresida og New Public Management, så er Reclaim the State glimrende lesning. I tillegg gir den nyttig mat for tanken i spørsmålet om hvordan folket kan bestemme og ikke bare velge mellom hvem som skal bestemme for dem.

Stian Bragtvedt

 

Rohinton Mistry:
Balansekunst
Aschehoug, 2004

Den indiskfødte forfatteren Rohinton Mistry har skrevet en roman fra sitt hjemland. Boka heter Balansekunst og har et tema som tilsynelatende syns å være hentet fra det velkjente refrenget i Bob Dylans sang Like a Rolling Stone.

Tilsynelatende! For man skal ikke lese mange sider av denne omfangsrike romanen som skildrer tilværelsen for de som lever nederst på rangstigen i det indiske samfunnet, før man skjønner at det er noen avgjørende forskjeller mellom Rohinton Mistrys bok og Dylans sangtekst. Denne sangen som handler om de som har falt på utenfor, og derfor er henvist til et liv på samfunnets skyggeside.

Menneskene Mistry skriver om i boka, er riktig nok også «with no direction home», og de lever etter vår målestokk i den største elendighet. Forskjellen er at dette er folk som så langt det er mulig prøver å skape seg det man gjerne forbinder med et vanlig liv preget av arbeid og faste rutiner. Med andre ord et liv vi i misforstått dagligtale gjerne betegner som uspennende.

For de «heldigste», de som har et sted å bo, om så i falleferdige skur i tett i tett med tusener av andre, er det spenning nok å håpe på at vannet ikke forsvinner fra kranen før man rekker fram. Det skjer ofte når man ved daggry samles i trengselen rundt en av de få vannpostene som fins i området. Og kanskje er ikke tanken på å realisere seg selv som opptar en mest på veien til «toalettet » bak jernbaneskinnene og buskaset der omkring.

Tidsepoken som romanen beskriver, er tida fra selvstendigheten i 1947 og åra fram mot Indira Gandhis 70-tall. Mye av handlingen foregår etter de kuppartete tiltakene som hennes regime gjennomførte i 1975. Den påfølgende rasering av slumområder, politiets inntauing av tiggere og annet fattigfolk. Og tvangssteriliseringen som ble iverksatt av myndighetene.

De fire hovedpersonene som Mistry lar oss bli kjent med i boka, får føle den brutale virkeligheten på kroppen. Vi følger hver-dagen til de to skredderne, opprinnelig lappe-skomakere, som har trådt ut av sin kaste og må flykte fra landsbygda inn til byen Bombay, hvor de desperat prøver å skaffe seg et utkomme ved å ta underbetalte syjobber. Arbeidsgiveren deres er ei enslig dame som befinner seg litt, men bare litt, høyere oppe på den sosiale rangstigen. Hennes rolle er å stille leiligheten til rådighet som produksjonslokale, og å være forbindelses- ledd mellom skredderne og representanten for det vestlige motehuset som skredderne syr klær for. En virksomhet som må skje i det skjulte, for oppdager eieren av leiegården hva som foregår, er betyr det utkastelse.

I denne leiligheten bor også bokas fjerde hovedperson, studenten fra fjellandsbyen. Han er tilsynelatende litt bedre stilt enn de andre.

Romanen gir levende beskrivelser av et gjennomført korrupt samfunn, der alt har sin pris. Selv ikke det å sove i et portrom eller på gata under ei markise er gratis. Noen skal alltid ha betalt, og de som krever betaling, betaler seg fri videre oppover i systemet. Til og med de som er henvist til den forsmedelige tiggertilværelsen, betaler avgift av sin ervervelse til «Tiggermesteren» for å kunne drive sin geskjeft.

Balansekunst er en stor bok både i omfang og innhold. Men den er en dyster bok uten mye optimisme. Ikke minst derfor er det krevende og utfordrende å lese en historie som denne.

Kurt Ben Nilsen

 

Tor Espen Simonsen (redaktør), Anders Granås Kjøstvedt (redaktør), Katrine Randin (redaktør):
Høyrepopulisme i Vest-Europa
Unipub forlag, 2009

Høyrepopulistenes store valgfremganger i Vest-Europa de siste 20 årene er et tema som har inspirert mange til å studere fenomenet. Ett eksempel på dette er boka Høyrepopulisme i Vest-Europa med bidrag fra en gruppe masterstudenter i kretsen rundt historieprofessor Einhart Lorenz. Artiklene i boka er, med unntak av innledningen og Lorenz’ to bidrag, basert på masteroppgaver med denne tematikken som er skrevet de senere årene.

Bidragsyterne gir hver for seg en grundig innføring i den politiske historien til de høyrepopulistiske partier i Norge, Danmark, Sverige, Italia, Nederland, Belgia, Frankrike og Østerrike. De viser på en overbevisende måte hvordan den politiske kulturen i disse landene har gitt rom for enkle løsninger basert på en mer eller mindre rettferdiggjort politikerforakt og antiestablishment-holdninger, og de viser også hvordan høyrepopulismen har utviklet seg som en særegen retning i motsetning til både sosialliberalisme og sosialdemokrati slik disse retningene utviklet seg i tiårene etter annen verdenskrig.

Men der stopper det i all hovedsak også. Boka avsluttes riktignok av to kapitler, ett som omhandler henholdsvis Vlaams Belang og Front National sine ideologiske røtter og ett det EU-standpunktet til østerrikske FPÖ og tyske Die Republikaner settes under lupen, men utover dette fremstår boka som en håndfull uavhengige utviklingsprosesser. Oppløsningen av de samfunnssøylene det nederlandske samfunnet var basert på, og den danske grundtvigske bonderomantikken kan sikkert forklare mye av utviklingen der og da, men når man ser den samme typen utvikling i land etter land, skriker det hele etter felles momenter og et sammenlignende perspektiv. Riktignok innledes boka med en gjennomgang av sentrale momenter i hva høyrepopulismen er og utgjør på tvers av landegrensene, men heller ikke her gjøres det noe forsøk på å forklare hvorfor det nettopp er de siste 20–25 årene høyrepopulismen. Riktignok er det noen kortvarige unntak som Mogens Glistrups danske Fremskridtsparti i 1973 og Pierre Poujades franske UFF i 1956, har gått fra å være en marginal bevegelse på ytre høyre fløy til å bli partier med reell mulighet for å bli statsbærende i nærmeste fremtid, om de ikke allerede har vært det, som i Østerrike, og, selv om dette er land som ikke behandles i boka, også i Sveits og Portugal.

Det er riktignok momenter som går igjen i flere av bidragene. Terrorangrepene mot New York og Washington, senere også London og Madrid, trekkes frem som ett moment. Selv om dette kanskje kan ha vært en katalysator, forklarer ikke dette veksten disse partiene hadde gjennom hele 90-tallet. Det faktum at Spania, et av landene som faktisk har opplevd denne terrorismen, er et av de landene i Vest-Europa der høyre-populismen står svakest, rimer heller ikke godt med dette som en forklaringsmodell. Et annet moment er at det er en generell protest mot et establishment som blir mer og mer fjernt fra folk flest. Men dette er på ingen måte noe høyrepopulismen har hatt eller har monopol på, og når høyrepopulistene, som FrP i Norge, har vist seg å bli en del av det de opprinnelig protesterte mot – Carl I. Hagens ungdommelige forakt for yrkes-politikere er et ganske så ironisk eksempel her – så har heller ikke det gått utover oppslutningen.

Nå er det kanskje ikke historikerens oppgave å drøfte slike spørsmål, og som grunnlag for faktakunnskap er dette en nyttig bok. Og i rettferdighetens navn bør Anders Granås Kjøstvedts bidrag om Vlaams Belang og Front National trekkes frem som et eksempel på noe som absolutt bidrar til en bredere forståelse, blant annet gjennom fremstillingen av høyrepopulismen som en salongvariant av «en høyreekstrem grunntradisjon som til syvende og sist skriver seg fra en reaksjon mot ideene fra den franske revolusjon». Are Vogt Moums bidrag om FPÖ, Die Republikaner og EU kan også trekkes frem i denne sammenhengen, da den viser hvordan særlig FPÖ har snudd kappa etter vinden i dette spørsmålet – noe som også er relevant for Norge der store deler av FrPs velgermasse faktisk innbiller seg at partiets fremmedhat gjør det til et nei-parti, en vrangforestilling de gjør lite eller ingenting for å endre på.

De som står bak boka, skal ha skryt for å ha hevet dette til et mer teoretisk nivå også i Norge, men det gjenstår mye før dette er kunnskap som kan benyttes aktivt i politisk kamp mot den hurtige høyredreiningen vi opplever i Norge og resten av Vest-Europa i dag.

Mathias Bismo

 

I tida som har gått, har eg mange gonger tenkt gjennom den underliggande logikken i tilnærminga mi til klasseanalyse.¹ Eg arbeider framleis innanfor den marxistiske tradisjonen, men eg ser ikkje lenger på marxismen som eit altomfattande tenkesett som grunnleggande er i strid med «borgarleg» sosiologi.²

Mens eg tidlegare hevda at den marxistiske klasseanalysen var fullstendig overlegen hovudrivalane – særleg weberianske metodar og dei som blir nytta av rådande lagdelingsforsking – så meiner eg no at alle desse ulike klasseanalysemetodane kan bidra til ei meir fullstendig forståing ved å klarlegge korleis ulike årsakssamanhengar formar mikro- og makrosidene ved ulikskap i kapitalistiske samfunn. Den marxistiske tradisjonen er ei verdfull samling idear fordi han på vellykka vis klarlegg verkelege mekanismar som er vesentlege for ei rad viktige problem, men det betyr ikkje at han har monopol på å klarlegge slike mekanismar. I praksis skulle då sosiologiske undersøkingar gjennomført av marxistar sameine dei spesifikke marxistidentifiserte mekanismane med alle andre kausalprosessar som måtte vere relevante for oppgava du skal gjøre.³ Det ein kunne kalle «pragmatisk realisme» har erstatta «den store kampen mellom tenkesett».

For å gjøre det enkelt skal eg i det følgande konsentrere meg om tri årsaksprosessar som er relevante i klasseanalyse, alle knytt til ulike sosiologiske teoriar. Den første definerer klasse som eigenskapar og materielle levekår knytt til enkeltpersonar. Den andre fokuserer på korleis sosiale posisjonar gir enkelte kontroll over økonomiske ressursar og ekskluderer andre – han definerer klasse ut frå «oppsamla fordelar». Den tredje måten ser klasser bestemt av dominans- og utbyttingsmekanismar, der økonomiske posisjonar gir enkelte personar makt over liva og handlingane til andre. Den første er metoden til lagdelingsforskarane, den andre er det weberianske perspektivet, og det tredje er knytt til den marxistiske tradisjonen.

Eigenskapar og vilkår

Både blant sosiologar og lekfolk blir klasse først og fremst forstått som individuelle eigenskapar og levekår. Eigenskapar som kjønn, alder, rase, religion, intelligens, utdanning, geografisk plassering og så vidare, blir sett som avgjørande for mange ting me kan ønske å forklare, frå helse til røysting i val til oppseding av barn. Enkelte av desse eigenskapane får ein ved fødselen, andre seinare i livet; enkelte er stabile, andre ganske avhengige av den spesifikke personlege sosiale situasjonen, og kan derfor endre seg over tid. I lagdelingsforsking kan folk òg bli kategoriserte ut frå dei materielle levekåra sine: elendige bustader, hyggelege forstadshus eller palass i avstengte bustadområde; skremmande fattigdom, rimeleg inntekt eller overdådig rikdom, og så vidare. «Klasse» identifiserer slik dei økonomisk viktige eigenskapane som formar folks sjansar og val i ein marknadsøkonomi, og dermed deira materielle levekår. Klasse må ikkje bli forstått bare ut frå folks individuelle eigenskapar eller deira materielle levekår, men som ein måte å forklare det innbyrdes tilhøvet mellom desse to.

Innanfor denne tilnærmingsmåten er utdanning nøkkeleigenskapen i økonomisk utvikla samfunn, men ein del sosiologar inkluderer òg meir uklare eigenskapar som kulturelle ressursar, sosiale knyttingar og jamvel individuell motivasjon.⁴ Når desse ulike eigenskapane og livsvilkåra blir samla, blir desse samlingane kalla «klasser». «Middelklassen» er her folk som har nok utdanning og pengar til fullt ut å leve ein noko vagt definert «vanleg» levemåte (som til dømes kan inkludere spesielle forbruksmønster). «Overklassen» er folk med rikdom, høg inntekt og sosiale knyttingar som gjør dei i stand til å leve atskilt frå «vanlege» menneske, mens den «lågare klassen» viser til dei som manglar nødvendig utdanning og kulturelle ressursar til å leve trygt over fattigdomsgrensa. Til sist, «underklassen» er dei som lever i ekstrem fattigdom, marginaliserte i samfunnet gjennom mangel på grunnutdanning og evner som er naudsynte for å få varig arbeid.

I «personlege eigenskapar»-måten å forstå klasse på er sosiologane mest opptatt av å forstå korleis folk tileignar seg dei karakterdraga som plasserer dei i den eine eller andre klassen. Gitt at dei fleste folk i dei landa der sosiologane lever, skaffar seg økonomisk status og belønning gjennom lønnsarbeid, så har brennpunktet for forsking i denne tradisjonen vore den prosessen der folk skaffar seg dei kulturelle, motivasjonsmessige og utdanningsressursane som betyr noko for deira tilknytting til arbeidsmarknaden. Fordi levekåra i barndommen heilt klart betyr ganske mykje i desse prosessane, så brukar denne retninga mykje tid på det som innimellom blir kalla «klassebakgrunn» – familiesituasjonen der ein tileignar seg desse nøkkeleigenskapane. Årsakssamanhengen i denne typen klasseprosessar er framstilt i forenkla form i figur 1.

Kunnskap, utdanning og motivasjon er sjølvsagt svært avgjørande for personlege økonomiske utsikter. Men det som manglar i denne metoden for klasseanalyse, er seriøs behandling av ulikskap i sosial plassering, eller av den relasjonelle naturen slik plassering har. Utdanning formar kva type jobbar folk får, men korfor er nokre jobbar «betre» enn andre? Korfor medfører enkelte jobbar ganske mykje makt, mens andre ikkje gjør det? Og er det noko samband mellom makta og rikdommen enkelte kan glede seg over, og det at andre manglar det same? Framfor å fokusere bare på den prosessen som sorterer folk inn i ulike posisjonar, startar dei to andre metodane klasseanalyse med å undersøke karakteren til desse posisjonane.

Oppsamling av fordelar

Den andre tilnærmingsmåten, der klasser blir definerte gjennom tilgang til og utestenging frå bestemte økonomiske sjansar, fokuserer på «oppsamling av fordelar» – eit konsept nært knytta til arbeidet til Max Weber.⁵ For at bestemte jobbar skal gi høg inntekt og særlege fordelar, er det viktig for innehavarane å ha ulike metodar for å stenge andre ute frå dei. Det blir òg innimellom referert til som ein sosial innelukkingsprosess, der tilgangen til posisjonar blir innskrenka. Ein måte å gjøre det på, er å lage krav det er svært kostbart å oppfylle. Utdanningsbevis har ofte slik karakter: høgt utdanningsnivå genererer høg inntekt delvis fordi det er betydelege restriksjonar på tilgangen på høgt utdanna folk. Opptaksprosedyrar, skolepengar, motvilje mot høge lån hos folk med låg inntekt osv tenderer alt til å hindre tilgang til høgare utdanning, til fordel for dei som har jobbar som krev slike kvalifikasjonar. Om det vart gjennomført massive tiltak for å forbetre utdanningsnivået til dei med låg utdanning, ville det i seg sjølv senke verdien av utdanninga til dei som har meir, ettersom verdien i stor utstrekning er avhengig av at det er knapp tilgang på han. Mekanismen i oppsamling av fordelar er skjematisk framstilt i figur 2.

Enkelte vil protestere mot å framstille utdanning slik. Økonomar hevdar til dømes at utdanning skaper «human kapital» som gjør folk meir produktive, og det er grunnen til at arbeidsgivarane er villige til å betale dei høgare lønn. Men mens den høgare lønna som følger høgare utdanning enkelte gonger speglar produktivitetsskilnader, er det bare ein del av forklaringa. Like viktig er dei ulike mekanismane som stenger folk ute frå høgare utdanning og slik avgrensar tilgangen på folk til desse jobbane. Eit enkelt tankeeksperiment viser korleis det fungerer: tenk no at USA hadde opne grenser og slapp inn alle som hadde medisinsk, ingeniør- eller høgare datautdanning og lot dei praktisere, uansett kor dei kom frå. Den voldsomme auken i tilgang på folk med slike kvalifikasjonar ville undergrave lønnsnivået til dei som alt var i landet, sjølv om den faktiske kunnskapen deira ikkje ville minke. Statsborgarskap er ei svært spesiell og potent form for «lisens» til å selje arbeidskrafta i ein spesifikt arbeidsmarknad.

Fullmakter og lisensar er særleg viktige når det gjeld å samle fordelar, men mange andre institusjonelle reiskapar har vore brukte til ulike tider og stader for å verne om privilega og fordelane til spesielle grupper: rasereglar stengte ute minoritetsgrupper frå mange jobbar i USA, spesielt (men ikkje bare) i sør opp til 1960-tallet; ekteskaps- og kjønnsreglar innskrenka kvinners tilgang til visse jobbar til langt ute på 1900-tallet i dei fleste utvikla kapitalistiske land; religion, kulturelle kriteria, oppførsel, dialekt – alt dette har vore utestengingsmekanismar. Kanskje er den viktigaste utestengingsmekanismen privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Privat eigedomsrett er det som gir tilgang på «jobben» som arbeidsgivar. Om arbeidarane skulle prøve ta over og drive ein fabrikk sjølve, måtte dei utfordre at dei er utestengte frå kontroll over produksjonsmidla; mens evnen eigarane har til å oppnå profitt avheng av at dei forsvarer slik utestenging. Det viktigaste som skil kapitalist- og arbeidarklassen – felles for både den weberianske og marxistiske tradisjonen – kan derfor frå weberiansk synsstad sjåast som å reflektere ei spesifikk form for oppsamling av fordelar tvunge fram av lovreglar om privat eigedomsrett.

Utestengingsmekanismane som formar klassestrukturen innanfor metoden med oppsamling av fordelar, fungerer ikkje bare i dei mest privilegerte sjikta. Fagforeiningar kan òg fungere som ei utestengingsmekanisme ved å beskytte medlemmene frå konkurranse frå dei utanfor. Det betyr ikkje at fagforeiningar bidrar til større ulikskap, ettersom dei òg kan handle politisk for å minske ulikskap skapt av andre utestengingsmekanismar – spesielt dei knytt til privat eigedomsrett til produksjonsmiddel. Likevel, i den grad fagforeiningar skaper stengsel til visse jobbar, så skaper dei eit slags samfunnsmessig avlukke som forbetrar dei materielle levekåra for dei som er på innsida.

Sosiologar som nyttar metoden med oppsamling av fordelar ser tri store kategoriar i USA: kapitalistar, definert gjennom privat eigedomsrett til produksjonsmidla; middelklassen, definert gjennom utestengingsmekanismar for tilgang til utdanning og kunnskap; og arbeidarklassen, definert gjennom å vere utestengt både frå høgare utdanning og kapital. Den delen av arbeidarklassen som er verna av fagforeiningar, blir enten sett som eit privilegert sjikt innanfor arbeidarklassen, eller enkelte gonger som ein del av middelklassen.

Den avgjørande skilnaden mellom å vurdere klasse ut frå oppsamling av fordelar og ut frå individuelle eigenskapar er denne: I den første blir økonomiske fordelar oppnådd gjennom å vere i ein privilegert klasseposisjon, og det heng nøye saman med at andre er utestengte og manglar slike fordelar. I individ–eigenskapsmetoden er slike fordelar og ulemper ganske enkelt resultat av individuelle føresetnader: dei rike er rike fordi dei har fordelaktige eigenskapar, dei fattige fattige fordi dei manglar dei; det finst ingen systematisk årsakssamanheng mellom desse faktorane. Å eliminere fattig-dom ved å forbetre relevante eigenskapar hos fattige – utdanning, kulturelt nivå, human kapital – vil ikkje på nokon måte skade dei rike. Med oppsamling av fordelar er dei rike rike delvis fordi dei fattige er fattige, og gjennom at det dei rike gjør for å halde på rikdommen sin, bidrar til elendet dei fattige må sjå i auga. Her vil tiltak for å fjerne fattigdom gjennom å fjerne utestengingsmekanismar undergrave fordelane til dei rike.

Utbytting og dominans

Klasseanalyse som fokuserer på utbyttingsog dominansmekanismar er nærast knytt til den marxistiske tradisjonen, jamvel om enkelte sosiologar som er meir influerte av Weber. òg tar slike mekanismar med i si oppfatning av klasse.⁶ Men dei fleste sosiologar ignorerer dei; enkelte nektar eksplisitt for at dei har relevans. «Dominans» og særleg «utbytting» er kontroversielle uttrykk fordi dei har ein tendens til å innehalde ein moralsk dom og ikkje ei nøytral framstilling. Mange sosiologar freistar unngå slike uttrykk på grunn av dette normative innhaldet. Men eg meiner dei er viktige, og presist identifiserer visse kjernespørsmål om ein skal forstå klasse. «Dominans» viser til evnen til å kontrollere handlingane til andre; «utbytting» viser til tileigninga av økonomiske fordelar frå arbeidet til dei som er dominert. All utbytting involverer derfor visse typar dominans, men ikkje all dominans inneber utbytting.

I utbyttings- og dominansrelasjonar er det ikkje bare tilfellet at ei gruppe får fordelar ved å styre tilgangen til visse typar ressursar eller posisjonar; i tillegg er den utbyttande/dominerande gruppa i stand til å kontrollere arbeidet til ei anna gruppe til eigen fordel. Tenk dykk følgande klassiske tilfelle: i det første tar store landeigarar kontroll over felles beitejord og hindrar bøndene i å få tilgang til ho, og haustar økonomiske fordelar av å ha eksklusiv kontroll over jorda til eige bruk. I det andre hentar dei same landeigarane som har tatt kontroll over beitelandet og stengt ute bøndene inn, ein del bønder som jordbruksarbeidarar. I det andre tilfellet tjener ikkje bare landeigarane på å ha tilgang til jorda (oppsamling av fordelar), dei dominerer gårdsarbeidarane og utnyttar arbeidskrafta deira. Det er ei sterkare form for relasjonell gjensidig binding enn om det bare gjeld utestenging, for her er det ei varig knytting ikkje bare mellom føresetnadene, men og handlingane til dei med og dei utan fordelar. Utbytting og dominans er former for strukturert ulikskap som krev kontinuerleg aktivt samarbeid mellom utbyttarane og utbytta, herskarane og dei som blir herska over.

Me kan då oppsummere motsetninga mellom rolla dei sosiale knyttingane har i kvar av dei tri tilnærmingane til klasseanalyse som følger. I sjiktdelingstilnærminga er verken dei økonomiske vilkåra folk lever under eller handlingane deira oppfatta som direkte spegling av sosiale relasjonar; det er den minst relasjonelle av dei tri. Den weberianske tilnærminga ser dei økonomiske vilkåra til folk som forma av utestengingsrelasjonar, men spesifiserer ikkje at klasse inneber relasjonar mellom handlingar. Den marxistiske tradisjonen er relasjonell på begge måtar, legg vekt på den strukturerande effekten av utbytting og dominans på både økonomiske vilkår og handlingar.

Det marxistiske synet på klasse er framstilt i figur 3. Som i den weberianske tradisjonen er makt og lovreglar som framtvingar sosiale avlukke, viktige for å definere den grunnleggande strukturen i sosiale posisjonar – særleg privat eigarskap til produksjonsmiddel. Men her er det avgjørande resultatet av oppsamla fordelar dominans og utbytting, ikkje bare marknadsfordelar.

Innanfor denne tilnærmingsmåten ligg det sentrale klasseskillet mellom dei som eig og kontrollerer produksjonsmiddel – kapitalistane – og dei som blir leigd inn for å bruke desse produksjonsmidla – arbeidarane. Innanfor dette rammeverket utbyttar og dominerer kapitalistane arbeidarane. Andre posisjonar innanfor klassestrukturen får sin spesifikke karakter frå sambandet dei har til dette grunnleggande skillet. Direktørar har til dømes stor makt til å dominere, men er og underordna kapitalistane. Konserndirektørar og toppleiarar i selskap utviklar ofte betydelege aksjepostar i selskapa sine, og blir slik meir som kapitalistar å rekne. Høgt utdanna spesialistar og enkelte kategoriar teknisk personale har tilstrekkeleg kontroll over dugleik og kunnskap – ein kritisk ressurs i økonomien i dag – så dei kan oppretthalde stor autonomi i arbeidet og i stor grad redusere, eller jamvel nøytralisere, graden av utbytting.

Både i weberiansk og marxistisk tilnærming speler makt ei viktig rolle. I begge er ulik inntekt og rikdom knytt til klassestrukturen halde ved like gjennom utøving av makt, ikkje bare ved individuelle handlingar. Ulikskap skapt gjennom oppsamling av fordelar krev makt for å tvinge gjennom utelukking; ulikskap knytt til utbytting krev overvaking, oppsikt med arbeidet, og sanksjonar for å skape disiplin. I begge tilfelle vil samfunnsmessig kamp for å utfordre desse maktformene potensielt true privilega til dei med fordelaktige klasseposisjonar.

Samansmelting av tri mekanismar

Mens sosiologar generelt har tendert mot å basere arbeidet sitt på den eine eller andre av desse tri tilnærmingane til klasse, er det i røynda ingen grunn til å sjå på dei som gjensidig utelukkande. Ein måte å kombinere dei på er å sjå at kvar av dei identifiserer ein nøkkelprosess som formar ulike sider i klassestrukturen:

Den marxistiske tradisjonen identifiserer utbytting og dominans i den grunnleggande klassedelinga i det kapitalistiske samfunnet: den mellom kapitalistar og arbeidarar.

Den weberianske tilnærminga identifiserer oppsamling av fordelar som den sentrale mekanismen som skil «middelklasse»-jobbar frå arbeidarklassen ved å skape hindringar for tilgangen på folk i ettertrakta yrke. Nøkkelspørsmålet her er ikkje kven som blir stengt ute, men ganske enkelt det faktum at det er utestengingsmekanismar som held ved like privilega til dei i middelklasseposisjonar.

Sjiktdelingsmetoden fokuserer på prosessen der enkeltindivid blir sorterte inn i ulike posisjonar i klassestrukturen eller totalt marginaliserte. Der oppsamling av fordelar legg vekt på utestengingsmekanismar knytt til middelklassejobbar, er sjiktdelingsmetoden nyttig for å spesifisere individuelle eigenskapar som forklarer kva for folk som får tilgang til desse jobbane, og kven som blir utelukka frå stabile arbeidarklassejobbar.

Desse tri prosessane opererer i alle kapitalistiske samfunn. Skilnaden i klassestruktur landa mellom er skapt av varierande samhandling mellom desse mekanismane. Den teoretiske oppgava er å tenke gjennom dei ulike måtane dei blir lenka saman og kombinerte på, den empiriske oppgava er å utvikle måtar for å studere den enkelte mekanismen og sambandet mellom dei.

Ein mauleg samanknytt mikro–makromodell er illustrert skjematisk i figur 4. I denne modellen skaper maktrelasjonane og lovene som gir folk effektiv kontroll over økonomiske ressursar – produksjonsmiddel, kapital, human kapital – strukturar med sosiale avlukke og oppsamling av fordelar knytt til sosiale posisjonar. Oppsamling av fordelar skaper så tri straumar av kausale effektar: først formar det prosessane på mikronivå som individ skaffar seg klasserelevante eigenskapar gjennom; for det andre formar det plasseringsstrukturen i marknaden – yrke og jobbar – og fordelingskonfliktar knytt til det; og for det tredje formar det relasjonsstrukturen innan-for produksjonen, særleg utbyttings- og dominansrelasjonar, og tilknytta konfliktar i den sfæren. Den første av dei tri kausalstraumane sender i sin tur ein straum av folk inn i klasseposisjonar innanfor marknad og produksjon. Saman påverkar dei individuelle klasseeigenskapane og klasseplassering det individuelle økonomiske velværet.

Eit siste element i den breie syntesa er naudsynt. Figur 4 behandlar maktrelasjonar og institusjonelle reglar som eksogene (ytre) strukturar, mens dei i røynda sjølve er forma av klasseprosessar og klassekonfliktar. Det er viktig fordi strukturar med ulikskap er dynamiske system, og individuelle lagnader avheng ikkje bare av prosessane på mikronivå som menneska støyter på i livet, eller på dei sosiale strukturane dei lever innanfor, men på retninga på systemet som eit heile. Å behandle dei underliggande maktrelasjonane som underbygger ein gitt klasseplasseringsstruktur som låste parameter, er djupt misvisande, og bidrar til eit feilaktig syn om at individuelle lagnader ganske enkelt er ein funksjon av eigenskapane deira og individuelle tilhøve. Det me treng, er derfor ein dynamisk (recursive) makromodell der sosial kamp bidrar til endringar i utviklingsretninga for relasjonane sjølve, framstilt svært forenkla i figur 5. Ein fullt utvikla klasseanalyse vil då kombinere denne typen makromodell for konfliktar og endringar med makro-/mikro- og multinivåmodellen for klasseprosessar og individuelle liv. I ein slik modell kan ein kombinere nøkkelinnsiktene til lagdelingsmetoden, og dei weberianske og marxistiske metodane.

[FIGUR 5: Den dynamiske makromodellen]

Klasse i USA

Sosioøkonomiske system er ulike gjennom grensene dei set for rettar og makt som følger med privat eigedomsrett til produksjonsmiddel, og gjennom det karakteren til klasseskillet mellom kapitalistar og arbeidarar. Offentlege reguleringar av kapitalistisk eigedom i USA har lenge vore blant dei svakaste i verda. Det ser ein gjennom ei rad viktige kjennemerke: den svært låge minstelønna, som tillet høgare utbyttingsgrad enn det som elles ville vore råd; låg skatt på høge inntekter, som gjør dei rikaste sjikta av kapitalistklassen i stand til å leve på ekstraordinært ekstravagante måtar; svake fagforeiningar og andre former for arbeidarorganisering som kunne vere ei motvekt til dominansen i arbeidslivet. Resultatet er at USA kanskje har den mest polariserte klassedelinga i utvikla kapitalistiske land, langs ein akse for utbytting og dominans.

Ser ein på middelklassen og korleis han blir forma gjennom oppsamling av fordelar – særleg dei knytt til utdanning – så har USA historisk hatt ein av dei største middelklassene blant avanserte kapitalistiske statar. Det var det første landet som gjennomførte massiv utviding av høgare utdanning, og i lang tid var tilgangen til slike kvalifikasjonar svært open og relativt rimeleg, det tillot folk med få ressursar å gå på universitet. USA har òg eit mangfaldig system for høgare utdanning – med høgskolar på lokal- og regionalt nivå, høgskolar for humaniora, offentlege og private institusjonar – som gjorde det mauleg for folk å ta høgare utdanning seinare i livet, skaffe seg utdanningsbevis og få middelklassejobbar. Dette store og mangfaldige systemet bidrog til å skape eit stort antall middelklassejobbar. I tiåra etter andre verdskrigen vart det utfylt av ei relativ sterk arbeidarrørsle som var i stand til å hindre konkurranse om kjernejobbane i økonomien som ikkje kravde høgare utdanning. Det sette fagorganiserte i slike jobbar i stand til å sikre seg inntekt og trygge vilkår på linje med den formelt kvalifiserte middelklassen.

Men i motsetning til populære oppfatningar var det aldri slik at USA i stor grad var eit «middelklassesamfunn». Dei fleste jobbane i næringslivsstrukturen i USA medførte ikkje fordelar på grunnlag av utestengande kvalifikasjonar, og arbeidarrørsla organiserte aldri meir enn rundt 35 prosent av vanlege arbeidarar. Dessutan har det dei siste tiåra skjedd ei oppsmuldring av iallfall ein del av utestengingsmekanismane middelklassen har hatt fordel av: arbeidarrørsla har hatt ein brå tilbakegang sidan 1970-tallet, mange typar middelklassejobbar er blitt mindre trygge og mindre beskytta av kvalifikasjonsbevis som tradisjonelt har vore knytta til dei, og den noverande økonomiske krisa har intensivert farekjensla blant mange som framleis ser på jobbane sine som middelklassejobbar. Derfor, mens det framleis er tilfelle at høgare utdanning og i aukande grad akademiske papir speler ei sentral rolle for å få tilgang til mange av dei beste jobbane i den amerikanske økonomien, så er utsiktene for ein stor og stabil middelklasse langt mindre sikre.⁷

Til sist, klassestrukturen i USA har vore prega av at særleg brutale prosessar har forma eigenskapane som avgjør individuelle lagnader. Utdanningssystemet i USA er organisert slik at kvaliteten på utdanninga som er tilgjengeleg for barn i fattige familiar, er svært dårleg samanlikna med den som blir bydd barn frå middelklasse- og rike familiar. Denne svikten i offentleg utdanning for dei fattige blir forsterka av manglande tryggingsnett og støtte til fattige familiar. Den raske avindustrialiseringa av økonomien i USA, og fråveret av omfattande arbeidstreningsprogram for dei som blir kasta ut av jobbane i nedlagte fabrikkar, betyr at eit stort antall folk står utan nødvendige kunnskapar i arbeidslivet i dag. Resultatet er at klassestrukturen i USA er prega av høgare del av fattige og økonomisk marginaliserte enn alle andre land ein kan samanlikne med.

Slår ein alle desse prosessane saman, gir det følgande generelle bilete av klassestrukturen i USA ved byrjinga av det 21. hundreåret:

På toppen ein ekstremt rik kapitalistklasse og konserndirektørklasse, som har ekstra-ordinært høg forbruksstandard, med relativt veike stengsel for utøving av økonomisk makt.

Ein historisk stor og relativt stabil middelklasse, forankra i eit ekspansivt og fleksibelt system for høgare utdanning og teknisk opplæring knytt til jobbar som krev kvalifikasjonsbevis av ulikt slag, men som har uvisse framtidsutsikter og tryggleik.

Ein arbeidarklasse ein gong kjenneteikna av relativt høg grad av fagorganisering, med ein levestandard og tryggleik lik den til middelklassen, men som i dag i hovudsak manglar slik sikring.

Eit fattig og risikoutsett sjikt av arbeidarklassen, kjenneteikna av låg lønn og relativt utrygg sysselsetting, utsett for uavgrensa konkurranse om jobbane i arbeidsmarknaden, og med minimalt vern frå staten.

Ein marginalisert, utarma del av befolkninga, utan kunnskapen og utdanninga som krevst i jobbar som kunne sette dei i stand til å leve over fattigdomsgrensa, og med levekår som gjør det ekstremt vanskeleg å skaffe seg slik kunnskap.

Ei vekselvirkning mellom rase og klasse der arbeidande fattige og den marginaliserte delen av befolkninga i uforholdsmessig grad er raseminoritetar.

Mot syntese

Tillempar ein det integrerte rammeverket for klasseanalyse eg legg fram, stiller det opp ulike utfordringar for dei som jobbar i den marxistiske tradisjonen og dei som jobbar etter lagdelingstradisjonen eller den weberianske metoden. For marxistane er hovudutfordringa å erkjenne at det som er styrken til marxistisk samfunnsvitskap er eit spesifikt sett av årsaksmekanismar, framfor ambisjonen om å vere eit altomfattande tenkesett. I fortida forsvarte ein relevansen til desse mekanismane med ein retorikk som la vekt på at marxismen var i strid med andre teoriar, og argumenterte for at den marxistiske epistemologien og metodologien skilte seg skarpt frå sine rivalar. Slike argument overtyder ikkje. Marxismen er ein kraftfull tradisjon i samfunnsvitskapen fordi han gir langtrekkande forklaringar på ei rekke viktige fenomen, ikkje fordi han har enkelte spesielle metodar som skil han frå alle andre teoretiske retningar. Sjølvsagt er det alltids mauleg at framtidige forsøk på å utforme marxismen som eit distinkt, altomfattande tenkesett kan lykkast. Men i dag ser det ut til å vere meir nyttig å sjå marxismen som eit forskingsprogram definert ved vekt på spesifikke problem, mekanismar og provisoriske forklaringsteoriar.

Utfordringa i ei integrert klasseanalyse kan bli endå større for sosiologar innanfor lagdelings-tradisjonen. Trass i alt har marxistiske klasseanalytikarar alltid i praksis inkludert drøftingar av individuelle eigenskapar og materielle levekår for folk innanfor ein økonomisk struktur, og oppsamling av fordelar er ein integrert del av tenkinga om sosiale tilhøve i produksjonen. Sjiktdelingsteoretikarar på andre sida har totalt ignorert utbyttinga, på det meste snakka om «ulemper», og jamvel dominans er fråverande i tilnærminga deira. Å erkjenne utbytting og dominans som sentrale aksar i klasseanalyse, er å erkjenne at ein struktur for sosiale posisjonar er distinkt annleis enn personane som fyller desse posisjonane, og også dette er stort sett fremmendt for sjiktdelingsmetoden.

På eit vis er det weberianarane som kan ha den lettaste oppgava. På den eine sida har dei fleste weberianarane ikkje hatt ambisjonar om å skape eit altomfattande tenkesett, og har vore fornøgde med ein teoretisk tradisjon som gav eit breitt spekter av laust samanknytte konsept for å ta opp spesifikke empiriske og historiske problem. Det har gitt weberiansk sosiologi stor tiltrekkingskraft: han er grunnleggande open for å inkorporere nesten alle idear frå andre retningar innanfor samfunnsvitskapen. På andre sida har weberianarane alltid lagt vekt på makt innanfor sosiale strukturar, og har ingen problem med å skille mellom personar og strukturelle posisjonar. Mens utbytting ikkje har stått sentralt i weberiansk klasseanalyse, så legg logikken i weberianske kategoriar ingen hindringar for å inkludere utbytting.

Ut frå denne vurderinga kan det sjå ut som me alle til sjuande og sist heilt enkelt burde erklære oss som weberianarar. Det var ei av skuldingane retta mot arbeidet mitt og til andre marxistar for tretti år sidan av den britiske sosiologen Frank Parkin då han skreiv: «i alle ny-marxistar ser det ut til å vere ein weberianar som kjempar for å komme fram.»⁸ Eg trur ikkje det følger av den typen pragmatisk realisme eg tar til orde for her. Marxismen vil framleis vere ein distinkt tradisjon innanfor samfunnsvitskapen på grunn av sitt spesifikke sett av problemstillingar, sitt normative grunnlag og den distinkte lista med konsept og mekanismar han har utvikla.

(Denne artikkelen, Class Analysis, History and Emancipation, sto første gang i New Left Review I/202, og trykkes med tidsskriftets tillatelse. Den er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

Leder: Herrevelde i LO
Olav Randen: Norsk landbrukspolitikk i ei verd med svolt

Tema: Folk og makt:

• Jørn Magdahl: Arbeiderstyrte bedrifter i heis
• Roar Eilertsen: Arbeiderstyrte bedrifter – noen erfaringer
• Hilary Wainwright: Deltakardemokrati – og korfor rørsler spelar ei rolle
• Steve Ellner: Om nabolagsrådene i Venezuela
• Andreas Lutro: Ungdommens frammarsj
• Subcomandante Marcos: Om kart og kompass

Farida Ahmadi om Afghanistan
Berit von der Lippe: Kjønnete ikoner i fortellinger om krig
Jacob Børressen: Krigen i Afghanistan og Norge
Audun Husby: El Salvador
Erik Olin Wright: Om å forstå klasse
Morten Falck: Uten vår ild
Immanuel Wallerstein: Vår tids veikryss: Projiseringer på kort og litt lenger sikt

Bokomtaler:

Hilary Wainwright: Reclaim the state
Rohinton Mistry: Balansekunst
Katrine Randin, Anders G. Kjøstvedt og Tor Espen Simonsen (Red): Høyrepopulisme i Vest-Europa

Torsdag 29. april kl. 1900 på Litteraturhuset, Kjelleren
Er deltakende demokrati, arbeiderstyrte bedrifter, styrking av offentlig  sektor en strategi for at arbeiderklassen kan utfordre kapitalen idag?
Panel:
Jørn Magdahl, Rødt
Ingerid Straume, Attac
Anne Grethe Krogh, Fagforbundet
Ingvar Skjerve, forfatter av boka Deltakerne, SV

 

Avstanden mellom politikere og vanlige folk blir større. Høyrepartier øker i arbeiderklassen.

Kan folket bestemme selv? Hvordan? Hvilke begrensninger fins under kapitalismen?

Offentlig sektor kunne være en spydspiss i å eksperimentere og utvikle demokrati på arbeidsplassen. I stedet ser vi at den rødgrønne regjeringa velger å videreføre og videreutvikle styringsprinsipper som er skapt for private virksomheter og deres mål om profitt. Kan mer makt til arbeidsfolk i offentlig sektor møte høyresidas forsøk på markedsstyring?

• Er deltakende demokrati et skritt i retning av et samfunn hvor arbeidsfolk bestemmer?
• Kan folk eie sine egne arbeidsplasser?

Ei kampanje er i gang som seier at folk helst ikkje vil jobba.
Og at legane hjelper «latsabbane».

Sanninga er at dei fleste er i arbeid i Noreg. Til forskjell frå
mange andre land så jobbar kvinner og mens dei er
svangre og har ansvaret for barn. Samstundes er deltakinga
blant funksjonshemma og eldre høg.

Eit «inkluderande arbeidsliv» betyr oftare sjukemelding, og
høg sysselsetting. Ein kan ikkje få både høg sysselsetting
og lågt sjukefråvær.

I media og på arbeidsplassane vert kampanja for å sverta
arbeidsfolk som «skulkarar», møtt med fakta. Det er dei som
skapar verdiane, som forsvarar retten til å være sjuk eller
ufør. Ein skal ikkje tapa økonomisk på det.

Angrepet kjem frå dei verkelege snyltarane!

– Sidan 1991 då me såg dei fyrste Hennes og Mauritz-underklesplakatane rundt jol, har det skjedd ei gradvis forverring av kvinners og jenters fridom i det offentlege rommet. Sidan då har det vorte meir stovereint at kvinner og jenter skal vera seksuelle objekt i det offentlege rommet, og det er nesten umogleg å unngå å identifisera seg med ei pornofisert kvinnerolle. Denne pornofiseringa av det offentlege rommet utgjer eit ideologisk bombardement mot kvinner, og difor er det så viktig.

– I reklamen ser me at kvinner i kva slags situasjon og kva slags yrke som helst, må vera tilgjengelege, ha den rette make-up-en. Sminkereklamen rettar seg oftast mot kvinner som er yrkesaktive, og formidlar at det også når me er på jobben, er viktig å bevara makta (eller heller illusjonen om makta ein får) som objekt. Me vert pressa inn i illusjonen om at me får ei slags kvinneleg makt gjennom å vera eit seksuelt objekt i tillegg. Difor – når du utøver yrket ditt – må du, i følgje reklamen, alltid rekna med å verta sett i objektrolla gjennom at nokon påpeikar kor fin du er på håret eller kor søt og pen du er. Du skal vera smart og gjera karriere, men NB! Hugs å alltid vera pen!

Det er det eg meiner med pornofisering. Det at kvinner blir oppfordra i det offentlege rommet til å selja seg sjølve som seksuelle objekt i tillegg til det dei måtte ha å gjera. Hugs dei høge hælane! Hugs leppestiften og napp øgnebryna! Smil og ver innbydande! Som om kvinner skal vera oaser av alt som smakar godt. Menn må òg objektivera seg sjølve i den oppblåste salsverda, men kvinner må i større grad selja seg som sexobjekt. På arbeidsplassen, overfor kundar. Kvinner må ha ei anna utstråling enn menn, og kva er den utstrålinga?

– Men ein kan heile tida verta utsett for latterleggjering for det: «Sjå på damene når dei får born, dei vert stygge og gjev blaffen i å vera attraktive». For det er liksom kvinner sitt ansvar å ta vare på venleiken sin og ikkje opptre upassande. Du er ikkje trygg i den private sfæren heller.

– Pornofisering av det offentlege rommet er ei av dei største utfordringane for kvinners rettigheitskamp. Me har ei lov mot prostitusjon, men her er det ingen lover. Damer kan ikkje med same fridom som menn opna ei nettavis eller stå og venta på t-banen.

– Dette er ein ny vri på undertrykkinga og fridomsberøvinga av kvinner. Det er ein type fridomsberøving som ein ikkje alltid greier å reagera på med ein gong, det tek ei tid før det synk inn. Ein kjenner seg heller som ei einsleg, bitter kvinne, av di denne fridomsberøvinga me er utsette for dagleg når me ser at kvinner er til sals i det offentlege rommet, ikkje vert snakka om. Den er ikkje ein del av den offentlege samtalen.

– Nei, eg meiner det syner at det oppstår stendig nye former for kvinnerundertrykking. Patriarkatet finn stendig nye vegar, har stendig nye andlet i undertrykkinga av kvinner.

– Ein kan godt kalla det ein patriarkalsk kapitalisme. Eg meiner at verkeleg kvinnefrigjering ikkje vil vera mogleg under eit kapitalistiske system, av di det mannlege hegemoniet vil finna metodar å undertrykkja kvinner med. Systemet er patriarkalsk og vil tena på at kvinner ikkje vert frigjorte. Eg meiner at å forstå det, er noko av det viktigaste for å forstå kva porno er og kva konsekvensar det har. Porno er ikkje berre det som er i pornoblada.

– Porno er eitt av andleta til patriarkatet, kanskje det mest synlege i 2009. Pornoen disiplinerer kvinner til å ikkje be om for mykje, alltid vera tilgjengelege og ta til takke.

– Me treng ei offentleg skulering i at jenter skal læra å ta plass, dei skal ikkje måtta tola meir, dei skal ikkje sosialiserast til å gjera meir. Dei skal ikkje oppleva seg sjølv som snillare enn gutane. Normalitetskrava til jenter skal setjast ned når det gjeld standardar som snill, god, flink. Jenter må verta mindre pliktoppfyllande, ikkje meir. Denne skuleringa er særleg viktig i ungdomsskulen, men ein burde tenkja heilskapleg og byrja alt i barnehagen.

– Kvinneløna er ein fasett av kvinneundertrykkjinga. Det er sjølvsagt grunnleggjande at kvinner skal ha eiga inntekt og tena like godt som menn, men sidan kvinneundertrykkjinga er så rådande vil me ikkje verta frie den dagen me tener like mykje. Dessutan trur eg det er vanskeleg å få til full lønsutjamning mellom kvinner og menn på grunn av måten kapitalismen set grupper opp mot einannan på. Og korleis får kapitalismen det til? Gjennom den ideologiske forføringa av kvinner. Gjennom ideologien om at kvinner skal vera litt penare, snillare osb. Det er, slik eg ser det, ikkje mogleg å kjempa for høgre løn utan å sjå dei andre aspekta av kvinneundertrykkinga. Ein må kjempa mange kampar samstundes, på mange frontar. Me må driva geriljaverksemd og angripa dei mange fasettane til patriarkatet frå ulike hald.

– Kvinner må i større grad sosialiserast til å ta tak i dei mange opplevingane, gjerne personlege, av kvinneundertrykkjing, anten det er vald, seksuell trakassering eller erfaringar i arbeidslivet. Ein må ta tak i den undertrykkinga ein opplever sjølv og ser at ein sjølv og andre er utsette for, der ein sjølv har eit engasjement. Solidaritet med andre kvinner er òg eit grunnlag for å engasjera seg. Men det er viktig å ta tak i det ein sjølv tykkjer er meiningsfullt.

– Den er lita i Noreg til liks med i andre land. Den organiserte mannerørsla i Noreg er ganske stor – den finn du i fagrørsla, næringslivet, i politikken. Det er den som styrer Noreg, og dei kvoterer inn sine eigne utan at det vert kalla kvotering. Den finn du på båe sider av bordet. Men kvinnerørsla definerer seg sjølv ut frå mannen. Me organiserer oss ut frå at me ikkje har makt. Denne negative posisjonen som kvinner inntek når dei organiserer seg i kvinnerørsla, vil mange kvinner ikkje identifisera seg med, det er ubehageleg. Det er ei negativ rolle, der ein peikar på seg og sjølv og kan verta peika på. Ein kjem på ein måte i forsvarsposisjon sjølv om det ein gjer er å erobra eit rom.

– Eg trur ikkje at me kan erobra fridomen i det offentlege rommet gjennom likeløn. Eg vil ikkje setja det eine over det andre, eg vil seia at kampen for likeløn heng saman med dei andre kampane i samfunnet. Kampen mot pornofiseringa av det offentlege rommet er så viktig av di det avgrensar kvinners moglegheiter på alle andre område òg.

Fram til slutten av 70-åra var det lite som tyda på at en feministisk kamp mot porno var i emning.
Predikanten Arild Edvardsen derimot hadde vært på banen. I 1969 fikk han med seg tusenvis i tog under parolene «Bort med pornopesten, kjærligheten er ren», «Norge! Husk Sodoma og Gomorra!»

Unni Rustad er medlem av Kvinnefronten.

I 1972 analyserte nyfeministen Birgit Bjerck et pornoblad under overskrifta «Mannfolkblad – en studie i kvinneforakt». Sammen med Brita Gulli, besøkte Bjerck en sexklubb i Oslo i 1974. I Dagbladet etterpå kritiserte de den rådende kristne seksualmoralen, og beskrev hvordan seksualiteten kommersialiseres på det kapitalistiske markedet.

Det som fantes av offentlige debatt, var dominert av to fløyer: puritanere og liberalere. Puritanerne mente porno var normoppløsende, de brukte ord som sunt og normalt, snakka om forsøpling og syndige brudd på kristen seksualmoral.

Liberalerne på sin side mente porno var et tegn på at Norge endelig var på veg ut av den puritanske steinrøysa, og at frigjøringa var i gang.

Den ene fløyen sa nei og den andre ja, men i bunn og grunn hadde de mye til felles. De diskuterte porno som om det dreide seg om nakenhet og seksuell variasjon.

Ingen av dem sa noe om kvinner eller hva slags forhold mellom kvinner og menn bildene uttrykte, hva slags seksuelle roller dette handla om. Ingen av fløyene sa noe om produsentene, bakmennene.

Til aksjon!

Kropp og seksualitet var tradisjonelt ikke et område Kvinnefronten var så opptatt av. Vi kalte oss ikke feminister, og prioriterte det vi mente var de viktigste forutsetningene for kvinners frigjøring – retten til arbeid, daghjem til ungene og ei lønn å leve av.

Ikke minst kampen for sjølbestemt abort gjorde at vi forandra oss. Dessuten ble vi utfordra til å få øya opp for undertrykkinga av lesbiske. Vi begynte å se den kommersielle utnyttelsen av kvinnekroppen. Da vi hørte om planlagte sexklubber og massasjeinstitutter både i Oslo og flere andre byer, bestemte vi oss for at det ikke kom på tale. Tidlig i 1977 gikk vi til aksjon og arrangerte demonstrasjoner flere steder. I Skien møtte tusen demonstranter opp og stoppa planene om sexklubb der.

Samme år skjedde det som ble hetende Liv og Ranveig-saka. Den ble startskuddet for kampen mot porno og prostitusjon.

Liv Alming og Ranveig Snortheim var to studenter med sommerjobb som konduktører på Holmenkollbanen. En dag de kom på jobb, var vognene fulle av reklameplakater for Alle Menn. Liv og Ranveig nekta å jobbe i et sånt arbeidsmiljø, og reiv ned plakatene. De var ikke aleine, mange andre ansatte deltok i aksjon, men Liv og Ranveig fikk sparken.

Det ble ramaskrik. Flere kvinneorganisasjoner gikk sammen om å kreve at de fikk jobben tilbake. Det var demonstrasjoner i Spikersuppa, og innlegg i avisene. Fem tusen underskrifter ble levert til styret i Oslo Sporveier. Det endte med full seier for Liv og Ranveig, og porno kom på dagsorden.

Vi i Kvinnefronten begynte å lese porno med mange spørsmål i bakhue.

Hva handler pornoen om når en ser på den med radikale kvinneøyne? Hva gjør den med oss? Hvor kommer alle disse bladene og filmene fra? Hvem står bak? Hvem er kjøperne? Hvorfor kjøper de?

Vi leste, diskuterte, analyserte.

Og vi så at porno er framstillinger av kvinner som «de andre» – noen du kan kjøpe som en vare og bruke som du har lyst. Du behøver ikke forholde deg til hvem hun er, hun er til for å ville det du, kjøperen, vil.

Den opprinnelige betydningen av pornografi handler om kvinnene som stod nederst i prostitusjonshierarkiet i det gamle Hellas, porne var de som var til salgs for alle – i motsetningen til kvinnene som var til disposisjon for overklassens menn.

Vi fant alle variasjonene kundene kunne velge mellom: porno med barn og dyr, voldsporno, porno med gravide osv. osv.

Vi oppdaga den internasjonale pornoindustrien, og så forgreiningene til Norge.

Leif Hagen var pornokongen her den gang. Han hadde en omsetning på rundt 120 millioner i året – ekstremt mye penger da.

Hvordan skulle vi få andre til å se pornoens kvinnehatske kampanje?

Vi bestemte oss for en drastisk metode.

Kvinnefrontmedlemmer gikk inn i flere pornobutikker, tok med seg bladene deres ut på offentlige plasser og tente på, mens vi holdt appeller og fortalte folk hva pornoen handla om.

Rundt om i landet greip KF-ere ideen, og i flere uker brant pornoblader lystig på store og små steder der det var KF-grupper.

Det var under et stort pornobål på Egertorget at det kom forbi ei stille og beskjeden dame som rakte fram femti kroner og sa: kjøp dynamitt. Jeg husker jeg tenkte at det kan hende vi har mange flere med oss enn vi veit.

Pornobåla skapte et enormt rabalder, og vi fikk satt søkelyset på det vi begynte å kalle pornomafiaen. Etter et bål i Oslo ble vi arrestert. På stasjonen brukte politimannen mesteparten av tida på å advare oss – folka vi utfordra var farlige og vi skulle passe oss, sa han.

Pornomafiaen var ikke særlig interessert i mye oppmerksomhet. De prøvde seg riktig nok med en mordtrussel, og anklager om at vi hadde tatt ei lommebok, men tyveri av porno ble vi aldri anklaga for.

Pornobåla ble den store pangstarten som ga oss plass i det offentlige rom til å argumentere for hva vi stod for og hva vi ville. Målet vårt var å bevisstgjøre, organisere, aktivisere.

Det viste seg at mange andre ville det samme.

Fellesaksjonen

Senterkvinnene tok initiativ til å samle motstanden, og 30 ulike kvinneorganisasjoner danna Kvinnenes fellesaksjon mot pornografi i 1977.

Seinere ble dette til Fellesaksjonen mot pornografi og prostitusjon, og menn kunne bli med.

Etter noen år hadde vi med organisasjoner med til sammen en halv million medlemmer:

Arbeidernes Kommunistparti (m-l), Barne- og ungdomsavdelingen i Indremisjonsselskapet, Det Liberale Folkeparti, Det Liberale Folkepartis Ungdom, Hvite Bånd, Høyrekvinnenes Landsforbund, Juridisk rådgivning for kvinner, Kristelig Folkeparti, Kristelig Folkepartis Kvinner, Kristelig Folkepartis Ungdom, Kristent Kvinnesaksforum, Kvinnefronten, Kvinner i Kamp, Landslaget for Norske Lærarstudentar, Landslaget for Norske Sykepleierstudenter, Lesbiske Aktivister, Mannfolk mot porno, Metodiskirkens Ungdomsforbund, Norges Bondekvinnelag, Norges Bygdeungdomslag, Norges Husmorforbund, Norges Kommunistiske Studentforbund, Norges Kristelige Ungdomsforbund, Norges Unge Venstre, Norsk Katolsk Legmannsråd, Norsk Kvinnesaksforening, Norske Kvinners Nasjonalråd, Norsk Lærerlag, Nyfeministene, Rød Ungdom, Senterkvinnene, Senterungdommens Landsforbund, Sosialistisk Venstreparti, Sosialistisk Ungdom, Studenter mot porno, Norges Venstrekvinnelag, AUF, Ergon.

(De tre siste er føyd til med hånd på kopien jeg har. Jeg er ikke sikker hvilket år lista er fra.)

Plattforma vår var:

Nei til salg av kvinnekroppen, vi krever forbud mot kvinnediskriminerende ytringer på lik linje med forbud mot rasediskriminering, vi krever en effektiv håndheving av forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame i markedsloven, ja til seksualopplysning – nei til porno, stans salget av halvpornografiske blader gjennom Narvesen og dagligvarehandelen, streng håndheving av forbudet mot porno, nei til pornoens utnytting av lesbiske og andre minoriteter, stopp videovolden, støttetiltak for prostituerte i likhet med Malmøprosjektet, håndhev forbudet mot hallik – og koblervirksomhet, kjøp av seksuelle tjenester må forbys ved lov, nei til sex-reiser, en statlig prostitusjonsutredning, stans rekrutteringen til prostitusjonsmiljøene.

At vi nådde ut til så mange folk, var ikke minst takket være Kvinnefronten i Trondheim. De kom opp med ideen som ble vårt viktigste våpen – lysbildeserien som viste hva vi fant i Narvesenbladene.

I begynnelsen delte vi opp pornografien i hard og mjuk, og viste fram bilder med barn og grov vold – tatt fra blader vi bestilte gjennom Narvesen.

Bildene

Etter hvert begynte vi å konsentrere oss om bildene i de vanlige dagligvarebladene, midtsidepikene, Playboybildene.

Det finnes ingen myk porno, porno er framstillinger av kvinnen som mindreverdig vesen, sa vi. Det finnes ingen mjuk rasisme, heller ingen mjuk kvinneforakt.

Når vi holdt foredrag og viste folk de vanlige utbrettbildene som gikk igjen i alle de såkalte «mannfolkbladene» som ble solgt overalt, spurte vi folk, trur du hu har sans for humor? Hva tror du hun stemte ved siste valg? Tror du hun liker klassisk musikk?

Det slo aldri feil, mange av tilhørerne begynte å le bare ved tanken.

Vi trenger porno, sa noen. Hvilke kvinner skal ofres?, spurte vi. Ville du likt at søstera di, kona di eller dattera di tok plassen til hun du ser på bildet?

I lysbildeserien brukte vi kvinnebilder vi fant i bladene. En dag fortalte Nina Kristiansen om møtet med to kvinner som forandra oss for alltid. De hadde stilt opp i et pornoblad, men det var lenge sida. De levde et annet liv nå, og hadde panikk fordi bildene var brukt om igjen i et blad til salgs i kiosker over hele landet.

Vi hadde også brukt bildene, vist dem fram uten å tenke på menneskene dette handla om. Det gikk opp for oss at vi aldri ville gjort det samme om det handla om en av oss. Alle bildene vi brukte etter den dagen, ble anonymisert.

Vi var overalt!

Vi lagde manus til lysbildeforedragene så mange kunne holde dem. Hvor mange som ble holdt i de åra, er ikke telt. Vi var overalt!

På skoler av alle slag, på folkemøter rundt omkring i landet, i militærleire, på oljeplattformer, i fengsler, i alle slags organisasjoner.

Ofte sa lærere når vi kom til skoler, at vi måtte ikke vente at alle ville følge med – særlig ikke maskin- og mek-gutta, sa de på yrkesskolene. De kjente ikke elevene sine.

I militærleirene, som fikk tilsendt gratis pornoblader av Leif Hagen, satt gjerne en gjeng bakerst som hadde tatt seg noen øl og skulle ta den hurpa.

Overalt vi kom, ble det stille etter noen minutter. Vi hadde aldri problemer med uro eller manglende interesse.

I militærleirene kunne du si: jeg skal vedde på at det er lettere å slenge en kommentar om åssen du fikk deg et nummer, enn å si at du lengter etter kjæresten din, for ikke å snakke om hvor vanskelig det er å si at du er forelska i en annen gutt. Og hvem kan du fortelle at du er nokså ensom eller har komplekser for hvor liten pikken din er?

Hvem bestemmer stilen her?

Den mannsrolla pornoen beskriver, er den noe for deg?

Vi hadde skoleringsmøter for folk i alle slags organisasjoner. Jeg husker en forsamling på et av kursene med punkere og bondekvinner side om side.

Seksualitet er kultur, sa vi, vi lærer den. Pornoen forsterker kjønnsroller som allerede finnes, derfor er den dagligvare og kan kjøpes over disk med melk og brød.

Er pornoens seksualitet den du ønsker deg?

Vi møtte tusenvis av mennesker, nådde hundretusener med meningene våre. Vi hadde som mål at pornomafiaens kynisme skulle tas med hard hand, mens folk skulle møtes med raushet og varme.

Etter foredragene hendte det kvinner sa: Dette var jo egentlig ikke noe nytt, men det var så mye som falt på plass for meg. Første gangen jeg hørte dette, ble jeg skuffa. Her hadde vi studert og analysert og diskutert, og så var det ikke noe nytt!

Så forstod jeg at en bedre tilbakemelding kunne vi ikke få.

Samtale på hjem for narkomane jenter: – Hva er egentlig porno? – Porno er at kvinner ikke HAR fitter, men ER fitter – Jamen, er det ikke sånn det er, da?

Vi ville at folk skulle kunne gjøre noe med raseriet sitt, kampen mot porno ble avgjort av hva folk i Sauda og Hammerfest og Lillestrøm gjorde, i hvor stor grad vi klarte å vise styrke sammen. På hvert eneste sted vi kom, var målet at folk skulle organisere seg i grupper og sette i gang. Vi måtte finne metoder som gjorde at alle kunne delta.

Om du så satt i rullestol på et avsides sted, skulle du kunne bli en del av kampen, tenkte vi. Da kan du bestille porno på postordre med falske navn og adresser! Du kan si ifra på butikken din at du vil de skal slutte å selge porno. Boikott butikker som fortsetter med det!

En stor bevegelse igang

Noen få eksempler:

• Vi hadde grupper over store deler av landet, og organiserte aksjonsuker hvor alle gruppene gjorde det samme – delte ut ei rose og klistremerke til kjøpmenn som slutta med porno, sendte postkort til Narvesen med protester og krav. Vi anmeldte og krevde aksjon.
• Politiet gikk til razzia og tiltale mot de store pornohandlerne.
• Aksjonsgruppa SUG, Sex uten gangstere, aksjonerte mot Dagbladet, klistra opp store plakater på vinduene deres, og protesterte mot sexannonsene.
• Flyvertinnene på SAS nekta å dele ut Playboy til passasjerene på første klasse, slik de ble bedt om.
• En gjeng murere murte igjen inngangen til en av pornobutikkene
• Narvesen ble hardt pressa, butikker rundt om i landet protesterte mot politikken om at de var nødt til å ta alle Narvesenbladene hvis de ville ha noen i det hele tatt. De fikk en strøm av protestbrev, for eksempel fra Fosna videregående skole om at virkelig likestilling ikke er mulig om pornoen kan fortsette å selges.
• Ansatte i Narvesen hadde diskusjonsmøter om porno, funksjonærforeninga bestemte at de ville påvirke bedriften til å gjøre noe med visse blader
• Redaksjonen i Alle Menn gikk av, 11 av 15 medarbeidere sa de beklaga det var blitt et halvpornografisk blad.
• TV, radio, aviser var fulle av innlegg og diskusjoner.
• NRK lagde en times program om pornokampen som vakte seerstorm.
• Krisesentret støtta kampen og fortalte de fikk inn kvinner som hadde blitt tvunget til handlinger etter at mannen hadde lest porno
• Leif Hagen lovte å kutte ut barneporno og porno med dyr, og ble til slutt fradømt retten til å drive butikk
• Programmet om pornokampen ble sendt i Sverige, lederen for RFSU og jeg dro på toukers turné organisert av det svenske motsvarigheten til Arbeidernes Opplysningsforbund.
• Vi var på besøk i USA, og fikk besøk av Andrea Dworkin.
• Vi hadde kontakt med kvinner i Danmark som fortalte hvor vanskelig det var å ta opp noe der – de ble møtte med en hets i vanlige aviser som vi var vant til å få fra pornomafiaen.

I Leif Hagens lederspalte i Aktuell Rapport kunne vi lese:

«Horene» i Fellesaksjonen skyr tydeligvis ingen midler. Bor det en liten jesuitt i flatbankerne? … Hvem er så de skyldige? Leter politiet i kretsen rundt Liv Finstad og Unni Rustad så burde tampen brenne. Hvorfor ikke gjøre med dem som med «horekundene»? – Henge de opp på Oslos T-banestasjoner til allmenn avbenyttelse. – Det er bare et tips … .»

Henvendelsene strømma inn til Fellesaksjonen, og det var tider hvor journalistene ringte daglig for å høre hva vi mente. Det kom på radioen at antipornoaktivister vurderte situasjonen og planla nye aksjoner!

Og hele tida pågikk diskusjonene, i Kvinnefrontens antipornoutvalg, i Fellesaksjonens organisasjoner, i militærleire og rundt kjøkkenbordene.

Det ble mulig for kvinner å heve stemmen, meningene våre dominerte i det offentlige rom, vi bestemte premissene, og vi hadde definisjonsmakta. I alle fall deler av tida.

Kampen mot prostitusjon tok av i disse åra, og kravet om kriminalisering ble reist for første gang.

Kampen porno og prostitusjon var delvis overlappende: Narvesenbladene hadde ofte reklame for såkalte sexturer til Thailand. De anbefalte norske menn å reise dit, og mente det var en slags uhjelp å kjøpe kvinner og barns seksuelle tjenester der. Jeg husker et oppslag om den thailandske gateguttens glede over de femti kronene fra den vestlige horekunden.

Nina Kristiansen i Kvinnefrontens antipornoutvalg var hemmelig medlem av Ivar Larsens klubb Scan Thai. Da vi kalte det han dreiv med for menneskehandel og rasistiske handlinger, gikk han til sak.

Det var en av mange rettssaker. En av dem gikk til Høyesterett. Vi vant alle sammen.

Vi hadde også samarbeid med Gabriela, en kvinneorganisasjon på Filippinene. Når flyet med norske horekunder tok av, gikk mennene gått spissrotgang mellom sinte kvinner på flyplassen her. Når de kom fram, stod filippinske kvinner klare med paroler og slagord.

På kvinnekonferansen i Nairobi og Beijing, viste vi kvinner fra Asia hvordan de ble presentert for norske menn. Jeg husker indonesiske kvinner som ble klar over at landet deres ble framstilt som det nye sexparadiset for menn i nord.

Vi var mange, vi var sterke, vi hadde satt oss i respekt, og vi var ikke redd autoritetene.

Redsel på høyeste hold

Da valget i 1985 nærma seg, var politikerne livredde for å møte velgerne uten å kunne si de hadde gjort noe med porno. De forta seg og fikk vedtatt en lov hvor deler av ordbruken vår var ivaretatt, men hvor utukt og kjønnsorganer i bevegelse var med.

Dette er ikke en lov for å stoppe pornoindustrien, men for å stoppe oss, sa Torill Dahl i antipornoutvalget den gang, og det var mye i det.

På en måte var den jo en slags seier, men den skapte illusjoner, partipolitiske splittelser, og sjøl om vi fortsatte aksjonene, vant vi ikke tilbake den gamle styrken i kampen mot porno.

Det er uendelig mye mer å si, men jeg vil slutte med en liten bit av en tale som ble holdt i KF i 1989 om det som var det andre beinet i pornokampen – alt det vi var for:

Pornokampen er en kamp mot, men også en kamp for en stor drøm om en verden hvor kvinner kan leve som hele mennesker, være stolte av sin egen kropp, kjenne sine egne lyster og være grådige etter å få dem tilfredsstilt.

Vi lengter etter dagen da det ikke spiller noen rolle hvilket kjønn elskeren din har, og menn ser på kvinner som sine likeverdige, mytene om kvinner som horer og madonnaer er borte, og ingen venter at den ene halvparten av menneskeheten skal gi og gi av omsorg og seksuelle tjenester. Vi lengter etter dagen da puritanismens seksuelle dobbeltmoral og lumre mørke tilhører historia.

Å delta i pornokampen har vært som ei oppdagelsesreise i vår egen kvinnerolle og egen seksualitet, den har vist oss hvordan vi også er prega av det mønstret pornoen bygger på.

Å være med i Kvinnefronten betyr ikke at det ser ut som et 8. marstog inni oss. Vi kan tenne på porno, vi lever ikke i likeverdige og ømme kjærlighetsforhold bestandig, vi kan også gi opp egne følelser når andres behov melder seg, heterofile kan være redde for å bli oppfatta som lesbiske, osv.

Sånn må det være. Seksualitet er noe vi lærer, og vi har lært vår i fiendeland.

Bare du veit hva det har gjort med deg, bare du kan bestemme hvor mye du orker eller vil eller tør forandre på, eller hvor mye du har lyst til å fortelle om det.

Men for alle som vil, skal det være rom for å snakke åpent og diskutere uten å bli stempla og uten å få en kvinnepolitisk riktig seksualitet tredd over hue.

Vi trenger ikke mer skam, og pornokampen skal ikke gi nye krav og påbud verken til oss sjøl eller andre om hvordan kvinner bør og skal føle og oppføre seg.

Vi må venne oss til at sjøl om vi står på de samme barrikadene, med de samme analysene, så er vi svært forskjellige folk som også kommer til å finne helt forskjellig svar på spørsmålet om hva slags seksualitet fri kvinner lever ut.

Vi veit ikke mye om hva seksuell frigjøring er, vi har ikke engang et navn for å snakke om vårt eget kjønnsorgan, men nå, med prevensjon og sjølbestemt abort og en ny type kvinnebevissthet har kvinner mulighet til å prøve seg fram og eksperimentere, og mange er i gang med å utforske egne lyster og lengsler.

Vi er sammensatte mennesker med et hav av muligheter, vi er kvinner med det ene beinet i klisteret, og det andre søkende framover mot noe nytt, og av og til – i strålende øyeblikk – kjenner vi at også her i denne verden er det mulig å sveve.

(Dette er ei innledning jeg holdt høsten 2009. Den er ikke vitenskapelig og nøyaktig m.h.t. tidspunkter og kronologi, og den utelater mye som tilhører det store bildet. Arbeiderbevegelsens Arkiv samler materiale om kampen. De har Fellesaksjonens materiale og noe fra Kvinnefronten, og eskene mine kommer i løpet av året. Kontakt arkivet om du har noe fra den gang. En dag dukker det kanskje opp et nysgjerrig menneske som setter seg ned, og vil sette sammen historia? (U.R.)).

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

I begynnelsen av 1990-tallet møtte jeg en venn dagen etter at han var blitt far for annen gang. Lysende av stolthet erklærte han: Hun var så flink! Sto og fødte! Stoltheten over konas innsats under fødselen har ikke hindret ham i å ta et likeverdig ansvar som far. Dette er mannen som åpnet jobbintervjuer med at han bare kunne jobbe mellom ti og tre på grunn av barn i barnehagen.

Jeg føler, altså krever jeg

Minnet om dette møtet med en stolt far og ikke minst partner, kommer til meg da jeg leste kronikken av Ole Martin Holte i Aftenposten (16. mars 2008), med tittelen «En nybakt fars tanker». Kronikken åpner og avsluttes med at menn må kreve mer av fødselspermisjonen. Underveis er hans egne sterke følelser og opplevelser som far i fokus, og disse er også begrunnelsen for at menn skal kreve sin rett. Når det først og fremst er fars egne følelser og opplevelser som vektlegges, blir permisjonstiden en opplevelsesferie og en mulighet for egenutvikling for far.

Takknemlig barn

Når Holte tillegger barnet det tenkte utsagnet «Se, pappa, nå klarer jeg det! Så fint at du har vært der og støttet meg», blir barnets glede over egen mestring til anerkjennelse av fars omsorg, det blir barnet for far, og ikke barnet i og for seg selv som blir viktig. Å glede seg over og med sine barn hører foreldreskapet til, men barn forventes normalt ikke å være takknemlige for foreldrenes omsorg. Det takknemlige barnet reflekterer både et narsissistisk farsprosjekt og farsomsorg som noe annet og bedre enn annen omsorg. Det er ikke første gang følsomme fedre som klager over morsfokusert fødselsomsorg, får spalteplass i Aftenposten. For to år siden, 21. februar 2007, hadde rådgiver i Reform ressurssenter for menn, Ole Bredesen, en kronikk der han beskrev hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben, og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset.

Morsfokus truer far

Mens mor ikke var tema annet enn som konkurrent til far i farskronikken, tegnes barnemoren i årets nybakt far-kronikk med en viss tvetydighet. På den ene siden har opplevelsen ført dem nærmere som familie. Samtidig beklager faren seg over at fokuset i et fødselsforberedende kurs var «99 prosent» rettet mot mor, og at han under fødselen måtte overlate kontrollen til sin kone. Når menn må kreve sin rett, er det fordi «mødre ikke vil dele foreldrepermisjonen», som fremstilles som et privilegium og et nyoppdaget gode for menn, og han «tilraner seg følelser og tanker som tilhørte kvinnenes domene». Den konkurranseorienterte og nesten aggressive språkbruken står i kontrast til de positive følelser som formidles. Det er som om mødrene er i veien og truer fars opplevelser og identitet som far. Både årets og fjorårets nybakte far skriver seg inn i en samtidstradisjon som ser far–barn-relasjonen som en eksklusiv rett for menn, og som del av et individuelt og konkurrerende foreldreskap, der det biologiske morskapet blir en trussel mot dem som fedre.

Mor må ut

Det individuelle og konkurrerende foreldreskapet, der mor må ut for at far skal slippe til, står i motsetning til en forståelse av foreldreskapet som et felles ansvar, og parforholdet som en arena for samarbeid og fellesskap. Ut fra en partnerorientert forståelse av foreldreskap blir mors særlige bidrag ikke en trussel mot menns farskap, men kanskje heller, slik som i min venns tilfelle, en kilde til beundring og respekt. Spørsmålet er om de forurettede fedrene signaliserer en generell endring i syn på foreldreskap og parforhold, der det individuelle foreldreskapet og særlig farskapet blir viktigere, mens parforholdet og familien som helhet nedtones. Psykoanalytikeren Daniel Stern finner en tendens til at i noen likestillingsorienterte par blir far en konkurrent til mor. Når man samtidig vet at støtte fra partner betyr mye for mors mestring og forhold til barnet, er det ikke gitt at det konkurrerende foreldreskapet er til beste hverken for barnet, mor, far eller familien som helhet.

Sutrete menn

I et prosjekt om menn og likestilling, intervjuet jeg en likestillingsorientert mann som ble far tidlig på 1980-tallet, og som tok ulønnet permisjon lenge før pappakvoten var påtenkt. Han stilte seg uforstående til dagens unge fedre:

Fra humanisme til maskulinisme.

I sin doktoravhandling fra i fjor viste Helena Hill at den svenske mannsbevegelsen hadde utviklet seg fra et humanistisk, profeministisk og androgynt utgangspunkt på 1970-tallet, i antifeminististisk og maskulinistisk retning i løpet av 1980-tallet. Fra å legge vekt på likhet mellom kjønn og retten til å være menneskelig, dreide fokus i retning av kjønnsforskjell og retten til å være mannlig. Også i Norge synes tenkning og politikk om menn og likestilling å være preget av antifeministiske og maskulinistiske undertoner.

I middelklassen

Det er ikke kjent i hvor stor grad det individuelle og konkurrerende foreldreskapet praktiseres blant folk flest, kanskje har det først og fremst slått igjennom i deler av middelklassen. Det kan også dreie seg om et ideologisk gjennomslag som ikke nødvendigvis gjenspeiles i praksis. En politikk som primært støtter opp om det individuelle foreldreskapet, kan være i konflikt med både kvinners, barns og også med mange menns interesser. Kanskje er det på tide med et nytt fokus på familien og støtte til partner som en del av menns bidrag til et godt familieliv og likestilling.

(Artikkelen sto i Aftenposten 14. april 2008)

Har lovgiverne og likestillingsapparatet vært utsatt for en fiendtlig overtakelse, og blitt en institusjonell forlengelse av aggressive fedreinteresser?
Representerer denne koalisjonen vanlige likestillingsorienterte menn og deres interesser?

Margunn Bjørnholt er magister i sosiologi og forsker ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Jeg hevder at to motstridende strømninger i forhold til menn og likestilling har eksistert tilnærmet parallelt siden 1970-tallet:

– En partnerorientert og profeministisk linje som oppsto som et konstruktivt svar på kvinnefrigjøringen på 1970-tallet og som dominerte tenkningen om menn og likestilling i dette tiåret. Denne linjen er først og fremst videreført i den kritiske mannsforskningen, men har stadig mindre gjennomslag i meningsdannelse og lovprosessser.

– En rettighetsorientert og antifeministisk linje som oppsto i de første gruppene av «uforskyldt skilte menn» som deltok aktivt i lovforarbeidene til Barneloven av 1981, og fikk betydelig gjennomslag her og i senere lovendringer på barne- og familieområdet. Rettighetsorienterte fedreinteresser er godt organisert og har hatt betydelig og økende gjennomslag i meningsdannelse og lovprosesser de siste årene.

Jeg argumenterer for at det har skjedd en utvikling der den antifeministiske retningen har vunnet hegemoni i forhold til meningsdannelse og politikk, mens den profeministiske posisjonen som var kritisk til «mannsrollen» i liten grad har et politisk uttrykk i dag.

Profeministisk kritikk av mannsrollen

I 1976 kom mennenes svar på FNs kvinneår 1975, med En bok om menn (Bjørkly red.) som blant annet tok opp «Kvinnefrigjøringens konsekvenser for mannen, tiden og privatlivet» (Rudeng og Westerberg). Boken og forfatterne har en klart profeministisk agenda. I forordet heter det blant annet at «imøtekommelsen av kvinnebevegelsens forventninger bare gjelder rettferdige, selvfølgelige krav». Dette var også tiden for de første bevisstgjøringsgruppene for menn, og en av bidragsyterne (Bjørkly) skriver om dette.

Kritikken av mannsrollen var imidlertid ikke ny. Erik Grønseth og andre pionerer i den norske familie- og kjønnsrolleforskningen, som Tiller (se bl.a. 1958 og 1962) og Brun-Gulbrandsen (1958, 1958), hadde tidlig problematisert mannsrollen i den tradisjonelle familien. Erik Grønseth formulerte en banebrytende teoretisk kritikk av Parsons teori om den funksjonsdelte familien (1956) og den mannlige forsørgerrollen (1970). Ifølge Grønseth førte den mannlige forsørgerrollen til avhengighet og dominansforhold i ekteskapet, der både menn og kvinner ble hindret i sin livsutfoldelse.

Ektefelledelt arbeidstid – et aksjonforskningsprosjekt for likestilling

I første halvdel av 1970-tallet fikk Grønseth mulighet til å prøve ut sine ideer i praksis. Etter initiativ fra leder av Norges familieråd, legen Ola Rokones, startet Grønseth i 1971 aksjonsforskningsprosjektet «Ektefelledelt arbeidstid» der ektepar skulle jobbe deltid og dele på å passe barna (Grønseth 1975, Grue 1978). Prosjektet fikk stor oppmerksomhet fra media over hele verden, og initiativtakerne så dette som et alternativ til en modell med begge foreldrene i heltidsjobb og barna i barnehager. Grønseth mente at det ikke ville føre til likestilling om kvinner også gikk ut i fulltidsjobb eller alternativt, at bare kvinner jobbet deltid, mens de fortsatt hadde hovedansvaret hjemme. For at det skulle bli likestilling måtte også husarbeid og barnepass bli omfordelt, slik at menn tok mer aktivt del. I forsøksprosjektet var det en viktig premiss at begge – også mennene – skulle jobbe deltid, noe som var uvanlig da som nå (jfr. tittelen på sluttrapporten( 1)). Prosjektet ble oppsummert som en suksess, og de arbeidsdelende parene ble funnet å være usedvanlig likestilte.

Partnerorienterte menn og husarbeid som likestillingsprosjekt

Forholdet til kona og mennenes kompetanse og innsats i husarbeidet sto sentralt i de arbeidsdelende ekteparenes fortelling om likestilling og likeverd i deres parforhold da de ble intervjuet på nytt i en oppfølgingsstudie (Bjørnholt 2009 og Bjørnholt (under utgivelse). Dette til tross for at de i praksis delte likere på barneomsorg enn på husarbeid (Grue, 1978), slik man også finner i senere studier (Vaage 2002, Brandth og Kvande 2003). Vektleggingen av husarbeid kan ses som uttrykk for at husarbeidet fortsatt hadde sterk diskursiv kraft som en del av det likestilte parforholdet på 1970-tallet.

I dag gjenstår husarbeidet som «det ufullendte demokratiprosjektet» (Brandth og Kvande 2003:169), og menn som deler på fødselspermisjon og barneomsorg synes å kunne velge bort husarbeidet. Fokus er flyttet fra deling av husholdsarbeidet og parforholdet til far–barn-relasjonen som endringsarena. Per Are Løkke (2003) er et sjeldent unntak, som fortsatt entydig plasserer seg i den tidlige profeministiske tradisjonen, der deling av husarbeid er et viktig element i likestillingsbestrebelsen i parforholdet. I boka Farsrevolusjonen beskriver han hvordan han har brukt Tidsnyttingsstudiene fra Statistisk sentralbyrå som bibel for å prøve å bidra til likestilling i eget parforhold– og hvor vanskelig han har opplevd at det er. Videre beskriver han det å være en god far som noe som har krevd et aktivt arbeid fra hans side. Da han presenterte boka i ulike fora, møtte han mangel på forståelse fra yngre menn (Løkke 2003b). Dette tyder på at menn i dag tar både farskapet og likestillingen for gitt, men endringene har i større grad skjedd på diskursivt nivå enn når det gjelder praksis. Ser man på tidsbruken blant småbarnsforeldre, er det vel så mye kontinuiteten som endringene som slår en, og fortsatt tar kvinner en betydelig større del av ansvaret for barn og husarbeid. Fortsatt jobber småbarnsfedre mest av alle, og det er alt overveiende kvinner som reduserer arbeidstiden og jobber deltid for å ta seg av barn og familie (Kjelstad 2006).

Organisasjoner som arbeider med endring av menn i dag

I dag har fokus for den profeministiske delen av mannsbevegelsen dreid fra den enkelte manns ansvar for likestilling i egne nære relasjoner og i samfunnet generelt, til enkeltfenomener, særlig menns vold mot kvinner. Det er først og fremst her at enkelte mannsgrupper engasjerer seg i det man kan tolke som en likestillingsorientert og profeministisk retning. Dette gjelder for eksempel Hvitt bånd-kampanjen, men denne har vunnet ubetydelig oppslutning blant menn flest. Selve symbolet, det hvite båndet, har fra 2005 blitt tatt som symbol for et annet godt formål; fattigdomsbekjempelse. Etter en serie overfallsvoldtekter er det imidlertid også dannet et eget mannsinitiativ mot voldtekt.

To organisasjoner, Alternativ til vold og Reform ressurssenter for menn, må også sies å representere en sosial praksis som kan plasseres i en profeministisk tradisjon.(2) Begge har som mål å gi råd til menn og endre menns atferd, spesielt i forhold til vold; ATV driver behandling av voldelige menn og Reform driver sinnemestringskurs.

Et prinsippielt problem med den terapeutiske tilnærmingen til menns vold er at den representerer en sykeliggjøring av voldsmenn som skygger for voldens maktdimensjon og utydeliggjør samfunnets ansvar (se Wagner-Sørensens bidrag).

Forholdet til likestilling er også overraskende tvetydig hos sentrale aktører i en av organisasjonene. Høsten 2006 hadde forbrukerforskeren Runar Døving (som jeg kommer tilbake til), en kronikk (Aftenposten 14.10.2006) med harde utfall mot morsmakt og oppfordring til mannskamp for likestilling.(3) Han fikk ros for utspillet fra likestillingsminister Karita Bekkemellom, som på sin side ble applaudert av Per Kristian Dotterud og Jørgen Lorentzen. Dotterud og Lorentzen skrev blant annet:

«Det er en forholdsvis ny øvelse for oss å forsvare en statsråd ansvarlig for likestilling, men nå har det vært lettere enn på lenge». (Klassekampen 30.10.2006).

Tatt i betraktning Dotteruds stilling som daglig leder av Reform og tidligere stilling som likestillingsdirektør, er det interessant at han posisjonerer seg som grunnleggende i motsetning til «en statsråd ansvarlig for likestilling». Det samme gjelder Jørgen Lorentzen, som har frontet Hvitt båndbevegelsen, er styreleder i Reform og en sentral aktør sentral i nordisk og norsk mannsforskning.

Det er en tendens til at fokus på menn og likestilling forankres i en forståelse av at menn er diskriminert som fedre. For eksempel skriver rådgiver i Reform, Ole Bredesen (kronikk Aftenposten 21.02.2007), om hvordan han som blivende og nybakt far opplevde at svangerskapsomsorgen var for mor–barn-fokusert og at han ble usynliggjort som far. Han opplevde det som farsfiendtlig at jordmor i en diskusjon om smertelindring slo fast at det var mor, jordmor og livmor som skulle gjøre jobben og som krenkende at det nyfødte barnet fikk morens navn rundt håndleddet på sykehuset. Indignasjon, krenkethet og fokus på urettferdighet deler Bredesen med de fleste som uttaler seg om eller på vegne av fedre. Et syn på menn som diskriminert og en omvendt forståelse av likestilling synes dermed å ha et visst gjennomslag, også hos presumptivt profeministiske mannsorganisasjoner og -forskere.

Lite (makt-)kritisk mannsforskning

En forklaring på glidningen fra et profeministisk til et mer rettighetsorientert perspektiv kan være at den nordiske mannsforskningen i mindre grad er preget av et kjønnsmaktsperspektiv enn mannsforskningen i den anglosaksiske verden, representert ved blant andre Connell, Kimmel, Pringle, Hearn.(4) Den nordiske mannsforskningen har i større grad tatt utgangspunkt i «a historical gender view» (Ekenstam 2006), og har i større grad orientert seg mot historisk dokumentasjon av ulike sider ved menns praksiser (Liljequist 1992), litterære tilnærminger (Lorentzen 2004 og Kolnar 2006) samt leting etter eksempler på endrede maskuliniteter, (se f.eks. Holter 2003, Ekenstam 2001).(5) Nordiske menn ses som mer likestillingsorienterte, og det hevdes at Connels maskulinitetstypologier og særlig vektleggingen av makt, ikke passer på nordiske menn som ses som mer androgyne (Holter, Aarseth 1993) eller likestillingsorienterte (se Holter 2007, Aarseth 2007 og Ekenstam 2007).

Hearn og Pringle (2006) peker på at deler av den nye mannsforskningen neglisjerer eller forvrenger feministisk forskning «with sometimes overt, sometimes more subtle contempt for their results and theses»(side 15). Nordberg (2006) kritiserer den svenske manns-forskningen for å neglisjere feministisk forskning og underspille maktrelasjoner mellom kvinner og menn. Interessant nok tar også Nordberg (2007) fraspark i feministisk forskning til fordel for en poststrukturalistisk tilnærming.

Innen norsk mannsforskning har et omvendt maktperspektiv også fått et visst gjennomslag, blant annet gjennom Holter og Aarseths mye siterte Menns livssammenheng (1993), der kvinners meransvar i hjemmet forstås som uttrykk for modellmakt. og kvinnen skaffer seg en maktposisjon ved å innta posisjonen som «Giveren» i en gaverelasjon (Aarseth (1995:57).

Mens den kritiske mannsforskningen problematiserer negative maskuliniteter/ menn, med en tydelig utpeking av makt og menns interesser, i forhold til vold og i arbeidslivet, er rettighetsorganisasjonene i liten grad i fokus for mannsforskningen. I en stor oversikt over nyere mannsforskning (Kimmel, Hearn, Connell 2005), er for eksempel bare en studie av Hvitt båndbevegelsen med som et eksempel på menns kollektive bestrebelser for kjønnsrettferdighet. De langt større og mer innflytelsesrike, antifeministiske, organiserte fedreinteressene synes å falle utenfor den kritiske og profeministiske mannsforskningens empiriske interessefelt.

Kimmel tok opp spørsmålet om fedrerettighetsgrupper og antifeministiske grupper (1995:38), og erkjente at kjønnsforskerne ikke har møtt disse holdningene godt nok. Ifølge Kimmel var forklaringen at disse gruppene «ikke akkurat overbefolker universiteter eller samfunnsvitenskap». I Norge er det en viss overlapping mellom organiserte fedreinteresser og akademia, ikke minst i form av forskere på andre felt som uttaler seg i kraft av å være menn/fedre, som litteraturprofessor Arild Linneberg (1997), som publiserte et rasende partsinnlegg i sin egen sak om daglig omsorg med ekskona som bok og forbrukerforskeren Runar Døving som omtales annetsteds. Det er også eksempler på medlemmer av fedrerettighetsgrupper som er eller blir akademikere. Ronny Skaar var aktiv i F2F (se Rækken og Skaar 1997 og Skaar 2001) før han tok hovedfag i historie på Barneloven 1981. At holdninger fra F2F-tiden fortsatt henger igjen, viser følgende passasje i oppgaven, der Skaar (2003:103) skriver om Barnelovutvalgets (1977) forlag om lovfestet rett til samvær: «Den moderne kvinnebevegelsen var frempå også i dette spørsmålet» – som om kvinnebevegelsen er en illegitim part. At kvinnebevegelsens protester ble overhørt og ikke tatt til følge, mens fedrerettighetsgruppene fikk gjennomsslag på sentrale punkter, problematiserer han ikke.

At mannsforskningen viser så liten interesse for de mest innflytelsesrike mannsgruppene og organisjonene i dag er et paradoks. Det er en fare for at mens den kritiske mannsforskningen forfiner sine teorier om maskuliniteter, og de terapeutiske organisasjonene behandler enkeltmenns voldsproblematikk, overlates meningsdannelsen og politikkutformingen til rettighetsorienterte fedrerettighetsorganisasjoner med en omvendt likestillingsforståelse.

Den barneorienterte maskuliniteten – et vidundermiddel

En grunn til at fedrerettighetsgruppene hittil ikke har blitt underlagt et kritisk forskerblikk fra mannsforskernes side, er kanskje en viss ambivalens, idet også den kritiske mannsforkningen deler den utbredte forestillingen at omsorg for barn vil ha en terapeutisk virkning på menn. Det tas for gitt at dersom menn deltar mer i omsorgen for barna, vil det føre til at menn for eksempel blir mindre voldelige og i mindre grad begår overgrep (Russel 2001:56) eller at det blir mindre prostitusjon (Månsson 2001:146).

Det er få referanser innen mannslitteraturen til forskning og litteratur som problematiserer forestillingen om den barneorienterte maskuliniteten som ledd i likestillingsprosjektet, til tross for at en betydelig forskningslitteratur tyder på at farskapet i første rekke er et individuelt prosjekt for den enkelte mann, og at det i betydelig grad er knyttet til egen selvrealisering, og i liten grad til likestilling med partner eller i samfunnet. (Se Bekkengen 2002, Bjørnberg, 2000, McMahon 1999). Sammenhengen mellom kamp for fedrerettigheter og vold har hittil i liten grad blitt tematisert innen mannsforskningen, men Hearn og Pringle (2006) anbefaler en tettere kobling av temaene menns omsorg og menns vold.

Menn og likestilling – fra å yte til å nyte

I 1970-årene var det enighet blant reformvennlige menn og mannsforskere om at likestilling krevde noe av menn. Utfra et partner-orientert perspektiv ble deling av barneomsorg og husarbeid sett som en viktig og nødvendig del av et likestilt forhold. Denne tenkningen synes i dag å ha få arvtakere utenom den kritiske mannsforskningen, og også innen den kritiske mannsforskningen ses den barneorienterte maskuliniteten som redningen for både mennene og likestillingen, noe som uvegerlig nedfeller seg i krav om økte rettigheter for fedre. Fra noe menn skal bidra til i forhold til partner og i samfunnet, blir likestilling noe menn skal få.

En slik utvikling synes å være en del av en generell trend for mannsbevegelser verden over. Kimmel (1996/2006) påviser også en vending fra en profeministisk mannsbevegelse (1992) til maskulinitetsbevegelser som ser menn som undertrykt i USA. Messner (1997) forklarer dette med at den liberale mannsbevegelsen hadde sett menn og kvinner som like undertrykt, men kvinnebevegelsen og kvinner fikk mest oppmerksomhet, og etterhvert begynte menn å synes synd på seg selv, og mannsundertrykkelsen ble viktigere for dens selvforståelse. I sin doktorgradsavhandling om den svenske mannsbevegelsen viser Helena Hill (2007) at det også i Sverige skjedde en vending fra en profeministisk mannsbevegelse på 1970-tallet til en mer antifeminisitisk og rettighetsorientert og antifeministisk bevegelse i løpet av 1980-tallet.

Mannsrolleutvalget

Det norske Mannsrolleutvalget blir i dag gjerne tatt til inntekt for en profeministisk og endringsorientert posisjon.(6) Utvalget ble oppnevnt i 1986 med det svenske Mannsrolleutvalget som modell, og den tidligere kritikken av mannsrollen var en del av bakgrunnen. Ser en på utvalgets retorikk og forslag, plasserer det seg i en mer selvbevisst mannsorientert tradisjon, der menns egne erfaringer i større grad skal legges til grunn og der menn må få gjøre det på sin måte samtidig som man forutsetter et motsetningsforhold mellom menn som ønsker å ta mer omsorg hjemme og kvinner som «ser på hjemmet som sin naturlige arena»(10). Fra en tidligere forståelse der kvinners meransvar for hus-og omsorgsarbeid ble sett som del av en patriarkalsk undertrykking, så man i større grad på hjemmet som en sfære for kvinners dominans og makt. Mannrolleutvalget kommer dermed til å fungere som bro mellom den tidlige profeministiske mannsbevegelsen på 1970-tallet, og en mer rettighetsorientert linje. Det illustrerer også den glidende overgangen fra diskursen om likestilling, «nye menn» og «gode fedre» til en politikk og tenkning dominert av en omvendt likestillingsforståelse og krav om rettigheter for menn som fedre. I en analyse av Mannsrolleutvalget fant Foshaug (1991) at utvalget var preget av

«et anstrengt forhold til kvinnebevegelsen og (…) så kvinne(r) (bevegelsen) som den naturlige motpart. Utvalget identifiserte seg med (småbarns) fedre/karrierejegere, og tradisjonelle maskuline verdier var i høysetet. Situasjonsoppfatningen deres var i stor grad preget av at kvinner hadde oppnådd likestilling, på menns bekostning. Menn må derfor reise seg og kreve sin rett.»

Foshaug konkluderte med at Mannsrolleutvalget gikk inn for et mest mulig valgfritt farskap med flest mulig rettigheter og færrest mulig plikter.

Oftung (1995:9) skrev om kritikken av Mannsrolleutvalget at menn dels ble fremstilt som ofre og dels som verdige til å ha omsorg for barn, noe som ga store fordeler i rettighetskampen:

«Det er slående å se at verdighetsperspektivet og offerperspektivet skaper et retorisk grep om debatten når de brukes om hverandre: Som offer kan en ikke klandres, som verdig kan man stille krav. Mulighetene for å veksle mellom disse standpunktene kan tjene det samme mål: Å danne et godt grunnlag i kampen om sympati, ressurser og tillit. Jeg tenker her på områder som skilsmisseforhandlinger, tildeling av foreldreansvar etter skilsmisse, eksklusiv rett til deler av fødselspermisjonen osv.»

Oftung koblet ikke dette med konkrete aktører, men skrev særskilt om fedrerettighetsgrupper, blant annet Foreningen 2 Foreldre. Oftung grupperte ikke disse under antifeministiske grupper, som han hevdet vi i liten grad hadde noen av i Norge. Jeg finner det mest fruktbart å omhandle fedrerettighetsgruppene som del av en grunnleggende antifeministisk bevegelse.

Uforskyldt skilte menn tar loven i hånd

Parallelt med de feministisk inspirerte tilløpene til mannsbevegelse og bevisstgjøringsgrupper for menn, oppsto også grupper av «uforskyldt skilte menn» og fedrerettighetsforkjempere i løpet av 1970-tallet. Disse fungerte som viktige premissleverandører og bidragsytere til en radikal endring av Barneloven av 1981 (Gundersen 1984). I sin gjennomgang av prosessen som ledet frem til endringene av Barneloven, peker Gundersen på at «sett i forhold til deres tallmessige styrke, må mobiliseringsgraden sies å ha vært særlig sterk blant gruppen enslige fedre og fraskilte menn»(side 160).

Fedregruppene fikk gjennomslag i form av en radikal lovendring der det ble innført formell likestilling mellom foreldre etter skilsmisse, og regelen om mors fortrinn til (små) barn ble opphevet – mot kvinnebevegelsens og de fleste fagfolks innvendinger. Fedregruppene argumenterte sterkt for egne rettigheter som fedre, samtidig som de argumenterte med at kontakt med far var til barnets beste. Det går en klar argumentatorisk linje fra disse første far/ barn-gruppene til organisasjoner i dag som fronter økte rettigheter for fedre. Det er også rimelig å forstå Mannsrolleutvalgets mer rettighetsorienterte og mannsbevisste argumentasjon på bakgrunn av at aktive fedrerettighetsgrupper hadde hatt en sterk påvirkning på lovprosesser og meningsdannelse i tiåret som lå mellom Boken om menn og opprettelsen av Mannsrolleutvalget.

Mannrolleutvalgets posisjonering av menn som vekselsvis ofre og verdige ga et driv til arbeidet for fedrerettigheter, som ble ytterligere forsterket av at fedrerettighetsgruppene og likestillingspolitikken tilsynelatende hadde felles mål. Det å bevege menn inn i omsorgen for barna har gradvis blitt et av de viktigste virkemidlene for likestilling, og fedregruppenes intitativ tolkes som vilje til å ta mer omsorg for barn.

Fedregruppenes viktigste kampsaker har vært konsentrert om økte rettigheter og reduserte plikter ved samlivsbrudd, som rett til samvær og foreldreansvar og lavere bidrag, i tillegg har større kontroll med det biologiske farskapet spilt en viktig rolle helt siden arbeidet med Barneloven av 1981. Det siste tiåret har representert gjennomslag for en rekke fedrekrav, i form av flere farsvennlige lovendringer og en farsvennlig rettspraksis.

Deling av fødselspermisjon ble i første rekke gjennomført som et statsfeministisk likestillingstiltak, og har først blitt en sak menn engasjerer seg i de siste årene. Etterhvert har kampretorikken også inntatt diskusjonen om deling av fødselspermisjon. Dagsavisens Erik Kalseth hadde for eksempel en oppfordring til mannskamp om deling av fødselspermisjon (Dagsavisen 23.03.2004). Til å gjelde felles omsorg for barn mellom foreldre som presumtivt fortsatt elsker hverandre, er aggresjonsnivået overraskende høyt. I et debattprogram om deling av fødselspermisjon på TV (Standpunkt 30.11.2004), slapp en synlig aggressiv Runar Døving katta ut av sekken: Mor må tvinges ut av hjemmet for at far skal slippe til – og det handler om å posisjonere seg i forhold til barna i tilfelle skilsmisse.

Nytt mannspanel

I august 2007 oppnevnte likestillingsministeren et Mannspanel bestående av 32 menn – en endring fra Mannsrolleutvalget, som også hadde kvinnelige medlemmer. Deltakerne er ifølge Likestillingsminister Bekkemellom «menn som har engasjert seg i samfunnsdebatten».

Hvor dette kan bære hen, kan man få et inntrykk av etter de første utspillene fra medlemmer av panelet. Først ut var Knut Haavik, stifter og mangeårig redaktør av skandalebladet Se og Hør som erklærte at likestillingen har gått for langt og at panelets oppgave var å svinge pendelen tilbake i favør av menn (NRK Søndagsrevyen 29.07.2007). Økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd og deling av fødselspermisjon pekte seg raskt ut som et hovedfokus for panelet. Den homofile kjendisfaren, Arve Juritzen, gikk raskt ut og markerte at han ville jobbe for økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd (Dagsnytt 18, NRK 06.08, Aftenposten 07.08). Han har, siden han selv ble far, vært en profilert forkjemper for fedrerettigheter, og mener «norske menn er dømt til å være fedre på kvinnenes nåde». (Dagbladet 16.10.2006). Juritzen er homofil og alenefar til et barn han har fått ved hjelp av surrogatmor og eggdonator. Beslutningen om å designe et biologisk eget og teknisk morløst barn, istedet for å adoptere eller, som mange andre homofile menn, å få et vennskapsbarn med en lesbisk venninne, begrunnet han i intervju med VG den 29.05.2004 med at fedre hadde så svake rettigheter i Norge at han ikke kunne ta sjansen på å få bråk med en eventuell mor. Det er interessant at Juritizen som homofil alenefar så entydig posisjonerer seg i et motsetningsforhold til mødre. Panelmedlem Jørgen Lorentzen etterlyste en endring av barneloven i fars favør etter samlivsbrudd (Aftenposten 07.08). Utfra mandat, sammensetning og utspill fra panledeltakerne, synes Mannspanelet i hovedsak å føye seg inn i kampen for menns rettigheter utfra en omvendt likestillingsforståelse.

Moderne fedrerettighetsorganisasjoner

Foreningen 2 foreldre er den største av fedrerettighets-organisasjonene. Foreningen argumenterer for økte fedrerettigheter utfra en grunnforståelse av at menn er diskriminert og at kvinner/staten/lovene eller praktiseringen av dem hindrer menn i å ta omsorg. Foreningen har nære kontakter til det offentlige likestillingsapparatet, og driver en betydelig lobbyvirksomhet med jevnlige møter med departement og andre aktører i likestillingsfeltet. Den har vært en viktig pådriver og fått gjennomslag for en rekke av sine kampsaker i tiden 1997– 2007, som økte rettigheter for fedre ved samlivsbrudd, endring av bidragsreglene og nye regler for farskap. Foreningen lykkes i betydelig grad å sette dagsorden gjennom en nøye orkestrering av utspill i media og aktiv påvirkning av politikere/embedsverk og lovprosesser. F2F, og i en viss grad andre fedrerettighetsgrupper, har i betydelig grad blitt tatt inn i varmen og fungerer som pådrivere for lovforslag med kontakter i flere partier, fra (det sterkt høyreorienterte) FrP til (det sosialistiske) SV, og får jevnlig møte likestillingsombud, departement, politikere og presse.

Et eksempel på dette er foreningens arbeid med sin siste store kampsak, delt omsorg og delt bosted. Høsten 2006 erklærte F2F på hjemmesiden at de hadde startet en kampanje for delt omsorg. Samtidig tok de initiativ til å møte likestillingsdepartementet for å bli orientert om hvor langt departementet er kommet i sitt arbeid for å likestille kvinner og menn på foreldre-området, et møte som fikk redaksjonell omtale i forkant i Aftenposten. Noen uker etter ble det nedsatt et offentlig utvalg (Barnelovutvalget) der det i mandatet heter at «et viktig fokus er behovet for å sikre barn kontakt med begge foreldre etter samlivsbrudd». Videre at utvalget skal «se nærmere på om barnets beste kan ivaretas bedre gjennom å legge forholdene til rette for en mer lik fordeling av omsorg og ansvar mellom foreldrene». Mandatet kan leses som noe nær en bestilling fra F2F om delt omsorg og delt bosted som hovedregel. Som selvskreven deltaker i råd og utvalg på barne- og familieområdet deltar F2F også i utvalget.

Mediautspill er ofte påfallende godt koordinert med utspill og lobbyfremstøt fra fedrerettighetsorganisasjonene. F2Fs erklærte kampanje for delt omsorg, deres mediaomtalte møter med departementet og oppnevnelsen av barnelovutvalget, falt også sammen med utspillet om mannskamp for likestilling fra Runar Døving, som avstedkom bred støtte fra blant andre likestillingsministeren, leder av Reform og mannsforskeren Jørgen Lorentzen.

Media spiller en viktig rolle ved ukritisk å formidle og forstørre opp fedregruppenes lobbyvirksomhet, og bidrar til en positiv profilering. Under tittelen «Fedre ønsker mer omsorg», hadde NTB følgende oppslag den 30.09.2003:

«En gruppe fedre som ikke har den daglige omsorgen for sine barn, ønsker mulighet til å gi mer og bedre omsorg. Derfor tok de i går initiativ til et seminar hos Likestillingsombudet med det formålet å legge til rette forholdene rundt fedres omsorg.»

Det samme gjentok seg i 2004 (Aftenposten 02.03.04):

«De har kjempet mot barneloven, mot rettsapparatet, mot trygdekontor, mot opinionens gjengse oppfatning av hva som egentlig er til barnas beste.»

Når Likestillingsombud og andre myndigheter lar seg trekke inn, representerer det både en seier for fedreinteressene og en mulighet for å transformere private konflikter om samvær og daglig omsorg til den offentlig diskursen om «mer og bedre omsorg». Ifølge de kjempende fedrene selv er deres tapte rettssaker bevis på at de «ikke får lov» å ta omsorg for sine barn, et syn de får fremme uimotsagt gjennom å bli invitert til møter med politikere og gjennom media. At gruppen samlet har stor erfaring fra rettsvesenet fra egne saker om daglig omsorg, samvær og bidragssaker, taler ikke til deres fordel. Derimot er det en overhyppighet av vold og overgrep blant saker om daglig omsorg og samvær som havner i retten (Skjørten 2004 og 2005).

Internett og media er viktige arenaer for fedrerettighetsgruppene, både som en handlings- og læringsarena, og verstingene blant fedrerettighetsorganisasjonene er et nettbasert miljø drevet av en håndfull enkeltpersoner som står bak organisasjoner som tilsynelatende bare eksisterer i navnet og nettfora med adresser som koopterer eller knytter dem til likestilling og krisesentre, som likestilling.org, likestilling.com, krisesenter.org (sistnevnte er nettsted for Forum for menn og omsorg). Innholdet på disse nettstedene består i stor grad av hatske innlegg mot statsfeminisme, krisesentre og barnevernet, der kamp for fedrerettigheter går hånd i hånd med bagatellisering av vold mot kvinner og utfall mot krisesentre. Leder av barnefaren.no ble forøvrig i 2004 dømt for voldtekt av ekskona (Bergens Tidende 08.12.2004).

Små grupper og enkeltpersoner kan også ha betydelig gjennomslag i media. Da en landsomdekkende innsamlingsaksjon (TV-aksjonen) i 2005 gikk til støtte for Fokus’ arbeid mot vold mot kvinner, meldte flere media at fedreorganisasjoner protesterte mot innsamlingsaksjonen. Norges kanskje viktigste TV-debattprogram, Redaksjon en, inviterte to representanter til debatt med de ansvarlige for innsamlingsaksjonen. I ettertid avslørte Aftenbladet (22.10.2005) at hele aksjonen besto av én fedreaktivist og hans advokat, mens organisasjonene de hevdet å representere, lot til å være ikke eksisterende.

Mannsdagen

Mannsdagen, den 5. oktober, ble opprettet av kunstneren Arne Bendik Sjur og psykologene Bjørn Skar Ødegård og Bjørn Blumenthal i 1988. Dagen hadde ikke noen klar målsetting, og en slem tolkning er at den er et svar på eller en protest mot kvinnedagen. En mer velvillig tolkning er den som stifterne selv gir, der de hevder dagen var ment å sette fokus på menn og menns problemer. Om en skulle være enda mer velvillig kunne man tolke dagen inn i en mer profeministisk sammenheng der behovet for at menn endrer seg står i fokus, men det er uklart om dagen har hatt et slikt fokus. Utfra hvordan innholdet i Mannsdagen har utviklet seg senere, må den i denne sammenhengen henvises til den antifeministiske retningen.

I 2004 ble det for første gang gjennomført et mannstog på Mannsdagen. En av inititivtakerne, «frilanser» Ole Texmo (aktiv på ulike nettsteder for fedrerettigheter) hadde samme dag (07.10.2004) en kronikk i Dagbladet, der han blant annet hevdet at «omfanget av menn/fedres angivelige vold mot kvinner og barn tidvis antar et massivt kritikkløst propagandapreg». Samme dag marsjerte han i spissen for et tog av 100 menn, enkelte for anledningen i Batmankostyme etter mønster fra fasadeklatrende fedrerettighetsgrupper i England.(7) Sammen med dem i toget gikk daværende direktør for Likestillingssenteret Long Litt Woon.

Gunnar Thorenfeldt (2004) harselerte over toget og det uheldige selskapet likestillingsdirektøren syntes å ha havnet i, og fant at de mest profilerte fedreforkjemperne ved nærmere ettersyn viste seg å være en stusslig flokk, med overvekt av yrkesmessig og sosialt marginaliserte personer, som har gjort pappakrigen og kampen mot kvinner og likestilling til hovedinnhold i livet. Thorenfeldt mente Texmo og co. hadde kuppet mannsbevegelsen, men spørsmålet er om ikke Mannsdagens utvikling illustrerer den glidende overgangen fra et litt vagt «fokus på menn» til ren mannskamp med representanter for det offentlige likestillingsapparatet som høye beskyttere.

Det offentlige likestillingsapparatet

Likestillingsministre fra ulike partier, fra Kristelig Folkeparti til Arbeiderpartiet, har de siste årene ført en meget farsvennlig politikk. Likestillingsministrene forsvarer jevnlig menns rettigheter og et syn på menn som diskriminert, som likestillingsminister Karita Bekkemellem (Aftenposten 29.11.2000):

«I dag tar loven omsorgsretten fra en av foreldrene, og i hovedsak har det vært mannen som mister kontakten med barna.»

Likestillings- og diskrimineringsombudet, Beate Gangsås, følger samme linje og hevder at «loven hindrer menn i å være fedre» (Dagbladet 16.10.2006). Siden foreldre har vært likestilt i forhold til barna siden barneloven av 1981, er det vanskelig å se hva statsråden og andre som bruker dette argumentet, mener. Likestillingsombudet(8) har også systematisk stilt seg på fedrenes side. Likestillingsombud Kristin Mile ble i Dagbladet den.01.2005 utpekt til mannens beste venn etter en rekke «omvendte» likestillingssaker. I 2002 uttalte hun følgende om likestilling og nye regler for fastsettelse av farskap:

«Vi fremmer likestillingssaker, vi også. For eksempel tok vi opp at menn skal kunne ta DNA-test i farskapssaker uten av barnets mor må gi sitt samtykke.» (Dagbladet – Magasinet – 11.03.2002).

At de nye farskapsreglene er Likestillingsombudets forslag, er oppsiktsvekkende. Dette har vært en viktig kampsak for fedrerettighetsgruppene helt fra 1970-tallet, og ble viet stor plass i forarbeidene til Barneloven av 1981 (Gundersen 1984). De nye farskapsreglene omtales av professor Peter Lødrup(2003) som en revolusjon, og som svært radikale i forhold til våre naboland. Med de nye reglene blir biologi det eneste kriteriet på farskap. Tidligere tidsfrist for å reise farskapssak (tre år) er fjernet, og fedre kan foreta farskapstest uten mors samtykke. (Se Annfelt 2005, som omtaler rebiologiseringen av farskapet som innføring av «sædens rett»). Endringen av farskapsreglene skjedde uten noen særlig debatt, og det fremgår av departementets begrunnelse at menn og fedregrupper hadde vært aktive pådrivere for endringen (Lødrup: 95).

Likestillingsombudet gikk også ut mot helsemyndighetenes anbefaling om at mødre burde amme lenger, kritiserte helsestasjoner for å være for mor–barn-orienterte, og hevdet at amming kom i veien for far (Dagbladet 11.03.2002).

Det er få som har kritisert den sterke farsorienteringen av likestillingspolitikken. Det synes tvert om å råde noe nær konsensus om rettighetslinja. Under overskriften «Karita gir mer til rike menn», konfronterte imidlertid Norges største løssalgsavis VG (23.12 2006), likestillingministeren med at ytterligere endringer av reglene for barnebidrag i farsvennlig retning vil ramme kvinner. Til det svarte hun at

«Om endringene vi gjør kommer mannen eller kvinnen til gode, er for meg knekkende likegyldig. Det som er viktig for meg, er at reglene oppleves rettferdige».

Når man vet at regelendringene har kommet i stand etter press fra organiserte fedreinteresser og at fedreorganisasjoner regelmessig har møter med departementet om fremdriften i departementets arbeid med foreldrelikestilling, er det stor fare for at det er fedrenes rettferdighet, og ikke mødrenes, som ligger likestillingsministeren på hjertet, og det nye Mannspanelet tyder på at det kommer mer av det samme.

En nordisk studie av menn og likestilling (Ekenstam 2007) finner at forholdet til partner fortsatt er viktig for likestillingsorienterte menn. Spørsmålet er om koalisjonen av aggressive fedrerettighetsgrupper og likestillingspolitiske aktører er i utakt med vanlige, likestillingsorienterte menn som ikke ser kvinner som hovedfienden i forhold til å ta mer omsorg for egne barn.

En grunn til at den brede aksepten av fedrerettigheter forstås som et virkemiddel for likestilling, er det kjønnsnøytrale likestillingsbegrepet og den feministiske kritikken av at velferdsstatens permisjonsordninger og foreldrerettigheter bidrar til kjønnskonservatisme (se Danielsen 2002). Dette bidrar til ideologisk legitimering av farsvennlige synspunkter og farsvennlig politikk. Den som er for likestilling er per definisjon imot kjønnskonservatisme, og fedrekrav får representere det moderne foreldreskapet. Dermed blir det et sammenfall mellom fedrerettighetsorganisasjonenes argumentasjon og argumentasjon for likestilling.

Krav til menn blir til rettigheter

Krav til menn omskrives nesten automatisk til rettigheter, noe dette intervjuet med prosjektleder for prosjektet Fostering caring masculinities (Kilden 2006) illustrerer:

«achieving gender equality is not just about achieving equality for women, but it is also about achieving equality for men. If men’s caring does not achieve equal status to women’s caring then the burden of childcare will continue to fall upon women, and gender equality in the workplace is not likely to be fully achieved». (Forfatters uthevelse)

Her ser vi hvordan menns manglende prioritering av omsorgen for egne barn i forhold til arbeidslivet omtolkes til manglende verdsetting av menns omsorg. Tanken synes å være at om menns omsorg blir verdsatt høyere, i form av økte rettigheter, vil menn yte mer. Svaret blir å likestille foreldre i større grad, slik det i stor grad har skjedd gjennom økte fedrerettigheter, både rettslig og i forhold til velferdsgoder som fødselspermisjon.

Konklusjon

De gode, forstått som genuint profeministiske og endringsorienterte mannsorganisasjoner, er spredte, få og dårlig eller ikke organisert. De kan nok være velmenende, men brenner kanskje ikke for saken i like stor grad som de hatefulle og energiske mannsforkjemperne. Det synes også å være en viss forskningsmessig berøringsangst i forhold til de handlekraftige og innflytelsesrike fedrerettighetsgruppene.

De antifeministiske fedrerettighetsgruppene er godt organisert og har gode nettverk og proffe lobbyister i forhold til media og lovgivere. De kjemper med sterk ideologisk overbevisning for en sak de tror på, ofte med en opplevd personlig krenkelse som drivkraft. Fedrerettsperspektivet har vunnet idemessig hegemoni. Fedre som uttaler seg offentlig om sitt farskap, plasserer seg rutinemessig innen farsundertrykkelsesuniverset, og fedre ses som diskriminert i forhold til mødre, også langt inn i de godes rekker.

En systematisk forveksling av de slemme med de snille fører til et stygt samrøre mellom rene mannsinteresser, forskning, media og det offentlige likestillingsapparatet. Mannskamp i farskapets navn blir tolket som likestillingskamp. Aggressive mannsmaktaktører som åpent fremmer et verdensbilde der det er kvinner som har makt og menn som lider under mangel på likestilling, der menns vold mot kvinner avfeies som grunnløse påstander og ledd i en statsfeministisk konspirasjon mot menn, blir tatt inn i varmen som premissleverandører og allierte av det offisielle likestillingsapparatet. Økte fedrerettigheter ses som et universalmiddel for likestilling, blant forskere, likestillingsappparatet og også innen den kritiske mannsforskningen.

Det er på sin plass å reise spørsmålet om ikke lovgiverne og likestillingsapparatet har vært gjenstand for en fiendtlig overtakelse, og fungerer som en institusjonell forlengelse av aggressive fedreinteresser. Det er videre på sin plass å stille spørsmål ved om denne koalisjonen representerer vanlige likestillingsorienterte menn og deres interesser.

(Denne artikkelen, «The good, the bad and the ugly; endring av mannsrollen, fedrerettigheter og likestilling», sto i Åsa Eldén og Jenny Westerstrand (red.): Guts and Glory: Festskrift till Eva Lundgren, Uppsala Universitet 2007.)

Noter:

1. Grønseth, Erik (1975): Også mannen på deltid i yrkeslivet. Oslo: Norges familieråd.
2. I en gjennomgaang av de norske mannsbevegelsene (1995) skiller Oftung mellom profeministiske og terapeutiske grupper. Jeg finner det mest fruktbart å omtale de terapeutiske gruppene som (i prinsippet) profeministiske, men som det vil fremgå, er de preget av en tvetydighet.
3. Han mente også at menn måtte få medbestemmelse i forhold til abort. For det siste fikk han en del kritikk, mens han fikk bred støtte for oppfordringen til mannskamp. Likestillingsministeren tok ikke forbehold om abortspørsmålet da hun støttet utspillet.
4.  
5. Hearn kan alternativt ses som nordisk mannsforsknings kritiske røst.
6. Dette kan ha bidratt til et utydelig forhold til makt, og kanskje er det symptomatisk at en nyslått mannsforsker (Koldre 2006) kan stå frem med et rørende naivt maktbegrep (Klassekampen 05.03,2007), der fravær av opplevd makt tolkes som fravær av makt.
7. Til tross for at kritikken mot Mannsrolleutvalget var sterk i sin samtid, se Oftung 1995.
8. Fathers4Justice ble berømte etter en rekke mediastunts der de klatret opp på fasader av berømte bygninger iført supermanndrakter. Forgreninger i mange land. Den engelske gruppen ble i 2006 avslørt for å ha planlagt kidnapping av Tony Blairs sønn (BBC News 18.01.2006) Fra 01.01.2006 er Likestillingsombudet nedlagt og erstattet med et felles Likestillings- og diskrimineringsombud mot diskriminering på grunnlag av kjønn, rase, seksuell orientering og alder.

Referanser:

Annfelt, Trine (2005), «På vei mot sædens rett? Om endringer i politiske diskurser om farskap». Tidsskrift for kjønnsforskning, nr 2, Oslo: Kilden.

Bekkemellom, Karita (2007), «Menn har alt å vinne på likestilling», Kronikk i Verdens Gang 06.08.2007.

Bjørkly, Arnstein (red) (1976), Boken om menn, Oslo: Pax.

Bjørnholt, Margunn (2005), «Fedrerettigheter og mødres handlingsrom», Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsfaglige spørsmål, nr 4/2005, Oslo: Gyldendal akademisk.

Bjørnholt, Margunn (2009): «Norwegian Work- Sharing Couples Project 30 years later. Revisiting an experimental research project for gender equality in the family». Equal Opportunities International Vol. 28 No. 4 (2009) 304-323.

Bjørnholt, Margunn (under utgivelse), «How men became the local agents of change towards gender equality», Artikkel under vurdering av tidsskrift.

Bjørnberg, Ulla (2000), “Equality and Backlash: Family, Gender. and Social Policy in Sweden», i Haas, Linda, Philip Hwang og Graeme Russel (red.): Organisational change and gender equity. International perspectives on fathers and mothers at the workplace, London: Sage Publications.

Bredesen, Ole (2007), «Mor, jordmor og livmor». Kronikk, Aftenposten 21.02.2007

Brun-Gulbrandsen, Sverre (1958), Kjønnsrolle og asosialitet, Oslo: Institutt for samfunnsforskning.

Brun-Gulbrandsen, Sverre (1958), Kjønnsrolle og ungdomskriminalitet, Oslo: Universitetsforlaget.

Dagbladets nettutgave 13.9.2004, «Batman tatt ned fra Buckingham Palace».

Dagbladets nettutgave 28.2.2005, «Superfedrene er tilbake».

Dagbladets nettutgave 21.5.2006, «Aksjonister kuppet BBC».

Ekenstam, Claes et. al. (red) (2001), Sprickor i facaden. Manligheter i förändring –en antologi. Hedemora: Gidlund.

Ekenstam, Claes (2006), «Mansforskningens bakgrund och framtid: Några teoretiska reflexioner». Nordisk tidsskrift for maskulinitetsstudier. Nr 01.

Ekenstam, Claes (2007), «Klämda män: föreställningar om manlighet & omanlighet i det samtida Norden» i Holter, Øystein Gullvåg (red.), Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och sosial innovation i Norden. Gidlunds Förlag.

Fathers 4 Justices nettsider, http://www.fathers-4- justice.org/f4j/

Foreningen 2 Foreldres nettsider, http://www.f2f.no

Fosshaug, Henrikke (1991), Kjekt å ha! : rettighetspappaer, pliktbarn og ansvarsmødre. Hovedoppgave i administrasjon og organisasjonskunnskap, Universitetet i Bergen.

Grønseth, Erik (1956), Seksualitet, sosialisering og sosiologisk teori. Betraktninger over Parsons analyse av sosialisering og samfunn i lys av Reich, Oslo 1956.

Grønseth, Erik (1970), The dysfunctionality of the husband provider role in industrialized societies, Paper to the VII World congress of sociology, 1970, Varna, Bulgaria. Universitetet i Oslo: Institutt for sosiologi.

Grønseth, Erik (1971), «The husband provider role – a critical appraisal», i Michael, A. ed (1971): Issues of working women in Europe and America. Brill: Leyden. Universitetet i Oslo: Institutt for sosiologi.

Grønseth, Erik (1966/ 72), Familie, seksualitet og samfunn.Oslo: Pax.

Gundersen, Lise (1984), Barneloven blir til : forhistorie – debatt – resultat : (lov om barn og foreldre av 8. april 1981). Bergen: Historisk institutt, Universitetet i Bergen.

Hill, Helena (2007), Befria mannen! Doktorgradsavhandling, Umeå: Bokförlaget h:ström – Text & Kultur, Nummer 4 i SERI E AKADEMI.

Holter, Øystein Gullvåg og Helene Aarseth (1993), Menns livsssammenheng. Oslo: Gyldendal.

Holter, Øystein, Gullvåg (2003), Can men do it? Men and gender equality – the nordic experience. København: Nordisk ministerråd.

Holter, Øystein Gullvåg (red) (2007), Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden, Gidlunds förlag.

Kjelstad, Randi (2006), Hvorfor deltid? Tidsskrift for samfunnsforskning nr 4/2006

Kilden (2006), Intervju med prosjektleder for prosjektet Fostering caring masculinities, Ingrid Rusnes 19.12.

Kimmel, Michael (1995), «Menns rettigheter, menns myter og menns lyter». Kvinneforskning 1/1995.

Kimmel, Michael and Thomas E. Mosmiller (red.) (1992), Against the tide : pro-feminist men in the United States, 1776-1990 : a documentary history, Boston: Beacon Press.

Kimmel, Michael (1996/2006), Manhood in America. A cultural history. New York : Free Press

Kimmel, Michael, Jeff Hearn, R.W. Connell, (red.) (2005), Handbook of studies on men & masculinities. Thousand Oaks, Calif. : Sage Publications.

Koldre, Erik (2006), Håndverkermenn og mannlighet: en diskusjon rundt håndverkermenns forvaltning av maskulinitet sett i lys av diskursive normeringer og kontekstuelle rammefaktorer. Masteroppgave i sosiologi – Universitetet i Oslo.

Koldre, Erik (2007), «Mannlighet – et spørsmål om makt?» i Klassekampen 05.03

Kolnar, Knut (2005), Mannedyret, begjær i moderne film. Oslo: Spartakus.

Liliequist, Jonas (1992), Brott, synd och straff : tidelagsbrottet i Sverige under 1600- och 1700-talet. Avhandling (doktorgrad) – Umeå universitet.

Linneberg, Arild (1997), Far og barn i moderlandet. Oslo: Gyldendal.

Lorentzen, Jørgen (2004), Maskulinitet : blikk på mannen gjennom litteratur og film. Oslo: Spartakus.

Lundgren Sørli, Espen (2005), Voldsutøvende menn: om vold, mannlighet og faderskap : en diskursteoretisk analyse. Hovedoppgave, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.

Lødrup, Peter (2003), «Farskapsrevolusjonen». Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål nr 2.

Løkke, Per Are (2003), Farsrevolusjonen. Oslo: Pax.

Løkke, Per Are (2003b), Personlig meddelelse.

McMahon, Anthony (1999), Taking care of men : sexual politics in the public mind. Cambridge: Cambridge University Press

Messner, Michael A. (1997), Politics of masculinities : men in movements. Thousand Oaks, Calif. : Sage.

Månssen, Sven-Axel (2001), «Men’s practices in prostitution: The case of Sweden» i Pease, Bob and Keith Pringle (red.): A man’s world? Changing men’s practices in a globalized world. London New York: Zed books.

Nordberg, Marie (2006), «Sweden: The gender equality paradise?» i Pringle, Keith et al. Men and masculinities in Europe. London: Whiting & Birch Ltd.

Nordberg, Marie (2007), «En riktig man gör karriär» i Holter, Øystein Gullvåg (red.): Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden. Gidlunds förlag.

Nordisk handlingsplan for menn og likestilling 1995- 2000.

NOU 1991:3: Mannsrolleutvalgets sluttrapport.Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

NOU 1995:27, Pappa kom hjem, Oslo: Statens forvaltningstjeneste.

Oftung, Knut (1995), «Menns bevegelser». Kvinneforskning 1/1995.

Russel, Graeme (2001), «Adopting a global perspective on fatherhood» i Pease, Bob and Keith Pringle (red.): A man’s world? Changing men’s practices in a globalized world, London New York: Zed books.

Rækken, Rune og Ronny B. Skaar (1997), Barneloven i praksis : 27 historier om barn og foreldre i Norge, Oslo: Foreningen 2 foreldre

Skaar, Ronny B. (red) (2001), Barns menneskerettigheter ved samlivsbrudd. Oslo 21. september 1999 : Konferanserapport Oslo: Foreningen 2 foreldre

Skaar, Ronny B. (2003), Forsørgelse og omsorg. Farsrollen i norsk barnelovgivning 1915-1981. Bergen: Diskurs forlag.

Tiller, Per Olav (1958), “Father absence and personality development in sailor families», Nordisk psykologi 1958.

Tiller, Per Olav (1962), “Rollefordelingen mellom foreldre og barns personlighetsutvikling» i E. Dahlström et al: Kvinnors liv och arbete. Stockholm: Studieförbundet Näringsliv och samhälle.

Thorenfelt, Gunnar (2004), «En mannsdag», Fett, feministisk tidsskrift. Oslo.

Aarseth, Helene (1995), «Snille menn og troll til kjerringer». Kvinneforskning 1/1995.

Aarseth, Helene (2007), «Nye fedre 1990–2005. Fra fascinasjon og romatisering til kjønnsnøytrale livsstilsprosjekter i familien» i Holter, Øystein Gullvåg (red): Män i rörelse. Jämställdhet, förändring och social innovation i Norden. Gidlunds förlag.

de er over alt
hullene
i ozonlaget
i utviklinga
i fordelinga av godene
jeg stirrer gjennom ett
prøver å se framtida

Cecilie Hirsch tar mastergrad. Tidligere LAG-koordinator i Bolivia.
Reidun Blehr Lånkan er tidligere koordinator for LAG i Bolivia.
Begge forfatterne er med i LAGs kvinneutvalg.

MAS – Bevegelsen for sosialisme, det regjerende partiet i Bolivia. Har sittet siden 2006, og fikk fornyet tillitt med omlag 63 prosent ved valget i desember 2009 CNMCIB Bartolina Sisa: Landsorganisasjonen for bonde- og urfolkskvinner i Bolivia med representanter i alle landets ni fylker Propuesta – organisasjon i Santa Cruz som jobber med politisk bevisstgjøring og grasrotorganisering Colectivo Rebeldia – feministkollektiv i Santa Cruz som jobber spesielt med kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, vold mot kvinner og kvinneorganisering. INRA – det nasjonale jordreformsinstituttet

«Vi har gjort store fremskritt organisatorisk, politisk, sosialt og økonomisk i Boliva», sier Cintia Irene Mamani Ochoa. Hun mener kvinner har hatt en viktig rolle i endringsprosessen, og at de deltar aktivt i politikken. Cintia er en sentral kvinne i Bartolina Sisa, Bolivias største bonde- og urfolks kvinneorganisasjon, og sitter nå i MAS-ledelsen, der det per september 2009 var 19 representanter. «Øverst i MAS-ledelsen sitter presidenten og visepresidenten, deretter kommer Leonilda Zurita som også er leder av Bartolina Sisa og internasjonal ansvarlig i MAS, på fjerdeplass er Felix Parra Quispe som er leder av cocabøndene, og meg selv på femteplass», forklarer Cintia. «Kvinner deltar aktivt, og mennene spør oss om råd», mener hun.

Tilbakeblikk

Da kvinnene i Bartolina Sisa begynte å organisere seg i 1981, kjempet de i hovedsak for kvinners rett til jord og var først og fremst organisert på landsbygda. Kvinner kunne den gangen ikke stå som eiere av jorda. Ifølge den nye grunnloven kan begge kjønn stå som eiere; en stor seier for bondekvinnene.

Cintia forteller at ingen ville se dem i øynene, de fikk skjellsord slengt etter seg eller kunne bli slått og sparket. Organisasjonen har sakte men sikkert bygget seg opp i løpet av de nesten tretti årene den har eksistert. I dag har de representanter i alle de ni fylkene, både på landsbygda og i byen. «Vi begynte i det små på landsbygda, men vi jobbet hele tiden strategisk. Vi startet med små grupper på 10–20 kvinner, lærte dem opp i deres rettigheter og hvordan de skulle organiserer seg. Arbeidet begynte i La Paz, deretter Tarija (1991), Cochabamba, Oruro, Potosi, Chuiquisaca, Santa Cruz (2003), Beni og Pando. I de to sistnevnte startet ikke organiseringen før i 2004.

Bartolina Sisa er den største, og eneste nasjonale, kvinneorganisasjonen i Bolivia. Sammen med bondeorganisasjonen CSUTCB, organisasjon for urfolk i lavlandet CIDOB, organisasjon for urfolk i høylandet CONAMAQ, samt cocabøndene, er Bartolina Sisa en av de «fem store». Organisasjonen har fått navnet sitt etter Bartolina Sisa, bondekvinne og militærstrateg som kjempet sammen med urfolkshelten Tupac Katari mot spanjolene på 1700-tallet.

 

«Det har vært en lang prosess, og kvinnene har kjempet hardt. I folkemarsjene er det flere kvinner enn menn som deltar», forteller Cintia. «Kvinner står alltid foran i demonstrasjonene. Det er en taktikk for at ikke politiet eller militære skal angripe marsjen fysisk og for å unngå kamp. Det fungerer», mener Cintia.

Kvinners politiske deltakelse

 

Cintia forteller at Bartolina Sisa har jobbet hardt for at kvinner skulle ta del blant kandidatene til kongressvalget i 2009. «Presidenten kom til oss og ba oss presentere en liste med aktuelle kvinner, målet var å få inn 50 prosent kvinner», forteller hun. På tross av dette endte listene med å inneholde kun litt over 30 prosent kvinner, inkludert vararepresentanter. Kvinneandelen blant førstekandidatene var på kun 17 prosent. Andre bolivianske kvinneorganisasjoner mener at Bartolina Sisa-kvinnene var for feige til å stille selv, og at de ikke lette utover egen organisasjon når de skulle finne kvinner til valglistene.

Til tross for lav representasjon av kvinner på listene, ser man en forbedring av bondeog urfolkskvinners politiske deltakelse. I forrige periode var fire av 16 ministrene kvinner, disse var alle fra Bartolina Sisa. Av ministerpostene som var besatt av kvinner, var justisminister, antikorrupsjonsminister, minister for småbedrifter og minister for rural utvikling. I tillegg var viseminister for kjønn og likestilling, samt viseminister for alternativ utdanning, kvinner. Den nye bolivianske grunnloven, som trådte i kraft i februar 2009, slår fast at det skal være 50 prosent kvinneandel i alle demokratisk valgte organer og organisasjoner. Dette vil altså si at Morales nå er forpliktet til å nedsette en regjering der halvparten av ministrene er kvinner. Det er imidlertid uklart om dette kommer til å skje, og mange begrunner dette med at selv om loven er god, er det fremdeles mangel på kvalifiserte kvinner til ministerpostene. I kongressen er det også mye som gjenstår. Av de 36 senatorene i overhuset er 17 kvinner (47 prosent), noe som er en klar økning siden valget i 2002, da kun 15 prosent av senatorene var kvinner. I underhuset er imidlertid andelen kvinner kun 25 prosent, mot 18 prosent under forrige presidentperiode.

 

Mange av kvinnene som deltar i politikken i dag, er kvinner fra Bartolina Sisa. Bartolina Sisa ønsker å skolere flere kvinner til å ta politiske verv fremover. «Vår neste utfordring er kommune- og fylkesvalget i april 2010», sier Cintia. Målet vårt er økt deltakelse av kvinner i lokalpolitikk, og vi ønsker kvinner som guvernører og i kommuneråd. De tre månedene frem mot valget vil vi bruke på opplæring av kvinner i offentlig forvaltning. Vi må minst lære opp 60 kvinner», sier hun.

Ny grunnlov

«Vi har også gjort store fremskritt med ny grunnlovstekst» sier Cintia. Kvinner deltok aktivt i den grunnlovgivende forsamling, og av de 252 representantene i den grunnlovsgivende forsamling var 88 kvinner. «Kvinnebevegelsen kom sammen og laget felles forslag. Vi fikk inkorporert viktige endringer med hensyn til kvinners rettigheter på temaer som vold, likestilling og deltakelse. Grunnloven er en viktig plattform for kvinner. Med grunnloven i hånda kan vi kreve våre rettigheter».

Det er ingen tvil om at det ble gjort store forbedringer i den nye grunnloven, og rettigheter for kvinner ble klarere definert og utvidet. Samtidig var det uenigheter innad i kvinnebevegelsen om tema som ekteskap mellom samme kjønn og abort. Her har blant annet bondekvinnene fra Bartolina Sisa vist seg å være mer konservative enn urbane feminister. Med et flertall av kvinnene i grunnlovgivene forsamling fikk Bartolina Sisa gjennomslag, og i den nye grunnloven er ekteskap definert som mellom mann og kvinne, og abort nevnes ikke.

Utfordringen for Bolivia fremover blir å utvikle lovverk og implementere disse. Med kongressvalget i desember 2009 blir denne jobben enklere enn før. MAS har nå oppnådd flertall i senatet, noe de ikke hadde i forrige periode. Det er over 100 lover som nå skal utarbeides. Det er et stort arbeid som gjenstår, og en prosess som vil kunne ta 10–15 år. Med økt kvinneandel i senatet er det også større sjanse for få å vedtatt viktige lover vedrørende kvinners situasjon og rettigheter.

Strukturelle utfordringer

Det er tydelig at kvinner fra Bartolina Sisa har økt sin politiske deltakelse. Men har de dermed utfordret menns makt i Bolivia? «De områdene der vi henger etter, er vold mot kvinner og kvinners økonomiske deltakelse », mener Cintia. «Vi har enda ikke gjort noen særlig fremskritt når det gjelder arbeidsløshet og lave lønninger blant kvinner ». De fleste kvinner i Bolivia jobber i uformell sektor uten rettigheter og organisering. Svært få kvinner er representert i ledelsen i de store fagforeningene, som i stor grad er mannsdominert. Kvinnene er dermed ikke involvert i det politiske arbeidet i fagforeningene. Til sammenligning anerkjente den venezuelanske grunnloven nylig husarbeid som profesjonelt arbeid, og hjemmeværende kvinner vil da i prinsippet inneha de samme rettigheter som andre yrkesaktive. Dette temaet har også vært oppe til diskusjon i Bolivia, men foreløpig har ingen lovendringer blitt gjort på området.

I et tradisjonelt jordbrukssamfunn som Bolivia er tilgangen til jord viktig, og en av Bartolina Sisas sentrale kampsaker er nettopp kvinners rett til jord. Under MAS regjeringen har det vært en klar økning av titulering (1) av jord til kvinner. I følge INRA har 10 299 kvinner fått titulert 164 401 hektar jord mellom 2006 og 2009. Til sammenligning ble det kun utdelt 4125 titler til kvinner mellom 1997 og 2005. Men den juridiske tituleringen fører ikke nødvendigvis til forbedret tilgang på jord for kvinnene, og i mange lokalsamfunn er det stor mostand blant menn om å godta kvinner som eiere. I tillegg er det stor mangel på kunnskap om egne rettigheter blant kvinner på landsbygda, og dermed svekkes deres mulighet til å kreve sin rett.

Videre har de fleste av tituleringene fram til nå vært kollektive, noe som i teorien betyr delt eierskap mellom kvinne og mann som landsbyautoriteter (Chacha-Warmi). I praksis er imidlertid ofte kvinnens autoritet underlagt mannens, og en kollektiv eiendomsrett gir heller ikke nødvendigvis kvinnen reell tilgang til jord.

 

Mannens dominans kommer også til syne på andre områder, blant annet gjennom vold mot kvinner. Cintia bekrefter dette: «Vold mot kvinner er et stort problem i Bolivia. I hele denne regjeringsperioden har dette måttet vike for andre ting. Hvordan kan vi bekjempe vold i samfunnet vårt? Det er på tide at vi tar tak i dette problemet.»

Et annet vanskelig tema, som mange andre steder i Latin-Amerika, er abort. Cintia mener det er kvinnens personlige avgjørelse, men ikke alle i hennes organisasjon er enige. Den katolske kirken står sterkt i Bolivia, og har definert abort som en kriminell handling. Abortpiller er i teorien tilgjengelig, men mange leger nekter å benytte dem. «Hvem er det kirken forsvarer, de fattige eller rike», sier Cintia retorisk. «Religion er noe en selv skal kunne velge», sier hun videre. I Bolivias nye grunnlov er religion nettopp definert som et personlig valg.

Temaet om kvinners reproduktive og seksuelle rettigheter er et tema som nylig har kommet frem i lyset i Bolivia. Feministkollektivet Colectivo Rebeldia jobber med temaet. «En kvinne må først ta kontroll over egen kropp før hun kan ha en reell påvirkning på sin situasjon ellers i samfunnet», sier Lupe Perez fra Colectivo Rebeldía. Kollektivet jobber med både kvinner i rurale og urbane området, og vet hvor vanskelig temaet kan være.

Spenninger i kvinnebevegelsen

 

Kvinnene i Bartolina Sisa blir av mange sett på som selve symbolet på kvinnekamp i Bolivia, og er en sentral del av MASkjernen. Det er imidlertid store uenigheter i kvinnebevegelsen, og Bartolina Sisa får mye kritikk for ikke å gå langt nok i å sette fokus på viktige kvinnesaker. De beskyldes for ikke å utfordre de patriarkalske strukturene innad i MAS, og mange mener at de blir brukt for å legitimere kvinnedeltakelse i dagens politiske Bolivia.

«Bondekvinnene i Bartolina Sisa har en lang tradisjon for å organisere seg. Men vi trenger flere kvinner på banen, også fra andre samfunnslag, for virkelig å sette kvinnesaker på agendaen», sier Gabriela fra Propuesta. «Hvor er mestizokvinnene, de profesjonelle kvinnene og middelklassekvinnene? Det finnes mange intelligente kvinner og jenter, men det er likevel menn som anerkjennes som ledere. Kvinner blir ikke sett i samme grad. Mange bra kvinner «flyter rundt» i landskapet, det handler om å få samlet og engasjert dem. I tillegg tror altfor mange kvinner at de ikke har kompetanse nok til å delta. Det er viktig å bygge opp andre kvinneorganisasjoner enn Bartolina Sisa også, og samtidig jobbe sammen». Bartolina Sisa står sterkest i det vestlige Bolivia, nærmere bestemt i høylandet og blant urfolk som Quechua og Aymara. I Santa Cruz har Bartolina Sisa også representanter, men disse er ikke så sterke og har ikke like lang fartstid som sine søstre i høylandet. I Santa Cruz er det imidlertid etablert en ny organisasjon for urfolkskvinner fra lavlandet – CENAMIB. Kvinnene er del av lavlands-urfolksorganisasjonen CIDOB. «Kvinnene sa de ville ha en egen organisasjon, men møtte dermed motstand fra hovedorganisasjonen sin», forklarer Gabriela. Enda er ikke organisasjonene anerkjent av alle urfolksorganisasjonene i lavlandet. «Mange har den holdningen at det kan svekke hovedorganisasjonen å fokusere på kvinnespørsmål. De vil ikke snakke om kvinneorganisering fordi de mener det splitter organisasjonen. Det uttrykkes ofte at «Vi har andre mer grunnleggende problemer », sier Gabriela.

På spørsmålet om hva Evo Morales’ holdning i forhold til kvinnespørsmål er får vi følgende svar fra Gabriela: «Evo er i en prosess. Han har mange gode tanker. Men diskurs og praksis er to veldig ulike ting. Evo er mye nærmere enn det andre presidenter har vært i å sette kvinnespørsmål på agendaen, men det gjenstår fortsatt en del. Vi vet imidlertid at han har lagt merke til oss feminister. Etter en uheldig uttalelse på årets ALBA møte om at alle kvinner i Venezuela ser ut som «misser» ringte han til presidentutsendingen i Santa Cruz, som var en kvinne, og lurte på hva hennes feministvenner i Santa Cruz hadde sagt om saken. Dette viser at han er på rett vei», avslutter Gabriela med et smil.

(Artikkelen er hovedsaklig basert på møter med Cintia Irene Mamani Ochoa fra Bartolina Sisa og MAS under hennes opphold i Norge september 2009, og intervju med Gabriela de Iraola fra Propuesta.)

Note:

I Mexico har det politiske alternativet, Den andre kampanjen, åpnet for allianser og solidaritet mellom to av verdenshistoriens mest marginaliserte grupper: kvinner som selger sex, og urfolkskvinner.

Susanne Normann er med i LAGs kvinneutvalg.

 

---

Siden 2005 har en sosial bevegelse, som kaller seg Den andre kampanjen, vært under utvikling i Mexico. Kampanjen begynte da EZLN i dokumentet Den sjette erklæring fra Lacandona-jungelen inviterte venstresidens undertrykte sektorer, de som «kjemper nedenfra» og «uten tro på politiske endringer gjennom valgsystemet», til å danne et politisk anti-kapitalistisk alternativ som skal konstrueres «nedenfra og til venstre».

I dag er flere hundretalls organisasjoner og kollektiver fra hele Mexico tilsluttet kampanjen. Deltakerne tilhører mange sosiale lag. De er lærere, bønder, urfolk, studenter, feminister, prostituerte, og arbeidere. Et av kampanjens mål var å la de undertrykte fra Mexicos perifere hjørner «møte hverandre, lytte til hverandre og bli kjent med hverandre».

Siden kampanjens start den 1. januar 2006, har EZLN arrangert en rekke internasjonale møter i zapatist-territorium sør i Mexico. Under møtene debatterer venstresidens intellektuelle; internasjonale personligheter som Immanuel Wallerstein, Arundhati Roy, Noam Chomsky, John Berger, Buenaventura de Sousa, Walter Mignolo og Naomi Klein med kommandantene fra EZLN, med brasilianske MST, og andre bonde- og urfolksbevegelser fra Latin-Amerika og verden, og ikke minst med kvinnebevegelsene. Debatten dreier seg om «nye måter å drive politikk på». Felles for de inviterte debattantene er at i deres forståelse av sosial endring ligger det en bekreftelse av innbyrdes forskjeller.

Revolusjonær kvinnelov

Toleransen for forskjeller som den andre kampanjen har trolig vært en nøkkel for alliansene mellom tidligere atskilte sektorer. Dette gjelder ikke minst kvinnebevegelsene. I Chiapas, etter EZLNs opprør i 1994, nærmet mange feminister seg zapatistkvinnene. De hadde et ønske om å bli kjent med zapatistene, deres kamp og den «Revolusjonære kvinneloven» som zapatistkvinnene kjempet gjennom i 1993. Noen år senere har flere av disse feministene vendt interessen for zapatistkvinnenes kamp om til kritikk mot mannsjåvinistiske trekk i zapatistenes rekker.

I et latinamerikansk perspektiv er ikke konflikten mellom feminister og urfolkskvinner ny. Møtene mellom de to gruppene har ofte tatt form av kollisjon og mistillit. Urfolkskvinner har beskyldt feministene for å pålegge dem tvangstrøyer, mens feministene på sin side kritiserer urfolkskvinnene for å velge kollektive verdier foran kvinnesak. Kampen for jord, eller for territorium, er et av de betente områdene. Mens mange feminister har kjempet for å endre lovgivningene for at urfolkskvinner skal få tilgang til jordtitler, har urfolkskvinner valgt å fremme kollektive krav for rett til territoriet; ikke som kvinner, men som medlemmer av sine urfolkslandsbyer.

Anti-hegemonisk feminisme

Sylvia Marcos er forfatter av boken Dialog og Forskjeller – feminismer utfordrer globaliseringen, og er en forkjemper for en antihegemonisk feministisk teori og praksis.

Hun er blant feministene som fortsatt er knyttet til zapatistkvinnene. Sylvia sier at zapatistkvinnenes kamp tvinger frem en reformulering av feminismen. Hun minner oss om bestemødrene i Lacandona-jungelen som i 2007 under det som ble kalt «Det første møtet mellom zapatistkvinnene og verdens kvinner», fortalte tilhørerne om tiden før og etter zapatismen. Avina og Eva er blant zapatistbevegelsens eldste kvinner, og beskrev hvordan de for knappe 16 år siden levde i servilitet på godsene i Chiapas. «Siden dukket EZLN opp», fortalte en av dem på urfolkspråket tseltal. «De kjempet og falt for jorda, og nå er vi fri».

«Når en teori vakler ved et vindpust av virkeligheten, så bør den omformuleres», sier Sylvia Marcos retorisk. Hun henviser til urfolkskvinnene i Guatemala, Mexico og Ecuador og sier: «Disse kvinnene har muligheten til å kreve sine rettigheter som kvinner. Men samtidig er de del av den samme virvelvinden som deres menn. De kan ikke foreslå ting uten dem. De er kvinner. Men de er også del av sine folk». Zapatistkvinnene har flere ganger uttalt at de ønsker å bevare de av de kollektivistiske og tradisjonelle verdiene som er positive for dem, men rive ned tradisjonene som er kvinnefiendtlige.

Prostituerte eller sexarbeidere?

Brigada Callejera, Gatebrigaden, er en av deltakerne i den andre kampanjen. Gatebrigaden har de siste 15 årene jobbet for å etablere et nasjonalt nettverk for sosialarbeid med transvestitter og prostituerte, eller sexarbeidere som kvinnene nå krever å bli anerkjent som. Nettverket inkluderer 29 grupper, NGO-er, kollektiver og kooperativer, og er spredt i 28 av landets delstater. «Vi ble til da vi i en gruppe av kollektiver ble bevisste om at det fantes mye vold i arbeidet med salg av sex. Kvinnene turte ikke å fortelle om problemene sine, fordi arbeidet deres blir rakket ned på», forteller Rosa Isela Madrid fra Gatebrigaden under Verdig Raseri-festivalen til EZLN i 2009. «I 1997 gjennomførte vi det første nasjonale treffet for kvinner som jobber i sexindustrien. Kvinnene diskuterte sine problemer, og viktigere: de kunne lete etter løsninger på problemene sine, uten behov for at andre personer eller myndighetene skal blandes inn», fortsetter hun.

Sexarbeiderne ønsker å overvinne offerstempelet, og vil bli behandlet som subjekter og anerkjent som arbeidere, i stedet for å bli stemplet som kvinner som har falt i «verdens eldste yrke» på grunn av fattigdom eller uvitenhet. Jairo Guarneros Sosa fra feministkollektivet Cihuatlahtolli forklarer: «Da vi begynte å jobbe med kvinnene, ble vi kritisert av dem som hittil hadde delt vår kamp for revolusjon og for rettferdighet. De sa til oss at å jobbe med prostituerte, som de nektet å kalle for sexarbeidere, var å styrke kapitalismen». Jairo fortsetter: «Vi måtte jobbe alene, helt til vi møtte Gatebrigaden. Da skjønte vi at vi ikke hadde tatt feil. Disse kvinnene blir utpresset, utnyttet, diskriminert og usynliggjort akkurat som arbeidere, bønder og urfolk blir det. Vi ser ikke på sexarbeiderne som ofre, men som compañeras, som vi skal kjempe sammen med, for å rive ned de elementene som tvinger kvinner til å jobbe med sex», oppklarer han.

Gatebrigaden har snudd på slagordet fra den mexicanske revolusjonen i 1910, «Jorda tilhører den som arbeider med den», som fortsatt er helt sentralt i mexicanske frigjøringskamper. For sexarbeiderne lyder slagordet «Hjørnet tilhører dem som jobber der, og ikke løver, horemammaer, NGOer eller funksjonærer med hallik-kall».

På gata i Mexico har Gatebrigaden lenge jobbet for å styrke kvinnenes rettigheter. Kvinnene har etablert kooperativer for å være mer selvforsynte. Noen av kooperativene driver hoteller for «ta kontrollen over egen arbeidsplass». Her kan kvinnene selv leie rom, og dermed øke sikkerheten i arbeidet sitt, og tjene ekstra penger som blir delt mellom de kooperativets assosierte medlemmer.

Kamp for helse

Transvestitten Krishna er en av deltakerne på Verdig Raseri-festivalen. Krishna fremhever helseklinikkene som noe av det viktigste Gatebrigaden har oppnådd, og forteller om to av klinikkene i Mexico City. Klinikkene er selvfinansierte og gratis for dem som oppsøker hjelp. På klinikkene kan sexarbeiderne ta frivillige og konfidensielle sykdomsprøver. Her slipper de unna fordommene som de ofte møter på offentlige klinikker. Helsearbeidet følges opp med utdanning i helsespørsmål, og et skoletilbud til de prostituerte selv og deres mindreårige barn. «Nettverket lærer opp helsepromotører, som jobber på gata og gir opplysning i helsespørsmål til kvinnene. Andre sexarbeidere får opplæring som menneskerettighetspromotører. Deres oppgave er å kjempe mot overgrep mot sexarbeiderne og deres rettigheter, og anmelde tilfeller av tvang eller prostitusjon av mindreårige», forteller Krishna. Mange av jentene som selger sex i sentrum av Mexico City, har ikke valgt det frivillig. Flertallet av dem kommer fra urfolksområder som er preget av ekstrem fattigdom. Barneprostitusjon er en voksende realitet.

Prosjektene som nettverket driver, finansieres ved salg av kondomer. Kondomene selges til differensierte priser, avhengig av kjøpers økonomiske kapasitet eller sosiale forpliktelse. I begynnelsen var det myndighetene som donerte 60 000 kondomer årlig til nettverket. «Men da vi begynte å anmelde korrupsjonssaker, sank donasjonen til 3600 stykker årlig», fortalte Elvira fra nettverket til Raul Zibechi i 2007. Det var sånn kvinnene fikk ideen om å begynne å distribuere kondomene selv. I dag selger de 3 millioner årlig. For kvinnene som ønsker alternativer til salg av sex, har nettverket promotert ulike produksjons prosjekter: håndarbeid, klesbutikker, og kondomerier.

De undertryktes røst

Gjennom EZLN og Den andre kampanjen har dermed to av den globale historiens mest marginaliserte grupper fått ansikt og røst. Urfolkskvinnene og sexarbeiderne har de siste årene samlet seg om et av hovedtemaene i begges kamp, nemlig retten til helse. Kvinners seksuelle og reproduktive helse har lenge vært et vanskelig tema i Chiapas. Urfolkskvinner har mistillit til statens helsetilbud, og denne har blitt forverret av tilfeller av sterilisering av urfolkskvinner ved de offentlige klinikkene, uten at kvinnene selv har blitt opplyst om det. Samtidig kommer enkelte av statens hjelpeprogrammer med krav om at kvinnene blir med på programmene for familieplanlegging. Politikken har mottatt kritikk for å være en del av delstatsmyndighetenes planer for å tiltrekke seg utenlandsk kapital ved å kunne vise til arbeid med FNs tusenårsmål. Subcomandante Marcos, militær leder i EZLN, har påpekt hvordan urfolks helse forvandles til en vare med markedsverdi, uten at de selv blir konsultert. Eller som en kvinne uttalte ovenfor Mercedes Olivera ved kvinnerettighetssenteret i Chiapas: «Jeg er en hore for staten. Jeg bytter min vagina mot penger til å kjøpe mat til mine barn».

Kontroll over egen kropp

Gatebrigaden har bistått urfolkskvinnene i zapatistområdene i å utvikle et helsesystem som fremmer seksuelle og reproduktive rettigheter. Basert på erfaringer fra et tre år langt samarbeid lanserte de læreboken Den andre kampanjen og Seksuell og Reproduktiv helse for Urfolks og Bønders motstand i Mexico. Boken har kapitler som handler om førstehjelp, tidlig oppdaging av cervix kreft, prevensjon og oppdagelse av seksuelt overførbare sykdommer som HIV.

Boka har som mål å gi kvinnene bestemmelsesretten over egen kropp, og motvirke tre tendenser i latinamerikansk historie. På den ene siden staten og familieplanleggingsprogrammene som bokens skribenter hevder at inneholder et element av «sosial kontroll ved å begrense antall fattige». På den andre siden står den katolske kirken og andre konservative grupper, som har forsøkt å nekte kvinner tilgang på prevensjonsmidler. «Til slutt må vi overvinne gamle holdinger som har dominert blant geriljaene i Latin- Amerika, om at mødrenes oppgave var å føde mange geriljakrigere», skriver Gatebrigaden i forordet.

Kan finanskrisa gi nye sjansar til å prøva sekstimarsdagen? Kva må i så fall til for at slike forsøk skal bli vellykka?
Kan sekstimarsdagen brukast til å dempa noko av skadeverknadene av den arbeidsløysa som følgjer av finanskrisa?

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin.
Magnhild Folkvord er journalist i Klassekampen

Ideen om å dela på arbeid i krisetider er på ingen måte ny. På 1920- og 1930-talet vart krav om sekstimarsdag reist i fagrørsla. LO stod for full lønnskompensasjon, men somme stader oppmoda arbeidslause til at det ikkje skulle stillast krav om full lønnskompensasjon – ut frå ein tanke om at det ville gjera det lettare å få gjennomført arbeidsdelinga.

Aukande arbeidsløyse

Det er spådd ei arbeidsløyse i 2010 på 3,5 til 3,75 prosent. I oktober 2009 var den registrerte arbeidsløysa 3,2 prosent.

I desember 2009 var det registrert 20 000 fleire heilt arbeidslause hos NAV enn på same tid i 2008. I 2010 kan det i følgje spådommane bli 10–13 000 fleire heilt arbeidslause enn i 2009.

NAV opererer med tre kategoriar av arbeidslause: «heilt ledige», «delvis ledige» og «ordinære tiltaksdeltakarar». I desember 2009 var om lag 70 000 «heilt ledige» og vel 31 000 «delvis ledige», 11 000 fleire enn på same tid året før. («Delvis ledig» kan vera alt frå ein deltidsarbeidar som ønskjer meir arbeid, til ein som er «heilt ledig», men har registrert nokre timars arbeid på meldekortet til NAV for dei siste to vekene.) Vel 20 000 var «ordinære tiltaksdeltakarar», nesten 9000 fleire enn året før. Det er folk som går på kurs i NAV-regi eller som har ein jobb med ei eller anna form for lønnstilskott. Noko av dette kan føra vidare til ordinær jobb, men så lenge folk er «på tiltak» har dei ikkje ein ordinær jobb.

Legg vi saman desse tre gruppene, blir talet på arbeidslause i desember 2009 om lag 120 000 – vesentleg meir enn dei om lag 70 000 som var registrert som «heilt ledige». Og om dette talet aukar i same takt som talet på heilt arbeidslause, kan vi vera oppe i 140 000 i 2010.

Sprikande tendensar

Førebels har den internasjonale finanskrisa som vart synleg hausten 2008, hatt direkte konsekvensar for ein relativt liten del av arbeidsstyrken i Noreg, med bygg og anlegg og finans og eigedomsforvalting som dei viktigaste. Offentleg sektor, den største arbeidsplassen for kvinner, er mykje mindre konjunkturavhengig. Men for den som mistar jobben, er konsekvensane like alvorlege anten det er to eller ti eller tjue prosent som opplever det same.

Korleis arbeidsmarknaden kjem til å sjå ut i dei næraste åra er avhengig av mange sider ved utviklinga. På somme område kan det bli «overskott» av arbeidskraft, på andre område «underskott».

Internasjonal finanskrise påverkar etterspurnaden etter vissevarer, og kan raskt føra til nedtrapping i delar av norsk industri, oppseiingar og permitteringar. Produksjon av bildelar er eitt eksempel.

Redusert etterspurnad eller skjerpa internasjonal konkurranse kan føra til større vekt på automatisering og effektivisering, slik at det blir bruk for færre folk i produksjonen.

Konkurranseutsetjing av offentleg verksemd kan føra til meir utstøyting – eldre og ikkje hundre prosent friske arbeidstakarar blir utkonkurrerte.

Det at folk lever lenger, vil gjera at det trengst fleire folk i delar av offentleg sektor som driv tenesteyting til eldre. Dette vil krevja at arbeidskraft går frå privat til offentleg sektor eller import av arbeidskraft.

Klimakrisa må få følgjer for det overforbruket som pregar dei rikaste landa i verda, og produksjonen må leggjast om. Det kan vera rett å redusera noko produksjon, til dømes av bilar og fly, og auka anna produksjon, som til dømes sykkeldrosjar.

Frå krisetiltak til velferdsreform

Vårt utgangspunkt er ikkje at sekstimarsdagen i seg sjølv kan hindra kriser, men vi ønskjer å sjå om krisa kan gi eit ekstra pådriv til å gjera nye erfaringar med sekstimarsdagen. Motiveringa er at vi meiner seks timars normalarbeidsdag bør bli den neste store velferdsreforma, heilt i tråd med kva forbundsleiar Jan Davidsen i Fagforbundet har uttalt ved fleire høve (mellom anna i VG 29.6.2009).

For å styrkja det politiske kravet om seks timars normalarbeidsdag er det viktig å skaffa fram mest mogeleg erfaringsmateriale. Sekstimarsdag som kriseløysing kan gjera livet lettare for den som elles ville bli arbeidslaus. Og di fleire som får sjå at sekstimarsdag er mogeleg, di større trur vi sjansane er for at det blir reist som eit velferdskrav.

Vi vil sjå på tre døme der vi meiner mellombels innføring av sekstimarsdagen kunne ha gjort ein vesentleg skilnad.

Omstilling med utstøyting

I løpet av 90-talet og dei første åra etter 2000 førte omstilling og privatisering til at fleire tusen tidlegare statleg tilsette vart arbeidslause.

Fafo-forskarar har mellom anna sett på kva omstillingane i Posten, Statens vegvesen/ Mesta, Skatteetaten og politiet førte med seg av utstøyting frå arbeidslivet.

Det tidlegare Postverket gjennomførte den mest omfattande nedbemanninga – frå om lag 32 400 tilsette ved inngangen til 1990-åra til om lag 24 400 i konsernet Posten i 2004. Mesta gjennomførte ei omfattande nedbemanning i 2003. I Skatteetaten og politiet førte omstillingane ikkje til mykje nedbemanning.

Fafo-rapporten viser at tilsette i Posten hadde større risiko for å bli arbeidslause enn andre, og større risiko for å komma på attføring enn gjennomsnittet av arbeidstakarane. I Posten ser forskarane ein direkte samanheng mellom omstillingsprosessane og omfanget av uføretrygding, men også i Mesta er det mykje som tyder på ein slik samanheng.

I 2003 var det 33 prosent større sjanse for at ein posttilsett ville bli ufør enn ein tilsett med tilsvarande utdanning og arbeidsoppgåver elles i arbeidslivet.

I 2004 hadde nesten 1400 tidlegare tilsette i Posten rett til ventelønn. (Ventelønn er eit tryggingsnett for tenestemenn som blir oppsagde fordi arbeidet fell bort, som ved nedbemanning og omorganisering.) Kvinner og tilsette med låg utdanning vart hardast ramma av dei ulike formene for utstøyting.

Ikkje noko tyder på at helsetilstanden i Posten og Vegvesenet i utgangspunktet var dårlegare enn elles i arbeidslivet. Men når du held på å mista jobben, kan ein helsesvikt som tidlegare var til å leva og arbeida med, gjera deg arbeidsufør i høve til nye jobbar, slik at du ender på uføretrygd etter arbeidsløyse, sjukmeldingar og attføringsperiodar. Det går også fram av Fafo-rapporten at både tilsette og tillitsvalde oppfatta at produksjonspresset auka etter omstillingane. Dei som heldt fram i jobben kunne bli funksjonshemma i høve til strengare jobbkrav og havna på uføretrygd i neste runde.

Kva om Posten og/eller Vegvesenet/Mesta hadde nytta sjansen til å prøva sekstimarsdag? Det ville gitt jobb til ein heil del av dei som vart overtalige og seinare støytte ut av arbeidslivet. Sannsynlegvis kunne fleire stått lenger i arbeid, noko som i andre samanhengar blir sett på som ei høgverdig målsetting.

Ei innvending frå arbeidsgivarsida ville vera at sekstimarsdag ville kosta så mykje at det ville eta opp mykje av innsparingsgevinsten ved omstillinga. For private arbeidsgivarar er kostnader med uføretrygding og auka arbeidsløyse ikkje eit problem, dei må det offentlege bera. Desse tidlegare statlege verksemdene tenkjer som ein privat arbeidsgivar.

Kva om nokre av dei millionane som gjekk til ventelønn og utbetalingar til arbeidslause og uføretrygda, var brukt til å subsidiera ei utprøving av sekstimarsdagen?

Om dette vart gjort med grundige førebuingar i samarbeid med dei tilsette, ville det høgst sannsynleg gitt positive resultat: mindre utstøtying, fleire i arbeid, færre på trygd.

Noko av dette kunne ein måla i kroner, som lågare utbetalingar på trygdebudsjettet. I tillegg kjem den mindre målbare, men ikkje mindre viktige verdien i at folk får høve til å delta i arbeidslivet istadenfor å bli støytte ut.

Ikkje alle ville lika smitteeffekten. Hundrevis av menneske ville gå omkring og snakka til venner og kjente om kor fint det var med seks timars arbeidsdag, kor fint det var å ikkje vera utsliten når ein kom frå jobben, å ha tid til å vera meir i lag med barn, barnebarn og andre viktige personar, meir tid til å vera ute, til å trena, og kva dei no elles måtte ha lyst til å bruka meir fri tid til.

Frå industri til barnehage

Krisa kan føra til at tusenvis blir arbeidslause på same tid som det trengst nye tilsette i tusental i kommunane, særleg i barnehagar og i pleie- og omsorgssektoren.

Vi har høyrt at det er meiningslaust å snakka om sekstimarsdag, problemet er mangel på arbeidskraft. «Da må folk jobba meir, ikkje mindre!» Vi trur tvert om at sekstimarsdagen kan løysa noko av dette. Ser vi privat og offentleg sektor under eitt, er ikkje det største problemet mangel på arbeidskraft, men fordelinga av arbeidskrafta. Det er «overskott» av arbeidskraft somme stader og «underskott» andre stader.

Ein del av dei som blir arbeidslause i privat sektor, finn sjølve fram til ledige jobbar i offentleg sektor, slik som ein industriarbeidar Aftenposten fortalde om 4. januar i år. 33-åringen som akkurat hadde mista jobben på Follum bruk ved Hønefoss på grunn av oppseiingar, sa han godt kunne tenkja seg å arbeida i barnehage. Men slike eksempel er sjeldne.

Skal folk skifta beite, må ein ikkje gløyma at dei fleste vil ha bruk for å læra seg eit nytt fag. For somme kan det vera ei alvorleg hindring, for andre ein spennande sjanse til å prøva noko nytt. For det store fleirtalet er det rimeleg å tru at det trengst motivering på fleire vis. Der kan sekstimarsdagen vera ein nøkkel.

Dersom ein innfører seks timars normalarbeidsdag i dei delane av offentleg sektor som mest treng arbeidskraft, vil det for svært mange vera eit godt argument for å søkja seg akkurat dit.

Men kostnadene vil auka. Kommunane som treng meir arbeidskraft til eldreomsorg og barnehagar vil seia at dette har dei ikkje pengar til.

Statlege tilskott må til. Også her er det eit spørsmål om å sjå ting i samanheng. Det som etter bedriftsøkonomisk tenking blir for dyrt, kan bli lønnsamt i ein samfunnsøkonomisk samanheng.

For å få fart på slike tiltak, kan ein tenkja seg ein spesiell krise-pakke frå staten til dei kommunane som ønskjer å gå nye vegar: Eit tilskott må dekkja ein vesentleg del av kostnadene med å redusera arbeidsdagen. Vilkåret må vera at kommunen legg til rette for at folk som har blitt arbeidslause i andre sektorar, får høve til ny jobb. NAV har ordningar med både tilskott til opplæring (arbeidsmarknadsopplæring) og lønnstilskott der det trengst for å hjelpa til med å skaffa arbeidslause ny jobb. Slike ordningar kan både utvidast og gjerast meir skreddarsydde, dersom det politisk er ønskjeleg. Samansettinga av arbeidsmarknadsopplæringa varierer «ut i fra behov i arbeidsmarkedet », heiter det på NAV sine heimesider.

Er det politisk vilje til det, kan ein tenkja seg at det blir lyst ut nokre få slike krisepakkar, og dei fem eller ti kommunane som leverer dei beste søknadene, får vera med på eit nyskapande forsøk. Gode røynsler ein stad vil gi andre mot på det same.

Sekstimarsdag eller firedagarsveke?

Det siste eksemplet handlar om dei verksemdene som på grunn av krisa vel å redusera produksjonen i ein periode, til dømes ved å gå ned til fire dagars veke, eller ved å permittera ein del av arbeidsstokken.

Desse kriseløysingane kostar minst for arbeidsgivaren, men det kostar mykje for arbeidstakarane. Slik reglane for dagpengar er no, må arbeidstida vera redusert med minst 50 prosent for at du skal få dagpengar for dei dagane du ikkje er på jobb.

Men kva må til for at ein i staden skal nytta høvet til å prøva ut sekstimarsdagen? I arbeidstimar er det det same som fire dagars veke. Kven vel sekstimarsdag framfor firedagers veke? I hovudsak har permitteringar og oppseiingar som følgje av krisa til no komme på mannsdominerte arbeidsplassar der sekstimarsdagen tradisjonelt ikkje har stått øvst på ønskelista. Dersom arbeidstida først skal kuttast ned, er det i slike miljø tradisjon for å tenkja at lengre helg er eit gode. Det gjeld enno meir dersom arbeidstakarane har lange arbeidsreiser. Men det burde ikkje hindra at nokre kan ha ei anna fordeling av arbeidstimane.

Anten det er firedagarsveke eller sekstimarsdag, vil arbeidsgivar i utgangspunktet betala same timelønn som før.

Også her kan ein tenkja seg statlege krisepakkar som oppmodar til å gå nye vegar.

Fagorganiserte har ved fleire høve stilt krav om at dagpengereglane blir endra til slik det var tidlegare. Da vart det utbetalt dagpengar når arbeidstida var redusert med minst 20 prosent. Det vil opna for sekstimarsdag med delvis lønnskompensasjon. Er arbeidsgivar villig til å betala mellomlegget (den siste tredelen) mellom dagpenger og full lønn, blir det sekstimarsdag eller firedagarsveke med full lønnskompensasjon. Sekstimarsdag som alternativ til kortare veke vil uansett krevja ein aktiv innsats frå fagrørsla.

LO stadfesta på kongressen i 2009 målsettinga om å skaffa meir kunnskap om og erfaring med sekstimarsdagen, og har alt laga eit rettleiingshefte om forsøk med sekstimarsdag (Seks timars arbeidsdag 30 timars arbeidsveke. Ei rettleiing. Oslo 2009).

Kva med ei spesialgruppe frå LO (sentralt eller lokalt) som kan rykkja ut der det finst vilje til å prøva sekstimarsdagen? Spesialgruppa kan i første omgang bidra med innspel i ein diskusjon om dagleg arbeidstidsforkorting. Det er gjort gode erfaringar med sekstimarsdag også på mannsdominerte arbeidsplassar, noko mellom andre skiferarbeidarane hos Minera på Oppdal og Otta kan fortelja om.

Skal eit forsøk med sekstimarsdag lykkast, må det vera noko arbeidstakarane verkeleg har lyst til å prøva, iallfall for ein periode. Sekstimarsdagen som eit pålegg ovanfrå har langt mindre sjanse til å bli vellykka. Går ein først inn for å prøva, er det viktig å finna ut korleis arbeidstida skal plasserast i døgnet. Er det bra å starta tidleg? Er det nokon som treng eigne ordningar på grunn av levering og henting av barn i barnehage? Må det vera lik start og slutt for alle, eller er det rom for litt fleksibilitet?

Erfaringane må samlast – og nå ut til andre

Kven skal ta ansvar for ei systematisk registrering av erfaringane? Verksemdene kan gjera det sjølve eller få hjelp utanfrå, til dømes frå forskingsinstitusjonar. For fagrørsla må det vera viktig å vera med i utforminga av slike oppdrag.

Dess fleire vellykka forsøk, dess større smittefare. I Trondheim parkering vart eit vellykka forsøk med sekstimarsdag for parkeringsbetentane avslutta i 2008. Ordninga vart ikkje vidareført, sjølv om det ikkje hadde kosta arbeidsgivar ei krone ekstra. Dei tilsette var godt nøgde med sekstimarsdagen. Tilsette i andre delar av bedrifta, som også gjerne ville ha sekstimarsdag, hadde forståing for at det kunne ta tid før ein kunne gjennomføra ordninga for alle. Kanskje var det smittefaren som gjorde at korkje bedriftsleiinga eller styret for bedrifta gjekk inn for å vidareføra ordninga?

Kjelder:

 

Vi snakker om deltakende demokrati i Porto Alegre. Deltar de brede lag av folk, eller er det noen få?

Porto Alegre Er hovedstad og en kommune i distriktet Rio Grande do Sul, sør i Brasil. Siden 1989 har såkalt deltakende budsjettering vært en viktig del av måten kommunen drives på. Kort fortalt går det ut på at budsjettforslagene debatteres i plenum på åpne folkemøter, før de konkretiseres og sendes videre til et råd bestående av valgte delegater som representerer de forskjellige bydelene og nabolagene. Debattmøtene følger standardiserte regler, og beslutningene som tas på møtene går videre til Rådet for deltakende budsjettering som organiserer kravene og gir dem en endelig form.

Det er omtrent 15 000 personer i Porto Alegre som er som representanter for sine nabolag. Men det er viktig å huske at den reelle deltakelsen er mye bredere. Den er langt større enn bare den fysiske tilstedeværelsen på allmøter og delegatvalg. Hver og en av de 15 000 representerer sine nabolag og nærområder, og representerer sånn sett rundt 10 personer til som har deltatt i diskusjoner i tilknytning de deltakende strukturene. Når folk ser reelle muligheter for å påvirke og skape forandring, deltar de. De siste årene har Porto Alegre vært styrt av et høyreparti som har redusert midlene som er underlagt det deltakende demokratiet. Dette har ført til at færre prosjekter har blitt realisert, og færre personer deltar. Den reelle muligheten for forandring avgjør hvor bred deltakelsen blir. Jo mer makt, jo mer deltakelse.

Har bevegelsen for deltakende demokrati hatt noe å si for valgresultatene? Har Partido dos Trabalhadores (PT) styrket oppslutningen i sammenheng med fremgangen for det deltakende demokratiet i Porto Alegre?

PT hadde borgermesteren i Porto Alegre i 15 år på rad, og vant lokalvalgene med store marginer fram til de tapte i 2004. Jeg tror deltakende demokrati var en sterkt medvirkende årsak til framgangen for PT i lokalvalgene. I dag ser vi at andre partier tar over retorikken rundt deltakende demokrati, selv om de i praksis står for noe helt annet. De roser prosjekter med deltakende budsjettering fordi de vet at de er populære, ikke fordi de selv nødvendigvis er for. Valgnederlaget til PT i 2004 henger sammen med flere ting, men splittelser innad i partiet spilte en viktig rolle.

Men partiet greide heller ikke å utnytte energien og dynamikken som ble utløst fra grasrota gjennom prosessene med deltakende demokrati. PT greide ikke å utvikle seg i takt med dynamikken i disse prosessene, og etter 15 år på rad i posisjon i Porto Alegre har de etterhvert blitt veldig like de andre partiene. Samtidig gikk PT på nasjonalt nivå i Brasil også til høyre, noe som selvsagt påvirker PT lokalt. Men Porto Alegre-delen av PT tilhører fortsatt den radikale fløyen av PT i Brasil.

Hvem deltar egentlig? Vil ikke de samme folkene ende opp på toppen i en deltakende struktur som i de vanlige politiske partiene? Folk med ressurser med forbindelser i eliten?

Hvis vi fortsatt holder oss i Porto Alegre så viser det seg at det er de lavere inntektsgruppene som deltar mest aktivt i den deltakende budsjetteringen. Det er de fattige som har mest å vinne gjennom å delta siden det er de som er mest avhengige av offentlige velferdstiltak og boligprosjekter. Heller enn manglende deltakelse har det vært et problem at PT som var viktig i innføringen av deltakende demokrati, ikke har vært i stand til å fornye seg i takt med den økende deltakelsen fra folket i politiske beslutninger. Kanskje gjorde presset med å styre Porto Alegre at man ikke fikk tid eller kapasitet til å analysere og lære skikkelig fra de deltakende prosessene.

Det var interessant å høre at andelen kvinner som er delegater har økt, til de i dag er flertallet av delegatene.

Faktisk har kvinneandelen i selve deltakelsen alltid vært høy. Det som har skjedd i Porto Alegre, er at man i starten hadde et stort flertall av menn blant de valgte delegatene. Siden da har kvinneandelen økt hvert eneste år. I dag er majoriteten av de valgte delegatene kvinner. Jeg tror en mulig forklaring på dette, er at spørsmålene som tas opp gjennom deltakende budsjettering, først og fremst angår kvinner og deres hverdag. Mulighetene for barnepass, kvaliteten på skoler, ting som fins i nærmiljøet. Siden kvinnene ofte har ansvaret for husholdningen ser de veldig klart hva som er utfordringene i lokalsamfunnet, og hvordan man kan gjøre forandringer til det bedre. Mangel på velferdstilbud og utdanning fører til frustrasjon og sinne, men gir også motivasjon til å delta i beslutningsprosesser hvor det er snakk om reell makt til å forandre.

Er det spesielle vilkår og omstendigheter i Latin-Amerika som er gunstige for fremveksten av deltakende demokrati?

Det er vanskelig å trekke bastante konklusjoner på disse spørsmålene. Men i Latin- Amerika er det flere likheter mellom forskjellige forsøk med deltakende demokrati. I Brasil oppstod ideene om deltakende demokrati i bevegelsen som kjempet mot militærdiktaturet. Folk hadde en radikal oppfatning av demokrati, og så det som noe mer enn representativt demokrati. Paolo Freire er en av de som har bidratt med tanker rundt det å betrakte folket som aktivt handlende subjekter heller enn objekter som det handles på vegne av. Partiet PT var også en viktig del av dette, og langt mer radikale enn de sosialdemokratiske partiene i Europa. Tanker om deltakelse vokser altså fram fra en kontekst med diktatur og undertrykkelse.

Når folk ser muligheter for å påvirke beslutninger, kan de finne ut hvordan de kan gjøre en forskjell. Hvor mye makt man har og hvordan man skal bruke den, er grunnleggende spørsmål som folk må diskutere.

Kamp mot undertrykkelse ser ut til å ha vært en fellesnevner for mange av stedene hvor folk har skapt deltakende demokratiske strukturer. Betyr det at arbeiderklassen i Norge, som ikke nødvendigvis ser seg selv som undertrykte ikke er interesserte i deltakelse, at de ikke har noen vilje til makt?

Man trenger ikke se lenger enn til Fremskrittspartiets vekst i Norge for å skjønne at det eksisterer misnøye og frustrasjon blant arbeiderklassen i Norge. Å stemme fram FrP er åpenbart feilslått, men jeg tror høyrepopulismens fremvekst i Europa er et tegn på bred misnøye med elitismen og høyrepolitikken som føres av de europeiske sosialdemokratiske partiene.

Vil du si at deltakende demokrati er sosialistisk demokrati?

Det kan være en start, et frø for sosialistisk demokrati, men jeg tror ikke vi kan ha en modell. Vi trenger flere modeller. Deltakende demokrati i dag er først og fremst en måte å komme på offensiven ovenfor kapitalkrefter som ønsker privatisering av offentlig sektor. Deltakelse er ikke sosialistisk i seg selv, men kan lede i en sosialistisk retning. I tillegg trenger vi komplementerende prosjekter innenfor økonomi og produksjon. Dette er en stor utfordring for venstresida.

1. Tariffoppgjøret 2010 – Likelønnspott nå

I 2010 har vi en historisk mulighet til å få kvinnelønn som en like naturlig del av tariffopp¬gjøret som lavtlønn. Etter at likelønnskommisjonen foreslo en statlig likelønnspott på 3 milliarder har regjeringen nå lovt sitt bidrag dersom partene i tariffoppgjøret gjør sin del av jobben. Det ligger nå et stort ansvar på ledelsen i LO, Unio og YS. Vi mener prinsippene må være slik:

I privat sektor er det store problemet at de store kvinnegruppene er i yrker/bransjer med lav lønn og mye deltid. Mange års kamp for lavtlønte har ikke forandret dette. Tida er nå inne for individuell lavtlønnsgaranti på 90 % av industriarbeiderlønn.

Likelønnskampen handler også om reell likestilling av skift og turnus, samt å innføre lovfestet rett til heltidsstilling.

Regjeringen forsøker å underminere videreføringa av offentlig pensjon avtalt ved tariffoppgjøret 2010. For fagbevegelsen er det et ufravikelig prinsipp at avtaler bare kan fravikes ved enighet mellom partene, og kan ikke tolkes ensidig av den ene parten. Resultatet av oppgjøret 2009, mht. offentlig tjenestepensjon må være klart før oppgjøret 2010 starter.

2. Forsvar sykelønnsordning og uføretrygd

Det pågår et angrep både på sykelønnsordning og uføretrygd. I følge SSB er sykefraværet ikke høyere i dag enn for 30 år siden. Norge har forholdsvis få arbeids¬løse, flere eldre og flere kvinner i arbeid enn andre land. Dersom målet er å få flere funksjonshemmede, sosialklienter og uføretrygdede i arbeid vil sykefraværet med nødvendighet øke.

Alle tiltak som nå diskuteres, som økt egenandel for arbeidsgiverne, overprøving av legene, sjablongmessige sykemeldingsperioder vil presse flere arbeidstakere ut av arbeidsmarkedet. En innstramming av sykelønssordningen vil medføre økte utgifter til arbeidsløshet og sosialhjelp. De syke som ikke får sykepenger forsvinner ikke, de vil bare havne i en annen statistikk. Vi har råd til å finansiere sykelønn og uføretrygd i dag.

Vi deler statsministerens syn om at det er hverandres arbeid vi lever av nå og skal leve av i framtida. Skal vi lykkes med å få flere i arbeid så må det gjøres noe med selve de grunn-leggende trekk ved arbeidslivet. Tilrettelegging og medbestemmelse på arbeidsplassen vil gi lavere fravær. Effektivisering må vike for inkludering, grunnbemanning må økes, deltid erstattes med heltid, midlertidig ansettelse og bemanningsselskap erstattes med faste stillinger, utskilling og konkurranseutsetting stanses. Det enkelttiltak som kan gjøre mest for inkludering er en arbeidstidsreform på veien mot 6-timersdagen.

Istedenfor å gjøre noe med årsakene angripes den enkelte. Vi godtar ingen svekkelse av sykelønnsordningen, heller ikke tiltak som rammer arbeidsgiverne. Vi godtar ikke at uføre-pensjon erstattes med uførestønad, varig pensjon med midlertidighet, og pensjonistskatt med lønnstakerskatt. Vi godtar ikke at uførepensjonen rammes av levealdersjustering og mindre opptjening. Vi godtar ikke at uføretrygdede fratas kr. 20.000,- pr. barn i barnetillegg

3. Oppgjør med New Public Management

Skal velferdsstaten overleve er det helt nødvendig med et oppgjør med de ledelses-, styrings- og regnskapssystem som er blitt dominerende i offentlig sektor. Hensikten med offentlige tjenester er ikke å skape overskudd eller avkastning på innskutt kapital. Markedsbaserte prinsipper er derfor uegnet i offentlig forvaltning. Utskilling, privatisering, anbuds- og konkurranseutsetting og kommersialisering av offentlige tjenester, fører til mindre muligheter til demokratisk styring og kontroll over velferdstjenestene. «Bestiller – utførermodellen » må avvikles, enten det gjelder innen kollektivtransporten, jernbanen, pleie- og omsorgstjenester, barnevern eller sosiale tjenester. Sykehusene må tilbake til folkevalgt styring. Regnskapssystem der nybygg og rehabilitering skal betales ved kutt i drift må bort. Synet på oppvekst- og utdanningssektoren som virkemiddel for å styrke konkurranseevnen og å gi økt økonomisk vekst må snus. Oppvekst- og utdanningspolitikk må bygge på et helhetlig syn på menneske og samfunn. Barns beste må være styrende for organisering og tilbud innen barnevernet – ikke økonomien i stat og kommune.

All bruk av anbud i kollektivtrafikken må stanses. Staten må tilrettelegge for fylkeskommunal drift av all busstrafikk i egenregi.

All privatisering og utskilling i kommuner, fylker og stat må stanses. Privatiserte offentlige tjenester må rekommunaliseres.

4. Veto mot Postdirektiv og Vikarbyrådirektiv

Over hele Europa kjemper fagbevegelsen i motvind. En vind som er skapt av EUs frie arbeidsmarked, frie flyt av tjenester og fri etableringsrett. EF-domstolen har i 4 dommer brukt disse «friheter» til å sette rammer for fagbevegelsen som gjør det vanskelig å opprette og håndheve tariffavtaler, selve grunnlaget for fagbevegelsen. Fra 1. mai 2009 er det fritt fram for underbetaling i alle bransjer der tariffavtalene ikke er allmenngjort. Allmenngjøringsinstituttet er under sterkt press med et NHO som, oppmuntret av dommene, vil innføre lovbestemt minstelønn. ESA går til angrep på ILO 94, kravet om at det skal være tarifflønn ved alle offentlige oppdrag og anbud. Innføring av EUs postdirektiv betyr lavere lønn, dårligere arbeidsforhold og forverret tilbud i distriktene. Trondheimskonferansen støtter Norsk Arbeidsmandsforbund sitt krav om å allmenngjøre tariffavtalen i Renholdsbransjen.

Trondheimskonferansen krever:

Trondheimskonferansen beklager at regjeringen har valgt å innføre EUs tjenestedirektiv i Norge.

5. En industripolitikk for framtida.

Norsk industri har laveste CO2-utslipp i verdensmålestokk og leverer klimavennlige produkter som aluminium og silisium. Norsk industri har en høyteknologisk kompetanse nødvendig for en miljøvennlig framtid. Regjeringen må snarest bidra med midler til videre utvikling av denne kompetansen. Det må også gis midler til forskning og utvikling, slik at nye arbeidsplasser kan skapes i omstillingen til en grønn framtid.

Norsk industri leverer produkter som er helt nødvendige for omstilling til ei grønn framtid. En slik omstilling kan ikke gjennomføres med en næringsnøytral industripolitikk der det bare gis småpenger til de framtidsretta prosjektene. Det trengs en samlet kraftig satsing på sektorer der Norge har et naturlig fortrinn. Eksempler er solarenergi, vindmøller til havs og utnyttelse av de norske skogressursene som industrielt råstoff.

I mellomtida må vi ikke la industrien dø. Selv om regjeringen sier de har levert i industrikraftspørsmålet, har det så langt ikke skjedd noe. Dette har gjort det vanskeligere å komme gjennom finanskrisa. Store deler av industrien sliter. Det er stor fare for flere nedleggelser og utflagging. I en slik situasjon blir det helt feil av regjeringen å avblåse alle krisepakker og varsle innstramming. Krisa er slett ikke over. På kort sikt trenger Norge ei ny krisepakke for å holde på kompetanse og sysselsetting, framskynde offentlige anskaffelser og styrke kommuneøkonomien i 2010 og 2011. Vi trenger en langsiktig politisk styrt industripolitikk for ei grønn framtid med vilje til nasjonal satsing.

6. Ungdom og organisering

Et sterkt LO er det beste forsvaret mot en svekkelse av velferdsstaten og opparbeidede rettigheter. Skal LO bevare sin slagkraft og påvirkningskraft i fremtiden er vi avhengige av en fortsatt positiv medlemsvekst. For å få til det er det nødvendig med en stor satsning på rekruttering av ungdom, lærlinger og studenter. Å fagorganisere seg skal være det naturlige valget for unge arbeidstagere og folk under utdanning.

Vi oppfordrer samtlige av LOs forbund og LO Sentralt til å sette av midler til flere stillinger som skal ha som oppgave å organisere ungdom, lærlinger og studenter. Vi oppfordrer også om at man setter av midler til å starte opp igjen LOs sentrale ungdomskonferanse fra 2011. Det er viktig at unge tillitsvalgte har en konferanse hvor de kan møtes på tvers av forbund.