Ole Jakob Løland er prest i Ris kirke og forfatter av biografien om frigjøringsteologen Lidio Dominguez, «Lidio. En uvanlig historie» (Spartacus Forlag).

Argentinas moderne historie illustrerer hva religion kan gjøre for revolusjonær endring: Uten frigjøringsteologiens radikalisering av den katolske kirke i Latin-Amerika ville aldri den største geriljabevegelsen i argentinsk historie blitt til.

Disse ordene til Ernesto Che Guevara falt på et møte med radikale kristne i Buenos Aires i 1961. Den argentinske legen befant seg i hjemlandet et drøyt år etter revolusjonen på Cuba, som hadde inspirert et helt kontinent. Cuba hadde vist vei, og hele Latin-Amerika befant seg i en revolusjonær gjæringstid. Også militærdiktaturet i Argentina hadde grunn til å frykte nye allianser. Her satt kristne ungdommer som var i ferd med å utforme frigjøringsteologien sammen med revolusjonsikonet fremfor noen og snakket samme språk: De snakket om mystikk. I likhet med de radikale ungdommene på møtet brukte Che Guevara bilder fra det kristne trosunivers for å tolke sine dyrekjøpte erfaringer fra kampen for de fattige. De sto på samme side. Uretten skulle bekjempes. Spørsmålet var med hvilke midler.

To år tidligere hadde pave Johannes XXIII innkalt til et nytt konsil.

Og det blåste friskt rundt. Han fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på de mest konservative katolikkene. Der hvor forgjengeren pave Pius XII hadde ekskommunisert kommunister fra kirken, kritiserte i stedet denne 77-årige paven utbyttingen av arbeiderklassen verden over. Der hvor forgjengeren fordømte sosialismen, overrasket denne paven alle med å ta imot datteren til Sovjetunionens president, Nikita Khrusjtsjov, på pavens audiens. Allerede i 1891 hadde pave Leon XIII kritisert kapitalismen gjennom sin sosiale doktrine, men kirken hadde lenge også fordømt sosialismen. Nå var det nye toner fra Peters stedfortreder i Rom.

Konsilet

77-åringen ville oppdatere kirken i forhold til sin samtid. Derfor innkalte han alle verdens katolske biskoper til et konsil, hvor Kirken fornyet seg på en måte få hadde kunnet tenke seg. Gjennom dokumentet Gaudium et Spes (Glede og håp) ble den fordømmende tonen fra kirken overfor det moderne samfunnet snudd på hodet. Sammen med fremskritt, vitenskap og økt sekularisering, var det moderne samfunnet anerkjent som et sted for møtet med det guddommelige. Dokumentet uttrykte en varsom, lyttende og nyansert holdning til sin egen tid, og selv den moderne ateismen unngikk ensidig negativ kritikk. Samtidig var fordømmelsen av sult, urett og krig entydig. Kirken var i bevegelse.

Paven hadde igangsatt en kirkelig revolusjon – som den begynnende frigjøringsteologien i Latin-Amerika hadde etterspurt. Etter mange år som politisk alliert til makthaverne, krevde konsilet i Roma demokrati og like menneskerettigheter for alle. Det var vanskelig å svelge for konservative biskoper i land som Argentina. Så var det heller ikke mange katolske land, hvor det viste seg å være så vanskelig å implementere konsilets vedtak som nettopp her.

Likevel var det en minoritet av argentinske katolikker som gikk foran. Som i resten av Latin-Amerika startet de progressive kreftene alfabetiseringsprosjekter. De flyttet katolske prestisjeskoler ut til slummen. De la Bibelen i fattiges hender. De sa opp sine trygge middelklassejobber for å arbeide med de utbyttede arbeiderne på fabrikker og byggeplasser. Ut av menigheter, kristne studentforeninger og klostre vokste det frem motstandsbevegelser. Og i løpet av en meditasjonshelg med bønn, stillhet og refleksjoner bestemte katolsk studentungdom i Argentina seg i 1968 for å grunnlegge en gerilja. Den fikk navnet Montoneros. Studentene hadde utspring i det unge miljøet som hadde møtt Che Guevara på hans hemmelige besøk i hjemlandet sju år tidligere.

Da hadde allerede frigjøringsteologene spilt en nøkkelrolle som rådgivere på bispekonferansen i Medellín, Colombia. Der proklamerte kirkens ledere, med pavens velsignelse, at kirken sto på de fattiges side i kampen for frigjøring. Det slo ned som en politisk bombe, midt i den kalde krigens skuddlinje. Få hadde ventet at sentrale krefter i den katolske kirken de neste tiårene skulle stå fremst i kampen for menneskerettigheter mot den imperialistiske makten i Nord.

I land etter land ble biskopene i Latin- Amerika mer og mer beveget av den økende sosiale bevisstheten som kom fra møtet med de fattige. Men særlig ett land sine biskoper viste seg vanskelig å bevege til radikale uttalelser på bispekonferansen i Medellín i 1968: Argentina. Her hadde de fleste biskopene stilt seg på militærregimets side i kampen mot den populære presidenten Juan Domingo Perón.

Peronismens fall

13 år hadde gått siden Perón ble styrtet i et blodig militærkupp. Som Argentinas første demokratiske president på flere år hadde Perón iverksatt en sosial revolusjon uten sidestykke i argentinsk historie. Så omfattende var endringene, at Perón-navnet ga opphav til en ny ideologi, kalt peronismen. Arbeidere fikk oppsigelsesvern, offentlig helsetjenester, åtte timers arbeidsdag og betalte ferier mot å organisere seg i fagbevegelsen. Disse velferdstiltakene nådde millioner av argentinere, ofte fattige immigranter som aldri tidligere hadde nytt godt av eksportinntektene som hadde gjort Argentina til et av verdens rikeste land.

Perón skaffet seg imidlertid tidlig fiender i det argentinske militæret. Arbeiderklassens oppsving hadde kostet fabrikk- og landeiere dyrt, og disse to gruppene hadde mektige støttespillere innenfor militæret. Allikevel var det Peróns konfrontasjon med Den katolske kirke ga de militære det påskuddet de trengte.

Etter flere år ved makten, avskaffet Perón flere katolske helligdager, stoppet Kirkens undervisning i skolen og trakk tilbake økonomisk støtte. Biskopene ble rasende. Peronister reagerte med å sette fyr på kirker og brenne erkebispesetet i Buenos Aires. Peróns regjering hindret ikke påtenningene, men landsforviste i stedet to biskoper. Det fikk kirken til å lyse Perón i bann. Presidenten var blitt kirkens hovedfiende.

Den 16. september 1955 grep militæret muligheten til å begå kupp. Tanksene som hadde sirkulert i hovedstaden dagen i forveien var påmalt et V-tegn med kors inni. Det betydde Cristo Vence, Kristus vinner. Militærets kamp var Kristi kamp.

 

På plassen foran presidentpalasset i Buenos Aires hadde peronistene samlet seg. De ville ha Perón og demokratiet tilbake. Som svar beordret general Aramburu at militærfly skulle fly lavt over demonstrantene og stoppe protestene med flybomber. Resultatet var en massakre som aldri ble glemt. Det var denne dagen Montoneros ville minnes da de gikk til sin første aksjon som geriljabevegelse.

Montoneros’ inntreden

På ettermiddagen 29. mai 1970 fortalte alle radiokanaler i Argentina om en gruppe som kalte seg «Montoneros». De hadde klarte det umulige: Å kidnappe diktatoren, Pedro Eugenio Aramburu – mannen som hadde beordret flybombingen under kuppet i 1955.

Monteneros spektakulære inntreden i den argentinske offentligheten sjokkerte den argentinske militæreliten. Ingen visste at det fantes en så slagkraftig og militant opposisjonsbevegelse. Og kanskje viktigere, ingen forsto hvordan ungguttene i Montoneros hadde klart dette militære kunststykket. Ingen skulle jo være bedre beskyttet mot subversive terrorister enn en general.

Montoneros valgte å avrette diktatoren. Dette ga geriljaen en voldsom sympati blant folk flest. Men enda viktigere var det at Montoneros skilte seg ut fra andre geriljabevegelser på denne tiden. Den hadde ingen tydelig marxistisk-leninistisk ideologi. Montoneros kjempet mot USAs imperialisme i Argentina, men hadde ingen tilknytning til Sovjetunionen. Jernteppets voktere i øst så på sin side med mistenksomhet på de revolusjonære bevegelsene i Latin-Amerika. Sovjeterne var redde for at Montoneros’ tredje vei mellom kapitalisme og kommunisme ville kunne utfordre deres ubestridelige posisjon i den kalde krigens maktbalanse. De foretrakk heller lydige kommunistpartier som ble kontrollert og temmet fra Moskva.

Montoneros kombinerte venstreradikale ideer med peronismen. Montoneros ville ikke opprette proletariatets diktatur, men krevde i stedet demokrati og at peronistpartiet ble tillatt. Organisasjonen var ikke religionsfiendtlig, i skarp kontrast til den andre store geriljabevegelsen i Argentina, Ejército Revolucionario del Pueblo (ERP). ERP forfektet en militant ateisme i et land hvor arbeiderklassen var overveiende katolsk. Montoneros derimot, spilte på folkelig katolisisme i sin helgenaktige dyrkelse av Evita, førstedamen folk ville at den katolske kirke skulle kanonisere. Si Evita viviera – seria montonera lød et av slagordene til organisasjonen: Hvis Evita hadde levd, hadde hun vært montonera. Radikale presters nære bånd til Montoneros var kjent, og dette katolske tilsnittet ved bevegelsen forsterket organisasjonens folkelige appell.

Vestlige banker, beskyttet av diktaturet, ble ranet for å kjøpe inn mat og klær til fattige. Lutfattige argentinere kunne i euforisk glede ta imot gratis dagligvarer fra lastebiler som Montoneros sendte ut til slummen. Utenlandske direktører ble kidnappet og de multinasjonale selskapene deres presset for penger. Allikevel krevde geriljaaktiviteten sjelden menneskeliv. Montoneros var påtakelig selektive i sin voldsbruk. Underveis var katolske prester åndelige veiledere for geriljakrigere, som gjerne benyttet sjansen til å gjemme seg i kirker og klostre. Dette var imidlertid ikke den første geriljaen i Argentina med et katolsk tilsnitt.

Under kolonitiden ga jesuittene guaraníindianerne så stor selvstendighet at de spanske kolonistene klaget jesuittene inn for Kongen. I 1637 innledet jesuittene bevæpningen av indianerne, slik at de kunne forsvare seg med våpen mot koloniale slavehandlere. Da Kongen i 1750 ga etter for presset fra kolonistene og overga jesuittenes områder til dem, svarte mange av prestene med å organisere geriljakrig sammen med indianerne mot overmakten fra Europa. Jesuitter og indianere slåss side om side og skjøt med bambusgeværer mot kolonistene. Til slutt tapte de slaget. Alle de 2 267 jesuittene på spansk territorium ble kastet ut av Sør-Amerika i 1767.

Slike eksempler på kirkelig kamp mot undertrykkelse hentet frigjøringsteologene nå frem fra historien for å vise at den revolusjonære kampen for de undertrykte ikke var noe fullstendig nytt og fremmed for kristne. Den var en essensiell del av evangeliet, og det var en side ved Kirkens historie. Religionen hadde ikke bare vært opium for folket. Den hadde også hatt en historisk rolle som kraft til frigjøring.

Historiens drivkrefter

Historien var åstedet for kamp mellom frigjøring og undertrykkelse. Det kristne mennesket befant seg i en historie drevet fremover av konflikter, ifølge frigjøringsteologene som var opplest på Karl Marx.

Den personalistiske filosofien oversatte dette til det personlige plan. Den lærte at konflikten ikke er noe ondt, men noe naturlig skapt av Gud. Derfor kan ens personlige reaksjon på en konflikt være verdifull. Konflikten er noe som gjør en mer autentisk som person, mens en kjemper mot uretten. Derfor er det kristne mennesket et menneske som tar sin tids konflikter på alvor, inkludert klassekampen mellom kapitaleiere og arbeidere. Bare gjennom å gå inn i disse konfliktene, kan «det nye mennesket», som Det nye testamentet taler om (Efeserne 4,24), vokse frem. Det må bli seg bevisst konfliktene som finnes, og stille seg på de fattiges side. Det var ikke bare Bibelen som talte om det nye mennesket. Che Guevara gjorde det samme. For flere og flere latinamerikanske katolikker tydet dette på en dyp sammenheng mellom kristentroen og revolusjonen. Mange ble inspirert av sin kristne tro til å gå inn i geriljabevegelsen Montoneros.

Geriljaen klarte med sine målrettede angrep å destabilisere Argentina i så stor grad at general Lanusse i 1973 ga etter og tillot demokratiet. Den Montonerosstøttede koalisjonen vant en dundrende valgseier. Men bare tre år skulle gå før de militære igjen grep makten, og innledet et mer brutalt diktatur og et folkemord på 30 000 som ble mistenkt for å være venstreopposisjonelle. Før ble ERP knust. Deretter led Montoneros-geriljaen samme skjebne. De argentinske frigjøringsteologene ble likvidert av regimet eller klarte å flykte i eksil.

Over hele Latin-Amerika førte USA og diktaturene en skitten krig mot frigjøringsteologien. Ut over 1980-tallet kom også reaksjonen fra Vatikanet med den anti-kommunistiske paven Johannes Paul II. Det toppet seg da sandinistrevolusjonens utenriksminister ble skjelt ut av paven på direktesendt TV under pavens besøk i Nicaragua, fordi han var katolsk prest og frigjøringsteolog. Da hadde allerede Vatikanet pålagt frigjøringsteologen Leonardo Boff taushetspåbud. Det samme pavesetet som fra konsilets dager hadde kjempet for menneskerettigheter, var nå den som nektet sentrale frigjøringsteologer ytringsfrihet i kirken.

De fattiges pinsekristendom

Mens venstreopposisjonen ble knust og frigjøringsteologien fortiet, vokste en annen kristendomstype seg stor: Pinsekristendom. Vekkelsen har ridd det latinamerikanske kontinentet siden, og fått svært ulike uttrykk – fra å spre antikommunistisk propaganda til å støtte Chavez’ maktovertakelse i Venezuela.

Jeg har tidligere argumentert for at den revolusjonære katolisismen paradoksalt nok også banet vei for den ekstreme nye pentekostalismen, som selger mirakler til høystbydende i slummen og som i Brasil har vekslet fra å kalle Lula en demon til å anbefale å stemme på ham. Frigjøringsteologien markerte et voldsomt brudd med tradisjonell åndeliggjøring av fattigdom, som sier at det bare er sjelene som trenger å frelses. Med frigjøringsteologien fikk kampen mot den materielle fattigdommen dyp religiøs betydning, og bekjempelse av den ble tolket som et tegn på Guds rike. Himmelen ble trukket nærmere jorden, og frelsesgodene lå mer oppe i tiden. Mens den første pinsevekkelsen i Latin-Amerika fornektet det materielle, har den nyeste utgaven som går under navnet nypentekostalisme derimot erklært den materielle rikdommen som den troendes gudegitte rettighet.

Dette kan også gi frigjøringsteologien potensiale til å nå flere fattige med sitt budskap om politisk kamp som det ypperste uttrykk for kristen nestekjærlighet. Pinsekristendommens innflytelse kan altså være en ressurs mot avpolitiseringen av de fattiges nød som skjer kontinuerlig gjennom høyresidens individualisme hvor hver er sin egen lykkes smed. Flere steder har man allerede sett nye eksempler på felles sosial kamp mellom radikale katolikker og pinsevenner.

Dagens venstrevind

Midt i den kalde krigens dype sår i Latin- Amerika og tross alle ofrene for diktaturene finnes det likevel noen tegn til rettferdighet oppe i det hele. Den røde valgvinden som de senere årene har skyldt inn over land etter land i Latin-Amerika, har gitt oppreisning og nytt liv til de samme kreftene som ble knust av USAs korstog mot røde ideologier på kontinentet.

Etter nærmere to tiår med nyliberalisme, har folk reagert i form av røde valgseire. Den samme markedsfundamentalismen som frigjøringsteologene betegnet som religiøs overtro og avgudsdyrkelse, har blitt stagget av motkrefter. I lang tid har denne opposisjonelle og kritiske røsten overfor nyliberalismen vært en av frigjøringsteologiens viktigste politiske funksjon, for eksempel gjennom de brasilianske biskopenes åpne fordømmelse av Det internasjonale pengefondets strukturtilpasningsprogrammer.

I dag er ikke bevegelsen bare maktkritisk, men også forsvarer av de nye venstreorienterte presidenter og partier. Deres legitimitet til har blitt bygd møysommelig opp gjennom fortidens kjempende ofre og de sosiale bevegelsenes kamp. Frigjøringsteologien har gitt denne kampen religiøs legitimitet på et katolsk kontinent.

Dette utgjør en av de viktigste rollene for dagens frigjøringsteologi. Etter å ha levd blant katolske fattige, studenter, fagforeningsaktivister og nonner på grasrota, har frigjøringsteologien bidratt til å åpne presidentpalassene for de fattiges talsmenn. Den utgjør en diskurs som legitimerer alliansen mellom venstresiden og kristendommen, religionen som er så avgjørende for at mange velgere skal slutte opp om en kandidat. I land etter land har sosialister seilt opp som valgvinnere etter å ha bygd på denne alliansen. Samtidig har frigjøringsteologien vært helt avgjørende for deres politiske engasjement. Både president Correa i Equador og president Lugo i Paraguay har vært under sterk innflytelse fra indianernes biskop og frigjøringsteolog, Leonidas Proañö. For sistnevnte var det frigjøringsteologiens spiritualitet og gudsbilde som gjorde at han ga avkall på bispeembetet for å stille som presidentkandidat. Men selv Hugo Chavez er bekjennende kristen katolikk, og Lulas katolske tro var trolig avgjørende for hans vei til makten. Om vi legger til at Argetinas tidligere president og stadig innflytelsesrike Nestor Kirchner har bakgrunn fra Montoneros, ser vi at hele den nye generasjonen av søramerikanske statsledere har tilknytning til frigjøringsteologien. Fra å være forkynt i slumkvartere blir den nå satt ut i praksis gjennom konkret politikk for de fattige.

Frigjøringsteologien står igjen som en bevegelse med martyrer som vitner om en historisk kamp for rettferdighet, med en diskurs om den dype sammenhengen mellom den kristne tro og den revolusjonære vei – en diskurs som står rede til å bli brukt av enhver som vil bevege et svært kristent kontinent til venstre. Det gjør den både mulig å misbruke for å komme til makten, men også skape reell endring for de fattige.

Religion er farlige greier, derfor må den erobres og brukes. Eller for å si det med marxisten og ateisten Slavoj Zizek:

Jan Myrdals tale på «Hent troppene hjem fra Afghanistan»-demonstrasjonen på Norra Bantorget, 10.oktober 2009.

Jan Myrdal er forfatter og aktivist fra Sverige.

Her og nå diskuterer jeg ikke de økonomisk/ politiske kreftene som har ført til at Sverige som stat ikke lenger har et nasjonalt forsvar, men – omtrent som et korrupt tysk fyrstedømme på syttenhundretallet – bare våpendragere som stilles til rådighet for stormakter. Jeg diskuterer heller ikke krigsforløpet, selv om alt tyder på at den nå hjelpeløse øverste krigsherren – De Forente Staters president Obama – leder sine underordnede tropper av ulik nasjonalitet mot et forsmedelig og blodig politisk og militært nederlag av omtrent samme slag som de britiske befalhavende gjorde i de to første Afghanistankrigene, og de sovjetiske i den fjerde. Men for effektivt å kunne drive fram kravet om at de svenske troppene skal kalles hjem fra den femte, pågående Afghanistankrigen, finnes det visse prinsipielle spørsmål som bør diskuteres. Jeg tar nå opp tre.

Den humanitære inngripen

At staten Sverige, med sin krigsinnsats i Afghanistan, fullfører sitt ansvar overfor De Forente Nasjoner, er som de fleste her vet, dunkel tale. Den svenske styrken er ikke en FN-tropp men en NATO-tropp. Ministre og politikere, også i Sverige, motiverer krigsinnsatsen med humanitære grunner. Av og til låter de nesten som den offisielle svenske statlige propagandaen da Sverige (subsidiert av den franske katolske kardinalen Richelieu) nesten var en militær stormakt under Trettiårskrigen. Man sender sine soldater i det godes tjeneste. Denne gangen er det ikke for å beskytte protestanter fra katolikker, men for å befri kvinner fra heldekkende slør og annen diskriminering. Hvis man for alvor mente dette, og opplevde motivasjonen så sterk, ville det jo være rimeligere å sende en gjenværende svensk tropp til Hamburg for å befri ofrene for det som i Forbundsrepublikken er lovlig og gir skatteinntekter, nemlig prostitusjonen. Eller til nabolandet Danmark for i det godes tjeneste å innføre svensk og norsk lovgivning om kjønnshandel.

Men i løpet av de seneste to hundre årene har de offisielle motiveringene i våre land, for militær innsats i andre land, ikke vært av religiøs art. De har vært humanitære og for frihet. Benito Mussolini – og hans diplomater i Nasjonenes Forbund – motiverte angrepskrigen sin mot Abessinia (Etiopia) blant annet med at folket skulle befris fra slaveri. De kunne uttale seg med kunnskap om det slaveriet siden Italia hadde egne slaver ved sin legasjon i Abessinia. USAs krig i Sørøst-Asia ble kalt en krig for frihet. Den sovjetiske, med sine alliertes okkupasjon av Tsjekkoslovakia, ble motivert med – i likhet med den seinere inngripen i Afghanistan – at det var for å beskytte sosialismen og sosiale framskritt. Alt dette var politikerløgner. Men ikke bare det. Selv om disse motivene hadde vært virkelige, at det gjaldt for okkupasjonstroppene å kjempe mot slaveri og for frihet og sosialisme, ville ikke slik inngripen vært produktiv. To hundre år, sa jeg. Ja, det var under den franske revolusjonen at Robespierre, i polemikk med Danton, framholdt at kriger som var ment å befri andre, var prinsipielt umulige. Man kan ikke, som Robespierre påpekte, befri fremmede folk utenfra med militærmakt. Bajonetter er anvendelige til mye, bare ikke til å sitte på.

Det klassiske eksemplet fra attenhundretallet var den spanske krigen som bidro til – og kanskje avgjorde – Napoleons nederlag og fall. Det regimet han innførte, med sin bror i spissen, var liberalt, avskaffet inkvisisjonen og gjennomførte reformer. Men siden det hvilte på franske bajonetter gikk fattigbøndene i Spania til blodig krig – for inkvisisjonen.

Det humanitære – eller revolusjonære eller demokratiske – motivet for militær inngripen i fremmede land er og forblir falskt. Det er dunkel tale for å villede.

Profitten er drivkraft

Det er ikke vanskelig å forstå hva som drev britene til Afghanistankrigen på attenhundretallet. Britene forsøkte å videreføre den ekspansjonspolitikken som førte til annekteringen av Oud (og den påfølgende store indiske frigjøringskrigen mot britene i 1857) og Sind. Men ikke nok med det. Storbritannia og Russland kjempet om makten over Sentral-Asia. Det gjaldt markeder, bomullsdyrking, og for Russland sin del å nå fram til varmtvannshavner, noe britene ville forhindre. For afghanerne med ulik etnisk bakgrunn gjaldt det å bekjempe feringhis, utlendinger. Med vold og sluhet var de tradisjonelt framgangsrike i den kampen. Afghanistan har vært imperienes grav helt siden perserrikets tid. Også den fjerde Afghanistankrigen (da Sovjetunionen angivelig kjempet for sosialisme og brorskap) og den femte (da USA angivelig kjempet for demokrati) hadde de samme virkelige motivene. Men nå hadde olje kommet i tillegg til kontrollen over handelsveiene, og dessuten tilgang til malm, noe som har vært kjent siden førtitallet.

Det finnes ingen hemmeligheter rundt de økonomiske drivkreftene bak krigen. Men som det viser seg, både når det gjelder USAs angrep på Irak så vel som på Afghanistan, er militær inngripen sjelden den rette måten for å få kontroll over naturrikdommer. Tyskland mislyktes to ganger med sine militære angrep, i sitt forsøk på å utnytte Ukrainas rikdommer. I Afghanistan later det til at soldatene til USA og de allierte dør med store omkostninger, samtidig som det oppadstigende og forsiktige Kina tar kontroll over de store afghanske naturrikdommene – og finansierer USAs katastrofalt voksende underskudd samtidig som de presser dem ut av deres økonomiske maktsfærer.

Den gruppen som virkelig – riktignok midlertidig – profiterer på disse krigene, er de stadig mer innflytelsesrike militærindustrielle konsernene i USA. Husk at de også rår over en rekke underleverandører lik Sveriges. I lengden er profitten deres likevel selvdestruktiv siden den ikke er i stand til å være virkelig verdiskapende. Den svenske forsvarsministeren, Sten Tolgfors, har faktisk sagt at den svenske troppen i Afghanistan er der også for å fremme svenske handelsinteresser. Den tyske forbundspresidenten Horst Köhler ble tvunget til å gå av etter en liknende uttalelse. Den svenske kynismen og det tyske hykleriet veier opp hverandre, for krigsprofitten kan så visst forsørge kapitalister, politikere og journalister en stund, men neppe i lengden. Den som kaver i snøen og forsøker å holde seg varm ved å pisse i buksa, opplever snart hvordan den behagelige varmen erstattes av bitende kulde.

Terror

I imperialismens glanstid fantes ingen større trusler mot hjemlandene. Det viktorianske Storbritannia erobret, utsugde og gjorde folk til slaver, samtidig som det eksporterte sin mest besværlige underklasse til Nord- Amerika og Australia, mens befolkningen der i sin tur ble rensket ut. Det var bare fra det underkuede Irland at det kom fenianere og seinere IRA på blodige oppdrag hos herrefolket. Men det har skjedd en forandring. Med dyp opprørthet snakker nå politikere, politi og lederskribenter i våre krigførende stater om risikoen for at terrorkrigen styrkene våre fører kan slå tilbake. At talibanere, dels på grunn av fattigdom og dels på grunn av ideologi, neppe skulle foreta seg noe særlig i USA og Europa, forhindrer ikke at den allmenne terrorfrykten ikke bare er et uttrykk for egen dårlig samvittighet.

Selv om de utsendte våpendragerne til USA og dets villige allierte bedriver statsterrorisme og dreper menn, kvinner og barn, kan ofrenes mer ressurssterke meningsfeller godt forårsake at sivile drepes i imperialistenes hjemland. Moralsk sett finnes det heller ingen forskjell på terrordrap begått av den ene eller andre. Moralsk sett er det ingen forskjell på de britiske stats-mordene i Irland og IRAs mord i England. Det avgjørende var og er om det er en effektiv metode. Individuell terror – som det gjerne kalles i motsetning til statsterror – slik det praktiseres av den palestinske frigjøringsbevegelsen, ETA, IRA og RAF (og anarkistene rundt 1900), har vist at det ikke er noen politisk farbar vei. Det er det avgjørende. Måten å unngå og bli utsatt for slik individuell, om enn lite hensiktsmessig terror, er ikke å trappe opp egen deltakelse i statsterror, men heller trekke seg ut. Man kan si det på en annen måte: Et Sverige som deltar i, eller bare støtter de store imperialistmaktenes krig i andre stater som Irak eller Afghanistan (listen kan gjøres lang), kan ikke i lengden regne med noe annet enn å bli utsatt for individuell terror som svar. Fortsetter politikerne våre med sin nåværende politikk, tviler jeg på at Stockholm Rådhus, for eksempel, får stå altfor lenge. (Burn baby burn!)

For å sammenfatte: Det finnes bare en politikk som både er allment og humanitært korrekt, og tjener våre egne så vel langsiktige som kortsiktige interesser. Vi må prøve å oppnå at de svenske troppene hentes hjem fra Afghanistan. En selvstendig politikk som går mot imperiemaktene, er det eneste som kan hindre at vi trekkes ned i langvarig elendighet. Det burde ikke være umulig. Finlands utenriksminister Alexander Stubb og sosialdemokratenes Erkki Tuomioja har alt sagt at de finske troppene skal hjem snart.

(Talen er oversatt av Birger Thurn-Paulsen.)

Det er fortsatt mye oppmerksomhet om filosofien til Jean-Paul Sartre, mens det skrives lite om den praksis og politiske aktivisme den førte til.

Etter min mening er Sartre en (sjelden) filosof som passer godt til Marx’ berømte sats:

Jeg vil her særlig se på den siste perioden av hans liv, fra 60-åra og fram til han blir blind i 1973. Det hører også med til bildet av mannen.

Sartre arbeidet hele livet på to fronter: Filosofi, litteratur, teori – samtidig med en til tider intens politisk aktivitet. Fra han i 1945 ble redaktør av det nye Les Temps Modernes, deltok Sartre i de store debattene. Etter krigen var det mektige kommunistpartiet (PCF – 31 % i valg) totalt dominerende, og «alle» på venstresida var med eller kretset rundt dette partiet. Sartre var skeptisk, og skreiv i 1947:

Holdningen førte til mange års utskjelling. Men teorien tiltrakk ham – derfor sa han også:

Derfor deltok han i stiftingen av et (mislykket) «tredje-vei-parti».

Sartre tok stilling for Tito mot Stalin, og kastet seg inn i kampanjen for en ung soldat som hadde fått fem års fengsel for å avsløre franske krigsforbrytelser i Indokina. Dette skulle bli typisk for Sartre i årene framover, stadig ble hans litterære virke avbrutt av politiske kampanjer, enten fordi han opprørt sjøl tok initiativet, eller fordi folk ba om hjelp. Sartre hadde prestisje og en argumentasjon som i sine språkbilder naglet undertrykkerne til skampælen. Som under Algerie-krigen da han flere ganger ble truet på livet, og høyreekstremister demonstrerte på Champs Élysées under ropet: «Skyt Sartre!»

I perioden 1952 til november 1956 (invasjonen i Ungarn) inntok Sartre en vennligere holdning til Sovjet-Unionen. Han reiste mye i landet, deltok på kongresser, uttalte seg rosende, og lot seg til og med velge til viseformann i Vennskapssambandet Frankrike–USSR.

Men med Ungarn og Algerie er det slutt. Hans forbitrelse mot PCF og Sosialistpartiet (PS) for deres svik og undertrykking av algerierne var nådeløs, og varte livet ut. Det er også på denne tida han skriver det nesten legendariske forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte, hvor han slynger ut sin avsky og hat mot kolonialismens forbrytelser, og hilser velkommen den revolusjonære volden Fanon hevder er nødvendig om den koloniserte skal kunne overvinne fornedrelsen og selvhatet. PCF og PS betraktet Sartre etter hvert som samfunnsstøtter, partier uten vilje til å styrte kapitalismen og frigjøre folket:

On a raison de se révolter – det er riktig å gjøre opprør (Mao) – heter noen samtaler han ga ut i 1973 rett før han ble blind – det kan stå som motto for Sartres etter hvert nesten ustoppelige vei mot venstre og revolusjonen.

Sartre la ut på lange reiser, besøkte Fidel Castro og Che, Krustsjov og Tito (som mottok ham offisielt), og i 1955 ble han og Simone de Beauvoir offisielt invitert til Kina og møtte Mao. Seinere trakk han tilbake rosende utsagn om Sovjet, sablet ned invasjonen i Tsjekkoslovakia, og brøt med Castro (1971).

Fra midten av 60-tallet raser Vietnamkrigen. Sartre bor i boulevard Raspail på Montparnasse, spiser hver dag frokost på samme café og leser Le Monde, og inntar seinere på dagen sin déjeuner på La Coupole (hvor emigranten Lenin i sin tid spilte sjakk). Han lever sterkt, røyker enormt, drikker etter sigende én liter vin til sin to timers lunsj (og kan også gå på fylla), og tar i perioder corydrane, et dop som inneholder amfetamin. Hver søndag spiser han middag hos sin mor – etter sigende alltid suppe og svinesteik. Samtidig er han et arbeidsjern av dimensjoner, driver seg steinhardt – ufattelig mange timer i døgnet er fylt av arbeid. I nærmere 30 år har han holdt på med et enormt verk om Flaubert – L’Idiot de la famille (idioten i familien) – og i 1971/72 har han gitt ut tre bind på 2802 sider; siste bind blir aldri fullført.

Fra 1967 finner vi Sartre som formann i Russel-tribunalet. Gjennom vitneutsagn og dokumentasjon granskes de amerikanske krigsforbrytelsene i Indokina. I England nektes tribunalet av sosialdemokraten Wilson. I Frankrike stoppes det av de Gaulle, og Sartre skriver et skarpt brev til presidenten om krigsforbrytelsene, og sier at «man er redd oss». De Gaulle svarer høflig i sitt avslag og kaller ham maître – Sartre er tross alt Nobelprisvinner og en verdenskjent intellektuell. Sartre fnyser, og vil ikke være «maître» for denne mannen.

I mai 1968 bryter det plutselig løs. Studentene reiser seg mot det autoritære regimet – og mot «borgerskapets vaktbikkjer »: PS og PCF – en holdning som passer Sartre utmerket. Den 10. mai offentliggjør Sartre og andre intellektuelle sin støtte til studentbevegelsen, samme natt er det «barrikadenes natt» i Paris (60 barrikader), og 13. mai går 1,2 millioner mennesker over hele landet i demonstrasjon under slagord mot de Gaulle: «10 år er nok!» Deretter baller det på seg, studentopprøret har utløst et enormt arbeideropprør, trolig er 14 millioner i generalstreik, og hele landet ligger nede: Transport fins ikke, tusenvis av fabrikker (og læresteder) okkuperes, direktører stenges inne, og bedriftene styres av arbeiderråd – sovjeter, mens myndigheter og politi står maktesløse. Til slutt rømmer presidenten hovedstaden.

Sartre er begeistret og litt forvirret. Hva er dette? Mange kjente folk strømmer til det okkuperte Sorbonne og de store debattene i Grand Amphi. Sartre kommer sammen med Simone de Beauvoir. De baner seg vei mellom tusenvis av ungdommer som begeistret strekker armene mot ham. Det blir en ufattelig trengsel, og 7000 presser seg inn i salen som er bygd for 4000. Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til hva det er i dag, sier han.

Og han fordømmer PCFs passive og samfunnsbevarende rolle.

Kort etter sier han i radio:

To år seinere sier Sartre at han ikke hadde forstått de unge da, han forstod ikke hva de ville og hva slags rolle gamle idioter som han sjøl kunne spille i dette.

Og «seinere» – det er da han våren 1970 ble kjent med maoistene i La Gauche Prolétarienne – «det proletariske venstre».

Jeg som skriver dette, bodde sjøl i Paris denne våren. Det var en tid stappfull av politikk og debatter, en tid hvor vi druknet i løpesedler og militante aksjoner, og hvor venstregruppene lå i stadig kamp mot politi og myndigheter som gjorde alt for å kneble dem. Brøt det ut streik på den internasjonale studentbyen, skrudde myndighetene av lys og gass; ansatte som ønsket faglige rettigheter, ble sagt opp. Utenlandske studenter ble utvist. Venstregruppenes avisselgere ble forfulgt; stod de utenfor fabrikker, kinoer etc., ble de tatt med til avhør, og holdt der noen timer til kundene var vekk. De fikk også feilaktig idømte bøter for å hindre trafikken og for feilparkering. De som viste seg «vanskelige», ble tiltalt for «vold mot politiet ». Plakatopphenging og slagord var nå «ødeleggelse av offentlig eiendom», og førte til fengsel. Le Monde skrev i juli 1970 at Frankrike for øyeblikket hadde rundt 200 politiske fanger, også aktivister fra fagforeninger og folk som hadde «gjenopprettet forbudte organisasjoner». Dessuten ble det vedtatt en lov som millioner hadde protestert mot, også PCF og PS: Den som deltar i ulovlige demonstrasjoner, kan få store straffer for ødeleggelser – uten å ha gjort noe. Stort sett var det politiet som knuste, for køllene var aldri langt borte – i mai forfulgte de en gruppe fra Gauche Prolétarienne inn på det juridiske fakultet og knuste den store glassfasaden.

Blant venstreorganisasjonene var det tre-fire trotskistiske og tre-fire maoistiske (Sartre og mange intellektuelle hadde støttet trotskisten Krivine ved presidentvalget i 69). De «moderate» maoistene (som tilsvarte SUF (ml) i Norge) var PCFML som ga ut både en legal og en illegal avis (den siste med litt «sterkere» språk). La Gauche Prolétarienne lå ytterst til venstre, og deres avis – La Cause du Peuple («folkets sak») – var fylt av klassehat og avsky mot borgerskapet. Her snakket de om den nye résistance (som under krigen), og oppfordret til oppstand i det sivile samfunn – soldater, arbeidere, folk i fengsel, innvandrere, kvinner, gamle … Arbeiderklassen må svare med vold på kapitalens vold, kidnappe eierne, gjøre motstand mot politiet og motsette seg at eierne og staten stjeler verdiene de skaper. I april både applauderte og kritiserte vi på venstresida i Paris da en «kommando» fra GP brøt seg inn i luksusbutikken Fauchon, og etterpå delte ut trøfler, russisk kaviar og håndmalt konfekt i de grå arbeiderstrøkene (Einar Gerhardsen var i sin ungdom med på noe liknende). GPs avis ble regelmessig inndratt, og i mars arresterte politiet redaktør Le Dantec, og neste redaktør, Le Bris, ble buret inn ti dager etter. Resten av våren maler derfor GP på de sentrale murene i Paris: «Libérez Le Dantec et Le Bris!»

Myndighetenes inndragninger har som mål å ruinere venstreavisene, og i denne situasjonen henvender noen av lederne i GP seg til Sartre på La Coupole i slutten av april. Og Sartre aksepterer å bli redaktør av CP, og går dermed inn i den trolig mest politiske perioden i sitt liv.

Etter 1968 kan det ikke lenger føres noen dialog med borgerskapet, sier Sartre. Og sett fra Paris kan hans voldsomme språk mot makta og kapitalen få SUFs vokabular hjemme i Norge til å se ut som bleike skygger. Det er som en flammekaster når han håner udyrene for deres forbrytelser mot folket, fordømmer overklassens morderiske vold, de tusener som hvert år omkommer og skades i industriens profittjag, arbeidere som brennes og kvestes, som lemlestes og kveles av gass, de triste forstedene med langsom eller brutal død, ungdom som ikke har noen framtid, gamle som dør i uverdighet etter et langt arbeidsliv, bønder som ruineres til fattigdom – og fattige innvandrere som utvises. Dette er en krig.

Sartre vet hva han snakker om. Da Citroën-fabrikken ble okkupert i 1968, gråt mange av arbeiderne åpenlyst av glede og ropte i kor at eieren var en morder – mange arbeidere hadde begått sjølmord. Nå skulle det bli slutt med «helvetestempoet» ved samlebåndet! Sartre er villig til å bruke sitt navn for alt det er verdt, og han overskrider alle vanlige grenser, freser mot utsugerne og menneskeforakterne og kaller dem med deres rette navn. Og trykker og innestår for de fengslede redaktørenes erklæring:

Sartre overtar som redaktør fra og med mai. Den 27. mai går rettssaken mot redaktørene i Justispalasset på Ile de la Cité, de siste ukene har GP ført en knallhard kampanje med Sartre som deltaker. Om morgenen, da jeg går til min lille deltidsjobb på Collège de France bak Sorbonne, henger allerede opprørspolitiet rundt i gatene. Utpå formiddagen hører vi i radio at prosessen har begynt, Cité er omringet av opprørspoliti (CRS), og det er støvletramp, tåregass og «kommandoer» fra GP som skriker slagord. Når vi setter opp vinduene, hører vi dumpe smell fra granatkasterne langt borte. Når jeg om ettermiddagen drar hjemover, er det rester etter påbegynte barrikader i et par gater, og avisoverskrifter i kiosken: «Justispalasset i unntakstilstand. Regjeringen sitter i ekstramøte! » Hele ettermiddagen, kvelden og natta angriper kommandos fra GP, de overfaller politibusser, klarer å tenne på en, river opp politikompanier gjennom geriljaangrep, okkuperer Halle aux Vins, angriper med brannapparater og vannkanoner, lager helvete …

I retten hadde vitnet Jean-Paul Sartre hånet regjeringen som dømmer to redaktører, men lar den tredje gå fri fordi de er redde for en politisk prosess. Og dommeren gir ham rett (!), og unnskylder seg. Og Sartre gjør klar juninummeret av CP, et nummer jeg sitter med i handa når jeg skriver dette: På forsida Mao – hammer og sigd – «journal communiste révolutionnaire prolétarien» – og bilde av GP i kamp med politiet: «Hvem er redd for hvem?» – og et Mao-sitat blant flere på baksida («Hovedtendensen i verden er revolusjon») hvor bilder viser verdens folk i kamp mot imperialismen: «Hvem er redd for hvem?» er også tittelen på Sartres lederartikkel:

«Nasjonens kreftsvulst!» roper en avis på ytre høyre. «I fengsel med Sartre!» Og PCFs avis L’Humanité mener han gjør en kjempetabbe ved å solidarisere seg med disse provokatørene. Sartre derimot er glad over å være i en bevegelse som er litt «anarchisant» og kunne slå mot PCF fra venstre, et parti han nesten alltid hadde mislikt. De to redaktørene får åtte og tolv måneder, mens La Cause du Peuple som vanlig blir beslaglagt. GP oppløses av regjeringen («en trussel mot statens sikkerhet, oppfordring til tyveri, plyndring, brannstifting, mord»), og den tidligere formannen Alain Geismar, en av lederne i 68, idømmes seinere atten måneder. I denne situasjonen går Sartre ut på de store boulevardene og selger denne forbudte avisa som oser av hat og opprør. Han har med seg Simone de Beauvoir, Godard, Foucault, Simone Signoret m. fl.; seinere får han også med kjente journalister, og Robert Gallimard og Claude Lanzmann er «vitner», mens forlaget Gallimards fotograf dokumenterer. Og mens de «vanlige» selgerne blir håvet inn av politiet, må Sartre bare bli med for å «sjekke identiteten». Det er i denne situasjonen politiet skal ha kontaktet presidenten, og fått til svar av Pompidou: «Man arresterer ikke Voltaire!».

Sartre er nå blitt l’intouchable – den som ikke kan røres: Avisa blir inndratt for sitt ulovlige innhold, mens redaktøren går fri. Sartre skriver at han solidariserer seg med artiklene i CP, men ikke nødvendigvis med GPs handlinger. Likevel går han svært langt i å godkjenne nettopp handlingene, og når han lar trykke en hyllest til motstandsbevegelsen under krigen, fra en poet som døde i konsentrasjonsleir, blir det sagt at ingen annen i dag ville sluppet tiltale for dette.

For «Voltaire» er rasende, hans hat mot overklasse og utbyttere gjennomsyrer alt. Under rettssaken hadde «partisaner» stjålet svære bunker borgerlige aviser og brent dem foran et gymnas, og Sartre skriver:

Og han bringer leserbrev fra en gruvearbeider som forsvarer at noen tente på en kullgruve – det er bare en liten flamme sammenliknet med alle omkomne og de som langsomt dør. En annen arbeider skriver at flertallet av arbeiderklassen ønsker forandring i livet sitt, om nødvendig med vold; de hadde ikke gjort opprør i 68 for at CRS (opprørspolitiet) skulle stå utenfor fabrikkporten i dag. Og Sartre avviser beskyldningene om tilfeldig hærverk mot biler under prosessen: Demonstrantene hadde utelukkende gått løs på symbolene på pengemakta: Rolls Royce!

Og Simone de Beauvoir, som har redigert to sider i juni-nummeret (under hver side står Sartres eller Beauvoirs navn), hun slår like hardt. Her skildres vanvittig militante aksjoner i industrien over hele landet, og det siteres fra erklæringer og løpesedler som lyser av hat og forakt, avsky mot eiere som innkasserer én million francs i måneden, mens arbeiderne får 900, og gråter over sin fattigdom og miserable liv. Og det kryr av desperate streiker, fotografi av en eier (dokke) som henges, og sjefer som er blitt bortført, og maskiner ødelagt der hvor de hensynsløst setter folk på porten for å øke profitten. Det fins en hel verden av motstand og kamp som boikottes av nesten alle aviser – og et «ansvarlig» PCF som motarbeider aksjonene …

Om sommeren tar Sartre en tur til Norge, og reiser med Hurtigruta for annen gang. Tilbake i Paris blir han i september også redaktør av Tout, organet til maoistgruppa Vive la révolution!, og i januar 1971 overtar han J’accuse. I to hele år lever Sartre dette intense livet, samtidig som han skriver på sin enorme Flaubert. Han bruker sin prestisje, er et slags skjold for disse avisene. Samtidig har han trolig også et ønske om å komme for retten, for, som en Dimitrov eller Castro, å kunne holde et politisk oppgjør som ville gi gjenlyd.

Sammen med GP opplever Sartre en ny radikalisering; han skriver artikler, essays, opprop, demonstrerer, dokumenterer, vitner, holder taler og appeller, er med på en rekke aksjoner og kampanjer. I juni stiftes «Venneforeningen for La Cause du Peuple» med bla. Simone de Beauvoir i ledelsen. I oktober møter han ikke fram som vitne i saken mot Geismar, men sender et telegram:

Prosessen er ikke annet enn en narresmokk; i stedet drar Sartre ut til fabrikkporten ved Renault-Billancourt, og på pressebildene ser vi en liten mann på en tønne med mikrofon i handa, han har genser med grå strikkejakke utenpå og pelskrage. «Camarades», sier han, «jeg skulle vært i Justispalasset, men vil heller vitne her foran dere … for Geismar er folket, det folket som nå både oppdager den volden det kan utføre og den styrken det har, og som nå reiser seg mot dem som vil undertvinge det …»

Dette synet kommer også klart til uttrykk i et «Vindu mot vår tid» i NRK året etter: En samtale med Mitterand (PS), Marchais (PCF), Sartre og en oppsagt arbeider fra Renault. De to «ansvarlige» politikerne er vage og uklare, og blir drepende spiddet av Sartre og arbeideren. Sartre flerrer vekk all tåketale, hudfletter undertrykkerne, og uttaler at det sanne venstre i dag er i illegalitet og nå anklager regimet gjennom sine handlinger; derfra går veien til voldsbruk (revolusjon) som vil bestemmes av begivenhetene … I desember samme år er Sartre formann i et «folketribunal» i byen Lens etter at 16 gruvearbeidere er døde av gass. Fra februar 1971 er han med i en stor kampanje mot elendige forhold i fengslene. Og i februar 72 er han igjen med på en aksjon mot Renault; Sartre vil bruke sitt navn til å skape blest om en sultestreik som arbeiderne fører mot oppsigelser, men som pressa ikke skriver om: Inne i en stor varebil, sammen med journalister og maoister, lurer han seg inn på fabrikkområdet – til «denne såkalt nasjonaliserte bedriften» som er «en slags anstalt for straffarbeid». Gruppa kastes raskt ut igjen av brutale vakter, men hensikten er oppnådd.

Fram til våren 1973 er Sartre CPs følgesvenn. Da begynner det å rakne i redaksjonen som foretar sjølkritikk og nedlegger arbeidet. (GP er jo også forbudt, og ledelse og medlemmer arbeider under jorda.) Sartre underskriver kritikken sammen med hele redaksjonen, og sier blant annet at mens La Cause du Peuple hadde vært nyskapende i 1970, så er den nå «like byggende som en støttekomité» – med masse dårlige vaner. I juni 71 hadde imidlertid Sartre og dette miljøet vært med på å danne Libération – et revolusjonært pressebyrå, og det blir nå utgangspunket for avisa av samme navn fra mai 1973 – Sartres siste politiske prosjekt.

Hva slags tanker gjorde så Sartre seg om samarbeidet med disse unge menneskene som han kunne vært bestefar til? (Han var 67 år.)

En rekke ganger uttalte han at han ikke var maoist, men at det var handlingen, spontaniteten og kampen for rettferdighet som drev ham. Og forakten for dette «Kommunist»partiet, som venstregruppene nå skreiv det. «CP har radikalisert meg», sier han i 1970.

På spørsmålet om kvaliteten på den revolusjonære presse som ofte gir informasjonen sin spesielle vri, svarer han at her er det både positivt og negativt.

I tillegg til det politiske, så synes det som om Sartre også var tiltrukket av maoistenes væremåte. Et kameratskap og en hjertelighet i samværet som han aldri hadde truffet hos kommunister og trotskister. Utenforstående var også forbauset over at disse unge jyplingene og Sartre var «dus» – han sa jo ikke engang «du» til Simone de Beauvoir!

Og at han kunne diskutere filosofi med dem, som han hadde gjort det i sin ungdom med Nizan, Aron, Beauvoir og seinere Merleau-Ponty.

Sartre gir 30 000 francs (en meget god årslønn i Norge) til den nye avisa Libération. Og han er meget opptatt av pressespråket – inntil synet svikter høsten 1973 og all skriving opphører. Han har på en måte føttene i to verdener, den verden som dør, og den som fødes. For «Libé» må man skape en stil som formidler den talte kommunikasjonen, sier han, man må finne opp nye måter å skrive på, informasjonsmåter som ennå ikke er utformet, gjøre konkrete forsøk, eksperimentere, våge, ta en risk. Og i dette ligger både tekniske, økonomiske og ideologiske utfordringer. Derfor vil Sartre legge vekk litteraturen (Flaubert) og filosofien i seks måneder, og gjøre alt han kan for denne avisa. Han gir av sine penger, idéer og tid for å skape dagsavisa Libération, han deltar på pressekonferanser, reiser aleine til andre byer for å organisere, og deltar i radio med sine tanker om ny avis. Og angriper som alltid den borgerlige presse.

Det er de revolusjonære aksjonskomitéene foran aviskioskene som skaper de spontane diskusjonene, den jobben som pressa skulle gjøre. Nå, i 1973, er Libération hans måte å komme ut av perioden med politiskagitatorisk eksperimentering, han vil prøve å iverksette idéene han har utviklet sammen med maoistene i en slags konsensus som har oppstått.

Slik sett hadde prosjektet Libération alle tegn på å kunne bli en motmakt, en type avis som venstresida hadde snakket om siden 1968: Økonomi fra folket, med folkets stemme og en innretning mot (et litt uklart) direkte demokrati. Sartre jubler over dette, og legger altså for en tid, til manges forbauselse, sin store Flaubert til side. Men både Libération og Flaubert må forlates på beddingen da han om høsten blir blind, og mørket senker seg over en stor intellektuell som, lik Marx, ikke bare ville fortolke verden, men forandre den …

Over 50 000 mennesker fulgte Jean-Paul Sartre til graven i 1980.

M-l-politikken på 1970-tallet inneholdt et stort paradoks. På den ene siden fremmet vi m-l-ere en form for marxistisk analyse av verdenshistorien som sa at arbeiderklassen uungåelig måtte seire.På den andre siden ble denne politikken drevet av en mengde unge mennesker som frivillig gikk inn for å virkeliggjøre marxismen.

Bjørgulf Claussen er professor i sosialmedisin.

Analysen tilsa en forutbestemt utvikling, «historien gikk på skinner», nesten uansett hva vi enkeltpersoner gjorde. Samtidig drev vi en kjempeinnsats for å påvirke denne historien, og det uten særlig egennytte i en rolig tid i et velordnet Norge.

Jeg tror at dette paradokset var en av mange faktorer som fikk m-l-politikken til å blekne utover på 1980-tallet. Blant de mer groteske utslagene av paradokset var den u-marxistiske troen på en snarlig kommende verdenskrig. Slik skulle verdenshistorien knyttes til egeninteressen vår. Et annet utslag var AKP-ledelsens tendens til å se på medlemmer og sympatisører som brikker i deres spill.

I det siste har jeg lurt på om den dialektiske materialismen til den franske filosofen Jean-Paul Sartre kunne ha gjort partilinja mer virkelighetsnær. Forsømte vi som kjente Sartres filosofi oss, når vi ikke lanserte ham i partidiskusjonene i AKPs aller tidligste år? Har Sartre noen betydning for marxismen i dag? Disse to spørsmålene skal diskuteres i denne artikkelen.

Eksistensialismen

Sartres filosofi ble godt kjent på Universitetet i Oslo på 1960-tallet gjennom innsatsen til sosiologen Dag Østerberg (som har skrevet en fremragende biografi om ham¹) og psykologen Carl-Erik Grenness. De sto i spissen for kritikken av den positivistiske vitenskapsfilosofien som hersket den gang, og de vant. I dag er et «reduksjonistisk syn på menneske og samfunn» skjellsord i vitenskapskretser.

På 1950-tallet sto Sartre i spissen for den retningen som ble kalt eksistensialisme². Datidens kommunister mente foraktelig at dette var småborgerlig idealisme.

Eksistensialismen ville gi en konkret analyse av verden slik den fremstår for hver enkelt av oss. Utgangspunktet var den tyske filosofen Husserls fenomenologi³. Begynner jeg å reflektere over meg selv, oppdager jeg min egen bevissthet. Da merker jeg at jeg alltid retter bevisstheten mot noe. Jeg kan rette den mot min egen bevissthet, men vanligvis er bevisstheten ute i verden, bevissthet om det som faktisk er i verden. Videre oppdager jeg at oppmerksomheten min alltid har en hensikt. Når jeg gjør noe, velger jeg alltid mellom flere muligheter. Det vil si at bevisstheten min alltid er fri. Å si at jeg gjorde sånn og sånn fordi jeg var sulten eller fordi jeg var fattig, er unnskyldinger. Det er å gjøre meg til en fastlåst ting, ikke å innse at jeg er et fritt menneske som må velge, hvert øyeblikk. Å se bort fra den tvingende nødvendigheten av valg er det som Sartre kaller å være i «ond tro». Det er å tro at jeg har et «vesen», en natur som bestemmer over meg. Til nød kan jeg si at mitt vesen, min «essens», er det jeg allerede har gjort. Sagt med den tyske filosofen Hegels ord: «Wesen ist was gewesen war». I øyeblikket og når jeg velger for framtida, er jeg «eksistens». En kjent sentens fra eksistensialismen er at «eksistens alltid går foran essens».

Sartres dialektiske materialisme

Denne eksistensialismen virker ikke særlig marxistisk. Men Sartre utviklet filosofien sin, og kalte den andre store filosofiboka si for Kritikk av den dialektiske fornuften⁴. Her slutter han seg til Marx sin dialektiske materialisme, og kritiserer kommunistpartiene for et tilstivnet menneskesyn og en diktatorisk politikk, ikke ulikt den store polemikken til Mao.

Sartre tok nå utgangspunkt i uenigheten mellom de to store filosofene på tidlig 1800- tall, Hegel og Kierkegaard⁴. Hegel beskrev de menneskelige livsforholdene i et storslått system av motsetninger og sprangvise forandringer. Mest opptatt var han av menneskehetens utvikling i fortid og framtid, «verdenshistorien til hest», som en kritiker ironisk kalte filosofien hans.

Kierkegaard kritiserte Hegel for å glemme det enkelte mennesket. Den danske filosofen beskrev den individuelle siden ved Hegels dialektikk, opplevelsen av mitt eget liv, mine valgmuligheter og min angst når jeg innser ansvaret for livet mitt. Han interesserte seg ikke for verdenshistorien, heller ikke mye for den sosiale konteksten vi lever i. Men han skrev mye om den subjektivistiske eksistensialismen sin, og var en fantastisk polemiker, så han ville nok gjerne ha innflytelse på samfunnet.

Den andre kjente Hegel-eleven, Marx, sin kritikk av læremesteren er sikkert vel kjent for leserne av Rødt!. Sartre mente at Marx støttet både Hegels og Kierkegaards syn. Kierkegaard hadde rett i at det er noe spesifikt ved den menneskelige eksistens, mens Hegel hadde rett i at det konkrete mennesket måtte forstås i den objektive realiteten⁵.

Selv beskrev Marx både utviklingen i de ytre forholdene til livene våre, de samfunnsmessige betingelsene vi lever under, og våre individuelle livsbetingelser. Men Marx omtalte bare løselig det individuelle perspektivet i ungdomnsskriftene sine. Senere fulgte han i hovedsak læremester Hegel i å analysere den verdenshistoriske utviklingen. Den individuelle siden ved den dialektiske materialismen til Marx ville Sartre utvikle videre med sin eksistensialisme, uten å bli subjektivist som Kierkegaard.

Den Andres blikk

Sartre ble også kjent for noe vi kan kalle en småskala-sosiologi, betydningen av «den Andre» for meg. Når jeg reflekterer over mitt eget liv, ser jeg for det første at jeg eksisterer her og nå, som allerede nevnt. Jeg ser også at jeg kan velge mellom flere muligheter i framtida. Samtidig ser jeg trekk av hvem jeg er i det jeg allerede har gjort. Denne min essens, mitt vesen, utdypes av hvordan jeg erfarer at andre har reagert på meg.

Forhåpentligvis har de andre reagert på mine handlinger ut fra at jeg, liksom de selv, er et individ som handler fritt. Men her er Sartre pessimist. Han beskriver mest levende konkurransen mellom menneskene, gjerne ved «den Andres blikk». Jeg erfarer ofte at den Andre ser på meg som om jeg er en gjenstand, jeg reduseres til en ting med bestemte egenskaper. Dette er den stadige kampen mellom mennesker. Den Andre vil plassere seg over meg, selv kunne velge og samtidig få makt over mine valg. Da gjelder det for meg å stå imot, å beholde min frihet, men samtidig ikke gjøre meg ensom i det sosiale livet. Sartre skildrer seg selv som en ensom type i selvbiografien Ordene. Han var heller ikke bare noen god kjæreste for Simone de Beauvoir.

Respekt for likeverdighet og andres frihet er idealet som Sartre diskuterte i en rekke skuespill og romaner. De organiserte franske kommunistene opptrådte langt fra dette idealet.

AKPs dialektiske materialisme

I starten var vi m-l-ere sterkt opptatt av Maos skrifter, for eksempel Om liberalismen, Om praksis, Om den rette behandlingen av motsigelser i folket. Her tar Mao opp enkeltpersonenes valg. Samtidig handlet kulturrevolusjonen i Kina mye om de enkeltes valg, om å ta parti, om klassestandpunkt.

Likevel ble vårt verdenssyn først og fremst preget av de gamle Komintern-tekstene fra 1930-årene. Her gikk verdenshistorien på skinner. Den proletariske revolusjonen måtte komme på grunn av lovmessighetene i historien. Marxismen-leninismen kjente sannheten, og med denne kunnskapen skulle vi sette historiens lover ut i livet. En slik mekanisk materialisme var likevel ikke hele teorien vår, for da hadde ikke m-lprosjektet gått. Maos individuelle valg var med, likeledes diskusjoner av motsetninger i livene til hver enkelt av oss. Vi hadde også den fine parolen om å gjøre konkrete analyser av konkrete prosesser. Men de tilstivnete doktrinene tiltok i betydning utover på 1970-tallet, for å bruke Sartres ord om de gamle kommunistpartiene. Ideene om at Marx og Lenin og partiledelsen kjente sannheten tiltok i betydning for partiets praksis. Maos polemikk mot de russiske kommunistene var ikke klar nok til å unngå dogmatikk. Den kinesiske kommunismen døde da også snart bort og synes ikke i dag. Her ville Sartres analyse av sovjet-kommunismen kunne ha bidratt til større klarhet om vi hadde satt oss inn i den.

AKPs praksis

Jeg mener at det fortsatt er svært mye å lære av praksisen til m-l-erne. De konkrete analysene var ofte langt forut for sin tid, for eksempel av Israel, og ofte politisk riktige, for eksempel av streikebevegelsene. Frontpolitikken til AKP bør Rødt følge mye mer intenst enn partiet gjør i dag, for her oppnådde AKP og de folkelige kampene mye, for eksempel i abortkampen og i mange anti-imperialistiske aksjoner. Motsatsen til AKP er SV, som ikke støtter folkelige fronter. Alle de SVerne jeg kjenner, er snille og gode mennesker, men noen som helst innflytelse på praktisk politikk har de aldri hatt.

Kanskje gjorde alle seirene AKP-ledelsen hysterisk. Alt ble så enormt viktig, alt skulle være så effektivt. Ledelsen grep til «blikket» overfor medlemmer og symp’er. Med blikket skulle ledelsen styre alt, folk og fronter, som ble redusert til brikker i verdenshistoriens fremmarsj.

Kunne det blitt anderledes?

Hadde vi aktivt brukt Sartres dialektiske materialisme, kunne antakelig m-l-ernes politikk på 1970- og 80-tallet gått bedre, i hvertfall hyggeligere og mer sympatisk. Hvis ledelsen hadde hatt klart for seg at alle medlemmer og sympatisører er frie individer som tar selvstendige valg, kunne vi kanskje ha bevart partidemokratiet fra starten? Hadde diskusjonene vært reelle hele tiden, kunne den demokratiske sentralismen fungert mye bedre enn den etter hvert gjorde. Som sagt mener jeg at det skjedde mye bra i sentralismens navn. AKP var slagkraftig, gjorde mye bra og oppnådde mye. Men når altfor mange av direktivene kom før diskusjonene, ble stemningen i partilagene ofte dyster. Hadde blikkene til ledelsen vært mindre skarpe, kunne den politiske effektiviteten forblitt bedre enn den var på slutten av 1970-tallet.

Samtidig virket det ikke den gang realistisk å bringe Sartre inn i partidiskusjonene. Jeg tenkte aldri på det, og det gjorde kanskje heller ikke andre som kjente ham fra Blindern på 1960-tallet. Selv ble jeg grepet av det handlekraftige i maoismen, og tenkte at maoistene rundt meg var i stand til å oppnå politiske resultater, noe intellektuelle pratmakere som meg ikke var.

Sartres nitidige gransking av individets selvbevissthet og valg virket tutlete i forhold. Men det var nok feil. Alle maoister framsto jo som ekstreme individualister i det sosiale bildet. Vi var langt fra de samlede kolonnene av arbeidere på mars mot en bedre framtid som Komintern avbildet i mellomkrigstida. Tvert i mot valgte vi en politisk aktivitet som virket uforståelig på de fleste rundt oss, fordi politikken ikke hang sammen med leveforholdene våre der og da. Vi burde vært mer opptatt av våre egne valg, og stimulert hverandre til å forklare de politiske valgene våre mye bedre overfor venner og kjente. Og fremfor alt, vi burde tatt bedre vare på hverandre.

Litteratur

Det debatteres idag ikke bare hvorfor sosialister mener kapitalismen bør byttes ut med en mer human samfunnsform, men også om hvordan et slikt samfunn kan og bør se ut, mer konkret. Hva hadde Marx å si om akkurat dette?

Paul Rækstad er masterstudent i filosofi ved universitetet i Oslo.

Etter noen introduserende bemerkninger vil jeg først vise hvorfor den unge Marx var tilhenger av deltakende demokrati på bakgrunn av en tidlig fremmedgjøringsteori. Etter både sine første kontakter med det tyske proletariatet som ung journalist og sine første studier av politisk økonomi utviklet han en ny fremmedgjøringsteori som utgjorde bakgrunnen for hans tanker om hvordan hans nye samfunnsideal, kommunismen, måtte se ut.

For Marx var demokrati helt sentralt for kommunisme, både utviklingsmessig og ideologisk. Demokrati er ideologisk sentralt fordi den visjonen om et deltakende demokrati Marx forsvarer i sine tidligste skrifter – blant disse hans kritikk av Hegels rettsfilosofi – forblir en essensiell komponent i den visjonen for et fremtidig samfunn han senere kaller kommunisme. Demokrati er utviklingsmessig sentralt fordi hans tidlige visjon, samt dets normative grunnlag i et spesifikt menneskesyn og frihetsbegrep, er nøkkelen til å forstå nettopp denne utviklingen, og dermed hvorfor Marx ble sosialist generelt og kommunist spesielt.¹

Før vi begynner er det viktig å skille mellom det man kan kalle institusjonell form og institusjonell substans. Institusjonell form er bare de konkrete måtene en institusjon, organisasjon eller et samfunn er skrudd sammen eller organisert på. Institusjonell substans derimot, er det innholdet som en viss form produserer eller realiserer. La oss tenke oss to samfunn som for eksempel antikkens Aten og en (hypotetisk) samtidig Coruscant. Begge deler alle de samme institusjonelle formene – samme grunnlov, samme lover, samme rettssystem, samme form for direkte demokrati, osv. – men hvor sistnevnte har betydelig forskjellig institusjonell substans grunnet for eksempel en ekstrem ulikhet i velstand som gjør det mulig for de rikeste å kjøpe betydelige antall stemmer, og dermed undergrave det potensialet for genuint direkte demokrati som er realisert i Aten.

Når Marx beskriver fremtidige samfunn, beskriver han alltid disse i form av institusjonell substans, ikke institusjonell form. Dermed spesifiserer han hvordan menneskelige samfunn må være for å kunne kalles kommunistiske og oppfylle deres institusjonelle løfter. Han konkretiserer sjeldnere hvilke institusjonelle former han tror kan realisere disse.² En av kritikkene Marx rettet mot de utopiske sosialistene, var at de var villige til å konstruere altfor rigide og detaljerte planer for institusjonelle former. I motsetning til disse mener Marx at konkrete institusjonelle former er noe man må komme fram til gjennom bevisst og pragmatisk eksperimentering i den virkelige verden.

Deltakende demokrati, frihet og menneskesyn

I hans tidligere skrifter, spesielt i «Til jødespørsmålet » og i de to Hegel-kritikkene, ser vi at Marx har et klart og tydelig fokus på radikalt demokrati langs de samme linjene som for eksempel Spinoza³. Det refererer til en form for organisk, deltakende og deliberativt⁴ demokratisk selvstyre for og av alle mennesker som ikke kunstig begrenser seg kun til «politiske» spørsmål, men tvert imot skal styre alle deler av samfunnet – også økonomiske. Marx skiller dermed strengt mellom «demokrati» og en «politisk republikk» à la republikanske tenkere der sistnevnte blant annet ikke nødvendiggjør slik deltakelse, vanligvis (den tida Marx skrev) begrenser mulighetene for deltakelse betydelig (typisk kun til bemidlede menn), og har et altfor snevert fokus på politisk, i motsetning til full menneskelig, frigjøring – og dermed overser de virkelige ulikheten og maktforholdene i kapitalistiske samfunn⁵. Marx sin forståelse av demokrati er basert på premisset om menneskets «kommunistiske essens», et frihetsideal som ser frihet som bevisst kontroll over ens egen selvutvikling som sosialt individ, og en tro på demokratisk deltakelse i det sosiale liv som en nødvendig betingelse for deres effektive realisering.⁶

Her er det to ting som er verdt å legge merke til. For det første forblir visjonen, slik den fremlegges, i all hovedsak et spørsmål om institusjonell substans, selv om bemerkninger om konkrete former er å finne. For det andre bygger denne visjonen på et spesifikt menneskesyn om menneskers sosiale eller «kommunistiske» essens, samt et frihetsideal forstått som styre eller kontroll over ens egen selvutvikling som slikt et sosialt individ. For Marx er det ikke bare maksimal utvikling av menneskelige individer men deres frie selvutvikling som er målet.

Når Marx i sine tidlige skrifter hevder at vi har en «kommunistisk essens», mener han at mennesker er sosiale dyr, at vi er født sånn, ikke blitt sånn. Dette vil si at det er del av vår medfødte natur eller «arts-essens» å søke, etablere og delta i mange forskjellige sosiale relasjoner slik som vennskap og familieforhold, men også økonomiske relasjoner (om enn bare for å sikre grunnleggende materielle behov), m.m. Disse relasjonene formes av og i sin tur former de individene som deltar i dem. Mennesker har konkrete behov for fri og bevisst selv-aktivitet, så vel som deltakelse i forskjellige former for kollektiv – med andre ord behov for bevisst å kunne utvikle vår sosiale natur sammen med andre.⁷ Det store spørsmålet for politisk teori er hvordan denne interaksjonen bør struktureres.

For Marx er det nettopp denne «artsessensen » som ikke får utfoldet seg ordentlig under den kapitalistiske økonomien som, i motsetning til for eksempel den politiske republikken, er et aspekt ved våre sosiale liv som vi deltar konkret i i stor grad og på daglig basis. I motsetning til for eksempel føydale samfunn er det slik at moderne kapitalisme eller det sivile samfunn

Det er i kraft av dette at mennesker i det moderne «sivile samfunn» eller under kapitalismen er fremmedgjort i første omgang fra hverandre og i andre omgang fra sin egen arts-essens som sosiale dyr, da disse behovene verken anerkjennes eller tilfredsstilles ordentlig. For å fylle disse tomrommene blir illusoriske kollektiver reifisert i deres sted.

Det er bare under et demokrati, der den sosiale eller kommunistiske ånden til for eksempel religion er virkelig realisert, at mennesker ikke lenger vil måtte lide under fremmedgjøring. Når dette skjer, faller religionens psykologiske grunnlag bort, og slike fiktive kollektiver vil dermed forsvinne.

 

I motsetning til under alle andre politiske former er det slik at

 

Dets formelle prinsipp samsvarer dermed med dets materielle (eller kausale) prinsipp fordi den institusjonen som hevder å styre til gode for og på vegne av et samfunn av individer, faktisk gjør så som en konsekvens av disse individenes bevisste deltakelse. Marx kaller sin forståelse av demokrati humanistisk fordi mennesket står som det ene og eneste subjektet i den politiske prosessen. (Se blant annet McLellan 1970, s. 150)

I motsetning til den moderne republikken involverer ikke demokratiet en nødvendig motsetning mellom private eller partikulære interesser på den ene siden og generelle interesser på den andre fordi det er ingen separat økonomisk sfære som er skilt fra kollektivt demokratisk styre.(Se også Marx 1970, s. 64). Demokratiske mennesker slipper da også å være splittet mellom det å være en «borger» dvs. et medlem av et kollektiv som erkjenner andre som mål i seg selv, og som verdsetter felles eller generelle interesser i tillegg og som del av sine egne, og det å være en «privatperson» dvs. et atomisert individ som erkjenner kun sine egne partikulære interesser, og som ser andre kun som midler for å oppnå egne mål.

Denne forståelsen av Marx sitt menneskesyn lar oss svare på et par feilslåtte kritikker. En av disse er Cohens (1989, kap. 8) kritikk at Marx overser menneskers behov for kollektivitet og kollektiv tilhørighet. Som jeg har vist overfor, er denne kritikken av Marx fullstendig feilslått. For det første går det frem at Marx har vektlagt et menneskelig behov for kollektivitet fra og med hans tidligste politiske skrifter. På grunnlag av dette går han videre til å kritisere det sivile samfunn/den kapitalistiske økonomien for å gjøre slike kollektiver kun til midler for å realisere individuelle interesser istedenfor å være det målet i seg selv de burde være, samt for ikke å kunne tilfredsstille nettopp menneskers behov for fri, kollektiv selvutvikling. Dette forblir tilfellet også i senere arbeid da fremmedgjøring fra andre mennesker og fra arts-essens utvikles videre.

For det andre kan vi også se hvorfor det er unøyaktig, slik enkelte har gjort, å anse den unge Marx for å være en eller annen form for radikal republikaner. Marx går lenger enn et slikt syn når han holder at det sivile samfunn/økonomien må (på en eller annen stort sett uspesifisert måte) underlegges demokratisk styre, samt at menneskelige individer i det idealsamfunnet han presenterer, ikke lenger skal splittes mellom borger og (økonomisk) «privatperson» hvilket er fullt konsistent med en politisk republikanisme, uansett hvor radikal den måtte være.

For å oppsummere: I disse tidlige skriftene finner vi altså et menneskesyn som ser mennesker som samtidig og essensielt frihetssøkende og sosiale vesener sammen med en diagnose fremmedgjøring som sier noe om hvordan disse ikke lar seg utfolde i moderne kapitalistiske samfunn. Det blir også foreslått en løsning, demokrati, som har sin grobunn i og vil løse nettopp dette problemet og i tillegg løse mange av de andre motsetningene som kapitalismen, eller det «sivile samfunn» som han kaller det i disse skriftene, lider under.

Fremmedgjøring

 

Selv om Marx tidligere nevner at mennesker i det sivile samfunn blir «kasteballer for fremmede krefter», er det ikke før Parismanuskriptene og «Om James Mill» at han utvikler den mer detaljerte og utarbeidede økonomiske forståelsen av fremmedgjøring, og med denne de spesifikt økonomiske aspektene ved sin politiske visjon. Dette korresponderer med det terminologiske skiftet fra «demokrati» til «kommunisme». Vi vil se at det er det samme menneskesynet og de samme verdiene som ligger til grunn, og at det er en utvidet forståelse først og fremst av politisk økonomi som gjør at Marx’ kritiske analyse av kapitalismen utvikles.

I Parismanuskriptene skiller Marx mellom fire hovedformer for fremmedgjøring¹⁰:

1. Fremmedgjøring fra arbeidets produkt

Når mennesker produserer ting, produserer de samtidig de sosiale forhold som de produserer disse under.

 

Denne typen fremmedgjøringen består i at i produksjonsprosessen under kapitalismen produserer, reproduserer og styrker arbeideren de (kapitalistiske) sosiale forhold og strukturer, som kontrollerer og dominerer hans liv som menneske, og dermed blir en fremmed makt overfor og utenfor ham.

 

Jonathan Wolff har oppsummert dette bra. Han spør først hva den metafysiske statusen til økonomiske lover egentlig er:

 

Som Marx viser i sine økonomiske verker – og som forøvrig er godt bekreftet i dag – har dette systemet flere katastrofale virkninger, inkludert en automatisk driv til å redusere lønninger, en driv til å sikre og øke arbeidsløshet (det er derfor disse hele tiden må bekjempes politisk av arbeiderbevegelsen), en tendens til periodiske kriser, og en fullstendig likegyldighet til ikke-profitable problemer som for eksempel fattigdom og miljø.

Dette er en form for spesifikt upersonlig, sosial dominans. Slik upersonlig dominans er, for Marx, et betydelig problem for menneskers frie selvutvikling og ikke minst for potensialet for deltakende demokratisk styre av samfunnet. Slik uttrykker Marx det i «Den Tyske Ideologi» (like før han begynner å diskutere kommunisme):

 

2. Fremmedgjøring fra arbeidsprosessen

Siden arbeiderens arbeid og dets innhold blir determinert av krefter og faktorer utenfor og tilsynelatende uavhengig av arbeideren, blir arbeidet

 

Derfor

 

Og til slutt

 

3. Fremmedgjøring fra arts-essens

Som et resultat av de to typene fremmedgjøring vi har lagt fram ovenfor, er man fremmedgjort fra sin arts-essens fordi fremmedgjort arbeid gjør naturen, som «en praktisk del av det menneskelige liv og (…) virksomhet», samt «mennesket selv, dets aktive funksjon, dets livsvirksomhet» til noe fremmed overfor mennesket, gjør det også arten fremmed for mennesket idet artens liv fremtrer kun som et middel for det individuelle liv. Dette er et resultat av fremmedgjort arbeid for det første (i) fordi man er fremmedgjort fra sitt arts-essensielle behov for bevisst, selvstyrt og selvdrevet aktivitet – dvs. man får verken sett eller realisert det menneskelige behovet for selvstyrt aktivitet. For det andre (ii) fordi ens individuelle liv er fremmedgjort fra ens arts-liv i den forstand at den nødvendigheten, utstrekningen og graden som livene og gjerningene våre er sammenflettet og forbundet i de sosiale forhold og institusjoner som vi kontinuerlig reproduserer og dermed også fra sin fulle menneskelige essens. Og til slutt (iii) fordi sistnevnte blir gjort om til et middel for førstnevnte men kun i abstrahert form (for eksempel. staten eller religion) (Marx 2000, s. 44–6).

 

Dette siste punktet bør være gjenkjennelig fra den tidligere teorien om fremmedgjøring lagt frem ovenfor.

4. Fremmedgjøring fra andre

I den grad mennesker under kapitalismen er fremmedgjort fra sitt (sosiale) produkt, sin produktive aktivitet, og sin menneskelige arts-essens, er de også fremmedgjort overfor andre mennesker – om ikke annet fordi de formene for fremmedgjøring nevnt over nettopp er former for fremmedgjøring mellom mennesker.(Marx 2000, s. 46–7)

Når et menneske forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. (Marx 2000, s. 47)

Vi bør merke oss at denne dypere og mer utviklede forståelsen av fremmedgjøring først og fremst er et resultat av Marx sine begynnende studier av politisk økonomi og hans nærmest påtvungne kontakt med virkelige arbeidere (han måtte jobbe som journalist fordi ateister ble nektet akademiske poster). Samtidig vil jeg understreke to kritiske punkter:

forandret, er den en klar utvikling og utdyping av den tidligere teorien. Men selv om det er klare likhetstrekk mellom dem, er diagnosen substansielt forskjellig, og den påfølgende løsningen må dermed også endres.

Det følger av den nye teorien – spesielt slik den er utviklet av typene 1 og 2 – at et fungerende deltakende demokrati i den politiske sfæren som utøver kontroll over økonomien, ikke lenger vil være tilstrekkelig for å eliminere fremmedgjøring. Hvorfor? Fordi

1) Det er et resultat av kapitalistiske produksjonsforhold.

2) Det er et resultat av arbeid organisert under og for kapitalmakt.

For å bli kvitt fremmedgjøring må man derfor i tillegg endre de grunnleggende samfunnmessige produksjonsforholdene. Det er bare hvis dette skjer på riktig måte, dvs. det er bare hvis disse byttes ut med tilfredsstillende alternativer, at man kan eliminere den fremmedgjøring Marx diagnostiserte. Den alternative visjonen Marx legger fram, var det han kalte «kommunisme».

Kommunisme

Det nye navnet på det samfunnet Marx holder opp som framtidig visjon (fra «demokrati » til «kommunisme») er en direkte konsekvens av den utviklingen og utdypingen vi så i fremmedgjøringsteorien hans. Akkurat slik som «demokrati» ble presentert som løsningen på hvordan det sivile samfunnet eller kapitalismen i den første fremmedgjøringsteorien skaper problemer for realiseringen av menneskers frihetssøkende og sosiale artsessens, blir «kommunisme» lagt frem som løsningen på hvordan kapitalismen ifølge den andre, utviklede, fremmedgjøringsteorien gjør det samme. På denne måten skaper kapitalismen de motsetningene som vil lede til dets undergang. Vi ser denne utviklingen klart fra og med Parismanuskriptene og utover, og selv om terminologien forandrer seg, forblir hovedmomentene de samme.

I tråd med en slik utvikling som vektlegger økonomiske forhold består forskjellen mellom «demokrati» og «kommunisme», slik Marx ser dem, i spesifikt økonomisk institusjonell substans. Alt som «demokrati» består av, blir bevart under kommunismen, og det blir videre eksplisitt klargjort at dette demokratiet må utvides til direkte styring av økonomien, noe som impliserer full sosialisering av samfunnets produksjonsmidler. Men i tillegg utvikler Marx tre nye spesifikke krav til institusjonell substans som karakteriserer kommunismen.

For det første: For å forhindre at økonomisk administrasjon eller styre konstituerer en makt utenfor og overfor folket, samt for å forhindre sammenliknbar dominering av fremmede markedskrefter, må kommunismen være en deltakende demokratisk planøkonomi. Under et kommunistisk samfunn, slik Marx mente Pariskommunen intenderte, vil

Eksempler på demokratisk planlegging av økonomien har eksistert historisk, for eksempel i Spania under anarkistene og i Russland under fabrikkrådene (før disse ble ødelagt). I hvertfall i Spania ser dette ut til å ha fungert så eksemplarisk at til og med konservative utenlandske observa-tører mente de var mer effektive enn deres kapitalistiske forgjengere. (Se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969.) Detaljerte modeller om hvordan deltakende demokratisk planlegging kan fungere i praksis, har blitt utviklet av Pat Devine og Michael Albert og Robin Hahnel.

For det andre: For å forhindre at mennesker skal ufrivillig begrenses og dermed domineres av de sterkt ensidige aspektene ved enkelte arbeideoppgaver og yrker (et problem Adam Smith med flere hadde tatt opp, og som Marx selv diskuterer blant annet i Parismanuskriptene), må kommunismen si farvel til den ekstreme formen for arbeidsdeling man ser under kapitalismen.

Dette betyr selvfølgelig ikke en slutt på arbeidsdeling som sådan, men det betyr en slutt på ekskluderingen av vanlige arbeidere fra viktige mentale og konseptuelle arbeidsoppgaver, samt å legge til rette for at en arbeidsuke eller et arbeidsår å bestå av et antall forskjellige arbeidsoppgaver. Hvordan man realiserer dette i praksis, er selvfølgelig vanskelig å se for seg, og Marx sine formuleringer er i beste fall idealistiske i den forstand at de setter opp et høytflyvende ideal som det er vanskelig å se hvordan man realiserer perfekt. Men vi kan tenke oss noen relevante institusjonelle momenter som kan implementeres, for eksempel balansert arbeid, rotasjon av funksjoner som ikke kan stykkes opp i balanserte arbeidskomplekser, og en økt mulighet for arbeid innen flere forskjellige bedrifter og områder. Disse er alle, av forskjellige grunner, mye lettere å realisere blant arbeiderstyrte bedrifter enn under kapitalistiske forhold.

 

For det tredje: Kommunisme krever et virkelig menneskelig kriterium for fordelingen av goder og tjenester: «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» Dette vil kun være mulig i en «høyere fase av det kommunistiske samfunn», der de forente individenes «underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, er forsvunnet», der arbeidet selv har blitt «det fremste livsbehov», og der

 

Vi ser dermed at fremmedgjøring av type 1 (fra arbeidets produkt) og 2 (fra arbeidsprosessen) elimineres ved at deltakende demokratisk styre, inkludert deltakende planlegging av arbeiderne selv, overtar styringen av økonomien som helhet, direkte. Dette vil i sin tur eliminere typene 3 (fra arts-essens) og 4 (fra andre) da disse er konsekvenser av typene 1 og 2. Når dette er på plass, er det fortsatt klart at man trenger en form for fordelingskriterium, som Marx så gir oss. I tillegg til dette må man også ta i betraktning, gitt at det overordnede målet tross alt er menneskers frie selvutvikling som sosiale dyr, at den ekstreme arbeidsdelingen som flere tenkere fra Adam Smith og videre har sett på som ekstremt psykologisk skadelig for mennesker, må gjøres noe med, samtidig som de effektivitetsmessige fordelene ved arbeidsdeling i forskjellige oppgaver gjerne vil bevares. Marx sin foreslåtte løsning går ut på at vi bevarer arbeidsdelingen i forskjellige oppgaver, men forhindrer at enkeltindivider blir tvunget til kun å utføre en eller et par av de mest kjedelige, uutfordrende og/eller skadelige oppgavene og aldri de andre.

Kommunismen vil dermed, akkurat som Marx tidligere så for seg at demokrati ville, overkomme motsetningen mellom politiske og økonomiske sfærer fordi begge vil være underlagt virkelig deltakende demokratisk styre. Splittelsen mellom mennesket som et essensielt sosialt dyr og det egosentriske og atomistiske livet kapitalismen legger opp til, samt motsetningen mellom «individuelle» og «kollektive» interesser det genererer, vil dermed forsvinne.

Konklusjon

 

Det at Marx trodde at et fremtidig samfunn ville og burde se ut slik beskrevet over, betyr selvfølgelig ikke at vi må det, men jeg tror det er et stort sett attraktivt og verdig ideal. Men vi kan ikke forvente at institusjonelle substanser vil realisere seg selv. Det vi trenger er åpen og pragmatisk diskusjon. Først, om hvor vi vil ende opp, dvs. hvilke konkrete institusjonelle former vi ser for oss som langsiktige mål, og så hva vi bør jobbe for, her og nå, for å bevege samfunnet vårt i retning av et sosialistisk samfunn. Det er mye lettere å komme til et sted hvis man har både en klar ide om hvor man vil hen og en klar rute for å komme seg dit. Det er dette vi trenger.

Kilder

Noter

 

På 1930-tallet utvikla Wilhelm Reich – kanskje best kjent som forfattaren av Den seksuelle revolusjonen – teorien om at det var mauleg å forklare dei grunnleggande ideane i den marxistiske økonomiske teorien utan kompliserte økonomiske omgrep og argument.
Som eksempel på det trykker me her ein artikkel han skreiv i 1935 under psevdonymet Ernst Parell for Zeitschrift für politische Psychologie und Sexualökonomie (vol 2, No 1), frå eksil i Danmark.

Assistenten: Forme eller bare hårklipp?

Kunden: Hårklipp, takk, men rett, ikkje avrunda.

(Pause)

Assistenten: Kva meiner du om stoda i dag?

Kunden: Forferdeleg. Kor skal det ende?

Assistenten: Rampen kjem til å kutte strupen på kvarandre, og me får li same kven som vinn. Kommunistane og nazistane er like ille.

Kunden: Kanskje du har rett. Eg forstår ikkje politikk.

Assistenten: Eg er glad eg har jobb og får endene til å møtest. Ut over det vil eg bare leve i fred.

Kunden: Kan eg spørre kor mykje du tjener?

Assistenten: 100 mark i månaden.

Kunden: Kan du leve av det?

Assistenten: Så vidt. Eg vil gjerne gifte meg, men det vil ta lang tid for meg og forloveden min å spare nok til å leige eit husvære. Eg har jobba ti år her og har ikkje spart nok enno.

Kunden: Korleis er sjefen din?

Assistenten: Han er ein hyggeleg mann. Innimellom er han litt humørsjuk, men eg kjem ganske godt ut av det med han.

Kunden: Kor mange kundar har du per dag?

Assistenten: Ti til femten. Fleire på lørdagane.

Kunden: Så det betyr at femten kundar betaler inn 15 mark til butikken. Men du får bare 3,50 mark per dag. Kva skjer med resten?

Assistenten: Du har ikkje rekna med utgiftene i bransjen vår. Lys, telefon, forsikring, utstyr, leige – dei tar ganske mykje.

Kunden: Eg skulle gjerne visst kor mykje.

Assistenten: (tenker ei stund) Eg trur nok minst 8 mark.

Kunden: OK, men då er det framleis igjen 9–10 mark.

Assistenten: Ja, men forretninga må gi eit overskot ettersom sjefen tar ein stor risiko. Til dømes når det enkelte dagar er færre kundar, eller i dårlege tider.

Kunden: Betyr det at du får meir når det går ekstra godt?

Assistenten: Nei, korfor skulle eg det? Eg har fast lønn.

Kunden: Det forstår eg ikkje. Du får ikkje betalt meir om du jobbar meir? Og det du får inn gjør at sjefen kan legge til sides eit fond til dårlege tider?

Assistenten: Heilt rett.

Kunden: Om eg forstår deg rett, skaffar du han rundt 10 til 12 mark kvar dag etter at alle kostnader er betalt, og av det får du 3 til 3,50 mark. Og om det blir dårlege tider for forretninga, sparkar han deg, og då er ikkje reservefondet til hjelp for deg. Så nøyaktig kva brukar han pengane til?

Assistenten: Vel – til dømes må sjefen skaffe moderne maskiner. Akkurat no erstattar me manuelle handklipparar med elektriske.

Kunden: Kva inneber det?

Assistenten: (overraska) Kva, forstår du ikkje det? Det er ganske enkelt. No kan eg klare 10 kundar per dag, etterpå vil eg vere i stand til å klare 20 fordi klippinga vil gå mykje raskare.

Kunden: Og alle desse 20 vil betale 1 mark som før. Og du, kor mykje vil du få då?

Assistenten: (enno meir overraska) Eg får naturlegvis framleis mine 100 mark.

Kunden: Orsak at eg er så nyfiken. Eg dett litt av lasset og er ganske forundra. Med dei nye og betre maskinene vil du få inn 20 mark til sjefen, men du sjølv vil framleis få bare 3,50 mark. Det betyr at overskottet har vakse frå 8 til omlag 13? Kor går dei pengane?

Assistenten: (klør seg i hovudet) Du har faktisk rett. Det er eit godt spørsmål; du veit det at eg blir så trøytt av jobben at eg ikkje har mykje energi til å tenke. Eg er glad om eg kan bli og halde på jobben. Neste veke blir 2 av dei 5 arbeidskameratane mine overflødige, og eg må sikre meg at ikkje eg også får sparken.

Kunden: Det må vere ganske ille å stå 10 timar om dagen i butikken – kva med ferie?

Assistenten: Å ja. Eg får fjorten dagar i året, men dei andre tar au ferie, og når dei gjør det, må eg jobbe meir. Og no blir sjefen borte i 2 månader.

Kunden: Korleis får han pengar til å vere borte så lenge?

Assistenten: Han har ein villa i Dahlen.

Kunden: Å, korleis fekk han den?

Assistenten: Han har eigd denne forretninga i 30 år no.

Kunden: Eg forstår. Arbeider han?

Assistenten: Å nei, bare enkelte gonger hjelper han til. Men det er ei framgangsrik forretning.

Kunden: Høyr no. Eg forstår ingenting av slikt, men for meg ser det ut til at denne villaen og sommarferien hans er betalt av dei 8 eller 13 marka som du får inn som «forretningsoverskot».

Assistenten: Å, eg trur ikkje det. Men kanskje du har rett, det er merkeleg. Eg vil gjerne snakke meir om det ein gong. Du seier mykje fornuftig.

I denne samtalen er det ikkje sagt eitt politisk ord, men frisørassistenten har utvikla teorien om meirverdi, om rasjonalisering og om arbeidsløyse ut frå sine eigne erfaringar. Og ut over det har han utvikla tillit til «kunden». Du treng ikkje lære han kva rasjonalisering eller utbytting er, det har han sjølve framstilt. Det han manglar, er å forstå knyttinga mellom kunnskapen om arbeidet sitt og meirverdi, og villaen til arbeidsgivaren. Heller ikkje er han i det heile tatt medviten om det faktum at han identifiserer seg med sjefen sin. Og han er fullstendig ute av stand til å sjå knyttinga mellom politikk, som han er mot og redd for, og livet han lever. På dette punktet vil det vere lett å gjøre han medviten om det fordi det ligg inne i det han sjølv har sagt og opplevd; alt ein må gjøre er å utvikle det.

(Samtalen er oversatt av Gunnar Danielsen)

Mass Soldal Lund er nestleiar i Palestinakomiteen i Noreg.

I 2005 kom det frå det palestinske sivile samfunnet ei oppmoding til det internasjonale samfunnet om boikott, deinvesteringar og sanksjonar av Israel inntil Israel følgjer internasjonal lov og universelle menneskerettingheitsprinsipp:

Dette vert no omtalt som BDS-rørsla etter forbokstavane i Boycott, Divestment and Sanctions. Omtrent to år seinare, i 2007, byrja Statens pensjonsfond – Utland, betre kjent som Oljefondet, å investere kraftig i israelske selskap, mellom anna som eit resultat av at Israel i 2008 vart teki inn i referanseporteføljen til Oljefondet.² Palestinarørsla i Noreg har nok tidlegare hatt større fokus på B-en og S-en enn D-en i BDS, men kombinasjonen av etableringa av BDS-rørsla og Oljefondets auka investeringar i Israel har ført til auka fokus på deinvesteringar, og kravet om at Oljefondet skal trekkje seg ut av Israel har vaksi fram.³

Det er naturleg i ei norsk oppfølging av ein deinvesteringskampanje å rette krav om deinvestring fyrst og fremst mot Oljefondet av di Oljefondet er eit statleg investeringsfond og eit stort investeringsfond. I tillegg har Oljefondet etiske retningsliner og eit etikkråd, som båe har fått ein del merksemd etterkvart som det dei siste åra har komi avsløringar gjennom media⁴ om at Oljefondet gjer investeringar mange vil sjå på som uetiske. Det at Oljefondet har etiske retningsliner og eit etikkråd, er sjølvsagt noko ein deinvesteringskampanje burde kunne utnytte til sin fordel sidan det gjev ein stad å vende seg til når ein meiner at eit selskap Oljefondet investerer i, driv uetisk verksemd til dømes i okkuperte palestinske område.

Samtidig har Etikkrådet vist seg å vere eit nyttig instrument for dei ansvarlege politikarane når dei vert konfronterte med tvilsame investeringar. I kjølvatnet av Israels krig mot Gaza i januar 2009 kunne dåverande finansminister Kristin Halvorsen til dømes uttale:

På den måten treng ikkje finansministeren og andre politikarar å forholde seg til dei sakene som måtte kome opp. For ein kampanje for deinvestering frå Israel er det difor interessant å sjå på korleis Etikkrådet opererer, sidan det er dei det vert vist til kvar gang spørsmål om investeringar i Israel er oppe.

I denne artikkelen vil eg gjere ein gjennomgang av eit utval saker som Etikkrådet har handsama frå opprettinga i 2004, for å sjå kva vi kan lære av det. Etter ein kort introduksjon til Etikkrådet og dei etiske retningslinene dei jobbar etter vil eg sjå på saker som gjeld våpen, Burma og Israel.⁶ Til slutt vil eg freiste sjå på kva dette kan ha å seie for ei deinvesteringskampanje mot Israel.

Etikkrådet og dei etiske retningslinene

Etikkrådet⁷ er ei gruppe på fem personar nedsett av regjeringa for å vurdere investeringar i einskildselskap basert på eit sett med etiske retningsliner. Dei etiske retningslinene vart fastsett av Finansdepartementet i 2004, og har samrøystes tilslutning i Stortinget med nokre atterhald frå Framstegspartiet.⁸ Seinare har retnings-linene vorte endra i 2008 og 2009,⁹ og vart i 2010 erstatta av nye retningsliner med namnet «Retningslinjer for observasjon og utelukkelse fra Statens pensjonsfond utlands investeringsunivers».¹⁰ Sidan alle sakene som er omtalt i denne artikkelen er handsame etter retningslinene frå 2004, vil eg i hovudsak forhalde meg til desse.

Føremålet med retningslinene er å utelukke selskap frå investeringar frå Oljefondet dersom dei har ein produksjon eller verksemd som gjev ein uakseptable høg risiko for at Oljefondet bidreg til «grovt uetisk aktivitet».¹¹ I retningslinene er dette formulert som at:

Vidare kan Oljefondet i følgje retningslinene gjere

Etikkrådet kjem med tilrådingar basert på retningslinene, men det er Finansdepartementet som etter ei sjølvstendig vurdering, avgjer om Oljefondet skal trekkje seg ut av eit selskap.¹³ (Det har skjedd to gonger at Finansdepartementet ikkje har fulgt tilrådinga til Etikkrådet, i ei sak om korrupsjon og ei sak om bornearbeid. ¹⁴) I tillegg kan Oljefondet gjere såkalla negativ filtrering av selskap på grunnlag av produkta deira.¹⁵ Det vil seie at alle produsentar av visse typar produkt er utestengte. Som vi skal sjå nedanfor, gjeld det til dømes visse typar våpen. Frå 2009 har det òg gjeldt tobakk.¹⁶

Våpen

Det er i dei etiske retingslinene ikkje noka generell utstenging av våpenprodusentar og heller ikkje produsentar som sel våpen til konfliktområde. Derimot er eit av virkemidla som retningslinene opnar for

«Normal anvendelse» er eit stikkord her. Ein måte å sjå det på, er at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som produserer «inhumane våpentyper».¹⁸ Desse våpentypane er definerte til å vere klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer, og til no har i overkant av tjue selskap vorte utestengt av di dei produserer slike våpen eller delar til dei.¹⁹

Det er få som ikkje vil vere samde i at klasevåpen, atomvåpen og antipersonellminer er «inhumane» våpen, og at det er uetisk å bidra til at slike våpen vert produserte. Det er likevel interessant å sjå grunngjevnadene Etikkrådet gjev i tilrådingane om å trekkje Oljefondet ut av desse selskapa. Grunngjevinga for å utestengje klasevåpen og atomvåpen er at dette har legi til grunn i den politiske handsaminga av dei etiske retningslinene. ²⁰ Utestengjing av produsentar av antipersonellminer er grunngjevi med det internasjonale forbodet mot slike våpen i Antipersonellminekonvensjonen som Noreg har slutta seg til (og vore pådrivar for).²¹ Det er altså ikkje sjølvstendige etiske vurderingar frå Etikkrådet, men politiske føringar, som ligg til grunn for utestengingane.²²

Caterpillar

Eit eksempel på korleis Etikkrådet ser på andre typar våpen, får vi frå handsaminga av investeringane i det amerikanske selskapet Caterpillar. Caterpillar sel pansra bulldosarar til den israelske hæren som dei nyttar til å rive palestinske hus, øydelegge jordbruksland og rydde veg for den folkerettsstridige muren på Vestbreidda. Desse bulldosarane er eit våpen Israel nyttar mot palestinarane og spesielt i anneksjonen av palestinsk land.²³ Mellomkirkelig råd for Den norske kirke bad i 2006 Etikkrådet vurdere utestenging av Caterpillar på bakgrunn av bidrag til menneskerettsbrot i Palestina. Sjølv om Etikkrådet ikkje trekk i tvil faktaa, eller at bulldosarane leverte av Caterpillar vert brukt til menneskerettsbrot, vil dei ikkje tilrå utstenging. Grunngjevinga er at dette ikkje er «inhumane» våpen og at dei også har «legitime anvendelser».²⁴ Måten og kva våpna vert brukt til, er altså ikkje relevant, så lenge det finst måtar å nytte dei på som ikkje vert rekna som ulovlege eller er menneskerettsbrot.²⁵

(I parentes kan det vere interessant å nemne ei sak som ikkje har noko med Etikkrådet å gjere. Ei gruppe aktivistar som eig aksjar i Caterpilllar, har fleire gonger fremja forslag på generalforsamlinga om at det skal verte utarbeidd ein rapport om våpensala Caterpillar gjer.²⁶ Dette har vorte stemt ned kvar gong, og i 2008 og 2009 var Oljefondet med på å stemme ned forslaget.²⁷)

Elbit Systems

Ei anna interessant sak i høve til våpen er utestenginga av Elbit Systems frå Oljefondet. Elbit Systems er produsent av ein type dronar (førarlause fly) som vert nytta av det israelske militæret (Hermes 450).²⁸ Slike dronar var sentrale i dei to krigane Israel førte i Gaza og Libanon i 2006, og i krigen mot Gaza i 2009. Dei er ein viktig del av overvåkingsystemet til den israelske hæren og dei israelske luftstyrkane, og kan òg verte nytta til å fyre av Rafal Spikerakettar. ²⁹ Det er dokumentert, mellom anna i NRK Brennpunkt-dokumentaren «What killed my brother?», at sivile vart drepne av rakettar avfyrte frå dronar i krigen mot Gaza i 2009.³⁰

Ein skulle difor tru at når Etikkrådet handsama Elbit Systems, ville det inkludere ei drøfting av om rakettfyrande dronar er eit «inhumant våpen», om det er tilstrekkeleg bevist at dronar produsert av Elbit Systems har vorte nytta mot sivile, og i tilfelle om sal av våpen som vert nytta mot sivile er grunn for utestenging. Til dømes uttalte dåverande finansminister Kristin Halvorsen før saka var handsama av Etikkrådet, at:

Elbit Systems vart utestengt frå Oljefondet, men for bidraget sitt til bygging av apartheidmuren på Vestbreidda. Dronane er ikkje nemnt med eit ord i korkje tilrådinga frå Etikkrådet³² eller grunngjevinga frå Finansdepartementet.³³ Vi kan berre spekulere i kvifor dronane ikkje er drøfta, men det er likevel eit signal om at dei ikkje vert rekna for å vere «inhumane våpen» og kandidatar for negativ filtrering.

Burma

Det vart i april 2007 innført ein regel for forvaltninga av Oljefondet om at det ikkje skal eige burmesiske statsobligasjonar.³⁴ Teknisk sett er det ei liste over statar der Oljefondet ikkje skal eige statsobligasjonar, laga av Finansdepartementet, som heile tida hatt eitt land: Burma.³⁵ Finansdepartementet bad i september same året Etikkrådet vurdere selskap med verksemd i Burma for uttrekk.³⁶ I svaret deira presiserar Etikkrådet at dei etiske retningslinene krev at det «må være en sammenheng mellom et selskaps virksomhet og normbrudd som blir begått», og difor at:

Vidare skriv Etikkrådet, som eg òg har drøfta over, at det berre er spesielle våpen som er omfatta av retningslinene og at:

Som svar på dette innførte regjeringa i april 2008 ein ny regel om at Oljefondet ikkje skal investere i selskap som sel våpen til svartelista statar, for på den måten å utelukke selskap som sel våpen til Burma³⁹, og utvida dei etiske retningslinene med den noko kryptiske formuleringa:

Dette resulterte i at Etikkrådet i november same året laga ei tilråding om utrekk frå eit selskap som sel militære køyretøy til Burma. Grunngjevinga til Etikkrådet er rett og slett at dette er dei nye reglane.⁴¹ Det er med andre ord ikkje ei etisk vurdering men eit politisk fastsett pålegg, sjølv om Etikkrådet gjer ei vurdering av kva ein kan rekne som våpen og militært materiell.⁴²

Israel

Etikkrådet har handsama fire saker relatert til Israel: Caterpillar, Israel Electric Corporation, Elbit Systems og Africa Israel Investments inkludert datterselskapet Danya Cebus. I tillegg informerte Etikkrådet i 2006 om at dei såg det som lite sannsynleg at dei tre israelske selskapa Oljefondet var investert i på det tidspunktet, Bank Hapoalim, Emblaze og Teva Pharmaceutical Industries, var involvert i normbrudd, og difor ikkje gjorde noka nærare vurdering av desse selskapa.⁴³ Caterpillar og Elbit Systems har eg allereie vore inn på. Eg skal sjå litt nærare på ElbitSystems, men fyrst vil eg sjå på vurderinga av Israel Electric Corporation.

Israel Electric Corporation

Israel Electric Corporation (IEC) er leverandør av elektrisitet i heile Israel og dei okkuperte palestinske områda, og er eigd 99,9% av den israelske staten.⁴⁴ Dette er eit selskap der Oljefondet ikkje eig aksjar, men derimot eig obligasjonar for 292 millionar kroner.⁴⁵ Obligasjonar er ein type lån, noko som altså vil seie at Oljefondet har gjevi lån til IEC (i tillegg til den israelske staten og Teva Pharmaceutical Finance som var dei to andre israelske obligasjonspostane i 2009).

FNs Office for the Coordination of Human Affairs (OCHA) skriv i ein rapport frå februar 2008 at IEC reduserte straumforsyninga til Gaza på instruksjon frå det israelske forsvarsdepartementet, som eit svar på rakettangrep.⁴⁶ Dette kan ein sjå på som ei form for kollektiv avstraffing, og Etikkrådet vurderte same året om det gav grunn til uttrekk. Dei utelukka då ikkje at reduksjon i straumforsyninga kan vere grunn for uttrekk, men tilrådde det likevel ikkje. Grunngjevinga var at reduksjonen var avslutta på tidspunktet vurderinga vart gjort, og at det var uklart om det var ein «uakseptable risiko» for gjentaking, medan hendingar som ligg i fortida ikkje skal vere grunnlag for uttrekk. Det er likevel vert å merke seg at Etikkrådet såg det som underordna at IEC opererte på instruks frå israelske myndigheiter.⁴⁷ Etikkrådet gjorde ei ny vurdering av IEC etter at det i januar 2009 kom meldingar om reduksjon i straumforsyninga i samband med åtaket på Gaza. Dei vurderte då at reduksjonen ikkje var utført av IEC som ein sanksjon, men var eit resultat av øydeleggingar frå krigføringa, og at det difor ikkje var grunn til uttrekk.⁴⁸

Elbit Systems

Etikkrådet.⁴⁹ Som nemnt tidlegare var det

ikkje på grunn av droneflya Elbit Systems produserer,

av det vert delar av Vestbreidda de facto

eller i enklavar med mur på alle kantar.⁵⁰

bygginga av muren er ulovleg⁵¹, og at ein

(kalla Torch) spesifikt for muren

«en vesentlig bidragsyter» til bygginga.⁵²

Africa Israel Investments og Danya Cebus

Sumaren 2010 vart Africa Israel Investments og Danya Cebus utestengt frå Oljefondet og aksjane i Africa Israel Investments selde.⁵³ (Oljefondet hadde ikkje aksjar i Danya Cebus.⁵⁴) Danya Cebus er eit entreprenørfirma som er involvert i bygging av israelske busetnadar på Vestbreidda, og Africa Israel Investments er hovudaksjonæren i Danya Cebus. I tilrådinga si om uttrekk legg Etikkrådet vekt på at både Folkerettsdomstolen i Haag og FNs tryggingsråd har slått fast at bygginga av busetnadar på Vestbreidda er i strid med med den fjerde Genève-konvensjonen⁵⁵ og dimed ulovleg. Etikkrådet meiner difor at investeringa i Africa Israel Investments utgjorde ein «uakseptabel risiko» for medverknad til «alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner».⁵⁶

Det er fleire ting å merke seg i denne saka. Det fyrste er at Africa Israel Investments som majoritetseigar i Danya Cebus er utestengd frå Oljefondet, medan det er Danya Cebus som står for den faktiske entreprenørverksemda i busetnadane. Det andre ein skal merke seg er at Etikkrådet, som i saka med Elbit Systems, nyttar eit vesentlegheitsprinsipp. All aktivitet knytt til busetnadane er ikkje grunnlag for uttrekk, men «den fysiske oppføringen av boligeiendommer i bosetningene» utført av Danya Cebus er «det mest vesentlige bidrag» til bygging av busetnadane.⁵⁷

Det tredje vi skal merke oss er relasjonen til den fjerde Genève-konvensjonen. Konvensjonen er reglar som gjeld statar, medan Etikkrådet har som mandat å vurdere handlingane til selskap. På spørsmål frå Finansdepartementet⁵⁸ presiserar Etikkrådet at ein må sjå på bygging av busetnadar på Vestbreidda som direkte medverknad til den israelske statens brot på konvensjonen, og at slik medverknad kan vere grunnlag for uttrekk.⁵⁹

Strategiar for ein deinvesteringskamanje

Det er vorte slått fast at Oljefondet «ikke skal være et utenrikspolitisk virkemiddel»⁶⁰, og generelt utrekk frå selskap som held til i eller har verksemd i ein bestemt stat, ligg utanfor dei etiske retningslinene.⁶¹ Kvar lemnar det ei rørsle som jobbar for deinvestering frå Israel? Det som umiddelbart erklart, er at Etikkrådet ikkje er ein snarveg til deinvestering. Snarare er det ei avledning sidan ansvarlege politikarar kan fråskrive seg ansvaret for investeringane til Oljefondet ved å vise til Etikkrådet, sånn som dåverande finansminister Kristin Halvorsen gjorde etter krigen mot Gaza i 2009.

Lista over uønskte statar kan i teorien verte utvida med fleire statar enn Burma, men det er fleire gonger slått fast at det forutset brei politisk semje både i Noreg og internasjonalt om at sanksjonar skal verte innførte.⁶² Det er eit riktig krav at Burma skal få følgje av Israel på denne lista, og det ville vere ein stor siger om det skjedde. Men vegen dit går gjennom arbeidet for ein brei boikott av Israel. Som eg har vist, er det politiske og ikkje etiske vurderingar som bestemmer dette. Fyrst når det politiske presset, nasjonalt og internasjonalt, er stort nok, vil Israel kunne hamne på lista over uønskte statar, og det vil truleg ikkje vere før boikott, deinvesting og sanksjonar mot Israel vert eit ålment krav. Ei likande vurdering må gjelde kravet om generelt uttrekk frå israelske selskap. Tilfellet Burma viser at dei etiske retningslinene frå politisk hald kan verte endra til ein får det resultatet ein ønskjer. Det er ikkje sannsynleg at dette vil skje før ein reell boikott av Israel er etablert eller er under etablering.

Likevel er det viktig å hugse at dei uttrekka Oljefondet har gjort frå israelske selskap er viktige sigrar. Ei viktig side ved dette er at uttrekka får merksemd, og fungerar som inspirasjon både i Palestina og i den internasjonale Palestina-rørsla.⁶³ Utestenginga av Elbit Systems førte òg til at den norske ambassadøren i Israel vart kalla inn på teppet,⁶⁴ noko som er eit teikn på at òg israelske myndigheiter oppfatta den implisitte kritikken. Ei anna side er at uttrekka set ein presedens. Vi må ikkje gløyme at Oljefondet er eit stort statleg fond. Når Oljefondet (gjennom tilråding i Etikkrådet og vedtak i Finansdepartementet) seier at vesentlege bidrag til bygging av muren og busetnadar på Vestbreidda er «grovt uetisk» verksemd, er det med på å setje ein standard som kan påverke andre investeringsfond⁶⁵ og som er med på å legitimere krav om deinvesteringar frå Israel. Politisk tvingar det norske myndigheiter til å uttale og forsvare posisjonen at bygginga av muren og busetnadane er ulovleg. Sjølv om denne posisjonen ikkje bryt med norsk politikk, viser det at Etikkrådet ikkje berre er politisk styrt men har eit avgrensa rom for sjølvstendige vurderingar. Det tvang fram utspel som det er lite truleg norske myndigheiter ville komi med utan tilrådingane frå Etikkrådet.

Ein deinvesteringskampanje må difor arbeide for uttrekk frå einskildselskap, sjølv om det i seg sjølv ikkje vil føre fram til generelt uttrekk frå israelske selskap. I motsetnad til den politiske kampanjen for generelt uttrekk må ein i dette arbeidet spele etter Etikkrådets reglar. Det vil seie at kampanjen bør konsentrere seg om å dokumentere vesentlege og pågåande brot på menneskerettane utført av selskap som Oljefondet har investert i. Som nemnt finst det no ein presedens for at vesentenlege bidrag til bygginga av muren og busetnadar på Vestbreidda kan vere grunn for uttrekk. Denne delen av kampanjen bør ikkje avgrense seg til israelske selskap sidan òg selskap med hovudkontor i andre land kan vere involvert i menneskerettsbrot i Palestina.⁶⁶

Eg starta denne artikkelen med å skildre eit paradoks der politikarar viser til Etikkrådet, og Etikkrådet viser den politiske handsaminga. For ein deinvesteringskampanje retta mot Oljefondet vil det vere viktig å ikkje rote seg inn i dette paradokset, men å bryte ut at det. Svaret på paradokset må vere å jobbe parallelt etter to ulike strategiar – ein politisk kampanje retta mot dei politiske myndigheitene for generelt utrekk frå Israel i samband med ei brei boikottkampanje parallelt med konkret arbeid for å framskaffe dokumentasjon til Etikkrådet om menneskerettsbrot utført av einskildselskap.

Noter:

 

I Rødt! nummer 3/2010 kan man lese Richard Levins’ artikkel Å besøke eit sosialistisk land. Artikkelen har flere interessante og viktige sider, men dessverre går han i den fella så alt for mange på venstresida både har gjort og gjør. Han er ikke villig til å gå inn i noen diskusjon om karakteren til det landet han tar for seg, i dette tilfellet Cuba, men legger heller det myndighetene sier til grunn. Skal man forstå et land er det sjelden lurt.

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i Rødt! marxistisk tidsskrift

Verken dualisme eller kulturrelativisme

Utgangspunktet for artikkelen er en kritikk av sjekklistemetoden for å definere sosialisme. Dette er et viktig utgangspunkt som bryter med den stalinistiske dualismen der alt blir svart hvitt og der sosialismens karakter som overgangssamfunn fra et kapitalistisk system til et annet, kall det gjerne kommunistisk, blir erstattet med et måleregime som har sine røtter i en abstrakt begrepsverden. Men samtidig må ikke dette resultere i prinsippløshet. Hvor mange ganger har vi ikke hørt mer eller mindre venstreorienterte krefter forsvare overgrep begått i sosialismens eller antiimperialismens navn med den begrunnelsen at det er helt andre typer samfunn enn vårt eget? Til en viss grad er det selvsagt noe i dette, man kan ikke legge vesteuropeiske samfunnsstrukturer til grunn for å forstå menneskerettighetssituasjonen i Kina eller Iran, men en uhemmet kulturrelativisme kan brukes til å forsvare nærmest hva det skal være.

Selv om vi bør holde oss unna rene sjekklister, må vi ikke bli prinsippløse. Det holder ikke at et land kaller seg sosialistisk, for at vi skal forstå det som dette. Verken den kinesiske markedsliberalismen eller det nordkoreanske eneveldet kan tjene som forbilde mer enn andre markedsliberalistiske eller eneveldige stater – uansett hvor mye de selv benytter seg av betegnelser som «sosialisme» og «kommunisme». Karakteren av en stat eller et system må vurderes opp mot visse kriterier, og den viktigste lærdommen Levins formidler er snarere at det ikke alltid finnes en entydig fasit på denne vurderingen.

Et cubansk demokrati?

For Levins er det særlig viktig å slå tilbake kritikken av mangel på demokrati på Cuba. Han slår fast at spørsmålet om demokrati er avgjørende for sosialismen, og det er helt på sin plass å poengtere at Cuba-kritikerne er selektive i valget av hvilke menneskerettigheter de legger og ikke legger vekt på, noe jeg vil komme tilbake til. Likevel går Levins veldig langt i å forsvare det cubanske demokratiet – i mine øyne alt for langt.

Om valgene skriver han:

«Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar).»

For egen del kan jeg også legge til at kommunistpartiet ikke er det eneste tillatte partiet på Cuba, men hva hjelper nå egentlig det all den tid partiene ikke har lov til å drive med aktivitet der? Levins nevner heller ikke grunnlovens paragraf 5, der kommunistpartiet omtales som

«den cubanske nasjonens organiserte fortropp» og «den fremste og ledende i stat og samfunn, som organiserer og viser vei i de felles anstrengelsene for å nå målet om å bygge sosialismen og bidra til en utvikling i retning et kommunistisk samfunn.» (Oversettelse fra engelsk, MB.)

Jo da, det stemmer at det ikke er partilister til valgene, men Levins underslår like fullt sentrale sider ved det cubanske politiske systemet.

Levins nevner også at fagbevegelsen har formelle rettigheter på Cuba. Men igjen underslår han sentrale sider ved dette forholdet. I statuttene sine erklærer Central de Trabajadores de Cuba (CTC) at kommunistpartiet er den høyeste politiske og ideologiske kraften i landet.¹ Resultatet av dette så man tydelig for ikke lenge tilbake, da nyheten om at Cuba skulle kvitte seg med én million ansatte i statlige bedrifter, ikke ble presentert av myndighetene, men av lederen for CTC. I en verden der fagbevegelsen radikaliseres i land etter land gjennom protester mot lignende grep, viser den cubanske fagbevegelsen seg først og fremst som et underbruk av det i realiteten statsbærende partiet og endog den som fronter masseoppsigelser initiert av myndighetene. Ikke engang under Konrad Nordahl var norske LO i nærheten av å opptre så servilt.

«Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem,» skriver Levins. Problemet oppstår når partiet blir selve personaliseringen av denne kollektive intelligensen. Da blir mobiliseringen rettet inn mot partiet og de begrensningene som ligger i et parti, og enhver kraft som ikke blir med på denne mobiliseringen, blir dermed en potensiell trussel. Man trenger ikke grave spesielt dypt i «den virkeliggjorte sosialismens» historie for å finne eksempler på hva dette kan avføde. Levins velger ikke å diskutere dette, mens andre Cuba-venner forklarer, eller bortforklarer, det med Cubas utsatte posisjon internasjonalt. Felles for disse er imidlertid at de ikke ser ut til å våge å diskutere det systemet som faktisk er der. Men hva er egentlig en venn til for om man ikke våger å vurdere den man er venn med kritisk?

Er Cuba sosialistisk?

Innen den maoistiske tradisjonen er det vanlig å hevde at statene i den moderne verden enten er sosialistiske eller kapitalistiske. I tråd med dette ble for eksempel den sovjetiske samfunnsmodellen etter ca. 1950–60 beskrevet som en statskapitalistisk modell. Selv om den cubanske revolusjonen hadde særlige nasjonale røtter, havnet Cuba raskt i den sovjetiske folden, som et statskapitalistisk land. Også andre retninger på venstresida har benyttet seg av tilsvarende logikk for å beskrive enten det ene eller det andre landet som sosialistisk eller ikke. Uten at dette er plassen å gå inn i en diskusjon om karakteren av land som har vært beskrevet som sosialistiske, er det mitt klare syn at dette er en veldig enkel måte å forstå det på, da den ikke forholder seg til sosialismen som et system i utvikling i retning av å realisere målet om det klasseløse samfunn.

Kort tid før sin død leverte Tron Øgrim en detaljert kritikk av Cuba.² Selv om det også er preget av den ovenfor nevnte maoistiske forståelsen av sosialisme som fenomen, nevner han her flere momenter som ikke akkurat tyder på at Cuba beveger seg i en positiv retning med henblikk på dette målet. Her trekker han frem en rekke eksempler på hvordan kriminalitet, korrupsjon, svartebørs og dollarturisme ikke bare er enkeltstående feil ved systemet, men en del av systemet som sådan, det som holder Cuba gående. Nå er ikke dette noe sentralt punkt i Levins’ artikkel, det nevnes at turisme kan «bli område for korrupsjon og undergrave likeverd,» men han går ikke inn på dette og gjør dermed heller ikke noe forsøk på å møte denne typen kritikk, som Øgrim langt fra er den første som har reist. Noe av det beste ved Levins’ artikkel er at han poengterer at behovsdekning innenfor et sosialistisk samfunn er noe annet enn behovsdekning innenfor et kapitalistisk samfunn. Det er likevel veldig langt fra å akseptere dette til å gå god for det systemet Øgrim beskriver, og det påligger her først og fremst Cuba-vennene å forklare hvor han tok feil.

I september i år kunne BBC melde at cubanske myndigheter, som tidligere nevnt, planla å redusere den offentlige arbeidsstokken med én million ansatte. Med en arbeidsstyrke på 5,1 millioner mennesker betyr dette at de, med fagbevegelsens støtte, går inn for å si opp nesten hver femte arbeider. Myndighetene forsvarer dette med at det vil oppstå andre jobbmuligheter. Når dette skjer parallelt med at Cuba for første gang siden revolusjonen åpner opp for ikke bare privat sysselsetting, men også for at private virksomheter skal kunne ansette andre, tyder dette ikke akkurat dette på en positiv utvikling sett fra et sosialistisk ståsted. Selv om myndighetene uttaler at det ikke er en slik utvikling de er ute etter, gjør de heller ikke noe for å gjøre folk i stand til å bli selvstendig næringsdrivende eller til å danne kooperativer. Sammenholder man dette med utviklingen i Cubas handelsmønster, kan dette fort gjøre Cuba til det samme som for eksempel Vietnam, som, på tross av at de fortsatt kaller seg sosialistisk, har plassert seg godt innenfor den dominerte og avhengige leiren under den nyliberalistiske kapitalismen.

Levins skriver:

«Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen.»

Hvor Cuba befinner seg i dette landskapet, om det er et sosialistisk land, skal jeg ikke uttale meg om, men at Levins ikke følger opp dette også når han går inn på situasjonen på Cuba, virker merkelig. Er det virkelig slik vi skal besøke sosialismen?

Farvel til fyrtårnene

Den radikale venstresida har en forferdelig hang til fyrtårnspolitikk. Etter at revolusjonsforsøkene i årene 1918 til 1923 mislyktes tok det ikke mange år før Komintern-partiene ble redusert til heiagjenger for Sovjetunionen. Heller ikke mlbevegelsen ser ut til å ha vært i stand til å rive seg løs fra denne tradisjonen, med det resultatet at bevegelsens suksess i hovedsak ble bestemt av utenforliggende faktorer. Selv for Vest-Europas sterkeste ml-parti, AKP(m-l), som i langt større grad enn mange søsterpartier var fundert i en hjemlig tradisjon, ble utviklingen vekk fra sosialismen i Kina – på motsatt side av jorda – en bekreftelse på at det partiet sto for, ikke lot seg realisere i Norge. Denne måten å tenke på, fyrtårnstankegangen, bør være et tilbakelagt stadium for en venstreside som faktisk vil noe.

Cubas aktualitet de senere årene har nær sammenheng med utviklingen i andre latinamerikanske land, ikke minst i Venezuela og Bolivia, men også i andre land. Etter et tiår med nyliberalistiske fantasier om historiens slutt viste først de venezuelanske, senere de bolivianske, brasilianske, ecuadorianske osv. velgerne at de ikke var fornøyde med dette historiske endepunktet, at de ønsket noe mer, et alternativ. Selv om utviklingen i disse landene har vært ulik, der Venezuela og Bolivia, kanskje også Ecuador og Paraguay, representerer en radikal retning, mens Brasil, Argentina og Uruguay representerer en mer moderat retning, har det igjen ledet oppmerksomheten blant revolusjonære og radikalere internasjonalt mot Latin-Amerika.

Levins’ artikkel handler i all hovedsak om Cuba, men han viser også til flere land i regionen. Det er heller ikke min hensikt her å si verken det ene eller det andre om utviklingen i disse landene. Som venstreside må vi imidlertid være i stand til å se kritisk på land og bevegelser – også de som er våre venner. Er for eksempel personifisering av sosialismen særlig lurt? Hva gjør egentlig reformene med folks muligheter til å ytre og organisere seg på et myndighetskritisk grunnlag? Hvordan harmonerer myndighetenes opptreden internasjonalt med en sosialistisk strategi? Sammenligningsgrunnlaget her kan ikke være hvordan det var før, eller for den saks skyld hvordan det er i andre land som ikke tar begrepet sosialisme i sin munn – sammenligningsgrunnlaget må ta utgangspunkt i vår egen forståelse av sosialisme og hvorvidt samfunnsutviklingen peker i retning av arbeiderstyre og, på lang sikt, et klasseløst samfunn.

Rødt er et av svært få partier av sin type internasjonalt som ikke ubetinget stiller seg bak Cuba, og som ikke deltar aktivt i vennskapsforeninger. Og det er nok sunt – vi snakker tross alt verken om forsvar av cubansk suverenitet eller om hva som er alternativet til en uhemmet nyliberalisme her, vi snakker om hva som er alternativet til kapitalismen.

Noter

1. Debra Evenson (2003), Workers in Cuba, Institute of employment rights, s. 7
2. Tron Øgrim (2007), Et politisk ukorrekt svar om Cuba, http://roedt.no/nyheter/2008/03/togrim-cuba/

Tung tids nytale

Det heiter ikkje elev – no lenger. Heretter heiter det: den lærande
Det heiter ikkje lærar – no lenger. Heretter heiter det: rettleiar
Det heiter ikkje skule – no lenger. Heretter heiter det: lærande organisasjon
Det heiter ikkje undervisning – no lenger. Heretter heiter det: læring
Det heiter ikkje samtale – no lenger. Heretter heiter det: interaktvitet
Det heiter ikkje tekniske hjelpemiddel – no lenger. Heretter heiter det: digitale læringsressursar
Det heiter ikkje ganglege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn –
no lenger. Heretter heiter det: innovative aktørar på den globale arena
Det heiter ikkje vi – no lenger. Heretter heiter det: eg

(Fritt etter Halldis Moren Vesaaas’ dikt «Tung tids tale» (1945), av Øyvind Andresen)

Øyvind Andresen er lektor i videregående skole, lærebokforfatter og studieleder i Rødt Kristiansand.

Skolesystemet i Norge er skapt gjennom en lang historisk prosess. Rett nok tjener skolen kapitalismen, men den herskende klassen er ikke fornøyd. De vil skape en skole som er skreddersydd til den nyliberale økonomiske basisen. De vil ha lydig arbeidskraft som tilpasser seg et omskiftelig arbeidsliv, og som ikke setter spørsmålstegn.

Vi må tenne en motild!

Den nyliberale økonomien fikk sitt gjennomslag i Norge på 1980-tallet, mens det har tatt tid og flere skolereformer å tilpasse utdanningssystemet til nyliberalismen. Det var det nye læreplanverket Kunnskapsløftet 2006 som betydde et nytt skritt nærmere den nyliberale skolen i Norge.

Det var høyreideolog Kristin Clemet, utdannings- og forskningsminister fra 2001 til 2005, som var strategen bak denne nye skolereformen. Det er en historiens ironi at det er de tre SV- statsrådene Øystein Djupedal, Bård Vegard Solhjell og Kristin Halvorsen som administrerer Kunnskapsløftet uten å ta et ideologisk oppgjør med det. Rett nok har de bremset noen av de verste utslagene som privatisering og permanent faglig differensiering i grunnskolen, men kursen er ikke snudd.

Et nytt kunnskapssyn

Læreplanverkets kunnskapssyn er sjølmotsigende. I Kunnskapsløftets generelle del, som er en overlevering fra forrige læreplanverk (L97), står det slik:

Med allmenndannelse menes «konkret kunnskap og helhetlige referanserammer», «felles forståelse» og «tradisjonskunnskap». Tanken i den generelle delen er at undervisningen skal «formidle» og «overføre lærdom ».

Den generelle delens syn på kunnskap bygger på den tradisjonelle definisjonen av kunnskap som er avleda av det norrøne verbet «å kunna» som betyr «ha i minne», «vite om», «ha lært» eller «være inne i». Denne delen av læreplanen bygger på tanken om det allmenndannende mennesket. Dette er i tradisjonen fra den franske revolusjonen og opplysningstidens tanker om at menneskets frigjøring var avhenging av at det ble opplyst.

Kunnskapsløftets fagplaner er derimot skrevet på et seinere tidspunkt og på oppdrag av Kristin Clemet som ga påbud om at de nye læreplanene skulle bygge på «globalisering, individualisering og pluralisme». Mens den generelle delen bygger på et fast kunnskapssyn med basis i industrisamfunnet, uttrykker de fagspesifikke planene et flytende kunnskapssyn med basis i det såkalte kunnskapssamfunnet. Det allmenndannende mennesket står i veien for nyliberalismen som ønsker arbeidere som ikke stiller spørsmål, men er «endringsvilllige» og «fleksible» i et skiftende arbeidsmarked. Den generelle delen av læreplanen oppfattes derfor av flere som en anakronisme som bør omskrives eller fjernes. (Dale side 126)

Flytende modernitet

Det er en ideologisk konstruksjon at det har skjedd et paradigmeskifte under kapitalismen, at vi nå lever i «et postindustrielt samfunn», i «informasjonssamfunnet» eller «kunnskapssamfunnet». Disse begrepene tildekker mer enn de avklarer. Industrien er minst like viktig som før sjøl om industri varer i stor grad blir produsert der lønningene er lave og de faglige rettighetene ikke eksisterer. Antall industriarbeidere er kraftig redusert i vestlige land, finanskapitalen er vokst over alle grenser, og kunnskap er blitt en viktig vare på et marked sammen med industrielle produkter. I stedet for å bruke begreper som «postindustrielt samfunn» og «kunnskapssamfunn» er det mer fruktbart å bruke teoriene til den polsk-britiske sosiologen Zygmunt Bauman (født 1925) slik han legger det fram i sine bøker Globaliseringen og dens menneskelige konsekvenser og Flytende modernitet.

Baumans treffende karakteristikk av vårt samfunn er den flytende moderniteten. Alt skifter, alt flyter. Det postmoderne mennesket skifter identitet, arbeid og bosted, på evig jakt etter opplevelser og forbruksvarer. Den gamle faste orden, sosiale band og tradisjoner oppløses. Kapitalen krysser alle nasjonale og sivile grenser i enorm hastighet og bryter ned all lokal og nasjonal motstand på sin ferd. Bauman peker på at det store skillet går mellom de som tilhører den nye kapitalistiske overklassen, og de andre som blir sittende igjen i mer eller mindre ruinerte lokalsamfunn. Den første gruppas frihet forutsetter den andre gruppas ufrihet.

Nils Christie oppsummerer Baumans syn slik i etterordet til Den flytende moderniteten:

Bauman skriver ikke spesielt om utdanningssystemet, men overfører vi hans teorier, kan vi snakke om en flytende skole: Faste rammer og reguleringer blir fjerna, det nasjonale og lokale blir erstatta med det globale, det kollektive med det individuelle og kunnskap med kompetanse. Målet er å skape en arbeidsstyrke som kontinuerlig kan tilpasse seg endringene i arbeidslivet. Og samtidig med utstøtingsmekanismer: De som ikke når kompetansekravene, må belage seg på et liv i arbeidsledighet og/eller fattigdom.

Lærerrollen svekkes

Den flytende skolen vil også endre lærerrollen. Læreren skal ikke lengre primært lede en klasse eller gruppe til å gjøre kollektive framskritt, men legge til rette for at individene skal utøve og utvikle sin kompetanse. Norske skoler i ferd med å kveles av et byråkratisk system som fyller opp skolehverdagen med brukerundersøkelser, undervegsvurderinger, elevenes egenvurderinger, coaching, nasjonale prøver, kartleggingsprøver og virksomhetsplaner.

Digitaliseringa av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet. Som Geir Haugsbakk skriver i sin ferske bok Digital skole på sviktende grunn:

I nøkkeldokumentet Program for digital kompetanse 2004–2008 fra Utdannings og forskningsdepartementet uttrykkes det slik:

Det skilles ikke her mellom informasjon og kunnskap. Kunnskap definert som noe man «har i minnet» og som «er innlært», passer ikke inn. Læreprosessen er elevstyrt, lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser » som er «i tråd med moderne pedagogikk».

I perioden 2006 til 2009 satsa norske kommuner tre milliarder kroner på investeringer i IKT. Hva skal all denne teknologien brukes til? I Program for digital kompetanse 2004–2008 heter det også at IKT skal være en katalysator for omstillings- og endringsprosesser i utdanningen. Satsinga på IKT er tenkt brukt strategisk for å skape en mer «flytende» skole, en nyliberal skole der lærerens rolle er svekka og individualiseringa økt. Det er flere eksempler på at fylkeskommuner og kommuner bruker IKTsatsinga på å få fjerna lærestillinger og skifte ut lærebøker med nettressurser, ikke minst med satsinga på det fylkeskommunalt eide NDLA (Nasjonal Digital Læringsarena). Begrunnelsen for disse tilakene er økonomiske, men det ligger ideologiske motiver bak også. Eksempel på dette har jeg henta fra IKT-satsinga på Universitetet i Agder:

«Åpne universiteter»

Universitetet i Agder arrangerte 8/12-2009 en åpen konferanse »IKT og læring mot år 2020» der NHO-direktør Paul Chaffey holdt innledningsforedraget. Chaffey sa blant annet:

Chaffeys visjon er et teknologisk, sterilt utdanningssystem uten menneskelig fysisk kontakt, uten bøker og klasserom, uten campus, kantiner og andre møteplasser. Utdanningsinstitusjonene kan frikobles fra geografien. Studentene trenger bare i ensomhet å forholde seg til sin PC. Kontakt med medstudenter over hele verden kan skje via sosiale medier og blogger.

Studentene kan i framtida få nettbaserte foredrag fra Nobelprisvinnere som taler fra prestisjetunge universiteter i USA slik at de slipper å stille fysisk i et auditorium for å høre på en middelmådig norsk professor eller universitetslektor.

Tankene om åpent universitet er ikke nye. Allerede i 1997 lanserte daværende visedirektør i NHO Gro Brækken tanken om et slikt universitet basert på ny datateknologi og fjernundervisning. Etter et mellomspill som leder av Redd Barna, er hun er i dag administrerende direktør i Oljeindustriens Landsforening, og er en ivrig talskvinne for oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen.

Men Chaffeys visjoner går videre enn til universitetenes framtid. For Chaffey tenker seg også en fortsatt IKT-revolusjon i hele skolesystemet fra barneskolen til universitet. Det nye universitetet i Agder er helt på linje med Chaffey. De har starta opp Læringsarena 2020 som er et strategisk arbeid for å tilpasse og utvikle universitetet på alle nivåer i forhold til den digitale utviklingen. Prosjektleder for LA2020 er Randi Øverland, tidligere mangeårig statssekretær for Arbeiderpartiet.

På UiAs nettsider presenterer LA2020 seg sjøl: Den digitale utviklingen blir karakterisert som en revolusjon som innebærer et paradigmeskifte «som savner sidestykke historisk sett». IKT-bruken skjer med «eksponensiell endringstakt», «vil øke formidabelt» og «i rekordfart».

Den nye digitale verden blir hylla i nærmest poetiske vendinger:

Den nye generasjonen med elever og studenter blir kalt «digital natives», nærmest som individer fra et ukjent univers. I en språklig upresis setning heter det:

I et intervju, publisert på Uias nettsider, sier Randi Øverland:

Videre sier hun:

Chaffeys og Øverlands visjoner om det åpne skolesystemet, fylt til randen av moderne teknologi, er en visjon som passer til Baumans begrep flytende modernitet. Tankegangen er nettopp å bruke teknologien som en katalysator for å endre utdanningssystemet. De teknologiske forandringene framstilles som eksepsjonelt raske, som et lyntog du bare må kaste deg på – ellers blir du stående igjen på stasjonen sammen med alle de andre som er hensatt til historias skraphaug, overlatt til sine ruinerte lokalsamfunn.

Det er sjølsagt rett at utdanningssystemene skal ta i bruk ny teknologi. Men det er grunn til å være uhyre skeptisk til Chaffeys og Øverlands ekstreme teknologideterminisme:

For det første vil det gjøre utdanningen til en slave av dataindustriens nye påfunn. Øverland setter et sluttpunkt for datarevolusjonen i 2020, men dataindustrien vil sjølsagt utvikle nye produkter kontinuerlig så lenge det er et marked, også etter at Øverland er blitt pensjonist.

For det andre vil et såkalt åpent og individualisert universitet bety en fullstendig undergraving av mulighetene til å drive kollektiv motstand og organisering av ansatte og studenter.

For det tredje vil universitetenes tradisjonelle autonome status forvitre. Man kan glemme den gamle tanken om et universitet som et fristed der det drives undervisning og forskning uavhengig av sterke økonomiske krefter.

For det fjerde vil digitaliseringa åpne for kommersiell universiteter. Knut Kjeldstadli skriver:

Skolen som en del av samfunnets overbygning

Utdanningssystemet har en praktisk funksjon: Å utdanne fagpersoner til alle typer yrker. Men utdanningssystemet har også en ideologisk funksjon: Å disiplinere barn og ungdom til å bli lydige samfunnsborgere som aksepterer den herskende ideologi. Karl Marx skriver i sitt berømte «Forord til kritikken av sosialøkonomien»:

Utdanningssystemet kan vi se på som en sentral del av samfunnets kulturelle overbygning. Det er fruktbart å bruke denne modellen hvis man aksepterer at overbygningen «sleper etter» basis. Det er ikke noe «en til en-forhold» mellom basis og overbygning. Dette forholdet preges av en vekselvirkning – eller dialektikk –, men den materielle produksjonsmåten vil historisk sett slå gjennom i overbygningen.

Siden skolen er en del av den kulturelle overbygningen, vil den kapitalistiske basisen kontinuerlig gjenskape sosiale ulikheter i skolesystemet. Debatten om de sosiale ulikhetene i skolen er meningsløse uten at man har dette klart for seg. Den sosialdemokratiske tankegangen at man i mer eller mindre grad kan løse de sosiale ulikhetene i samfunnet gjennom utdanningssystemet, er et blindspor.

To tradisjoner

Under kapitalismen kan vi skille mellom humane og inhumane utdanningssystemer. Et humant system tar utgangspunkt i elevenes forutsetninger og vil utvikle allsidige og kunnskapsrike mennesker. Dette kommer fram i grunnskolens måformulering fra 1998 om at elevene «kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn ».

Norge har hatt en sterk human skoletradisjon med sin demokratiske enhetsskole. Folkeskoleloven av 1889 var en milepæl i så måte. Tidligere hadde bare de velstående råd til å gi barna sine skolegang utover folkeskole, eller «allmueskolen» som det het før 1889. De sendte gjerne barna til private skoler. Den nye tanken om folkeskolen bygde på ideen om at alle barn, ikke bare de fattigste, skulle gå sammen i den offentlige skolen. Resultatene ble en kvalitetsheving, som ikke minst førte til bedre lesekunnskaper for hele folket. Elevene i Norge har ikke vært autoritetstro, og er blitt oppfordra til sjølstendighet kritisk tenking.

Kimen til enhetsskolen var historisk sett Venstres store triumf, og fikk seinere støtte fra arbeiderklassen. Når enhetsskolen har stått så sterkt, er det et uttrykk for at Norge har vært klassekompromissenes land. Etter krigen var det politisk enighet om prinsippene om enhetsskolen i Norge helt fram til nyliberalismen vant fram.

Det inhumane utdanningssystemet ser på elevene som en brikke i et økonomisk spill. Det inhumane systemet fremmer konkurranse mellom elevene gjennom testing, og karakterer fra barnetrinnet satser på eliteskoler og økt privatisering. Vi kjenner dette igjen i det britiske og franske klassedelte skolesystemet – og enda mer i den sørkoreanske og japanske skoletradisjonen. EUs kommissær for utdanning Androulla Vassiliou syn på utdanning lar seg oppsummere i et par setninger: «Å bedre kompetansen og mulighetene til utdanning ved å fokusere på markedets behov», «Å bidra til at EU holder tritt med den globaliserte konkurransen», og «Å imøtegå konsekvensene av den økonomiske krisen». (Le Monde diplomatique oktober 10)

I norsk skole ser vi de samme tendensene, og de vil sjølsagt ytterligere skyte fart ved en helblå regjering fra 2011 slik vi har sett i Sverige under Reinfeldt. Dette vil komme til uttrykk i ytterligere individualisering, stykkprisfinansiering, fritt skolevalg, skolepenger, karriereplanlegging i ung alder, mer satsing på entreprenørskap og utstøting av de som ikke passer inn. Det er mye som står på spill.

Oppsummering

Skolesystemet er skapt gjennom mange hundre års historisk prosess, og har tatt form av motsetninger mellom nasjonale, politiske, religiøse, økonomiske og pedagogiske interesser. Under kapitalismen finnes det derfor mange forskjellige typer skolesystemer. I Norge har enhetsskolen vært et kompromiss mellom klassene og forskjellige motkulturelle bevegelser som for eksempel arbeiderbevegelsen, lærerorganisasjoner og målrørsla som også har prega skolen. Sjøl om skolesystemet i hovedsak tjener kapitalismen, er det mange muligheter i skolen til å spre kunnskaper som ikke tjener den herskende klasse og setter spørsmålstegn ved deres makt.

Vi bør kjempe for en mest mulig human skole og for at folk har mest mulig kunnskap om verden. Bare et kunnskapsrikt folk kan skape for å skape en annen verden, om vi velger å kalle den sosialistisk eller kommunistisk. Derfor er allmenndannelsen viktig. Jeg mener det er disse kampområdene som peker seg ut for alle som misliker utviklingen i skolen i Norge (og det er mange):

Forsvar for allmenndannelsen i en offentlig og gratis enhetsskole, for flere lærere, mindre byråkrati, mer praksisnær utdanning (ikke minst i yrkesfagene) og mot ytterligere skolenedleggelser.

Det gjelder å få fram de store prinsipielle linjene i skoledebatten. Mediedebatten om skole dreier seg i stor grad om delspørsmål: for eller mot karakterer, lekser, heldagsskolen, tolkninger av nasjonale og internasjonale tester og frafallet i skolen. Dette er viktige diskusjoner, men bør ikke overskygge de store linjene: Hva skal skolen være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida?

Vi bør også diskutere hvordan vi vil se for oss en annerledes skole en alternativ pedagogikk under et annet samfunnssystem. Men det får bli annen gang.

Kilder:

 

José Saramago døde 18. juni, 2010. Hvem var så han, og hvorfor omtale ham her? Det ble erklært to dagers landesorg i Portugal da han døde. Han var Portugals hittil eneste Nobelprisvinner i litteratur. Prisen fikk han i 1998.
Han er kanskje ikke så kjent i Norge, selv om ganske mange av hans bøker er oversatt til norsk, blant andre den som overskriften henspeiler på, Det året Ricardo Reis døde.

Birger Thurn-Paulsen er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!

I Portugal er han svært kjent. Det ble erklært to dagers landesorg da han døde, selv om han er forholdsvis kontroversiell, både som forfatter, ateist og kommunist. Han flyttet til Spania, det vil si Lanzarote, etter at den portugisiske regjeringen ga etter for press fra den katolske kirken, og sensurerte eller forbød at romanen Jesusevangeliet skulle innstilles til den europeiske litteraturprisen i 1992. Både den spanske statsministeren Zapatero og Brasils Lula uttalte seg i forbindelse med hans død. Lula kalte ham en «en militant for frihet», og mente han hadde beriket det portugisiske språket.

Det kom også en uttalelse fra Sentralkomitéen i det Portugisiske Kommunistpartiet (PCP), som sa at Saramagos død var et stort tap for Portugal, for det portugisiske folket og for portugisisk kultur. Saramago var medlem av partiet fra 1969 og til sin død. Man kan kanskje stusse på tidspunktet for innmeldelsen. Det var som en voksen mann han meldte seg inn i PCP i 1969, et parti som tilhørte «sovjettradisjonen », og det var året etter Sovjets invasjon i Tsjekkoslovakia. Det hadde nok mest sammenheng med forholdene i Portugal. Saramago spilte en aktiv rolle i kampen mot Salazar-diktaturet som falt i den såkalte Nellikrevolusjonen i 1974. Han mente at den revolusjonen ikke ble gjennomgripende nok, noe som understrekes av at han ble kastet som en av redaktørene i avisen Diário de Nóticias etter kort tid. Allerede i 1975 kom det et tilbakeslag, et kupp som stoppet den politiske prosessen som startet med revolusjonen året før.

José de Sousa Saramago som han egentlig heter, ble født i 1922 i Azinhaga, en liten landsby nordøst for Lisboa. Saramago var et klengenavn som hang ved farens familie. Familien var jordløse bønder. Et par år seinere flyttet familien til Lisboa. De hadde ikke råd til å la José fullføre skolegangen, så han ble sendt på teknisk skole for å komme i arbeid, og jobbet et par år som bilmekaniker. I løpet av den perioden fikk han smaken på lesing og litteratur. Hyppige biblioteksbesøk avlet interesse og forsøk på å skrive etter hvert. Han fikk publisert sin første bok i 1947. Det ble slett ingen suksess. Han jobbet med litt forskjellig i årene som fulgte. Han sier selv at han mistet en jobb i 1949 av politiske grunner. Etter hvert fikk han i alle fall ansettelse hos en forlegger, og kom dermed nær litteraturen igjen. Siden ble det blant annet avisjobber. Han livnærte seg som journalist, politisk kommentator og oversetter. Han fortsatte i noen grad å skrive, men uten særlig hell. En diktsamling utgitt i 1966 slo heller ikke an. Det skulle gå nok en lang periode før neste utgivelse. I mellomtiden var det turbulente tider i Portugal. Saramago meldte seg altså inn å det portugisiske kommunistpartiet i 1969. Motstanden mot det langvarige diktaturet under ledelse av Salazar vokste, helt klart i sammenheng med opprør og frigjøring i koloniene. Portugal holdt grepet om sine kolonier lenger enn de fleste andre kolonimakter. Mozambique og Angola for eksempel. Først i 1975 ga Portugal seg. Saramago var en frittalende og aktiv motstander av diktaturet og betraktes som en lederskikkelse i kampen fram til dets fall.

Det skulle gå noen år til før gjennombruddet kom som forfatter. I 1982 fikk han utgitt en roman kjent som Baltasar og Blimunda. Den var satt til det attende århundret, og beskriver et forhold mellom en såret soldat og en synsk kvinne som kom i konflikt med kirken, nærmere bestemt inkvisisjonen. Kirken betraktet boken som blasfemisk. Og det skulle bli flere konflikter med den katolske kirken.

I 1984 kom Det året Ricardo Reis døde. Den finnes på norsk. Undertegnede har så langt fra lest alle bøkene hans, men denne står høyt på listen, en rik og fascinerende bok om menneskets livsbetingelser, liv og død, kreativitet og kjærlighet, satt i 30-årene, midt i diktaturets fødsel og nazismen og fascismens framvekst. Romanen har mange sprang. Navnet Ricardo Reis var ett av pseudonymene til en av Portugals store poeter, Fernando Pessoa. I boken arter det seg blant annet som samtaler mellom disse to.

Etter gjennombruddet var han ganske produktiv. I 1986 kom En flåte av stein, en metaforisk beskrivelse av at den iberiske halvøya rives løs fra det europeiske fastlandet – som ganske sikkert kan kalles EU – og seiler søkende av gårde.

I 1993 forlot han Portugal. Det var en ny konflikt med kirken, etter boken Jesusevangeliet. Som nevnt innledningsvis mente han seg sensurert av den katolske kirken og i sin tur regjeringen i Portugal. Boken ble ikke forbudt, men altså trukket fra innstillingen til den europeiske litteraturprisen.

Mange av bøkene hans har klare samfunnsmessige og politiske undertoner. I 1995 kom En beretning om blindhet. En uforklarlig epidemi brer seg, folk blir blinde. Det blir naturligvis samfunnsmessig kaos, og for menneskene en kamp for å finne løsninger og for å overleve. Saramago skal ha uttalt at boken handler om «rasjonalitetens blindhet».

I 1998 kom Nobelprisen, den første og hittil eneste til en forfatter som skriver portugisisk, og han uttalte at prisen er for alle portugisisktalende.

I 2004 kom en bok som kanskje kan sees som en slags oppfølger til beretningen om blindhet, En beretning om klarsyn. Lav valgdeltakelse, samt det faktum at over 80 % av stemmene er blanke, får myndighetene til å skrive ut nytt valg etter kort tid. Det samme gjentar seg. Undring og spekulasjoner brer seg hos de regjerende politikere. Det vokser etter hvert til konspirasjonsteorier med påfølgende etterretning, overvåking, arrestasjoner og unntakstilstand.

Dødens uteblivelse kom allerede året etter, og den siste, Elefantens reise, kom på norsk i sommer. Gjennombruddet og anerkjennelsen kom på begynnelsen av åttitallet. Han var da ca 60 år. Da det løsnet, løsnet det for alvor. Han var svært produktiv fram til og etter tildelingen av Nobelprisen. Han har skrevet dikt, romaner og skuespill, og utgitt essays. En beretning om blindhet ble filmet i 2007. Baltasar og Blimunda er basis for en opera.

Han har en svært spesiell stil og en særegen skrivemåte. Alt flyter i lange setninger med komma og mange sidesprang, setninger som kan gå over minst en side. Noen kan finne det vanskelig å lese, men etter min oppfatning er det forbausende lett å følge ham. Saramago sier selv:

Punktum var, etter hans mening, som trafikkskilt som tok oppmerksomheten vekk fra teksten.

Vi har sagt noe om hans politiske ståsted og aktivitet. Vi kan utfylle med at han var en konsekvent motstander av EU og særlig Portugals og Spanias medlemskap. Han skapte politisk furore i 2007 med sine uttalelser om Israels undertrykking av palestinerne. Han mente at jødene ikke lenger fortjener

Han ble beskyldt for antisemittisme. Saramago svarte med at kommentarene var rettet mot politikken som den israelske staten førte mot palestinerne, og at staten har brukt påstander om antisemittisme til å undergrave genuin kritikk av handlinger som ikke kan rettferdiggjøres, og ikke ville ha blitt godtatt dersom de kom fra en hvilken som helst annen stat i Midtøsten.

Og han var kommunist til det siste. I et intervju uttalte han:

Man kan kanskje si at nettopp forholdet mellom mennesket og samfunnet er en slags tråd gjennom forfatterskapet.

Saramago var engasjert og kontroversiell, både politisk og som forfatter. Det er gode grunner til å lese han.

Flere av bøkene til Saramago er oversatt til norsk.

Løssalg kr 75

Innhold:
Leder: Spionparagrafen    side 3
Arundhati Roy: På vandring med kameratane    side 4
Arundhati Roy: Om Kashmir    side 42
Jan Myrdal intervjuer maoistenes generalsekretær        side 45
Jan Myrdal: Tre viktige spørsmål om krigen i Afghanistan    side 46
Brage Aronsen: ETAs brysomme våpenhvile    side 50

Øyvind Andresen: Hvem skal eie kunnskapen?    side 54
Mass Soldal Lund: Etikk og politikk i Oljefondet    side 62

Bjørgulf Claussen: Kunne Jean-Paul Sartre ha hjulpet AKP?    side 74
Per Velde: «Man arresterer ikke Voltaire!»    side 80

Paul Rækstad: Marx fra demokrati til kommunisme    side 90
Wilhelm Reich: Samtale med ein frisørassistent    side 100

Ole Jakob Løland: Revolusjonens mystikk    side 104
Samir Amin: Politisk islam – i imperialismens tjeneste    side 112

Johannes Wilm: Cuba etter reformene – fortsatt sosialistisk?    side 128
Opprop: Den akademiske og kulturelle boikotten av staten Israel er i gang!    side 143

Debatt:
Mathias Bismo: Sosialisme på Cuba?        side 140

Birger Thurn-Paulsen: Det året José Saramago døde    side 144

Noveller:
Øyvind Bremer Karlsen: Om å lære å gå på skøyter    side 148
Kristian Kårbø: Prinsessen    side 150

Bokomtaler:
Kenneth Dahlgren og Jørn Ljunggren (red):Klassebilder    side 152
Elisabeth Eide og Terje Skaufjord: Pakistan – midt i verden    side 153
James Godbolt: Den norske vietnambevegelsen    side 156
Jens Martin Eriksen og Fredrik Stjernfeldt: Adskillelsens politikk    side 157

«Den korte maskinskrivne meldinga som glei under døra mi i forsegla konvolutt stadfesta avtalen min med det største trugsmålet mot tryggleiken til India. Eg hadde venta i månader på å høyre frå dei.»
Den indiske forfatteren, Arundhati Roy, fulgte maoistene i områdene de kontrollerer i India ifjor. Sist vinter kom artikkelen om besøket. Det er den du nå kan lese på norsk.

Eg måtte vere ved Ma Danteshwarimandiren i Dantewara, Chhattisgarh på eitt av fire gitte tidspunkt på ein av to gitte dagar. Det var for å ta høgde for dårleg vêr, punktering, vegsperringar, transportstreik og rein uflaks.

Mandir: hindutempe

Meldinga sa: «Forfattaren må ha kamera, tika og kokosnøtt. Kontakten har lue, magasinet Hindi Outlook og bananar. Passord: Namashkar Guruji».

 

Tika: merke i panna

 

 

 

Namashkar Guruji: ei helsing, noko slikt som: «Eg helsar deg Guru»

 

Namashkar Guruji. Eg undra på om kontakten og velkomstmannen venta seg ein mann. Og om eg skulle skaffe meg mustasje.

I Dantewara har politiet vanlege klede og opprørarane uniformar. Fengselssjefen er i fengsel. Fangane er frie (tri hundre av dei rømte frå det gamle byfengslet for to år sidan). Valdtatte kvinner er i varetekt hos politiet. Valdtektsmennene held talar på marknaden.

På andre sida av elva Indravati, i området maoistane kontrollerer, ligg staden politiet kallar «Pakistan». Der er landsbyane tomme, men skogen er full av folk. Barn som burde vere på skolen, styrer seg sjølve. I dei vakre skoglandsbyane er skolane av betong enten sprengt til ruinar eller fulle av politimenn. Den dødelege krigen som går føre seg i jungelen er ein krig som den indiske regjeringa er både stolt av og skjems for. Operasjon Grønn Jakt er både erklært og fornekta. Den indiske innanriksministeren (og administrerande direktør for krigen), P Chidambaram, seier han ikkje finst, at han er mediaskapt. Likevel er svære summar sett av til krigen, og titusenvis av soldatar er mobiliserte. Sjølv om krigsteatret går føre seg i jungelen i Sentral-India, vil han få alvorlege konsekvensar for oss alle.

Om spøkelser er åndene etter nokon eller noko som har slutta eksistere, så er kanskje den nye firefelts motorvegen som brakar gjennom skogen det motsette av eit spøkelse. Kanskje er det eit varsel om det som skal komme.

Motstandarane i skogen er ulike på mest alle vis. På eine sida ein massiv paramilitær styrke væpna med pengar, skytevåpen, media og overmotet til ei kommande supermakt. På andre sida, vanlege landsbyfolk væpna med tradisjonelle våpen, støtta av ein eineståande organisert og enormt motivert maoistgerilja, med ei uvanleg, valdeleg og væpna opprørshistorie. Maoistane og dei paramilitære er gamle motstandarar, og har kjempa mot eldre utgaver av kvarandre mange gonger før: Telengana på femtitallet, Vest-Bengal, Bihar, Srikakulam i Andra Pradesh seint på seksti- og syttitallet, og så igjen i Andra Pradesh frå åttitallet og heilt fram til i dag. Dei kjenner taktikken til motparten, og har studert stridshandboka hans nøye. Kvar gong har det verka som maoistane (eller tidlegare utgaver) ikkje bare er nedkjempa, men bokstavleg talt fysisk utrydda. Kvar gong har dei dukka opp att, betre organisert, meir målmedvitne og med større innverknad enn nokon gong. No igjen har oppstanden spreidd seg i dei mineralrike skogane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa, og Vest-Bengal – heimen til millionar av indiske stammefolk og draumelandet for næringslivet.

Det er enklast for eit liberalt samvit å tru at krigen i skogane er ein krig mellom regjeringa i India og maoistane, som kallar val ein bløff, parlamentet ein svinesti, og som opent har sagt at målet er å styrte den indiske staten. Det er høveleg å gløyme at stamme-folka i Sentral-India har ført motstandskamp i fleire hundre år før maoistane. (Det er sjølvsagt banalt. Om dei ikkje så hadde, hadde dei ikkje eksistert.) Ho-, oraon-, kols-, santal-, munda- og gond-folket har gjort opprør fleire gonger, mot britane, mot zamindarane

Zamindar: skatteoppkrevar før kolonitida

og pengelånarane. Opprøra blei knust på frykteleg vis, mange tusen drepne, men folka blei aldri erobra. Etter sjølvstendet var stammefolka grunnlaget for det første opprøret ein kan kalle maoistisk, i Naxalbari i Vest-Bengal (der ordet naxalitt kjem frå – no brukt synonymt med «maoist».) Sidan då har politikken til naxalittane vore uløyseleg knytt til stammeopprør, og det seier like mykje om stammefolka som om naxalittane.

Opprørsarven har skapt eit rasande folk som er isolert og marginalisert med vilje av den indiske regjeringa. Den indiske grunnlova, det moralske grunnlaget for det indiske demokratiet, vart vedtatt av parlamentet i 1950. Det var ein tragisk dag for stammefolka. Grunnlova stadfesta kolonipolitikken og gjorde staten til formyndar for stammeområda. Over natta blei alle stammefolka gjort til okkupantar på sine eigne område. Lova nekta dei tradisjonelle rettar til å hauste i skogen, ho kriminaliserte ein levemåte. I bytte for røysteretten vart dei fråstole rett til levebrød og sjølvrespekt.

Etter at regjeringa med grufulle knep hadde drive dei bort og stadig lengre ned i fattigdom, byrja ho bruke armoda mot dei. Kvar gong regjeringa hadde behov for å flytte ei stor mengde folk – pga dambygging, vatningsanlegg, prosjekt, gruver – snakka ho om «å bringe stammefolka inn i vår tid» eller om å gi dei «fruktene av moderne utvikling». Av dei titalls millionar internt fordrivne menneska (meir enn 30 millionar bare på grunn av dammar), flyktningar frå Indias «framsteg», er den store majoriteten stammefolk. Når regjeringa byrjar snakke om velferd for stammefolka, er det tid for å bli uroleg.

Den siste som har bekymra seg er innanriksminister P Chidambaram som seier han ikkje ønskar stammefolka skal bu i «museumskulturar ». Velferden til stammefolka såg ikkje ut til å vere førsteprioriteten hans då han var næringslivsadvokat, som representant for mange store gruveselskap. Så det kan vere ein ide å undersøke grunnlaget for den nye uro hans.

Gjennom dei siste fem åra eller så har regjeringane i Chhattisgarh, Jharkhand, Orissa og Vest-Bengal underteikna hundrevis av intensjonsavtalar for mange milliardar dollar med bedrifter, alle hemmelege, om stålverk, jernverk, kraftverk, aluminiumsverk, dammar og gruver. For å omgjøre intensjonsavtalane til handfaste pengar må stammefolka flyttast.

Derfor denne krigen.

Når eit land som kallar seg demokrati, opent erklærer krig innanfor eigne grenser, korleis ser krigen ut? Har motstandsrørsla ein sjanse? Bør dei ha det? Kven er maoistane? Er dei bare valdelege nihilistar som brukar ein forelda ideologi på stammefolk, og fører dei inn i håplause opprør? Kva for ei lekse har dei lært av dei siste erfaringane sine? Er væpna kamp i seg sjølv udemokratisk? Er smørbrødteorien rett – at «vanlege» stammefolk er fanga i skotvekslinga mellom staten og maoistane? Er «maoistar» og «stammefolk» to heilt ulike grupper slik det blir sagt? Har dei samanfallande interesser? Har dei lært noko av kvarandre? Har dei forandra kvarandre?

Dagen før eg drog ringte mora mi, og sa søvnig «Eg har tenkt» med det merkelege instinktet mødrer har «at det er revolusjon dette landet treng.»

Ein artikkel på nettet seier at israelske Mossad trener tretti høgtståande politioffiserar i teknikkar for målretta snikmord, for å gjøre maoistane «hovudlause». I pressa blir det snakka om det nye utstyret som er kjøpt inn frå Israel: laser-avstandsmålarar, varmevirkande fotoutstyr og ubemanna dronar som er så populære i hæren i USA. Perfekte våpen å bruke mot dei fattige. Kjøreturen frå Raipur til Dantewara tar omlag ti timar gjennom område som skal vere «maoist-plaga». Det er ikkje likegyldige ord. Plage/herjing inneber sjukdom/skadedyr. Sjukdommar må ein kurere. Skadedyr må utryddast. Maoistane må feiast ut. På snikande uskyldig vis har folkemordsspråk komme inn i ordtilfanget vårt.

For å forsvare motorvegen har tryggingsstyrkane «sikra» eit smalt skogbelte på begge sider. Lenger inne herskar «Dada log». Brørne. Kameratane.

I utkanten av Raipur reklamerer ein enorm plakat for kreftsjukehuset til Vedanta (selskapet innanriksministeren vår eingong jobba i). I Orissa der Vedanta grev ut bauxitt, finansierer dei eit universitet. På snikande uskyldig vis trenger konserna inn i oppfatningane våre: Dei Edle Kjempene som verkeleg bryr seg. Det blir kalla Corporate Social Responsibility (CSR) – bedrifters samfunnsansvar. Slik kan gruve-selskap bli som den legendariske skuespillaren og tidlegare statsministeren NTR som lika spille alle rollene i dei telugiske

Telugu: språk snakka av rundt 70 millionar menneske i Andra Pradesh

mytane – dei gode og skurkane, alle på ein gong, i same film. CSR dekkar over den skammelege økonomien bak gruvesektoren i India. Den nettopp utkomne Lokayukta-rapporten om Karnataka seier til dømes at regjeringa får 27 rupi for kvart tonn jernmalm, mens det private selskapet som driv gruva gjør 5 000 rupi. I bauxittog aluminiumssektoren er talla enno verre. Me snakkar om ran på høglys dag til musikken frå milliardar av dollar. Nok til å kjøpe valresultat, regjeringar, dommarar, aviser, fjernsynskanalar, NGO-ar og hjelpeorganisasjonar. Kva betyr eit kreftsjukehus her eller der?

Eg kan ikkje hugse å ha sett namnet til Vedanta på den lange lista med intensjonsavtalar underteikna av regjeringa i Chhattisgarh. Men når det er eit kreftsjukehus, er eg forskrudd nok til å ha mistanke om at det finst eit flatsprengt bauxittfjell ein stad.

Me passerer Kanker som er berømt for treningsskolen for antiterror og jungelkrig under leiing av brigadegeneral B K Ponwar – Rumpelstiltskin

Rumpelstiltskin: Figur frå eventyra til brørne Grimm

i denne krigen – med ansvar for å gjøre korrupte, slurvete politimenn (strå) til kommandosoldatar (gull). «Bruk geriljataktikk mot geriljaen» er motto for krigsskolen, og er malt på fjellet. Mennene må løpe, skli, hoppe på og av helikopter i lufta, ri på hest (av ein eller annan grunn), ete slangar og det jungelen byr på. Brigadegeneralen er svært stolt av å trene folk frå gata til å kjempe mot «terroristar ». Åtte hundre politimenn blir uteksaminerte kvar sjette veke frå krigsskolen. Tjue liknande skolar er planlagt over heile landet. Politiet blir gradvis omgjort til ein hær. (I Kashmir er det motsett. Hæren blir omgjort til ein oppblåst administrativ politistyrke.) Opp ned. Uansett er folket fienden.

Det er seint. Jagdalpur søv, bortsett frå alle plakatane med Rahul Gandhi som ber folk slutte seg til Ungdomskongressen. Han har vore to gonger i Bastar dei siste månadene utan å seie stort om krigen. Det er kanskje for kinkig for Folkets Prins å blande seg inn på dette tidspunktet. Medierådgivarane hans må ha sett foten ned. Det faktum at Salwa Judum (reinsingsjakta) – den frykta regjeringsstøtta gruppa med frivillige som er ansvarlege for valdtekter, drap, brenning av landsbyar og fordriving av hundretusenvis frå heimane sine – er leia av Mahendra Karma. Gruppa sit i den lovgivande forsamlinga for Kongresspartiet, og blir ikkje lagt særleg vekt på i det detaljplanlagte blestopplegget rundt Rahul Gandhi.

Eg var framme ved Ma Danteshwarimandiren i god tid til avtalen (første dag, første oppmøte). Eg hadde kamera, ei lita kokosnøtt og ein rød puddertika i panna. Eg lurte på om nokon betrakta meg og fekk seg ein latter. Etter få minutt kom ein ung gutt bort til meg. Han hadde lue og skolesekk. Øydelagt raud neglelakk på neglane. Ikkje Hindi Outlook, ingen bananar. «Er du ho som skal vere med inn?» spurte han. Ingen Namashkar Guruji. Eg visste ikkje kva eg skulle svare. Han tok ein fuktig lapp ut av lomma og gav den til meg. Det stod «Outlook nahi mila». (Kunne ikkje finne Outlook)

«Og bananane?»

«Eg åt dei», sa han. «Eg vart sulten.»

Han var ein skikkeleg tryggingstrussel. På ryggsekken stod det «Charlie Brown – Not your ordinary blockhead». Eg fann snart ut av at Dandakaranya, skogen eg no skulle inn i, var full av folk med mange namn og flyktige identitetar. Tanken var ei lise for meg. Så flott å ikkje vere låst som seg sjølv, å bli ein annan for ei stund.

Me gjekk til ein busshaldeplass få minutt frå tempelet. Det var fullt alt. Ting skjedde fort. Det var to menn på motorsyklar. Ingenting vart sagt – bare eit gjenkjennande blikk, endra kroppshaldning, start av motorane. Eg hadde ingen ide om kor me skulle. Me passerte huset til politisjefen som eg hugsa frå det siste besøket mitt. Han var ein frittalande mann, politisjefen: «Du forstår, Ma’am, dette problemet kan ærleg talt ikkje løysast av oss i politiet eller militæret. Problemet med desse stammane er at dei ikkje forstår begjær. Utan at dei får begjær, er det ikkje håp. Eg har sagt til sjefen at dei må fjerne hæren og sette eit TV-apparat i alle heimane istadenfor. Alt vil ordne seg automatisk.»

Raskt var me på veg ut av byen. Ingen etter oss. Det var ein lang tur, tri timar etter mi klokke. Han endte brått langt ute i øydemarka, på ein øde veg med skog på begge sider. Mangtu steig av, og eg gjorde det same. Motorsyklane forsvann, og eg tok på ryggsekken og følgte den lille interne tryggingstrusselen inn i skogen. Det var ein vakker dag. Skogbotnen var eit teppe av gull.

Etter ei stund kom me fram på dei kvite sandbankane til ei brei og stille elv. Ho blei tydeleg fylt av monsunregn, så no var ho meir eller mindre ei sandflate, midt på ei renne, ankeldjup, lett å vasse over. På andre sida var «Pakistan». «Der ute, ma’am», hadde den frittalande politisjefen sagt til meg, «skyt gutane mine for å drepe.» Eg hugsa det då me byrja krysse elva. Eg såg oss i riflesiktet til ein politimannn – små figurar i landskapet, lette å skyte ned. Men Mangtu såg ganske ubekymra ut, og eg følgte hans eksempel.

På andre sida, i ei limefarga t-skjorte med påskrifta Horlicks!

Horlicks: Varemerke for varm mjølkedrikk

venta Chandu. Ein litt eldre tryggingstrussel. Kanskje tjue. Han hadde eit vakkert smil, ein sykkel, ei jerrykanne med kokt vatn og mange pakker glukosekjeks til meg, frå Partiet. Me fekk igjen pusten og byrja gå igjen. Det viste seg at sykkelen var ei avleiingsmanøver. Ruta var mest heilt uråd å sykle. Me klatra opp bratte åsar, og kravla ned steinete stiar langs ganske utrygge fjellavsatsar. Når han ikkje kunne trille, løfta Chandu sykkelen og bar han over hovudet som om han ikkje veide noko. Eg tok til å undre meg over inntrykket av forvirra landsbygut. Eg oppdaga (mykje seinare) at han kunne handtere alle slags våpen, «unntatt ein LMG

 

LMG: Light machine gun – lett maskingevær

 

», fortalte han meg villig.

Tri vakre, skitfulle menn med blomar i turbanane gjekk saman med oss omlag ein halv time før vegane våre skilte lag. Ved solnedgang byrja det å gale i skulderveskene deira. Dei innheldt hanar som dei hadde hatt med på marknaden, men ikkje fått selt.

Chandu ser ut til å kunne sjå i mørket. Eg må bruke lommelykta. Sirissane startar opp og blir snart som eit orkester, eit tak av lyd over oss. Eg lengtar etter å sjå opp på nattehimmelen, men tør ikkje. Eg må ha auga på bakken. Eit steg av gongen. Konsentrere meg.

Eg høyrer hunder. Men eg kan ikkje avgjøre kor langt borte dei er. Terrenget blir flatare. Eg stel meg til eit blikk på himmelen. Det gjør meg ekstatisk. Eg håper me snart skal stoppe. «Snart», seier Chandu. Det viser seg å bli meir enn ein time. Eg ser sihuetten av enorme tre. Me er framme.

Landsbyen ser vidstrakt ut, med husa langt frå kvarandre. Huset me går inn i, er vakkert. Det er ein ildstad, der det sit folk rundt. Fleire folk utanfor i mørket. Eg kan ikkje seie kor mange. Eg kan så vidt skjelne dei. Ei mumling spreier seg. Lal Salaam Kaamraid. (Raud helsing, kamerat.) Lal Salaam, seier eg. Eg er meir enn trøytt. Dama i huset ropar meg inn, og gir meg kylling i karri kokt med grønne bønner og litt raud ris. Fantastisk. Spebarnet hennar søv ved sida av meg, sølvfotringane hennar glitrar i ildskjæret.

Etter middag drar eg ned glidelåsen til soveposen min. Han har ein merkeleg påtrengande lyd, den store glidelåsen. Ein radio blir slått på. BBCs hindisendingar. Den engelske kjerka har trekt tilbake pengane sine frå Vedantas prosjekt i Niyamgiri, og viser til miljøøydeleggingar og brot på rettane til Dongria Kondh-stammen. Eg kan høyre kubjeller, snufsing, føtter som rører seg, kveg som fis. Alt er bra med verda. Auga mine lukkar seg.

Me er oppe klokka fem. På farta før seks. Etter nok eit par timar kryssar me ei ny elv. Me går gjennom vakre landsbyar. Alle landsbyane har ei samling tamarindtre som voktar landsbyen, som ei klynge enorme, velvillige gudar. Herleg tamarindtre frå Bastar. Klokka elleve står sola høgt, og det er mindre hyggeleg å gå. Me stoppar for å ete lunsj i ein landsby. Chandu ser ut til å kjenne folka i huset. Ei nydeleg ung jente flørtar med han. Han ser litt blyg ut, kanskje fordi eg er der. Lunsjen består av rå papaya med masoor dal

Masoor dal: Raude linser

, og raud ris. Og raudt chilipulver. Me skal vente på at sola mistar litt av gløden før me byrjar gå igjen. Me tar ein høneblund i lysthuset. Det er ein enkel prakt over staden. Alt er reint og nødvendig. Ikkje noko rot. Ei svart høne paraderer opp og ned den låge jordvollen. Eit bambusnett stabiliserer taksperrene på det halmdekka taket, og er samtidig lagringsplass. Det er ein sopelime av gras, to trommer, ei fletta halmkorg, ein knekt paraply og ein stabel tomme, flatklemte esker av bølgepapp. Noko fangar blikket mitt. Eg treng brillene. Det som er trykt på pappen: Ideal Power 90 High Energy Emulsion Explosive (Class-2) SD CAT ZZ.

Me byrjar gå igjen rundt to. I landsbyen me skal til vil me møte ei Didi (søster, kamerat) som kjenner neste etappe på reisa. Chandu gjør ikkje det. Det er sparsomt med informasjon også. Alle skal ikkje vite alt. Men då me kjem til landsbyen er ikkje Didi der. Ikkje noko nytt om henne. For første gong ser eg ei lita urosky legge seg over Chandu. Ei stor legger seg over meg. Eg kjenner ikkje kommunikasjonssystema, men kva om dei har slått feil?

Me blir parkert utanfor eit forlatt skolebygg, litt utanfor landsbyen. Korfor er alle landsbyskolane til regjeringa bygde som betongfestningar, med stållemmar for vindauga og foldedører av stål? Korfor ikkje som landsbyhusa, med jord og halm? Fordi dei samtidig er kaserner og bunkers. «I landsbyane i Abhujmad», seier Chandu, «er skolane slik …» Han rissar ein bygningsplan på bakken med ein kvist. Tri åttekantar sett saman som ei bikake. «Så dei kan skyte i alle retningar.» Han teiknar piler for å illustrere poenget, som ein cricketbane – som vognhjulet* t

* Grafisk framstilling av cricketbanen sett ovanfrå, med banen innteikna for dei ballene slagmannen har treft.

il ein slagmann. Det er ingen lærarar i nokon av skolane, seier Chandu. Alle har rømt. Eller har dere jagd dei bort? Nei, me jagar bare politiet. Men korfor skulle lærarane komme hit, til jungelen, når dei får lønn for å sitte heime? Godt poeng.

Han informerer meg om at dette er eit «nytt område». Partiet har nettopp komme hit.

Omlag tjue ungdommar kjem, gutar og jenter. I tenåra og tidleg i tjueåra. Chandu forklarer at dette er landsbymilitsen, det lågaste nivået i det militære hierarkiet til maoistane. Eg har aldri sett nokon som dei før. Dei er kledde i sariar og lendeklede, enkelte i frynsete olivengrønne uniformar. Gutane ber smykke, hovudplagg. Alle har munnladningsriflar, som blir kalla bharmaar. Enkelte har knivar, økser, pil og bue. Ein gut har ein grov bombekastar laga av eit tungt trefots galvanisert røyr. Det er fylt med krutt og granat, ferdig til avfyring. Det bråkar fælt, men kan bare brukast ein gong. Likevel skremmer det politiet, seier dei, og fniser. Krig ser ikkje ut til å vere det dei tenker mest på. Kanskje fordi området deira er utanfor rekkevidda til Salwa Judum. Dei har nettopp avslutta dagens arbeid, hjelpt til å bygge eit gjerde rundt landsbyen for å holde geitene ute av åkrane. Dei er fulle av moro og nyfikne. Jentene stoler på og er fortrulege med gutane. Eg har antennar for slikt og er imponert. Jobben deira, seier Chandu, er å patruljere og forsvare ei gruppe på fire eller fem landsbyar og hjelpe til på markene, reinske brønnar eller reparere hus – gjøre det som måtte vere nødvendig.

Framleis inga Didi. Kva gjør ein? Ingenting. Ventar. Hjelpe til med å kutte opp og reinske.

Etter middag stiller alle på linje utan for mykje prat. Me forflyttar oss. Alt forflyttar seg med oss, risen, grønnsakene, kjelar og panner. Me drar frå skoleområdet, og går på ei linje inn i skogen. På mindre enn ein halv time kjem me til ei lysning i skogen der me skal sove. Det er fullstendig stille. På få minutt har alle lagt ut sine blå plastlaken, «jihili»-ar som finst over alt, (utan dei ingen Revolusjon). Chandu og Mangtu deler eitt, og legg ut eitt for meg. Dei finn den beste plassen til meg, ved den beste gråsteinen. Chandu seier han har sendt ei melding til Didi. Om ho får meldinga, vil ho vere her tidleg om morgonen. Om ho får meldinga.

Det er det vakraste rommet eg har sove i på lang tid. Min private suite i eit tusenstjerners hotell. Eg er omgitt av desse underlege, vakre ungane med merkelege våpen. Dei er alle maoistar. Skal dei alle saman døy? Er skolen i jungelkrig retta mot dei? Og krigshelikoptra, varmefotoutstyret og lasermålarane?

Korfor må dei døy? For kva? For å gjøre alt her om til ei gruve? Eg minnest besøket til jernmalmdagbrotgruvene i Keonjhar i Orissa. Ein gong var det skog der. Og barn som dette. No er landskapet som eit opent raudt sår. Raudt støv fyller nasebor og lunger. Vatnet er raudt, lufta er raud, menneska er raude, lungene og håret deira er raude. Dag og natt donar lastebilar gjennom landsbyane deira, tett i tett, tusen på tusen med lastebilar fraktar malm til Paradip der det blir sendt til Kina. Der blir det omdanna til bilar og røyk og uventa byar som dukkar opp over natta. Til ein «vekstrate» som får økonomar til å miste pusten. Til våpen å føre krig med.

Alle søv utanom vaktpostane som jobbar i skift på ein og ein halv time. Endeleg kan eg sjå på stjernene. Då eg var barn på breiddene til Meenachal, pleidde eg tenke at lyden av sirissar – som alltid starta i skumringa – var lyden frå stjerner som starta opp, klare til å skinne. Eg er overraska over kor glad eg er for å vere her. Det er ingen stad i verda eg heller ville vere. Kven skal eg vere i natt? Kamerat Rahel

Rahel: Ein av hovudpersonane i Arundhatis Roys roman Guden for små ting

under stjernene? Kanskje Didi kjem i morgon.

Dei kjem tidleg på ettermiddagen. Eg kan sjå dei på avstand. Omlag femten, alle i olivengrønne uniformar, løpande mot oss. Sjølv på avstand, på måten dei løper på, kan eg sjå at dei er viktige mål. Folkets Frigjøringsgeriljahær (PLGA). Mål for varmesøkande kamera og laserriflar. Mål for Jungelkrigsrekruttskolen.

Dei har skikkelege rifler. INSAS, SLR, to har AK-47. Leiaren for troppen er kamerat Madhav som har vore med i Partiet sidan han var ni. Han er frå Warangal i Andra Pradesh. Han er opprørt og umåteleg lei seg. Det var ei grov misforståing, seier han igjen og igjen, noko som vanlegvis ikkje skjer. Eg var venta til hovudleiren den første kvelden. Ein eller annan rota til jungelkommunikasjonen. Me skulle vore sett av motorsyklane ein heilt annan stad. «Du måtte vente, du måtte gå så mykje. Me har løpe heile vegen etter at me fekk meldinga om at du var her.» Eg sa det var i orden, at eg hadde vore førebudd på å vente og gå og lytte. Han ville dra straks, fordi folka i leiren venta og var urolege.

Turen til leiren tar få timar. Det blir mørkt då me kjem fram. Det er fleire nivå med vaktpostar og konsentriske vaktrundar. Det må vere rundt hundre kameratar stilt opp i to rader. Alle har våpen. Og smiler. Dei byrjar synge: Lal lal salaam, aane vaaley saathiyon ko lal lal salaam. (Raud helsing til kameratane som har komme.) Det var vakkert sunge, som om det var ein folkesong om ei elv, eller ein skogblomst. Med songen, helsinga, handtrykket og knyttneven. Alle helsar kvarandre, mumlar Lalslaam, mlalslaa mlalslaam …

Utanom ein stor blå jihili spreidd ut på skogbotnen, snautt halvannan kvadratmeter, er det ingen teikn til ein «leir». Her er det i tillegg ein jihili som tak. Det er rommet mitt for natta. Enten blei eg lønna for dagane med vandring, eller dulla med for det som skulle komme. Eller begge delar. Uansett var det siste gongen på heile turen eg hadde tak over hovudet. Ved middagen møtte eg kamerat Narmada, leiar for Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), som det er utlova dusør for, kamerat Saroja frå PLGA som er like høg som SLR-en sin, kamerat Maase (som betyr svart jente på gondi) som det også er utlova dusør for, kamerat Roopi, den tekniske trollmannen, kamerat Raju som leiar området eg har vandra gjennom, og kamerat Venu (eller Murali eller Sonu eller Sushil, det du må ønske å kalle han), tydeleg den øvste av dei alle. Kanskje sentralkomiteen, kanskje til og med politbyrået. Ingen seier det, eg spør ikkje. Oss imellom snakkar me gondi, halbi, telugu, panjabi og malayalam. Bare Maase snakkar engelsk. (Så alle snakkar hindi saman.) Kamerat Maase er høg og stille og synest svømme gjennom eit hav av smerte for å delta i samtalen. Men ut frå måten ho omfamnar meg på, forstår eg at ho les. Og at ho saknar bøker i jungelen. Ho skal først fortelle meg om seg sjølv seinare. Når ho tiltrur meg sorga si. Det kjem dårleg nytt, slik det gjør i denne jungelen. Ein løpar, med «kjeks». Handskrivne meldingar på papir, bretta og stifta igjen til små firkantar. Ei veske full av dei. Som pommes frites. Nytt frå alle kantar. Politiet har drepe fem i landsbyen Ongnaar, fire frå militsen og ein vanleg landsbybuar: Santhu Pottai (25), Phoolo Vadde (22), Kande Potai (22), Ramoli Vadde (20), Dalsai Koram (22). Dei kunne vore barna i det stjernedekka soverommet mitt natta før.

Så kjem det godt nytt. Ei lita gruppe med ein lubben ung mann. Han har au uniform, som ser ganske ny ut. Alle beundrar den, og seier den passar fint. Han ser blyg og fornøgd ut. Han er doktor, og har komme for å leve og arbeide saman med kameratane i skogen. Det er mange år sidan ein doktor var på besøk i Dandakaranya.

På radioen er det nytt om møtet mellom innanriksministeren og delstatsministrane frå område plaga av «venstreekstremistar », møtet der dei skal drøfte krigen. Hovudministrane i Jharkand og Bihar er tilbakehaldne og har ikkje vore med. Alle rundt radioen ler. Når det er val, seier dei, under heile valkampen, og så kanskje ein månad eller to etter at regjeringa er danna, seier alle politikarane ting som «Naxalittane er barna våre». Du kan stille klokka etter tidspunktet dei forandrar meining, og får hoggtenner.

Eg blir presentert for kamerat Kamla. Eg blir fortalt at eg ikkje på nokon måte må gå ein meter unna jihilien min utan å vekke ho. Fordi alle blir desorienterte i mørket, og kan gå seg alvorleg vill. (Eg vekker ho ikkje. Eg søv som ein stein.) Om morgonen gir Kamla meg ei gul plastpakke med eitt hjørne klippa av. Ein gong brukt til Abis Gold Refined Soya Oil. No var det potta mi. Ingenting går til spille på vegen mot revolusjonen.

(Sjølv i dag tenker eg på kamerat Kamla heile tida, kvar dag. Ho er 17. Ho ber ein heimelaga pistol på hofta. Og for eit smil. Men om politiet støytar på ho, drep dei ho. Kanskje valdtar dei ho først. Dei stiller ingen spørsmål. Fordi ho er ein trussel mot tryggleiken.

Etter frokost ventar kamerat Venu (Sushil, Sonu, Murali) på meg, sit med beina i kors på jihilien, ser ut som ein spe landsbylærar. Eg skal få historieundervisning. Eller meir presist eit foredrag om dei siste tretti års historie i Dandakaranya-skogen, som har kulminert i krigen som virvlar gjennom han i dag. Ganske visst ein partisk versjon. Men kva for historie er ikkje det? I alle tilfelle må den hemmelege historia bli offentleggjort om ho skal bli sett på prøve og diskutert, i staden for bare å bli jugd om, slik det skjer i dag.

Kamerat Venu har eit trygt vesen og ein mild stemme som dei nærmaste dagane skal dukke opp i ein samanheng som fullstendig tar motet frå meg. I dag snakkar han i fleire timar, nesten samanhengande. Han er som ein lagersjef med eit gigantisk nøkkelsknippe som kan opne ein labyrint av skap fulle av historier, songar og innsikt.

Kamerat Venu var i ein av dei sju væpna laga som kryssa elva Godavari frå Andhra Pradesh og inn i Dandakaranya-skogen (DK på partispråket) i juni 1980, tretti år sidan. Han er ein av dei opprinnelege førtini

Dei opprinnelege førtiini: Partistiftarane

. Dei var ein del av Peoples War Group (PWG), ein fraksjon av Communist Party of India (Marxist-Leninist) – CPI (ML), dei opphavlege naxalittane. PWG vart formelt erklært som sjølvstendig parti i april det året, med Kondapalli Seetharamiah som leiar. PWG hadde beslutta å bygge ein ståande hær, som trong ein base. DK skulle bli den basen, og desse første laga vart sende inn for å undersøke området og starte arbeidet med å lage geriljasonar. Diskusjonen om kommunistparti burde ha ein ståande hær eller ikkje og om ein «folkehær» er ei sjølvmotseiing, er gamle diskusjonar. PWGs vedtak om å bygge ein hær var bygd på erfaringane deira frå Andhra Pradesh, der «jorda til dei som driv ho»-kampanja deira førte til direkte samanstøytar med jordeigarane, og politiforfølging som partiet fann det uråd å verne seg mot utan ein eigen trent kampstyrke.

(I 2004 hadde PWG slått seg saman med dei andre CPI(ML)-fraksjonane, Party Unity (PU) og Maoist Communist Centre (MCC) – som arbeider i storparten av Bihar og Jharkhand. For å bli det dei er no, Communist Party of India (Maoist).)

Dandakaranya er ein del av det britane på kvit manns vis kalla Gondwana, landet til gondane. I dag skjer delstatsgrensene til Madhya Pradesh, Chhattisgarh, Orissa, Andhra Pradesh og Maharashtra gjennom skogen. Å dele eit brysomt folk på ulike administrative einingar er eit gammalt knep. Men desse maoistane og maoistiske gondane bryr seg ikkje mykje om slikt som delstatsgrenser. Dei har eit anna kart i hovudet, og som andre skapningar i skogen, sine eigne stiar. For dei er ikkje vegar meint å gå på. Dei skal bare kryssast, eller slik det skjer i stadig større grad, bli overfalt. Sjølv om gondane (skilt i koya- og dorla-stammane) utan samanlikning utgjør den største gruppa, er det mindre busettingar frå andre stammesamfunn også. Ikkje-adivasiane

Adivasi: fellesord for indiske ur- eller stammefolk.

, handelsfolk og busettarar bur i utkanten av skogen, nær vegane og marknadene.

PWG var ikkje dei første forkynnarane som kom til Dandakaranya. Baba Amte, den kjente Ghandi-tilhengaren hadde opna meditasjonssenter og leprahospital i Warora i 1975. Ramakrishna-misjonen hadde byrja opne landsbyskolar i dei fjerne skogane i Abhujmad. I Nord-Bastar hadde Baba Bihari Das starta ein aggressiv kampanje for å «bringe stammefolka attende til hindufolden », det innebar ei svertekampanje mot stammekulturen, påførde dei sjølvforakt og introduserte hinduismens store gave – kastevesenet. Dei første konvertittane, landsbyhøvdingane og store landeigarar – folk som Mahendra Karma, grunnleggaren av Salwa Judum – vart gitt status som dwij, gjenfødde bramanar.

Braman: Medlem av prestekasten, den øvste kasten i India

(Sjølvsagt var det bedrag, fordi ingen kan bli braman. Om det gjekk an, hadde me vore ein nasjon med bramanar i dag.) Men denne falske hinduismen blir rekna god nok for stammefolka, akkurat som dei falske utgavene av alt anna – kjeks, såpe, fyrstikker, olje – som bli selt på marknaden i landsbyane. Som eit ledd i Hindutva-kampanja vart landsbynamna endra i matriklane, som resultat har dei fleste to namn i dag – folkets namn og regjeringas. Landsbyen Innar vart til dømes til Chinnari. I røystemanntallet vart stammenamn endra til hindunamn. (Massa Karma blei Mahendra Karma.) Dei som ikkje ville inn i hindufolden, blei erklærte «katwa» (det betydde urørbare), og blei seinare det naturlege rekrutteringsgrunnlaget for maoistane.

PWG starta først arbeidet i Sør-Bastar og Gadchiroli. Kamerat Venu går ganske detaljert inn på desse første månadene: Korleis landsbyburarane var skeptiske til dei, og ikkje ville sleppe dei inn i heimane sine. Ingen ville gi dei mat eller vatn. Politiet spreidde rykte om at dei var tjuvar. Kvinnene skjulte smykka sine i omnsaska. Undertrykkinga var stor. I november 1980 opna politiet ild på eit landsbymøte i Gadchiroli, og drap eit heilt lag. Det var det første «drept i samanstøyt»-tilfellet i DK. Det vart eit traumatisk tilbakeslag, og kameratane trekte seg tilbake over Godavari og attende til Adilabad.

Men dei kom attende i 1981. Dei byrja organisere stammefolka til å kreve auka betaling for tendublader (som det blir laga beedi

Beedi: Tynn sigarettype brukt i søraustlege Asia

av). Den gongen betalte oppkjøparane 3 paisa for ein bunt på 50 blader. Det var ein enorm jobb å organisere folk som var heilt ukjente med slikt politisk arbeid, å føre dei i streik. Til sist vann dei streiken, og prisen vart dobla til 6 paisa bunten. Men den verkelege suksessen til partiet var at dei hadde demonstrert verdien av einskap og ein ny måte å føre politiske forhandlingar på. I dag, etter mange streikar og aksjonar, er prisen per bunt 1 rupi

 

1 indisk rupi = 100 paisa. 1 rupi = 13 øre

 

(Det kan verke usannsynleg bra, men utbyttet i tendu-handelen løper opp i milliardar av rupi.) Kvart år krev regjeringa tilbud, og gir kontraktørar løyve til å ta ut ei fast mengde tendublad – vanlegvis mellom 1 500 og 5 000 standard sekker kjent som manak bora. Kvar manak bora inneheld rundt 1 000 buntar. (Det er sjølvsagt ingen måte å hindre at kontraktørane tar ut meir enn dei skal.) Når tendubladene kjem til marknaden blir dei selt i kilo. Den sleipe aritmetikken og slu systemet som omgjør buntar til manak boraer til kilo, er kontrollert av kontraktørane, og gir nok av rom for manipulasjon av verste slag. Dei mest konservative overslaga set profitten deira per sekk til rundt 1 100 rupi. (Det er etter å ha betalt partiet ein kommisjon på 120 rupi per sekk. Sjølv etter den målestokken gjør ein liten kontraktør (1 500 sekkar) rundt 1,6 millionar rupi per sesong, og ein stor (5 000 sekkar) opp til 5,5 millionar rupi. Eit meir realistisk overslag er mange gonger det beløpet. Så lenge tjener den største interne tryggingsrisikoen akkurat nok til å overleve til neste sesong.

Me blir avbrote av latter og synet av Nilesh, ein av dei unge PLGA-kameratane, som går raskt mot kjøkkenområdet, mens han slår seg sjølv. Når han kjem nærmare, ser eg han ber på eit bladfylt reir av arge raude maur som har krabba over heile han, og bitt han på armar og hals. Nilesh ler også. «Har du ete maurchutney?» spør kamerat Venu. Eg kjenner godt til raude maur frå barndommen i Kerala. Eg har blitt bitt, men aldri ete dei. (Chutneyen viser seg vere nydeleg. Syrleg. Masse folinsyre.) Nilesh er frå Bijapur, som er kjerneområdet for operasjonane til Salwa Judum. Ein yngre bror av Nilesh slutta seg til Judum på eit av plyndrings- og branntokta, og blei utnemnt til SPO – Special Police Officer. Han bur i Basaguda-leiren saman med mora. Faren nekta å flytte, og blei att i landsbyen. I røynda er det ein blodig familiefeide. Seinare då eg hadde høve til å snakke med han, spørte eg Nilesh korfor broren hadde gjort det. «Han fekk sjansen til å styre seg sjølv, såre folk og brenne hus. Han gjekk amok, gjorde grufulle ting. No sit han fast i det. Han kan aldri komme attende til landsbyen. Han blir ikkje tilgitt. Det veit han.»

Me går attende til historietimen. Den neste store kampen partiet førte, seier kamerat Venu, var mot Ballapur Paper Mills. Regjeringa hadde gitt Thaparfamilien ein 45-årskontrakt på å ta ut 150 000 tonn bambus til svært subsidierte prisar. (Småtteri samanlikna med bauxitt, men likevel.) Stammefolka fekk betalt 10 paisa for ein bunt med 20 bambusstenglar. (Eg skal ikkje vere så vulgær at eg samanliknar det med profitten til Thapar-familien.) Etter mykje bråk, ein streik følgt av forhandlingar med folk frå papirfabrikken der folket såg på, vart prisen tridobla til 30 paisa per bunt. For stammefolka var det svær framgang. Andre politiske parti hadde gitt lovnader utan å vise teikn til å halde dei. Folk byrja komme til PWG med spørsmål om dei kunne slutte seg til.

Men kampen rundt tendu, bambus og andre skogsprodukt var sesongbetont. Det evige problemet til stammefolka, den verkelege forbannelsen i livet, var den største jordeigaren av alle, skogsministeriet. Kvar einaste morgon dukka tilsette frå ministeriet, jamvel heilt underordna folk, opp i landsbyane som ein vond draum, hindra folk i å pløye jorda si, i å samle ved, i å la kveget få beite, frå å leve. Dei hadde med elefantar som tråkka i åkrane, spreidde babul-frø f

Babul: Eit hurtigveksande tre

or å øydelegge jorda. Folk blei slått, arrestert, audmjuka, avlingane øydelagt. Frå skogsministeriet si side var dette sjølvsagt illegale busettarar som dreiv grunnlovsstridig verksemd, og ministeriet handheva bare lova. (Deira seksuelle utnytting av kvinner var bare ein ekstra bonus i ein strabasiøs stilling.)

Oppildna av folkets deltaking i desse kampane vedtok partiet å stå opp mot skogsministeriet. Dei oppmuntra folk til å ta skogsområde og dyrke opp. Skogsministeriet svarte med å brenne nye landsbyar som dukka opp i skogen. I 1986 oppretta dei ein nasjonalpark i Bijapur som innebar fordriving av seksti landsbyar. Meir enn halvparten av dei var alt fråflytta, og arbeidet med infrastrukturen i nasjonalparken hadde byrja då partiet gjekk inn. Dei raserte anlegga, og stansa fordrivinga av landsbyane som var att. Dei hindra skogsministeriet i å komme inn i området. I nokre få tilfelle vart tjenestemenn fanga, bunde til tre, og slått av landsbybuarar. Det var ein reinsande hemn for utbytting i generasjonar. Til sist flykta skogsministeriet. Mellom 1986 og 2000 omfordelte partiet 1 200 km2 skogsjord. I dag er det ingen jordlause bønder i Dandakaranya seier kamerat Venu.

For dei unge i dag er skogsministeriet eit fjernt minne, slikt mødrer lagar historier til ungane sine av, om ei mytisk fortid med trelldom og audmjuking. For dei eldre betydde fridomen frå skogsministeriet ekte fridom. Dei kunne ta på han, smake han. Det betydde langt meir enn sjølvstendet for India nokon gong hadde gjort. Dei byrja strøyme til partiet som hadde kjempa saman med dei.

Dei sju laga hadde nådd langt. Dei hadde no innflytelse i eit skogsområde på 60 000 km2, med tusenvis av landsbyar og millionar av menneske.

Men at skogsministeriet forsvann, varsla at politiet kom. Det starta eit kretsløp av blodige hendingar. Falske «samanstøytar» utført av politiet, overfall frå PWGs side. Med omfordelinga av jord kom andre oppgaver: vatning, jordbruksavkasting, og problemet med ei aukande befolkning som rydda skog på vilkårleg vis. Det blei fatta vedtak om å skille «massearbeid» frå «militært arbeid».

I dag er Dandakaranya administrert gjennom ein omfattande struktur av Janatana Sarkar (folkeregjeringar). Organisasjonsprinsippa kom frå den kinesiske revolusjonen og Vietnamkrigen. Den enkelte Janatana Sarkar blir valt av ei samling landsbyar med samla folketal frå 500 til 5 000. Ho har ni departement: Krishi (jordbruk), Vyapar-Udyog (handel og industri), Arthik (økonomi), Nyay (rettsvesen), Raksha (forsvar), Hospital (helse), Jan Sampark (informasjons-/blestarbeid), School-Riti Rivaj (utdanning og kultur) og Jungle (jungel). Ei gruppe Janatana Sarkar ligg under ein områdekomite. Tri områdekomitear utgjør ein divisjon. Det er ti divisjonar i Dandakaranya.

«Me har eit redd jungelen-departement no, seier kamerat Venu. «Du må ha lese regjeringsrapporten som seier at skogen har auka i naxalittområda?»

Ironisk nok, seier kamerat Venu, var det mukhiyaane (landsbyhøvdingane) – Dwijbrigaden – som var dei første til å dra fordel av partiets kampanje mot skogsminsteriet. Dei brukte arbeidskraft og ressursar til å sikre seg så mykje land dei kunne, mens det enno var tid. Men så byrja folk komme til partiet med sine «indre motsetningar», som kamerat Venu så sjarmerande uttrykker det. Partiet byrja ta opp spørsmål om likeverd, klasse og urettvise i stammesamfunna. Dei store landeigarane ante trøbbel i horisonten. Etter som partiet auka autoriteten sin, hadde deira byrja minke. Stadig oftare gjekk folk med problema sine til partiet i staden for til mukhiyaane. Gamle utbyttingsformer vart utfordra. Første regnversdagen skulle folk tradisjonelt dyrke jorda til høvdingane i staden for si eiga. Det stansa. Folk baud dei ikkje lenger det dei hadde plukka av mahua

Mahua: Tre med oljehaldige fruktar

eller andre skogsvekster. Det var tydeleg behov for å gjøre noko.

Inn kjem Mahendra Karma, ein av dei største jordeigarane i regionen og på den tida medlem av kommunistpartiet i India (CPI). I 1990 samla han ei gruppe høvdingar og jordeigarar og starta ein kampanje kalla Jan Jagran Abhiyan (kampanja for offentleg oppvakning). Måten dei «vekka opinionen » på, var å opprette jaktlag på rundt 300 menn for å finkjemme skogen, drepe folk, brenne hus og mishandle kvinner. Regjeringa i Madhya Pradesh den gongen – Chhattisgarh var enno ikkje oppretta – sørga for politistøtte. I Maharashtra byrja noko liknande kalla «Demokratisk Front» sine åtak. PWG svarte på alt dette som sanne folkekrigarar, med å drepe nokre få av dei mest illgjetne jordeigarane. På få månader visna Jan Jagran Abhiyan, den «kvite terroren» med kamerat Venus ord. I 1998 prøvde Mahendra Karma som no hadde gått inn i Kongresspartiet å gjenopplive Jan Jagran Abhiyan. Denne gongen rant det ut i sanden enno raskare enn første gongen.

Så, sommaren 2005, hadde han hellet med seg. Regjeringa i Chhattisgarh underteikna to intensjonsavtalar (som er hemmelege) om å bygge to stålverk. Ein på 70 milliardar rupi med Essar Steel i Bailadila, og den andre på 100 milliardar rupi med Tata Steel i Lohandiguda. Den same månaden kom statsminister Manmohan Singh med si vidgjetne fråsegn om at maoistane var den «Største indre trygginsgtrusselen» i  India. (Det var ein merkeleg ting å seie på den tida, fordi det motsette faktisk var sant. Kongresspartiregjeringa i Andhra Pradesh hadde nettopp utmanøvrert maoistane, desimert dei. Dei hadde mista rundt 1 600 kader, og var totalt uorganiserte.) Fråsegna frå statsministeren sendte aksjekursen på gruveselskapa til himmels. Ho sendte au eit signal til media om at det fritt fram for å ta maoistane for dei som ville. I juni 2005 samla Mahendra Karma eit hemmeleg møte med høvdingar i landsbyen Kutroo, og erklærte Salwa Judum (reinsingsjakta). Ei nydeleg blanding av jordnær stammekultur og dwij-/nazioppfatningar.

Ulikt Jan Jagran Abhiyan var Salwa Judum ein bakkeryddingsoperasjon, for å flytte folk ut av landsbyane sine til leirar ved vegane, der politiet kunne kontrollere dei. I militære termar er det kalla strategiske landsbyar. Det vart funne opp av general Sir Harold Briggs i 1950 då britane var i krig mot kommunistane i Malaya. Ideen til Briggs vart veldig populær i den indiske hæren, som har brukt han i Nagaland, Mizoram og i Telengana. Sjefsminister Raman Singh frå BJP i

BJP – Bharatiya Janata Party = Det indiske folkepartiet: hindunasjonalistisk høgreparti, det nest største partiet i India ved sida Kongresspartiet

Chhattisgarh kunngjorde at hans regjering ville rekne som maoistar dei landsbybuarane som ikkje flytta til leirane. Så i Bastar blei det at ein vanleg landsbybuar bare blei verande heime og levde eit vanleg liv, det same som å gi seg ut på farleg terroristaktivitet.

Saman med eit stålkrus med svart te blir eg bydd eit par øyretelefonar av ein eller annan som slår på ein liten mp3-spelar. Det er eit sprakande opptak av herr D S Manhar, den gongen politisjef i Bijapur, som orienterer ein underoffiser over radioen om dei belønningane og insentiva delstatsog sentralregjeringa tilbyr til «jagrit»-landsbyar (oppvakna), og til folk som går med på å flytte til leirane. Så gir han klare instruksjonar om at landsbyar som nektar «overgi» seg skal brennast, og at journalistar som ønskar treffe naxalittar, skal skytast direkte. (Eg hadde lese det i avisene for lenge sidan. Då historia slapp ut, blei politisjefen som straff – ikkje klart kven som blei straffa – flytta til statens menneskerettskommisjon.

Den første landsbyen Salwa Judum brente ned (18. juni 2005), var Ambeli. Mellom juni og desember 2005 brente, drap, valdtok og plyndra dei seg veg gjennom hundrevis av landsbyar i sørlege Dantewara. Senter for operasjonane var Bijapur og Bhairamgarh nær Bailadila der det nye stålverket til Essar Steel var planlagt. Ikkje tilfeldig var det au området der maoistane stod sterkt, der Janatana Sarkarane hadde gjort mykje arbeid, særleg med å bygge infrastruktur for å samle vatn. Janatana Sarkarane vart eit spesialmål for åtak frå Salwa Judum. Hundrevis vart drepne på mest brutale vis. Rundt 60 000 menneske flytta inn i leirane, nokon frivillig, andre av frykt. Av desse vart rundt 3 000 peika ut til SPO (Special Police Officers) med ei lønn på 1 500 rupi.

For desse ynkelege smulane dømte unge menneske som broren til Nilesh seg sjølve til livstid bak piggtrådgjerde. Så grufulle dei hadde vore, kunne dei ende opp som dei første ofra i denne grufulle krigen. Ingen høgsterettsdom som gir Salwa Judum ordre om å oppløyse seg, kan endre skjebnen deira.

Dei gjenverande hundretusenvis med menneske forsvann frå radaren til regjeringa. (Men utviklingsfonda for desse 644 landsbyane gjorde ikkje det. Kva skjer med den lille gullgruva?) Mange av dei tok seg fram til Andhra Pradesh og Orissa dit dei vanlegvis langpendla for å arbeide med å plukke chili i sesongen. Men titusenvis flykta inn i skogen der dei framleis er, utan tak over hovudet, og kjem attende til åkrane og heimane sine bare på dagtid.

I kjølvatnet til Salwa Judum dukka det opp ein sverm av politistasjonar og leirar. Ideen var å gi dekke til ein «snikande reokkupasjon » av maoistkontrollert område. Dei gjekk ut frå at maoistane ikkje ville våge åtak på ein slik konsentrasjon av tryggingsstyrkar. Maoistane på si side innsåg at om dei ikkje braut opp tryggingsstyrkane, ville det bety at dei ville svikte folk dei hadde fått tillit frå, og som dei hadde levd og arbeidd saman med i tjuefem år. Dei slo attende i ein serie med åtak i hjertet av tryggingsnettverket.

Den 26. januar 2006 gjekk PLGA til åtak på politileiren i Gangalaur og drap sytten. Den 17. juli 2006 vart Salwa Judum-leiren ved Erabor utsett for åtak, tjue vart drepne og hundreogfemti såra. (Kan vere har du lese om det: «Maoistane gjekk til åtak på flyktningeleiren regjeringa har sett opp for å gi ly for landsbybuarane som har flykta frå landsbyane sine på grunn av terror sett i verk av naxalittane.») Den 13. desember 2006 gjekk dei til åtak på «flyktninge»leiren i Basaguda og drap 3 SPO-ar og ein politimann. Den 15. mars 2007 kom det modigaste av dei alle. Eit hundre og tjue geriljasoldatar frå PLGA gjekk til åtak på Rani Bodili Kanya Ashram, eit herberge for jenter som var omgjort til brakke for 80 politifolk (og SPOar) frå Chhattisgarh, mens jentene framleis budde der som menneskelege skjold. PLGA gjekk inn i inngjerdinga, sperra av annekset jentene budde i, og gjekk til åtak på brakkene. Femtifem politi og SPO-ar vart drepne. Ingen av jentene vart skadd. (Den frittalande SP-en i Dantewara hadde vist meg PowerPoint-presentasjonen sin med forferdelege foto av dei brente lika av politimennene med opne magar i ruinane av dei sprengte skolebygningane. Dei var så makabre at eg var nøydd til å sjå bort. Han såg fornøgd ut med reaksjonen min.)

Åtaket på Rani Bodili førte til rabalder i landet. Menneskerettsorganisasjonar fordømde maoistane ikkje bare for valden, men au for å vere skolefiendtlege og gå til åtak på skolar. Men i Dandakaranya blei Rani Bodili-åtaket ei legende: songar og dikt og teaterstykke vart skrive om det.

Motåtaket til maoistane klarte å bryte tryggingsnettet, og gav folk pusterom. Politiet og Salwa Judum trekte seg attende til leirane sine, som dei no kjem ut frå – vanlegvis midt på natta – bare som gjengar på 300 eller 1 000 for å gjennomføre operasjonar med innringing og søking i landsbyane. Gradvis byrja folk bortsett frå SPO-ane og deira familiar returnere til landsbyane frå leirane. Maoistane ønska dei velkomne og kunngjorde at jamvel SPO-ane kunne vende tilbake om dei ærleg og offentleg angra handlingane sine. Ungdom i flokkevis byrja slutte seg til PLGA. (PLGA blei formelt oppretta i desember 2000. Dei siste tretti åra har dei væpna laga gradvis blitt til avdelingar, avdelingar blitt til troppar, og troppar til kompani. Men etter plyndringa av Salwa Judum var PLGA raskt i stand til å opprette bataljonar.)

Salwa Judum hadde ikkje bare slått feil, men fungert stikk i strid med målet.

Som me veit, var det ikkje bare ein operasjon på lokalnivå innanfor eit lite tidsrom. Uansett løgner i media var Salwa Judum ein felles operasjon mellom delstatsregjeringa i Chhattisgarh og Kongresspartiet som sat med makta sentralt. Dei kunne ikkje tillate at han slo feil. Ikkje når alle desse intensjonsavtalane framleis venta, som mismodige håpefulle på ekteskapsmarknaden. Regjeringa stod under enormt press for å komme opp med ein ny plan. Dei kom opp med Operasjon Grønn Jakt. SPO-ane frå Salwa Judum blir kalla Koya-commandoes no.

Regjeringa har tatt i bruk Chhattisgarh Armed Force (CAF), Central Reserve Police Force (CRPF), Border Security Force (BSF), Indo-Tibetan Border Police (ITBP), Central Industrial Security Force (CISF), Grey Hounds, Scorpions, Cobras. Og ein politikk som kjærleg blir kalla WHAM – Winning Hearts and Minds – vinne hjerter og sinn.

Viktige krigar blir ofte utkjempa på usannsynlege stader. Den frie marknadskapitalismen nedkjempa sovjetkommunismen i dei dystre fjella i Afghanistan. Her i skogane i Dantewara raser det ein kamp om Indias sjel. Mykje er sagt om den djupe krisa for det indiske demokratiet og maskepien mellom store selskap, store parti og tryggingsetablissementet. Om nokon vil gjøre ei rask undersøking i marka, er Dantewara staden å dra.

Eit utkast til rapport om «Jordbruket i delstaten og den uferdige jordreformen» (band 1) sa at Tata Steel og Essar Steel var hovudfinansieringskjelda til Salwa Judum. Fordi det var ein regjeringsrapport skapte han oppstand då han vart gjengitt i pressa. (Den historia er seinare tatt ut av den endelege rapporten. Var det ein faktisk feil, eller fekk nokon eit høfleg stålklapp på skuldra?)

Den 12. oktober 2009 skulle den lovpålagte høyringa om Tatas stålverk vore halde i Lohandiguda der dei berørte innbyggarane kunne møtt opp. Faktisk gjekk høyringa for seg i ein liten sal i sentralregjeringas bygning i Jagdalpur, mange mil unna, avstengt med massive tryggingstiltak. Eit innleigd publikum på femti stammefolk blei henta inn med ein bevokta konvoi av regjeringsjeepar. Etter møtet gratulerte representanten for sentralregjeringa «folket i Lohandiguda» med samarbeidet. Lokalavisene refererte løgnene, sjølv om dei visste betre. (Annonsane strøymde på.) Trass i protestar frå landsbybuarane har tileigninga av jord til prosjektet starta.

Maoistane er ikkje dei einaste som freistar avsette den indiske staten. Han er alt avsett mange gonger, av hindufundamentalistar og økonomisk diktatur.

Lohandiguda, ein fem timars køyretur frå Dantewara, var aldri naxalittland. Men det er det no. Kamerat Joori som sat ved sida meg då eg åt maurchutneyen, arbeider i området. Ho sa dei hadde beslutta å gå inn etter at det hadde byrja dukke opp graffiti på landsbyhusa med teksten Naxali Ao, Hamein Bachao (Naxalittar kom og redd oss!). For få månader sidan vart presidenten i landsbyens panchayat

Panchayat: landsbyråd

skoten og drepen på marknaden. «Han var Tatas mann», seier Joori, «han tvinga folk til å gi opp jorda si og ta mot kompensasjon. Det er godt han er borte. Me mista ein kamerat også. Dei skaut han. Vil du ha meir chapoli?» Ho er bare tjue. «Me lar ikkje Tata sleppe inn der. Folk vil ikkje ha dei.» Joori er ikkje i PLGA. Ho er i Chetna Natya Manch (CNM), kulturavdelinga til partiet. Ho syng. Ho skriv songar. Ho er frå Abhujmad. (Ho er gift med kamerat Madhav. Ho forelska seg i songen hans då han besøkte landsbyen hennar med ein CNM-trupp.)

Eg følte eg burde seie noko då. Om det fånyttige i vald, om uakseptable summariske avrettingar. Men kva skulle eg be dei gjøre? Gå til retten? Gjøre ein dharna*

Dharna: indisk sultestreik på trappa til den som har fornærma ein

i Jantar Mantar i New Dehli? Ein marsj? Ein etersendt sultestreik? Det er latterleg. Dei som står for den nye økonomiske politikken – som finn det så lett å seie «Det finst ikkje alternativ» – bør legge fram ein alternativ motstandsstrategi. Ein som er spesifikk for nettopp desse folka, i den spesifikke skogen. Her. No. Kva for eit parti skal dei stemme på?

Jantar Mantar: 13 astronomiske instrument i bygningsformat i New Dehli

Kva for demokratisk institusjon i dette landet skal dei vende seg til? Kva for dører banka ikkje Narmada Bachao Andolan på då dei år etter år kjempa mot store dammar i Narmada?

Det er mørkt. Det er stor aktivitet i leiren, men eg kan ikkje sjå noko. Bare små lys som flyttar seg. Det er vanskeleg å avgjøre om dei er stjerner eller ildfluer eller maoistar i farta. Lille Mangtu dukkar opp frå inkje. Eg fann ut at han var ein av ei gruppe på ti barn som var ein del av første ladning på den mobile skolen for unge kommunistar. Dei lærer å lese og skrive, og blir undervist i grunnleggande kommunistiske prinsipp. («Indoktrinering av unge sinn!» hyler våre næringslivsstyrte media. Fjernsynsreklamen som hjernevaskar barn før dei kan tenke, blir ikkje sett som indoktrinering.) Dei unge kommunistane får ikkje bære våpen eller uniform. Men dei følger etter PLGA-patruljane, med stjerner i auga, som groupies etter rockeband.

Mangtu har adoptert meg med ei mjuk eigarmine. Han har fylt vassflaska mi, og seier eg må pakke veska mi. Det blir blåst i ei fløyte. Det blå jihili-teltet blir tatt ned og bretta saman på fem minutt. Ei ny fløyte og alle hundre kameratane fell inn på linje. Fem rader. Kamerat Raju er operasjonsleiar. Det er opprop. Eg er på andre rad, ropar ut nummeret mitt når kamerat Kamla foran gir teikn. (Me tel til tjue, og startar så frå ein, fordi det er så langt dei fleste gondar tel. Tjue er nok for dei. Kanskje burde det vere nok for oss au.) Chandu har uniform no, og ber ein stengun. Med låg stemme orienterer kamerat Raju gruppa. Alt er på gondi, eg forstår ikkje ein døyt, men høyrer stadig ordet RV. Seinare fortel Raju meg at det står for Rendezvous!

Rendezvous: (fransk) møteplass

Det er eit gondiord no. «Me har RV-punkt i tilfelle me kjem i strid og må spreie oss, så veit dei kor me skal omgruppere oss.» Han kan umauleg forstå panikken det fyller meg med. Ikkje fordi eg er redd for å bli skoten på, men fordi eg er redd for å gå vill. Eg har retningsdysleksi, i stand til å gå vill mellom soverommet og badet. Kva skal eg gjøre i 60 000 km² skog? Om så helvete brenn skal eg halde fast i sariflaket til kamerat Raju.

Før me startar gå, kjem kamerat Venu bort til meg. «Okeydå kamerat. Eg må seie farvel.» Eg blir overraska. Han ser ut som ein liten mygg i ullkappe og sandalar, omgitt av vaktene sine, tri kvinner, tri menn. Tungt væpna. «Me er svært takknemlege kamerat, for at du kjem heilt hit,» seier han. Nok ein gong handtrykket, den knytta neven.

«Lal Salaam kamerat.» Han forsvinn inn i skogen, han som ber nøklane. Og på eit blunk er det som han aldri har vore her. Eg kjenner meg litt ribba. Men eg har timar med opptak å lytte på. Og som dagane blir til veker, skal eg møte mange som legg farge og detaljar på det risset han teikna for meg. Me startar å gå i motsett retning. Kamerat Raju, som stinkar Iodex på mils avstand, seier med eit fornøgd smil: «Knea mine er øydelagt. Eg kan bare gå om eg tar ein neve smertestillande.»

Kamerat Raju snakkar perfekt hindi, og fortel dei merkelegaste ting utan ei mine. Han har jobba som forsvarsadokat i Raipur i atten år. Både han og kona Malti var medlemmer i partiet og del av nettverket til partiet i byen. På slutten av 2007 blei ein av nøkkelpersonane i nettverket arrestert, torturert og til slutt snudd til informant. Dei køyrde han rundt i Raipur i lukka politibil, og fekk han til å peike ut tidlegare kollegaer. Kamerat Malti var ein av dei. Den 22. januar 2008 vart ho arrestert saman med mange andre. Hovudklagemålet er at ho har sendt videoopptak på CD som viser dei grufulle handlingane til Salwa Judum til mange parlamentsmedlemmer. Saka hennar kjem neppe opp fordi politiet veit dei står svakt. Men den nye tryggingslova i Chhattisgarh (CSPSA) gir politiet høve til å halde ho utan kausjon i mange år. «No har regjeringa plassert ut mange bataljonar av Chhattisgarh-politiet for å verne dei stakkars parlamentsmedlemmene frå sin eigen post,» seier kamerat Raju. Han blei ikkje tatt fordi han var i Dandakaranya på den tida, på eit møte. Han har vore her sidan. Dei to barna hans i skolealder som var aleine igjen heime var i harde forhøyr hos politiet. Til slutt vart heimen deira stengt av, og dei drog for å bu hos ein onkel. Kamerat Raju høyrde nytt om dei første gongen for få veker sidan. Kva gir han styrken, evnen til å halde fast i sin etsande humor? Kva får dei til å halde ut alle saman, med alt dei har gått gjennom? Deira håp og tiltru – og kjærleik – til Partiet. Eg møter det igjen og igjen, på djupaste og mest personlege vis.

Me går på ei rekke no. Eg og eit hundre «sanselaust valdelege», blodtørstige rebellar. Eg såg meg rundt i leiren før me drog. Det er ingen teikn til at bortimot hundre menneske har slått leir her utanom litt aske der båla har vore. Eg kan ikkje forstå denne hæren. Når det gjeld forbruk, er han meir ghandisk enn nokon Ghandi-tilhengar, og har eit mindre karbonavtrykk enn nokon miljøevangelist. Men akkurat no praktiserer dei jamvel ghandisme i sabotasjeaksjonane; til dømes strippar og kannibaliserer dei alle delar av ein politibil før dei brenn han. Rattet blir retta ut til løp på munnladningsgevær, setetrekka plukka av og brukt til ammunisjonsvesker, batteriet brukt til å lagre solenergi. (Nye instruksar frå den øvste kommandoen seier at kapra køyretøy skal bli gravde ned og ikkje kremerte. Så dei kan bli tatt opp att når det er nødvendig.) Eg lurer på om eg skal skrive eit stykke – Gandhi Get Your Gun? Eller blir eg lynsja?

Me går i kolmørke og er heilt stille. Eg er den einaste som brukar lykt, peika ned så det einaste eg kan sjå i lyssirkelen, er dei nakne hælane til kamerat Kamla i dei slitte svarte sandalane, som viser meg nøyaktig kor eg skal plassere føttene. Ho ber ti gonger så mykje vekt som eg gjør. Ryggsekk, ei rifle, ei stor veske med utstyr på hovudet, ei av dei store grytene og to skuldervesker fulle av grønnsaker. Veska på hovudet er perfekt balansert, og ho kan rutsje ned skråningar og sleipe fjellstiar utan så mykje som å røre ho. Ho er eit mirakel. Det viser seg bli ein lang marsj. Eg er takknemlig for historietimen fordi han i tillegg til alt anna gav beina mine kvile ein heil dag.

Det er så vakkert, å gå i skogen on natta. Og eg skal gjøre det natt etter natt.

Me skal til ei feiring av hundreårsdagen for Bhumkal-opprøret i 1910 der koyane reiste seg mot britane. Bhumkal betyr jordskjelv. Kamerat Raju seier folk vil gå i dagevis saman for å vere med på feiringa. Skogen må vere full av folk som er på vandring. Det er feiringar i alle divisjonane i DK. Me er priviligerte fordi kamerat Leng, seremonimeisteren går saman med oss. På gondi betyr leng «røysta». Kamerat Leng er ein høg middelaldrande mann frå Andhra Pradesh, kollega av den legendariske og elska songarpoeten Gadar som grunnla den radikale kulturorganisasjonen Jan Natya Manch (JNM) i -72. Til slutt blei JNM formelt ein del av PWG, og i Andhra Pradesh kunne dei samle titusenvis. Kamerat Leng slutta seg til i 1977 og blei sjølv ein berømt songar. Han budde i Andhra under den verste undertrykkinga, tida med drap i «samanstøyt» der venner døydde mest kvar dag. Sjølv vart han henta ut av sjukehussenga si ei natt, av ein kvinneleg politiinspektør forkledd som lege. Han blei tatt ut i skogen utanfor Warangal for å vere med i ein «samanstøyt». Men heldigvis for han, seier kamerat Leng, fekk Gadar vite om det og klarte slå alarm. Då PWG beslutta å starte ein kulturorganisasjon i DK i 1998, fekk kamerat Leng oppgava med å leie Chetana Natya Manch. Og her er han, på vandring saman med meg, i olivengrønn skjorte, og av ein eller annan grunn mørk lilla pyjamas med rosa kaninar på. «CNM har 10 000 medlemmer no,» fortalte han meg. «Me har 500 songar, på hindi, gondi, chhattisgarhi og halbi. Me har trykt ei bok med 140 av songane våre. Alle skriv songar.» Den første gongen eg snakka med han, verka han svært alvorleg, svært målmedviten. Men nokre dagar seinare, ved eit bål, framleis med pyjamasen på, fortel han oss om ein av dei store, framgangsrike telugu-filmskaparane (ein venn av han) som alltid speler naxalitt i sine eigne filmar. «Eg spørte han,» seier kamerat Leng med vakker telugu-aksent på hindien, «korfor trur du alltid at naxalittane er slik?» – og så laga han ein skikkeleg karikatur av ein samankrøkt jegerliknande mann med høge steg, frå skogen, med ein AK-47, og fekk oss til å hyle av latter.

Eg er ikkje sikker på om eg ser fram til Bhumkal-feiringa. Eg er redd eg får sjå tradisjonell stammedans proppfull av maoistpropaganda, eggande retoriske talar og eit lydig publikum med glassaktige auge. Me kjem fram til staden ganske seint på kvelden. Eit midlertidig monument av bambus, kledd i raud duk er sett opp. På toppen, over hammaren og sigden til maoistpartiet, er pila og buen til Janatana Sarkar, kledd med sølvpapir. Treffande hierarki. Scenen er stor, au midlertidig, på ei solid stilling dekka med eit tjukt lag av jord. Det brenn alt små bål spreidde rundt på området, folk har byrja komme, og lager kveldsmaten sin. Dei er bare silhuettar i mørket. Me finn veg gjennom folka (lalsalaam,lalsalaam,lalsalaam), og går i om lag femten minutt til me møter skogen igjen.

På den nye leirplassen må me stille opp igjen. Nytt opprop. Og så instruksar om vaktposisjonar og «skytesektorar» – kven som skal dekke kva for område i tilfelle politiåtak. RV-punkt blir fastlagt igjen.

Ein fortropp er der og har alt laga middag. Kamla gir meg ein vill guava som ho har plukka mens me gjekk og spart til meg.

Frå morgongry samlar det seg fleire og fleire folk til dagens feiring. Det bygger seg opp ei opprømt stemning. Folk som ikkje har sett kvarandre på lenge møtest igjen. Me høyrer lyden av mikrofonar som blir testa. Flagg, banner, plakatar, flaggdekorasjonar blir heist i vêret. Ein plakat med bileta av dei fem drepne i Ongnaar dagen me kom er dukka opp.

Eg drikk te med kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Rupi. Kamerat Narmada snakkar om alle dei åra ho arbeidde i Gadchiroli før ho blei sjef for Krantikari Adivasi Mahila Sanghathan (KAMS) i DK. Rupi og Maase har vore byaktivistar i Andhra Pradesh, og fortel meg om dei lange åra med kvinnekamp i partiet, ikkje bare for sine rettar, men au for å få partiet til å forstå at likeverdige menn og kvinner er sentralt i draumen om eit rettferdig samfunn. Me snakkar om 70-åra og historiene til kvinner i naxalittrørsla som blei desillusjonerte av mannlege kameratar som såg seg sjølve som store revolusjonære, men var knytta til det gamle patriarkiet, den same gamle sjåvinismen. Maase seier tinga har endra seg mykje sidan den gongen, sjølv om dei framleis har eit stykke å gå. (Sentralkomiteen og Politbyrået i partiet har ingen kvinner foreløpig.)

Rundt middagstid kjem ein ny PLGA-kontingent. Han er leia av ein høg, smidig, guttaktig mann. Denne kameraten har to namn – Sukhdev, og Gudsa Usendi – ingen av dei er hans. Sukhdev er namnet på ein høgt verdsett kamerat som blei martyr. (I denne krigen er dei døde dei einaste som trygt kan bruke sitte eige namn.) Når det gjeld Gudsa Usendi, har mange kameratar vore Gudsa Usendi på eit eller anna tidspunkt. (Kamerat Raju var det for få månader sidan.) Gudsa Usendi er tittelen til partiets talsperson i Dandakaranya. Så sjølv om Sukhdev er saman med meg resten av turen, har eg ikkje ein ide om korleis eg nokongong skal finne han att. Men eg ville kjenne att latteren hans kor som helst. Han kom til DK i -88 seier han, då PWG bestemte å sende tredjedelen av styrkane sine frå Nord- Telengana til DK. Han er vakkert kledd i «civil» (gondi for «sivile klede») i motsetning til «dress» (maoist-»uniformen»), og kunne gå for å vere ein ung forretningsmann. Eg spør korfor han ikkje har uniform. Han seier han har vore på reise, og er nett komme attende frå Keshkal Ghats nær Kanker. Der blir det meldt om bauxittforekomstar – 3 millionar tonn – som eit selskap med namn Vedanta har sett seg ut.

Bingo. Ti poeng av ti for instinkta mine.

Sukhdev seier han reiste dit for å måle temperaturen i folket. For å sjå om dei var klare til å kjempe. «Dei vil ha patruljar no. Og våpen.» Så kastar han hovudet tilbake, og brøler av latter. «Eg fortalte at det ikkje var så lett, bhai.» Frå tilfeldige utsagn i samtalar og måten han ber sin AK-47, forstår eg at han au er høgt oppe i PLGA.

Jungelposten kjem. Det er eit kjeks til meg! Det er frå kamerat Venu. På ein bitteliten papirlapp, brett på brett, har han skrive ned teksten til ein song han lova å sende meg. Kamerat Narmada smiler når ho les teksten. Ho kjenner historia, som går tilbake til 1980-tallet, rundt den tida folk først byrja få tillit til partiet og vende seg til det med problema sine – sine «indre motsetningar» som kamerat Venu ordla seg. Kvinnene var mellom dei første som kom. Ein kveld sat ei gammal kvinne ved bålet og reiste seg, og sang ein song for pappa trestokk. Ho var maadiya, blant dei var det vanleg å ta av blusa og gå med bare bryst etter at dei gifta seg.

Jumper polo intor Dada, Dakoniley
Taane tasom intor Dada, Dakoniley
Bata papam kittom Dada, Dakoniley
Duniya kadile maata Dada, Dakoniley

Dei seier me ikkje kan ha blusene på, Dada, Dakoniley
Dei får oss til å ta dei av, Dada
På kva måte har me synda, Dada
Verda er endra, er ho ikkje Dada

Aatum hatteke Dada, Dakoniley
Aada nanga dantom Dada, Dakoniley
Id pisval manni Dada, Dakoniley
Mava koyaturku vehat Dada, Dakoniley

Men når me går til marknaden, Dada
Må me gå halvnakne, Dada
Me ønskar ikkje dette livet Dada
Fortell forfedrane våre det Dada

Dette blei det første kvinneproblemet partiet køyrte kampanje mot. Det måtte handterast med varsemd, med kirurgisk presisjon. I 1986 oppretta partiet Adivasi Mahila Sanghathana (AMS) som utvikla seg til Krantikari Adivasi Mahila Sangathan (KAMS), og som no har 90 000 registrerte medlemmer. Det kan vere den største kvinneorganisasjonen i landet. (Dei er forresten alle maoistar, alle 90 000 av dei. Skal dei «utslettast»? Og kva med dei 10 000 medlemmene av CNM? Dei også?) KAMS arbeider mot adivasitradisjonane med tvungne ekteskap og bortføringar. Mot skikken der menstruerande kvinner må bu utanfor landsbyen i hytter i skogen. Mot bigami og familievald. Dei har ikkje vunne alle kampane, men kva for feministar har det?

Til dømes har kvinner ikkje lov til å så i Dandakaranya, sjølv i dag. På partimøter seier mennene seg einige i at dette er urettferdig og må bort. Men i praksis tillater dei det ganske enkelt ikkje. Så vedtok partiet at kvinnene kunne så på allmenningane, som er eigde av Janatana Sarkar. Her sår dei frø, dyrkar grønnsaker, og bygger vatningsdammar. Ein halv, ikkje ein heil seier.

Ettersom politiundertrykkinga har auka på i Bastar, har kvinnene i KAMS blitt ei formidabel kraft og samlar seg i hundretall, innimellom tusenvis for å konfrontere politiet fysisk. Sjølve det faktum at KAMS eksisterer har endra tradisjonelle haldningar radikalt og letta på mange av dei tradisjonelle måtane kvinner blir diskriminerte på. For mange unge kvinner som gjekk inn i partiet, særleg til PLGA, blei det ein måte å sleppe unna mangelen på luft i sine eigne samfunn. Kamerat Sushila, ein høgare funksjonær i KAMS snakkar om Salwa Judums raseri mot kvinnene i KAMS. Ho seier eitt av slagorda deira var Hum Do Bibi layenge! Layenge! (Me vil ha to koner! Me vil!) Mykje av valdtektene og den bestialske seksuelle lemlestinga var retta mot medlemmer i KAMS. Mange unge kvinner som var vitne til villskapen, gjekk inn i PLGA og no utgjør kvinnene 45 prosent av kaderen. Kamerat Narmada sender bud på nokre av dei, og etter ei stund sluttar dei seg til oss.

Kamerat Rinki har svært kort hår. Bobsveis som dei seier på gondi. Det er modig gjort, fordi her betyr «bob-sveis» «maoist». For politiet er det meir enn nok til å gi ordre om summarisk avretting. Nagabataljonen og Salwa Judum gjekk til åtak på kamerat Rinkis landsby Korma i 2005. På den tida var Rinki med i landsbymilitsen. Det same var vennene Lukki og Sukki, som også var medlemmer i KAMS. Etter å ha brent ned landsbyen fanga Naga-bataljonen Lukki og Sukki og ei anna jente, gjennomførte massevaldtekt og drap dei. Dei valdtok dei på grasbakken,» seier Rinki, «men etter at det var over, var det ikkje gras igjen.» Det har gått mange år no, Naga-bataljonen er borte, men politiet kjem framleis. «Dei kjem når dei treng kvinner, eller kyllingar.»

Ajitha har også bob-sveis. Judum kom til Korseel, landsbyen hennar, og drap tri stykker ved å drukne dei i ein bekk. Ajitha var i militsen, og følgte Judum eit stykke til ein stad nær landsbyen som bli kalla Paral Nar Todak. Ho såg dei valdta seks kvinner og skyte ein mann i halsen.

Kamerat Laxmi som er ei vakker jente med ei lang flette, fortel ho såg Judum brenne tretti hus i landsbyen hennar, Jojor. Me hadde ingen våpen då,» seier ho, «me kunne ikkje gjøre anna enn å sjå på.» Ho hjekk inn i PLGA like etter. Laxmi var ein av dei 150 geriljasoldatane som gjekk gjennom jungelen i tri og ein halv månad i 2008, til Nayagarh i Orissa, for å raide eit av våpenlagra til politiet, der dei tok 1 200 riflar og 200 000 ammunisjonsrundar.

Kamerat Sumitra slutta seg til PLGA i 2004, før Salwa Judum byrja herjingane sine. Ho gjekk inn, seier ho, fordi ho ønska å sleppe vekk heimanfrå. «Kvinner blir kontrollert på alle måtar,» fortalte ho meg. «I landsbyen vår fekk ikkje jenter klatre i tre, om dei gjorde det, måtte dei betale ei bot på 500 rupi eller ei høne. Om ein mann slår ei kvinne og ho slår igjen, må ho gi landsbyen ei geit. Mannfolka går opp i åsane saman i månadsvis for å jakte. Kvinner har ikkje lov til å gå nær slaktinga, det beste kjøttet går til menn. Kvinner får ikkje lov å ete egg.» Gode grunnar til å slutte seg til ein geriljahær?

Sumitra fortel historia til to av vennene, Telam Parvati og Kamla som jobba i KAMS. Telam Parvati var frå landsbyen Polekaya i Sør-Bastar. Som alle andre derifrå, var ho vitne til at Salwa Judum brente ned landsbyen. Ho gjekk så inn i PLGA og drog for å arbeide i fjellområda i Keshkal. I 2009 var ho og Kamla nettopp ferdige med å organisere feiringa av kvinnedagen 8.mars i området. Dei var saman i ei lita hytte utanfor landsbyen Vadgo. Politiet omringa hytta på natta og byrja skyte. Kamla skaut tilbake, men ho vart drepen. Parvati slapp unna, men vart funnen, og drepen neste dag.

Det skjedde sist år på kvinnedagen. Og her er ein avisrapport frå ei landsdekkande avis om kvinnedagen i år.

Og så held rapporten fram:

Denne blandinga av vond vilje og vankunne er ikkje uvanleg. Gudsa Usendi som dokumenterer notida for partiet, veit meir om dette enn dei fleste folk. Den lille datamaskina hans er full av pressemeldingar, dementi, rettingar, partilitteratur, lister over døde, TV-klipp og lyd- og videomateriale. «Det verste med å vere Gudsa Usendi,» seier han, «er å sende ut informasjon som aldri blir offentleggjort. Me kunne legge fram ei tjukk bok med upubliserte meldingar, om løgnene dei fortel om oss.» Han snakkar utan spor av indignasjon, med eit snev av humor faktisk.

Han tenker tilbake:

«I 2007 måtte me sende ut ei erklæring som sa: «Nahi bhai, humney gai ko hathode say nahin mara.» (Nei bror, me drap ikkje kyr med hammer.) I 2007 kunngjorde regjeringa til Raman Singh ein Gai Yojana (kuplan), eit valløfte, ei ku til alle adivasiar. Ein dag meldte fjernsynskanalane og avisene at naxalittane hadde gått til åtak på ein flokk kyr og slått dei til døde – med hammer – fordi dei var antihindu, anti-BJP. Du kan tenke deg kva som hendte. Me sendte ut eit dementi. Mest ingen offentleggjorde den. Seinare viste det seg at mannen som skulle fordele kyrne, var ein kjeltring. Han selte dei, og sa me hadde overfalt han og drepe kyrne.»

«Å, det er dusinvis, dei driv no eingong ein kampanje. Då Salwa Judum starta, gjekk dei til åtak på landsbyen Ambeli, brente han ned, og så gjekk alle SPO-ane, Naga-bataljonen, politiet mot Kotrapol … Du må ha høyrt om Kotrapal? Det er ein kjent landsby, han er brent ned tjueto gonger fordi han har nekta overgi seg. Då Salwa Judum nådde Kotrapal, venta militsen vår på dei. Dei låg klar til åtak. To SPO-ar døydde. Militsen fanga sju, resten rømde. Neste dag meldte avisene at naxalittane hadde massakrert fattige adivasiar. Enkelte sa me hadde drepe hundrevis. Jamvel eit respektert magasin som Frontline sa me drap atten uskyldige adivasiar. Til og med menneskerettsaktivisten K Balagopal som vanlegvis er omhyggeleg med fakta, jamvel han sa det. Me sendte ut ei forklaring. Ingen publiserte ho. Seinare vedgjekk K Balagopal mistaket i boka si … Men kven la merke til det?»

«Områdekomiteen kalte saman ein Jan Adalat (folkedomstol). Fire tusen var der. Dei lytta til heile historia. To av SPOane fekk dødsdom. Fem fekk åtvaring og blei sleppte laus. Folket avgjorde. Sjølv med informantar – som er blitt eit stort problem i dag – lyttar folk til saka, historiene, tilståingane og seier «Iska hum risk nahin le sakte» (Me kan ikkje i stole på denne personen) eller, «Iska risk hum lenge» (Me tar risken på å stole på denne personen). Pressa melder alltid om informantar som blir drepne. Aldri om dei mange som blir sette fri. Aldri om dei personane desse informantane har drepe. Alle trur at det ei blodtørstig prosedyre der alle alltid blir drepne. Det dreier seg ikkje om hemn, det dreier seg om å overleve og å redde liv i framtida … Sjølvsagt er det problem, me har gjort forferdelege mistak, me har til og med drepe feil folk i åtaka våre, trudd dei var politimenn, men det er ikkje slik det blir framstilt i media.»

På andre sida, kva med «samanstøyt», falske og andre – den verste forma for summarisk justis – som skaffar politimenn og soldatar medaljar for tapper innsats, pengesummar og forfremmingar utanfor rekkefølge frå den indiske regjeringa? Dess fleire dei drep, dess meire blir dei belønna. «Modige» blir dei kalla, «samanstøyt»- spesialistane. «Anti-nasjonale» blir me kalla, dei av oss som vågar stille spørsmål. Og kva med høgsterett som frekt vedgjekk at dei ikkje hadde nok bevis til å dømme Mohammed Afzal (tiltalt for åtaket på parlamentet i desember 2001) til døden, men likevel gjorde det, fordi «det kollektive samvitet til samfunnet bare ville vere fornøgde om forbrytaren blir lønna med dødsstraff.» 

I tilfellet med Jan Adalat i Kotrapal var kollektivet i det minste fysisk til stades for å fatte si eiga beslutning. Ho blei ikkje tatt av dommarar som hadde mista kontakten med det vanlege livet for lenge sidan, og gir seg ut for å snakke på vegner av eit fråverande kollektiv.

Eg undrar på kva folket i Kotrapal skulle gjort? Sendt bud på politiet?

Lyden av trommene har blitt svært høg. Det er tid for Bhumkal. Me går til festplassen. Eg kan knapt tru det eg ser. Det er eit hav av folk, dei villaste og vakre folk, kledd på det villaste og vakre vis. Mennene ser ut til å ha brydd seg meir med utsjånaden enn kvinnene. Dei har fjørpryd på hovudet og malte tatoveringar i fjeset. Mange har sminke på auga og pudra fjes. Det er mengder av milits, jenter i sari med fargar som tar pusten frå deg, og rifler lett slengt over skuldrane. Det er gamle folk, ungar, og raude flaggdekorasjonar over himmelen. Sola er skarp og høg. Kamerat Leng taler. Og mange funksjonærar frå dei ulike Janatana Sarkar. Kamerat Niti, ei uvanleg kvinne som har vore med i partiet sidan 1997, er slik ein trussel mot nasjonen at meir enn 700 politimenn omringa landsbyen hennar i januar 2007, fordi dei fekk høyre ho var der. Kamerat Niti blir oppfatta så farleg og jaga så desperat, ikkje fordi ho har leia så mange åtak (noko ho har), men fordi ho er ei adivasikvinne som er elska av folket i landsbyen og ein stor inspirasjon for ungdommen. Ho snakkar med AK-en på skuldra. (Det er eit gevær med ei historie. Mest alle våpen har ei historie: Kven det blei tatt frå, korleis, og av kven.)

Ein CNM-trupp framfører eit stykke om Bhumkal-opprøret. Dei vonde kvite kolonistane har hattar og gyllent gras som hår, og trakasserer og mørbankar adivasiane – til endelaus glede for publikum. Ein annan trupp frå Sør-Gangalaur framfører eit stykke kalla Nitir Judum Pito (Historia om blodjakta). Joori tolkar for meg. Det er historia om to gamle som går for å besøke landsbyen til dattera. Som dei går gjennom skogen går dei vill fordi alt er brent og ukjenneleg. Salwa Judum har til og med brent trommene og musikkinstrumenta. Det er ikkje aske fordi det har regna. Dei kan ikkje finne dattera. I sin sorg startar det gamle paret å synge, og når ho høyrer dei, syng røysta til dattera attende frå ruinane:

Faren hennar syng tilbake:

Nokre talar til. Så byrjar tromminga og dansen. Kvar Janatana Sarkar har sin eigen trupp. Kvar trupp har øvd inn sin eigen dans. Dei kjem ein etter ein, med store trommer og dei dansar ville historier. Den einaste figuren alle truppane har felles, er Slem Gruvemann, med hjelm og mørke briller, og vanlegvis røykar han ein sigarett. Men det er ikkje noko stivt eller mekanisk over dansen deira. Ettersom dei dansar, stig støvet. Lyden av trommene blir øyredøvande. Gradvis byrjar folkesamlinga å gynge. Og ho byrjar danse. Dei dansar i små rader på seks eller sju, menn og kvinner for seg, med armane rundt livet på kvarandre. Tusenvis av menneske. Det er dette dei kom for. For dette. Lykke blir tatt svært alvorleg her, i Dandakaranya-skogen. Folk vil gå milevis, i dagevis saman for å feste og synge, for å sette fjør i turbanane og blomar i håret, for å legge armane rundt kvarandre og drikke mahua og danse natta gjennom. Ingen syng eller dansar aleine. Dette, meir enn noko anna, viser deira trass mot ein sivilisasjon som freistar utrydde dei.

Eg kan ikkje tru at alt dette skjer rett framfor nasa til politiet. Midt inne i Operasjon Grønn Jakt.

Frå starten ser PLGA-kameratane på dei som dansar, frå sidelinja med geværa sine. Men så, ein etter ein, som ender som ikkje orkar stå på land og sjå andre ender svømme, går dei også inn, og byrjar danse. Snart er det rader med olivengrønne dansarar, snurrande rundt med dei andre fargane. Og så, fordi søstrer og brør og foreldre og ungar og venner ikkje har møttest på månader, kanskje år, møter kvarandre, bryt radene opp og omformar seg, og dei olivengrønne blir fordelt mellom snurrande sariar og blomar og trommar og turbanar. Det er verkeleg ein folkets hær. Iallfall i dag. Og det formann Mao sa om at geriljaen var fisken, og folket vatnet dei svømmer i, er – i denne stunda – bokstavleg sant.

Formann Mao. Han er også her. Litt einsam, kanskje, men til stades. Det er eit fotografi av han, på ein raudkledd skjerm. Marx au. Og Charu Majumdar, grunnleggaren og sjefsteoretikaren for naxalittrørsla. Den harde retorikken hans dyrkar vald, blod og martyrium, og brukar ofte eit språk så grovt at det nesten er folkemordaktig. Når eg står her, på Bhumkal-dagen, kan eg ikkje unngå å tenke at analysane hans, som er så viktige for organiseringa i denne revolusjonen, er så fjerne frå kjenslene og veven i han. Når han sa at bare «ei utryddingskampanje» kan skape «det nye mennesket som vil utfordre døden og fri seg frå all eigeninteresse» – kunne han sett for seg at dette urgamle folket, som dansar inn i natta, ville bli dei som måtte aksle draumane hans?

Det er ein stor bjørnetjeneste for alt som skjer her, at det einaste som ser ut til å nå ut til verda utanfor er den stive, ubøyelege retorikken til ideologane i eit parti som har vakse fram frå ei problemfylt fortid. Då Charu Mazumdar sa dei berømte orda «Kinas formann er vår formann, og Kinas veg er vår veg», var han klar til å la det gå så langt at naxalittane heldt seg i ro, mens general Yahya Khan utførte folkemord i Aust-Pakistan (Bangladesh), fordi Kina på den tida var alliert med Pakistan. Det var au stille om Røde Khmer og dødsmarkene i Kambodsja. Det var stille om dei grufulle overgrepa i dei kinesiske og russiske revolusjonane. Stille om Tibet. Innanfor naxalittrørsla har det au vore valdelege overgrep, og det er uråd å forsvare mykje av det dei har gjort. Men kan noko av det dei har gjort, samanliknast med dei tarvelege prestasjonane til Kongresspartiet og BJP i Punjab, Kashmir, Delhi, Mumbai, Gukarat … Og likevel, trass i desse forferdelege motseiingane, var Charu Mazumdar ein visjonær i mykje av det han skreiv og sa. Partiet han grunnla (og dei mange utbrytargruppene) har holdt draumen om revolusjon reell og til stades i India. Tenk deg eit samfunn utan den draumen. For det aleine kan me ikke dømme han for hardt. Særleg ikkje når me svøper oss i Gandhis hyklande humbug om den overlegne «ikkje-valdelege vegen» og ideen hans om formyndarskap:

Så merkeleg det er då, at vår tids indiske tsarar i det indiske etablissementet – staten som knuste naxalittane så nådelaust – no seier det Charu Mazumdar sa for så lenge sidan: Kinas veg er vår veg.

Alt er snudd opp ned.

Kinas veg er endra. Kina har blitt ei imperialistmakt no, jaktar på andre land, andre folks ressursar. Men partiet har framleis rett, det er bare det at partiet har skifta meining.

Når partiet er på friarfot (som det er no i Dandakaranya), oppvartar folket, er oppmerksame på alle behova, då er det eit ekte folkets parti, hæren deira ein ekte folkehær. Men etter revolusjonen kan denne kjærleiksaffæra så lett snu seg til eit bittert ekteskap. Kor lett folkehæren kan vende seg mot folket. I Dandakaranya i dag ønskar partiet at bauxitten skal bli verande i fjella. Vil det endre oppfatning i morgon? Men kan me, bør me la uro for framtida paralysere oss i dag?

Dansen vil gå heile natta. Eg går attende til leiren. Maase er der, vaken. Me snakkar til langt på natt. Eg gir ho eksemplaret mitt av Nerudas Kapteinens vers (Eg tok det med, bare i tilfelle). Ho spør igjen og igjen: «Kva meiner dei om oss utanfor? Kva seier studentane? Fortell meg om kvinnerørsla, kva er dei store sakene no?» Ho spør om meg, om skrivinga mi. Eg prøver gi ho ei ærleg framstilling av kaoset mitt. Så byrjar ho snakke om seg sjølv, korleis ho gjekk inn i partiet. Ho fortel at partnaren hennar blei drepen i mars siste året, i ein falsk samanstøyt. Han vart arrestert i Nashik, og tatt til Warangal for å bli drepen. «Dei må ha torturert han mykje.» Ho var på veg for å møte han då ho høyrde han var arrestert. Ho har vore i skogen heile tida etterpå. Etter å ha tidd lenge fortel ho at ho har vore gift ein gong før, for lenge sidan. «Han vart au drepen i ein samanstøyt,» seier ho, og legg til med hjerteskjerande presisjon: «Men ein verkeleg ein.»

Eg ligg vaken på jihilien min, tenker på det langvarige sorgmodet til Maase, lyttar til trommene og lyden av langvarig lykke frå plassen, og tenker på Charu Mazumdars ide om langvarig krig, det sentrale budskapet til maoistpartiet. Det er det som får folk til å tru at tilbudet frå maoistane om «fredsforhandlingar» er ein bløff, eit triks for å få pusterom til å omgruppere seg, skaffe seg nye våpen og gå tilbake til å føre langvarig krig. Kva er langvarig krig? Er det ein grusom ting i seg sjølv, eller er det avhengig av typen krig? Kva om folket her i Dandakaranya ikkje hadde ført sin langvarige krig dei siste tretti åra, kor ville dei vore no?

Og er maoistane dei einaste som trur på langvarig krig? Nesten frå den stunda India blei ein suveren nasjon, blei landet ei kolonimakt, la under seg land, førte krig. Landet har aldri nølt med å bruke militær intervensjon i politiske spørsmål – Kashmir, Hyderabad, Goa, Nagaland, Manipur, Telengana, Assam, Punjab, naxalittopprøret i Vest-Bengal, Bihar, Andhra Pradesh og no i alle stammeområda i Sentral-India. Titusenvis er drepne utan straffeforfølging, hundretusenvis torturert. Alt dette bak den gode demokratimaska. Kven har dei ført krigane mot? Muslimar, kristne, sikhar, kommunistar, dalitar,

Dalit: dei kastelause i India, og betyr «dei undertrykte»

stammefolk og mest av alt mot dei fattige som vågar stille spørsmål ved skjebnen sin i staden for å godta smulane som blir slengt til dei. Det er vanskeleg å unngå å sjå at den indiske staten i kjerna er ein høgkaste-hindustat (uansett kva for parti som sit med makta) som av natur er fiendtleg til «dei andre». Som på kolonialt vis sender naga-soldatane og mizoane** f

 

Mizoane er ei folkegruppe i nordaustlege India.

 

or å slåst i Chhattisgarh, sikhane til Kashmir, kashmirar til Orissa, tamilar til Assam, og så vidare. Om ikkje dette er langvarig krig, kva er?

Utrivelege tankar ei vakker, stjernefylt natt. Sukhdev smiler for seg sjølv, fjeset er opplyst av skjermen på datamaskina. Han er ein sprø arbeidsnarkoman.

Dansen har ikkje stansa og det er daggry. Rekkene går framleis, hundrevis av ungdommar dansar framleis. «Dei stoppar ikkje,» seier kamerat Raju, «ikkje før me byrjar pakke saman.»

På plassen treff eg på kamerat Doktor. Han har drive ein liten medisinsk leir i utkanten av dansegolvet.

Eg vil kysse dei tjukke kinna hans. Korfor kan ikkje han vere minst tretti personar istadenfor bare ein? Korfor kan han ikkje vere tusen personar? Eg spør han korleis ho ser ut, helsa i Dandakaranya. Svaret hans får blodet mitt til å stivne. Flesteparten av dei han har undersøkt, seier han, medrekna dei frå PLGA, har eit hemoglobintall mellom 5 og 6 (mens det vanlege for kvinner i India er 11). Det er tuberkolose pga meir enn to år med kronisk anemi. Små barn har andregrads feilernæring, i medisinske termar kalla Kwashiorkor. (Eg slo det opp seinare. Det er eit ord bygd på ga-språket frå kystområda i Ghana, og betyr «sjukdommen eit spebarn får når det nye spebarnet kjem». Den eldre ungen får ikkje morsmelk, og det er ikkje nok mat til å gi det nok næring.) «Det er ein epidemi her, som i Biafra,» seier kamerat Doktor, «eg har arbeidd i landsbyar før, men eg har aldri sett noko som dette.»

I tillegg til dette er det malaria, osteropose, bendelorm, alvorlege øyre- og tanninfeksjonar, og primær amenoré – når næringsmangel i puberteten får menstruasjonen til å forsvinne eller ikkje dukke opp i utgangspunktet.

«Det er ingen sjukehus i denne skogen bortsett frå eit eller to i Gadchiroli. Ingen legar. Ingen medisin.»

Han skal ut på ein åttedagars tur til Abhujmad med det lille laget sitt. Han er også kledd i «dress». Så om dei finner han, vil dei drepe han.

Kamerat Raju seier at det ikkje er trygt for oss å halde fram med å telte her. Me må flytte oss. Å dra frå Bhumkal betyr mange farvel over lang tid.

Lal lal salaam, Lal lal salaam, Jaane waley Sathiyon ko Lal Lal Salaam, (Raud helsing til kameratane som drar.)

Phir milenge, Phir milenge Dandakaranya jungle mein phir milenge (Me møtest igjen, ein dag, i Dandakaranyaskogen.)

Det blir aldri tatt lett på velkomst- og avreiseseremonien, fordi alle veit at når dei seier «me møtest igjen», så meiner dei faktisk» me møtest kanskje ikkje igjen». Kamerat Narmada, kamerat Maase og kamerat Roopi drar kvar sin veg. Får eg nokon gong sjå dei att?

Så er me på vandring på ny. Det blir varmare for kvar dag. Kamla plukkar den første tendufrukten til meg. Den smaker som chikoo.

Chikoo er eit gummitre, opprinneleg frå Mexico der det går under namnet sapodill. Moden frukt kan etast.

Eg er blitt tamarindslave. Denne gongen slår me leir nær ein bekk. Kvinner og menn bader i grupper etter tur. Om kvelden mottar kamerat Raju ei heil pakke med «kjeks».

Nytt:

60 personar arresterte i Manpur-divisjonen i slutten av januar 2010 er enno ikkje framstilte for retten.

Store politistyrkar har komme til Sør- Bastar. Vilkårlege åtak er i gang.

Den 8. november 2009 blei Dirko Madka (60) og Kovasi Suklu (68) drepne i landsbyen Kachlaram i Bijapur Jila.

Den 24. november blei Madavi Baman (15) drept i landsbyen Pangodi.

Den 3. desember blei også Madavi Budram frå Korenjad drept.

Den 11. desember, landsbyen Gumiapal i Darba-avdelinga, 7 menneske drepne (namna er ikkje klare).

Den 15. desember, landsbyen Kotrapal, Veko Sombar og Madavi Matti (begge i KAMS) drepne.

Den 30. desember, landsbyen Vechapal, Poonem Pandu og Poonem Motu (far og son) drepne.

I januar 2010 (dato ukjent) vart leiaren for Janatana Sarkar i landsbyen Kaika i Gangalaur drepen.

Den 9. januar vart 4 menneske drepne i landsbyen Surpangooden i Jagargondaområdet.

Den 10. januar vart 3 menneske drepne i landsbyen Pullem Pulladi (ingen namn enno).

Den 25. januar, 7 menneske drepne i landsbyen Takilod, Indravati-området.

Den 10. februar (Bhumkal-dagen) Kumli valdtatt og drepen i landsbyen Dumnaar, Abhujmad. Ho var frå ein landsbyen kalla Paiver.

2 000 soldatar frå Indo Tibetan Border Patrol (ITBP) har slått leir i skogane i Rajnandgaon.

5 000 ekstra BSF-soldatar har komme til Kanker.

Og så: PLGA-kvoten oppfylt.

Nokre gamle aviser var det også. Det er mykje skriving om naxalittane. Ein skrikande titel oppsummerer det politiske klimaet: Khadedo, Maaro, Samarpan Karao (Eliminer, drep, få dei til å overgi seg). Under det: Varta ke liye loktantra ka dwar khula hai (Demokratiets dør er alltid open for samtalar). Eit anna seier at maoistane dyrkar cannabis for å skaffe pengar. Den tredje er ein leiarartikkel som seier at politiet har full kontroll over området me går gjennom, og har slått leir i.

Dei unge kommunistane tar med seg utklippa som lesetrening. Dei vandrar rundt i leiren, og les dei antimaoistiske artiklane høgt med radiostemmer.

Ny dag. Ny stad. Me har slått oss til i utkanten av landsbyen Usir, under store mahuatre. Mahuaen har nettopp byrja blomstre, og slepp den bleikgrønne blomsterprakta si som juvelar på skogbotnen. Lufta er metta av den lett rusande lukta. Me ventar på ungane frå skolen i Bhatpal. Skolen blei stengt etter trefninga ved Ongnaar, og er gjort om til politileir. Ungane sendt heim. Det same gjeld skolane i Nelwad, Moonjmetta, Edka, Vedomakat og Dhanora.

Skoleungane frå Bhatpal dukkar ikkje opp.

Kamerat Niti (mest ettersøkt) og kamerat Vinod tar oss med på ein lang tur for å sjå ei rekke med innhaustingsanlegg og irrigasjonsdammar Janatana Sarkar i området har bygd. Kamerat Niti snakkar om alle problema dei har med jordbruket. Bare 2 prosent av jorda har vatningsanlegg. I Abhumjad var pløying ukjent fram til for ti år sidan. I Gadricholi derimot kjem hybride frø og plantegift sakte og sikkert inn. «Me treng sårt til hjelp med jordbruket», seier kamerat Vinod. «Me treng folk som kjenner til frø, økologiske middel mot plantesjukdommar, permakultur. Med litt hjelp kan me gjøre mykje.»

Kamerat Ramu er den leiande gardbrukaren i området. Han viser oss stolt rundt på åkrane, der dei dyrkar ris, brinjal, gongura, løk, kålrot. Så viser han oss like stolt ein stor, men uttørka vatningsdam. Kva er dette? «Denne har ikkje ein gong vatn i regntida», seier han med eit smil om munnen, «det er ikkje vår, han blei gravd av Looti Sarkar (regjeringa som raner). Det er to parallelle styringssystem her, Janatana Sarkar og Looti Sarkar.

Eg tenker på det kamerat Venu sa til meg: Dei vil knuse oss, ikkje bare på grunn av minerala, men fordi me tilbyr verda ein alternativ modell.

Det er ikkje eit alternativ enno, denne Gram Swaraj-ideen

Gram Swaraj: Gandhis landsbysjølvstyre

med gevær. Det er for mykje sult, for mykje sjukdom her. Men han har heilt tydeleg skapt grunnlaget for eit alternativ. Ikkje for heile verda, ikkje for Alaska eller New Delhi, kanskje ikkje eingong for heile Chhattisgarh, men for seg sjølv. For Dandakaranya. Det er den største løyndommen i verda. Han har lagt grunnlaget for alternativet til å bli utsletta. Han har trassa historia. Mot alle odds har han smidd ein modell for å overleve. Han treng hjelp og fantasi, han treng legar, lærarar, bønder.

Han treng ikkje krig.

Men om krig er alt han får, vil han slå attende.

I løpet av få dagar møter eg kvinner som arbeider i KAMS, folk med ulike posisjonar i Janatana Sarkar, medlemmer av Dandakaranya Adivasi Kisan Mazdoor Sangathan (DAKMS), familiane til dei som er drepne, og heilt vanlege menneske som freistar klare seg i desse skrekkelege tidene.

Eg møtte tri søstrer, Sukhiyari, Sukdai og Sukkali, ikkje unge, kanskje i førtiåra, frå Narainpur-distriktet. Dei har vore med i KAMS i tolv år. Folket i landsbyen er avhengige av at dei tar seg av politiet. «Politiet kjem i grupper på to til tri hundre. Dei stel alt, smykke, kyllingar, grisar, gryter og panner, piler og buar», sukkar Sukkali, «ikkje ein gong ein kniv blir att.» Huset hennar i Innar har dei brent to gonger, ein gong av Nagabataljonen og ein gong av CRPF.

CRPF: Central Reserve Police Force – Indias halvmilitære elitekorps

Sukhiari har blitt arrestert og fengsla i Jagdalpur i sju månader. «Ein gong tok dei med seg alle i landsbyen, og sa at alle mennene var naxalittar. » Sukhiarai følgte etter med alle kvinnene og barna. Dei omringa politistasjonen og nekta gå før mennene var sette fri. «Uansett når dei tar nokon med seg, må ein gå straks og dra dei med tilbake. Før dei får skrive rapport. Når dei først har fått noko i bøkene sine, blir det svært vanskeleg.»

Sukhiarai, som blei bortført som barn og tvangsgifta med ein eldre mann (ho rømte, og slo seg til hos søstera si), organiserer no massemønstringar, taler på møter. Mennene er avhengige av henne for å vere beskytta. Eg spør kva partiet betyr for ho. «Naxalvaad ka matlab humaara Parivaar (Naxalvaad er familien vår). Når me får høyre om eit åtak, er det som familien har blitt såra», seier Sukhiari.

Eg spør om ho veit kven Mao var. Ho smilte blygt. «Han var ein leiar. Vi arbeider for å gjøre verkeleg visjonen hans.»

Eg møtte kamerat Somari Gawde. Tjue år gammal, og ho hadde alt sona to år i fengsel i Jagdalpur. Ho var i landsbyen Innar 8. januar 2007 då 740 politimenn omringa han fordi dei hadde informasjon som sa at kamerat Niti var der. (Ho var det, men var reist då politiet kom.) Men landsbymilitsen der Somari var medlem, var der framleis. Politiet opna ild då dagen grydde. Dei drap to guttar, Suklal Gawde og Kachroo Gota. Så tok dei tri andre til fange, to guttar, Dusri Salam og Ranai, og Somari. Dusri og Ranai var bunde og skotne. Somari blei slått nesten til døde. Politiet fekk tak i ein traktor med tilhengar, og lessa dei døde på. Somari blei tvunge til å sitte saman med dei døde kroppane og tatt til Narainpur.

Eg møtte Chamri, mor til kamerat Dilip som blei skoten 6. juli 2009. Ho seier at politiet etter å ha drepe han bandt liket hans til ein stokk, som eit dyr, og bar han med seg. (Dei må vise fram lika for å få pengebelønninga, før andre med vald tar over drapa.) Chamri løp bak dei heile vegen til politistasjonen. Då dei var framme, hadde ikkje liket ein einaste tråd av klede på seg. Undervegs, sa Chamri, la dei liket i vegkanten då dei stoppa ved ein dhaba f

Dhabas: små restaurantar i India og Pakistan

or å få te og kjeks. (Som dei ikkje betalte for.) Prøv å sjå for dykk mora som følger etter liket av sonen sin gjennom skogen, stoppar på avstand, og ventar på at mordarane skal bli ferdige med teen. Dei lot ho ikkje få liket av sonen så ho kunne gravlegge han på skikkeleg vis. Dei lot ho bare kaste ein neve med jord i grøfta der dei gravde ned dei andre dei hadde drepe den dagen. Chamri seier ho vil ha hemn. Badla ku badla. Blod for blod.

Eg møtte dei valde medlemmene av Marskola Janatana Sarkar som styrer seks landsbyar. Dei skildra eit politiraid: Dei kjem om natta; 300, 400, somme tider 1 000. Dei sperrar av landsbyen, og legg seg til å vente. Ved daggry tar dei til fange dei som først går ut på markene, og brukar dei som menneskelege skjold når dei går inn i landsbyen, og som må vise dei kor «boobytrapsa » er. («Booby-traps» har blitt eit gondi- ord. Alle smiler når dei seier eller høyrer ordet. Skogen er full av feller, ekte og falske. Jamvel PLGA må visast veg gjennom landsbyane.) Når politiet først er inne i landsbyen, plyndrar og stel dei, og brenn husa. Dei har med hundar. Hundane tar dei som prøver rømme. Dei jagar opp kyllingar og grisar, og politiet drep dei, og tar dei med i sekkar. SPO-ar kjem saman med politiet. Dei veit kor folk gøymer pengar og smykke. Dei fangar folk, og tar dei med seg. Og tar pengane før dei slepp dei fri. Dei har alltid med seg nokre ekstra naxalittdressar i tilfelle dei finn folk dei kan drepe. Dei får pengar for å drepe naxalittar, så dei lagar nokon. Landsbyfolket er for redde til å bli verande heime.

I denne fredfulle skogen ser livet ut til å ha blitt heilt militarisert no. Folk kan ord som sperre av og søke, skyte, framrykking, retrett, ned, kamp! For å hauste avlingane sine treng dei PLGA som vaktpostar. Marknadene er fulle av muhkbirar (informantar) som politiet har lurt frå landsbyane sine med pengar. (1 500 rupi i månaden.) Eg blir fortalt at det er ein mukhbir mohallah – informantkoloni 2 i Narainpur, der det bur minst fire tusen muhkbirar. Mennene kan ikkje går til marknaden lenger. Kvinnene går, men dei blir passa nøye på. Om dei kjøper det minste lille ekstra, skuldar politiet dei for å handle inn for naxalittar. Medisinseljarane har fått instruksar om å bare selje medisin i små mengder til folk. Lågprisrasjonar frå det offentlege distribusjonssystemet (PDS) – sukker, ris, parafin – blir lagra i eller nær politistasjonane slik at det er uråd for dei fleste å få kjøpt dei.

Artikkel 2 i FN-konvensjonen for å hindre og straffe folkemord definerer folkemord som:

Eg merkar endeleg all gåinga. Eg er sliten. Kamla skaffar meg eit gryte med varmt vatn. Eg badar bak eit tre i mørket. Men eg kan ikkje ete middag, og krabbar opp i soveposen for å sove. Kamerat Raju kunngjør at me må forflytte oss. Dette skjer sjølvsagt ofte, men i natt er det tungt. Me har slått leir i ei open eng. Me har høyrt bomber i det fjerne. Me er 104 personar. Nok ein gong, på ei rad gjennom natta. Grashopper. Lukta av noko som minner om lavendel. Klokka må ha vore over elleve då me kom til plassen me skulle vere om natta. Ein steinhaug. Oppstilling. Namneopprop. Ein radio blir slått på. BBC seier det har vore åtak på ein leir frå Eastern Frontier Rifles i Lalgarh, Vest-Bengal. Seksti maoistar på motorsyklar. Fjorten politimenn drepne, ti sakna. Våpen tatt. Fornøgd mumling rundt om. Maoistleiaren Kishenji blir intervjua. Når skal dere slutte med denne valden, og komme til samtalar? Når Operasjon Grønn Jakt blir avblåst. Når som helst. Sei til Chidambaram at me vil snakke. Neste spørsmål: Det er mørkt no, dere har lagt ut landminer, forsterkingar er kalt inn, vil dere går til åtak på dei også? Kishenji: Ja sjølvsagt, ellers vil folk slå meg. Det blir latter i rekkene. Klargjøraren Sukhdev seier: «Dei seier alltid landminer. Me bruker ikkje landsminer. Me bruker IED-ar.

IED: Improvised explosive device – improviserte eksplosiv

Ny luksussuite på hotellet med tusen stjerner. Eg kjenner meg sjuk. Det byrjar regne. Det blir litt fnising. Kamla legg ein jihili over meg. Kva meir har eg behov for? Alle andre bare rullar seg inn i jihilien.

Morgonen etter er dødstalla i Lalgarh gått opp til tjueein, ti sakna.

Kamerat Raju er omsorgsfull i dag. Me forflyttar oss ikkje før kvelden.

Ein kveld sit folk som ein sverm møll rundt eit lys. Det er kamerat Sukhdevs lille datamaskin, driven av solpanel, og dei ser på Mother India,

Mother India: Kjent Bollywood-film frå 1957

med geværpipene som silhuett mot himmelen. Kamla ser ikkje ut til å vere interessert. Eg spør om ho likar sjå på film. Nahi didi. Sirf ambush video.» (Nei didi. Bare overfall på video.») Seinare spør eg kamerat Sukhdev om desse overfallsvideoane. Utan å løfte eit augelokk speler han ein for meg.

Det startar med bilete frå Dandakaranya, elver, fossar, nærbilete av ein naken grein, ein gauk kallar. Så plutseleg ein kamerat som koplar til ein IED, dekkar over den med tørt lauv. Ei motorsykkelrekke blir blåst i vêret. Det er lemlesta kroppar og brennande syklar. Våpen blir tatt. Tri politimenn, å sjå til med granatsjokk, blir bunde.

Kven filmar? Kven leiar operasjonane? Kven sikrar at purken blir sett fri om dei overgir seg? (Dei blei sett fri, fekk eg stadfesta seinare.)

Eg kjenner den milde, trygge røysta. Det er kamerat Venu.

«Det er overfallet ved Kudur», seier kamerat Suhkdev.

Han har au eit videoarkiv med brente landsbyar, vitnemål frå augevitne og slektningar av dei døde. På ein svidd vegg på eit brent hus står det skrive «Nagaaa! Fødd til å drepe!» Det er metervis med eit liten gutt som fekk hogge av fingrane for å innvie Bastar-delen av Operasjon Grønn Jakt. (Det er til og med eit fjernsynsintervju med meg. Arbeidsrommet mitt. Bøkene mine. Merkeleg.)

Om kvelden melder radioen om eit nytt naxalittåtak. Dette er på Jamui, Bihar. Det blir sagt at 125 maoistar gjekk til åtak på ein landsby og drap ti menneske frå korastammen som gjengjeld for at dei gav politiet opplysningar, som førte til at seks maoistar døde. Sjølvsagt veit me at denne rapporten kan vere sann eller ikkje. Men om han er det, er det utilgiveleg. Kamerat Raju og Sukhdev liker seg tydeleg ikkje.

Nytt som har komme frå Jharkhand og Bihar, er urovekkande. Folk har framleis den grufulle halshogginga av politimannen Francis Induvar friskt i minnet. Det er ei påminning om kor lett disiplin i væpna kamp kan løyse seg opp til tankelaust kriminelle og valdelege handlingar, eller til stygge identitetskrigar mellom kaste og samfunn og religiøse grupper. Ved å instituere urettvise slik han har gjort, har den indiske staten gjort landet til ei kruttønne med massiv uro. Regjeringa tar grundig feil om ho trur at ho får slutt på valden ved å gjennomføre «målretta snikmord» for å gjøre CPI(maoist) «hovudlause». Tvert i mot vil valden spreie seg og bli intensivert, og regjeringa vil ikkje ha nokon å snakke med.

Dei siste dagane mine der ruslar me gjennom den frodige, vakre Indravati-dalen. Mens me går der i åssida, ser me ei anna rekke med folk som går i same retning, men på andre sida av elva. Eg blir fortalt at dei er på veg til eit anti-dammøte i landsbyen Kudur. Dei er fullt synlege og uvæpna. Folkets eiga samling for dalen. Eg hoppa av og slutta meg til dei.

Bodghhat-dammen vil fylle heile det området me har vandra gjennom i dagevis. All den skogen, all den historia, alle desse historiene. Meir enn hundre landsbyar. Er det så planen? Å drukne folk som rotter, slik at stålverket i Lohandiguda og bauxittgruva og aliminiumsverket i Keshkal-passet kan få elva?

På møtet seier folk som har komme milevis, det same me alle har høyrt i årevis. Me kjem til å drukne, men flyttar ikkje på oss! Dei er opprømde fordi nokon frå Delhi er med dei. Eg fortel dei at Delhi er ein skrekkeleg by som verken kjenner til eller bryr seg om dei.

Eg besøkte Gujarat bare få veker før eg kom til Dandakaranya. Sardar Sarovardammen har meir eller mindre nådd full høgde no. Og mest kvar einaste ting som Narmada Bachao Andolan (NBA) sa ville skje, har skjedd. Folk som blei forflytta, har ikkje fått erstatning, men det seier seg sjølv. Det er ikkje bygd kanalar. Det finst ingen pengar. Så vatnet frå Narmada blir leia ut i det tomme elveleiet til Sabarmati (som blei demt opp for lenge sidan). Mesteparten av vatnet blir slukt av byar og industri. Verknadene nedanfor i elva – saltvatninntrenging i ein elvemunning utan elv – blir uråd å lindre.

Ein gong i tida var trua på at store dammar var «templa i det moderne India» misforstått, men kanskje forståeleg. Men i dag, etter alt det som har skjedd, og me veit alt det me veit, er det naudsynt å seie at store dammar er brotsverk mot menneska.

Bodhghat-dammen vart lagt på hylla i 1984 etter at folka i området protesterte. Kven vil stoppe han no? Kven vil hindre at grunnsteinen blir lagt ned? Kven vil hindre at Indravati blir stolen? Nokon må gjøre det.

Siste natta slo me leir ved foten av den bratte åsen me skulle gå opp om morgonen, for å ende opp på vegen der ein motorsykkel skulle plukke meg opp. Skogen har endra seg på den tida eg har vore der. Chironjeen, silkebomulla og mangotrea har byrja blomstre.

Landsbyfolket frå Kudar sender ei stor gryte nyfanga fisk til leiren. Og ei liste til meg, med 71 slag frukt, grønnsaker, belgfruktar og insekt dei får frå skogen, og dyrkar på åkrane sine, oppstilt med marknadsprisen. Det er bare ei liste. Men det er også eit kart over verda deira.

Det kjem jungelpost. To kjeks til meg. Eit dikt og ein pressa blomst frå kamerat Narmada. Eit morosamt brev frå Maase. (Kven er ho? Får eg nokon gong vite det?)

Kamerat Suhkdev spør om han laste over musikk frå iPoden min til datamaskina si. Me høyrer på eit opptak med Iqbal Bano som syng «Hum Dekhenge» (Me vil oppleve dagen) av Faiz Ahmed Faiz, på den berømte konserten i Lahore då undertrykkinga i Zia-ul-Haq-åra var som verst.

Jab ahl-e-safa-Mardud-e-haram,
Masnad pe bithaiye jayenge
Når kjettarane og dei utskjelte
blir plasserte høgt oppe
Sab taaj uchhale jayenge
Sab takht giraye jayenge
Vil alle kroner bli rive bort
Alle troner velta
Hum Dekhenge

Femti tusen tilhøyrarar den gongen i Pakistan byrja rope trassig: Inqilab Zindabad! Inqilab Zindabad!

Inqilab Zindabad!: Lenge leve revolusjonen!

Så mange år seinare gir dette ropet gjenklang i denne skogen. Merkeleg, dei alliansane som blir skapte.

Innanriksministeren har komme med tilslørte truslar mot dei som «feilaktig tilbyr intellektuell og materiell støtte til maoistane ». Vil deling av musikk gi slik straff?

Ved morgongry seier eg farvel til kamerat Madhav og Joori, til unge Mangtu og alle dei andre. Kamerat Chandu er gått for å ordne med syklane, og skal bli med opp til hovudvegen. Kamerat Raju blir ikkje med. (Klatringa ville bli eit helvete for knea hans.) Kamerat Niti (mest ettersøkt), kamerat Suhkdev, Kamla og fem andre skal følge meg opp på høgda. Då me startar gå, løsnar Niti og Suhkdev tilfeldig men samtidig sikringa på AK-ane sine. Det er første gongen eg har sett dei gjøre det. Me nærmar oss «grensa». «Veit du kva du skal gjøre om me blir skote på?» spør Suhkdev tilfeldig, som om det er den mest naturlege ting i verda.

«Ja», seier eg. «Umiddelbart erklære sveltestreik på ubestemt tid.»

Han sette seg på ein stein og lo. Me klatra i omlag ein time. Rett under vegen sette me oss i ein nisje i fjellet, heilt i skjul, som ei bakholdsgruppe, og lytta etter lyden av motorsyklar. Når me gjør det, må me ta adjø raskt. Lal Salaam kameratar.

Da eg såg meg attende, var dei der framleis. Vinka. Ei lita gruppe. Menneske som lever med draumane sine, mens resten av verda lever med mareritta sine. Eg tenker på denne reisa kvar einaste kveld. På nattehimmelen, på skogstiane. Eg ser hælane på kamerat Kamla i dei slitte sandalane, opplyst av lommelykta mi. Eg veit at ho må vere på farta. På vandring, ikkje bare for seg sjølve, men for å halde håpet levande for oss alle.

(Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen. Fotnotene er laget oversetteren.)

Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene.
Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder.

Geir Christensen er elektromontør og kommunestyremedlem på Nesodden for Rødt. Sigmund Espedal er tidligere leder av Nesodden Rødt.

Sjøl om overmakta er stor, har vi mange eksempler på at når folk står sammen, kan overmakta bekjempes.

Kamper som er kjempa fram i Norge:

• Sjølbestemt abort var en folkelig bevegelse som vant fram.
• Norsk sjølråderett mot EU. Nei i 1972 og 1994 trass massivt press fra næringsliv, politisk elite og media.
• Norsk sjølråderett mot nazismen under 2. verdenskrig
• Kvinnelig stemmerett
• 8 timers arbeidsdag, pensjonsordninger m.m.
• Diverse streikekamper

Verden forøvrig:

• Den afro-amerikanske kampen i USA mot apartheid/rasisme.
• Den sør-afrikanske kampen mot apartheid
• Den vietnamesiske frigjøringa fra amerikansk imperialisme

Vi skal se litt på de største forsøkene som er gjort, for å skape en annen verden:

Sosialismens erfaringer – en stolt historie!

Mennesker har slåss for frihet i mange tusen år. Først med kapitalismen og den moderne arbeiderklassen har vi fått et samfunn som er så høyt utvikla at det er mulig for flertallet å ta over som økonomisk og politisk herskende klasse. Derfor var det først under kapitalismen, rundt midten av 1800-tallet, at Karl Marx kunne formulerte den moderne sosialismens tanke: Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Den marxistisk inspirerte sosialismen vant enorm oppslutning i europeisk arbeiderbevegelse gjennom siste halvdel av 1800-tallet. Epoken med reelle forsøk på sosialisme er i historisk sammenheng svært kort. Vi vil i denne artikkelen ikke drøfte den negative utviklingen som skjedde i disse landene etter at indre og ytre motsigelser førte til at kontrarevolusjonære fra stats- og partibyråkrati kom til makta. Vi mener at de negative sidene er svært godt belyst i en mengde bøker og artikler. Derimot er det et behov for å belyse noen av de faktiske framskrittene som ble oppnådd på ulike områder. Betydningen disse har hatt for både folk i landa som kalte seg sosialistiske og for folk i de kapitalistiske landa, er enorme. Etter vår mening viser dette mulighetene som ligger i en organisering av samfunnet som ikke baserer seg på kapitalismens begrensninger.

Sovjet var det første landet som innførte sosialisme, og gjorde voldsomme framskritt. Fra å være et fattig bondeland, hvor tsaren (keiseren) hadde all makt i staten og hvor folk sulta og led nød, skapte arbeiderne og bøndene et sosialistisk samfunn med utdanning, helsevesen og enorme økninger i levestandard og levealder. 5-årsplaner med planlagt industrialisering gjorde at Sovjet i løpet av noen tiår kunne utfordre kapitalismen både teknologisk og økonomisk, i tillegg til de enorme sosiale forbedringene. Denne utviklingen førte også til at Sovjet i kraft av sin styrke stod for hoveddelen av krigsinnsatsen som knuste Hitler og nazityskland.

Det samme skjedde i Kina under Mao. Kineserne klarte å kaste ut Japan og andre stormakter som undertrykka Kina, og de klarte å ta makta fra de store landeierne og kapitalistene. Dette var en bonderevolusjon, og den ble gjennomført etter tjue år med folkekrig. Kooperativene og deretter folkekommunene skapte en helt annen form for demokrati og medbestemmelse for vanlige bønder og arbeidere.

Dette var menneskehetens første erfaringer med sosialisme og det var i hovedsak gode erfaringer. Forutsetningene lå ikke til rette for at dette kunne opprettholdes. Blant annet intervensjonskriger og fiendtlige kapitaliststater gjorde at Sovjet måtte bruke betydelige ressurser på å forsvare seg sjøl som stat og sitt system. Manglende demokratiske tradisjoner (rester fra tsar-systemet videreført i statsadministrasjon og byråkrati m.m.), alvorlige feil i den politiske ledelsen og en ny undertrykkerklasse som vokste frem fra byråkrati og statsbedrifter tok knekken på sosialismen. Dette er som nevnt godt dokumentert, men hva de faktisk fikk til, er ukjent for flertallet i verden i dag.

Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeidsfolk blei oppnådd i landa der revolusjonene fant sted. Revolusjonene innebar også en eksplosjon i folks skaperkraft, og det ble oppnådd mye også i kulturell og demokratisk utvikling. Disse forsøkene dro store områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og ut av merverdi- og profittskapingen. De internasjonale ringvirkningene av revolusjonene var også betydelige, og de ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden. Eksistensen av disse statene var medvirkende til at arbeidere i andre land, i særdeleshet randstatene til Sovjet, lettere kunne kjempe fram sosiale og demokratiske reformer i sine egne land. «Trusselen» om sosialistisk revolusjon gjorde at borgerskapet måtte gi innrømmelser. Det var alltid en fare for at det skulle oppstå store bevegelser, som kunne dra enda noen områder ut av det kapitalistiske verdensmarkedet og svekke kapitalismen slik at den faktisk kunne falle helt sammen som system. Dette var et sterkt press som førte til at de kapitalistiske statene selv tok opp i seg metoder som var blitt utviklet i de sosialistiske statene for å imøtekomme arbeiderklassens behov, det ble et visst sosialistisk innslag også i mange kapitalistiske stater. Vi så utvikling av sosial kapitalisme og til dels velferdskapitalisme noen steder.

På den ene siden holdt dette disse statene innenfor den kapitalistiske leiren, på den andre siden la det visse bånd på kapitalen.

Russland og Sovjetunionen

Den russiske revolusjon i 1917 skapte muligheten for menneskelig frigjøring. Det revolusjonære bolsjevikpartiet tok statsmakta under parolen «All makt til sovjetene!» (sovjetene var demokratiske organer på arbeidsplassene, blant bøndene og soldatene, som valgte representanter nedenfra til høyere sovjeter på lokalt og sentralt nivå), og bolsjevikene lovte folket Fred, jord og brød. Dermed var det ikke en eierklasse som satt med makta i Russland. Det var et revolusjonært parti, med stor støtte fra både arbeiderne og den overlegent største befolkningsgruppa: bøndene. Den sosialistiske retningen i Sovjet hadde fratatt de gamle jordeierne statsmakten og hindret det svake borgerskapet i å ta den. Isteden opprettet et mindretall på noen ganske få prosent av befolkningen, nemlig arbeiderklassen, sin statsmakt i Sovjet i samarbeid med et folkeflertall som bestod av store deler av bøndene og andre små selvstendige næringsdrivende.

Bolsjevikene skaffa folket fred, og de legitimerte jordreformen som alt var godt i gang på landsbygda, der småbønder konfiskerte og delte opp eiendommene til jordherrene – de ga altså brød. Bolsjevikene gikk inn for ei videreutvikling av rådssystemet (sovjetsystemet) – arbeidsfolk sine egne organer skulle bli ryggraden i den nye staten. Bolsjevikstyret innførte en rekke viktige tiltak – for eksempel sjølbestemt abort og verdens mest progressive familielovgiving allerede i 1918. Revolusjonen skapte ei vårløsning for intens samfunnsdebatt og nyskapende kunstnere.

Framskritt, omveltning og industrialisering

Umiddelbart under revolusjonen, borgerkrigen og opprettelsen av sovjetstaten skjedde enorme forandringer og framskritt i det russiske samfunnet. 8 timersdagen var blant de første dekretene som ble vedtatt, og dette utløste også innføringen av 8-timersdagen i Europa som en del av kampen for å svekke revolusjonsiveren blant arbeiderne og styrke de reformistiske tendensene. (I 1927, på tiårsdagen for revolusjonen, ble 7 timersdagen innført for industriarbeidere, men dette ble trukket tilbake under forberedelsene til 2.verdenskrig.)

Store sosiale framskritt, spesielt for kvinner sine rettigheter. De fikk stemmerett, rett til skilsmisse, og Sovjet ble det første landet i verden med sjølbestemt abort. Fokus på familieplanlegging/prevensjon. Innføring av omfattende trygderettigheter som alderspensjon og sjukepensjon. Grunnlaget for den moderne velferdsstaten som vi nyter godt av i Norge og store deler av Europa.

Byplanlegging og bygging av hus ble underlagt politisk kontroll og man eksperimenterte med å skape mer kollektive boformer. Kulturen blomstret og innenfor film, musikk og malerier var sovjetiske kunstnere helt i spissen.

Hele folket hadde stemmerett og valgte medlemmer av sovjetene. Disse kunne kalles tilbake hvis velgerne ble misfornøyde. Arbeidere fikk en rekke rettigheter til å delta i styringen av bedriftene, og fagforeningene fikk en selvsagt plass i administrasjon. Skoler, utdanning og alfabetisering ble spredt til hele landet og folket.

Altså førte sovjetstaten til en rekke formelle rettigheter som selv i dag er begrenset i de fleste land. Mye av familie-, sosial- og kulturpolitikken ville fortsatt i dag bli sett på som radikal. Her i Norge har vi mye å takke Sovjetunionen for, for eksempel er enhetsskolen, mange av rettighetene for kvinner, helsevesen, trygdeordninger osv. direkte resultat av Sovjet som var et foregangsland på disse områdene.

Sovjet ble opprettet (i 1923) i et svært tilbakeliggende samfunn. De aller fleste var fattige bønder, levestandarden var svært lav og økonomien var svak. Sovjet satsa på tungindustri og kollektivisering av landjorda. Jorda skulle eies av kollektiver eller staten. Under Stalin ble industrialisering av landet satt som hovedoppgaven. Fra midten av 20-tallet og til andre verdenskrig, økte produksjonen i Sovjetunionen voldsomt. Ingen land har noensinne blitt industrialisert så raskt, og Sovjet gikk fra å være tilbakeliggende og fattig jordbruksland, til å bli en stormakt, både økonomisk og militært, til tross for at staten fra starten av eksisterte i en konstant unntakstilstand omringet av fiendtlige stater.

Den økonomiske krisa som rysta Vesten på 30-tallet, rammet aldri den sosialistiske sovjetøkonomien. Den var frikoplet fra den kapitalistiske verdensøkonomien, mens krakket fikk fatale konsekvenser for eksempel i Tyskland.

Kvinner i Sovjet

Kvinnene var blitt trukket ut i arbeidslivet før og under første verdenskrig. I løpet av krigen ble mennene sendt til fronten, og kvinnene ble så å si alene på fabrikkene. Dette førte til en vesentlig forverring av arbeidsforholdene, og kvinnene begynte å organisere seg rundt krav om kortere normalarbeidsdag, økonomisk støtte til mødre, bedre arbeidsforhold – og slutt på krigen. Det var kvinnelige tekstilarbeidere i Petrograd som tok initiativet til den massive streikebølgen som førte til tsarens fall, opprettelsen av arbeiderråd og endelig oktoberrevolusjonen. De samme kvinnene ledet en demonstrasjon med 90 000 arbeidere som fungerte som en enorm inspirasjon for alle russiske arbeidere.

Kvinnenes aktivitet før og under revolusjonen gjenspeilte seg i politikken som ble ført etter at arbeiderne hadde seiret. Skilsmisse ble fridd fra religiøse bånd, og kvinner fikk anledning til å kreve skilsmisse på lik linje med menn. Familiens institusjonaliserte husarbeid og barnepass ble trukket ut av hjemmene og inn i kommunale ordninger som billige vaskerier og spisesteder, gratis barnehager og egne krybberom for spedbarn på arbeidsplassene, slik at mødrene kunne amme når barna trengte det. Kvinner som skulle føde, fikk penger tilsvarende en dagslønn slik at de kunne «kjøpe fri» en venn eller venninne til å være med på sykehuset og støtte henne under fødselen. Det ble innført 16 ukers betalt svangerskapspermisjon, og abort ble legalisert.

Ikke i noe annet land var kvinnene i nærheten av å ha slike rettigheter tidlig i århundret. Som Lenin sa:

«Uten at kvinnene trekkes inn som selvstendige mennesker, ikke bare i politisk arbeid men også i de daglige pliktene, er det meningsløst å snakke – ikke bare om sosialisme, men også om et gjennomført og stabilt demokrati.»

Helsevesen

Allerede i 1918 ble det etablert et sentralt sovjetisk helsekommissariat. I forbindelse med første verdenskrig og borgerkrigen døde ti millioner mennesker av epidemier, og i 1920 erklærte Lenin at «enten vil sosialismen knuse lusa, eller så vil lusa knuse sosialismen!». De ti første årene med sovjetmakt tredoblet antall leger, og på slutten av 1920-tallet var epidemitrusselen i hovedsak borte. Under Stalin ble det lagt fokus på helsetjenester ved bedriftene, med det mål å øke produktiviteten for å nå de ambisiøse industrielle produksjonsmålene. Spedbarnsdødeligheten var lavere på 60-tallet i Sovjetunionen enn den var i Vesten.

Det sovjetiske helsesystemet var basert på et høyt antall legesentre i boligstrøk der borgerne kunne få poliklinisk behandling. Innbyggerne kunne velge om de ville motta legetjenester der eller i bedriftshelsetjenestene. Det var ikke brukerbetaling, men for medisiner var det en liten egenandel. Det var sykehus i de fleste byer, selv om kvaliteten kunne variere.

Legetettheten var høy i Sovjetunionen. På slutten av 1980-tallet hadde landet dobbelt så mange leger per innbygger som USA (dette tallet lyver imidlertid litt, da sovjetiske leger ofte hadde arbeidsoppgaver som i andre land ble utført av annet helsepersonell slik som fysioterapeuter). Legeyrket ble ansett som et kvinneyrke i Sovjetunionen, allerede fra 1930-tallet var over 70 prosent av legene kvinner. Dette tallet holdt seg stabilt helt til 1980-tallet.

Kina

Til tross for mye kritikk fra Vesten og borgerlige politikere, er Mao fortsatt svært populær i Kina. Man husker at det under hans ledelse ble satt i gang en rekke velferdstiltak, som blant annet gratis skolegang, gratis helsetjeneste, garantert arbeid. Fattigdommen gikk drastisk ned, den utbredte analfabetismen ble på kort tid kraftig redusert og levealderen steg.

Folkerepublikken Kina ble opprettet 1. oktober 1949

En av de første lovene som ble innført, var ekteskapsloven i 1950. Den gikk ut på at menn og kvinner selv kunne bestemme hvem de ville gifte seg med, det var bare lov å ha en ektefelle, og den ga også rett til å skille seg. Livet til millioner av kvinner og menn forandret seg. Drukning av jentebabyer og salg av slaver eller prostituerte var også strengt forbudt. Mao var også fast bestemt på modernisering av Kina. I stedet for at kvinnene skulle gjøre de tradisjonelle arbeidsoppgavene i hjemmet, ville Mao utnytte deres arbeidskraft ute i arbeidslivet, og det skulle menn og kvinner skulle få samme lønn for samme type arbeid.

Bøndene får sin egen jord 1950–69

Maos slagord var: «Jorda tilhører den som dyrker den». Han innførte jordreformloven som gikk ut på at bøndene innenfor spesielle områder selv skulle dele jorden mellom seg.

Målet var blant annet likhet og likestilling i samfunnet. Men alle var ikke like heldige med dyrkingen. De som fikk god jord, kjøpte fra andre, dermed begynte det å gå tilbake til «gamle vaner». De som solgte, ble til «leid arbeidskraft». Dette ville kommunistpartiet hindre. Pga denne delingen av de rike og «leid arbeidskraft» (selgerne) organiserte Kina kollektivbruk. Bøndene i områder slo sammen jorden sin til kollektivt drevne storgårder for å utnyttejord og redskaper best mulig. De største kollektivbrukene kunne bestå av nærmere 300 familier. Dette økte produksjonen og utjevnet forskjellene dramatisk.

Samtidig økte folketallet raskt. Mye av grunnen til dette var effektiv medisinsk hjelp, blant annet gjennom såkalte barfotleger. Etter ett 3 ukers kurs som lege, ble de sendt ut for å hjelpe trengende mennesker. De var ikke så godt utstyrt og var ofte barbeint, men gikk over hele landet og lærte mennesker om helse og hygiene. I en periode ble barnedødeligheten redusert med 75 %, og var dermed et utrolig effektivt og nyttig tiltak.

I 1957 var mesteparten av kollektiv-reformen gjennomført. Landet var sterkere enn det hadde vært på 100 år. For første gang på mange år hadde Kina en sterk regjering som kontrollerte hele landet. Jordeierklassen (storbøndene) var borte og kollektivbruk var innført. 80 % av kineserne kunne nå lese. Industrien ble bygd ut kraftig for å reise Kina som en industri-nasjon, flere mennesker ble mette og dødeligheten ble redusert. Folk sine liv, og i særdeleshet kvinnenes, var forandret til det positive.

Folkekommunene

Det ble opprettet ca. 30 000 folkekommuner i landet. Hver folkekommune skulle være selvforsynt, og det ble opprettet industri på landsbygda for å hindre tilstrømning til byene, det ble bygd vanningsanlegg, terrasser, fabrikker og kommunikasjoner. Folkekommunene ga folk i hele landet både rett og plikt til å være med å styre fra sitt eget lokalsamfunn, og var et enormt demokratisk fremskritt i et tilbakeliggende, føydalt u-land.

Epilog

Stammesamfunn uten organiserte stater har vart i hundretusener av år. Slavesamfunn og føydalisme i 5–10 000 år. Kapitalisme og markedsøkonomi i 250–300 år. De første sosialistiske forsøkene i noen tiår.

Disse samfunnene var preget av hard klassekamp under svært vanskelige forhold og med en ekstremt fiendtlig omverden. De ble gjort som nybrottsarbeid, uten noen erfaringer å trekke på. Her skjedde fantastiske, tragiske, utrolige, idiotiske og geniale ting. Vi prøver ikke her å oppsummere historien, bare å peke på noen av de mer storslåtte resultatene vi kjenner til. Vi trenger kunnskaper, og har mye å lære. På mange områder var disse forsøkene langt mer politisk avanserte enn den norske venstresiden er i dag. Å avskrive disse forsøkene, og prøve og forbigå dem i stillhet, er en støtte til borgerskapets kampanje for å gjøre opprør vanskelig. Mot frykteliggjøringen av forsøkene med sosialisme, må vi stille kunnskap, ikke begynne å plapre etter borgerskapet. I sin korte historie oppnådde faktisk sosialismen fantastiske resultater!

Alle klassesamfunn har motsetninger som bærer i seg kimen til omveltninger og nye samfunn, også samfunnet vi har i dag, selv om de som sitter med makta, ynder å fremstille det som et evig og uforanderlig samfunn. Men vi har ikke kommet til historiens slutt. Menneskets historie er historien om klassekamp, der omveltninger, revolusjoner og endring er det normale, ikke stillstand. Derfor vet vi at en annen verden er mulig.

Les og studer erfaringene.

Noen lesetips:

• John Reed: Ti dager som rystet verden, ISBN 82-530-1219-5 (h.)
• Nikolay Ostrovsij: Hvordan stål ble herdet, Oktober ISBN 82-7094-044-5
• V. Popov: Stål og slagg, Proletærkultur Gøteborg
• Aleksandr Serafimovitsj: Jernstrømmen Oktober, ISBN 82-7094-103-4
• S. Mstislavskij: Forårsbebuderen, Oktober Danmark ISBN 87-87587-17-3
• Genhardij Fisj: Erobringa av Kimasjärvi, Oktober ISBN 82-7094-987-6
• Nordal Grieg: Ung må verden ennu være, Gyldendal ISBN 82-05-17027-4
• Stefan Heym: 5 dager i juni, Oktober ISBN 82-7094-251-0
• Edgar Snow: Rød stjerne over Kina bind 1 og 2 Oktober 2: ISBN 82-530-0476-1
• J.S. Horn: Fei vekk alle skadedyr! Oktober ISBN 82-7094-059-3
• Han Suyin: Morgonens flod, Nordsted & Söners Förlag ISBN 91-1-733182-X
• Jan Myrdal: Rapport fra en kinesisk landsby, 1969
• Jan Myrdal:En kinesisk landsby 20 år efter: rapport med spørsmålstegn
• Jan Myrdal:En fast i Liu Lin (32 år etter) Oktober ISBN 82-7094-689-3
• Chu Po: Spor i snøen bind 1 til 3, Oktober
• Lenin: Utvalgte verker i 12 bind / Lenin, Oslo, Oktober, 1976 ISBN 82-7094-184-0 (h.)
• Mao Tsetung: Verker i utvalg, Oktober 1977
• Stalin: Sovjetunionens Kommunistiske Partis (bolsjevikenes historie), Oktober ISBN 82-7094- 080-1

Nettsteder:

• http://no.wikipedia.org/wiki/Sovjetunionen
• http:// no.wikipedia.org/wiki/Kina
• http://www.marxists.org/archive/index.htm#bolsheviks

 

Richard Levins er tidlegare gardbrukar, økolog, og veteran i sjølvstenderørsla på Puerto Rico. Han underviser i økologi på Harvard School of Public Health og er gjesteforskar på det kubanske instituttet for økologi og klassifisering. Saman med Richard Lewontin har han skrive Biology under the influnece (Monthly Review Press 2007).

Reisande frå USA til Cuba kryssar meire enn 140 km hav: dei kryssar tiår med historie. Dei har kanskje med seg ein koffert med klede, men har med seg mange fleire fulle av ideologisk bagasje, medrekna fordommar om Cuba, oppfatningar om kommunistar og korleis gode samfunn skal vere, og gjengse tankar om makt, styring og menneskeleg oppførsel. Ein kubanar skriv:

Eller lett identifisert som utlendingar, kan besøkande bli plaga av agentar for private små restaurantar, tilbud om gaidar, gineteras (ei kubansk eufemisme for prostituerte, vanlegvis amatørar).

Delegasjonar har vanlegvis eit reiseopplegg med besøk til ulike institusjonar og kulturarrangement. Dei får vite om helsestell, kultur- og sportstilbud, satsing på økologisk politikk, bylandbruk, lik fordeling gjennom rasjonering, full sysselsetting, juridiske aspekt ved politikk og rettssystem, det som er oppnådd av likeverd mellom kjønn og rase. Alt er reelt og viser kor langt eit fattig land kan nå med lite. Men det er openbart ikkje heile historia. Men det er ikkje noko skummelt med det. Det er her Cuba har vore pionerar, det Cuba er stolt av og vil vise verda.

Når du blir betre kjent med folk blir fortellingane meir nyanserte, Ut frå det som er oppnådd, styrer vanskar og misnøye det folk er opptatte av frå dag til dag. Grunnleggande likeverd blir undergravd, ikkje av sosialismen, men av konsesjonar til kapitalismen. Ingen manglar husvære, men rundt 16 prosent av bustadene blir rekna under standard. Det er ikkje arbeidsløyse, men det er meiningslause jobbar som parkeringsvaktar, som har blitt nødvendige pga manglande likeverd. Det har skjedd stor rekruttering til læraryrket for å minske klassane, men læraryrket er ikkje bare ein jobb, det er eit yrke. Folk går entusiastiske inn, men enkelte erfarer at det ikkje er deira greie, og det fører til stor utskifting i læraryrket. Og det er folk som klarer å leve utan å arbeide. Samanlikna med USA er det lite kriminalitet, men du må framleis låse bilen din.

Mi eiga erfaring er at svorne revolusjonære har den mest seriøse, komplekse og gjennomtenkte kritikken, mens kontrarevolusjonære for det meste klagar over ulike plagar eller ubehagelege hendingar.

Turistar på eiga hand opplever mindre av stolte prestasjonar og meir misnøye. Kubanarane er eit klagande folk. Ein gamal vits frå Havana seier at på Cuba blir alle planar overoppfylte. Alle planar blir oppfylte, men lagra er tomme. Lagra er tomme, men folk har det dei treng. Folk har det dei treng, men alle klagar. Alle klagar, men alle er fidelistas.

På same vis som venstreorienterte antikommunistar har dei som sympatiserer med det kubanske prosjektet, innimellom ei sjekkliste så dei kan gradere Cuba, ut frå helsestell, sexisme, rasisme, forureining, homofobi, val, tal på politiske parti, fri presse, streikar, eller kva dei no måtte vere opptatte av. Ut frå det snittet Cuba oppnår på lista, kan dei til slutt avgjøre om landet «er» eller «ikkje er» sosialistisk (eller om sosialismen er bra eller ikkje). Så skriv dei hyllingar eller fordømmingar når dei kjem heim. Spørsmåla på sjekklista kan vere liberale, ei rad rettar me slåst for under kapitalismen og så gjør til universelle prinsipp. Eller dei kan komme frå eit a priori-skjema for kva sosialisme er, prinsipp som «frå botnen og opp, ikkje frå toppen og ned», eller «arbeidarråd skal drive fabrikkane».

Det finst utlendingar som bur på Cuba, amerikanarar som finn roa og fellesskapskjensla og målet verdt det strevsame dagleglivet. Andre bur der meir tilfeldig pga ekteskap, og nokre få er politiske flyktningar. På spesielt vis kan dei tolke Cuba for folk frå USA, og gi eit vennlegsinna utanlandsk innblikk i landet. Og amerikanarar som deler tida si mellom dei to landa, kan gi eit unikt innanfrå-/utanfrå-syn på begge landa.

Sjekklistemetoden opnar for mange slags feil. Dei som brukar slike, snakkar ikkje med folk som er representative for kubanarar. Vurderingane er påverka av det dei trur du alt veit, kva dei trur er viktig at du veit, kva dei er mest opptatt av i augneblinken, om dei ønskar overbevise deg om noko. Sjå for deg at du møter ein marsbuar på Harvard Square som spør deg: «Korleis er livet her på jorda?» Eg minnest ei velkledd kvinne på ein buss i Havana som sa til meg med høg stemme, på engelsk: «Her kan ein ikkje seie noko!» Det utløyste eit bråkete seminar på heile bussen, om politikk, Miami og alt anna.

Det gjestar ser og høyrer, blir ikkje sett inn i ein samanheng. Ein gong var eg på eit internasjonalt møte der ein delegat frå USA reiste seg og ville vite grunnen til at den kubanske regjeringa ikkje ville la utlendingar sjå same fjernsynskanalar som kubanarane. Når ho slo på TV-en på rommet sitt på kanal 6 (Cubavision) fekk ho svart skjerm. Ho fekk ikkje inn kubanske kanalar, bare CNN og turistkanalar. Med dei oppfatningane ho hadde på førehand om diktatur, gjekk ho ut frå at det var sensur. Men då, i den spesielle perioden, med akutt mangel på drivstoff, sendte kubansk TV bare få timar om dagen, morgon og kveld, mens svart skjerm var det kubanarane fekk på dagtid. Eg kritiserer ikkje at ho tok feil – det er lett å gjøre feil i ukjent farvatn – men at ho gjorde ein type feil som fylte ut hol i kunnskapen hennar med fordommar frå USA.

Ei anna misoppfatning kjem når ein brukar elles greie vurderingar på feil samfunn. Til dømes kan besøkande sjå i avisene at mange militære har posisjonar i styringsverket, og enkelte er delegatar i nasjonalforsamlinga. På Cuba betyr ikkje det at «militæret» tar over. Det er ikkje noko «militære» som vesen for seg sjølv slik det til dømes er i Pakistan. Det me ser, er kommunistar som har forsvar som oppgave i livet. Med dei økonomiske problema Cuba har, gir det ikkje meining å ha eit stort militærapparat som sit og ventar på invasjon, sjølv om Cuba må vere førebudd. Ein del av løysinga har vore å bruke dei væpna styrkane i økonomisk verksemd, generelt med betre administrasjon enn andre bedrifter, og offiserar med økonomisk erfaring. Det er slike vurderingar ute av samanheng som forvirrar mange som gjerne vil vere allierte med den kubanske revolusjonen.

Men ut over desse mistaka er heile ideen om sjekklister for å vurdere revolusjonen feilaktig.

Sosialismen er ikkje ein gjenstand, men ein prosess, prosessen der dei arbeidande klassane frå by og land saman med sine allierte tar styringa over samfunnet for å dekke sine behov. Gjennom eit teleskop får me eit glimt av det verdshistoriske i dei første forsøka på å erstatte ikkje bare kapitalismen men au klassesamfunnet med ein rausare, rettferdig og livskraftig levemåte. Med andre ord freistar me å overvinne ein titusenårs omveg der vår art utvikla jordbruk, avskoga store delar av planeten, blei mange fleire, utvida levealder og kunnskap og øydeleggingskapasitet, delte oss i klassar så me ikkje lenger er eit «me», og utvida produksjonskapasiteten til eit punkt der me kan kvitte oss med klassar og bli eit «me» igjen.

Dette er viktigare i vurderinga av det første hundreåret med sosialistisk forandring enn kor godt desse revolusjonære gjorde det, dei spesielle avgjerdene og dei uventa endringane som overraskande nok skjer, og til og med dei enorme vanskane og manglane i desse forsøka. Men gjennom dagleglivets mikroskop er alle desse detaljane svært viktige, og verdshistorie er inga erstatning for proteinmangel i kosten. Me treng både teleskopet og mikroskopet.

Sosialismen er ein kompleks veg, som går i sikksakk og motsetningar, fordi deltakarane har ulike interesser, reagerer ulikt på hendingane langs vegen, skil seg i kunnskap og mål, kva som er viktig og langsiktige mål. Dei same erfaringane kan endre ambisjonane i tallause retningar, somme tider langs samanfallande vegar og innimellom langs vegar som delar seg.

Uttrykket «med sine allierte» er enormt viktig fordi kampen for sosialismen er svært samansett. Det set sine tydeleg spor. Folk går med i kampen for sosialismen av mange grunnar, men vanlegvis er opphavet avsky for det dei taklar minst i dagens samfunn. Det kan vere ulike ting for ulike grupper revolusjonære. Enkelte revolusjonære er konservative som slåst for å forsvare sine rettar som den herskande klassen freistar ta frå dei. I Latin-Amerika reiser urfolk seg for å forsvare retten til jord mot utnyttinga og øydelegginga til multinasjonale selskap. I land der kulturen deira er mest intakt – som i Bolivia, Ecuador, Venezuela og i den meksikanske delstaten Chiapas – har tradisjonelle metodar for å fatte avgjerder i fellesskap, fellesskapskjensle og arbeid for å vere samstemte vore ein veg over til ulike former for sosialisme som veks fram. Enkelte gonger sluttar delar av middelklassen seg til kampen for nasjonalt sjølvstende.

I Kina allierte jamvel mange av godseigarane seg med kommunistane fordi dei mest militant og konsekvent forsvarte Kinas sjølvstende mot den japanske invasjonen. Samtidig ønska kinesiske næringsdrivande bort føydale hindringar på retten til å utbytte. Seinare gav dei krefter til ei kapitalistisk undergraving av dei sosialistiske måla. Nokre av dei intellektuelle ønska eit meritokrati fritt for korrupsjon, men var likegyldige til bøndene. Alle bidrog til revolusjonen og forme retninga på han med puff og drag.

Innanfor 26. juli-rørsla på Cuba var det høgt utdanna folk som var rasande på korrupsjonen og undertrykkinga under Batista. Bare enkelte av dei forkasta Cubas underordning av USA-imperialismen. Blant dei som gjorde det, var det bare enkelte som ønska seg større sosial rettferd. Arbeidarklassen delte desse måla med sine allierte frå middelklassen, men ville i tillegg ha sosial rettferd. Det måtte i første omgang bety arbeid med høveleg inntekt, adekvat helsestell, reint drikkevatn og utdanning. For enkelte gjekk sosial rettferd vidare til å omfatte likeverd mellom kjønn, utrydding av rasisme, og jamvel homofobi. Nokre få drøymde om å reversere avskoginga og erosjonen på Cuba.

Sosialdemokratar er vanlegvis for omfordeling, slik ein kan sjå i Skandinavia og Brasil, med liten lønsskilnad og stort offentleg forbruk, men utan omfordeling av eigarskap og statleg makt, men arbeidarklassen kan delta i styringa. Arbeidarklassane sine allierte i småborgarskapet har vanlegvis meir utdanninga, meir sjølvtillit, er meir artikulerte, meir komfortable med å ta ordet og skrive, og har meir erfaring med leiing og styring. Derfor er dei ofte overrepresenterte i leiinga frå starten av i ei revolusjonær rørsle. Heilt frå starten av ein revolusjonær prosess vil deltakarane gjensidig påverke kvarandre. Uansett klassebakgrunn vil folk sjå opningar for personleg forandring, få utfordra haldningane sine, endre oppfatning av korleis livet skal vere.

På 1960-talet var eg på eit fly frå Havana til Spania saman med ganske mange husmødrer frå øvre middelklasse. Dei var sterkt misnøgde fordi dei møtte revolusjonen mest som motgang, og frykta den religiøse oppdraginga av barna sine, mens ektefellene såg det nye samfunnet som erstatning for materiell fattigdom. Svært ulike politiske strømningar kan møtest i ei revolusjonær rørsle, og dei kan ofte vere tydelege i dei første krava revolusjonen stiller. Når ting ikkje går som ønska, kan folk vende seg mot heile prosessen.

Men ambisjonane og individualismen frå kapitalismen kan tilpasse seg nye forhold. Folk kan stille opp for å tevle om makt, og gi uttrykk for fordommane sine i den nye tida. Folk som har vore underpriviligerte, kan sjå frigjøringa som tilgang til privilegium dei tidlegare herskarane hadde. Dei overarbeidde kan oppfatte sosialismen som frigjøring frå arbeidet. Akutte behov kan skygge for langsiktige mål, og improvisasjonar som er nyttige på kort sikt vere øydeleggande i det lange løp. Rosa Luxemburg åtvara om at me bygger framtida med materiale frå fortida, oss sjølve medrekna. Heroisme og offer kan eksistere saman med grådigheit og ambisjonar i same individ, solidaritet med sexisme. (På 1970-talet omtalte kubanske kvinner vanlegvis mennene sine som «revolusjonære på gata, reaksjonære heime»! Skilsmisseraten er høg på Cuba. Kvinneføderasjonen seier mennene drøymer om kvinner som ikkje eksisterer lenger, mens kvinnene drøymer om menn som enno ikkje eksisterer.)

Enkelte kan jamvel sjå privilegium som løn for årevis med risiko og offer, slik det skjedde i Nicaragua under den berykta piñata-en. Ein sør-afrikanar som hadde komme seg opp, sa ganske opent at han ikkje hadde risikert livet i undergrunnsrørsla for å bli fattig! Ein leiar i den kommunistiske ungdomsrørsla i USA tilstod for meg mange år seinare – då han var blitt liberal, på veg til å bli konservativ økonom – at han i den militante tida då forfølging av venstreoriente auka på, at han venta at revolusjonen ville seire, ikkje bare i hans levetid, men mens han framleis var ung og at han ville ha ei framståande rolle.

Revolusjonar kan bli styrta av ytre og indre klassefiendar; synke ned igjen til kapitalisme på same vis som dei første tidlege stega mot kapitalisme vart hindra under Sung-dynastiet i Kina, dei italienske renessansebystatane, Bøhmen under reforsmasjonen og i Egypt under Mohammed Ali på 1800-talet. Polsk føydalisme fekk eit slags nytt liv så seint som på 1500-talet. Årsaka var den merkantile kapitalismen i Vest-Europa, særleg behovet for korn. Kompromiss med kapitalismen kan ikkje bare vere nødstiltak for å overleve, men au undergrave moral og vilje.

På grunn av konfliktar mellom revolusjonære og kontrarevolusjonære, på grunn av ytre fiendar, på grunn av den komplekse rørsla, på grunn av manglande erfaring, og på grunn av dei enorme problema med å finne ein rettferdig veg ut av underutviklinga, så er ikkje alt som skjer i ein revolusjonær prosess resultat av ønskene til ei eller anna gruppe, eller leiarane. Og ikkje alle endringar i politikken er resultat av kamp blant leiarane, eller endring mot «reformar» eller at «haukar» får meir eller mindre makt.

Samfunnsvitskapen finn på nye falske motsetningar heile tida for å forklare endringar i politikk eller praksis. Blant desse er «reformist» mot «hauk», og «pragmatikar» mot «ideolog» blant dei som oftast blir tatt i bruk. Ein pragmatikar skal liksom ikkje bry seg om prinsipp; dei vil bare «få ting gjort». Sjølvsagt omgår det spørsmålet «Kva for ting?» Om «tingen» er økonomisk vekst då vil visse tiltak vere fornuftige, men om målet er å dekke behov folket har eller auke motstandsevna, vil andre tiltak vere praktiske.

Likeins kan vilje til å dekke folkets behov bli stempla som «ideologiske» i motsetning til nyliberale ønske om meir marknad som er «ikkje-ideologiske». Om oppfatninga til nokon er den same me har sjølve, blir dei kalla prinsipielle, om dei er motsett av våre, kan dei bli kalla «ideologiske». Og tiltak me er for er, «pragmatiske» – men om me ikkje likar dei, er dei «opportunistiske».

Ei anna yndlingsforklaring på politiske endringar frå den borgarlege samfunnsvitskapen er det uunngåelege sitatet frå Lord Acton: «Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt». Populær er også følgen av det: Det overordna målet til dei med makt er å halde på makta. Det er mest aldri sant. Jamvel president Bush ville aldri støtte lovfesta gratis helsestell, støtte Venezuela økonomisk, eller fornekte Jesus bare for å halde på makta. Mens herskarane i gammal tid reiste monument for å hylle seg sjølve og militære seirar og rana til seg skattar, så lurer det menneske med prinsipp bak alle makthungrande framtoningar i dag, sjølv om desse prinsippa kan vere skadelege.

Om lord Acton hadde vakse opp i eit land i tredje verda med ein herskande klasse og regjering underlagt USA-ambassaden, kunne han godt lagt til «Maktesløyse korrumperer, og absolutt maktesløyse korrumperer absolutt». Det er tragedien til regjeringa på Puerto Rico i dag. Slik kunne Acton betre forstått korrupsjonen i dei herskande sjikta i så mange land som blir skulda for fattigdom, stempla som «mangel på ansvar».

Politikken endrar seg fordi vilkåra endrar seg, eller fordi folk lærer. Rasjonering, den vanskelegaste tida på Cuba, var garantien for eit minstemål av lik tilgang til mat. Til andre tider med breiare tilgang på varer kan det bli ei hindring for fordeling og skape ein nisje for «mellommenn». Bondens marknad kan gjøre fleire produkt tilgjengelege, men au opne for overprising. Turisme kan gi viktig tilgang på utanlandsk valuta, men au bli område for korrupsjon og undergrave likeverd. Politikken endrar seg for å forlike motsette ønske i eit sprengt system. Internett kan bli avgrensa til i hovudsak institusjonelle brukarar når det kostar for mange dollar med satelittilgang, eller gjørast meir tilgjengeleg når ressursane finst – eit uttrykk for styrt prioritering og ikkje «reform».

Den kubanske politikken med at det i hovudsak er utlendingar som kan ta inn på hotell, var grovt urettvis, men desperat nødvendig for å få utanlandsk valuta. For å kompensere litt blei ein viss del av romma reserverte for kubanarar etter bestemt prioritering. Til dømes kan nygifte få førsteretten til dei (seinare borte til fordel for høgare løn), eller dei kan vere premiering for framifrå arbeid. Ettersom framifrå arbeid vanlegvis betyr ei blanding av produktivt arbeid og samfunnsinnsats, gir slike tiltak god meining for kubanarane, mens det ser ut som diskriminering for kritikarar. Eit vakkert atlas over Cuba kostar rundt 100 dollar i turistbutikken, langt utanfor rekkevidde for ein kubanar. Men dei kubanske vennene mine kjøpte han for 10 dollar, framleis ei tung bør, men mauleg. Det har ofte vore tilfelle at godt kjente tiltak som undergrev sosialistiske verdiar, delvis blir prøvd kompensert med slike mindre kjente tiltak for å dempe skaden.

Alle studiar av sosialismen må ta for seg desse reelle historiske prosessane framfor å starte med ei abstrakt sjekkliste for å evaluere sosialismen i eit land. I det følgande vil eg i hovudsak ta utgangspunkt i eigne erfaringar som deltakar/observatør i den kubanske prosessen, men au vise til andre revolusjonære rørsler, og kanskje legge urimeleg stor vekt på spørsmål knytt til demokrati fordi dei vanlegvis er mest seigliva.

«Logikken» i sosialistisk utvikling

Om ein sosialistisk revolusjon overlever, vil utviklinga gradvis tillempe ein viss type logikk. «Logikk» her er ikkje ein mystisk tidsånd eller universelle lover fristilte frå menneskeleg aktivitet. («Lover» styrer aldri historiske prosessar. Dei er tankekonstruksjonar trekt ut av verkelege prosessar, brukt til å formidle observasjonane.) Det er samlinga av samfunnsmessige relasjonar, utfordringar, viljer, analysekategoriar og dominerande idear som legg grunnlaget som menneske må fatte beslutningar på grunnlag av. Det er samlinga av prinsipp som avgjør rekka med maulege, akseptable, enkelte gonger openbare avgjerder og utelukkar andre. Det er serien med val ein har for å møte alle viktige saker ein må ta fatt i, for å føre det sosialistiske prosjektet vidare. Somme tider må enkelte saker bli utsett pga materielle avgrensingar, mangel på kvalifiserte folk, usemje, eller fiendtlege naboar. Men om for mange av desse krava blir sett til sides for lenge av slike grunnar, kan alt falle saman, og samfunnet gå tilbake til kapitalismen. Historia er ikkje ei jamn rørsle frå tilbakeståande til moderne, men forgreiningar og sirkelrørsler strukturert av samfunnsmessige relasjonar. Desse greinpunkta er svært influert av kva for folk som fattar vedtak, og korleis dei gjør det.

Sosialismens logikk får enkelte vedtak til å verke nødvendige, openbare og attraktive. Blant dei er full sysselsetting, gratis helsestell og utdanning for alle, likeverd og miljøvern. Andre mål kan sjå sjølvsagte ut, men treng bli definerte på ny. Til dømes «effektivitet». «Effektivitet» er openbart sjølvsagt bra, og samfunnet jobbar for å bli meir «effektivt». Men effektivitet har hatt svært ulik meining i ulike samanhengar. I Bibelen blir effektivitet målt ut frå kor mange frø ein får att per frø sådd (det var rundt 1–3 frø hausta per frø sådd – betre enn eit 1:1-tilhøve, det er frø til neste såing, og over det er det til mat!).

I eit Europa med lite jord har ein rimeleg målestokk for effektivitet vore avkasting per hektar. I USA som tradisjonelt hadde overflod av jord og knapt med arbeidskraft, var «effektivitet» avkasting per dagsverk, og målet at ein farmar kunne fø førti menneske. I seinare tid snakkar økologane om energieffektivitet og innhausta kaloriar per kalori investert, og dei insisterer på at ein må måle dei «reelle kostnadene» i ein prosess – ikkje bare produksjonskostnad, men au kostnadene ved å rydde opp i forureinsinga. Dei føydale godsa hadde ingen totalmål på effektivitet. Dei kunne vere svært effektive til å dyrke korn, men ligge tilbake på tømmer eller kjøtt, utan å kunne bytte tømmer i kjøtt, og mengder av arbeidskraft, men ikkje nok god jord til å bruke han godt. Forsøk i dag på å rekne det saman kan fortelle oss at eit gods tapte pengar i tri hundre år, men fødde lordar og trælar. Dei sovjetiske kolkhozane (kollektivbruka) var berykta ineffektive reint økonomisk. Men blant utgiftene dei hadde, var helsestell og undervisning for medlemmene sine. Det gav eit dårleg rekneskapsresultat, men samfunnmessig nettovinst.

Ettersom arbeidskraft er ein stor kostnad i produksjonen, vil eit selskap under kapitalismen bli vurdert som meir effektivt om det reduserer staben, sparkar arbeidarar og får ut større meirverdi per arbeidar ved å forlenge arbeidsdagen, auke arbeidstempoet og redusere betalinga. Oppsagde arbeidarar er ute av rekneskapen. Alt saman får det positive stemplet «fleksibilitet». Direktøren får så ein bonus. Samanslåingar blir ofte rettferdiggjort ved å love auka effektivitet på denne måten.

Men i eit sosialistisk samfunn med sine garantiar om mat til alle, betrar ikkje oppseiingar til arbeidsløyse den samfunnmessige effektiviteten. Det er ganske enkelt ikkje eit val. Det er andre val. Enkelte gonger er det betre å ha for mange tilsette og bruke arbeidstid til utdanning. Med overflødig arbeidskraft kan selskap innimellom frigi folk til innhausting eller husbygging. Eller jobbane forsvinn og arbeidarane får andre jobbar med minst same betaling, eller dei kan få opplæring til anna arbeid, eller bli betalte for å studere. Cuba har tatt i bruk «studiar som arbeid» for arbeidarar frå nedlagte sukkerfabrikkar. Uansett vedtak er samfunnsmessig effektivitet totalt og ikkje for den enkelte arbeidsplassen ei motkrafttil kortsiktige finansielle mål.

Når mange samfunnsmål samlar seg i spesielle tiltak eller program, blir dei mest uunngåelege. Til dømes dekka bylandbruket Cubas umiddelbare behov for mat då økonomien kollapsa med tapet av handelen med Sovjetunionen og Aust-Europa. Det gav sysselsetting på ei tid fabrikkar blei stengt pga manglande råvarer eller energi, og det vart arbeidsløyse for første gong etter revolusjonen. Det forenkla distribusjonen frå jord til forbrukar då transporten blei vanskeleg og stadige strømbrot gjorde kjølelagring usikkert. Forsvarsdepartementet var interessert i å fremme lokal sjølvberging i tilfelle naturkatastrofar eller militær aggresjon skulle forstyrre samordning på nasjonalt nivå. Bydyrking av grønnsaker oppfylte måla til ernæringsfolka om å skifte det kubanske kosthaldet frå eit tungt basert på kjøtt og stivelse til eit med større konsum av grønnsaker. Byplanleggarane oppmuntra til bevaring av grønne område i byane som kunne dempe støy, absorbere regnvatn og redusere flom, utlikne varmen i byane, og fremme fellesskap i bustadområda. Og som økologisk jordbruk var det sunnare for arbeidarane. Helsedepartementet ville ikkje ha plantegift i byane. Økologar kravde polykulturar og biologisk handtering av plantesjukdommar og jord. Ulike organisasjonar, departement og institusjonar hadde eit eller fleire av desse aspekta som sine viktigaste ærend, men alt gjekk saman i å gjøre bylandbruk til eit openbart og i ein viss forstand uunngåeleg val. Det var au ideologiske oppfatningar som gjorde bylandbruket attraktivt, særleg det marxistiske målet om å få på plass igjen stoffskiftet mellom by og land, og lovnaden om at byutvikling ikkjeskal bli avgjort av eigedomsprisane.

Eit heilskapssyn på landbruk var openbart. Men det openbare seirar ikkje alltid. Mange av feila den kubanske regjeringa har gjort, var svar på akutte behov der ein såg bort frå breiare og meir langsiktige konsekvensarav ei avgjerd.

Eller ta svaret frå utdanningssystemet på det økonomiske samanbrotet. I USA veljer skolestyra med utilstrekkelege ressursar å fjerne det dei ser som unødvendig pynt. Det var press for å konsentrere seg om basiskunnskapane lesing, skriving og rekning på kostnad av samfunnsfag, litteratur, kunst og fysisk fostring. Løyvingane gjekk ned og klassane opp. Universitetsstudentane fekk stadig aukande studieavgifter. Høgare utdanning i vitskap og matematikk fekk støtte, mens frie kunstar fekk løyvingane kutta. Alt gir meining i eit kapitalistisk rammeverk, der utdanning for det meste skal lære opp kompetente og føye-lege arbeidarar, og bare ein liten minoritet herskarar og innovatørar og studentar får investert igrunnlag for betre jobb.

Med knappe midlar i «den spesielle perioden», valte Cuba utvida utdanning. Klassane blei reduserte til tjue elevar per klasserom (med to lærarar) i grunnskolen, femten i vidaregåande, og ti på høgskolenivå. Kunstutdanninga blei utvida, det blei oppretta skolar for kunstlærarar, og det blei sett i verk særlege tiltak for funksjonshemma studentar. Høgare utdanning vart utvida ved å etablere universitetssentra i alle kommunar. Studiar som betalt arbeid blei mauleg for overflødige sukkerarbeidarar fråstengte sukkerfabrikkar.

Både dei kapitalistiske og dei sosialistiske avgjerdene gir meining innanfor sine respektive samfunn. For kubanarane er utdanning meir enn å lære opp fagarbeidarar. Målet er den informerte samfunnsborgaren, rettleia av befalinga til Jose Marti «ser culto para ser libre» (Utdann dykk for å bli frie). Meir utdanning var å bygge framtida,mens dei skaffa lærarane arbeid.

Sosialismens «logikk» legg vekt på produksjon retta mot å dekke behova til folket, grunnleggande likeverd, kollektive beslutningar, og aukande levestandard. Ein del av det forbruket er individuelt, stort sett kjøpt med personleg inntekt. Ein del er samfunnsmessig forbruk mottatt som gratis helsestell og utdanning. Og ein del er kjøpt individuelt men subsidiert med kollektive ressursar, som basismat, offentleg transport, kulturtiltak, og tilgang til sport og rekreasjon. Utover forbruket er ein del av produktet reinvestert i utvikling. Det er her me ser verknadene av blokaden. Dei femti åra med fiendskap har kosta Cuba atskillige prosent av nasjonalproduktet, ein vesentleg del av det landet treng for å utvikle seg. Det er denne miksen av gratis, subsidiert, og tilbud og etterspørsel som gjør omrekninga av kubanske lønningar latterleg. Om dei fleste kubanarane hadde tjent tilsvarande vekslingskursen på lønningane i dollar, la oss seie dei ofte siterte 20 dollar per mnd,då ville dei vore døde no.

Forbruk

Ettersom alle menneske og dei fleste styresmakter har aukande levestandard som mål, reiser spørsmålet seg: Kva for varer er nødvendige for slik aukande levestandard som ikkje ender med «konsumerisme»? Det er viktig å sjå nærare på «konsum». I fattige land er det reelt behov for å auke forbruket av basismatvarer, husvære, helsestell, offentleg transport og liknande. Bill McKibben går ut frå at opp til ein inntekt på rundt 10 000 dollar i året gir auka inntekt livet betre for folk, og syner att i målingar av subjektiv lykke. Folk et regelmessig, har tak over hovudet og klede, tilgang til helsestell og opplæring. Det er grovt sett der nedgang i barnedød flatar ut når brutto nasjonalprodukt stig.²

Ut over denne typen forbruk er det forbruk som er naudsynt på grunn av særlege samfunnsmessige tilhøve. Bilen, opprinneleg luksus for dei rike, blei stadig meir nødvendig i USA i fråveret av rimeleg offentleg transport, utviklinga av forstader og langpendling, skillet mellom bustader og arbeidsplassar. Kontorjobbar krev bestemte slag klede. Japanske menn treng fleire mørke dressar, ikkje for å halde seg varme, men for å vere respektable og ha jobb. Kleskodar for kvinner er vanlegvis ennomeir krevande.

Smaken og stilen til den herskande klassen eller samfunnet ser ut til å tileigne seg prestisje langt ut over bruksverdien. I det bibelske Midtausten var Babylon Det Store. Israelittane som blei deporterte til Babylon i 586 fvt, blei blenda av den gamle byen i slik grad at då Cyrus den store seinare lot dei reise heim, så bestemte mange av dei seg for å bli i eksil. Seinare budde Herodes i Roma i sin ungdom, festa og knytta kontaktar. Og så freista han bringe romerske skikkar tilbake til Jerusalem. Med USAs hegemoni i dag får McDonald’s og Coca-Cola symbolsk verdi langt ut over nærings- eller smaksmessige kvalitetar. For mange kubanarar er deira Roma ellerBabylon Miami.

For menneske som lever i samfunn som skil folk frå kvarandre, blir løysinga for desperasjon til sist å kjøpe. Folk som har opplevd fattigdom finn det innimellom trygt å samle gjenstandar. Og det kapitalistiske kravet om ekspansjon fører til gigantiske salskampanjar for å dyrke slike kjensler saman med nye måtar å forgjelde menneskepå. Alt dette gir næring til konsumerisme.

Men for sosialismen er aukande levestandard ikkje uavgrensa forbruk av energi og ressursar. Det dreier seg tvertimot om aukande livskvalitet. Derfor går ein stor del av nasjonalproduktet på Cuba til samfunnsmessig forbruk, helse, utdanning, kultur, sport og miljøtiltak, sjølv om det på kort sikt kan seinke veksten og forlenge frustrerande manglar. Rundt 10 prosent av BNP blir investert, og gir ein vekstrate som flyt rundt 8 til 12 prosent. (Etter øydeleggingane til dei tri orkanane i 2008 klarte Cuba ein vekst på rundt 4 prosent, men i dag etter verknadene av den kapitalistiske finanskrisa har veksten stagnert.) Mens det framleis er mange manglar og mest all auke i produksjonen vil forbetre livskvaliteten, kan ein sjå kritikk av konsumerismen som ordkløyving, men kritikken er viktig for å sette både samfunnsmessige og individuellemål.

Kanskje skjer dei mest komplekse og motsetningsfylte sidene av den sosialistiske prosessen i psyka til menneska. Seiersglede oppmuntrar ei voluntaristisk haldning, der me kan klare alt me tar fatt på, og me snakkar glødande om det nye mennesket som er trufast mot kollektive mål, raus, open, målmedviten og modig. Alt det er sant, men ufullstendig. Dei kyniske siterer det slitte ordet om at «dess meir ting endrar seg dess meir er dei som før», som går glipp av dei verkelege og djupe endringane som skjer ved å legge vekt på det som ikkje har endra seg. Eg minnest som barn på 1930-talet dei endelause debattane om at me måtte endre samfunnet for å endre menneska, eller endre menneska for å endre samfunnet. Svaret er heilt klart ein tilbakeverkande prosess der nye tilhøve gjør nye haldningar maulege, og endra menneske kan gjennomføre samfunnsmessige endringar mot ei verd der det er fornuftig å vere god. Men heilevegen er menneska ein miks.

I harde tider går enkelte attende til å gjøre individuelt det kollektivet ikkje klarer lenger, mens andre tar problema som ei utfordring til meir samarbeid og innsats. Slike motsetningar skil menneske, men er au inne i enkeltindivid. Det ser ut til å vere ein typisk feil for marxistar å overdrive endringar i den kollektive psyka, og me blir overraska over kor seigliva rasismen, sexismen, klassesnobberiet, karrierismen og andre borgarlege dydar er. Fiendtlege kommentatorar og journalistar leitar etter slike teikn for å håne og avvise alle påstandar om endring og håp om framsteg. Det viktige for dei er det som ikkje er endra, eller jamvel gått tilbake. Men det er det nye som viser det maulege og spennande, det gamle som minnar oss om hindringar og vanskar, ogom kor mykje som står att.

Ei marxistisk haldning legg vekt på totalen, samanhengar og den historiske konteksten som gjør det lettare å sjå korleis eit område påverkar andre. Det avgjør ikkje kva som skjer, men gir eit verktøy for å tenke om kva som skjer, og bestemme kva ein skal gjøre. Det er eit stykke på veg ei motvekt til uunngåelege kortsiktige krav som fører til kortsiktige tiltak, som undergrevdei langsiktige måla.

Ei slik oppfatning av «logikken» i eit samfunn løyser motseiinga mellom at det som skjer avheng av beslutningane til millionar av individ, og oppfatninga at det finst samfunnsmessige «lover». Det inneber ikkje at ting er uunnngåelege, men bare maulege: dess meir eit samfunn går bort frå «logikken» i sine nødvendige krav, dess meir vil oppsamla tendensar true heile prosjektet. Men det er alltid motverkande tendensar ieit sosialistisk samfunn.

Spriket

I alle samfunn og institusjonar er det eit gap mellom erklærte ideal og den faktiske praksisen. Prestar syndar, politi gjør brotsverk, buddhistiske generalar fører krigar. Eit gap er både uunngåeleg og naudsynt. Om det ikkje var eit slikt gap, om alt fungerte nøyaktig slik det var tenkt, ville det vere prov på ein skrekkeleg mangel på fantasi og ambisjonar. Og heilt klart freistar me vedlikehalde gapet med aukande ambisjonarframfor dårlegare praksis.

Under kapitalismen må den herskande klassen proklamere ideal for offentleg konsum og overtyde folk om at desse ideala blir oppfylt, om ikkje heilt. Slik blir gapet konstruertfor sosial kontroll.

Bresjnevs ide om «den faktisk eksisterande sosialismen» prøvde i realiteten viske ut gapet ved å hevde «Det er alt som finst, det er ikkje meir. Å be om meir er idealistisk. Så hald kjeft.» Ein del kristne meiner ideala kjem frå Gud og manglande etterleving frå ufullkomne menneske eller arvesynda.Jamvel når kjerka sjølv eller leiarane ikkje lever opp til ideala, blir det sett som bevis på behovet for ei kjerke.

Då eg sjølv tidleg i tenåra sa til min far at eg ville finne meg ein kommunisistisk organisasjon, var svaret hans: «Greit. Men vent ikkje at ein kommunistisk organisasjon skal vere eit kommunistisk samfunn. Om det var slik, ville me ikkje trenge ein revolusjon.»

Det er ein av dei uunngåelege motseiingane revolusjonære står framfor. Å bygge sosialismen er langt meir komplisert og innimellom smertefullt enn me trur, og ofte både frustrerande og inspirerande. Kunsten er å erkjenne feila ved sosialismen som både uunngåelege og uakseptable, å analysere opphavet til dei, og å finne måtar å kjempe mot dei i den sosialistiske prosessen, framfor å bruke det som orsaking for å slutte kampen. Ein måte å formulere motseiinga på er å ikkje bare sjå «feila», men jamvel brotsverka til sosialismen på dialektisk vis: dei er ikkje sosialisme, men forvrengingar av sosialisme. Men dei er også sosialismen sine forvrengingar. Ein analogi er plantesjukdommar: sopp på mais er ikkje mais, men ein sjukdom på mais. Men det er ein sjukdom på mais, ikkje squash.

Den første påstanden kunne i seg sjølv føre til at ein avviste ei mengd grufulle hendingar under sosialistisk flagg som fiendtlege til sosialismen og derfor ikkje relevante. Pol Pot? Beria? Cayetano? Dei var eigentleg aldri med oss likevel. Denne varianten fører au til rasjonaliseringa om at det uakseptable er «nødvendig». Den kjente påstanden om at «du kan ikkje lage omelett utan å knuse egg», blir illusjonen om at eggknusing lagar omelett, og dermed at eggknusing er militant. Me kjem reine ut utan å ha lært noko. Det «objektive» og «nødvendige» blir eit dekke for kynisk instrumentalisme.³

Den andre påstanden kan i seg sjølv medføre at me trekk oss attende og konkluderer med at sosialismen er ein naiv illusjon som uunngåeleg fører til terror, så ein får bare passe på seg sjølv. Eller til oppdaginga at fordi sosialismen ikkje blei slik folk venta seg, så kjenner dei seg forrådde personleg og desillusjonerte, og det forsvarar at dei sluttar seg til den andre sida. Mange overløparar frå sosialismen har gått denne vegen. Begge einsidige tolkingar fører til kynisme.

Demokrati

Demokrati er eit avgjørande spørsmål for sosialistar. Det er viktig å undersøke demokratiet under utviklinga av sosialistiske land, ikkje bare for å korrigere openbare forvrengingar, men viktigst for å utvide vår eiga oppfatning av demokrati. På grunnlag av menneskerettane gjør liberale Cubakritikarar eit svært selektivt utval av artiklar i menneskerettserklæringa dei viser til. Dei vedgår vanlegvis, men går fort forbi slike ting som retten til å få dekka elementære behov, medrekna mat, vatn, utdanning, helsestell, likeverd mellom kjønna, kulturtilgang, sport, og ein trygg alderdom. Men dei vurderer dei som mindre viktig enn politiske rettar. Og kritikken deira av mangel på slike, brukar våre eigne formelle rettar som einaste legitime målestokk på demokrati. Ut frå sitt anti-demokratiske syn på Cuba seier dei ting som: «Fidel gav frå seg makta til broren Raoul» – når det som faktisk skjedde, var ein lovfesta overgang frå ein sjuk president til første visepresident.

Grunna på solid ukunne klandrar Cuba-kritikarar rutinemessig fråver av val. Sjølvsagt er det val på Cuba, hemmelege val overvaka av skoleelevar, og uråd å trikse med. Peter Romans studiar er den beste framstillinga av valprosessen, som skil seg svært mykje frå våre val: Dei er utan parti, og ikkje med eitt parti (kommunistpartiet stiller ikkje kandidatar, sjølv om mange kandidatar er kommunistar). Nominasjonar til kommunestyra skjer på opne nabolagsmøte, og det blir røysta for ein av to til åtte kandidatar. I rundt 10 prosent av tilfella får ingen meir enn 50 prosent av røystene, og det blir omkamp mellom dei to som har mest. Det er ingen kampanjar, fjernsynsreklame, eller intervju, bare ei side biografi på kvar kandidat. Kubanarane skryt av at du ikkje treng vere rik eller ha rike venner for å stille til val.

På høgare provins- og nasjonalt nivå blir kandidatane vurdert av nominasjonskomitear. Det påståtte formålet er å sikre brei representasjon i alle valkretsar og å få ekspertise til alle typar debattar. Dei ønskar at nasjonalforsamlinga skal vere så representativ som råd for alle sektorar. Men «sektorar » betyr yrke, fag, alder, osv – ikkje politiske retningar. Det vart sett som eit stor framsteg då representasjonen av kvinner, afro-kubanarar og ungdom auka i sist val. Heile prosessen liknar meir på val i bedrifter eller i samvirkelaget du handlar, enn på nasjonale val under kapitalismen. Om ein ser vala som ein prosess for å velje ei samansett gruppe som er godt informert og engasjert, så ser systemet ut til å fungere bra. Men om du vil vala skal vere ein kamparena for ideologiar, då ligg dei langt attende. Det er ingen legale hindringar for at ein dissident kan stille og jamvel bli valt, men me veit alle at det ikkje vil skje. Alle val er innanfor sosialismen, ikkje om sosialismen, bortsett frå at deltaking og røysting blir ei slags folkerøysting. Folk ser på deltakinga, og blanke eller øydelagde stemmer blir målt som misnøye. Slik sett ligg ein opposisjon på mindre enn 10 prosent, sjølv om venner som er partimedlemmer, seier deira overslag er nærmare 20 prosent.

Vanlegvis behandlar nasjonalforsamlinga svært få lovframlegg på dei halvårlege sesjonane. Ingen lovframlegg for å sjikanere styresmaktene, eller så tjukke bind at representantane røystar utan å ha lese gjennom dei. Når ei viktig lov kjem til røysting, har ho alt gått gjennom alle komiteane i nasjonalforsamlinga, veljarmøter, og konsultasjonar med interesserte organisasjonar. Utsendingane får eit utkast minst tjue dagar før avrøystinga. Lover blir vanlegvis vedtatt samrøystes. For ein mistenksam observatør ser det ut som ei seremoniell stempling frå føyelege utsendingar på vedtak som alt er fatta andre stader (av Partiet? Av Statssjefen?) Men lovgivingsprosesen er faktisk langt meir kompleks. Peter Roman studerte arbeidet til nasjonalforsamlinga ved å følge utviklinga til landbrukslova av 2006. Initiativet til lova kom frå ANAP, småbrukarlaget. I 2008 diskuterte dei ei ny trygdelov som vil heve pensjonsalderen frå 60 til 65 for menn og frå 55 til 60 for kvinner. Lova vart diskutert på 85 301 møte arrangert av arbeidarrørsla, med 3 085 798 deltakarar. Av dei røysta 90 forsamlingar og 28 596 medlemmer mot lova. Den kubanske kvinneføderasjonen med senter for seksuell opplæring i spissen arbeider no for eit nytt familiebegrep som godkjenner mange typar familier og styrkar rettane til lesber og homsar, biseksuelle og transar. Representant Mariela Castro vil legge fram lovframlegget i neste sesjon.

Strukturen i det kubanske styringsverket har endra seg sidan midten av 1970-tallet, og endrar seg framleis. Å finne opp sosialistisk demokrati er ein kompleks prosess. Feil og uløyste problem høyrer til sosialismen, målt med sine eigne mål, ikkje avvik frå kapitalistisk demokrati. Blant dei uløyste problema er:

A. Politisk leiarskap og sameinte produsentar.

Medlemskap i nasjonalforsamlinga er ikkje jobb på full tid. Utsendingane har vanlege jobbar, og om dei blir nominerte, er det sannsynleg at dei au deltar i ei rekke organisasjonar på lokalnivå. Dei er hardt pressa på tid, og har ingen stab til å hjelpe seg. I eit samfunn der kjønnsskille i husarbeid overlever i mange heimar, blir det eit problem særleg for kvinnene. Stillinga gir ingen privilegium. Ho er krevande, og ofte frustrerande når det einaste dei kan gjøre, er å forklare grunnen til at eit problem ikkje kan løysast no. Gjennomtrekken er stor, både fordi folk vel å ikkje stille opp igjen og på grunn av svært krevande og kritiske veljarar.

Det er ønskeleg med ei nasjonalforsamling både med grasrotfolk med sterke band til veljarane og ekspertar på ulike område nasjonalforsamlinga må drøfte. Desse to måla kan ikkje alltid nåast i eitt og same menneske. Ekspertane er ofte nasjonale leiarar innanfor sitt område. I eit samfunn der masseutdanning historisk sett er nytt, blir ekspertise sett høgt, det kan bety at organisasjonsleiarar blir nominerte. Slik er folkets parlament sett saman ikkje av arbeidarar, men av arbeidarleiarar. (Noko mindre enn halvparten av delegatane, for det meste dei som er frå grasrota, er arbeidarar.)

For ein besøkande frå USA, som ser leiarskap som antagonistisk til vanlege menneske i eit «dei og oss»-tilhøve, er dette mistenkeleg. Eit gap i levekår og ideologi mellom leiarane og medlemmene ville undergrave demokratiet i prosessen. I den spesielle perioden blei det mindre likeverd på Cuba, men ikkje mellom leiarane og veljarane. Dei nye rike er dei som får pengar frå slektningar i Miami eller jobbar på hotell eller i selskap der dei har tilgang til dollar, eller dei som driv dei nye småbedriftene som er blitt tillatt, eller driv den uformelle (svarte) økonomien.

Men om nasjonale leiarar med nødvendig ekspertise ikkje er knytta til distrikta og veljarane sine, kan dei av den grunn vere ukjente for eller ikkje knytta til majoriteten av veljarane. Eg har høyrt lojale kommunistar erklære at dei ikkje vil røyste på folk dei ikkje kjenner. Derfor blir det som i mange europeiske val til at veljarane blir oppmoda til å røyste på den oppsette lista med kandidatar framfor individuelle kandidatar. Desse har fått kunnskapane sine vurdert av nominasjonskomitear, men det er sannsynleg at folk som blir vurdert som for kritiske, ikkje blir sett opp.

Kubanarane ser samfunnet sitt som stadig meir demokratisk gjennom breiare deltaking og arbeid for konsensus. Frå første klasse veljer skolebarna klasserepresentantar, og alle masseorganisasjonar har valt leiarskap. I ein viss forstand undergrev den rådgivande prosessen skillet mellom regjeringa og det sivile samfunnet, ein uventa vri på «forvitringa av staten» som Lenin såg for seg. Det gir større meining å sjå på alle masseorganisasjonane som samfunnsorgan.

Peter Roman framstiller nasjonalforsamlinga slik: Forsamlinga (Asamblea Nacional del Poder Popular eller ANPP) arbeider på grunnlag av fem prinsipp. For det første må ho vere representativ for det kubanske samfunnet. Derfor er det utsendingar frå dei fleste område og næringsvegar i samfunnet, medrekna fagfolk i økonomi, jordbruk, helse, utdanning, sport, og andre område forsamlinga har ansvar for. For det andre må det vere nær kontakt med folket. Det blir for ein stor del oppnådd ved at nesten halvparten av delegatane samtidig er kommunestyrerepresentantar. For det tredje må dei rådføre seg med veljarane, vararepresentantar, ekspertar, interesserte partar, embetsmenn, det kubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba eller PCC), den kubanske arbeidarføderasjonen (Central de Trabajadores de Cuba eller CTC), og masseorganisasjonar om lovframlegg og ved utnemning av folk. For det fjerde må ein tillate usemje når ein drøfter tiltak, som ulike spørsmål knytt til lovframlegg, men ikkje som organisert opposisjon mot systemet. Og for det femte er målet å forlike ulike meiningar for å oppnå konsensus før tiltak blir lagt fram i plenum.⁴

Tilhøvet mellom organisasjonar på lokalnivå og organ høgare opp varierer svært. Ein venn av meg nektar stille som sekretær i cella til kommunistpartiet på jobben fordi han seier vervet er avgrensa til å vidareformidle oppgaver og instruksjonar frå høgare organ. Ein annan, diplomat, sa at cella i hans ambassade for det meste diskuterte ambassadeoppgaver, og hadde lite tid til å diskutere politikk. Då eg fortalde det til venner på ein annan arbeidsplass, vart dei indignerte. Cella deira diskuterte alltid politikk, og hadde tatt initiativet til å fjerne direktøren i selskapet fordi han neglisjerte behova til arbeidarane. Eg overvar ein diskusjon i ei celle på ein annan arbeidsplass då dei planla korleis dei skulle presentere den økologiske satsinga si på eit nasjonalt møte, og venta seg motstand av folk som var fascinerte av «avansert» teknologi og såg økologi som nostalgi frå ein mytologisk gyllen tidsalder. Ein student la fram debatten i klassen sin om rock and roll slik for meg: spørsmålet var, kan du skille musikken frå livsstilen til dei som utøver han?

Med alle sine vanskar er dei formelle strukturane i det kubanske styringsverket tilpassa å drive eit samfunn av sameinte produsentar. Dei avgrensande faktorane er meir ideologiske enn formelle. Først av dei er offermentaliteten som svar på tri generasjonar med aggressiv fiendskap frå USA. Det er ikkje ei orsaking for manglar og ineffektivitet, men ein reell faktor i dagleglivet.

B. Identitet og forskjell

Eit anna uløyst problem er at kubansk historie er full av eksempel på revolusjonære oppstandar øydelagde av splitting mellom dei revolusjonære. Følgeleg blir einskap høgt prioritert, som ikkje alltid skil mellom fiendtlege handlingar og usemje. Dermed oppmuntrar det til frykt for å uttrykke skarpe meiningsforskjellar. Den militære metaforen for blokaden er utbreidd. Ein vanleg plakat i Havana i den spesielle perioden viste eit portrett av Fidel i uniform og slagordet «¡commandante, ordene!», noko som ganske visst ikkje oppmuntra til kritisk tenking.

Det blir referert til Fidel Castro på mange vis. Før han trekte seg attende presenterte, pressa han ned rekka av titlar som president i statsråd og ministerrådet og førstesekretær i partiet. No blir han kalla leiar for revolusjonen. Fidels rolle på Cuba er dobbel, som symbol på revolusjonen og som den dyktigaste politikaran i landet. Men den første rolla dominerer, og oppmuntrar ikkje til kritikk. Det oppmuntrar òg til stereotypiar, slagordpolitikk, og rutinemessig støtte. Mest skurrande er talar lesne av svært unge elevar på Tribunas del Pueblo i friluft, med ord dei knapt kan ha skrive sjølve, og kanskje snaut forstår.

Satsinga på einskap set au grensar for diskusjon, ettersom folk ikkje ønskar å bli marginaliserte ved å vere for negative. Dei vil kanskje vere redde for ikkje bli tatt alvorleg, og dermed hoppa over ved forfremmingar eller ved tilgang til knappe gode som blir tildelt dei som gir «bidrag til samfunnet». Omsyn til respekterte leiarar hindrar ofte varsling.

Eg var til stades i ei forsamling der ein deltakar håna deltaking slik:

Eg deltar.

 

Du deltar.

 

Han og ho deltar.

 

Me deltar.

 

Dei avgjør.

Det er urettferdig som generalisering, men set fingeren på problemet med avgjerder ovanfrå og ned. Progressive har aversjon mot «ovanfrå og ned» som motsett av «nedanfrå og opp», og det som ofte er det same, sentralisert motsett av desentralisert makt. I tillegg til at det fornærmar oppfatninga vår av demokrati, kritiserer me sentralisering fordi det altfor ofte fører til feil beslutningar gjennom å bruke ein og same mal over alt, ved ikkje å reagere på kritikk, ved ikkje å ta med i reknestykket det særeigne, behova og det maulege i kvart enkelt tilfelle, og fordi han ikkje fullt ut brukar skaparevnen i lokalsamfunna og alle individuelle talent. Men det unike i det spesielle er òg eit argument for sentralisering, ettersom det som kan vere optimalt ein stad, ikkje treng vere bra for landet. I Jugoslavia førte arbeidarkontrollen i mange bedrifter ofte til at kollektivet oppførte seg om kapitalistiske selskap på jakt etter maksimal profitt.

I landbruket er kritikk av sentralisering òg kritikk av industrielle monokulturar. Men det er ikkje nøyaktig det same. Det er bare under kapitalismen me har fullstendig eigarskap, retten til å konfiskere jord, avgjøre korleis ho skal brukast, og avtak av produktet, alt på same hand. Men det treng ikkje vere slik.

I somme samfunn eig fellesskapet jorda som er oppdelt til produksjon, enkelte gonger periodisk, blant husstandane etter behov eller evne til å bruke ho. I andre samfunn har eit hushald retten til å dyrke jorda og ein annan beiterett osv. Når ein diskuterer korleis gårdsdrift bør organiserast, må me skille mellom planlegging, kultivering, og fordeling. Planlegginga avheng av nivået ein planlegg på. Vassforsyning er eit naturleg utgangspunkt for enkelte formål, med val av vekstar ut frå vassbehov, nødvendig arbeidsinnsats og det behovet folk har for breidde i varer og næringsstoffer. Ønskeleg åkerareal er meir knytt til veksttype og kor mobile plantesjukdommar er. Til dømes vil eg tilrå at ein søtpotetåker bør vere rundt førti meter brei og omgitt av banan slik at løvemaura som lever i bananplantene, kan leite gjennom søtpotetene og flytte inn for å bygge reir rundt nye utvekster og drive bort søtpotetvivelen. I fordelinga kan ein ikkje gå ut frå verdien av den innhausta avlinga, fordi det ikkje nødvendigvis er noko forhold mellom næringsverdi og økonomisk verdi av avlinga. Det er ikkje rettferdig å be bøndene ofre delar av inntekta si for å auka produksjonen på naboens grunn eller dekke behovet for lunsj på skolane. Det må skje noka omfordeling av inntekt mellom produksjonslaga for å belønne likverdig arbeid likt. Det trengst klart planlegging på mange nivå, ut frå omfanget problema har.

Passande deling av makt mellom organ på lokalnivå og høgare er ikkje noko ein kan avgjere på abstrakt vis, men avheng av forholda. Ein gong på 1960-tallet blei ein venn av meg bedt om å leie ein kyllingfarm. Ho hadde mange års erfaring som sydame og frå kampen mot Batista, og kunne ingenting om kylling bortsett frå nokre få oppskriftar. Men på den tida var ho eit godt val fordi ein kunne vere trygg på at ho ikkje ville sabotere produksjonen. Ho fekk svært detaljerte instruksjonar ovanfrå, og ønska velkommen absolutt alt. På den tida gjorde mangelen på erfarne folk sentralisering til eit lite problem. Men innimellom kan instruksar vere latterlege. Det er ein illusjon at sentralisert planlegging betyr like instruksar over alt uansett forhold, når det kan bety samordning av mangfald.

Denne sida av sentral planlegging er likeins til stades i medisin. Alle pasientar er ulike, og legen må vere i stand til å sjå pasienten som eit heilt menneske, og kombinere fysiske undersøkingar, historie, prøver og inntrykk frå samatalar. Men det er au sant at uerfarne legar treng støtte. Dei typiske feila kjem av manglande erfaring, særleg med mindre vanlege sjukdommar. Fjernkonsultasjon med spesialistar kan vere nyttig for unge legar. Men den typiske feilen her ville vere å vurdere etter ei liste over laboratoriefunn eller at journalen ikkje får tak i det heilt spesielle ved kvar pasient. Korleis ein skal integrere dei to typane kunnskap, er eit viktig spørsmål som primærhelsetenesta ikkje kan løyse abstrakt.

I 1995 bestemte for eksempel byen Yaguajaya å organisere utviklinga si rundt helse. Det blei definert breitt, dei vurderte husvære, sjukdommar og dødsrate, tilgjengelege helsetenester, dårleg fungerande familiar og andre sider av livet i byen. For å kunne gjøre det, fekk dei tak i spesialistar frå dei ulike departementa sentralt, ikkje for å gjøre jobben men for å tilby nødvendig ekspertise, og alt blei koordinert av kommunestyret. Det viser seg at dei enkle skille mellom sentralisert og lokalt forvirrar tankane våre. Problemet er korleis ein skal samordne «frå botnen og opp» med «frå toppen og ned», ikkje velje mellom dei.

Fagforeiningane er mellom dei masseorganisasjonane som speler ei vital rolle i styringa av landet. Men er dei «uavhengige fagforeiningar » i vår forstand, eller «kontrollerte av staten»? Og om dei er uavhengige, korleis har det seg at det ikkje er streikar på Cuba?

Igjen bli ein besøkande freista til å bruke gode kriterium på feil situasjon. Forholdet mellom fagforeiningane og staten varierer. Fagforeiningane kan gjøre framlegg om lover for nasjonalforsamlinga. Mange deputerte er fagforeiningsmedlemmer. To gonger årleg møter fagforeiningane ministrane for å drøfte saker av felles interesse. Fagforeiningar støttar landsomfattande diskusjonar på spørsmål knytt til arbeidslivet, og har innimellom avvist framlegg frå nasjonalforsamlinga. Staten og foreiningane overvaker i felleskap utøvinga av lovverket. (Det er mange brot, enkelte gonger pga manglande kjennskap til lova, enkelte gonger pga likesæle, eller for ikkje å legge hindringar for arbeidet når det er mykje å gjøre, enkelte gonger opportunisme.) Om me ikkje ser streikande arbeidarar framfor nasjonalforsamlinga, er det av same grunn som me ikkje ser bankfolk eller direktørar framfor Kongressen eller okkupere Det Kvite Hus: Det er alt deira, og sjølv om dei er misnøgde med spesielle avgjerder, veit dei at dei har felles interesser.

C. Byråkrati og innovasjon

Ein vanleg klage frå kubanarar og utanlandske besøkande er byråkrati. For mykje av dagleglivet blir hindra av reglar og prosedyrar som ofte blir sett ut i livet på stivbeint og inhumant vis. Ein må til dømes skaffe seg mange dokument om ein skal pusse opp heime, og kontora der du finn dokumenta kan vere på ulike stader, eller ikkje opne når du kjem – jamvel om du kjem på ei tid dei skulle vere det. Du har tatt fri frå arbeid for å dra dit, og passar ikkje eigne oppgaver. Eller staben på regjeringskontoret kan vere i djup samtale, og bryr seg ikkje om deg, og når alt endeleg er i orden så kan du ikkje bare dra til butikken og kjøpe ein sekk sement. Ein innovatør med ein glup halvferdig ide kan ikkje løpe rundt hjørnet for å kjøpe seg ei fjør og tri batteriar. (Det er denne typen klagar som dominerer i lesarbrevdelen av Granma på fredagar.)

Men det er ikkje bare vrang vilje. Byråkratiet voks historisk fram som borgarskapet si motgift til føydaltidas tilfeldige tildeling av privilegium og fordeling av straffar. Idealet om lik «lovbruk» utan omsyn til kven du er, er ein vakker og viktig del av tenkemåten i USA på bakgrunn av lovløysa i det ville vesten. Og gjenkjennelege prosedyrar er nødvendige for å følge prioriteringar og utøve likeverd. Frustrasjonen over at ein ikkje bare kan gå inn i ein butikk og kjøpe ein sekk sement, er det som sikrar at eit sjukehus eller ein skole har førsteretten til knappe ressursar. Så ressursmangelen i seg sjølv gjør formaliserte prosedyrar nødvendige.

Me avviser byråkrati fordi det plasserer mange prosedyrar mellom eit behov og løysinga på det, brukar same inhumane mål på alt, utan å sjå individuelle forhold, eller på andre vis blir krenka av kjenslelause byråkratar eller opportunistiske grunnar. Byråkratisk sinnelag motstår kritikk, endringar og klagar. Det ideelle ville vere fleksibel lovbruk der den enkelte blei behandla ut frå sine behov. Men det krev svært bevisste og engasjerte byråkratar, og at prosessen er open for innsikt utanfrå. Det blir oppnådd bare ein sjeldan gong på Cuba, sjølv om kampanjen «merksemd til individet» er eit steg i den retninga.

D. Sosialisme og media

Demokrati er først av alt mobiliseringa av den kollektive intelligensen for å løyse felles problem. Korleis ein skal gjøre det, er i seg sjølv ei stor utfordring. I det gamle Aten som var modell for demokratiet (bare for frie menn), var det sjølvsagt inga presse. Teatret var eit viktig organ i opinionsdanninga, og dei klassiske greske teaterstykka var ofte politisk polemikk og satire retta mot velkjente offentlege figurar. Visene til middelaldertrubadurane, barnerim og andre kunstformer har seinare vore nytta til kommentarar og opinionsdanning.

Observatørar som leitar etter demokrati ser i staden ofte etter spesifikke indikatorar som kan vere passande eller ikkje. Dei masseutdelte kubanske avisene passar ikkje inn i biletet vårt av korleis ei fri presse bør vere, men ikkje har vore på lang tid i USA. Det er sparsommeleg med nytt, og mange artiklar tar opp historiske eller høgtidelege hendingar, diplomatbesøk og slikt. Slik er dei ei kryssing av avis og magasin. Det har blitt meir undersøkande journalistikk dei siste åra, for det meste på korfor ikkje bedrifter gjør jobben sin. Brev til Granma som blir trykte på fredagar, er ikkje bare klagar på dei mange frustrasjonane i dagleglivet men er au respons på klagane frå kritiserte bedrifter. Andre publikasjonar som Havana Times og Temas, trykker eit vidt spekter av meiningsytringar.

Stort sett er ikkje kubansk presse det organet for meiningsdanning som liberalarar tenkar på når dei idealiserer media under kapitalismen. Ein gong i dei tretten koloniane var det eit trykkeri på kvart gatehjørne, og alle trykkarane var forleggarar, og alle forleggarane hadde klare meiningar. «Trykkefridom» var retten til å gå mot britisk styre og diskutere vegen til fridom. Det er lenge sidan den lykkelege tida. Når media blir effektivt monopolisert, når kommersiell marknadsføring blir «fri tale» og psykologisk krigføring og manipulering har blitt vitskap, når kostnadene har vakse utanfor rekkevidde for upopulære saker, då er trykkefridommen blitt ein karikatur av det han gir seg ut for. Spinndoktorar kan kalle seg journalistar, ta på seg ei objektiv maske og kreve det vernet yrket tradisjonelt har krevd og innimellom oppnådd. Slik oppdagar eg at eg ikkje er for «pressefridom»! Eg er for at arbeidande og undertrykte folk har retten til informasjon og høve til å drøfte sine problem. Det er ikkje enkelt å sette ut i livet, men det blir ikkje løyst med ullent prat om «pressefridom». Venezuela og Argentina har fått nye lover som skal dele radiofrekvensane mellom stat, lokale og folkelege organisasjonar, og private selskap. Det står i motstrid til marknadsfridom, men utvider den nye typen demokrati som blir oppfunne framfor augene våre.

E. Demokrati i innhald og form

Mange andre demokratiske slagord blir forvrengt på liknande vis når dei blir gjort til absolutte prinsipp i staden for nyttige middel for å nå menneskelege mål. F.eks fordømde folk i USA «segregasjon» og «diskriminering » i kampen for borgarrattar. Med den herskande rasismen var det openbare, rettferdige og inspirerande krav. Så oppfant den andre sida «omvendt diskriminering» for å undergrave positiv diskriminering. Dermed blei tradisjonelt svarte høgskolar og høgskolar for kvinner framstilte som formelt segregerte. Mens heilkvite og mannsinstusjonar i realiteten er organ for rasisme og sexisme, er høgskolar eller klasser med bare afro-amerikanarar eller kvinner trygge område for dei frå dei undertrykte gruppene som ikkje ønskar bruke studietida på å rettferdiggjøre at dei lever. Enkelte ønskar utfordre monopolet menn eller kvite har, og vågar seg inn i løvehula, mens andre treng trygg støtte for å vekse og fornye seg før dei tørnar ut igjen. Slik lærer eg at eg ikkje er mot « segregasjon », men mot rasisme og sexisme. Det er eit vanleg mistak å gjøre effektive metodar til prinsippspørsmål, og så bli ståande som ein hyklar når det viser seg at det ikkje var det me ønska oss i det heile tatt.

I Latin-Amerika har det vore revolusjonære rørsler i mange land, med vekslande suksess. Somme fekk regjeringsmakt aleine (Guyana) eller som del av ein koalisjon (Chile, Uruguay, Brasil). Andre fekk statsmakt (Cuba, Venezuela, Bolivia, Ecuador). Alle er ulike, både pga ulik politisk situasjon og noko ulike ideologiar. Det er mauleg å undersøke skilnadene med kraftig lupe og veie dei opp mot visse kriterium, som om dei kom til makta ved valseier, massemobilisering, væpna kamp eller kombinasjonar av dette. Slik freistar Mark Cooper i The Nation sjå Salvador Allende og Fidel Castro som motsatsar, med støtte til den første og fordømming av den andre. Men desse leiarane sjølv såg det ikkje slik. Allende var alltid Cubas allierte, og hjelpte dei overlevande frå Ches bolivianske gerilja å flykte etter nederlaget. Cuba hedrar Allende som ein revolusjonær helt. Det viktige med alle endringane i Latin-Amerika er at dei leia folkelege opprør mot det gamle oligarkiet som styrte landa deira i allianse med USA-imperialismen. Alle har si eiga historie og si eiga utvikling med eigne avgrensingar. Dei hadde alle ulikt syn på «rettstrygg-leik». Men «rettstryggleik» kan ein ikkje støtte vilkårslaust utan først å spørre «Kven sin rett?».

I Brasil der arbeidarpartiet bare er ein del av ein koalisjon, tar rørsla til dei jordlause jord opent i strid med eigedomsretten som regjeringa må forsvare. På Cuba blei jordreformen gjennomført ved lov. I Bolivia, Ecuador, Venezuela og Honduras gjekk dei progressive regjeringane inn for nye grunnlover og ei «reetablering» av det enkelte landet på grunnlag av ei samansmelting av representativt og deltakande demokrati, slik at rettstryggleiken så langt råd vil tilpasse seg krava om rettferd og likeverd.

Revolusjonær kritikk

Med C Wright Mills berømte ord i «Listen, Yankee!» «Eg er for den kubanske revolusjonen. Han uroar meg ikkje, eg er uroa for han, og med han.»⁵ Det kan vere eit allment prinsipp. Utgangspunktet for eit nytt sosialistisk samfunn er 100 prosent solidaritet med revolusjonen, verdsetting av det han betyr i verdshistoria og djup glede over det han får til. Det krev vilkårslaust forsvar av revolusjonen mot alle forsøk på å reetablere kapitalistisk utbytting og imperialistisk dominans.

Hundre prosent støtte til revolusjonen krev ikkje semje i alt som skjer, ikkje ein gong full støtte til leiarane. Kritikk er ein integrert del av eit revolusjonær haldning, og evnen til kritisk vurdering bør vere eit viktig krav til medlemmer av revolusjonære organisasjonar. Men kritikk av revolusjonen har som hovudformål å korrigere dei veike punkta. Ein skal ikkje unngå kritikk, men det kan heller ikkje bli den viktigaste måten ein tar del på. Den besøkande bør støtte, lære av og glede seg over revolusjonen.

Det er tri viktige føresetnader for meiningsfull, revolusjonær kritikk:

– Kritikk må vere resultat av støttande deltaking. I den grad ein tar del som alliert og faktisk har bidradd til felles mål, kan kritisk innsikt frå besøkande vere nyttig og velkommen. Men hugs to ting samtidig: at det er deira revolusjon som blir gjennomført av menneske som liknar oss, som står framfor oppgaver ingen er fullt ut førebudd på, og langvarig kronisk fiendskap og umiddelbart frustrasjon og slit frå dag til dag. Me ser på innsatsen deira med beundring, sympati og kjærleik. Men hugs at det au samtidig er vår revolusjon, del av ein verdsomspennande prosess der alle har innsats, pliktar og rettar.

Kritikk må vere grunna i kunnskap og forståing av tid og stad. Den første delen av forståing er kunnskap om historie og kultur i landet, bakgrunnen og kva dei prøver å gjennomføre, og kva dei største hindringane er. Me må vite om det me ser er eit etterslep frå fortida, eit lite steg fram, ein konsesjon til tilbakeståande krefter eller eit nytt problem. Og om det er ein konsesjon, ser ein på det som det eller blir det framstilt som kreativ sosialisme? Det er viktig å kjenne bakgrunnen for alle vedtak. Kritikken må vere grunna i dei sosiale, historiske og intellektuelle røyndommane i landet, slik at observasjonane kan bli sett i samanheng og ein unngår tåpelege og arrogante feil ut frå vankunne. Dess djupare kunnskap og empatisk forståing – evnen til å skille mellom langsiktig sosialistisk utvikling og skjebnens sikksakkgang – dess meir nøyaktig og nyttig blir kritikken.

Kritikken må vere opplyst av teori slik at me ikkje blir overvelda av – men ikkje likegyldige til – det umiddelbare. Dei kubanske erfaringane set oss i stand til å sjå meir skeptisk på slagorda til det vestlege demokratiet, ikkje for å forkaste dei, men for å sjå at dei er relativt gyldige og i siste instans avgrensa. Å plassere spirande sosialisme inn i verdshistoria, som grunnlag for at menneska skal overleve som art, der ein ser både kontinuiteten og diskontinuiteten i den samfunnsmessige utviklinga, vil også gi kunnskap til våre eigne kampar i vårt eige land.

God tur!

(Artikkelen sto i Monthly Review i april 2010, trykkes med tidsskriftets tillatelse, og er oversatt av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Circles Robinson, Havana Times, september 2008.
2. Bill McKibben, Deep Economy (New York: Times Books, 2007), 41.
3. Dette er eit eksempel på eit påstandspar som begge er falske aleine men sanne saman. Eit anna er «Helse er sosialt bestemt… Du er ansvarleg for di eiga helse».
4. Avhandling presentert på symposiet «Cuba i dag: Kontinuitet og endring sidan den spesielle perioden», Cuba Project, Bildner Center for Western Hemisphere Studies, Graduate Center, Universitet i New York City, 4. oktober 2004.
5. C. Wright Mills, Listen, Yankee! (New York: Ballantine, 1960), 179.

Leder. Side 3
Fakta om Nepal. Side 4
Introduksjon. Side 6
Forord. Side 9
Geir Christensen og Randi Nygård: Veien til Gorneti. Side 10
Arnljot Ask: Det nye mot det gamle. Side 18
Ny grunnlov eller ny revolusjon? Et intervju med Shyam Shresta. Side 20
Alle kvinner skal bli frigjort – Et intervju med Rana Devi Dhakal. Side 28
Mari Røsjø og Frida Karina Rusnak: Uredde kvinner vinner fram i Nepal. Side 30
Stian Bragtvedt: Stat, samfunn og klasser. Side 48
Andreas Tolf Tolfsen: Født til undertrykkelse. Side 58
Johan Petter Andresen: Gift på tvers av kaste. Side 66
Johan Petter Andresen: Jordreform – det avgjørende første skritt. Side 74

John Molyneux underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Portsmouth, og er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia. http:johnmolyneux.blogspot.com

Det går knapt en dag uten at det kommer en nyhetsmelding som slår alarm om påstått «hatprekende» imamer, eller en moské som blir overtatt av «fundamentalister», eller et leserinnlegg om islams helt igjennom defekte natur, eller en radiodiskusjon om hvorvidt «moderate» muslimer gjør nok for å bekjempe «ekstremistene» og hindre at muslimsk ungdom blir «radikalisert», eller et TV-program om muslimske kvinners stilling, eller en skremselsrapport om en eller annen dumhet som blir begått i islams navn ett eller annet sted i verden. Idet jeg begynner å skrive denne artikkelen ser jeg følgende rapport i Independent on Sunday:

Uavhengig av hver enkelt histories innhold eller nøyaktighet, og dette er en spesielt absurd en, så har den ustanselige strømmen av denne typen kommentarer gjort islam til en religion under beleiring. Den uopphørlige problematiseringa av islam og demoniseringa av muslimer har skapt det fenomenet som nå i vide kretser kalles islamofobi.

For lesere av dette tidsskriftet bør det ikke være noe mysterium hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen iboende kristen fiendtlighet mot islam som strekker seg tilbake til korstogene eller det ottomanske imperiet (selv om disse atavismene* noen ganger blir mobilisert ideologisk). Det skyldes at majoriteten av de folkene som sitter på verdens viktigste oljeog naturgassreserver tilfeldigvis er muslimer og dessuten, at siden den iranske revolusjonen i 1979 har mye av disse folkenes motstand mot imperialismen funnet uttrykk i islamistisk form. Hadde Midtøstens og Sentralasias folk vært overveiende buddhistiske, eller Tibet hatt oljefelter som dem i Saudi-Arabia eller Irak, ville vi nå hatt å gjøre med «buddhafobi“. Ut fra Det hvite hus, Pentagon, CIA og Downing Street, ville det sive en idé om at skjønt den utvilsomt var en stor religion, hadde buddhismen en vedvarende og underliggende feil. Den ville strømme gjennom kloakkene i Fox News, CNN, The Sun og Daily Mail. «Intellektuelle», som Samuel Huntington, Christopher Hitchens og Martin Amis ville stå til tjeneste med å forklare at selv om den ble omfavnet av naive hippier i 1960-åra, så var buddhismen vesentlig en reaksjonær tro som karakteriseres av sin dyptgående forkastning av moderniteten og vestlige demokratiske verdier, og sin fanatiske om-favnelse av føydalisme, teokrati, kvinneforakt og homofobi.

Men det faktum at det har hendt – det faktum at islamofobien er blitt utviklet nasjonalt og internasjonalt, som det vesentlige ideologiske dekke over og rettferdiggjøring av imperialisme og krig (slik åpenlys rasisme ble utviklet på 1800- og 1900-tallet) – har i enorm utstrekning økt betydning av en korrekt teoretisk forståelse av, og politisk orientering mot, religion i sine mange forskjellige former. Det kan faktisk sies at en mangelfull, mekanisk og ensidig forståelse av den marxistiske religionsanalysen har vært en vesentlig faktor i å bidra til at et antall venstreorienterte individer og grupperinger fullstendig har tapt sine tidligere politiske holdninger og endt som venstreapologeter for imperialismen.

 

Det mest notoriske eksemplet på dette er sjølsagt Christopher Hitchens, som har skrevet en bok om religion, God is not Great (mer om den seinere), og hvis bane fra venstreintellektuell og radikal systemkritiker til «kritisk» støttespiller for George Bush har vært stupbratt og ekstrem (skjønt i Hitchens tilfelle kan man ikke unngå mistanken om at materielle tillokkelser har spilt en større rolle i hans løp mot høyre enn noen reint teoretisk feil). Andre eksempler omfatter medlemmer av Euston-gruppa, som Norman Geras, og blant venstregrupperinger, den franske organisasjonen Lutte Ouvrière, som var så fiendtlig innstilt til hijab at det for en stund gjorde dem til allierte for den franske imperialiststaten mot dens mest undertrykte kvinnelige borgere¹, og det sørgelige tilfellet med den halv-sionistiske og islamofobe Alliance for Workers’ Liberty.

Samtidig, og ikke tilfeldig, har det oppstått en verbalt militant anti-religiøs, proateistisk kampanje, med biologen Richard Dawkins i spissen, i selskap med nevnte Hitchens, filosofen Daniel Dennett og andre. En kritisk undersøkelse av hvordan disse folkene presenterer sine argumenter mot religionen, vil få fram viktige trekk ved det marxistiske standpunktet. Men først vil jeg legge fram de grunnleggende prinsippene som ligger under den marxistiske religions-analysen, og begynne, ikke med Marx’ direkte kommentarer om religion, men med de grunnleggende påstandene i den marxistiske filosofien.

Materialisme og religion

 

Den marxistiske filosofien er materialistisk. Friedrich Engels sier i «Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien»:

 

Marxismen står ikke bare støtt i den materialistiske leiren, argumenterer Engels, men det er der «det materialistiske synet på verden for første gang ble tatt virkelig alvorlig og ble gjennomført konsekvent… på alle relevante kunnskapsområder.»³

 

Marxistisk materialisme innebærer, når den reduseres til kjernepunktene, at man inntar følgende standpunkter:

1. Den materielle verden eksisterer uavhengig av menneskets (eller noen annen) bevissthet.
2. Virkelig, om ikke total eller absolutt, kunnskap om verden er mulig, og er virkelig blitt oppnådd.
3. Menneskene er del av naturen, men en adskilt del.
4. Den materielle verden skriver seg ikke i første rekke fra menneskelig tenkning; menneskelig tenkning skriver seg fra den materielle verden.

 

 

Standpunkt 1 og 2 svarer til forutsetningene og resultatene innen moderne vitenskap, og har oppnådd status som sunn fornuft. Dette skyldes at de bekreftes millioner og milliarder ganger hver eneste dag, akkurat som de fleste av naturvitenskapens resultater. Standpunkt 3 svarer også til den moderne vitenskapens resultater, særlig Charles Darwins, og moderne paleontologi og paleoantropologi, men det har seg nå slik at den først ble uttrykt av Karl Marx før Darwin:

Standpunkt nummer fire er det mest tydelig marxistiske og det som deles av færrest mennesker. Mange folk som inntar en materialistisk holdning til forholdet mellom menneskene og naturen, inntar en idealistisk stilling til forholdet mellom idéer og materielle forhold, og til ideenes rolle i samfunn, historie og politikk. Nesten uten å tenke kan de godta sånt som at «Den kalde krigen var i grunnen et sammenstøt mellom ideologier,» eller at «Kapitalismen er basert på idéen om økonomisk vekst». Nettopp derfor er standpunkt fire det Marx og Engels insisterer sterkest og oftest på:

 

Slik er det klart at en bestemt holdning til religion er til stede, både implisitt og eksplisitt, i marxismens mest grunnleggende idéer. Videre skulle det også være klart at denne holdninga har en tosidig karakter. På den ene sida er enhver religiøs tro i sine mange former utelukket for den grundige og konsekvente marxisten, som for den grundige og konsekvente materialisten. Religiøse idéer er, som alle andre idéer, samfunnsmessige og historiske produkter. De produseres av mennesker, og dette utelukker religiøs tro, siden religiøse idéer hevder å overskride og ta prioritet over naturen, menneskene og historien. På samme vis er filosofisk idealisme og religion intimt knyttet til hverandre. Hvis ånden har prioritet over materien, hvis ånd kan det så være utenom Guds ånd? Hvis idéene er historiens ytterste drivkraft, hvor kommer da disse ideene fra om ikke fra Guds sinn? Og er ikke Gud, som i Georg Hegels terminologi, «den absolutte idé»? Som Bibelen sier det: «I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud.» Dette er grunnen til at Leon Trotskij helt på slutten av livet skrev at han ville dø som «marxist, dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist.»⁹

På den andre sida forlanger den samme marxismen helt klart en materialistisk forklaring på religionen. Det er ikke nok å se verken religionen som helhet eller noen spesiell religion bare som en illusjon eller galskap som tilfeldigvis har grepet bevisstheten til millioner gjennom århundrer. En vanlig skikk hos mindre omtenksomme religiøst troende (særlig religiøst troende i imperialistiske land) er å gjøre narr av eller avvise som overtro andres religiøse tro (særlig såkalt «innfødtes» religiøse tro) på grunn av at den er åpenbart irrasjonell eller strider mot velkjente naturlover, uten å innse at nøyaktig det samme gjelder deres egen tro – på jomfrufødsel, oppstandelse, det å mette 5000 eller hva som helst.

Men marxismen generaliserer ikke denne feilen ved å peke på at avgudsdyrkere og katolikker, rastafarianere og anglikanere er like dumme. Den fordrer en analyse både av de sosiale røttene til religion generelt og til spesifikke religiøse overbevisninger, en forståelse av de menneskelige behov, både sosiale og psykologiske, og de virkelige historiske vilkåra som slike religiøse overbevisninger og doktriner svarer til. En marxist trenger å være i stand til å forstå hvorfor tro på Haile Selassies** guddommelighet og udødelighet kunne inspirere en musiker av Bob Marleys kaliber i Trenchtown på Jamaica på 1960-tallet, eller hvorfor tro på Jesu guddommelighet og udødelighet inspirerte en kunstner (og matematiker) av Piero della Francescas kaliber i Firenze på 1400-tallet.

Hvis vi nå går til Marx’ viktigste erklæring direkte om religion, de første par sidene i Innledning til et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi¹⁰, finner vi at den er et fortettet uttrykk for alle disse elementene. Den begynner med å slå fast at

 

Med dette mener Marx at den kombinerte virkninga av den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstida (særlig de franske encyclopedistene) og bibelkritikken fra de tyske sekulære venstrehegelianerne, hadde knust kristendommens og Bibelens krav på å tilby en virkelig sann fortelling om naturen og historien, eller til og med en teologi med indre sammenheng. Dessuten var dette arbeidet nødvendig og progressivt, fordi en virkelig kritisk analyse av verden ikke var mulig før den menneskelige tanke var frigjort fra de religiøse dogmenes lenker. Men denne ene setninga er alt Marx sier om denne sida av spørsmålet. I det han tar den faktiske gjendrivinga av religionen for gitt, går han raskt videre til sitt hovedpunkt, analysen av det sosiale grunnlaget for religion:

 

Dette er utgangspunktet. Det som følger, er et avsnitt av eksepsjonell tetthet, typisk Marx, der han stuer innsikt nok for en doktoravhandling inn i noen få setninger:

 

Slik er religionen et svar på menneskelig fremmedgjøring – mennesket som har «mistet seg selv». Men dette er ikke en abstrakt eller ahistorisk tilstand, det er snarere produktet av visse spesifikke samfunnsforhold. Dette samfunnet skaper religionen, et omvendt verdenssyn der menneskene kneler for en innbilt gud de har lagd selv, fordi det er en omvendt verden der folk blir dominert av produktene av sitt eget arbeid. Men religionen er ikke bare en tilfeldig samling av overtro og falske overbevisninger. Den er den «generelle teorien» om denne fremmedgjorte verden, den måten fremmedgjorte mennesker prøver å forstå sine fremmedgjorte liv og dette fremmedgjorte samfunnet. Derfor utfører den det rike spektrum av ulike funksjoner som Marx lister opp: «encyklopedisk kompendium», «logikk i populær form», osv. Og derfor er det å kjempe mot religionen å kjempe mot den verden hvis åndelige aroma er religion – denne fremmedgjorte verden der folk trenger religion.

To poenger må framheves når det gjelder dette avsnittet. Det første er at det er nesten generelt ignorert av kommentatorer som gir seg ut for å oppsummere eller forklare Marx’ syn på religion. Dette kan skyldes at de ikke har lest det (usannsynlig) eller ikke har forstått det (mer sannsynlig), eller (mest sannsynlig) at det er drastisk uforenlig med forsøket på å redusere marxismens religionsteori til en enkel, endimensjonal analyse, som f. eks. «Marx hevder at religionen er et verktøy for den herskende klassen» eller «Ifølge Marx fungerer religionen til å passivisere de arbeidende massene». Marx sier selvsagt disse tingene om religionen, men han sier mye annet i tillegg. Å redusere den kompliserte totalsummen av teorien hans til bare ett av dens elementer, er i virkeligheten å forfalske den. Det andre poenget er at Marx legger så stor vekt på konklusjonen i det at han gjentar den igjen og igjen, i en sann storm av metaforer og aforismer.¹¹ Men før han konkluderer sin argumentasjon om religionen, føyer Marx til enda et høyst betydningsfullt avsnitt:

 

Dette avsnittet er mye bedre kjent enn det forrige, men det skyldes i stor grad den ofte siterte siste setningen (som ofte blir presentert som kjernen i eller totalsummen av Marx’ analyse). Faktisk er det den første setningen som er mest interessant, og viktigst for å forstå religionens politiske rolle. Marx’ insistering på at religionen både er uttrykk for lidelse og en protest mot lidelsen, er nøkkelleddet som avsanner enhver analyse som bare fokuserer på religionens narkotiske eller søvndyssende virkninger. Den peker også i retning av det viktige historiske faktum (som jeg kommer tilbake til) at det har vært mange progressive, radikale og til og med revolusjonære bevegelser som enten har antatt en religiøs form, har vært religiøst farget eller vært ledet av folk med en religiøs tro.

I løpet av sitt arbeid henviste Marx og Engels mange ganger til, og gjorde analyser av religion. Spesielt skrev den unge Marx «Om det jødiske spørsmål», en polemikk til støtte for jødisk frigjøring,¹³ Engels bidro med et antall interessante studier om kristendommens utvikling og rolle, særlig i «Bondekrigen i Tyskland», «Anti-Dühring», innledninga til den engelske utgaven av «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap », «Bruno Bauer og den tidlige kristendommen », og «Den tidlige kristendommens historie».¹⁴ Men alle disse kommentarene har én ting felles: De tar aldri religiøse doktriner, sekter, kirkesamfunn, bevegelser og konflikter for det de utgir seg for, eller behandler dem som enkle galskaper eller bedragerier som prestene utøver. De blir alltid betraktet som forvridde speilbilder og uttrykk for virkelige sosiale behov og interesser. Noen få utdrag vil illustrere hva jeg mener:

Fra Bondekrigen i Tyskland:

 

Fra innledninga til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap:

 

Fra Den tidlige kristendommens historie:

 

Og, tilfeldigvis, en fotnote om islam fra samme verk:

 

Poenget her er ikke om alle eller noen av disse spesifikke observasjonene er historisk sann eller usann, men den konsekvente metodologien som ligger under dem.

Dawkins, Hitchens og Eagleton

 

Richard Dawkins er en evolusjonsbiolog som først ble berømt med boka The Selfish Gene, og siden har bygget seg en betraktelig karrière som popularisator av naturvitenskap. I 2006 utga han The God Delusion, et fullt frontalangrep på religionen og et forsvar for ateismen, som ble en internasjonal bestselger, skapte store kontroverser, særlig i USA, og trakk til seg applaus fra kilder så forskjellige som Ian McEwan, Michael Frayn, The Spectator, Daily Mail og Stephen Pinker.

Jeg bør si med en gang at jeg slett ikke deler den åpenbart vidt utbredte beundringen for Dawkins’ stil og intellekt. Å lese Dawkins etter Marx er som å gå fra Tolstoy eller James Joyce til Kingsley Amis eller Agatha Christie. Der Marx stapper en bok inn i et avsnitt, drar Dawkins et kort essay ut til en stor bok. Alle de vel 460 sidene i The God Delusion bringer oss faktisk ikke intellektuelt lenger enn Marx summerte opp i den første setningen i sin analyse i 1843, nemlig at religionskritikken i det vesentlige er fullført. Det Dawkins serverer, er en «opplysningstids- », empiristisk, rasjonalistisk gjendriving av religionen – en «vitenskapelig», dvs. positivistisk demonstrasjon av at det er en total mangel på faktiske beviser som støtter det han kaller «gudshypotesen», og at bevisene tvert imot gjør det nesten (om ikke absolutt) sikkert at Gud ikke eksisterer. Dette suppleres av logiske gjendrivelser av ulike argumenter som er blitt framført for Guds eksistens, fra de erværdige «bevisene» til Thomas Aquinas og «Pascals veddemål» til de bisarre moderne spekulasjonene til en Stephen Unwin, og tallrike eksempler på dumheter og forbrytelser som er begått i religionens navn. Jeg antar at det finnes noen som vil synes dette er avslørende og andre som kan nyte det fordi det får dem til å føle seg smartere enn de uvitende massene som svelger slik overtro, men teoretisk er det ikke noe nytt her, faktisk svært lite som ikke er minst 200 år gammelt.

Det eneste virkelige unntaket ligger i Dawkins’ forsøk på å forklare hvorfor religion er så utbredt i menneskesamfunnet, men dette forsøket svikter heller miserabelt. Siden han er en dedikert evolusjonsbiolog føler han seg nødt til å framsette argumentasjonen sin i termer om genetiske fordeler i den naturlige utvalgsprosessen. Men hans allmenne fiendtlighet mot religionen tvinger ham også til å benekte at religion kan være fordelaktig for individuell eller samfunnsmessig overlevelse. Han prøver å vri seg ut av denne motsigelsen ved å foreslå at religion er en sideeffekt av en karakteristikk som han påstår er fordelaktig i kampen for å overleve, nemlig barns tilbøyelighet til å tro på det de blir fortalt av dem som er eldre. Dette tåler helt klart ikke kritikk. For det første, i hvor stor grad ungdommelig godtroenhet er større enn ungdommelig skepsis, særlig når det kommer til puberteten, kan diskuteres. For det annet er det like diskutabelt om slik godtroenhet alt i alt er fordelaktig. For det tredje, ser det høyst sannsynlig ut til at både utstrekninga og fordelaktigheten av godtroenhet er massivt sosialt betinget og svært ulik i ulike samfunn. Og endelig: som alle andre teorier som forklarer adferden eller troen hos barn med adferden og troen hos deres foreldre, sitter den igjen med problemet med først å forklare foreldrenes oppførsel, hvis den skal unngå å bli fanget i en uendelig tilbakegang.

Som Marx pekte på: «Oppdragerne må selv oppdras».¹⁵ Med ande ord viser det seg at Dawkins’ forklaring ikke er noen forklaring i det hele tatt. Dessuten er det symptomatisk for hele tilnærmelsesmåten hans at verken i dette partiet i The God Delusion eller noe annet sted finner forfatteren tid til å betrakte den marxistiske religionsteorien seriøst.

Men intellektuell uoriginalitet og middelmådighet er på ingen måte hovedinnvendingen mot denne boka. (Det ville være ubehøvlet å kverulere så mye over en bok som var annenrangs, men forholdsvis bra.) Hovedinnvendinga er mot de reaksjonære politiske konklusjonene som strømmer fra den svake metodologien. Som Marx hevdet i forhold til den tyske filosofen Feuerbach, holder mekanisk materialisme uten unntak døra åpen for idealismen, og Dawkins er et spesielt tydelig eksempel på dette. Uten å merke det, vipper han fra en vulgærmaterialistisk genetisk determinisme i sitt syn på menneskenaturen og menneskelig adferd rent abstrakt, til en blomstrende idealisme i sitt syn på religionens rolle under konkrete historiske omstendigheter. Igjen og igjen gjør han den feilen å anta at når folk gjør noe i religionens navn, er det virkelig religionen som bestemmer adferden deres. Følgende avsnitt fra hans essay «The improbability of God» sammenfatter tilnærminga hans:

Dette er i virkeligheten ikke annet enn en oppspritet versjon av den velkjente patentløsninga at kriger skapes av religion. Det vil ikke kunne stå imot et øyeblikks kritisk granskning. La oss ta eksemplet med Irland. Det synet at konflikten i Irland vesentlig eller primært dreide seg om religion, er både umiskjennelig usant og klart reaksjonært. Det er usant til og med når det gjelder de viktigste protagonistenes erklærte utsagn og bevissthet. Hvis mange, om slett ikke alle, republikanere var katolikker, ville ingen republikaner ha sagt (eller trodd) at de kjempet for katolisismen; de ville ha kjempet for et uavhengig, forent Irland. Ting ville være mindre tydelige på unionistenes side, der religiøst bigotteri spilte en mye større rolle; ikke desto mindre var det erklærte hovedmålet «nasjonalt», nemlig å forbli «britiske». Videre er det overveldende tydelig at bak disse motstridende nasjonale aspirasjonene lå det ikke religiøse ulikheter i synet på transsubstantiasjonen eller pavens feilbarlighet, men virkelige, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål om utbytting, fattigdom, diskriminering og undertrykking. Å betrakte konflikten som grunnleggende religiøs var reaksjonært fordi det stemte med den rasistiske stereotypien der irene var primitive og dumme (når det kommer til stykke sluttet «vi» å kjempe om religion for flere århundrer siden!) og hjalp til med å legitimere britisk herredømme som en nøytral megler mellom krigførende religiøse fraksjoner.

Dawkins skal ha kreditt for at han var imot krigen i Irak, og politisk er han ingen venn av George Bush, men i og med «krigen mot terror» blir hans holdning til religionen enda mer reaksjonær, om det er aldri så lite meningen. For det står sentralt i ideologien til de nykonservative, Bush, Cheney, Blair og Brown at muslimsk fiendskap mot «Vesten» er uprovosert og urettferdig. Det blir ikke sett på som et svar på vestlig imperialisme, utbytting og herredømme, men snarere en offensiv religionsbasert kampanje som tar sikte på å ødelegge, erobre eller kanskje omvende den ikke-muslimske verden.

Noen betrakter disse målene som iboende i vanlig islamisme, mens de for Bush, Blair & Co. skriver seg fra en mistolkning eller pervertering av islam. Men i begge fall er motivasjonen religiøs. Det er en tolkning som står og skriker mot de høytidelige erklæringene fra både Al Qaida, som stilte uttrykkelige politiske krav slik som at USAs tropper skulle fjernes fra Saudi-Arabia, og 77-bomberne i London, som sa at de var motivert av det som ble gjort mot Irak, og motsier enhver fornuft. Tanken at Amerika, Storbritannia eller noen stor vestlig nasjon kan bli ødelagt, erobret eller til og med omvendt ved å plante bomber i undergrunnen eller fly inn i bygninger med fly, er så tvers igjennom absurd at den ikke kan være det virkelige motivet for en kampanje av noen varighet. Idéen at USA kunne drives av en terroristkampanje til å slutte å støtte Israel eller trekke seg ut av Afghanistan, er også feil, men den er ikke komplett umulig. Men for Bush, Blair & Co. er den «religiøse » tolkningen obligatorisk, for uten den ville de bli nødt til å innrømme medskyld i imperialismen og i sin egen politikk – og Dawkins’ tilnærming føyer seg inn i dette og forsterker det:

Christopher Hitchens ligner på Dawkins, men er verre. Boka hans, Gud er ikke stor, er på et enda lavere intellektuelt nivå enn The God Delusion, med en mer vilkårlig kombinasjon av navlebeskuende personlige anekdoter og journalistisk polemikk i hytt og vær. Dens tilpasning av ateismens sak til islamofobien er uttrykt i tittelen (som er en hånende referanse til det muslimske utropet Gud er stor!) og er slående tvers igjennom. Jeg antar det er av aktelse for sin radikale fortid han faktisk anerkjennende siterer et par av Marx’ nøkkelavsnitt om religion. Så fortsetter han med å ignorere deres betydning fullstendig. I hoveddelen av boka, Religion kills, tar han oss med på en rundtur med korte stopp i seks byer som er revet opp av strid – Belfast, Beirut, Bombay, Beograd, Betlehem og Bagdad – og i hvert tilfelle serverer han en kjapp oppsummering av konflikten i reint religiøse hat-termer, uten å referere til historien, imperialismen, undertrykking eller klasse. Det er en travesti**** over samfunnspolitisk analyse. «Analysen» av Palestina er spesielt slående:

Dette er lattervekkende, men når Hitchens sier – og jeg siterer ham ordrett fra YouTube: «Jeg er absolutt overbevist om at hovedkilden til hat i verden er religionen »,¹⁹ sier han også at årsaken ikke er materielle fakta som kapitalismen, imperialismen, utbytting eller klassekonflikter, bare en feilaktig idé som folk har oppi hodet sitt.

Men å gå kraftig imot argumentene til Dawkins og Hitchens innebærer ikke på noen måte å vanne ut marxismens klassiske kritikk av religionen eller å åpne døra for noe slags teoretisk kompromiss med religiøse idéer. På dette punktet må vi forlate den avskyelige Hitchens til fordel for den mye mer sympatiske Terry Eagleton, som gir oss et eksempel på hva som bør unngås. Eagleton er en framragende kultur- og literaturteoretiker, vennlig innstilt til marxismen, som tidligere har angrepet rasismen og annet hykleri hos Philip Larkin. Han utmerket seg nylig ved å avvise islamofobien til sin akademiske kollega Martin Amis. I 2006 skrev han en svært kritisk anmeldelse av The God Delusion i The London Review of Books. Selv om Eagletons anmeldelse fremmer noen av de samme argumentene som denne artikkelen, for eksempel når det gjelder Irland, er den generelle tonen i kritikken hans ikke marxistisk. Hans hovedargument er at Dawkins har angrepet fundamentalistisk religion, kristen og islamittisk, som om den representer all religion, mens han ignorerer den mer sofistikerte «liberale» teologien, som Dawkins stort sett er uvitende om:

Som kritikk av Dawkins’ bok har dette en viss verdi, men det er også alvorlige problemer her. For det første er det ikke rimelig å hevde at det er nødvendig å beherske alle krokveier i kristen (eller buddhistisk eller zoroastrisk) teologi før man kan føre en sak for ateismen på en intellektuelt sunn måte og for å forkaste teologien som sådan. Idet han viser sin forståelse for de liberale teologenes begrep om en immateriell, upersonlig gud for kjærlighet og toleranse, i kontrast til det gamle testamentets gud for hevn, lar Eagleton for det annet avgjort muligheten stå åpen for at denne liberale guden virkelig kan finnes, eller fortjene å dyrkes. Han gjør det samme når han serverer sitt bilde av Jesus som proto-anti-imperialistisk revolusjonær:

For en marxist er den kjærlige, omtenksomme, upersonlige guden til Dietrich Bonhoeffer og Terry Eagletons radikale Jesus begge like mye menneskeskapte, illusoriske projeksjoner som de ubehagelige, hyklerske gudene til Ian Paisley eller Osama Bin Laden.

Religion og sosialistisk politikk

For å avslutte denne artikkelen skal jeg streke opp en kort og heller skjematisk oppsummering av de viktigste politiske konklusjonene som flyter og historisk har flytt fra den foregående analysen.

Først, og stikk i strid med den utbredte meningen (som næres av den utbredte feiltolkningen), er marxistiske sosialister absolutt motstandere av enhver idé om å forby religion. Dette er ikke noe nytt standpunkt, men ble uttrykkelig erklært av Engels for så lenge siden som i 1874, som svar på et forslag fra tilhengerne til den franske sosialisten Louis Blanqui. Engels’ begrunnelse er gyldig den dag i dag:

For å bevise at de er de mest radikale av alle, avskaffer de gud ved dekret, slik det ble gjort i 1793:

Langt fra å forby religion har marxister hevdet at religion bør være en privatsak i forhold til staten, og at fullstendig religionsfrihet bør herske både under kapitalismen og sosialismen. Lenin uttrykte dette klart i en artikkel fra 1905:

Den eneste måten marxister ser for seg avskaffelsen av religionen på, er ved at den gradvis visner bort som resultat av at dens underliggende sosiale årsaker forsvinner – fremmedgjøring, undertrykking, osv. Men marxistiske sosialister er imot alle former for statsprivilegier for religionen, og krever at enhver statskirke oppløses (som den engelske statskirken).

Det generelle inntrykket av den marxistiske holdninga til religion er uunngåelig betydelig påvirket av erfaringene med de stalinistiske regimene i Russland, Øst- Europa, Kina, Cuba, Nord-Korea osv. En systematisk undersøkelse av denne erfaringa er umulig i dene korte artikkelen, og forhåpentlig er lesere av dette tidsskriftet vel oppmerksomme på at politikken til disse regimene ikke på noen måte var representativ for virkelig sosialisme eller marxisme. Ikke desto mindre er det verdt å gjøre visse observasjoner. Stalinismens undertrykking av religionen blir ofte både overdrevet og misforstått. Den blir overdrevet idet de stalinistiske regimene generelt sett ikke undertrykte de viktigste religionene eller kirkene, men tolererte dem og inngikk allianser med dem, på betingelse av at disse kirkene var politisk samarbeidsvilllige (som de hovedsakelig var). Den blir misforstått, for når religiøse grupper eller individer ble forfulgt, var det hovedsakelig fordi de var politisk brysomme, snarere enn på grunn av sin tro som sådan. Men dette var samfunn der all politisk opposisjon ble undertrykt. En bred oversikt over de «kommunistiske» statenes behandling av de troende, finnes i siste kapittel i Paul Siegels The Meek and the Militant²⁴ og en spesielt nyttig studie av hvordan den russiske revolusjonen behandlet sin muslimske minoritet, er lagt fram av Dave Crouch i en tidligere utgave av dette tidsskriftet.²⁵ Crouch viser hvordan bolsjevikene i revolusjonens tidlige år holdt seg strikt til de leninistiske prinsippene som er streket opp ovenfor, og slik hadde betydelig suksess når det gjaldt å vinne over muslimene på sin side, mens da Stalin kom til makta førte det med seg at politikken ble stadig mer autoritær ovenfra og nedad, inkludert et angrep på sløret, som viste seg å bli katastrofalt.

Når de skal avgjøre sin holdning til folkelige bevegelser av religiøst tilsnitt, som er mange og varierte, tar ikke marxister utgangspunkt i den religiøse troen til bevegelsens ledere eller støttespillere, eller læren og teologien til den religionen det gjelder, men i bevegelsens politiske rolle, basert på de sosiale kreftene og interessene den representerer.

For å sette dette i perspektiv, kan vi se på katolisismens og protestantismens historiske roller. I middelalderen og den tidlige moderne perioden var katolisismen vesentlig det føydale aristokratiets religion og derfor nesten totalt reaksjonær. I motsetning hadde den radikale protestantismen en tendens til å representere enten det framstigende borgerskapet eller de plebeiiske elementene under og til venstre for det. De store opprørerne og revolusjonære den gang, Thomas Münzer’ne, John Lilburne’ne og Gerard Winstanley’ene******, var hengivne protestanter – ekstremister og fundamentalister i våre dagers språkbruk. Men det øyeblikk disse borgerlige opprørerne kom til makta, i Nederland og England, ble de deltakere i det Marx kalte «den primitive kapitalakkumulasjonen » og dermed ondsinnete kolonister og slavedrivere. Oliver Cromwell, den revolusjonære og kongemorderen i England, ble undertrykkeren Cromwell i Irland (der navnet hans fremdeles er beryktet), og særlig de katolske bøndenes undertrykker. De nederlandske protestantiske burgherne kunne bli Europas helter i det nederlandske opprøret, men skurker i Afrika med apartheid. Den katolske kirkens reaksjonære rolle fortsatte i Europa, særlig i Sør-Europa, der den ga Franco aktiv støtte i Spania og inngikk avtaler med Mussolini og Hitler. Den fortsetter stadig i svekket form i de viktigste konservative partiene i Italia, Spania og Sør-Tyskland i våre dager. Men de landene i Europa der katolisismen og religionen generelt forble sterkest, var Irland og Polen, hvor kirken greide, moderat men mektig, å identifisere seg med motstanden mot nasjonal undertrykkelse.

Enhver sosialist som ser bakover mot det 17. århundre vil umiddelbart identifisere seg med de protestantiske opprørerne mot de katolske monarkene og keiserne. Enhver sosialist som betrakter Irland i 1916 eller Belfast i 1970-åra, vil identifisere seg med de «katolske» nasjonalistene, ikke de «protestantiske » unionistene. Enhver sosialist som så Solidarnosc’s framvekst i Polen som en konflikt mellom de «tilbakestående» katolikkene i Gdansk og de «progressive» ateistiske kommunistene i Sovjet-staten endte på samme side som den imperialistiske undertrykkeren. Det samme gjelder i dag i konflikten mellom Tibet og Kina, og framfor alt, i «krigen mot terror» og kampene i Midt-Østen.

Mange andre tilfeller kan ramses opp for å forsterke denne argumentasjonen. Hvor ville en marxist være som bestemte sin politiske holdning til Malcolm X ut fra hans reaksjonære religiøse tro som medlem av The Nation of Islam? Til Bob Marley ut fra hans tro på at den gamle tyrannen Haile Selassie var guddommelig, eller til og med til Hugo Chavez ut fra hans selverklærte katolisisme og beundring for Paven? Uheldigvis finnes det noen såkalte sosialister som ikke har noen problemer med å ta dette poenget når det gjelder Chavez eller Marley, men som under presset fra intens borgerlig propaganda er ute av stand til å anvende samme syn når den religionen det gjelder er islam. For å stille spørsmålet så skarpt som mulig: Fra marxismens og den internasjonale sosialismens standpunkt er en analfabet, konservativ, overtroisk muslimsk palestinsk bonde som støtter Hamas, mer progressiv enn en utdannet liberal, ateistisk israeler som støtter sionismen, selv om han er kritisk.

Det følger også at marxistiske sosialister ikke kan godta tanken at noen av de store religionene i seg selv eller når det gjelder dens læresetninger, er mer eller mindre progressiv enn noen av de andre. For at en religion skal være «stor», det vil si overleve fra århundre til århundre på mange steder og ulike samfunnsordener, er det en forutsetning at dens lære er i stand til å foreta et nesten uendelig utvalg, fortolkning og tilpasninger. Igjen, det avgjørende er ikke læresetningene, men det samfunnsmessige grunnlaget i den spesifikke sosiale situasjonen. Slik finner vi i USA en rasistisk proimperialistisk kristen høyrefløy i det moralske flertallet (Moral Majority) eller mormonene, og en anti-rasistisk anti-krigs kristen venstretradisjon i Martin Luther King. I Sør-Afrika var det en pro-apartheid-kristendom og en anti-apartheidkristendom; i Latin-Amerika har det vært en katolisisme for høyrefløyen som har vært pro-oligarkisk, pro-diktatorisk og en «frigjøringsteologisk venstrekatolisisme. Og selvfølgelig finnes det et mangfold av ulike versjoner av islam, som ofte står i sterk strid med hverandre.

Hovedargumentet som blir brukt for å rettferdiggjøre bildet av islam som en spesielt tilbakestående religion, er de holdningene til kvinner og homoseksuelle som hersker i muslimske land. De som fremmer dette argumentet, bør minnes på at langt på vei de samme holdningene var fremherskende i vestlige samfunn helt til ganske nylig, og at de fremdeles er fremherskende i mange kristne kirkesamfunns læresetninger. Men den grunnleggende svikten i dette argumentet bringer oss tilbake til grunnlaget for den marxistiske materialismen – hemmeligheten med den muslimske hellige familien ligger i den verdslige muslimske familien. Det er ikke den muslimske religiøse bevisstheten som bestemmer kvinnenes stilling i det muslimske samfunnet, men kvinnenes virkelige stilling som skaper den religiøse muslimske troen. Islam oppsto på den arabiske halvøya, og spredte seg vestover Afrika og østover Sentralasia. I århundrer har dette beltet stort sett vært fattig, underutviklet og preget av jordbruk, og i stor utstrekning er det sånn den dag i dag. Andre samfunn, fra Irland til Kina, med tilsvarende utviklingsnivå og tilsvarende samfunnsstrukturer men ulike religioner, framviser en tilsvarende undertrykking av kvinner og homofile.

Endelig har vi spørsmålet om det revolusjonære partiets forhold til religiøse arbeidere. Ethvert slikt parti som arbeider i et land hvor religionen fortsatt står sterkt blant folkemassene, noe som gjelder store deler av verden, må regne med, ja til og med basere seg på, den kjensgjerning at revolusjonen vil bli skapt av arbeidere hvorav mange fortsatt vil være religiøse. Den store massen av arbeidere vil bli frigjort fra sine religiøse illusjoner, ikke av argumenter, brosjyrer eller bøker, men ved at de deltar i den revolusjonære kampen, og videre, i å bygge sosialismen. I en slik situasjon er det partiets plikt å sikre at religiøse uenigheter, eller uenigheter mellom religiøse og ikke-religiøse, ikke hindrer enheten i arbeiderklassens kamp. Dessuten, såfremt partiet blir et virkelig masseparti, som leder klassen på arbeidsplassene og der den bor, vil det uunngåelig finne et sjikt av arbeidere i sine rekker som forblir religiøse eller halvreligiøse. Å avvise disse arbeiderne på grunn av deres religiøse illusjoner, ville være sekterisk og umaterialistisk. Det ville være å gjenta den religiøseidealistiske feilen å betrakte religionen som det viktigste elementet i bevisstheten og bevisstheten, som viktigere enn praksis. Samtidig må partiet ikke bli et religiøst parti, eller et parti hvis politikk, strategi og taktikk skapes av religiøse hensyn. Seier i revolusjonen krever at partiet må ledes av den teorien som uttrykker arbeiderklassens kollektive interesser og kamp, nemlig marxismen. Derfor må partiet sikre at på dette området oppdrar det og øver innflytelse på sine medlemmer, snarere enn omvendt.

 

Et revolusjonært parti som arbeider i en sånn situasjon var Bolsjevikpartiet, og dets ledende teoretiker, Lenin, skrev om disse spørsmålene med innsikt og klarhet i sin artikkel fra 1909, «Arbeiderpartiets stilling til religionen». Her er noen få utdrag:

 

Det disse utdragene bekrefter er det hele denne artikkelen har argumentert for, nemlig at å behandle spørsmålet om religionen korrekt, som er så avgjørende i den nåværende situasjonen, ikke bare er et spørsmål om ad hoc bedømmelser eller taktikk, og enda mindre opportunisme, men om å forstå de mest grunnleggende tankene i marxismens dialektiske materialisme.

(Artikkelen sto i International Socialism nr. 119, trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt av Morten Falck.)

 

Noter*******:

1. Boulangé, Antoine: «The Hijab, Racism and the State», International Socialism 110 (2004). www.isj. org.uk/index.php4?id=45
2. Engels, Friedrich: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Oktober 1981, s. 27-29. www.marxist.org.archive/marx/works/1886/ ludwig-feuerbach
3. Engels, Frierich: samme sted, s. 54.
4. Marx og Engels, Den tyske ideologien. Collected Woks, vol 5. Lawrence and Wishart, London 1976, p. 19-539. www.marxist.org/archive/marx/works/1885-gi
5. Samme sted.
6. Marx og Engels: Det kommunistiske manifest. Utgitt av tidsskriftet Rødt!, Larvik, 2008. http:akp.no/ hefter/manifest/manifestet.htm
7. Karl Marx: Til kritikken av den politiske økonomien. Collected Works, vol. 29, London 1987, s. 263. www.marxist.org/archive/marx/works/1859critiquepol- economy/preface.htm
8. Engels, Friedrich; Speech at Marx’s graveside, Collected Works, vol. 24, London 1989. www. marxist.org.archive/marx/works/1883/death/dersoz1. htm
9. Trotskij, Leon, 1964: The Age of Permanent Revolution, New York 1964, p. 361 (min utheving).
10. Karl Marx: Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, i: Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, Oslo 1991, p. 66 f. www.marxist.org/archive/ marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm
11. «Oppheving av religionen som folkets illusoriske lykke er kravet om at de skal bli lykkelige i virkeligheten.» «Kritikken av religionen … er kritikken av den tårenes dal hvor religionen er dens glorie.» «Kritikken har plukket de innbilte blomstene fra lenken ikke for at mennesket skal fortsette å bære den lenken uten fantasi eller trøst, men for at han skal kaste av seg lenken og plukke de levende blomstene.» «Kritikken av himmelen forvandler seg til kritikk av jorda.» og så videre.
12. Marx’ understrekning.
13. Denne temmelig obskure teksten har vært særlig omstridt fordi den har vært sitert som bevis på Marx’ antisemittisme. John Rose diskuterer dette i detalj i sin artikkel i dette nummeret av International Socialism. Se også Draper, Hal: «Marx and the Economic-Jew Stereotype» i Karl Marx’s Theory of Revolution, bind 1: State and Bureaucracy, Monthly Review, 1977; www.marxists.de/religion/draper/ marxjewq.htm, Bhattacharyya: Anindya: «Marx and Religion», Socialist Worker 4. mars 2006. www. socialistworker.co.ukart.php?id=8373
14. Alle er tilgjengelige i Karl Marx og Friedrich Engels: On Religion. Moskva, 1957. www.marxist. org/archive/marx/works/subjec/treligion
15. Karl Marx: Teser om Feuerbach. I Engels, 1981.
16. Richard Dawkins: The Improbability of God, Free Inquiry, volume 18, nr. 4. 1998. www. positiveatheism.org/writ/dawkins3.htm
17. Dawkins ser selv ut til å innta dette standpunktet, eller noe lignende. Se Dawkins: The God Delusion, London 2007, s. 346 f.
18. Richard Dawkins: «Religion’s Misguided Missiles», Guardian, 15. September 2001.
19. Det er ikke lett å forstå hvor langt Hitchens har gått. Jeg siterer ham igjen fra YouTube, der han debatterer med pastor Al Sharpton: «Du forstår, jeg elsker ikke våre fiender, og jeg elsker ikke folk som elsker dem. Jeg hater våre fiender, og synes de bør drepes. … Og jeg er helt sikker på at det ikke bør finnes noe annet land som har et budsjett som truer vårt, og jeg er ikke sentimental når det gjelder disse tingene.» Og med «våre fiender» og «vårt budsjett» mener han fiendene og budsjettet til USA-imperialismen.
20. Terry Eagleton: «Lunging, Flailing, Mispunching»; i London Review of Books, 19. oktober 2006. www. lrb.co.uk/v28/n20/eag101.html
21. Samme sted.
22. Marx og Engels: Om religion. Op. cit.
23. Vladimir Lenin: «Socialism and Religion», i Collected Works, bind 10, Moskva 1965. www. marxists.org/archive/lenin/works/1905dec03.htm
24. Paul Siegel: The Meek and the Militant, Religion and Power Across the World. Zed. 1986. www. marxists.de/religion/siegel-en
25. Dave Crouch: «The Bolsheviks and Islam, International Socialism 110, 2006. www.isj.org.uk/ index.php4?id=181
26. Vladimir Lenin: «The Attitude of the Worker’s Party to Religion», Collected Works bind 15, Moskva 1973. www.marxists.org/archive/lenin/ works/1909/may13.htm

* Atavisme: tilbakefall til en tidligere form eller tilstand. O.a.

** Haile Selassie (1892–1975): Keiser i Etiopia 1930–1974. (O.a.)

*** point d’honneur: æresbegrep. (O.a.)

**** Travesti: fordreining, komisk vrengebilde. (O.a.)

***** par ordre du mufti (fransk): På muftiens ordre, dvs. på ordre fra myndighetene. O.a.

****** Thomas Müntzer: Leder for bondekrigen i Tyskland, teolog og opprinnelig tilhenger av Martin Luther. Født i Stolberg i 1498, henrettet i 1525.John Lilburne (1614-57): Engelsk politisk agitator før, under og etter den engelske borgerkrigen. Opprinnelig puritaner, men ble etter hvert kveker.Gerard (eller Gerrard) Winstanley (1609-76) var politisk aktivist under den engelske borgerkrigen. Han var en av stifterne av den gruppa som er kjent som True Levellers, baser på kristen kommunisme. O.a.

******* Teksten i sitatene fra Marx og Engels, og fra Lenin, avviker i en viss grad fra den man finner i diverse norske oversettelser, eller i samlede verker. Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i artikkelforfatterens gjengivelser, for ikke å havne i et tidsslukende detektivarbeid som likevel ikke ville ha noen stor betydning i denne sammenheng. O.a.

 

«Kampen mot religionen er altså indirekte kampen mot den verden hvis åndelige aroma er religionen. Den religiøse elendighet er både et uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Religionen er den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel. Den er folkets opium.»

(Karl Marx fra Innledning til kritikk av den hegelske rettsfilosofi (1843))

Åse Brandvold er journalist i Klassekampen.

 

 

Karl Marx berømte frase «Sie (Die Religion) ist das opium des Volkes» oversettes ofte til «Religion er opium for folket», men «Religion er folkets opium» er mer korrekt. Meningsforskjellen er liten, men den er der. Religion er ikke nødvendigvis noe kapitaleiere og embedsmenn fôrer folk med for å sløve dem ned. Det er folkets eget dop. Den undertrykte skapnings sukk, en hjerteløs verdens ømhet, og de sjelløse tilstanders sjel, som Marx så poetisk uttrykker det.

Beskrivelsen passer bra på karismatisk kristendom, eller pinsekristendom. Når pinsevenner samles til bønn, sukkes og mumles det, og tårene renner fra halvt lukkede øyne. Tilbedelsen kan også få villere utslag i høyrøstet tungetale, åndeutdrivelse og ekstase. Pinsebevegelsen feirer pinsehøytiden hvor Jesu displer mottok Den hellige ånd, og talte i tunger. Å bli fyllt av Den hellige ånd er fortsatt det sentrale i pinsevennenes religiøse praksis. Det er deres «opium», om du vil. Marx´ kritikk av religionen som en fattigmanns virkelighetsflukt, hvor man i stedet for å gjøre noe med de dårlige materielle vilkårene, søker trøst i religionens illusjoner, har fortsatt mye for seg. Pinsebevegelsen er størst, og vokser raskest blant fattigfolk i Afrika, Latin- Amerika, India og Kina. Siden bevegelsen ble dannet i Los Angeles i et afroamerikansk miljø på begynnelsen av 1900-tallet, er det blant marginaliserte grupper den har spredt seg raskest. Veldig ofte er pinsekristendom et uttrykk for den virkelige elendighet, slik Marx beskriver det. Samtidig er den også en protest mot denne virkelige elendighet. Hvor konstruktiv denne protesten er, kan selvsagt diskuteres. Samtidig skal man ikke underslå at nettopp i pinsebevegelsens praksis med tungetale og vektlegging av frimodighet, hvor hvem som helst kan reise seg og holde individuelle vitnesbyrd, ligger det potensielle motstandsstrategier. Pinsebevegelsen er også de fleste steder i opposisjon til tradisjonell religion, som ortodoks kristendom, katolisisme og konfusianisme. Der de etablerte religiøse institusjonene er koblet til pengemakt, fungerer pinsebevegelsen ofte som en motmakt, og bidrar i så måte til å demokratisere samfunnet de er en del av.

Pinsevekkelsen kom fra USA til Norge med predikanten Thomas Ball Barratt i 1906 da landet var midt i en rivende industriell utvikling. Kapitalismen var på frammarsj, og det var lønnsarbeid å få for småkårsfolk. Det var også blant den nye industriarbeidsklassen at pinsebevegelsen først slo rot. Landets første pinsemenighet ble etablert i Skien i 1908, hvor Union var den store industriarbeidsplassen. Nå er den industrielle revolusjonen flyttet til land som India og Kina. Mens pinsebevegelsen har stagnert her til lands, vokser den med voldsom kraft i disse nye industrisamfunnene. Den vokser også i flere land i Afrika og Latin-Amerika og tidligere Sovjetrepublikker. Pinsebevegelsen regnes nå som den raskest voksende religiøse bevegelsen i verden. Hver fjerde kristne er nå pinsevenn, og bevegelsen anslås å telle rundt 400–500 millioner på verdensbasis.¹ Ifølge journalist David Aikman vil så mye som 30 prosent av kineserne være kristne innen 2040. En viktig årsak til dette, er den ekstraordinære veksten i karismatisk kristendom, blant annet gjennom hemmelige nettverk av husmenigheter, men også en utbredt fascinasjon for kristendommen blant kinesiske intellektuelle. I Sør-Korea har andelen kristne økt fra 5 prosent etter Korea-krigen til 35 prosent i dag. Nesten all veksten kan tilskrives pinsebevegelsen. Pinsekirken Yoido Full Gospel Church i Seoul er den største kristne enkeltmenigheten i verden med 650 000 medlemmer.²

Sammenfallet mellom pinsebevegelsens vekst og økonomisk globalisering har fått enkelte religionsforskere til å gjøre en ny vri på Max Webers berømte tese i verket «Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd». De hevder at pinsebevegelsen er for nyliberalismen hva Weber mente kalvinismen var for kapitalismen. Flere gjør også en direkte kobling mellom senkapitalismen og dagens pinsevekkelse, og hevder at pinsepredikanter forkynnner en markedsideologi.³ En av dem som går langt i å koble nyliberalisme med den nye pinsevekkelsen, er professor i kirkehistorie Berge Furre. Han har studert pinsebevegelsen IURD (Igreja Universal do Reino de Deus), som har spredt seg som ild i tørt gress blant fattige i 80 land i Afrika og Latin-Amerika, og i migrantmiljøer i Europa og USA. Han stiller spørsmål ved om denne religionen i det hele tatt kan kalles kristen. Den forkynnelsen han har hørt fra IURD, inneholder ikke ordene: «Elsk din neste», og i hvert fall ikke «elsk din fiende». Ei heller har han hørt ordet «nåde» annet enn i den formelle velsignelsen under gudstjenesten. IURDs søkelys er på penger. Hvor mye du er villig til å ofre til menigheten, viser hvor sterk du er i troen. Dersom du oppnår økonomisk suksess i livet, betyr det at du er velsignet av Gud.⁴ Furre kaller bevegelsen for New Pentecostalism (nypinsekristendom), og mener den skiller seg fra tradisjonell pinsekristendom på flere punkter. Her er noen av dem: Der tradisjonell pinsevenner bygde trossamfunn nedenfra, bygger IURD sterke hierarkier ovenfra. Der tradisjonelle pinsevenner bygger beskjedne forsamlingshus, bygger IURD skinnende troskatedraler. Der tradisjonelle pinsevenner har grasrotorganisering med eldsteråd, har IURD direktører, fond og subsidiære selskaper. Der tradisjonelle pinsevenner har uavhengige menigheter og løse nettverk, har IURD en sentralisert verdensorganisasjon.

Salg av åndelige opplevelser

Ifølge Furrre er IURD modellert som et transnasjonalt selskap med en offensiv strategi for å nå nye markeder. Varen de selger, er den sterke åndelige opplevelsen under gudstjenesten gjennom blant annet åndeutdrivelse og helbredelse ved bønn. De kommer med oppbyggelige taler om hvordan man kan få suksess i livet, og gjennom hjelpesentre tilbyr de assistanse for arbeidsløse og migranter som trenger hjelp med jobb og papirer. IURD tilbyr en overlevelsesstrategi i en nådeløs verden. De gir et individuelt svar på utfordringene og de ødeleggende effektene av den globale kapitalismen. Vi kan si med Marx at de er uttrykk for den virkelige elendighet, og en protest mot denne virkelige elendighet. Men protesten er høyst individuell, og retter seg ikke mot årsakene til elendigheten.

På vår rike kant av verden arter globaliseringen seg annerledes enn den gjør i fattige land i Sør. En trend vi ser, og som ofte tilskrives globaliseringen, er religionens inntog i politikken. Det som gjerne refereres til som verdikampen mellom islam og kristendom, gjør seg stadig mer gjeldende i politikken. En måte å forklare dette på, er en folkelig reaksjon på ustabilitet og økonomiske tilbakeslag som globaliseringen fører med seg. I protest tyr de til nasjonalistiske og religiøse bevegelser. Men globaliseringen skjer også på et erkjennelsesnivå. Det er blitt en økende bevissthet blant stadig flere mennesker om globale problemer og utfordringer, og en økende bevissthet om at ens eget samfunn kun er ett av mange. Denne bevisstheten fører til en stadig økende trang til både å forstå og definere på nytt sin egen rolle i verden. Når et gitt samfunn og dets kultur relativiseres i møte med andre kulturer, tvinges det til å stå fram og erklære sin identitet, vise for andre hva de er og hva de står for, erklære hvilken rolle de har i verdenssamfunnet. Politiske eliter i Norge ønsker for eksempel å skape en identitet for Norge i verden som en fornuftig og standhaftig forkjemper for menneskerettigheter og fred. Samtidig er det grupper i Norge som ønsker å svare på globalisering og kulturell relativisering ved å gjenoppbygge en sterk, norsk, kristen identitet.⁵ I disse gruppene spiller de karismatiske pinsekristne en viktig rolle. Debatten om islam, som bare ser ut til å fortsette å tilta i styrke, gjør at disse karismatiske miljøene vinner terreng og legitimitet, og blir også interessante som en politisk maktfaktor. For Fremskrittspartiet utgjør de en attraktiv grunne for velgerfiske, for Kristelig Folkeparti, som gjerne vil være i dialog med islam og være liberale i innvandringspolitikken, er de en hodepine. Men de burde være en hodepine også for FrP. De karismatiske kristne gjør nemlig det FrP beskylder muslimene for å gjøre: De skiller ikke mellom religion og politikk.

«Norge tilbake til Gud»

Ukeavisa Norge i Dag og den karismatiske TV-kanalen Visjon Norge, er viktige talerør for protestbevegelser som «Kristenfolket», «Bevar ekteskapet», «Kristen Koalisjon Norge» og «Norge tilbake til Gud». De jobber på ulike måter, men har det til felles at de vil «stanse avkristningen av Norge». Bak flere av disse koalisjonene står størrelser innen norsk pinsebevegelse som Stavangerpastoren Arnfinn Clemetsen, Oslokirkens Jan Aage Torp, Åge Ålekjær og nå avdøde Ludvig Karlsen. En viktig inspirasjonskilde er den amerikanske TV-predikanten Pat Robertson og hans bevegelse «Christian Coalition», som henter sitt fundament fra dominansteologien. Dominansteologien er en fellesbetegnelse for hva vi grovt sett kan kalle en type herlighetsteologi anvendt på samfunnet område. Slik de kristne «tar makten over det onde i sine liv», skal de også «fordrive det onde og ta makten i samfunnet».⁶ Disse pressgruppene jobber politisk i første rekke mot KrF og FrP. De aller rankeste og rene slutter opp om Kristent Samlingsparti, som har som klart uttalt politisk mål å snu sekulariseringen av Norge «gjennom å fundere alle politiske avgjørelser i deres tolkning av Bibelen og grunnloven.»⁷ Men også langt inn i KrF finner du representanter for et slikt syn. Her kommer vi ikke utenom Bjarte Ystebø, redaktør i Norge i Dag, leder for Kristenfolket og en av arkitektene bak «Bergensmodellen» (politisk samarbeid mellom Høyre, KrF og FrP i Bergen). I en politisk analyse på Kristenfolkets nettside 29. juni i år, argumenterer han for at den sekulære staten som venstresida drømmer om, ikke vil kunne realiseres. Ystebø hevder at i sin kamp for de homofiles rettigheter har venstresida avkristnet landet. Det har skapt et vakuum som venstresidas andre favorittgruppe muslimene vil fylle. Rettighetskampen venstresida fører for muslimer og homofile, vil føre til at kristendommen fordrives fra landet. Når det skjer, «blir den sekulære drømmestaten bare et kortvarig intermesso, før en ny religiøs kraft vil fylle det rommet som skapes. Om det skal bli islam eller kristendom, avgjøres i vår nåtid. Det er liten tvil om hvor venstresidens kurs fører.»⁸

Selv om mange pinsekristne i Norge er høyreradikale, tilsier mine personlige erfaringer noe annet. Mitt forhold til pinsebevegelsen fikk jeg som barn gjennom min nå avdøde mormor i den tidligere så stolte industribygda Lårdal i Telemark. Hun tok meg med på de religiøse møtene på Eben- Ezer. Der ble det hvisket og sukket «Jesus» gjentatt ganger i benkeradene når det var fri bønn. Tårene rant nedover kinnene til de menneskene jeg kjente som store, trygge voksne. Det var litt ekkelt å være barn og merke at de voksne forsvant i en slags transe jeg ikke hadde del i. Bortsett fra den frie bønnen var møtene helt greie. Jeg likte musikken. Mormor Haldis spilte gitar eller satt ved pianoet. Broren hennes Gjermund spilte som regel trekkspill

Ikke islamfrykt

Mamma gikk ut av pinsebevegelsen da hun flyttet derfra, men store deler av hennes familie er fortsatt aktive, både i Telemark og Østfold. Jeg har aldri noen gang møtt på fremmedfiendtlige holdninger i dette miljøet. Snarere tvert i mot, har de engasjert seg for asylsøkere med endelig avslag. At asylsøkerne har vært kristne og noen ganger forfulgt av muslimer, har ikke fått dem til å bli fiendtlig mot islam. Tvert i mot har jeg opplevd at mine slektninger har reagert negativt på trosfellers islamfrykt. Da Irakkrigen sto for dør, var de sterkt imot, og syntes det var naivt av andre pinsevenner å tro at Bush var til å stole på, fordi han arrangerte bønnemøter i Det hvite hus.

Siden jeg også kjenner denne siden av pinsebevegelsen, blir det galt av meg å si at pinsebevegelsen i Norge er som The New Religious Right i USA. At mormor og onkel Gjermund aldri ble høyreradikale, og deres barn og barnebarn innen pinsebevegelsen heller ikke har blitt det, tror jeg har å gjøre med holdningene i det miljøet de var en del av i Lårdal. Antikrigsarbeid (pinsevenner nekter militæret) og solidaritet med verdens fattige var sentrale verdier. Dette delte de med arbeiderbevegelsen i bygda. Eben-Ezer var også utsendermenighet for misjonær Anna Strømsrud som virket blant urfolk i Paraguay i 40 år. Hun kjempet en verdifull kamp overfor myndighetene der for å skaffe indianerne rett til eget land.

Pinsemenigheten i Lårdal ble etablert kort tid etter at landets første pinsemenighet ble stiftet i Skien i 1908. Arbeiderforeningen i bygda ble startet fire år tidligere. Dette var de store folkebevegelsenes tid, og arbeiderbevegelsen gikk fram samtidig med de religiøse vekkelsene. Noen steder side om side, andre steder i knivskarp konkurranse. I minneskriftet til Laardal arbeiderforenings 80-årsjubileum, er det ingenting som tyder på at det var et skarpt konkurranseforhold mellom pinsebevegelsen og arbeiderbevegelsen i Lårdal, snarere tvert i mot. Mange i Arbeiderforeninga sto også i organisasjonen Kristne Arbeideres Forbund. 1. mai-toget endte alltid opp med gudstjeneste i Kirka med ofring til denne organisasjonen. Men da presten ville at gaveofferet skulle gå til andre formål, boikottet Arbeiderforeningen Kirka, og hadde i stedet andakt på Folkets Hus. Den var det pinsevennene som holdt. Oldefar og onkel Gjermund var aktive både i Arbeiderforeningen og pinsemenigheten. Gjermund satt en periode i kommunestyret for Arbeiderpartiet og Gjermunds bror Aslak, som ikke var pinsevenn, var formann i Arbeiderforeningen i til sammen ti år.

Lårdal

Det er lenge siden industriarbeidsplassene i Lårdal ble lagt ned, og Arbeider-foreningen er neppe aktiv lenger. Eben-Ezer, som i sin storhetstid var Norges største pinsemenighet i forhold til innbyggertallet, er oppført i den nasjonal pinsebevegelsens register med 28 sjeler. Så vidt jeg vet var mormor den siste kassereren. Nypinsebevegelsen kom aldri til Lårdal. Eller det vil si: Mormor fikk de siste årene av sitt liv en parabolantenne hvor hun kunne ta inn TV Visjon Norge. Slik fikk hun et innblikk i den globale, kommersialiserte TV-predikantverdenen, og konkluderte med at det ikke helt var hennes stil.

Pinsebevegelsen var en konstruktiv motkultur i Lårdal, som trakk i samme retning som arbeiderbevegelsen i mange viktige spørsmål, i hvert fall fram til 1970-tallet, hvor særlig abortstriden kompliserte bildet. Men hvilken rolle spiller den voksende pinsebevegelsen for arbeidere i de nylig industrialiserte landene i dag? Dette vet vi for lite om. Det som i størst grad vekker min nysgjerrighet, er hvordan bevegelsen fungerer i Kina. Der har arbeiderne og de kristne en felles interesse i å arbeide for organisasjonsfriheten. Det kristne tankegodset med sin individorientering vil trolig også være med på å sette søkelys på menneskerettigheter i en kultur hvor kollektivismen står sterkt.

Hadde mormor sett de voldsomme palassene IURD bygger i slummen i Brasil, ville hun gremmes. Hvorfor kunne de ikke ha satt opp et enkelt bedehus på dugnad, slik de gjorde det i Lårdal? Denne religiøse elendigheten, for å si det med Marx, gir assosiasjoner til piken med fyrstikkene: Religionen lyser opp hverdagen for en liten stund, for så å bli like mørk igjen. Utfordringen for både kristne og ikke-kristne på venstresida blir dermed å styrke solidariteten med alle som er blitt ofre for den økonomiske globaliseringen, og som ikke får den velsignelsen nypinsebevegelsen har lovet dem. Også her til lands er det marginaliserte mennesker som trenger solidaritet og omtanke. De trenger et sivilsamfunn, men dette forvitrer i takt med motkulturenes tilbakegang. Dette skjer samtidig med at sentrum i politikken forsvinner⁹. Det vil også tvinge pinsebevegelsen til å velge side i en stadig mer polarisert verdikamp. KrF vil miste terreng til FrP, og det er grunn til å tro at pinsebevegelsen i større grad vil spille en liknende rolle som det kristne høyre i USA. For å motvirke en slik utvikling er det viktigere enn noen gang at venstresida bygger allianser med de kreftene innen lekmannskristendommen, som driver med grasrotarbeid og har nestekjærlighet, solidaritet og fredsarbeid som en del av sitt kall som kristne.

Litteraturliste:

Noter:

Torstein Dahle er siviløkonom og bystyremedlem for Rødt i Bergen.

1. Er norsk økonomi en vampyrøkonomi?

Verdensøkonomien er alvorlig syk. Etter lengre tids foruroligende utvikling fikk den et dramatisk anfall høsten 2008. Det kunne stå om livet, skrev flere av verdens største finanstidsskrifter. Den internasjonale kapitalismen er fortsatt ikke friskmeldt. Tvert imot er det velbegrunnet frykt for nye alvorlige anfall. Den har fått en del kraftige doser medisin, i form av statlige pengeinnsprøytninger. Men medisinen har store likhetstrekk med amfetamin: Den mobiliserer krefter som egentlig ikke er der. Det er frykt for at pasienten vil framstå som enda mer utmattet og kraftløs når virkningen av medisinen begynner å avta. Dette er nemlig en medisin som ikke kan brukes over lengre tid.

Norge framstår som et av landene som er minst angrepet av sykdommen. Men hvor frisk er egentlig den norske økonomien? Min påstand er at hovedårsaken til at Norge så langt har klart seg relativt godt gjennom den internasjonale økonomiske krisa, er at ekstremt høye investeringer i leting og utvinning av petroleum fungerer som en svært kraftig stimulering av økonomisk aktivitet i Norge. Dette er helt særegent for Norge.

Krisepakkene som den norske staten har bidradd med i 2008 og 2009, har utvilsomt hatt betydning for den økonomiske utviklingen i Norge, men disse pakkene skiller seg ikke så markert fra andre lands krisepakker at det gir noen rimelig forklaring på at Norge skulle slippe så mye lettere fra krisa. Men en viktig forskjell er at den norske staten er enestående rik, og derfor ikke har hatt noen problemer med å finansiere krisepakkene sine – til stor forskjell fra de statsfinansielle problemene som mange andre lands stater har kommet opp i. Den norske staten har derfor ikke det samme behov for å kutte i velferdsordninger og i offentlig ansattes lønninger som mange andre lands stater nå er preget av.

Norge har en større offentlig sektor enn de fleste andre land. Den offentlige sektor driver stort sett ikke med markedsrettet virksomhet. Dermed er den vesentlig mindre påvirket av markedssvingninger enn den private sektor er. I stor grad er det politiske budsjettvedtak som avgjør hvor stor aktivitet den offentlige sektor skal ha. En stor offentlig sektor vil dermed virke stabiliserende i krisetider, hvis det ikke vedtas kutt av den typen som den greske og den spanske staten nylig har vedtatt. Men Sverige har også en stor offentlig sektor. Likevel er svenskene mye hardere rammet av den økonomiske krisa, blant annet i form av høy arbeidsløshet. Forskjellen mellom hvordan Norge og Sverige rammes, kan ikke forklares av størrelsen på den offentlige sektor.

Vi skal passe oss for å forenkle bildet for mye. Ved sammenligning mellom Norge og Sverige er for eksempel forskjellen i næringsstruktur utvilsomt en faktor av betydning. Ikke desto mindre står det fast: Det ekstremt høye investeringsnivået i petroleumssektoren er ganske avgjørende for at Norge er mindre rammet av krisa enn de fleste andre land.

Men er ikke det fint? Da må det vel være helt riktig og faktisk en velsignelse for Norge at vi nå kan satse på olje og gass og dermed klare oss bedre gjennom krisa? Det er et sentralt tema for denne artikkelen.

Hvorfor sier jeg at Norge anno 2010 er en vampyrøkonomi? Vampyren er en mytefigur som suger livsblodet ut av de levende menneskene. Når han har sugd blod, får han en frisk farge i ansiktet, og framtrer som levende og sunn. Forutsetningen for at han skal kunne framtre som levende, er at han suger livsgnisten ut av sine ofre. Jeg synes det er et treffende bilde.

Den ekstremt sterke satsingen på å få opp oljen og gassen så fort som mulig, innebærer en utsuging av livsgrunnlaget for senere generasjoner. Dette er ikke-fornybare naturressurser – organisk materiale som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Vitenskapen gjør nå raske framskritt i å utforske egenskapene til stoffene i naturen, og om noen tiår vil man utvilsomt vite mye mer om de mulighetene som oljen rommer. Man vil oppdage egenskaper og anvendelsesområder som vi i dag bare kan drømme om. I løpet av et par generasjoner ødelegges nå det aller meste av lett tilgjengelige kilder til dette enestående råstoffet.

Den helt dominerende anvendelsen av olje og gass i dag er rett og slett å brenne den opp, slik at den omformes til klimagasser som raskt øker den skremmende klimautfordringen som menneskeheten med stor sannsynlighet står overfor. Motstykket til økonomisk aktivitet og store profitter i dag, er en livstruende klimaeffekt.

Den styrende økonomiske strategien for Norge er at oljen og gassen skal tas opp raskt for å «omdanne» denne naturkapitalen til finanskapital. Denne finanskapitalen skal investeres i andre land. Slik skal Norge suge ut store inntekter fra det arbeidet som arbeidsfolk i andre land utfører og fra de naturressursene som de måtte ha i landene sine. Arbeiderpartiets Jens Stoltenberg har vært en av pådriverne for å utforme denne strategien. Som han sa i september 1996 da han åpnet et Statoil-kontor i Baku i Aserbajdsjan:

Allerede i dag eier det norske Oljefondet mer enn 1 prosent av verdens aksjer. Det høres kanskje ikke så imponerende ut, men i virkeligheten er det en enorm aksjeformue. Ved utgangen av 2009 hadde Oljefondet aksjer i 7 209 selskaper fordelt på 46 land. Statens store finansformue og den tette sammenvevingen med verdens internasjonale oljekapital styrker Norges bånd til den ledende imperialiststaten i verden, USA, og de krigene som USA ser seg tjent med å føre.

Respekten for arbeidsfolks innsats rives ned, og i stedet blir forbildene aggressive, egoistiske og griske papirflyttere og spekulanter. Menneskenes forståelse for at vi i fellesskap må utvikle verden, suges ut av hodene våre og erstattes av jakten på individualistisk suksess og rikdom.

Annen produktiv virksomhet blir nedlagt eller hindres i å utvikle seg fordi petroleumssektoren og finansforvaltningen tiltrekker seg uforholdsmessig mye ressurser, både menneskelige og materielle ressurser. Den sterke innrettingen mot petroleumsvirksomhet og oljepenger river etter hvert vekk det som vi kan leve av varig i dette landet. Et eksempel: 18. mai avholdt Stortingets finanskomité en høring om forvaltningen av Oljefondet (som offisielt og høyst misvisende heter Statens Pensjonsfond Utland). Der deltok bl.a. sentralbanksjef Svein Gjedrem og finansminister Sigbjørn Johnsen. «Vi skal ha de beste folka» var overskriften på Dagbladets referat fra høringen. Sitatet var fra finansministeren, som understreket at «Vi må ha et konkurransedyktig lønnsnivå». Og Svein Gjedrem kunne berolige: «Vi betaler godt og rekrutterer de aller lyseste hodene fra høyskolene».

2. Ekstremt høye petroleumsinvesteringer dominerer norsk økonomi

10. juni offentliggjorde Statistisk Sentralbyrå sine nyeste data for påløpte og antatte investeringskostnader til leting og utvinning av råolje og naturgass. I tabell 1 har jeg laget et sammendrag av disse dataene.

I tabell 2 har jeg til sammenligning satt opp absolutt alt som går til utdanning over offentlige budsjetter, f.o.m. barneskole t.o.m. universitet og høgskole. Vi ser at investeringene i leting og utvinning av olje og gass utgjør omtrent det samme som det som det offentlige totalt bruker til utdanning på alle nivåer. Petroleumsinvesteringene går selvsagt i stor grad over private budsjetter, men ikke desto mindre dreier det seg om bruk av samfunnets ressurser.

Det kan også være interessant å konstatere at de samlede investeringer i industri og kraftforsyning var på sitt høyeste i 2008, da de var på 49,4 milliarder kroner, mens investeringene i olje og gassutvinning samme år altså var på 124,2 milliarder kroner.

Det er en kolossal satsing som skjer for å tømme oss for uerstattelige naturressurser, som det har tatt 100–150 millioner år å skape. Dommen kommer til å være knallhard fra våre barnebarn, som vil vite mye mer enn oss om alt det fantastiske man kan gjøre med olje – som på det tidspunktet da er borte eller vanskelig og svært kostbar å få tak i.

Det er klart at når det i år brukes omkring 140 milliarder kroner på olje- og gassinvesteringer, så representerer det en kolossal stimulans for næringslivet i Norge. Riktignok skjer ikke alle leveransene fra Norge. En del av oppdragene går til utlandet. Statistisk Sentralbyrå innhenter dessverre ikke statistikk over hva som kjøpes fra Norge og hva som kjøpes fra utlandet. Men det er gjort flere seriøse forsøk på å finne ut omtrent hvordan fordelingen er. En av de mer grundige er Bjørn Harald Hansen og Erik W. Jakobsen i MENON-publikasjon nr 2-2010 (MENON Business Economics februar 2010), der de for utvalgte år i perioden 1998-2007 finner tall som indikerer at mellom 62 og 93 prosent leveres av norske leverandører. De antar at spesielt de høyeste tallene representerer en overvurdering av norske leveransers omfang.

Det er i alle fall på det rene at det er meget store beløp som det kjøpes for fra Fastlands-Norge til disse investeringene, og at de dermed utgjør en svært kraftig stimulans for den økonomiske aktiviteten i Norge. Det kan jo til sammenligning nevnes at den krisepakken som ble presentert for kommunesektoren 26. januar 2009, var på 4 milliarder øremerket til vedlikehold og rehabilitering, 1,2 milliarder i økte frie inntekter, og 0,8 milliarder i momskompensasjon, dvs. i alt ca 6 milliarder kroner. I tillegg hadde denne krisepakken også noen tiltak som skulle bedre sysselsettingen men som ikke gjaldt kommunesektoren, nemlig i alt 20 milliarder som primært gjaldt diverse påplusninger på statsbudsjettets utgiftsside.

Den virkelig store krisepakken var bankpakken som ble presentert 12. oktober 2008, på i alt 350 milliarder kroner. Men den var spesielt rettet inn mot DnB NORs pressede situasjon. Det store finanskonsernet holdt på å gå tom for penger. Det var altså et likviditetsproblem som skulle løses, og de 350 milliardene var rettet inn mot det og ikke mot arbeidsoppdrag for næringslivet. Hvis DnB NOR hadde gått tom for penger, hadde det selvsagt fått dramatiske konsekvenser også for arbeidsplasser i en rekke bransjer, men det dreide seg altså om å hindre at det ble bråstopp i økonomien, ikke om å sørge for oppdrag til vare- og tjenesteproduserende bedrifter.

Bankpakken på 350 milliarder var for øvrig et interessant lærestykke om de reelle maktforholdene i det kapitalistiske Norge. Det ble avslørt at det hadde vært en utstrakt kontakt bl.a. på sms mellom Rune Bjerke som leder for DnB NOR og statsministerens kontor. DnB NORkonsernet har en forvaltningskapital som nesten er på størrelse med Oljefondet. Da Rune Bjerke ropte «Hopp!», måtte Jens Stoltenberg hoppe. Han og finansminister Kristin Halvorsen hadde ikke noe valg. Styringen av norsk økonomisk politikk lå da hos Rune Bjerke, ikke hos den formelle politiske leder Jens Stoltenberg. Å la DnB NOR gå tom for penger, hadde blitt for katastrofalt. Det som burde ha vært gjort, var selvsagt at staten skulle ha overtatt hele banken, for å ha styringen på bruken av de 350 milliardene. Men nasjonalisering av banker er en helt fjern tanke for markedsliberalisten Jens Stoltenberg.

Den store økonomiske stimulansen som har holdt oppe aktiviteten bedre i Norge enn i de fleste andre land, har altså vært de kolossale olje- og gassinvesteringene. Jeg kom i første del av denne artikkelen med noen punkter som begrunnet hvorfor det likevel var store skår i gleden over den sysselsettingseffekten som disse investeringene har skapt. La oss se litt på et aktuelt eksempel for å illustrere dette mer konkret.

3. Et eksempel: Monstermastene i Hardanger

Sammen med Nordland er Hordaland det fremste vannkraftfylket i Norge. Her er det mye vær, mye regn, mye fjell som gir store fallhøyder. Her er det bygd et stort antall kraftverk som produserer strøm billigere enn de aller fleste. Derfor var det lønnsomt å bygge kraftintensive industribedrifter i tilknytning til flere av de største kraftverkene, og på det grunnlaget bygde man opp lokalsamfunn – små industribyer inne i dype vestlandsfjorder. Er det noen som har innsett at naturen kan brukes til produktive formål og at da må av og til estetikken vike, så er det hordalendingene. Hvorfor er det da blitt så mye ballade om noen luftspenn over tre fjorder i Hardanger? Har romantikken tatt overhånd?

Det hordalendingene har opplevd, er at de er blitt ranet Den billige kraften er blitt stjålet fra dem. Da overføringsteknikken ble bedre, var det plutselig noen profittmaksimerende økonomer som kom med påstander om at det var subsidiering av industrivirksomhet å bruke den billige kraften til industriproduksjon i Hordaland. Kraftverket lå fortsatt vegg-i-vegg med industribedriften, og kraften var akkurat like billig å produsere som før (til og med billigere, i mange tilfeller). Men fordi det plutselig var blitt teknisk mulig å sende den ut av distriktet til noen som ville betale mer for den, ble det kalt for «subsidiering» å bruke stedets billige kraft til stedets industri-bedrift.

Hva skjer når kraften i stedet sendes ut av distriktet? Er det noen som innbiller seg at kapitalistene og staten da står klare til å betale penger til lokalsamfunnet i kompensasjon for at noen har stukket av med vannkraften fra deres lokale fosser? Nei, på ingen måte. Etter hvert som staten overtok kraftverkene, og etter hvert som markedstenkning og profittmaksimering fikk stadig større makt i samfunnet, er subsidiepåstandene blitt kjørt med større og større tyngde. Nå er den vannkraftdrevne industrien under nedbygging i en rekke av de gamle industristedene, og verdens mest miljøvennlige produksjon av produkter som verden trenger, flyttes til land der man ikke behøver å ta miljøhensyn. Fortsatt er det potensial for miljøforbedringer av den norske produksjonen, men den er i alle fall vesentlig mer klimavennlig enn konkurrentene.

I en situasjon der man ikke lenger bygger landet og lokalsamfunnet med vannkraften, men den tvert imot rappes fra lokalsamfunnene uten kompensasjon, setter man i gang med gigantiske investeringer i olje- og gassfelt. Og de trenger strøm. Trollfeltet trenger strøm til å drive kompressorer for å få trykk på gassen. Ute på feltet trenger man strøm for å drive installasjonene, og det fikser man med lokale gasskraftverk der ute. Så skal man bli miljøvennlig og elektrifisere sokkelen. Oljeselskapene har ikke lyst til å betale for de store CO²-utslippene sine. Da kjøper de strøm fra et nett som ikke var beregnet på det, og de vil ikke betale noe for å bygge ut det nettet. Nei, regningen skal de la samtlige strømforbrukere dele.

Området omkring Bergen produserer strøm og klarer seg bra. Fra 1995 til 2010 har forbruket i området økt med gjennomsnittlig 1,6 prosent per år. Samlet forbruks-økning har vært 2000 GWh. Av denne økningen har gass/olje på Kollsnes og Troll A alene stått for 1900 GWh. Oljeselskapene vil ta den raske profitten, og de vanlige forbrukerne og bedriftene i området skal ta regningen. Og Hardangerregionen, som har satset på reiseliv til delvis kompensasjon for mistet industri, får bare masse ulempe og stygge master. Derfor blir folk rasende. De av oss som også er mot Hardangerbrua strever med å få det til å rime at bruentusiaster plutselig er blitt så engasjert i den uberørte natur, fordi vi ikke kan skjønne at brua er noe vakker. Men poenget for dem er at de mener de kan ha nytte av brua, mens monstermastene er bare ødeleggende.

Derfor er vannkrafthistoriker Lars Thue, som er en utmerket historiker og har stort engasjement for industriell bruk av strøm, på jordet når han refser kraftlinjemotstanderne. For situasjonen har endret seg: Før brukte man vannkraft og kraftlinjer til å bygge landet. Nå river man ned industrien, og lar kortsiktige profittmaksimerende oljeselskaper få herje fritt. Det er akkurat som med de gamle sildoljefabrikkene. De stinket, men folk sa at det luktet arbeid og penger. Når det verken er arbeid eller penger men bare stank, er selvsagt ingen villig til å tolerere det.

Og hvilken grenseløs frekkhet er det ikke å definere denne delen av landet som et underskuddsområde på kraft? Det er et av de områdene i landet som har mest vær og vind. Hvor ble det av viljen til å utvikle bølgekraftverk. I Øygarden er en ruin av et eksperimentelt bølgekraftverk fra 1985, som ikke tålte belastningen. Det skulle man tatt lærdom av og så jobbet videre med å utvikle en bølgekraft-teknologi som holdt mål. Hva er gjort fra de vekslende regjeringene? Ingen ting. Vi har bølger i stor stil, med masse energi. Vann i bevegelse er mye mer energirikt enn vind i bevegelse. 4. august ble det inngått kontrakt om de første delene av et større bølgekraftverk i Oregon i USA, med planer om utbygging til over 100 MW. Det ser ikke så galt ut heller, og det er uten vindmøllenes dominerende utseende ute i naturen. Norge kunne ha vært ledende på dette området, men det var ikke utsikt til store nok og kortsiktige nok profitter.

Vi har strømmer ute mellom øyene og ute i havet. De er fulle av energi. Vi har masse vind og regn. Dette området er et overskudsområde for strøm basert på fornybare ressurser.

 

Men selve nøkkelen er energiøkonomisering, der fint lite er gjort. Naturvernforbundet har dokumentert mulighetene i et omfang som tilsvarer like mye strøm som den kontroversielle Hardanger-linjen. Men det er de ikke interessert i, for Hardanger-linjen er et columbi egg for dem som ønsker høy og kortsktig profitt. Oljeindustriens formidable strømbehov kan dekkes for den tida den er i gang, og samtidig skapes det kapasitet for lønnsom krafteksport store deler av året. Og energiøkonomisering er jo ikke noe bra, for da blir det mindre salg av energi, og mindre inntekter til energiselgerne.

Problemet er at under en framskreden kapitalisme med sin offensive profittmaksimering, er at det ikke er vilje til å sette i verk den politikken som ethvert oppegående menneske kan se at vi burde gjennomføre. Det er rett og slett nødvendig at folk tar makta fra kapitalistene og innfører et sosialistisk samfunn, for at fornuften skal få bestemme energipolitikken i Hordaland og resten av landet.

Viktige naturvernhensyn er også et sentralt motiv for motstanden mot monstermastene. Men det er slett ikke snakk om noe ensidig eller livsfjernt romantisk naturvern. Det er snakk om sunn fornuft, i ett av Norges mest energirike områder.

Kampen om monstermastene i Hardanger rommer gode illustrasjoner på den vampyrøkonomien som brer om seg i Norge. De suger den billige vannkraften ut herfra, og selger den østpå eller til utlandet, med store profitter som lokalsamfunnene ser fint lite til. Og de suger ut olje- og gassforekomstene i rekordtempo, slik at det er tomt når våre barn og barnebarn skal overta samfunnet. Dessuten kjører de oss mot stupet når det gjelder klimautfordringen.

Under sluttarbeidet med denne artikkelen gikk 7–800 mennesker i timesvis for å komme inn i området der monstermastene skal ligge. Vi feiret at regjeringen ble tvunget til å godta utredning av sjøkabel. Men først og fremst protesterte vi kraftig mot det «lure» opplegget om å begynne å bygge luftlinjen i den andre enden slik at linjen og traseen låses fast. Det er ikke behov for denne linjen, energieffektivisering er svaret. Det var et privilegium å få være med på en slik mektig og framtidsrettet manifestasjon!

4. Kapitalens logikk: 80 dollar i dag er mer verd enn 2500 dollar om 20 år

Så godt som alle kapitalister er opptatt av å få kapitalen sin til å vokse. Hvis kapitalen til Kapitalist A vokser langsommere enn kapitalen til hans konkurrent Kapitalist B, vil Kapitalist A i det lange løp være dømt til å tape i konkurransen. Vekst i kapitalen betyr evne til å tilegne seg merverdi fra flere lønnsarbeideres arbeid, og dermed skaper det grunnlag for enda raskere vekst i kapitalen. Et av mine favoritt-sitater fra Marx er dette fra Kapitalens bind 1, kapittel 22:

og

Denne tvangsmessige veksten i kapitalen i verden er den avgjørende motoren i en like tvangsmessig rovdrift på naturressurser, på mennesker og miljø, og på de utslippsmulighetene som jordkloden kan tåle.

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, må jo også profitten vokse i samme takt, ellers vil profittraten falle.

Men det er altså arbeidsfolks arbeid som skal skape denne profitten, delvis bare gjennom bruk av arbeidskraft (mye av tjenesteytingen), og delvis gjennom bearbeiding av naturressurser og bruk av produksjonsmidler som er skapt av tidligere tiders arbeid (den mer tradisjonelle vareproduksjonen). Å få den faktiske skapingen av profitt til å vokse i dette tempoet, byr på stadig større problemer. Den økonomiske krisen som slo ut for fullt høsten 2008, hadde sin grunnleggende årsak nettopp i at det ble blåst opp «bobler» av liksom-kapital, i form av oppblåste aksjekurser, oppblåste eiendomspriser, og i form av «lure» låneinnretninger som fikk folk til å påta seg lån som de ikke var i stand til å betjene. Bobla sprakk, den internasjonale finanskapitalen gikk rett i bakken, og nå har den fått hjelp av diverse lands stater til å spytte inn kolossale beløp som de ikke har, men som de må låne. Dermed er det en ny runde i karusellen med oppblåsing, denne gang i statlig regi.

I denne artikkelen skal jeg ikke forfølge dette resonnementet videre. Jeg skal gå inn på temaet fra en annen kant: Kapitalens veksttvang får nemlig den dramatiske konsekvens at det er rasjonelt for kapitalistene å gi blaffen i framtida. Det er bare de aller nærmeste årene som betyr noe.

Tenk deg at du diskuterer med en oljekapitalist. Du påpeker at det ikke er så mange år igjen før verden går tom for den oljen som er lett å få opp. Du trekker den helt korrekte slutningen at da vil prisen på olje bli veldig mye høyere. Så sier du til oljekapitalisten:

Da smiler oljekapitalisten lurt og sier:

Mannen er ikke gal. Han praktiserer bare kapitalismens logikk, som går ut på at framtida er nesten ingenting verd. Kapitalistens resonnement er slik: Han driver i en lønnsom bransje, der han regner med å ha en høy avkastning på kapitalen sin. Han regner med å kunne oppnå minst 20 prosent avkastning per år. Hvis han selger ett fat olje i dag til 80 dollar per fat, så kan han investere de 80 dollarene i enda mer oljevirksomhet og få 20 prosent avkastning. Da vil han få en profitt på 16 dollar neste år, slik at de 80 dollarene er steget til 96 dollar. Året deretter vil han få en profitt på 20 prosent av 96 = 19,2 dollar. Da er de opprinnelige 80 dollarene steget videre til 96 + 19,2 = 115,2 dollar. Og slik går det videre i 20 år, fortere og fortere. I år 3 vokser de 115,2 dollarene med 23,04 dollar. Etter i alt 20 år vil de 80 dollarene på denne måten ha steget i verdi til 3067 dollar.

3067 dollar er jo mye mer enn de 2500 dollarene som du sier at han kan få solgt oljefatet for om 20 år. Ut fra kapitalismens logikk har han helt rett. Han må oppnå en pris på 3067 dollar om 20 år for at det skal være likeverdig med 80 dollar i dag. Det vil si at en dollar om 20 år er likeverdig med 80/3067 dollar, dvs. 2,6 cent i dag. Det han måtte få om 20 år er altså omtrent verdiløst for ham i dag. Han legger ikke noe vekt på det i det hele tatt.

Slik tar kapitalistene sine beslutninger. Det er det som kan gi penger i kassa raskt, som betyr noe. Det som ligger et godt stykke ut i tid, er verdiløst for ham. Framtida utover de nærmeste 8–10 årene er omtrent verdiløs for en kapitalist som satser på å kunne oppnå relativt høy lønnsomhet. Å regne med 20 prosent «kalkulasjonsrente» er ganske normalt.

 

Kapitalens logikk bygger på to prinsipper:

Det ene er at alle trær vokser inn i himmelen.

Det andre er at etter oss kommer syndfloden, men det er så lenge til at det betyr ikke noe.

Faktisk er det sånn at de grunnleggende beslutningskriteriene under kapitalismen fører til at man legger liten vekt på framtidige virkninger. Ethvert grunnleggende bedriftsøkonomikurs som inneholder litt om investeringsteori, gir en innføring i dette. Riktignok uten å presentere konsekvensene som faktisk følger av slike beslutningsregler.

Hvis man vet at et prosjekt fører til store miljøskader om 30 år, vil det i beste fall bli tillagt en helt bagatellmessig vekt i en investeringskalkyle. Det betyr at man med entusiasme vil akseptere et prosjekt som f.eks. gir 10 millioner kroner i fortjeneste de nærmeste årene, selv om man vet at det fører til svære miljøskader som vil koste 100 millioner kroner å rette opp om 30 år, hvis de i det hele tatt lar seg rette opp. De 10 millionene som man får de nærmeste årene, kan investeres og gi avkastning i alle årene fram mot år 30. Da vil den årlige avkastningen føre til at kapitalen stadig vokser, slik at den om 30 år er blitt til mye mer enn 100 millioner. Dermed vil den kapitalisten som tar ansvar og avstår fra et slikt prosjekt, bli den tapende part og bli utkonkurrert av den offensive og uansvarlige kapitalisten som om 30 år kan betale for miljøskadene og sitte igjen med en pen netto.

Kapitalistiske beslutningstakere har en enestående evne til å prioritere den kortsiktige kapitalveksten framfor å se de langsiktige utfordringene i øynene. Poenget er jo at den som får sin kapital til å vokse mye på kort sikt, vinner. Hans kapitals overlegne størrelse kan brukes til å kjøpe opp den som tenker langsiktig. Mange gode og miljøvennlige oppfinnelser er blitt liggende brakk fordi de ble kjøpt opp og uskadeliggjort av store konserner som prioriterte å tjene godt på sine kortsiktige produkter. For eksempel er den miljøfiendtlige bensinbilens altfor langvarige dominans en historie brolagt med slik undertrykking av mer miljøvennlige alternativer.

Det er flere grunner til at det er viktig å bli kvitt kapitalismen. Den mest presserende er kapitalismens iboende krav om at kapitalen må vokse. Konkurransekampen mellom kapitalistene tvinger dem til å streve intenst for å få sin egen kapital til å vokse raskest mulig, slik at de kan hamle opp med konkurrentene. Det er selvsagt ingen tilfeldighet når det rundt omkring på kloden sitter millioner av dyktige mennesker med svært høy lønn i lederstillinger eller rådgiverstillinger, der de hver dag gjør sitt ytterste for å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse mye. Stort sett har de også klart det – med visse tilbakeslag som den nåværende økonomiske krisen er et eksempel på.

Det er egentlig veldig lett å skjønne at kapitalistisk økonomisk vekst i det lange løp er uforenlig med det faktum at vi bor på en liten klode med begrensede ressurser og utslippsmuligheter. Det er en veksttvang av samme type som kreftcellenes vekst. For noen år siden framla jeg tilsvarende synspunkter for et forum av finansfolk fra ulike miljøer. Topplederen i et av Norges største pensjonsforsikringsselskaper deltok i panelet. Han sa det slik:

Han hadde selvsagt rett. Under kapitalismen er det ingen beslutningstaker som har ansvar for å ivareta helheten. Alle beslutningstakere kjemper for at deres kapital skal vokse raskest mulig. Helhetsvirkningen er at det går til helvete. Og millioner av verdens dyktigste mennesker strever intenst for at vi skal komme dit raskest mulig.

I et moderne samfunn krever det lite arbeid å produsere ting. I en høyt utviklet økonomi spiller produksjonen av ting en stadig mindre rolle, mens tjenesteyting utgjør en stadig større del av den økonomiske aktiviteten. Tjenesteyting er stort sett lite kapitalkrevende. Det er først og fremst den øvrige vareproduksjonen som er kapitalkrevende. Men maskinene blir billigere og billigere å lage. PC-ene blir billigere, TV-apparatene blir billigere. Det er fordi den økte produktiviteten gjør at produksjonen av ting inneholder stadig mindre arbeidstid. Under kapitalismen prøver man å kompensere for det ved å finne på nye, lure ting som man prøver å få oss til å tro at vi trenger. Men så kommer miljøaktivistene løpende og sier ganske riktig: Vi kan ikke fortsette å bruke knappe ressurser på unødvendige ting.

Så hva skal den voksende kapitalen investeres i? Det finnes store investeringsmuligheter i de mindre utviklete økonomiene, som Kina og India, men det tar tid å utvikle dem. Og når kapitalistene investerer der, lager de samtidig helt ødeleggende konkurranse til sine investeringer i tilsvarende produksjon i Europa og USA, slik at det blir tap og konkurser der.

Hvordan skal kapitalen kunne fortsette å vokse og finne investeringsmuligheter som får profitten til å vokse tilsvarende? Hvordan skal man klare å få slik vekst i profitten når det går mot slutten på den billige oljen i verden, og man blir henvist til mye mer kostbare og arbeidskrevende energikilder som uhyre forurensende olje fra tjæresand og andre former for kostbar energi?

 

Hva med alle de fantasifulle og kostbare vyene for teknologiske løsninger på klimakrisen? Hvordan skal stadig større kostnader la seg forene med det tvangs-messige behovet for å få profittmengden til å vokse og vokse?

Millioner av beslutningstakere jobber med å få «sin» kapitalists kapital til å vokse så fort som mulig. Menneskeheten kan ikke bygge sin framtid på et slikt system. Når vi får stadig tydeligere signaler om at vi er i ferd med å nå – og kanskje overskride – naturens tåleevne på flere viktige områder, og at konsekvensene kan bli katastrofale for menneskeheten, vil det være det glade vanvidd å ta de viktige bedriftsøkonomiske beslutningene ut fra prinsipper som ser helt bort fra konsekvenser som ligger mer enn 30 år fram i tid.

5. Er det på Aker Brygge at den store verdiskapingen skjer?

 

«Oslofolk skaper verdiene i Norge». Slik lød hovedoppslaget i NRKs morgennyheter mandag 9. august. Oppslaget var ganske åpenbart ment som et innspill i debatten om Vestlandsopprøret mot de planlagte «monstermastene» i Hardanger. Resultatet ble en svært interessant illustrasjon av hvordan de ikke-marxistiske samfunnsøkonomene måler verdiskaping.

De første setningene i NRK-innslaget lød:

 

NRK gjenga bare den venstre kolonnen, som viser tallene per innbygger i fylket. Jeg har også tatt med den kolonnen som SSB legger mest vekt på, nemlig tallene per sysselsatt person i fylket. Vi ser at da blir avstanden mellom Oslo og de andre fylkene vesentlig mindre. I den første kolonnen deles fylkets verdiskaping på dem som bor i fylket, og i den andre deles den på dem som jobber der. Mange av dem som jobber i Oslo, bor i de omkringliggende fylkene. Da blir deres verdiskaping registrert på Oslo i nasjonalregnskapet, siden det er der de er sysselsatt. Vi ser også at tallene i høyre kolonne er større for samtlige fylkes vedkommende, og det skyldes selvsagt at ikke hele befolkningen er i arbeid, f.eks. barna, og derfor blir det færre personer å dele fylkets verdiskaping på.

Men likevel: Også i den høyre kolonnen kommer Oslo klart bedre ut enn de øvrige fylkene. En nøkkel til å forstå det, ligger i det poenget som NRK refererte: Oslotallene trekkes opp av advokater, finansfolk og it- og konsulentfirmaer. Advokatfirmaer som med en timepris på flere tusen kroner rådgir rikfolk i Norge om hvordan de skal slippe unna skatt, ligger på topp i verdiskaping i de ikke-marxistiske økonomenes verden. Finansrådgivere som tilrettelegger hvordan et verdifullt produksjonsselskap skal slaktes, er også helt i spissen som verdi-skapere. Det avgjørende er at det ytes tjenester som kan selges i et marked. Dette verdsettes i nasjonalregnskapet som «produksjon » til markedspris. I oversikter som gjelder enkeltnæringer eller enkelte fylker, trekker man fra den delen av markedsprisen som er merverdiavgift og plusser på eventuelle subsidier, slik at man bruker det beløpet som produsenten faktisk mottar. Dette kalles «basisverdi» i nasjonalregnskapet. Advokatfirmaer og finansrådgivere behandles her helt på samme måte som entreprenørbedrifter og skipsverft.

 

 

De fleste av dem som er ansatt i stat og kommune, arbeider med noe som ikke selges i et marked og som altså ikke har noen markedspris. Det tas med i nasjonalregnskapet som «produksjon» til kostpris, dvs. summen av lønnskostnader, kapitalslit og bruk av varer og tjenester innkjøpt fra andre. NRK illustrerte sin nyhetsmelding med et bilde fra Aker Brygge. Det var i virkeligheten svært treffende, for den ekstremt høyt prissatte «produksjonen» til advokatfirmaene, finansrådgiverne og konsulentfirmaene som er lokalisert der, registreres som verdiskaping av høyeste klasse. Noen raske eksempler: • Når Jens Stoltenbergs økonomvenner lager konsulentfirmaer som leverer skyhøye regninger til offentlige etater for å gi dem råd og analyser som passer inn i et markedsliberalistisk verdensbilde, registreres det som stor verdiskaping.

Her snus verden på hodet: De største snylterne framtrer som store verdiskapere, mens de i virkeligheten tilegner seg verdier som andre har skapt eller som «skaper» papirverdier som fordufter når oppblåste aksjemarkeder raser sammen.

Kapitalismen i Norge har utviklet seg til en vampyrøkonomi. Norge styres inn i en posisjon der «norske» inntekter skal komme ved å snylte på arbeidsinnsats og naturressurser andre steder i verden. All den nyttige og viktige innsatsen som vanlige slitere i Oslo og utover i landet driver med, framstilles som mindreverdig. De som faktisk bygger landet, skvises ut av dem som suger livsblodet ut av de andre.

For at vi faktisk skal kunne bygge landet og bringe menneskeheten videre framover, må kapitalismen vekk, og vi må bygge et samfunn styrt av arbeidsfolk selv. Denne artikkelen har handlet om vampyrøkonomien, og den roper etter en oppfølger om det sosialistiske Norge.

Denne artikkelen har forhåpentligvis fått fram litt om beslutningskriterier som vi ikke må finne på å bruke under sosialismen. Jeg jobber med å skrive om det positive: Hvordan vi kan innrette oss under sosialismen, og hvordan vi skal komme dit?

Det er det som blir den virkelig spennende artikkelen!

Mathias Bismo er redaksjonsmedlem av tidsskriftet Rødt! med ansvar for temaet religion i dette nummeret.

For om lag 300 år siden spådde den engelske teologen Thomas Woolston at kristendommen ville være historie innen det 20. århundre. Den franske forfatteren og filosofen Voltaire uttrykte, på sin side, en enda større pessimisme på religionens vegne da han på midten av 1700-tallet ga den 50 år igjen å leve. Om lag hundre år senere lanserte Voltaires landsmann, filosofen Auguste Comte, en tanke om at sosiologien, læren om mennesket, var i ferd med å erstatte teologien, læren om Gud. I 1905 erklærte den engelske sosialantropologen Alfred Ernest Crawley at religionen er en overlevning fra fortiden som det bare er et tidsspørsmål før vil forsvinne.¹

I følge The Economist-redaktørene John Mickelthwait og Adrian Wooldrige er dette ikke bare uttrykk for en naiv holdning til religionens overlevelsesevne, det er en holdning som ikke tar hensyn til hvordan religionen faktisk fungerer.

Det er ikke bare borgerlige skribenter som erkjenner at religionen verken er på dødsleiet eller på defensiven. Den marxistiske historikeren Alexander Saxton (se intervju i dette nummeret av Rødt!) er av den oppfatningen at det er sekularismen som i dag er på vikende front. Riktignok har sekularismens tidsalder bidratt til å omforme religionen, men den har ikke klart, og vil heller neppe klare, å ta knekken på religion og overtro.³

Religionen inntar en stadig mer prominent plass i offentligheten. Blant så vidt ulike folk som palestinere og burmesere er religionen helt sentral i motstanden mot henholdsvis sionistisk okkupasjon og en brutal militærjunta. I India bidrar hindu-nasjonalismen til både å sementere kastesystemet og å trigge konflikter med naboland og nasjonale minoriteter. I Nicaragua har sandinistene innført verdens strengeste abortlov for å tekkes kirken og dermed forsøke å unngå et nytt nederlag. I USA er det i dag en massebevegelse for å gjøre staten til et enda mer åpenlyst redskap for evangeliske kirker. I Norge og en rekke andre land i Europa benyttes religion der man tidligere brukte begrepet rase for å spre frykt og hat mot minoriteter. Ja, selv i Russland og Kina, land som i en menneskealder har hatt regjeringer som bevisst har gått inn for å minimalisere religionens betydning, ser vi i dag en kraftig religiøs oppvåkning.

Denne artikkelen er et forsøk på å forklare hvorfor religionen, på tross av vitenskapelige og samfunnsmessige fremskritt, fortsatt er en høyst levende og retningsgivende kraft for det store flertallet av verdens befolkning, samt å vurdere hvordan en bør forholde seg til denne virkeligheten.

Religion som virkelighet

For mange av modernistene de siste 300 årene har religionens død ikke bare vært en spådom, det har også representert et ønske, og selv om religionens død har latt vente på seg, er ønsket like sterkt, noe som de senere årene har skapt en ny aktivt ateistisk bevegelse. De såkalte nyateistene, der amerikaneren Sam Harris, briten Richard Dawkins og britisk-amerikaneren Christopher Hitchens er de mest profilerte, har alle, dog på noe ulike måter og med noe varierende saklighet, markert seg i debatten om religion og religionens betydning. Dette har blant annet gitt dem den felles betegnelsen den uhellige treenighet i enkelte religiøse, først og fremst kristne, kretser. Felles for dem er at de med mer eller mindre saklige argumenter forsøker å forklare leseren hvorfor det er galt å tro og hvorfor man bør innta et ateistisk verdenssyn. Dawkins har endog, i samarbeid med det britiske motstykket til Human-Etisk Forbund, tatt initiativ til en reklamekampanje på britiske busser der slagordet er «Det finnes sannsynligvis ingen gud, så slutt å bekymre deg, nyt heller livet».

Felles for dem er også at de forsøker å basere religionskritikken sin på en ateistisk rasjonalisme og fornuft – uten helt å forstå at dette er en rasjonalisme og fornuft som er særegen for ateismen. Sett fra et ateistisk ståsted fremstår religionen som ulogisk, men sett fra en troendes ståsted er den fornuftig. Når en muslim vender seg mot Mekka og ber fem ganger daglig er det ikke bare et tomt ritual, det er et ritual som for ham bidrar til å skape en bedre eksistens for seg og sine – både i deres jordiske eksistens og i den hinsidige eksistensen religionen lover. Sett fra et ateistisk ståsted er dette en myte, en vrangforestilling, for å benytte den norske oversettelsen av tittelen på Dawkins’ bok. Men selv om religioner, som andre sosiale konstruksjoner, ikke er del av den materielle virkeligheten, «gir de», som den marxistisk inspirerte statsviteren Robert Cox påpeker,

Religion handler om tro, om det som skjer i en ikke-materiell sfære. Det fundamentale i religionen kan derfor heller ikke bevises. Ingen av de førkristne vikingene hadde møtt de norrøne gudene, men siden man ut fra datidens teknologi ikke kunne forklare hvordan lyn og torden oppsto, var det en plausibel forklaring at det var Tor som slo med hammeren. Moderne meteorologi har vist at lyn og torden oppstår av andre årsaker, akkurat som andre dogmer ved andre religioner har blitt motbevist. Og akkurat som det ikke var metrologien som tok knekken på åsatroen, er det heller ikke gitt at enkelte brutte dogmer vil knuse religionen som sådan. Munken Giordano Bruno ble i 1500 brent på bålet som kjetter fordi han sa at universet er uendelig og at jorda dermed ikke er universets sentrum. Brunos teorier er siden bekreftet, men den katolske kirken har fortsatt over en milliard tilhengere. Verken naturvitenskapelige, geologiske eller astronomiske oppdagelser, oppdagelser som har avkreftet religiøse dogmer en masse, har ført til frafall fra religionene som sådan.

Religionen er utrolig tilpasningsdyktig. Etter at Juri Gagarin hadde foretatt sin romreise skal Nikita Khrusjtsjov i en sammenheng der religionen ble diskutert, ha poengtert at Gagarin ikke så noen gud der. Dette er kanskje et argument mot enkelte manifestasjoner av enkelte religioner, men som argument mot for eksempel den russisk-ortodokse kristendommen som var den største religionen i Sovjetunionen, faller den på steingrunn. Tidlige kristne hadde kanskje forestilt seg en fysisk himmel med en fysisk gud, men astronomiens oppdagelser hadde lenge før Gagarins tid endret på denne forestillingen, om den noen gang hadde eksistert.

Dawkins er blant annet kritisk til hvordan barn blir oppdratt til å omfavne enkelte religioner, og skriver at

Hvis ikke er det, mener han, en form for overgrep. Her viser han for all verden at han ikke skjønner den religiøse virkelighet. For eksempel for en pinsevenn er det å oppdra barnet sitt i tråd med pinsemenighetens prinsipper, en forpliktelse man har som forelder ut fra sin egen virkelighet – alternativet er å risikere å dømme barnet til evig fortapelse. Ja, også når Jehovas Vitner nekter leger å gi barna deres livsreddende blodoverføring, er dette en handling ut fra kjærlighet, ikke ondskap. Det er basert på deres egen virkelighet, deres visshet om at å tillate det vil medføre en større fare for barnet enn det døden er. Til dette siste er det selvsagt klart at samfunnet må vurdere hvorvidt dette er foreldrenes rett, i Norge er det for eksempel ikke det. Svaret på dette vil, i neste omgang, basere seg på den virkeligheten som dominerer i samfunnet.

Når en ateist eller ikke-troende møter en ung og velkledd mormoner som med sitt smil og med sin klare amerikanske aksent skal overbevise den ikke-troende til å ta imot budskapet til Jesu Kristi kirke av de siste dagers hellige, vil det for den ikketroende, eller i hvert fall den ikke-søkende, fortone seg helt absurd. Den virkeligheten mormoneren lever i, er en virkelighet det for vedkommende er umulig å forholde seg til. Men burde det ikke da være åpenbart at den ikke-troendes virkelighet, eller for den saks skyld buddhistens, muslimens eller sikhens virkelig, er like umulig å forholde seg til? Når nyateistene argumenterer mot religionen, preker de for menigheten. De har gjort sin virkelighet til alles virkelighet, uten å ofre én tanke på det faktum at de troende baserer seg på sin virkelighet.

Religion som samfunnsbygger …

Hittil har denne artikkelen kun behandlet religion på det individuelle planet. Som Alexander Saxton påpeker, er det imidlertid to nivåer. Som samfunnsmessig kraft er det ikke det individuelle som er det avgjørende i religionen, det er det kollektive, og dialektikken mellom det individuelle og det kollektive, som gjør religionen til hva den er.

For en kystfisker fremtrer havet på en todelt måte. På den ene siden er det en ressurs, et sted der fiskeren kan skaffe seg og familien både mat på bordet og fisk som kan selges videre. På den andre siden er det en dødsfelle – uvær og forlis kan medføre den sikre død. Ønsket om god fangst og godvær vil derfor normalt sett gå hånd i hånd for fiskeren, og ut fra en religiøs virkelighet vil han derfor be gudene om god fangst og godt vær. Samtidig gir uværet og faren for forlis religionen en ekstra dimensjon – for fiskeren som drar ut på havet, vil håpet om at en dødsstorm bare vil bety en overgang til et hinsidig liv, gjøre det lettere å dra ut, og for de etterlatte etter et forlis vil vissheten om det hinsidige innebære en viss lindring. Godvær og god fangst vil dermed bli en bekreftelse på religionen – det er dette man har bedt om, og gudene har hørt. Men også uvær og forlis vil på sin måte bekrefte religionen. På den ene siden vil det være en påminnelse om at godværet ikke er gitt, på den andre siden vil det kunne være et signal om at gudene ikke er fornøyde.

De religiøse forpliktelsene mennesker påtar seg for å tilfredsstille gudene, har ikke alltid vært like trivielle. Selv om hekseprosessene i bunn og grunn har et mer verdslig opphav, utgjorde de i den religiøse virkeligheten som dominerte i den vestlige kristenheten i denne perioden (ca. 1480–1700) et svar på Guds forventninger til menneskene. Hekseprosessene i Salem i nåværende Massachusetts i 1692 er blant de mest kjente eksemplene. Større familier skapte konflikter i randområdene der økonomien var basert på jordbruk, samtidig som jordbruket var særdeles utsatt for væromslag og sykdom. Den jorda som kunne brødfø én generasjon, kunne sjelden brødfø den neste, og dette tvang bøndene lenger ut i villmarka. I mangel av en annen forklaring ble dårlige avlinger, forsvunne barn og buskap, uvær og jordskjelv ble satt i sammenheng med Guds vrede. Kombinert med puritanismens ekstreme sexisme, gjorde dette at særlig enslige kvinner med egen jord ble gjort til syndebukker, men også deres allierte ble erklært som hekser. Over 150 mennesker ble arrestert og 19 henrettet – men sett ut fra det religiøse ståstedet til deltakerne er dette rent prinsipielt ikke noe annet enn kystfiskerens bønn.

Kombinasjonen av straff og frelse bidrar i høyeste grad til å gjøre religionene seiglivede, men i lengden kan en ensidig opplevelse av straff også bidra til at det settes spørsmålstegn ved religionen. Kristendommens fremvekst er et eksempel på dette. Etter at jødene hadde definert seg selv som Kanaans herskere hadde det utviklet seg et klarere klasseskille enn den gang de hadde vært under Faraos dominans, et klasseskille Romerriket hadde inkorporert i sin struktur. Fortellingen om hvordan Jesus jaget handelsmenn ut av tempelet og ikke minst Bergprekenen tyder på at Jesus selv assosierte seg med den jødiske underklassen som mer enn noen opplevde tyngden av det romerske imperiet. På denne tiden var det mange som hevdet profetiske evner, Monty Pythons film Life of Brian illustrerer dette på en fortreffelig måte, men kristendommen, eller Jesuskulten, tilfredsstilte behov den etablerte jødedommen ikke maktet å gjøre for den jødiske underklassen.⁷

Også islam var en religion som oppsto i spenningen mellom tradisjon og samtidens utfordringer. I motsetning til nord på den arabiske halvøya hadde det arabiske kjerneområdet lenger sør vært relativt upåvirket av den romerske ekspansjonen og stridighetene mellom Bysants og Persia. Innbyggerne, araberne, var hovedsakelig ulike klaner av nomader, delvis også bofaste, som ofte sto i strid med hverandre. Gjennom å forene tradisjonell arabisk religion med en jødisk monoteisme, kombinert med kløktig alliansebygging og strategisk kompetanse, maktet Muhammed ibn Abdullah, bedre kjent som profeten Muhammed, å forene de arabiske stammene og gjøre dem til en makt i regionen. Men der kristendommen hadde brukt over 300 år på å bli en statsbærende religion, spredte islam seg med utbredelsen av kalifatet, og mindre enn 30 år etter Muhammeds død strakk kalifatet, og dermed også islam, seg fra dagens Spania, Portugal og Marokko i vest til dagens India og Afghanistan i øst. Islam ble altså ikke bare et redskap for fremskritt i det arabiske kjerneområdet, det ble et redskap for en omfattende ekspansjon, ikke ulikt det kristendommen, dog med noe mindre hell, hadde blitt forsøkt gjort til 300 år tidligere da Keiser Konstantin hadde gjort den til en herskerreligion.

Som løsning på konkrete utfordringer i samtiden er ikke kristendommen og islam unike, også religioner som jødedom, buddhisme og sikhisme oppsto i tilsvarende spenningsfelter. Det samme kan også sies om brudd innenfor eksisterende religioner, som hasadisk jødedom, zen-buddhisme og ulike kristne protestantiske retninger, selv om de problemene de er bestemt å løse, varierer. Likevel, for hver vellykkede dissentersekt vil det være utallige mislykkede. Siden en etablert religion ikke bare representerer en gitt sannhet, men også bestemte maktforhold, vil en religiøs utfordring også representere en utfordring for denne makta. Denne strukturelle intoleransen i religionen vil derfor være et hinder for nye religioner⁸, men når denne en sjelden gang overvinnes vil den nye religionen kunne fungere som en drivkraft som har potensial i seg til å løse de utfordringene den gamle religionens rammer gjorde det så godt som umulig å løse.

Krisetider ikke bare skaper religion, det reproduserer også religion. Marx beskrev religionen som

Den religiøse høyresida i USA illustrerer dette godt. Selv om lederskapet er en del av det økonomiske og politiske etablissementet, er det arbeiderklassen, i all hovedsak den hvite, som utgjør massebasisen. Siden slutten av 1960-tallet har minstelønna i USA falt kraftig i reelle penger, og nyliberalisme og økonomiske omstillinger har gjort arbeidslivet mer usikkert. Borgerrettsbevegelsens gjennomslag og en aktiv kvoteringspolitikk har videre bidratt til usikkerhet. Som Samir Amin har påpekt, er det særlige forhold ved USA som gjør at dette ikke omsettes i politiske krav,¹⁰ i stedet hengir de seg til religionen – det er kun ved å bringe landet tilbake til Gud og Gud tilbake til landet at denne uretten kan utviskes. Svaret på problemene blir dermed blant annet blind støtte til Israel, siden Bibelen jo sier at jødene er Guds utvalgte folk, og knallhard kamp mot alt Obama står for, siden han jo, i følge en firedel av republikanernes velgere er den bibelske Antikrist.¹¹

Etter hvert som samfunnet utvikler seg og blir mer og mer komplekst, vil også sammenhengen mellom religionens løsning på bevissthetens krise og det faktiske uttrykket for religionen bli mer og mer uklart. Samtidig er det «uttrykk for visse materielle produksjonsforhold som trolig tilhører fortiden, som har mistet sin materielle virkelighet, men som ennå ikke har gitt slikk på sitt ’bevisste’ uttrykk»¹². Dermed blir det gjort til religiøse dogmer, en del av religionens virkelighet.

En stor del av religionens dogmer handler om makt. Ved siden av den rent verdslige makten, representert ved religiøse domstoler, tiende, kirkelig eiendom osv., ligger det i det å forvalte religionen også en makt i teologi og liturgi. Det å kunne dømme noen til evig fortapelse, eller for den saks skyld evig lykke – og bli trodd – gir en enorm makt. Det er en makt som frivillig får mødre og fedre til å fornekte sine barn, en makt som frivillig får enker til å la seg brenne på bålet. Da den katolske kirken i årene etter 2. verdenskrig lyste i bann alle medlemmer av kommunistiske partier og ungdomsorganisasjoner, da den fordømte organiserte kommunister til evig pine, var det klart at dette gjorde arbeidsforholdene for kommunister blant troende katolikker vanskeligere – noe som da også selvsagt var hensikten.

Som en del av det Marx og Engels kalte overbygningen utgjør religionen en særlig utfordring som de nok begge undervurderte noe. De var fullt ut bevisste at «de forskjellige momentene i overbygningen – klassekampens politiske former og dens resultater – forfatninger som blir satt av den seirende klasse etter at slaget er vunnet osv. – rettsformene og selv også refleksene av alle disse virkelige kampene i hjernene til dem som deltar, politiske, juridiske, filosofiske teorier, religiøse anskuelser og deres videre utvikling til dogmesystemer, øver også sin innvirkning på forløpet av de historiske kamper, og bestemmer ofte i overveiende grad deres form»¹³. De ulike momentene i overbygningen, derimot, var av mindre betydning for dem, dessverre. Men der politiske, juridiske og for så vidt også enkelte filosofiske dogmer kan etterprøves, er ikke det samme tilfellet for religiøse dogmer ut over det de vanligvis kan tilpasse seg. Eksistensen av guder, ånder, ondskap og evighet kan ikke prøves empirisk, og dermed kan det heller ikke gjøres motstand mot det på samme måte dogmer som har åpenbart synlige følger. Akkurat som politikken og jussen vil også endrede maktforhold påvirke religionen, men endringene vil vanligvis ikke bli like altomstyrtende, med mindre religionens krise blir så akutt at en ny religion beseirer den gamle.

Dette betyr ikke at det ikke oppstår religioner som er progressive i sin samtid. Kristendommens og buddhismens protest mot henholdsvis romersk og hinduistisk ekstravaganse og maktmisbruk er eksempler på dette. Det skulle imidlertid, verken i den kristne eller den buddhistiske verden, ta lang tid før det oppsto et presteskap som hadde til oppgave å forvalte religionen til beste for det eksisterende. Tilsvarende kan man gjerne si at Hans Nielsen Hauge og lekmannsbevegelsen representerte en progressiv protest mot kirkens prestevelde, men det tok ikke mange år før bevegelsen gikk over til det som er kjent som indremisjonen og ble representanter for de mørkeste, mest reaksjonære tendensene innenfor kirken. Ole Hallesbys frontalangrep på arbeiderbevegelsen for manglende moral, og i samme slengen også på psykoanalyse, samboerskap, onani, prevensjon, abort, liberal teologi og annen vederstyggelighet¹⁴ er bare ett av mange eksempler på hvordan denne bevegelsen med en nærmest hysterisk fanatisme motarbeidet arbeiderbevegelsen i tradisjonelt lavkirkelige miljøer. Dette er ikke bare propaganda, det er krav som ligger i religionen, i de troendes virkelighet.

Det er i dette lyset arbeiderbevegelsens dilemma med religionen må forstås. «Vi må kjempe mot religionen», slo Lenin fast. «Det er ABC for all materialisme, og følgelig også for marxismen»¹⁵. Riktignok understreket han at denne kampen måtte ta utgangspunkt i religionens materielle virkelighet, men det blir uunngåelig et dilemma når han samtidig slår fast at «staten bør ikke ha noe med religionen å gjøre. (…) Det må ikke forekomme noen som helst forskjell i statsborgerlige rettigheter på grunn av borgernes religiøse oppfatninger»¹⁶. For den religiøse er ikke religionen noe som bare omhandler individet, det omhandler samfunnet. Når den kristne høyresida slåss mot kjønnsnøytrale ekteskap, er det ikke fordi de selv vil slippe å inngå ekteskap med en av samme kjønn, men fordi de mener det beveger samfunnet vekk fra sin religiøse virkelighet. Dermed blir religionen like fullt noe man må forholde seg til også i den daglige kampen.

Som samfunnsmessig kraft er religionen også mer enn liturgi. Både Børre Knudsen og Rosemarie Køhn baserer seg på samme liturgi uten at de dermed er representanter for samme religiøse uttrykk. Dette er imidlertid ikke like åpenbart i den norske offentligheten i dag, der holdningen gjerne er at de muslimer som ikke aktivt går ut og tar avstand fra Taliban, en holdning som er like absurd som å avkreve alle kristne å gå aktivt ut og ta avstand fra Herrens Motstandsarmé i Uganda og Kongo. Religionen må forstås som uttrykk for den religiøse virkeligheten på ulike plan. I deler av Afrika legitimeres kjønnslemlestelse av jenter i religionen, både blant kristne og muslimer. At det ikke praktiseres blant kristne i Argentina eller muslimer i Pakistan gjør ikke, i den grad det er legitimert gjennom lokale religiøse dogmer, denne praksisen til en mindre del av den konkrete religiøse manifestasjonen der det faktisk skjer. Kjønnslemlestelse er ikke en del av islam eller kristendommen som sådan, men det er det i deler av Afrika – og som Kadra Yusuf har vist, også i enkelte muslimske miljøer i Norge. Bakgrunnen for de konkrete manifestasjonene av religion er selvsagt svært komplekse, langt mer komplekse enn det er rom for å diskutere mer enn helt overflatisk i en artikkel av dette omfanget. Når religiøse ledere i Somalia slår fast at musikk er syndig, er ikke dette et trekk ved islam som sådan, i det meste av den muslimske verden er ikke musikk bare lov, sang og musikk er ofte en sentral del av religionen og gudstilbedelsen, det er et særlig trekk ved den særegne somaliske manifestasjonen av islam, en manifestasjon som har sin bakgrunn i Somalias særegne og tragiske historie. Begrepet religion må forstås som manifestasjon på ulike plan – alt fra individ- og familieplan til verdensplan.

… og samfunnssplitter

Religionen er ikke bare en samfunnsbygger, den er også en samfunnssplitter, den sår splid mellom samfunn, mellom tilhengere av ulike guder.

Om vi ser på våre nærmeste slektninger i dyreriket, er det ikke vanskelig å se for seg at stridigheter om territorier og ressurstilgang er et like gammelt fenomen som menneskearten selv. Religionen gir imidlertid dette en ekstra dimensjon ved at tilhengerne av én religion kan rettferdiggjøre stridigheter og krig ved en henvisning til sine egne guder, sin egen virkelighet, en virkelighet som ikke deles av tilhengerne av en annen religion. Dette blir gjerne selv-forsterkende idet krigen i seg selv skaper en bevissthetens krise, og dermed bygger opp under religionen. Dermed får kriger og konflikter gjerne et sterkere religiøst skinn, som mellom katolske nasjonalister og protestantiske lojalister i Nord-Irland og mellom katolske kroater, ortodokse serbere og muslimske bosniaker i det tidligere Jugoslavia, og en vekkesleseffekt på de stridende parter.

I henhold til Bibelens fortelling om Adam og Evas sønner tok Kain livet av Abel.

Dette illustrerer godt den partikularismen som kjennetegnet tidligere tiders religioner – det var et fellesskap for de utvalgte. Gud skapte Adam og av hans ribbein skapte han Eva, men da deres sønn ble forvist, fantes det en annen stamme med en annen gud der han kunne slå seg ned. Denne tradisjonen med ulike guder er i dag fortsatt, om i noe endret form, til stede i hinduismen der kastesystemet mytologisk plasserer kastene under bestemte guder. I motsetning til partikularistiske religioner, dvs. religioner som er forbeholdt én enkelt folkegruppe og som i prinsippet ikke tillater at andre slutter seg til denne, står de universelle religionene, hvorav islam og kristendom er de klart største. Her kan enhver i prinsippet slutte seg til, ens plass overfor Gud er ikke bestemt av fødsel, men av tro. Følgelig vil også det å forlate religionen også føre til at man forlater fellesskapet, med de følgene det kan ha, i motsetning til de partikularistiske religionene der også de frafalne i prinsippet regnes som en del av fellesskapet. En kombinasjon av disse prinsippene finner man i jødedommen, som siden Moses’ tid kun har anerkjent eksistensen av én gud, Jahve, men som likevel gir den som er født jødisk en særlig rolle som et utvalgt folk. Også østlige religioner som buddhisme, jainisme og konfucianisme forholder seg til slike kategorier, selv om disses fravær av noen konkret guddom gjør at begrepsapparatet blir noe annerledes.

Skillet mellom partikularisme og universalisme gjør imidlertid ikke noe fra eller til når det gjelder religionens oppbygging under eksterne fiendebilder. Dette skillet har først og fremst følger for det interne fiendebildet, men under en universalistisk religion vil krigen også kunne få en misjonerende dimensjon. En av de mest profilerte representantene for den kristne høyresida i USA, Ann Coulter, uttalte for eksempel i kjølvannet av terrorangrepene mot New York og Washington D.C. 11. september 2001 at USA bør svare med å invadere muslimske land, drepe lederne deres og konvertere folket til kristendommen.¹⁹ Akkurat som ekspansjonen av kalifatet i den arabiske verden i tiden fra 622 til det nådde sin største utbredelse i 750 gikk hånd i hånd med utbredelse av islam, gikk den europeiske koloniseringen, hånd i hånd med omvendelse til kristendommen. Nå har riktignok heller ikke partikularistiske religioner gått av veien for å omvende folkegrupper. Khazarriket i Kaukasus opplevde for eksempel en masseomvendelse til jødedommen da dette ble landets statsreligion på 700-tallet, på tross av at disse ikke stammet fra Guds utvalgte den gang,²⁰ men for jødedommen spesielt er dette et unntak mer enn en regel. I den grad partikularistiske religioner blander misjonering og erobring er det gjerne for å gjenvinne «tapte sjeler», som den hinduistiske (gjen)erobringen av India fra buddhismen, etter hvert også med god hjelp fra både muslimer og sikher, etter at buddhismen hadde etablert seg som en dominerende religion i de siste århundrene før vår tidsregning.²¹

Skillet mellom universalisme og partikularisme kan også gi ulike utslag. De fleste jøder tar for eksempel rollen som Guds utvalgte folk på alvor, men mens det for ultraortodokse bosettere på Vestbredden betyr at de har plikt til å ta seg til rette på bekostning av de ikke-utvalgte, betyr det for de like ultraortodokse Neturei Karta at jødene er dømt til evig eksil inntil Messias kommer og dermed en ukuelig kamp mot sionismen i jødedommens navn. For tilhengere av religioner som ikke ser seg selv som et utvalgt folk, derimot, er dette en irrelevant problemstilling. Det er høyst relevant i den grad de ut fra den konkrete manifestasjonen av sin religion, hovedsakelig blant protestantiske kristne, ser det som sin religiøse plikt å støtte opp om jødenes strev for å realisere sin gudegitte rolle som et utvalgt folk.

For den troende er det ikke bare ens egen religions fortreffelighet som representerer den religiøse virkelighet, det er også andre religioners svakheter. Dette endrer seg selvsagt med tid og rom, akkurat som de muslimske ottomanske lederne aksepterte de andre abrahamittiske religionene (kristendom og jødedom), legger norske kirkeledere som Oslo-biskop Ole Christian Kvarme og tidligere Oslo-biskop Gunnar Stålsett i dag vekt på at den kristne og den muslimske guden er den samme – til stor forargelse for den kristne høyresida. Graden av religiøs forankring vil selvsagt også skape variasjon, men sett ut fra et troende ståsted vil både dogmene generelt og gruppetenkingen spesielt skape bestemte preferanser rundt hvem som lever opp til den troendes virkelighet.

En av de anklagene nyateistene hyppigst anfører mot religionen, er at den skaper krig. Også fra religiøst hold hevdes de samme tankene – da med den forskjellen at det bare er de andre religionene som skaper krig. Og noen religioner er visstnok verre enn andre. Sam Harris fremstiller nærmest selvmordsbombere som en plikt innenfor islam:

Merkelig, da, at det første kjente selvmordsangrepet utført av en muslim i nyere tid fant sted så sent som i 1989. Og merkelig, da, at antallet selvmordsangrep i verden har mangedoblet seg bare i løpet av de siste årene. Det er åpenbart at dette har å gjøre med helt andre faktorer, faktorer der religionen blir gjort til en katalysator. Under 2. verdenskrig fungerte shintoismen som en katalysator for kamikaze-piloter, en slags form for offisielle selvmordsbombere, men det er få som den dag i dag anklager shintoismen for å være en mer krigersk eller voldelig religion enn for eksempel kristendommen eller buddhismen.

Religionen i seg selv skaper svært sjelden krig, den fungerer snarere som en katalysator. Religionen kan forsvare krig og eskalere krig, og religionens tilbakeskuende karakter kan gjøre religionen irrasjonell som motivator for krigen, men å gi religionen ansvaret for at mennesker kriger, blir i beste fall naivt. Selv religionskrigene i Europa rundt reformasjonen var kriger som først og fremst handlet om makt og ressurser, og om aktører som benyttet religionen til å fremme sine interesser. Men ideen om at motstanderen representerte Satan, at man selv representerte Gud og at en heltemodig innsats ville bli etterfulgt av en evig belønning i himmelen, bidro nok helt sikkert til å gjøre krigene mer blodige enn nødvendige. Det er ikke tvil om at det er lettere å få noen til å drepe andre og selv gå i døden, når det ligger et løfte om belønning bak det hele. Disse belønningene behøver heller ikke være religiøse. Når norske soldater dreper og blir drept i Afghanistan, er det ikke sikkert de tror dette vil gi dem en evig belønning i himmelen, men de innbiller seg i det minste at de gjør noe for Norges og/eller Afghanistans trygghet og fremtid. En religiøs overbygning over det hele, enten den kommer fra en selv eller gjennom påvirkning utenfra, vil nok imidlertid fort kunne styrke kampmoralen ytterligere.

Religion som samfunnsaktør

Sam Harris skriver:

At kontrafaktisk historieskriving er en øvelse der det ikke finnes noen fasit, er så sin sak, men her river Harris historien ut fra sin kontekst og ender opp i ren idealisme. Maktforholdene på korstogenes tid åpnet rett og slett ikke for dette «fornuftens kongerike». Når det eksisterer en bestemt religiøs virkerlighet i et samfunn, vil den som bestrider dette bli sett på som en avviker, en kjetter.

Det er i møtet mellom den materielle virkeligheten og virkeligheten slik den oppfattes, at samfunnsutviklingen bestemmes.

Ole Hallesbys tordentaler mot arbeiderbevegelsen var ikke bare taler, det var oppfordringer til handling, handlinger som fikk konkrete følger for arbeiderbevegelsen i områder der indremisjonen sto sterkt. Samir Amin har tilsvarende vist hvordan den særegne formen for protestantisme som ble ført inn til USA fra Europa, skapte grunnlag for en helt særegen amerikansk ideologi²⁵ – en ideologi som den dag i dag setter sitt tydelige stempel på amerikansk politikk – fra det fortsatte presset på abortretten til en aggressiv intervensjonspolitikk. Intervensjonspolitikken og den, til dels reelle, frykten som underbygger denne, bidrar rett nok til å styrke religionen som samfunnsmessig kraft. Men religionen, den hvite manns byrde, gitt til USA av en allmektig Gud, utgjør i sin tur en kraftfull legitimering av politikken. Eksempelvis er det vanskelig å se for seg at USA så ukritisk ville støtte Israel, selv der det går mot deres egne interesser, uten den sterke innflytelsen fra de jødiske og kristne, hovedsakelig protestantiske, bevegelsene som ser det som sin oppgave å virkeliggjøre Guds plan for Israels utvalgte folk.

Men denne religiøse påvirkningen er ikke nøytral, den er farget av den religiøse virkeligheten. Når de dominerende jødiske og protestantiske retningene baserer seg på en virkelighet der jødene er Guds utvalgte, vil undertrykkingen få en særlig eksklusiv karakter. Det er selvsagt ikke bare i stater som er styrt etter prinsipper basert på religiøs partikularisme at undertrykking av religiøs karakter er utbredt. Men der denne i stater basert på religiøs universalisme gjerne tar form av tiltak for å sikre at hele befolkningen blir eller forblir en del av denne religionen, tar den i stater basert på partikularisme gjerne form av en religiøs apartheid med begrenset, om noen, mulighet for mobilitet – dagens Israel er et svært illustrerende eksempel. Tilsvarende kan andre egenskaper ved en religion skape rammevilkår som ville vært annerledes med en annen religiøs virkelighet. Påvirkningen fra theravada-buddhismen på den politiske utviklingen i det sørøstlige Asia er ikke mye omtalt i norsk og vestlig offentlighet, men denne buddhismens særlige trekk har hatt og har fortsatt betydning for så vidt ulike politiske brennpunkter som Aung San Suu Kyis ikkevoldelige motstandskamp i Myanmar og Colombos aggressive politikk mot tamilene på Sri Lanka.²⁶

I et av forarbeidene til Kapitalen viste Marx til sammenhengen mellom «engelsk puritanisme, og også nederlandsk protestantisme, og opphopning av penger»²⁷. Nå dalte verken puritanismen eller kalvinismen ned fra himmelen. Rent skjematisk kan man si at religionen for så vidt har sitt opphav i klassene, dvs. produksjonsforholdene, men idet den har oppstått får den en autonom eksistens der den utvikles gjennom en dialektikk med samfunnsforholdene for øvrig – ikke bare produksjonsforholdene. Kort sagt, den lever sitt eget liv som en egen samfunnsmessig kraft og bidrar til å forme klasseforholdene. Det interessante spørsmålet er hvordan?

I og med at de religiøse dogmene er basert på produksjonsforhold eller maktforhold som trolig tilhører fortiden, vil religionen i utgangspunktet være tilbakeskuende. Ja, et religiøst dogme kan også fungere hemmende for interessene til dem som formidler det. Betingelseløs støtte til Israel hadde helt siden statens opprinnelse vært et krav fra organiserte jødiske og protestantiske krefter i USA, men det var først da Sovjetunionen styrket sine bånd med land i den arabiske verden, særlig Egypt og Syria, at dette, i tråd med den kalde krigens logikk, ble offisiell amerikansk politikk. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har imidlertid denne støtten blitt videreført, i stor grad ved hjelp av nettopp disse jødiske og protestantiske kreftenes påvirkning, på tross av de implikasjonene dette kan ha for USA og USAs oljeindustris forhold til de oljerike arabiske statene.

Dette gjelder selvsagt ikke bare religionen, også juridiske, politiske, filosofiske osv. er som sådan basert på allerede virkeliggjorte produksjonsforhold – noe vi ser i de juridiske, politiske og filosofiske begrunnelsene som viderefører USAs bidrag til en konstant krigssituasjon eller krigslignende situasjon i Midt-Østen, og for den saks skyld kvasireligiøse fortolkninger av marxistisk baserte strategier. Religionen har imidlertid en særlig egenskap i at den baserer seg på overnaturlighet, og er dermed ikke er etterprøvbar. Himmel og helvete, nirvana og karma – dette er kategorier som ikke lar seg bevise, de er basert på en tro som er videreformidlet av den organiserte religionen. Og som kystfiskerens skjebne, uansett utfall, vil bidra til å bekrefte religionens gyldighet, er Guds veier uransakelige. Nå er det riktignok ikke slik at alle andre komponenter i overbygningen er etterprøvbare, men der for eksempel bestemte politiske strategier gir konkrete resultater for den virkeligheten de forholder seg til, gir religionens overnaturlighet og tvetydighet langt mindre rom for revurderinger. Selv om det selvsagt er mange flere fasetter her, særlig i utvekslingen med andre samfunnsmessige krefter, vil religionen tendere til å bli en konservativ kraft.

Det betyr ikke at enhver kamp basert på religiøse dogmer vil være en reaksjonær kamp.

Historisk har også religiøse brudd, basert på den samfunnsmessige dialektikken, bidratt til fremskritt, men i det lange løp vil det være sentralt for ethvert regime som ønsker å sikre sin kontroll over samfunnet, å ta kontroll over religionen og gjøre den til sin, slik Keiser Konstantin gjorde kristendommen til sin. Polen er et illustrativt eksempel på dette. I motsetning til i resten av Sovjetblokken fikk den katolske kirken en viss kontroll over egen gjøren og laten, noe som i sin tur gjorde den i stand til å bli et senter for motstand mot systemet, særlig etter at opprørene i 1981 ble slått ned.²⁹

Sekularisme som strategi

som samfunnsmessig kraft. Det er kampen

for en reell sekularisme. I praksis vil dette imidlertid fort fortone seg som en kamp mot religionen. Noe av det Øystein Djupedal huskes for som kunnskapsminister er hans uttalelser mot bønn i den offentlige skolen. Dette avfødte en kraftig reaksjon fra kristenfolket og tvang til slutt Djupedal til retrett. Fra et sekulært synspunkt er fravær av bønn i skolen en selvsagthet, men for Linda Austnes, som samlet inn nærmere 60 000 underskrifter mot Djupedal, representerer det noe helt annet:

Sekulære strategier kan grovt sett deles inn i to: likebehandlingssekularisme og aktiv sekularisme. Finansieringsordningen for trossamfunn, den såkalte kirkeskatten, kan illustrere dette. I dag bevilger regjeringen et bestemt beløp til Den norske kirke i statsbudsjettet. Dette beløpet deles så på antallet medlemmer i kirken, og støtten til andre trossamfunn vil da bli dette beløpet multiplisert med antallet medlemmer. Med Den norske kirke har også andre fordeler, for eksempel er kirkebyggene et kommunalt ansvar, noe andre menigheters bygninger ikke er. I Oslo er resultatet av dette for eksempel at de fleste kirkene under statskirken står tomme under gudstjenesten, mens katolske kirker må ha både to og tre gudstjenester for at alle som vil delta skal få delta. Fra et likebehandlingssekulært synspunkt vil sekularismen bestå i at alle religioner behandles likt, dvs. at det blir et mer rettferdig finansieringssystem, og at det for eksempel også blir et kommunalt ansvar å stille menighetshus til disposisjon for religioner av en viss størrelse. Fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil målet være å gjøre religionen til en privatsak i den forstand at det skal være opp til medlemmene, ikke myndighetene, å finansiere religiøse organisasjoner akkurat på samme måte som andre organisasjoner.

Dette skillet kan også illustreres med blasfemilovgivning. Etter Jyllands-Postens karikaturer av Muhammed har det i enkelte muslimske miljøer oppstått et krav om en strengere blasfemilovgiving. Norge har i dag en blasfemiparagraf, § 142 i straffeloven, men siden ingen har vært dømt siden 1912 og tiltalt siden 1933, regnes den i dag for en sovende paragraf. Problemet med en slik paragraf er at det er de fornærmede som selv definerer hva som er fornærmende, eller blasfemi. Det som regnes som blasfemi for noen, er ikke nødvendigvis blasfemi for andre. Ja, i sin ytterste konsekvens kan blasfemilovgiving fort bli et hinder for reell religionskritikk. Fra et likebehandlingssekulært ståsted vil dette imidlertid ikke være problemet, problemet vil være at ulike religioner behandles ulikt. Ut fra et aktivt sekulært ståsted, derimot, kan ikke religionen gis en særlig beskyttelse andre ikke får. Hvorfor skal de som uttaler seg på den ene eller andre måten basert på en religion, ha en annen beskyttelse enn folk som uttaler seg fra et ikke-religiøst synspunkt?

Nå er dette riktig nok ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende strategier. I en del muslimske land er det for eksempel noen lover som gjelder for muslimer, men ikke for ikke-muslimer. Mange steder er det også forbundet med streng straff for muslimer å konvertere, samtidig som ikke-muslimer står fritt til å konvertere både til islam og til andre religioner. I slike tilfeller vil likestillingssekularismen og en aktiv sekularisme handle om det samme – fjerne det lovverket som diskriminerer på bakgrunn av religion. Den aktive sekularismen går imidlertid lenger. I flere katolske land er abort totalforbudt, også når den gravides liv står i fare. Ut fra et likestillingssekulært synspunkt vil dette som sådan være uproblematisk, siden det jo gjelder alle, katolikker og ikke-katolikker. Ut fra et aktivt sekulært synspunkt, derimot, vil lovgivningen i den grad den er grunnet på katolske dogmer, representere en allmenngjøring av disse dogmene. Det betyr selvsagt ikke at en likestillingssekularist ikke kan ta stilling mot loven, men det vil ikke ha med sekularisme å gjøre.

Når det gjelder religionens innflytelse, er Norge riktignok et unntak i verdensmålestokk. I følge en undersøkelse i 143 land i årene 2006–2008 var det kun i Estland, Sverige og Danmark at det var færre som oppga at religionen utgjorde en viktig del av livet deres enn i Norge, med våre 20 prosent. ³¹ Nå er det riktignok ikke noen direkte sammenheng mellom individuell oppfatning og den samfunnsmessige betydningen. Samme undersøkelse viser for eksempel at det selv i relativt sekulære og liberale amerikanske delstater som California, New York og New Jersey er godt over 50 prosent som svarer positivt på dette spørsmålet, og der det i islamistiske Iran «bare» er 83 prosent som svarer positivt på spørsmålet, gjelder dette hele 98 prosent i relativt sett liberale Indonesia. Hvor i sjiktet et land havner, har nok likevel noe å si. Dersom 80 prosent av innbyggerne i et land er sterkt troende, vil dette etter all sannsynlighet gi religionen en viktigere samfunnsmessig rolle enn dersom det kun gjelder 20 prosent av befolkningen. På tross av statskirke og statsreligion er Norge relativt sekulært, i hvert fall om man ser det i en verdensmålestokk.

For en aktiv sekularisme

En aktiv sekularisme er ikke bare en sekularisme som vil likestille religioner, det er en sekularisme som vil frata religionen makt over samfunnet. Det er en sekularisme som går inn for å begrense dagens Ole Hallesbyers mulighet til å spre eder og galle innenfor ytringsfrihetens grenser – Enevald Flåten og Jan-Aage Torp skal behandles på linje med alle andre som driver med trakasserier og hets av dem de ikke liker, og ikke ha mer krav på statsstøtte enn andre som frembringer tilsvarende motbydelige synspunkter uten å hevde å representere noen løsning på bevissthetens krise. Det er en sekularisme som går inn for å behandle overgrep innen den katolske kirken på samme måte som det skulle vært et overgrep som foregikk i en familie, på en fest eller på gata. Med andre ord – det er en sekularisme som går inn for å svekke religionens mulighet til å være et hinder for fremskritt. Utover det er religionen den aktive sekularismen uvedkommende.

I dagens Norge er det islam som vekker klart mest offentlig debatt. Mens et søk på «islam» på Dagbladet sine nettsider gir nesten 2000 treff, gir et tilsvarende søk på «kristendom» så vidt over 300 treff. På VG sine nettsider er forskjellen enda større – her er det 17 000 treff på «islam» og stakkarslige 138 på «kristendom». Etter den kalde krigens slutt og særlig etter terrorangrepene i USA i 2001 har hetsen av muslimer tiltatt i styrke. Det er i dag «lov» å si ting om islam og muslimer det ikke er «lov» å si om andre – dette på tross av at en større andel muslimer enn ikke-muslimer i London støtter opp om demokratiske valg,³² at et stort flertall av de spurte i Egypt, Iran og Indonesia mener ytringsfrihet bør være grunnlovsbeskyttet og at 98 prosent av de spurte i Egypt og Bangladesh, 96 prosent av de spurte i Marokko sier de støtter en demokratisk styreform – mot stakkarslige 78 prosent i Storbritannia.³³ Spørsmål om islam i Norge handler imidlertid ikke bare om fordommer og rasisme – de handler også om religion. Konspirasjonsteoriene og feberfantasiene til Siv Jensen og hennes meningsfeller om at muslimer i Norge har en mer eller mindre skjult strategi for islamisering av Norge, må avvises som det de er – rendyrket hatpropaganda – og møtes med en kraftfull og aktivistisk antirasistisk bevegelse. Likevel støter man i den offentlige debatten på spørsmål som også gjør den religiøse dimensjonen relevant.

Noe media har skrevet mye om, er det såkalte «moralpolitiet» på Grønland i Oslo. Hvor stort og omfattende dette er, strides man om, men vitnesbyrd om hvordan unge personer med flerkulturell bakgrunn følges blant annet av drosjesjåfører i Oslo, hvordan jenter føler seg truet til å kle seg mindre «utfordrende» og hvordan komikeren Zahid Ali ikke våger å bevege seg på Grønland viser at det er et reelt problem. Dette uavhengig av om Islamsk Råd tar avstand fra det. For dette moralpolitiet dreier det seg om kontroll, en form for kontroll som selvsagt ikke er utelukkende religiøs, men som likevel fort legitimeres i religionen. For å få bukt med dette må man også våge å konfrontere det idégrunnlaget som rettferdiggjør et slikt uakseptabelt handlingsmønster, et handlingsmønster som helt klart bryter med målet om et sekulært samfunn, enten man ser det fra et likebehandlings- eller aktivt sekulært ståsted. Man fjerner kanskje ikke kontrollen ved å konfrontere religionen, men man kan fjerne legitimeringsgrunnlaget, og dermed også bidra til å lette på kontrollen. Hvis en ung muslimsk jente blir passet på og kontrollert nærmest hvor enn hun beveger seg, vil det være vanskeligere for henne å ta et eget valg. Det vil bli enklere å videreformidle religionen og dens dogmer til henne og dermed også hennes etterkommere, og det er jo selvsagt også målet for moralpolitiet.

Diskusjonene som har oppstått om shariaråd i Norge, er også preget av denne propagandaen. Dette dreier seg ikke, slik blant andre FrP innbiller seg, eller i hvert fall gir inntrykk av at de tror, om et parallelt rettsvesen. Som i Storbritannia dreier det seg om et frivillig konfliktråd for muslimer der de kan løse tvister seg imellom etter muslimsk lov. Men sett ut fra et aktivt sekulært ståsted er det heller ikke uproblematisk. Om muslimer ønsker å løse tvister på denne måten, skal de selvsagt være fri til å gjøre det, men det må være på eget initiativ, ikke noe staten legger opp til. Når konflikter skal løses på basis av religion, vil dogmene spille sterkere inn, noe som er poenget med sharia, og jo mer et slikt råd legitimeres av offisielle myndigheter, jo større press vil det være på å benytte seg av disse. Vi ser mye av det samme i enkelte kristne menigheter – konflikter skal ikke løses av medlemmene, men av pastoren. Problemet er at det da vil være pastorens forståelse av religionen, ikke forutsigbare lover og regler, som avgjør. Om myndighetene oppfordrer til bruk av slike institusjoner, vil de utvilsomt blitt enda sterkere og i enda større grad legge menighetsmedlemmenes liv under menighetens kontroll. Også når det gjelder spørsmål som bruken av religiøse hodeplagg i skolen, kjønnsdelte svømmetimer, egen politihijab, muslimske kvinner i arbeidslivet osv., bør tilsvarende vurderinger være en del av grunnlaget.

Også i det internasjonale solidaritetsarbeidet utgjør religionen en utfordring. Ved det siste parlamentsvalget i Palestina ga velgerne et parti som åpent baserer store deler av sin politikk på religiøse dogmer, flertall. Nå har riktignok situasjonen etter at Fatah reelt foretok statskupp ved å tilsidesette parlamentet og dermed delte Palestina i to, også politisk komplisert forholdene ytterligere, men det kan unektelig stilles spørsmålstegn ved at RV, et parti som historisk har gått i bresjen mot religiøs fundamentalisme i Norge, hadde en representant fra dette partiet, et parti som ellers mener at sionismen, i tillegg til å være ansvarlig for det palestinske folkets lidelser, også er ansvarlig for «den franske revolusjon, den kommunistiske revolusjon og mesteparten av de revolusjonene vi hørte og hører om, her og der»,³⁴ på sitt landsmøte i 2006 – selv om han var demokratisk valgt. Det var neppe særlig mange andre deltakere på landsmøtet som ville likt å bo i et land styrt etter de prinsippene Hamas ønsker å forme samfunnet etter. Selv om det neppe er tvil om at Hamas er den bevegelsen som har størst folkelig støtte i Palestina etter at Fatah solgte prinsippene sine for retten til å bli Israels egne husnegre, ikke minst fordi Hamas, i motsetning til de palestinske «myndighetene » i Ramallah, faktisk gir inntrykk av å gjøre noe for palestinere flest; burde ikke responsen fra sekulære solidaritetsbevegelser heller være å bygge opp under bevegelser som faktisk vil bidra til å rive Palestina ut fra religionens grep? En kan selvsagt mene at det i dagens situasjon er umulig, at det eneste som betyr i dag er frihet fra sionismen, men det bør en i tilfelle være åpen på. Når solidaritetsdemonstrasjoner for Palestina, i Norge, avsluttes med en oppfordring om å bli med i moskeen for å be, er det i hvert fall noe som er galt.

Det som gjør islam særlig problematisk, er at det i Norge er en mindretallsreligion. Kamp mot for eksempel kristne formålsparagrafer i skoler og barnehager og for en kjønnsnøytral ekteskapslov er kamper som sjelden kommer i konflikt med andre kamper. Når det gjelder islam, derimot, vever det seg sammen med andre spørsmål som institusjonalisert rasisme, økende hatpropaganda, norsk Israel-støtte osv., noe som gjør at man på den ene siden vil kunne risikere å bli tatt til inntekt for islamofobien, og på den andre siden skyve fra seg de som faktisk rammes av dette som allierte. Behovet for en aktiv sekularisme må derfor også veies opp mot andre problemstillinger. Om noe blir et synspunkt ut fra religiøse dogmer, behøver det ikke bety at det er galt. Poenget er snarere at det at det utgjør et religiøst dogme, ikke må være noe argument, verken den ene eller den andre veien.

Hvilke problemer skaper det egentlig å dele en skoleklasse etter kjønn i svømmetimene all den tid klassene som regel er så store at de uansett må deles? Hva blir resultatet dersom de ikke deles? Og er det ikke også andre, langt mer sekulære, grunner til faktisk å dele svømmetimene etter kjønn, for eksempel på grunn av uønsket seksuell oppmerksomhet fra guttenes side? Mens kjønnsdelte svømmetimer neppe er noe problem fra et sekulært synspunkt, vil andre spørsmål, som for eksempel politihijab eller bruk av religiøs bekledning i skolen, være mer problematiske, uten at det er hensikten her å vurdere disse spørsmålene i detalj.

Det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder, og dette må man forholde seg til. Enten man tror på åndelige eksistenser eller ikke vil det at det eksisterer tro gjøre denne eksistensen reell for de som tror. Som samfunnsmessig faktor er derfor religionen like viktig, like aktuell og like virkelig også for ikke-troende – også som noe annet enn en vrangforestilling.

Noter:

 

Leder: Skatt side 3

Tema: Religion

Mathias Bismo: Aktiv sekularisme side 4

Åse Brandvold: Den undertrykte skapnings sukk – pinsebevegelsen, nyliberalismen og verdikampen side 22

Bjørn Olav Utvik: Islam er moderniserande og demokratiserane side 28

John Molyneux: Mer enn opium: marxisme og religion side 36

Frihet fra religion. Et intervju med Alexander Saxton side 54

Historie: kommunister og religion

Mathias Bismo: Kommunister og religion – en privatsak? side 66

Resolusjon fra Komintern om holdningen til religion side 68

Arne Ording: Det kommunistiske partis holdning til religion og kyrkje side 69

Sanger:

Mikael Wiehe: Gud, är det sant? side 72

Joe Hill: The preacher and the slave side 73

Artikler:

Torstein Dahle: Fra samfunnsbygging til vampyrøkonomi side 74

Richard Levins: Å besøke eit sosialistisk land side 94

Sigmund Espedal og Geir Christensen: Sosialismens fantastiske resultater side 116

Bokomtaler:

Karen Armstrong: Mohammad: Prophet for our time side 124

Tina Aamodt: Anleggsprosa side 126

Pushwagner: Pushwagner Soft City side 128

Dag Seierstad: Den nye kampen om arbeidslivet. EU-domstolen og europeisk fagbevegelse side 129

Dikt:

Tore Ness: Kolonnen i Kabul side 131

Paul Kellogg er assisterende professor ved Department of International Studies, Trent University.

3. mai 2010 – redningsplanken for den gjeldstyngede greske regjeringen later omsider til å være på plass. Den Europeiske Unionen (EU) – i særdeleshet de franske og tyske sentralbankene – skal, sammen med Det Internasjonale Pengefondet (IMF) bistå med 110 milliarder euro (150 milliarder dollar) i kriselån. Prisen for disse lånene vil bli høy. Sammen med sterkt økte skatter og kutt i forbruk, er lånene betinget av at frysingen av lønningene i offentlig sektor forlenges til å gjelde til 2014.¹ Det betyr i realiteten lønnsnedslag, siden det blir drastiske endringer på de såkalte «bonusene» – feriepengene som har blitt en vesentlig del av lønnspakken til lavtlønnsarbeidere i offentlig sektor.

Sinnet disse kuttene har utløst, finnes overalt i det greske samfunnet. Giorgos Papadapoulos er en 28 år gammel politimann som vanligvis konfronterer demonstranter. Men i mars la han vekk opprørsskjoldet sitt og deltok i masseprotestene som har blitt en del av dagliglivet i Hellas. «Det er en ganske annen følelse for meg», fortalte han journalister, mens han deltok i demonstrasjonen. «Men dette er viktig. Det går ut over meg og min familie.»² Krisen i Hellas har, imidlertid, ikke bare vist en dreining mot venstre i Europa. Den har også brakt til overflaten en stygg reaksjonær understrøm i den delen av Eurasia som hører til EU.

Den 29. april 2010 hadde det tyske Bild, en dagsavis med massespredning, en skrikende forside: «Grekerne vil ha enda flere milliarder av oss.»³ Ekkoet fra en halvveis glemt tysk nasjonalisme sendte frysninger gjennom de som har historisk minne. Én med slike minner – visestatsministeren i Hellas, Theodoros Pangalos – minnet greske velgere om uhyrlighetene i den andre verdenskrigen. «De (tyskerne) stakk av med gullet i Den Greske Bank», sa han. «De stakk av med greske penger, og betalte dem aldri tilbake.»⁴ Det var et dårlig skjult forsøk på å flytte oppmerksomheten bort fra den krisen som hans eget parti (Den Panhellenske Sosialistiske Bevegelse eller PASOK) har bidratt til å skape. Den slags utslag av reaksjonær nasjonalisme skulle angivelig ha blitt overskygget av det progressivt kosmopolitiske ved EU.

«Snillere» kapitalisme?

Det er ikke noe nytt at mange har klamret seg til håpet om at EU har i seg kimen til en progressiv kapitalisme. Antonio Negri, medforfatter til boken Empire, støttet en oppfordring om å stemme «ja» til EU-konstitusjonen i 2004–2005. Hans forklaring på dette ble svært godt beskrevet av Salvatore Cannavò, da redaktør av Liberazione, dagsavisen til Rifondazionie Communista i Italia.

For Negri er imperiet det nye, globaliserte kapitalistiske samfunnet. Han ser Europa som «en brems på ideologien bak en økonomisk unilateralisme som er kapitalistisk, konservativ og reaksjonær. Slik at Europa kan bli en motvekt mot unilateralismen styrt av USA.»⁵

En annen med tro på EU var Christopher Hitchens, som beskriver seg selv som «en av de få på venstresiden som går inn for utvidelse av EU, og som identifiserer det med det progressive elementet i politikken.»⁶ Men alvorlig talt, Hitchens trenger ikke å betegne seg som en av de få. Med sitt håp om at EU representerer en «snillere» kapitalisme enn i USA, henger den veldig radikale Negri og eks-venstre døgnfluen Kitchens bare etter selve hovedstrømningen innen den «sosialliberale» politikken, representert av de svært tradisjonelle europeiske sosialdemokratiske partiene, som fortsatt er hovedstyrken innen arbeiderbevegelsen og venstre i Europa. Hitchens og Negris pro-EU ståsted plasserer dem innenfor det hegemoniske prosjektet som europeisk kapitalisme er, med det europeiske sosialdemokratiet som meglere, slik det så ofte viser seg.

Dette håpet om et progressivt EU har blitt satt på hard prøve av det seneste fallet i kapitalistisk økonomi – det såkalte «Store tilbakeslaget» i 2008-2009 – den utløsende faktoren for gjeldsproblemene i Hellas og andre steder. I november 2009 stemte 57 % av de 53 % som avga stemme i en folkeavstemning i Sveits, for et forbud mot å bygge moskeer i landet. Denne reaksjonære tendensen er ikke begrenset til Sveits. I april gikk innenrikskomitéen i det belgiske parlamentet enstemmig inn for et forbud mot at muslimske kvinner offentlig kunne bære slør som dekket ansiktet. «Støtte til forbudet gikk på tvers av partigrenser, helt fra de Grønne til ytterste høyre.» Liknende forbud overveies andre steder i Europa, deriblant Frankrike og Nederland. At dette avspeiler økt islamofobi og antiarabisk rasisme vises tydelig ved at «det bare finnes fire små minareter i Sveits»⁷, og at det i Belgia er «svært få kvinner som bærer fullt slør, og at det har vært lite offentlig debatt om at det skulle være behov for forbud.»⁸

Syndebukker

Det skal ikke mye til for å skjønne hva som skjer. Den dype krisen i 2008–09 utløste omfattende programmer over hele kontinentet, signert av regjeringene. Bevilgningene gjorde sitt for å begrense krisen, men mange regjeringer satt igjen med uoverstigelig gjeld. Hver eneste regjering er nå i gang med å håndtere denne gjeldskrisen ved å kutte i offentlige utgifter. Den antiarabiske rasismen er en dypt reaksjonær, forutsigbar og god gammel metode for den herskende elite til å «bytte kanal», og få arbeidsfolk til å se i retning av syndebukker, framfor å ha oppmerksomheten på angrepene på velferd og offentlig ansatte som er på vei over hele kontinentet. Den antigreske nasjonalismen i Tyskland – som truer med å velte en kriseplan som både tysk og gresk kapital sårt trenger – innebærer at politikken med å jakte på syndebukker kan gli ut av kontroll for den tyske kapitalen, og åpne døra for populistiske ultrahøyre krefter, en økende, foruroligende trussel som lurer i utkanten av det politiske landskapet i Europa.

Denne høyredreiningen er ikke noe stort politisk skritt i EU. EU kunne presentere seg som en progressiv kraft, i lys av den barbariske historien til den europeiske sivilisasjonen. En samling nasjoner – på et kontinent som i løpet av halvannet århundre hadde vært vitne til de blodigste krigene i menneskehetens historie – hadde funnet en vei mot å forene seg og delvis begrense konfliktene. Med et EU-pass kunne man enkelt reise fra et land til et annet – og enda viktigere, arbeide i hvilket som helst land i EU. Framveksten av en felles valuta for en del av EU-landene kunne tyde på at spenningen ble ytterligere redusert på et kontinent bestående av historiske rivaler.

Men den progressive overflaten kamuflerte en annen side av barbariet som har preget den europeiske sivilisasjonen. Røttene til dette ligger ikke bare i intereuropeisk rivalisering som resulterte i Napoleonskrigene og to verdenskriger. Røttene ligger minst like dypt i 500 års kolonihistorie, med erobringer på den sørlige halvkule som resulterte i avfolking av store deler av Latin-Amerika og Karibia, uhyrlighetene forbundet med slavehandelen over Atlanteren, og den langvarige ydmykelsen og plyndringen av tre av de fire tettest befolkede områdene i verden – Kina, det indiske subkontinentet og det indonesiske arkipel. Hvis dannelsen av EU dempet den europeiske rivaliseringen, dempet det slett ikke det europeiske presset mot Sør. I alle fall førte det til en mer intensiv europeisk imperialisme.

Europeisk imperialisme

Europeiske konsern har, fra Latin-Amerika til Afrika og Asia, vært en minst like stor del av historien om imperialismen i den senere delen av det 20. og den tidlige delen av det 21. århundre, som den mer synlige USA-imperialismen. Det kan faktisk argumenteres med at den noe nølende prosessen mot europeisk integrering ikke først og fremst var ansporet av et ønske om å skape et progressivt Europa, men heller av erkjennelsen av at en ny runde med krig mellom europeiske nasjoner ville gjøre hele Europa ute av stand til å konkurrere med USA om den fortsatte plyndringen av de store rikdommene i Sør. Det var alt eller ingenting for alle – og resultatet ble EU.

Med andre ord, så har det alltid vært en reaksjonær side ved EU-prosjektet. Intern migrering for alle med EU-pass var bra for europeiske arbeidsfolk. Men for de utenfor EU har det betydd «Festning Europa» – en vegg av regler mot innvandring gjennom Italia, Spania og Tyskland. Og en ting var å drive fram et enhetsprosjekt, så lenge det omfattet land med en majoritet av hvite og kristne – men da prosjektet stod foran den neste oppgaven, en utvidelse med sikte på å inkludere det i hovedsak islamske Tyrkia – viste en tydelig nølende holdning seg, betenkeligheter som vanskelig kunne skjule fremmedfrykt og rasisme.

Det er en annen side ved de imperialistiske røttene som ligger under EU-prosjektet – ulikheten i forholdet mellom de forskjellige statene innenfor EU. Doug Saunders, som skriver for Globe og Mail, går for langt når han beskriver Hellas, Portugal og Spania som «økonomiske kolonier» under Tyskland. Men han setter lys på noe viktig ved ulikhetene ved den strukturen EU bygger på. Det er en indre kjerne av dominerende nasjoner – på selve kontinentet gjelder det særlig Tyskland og Frankrike – med et ytre lag av land med et særdeles ulikt forhold til kjernen.

Tyskland har den nest største eksporten i verden, foran USA, overgått bare av Kina, og de største markedene er dets europeiske naboer. Disse landene er netto importører. I disse importerende landene flyter det mer penger ut av grensene, enn det som kommer inn – for Hellas tilsvarer det en tiendedel av den totale økonomien – mens Tyskland har et overskudd, med betydelige midler på bok. Penger kan ikke sitte stille, og naturen avskyr vakuum, så tyske banker anvendte midlene fra eksportoverskuddet ved å låne ut, med lav rente, til konserner, særlig entreprenør- og eiendomsutvikling i disse samme landene. De lånte også ut til regjeringer, for å fylle behovet der det manglet kontanter, som i sin tur kunne kjøpe flere varer og tjenester fra Tyskland.⁹

Det er dette giftige brygget som nå bobler over. mens EU sluttfører detaljene i krisepakken til Hellas. Det faktum, understreket her av Saunders, at mye av denne gjelden er til tyske banker, betyr at tysk kapitalisme har alle mulige gode grunner til å støtte en slik krisepakke – men betingelsene som følger er svært harde, og det er de greske arbeiderne som blir bedt om å betale prisen. Disse betingelsene står også i motsetning til de smertefulle lærdommene fra 2007 og 2008. Den viktigste lærdommen fra den greske resesjonen var at det er neoliberal galskap å kutte offentlige utgifter når økonomien skranter. Slike kutt gjør bare vondt verre. Det som derimot trengs, er økt offentlig bruk, slik at offentlige behov kan kompensere for den synkende etterspørselen i privat sektor.

Gresk krise

Om Tyskland har gjenvunnet økonomisk vekst, og kan vurdere kutt i offentlige utgifter, har Hellas ikke det. Det er anslått at den greske økonomien – etter å ha kommet seg gjennom 2009 ved hjelp av innstramming – vil bli slanket med 4 % i 2010, og deretter 2 % i 2011.¹⁰ Kuttene som kreves av EU og IMF, vil gjøre en alvorlig situasjon verre i ukene og månedene framover. Det finnes håp i denne situasjonen – den voksende motstanden i Hellas. En gallup indikerte at «mer enn halvparten av alle grekere vil innta gatene hvis regjeringen går med på nye alvorlige tiltak.»¹¹ Den voksende massebevegelsen og åpningen mot venstre som er underveis i Hellas, er utrolig oppmuntrende. Det er i den bevegelsen det ligger håp om at det en gang kan vokse fram et virkelig progressivt Europa.

Men vi må også legge en demper på dette håpet med en nøktern evaluering av den faktiske situasjonen. Sosialdemokratiet – og fagbevegelsesbyråkratiet det hviler på – er dypt involvert i oppbyggingen av de strukturene som i dag brukes til å orkestrere et angrep, tvers gjennom kontinentet, på velferden og arbeiderklassen. Sosialdemokratiet forblir den største kraften i arbeiderbevegelsen, og vi kan ikke ha noen illusjoner om at det er i stand til å lede et motangrep.

I Hellas har bevegelsen nødvendigvis, i alle fall delvis brutt med PASOK, siden det er PASOK som leder den regjeringen som setter i verk angrepene. Men sosialdemokratiet er bare et slags speilbilde av problemet, både i Hellas og i Europa forøvrig. Sosialdemokratiets materielle grunnlag består av fagbevegelsesbyråkratiet som gjennomsyrer arbeiderbevegelsen i Europa og hele den nordlige halvkule. Utfordringen som arbeiderbevegelsen og det politiske venstre til syvende og sist står overfor, er ikke bare et brudd med sosialdemokratiet, men også et organisatorisk brudd med fagbevegelsesbyråkratiet. Et slikt brudd, om det skal lykkes, må knytte seg til et ikke-hegemonisk prosjekt med horisont ut over de interne politiske forholdene i Europa. Det må ta inn over seg det faktum at Europa spiller en vesentlig rolle i imperialismen som undertrykker flertallet av verdens befolkning. Det ikke-hegemoniske prosjektet vårt kan ikke, med andre ord, begrense seg til å fokusere på økonomiske forhold alene. Et ikke-hegemonisk prosjekt i Europa – som i Nord-Amerika – må samtidig innebære et brudd med sjåvinisme og rasisme.

Den erkjennelsen har sine praktiske implikasjoner. Hellas sin lille rolle i Europas ødeleggende imperialisme har vært en serie sjåvinistiske angrep på Makedonia og Kypros, og en uansvarlig og langvarig feide med nabolandet Tyrkia. Dette har i sin tur ført til et oppblåst militærbudsjett, som har holdt «greske militærutgifter på et nivå godt over det gjeldende blant de andre EU-medlemmene, rundt 14 milliarder euro, eller 6 % av BNP i 2007 og 2009.»¹² Med andre ord, er halvparten av underskuddet – som ligger på noe mellom 13 og 14 % av BNP – knyttet til en oppblåsning av utgifter til krigsforberedelser. Et brudd med sjåvinisme og militarisme åpner døra til et ganske enkelt og beskjedent krav, samtidig et nødvendig krav i et prosjekt mot hegemonisme – kutt utgiftene til krig, ikke utgiftene til velferd.

Noter:

(Artikkelen trykkes med tillatelse fra Links International Journal of Socialist Renewal, http:// links.org.au, og er oversatt av Birger Thurn- Paulsen.)

Nok en gang tåkelegger bedriftsledere, politikere, akademikere og journalister Hellas sitt forsøk på løse sine problemer med statsgjeld

Rick Wolff er professor emeritus ved University of Massachusetts. Han har skrevet bøkene New Departures in Marxian Theory og Capitalism Hits the Fan:The Global Economic Meltdown and What to Do about It. Besøk Wolffs hjemmeside på www.rdwolff.com.

Det er noe langt større enn et lite lands økonomiske problemer som står på spill. Det samme som skjer i Hellas, skjer over hele verden, men med ulike detaljer og til ulike tider.

Klassekampen i Hellas starter med det komplekse forholdet mellom arbeidere, arbeidsgivere og staten. Arbeidere og arbeidsgivere er låst i endeløse kamper på mange nivå i kapitalismen (arbeidere mot arbeidsgivere over lønn og arbeidsvilkår, arbeidere som konkurrerer med hverandre om jobbene, og kapitalister som konkurrerer med hverandre om profitten). Én av disse klassekampene handler om staten. Varierende sammenslutninger av arbeidere og arbeidsgivere presser staten til å:

Kampen om staten inkluderer kampen om statens gjeld, det akkumulerte lånet til staten som enda ikke er tilbakebetalt. Arbeidsgivere vil at staten skal sikre flyten og prisen på deres innsatsfaktorer, og sikre prisen på de varer de selger. De presser staten til å forsvare, subsidiere og på andre måter støtte deres profittskapende foretak (blant annet ved å ha et kostbart militærapparat, offentlig utdanning av arbeidskraft, tilrettelagt infrastruktur, osv.). Arbeidsgivere prøver også å sosialisere kostnadene for disse dyre statlige tiltakene og institusjonene for å få mest mulig av deres kostnader betalt av arbeiderne. Sjølsagt kan arbeiderne slå tilbake og kreve statlige tiltak til deres fordel, og forsøke å få kostnadene av statens tiltak over på arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister osv.). Kampen om staten blant forskjellige grupper i arbeiderklassen og blant forskjellige grupper av arbeidsgivere er også viktig, men blir ikke tatt opp i denne artikkelen.

Ofte vil den politiske organiseringen, mobiliseringen, og de økonomiske ressursene på arbeidsgiversida dominere ,og staten vil da gjennomføre arbeidsgivernes tiltak, mens de skattlegger arbeiderne. Men der sistnevnte er godt organisert og mobilisert, kan staten ikke direkte gjøre som arbeidsgiverne ønsker. Statsgjeld er en indirekte måte for staten til å tjene arbeidsgiverne på bekostning av arbeiderne. I dette eksemplet tjener staten hovedsaklig arbeidsgiverne, mens den ikke skattlegger dem for å gjøre det. Staten krever heller ikke at arbeiderne betaler skatt for å dekke de resterende kostnadene av tiltakene til fordel for arbeidsgiverne.

Når både arbeidsgiverne og arbeiderne betaler for lite skatt til å finansiere statens utgifter for begge, må staten låne differansen mellom skatteinntekter og utgifter. Staten er i et dilemma gjennom sin posisjon i klassekampen som den, i det minste midlertidlig, unngår å ta stilling til ved å ta opp lån. Den utsetter konsekvensene til den dagen den ikke lenger kan låne sin vei ut av dette dilemmaet. Nå har den globale krisa i kapitalismen brakt Hellas til denne dagen, bare litt tidligere enn overalt ellers.

Når staten låner, kommer lånene deres i hovedsak fra klassen til arbeidsgiverne og de rikeste (deres best betalte ledere, spesialister, osv.). Staten låner disse pengene i stedet for å ta de inn som skatter, og skjermer dermed denne klassen fra skattebyrden. Staten betaler også pengene tilbake med renter til arbeidsgiverklassen. At staten låner, gjør at arbeiderklassen slipper å betale mer i skatter for å dekke statens utgifter. Men siden arbeiderne ikke kan låne penger til staten, kan arbeiderne heller ikke se fram til at staten betaler renter og nedbetaler lånet sånn som arbeidsgiverne forventer. Istedet kan arbeiderne se fram til å få krav om at de må hjelpe staten med å betale slike nedbetalinger til arbeidsgiverklassen.

Det er normalt med statsgjeld i dagens kapitalisme. Dette politiske nøytrale begrepet tilslører den virkelige funksjonen som et indirekte virkemiddel for at statens tiltak går i arbeidsgivernes favør framfor arbeidernes. Fordi kapitalismens økonomiske kriser vanligvis gjør at staten blåser opp statsgjelden, kan den økonomiske krisen raskt omdannes til statskrise. Denne omdanninga skjer når statsgjelden møter grensene satt av utlåneres manglende vilje til å ta videre risiko.

Hellas ble selvsagt dratt inn i denne siste globale krisen i kapitalismen, som er den verste siden den store depresjonen på 30-tallet. Arbeidere og kapitalister har slåss hardere for å få staten, blant andre sosiale institusjoner, til å løse sine egne økonomiske problemer samtidig som de flytter kostnadene for å løse problemene over på andre. Krisepakkene for å redde bankene og kapitalistiske foretak konkurrerer mot krisepakker for å sikre arbeidsplasser, lønninger, osv. Over hele verden forsøker stater å utsette det grunnleggende økonomiske og sosiale spørsmålet: Hvem som skal betale for statens aktiviteter? De prøver alle sammen å låne mer.

Samtidig har den akkumulerte statsgjelden til mange land og størrelsen på låna som finansierte krisepakkene, økt risikoen for utlånerne. Statsgjeldens normale rutine stopper opp. Utlånerne husker for eksempel hva som skjedde når den argentinske kapitalismen kollapset tidlig i 2001. Da støvet la seg i 2005, tapte eierne av Argentinas statsgjeld to trededeler av lånenes verdi. Det var ingen global krise da. Under dagens forhold har statenes utlånere mye mer å bekymre seg for.

I dag er arbeidsgiverklassen engstelig for at dens lenge og vellykkede bruk av statsgjeld for å unngå skatter er i vanskeligheter. Risikoen for at denne indirekte måten å manipulere staten til å tjene sin klasses behov, mens arbeiderklassen må betale, har økt betydelig. Arbeidsgiverne krever nå at staten må gjenoppbygge deres kredittverdighet før nye lån kan bli tatt opp. Og måten staten kan gjøre dette, fra arbeidsgivernes synspunkt, er å øke skattene for arbeiderklassen og/eller kutte i statsprogrammer som tjener arbeiderklassen. Alternativet, å skattlegge arbeidsgiverne og de rike, mens man kutter statens støtte til dem, er i hovedsak utelatt fra offentlig diskusjon.

Dette er tanken og innholdet i dagens greske gjeldskrise, i morgendagens parallelle kriser i Irland, Spania, og Portugal og i framtidige kriser i de fleste andre kapitalistiske økonomier. I hvert tilfelle vil spesielle forhold og tidligere historie forme detaljene. Det viktigste er at den politiske organiseringa og mobiliseringa av arbeiderklassen vil avgjøre hvor langt (eller kanskje om) disse krisene blir løst på arbeiderklassens bekostning.

(Denne artikkelen ble trykt første gang i Monthly Reviews nettmagasin,www.mrzine.monthlyreview.org, og trykkes med tillatelse fra tidsskriftet. Artikkelen er oversatt av Jokke Fjeldstad.)

 

For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs
Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.</p> <p>Denne artikkelen gir en oversikt over temaet marxisme og kriser, og drøfter den krisen vi nå er inne i.

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Den 15. september 2008 gikk verdens største investeringsbank, Lehman Brothers konkurs. Konkursen satte i gang et økonomisk ras som rammet hele finansverdenen og som etter hvert førte til dramatisk nedgang i produksjon og handel i hele verdensøkonomien. Fra september 2007 til mars 2009 ble realverdier og finansverdier på over 50 000 milliarder dollar ødelagt (Foster 2010). Dette tilsvarer over 100 norske nasjonalprodukt. En stor del av dette var aksjer og andre finanspapirer priset langt over det som kunne være rimelige verdier, men mye var også boliger og næringsvirksomheter. Arbeidsløsheten ble i mange land mangedoblet. Millioner av familien havnet i gjeldskrise. Verdenshandelen, som i en årrekke har hatt en vekst på 5–10 prosent, sank våren 2009 med 30 prosent (OECD). Sjelden har Marx og Engels sin beskrivelse av kapitalismen i krise passet bedre:

«I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi som ville se ut som en absurditet for alle tidligere epoker – overproduksjonens epidemi. Samfunnet finner seg plutselig satt tilbake i en tilstand av momentant barbari, …». (Marx/Engels 1984, s. 18)

For å unngå sammenbrudd i bank- og finanssystemet, ble regjeringer tvunget til å handle: Selv i kapitalismens høyborg, USA, ble noen av de største finansinstitusjonene tatt over av staten. Stater som sleit med å kvitte seg med stor statlig gjeld, måtte glemme alle ønsker om å redusere gjelda. Det var kapitalismen som sto på spill. Bare statene kunne redde kriserammede banker. Svake stater tok opp nye gigantlån som førte til at statsgjelda ble enda større. Underskuddet på statsbudsjettene økte.

Hellas, som i 2007 hadde underskudd tilsvarende 5 prosent av BNP, hadde i 2009 underskudd på nesten 14 prosent (Kilde: OECD). Irland, som hadde overskudd i 2007, satt med underskudd på 12 prosent i 2009. Spania, som også hadde overskudd i 2007 satt i 2009 med et underskudd på nesten 12 prosent.

Så skjedde det som ingen økonomer og politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs. Europa er i krise, proklamerte den franske finansministeren den 10. mai (Kilde: NRK). Det kan ikke være tvil om at dette er en realistisk beskrivelse. Med en gigantisk redningspakke på 6000 milliarder kroner, har EU inntil videre hindret sammenbrudd i de svakeste økonomiene i Europa.

To år har rystet den kapitalistiske verden. Det som de største ekspertene påsto ikke kunne skje, har skjedd. Så seint som i 2003 erklærte nobelprisvinneren professor Robert Lucas at de nyliberale økonomene hadde «temmet de økonomiske krisene». (Krugman 2008, s. 9) Sjelden har eksperter med så stor prestisje tatt så feil! Dette innrømmes nå gradvis av de fleste borgerlige økonomer. Men har dette ført til grunnleggende kritikk av kapitalismen som system eller i det minste av den rådende nyliberalismen? Svaret er nei. Noen politikere har uttalt sterk bekymring over situasjonen, mens andre oppfører seg som om alt er under kontroll. Knapt noen slår den sjølgode, norske finansminister Sigbjørn Johnsen som i framleggingen av det reviderte nasjonalbudsjettet 11. mai gikk så langt som å bruke  det sterke ordet «usikkerhet» i sin omtale av den økonomiske situasjonen!

Det er ingen tvil om at denne økonomiske krisen er den alvorligste siden krisen på 30-tallet. Den har synliggjort at motsetningene i det kapitalistiske økonomiske systemet er så grunnleggende at det ikke holder med tradisjonell økonomisk politikk. Likevel ser vi at regjeringene ikke finner andre utveier enn å fortsette som før, og håpe på «ny vekst». I forhold til tidligere økonomiske kriser er dette nytt. Som Naomi Klein påpeker i boka The Shock doctrine, har det typiske vært at krisene ikke bare har rystet økonomiene. De har også ført til politiske rystelser og ny økonomisk ideologi og politikk (Klein 2007). Etter krisen på 30-tallet kom keynesianismen og ideene om velferdskapitalismen. Etter krisen først på 70-tallet ble den nyliberale modellen lansert. Denne gangen ser kapitalismen ut til å være uten nye utveier? Selv Paul Krugman, en av de mest kjente kritikerne av den såkalte «Chicagoskolens» ekstreme liberalisme og en av de mest «fornuftige» borgerlige økonomene, har ikke annet å si til tiltak enn at han håper det nå må komme nye kloke ideer! (Krugman 2008, s. 191).

Har marxister alternativ til krisen?

Kan marxistisk politisk økonomi gi oss kunnskap som gjør at vi kan forstå hva som skjer? Marxistiske økonomer har lenge advart mot den ekstreme liberalismen. Den kjente SV-økonomen Rune Skarstein, Rødts Torstein Dahle, meg selv og flere andre har pekt på faren med den veldige kredittekspansjonen under den siste høykonjunkturen (Skarstein 2008). Tidsskrift som Monthly Review har helt siden 2006 advart mot faren for ei alvorlig krise. Men marxismen er ikke på moten blant mainstream økonomer. Vår kritikk har knapt skapt krusninger i den selvgode andedammen av toneangivende økonomer og politikere.

Kriser i kapitalismen

Også tradisjonelle lærebøker i sosialøkonomi anerkjenner at økonomier svinger fra gode til dårlige tider, såkalte «business cycles» eller konjunktursvingninger. Men disse svingningene framstilles som naturlig for markedet uten store skadevirkninger på økonomien. Det innrømmes at det kan være en tendens til overekspansjon i gode tider, og at det da er nødvendig med en periode hvor veksten avtar noe slik at likevekten eller balansen i markedet gjenopprettes. Det innrømmes også at det som skjedde etter krakket i 1929 var mer enn en vanlig lavkonjunktur. Når økonomene forklarer krisen, peker de på feilaktig politikk og mangel på kunnskap. At krisen synliggjorde grunnleggende motsetninger i kapitalismen som system avvises.

Utviklingen av den norske etterkrigsøkonomien viser at det er mulig med lengre perioder med stabilitet. Men så snart markedskreftene slippes fri, øker ustabiliteten. Utviklingen av den nyliberale revolusjonen i Norge fra rundt 1980 viser dette klart. Etter en lang periode med økonomisk vekst og svake konjunktursvingninger, sank den økonomiske veksten målt med BNP kraftig i 1981, og arbeidsledigheten økte. Fram til da hadde ledigheten holdt seg under 40 000. I 1983 økte den til 67 000. Den neste lavkonjunkturen ble enda kraftigere. Den startet i 1988 med kraftige fall i aksjekursene. Den økonomiske veksten avtok, tallet på konkurser økte, og i 1993 var ledigheten helt opp i 170 000. Krisen ble den alvorligste siden den andre verdenskrigen. Tre banker gikk konkurs. Arbeidsledigheten ble firedoblet, tallet på folk som måtte ha sosialhjelp, økte med 80 000 og om lag 10 prosent av norske hushold var i alvorlig gjeldskrise. Regjeringens tiltak mot krisen den gangen var mer liberalisering, mer av den samme politikken. 90-tallet har vært nyliberalismens storhetstid. Den offentlige sektoren er blitt utsatt for kraftige innstramminger, og de offentlige utgiftenes andel av BNP er redusert fra over 50 prosent først på 90-tallet til 42–43 prosent de siste årene. Til tross for at den offentlige sektoren ikke lenger spilte samme stabiliserende rolle i økonomien, ble den neste lavkonjunkturen, fra 2000 med bunn i 2003, mindre alvorlig. Årsakene til dette er flere. Det kan ha sammenheng med krigsopprustning i USA, med åpningen av det indiske og kinesiske markedet, med utviklingen i Øst- Europa etter sammenbruddet ti år tidligere. Resultatet av lavkonjunkturen i Norge var at veksten i BNP sank fra 3,3 prosent i 2000 til 1 prosent i 2003 og arbeidsløsheten steg fra 3,2 prosent i 1999 til 4,6 prosent i 2005. Det ble ingen boligkrise eller finanskrise. Ingen drømte om at den eventyrlige veksten i finanssektoren fra 2002 skulle ende i krise og stor ustabilitet.

Industrielle sykluser og lange bølger

De første dype motsetningene i kapitalistiske økonomier var tydelige alt på attenhundretallet. I Kapitalen, Bind I, diskuterer Marx krisene som «industrielle sykluser». Krisen som startet i 1857 anser han som særlig alvorlig. Ei ny krise utviklet seg i 1866. Den startet som ei stor bankkrise (Kapitalen, I, s. 625). I Sosialismen, utopi og vitenskap, påviser Engels at den første konjunktursvingningen som er registrert, startet i 1825 (Engels 1968, s.419). Fram til 1892 påviser Engels seks slike svingninger i økonomien. Avstanden mellom krisene var i gjennomsnitt ti år. Seinere har både marxistiske økonomer og andre påvist at konjunktursvingningene har fortsatt å komme relativt regelmessig helt fram til i dag. Noen av krisene har vært særlig alvorlige. Krisen som startet i 1929 er kjent som «verdenskrisen». Men det har også vært andre lavkonjunkturer som har vært dramatiske. Engels beskrev perioden midt på 1870-tallet som en eneste lang depresjon, hvor den tradisjonelle oppgangen ble utsatt (Howard and King 1989, bind I s. 10). Andre Gunder Frank mener også at krisen midt på 1870-tallet var særlig dyp (Frank 1981). I tillegg mener han krisen først på 1970-tallet var av en alvorligere karakter enn de mer regelmessige konjunktursvingningene. Det typiske for disse dypere lavkonjunkturene, som vi kan kalle strukturelle kriser i kapitalismen, er at lavkonjunkturene fører til omfattende strukturelle endringer i kapitalismen som system. De påvirker både maktforhold mellom de kapitalistiske blokkene, de påvirker økonomiske teorier og de påvirker økonomisk politikk. Lenin viser at perioden 1860–70 var det høyeste stadiet i fasen med fri konkurranse (Lenin 1976, s. 61). Etter krisen i 1873 øker monopolisering og imperialisme. Krisen som startet i 1929, ble slutten på hegemoniet til de gamle kolonimaktene og slutten på laissez–faire-ideologien. Etter krisen først på 1970-tallet, som betydde sammenbruddet for gullstandarden og den første store oljekrisen, kom gjennombruddet for nyliberalismen og Milton Friedman med fleres nyklassiske økonomiske teorier som åpnet verdensmarkedet for de multinasjonale selskapene og knuste drømmen om Ny Økonomisk Verdensorden for den 3. verden.

Den russiske økonomen Nikolai Kondratiev publiserte i 1925 boka The Major Economic Cycles. Ut fra en studie av de dypere krisene, utvikler han en teori om lange bølger i kapitalismen. Noen år seinere følger den østerrikske økonomen J. A. Schumpeter opp teoriene til Kondratiev. Han kaller de lange bølgebevegelsene Kondratiev-bølger og mener å påvise slike bølger helt fra den industrielle revolusjonen og markedsøkonomiens spede begynnelse i 1780 (Schumpeter 1965, s. 67). Schumpeter anslår bølgelengdene til å være rundt 50 år og knytter bølgene til gjennombruddet for de store teknologiske revolusjonene. Revolusjonene åpner nye investeringsområder og setter i gang en økonomisk vekstprosess som sprer seg til hele den kapitalistiske økonomien. Prosessen ebber ut når etterspørselen etter produktene som blir skapt av de teknologiske oppfinnelsene, ebber ut. Schumpeter og seinere økonomer med sans for hans teorier, har kartlagt fem bølger siden 1771:

• Første bølge 1771: Den industrielle revolusjonen
• Andre bølge 1829: Dampmaskina og jernbane
• Tredje bølge 1875: Stålproduksjon, elektrisitet og tungindustri
• Fjerde bølge 1908: Olje, bil og masseproduksjon
• Femte bølge 1971: Informasjon-og telekommunikasjon. (Kilde: Wikipedia desember 2008).

Bølgene, som settes i bevegelse av store teknologiske oppfinnelser, skaper ny optimisme i økonomiene og ny vekst, men de fører også til maktskifte mellom de økonomiske stormaktene. Den siste bølgen, «Informasjon-og telekommunikasjon» – eller datarevolusjonen som den ofte kalles – betydde gjennombruddet for Japan som økonomisk stormakt. Schumpeter var godt skolert i marxisme og var kjent med den historiske materialismen. Vekten han legger på utviklingen i den økonomiske basisen, produktivkreftene, er i tråd med Marx og Engels sine teorier (Jfr. Manifestet s. 18–19). Men mens Marx og Engels ser krisen som et uttrykk for motsetninger i kapitalismen som system, har Schumpeter fokus på oppfinnelsen som kilde til ny verdiskaping. I prinsippet kunne i følge Schumpeter, kapitalismen videreutvikles nærmest i det uendelige, om mennesket var i stand til kontinuerlig å revolusjonere produktivkreftene innafor rammene av markedsøkonomiene. Teorien om at oppfinnelser, innovasjoner, setter i gang vektprosesser som kan prege den økonomiske utviklinga i tiår, kan ha mye for seg. Men også andre begivenheter som drastisk påvirker det økonomiske systemet, kan få slike langvarige konsekvenser. Sammenbruddet av planøkonomien i Sovjetunion rundt 1990 var en begivenhet som ga markedsøkonomien en veldig stimulans for ny ekspansjon. Åpningen av det indiske markedet fra 1994 og den ekspansive utviklingen av den kinesiske statskapitalismen, var andre begivenheter som ga kapitalismen nye ekspansjonsområder.

Grunnleggende motsetninger i kapitalismen

I diskusjonene om Marx og kriser blir fokus ofte rettet mot teorien om profittratens fallende tendens og overproduksjonsteorien. I Marx sine studier av hvorfor kapitalismen igjen og igjen går inn i kriseperioder, står også disse teoriene sentralt. Men det er da også lett å overse at Marx sin analyse av kapitalismen som system er en avdekking av tallrike motsetninger som påvirkes under den økonomiske utviklingsprosessen. Her vil jeg se på noen av de viktige motsetningene som gjør at «de moderne produktivkreftene gjør opprør mot de moderne produksjonsforholda» (Marx/Engels 1984, s. 18).

A. Motsetningen mellom bruksverdi og bytteverdi Mens menneskene i tidligere samfunnsformer har produsert det de trenger for å dekke behov, er folks behov for kapitalisten bare en mulighet for å gjøre forretninger og tjene penger. Hans fokus er bytteverdien, hvor mye han kan tjene på produksjonen, og dermed øke kapitalen fortest mulig. Målet for arbeideren og folk flest er å dekke sine behov best mulig, å skaffe seg nødvendige bruksverdier. Arbeideren og kapitalisten er avhengig av hverandre, men kapitalisten styrer produksjonen eneveldig. For å oppnå maksimal profitt prøver kapitalisten både å få arbeideren til å jobbe billigst mulig og å kjøpe mest mulig. Jo lavere lønna er, jo mer kan kapitalisten ta ut i merverdi, og jo mer kan han akkumulere og investere i nye virksomheter. Men jo lavere lønna er, jo mindre er kjøpekraften. Hvordan skal kapitalisten få solgt mer når de som kjøper, har mindre å kjøpe for? Denne motsetningen mellom arbeid og kapital er uløselig under kapitalismen og legger grunnlaget for overproduksjonskriser og antagonistiske politiske motsetninger.

B. Motsetningen mellom produsentene

Kapitalismen er karakterisert av konkurranse mellom bedriftene på markedet. Uten å samarbeide kaster de største kapitalistene seg over markedsområdene som gir størst profitt. Alle planlegger for størst mulig produksjon. Dette anarkiet fører til en voldsom sløsing med produksjonsmidler og overproduksjon. I kampen om ekstraprofitt, prøver alle å finne de mest effektive produksjonsmåtene. De kan også fristes til spekulative lån og finansinvesteringer for å sikre seg større deler av merverdien. Krisene fører ofte til at de sterkeste kjøper opp de svakere, og til monopolisering av markedsområdene. Nå kan monopolbedriften kontrollere markedet, og trenger ikke lenger effektivisere produksjonen om dette ikke lønner seg.

C. Motsetningen mellom finanssektoren og realøkonomien

Mens kapitalistene i industrikapitalismens første fase var opptatt av bedriftens langsiktige utvikling, er dette perspektivet helt borte med dagens finanskapitalistiske dominans. Bankenes oppgave var opprinnelig å formidle kapital mellom de som hadde overskudd og de som trengte å låne. Med utviklingen av aksjeselskaper og aksjebørser, er kapitalistens eneste interesse «pengene». Produktene er bare midler til å skaffe seg mer penger. Da spiller det heller ingen rolle hva som produseres eller hvor det produseres. Marx sier det slik i Kapitalen, bind II:

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen » (Marx, volum II, s. 58.)

Financial Times synes dette sitatet var så treffende for den ville kredittekspansjonen de siste årene at de slo det stort opp i sin utgave 18.10.08). Bankene får nå en annen rolle. De disponerer de pengene som kan «skape rikdom». Fokuset er på pengekilden, ikke produksjonen.

Utviklingen av finanssektoren førte til utviklingen av det moderne kredittsystemet. Når etterspørselen avtar, kan den fortsatt holdes opp ved å la forbrukerne ta opp lån. Jo mindre krav til sikkerhet bankene stiller, jo større lån kan tas opp. Slik bidrar kreditten til å utsette krisene. Men når forbrukerne ikke lenger tør ta nye lån eller får nye lån, vil etterspørselen før eller seinere måtte ta slutt. Da kan det som kunne bli en moderat konjunktursvingning, ende i dramatisk finanskrise.

D. Motsetningen mellom produktivt og ikke-produktivt arbeid

For å øke profitten må kapitalen stadig øke mengden merverdi, eller det produktive arbeidet. Men under kapitalismens utvikling krever «systemet» at også sektorer som ikke er produktive, bygges. Dette kan være offentlig sektor, finanssektoren, reklamesektoren med mer.

Dette har to effekter på systemet. For det første fører det til at kapitalakkumulasjonen blir mindre. Slik dempes profittveksten. For det andre bidrar det til at faren for overproduksjon dempes.

E. Motsetningen mellom produksjonen og reproduksjonen

Reproduksjonen av arbeidskraft, både biologisk og sosial reproduksjon, er en forutsetning for at kapitalismen skal utvikle seg. En stor del av reproduksjonen foregår utafor markedet, i husholdet og i den offentlige sektoren. Reproduksjonen dreier seg om å holde arbeidskraften frisk og faglig oppdatert, for å si det enkelt. Men de som jobber i reproduksjonen, er bruksverdiprodusenter og bidrar ikke med profitt. Dermed prøver alltid kapitalisten å gjøre reproduksjonen billigst mulig. Dette vil på sikt undergrave den økonomiske veksten og skape sosiale problemer. Velferdsstatens gullalder, 1950–80, var en periode da kapitalistene i de velferdskapitalistiske landene ble tvunget av venstresida og fagbevegelsen til å prioritere reproduksjonen.

Dette er noen av de grunnleggende motsetningene i kapitalismen som system som påvirkes under produksjonsprosessen, og som på ulik måte påvirker utviklingen av kriser i systemet.

Teorien om profittratens fallende tendens

Marx var den første som forsto hvor kapitalistenes rikdom kommer fra, loven om merverdien. Han viser at arbeideren får betalt ei lønn som i gjennomsnitt tilsvarer verdien på varen han selger, nemlig arbeidskraften. Men arbeidskraften har den egenskapen at den i løpet av en dag produserer verdier langt ut over sin egen verdi. Når arbeidskjøperen trekker fra produksjonsutgiftene og lønna, sitter han igjen med et overskudd, en merverdi. Maskiner og råvarer gir ikke fra seg mer verdi enn det kapitalisten har betalt for dem. Arbeiderens arbeidskraft er den eneste produksjonsfaktoren som har evnen til å skape merverdi. En kapitalist som bruker kapitalen til å kjøpe arbeidskraft, kan få denne arbeidskraften til å yte merarbeid og dermed skape merverdi for ham sjøl. Dette er grundig beskrevet av Marx i Kapitalen, volum 1, del 3. Under kapitalismens utvikling, prøver kapitalisten hele tida å få arbeiderne til å øke produktiviteten. Da må han skaffe seg maskiner, det beste som finnes av produksjonsteknologi. Konkurransen og jakten på størst mulig profitt og superprofitt, gjør at den driftige kapitalisten hele tida prøver å være i teknologisk forkant. Dersom bedriften har monopol, kan ledelsen under visse betingelser, isteden velge å øke prisene. Men her vil markedet sette grenser for hvor langt dette er mulig. Bedriftene vil, avhengig av markedssituasjonen, stadig bli preget av mer og mer teknologi. Marx kaller forholdet mellom mengden av arbeidskraft og mengden av realkapital (maskiner med mer) kapitalens organiske sammensetning. Teknologien koster, men samtidig øker det produktiviteten til arbeiderne og gjør at produksjonen i løpet av en dag stadig vokser. Den organiske sammensetningen av kapitalen, varierer fra bransje til bransje. I industrien er teknologiandelen stor. I tjenesteyting er den langt mindre. Men også her, for eksempel i bankvesenet, ser vi hvordan eierne prøver å senke kostnadene ved å redusere tallet på ansatte og øke teknologiandelen. Også i moderne jordbruk er teknologidelen stor, men problemet her er at mengden jord, kvaliteten på jorda og årstidene, setter grenser for hvor mye produksjonen kan øke når teknologien øker. De siste tallene fra norsk industristatistikk, viser at tendensen til å erstatte arbeidskraft med maskiner, i høyeste grad gjelder i dag. Fra 1999 til 2007 økte mengden maskiner og utstyr (realkapitalen) i industrien med 31 prosent, mens tallet på industriarbeidere bare vokste med 3 prosent i samme perioden (Kilde: SSB). Bare i løpet av 8 år har altså kapitalens organiske sammensetning økt kraftig. I Kapitalen volum III, gjort ferdig av Engels etter Marx sin død, beskriver Marx hvilke konsekvenser dette har for kapitalismen som system (Kapitalen, vol. III, del 3)¹. Marx sier at dette er en økonomisk lov i kapitalismen. Det betyr at så lenge kapitalismen som system dominerer, er det umulig for en kapitalist å unngå denne tendensen. Han kan gjerne prøve, men da opplever han fort at konkurrentene kan senke prisene og konkurrere ham² ut. Kapitalisten tvinges til stadig å skaffe seg bedre og relativt mer teknologi.

Men, dette kan ikke være noe problem? Mer teknologi sparer arbeidskraft og arbeidskraften kan brukes til andre nyttige ting. Problemet er bare at for kapitalisten er det ikke mengden nyttige produkter, bruksverdien, som er målet for produksjonen, men fortjenesten, bytteverdien. Og her kan det oppstå et problem. Fordi dersom det bare er arbeidskraft som kan skape merverdi, vil en utvikling som preges av mer høyteknologi, være en utvikling hvor det blir færre arbeidere å utbytte, å hente merverdi fra. Marx drøfter dette problemet inngående og kommer fram til at det er en tendens i kapitalismen, og at dette fører til at profittraten har en tendens til å minke. Også dette kaller han en økonomisk lov, loven om profittratens fallende tendens. Marx sier ikke at dette fører til kriser og konjunktursvingninger. Han påviser bare at dette gjør det stadig vanskeligere for kapitalisten å øke profitten, og at denne motsetningen og andre motsetninger i kapitalismen til sammen kan føre til at det utvikles økonomiske kriser. «Krisene er alltid bare forbigående og voldsomme løsninger av de eksisterende motsigelsene » (Marx 1994, s. 71). De som ønsker å se grundigere på Marx sitt resonnement, anbefales å studere gjennomgangen i volum III, bind 3 eller i Røde Fanes norske oversettelse. Det Marx påviser, er at den økte mengden realkapital i forhold til arbeidskraft, setter grenser for kapitalens ekspansjonsmuligheter, men det har ikke vært et avgjørende hinder for videre kapitalistisk ekspansjon. For samtidig med å påvise denne grunnleggende motsetningen i kapitalismen viser Marx også hvordan kapitaleieren kan sette inn tiltak for å hindre fallet i profittraten (Se Marx 1994, s. 43).

Mer om overproduksjonskriser

Det største problemet for kapitalisten er å sikre etterspørsel etter sin veldige produksjonssatsing. Når kapitalisten investerer, planlegger han en profitt på la oss si 7 prosent. Men denne profittveksten øker kapitalen, og i neste omgang kreves det 7 prosent av denne større kapitalen. Slik «akkumuleres» kapitalen med rentes-renteeffekt. Kapitalen vokser veldig fort, stadig større kapital skal forrentes og stadig større varemengder må produseres. Problemet er at folks kjøpekraft vokser langt langsommere, ofte ikke fortere enn befolkningsveksten. Kapitalisten står overfor en uløselig motsetning. På den ene sida ønsker han å oppnå størst mulig profitt som betyr å holde lønnsveksten nede. På den andre sida håper han at det finnes mange som ønsker å kjøpe det han produserer, at det er mye kjøpekraft. Men det viktigste for kjøpekraften ligger i de titusener av husholdene som lever av lønnsarbeid. Og når lønningene ikke vokser, vokser heller ikke kjøpekraften. I forordet til Kapitalen, skriver Engels:

«Mens produktivkreftene vokser i en geometrisk rekke, øker markedet i beste fall som ei aritmetisk rekke» (Volum I, s. 17).

Den siste konjunkturoppgangen viser hva dette betyr i praksis. Mens eierinntektene økte med 71 prosent fra 2002 til 2007 økte lønnsinntektene med 30 prosent (Det tekniske beregningsutvalget 2008). Dette førte til at lønnsandelen sank fra 62 prosent i 2002 til 56 prosent i 2007. Dette er ikke bare et norsk fenomen. EU-statistikk viser at i EU sank lønnsandelen i gjennomsnitt fra 65,5 prosent i 2002 til 63,5 prosent i 2007 (EuroMemorandum 2008/2009 s. 12). Denne utviklingen har vært særlig ekstrem i USA der reallønna i dag er på nivå med lønnsnivået i 1967 (Palley 2010, s. 34). Det er umulig for kapitalistene enkeltvis å gjøre noe med dette. Om REMA 1000 betalte sine ansatte ekstra mye for at de deretter skulle kjøpe mer, kunne de risikere både at de brukte den ekstra kjøpekraften hos konkurrentene, og at fortjenesten i REMA ble lavere enn fortjenesten i andre selskap. REMA ville bli konkurrert ut av markedet.

Forhold som motvirker kriseutvikling

Samtidig som økt organisk sammensetning av kapitalen kan redusere profittraten og skjerpe motsetningene i kapitalismen, kan kapitalistene ta tiltak som har motsatt effekt. I Kapitalen legger Marx særlig vekt på disse tiltakene:

Øke intensiteten i utbyttingen

Mer maskiner og teknologi fører til at arbeideren kan øke tempoet i alle arbeidsprosessene. Det som før trengte 100 arbeidere, kan nå gjøres av 10. Hver arbeider bidrar med mye større merverdi enn tidligere. Vi får en øking i det Marx kaller merverdiraten.

Marx rakk å oppleve den første teknologiske revolusjonen. De teknologiske revolusjonene seinere har økt produktiviteten i industrien det mangedobbelte.

Senking av lønna under arbeidskraftas verdi

For å øke merverdien prøver kapitalisten hele tida å hindre lønnsvekst. Den veldige tilgang på billige forbruksvarer fra Kina og andre 3. verdenland, har gjort det mulig å holde lønnsveksten nede. Flytting av kapitalen til land med lavt lønnsnivå har samme effekten.

Billigere realkapital

Det relative fallet i råvarepriser er en slik faktor. Globaliseringen av verdensøkonomien har bidratt til en relativ prissenking på råvarer og mange andre innsatsvarer i produksjonen.

Disse og andre faktorer som Marx viser til, har motvirket fallet i profittraten. Men aller viktigst er trolig de store krigene og krisene. To verdenskriger og flere store økonomiske kriser har redusert mengden av realkapital og igjen gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter.

Etter krisen i 1929, forventet mange marxister at kapitalismen som system, ville gå mer eller mindre inn i permanent krise. Dette skjedde ikke og etter en periode med relativt stabil ekspansjon gjennom 1950- og 60-tallet stilte de to marxistiske økonomene Baran og Sweezy spørsmålet: Hva er årsaken til at kapitalismen ekspanderer og overlever til tross for de dype motsetningene i kapitalismen som system? (Baran og Sweezy 1971). Ut fra studier av den økonomiske utviklingen kom de til de samme faktorene som Marx og Engels peker på i Det Kommunistiske Manifest. Først og fremst dreier det seg om tiltak som reduserer kapitalakkumulasjonen. Store deler av merverdien brukes til krigsopprustning, oppbygging av en offentlig sektor og investeringer i en stadig større ikkeproduktiv tjeneste-ytende sektor.

Men i tillegg til at kapitalakkumulasjonen kan dempes, har kapitalismen stadig greid å finne nye markeder. Erobringen av markedene i den 3. verden og åpningen av markeder i det tidligere Sovjetunionen er eksempel på dette.

I korte perioder kan de absoberende tiltakene føre til at motsetingene i systemet dempes. Men snart kan vil krisen igjen være like alvorlig: Kina var lenge først og fremst et stort marked og mindre konkurrent. Nå skjerper Kinas veldige produksjonskapasitet overproduksjonskrisen. Den offentlige sektoren absorberte lenge produktiv kapital. Nå bygges velferdsstaten og offentlig sektor ned. Dette øker mengden av produktiv kapital og bidrar til å skjerpe krisetendensene.

Kapitalismens anarkistiske og motsetningsfylte karakter gjør det umulig planmessig å dempe motsetningene i systemet og skape en krisefri kapitalisme.

Finanskrisen 2008

I boka Om kapitalen av Marx mener forfatterne den nåværende krisen har fire typiske trekk (Fine og Saad-Filho 2009, s. 189):

1. Den startet i det amerikanske boligmarkedet. Årsaken var rå spekulasjon i folks behov for boliger.
2. Finanskapitalens grådighet var drivkraften i kriseutviklingen. Folk med penger ble lokket med muligheter til ekstraprofitt. Dette skulle de få ved å satse på de nye finansproduktene som derivater m.m (Se Skarstein 2008, s. 381). På denne måten ble penger lånt ut til boligkjøpere langt ut over det som disse kunne forventes å betale tilbake.
3. De siste 30 årene med nyliberalisme har vært preget av gradvis avtagende vekst. Dette har gjort systemet stadig mer sårbart.
4. Finanskrisen er den siste av en rekke finanskriser i ulike land.

Dette er en relativt god oppsummering av det som karakteriserer dagens krise. Her skal jeg til sist på noen av de viktigste faktorene som førte fram til det dramatiske sammenbruddet i 2008.

Finanskapitalen har spilt en avgjørende rolle i å drive fram krisen, men denne veldige kredittekspansjonen har skjedd innafor en kapitalistisk økonomi preget av en rekke indre motsetninger. Med den nyliberale revolusjonen etter krisen først på 70-tallet, gikk kravet om «fri handel» og liberalisering av økonomien sin seiersgang over hele verden. Dette førte snart til økende forskjeller mellom fattig og rik, og det ga kapitalen muligheter til å ekspandere inn på stadig nye områder. IT-revolusjonen stimulerte til nye investeringer i de rike markedsøkonomiene, og erobringer av markeder i den 3. verden skapte ekspansjonsmuligheter for den voksende kapitalen. Samtidig skapte den veldige veksten i finanskapital økende ustabilitet i det økonomiske systemet. På 80- og 90-tallet kunne vestlig varer og vestlig kapital eksporteres over hele verden. Mens vestlige investeringer i den 3. verden var på 42 milliarder dollar i 1990 var det økt til hele 256 milliarder dollar i 1997 (Krugman 2008, s. 79). I 1982 ble ordet «gjeldskrise» brukt for første gang da Peru ikke lenger greide å betale utenlandsgjelda. Kravet om gjeldslette ble avvist. En stadig større del av verdensøkonomien ble basert på kreditt. Mens den 3. verden hadde ei samla gjeld på 250 milliarder dollar i 1975, var dette økt til 2000 milliarder dollar i 1990 og 2600 milliarder dollar i 2003 (Lysestøl 2006, s. 76).

De økonomiske spekulasjonene begrenset seg ikke til den 3. verden. I alle kapitalistiske land ble finanssektoren liberalisert slik at muligheten til risikofylte investeringer kunne øke. De nordiske landene var blant de siste som ga etter for spekulasjonsøkonomien. I Norge ble penge- og kredittpolitikken liberalisert i 1984. Det tok bare fire år før det som man trodde bare skulle bli en moderat lavkonjunktur, i stedet endte som et alvorlig økonomisk krakk. Folk hadde lånt over evne. Krisen 1988–93 ble den alvorligste krisen i Norge og Sverige etter den andre verdenskrigen. I Sverige førte krisen til dramatisk nedbygging av velferdsstaten.

Utover 90-tallet ser vi hvordan finanskriser utvikler seg i en rekke land: Japan 1990, Mexico 1994, Thailand 1997, Argentina 2002.

Hver krise betydde massearbeidsløshet og ødelagte liv for millioner av arbeidere, bønder og andre lønnsmottakere.

Den grunnleggende trusselen om overproduksjon ble ikke fjernet av stadig ny kreditt. Det kinesiske markedet og markedene i andre store 3. verdenland, hadde åpnet nye muligheter for de transnasjonale selskapene. Men dette ble bare et kortvarig pusterom. Samtidig ble kjøpekraften i de rike kapitalistiske landene begrenset av fallende reallønner og innstramminger i den offentlige sektoren. Kredittfinansierte investeringer og kredittfinansiert forbruk ga tilsynelatende nye muligheter for kapitalen. Men omsetning av aksjer, obligasjoner, derivater eller valuta skaper ingen ny merverdi. Finanskapitalen fungerte bare som våpen i kampen om omfordeling av merverdien. Denne kampen ble råere og råere.

Finanskapitalen krevde stadig økt frihet, og fikk det. I 1998–99 ble den amerikanske kredittlovgivningen ytterligere liberalisert. Omsetningen av derivater i USA økte voldsomt, fra ca. 1000 milliarder dollar i 2000 til 20 000 milliarder dollar i 2006 (Skarstein 2008, s. 383). Aksjekursene steg mot nye høyder, og de nyliberale økonomene forvekslet veksten i aksjekurser med økonomisk vekst. Alt var tilsynelatende bare idyll. Men alle som kunne se, måtte forstå at dette ikke kunne fortsette. Kraftig etterspørsel etter boliger i de fleste kapitalistiske økonomiene hadde presset boligprisene langt over deres verdi. I USA anslo man i 2006 at boligprisene lå 50 prosent over verdien (Krugman 2008, s. 168). I Norge hadde boligprisindeksen steget jevnt siden sist på 90-tallet, og i 2007 var indeksen mer enn fire ganger over nivået først på 90-tallet (Kilde SSB). Dette hadde bare vært mulig gjennom en veldig vekst i boligkreditter. Da krisen var et faktum i USA, hadde mer enn 12 millioner amerikanere boliglån som oversteg boligprisen (Krugman 2008, s. 169). Mens norske banker tidligere anbefalte folk ikke å låne mer enn to ganger husholdets inntekter hadde 13 prosent av norske hushold i 2007 ei gjeld på mer enn tre ganger inntekten! 3,6 prosent av husholdene hadde ei gjeld som var større enn fem ganger inntekten (Kilde: SSB).

Den ville kredittekspansjonen måtte føre økonomiene utfor stupet. Det skjedde i løpet av 2008, og pågår fortsatt. Arbeidsløsheten i USA ble mer enn fordoblet på to år. Millioner står uten arbeid, bolig og inntekter. Verdensøkonomien er inne i ei dyp overproduksjonskrise. I flere europeiske land er krisen like alvorlig som i USA, men bedre velferdsordninger gjør at virkningene for folk til nå ikke har blitt like dramatisk. Norge har til nå sluppet fra krisen med mindre skade enn de aller fleste kapitalistiske økonomier. Det skyldes først og fremst oljeøkonomien. Men også en godt organisert arbeiderklasse som har hindret lønnsnedslag og for store nedskjæringer i offentlig sektor har betydd mye. Til tross for et økonomisk oppsving våren 2010 er det lite som tyder på at krisen i verdensøkonomien er over. Den gamle amerikanske sosiologen og kritikeren av nyliberalismen, Immanuel Wallerstein, hevder at verdensøkonomien er på vei inn i en overgangsfase mellom kapitalismen og noe annet (Foster 2010, s. 12). Wallerstein er klar over at det ikke finnes sosialistiske krefter som i dag utgjør et alternativ til kapitalismen, samtidig er det vanskelig å tenke seg at kapitalismen kan fortsette som den har gjort til nå, særlig lenge. I alle store økonomier tas det dramatiske tiltak for å redusere de offentlige utgiftene og lønnsutgiftene. På denne måten fjerner kapitalen selv de ekspansjonsmulighetene den så sårt trenger.

Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag.

For oss som ønsker å spre kunnskaper om den politiske økonomien, byr dagens situasjon både på store utfordringer store muligheter.

Kilder:

• Baran, P. & P.M. Sweezy (1971): Monopolkapitalen. Bok 1–2. Oslo: Pax Forlag.
• Det Tekniske Beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Oslo 18. februar 2008.
• Engels, F. (1968): Sosialismen, utopi og vitenskap i Marx/Engels Selected Works. Moskva: Progress Publishers.
• EuroMemorandum 2008/2009
• Euromemorandum Group september 2008. Brussel.
• Fine, B. og A. Saad – Filho (2009): Om Kapitalen av Marx. Larvik:Tidsskriftet Rødt!.
• Foster, John B: The Age of Monopoly Finance Capital. Monthly Review februar 2010
• Frank, A. G. (1981): Reflections on the world Economic crises. London: Hutchinson
• Howard, M.C. and J.E. King (1989): A history of marxian economics, bind I og II . London: Macmillan.
• Klein, N. (2007): The Shock doctrine. London: Penguin Books.
• Krugman, Paul: The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
• Lenin (1976): Imperialismen. Oslo: Oktober forlag.
• Lysestøl, P. M. (2006): Utviklingsproblemer og fattigdomsbekjempelse i sør i Døhli/ Askeland: Internasjonalt Sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget.
• Mandel, E. (1977): Marxist Economic Theory. London: Merlin Press.
• Marx, Karl (1971): Kapitalen, Volume I, II og III . Progress Publishers: Moskva. På norsk: Oktober forlag.
• Marx/Engels (2008): Det kommunistiske manifest. Larvik: Tidsskriftet Rødt!.
• Marx, Karl (1994): Loven om profittratens tendens til å minke. Røde Fane: Oslo.
• Palley, T. (2010): The Limits of Minsky’s Hypothesis. Monthly Review april 2010.
• Schumpeter, J. A. (1965): Capitalism – Socialism and Democracy. London: Unwin University Books.
• Skarstein, Rune (2008): Økonomi på en annen måte. Oslo: Abstrakt forlag.

Noter:

1. Dette kapitlet er utgitt som eget hefte av Røde Fane, Oslo 1994
2. Her blir det mye han og ham, men dette sære «mannsspråket» avspeiler maktforholda i kapitalismen så jeg fortsetter å skrive han om kapitalisten, selv om det blir stadig flere «hunner».

  

Jokke Fjeldstad er leder av Rødt Oslo og med i redaksjonen i tidsskriftet Rødt!.

Slik avslutter den kjente professoren og marxisten David Harvey artikkelen Organizing for the Anti-Capitalist Transition, skrevet i desember 2009. Det fikk meg til å tenke på behovet for klarere visjoner om samfunnet fra de som står på arbeiderklassens side i klassekampen. Det er mange som ser at det er behov for en endring, i en tid med finanskrise, matvarekrise, klimakrise osv. Men alternativene til kapitalismen har foreløpig liten oppslutning. Økologisme, islamisme, populisme, keynesianisme er alternativene som i dag vinner oppslutning. Alternativer som ikke bryter med kapitalismen, men vil ha en annen form for snillere kapitalisme. Politiske alternativer som bare utfordrer konsekvensene av kapitalismen, men ikke kjernen i den kapitalistiske produksjonen. Sosialistiske og kommunistiske alternativer har i dag relativt liten oppslutning, og det er lite som tyder på at disse ideene vil få en eksplosiv vekst i vår nære framtid.

Samtidig har hver krise i kapitalismen påført verdens arbeiderklasse tøffe tider og store plager. Dagens økonomiske krise er ikke annerledes. På samme tid er kriser også en tid da underordninga av arbeiderklassen må reorganiseres, og nytt rom for motstand kan åpnes. Den økonomiske krisa har også brukt det offentliges ressurser og har dermed brutt sine egne frimarkedsregler, som åpner for en debatt om alternativ bruk av samfunnets ressurser. Systemkriser er derfor øyeblikk av stor fare, men også store muligheter for verdens arbeiderklasse.

Krisa oppleves ganske ulikt fra hvor du er i verden. Forskjellen på hvordan krisa påvirker oss, er enorm hvis man bare sammenligner naboland i rike Nord. Islands økonomi kollapset, regjeringen måtte gå, og det ble skrevet ut nyvalg etter måneder med protester i gatene. I dag er Island så og si tatt over av IMF, og har en gigantgjeld tilsvarende 48 000 euro per innbygger. Presidenten ble presset av folkebevegelsen til å sende ut ICEsave-avtalen på folkeavstemning, mot regjeringens vilje. Utviklinga på Island kunnet vært mer positivt spennende hvis folkebevegelsen hadde ført til at arbeiderklassen tok makta og gjennomførte en sosial revolusjon. Men dessverre har det revolusjonære alternativet på Island, som i Norge, ikke den oppslutning det krever.

Krisa i Norge har også hatt sine dramatiske øyeblikk. Bankene sluttet nesten helt å handle med hverandre, Oslo børs ble over halvert, antall konkurser i året ble over dobla. Men krisa i Norge fikk ikke noe politisk uttrykk i store velgerbevegelser, og de fleste som ikke mista jobben opplevde at den lave renta ga økt kjøpekraft og økte muligheter til sparing. Det finnes enkelte lokalsamfunn som er unntak, der krisa tok livet av hjørnesteinsbedriften eller der svært mange ble permittert. Men jeg tror de fleste i Norge ikke opplever den internasjonale økonomiske krisa som en systemkrise, som krever at kapitalismen opphører.

Kapital er en prosses

Den materielle manifestasjonen av denne prosessen eksisterer som forandringa fra penger til varer til penger pluss profitt: P – V – (P + ΔP). Vi kan si at kapital er prosessen av ekspanderende verdi. En slik prosessforståelse av kapital betyr at vi kan definere en kapitalist som en økonomisk agent som putter penger og bruksverdier i sirkulasjon for å skape mer penger. Denne ekspansjonstvangen har ført til et overforbruk av jordens ressurser, og vi står nå overfor farlige klimaendringer vi kanskje ikke rekker å stoppe.

Men det er ikke bare av hensyn til Moder Jord vi må sette en stopper for denne ekspansjonstrangen. Den har tvunget milliarder av mennesker ut i fattigdom. Og globalt skjerper den motsetninga mellom verdens arbeiderklasse og kapitalismen.

Kapitalens behov for akkumulasjon blir presset i en økonomisk krise. Store verdier forsvinner fra kapitalen som igjen påtvinger arbeiderklassen en hardere utbytting. Kapitalen må vokse eller dø. I en situasjon med liten eller presset vekst må mer kapital bli frigjort for å sikre seg bedre framtidig vekst. Tradisjonelt kan kapitalen gjøre dette på flere måter. Den kan skvise mer profitt ut av arbeiderklassen, ved å redusere antall arbeidere og be de som er igjen, å gjøre mer for mindre, endre pensjons- og andre forsikringer til billigere alternativ (for eksempel gå fra yttelsesbasert til innskuddsbasert pensjon), og automatisere større deler av produksjonen så det trengs mindre arbeidskraft. Kapitalen kan frigjøre kapital ved å legge ned virksomhet som det er liten grunn til å investere mer i, for å investere i nye prosjekter.

Det viktigste kravet for kapitalen i Norge i dag er å holde kostnadene på arbeidskraft nede. I praksis ser vi dette gjennom presset for lønnsmoderasjon i årets tariffoppgjør. Dette er et krav toppene i sosialdemokratiet har gått med på. Men lønnsmoderasjon slår tilbake på kapitalen, ved at kjøpekraften minskes og svekker etterspørselen. Når etterspørselen globalt sett går ned, må det produseres mindre, og konkurransen om kundene blir hardere. Det fører til at krisa igjen blir dypere.

Manifestasjonen av klassekonfliktene under denne krisa har sett forskjellig ut i forskjellige steder i Europa og Verden. Store streiker flere steder ikke minst i Hellas, som er det landet i eurosonen der krisa er hardest nå. I blant annet Frankrike og Sør- Korea har krisa ført til bedriftsokkupasjoner. Disse har handla om å legge beslag på bedriftene så de ikke blir tømt for verdier før sluttpakker eller jobbene er i orden igjen. Det mest dramatiske uttrykket er det som blir kalt bossnapings. At arbeiderne har låst sine sjefer inne eller bortført dem, og ikke vil slippe de løs før kravene deres er innfrid. Krisa har dermed i ekstreme situasjoner tvunget fram desperate handlinger i deler av arbeiderklassen. At arbeiderklassen ikke har annet å miste enn sine lenker, har et konkret innhold i Europa.

Estland og Latvia i øst er eksempler på EU-land der økonomien har krympet betraktelig i løpet av krisa. Bruttonasjonalproduktet per innbygger har sunket, og arbeidsledigheten har økt i begge landa. De baltiske landene opplever en kraftig utvandring og kutt i studiefinansieringen som på sikt kan få alvorlige sosiale konsekvenser for landene. Både Estland og Latvia har valgt å knytte sin valuta til euroen, dette gjør at regjeringene ikke kan bruke ekspansiv penge- og/eller finanspolitikk for å prøve å komme ut av krisa. Kostnadene av krisa blir ført over på arbeiderklassen gjennom store lønnskutt og økt arbeidsledighet.

Hellas

I den nåværende fasen av krisa er det Hellas som har kniven på strupen i Europa. Med en offentlig gjeld på 115 prosent av BNP og et budsjettunderskutt på 13 prosent vil Hellas bli tvunget av IMF og EU til å foreta utgiftskutt som ikke bare vil ha drastiske sosiale konsekvenser, men ganske sikkert vil sende landet dypere inn i resesjon. Hellas har forhandlet lenge med IMF og EU om lån. I arbeiderklassen i Hellas er låna upopulære siden mange med god grunn frykter krava IMF og EU stiller til Hellas. Også blant utlånerne og spesielt i Tyskland har lånet vært upopulært. IMF og EUs krav til Hellas er svært tøffe, dette handler om smerte og straff. Hellas tvinges til å fryse nivået på lønninger i offentlig sektor og pensjoner i tre år, kutte i budsjettene, øke skattene og avgiftene, liberalisere med hensyn til næringslivet, svekke stillingsvernet og gjennomføre en pensjonsreform med lengre opptjeningstid, levealderjustering og forbud mot førtidspensjonering. Det er arbeiderklassen som er den store taperen etter disse reformene, ikke kapitalistklassen i Hellas.

Lånepakken som er gitt til Hellas av EU og IMF, brukes til å betale lån som forfaller fortløpende. Lån som i hovedsak er gitt av tyske, franske og andre utenlandske banker. Nesten alle land i Europa økte statsgjelden for å kunne gi krisepakker til bankene tidligere i krisa. For å finansiere lånet til Hellas må medlemslandene i eurosonen finansiere sin del av lånepakken over sine statsbudsjett. En del land må nok igjen øke statsgjelda si. Med store underskudd og stor statsgjeld i flere euroland lager nå EU en ny krisepakke 750 milliarder euro i tilfelle andre euroland kommer i samme situasjon som Hellas. Denne pakka skal også finansieres i hovedsak av medlemslanda, og kan igjen påvirke deres statsbudsjett negativt. Mesteparten vil til syvende og sist ende opp i private banker, mens eurolanda må kutte i sine offentlige budsjetter, og vanlig folk sitte igjen med regjeringa gjennom dårligere velferd. EU og IMF sine grep ovenfor Hellas og eurosonen generelt er for å sikre bankene pengene sine og ikke hjelpe Hellas eller andre ut av økonomiske kriser. Innenfor rammene av dagens kapitalisme og EU har Hellas og andre medlemsland svært begrenset handlingsfrihet til å løse sine økonomiske problemer.

Angrepene på arbeiderklassens levevilkår i Europa kan fort tvinge fram ytterlige angrep på arbeiderklassen også i Norge. Det kan skje gjennom at Europas kapitalistklasse bruker EU for å få igjennom nye nyliberale reformer, som vi blir en del av gjennom EØS. Allerede i dag er det kamp mot flere usosiale EU-direktiver, og EU-direktivene har vist seg å være et egnet redskap for kapitalistklassen til å vinne sine seire. Men også den norske arbeiderklassen i private sektor vil bli utsatt for utflytting av arbeidsplasser til billigere europeiske land, og trusler om det.

Som en ring rundt Europa har vi de siste åra sett kapitalismens krise herje med perifere EU/EØS-stater. Island, de baltiske statene, Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland har alvorlige økonomiske utfordringer. For meg ser det ut som om den europeiske kapitalistklassen kommer ut av krisa med en ny offensiv. Skal arbeiderklassen i Europa komme videre og vekk fra en defensiv forsvarskamp for velferdsgoder, må vi reise parolene om en ny kommunisme.

Kommunismen alternativet

Holder det ikke med å snakke om sosialisme eller en annen verden? Mitt svar er nei. Det er forskjell på kommunisme og sosialisme sjøl om mye av det blir litt blanda sammen i den debatten vi kjenner i Norge. David Harvey beskriver forskjellen slik:

Kommunismen må igjen defineres som fellesskapssamfunnet. Den store vrangforestillingen om at kommunisme er en fin ide, som i praksis må føre til diktatur, må vi bevise at er feil. De historiske forsøkene på å skape et kommunistisk alternativ til kapitalismen har alle til nå feila. Diktaturene som oppsto som følge av feila de gjorde, er skrekkeksempler på hva alternativ til kapitalismen er. Dette blir flittig brukt av borgerskapet for å hindre arbeiderklassen i å diskutere alternativer til kapitalismen.

Samtidig er den økonomiske krisa, klimakrisa og sultkrisa i verden så alvorlige at det er nødvendig at arbeiderklassen igjen tar opp diskusjonen om hva som er alternativet. Over alt hvor kapitalen sprer seg, avler den motstand. Vi har de siste åra sett den komme til uttrykk gjennom generalstreiker blant annet i Hellas, Antillene og Sør-Korea. Å få løfta diskusjonen om et alternativ til kapitalismen i Europa, er like viktig som i deler av verden der kapitalen utbytter folk hardere. Mulighetene for solidaritet mellom arbeiderklassen i alle verdenshjørner er nødvendig for at de første forsøkene på lang tid med alternativer til kapitalismen, kan gjøre nye viktige erfaringer. Den boliviarianske revolusjonen i Latin-Amerika er ett eksempel på dette. Organisering av solidaritet utenfor sine egne landegrenser er med på å holde livet i denne revolusjonen. Den nye røde sola i Sørvest er ikke grunnlag for en ny oppskrift på kommunisme eller sosialisme som kan kopieres blindt. Men erfaringene fra Venezuela og Bolivia skaper rom for en ny diskusjon om hva som er alternativet til kapitalismen.

Kommunisme kommer av det latinske ordet communis som betyr felles. At vi skal eie og skape ting i fellesskap er kjerna i ideen om kommunisme. «Kommunisme er ikke noe Marx fant på», står det i det lille heftet, KOMMUNISMEN funker BEST!, av Tron Øgrim som er utgitt av Rødt!. Folk definerte seg som kommunister før Det kommunistiske manifest ble skrevet, og mange både før og etter som har kalt seg kommunister, var ikke marxister. Ideen om kommunisme er ideen om et samfunn styrt av fellesskapet, og den deles av flere enn de som har lest Marx.

For å kunne ha et fellesskapssamfunn, må alle bidra til fellesskapet. Men alle bidrar ikke likt, noen er gode på en ting, andre er gode på en annen, noen er syke, andre er friske, vi må alle bidra forskjellig, men fellesnevneren er at vi alle bidrar etter evne. På samme måte må det være med å få. Noen trenger lite, andre trenger mer, men vi må alle leve av fellesskapets ressurser, få etter behov. Dugnaden i borettslaget er organisert sånn, noen er flinkere og mer effektive på dugnaden enn andre, mens andre kanskje bruker fellesarealet mer enn andre. Det er ikke sammenheng mellom det du yter og det du får, men alle skal (i hvert fall i teorien) gjøre begge deler.

Det er lett å framstille et kommunistisk samfunn som et drømmesamfunn eller himmelen på jord, der alle skiller og motsetninger mellom folk er løst, og vi lever sammen i frihetens rike. Det høres vakkert ut, og nokså utopisk. Vi jobber sjølsagt for å avskaffe kvinneundertrykking, klasser, rasisme, sult og alle andre problemer, men kommunismen er ikke at de er avskaffa. Kommunisme handler også om at vi skal fortsette å krangle med naboen, at vi kommer til å snakke stygt med hverandre og være uenige. Forskjellen er at kommunismen betyr at vi styrer, eier og fordeler i fellesskap.

Istedenfor å se på kommunismen som et kommende idealsamfunn som betyr historias slutt, mener jeg det er bedre å se på kommunismen som en bevegelse. Marx skreiv i Den tyske ideologi:

Kommunismen handler ikke om å ha løst alle problemer men å få etablert en samfunnsform og økonomi som gjør at vi fellesskap kan løse verdens problemer. Det er på tide at dette blir strategien for å jobbe for en bedre verden, for klassesamfunnet og kapitalismen kan ikke løse problemene når det viktigste er at penger skal bli til merpenger.

Noter:

 Finanskrisa og den globale nedturen som vart resultatet, fekk mange til å lure på om ein utfordrar kunne stige opp som erstatning for USA som dominerande i den kapitalistiske verdsøkonomien.

Ho-fung Hung er assisterende professor ved Department of Sociology, Indiana University, Bloomington.

Fordi finanskrisa i USA og Nord hadde opphav i stor gjeld, låg produktivitet og overforbruk, verka det naturleg å sjå på motsatsen for å finne sannsynlege kandidatar – dei austasiatiske eksportøkonomiane med store beholdningar av USA-gjeld, produksjonskapasitet og høg sparing. Straks etter at kollapsen til Lehman Brothers opna for den globale nedgangen, kom det proklamasjonar om den endelege triumfen til utviklingsmodellen i Aust-Asia, og framfor alt Kina. Kommentatorar i USA oppsummerte at det store krasjet i 2008 ville bli katalysatoren som flytta senteret i kapitalismen frå USA til Kina.²

Men våren 2009 hadde mange innsett at dei austasiatiske økonomiane ikkje var så sterke som ein hadde fått inntrykk av. Mens den brå nedgangen i importetterspørselen i Nord hadde fått dei asiatiske eksportørane til å krasjlande, så gav utsikten til at enten USAs statskasse eller dollaren skulle gå i botnen det vanskelege dilemmaet: enten kvitte seg med eigedom i USA, og dermed gi startskotet til kollaps for dollaren, eller kjøpe meir for å unngå umiddelbart samanbrot, men utsette seg for auka risiko for det i framtida. Statlege investeringar som vart rulla ut seint siste året i megastimulanspakka til den kinesiske regjeringa, skapte markant innhenting i Kina så vel som for dei asiatiske handelspartnarane. Men det er usannsynleg at veksten som vart skapt, kan nære seg sjølv til ny vekst. Kinesiske økonomar og politiske rådgivarar har uroa seg for at folkerepublikken vil vakle igjen når stimulanseffekten bleiknar, på same vis som det er usannsynleg at forbrukarane i USA vil ta inn igjen slakken raskt. Trass i alt snakket om Kinas evne til å øydelegge dollarens status som reservevaluta og til å skape ei ny finansiell verdsordning, så har folkerepublikken og naboane få andre val på kort sikt enn å støtte USAs økonomiske dominans ved å gi meir kreditt.

I det følgande vil eg sjå på dei historiske og sosiale årsakene til at Kina og Aust- Asia har blitt stadig meir avhengige av forbrukar-marknaden i Nord som grunnlag for veksten, og på finansmarknaden i USA som lagringsplass for sparepengane sine. Eg vurderer så dei langsiktige sjansane for å bli uavhengige, og argumenterer at for å skape meir autonome økonomiar i Asia, må Kina omdanne ein eksportorientert vekstmodell – som i hovudsak har vore til fordel for og halde ved like av kapitalen i eksportområda på kysten – til ein vekst driven av innanlands forbruk, gjennom storskala omfordeling av inntekt til landsbygda og jordbruket. Men det vil ikkje vere mauleg utan å bryte det grepet den urbane kysteliten har på makta.

Tigrar og gjess

Historia om den raske veksten etter krigen i Japan og dei fire tigrane – Sør-Korea, Taiwan, Hong Kong og Singapore – er vel kjent, og treng ikkje bli repetert her. Men om deira dynamiske vekst kan hengast på statens sentrale rolle som tildelte dyrebare ressursar til strategiske industrisektorar, så er det like viktig å forstå at det var den kalde krigens geopolitikk i Aust-Asia som i utgangspunktet gjorde det mauleg med utviklingsstatar her. Det var faktisk ein varm krig som gjekk føre seg i Aust-Asia under den kalde krigen. Kommunist-Kinas støtte til geriljarørsler og deltaking i krigane i Korea og Vietnam hadde ført regionen inn i ein permanent nødtilstand, og Washington såg Aust-Asia som den mest sårbare delen av kjeden som skulle stanse kommunismen. USA såg sine asiatiske nøkkelallierte – Japan og dei fire tigrane – som for viktige til å mislykkast, og gav dei rikeleg med finansiell og militær hjelp for å bråstarte og gi retning til industriell vekst, og marknaden i Europa og USA halde vidopne for asiatiskproduserte varer. Denne tilgangen til vestlege marknader skapte ein ekstra fordel som andre utviklingsland ikkje hadde, og utan den er det utenkeleg at dei asiatiske økonomiane ville hatt slik suksess. Sett i det lyset er den raske økonomiske veksten i Aust-Asia langt frå noko «mirakel». USA skapte den som del av forsøk på å skape underordna og framgangsrike bolverk mot kommunismen i den asiatiske Stillehavsregionen. Det var aldri meininga at desse økonomiane skulle utfordre dei geopolitiske og geoøkonomiske interessene til USA. Dei var underordna klientar som hjelpte Washington å realisere planane sine for regionen.

Organiserte i eit mangfaldig nettverk av underleverandørar med sentrum i Japan hadde dei asiatiske eksportøkonomiane ulike delar av verdikjeden. Dei spesialiserte seg på varer med spesifikk inntjening og ulikt teknologisk innhald. Japan satsa på varer med høg verdiskaping, dei fire tigrane på produkt på mellomnivå, og dei oppstigande tigrane i søraustasia på arbeidsintensive lågkostprodukt. Dette berømte flygande gjessmønstret utgjorde eit nettverk av pålitelege produsentar av eit breit spekter forbruksvarer til den første verda.

Då den kalde krigen byrja tine på 1980-tallet, steig statsgjelda og underskotet til USA som resultat av nyliberale skattekutt og auka militærutgifter den siste etappen av den kalde krigen. I staden for å bryte ut av USA-dominansen, så knytta dei asiatiske økonomiane seg tettare til USA ved å finansiere det himmelhøge tvillingunderskotet. Den eksportorienterte industrialiseringa i Aust-Asia hadde vore para med lågt innanlands konsum. Handelsoverskotet og høg sparerate gjorde desse landa i stand til å bygge seg opp solid finansiell kraft i form av store utanlandsreservar. Fordi dei såg statsobligasjonar frå USA som tryggaste finansinvesteringa, plasserte dei fleste austasiatiske eksportørane frivillig dei oppsamla kontantane sine i slike obligasjonar med låg avkasting, og gjorde seg til USAs viktigaste kreditorar. Då dei finansierte USAs handelsunderskot, gav det næring til USAs appetitt på asiatisk import, og stadig aukande asiatisk handelsoverskot førte til kjøp av enno fleire statsobligasjonar i USA. Desse gjensidig forsterkande prosessane gjorde Aust-Asia enno meir avhengige av USA marknadsmessig og finansielt. Det forlenga den skjøre framgangen mens USAs hegemoni byrja sprekke.

Marknadsreformene i Kina byrja på 1980-talet og akselererte på 90-talet og omdanna landet til ein forseinka asiatisk tiger. Mange spådde at landet ville vere i stand til å bryte ut av den doble asiatiske bindinga til USA – fordi landet var geopolitisk sjølvstendig, og fordi landet demografisk og økonomisk var eksepsjonelt stort. Men så langt har ikkje Kina fridd seg frå trælerolla med å forsyne USA med billig kreditt og billig import. Verre er at intensiteten i den eksportleia vekstmodellen og i dempinga av det private konsumet har gjort Kina marknadsmessig og finansielt enno meir avhengige av USA enn forgjengarane. Om me samanliknar dei viktigaste sidene av Kinas politiske økonomi med dei same i nabolanda på same utviklingsstadium, finn me at den kinesiske modellen i hovudsak er ein ekstrem kopi av tidlegare austasiatisk vekst. Figur 1 viser at Kinas økonomi har blitt stadig meir avhengig av handel, målt som total eksportverdi i prosent av BNP, det har stige kontinuerleg til eit nivå utan sidestykke i dei andre austasiatiske økonomiane. På den andre sida har vekta av det private konsumet i prosent av BNP gått ned, til eit nivå godt under det i nabolanda då dei starta sitt løp (figur 2). Som tabell 1 indikerer, er USA den eine viktigaste eksportmarknaden for Kina, som for Japan og dei asiatiske tigrane før dei. Først nyleg har EU målt som eit heile passert USA her. Kina har alt blitt den viktigaste asiatiske leverandøren til USA.

Den drastiske ekspansjonen til den kinesiske eksportindustrien er ikkje bare årsaka til den kometaktige økonomiske veksten, men òg den globale finansielle makta gjennom auka handelsoverskot. Som vist i figur 3 er Kinas utanlandsreservar no godt over reservane til sine austasiatiske naboar. Så langt har Kina som dei andre eksportørane investert mesteparten av sparepengane i statsobligasjonar i USA. Rett før gjeldskrisa var Kina blitt den største eksportøren til USA og samtidig den største kreditoren, og finansierte USAs likviditetsunderskot slik at dei kunne halde ved like importen (sjå figur 4). Mens Kinas billige varer bidrog til å senke inflasjonen i USA, så førte dei massive kjøpa av statsobligasjonar til redusert avkasting og dermed redusert rente i USA. Gjennom det utvikla Kina seg dei siste åra til å bli det viktigaste grunnlaget for økonomisk vitalitet i USA.

Landbrukskrise

Kinas evne til å innføre ei ekstrem utgave av den austasiatiske eksportleia vekstmodellen dei tri siste tiåra heng både på verdskonjunkturane og Kinas heimlege politiske økonomi. For det første fall Kinas arbeidsintensive oppstart saman med starten på ein frihandelsekspansjon frå 1980- talet utan sidestykke. Om det ikkje hadde vore for utflyttinga av industri frå landa i Nord og deira stigande appetitt på billige industrivarer, kunne ikkje Kina eksportert seg til velstand. Viktigare, Kinas uvanlege konkurranseevne er i hovudsak grunna pålangvarig stagnasjon i industrilønningane samanlikna med andre asiatiske land på same utviklingsnivå.

Mange hevdar at Kinas konkurransedyktige lønningar kjem av politikken med fast valutakurs som undervurderer eigen valuta i stor grad. Andre påstår at Kinas store overskot av arbeidskraft på landsbygda gjorde dei i stand til å drive med «ubegrensa » tilgang på arbeidskraft mykje lenger enn andre asiatiske økonomiar. Men nærmare gransking viser at begge desse forklaringane er utilstrekkelege. Først, som figur 5 viser, er skilnaden mellom Kinas lønnsnivå og nabolandas mykje større enn det som kan forklarast med ein undervurdert valuta. Jamvel om yuanen blei skrive opp 20 til 30 prosent i høve til dollaren – slik mange kritikarar av Kinas valutamanipulasjon i USA går inn for – så ville kinesiske lønningar framleis ligge markant lågare. For det andre er ubegrensa tilgang på arbeidskraft ikkje eit naturfenomen på grunn av den kinesiske befolkningsstrukturen slik det så ofte blir trudd. Det er snarare ein konsekvens av regjeringas politikk for landsbygda og landbruket som bevisst eller ikkje gjør landsbygda konkurs og skaper ein kontinuerleg flukt frå landsbygda.

Knyttinga mellom denne politikken og lågt lønnsnivå kan illustrerast ved å sette utviklinga på landsbygda i Kina opp mot utviklinga i Japan, Sør-Korea og Taiwan. Dei hadde au stor befolkning på landsbygda og landbrukssektoren då det økonomiske oppsvinget der starta. I etterkrigstidas Japan styrte det regjerande Liberaldemokratiske partiet aktivt ressursar til landsbygda ved infrastrukturtiltak, finansiering av utviklingstiltak for landbruket, subsidiar til bruka og toll på utanlandske produkt. I Sør-Korea sette Park-regimet i verk den nye landsbyrørsla (Saemaul Undong) tidleg på 1970- talet, med store finansielle ressursar til å oppgradere infrastrukturen på landsbygda, finansiere mekanisering av landbruket, og bygge opp utdanningsinstitusjonar og kooperativ på landsbygda. Desse tiltaka vart ein markant suksess: dei auka hushaldningsinntektene på landsbygda frå 67 prosent av den i byane i 1970 til 95 prosent i 1974, og så godt som fjerna inntektsgapet mellom by og land.³ På Taiwan førte Kuomintangregjeringa ein liknande politikk på 1960- og 70-talet i tillegg til medvitne forsøk på å fremme industrialisering på landsbygda. Den desentraliserte strukturen som vart resultatet, gjorde at dei taiwanske bøndene periodevis kunne jobbe i fabrikkar i nærleiken utan å slutte i jordbruket for godt eller migrere til større byar. Det bidrog til å halde attende ein betydeleg del av arbeidskrafta i landsbyane, og gav grunnlag for ei meir balansert utvikling mellom by og land. På 1960- og 70-talet var gjennomsnittsinntekta alltid over 60 prosent av byane. Med ein slik politikk er det ikkje overraskande at overskotet av arbeidskraft på landsbygda tørka fort ut og at industrilønningane skaut i veret i desse landa.

Grunnane til at slik politikk blei ført, varierte. I Japan var landsbygdveljarane til LDP så viktige at det forklarer korfor LDP var opptatt av utvikling på landsbygda. For dei høgreorienterte autoritære regima i Sør-Korea og Taiwan var utvikling på landsbygda og i landbruket ein måte å minimere den sosiale uroa som vanlegvis følger industrialisering, og hindre at venstresida fekk innpass på landsbygda. Det var òg ein avgjørande måte å sikre tilgangen på mat i den kalde krigens tid. I motsetning til det har den industrielle utviklinga i Kina sidan midt på 1980-talet vore mykje meir ubalansert enn den i Japan, Sør-Korea eller Taiwan. Dei siste tjue åra har den kinesiske regjeringa i hovudsak konsentrert investeringane i byane og den industrielle sektoren, spesielt i kystområda, slik at investeringar på landsbygda og i landbruket heng etter. Statseigde bankar har også konsentrert finansieringstiltaka sine i by- og industriutvikling, mens landsbygda og landbruket har blitt neglisjert. Dei to siste tiåra har per capita-inntekt på landsbygda aldri vore over 40 prosent av nivået i byane.

Skeivfordelinga til fordel for byane kom i det minste delvis på grunn av dominansen til ein mektig by-industriell elite i dei sørlege kystregionane – ein elite som vaks fram etter at Kina vart integrert i verdsøkonomien, som utvida sine finansielle ressursar og politiske maktstilling med eksportboomen, og blei stadig dyktigare til å forme politikken til sentralregjeringa til sin fordel. Etter ei undersøking nyleg har KKPs ”elitefraksjon” – sett saman av høgtståande leiarar med karrierer i kystregionane og i handels- og finansadministrasjon – kontroll over fleire plassar i politbyrået enn rivalane i ”populistfraksjonen”, som har sterkare band til innlandsprovinsane. Sjølv om Hu Jintao, den noverande statsleiaren, er leiar for populistfraksjonen, så har Xi Jinping – valt av partiet til å ta over etter Hu i 2012 framfor Hus eigen favoritt – vore leiar i kystprovinsane Fujian og Zhejiang, og er ein av toppfigurane i elitefraksjonen.⁴ Den aukande makta deira sikra at det vart lagt større vekt på eksportretta konkurranseevne og å trekke til seg utanlandske investeringar enn på utvikling i jordbruket. Opprøra i byområde i 1989 – som resultat av hyperinflasjon og synkande levestandard i dei store byane – gjorde bare parti og stat meir oppsette på å trygge økonomisk framgang i storbyområde på kostnad av landsbygda på 1990-talet.

Resultatet av skeivfordelinga til fordel for byane har vore relativ økonomisk stagnasjon på landsbygda og medfølgande knapp finanstilgang for styresmaktene på landsbygda. Frå 1990-talet av har nedgangen i inntekter i landbruket og øydelegginga av kollektiveigd industri på landsbygda – småby- og landsbyselskapa som på kraftfullt vis skapte arbeidsplassar på eit tidleg stadium av marknadsreformane – tvinga dei fleste yngre arbeidstakarane på landsbygda til å dra til byane, og skapte ein vond sirkel som har påskynda sosial krise på landsbygda. Men jordbrukssektoren i Kina blei ikkje bare neglisjert, han blei au utbytta til fordel for urban vekst. Ei undersøking nyleg fann at det var ei langvarig og aukande netto overføring av ressursar frå landsbygda og landbruket til byane og industriell sektor mellom 1978 og 2000, både gjennom den økonomiske politikken (via skattlegging og statlege investeringar) og finanssystemet (via avsettingar og lån).⁵ Unntaka frå den trenden var åra økonomien i byane hadde ein midlertidig nedgang, som i etterdønningane av den asiatiske finanskrisa i 1997–98. (Sjå figur 6.)

Slik er den bybaserte utviklingsmodellen årsaka til Kinas langvarige «grenselause» tilgang på arbeidskraft, og dermed for stagnasjonen i lønningane som har kjenneteikna det økonomiske miraklet. Det ligg au bak Kinas veksande handelsoverskot, som er kjelda til større global økonomisk makt. Men dei låge lønningane og låg levestandard på landsbygda som er resultatet av denne utviklingsstrategien, har hemma innanlandsk forbruk og gjort landet meir avhengig av forbrukaretterspørsel i Nord, som i sin tur i stadig sterkare grad er bygd på massive lån frå Kina og andre asiatiske eksportørar. Etter som desse andre eksportørane har blitt integrert med den kinesiske eksportmaskina i eit regionalisert industrielt produksjonsnettverk, har den sårbare kinesiske økonomien gjort heile den austasiatiske regionen mindre robust.

Sinosentrisk ufridom

På 1990-talet har Kina gradvis etablert seg som den mest konkurransedyktige eksportøren i Asia, på enkle produkt til teknologisk avanserte. Som følge av det vart dei andre – medrekna Japan og dei opprinnelege fire tigrane, saman med ei gruppe nye i Søraustasia som Malaysia og Thailand – sett under intenst press for å tilpasse seg. Kinas konkurranseevne førte til at mange eksportprodusentar flytta dit frå andre stader i Asia. Ei melding i Economist i 2001 merka seg korleis naboane til Kina reagerte med «uro og desperasjon»:

«Japan, Sør-Korea og Taiwan fryktar ei undergraving av industrien sin når fabrikkar flyttar til lågkost-Kina. Søraustasia uroar seg for ’skeiv’ handels- og investeringsstraum … Kina er ikkje ei (flygande) gås … fordi dei lagar enkle og avanserte varer på same tid, bleier og mikrokretsar … (Dei) lagar varer over heile verdikjeden, i ein skala som styrer prisane på verdsnivå. Derfor er Austasia engsteleg. Om Kina er meir effektive i alt, kva blir det att å gjøre for Kinas naboar?»⁶

Det er ganske visst slik at Kinas naboar restrukturerte eksportindustrien sin grundig for å minimere direkte konkurranse med Kina, og for å tjene på Kinas framgang. Under det gamle industriregimet i Austasia hadde dei ulike landa eksportert spesifikke grupper av ferdige forbruksvarer. No byrja desse landa å auke delen av avanserte komponentar (Korea og Taiwan) og kapitalvarer (Japan) i eksporten til folkerepublikken.

Som tabell 2 indikerer, passerte eksporten frå Sør-Korea, Hong Kong og Taiwan til Kina den til USA det siste tiåret, mens eksporten frå Japan og Singapore raskt nærma seg same nivå som eksporten til USA. I 2005 var den regionale asiatiske japanske flygande gås-modellen erstatta av eit sinosentrisk produksjonsnettverk der Kina eksporterte mest ferdige forbrukarvarer til Nord på vegner av sine asiatiske naboar som forsynte Kina med nødvendige delar og maskiner dei kunne sette saman. Denne strukturen kan ein sjå på som eit lag av tjenarar med Kina i spissen, som leier dei andre i å forsyne USA med billige eksportvarer og brukar dei hardt opptjente sparepengane til å finansiere USAs kjøp av denne eksporten.

Regional integrasjon i Austasia syner seg tydeleg i sambandet mellom opp- og nedturar i kinesiske eksporttal og tala til naboane. Til dømes er den asiatiske opphentinga etter finanskrisa i 1997–98 og Japans nye vekst etter 2000 i det minste delvis knytt til at den kinesiske boomen absorberte komponentar og kapitalvarer frå desse landa. Då den noverande krisa byrja utvikle seg og forbrukaretterspørselen i USA starta falle raskt hausten 2008, bråfall den asiatiske eksporten straks, mens eksporten i Kina fall tilsvarande først om lag 3 månader seinare. Grunnen til forseinkinga var at fallet i asiatisk eksport i hovudsak var ein funksjon av ordrenedgang på delar og kapitalvarer frå Kina, fordi dei venta nedgang i ferdigvarer frå USA og andre dei kommande månadene. Begrensingane i den kinesiske utviklingsmodellen – alt for avhengige av forbruk i Vesten og elendig vekst i heimemarknaden – gjør uunngåeleg dei asiatiske partnarane sårbare, alle desse økonomiane blir utsette for alle større fall i forbruksetterspørsel i Nord. Den kinesiske utviklinga treng derfor ein ny balanse, det er ikkje nødvendig bare for ein bærekraftig økonomisk vekst, men au for den felles framtida for Austasia som ei integrert økonomisk blokk.

Hinder for ny balanse

Regjeringane i Kina og Austasia har tatt i bruk valutareservane sine for å kjøpe USAs gjeld, ikkje bare for å få trygge og stabile vinstar, men au som del av medvite forsøk på å finansiere USAs aukande likviditetsunderskot, og på den måten sikre kontinuerleg vareetterspørsel frå USA. Men underskotet kan ikkje stige i det uendelege, og kan til slutt ende med at dollaren eller marknaden for statsobligasjonar kollapsar, og ei endring i rentene som gjør slutt på forbruksfesten i USA. Det ville ikkje bare vere eit dødeleg slag for den kinesiske eksportmaskina, men også desimere deira økonomiske makt gjennom ei drastisk devaluering av eksisterande investeringar.

Før den noverande krisa eksperimenterte den kinesiske regjeringa med ulike måtar å spreie og auke avkastinga på utanlandsreservane. Dei prøvde investere i utanlandske aksjefond, og med statlege oppkjøp av multinasjonale selskap, men mest alt endte som pinlege mistak. Dei var mindre resultat av dårlege investeringar enn den føringa som låg i dei eksepsjonelt store utanlandsreservane, som gjør det vanskeleg for Beijing å gå fritt inn og ut av visse finansielle produkt utan å forstyrre verdsmarknaden. På same tid vil Kinas oppkjøp av store utanlandske selskap sannsynlegvis utløyse proteksjonistiske eller nasjonalistiske mottiltak. Resultatet er at Kinas oppkjøp utanlands for det meste har vore synkande selskap på desperat jakt etter kjøparar. Desse hindringane for risikospreiing var tydelege då Lenovo gjorde det ulønsame oppkjøpet av pc-produksjonen til IBM. Lenovo er eit stort dataselskap knytt til den kinesiske regjeringa. Det er synleg i det massive tapet det kinesiske investeringsselskapet utsette seg for då dei kjøpte Blackstone i 2007, og framveksten av antikinesiske haldningar i Australia som følge av forsøket det statseigde aluminiumsselskapet Chinalco gjorde på å kjøpe seg kraftig opp i det største australske gruveselskapet Rio Tinto. Kinas hamstring av importert olje og andre varer for å stå mot stigande råvareprisar, førte også til betydelege tap då prisane sank kraftig i etterdønningane av krisa.

I tillegg til å utsette landet for skiftingane i verdsmarknaden har Kinas eksportorienterte modell ramma forbruket drastisk. Som skrive tidlegare har Kinas konkurranseevne på verdsmarknaden vore bygd på langvarig lønnsstagnasjon, som i sin tur kom av ei jordbrukskrise på grunn av ein bybasert politikk. Framfor å dele meir av profitten med tilsette og heve levestandarden deira, har den blomstrande eksportsektoren spart brorparten av overskotet i selskapa, som no utgjør ein stor del av samla sparing nasjonalt. Som figur 7 viser, gjekk lønningane ned som del av BNP frå seint på 1990-talet, saman med eit fall i det private forbruket. Desse to nedgangstendensane står i sterk kontrast til stigande profitt i selskapa. Sjølv om forbruket har stige nominelt, har det stige langt mindre enn investeringane (sjå figur 8).

Desse kutta i privat forbruk har ikkje bare gjort det vanskeleg for produsentar for heimemarknaden å bli kvitt varelagra sine, det har også gitt frustrasjon til mange utanlandske selskap med høge forventningar til Kinas påstått gigantiske marknad. Sjølv om Kina alt er etablert som ein stor kjøpar av kapitalvarer, komponentar og naturressursar frå Japan, Søraustasia, Brasil og andre stader, så har Kina enno stort potensiale for import av forbrukarvarer frå utvikla og industrialiserte land. The Economist klagde på vegner av desse skuffa utanlandske investorane over at «marknaden vil vise seg å vere mindre enn venta og ta lengre tid å utvikle. Fordi så mange utanlandske selskap strøymer på, blir konkurransen sannsynlegvis forferdeleg … Korleis kan utanlandske selskap få akseptabel avkasting i Kina?»⁷ I same gate, når det viste seg at kinesisk etterspørsel etter bilar hadde vakse mykje saktare enn produksjonskapasiteten i sektoren, erkjente Forbes Magazine at «auka konkurranse i Kina har ført til overkapasitet i produksjonen og rask nedgang i profitten til bilprodusentane, til eit nivå omlag på linje med resten av verda, på 4 til 6 prosent.»⁸

I eit forsøk på å starte tiltak for å stabilisere utviklinga i Kina – statsminister Wen Jiabao kalte ho i 2007 for «ustabil, ubalansert, ukoordinert og på skrøpeleg grunn» – her den sentrale regjeringa under Hu Jintao og hans «populistiske» allierte sidan 2005 freista gi næring til forbruket innanlands ved å auke den disponible inntekta til bøndene og arbeidarane i byane. Den første bølga av slike initiativ omfatta fjerning av skatt i jordbruket og auka statlege innkjøpspriser på landbruksvarer. Jamvel om desse tiltaka for å heve levestandarden på landsbygda ikkje var meir enn små steg i rett retning, kom resultatet umiddelbart. Lett forbetra tilhøve på landsbygda seinka straumen til byane, og brå arbeidskraftmangel og lønnsauke blei resultatet i dei eksportretta kystsonene. Det fekk mange økonomar til å erklære at det lewisianske vendepunktet – der overskotet av arbeidskraft på landsbygda er oppbrukt – til slutt var nådd.⁹

På same vis som Kinas «uavgrensa» tilgang på arbeidskraft meir var ein konse-kvens av politikk enn av fysiske føresetnader, var det lewisianske vendepunktet faktisk resultat av statlege forsøk på å snu ei bybasert utvikling framfor ein prosess driven av den usynlege handa til marknaden. Som ein følge av stigande inntekter for bøndene og industriarbeidarane skjedde ei stigning i detaljhandelen utan sidestykke, sjølv justert for inflasjonen. (Sjå figur 9.) Men ikkje før regjeringa hadde tatt dei første stega mot innanlands forbruksdriven vekst, så klaga kapitalistane i eksportsektoren på kysten høglytt over forverra utsikter. Dei ba om kompensasjonstiltak for å sikre konkurranseevna, og prøvde å sabotere vidare initiativ på å heve levestandarden til arbeidarklassen, slik som den nye arbeidslivslova – som ville auke lønningane og gjøre det vanskelegare å sparke dei – og den styrte vurderinga av yuanen.

Då den globale krisa slo til og den kinesiske eksportmaskina flata ut, la Kina straks opp ei gigantisk stimulansepakke på 570 milliardar US-dollar (medrekna både statlege utgifter og målretta lån frå statseigde bankar) i november 2008. Mange hylla frå starten den massive intervensjonen som eit gyllent høve for å sette fart på rebalanseringa av kinesisk økonomi med vekt på innanlands forbruk. Dei venta at stimulansepakka prinsipielt ville bestå av sosiale tiltak – som finansiering av medisinsk forsikring og trygdeutbetalingar – noko som ytterlegare ville heve disponibel inntekt og dermed kjøpekrafta til dei arbeidande klassane. Men ikkje meir enn 20 prosent av stimulansepakka gjekk til sosiale tiltak. Mesteparten gjekk til investeringar i maskiner og utstyr i sektorar som alt hadde overkapasitet, som stål og sement, og til bygging av verdas største lyntogsystem, med usikker lønsemd og nytteverdi.¹⁰ Utan særleg støtte til velferdstiltak eller små og mellomstore arbeidsintensive bedrifter vil tiltakspakka bare skape avgrensa forbetringar i disponibel inntekt og sysselsetting. Enno verre, tilsynelatande skrekkslått av det brå fallet i eksportsektoren, trakk sentralregjeringa attende rebalanseringstiltaka, og tok opp att ei rad eksportfremmande tiltak, som rabatt på meirverdiskattar og stans i den styrte valutaverdien. Produsentane i desse sektoren brukte jamvel krisa til å kreve den nye arbeidslova frå 2007 sett til sides for at dei skulle overleve.¹¹

Trass i imponerande beløp vil stimulansepakka bety lite for å fremme det innanlandske forbruket og slik gjøre Kina mindre avhengig av eksport. Sjølv om store delar av pakka var retta mot vestlege provinsar for å minske utviklingsgapet mellom kyst og innland, så har den i hovudsak kapitalintensive byorienterte veksten som pakka har fremma, faktisk forverra polariseringa mellom by og land (sjå tabell 3). Mens dei tungt bybaserte investeringane i maskiner og utstyr heldt fram, auka kløfta mellom by og land igjen etter stimulansepakka, mens ho hadde minka etter 2005. Det har sett ein brems på den relative levestandardsveksten på landsbygda etter 2005, som hadde ført til svak vekst i innanlandsforbruket.

Det den massive pengebruken faktisk gjør, er å halde økonomien i toppgir med ein statsleia investeringsspurt på kort sikt, mens ein ventar på at eksportmarknaden skal snu. Sommaren 2009 viste tala at pakka framgangsrikt hadde stansa det frie fallet i den kinesiske økonomien, og skapt ein svak oppgang. Men på same tid er nær 90 prosent av veksten i BNP dei første sju månadene av 2009 skapt bare av investeringar i maskiner og utstyr betalt av ein låneeksplosjon og auka statlege utgifter.¹² Mange av desse investeringane er ineffektive og generelt ulønsame (sjå tabell 3, neste side). Om eksportmarknaden ikkje snur i tide, vil nedgangen i statsinntektene, uproduktive lån og overkapasitetsproblemet skape større nedgang på litt lengre sikt. Med orda til ein framståande kinesisk økonom er megastimuleringspakka som «å drikke gift for å døyve tørsten».¹³

Utsiktene

I løpet av dei to siste tiåra har Kina utvikla seg til sluttprodusent og eksportør i eit austasiatisk produksjonsnettverk. Dei har au oppnådd status som USAs største kreditor, og blitt landet med størst reservar av utanlandsk valuta, og demonstrert potensialet som marknad for verda i tillegg til å vere verkstaden hennar. Slik er Kina godt posisjonert til stake ut ein ny regional og global økonomisk orden ved å hjelpe Asia og Sør til å gjøre seg uavhengige av marknad og pengar frå Nord og spesielt USA.

Men Kinas potensiale til å leie er langt frå verkeleggjort. Så langt har folkerepublikkens strategi med å låne til USA for å fremme kjøp av kinesisk eksportvarer bare gjort både Kina og underleverandørane deira meir avhengige av forbrukarane i USA og landets statsobligasjonar, og gjort dei sårbare for all turbulens i internasjonal økonomi. Kinas langvarige konkurranseevne som eksportør er basert på ein utviklingsmodell som driv landsbygda konkurs, og forlengar den uavgrensa tilgangen på lågt betalte migrasjonsarbeidarar til eksportorienterte kystregionar. Det resulterande og evig aukande handelsoverskotet kan blåse opp Kinas finansielle makt, men den langvarige stagnasjonen i lønningane hindrar vekst i forbruket i Kina. Den noverande finanskrisa som har øydelagt forbrukaretterspørselen i Nord og gjort ein kollaps i marknaden for statsobligasjonar og dollaren i USA meir sannsynleg, er eit forseinka signal om at det krevst ei alvorleg kursendring.

Beijing veit godt at vidare oppsamling av utanlandsreservar verkar mot føremålet, etter som det ville auke risikoen knytt til det Kina alt eig, eller føre til flytting til enno meir risikoutsette plasseringar. Regjeringa veit au godt at det er behov for å gjøre landet mindre avhengig av eksport og å stimulere veksten i innanlandsk etterspørsel ved å auke den disponible inntekta til dei arbeidande klassane. Ei slik kursendring må innebere å flytte ressursar og politiske tyngde bort frå kystbyane over til baklandet på landsbygda, der langvarig sosial marginalisering og underforbruk har skapt godt rom for forbetringar. Men kapitalistane som har slått rot gjennom fleire tiår med eksportleia utvikling, gjør det til ei skremmande oppgave. Tjenestemenn og entreprenørar frå kystprovinsane som har blitt ei mektig gruppe i stand til å forme politikk og tiltak frå sentralregjeringa, er så langt urokkeleg mot all slik nyorientering. Denne dominerande fraksjonen i den kinesiske eliten, som eksportørar og kreditorar i verdsøkonomien, har etablert eit symbiotisk forhold med den herskande klassen i USA, som har gjort sitt beste for å halde på sitt innanlandske hegemoni ved å sikre levestandarden til borgarane i USA, som forbrukarar og låntakarar. Trass i sporadisk kiv delar dei to elitegruppene på begge sider av Stillehavet interesse i å bevare evig sitt respektive innanlandske status quo, så vel som den noverande ubalansen i verdsøkonomien.

Utan at det blir ei grunnleggande politisk omgruppering, som flyttar maktbalansen frå den urbane eliten på kysten til krefter som representerer interessene til grasrota på landsbygda, er det sannsynleg at Kina vil halde fram med å føre andre asiatiske eksportørar i iherdig arbeid for – og som gissel for – USA. Det anglo-saksiske etablissementet har nyleg blitt meir respektfulle mot dei asiatiske partnarane, og har invitert Kina til å bli «aksjeeigar» i ein «KiAmerikansk» global orden, eller «G2». Det dei meiner er at Kina ikkje skal sitte uroleg i båten, men halde fram med å bidra til USAs økonomiske dominans (kanskje til gjengjeld for større omsyn til Beijings interesser i Tibet og Taiwan). Det ville sette Washington i stand til å kjøpe seg dyrebar tid for å sikre kommandoen over nye sektorar i verdsøkonomien gjennom lånefinansierte statlege investeringar i grønn teknologi og andre innovasjonar, og dermed endre eit sjukdomsplaga overherredømme til eit grønt hegemoni. Det ser ut til å vere det Obama-administrasjonen satsar på som sitt langsiktige svar på den globale krisa og nedgåande amerikansk makt.

Om Kina skulle reorientere utviklingsmodellen sin og få større balanse mellom innanlands forbruk og eksport, ville dei ikkje bare frigjøre seg frå å vere avhengige av den samanfallande forbrukarmarknaden i USA og misbruket av risikable lån til USA. Men det ville vere til fordel for produsentar i andre asiatiske land som er like ivrige etter å sleppe bort frå desse farane. Viktigare, om andre veksande økonomiar skulle gjøre liknande nyorienteringar og Sør-Sør-handel utvikla seg, då kunne dei bli forbrukarar for kvarandre, og gå inn i ein ny æra med autonom og rettferdig vekst i Sør. Men inntil det skjer er ei resentrering av den globale kapitalismen frå Vest til Aust og frå Nord til Sør – i etterdønningane av den globale krisa – lite anna enn ønsketenking.

(Artikkelen til Hung Ho-Fung, ’America’s Head Servant’ sto første gang i New Left Review 60, side 5–25. Trykkes i Rødt! med tillatelse fra New Left Review. Artikkelen er oversatt til norsk av Gunnar Danielsen.)

Notar:

1. Ein tidlegare versjon av denne avhandlinga blei presentert på konferansen til ære for Giovanni Arrighi den 25. – 29. mai 2009 på Universidad Nómada og The Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofía, Madrid. Eg er takknemlig for kommentarar frå deltakarane der.
2. Sjå Roger Altman, ‘The Great Crash, 2008: A Geopolitical Setback for the West’, Foreign Affairs, januar–februar 2009.
3. John Lie, ‘The State, Industrialization and Agricultural Sufficiency: The Case of South Korea’, Development Policy Review, vol. 9, no. 1, 1991, pp. 37–51.
4. Cheng Li, ‘One Party, Two Coalitions in China’s Politics’, Brookings Institute, 16. august 2009.
5. Huang Jikun, Scott Rozelle og Wang Honglin, ‘Fostering or Stripping Rural China: Modernizing Agriculture and Rural to Urban Capital Flows’, The Developing Economies, vol. 44, no. 1, 2006, pp. 1–26.
6. ‘A panda breaks the formation’, Economist, 25. august 2001.
7. ‘A billion three, but not for me’, Economist, 18. mars 2004.
8. ‘Speed Bumps for Automakers in China, India’, Forbes, 26. mars 2007.
9. Cai Fang og Du Yang, red., The China Population and Labor Yearbook, vol. 1, Leiden 2009.
10. ‘Siwanyi neiwai’ (Innanfor og utanfor dei fire tusen milliardane), Caijing, 16. mars 2009.
11. Sjå ‘Jiuye xingshi yanjun laodong hetong fa chujing ganga’ (Alvorleg arbeidsløyse set arbeidslivslova i fare), Caijing, 4. januar 2009.
12. ‘Zhongguo gdp zengzhang jin 90 % you touzi ladong’ (Nær 90 prosent av Kinas vekst i BNP kom frå investeringar), Caijing, 16. juli 2009.
13. Xu Xiaonian frå den kinesisk-europeiske bedriftsskolen i Shanghai, sitert i ‘China Stimulus Plan Comes Under Attack at “Summer Davos”’, China Post, 13. september 2009.

Mark Weisbrot er økonom og leder for Center for Economic and Policy Research i Washington.

I følge de fleste finansjournalistene er markedene bekymret for at Hellas ikke vil greie å betale gjelda si, og at konkursen skal spre seg til flere land, som Portugal, Spania, Irland og Italia. Avtalen mellom EU og IMF om å gi inntil 960 milliarder dollar i støtte til de svakere økonomiene og finansmarkedene, ser ut til å ha dempet frykten i markedet, for denne gang.

Men dette løser ikke det grunnleggende problemet, selv på kort sikt. Kjernen er nemlig en irrasjonell økonomisk politikk. De greske myndighetene har blitt enige om en avtale med EU (blant annet EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken) og IMF som vil gjøre de økonomiske problemene enda verre.

Dette er kjent for økonomer, også de i EU og IMF som forhandlet fram avtalen med Hellas. Anslagene viser at dersom programmet deres «virker», vil gjelda til Hellas øke fra 115 % av BNP i dag til 149 % i 2013. Det betyr at om mindre enn tre år, og sannsynligvis tidligere, vil Hellas stå ovenfor en ny krise lik den vi ser i dag.

Det greske finansministeriet spår en nedgang i BNP på fire prosent i år, langt større enn nedgangen Hellas opplevde i fjor, på mindre enn en prosent. Sannsynligvis er disse anslagene for optimistiske. Med andre ord, folk i Hellas har mye elendighet i vente: økonomien vil krympe og gjeldsbyrden øke, før de på ny har valget mellom å be EU og IMF om lengre nedbetalingstid, restrukturering av gjelda eller å la være å betale gjelda – eller/og forlate euroen.

Det fins noe å lære fra denne krisa. For det første, ingen regjeringer burde underskrive avtaler som garanterer økonomisk tilbakegang, bare for å håpe at den globale økonomien vil trekke landet ut av den. Denne prosessen med «intern devaluering» – hvor arbeidsledighet med vilje drives oppover for å få ned lønninger og priser, mens den nominelle valutakursen holdes fast – er ikke bare urettferdig, den er ugjennomførbar. Spesielt for Hellas, som hadde en stor gjeldsbyrde i utgangspunktet. De titalls tusen grekerne som demonstrerte i gatene, hadde rett, mens EU-økonomene tok feil. Du kan ikke komme deg ut av en nedgang ved å krympe økonomien. Økonomien må vokse. Som den amerikanske gjør (selv om det går for sakte).

Hvis EU og IMF ikke vil la den greske økonomien vokse for å komme ut av krisa, er det bedre for Hellas å forlate euroen og reforhandle gjelda. Argentina prøve strategien med «intern devaluering» fra midten av 1998 til slutten av 2001, og opplevde at halve landet sank ned i fattigdom. Til slutt frikoblet de pesoen fra dollar og misligholdt gjelda. Økonomien krympet i ett kvartal, før den vokste formidabelt, med 63 prosent over de neste seks årene. (Strategien med «intern devaluering» lover i beste fall en lang lavkonjunktur – noe vi kan se av IMF sine projeksjoner for Latvia og Estland. Der anslås det at landene vil bruke åtte eller ni år på å komme opp på produksjonsnivået de hadde før krisen)

EU-myndighetene sendte markedene til bunns i mai da de opplyste at «kvantitativ lettelse» (å la seddelpressa gå, slik Federal Reserve i USA har gjort ved å trykke opp rundt 1,5 billioner dollar de siste årene) ikke var et alternativ for å løse situasjonen i Hellas.

Ekspertene er raske med å gi Hellas og de andre svake økonomiene i eurosonen (Portugal, Italia, Irland, Spania) skylda for problemene. Selv om de – i likhet med resten av verden – hadde finansbobler under oppgangen, så er de ikke skyld i den globale nedgangen som sendte underskuddene deres i været. Problemet nå er at løsningen som pålegges Hellas av EU og IMF slett ikke er noen løsning, men minner mest om den middelalderske kuren for alskens plager, nemlig årelating. Inntil dette forandrer seg er det bare å vente på at problemene skal tårne seg opp i de kommende årene.

(Denne artikkelen ble først publisert i New York Times/International Herald Tribune 12. mai 2010, og trykkes her under en Creative Commons lisens. Artikkelen er oversatt av Stian Bragtvedt.)

 

Fred Magdoff er professor emeritus i plante og jordvitenskap ved Universitetet i Vermont. Han har blant annet skrevet The ABC of the Economic Crisis med Michael Yates, Monthly Review Press, 2009.
John Bellamy Foster er redaktør av Monthly Review og professor i sosiologi ved Universitetet i Oregon. Den siste boken hans er The Ecological Revolution, Monthly Review Press, 2009.

For den som bryr seg om jordens skjebne, har tiden kommet for å ta innover seg fakta: ikke bare den dystre realiteten når det gjelder klimaendringene, men også det presserende behovet for endring av samfunnssystemet. At man ikke lyktes i å komme frem til et globalt kompromiss om klima i København i desember 2009 innebar ikke bare at en frasa seg å lede verden, slik det ofte blir antydet. Mer grunnleggende sett skyldes det at det kapitalistiske systemet er ute av stand til å gripe inn i forhold til den økende trusselen mot livet på planeten.

Kunnskap om naturen og grensene for kapitalismen, og hva som skal til for å oppheve den, har derfor blitt et spørsmål om å overleve eller ikke. I desember 2009 sa Fidel Castro det slik:

I. Den globale økologiske krise

Det fins en overflod av bevis for at menneskene i tusenvis av år har forårsaket miljøødeleggelser. Like siden antikken har avskoging, jorderosjon og oppsamling av salt i jord som vannes kunstig vært et problem. Platon skrev i Critias:

I dag er vi som bebor jorden, blitt mange flere. Teknologiene våre kan gjøre større skade raskere, og det økonomiske systemet vårt kjenner ingen grenser. Den skaden som gjøres er så omfattende at den ikke bare utarmer lokale og regionale økologiske systemer, den påvirker også hele klodens miljø.

Grunnene til at vi, og mange med oss, er bekymret over den raske utarmingen av jordens miljø, er mange og gode. Global oppvarming på grunn av menneskeskapt økning i drivhusgasser (CO₂, metangass, N₂O, osv.) holder på å destabilisere klimaet på jorden – med fryktelige virkninger for mesteparten av de levende vesener og menneskeheten selv – er nå stadig mer sannsynlig. Gjennom de 130 årene vi har hatt instrumentelle temperaturmålinger på  verdens-basis, har hvert tiår vært varmere enn det før, med 2009 som det nest varmeste året og 2005 som det varmeste.³ Klimaendringer skjer ikke gradvis, som langs en linje. Den er ikke-linær, med alle slags forsterkende, tilbakevirkende mekanismer og vippepunkter. Det fins allerede klare tegn på akselererende problemer som ligger foran oss. Blandt disse finner vi:

 

De globale klimaendringene og konsekvensene av dem utgjør sammen med forsuringen av havet den alvorligste trusselen mot artene på jorden i dag, herunder også menneskene. Likevel er ikke dette de eneste alvorlige miljøproblemene. Luft og overflatevann forurenses av utslipp fra industrien.

Noen av disse utslippene er stoffer som stiger opp fra skorsteiner og blir til nedfall i jord og vann, andre siver ut i overflatevannet fra steder der de lagres. Mye fisk i ferskvann og saltvann er forurenset av kvikksølv og andre organiske, kjemiske stoffer fra industrien. Havet inneholder store «øyer» med avfall – «Lyspærer, flaskekorker, tannbørster, og slikkepinner ligger sammen med små biter av plast på størrelse med riskorn, i avfallsområdet i Stillehavet. For hvert tiår fordobles dette område i utstrekning og det antas allerede å være dobbelt så stort som Texas.»¹¹

I USA er drikkevannet til millioner av mennesker forurenset av ugressmidler som atrazin¹² samt nitrater og andre stoffer fra industrijordbruket. De tropiske skogene, som er de mest artsrike områdene i verden, blir ødelagt i høyt tempo. I Sørøst-Asia blir landområder omdannet til palmeoljeplantasjer som eksporterer råmaterialet for å lage biodrivstoff. I Sør-Amerika blir vanligvis regnskogen først til beitemarker og siden brukt til produksjon av eksportvarer som soyabønner. Denne avskogningen anslås å stå for 25 % av alle menneskeskapte utslipp av CO₂.¹³ Ødelegging av jord på grunn av erosjon, overbeiting og manglende tilbakeføring av organisk materiale truer produktiviteten i store områder av verdens jordbruksland.

Vi bærer alle i oss forurensinger fra en mengde kjemikalier. I en undersøkelse nylig ble tjue leger og sykepleiere testet for 62 ulike kjemiske stoffer i blodet og urinen – de fleste av dem organiske kjemiske stoffer som flammehemmere og stoffer som brukes i produksjon av plast. Resultatene viste at hver deltaker i undersøkelsen hadde minst 24 kjemiske forurensningsstoffer i kroppen. To deltakere hadde så mye som 39 og alle hadde bisfenol a og noen former for ftalater¹⁴.

Selv om leger og sykepleiere vanligvis utsettes for større mengder kjemikalier enn folk flest, er vi alle utsatt for disse og andre kjemiske stoffer som ikke hører hjemme i kroppene våre, og som mest sannsynlig har en negativ virkning på vår helsetilstand. Av de 84 000 kjemiske stoffene som er i kommersiell bruk i USA, mangler vi kunnskap om sammensetningen og mulige skadevirkninger for 20 % (nærmere 20 000) av dem. Innholdet i disse stoffene kommer under kategorien «handelshemmeligheter», og kan holdes hemmelig med loven i hånd.¹⁵

Arter forsvinner stadig raskere. Leveområdene deres ødelegges ikke bare av global oppvarming men også gjennom direkte menneskelige inngrep. I en ny undersøkelse ble det anslått at over 17 000 dyr og planter står i fare for å bli utryddet.¹⁶ Undersøkelsen tok for seg over 2 800 nye arter sammenlignet med 2008, viser at mer enn ett av fem av alle kjente pattedyr, over en fjerdedel av alle krypdyr og 70 % av alle planter er truet. «Disse resultatene er bare toppen av isfjellet», uttalte Craig Hilton-Taylor, som er ansvarlig for listen. Han mener at mange andre arter som ennå ikke er med i undersøkelsen, også kan være alvorlig truet.» Ettersom artene forsvinner, begynner økosystemer som avhenger av mengden av arter, å kollapse. En av de mange virkninger av økosystem kollapser og blir artsfattigere, ser ut til å være mer overføring av smittsomme sykdommer.¹⁷

Det er udiskutabelt at jordens økologi – selve det systemet som opprettholder livet som både menneskene og andre arter er avhenger av – er under konstante og alvorlige angrep av menneskelig aktivitet. Det er også klart at virkningene av å fortsette som før vil få katastrofale følger. Verdens mest berømte klimaforsker, direktør for NASAs Goddard-institutt for studier av verdensrommet James Hansen, har slått fast:

Problemene begynner og ender heller ikke med de fossile brennstoffene, men er så omfattende at de dreier seg om hele den menneskelig-økonomiske utvekslingen med omgivelsene.

En av de siste og viktigste nyhetene innen vitenskapen økologi er begrepet «planetgrenser », der ni kritiske grenser/terskler for systemene på jorden har blitt satt opp i forhold til:

Hver av disse skal være essensielle for å opprettholde et relativt vennlig klima og vennlige miljøforhold slik det har eksistert de siste tolv tusen årene (holosen-epoken). Grensene i tre av systemene for å opprettholde dette – klimaendring, biologisk mangfold og nitrogensyklusen – kan vi alt ha passert.¹⁹

II. Felles grunnlag: Oppheve business som vanlig

Vi er enige med de mange miljøforkjemperne som har konkludert med at å fortsette med «business as usual» vil føre til global ulykke. Mange har bestemt seg for at vi, for å begrense menneskenes økologiske fotavtrykk på jorden, trenger en økonomi – spesielt i de rike landene – som ikke vokser. Det trenger vi både for å bli i stand til å stanse, og om mulig snu, tendensen til økning i mengden forurensing som vi slipper ut, og for å kunne bevare de ikke-fornybare ressursene og bruke de fornybare på en mer fornuftig måte. Noen miljøforkjempere bekymrer seg, ikke bare for at forurensingen vil øke utover det som systemet kan svelge unna når utviklingslandene prøver å nå de rike kapitalistiske landenes levestandard, men også for at vi vil bruke opp de begrensete ikke-fornybare ressursene på kloden. I boken The Limits to Growth (Grenser for vekst) av Donella Meadows, Jorgen Randers, Denis Meadows og William Behrens, utgitt i 1972 og oppdatert i 2004 under tittelen Limits to Growth: The 30-Year Update er det et eksempel som dreier seg om denne utfordringen. ²⁰ Det er klart at biosfæren har sine grenser for hvordan planeten kan fø de nær 7 milliardene mennesker som lever her i dag (det gjelder selvfølgelig også de 9 milliardene som en regner med i 2050) hvis alle skal ha det som er kjent som vestlig middelklasse- levestandard. World Watch Institute har nylig anslått at en jord der alle forbruker biokapasitet per hode på linje med det vi finner i dagens USA, bare ville kunne gi livsvilkår til 1,4 milliarder mennesker.²¹ Det viktigste problemet er gammelt. Det er ikke forårsaket av dem som ikke har nok til en rimelig levestandard, men snarere av dem som ikke vet hva nok betyr. Epikur sa:

Et globalt sosialt system som er organisert ut fra tanken om at «nok er lite», vil til slutt ødelegge alt rundt seg og seg selv med det.

Mange er klar over at vi må ta hensyn til sosial rettferdighet når vi løser dette problemet, spesielt fordi så mange fattige som lever under farlig usikre forhold har blitt spesielt hardt rammet av miljøkatastrofer og forringing av miljøet. De vil ganske sikkert bli de viktigste ofrene hvis dagens tendenser får lov til å fortsette. Omtrent halvparten av menneskeheten, over tre milliarder mennesker, lever i dyp fattigdom og klarer seg på mindre enn to og en halv dollar dagen. Det er klart at disse trenger å få tilgang til det som trengs for en grunnleggende menneskelig eksistens, skikkelig bolig, sikker tilgang på mat, reint vann og helsetjenester. Vi støtter de som mener dette av hele vårt hjerte.²³

Noen miljøforkjempere føler at det er mulig å løse de fleste problemene våre ved å fikse litt på det økonomiske systemet, ved å oppnå høyere energieffektivitet og erstatte fossilt brensel med «grønne» energiressurser – eller ved å utvikle teknologier som mildner problemene (som karbonfangst). Det fins en bevegelse i retning «grønne» løsninger som kan brukes som verktøy i markedet eller for å kunne konkurrere med andre foretak, som sier at de har en slik praksis. Likevel finnes det dem innen miljøbevegelsen som er klar over at tekniske justeringer i det nåværende produksjonssystemet ikke vil være nok for å løse de dramatiske og potensielt katastrofale problemene, som vi står overfor.

Curtis White begynner sin artikkel «The Barbaric Heart: Capitalism and the Crisis of Nature» (Det barbarisk hjertet: Kapitalismen og naturkrisen) fra 2009 i Orion, med:

Det er umulig å finne virkelige og varige løsninger før vi er i stand til å gi et tilfredsstillende svar på dette tilsynelatende så enkle spørsmålet.

Det er vår påstand at mesteparten av de kritiske miljøproblemene vi opplever, enten har sitt opphav i, eller er blitt kraftig forverret av den måten vårt økonomiske system fungerer på. Selv slike saker som befolkningsøkning og teknologi er det best å betrakte i forhold til den samfunnsøkonomiske organiseringen av samfunnet. Miljøproblemer er ikke et resultat av menneskenes mangel på kunnskap eller deres medfødte grådighet. De oppstår ikke fordi ledere eller utviklere av store enkeltforetak mangler moral. Isteden må vi se på de grunnleggende prosessene i det økonomiske (og politiske/samfunnsmessige) systemet for å finne forklaringer. Nettopp det faktum at økologisk ødelegging er en del av den indre naturen og logikken i vårt nåværende produksjonssystem gjør disse problemene så vanskelig å løse.

Vi vil dessuten hevde at «løsninger» som foreslås når det gjelder miljøødeleggelsene, og som lar dagens system for produksjon og distribusjon fortsette uhindret, ikke er virkelige løsninger. Slike «løsninger» vil tvert i mot gjøre ting verre fordi de gir et falskt inntrykk av at vi holder på å løse problemene, mens virkeligheten er helt annerledes. De overveldende miljøproblemene som verden og menneskene står overfor, kan ikke løses effektivt uten at vi bestemmer oss for en annen måte for utveksling mellom mennesker og natur, uten at vi endrer måten vi kommer frem til beslutninger på når det gjelder hva og hvor mye vi skal produsere. De mest nødvendige og fornuftige målene krever at vi tar med i regningen dekking av grunnleggende menneskelig behov, og skaper rettferdige og bærekraftige vilkår på vegne av nåværende og fremtidige generasjoner (noe som også betyr å bry seg om å bevare andre arter).

III. Karakteristiske trekk ved kapitalismen som er i konflikt med miljøet

Det økonomiske systemet som dominerer nesten all kroker av verden, er kapitalismen. For de fleste er den like «usynlig» som luften vi puster i. Vi er, i virkeligheten, stort sett ikke klar over eksistensen av dette verdensomfattende systemet, akkurat som fisken ikke er klar over eksistensen av det vannet den svømmer i. Vi tar opp i oss kapitalismens etikk, verdenssyn og tenkemåter, og vi tilpasser oss kapitalismens kultur når vi vokser opp. Ubevisst lærer vi at grådighet, utbytting av arbeidere og konkurranse (mellom folk, foretak, land) ikke bare er akseptabelt, men et gode for samfunnet fordi det hjelper til med å få økonomien til å fungere «effektivt».

La oss se på noen av nøkkelaspektene når det gjelder kapitalismens konflikt med et bærekraftig miljø.

A.Kapitalismen er et system som må utvide seg hele tiden

En kapitalisme uten vekst er et oksymoron (en selvmotsigelse). Når veksten tar slutt, er systemet i en tilstand av krise med stor lidelse for de arbeidsløse. Kapitalismens grunnleggende drivkraft og hele eksistensberettigelse er å samle opp profitt og rikdom gjennom akkumuleringsprosessen (sparing og investering). Den erkjenner ikke noen grenser for sin egen selvutvidelse – ikke i økonomien som helhet; ikke i profitten som de rike ønsker; ikke i det økende forbruket som folk blir lokket til å ønske for å skape profitt for foretakene. Miljøet/naturen eksisterer ikke som et sted med indre grenser som menneskene må leve innenfor sammen med de andre levende vesener på jorden, men som et område som skal utnyttes i en prosess med økende økonomiske utvidelse. I virkeligheten må foretakene, akkurat som systemet selv, vokse eller dø ut fra den indre logikken i kapitalen som blir satt ut i livet av konkurransetvangen. Det er lite som kan gjøres for å øke profitten gjennom produksjon, dersom veksten er svak eller fraværende. Under slike omstendigheter er det liten grunn til å investere i ny kapasitet, og en stenger på den måten for muligheten til å realisere profitt fra nye investeringer. I en stagnerende økonomi er det heller ikke så mye økt profitt en lett kan presse ut av arbeiderne. Tiltak som å senke antall arbeidere og å spørre de som blir igjen om de kan «gjøre mer med mindre», å føre kostnadene for pensjon og helseforsikring over på arbeiderne og å innføre automatisering som minsker antallet arbeidere en trenger, rekker bare et visst stykke på vei uten å destabilisere systemet. Hvis et foretak er stort nok, kan det som Wal-Mart tvinge leverandører som er redd for å miste kontraktene sine, til å senke prisene. Men disse metodene er ikke nok til å tilfredsstille det som i virkeligheten er et umettelig behov for mer profitt. Derfor er foretakene hele tiden inne i kamper med konkurrentene sine (inkludert det å kjøpe dem opp) for å øke markedsandeler og brutto salg.

I en viss grad kan systemet fortsette fremmarsjen sin, som en følge av finansspekulasjon som dekkes av voksende gjeld, selv opp mot en tendens til sakte vekst i den underliggende økonomien. Men dette betyr, som vi har sett igjen og igjen, at finansbobler vil vokse for til slutt å briste.25 Under kapitalismen fins det ikke noe alternativ til den endeløse utvidingen av «realøkonomien» (dvs. produksjonen), uavhengig av virkelige menneskelige behov, forbruk eller naturen.

Man kan fremdeles innbille seg at det vil være teoretisk mulig for en kapitalistisk økonomi å ha nullvekst og fremdeles tilfredsstille de grunnleggende behovene til hele menneskeheten. La oss anta at all profitt som et foretak tjener (etter fratrekk for å erstatte utslitt utstyr eller slitasje på bygninger), enten blir brukt av kapitalistene til eget forbruk eller gitt til arbeiderne som lønner og overføringer, og forbrukt. Når kapitalister og arbeidere bruker pengene, vil de kjøpe produktene og tjenestene som blir produsert, og økonomien vil kunne eksistere i en balansert tilstand, på ikke-vekstnivå (som Marx kalte «enkel reproduksjon» og som noen ganger har blitt kalt «stabil tilstand »). Siden der ikke ville være noen investeringer i ny produktiv kapasitet, ville der ikke være noen økonomisk vekst og ingen akkumulasjon, ingen profitt ville bli skapt.

Men det er et lite problem med denne «kapitalistiske ikke-vekst utopien»: Den gjør vold på den grunnleggende drivkraften i kapitalismen. Kapitalen streber etter sin egen ekspansjon og har det som mål for sin eksistens. Hvorfor skulle kapitalistene, som i hver fiber av seg tror at de har en personlig rett til forretningsprofitt, og som er drevet til å oppsamle rikdom, bare bruke det økonomiske overskuddet som er til deres disposisjon på eget forbruk eller (enda mer usannsynlig) gi det til arbeiderne for at det skal brukes på deres forbruk – i stedet for å søke å utvide rikdommen sin? Hvordan kan man unngå økonomiske kriser under kapitalismen dersom det ikke skapes profitt? Tvert imot er det klart at kapitaleiere, så lenge slike eiendomsforhold eksisterer, vil gjøre alt som står i deres makt for å maksimere profittmengden som går til dem. En tilstand av stillstand, eller ro i økonomien som en varig løsning er bare tenkelig hvis den er løsrevet fra de samfunnsmessige forholdene i kapitalen selv.

Kapitalismen er et system som hele tiden skaper en reservehær av arbeidsløse. Meningsfullt arbeid for alle er en sjeldenhet som bare finner sted når det er svært høye vekstrater (som er tilsvarende farlig for den økologiske bærekraften). Tar vi økonomien i USA som et eksempel, kan vi se på hva som skjer med tallet på «uoffisielt» arbeidsløse når økonomien vokser med ulike hastigheter i løpet av en periode på seksti år. (Se Tabell 1)

 

Endring i virkelig BNP fra forrige år	Gjennomsnittlig endring i prosent arbeidsløshet fra forrige år*	Antall år	År med vekst i arbeidsløsheten
< 1,1	1,75	11	11
1,2 – 3,0	0,13	13	9
3,1 – 5,0	0,25	23	3
> 5,1	– 1,02	13	0
Tabell 1. Endringer i arbeidsløshet ved forskjellige vekstrater i økonomien (1949–2008). *Et negativt tall indikerer vekst i ansatte. Kilder: NIPA tabell 1.1.1 prosent endring fra forrige periode i virkelig BNP. Seriens ID: LNS 140000000Q, løpende befolkningsoversikt, Byrået for arbeidsstatistikk, arbeidsløshetsraten per kvartal.

Som bakgrunn bør vi notere oss at folketallet i USA vokser med litt mindre enn 1 prosent i året og det er også netto antall nye arbeidere som går inn i den normale arbeidende del av befolkningen. I de målene på arbeidløshet som brukes nå, må de som blir regnet som offisielt arbeidsløse, ha søkt arbeid de siste fire ukene og de kan ikke arbeide deltid. Enkeltpersoner uten jobb, som ikke har søkt jobb de siste fire ukene (men som har søkt det siste året), enten fordi de ikke tror at det er noe arbeid tilgjengelig, eller fordi der ikke er noen jobber som de er kvalifisert for, blir klassifisert som «motløse» og blir ikke talt med i de offisielle arbeidsløshetsstatistikkene. Andre «marginalt tilknyttete arbeidere» som ikke har søkt etter arbeid nylig (men likevel i løpet av siste halvår) blir også utelatt fra den offisielle statistikken, ikke fordi de var «motløse», men av andre grunner, som mangel på barnepass som koster så lite at de kan ha råd til det. I tillegg er de som arbeider deltid, men som ønsker heltid, ikke regnet som offisielt arbeidsløse. Arbeidsløsheten regnet etter den mer utvidete definisjonen (U-6) som Byrået for arbeidsstatistikk legger frem, og som inneholder de kategoriene vi har nevnt ovenfor (motløse arbeidere, andre marginalt tilknyttete arbeidere og deltidsarbeidere som ønsker fulltid), er vanligvis dobbelt så høy som den offisielle arbeidsløshetsraten i USA (U-3).

Hva er det da vi ser i forholdet mellom økonomisk vekst og arbeidsløshet i løpet av de siste seks tiår?

Selv om denne tabellen er basert på kalenderår og ikke følger konjunkturforløpet som selvfølgelig ikke følger kalenderen like frem, så er det klart at folk mister jobber hvis ikke vekstraten i BNP er betydelig større enn befolkningsveksten. Mens liten eller ingen vekst er et problem for foretakseierne som forsøker å øke profitten sin, er det en ulykke for det arbeidende folket.

Dette forteller oss at det kapitalistiske systemet er et veldig uferdig system når det gjelder å skaffe jobber i forhold til veksten – dersom veksten sk